johncons

Stikkord: Glenn Hesler

  • Min Bok 2 – Kapittel 94: Terningmoen

    Mer som hendte, det første året, som jeg bodde på Ungbo, det var det, at den første dagen, når jeg flytta inn der.

    Så skulle Per i butikken, (på Prix vel), og jeg husker at jeg ba han kjøpe med Per margarin, eller et annet slag, (siden jeg jobba i Coop selv antagelig, så visste jeg om det slaget da).

    ‘Meg margarin’, sa Per da.

    Men det hadde jeg ikke tenkt på at Per het det samme som den margarinen, når jeg sa det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Per hadde også en far, som jeg så en gang, eller noe.

    Og han hadde visst tuta på meg, ved NHI der, en gang.

    (Ved Grenseveien, eller noe, der vel).

    Og da hadde jeg ikke kjent han igjen da.

    Så det fikk jeg høre, av faren til Per, neste gang han var på Ungbo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Inger Lise og Per, de hadde også et brudd der.

    Og da ble Per sammen med ei ung, pen blondinne, for ei natt, (var det vel).

    Og hu lå over der da, (på Ungbo), gjorde faren til Per et poeng av da.

    Før Per ble sammen med Inger Lise igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per og jeg vi diskuterte damer.

    Per hadde sansen for damer i 30-40 åra.

    Men det hadde ikke jeg, husker jeg.

    (Kanskje bortsett fra kassaleder Helene, fra OBS Triaden).

    Jeg sa at jeg syntes at yngre damer var mest tiltrekkende.

    (Jeg var kanskje litt påvirka av han bestyreren, på lageret, på Hageselskapet.

    Han fra Fredrikstad som sa at gamle damer var som tørre kvisthøl.

    Noe sånt kanskje).

    Men da sa Per at ei dame som jobba i en butikk, et sted han leverte Nordfjord Kjøtt-varer da, var ei av de fineste damene, som han hadde sett.

    (Noe sånt).

    Selv om hu var i 30-40 åra da.

    (Mens jeg kanskje heller likte damene som var i slutten av tenårene eller i 20-årene da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Per prata også om en gang, som han hadde vært på noe slags sex-messe, i Danmark.

    Og at han hadde sett en mann der, som leide ei dame, rundt i et bånd, etter noen lenker, som var festa i kjønnsleppene hennes, (husker jeg).

    Der hu gikk naken omkring da.

    Noe sånt hadde jeg ikke hørt om før, på begynnelsen av 90-tallet, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild, (typen til Wenche), han spurte og grov og ville vite, når jeg sist hadde sex, og sånn, da.

    Men jeg syntes at den åpne sex-preikinga, den ble litt vulgær kanskje.

    Så jeg nøyde meg vel med å si, at jeg hadde hatt sex, (og ikke var jomfru liksom da).

    Og jeg nevnte vel ikke at jeg hadde hadde hatt sex, med Ragnhild fra Stovner, for eksempel, tidligere det samme året, (i 1991 da).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og da begynte Kjell Arild, å mobbe meg litt, husker jeg.

    Og sa en vits til meg, en gang, når jeg kom hjem fra jobben, (eller noe), da.

    At, ‘har du hørt om han som hadde gått så lenge uten å ha sex, at han ble kåt av å være på rekeparty?’.

    Noe sånt.

    Og da svarte Wenche, (som også var i stua der da), at ‘du er jo vulgær’, til Kjell Arild da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang så fortalte Wenche meg, at det var ganske lydt der, mellom rommet mitt og badet.

    Så hu hadde kanskje hørt at jeg runka, eller noe, en gang, i senga mi da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så stod Wenche, (som var ei litt rund/kraftig blondinne, som nok veide adskillig kilo mer enn meg), og liksom bydde seg fram da, i en neglisje, eller noe, i døra til rommet sitt da.

    En kveld, som jeg var på do, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg måtte på do, om kvelden, så oppførte jeg meg vel, som da jeg bodde på Bergeråsen og i Larvik, under oppveksten.

    Nemlig at jeg bare gikk i underbuksa, når jeg måtte på do da.

    Og en gang, så hadde Wenche og Kjell Arild og dem, fest i stua der.

    Og det var kvelden før en helligdag.

    Som kristi himmelfartsdag, eller noe.

    Men jeg skulle på varetelling, på OBS Triaden, morgenen etter.

    Så jeg gikk i underbuksa ut i stua der da, og spurte om de kunne være litt stille, siden jeg skulle på jobb dagen etter da.

    Og da sa Kjell Arild at det var pinseaften eller kristi himmelfartsdag, (eller noe), dagen etter da.

    Men OBS Triaden, de skulle ha varetelling da.

    Antagelig siden det var problemer med økonomien der.

    Så skulle de ha en ekstra varetelling der da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjell Arild ga meg også skryt for stereoanlegget mitt en gang vel.

    At det var fin lyd på det, (eller noe).

    Mener jeg å huske.

    Jeg pleide å spille et sånt program der, på den six-pack-cd-spilleren, som jeg hadde kjøpt av tremenningen min Øystein Andersen, året før da.

    Med Nitzer Ebb, (som Pia og Cecilie Hyde hadde hypet, det siste året, som jeg bodde i Drammen), Nirvana, Teenage Fanclub, (med ‘Star Sign’), osv.

    (Mye musikk jeg hadde hørt på Post Modern og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjøpte også cd-singler med band som Ride, mener jeg å huske, dette siste året, som jeg gikk på NHI da.

    På Akers Mic.

    Noe sånt.

    Og også en cd-singel med et grønt bilde, på coveret, av et band som het Curve vel, og hadde kvinnelig vokalist, (hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    Og den kjøpte jeg i en pause i forelesningene en dag vel, på NHI.

    Også lå den framme, på pulten min, i et friminutt, eller noe.

    Og da var det noen studenter der, som kommenterte det, husker jeg, bak ryggen min da, mens jeg gikk ut for å ta meg en røyk, eller noe, i friminuttet der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg begynte også å digge en sang, med Carter the Unstoppable Sex-Machine, som het ‘After the Watershed’, vel.

    Samt en sang av the Charlatans, som het ‘The only one I know’, vel.

    (Og også St. Etienne, som jeg også så på Post Modern da, med en sang som het ‘Only Love Can Break Your Heart’, vel).

    Sanger som dette.

    Som jeg kanskje hadde sett på Post Modern da.

    Pia likte bandet Neds Atomic Dustbin, på den her tiden, husker jeg.

    (Eller om det var sånn, at hu nevnte det, at de hu bodde sammen med, i Arups gate, (eller noe), hørte på det her bandet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg dro i militæret, i juli 1992, så spurte jeg hun nye kassalederen, på OBS Triaden.

    Om det var greit, at jeg jobba der, i ferier, fra militæret.

    Og det var greit da, sa hu.

    (Dette var ei lyshåra dame, i 20-årene vel.

