PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS 7.
Og enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 8.
Og enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 9.
Og enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 10.
Og enda enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
PS 11.
Og enda enda enda enda enda enda enda enda enda mer om dette:
https://dinside.dagbladet.no/fritid/raser-vemmelig/82146664
PS.
På 70-tallet, så fantes det bare tre slag, av Maarud Potetgull (som var markedslederen).
(Sånn som jeg husker det).
Nemlig salt, ost/løk og paprika.
Og den med salt, var litt kjedelig.
Og ost/løk ble en litt vel voksen (skarp/besk) smak, for barn.
(Må man vel si).
Mens paprika var midt i blinken, da.
(Må man vel si).
Og så var det sånn at Maarud kom med en bølget variant, med salt og pepper, på begynnelsen av 80-tallet.
Og etter dette så fulgte den ene smaken (blant annet meksikansk og amerikansk) etter den andre.
Men mange av de som er vokst opp på 70-tallet, har nok et nostalgisk forhold, til Maarud Potetgull med paprika.
Så å endre oppskriften på det potetgullet.
Det er nok, som å banne i kjerka.
(For å si det sånn).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Denne var veldig sterk (og forsvant ganske raskt) husker jeg (fra Østlendingen 13. juni 1983):
PS 3.
Det er også litt rart (må man vel si) at Domus (Coop) skriver Mårud (og ikke Maarud) i annonsen overfor.
(For å si det sånn).
Så sånn er vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Den med amerikansk smak (Sour Cream & Onion) kom visst i 1990 (fra VG 31. mars 1990):
PS 5.
Det var forresten sånn.
At en gang, som Pia og jeg var på besøk hos vår far, på Berger (i en leilighet som min farfars firma Strømm Trevare vel eide, i Hellinga 7B, på Bergeråsen).
Så var Margrethe Surlien (søster av statstråd Rakel Surlien) også der.
(Min far hadde mange damer (må man vel si).
Og et av hans lengste forhold, var med Margrethe Surlien, da.
Hvis jeg ikke tar helt feil.
For dette var forholdet var vel litt ‘hysj-hysj’.
Ihvertfall etter våren 1980 (da min far ble sammen med Bergeråsen-dama (eller Tysnes-dama) Haldis Humblen)).
Dette kan kanskje ha vært i 1977 eller 1978.
(Noe sånt).
Og det var sånn, at Margrethe Surlien også ga Pia og meg hver vår pose Maarud Potetgull (som vår farmor Ågot) husker jeg.
Men Margrethe Surlien slo ikke på storetromma (som min farmor Ågot).
For Ågot kjøpte 250 grams-poser til Pia og meg.
Men Margrethe Surlien kom ‘rekende’ med to 100 grams-poser.
(Sånn som jeg husker det).
Og det potetgullet var med ost og løk.
Og det potetgullet husker jeg, at jeg sleit litt med.
Dette potetgullet passer kanskje bra, for ungkarer, som drikker øl, foran TV-en.
(For eksempel).
Men unger liker heller godteri.
(Vil jeg si).
Og jeg hadde sikkert likt dette potetgullet (Maarud Potetgull Ost og Løk) hvis jeg hadde fått det servert, på et seinere tidspunkt.
(Når jeg var tenåring (for eksempel).
Kanskje sammen med et glass øl (eller cola).
Noe sånt).
Men jeg fikk dette potetgullet, da jeg var 7-8 år gammel.
Og derfor har jeg aldri seinere fått lyst til, å kjøpe dette potetgull-slaget (Maarud Potetgull Ost og Løk) når jeg har handla mat.
(Må jeg si).
For jeg fikk dette potetgull-slaget litt i vrangstrupen (på grunn av søstera til Rakel Surlien) da.
(For å si det sånn).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Det kan forresten ha vært sånn.
At Margrethe (fra Bislett) ikke visste, at Pia og jeg, var på besøk, hos vår far, den helgen/ferien.
Og så hadde hu kjøpt med en pose potetgull (med ost og løk) til seg selv.
Og også en pose (med det samme potetgull-slaget) til min far.
(Og så hadde hu tenkt at de to skulle spise dette potetgullet, mens de drakk noen øl foran TV-en (eller noe lignende).
Hu hadde kanskje også med seg noen øl (jeg kan ikke huske at hu hadde med seg brus ihvertfall).
Hvis ikke, så hadde min far som regel plenty med øl (ihvertfall på begynnelsen av kvelden).
For å si det sånn).
Men siden at Pia og jeg var der (og ikke hadde møtt Margrethe før).
Så fikk vi potetgull-posene, da.
(Noe sånt).
Og det potetgullet var jo bedre enn ikke noe (denne litt kjedelige dagen).
(Sånn som jeg husker det).
Det var ikke sånn at jeg spytta ut potetgullet (selv om det var litt beskt).
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 7.
Det var vel sånn (mener jeg å huske).
At min lillesøster Pia og jeg, muligens lo litt eller rista litt på huet (eller okka oss litt) over Margrethe.
(Som hadde kjøpt dette vonde potetgullet til oss.
For å si det sånn).
Og så var vi vel glade for, at vår farmor Ågot, var flinkere med barn.
(Noe sånt).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 8.
Min far hadde forresten, en ganske kul/stilig potetgull-bolle, i sotet/farget glass.
(Noe sånt).
Så det kan tenkes, at Margrethe hadde tenkt til, å helle begge potetgull-posene, oppi min fars potetgull-bolle.
(Som min far og mor muligens fikk i bryllups-gave, eller noe lignende (før min mor rømte fra min far (og tok med min lillesøster Pia og meg) i 1973).
Noe sånt).
Margrethe hadde muligens kjøpt potetgull, på Narvesen (eller noe).
Og Narvesen (eller om Margrethe var på en bensinstasjon) solgte muligens bare små potetgull-poser, på den tida.
(For å si det sånn).
Og så hadde Margrethe muligens tenkt, at hu og min far, skulle spise potetgull sammen, fra min fars potetgull-bolle (om kvelden) da.
(Noe sånt).
Men så var Pia og jeg der.
Og så fikk vi disse potetgull-posene istedet.
(Som en slags ‘bli-kjent-gest’.
Eller noe lignende).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 9.
Det kan forresten ha vært sånn.
At Margrethe gikk av bussen, ved Berger-kafeen.
(Tre holdeplasser for seint.
Noe sånt).
Og så har hu bare bedt om to poser potetgull, fra dama bak disken.
(Jeg husker ikke om Margrethe røkte.
Men hvis jeg skulle tippe, så gjorde hu vel ikke det (siden at min far ikke likte røyking, sånn som jeg husker det).
Men hu skulle kanskje ha en cola eller solo (eller en pastilleske eller en tyggegummi-pakke) eller noe.
Hm).
Og så har hu kafe-dama kanskje ment, at ost og løk, var standard-smaken liksom, når det gjaldt potetgull.
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 10.
Jeg husker en gang.
(Dette var etter at jeg flytta fra min mor i Larvik til min far på Berger, høsten 1979.
Og antagelig før min far flytta ned til Haldis Humblen (mer eller mindre) våren 1980).
Da satt min far og jeg, i sofaen, i Hellinga 7B, og så på TV.
(En kveld etter skole/jobb antagelig.
Eller om det kan ha vært en lørdag eller søndag).
Og så sa min far plutselig, at han hadde noen sånne rustne spiker liggende.
(Og jeg skjønte vel av sammenhengen, at det måtte være et godteri-slag.
Noe sånt).
Og så dro han meg med (må man vel muligens si) inn på kjøkkenet.
(Det var åpen løsning der.
Mellom stua og kjøkkenet.
For å si det sånn).
Og øverst i et skap (hvor det til vanlig var mest kopper og tallerkener osv.).
Så hadde min far et hvitt kremmerhus, med rusne spiker-godteri.
Og min far pleide vel ikke å kjøpe smågodt.
(Sånn som jeg husker det).
Han kjøpte vel mest øl, peanøtter, reker, biff, potetgull og lakrisbåter.
Til seg selv.
(Sånn som jeg husker det).
Selv om han visst også likte mokkabønner.
(Ifølge min farmor Ågot).
Så de rusne spikerne kan kanskje ha vært noe, som Margrethe hadde hatt med, som gave (etter å igjen ha gått av bussen, ved Berger-kafeen).
Hm.
Det var jo sånn, at jeg var på helgebesøk, hos min mor i Larvik, en gang per måned (mer eller mindre).
(På den tida).
Så det kan ha vært sånn, at min far da fikk besøk, av hu Margrethe (fra Oslo) uten at jeg fikk vite det.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 11.
Margrethe var jo ei Svelvik-dame.
Så hvis hu tok bussen til Bergeråsen (fra Drammen) for å ha seg med min far.
(Jeg husker forresten at disse hadde et seksuelt forhold.
For en gang (på første halvdel av 80-tallet) så dro de meg med, på Stena Saga.
Og da sov de sammen, i overkøya.
Og jeg sov i underkøya.
Og før jeg hadde sovna, så begynte de å pule (som de sier) i køya over meg.
For å si det sånn.
Og da var det vel forresten sånn, at min far parkerte bilen vår, på Bislett.
Og så måtte han snakke lenge med Margrethe, som først virka litt sjokkert nesten, over at hu skulle være med på Danmarkstur.
Og det var sånn (hvis jeg har forstått det riktig) at minister Rakel Surlien (Margrethe sin søster) kjørte oss tre, ned til Vippetangen.
(Noe sånt).
Og Rakel Surlien hadde kanskje tatt lappen i Holmestrand (eller noe).
For det å finne en minibank (for Margrethe skulle ta ut penger) det var ikke lett (husker jeg).
Men jeg (som hadde bodd i Larvik sentrum, da jeg bodde hos min mor, noen måneder/år tidligere) så en minibank fra bilen (husker jeg).
Og det var den på St. Hanshaugen (i Bjerregaards gate).
Hvor det seinere het DNB.
Og hvor min kusine Heidi Sundby f. Olsen har jobba (sa hu i min farmors begravelse).
Og hvor jeg selv bodde i mange år (rett rundt hjørnet).
Da jeg leide av Rimi/Hakon-Gruppen (mens jeg jobba i det firmaet) fra 1996 til 2004).
Så ville det kanskje bli pinlig, for Margrethe (å ta bussen forbi Svelvik).
Andre folk på bussen, ville muligens spørre henne, om hu ikke skulle av bussen, der og der.
Men det kan jo ha vært sånn, at Rakel Surlien kjørte Margrethe sin bil.
(Når vi skulle til Vippetangen den gangen.
På første halvdel av 80-tallet).
Og at Margrethe hadde lappen, og kjørte bil, når hu besøkte min far.
(Og derfor slapp å kjøre buss forbi Svelvik (og få pinlige spørsmål fra sine medpassasjerer).
For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 12.
Hvis det var sånn, at Margrethe tok bussen, når hu besøkte min far.
Så kan hu forresten, ha tatt bussen rundt Sande.
Og så gikk hu kanskje av bussen, tre holdeplasser _før_.
(Ved Berger-kafeen).
For å kjøpe det nevnte potetgullet.
Eller om det kan ha vært sånn, at sjølveste Rakel Surlien kjørte Margrethe (når hu besøkte min far).
Og at de kjøpte potetgullet, i en bensinstasjon, på veien.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Enda mer om dette:
PS 3.
Og enda mer om dette:
PS 4.
Og enda enda mer om dette:
PS 5.
Og enda enda enda mer om dette:
PS 6.
Og enda enda enda enda mer om dette:
PS.
Jeg snakka mest om jobb, med hu Elisabeth Falchenberg.
Men en gang, så gikk hu bort til meg, i butikken, (på Rimi Nylænde), mens jeg la opp frysevarer.
Og så sa hu, at den nye Grandama-pizzaen, (til Rimi), var fra der hu var fra.
(Og at det ikke var noe gæernt/tull med den pizzaen.
Noe sånt).
Og den pizzaen, ble vel laget i Sandefjord/Sem, (eller noe), mener jeg å ha lest på nettet tidligere.
Men Østlands-Posten er jo en Larvik-avis.
Og det kan virke som at hu Elisabeth Falchenberg er fra Svarstad, (et stykke opp i Lågendalen).
(Selv om Østlands-Posten har surra litt med bildet.
For de har visst satt det _over_ sjølve artikkelen/brød-teksten.
Og ikke _under_.
For å si det sånn.).
Så sånn er visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var typisk, ‘Falken’ (som hu ble kalt), døde visst for noen uker siden, (fra Østlands-Posten 7. august 2021):
PS 3.
Jeg husker at Falchenberg, hadde en bror, som noen ganger dukka opp, på Rimi Nylænde.
Og da tok han flaskebordet, (husker jeg).
Og det var visst straffen hans, for å alltid komme opp i stry, og trenge hjelp, fra storesøstera.
(Noe sånt).
Men om det var John eller Jon Einar.
Det husker jeg ikke.
(Må jeg innrømme).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Fra dødsannonsen så kan det se ut som, at Falchen hadde noe, som heter Huntingtons sykdom.
Og den sykdommen, (som fører til rykninger i armer og bein), begynner visst, i 30/40 års-alderen.
(Så jeg på Wikipedia nå).
Og Falchen fylte 30, mens vi jobba sammen, (som ledere), på Rimi Nylænde, husker jeg.
(Jeg, (som var låseansvarlig), spleisa sammen med assisterende butikksjef Hilde, (fra Rimi Hellerud), på en helflaske whiskey, i bursdaggave, til Falchen.
Jeg var ikke invitert, til bursdag-selskapet.
Men Hilde var det.
Og hu var kanskje litt umoden.
For hu mente at jeg måtte være med på å spleise, på bursdaggave, (til Falchenberg), selv om jeg ikke var invitert, i bursdagen.
Sånn som jeg husker det).
Men jeg kan ikke huske, at hu Falchenberg pleide å ha, noen ufrivillige rykninger.
(Må jeg si).
Selv om hu pleide å si, at: ‘Nå er ikke jeg her liksom, i dag’.
Og så satt hu seg på kontoret, (i en slags lusekofte/’lusegenser’/Setesdalgenser), og gjorde kontorarbeid, (og forlangte å bli sett på som usynlig liksom, (sånn at hu ikke skulle bli avbrutt)), da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Jan Einar er nok Falchen sin nevø.
(Kan det virke som).
Så da var det nok han John, som tok flaskebordet, (på Rimi Nylænde), en gang på midten av 90-tallet.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Her nevnes også en Per Yngvar Falchenberg, selv om det kanskje kan være en fetter, eller noe lignende, (fra Sarpsborg Arbeiderblad 22. mai 1998):
PS 7.
Broren John forklarer her om sykdommen, som antagelig tok livet av Falchen:
PS 8.
Broren John minnes Falchen, (som var ei gutte-jente, må man vel si):
PS 9.
Her er mer om dette:
PS 10.
Da jeg begynte å jobbe, på Rimi Nylænde, (høsten 1993).
Så var det en gammel gubbe, (Kristian Kvehaugen), som var butikksjef der.
Og så var det sånn, at etter noen måneder.
Så var plutselig Falchenberg ny butikksjef.
Og hu hang opp en plakat, som nesten ingen fikk med seg, (dette var kanskje rett etter julestria, (i 1993), eller noe i den duren), angående personalmøte.
(Noe sånt).
Og på julebordet i 1994.
Så tok Falchen oss med, til et ‘avviker-sted’, (for homser og lesbiske), like ved Youngstorget, (husker jeg).
Etter at vi vel først hadde spist, et sted i Kirkegata, (eller noe lignende).
(Noe sånt).
Hvis ikke det var sånn, at Falchen var med, på julebordet, (i Kirkegata), i 1993.
(Et julebord som Kvehaugen arrangerte).
Og at hu så dro med de vanlige medarbeiderne, på et nytt utested, etter sjølve middags-etinga.
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 11.
Og så var julebordet, (det jeg var med på), i Bekkelagshuset, både i 1994 og 1995.
(Mener jeg å huske).
Og så var det på Ekebergrestauranten, i 1996, (med Rimi Bjørndal, hvor jeg jobba som assisterende butikksjef).
Og i 1999, så var det vel på utestedet Månefisken, (på Øvre Grunerløkka).
Og i 2000, (da var jeg butikksjef på Rimi Kalbakken), så var det hos Handelsbygningen, (heter det vel), ved Solli Plass.
Og i 2001, (da jeg var jeg butikksjef på Rimi Langhus), så var julebordet i LO sin festsal, (på Youngstorget).
(Hvor jeg forresten hadde hatt NHI-eksamener.
Studieåret 1991/92).
Og så var det vel ikke noe julebord i 2002, (da jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (ved siden av HiO IU-studier), med Irene Ottesen som butikksjef).
Og i 2003, så var det på hotellet på Triaden, (som i 1990, da jeg jobba på Matland/OBS Triaden).
Og i 1988, (da jeg jobba på CC Storkjøp), så var det på Rica Fjord Hotel, i Tjøme.
1990 har jeg nevnt.
(I 1989 så var jeg ikke på noe julebord, men jeg var på juleball med NHI, (på Holmenkollen Park Hotel).
Og i 1988, så var jeg også på juleball, nemlig med Gjerdes videregående, i Drammen, (på Park Hotell).
For å si det sånn).
I 1991, så var det koldtbord, (butikksjef John Ellingsen glemte smør), på Rasta Grendehus, (jappetida var da over, for OBS Triaden, (og landet)).
Og i 1992, så avtjente jeg førstegangstjenesten på Terningmoen, og hørte ikke noe om noe julebord, (selv om jeg vel egentlig var ansatt på OBS Triaden, fram til slutten av desember).
(Men det var en slags høytidelig ‘oksesteik og brus-seanse’, (muligens med underholdning/taler), i messa, heter det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 12.
De Rimi-julebordene.
De var på ‘rare’ steder, som Bjerke travbane og LO sin festsal.
Men det var sånn, at det var noen ildsjeler, på en eller annen butikk.
Som hvert år fant på et sånt stort ‘felles-julebord’.
Og så ringte de rundt, og spurte, om den og den butikken skulle være med.
For da var det problemet i boks, liksom.
Og vi slapp å arrangere vårt eget julebord.
(Noe som tok litt tid, å planlegge, oppi julestria.
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 13.
Vi var forresten på noe sosialt, med Rimi Bjørndal, høsten 2002.
Det var at vi først dro, på Peppes i Stortingsgata, og åt pizza.
Og så dro vi videre til SAS-hotellet, (var det vel), og så på showet: ‘To rustne herrer’, med Ole Paus.
Det er mulig at butikksjef Irene Ottesen tenkte, at siden at det jobba så mange utlendinger, på Rimi Bjørndal.
Så ville hu heller ha, et slags alternativt julebord.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 14.
Elisabeth Falchenberg var motor-entusiast, (må man vel si).
Hu bytta til ny Golf, annethvert år, (kunne det virke som).
Og hu hadde også MC, (av japansk merke vel).
Og hu var med i Rimi-Hagen sin MC-klubb Hakon Raiders, (sammen med sin venninne/butikksjef-kollega Betina).
(Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 15.
Falchenberg var kanskje ikke blant den harde kjernen i Hakon Raiders, men hu var med der, (sånn som jeg husker det), sammen med hu nevnte Betina, (butikksjef på Rimi Askergata, Rimi Trondheimsveien/Carl Berner og Rimi Nadderudkroken vel), og noen titalls andre Rimi-butikksjefer, (fra Dagens Næringsliv 10. juli 2021):
PS 16.
Han i midten, (som ser ned), på bildet overfor, kan muligens være Jon Bekkevoll, (på sine yngre dager).
Men de andre på bildet, (bortsett fra Rimi-Hagen), veit jeg ikke hvem er.
Rimi/Hakon var et veldig stort firma, med mange tusen ansatte.
Og jeg har aldri vært bitt av MC-basillen, (jeg har vært fornøyd med å få meg vanlig førerkort), for å si det sånn.
Så det er ikke sånn, at jeg har sett disse Rimi-folka, (i Hakon Raiders), i MC-klær.
Selv om Falchenberg en gang tok med MC-en sin på jobb.
Hu satt den i kjelleren, på Rimi Nylænde.
For hu ville vise den fram, (for mulige kjøpere), i butikken, (av en eller annen grunn).
Og akkurat da, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne en motorsykkel.
Og i Rimi sin intern-avis, (den for lederne), så stod det, at denne kampanjen/eksponeringen/aktiviteten måtte vi prøve, å gjøre noe ekstra ut av.
Og på den tida, så hadde jeg nettopp blitt forfremmet, til Rimi-assistent, (Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, og jeg hadde blitt nest-sjef).
Så jeg var veldig motivert.
Og så foreslo jeg, at vi kunne sette MC-en hennes, i butikken.
Siden at det var MC-tema-konkurranse, (en intern Rimi-konkurranse, butikkene i mellom).
Og Falchenberg ga seg.
Og aktiviteten ble kul.
Selv om den MC-en man kunne vinne, var av et annet merke.
Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 17.
Jeg drev med mye sportslig, den tida, (fra 1992 til 2004), som jeg jobba, i Rimi.
Og jeg spilte også en kamp, for Rimi sitt bedriftsfotball-lag, (i Oslo), på midten av 90-tallet.
(Dette var mens jeg bodde på Ungbo Skansen Terrasse.
Hvor jeg bodde fra 1991 til 1996).
Og som butikksjef på Rimi Langhus, (noe jeg jobba som fra 2001 til 2002).
Så ringte jeg en gang Rimi sitt hovedkontor, og prata med noen, (Rimi-Hagen?), om å starte et bedriftsfotball-lag, for Rimi Langhus.
(Etter ønske fra de ansatte).
Og det var greit, mente Rimi-Hagen, (eller hvem det var).
Og det laget var jeg noen ganger med, å spille for, (med varierende resultat, for jeg hadde en kne-operasjon i 1996, og jeg var vel også litt utrent, etter å ha jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, (og hørt på råd, (fra Kristian Kvehaugen), om at man bare burde drive med Rimi, og ikke med andre ting som trening osv.)).
Og da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, (noe jeg jobba som fra 1998 til 2000).
Så ble jeg dratt med på rafting-tur til Dagali, (av Rimi-distriktsjef Per Øivind Fjellhøj aka. PØF).
Og som butikksjef, (noe jeg jobba som fra 1998 til 2002), så var det også, hver høst, et butikksjef-seminar, på Storefjell.
Og da skulle Rimi-distriktene konkurrere mot hverandre, ved å samarbeide om forskjellige øvelser, (som noen ganger grenset til akrobatikk).
Så det ble drevet med mye idrett/sport osv., under Rimi/Hakon-parasollen, men MC-klubben Hakon Raiders fikk kanskje litt ekstra oppmerksomhet, i Rimi sin intern-avis, (den som medarbeiderne fikk i posten), siden at Rimi-Hagen var med, på denne aktiviteten.
(For å si det sånn).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 18.
Det var også sånn, at min tidligere klassekamerat, (fra russeåret i Drammen), Magne Winnem.
Han dro meg med på Rimi-bowling, (i Nadderudhallen), studieåret 1989/90, (da jeg gikk det første året på NHI).
Og da het det ikke Hakon.
Men det het Hagen-Gruppen, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS.
Nå leste jeg annonsen overfor igjen.
Og Anders Hilton jobba visst, for Hakon Gruppen sin mislykkede nettbutikk-satsing Hakon Rett Hjem, (kan det virke som).
(Noe sånt).
Så sånn var visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Jeg satt ved siden av Anders Hilton, i en slags maxi-taxi, (eller minibuss), på en butikksjef-tur, (for Per Øivind Fjellhøy aka. PØF sitt distrikt), til Dagali, høsten 2000.
Og da nevnte ikke Anders Hilton noe om Hakon Rett Hjem, (sånn som jeg husker det).
Det var kanskje for å unngå dette temaet, at Anders Hilton, var så opptatt, av PØF sin ‘artige’ dikt-konkurranse, (eller hva det var igjen).
(Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg var butikksjef, på Rimi Nylænde, fra september/oktober, i 1998.
Og på nyåret, i 1999, så fikk vi ny distriktssjef, (Jan Graarud).
Og han var nazist, (eller noe), virka det som for meg.
Og jeg hadde også jobba, på Rimi Nylænde, som nest-leder/assistent, fra 1994 til 1996.
Så jeg kjente den butikken bra.
Så på grunn av at jeg ikke likte Jan Graarud.
Så var det sånn, at selv om Jan Graarud spurte meg, om jeg ville bli butikksjef, på Rimi Manglerud, våren 1999.
(Må det vel ha vært).
Så foretrakk jeg, å heller gjemme meg nesten, på Rimi Nylænde.
(Jeg var ny som butikksjef.
Og jeg syntes ikke at jeg hadde fått helt teken, på Rimi Nylænde.
I ‘butikksjef-lauget’, så var det visst fy og skam, å slutte i en butikk, før lageret var helt strøkent.
Så det var også en av grunnene, til at jeg syntes, at det var for tidlig, å bytte butikk, (etter cirka et halvt år).
For å si det sånn).
Og når jeg ikke ville bli butikksjef på Rimi Manglerud, (som var en av de største Rimi-ene i Oslo/Norge).
Så ble Anders Hilton butikksjef der, da.
(Sånn som jeg husker det).
Jeg hadde jobbet, som assisterende butikksjef/nest-sjef på Rimi Bjørndal, noen måneder tidligere.
Og det var mens Rimi Klemetsrud var stengt, (for de bygde Mortensrud Senter, hvor Rimi Klemetsrud etterhvert gjenoppstod som Rimi Mortensrud).
Så jeg var vant til å jobbe, på en av de største Rimi-butikkene, (Rimi Bjørndal mens Rimi Klemetsrud/Rimi Mortensrud var stengt).
Så det var ikke noen utfordring sånn sett.
Men Jan Graarud stod og spionerte, bak potetgullet, den første gangen, som han var innom Rimi Nylænde, (etter at han ble distriktssjef).
Og da måtte jeg nesten le, av denne ‘nazi-måten’, å oppføre seg på.
Så etter det, så ble jeg litt skeptisk, til Jan Graarud.
Så å samarbeide tettere/mer med han, enn nødvendig.
Det ønska jeg ikke, da.
Så derfor ble jeg heller på Rimi Nylænde, (som var en liten Rimi-butikk, som jeg kjente godt), mens jeg hadde Graarud som distriktssjef.
Istedet for å tabbe meg ut på Rimi Manglerud, (som hadde en sterk klubb, (eller noe), som jeg huska fra en tidligere gang, (noen år tidligere), som jeg jobba ekstra der, en dag som de trengte en leder utenfra, på grunn av sykdom/’streik’, eller noe i duren).
For jeg var fortsatt da, (på starten av 1999), en fersk butikksjef.
Så jeg syntes at det var lit vel tidlig, å bytte, til en kjempestor butikk, da.
(Jeg mangla liksom litt pondus som butikksjef.
For å si det sånn).
Og da klagde visst Jan Graarud på meg, til regionsjef Jon Bekkevold.
(Kunne det virke som).
Siden at de, (på Rimi sitt hovedkontor), ikke ville ha en butikksjef, som ikke ville bytte butikk, flere ganger i året, liksom.
De trodde muligens, at jeg da ønsket å jobbe, på Rimi Nylænde, (som butikksjef), resten av livet.
(Noe som nok ville ha blitt litt vel kjedelig, for meg.
Det var ikke egentlig dette, som var poenget mitt.
Men jeg var litt skeptisk til Jan Graarud, da.
For å si det sånn).
Og det, (å ikke hoppe når distriktsjefen sa hopp, når det gjaldt å bytte butikk).
Det ble visst sett på som styggdom, i Rimi, da.
Og det å ønske å jobbe i samme Rimi-butikk, (som butikksjef), i mange år.
Det ble visst sett på, som ‘kjempe-styggdom’, da.
(Noe sånt).
Mener jeg at jeg forstod, fra noe tisking, fra regionsjef Jon Bekkevold, en gang, som han var innom, på Rimi Nylænde.
(For å si det sånn).
Så sånn var visst det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Det var også sånn.
At mens jeg spilte fotball, for Berger IL, (aldersbestemte lag).
(Noe jeg gjorde fra 1980 til 1986.
Eller noe i den duren).
Så spilte vi en gang hjemme, mot Manglerud Star, i en cup.
Og de hadde en jente på laget, som dusja, sammen med gutta.
(De hadde garderobe-døra stående åpen, (mens vi gikk inn i vår garderobe).
Så vi kunne se, at hu jenta, (som ligna på Gro Marit Fjellner, fra Berger sitt nabosted Svelvik), stod kliss naken der, (i dusjen), sammen med gutta.
For å si det sånn).
Så Manglerud var liksom, et slags merkelig/syndig/umoralsk/’barka’ sted, for meg.
(Må jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS.
Her er mer om dette:
En gang, mens jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.
(Antagelig i 1995 en gang, da).
Så pleide jeg som oftest, å jobbe seinvaktene.
Og jeg hadde jo lært spesielt av hu Hilde fra Rimi Hellerud, (som seinere begynte i Rema), at man burde være streng mot leverandørene.
Og en gang, så kom det en fra Lilleborg, (var det vel, som det firmaet het), og skulle legge opp Libero bleier og bind, da.
Og da, så ba jeg han, om å face de bleiene, den og den veien, da.
For jeg jobba jo nesten bare seinvakter, og da rydda jeg hele butikken, hver dag, da.
Så jeg dreiv mye med rydding og faceing, og sånn, da.
Og da ble han Lilleborg-konsulenten sur, (husker jeg), og begynte å bable noe, om at det ikke var ‘høyt under taket’ der, (eller noe).
Så noen konsulenter, de likte tydeligvis ikke det, å få beskjed, om hvordan butikkene ville ha det, da.
Og seinere, så gikk Rimi mye bort fra det, at det dukka opp konsulenter, i butikkene.
Så butikkene fikk mer penger over lønnsbudsjettet, og vi butikklederne, vi brukte etterhvert mindre tid på å skravle med konsulenter, da.
Og vi slutta også etterhvert, (i 1998, var det kanskje), å sortere varene.
For da det var konsulenter i butikkene, så ville de ha varene stående på et bur, eller et hjul, da.
Så da måtte man sortere alle varene, på lageret, før man kjørte de opp i butikken, da.
For nesten halvparten av varene, (generelt sett, vil jeg si), de ble satt opp av konsulenter, da.
Og da var det gjerne sånn, at man bare burde bestille til den konsulenten, til onsdagene, for eksempel.
(Og ikke til mandagene, for eksempel.
For de konsulentene, de dukka ofte bare opp en gang i uka, eller en gang hver fjortende dag, eller noe).
Så det var veldig mye å huske på, når man bestilte Hakon-varene, da.
Det var som en kunst å ta den bestillingen, vil jeg si.
For butikksjefen, eller andre, de kunne bli sure, hvis de måtte legge for mye varer på topphylla.
(For de syntes kanskje at det ble unødvendig mye slit, da).
Og kundene, de kunne jo bli sure hvis noe ble utsolgt, da.
Men seinere, i Rimi, (rundt år 2001 vel), så ble det sånn, at varene ble bestilt automatisk, av et dataprogram.
Så etterhvert, så var det ingen konsulenter lenger, som stablet varer.
Så Hakon-bestillingen, den gikk fra å være som en kabal nesten, til å bli nesten som en bagatell da, for butikklederne, i Rimi, (kan man kanskje si).
Fra cirka 1998 til cirka 2001, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Nylænde, så var det forresten en transvestitt, (eller noe), som handla.
Og som Hilde fra Rimi Hellerud kommenterte om da, husker jeg.
For hu spurte meg en gang, om jeg skjønte hvem hu mente, med den transvestitten, da.
(Eller noe).
Og da svarte jeg bare ‘å ja, han … hun’.
Og da forklarte vel Hilde, fra Rimi Hellerud, til butikksjef Elisabeth Falkenberg, (som jo var lesbisk), at jeg hadde kalt transvestitten for ‘han hun’, da.
(Noe sånt).
Men det var jo bare noe jeg hadde svart, uten å tenke meg om.
Men det ble sånn, (etter det her), at vi lederne på Rimi Nylænde, på den her tida, vi begynte å bruke det navnet, ‘han hun’, om den transvestitten da, (oss imellom).
Og Hilde fra Rimi Hellerud, hu kommenterte også om det, en gang, (husker jeg), at hu ikke syntes at ‘han hun’, (som var en mann, som hadde blitt til en dame vel, tror jeg ihvertfall), gjorde seg så veldig bra, som dame, da.
For ‘han hun’ var for kraftig da, mente Hilde fra Rimi Hellerud, (som forresten var litt kraftig selv og, må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg gikk ut av tellerommet, på Rimi Nylænde der, (oppå platået der).
(Enten mens jeg jobbet som assistent der, fra 1994 til 1996, eller mens jeg jobbet som butikksjef der, fra 1998 til 2000).
Så gikk jeg nesten rett i ‘han hun’, da jeg gikk ut av døra der, (for å gå ut i butikken), da.
Og da fikk ‘han hun’ sjokk, husker jeg.
Trynet så ihvertfall helt sjokka ut, (mener jeg å huske).
Så jeg lurer på det, om det var ‘han hun’, som var den som dreiv å stjal dametruser, (var det vel), i butikken der.
For jeg mener å huske det, at det var sånn, at vi pleide å finne emballasjen til dameundertøy, oppe på platået der da, innimellom.
Men det her tørr jeg ikke å si helt sikkert da, at det var ‘han hun’ som stjal.
Men ‘han hun’ ble ihvertfall skikkelig sjokka da, husker jeg, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall), bare fordi jeg gikk ut av døra, til tellerommet der, en gang.
Noe som vel ikke egentlig var så dramatisk, i og for seg.
(Det at jeg låste meg ut av det bakrommet der, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at jeg skulle dra innom Rimi Karlsrud med et eller annet, husker jeg.
Mens Magne Winnem fortsatt var butikksjef der, da.
Og da var det sånn, at Magne Winnem og hu unge brunetta, fra julebordet, (i Bekkelagshuset, i 1995), de stod og flørta, (virka det som for meg, ihvertfall), ved melkekjøla, helt innerst i butikken, på Rimi Karlsrud der, da.
Og da sa plutselig Magne Winnem til meg, at jeg kunne ikke gå inn i butikken, (jeg skulle bare inn der, for å levere noe internt overføringsskjema, eller noe sånn), i Rimi-antrekk.
For da kunne kundene tro at jeg jobba der, mente han.
Men det hadde jeg vel sett selv kanskje, på Rimi Nylænde, at folk som dro dit, fra andre Rimi-er, hadde arbeidsantrekk på seg.
Det er mulig.
Og jeg gikk jo så raskt som mulig, bort til butikksjefen og.
Og dette var vel om sommeren.
(Så det må vel ha vært våren/sommeren 1996, antagelig.
Mens jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.
Og kjørte den røde HiAce-en).
Og hvis noen kunder hadde spurt meg om noe, så kunne jeg jo bare funnet butikksjefen.
Og jeg hadde jo jobba i den butikken før, (som ringehjelp), så jeg kjente jo den butikken og.
Og jeg skulle jo bare et raskt ærend.
Men det er mulig at dette ‘anfallet’, fra Magne Winnem, var noe med at hu unge tenåringsjenta, (som vel jobba som lagerhjelp der, antagelig), stod der da, kanskje.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Like etter at Magne Winnem ble butikksjef, på Rimi Karlsrud, i 1993, (må det vel ha vært), forresten.
Så inviterte han meg på en fest, hjemme hos seg selv, i Avstikkeren, på Bergkrystallen.
(Elin Winnem var vel kanskje ikke hjemme, tror jeg.
Det husker jeg ikke helt nøyaktig).
Og på den festen, så var det også en gjeng tenåringer, som jobba sammen med Magne Winnem, på Rimi Karlsrud da, (husker jeg).
Og de hadde med seg en Fugees-CD dit, (husker jeg).
(Den med ‘Killing me Softly’ på, blant annet).
Og Magne Winnem luska på dem, når de var på do, husker jeg.
Og hu ene Rimi Karlsrud-jenta hadde visst sagt det, til en ung Rimi Karlsrud-gutt, (mens hu var på do, da).
At ‘du kan komme inn på do du og’, (eller noe).
(Hadde Winnem overhørt da, mens han luska, husker jeg at han glisende fortalte meg).
Så det er mulig at hu brunetta var ei av de jentene i den Rimi Karlsrud-gjengen, da.
Selv om hu virka rimelig ung da, husker jeg.
Så det er vel kanskje mer sannsynlig at hu var en relativt nyansatt tenåring, (eller noe), vel.
(Siden det her var to-tre år seinere).
Jeg var nettopp ferdig i militæret, husker jeg, da denne festen var.
Og jeg var nesten i sjokk, over å liksom begynne med mitt ordentlige liv da, midt i nedgangstidene, med bare rundt 5000 kroner vel, i dimmepenger og 90% arbeidsledig, og med en utslitt garderobe, etter studietiden og militæret, og med ansvaret for søstera mi Pia, som flytta inn på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, osv.
Så jeg var nok rimelig stiv og formell, (sånn som jeg husker det selv, ihvertfall), på den her festen, da.
(Siden det var mest fremmede folk der vel).
Og jeg prata vel knapt med de unge Rimi Karlsrud-jentene.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg jobba som assistent på Rimi Nylænde.
Så hadde jeg jo hørt om egne markevarer, eller EMV, som Rimi kaller dem.
For jeg hadde jo vært på et sånt assisterende butikksjef-kurs, våren/sommeren 1995.
Så det er mulig at det var der jeg hørte om EMV.
Og at Jon Bekkevoll forklarte om det der.
Jeg mener ihvertfall å huske det, at Jon Bekkevoll pleide å prate om det, at i utlandet, så selger matbutikkene mye mer av egne merkevarer, enn i Norge.
Og at de derfor ville jobbe mye med EMV da, i Rimi, for å få opp lønnsomheten.
(Egne merkevarer, i Rimi, det ville si merker som Diva og Hakon, osv.
Varer som Rimi ikke bruker mye penger for å lage emballasje til og reklame for.
Så derfor blir prisen lavere, for kundene, samtidig med at Rimi får høyere fortjeneste, på varen, siden varen ikke da har noen egen leverandør, som vanligvis ville ha fått sin del av prisen for varen, da).
Og det ble liksom fler og fler EMV-varer, i butikken, da.
Selv om det vel ikke ble i nærheten så mange, som det man finner, i en del butikker, her i England, for eksempel.
(Som Aldi, Lidl, Marks & Spencers, Tesco, osv).
Men en dag, så fikk vi plutselig en ny pizza da, i Rimi-butikkene.
Nemlig Pizza Grandama, som ble solgt under Rimis egne merkenavn Diva.
(I 1995, eller noe, må vel det her ha vært).
Og da, så gikk butikksjef Elisabeth Falkenberg bort til meg, husker jeg, mens jeg stod ved frysedisken, like ved der pizzaene lå, da.
(Av en eller annen grunn).
Også sa hu til meg det, at hu ikke trodde det, at det var noe galt med Pizza Grandama.
For det var et bakeri som het Sæter, (eller noe), som lagde de her pizzaene da, (fortalte Falkenberg).
Og det var et bakeri, som holdt til i Sandefjord, (eller om det var i Tønsberg), som også var der hu selv var fra da, (fortalte hu).
Og det var ikke noe tull, med det firmaet da, skjønte jeg.
(Noe sånt).
Og dette ble vel sagt ‘utenom sammenhengen’, (må jeg vel si), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg sjekka det på internett nå, og så det, at Fugees album, ‘The Score’, ble gitt ut, i 1996.
Så den festen, i Avstikkeren der, den var nok i 1996 da.
Og ikke i 1993, som jeg skrev ovenfor.
Så jeg tok nok litt feil av tidspunktet, for den festen.
Men ellers, så mener jeg det, at det var omtrent sånn, som jeg skrev ovenfor, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
