johncons

Stikkord: Haldis Humblen

  • Jeg sendte en ny e-post til Det Norske Samlaget







    Gmail – Manuskriptet







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Manuskriptet





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Fri, Mar 9, 2012 at 5:18 PM





    To:

    Marianne Brekke <m.brekke@samlaget.no>



    Hei,

    ja jeg får lete videre etter eventuelt andre forlag da, som kan utgi dette.
    Mange takk for svar forresten.
    Er du i slekt med min fars samboer Haldis Humblen f. Brekke fra Tysnes ved Bergen forresten.

    Bare noe jeg tenkte på.
    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/3/9 Marianne Brekke <m.brekke@samlaget.no>

    Hei


    Samlaget vurderer berre – og gir berre ut – manus skrivne på nynorsk.

    Dette fordi vi hovudsakleg skal gi ut bøker av forfattarar som har nynorsk som naturleg skriftleg målform. Det er òg svært omfattande og krevjande arbeid å setje om frå den eine målforma til den andre.

    I den grad vi gir ut bøker skrivne på andre språk, dreiar det seg om bøker som alt er publiserte på andre (utanlandske) forlag.

    Eg ønskjer deg lykke til vidare!

    Beste helsing

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 8. mars 2012 18:31
    Til: Marianne Brekke
    Emne: Re: Manuskriptet


    Hei,

    jeg fikk 'm' i nynorsk, på ungdomsskolen, kanskje det kan få dere til å ombestemme dere?

    Har sendt til mange andre forlag, men jeg får dårlig respons.

    Har også sett på å legge det ut på Kimble, (som det vel heter), men norske bøker er visst ikke lov å legge ut der.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2012/3/8 Marianne Brekke <m.brekke@samlaget.no>

    19C.4

    70/2012

    MANUSKRIPTET

    Kjære Erik Ribsskog

    Takk for det tilsende manuskriptet.

    Vi gir ut bøker på nynorsk, skulebøker også på bokmål. Ettersom du i all hovudsak er bokmålsbrukar, bør du vende deg til eit anna forlag.

    Vennleg helsing


    —————————————-
    Marianne Brekke

    Samlaget
    Sentralbord: 22 70 78 00

    www.samlaget.no

    www.twitter.com/samlaget

    www.facebook.com/samlaget







  • Min Bok 2 – Kapittel 28: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var ganske ofte borte ved Abildsø-kiosken der, og chatta med de lokale ungdommene.

    Både høsten 1989 og våren 1990.

    Antagelig fordi det egentlig ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av Berit og Gunnar Jorås da.

    Jeg fortalte ungdommene på Abildsø, om det, at studielånet mitt begynte å ta slutt.

    Ihvertfall så fortalte jeg det til han Kjetil, som pleide å gå på ‘Haleluja-møter’, husker jeg.

    Han rådet meg til det, at jeg burde se litt sånn ‘tufs’ ut, når jeg dro til det sosialkontoret på Ryen, for å ha møte om muligheten for å få sosialstøtte, da.

    ‘Ha håret ditt litt sånn at det står opp på midten, og litt ned på sidene, sånn som jeg har sett at du har hatt noen ganger’, sa han Kjetil, om hvordan jeg burde se ut, når jeg gikk på sosial-støtte-møte, på sosialkontoret på Ryen der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette med sosialstøtte, det begynte egentlig en del måneder tidligere.

    Jeg var hjemme hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, og leste i en Blitz-avis, (Smørsyra, het vel den avisa), som hu hadde liggende der, i leiligheten sin da.

    I mangel av noe annet å finne på der da.

    Jeg kjeda meg vel med andre ord litt der da.

    Men på 80-tallet så hadde jo ingen hørt om internett.

    Så hvis jeg hadde vært hjemme, så hadde jeg nok hatt nesa oppi en avis da og.

    Selv om det nok ikke ville ha vært Blitz-avisa, (som jeg aldri kjøpte), som jeg ville ha lest, hvis jeg hadde vært hjemme, men da heller VG eller Dagbladet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I den Blitz-avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde.

    Så stod det at alle hadde rett til å få sosialhjelp.

    Og at sosialkontoret ikke hadde noen rett til å nekte noen sosialhjelp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde allerede skiftet adresse, hos Folkeregisteret.

    Siden jeg ikke ønsket å ha adresse hos faren min og Haldis.

    Siden jeg husket problemene, fra da jeg fikk brevene angående om jeg hadde kommet inn på mine ønsker på videregående, noen år før det her da.

    Da havnet brevene i postkassa til Haldis da.

    Som var stapp full av aviser, sommerferiene 1987 og 1988, var det vel.

    Og mine brev om studieplass, havna altså i den postkassa da.

    Og de var nesten umulige for meg å finne, husker jeg, blant all den uhentede posten til Haldis da.

    Jeg måtte jo sjekke tre postkasser, for å finne de her brevene, angående om jeg hadde kommet inn på mitt førstevalg, på det neste årstrinnet, på videregående da.

    (Det var Ågot sin postkasse, (som riktignok hun sjekket hver dag selv), på Sand. Det var ‘min’ postkasse i Leirfaret 4B. Og det var Haldis sin postkasse i Havnehagen da).

    Dette var skoleplasser som måtte bekreftes, innen få uker da.

    Så det var ‘ekkelt’, syntes jeg, at de brevene ble lagt av en postmann, i postkassa til min fars nye dame Haldis.

    På et sted hvor jeg ikke bodde.

    Sånn at jeg måtte drive å rote oppi postkassa til Haldis da, for å finne mine brev.

    Noe som ble litt feil, syntes jeg.

    (Siden Haldis og jeg egentlig var i to forskjellige familier da, må man vel si.

    Nemlig i min fars nye og gamle familie).

    Og jeg syntes at Haldis om dem var slappe, som ikke fikk noen til å ta inn posten deres, i sommerferien.

    Så jeg orka ikke å ha samme adresse, som faren min og Haldis da.

    Dette var selvfølgelig også på grunn av, at Haldis og faren min hadde latt meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Så iløpet av dette studieåret, (1989/90), så fikk jeg meg egen adresse da, (og vel også eget familienummer), hos Folkeregisteret da.

    For jeg ønsket å være uavhengig, av faren min og Haldis da.

    Som jeg ikke stolte så særlig mye på, og som jeg syntes at var uansvarlige da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte sosialkontoret på Ryen, fra en telefonkiosk, på Oslo S, (husker jeg).

    Det ble som en krangel, må jeg vel nesten si.

    Sosialkontoret på Ryen, de var visst i utgangspunktet ikke enige med Blitz-avisa, om at alle hadde krav på å få sosialstøtte da.

    Jeg nevnte ikke at jeg hadde lest om dette i Blitz-avisa, for sosialkontoret, men jeg visste at alle hadde rett til å få sosialstøtte da, etter å ha lest i den avisa, som hu Lill Beate Gustavsen hadde da.

    Så derfor ble jeg litt sur/irritert, når sosialkontoret på Ryen, ikke virka å være så veldig velvillige da, når det gjaldt å gi meg sosialstøtte, etter at studielånet mitt hadde begynt å bli brukt opp da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg dro ned på sosialkontoret på Ryen der, den dagen, som det møtet mitt der, var avtalt da.

    (Jeg tok vel bussen dit vel).

    Jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, og prøvde å rufse til frisyren mitt litt, (og sånn), sånn at jeg ble seende litt tufs ut da, (sånn som han Kjetil hadde anbefalt meg å gjøre da).

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor han hadde anbefalt meg å gjøre det.

    Men jeg hadde ikke fått noen andre råd, om det her møtet, så jeg hørte på han Kjetil fra Abildsø, da).

    Jeg prøvde også å oppføre meg litt sånn ‘tufs’, i det her møtet da.

    Og ikke virke for kul liksom.

    (Siden jeg lurte på om det var derfor, at sosialkontor-dama hadde begynte å krangle, når jeg ringte dem fra Oslo S.

    Siden hu kanskje hadde syntes at jeg var for ovenpå eller selvsikker da.

    Noe sånt).

    Og jeg fikk sosialstøtte da.

    Mot det som hu jeg hadde prata med først, i telefonen, visst hadde anbefalt da.

    (Hvis jeg skjønte hu dama jeg hadde møte med riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg satt i venterommet, på sosialkontoret på Ryen der da, (før det her nevnte møtet da).

    (Som vel også var venterommet, for helsesenteret, på Ryen, mener jeg.

    Noe sånt).

    Så satt det en pakistansk gutt der, i tenårene.

    Som jeg husker at så litt stygt på meg vel.

    Jeg lurer på om det var den samme gutten, som var med han Henning, på Tjallern, da hu unge, spreke fjortis-jenta, hadde dukka opp der, (etter at Henning og dem hadde ringt, og hørt at mora var der og der, og at faren var på hytta da).

    Jeg husker ihvertfall at han pakistanske tenåringsgutten, så på meg, mens jeg satt og venta på å ha det her møtet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg satt og venta på å ha det møtet.

    Så leste jeg i et magasin, som lå på et bord der vel.

    Det var et magasin, hvor det stod om arbeidsulykker, med mere.

    En innvandrer hadde visst forsvunnet i en papirmaskin, (eller noe), i Drammen, leste jeg.

    (En ulykke som jeg sommeren etter nevnte for faren min og Dag Furuheim vel.

    Når jeg satt på med dem en gang, i forbindelse med noe jobbing vel.

    Og da hadde visst Dag Furuheim hørt om den ulykka.

    Han innvandreren hadde visst plutselig bare forsvunnet ned i en maskin, på en fabrikk i Drammen, (fra et øyeblikk, til det neste), uten at noen så nøyaktig hva som skjedde vel.

    Sa han Dag Furuheim da, (eller om det var en annen kar, som ligna på han).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Avtalen mellom sosialkontoret på Ryen, og meg, den var at jeg skulle få sosialstøtte, i de siste tre månedene, av dette studieåret da.

    Det var vel da for april, mai og juni da.

    Noe sånt.

    Og jeg fikk dekket både husleie og penger til livsopphold.

    Altså 2500 til husleie, og drøye 3000 til mat, hver av de tre månedene da.

    Men avtalen var også, at jeg det neste studieåret, ikke skulle gå på NHI.

    For sosialkontoret ønsket ikke i utgangspunktet å støtte private høgskoler økonomisk da.

    (Som hun dama i møtet forklare da).

    Så vi ble enige om at vilkåret for at jeg skulle få sosialstøtte, det var at jeg tok et friår, fra NHI, for å spare opp penger, sånn at jeg ikke kom til å trenge sosialstøtte igjen, når jeg gikk det siste året, på NHI.

    Så sånn var det

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, hos Anne Lise og dem.

    (Hu som hadde nesten åpent hus, på Abildsø der).

    Så var vel han Percy der, (mener jeg), og en kar til.

    (Muligens Henrik, det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    De to gutta ville ha meg med, på å gjøre noe innbrudd, i en bil, (eller noe sånt vel).

    Jeg lot som at jeg ikke skjønte noe da.

    Og prata om det her, mens Lene og Anne Lise også hørte på da.

    For jeg hadde ikke lyst til å bli med på noe innbrudd da.

    (Eller hva de her kara prata om igjen da.

    Noe kriminelt var det ihvertfall, sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg også på en fest der.

    Muligens hos Anne Lise da og.

    Men denne gangen, så var festen inne i stua deres.

    Og ikke i det kjellerrommet der da, hvor den Abildsø-gjengen vanligvis satt da.

    En gutt, hadde låst seg inne på doen der.

    Da jeg var liten, så pleide vi jo å få lov å leke, (oss søskenbarna), i huset til Ågot og Øivind, på Sand der da.

    Og noen ganger, så lekte vi, at vi låste oss inne, på do, og sånn da.

    Så jeg var vant til det, å dirke opp sånne 8-nøkler, som stod i låsen, fra den andre sida da.

    (Fra da jeg var liten gutt, og lekte med fetterne og kusinene mine og sånn da, på Sand, på 70-tallet).

    Så jeg klarte å åpne den baderomsdøra da, fra utsida da, hos Anne Lise og dem, (var dette vel).

    En ung tenåringsgutt, lå på gulvet der vel.

    Og noe var galt da, skjønte jeg.

    Men jeg skjønte ikke akkurat hva som var galt.

    Men jeg skjønte at de andre var litt redd for at noe galt skulle skje vel.

    Kanskje han gutten prøvde å ta selvmord, (eller noe), tenkte vel kanskje jeg.

    (Noe sånt).

    Han var liksom nesten helt viljeløs, han som hadde låst seg inne, på badet der da, på den festen, virka det nesten som for meg vel.

    (Noe sånt).

    Kanskje han var under kontroll av de eldste i den Abildsø-gjengen, (for eksempel han Henning?).

    Hvem vet.

    Litt rar virker ihvertfall denne episoden, når jeg tenker tilbake på den nå.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang som eg var hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland der.

    Så prata vi om sjekking.

    (Av en eller annen grunn).

    ‘Bare gå rett på den du er interessert i, er mitt favoritt-sjekketriks’, sa hu Lill Beate Gustavsen.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg nesten le litt inni meg, husker jeg.

    For det var jo akkurat dette trikset, som hu Lill Beate Gustavsen hadde brukt på meg da, på Fremad, (i Selvik), der, (skoleåret før).

    (Hvor Christell hadde pleid å da meg med, en del fredager da).

    Men det hadde kanskje hu Lill Beate Gustavsen glemt, i mellomtida.

    Det at en gang, som både hu og jeg, var inne på Fremad der, så hadde hu bare kræsja rett inn i meg, på/ved dansegulvet der.

    Den samme gangen vel som hu Monica Nebel vel seinere sa om, at hu hadde tråkka meg på beina, ute på dansegulvet der, (mens hu dansa med Arnt Lund da).

    Noe som jeg også vel såvidt husker ennå da.

    Så der var det litt vanskelig å få fred, for damer, inne på Fremad der, noen ganger, det er helt sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at Mette Holter, (Axel sin stemor), en gang sa til Pia og meg, når vi var på et besøk, hos Axel og dem, på Furuset.

    At vi burde kjøpte Quarter-pounder-burgere, når vi kjøpte mat, på McDonald’s.

    For det var ‘mer mat’, i Quarter-punder-bugererne, enn i Big Mac-burgerne da.

    (Ifølge Mette Holter).

    Så det hendte noen ganger, (husker jeg), at jeg prøvde å kjøpe Quarter-pounder-burgere, på McDonald’s, etter at Mette Holter hadde ‘babla’ om det her da.

    Men at det var mer mat, i Quarter-punder-burgerne, enn i Big Mac-ene, det kan jeg vel ikke si, at jeg merka så mye til kanskje.

    Men det kan hende at hu Mette Holter hadde rett likevel.

    Hvem vet.

    Jeg syntes kanskje nesten det virka som at det mer var omvendt.

    At det var mer mat, i Big Mac burger-ne.

    Men det er også mulig at jeg tar feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 10: Jula 1989

    Jula 1989, så skulle vi visst til Geilo, for å feire julen på hotell, sa vel søstera mi Pia da.

    En gang jeg prata med henne, dette skoleåret.

    Vi tok toget, (var det vel), opp til Geilo.

    Fra Drammen vel.

    Det var faren min, Haldis, Christell, Pia, Jan Snoghøj og meg da.

    Vi skulle bo på Highland hotell, som lå ikke langt fra Dr. Holms hotell, i sentrum av Geilo da.

    Haldis fikk den første kvelden kontakt med to jenter, i slutten av tenårene, fra en vestlandsbygd.

    En industribygd, tror jeg.

    Odda muligens.

    (Det var ihvertfall et stedsnavn, på cirka fire bokstaver, mener jeg.

    På Vestlandet).

    Noe sånt.

    Haldis var utadvendt da, og fikk kontakt med de her Odda-jentene, så lett som ingenting da.

    Og plutselig, så var de her jentene, nesten som i familien vår da.

    (Virka det nesten som).

    De hadde noe slekt, som jobba på hotellet vel.

    (Noe sånt).

    Og skulle også være der i jula da.

    Sammen med foreldrene sine vel.

    Haldis, (var det vel), bestemte at nå skulle Pia, Christell, de to Odda-jentene og meg, vi skulle på diskotek da.

    Og faren min hviska til meg, at ‘nå har du sjangsen vet du’.

    (Noe sånt).

    Det syntes jeg at ble litt dumt.

    For jeg hadde jo vært bortpå en del damer, for å si det sånn, de siste månedene da.

    (Jeg hadde jo hatt sex med Nina Monsen, et år før det her.

    Og hadde blitt runka av hu ‘droget’ på Petter Wessel, i køya under Magne Winnem.

    Og møtt hu Sari Arokivi, i England.

    Og møtt mange damer i Oslo og da.

    Og nettopp hatt en veldig fin borddame, for eksempel, på juleballet til NHI da.

    Med mere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok på meg den dressen, som jeg pleide å ha på meg, når jeg gikk ut på byen, i Oslo, sammen med Magne Winnem, osv.

    Men jeg tok ikke på meg den nyinnkjøpte sløyfa mi da.

    (Som jeg hadde hatt på meg, på juleballet, til NHI da).

    Men geg tok nok heller på meg det grønne Carlsberg-slipset, som jeg fikk/lånte av Magne Winnem da.

    (Som han sikkert hadde fått tak i, gjennom sin jobb, som Assisterende Butikksjef, på Rimi Nadderud da.

    Hvor han jobbet, det siste halvåret, av 1989 da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle på diskoteket Bardøla.

    Et sted jeg aldri hadde hørt om før.

    (Jeg hadde vel ikke vært i Geilo før, mener jeg.

    Men jeg hadde vært en gang i Gol da.

    På Pers Hotell, den gangen, som jeg slåss med Stefan og Daniel, (på Bergeråsen), tidligere, den sammen dagen, som vi kjørte opp til Pers Hotell der da.

    I min fars blå Mercedes vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var jo vant til å sjekke opp masse damer, på diskoteker som Manhattan, Marylin og Radio 1 Club, inne i Oslo da.

    Så jeg gikk jo med en gang, bort til noen lokale damer, inne på Bardøla der da.

    Og sa hei til de da.

    Men de bare viste meg noe djevel-tegn, (eller noe sånt vel).

    Noe jeg aldri hadde sett, fra damene i Oslo, noen gang.

    Man kan si mye rart om damene i Oslo.

    Men jeg har ikke sett at de har stukket henda sine opp i trynet på meg, og vist meg noe rart V-tegn, eller djevel-tegn, eller noe da.

    Så det skal de ha.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell, de to Odda-søstrene og jeg.

    Vi ble sittende ved et bord, ved dansegulvet der da, (inne på Bardøla der da).

    Og vi kjøpte vel oss noen halvlitere og sånn vel, antagelig.

    Jeg var jo nitten og et halvt år, denne jula.

    Pia fylte jo atten år, første juledag, (altså to-tre dager etter dette Bardøla-besøket vel).

    Og Christell hadde vel nettopp fylt søtten år vel.

    Og de to Odda-søstrene, de var vel atten og seksten år, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var ikke en fredag eller lørdag, tror jeg.

    Så det var få folk, i diskoteket.

    Jeg kjente jo en kar, fra Hallingdal, som het Jarle Hallingstad.

    Som jeg hadde gått i klasse med, på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før det her da.

    Og jeg likte ikke å bare sitte stille der, sammen med alle de her jentene da.

    Så jeg måtte liksom gå litt rundt der da, inne på Bardøla der da, sånn som jeg var vant til, for eksempel når Winnem og jeg, var ute på byen, i Oslo, for å sjekke damer og sånn da.

    Vi satt aldri helt stille, ved et bord, hele kvelden liksom.

    Vi var vel litt for rastløse til det, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stod en lokal Hallingdal-kar der, i gangen, like ved utgangen, på Bardøla der da.

    Jeg spurte han, om han kjente Jarle Hallingstad.

    Og han sa at han visste hvem det var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg hadde gått i samme klasse som han da, (på Gjerdes Videregående, Drammen), året før da.

    Jeg ville vel prøve å få litt kontakt, med ‘lokalbefolkningen’ der da.

    Siden de jentene jeg prøvde å prate med, inne på diskoteket der, hadde vært så uvennlige og avvisende da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu yngste Odda-jenta, hu ville danse der, etterhvert.

    Hu ville danse, til en sang, som het ‘New York, New York’, husker jeg.

    Det var liksom ‘vår sang’ da, sa hu, mens vi dansa sånn cheek-to-cheek da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var forresten ganske vant, til å danse sånn cheek-to-cheek, med damene, på diskotekene, inne i Oslo da.

    Helt på slutten av kvelden, i tre-tida på natta cirka.

    Så ville Radio 1 Club, (og også flere av de andre diskotekene, som Winnem og jeg pleide å gå på da).

    De ville spille balader da, de siste 20-30 minuttene kanskje da.

    Så da kunne man bare gå bort til ei dame, som stod ved siden av dansegulvet.

    Og spørre om hu ville danse da.

    Jeg pleide jo å ha på meg dress, og plenty av for eksempel Lagerfeldt-deo.

    Som jeg også pleide å spraye litt på brystet, husker jeg.

    (Uten at jeg husker hvordan jeg kom på den ideen).

    Og da pleide damene noen ganger å lukte på Lagerfeldt-deoen, som jeg hadde på meg, husker jeg.

    Mens jeg kanskje strøk dem litt på ryggen, og sånn, da.

    Mens de damene da kanskje ville danse tettere og tettere da.

    Noen ganger ihvertfall.

    (Noe sånt).

    Og jeg dristet meg kanskje, noen ganger, til å ta de litt på rumpa og, mens vi dansa de.

    Hvis de virka skikkelig interesserte da.

    (Hvis jeg husker det riktig.

    Noe sånt).

    Selv om det kunne være vanskelig, å få disse damene med seg hjem, til hybelen, fant jeg ut.

    Det var ikke så enkelt, må jeg vel si.

    Så det var jeg vel ikke noen mester i, må jeg vel innrømme.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi dro tilbake til hotellet da.

    Pia og jeg, vi delte vel rom der, tror jeg.

    Det var en bensinstasjon, i nærheten, hvor man kunne kjøpe aviser og sånn, husker jeg.

    Og i avisene og på TV, så var det om Ceausescu sitt fall, i Romania.

    Og etterhvert så fikk vi vel se bilder av Ceausescu og kona da, som hadde blitt myrdet, av en mob, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den andre dagen, var det vel.

    (Som muligens kan ha vært julaften, eller noe, vel).

    Så var jeg sur, husker jeg.

    Jeg hadde ikke glemt oppveksten min, hvor jeg måtte bo alene, fra jeg var ni år.

    Og jeg sa fra til Pia og Christell, mens vi gikk bort mot der Arne og Haldis satt, i danselokalet der, på Highland hotell da.

    At jeg ville ta opp dette, med at jeg måtte bo alene osv., ved bordet der da.

    Men Christell ble sur, og begynte å true meg, (må man vel si).

    ‘Hvis du ødelegger dette Erik, så’.

    Sa hu.

    Hu stoppa etter ‘så’.

    Christell var jo en pen søtten år gammel jente.

    Så jeg oppfatta vel kanskje ikke det her som en trussel, da.

    Men jeg oppfatta at Christell ikke ville diskutere problemene, i ‘familien’ vår, da.

    Så jeg ofra meg litt, for henne da.

    Siden denne juleferien, på Highland hotell, tydeligvis var så viktig for henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også på julekvelden så satt vi sammen, med den her familien, fra Odda da.

    Jeg hadde kjøpt noen vel litt artige julegaver, på en sånn kul design-butikk, i andre etasje på Oslo City der.

    (Like ved CD-butikken der).

    Til Haldis og faren min, så kjøpte jeg en klokke, som sa tiden, på engelsk, (med en kvinnestemme), når man trykket på en knapp da.

    Og noen ganger, så sa også den klokka ‘kykkeliky’, husker jeg.

    Så dette var kanskje noen digitaliserte lyder, eller noe.

    Eller om det var en kassett inne i klokka.

    Det første sikkert.

    (Noe sånt).

    Sånne ting kjøpte jeg da.

    Jeg husker ikke de andre tingene.

    Den klokka var nok det morsomste.

    Og flere år seinere, (var det vel), så sa Haldis det en gang.

    (En jul vel, tror jeg).

    At den klokka liksom holdt henne med selskap da.

    Hvis hu var aleine hjemme, så kunne hu bare trykke på den klokka da.

    Også hørte hu en menneske-aktig stemme da.

    Også følte hu seg ikke ensom lenger da.

    Sa Haldis da.

    Da ble jeg litt paff, må jeg innrømme.

    Var Haldis virkelig så overfladisk, at hu følte selskap, med en klokke, som sa tiden.

    Eller skrønte hu bare med meg?

    Jeg kjenner jo ikke Haldis så bra.

    Siden hu bodde i Havnehagen, på Bergeråsen, og jeg bodde i Leirfaret 4B da.

    Så om Haldis skrønte, eller ikke, når hu sa det, om den klokka, det veit jeg ikke den dag i dag, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan er jo født i 1962, er det vel.

    Og hu seksten år gamle skjønnheten, fra Odda, hu må vel ha vært født i 1972 da.

    (Eller noe).

    Hu var slank og lekker da.

    Og hu hadde vel også pupper, (mener jeg å huske), selv om hu var slank da.

    Hu var også ganske høy, mener jeg å huske.

    Så det var ei flott, ung dame, det her da.

    Søstera var også fin, med lysere hår.

    Men hu var kanskje litt vel brei over rumpa da.

    (Hvis jeg skal være litt direkte).

    Så hu var kanskje ikke like sexy som søstera da.

    Hu eldste var kanskje litt misunnelig, (på hu yngste da).

    Jeg husker at jeg var med søstera mi ned i bassenget der, en dag, på slutten av oppholdet, på Highland hotell der da.

    Og da ville hu eldste Odda-søstera, (husker jeg), at hu yngste søstera, skulle dekke til kroppen sin da.

    For hu hadde tatt en svømmetur da, og gikk rundt der i badedrakt vel.

    ‘Dekk til den deilige/sexy kroppen din’, sa hu eldste da, husker jeg.

    Jeg visste vel kanskje ikke at det var svømmebasseng der, (før vi dro dit).

    Jeg hadde jo ikke gym, på NHI, så jeg hadde vel kanskje ikke noen shorts.

    Så jeg tror at hu yngste Odda-jenta, var omtrent den eneste, av hele gjengen ‘vår’ der, som svømte i bassenget da.

    Hadde det vært nå, så hadde jeg nok svømt jeg og, (siden jeg jo har skada kneet nå, og ikke kan spille fotball og sånn da).

    Og jeg hadde nok tatt badstu og sånn og.

    Men jeg var kanskje litt vel forfengelig, på den her tida.

    Og brydde meg vel mye om hvordan hårfrisyren min så ut, og sånn da.

    Så jeg ville vel kanskje ikke bade, av frykt for at frisyren min skulle bli vanskelig kanskje da..

    Hvem vet.

    Jeg hadde litt problemer med å få håret mitt, til å se bra ut da, og også være lettstelt, samtidig.

    Så i Oslo så prøvde jeg stadig nye typer av hårgele, pomade og voks og sånn da.

    For å finne ut hva jeg kunne bruke i håret, for å få kontroll på det da.

    Siden det var ganske stritt og sånn da.

    Og frisørene, de klarte jeg aldri å komme noe særlig på bølgelengde med da.

    Så det var ikke så enkelt, for å si det sånn.

    Jeg husker at på den her ferien, så brukte jeg vel for eksempel noe lebepomade, på siden av huet mitt, for å prøve å kontrollere, noe stritt hår, som jeg hadde der da.

    Så det var jo rimelig latterlig, må jeg vel nesten si.

    Men jeg tenkte vel sånn, at når jeg kunne bruke hårpomade, i håret, i Oslo.

    Så kunne jeg vel bruke lebepomade, i håret, på Geilo.

    (I mangel av noe bedre da).

    Noe sånt.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På julaften, så sa faren min det, at ‘se på han gjøken der, i baren, som må stå der aleine, på julaften’.

    Noe sånt.

    Så etter denne ferien, så likte jeg ikke tanken på å være aleine, i jula.

    Da ville jeg nok følt meg som han karen, i baren, på Highland hotell der.

    Som faren min prata om.

    Som måtte feire jula aleine.

    Da ville jeg nok følt meg som en taper, vil jeg nok tippe på.

    Så derfor var det vel, at jeg nærmest bønnfalt Pia, om jeg kunne være hos henne, på julaftenene, (sånn at jeg slapp, å risikere det, å sitte aleine hjemme da), da vi begge var i midten av 20-åra, og bodde inne i Oslo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, på julaften, etter at gavene var delt ut vel.

    Så begynte Jan og hu yngste Odda-frøkna da.

    Å prate om gutter og sex, og alt mulig sånn da.

    Veldig åpent da.

    Mens foreldrene til hu jenta hørte på og sånn da.

    Jan ga masse råd, til hu jenta da.

    Om sex og gutter og alt mulig da.

    Foreldrene og storesøstera, til hu jenta, ble vel kanskje litt stive og rare, av den her spesielle julepraten, muligens.

    Jeg syntes ihvertfall, at denne pratinga deres, nok la en aldri så liten demper, på stemninga der da.

    Men Jan og hu yngste Odda-frøkna, de prata i timevis da, (virka det som, for meg, ihvertfall), om sex og hu Odda-frøkna sitt kjæresteforhold. hjemme i Odda, og sånn da.

    Og Jan var veldig interessert, i problemene hennes da, og ga henne råd da, ved bordet vårt der da, i danselokalet, på Highland hotell der da.

    Plutselig så spurte Jan meg, om jeg syntes det, at han skulle ha sex med hu unge Odda-jenta, på rommet sitt.

    ‘Hu er vel kanskje litt for ung for deg’, eller noe, svarte jeg da.

    Jeg var vel litt sjalu kanskje.

    Jeg hadde jo dansa cheek-to-cheek, med hu her unge og pene Odda-frøkna, bare en dag eller to, før det her, på det Bardøla-diskoteket så.

    Så det var kanskje derfor jeg sa det, til Jan, at hu kanskje var litt ung for han.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jan burde vel kanskje spurt foreldrene, (til hu frøkna), som satt ved bordet ved siden av vårt da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Siden hu jenta var et par år under 18 år da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Ellers, så gikk Christell, Pia, Jan, de to Odda-søstrene og jeg, på et diskotek, på første juledag, (eller noe), vel.

    Dette var et diskotek, som lå vegg-i-vegg omtrent, med Highland hotell der da.

    Og da så ville plutselig hu eldste Odda-frøkna, sitte oppå fanget mitt, (husker jeg).

    Av en eller annen grunn da.

    Jeg sa det var greit, og lot henne bare sitte der da.

    Så den kvelden, så satt jeg mest i stolen min da.

    Istedet for å gå rundt på utestedet der da.

    (Som jeg ellers vanligvis ville ha gjort.

    Siden jeg pleide å være litt rastløs, og sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen slalombakker, ikke langt fra hotellet, husker jeg, (at noen nevnte da).

    Og Pia og Christell, de dro vel for å stå på slalom, en eller to ganger vel, (tror jeg).

    Noe sånt.

    Og Jan Snoghøj og muligens også de Odda-søstrene, de gjorde vel også muligens det.

    Det husker jeg ikke helt, for å være helt ærlig.

    Men jeg gjorde ihvertfall ikke det.

    Jeg hadde aldri stått på slalom, så det var det ikke snakk om engang.

    Jeg hang vel bare på hotellet, og gikk en tur, på bensinstasjonen vel.

    Og kjøpte meg en avis eller to vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så skulle vi på noe som het kanefart.

    (Av en eller annen grunn).

    Vi satt i noen sleder, (var det vel), bak noen dølahester da, (eller noe).

    Og vi ble kjørt gjennom gatene i Geilo da.

    Mens vi hadde noen tepper over oss, tror jeg.

    Vinden svei ganske bra i trynet, husker jeg.

    Men teppene hjalp oss vel å holde varmen da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Noe sånt.

    (Og hestene lukta vel kanskje også litt spesielt.

    Men men).

    Da vi kom tilbake til hotellet.

    Så stod det ei ung hotell-dame, ved baren der da.

    Hu hadde kokt opp nesten et helt trespann, (eller om det var en stor aluminiums-kjele, eller noe), med gløgg.

    Og da foreslo Jan Snoghøj, at vi kanskje skulle kjøpe oss et glass gløgg da.

    Det var Pia, Christell, Jan Snoghøj og meg, som drakk gløgg vel.

    Noe sånt.

    (Som vi betalte, ved å sette det på regninga, til rommet til Jan, var det vel.

    Som Jan vel ba hu hotelldama gjøre da).

    Faren min og Haldis, de var vel også med på den her kanefarten, mener jeg.

    Men de kjøpte vel ikke gløgg, tror jeg.

    Gløgg var jeg ikke vant til å drikke.

    Men det smakte godt da.

    Hu hotell-dama hadde visst helt oppi noe sprit, (eller noe), oppi gløggen også.

    (Hvis det ikke var noe rødvin, eller noe, da).

    Så den gløggen varma vel litt og, tror jeg.

    Og det var vel også noen rosiner og nøtter, (eller om det var noen mandler), oppi den gløggen da, (mener jeg å husker).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spiste middag der, på Highland hotell, en dag, som var en helligdag da.

    Husker jeg.

    Og da var det ikke lov, å kjøpe sprit, til julemiddagen, husker jeg.

    (Siden det var helligdag da).

    Men Jan Snoghøj, han klarte faktisk, å hypnotisere han kelneren da.

    (Eller om han flørta, eller noe, er kanskje det riktige ordet.

    Noe sånt).

    Som muligens var homo, (mistenker jeg, ihvertfall).

    Ihvertfall så klarte Jan, på en eller annen måte, å overtale han kelneren, til å nesten smugle ut noen akevitt-drinker, (eller noe), til bordet vårt da.

    Så lover er til for å brytes, for å si det sånn.

    Hvis man ser så Casanova-aktig fin ut, som Jan Snoghøj da.

    (Eller hva det kan komme av.

    Jan Snoghøj er ihvertfall en mester, til å kommunisere, (og muligens også i å manipulere), andre mennesker, vil jeg nok kanskje si da.

    Christell lagde han forresten også en slags kur til, da hu var ynge, og bodde i Havnehagen, (husker jeg).

    Siden det vel sikkert var noe gæernt med henne da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jan jobber forresten som naturmedisiner, eller kinesolog.

    Så han er kanskje nesten som en slags heksedoktor, eller noe. (kan man vel kanskje si).

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvis du som leser dette, tror at du kanskje har pratet med Jan, men ikke er helt sikker.

    Så har Jan kort, mørkt hår.

    Og han er oppvokst, på Madagaskar, hvor mora hans Haldis, og stefaren hans Oddbjørn Humblen bodde.

    Mens Oddbjørn Humblen, vel jobba innen skipsfart og som norsk visekonsul, på Madagaskar vel.

    Noe sånt.

    Så det er kanskje på grunn av denne oppveksten, i Afrika, at Jan vel lesper litt, når han prater.

    Hva vet jeg.

    Jeg mener ihvertfall, at det er lesping, som det heter, den talefeilen, (må man vel kalle det), som Jan har da.

    Han har ihvertfall en slags talefeil da, vil jeg vel si.

    (Uten at jeg noen gang har prata, med noen andre, om den her talefeilen, til Jan da.

    Og om hva den kan skyldes).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de betalte hele dette hotelloppholdet, for meg ihvertfall, husker jeg.

    Men jeg måtte vel bruke av studielånet, hvis jeg ville kjøpe meg øl, og sånt da.

    Men det er mulig at jeg fikk noen penger, i julegave også.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det begynte å bli nedgangstider, i Norge, på slutten av 1989, husker jeg.

    Jeg husker at en kar, som prøvde å få studenter på NHI, til å stille opp, i elevrådet der.

    Han sa det, at ‘hvis dere tror at dere får dere jobb, kun etter to år på NHI, så tar dere trolig feil’.

    (Noe sånt).

    Så det var kanskje det, eller noe med at studiene var vanskelige og at jeg hadde lang skolevei og sånn.

    Ellers så var det kanskje det, som hadde skjedd i Kristiansand, året før.

    At Pia, Christell og Jan, hadde sagt det, at faren min hadde misbrukt søstera mi Pia seksuelt, som lita jente.

    Ellers så var det kanskje det, at jeg skjønte at det ble vanskelig for meg, økonomisk, det andre halvåret, på NHI.

    Det første halvåret, så hadde jeg jo hatt en lønning, eller to, fra CC Storkjøp, som jeg kunne plusse på studielånet.

    Og faren min hadde jo betalt en par-tre husleier, høsten 1989 da.

    Men Pia hadde jo sagt det, at faren min hadde sagt det til henne, at han ikke trodde det, at han skulle betale husleia, for meg, hver måned.

    Så jeg turte ikke å be faren min om mer penger da.

    Og da, så var jeg nok ikke så sikker på det, om det kom til å gå så utrolig bra, med studiene mine da.

    For jeg var jo også rimelig skolelei.

    Andre medstudenter, hadde jo for eksempel foreslått for meg, at jeg burde ta meg et friår, osv.

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2 da).

    Så jeg prøvde å forklare litt om det her, til faren min da.

    Og sa det, til han, en gang som han var full vel, (som han oftest var, mer eller mindre, vel).

    At jeg hadde tenkt det før, at jeg skulle prøve å bli rik, og kanskje kjøpe en havseiler, (som faren min drømte om da, mener jeg å huske), eller noe, til han da.

    Men at jeg ikke trodde det lenger, at jeg noen gang kom til å bli så særlig rik og suksessfull da.

    Jeg prøvde liksom å dempe forventningene hans litt da.

    For jeg syntes at jeg hadde litt forventningspress, på meg, fra faren min da.

    Men jeg fikk ikke tatt opp det, med at jeg hadde måttet bo alene, fra jeg var ni år da.

    (På grunn av at Christell ikke ville det da, at jeg skulle ta opp det).

    Og jeg fikk heller ikke tatt opp det, med at Pia, Christell og også delvis Jan vel.

    Hadde sagt det, at faren min hadde seksuelt misbrukt Pia, da hu var lita jente.

    Det ble liksom som noe veldig pinlig, å ta opp, husker jeg.

    Så det tok jeg ikke opp, (for å si det sånn).

    Men jeg prøvde å dempe forventningspresset litt, på meg, fra faren min da.

    Ved å forklare det da, at jeg ikke var sikker på det, at jeg kom til å bli så særlig rik og sånn da.

    Jeg var vel kanskje skuffet også, over faren min, siden han hadde misbrukt søstera mi seksuelt da.

    Jeg hadde jo også en mor, Karen Ribsskog, som gikk for å være gæern da.

    Og som kunne oppføre seg skikkelig spesielt, noen ganger.

    Offentlig da.

    Hu kunne gå med noen greiner i håret, når hu møtte Pia og meg, på togstasjonen, i Tønsberg, for eksempel.

    Sånn at andre folk, sa høyt, at det var synd på søstera mi og meg da.

    Og hu kunne jo plutselig troppe opp på for eksempel skolen min da.

    (Sånn som hu gjorde, da jeg gikk i syvende klasse da).

    Og spørre om ‘er dette første klasse ungdomsskolen’.

    Som hadde fått noen av jentene i klassen min, (Irene Lippert vel, for eksempel, hvis jeg ikke husker helt feil), til å le da.

    Og Irene Lippert spurte vel også meg, om ‘var det mora di’, osv.

    (Noe sånt).

    Så det å ha ei såkalt ‘gæern’ dame, som mor da.

    Det var liksom som at noe rimelig pinlig, liksom hang over en, hele tida da, (syntes jeg).

    Jeg kunne aldri vite når mora mi ville dukke opp, og gjøre noe spesielt da, som ville få meg til å føle meg flau da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hva som skjedde mer, i denne juleferien, fra NHI.

    Det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet, tenkte jeg.

    Så vi får se når jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    På toget, på veien tilbake, til Oslo og Drammen da.

    Så begynte Christell å prate om musikk, husker jeg.

    Christell likte ikke the Cure da, sa hu, (husker jeg).

    (Som jeg hadde begynte å digge litt, etter at jeg var på the Cure-konsert, i Drammenshallen, et drøyt år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    ‘Men du likte jo ‘Lullaby’, (eller noe), sa Pia da.

    ‘Ja, den ene sangen ja’, sa Christell da.

    At var ok da, (eller noe).

    (Men ikke resten av sangene til the Cure da, tydeligvis).

    Jeg sa ikke noe da.

    Men jeg kunne vel kanskje ha sagt det da, som han Frode Holm, (hvis jeg husker det riktig), som gikk i klassen min, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole, sa en gang, (mener jeg at jeg overhørte), mens vi gikk på ungdomsskolen, vel.

    At, ‘smaken er som baken, delt’.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Christell, hu er liksom en sånn ‘main-stream’-jente da, kunne det kanskje virke som ihvertfall.

    At hu bare hører på musikk, som ligger på hitlistene, osv.

    Og at hu er sånn, at hu bare kjøper merkeklær og sånn da.

    Alt for å være mainstream, liksom.

    Så sånn er nok det, (kunne det virke som, ihverfall).

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.