    Som hadde jobba på OBS Lillestrøm, (før hu begynte på OBS Triaden), tror jeg).

    Elin fra Trøndelag, hu sa også til meg, at ‘jobber du her ennå?’.

    En en de siste månedene, før jeg dro i militæret da.

    Mens hu var innom OBS Triaden en gang, mens hu hadde svangerskapspermisjon vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen før jeg skulle i militæret, så hadde jeg fri, husker jeg.

    Jeg var litt nervøs, siden jeg skulle i militæret.

    Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år, (ihvertfall de fleste årene, før jeg leide av Arne og Mette, og før jeg bodde på Ungbo der).

    Så jeg var ganske selvstendig da.

    Og ei venninne av Pia vel, (fra Arups gate kanskje), hadde sagt til meg det, at militæret, det var Norges største barnehage.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg var nok ikke noe lystig, når jeg dro på besøk til Arne, Mette og Axel, dagen før jeg skulle i militæret.

    De hadde forresten da flytta, fra Høybråtenveien, og bodde da, på Vestre Haugen.

    I en lignende terrasseleilighet der.

    Ikke så langt fra Haugenstua da.

    I det samme borettslaget vel, som de hadde bodd, da Pia og meg, besøkte dem, mens vi gikk på ungdomsskolen vel, (på midten av 80-tallet da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Den gangen som Arne, Mette, Axel, Pia og jeg, gikk opp til Furuset-senteret, på lørdagen, og gikk på burgerrestaurant der, osv.

    Men jeg måtte liksom snakke med noen da, før jeg dro i militæret da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mette Holter sa forresten, en gang, at det ble så stille, (eller om det var ‘kjedelig’, som hu sa), etter at jeg flytta til Ungbo.

    Ikke vet jeg om det var positivt eller negativ ment.

    For Mette Holter kan vel være litt spydig noen ganger kanskje vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem og Andre Willassen, de ble med meg ut, på noe slags drikkelag, i Oslo, lørdagen før, at jeg dro i militæret.

    Vi var på Manhattan, (var det vel), i Karl Johans gate der.

    Og Willassen spurte meg hvilken våpengren jeg skulle være i, under førstegangstjenesten.

    Jeg svarte at jeg skulle i infanteriet da.

    (Som Forsvaret ville at jeg skulle dra i.

    Selv om jeg hadde søkt på samband vel.

    Siden jeg ikke fant EDB, på skjemaet, fra Forsvaret).

    Og da svarte Willassen det, at infanteret, det var det tøffeste da.

    Så det var kanskje derfor at jeg ikke var så høy i hatten, før jeg skulle i militæret.

    Siden jeg var en ganske tynn, ung mann, på et par og seksti kilo da.

    Så jeg forestilte meg det, at militæret nok ville bli litt krevende.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også hengt sammen med Øystein og Glenn, ute i Lørenskog, en helg, like før jeg skulle i militæret.

    Vi hadde vært hjemme hos Øystein, og spilt black-jack da sikkert.

    Før vi dro en tur, på Statoil, på Robsrudjordet der.

    (En gåtur på 15-20 minutter kanskje, fra der Øystein bodde.

    Jeg vet ikke hvorfor vi gikk dit, men dem var kanskje ikke så glad i å kjøre bil da, for både Øystein og Glenn hadde lappen og bil da).

    (Men dette var en varm sommerkveld da, husker jeg, forresten).

    Og Øystein han sa til meg, noe sånt, som at jeg nok ikke kom til å klare militæret.

    Og da ble jeg litt sur, (husker jeg), for jeg hadde liksom prøvd å psyke meg opp litt, for å prøve å klare militæret da.

    For jeg hadde jo utsatt det et par ganger, siden jeg syntes at jeg var for tynn, til å dra dit, osv.

    (Og skyldt på studiene mine på NHI da).

    Og på Bergeråsen, (hvor jeg var fra), så var man vel liksom ikke kar da, hvis man ikke klarte militæret.

    (Mener jeg å huske, at praten gikk i, under oppveksten der, osv).

    Så det ble til, at Øystein og jeg, vi avtalte å ha en løpekonkurranse der da.

    Vi skulle se hvem som klarte å løpe fortest, tilbake til huset til Øystein og dem igjen.

    Fra like etter Statoil-en der da.

    (Vi starta vel fra mellom Statoil-stasjonen der og Lørenskog togstasjon, mener jeg.

    Så vi skulle liksom løpe neste hele veien, som gikk mellom Lørenskog togstasjon, og Hanaborg togstasjon da.

    En strekning på en drøy kilometer kanskje da.

    Noe sånt).

    Og jeg vant da.

    Jeg løp hele veien, fram til døra, til Øystein og dem.

    Mens Øystein tapte da.

    Og han gikk vel bare de siste hundre meterne, og chatta med Glenn Hesler vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem hadde jo allerede vært i militæret, et år eller to, før meg.

    Og han sa til meg det, at i militæret, så var alt gratis.

    Så jeg burde prøve å få med meg mest mulig, av det som var gratis, (som mat og sånn), mens jeg var der da.

    Så en gang så tok jeg alt for mange vårruller, (som jeg pleide å spise noen ganger, på den her tida, for å få avveksling fra Pizza Grandiosa), i kantina, på Terningmoen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, han hadde også gitt meg noen råd, (på sin kanskje noe messende måte, eller hva man skal kalle det), en stund, før jeg skulle i militæret.

    Jeg husker ikke akkurat når han sa det her.

    Men faren min sa det, at jeg burde ikke melde meg frivillig, til noe.

    Når troppsbefalet spurte etter frivillige da.

    For da han hadde vært i militæret, (han var i ingeniørvåpenet vel), så hadde befalet alltid brukt den samme fyren, som frivillig, hele tiden.

    ‘Hvor er han lille lyse’, hadde de visst sagt hele tiden, befalet til faren min da.

    Så de hadde altså en soldat, som alltid måtte være frivillig der da.

    (Skjønte jeg på faren min da).

    Så faren min sa altså at jeg ikke måtte melde meg frivillig da.

    I en slags monolog omtrent, som han hadde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, i slutten av juli, i 1992, så satt jeg meg altså en morgen, på et tog, fra Oslo S, da.

    Som skulle i retning av Elverum da.

    Hvordan det gikk, i infanteriet, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i Min Bok 3.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er fortsatt en del fler ting, som hendte, i de tre årene, før jeg dro i militæret, som jeg ikke har fått skrevet om ennå, i Min Bok 2.

    Og de tingene, de tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i noen ekstra-kapitler, på slutten av Min Bok 2 da.

    For jeg har notater liggende, på et par forskjellige steder her, på rommet mitt, hos MAS, her i Liverpool.

    (Hvor jeg bor nå, etter at jeg ble kasta ut, fra hostellet, i Sunderland, i januar.

    (Nå er det i begynnelsen av april, i 2012, forresten)).

    Så det blir nok enda noen få kapitler, av Min Bok 2 da.

    (For det kan jo også tenkes at jeg kommer på noen fler episoder og, som jeg ikke har fått med enda, fra den her tiden).

    Så jeg skal se om jeg klarer å få skrevet disse siste kapitlene, av Min Bok 2, innen ikke alt for lang tid.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 91: Enda mer fra Ungbo

    Av Magne Winnem, så fikk jeg en innflyttingsgave, da jeg flytta inn på Ungbo, husker jeg.

    Og det var et tremåneders-abonnement på Dagsavisen.

    (Enda jo både Winnem og jeg hadde vært på kurs og jobba, (med råd under finpussinga av programmet, før valget i 1991), for Unge Høyre, i Høires Hus, i Stortingsgata.

    Dagsavisen var jo bare Arbeiderbladet som hadde skifta navn.

    Men men).

    Men Winnem sa vel at det var fordi abonnementet var så billig vel, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis jeg husker det riktig, så kunne det hende, at Magne Winnem og dama hans Elin, kunne være på besøk hos meg, på Ungbo.

    Men det var vel ikke så ofte kanskje.

    Jeg var vel like ofte på besøk hos dem da vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen og Glenn Hesler, var også en del på besøk hos meg, på Ungbo.

    Oftere enn Winnem vel.

    For eksempel, så mener jeg å huske det.

    At en gang, som søstera mi Pia, vaska for meg, på Ungbo.

    Så var Glenn og Øystein på besøk hos meg der.

    Muligens sammen med Bengt Rune og Kalle, fra Biljardhallen, på Skårer.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men de besøkene, til Øystein og Glenn, de kunne noen ganger også inneholde dramatikk.

    Det var en TV-serie, som gikk på NRK, på lørdagene, (var det vel), på den her tida.

    Og den TV-serien, den ville Glenn Hesler så gjerne se da.

    Ble det prata om, mens han og Øystein Andersen og jeg, var ute og kjørte et sted da, i bilen til faren til Øystein vel.

    Og da sa vel jeg, (som kanskje var litt selskapssjuk), at vi kunne se det TV-programmet, hjemme hos meg, på Ungbo.

    Også dro vi til Ungbo da.

    Og når vi tre, satt i stua der, og så på det programmet.

    Så dukka Wenche opp der, og ville se på et annet TV-program da.

    Og da var jeg liksom ‘gentleman’ da, og sa at det var greit.

    Men da klikka Øystein og Glenn.

    De ble drit forbanna på meg.

    De bare reiste seg opp og dro derfra.

    Og de starta etter dette en slags boikott av meg.

    Det vil si at de ikke ville ha noe med meg å gjøre.

    I et halvt år, eller noe, etter dette.

    Og Magne Winnem, han hadde jo fått seg dame, (Elin fra Skarnes).

    Så da hadde ikke jeg egentlig ikke noen kamerater, i store deler, av dette første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Så jeg ble jo deppa, og hadde problemer med døgnrytmen, osv., husker jeg.

    Jeg klarte ikke å komme meg opp tidsnok, til forelesningene, på NHI, (husker jeg. Ihvertfall ikke i perioder, når det var mørkt ute, osv).

    (Jeg husker at noen dager, så var det eneste jeg gjorde, å dra til ICA, på Tveita, med T-banen, for å handle der.

    For jeg var ikke så glad i den den Prix-butikken, som var på senteret, på Ellingsrudåsen der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg gikk inn i en depresjon, må jeg nok si.

    Så i årene etter dette, så tenkte jeg enkelte ganger sånn, om høsten.

    At nå må jeg passe meg, så jeg ikke går inn i en sånn fæl depresjon igjen.

    For disse månedene, det var en ganske tung og fæl tid, husker jeg.

    (Den siste tiden som jeg gikk på NHI.

    Ihvertfall vintermånedene, av det skoleåret).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde også en konflikt, med bestemor Ingeborg, (som da bodde i Stavern), dette skoleåret.

    For jeg hadde så mange fag, som jeg måtte klare, på NHI.

    (For jeg hadde vel et fag ekstra og, som jeg ikke hadde tatt, det første året, på NHI.

    Noe sånt).

    Så jeg spurte bestemor Ingeborg, i noen brev, om jeg kunne få noen penger av henne, i støtte, siden dette var det siste året mitt, som student.

    Men det ville hun ikke gi meg da.

    Hu mente at jeg måtte spørre faren min.

    Men det ville jeg ikke, etter det som hadde skjedd, når Pia sa det, da jeg bodde på Abildsø, at faren min hadde sagt det, at han ikke trodde at det var meninga, at han skulle betale husleia, hver måned.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg viste Øystein og Glenn, et brev, fra bestemor Ingeborg, en gang, på Ungbo der.

    Og at jeg klagde til Øystein og Glenn, på bestemor Ingeborg da, siden hu ikke ville gi meg noen penger, for å hjelpe meg, dette siste året, som student da.

    Men de svarte vel ikke, hva de syntes selv, om dette brevet.

    Men jeg viste dem et av de brevene, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen lørdag, (eller egentlig natt til søndag), så satt Glenn, Øystein og meg, i stua på Ungbo der.

    Og spilte black-jack, som vi alle tre hadde dilla på, (må man vel si).

    (Glenn og Øystein ga meg liksom en ‘hjemmelekse’, en gang, at jeg måtte lære å stokke kortstokken, på en sånn spesiell, kul måte, (som jeg ikke tror jeg klarer å forklare).

    Og da lærte jeg meg det, en gang, som jeg satt aleine hjemme, på Ungbo der vel.

    For å liksom prøve å imponere Øystein og Glenn da.

    Eller for å vise at jeg klarte å stokke kortene sånn jeg og.

    Eller for å se hva de ville si kanskje, hvis jeg lærte meg å stokke kort på den spesielle måten, som de prata om).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som skjedde da, det var at i 3-4-tida kanskje, en natt til søndag.

    Mens Øystein, Glenn og jeg, satt og spilte black-jack, om mynter.

    (Hele kvelden/natta da).

    I mangel av noe bedre å gjøre, må man vel si.

    Jeg var vel selskapssyk kanskje.

    Jeg var ikke så fan av å spille black-jack liksom.

    Men det var artigere enn å sitte aleine hjemme liksom.

    Noe sånt tenkte jeg vel.

    Vi tre var liksom en gjeng da.

    Og noen ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var artig.

    Som Trivial Pursuit.

    Og andre ganger så dreiv vi med ting som jeg syntes var, (mer eller mindre), døvt.

    Som Street Fighter-spilling, eller biljard, for eksempel.

    Det var vel mest Øystein og Glenn som fikk vilja si vel.

    Vi dro jo aldri ut på byen og sjekka damer og drakk øl, for eksempel.

    Noe vi vel hadde gjort, hvis jeg fikk bestemme, (for å si det sånn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men mens vi satt der da, i stua på Ungbo, en natt til søndag, Øystein, Glenn og jeg.

