johncons

Stikkord: Groruddalen

  • Min Bok 5 – Kapittel 101: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    At de noen ganger hadde problemer, med å få tak i noen til å jobbe ledervakter, på Rimi Ammerud, som var en stasjon nærmere Stovner, langs Linje 5, enn Kalbakken, da.

    Så distriktssjef Anne Neteland, hu spurte meg en gang, om jeg kunne jobbe en seinvakt, (var det vel), på Rimi Ammerud, da.

    Og det sa jeg at var greit, da.

    Så jeg jobba en vakt, som leder, også på Rimi Ammerud, da.

    Mens jeg først dreiv og jobba, i Groruddalen der, liksom.

    Selv om Rimi Ammerud var en veldig stille butikk, siden det lå en veldrevet Rema, rett over veien, for Rimi Ammerud, da.

    Så Rimi Ammerud, den butikken hadde vel enda færre kunder, (hvis jeg husker det riktig), enn det Rimi Nylænde, (hvor jeg jobba som butikksjef, før jeg begynte på Kalbakken), hadde.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at assistent Kjetil Prestegarden, (på Rimi Kalbakken), han sa en gang til meg det, (utenom sammenhengen, må man vel si).

    At han som jobba som butikksjef, på Rema Ammerud, på den her tida.

    Han hadde slitt ut tre assistenter, på så og så kort tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg jobba som butikksjef, i Rimi, så hendte det også et par ganger, at David Hjort, (fra Rimi Bjørndal), spurte meg, om jeg kunne jobbe ledervakter, for han, i de butikkene han jobbet som assistent i, da.

    Så jeg jobba en ledervakt, for David Hjort, på Rimi Ljabru, (husker jeg).

    I 1999, (må det vel ha vært).

    (Mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde).

    Og da husker jeg at jeg kjørte innom, og henta David Hjort sin samboer, Linn Korneliussen, på Rimi Nylænde, da.

    For de stengte på omtrent den samme tida, da.

    Og kjørte henne ut til Billingstad, hvor David Hjort og Linn Korneliussen bodde, på den her tida.

    Og da reagerte Nordstrand-Hilde, (mener jeg å huske).

    Til hu hørte at Linn Korneliussen var sammen med David Hjort, vel.

    For Norstrand-Hilde, hu mente vel det, at Linn Korneliussen var ung for meg kanskje, da.

    (Noe sånt).

    Men jeg hadde jo som policy å ikke blande business og pleasure, for mye.

    Så jeg prøvde å holde labbene unna de kassadamene, som jobba, i den samme butikken som meg da, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på den tida, som jeg slutta, på Rimi Kalbakken.

    (Altså rundt mai 2001).

    Så jobba jeg enda en ledervakt, for David Hjort, (husker jeg).

    Og David Hjort, han hadde da begynt, som assistent, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud tidligere, (som jeg har skrevet om, i denne boken og Min Bok 4, vel).

    Men likevel så fikk jeg mye kjeft da, husker jeg.

    Fra David Hjort, da.

    Etter å ha jobba den seinvakta for han, på Rimi Karlsrud, våren 2001, da.

    For lageret hadde visst sett så fælt ut, da.

    Hadde David Hjort sin svenske sjef sagt, vel.

    Men jeg hadde jo jobba et par ledervakter, på Rimi Karlsrud, da hu Cille, var butikksjef der.

    Og da hadde jeg ikke fått noen klager.

    Og det lageret på Rimi Karlsrud, det var jo ikke så stort heller.

    Så det var vel litt begrenset hvor jævlig det var mulig å få det lageret til å se ut, vel.

    Så hva de Rimi Karlsrud-folka egentlig klagde på, det skjønte jeg vel egentlig ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg har skrevet en del, om distriktsjef Anne Neteland, i de siste kapitlene, av denne boken.

    Så har jeg kommet på noe fra Mellomhagen, hvor jeg bodde, (sammen med mora mi og dem), fra 1976 til 1978, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og der var det sånn, (husker jeg), at noen jenter, (på min alder vel), i Mellomhagen.

    De pleide å synge en sånn klappelek-sang, (heter det vel).

    Og den gikk sånn her da:

    ‘Anne Liane.

    Anne merci my darling.

    Clap for you.

    Clap for me.’.

    Osv.

    Så sånn kan det gå, når man skriver om jobbinga si, som butikksjef, osv.

    Og har hatt en distriktsjef som heter noe med Anne.

    Da kan det noen ganger hende at man får flashback osv., har jeg funnet ut.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 97: Mer fra Rimi Kalbakken

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.

    Han kunne også være litt vittig.

    Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.

    Eller om han mente dette bokstavelig.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: ‘Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil’.

    For han mente at jeg bare gjorde feil, da.

    Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.

    Og innse at det var menneskelig å feile, osv.

    Og heller fokusere på andre ting enn feil.

    Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.

    Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.

    Og han ville overdrive, (vil jeg si).

    Og snu alt på hodet, liksom.

    Og han sa da at jeg ‘bare gjorde feil’.

    Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).

    Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.

    Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.

    (Noe sånt).

    Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.

    Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.

    Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.

    Det var vel kanskje ikke noe humor i det.

    Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).

    Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.

    Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).

    Og svarte: ‘Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg’.

    (Noe sånt).

    Mens han gliste, da.

    Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.

    Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).

    Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.

    For det som han pleide å gjøre.

    Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.

    Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.

    Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.

    Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.

    Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.

    Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.

    For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.

    For det en stor disk, til frukta der.

    Og en stor disk til grønnsakene også, da.

    (Rett etter inngangen der).

    Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.

    Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.

    (Sånn som jeg husker det ihvertfall).

    Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.

    For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.

    (Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.

    Noe sånt).

    Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.

    (Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).

    Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.

    For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).

    Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.

    Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.

    Men det jeg savner, i ettertid.

    Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.

    Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.

    Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).

    Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.

    Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.

    Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.

    Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.

    Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.

    Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

    Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

    (Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

    Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

    Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

    Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

    Siden de trengte hjelp da, (sa de).

    Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

    Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

    (Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

    Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

    Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

    Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

    For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

    Men jeg kjørte henne til toget, da.

    Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

    Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

    Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

    Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

    Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

    Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

    For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

    Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

    Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

    Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

    Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

    Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

    Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

    Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

    (Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

    Så da klagde jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

    Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

    Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

    (Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

    Så da klagde jeg på det her, da.

    Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

    Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

    Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

    Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

    Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

    Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

    Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

    (En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

    Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

    (Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

    For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

    Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

    Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

    Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

    Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

    Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

    Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

    Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

    Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

    Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

    (Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

    Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

    (Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

    Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

    (For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

    Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

    For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

    Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

    Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

    Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

    (For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

    For det er så lav snitthandel der.

    Og mye flaskepant.

    Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

    For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

    Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

    (Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

    Noe sånt).

    Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

    Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

    (For jeg vaska klær på søndagene, da.

    I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

    Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

    (Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

    Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

    Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

    For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

    (Ihvertfall om kveldene).

    Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 92: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    En gang, sommeren eller høsten 1991, så husker jeg at jeg satt på en trikk, som kjørte over Jernbanetorget, i retning av Grev Wedels Plass.

    Jeg hadde antagelig vært på besøk hos søstera mi, i Arups gate, i Gamlebyen.

    På trikken, så satt søstera mi Pia og ei pen brunette, som jeg tror het Siri.

    Siri kom med en kommentar, som jeg angrep da.

    Og da svarte hu Siri, at ‘ja, nå hørtes jeg vel ut som en FRP-er’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var ikke sosse-jenter, dette var frike/sosialist-jenter.

    Og vi endte opp på Last Train, i Universitetsgata.

    Sikkert fordi at søstera mi ville dit.

    Siden hu kjente både hu Siri og meg da.

    På Last Train, så traff vi faktisk han høye friken, fra det første året, som jeg gikk på NHI.

    Han høye som jeg også hadde truffet på Sugarcubes-konserten.

    Og som var sammen med hu pene blondinna, som han hadde med seg da.

    Vi fire ble sittende ved et bort, midt inne på Last Train der da.

    Det her var en torsdagskveld vel.

    Han høye friken forklarte at han ikke var sammen med hu pene blondinna lenger da.

    (Når jeg spurte da).

    Men han forklarte ikke hva som var grunnen til bruddet.

    Vi hadde det vel hyggelig, må man vel si.

    Vi drakk øl, og hu pene, unge brunetta Siri, hu beinflørta med meg, hele kvelden, husker jeg.

    Under bordet på Last Train der da.

    Så jeg tok ikke den siste T-banen hjem, til Ellingsrudåsen.

    Men jeg tog det siste lokaltoget hjem, (som gikk en time eller to seinere vel), til Haugenstua stasjon.

    Også gikk jeg i 20-30 minutter kanskje, for å komme meg hjem, til Ellingsrudåsen der da.

    Og da sa han friken ‘nei’, husker jeg.

    (Noe sånt).

    Når jeg skulle dra.

    (For han ville vel ikke at jeg skulle dra, tror jeg).

    Men jeg skulle jo på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    En fredag vel.

    Og på fredager så jobba jeg fra 10-21 fast, (mener jeg at det kan ha vært).

    (Noe sånt).

    Siden jeg studerte så ville jeg jobbe lange vakter i helgene, for å tjene litt penger da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så det ble litt dumt kanskje da, å forlate hu pene brunetta, og han friken og søstera mi, på Last Train.

    Men jeg kjente ikke alle de folka, som bodde, i det bofellesskapet, til søstera mi, i Arups gate der.

    Så jeg hadde ikke så lyst til å sove over der akkurat.

    Jeg husker hvordan det gikk, når jeg sov over hos Pia sin venninne, Cecilie Hyde, under Svelvikdagene, sommeren 1989.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok).

    Da sa Cecilie Hyde at bestemora hennes skulle vekke meg, (sånn at jeg rakk jobbben, på CC Storkjøp, dagen etter), men det skjedde ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tok ‘the last train’ hjem fra Last Train da, kan man vel si.

    For så å gå opp hele den ene dalsida, av Groruddalen, opp til Ellingsrudåsen da, fra Haugenstua.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når det gjaldt det kryssordprogrammet mitt, som jeg lagde, på NHI.

    Så var det rektor Ole Øren, som var ansvarlig, for det faget.

    (Som het O39/49 vel).

    Og jeg hadde derfor ihvertfall et møte, om det prosjektet, med Ole Øren.

    Ole Øren var redd for at det prosjektet skulle bli ‘bare tull’, (mener jeg å huske at han sa).

    Og jeg var ung og syntes at det var flaut, å ha møter, med Ole Øren.

    For han dreit seg ut så mye, under den åpninga, av NHI sine nye lokaler, på Helsfyr, (i begynnelsen av dette skoleåret).

    Og jeg syntes at han var rimelig nedlatende, i det møtet da, som vi hadde, i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg syntes at det var flaut, å ha Ole Øren, som rådgiver da, (for å si det sånn. For de fleste andre hadde eksterne oppdragsgivere, så jeg syntes det ble kjedelig, å bare ha møter med Ole Øren liksom).

    For han var samtidig ansvarlig for faget da.

    Så jeg droppa å ha noen møter med Øren, om dette kryssordprogrammet da.

    Jeg tenkte ved tilbake, på tiden, som guttunge, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

    Og dreiv med programmering, (på fritiden).

    Jeg hadde ikke hatt noen rådgiver da liksom.

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg trengte å ha noen rådgiver nå heller da, når jeg skulle lage kryssordprogram.

    Jeg var kanskje også litt redd for at Ole Øren ikke skulle skjønne noe, av min programmering.

    For han kunne kanskje virke litt sånn brå, (eller hva man skal si), i det møtet, som jeg hadde med han, husker jeg.

    Så jeg bare droppa de møtene, med Ole Øren, men jeg leverte et ferdig kryssordprogram da, i tre-fire eksemplarer vel.

    (Sånn som NHI ønsket at man skulle levere den oppgaven da.

    Til hun Kari vel, som jobba i resepsjonen der).

    Og jeg hadde også skrevet noe dokumentasjon, på programmet.

    (Som jeg leverte sammen med koden til programmet og en eller flere disketter da).

    Hvor jeg forklarte hvor lang tid programmet cirka brukte, på å kompilere et kryssord, (av den og den størrelsen), da.

    Og jeg hadde vel også eksempler, på ferdige kryssord, med i den dokumentasjonen, som jeg leverte inn.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at hu Anita, fra Vestlandet, flytta ut fra Ungbo.

    Så flytta Ali, (het han vel), fra Somalia, inn, på det gamle rommet hennes.

    (Som var vegg-i-vegg med mitt da).

    En gang, så satt Ali og jeg, i stua der, på Ungbo, husker jeg.

    Noen hadde lagt en pornofilm, i stua der.

    Man kunne se at det var en pornofilm, siden en del av kassetten var i rød plast.

    (Noe som jeg vel ikke har sett hverken før eller siden vel.

    Men så hadde jeg ikke sett så mange pornofilmer heller, på den her tida.

    For det var ikke så mange butikker, som solgte pornofilmer, på Bergeråsen, akkurat).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ali og jeg, vi ble enige om å kikke litt på den pornofilmen, på videospilleren min da, (som fortsatt stod i stua der, sammen med TV-en min).

    Så kom Wenche inn i stua, mens jeg satt i sofaen, og Ali satt i en stol der, på den andre sida, av salongbordet der, da.

    Og da skrudde jeg av pornofilmen.

    Og Wenche lurte på hva vi så på da.

    Men jeg svarte vel bare at vi så på TV, eller noe.

    Så sånn var det.

    Også lo vel Ali og jeg litt da, av Wenche, når hu gikk ut av stua igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche hu gjorde en gang en rimelig rar ting, husker jeg.

    En gang, (en lørdagskveld vel), som jeg kom hjem fra jobben, på OBS Triaden.

    Så ga Wenche meg nøkla til bilen hennes, når jeg kom inn av døra, på Ungbo, der.

    Og sa at jeg kunne få kjøre bilen hennes ned til parkeringsplassen.

    (Fra der den stod, rett utafor inngangsdøra, til blokka, hvor Ungbo holdt til, i underetasjen der da).

    Jeg hadde jo hatt kjøretimer, i Drammen.

    Og jeg hadde jo kjørt både faren min og Magne Winnem rundt i fylla, ved to forskjellige anledninger.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 1 og 2).

    Så jeg bare tenkte at jeg fikk vel ikke være feig.

    Det var vel et år, eller noe, siden jeg har kjørt bil, sammen med Mette Holter, (i bilen til Arne Thomassen vel, som han en gang viste meg hvordan han skifta dekk på forresten, i kjelleren, under blokka de bodde i, på Furuset).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte vel å rygge ned mot parkeringsplassen der da.

    Og jeg var litt sliten, etter en lang dag, på OBS Triaden.

    (Jeg hadde vel jobba i ferskvaren, (hvor jeg var ganske ny da), tror jeg).

    Og jeg hadde jo ikke kjørt rundt på borettslaget der før.

    Så jeg klarte å kjøre feil, husker jeg.

    Og ned en gangvei der da.

    (For jeg var vel ganske sliten da).

    Og nesten under en gangbro og vel.

    Og da skjønte jeg etterhvert at jeg hadde kjørt på en gangvei da.

    Da våkna jeg vel litt.

    Også måtte jeg rygge, i mørket, opp en bakke, som var en gangvei og da.

    Så det var litt komplisert, husker jeg.

    Men det gikk greit da.

    Bilen til Wenche var ikke så veldig stor, det var en bybil av noe slag da.

    Muligens en Golf, kanskje.

    (Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, i ferskvaren, på OBS Triaden.

    Så var jeg så sliten, etter å ha stått hele dagen, i ferskvaren der.

    Så jeg stappa beina mine oppi en bøtte, med varmt vann, for å ta et fotbad.

    Mens jeg satt og så på TV, på Ungbo der, etter jobben.

    Også kom Kjell Arild og Wenche og en eller to til inn i stua der vel.

    Og da måtte jeg unnskylde meg, syntes jeg, siden jeg satt der og tok et fotbad da.

    Kjell Arild sa at det var greit, for mora hans pleide også å gjøre det, som han vel sa.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den episoden, med hu jenta, som skada seg, når jeg rydda handlevogner, på OBS Triaden der.

    Og etter at de gamle sjefene mine der, (kassalederne Helene og Carmen, osv.), slutta der.

    Så syntes jeg at det virka som, at jeg lå litt tynt an der etterhvert liksom.

    Jeg tenkte sånn, at det ville vært for flaut, hvis jeg mista jobben der.

    Så derfor tenkte jeg sånn, at jeg måtte liksom skjerpe meg litt da, og bli litt mer profesjonell da.

    Så derfor begynte jeg å dusje hver dag, og sånn, husker jeg.

    Sånn at folk skulle få mindre å angripe meg for da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg dusja ikke om morgenene, sånn som jeg begynte med, etter militæret.

    Men jeg dusja om kvelden da, før jeg la meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men før dette, så pleide jeg ikke å dusje så mange ganger i uka.

    Kanskje en eller to ganger i uka bare.

    Men jeg begynte ihvertfall å dusje hver dag da.

    (Eller ihvertfall før hver dag jeg skulle jobbe).

    For jeg var så trøtt, om morgenene.

    Så jeg orka ikke å stå opp så tidlig, at jeg rakk å dusje, før jobben.

    Så derfor ble det sånn, at jeg heller dusja hver kveld da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Wenche jobba også med å arrangere Tupperware-party-er, husker jeg.

    Jeg hadde ikke noe interesse, av å være med, på et sånt møte.

    Så jeg takket ‘nei’, og sa vel at jeg skulle jobbe, eller noe, vel.

    Men Ali fra Somalia, han hadde visst misforstått da, ifølge Wenche.

    For jeg husker det, at hu Wenche nevnte for meg, at Ali hadde trodd, at hu Wenche hadde invitert han med på party.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 61: Mer som skjedde det andre året jeg bodde i Oslo

    Som jeg har skrevet om tidligere, så prøvde jeg jo i begynnelsen, å takle min viltre/hyperaktive yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, da jeg flytta inn, og leide et rom, av Mette og Arne og dem, høsten 1990), ved å liksom prøve å være kul, (og kamerat liksom), da.

    Jeg husker for eksempel at jeg hadde bestilt pizza en gang, den første tida, som jeg bodde der..

    Og ei dame, (fra Pizzaexpressen, eller noe vel), ringte på døra.

    Og at jeg da hadde på meg caps(!), (noe jeg aldri har hatt på meg hverken før eller siden vel), for å prøve å se kul ut da.

    Mens Axel og jeg, kanskje leikeslåss, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje denne episoden, da jeg følte meg litt flau, fordi at hu pizzabud-dama, hadde sett meg med caps.

    Som fikk meg til å tenke på det, at jeg kanskje taklet min yngre halvbror Axel, (som jeg egentlig ikke kjente så bra), på en litt feil måte da.

    For jeg hadde liksom alltid Axel nesten klengende på meg da.

    Han hadde liksom ikke noe respekt for meg.

    Alt var på hans premisser liksom.

    Jeg skulle kjøpe og lage mat, for oss, men måtte samtidig være kul, og leike med han da, og ha på meg caps og sånn da.

    Så etterhvert, så ble dette opplegget, nok litt for slitsomt for meg.

    Axel kalte med ‘leieboer’, hele tida også.

    (Ihvertfall seinere, mens jeg bodde der).

    Og hadde liksom ikke noe respekt for meg da.

    (Siden jeg var ny i Groruddalen, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en gang, når jeg ikke ble kvitt Axel, som skulle leike og tulle med meg da.

    Så tok jeg et slag, når vi leikeslåss, borte ved inngangsdøra, i gangen der.

    Som gikk liksom langs kroppen min, og oppover da.

    Ganske hardt da.

    For jeg ville kanskje markere min grense da.

    Og at jeg syntes at Axel gikk litt for nærme meg, eller ihverfall hadde for lite respekt for meg da.

    Sånn at alt gikk på hans premisser.

    Og jeg ble liksom som en klovn, som bare var der, for å gjøre Axel fornøyd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da ble Axel liksom helt forferdet da, når jeg liksom slo et sånt slag, som gikk langs min kropp, og oppover da.

    Som han bare kunne ha blitt truffet av, hvis han hadde gått helt inntil meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var et slit for meg, å liksom ha Axel innpå meg hele tida da.

    Så jeg måtte liksom finne på noe, for å prøve å få respekt da.

    For å bo der, i et år, med Axel som ‘sjef’ liksom.

    Det ville blitt for slitsomt, tror jeg.

    For jeg merka det, at jeg ikke fikk ro liksom.

    For Axel var så innpåsliten og hyperaktiv da.

    Og jeg er vel sånn, at jeg trenger litt ro og litt tid for meg selv, for å slappe av.

    Og det var vel ikke meninga at jeg skulle være ‘barnehageonkel’ for Axel på heltid heller.

    Det var Pia som skulle være det, hvis hu fikk bo der gratis.

    Men avtalen min, med Mette og Arne, den var jo at jeg skulle betale 1000 kroner i leie, i måneden, og så kanskje hjelpe til med å passe Axel litt, en gang i blant.

    Men ikke fulltid, som det var snakk om at Pia skulle jobbe der, (med Axel da).

    Jeg hadde jo tross alt også en jobb å passe.

    Først på Hageselskapet og så på Matland/OBS Triaden.

    Så å passe på en slitsom Axel, i tillegg til den å ha en jobb.

    Det ble nok kanskje litt mye da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Axel gikk jo på spesialskole, så han trengte kanskje egentlig noen som var spesialutdanna, til å passe på han da.

    Så det var kanskje en dårlig ide, at jeg flytta inn, hos Mette og Arne og dem.

    Men jeg visste ikke det, før jeg flytta inn der, at Axel kunne være så slitsom.

    For han pleide vel ikke å være det, de gangene jeg besøkte dem, før jeg flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel ikke sånn, at jeg bestilte så mye pizza, (såvidt jeg kan huske, ihvertfall), da jeg bodde på Abildsø.

    (Og ihvertfall ikke da jeg bodde på Bergeråsen, for det var nok for langt unna Drammen osv., til at budene leverte der da).

    Men de femten år gamle venninnene, som jeg kjente på Abilsø, nemlig Anne Lene og Lene, de babla en gang, (som jeg var nede og besøkte den Abildsø-gjengen der da, på den ‘fritidsklubben’, til hu Anne Lene og dem da), om at dem hadde fått Pizza Baronen, (var det vel), like ved Abildsø, (på Ryen, eller noe vel).

    Og at det var billig å bestille pizza derfra da.

    (Var det vel).

    Og den gangen som Magne Winnem og jeg, var på fest hos hu Lill fra Svelvik, (som var lam i halve trynet), og typen hennes, (en kar fra Oslo vel), så hadde vi gått forbi Peppes Pizza, (mener jeg å huske), ved Hauketo togstasjon der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener at det var Pizza-Expressen, som jeg bestilte pizza av, da jeg bodde på Furuset.

    (Selv om jeg ikke skal si det her helt sikkert da).

    Vi hadde kanskje fått en reklame-lapp fra et pizzabud-firma, på døra eller i postkassa da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Etter at Axel fikk hundehvalpen Trixie.

    Så var det ofte meg, som måtte gå tur, med den hunden.

    Og vikariatet mitt, på OBS Triaden, det var jo ferdig, våren 1991.

    Og etter at det skar seg litt, mellom Axel, (og Mette og Arne), og meg.

    Så begynte jeg å henge mer og mer, sammen med min tremenning Øystein Andersen, og hans klassekamerat, (på Skedsmo Videregående vel, i Lillestrøm, mener jeg), Glenn Hesler, ute i Hanaborg, i Lørenskog da.

    (En gåtur på cirka en halvtime kanskje, fra jobben min da).

    Så en fridag, så husker jeg det, at jeg tok med Trixie, ned til Haugenstua togstasjon.

    I bånd da.

    For Trixie ble så veloppdragen, etter at jeg kasta den bikkja ut på terrassen den gangen, etter at han Orji fra Idol, (eller om det var broren hans), hadde ledd av meg den gangen da, siden jeg bikkja ikke hørte på meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For Trixie var så veloppdragen, så den hunden, den bare lå eller stod på fanget mitt, (var det vel), på de tre-fire togstasjonene, (var det vel), fra Haugenstua og til Hanaborg da.

    (En togtur jeg dro på, litt på impuls vel.

    For jeg skulle vel bare ut og lufte bikkja egentlig, tror jeg)

    Og konduktøren sa ikke noe da.

    Og jeg slapp vel å kjøpe togbillett for Trixie også, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn og Øystein, de var nemlig så morsomme.

    For de hadde nettopp begynt med spilleautomat-firma.

    (Noe jeg ikke hadde råd til, å være med på.

    Og jeg var heller ikke like interessert, i slåss-spill, som Street Fighter, osv. da).

    Så jeg syntes kanskje at jeg måtte prøve å være litt morsom jeg og da.

    Så det var kanskje derfor, at jeg tok med Trixie, på toget, for å vise fram den bikkja, til Øystein og Glenn da, en vår/sommerdag, i 1990 da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Trixie, det var en snill og veloppdragen hund, (må jeg si).

    Så den hunden, den fikk faktisk lov til å bli med inn, på rommet til Øystein der, (hvor han blant annet hadde den prosjektoren, fra konkursboet, til det tidligere hotell og konferansesenteret, på Triaden-senteret da).

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og jeg slapp vel å ta toget tilbake, til Haugenstua/Furuset, med Trixie.

    For Trixie og jeg, vi fikk vel sitte på, med enten Glenn eller Øystein, (som begge hadde lappen og bil da, på den her tida), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så mener jeg at hu Cathrine Løvdahl, (fra OBS Triaden), også muligens var på det samme toget, som jeg tok fra Haugenstua og til Hanaborg, med Trixie da.

    Jeg mener ihverfall at jeg muligens så at hu gikk av toget på Lørenskog togstasjon, og vel prata med ei venninne, om Trixie og meg vel, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men det er mulig at jeg husker feil og.

    Det var rimelig uvant for meg, å ha med en bikkje, på toget, for å si det sånn.

    (Jeg var ikke sikker på om det var lov, engang).

    Så jeg var kanskje litt nervøs da, på den her togturen.

    Hva hvis Trixie hadde måttet gå på do, for eksempel?

    Men Trixie syntes nok, at det var morsomt, å kjøre med tog, (tror jeg).

    Det virka sånn på bikkja ihvertfall, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Den lå, sto eller satt helt rolig, under hele togturen, (som bare tok 5-10 minutter da, riktignok), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I begynnelsen av den tida, som jeg leide et rom, av Arne og Mette og dem, på Furuset/Høybråten der da.

    Så husker jeg at det var en dag, som jeg følte meg litt sånn uggen og utilpass da.

    Og da spurte vel Arne og Mette meg, om hva som feilet meg da, eller noe.

    Og vi fant ikke ut av, hva det kunne være, som var problemet, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men til slutt så spurte Mette meg, (husker jeg), om jeg hadde vært på do, den dagen da.

    (Altså om jeg hadde bæsja da).

    For Mette Holter forklarte meg det da, (mens Arne Thomassen også var i stua dems der vel), at det var viktig for kroppen da, å gå på do, minst en gang, hver dag.

    Og dette hadde ikke jeg tenkt over før, (for å være ærlig).

    Jeg hadde bare gått på do, når jeg absolutt måtte det, (husker jeg).

    (Ihvertfall hvis det var for å bæsje da).

    For jeg syntes at det var kjedelig å gå på do, og pleide vel kanskje å drøye det lengst mulig da, for å heller se på TV, eller noe sånt, (som jeg syntes at var mer morsomt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at Mette Holter hadde fortalte meg om det her da.

    At det var viktig, å gå på do, for å liksom ‘tømme tarmen’, ihvertfall en gang hver dag.

    Så har jeg pleid å hatt det litt i bakhue da.

    At dette er ganske viktig for kroppen da.

    For at man ikke skal føle seg ‘uggen’ og sånn da.

    Så dette her, det har jeg huska på, også i årene etter at jeg bodde hos Arne og Mette og dem da.

    At jeg liksom burde gå på do, for å få ‘tømt tarmen’/bæsja, regelmessig, og ihvertfall en gang hver dag da.

    (Hvis jeg skjønte hu Mette Holter riktig, ihvertfall).

    Sånn at ‘systemet’ i kroppen liksom ikke stopper opp da.

    (Noe sånt kanskje).

    Det var ihvertfall noe sånt som stemora til Axel, nemlig Mette Holter, ‘babla’ om, det året, som jeg leide et rom av henne og Arne Thomassen da, fra høsten 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, iløpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden

    Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.

    De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.

    Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.

    Det var bare 5-10 minutter med bussen.

    Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.

    Nemlig i desember 1990.

    Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).

    At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.

    At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.

    Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).

    Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.

    (Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).

    Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.

    Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.

    Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.

    Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.

    At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.

    Uten at det skjedde så mye der.

    Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.

    Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.

    Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.

    Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.

    Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.

    Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.

    Og studert media der.

    Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.

    Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.

    Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.

    Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.

    Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.

    Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).

    Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.

    Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.

    Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.

    Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.

    Alt var bare MTV for meg liksom.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.

    Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.

    Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.

    På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.

    Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.

    Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.

    Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.

    Og sa at det gjorde også broren hennes.

    Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.

    Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.

    Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.

    Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.

    Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.

    Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.

    For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.

    Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.

    Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.

    Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).

    Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.

    (Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.

    Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.

    Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.

    Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.

    De jobba på lørdagene, var det vel.

    Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.

    At det tok seg bra ut da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.

    Og det var ei blond og ei mørkhåra.

    Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ikke hva hu heter.

    Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.

    Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).

    Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.

    Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).

    Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.

    Og da hadde jeg jobba der, en stund.

    Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.

    Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.

    At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.

    For å få med seg tingene sine.

    Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.

    Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.

    Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.

    Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.

    Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.

    (Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).

    Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.

    Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.

    Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.

    Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.

    Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.

    Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.

    At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.

    Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.

    Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.

    Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.

    Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.

    (Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.

    Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.

    Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.

    Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.

    Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.

    Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.

    For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 27: Enda mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    (De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).

    Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.

    (Var det vel).

    Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.

    At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.

    ‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.

    Nei, da måtte jeg bare glise.

    For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.

    Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.

    Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.

    Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.

    (Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.

    Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.

    Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).

    Og hva klarte Axel?

    Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.

    Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.

    Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.

    Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.

    Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.

    På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.

    Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.

    Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.

    Mens hu pene Lena, var på lerretet.

    Mens hu Lena var naken, i filmen da.

    Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.

    Hva skulle jeg gjøre da?

    Skulle jeg lukke igjen øynene?

    Var jeg for gammel til å se den filmen?

    Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?

    Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.

    Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.

    Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.

    Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.

    Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.

    (For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).

    Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).

    Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.

    (Eller noe).

    Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.

    Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.

    Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.

    Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.

    Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.

    (Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).

    Nei, Oslo er en veldig tøff by.

    Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.

    Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.

    (Kanskje med unntak av Nurnberg.

    Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).

    Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).

    Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.

    Så Oslo er nok en hard by.

    Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.

    Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.

    (Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).

    Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).

    Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.

    Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).

    Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.

    Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.

    Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.

    Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.

    For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.

    (Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.

    (For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).

    Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.

    Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.

    Fra høsten 1990.

    (Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i slutten av juni, i 1990.

    Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.

    For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.

    Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.

    Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.

    (Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).

    Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.

    En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.

    Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.

    Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.

    (Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel nevnte hele tida Alfaset.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var der som faren min kjørte feil da.

    Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).

    Og så til Høybråtenveien den veien da.

    For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

    At jeg skulle flytte til Furuset da.

    Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.

    ‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.

    (Til hu Pia fra Korea da).

    Så Lill og Pia fra Korea.

    De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.

    Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 22: Mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Som jeg tidligere har skrevet om, så var det ikke bare jeg som dro tilbake til Sand, på helgebesøk, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    Pia og Cecilie Hyde, de dukket også opp i Oslo, ved et par anledninger.

    Men da var det ikke sånn, at søstera mi lå over hos meg, på Abildsø.

    Nei, Pia og Cecilie Hyde, de lå jo da ute på fortauet, på Grønland der, hvor Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea bodde.

    (Siden det var en krangel, i venninne-flokken, fra Svelvik/Sande/Berger, inne i Oslo da).

    Det var også en krangel, mellom Cecilie Hyde og meg, når Pia og Cecilie Hyde var inne i Oslo.

    Jeg husker at Cecilie Hyde, Pia og jeg, (og muligens noen flere Svelvik-damer), satt utafor en bokhandel, (som nå heter Ark, mener jeg), ovenfor nedgangen til Stortinget T-banestasjon, på Egertorget, i Karl Johan vel.

    Cecilie Hyde satt og stirra på ei ung Oslo-jente, med røde basket-sko og lyst hår vel.

    Som satt ovenfor oss, på den andre siden av Karl Johan der, mens hu lente ryggen til trappekonstruksjonen, ned til Stortinget T-banestasjon der vel.

    Cecilie Hyde mente at hu var så fin da, hu unge tenåringsjenta.

    Men jeg klagde, og sa at jeg ikke syntes at de rød basketskoa hennes så så særlig kule ut.

    Jeg syntes at de så litt billige og glorete ut, for å være ærlig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter den krangelen, mellom Cecilie Hyde og meg, så ville ikke Cecilie Hyde være venn med meg lengre.

    Etter dette, så sa hu at pga. denne diskusjonen, så likte hun ikke meg lenger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lill Beate Gustavsen, hu fikk også hele den gjengen med frike-damer, fra Svelvik og Sande, mot seg, en gang, som jeg hang sammen med de her unge damene, i Oslo Sentrum da.

    Og da måtte jeg velge, om jeg skulle henge sammen med den gjengen, som jeg ikke kjente så bra.

    Eller om jeg skulle henge med hu Lill Beate Gustavsen.

    Og da valgte jeg å henge med hu Lill, fordi hu kjente jeg egentlig best.

    For det var oftest hu jeg prata med, da jeg besøkte Pia fra Korea og hu Lill da.

    For hu Lill var mer interessert i musikk.

    Og vi digga begge Morrissey og the Clash, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en stor gruppe-voldtekt-sak, som det stod om i løssalgsavisene, (på forsidene, osv.), dette skoleåret.

    Jeg har lurt på om det var noe med hu Lill Beate Gustavsen, og han marokkaneren, som hu var sammen med.

    (Han som jobba på restauranten Costa, ved RA4 der).

    For jeg husker at hu Lill engang prata med ei annen dame, på Grønland der, hvor hu bodde.

    Og da hadde visst noe skjedd med ei veldig ung tenåringsjente.

    Og da sa hu Lill, at hu syntes at hu jenta var for ung.

    Og da ville hu Lill liksom ‘la dem få’, da.

    Og Pia fra Korea spurte meg en gang, om ‘hvor godt kjenner du Lill egentlig?’.

    ‘Jeg kjenner henne godt’, (eller noe), svarte jeg.

    (For hva skulle jeg svare liksom da.

    Det var vel et lurespørsmål, tror jeg).

    ‘Har du hørt om rettsaken?’, spurte Pia fra Korea da.

    ‘Nei’, måtte jeg innrømme.

    Det hadde jeg ikke.

    Og da dreit jeg meg ut da skjønte jeg.

    For da kjente jeg ikke hu Lill så bra da.

    Men det kan ha vært at hu Lill Beate Gustavsen, gikk til rettsak, for gruppevoldekt, mot noen marokanere.

    Fordi at hu ikke likte det, at de hadde utnytta ei ungjente.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill sa engang, til Pia fra Korea, da jeg lå over hos dem en gang, (etter en bytur antagelig), at ‘du vet hvordan jeg er’.

    Så hu Lill var nok litt sånn at hu lå med alle, (tolka jeg det som, ihvertfall).

    For dette var når en eller to andre karer lå over der og vel.

    Og hu Lill spilte også en gang den sangen, som het ‘Let’s go to bed’, med the Cure, en gang, som jeg var på besøk hos henne, da hu var aleine hjemme, på Grønland der.

    Men jeg fulgte ikke opp med noe sjekking.

    Fordi jeg syntes at hu Lill kanskje var litt billig da, og ikke så sexy kanskje, men litt sånn skitten nesten kanskje.

    Så jeg var ikke så interessert i hu Lill Beate Gustavsen, pga. noe med sex, liksom.

    Men mer pga. at vi hadde felles interesser.

    Hu var ganske kul da.

    Men jeg syntes det virka som at hu hadde hatt mye tilfeldig sex, og var litt ‘horete’ da.

    Og samtidig så var hu ikke så spesielt høy, og hadde ikke så store pupper og sånn heller.

    Så jeg syntes ikke hu var så sexy akkurat.

    Selv om jeg syntes at hu var hyggelig og trivelig, osv. da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg besøkte hu Lill, (etter at Pia fra Korea hadde flytta derfra), så hadde Lill fått seg ny, norsk kjæreste.

    Dette var en fra Grorud, som digga U2.

    Og etter at hu ble sammen med han, så begynte også hu Lill å bare digge U2, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill, hu dro meg også en gang med på Oslo City.

    Og da møtte hu også noen andre damer, fra Oslo, som ga henne støtte og prata om noe som foregikk da.

    (Uten at jeg skjønte hva dette var).

    Og det stod også i VG og Dagbladet, at hu offeret, for den gruppevoldtekten hadde skamklipt seg.

    Og hu Lill hadde en litt sånn rar frisyre, (mener jeg at jeg la merke til), denne våren da, i 1990, mens den rettsaken foregikk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og sånn som jeg skjønte det, så foregikk det også litt av hvert, på den Nato-basen, på Kolsås, hvor hu Lill jobba som vaskedame da.

    Så det ville ikke vært så kult kanskje, å knulle ei som hele Nato-basen på Kolsås hadde knulla liksom.

    (For å si det sånn).

    For å forklare litt om hvordan det virka for meg, på den her tida da.

    Selv om jeg ikke skal si dette helt sikkert, at hu Lill knulla så mye på den Nato-basen der da.

    Selv om hu riktignok sa det, at det foregikk mye rart der da.

    Og det tolka jeg som noe ‘koffert-greier’ da.

    (På den her tiden).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg skulle besøke bestemor Ågot, på Sand.

    Så møtte jeg hu Lill, på toget, fra Oslo, til Drammen.

    Og da skulle hu sitte på med mora si, videre til Svelvik.

    Og da fikk jeg også lov til å sitte på da.

    Og da kjørte hu mora hennes meg helt til Sand da, husker jeg.

    (Som er cirka en halv mil ekstra vei da).

    Så det her var jo rimelig alright gjort, (av hu mora til Lill Beate Gustavsen), må jeg si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, når denne jente-gjengen, fra Svelvik og Sande, var i Oslo.

    Og jeg hang sammen med dem, i Oslo Sentrum.

    Så syntes jeg at det ble litt for mye dameprat og sånn da.

    Så da spurte jeg om jeg skulle gjøre noe for dem.

    (Eller noe sånt).

    Ihvertfall så ble det sånn, at hu som jeg hadde spleisa på å kjøpe pizza sammen med, i bursdagen til Tina ‘Turbo’, i Drammen, skoleåret før.

    (Eller om det var venninna hennes).

    Hu spurte meg, om jeg kunne kjøpe med noe vin, for dem, på Polet, på oslo City der.

    Og det var greit, syntes jeg.

    For da slapp jeg å traske rundt i Oslo Sentrum, i klesbutikker og sånn, sammen med de her da.

    Så fikk jeg liksom markert det, at jeg ikke syntes at alle de dametingene som de her jentene dreiv med, var så utrolig morsomme da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skoleåret etter.

    (Da jeg hadde et friår fra NHI).

    Skulle lese til forberedende, ved UIO, (som privatist).

    For jeg syntes det, at det var så flaut, å bare jobbe på OBS Triaden, (når jeg hadde et friår, fra NHI).

    Så fikk jeg faktisk låne en ex-phil-bok, av en av de Svelvik-damene, i den frike/kommunist-gjengen, fra Svelvik da.

    Så det var jo litt kult gjort, (for å si det sånn).

    (Hvis jeg husker dette riktig da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så spilte jeg Geni, i Lill sin leilighet, på Grønland der, sammen med alle disse frikejentene da.

    Og de banka jo meg, (som var mest vant til å spille Trivial Pursuit, hos min tremenning Øystein Andersen, på Lørenskog), ned i støvlene.

    Så jeg husker at jeg lurte litt på det, om de her frike-jentene hadde juksa fælt, når de spilte Geni da.

    At de hadde pugga spørsmålene eller tulla med rekkefølgen på spørsmålene, eller noe sånt.

    For det var liksom sånn, at jeg bare fikk kjempevanskelige spørsmål, mens de alltid fikk lette da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var litt mer som skjedde, dette skoleåret, borte hos min tremenning, Øystein Andersen, på Lørenskog og.

    (Og vi dro også på ferie sammen, til vår tidligere vertsfamilie, i Brighton, sommeren 1990).

    Mer om hva som skjedde dette skoleåret 1989/90.

    Og også i sommerferien 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Rimi Kalbakken, (hvor jeg var butikksjef, fra 2000 til 2001), er visst lagt ned nå. Men men

    rimi kalbakken er visst lagt ned

    PS.

    Det var nok fordi at jeg måtte slutte der, at de måtte legge ned.

    For da begynte sikkert alle kundene å handle andre steder, når jeg slutta.

    Så sånn var nok det.

    (For å fleipe litt).

    Men men.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mer om rimi kalbakken lagt ned

    http://rimi.no/Finn-butikk

    PS 3.

    Når det gjelder de to andre Rimi-butikkene jeg var butikksjef i, nemlig Rimi Nylænde, på Lambertseter, og Rimi Langhus.

    Så er Rimi Nylænde solgt til Bunnpris nå vel, (mener jeg at jeg så på Google Maps).

    Og Rimi Langhus er revet, (for å få plass til et stort ICA Supermarked).

    Men når dem rev ned det bygget som Rimi Langhus var i, så hadde Telemark Bataljon øvelse der.

    Så da skjønner kanskje folk hvor jeg mener, at jeg var butikksjef, da jeg vant den Rimi Gullårer-konkurransen, i 2001, det var i det bygget i Langhus, hvor Telemark-bataljonen hadde øvelse da.

    (Det var jo kanskje litt spesielt, mener jeg, så det husker kanskje folk).

    Men men.

    Så sånn var det.

    PS 4.

    Her er mer om dette:

    rimi langhus også lagt ned

    http://www.oblad.no/nyheter/elitesoldater-stormet-rimi-1.3850891

    PS 5.

    Den butikken her, (som var den første Rimi-butikken, som jeg var butikksjef i), het tidligere Rimi avd. 3164 Lambertseter, (også kjent som Rimi Nylænde, siden gata den lå i, heter Nylænde):

    tidligere rimi nylænde

    PS 6.

    Her kan man se det, (fra Aftenpostens tekstarkiv, fra 1989 vel), at Rimi Nylænde, var en av de første Rimi-ene.

    Og før den butikken ble Rimi, så het den blant annet Balstad, på 50/60-tallet, da den var den første butikken, på Lambertseter, som var Norges første drabantby.

    PS 7.

    Her er mer om dette:

    en av de første rimi-ene

    https://johncons-blogg.net/2010/08/her-kan-man-se-hvordan-rimi-var-i-1985.html

  • Første gang jeg hørte om han Jan Kvalen, det var fra halvbroren min Axel, som bodde på Furuset. Dette var vel i 1990, og Axel var bare 11-12 år gammel

    ikke hørt om på bergeråsen

    http://www.side3.no/article3124176.ece

    PS.

    Jeg hadde ikke hatt mye kontakt med halvbroren min Axel, før jeg flytta til Oslo, for å studere ved NHI, i 1989.

    Men jeg syntes jeg måtte besøke dem, siden det jo tross alt var broren min.

    (Og Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer, sa min fars stedatter Christell, så det var litt ensomt i Oslo og.

    Men men).

    NHI var en privat høgskole, og studielånet rakk ikke så langt.

    Så da foreldra til Axel, tilbydde meg, å leie et rom av dem, i Høybråtenveien, for 1000 kroner måneden, i 1990, så slo jeg til på det.

    Noen av naboene som Axel leika, (eller slåss/var uvenn med), i Høybråtenveien, på Furuset, det var Obi og Ochi, som har vært med i Idol vel.

    Kom jeg på nå.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog