johncons

Stikkord: Glenn Hesler

  • Min Bok 2 – Kapittel 89: Ungbo

    På Ungbo, (i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen), så var det forresten sånn, at man hadde et møte, en gang, cirka annenhver måned vel.

    For de fem som bodde der.

    (Og hadde hvert sitt rom der da).

    Og da kom det ei dame, på besøk, som jobba hos Ungbo, i Møllergata der vel.

    For å lede møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi fem som bodde der, (det var Per, Inger Lise, Wenche, Anita og meg), vi delte bad, stue og kjøkken da.

    Og en bod og en gang.

    Og en entre og et toalett, som var like ved entre-en der da.

    Og en terrasse, som vendte ut mot en gangvei og en barskogkledd ås, (var det vel).

    Noe sånt.

    Så det var nesten som å bo på landet egentlig.

    Men et sted på landet hvor det var bygget masse terrasseblokker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche og Inger Lise, de hadde også hver sin katt.

    Wenche sin katt het Sara, som var en hunkatt da.

    Og Inger Lise sin katt het Lambert, som var en kastrert hannkatt, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I tillegg til de som hadde hvert sitt rom der.

    Så pleide også to svære karer, å henge der, dette første året, som jeg bodde, på Ungbo.

    Det var typen til Wenche, og typen til Anita.

    Typen til Wenche, det var en svær, rånete romeriking, som het Kjell Arild, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Typen til Anita, det var en sværbygd kar, på kanskje 120-130 kilo, eller noe sånt.

    Og som jeg ikke husker hva het, eller hva jobba med.

    Men men.

    Kjell Arild var vel arbeidsledig, mener jeg.

    Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På kveldene, så pleide jeg å sitte i stua der, på Ungbo, sammen med de her rølpete/rånete/tøffe folka da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og høydepunktet hver kveld.

    Det var når ‘Være verste år’, kom på TV3, eller TV Norge, eller hvilken kanal det var på igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi hadde Janco og MTV der, på den her tida.

    Og jeg pleide ofte å se på ‘Post Modern’, på MTV, når det programmet var på.

    Det var et program, (som gikk på søndager muligens vel), hvor de spilte masse alternativ rock da.

    Men de andre som bodde der, de likte ikke band som de spilte der, som for eksempel Joy Division og ‘Love will tear us apart’.

    Men de, (det var vel Wenche som kritiserte den sangen vel), de likte mest heavy da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var jo vant, til å høre masse tøff musikk og.

    (Som de nazi-banda, som søstera mi og Cecilie Hyde hadde ‘hypet’, (og ufarliggjort), det året, som jeg gikk på skole i Drammen.

    Band som Nitzer Ebb og Front 242.

    Og en kar ved navn Kenneth Ek, fra Drammen hadde jo tatt opp en kassett, med bandet Skinny Puppy, til meg.

    En kamerat av Pia sin kjæreste, fra Åssiden vel, i Drammen, nemlig Thor Espen vel.

    Og det var veldig tøff/rå/hard musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da Nine Inch Nails, med sangen ‘Head like a hole’, ble vist ganske mye, på MTV, høsten 1991 vel.

    Så begynte jeg å digge den litt da.

    (Jeg hadde jo også kamerater som Øystein Andersen, Glenn Hesler og Kjetil Holshagen.

    Som hørte på Megadeath, osv.

    Som også var veldig rå/hard musikk da).

    Og da fikk jeg høre det, av hu Wenche, at jeg var egentlig den råeste av oss da.

    For jeg likte ikke bare sånn ‘pysete’ musikk, men også rå musikk som Nine Inch Nails da.

    Og når jeg dro på byen, (aleine, for Øystein og Glenn dro aldri på byen), så kom jeg ikke hjem før morgenen etter.

    Sa Wenche da.

    Jeg hadde nemlig funnet et nesten hemmelig sted, i Galleri Oslo, (på en stol i en av etasjene oppi der), hvor jeg kunne sitte og sove i noen få timer da.

    Hvis jeg hadde mistet den siste nattbussen, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg også hvordan vaskekjelleren virka der.

    Man måtte gå gjennom nesten utallige dører, under hele rekka med terrasseblokker der da.

    Og man kunne bare vaske fram til klokken 20 vel.

    Og det var vaskemaskiner, tørketrommel og sentrifuge-maskin der, i vaskekjelleren da.

    Det var også et vaskerom på Ungbo, (ved siden av kjøkkenet der), men det ble ikke brukt.

    I vaskekjelleren, så måtte man ha polletter.

    Til vaskemaskinene og tørketrommelen da.

    Disse kostet noen kroner stykket, og man fikk kjøpt de, hos vaktmesteren, i Skansen Terrasse da, som var et boligsameie, eller noe sånt, kanskje.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og man måtte henge en hengelås, på en tavle der vel, i vaskekjelleren.

    For den tiden man ønsket å vaske klær på da.

    Så det ble sjelden til at man vasket tøy mer enn en gang i uka der da.

    Siden den vaskekjelleren ofte kunne være opptatt da.

    (Ihvertfall på dagtid).

    Seinere, (etter at jeg hadde bodd der noen år), så fant jeg vel ut, at man kunne vaske der, om kveldene ofte da.

    For de fleste som bodde der, vaska på dagtid da.

    Så etterhvert så ble det til at jeg ikke brukte vasketavla, men bare vaska når det var ledig der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche viste meg hvordan de forskjellige maskinene i vaskekjelleren virka da.

    Og hu viste meg også veien bort dit da.

    Hu fortalte meg også noe som jeg ikke hadde skjønt så mye av før vel.

    Wenche sa nemlig at t-skjorter, sokker og bukser, skulle vaskes sammen.

    På cirka 40 grader vel.

    Og at håndklær og underbukser skulle vaskes sammen på cirka 90 grader vel.

    Noe sånt.

    Det var ihvertfall sånn jeg begynte å vaske klær da, etter at jeg flytta til Ungbo der da.

    For det var to store vaskemaskiner, i vaskekjelleren der.

    Så da fylte jeg en med 40 graders vask.

    Og den andre med kokvask da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Ungbo der, i et par måneders tid vel.

    Så tok plutselig Inger Lise inn TV-en sin, (en ganske stor TV, på 28 tommer kanskje vel), inn på rommet sitt.

    Den TV-en hadde stått i stua der, så lenge jeg hadde bodd der.

    Og jeg fikk ikke forklart grunnen, til at Inger Lise tok inn TV-en sin på rommet sitt da.

    (Som var rommet nærmest stua der).

    Men hu gjorde det da, og ble etter det, sittende ganske mye inne på rommet sitt der da.

    Ganske ofte sammen med typen sin Per vel.

    Men Per satt vel også en del i stua, mener jeg å huske.

    Ihvertfall noen ganger vel.

    Selv etter at Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var det sånn, at jeg også hadde en TV, på rommet mitt.

    Nemlig den Mitsubishi TV-en som jeg hadde kjøpt, på Spaceworld, på Risto-senteret, i Drammen, da jeg gikk i åttende eller niende klasse vel, og hadde fått stipend, fra Lånekassa, etter at Kjetil Holshagen hadde tipset meg om det, at det gikk an å søke om stipend, hvis foreldra ens førte opp en ganske lav inntekt på selvangivelsen, (som faren min nok gjorde vel).

    Så plutselig så smalt det, fra han typen til Anita, (den samme kvelden som Inger Lise tok TV-en sin inn på rommet sitt).

    (Mens Kjell Arild også satt der, i stua på Ungbo).

    At om ikke jeg kunne hente TV-en og videoen min, inne på rommet mitt.

    (Det var den videoen, som jeg hadde kjøpt, høsten 1988, da Espen Melheim kjørte meg inn til Grunerløkka, på noe kveldssalg, i en el-butikk der, som het Aamo vel, like etter at jeg hadde begynt å jobbe på CC Storkjøp).

    Og da syntes jeg ikke, at jeg kunne være kjip heller.

    Jeg likte ikke tanken på at TV-en og videoen min, skulle stå ute i stua der, hvor alle de tøffe/rølpete/rånete folka satt da.

    Men jeg syntes ikke jeg kunne si nei heller.

    (Siden han typen til Anita spurte, mener jeg).

    Jeg var en tynn kar, som veide kanskje 60-62 kilo.