    Så kom plutselig Wenche inn døra.

    Og hadde med seg en hardbarka MC-kar.

    I 40-50-åra vel.

    For Wenche dro noen ganger på en MC-klubb, som lå nede ved Alfaset, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han MC-karen, han gikk inn i stua da.

    Men han var jo ikke min kamerat liksom.

    Og Øystein og Glenn, de sa ikke noe.

    Og jeg sa heller ikke noe da.

    For Wenche presenterte ikke han MC-karen da.

    (Før hu og han gikk inn på rommet hennes da.

    For å ha sex da sikkert.

    Vil jeg nok ganske sikkert tippe på.

    Jeg tror ikke at de skulle se på frimerkesamlingen hennes akkurat, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noen uker/måneder etter det her.

    Så ble det vel slutt mellom Wenche og Kjell Arild, mener jeg.

    Jeg spurte vel da Wenche, om de ikke var et par lenger.

    Og da svarte Wenche det, at, ‘det har vært problemer mellom Kjell Arild og meg, i det siste, noe du kanskje har merka’.

    Noe sånt.

    (Og dette sa hun ikke på en trist måte.

    Men med en glad eller likegyldig/overfladisk tone, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kan også ta med om Magne Winnem sin 22-års-dag, i januar 1992.

    Han jobba jo da som butikksjef, på Rimi Munkelia, på Lambertseter.

    Og jeg hadde vært invitert dit, for å se på butikken, en gang.

    Winnem stod i brusavdelingen, like etter inngangen der, og spurte om dette ikke så fint ut der.

    Jeg jobba jo på OBS Triaden, som kanskje var et av Norges fineste hypermarked, (med marmorgulv, osv.), så jeg svarte vel ikke så mye, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den lørdagen, som bursdagsselskapet til Magne Winnem var.

    I leiligheten over Rimi Nylænde det, på Lambertseter.

    Så jobba jeg hele dagen, på OBS Triaden, husker jeg.

    Når jeg kom på jobben der, så gikk jeg av bussen, på den siden av Triaden-senteret, som vendte mot Hydro-Texaco-stasjonen, på Rasta der, husker jeg.

    Og da gikk jeg inn i senteret, den inngangen som også vendte mot den bensinstasjonen da.

    Og så gikk jeg ned en trapp, som kanskje var en branntrapp, eller noe.

    Og så var jeg like ved garderobene, til OBS Triaden der da.

    Jeg behøvde vel bare å trykke en kode, på en dør, eller noe sånt, tror jeg.

    For å komme meg inn til den gangen, der hvor spiserommene, garderobene og kontorene, osv., på OBS Triaden lå da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien, da jeg gikk gjennom Triaden-senteret der, før jobb.

    Så gikk jeg forbi en dyrebutikk, husker jeg.

    Og de hadde tilbud på gullfisker, eller om det var slørhaler, som tante Tone, hadde vært så glad i, på Bergeråsen, på 80-tallet.

    Så da Magne Winnem hadde bursdag, så visste ikke jeg, hva jeg skulle kjøpe.

    Men jeg prata med Helene, som var kassaleder fortsatt da, (på OBS Triaden).

    I januar 1992 da.

    Om at jeg skulle kjøpe en sånn gullfisk, i pausen da.

    Også kjøpte jeg en sånn gullfiskbolle og en gullfisk da, til Magne Winnem da, i spisepausen min, på OBS Triaden der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Magne Winnem var vel ikke ordentlig sammen med Elin enda da, tror jeg.

    For han hadde vel nettopp flytta inn, i Nylænde der vel.

    Så det er mulig at dette var innflyttingsfesten, til Magne Winnem.

    (Og ikke 22-års-festen).

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte vel sånn, at hvis Winnem hadde en gullfisk der, så ble han ikke så alene, i leiligheten sin da.

    Så jeg visste ikke det da, at Elin Winnem skulle flytte inn der.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok T-banen, til Brynseng vel, etter jobben da.

    Og så Lambertseterbanen, til Lambertseter da.

    Og det første som skjedde, da jeg kom inn døra, hos Winnem der, i Nylænde da.

    Det var at Tim Jonassen, fra Gjerdes Videregående.

    Han sa, når jeg kom inn døra der, at, ‘det er jo bare Erik jo’.

    På samme måte som hu jenta, på festen hans, i Hyggen, russeåret vårt, hadde sagt, om Tim selv da.

    At, ‘det er jo bare Tim jo’.

    Iløpet av den festkvelden, i Hyggen, en gang da.

    Så da ble jeg litt sur husker jeg.

    For sånn var jeg ikke vant til at folk prata til meg da.

    Det var omtrent som å få en på trynet, husker jeg.

    Og uten at jeg skjønner hvorfor Tim var så nedlatende da.

    Men da var jo hele kvelden ødelagt, må man vel si.

    Før den hadde begynt.

    Så det var litt lavmål, må jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det at jeg hadde kjøpt gullfisk, det var det ingen som syntes at var morsomt da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    De andre som var på festen.

    Det var vel Andre Willassen, Elin Zahl Kristiansen, (het hu vel da, hu som heter Elin Winnem nå, som jeg også har kalt Elin fra Skarnes, tidligere i denne boken).

    Også var det Tim da, og meg.

    Og det var også en leder, i Unge Høyre der.

    Han fortalte det, at han hadde ansatt ei dame, hos Høyre.

    For hu hadde vært så god i ‘Word Perfect’, som han trodde, at hu hadde skrivi, på søknaden sin da.

    Men så så han det seinere, (fortalte han), at det var ‘World Perfect’, som hu hadde skrivi da.

    Så han måtte jo ha vært blind omtrent nesten.

    (For å være litt slem).

    Hvis han ikke kødda da.

    Han Unge Høyre-lederen.

    Som var en ganske glatt type med blond sleik vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dessuten så var det en distriktsjef i Rimi der, på den festen.

    Som het Knut Mørk vel.

    Han var en høy og stille kar, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn at vi også fikk høre noen historier fra Rimi der.

    Det var bare den historien fra Unge Høyre, som jeg husker, fra den festen.

    Eller vorspielet, (må man vel nesten kalle det), så havnet vi på byen da.

    Og om ikke dette var en dårlig nok kveld for meg, fra før av.

    Så ble det straks verre.

    Vi tok taxi ned til Oslo Sentrum da, (var det vel).

    Og i gågate-delen, av Karl Johan, så møtte selskapet min søster Pia.

    Som gikk oppover Karl Johan, sammen med en blond ung mann, (som jeg tror at må ha vært Glenn fra Røyken, fra bofelleskapet hennes).

    Og Pia fikk han blonde gutten til å tigge penger.

    Han gutten var kanskje full eller dopa.

    Jeg la noen mynter jeg hadde, oppi hva det var igjen, som han gutten samla inn pengene i.

    Mens jeg prata noen ord med Pia da.

    For jeg klarte ikke helt å koble det her.

    Men jeg var bare glad for å møte noen kjente, (nemlig søstera mi), da.

    Som ganske nylig hadde flytta til Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De andre i selskapet, de stakk fra meg, mens jeg prata med søstera mi da.

    Jeg tenker nå, at de kanskje hadde prata om meg, før jeg dukka opp, på festen der.

    Om at jeg hadde flytta til Ungbo, osv.

    Og at det ble prata negativt om meg der kanskje da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    For Elin fortalte meg det, at alle på festen bare hadde stikki av, (uten å gidde å vente på meg da, mens jeg prata med Pia), bortsett fra Magne Winnem, (og vel henne selv), da.

    Så sånn var det.

    Så det var kanskje sånn, (for noen), at det var som at jeg hadde fått en sykdom fra bibelen.

    Nemlig spedalskhet.

    Siden jeg bodde på Ungbo.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken, så var det sånn, at det var bare tilfeldig, at jeg flytta inn, på Ungbo.

    Det var fordi at det ikke ble noe av, at jeg skulle bo sammen med de to Rimi-damene, på Grunerløkka.

    Og fordi at Mette Holter maste sånn på meg, om å flytte ut, fra der jeg leide av henne, og Arne Thomassen.

    Og fordi, at jeg så noen Ungbo-plakater, på T-banen da.

    Så Ungbo, de var i det åpne markedet, må man vel si.

    Siden de hadde plakater på T-banen, og sånn, da.

    Så for meg, så virka ikke det her med Ungbo så dramatisk da, hvis jeg skal være ærlig.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Selskapet til Winnem, vi endte vel opp på Tut og Kjør, eller et av de andre stedene, i Kirkegata der, husker jeg.

    Jeg husker at ei dame, med flosshatt, (eller noe), gikk rundt der, på det ganske lille stedet, som vi var på der da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvorfor Pia tvang en gutt, til å tigge, (sånn som jeg skjønte det, ihvertall), i Karl Johan, en lørdagskveld.

    Det veit jeg ikke.

    Men sånn var det ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Tim Jonassen, han fortalte vel det, på den her festen.

    At han og faren hans, hadde begynt sportsbutikk, på Aker Brygge.

    Og at de også hadde begynt en Norway souvenir-butikk, på Galleri Oslo.

    Hvor de hadde ansatt en kar, som solgte souvenirene da.

    Og, ‘han ordner regnskapet og alt mulig han’, sa Jonassen da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 2.

    Og en gang, et par år etter det her.

    Som jeg gikk gjennom Galleri Oslo.

    På vei hjem fra militæret, (på dimmedagen kanskje, for da tok jeg en buss, husker jeg).

    Så så jeg at Tim, faren vel og han som jobba der, (en eldre kar da), stod i den butikken da.

    Og de skulle vel legge ned den butikken da, skjønte jeg.

    For den gikk sikkert dårlig da.

    Kunne jeg vel tyde på ansiktene deres, sånn cirka, vel.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Jeg er ikke sikker på om Tim kjente meg igjen.

    Men jeg syntes at dette var pinlig, så jeg bare gikk forbi da.

    For døra til butikken var stengt da.

    Men jeg så de her folka, gjennom et glassvindu da, var det vel.

    Og Tim prata på en streng måte, til han eldre karen, syntes jeg, at det så ut som, da.

    Mens han hadde på seg en rar hatt, på hodet da.

    Så om Tim var homo?

    Siden jentene i Hyggen, kunne prate så nedlatende om han, på festen hans, osv.

    Og jentene i klassen vår, på Gjerde, de gjorde også et poeng av, en gang, at Tim klipte seg så ofte, husker jeg.

    Men han har jo samboer og sånn nå så.

    Så han er kanskje bare original eller snobbete, og at det er derfor at han hadde på seg en sånn rar hatt/lue da, i 1993, eller når det var, som jeg tilfeldigvis så den her episoden, (eller scenen), da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 89: Ungbo

    På Ungbo, (i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), så var det forresten sånn, at man hadde et møte, en gang, cirka annenhver måned vel.

    For de fem som bodde der.

    (Og hadde hvert sitt rom der da).

    Og da kom det ei dame, på besøk, som jobba hos Ungbo, i Møllergata der vel.

    For å lede møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fem som bodde der, (det var Per, Inger Lise, Wenche, Anita og meg), vi delte bad, stue og kjøkken da.

    Og en bod og en gang.

    Og en entre og et toalett, som var like ved entre-en der da.

    Og en terrasse, som vendte ut mot en gangvei og en barskogkledd ås, (var det vel).

    Noe sånt.

    Så det var nesten som å bo på landet egentlig.

    Men et sted på landet hvor det var bygget masse terrasseblokker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche og Inger Lise, de hadde også hver sin katt.

    Wenche sin katt het Sara, som var en hunkatt da.

    Og Inger Lise sin katt het Lambert, som var en kastrert hannkatt, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tillegg til de som hadde hvert sitt rom der.

    Så pleide også to svære karer, å henge der, dette første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Det var typen til Wenche, og typen til Anita.

    Typen til Wenche, det var en svær, rånete romeriking, som het Kjell Arild, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Typen til Anita, det var en sværbygd kar, på kanskje 120-130 kilo, eller noe sånt.

    Og som jeg ikke husker hva het, eller hva jobba med.

    Men men.

    Kjell Arild var vel arbeidsledig, mener jeg.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kveldene, så pleide jeg å sitte i stua der, på Ungbo, sammen med de her rølpete/rånete/tøffe folka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høydepunktet hver kveld.

    Det var når ‘Være verste år’, kom på TV3, eller TV Norge, eller hvilken kanal det var på igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde Janco og MTV der, på den her tida.

    Og jeg pleide ofte å se på ‘Post Modern’, på MTV, når det programmet var på.

    Det var et program, (som gikk på søndager muligens vel), hvor de spilte masse alternativ rock da.

    Men de andre som bodde der, de likte ikke band som de spilte der, som for eksempel Joy Division og ‘Love will tear us apart’.

    Men de, (det var vel Wenche som kritiserte den sangen vel), de likte mest heavy da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var jo vant, til å høre masse tøff musikk og.

    (Som de nazi-banda, som søstera mi og Cecilie Hyde hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), det året, som jeg gikk på skole i Drammen.

    Band som Nitzer Ebb og Front 242.

    Og en kar ved navn Kenneth Ek, fra Drammen hadde jo tatt opp en kassett, med bandet Skinny Puppy, til meg.

    En kamerat av Pia sin kjæreste, fra Åssiden vel, i Drammen, nemlig Thor Espen vel.

    Og det var veldig tøff/rå/hard musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Nine Inch Nails, med sangen ‘Head like a hole’, ble vist ganske mye, på MTV, høsten 1991 vel.

    Så begynte jeg å digge den litt da.

    (Jeg hadde jo også kamerater som Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen.

    Som hørte på Megadeath, osv.

    Som også var veldig rå/hard musikk da).

    Og da fikk jeg høre det, av hu Wenche, at jeg var egentlig den råeste av oss da.

    For jeg likte ikke bare sånn ‘pysete’ musikk, men også rå musikk som Nine Inch Nails da.

    Og når jeg dro på byen, (aleine, for Øystein og Glenn dro aldri på byen), så kom jeg ikke hjem før morgenen etter.

    Sa Wenche da.

    Jeg hadde nemlig funnet et nesten hemmelig sted, i Galleri Oslo, (på en stol i en av etasjene oppi der), hvor jeg kunne sitte og sove i noen få timer da.

    Hvis jeg hadde mistet den siste nattbussen, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg også hvordan vaskekjelleren virka der.

    Man måtte gå gjennom nesten utallige dører, under hele rekka med terrasseblokker der da.

    Og man kunne bare vaske fram til klokken 20 vel.

    Og det var vaskemaskiner, tørketrommel og sentrifuge-maskin der, i vaskekjelleren da.

    Det var også et vaskerom på Ungbo, (ved siden av kjøkkenet der), men det ble ikke brukt.

    I vaskekjelleren, så måtte man ha polletter.

    Til vaskemaskinene og tørketrommelen da.

    Disse kostet noen kroner stykket, og man fikk kjøpt de, hos vaktmesteren, i Skansen Terrasse da, som var et boligsameie, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle der vel, i vaskekjelleren.

    For den tiden man ønsket å vaske klær på da.

    Så det ble sjelden til at man vasket tøy mer enn en gang i uka der da.

    Siden den vaskekjelleren ofte kunne være opptatt da.

    (Ihvertfall på dagtid).

    Seinere, (etter at jeg hadde bodd der noen år), så fant jeg vel ut, at man kunne vaske der, om kveldene ofte da.

    For de fleste som bodde der, vaska på dagtid da.

    Så etterhvert så ble det til at jeg ikke brukte vasketavla, men bare vaska når det var ledig der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg hvordan de forskjellige maskinene i vaskekjelleren virka da.

    Og hu viste meg også veien bort dit da.

    Hu fortalte meg også noe som jeg ikke hadde skjønt så mye av før vel.

    Wenche sa nemlig at t-skjorter, sokker og bukser, skulle vaskes sammen.

    På cirka 40 grader vel.

    Og at håndklær og underbukser skulle vaskes sammen på cirka 90 grader vel.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn jeg begynte å vaske klær da, etter at jeg flytta til Ungbo der da.

    For det var to store vaskemaskiner, i vaskekjelleren der.

    Så da fylte jeg en med 40 graders vask.

    Og den andre med kokvask da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Ungbo der, i et par måneders tid vel.

    Så tok plutselig Inger Lise inn TV-en sin, (en ganske stor TV, på 28 tommer kanskje vel), inn på rommet sitt.

    Den TV-en hadde stått i stua der, så lenge jeg hadde bodd der.

    Og jeg fikk ikke forklart grunnen, til at Inger Lise tok inn TV-en sin på rommet sitt da.

    (Som var rommet nærmest stua der).

    Men hu gjorde det da, og ble etter det, sittende ganske mye inne på rommet sitt der da.

    Ganske ofte sammen med typen sin Per vel.

    Men Per satt vel også en del i stua, mener jeg å huske.

    Ihvertfall noen ganger vel.

    Selv etter at Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det sånn, at jeg også hadde en TV, på rommet mitt.

    Nemlig den Mitsubishi TV-en som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld, på Risto-senteret, i Drammen, da jeg gikk i åttende eller niende klasse vel, og hadde fått stipend, fra Lånekassa, etter at Kjetil Holshagen hadde tipset meg om det, at det gikk an å søke om stipend, hvis foreldra ens førte opp en ganske lav inntekt på selvangivelsen, (som faren min nok gjorde vel).

    Så plutselig så smalt det, fra han typen til Anita, (den samme kvelden som Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt).

    (Mens Kjell Arild også satt der, i stua på Ungbo).

    At om ikke jeg kunne hente TV-en og videoen min, inne på rommet mitt.

    (Det var den videoen, som jeg hadde kjøpt, høsten 1988, da Espen Melheim kjørte meg inn til Grunerløkka, på noe kveldssalg, i en el-butikk der, som het Aamo vel, like etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp).

    Og da syntes jeg ikke, at jeg kunne være kjip heller.

    Jeg likte ikke tanken på at TV-en og videoen min, skulle stå ute i stua der, hvor alle de tøffe/rølpete/rånete folka satt da.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei heller.

    (Siden han typen til Anita spurte, mener jeg).

    Jeg var en tynn kar, som veide kanskje 60-62 kilo.

    Mens Kjell Arild og typen til Anita, de veide vel kanskje dobbelt så mye som meg, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok inn TV-en og video-en min, inn i stua der da.

    (Men jeg lot stereoanlegget mitt stå igjen, inne på rommet mitt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han typen til Anita, han kom en seinere gang, ut fra rommet til Anita.

    En gang mens Kjell Arild og jeg, satt og så på Våre verste år, eller noe sånt, vel.

    (Anita, det var hu unge, sexy-e, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet, som flytta inn på Ungbo der, den samme uka som meg cirka vel.

    Vi var på et sånt ‘introduksjonsmøte’ der, samtidig.

    Og hilste på Wenche, Inger Lise og Per da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da sa typen til Anita, til han Kjell Arild da.

    (Mens jeg også satt i stua der, og ikke unngå å høre det som ble sagt da).

    At, ‘om du hadde visst hvor mange sex-stillinger, som Anita og jeg, har hatt nå’.

    (Noe sånt).

    Uten at vi i stua hadde hørt en lyd, fra all den her sex-en da.

    I de par timene vel, som han typen til Anita var inne på rommet til Anita vel.

    For hu Anita, hu satt ikke så mye i stua, som oss andre.

    Hu satt vel etterhvert minst like mye inne på sitt eget rom vel.

    Som var det rommet som var ved siden av mitt rom.

    Og som Glenn Hesler seinere fikk, da han flytta inn på Ungbo der, i 1994, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 87: Mer fra NHI

    NHI hadde høsten 1991, flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr.

    Jeg husker fortsatt den første studiedagen der.

    Rektor Ole Øren åpnet det store auditoriet der.

    Men det ble en flau forestilling, husker jeg.

    Det var problemer med teknikken og Ole Øren ble rød i toppen, som en keitete tenåringsnerd, må jeg vel si.

    Det var pinlig å se på, må jeg si.

    Ole Øren kom helt ut av det og var nervøs og rødmet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og stammet vel også, muligens).

    Han oppførte seg som en sjenert, kvisete tenåring, vil jeg si.

    (Selv om han jo var i 40-50-årene vel, og ikke hadde kviser sikkert).

    Så det var så flaut å se på at man ble flau selv, syntes jeg.

    Så åpningen av de nye NHI-lokalene, de ble som antiklimaks, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    NHI flytta jo da også over Akerselva.

    De lå jo såvidt vest for Akerselva oppe ved Frysja/Nydalen, (før flyttingen).

    Mens Helsfyr lå en mil eller to øst for Akerselva vel.

    Så det var vel kanskje første gangen at en høyskole lå øst for Akerselva, i Oslo?

    Hva vet jeg.

    Men det er kanskje en liten sjanse for at det var sånn, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo jobba mye på OBS Triaden, denne sommeren.

    Og jeg hadde bodd hos Arne, Mette og Axel og dem, på Furuset.

    Og noen få uker, på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

    Og alle tre stedene var vel alt annet enn det man kunne kalle rolige.

    Så jeg glemte ihvertfall uansett å søke om studielån, før studiene begynte.

    Jeg jobba på OBS Triaden, og dette friåret, fra studier, gjorde meg kanskje litt laid-back.

    Jeg hadde jo gått på skole og høyskole i tilsammen tretten år, før det friåret.

    Så jeg ble kanskje litt mer laid-back, av å ha et sånt friår, det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det visste seg det, at de to månedene, som Lånekassa skrev at de hadde som behandlingstid, på lånesøknaden, osv.

    Det var nok bare i sommerferien, at det var sånn, at Lånekassa hadde to måneders behandlingstid.

    Virka det som for meg, ihvertfall.

    For min søknad ble da behandlet på noen få uker, og jeg kunne hente studielån-giroen, i resepsjonen, hos NHI der da.

    (Selv om Lånekassa seinere har brukt lang tid, på min søknad, høsten 2004, da jeg studerte i Sunderland.

    Så at de skulle bruke kun noen få uker, i 1991 da, og så kjempelang tid, i 2004?

    Jeg synes at dette var rart, og at det kunne minne om sabotasje.

    Men men.

    Dette skal jeg komme tilbake til i Min Bok 4 eller Min Bok 5, eller hva det kan bli).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg fikk studielån-giroen, så tok jeg nok med den, til Kredittkassen sin filial, på Helsfyr der da.

    Den filialen, den lå bare et par hundre meter fra NHI vel, på Fyrstikktorget der da.

    For jeg hadde konto hos Kreditkassen, på den her tida, husker jeg.

    (Kanskje fordi de hadde filial på Triaden?

    Det husker jeg ikke helt, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det sånn, at en gang, som jeg gikk inn i den banken, for å ta ut noe penger, eller noe.

    Så var det en mann, som satt i kassa, som sa til en dame, som jobba der, at ‘Siri, kom her’, (eller noe).

    Og det var da ei dame som het Siri Ribsskog, viste det seg.

    Og grunnen til at han bankmannen ropte på henne.

    Det var at vi hadde samme etternavn da.

    Og hu dama, (som hadde langt, mørkt hår, og var i 30-årene vel).

    Hu sa hei, og spurte meg noen få spørsmål da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, når jeg bodde, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, så fikk jeg et postkort, som var til en Ribsskog.

    Ståle Ribsskog, eller noe, muligens?

    Et julekort, var det vel, at det var.

    Som var skrevet med sirlig håndskrift da.

    Så postmannen klarte kanskje bare å lese etternavnet?

    (Og jeg fikk vel det julekortet to år, (eller noe), tror jeg.

    Det var vel omtrent det eneste julekortet jeg fikk omtrent, tror jeg.

    For å fleipe litt).

    Så selv om Ribsskog-navnet, er ganske sjeldent.

    Så hadde det altså bodd en Ståle Ribsskog, i den samme oppgangen som Ungbo lå i, i Skansen Terrasse 23 da.

    Fant jeg ut, tilfeldigvis.

    Kanskje det var derfor, at disse to hos Kredittkassen, på Helsfyr, stusset så fælt over mine persondata.

    Ikke bare var etternavnet likt som hu Siri Ribsskog, som jobba der.

    Men det var vel muligens også sånn, at min adresse, var lik, som hu Siri Ribsskog sin gamle adresse da.

    (Muligens ihvertfall).

    Det har jeg ihvertfall lurt på, i ettertid.

    Etter at jeg fikk de julekortene, til han Ståle Ribsskog da, (var det vel, hvis jeg husker riktig).

    Mens jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette andre året, som jeg gikk, på NHI.

    Så pleide jeg ofte å forsove meg, (kanskje siden jeg var litt deprimert, noe jeg skal komme tilbake til), husker jeg.

    Så jeg pleide å sette meg langt bak, og til høyre, i det store auditoriet da.

    Og da havna jeg noen ganger bak to pene, unge studiner, husker jeg.

    Ei med mørkt hår og ei med lyst hår vel.

    (Noe sånt).

    Hu ene la ihvertfall fram ei notatbok, (eller om det var en skoledagbok), med telefonnummeret sitt synlig, osv., i et friminutt der, husker jeg.

    Og da dukka det opp en annen ung, mannlig student, som satt langt vekk fra der jeg satt.

    Og skreiv ned telefonnummeret, til hu pene, unge dama, husker jeg.

    Men jeg skreiv ikke opp telefonnummeret da.

    Det ble liksom litt for useriøst, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Jeg var vant til å møte damer, på byen, og snakka ganske direkte med dem vel.

    Og jeg ville ikke gjøre noe som virka umodent/unaturlig liksom.

    Som å skrive av et telefonnummer, uten å spørre om å lov først, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var litt rart.

    Det var at en gang.

    Så dukka disse to pene damene opp, i kassa mi, på OBS Triaden der.

    En vakt jeg jobba der da, etter skolen, en dag.

    For jeg kjøpte sånne månedskort, som gjaldt i både Oslo og en del av Akershus da, husker jeg.

    Så jeg kunne ta en buss, som gikk fra ved T-banestasjonen, på Helsfyr der, og til Lørenskog/Skårer da.

    Selv om jeg vel da noen ganger måtte gå fra ved Metro-senteret der, (hvis jeg husker det riktig).

    Men det var vel bare ti minutter, å gå, eller noe.

    Så det gikk greit, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da de pene damene, fra NHI, dukka opp i kassa mi, på OBS Triaden der.

    Så sa de liksom ikke ‘hei’.

    Selv om det virka for meg, som at de var der, for å gå i kassa mi, nesten.

    Så dette ble litt unaturlig da, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg sa heller ikke hei.

    Jeg kjente de jo igjen.

    Men jeg visste jo ikke hva de het, eller noe.

    Så jeg bare lot som at de var vanlige kunder liksom.

    Jeg fant det liksom unaturlig, å si noe annet de vanlige glosene, som man sa i kassa, liksom da.

    Som ‘takk’ og ‘værsågod’, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, kjente meg igjen, fra det første året, på NHI.

    Det var en ny klasse, som jeg havna i da.

    (Siden jeg hadde hatt et friår).

    Men han ganske lave, fra Hurum, (var det vel).

    (Han som en gang sa at hu Kari, fra Trøndelag, med pigg-sveisen, som jeg ble med hjem en gang, til Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2), var ok/fin, på den første festen, det første året, som vi gikk på NHI, på Josefines Vertshus, i Josefines gate vel, høsten 1989).

    Han som hadde kopiert en kassett, (jeg husker ihvertfall to sanger, som han tok opp, på en kasset, for meg, og det var en sang, som var fra noen bekjente av han, fra Hurum, som het ‘into Ramadan with the supreme caddy’, og en annen sang som gikk sånn her ‘massemorderen smilte til pressen, da han ble dømt’, (som er med bandet Kjøtt, fant jeg ut, når jeg søkte på nettet nå), til meg, en gang, det første året vel, som jeg gikk på NHI.

    Han gikk fortsatt på NHI, skoleåret 1990/91.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Han dro meg med en gang, for å drikke øl, på en pub, på Fyrstikktorget der, husker jeg.

    Men jeg var kanskje litt snobbete, og bortskjemt, når det gjaldt utesteder.

    Så jeg bare kjeda meg der vel.

    Jeg var så vant til å gå ut på byen, i Oslo, og drikke, på den her tida.

    Og jeg var vel litt stressa muligens, på den her tida, også.

    Så jeg var kanskje ikke så sosial da.

    På NHI, på Frysja, så hadde det jo vært en bodega, hvor man kunne sitte, å lese lekser, for eksempel.

    (En slags studentpub da).

    Men så ikke på Helsfyr.

    Men skolen lå like ved Fyrstikktorget da.

    Og der lå det en pub da, med uteservering, osv.

    Som vel antagelig fungerte som en slags NHI-pub da.

    Men jeg kjeda meg vel litt der, for å være ærlig.

    Det er mulig at jeg tenkte for mye, på jobben min, på OBS Triaden, eller noe.

    Og på de kamerata, (eller ‘kamerata’), som jeg hadde, som jeg pleide å henge med, på Biljardhallen der, osv. da.

    Nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, og delvis Bengt Rune og dem da.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.

    Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.

    Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).

    Så det er mulig at de hadde slutta før det her.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.

    For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).

    (Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.

    Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.

    Hvem vet).

    For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.

    Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).

    For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.

    Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.

    (Som lurte på hva jeg dreiv med da).

    Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.

    (Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.

    Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.

    Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.

    Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.

    Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.

    Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.

    (Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.

    Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).

    Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.

    Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).

    For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.

    Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.

    Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).

    Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.

    (Må jeg nok si).

    Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.

    På skikkelig 80-talls vis da.

    En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.

    For å prøve å se kul ut da.

    Men uten å lykkes, tror jeg.

    Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.

    Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.

    Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.

    Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.

    Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.

    Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.

    Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og den jeg kjøpte var grå da.

    Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.

    Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.

    For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).

    (Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).

    Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.

    På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).

    Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.

    (Den var liksom litt døv og).

    Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.

    Det er mulig.

    Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.

    Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.

    Og den var jo fra KaphAhl.

    Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.

    Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.

    Med unntak av den skinnjakka kanskje da.

    Som jeg hadde sett i Gøteborg.

    Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men med.

    På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.

    Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.

    Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.

    Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.

    Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor.

    Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.

    (Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).

    ‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).

    Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.

    Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.

    Mens hu smilte eller lo vel.

    (Så det var kanskje noe som var morsomt da).

    ‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.

    Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.

    (Siden hu spurte, mener jeg).

    Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.

    Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.

    Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.

    Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.

    Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.

    Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

    kjøp godt

    PS.

    Her er Christell sin reklame:

    christell sin reklame

    PS 2.

    Her er Pia sin reklame:

    pia sin reklame

    PS 3.

    Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

    øystein sin reklame

    PS 4.

    Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

    glenn helser sin reklamer

    PS 5.

    Her er Axel sin reklame:

    axel sin reklame

    PS 6.

    Her er Magne Winnem sin reklame:

    magne winnem sin reklame

    PS 7.

    David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

    selges ikke i norge

    PS 8.

    Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

    som i usa

    PS 9.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

    som i london

    PS 10.

    Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

    karameller

    PS 11.

    Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

    engleskolen

    PS 12.

    johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

    jenny skavlan lagd reklame

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

    En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    (Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

    Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

    Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

    Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

    Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

    Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

    Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

    Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

    Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

    For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

    Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

    For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

    Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

    Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

    Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

    Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

    Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

    Han bare satt der.

    Og jeg skjønte ikke helt settingen.

    Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

    Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

    Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

    Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

    Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

    Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

    Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

    Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

    Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

    Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

    Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

    Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

    Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

    Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

    Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

    Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

    Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

    Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

    Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

    Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

    For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

    Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

    Mens de kriminelle så på det her.

    Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

    (Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

    Og han syntes at det uttrykket var artig da.

    Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

    Ihvertfall Øystein og meg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

    Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

    Og det var ‘host-host’.

    Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

    ‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.

    Om meg, mens jeg overhørte det.

    At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.

    (Noe sånt).

    Så det var noe som foregikk da.

    Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.

    Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.

    At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.

    For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).

    Og så hadde de betalt for dette i kassa da.

    Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.

    Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.

    Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.

    Jeg var litt treig, da jeg jobba der.

    Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.

    Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.

    Og det som foregikk på OBS Triaden.

    Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.

    Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.

    Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.

    For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.

    Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.

    For han med hockeysveisen.

    Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.

    Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.

    Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.

    (På den her tida, ihvertfall).

    For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).

    Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva de lo av.

    Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.

    Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.

    Han var kanskje slakter, eller noe.

    Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).

    Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.

    Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).

    At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.

    Å ha sex med da.

    (Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).

    Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.

    Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.

    Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).

    Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).

    Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.

    For vi vanka jo på Biljardhallen der.

    Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.

    Enten utafor Triaden der.

    Eller inne på Biljardhallen der da.

    (Var det vel).

    Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.

    Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.

    Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).

    (Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).

    På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.

    Så han hadde tilgang til panteblokker.

    Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.

    Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.

    Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.

    Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.

    Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.

    Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).

    At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.

    For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.

    Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.

    Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.

    Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.

    Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.

    Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.

    Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.

    Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.

    Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.

    Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.

    Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.

    For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.

    Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.

    (Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).

    Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.

    Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.

    (Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.

    Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.

    Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.

    Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.

    Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.

    Og liksom sa fra om noe greier da.

    For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.

    For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.

    Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.

    At jeg fikk en eller to dager med opplæring.

    Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.

    Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.

    Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.

    Så jeg tulla litt da.

    Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Sommeren 1991, forresten.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

    Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

    Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

    Etter at vi hadde gått ut kassa.

    For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

    Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

    Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

    Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

    Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

    (Som handla for familien sin vel.

    Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

    Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

    Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

    Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

    Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

    Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

    Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

    På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

    En dress som var litt lys vel.

    På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

    Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

    (Og som jeg syntes at var litt kul da.

    Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

    Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

    Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

    (Fant jeg ut seinere).

    Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

    Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

    Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

    Så ble jeg litt godtesjuk da.

    Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

    Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

    (Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

    Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

    Men jeg spurte en medarbeider der da.

    (Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

    Om dem hadde noe godteri.

    Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

    Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

    Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

    Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

    Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

    Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

    Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

    Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

    Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

    Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , ,