johncons

Stikkord: Håkon Mogan Olsen

  • Min Bok – Kapittel 32: Mer fra niende klasse

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, i går, så har jeg kommet på en del mer, som også hendte, det året jeg gikk i niende klasse da.

    Jeg mener det var dette skoleåret, at Christell plutselig dukka opp, i leiligheten hvor jeg bodde, i Leirfaret 4B da.

    Og spurte meg om noe rare greier.

    Den første gangen så dukka Christell plutselig opp i leiligheten min, og sa at Ditlev hadde fortalt henne at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt i senga si.

    Jeg svarte bare at ‘Ditlev juger’.

    Dette fordi at jeg visste det, (fra skolen osv. Og jeg hadde kanskje fått mine første ejakulasjoner av sædceller selv, på denne tiden, jeg husker ikke nøyaktig når det var), at sædceller, de var så små, at man kunne ikke se at de svømte.

    (Annet enn i mikroskop).

    Så derfor skjønte jeg at det Ditlev hadde sagt var jug da.

    (Hvis ikke Christell jugde da).

    Så sånn var det.

    En annen gang, så dukka Christell opp i leiligheten min, og spurte om det var sant, at Linda Moen, i klassen min, hadde barbert kjønnshårene sine, som et hjerte.

    Jeg svarte det, at det visste jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Det er også mulig at dette var mens jeg gikk åttende klasse også.

    Det er mulig.

    Men men.

    I vannsengbutikken i Drammen, så hadde faren min og Haldis ansatt ei lyshåret dame, i begynnelsen av 20-årene, som noen ganger jobbet med å selge vannsenger, for dem.

    Hu hadde en såkalt pasjeklipp-frisyre.

    Og plutselig en dag, så kom Christell opp til meg, i Leirfaret 4B, og viste meg det, at nå hadde hun også fått seg pasje-frisyre da.

    Jeg trodde det var ‘apache-frisyre’ Christell og dem sa.

    Så jeg ble litt sur.

    Så sånn var det.

    Christell bare løp ut igjen, og ned til Haldis vel.

    Noen ganger, så hendte det, at jeg fikk Stefan og Daniel på døra.

    De sykla til meg, av en eller annen grunn.

    Hvis det skjedde noe spesielt.

    Den første gangen, så sa dem fra til meg, at onkelen min, Håkon, gikk ned Havnehagen arm i arm, med storesøstera til Gry Stenberg, nemlig Hege Stenberg.

    Hege Stenberg var bare et eller to år eldre enn meg, så jeg syntes det nesten var som at onkel Håkon gikk inn på ‘mitt område’, (eller hva man skal si da).

    Noe sånt.

    Så jeg bare gikk å la meg, for kvelden.

    Dette var en lørdagskveld da, og det var fest hos Haldis, hvor også onkel Håkon var vel.

    Men så hadde han og Hege Stenberg sneket seg til en liten ekspedisjon, (eller noe), opp til onkel Håkon og dem sitt hus da, et stykke lenger opp i Havnehagen.

    (Sånn virka det for meg ihvertfall.

    Men men).

    Så hadde Stefan og Daniel, spredd til andre folk, at ‘Erik har gått og lagt seg’.

    Noe sånt.

    Og da kom faren min opp, og prøvde å få meg til å stå opp da.

    Men jeg syntes dette med onkel Håkon, var så flaut, så jeg ville ikke stå opp da.

    Ihvertfall ikke på en del timer vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvorfor Stefan og Daniel dukka opp på døra mi.

    Det veit jeg ikke.

    Om det var for å erte, eller hva det var.

    Hvem veit.

    Men en gang, så kom dem på døra mi, og fortalte meg det, at Ditlev og Geir Arne, hadde med seg tannpasta, og skulle kline, med Gry Stenberg, søstera mi Pia og Christell, ved Ulvikstien, eller noe.

    Så da kom jeg meg ut av depresjonen min, (må jeg vel nesten kalle det).

    Og tok på meg noen joggesko.

    Og gikk opp i Ulvikstien da.

    Og fant Ditlev og Geir Arne, som gikk etter de her tre jentene da, (som jeg hadde klina med to av, nemlig Christell og Gry. og den tredje, Pia, var søstera mi da).

    Så jeg fulgte etter dem.

    Dem stoppa ovenfor huset til Haldis.

    Og Ditlev stod der med tannpastaen da.

    Men han turte ikke å spørre noen om å kline.

    Jeg ville følt meg litt dum, hvis Ditlev hadde klint med en av dem, og jeg bare hadde stått og sett på.

    Så jeg begynte å kline med Gry Stenberg, (som jeg hadde klint med ihvertfall en gang før da).

    Mens de andre bare stod der.

    Og da turte ikke Ditlev å spørre Christell eller Pia om å kline da.

    Dette var vel mens vi gikk i sjuende klasse, eller noe, kanskje.

    Men seinere så kom jo Christell på døra mi, og fortalte om at Ditlev hadde sagt at han hadde sædceller, som han kunne se, at svømte rundt, i senga hans.

    Så Ditlev var tydeligvis ‘på’ Christell og Pia og dem seinere og.

    Så sånn var nok det.

    Men Stefan og Daniel kom ikke mer på døra mi, etter det her, som jeg kan huske, ihvertrfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk i niende klasse, så sa plutselig faren min det, at jeg måtte bli med en ‘haug’ av jenter/damer, til Gøteborg, på busstur.

    Dette var vel om våren, mens jeg gikk i niende klasse, mener jeg.

    Altså våren 1986 da vel.

    Noe sånt.

    Christell kom opp til meg, og sa det, at jeg måtte ta med meg badeshorts, for på hotellet vi skulle på, så var det badebasseng, sa hun.

    Jeg hadde jo ikke hatt svømming, på skolen, siden syvende klasse vel.

    Men en hvit shorts, som jeg hadde kjøpt på en Danmarkstur, til Fredrikshavn, med mora mi og Pia og en kortvarig kjæreste av mora vår, fra ved Verningen, (ved Larvik), der omtrent vel, og hans to tenåringsdøtre, var det vel, (siden Berger spilte i grønt og hvitt), og som mora mi hadde lurt fælt på hvorfor jeg kjøpte, (men det var jo hun som sa at jeg skulle begynne å spille fotball, i 1980 en gang, var det vel).

    Men men.

    De som skulle være med til Gøteborg, det var Christell, Pia, bestemor Ågot, Haldis og Solveig, (Haldis sin venninne), som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star.

    Jeg sa til faren min det, at jeg ikke ønsket å dra være med til Gøteborg, når det bare var kvinnfolk som skulle dra dit.

    Men faren min sa at jeg måtte det.

    Vi tok en buss, fra Oslo, som stoppet et sted på veien, hvor vi spiste da.

    Så kom vi fram til hotellet, som var i den samme kjeden som det hotellet vi bodde på, da Pia og jeg var på Liseberg, mener jeg.

    Jeg mener at dette var Hotell Europa og Hotell Scandinavia, som vi var på.

    Det er mulig at vi var på Hotell Europa, når vi var på Liseberg, sommeren 1983 vel.

    Men dette var våren 1986, og jeg tror det var hotell Scandinavia, som vi var på denne gangen.

    Noe sånt.

    Vi kom fram seint på kvelden, og Haldis sa at vi skulle gå ut, og finne noe å spise.

    Vi gikk forbi en pizza-restaurant, og jeg sa det, at om vi kanskje kunne kjøpe pizza.

    Det var noen albanere vel, som drev den restauranten.

    De hadde nesten ikke noe pizzadeig igjen, for kvelden, (var det vel).

    Så alle pizzaene hadde veldig tynn bunn.

    Så det gikk nesten ikke ann å spise de, uten å søle, husker jeg.

    Men men.

    De pizzaene var skikkelig lealause da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, dro meg med ned, til svømmebassenget.

    Dette var vel fredag kveld, etter at vi hadde spist, tror jeg.

    Jeg hadde langt, uklipt hår, og hadde litt mage siden jeg hadde trøstespist ganske mye godteri og potetgull, siden jeg ble mye mobbet på skolen og måtte bo alene.

    Jeg vet ikke hva det kom av, men han albanske badevakten, (var han vel), ga meg ihvertfall en nøkkel, til damegarderoben der, husker jeg.

    Så jeg måtte gå tilbake å be om å få en ny nøkkel, husker jeg.

    I bassenget, (som var rundt, og ikke så utrolig stort akkurat. Det var mye mindre basseng der, enn på Pers Hotell for eksempel, vil jeg si, så jeg var litt skuffet).

    I bassenget, så begynte Christell og Pia, å råflørte med meg, vil jeg si.

    Helt plutselig.

    De gikk jo i sjuende klasse da, og ihvertfall Christell hadde begynt å få litt størrelse på puppene, la jeg merke til da.

    For Christell og Pia, de bøyde seg begge to fremover, (som for å vise fram puppene sine da), mens de sprutet vann på meg, med armene.

    Så jeg syntes de oppførte seg ‘horete’, som man vel ville ha kalt sånn her oppførsel, i våre dager.

    Men men.

    Jeg fikk litt ‘benner’n’ da, av å se på at Christell, (som de sang om i konfirmasjonen hennes, i en av sangene, året etter, at hadde ‘det vi kaller sex-appeal’), viste fram puppene sine, (som var rimelig runde og fine allerede, husker jeg), og liksom bøy seg fram da, og råflørta, på en sånn liksom ‘horete’ måte da.

    Og jeg hadde jo hvit badeshorts, som plutselig hadde dukka opp, på badegulvet mitt, noen dager før vi skulle reise, var det vel.

    Så jeg ville ikke bade mer, siden Christell og Pia bare tulla, sånn at jeg fikk ‘benner’n’ da.

    Så jeg gikk opp av bassenget.

    Og da sa Christell, (mens jeg gikk opp stigen), at ‘Erik har gjennomsiktig shorts’, eller noe.

    Men jeg sa ingenting, for dette var egentlig en shorts, som jeg hadde kjøpt, for å bruke på fotballen, (med Berger IL).

    Og jeg hadde egentlig ikke lyst til å bli med på den her turen.

    Og det var heller ingen butikker, som solgte klær, på Bergeråsen heller.

    Da jeg hadde svømming, i syvende klasse, så brukte jeg vel en annen shorts, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg bare skifta og gikk opp på rommet vårt igjen.

    Pia og jeg delte rom der vel.

    Og Haldis og Christell vel.

    Og så Solveig fra Holmen og bestemor Ågot da, de delte vel også et rom, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dagen etter, så dro vi på Nordstan-senteret, (eller om det het Femman-senteret), i GØteborg.

    Vi tok trikken, husker jeg.

    Jeg hadde kjøpt kinaputter, i Sverige tidligere, på en tur, en gang, med onkel Runar og faren min.

    Hvor vi kjørte til Svinesund vel.

    Noe sånt.

    Da hadde Ove dilla på grafitti, og jeg ville også kjøpe en sprayboks, som jeg fikk penger til av Runar, for å kjøpe, i Svinesund.

    Dette var etter at Ove og de hadde flytta til Son.

    Så det var kanskje et år eller to før det her da.

    Noe sånt.

    Og i Son, like ved der Ove og de bodde, så sa Runar det, at vi kunne spraye ned et tomt hus, som stod der.

    Og hva skulle jeg, som ikke kunne grafitti spraye?

    Jo, det ble selvfølgelig hakekors og sånn.

    Så folk i Son tror sikkert at jeg er nazist.

    Men det var det eneste jeg kunne komme på å spraye.

    Vi ble jo bedt om å spraye der så.

    Og i buss-skurene på Berger, så var det bare hakekors og sånn, som ble spraya, vil jeg si.

    Så da ble det til at jeg spraya det da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    For jeg hadde ikke spraya med sprayboks før, og måtte liksom prøve å spraye noe enkelt da.

    For det var ikke lett, fant jeg ut, å lage grafitti, osv., med sprayboks.

    Det var en ting, å tengne en grafitti-tegning, på et ark, med tusjer, (som Ove pleide å gjøre, viste han meg, borte hos Ågot en gang.

    Og det prøvde jeg også å tegne.

    Og bare tegna noen bokstaver, og ord da.

    Som var tilfeldige, for å øve på skyggeteknikk osv., som jeg så at Ove brukte, på teksten, på sine tegninger.

    Så jeg bare skreiv noen bokstaver.

    Så mobba Ronald Lund i klassen meg, for at jeg hadde skrevet Rouge, eller noe, som var noe sminke, som jentene brukte.

    Men jeg tror jeg stavet noe annet.

    Jeg skulle bare skrive noen ord, som bestod av bokstaver, som var enkle å tegne.

    Jeg tegna også en tegning, med boktavene OPR.

    Jeg hadde egentlig tenkt å skrive QPR.

    Så jeg fikk høre det, av Ove, at det var OPR istedet da.

    Så jeg fikk litt tyn for de her grafitti-tegningene mine da.

    Men grafitti var liksom Ove sin ting da.

    Jeg bare syntes det var litt artig, med skyggelegging, av bokstaver osv., for det skjønte jeg delvis.

    Men jeg begynte bare å tegne de tegningene, siden Ove dreiv på med det borte hos Ågot.

    Og dette var på 80-tallet, når det ikke fantes internett osv.

    Så vi pleide alltid å finne på noe å gjøre da.

    Så da måtte jeg nesten la Ove finne på noen av tingene noen ganger og.

    Og jeg hadde ikke sett det, at noen på Berger, dreiv med grafitti.

    Så jeg tok med de tegningene på skolen da.

    Som var Svelvik Ungdomsskole, som jeg gikk på da.

    Så sånn var det.

    Ove dro meg også med inn til Drammen en gang, i 1984 eller noe vel.

    For å se etter grafitti da.

    Og vi så en ‘piece’ da, rundt et hjørne, eller noe, på Bragernes-sida, i Drammen, var det vel.

    Men grafitti var som sagt Ove sin ‘ting’.

    Så jeg drev nesten ikke med grafitti for meg selv.

    Men da jeg lagde det skytespillet, på Sharp-datamaskinen min, som het ‘Acapulco’, (som ble cirka halvferdig før jeg solgte den datamaskinen, til nettopp Runar og dem), så prøvde jeg å bruke sånn skyggelegging da, på spill-logoen, som jeg hadde lært fra grafitti-tegningene til Ove da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men da på Bergeråsen, så ble det sagt, (av Carl Fredrik Fallan kanskje), at 1.2 grams kinaputter, var de største.

    Og de hadde 1.2 grams, (mener jeg at det var), i sportsbutikken, på Nordstan-senteret da, (fant jeg ut).

    Noen på Bergeråsen hadde vel fortalt meg det, at man solgte kinaputter, i sportsbutikkene, i Sverige.

    Noe sånt.

    De kinaputtene kosta ti svenske kroner, for en ti-pakning.

    Jeg prøvde å kjøpe hundre kinaputter, (for det var ikke så ofte at man fikk sjangsen, når man bodde på Berger, som tenåring, å kjøpe kinaputter da).

    Men jeg ble nekta.

    Det var 16 eller 18 års aldersgrense.

    Noe sånt.

    Men jeg hadde jo bestemor Ågot, nede i senteret, et sted.

    Så jeg fant henne da, og dro henne med opp til sportsbutikken, og sa igjen at jeg ville kjøpe hundre kinaputter da.

    Hun svenske dama, bak disken, hun lo til meg, når hun så bestemor Ågot, for hun trodde at jeg bare hadde funnet en dame, nede i senteret, som jeg dro med meg opp dit da, i andre etasje.

    (For bestemor Ågot så vel ikke så klok ut da kanskje.

    Hu var fra landet, og var litt bekymra osv. kanskje, for det her med kinaputter).

    Men bestemor Ågot sa vel kanskje et ord eller to på norsk da.

    Jeg ble ihvertfall sur, fordi hu lo av bestemora mi, så jeg ble vel alvorlig, og forklarte at det var min farmor Ågot da, (som jeg hadde fått med meg), og ikke en tilfeldig dame.

    Men men.

    Så fikk jeg ti pakker med kinaputter da, (1.2 grams vel, hvis ikke de var 0.8 grams. En av de).

    Og de kosta hundre svenske kroner, tilsammen, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt artig ut av den her ‘dameturen’ jeg og.

    Men men.

    Jeg kjøpte også en sånn pakke, med sånne små ‘smell-dingser’, som man skulle kaste, på en vegg, for eksempel.

    Disse var mye billigere, og de hadde mye mindre krutt i seg, enn kinaputtene.

    De her ‘smell-dingsene’, de var mer som en morosak, liksom.

    De var så store som erter cirka, og de var pakket inn i lilla krepp-papir da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Så dro vi tilbake til hotellet.

    Og vi spiste middag på hotellet.

    Den svenske kelneren, sa til Haldis, at han ikke visste hvor gamle Pia, Christell og jeg var.

    Så han var ikke sikker på om han skulle gi oss menyer, eller ikke.

    Jeg var ikke noen storspiser, på den her tiden.

    Selv om jeg var glad i pizza og hamburgere, for eksempel.

    Så at Haldis bestilte pølser og potetstappe vel, til Christell, Pia og meg, fra barnemenyen.

    Det tok jeg ikke så nøye.

    Selv om jeg syntes at det var litt flaut da, at han kelneren liksom skulle gjøre sånn ‘spetakkel’ ut av Christell, Pia og meg.

    Istedet for å gi oss menyer da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Om kvelden, så så vi på de unge voksne, som spilte på roulette-bordet.

    Dette hotellet hadde bare et roulette-bord.

    Så det var ikke noe casino der, vil jeg si, som det var på Hotell Europa, hvor Pia og jeg hadde vært, noen år før, da Haldis og faren min, lå så lenge og hadde sex, at vi måtte gå rundt i casinoet der og se, om natta, siden vi bare ble sendt til Liseberg, i en taxi, uten å få nøkkel til noe hotellrom først.

    Så sånn var det.

    Pia syntes at en mann i dress, ved roulettbordet var morsom.

    Han kalte to andre nordmenn der, (som han ikke kjente vel), for mamma og pappa, var det vel.

    Han trodde kanskje at Pia og Christell var døtrene deres.

    Og prøvde kanskje å sjekke de opp sånn.

    (Tenker jeg nå da, jeg tenkte ikke så langt da).

    Pia lo av han ihvertfall, mener jeg å huske.

    Men men.

    Dagen etter. så våkna jeg ganske tidlig, og kasta kinaputter, på måkene, på parkeringsplassen, nedenfor rommet vårt.

    Så kom Christell inn på rommet.

    Hun ble liksom beskyttet av Haldis, dagen før, når vi var på det senteret.

    Hun var ikke på topp, og hun gikk bare sammen med Haldis omtrent vel.

    Hu prata ihvertfall ikke noe til meg, på lørdagen, sånn som jeg kan huske det.

    Men på søndagsmorgenen, da dukka hu plutselig opp, på rommet til Pia og meg da.

    Christell begynte å mase på meg, om at jeg måtte ble med henne, ned i svømmebassenget.

    (Enda hu jo visste det, at jeg bare en gjennomsiktig shorts med meg).

    Jeg sa nei, men jeg ble litt sånn rastløs da, for jeg hadde jo ikke hatt noe mot, å kikke mer på puppa hennes, for eksempel.

    Og hvorfor maste hun ikke på Pia?

    Jeg likte heller ikke den tøffe, albanske badevakten, som jobbet der.

    Så jeg ble ihvertfall ikke med mer ned på det svømmebassenget.

    Kanskje hvis jeg hadde hatt en shorts som ikke var gjennomsiktig, og hvis det hadde vært en annen badevakt der.

    Da hadde jeg kanskje blitt med.

    Selv om jeg syntes det var rart, at Christell ikke istedet maste på Pia, (som lå på samme rom som meg), om å bli med ned, for å bade.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble litt sånn molefunken og irritert og rastløs da, over masinga til Christell.

    Hun ville ikke gi seg heller.

    Så jeg prøvde å rive meg løs, fra masinga til Christell, ved å hive en ny kinaputt, ut av vinduet.

    (Vi bodde ganske høyt opp, i det hotellet.

    Kanskje i 5. eller 6. etasje, eller noe.

    Noe sånt).

    Tidligere den morgenen, så hadde det vært helt øde, nede, utenfor hotellet.

    Jeg hadde ikke sett et eneste menneske der.

    Men etter at jeg hadde kasta ut den kinaputten, fra inne i rommet da.

    Så tenkte jeg, ‘søren, hva hvis det er noen mennesker der nå’.

    Så løp jeg bort til vinduet da.

    Og så gikk det ei eldre kone der, som gikk tur med hunden sin.

    Uheldigvis.

    Så kinaputten smalt da, like ved de her da.

    Og kona løp en vei og bikkja løp den andre veien.

    Og kona skreik og bikkja bjeffa vel.

    Så sånn var det.

    Så gikk det noen minutter, så kom Haldis og hotelldirektøren opp på rommet, til Pia og meg da.

    Christell var der ennå, hun og.

    Haldis sa at hotelldirektøren, hadde sagt det, at vi hadde ‘skutt’, etter noen.

    Men vi hadde ikke skutt etter noen, sa jeg.

    Så Haldis kjefta på hotelldirektøren da, siden han beskyldte oss for noe vi ikke hadde gjort da.

    Så hørte vi ikke mer om det, fra hotellet da.

    (Og jeg vet ikke hvordan det gikk med hu dama, om hu måtte på sykehus, eller noe.

    Men men).

    Så tok vi bussen tilbake til Norge da.

    Guiden fortalte det, at en borg, som vi kjørte forbi, i Sverige, hadde vært svensk fire ganger og norsk tre ganger, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Vi stoppa på et spisested, hvor det hadde en liten trollpark, husker jeg.

    (Dette var muligens det samme stedet, som vi stoppet på, når vi kjørte til Gøteborg og.

    Det er mulig).

    Haldis spurte om jeg heller ville vente utendørs, mens de spiste.

    Jeg sa at det var greit, for jeg likte ikke den måten jeg hadde blitt behandlet på, av han svenske kelneren, på hotellet i Gøteborg, dagen før.

    At han begynte å tulle litt med om jeg skulle ha mat fra den vanlige menyen eller barnemenyen.

    Han lagde for mye spetakkel ut av det, mente jeg.

    Og Haldis var bare forståelsesfull, og rettet ikke på kelneren.

    Hun sa ikke sånn, at ‘disse er nesten voksne’, eller noe.

    Neida, Haldis bare sa at vi kunne få fra barnemenyen.

    (På sin vestlandske dialekt).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så derfor var jeg bare glad til, over at jeg fikk lov å vente utenfor, mens de her kvinnfolka, og resten av folka på bussen spiste da.

    Så sånn var det.

    Jeg så en hare, utenfor i snøen, (dette kan vel ha vært i mars måned kanskje. Noe sånt).

    Og jeg fulgte etter den litt da, inn i skogen der.

    Men det var noen naboer der og, så jeg var litt reservert, da jeg fulgte etter den haren da.

    Det var vel bare for moro skyld, siden det var artig å se en hare, når jeg bare stod utendørs, i en halvtime-times tid, var det vel.

    Jeg husker at jeg heiv en kinaputt, oppi en sånn trollfigur, i tre da, som var utafor det vertshuset da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dukka Christell og dem opp igjen, utafor da, etterhvert da.

    Og vi gikk inn i bussen igjen.

    Christell rekte tunge til meg, eller noe.

    Og jeg kasta en sånn ‘smell-ball’, etter henne.

    Og den smalt inn i ruta, bak henne vel, med et lite smell da.

    Og da dukka Haldis opp, og kjefta da.

    Og sa at, å da var det sant likevel, som hotelldirektøren hadde sagt, at vi hadde ‘skutt’ da.

    Men men.

    Men det var jo med kinaputter, og ikke med gevær eller ‘smell-baller’.

    Men men.

    Så gikk Haldis og satt seg, lenger framme i bussen igjen da.

    Noen andre passasjerer smilte litt vel.

    Og Christell så på meg, med et blikk vel, som det var sinne i kanskje.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Så husker jeg ikke mer av denne turen.

    Men jeg husker det, at Ditlev Castellan.

    Han stoppa meg etter en fotballtrening, en gang, X antall måneder seinere vel.

    Han stoppa meg, på nedsida av Berger skole der.

    Hvor det hendte at Knut Aase vel dukka opp.

    Det hendte ihvertfall et par-tre ganger at noen karer dukka opp, på nedsida av barneskolen der.

    Når jeg gikk hjem, fra fotballtreninga.

    Så det var en medvirkende årsak, til at jeg ikke var så hypp, på å fortsette med fotball, etter ungdomsskolen.

    Selv om Ulf Havmo til slutt klarte å dra meg med, på fotball-møte.

    Så kom vi litt for seint, og møtte Ole Skjellsbekk, i døra der, som fortalte at laget ble lagt ned, (før vi ble juniorer. Vi spilte som Gutte-lag, i en eller to sesonger, mener jeg).

    Og at han skulle begynne på Svelvik.

    Det var egentlig greit, syntes jeg, iom. at miljøet ikke var så bra der.

    Og at man kunne bli mobba på veien hjem.

    Og at det vel var greit å fokusere på videregående og, som var viktig da, når det gjaldt karakterer, for seinere studier, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ditlev spurte om jeg hadde opplevd noe morsomt i utlandet, en gang.

    (Eller noe sånt).

    Og jeg fortalte om den her episoden med kinaputtene da, og hu kona og hunden, som løp i hver sin retning, i Gøteborg, en tid før det her igjen da.

    Uten at jeg vet hva Ditlev gjorde, i Kirkeveien der.

    Og uten at jeg vet om hvorfor han spurte om det her.

    Men når man er på vei hjem etter fotballtrening, så er man kanskje litt sliten da.

    Så da svarer man kanskje bare, på det folk spørr om.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe annet som skjedde, mens jeg gikk på ungdomsskolen, det var at mora mi flytta inn hos en familie, i Svelvik, av en eller annen grunn.

    Etter at mora mi mista foreldreretten, til Axel og Pia.

    Så hadde mora mi blitt etterlyst, av bestefar Johannes.

    Som døde vinteren 1984/85 vel.

    I Aftenposten da.

    Mora mi hadde vært borte lenge, men hadde blitt sett i København, osv.

    Dette var mens bestefar Øivind også levde, husker jeg.

    Da mora mi plutselig dukka opp borte hos Ågot og Øivind.

    Så fant jeg fram den utgaven av Aftenposten, hvor mora mi ble etterlyst, i aviskurven, til Ågot og Øivind.

    Som lå under veggklokka der, cirka.

    For jeg hadde tatt vare på den avisa der da.

    Så viste jeg den etterlysnings-annonsen, som bestefar Johannes hadde satt inn vel, til mora mi da.

    Og da ble hu litt stille.

    Så sånn var det.

    Hu forklarte ikke hvorfor hu hadde stukket av, uten å si fra om dette, til foreldrene sine.

    Men hun fikk litt sjokk, tror jeg, når hun så den annonsen da.

    Men men.

    Jeg syntes det var riktig å vise henne den, sånn at vi kom på bølgelengde.

    Jeg var også litt lei av at hu bare gikk inn i stua til Ågot og Øivind der, og begynte å si at jeg måtte spille fotball, osv.

    Så derfor var det greit å ‘få stoppet kjeften hennes litt’, syntes jeg, ved å vise henne den annonsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så hadde mora mi kjøpt seg leilighet, i Sande, fortalte faren min meg, (var det vel).

    Jeg syntes at Sande, (som bare er 1-2 mil sør for Berger), var litt vel nærme.

    Sande var liksom i faren min sitt ‘distrikt’, syntes jeg.

    Så jeg skjønte ikke hvorfor hun flyttet så nærme faren min, som hun først flyttet fra, i 1973 da.

    Det syntes jeg var rimelig rart.

    Mora mi gikk jo for å være gæern, og gjorde meg flau og forlegen ofte.

    Det var sånn at jeg var så flau, over mora mi, under oppveksten og senere.

    At jeg ikke syntes jeg kunne leve et vanlig liv nesten.

    Plutselig ville mora mi dukke opp og skjemme meg ut da, ved å oppføre seg rart, osv. da.

    Men men.

    (Sånn har det vært for meg ihvertfall).

    Så sånn er det.

    Så jeg besøkte aldri mora mi, den tiden hu bodde i Sande der, for jeg syntes hu bodde for nærme.

    Men mora mi inviterte meg, til å møte henne, på kafeteriaen Globus, i Drammen, mens hun bodde i Sande vel.

    (Hvis ikke det her var seinere).

    Og da jeg gikk inn på kafeteriaen der, så var bare pakistanere der, (vil jeg si), og mora mi da.

    Mora mi hadde blitt sammen med en pakistansk mann, i 40-50 årene, viste det seg.

    Jeg hadde jo vært på den kafeteriaen før, med bestemor Ågot, (når jeg var på ferie, på Berger, mens jeg egentlig bodde i Larvik, hos mora mi).

    Så jeg likte ikke det, at det plutselig hadde blitt en slags pakistansk klubb da.

    Og jeg likte heller ikke det, at mora mi hadde blitt sammen med en pakistaner da.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var nesten som et sjokk for meg.

    Jeg bodde jo på Berger, hvor det ikke fantes noen muslimer, på 80-tallet, såvidt jeg veit om, ihvertfall.

    Så jeg bare gikk ut derfra, og tok bussen tilbake til Bergeråsen da.

    Uten å prate noe særlig med mora mi.

    Som jeg var sur på fra før da.

    Siden hun hadde flytta til Sande, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så flytta mora mi plutselig inn hos et ektepar, i Svelvik, som hadde en datter, som var en del år yngre, enn Pia og meg da.

    Jeg var fortsatt litt sur på mora mi, siden hu skulle bo så nærme der faren min og jeg bodde.

    Og siden hu oppførte seg rart omtrent alltid da.

    Så sånn var det.

    Så jeg prata ikke så mye med de voksne, i stua der.

    Det ble til at Pia og jeg, leika med hu dattera, var det vel.

    Det var liksom så grav-alvorlig der, må man vel si.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi skulle bo der.

    Jeg var ikke så interessert i å besøke henne der.

    Men søstera mi dro meg med dit da.

    (Jeg husker ikke hvor i Svelvik dette var nå.

    Men det var på Ebbestad kanskje da.

    Eller et annet byggefelt, vest for Svelvik sentrum.

    Noe sånt).

    Så hu jenta, hu la etterhvert ei truse, oppå huet mitt, husker jeg.

    Og etter det, så begynte søstera mi, Pia, å mobbe meg, for at unge jenter likte meg, eller noe.

    Men men.

    Men hva skulle jeg gjøre da.

    Pia visste jo at jeg ikke var på så god fot, med mora mi.

    Og likevel så maste Pia, om at jeg måtte bli med å besøke mora vår.

    Og de folka som eide huset, de fikk jeg ikke snakka noe med.

    Det paret, og mora vår, de satt bare stille, i stua der.

    Og jeg vet ikke hvofor mora vår flytta inn der.

    Om dette var noe hun ønska.

    Og jeg vet ikke om det paret syntes at mora vår var en byrde.

    Men mora vår bodde der, i en del måneder, mener jeg.

    Men jeg var der bare en gang, på besøk da.

    For jeg kom ikke så godt overens, med mora mi, på den her tida, må jeg si.

    Så jeg besøkte henne bare hvis Pia maste omtrent, på den her tida.

    Og Ågot maste også, og sa at ‘det er jo mora di’.

    Sånn var det.

    Men mora vår var så slitsom på den her tida, og gjorde så mye rart.

    Så jeg syntes det var en byrde, å ha en mor, som var sånn.

    Selv om jeg savnet henne, etter at hun døde.

    For selv om hun var spesiell og rar, så var det ihvertfall noen som ringte stadig da.

    Og som liksom brydde seg kanskje.

    (Selv om hun kanskje mest tulla, jeg vet ikke).

    Det ble ihvertfall som et tomrom, etter mora mi da.

    Hun ringte ofte, og maste om forskjellig.

    Og det var det ingen andre som gjorde, da jeg bodde i Oslo.

    Så det ble som et tomrom, etter henne, når hun døde.

    Selv om hun var veldig spesiell, må jeg si.

    Og masete og slitsom, må man vel også si.

    Selv om hun kunne være morsom, på sitt beste.

    SOm også bestemor Ingeborg gjorde et poeng av, i min mors begravelse.

    Bestemor Ingeborg leste da et dikt, eller skriv, som mora vår hadde skrevet til henne, da hun var ung.

    (Eller yngre, må man vel kanskje si.

    Mora vår ble jo såvidt femti år gammel.

    Hun levde fra 1947, eller noe, til 1999 da.

    Så hu ble vel bare 51 år, tror jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Pia har seinere fortalt meg det, at hu fant mora mi i en grøft, ved et jorde, like ved gipsplatefabrikken, på Grunnane.

    (Der hvor Pia seinere satt på med en bli, som kjørte ut, sammen med Eva Olsen vel, og en som hadde stjålet bilen.

    Og strømmen gikk i SVelvik i en del timer vel).

    Noe sånt.

    Så hadde Pia spurt mamma om hun ville på sykehuset.

    Og det hadde hun villet.

    Noe sånt.

    Så havnet mora vår på et sykehus nord før Tønsberg og vest for Horten vel.

    Eller et hjem, for psykisk syke, var det vel.

    Og da vi dro i bestemor Ingeborg sin 70-års dag, i Stavern, i 1987.

    Så dro vi først innom muttern, på det hjemmet da.

    Og der var det folk som var veldig usikre og sjenerte, husker jeg.

    Selv om de var i 30-årene kanskje.

    Så sånn var det.

    Men men.

    For Pia og meg måtte hilse på alle de ‘raringene’ der da, som var på det hjemmet, hvor mora vår bodde.

    Christell ville ikke være med, på den her bursdagen, husker jeg.

    Så mora vår bodde der, sommeren 1987.

    Og da hadde hun bodd der en stund.

    Så det var kanskje cirka et år før da, at Pia hadde funnet mora vår i grøfta da.

    Kanskje Pia hadde sitti på med noen eldre venner.

    Eller at noen hadde ringt henne, og sagt at mora hennes lå på et jorde.

    Hva vet jeg.

    Men hvorfor mora vår lå i den grøfta der, det veit jeg ikke.

    Kanskje hu hadde blitt hivi ut, av den Svelvik-familien?

    Kanskje hu ville besøke meg og Pia, på Bergeråsen.

    Hva vet jeg.

    Det var litt spesielt ihvertfall.

    Jeg kan ikke si at jeg vet hvem den familien var, som mora mi bodde hos.

    Men jeg hadde jo masse problemer selv.

    Med at jeg ble mobba, og at jeg måtte bo alene, og at jeg var flau, siden jeg var så seint i puberteten.

    Og jeg var flau over mora mi og, må jeg innrømme.

    Jeg skjønner ikke hvorfor hu søkte seg til Svelvik-området, hvor liksom ‘vi’ bodde da.

    Men hu var jo enslig da.

    Og faren hennes hadde jo nettopp død.

    Og søstera hennes Ellen, bodde jo i Sveits.

    Og onkel Martin, han var jo i Nicaragua, og sånn, rundt den her tiden vel.

    Noe sånt.

    Så i ettertid, så skjønner jeg kanskje dette mer.

    Men da, som tenåring, som var ganske nedbrutt, etter å ha bodd mange år alene, så var jeg mest bare flau, må jeg innrømme.

    Mora mi hadde jo dukket opp på Svelvik Ungdomsskole og, noen år før, og spurt om ‘er det første klasse ungdomsskolen’.

    Og da foreldrene hennes, flytta sørover, fra Nord-Norge.

    På 60-tallet.

    Så flytta de jo til Holmsbu.

    Og den nærmeste byen, fra Holmsbu, det er jo nettopp SVelvik, vil jeg vel tippe på.

    Mora mi hadde visst venninner i Svelvik, fra siden 60-tallet.

    Nemlig mora til Cecilie Hyde, som Pia seinere ble venninne med da.

    I dag hadde jeg egentlig planer om å skrive om turen til Weymouth, som jeg hang meg på Kenneth Sevland, og noen andre karer fra Svelvik, å dra på.

    Men jeg hadde glemt å skrive om Gøteborg-turen, med mere, i går.

    Så derfor ble det til at jeg skrev om den i dag.

    Så får jeg se om jeg får skrevet om språkreisten til Weymouth, sommeren 1986, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 30: Brighton

    En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).

    (Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).

    Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.

    Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.

    Jeg ringte til STS og bestilte reise da.

    Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.

    Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.

    (Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.

    Men men).

    Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.

    Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.

    Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.

    Men men.

    (Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.

    Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.

    Vil jeg nok tippe på.

    Men men).

    Vi tok fly, fra Fornebu vel.

    Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.

    Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.

    Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.

    Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.

    Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.

    Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.

    Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.

    Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.

    Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.

    Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.

    Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.

    Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.

    Men men.

    Så dukka min vertsfamilie opp.

    De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.

    Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).

    De kjørte en liten bil vel.

    Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.

    Som gikk på barneskolen sikkert.

    Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.

    Men men.

    Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.

    Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.

    To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.

    Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.

    Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.

    Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.

    For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.

    Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).

    (Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.

    Men men.

    (Den gikk sånn her:

    ‘Agadir push pinapple shake the tree’.

    Noe sånt.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.

    Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.

    Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.

    (Men jeg bodde hos mora mi da).

    Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.

    En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.

    (Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.

    Men men).

    Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.

    Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.

    Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.

    Så jeg prøvde å huske veien tilbake.

    Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.

    Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.

    Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.

    Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.

    Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.

    Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.

    Han stod parkert der, mens han spiste vel.

    Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.

    Det fikk jeg.

    Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.

    (De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.

    Noe sånt).

    Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).

    Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.

    Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.

    (Så da skjønte jeg det nok feil.

    Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.

    Men men).

    Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.

    For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.

    Da svarte faren min i telefonen der vel.

    Han sa ihvertfall hva adressen var da.

    Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.

    De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.

    Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.

    Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.

    Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).

    Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.

    (Siden jeg ikke hadde noe penger).

    Men det ville han ikke.

    Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.

    Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.

    Så han behøvde ikke å få penger, sa han.

    Men men.

    (Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.

    Eller av vertsfamilien da).

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.

    Sånn at dette ikke skulle skje igjen.

    Så sånn var det.

    Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.

    Eller nei, sånn var det vel ikke.

    Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.

    Dagen etter.

    Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.

    Men det var langt unna der vi norske holdt til.

    For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.

    Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.

    Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.

    Og det var vel på Churchill Square.

    Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.

    Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.

    Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.

    Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.

    Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.

    Men men.

    Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.

    (Sønnen hans var vel for ung kanskje.

    Hvem vet).

    Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.

    Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.

    Men men.

    Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.

    Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.

    De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.

    Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.

    Og jeg syntes at maten der var så god.

    Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.

    Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.

    Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.

    Det var han Fredrik Axelsson.

    Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.

    (Han var vel hårdrockare, tror jeg.

    Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.

    Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.

    Før jeg tok opp.

    Hvem vet).

    En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.

    Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.

    Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.

    Hu jenta prata med han gutten husker jeg.

    Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.

    Mens for jenter, så var den 15 år.

    Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.

    Husker jeg.

    Noe sånt.

    Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).

    Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.

    Men det gadd jeg ikke.

    Så sa hu jenta at jeg var dum.

    Også spurte jeg henne, om hvorfor det.

    ‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.

    Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.

    Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.

    De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.

    Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.

    Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.

    Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.

    Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.

    Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.

    Men men.

    Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.

    Men men.

    Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.

    Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.

    Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.

    (Noe som ikke var helt sant men).

    Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.

    Der solgte masse elektronikk, osv.

    Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.

    Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.

    Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.

    Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.

    Det var ikke så populært.

    Men men.

    Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.

    Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.

    De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.

    (Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).

    Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.

    Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.

    Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.

    Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.

    Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.

    Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.

    (Jeg var litt full da).

    Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.

    For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.

    Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.

    Men han var på vei tilbake hjem igjen.

    Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.

    Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.

    Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.

    I fylla da.

    (Eller jeg var ihvertfall pussa).

    Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.

    Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.

    Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.

    Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.

    Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.

    Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.

    Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.

    Så sånn var det.

    Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.

    Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.

    Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.

    For de ville falle ut.

    Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.

    Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.

    (Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.

    Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.

    Men men).

    Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.

    Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.

    Men men.

    Så jeg fikk jo skylda for det da.

    Jeg lo litt av henne, mener jeg.

    Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.

    Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.

    Og da lo vel de jentene, tror jeg.

    Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.

    Ihvertfall en.

    Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.

    Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.

    (De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).

    Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.

    Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.

    Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.

    Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.

    Men det er mulig jeg husker feil.

    Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.

    Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).

    Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.

    En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.

    Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.

    Jeg kjøpte øl der, husker jeg.

    (Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.

    Noe sånt).

    Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.

    Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.

    Så det var ikke dårlig.

    Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.

    Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.

    Med at jeg mista mynter, på bakken.

    I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.

    Og sparka til den.

    Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.

    Men men.

    Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.

    (En ti-pence mynt, eller noe.

    Altså en mynt som ikke var verdt så mye).

    Også ropte en prest.

    ‘Who lost his money’, osv.

    Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.

    (Jeg husker ikke hva det heter der nå.

    Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).

    Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).

    Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.

    Noe sånt.

    (Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).

    Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.

    De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.

    Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.

    De jentene klagde, dagen etter vel.

    For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.

    For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.

    Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.

    Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.

    ‘Horer’, sa hu ene jenta.

    ‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.

    Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.

    Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på restaurant, den kvelden.

    Før vi dro til den kirken vel.

    Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.

    Når vi skulle betale for maten.

    Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.

    For vi hadde bare sedler da.

    Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.

    For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.

    Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.

    Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.

    Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.

    For moderne kunst.

    Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).

    Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.

    (De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.

    Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.

    Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.

    En slags klokkeradio, eller noe, vel.

    Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.

    Men men.

    Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.

    (En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).

    Men men.

    I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.

    Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.

    Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.

    Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.

    Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.

    Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.

    Så jeg glemte hvor bussen stod.

    Så jeg fant ikke bussen vår.

    Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.

    Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.

    (For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).

    Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.

    Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.

    Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.

    Noe sånt.

    Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.

    Dette var i en annen del av Brighton.

    Men fortsatt i sentrum da.

    Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.

    Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.

    Noe sånt.

    Den nye familien var en større familie.

    Og de hadde unger, som var på min alder.

    Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.

    Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.

    Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.

    Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.

    Noe sånt.

    Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.

    Sånn at noen jenter lo vel.

    Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.

    Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.

    En kveld, så så jeg på TV, etter middag.

    Det var Bislett Games.

    Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.

    Noe sånt.

    Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.

    Eller kanskje de sov.

    Hva vet jeg.

    Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).

    Også gikk jeg og la meg da.

    Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.

    Men men.

    SÅ sånn var det.

    Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.

    Og kanskje en onkel eller bestefar og.

    Noe sånt.

    Så jeg ble aldri helt husvarm der.

    Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.

    Noe sånt.

    Jeg fikk også en telefon fra han svensken.

    Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.

    Disse hadde havna i kofferten min.

    Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.

    Jeg innrømte at de lå i kofferten min.

    Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.

    For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.

    Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.

    Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_

    Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?

    Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?

    Men men.

    En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.

    Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.

    Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.

    Så sånn var det.

    Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.

    Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.

    Men var ganske kraftig.

    ‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).

    ‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.

    Også var det han karen.

    Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.

    Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.

    Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.

    Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.

    Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.

    Jeg svarte, at jeg hadde vært det.

    (For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).

    Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.

    Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.

    Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.

    Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.

    Dette var jo sommeren jeg fylte femten.

    Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.

    Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.

    Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.

    Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.

    (Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.

    Men men).

    Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.

    Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.

    Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.

    Nede i skrekkammeret vel.

    Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.

    (Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).

    Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.

    (Det er mulig at det var like før og).

    Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg tok dem vel egentlig ikke.

    Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.

    Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.

    Og da drakk jeg opp dem.

    Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.

    Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.

    For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.

    Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.

    For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).

    Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.

    Men men.

    Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.

    Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.

    (En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.

    Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).

    Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.

    Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.

    Noe sånt.

    (For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).

    Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.

    Og da sa jeg det til han Axelsson da.

    Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.

    (Nemlig ‘cancer’).

    Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.

    Men da skjønte ikke svensken noe.

    Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.

    Men da skjønte heller ikke svensken noe.

    Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.

    Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.

    Eller kanskje han ikke ville skjønne det.

    Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.

    Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.

    At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.

    Og at faren hans, var leder for et av dem.

    (Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.

    Men det var kanskje noe kriminelt.

    Hvem vet).

    En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.

    Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.

    Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.

    Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.

    Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.

    De spurte hvor jeg var fra.

    Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.

    De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.

    Så sånn var det.

    En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.

    Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.

    Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).

    Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.

    Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.

    Noe som gjorde rimlig vondt.

    Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.

    Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.

    Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).

    Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.

    Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.

    Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.

    Og da slutta de vel å slå, mener jeg.

    Så det var ganske slemme, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.

    Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.

    For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.

    Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.

    Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.

    Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.

    Men de fikk ikke liv i han.

    Kona hans gråt husker jeg.

    Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.

    En kar i begynnelsen av 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.

    Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.

    Så sånn var det.

    På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.

    Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.

    Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.

    Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.

    Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.

    Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.

    Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).

    Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).

    Så sånn var det.

    (Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.

    Det lurte jeg på ihvertfall.

    Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.

    Men men).

    Jeg spurte om de sokkene da.

    Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.

    Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.

    Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.

    Så sånn var det.

    Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.

    (Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).

    Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).

    Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.

    Sånn som jeg gjør her på hostellet.

    Hm.

    Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.

    Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.

    Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.

    Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.

    Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.

    På engelsk da.

    Husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.

    Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.

    Så det er helt sikkert.

    Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.

    Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.

    Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.

    (Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.

    Noe sånt).

    Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.

    Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.

    Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.

    Og det klarte jeg ikke, husker jeg.

    Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.

    Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.

    Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.

    Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.

    Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.

    At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.

    Noe sånt.

    Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.

    Men det gadd jeg ikke da.

    Så sånn var det.

    Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.

    Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.

    Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.

    Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.

    Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.

    Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.

    Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.

    Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Det får man vel håpe på.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 17: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 2)

    Ågot bakte ikke bare kransekake og Numedals-lefser, til jul, forresten.

    Jeg mener at Ågot også bakte de kjente sju slagene vel.

    (Ihvertfall de første årene, som jeg bodde på Berger vel).

    Med sirupsnipper og fattigmann, og det hele vel.

    Jeg er ikke sikker på om bestemor Ingeborg, pleide å bake sju slag.

    Men jeg mener å huske at hu hadde bakt fattigmann, en jul, tidligere på 70-tallet da, ute i Nevlunghavn, (før jeg flytta til faren min).

    Så sånn var det.

    Mora mi bakte vel aldri småkaker, som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var nok ikke ofte, isåfall.

    Hu kjøpte vel mest ferdig i butikken, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har skrevet om noen av de rettene, som bestemor Ågot pleide å lage for meg, på 80-tallet.

    Jeg glemte en rett, som jeg kom på nå seinere, og det var lapskaussuppe.

    Det var lys lapskaus da, med masse sjy, eller hva det heter igjen.

    Kraft heter det kanskje.

    Det er mulig.

    Og i den lapskaussuppa, så var det vel terninger av kokt kjøtt, (kanskje fårekjøtt?), poteter og gulerøtter, ihvertfall.

    Ågot var ikke så flink til å lage biff, men finnebiff, (som hu kjøpte frossen, i butikken da), det klarte hu å lage, husker jeg.

    Og det smakte vel greit, syntes jeg.

    Men da faren min plutselig kjøpte 3-4 bokser, med joikaboller, i en eller annen butikk, (med bilde av en same på), da syntes jeg det ble litt vel samisk kanskje.

    Men men.

    Så de boksene stod lenge i skapene, i Leirfaret 4B, (hvor jeg flytta til etter Hellinga 7B), for å si det sånn.

    Men men.

    Mora mi, sa forresten en gang, da jeg bodde hos henne, i Jegersborggate, at hu skjønte hva dem sa, på et radioprogram, som het ‘Nyhetene på samisk’.

    Det syntes jeg hørtes rimelig rart ut men.

    Men mora mi satt i en stol, i stua og hørte på det nyhetsprogrammet, på samisk, noen ganger da, (som ble sendt på NRK vel).

    Det er greit at hu vokste opp i Vesterålen, men at hu lærte samisk der, det vet jeg ikke helt egentlig, om jeg tror på.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den sprettballen, som jeg fikk av rektor Borgen, (hvis det ikke var en annen sprettball), da vi solgte lodd, i Svelvik, Ole Skjellsbekk, Hege Rønjom og meg.

    Den fikk jeg lov til, av bestemor Ågot, å spille fotball med, (med meg selv da, for jeg var også mye alene der, når ikke søskenbarna mine fra Follo var der), i gangen, ut mot døra ut mot den ytterste gangen der, husker jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Ågot behandla meg oftest med respekt og omtanke vel, må jeg vel nesten si.

    (Kanskje som hu ville behandla sønnen til Jebsen, da hu jobba som tjenestepike, for direktør Jebsen.

    Hvem vet).

    Selv om Ågot også vel kunne være litt lunefull og følsom kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora mi ville nok bare bedt meg om å gå ut, for å leke, eller noe, mens hu lagde middag, for eksempel.

    (Eller være så slitsom, å være i nærheten av, at jeg bare ville gått ut automatisk, av meg selv).

    Mens Ågot gikk det ann å være i samme hus som, hu ville ikke være så slitsom, at man ikke orka å være i samme hus som henne, til vanlig, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Ågot var kanskje litt som en unge, intelektuelt sett.

    Hu var kanskje litt umoden, og for eksempel da jeg ville sende tyggegummi, i posten, til søstera mi, i Larvik.

    Så ble Ågot uinteressert.

    Så Ågot ble kanskje litt sjalu på søstera mi da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og en gang, så fant jeg på en røverhistorie, som jeg fortalte Ågot, om at Geir Arne, (også kjent som ‘Geri’), og Christell, hadde klina på Gamlehjemmet, (for det var mulig å gå inn på en eller annen måte der da, viste noen unger meg, en gang).

    Og da, så ble Ågot veldig interessert da, og måtte sette seg ned, på en kjøkkenstol, husker jeg.

    Så da svikta knærna hennes, virka det som.

    Så Ågot var kanskje litt for interessert, i hva vi unga dreiv med.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har også tenkt det, her om dagen, at det kan ha vært i Porec, (og ikke i Rovinj), som vi var i, i Jugoslavia.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes også det ble litt stille, i stua til Øivind og dem, når det var på Dagsrevyen, (eller Ettermiddagsnytt), noe om hu tenåringsjenta, som forsvant fra Oslo, på 70-tallet vel, nemlig Trine Jensen vel.

    Men men, det kan kanskje ha vært tilfeldig.

    Men men.

    Ågot og faren min, virka også litt nervøse, syntes jeg, når dem skulle ringe etter feieren, husker jeg.

    ‘Hvem er feieren’, spurte jeg.

    ‘Feieren, det er en skummel mann’, eller noe, svarte Ågot, mens hu veiva med arma, (eller noe), og liksom skulle skremme da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var kombinert ved og olje-fyring, på ovnen, i kjelleren, til Ågot og Øivind, så noen vintre, så kunne dem bestille fyringsolje, for at Ågot skulle slippe det, å gå ned i kjelleren hele tida, for å hive i ved da.

    Noe hu alltid pleide å annonsere, at hu gjorde.

    Og enkelte ganger, så kunne hu bli borte lenge, nede i kjelleren.

    Ågot sa også det, at når hu var på do, så ville hu være i fred der.

    Og hu kunne også sitte i opp til en halvtime, på do, (mer eller mindre), noe hu pleide å gjøre, når jeg dukka opp hos dem, etter skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten det en gang, at han ikke likte ‘menn med hatt’.

    Det var noen han hata vel.

    Ihvertfall i trafikken vel.

    Så faren min er ikke så konform, som for eksempel bestefar Johannes var, for eksempel vel.

    For å ta med om det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før jeg flytta til faren min, så var jeg på besøk, hos Ågot og dem.

    Faren min var ikke der, men jeg satt og så på Manchester United mot Everton, i stua da.

    Da var TV-en vendt mot pipa.

    Jeg hadde ikke holdt med Everton så lenge, og det var ikke så ofte, at Everton var med i tippekampen.

    Så at Manchester ledet, det tok jeg litt tungt.

    Men så scorte Everton.

    Og jeg opp fra stolen, med henda i været, mens jeg jubla vel.

    Og da, så kom jeg borti lysekrona, til Ågot, som hang i taket, i stua, og en sånn ‘krystall’, løsna og datt ned da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da ble Ågot og Øivind litt sure gitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Petter og Christian var også noen ganger med meg, bort til Ågot.

    En gang, så spilte vi TV-spillet mitt der, husker jeg, (det faren min kjøpte til meg i Svelvik).

    Og da ble de sure, for et eller annet, og stakk plutselig bort til Bergeråsen, og fikk haik med en bil, (fortalte de meg seinere), så jeg klarte ikke å ta dem igjen.

    Men men.

    En annen gang, så lekte vi snøhule, på nordsida av huset til Ågot, (hvor det ikke var så ofte sol, om sommeren vel, så det var ikke så ofte, at jeg pleide å leke, på den sida av huset til Ågot. Men men).

    Petter og Christian, ville at jeg skulle gå inn i en sånn trang snøhule, med hue først.

    Men det gadd jeg ikke.

    Det virka ikke noe fristende, for å si det sånn.

    Det var jo også sånn, at Thor Furuheim, hadde dødd i en snøhule, i hagen deres, en eller to vintre, før det her.

    (Selv om jeg ikke husker det, om jeg var klar over dette, når jeg lagde snøhule, sammen med Petter og Christian den gangen).

    Så hvorfor Petter og Christian begynte med snøhule igjen, det veit jeg ikke.

    Men men.

    En gang, (det må vel ha vært i oktober 1980 da), så satt Petter, Christian og meg, på med faren min, fra Sand, til Bergeråsen.

    Jeg fikk overtalt faren min, til å kjøre innom Berger-kafeen, for å kjøpe noe godteri, for å feire det, at jeg hadde bodd på Berger, i et år.

    Så sånn var det.

    Da beholdt jeg vel det meste av godteriet selv, og ga vel ikke så mye som halvparten engang, til Petter og Christian vel.

    Siden det var mitt godteri, for å si det sånn.

    Men men.

    De ble kanskje litt sure for det.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    En gang, husker jeg, når Pia og jeg, bodde hos mora vår.

    Så møtte vi Herman og dem, et sted ved vannet, (hvor det var øyestikkere vel).

    Og da, så hadde Pia og jeg, fått sjokolade, i en kiosk, like bortafor Munken kino, var det vel.

    Vi fikk en daim-sjokolade hver, (av mora vår), Pia og jeg.

    Og da vi møtte Herman og mora, så måtte både Pia og meg, gi en halv sjokolade hver, til Herman da, (sa mora vår).

    Men da ble det jo bare tull.

    For da fikk jo Herman to halve sjokolader, og Pia og jeg, fikk jo bare en halv sjokolade hver.

    Så da, så ble jeg skikkelig irritert på mora mi, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Petter og Christian, meg og Christell og/eller søstera mi vel, var med faren min, og leverte noe køyesenger, eller noe, i Oslo.

    Så hørte vi på en kassett, i bilen, til faren min.

    Så kom en sang, som het ‘Japanese Boy’.

    Og jeg trodde at hu dama sang ‘Japanese Born’.

    Så jeg dreit meg ut skikkelig da.

    Petter og Christian sa at det var ‘Japanese Boy’ vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bestefar Øivind fortalte også, en gang, like etter at jeg flytta til Berger.

    At onkel Martin, en gang, noen år før, hadde kjørt ut, på motorsykkel, ved Berger-kafeen.

    (Enda han vel bodde på Hurumlandet da vel, på Sætre kanskje, hos Ingeborg og Johannes vel).

    Og da, så hadde han som satt bakpå motorsykkelen, daua da, siden Martin kjørte ut i elva Fossekleiva, som renner kanskje ti meter nedenfor riksveien, på sida mot Drammensfjorden.

    Og den elva er full av spisse kampesteiner, har jeg sett seinere, (etter flere gåturer, til Berger-kafeen).

    Og da måtte dem bygge om veien der, (etter den ulykken), sa bestefar Øivind.

    Men men.

    En gang, som søskenbarna mine fra Follo, var på besøk, hos Ågot og Øivind da.

    Så skulle vi gå til Berger-kafeen.

    (Det var ikke min ide, men jeg ble med da, når de spurte).

    Det var Ove, Heidi og Susanne vel, og meg selv da.

    Og da, så gikk Ove, på utsida, av autovernet, over Fossekleiva da, (hvor onkel Martin hadde kjørt ut, med motorsykkel).

    Så Ove var jo klin gæern, må man vel si.

    Hvis han hadde mista taket, så ville han jo falt ned cirka 10 meter ned, (på de spisse kampesteinene, i elva der), og nesten helt sikkert dødd, vil jeg si.

    Men men.

    Så jeg maste på han, om at han skulle gå vanlig da, og han ga seg etterhvert.

    Men men.

    Så hvorfor han gikk sånn, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel ikke vite alt.

    Men men.

    Jeg tenkte også mer på bestefar Johannes, og jeg kan ikke huske det, at han noengang drakk.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert, at han var avholdsmann.

    Jeg kan ikke huske at de hadde barskap, der i Nevlunghavn.

    Men Ingeborg hadde forresten et barskap vel, i eldreboligen sin i Nevlunghavn.

    Så hun pleide ihvertall å ta seg en sherry, og sånn, og jeg tok med en flaske Baileys, som jeg hadde kjøpt, og hadde i reolen, i Rimi-leiligheten min.

    (For jeg hadde ikke fått kjøpt noe gave.

    Og jeg lurte først på om Baileys smakte som noe sjokolade-likør, som en svenske hadde lagt i kofferten min en gang, som jeg var på språkreise i Brighton, noe jeg skal skrive mer om seinere.

    Så jeg hadde kjøpt et par flasker av de på polet vel, mer eller mindre tilfeldig.

    Og gått lei, og tok derfor med en flaske til Ingeborg da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt noe annen gave, en gang Axel og jeg, skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på begynnelsen av 2000-tallet en gang, etter at moren vår hadde dødd).

    En gang Axel og jeg, besøkte Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Og den drikken kjente hun fra før, sa hun.

    Så Ingeborg drakk ihvertfall en drink en gang iblandt.

    Kanskje en sherry hver kveld, eller hver lørdagskveld, eller noe sånt.

    Sammen med en konfektbit.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første vinteren, (var det vel), som jeg bodde hos faren min.

    Så klagde jeg på det, at de stillongsene, som unger måtte gå med, (av noe syntetisk stoff vel), på 70-tallet, klødde.

    (Jeg klagde til Ågot og Øivind og faren min da, borte på Sand).

    Og faren min, dro meg med, til en lege, i Svelvik.

    I et kontor, like ved postkontoret og apoteket der vel.

    Han legen, han sa det, at jeg hadde ‘følsom hud’, (eller noe sånt).

    Og faren min dro meg med, til den klesbutikken, hvor jeg fikk den Moskva-OL t-skjorta, ved en annen anledning.

    Og da sa en dame, (eller om det var en mann), som jobba der, at ull-undertøy, var bedre da, hvis man hadde følsom hud.

    Men den ull-strømpebuksa, den klødde jo bare enda mer.

    Så det var nesten som at noen straffet meg, for at jeg klagde på den ‘vanlige’ stillongsen, at den klødde, syntes jeg vel kanskje litt nå.

    Men men.

    Hvem vet hva som egentlig foregikk da.

    Etter dette, så begynte jeg å gå med en pysjamas-bukse, som jeg hadde fra da jeg bodde hos mora mi, istedet for å bruke en sånn syntetisk stil-longs, eller den fæle ull-stillongsen da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også på meg den pysjamas-buksa, i gymmen, på Berger skole, (husker jeg).

    Men ingen sa noe.

    Og etterhvert, så bare kutta jeg vel ut å bruke langt undertøy.

    Så jeg var kanskje den første, i klassen min, som kutta ut langt undertøy, om vinteren.

    Det er mulig.

    I militæret, så måtte jeg nesten bruke langt undertøy.

    (Siden jeg var i infanteriet, og vi var mye utendørs, på øvelse, og holdt til i Elverum, hvor det ofte er ganske kjølig, om vinteren, av noen meterologiske eller geografiske grunner vel.

    Men men).

    Men de lange underbuksene, i militæret, de var av bomull, husker jeg.

    Og de klødde ikke i det hele tatt.

    Så det skal militæret ha ære for, at de hadde langt undertøy, som ikke klødde, ihvertfall.

    Så det var kanskje sånt undertøy, som jeg burde ha fått, i den klesbutikken i Svelvik da, i 1980, eller når det var igjen.

    Lange underbukser av bomull og ikke av ull, burde jeg vel ha fått.

    Så det var kanskje noe lureri, med den klesbutikken, som var i et skipperhus vel, i Storgata i Svelvik, cirka ovenfor Adax der vel.

    (I samarbeid med faren min kanskje).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel såvidt om at faren min prøvekjørte Geledevagen-en, til Runar, da den var ny.

    Og at han kjørte opp, til Birkebeinerhytta, på Sand, med Runar i forsetet, og meg og omtrent alle ungene til Runar vel, i baksetet.

    Men det var mye snø, i den oppoverbakken.

    Og det som skjedde, det var det, at den bilen, den begynte så plutselig å miste veigrepet da, og skli bakover, som en slede, nesten.

    Så jeg vet ikke om faren min hadde kontrollen, men han klarte ihvertfall det, å skli bilen baklengs, ned den veien igjen da.

    Så det var ikke dårlig.

    (Uten at bilen velta, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før faren min flytta ned til Haldis.

    Så husker jeg det, at faren min plutselig kom på, at han hadde et papirkremmerhus, med rustne spiker-godteri, som han hadde lagt, i en av de øverste hyllene, i et av kjøkkenskapene da.

    Og som vi spiste opp da.

    Og de visste ikke jeg om, at vi hadde.

    Så hos faren min, så var det ikke sånn, at jeg visste om alt faren min hadde i skapene alltid.

    (Som det vel var hos mora mi).

    Jeg var vel litt mindre rastløs, i Hellinga 7B, siden jeg fikk ganske mye potetgull og cola, og godteri, osv., av faren min da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, (like etter at jeg flytta til Berger), så dukka mora mi opp, hos Ågot og Øivind, med et gave-sett til meg, fra London.

    Det var et sett, med en London-buss, en London-taxi, og en engelsk politimann til hest.

    Seinere, så valgte jeg valgfaget ‘De Britiske Øyer’, på Berger skole, med Leif Tangen, som lærer.

    Det var et interessant valgfag, hvor vi fikk høre på kassetter med Richard Herman, osv., hvor han fortalte om de britiske kongene da, osv.

    Jeg fortalte det, i en time, at jeg hadde fått det gave-settet, av mora mi, og tok det med, til en seinere time da.

    Og da ble de lekene sendt rundt, og Tangen greiet ut om det da, at det var en luke, bak i taxi-en, mellom sjåføren og passasjerene, som de sistnevnte kunne lukke igjen da, hvis de ville ha litt privatliv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tangen, (som seinere ble lærer på ungdomsskolen i Svelvik, og var en høyreist og svær kar, med stort, mørkt skjegg vel), han forklarte det, at politimannen egentlig ikke burde ha vært til hest.

    For det var det sjelden man så i London, at politiet var til hest da.

    Så sånn var det.

    Tangen forklarte også det, at grunnen til at rødt og blått, var det vanligste fargene, på draktene, til fotball-lag, i England.

    Det var fordi at de med blå drakter, de klubbene, (som Everton), de var for Høyre-folk.

    Og de med rød drakter, (som Liverpool), de var for Arbeiderparti-folk.

    Jeg vet ikke helt, om dette egentlig stemmer, nå.

    Jeg har også hørt det, at det kan ha med religion å gjøre, at røde drakter, er ‘protestantiske’ klubber, og blå drakter er ‘katolske’ klubber.

    Men jeg vet ikke hvor mye det er, i disse teoriene.

    Det er vel ikke sånn offisielt, ihvertfall, at den og den klubben er for Høyre-folk eller katolikker, eller noe.

    Så det er mulig, at lærer Tangen, var på ‘bærtur’ der.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg hadde også Skoleavis, som valgfag, i minst et år vel.

    Og jeg husker det, at jeg intervjuet Erik Thorhallson og Harald Sand, (begge i klassen over meg), siden de var med i Donald Duck-lekene, i henholdsvis kule og løping vel.

    De kom på 9-10 plass, begge to vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at noen av de andre, i den valgfag-klassen, var litt redde, for vaktmester Bullen.

    Så jeg fant ut det, at jeg skulle prøve å intervjuet han, for Skoleavisa.

    Han sa da, at da måtte jeg gå hjem til han, en dag, som vi hadde det valgfaget vel.

    Og han bodde på Øvre, (hvor jeg ikke var så kjent), og han pekte fra skolegården da, og opp på det huset, hvor han bodde.

    Jeg var ikke så kjent, på Øvre, som sagt, så jeg klatra opp det fjellet, som Øvre lå på da.

    Rett opp, fra skolegården da.

    (For jeg var vel vant til å klatre litt, i hagen til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, osv., hvor det også var noen fjell, mener jeg å huske).

    Jeg intervjuet Bullen da, (jeg spurte noen spørsmål, som jeg hadde skrevet opp på forhånd, på et ark). og gikk så tilbake til skolen da.

    (Da fant jeg vel den vanlige veien tilbake, tror jeg.

    Men men).

    Alle måtte ha en signatur, når vi skrev for Skoleavisa.

    Og jeg lurer på om min var ‘EOR’, altså Erik Olsen Ribsskog.

    (Noe som kanskje ikke var så populært, hos Ågot og Øivind og dem kanskje.

    Men men).

    (For jeg var vel fortsatt litt misfornøyd, siden jeg ikke fikk hete Mogan Olsen, så jeg kalte meg noen ganger, (mest for moro skyld vel, (eller hva man skal si)), Erik Olsen Ribsskog da, siden jeg ikke fikk lov å hete Erik Mogan Olsen eller Erik Ribsskog Olsen, som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene).

    Jeg pleide også noen ganger, å ta med Skolavisa, (som ikke hadde så utrolig mange utgaver, i året), på toget, til Larvik, når jeg skulle besøke mora mi.

    Og da pleide den å selge bra, husker jeg, mellom Holmestrand og Tønsberg der cirka vel.

    (Men de som kjøpte Skoleavisa, visste kanskje ikke hvor Berger var, men.

    Det gikk jo ikke tog dit, for eksempel, men man måtte dra til Drammen eller Holmestrand, for å ta toget, på 80-tallet.

    Siden Sande stasjon, (som er mellom Holmestrand og Drammen), var stengt, på den tiden, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren min hadde en forretningsforbindelse, som het Justnes, husker jeg, forresten, som var mannen, som importerte 80-talls-fenomenet ‘Water Snake’, til Norge, husker jeg, på 80-tallet.

    (Hvis noen husker den leken).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også Sjakk, som valgfag, ihvertfall et år, på Berger skole, husker jeg.

    (Antagelig fordi at bestefar Johannes lærte meg sjakk.

    Jeg kjøpte også sjakk til VIC-20, seinere på 80-tallet, husker jeg, og spilte en del sjakk, (en gang i blandt kanskje, hvis jeg ikke hadde noe annet å gjøre), mot VIC-20 da.

    Så sånn var det).

    Jeg ‘dreit meg ut’, i Sjakk-valgfag, en gang, for jeg klarte å tape, mot Kai Runar Bergum, lillebroren til Ole Tonny Bergum, (i klassen min, og som kjørte seg ihjel, senere på 80-tallet), husker jeg.

    Jeg husker også det, at Espen Melheim, (i klassen min), hadde det valgfaget.

    Og han var det ikke noe artig å spille mot, husker jeg.

    (Vi satt og spilte i bomberommet, i det valgfaget, husker jeg).

    Og grunnen til at han ikke var artig å spille mot, det var, husker jeg, at han fikk en øye-skade, etter å kræsja på slalom, eller noe.

    Så det ene øye hans var helt rødt da, der hvor det egentlig skulle ha vært hvitt.

    (Selv om han vel fikk tilbake normal farge på øyet sitt, etterhvert vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Øivind og faren min og Håkon, de spilte vel aldri sjakk, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at onkel Runar og sønnen hans Ove, noen ganger kunne spille sjakk, når de var på besøk, hos Ågot, fra Follo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Ove satt også en gang, i stua til Ågot og tulla med meg vel.

    Han sang på den Vazelina Bilopphøggers-sangen, som går sånn, ‘sitter her på trappa, venter på a Martha’.

    Også var han vel sånn at han nesten begynte å le vel.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Og da, så lurte jeg på det, om det var noe med hun Martha Haugen, som gikk i klassen over oss vel.

    For Carl Fredrik Fallan og meg, vi hadde vært på Onsdagsklubben, (het det vel), på Berger skole, og spilt bordtennis.

    (De hadde 3-4 bordtennisbord vel, samt Stiga fotball-spill og ishockey-spill, samt kurrong vel).

    Jeg kjøpte meg egen bordtennis-racket etterhvert og, (i Svelvik vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som Carl Fredrik og jeg, var der, så så vi det, at hu Martha Haugen da, (ei med lyst hår vel), bare satt på noen gymmatter, like ved døra, inn til garderobene vel.

    Så det var ikke mye bordtennis-spilling på henne der, virka det som, for å si det sånn.

    Gudene veit hva hu dreiv med der.

    Selv om det kanskje ikke var vår business.

    Men Carl Fredrik spurte henne da.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik, så jeg holdt vel mest kjeft vel, for jeg visste ikke helt hvem hu Martha var da.

    Men men, hu fortsatte vel bare å sitte der, tror jeg, som om hu var en liten unge, eller noe, da.

    (Enda hu var eldre enn Carl og meg, som vel ikke ville ha funnet på det, å bare sitte der sånn, på en gymmatte, vel).

    Jeg mener også at eldre ungdommer, som Dag Furuheim, osv., også vanka der.

    Og spilte bordtennis, osv.

    Så det var kanskje ikke bare for folk på barneskolen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Frode Holm dreit seg også ut, etter gymmen en gang, må man vel si.

    Han hadde sånne hudflak, som hang løst, på foten hans.

    (Sånn hvit hud, som man får, hvis man har gnagsår, eller vannblemmer, for eksempel.

    Bare at det ikke var noe vannblemme, men bare sånn løs, hvit hud vel).

    Da spurte han Ole Skjellsbekk, (eller om det var alle i klassen), om hva han skulle gjøre, med den løse huden da, under foten sin.

    Nei, bare riv av den løse huden og legg den på gulvet, sa Ole vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ole var kanskje klassens ‘sjef’, på en måte.

    Men men.

    En annen gang, (også i gymmen), så sa klasseforstander Allum det, at vi måtte tørke underlivet til slutt, når vi tørket oss, med håndkleet vårt, etter gymmen.

    (Noe sånt).

    Og da ’tilta’ Ole, og sa det, til Allum, at det ikke var så farlig, om man tørket først hodet, så underlivet og så føttene.

    Det var liksom ikke noe grisete, å gjøre det sånn.

    Så Ole og Allum var uenig om det var grisete, å ikke tørke underlivet til slutt, virka det som.

    (I gymmen, i fjerde klasse, eller noe, kanskje).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde på Berger, så lagde jeg noen utgaver, av Vitseposten, med ‘grovis’-tegninger, fra mannfolkbladene, til faren min, som han hadde liggende, i Hellinga 7B, husker jeg.

    (Siden faren min ikke hadde Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet, for å si det sånn.

    Og jeg kanskje jobba med Vitseposten, i en helg da.

    Og i helgene så pleide jeg ikke å være så mye, borte hos Ågot og Øivind.

    Men men).

    Jeg solgte vel Vitseposten, på Berger skole, noen ganger, i 3. klasse vel.

    Og en gang, så spurte vår klasseforstander, (i 3. klasse), Sissel Borgen, (mora til Erland i klassen og kona til rektor Borgen), om hun kunne få kjøpe en utgave, av Vitseposten da.

    Og det tror jeg at nok muligens var, en utgave, med de grovis-vitsetegningene i.

    Det var blant annet en vits, husker jeg, om en mann, med ståtiss, som hadde en julestrømpe på tissen, og ropte til kona si, noe sånt, som at ‘kom nå kjære, jeg har en overraskelse til deg, i sokken din’, eller noe sånt.

    Sånne vitser.

    Men men.

    Det neste som skjedde, var at Erland Borgen, ville være med bort til meg, på Sand, (til Ågot og Øivind), for å jobbe med Vitseposten.

    Jeg var egentlig ikke så kamerat med Erland, (som bodde på Øvre), så jeg trodde kanskje at det var noe galt.

    (Han egla seg liksom litt innpå meg da.

    Omtrent på samme måte, som Hans Martin Fallan gjorde en annen gang, litt seinere vel, da han også ville være med meg, bort på Sand da.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så jeg lot Erland Borgen, sitte øverst i trappa, til kjelleren, hos Ågot og Øivind, og se gjennom noen ukeblader, (som jeg allerede hadde klippet ut vitser i vel), etter vitsetegninger vel.

    Men Erland fant ingen vitsetegninger da, (naturlig nok).

    Så jeg var nok litt slem mot Erland da, for å si det sånn.

    Men jeg skjønte ikke det, hvorfor han plutselig skulle være ‘kamerat’.

    Han var egentlig bestekameraten vel, til Ole Skjellsbekk, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, at jeg ikke orka å ha som kamerat, siden jeg syntes det ble litt slitsomt.

    Så sånn var det.

    Så derfor var det litt rart, syntes jeg, at Erland også skulle være kamerat.

    Samtidig kunne jeg ikke nekte han å være med bort på Sand, syntes jeg, siden faren min kjente faren hans, (som var rektor på skolen vår da), og mora hans var klasseforstanderen vår, i tredje klasse da, (Tore Allum tok over fra fjerde klasse, hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    En annen gang, så ba Erland Borgen meg hjem til han, etter skolen.

    De hadde bordtennisbord, og Erland var veldig god.

    Så han slo meg 21-0, (eller noe), noe som var veldig flaut, husker jeg.

    Men da fikk han vel hevn, fordi at jeg hadde vært litt lumpen mot han kanskje, da han ville hjelpe meg, å jobbe med Vitseposten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg skrev om en Sankthansaften, på Berger, tidligere i dette kapitellet.

    Jeg var også på en Sankthans-feiring, på Bergeråsen, på Ulviksletta, sommeren 1979, tror jeg, noen måneder før jeg flytta til faren min.

    (Hvis det ikke var sommeren 1978 da).

    Nesten alle på Bergeråsen, (eller om det bare var Nedre), samlet seg på Ulviksletta, i skyggen av Ulvikfjellet, må man vel si, på St. Hansaften da.

    Det ble bare grillet, det ble ikke brent St. Hansbål, (av en eller annen grunn), som borte på Berger, noen hundre meter lenger syd, langs Drammensfjorden.

    Og festen var heller ikke nede i selve Ulvika, (nede ved fjorden da), men festen var på Ulviksletta, kanskje et par hundre meter, opp fra Ulvika da.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange der, men likte å klatre.

    Så jeg klatret opp, nesten helt på toppen, av Ulvikfjellet, og så ned på de andre ungene, og de voksne som grilla og spiste, osv., lenger ned da.

    Så sånn var det.

    Den neste St. Hansferinga, på Ulviksletta, i regi av Bergeråsen Vel, (sommeren 1980 vel), ble avlyst, grunnet at hun som var leder for St. Hans-komiteen, Ruth Furuheim, var mora til Thor Furuheim, som hadde dødd, i en snøhule-ulykke, i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, i Havnehagen 4, noen måneder tidligere.

    Så sånn var det.

    Da ble jeg litt skuffa, for jeg syntes at den St. Hansfeiringa på Ulviksletta, var litt artig da.

    Så jeg klagde til faren min, men han syntes det var greit, sa han, at det ikke ble noe arrangement, den sommeren, siden sønnen til hun i ledelsen i Bergeråsen Vel, (Ruth Furuheim), var død da.

    Faren min var ganske ofte innom Ruth Furuheim, og dem, i Olleveien vel, (like ved krysset til Havnehagen, der det står en telefonkiosk, like ved, for de som er kjent, på Nedre, på Bergeråsen).

    Og jeg var der også, i konfirmasjonen til Dag eller Per Furuheim vel, tror jeg, og faren deres, han var litt sånn i sorg, tror jeg, siden han ene sønnen var død.

    Han faren var ihvertfall litt sånn knytt, må man vel si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1981, så var det vel St. Hans-feiring, på Ulviksletta igjen.

    Og jeg lurer på om det var det året, som Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), plutselig utfordret meg, og ville slåss.

    Jeg stod sånn til, at jeg bare slengte han i bakken.

    (For jeg var litt våken, på St. Hansaften da, av en eller annen grunn).

    Seinere, så ville Hans Martin slåss igjen, en gang jeg gikk gjennom Havnehagen, og ble ropt til vel, av Hans Martin Fallan, og broren Carl, (som gikk i klassen min), som stod inne i Ulvikveien da, (hvor de bodde), en vei som var en sidevei, fra Havnehagen, og som startet, øverst i S-svingen, i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen).

    Jeg ble lokket bort til de Fallan-brødrene da.

    Og så ville Hans Martin slåss, og jeg begynte vel såvidt å slåss litt vel.

    ‘Å, velger du boksing’, sa Carl Fredrik, ‘det er Hans Martin veldig god i’, sa han.

    Uten at dette med boksing var noe særlig bevisst, fra min side.

    Jeg var vel litt forundret kanskje, og lurte nok på hva som foregikk.

    Noe jeg ennå ikke forstår vel.

    Men men.

    Kanskje dette var noe med Christell, som gikk i klassen til Hans Martin?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, et par år seinere vel, så hørte jeg det, mener jeg, at Hans Martin klagde på det, at jeg ikke gikk så mye ut, og rundt omkring, på Bergeråsen.

    Uten at jeg skjønner det, hva han hadde med det.

    Christell, var en gang oppe på en lekeplass, i Havnehagen, like ved der, som Petter og Christian hadde bodd, noen år tidligere.

    Og da jeg gikk forbi der, så så jeg det, at Christell stod nede i skogkanten, og kommanderte ei yngre jente, til å ta av seg buksa, (sånn at hun stod der, i bare underbuksa).

    Jeg gikk bort til Christell da, siden vi var stesøsken, (mer eller mindre), og kjente hverandre da.

    Men jeg ble ikke med på det hun holdt på med.

    Jeg prøvde å roe det ned.

    Men jeg regna nesten med det, at jeg kom til å få skylda for det her, siden jeg var gutt da.

    Så jeg gikk sjelden så langt opp i Havnehagen, etter det her.

    Det var ikke så mange folk jeg var kamerat med heller, oppi der, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg helt skjønner hva Hans Martin Fallan hadde med det å gjøre, om jeg gikk mye opp i Havnehagen, eller ikke.

    Jeg begynte jo etterhvert på ungdomsskolen, og slutta nok da, å gå på Onsdagsklubben, osv., og var vel bare på Berger skole, en sjelden 17. mai kanskje, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i 3. eller 4. klasse, på Berger skole.

    Så gikk jeg sammen med Christell og Nina Monsen, på vei ned Havnehagen.

    (Eller om jeg tok dem igjen der, eller noe).

    Og like nedenfor der han Kjetil Carlin, (som vel så på oss da), bodde, så sa Nina Monsen, var det vel, av dem, at jeg var kjekk da, eller noe.

    Og sånn skryt, fra jenter, var jeg ikke vant til.

    Så jeg begynte å drite meg ut litt da, og snurre rundt og rundt i veien osv., da.

    Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta det komplimentet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Stenseth Terrasse, utafor Drammen, så var jeg en nyttårsaften, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og da, så så vi en fallskjerm-rakett, som landet, like utenfor terrasse-blokka, som mora mi og dem bodde i da.

    Og da løp jeg ut, for å finne den fallskjermen da.

    (Det var en hobby, fra da jeg bodde i Mellomhagen vel, å prøve å finne brukte nyttårsraketter, dagen etter, osv. da.

    Men men).

    Og da, så dukka også nabogutten opp, (som jeg hadde fått låne skøyter av en gang, tror jeg, da Pia og jeg, gikk på skøyter der, den første gangen jeg var på besøk der vel).

    Han så at jeg leita etter fallskjermen, (som han også hadde sett), og gikk inn igjen vel.

    Han hadde også ei søster, som var et par år yngre enn oss vel.

    Hun sa det en gang, (som det ikke var snø der, tror jeg).

    At hvis et fjell, de hadde der, hadde detti ned, så hadde jeg og broren hennes, klart å løpe unna, men hun hadde nok ikke klart det, siden hun var jente, og et par år yngre vel.

    Noe sånt sa hu vel.

    Uten at jeg skjønte hva poenget hennes var.

    Hu virka høy og slank/atletisk vel, (ihvertfall for alderen vel), så jeg tror ikke at hu hadde løpt så sakte heller, for å si det sånn.

    Men men.

    Pia hadde jo hatt en venninne, i Larvik, som løp like fort som meg, husker jeg.

    Men men.

    Det var, når Pia dro meg med til Bøkeskogen, en gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    Så ville Pia at jeg skulle løpe omkapp, med ei jente, utafor Louvisenlund fotballbane, hvor Larvik Turn spilte.

    (Jeg hadde jo spilt en kamp for Fram, (på et aldersbestemt lag, i Farrishallen), et par år tidligere vel).

    Vi løp cirka like raskt, og plutselig så fikk vi begge, omtrent samtidig, en metall-wire, inn i magen.

    (Som var vanskelig å se, mens vi løp).

    Jeg kom meg først opp, og gikk bort til hu jenta da, som lå og vrei seg, på bakken, i en trang ola-bukse, med beina i været, husker jeg.

    Men men.

    Vi gikk så ned mot Larvik sentrum, og da tok plutselig Pia og venninna, noen mose-dotter, som de fant, i skogkanten, og holdt utapå buksene sine, utapå fitta da, (for å si det sånn).

    (Som om at de hadde hår på fitta, kanskje.

    Hvem vet).

    Så fortalte de det, at de en gang hadde griset til dame-doen, på Grand hotell, med såpe.

    Og at en mann, hadde fersket dem, og sagt at de måtte vaske veggene og sånn der, for å rydde etter seg da.

    Jeg svarte vel ikke så mye.

    Men jeg gikk ned i Larvik Sentrum, for å handle i butikkene der, noe jeg pleide å gjøre, hver lørdag, som jeg var i Larvik, siden jeg pleide å få med lommepenger dit, av faren min.

    Men men.

    Så gikk de to jentene kanskje til Grand Hotell, eller noe da.

    Hva vet jeg.

    Men jeg sa ikke noe til mora mi.

    (Som jeg aldri gikk så utrolig bra overens med vel).

    Men men.

    En annen gang, som jeg besøkte mora mi og Pia, i Jegersborggate.

    Så hørte jeg på radio, i soverommet til mora mi, (der den eneste radioen stod. Det var kanskje mora mi, som hadde slått den på).

    (Det var også vanlig der, å gå gjennom det soverommet, når man skulle fra stua til kjøkkenet.

    Og jeg husker også det, at jeg hadde hørt på fotball-landskamp, mellom Norge og Skottland vel, en gang, i det rommet, før Axel ble født da).

    Så slapp Pia inn ei jente, som het Laila, som bodde ikke langt fra Trygves gate vel, og som var et par år eldre enn meg vel.

    Laila, (som var en kraftig jente, for alderen ihvertfall, husker jeg), reiv meg ned på senga til mora mi, (som var og besøkte en venninne, eller noe), og tok hånda si nedi buksa mi, og begynte å kile meg på pikken.

    Jeg likte ikke dette, (det var jo nesten som en voldtekt, syntes jeg), og begynte å rive hu i håret, for å få henne til å stoppe.

    Hu stoppet ikke, så jeg reiv ut en håndfull av håret hennes, husker jeg.

    Men men.

    Så sa hu det, at broren hennes, (som var et par år yngre enn meg vel), klarte å få ståtiss.

    Og så lurte hu på, om jeg klarte å få ståtiss.

    Jeg sa til hu, at hvis jeg fikk se på hennes tiss, så kanskje.

    Men det ville hu ikke.

    Så det ble avslutta sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Uten at jeg vet hvorfor Pia slapp inn hu Laila, akkurat da jeg var på soverommet til mora mi, en lørdag morgen eller formiddag, for å håre på radio.

    Hvem vet.

    Men dette var den samme Laila, som sammen med Egil, (aka. Tin-Tin), hadde jaget meg på Domus, da jeg handla der, for mora mi, like etter at Axel ble født, et par år tidligere.

    (Før jeg flytta til faren min).

    Det var kanskje noe mora mi fikk istand, siden at hu ikke likte det, at jeg noen ganger spilte en krone, på kronespill.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så kanskje dette var noe fra mora mi, at hu hadde lagd et slags ‘plott’, med hjelp av Pia og Laila da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også ei annen jente, i Jegersborggate, en gang, da jeg besøkte mora mi, og hu dro til en venninne, eller noe.

    Det var muligens hun Desire, som jeg skrev om ovenfor, som lærte søstera mi, om hvilket hull, som tissen skulle i, osv.

    Hu jenta, begynte å synge på en ‘grovis-sang’, husker jeg, som gikk omtrent sånn her:

    ‘Han stakk den inn, serru serru, stiv som en pinn, serru serru’.

    Noe sånt.

    (Dette var vel en stund seinere, etter det med hun Laila, tror jeg).

    En gang, da jeg var i Larvik, så ville en som het Willy, ha slåsskamp mot meg.

    Han hadde to eldre kamerater, som var noen slags sekundanter da.

    Og Frode Kølner, var en slags sekundant, for meg.

    Jeg skjønte ikke hva dette var angående, så jeg var litt paff, og slåss ikke ordentlig, men stod for det meste bare der, og tok imot slagene, til han Willy da, som ikke slo så utrolig hardt, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Frode sa seinere, at jeg kunne jo ha slått litt da, og ikke bare stått der.

    Han trodde selv, at han nok ville ha slått litt tilbake, hvis det var han, som hadde måttet slåss.

    Pia sykla bortover i Jegersborggate, og skreik ut at ‘broren min har vært i slåsskamp, broren min har vært i slåsskamp’, osv., på min gamle jentesykkel vel, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), som Arne Thomassen kjøpte til meg, på Albert Bøe der, (enda jeg ikke ville ha jentesykkel), mens vi bodde i Mellomhagen, (3-4-5 år tidligere kanskje).

    Men men.

    Denne slåsskampen foregikk, i Jegersborggate, på den andre siden av gaten, fra der vi bodde, og et par hundre meter, nærmere Nansetgata vel.

    Men hvem de ‘sekundantene’ til Willy var, og hvorfor de ville arrangere en slåsskamp, mellom Willy og meg, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det skjedde mye rart i Larvik og, de helgene jeg var der, mens jeg bodde i Hellinga 7B, (og seinere i Leirfaret 4B da).

    Det er helt sikkert.

    (Selv om jeg kanskje ikke tok det som skjedde i Larvik, like høytidelig, som det som skjedde på Berger.

    Siden det var på Berger jeg egentlig bodde da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    I 4. klasse, var det vel, så skjedde det noen ting, i klasserommet vårt, som var ved siden av et rom, hvor de brant keramikk, osv., nederst i den gamle skolebygningen, til Berger skole da.

    Det var ikke noen dør, mellom vårt klasserom, og det keramikk-rommet, (eller hva det egentlig het).

    Og i en time, så kom plutselig Rune Bingen, ut av det keramikk-rommet, mens han holdt seg til hodet og sa at han hadde slått hull i hodet.

    Det var mye blod, i håret hans, og jeg sa fra om det her da, til klasseforstander Allum.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så lukta det oppkast, i klasserommet, og jeg fikk skylda vel, (for å ha kasta opp), av Ole Skjellsbekk vel, siden jeg kanskje så litt trøtt ut da.

    (Jeg hadde kanskje sitti oppe for lenge og sett på TV, siden faren min bodde nede hos Haldis.

    Hvem vet).

    Men men.

    Det første skoleåret mitt på Berger vel.

    Så ble det sagt, av noen gutter i klassen, at Ronald Lund, i klassen, hadde pult, med ei jente, oppe på Øvre, (hvor han også bodde), nede i en skråning, eller noe, vel.

    Dette hadde vel skjedd året før, tror jeg, da han gikk i andre klasse, vel.

    Noe sånt.

    Og jeg tror at det var sånn, at hu jenta bare lå der, og han gikk og pulte henne, etter noen andre kanskje.

    Noe sånt.

    For jeg trodde først ikke på det her da, at Ronald Lund, hadde pult, allerede i 2. eller 3. klasse.

    Så jeg spurte Ronald selv da, om det var sant.

    Og det var det da, sa han.

    Og han forklarte litt om hvordan det hadde skjedd da.

    Men jeg, jeg var bare noen få ganger, oppe på Øvre.

    (Nedre-folk, var ikke så ofte oppe på Øvre, og Øvre-folk var vel heller ikke så ofte nede på Nedre).

    Men men.

    Så jeg visste ikke hvem hu jenta, som Ronald Lund, hadde pult, kunne være, for å si det sånn.

    Men men.

    (Og ikke spurte jeg noe mer om det, etter det her heller.

    Jeg syntes vel, at det var litt tidlig, å ha sex.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å finne ut hvem den jenta var, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel lest et sted, at den seksuelle lavalder var 16 år kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Nede hos Haldis, så hadde en gang Jan Snoghøj, (Christells nest eldste bror), kjøpt seg en Falco-sang, på singel, som het ‘Der Kommisar’ vel.

    Og jeg leika med ballonger da.

    (Jeg var vel ti år kanskje).

    I gangen der da.

    Og åpna døra til Jan, (som var 17-18 kanskje, og som satt på rommet sitt, med noen kamerater da, og hørte på Falco/Der Kommisar da).

    Og jeg slo en ballong inn i rommet hans vel, (kanskje fordi han hadde erta meg, eller noe).

    (Det stod ‘Jeg er en vidiot’, på rommet til døra hans, et klistremerke fra Det Nye vel, om at folk som hadde video, var idioter da.

    Men men).

    Så ble Jan sur, for da ble det hakk i Falco-plata hans, mente han.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Jan måtte ha krykker, etter han brakk beinet, på seinvinteren 1980 vel, like etter at faren min traff Haldis.

    Så løp Jan på krykker, etter meg, (av en eller annen grunn), når jeg var nede hos Haldis og dem, en gang.

    Men men.

    Så jeg syntes nok at det var greit, at Jan ikke var med til Jugoslavia, for å si det sånn.

    Men men.

    Han var kanskje hos faren sin, Søren Snoghøj vel, i Danmark.

    Jan hadde masse plater, av Shu-bi-dua, (et dansk band), som han hadde fått av faren sin, kanskje.

    Jan hadde også masse flasker, av en slags snaps, som het ‘Gammel dansk’, stående på rommet sitt, sånn som jeg husker det, fra han var sånn 17 år vel, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ja, det begynner å bli seint, her på hostellet, klokka er halv tolv vel.

    Så jeg får dele det her kapittelet, i tre deler, (eller om det kanskje blir enda fler), tror jeg.

    For jeg har fortsatt en god del notater, til det her kapitellet.

    Så det her får bli ‘del 2’.

    Også får jeg se om jeg klarer å få skrevet ferdig del 3, seinere denne uken.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 14: Mer fra Hellinga 7B

    I Hellinga 7A, så bodde det et eldre par, som jeg sjelden så eller hørte noe til.

    Men de bodde i en leilighet som muligens var mindre enn vår.

    Det skal jeg si noe sikkert om.

    Like nedenfor huset vårt, så bodde de tvillingene, som var et par år eldre enn meg, (ikke Arnt og Eirik Lund, som bodde på Øvre, men et annet tvillingpar, som flyttet fra Bergeråsen, noen år seinere vel).

    Det var de tvillingene, som var med, da faren min lot meg styre cabin cruiser-en hans, innover i Drammensfjorden en gang, noen år tidligere, da jeg var på besøk på Berger, fra mora mi i Larvik.

    Så sånn var det.

    Fetteren min Tommy, ba meg også i bursdagen hans, det første året, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg var mye større, enn alle de andre som kom i bursdagen hans.

    Så jeg sa ikke noe, men prøvde å være høflig da.

    Jeg var jo ni år vel, og de andre guttene var sånn fem år da.

    Det var Ola Uglum osv., husker jeg, som var i bursdagen til Tommy.

    (Ola Uglum var lett å kjenne igjen, for han hadde en lys lugg da, og ligna litt på Emil kanskje.

    Og Tommy syntes visst at han var morsom, mener jeg å huske.

    Men men).

    En gang, så lå jeg over, hos Tommy og dem, mens Håkon og Tone, hadde fest.

    Tommy sa at foreldrene til Stefan og Daniel, (to gutter, med mørkt hår, i Ulvikveien), var der.

    (Noe jeg ikke trodde på da, men nå så tror jeg vel det, at Tommy hadde rett.

    Men men).

    Like etter at Tommy sa dette, så begynte Håkon og Tone, å løpe etter hverandre, og skrike, i gangen, i huset sitt, (hvor de hadde fest og mange gjester), i Havnehagen.

    Så noe var galt skjønte jeg.

    Uten at jeg skjønte hva.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Håkon og dem, lot meg også bli med ut å fiske en gang.

    (Selv om jeg ikke kan huske det nå, at dem hadde egen båt vel.

    Men men).

    Vi kjørte med en robåt, (med påhengsmotor da), til utafor Ulvikfjellet.

    (Det var Håkon og Tone, og ungene deres Lene, (som var døv) og Tommy, og meg).

    Så sånn var det.

    Vi fiska etter makrell, med agnsild vel.

    Og jeg fikk den første makrellen, mener jeg.

    Vi fiska med snører da, som vi bare slapp ut, over siden, (eller rekka heter det kanskje), av båten.

    Det var et søkke, på det snøret, cirka en meter ovenfor kroken kanskje.

    Også kunne man kjøpe agnsild, (en pakke med små, frosne sild), på Holmsbu et sted, husker jeg.

    Og så rev man av en bit, av den agnsilda da, og festa på kroken.

    Og så skulle man slippe snøret ned til bånn, og så dra opp så og så mange armlengder, (eller alen heter det vel), da.

    Kanskje 2-3 armlenger/alen opp fra bunnen av fjorden.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Etter det, så fikk jeg ikke fler makreller, men de andre fikk en god del da.

    Så til sammen, så fikk vi vel ihvertall ti makreller den kvelden, tror jeg.

    Men men, jeg klarte å få en makrell, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvis vi var i Oslo, og leverte senger, eller ute i andre ærend, og vi var tilbake i Drammen, før klokken 20, eller noe.

    Så likte faren min det, å handle, på CC, (Cash & Carry), et kjøpesenter, på Brakerøya vel, på Bragernes-sida, i Drammen.

    Der hadde de to matbutikker, CC Storkjøp og CC Matsenter.

    CC Matsenter var størst da, men CC Storkjøp var kanskje litt billigere da.

    Jeg husker jeg kjøpte en pose, med Shake-tyggegummi, på CC Matsenter, (som jeg fikk lov å legge opp i handlevogna av faren min da), den første tiden, som jeg bodde på Bergeråsen.

    Faren min var vanligvis grei sånn, han var mye enklere å spørre om å få godteri og sånn av, enn mora mi.

    Jeg ble nok kanskje litt bortskjemt, da jeg bodde hos faren min, når det gjaldt å få alt mulig da.

    Så det var som natt og dag, fra å bo hos mora mi.

    Mora mi hadde nesten alltid dårlig råd, og jeg fikk kanskje bare en tiendel så mye godteri, da jeg bodde hos mora mi, som da jeg bodde hos faren min.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, husker jeg, som jeg var på besøk hos mora mi Jegersborggate.

    Så hadde Pia funnet en kalkulator, (som var rimelig sjeldne, på begynnelsen av 80-tallet), som en mann hadde mista, på gata, sa hun.

    Og viste meg den kalkulatoren da.

    Så sånn var det.

    Pia fikk etterhvert nytt rom i Jegersborggate.

    (Det er mulig at dette var et par år senere).

    De bygde ut, over stua, hvor jeg mener det ikke var noe rom tidligere.

    Og det rommet begynte også å brenne.

    Pia hadde latt en søppelpose henge mot en varmovn, på rommet sitt.

    Så hadde Pia sett brannen, og smelt igjen døra.

    Så ringte de til brannvesenet, som løp opp trappa der med en brannslange, og slukka brannen da.

    Jeg leste om dette i en Larvik-avis, som mora mi hadde.

    Og mora mi og Pia, fikk skryt, siden de hadde lukket døra, til det rommet, hvor det brant da.

    (Men Pia sa at hun bare så brannen, og ble redd, og smelte igjen døra da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det ble etterhvert sånn, at faren min, tilbragte hver kveld og natt, nede hos Haldis.

    Så jeg ble sittende alene, nesten hver kveld da.

    Faren min kjente Tove Grønli, (ei dame fra Nord-Norge, som bodde i Havnehagen 4 vel).

    Og hu sa det, at hvis jeg ville, så kunne jeg bare dra opp til dem, om kvelden.

    Det sa vel også Håkon og Tone, men jeg likte meg ikke så bra der, etter den kranglinga og løpinga deres, den kvelden, som jeg lå over der, mens de hadde fest, den gangen.

    Men men.

    Men jeg pleide å dra opp til Tove Grønli og dem.

    Hu hadde to sønner, Petter og Christian, som var et år eldre og et år yngre, enn meg.

    Hu hadde også en samboer, fra Drammen vel, som het Willy, som var en god del yngre enn henne, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide noen ganger bare å dra opp til dem, om kveldene.

    Så sånn var det.

    Jeg ble kjent med de folka, på samme tid, som faren min ble sammen med Haldis vel.

    Noe sånt.

    Petter og Christian, kjente også Christell.

    Petter og Christian, hadde to marssvin vel, som de kalte for Whisky og Vodka.

    Og det var sånn, at da Christell og dem, skulle passe på Whisky og Vodka, så hadde enten Whisky eller Vodka blitt borte.

    (I en ferie da).

    Christian sa det, at Christell hadde en gang stått oppå en boks, eller noe, hjemme hos seg, i nattkjole vel.

    Og når hu hoppa ned fra boksen, så hadde nattkjolen hennes blåst opp, og hu hadde ikke hatt underbukse under.

    (Jeg vet ikke om det her var så sant, men.

    Det høres kanskje litt rart ut nå).

    Men men.

    Jeg ble som jeg skrev, i det forrige kapitellet, rimelig såret og knytt, heter det vel, når faren min plutselig en kveld, ikke kom hjem, fra et besøk hos ei som het Haldis, som jeg ikke visste hvor bodde.

    Jeg var bare ni år, og var ikke vant til å være alene hjemme.

    Hvis han hadde sagt fra på forhånd, at han ikke kom til å komme hjem, den kvelden, så hadde det sikkert vært greit.

    Men siden faren min ikke hadde gitt noe forvarsel, om dette, så ble det som noe vanskelig, syntes jeg.

    Så jeg ble litt sånn såret og lei meg og knytt, osv., da.

    Jeg ble jo med faren min, ned til Haldis, etter at han hadde mast mye.

    Jeg ville egentlig ikke, for jeg var litt trist da, ettersom faren min hadde begynt å være hos Haldis, istedetfor å være hjemme, om kveldene.

    Jeg ble til slutt med, da faren min sa det, at det var to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med.

    (Christell og Nina da).

    Så sånn var det.

    Men Haldis var ikke så fornøyd med meg.

    Jeg ble med faren min ned dit flere ganger.

    Men Haldis syntes ikke at jeg var høflig.

    Fordi jeg var litt sjenert, og sa ‘takk’ lavt da, hvis jeg fikk noe sjokolade, eller noe.

    Haldis var fra Vestlandet, og hadde et litt spesielt lynne kanskje, som var uvant for meg da.

    Hun kunne kanskje være litt lunefull, (heter det kanskje), og komme med utbrudd da, på sin vestlandske dialekt.

    (Haldis er fra Tysnes i Hordaland.

    Ikke langt fra Bergen vel.

    Så sånn er det).

    Men men.

    Så det skar seg tidlig, mellom Haldis og meg.

    Haldis syntes jeg var uhøflig, og trodde jeg ikke sa ‘takk’.

    Mens jeg egentlig sa ‘takk’, men sa det veldig lavt, siden jeg var sjenert og knytt og såret da, siden jeg syntes det, at faren min sviktet meg, og at Haldis og dem tok faren min fra meg da.

    Så sånn var det.

    For det var ikke bare sånn, at faren min flyttet fra meg, og begynte å bo nede hos Haldis.

    (Han kom bare opp en gang, hver morgen, før han dro på jobben, og smørte matpakke, som jeg skulle ha på skolen da.

    Ofte leverpostei eller hvitost).

    Det var også sånn, at det ikke var snakk om det, at jeg også skulle bo nede hos Haldis.

    Neida, jeg var bare som en gjest der da.

    Christell hadde to eldre (halv)brødre, nemlig Jan Snoghøj, som var ni år eldre enn henne vel.

    Og Viggo Snoghøj, (den ganske kjente dansk-norske bodybuilderen, som også har kalt seg Viggo Snowhill, under sin karriære, i USA), som var kanskje 11-12 år eldre enn henne.

    Så Christell var en attpåklatt, som det kalles.

    Men men.

    Christell kalte sin venninne, Nina Monsen, fra Ulvikveien, for ‘Nasse Nøff’, for hun lignet litt på Nasse Nøff, i Ole Brum da, sa Christell.

    Christell var to år yngre enn meg, og Nina Monsen var et år yngre enn meg.

    Men Nina Monsen hadde kanskje dumpa et år, (kan man vel tippe på, ihvertfall), for disse to jentene, gikk i samme klasse da.

    Nina Monsen, bodde egentlig hos onkelen sin, i Ulvikveien, (men hun var så mye nede hos Christell, og lå vel over der en del og, at faren min sa det sånn til meg, at det var _to_ jenter nede hos Haldis, (på min alder), som jeg kunne leke med.

    Men egentlig så bodde Nina Monsen hos onkelen sin da, (mora hennes bodde på Romsås, mener jeg, i Oslo, av en eller annen grunn).

    Selv om Nina Monsen nok kanskje var minst like mye nede hos Christell og dem.

    Det var nok nesten sånn, vil jeg si, at Haldis hadde adoptert Nina Monsen, (må man vel nesten kunne si).

    Det var ikke langt unna, ihvertfall, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så hjalp jeg faren min, med å rydde i noe matrialer, som lå i en uthus/skul/lagerbygning, borte ved et sted, som farmora mi kalte for ‘Saga’.

    Saga, det var der, som Jensen Møbler holder til nå.

    Mellom Jensen Møbler og Birkebeinerhytta, vil jeg si, (for de som er kjent på Sand).

    Så kunne vi lett se det, at noen hadde vært inne i det lager, og gjort fra seg, på gulvet.

    Faren min sa det, at ‘det er vel han Geri vel’, (altså Geir Arne Jørgensen aka. Geri).

    Så da jeg kom på skolen, neste dag vel, så sa jeg det til Geri, (som gikk i klassen min), at ‘faren min skal arrestere deg’.

    (Men faren min hadde sagt at han skulle anmelde Geir Arne.

    Men jeg blanda mellom ‘anmelde’ og ‘arrestere’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da jeg bodde i Liverpool, så kikka jeg i noen digitale dokumenter, som lå på nettet.

    Og da så jeg det, at min farfar, Øivind Olsen, hadde leid en tomt, på Sand, av Maren Bøhmer, like etter krigen, sammen med en Eastwood, (grandonkelen til Frank Eastwood, fra Berger, som vi møtte nede ved Tjøme en gang, Pia og meg, da vi var på båtferie med faren vår, og han og søstera hans, Anne, var på båtferie med faren sin, siden han, (Ernest Eastwood), var kamerat med faren min da. Så sånn var det).

    Så da hadde nok faren min rett, at de skjula der, også var våre.

    For den leiekontrakten hadde jo ikke gått ut enda da.

    Og det var vel sånn, at det var der, som Øivind hadde produsert fruktkasser, vil jeg tippe på, på søndagene, mens han jobba som snekker, i fabrikken til Jebsen, på Berger, med å lage noen slags stamper da, som ble brukt i tekstilproduksjonen.

    Så sånn var nok det.

    Så det var nok derfor at Ågot kalte de skjula for ‘Saga’.

    For Øivind hadde kanskje hatt en sag der da, før han bygde verkstedet, like ved, seinere i etterkrigsåra da.

    Så sånn var nok det.

    Mellom Saga og tomta som Strømm Trevare og huset til Ågot og Øivind stod på, så lå ‘Jordet til Lersbryggen’, som farmora mi kalte den enga, (må man vel nesten si at det var).

    Der hadde ingen bonde gjort noe arbeid, siden før krigen, tror jeg.

    Og Pia og jeg pleide å fange humler der, midt på 70-tallet vel, etter at Ågot og dem hadde foreslått at vi skulle gjøre det da.

    Så sånn var det.

    Fra det jordet kunne man også høre ‘gresshoppe-spill’, om sommerne, husker jeg, på 80-tallet.

    Ganske høyt, for det var nok av gresshopper der, for det var ganske mye ugress og sånn på det jordet, siden det ikke ble brukt til noe da.

    Så sånn var det.

    Det kunne også være sommerfugler der, husker jeg.

    Sånne Admiral-sommerfugler da.

    Hans Martin Fallan, (lillebroren til Carl Fredrik), var en gang med meg, og leika på det jordet, (av en eller annen grunn, så ville han være med til Ågot, enda jeg egentlig ikke var så kamerat med han. Men men), husker jeg.

    Det gikk strømledninger, (var det vel), over det jordet.

    (Hvis det ikke var telefonledninger da).

    Faren min sa en gang, at jeg kunne leike med noen lange jernstenger, (som var kanskje 4-5 meter lange), som lå på det jordet.

    Jeg lurer på om det var noen stenger han hadde brukt, da han lagde den havseileren, på begynnelsen av 80-tallet.

    Hvem vet.

    Men da jeg begynte å liksom skulle ‘leike’ med de jernstengene da, (noe som egentlig var rimelig kjedelig).

    Så så jeg det, at jeg kunne jo lett komme bort i de ledningene, som gikk over jordet da.

    Så det droppa jeg ganske fort, må jeg innrømme.

    Så det var kanskje litt uansvarlig, av faren min, må jeg vel si.

    Det samme var det, en gang, som det hadde vært storm.

    Og strømledninger, på hyttefeltet, like ved der farmora mi bodde, hadde falt ned.

    Da ba faren min og Ågot meg, om å gå å se, på de skadene, som stormen hadde gjort, borte ved hyttefeltet da.

    Men da kunne jeg jo lett fått støt og dødd sikkert.

    Så det var nesten som at de ville ha meg drept, husker jeg at jeg tenkte litt på, ihvertfall.

    De var ihvertfall veldig uansvarlige da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjente også en familie, som bodde ovenfor butikken til Oddmund Larsen.

    (Som jeg ikke husker navna på nå men).

    En gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, så husker jeg at faren min, hadde vært borte hos den familien.

    Så gikk han inn i huset til Ågot, husker jeg, og sa, mens jeg stod like i nærheten da, at hu syv år gamle jenta, (eller hvor gammel hu var), i den familien, hadde ‘lår som en tretten-åring’.

    (Av en eller annen grunn, så sa han det her da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen ganger, så sa Ågot noe sånt, som at ‘Runar og dem kommer til helga’.

    Og da var det onkel Runar og kona hans Inger, fra Kolbotn og seinere Vestby, (og enda seinere Son), som kom på besøk.

    Da dukka de gjerne opp, før faren min dro hjem fra jobben, (og jeg pleide å sitte på med han da).

    Så da pleide jeg å leike med mine søskenbarn, Ove og Heidi da.

    En gang, så hadde Geir Arne og Jan Stadheim og Jan Rune Havre vel.

    De hadde bygget snøborg, like ovenfor veien som ledet til innkjørselen, til huset til Ågot og Øivind da.

    Dette syntes jeg, (og muligens også Ove, og de andre i slekta mi), at var litt vel nærme.

    Det var kjent at jeg var uvenn med Geir Arne, og faren min likte heller ikke Geri da, (som han ble kalt).

    Men men.

    Så jeg fikk med Ove og Heidi, på å lage vår egen snøborg, noen meter fra deres borg da.

    Og så endte det, etter en times snøballkrig kanskje.

    Med at vi la en plan.

    Ove og jeg, vi holdt Geir Arne og dem i sjakk, på en eller annen måte, (som jeg skjønte at funka, etter å ha ‘kriget’ en stund mot dem).

    så hadde vi en plan, at når Ove og jeg, holdt Geir Arne og dem i sjakk, borte fra snøborgen deres.

    Så skulle Heidi gå bort til snøborgen deres, og rive ned den.

    Noe hu fikk gjøre uforstyrret.

    Vi var tre stykker, og de var også tre.

    Men da begynte de å si noe om at vi ‘måtte ha hjelp av jenter’.

    Men vi var jo bare to gutter, mens de var tre gutter.

    Så det var ikke urettferdig, vil jeg si, at vi hadde med Heidi også.

    Men men.

    Så etter det, så så vi ikke Geir Arne og dem, så nærme huset til Ågot og Øivind, igjen.

    Så Ove og Heidi og jeg, vi vant den snøballkrigen, vil jeg si.

    Og det var bra, for Geir Arne og dem ble litt vel nærgående da, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi lot alltid døra stå ulåst, på Bergeråsen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde vel aldri nøkkelen, til Hellinga 7B, tror jeg.

    En gang, (når faren min var i USA, eller noe, kanskje).

    Så var jeg hos Ågot da.

    Men så dukka Ove og dem opp der.

    Og da fikk jeg Ove til å bli med bort på Bergeråsen.

    (Hvor jeg egentlig bodde da).

    Og da var det låst der, (noe det aldri pleide å være).

    Så klatra vi inn vinduet da, og drakk noe øl, eller noe, (som jeg pleide å få lov til av faren min), som stod i kjøleskapet.

    (Bare litt da, bare for moro skyld vel).

    Men det var visst kjempeille da.

    For da hadde visst naboen, (det eldre paret som bodde i Hellinga 7A), ringt og sladra da, til faren min, eller Ågot da.

    Så sånn var det.

    Enda jeg ikke egentlig skjønte, hva jeg gjorde for noe galt.

    Jeg bodde jo egentlig i den leiligheten, så om jeg gikk inn vinduet der, når døra var låst, så gjorde jeg vel ikke noe galt da vel, syntes jeg.

    Men men, man kan ikke skjønne alt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ågot fikk meg også, et par ganger, (våren 1980 kanskje), til å sykle, (med Apache-sykkelen min), til Svelvik Kroa, i Svelvik, og tilbake.

    (Det var kanskje 6-7 kilometer, fra Sand til Svelvik.

    Noe sånt).

    Og da, så kjøpte jeg kanskje en brus på Svelvik Kroa da.

    Eller, jeg brukte vel den femmeren, som jeg hadde med meg, på å spille et spill, (Pac Man, eller noe, kanskje), som de hadde der.

    (Svelvik Kroa lå helt nord i Svelvik).

    En gang, så så jeg en avkappet ‘K’, som lå på asfalten, utafor Svelvik Kroa der.

    Den ‘K’-en var fra et bilskilt.

    KZ, var ganske vanlig, å ha på bilskilt, fra Kongsberg, eller noe, tror jeg.

    (KE var ihvertfall skilt fra Drammen, mener jeg).

    Så jeg tenkte det da, (noe jeg sa til faren min), at det var noen som hadde gjort et KZ skilt, til et Z-skilt.

    (Det fantes Z-skilt, på den tiden.

    Men det var bindestrek, på de Z-skiltene.

    Så de så omtrent sånn her ut vel:

    Z-12345

    Mens KZ-skiltene så sånn her ut:

    KZ 12345

    Så hvis noen kappet bort ‘K’-en, fra et KZ-skilt, og tegnet på en bindestrek, så kunne de kanskje forfalske skiltet, på en eventuelt stjålet bil sånn da.

    (Forestilte jeg meg ihvertfall).

    Så det her foralte jeg faren min da, at jeg hadde sett en sånn ‘K’, på bakken, utafor Svelvik Kroa, og at jeg mistenkte det, at det kunne ha vært noen som hadde forfalsket et skilt, til en bil da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind fortalte en god del ting, i stua til han og Ågot, om de andre i slekta mi da.

    Jeg spurte han, om hva han syntes om min morfar, Johannes, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    Og da sa han det, at Johannes kunne være sånn, at han foreslo en ting, i politikken, da han var kontorsjef i Hurum kommune vel, (på slutten av 60- og begynnelsen av 70-tallet), og så stemte mot det, når det skulle være avstemning.

    Øivind, (og muligens enten faren min eller onkel Håkon), sa også det, om min mors yngre søster, tante Ellen, at hun ble borte hele tida, da hu gikk på forsøksgym, i Oslo, som tenåring, og at bestefar Johannes måtte inn til Oslo, hele tida, for å leite etter henne da.

    Bestefar Johannes hadde visst fått grått hår da, og bestefar Øivind, sa det, at Johannes en gang, hadde møtt en annen mann, da han var inne i Oslo, og leita etter dattera si.

    Hva driver du med da, hadde han andre mannen spurt bestefar Johannes om, da han så han gående rundt i Oslo da.

    ‘Jeg leiter etter dattera mi. Du da?’, hadde Johannes sagt, (ifølge Øivind da).

    ‘Jeg leiter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart da, (ifølge Øivind).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øivind sa også det, (til faren min vel), at han syntes at det som tante Ellen, og mannen hennes, (Reto Savoldelli, fra Sveits), dreiv med, nede i Sveits da, var noe han var skeptisk til.

    Ellen og Reto, fikk nemlig et barn til, (datteren Rahel), for å prøve å lære deres eldste barn, sønnen Joakim, (som var et år eldre enn meg), å bli ‘normal’.

    Joakim var nemlig ‘mongoloid’, (het det ihvertfall i gamle dager), og Ellen og Reto, fulgte en teori, (som Øivind ikke syntes virket fornuftig da), at mongoloide barn, kunne bli ‘normale’, av å herme etter yngre søsken/slektninger da.

    Det Øivind egentlig ikke likte da, var at de fikk et nytt barn, med motiver han likte da.

    Han likte ikke det, at de fikk det yngste barnet, for å helbrede det eldste barnet.

    Det mente Øivind, at var tvilsomt moralsk sett da, (sånn som jeg skjønner det nå, ihvertfall, og vel også skjønte det da).

    For det var kanskje manglende respekt da, for menneskelivet, hvis man ser på et barn, (eller et menneskeliv da), først og fremst som et middel da, for å helbrede et annet menneske.

    Det ble liksom sånn, at Ellen og Reto ikke respektere mennesker helt da, (vil jeg vel si), hvis jeg skal fullføre det, som Øivind sa da, i 1979 eller 1980 vel.

    At Ellen og Reto kanskje ser på mennesker som en ‘ting’ da, hvis man fullfører det Øivind prata om da, for mer enn 30 år siden.

    Så det har jeg ikke tenkt så mye videre over.

    For det er veldig sjelden egentlig, som jeg har møtt tante Ellen, (og Reto har jeg vel bare møtt to ganger), siden hun bodde i Sveits.

    Men tante Ellen har kanskje et litt tvilsomt moralsk syn på menneskeliv da.

    At hun utnytter mennesker kanskje, hvis jeg skal fundere videre, på det Øivind nevnte, til faren min vel, rundt 1980 da.

    (Så en liten advarsel mot tante Ellen, er kanskje på sin plass?

    At hun ikke helt har respekt for mennesker/menneskeliv kanskje.

    Hvem vet.)

    Men men.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fortalte også Øivind det, i begynnelsen, da jeg bodde på Berger, at min mors samboer da, Arne Thomassen, pleide å dra på travbanen, omtrent hver søndag vel.

    Da fortalte Øivind det, at han ikke likte ‘travbane-folk’.

    Han mente at travbaner var noe folk burde holde seg unna da.

    Så jeg skjønte det, at Øivind ikke likte det, at Arne Thomassen gikk på travbanen, særlig bra.

    Folk som gikk mye på travbanen, var vel ofte kriminelle, (mer eller mindre ihvertfall), var det vel, som Øivind mente, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som Øivind var nede på verkstedet vel, så babla faren min, noe til Ågot, om at noen i slekta hennes, vel var fra Finnskogen.

    Jo, det var riktig det, svarte Ågot da, til faren min.

    (Uten at jeg skjønte det, hvorfor faren min spurte henne, om det her da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde en kamerat, (som han hadde tjenestegjort sammen med, i militæret vel), som var politimann, i Oslo.

    En gang så dro faren min meg med hjem til han da.

    Han politimannen, prata med faren min, om at han hadde kjøpt noen spesielt fine whiskey eller cognac-flasker, (eller noe sånt), mens han var i Libanon, eller noe sånt vel.

    Politimannen, sa det til faren min, at den flaska skulle han drikke på 50-års dagen sin.

    Og den flaska skulle han drikke da og da, da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var litt kjedelig, å høre på den her pratinga, om når han politimannen, skulle drikke den og den fine flaska da.

    Så jeg begynte å gå litt rundt i leilgheten hans, imens, når han og faren min, prata, inne i stua da.

    Og inne på soverommet hans, (var det kanskje), så fant jeg en sånn liten svart adressebok, på gulvet.

    Den syntes jeg så artig ut da, (nesten helt uimotståelig vel), så den var jeg litt dum og tok med meg da.

    Men men.

    Faren min spurte meg noen dager seinere, på Sand, om jeg hadde tatt den boka.

    Men jeg nekta da.

    (Jeg hadde vel kasta den boka uansett da, tror jeg.

    Men men).

    I den boka, så stod det fullt av damenavn og telefonnumre da.

    Så jeg hadde nok tatt han politimannen sin hemmelige bok, for kjærester, eller hva man skal kalle det.

    Men men.

    Kanskje det var damer, som han hadde latt slippe å få fartsbot osv., mot at han fikk lov til å skrive opp navnene deres, i den hemmelige boka si?

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at en gang, når jeg satt på med Christell, ikke lenge etter at hun fikk lappen, inn til Drammen, fra Bergeråsen.

    Så smalt det fra Christell, ‘faen, purken’.

    Så kjørte visst Drammenspolitiet, (eller noe), bak oss da.

    Så spurte jeg Christell, hvorfor det var så farlig, om politiet kjørte bak oss.

    Men da svarte ikke Christell noe særlig klart.

    Så kanskje hu hadde blitt utsatt for sexpress, eller noe, av en politimann, tenkte jeg da.

    I forbindelse med at hu ble stoppa på grunn av noe brudd på trafikkregel, eller feil med bilen, for eksempel.

    Hvem vet hva det egentlig var som Christell banna for da.

    For Christell hadde jo ikke drukket, eller noe, så det var jo ikke sånn at hu gjorde noe ulovlig.

    Hu kjørte jo bare en vanlig biltur, på Svelvikveien, for å si det sånn.

    Så jeg kan ikke skjønne at hu egentlig hadde noen grunn til å være nærvøs.

    Hu hadde vel ikke rana en bank, for å si det sånn?

    Hvem vet hva hu var nervøs for.

    Men etter det, så lurte jeg litt på politiet, og hvordan de behandla damer i begynnelsen av 20-årene, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første skoledagen, på Berger skole, så gjorde jeg leksene skikkelig nøye, etter skolen og etter å ha vært borte hos Ågot, husker jeg.

    Jeg ville gjerne være flink på skolen og sånn da, og være flink gutt, liksom.

    Men, da jeg kom på skolen dagen etter.

    Så var det bare jeg som hadde gjort alle leksene, mener jeg å huske.

    Frøken, (Sissel Borgen, mora til Erland i klassen og kona til rekor Borgen), fikk nesten ‘anfall’, i klasserommet, og spurte de andre i klassen, hvorfor de ikke hadde gjort leksene, like ordentlig, som det jeg, (den nye gutten i klassen, fra Larvik), hadde gjort da.

    Da syntes jeg plutselig at det ble rimelig flaut, å være den eneste, som gjorde alle leksene.

    Så etter det, så slutta nesten jeg og, å gjøre lekser.

    For jeg hadde ikke lyst til å skille meg ut da, på det nye stedet, som jeg hadde flytta til.

    Det syntes jeg at ble rimelig flaut, når frøken brukte meg som ‘englebarn-eksempel’, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Likevel, så hadde jeg en god ballast, vil jeg si, fra årene på Østre Halsen og Torstrand skole.

    Jeg satt jo foran i klasserommet, de to første årene, på de to skolene, og der stod hver pult for seg, så det ble mindre fokus, på medelevene, og jeg fulgte med bra i timene, og man skilte seg vel kanskje mindre ut der da, hvis man gjorde alle leksene, for å si det sånn.

    Men men.

    Så jeg var vel en av de beste i klassen, også på Berger skole, vil jeg si.

    Hvis det var spørsmål, fra læreren, (vi fikk Tore Allum som klasseforstander, fra fjerde klasse, av en eller annen grunn), så svarte jeg ofte riktig da.

    Og Tore Allum, han sa vel en gang, (før Erik Ree også begynte i klassen vår), at Erik, han er en ‘kjernekar’, mener jeg.

    Men men.

    (Selv om det også var litt flaut).

    Og jeg husker det, at skoleoppgavene, de gjorde jeg kjemperaskt, så det var sjelden at jeg behøvde å gjøre lekser, for jeg fikk gjort unna det meste, i timene.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi barnebarna til Ågot, vil pleide å spille fotball, i hagen til Ågot, om sommerne.

    Dette var noe vi begynte med, vel før jeg flytta til Berger og.

    Siden vi noen ganger var samlet, i ferier osv.

    Det gikk ganske hardt ut over spesielt blomstene, i hagen til Ågot, men Ågot var snill, (må man vel si), og lot oss spille fotball der da, på den fine plenen da.

    Vi brukte en høy enebærbusk, eller noe, som den ene målstangen da, og en jakke, eller noe, som den andre målstangen vel.

    Og en tjukk og veltrimmet hekk, stoppet for det meste ballen, når keepern ikke klarte å ta et skudd, eller ballen gikk utafor da.

    Men Ågot ga vel til slutt opp, å ha noe særlig med blomster, i den hagen.

    Men mye morsom fotballspilling, ble det for Ove, Heidi, Tommy, søstera mi vel, og kanskje en sjelden gang Lene og til og med en gang Christell vel, (som gikk dårlig overens med Ove da husker jeg), i den hagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ikke sånn, at jeg dro med kamerater, for å spille i den hagen.

    Der gikk nok grensa.

    Det var bare oss barnebarna, tror jeg, som kanskje aller nådigst, fikk lov å spille fotball i den hagen, blant de fine blomstene og hageplantene til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men vi barnebarna hadde det ihvertfall morsomt om sommerne der, husker jeg, når vi kunne spille fotball, på den fine plenen.

    Vi spilte vel til og med fotball der, i konfirmasjonen min, mener jeg, (hvor faren min ikke ville være med, hverken i kirka, eller i middagsselskapet, men mora mi dro dit, hele veien fra Larvik eller Tønsberg vel. Så sånn var det).

    Så jeg fikk grønske, på en hvit finbukse, som Haldis dro meg med til en klesbutikk, ved Saga kino, i Drammen, for å kjøpe, før konfirmasjonen min da, våren 1985 vel.

    Så sånn var det.

    Rosa skinnslips og vel også hvit jakke, fikk jeg vel også, til konfirmasjonen min, av Haldis, mener jeg å huske.

    Men men.

    Faren min viste meg også det, en av de første månedene, som jeg bodde på Berger, at han og onkel Håkon, tok ut 800 kroner, hver, hver uke, i lønn, fra Strømm Trevare da.

    (Hvor mye bestefar Øivind tok ut, det veit jeg ikke, for å være ærlig.

    Men det var muligens det samme.

    Det stod vel kanskje ikke i den boka.

    Det er mulig at han egentlig hadde gått av med pensjon da og.

    Det er mulig.

    Han var vel i midten eller slutten av 60-åra da vel, og gjorde mest enkelt rutinearbeid, mener jeg, på verkstedet.

    Selv om det hendte, husker jeg, at han klarte å kutte av seg et par tupper vel, av fingra sine, og måtte inn til legen i Svelvik, for å sy, på den her tida, husker jeg.

    (Og han fikk da kjeft av faren min, i stua til Øivind og Ågot da, husker jeg.

    Men men)).

    Faren min viste meg også det, at helt nylig da, så hadde Håkon og han selv, gått over, til å begynne å ta ut 1000 kroner hver seg, i uka da, i lønn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte jo også Håkon, på den her tida, om hvorfor han gikk hjem før faren min.

    (Håkon gikk alltid hjem klokka 16, på slaget, må man vel si.

    Mens faren min vanligvis jobba minst til klokka 17.

    ‘Jeg har kjærring og ungær jeg’, svarte Håkon da, litt irritert vel.

    Noe som var litt uforståelig ihvertfall, for meg, for faren min hadde jo en sønn han og, (nemlig meg da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Håkon fikk altså like mye i lønn, som faren min, fra Strømm Trevare.

    Så det er mulig at faren min jobbet mye med sine egne prosjekter, etter at Håkon gikk hjem.

    (Selv om jeg egentlig tror at det var mest sannsynlig, at faren min jobba mye overtid, fordi de var litt forsinka noen ganger kanskje, med produksjonen.

    Sånne ting.

    Hvem vet).

    En av de første månedene vel, som jeg gikk på Berger skole.

    Så spurte plutselig en dag, Ole Christian Skjellsbekk, om jeg ville være med han og Hege Rønjom, (ei jente i klassen vår, som gikk for å være finest i klassen vel. Mente ihvertfall Carl Fredrik Fallan, mener jeg å huske), til Svelvik, for å selge lodd, for Berger skole da, (eller om det var for Berger IL).

    Rektor Borgen, hadde en stor pose eller sekk, på kontoret sitt, i nybygget, (vi hadde klasserom, nederst i det eldste skolebygget, på den tiden, som vel er revet nå, hvis jeg har forstått det riktig).

    I den sekken, så hadde rektor Borgen noen gaver, som for eksempel sprettballer, som elevene fikk en av, for cirka hvert tjuende lodd de solgte, eller noe.

    Jeg prøvde først å selge lodd, på Sand, og så noen hyttegjester, borte ved hyttefeltet, like ved Jordet til Lersbryggen, (det hyttefeltet heter Bascomti vel, etter en som hadde hus der, i gamle dager vel).

    Dette var midt på vinteren, og jeg måtte vasse i snø, husker jeg, på parkeringsplassen, til hyttene der da.

    Men begge de karene, (som jeg overrasket der vel), ville kjøpe lodd.

    De kjøpte for fem kroner hver, tror jeg det var.

    Så det var ikke dårlig.

    Det var mer enn det folk vanligvis kjøpte lodd for ihvertfall, husker jeg, når jeg ringte på hos dem.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var noen som hadde drevet med kjøp og salg av en hytte kanskje, som jeg møtte på, og kanskje overrasket litt da.

    Siden begge to var høflige og hyggelige, og begge ville kjøpe lodd, til inntekt for Berger IL, var det vel kanskje, (hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Så en dag, noen dager seinere, så fikk jeg vel penger av Ågot da, og dro bort til bussholdeplassen, ved butikken til Oddmund Larsen, etter å ha spist en ganske rask middag vel.

    Og på den bussen, så satt som avtalt, Ole Christian Skjellsbekk og Hege Rønjom da, i klassen min.

    (Så den avtalen funka bra, som vi hadde avtalt om på skolen da, at vi skulle møtes på den og den bussen, inn til Svelvik da.

    Så sånn var det).

    Da vi kom til Svelvik, så ville de to andre, at vi skulle gå opp til Ebbestad, eller noe.

    Også gikk vi langt opp i ‘hutta-heita’ da, i Svelvik.

    Og jeg måtte nesten markere det, syntes jeg, at vi hadde forskjellige loddbøker, og ikke samarbeidet, om å selge lodd, egentlig.

    Så jeg sa det, at dem to fikk selge lodd på den ene sida av veien, også solgte jeg lodd, på den andre siden av veien da.

    Så vi solgte ganske mange lodd, inne i Svelvik da.

    Selv om inntekten var til Berger IL vel.

    Så det var kanskje litt rart, vil jeg vel si.

    (At vi solgte Berger-lodd, i Svelvik.

    Men men).

    Men jeg var jo ny, på Berger, (jeg hadde jo vokst opp for det meste, hos mora mi, i Larvik-distriktet, må jeg vel si), så jeg måtte nesten stolte på de to andre folka, nemlig Ole og Hege da.

    Så sånn var det.

    Og året etter, i fjerde klasse, så hadde plutselig Hege Rønjom og de, flytta til Svelvik da.

    Så da mista vi den peneste jenta, i klassen, husker jeg at Carl Fredrik Fallan var sur for vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om maten, som jeg fikk av bestemor Ågot, i det forrige kapitellet.

    Men jeg glemte å skrive det, at tirsdag, det var en spesiell dag, i huset til Ågot og Øivind.

    For Ågot, hu gjorde unna hovedhandlinga, for husholdningen, i butikken til Oddmund Larsen, på tirsdager og fredager.

    Og tirsdager var også bladdag.

    Så da pleide jeg alltid, de første årene jeg bodde på Berger, å få Donald Duck, av bestemor Ågot da.

    Og en flaske Coca-Cola!

    (En sånn 0.35 liter flaske da).

    Så jeg var kanskje litt bortskjemt.

    For jeg fikk også cola, hver dag vel, av faren min.

    (Så jeg ble tidlig ‘coca-coliker’, som det vel kalles).

    Og jeg fikk også mye godteri, av faren min da.

    For eksempel, så sa faren min det en gang, til bestefar Øivind, husker jeg.

    At han hadde lest det et sted, at hvis unger fikk mye godteri, en bestemt dag i uka, så spiste dem mindre godteri, tilsammen.

    Noe sånt.

    Så jeg fikk noen fredager, 4-5 sjokolader, (eller, det var vel også godteposer, osv.), og sånn, husker jeg, av faren min, i butikken.

    Og da begynte nesten bestefar Øivind, å grine, tror jeg, når han så meg med alt det godteriet.

    For så mye godteri, det fikk de vel ikke engang til jul, kan jeg tenke meg, da bestefar Øivind var ung.

    (De fikk vel en appelsin til jul, tror jeg.

    Hvis det ikke var Arne Thomassen som fikk det.

    Hvem vet.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men det roa meg kanskje litt, tror jeg, at jeg fikk så mye godteri, på et par-tre fredager, husker jeg.

    Selv om det nesten var usømmelig, med så mye godteri, tror jeg at jeg syntes ihvertfall, innerst inne.

    Så den ordningen stoppa opp etterhvert.

    Jeg tror også at butikkdamene, hos Oddmund Larsen, kanskje syntes at vi var litt rare, siden jeg fikk så mye godteri, de fredagene da.

    Hvem vet.

    Men men.

    Men Ågot serverte også fisk, hver tirsdag.

    Det var stekte torskefileter, (fra Findus eller Frionor), mener jeg.

    Med stekte poteter da.

    Og jeg pleide en stund, å drikke cola, til den fisken, husker jeg.

    (Jeg hadde ‘De Britiske Øyer’, som valgfag, på Berger skole, og husker jeg at sa til Ågot, at dette var kanskje litt som ‘fish and chips’, som de pleide å spise, i England.

    (Selv om Fish and Chips-retten, i England, har fisk, som har ‘batter’ på seg, altså en slags fritert skorpe vel, av fett og brødsmuler vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men)).

    Så etterhvert, så syntes jeg, at det smakte kokt torsk, (som jeg syntes hadde en litt ekkel bismak, enkelte ganger, av all cola.

    Jeg var litt bortskjemt kanskje, som sagt).

    Så den ordningen med fisk og cola, den ødela forholdet mitt, til yndlingsdrikken min, syntes jeg, etterhvert.

    Så jeg måtte be Ågot om det, om jeg fikk lov å drikke vann, eller juice da, til fisken.

    Også cola etterpå.

    For ellers så ble det sånn, husker jeg, at jeg syntes at det smakte fisk, av all colaen jeg drakk.

    Og da ødela det litt for helge- og kvelds-‘kosen’ min, osv., må man vel kalle det.

    For jeg pleide å trøstespise fælt, siden jeg ble mobba på skolen etterhvert, og bodde alene da.

    Så jeg ønsket ikke å forbinde cola med fisk.

    For fisk var egentlig noe av det værste jeg visste.

    Ihvertfall så syntes jeg det var det værste, av den maten, som jeg fikk, da jeg bodde på Berger.

    (Selv om jeg nok var rimelig bortskjemt da, for å si det sånn.

    Men reker likte jeg, husker jeg.

    Og stekt makrell syntes jeg også var ganske godt.

    Det var kanskje bare den torsken som var litt harsk, det er mulig.

    Jeg husker det, at jeg ikke tålte den hvalbiffen, som mora mi og Arne Thormassen noen ganger serverte, i Larvik da.

    For den smakte harsk, syntes jeg, og hadde en ettersmak som minte om tran, husker jeg at jeg syntes.

    Så det var kanskje bare den transmaken, som jeg ikke fiksa, det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg tror også at Ågot hadde noe kjøttboller, eller noen oppdelte kjøttkaker, eller pølsebiter, i den ertesuppa, som hu pleide å lage, og servere med pariserloff til da.

    Smøret hun brukte, det var sætersmør, husker jeg.

    Altså en salt type smør, som jeg vet, etter å ha jobbet som butikksjef i Rimi, at det ikke selges så mye av, nå for tiden.

    Det smøret var nok veldig usunt, hvis man tenker sånn, som moderne folk, nå til dags tenker, om kosthold da.

    Så farmora mi, hu kjente ikke til det som nesten alle veit om nå til dags, om et moderne kosthold, med lite fett og salt, osv.

    Sånt hadde nok ikke farmora mi hørt så mye om.

    Selv om faren min prata om kolestrol i egg, og sånt, husker jeg.

    Og de kjøpte vel både lettmelk og helmelk, tror jeg, på 80-tallet.

    Men farfaren min, han fikk nok i seg for mye fett og sånt.

    Han spiste sirup, på brødskiva, noen ganger, husker jeg.

    Og hadde skikkelig mage, husker jeg.

    Han satt jo mest i sofaen og løste kryssord så.

    Og stod mye stille, mens han jobba nede på verkstedet.

    (Han stod bare stille ved enkelte maskiner, og borra noen hull, i noen elementer osv., da, mener jeg å huske.

    Men men).

    Men det var ihvertfall skikkelig godt, husker jeg at jeg syntes, med sånn ertesuppe, som Ågot lagde, med noen ‘kjøttrester’ i kanskje da, og pariserloff, med sætersmør da.

    Det var vel nesten livretten min kanskje, på 80-tallet, sammen med Pizza Grandiosa da.

    Men men.

    Noen ganger, så fikk Ågot også tak i multer, og da lagde hun multekrem til meg, husker jeg.

    Og det var også kjempegodt, husker jeg.

    Det må jeg vel si, at er favorittdesserten min, sammen med is kanskje.

    Og kransekake, lagde Ågot også til jul, (som var kjempegod), og også lefse, som var hardere enn den lefsa man får kjøpt i butikkene.

    Hu lagde lefsene i kjelleren, på en takke, heter det kanskje, som hu lånte ei en kone vel, (tror jeg ihvertfall).

    Også var det smør og sukker på de lefsene da.

    (Jeg lurer på om det kan ha vært Numedalslefser, som de het.

    Hvem vet).

    Noen ganger, så kjøpte også Ågot multesyltetøy, som det også gikk ann å lage multekrem av, husker jeg.

    Og det var også veldig godt, husker jeg.

    Men men.

    Etter middagen, så pleide jeg å få klementiner, hvis det var nærme jul, husker jeg.

    Og kanskje noe sjokolade, hvis jeg ble der til barne-TV begynte.

    Noe som skjedde ganske ofte.

    Jeg husker at jeg så Jul i Skomakergata der, nesten hver kveld vel, sammen med Ågot da.

    Så sånn var det.

    Og Ågot fikk meg også til å se Rytmisk Sportsgymnastikk, på TV, husker jeg.

    (Kanskje hu prøvde å få meg til å bli mer ‘jentegæern’, hva vet jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Ågot kunne heller ikke fordra Haldis, og Ågot og jeg, forbannet nesten Haldis, ikke rent sjeldent da.

    (Siden hu hadde ‘rappa’ faren min da, tenkte jeg på det som, ihvertfall).

    Ågot sa det, at hu Haldis hu skjenka øl, før det ble tomt i glasset.

    Og da glemte folk, hvor mye dem hadde drikki da.

    (For Haldis hadde vel jobba på en kro, tror jeg, i Danmark, eller noe vel.

    Siden hennes første ektemann, Søren Snoghøj, (faren til Jan og Viggo), var dansk da).

    Men men.

    Og etter at faren min ble sammen med, og flytta ned til Haldis, (må man vel si at han gjorde), så ble det nesten helt slutt på det, at ‘storfamilien’ vår, feira jul osv., sammen.

    Og det ble vel slutt på grillfester, i hagen til Håkon osv., mener jeg å huske, (som jeg hadde vært på, i ferier hos faren min, osv).

    Det ble nok ikke slutt på grillinga og festinga, hos Håkon, men faren min og Haldis, (og jeg), ble vel ikke bedt dit da, etter at faren min traff Haldis.

    Men men.

    For Håkon kunne heller ikke fordra Haldis, og kalte henne noen ganger for ‘Halv-tiss’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Haldis jobba på CC Elektro, som var en el-butikk, i andre etasje, på CC kjøpesenter, i Drammen da.

    Haldis var lam i den ene armen, etter at hennes andre ektemann, (var det vel), Oddbjørn Humblen, hadde kastet henne ut av en glassdør, ble det vel sagt, ihvertall.

    (Selv om Oddbjørn Humblens sønn, Bjørn Humblen, som var medlem i Johanniterordenen, i cirka ti år vel, fra slutten av 90-tallet, skrev til meg, på e-post, da jeg bodde i Liverpool, at det var Haldis selv, som løp gjennom den døren.

    Men men).

    Det ble sagt, (av faren min vel), at Haldis sin eldste sønn, Viggo, trente så mye, fordi han ville være i stand til å beskytte mora og søsknene sine, fra en av Haldis sine tidligere ektemenn vel.

    (Altså enten Søren Snoghøj eller Oddbjørn Humblen da).

    Så sånn var det.

    Viggo jobba også litt borte på verkstedet, til faren min.

    Viggo var jo bodybuilder, og vant EM for juniorer, i København, for Norge vel, i 1983, husker jeg.

    (For jeg var med faren min og Haldis og dem, til Danmark, og så på det mesterskapet, noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Men faren min sa det, om Viggo, at han klarte ikke å løfte mye, på verkstedet, selv om han hadde store muskler.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så det var ikke sånn, at Viggo jobba så mye, nede på verkstedet, til faren min og dem.

    Ågot spurte meg også, et par ganger, om ‘hva var det han eldste sønnen til Haldis het igjen, var det Hugo?’.

    (Og da måtte jeg svare det, at han het ‘Viggo’ da).

    To ganger spurte vel Ågot meg om det her, (med noen måneders mellomrom vel), og begge gangene så lurte hu på om han het Hugo.

    Men men.

    Enten Viggo eller Jan, jobba også med å legge murstein, til en gipsplatefabrikk, som ble bygget på Grunnane, på den her tida, (på begynnelsen av 80-tallet), mener jeg å huske.

    Men men.

    Så Haldis ble nesten som Olsen-familiens svar på Yoko Ono, (kan man vel kanskje si).

    Siden hun liksom splittet opp faren min og brødrene hans da, og også faren min og meg og Ågot vel, kan man vel si, at Haldis splittet opp, (mer eller mindre, ihvertfall vel. Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da faren min prata med coupieren, på Kiel-ferja, forresten, (som jeg skrev om det forrige kapittelet vel).

    Så spurte han vel om ting, som om det var noen sånne spesielle triks, som coupieren kunne gjøre, for å få kula til å lande der og der da.

    (Om han hadde en hemmelig pedal, for eksempel.

    Eller om han kunne sende kula på en spesiell måte kanskje, for å få den til å lande her eller der da.

    Sånne ting.

    Men men).

    Jeg fikk mast meg til et pengeskrin, av rød blikk, (heter det vel), og med kode, en gang, som faren min og jeg, var i bokhandelen, i Svelvik.

    Etter det, så fikk jeg også plutselig en dag, en mer solid safe, av faren min, laget av jern vel, til å ha i en skuff da.

    Så sa Ågot det, (enten når jeg fikk de safe-ene, eller tidligere), at jeg kunne få en skuff, i reolen til henne og Øivind, til å ha tingene mine i, som jeg hadde der borte, på Sand da.

    Og i årenes løp, så fikk jeg først to skuffer og så tre skuffer vel, i den reolen, til å ha tingene mine i da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første julene, som jeg bodde, på Berger, så fikk vi en reklame-brosjyre, for lekebutikken i Svelvik, i posten.

    Lekebutikken lå ovenfor bokhandelen i Svelvik, og var egentlig samme butikk da, (det var bare å gå opp en trapp, og man kunne vel betale for ting fra lekebutikken nede i bokhandelen og, for eksempel, tror jeg vel, hvis jeg skulle tippe. Men men).

    (Bokhandelen i Svelvik het vel Thors Bokhandel, mener jeg å huske, på den tiden.

    Og det heter den kanskje muligens enda, for alt hva jeg vet.

    Jeg har ikke vært så mye i Svelvik, siden 80-tallet, for å si det sånn.

    Men men).

    I den brosjyra, så var det en radiostyrt bil da, som jeg syntes at virka så kul.

    Det var en radiostyrt Mercedes, som kosta drøye 400 kroner vel.

    Jeg skulle få den til jul da, av faren min, fikk jeg mast meg til.

    Men da vi kom til den bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, noen dager før jul da.

    Så var de utsolgt for den radiostyrte bilen, i lekebutikken, i Svelvik da.

    Jeg hadde jo gleda meg skikkelig, til å få den bilen, så jeg ble nesten på gråten da.

    Men men.

    Men jeg lekte også med Lego, og da fikk jeg to dyre Lego-ting, av faren min, (som onkel Runar tok meg med for å kjøpe, av en eller annen grunn, i romjula, var det vel kanskje), på varemagasinet Lyche, i Drammen.

    Det var togbane og togstasjon, (som passet sammen da), mener jeg å huske.

    Og de to Lego-settene, kostet tilsammen rundt 1000 kroner vel.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så jeg ble litt glad, for det var en fin julegave.

    Men jeg hadde jo togbane fra før, (som jeg hadde fått av onkel Martin, da jeg bodde i Mellomhagen.

    En togbane som jeg hadde med til faren min, mener jeg å huske, for jeg husker jeg brukte transformatoren, da jeg begynte å interessere meg for elektronikk, seinere på 80-tallet).

    Men men.

    Så onkel Runar syntes vel at jeg var bortskjemt da.

    Og 1000 kroner var også mye penger, rundt 1980.

    Så jeg var nok ganske bortskjemt, ja.

    Men etter å ha jobbet som butikksjef, så vet jeg jo det, at man ikke bør være utsolgt for særlig mange ting, før jul.

    Og dette var vel en av de lekene, (den radiostyrte Mercedesen), som fikk størst plass, av lekene, i den reklamebrosjyren, for den leketøyskjeden da, som lekebutikken i Svelvik, var medlem av da, (hvis jeg husker det riktig).

    Og jeg var ikke helt fornøyd, selv om jeg fikk Lego-sett, for mer enn det dobbelte, av hva den Mercedesen kosta.

    Men men.

    Fordi jeg syntes at en radiostyrt bil, hørtes mye artigere ut.

    Men men.

    Så den lekebutikken i Svelvik, den var kanskje ikke så godt drevet da, siden den ble utsolgt for en av de mest populære lekene kanskje, før jul da.

    De kunne kanskje sagt det, (som vi pleide å si på Rimi), at de skulle få tak i den leken, i en annen butikk.

    (Eller ihvertfall tilbudt seg å ringe kanskje, (som vi også kunne gjøre på Rimi), til noen av de andre lekebutikkene, i den kjeden da, og spurt om de hadde fler av de radiostyrte bildene, på lager da.

    Men så ikke).

    Og noen dager, (eller om det var etter jul), så fikk jeg slengt det etter meg, på skolen, husker jeg, fra Anders Røkås, i klassen over meg, at jeg hadde begynt å grine, i lekebutikken da.

    (Eller han sa det om meg, til noen andre folk, høyt da, sånn at jeg hørte det).

    Så det var derfor jeg skrev det, i et det forrige kapitellet vel, at mora til Anders Røkås, muligens jobba i bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik, får hun begynte å jobbe i banken.

    Men det kan også ha vært sånn, at hu var innom i lekebutikken, da faren min og jeg var der, eller at hu kjente en av damene, i lekebutikkene, og sladra litt med henne, på fritida, eller lunsjpausen da.

    (Og så prata høyt om det her, under middagen hjemme, etter jobben kanskje).

    Hva vet jeg.

    Noe sånt kanskje.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Tone, (kona til onkel Håkon), sa det en gang til meg, husker jeg, (på den her tida, på begynnelsen av 80-tallet vel), at Tommy, (fetteren min), bare hadde lagt seg ned, under et epletre, (eller noe), i hagen deres, en dag.

    Og latt som at han var død da, eller noe.

    Også hadde Tone sett det her da, (i et av vinduene, i huset deres vel), og fått sjokk da, og løpt ut.

    Også hadde det bare vært Tommy som tulla.

    Men men.

    Håkon sa også noe om Tommy.

    Og det var det, at han hadde gått i søvne, en natt, og gått inn på kjøkkenet deres, i Havnehagen, og tissa oppi ketchupflaska.

    Så da Håkon skulle ha ketchup på oste-brødskiva si, (som han pleide å ha), så hadde bare kommet noe tyntflytende greier, ut på brødskiva hans, (eller noe).

    Så der var det mye rart som foregikk, i den familien, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg hadde vært på besøk, på Sand, fra mora mi i Larvik, tidligere på 70-tallet, en gang.

    Så hadde jeg fått mast meg til en sånn grønn boks, med ‘Slime’, en gang, som faren min og Pia og meg vel, hadde vært, innom bokhandelen/lekebutikken, i Svelvik.

    Også hadde jeg klint det grønne, ekle leke-slimet da, på dørhåndtaket, til døra til Ågot.

    Så hadde Ågot tatt av slimet, og det hadde falt ned, mellom trappa og huset da, (hvor det var en glippe, husker jeg, på 5-10 centimeter kanskje. Men men).

    Men en gang så stod jeg der, også kom Inger, som var gravid, med Susanne vel.

    Og da, så ble Runar sur på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    (Han mente jeg hadde gjort noe galt da).

    Og en gang, som jeg var på do, på doen til Ågot, når Runar og dem, også var der.

    (Jeg bæsja da, for å si det sånn).

    Så gikk Runar, på do, etter meg, og da kom han rett ut, husker jeg, og sa det, at jeg hadde bæsja, på setet.

    (Men det syntes jeg hørtes rart ut, husker jeg.

    For jeg pleide ikke å gjøre det, for å si det sånn.

    Mora mi pleide å sjekke etter meg, og klagde, hvis det var noe galt, når jeg gikk på do, da jeg bodde hos henne, husker jeg, (for jeg tulla med dobørsten en gang, husker jeg, i Storgata, (da jeg var sånn 3-4 år vel), sånn at det kom bæsj på den, for jeg skulle liksom vaske doen da, for jeg huska det, at dem hadde en sånn dobørste hos Ågot også da, og jeg forsvarte meg med at Ågot gjorde det sånn. Men men).

    Men Runar viste Ågot og meg da, (og alle andre som ville se vel), at det var noe bæsj på setet da.

    Men når jeg tenker på dette nå, så lurer jeg på det, om det kan ha vært Runar selv, som har tatt bæsj fra seg selv, eller noe, og klint på setet da.

    For jeg kan ikke huske det, at jeg har vært plaga med det, hverken før eller siden, at det har pleid å komme bæsj, på setet, når jeg har gått på do.

    Men men.

    Hvem vet.

    Det virker litt rart ihvertfall, syntes jeg nå.

    Så et lite varsko, for onkel Runar, han hadde nok et horn i siden til meg, vil jeg nok si.

    Husker jeg, fra den gangen som Inger var gravid, med Susanne, (eller om det var Øystein), og Runar ble så sinna på meg, bare fordi jeg stod på trappa til Ågot der.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, den første vinteren, som jeg bodde på Berger vel.

    Så gikk Geir Arne Jørgensen og jeg, samtidig, hjem fra skolen.

    Vi kjegla vel litt, må man vel kanskje si.

    Geir Arne tøffa seg og kasta en isklump, som lå langs veien, på en bil, som kjørte forbi da.

    Så måtte jeg også tøffe meg, syntes jeg, (siden vi var uvenner da, og jeg var ny på Berger, så vi liksom tøffet oss, for hverandre da).

    Så kasta jeg også isklump.

    Men den bilen stoppa med en gang da, i den bakken, før butikken til Oddmund Larsen, på Sand der da, (etter at man har gått forbi Gamlehjemmet der, for de som er kjent).

    Også var det Lensmannen i Svelvik.

    Eller to lensmenn, tror jeg det var.

    (De kjørte i en sivil bil da.

    Og var vel ikke i uniform, mener jeg å huske).

    Og dem spurte meg hva jeg het da.

    Jeg syntes det var urettferdig, at jeg skulle bli skrevet opp, på grunn av det her da, når det egentlig var Geir Arne, som hadde starta, med den her kastinga, av isklumper, på biler da.

    Og jeg liksom måtte være like tøff da, siden jeg var ny på Berger/Sand da, syntes jeg.

    Men men.

    (Og jeg syntes det var flaut å bli skriv opp av politiet da.

    Hva nå det egentlig innebærte).

    Så jeg bare fant på et navn, og sa det, at jeg het ‘Kåre Kristiansen’.

    Og da, så sa Geir Arne det, at ‘nei, du heter Erik Olsen du’.

    Noe sånt.

    Også skreiv politiet opp Erik Olsen da, (eller om det var Erik Ribsskog).

    Så Geir Arne både begynte den her kastinga, av isklumper, (og han ville ikke la meg gå ifred da, på skoleveien).

    Og han sladra også, til politiet i Svelvik da, om at jeg jugde på navnet mitt.

    (For jeg hadde aldri fått tilsnakk av politiet, for noe før, de årene jeg hadde bodd hos mora mi i Larvik.

    Så jeg fikk litt sjokk da.

    Og fant på et falsk navn da.

    Så sånn var det).

    En gang, som jeg gikk forbi et hus, i Hellinga vel, på vei til skolen, (hvor faren min seinere sa det, at en politimann bodde vel).

    (Det var et sånt ‘vokt dem for hunden’-skilt der, ihvertall).

    Så mener jeg at han politimannen, stod utenfor leiligheten sin, når jeg gikk til skolen, en morgen, og sa høyt til seg selv, noe sånt som, at ‘det er han som oppga falsk navn til politiet, ja’, eller noe.

    Men politiet skjønte nok ikke det, at Geir Arne og jeg, hadde et sterkt uvennskap, og derfor brydde oss mest, om å tøffe oss, for hverandre, og jeg ihvertfall, brydde meg mindre om det, hva folk i forbipasserende biler, måtte mene.

    Fordi jeg kunne nesten ikke vise meg som svak, ovenfor Geir Arne Jørgensen, for da hadde nok han banka meg opp, og tulla fælt med meg, omtrent hver dag, resten av 80-tallet, (og sikkert senere også), vil jeg nok tippe på.

    Men men.

    Faren min advarte jo farmora mi og meg, mot Geir Arne Jørgensen, husker jeg, før det her da.

    Og derfor var jeg spesielt på vakt, ovenfor han da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så så jeg også det at en hjulkapsel, falt av den grønne Mercedes stasjonsvogna, til Havre, som hadde Sandbu Tepper, når jeg gikk fra ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot.

    Jeg tror jeg tok med den hjulkapselen, til faren min.

    (For jeg syntes at Mercedes var en fin bil da).

    Og faren min hørte vel med Havre.

    Men jeg fikk vel beskjed om det, at jeg bare kunne beholde den hjulkapselen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1980, så dro onkel Runar sin familie, og onkel Håkon sin familie og Stenberg-familien, (en familie fra Bergeråsen, som vår slekt kjente godt da), og faren min, Haldis, Christell og meg, til Jugoslavia.

    Hva som skjedde under den ferieturen, tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapitellet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 13: Hellinga 7B

    Det er noen ting, som jeg har kommet på nå, som jeg glemte å skrive om, når jeg skrev om tiden, da jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    En ting jeg har kommet på, var noe som skjedde, etter at vi kom hjem fra den hytteturen, (i Telemark vel), da bestefar Johannes, fikk låne en hytte, i en juleferie vel.

    Det var da bestefar Johannes, skulle ha skikonkurranse, hver dag, og jeg syntes det var så masete der, med en masete bestemor Ingeborg innedørs, på hytta, og skikonkurranse hver dag, ute, så jeg sattt meg på utedoen en dag, for å få noen minutter for meg selv, for min å ikke gå fra forstanden, eller hva man skal si.

    Men men.

    På veien tilbake, til Larvik-området, så stoppa både Ingeborg og Johannes, og mora vår, på en bensinstasjon, i Larvik, som ligger mellom Munken kino og Herregården.

    Jeg måtte vel på do, var det vel, og fikk en femtiøring vel, av mora mi, for å legge i et sånt myntinnkast, som man hadde på denne tiden, på toalettet, på blant annet den bensinstasjonen.

    Så sånn var det.

    Så hadde ikke bestemor Ingeborg låst døra ordentlig, (tror jeg ihvertfall, at feilen må ha vært), så vi åpna døra til doen, og der satt bestemor Ingeborg på doen da.

    Det burde vel ikke vært mulig, å legge mynter, på den mekanismen, til dodøra, hvis doen var opptatt.

    Men bestemor Ingeborg hadde kanskje ikke låst døra ordentlig da?

    Hva vet jeg.

    Både mora mi og jeg ble skremt ihvertfall, da vi så bestemor Ingeborg, (tror jeg det var, ihvertfall), sittende på doen, på bensinstasjonen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting jeg husket på, var fra da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Jeg skulle liksom lære søstera mi Pia, å snakke litt bedre da.

    (Jeg var vel fire år cirka vel, og søstera mi to og et halvt da.

    Noe sånt).

    Også sa jeg til Pia, noe sånt som ‘si hus’, eller noe.

    Også sa Pia ‘si hus’.

    Så hu var jo litt dum da, må man vel si.

    (Det er kanskje lov å være så dum, når man bare er to og et halvt år gammel.

    Det er mulig).

    Men men.

    Jeg husker også en gang, som vi pleide å bo i Mellomhagen vel.

    Da pleide jeg å være hjemme i helgene, og se på vinteridrett, på TV.

    Også var det et stort mesterskap, i skøyter, i Larvik.

    (På Fram-banen vel).

    Og da kjørte mora mi opp, på en høyde, og stoppet bilen, og lot meg se ut av vinduet.

    Så kunne jeg se et skøyteløp da, i skøyte-EM, (eller om det var VM), langt nedenfor oss.

    Jeg så bare på det løpet, et kort øyeblikk da.

    Så sa mora mi noe om at dere kunne jeg se at de gikk på skøyter, eller noe.

    Uten om jeg vet om dette var for å gjøre narr av meg, (siden jeg så mye på idrett, på TV), eller om det var for å være snill.

    (Mora mi var egentlig sjelden snill.

    Hu var ofte sarkastisk.

    Også mot Pia og meg vel.

    Og jeg husker ihvertfall det, at jeg ikke likte den sarkasmen så bra.

    Når man var 4-5-6-7 år, så var det ikke så lett å ta igjen, når mora mi var sarkastisk.

    Og til og med nå, kan jeg ikke alltid si det sikkert, om når mora mi var sarkastisk, eller ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var nok litt barnslig og umoden, som barn.

    For en gang, så husker jeg det, at jeg tulla med søstera mi Pia, borte hos bestemor Ågot.

    Jeg kjeda meg nok, eller noe.

    Og skulle tulle med Pia da.

    (Vi barnebarna til Ågot, vi fikk lov til å leke, i hele huset, til Ågot, og løp gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Mens vi prøvde å kun hoppe på noen spesielle felter, (fliser var det vel), som var farget på en spesiell måte, på gulvet.

    Det var nesten som på et sjakkbrett.

    Noen fliser var liksom sjakkmønstrede da.

    To og to fliser.

    De var vel røde og de skulle vi liksom hoppe på da, oss barnebarna.

    Og så over på dørkarmen, inn til kjøkkenet.

    Hvor det også var noen fargede fliser, tror jeg.

    Og så i spisestua og stua, så var det bare ‘lov’ å hoppe på teppene.

    Sånn kunne vi leke, i en time kanskje, oss barnebarna.

    (Når vi var små da).

    I mangel på noe annet å gjøre vel.

    Og det fikk vi lov til, av Ågot og Øivind, som satt i stua da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så skulle jeg tulle med Pia, når jeg var på doen, til Ågot.

    Det er litt vanskelig å skrive om, for det er litt flaut.

    Men jeg tenkte det, at hvis jeg hadde tissen min foran nøkkelhullet, på doen.

    Så ville ikke søstera mi kunne se noen ting, annet enn at det var helt svart, og ikke skjønne at det var tissen min da.

    Men men.

    Så jeg ropte på Pia, da jeg var ferdig på do.

    Også sa jeg, at hun ikke fikk lov til å se, før jeg sa fra.

    Også putta jeg tissen min foran nøkkelhullet da, og spurte Pia om hun kunne se noe.

    Men men.

    Men Pia lo litt, før jeg sa at hun kunne se.

    Så jeg lurer på om hun smugkikka.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev også om det, at jeg ville ha Halsen I.F.-bag, da jeg bodde i Mellomhagen, på Halsen.

    Men, det var altså bare fordi at mora mi spurte meg, om jeg ville ha en sånn bag.

    Det var ikke sånn, at det var jeg som maste, om å få en sånn bag.

    Så hvis mora mi ikke hadde spurt meg, så ville jeg nok ikke tenkt på det engang, å spørre om å få en sånn bag.

    Så det med den Halsen-bagen, det var mora mi sitt påfunn, bare for å få med det.

    For det var kanskje litt dumt, å gå rundt med en sånn Halsen I.F.-bag, hvis man ikke spilte på Halsen.

    De andre som gikk rundt med sånn bag, de spilte kanskje på Halsen, alle sammen, for alt hva jeg vet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noe annet jeg tenkte på, var det, at søstera mi Pia, sugde så lenge på tommelen.

    Jeg husker at vår mor, (og vel også Arne Thomassen), pleide å klage på Pia, om dette.

    Pia sugde vel på tommelen, til hun ble tenåring nesten vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, mens vi bodde i den hytta, ute i Brunlanes.

    Da var det en lørdag, som vi ikke fikk lørdagsgodt.

    Og Pia dristet seg til å spøre Arne Thomassen, om vi ikke skulle få ‘barnetime-godt’.

    NOe sånt.

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg hadde fått juling, av Arne Thomassen, (siden mora mi ikke likte at jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, hos supermarkedet Thorfinns, i Larvik), at Pia spurte.

    Hvem vet).

    Jeg husker også fra Jegersborggate, at Pia var så glad i kaviar-pålegg på tube, (det ene slaget fra Mills vel).

    At Arne Thomassen, en dag, ved frokostbordet, (var det vel), sa det til Pia, at ‘hvis du spiser mer kaviar nå, så kommer det til å tyte ut av ørene på deg’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at søstera mi Pia, noen ganger sov i senga til mora mi og Arne Thomassen, i første etasje, da vi bodde i Jegersborggate.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Over til flyttingen til Bergeråsen.

    Det som skjedde, var at faren min, dukka opp hos mora mi, en ettermiddag, var det vel.

    Mora mi ville prate, under fire øyne, med faren min, så jeg fikk ikke lov å være i stua, sammen med dem.

    Men jeg fikk med meg det, at mora mi klagde på meg da, og sa et eller annet stygt om meg da, til faren min.

    Og det likte jeg ikke.

    Så da mora mi kom opp i andre etasje, hvor jeg var, så ble jeg rasende på mora mi, (siden jeg ikke likte at hun prata ‘dritt’ om meg, til faren min).

    Så jeg fikk ekstra krefter kanskje, av dette raseriet, (for jeg var jo bare ni år, og mora mi var jo voksen).

    Så jeg dytta mora mi overende, og satt meg oppå henne, oppe i andre etasje, siden jeg var så sinna, over de tingene, som mora mi sa om meg, til faren min.

    (Mens faren min var nede i andre etasje da).

    Hva er det du gjør, sa mora mi, og syntes vel det var litt morsomt, tror jeg.

    Jeg lot henne gå da, og sa ingenting.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde å slå henne, eller noe.

    Jeg ble bare så sinne på henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi sa også det, at Apache-sykkelen min, den fikk jeg ikke lov å ta med meg, for den hadde jeg jo fått, av bestefar Johannes, (nemlig hennes far da).

    Men jeg hørte ikke på mora mi, for jeg var rimelig glad i sykkelen min.

    Så før faren min dukka opp der, så hadde jeg sykla opp til en grøft, i Øvre Jegersborggate, kanskje femti meter fra huset vårt da.

    Faren min hadde en stor amerikansk varebil, av merke Ford.

    Muligens Ford Lincoln Continental.

    Faren min hadde to sånne store, amerikanske varebiler.

    Eller stasjonsvogner, var det.

    Den andre var vel en Ford Lincoln Continental.

    Men jeg tror det her var den første.

    En bil med elektriske vinduer og polstrede dører, i blå skai vel.

    Og frontlykter som først ble synlig, når tenninga ble skrudd på vel.

    Så den bilen var ganske kul i 1979, for å si det sånn.

    Det var noe helt annet enn folkevognboblene til mora mi og Arne Thomassen.

    Men men.

    Air-condition var det vel en av de amerikanerne til faren min som hadde og, tror jeg.

    Jeg mener at faren min kjøpte disse amerikanske bilene, av et import-firma vel, som holdt til i Sylling, utenfor Drammen da.

    Hvor faren min pleide å ta med meg, et par ganger.

    (Men han ba meg sitte i bilen vel).

    Så sånn var det.

    Så når vi kjørte fra mora mi, (og jeg skulle flytte til faren min da), så ba jeg faren min, om å kjøre innom Øvre Jegersborggate.

    Også fant jeg sykkelen min, i grøfta der, (hvor jeg hadde hivd den, 2-3-4 timer tidligere kanskje).

    Også heiv jeg sykkelen bak i bilen da.

    Så fikk jeg med meg den, til Berger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I klassen min, på Berger, så visste jeg hvem to av folka var.

    Det var Erland Borgen, sønn av rektor Leif Borgen og vår klasseforstander, Sissel Borgen.

    (Det var fordi, at et drøyt år, før det her, så var det meningen at jeg skulle gå på Berger skole.

    Så faren min tok meg med hjem til rektor Borgen, og de, på Øvre, på Bergeråsen, (vi bodde på Nedre).

    Og da sa rektor Borgen det, til sønnen sin Erland, at han måtte hilse på meg, for jeg skulle gå i klassen hans.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot og Øivind, (hvor jeg var, men ikke faren min var).

    Og da låste jeg meg inn på do.

    Men mora mi og de gikk ikke, så etter 15-20 minutter, eller noe, så låste jeg meg ut igjen.

    For mora mi hadde lovt meg ny sykkel osv., (den Apache-sykkelen), som jeg skulle få av bestefar Johannes da.

    (Og jeg kunne jo ikke stå inne på doen hele kvelden heller.

    Men men).

    Jeg kjente også Geir Arne Jørgensen, (kalt Geri).

    Han bodde bare et langt steinkast fra Ågot og Øivind der.

    Og en sommerferie, (muligens sommeren 1977 eller 1978), så hadde jeg blitt kjent med han.

    Jeg fylte bursdag, 25. juli.

    Og jeg var litt furten, fordi jeg ikke fikk ha bursdagsselskap.

    Så etter et par dager, så sa Ågot det, at jeg kunne ha bursdag, to dager etter at bursdagen min egentlig var.

    Altså 27. juli.

    Og da sa Ågot at jeg måtte skrive innbydelse.

    Hu fant et postkort, i den øverste lange skuffen, på kjøkkenet.

    Og skreiv bursdaginnbydelse, for meg, på det kortet da.

    Og så gikk jeg ned til Geir Arne og dem, (som bodde i ei hytte, (som var grønn vel), ned mot Snippen, (hvor Berger IL pleide å arrangere Drive-in Bingo, om sommerne).

    Jeg banka eller ringte på døra, og ba om å få snakke med Geir Arne da.

    Også ga jeg han det innbydelseskortet da.

    Men han ville ikke komme i bursdagen min.

    Seinere, så fikk jeg vite det, at Geir Arne, han var født 27. juli 1970.

    Altså to dager etter meg.

    Så han hadde vel da bursdag selv, tror jeg, på den dagen, som jeg var hos dem, med det innbydelseskortet, til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ågot fikk ei dame, og noen andre unger, (som jeg ikke egentlig visste hvem var vel), til å dukke opp i bursdagen min.

    Og når jeg gikk fra Bergeråsen, for å dra i bursdagen min, borte hos Ågot, på Sand, den sommeren, (i 1977 eller 1978 da).

    Så gikk de bursdagsgjestene, den samme veien som meg.

    Men jeg kjente dem nesten ikke, så jeg sa vel ikke hei, tror jeg.

    Men men.

    Men dem gikk da langs riksveien, mener jeg, fra før Gamlehjemmet der.

    Enda det vel kanskje var de ungene, som bodde ovenfor butikken på Sand der, som Ågot og faren min kjente.

    (Noen jeg ikke husker navnene på nå.

    Men men).

    Men de var kanskje hos ei bestemor de hadde, på Berger, eller noe.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så jeg kjente Geir Arne Jørgensen og Erland Borgen, i klassen min på Berger, fra før da.

    Men men.

    Jeg syntes selv, at skoleveien var litt lang.

    Og vinden kunne ta skikkelig tak, den siste strekningen, fra butikken på Sand, og til huset til Ågot og Øivind.

    Så jeg lurte på det, om faren min kunne hente meg på skolen.

    Men det ville han ikke.

    Men men.

    Rektor Borgen sa det, husker jeg, da faren min tok meg med på skolen, den første dagen min vel, at de hadde en gutt, på Sand, som hadde måtte gått alene hjem fra skolen, osv.

    (Det var vel Geir Arne Jørgensen, tipper jeg).

    Så rektor Borgen syntes det var fint, hvis han fikk selskap, husker jeg.

    Men jeg var da allerede blitt uvenn, med Geir Arne Jørgensen, siden han ikke ville komme i bursdagen min, et år eller to tidligere, husker jeg.

    Og det var kanskje noe mer og.

    Som at han hadde sykla på eiendommen vår.

    Eller henta seg noe sprengtråd, som lå bak verkstedet til Øivind, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen var i en gjeng, med Sand-folk, (sånn som det virka for meg, ihvertfall).

    Det var Jan Stadheim vel, som hadde ei søster, som het Åse Stadheim, som var et år eldre enn meg vel.

    Det var Jan Rune Havre, som faren til, startet en teppebutikk, på Sand, 2-3 år etter at jeg flyttet til Berger, som ble hetende Sandbu Tepper.

    Og som ble bygget på den tomta, der hvor trekiosken til hu Liv var, (som jeg har skrevet om, at Pia og jeg fikk en plastpose hver, med mynter, for å handle i, en sommer, noen år tidligere på 70-tallet).

    Sandbu Tepper ble bygget i grå stein/betong vel, og nå er den bygningen, kanskje cirka en tidendel av firmaet Jensen Møbler, (som lager Jensen-madrassen, som det vel har vært reklame for på TV og i aviser og i ukeblader vel).

    Så sånn var det.

    Ditlev Castellan, (sønn av en som jobbet for et forsikringsselskap, som min far kjente, og som en gang var nede på verkstedet vårt, og pratet om hvor mye faren min ville få i uføre og livsforsikring. Og faren min ville at jeg skulle høre på, hva Hr. Castellan sa).

    Ditlev Castellan, (som nå kaller seg Don Ditlev Castellan, på Facebook), han ble seinere med i den gjengen, til Geir Arne, må man vel si.

    Ditlev Castellan, begynte i klassen til Geir Arne og meg.

    men Ditlev Castellan, bodde vel på denne tiden, hos moren sin, på Nesodden vel, ved Oslo.

    Så det var vel sånn, at jeg bodde på Berger, i et år eller to, tror jeg, før Ditlev Castellan, også flyttet til Sand/Berger.

    Men jeg mener det, at det var jeg som flytta til Sand/Berger først, av Ditlev og meg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    En gutt Audun, og som gikk klassen til Christell og seinere også Pia vel, var også i den gjengen, mener jeg.

    Men men.

    Så jeg havna noen ganger, i krangel, på veien hjem fra skolen, med Geir Arne JØrgensen, som hadde en hel gjeng rundt seg da.

    Så etterhvert, så pleide jeg å dra hjem, med ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og Øivind, på Sand, for å spise middag.

    Da venta jeg kanskje 15-30 minutter, med å gå bort på Sand, og da ble skoleveien delt opp, og ble ikke så langtrekkelig, og jeg unngikk også å møte Geir Arne og gjengen, på vei for å spise middag hos Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den største forskjellen, mellom Berger skole, og skolene jeg hadde gått på, nede i Larvik og på Halsen.

    Det var det, at på Berger skole, så satt elevene ved siden av hverandre, med pultene helt inntil hverandre, i grupper, på 2-4 elever kanskje.

    Noe sånt.

    Mens i Larvik, så stod alle pultene, på rad og rekke, og ingen fikk lov å sette pultene inntil hverandre.

    (Og ingen spurte vel frøken om å få lov til å flytte pultene sine sånn, engang.

    Men men).

    Mens på Berger så stod pultene skikkelig hulter til bulter da.

    Og det var ikke sånn, at vi måtte gå på rad og rekke, hvis vi skulle gå til et annet klasserom, for eksempel.

    Men men.

    Jeg lurer på om vi til og med, fikk lov å sitte inne, i friminuttet, hvis vi ville.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men det fikk vi vel ihvertfall lov til, på Svelvik Ungdomsskole, mener jeg å huske.

    Men men.

    En annen forskjell, var det, at skjønnskriften ikke var den samme, på Torstrand skole og Berger skole.

    ‘m’-ene, hadde liksom en ekstra løkke, på Torstrand skole.

    Og det var også noe med ‘s’-ene vel.

    Og muligens med ‘l’-ene.

    Den skjønnskriften som vi lærte, på Torstrand skole, var mer gammeldags da.

    Mens den vi lærte på Berger skole nok var mer moderne da.

    Så sånn var det.

    Selv om både Torstrand skole og Berger skole, lå i Vestfold fylke.

    Skjønn det den som kan.

    Men men.

    På Berger så var nærmeste svømmehall, i Svelvik.

    Så der begynte dem med svømming, i tredje klasse.

    På Torstrand skole, så begynte dem med svømming, i andre klasse.

    Og på Østre Halsen skole, så begynte dem med svømming, i første klasse.

    Så jeg begynte faktisk med svømming, tre år på rad.

    (Merkelig nok).

    Men men.

    En ting jeg har glemt å skrive om, er det, at i enten første eller andre klasse, så var det noen lærerinner inne i dusjen hos oss gutta, husker jeg.

    De sa det, at det var ikke noe å være redd for, de hadde sett litt av hvert før de, sa de.

    Så det var kanskje litt spesielt.

    Hva gjorde de lærerinnene, i dusjen, til guttegarderoben, mens guttene dusja?

    Hvem vet.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg gikk på Berger skole, så dro Ole Christian Skjellsbekk, fra Øvre, meg med hjem til han, etter skolen.

    Jeg bodde jo på Nedre og hadde vel bare vært på Øvre en gang, da faren min dro meg med til rektor Borgen den gangen, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Erland og Ole var bestekamerater, (må man vel si), så de hadde kanskje prata sammen om meg.

    Hva vet jeg.

    På døra mellom gangen og stua, hos Ole og dem, så hang det en meny, som var hengt opp med teip da.

    Ole og hans storesøster hadde nemlig laget middag, for foreldrene sine, en dag, ikke lenge før, når Ole og søsteren hadde vært alene hjemme da.

    Også hadde plakaten blitt hengende der da, i X antall dager da.

    Men men.

    Ole hadde to jenter på besøk, som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    (For jeg dro dit aldri igjen, for å si det sånn).

    Ole og jeg luska på de jentene, mens de var i peisestua dems, eller noe.

    Og så hørte vi det, at hu ene jenta spurte hu andre, om hvem hu syntes var kjekkest, Ole eller meg?

    ‘Han Erik’, hørte vi at hu andre jenta svarte.

    Jeg syntes at det ble litt flaut, så jeg sa at det var ikke sånn hu mente det, og begynte å krangle med ole om det her da.

    Så vi slutta å luske, og åpna vel også opp døra, til de jentene, i den stua, mens vi krangla høyt da, mens de jentene så og hørte oss da.

    Så derfor orka ikke jeg å være kamerat, med Ole Christian Skjellsbekk.

    Jeg tror det ville blitt veldig slitsomt.

    For begge skulle liksom være best da.

    Og da hadde det nok gått med mye energi, for meg, for å prøve å hevde meg, mot han Ole Christian Skjellsbekk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg husker ikke om Ole spurte meg, om jeg ville bli med hjem til han, flere ganger.

    Men hvis han gjorde det, så svarte jeg ‘nei’.

    Jeg orka ikke å sitte ved siden av han i klasserommet heller, av samme grunn da.

    Ole var flinkest i klassen, til å spille fotball, må man vel si.

    Erland og Stig, var også ganske gode.

    Og muligens Espen Melheim.

    (Og en som het Steinar vel, som seinere på barneskolen, flytta til Vestlandet.

    Men som dukka opp igjen, og var med klassen på Barnas Gård, i Akershus vel, (på leirskole), en uke, i sjette klasse, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Men jeg var kanskje den fjerde/femte beste i klassen, til å spille fotball da.

    Ihvertfall på den tida, som jeg flytta til Berger.

    Men men.

    På Berger skole, så var det ikke møljefotball, som på Torstrand skole, i Larvik.

    På Berger skole, så var det to fotballbaner.

    En asfaltbane, for 1-3 klasse vel.

    Og en grusbane, for 4-6 klasse vel.

    Og det var mye mindre folk, som skulle spille fotball, på Berger, enn på Torstrand skole da.

    Det var bare en tredjeklasse, på Berger skole.

    Mens på Torstrand, så var det ihvertfall to tredjeklasser.

    (Frode Kølner gikk jo i parallellklassen min der, så det må jo ha vært minst to tredjeklasser da.

    Men men).

    Jeg gikk til Ågot og Øivind, hver dag, etter skolen.

    De hadde jo fast middagstid der, klokken 13.

    Så jeg fikk for det meste rester fra middagen klokken 13 vel, som Ågot varmet opp.

    Selv om hun også lagde risgrøt og sånt, for meg.

    Vanlig norsk middagskost, vil jeg vel si.

    Det kunne være knakkpølser og stekte poteter, med ketchup.

    Kjøttkaker og kokte poteter, en gang i blant.

    Ertesuppe, (fra pose vel. Jeg tror det var Toro Svensk Ertesuppe), med pariserloff, som Ågot pleide å spesialbestille, fra butikken til Oddmund Larsen, på Sand, når hun lagde ertesuppe.

    Risengrynsgrøt da, med smørøye, og kanel og sukker.

    Noen ganger lagde Ågot semulegrynsgrøt, (tror jeg det het), med rød saus tror jeg, til dessert.

    Noe sånt.

    Vanlig norsk etterkrigsmat, var det vel.

    Ågot lagde noen ganger biff.

    Eller prøvde å lage, må man vel si.

    Hu kjøpte sånn flatbiff og sånn da, (siden biff var så dyrt), og det var gjerne kjøtt som var mer beregnet som grytekjøtt osv., (har jeg lært senere, når jeg bodde i Oslo), og Ågot stekte også biffen for mye, sa faren min.

    Så jeg fikk ikke noen sånne proteinrike middager så ofte.

    Middager som jeg senere gjerne lagde selv, som biff da, (av entrecote, ytrefilet, mørbrad eller indrefilet), svinekotelleter, kyllingbryst, kjøttdeig-retter med mye kjøttdeig i, som Pasta de Napoli, mm.

    Sånne middager lagde ikke Ågot, så jeg fikk ikke så mye proteiner i meg.

    (Skjønner jeg nå senere selv).

    Så jeg fikk ikke så mye muskler.

    Det gikk mest i karbohydrater og fett, når det gjaldt de middagene, som bestemor Ågot lagde til meg.

    Faren min kunne lage biff enkelte lørdager, men det var mer unntaket enn regelen, at han gjorde det.

    Det gikk mest i Pizza Grandiosa, i helgene.

    Som jeg vel husket å skrive om, så tok mora mi meg med på restauranten Hvalen, på Østre Halsen, mens vi bodde i Jegersborggate, og kjøpte pizza til henne selv om meg, en kveld, uten at det var noe bursdag eller noe sånn vel.

    Likevel så smakte maten til Ågot godt, selv om det kanskje ikke var sånn at det var sånn mat, som man ble sterk og muskeløs av.

    Men men.

    Maten til Ågot var mye bedre enn maten til mora mi, for eksempel.

    Mora mi hadde i Jegersborggate, en gang, mens hun hadde en venninne på besøk, gitt meg noe melk, som smakte råttent, (må jeg vel si).

    Som jeg måtte drikke, (nesten sermonielt, mens mora mi og hu venninna så på da).

    (Mener jeg å huske ihvertall).

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide å drikke sjokolademelk, når jeg spiste, borte hos Ågot, til maten.

    Når den første pakken med sjokolademelk ble tom.

    Så kikka jeg i skapene til Ågot, på kjøkkenet.

    Og i det øverste skapet, så fant jeg en boks, med jordbær-Nesquick.

    Det hadde jeg aldri sett i butikkene, i Norge.

    Men Ågot sa at den var gammel vel, og at jeg ikke burde drikke den.

    Så kjøpte hu mer sjokolademelk da.

    Da jeg bodde på gården til onkel Martin og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i noen måneder, i 2005.

    (Og hjalp dem med å rydde eiendommen rundt gården der, for nedhugde trær, osv).

    Så mobba jeg onkel Martin litt, fordi at han var så glad, i sjokolademelk, da han var i begynnelsen av tenårene.

    Så sa onkel Martin seinere, at han hadde jobba for faren min og dem, på verkstedet, før jeg ble født vel.

    (Selv om Martin ikke kan ha vært så gammel da).

    Så sa jeg det, at jeg fant en boks med jordbær-Nesquick, hos Ågot, på slutten av 70-tallet, og at jeg lurte på om det kunne være han sin.

    Og da sa Martin det, at den jordbær-Nesquick-boksen, det var en boks, som mora mi, Karen, hadde kjøpt til han, som gave vel, (sikkert siden Martin var så glad i sjokolademelk, og siden jordbær-Nesquick ikke ble solgt i Norge), da hun jobbet som au-pair, i England.

    (Også hadde kanskje både mora mi og Martin, mer eller mindre bodd hos Ågot og Øivind da, på den tiden.

    Hva vet jeg).

    Mora mi sa også en gang, forresten, at det var Ågot som hadde fått henne til å begynne å bli glad i å drikke kaffe.

    Så mora mi har nok bodd hos Ågot og dem, (tror jeg ihvertfall), før jeg ble født vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter middagen, så pleide jeg å sette meg ned i stua, og lese litt i avisene dem abonnerte på, (som var Drammens Tidende og Aftenposten).

    Det kunne også være sånn, at faren min ba meg gjøre noe arbeid, nede på verkstedet.

    Min jobb, det var å sitte på den andre kontoret, (ikke det i huset til Ågot, men det nede på verkstedet), og pakke skruer.

    Det var skruer til køyesengene, og også til kanesenger da.

    Jeg tror at det var de samme skrueposene, til både køye- og kane-senger, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Det skulle være åtte skruer, (som var messingfargede vel), og åtte skruer, (som var like tjukke hele veien, og som var sølvfargede vel), og en umbraco-nøkkel, (heter det vel), som var svart da.

    Så sånn var det.

    Også skulle disse skruene opp i en plastpose, også måtte man brette åpningen av plastposen, to-tre ganger.

    Og så stiftet jeg fire stifter oppå bretten da.

    Min far kamerat Atle, fra Oslo, klagde en gang, på at det manglet en skrue, (eller om det var en mutter), i en sånn pose.

    (Dette var vel rundt 1980 kanskje).

    Og da ble det fundert fælt da, på om det var onkel Håkon, eller meg, som hadde pakka feil.

    Jeg mente det måtte være onkel Håkon, siden jeg pleide å stifte stiftene helt parallelt liksom.

    Mens onkel Håkon pleide å stifte stiftene, litt på skrått liksom.

    Dessuten pleide jeg å bruke fire stifter.

    Mens Håkon pleide å bruke tre stifter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Andre ting jeg gjorde av jobbing, det var å kjøre ved, (avkapp), fra verkstedet, fra noen tønner, og helle de tre-bitene, fra de tønnene og oppi en trillebår.

    Og så hive veden ned i kjelleren, til huset til Ågot, som var kanskje bare ti meter, fra utgangsdøra til verkstedet.

    Så sånn var det.

    En gang hver fjortende dag kanskje, så ville faren min spørre meg om det, om jeg ville bli med, til Oslo, for å levere senger.

    Og det syntes jeg hørtes artig ut, (for da fikk jeg alltid en brus og kanskje også en is, osv.), så det pleide jeg alltid å bli med på, når faren min spurte.

    Så sånn var det.

    Hvis det ikke var noe jobbing, så hendte det at jeg løste kryssord, som var i avisene, (for det var bestefar Øivind sin hobby, og jeg herma litt etter han da).

    Fordi Øivind slutta å jobbe klokka 16, men faren min, han kunne gjerne holde på til klokka 17 eller 18, gjerne med sine egne prosjekter, som å bygge båter, osv.

    (Eller hvis de var forsinka med arbeidet).

    Men men.

    Ågot pleide å kjøpe alle tre ukebladene.

    Det vil si Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad.

    Men etter at Øivind døde, så kjøpte hun vel bare Hjemmet og Allers.

    Norsk Ukeblad, det var det vel Øivind som gjerne ville lese, (kanskje på grunn av kryssordene), mener jeg at Ågot sa.

    Så sånn var det.

    Ågot kjøpte vel også egne kryssordblader, for Øivind, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg fikk lov å klippe i de gamle ukebladene, og begynte å gjøre, sånn som min tidligere kamerat, i Larvik, Frode Kølner, hadde prata om, (den siste tida jeg bodde der, altså bare noen uker før det her).

    Og det var å lage Vitseposten.

    Så jeg limte sånne vitsetegninger, fra de gamle ukebladene, til Ågot, på skrivemaskin-papir, og så ble det Vitseposten da.

    Jeg lagde vel 5-10 utgaver, av Vitseposten.

    Problemet var å få kopiert de opp, (for Strømm Trevare fikk ikke kopimaskin, før en god del seinere, på 80-tallet).

    Men jeg mener at faren min fikk kopiert opp noen, og Petter og Christian Grønli, (som jeg ble kjent med i 1980 vel), de kjente en som jobba på fabrikken Adax, i Svelvik, som kunne kopiere opp noen eksemplarer av Vitseposten, etter kontortid.

    Så Petter og Christian og jeg, vi dro inn til Svelvik da, en dag, i 1980 vel, for å kopiere opp cirka ti utgaver, av Vitseposten da.

    Og da gikk vi å så litt, nede i småbåthavna, osv., i Svelvik, fram til Adax stengte da.

    Og så kom Gro-Marit, (ei ‘guttejente’ fra Svelvik, som seinere gikk i klasse med på Handel og Kontor, og som en gang smilende vel sa til meg at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’, uten at jeg skjønte helt hva hu mente når hu sa det).

    Men men.

    Gro-Marit kom syklende, i full fart, og så sinna ut vel, (sånn som jeg husker det ihvertall), og skremte Petter og Christian litt, tror jeg.

    Vi dro da til rundt ferjeleiet, til den nye Svelvikferja, og der så hoppa vi litt på isflak, mener jeg å huske.

    Men men.

    Petter og Christian, de solgte også Vitseposten for meg, en gang, når de var hos en slektning i Oslo vel.

    Og en kar, hadde betalt 10 kroner, for et eksemplar av Vitseposten, fortalte de.

    (Enda den vanlige prisen var 1 krone.

    Men men).

    En av de første ukene, som jeg bodde på Berger.

    (Jeg tror at snøen må ha kommet tidlig, i 1979, for jeg flytta dit i oktober, så det her var kanskje i november 1979 da).

    Så begynte Ågot, å prate om ‘Onsdagsløpet’, etter middagen.

    Onsdagsløpet, viste seg å være, et skiløp, for unger vel, som Berger IL, arrangerte, oppe ved Blindvann, (som det heter), hver onsdag da.

    Jeg skjønte at jeg måtte være med på det her løpet da.

    Ågot og dem ville ihvertfall det.

    Jeg hadde fått nye, smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, (av en eller annen grunn), før jeg flytta til Berger.

    De var gule, husker jeg.

    Men men.

    Jeg dro nå opp til Fossekleiva der, som det heter da.

    Jeg fant vel veien aleine, tror jeg.

    Og ble med på Onsdagsløpet da.

    De skiene var veldig tråe.

    Og jeg fikk nesten dotter i øra, av å høre på alle de som tok meg igjen, og som skreik ‘løype’ da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel ikke så mye på ski, da jeg bodde i Jegersborggate.

    Og det med skismurning, det fikk jeg aldri lært meg.

    Nok fordi at jeg bare var sånn 4-5-6-7-8 år, da jeg pleide å gå på ski, med mora mi og dem.

    Og fordi jeg fikk smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, i noe slags avskjedsgave, eller hva det kan ha vært.

    Hvem vet.

    Så jeg kom jo på sisteplass da, i det Onsdagsrennet.

    Så det var ikke så artig.

    Erik Olsen kalte jeg meg vel da.

    Og det kunne man se i Svelvik Tidende da, (som Ågot og Øivind også abonnerte på), i en av utgavene for rundt november 1979 da, at Erik Olsen kom på siste plass, i Onsdagsløpet, (eller om det var Onsdagsrennet, som det het. Hm).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte også alle i slekta til faren min, som holdt til, eller jobba, på Sand, i en pause fra arbeidet.

    (Det vil si bestefar Øivind, bestemor Ågot, faren min, og onkel Håkon).

    Om hva jeg skulle hete, ettersom jeg hadde flytta til faren min.

    Ågot het jo Ågot Mogan Olsen.

    Faren min het Arne Mogan olsen.

    Onkel Håkon het Håkon Mogan Olsen.

    Og farfaren min het bare Øivind Olsen.

    Jeg spurte om jeg skulle heter Erik Mogan Olsen.

    (Faren min åpnet en bankkonto for meg, en del år tidligere, i det navnet, i SVelvik Sparebank.

    Han gikk på Kafeterian, og tok en halvliter vel.

    Mens jeg måtte stå i banken, og åpne kontoen.

    Som 5-6 åring vel.

    En gang jeg var på ferie, hos faren min, men bodde hos mora mi da.

    Så sånn var det).

    Men da sa onkel Håkon det, fra stua til Ågot og Øivind.

    At ‘Mogan, det er det oss som heter det’.

    (Uten at jeg vet hva/hvem han mente med ‘oss’).

    Men men.

    Jeg syntes kanskje det ble litt stusselig, å bare hete Erik Olsen, når de fleste andre der, også hadde et mellomnavn da, (nemlig Mogan).

    Så jeg spurte, (fra kjøkkenet, hvor jeg stod og prata fra da, (jeg så vel etter noe greier, i skuffene til Ågot, på kjøkkenet der), inn i stua).

    Om jeg kunne hete Erik Ribsskog Olsen da.

    Men det ble ‘ERO’, (som i ‘erotikk’ da, antagelig), sa bestefar Øivind vel.

    Og det var ikke noe særlig bra, å hete, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sa bestefar Øivind bare, at jeg skulle hete Olsen.

    Men faren min, han ringte ikke Folkeregisteret om dette.

    Og jeg var for ung, til å ringe om sånt.

    (Jeg var bare ni år).

    Så hos myndighetene så het jeg fortsatt Ribsskog.

    Men jeg sa til alle lærerne osv., at jeg het Olsen.

    (Siden det hadde blitt bestemt da, i et slags slektsråd, må man vel si).

    Dette medførte en del uheldige konsekvenser.

    For eksempel så måtte jeg til skoletannlegen, i Svelvik, (han holdt til på ungdomsskolen der), to ganger.

    En gang måtte Erik Olsen til tannlegen.

    Og en gang måtte Erik Ribsskog til tannlegen.

    Så sånn var det.

    Men tannlegen kjente igjen Erik Ribsskog, (som dukka opp en uke seinere kanskje, enn Erik Olsen), og sendte meg bare tilbake igjen, til Berger skole, uten å undersøke noe, den andre gangen, som jeg dukka opp der, hos skoletannlegen i Svelvik, høsten 1979 da.

    Men men.

    Grunnen til at jeg stod inne på kjøkkenet der.

    Det kan ha vært det, at jeg lovte søstera mi Pia, i Larvik, at jeg skulle sende henne tyggis, (sånn der Dandy tyggegummi, tutti-frutti vel, som vi syntes var god, til 50 øre vel, eller om de kosta en krone), hver dag, i posten.

    Så jeg leita kanskje etter konvolutter, eller noe, inne på kjøkkenet til Ågot.

    Men jeg klarte ikke å finne noen konvolutter som egna seg da.

    Og Ågot ville ikke hjelpe meg, med å kjøpe konvolutter, eller noe sånn.

    Og jeg glemte det alltid, når jeg var i butikken.

    Så den første gangen jeg var hos mora mi, på helgebesøk, etter at jeg flytta til faren min.

    Så måtte jeg beklage til Pia da, at jeg hadde glemt det, at jeg skulle sende tyggis.

    Hu sa det var greit men.

    Men men.

    Det var fordi, at vi pleide å få så mye godteri og penger, når vi var på Bergeråsen/Sand, så jeg trodde at søstera mi kom til å bli misunnelig på meg da, som fikk flytte dit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ågot sa også det, at jeg burde gå på ski, på jordet, til Gøril og dem.

    Et jorde som grenset til eiendommen til Ågot og Øivind da.

    Onkel Håkon prata om at de hadde pleid å lage gevær, (eller armbrøster kanskje), av en list, med en syltestrikk og en klesklype på.

    De boret et spor, i lista.

    Og så skøyt de et eller annet, med de hjemmelagde armbrøstene da.

    Jeg klarte ikke å lage de geværene så avanserte.

    Men jeg gjorde det bare sånn, at jeg skøyt den syltestrikken av gårde.

    Jeg hekta syltestrikken, på enden av lista, og festa strikken med klesklypen da, som var spikra fast på lista.

    Så gikk jeg noen runder på ski, på jordet til Gøril og dem da, og hadde satt opp en blink, hvor jeg hadde satt et A4-ark, foran et hull, i en finer-plate, eller noe.

    Så skøyt jeg den syltestrikken gjennom det arket og blinken da.

    Så det ble som skiskyting nesten.

    For jeg syntes at vanlig langrenn, kunne bli litt kjedelig.

    Jeg lurer forresten på, om det var sånn, at Arne Thomassen, kom innom, med de gule, smørefrie glassfiberskia, hos Ågot og dem, like etter at jeg flytta dit.

    Det er mulig.

    Det er mulig at det var derfor, at de skia stod borte hos Ågot, det er mulig.

    Men men.

    På skolen, så var det ganske sivilisert og jeg gikk greit overens med de fleste, i den nye klassen, vel.

    (Untatt Geir Arne Jørgensen da, som var min uvenn fra før jeg flytta til Berger, må jeg vel si).

    Men men.

    Men et unntak til, og det var at Carl Fredrik Fallan, i klassen min, plutselig spente bein på meg, i en gym-time, (mens vi drev med noe løping, i sirkel, rundt gymsalen da).

    Det skjønte jeg ikke hva kom av, men jeg var ganske sikker på det, at det nok var med vilje, fra Carl Fredrik Fallan.

    Så jeg begynte å prøve å bli kjent med han, for jeg ville ikke ha noen uvenner heller, på Berger.

    Jeg prøvde å skjønne det, hva det kom av, at han plutselig spente bein på meg.

    Carl var en ganske tøff gutt, som også var sterkere enn meg.

    Så jeg husker det, at vi leikeslåss i friminuttene, noen ganger, og at Linda Moen, (i klassen), pleide å le rått av meg, mens jeg lå på gulvet, eller nettopp hadde kommet meg opp vel, etter en leikeslåsskamp med Carl da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Moen, hu var forresten borte hos oss, på Sand, og henta sagflis, til kaninen sin.

    ‘Nå er hu dattera til Moen her for å sagflis til kanin sin igjen’, kringkastet Ågot i stua da.

    Da var det ikke sånn, at jeg gikk ut, for å se på at hu henta sagflis.

    Eller for å si ‘hei’ til a, siden hu gikk i klassen min.

    Nei, hu der Linda Moen, hu hadde jeg ganske i vrangstrupen, så da holdt jeg meg heller inne gitt.

    Men men.

    Men jeg husker at en gang, som hu var der, for å hente sagflis, til kaninen sin, (og faren pleide også å preike med faren min, en god stund vel, inne på verkstedet), så gikk jeg inn på det midterste soverommet vel, og så på da, mens hu Linda Moen, dreiv og gravde sagflis og så videre da, borte i siloen våres da, (som det heter).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten også, en av de første ukene jeg bodde der.

    På kjøkkenet til Ågot, mens jeg også hørte på da.

    At jeg ikke fikk leke med Geir Arne Jørgensen, (og noen andre folk), for de var det et eller annet med da, som faren min ikke likte.

    Og Ågot ble også overrasket over det, over det som faren min sa at det var da, med han Geir Arne da.

    (Uten at jeg helt skjønte hva det her var.

    Men jeg lekte ihvertfall ikke noe med Geir Arne da, etter den her episoden, da faren min prata om, til Ågot da, hvem jeg ikke fikk leike med, osv).

    De prata også, omtrent på samme tida, om en gutt, som hadde drukna.

    Halvor og dem, hadde visst bare sitti der og sett på, at han gutten, falt i fjorden, fra en fjellhylle da, sa faren min.

    Til Ågot da.

    Men da så jeg han Halvor, på skoleveien min, noen dager seinere, (enda han bodde på Øvre vel).

    Og da kjefta jeg litt på han Halvor da, fordi dem ikke hadde redda han gutten som drukna da.

    (Som faren min mente var dårlig da, husker jeg, at han fortalte Ågot, at han syntes).

    Men Halvor svarte det da, at det ikke var noe dem kunne gjøre.

    Han gutten bare forsvant, var det vel, og det var vel kaldt i vannet, osv.

    Han gutten var under vann, i en halvtime, eller time, eller noe, var det vel.

    Og de fikk han til å puste igjen.

    (Utrolig nok, må man vel si).

    Men han hadde nok for mye hjerneskader, eller noe.

    Han kom vel aldri til bevissthet igjen, tror jeg.

    Så selv om de fikk han til å puste igjen, så overlevde han ikke.

    Han lå i koma vel, og døde, etter noen dager, eller uker, eller noe, var det vel, såvidt jeg kan huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Etter dette, så prata nok ikke faren min like åpent, mens jeg var der, tror jeg.

    Det kan være at det var min feil, (at jeg ikke skulle ha pratet med Halvor om det her, og kjefte på han da, siden faren min hadde vært misfornøyd.

    Hva vet jeg).

    Men jeg skjønte ikke det, hvordan faren min mente, at jeg skulle oppføre meg, i forhold til det her da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Våren 1980, (var det vel), så kom moren min innom, hos Ågot og Øivind, på Sand, mens jeg var der, og mens faren min jobbet nede på verkstedet da.

    Hu sa det, at jeg fikk ikke lov til å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og løse kryssord.

    Jeg måtte begynne å spille fotball, sa mora mi.

    Enda det jo var mye som foregikk, i Jegersborggate, da jeg bodde der, som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene.

    Så jeg syntes det var greit, å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og lese i avisa osv., etter skolen.

    Jeg jobba jo for faren min og, og gikk litt på ski, og hadde gym på skolen, og hadde også lang skolevei.

    Så jeg kan ikke skjønne det, at det skulle være så viktig, at jeg også spilte fotball.

    Men men.

    Både Øivind og Ågot og meg selv, ble vel litt overrasket vel, og ingen av oss fikk fram et ord vel, når mora mi plutselig dukket opp der, og sa det her.

    Ågot og Øivind slapp alltid mora mi inn, i huset sitt, når hu kom på besøk, så det syntes jeg ikke var så artig.

    Hva hadde mora mi der å gjøre liksom, når foreldrene mine var skilt.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men men.

    Men mora mi fikk vel også med faren min, på det her.

    Og jeg snakka med Ole i klassen kanskje, som spilte fotball da, på Berger IL.

    De trente i gymhallen, på Berger skole, under vinterhalvåret.

    Jeg ble med å spille der, men hadde ikke med joggesko, men spilte i gymsokker vel.

    Så Ole sa det, husker jeg, at jeg bare kom ‘plutselig glidende forbi’, eller noe.

    Etterhvert så fikk jeg meg vel sko som jeg kunne spille fotball i innendørs.

    Og jeg begynte å spille kamper også, og holdt på i mange år.

    Jeg var ganske tynn, de årene jeg bodde på Berger.

    Så trener Skjellsbekk, (faren til Ole), sa for eksempel det, husker jeg, at jeg hadde bra løpteknikk, men jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’.

    Da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, så var jeg 1.85 høy og veide 62 kilo cirka vel.

    Så jeg var en veldig tynn pingle, må man vel si.

    Da jeg bodde i Liverpool, så hadde jeg en helsesjekk, for et par år siden.

    Og da var jeg visst 1.83 høy, (så jeg har visst krympet to centimeter, av en eller annen grunn), og veide cirka 100 kilo.

    Så jeg har altså lagt på meg cirka 40 kilo, fra jeg var 19 år, og bodde på Bergeråsen, til jeg bodde i Liverpool, fram til tidligere i år.

    Og det er nok mye muskler osv.

    Nå bruker jeg XXL i t-skjorter osv., og det er nok fordi jeg har trent mye svømming osv., og også vekter, i Oslo og England, etter at jeg ødela kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken, sommeren 1995 vel.

    Det var vel forresten Leif Moen, (som faren min mente var tremenningen sin, eller noe), faren til Linda Moen, i klassen min, som var fotballtrener, på det laget jeg begynte på, på Berger IL, (knøtter vel), i 1980 da.

    Så vi hadde også med to jenter, (som begge gikk i klassen vår), det første året jeg spilte fotball vel.

    (Selv om vel disse ikke hadde vært med på treningene, på Berger skole, men bare var med på kampene vel.

    Hvis jeg husker riktig da).

    Det var Linda Moen og hennes venninne vel, Lene Andersen, (som faren min kjente faren til, som døde et av de årene jeg gikk i samme klasse, på Handel og Kontor, som Lene Andersen, fra 1986 til 1988).

    Så sånn var det.

    Selv om Linda Moen fortalte meg det, i en Facebook-melding vel, da jeg bodde i Liverpool, at trener Leif Moen nå var død.

    (For jeg kontakte henne om noe slektsforskning osv., var det vel.

    Så sånn var det).

    Bestefar Øivind lærte meg, å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.

    For jeg var bare ni år, og hadde aldri kjørt med to før, så jeg var litt nervøs, for at jeg skulle gå av på feil stasjon.

    For faren min sendte meg aleine med toget, til Larvik, fra Drammen da.

    Jeg skulle besøke mora mi hver tredje helg.

    (Noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men faren min sa jeg måtte gjøre det).

    Det sklei litt ut, og ble mer til hver fjerde helg egentlig.

    Men men.

    Jeg tok buss til Drammen da, og tog derfra til Larvik.

    Og det var ikke sånn, at jeg noen gang gikk av, på feil stasjon.

    Med unntak av at noen ganger, så tok gikk jeg av toget i f.eks. Tønsberg, på veien til Larvik, for å kikke litt i databutikker osv.

    Men det var ikke så ofte, bare noen få ganger.

    For da kunne jeg bruke den samme billetten, og ta neste tog til Larvik da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den andre gangen, som jeg tok toget til Larvik alene.

    Så var det sånn at toget var helt fullt.

    Og den eneste ledige plassen, var ved siden av en gammel gubbe, som satt med ‘bennern’, inni buksa, og en flekk på buksa og.

    Der var det ledig gitt.

    Jeg holdt på å sette meg der, men da jeg så at han gubben hadde ‘bennern’, så gikk jeg heller til en midtgang, og stod der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Så det var vel det værste som skjedde meg, på disse togturene, tror jeg.

    Det var rimelig spesielt og nokså ekkelt, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En helg, så ble jeg værende hjemme alene, på Bergeråsen, husker jeg.

    Faren min skulle til Oslo, eller noe, i et eller annet ærend.

    Jeg var ikke vant til å være alene hjemme, så dette var som noe litt skremmende for meg vel.

    Dette var også like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, på landet da, som faren min sa det var.

    En gang, på et besøk, i Hellinga 7B, så hadde jeg klaget til faren min, på at det ikke var ringeklokke, utafor inngangsdøra der.

    og da sa faren min det, at ‘du er på landet nå, og her banker man på døra’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det var mørkt da, om høsten, det var ikke så mye lys om kvelden, på Bergeråsen, husker jeg.

    Jeg gikk ut i gangen, og åpna ytterdøra, og så ut da, for jeg følte meg ikke helt hjemme der ennå.

    Så var det en rimelig svært tordivel som dreiv og surra rundt utelampa, rett ved siden av inngangsdøra da.

    Og jeg, ville jo ikke ha noe tordivel der.

    Så jeg fant fram den flaska jeg hadde, med bensin, fra apoteket, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), og helte litt bensin oppi en skål da, for å skremme tordivelen, hadde jeg tenkt da.

    Jeg tente på bensinen inne på kjøkkenet var det vel.

    og det som skjedde, var at før jeg kom meg ut på trappa, med den skåla med bensin, som jeg skulle skremme tordivelen med.

    (Det var ikke så mye bensin oppi den skåla, men en spiseskje, eller to kanskje.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var at den skåla ble så varm, så jeg klarte ikke holde den lenger.

    Men jeg måtte slippe den, og da falt jo den skåla ned på stuegulvet, og bensinen rant ut på vegg-til-vegg teppet, som faren min hadde, i stua der da.

    Like ved døra ut til gangen.

    Så hoppa jeg vel oppå flammene da, til de slukka.

    Men det blei jo skikkelige merker i teppe-flisene da.

    (Som var i noe slags 70-tallsmønster da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var på fredagen, i leiligheten til faren min.

    Så var jeg alene hele lørdag, og så på TV da, og sånt.

    Og så på søndag kvelden, var det vel, så kom plutselig faren min, i full fart, inn i huset, (de løp vel opp trappa, mener jeg å huske), sammen med to kamerater, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens var han ene, han som sjekka det, om jeg visste hva seks ganger seks var, osv., som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Jeg begynte å grine da, og gikk bort til vinduet, lengst unna faren min og dem, i stua.

    Faren min lurte på hvorfor jeg grein.

    Jeg forklarte det da, at jeg skulle skremme bort den tordivelen da.

    Også begynte det å brenne i teppet, osv.

    Så dro vel de kameratene til faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til faren min, i Hellinga 7B, var en to-roms leilighet, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    (To-roms betyr at det er to rom, i tillegg til bad og kjøkken, som regnes som å være en selvfølge da, i eiendomsmegler-kretser vel.

    Men men).

    I Hellinga 7B, så var det et soverom og en stue da, så det blir en to roms leilighet da.

    Så faren min og jeg, vi sov på samme rom, husker jeg.

    Faren min i en dobbeltseng.

    Og jeg i en enkeltseng, som var liksom bak fotenden, til dobbeltsenga, til faren min da.

    Faren min hadde en moderne vekkerklokka, som ringte med inntrengende lyd, husker jeg.

    Faren min hadde pornoblad der, og la en gang fram et, i en skuff, husker jeg, med bilde av en naken dame på.

    (Kanskje han skulle tenke på det bildet i dusjen, hva vet jeg).

    Faren min så litt rart på meg, mener jeg, etter at han kom ut fra dusjen.

    (Uten at jeg vet hva han tenkte på).

    Men men.

    I Larvik, så pleide det å være høylydte krangler, i familien til mora mi og Arne Thomassen, da jeg bodde der.

    Så jeg fortsatte den ‘tradisjonen’, og krangla også sånn med faren min.

    Så en gang, som jeg var borte på Gamlehjemmet, og leika med noen andre unger der, så sa ei dame som bodde der, (og kanskje jobba med biblioteket, som var der da), at hu kunne høre det helt dit, når faren min og jeg krangla.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min var ikke som mora mi, som absolutt ville vinne en krangel da.

    Faren min kunne plutselig bli stille, og ikke si noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hva faren min tenkte på da.

    Men men).

    I Larvik, så pleide jeg å kjøpe kruttlapper og sånt, for lommepenger, som faren min ga meg, de helgene, som jeg dro til mora mi.

    Jeg gikk også i en lekebutikk, eller noe, der, hvor de hadde sånne varer som Skøyern i Oslo, cirka.

    Altså sånne moro-artikler da.

    Som fyrstikker, som brant med en kjempestor flamme.

    Og sånne ‘hatter’, som vokste, og ble som en slange nesten, når man tente på de.

    Jeg syntes jo at sånne ting var veldig artige, og kjøpte sånne moro-artikler da, og også kruttlapper.

    Det var to forskjellige slag kruttlapper, som man kunne kjøpe, i lekebutikker da.

    Et slag var i plast, og smalt ganske høyt.

    Men det fantes også sånne som var av papir, og som var på rull da.

    De smalt ikke så høyt, men det var til gjengjeld mange smell per rull, så de var artige på den måten.

    En gang søstera mi var hos oss vel.

    Så lagde jeg noen sånne ‘bomber’ da, som jeg vel kalte de.

    Da tok jeg et plastbeger, og tok kanskje en sånn rar hatt, som ble som en slange, når man tente på den, (fra moro-butikken i Larvik), nederst.

    Også masse forskjellige kruttlapper og også de av plast da, som smalt litt høyere.

    Også fylte jeg opp med noe papir kanskje.

    Og nederst i bunnen, så helte jeg først litt bensin da forresten, var det vel, som jeg egentlig skulle bruke til å finne vannmerker på frimerkene mine da.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg et ark over toppen av plastglasset, og så tok jeg et stjerneskudd, gjennom det arket.

    Så satt jeg den ‘bomba’ da, utafor huset vårt, i Hellinga 7B da.

    Og så tente jeg på stjerneskuddet.

    Så etterhvert så smalt det masse da, fra den ‘bomba’ da.

    Og til slutt, etter noen minutter, når all smellingen var ferdig.

    Så kunne man se at den hatten begynte å vokse da, i det som var igjen av oppbrent plass og papir osv., da.

    Så sånn var det.

    Og da kom vel til og med hu Aina, fra Leirfaret, opp stien til Hellinga 7, for å se på den bomba da.

    Og jeg husker det, at hu trodde nok kanskje ikke det hu så, da den hatten begynte å vokse, nesten som en slange, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde vel også såvidt sett hun Aina før, på Bergeråsen, når jeg hadde besøkt faren min.

    Hun var lett å legge å merke til, siden hun hadde lyst hår og et pent ansikt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tiden, på Bergeråsen, så hadde jeg jo ikke noen kamerater.

    Men jeg kjente jo fetteren min Tommy, fra før, fra besøk hos bestemor Ågot, når alle oss barnebarna hennes, hadde vært på besøk der, samtidig.

    Så Tommy kom vel ned på besøk til meg kanskje.

    De bodde først i Hellinga de og, rett nedenfor Hellinga 7B.

    Men på den tida, som jeg flytta til Bergeråsen, så hadde onkel Håkon og dem, flytta opp til Havnehagen, (rett bortenfor toppen av S-svingen der, for de som er kjent).

    Tommy var jo fem år yngre enn meg, så jeg tulla litt med han.

    Jeg tok noen sånne bregne-blader, eller noe, og la noen frimerker, mellom to sånne blader, og teipa to blader sammen da.

    Også skulle jeg vise for Tommy, hvor frimerker kom fra da.

    Så la jeg de i vann da, de bladene, og da løsna teipen, også kom det frimerker ut av bladene da.

    Jeg vet ikke om Tommy trodde noe på det der, men jeg prøvde ihvertfall å holde maska.

    Så sånn var det.

    Tommy fikk også alle lekebilene mine, som jeg hadde kjøpt, på lekebutikken Noldus, osv., i Larvik, (men som jeg syntes jeg var litt for gammel, til å leke med, på den tida jeg flytta til Bergeråsen da).

    Så sånn var det.

    En dag i uka, så hadde vi gym, sammen med klassen over oss, mener jeg.

    (Hvis dette ikke var ballspill valgfag, eller noe, da).

    Og da husker jeg det, at to jenter, i klassen over vår, begynte å tulle, og dra av shortsen på hverandre, osv.

    (Det var vel Ellen Greftegreff, tror jeg, som dro av shortsen på hu Siv Anita, (eller hva hu het igjen, ei med brunt hår vel), akkurat mens hu stod med rompa mot meg, så jeg fikk jo panoramautsikt til rompa hennes, for å si det sånn.

    Men men).

    Og det var ikke det eneste rare, som den klassen over oss, fant på, i de timene, som vi hadde gym sammen med dem.

    En gang, når vi var ferdig med gymtimen, så satt Anders Røkås der, (sønnen i familien Røkås, som kjøpte Toppen 4, av faren min, da mora vår, mer eller mindre, rømte fra han vel).

    Anders Røkås satt helt naken, på en benk, med den ‘bennern’, og liksom lente seg framover da, (mens han grein vel), for å prøve å skjule sine private deler litt, da kanskje.

    Selv om jeg ikke tørr å påstå, at det er så særlig klart for meg, hva som egentlig kan ha foregått i den garderoben da.

    Men folk som lurer de får vel heller spørre Anders Røkås, (som faren til, var fotballtrener for oss, eller assistent var han kanskje, for faren til Ole Christian Skjellsbekk, var vel hovedtrener, mener jeg. Men men).

    Mora til Anders Røkås jobba vel først i bokhandelen i Svelvik, (som er den nærmeste byen, (eller tettsted som det ble kalt da), fra Berger/Bergeråsen, og som ligger cirka 6-7 kilometer lenger nord, langs Drammensfjorden), og siden i Svelvik Sparebank, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ågot sa en gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, at ‘jeg ga deg melk, da du var liten, jeg’.

    Jeg sa det til faren min, mens vi var i butikken til Oddmund Larsen, seinere den samme dagen vel, på vei hjem til Hellinga 7B.

    ‘Sa Ågot det’, sa faren min.

    Jeg kunne bekrefte det, men faren min sa ikke noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fortalte onkel Håkon vel, (i huset til farmora mi på Sand), at faren min og han, hadde bedt politiet, om å få ligge over i fyllearresten en natt, som de var nede i Horten, eller noe, og av en eller annen grunn, ikke hadde penger til å bo på hotell.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, våren 1980, så hadde faren min kjøpt seg en ny Peugeot racersykkel, og fortalte det, at han skulle begynne å sykle, i en eller annen lokal sykkelklubb da.

    (Kanskje det var Svelvik Sykkelklubb, eller noe.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men).

    En annen som sykla i sykkelklubben hans, var den 16 år gamle Jan Snoghøj.

    Jan Snoghøj hadde en fraskilt mor, (som han bodde hos, sammen med to søsken), som het Haldis Humblen.

    Det tok ikke lang tid, så var Haldis og faren min et par.

    Faren min prøvde å lokke meg, til å bli med ned til Haldis, som bodde et steinkast ovenfor de siste husene i Havnehagen, ned mot fjorden.

    Han sa det, at det var ‘to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med’, for å lokke meg ned dit.

    Jeg ble jo rimelig nedfor, av det, at faren min plutselig begynte å la meg være alene om kveldene, for å være nede hos Haldis.

    Men men.

    Så jeg var litt nedfor, da jeg ble med ned dit.

    De to jentene viste seg å være Christell Humblen, (Haldis sin datter), og henne venninne, (som egentlig bodde hos sin onkel, i Ulvikveien), Nina Monsen.

    Jeg satt helt stiv i sofaen, for jeg var litt ukomfertabel, med den situasjonen, at faren min hadde funnet seg en ny dame da.

    Nina Monsen gikk vel hjem, og faren min og Haldis, forsvant inn på soverommet vel.

    Da var jeg alene i stua, med Christell, som var en jente som var to år yngre enn meg.

    Men faren min hadde jo sagt det, at jeg kunne leke med disse jentene, så jeg begynte å løpe etter hun Christell, rundt stuebordet deres, osv., uten å si noe da.

    Men hun Christell var en sprek og smidig jente, så jeg klarte ikke å ta henne igjen, må jeg innrømme.

    Plutselig, mens Christell og jeg, holdt på med å løpe rundt stuebordet, til Haldis, så kom faren min og Haldis inn i stua igjen, etter 15-20 minutter kanskje.

    Da slutta vi å løpe, men ingen av oss fire sa noe.

    Selv om faren min og Haldis så litt overraska ut kanskje vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Plutselig en kveld, så kom ikke faren min hjem, i det hele tatt.

    Jeg husker at det ikke var noe morsomt.

    Faren min hadde ikke sagt fra om dette, at han ikke skulle komme hjem.

    (Da hadde det nok vært ‘overlevbart’, for å si det sånn).

    Men jeg bare satt og så på TV, i stua, i Hellinga 7B.

    Og klokka ble mer og mer, og faren min kom ikke hjem.

    (Jeg visste ikke da, hvor Haldis bodde, så dette må ha vært før den forrige episoden, som jeg skrev om, (da Christell og jeg, løp rundt stuebordet, nede hos Haldis. Men men)).

    Kveldsnytt dukket opp på skjermen, og til slutt så var alle TV-programmene ferdige for dagen, og bare prøvebildet dukket opp vel.

    Da dukket det opp en sånn stikkende følelse, inni meg, og en slags tomhet kanskje.

    Den stikkende følelsen, det var vel at jeg var såret, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg var kanskje ikke meg selv, den dagen, et par dager senere kanskje, når jeg ble med ned til Haldis der, med faren min da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En morgen, litt senere, så vekte faren min meg, og sa det, at Jan hadde brukket beinet, i stien ned fra Gamlehjemmet der.

    Ikke vet jeg hva han gjorde der, men han skulle kanskje ta bussen da, til en videregående skole, et eller annen sted, kanskje.

    (Pia og Christell, de gikk ikke den veien, ved Gamlehjemmet der, når de tok buss, til skolen.

    De gikk opp til ved barneskolen der, husker jeg.

    Ihvertall de årene jeg selv tok buss til enten ungdomsskolen i Svelvik, eller videregående i Sande og seinere Drammen, husker jeg.

    Men jeg selv tok bussen derfra, fra ved Gamlehjemmet der.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at faren min og hans yngste bror, Runar, (han som er tannlege i Ås), satt borte hos Ågot, en fredagskveld kanskje, og planla ferieturen vår, sommeren 1980, til Jugoslavia.

    Mens de drakk øl vel og kikka på kartet da.

    Og gliste kanskje, og kikka på meg, som satt ved spisestuebordet, (mens de satt i TV-delen av stua til Ågot da, som ikke var delt, mellom spisestue-delen og TV-stue-delen).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at vi besøkte onkel Runar og dem, på Kolbotn, hvor de bodde, på slutten av 1979/begynnelsen av 1980 vel.

    Jeg husker såvidt det, at jeg en gang gikk litt rundt der, på Kolbotn, sammen med min fetter Ove vel.

    Men Ove skulle ikke være med, på ferie, med Kiel-ferga.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var det bare onkel Runar, faren min og meg, som skulle.

    Av en eller annen grunn.

    Dette var en av de første månedene, etter at jeg flytta til faren min, mener jeg.

    Jeg husker at en litt eldre tysker, stod og spilte, på flere enarmede banditter samtidig.

    Og at han stod litt fra dem da, og snakka til meg, når jeg dukka opp der, og trodde jeg hadde funnet en maskin, som det var noen som hadde glemt igjen kreditt på.

    Noe sånt.

    Det var vel også russisk kaviar, mener jeg, i frokost-bufeen, på den ferja, mener jeg å huske.

    Jeg husker også det, at min far, spilte roulette, på den båten.

    Og at jeg, (som var ni år), sneik meg inn, ved roulette-bordet, og stod og så på det, at de spilte.

    På tilbakeveien, så snakka faren min, med coupiren, som det vel heter.

    (Før han begynte å jobbe vel).

    Og da spurte jeg, om han hadde sett det, at jeg stod og så på, mens dem spilte.

    Og da sa han det, at det hadde han ikke sett.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om jeg kunne tro på det men).

    I Tyskland, så var vi på et supermarked.

    Faren min bare gikk rundt der, og ble tilsnakket av ei butikk-dame, sa han.

    Vi kjøpte ikke mye der, vi bare så der.

    Jeg kjøpte vel en tysk Donald Duck eller Mikke Mus-bok, men det var på ferja, mener jeg.

    Vi kjørte ut på landet, med Runar sin bil kanskje.

    Vi fant en kro, men kroverten lå døddrukken, eller noe, over et bord.

    Noen grein, så kanskje han var død.

    Hva vet jeg.

    Faren min og Runar, de bare snudde.

    Og jeg spurte, i bilen, hvorfor vi snudde.

    Og faren min sa det, at ‘så du ikke at han lå der da’.

    Jo, jeg så jo det.

    Men var han død, eller var han full, lurte jeg.

    Det skjønte jeg ikke.

    Men men.

    vi kjørte til en annen kro da, inne i Kiel vel.

    Og der spiste vi wienersnitzel, eller noe vel, på den kroa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fikk jeg vel pass, tror jeg, før denne turen.

    Det er mulig.

    (Uten at jeg vet hva vi egentlig skulle der, i Kiel.

    Men men.

    Det var kanskje bare for moro skyld.

    Men men).

    Jula 1979, ble litt spesiell.

    Vi var alle barnebarna, samlet borte hos Ågot og Øivind vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Faren min begynte å prate noe om videospillere, som var ganske nytt, i Norge, da.

    Jeg spurte, om vi ikke kunne få det.

    Og det var visst ikke populært.

    Men jeg huska det, fra Torstrand skole da, at vi så på video, noen ganger, noen måneder før det her.

    (For jeg gikk jo på skole der, i begynnelsen av tredje klasse).

    Uansett, så kjøpte faren min plutselig videospiller.

    En AKAI VHS-spiller, til 8-9.000 vel, i 1980.

    Så det var ganske mye penger da.

    Det tilsvarer kanskje 20-30.000 i våre dager.

    Hvem vet.

    Og jeg fikk også et TV-spill, (med sånn Squash osv.), av faren min, da han dro meg med til en TV-butikk, i Svelvik, (like ved Svelvik Kroa der), like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, tror jeg.

    Jeg spilte mot faren min en gang, på Bergeråsen, og da vant jeg, men da sa faren min det, at det var fordi, at han hadde drukket.

    Så sånn var det.

    Så faren min drakk altså også før han flytta ned til Haldis, kom jeg på nå.

    Men men.

    Det TV-spillet var en rød plastboks, (eller konsoll, heter det kanskje), med to sånne hjul-‘joysticker’, som hadde en meter eller to lange ledninger da, og ble festet, til konsollen, med borrelås faktisk, (det var første gang jeg så både TV-spill og borrelås, tror jeg. Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg får ta en pause her, for nå har jeg skrevet i noen timer her.

    Jeg hadde en krangel her på hostellet, tidligere i dag.

    Jeg lurer på om han unge assistenten, Nel, er bøg, eller noe.

    Han kaller meg ihvertfall ‘dear’.

    Og det sa jeg fra, at jeg ikke likte.

    Han mener at han kalte meg ‘Erik’.

    Han stod ihvertfall og kilte meg, da jeg prata med hun House Manager-en her, tidligere idag.

    Om å få kvittering for leie osv., som jeg betalte til han assistenten da, tidligere idag.

    Det viste seg det at jeg egentlig skulle hatt nøkkel til ytterdøren, allerede for fire uker siden.

    Men de hadde sendt noen til meg, med en nøkkel da, men den hadde ikke kommet fram.

    Men like etter denne seansen, så kom det en fyr, på døra mi, med en nøkkel til utgangsdøra da.

    Så sånn var det.

    Enda husvertinnen sa at jeg skulle få den i morgen.

    Så her er det kanskje enda mer ‘lurings’.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se om jeg får skrevet mer fra tiden i Hellinga 7B, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 1: Toppen 4

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, (født Heegaard), har senere sagt til meg det, at jeg var sein til å lære meg å gå.

    Og jeg var også født to måneder for tidlig, (har jeg blitt fortalt ihvertfall), og lå de første ukene av livet mitt, i en kuvøse, på et sykehus, i Drammen.

    Så det kan være at de episodene jeg fortalte om, i forordet, kan ha vært fra sommeren 1972 og ikke fra sommeren 1971.

    Og at min søster Pia, kanskje lå og sov i senga si, eller noe, da disse nevnte episodene foregikk.

    Hvem vet.

    Jeg husker at en gang var det ei dame som var barnevakt for meg, da jeg var 1-2 år gammel, i Toppen 4.

    Dette var nok min farmor, bestemor Ågot, (Ågot Mogan Olsen (født Mogan)), og dette husker jeg ennå, at jeg syntes var det morsomte jeg noen gang hadde opplevd, (da). Mens tiden før, (og etter), husker jeg som mer anspent da. At min mor, Karen Ribsskog, ikke var så morsom som bestemor Ågot. Min mor husker jeg som mer slitsom å ha med å gjøre, enn for eksempel bestemor Ågot.

    Men men.

    Bestemor Ågot ville leke gjemsel. Og hun var artig, sånn som jeg husker det, og jeg husker at jeg gjemte meg i klesskapet, på rommet mitt vel, og frydet meg når bestemor Ågot fant meg da, og sa høyt ‘bø’ kanskje, på en morsom måte.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om den episoden kan ha foregått mens søstera mi Pia, ble født, sikkert i Drammen hun og, og at det var derfor at bestemor Ågot måtte være barnevakt for meg.

    Hvem vet.

    Noe annet jeg husker, fra denne tiden, var at min mor og far, gikk tur, bort forbi huset til Ågot og Øivind, på Sand, (kanskje 10 minutter å gå, fra Bergeråsen).

    De gikk videre ned mot Høyen, sånn at vi hadde gården til Gøril og de, (den gamle gården til Lersbryggen vel), på høyre side.

    Pia og jeg gikk ikke, vi lå i hver vår barnevogn, husker jeg.

    Det må vel ha vært sånn at Pia lå i sin barnevogn, og jeg satt i en sånn type barnevogn for litt større barn da antagelig.

    Jeg husker ihvertfall at jeg kunne se jordene nede på Høyen, (mener jeg), mens Olsen-familien var ute og gikk tur da.

    Det var kanskje moren min som kjørte min vogn og faren min som kjørte Pia sin vogn, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en rød leketraktor, i plast, på denne tiden.

    Så var det våren 1973 kanskje, at min søster Pia, ble gammel nok til at hun hadde lært å gå, og så videre.

    Og da spurte mora vår meg, husker jeg, om Pia kunne få låne min traktor da, (som jeg hadde vokst fra, må man vel nesten si).

    Jeg sa ‘nei’ da, for jeg syntes at jeg fikk mye mindre oppmerksomhet, fra mora mi, etter at Pia ble født.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Hu bare tok traktoren, og satt Pia oppå, og begynte å dytte Pia rundt på den da, i området rundt der faren min parkerte bilen da, på en slags asfaltert plass, som alle byggefelt/rekke-husene, på Toppen, delte.

    Jeg syntes det ble litt vel mye som sagt, og ville kanskje teste om moren min hørte på meg.

    Så jeg begynte å grine ganske høyt da, sånn at det ble som en scene, må man vel kanskje si.

    Men jeg husker det, at mora mi ikke brydde seg om at jeg grein, og at hu bare fortsatte å dytte Pia, som satt og lo eller smilte, (sånn som jeg husker det), oppå traktoren.

    Fra denne episoden kunne man kanskje se det, mener jeg, at både mora mi og søstera mi, kanskje kunne være litt kalde noen ganger.

    At ingen av de brydde seg om det at jeg stod ved inngangsdøra og gråt.

    Men men.

    De bare lekte og lo og hadde det artig, noen få meter bortenfor.

    Faren min tenkte vel et eller annet, (uten at jeg helt vet hva), og spurte om jeg ville bort til bestemor Ågot.

    Og jeg var bare glad for å komme vekk derfra, så det svarte jeg at jeg ville.

    Så kjørte faren min de par minuttene, bort til Sand, med meg, og bestemor Ågot spurte om hva som hadde skjedd da, siden jeg hadde grått.

    Og hun var vel rolig og ganske lett til sinns da, og nok en varmere type person, enn min mor og min søster, og hun trøstet meg kanskje litt da, eller snakket til meg på en hyggelig måte, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom min fars yngre bror, Håkon Mogan Olsen, (som også bodde på Bergeråsen, i Hellinga vel, i den leiligheten på nedsida av bilveien der, som var lengst fra Gamlehjemmet, av de 3-4 leilighetene som lå på en rekke, vegg i vegg der), sammen med sin kone Tone, (født Løff), og deres datter Lene, som er døv, (og som jeg vel ikke kan huske fra denne tiden, men først fra noen år senere. Deres sønn Tommy, ble født i 1975, så han var altså ikke påtenkt enda, da vår Olsen-familie bodde i Toppen 4), også bort til Ågot og Øivind.

    Håkon hadde kanskje hørt noen rykter, på Bergeråsen, om at en gutt hadde grått, i området rundt Toppen 4.

    Hva vet jeg.

    Håkon begynte å erte meg litt, og spurte om noe sånt som at, ‘jasså, ville du ikke la søstera di låne traktoren din, du da’.

    Noe sånt.

    Jeg syntes ikke at onkel Håkon hadde noe særlig med det her å gjøre, så jeg holdt vel bare kjeft, og svarte ikke.

    Det var litt mer komplisert enn sånn som Håkon fremstilte det egentlig, syntes jeg.

    (Og jeg klarte vel ikke helt å forklare det).

    Det handla nok om at jeg syntes jeg fikk litt mindre oppmerksomhet da, fra for eksempel mora mi, etter at søstera mi Pia ble født.

    Men jeg beit det vanligvis i meg, men akkurat den gangen med traktoren, så ble det kanskje litt vel mye.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dette var vel våren 1973, vil jeg tippe på, noen måneder før jeg fylte tre år.

    Noe sånt.

    Fra før Pia ble født, så husker jeg det, at mora mi pleide å si til meg, når hu bytta bleie på meg, var det kanskje, at jeg ikke fikk lov til å ta meg på tissen.

    Jeg husker at jeg satt i en badebalje, fra da jeg var litt mer enn et år kanskje, i stua, på Toppen 4, mener jeg det var.

    Jeg husker at skulle til å ta meg på tissen, for det var vel et følsomt område da.

    Noe sånt.

    Men så husker jeg det, at jeg ble oppmerksom på det, at faren min stod og observerte meg.

    Så da tok jeg meg ikke på tissen likevel.

    Siden min mor hadde sagt til meg det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Så jeg gjorde liksom litt som Harald Eia, istedet, sånn som jeg husker det.

    For hånda var liksom på vei i retning av mine edlere deler, da jeg ble oppmerksom på det, at min far stod og så på meg.

    Så jeg tok meg på skrukken istedet, må jeg innrømme.

    Og da tror jeg at min far muligens ble litt skuffet.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at mine foreldre ikke var enige i det, om det lov å ta seg på tissen, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på, da jeg prøvde å skrive opp de episodene jeg klarer å huske, fra Olsen-familiens liv, i Toppen 4).

    Jeg husker en søndag morgen, kan det kanskje ha vært, da jeg gikk for å si hei til mora mi da, etter at jeg hadde våknet opp, og gått ut av rommet mitt.

    Som barn vel pleier å gjøre, når de er i tre-års alderen, om morgenen.

    Hva vet jeg.

    Jeg gikk inn på rommet til mamma og pappa.

    Og der lå mora mi i bare trusa tror jeg, på magen, med ansiktet begravet i en hodepute.

    Faren min satt på sin side av sengen, (også bare i underbuksa vel), med hodet i armene, (eller ihvertfall litt bøyd i ryggen vel).

    Noe sånt.

    Jeg sa til faren min at ‘mamma gråter’.

    Mora mi lå fortsatt i den samme stillingen, mens faren min svarte det, at ‘ja, mamma gråter’.

    Jeg skjønte det, at mora mi ikke kom til å svare meg, så jeg gikk inn på rommet mitt igjen.

    Pia kom inn på rommet mitt og begynte å si noe med ‘mamma’.

    Hun ville si hei til mamma hun og da.

    Jeg sa bare det at ‘mamma gråter’, og at hun ikke skulle gå inn til mamma.

    For Pia var så liten, så jeg tror hun ville fått sjokk muligens, om hun hadde sett det, at mora vår lå der, og grein i en pute, uten å reagere, hvis man snakket til henne.

    Hvem vet.

    Så Pia leika litt på gulvet på rommet mitt vel, (eller noe), en halvtime eller time til kanskje, før hun gikk inn til mora vår da.

    Og da hadde vel mora vår kommet seg litt.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare enda en av de episodene som jeg kom på nå, fra Toppen 4.

    Jeg bare nevner de episodene litt hulter til bulter, siden dette bare er bruddstykker, (må man vel kalle det), som jeg husker, fra den tiden, før mine foreldre ble separert.

    En annen ting jeg husker, fra tiden i Toppen 4, er at faren min lagde en rød tresofa til meg, på snekkerverkstedet til bestefar Øivind.

    Den sofaen var malt rød og det var et rom under der man satt, for å lagre leker og sånt da.

    Den var ikke så behagelig å sitte på, den sofaen, og jeg brukte den vel ikke så mye.

    Men den stod nå der på rommet mitt, husker jeg, og jeg hadde også en ganske lav seng der vel, (sånn som jeg husker det ihverfall), så det var ikke noe vanskelig for meg å komme ut av senga, om morgenen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra like etter at søsteren min Pia ble født, at moren min ba meg om å hente en bleie til Pia, på badet.

    Og at jeg surra og gikk litt rundt der kanskje, men at jeg klarte det faktisk, (enda jeg bare var cirka et og et halvt år vel), å finne en bleie til Pia.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra begynnelsen av 80-tallet en gang, at faren min fortalte meg det, mens vi kjørte på Svelvikveien, fra Drammen, i retning Bergeråsen da, like etter Nesbygda vel, (i en av de mest svingete delene av Svelvikveien, som er rimelig svingete), at faren og mora mi og jeg, hadde bodd der ute på Nesbygda, like etter at jeg ble født, (altså før vi flyttet til Bergeråsen, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet, så da vi bodde i Toppen 4, så var det rekkehuset helt nytt), så bodde vi i en bolig, ovenfor en pub, ute i Nesbygda.

    Noe jeg var nesten helt sikker på, at nok var noe tull.

    For det var jo ikke noe pub, (og knapt nok noen hus), rundt der vi kjørte forbi, da faren min snakka om det her.

    Men på skjemaet fra Folkeregisteret, angående hvor jeg har bodd, opp gjennom årene, så står det riktignok det, at vi bodde i Nesbygda, i 1970 eller 1971, eller noe, har jeg sett nå, i 2008 eller 2009 kanskje, da jeg bodde i Liverpool.

    Selv om det var sånn, at ikke alle de adressene som stod på det skjemaet, var riktige.

    Det stod for eksempel feil adresse for da jeg bodde sammen med mora mi og stefaren min Arne Thormod Thomassen, og Pia da, i ei hytte, i Brunlanes, i 1974 og 1975 vel.

    Da stod det hos Folkeregisteret, av vi bodde i Kongegata, i Larvik, i et års tid.

    Men det var ikke sånn at vi egentlig bodde der.

    Arne Thomassen gjorde noe byggearbeid, i en bygård, i den delen av Larvik.

    Så han ‘klussa’ kanskje med adressen.

    (For at faren vår ikke skulle finne oss kanskje?).

    Det er mulig.

    Men uansett så sa ihvertfall faren min det, at vi tre, mora og faren min og meg, hadde bodd ute i Nesbygda et sted, over en pub, (hvor folk visstnok dansa og sånn, var det vel).

    Og det står også en adresse, ute i Nesbygda et sted, på mitt adresseskjema, fra Folkeregisteret.

    Så det stemmer nok at jeg også har bodd uti der, før vi flytta til Toppen 4, selv om jeg ikke kan huske noe fra den tiden, før vi bodde nettopp der, i Toppen 4.

    De første episodene jeg klarer å huske, er fra Toppen 4.

    Så sånn er det.

    Det siste jeg husker, fra Toppen 4, er det, at mora vår, dro meg og Pia, ut i en bil, tidlig på morgenen vel.

    Hu satt oss i baksete, og jeg skjønte at noe var galt.

    (Antagelig siden faren vår ikke var med).

    Så jeg sa det, fra baksete, før mora mi begynte å kjøre, at jeg ikke ville dra.

    Men mora mi sa ‘jo’, eller noe sånt, og begynte å kjøre til Svelvik da, (en kjøretur på cirka ti minutter, nordover langs Drammensfjorden).

    Og da var det visst sånn, har onkel Håkon fortalt meg seinere, at mora mi måtte ha hjelp fra en av ferjekarene, på den gamle Svelvikferja, (som gikk fra like nedenfor Svelvik kirke der), til å kjøre bilen inn på ferja.

    Så kjørte mora vår til foreldrene sine, Ingeborg og Johannes Ribsskog, som da vel bodde i Klokkarstua, (like ved kirka der tror jeg), for Johannes, (som var tidligere rådmann, i Hadsel kommune), jobba som kontorsjef, i Hurum kommune, hvor Klokkarstua vel var hovedbygda da.

    Noe sånt.

    Min far hadde kanskje 10-15 år senere, fått tak i et brev, som han viste meg, som min mor hadde fått av bestemor Ingeborg på den her tiden, like før mine foreldre ble separert.

    Bestemor Ingeborg hadde skrevet noe sånt, som at hvis det var riktig, som moren vår hadde skrevet/sagt, at faren vår hadde møtt/’vært bortpå’ andre damer, så burde hun flytte fra ‘den mann’.

    Noe sånt var det vel som stod i brevene fra bestemor Ingeborg, til mora vår, rundt 1973 kanskje da.

    Brev som min far viste meg, da jeg bodde alene i en leilighet, i Leirfaret 4B, også på Bergeråsen.

    Et sted jeg bodde fra 1981 til 1989, husker jeg, så dette var kanskje 1984 eller 1985 kanskje, hvis jeg skulle tippe, at min far viste meg dette brevet, fra bestemor Ingeborg.

    Uten at min far forklarte noe om hvordan han hadde fått tak i dette brevet, til sin ekskone, fra hennes mor.

    Faren min bare sa noe sånt som at ‘her kan du lese hva mormora di skrev til mora di’.

    Noe sånt.

    Før han dro ned til sin nye dame, (siden 1980), Haldis Humblen født Brekke, som også bodde på Bergeråsen, (i et hus et steinkast ovenfor de nederste husene i Havnehagen).

    Det var det jeg klarte å huske fra tiden som Olsen-familien var som en vanlige familie.

    (Eller, som en ‘kjernefamilie’, heter det vel).

    Hvordan det gikk med mora mi og søstera mi og meg, i tiden etter at foreldrene mine ble separert, det skal jeg skrive mer om i neste kapittel.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen ting jeg kom på nå, fra tiden i Toppen 4.

    Det var en sommer eller vår eller høst da, for det var ikke noe snø, husker jeg.

    Det kan kanskje ha vært sommeren 1973, den sommeren jeg fylte tre år.

    Like før mine foreldre ble separert.

    Og da var det sånn, at jeg plutselig fikk lyst til å gå på en liten oppdagelsestur, ned i Olleveien.

    Jeg passet på å holde meg langt ut på siden av veien, for jeg hadde blitt advart mot biler tidligere vel.

    Også gikk jeg ned fra Toppen da, og ned Olleveien, et ganske langt stykke.

    Til jeg kunne se den røde telefonkiosken, ved krysset Olleveien/Havnehagen.

    Så snudde jeg en stund før jeg kom fram til telefonkiosken og gikk tilbake opp igjen til Toppen.

    Jeg sa ikke noe om denne oppdagelsesturen, til mine foreldre, men jeg husker at en av beboerne, (en kar i 30-40 årene vel), som bodde på den siden av Olleveien, som var nærmest det Øvre feltet på Bergeråsen, (Toppen lå på Nedre), observerte meg, mens han stod like utafor huset sitt vel.

    Så jeg tror ikke at noen av mine foreldre noen gang fikk vite dette, at jeg dreiv og spaserte for meg selv, langt nede i Olleveien.

    Men jeg kom faktisk tilbake igjen, dit jeg hadde gått fra, når jeg snudde og gikk tilbake, (fant jeg ut).

    Utrolig nok.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Namsmannen for Hurum







    Gmail – Til Namsmannen for Hurum







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Til Namsmannen for Hurum




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Thu, Aug 4, 2011 at 1:08 AM





    To:

    post.sondre.buskerud@politiet.no



    Hei,

    jeg ønsker å oppløse sameie, i Støaveien, ved Holmsbu.
    Det er snakk om Gårdnummer 24 i Hurum, bruksnummer 22 og 27, (hvor jeg eier 7/216).
    Og bruksnummer 26, hvor jeg eier 1/18.

    Og bruksnummer 49, hvor jeg også eier 1/18.
    (Det er visst meningen at jeg skal få mer og, etter min grandonkel Idar Sandersen, som bor der nå, men det får vi ta når han er død, mener jeg, og når man ser om han har noe testamente, etc).

    De som jeg eier sammen med er Marit Olsen, (en kusine av min far, tror jeg), Håkon Olsen, (min fars yngre bror), Runar Olsen, (Håkons lillebror), og min søster Pia Charlotte Ribsskog, (min far, Arne Mogan Olsen, ville ikke eie der, men ga arven direkte til meg og min søster, uten å gi noen grunn).

    Den samlede verdien på eiendommene anslås til 1.5 millioner, i et brev, fra en advokat, fra 2005 vel.
    Men jeg har hørt at verdien er mye høyere, i markedsverdi, 'mange millioner', sa vel min far, tror jeg, og det skal også være malerier etter Kittelsen der, sa min far, på telefonen før jeg brøt kontakten igjen, pga. bølleringing, som jeg har anmeldt til dere hos politiet i Drammen.

    Jeg ønsker å kutte ut min slekt i Norge, og ønsker ikke å dele på bruken av de eiendommene med de.
    Samtidig leier jeg i England, og blir truet med utkastelse, og det som er, så jeg skulle gjerne kjøpt en leilighet, og prøver derfor å få realisert den kapitalen som jeg har i det sameiet, til å dekke leilighetkjøp, i mer eller mindre grad, (det kommer an på markedsverdien selvfølgelig).

    Jeg eier 'egentlig' 1/12, men jeg har jo selvfølgelig ikke arvet Idar Sandersen, som lever enda.
    Så hvis eiendommene er verdt 12 millioner, så er min del verdt 1 million.

    Og hvis det er malerier for 12 millioner der, i tillegg, så er min del verdt 2 millioner.
    (Ihvertfall hvis Idar Sandersen ikke levde, og jeg ikke var gjort arveløs.
    Jeg sender med papirer fra Hurum-advokaten Øvergaard, hvor dette er forklart mer om).

    Jeg ønsker eiendommene solgt til markedspris etter annonser i Aftenposten, Finn og Drammens Tidende.
    Det er mulig de andre eierne har forkjøpsrett, men jeg ønsker uansett at eiendommen legges ut ordentlig på det åpne markedet, for salg, sånn at den fulle og hele verdien av eiendommene med bo, blir realisert.

    Det er kanskje slemt av meg, ovenfor Idar Sandersen, men jeg er i økonomisk knipe i England, og han ville ikke engang selge kopi av slektsforskninga, så alt er nok ikke i orden der heller.

    Ei jeg gikk i klassen med, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, Gry Stenberg, har ei farmor, Gerd Stenberg, som bor i Svelvik og prater hollandsk, husker jeg, kanskje Idar Sandersen kan få leie et rom av henne eller noe, tenker jeg.

    Dem finner nok ut av det.
    (For å tulle litt på slutten).
    Håper dere får ordnet opp i dette!

    Mvh.

    Erik Ribsskog
    PS.

    Sender med fire sider fra brev fra advokat Øvergaard, Hurum, angående dette ovenfor nevnte sameiet, som jeg krevet oppløst og solgt til full markedspris, som jeg har lest her, at er min rett:





    4 attachments

    bergstø 1.jpg
    360K
    bergstø 2.jpg
    282K
    bergstø 3.jpg
    217K
    bergstø 4.jpg
    179K



    PS.

    Her er vedleggene:

    bergstø 1

    bergstø 2

    bergstø 3

    bergstø 4

  • Tante Ellen har lagt ut ordentlig bilde av seg, på Facebook. Hun har lyst hår, mens begge søsknene hennes, (mora mi og Martin), hadde/har mørkt hår

    sensasjon tante ellen ordentlig bilde

    http://www.facebook.com/ellen.ribsskog

    PS.

    Også en onkel på farsida mi, onkel Runar, har lyst hår.

    Også har faren min og onkel Håkon mørkt hår.

    Så det er litt ‘blandings’, i slekta mi.

    Men jeg har mørk blondt hår da, og ikke så lyst, som tante Ellen eller onkel Runar.

    Og ikke så mørkt, som mora eller faren min.

    Eller onkel Håkon, eller onkel Martin, som har nesten helt ravnsvart hår vel, (altså onkel Martin. Håkon har vel omtrent like mørkt hår som faren min vel, eller litt mørkere. Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Bestemor Ingeborg hadde visst mørkt blondt hår, (som meg da vel, i såfall), da hun var ung.

    Noe hun selv mente var mørkt, (og ikke lyst), hår.

    Men men.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    bestemor ingeborg mørkt blondt hår hm

    https://johncons-blogg.net/2010/06/her-skriver-bestemor-ingeborg-i.html

    PS 4.

    Her kan man se det, at onkel Martin, har helt svart hår, (må man vel si, noe jeg lurer på om han har etter sin farmor, Helga Ribsskog f. Dørumsgaard, som jeg syntes det kunne se ut som, at hadde rimelig mørkt hår, på et bilde, som Kjell Asak, fra Leirsund sendte vel), altså helt forskjellig fra sin storesøster, tante Ellen:

    onkel martin helt svart hår

    https://johncons-blogg.net/2011/01/jeg-sendte-en-e-post-til-ola-thune.html

    PS 5.

    Her kan man se det, at mora mi Karen, hadde brunt hår, (gudene vet hva hu egentlig holdt på med da forresten, i 1983):

    muttern brunt hår

    https://johncons-blogg.net/2009/08/her-ser-vi-det-som-nick-ewans-fant-at.html

    PS 6.

    Her kan man se det, at Martin, (og Ellen og Karen), sin farmor, Helga Ribsskog, f. Dørumsgaard, hadde ganske mørkt hår vel, (noe som jeg har lurt på, om kan være etter Noah, siden vel hennes nevø, (blir det vel), Arne Dørumsgaard, komponisten, vel signaliserte dette, på et bilde jeg så):

    helga ribsskog mørkt hår

    https://johncons-blogg.net/2010/06/jeg-sendte-en-ny-e-post-til-min.html

    PS 7.

    Her er mer om dette, (Arne Dørumsgaard til høyre, Noah til venstre):

    arne dørumsgaard etter noah

    https://johncons-blogg.net/2010/06/drumsgaard-linjen-blir-angrepet.html

    PS 8.

    Her kan man se det, at det russiske nettstedet, (som skrev om det svenske folkets opprinnelse), som jeg linket til, på bloggen, for et par-tre dager siden vel, de skriver noe om Noah og Skandinavia:

    russerne skriver

    http://idrisi.narod.ru/swedes.htm

    PS 9.

    Her er mer om Askenaz:

    mer om askenaz

    http://en.wikipedia.org/wiki/Ashkenaz

  • Dårlig arbeidsmiljø på Strømm Trevare

    Nå var det jo sånn, på familiebedriften vår, Strømm Trevare.

    At hvis noen for eksempel pakka en skrue feil, når de pakka skruer.

    Så ble det snakka om i årevis da.

    Og jeg ville jo ikke ha skylda, for den her feilpakkinga.

    Så jeg skyldte jo på onkel Håkon da, når min fars kamerat og forretningsforbindelse, fra Oslo, nemlig Atle, klagde på mangel på skruer da, i en pose med skruer.

    Så da ble det jo dårlig arbeidsmiljø.

    Siden vi ikke kunne si sikkert, hvem som hadde pakka feil, for eksempel.

    Så da ble det jo skuling, og det som var.

    Onkel Håkon bar sikkert nag til meg, siden det var han som fikk skylda, for den her feilpakkinga da.

    Så da jeg fikk høre at jeg kanskje kunne kopiere memoarene til min danske tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, sin bror, (advokaten i Egypt og Haag), Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    Så var det ikke sånn at jeg gjorde det.

    For de memoarene, de lå i skuffen ‘min’, i reolen til farmora mi.

    I et hus som var like ved siden av Strømm Trevare.

    Og der var det et hjemmekontor.

    Med stor fryseboks og et skrivebord med regnemaskin og skrivemaskin.

    Og utpå 80-tallet, så dukka det også opp en kopimaskin der.

    Men etter at faren min, begynte å jobbe sammen med Haldis, i vannsengbutikken, i Drammen.

    Så ble liksom Strømm Trevare min onkel Håkon sitt ‘domene’ da.

    Og han kunne bli veldig sur, for den minste ting.

    Jeg har skrevet om på bloggen, at han kjøpte biffkjøtt, i en matbutikk i Svelvik, før jul.

    Og så skulle han spise av den samme biffen, både til jul og nyttår.

    Men så hadde biffen blitt dårlig, før nyttårsaften da.

    Og Håkon i fyr og flint, og klagde til mora da, (Ågot), og skulle inn til butikken i Svelvik, og klage.

    Så en sånn fyr.

    Da vil du ikke bruke kopimaskinen hans, liksom.

    For da kommer han nok til å klage, på at du tok cirka hundre kopier der, resten av livet, vil jeg nok tippe på.

    For da ville han ha sagt at jeg brukte for mange ark og for mye kopipulver, osv. da.

    Ihvertfall vil jeg tippe på at det var det som ville ha skjedd.

    Så det orka jeg ikke å prøve på engang.

    Så det var kanskje derfor at faren min ikke ville jobbe på Strømm Trevare mer, at det var dårlig arbeidsmiljø der.

    Hvem vet.

    Og det var kanskje derfor, at jeg syntes det var greit, da faren min sa at jeg skulle studere i Oslo, og få meg en karriere, i hovedstaden.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til LO, angående en arbeidssak, mot min far, Arne Mogan Olsen







    Gmail – Arbeidssak mot min far Arne Mogan Olsen/Fwd: Delivery Status Notification (Failure)







    Gmail


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>



    Arbeidssak mot min far Arne Mogan Olsen/Fwd: Delivery Status Notification (Failure)




    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>


    Wed, Jul 27, 2011 at 9:00 AM





    To:

    lo@lo.no



    ———- Forwarded message ———-
    From: <postmaster@z24.no.tconet.net>

    Date: 2011/7/27
    Subject: Delivery Status Notification (Failure)
    To: eribsskog@gmail.com

    This is an automatically generated Delivery Status Notification.

    Delivery to the following recipients failed.

    bjorn.kolby@lo.no

    Final-Recipient: rfc822;bjorn.kolby@lo.no

    Action: failed

    Status: 5.1.1

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    To: bjorn.kolby@lo.no
    Date: Wed, 27 Jul 2011 08:59:27 +0100

    Subject: Arbeidssak mot min far Arne Mogan Olsen
    Hei,

    da jeg var ni år, i 1979, så ble jeg sendt, fra mora mi i Larvik, til faren min på Berger.
    Der måtte jeg jobbe, i familiebedriften, Strømm Trevare, med å pakke skruer, hjelpe til å levere køyesenger og vannsenger i Oslo og Holmestrand, osv.

    Kjøre ved, (altså avkapp fra verkstedet), i trillebår, opp til huset til farmora mi, og hive det ned i kjelleren der, så hu kunne hive det i den kombinerte ved og olje-ovnen, i kjelleren i huset til hu og farfaren min.

    Før jeg flytta dit, (og også noen ganger etter jeg flytta dit vel), så pakka min fars lillebror, Håkon Mogan Olsen, skruene.
    Så da min fars kamerat, og forretningsforbindelse, Atle, fra Oslo, (som drev med caravan-er, seinere på 80-tallet, på Karihaugen vel), klagde på at det mangla en skrue, i en pose, så var det problem.

    For det var ikke sånn, at det var klistremerker der, hvor det stod 'pakker A' og 'pakker B', osv.
    Så ingen kunne si, med hundre prosents sikkerhet, hvem som hadde pakka.

    Så da ble det vel sånn da, at det som avgjorde hvem som fikk skylda, i de seinere månedene og årene.
    For feilpakkinga.
    Det var vel kanskje litt tilfeldig.
    Det ene året så var det kanskje Håkon som hadde pakka feil.

    Og det andre året, så var det kanskje meg som hadde pakka feil.
    Så jeg har jo sendt til dere, om diverse arbeidssaker.
    Så da kan jeg jo også ta med den arbeidssaken her, tenkte jeg, mot min far, og familiebedriften Strømm Trevare.

    For å få skylda for andres feilpakking, og for barnearbeid også, (selv om det var familiebedrift).
    Håper dere kan kikke på denne saken.
    Siden jeg var på et LO-møte, med OBS Triaden, en gang, i Storgata, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, (med hu Lene som jobba der, samboer med Knut Hauge, som dro med en stor gjeng, på slalomtur og LO-møte, det var vel stort sett de samme folka).

    Sånn at jeg får noe rettsak/erstatning, eventuelt.
    Håper dette i orden!

    Mvh.

    Erik Ribsskog