    Mens Kjell Arild og typen til Anita, de veide vel kanskje dobbelt så mye som meg, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok inn TV-en og video-en min, inn i stua der da.

    (Men jeg lot stereoanlegget mitt stå igjen, inne på rommet mitt da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han typen til Anita, han kom en seinere gang, ut fra rommet til Anita.

    En gang mens Kjell Arild og jeg, satt og så på Våre verste år, eller noe sånt, vel.

    (Anita, det var hu unge, sexy-e, slanke, lyshåra dama, fra Vestlandet, som flytta inn på Ungbo der, den samme uka som meg cirka vel.

    Vi var på et sånt ‘introduksjonsmøte’ der, samtidig.

    Og hilste på Wenche, Inger Lise og Per da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da sa typen til Anita, til han Kjell Arild da.

    (Mens jeg også satt i stua der, og ikke unngå å høre det som ble sagt da).

    At, ‘om du hadde visst hvor mange sex-stillinger, som Anita og jeg, har hatt nå’.

    (Noe sånt).

    Uten at vi i stua hadde hørt en lyd, fra all den her sex-en da.

    I de par timene vel, som han typen til Anita var inne på rommet til Anita vel.

    For hu Anita, hu satt ikke så mye i stua, som oss andre.

    Hu satt vel etterhvert minst like mye inne på sitt eget rom vel.

    Som var det rommet som var ved siden av mitt rom.

    Og som Glenn Hesler seinere fikk, da han flytta inn på Ungbo der, i 1994, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 87: Mer fra NHI

    NHI hadde høsten 1991, flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr.

    Jeg husker fortsatt den første studiedagen der.

    Rektor Ole Øren åpnet det store auditoriet der.

    Men det ble en flau forestilling, husker jeg.

    Det var problemer med teknikken og Ole Øren ble rød i toppen, som en keitete tenåringsnerd, må jeg vel si.

    Det var pinlig å se på, må jeg si.

    Ole Øren kom helt ut av det og var nervøs og rødmet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og stammet vel også, muligens).

    Han oppførte seg som en sjenert, kvisete tenåring, vil jeg si.

    (Selv om han jo var i 40-50-årene vel, og ikke hadde kviser sikkert).

    Så det var så flaut å se på at man ble flau selv, syntes jeg.

    Så åpningen av de nye NHI-lokalene, de ble som antiklimaks, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    NHI flytta jo da også over Akerselva.

    De lå jo såvidt vest for Akerselva oppe ved Frysja/Nydalen, (før flyttingen).

    Mens Helsfyr lå en mil eller to øst for Akerselva vel.

    Så det var vel kanskje første gangen at en høyskole lå øst for Akerselva, i Oslo?

    Hva vet jeg.

    Men det er kanskje en liten sjanse for at det var sånn, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo jobba mye på OBS Triaden, denne sommeren.

    Og jeg hadde bodd hos Arne, Mette og Axel og dem, på Furuset.

    Og noen få uker, på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

    Og alle tre stedene var vel alt annet enn det man kunne kalle rolige.

    Så jeg glemte ihvertfall uansett å søke om studielån, før studiene begynte.

    Jeg jobba på OBS Triaden, og dette friåret, fra studier, gjorde meg kanskje litt laid-back.

    Jeg hadde jo gått på skole og høyskole i tilsammen tretten år, før det friåret.

    Så jeg ble kanskje litt mer laid-back, av å ha et sånt friår, det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det visste seg det, at de to månedene, som Lånekassa skrev at de hadde som behandlingstid, på lånesøknaden, osv.

    Det var nok bare i sommerferien, at det var sånn, at Lånekassa hadde to måneders behandlingstid.

    Virka det som for meg, ihvertfall.

    For min søknad ble da behandlet på noen få uker, og jeg kunne hente studielån-giroen, i resepsjonen, hos NHI der da.

    (Selv om Lånekassa seinere har brukt lang tid, på min søknad, høsten 2004, da jeg studerte i Sunderland.

    Så at de skulle bruke kun noen få uker, i 1991 da, og så kjempelang tid, i 2004?

    Jeg synes at dette var rart, og at det kunne minne om sabotasje.

    Men men.

    Dette skal jeg komme tilbake til i Min Bok 4 eller Min Bok 5, eller hva det kan bli).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg fikk studielån-giroen, så tok jeg nok med den, til Kredittkassen sin filial, på Helsfyr der da.

    Den filialen, den lå bare et par hundre meter fra NHI vel, på Fyrstikktorget der da.

    For jeg hadde konto hos Kreditkassen, på den her tida, husker jeg.

    (Kanskje fordi de hadde filial på Triaden?

    Det husker jeg ikke helt, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det sånn, at en gang, som jeg gikk inn i den banken, for å ta ut noe penger, eller noe.

    Så var det en mann, som satt i kassa, som sa til en dame, som jobba der, at ‘Siri, kom her’, (eller noe).

    Og det var da ei dame som het Siri Ribsskog, viste det seg.

    Og grunnen til at han bankmannen ropte på henne.

    Det var at vi hadde samme etternavn da.

    Og hu dama, (som hadde langt, mørkt hår, og var i 30-årene vel).

    Hu sa hei, og spurte meg noen få spørsmål da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, når jeg bodde, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, så fikk jeg et postkort, som var til en Ribsskog.

    Ståle Ribsskog, eller noe, muligens?

    Et julekort, var det vel, at det var.

    Som var skrevet med sirlig håndskrift da.

    Så postmannen klarte kanskje bare å lese etternavnet?

    (Og jeg fikk vel det julekortet to år, (eller noe), tror jeg.

    Det var vel omtrent det eneste julekortet jeg fikk omtrent, tror jeg.

    For å fleipe litt).

    Så selv om Ribsskog-navnet, er ganske sjeldent.

    Så hadde det altså bodd en Ståle Ribsskog, i den samme oppgangen som Ungbo lå i, i Skansen Terrasse 23 da.

    Fant jeg ut, tilfeldigvis.

    Kanskje det var derfor, at disse to hos Kredittkassen, på Helsfyr, stusset så fælt over mine persondata.

    Ikke bare var etternavnet likt som hu Siri Ribsskog, som jobba der.

    Men det var vel muligens også sånn, at min adresse, var lik, som hu Siri Ribsskog sin gamle adresse da.

    (Muligens ihvertfall).

    Det har jeg ihvertfall lurt på, i ettertid.

    Etter at jeg fikk de julekortene, til han Ståle Ribsskog da, (var det vel, hvis jeg husker riktig).

    Mens jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette andre året, som jeg gikk, på NHI.

    Så pleide jeg ofte å forsove meg, (kanskje siden jeg var litt deprimert, noe jeg skal komme tilbake til), husker jeg.

    Så jeg pleide å sette meg langt bak, og til høyre, i det store auditoriet da.

    Og da havna jeg noen ganger bak to pene, unge studiner, husker jeg.

    Ei med mørkt hår og ei med lyst hår vel.

    (Noe sånt).

    Hu ene la ihvertfall fram ei notatbok, (eller om det var en skoledagbok), med telefonnummeret sitt synlig, osv., i et friminutt der, husker jeg.

    Og da dukka det opp en annen ung, mannlig student, som satt langt vekk fra der jeg satt.

    Og skreiv ned telefonnummeret, til hu pene, unge dama, husker jeg.

    Men jeg skreiv ikke opp telefonnummeret da.

    Det ble liksom litt for useriøst, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Jeg var vant til å møte damer, på byen, og snakka ganske direkte med dem vel.

    Og jeg ville ikke gjøre noe som virka umodent/unaturlig liksom.

    Som å skrive av et telefonnummer, uten å spørre om å lov først, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var litt rart.

    Det var at en gang.

    Så dukka disse to pene damene opp, i kassa mi, på OBS Triaden der.

    En vakt jeg jobba der da, etter skolen, en dag.

    For jeg kjøpte sånne månedskort, som gjaldt i både Oslo og en del av Akershus da, husker jeg.

    Så jeg kunne ta en buss, som gikk fra ved T-banestasjonen, på Helsfyr der, og til Lørenskog/Skårer da.

    Selv om jeg vel da noen ganger måtte gå fra ved Metro-senteret der, (hvis jeg husker det riktig).

    Men det var vel bare ti minutter, å gå, eller noe.

    Så det gikk greit, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da de pene damene, fra NHI, dukka opp i kassa mi, på OBS Triaden der.

    Så sa de liksom ikke ‘hei’.

    Selv om det virka for meg, som at de var der, for å gå i kassa mi, nesten.

    Så dette ble litt unaturlig da, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg sa heller ikke hei.

    Jeg kjente de jo igjen.

    Men jeg visste jo ikke hva de het, eller noe.

    Så jeg bare lot som at de var vanlige kunder liksom.

    Jeg fant det liksom unaturlig, å si noe annet de vanlige glosene, som man sa i kassa, liksom da.

    Som ‘takk’ og ‘værsågod’, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, kjente meg igjen, fra det første året, på NHI.

    Det var en ny klasse, som jeg havna i da.

    (Siden jeg hadde hatt et friår).

    Men han ganske lave, fra Hurum, (var det vel).

    (Han som en gang sa at hu Kari, fra Trøndelag, med pigg-sveisen, som jeg ble med hjem en gang, til Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2), var ok/fin, på den første festen, det første året, som vi gikk på NHI, på Josefines Vertshus, i Josefines gate vel, høsten 1989).

    Han som hadde kopiert en kassett, (jeg husker ihvertfall to sanger, som han tok opp, på en kasset, for meg, og det var en sang, som var fra noen bekjente av han, fra Hurum, som het ‘into Ramadan with the supreme caddy’, og en annen sang som gikk sånn her ‘massemorderen smilte til pressen, da han ble dømt’, (som er med bandet Kjøtt, fant jeg ut, når jeg søkte på nettet nå), til meg, en gang, det første året vel, som jeg gikk på NHI.

    Han gikk fortsatt på NHI, skoleåret 1990/91.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Han dro meg med en gang, for å drikke øl, på en pub, på Fyrstikktorget der, husker jeg.

    Men jeg var kanskje litt snobbete, og bortskjemt, når det gjaldt utesteder.

    Så jeg bare kjeda meg der vel.

    Jeg var så vant til å gå ut på byen, i Oslo, og drikke, på den her tida.

    Og jeg var vel litt stressa muligens, på den her tida, også.

    Så jeg var kanskje ikke så sosial da.

    På NHI, på Frysja, så hadde det jo vært en bodega, hvor man kunne sitte, å lese lekser, for eksempel.

    (En slags studentpub da).

    Men så ikke på Helsfyr.

    Men skolen lå like ved Fyrstikktorget da.

    Og der lå det en pub da, med uteservering, osv.

    Som vel antagelig fungerte som en slags NHI-pub da.

    Men jeg kjeda meg vel litt der, for å være ærlig.

    Det er mulig at jeg tenkte for mye, på jobben min, på OBS Triaden, eller noe.

    Og på de kamerata, (eller ‘kamerata’), som jeg hadde, som jeg pleide å henge med, på Biljardhallen der, osv. da.

    Nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, og delvis Bengt Rune og dem da.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 82: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Våren 1991 så var det dansketur, med OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvem som arrangerte dette igjen.

    Men denne gangen var det ikke Knut Hauge og Lene fra Rælingen, som drev og arrangerte, tror jeg.

    Jeg kan faktisk ikke huske dem fra båten, (som var Stena Saga).

    Så det er mulig at de hadde slutta før det her.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at jeg ba om fyrstikker i resepsjonen, når jeg kom på båten.

    For jeg hadde ikke lighter, (av en eller annen grunn).

    (Dette var en lørdag kveld, og jeg hadde vel jobba hele dagen, på OBS Triaden.

    Så det er mulig at lighteren min lå igjen på spiserommet, eller noe.

    Hvem vet).

    For jeg mente vel å huske at de pleide å ha fyrstikker, i resepsjonen da, på disse ferjene.

    Men timing-en var kanskje litt dårlig, (tenkte jeg på, etterhvert).

    For Scandinavian Star-ulykken hadde jo nettopp vært.

    Og jeg fikk vel noen kommentarer, (eller ihvertfall blikk), fra kassaleder Helene også.

    (Som lurte på hva jeg dreiv med da).

    Så på denne reisen, så var jeg litt utafor, etter det at jeg jo hadde dummet meg ut, og spurt om fyrstikker, i resepsjonen der, med en gang jeg kom om bord i båten.

    (Enda Scandinavian Star-ulykken nettopp hadde vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Stena Saga var jo også den danskebåten, som jeg hadde sniki meg med, til Danmark, et år før det her.

    Da jeg møtte Eva Olsen og typen, på Oslo City.

    Og de skulle til Danmark med Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også vært litt uheldig, med klesinnkjøpene mine, før denne dansketuren da.

    Jeg hadde jo kjøpt meg en ny skjorte, på KaphAhl der, i Karl Johan/Lille Grensen.

    Den dagen, som jeg var på jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Men den skjorta, den hadde liksom en sånn rar krage da.

    Det var bare en slags knepping, der kragen liksom skulle ha vært da.

    (Men jeg var ikke så flink til å kjøpe klær da.

    Så jeg var glad bare jeg klarte å finne meg en skjorte, liksom).

    Så jeg følte meg litt dum da, på den her dansketuren.

    Siden jeg hadde en rimelig rar skjorte og hadde driti meg ut og spurt om fyrstikker der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg også ut, med en jakke, som jeg kjøpte på KaphAhl, på den her tida, (husker jeg).

    For det var en slags pastellfarget jakke, husker jeg.

    Som hu som jobbet der, sa at var fin og sånn da.

    Men når jeg gikk ut av butikken, så husker jeg at hu dama sa, ‘også pastell da’, (eller noe).

    Så de var hykleriske, de som hjalp meg med å handle klær der da.

    (Må jeg nok si).

    Og da prøvde jeg å ta den jakka opp på armene, husker jeg.

    På skikkelig 80-talls vis da.

    En gang på jobben, på OBS Triaden der, husker jeg.

    For å prøve å se kul ut da.

    Men uten å lykkes, tror jeg.

    Ihvertfall hvis jeg tolket de blikkene som kassaleder Helene ga meg riktig vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Øystein Andersen, Glenn Hesler, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, var på ferie, i Gøteborg, sommeren 1991.

    Så så jeg en ganske fin skinnjakke, på KaphAhl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg.

    Men jeg hadde ikke råd, til å kjøpe den, under Sverige-ferien da.

    Men etter at jeg fikk studielånet mitt, da jeg begynte på NHI igjen, noen uker seinere.

    Så gikk jeg på den KaphAhl-butikken, i Karl Johans gate/Lille Grensen der, igjen da.

    Og da kjøpte jeg meg en sånn grå skinnjakke, (som jeg hadde sett i Gøteborg), der da.

    Og som kosta litt mindre i Norge vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Den jakka kosta vel litt i underkant av 1500 kroner, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og den jeg kjøpte var grå da.

    Og var vel muligens en av de fineste jakkene jeg har hatt vel.

    Den var ikke like tøff som Øystein og Glenn sine svarte skinnjakker men.

    For deres jakker var liksom rette foran, blant annet, (mener jeg å huske).

    (Og Øystein og Glenn, de hadde vel også Guns & Roses-motiv, (eller noe), malt på baksiden av jakkene, tror jeg).

    Mens lommene på denne grå skinnjakka, de bulte liksom litt ut da.

    På den fra KaphAhl, (som jeg kjøpte da).

    Så den jakka kunne ha vært kulere liksom.

    (Den var liksom litt døv og).

    Men da hadde den kanskje blitt for rå igjen.

    Det er mulig.

    Men det ble kanskje sett på som veldig harry, å gå med skinnjakke, i Oslo.

    Men det her var en grå skinnjakka, som liksom hadde lommer som bulte litt ut da.

    Og den var jo fra KaphAhl.

    Så den var vel egentlig for middelaldrende menn, kanskje, den jakka.

    Eller som fritidsjakke for forretningsfolk, kanskje.

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg var uheldig med de fleste av klærne, som jeg kjøpte meg, i 1991, husker jeg.

    Med unntak av den skinnjakka kanskje da.

    Som jeg hadde sett i Gøteborg.

    Som Øystein Andersen vel stod i nærheten av vel, tror jeg, (da jeg først la merke til den).

    (Noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men med.

    På den Danmarksturen, med OBS Triaden, så husker jeg også at jeg satt mye alene vel.

    Jeg husker at jeg satt i danserestauranten der.

    Og at butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, gikk rundt i dress vel.

    Så jeg lurer på om jeg bomma litt med antrekket.

    Det gjorde jeg nok, i og med at den skjorta hadde så spesiell krage, for å si det sånn.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg var litt nedfor.

    Og jeg husker at jeg møtte en av de gutta fra gølvet, i eller utafor herredoen vel, på Stena Saga da.

    (Dette var en sånn lokal Lørenskog-helt/kjekkas tror jeg, med krøllete, lyst hår vel).

    ‘Gamle ørn’, sa han til meg, når han kjente meg igjen, (mener jeg å huske).

    Antagelig fordi jeg hadde jobba på OBS Triaden i bortimot et snaut år da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så husker jeg ikke så mye, av den dansketuren.

    Annet enn at ei med lyst hår, i begynnelsen av 20-åra vel, som jobba i ferskvaren, spurte meg, noen uker etter turen, (på spiserommet, til OBS Triaden der), om jeg hadde vært med på turen.

    Mens hu smilte eller lo vel.

    (Så det var kanskje noe som var morsomt da).

    ‘Ja’, sa jeg da, selvfølgelig.

    Men jeg hadde kanskje ikke sett ut som meg selv da, eller noe.

    (Siden hu spurte, mener jeg).

    Jeg hadde jo driti meg ut, siden jeg hadde kjøpt med en ‘rar’ skjorte, og ikke gikk med dressjakke, og ved at jeg spurte om de fyrstikkene, i resepsjonen der da.

    Og jeg hadde jo også nettopp vært i jobbintervju, på Rimi Rosenkrantzgate.

    Og det var jo fordi at jeg nettopp hadde måttet slutte, å jobbe fast, heltid, på OBS Triaden der, siden mitt seks-måneders-vikariat, hadde gått ut da.

    Så jeg var nok litt bleik og utafor og nedfor, på den her dansketuren da.

    Så det var ikke sånn, at jeg kan huske det, at jeg dansa eller flørta meg noen damer fra jobben der, akkurat, på den her dansketuren.

    Kanskje litt bortsett fra med kassaleder Helene som lurte på hvorfor jeg spurte om fyrstikker, i resepsjonen der.

    Ved at hun spurte et vagt, udirekte spørsmål vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • johncons-blogg har fått noen råd, fra folk fra Min Bok osv., om hvordan reklamene for Godtebutikken.net burde se ut. Først ut er Linn Ullmann

    kjøp godt

    PS.

    Her er Christell sin reklame:

    christell sin reklame

    PS 2.

    Her er Pia sin reklame:

    pia sin reklame

    PS 3.

    Her er min tremenning Øystein Andersen sin reklame:

    øystein sin reklame

    PS 4.

    Det her er Øystein sin kamerat Glenn Hesler sin reklame:

    glenn helser sin reklamer

    PS 5.

    Her er Axel sin reklame:

    axel sin reklame

    PS 6.

    Her er Magne Winnem sin reklame:

    magne winnem sin reklame

    PS 7.

    David Hjort fra Rimi får bli med og, (selv om han ikke har dukket opp i Min Bok-bøkene ennå):

    selges ikke i norge

    PS 8.

    Faren min, (Arne Mogan Olsen), har også lagd en reklame:

    som i usa

    PS 9.

    Mora mi, (Karen Ribsskog), har lagd reklame fra graven:

    som i london

    PS 10.

    Bestemor Ågot har også laget en reklame fra graven:

    karameller

    PS 11.

    Nå har jeg kontaktet Engleskolen, og de sier at prinsesse Märtha sier, at dette er bestemor Ingeborg sin reklame, fra graven:

    engleskolen

    PS 12.

    johncons-blogg har fått inn en melding om at også Jenny Skavlan har lagd en reklame:

    jenny skavlan lagd reklame

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 79: Japper

    En gang, den første tiden, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen.

    (Dette kan vel ha vært ikke så lenge etter at jeg var med Magne Winnem på møter i Oslo Unge Høyre, osv., sommeren 1991).

    Så skulle Magne Winnem på generalforsamling da, i et aksjefond.

    Som jeg skrev om i Min Bok, så hadde Winnem-familien noen aksjer i firmaet som eide Larvik Line, sånn at de skulle få tilbud på reiser med danskebåten Petter Wessel til Danmark da.

    Og Winnem-familien eide også noen aksjer i et aksjefond da.

    Nå hadde dette aksjefondet prestert dårligere enn gjennomsnittet på børsen da, (ihvertfall ifølge Winnem).

    Så Winnem ønsket å fremme noe slags mistillitsforslag, eller noe, mot styreformannen, i fondet da, (eller noe).

    Og Winnem ville at jeg skulle bli med.

    Og Winnem var jo mye flinkere med klær, enn meg, som var fra Bergeråsen.

    Så Winnem mente at jeg måtte kle meg pent og sånn, for å være med på den her generalforsamlingen da.

    For han trengte støtte da, (som han sa), når han skulle gjennomføre sitt ‘opprør’, mot dette aksjefondet da.

    Så jeg måtte ha på meg en blå blazer, som Winnem eide, og gå med en stresskoffert, som også var Winnem sin, (husker jeg).

    For Winnem mente at han kunne ta med en ekstra person, med inn på generalforsamlingen da.

    Men det var vel egentlig koner og sånn, tror jeg.

    Så Winnem tulla vel egentlig fælt her.

    Og styret i aksjefondet, de visste vel det, tror jeg, at Winnem skulle protestere mot dem.

    Så dem så jo stygt på oss da, husker jeg.

    Men når det kom til stykket, så turte ikke Winnem å protestere likevel.

    Han bare satt der.

    Og jeg skjønte ikke helt settingen.

    Så jeg rådet han ikke til å gjøre hverken det ene eller andre, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter denne mislykkede protesten, til Winnem da.

    Så tok jeg bare T-banen opp til Ellingsrudåsen, husker jeg.

    Men jeg dro innom gatekjøkkenet, på Ellingsrudåsen der, (et som var drevet av en innvandrer vel), og spilte på Terminator 2-flipperet der, husker jeg.

    Det var nesten det eneste spillet, som jeg syntes at var kult, (ihvertfall etter at Out Run hadde blitt umoderne), husker jeg.

    Selv om jeg også likte Tetris da, må jeg innrømme.

    Og andre bilspill enn Out Run syntes jeg også at kunne være artig.

    Og også skytespill, som et som Øystein og Glenn hadde, (hvor man liksom hadde en joystick formet som et maskingevær da), på The Gathering, i 1994 vel, som var i Rykkinnhallen, i Bærum.

    Da jeg jobba for dem noen vakter, i påskeferien min, fra Rimi.

    Siden de trengte hjelp der da, ifølge Glenn Hesler.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg spilte på Termintator 2-flipperet, på Ellingsrudåsen der, husker jeg.

    Så var det en kar, som ville spille mot meg, husker jeg.

    Og jeg spilte ikke så bra da, for jeg kjente ikke noen på Ellingsrudåsen, så jeg blei kanskje litt usikker da, (eller jeg hadde kanskje en dårlig dag).

    Men jeg vant ihvertfall den ‘tvekampen’ da.

    Og en annen kar kom inn der, og spurte han fra Ellingsrudåsen, om, ‘trail-ær ‘u ‘a’, eller noe sånt.

    Og ‘trails’, det visste jeg vel såvidt, fra å ha sett noe amerikansk fotball, på TV, at betydde å ligge under.

    Og jeg fortalte vel om den her episoden, til Øystein Andersen, og han gliste vel litt av den her slang-en da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg bodde på Furuset, hos Arne og Mette der, forresten.

    Så snakka jeg jo en del på kontakttelefonen, (når dem ikke var hjemme da).

    Og en gang, så snakka jeg med ei tenåringsjente, fra nettopp Ellingsrudåsen vel.

    Og hu fortalte det, at hu jobba som DJ, eller noe.

    Og at en nyttårsaften, så hadde hu sovna i badekaret, på en fest, (av en eller annen grunn).

    Og hu fortalte også det, at ‘snuten ikke var kjent for å være Einstein’, (eller noe), som hu sa da.

    For noen ungdommer på Ellingsrudåsen, de hadde visst klagd på noen kriminelle.

    Også hadde politiet gått opp deres oppgang da.

    Mens de kriminelle så på det her.

    Sånn at de kriminelle skjønte hvilke ungdommer det var, som hadde ringt og klaga til politiet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den her samtalen, den fortalte jeg vel om, til min tremenning Øystein Andersen da.

    (Kanskje siden jeg var fra Berger, og han var en lokal kar, (må man vel si), i det her området jeg bodde og jobba i).

    Og han syntes at det uttrykket var artig da.

    Så etter det her, så begynte vi tre, (Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg), også å si ‘Einstein’, en del ganger da.

    Ihvertfall Øystein og meg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler han sa kanskje ikke Einstein like ofte, som Øystein og meg, (som tulle-uttrykk da).

    Men Glenn Hesler hadde et eget uttrykk, som han sa ofte, (husker jeg), og som jeg ikke helt skjønte hva betydde da.

    Og det var ‘host-host’.

    Og Glenn Hesler han hadde også et annet uttrykk, og det var ‘knips’.

    ‘Nå fikk du knips’, (eller noe), kunne han si, mens han knipsa i henda da, hvis det var noe han syntes var bra eller morsomt vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.

    Om meg, mens jeg overhørte det.

    At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.

    (Noe sånt).

    Så det var noe som foregikk da.

    Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.

    Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.

    At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.

    For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).

    Og så hadde de betalt for dette i kassa da.

    Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.

    Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.

    Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.

    Jeg var litt treig, da jeg jobba der.

    Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.

    Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.

    Og det som foregikk på OBS Triaden.

    Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.

    Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.

    Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.

    For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.

    Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.

    For han med hockeysveisen.

    Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.

    Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.

    Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.

    (På den her tida, ihvertfall).

    For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).

    Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva de lo av.

    Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.

    Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.

    Han var kanskje slakter, eller noe.

    Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).

    Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.

    Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).

    At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.

    Å ha sex med da.

    (Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).

    Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.

    Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.

    Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).

    Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).

    Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.

    For vi vanka jo på Biljardhallen der.

    Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.

    Enten utafor Triaden der.

    Eller inne på Biljardhallen der da.

    (Var det vel).

    Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.

    Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.

    Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).

    (Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).

    På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.

    Så han hadde tilgang til panteblokker.

    Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.

    Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.

    Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.

    Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.

    Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.

    Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).

    At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.

    For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.

    Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.

    Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.

    Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.

    Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.

    Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.

    Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.

    Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.

    Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.

    Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.

    Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.

    For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.

    Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.

    (Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).

    Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.

    Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.

    (Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.

    Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.

    Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.

    Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.

    Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.

    Og liksom sa fra om noe greier da.

    For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.

    For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.

    Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.

    At jeg fikk en eller to dager med opplæring.

    Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.

    Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.

    Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.

    Så jeg tulla litt da.

    Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Sommeren 1991, forresten.

    Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, hadde vært i Gøteborg, på campingferie.

    Så kjørte vi innom OBS, utafor Gøteborg, en siste gang, på veien hjem.

    Og da stakk jeg innom en informasjonsluke der, husker jeg.

    Etter at vi hadde gått ut kassa.

    For jeg ville vel markere det, at jeg jobba på OBS, i Norge da.

    Så da gikk jeg bort til den luka og spurte om det var mulighet til å få jobb der, hvis man jobba på OBS i Norge da, husker jeg.

    Og da fikk jeg vel med et skjema vel, mener jeg å huske.

    Etter at jeg hadde tulla litt da, (må jeg innrømme), og sagt at det var mulig at jeg skulle flytte til Sverige, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg satt i kassa på OBS Triaden, forresten.

    Så var det ei mørkhudet, (antagelig muslimsk vel), jentunge der, som handla sammen med den enda yngre broren sin vel.

    (Som handla for familien sin vel.

    Selv om det kanskje var litt rart, på Triaden, som er et stort kjøpesenter, og ikke en nærbutikk, akkurat).

    Og plutselig, så mista hu en en-litersflaske, i gulvet, så den knuste, like foran kassa mi, husker jeg.

    Jeg var redd for at hu jenta skulle få sjokk.

    Så jeg bare sa at hu kunne hente seg en ny flaske.

    Mens jeg måtte tørke opp den som hadde knust da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk hos Magne Winnem, mens han bodde over Rimi Nylænde, (på Lambertseter) der, vel.

    Så hadde ikke jeg så mye klær, husker jeg, som Magne Winnem, som var mye mer opptatt av klær da, enn meg.

    Så det hendte at jeg maste meg til å låne noen klær av han da.

    På en fest, så lånte jeg en gang en dress av han, husker jeg.

    En dress som var litt lys vel.

    På en fest som også Leif Jørgensen, i Rimi, var med på vel.

    Og en annen gang, som jeg var på besøk hos han, i Rimi-leiligheten hans, over Rimi Nylænde der, så fikk jeg mast meg til å låne, en Levis-genser, fra 80-tallet, som Winnem hadde, husker jeg.

    (Og som jeg syntes at var litt kul da.

    Selv om jeg var lei av Ball-gensere, med det samme mønsteret da).

    Og det var en Levis-genser med røde og hvite striper, husker jeg.

    Som egentlig var for lang på arma osv., for meg da.

    (Fant jeg ut seinere).

    Siden Magne Winnem var 1.99 høy, eller noe, da.

    Og den genseren ville vel egentlig ikke Magne Winnem låne meg vel.

    Men jeg fikk mast meg til å få låne den da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Magne Winnem, over Rimi Nylænde der.

    Så ble jeg litt godtesjuk da.

    Også ville jeg gå på Rimi Nylænde der, og kjøpe godteri da.

    Også stoppa ikke Magne Winnem meg.

    (Dette må vel ha vært høsten 1991 vel, eller noe).

    Også klarte jeg ikke å finne noe godteri, inne på Rimi Nylænde der, (hvor jeg ble butikksjef selv, syv år seinere vel).

    Men jeg spurte en medarbeider der da.

    (Som jeg lurer på om var min seinere kollega der, Thomas Sanne).

    Om dem hadde noe godteri.

    Nei, vi har bare kokosboller, svarte Sanne.

    Og dette lo jeg vel litt av, (eller klagde kanskje litt på), til Magne Winnem da.

    Når jeg dukka opp, oppe hos han igjen, i etasjen over da.

    Og da fortalte Winnem det, at den butikken hadde en avtale, med kiosken ved siden av, at dem ikke skulle selge godteri der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Mette Holter og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    Så sendte Mette Holter med meg noen røde og hvit-stripete gardiner, som hu hadde, (husker jeg).

    Hu sa at det var ‘sånne gardiner som ungdom liker’.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte nesten si ja takk, til å få de gardinene da, (husker jeg at jeg syntes).

    Men jeg lurer på om de var litt gjennomsiktige.

    Så da jeg flytta til Rimi-leiligheten, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, etter å ha bodd i fem år, på Ungbo der.

    Så kjøpte jeg meg gardiner selv, husker jeg.

    Nemlig noen mørke-blå gardiner, på Hansen og Dysvig vel.

    Etter at vel også søstera mi Pia, hadde rådet meg, til å kjøpe mørke gardiner vel, en gang.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Mens jeg studerte det andre året, på NHI, (som da var flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr), skoleåret 1991/92.

    Så jobba jeg kveldsvakter tirsdager og fredager, i kassa, på OBS Triaden, da.

    Og jeg jobba også hver lørdag, først i kassa, og seinere i ferskvaren, (mener jeg å huske).

    Men jeg røyka vel kanskje 10-20 sigaretter om dagen, og var vel litt ute på byen og, så det gikk vel en del penger da.

    Jeg husker at kassaleder Carmen, spurte meg, før hu slutta der, om det ikke ble slitsomt for meg, å alltid jobbe på noen av de travleste vaktene, i kassa der.

    (For det var ofte mange kunder, på OBS Triaden da.

    Det var ikke sjelden at man kunne ha opp over 100.000 i kassa, på en lørdagsvakt der, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveldsvakt, en tirsdag, (må det vel ha vært).

    Så ble jeg spurt om jeg kunne jobbe i ferskvaren.

    Jeg jobba jo i ferskvarene på lørdagene, til vanlig.

    Men dette var en hverdag da.

    På lørdagene, så jobba jeg sammen med en kar, som hadde mørkt hår, og som var et eller to år eldre enn meg vel.

    En som hadde jobba i ferskvareavdelingen en stund.

    Og da gjorde jeg bare det han ba meg om da.

    Siden jeg ikke hadde fått noe ordentlig opplæring, i ferskvaren da, for å si det sånn.

    (Annet enn når det gjaldt å pakke inn pålegg og fisk og sånn da.

    Det fikk jeg forklart litt, når jeg begynte å jobbe der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne tirsdagen, (var det vel), som jeg hadde blitt bedt om å jobbe, i ferskvaren da.

    Så stod jeg der aleine, husker jeg.

    Dette kan også ha vært en tidligvakt, eller en mellomvakt, forresten.

    Jeg husker at all salaten og kjøttpålegget stod ferdig framme der, når vakta mi begynte vel.

    Jeg hadde måttet lære meg navnene på alt kjøttpålegget, husker jeg, forresten.

    Jeg visste vel hvordan roastbiff, servelat og kokt skinke så ut, (for eksempel).

    Men de andre slagene måtte jeg lære meg da.

    Og det var også ganske sjeldne slag som haugpølse og sånn vel.

    Så det var en del slag å lære seg da.

    En 15-20 slag kanskje.

    (Noe sånt).

    Men salaten var vel merket tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at det var rolig i ferskvareavdelingen, denne hverdagen, som jeg jobba.

    Ei kunde-dame, i 30-40-åra vel, dukka opp, og ville ha skinkesalat.

    Skinkesalaten så ikke så innbydende ut, husker jeg.

    Jeg måtte liksom grave nedi den, med ei sånn plastsleiv, (må man vel kalle det), fordi at det øverste laget med majones, var liksom gulfarga og delvis størkna da.

    Og skåla som skinkesalaten var i, virka vel også rar, (mener jeg å huske).

    Den skåla var nesten som en fruktbolle kanskje.

    Den var ihvertfall større, (eller ihvertfall annerledes), enn de andre skålene, i disken der, mener jeg å huske.

    Og hu kunde-dama, hu spurte meg, (husker jeg), om ‘er det skinke-salat?’.

    Og skinke-salat, det var ikke noe, som vi alltid pleide å ha der.

    Men han nye lederen, han hadde vel informert meg om det, at den skåla var skinkesalat da.

    (Noe sånt).

    Så hu kunde-dama hu reagerte nok negativt, på den litt rare skinke-salaten da.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Siden den salaten hadde et lag av ‘guffe’ liksom, på toppen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvem som la opp disken den morgenen, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker at han nye lederen, han begynte å prate til meg, om at han så etter en person, som kunne holde disken bra.

    Det er mulig at det var noe vagt, i forbindelse med den skinke-salaten.

    For den så jo ikke helt bra ut.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i hva jeg skulle gjøre, hvis noe der ikke så bra ut.

    Så jeg gjorde ikke noe med det, (for å si det sånn).

    Dette var nytt for meg, at jeg stod i ferskvareavdelinga aleine, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis han nye lederen der, trodde at jeg var interessert, i å jobbe heltid, i ferskvareavdelingen.

    Så bomma han, for å si det sånn.

    For jeg studerte jo heltid, på NHI, (på den her tida), og var inne i travel periode, siden det var det siste året mitt der da.

    Og jeg hadde ihvertfall ikke tenkt å jobbe i butikk, etter at jeg var ferdig på NHI, for å si det sånn.

    Så da lo jeg litt inni meg, husker jeg, da han nye lederen i ferskvareavdelingen, begynte å hinte om heltidsjobb der, for jeg var jo en dyktig datastudent, som syntes at jeg jobba nok, ved siden av studiene, fra før, (om jeg ikke også skulle jobbe heltid i ferskvaren), for å si det sånn.

    Men det er mulig at han nye ferskvare-lederen, var fra OBS Lillestrøm, eller noe sånt da.

    Uansett så visste han vel ikke at jeg studerte heltid på NHI, antagelig.

    Hvis han liksom hinta at han muligens hadde en heltidsjobb i ferskvaren til meg da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, så pleide jeg å kjøpe en god kyllingsalat, som de hadde, hos Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Og kyllingsalat, det hadde de ikke på OBS Triaden, (sånn som jeg kan huske det).

    (Men de hadde vel oppskjært kyllingbryst, mener jeg å huske, noe som jeg syntes var godt da, husker jeg).

    Men jeg var vel litt lei av sånne salater, som italiensk salat og rekesalat, som jeg hadde pleid å spise, når jeg bodde, på Bergeråsen.

    Så derfor hadde jeg pleid å kjøpe skinkesalat, noen ganger selv der, når jeg jobba heltid der, osv.

    Men fra den tida, så husker jeg det, at det ikke var alltid, at dem hadde skinkesalat, (i ferskvaren der da).

    Og da spurte jeg noen ganger dem i ferskvaren, om det her da, på spiserommet, for eksempel.

    (Ei som het Anka, (eller noe), muligens, med mørkt hår vel).

    Og jeg fikk vel da til svar, at skinkesalat, det var noe de lagde selv, når dem hadde noe skinke, (eller noe), som det var dårlig dato på da, (eller noe).

    Og at skinkesalat ikke var noe de fikk ferdig fra noen leverandører da.

    Men hvorfor den skinkesalaten, som stod i disken der, (den dagen jeg jobba aleine der), var så dårlig, (enda den var nesten urørt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den siste tida, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Så maste Mette Holter ganske mye, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

    Jeg pleide jo da å si til henne det, at jeg jobba med saken.

    Siden jeg jo hadde vært på visning, hos de to unge damene, som var kolleger av Magne Winnem, i Rimi.

    Og siden jeg regna med at jeg kom til å få høre tilbake, fra Magne Winnem, om det bostedet da.

    (Noe som aldri skjedde men.

    Men men).

    Men en gang, som jeg skulle med T-banen ned til Oslo Sentrum, (fra Furuset da), av en eller annen grunn.

    Så husker jeg det, at det hang plakater, for Ungbo, i T-bane-vognene.

    Det stod, ‘Vil du kun ta oppvasken hver femte uke?’.

    (Noe sånt).

    For reklamen sa det, at hvis du bodde på Ungbo, så slapp du å ta oppvasken oftere enn hver femte uke da.

    For Ungbo, det var kommunalt eide bofelleskap.

    Hvor man bodde sammen med fire andre folk, i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene da.

    Så når jeg så de plakatene, på T-banen, like etter at jeg hadde blitt mast på, av Mette Holter, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

    Ja, da syntes jo jeg, at det hørtes ut som en grei ordning da, å leie en sånn plass i et bofelleskap, for unge folk, av Oslo kommune da.

    Så da ble det jo til, at jeg ringte Ungbo da, istedet for at jeg begynte å kikke i Aftenposten, etter leiligheter/hybler da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg avtalte å dra til Ungbo, som holdt til i Møllergata vel, i Oslo Sentrum da.

    Og jeg hadde et møte der, med en som het Stig, (mener jeg å huske), og en kvinnelig kollega av han da.

    Stig og hu dama, de kunne fortelle det, at Ungbo hadde bofelleskap, på Vålerenga og på Ellingsrudåsen, (blant annet vel).

    Jeg fortalte det, at jeg skulle begynne å studere igjen, på NHI, som lå på Helsfyr, og som var nabostedet til Vålerenga vel.

    Så jeg fortalte det, at jeg gjerne ville bo på Vålerenga da.

    Men der overstyrte Ungbo meg da.

    De mente at siden halvbroren min og dem, bodde på Furuset, så burde jeg bo på Ellingsrudåsen, som var nabostedet til Furuset da.

    Enda Ellingsrudåsen, det var så langt unna sentrum som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    Og Vålerenga, det tenkte jeg, at såvidt var i gåavstand, hjem fra byen.

    Sånn at jeg eventuelt kunne ha gått hjem, hvis jeg var ute på en skikkelig pub-til-pub-runde, i Oslo Sentrum, og var ute til etter at den siste T-banen hadde gått hjem da.

    Men dette var visst ikke aktuelt.

    Stig og hu Ungbo-dama, de mente at jeg måtte bo på Ellingsrudåsen da.

    Et sted som virka mye mer kjedelig, enn Vålerenga da, for meg.

    Men jeg fikk ikke bestemme selv da.

    Men Ungbo bestemte for meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dukka opp i Skansen Terrasse der, en gang i juli/august 1991, for å dra på møte, i Ungbo-leiligheten der da.

    Så hilste jeg på de tre som bodde der fra før.

    Det var et par, nemlig Inger-Lise, (eller noe), og Per.

    Disse var et eller to år eldre enn meg vel.

    Inger Lise jobba på Aker Sykehus, tror jeg, i en matbutikk der, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Per han jobba med noe greier, som jeg ikke husker hva var.

    Men han fikk seg seinere ekstrajobb som elektriker, med å legge inn alarmer, eller noe sånt, husker jeg.

    En jobb han måtte slutte i vel.

    Hu andre dama som bodde der, hu het Wenche, og hadde lyst hår, husker jeg.

    (Både Inger Lise og Wenche var ganske kraftige damer, forresten).

    Wenche jobba som selger, eller noe, vel.

    Og hu vanka også på MC-klubber, og sånn.

    Så dette var en tøff/rølpete gjeng, må jeg si.

    Som bodde på Ungbo der, hvor jeg leide et rom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det møtet, som jeg var med på.

    Så var det også ei pen, lyshåra dame, i slutten av tenårene, eller i begynnelsen av 20-årene, fra Vestlandet, husker jeg.

    Hu husker jeg ikke hva jobba med.

    Men jeg lurer på om det var hu jeg seinere så igjen, på Peppes Pizza, i Stortingsgata der, på dimmefesten, fra militæret, et par år seinere.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Hu ‘vestlands-blondinna’, hu bodde der bare noen måneder, og hu sa til meg det, den siste dagen, som hu bodde der, at hu skjønte hva jeg mente, når jeg klagde litt, på de her folka, som allerede bodde der, da vi flytta inn da.

    Så hu kom seg litt på bølgelengde vel.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Selv om dette bare var i noen sekunder, den siste dagen, som hu bodde der.

    Så sånn var det

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Arne og Mette og dem.

    Og til Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen.

    Så fikk jeg hjelp av Glenn Hesler, (som hadde en Volvo stasjonsvogn, som han brukte i jobben som blikkenslager vel), med å flytte.

    Det var vel ikke så mange ting jeg eide egentlig vel.

    Så det holdt at han kjørte en gang, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo ikke noen seng.

    (For jeg hadde jo solgt vannsenga mi, til min tremenning, Øystein Andersen, et års tid, før det her).

    Så jeg ringte vel faren min, og spurte, om jeg kunne få bare en sånn enkel ‘køyeseng-enkeltseng’ da, (siden jeg ikke turte å be om en ny, dyr vannseng, siden jeg jo hadde solgt den forrige jeg hadde fått, bare et par år før det her, til min tremenning, Øystein Andersen, for tusen kroner da).

    (Siden faren min jobba i sengebutikk da, (i Drammen), og hadde jobba med å produsere senger, (ihvertfall tidligere).

    Og det fikk jeg.

    Men den senga, den var malt lyseblå, husker jeg.

    Noe jeg ikke likte så bra vel.

    Og den senga, den var også for kort for meg, husker jeg.

    Sånn at jeg måtte krølle beina, når jeg lå i den senga.

    Så en natt, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen der.

    Så ble jeg så arg, over at den senga, var så ukomfertabel, å ligge i, at jeg fant fram en umbraco-nøkkel, (som vel hadde fulgt med skruene til senga), og skrudde av det ene endestykket, til senga.

    Og så gikk jeg ut, og fant en slags liten skog, midt imellom blokkene, i Skansen Terrasse der da.

    Og jeg fant også en stein, eller noe, i den lille skogen da.

    Som jeg stilte det endestykket til senga opp mot da.

    Og så hoppa jeg oppå det endestykket, til det øverste bordet knakk da, husker jeg.

    Og så gikk jeg tilbake hjem, og monterte på endestykket, på senga igjen da.

    Og da kunne jeg endelig strekke ut beina da.

    Den eneste ulempen, det var det, at det nederste bordet, på endestykket, det stakk litt opp, over madrassen da.

    Så det gjorde litt vondt, å strekke ut beina.

    For da ble liksom anklene mine liggende rett oppå toppen av en treplanke da.

    Som stakk opp en centimeter, eller to, kanskje, over toppen av madrassen da.

    Så hvis dette hadde vært i dag, så hadde jeg vel kanskje gått i en butikk, og kjøpt en sag vel.

    Sånn at jeg hadde fått saget av den øverste delen, av det bordet, som stakk opp, over madrassen da.

    Sånn at jeg kunne ha fått sovet ordentlig ut, i den senga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 76: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    En gang jeg var og besøkte min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, (på Hanaborg), så begynte han å prate om hvor han pleide å runke, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvorfor, dette er en del år siden nå, for å si det sånn.

    Og dette her var vel fortsatt mens jeg bodde på Bergeråsen, eller eventuelt Abildsø, hvis jeg skulle tippe).

    Men Øystein begynte uansett å prate om at han likte best å runke på doen der, hjemme hos foreldrene sine da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein var kanskje litt sex-opptatt.

    Han fortalte det en gang, at han hadde lært, på skolen, (eller noe), at noen syntes at sex var best, når man bare såvidt førte kjønnsorganet inn i skjeden.

    Noe sånt.

    (Noe jeg ikke forstod så mye av, men Øystein mente at dette var riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare Øystein Andersen som ‘dreit seg ut’, på den her tida.

    Jeg selv, jeg pleide å kjede meg, noen ganger, når jeg gikk til bussen, når jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, de første månedene, da jeg hadde det vikariatet der, husker jeg.

    Så jeg begynte å lage noen ‘dumme’ sanger, husker jeg, på den her tiden.

    Det var tre sanger som jeg husker ennå, og som jeg pleide å spørre Glenn og Øystein hva dem syntes om da.

    Bare sånn for tull da, for ingen av oss spilte jo i band, eller noe sånt, da.

    Den ene sangen den gikk sånn her cirka:

    ‘En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han skulle på jobben sin på matsenteret.

    Bussen kom.

    Han så seg litt om.

    Han gikk inn døren, mens han sa til sjåføren.

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går.

    Oj som det går.

    (Eller noe sånt).

    Også var det vel vers to.

    En kjekk ung mann fra Furuset.

    Han var på besøk hos kjæresten sin på Alfaset.

    Hu lå på gulvet, (eller noe sånt. Også begynte dem å ha sex da).

    Jeg kommer en halvtime tidligere i dag.

    For jeg kom jo en halvtime for seint i går’.

    (Eller noe sånt).

    Dette var bare noe tull jeg tenkte på, mens jeg stressa til bussen.

    Og mens jeg var veldig trøtt en morgen da.

    Og jeg hadde vel klart å forsove meg, noen ganger der.

    Så jeg stressa og prøvde å rekke bussen da.

    Mens jeg kjeda meg litt kanskje, siden jeg bare skulle på jobb på OBS Triaden, hvor det var veldig stille, om morgenene, på ukedagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en dum rappa-sang, som jeg begynte å dikte på, mens jeg kjeda meg, på den her tida da.

    Den gikk cirka sånn her:

    ‘I saw you sitting on Burger King with a milkshake and your ugly boyfriend.

    Wearing close to nothing, but tell me how much can you swollow?

    Don’t be a loser, be a winner baby, I’m the one to follow’.

    Og Øystein mente visst at den sangen var like bra som mye av den andre ‘dritten’ som var på MTV osv., på den her tida.

    Selv om jeg bare var fornøyd med å finne på noe som rimte da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg lagde disse sangene, det var vel kanskje fordi at Øystein og Glenn, de var så kule og morsomme.

    Så prøvde jeg liksom å være litt kul jeg og.

    Men det ble nesten litt sånn krampeaktig og hysterisk noen ganger dette, med at vi tre, (som var nesten som en gjeng), prøvde å være kule og morsomme, hele tida da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den tredje sangen, som jeg husker, at jeg begynte å dikte på, på den her tida.

    Den gikk cirka sånn her.

    ‘Apparently.

    All you can see.

    Is an enemy.

    At the deep of the sea.

    It’s your reality.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Bla bla bla.

    Calling my name.

    Have you no shame.

    No, cause you want me to.

    It’s your reality.

    And I know that you do.

    But I wish, that I could swim inside you like a fish.

    Osv., osv.’.

    (Noe sånt).

    Det var jo egentlig ikke noe mening bak teksten.

    Det var bare for å få sammen noen ord som rima, sånn at det ble en sang liksom.

    Som jeg prøve å snekre sammen i min kjedsomhet og i min anstrengelse for å være like kul som Glenn og Øystein da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein mente at dette hørtes ut som noe av Depeche Mode, (eller noe), husker jeg.

    Og jeg prøvde a synge den her for søstera mi Pia en gang og.

    Men hu sa bare ‘æsj’, eller noe, tror jeg.

    Så hu liksom mente at jeg var ekkel, eller noe, siden jeg hadde dikta opp den her sangen da.

    Og funnet på noen nødrim og sånn da.

    Hu hadde ikke noen positive tilbakemeldinger ihvertfall, husker jeg.

    Det var bare at hu skulle ha det til at jeg var ekkel da, (eller noe).

    Da jeg var på besøk hos bestemor Ågot, en gang, mens Pia fortsatt bodde der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også en fjerde sang.

    Som var på norsk, og som var noe om at ‘det er ikke gull alt som glitrer’.

    ‘Det er ikke gull alt som glitrer.

    Det er ikke gull alt som glitrer.

    (Jeg husker ikke helt hvordan den her sangen var.

    Men den var kanskje litt inspirert av Stone Roses/’Fools Gold’).

    Tåpers gull.

    Jeg drikker meg full.

    Jeg p*ler ditt hull.

    Til tissen detter av.

    Men det er ikke gull alt som glitrer.

    (bla bla bla).

    Jeg tror jeg har blitt full, for nå glitrer du som gull’.

    (Noe sånt).

    Da Glenn og Øystein hørte den sangen her, mens bilen en av de kjørte stod parkert utafor Torgbua, på Ellingsrudåsen der, hvor jeg flytta til sommeren 1991.

    Så syntes de vel ikke at den sangen her, var så bra, tror jeg.

    Så dette var vel den siste sangen jeg prøvde å lage, mener jeg.

    Men jeg diktet også opp en norsk versjon av ‘Welcome to the Jungle’, med Guns ‘n’ Roses, en gang som jeg var på besøk hos Øystein, (mens jeg bodde på Bergeråsen vel), og han digga den her sangen da.

    ‘Jungel.

    Velkommen til jungel.

    La meg se deg falle ned på dine knær og la meg høre deg rope jungel.

    Velkommen til jungel.

    Jeg vil høre deg skrike’.

    Noe sånt.

    For jeg tulla litt med den sangen da sikkert.

    Siden jeg ikke var så glad i heavy da.

    Noe Øystein hørte på hele tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker fra tiden, da jeg jobba på OBS Triaden.

    At jeg overhørte at leder for den nye Spesialvare-avdelingen, Lars Erik Koritov, vel.

    Og to-tre av gutta på gølvet, på OBS Triaden der.

    At de dreiv og baksnakka meg, en gang, (mens jeg satt i kassa da).

    Noe jeg overhørte da.

    Jeg hørte ikke det første de sa.

    Men jeg hørte at han Koritov vel sa om meg, at ‘også ser han alltid ut som at han kan/skal gå ut på byen’.

    Noe sånt.

    (Så de var kanskje litt misunnelige på meg da, eller noe.

    Siden at jeg så så bra ut da, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på begynnelsen av det året, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset der.

    Så husker jeg det, at halvbroren min Axel, (som bare var 11-12 år, på den her tida), sa det.

    At han likte ikke å dusje, før han la seg, for da fikk han problemer med å sovne, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn, så nevnte Axel plutselig det her, utenfor sammenhengen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd nærmere et år, hos Arne og Mette og dem.

    Så begynte Mette Holter å mase på meg, om at jeg måtte flytte ut.

    Uten at hu sa noe om akkurat hvorfor jeg måtte flytte ut.

    Men hu mente det, at vi bare hadde avtalt, for et halvt år, eller noe.

    Mens jeg vel egentlig mente at vi hadde avtalt for et skoleår.

    Og at det var vikariatet mitt på OBS, som var for et halvt år.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg prata ihvertfall med kamerata mine om det her da.

    Og Magne Winnem, han jobba på den her tida, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen der da.

    Og to av hans kolleger, (to unge damer, i slutten av tenårene/begynnelsen av 20-årene), i Rimi, de var på utkikk etter en tredje person, å bo sammen med dem, i et bofellesskap, viste det seg.

    Jeg ble invitert på pizza, sammen med Magne Winnem, hos de her damene da.

    For at vi skulle diskutere om jeg skulle flytte inn der da.

    De bodde like ved en ganske stor kirke, på Grunerløkka, husker jeg.

    (Omtrent der hvor vi plukka opp den Grunerløkka-klassen vel, når vi fra sjette klasse, på Berger skole, skulle på Barnas Gård, i 1982.

    Der hvor jeg ble henta, av faren min og dem, og dro for å se på at Viggo Snoghøj/Snowhill, (den eldste sønnen til Haldis), ble nordisk mester i bodybuilding for junior, i København.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Jeg var litt redd for å ta feil valg, når det gjaldt ny bolig.

    Så jeg hadde også dratt med min tremenning Øystein Andersen, på den her visningen/middagen da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Vi fikk pizza, alle tre, både Magne, Øystein og jeg da.

    Øystein er jo adoptert fra Korea, og sa kanskje ikke så mye, på det her besøket da.

    Jeg husker at dette var to attraktive unge damer.

    Som jeg sikkert hadde likt å bodd sammen med.

    Og besøket vårt der, det gikk vel stort sett greit vel.

    Men på slutten av besøket så begynte ei av de her to unge Rimi-damene, å spørre oss om, om jeg klarte å skille fargene på klesvasken.

    For de ville vel vaske klær sammen med meg da, eller noe.

    (Det mest naturlige ville kanskje vært å vaske sitt eget tøy, tenker jeg nå men).

    Jeg må vel ærlig talt innrømme det, at jeg ikke var vant til å skille mellom farget og lyst tøy, når jeg vaska klær, (på den her tida).

    Og når Øystein, Magne og jeg, gikk ut døra, etter dette besøket.

    Så begynte Magne Winnem liksom å erte meg da.

    ‘Klarer han å skille tøyet’, sa han.

    Og liksom herma etter hu ene unge dama da.

    Mens han smilte da.

    Men jeg skjønte ikke hva det var som var så morsomt.

    Og Winnem ville ikke forklare da.

    Så der stoppet dette, (for meg ihvertfall), da.

    Det rant ut i sanden, for å si det sånn.

    Og jeg hørte vel ikke noe mer fra Winnem, om det her.

    Så her mangla vel det, at Winnem var klar/tydelig, for at det skulle ha blitt sånn, at jeg flytta inn der.

    Men Winnem ble kanskje litt misunnelig da.

    Kanskje han ble sur fordi at han selv skulle ønske at han bodde sammen med de her to unge damene?

    Hva vet jeg.

    Jeg hørte ihvertfall ikke noe mer om det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg husker at jeg tenkte det, at det hadde vel sikkert endt med at jeg ble driti ut liksom.

    At disse to unge damene sikkert ville ha tatt med noen svære mannfolk hjem fra byen.

    (Jeg var jo ganske tynn, og veide såvidt over 60 kilo, og var jo helt i begynnelsen av 20-årene da).

    Mens jeg sikkert måtte ligge og høre på at de lå og peisa da, i naborommet, osv.

    Sånn at jeg sikkert ville blitt sjalu og ønsket at det var meg selv som fikk pule med disse her fine Rimi-damene da.

    Sånn her tenkte jeg litt, at det var en risiko, for at dette ville ende da.

    Og den leiligheten var vel ganske liten og, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det hadde kanskje blitt mye dramatikk og følelser som sjalusi osv., i lufta, hvis jeg skulle ha bodd der.

    Men jeg hørte ihvertfall ikke noe mer fra Magne Winnem, om det her da.

    Så jeg vet ikke hva de damene egentlig bestemte seg for.

    Så dette forble som noe litt vagt/uklart, for meg.

    Men jeg sa vel til Mette Holter, tror jeg.

    At jeg venta på å høre mer fra Magne Winnem, om den her plassen i bofelleskap da, på Grunerløkka der da.

    Når hu maste på meg igjen seinere, om å flytte da.

    Men jeg hørte vel ikke noe mer, sånn som jeg husker det, ihvertfall, fra Winnem da.

    Så det her rant ut i sanden da.

    Så om det var på grunn av Winnem eller de her Rimi-damene.

    Det veit jeg ikke.

    Men det vet de kanskje selv.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.