Stikkord: Groruddalen
-
Jeg mener det var han her, som var ambulerende butikksjef, for Anne Neteland, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, fra høsten år 2000
PS.
Han her er involvert i arbeidssaken min mot Rimi.
For han sparka til stolen jeg satt på, (med vilje, virka det som for meg, antagelig for å true, av en eller annen grunn, vil jeg vel tippe på nå), på et Rimi butikksjefmøte, i Sagene samfunnshus, våren/sommeren 2002, var det vel.
Da Rimi forandra logoen, sånn at det ble seks takker på stjerna i Rimi-logoen, istedet for fem vel.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
En gang, etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
Så ble jeg invitert av David Hjort, og noen andre folk fra Rimi, til et utested, i Vika vel, en lørdag, tror jeg.
Så fikk David Hjort epilepsi-anfall.
Så ville David Hjort at jeg skulle bite han i armen.
(For det skulle hjelpe mot epilepsi-anfallet, sa han).
Det gikk jeg veldig motvillig med på til slutt.
Men men.
Så kom sjukebilen, men David Hjort ville ikke være med til legevakta.
Han bare krangla høyt med ambulansefolka, og kom med spydigheter vel.
Noe sånt.
Så ble det til at vi kjørte en taxi istedet, til legevakta.
Men David Hjort tagg igjen, og ville ikke inn hos legevakta.
Enda han var sterkt redusert, pga. epilepsi-anfall.
Men men.
Så sa jeg at det var greit, (siden han tagg så mye), at vi istedet dro til eksdama hans, Heidi, (ei med rødt hår, som hadde jobba i isbaren på Oslo City vel, for en ‘jøde’, som David Hjort vel kalte han, han hadde også jobba der, før han begynte på Rimi Bjørndal, i 1997 vel, (men fått sparken der vel, ihvertfall hadde det vært problemer der, husker jeg at det stod i jobbsøknaden hans, som distriktsjef Anne Katrine Skodvin viste meg, før hun spurte hva jeg syntes. Jeg svarte at han hadde hatt problemer, i den forrige jobben, (og at det kanskje ikke var så lurt å ansette han da), men det brydde ikke Skodvin seg om, men ansatte han likevel), og jeg kjente også en svenske, med lyst hår vel, gjennom David Hjort, som også hadde jobba i den kafeteriaen, på Oslo City, i første etasje vel, hvis jeg husker riktig, og som jeg bomma en øl til en gang, på en fest hos David Hjort, som han holdt hos mora si, på Rodeløkka, eller hva det heter der igjen, (da han svensken stod aleine utafor, da jeg kom til festen), et sted søstera mi, Pia Ribsskog, også har bodd, og på den festen , så traff jeg også to unge damer som skulle bli modeller, husker jeg, ei norsk og ei afrikansk vel, som jeg vel også bomma øl til, en gang i 1999 eller år 2000 vel. Noe sånt. Men men).
Heidi bodde på Grunerløkka, og hadde vel fått seg unge da, (dette var vel i år 2000 vel), mener jeg å huske.
Hu bodde tidligere sammen med David Hjort på Bjørndal, hvor dem inviterte meg til å spise taco en gang, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, sammen med blant annet Hjort, i 1997 vel.
(Etter hu Heidi, så ble David Hjort sammen med Linn Korneliussen, fra Florø vel, og etter hu, så ble han sammen med ei som het Melina, som hadde vært ‘Bandidos-hore’, sa David Hjort, da han bodde på Ammerud vel, fra cirka 2002 vel. Begge de jobba da som hjelpepleiere, i Groruddalen vel. Så sånn var det. Bare noe jeg tenkte på).
Jeg satt også opp internett, for David Hjort, i den leiligheten.
(Det var vel kanskje derfor jeg ble bedt på Taco).
Noe som vel ikke var så smart, for da fikk jeg David Hjort på irc hver dag, etter dette, omtrent.
Men men.
Mer da.
Jo, så gikk jeg fra leiligheten til hu Heidi.
Men det rare var, at han Ingar, han satt i taxien hele tida, sammen med Hjort og meg.
Enda jeg ikke kjente han Ingar så bra.
Var han med som Rimi-representant eller?
Eller kjente han David Hjort veldig bra?
(Ingar sa, (etter at jeg hadde betalt for taxien, og like før jeg gikk hjemover, mot St. Hanshaugen, og han gikk nedover mot Nedre Grunerløkka, eller noe sånt vel), at han trodde at jeg kunne få refundert taxiregninga av vår distriktsjef Anne Neteland, som jeg allerede hadde krangla mye med, angående lønn osv., siden butikksjef Kenneth, som jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, hadde 40.000 mer i årslønn, enn meg, enda jeg hadde jobba lenger i Rimi, og var eldre enn han.
Og Anne Neteland hadde ikke hatt møte med meg, om lønn osv., før jeg begynte i den jobben.
Og de andre lederkollegene mine, på Rimi Kalbakken, de ville ha det første ledermøtet, på restaurant Egon’s, i Karl Johan.
Det var Kjetil Prestegarden som var assisterende butikksjef, Carolina som var ferskvareansvarlig og ei som het Monika, (eller Monica), som var assisterende butikksjef, (eller om det var aspirant. (Hu klarte ikke å bestille frysevarer ihvertfall, husker jeg at jeg la merke til, etter at Kjetil Prestegarden vel gjorde meg oppmerksom på dette, at det var noe som alltid var tomt, enda hu hadde alle frysebestillingene, og jeg hadde alle kjølevarebestillingene, og Prestegarden hadde alle tørrvarebestillingene, etter at vi alle tre ble enige om å prøve den ordningen, i et ledermøte vel).
Og da fikk jeg kjeft, av Anne Neteland, fordi vi hadde brukt så mye penger, og noen, (Carolina mener jeg å huske at det var), hadde bestilt noe av det dyreste på menyen.
Men om det koster 160 kroner for en middag eller 200 kroner, når man bare går ut en eller to ganger, i året.
Det syntes ikke jeg var så farlig.
Når det bare gjaldt en person.
Jeg bestilte vel entrecote selv.
Men hvis man slo på storetromma, og bestilte f.eks. indrefilet, (eller en annen rett, som kosta 30-40 kroner mer), da fikk man høre det.
Så det var ikke så høyt under taket, i Rimi.
Men jeg gikk ikke over sosialbudsjettet, tror jeg, (som dekker julebord osv. For vi var også på julebord nemlig, jula 2001, et sted i Vika, mener jeg at det var).
Og det var ikke jeg selv, som ville ha møtet på restaurant.
Jeg var ikke så begeistret for mine lederkolleger der, på Rimi Kalbakken, at jeg hadde lyst til å gå ut med de, på lørdagskvelden.
(Han Kjetil Prestegarden, for eksempel, var i strupen på meg, (og klagde mye på meg der, til distriktsjef Anne Neteland, må jeg vel si), fra dag en der.
Men men).
Dette var en dag jeg jobba hele dagen, på Rimi Kalbakken, og flaskeautomaten hadde vært ugrei.
Men men.
Men Anne Neteland hadde vel ’tilta’ hvis jeg hadde bedt henne refundere taxi-regninga, fra da David Hjort fikk epilepsi-anfall.
Det var ikke noe som hørte til Anne Neteland sitt distrikt akkurat vel.
Så det gadd jeg nok ikke, dessverre.
Det blir litt vel ‘klamt’ noen ganger, å be om å få refundert sånne regninger, synes jeg.
Det gjorde jeg vel heller ikke da jeg jobba på Arvato.
I jula 2005, så fikk vi vel refundert taxi-regningene, (når vi skulle hjem fra jobben, på helligdagene).
Men så langt kom aldri jeg, at jeg fikk gjennomført noe sånt, som å få refundert taxiregningene.
(Jeg har vel scannet noen av de taxi-kvitteringene, fra Delta Taxi osv., som lå oppi en bag, som jeg har i leiligheten her, fra tiden jeg jobbet på Arvato, og postet de på bloggen, mener jeg, hvis jeg ikke husker helt feil. Men men).
Det ville nok blitt som i den tegneserien Dilbert, at det skulle godkjennes av minst Team Leader og Senior Team Leader, og det ville sikkert blitt mye rabalder.
De ga meg heller ikke lønn, for alle timene jeg hadde jobba der, i romjula, år 2005, sa Marianne Høksås.
(Og det merka jeg selv også, da jeg fikk lønninga).
Hu mente det var hu svenske Team Leaderen Jill, som hadde tulla, med timene mine, den romjula, på Arvato.
Men noen ganger, så vil man ikke ha et for ‘klamt’ forhold, til sine sjefer kanskje.
(Hu Jill var jo sånn, at hu dreiv og kilte meg hele tida, på sidene mine, nedafor armene, mens jeg satt og svarte telefoner, fra folk som ville aktivere Windows.
Noe jeg vel har skrevet om i arbeidssaken min, mot Arvato).
Så sånn refundering av taxi-regninger, og sånn, det har vel aldri jeg vært så flink til.
Jeg liker vel heller å ha litt avstand til ‘scäferne’ mine, for å si det sånn.
Ellers kan det kanskje lett bli krøll.
Hu Anne Neteland, hu ble det vel også sagt om, husker jeg, av en eller annen butikksjef-kollega av meg, (som jeg ikke husker navnet på, så jeg tar litt forbehold), på Storefjell, på Rimi seminaret der, høsten år 2000, at hu var litt ‘på’ noen av kollegene sine, og at hu var sånn, at selv om hu var blitt over 30 år da, så var hu fortsatt sånn, at hu var noen ganger klar for en hyrdestund osv, med noen av sine mannlige kolleger da, i forbindelse med kurs og seminarer og firmafester osv., da.
Noe sånt.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se).
Han så ikke så brun og velstelt og liksom ‘polished’ ut da, på den tida, han Ingar.
(Sånn som jeg husker det).
Men men.
Men det syntes jeg var litt spesielt, (at han skulle være med i den taxien. Men det var kanskje greit og, at noen andre var vitne til hva som skjedde, når David Hjort fikk epilepsi-anfall, og måtte kjøres hjem til hu Heidi, på Grunerløkka, i taxi. Men men).
Thomas Kvehaugen og Thomas Sæther, mine tidligere kolleger fra Rimi Bjørndal, fra 1996-1998, var også på det utestedet.
Thomas Sæther fortalte at han nettopp hadde rømt fra Fremmedlegionen, i Frankrike, (som er en veldig tøff militærtjeneste).
Men hva som egentlig foregikk den kvelden, det skjønner jeg ikke helt.
Men noe tull var det nok.
Det var også et ganske kjedelig utested/diskotek, som vi var på den kvelden, i Vika, heter det vel der, forresten.
Men men.
Bare noe jeg tenkte på.
Men vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Jeg sendte en Facebook-melding til niesa til Nina Monsen
?
PS.
Her er mer om dette:
-
Folk tror kanskje at jeg er en arbeiderklasse-kar, siden jeg har dårlig råd
Men det er ikke riktig.
Jeg hadde kontroll på økonomien min, før jeg overhørte det her, at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og ble flyktning da, i 2004, og ble tulla med av Lånekassa og HiO.
Men når man har vært flyktning i mange år, så blir det sånn, at tingene dine ligger i den byen og klærna dine ligger i den byen.
Men jeg bodde jo i Groruddalen, fra 1990 til 1996.
Men det var ikke fordi jeg var arbeiderklasse, det var fordi jeg var en student, fra bygda nesten, som ville bo billig i Oslo, mens jeg studerte og i starten av karriæren min da.
(Som aldri tok av helt).
Men da jeg bodde hos Arne Thomassen og Mette Holter, (min halvbror Axel sin far og stemor), i Høybråtenveien, på Furuset, i 1990 og 1991.
Da hadde vi noen naboer som var skikkelig arbeiderklasse.
De var sånn at vaskemaskinen ikke virka og de måtte vaske inne hos oss.
Kona i naboleiligheten i blokka der, visste når det var innbrudd i bodene i kjelleren, og sa til Arne og Mette, at nå kunne de fylle ut stjålet-melding til forsikringsselskapet.
Så fant Arne og Mette på ting som liksom var ‘stjålet’ da.
Kärcher høytrykksspyler og noen ski vel, og masse dyre ting da.
(Det var nesten som julekvelden for dem, for Arne Thomassen hadde gått konkurs et par år før.
Han hadde en kakefabrikk, på Rasta eller i Skårer, på grensen der vel, i Lørenskog, og måtte betale dyre avdrag, tror jeg, siden han hadde mye gjeld.
Ihvertfall så hadde de dårlig råd, og var vel arbeidsledige og, en periode, hvis jeg husker riktig.
(Ihvertfall var Mette arbeidsledig, men de var mye på bingo og travbanen, og brukte ikke mye tid på å passe på halvbroren min Axel, som på den her tida var ca. 12 år, og gikk på spesialskole på Majorstua, pga. noe lærevansker, eller hva det var.)
Og hadde ikke bil f.eks.
Dette var i en nedgangstid-periode, etter jappetida, da mange folk i Norge hadde gått konkurs, (som f.eks. faren min, som vel gikk personlig konkurs, da han bygde noen hus, på slutten av 80-tallet, i Sandsveien, i Svelvik. Hvis det ikke var firmaet Strømm Trevare A/S, som gikk konkurs.), og var i en lignende situasjon da).
Men men.
Og hu nabodama fortalte også at dattera hadde vært utsatt for seksuelt misbruk.
Og sønnen, (en som var nesten på min alder vel, og som jeg tror bodde hos faren, eller på en institusjon kanskje), han hadde ikke dress, så han spurte meg om å få låne dressen min, når han skulle i bryllup eller konfirmasjon eller dåp eller begravelse, eller noe.
Og det syntes jeg var så ‘slum’, husker jeg, så jeg svarte ikke engang.
Jeg syntes at den nabofamilien var så ‘slum’.
Så jeg var nok ikke arbeiderklasse, jeg var nok middelklasse, fra Bergeråsen, vil jeg si.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på.
For her i England, så får man nok aldri rettighetene sine, hvis politiet tar feil av deg, og ikke skjønner, (eller later som at de ikke skjønner), at du er en flyktning som har vært på rømmen, i flere år, men tror at du er en arbeiderklasse-kar, (som de nok bare tuller med her i England), siden du har lite klær og dårlig råd da.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Nabodama begynte også å oppføre seg som hun Cecilie Hyde, venninna til søstra mi, hadde oppført seg et eller to år før, da jeg bodde på Bergeråsen.
Hu Cecilie skulle sitte hele kvelden, og snakke om alle problemene som jeg og søstra mi hadde hatt under oppveksten.
Så ble vi ferdige å snakke om vår oppvekst.
Også spurte jeg Cecilie, ‘ja, skal ikke du også snakke litt om din oppvekst’.
Så svarte Cecilie, ‘nei, jeg har ikke noe behov for å snakke om min oppvekst, jeg’.
Det syntes jeg var litt rart, for jeg og søstra mi hadde jo snakket så mye om vår oppvekst, for Cecilie var så nysgjerrig.
Men jeg kan ikke akkurat si at jeg hadde så særlig behov for å snakke med hu Cecilie om oppveksten min akkurat.
Jeg hadde jo kamerater, som tremenningen min Øystein Andersen, som jeg hadde snakka med om oppveksten min, og at jeg måtte bo aleine osv.
Jeg tror ikke jeg hadde vært med på det, å fortelle så mye om oppveksten min, til hu Cecilie Hyde, hvis jeg hadde visst det, at hu ikke skulle fortelle oss noe om sin egen oppvekst tilbake, når jeg og søstra mi liksom var ferdige med å fortelle om vår oppvekst til henne da.
Så da hu nabokona til Mette Holter og Arne Thomassen, begynte å oppføre seg som hu Cecilie Hyde hadde gjort, et par år tidligere.
Så sa jeg bare det samme som Cecilie sa til meg da, et og et halvt år før vel.
At jeg ikke hadde noe behov for å blottlegge sjela mi og snakke om oppveksten min.
For da hadde jeg snakka med både tremenningen min, Øystein Andersen, og Cecile Hyde, og gudene vet hvem, om oppveksten min.
Så da gadd ikke jeg å snakke med Mette Holter og ei nabokone jeg vel omtrent ikke visste noe om.
(Annet enn at vaskemaskinen dems ikke virka).
Om masse personlige ting da.
Da stod jeg heller over det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Vi hadde en familie som var litt sånn ‘slum’ på Bergeråsen også.
Og det var Myrberg-familien, fra Nord-Norge, vil jeg si.
Som flytta til Drammen seinere.
Dem var litt sånn ‘slum’, vil jeg si.
Men dem var vel kanskje mer ville, enn at dem var arbeiderklasse.
Hva vet jeg.
Bergeråsen var ihvertfall et ganske typisk middelklasse-sted, vil jeg si.
Mens Groruddalen, med alle blokkene osv., i større grad er et arbeiderklasse-sted, vil jeg si.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
Lavere middelklasse, vil jeg vel si at Bergeråsen er.
Mens Groruddalen er øvre arbeiderklasse da kanskje.
Noe sånt.
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Kanskje noen tror at Bergeråsen er arbeiderklasse, pga. at Berger var et industi-sted tidligere, med Fossekleiva-fabrikker og Jebsen-familien og Berger-filmene, osv?
Men, det var på Berger, hvor det var mange arbeiderboliger.
Så Berger, (rundt arbeiderboligene, ovenfor fotballbanen til Berger IL. der), det er et arbeidersted, med folk som Roger Edvartsen osv., fra fotballlaget, Berger IL, som gikk i klassen over meg, og som pleide å kalle meg ‘fingersprikeren’, fordi jeg sprika med fingra, når jeg spilte fotball og holdt på å score, på grusbanen som hørte til Berger-skolen, mente han.
Han Roger Edvartsen, f.eks., må nok sies å være arbeiderklasse, vil jeg tippe.
Men Bergeråsen, det var et byggefelt, med eneboliger eller vertikaltdelte tomannsboliger, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet.
Og som var tilpasset folks økonomi da.
På den tida, så hadde jo Norge fremdeles utenlandsgjeld, og var ikke rikere vel, enn f.eks. Sverige og Danmark, sånn som Norge er nå.
Så husene på Bergeråsen, er ganske firkanta, som Volvo på sitt værste, kanskje.
Men det er fortsatt et middelklasse-sted, vil jeg si.
Og det er også et sted som Sand, like ved.
Som er et gammeldags sted, på landet, må man vel si, som også er et feriested, med hytter på Krokåsen, ved Drammensfjorden, og et jordbærsted, med 2-3 gårder som har jordbær vel.
Og alle folka fra Berger, Bergeråsen og Sand, de gikk på Berger skole.
Men man kan ikke si at Berger, (da mener jeg ‘Stor-Berger’, som inkluderer Bergeråsen og Sand), er kun et arbeiderklasse-sted, et middelklasse-sted eller er på landet.
Nei, ‘Stor-Berger’ er nesten som et Norge i miniatyr, kan man nesten si.
For å bruke en klisje.
Ihvertfall så var Berger sånn, da jeg bodde der, på 70- og 80-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 4.
Og grunnen til at jeg syntes det var så artig å spille fotball på Berger.
Det var fordi at gutta på Torstrand skole i Larvik.
Gutta i klassen, og i parallellklassen.
De tulla litt med meg, når vi spilte fotball, siden jeg var fra Halsen.
Atle Farmen og de.
Så en gang da jeg scorte f.eks., så begynte de på nytt av.
Og det fortalte jeg til morfaren min, i Nevlunghavn, Johannes Ribsskog.
Så spurte han hvorfor de gjorde det.
Så sa jeg, at jeg visste ikke.
Og det kan være en av grunnene, til at mora mi ville at jeg skulle flytte til faren min på Berger.
For jeg ble noen ganger litt tulla med og mobba, (på en planlagt måte, virka det som), i Larvik sentrum, det et og et halvt året, som jeg bodde der.
Det kan kanskje ha litt med at jeg fikk Halsen gymbag, da jeg bodde på Østre Halsen.
For mora mi spurte om jeg ville ha det, og da bare svarte jeg ja, uten å tenke meg om, siden jeg bodde på Halsen.
(Men jeg spilte ikke på Halsen).
Men jeg måtte bruke Halsen-bagen i Larvik sentrum også.
Og dette skjønte jeg seinere, etter at jeg fikk bagen, da jeg fikk i første klasse, på Østre Halsen skole, at ikke bare var en Halsen-bag, men at det var en Halsen I.L.-bag.
Altså Halsen idrettslag.
(Det skjønte kanskje ikke mora mi.
Det var kanskje litt dumt å gå med den bagen, uten å spille på Halsen IL?
Det vet jeg ikke egentlig, hva dem syntes uti der).
Og på Torstrand, der Torstrand skole lå da, så holder folk med Fram.
Og faren til kameraten min, Frode Kølner, han bodde oppe ved Larvik sykehus, like ovenfor oss i Jegersborggate.
Og han holdt med Larvik Turn.
Men Halsen I.L., det var nok ikke så populært i Fram og Larvik Turn-land.
Så det var kanskje derfor jeg ble tulla med i Larvik.
Men jeg fikk ikke ny bag av mora mi og stefaren min, selv om jeg spurte.
Så det var vel kanskje litt slemt gjort.
Så jeg havna i slåsskamp, i Larvik, og fikk to blå øyne, av en som bodde i noen blokker, nede ved Fram-banen, med rødt hår, og som gikk i klassen til kameraten min Frode Kølner.
Og som kasta Halsen I.L.-bagen min oppå et høyt huskestativ, på Torstrand skole.
Og sa at jeg ikke fikk lov å gå ned til skolen i helga.
Og på mandagen var bagen borte.
(Jeg savna ikke den bagen så mye, for jeg syntes det var litt flaut å gå med Halsen-bag, i Larvik, for å være ærlig.
Men men.
Så jeg gadd ikke å gå ned for å lete etter den bagen, i helga).
Men dette var nok et innøvet stunt, fra Frode Kølner, og han som tok bagen.
For de begynte å lekeslåss, og lot som at det var veldig artig.
Og så skulle jeg også lekeslåss da.
Men da ble det plutselig alvorlig slåsskamp, mellom meg og han med rødt hår i klassen til Frode da.
Så jeg syntes kanskje det var artig da, å spille fotball på Berger skole.
For der ble jeg behandla som en vanlig fyr, (ihvertfall i begynnelsen).
Og der scorte jeg mye mål, for der hendte det at noen sentra, (ihvertfall i begynnelsen).
Så jeg fryda meg nok over å spille fotball, på skolen på Berger, for da hendte det at folk sentra, og folk behandla meg som de andre.
Jeg var liksom en av gutta, når jeg spilte fotball, på Berger skole, vil jeg vel si.
Mens når jeg spilte fotball på Torstrand skole, så ble jeg nok tulla litt med, vil jeg si.
(Det var det at de begynte på nytt den gangen jeg scorte da.
Og jeg tror de må ha unngått å sentre til meg og, for jeg scorte nesten aldri mål der.
Men jeg scorte ofte mål, på Berger skole, husker jeg.
Selv om banen var større der.
Det var mye mer møljefotball, på Torstrand skole, vil jeg si.
Så sånn var det).
Så det var kanskje derfor at jeg dreiv å sprika med fingra osv., da jeg spilte fotball på Berger skole.
For jeg ble litt tulla med, når jeg spilte fotball på Torstrand skole.
Og der jeg bodde på Østre Halsen, ved fotballbanen til ungdomsskolen, i Mellomhagen, der ble jeg også tulla med.
Og jeg fikk vel noen ganger ikke lov å være med å spille fotball der.
For jeg kjente egentlig ikke noen der.
For det var de som var fra veien overfor Mellomhagen, som liksom ‘eide’ den fotballbanen like ved ungdomsskolen der da.
Så da syntes jeg kanskje det var artig å være på Berger, og spille fotball der, for der var det enklere å score mål og sånn, syntes jeg.
Enn det var på Torstrand skole.
På Torstrand skole, så scorte jeg kanskje bare et mål, (og da begynte de på nytt).
Mens på Berger skole, så scorte jeg kanskje 50 mål, eller noe, tilsammen, i løpet av mange år.
Noe sånt.
Hvem vet.
Så da syntes jeg det var artig å spille fotball på Berger da.
Så kanskje jeg sprikte med fingra.
Men det var ikke noe jeg gjorde bevisst.
Men da han Roger Edvartsen kalte meg for ‘fingersprikeren’, så prøvde jeg å tenke på det da, at jeg ikke skulle sprike med fingra.
Og etterhvert så mener jeg at jeg klarte det.
Men jeg tror at mobbinga fra han Roger Edvartsen, hang litt igjen, selv om jeg slutte å sprike med fingra, når jeg spilte fotball da.
Det var blant annet en episode med Tom-Ivar Myrberg, da fotballlaget var og bada i Bergerbukta, av en eller annen grunn.
Og han Tom-Ivar Myrberg, han var tidligere i puberteten enn meg.
Og jeg var litt flau, siden jeg var seint i puberteten.
Så jeg var høflig mot han, og hørte på hva han sa da, om sex-ting og sånn.
(Altså jeg gjorde ikke noe pervo-greier, men jeg hørte på hva han sa, for jeg holdt litt kjeft selv, siden jeg var seint i puberteten, men jeg var litt nysgjerrig på hva det her pubertetsgreiene gikk ut på da).
Så da vi bada med fotballlaget i Bergerbukta, (av en eller annen grunn).
Det skjedde vel bare en gang, at vi skulle det.
Så det var kanskje litt rart.
Og da sa han Tom-Ivar, at det var så digg å ta shortsen ned på låra, foran, også svømme ned og pule sanda på havbunnen da.
Så måtte jeg nesten være høflig å prøve det her jeg og.
Og da så han Roger Edvartsen oss, og mente at vi hadde vært homo.
For han Tom-Ivar dro meg med litt vekk fra dem andre, når han fortalte meg det her greiene da.
Så han Roger Edvartsen, han var sånn skikkelig argus-øyne person, som fikk med seg alt.
Så han var ikke som en vanlig kar, vil jeg si.
Så han Roger Edvartsen, han var nok noe arbeiderklasse/kommunist-mob, vil jeg tippe på.
En gang jeg var og kjøpte godteri, på Berger cafeen, og satt på med noen, eller sykla, eller noe.
Så hadde jeg et belte som var litt rart.
(Jeg vokste jo opp aleine, så jeg måtte bruke noen av klærna jeg fant i klesskapene til faren min, for jeg hadde ikke så mye klær).
Og beltet mitt var for svært da.
Det var for tjukt rundt livet.
Så den ytterste delen av beltet, hang ned foran på buksa mi, siden det måtte nesten bli sånn, siden beltet var alt for langt.
Og da hørte jeg at Roger Edvartsen, sa til en annen kar, sikkert en i klassen hans, eller noe.
At ‘jeg trodde det var pikken hans som hang der’.
Om meg da.
Så Roger Edvartsen, han var ikke som de ‘norske’ folka på ‘Stor-Berger’.
Roger Edvartsen var nesten som en som var i en britisk ‘mob’, vil jeg si.
De legger vel merke til alt, og kødder med vanlige folk for den minste ting.
Så kanskje Roger Edvartsen var fra Bullen-familien, som var fra England, på morssida, f.eks?
Kanskje han var som en brite som bodde på et norsk sted, og tulla med han som var foreldreløs da, dvs. meg?
At briter er litt mer tøffe og ondskapsfulle, enn nordmenn, når det gjelder små detaljer og oppførsel?
Hva vet jeg.
Men jeg tror det må ha vært noe spesielt med han Roger Edvartsen.
For han la merke til alt, han hadde de argus-øyna, og var sånn at han skulle dømme andre, vil jeg si.
Moraliserende, med andre ord.
Og vanlige, norske middelsklasse-folk, de er vel ikke sånn som han, vil jeg si.
Så han var mer som engelsk arbeiderklasse, enn norsk middelklasse, vil jeg si.
Så det var både arbeiderklasse og middelklasse på ‘Stor-Berger’, og det ble kultur-konflikter noen ganger da.
Som mellom meg og Roger Edvartsen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 4.
Og da Axel var på besøk fra Oslo.
Da jeg var sånn 16-17 år kanskje.
(Dette var noe faren min og faren til Axel hadde avtalt, tror jeg).
Så bodde vel Axel hos meg i Leirfaret, tror jeg, på det gamle rommet mitt(?)
Jeg brukte jo faren min sitt rom, hvor det var vannseng osv.
Men men.
Så gikk jeg og søstra mi og Axel, til Berger-cafeen da.
Og på et sånt sted som ‘Stor-Berger’, så må du nesten prøve å oppføre deg ordentlig, ellers så blir du uvenner med noen, med en gang.
Så jeg og søstra mi, vi nikka og hilste på alle som kjørte forbi og tuta da.
Så det er mulig at jeg var nærmere 18 år, siden vi kjente mange som hadde biler, jeg og søstra mi.
Så sånn var det.
Men Axel, han skulle tulle og tøyse, på Berger-cafeen.
Så han hadde masse mynter da.
Så stod han sånn, og skulle ha en sånn godteri, og en sånn godteri.
Og bare tulla.
(Men jeg og søstra mi, vi kjente ikke Axel så bra, siden han bodde i Oslo, så vi kjefta ikke.
Vi visste jo at han gikk på spesialskole, og sånn).
Men han skulle ha sagt sånn, også en krone av det godteriet, og så det for en krone.
Men han tulla og skulle liksom stå der hele dagen da.
Han tulla med dama bak disken.
Enda Axel er født i 1978, og er åtte år yngre enn meg.
Så hvis jeg var 17 år, så var Axel ni år da.
Noe sånt.
Også tulla han sånn, med folka som jobba på Berger-cafeen.
Jeg skjønte ikke noe.
Og søstra mi klaga også på Axel.
Men det kan være at faren til Axel, og Mette Holter, inne i Oslo, hadde bedt Axel å tulle med de dumme, ‘norske’ folka, eller ‘bøndene’, eller hva han mente vi var, ute på Berger.
Hva vet jeg.
Noe var det nok ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
-
Feighet fra norske konsern, i forbindelse med å takle problemer som har å gjøre med religion osv.
Sånn som jeg tenker på de QXL e-postene fra tidligere idag, så kunne man nesten tro, at det var noe muslimsk mafia, eller noe, som tulla med meg.
For dem skreiv ‘tolmodig’, istedet for ‘tålmodig’.
Så sånn var det.
Og da tenker jeg nå, er det sånn, at muslimsk mafia har kontroll på QXL i Oslo, Fylkesmannen i Oslo og Akershus, Sivilombudsmannen og University of Sunderland, osv?
Da tenker jeg på hvordan det var for meg, å være butikkleder i Rimi, i Groruddalen og på Bjørndal.
Og det jeg savna, som butikkleder, det var klare regler fra ledelsen i Rimi, om ting som kunne bli konflikttema.
For hvor kvalifisert er egentlig en nordmann som jobber som assisterende butikksjef, til å bestemme om det er greit at muslimer får vente med å ta pause, pga. ramadan?
Eller om det er greit at alle muslimene tar pause samtidig, etter at sola har gått ned?
Er det greit å sitte med skaut på seg i kassa?
Sånne spørsmål kunne dukke opp, men ikke så ofte egentlig.
Det var vel egentlig bare de tingene, som jeg kan huske, i forbindelse med at det var folk fra forskjellige religioner, som jobba på Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, osv.
Jo forresten, på Rimi Kalbakken, så fikk sihkene lov å sitte med turban, i kassa.
Det var dem visst vant med, hvis jeg husker riktig.
Men, er det riktig av firmaer som Rimi, å overlate sånne religionsspørsmål, til mellomledere?
Her var ingenting avklart, fra ledelsen i Rimi.
Og hvis man da som mellomleder, får spørsmålet bardus, at kan ikke alle muslimene ta pause samtidig, fordi det var ramandan og sola hadde nettopp gått ned.
På sånne ting, så tror jeg norske firma er for sløve.
For på sånt så hadde det vært greit å hatt retningslinjer, synes jeg ihvertfall, husker jeg, fra når norsk kultur, ikke er lik f.eks. muslimsk kultur.
Men dette temaet fikk vi aldri høre noe om fra Rimi sentralt, hvordan skulle vi takle problemer i forbindelse med kulturforskjeller.
Så her havnet alt på mellomleder-nivå.
Og ingen mellomledere hadde fått opplæring i å takle problemer i forbindelse med kulturforskjeller.
Man måtte vel nesten ha studert religion ved universitetet, eller noe, for å vite hvordan man skulle takle disse tingene riktig da.
Så her kunne kanskje Rimi hatt en religionsekspert f.eks., som kunne samkjørt butikkene med hovedkontoret?
Det hadde kanskje vært noe?
En gang, på 90-tallet, så hadde Rimi trodd at det skulle bli lov, å selge vin i butikkene.
Men dette ble ikke lov likevel, ble det bestemt av politikerne senere.
Så en jul, så var Rimis julegave rødvin, (som Rimi hadde vært for tidlig ute med å kjøpe da, i håp om det skulle bli lov å selge vin i butikkene).
Og jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal, og jobba de fleste kveldsvaktene, så jeg fikk jobben av butikksjefen, å gi rødvin til de muslimene, (og andre), som jobba på Rimi Bjørndal, jula 1997 da, må vel det ha vært.
Og en kar, han ble skikkelig arg, og ga bort vinflaska til en nordmann.
(Jeg måtte forklare at alle i Rimi i hele Norge fikk rødvin).
For rødvin er visst enda værre en øl, tror jeg, for muslimer.
Men men.
Og noen muslimske jenter, (som satt i kassa da, og var nettopp blitt myndige kanskje), begynte å fnise litt da, så da bare lata jeg som at jeg var litt dum, og ikke visste at det ikke var lov for dem, ifølge religionen deres, å drikke vin.
(Så kanskje de drakk den vinen i smug?)
Hvem vet.
Men her kunne man havne midt i en konflikt, som norsk mellomleder i Rimi, pga. noen religiøse tema, som man ikke hadde forutsetningen til å forstå hvordan man burde løse riktig, eller, man måtte ta en selvstendig bedømmelse, på hvor mye man skulle la religion telle og på hvor mye man skulle la hensynet til kundene telle.
Og sånne avgjørelser burde blitt tatt på høyere nivå, i et konsern, enn der og da, i en butikk.
Sånne avgjørelser burde blitt tatt i fred og ro, av noen som kunne forhørt seg med eksperter, og fått det riktig, både med tanke på religion og kundeservice, i samsvar med firmaets etiske verdier, (som konsern gjerne har da, eller sier de har).
Så på disse feltene, så husker jeg at jeg savna, at Rimi tok ansvar.
Skyldtes dette savnet inkompetanse eller feighet fra konsernledelsen?
Ikke vet jeg, men noe var det nok ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Her var det jeg var butikksjef, fra høsten 2000 til våren 2001. Rimi Kalbakken, en av Oslos største Rimi-er, hvor det har vært ICA Supermarked før
http://www.groruddalen.no/matkrig-paa-kalbakken.523966-17469.html
PS.
Som man ser, så var det en Meny-forretning, som nærmeste nabo.
Så derfor hadde vi fått beskjed, av Rimi regionsjef, Jon Bekkevoll, om at vi skulle ha tilbud på grillet kylling og sånn, en helg nå og da, for å kapre kunder fra Meny.
Og vi skulle ha mye svinn, siden vi skulle kapre kunder fra Meny da, så skulle vi ikke tenke på at butikken skulle ha resultater som en vanlig Rimi.
Rimi Kalbakken var ment å tape penger, fortalte assistent Prestegarden meg, at Bekkevoll hadde sagt, for å legge press på Meny.
Så vår butikk skulle vi drive med underskudd, for Rimi ønsket å skvise Meny da.
Så det var jo helt ‘tulleruskt’, for min distriktsjef, Neteland, hun vurderte jo min butikk, som en vanlig butikk.
Så det var ikke noe samstemthet, mellom distriktsjefen(e) og regionsjefen osv.
Så alt var bare kaos, vil jeg si.
Og det var betjent ferskvaredisk der og, så det var ikke så lett, å få lave lønnsutgifter, for den butikken.
Og Neteland og Prestegarden, de samarbeidet, og mobbet eller frøys meg ut da, så jeg var egentlig ikke som en vanlig butikksjef der.
Så jeg måtte jobbe og slite da, for å holde butikken ok.
Så jeg holdt inngangspartiet og frukta ok da, så omsetninga holdt seg greit og økte litt, tross alle problemene.
Så sånn var det.
Men jeg fikk ihvertfall vært butikksjef i en av Oslos største Rimi-er på papiret.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Når jeg tenker på det nå, så burde den butikken, Rimi Kalbakken, den burde ha vært direkte under regionsjefen den, siden den var en sånn spesiell butikk, som skulle ha mye svinn og ekstra fulle disker og skvise Meny da.
For da passa ikke den butikken inn, sammen med de andre ‘vanlige’ butikkene, til distriktsjefen.
For på butikksjefmøter og når det gjaldt svinnreduserings-program osv., så ble denne butikken behandlet som en vanlig Rimi.
Men det måtte jo gå dårlig, når regionsjefen sier en ting, og distriktsjefen, behandler butikken, som en vanlig butikk, og ikke reflekterer over dette, som regionsjefen har sagt.
Nei, så dette var bare noe alvorlig tull.
Så Rimi har ikke helt visst hva de har drevet med, vil jeg si.
Og det var det jeg som butikksjef, som fikk skylden for.
Og jeg fikk også noen rare instrukser, før jeg begynte der, om å drive den butikken som den forrige butikken, hvor jeg jobbet, Rimi Nylænde.
Fra distriktsjefen der, Per Øivind Fjellhøy.
Så her er det klart at det var et plott mot meg, vil jeg si.
For de butikkene var jo helt forskjellige, og Rimi Kalbakken, var også ledet på en moderne måte, før jeg begynte der, så det var en oppskrift på katastrofe, når det gjaldt at jeg skulle få suksess på den butikken, det Fjellhøy sa.
Så her har det vært plott og urent trav så det holder, fra Rimi, mot meg, vil jeg si.
En felle, rett og slett.
Så sånn var det.
-
Dagens StatCounter IV: Noen fra Grorud søker på ‘hvordan komme til furuset fra kalbakken’, på Google. (In Norwegian).
Det vet jeg, for nå pleide jo jeg, å jobbe som butikksjef, på Rimi Kalbakken osv.
Og både Kalbakken og Furuset, ligger i Groruddalen, så det er egentlig ikke så veldig vanskelig.
Hvis du kjører ut fra parkeringsplassen, ved Rimi der.
Så tar du til høyre.
Så tar du til venstre, forbi den butikken, som Monika som jobba på Rimi, og Aziza vel, pleide å jobbe i før.
Det er mulig Carolina jobba der og.
Jeg husker ikke hva den butikken heter nå, men det er mulig at Hakon (nå ICA), solgte den butikken til en annen kjede.
Så tror jeg du krysser noe jernbane-skinner, eller noe.
Hvis jeg ikke husker helt feil da.
Og da er du så godt som på Alfaset, mener jeg.
Og da kjører du bare mot Vestre Haugen, eller noe.
Det skal være skilta til Furuset derfra, mener jeg.
Du tar til venstre og kjører forbi IKEA, tror jeg.
Så skal det stå skilt til Furuset, mener jeg.
Og da havner du i en rundkjøring, ved Rimi Furuset der.
Hva heter det der igjen da.
Rimi Jerikoveien ja.
Og da er du egentlig på Furuset.
Eller i hvertfall på Lindeberg.
Og da er den rundkjøringa litt spesiellt skilta.
Den er sånn, at hvis du skal rett fram, så må du ligge i venstre felt, tror jeg det var.
Noe sånt rart.
Ja, det skal jeg ikke si helt sikkert.
Men da havner du på Strømsveien, og da er det første til venstre vel, over en bro, så er du på Furuset-senteret.
Så sånn er det.
Så får vi håpe at jeg huska veien.
Nå var jeg ganske overarbeida, da jeg jobba på Rimi Kalbakken der.
Men det hendte vel at jeg kjørte til Rimi Jerikoveien, og andre Rimi-er, for å hente noe varer osv.
For da hadde jeg fortsatt Ford Sierraen osv.
Men men.
Det var litt tull og tøys, og egentlig ikke innenfor tema for johncons-blogg det her.
Jeg får se om jeg klarer å skjerpe meg litt.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
