johncons

Stikkord: Haldis Humblen

  • Min Bok – Kapittel 42: Enda mer fra sommeren 1988

    Det var forresten en del mer, som skjedde sommeren 1988, (med mere), som jeg har skrevet notater om her nå.

    Så det blir et kapitell til fra sommeren 1988, (og noe før det igjen og).

    Jeg har skrevet en del, om at folk jeg kjente, da jeg bodde på Bergeråsen, ble kalt Reka, Bergen, Nils, Tina Turbo, Svelik Open, osv.

    Jeg selv, jeg ble kalt ‘Olsen’, av folka i klassen min.

    Unntatt av Erik Ree, aka. Reka, (i klassen min).

    Han kalte meg for ‘Ols’, og også for ‘Ostebonde’.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sånn var det.

    De tre fryserne, som jeg skrev om, at jeg hadde, i det forrige kapitellet, da jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Det var en stor fryseboks, (som var Haldis sin), inne på det gamle soverommet mitt, (der hvor skrivebordsplata mi hadde stått før jeg flytta den inn på hoved-soverommet der. Et soverom jeg tok over, siden det stod en vannseng der, og siden faren min alltid sov nede hos Haldis).

    Og enda en stor fryseboks, (som også var Haldis sin), og den stod i uteboden, ut kjøkkendøra og inn en dør, med hengelås på vel, til venstre da.

    Og den tredje fryseren, den stod under kjøleskapet da, som var et kombinert kjøle og fryseskap da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Denne sommeren, 1988, i Brighton.

    Så pleide jeg noen ganger å ta toget ‘hjem’, etter å ha vært rundt i Brighton sentrum, om kvelden.

    Og en gang, så satt det noen finske jenter, på det toget, som jeg tulla med.

    Jeg gikk bort til der de satt, (jeg hadde kanskje drukket en øl, eller noe), og sa så ‘talar ni svenska?’.

    ‘Nei, vi hatar svenska’, svarte de jentene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens hu mørkhåra, på språkkurset mitt, som hadde gitt meg et sånt papirlommetørkle, når jeg fikk meg en på tryne, på Churchill Sq.

    (Var det vel).

    Hu lo av meg da, på toget, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Tina Hudson fortalte også Øystein og meg ting som at hu noen ganger ble voldtatt, av mannen sin, når han var full.

    Og at hvis døtrene deres, Vicky og Kelly, (som var i begynnelsen av tenårene da, og knapt nok det), skulle ha sex, så ville de mye heller at de hadde sex hjemme, med noen de kjente, enn at de hadde sex i andre hus, eller noe.

    Rick Hudson fortalte også at han hadde vært sammen med en norsk dame, som han hadde møtt i Brighton da, og bodd sammen med henne, i Hamar, var det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De sa også det, at de hadde en familie, i Nord-England, som de var i ‘krig’ med, og når de kom på døra, så måtte Rick bare løpe ut hagedøra, fort som bare søren.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rick ønsket seg også noen språkkurs-jenter, i huset.

    De hos naboen, de gikk rundt, i bare trusa, fortalte han, at mannen i nabohuset, hadde fortalt.

    Men Tina ville bare ha gutter der da, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg trengte nye sko, denne sommeren, hadde jeg funnet ut.

    Og jeg kjøpte noen sko, i en skobutikk, ved Churchill Sq. vel.

    Ei ung dame, som jobba der, hjalp meg.

    Og valget falt på noen joggesko, som så litt ut som fotballsko, husker jeg.

    Og hu dama, hu møtte jeg faktisk, når jeg skulle ta bussen, (var det vel), inn til Brighton, fra Shoreham vel.

    Noe sånt.

    Hu var et eller to år eldre enn meg vel, og spurte hvordan skoa var da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg fikk med Øystein, på å spleise på en fotball, mens vi var der, mener jeg.

    (Sånn som Kenneth Sevland, og meg, hadde gjort, et par år tidligere, da vi var i Weymouth da.

    Noe sånt).

    Og noen ganger, så ble jeg lei av diskotekene i Brighton, og gikk bare og spilte fotball, osv., for meg selv.

    Da møtte jeg noen danske språkstudenter, og også en lokal engelsk gutt, som sa det, at han hadde ikke noe imot språkstudenter, for ‘they brighten up the area’, sa han.

    Han dro meg med hjem til seg, og jeg fikk hilse på søstera og mora, som så på en såpeopera, fra Australia, som het Neigbours vel.

    Hu søstera spurte meg om jeg pleide å se på den serien.

    Jeg sa det, at jeg likte Kylie Minogue da, (som jeg hadde hørt om, siden hun også lagde musikk, og jeg hørte mye på nærradio osv., hvor de spilte de siste sangene da).

    Så sånn var det.

    Så dro han gutten meg ut, på moped, og han kjørte på noen gårdsveier, rundt der, mens jeg satt på da.

    Så sånn var det.

    Dette var nok mens jeg bodde, i King George Rd.

    Det var nok derfor jeg gikk bort til ved Old Shoreham Rd. der, for jeg likte ikke den familien så bra.

    Og etter at jeg flytta, til Hudson-familien, så tok jeg bussen lengre da.

    Og da møtte jeg han karen, som bodde like ved King George Rd. da, på bussen, da jeg skulle gå av, i Shoreham sentrum.

    (For jeg hadde ikke helt lært å huske stoppestedet før dette enda.

    For vi hadde jo nettopp flytta dit.

    Og det var vel mørkt da.

    Og det var nesten like kort vel, å gå, fra det neste stoppestedet).

    Men han var ikke noe hyggelig, han britiske ungdommen, med mopeden, da jeg møtte han på bussen.

    Når han var der, med en kamerat da.

    Han bare sa noe litt bryskt vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    De danskene, de drakk jeg sammen med, på Top Rank, en gang, husker jeg.

    Jeg hadde litt dårlig selvtillit, og klagde for at jeg ikke hadde sjangs på hu og hu dama da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk alene litt utenfor Top Rank og Odeon der.

    Og da sa noen briter, som også hang der, til noen britiske tenåringsjenter, at ‘take him to the beach’.

    Så de prøvde nok å hjelpe meg, med mitt dårlige hell, med damer da.

    (Hvis det ikke var noe lureri da).

    Men det ble litt sånn påtatt, så de damene sa ikke noe, men gikk bare videre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg skrev det, at tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, hadde sagt det, at ei lyshåra jente, i klassen sin, var ‘Puck’.

    Men det er mulig at jeg husker feil.

    Det er mulig at det var ‘EPA’, som han sa, at hu var.

    Det er mulig.

    Øystein brukte mange rare ord og utrykk, som jeg ikke hadde hørt før, ute på Berger.

    Han sa ofte ‘ujavnt’, som en lærer han hadde, hadde sagt vel.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Han kunne også si, (selv om dette kanskje var litt seinere), at hun og hun var ‘TIF’.

    Og TIF betydde ‘tagbar i fylla’ da, skjønte jeg.

    Noe jeg trodde at betydde noe lignende av ‘ølbriller’.

    Noe det vel var og.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein snakka heller ikke bare om Freddy og Jason, fra skrekkfilmene.

    Han snakka også om Jostein.

    Jostein, det var en som jobba, på dataavdelinga, på Lauritzen Bokhandel, i Gågata, i Drammen.

    Det var i den bokhandelen, som jeg hadde kjøpt den bra joysticken min, med autofire og to store skyteknapper da.

    Og faren min kjøpte vel også printeren der, da jeg hadde VIC 20, men den passet vel også til C128, mener jeg.

    ‘V’-knappen datt forresten av VIC 20.

    Og Kjetil Holshagen, han skulle en gang seriekoble to VIC 20-kassettspillere, oppe hos meg.

    Siden han trodde at han da kunne ta opp, eller noe, på den andre kassettspilleren.

    (Han åpnet da en av kassettspillerne, mener jeg).

    Og da, så kortsluttet min VIC 20-kassettspiller da.

    Uten at Kjetil Holshagen erstattet den da.

    Han sa vel ikke unnskyld engang, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så når jeg da fikk en ny datamaskin, nemlig en Sharp-maskin, som jeg kjøpte på Spaceworld, i Gågata, i Drammen vel.

    Så syntes jeg ikke at VIC 20 var så mye, å spare på, lengre.

    Siden den hadde så lite minne, og V-knappen var ødelagt.

    Så jeg tulla litt, en gang, og sparka fotball, med VIC 20, husker jeg, inne i stua, i Leirfaret 4B.

    Dette var vel da jeg var sånn 16-17 år kanskje, og VIC 20 var allerede da ganske gammeldags.

    Så det var det eneste morsomme jeg kunne tenke på, som man kunne gjøre, med VIC 20 da, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jostein hadde forresten langt, lyst hår.

    Og han var noen år eldre enn meg vel.

    Og han var ganske tynn og spinkel da.

    Øystein brukte ‘Jostein’, som skjellsord, husker jeg.

    (Noe jeg ikke helt skjønte grunnen til.

    Men likevel).

    Øystein gikk da ganske ofte rundt og sa, (på slutten av 80-tallet da), at ‘ååå du er så Jostein!’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hang så mye oppe hos meg, så etterhvert, det siste året, som jeg bodde på Berger, så prata jeg nesten som Øystein, etterhvert jeg og.

    Og da husker jeg det, en gang, som jeg var på Kafeteriaen, i Svelvik, at Tony og Frode, fra klassetrinnet under meg, på Berger skole, syntes at dette var så morsomt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein var også litt interessert i damer, selv om han så litt ut som en jente en gang, husker jeg, (på håret), da jeg satt på med faren min, og skulle levere en film, til Øystein, ved Saga Kino.

    Men Øystein hadde blitt bedt av ei dame, fortalte han, å passe på henne, mens hu pissa, på en lokal fest da, ute på Lørenskog, en gang da.

    Og hu hadde hatt ‘fin fitte hu’, (eller noe), sa Øystein, mens han gliste da, husker jeg, en gang jeg var på besøk hos han, i Markus Thranes gate, på Lørenskog da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uten at Øystein sa det, hvordan han kunne se fitta hennes, når hu pissa.

    Han hadde kanskje lagt seg ned på bakken da, for å tulle litt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det stereoanlegget, som jeg kjøpte på Elnor, på Rådhusplassen, i Oslo, i 1987 forresten.

    Det hadde forresten digital radio da.

    Så det var en grunn til at jeg syntes at det anlegget var kult.

    For det var ikke så vanlig, på 80-tallet da.

    Og faren min sitt stereoanlegg, det hadde ikke digital radio da, siden det var fra 70-tallet.

    (Digitalt frekvensdisplay, er det jeg tenker på da, forresten).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Øystein ble forresten kalt ‘Einstein’, i England, av Rick og Tina Hudson.

    Siden de syntes at det var så vanskelig, å si ‘Øystein’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sommeren 1988, var det vel.

    (Hvis det ikke var sommeren før).

    Så hadde søstera mi sagt til Øystein, Kjetil Holshagen og meg, at det var fest, i en hytte, på Krok.

    Så vi gikk for å prøve å finne den festen da.

    Vi gikk vel først innom Øystein sin kusine, Anita og dem, i Sandsveien, på Sand, vel.

    Hu hang utafor et hus som familien hennes hadde der, med noen Lørenskog-folk vel.

    Noe sånt.

    (Hvis ikke det var en annen gang da).

    Og så, så gikk vi tre, på riksveien, forbi huset til Ågot, og ned den veien, hvor jeg hadde sitti på med Ulf Havmo, på moped, da Pia og Christell, plukka jordbær, hos Anette Eknes og dem, på Høyen da.

    Vi gikk ned der, og prøvde å finne festen da.

    Noen jenter, var det vel, kikka inn i en hytte, ikke langt fra gården, til Anette Eknes og dem da.

    Og vi kikka inn der, for å se, om det var der, som festen var.

    Men jeg kunne ikke se noe der, ihvertfall.

    Vi tre fortsatte å gå lenger ned der da, mot Krokfjellet da.

    Og plutselig så kom det en gutt, som var et år yngre enn meg kanskje.

    Og skulle slåss, eller noe.

    Øystein prata ofte om slåsstriks, som å sparke folk i låret, for da klarte de ikke å løpe.

    Og hadde mun-chako-er, og hadde dilla på slåsspill da.

    Så jeg trodde at han var skikkelig god til å slåss.

    Og Kjetil Holshagen, han skrøyt vel av, (må man vel si), at han var så tidlig utvikla, og han hadde vel skjeggstubber, i trynet, på den her tida vel.

    Så jeg trodde at han var sterk da.

    Men da han gutten angrep meg, og sparka meg i balla vel, (han traff ikke så hardt, jeg holdt meg på beina, ihvertfall).

    Så stod bare Øystein Andersen og Kjetil Holshagen og så på det her.

    Så de var kanskje ikke noen slåsskjemper likvel.

    Etter det her, så bare gikk vi tilbake til Sand, ved å gå en sti, som gikk fra Høyen der, og til nedafor Ågot der da.

    (Langs den langgrunne stranda der).

    Og Kjetil Holshagen sa det, at når dem sparka i balla, da hadde dem ikke peiling på å slåss.

    Så sånn var det.

    Det var mulig at en av dem sa unnskyld, for at dem ikke hjalp til, mot han sinna gutten.

    Det husker jeg ikke helt sikkert om hvordan var igjen.

    (Da gikk vi forresten forbi det stedet, som jeg skrev om i et av de første kapitlene, hvor faren min gjemte en vørterølflaske og en brusflaske, for søstera mi og meg, da vi var sånn 4-5-6 år vel, og faren min hadde båt, fortøyd uti den bukta, mellom Krok og Sand der da. Så sånn var det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som faren min og jeg, var ute og kjørte med båt, forresten.

    (Det er mulig at det var, da faren min skulle lære meg å kjøre båt.

    Hvis ikke så kan det ha vært da han jobba i Son, for da kjørte vi ut med den ‘arbeidsbåten’ dems og.

    En Askeladden med vindskjerm vel.

    Da var jeg kanskje enda yngre.

    Faren min ville da ligge å sole seg, bak vel, i den båten, mens jeg kjørte rundt i Drammensfjorden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men).

    Men den gangen jeg tenkte på nå.

    Så var vi ved brygga til Kai Andersen og dem da.

    Og da var det noen unggutter der, som var litt eldre enn meg vel.

    Og da sa faren min det, til dem.

    At noen hadde sett den, (‘gusjegule’), jolla hans, (som han hadde støpt selv, siden Pia ikke likte å vasse ut til båten hans, ved Krok da), på øya Mølen, som lå nesten uti Oslofjorden der vel, utafor Holmestrand cirka, må man vel si, men den ligger i Buskerud fylke, har jeg sett, på Wikipedia, så den øya, Mølen, er den sydligste utposten da, av Buskerud fylke, forresten.

    Så de ungdommene lovte det da, at de skulle dra til Mølen da, og hente jolla til faren min.

    (Som hadde flytt avgårde dit, (eller noe), mente faren min da, husker jeg).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fant jeg en grønn skinnjakke, borte hos Ågot, eller noe, vel.

    Og jeg hadde ikke så mange jakker.

    Men jeg syntes at den grønne skinnjakka var fin da.

    Bortsett fra at den hadde et merke, som etter en kjetting, på utsiden.

    Som etter en kjetting, som hadde ligget rundt jakka, lenge da.

    Eller et tau kanskje.

    Så sånn var det.

    Men jeg hadde nesten ikke noe klær.

    Så jeg brukte den jakka i Drammen en gang, husker jeg,

    (Ihvertfall).

    Da jeg møtte noen jenter, som gikk i klassen min vel, på Sande Videregående.

    På et tivoli, på Strømsø der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen ganger, så måtte jeg også klippe plenen, borte hos Ågot, forresten.

    (For det klarte ikke hu sjæl, tror jeg).

    Og der hadde hu/dem en sånn bensindrevet gressklipper, husker jeg.

    Men Ågot klipte hekken selv da, husker jeg.

    Og det var vel ikke sånn, at det bare var jeg, som klipte plenen der, tror jeg.

    For det var vel bare en 4-5-6 ganger kanskje, at jeg klipte plenen der.

    Så det var kanskje Håkon eller faren min, som klipte der, vanligvis.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da jeg skulle til England.

    (Dette var vel sommeren 1986, da jeg dro sammen med Kenneth Sevland og dem, til Weymouth.

    NOe sånt).

    Så satte jeg på vekkerklokka, grytidlig, om morgenen.

    Men jeg var litt sur på naboen.

    Som jeg ikke likte, fordi de klagde på at jeg sparka fotball der.

    Og at jeg hadde hatt ‘jenter der’.

    Når det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt hår), og søstera mi, Pia.

    Men da ringte naboen, til faren min.

    Og faren min ble også sur på meg, siden jeg hadde hatt ‘jenter’ der da.

    Men hva var problemet med det liksom?

    Det skjønte jeg ikke.

    Var det om å gjøre å pine mest mulig.

    Hadde jeg ikke lov å ha det litt morsomt, med ‘jintutten’ heller, (som en av brødrene til Ågot, kalte jenter).

    Det er noe jeg ser på som veldig rart nå.

    Hvorfor ble faren min sur på meg, da naboen trodde at jeg hadde hatt jenter på besøk, da jeg var tenåring, og bodde alene, i Leirfaret 4B.

    Nei, det er som et mysterium for meg, må jeg innrømme.

    Men faren min er ikke så åpen, som person.

    Og kan være litt myndig og, hvis han er sinna, for eksempel.

    Så det var ikke sånn at jeg spurte noe om det her da, i 1985, eller når det var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var jo noen ganger nede hos Pia og Christell, siden de var i slekta mi da.

    Og faren min bodde jo der.

    En gang, så banka jeg på hos Haldis, for å høre, om faren min var hjemme.

    Da dukka Christell opp, i vinduet, på rommet sitt.

    Hu gjemte puppa, (som hu fikk ganske tidlig, husker jeg), under vinduskarmen.

    Og hu hadde rumpa i været da.

    Som var naken.

    Men jeg så liksom rumpa forfra da, bak huet hennes.

    Så det hadde vel kanskje vært et mye artigere syn, (må man vel si), hvis man hadde stått bak henne, når hu stod sånn.

    Men men.

    Hun stod naken da, i vinduet der, sånn som det virka for meg, ihvertfall.

    Hu var vel i 14-15-16 års alderen vel.

    (Hu ble jo nevnt å ha ‘sex-appeal’, i en av sangene, fra konfirmasjonen hennes, (som jeg var på), husker jeg.

    Og det var ikke noe jeg var uenig i, husker jeg, da jeg hørte den sangen.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Hu fortalte at faren min ikke var hjemme da.

    Hu hadde vel vært på badet, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og hu smilte vel kanskje litt, eller noe.

    Hu var vel ikke uvennlig, ihvertfall.

    Hu var vel heller nesten litt innbydende, må jeg vel si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En annen gang, som jeg var nede hos Pia og Christell og dem, et år eller to, etter at de ble konfirmert, kanskje.

    Så sa Pia det, at hu trodde det var sunt, for Christell, hvis hun hadde ‘mange’, (eller om det var ‘flere’), ‘sexpartnere’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, rundt den her tiden, som jeg besøkte Pia og Christell.

    Så satt Pia på verandaen til Haldis, og jeg satt ved siden av henne, og pratet med henne da.

    Christell lå på verandaen, og solte seg vel, (eller noe), i en stor genser.

    Plutselig så skreik Christell.

    Jeg gikk bort til henne, og spurte hva det var.

    Hu hadde en kjempesvær edderkopp, på armen.

    Jeg visste ikke om hu ville, at jeg skulle ta bort edderkoppen, eller ikke.

    For da måtte jeg jo ta på armen hennes og.

    Og hun var liksom så delikat og ungpikeaktig.

    Og dette var mens jeg fremdeles var jomfru da, må jeg vel innrømme, (eller hva det heter, når gutter ikke har hatt sex ennå).

    Så jeg rørte hverken Christell, eller den edderkoppen da.

    Men den edderkoppen, den fortsatte å gå oppover, på armen til Christell.

    Og under genseren hennes, (eller om det var en topp).

    Christell reiv av seg genseren da.

    Og hun hadde ikke BH på seg.

    Så jeg fikk jo se de veldig flotte og delikate puppene, til Christell, (hu var vel 15 år kanskje da, men hu hadde allerede pupper i størrelse C vel, vil jeg vel tippe på), på under en meters avstand da, var det vel.

    Og så nærme, hadde jeg vel aldri sett noen damers pupper før.

    Og de puppene var jo fantastisk velformede og pene og, må jeg jo si.

    Så det var nesten som et sjokk og plutselig stå der nesten ‘ansikt til ansikt’ med puppene til Christell, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Christell gikk inn i huset, til Haldis, som var bare noen få meter unna verandaen.

    Så kom hun ut igjen, (kanskje 20 minutter seinere), og jeg sa ‘sorry’ da.

    For at jeg ikke fikk bort edderkoppen, regner jeg med.

    Noe sånt.

    Det ble litt dumt, det hele da.

    Med den plutselige strippinga til Christell, og sånn, da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, et år, eller noe, før den her tida vel.

    Som Christell og Pia, var oppe hos meg, for å se på video, i Leirfaret.

    Så lente jeg meg over siden av sofaen, for å skru på videoen.

    Og da tok Christell meg på rumpa, husker jeg, og sa ‘åh rumpe’, eller noe.

    Så Christell er en litt frekk jente, må jeg nok si.

    Jeg var nok en veldig sjenert gutt.

    For jeg sa ikke noe da.

    Men lot bare som ikke noe, må jeg vel si.

    Så sånn var det.

    Noen år før det her igjen, mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

    Så hadde Pia eller Christell, (husker jeg), sagt at Tore Myrberg, hadde klint pikken sin, inntil et av vinduene, nede hos Haldis, mens Christell og Pia, hadde vært, på innsiden av det samme vinduet da, og sett på da.

    Og Gry Stenberg og Tom Ivar Myrberg, de prøvde jo å knulle, (var det vel), i vannsenga ‘mi’ da.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte være litt sånn ‘frimodig’ og.

    Jeg følte meg litt kjedelig.

    Så mens Tom Ivar Myrberg, var det vel, viste fram tissen sin, var det vel, på soverommet ‘mitt’ da.

    Til Christell og Pia og Gry Stenberg da.

    Så vifta jeg litt med tissen min, (husker jeg), når jeg trodde at ingen så meg, (fram og tilbake da).

    For jeg stod da ute i spisestue-delen, av leiligheten ‘min’, (hvor det ikke var noe spisebord da, siden bare jeg bodde der).

    Men da så jeg inn på soverommet.

    Og da lå Christell og Gry Stenberg, de lå i fotenden, av vannsenga ‘mi’.

    Mens de så på meg da.

    Så de hadde sett på det da, (skjønte jeg), at jeg vifta på tissen min litt og, utafor soverommet da.

    Men det trodde jeg egentlig ikke, at gikk an, for dem å se.

    Men de hadde liksom sett nesten rundt hjørnet der da, og ut av døra.

    Så det ble litt flaut, husker jeg.

    Både Gry Stenberg og Christell, de løp så bort til meg, når jeg hadde fått på meg buksa.

    Og sa det, at ‘det der var bra altså’, eller noe.

    Også bød de seg vel nesten fram, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men det var bare for at jeg ikke skulle føle meg så mye mer kjedelig, enn Myrberg-brødrene, at jeg begynte sånn.

    Jeg trodde ikke at Christell og Gry, kunne se meg, nå de var inne på soverommet, og jeg var ute i spisestua liksom.

    De må ha fulgt med på meg da, på tross av at Tom-Ivar, (og muligens også Tore kanskje), var inne på soverommet ‘mitt’ da, sammen med dem.

    (Noe som skjedde innimellom, at oss, som var i den gjengen hang oppe hos meg da, og noen ganger så sov de folka over der, for de ville prøve vannsenga, (som var noe nytt, på 80-tallet).

    Men da pleide vi å sove med klærna på da, hvis det var både gutter og jenter, som sov over der.

    En gang, som Pia og Christell, skulle prøve vannsenga.

    Da den var ny der.

    (Det var vel to vannsenger der.

    Først en halvdempet og så en udempet vel.

    Noe sånt).

    Så hadde Pia pissa på seg, mens hu sov, i vannsenga, sammen med Christell da.

    Fortalte dem meg en del måneder seinere da, var det vel.

    (Eller om det var flere år seinere).

    Det var visst noe med at det var vann i senga, skjønte jeg på Pia, som gjorde at hu måtte tisse da, når hu sov i den senga.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på Svelvik Ungdomsskole.

    (Antagelig i niende klasse).

    Så stod jeg å venta på en skolebuss, (må det vel ha vært), tilbake til Berger da.

    Og da, så var det noen gutter der, som også gikk på ungdomsskolen da.

    Men som jeg ikke visste hvem var.

    (Så det var antagelig noen fra Svelvik).

    Men de begynte plutselig å nevne en Pia, (som jeg tror at må ha vært søstera mi).

    Og de sa sånn ‘Pia, oj, oj, oj’, eller noe lignende.

    Jeg skjønte at det var noe morsomt da, med en Pia da.

    Og det må vel ha vært søstera mi, tror jeg.

    Men jeg sa ikke noe da, for jeg visste jo egentlig ikke hvem de her folka var, som stod ved bussholdeplassen der.

    Det er mulig at det var noen fra rundt Nesbygda der, for de tok bussen fra cirka det samme stedet, siden bussholdeplassen deres, var på den samme siden av Storgata der, enda de tok bussen i den andre retningen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå begynner klokka å bli 23 her, på hostellet.

    Og jeg har fortsatt igjen en del fler notater, fra sommeren 1988, (og noen før det), på arket her, ser jeg.

    Så jeg får skrive en del 2, av dette kapitellet, seinere i denne uka.

    (For jeg må få vaska noen klær og sånn, her i morgen, så det er ikke sikkert at jeg får tid til å skrive noe da.

    Men på torsdag, så får jeg vel tid, tenker jeg).

    Vi får se om jeg klarer å få ordnet det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 39: Enda mer fra Sande Videregående. (del 3)

    Annen musikk, som jeg hørte på, på den her tida, da vi fikk Super Channel.

    Det var Johnny Hates Jazz, Pet Shop Boys med ‘Always on my Mind’, (og Ove Reiersrud og meg, vi digga vel også de, husker jeg, da det albumet som hadde den sangen ‘rent’, var ny vel), Morrissey, (med Suedehead), Tanita Tikaram, Tracy Chapman, Massive Attack, (som hadde en video på Super Channel på den her tida), Proclaimers, (Letter from America), mm.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året på videregående, (som på ungdomsskolen), så sa jeg alltid til lærerene, at jeg het ‘Olsen’, når de ropte meg opp, som Erik Ribsskog, i timen.

    Men dette andre året, så satt det så mange damer rundt meg.

    At jeg syntes det ble litt flaut og barnslig, å sitte å rope, at ‘jeg heter Erik Olsen’, hele tida.

    Så dette skoleåret, så sa jeg ikke det.

    Så da ble jeg plutselig hetende Erik Ribsskog da.

    Siden det var det jeg egentlig het, hos myndighetene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Året før forresten, så pleide Trond Johanesen, å dra meg med, når lærerne spilte fotball, i Sandehallen, for å se på de.

    For det var ikke så mye som skjedde, på skolen.

    Men Johansen likte å se på lærerne da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som jeg var med søstera mi Pia, på Samfunnshuset, i Svelvik.

    Så ropte Trond Johansen høyt, ‘er det noen jenter som vil at jeg skal sleike fitta dems her’.

    Og det likte ikke søstera mi da, fortalte hu meg.

    Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte meg om det her.

    Jeg hadde ikke så mye med han å gjøre da, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel også dette skoleåret, som Christell plutselig dukka opp på døra mi, med en særoppgave, i norsk, fra niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Særoppgaven var om Australia.

    Christell ville at jeg skulle føre inn den oppgaven på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde.

    Og jeg sa det var greit.

    Det var vel Haldis som spurte vel.

    Christell fikk vel ‘M’ på den særoppgaven, mener jeg.

    For hu viste meg vel også hvilken karakter hu fikk, mener jeg.

    Tidligere dette skoleåret så skrev jeg også inn en bok på den skrivemaskinen.

    Det var en bok som min morfar, Johannes Ribsskog hadde skrevet, på 70-tallet vel.

    (Og som han pleide å lese fra, noen ganger, til Pia og meg, da vi var små).

    Boken var en barnebok, ved navn ‘Mannen i skogen’, som bestemor Ingeborg ville prøve å få utgitt.

    Jeg satt flere ettermiddager og kvelder da, høsten 1987 vel, og skrev inn boken til Joshannes, på maskin da.

    Og så kopierte jeg opp den boken, i flere eksemplarer, borte på kontoret til Strømm Trevare, i huset til Ågot.

    For faren min og onkel Håkon hadde en kopimaskin der, som jeg turte å bruke da, (ihvertfall på den tiden, da jeg bodde i Strømm da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var ferdig med å kopiere opp de bøkene, så dro jeg til Stavern, for å levere de, hos bestemor Ingeborg.

    En soldat, som venta på en buss, da jeg skulle tilbake til Larvik vel.

    Han hadde den samme typen Sony Walkman, som jeg hadde, husker jeg.

    Jeg hadde blitt med Kjetil Holshagen, på politiauksjon, i Drammen, og kjøpt en walkman.

    Men den var ikke så bra da.

    Lyden var litt dårlig.

    Men den var kul, siden den var veldig kompakt da.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg betalte meg bare 500 kroner, eller noe, for jobben, med å skrive inn de 100-150 sidene vel, på maskin da.

    Så det var ikke så bra betalt.

    Men det var jo litt fordi at det var bestefaren min, som hadde skrevet den boka og.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk jo også en walkman i posten fra Tyskland, (da jeg abonnerte på det tyske filmbladet, som jeg hadde kjøpt i Sveits), så jeg hadde ihvertfall to walkman-er, dette skolåret.

    Enten Ove Reiersrud eller Snorre Skaug, var det vel, ville kjøpe den walkman-en av meg, når jeg fikk den nye i posten, fra Tyskland.

    Noe sånt.

    Men jeg måtte nesten si fra om det, syntes jeg, at den walkman-en hadde dårlig lyd og var litt skranglete.

    Så jeg ville ikke selge den.

    For det hadde vært lureri, mener jeg.

    Så jeg ble litt lurt av Politiet i Drammen da, som solgte en walkman, som ikke var i så utrolig bra stand, på en politiauksjon da.

    Men Kjetil Holshagen gira meg vel litt opp, mener jeg, sånn at jeg kjøpte den walkman-en da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg får vel også ta med om noe, som skjedde, da jeg gikk i niende klasse, forresten.

    Naboene ovenfor Kjetil Holshagen, de hadde en film.

    Som jeg fikk låne av dem, mot at jeg kopierte en film for dem.

    Noe sånt.

    Jeg måtte da spørre Christell om hu blei med på det.

    For da måtte jeg låne videoen til Haldis og dem.

    Og det blei hu med på.

    Men så kom hu opp til meg, og maste, om å få tilbake videoen, før jeg hadde fått kopiert den filmen, for naboene, til Kjetil Holshagen.

    Og da ble jeg forbanna, på Christell.

    For vi måtte jo holde det vi hadde sagt, ovenfor den naboen da, tenkte jeg.

    Så jeg ble sinna, og kasta videoen til Haldis på vannsenga, siden Christell maste.

    Da sa Christell noe sånt, som at hu ikke visste at jeg kunne bli så sinna, og gikk ned igjen til Haldis.

    Men så, når jeg skulle kopiere filmen.

    Så virka ikke videoen til Haldis.

    Enten fordi jeg kom til å legge kneet mitt oppå den.

    Eller fordi den ble ødelagt da jeg heiv den på vannsenga.

    Noe sånt.

    Så da fikk jeg litt sjokk da, for jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft, for det her.

    Så jeg la en plan.

    Som jeg fortalte om, til Espen Melheim.

    Jeg pleide noen ganger å gå av bussen, på Bergeråsen, på den her tida.

    Og så gå bort til bestemor Ågot seinere.

    Men den her dagen, så gikk jeg av bussen, på Sand.

    Og jeg fikk med Espen Melheim, på å si ‘hadet’ og sånn.

    Sånn at Christell og Pia skulle skjønne det, at jeg gikk av på Sand.

    For jeg lot vinduet til soverommet mitt, stå åpent.

    Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, på soverommet ‘mitt’ da.

    Så da regna jeg med at Christell hadde henta den.

    Så da faren min kjefta, så sa jeg det, at Christell måtte ha mista videoen, da hu klatra inn vinduet, for å hente videoen.

    Noe sånt.

    Og dagen før, (en søndag vel), så kom Christell, Pia og Annika Horten, opp til Leirfaret 4B, for å prøve å hente videoen til Haldis.

    Men da, så låste jeg alle dører og vinduer, i leiligheten til faren min.

    Så de kom ikke inn.

    Men de lagde et jævla spetakkel.

    De banka noe veldig, på alle dørene og vinduene da.

    Mens jeg lå på badet da, og holdt meg for øra.

    Men hvorfor dem hadde med Annika Horten, på den her bankinga, på dører og vinduer, det veit jeg ikke.

    For hu hadde vel ikke noe med videoen til Haldis å gjøre, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Erik fra Svelvik, han hadde også dritt langt oppover skinka, husker jeg, i dusjen etter gymmen en gang, det skoleåret.

    (Har jeg skrevet notat om her).

    Så han klarte vel ikke å tørke seg i ræva da, virka det som.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, på slutten av dette skoleåret, så skaffa Kristin Sola meg et skjema, for å søke på skole i Drammen.

    For det var en samarbeidsordning, som fantes, mellom Buskerud og Vestfold.

    Hvor de ti beste elevene, i Norde Vestfold, kunne få gå på en skole i Drammen.

    Siden Drammen var den nærmeste byen, og de hadde mange fler linjer der.

    For jeg hadde hatt data som hobby, siden jeg var 11-12 år da.

    Og jeg hadde lyst til å gå på datalinja.

    Og datalinje, det hadde de ikke på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor Kristin Sola ga med det skjemaet, det veit jeg ikke.

    Hu hadde kanskje lurt på å begynne i Drammen selv.

    Hva vet jeg.

    Også hadde hu kanskje et sånt skjema liggende hjemme.

    Det er mulig.

    Det spurte jeg ikke om, for å være ærlig.

    Men jeg søkte både om om plass på Sande Videregående og Gjerdes Videregående da.

    Og kom inn begge steder da.

    Og disse lappene, om at man hadde kommet inn.

    De havnet alltid i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

    Så jeg måtte hver sommer sjekke tre postkasser, etter de lappene.

    (Som man måtte sende bekreftelse på vel).

    Og det var postkassa mi, postkassa til Haldis og borte hos Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen av dette skoleåret, så hadde ei jente, kommet inn i Drammen, og hu sa ikke fra, så hu ble også ropt opp, i timen, i klassen vår da.

    Og da banna nesten, noen av jentene i klassen da.

    (Linda Moen muligens vel, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så siden jeg var klassens klov nesten, (i tillegg til å være klasens duks, mer eller mindre, da).

    Så gjorde jeg det samme.

    Så Kristin Sola, hu fortalte meg det, på en russekro, i Vikersund eller Hokksund, eller noe, året etter.

    At jeg hadde blitt ropt opp vel, tredje året, på Markedsføringslinja, i Sande.

    Men så fikk dem høre det, at jeg istedet hadde begynt på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Og da fikk dem tilbake Trond Gurrik igjen, (fra Holmestrand), i klassen, (som hadde ganske dårlige karakterer da antagelig).

    Og så fikk Trond Gurrik min plass da, siden jeg hadde kommet inn i Drammen, også.

    Så sånn var det.

    Så det var vel siste gang, som jeg prata med Kristin Sola, tror jeg.

    Som hadde fått kyssesyken da forresten, i russetida.

    Men hvem hu hadde kyssa så fælt med, det veit jeg ikke.

    Siden jeg hadde begynt på skole i Drammen, det tredjeåret, så var det ikke sånn at jeg fikk høre noe om det liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av årene, som jeg gikk på Sande Videregående, så fikk vi en hjemmeoppgave, i norsk, som jeg syntes at hørtes rimelig kjedelig ut.

    Og det var å analysere en reklametekst.

    Jeg syntes det var rimelig kjedelig.

    Men jeg preika litt med Espen Melheim, som gikk på Almenn, og han hadde nettopp levert en lignende oppgave, sa han.

    Og jeg fikk låne hans oppgave, for å se etter da.

    Og da fant jeg en annen reklame, i et Vi Menn-blad, som faren min abonnerte på vel.

    Og det var en reklame for en motorolje da.

    Og da bare bytta jeg ut, navnet på det produktet, som Espen Melheim hadde skrevet om, med den motorolja da.

    Og det funka.

    Det ble ganske bra.

    Så jeg fikk vel en ‘4’-er på den oppgaven vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et av disse to årene, så skulle jentene i klassen, ha aerobic, mens gutta spilte fotball da.

    Og da ville de låne kassetten, som jeg hørte på, i walkman-en min, husker jeg.

    Og det var Bon Jovi – Living on a Prayer, og sånn, husker jeg.

    Som jeg hadde tatt opp fra radio da.

    Men på baksida, så hadde jeg tatt opp en kassett, som jeg fikk låne av Kjetil Holshagen da.

    Og det var noe med Kraftwerk.

    Og da fikk jeg klage, fra de jentene i klassen, som drev med aerobic da.

    De klarte ikke å utføre aerobic, til Kraftwerk da.

    Men da fant en av de på den ideen, at de kunne bare spole kassetten tilbake igjen, og høre på den første sida igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da hadde jeg på meg en blå og grønn-stripet t-skjorte vel, som jeg hadde kjøpt selv husker jeg, på Hennes og Maurtz, hvor hu venninna til Haldis jobba vel, som var med på Pers Hotell, den gangen, noen år før da.

    Men den hadde jeg kjøpt i barneavdelingen, tror jeg, for jeg var ikke så flink til å kjøpe klær.

    Så det var bomkjøp vel.

    Så den t-skjorta, den brukte jeg vel bare en gang, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fikk jeg sitte på med hu dama fra parfymeriet i Sande, inn til Drammen, etter skolen.

    Ove Reiersrud satt også på, husker jeg.

    Han bodde jo i Drammen så.

    (Han var også på den samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Men han søkte seg ikke til Sande Videregående, på grunn av linjevalget.

    Men fordi han hadde for dårlige karakterer, til å komme inn i Drammen kanskje.

    Jeg tror at det vanligvis var enklere å komme inn på Sande Videregående, enn i Tønsberg, Drammen og Holmestrand.

    Siden vi fikk sånne litt ‘dårlige’ elever, til Sande, fra de byene, husker jeg.

    Hvem vet.

    Noe sånt).

    Hu fra parfymeriet, hu forklarte Ove Reiersrud og meg, mer om hva som hadde skjedd, da hu hadde vært i bilulykke.

    Hu hadde kjørt i sitt kjørefelt, og så hadde en annen bil hoppet over en bakketopp, i full fart, og landet oppå bilen, som hu satt i.

    Det var visst en kjent kriminell, eller noe, som kjørte.

    Så sånn var det.

    Så hu hadde måttet være en god del på sykehus da, osv., etter den ulykken da.

    Som hu ikke hadde noe skyld i selv, skjønte jeg.

    Så det var vel derfor, at hu, (som var midt i 20-årene vel), gikk i samme klasse, som oss 17-åringene da.

    Hu var ei veldig pen og velsminka dame da, må man vel si.

    Hu likte ikke Sosialøkonomi-læreren, og fikk med meg, på å gjemme jukselapper, under sos-øk-prøvene da.

    Så jeg fikk bra på de, husker jeg.

    Hu sa også det om meg, en gang, til ei annen dame i klassen vel, at ‘han kan bli alt han vil’, siden jeg var så flink da, skjønte jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi var litt umodne enda, på den her tida.

    Så vi pleide noen ganger å kaste svamp, i friminuttene, osv.

    Men hu fra parfymeriet i Sande, hu var jo i 20-årene da, så hu satt mest ved pulten sin.

    Men jeg traff henne nesten en gang.

    Og da ble jeg litt redd, siden hu jo ikke var en tenåring, men hu var mer voksen, enn oss andre da.

    Så da sa jeg vel ‘oj, sorry, sorry’, eller noe.

    Og da sa hu at ‘jeg er ikke noe porselensdukke jeg altså’.

    Så hu var så ikke snobbete heller, må jeg vel si.

    Selv om hu alltid så fin ut da, nesten som en fotomodell, eller frøken Norge-deltager vel, må man vel si.

    Så det er lett å skjønne det, at Case eventuelt ble sjarmert av henne.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa hu fra parfymeriet i Sande, i timen, at hu ikke likte de buksene, som folk gikk med på 80-tallet.

    ‘Vi kalte de buksene for pølsebukser’, sa hu fra parfymeriet da.

    Det var visst slengbukser, som hadde vært på moten, da hu vokste opp, skjønte jeg.

    (Fra det jeg hørte at prata om, med de andre jentene i klassen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var mellom Sande og Drammen, ved Rølleshaugen vel, at hu fra parfymeriet hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte også, i bilen da, om at jeg hadde hørt noen rare skrik, fra naboen, (som hadde soverom vegg-i-vegg, med meg, i Leirfaret 4B).

    ‘Nei, nei’, hadde hu eldre dama skreket.

    Noe sånt.

    Jeg lurte på om hu holdt på å dø, eller noe.

    Men seinere har jeg lurt på om han gubben hennes ville ha sex, eller noe, av henne.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Jeg tror ikke at de naboene lagde så mye lyd.

    Så jeg fikk vel litt sjokk da jeg hørte de da.

    En gang, så hørte jeg hvor høyt stereoanlegget mitt hørtes ut, inne hos dem.

    For dem banka i veggen.

    Også gikk jeg bort til dem, og spurte om hvorfor dem banka.

    Så sa dem at jeg ‘spilte høyt’.

    Men så ble jeg sur, for jeg spilte ikke så høyt.

    Også sa jeg at ‘dette er høyt’.

    Også satt jeg opp lyden.

    Men jeg må innrømme at jeg hørte stereoanlegget veldig høyt, inne hos dem.

    Så jeg prøvde å spille litt lavere, etter dette vel.

    En gang, da Christian Grønli var på besøk, den sommeren 82, var det vel, fra faren sin i Spania.

    Så spilte jeg en Beatles-plate, på stereoanlegget til faren min, mens Christian og jeg spilte fotball i hagen da.

    Og da stakk faren til Lisbeth Mikalsen hue ut av vinduet, husker jeg.

    Og digga musikken jeg spilte.

    I en halvtime kanskje, eller noe, da.

    Så Christian og jeg ble litt sure, og satt på noe annen musikk vel.

    For han oppførte seg litt rart, syntes vi.

    Faren min sa en gang forresten, (utenfor sammenhengen vel), at han faren til Lisbeth og Rikhardt Mikalsen, var ‘tyskerunge’.

    Uten at jeg vet hvorfor faren min sa det, eller om hvordan han visste det.

    De bodde i noen sosialboliger, heter det vel, like ved meg da.

    Og en gang, så krangla foreldrene til Lisbeth og Mikael da.

    Det var en søndag, så jeg gikk ut og klipte plenen etterpå.

    For da våkna jeg litt opp da, husker jeg.

    For det var ikke så ofte, at folk krangla, i Leirfaret/Hellinga der da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjøpte en sånn Flymo-gressklipper, som jeg brukte i hagen der, for å klippe gresset, fra jeg var 10-11 år vel.

    Med strømledning da, så jeg måtte være forsiktig, når jeg klipte gresset der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg beisa også huset der, en sommer, med noe brun beis da, som faren min kjøpte.

    Og en gang, (den første sommeren, som jeg bodde der vel), så måtte jeg også plante blomster, (som faren min hadde kjøpt), i blomsterbedene, rundt vår del av huset der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fant hadde jeg et sånt ‘raid’, nede hos Haldis.

    Og da fant jeg et par sovepiller, i veska til Haldis, var det vel.

    (Jeg kjeda meg vel, siden jeg rota i tingene til Haldis, og så videre).

    Og jeg rappa med meg en av de pillene da.

    Som jeg regna med var sovepiller, ihvertfall.

    (For jeg hadde ofte problemer med å få sove om natta, på denne tiden).

    Og da sov jeg så bra, den natta, og våkna ikke før faren min var oppe hos meg, i 11-12-tida vel.

    Så da kom jeg for seint til skolen.

    Og var utsovet da, og fortalte at jeg hadde funnet en sånn bra sovepille da, i veska til Haldis.

    De pillene måtte jeg ikke ta fler av, sa faren min.

    Jeg sa at det var greit.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten to jenter i klassen, som jeg glemte bort, når jeg skreiv om hvem som gikk i den klassen, i det forrige kapitellet vel.

    Og det var Heidi Uglum, fra Svelvik, som Snorre, (var det vel), sa at hadde ‘hengepupper’, allerede på denne tiden, som 17-åring da.

    Så sånn var det.

    Ved siden av henne, så satt vel hu Anette, fra Selvik.

    Hu var ei lav jente, med krøllete, mørkt hår vel.

    Hu sa det en gang, til hu fra parfymeriet, husker jeg.

    At ‘jeg skulle ønske at jeg hadde sånt hår som deg, for mitt er så flisete’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte forresten henne, en av de første skoledagene, året etter.

    Mens vi begge var på vei over bybrua, i Drammen.

    (Hu Anette hadde vel kjøpt noen skolebøker i Drammen da.

    Det var vel derfor hu var der, vil jeg tippe på).

    ‘Ville du ikke gå i klasse med oss lenger da’, sa hu Anette.

    ‘Nei’, sa jeg bare.

    For det var jo ikke sånn da.

    Det var jo fordi at jeg ville gå på Datalinja.

    Og det hadde dem ikke i Sande.

    Men jeg gadd ikke å forklare en lang regle liksom.

    Så jeg sa bare ‘nei’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På 16. mai, så var det jo tradisjon, at ungdommene festa, utafor Samfunnshuset, i Svelvik.

    Og jeg var der også dette året.

    Men jeg ble vel ikke så full denne gangen, som jeg pleide å bli.

    Hvem vet.

    Halvor, fra Øvre, (som hadde kjøpt vin av meg, på en tidligere 16. mai, etter at Espen Melheim, var det vel, spredde at jeg hadde vin).

    Han sa til meg, at noen rødruss, de hadde tatt med noen orangeruss-jenter, (altså jenter som var ferdige med niende klasse).

    Og så hadde de tatt med disse, langt opp en gårdsvei.

    (Opp mot Hellum gård, eller noe, vel).

    Også hadde de tatt av disse jentene alle klærna.

    Også hadde de måttet gå nakne tilbake til Svelvik da.

    Mens de grein, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Så jeg visste ikke om jeg skulle tro på det her.

    Men jeg gikk ned til den rødruss-bilen da, som stod på parkeringsplassen da, ved Svelvik Ungdomsskole, for å se, om det var sant.

    Plutselig kom fire rødruss, fra Berger vel, (eller ihvertfall så var de fra Sande Videregående).

    Også bar de på Christell(!).

    Og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre, mot fire rødruss.

    De hadde vel enda fler russ der og, som gikk rundt dem.

    Men de fire rødrussene, de holdt Christell, i hver arm og hvert bein da.

    Mens Christell sprelte noe skikkelig da.

    Hu slåss imot, for hu ville ikke inn i russebilen da.

    Hu vrei og vridde på seg, husker jeg, mens de fire rødrussene holdt henne da.

    Og Christell hadde jo på seg en sånn trang ‘pølsebukse’ da, må man vel kalle det.

    Så det var jo nesten litt som noe pornoshow, det der.

    En gutt på Øvre, som het Tony vel, hadde visst sagt til Christell en gang, at hu hadde den fineste rumpa, på Bergeråsen, eller noe.

    Og den, (og mer), fikk jeg jo god utsikt til.

    Mens Christell sprella mellom de her fire rødrussene da.

    Men jeg skjønte ikke helt hva jeg kunne gjøre, for å hjelpe henne heller.

    Jeg bare stod der, og avventet da, for å se, om de ville kjøre avgårde med henne.

    Så hadde jeg vel slått alarm da, tenker jeg.

    Jeg måtte kanskje gått til Lensmannen, eller noe.

    Jeg ville vel spurt de folka jeg kjente der, fra Berger osv., om hva jeg skulle gjøre da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu lyshåra, i klassen, fra Svelvik, som jobba i videobutikken, på Svelvik-senteret.

    Hu het vel også Anette, tror jeg.

    Snorre Skaug, han fortalte også en historie en gang, om hu håndballkeeperen, var det kanskje.

    Hu pleide visst å gå på kafeteriaen, i andre etasje, på Svelvik-senteret.

    Også pleide hu visst å bestille en stor cheeseburger med masse pommes frites.

    Også ‘en cola light’, sa Snorre.

    Så han gjorde narr av henne da.

    Siden hu kjøpte light-brus, og masse usunn mat da, sa han.

    For han mente at det ikke var noe vits, i å kjøpe light-brus,, når man spiste masse burgere og pommes frites da.

    Men men.

    Jeg sa ingenting, for jeg syntes vel bare at det var morsomt.

    Men men.

    Inger Espelien, het vel hu dama, som Snorre gjorde narr av, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Snorre Skaug ble også kalt ‘Snurre’ vel, av noen damer i klassen, fra Svelvik, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok jo kjøretimer, dette halvåret.

    Og mange i klassen, de fikk øvelseskjøre mye, med foreldra, osv.

    Og jeg fikk også øvelseskjøre litt.

    Mest med onkel Håkon, men også en gang, med faren min, fra Drammen.

    Det var problematisk, å øvelseskjøre, med onkel Håkon.

    For hans bil, (en gammel Peugeot), den hadde gir, på styret.

    Så jeg begynte jo å surre litt nesten, når jeg tok kjøretimer i Drammen, med en bil, (det var vel Audi de hadde der, mener jeg å huske, hvis det ikke var BMW), som hadde vanlig gir da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ennå værre, når jeg skulle øvelseskjøre, med faren min, en gang.

    Vanligvis fikk jeg ikke lov til det.

    Men en gang, så fikk jeg lov å kjøre, når faren min skulle hjem fra Vannsengbutikken, i Drammen.

    Men jeg hadde lært det feil, på kjøreskolen, sa faren min.

    Jeg måtte ikke gi gass, på vei ut av svingen.

    Men på vei _inn_ i svingen, sa faren min.

    Hvis ikke så tok det for lang tid, sa faren min, å kjøre fra Drammen til Berger, på Svelvikveien, hvor det var så mange svinger.

    Så jeg gjorde som faren min sa da.

    Og det gikk greit.

    Men da vi kom like etter Samfunnshuset, i Svelvik der.

    Så var det en sving, ved en matbutikk, i et trehus der.

    Hvor jeg hadde lite kontroll da, syntes jeg.

    Og vi kræsja nesten, i en bil, som kom i motgående kjørefelt.

    Men den bilen stoppa heldigvis, mens jeg dreiv og ga gass da, på vei inn i en sving der da.

    Hvor det var small kjørebane, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis ikke så var det kanskje sånn at jeg mista litt kontroll på bilen, (en Toyota HiAce, eller om det var den andre røde varebilen, som faren min og Haldis hadde).

    (Faren min uttalte ‘HiAce’, som ‘haj æk’, forresten.

    Det samme med ‘Long Vehicle’, (som han hadde sett at det stod på et skilt, på en trailer, da han var i USA).

    Det uttalte han ‘long vihajkel’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men faren min var ganske ofte pussa og/eller underfundig, når han snakka.

    Så jeg fikk aldri forklart han om det, at han sa ‘HiAce’ og ‘Vehicle’ feil.

    For da var det gjerne i forbindelse med noe han sa utenfor sammenhengen da.

    Sånn at man bare ble stående og tenke liksom, uten å si noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så det var nesten at jeg kræsja da, i Svelvik Sentrum, husker jeg, når jeg kjørte sånn som faren min sa.

    Så det var den siste gangen, at jeg kjørte sånn, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var vel også det skoleåret her, mener jeg, at Pia og Christell kom opp til meg, og klagde.

    For Pia hadde hatt abort, og noe var galt der nede da.

    Jeg ville kjefte på faren min, men Christell sa ‘hvorfor drikker Jeppe Erik’.

    Men på julaften, så skulle jeg være der nede.

    Jula 1987 da.

    Og da, så likte ikke faren min det, at Christell, Pia og jeg, liksom var sure på han da.

    (Noe han kunne se på oss da.

    Noe sånt).

    Så da begynte han å true oss, (Christell, Pia og meg), husker jeg.

    (Vi var jo bare 15-17 år, så vi var ikke så vant til sånt).

    Men faren vår sa da, at ‘jeg vet ting om alle dere jeg’.

    Så det var en trussel, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    ‘Mmm, pinnekjøtt’, pleide Christell å si, når jeg var nede hos Haldis, på julaften.

    Haldis pleide å lage pinnekjøtt, med kålrabistappe.

    Men hu pleide også å ha litt gulrot, blanda inn, i kålrabistappa, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo stadige raid, inne i huset til Haldis.

    For jeg var i mange år sur, fordi jeg måtte bo alene da.

    Og det var krangler og sånn da, omtrent hvert år vel.

    En gang, så rappa jeg Christell sin fine, hvite blondetruse, husker jeg, når jeg hadde et raid, på rommet hennes da.

    For den så sexy ut, syntes jeg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så skulle jeg ligge over hos Haldis, noen år tidligere.

    Og da skulle jeg sove i senga til Christell, av en eller annen grunn.

    (Uten at jeg vet hvor hu lå da).

    Men jeg var liksom langt nede da, i disse årene.

    Så det var ikke alltid at jeg orka å spørre om alt mulig da, om hvorfor dem gjorde det sånn og sånn da.

    Haldis kokte en brukt tannbørste, i en gryte, på kjøkkenet, til meg, husker jeg.

    For jeg hadde ikke noe tannbørste der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den neste jula, den tilbragte vi hos Haldis sin venninne Solveig, på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.

    (Av en eller annen grunn).

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hva som skjedde, da min tremenning, Øystein Andersen og meg, dro på språkreise, til Brighton, med EF Språkreiser, sommeren 1988.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 29: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 5)

    En gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel, så var forresten faren min, Haldis, Christell, Pia og jeg, på en campingplass, i Kjerringvik eller Åsgårdstrand, eller noe sånt.

    Et sted nede i Vestfold da, men nord for Larvik og Brunlanes.

    Så sånn var det.

    Hva vi gjorde der, det husker jeg ikke helt, men jeg tror at dette var et sted vi dro innom, på vei hjem fra en annen ferie.

    Noe sånt.

    Og da sov vi i telt vel, lurer jeg på ihvertfall.

    Og faren min ble sur, husker jeg, fordi at jeg kjøpte med noe godteri, i kiosken, for å spise i bilen, på vei hjem, til Bergeråsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis satt først en fryser og så enda en vel, oppe hos meg, i Leirfaret 4B.

    En ble satt på det gamle rommet mitt, (der skrivebordsplata hadde vært, før jeg skrudde den opp på det nye rommet mitt).

    Og en fryseboks ble satt i uteboden, (av en eller annen grunn).

    Det lå bare kjøtt som var gått ut på dato, (eller uten dato), i de fryserne.

    (Omtrent da).

    Haldis hadde også to frysere stående i garasjen, nede hos seg, i Havnehagen.

    Men det eneste av frosne matvarer, som jeg klarte å lage, det var Pizza Grandiosa og is.

    Så jeg spiste ikke noe mat fra de fryserne til Haldis, for å si det sånn.

    Så hva poenget med de fryserne var, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så stod en av fryserne, foran reolen vel, til faren min da, i stua.

    Og dette var samtidig med at Nina Monsen var på besøk, fra mora si, på Romsås da.

    Dette var kanskje mens jeg gikk i sjette eller sjuende klasse, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Christell, Nina Monsen og jeg, satt oppå den fryseren da, i Leirfaret 4B da.

    Christell stirra på Nina Monsen og meg, mens vi kyssa, og liksom kontrollerte hva Nina Monsen skulle gjøre da.

    Kanskje Christell så på meg og, og så om jeg ble tent, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Det var veldig spesielt, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Plutselig sa Nina Monsen det, til meg, at hu ikke likte å kysse med meg, for jeg hadde ‘tørre lepper’.

    Men hvorfor Christell satt og stirra på oss, mens vi kyssa, (eller prøvde å kysse).

    Det veit jeg ikke.

    Det var vel rimelig spesielt, får man vel si.

    Men etter det her, så begynte jeg å bruke sånn lebepomade da, siden hu Nina Monsen ikke likte å kline med meg, hvis jeg hadde tørre lepper da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så satt Christell, i den blå sofaen, oppe hos meg.

    (Hvor jeg pleide å sitte).

    Også plutselig grøsset hun, og sa ‘Ulf’, flere ganger.

    (Dette var noe med Ulf Havmo, i klassen min da, skjønte jeg.

    Men men).

    Jeg tippa at dette her var noe lignende av det med Nina Monsen, at hu ikke likte tørre lepper.

    Og tippa at Christell mente, at hu ikke likte det ved Ulf, at han ikke klipte negla sine og at han sjelden klipte håret.

    Så etter det her, så begynte jeg vel å klippe negla mine oftere, og også håret vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev tidligere, at jeg alltid satt for meg selv, på ungdomsskolen.

    Men jeg lurer på om Tom-Ivar Myrberg satt ved siden av meg, i perioder.

    Og jeg lurer også på om Ulf Havmo satt ved siden av meg, på ungdomsskolen, i perioder.

    Ihvertfall så ble Ulf Havmo med en gang, sammen med Pia og meg, for å besøke mora vår, som da bodde på Tagtvedt.

    Vi tok toget ned, husker jeg, til Larvik da.

    Og bussen til Tagtvedt kanskje.

    Noe sånt.

    Og mora vår hadde fått en leieboer hos seg, som leide det gamle rommet til Pia, og som het Steinar vel.

    Steinar hadde vært sjømann, og han hadde som hobby, (husker jeg), å drive med hekling.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Steinar var også sur på mora mi, siden hu hadde klart å knuse en stor TV, som var Steinar sin, og som stod nede i stua til mora mi, da hu skulle flytte på den vel.

    Så sånn var det.

    Vi hadde blitt lovet masse pommes frites og sånn vel, før vi dro ned dit.

    Steinar skulle lage masse god mat, sa mora vår, på telefonen vel.

    Men da vi kom ned dit, så fikk vi så godt som ikke noe mat, (vil jeg si), hele helgen.

    Ulf klagde skikkelig mye, på søndagen, på at han var sulten.

    På lørdagen, så var vi nede i Larvik, Pia, Ulf og meg, og jeg husker at jeg rappa noen gull og sølv-tusjer, på den bokhandelen, hvor jeg fikk faren min til å kjøpe Lego til meg, den gangen han lå over hos mora mi, før jeg flytta til faren min.

    Så sånn var det.

    På søndagen så klagde Ulf fælt, på at han var sulten.

    Men vi hadde ikke så mye penger.

    Jeg kjente rutinene på Vestfoldbanen, etter mange helgebesøk hos mora mi, i Larvik, på første halvdel av 80-tallet.

    Så jeg visste det, at hvis vi gikk på toget, uten billetter, så ville konduktøren dukke opp, med billettene, etter den neste stasjonen.

    Den neste stasjonen var Sandefjord da.

    Og vi sa at vi skulle ha tre billetter, til Drammen, men at vi ikke hadde fått tid, til å kjøpe billettene, før vi gikk på toget da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Når toget kom til Sandefjord, så fikk jeg med Pia og Ulf, på å gå av toget.

    Så ble vi enige om å ta det neste toget, til Holmestrand.

    Og så bussen til Berger.

    (Istedet for å dra om Drammen, som faren min egentlig ville at vi skulle vel.

    Men men.

    Og Sande stasjon, (som lå mellom Drammen og Holmestrand, og ganske nærme Bergeråsen da), den var ikke i bruk, på første halvdel av 80-tallet, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Så da sparte vi 30-40 kroner, tilsammen, på å lure NSB litt da, (for å si det sånn), og å heller reise hjem via Holmestrand.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var en del billigere, å betale fra Sandefjord til Holmestrand, enn fra Larvik til Drammen, for å si det sånn.

    Og bussen var vel ikke så mye dyrere, fra Holmestrand, (enn fra Drammen), til Bergeråsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så hvorfor faren min ønsket at vi skulle dra om Drammen helst, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi bestilte en liten pizza, på jernbanerestauranten, i Sandefjord.

    (Som vi akkurat hadde råd til da).

    Også fikk vi et glass vann hver da, av damen som jobbet i restauranten.

    Også lå det noe brød, som vi kunne spise på, mens vi venta på pizzaen da, i restauranten der da.

    Og så kom pizzaen, som var mindre enn en Pizza Grandiosa, og som bestod av fire ganske små pizzastykker da.

    Vi spiste hvert vårt stykke, men pizza var jo favorittretten min.

    Så jeg klarte ikke å motstå det siste stykket.

    Jeg spurte de andre to, om det var greit at jeg spiste det, (av en eller annen grunn), og ingen av de protesterte.

    Så jeg var litt slem da, og spiste det fjerde stykket da.

    Men det var så lite, så det var liksom ikke noe å dele på heller.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom vi oss tilbake til Berger igjen da, etterhvert, den søndagen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ulf Havmo prata en del dritt, mener jeg at det virka som, om mora vår kanskje, etter dette helgebesøket.

    Ulf satt der mest ganske knytt, syntes jeg, i sofaen til mora vår da.

    Så jeg vet ikke om han skjønte så mye, av familieforholdene osv.

    Vi prata ikke så mye der, for å si det sånn.

    Jeg tror ikke at Ulf var med til Frode Kølner og dem heller, eller at han så det huset vi hadde bodd i, noen år tidligere, i Jegersborggate.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt kleptoman da, som tenåring, men jeg tok meg sammen, da jeg flytta til Oslo, for å studere, som nittenåring.

    Jeg bestemte meg for det, at nå er jeg voksen, så nå må jeg slutte å gjøre sånne straffbare ting.

    Jeg trengte jo ikke akkurat gull og sølvfarge-tusjer.

    Men det var vel på grunn av adrenalin-kicket, vil jeg si, at jeg syntes det var spennede å rappe ting da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var rimelig sur, på Haldis og faren min, som behandlet meg som et mindreverdig medlem, vil jeg si, i Humblen/Olsen-familien.

    Så sånn var det.

    Så det hendte, at jeg dro ned til Haldis og dem, når de ikke var hjemme.

    (Døra var aldri låst hos dem, når de ikke var hjemme.

    Av en eller annen grunn.

    Men men).

    Jeg pleide å gjøre noen sånne raid hos dem, når jeg var hjemme fra skolen.

    Sånn en dag, annenhver uke kanskje, så orka jeg ikke å gå på skolen.

    (Jeg var veldig anspent, når jeg bodde på Bergeråsen, og noen ganger, så ønska jeg å ha fri fra skolen da.

    Noe som ingen pleide å slå ned på.

    Men men).

    Jeg pleide da å gå på sånne raid, nede hos Haldis.

    Christell og jeg hadde kanskje kranglet om hvem som egentlig eide ditt og datt.

    En gang, så fant jeg noen kinaputter, på rommet til Christell, mens ingen var hjemme hos dem.

    Det var ikke sånne kinaputter, som man kunne kjøpe i Sverige.

    Men disse hadde gråpapir rundt seg, og hadde tjærelunte, (tror jeg det heter).

    Hvor Christell hadde fått disse kinaputtene fra, det aner jeg ikke.

    Men men.

    Christell hadde cirka ti sånne kinaputter, og jeg rappa, (mer eller mindre), alle til slutt vel.

    På denne tiden, så var jeg kamerat med både Kjetil Holshagen og Ulf Havmo, husker jeg.

    Men men.

    Kjetil Holshagen, hadde noe som het glødetråd, som var en ledning, som begynte å gløde, hvis man koblet strøm på den.

    Det holdt med 12 volt, eller noe.

    Jeg fikk låne den glødetråen av Kjetil Holshagen, og koblet glødetråden til lunta, på en sånn kinaputt da.

    Og så la jeg kinaputten ut i hagen, ved hekken til naboen.

    Også la jeg noe fuglemat ut i hagen da.

    Dette var vel om vinteren vel, tror jeg.

    Men men.

    Jeg hadde mye innestengt aggresjon, inni meg, på den her tiden, siden jeg var så forbannet, på den dårlige behandlingen, som jeg fikk, i Humblen/Olsen-familien da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde koblet glødetråden til en ledning, som var koblet til en transformator.

    (Antagelig den som fulgte med den modelljernbanen, som jeg fikk av onkel, da jeg bodde i Mellomhagen.

    NOe sånt).

    Så ventet jeg til det dukket opp en fugl da, i hekken til naboen.

    Også skrudde jeg på strømmen.

    Og så smalt kinaputten da.

    Dette prøvde jeg 3-4 ganger vel.

    Og kinaputten sprengte hver gang.

    Men jeg fant aldri noen døde fugler der, (eller noe).

    Jeg trodde at fuglene ble skremt, av lyden, fra lunta, til kinaputten, når den begynte å brenne.

    Men jeg så ikke sikkert hva som skjedde.

    Jeg så ikke helt hvor det ble av fuglene, for å si det sånn.

    Klarte de å fly bort, eller hva skjedde?

    Så jeg fanga en fugl, borte hos Ågot da, på den måten som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Også gjorde jeg noe veldig slemt, (for jeg var rimelig forbanna på den her tiden, og jeg var også rimelig besatt av fugler, etter at Christell fant den fuglen i Jugoslavia da).

    Så sånn var det.

    Så jeg tok med den fuglen jeg fanget, borte hos Ågot, bort til Leirfaret 4B.

    Også puttet jeg den småfuglen inni en tom dorull.

    Også puttet jeg en av de kinaputtene, som jeg hadde funnet på rommet til Christell, sammen med fuglen.

    Også satt jeg den dorullen, inne på doen vår.

    (Vi hadde et eget baderom der, og doen var på sitt eget rom da, ved siden av badet).

    Også tente jeg på kinaputten, og lukket igjen døra.

    Det smalt som søren.

    Også prøvde jeg å finne noen rester av den fuglen.

    Men hele fuglen hadde blitt pulverisert, må man vel si.

    Den hadde forsvunnet, må man vel si.

    Men men.

    Så de kinaputtene til Christell må ha vært veldig sterke, vil jeg si.

    Flere år senere, da jeg gikk på Sande Videregående, så fikk jeg problemer med en som het Fridmann vel, (til etternavn), fra Svelvik, som vel hadde hørt av Kjetil Holshagen, (eller en annen kar, som jeg hadde på besøk, da jeg sprengte den fuglen), om den her sprenginga mi da.

    Han Fridmann var mye høyere enn meg, så det var litt problematisk, syntes jeg, når han ble sinna på meg.

    Jeg prøvde å prate pent til han, og forlarte at dette var flere år siden, og ba han pent om å slutte å ’tilte’ på meg da.

    Og etter det, så hørte jeg ikke noe mer fra han.

    Så jeg regner med at han roet seg.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter den sprengingen av den fuglen, så hadde jeg igjen 4-5-6 sånne kinaputter, av de, som jeg hadde funnet, nede på rommet til Christell da.

    Så sånn var det.

    I flere år, så var det ikke noen bygning, oppå den haugen, ved Berger skole, hvor faren min hadde kjørt med firehjulsdreven bil, på sidene av, helt på slutten av 70-tallet vel.

    Det ble pratet om at Bergeråsen skulle få sin egen matbutikk, oppå der.

    Men så ble det bestemt det, at det skulle bygges barnehage.

    Den barnehagen lå for seg, oppå toppen av den haugen, (mellom innkjøringene til Nedre og Øvre), og hadde ingen naboer da.

    Så når jeg tenkte på noe annet jeg kunne sprenge, (enn fugler), så tenkte jeg på postkassa til barnehagen da.

    Den mente jeg at lå såpass langt unna naboer og sånn, at den burde være mulig å sprenge.

    Jeg fikk med meg Ulf Havmo på det her da.

    Jeg hadde teipet sammen 5-6 kinaputter vel, (av de sterke, som Christell hadde), til en lengre lunte vel.

    Så sneik Ulf og jeg oss, opp til barnehagen, usett, vil jeg tippe på.

    Så la jeg kinaputtene oppi postkassa da, og tente på.

    Men jeg ble litt skuffa, for postkassa eksploderte ikke da.

    Lokket bare fløy opp.

    Så den postkassa ble bare litt bulka kanskje, og knapt nok det vel.

    Så det ble jeg litt skuffet over, husker jeg.

    Men det smalt høyt da.

    Og det jeg ikke hadde tenkt på.

    Det var at det kunne være noen folk, som hang, oppe ved Berger skole.

    For det som skjedde, var at etter at de kinaputtene eksploderte, så kom det en moped kjørende, i full fart, fra ved gangbrua, ved Berger skole der.

    (Ulf og jeg, vi gikk på ungdomsskolen og var ikke gamle nok til å kjøre moped ennå da.

    Men men).

    Så Ulf og jeg, vi løp som søren, ned fra den haugen, og ned en sykkelsti, som gikk fra like ovenfor telefonkiosken, på Nedre, og fram til Gamlehjemmet.

    Ulf var litt sterkere enn meg, (som var rimelig tynn, på den her tiden), så Ulf løp noen meter foran meg da.

    Så løp jeg, og etter meg, så kom det en moped.

    På den her sykkelstien da.

    Så jeg tenkte at det var en dårlig ide, å prøve å løpe fra den mopeden.

    Så jeg løp ned i skogen, på siden av sykkelstien, og opp på den lekeplassen, hvor Christell hadde fått ei ungjente, til å stå i bare underbuksa, noen år tidligere, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell).

    Så bare lot jeg som ingenting.

    Og jeg gikk fra den lekeplassen, og ned Havnehagen.

    Og så ned en snarvei, (som jeg pleide å gå, da jeg gikk på Berger skole).

    (En snarvei som egentlig var på tomta til et hus, men som folk på Nedre sa at det var greit å gå da).

    Men men.

    Så gikk jeg hjem, og satt meg ned og så på TV.

    Etter en stund, så dukka Ulf Havmo opp der.

    Jeg sa ikke noe særlig.

    Og han sa ikke noe særlig.

    Så hva som skjedde med han, det veit jeg ikke.

    Jeg var litt i sjokk da, etter å ha blitt forfulgt av den mopeden.

    Men jeg vet ikke hvem som kjørte den.

    (Men det var vel kanskje noen fra Berger, siden jeg mener å huske det, at Berger-folk pleide å sykle rundt den gangbrua.

    Men det kan vel kanskje ha vært noen fra Øvre eller Nedre og, hvem vet).

    Og jeg vet ikke om Ulf ble tatt igjen.

    Det vet jeg ikke, den dag i dag.

    Ble han tatt igjen av den/de på mopeden?

    Og måtte Ulf gjøre stygge ugjerninger på grunn av at han ble fakket av disse folka på moped?

    Hva vet jeg.

    Det kan man kanskje lure på.

    Det har jeg aldri fått meg til å spørre han om.

    Men men.

    Så sånn er det.

    Nå begynner klokka å bli halv et om natta, her på hostellet.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive om den første språkreisen min til Brighton, som var sommeren 1985.

    Vi får se om jeg klarer å få til det, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 28: Enda mer fra Leirfaret 4B, (del 4)

    Faren min var en tur nede i Tyskland og kjøpte en blå, (metallic vel), Mercedes E230, med fire gir, ny, rundt 1983 en gang vel.

    Noe sånt.

    Faren vår sa også det, da han kom tilbake, at ‘de folka nede i Tyskland’, hadde sagt at han også måtte kjøpe med en bil til kona.

    Altså Haldis.

    (Av en eller annen grunn.

    Forstå det den som kan).

    Så faren vår kjøpte også med en vinrød Mitshubishi personbil.

    Så sånn var det.

    Denne bilen ble for det meste kjørt av Haldis sin sønn, Jan Snoghøj, forresten.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så da jeg ble konfirmert, så kjørte faren min meg til Berger kirke, i den nye Mercedesen.

    Etter at jeg maste en god del.

    Faren min hadde ikke lyst til å kjøre meg dit, skjønte jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og han kjørte heller ikke helt fram til kirka, men stoppa kanskje hundre meter fra Berger Kirke.

    Og slapp meg av der.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Og faren min var altså ikke med i kirka, da jeg ble konfirmert.

    Og han var heller ikke med i middagsselskapet, borte hos Ågot, samme ettermiddag, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell vel. Men men).

    Sommeren 1984, (mener jeg det var, for jeg husker at det stod ‘Danish Dynamite’, på is-reklamene i Skagen), så dro faren min, Pia, Christell og jeg, på en spesiell tur, (må man vel si), med danskebåten.

    Vi kjørte ned mot Larvik, for å reise med Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker at jeg hadde en kassett med meg, som vi spilte i bilen.

    Det var musikk jeg hadde tatt opp fra nærradioer.

    Det var blant annet den svenske sangen som het ‘Evighetsmaskin’, husker jeg, med gruppa Proffesorn vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var jo litt eldre, Pia, Christell og meg da, så vi var oppe hele natta faktisk.

    Under overfarten til Danmark.

    Og det var også faren vår.

    Han drakk hele natta, og prata med noen folk.

    Jeg prata med ei utenlandsk dame, som egentlig jobba på Petter Wessel vel, og hu ble fornærmet på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    (Tonen var vel kanskje litt tøffere på Bergeråsen, enn hu var vant med.

    Hvem vet).

    Men faren min ble kamerat med de folka vel, og chatta med de hele natta.

    Når det ble morgen, så skulle vi kjøre i land, i Fredrikshavn.

    Men faren min, han var så full, så han klarte ikke å kjøre.

    Men jeg fikk sjokk, av at faren min ikke ville kjøre, (for det stod masse biler bak oss, på båten), og fikk overtalt han, til å kjøre da.

    Så kjørte faren min likevel, men han kjørte ikke noe bra, (han kjørte i halvsøvne, og kjørte også rimelig ‘hakkete’, mener jeg å huske. Han kjørte også sakte da), så jeg måtte be han stoppe på en parkeringsplass, som var ved havna der da, i Fredrikshavn.

    (Dette var sommeren jeg fylte fjorten, så jeg hadde ikke lappen selv, eller noe, for å si det sånn.

    Men men).

    Mens faren vår sov ut rusen, i bilen, på parkeringsplassen.

    Så gikk Pia, Christell og jeg, inn til handlegata i Fredrikshavn, og jeg fant en pizzarestaurant, som lå i andre etasje, i en bygning, i den handlegata da.

    Der var det noen tyrkere, eller noe, som jobba.

    Og dansk var jo vanskelig nok fra før, (må man vel si).

    Så de misforstod hva jeg prøvde å bestille, og jeg fikk en overbakt pizza, husker jeg.

    Men men.

    Men jeg orka ikke å klage, siden dem var utlendinger, for det var jo språkproblemer, osv.

    Men men.

    Så jeg var litt misfornøyd da.

    Men men.

    Pia og Christell kjøpte vel også en slags pizza der, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så våkna faren til Pia og meg da, etterhvert.

    (Christell er jo datteren til Haldis, og ikke til faren min.

    Men Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren vår ville da kjøre til Skagen, (av en eller annen grunn).

    Noe han gjorde.

    Vi gikk så ut til det nordligste punktet, (tror jeg ihvertrfall), på Fastlands-Europa.

    Det vil si der Skagerak møter Kattegat, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Og så stod vi der litt, husker jeg, og jeg kommenterte vel litt om bølgene, som kom i to retninger da.

    Bølgene kom fra både skrått fra høyre og skrått fra venstre, (sånn som jeg husker det), og da var vi liksom ved to hav samtidig da.

    (Må man vel si).

    Noen turister ble guidet rundt der, men vi gikk bare for oss selv der, oss fire da.

    Det var også en kafetera, ved stranden i Skagen der da.

    Men vi gikk ikke innom der.

    Så da vi kjørte derfra, og tilbake i retning av Fredrikshavn igjen, så maste jeg da, på faren min, og fikk han til å stoppe, ved et gatekjøkken, inne i Skagen sentrum da.

    Det var der jeg så det, husker jeg, at det stod ‘Danish Dynamite’, på et isskilt, utenfor det gatekjøkkenet da.

    (Det kan vel forsåvidt også ha vært før VM 1986 det her, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Hm.

    Men man kan sjekke når den ‘Evighetsmaskin’-sangen, var ny.

    Det var den våren/sommeren.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Jeg gikk inn på gatekjøkkenet, husker jeg.

    En dame, som stod og grillet burgere, spurte en dansk ‘dreng’, som var noen år eldre enn meg, og som stod inne i gatekjøkkenet.

    Om han kunne gi henne en tomflaske, som stod der hvor kundene oppholdt seg da.

    ‘Om du su’er min pik’, sa han danske karen da.

    Også gikk han ut.

    Men men.

    (Noe sånt).

    Jeg bestilte en cheeseburger, (som jeg tok med ut i bilen da, når den var ferdig), også kjørte vi tilbake til Fredrikshavn igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det var kanskje en litt spesiell ferie, som jeg ikke skjønte så mye av poenget med.

    Men men.

    Det var ukjent for meg, at vi skulle til Skagen, før vi var i Fredrikshavn liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en annen helgetur til Danmark, før det her vel, vil jeg tippe på at det var.

    Det var når vi skulle i bryllupet til Viggo (Snoghøj/Snowhill), og den danske flyvertinnen Greta da.

    Da tok vi fly, fra Fornebu, til Kastrup da.

    Viggo henta oss vel, på flyplassen, tror jeg.

    Så tok vi inn på et hotell, som jeg mener lå, like ved torget, i Køge sentrum.

    Så sånn var det.

    Pia, Christell og jeg, hadde samme rom, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg stod inne på det rommet.

    Pia og jeg, var inne på det rommet, husker jeg.

    Så dukka plutselig Christell opp, inne på det rommet også.

    Også sa hun at ‘Arne sleiker på tissen til mamma’.

    Så sånn var det.

    Det her var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, vil jeg vel tippe på, kanskje i 8. klasse, eller noe.

    Men men.

    Jeg gikk ut i gangen på hotellet da, (for å se om Christell jugde).

    Rommene våre var i andre etasje der, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Jeg gikk ut i gangen, og kunne se det, at Christell ikke jugde.

    Døra til rommet til faren min og Haldis, stod åpen og jeg kunne se underkroppen til Haldis, som lå på senga, mens faren min stod ved senga, og sleika på fitta hennes da, (sånn som Christell hadde sagt).

    Jeg sa ikke noe, men jeg tror at faren min så at jeg så på han, (mens han sleika på fitta til Haldis da).

    Så sånn var det.

    Jeg gikk bare inn på rommet til Pia og Christell igjen, og lukket igjen døra vår da.

    Men men.

    Dagen etter, så var det bryllup, for Viggo og Greta, i et selskapslokale, like utenfor Køge vel.

    Eller, først så var det bryllup, i kirken.

    Vi tok en taxi til kirken, var det kanskje.

    Haldis skulle prate med presten, (husker jeg), noen timer før selve kirkesermonien skulle være.

    Noe sånt.

    Faren min er noen år yngre enn Haldis, så den danske presten lurte på om faren min var brudgommen, husker jeg.

    Men Haldis forklarte det, at faren min, ikke var hennes sønn da.

    Så sånn var det.

    Haldis pratet med presten, husker jeg, og sa ‘sånn gjør vi det i Norge nemlig’.

    Men presten sa ‘men i Danmark gjør vi det sånn her’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter sermonien i kirken, så dro vi til et selskapslokale da, også i Køge vel.

    Det var tippekamp, på TV-en, i selskapslokalet, og jeg spurte Haldis, om dem kunne sette opp lyden.

    Men det var visst ikke aktuelt.

    (Jeg pleide å se på tippekampen, hver lørdag ettermiddag nemlig).

    Pia hadde gredd håret mitt, husker jeg, (hjemme hos Viggo vel), den dagen, (noe jeg ikke pleide å gjøre).

    Og jeg gikk vel i dress, eller noe.

    Jan Snoghøj, (Viggo sin lillebror og Christell sin storebror), sa det, at jeg så så bra ut, eller noe, husker jeg, i selskapslokalet.

    ‘Åja, du har gredd håret ja’, sa Jan, husker jeg.

    Så han dreit meg vel ut litt, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Brudens far, hadde 50-årsdag, på den samme festen.

    Så danskene de nesten ignorerte bryllupet, (kan man vel kanskje si).

    Og de sang masse sanger, for han danske jubilanten da.

    (Noe med at ‘nå har du blitt gammel’, osv.

    Mange sånne sanger.

    Et helt hefte med sånne sanger vel).

    Det var også en del folk fra Berger der, av Viggo sine kamerater, mener jeg.

    Og de sang den her sangen, husker jeg, som svar kanskje, på alle sangene, som de danskene sang.

    Den gikk sånn her:

    ‘Nå svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

    Og videre:

    ‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

    Noe sånt.

    Så den var ganske morsom, husker jeg, den norske sangen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke helt ferdig med ‘tulle-alderen’, og hadde kjøpt noen avføringspiller, eller noe, (husker jeg), på et apotek.

    Og jeg heiv en sånn pille, oppi drinken, til borddamen min vel, (ei brunette i 20-årene, tror jeg).

    Hun brunetten, hun ‘gura’ fælt, og lurte på hva den pillen var da.

    Så jeg dreit meg ut litt, for jeg fikk vel skylda for det her, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg brukte ikke så mye penger, på denne helgeturen.

    Så på Kastrup, så så jeg en artig dings, husker jeg, i en av kioskene der.

    Det var et nøkkelknippe, som begynte å pipe, hvis man plystret.

    Så det nøkkelknippe kjøpte jeg da.

    (Det hadde jeg akkurat råd til, mener jeg å huske.

    Selv om det var ganske dyrt.

    Det kostet 50-60 danske kroner kanskje.

    Noe sånt).

    Og det hadde jeg med meg hjem til Bergeråsen da.

    Og en gang, (noen måneder seinere da), når jeg skulle spille kamp, eller noe, for Berger IL kanskje, (eller om det var noe annet, som jeg skulle rekke).

    Så fant jeg ikke nøklene mine.

    Også etter å ha lett en stund, så huska jeg det, at det nøkkelknippe peip da.

    Og da plystra jeg da, og da, så fant jeg nøklene mine faktisk.

    Men men.

    (Nøklene lå i stolen, ved barbermaskinen til faren min, eller noe, mener jeg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    (Egentlig så var jo det morsomste, å vise det nøkkelknippe, til andre folk da.

    Også vise at man hadde noe nytt og artig og moderne da.

    Sånn var det på hele 80-tallet, vil jeg si.

    At det hele tiden kom noe nytt, som alle liksom skulle ha da.

    Som videospiller, brusmaskin, tastafon, TV-spill, elektroniske spill, vannseng, datamaskin, CD-spiller, osv., osv.

    80-tallet var liksom et morsomt tiår sånn sett, vil jeg si, med mange nye dingser og oppfinnelser da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det bryllupet til Viggo og Greta, (som ble skilt på 90-tallet vel), det varte til langt på natt da.

    Jeg maste igjen på Haldis, i 3-4 om natten, og spurte om vi kunne dra tilbake til hotellet snart.

    For jeg kjedet meg da.

    Men da sa Haldis det, at dette var hennes sønns bryllup, så da skulle vi ikke gå hjem før det var ferdig.

    Men men.

    Noe sånt.

    Men Viggo slo til, mener jeg å huske.

    Det var vel han som ordnet med at det ble servert nattmat.

    Noe som løftet stemningen litt ihvertfall, for meg, (og eventelt andre), som kanskje var litt lei.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så mange på min alder der, Pia, Christell og jeg, vi var vel de yngste der, vil jeg vel tippe på.

    Det var vel mest folk i 20-årene og oppover der, vil jeg tippe på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så dette bryllupet er vel det bryllupet jeg har vært på, som har vart lengst.

    Det varte vel til i 4-5 tiden, utpå natta, vil jeg tippe på.

    Og vi var jo der under tippekampen og, husker jeg.

    Så vi var i det selskapslokalet, i over tolv timer, mener jeg.

    Noe sånt.

    Dette var vel et lokale, som var i forbindelse med en sportshall, mener jeg å huske.

    Så hvis vi yngste der kjedet oss, under begynnelsen av selskapet, så kunne vi gå ut i en hall der, mener jeg å huske, i naborommet, og se på noe bedriftsfotball, (eller hva det var).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Mercedesen, den hadde faren min i 1-2 år vel.

    Så hendte det, (som jeg syntes var litt rart), at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, kjøpte den Mercedesen, av faren min.

    Så sånn var det.

    Så det var litt rart, at når jeg så den bilen, etter 1984 kanskje, så var det rektor Borgen som kjørte den, (opp til Øvre), og ikke faren min.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte seg en svær, gul Chevy-Van etter den blå Mercedesen.

    Det var en stige, bak på Chevy-Van-en, og faren min sa det, at jeg kunne stå bakpå, mens faren min kjørte, fra Sand, og bort på Bergeråsen.

    (Så det var nesten som i en TV-serie, eller noe).

    Og en gang, da jeg stod bakpå bilen, til faren min, bort på Bergeråsen.

    Så slapp ikke faren min av meg, ved Leirfaret der.

    Men han kjørte ned til Haldis.

    Og da likte jeg Haldis så lite, at jeg hoppa av bilen i fart, like ved der Tom-Ivar og dem bodde.

    Faren min kjørte i 30 kilometer kanskje, og da jeg hoppa av, så merka jeg det, at det ikke var så lett, å lande på beina, når man hoppet av i fart sånn.

    Så jeg landa ikke på beina, men landa så lang jeg var, og tok meg for med arma vel.

    Så jeg ble litt mørbanka, men prøvde å late som ingenting, når faren min gikk bort for å se, hvordan det hadde gått med meg, etter det fallet da.

    Så etter det, så stod jeg vel ikke bakpå mer, i den stigen, når faren min kjørte den bilen.

    Jeg skjønte at det var farlig, og jeg likte ikke å være i nærheten av huset til Haldis, husker jeg.

    Det var vel et år eller to, at jeg ikke gikk ned til huset dems, engang.

    Men en gang, når jeg var syk, og hadde vondt i halsen.

    Så gikk jeg ned dit, etter skolen.

    Da var Christell og Pia der, og Christell syntes vel at jeg var morsom, tror jeg.

    Jeg lagde med en drink, med whiskey, (var det vel), og te og honning, eller noe.

    Også kom Haldis og faren min hjem da.

    De hadde da startet opp vannsengbutikk, like ved Grans bryggeri, på Strømsø, i Drammen.

    Så sånn var det.

    Faren min produserte fortsatt litt vannsenger, og solgte de, (og andre typer vannsenger), i butikken til Haldis da.

    Så sånn var det.

    Haldis ble litt overrasket vel, over å se meg der.

    Og Christell forklarte det vel, at jeg var syk, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia og Christell, de gikk ikke bort til Ågot, på Sand, og spiste middag, etter skolen, sånn som jeg.

    Nei, de pleide å varme noen hermetiske kyllingboller, som Haldis pleide å kjøpe på CC vel, til middag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg også begynte å lage middag selv, ofte, og det gikk mye i Pizza Grandiosa, husker jeg.

    Som jeg kjøpte selv, i butikken, på Sand.

    Så Pia og Christell ble kanskje litt misunnelige på meg, siden jeg fikk maten min selv.

    Det vet jeg ikke, men det er kanskje mulig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg kjøpte jo da også mye tegneserier, som Billy, Eddie, og ikke minst Pyton.

    Jeg kjøpte også Mad og album som Asterix, Lucky Luke og Viggo, mm.

    Jeg kjøpte også VG og Dagbladet, omtrent hver dag, og noen ganger begge avisene, husker jeg.

    (For jeg bodde jo alene, så jeg hadde litt dødtid).

    Jeg kjøpte også en halv liter cola, hver dag, (og minst en liter i helgene).

    Jeg pleide også å kjøpe potetskruer med paprika, og sjokolade og sånne ting da.

    Og også appelsinjuice og milk shake med sjokoladesmak, (som stod i melkedisken), istedet for melk.

    Det var veldig uvanlig, å ikke drikke melk, på 80-tallet, så jeg overhørte det en gang, at ei kassadame sa det om meg, at jeg drakk milkshake istedet for melk da.

    Men jeg fiksa bare ikke smaken av melk, etter at mora mi hadde gitt meg et glass ‘råtten’ melk, vil jeg nesten kalle det, (da hu hadde ei dame på besøk, inne på kjøkkenet må man vel si), i Jegersborggate en gang.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og dette pleide jeg å handle, etter at jeg hadde vært hos Ågot, og spist middag der da.

    I helgene, og de dagene som jeg ikke dro innom Ågot, så pleide jeg å steika Pizza Grandiosa da, som jeg også pleide å kjøpe, i butikken på Sand.

    Så jeg må vel ha fått cirka 300 kroner i uka, tror jeg, på midten av 80-tallet, for å kjøpe mat for.

    Så noen ganger, så sparte jeg en hundrelapp, og la den i et treskrin, som faren min hadde lagd, da han var yngre, for å ha merkene sine fra militæret og sånt i, (tror jeg ihvertfall).

    Men faren min brukte ikke det treskrinet mer, så det hadde jeg inne på det store soverommet.

    Treskrinet sto i en reol, som var en meter bred kanskje, og cirka to meter høy kanskje.

    Noe sånt.

    Den reol-delen, hørte egentlig til i stua, men jeg flytta den inn på det store soverommet da, som jeg brukte.

    Så sånn var det.

    Den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret, så fikk jeg et symaskinbord, av Ågot, med meg bort på Bergeråsen.

    Det hadde stått i kjelleren, til Ågot, tror jeg, og det ble ikke brukt lenger da.

    Jeg ville lage avis, borte på Bergeråsen.

    Så jeg satt det bordet, i en av to boder, som var ved siden av gangen vår, ut mot hoveddøra og Leirfaret.

    Pia ville bli med opp og lage avis.

    Og jeg tok henne med opp, på et ganske sjeldent besøk.

    (Det var som tidligere nevnt, et par år, hvor jeg nesten aldri var nede hos Haldis og dem.

    Dette startet vel omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen vel.

    Og jeg var vel ikke mye der nede, etter at jeg begynte på ungdomsskolen.

    Så dette varte vel lenger enn et par år og, vil jeg si.

    Men men).

    Vi fikk ikke laget noe avis, men jeg viste Pia noen ark og sånn, som jeg hadde der da.

    Så sånn var det.

    Det var kanskje litt vel kaldt der, (og det var kanskje litt dårlig plass), til å lage avis.

    Men men.

    Så ville Christell også bli med opp, og lage avis.

    Jeg gikk sammen med henne, opp Havnehagen og Leirfaret.

    I Leirfaret, like ved huset til Aina og dem, så så jeg et stjerneskudd.

    (For dette var om kvelden, på våren eller høsten vel).

    Jeg spurte Christell om hun også så stjerneskuddet, (og pekte vel da), men hun så det ikke, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Seinere så fortalte Christell det, når hu og Pia, var på besøk hos meg, i Leirfaret, at Pia hadde hatt en abort, nede i Havnehagen.

    Dette må vel ha vært etter at jeg begynte på videregående, tror jeg, men jeg kom på det nå så.

    Og jeg ble sur, husker jeg, etter å ha snakket med Christell og Pia, på faren min da.

    Og sa at jeg skulle ta opp dette med aborten osv., med han da.

    Noe sånt.

    Men da sa Christell bare ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, mange ganger.

    Så hva hu mente med det, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje noe med Haldis da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så fablet jeg litt med noen planer, om å begynne med kiosk, på Jordet til Lersbryggen der cirka, (mot Sandbu Tepper da, som fantes på den tiden).

    Men jeg tenkte det, at Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen i klassen, sikkert ville bryte seg inn der, og rappe alt som evenutelt måtte være der, av varer og penger, osv.

    Så jeg spurte Rune Bingen, i klassen, om det gikk ann å få installert en alarm i en sånn kiosk, eventuelt.

    Om han trodde at det hadde latt seg gjøre.

    Og det trodde Rune Bingen at ville la seg gjøre, sa han.

    Men det ble ikke noe av den planen, om å lage kiosk, det var bare noe jeg gikk og tenkte litt på da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da vi var i Stavanger, den første gangen forresten.

    Så fant ikke faren min fram der.

    Så han fikk en taxi, husker jeg, til å kjøre foran oss, fra Stavanger sentrum og til dit hvor tante Lete og dem bodde da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på en helgetur til, til Stavanger.

    Dette må vel ha vært mens jeg gikk ungdomsskolen, vil jeg tippe på.

    Denne gang, så tok Haldis, faren min, Christell, Pia og jeg, et rutefly, fra Fornebu og til Sola flyplass da.

    Så sånn var det.

    Så ble vi vel hentet på flyplassen av tante Lete og onkel Per vel.

    Dette var vel to-tre år etter, at vi hadde vært på det første besøket, hos dem, i Stavanger da.

    Og på de to-tre årene, så hadde hårfargen til tante Lete forrandret seg, fra helt svart til helt grå, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva som foregikk hos tante Lete og de, når vi ikke var der, husker jeg.

    Men men.

    For hun var vel bare i 50-årene da, tror jeg.

    Og knapt nok det vel.

    Men men.

    Og tante Lete hadde også en slags ungdommelig utstråling, syntes jeg, som gjorde at hun kanskje virket yngre enn det hun var, vil jeg si.

    Så at hun plutselig skulle få grått hår, det syntes jeg at var nesten sjokkerende, husker jeg.

    Men tante Lete tok det bra, syntes jeg.

    Man kunne ikke merke noe forskjell på humøret hennes, mener jeg å huske.

    Mens onkel Per, han var mer mutt da, vil jeg vel kanskje si.

    Jeg fikk vel ikke noe særlig inntrykk av han, på disse ferieturene, tror jeg.

    Christell og Pia så vel noen hester, tror jeg, mens vi kjørte rundt der.

    Noe sånt.

    Og det er mulig at var på denne Stavanger-turen, at vi fant den trampolina, og hun Sissel Kyrkjebø, (eller ‘Sissel Kyrkjebø’), var der.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men jeg tror at besøket på den klesfabrikken må ha vært den første gangen vi var i Stavanger, siden vi kjørte.

    Og den ulykken i Brevik må også ha vært under den første Stavanger-turen, av samme grunn da.

    Jeg hadde jo vært på ferie i Kristiansand før, med mora mi og Arne Thomassen.

    Men jeg hadde aldri vært mellom Kristiansand og Stavanger der, så det var noe nytt for meg, husker jeg.

    Jeg fikk jo lov å sitte i baksetet etterhvert, så jeg så litt ut vinduet også.

    Og faren min bemerket at ‘her er Flekkefjord’, eller noe.

    Så det var noe med Flekkefjord, da skjønte jeg.

    Men hva det var, det skjønte jeg ikke.

    Vi kjørte jo bare forbi, og videre mot Stavanger så.

    Så hvorfor Flekkefjord ble nevnt, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også såvidt noen tunneller, som vi kjørte i, mellom Kristiansand og Stavanger.

    De var ikke helt nye, alle tunnellene, tror jeg.

    Jeg mener å huske at det var noen som så litt gammeldags ut, og sånn.

    Kanskje det var litt smal veibane inni noen av dem og sånn.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia, faren min og meg, vi var også på en campingtur, sammen med Runar og dem, ned til Brunlanes, den sommeren, som vi var i Nevlunghavn, med katten Kitty, og som vi også var i Gøteborg, mener jeg, (altså sommeren 1983 da).

    Det var en litt kjedelig ferie vel.

    Vi kjørte ned til ved Lydhus-stranda der, men den eneste campingplassen, som hadde ledig plass, det var en en-stjernes camping, husker jeg.

    Dette var jo i gåavstand til hytta til Frode Kølner og dem.

    Og det var også til dette området, hvor mora vår hadde pleid å ta med Pia og meg, for å bade, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.

    Så dette var ikke noe nytt for meg, for å si det sånn.

    Vi måtte også ligge i telt, noe vi ikke gjorde ofte, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg husker at jeg også hadde med katten Kitty, på denne ferien.

    Jeg hadde fått litt nok av den katten, (siden jeg alltid måtte ha den med på ferie).

    Samtidig, så var jeg liksom lederen i ‘Olsenbanden’ da, det vil si mine yngre søskenbarn, (altså ‘ungane til Runar’).

    Så jeg prøvde å binde den katten i et tau, på campingplassen, sånn at jeg skulle få litt fred fra den, uten å behøve å bekymre meg om det, at den skulle bli borte.

    Men da fant Runar ut av dette, og han likte ikke at knuten var sånn, at den stramma seg, om halsen til katten, hvis den trakk i tauet.

    Men den katten skjønte vel det, tror jeg, at den var bindt fast, så det var vel ikke noen fare, tror jeg.

    Men Runar ble sur da, (hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Vi var innom en kiosk/butikk, i Stavern, og da satt jeg på med Runar og dem, husker jeg.

    Øystein, (Runars yngste sønn), hadde visst fått noen tegneserieblader, av kioskeieren, mente Ove.

    Men det trodde ikke Runar.

    Runar trodde at det nok var Øystein som hadde funnet de bladene i bladhylla, og bare tatt de med ut i bilen.

    (Snakka de om, mens vi kjørte tilbake til campingen da, eller noe).

    Jeg hadde jo vært mye nede i Larvik og Stavern tidligere, så dette var kanskje ikke en så morsom ferie, syntes jeg kanskje.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men ungane til Runar syntes kanskje det var artig da.

    Det er mulig.

    Det regna vel også, om natta, på den campingen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte også at faren vår, tok med meg og Pia, på campingferie, når han bodde i Hellinga, og vi bodde hos mora vår i Larvik, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvor vi var hen da.

    Men faren min hadde med seg hu dama fra Jeløya, (ei brunette i 20-årene vel), på en eller to teltferier, som Pia og jeg fikk være med på, husker jeg.

    Jeg husker det at faren min prata med en tysker, som gikk langs veien, en gang, (enda faren min ikke hadde hatt tysk på skolen men).

    Og en gang, så husker jeg det, at faren min, og ei brunette, og jeg, vi satt i bilen til faren min, og diskuterte det, om en butikk, like ved der vi campet vel, om den åpnet klokka 9 eller 10, var det vel.

    Vi måtte sitte i bilen og vente på at butikken åpna da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg fikk også en fløyte, med mange knapper på, en gang, som jeg var på besøk hos faren min.

    Og dette var på et besøk, hvor vi først var på campingtur da.

    Og jeg husker at faren min var sur, for jeg spilte så mye på den fløyta, husker jeg.

    For den var så morsom, den fløyta, for det var så mange artige plastknapper, i forskjellige farger vel, på den fløyta da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, (må det vel ha vært).

    Så fikk faren min og Haldis, låne en hytte, nede i Brunlanes.

    (Igjen ikke langt fra Lydhusstranda vel).

    Hytta tilhørte en kar rimelig høyt opp i KRF, eller noe, mener jeg.

    (Selv om jeg ikke husker navnet.

    Og ikke hadde hørt navnet før heller vel, da faren min nevnte det.

    Så han var kanskje ikke så kjent.

    Men men).

    Jeg mener også at Haldis sin venninne Solveig, (som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen, i Oslo), var med.

    Og Pia var med vel.

    Men jeg tror ikke at Christell var med.

    Jeg mener å huske at Pia og jeg bada der, en dag.

    Ihvertfall så gikk vi ned til vannet der, det husker jeg helt sikkert.

    Det var ikke langt fra hytta til Frode Kølner og dem, vil jeg tippe på.

    (Hvor jeg hadde vært på hyttetur, et par år tidligere kanskje.

    Noe sånt).

    Men den andre dagen der, (eller noe), så sa faren min det, at vi måtte dra hjem igjen.

    For da skulle visst han kjente ‘pampen’ da, innen en kristelig organisasjon da, (sånn som jeg skjønte det).

    Han skulle visst bruke hytta selv da, den samme helgen.

    Så vi måtte dra tilbake til Bergeråsen igjen da, etter kun en eller to dager der da.

    Noe sånt.

    Grunnen til at vi lånte hytta av en sånn ‘kristelig pamp’.

    Det vet jeg ikke.

    Men da jeg bodde i Liverpool, så fant jeg ut det, at Haldis sin tidligere stesønn, Bjørn Humblen, og hans kone, Nadine Humblen, hadde blitt medlemmer av den norske Johanitterordenen.

    Dette fant jeg da jeg søkte på ‘Humblen’ i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg fikk litt sjokk, siden jeg aldri har hørt noe om dette tidligere.

    Dette er vel sånt Haldis og dem burde ha opplyst om, mener jeg, hvis en i slekta deres er med i en sånn orden.

    Skulle man vel kanskje tro.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Haldis hadde jo også mange eldre venninner, som hun besøkte ganske ofte, på vei hjem fra jobb, og sånn.

    Det var hun Solveig i Oslo da, ei som het Tutta, (og mannen hennes), på Berger, og enkefru Moe, (het hun vel i Svelvik), og Teskjekjærringa, (som også het Solveig), nederst i Havnehagen da.

    Så sånn var det.

    Og Haldis har også bodd på Madagaskar, (husker jeg at faren min sa), på 60-tallet, før Christell ble født vel.

    Og på Madagaskar, så var det mye norske misjonærer, har jeg lest om, i en avis vel.

    Så om Haldis har mye kontakter, i kristne organisasjoner?

    Hva vet jeg.

    Kanskje det var derfor vi fikk låne den hytta, et par dager, nede i Brunlanes.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var noen hekker, som var klipt som ganger nesten vel, som man skulle gå mellom, på veien mellom den hytta og parkeringsplassen, husker jeg.

    Og hytta var vel ganske stor mener jeg, med ganske stor stue, med utsikt til sjøen, mener jeg å huske.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min var på to reiser, til USA, på 80-tallet, husker jeg.

    Han reiste til Fort Lauderdale, og til andre steder i USA da.

    Han leide seg vel en bil, og kjørte rundt der borte, mener jeg.

    Men men.

    Den første turen, var vel mens jeg gikk på barneskolen, mener jeg.

    Jeg sykla fra Ågot, hver morgen, på min røde Apache-sykkel da, som jeg hadde fått av bestefar Johannes.

    Så da stod sykkelen på skolen.

    Noen snittet noen små hakk, i sykkelsetet, mener jeg, en dag, som sykkelen stod på skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så når faren min var i USA, så hadde jeg ikke noe fravær vel.

    Med en unntak.

    En av de to gangene, som faren min var i USA, så fikk jeg vannkopper, (var det vel).

    Så en dag, som jeg var treig til å stå opp.

    (Jeg lå på det midterste soverommet, hos Ågot og dem).

    Så dukka bestefar Øivind opp, inne på rommet mitt, og sa plutselig at jeg hadde noen prikker på meg.

    Og så ringte dem en lege i Svelvik da, som sa at jeg hadde vannkopper da, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da faren min kom hjem, fra USA, så hadde han med en fjernstyrt bil, til meg.

    Det var en beach-buggy, eller noe, med store dekk.

    (Den var altså ikke like stilig, som den fjernstyrte Mercedesen, som jeg ønska meg, en jul.

    Som var utsolgt, i lekebutikken i Svelvik.

    Men den var kul likevel liksom).

    Faren min sa at jeg måtte kjøre med bilen, nede på verkstedet.

    Noe jeg gjorde, etter å ha kjøpt batterier, i butikken på Sand.

    Faren min og onkel Håkon skulle vel også prøve den bilen, mener jeg.

    Noe sånt.

    Batteriene ble ganske kjapt brukt opp.

    Og faren min sa at det var greit, at jeg bestilte en batterilader, som jeg så i en postordrekatalog.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre gangen, som faren min var i USA, så kjøpte han en ny fjernstyrt bil til meg.

    Den ene bilen var gul og den andre var rød.

    Og den gule hadde vel litt større dekk, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min kjøpte også Peter Pan peanøttsmør, til meg, begge gangene, som han var i USA.

    Det hadde han fått da han var liten sa han, muligens av naboen Ernest Eastwood og dem, som vel faren min var nabo med, da han vokste opp, på Berger, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Den første gangen, så kjøpte faren min en stor krukke, med Peter Pan peanøttsmør, og på den andre USA-turen, så kjøpte faren min en liten krukke med Peter Pan peanøttsmør, til meg, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Petter Grønli sa forresten det, husker jeg, da vi kjørte forbi en fabrikk i Holmestrand, som pleide å ha en reklame for Peter Pan makrell i tomat, eller noe.

    (Da Petter og Christian var med å besøkte mora mi, i Larvik).

    At den makrellboks-fabrikken, (var det vel), hadde måttet sette opp det Peter Pan-skiltet igjen, siden mange unger, som kjørte den veien, hadde klaget, når det skiltet ble tatt ned.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på, når jeg skreiv om Peter Pan.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter at vi hadde begynt på ungdomsskolen, så satt Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg, hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, og diskuterte hvem av damene i klassen, som var finest.

    Jeg var svak for lyshårede damer, så jeg syntes at Line Nilsen var finest, syntes jeg.

    Carl syntes at Anne Grossvoll var finest, (mener jeg).

    Og Ulf mente vel at Jeanette Auli var finest, (hvis jeg husker det riktig).

    Noen lurte på hvorfor jeg ikke syntes at Jeanette var finest.

    Og da svarte jeg vel noe sånt, som at hu var jo noe sånn ‘Jamaica-blanding’.

    Jamaica-blanding, var noe sånn godteri da, som man kunne kjøpe, på 80-tallet.

    Da var det vanlig å kjøpe godteri i løsvekt, i kiosker her og der da.

    Og godteriet pleide å koste 10 øre.

    Så man kunne få ti Jamaica-blanding godterier, for en krone da, vanligvis.

    Og man pleide ofte å kjøpe smågodt for en tier.

    Så da fikk man kanskje hundre forskjellige godteri-biter, i en papirpose da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Grunnen til at jeg kom med det, om ‘Jamaica-blanding’ da.

    Det var vel fordi at Jeanette Auli var halvt brasiliansk, eller noe sånt kanskje.

    Trodde jeg ihvertfall.

    Jeg syntes hu så ganske mørk ut, ihvertfall.

    Uten at jeg vet hvor mora egentlig var fra.

    Det var det vel aldri noen fra Berger som spurte henne om, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også det, at onkel Runar hadde en fest, ute på det byggefeltet, i Vestby, hvor de bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

    Det var en fest, fordi at de var halvferdig, med huset, i Son.

    Da var det tradisjon å ha en fylle-fest da, skjønte jeg.

    Jeg husker at Erik Thorhallsson, fra Berger, var på den festen.

    Jeg var for ung, til å drikke noe særlig, så jeg kjeda meg mest, og husker at jeg gikk rundt utafor rekkehuset deres, (eller hva det var), mens jeg lurte på hva det var, som var så artig, med den her festen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var med en god del, til Son, når faren min bygde på huset til Runar der.

    Vi pleide å kjøpe grilla kylling og kneip, i matbutikken, nede ved småbåthavna, i Son der.

    Og det var lunchmaten da, noe som var ganske godt.

    En gang, så jobba Erik Thorhallsson og faren min, i den øverste etasjen der.

    De hadde ikke bygget gulvet, men det lå isolasjon, (mener jeg å huske), mellom bærebjelkene, under der gulvet skulle være da.

    Erik Thorhallsson og faren min, de gikk oppå de bjelkene.

    (Mens de jobbet da).

    Jeg jobbet ikke der, men jeg ville også tøffe meg litt da.

    Så jeg gikk et par ganger, fram og tilbake, oppå de bjelkene da.

    (Uten å falle ned).

    Hvis jeg hadde falt ned, så hadde falt 3-4 meter vel, ned i etasjen under.

    I betonggulvet der sikkert.

    Noe sånt.

    Men men, det gikk bra ihvertfall.

    Jeg mener at det var noen som falt ned fra taket der, eller noe, en gang.

    Og det var muligens onkel Håkon, lurer jeg på, når armen hans begynte å bli bra.

    For han jobba der mer seinere og.

    For en sommer, så fikk de leid en båt, som faren min og Håkon kjørte med, fra Berger og til Son da.

    Det var en båttur på kanskje en drøy halvtime da.

    Noe sånt.

    Og jeg måtte være med en del ganger da.

    Faren min dro meg med dit, av en eller annen grunn.

    Det var ikke mye for meg, å drive med, i Son.

    Så jeg gikk hver dag ned i butikkene i Son sentrum da, og kjøpte godteri, og sånn.

    Og den sommeren så lagde jeg også noen båter, i isopor.

    For det var nesten ikke noe å gjøre der.

    Ove og de bodde jo i Vestby ennå da, for å si det sånn.

    Men men.

    Og da, så stoppa faren min og onkel Håkon båten, når vi var midt i Oslofjorden, husker jeg.

    Også skulle jeg sjøsette de båtene, som jeg hadde laget i Son, den dagen da.

    Og en av båtene gikk skikkelig bra, husker jeg.

    Den seilte som en pil, i retning av Oslo vel.

    Det blåste skikkelig, men den båten holdt seg stabil likevel.

    Og var nok oppi i ti knop tror jeg.

    (Hvis jeg skulle gjette.

    Ihvertfall kjørte den bra).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Å lage sånne båter, det var noe jeg hadde begynt med noen år før, like etter at jeg flytta til Berger vel.

    Faren min hadde noen slags røde plasttrips, som han hadde brukt når han jobba med å produsere såpe kanskje.

    Og de brukte jeg som kjøl og sånn da.

    Det var nesten sånne strips, som følger med fryseposer.

    Som man bruker til å twist-pakke fryseposer med da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Bare at disse var røde og ikke hvite da.

    Og de var vel også av et mer robust materiale.

    Så de plaststripsene pleide jeg å bruke, til å lage kjølen på båten med da.

    Så sånn var det.

    I Son, så hadde jeg vel ikke de stripsene.

    Men jeg hadde jo hele dagen på meg, mens onkel Håkon og faren min bygde på det huset til onkel Runar.

    Så jeg klarte å finne noen materalier som jeg kunne bruke da, til noen sånne små isoporbåter da.

    I mangel på andre ting å gjøre der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som faren min kjørte til Son, med Erik Thorhallsson og meg, for å bygge på huset til onkel Runar.

    Så begynte Erik Thorhallsson å mobbe faren min, når vi skulle kjøre tilbake til Berger.

    Erik Thorhallsson satt på en sang, med Prima Vera, som het ‘Arne Belinda’.

    (En kopi av en Erik Bye-sang).

    Så det ble vel antagelig pinlig for faren min da.

    For faren min het jo Arne.

    Og dette var en historie om Kaptein Kroks pappegøye Arne Belinda, osv.

    ‘Hva er det du liker da Arne Belinda, bruk nebbet’, osv.

    ‘Pølse, pølse med lompe’, svare pappegøyen, i sangen da.

    Så det ble jo litt rart da.

    Siden faren min het Arne og Belinda jo er et jentenavn.

    Men men.

    Så hva Erik Thorhallsson mente med å spille den Prima Vera-sangen, på en spesiell måte, det veit jeg ikke.

    Men det virka som at det var en spesiell, nesten sermoniell måte, som han spilte den sangen på, for meg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, når vi tre kjørte tilbake til Berger, så kjørte faren min om Sande.

    Og Erik Thorhallsson, han satt på passasjersetet foran.

    Og han sovna da, mellom Sande og Berger vel.

    Og faren min han sovna også nesten.

    Så jeg måtte liksom sitte der og følge med på faren min da, og jeg prøvde å prate til han, om at han ikke måtte sovne.

    Selv om jeg også var trøtt da, husker jeg.

    Men det gikk greit da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tre, (faren min, Erik Thorhallsson og jeg), vi var også på en Danmarkstur, en gang, med Stena Saga, fra Oslo, til Fredrikshavn da, (var det vel).

    Dette var vel mens jeg gikk i 6. klasse, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Ei ungdomsskole-jente, fra Svelvik, jobba på verkstedet til faren min, noen dager i uka, ved siden av ungdomsskolen da.

    (Sånn som jeg skjønte det).

    Så hu var kanskje 15 år da.

    Noe sånt.

    Også skulle faren min ha Danmarkstur da, med folka som jobba på Strømm Trevare da.

    Og det var bare hu ungjenta, og Erik Thorhallsson.

    Og jeg fikk også være med.

    Erik Thorhallsson var vel på alder med hu ungjenta kanskje, eller litt eldre.

    Mens jeg var et par år yngre enn dem da.

    Vi kjørte rundt, i Hegdehaugsveien, eller noe, i Oslo, før vi skulle dra med danskebåten.

    Jeg ville inn i en butikk, og kjøpe noe godteri, mens vi stod der, og da kjøpte jeg med tyggegummi for hu jenta.

    En gang, når jeg gikk ned på verkstedet, så hadde hu spist en Monolitt-sjokolade, hu Svelvik-jenta.

    Så jeg så det, at det lå en sånn sjokolade, oppå noe emballasje der vel, (nede på verkstedet da).

    Men så hadde hu jenta bare spist gele-laget, av sjokoladen.

    Mokka og marsipan-laget lå igjen.

    Jeg studerte den sjokoladen litt da, og syntes at det her var rart da.

    Men men.

    Hu jenta spurte meg om jeg ville ha resten av sjokoladen.

    Men jeg syntes det ble litt rart, å spise en sjokolade, som hu hadde spist av, (selv om jeg var glad i sjokolade selv da).

    Men men.

    På veien til Oslo, så kjørte vi gjennom Svelvik.

    Og da gikk det treigt, for noen av gatene i Svelvik, (som i Son forresten), er veldig trange og snirklete kjerreveier, som kanskje var breie nok i gamle dager, men i våre dager, så kommer knapt bussen fram der.

    Men de gamle skipperhusa blir sett på som å være så fine da, at de ikke breier ut hovedgatene, (må man vel si at de er), i hverken Son eller Svelvik vel.

    Men men.

    Mens vi prøvde å kjøre ut av SVelvik, så var det en syklist foran oss, som vi ikke kom forbi, på de smale gatene i Svelvik da.

    ‘For en treig gubbe’, eller noe, snakka faren min og Erik Thorhallsson om.

    ‘Ser du ikke på rompa at det er ei kjærring’, sa hu ungjenta da.

    Så sånn var det.

    Så kom vi til Oslo, og vi prøvde å finne et sted, rundt Hegdehaugsveien, (tror jeg det var, ihvertfall), å spise noe mat da.

    Men faren min og Erik Thorhallsson likte ikke det gatekjøkkenet vi fant da.

    Så det ble ikke noe av.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På danskebåten, så kjøpte hu ungjenta seg en flaske Bailays, mener jeg å huske.

    ‘Hva er det’, spurte jeg.

    ‘Det er noe for damer’, svarte hu.

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu ungjenta, hu ble ikke liggende på Strømm Trevare-lugaren, sånn som jeg husker det.

    Hu fant seg en kavaler, som var noen år eldre vel, og lå hos han, (og kameratene hans sikkert).

    Jeg husker ikke så mye av selve overfarten, for jeg har vært på ganske mange sånne turer med danskebåten da.

    Men jeg husker hva som skjedde, da vi kjørte tilbake mot Svelvik igjen.

    Da kjørte en bil opp på siden av oss, når vi kom til ved horestrøket der, (må jeg vel kalle det).

    Den bilen tuta noe jævlig, (heter det vel).

    Og faren min stoppa bilen da.

    Det viste seg å være han kavaleren, som hu ungjenta hadde møtt på danskebåten.

    Og han var i en gjeng med unge mannfolk da, som satt i den bilen da.

    Ingen sa noe særlig, i bilen, før hu ungjenta da, (som hadde krøllete hår, tror jeg muligens, med litt rødskjær kanskje, eller noe. Hm).

    Hu ungjenta sa at hu ville ut av bilen, for å bli med den gjengen da.

    Og det gjorde hu og.

    Hu hoppa ut av bilen, og hoppet inn i bilen til de ungdommene, (som hu hadde møtt på danskebåten da), og de forsvant da.

    Også kjørte vi tre gutta/kara, tilbake til Svelvik da.

    Uten noen ungjente i bilen.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut kanskje.

    Og uten at jeg vet det, om Svelvik noen gang fikk tilbake hu ungjenta.

    Jeg så henne vel aldri mer igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Sykkelen min ble rappa, men jeg fant en omlakkert, lilla, gammeldags damesykkel, borte ved Jensen Møbler, etter at Ågot hadde fått meg til å leke borte ved den fabrikken vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Så jeg sykla på den gamle damesykkelen, (med ballongdekk, heter det kanskje), bort til Sand da, noen ganger, i sommerferien osv., når jeg skulle besøke bestemor Ågot.

    For jeg fikk ikke noe nye sykkel, av faren min.

    Jeg hadde noen ganger med meg katta mi, Kitty.

    Dette var kanskje sommeren 1983 da.

    (Den sammen sommeren som Pia og jeg var i Nevlunghavn).

    Eventuelt så var det sommeren etterpå, altså sommeren 1984.

    Da pleide Kitty å følge etter meg, mens jeg sykla bort på Sand da.

    Men Kitty gikk ganske langsomt, husker jeg.

    (Jeg tok katta bort på Sand, siden jeg kjeda meg litt på Bergeråsen kanskje).

    Så etterhvert, så kom jeg på det, at jeg kunne prøve å ha katta på skulderen, mens jeg sykla.

    Og det syntes katta var morsomt, tror jeg.

    Så den satt oppå skulderen min, husker jeg, fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot da.

    Mens jeg sykla på den lilla damesykkelen da, som jeg hadde funnet borte ved Jensen Møbler en gang da, like før snøen smeltet et år vel.

    ‘Det er dama til Olsen’, eller noe, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, til Ditlev vel, da han så meg sykle, på den damesykkelen, med katta på skulderen da.

    (Jeg ble kalt Olsen, da jeg bodde på Berger, for Øivind sa at jeg skulle hete Olsen.

    Så når lærerne, på ungdomsskolen, begynte å kalle meg EriK Ribsskog, (siden det stod det navnet, hos Folkeregisteret), så forklarte jeg det, at jeg het Erik Olsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen pleide forresten å ha en slags ‘evighetsvorte’, (eller hva det kan kalles), på hånda si, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kitty døde forresten på en forferdelig måte.

    Etter at Linda Myrberg, hadde sagt det, at Kitty lukta vondt.

    Så begynte jeg med den rutinen, å hver søndag, dusje, sammen med katta.

    (Sånn at jeg skulle slippe å høre det, at enten jeg eller katta lukta vondt.

    Så sånn var det.

    Men men).

    En søndag, så kom ikke katta hjem.

    Jeg ropte og ropte, men katta dukka ikke opp.

    Mens jeg dusja, så kom faren min hjem.

    Da jeg kom ut av dusjen, så sa faren min det, at katta var på verandaen.

    Jeg gikk bort og så, og da så jeg det, at katta var forferdelig skada.

    Underkjeven var løsnet fra resten av kjeven og hang ned.

    Men det værste var vel at tarmen, til katta, hang cirka ti centimeter ut av rompa på den.

    Faren min sa at katta måtte ha blitt overkjørt av moped.

    Jeg begynte å grine.

    Og faren min ringte til dyrlegen i Sande.

    Vi kjørte til Sande, og dyrlegen så først bare skaden i kjeven til katten, og sa det, at dette kom nok til å gå bra, eller noe.

    Men så gjorde jeg dyrlegen oppmerksom på det, at tarmen, (var det vel), til katten, også hang ut da.

    Da rista vel dyrlegen på hodet, eller noe.

    Han begynte å prate om å skyte katta, eller at den kunne tas med til dyresykehus.

    Jeg tenkte det, at hvis katta skulle på dyre-sykehus, så kom det til å bli kronglete.

    Skolen begynte snart da, husker jeg.

    Det ville nok kostet flere tusen kroner.

    Og det var jo heller ikke sikkert at katta ville bli bra.

    Pluss at miljøet på Bergeråsen, var ganske tøft, og ville kanskje sagt at vi var rare, hvis vi la inn en katte, på dyresykehus.

    Så jeg sa det, at det var bare å skyte katta.

    Men det gjorde meg veldig trist da.

    Så dette var ikke så morsomt.

    Men jeg lurte jo på det da, på hvorfor faren min gikk opp i Leirfaret, på en søndag.

    (For det pleide han vel ikke å gjøre, tror jeg).

    Og hvorfor katta ikke kom når jeg ropte, men etter at faren min dukka opp der da.

    Kan faren min ha plassert katta, på verandaen, i skadet tilstand, (kan man kanskje lure på).

    Jeg syntes at det var rart, at katta ikke mjaua, hvis den hørte at jeg ropte da.

    Men hvem vet.

    Det er mulig at det ikke var sånn.

    Men den katta, hadde jo skapt en del problemer i ferier og.

    For jeg hadde jo ikke noe sted å ha den, når vi skulle på ferier.

    Siden bestemor Ågot ikke klarte å ta seg av katta.

    Og det var vel ikke noen andre på Bergeråsen, som jeg stolte noe særlig på, eller som jeg kjente bra nok, til at jeg kunne spørre dem, om dem kunne passe på katta, når jeg skulle på ferier da.

    Og jeg begynte vel å bli 13-14 år vel, så det virka kanskje litt dumt, å dra rundt på en katt, i ferier da.

    Selv om dette var en katt, som var veldig snill.

    Linda Myrberg og de, de kunne bare ta opp katten, på gata, og løfte den opp og lukte på den og sånn, husker jeg.

    Den katten freste ikke, eller noe, av den grunn, for å si det sånn.

    Så den var nesten som en hund, kan man vel si.

    Sånn som Pusi var nesten, at den var veldig snill og den var kanskje litt for knyttet til meg, siden jeg hadde fått den, da den var veldig ung.

    (Det var faren min som tok den med opp plutselig, en dag, og sa at Christell sa at jeg skulle ha den katten, og at den het Kitty da.

    Det var kanskje sånn, at Christell ikke ville at faren min skulle kaste alle kattungene til Susi, i do, tenker jeg nå.

    Hvem vet).

    Men etter dette, så hadde jeg jo mistet fire katter, på et par år da.

    Så når faren min spurte meg, etter dette, om jeg ville ha fler katter, så svarte jeg alltid nei.

    For det var så tungt, når jeg mistet de kattene, syntes jeg.

    Ditlev Castellan, spurte meg, i butikken på Sand, hva som hadde skjedd, (siden jeg så så sur ut).

    ‘Katta er død’, sa jeg.

    ‘Så trist da’, sa Ditlev.

    (Noe sånt).

    ‘Nei’, sa jeg, ‘for da lider den ikke’, eller noe.

    Det ble litt for ydmykende for meg, at jeg skulle bli prata sånn til, av min uvenn Ditlev.

    På den samme dagen, som katta mi døde.

    (Eller om det var dagen etter).

    Så jeg ville ikke være enig med han da.

    Jeg ville ikke la han patronisere meg, eller hva man skal kalle det.

    Jeg likte jo ikke Ditlev, så jeg ville jo egentlig ikke prate med han, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den katta, den var det forresten også en nabo, rett ovenfor leiligheten vår, som pleide å ta inn.

    Når jeg merka det, så kjefta jeg på dem da, og forklarte at det var min katt.

    Mens noen av de andre ungene i trygdeboligene der hørte på vel.

    Så etter det, så tok vel ikke de inn katta igjen, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Omtrent alle boligene, som var rundt Leirfaret 4B, var trygdeboliger da.

    Så min leilighet var omtrent omringet av trygdeboliger da.

    De som bodde i Leirfaret 4A, (et eldre korpulent par, må man vel si), var også trygdede vel.

    Hvis de ikke var pensjonister da.

    Onkel Håkon forklarte en gang det, at da gubben i Leirfaret 4B hadde vært på sykehuset og fått fjerna en stor gallestein, eller noe.

    Så hadde kona gått rundt med den gallesteinen, i et glass, og vist fram til folk, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon mente at han visste om ei dame, som ‘var sånn som meg’.

    Hu var sånn at hu kunne drikke av et glass og så sette det tilbake, i kjøkkenskapet, sa Håkon.

    Det var ei som bodde nedenfor postkassene der, i begynnelsen av Hellinga, husker jeg.

    (Men jeg husker ikke navnet på hu).

    Og det var vel en fornærmelse, fra Håkon, mot meg.

    Jeg har vel aldri gjort det, at jeg har drikki av et glass, og så satt det tilbake, i skapet igjen.

    Så hvor Håkon hadde det fra, det veit jeg ikke.

    Jeg er ganskje nøye, på at glass og sånn er rent.

    Mora mi, hu brukte ikke oppvaskmiddel, når hu vaska opp, da hu bodde i Drøbak, på 90-tallet.

    Og da ble jeg kvalm, husker jeg, da jeg så glassene, som stod i kjøkkenskapet, til mora mi.

    Så Håkon bomma nok litt der, når han sammenligna meg, med ei vel sjuskete dame da, som bodde i Hellinga der vel, ved siden av der faren min sa at det bodde en purk vel.

    (Hu bodde vel sammen med en gubbe som hadde moped, mener jeg.

    En Puck, tror jeg, hvis jeg husker det riktig, fra hva Stefan eller Daniel, eller Tommy, eller noe sa).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter den Jugoslavia-ferien, (da Christell fant en fugl), så var jeg omtrent besatt av fugler.

    Det var jo jeg som så den fuglen først.

    Så at Christell tok den, og også drepte den, den første dagen, det syntes jeg var ergelig.

    Jeg syntes også det hadde vært morsomt å hatt en fugl da.

    Men men.

    En gang så fløy det en fugl inn i huset til Ågot og Øivind, da døra stod oppe.

    Men Øivind jagde vel den fuglen ut vel.

    Ågot hadde en trillevogn, som hun pleide å bruke, når hu handla i butikken på Sand.

    Den vogna, den hadde en handlekurv, som man kunne ta ut.

    Den var av jern, og jeg hadde sett det et sted, hvordan man lagde feller.

    Så jeg satt opp den handlekurven, på skrått, over gårdplassen til Ågot, (hvor det lå et lastebillass vel med singel, som det ikke var populært at man kasta).

    Ågot pleide å mate småfuglene.

    Og hu pleide noen ganger å si, (når jeg var liten vel), at ‘der er linerla’, og ‘det er kjøttmeis’, og sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg stod i kjøkkenvinduet til Ågot da, (noen ganger, når jeg kjeda meg), og prøvde å fange fugler da.

    Noe jeg ble ganske god til, etterhvert.

    Jeg bandt en hyssing da, fra den handlekurven til Ågot, og når en fugl gikk under kurven, så slapp jeg hyssingen.

    Så ble fuglen fanget da.

    Og så gjaldt det å fange fuglen, ved å ta hånda inni handlekurven da.

    Og da måtte jeg ofte slippe løs fuglen.

    (For Ågot, og Håkon og Tone, de likte ikke det her.

    Ågot kjefta, men hu var ikke så myndig, så jeg hørte ikke alltid på henne, men bare lovte at jeg skulle slippe ut fuglen igjen, hvis jeg fanga noen, kanksje.

    Mens Håkon og Tone, de kunne se stygt på meg, hvis jeg dreiv med den her fuglefanginga da, mens de kjørte innom Ågot, med den da nyinnkjøpte, brukte, røde Ford Granadaen deres.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fanget jeg en linerle, som ikke ble skremt, når jeg tok tak i den, inni buret.

    Jeg tok den med bort på rommet ‘mitt’, (altså det faren min aldri brukte), på Bergeråsen, og lot den linerla fly inne på rommet mitt da.

    Den virka ganske fornøyd med det.

    Men jeg ville ikke at den skulle drite der, for jeg var rimelig sossete sånn sett kanskje.

    Så jeg ga den ikke mat.

    Men jeg tenkte jeg skulle få laget et bur til den, og sånn.

    Men jeg hadde vel for mye folk innom og sånn, tror jeg.

    (Sånn som Kjetil Holshagen kanskje, og min søster Pia Ribsskog, og min tremenning Øystein Andersen kanskje.

    Noe sånt).

    Så det med den linerla gikk kanskje litt i glemmeboka da.

    Hvem vet.

    Christell kom opp en dag, og spurte om det var sant, at jeg hadde en fugl, som fløy rundt i huset.

    Men da var den død, tror jeg.

    (Jeg husker ikke helt).

    Det var vel noen som hadde fortalt henne det, tror jeg.

    Men hvis jeg hadde fått tak i et bur, til den fuglen, så kunne jeg sikkert hatt den linerla der, på rommet mitt, sånn som folk hadde undulater, for eksempel.

    Hvem vet.

    Det hadde kanskje vært litt morsomt?

    Men men.

    Men det var dårlig med dyrebutikker, på Bergeråsen.

    Og jeg glemte det, med den fuglen, (siden jeg hadde masse bekjente da, må det vel ha vært).

    så plutselig så lurte jeg på hvor den fuglen hadde blitt av da.

    Og da lå den død, bak vannsenga, husker jeg.

    (Jeg fant den der, noen dager seinere da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Så jeg skulle nok ha gitt den fuglen litt mat og vann, men da hadde den nok driti overalt, på soverommet mitt, og det er jo kanskje ikke så artig da.

    Men men.

    Så det var litt dumt det der, det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før vi begynte på ungdomsskolen, så var vi fire-fem unger, som skulle ligge i vannsenga, til faren min der, en natt.

    Jeg hadde jo elektronikk som hobby litt, også før jeg ble kjent med Kjetil Holshagen vel.

    Jeg hadde vel noen lyspæreholdere, og noen små lyspærer vel ihverfall, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og jeg kobla en lyspære, til en bryter.

    Og når alle ungene lå i senga der.

    (For alle syntes det var artig, å prøve vannseng da, som var nytt på denne tiden.

    Og alle sov vel med klærna på, tror jeg).

    så skrudde jeg på den bryteren da.

    For jeg hadde en sånn plast-flaggermus, med sugekopp, tror jeg, på vinduet da.

    Noe sånt.

    Også hadde jeg en lyspære, bak den igjen da.

    Men med en gang, som jeg skrudde på lyset.

    Så sa Christell noe sånt, som ‘å Erik’, eller noe.

    Hu skjønte med en gang at det var meg som tulla da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenke på.

    Men nå begynner klokken å bli over et om natten, her på hostellet.

    Og i morgen, så er bibloteket stengt.

    Men jeg skal vaske klær, for hånd da, sånn som jeg pleier, her på hostellet.

    For jeg liker ikke de som jobber her så bra.

    De er veldig tøffe og veldig vennlige, fortalte husvertinnen meg.

    Men jeg ønsker ikke å finne ut hvor vennlige eller hvor tøffe de kan være, for å si det sånn.

    Så jeg vasker heller klærna mine selv, istedet for å gi det til en stor homofil medarbeider, som de har her, og som er sjef for vasking da.

    Da er det bedre å vaske klærne sine selv, i vasken, for hånd, vil jeg si.

    Så sånn er nok det.

    Men vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen, eller ihvertfall å mandag.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er jeg ferdig med å vaske klær, på søndagskvelden.

    Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt mer.

    Jeg har masse notater her så.

    Etter at faren min og Haldis starta vannsengbutikk, i Drammen.

    Så pleide de å ha stand, på Drammensmessa, hver sommer, (var det vel).

    En gang, så møtte jeg Christell og Pia der.

    De stod ved et lykkehjul.

    Så jeg spilte på nr. 13, husker jeg, og vant en tøyløve.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Året etter, (eller noe), så gikk Christell og Pia, og en venninne av dem, fra Olleveien, (som hadde dårlig rykte), rundt på Drammensmessa, med spesialtrykte Norske Vannsenger t-skjorter, som var hvite med svart skrift, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu venninna deres, hu husker jeg ikke hva het.

    Men hu var billig, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, på en fest jeg hadde havnet på en gang, hos Lisbeth Mikalsen og dem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hu var visst så billig, at hu ’til og med’ lot han få seg litt sex/morro, sa Geir Arne.

    (Så selvtilliten til Geir Arne Jørgensen var kanskje ikke på topp).

    Jeg møtte hu jenta en gang, på vei hjem fra Berger-kafeen.

    Og hu slo følge med meg.

    Men da vi kom til bussholdeplassen, ved Berger skole der.

    Så dukka han litt lubne karen, (som faren min sa at søstera til hadde lår som en tretten åring, mens hu var mye yngre), opp, i en bil, og henta hu billige dama da.

    Da syntes jeg litt synd på han, (som bodde ovenfor butikken på Sand), siden dama hans var så billig, at han måtte kjøre rundt og leite etter a, hele tida.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde jo vært på Drammensmessa mange ganger.

    Og kjeda meg litt, på tivoliet der.

    Ei ung jente, (som var på min alder, eller litt eldre vel, og som var ganske pen vel), jobbet på en sånn attraksjon, hvor man skulle hive en rockering, rundt noen kjempestore bamser.

    Jeg kjøpte et forsøk, nærmest i kjedsomhet vel.

    Hu jenta snudde seg vekk, mens jeg skulle kaste.

    Og jeg var ganske høy, på den her tida, så det var kanskje mens jeg gikk på videregående.

    Hvem vet.

    Så jeg kunne lene meg over gjerdet, og helt inntill teddybjørnene, (som var kjempestore).

    Og jeg vant en kjempestor teddybjørn da.

    Dagen etter, (eller om det var samme dagen), så møtte jeg Pia og Christell der, og så vant jeg en teddybjørn til de og da.

    De teddybjørnene var nesten en og en halv meter høye, vil jeg si.

    Noe sånt.

    Ihvertfall høyere enn en meter høye.

    Og Haldis plasserte de to bamsene, i en av vannsengene, som stod til utstilling, på standen da.

    Og da vant faktisk Norske Vannsenger prisen for årets stand, på Drammensmessa, det året.

    Og det tror jeg må ha vært på grunn av de bamsene da.

    Eli Rygg var også innom standen og pratet med Haldis, husker jeg.

    ‘Der er hu feite kjærringa fra Portveien 2’, sa jeg til Pia og Christell.

    Jeg sa det ganske høyt, så det er mulig at hu hørte meg.

    Det er mulig.

    Men men.

    Hva skulle jeg med en sånn bamse, i Leirfaret 4B?

    Jo, Tom-Ivar Myrberg hadde jo gitt meg ideen, om å pule havbunnen, i Bergerbukta.

    (Uten at det var så vellykka).

    Så jeg rev opp et hull, mellom beina på bamsen, og la den på gulvet, foran ‘kongestolen’ der, og la meg oppå da, for å prøve hvordan det var, å pule den bamsen.

    Det var ikke så utrolig godt.

    Det var noen sånne små isoporkuler, inni bamsen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min kom inn døra der, mens jeg lå og pulte den bamsen, husker jeg.

    Men men.

    Han tok med bamsen ned til Haldis, av en eller annen grunn.

    Christell kom opp og spurte meg om jeg hadde ‘ødelagt bamsen’.

    Men dette var jo en bamse som var min, (som jeg hadde vunnet da), så da kunne jeg vel gjøre hva jeg ville med den, mente jeg.

    Når jeg bodde alene i Leirfaret 4B der, uansett.

    Men men.

    Det mente tydeligvis ikke faren min, som rappa bamsen da.

    Jeg var jo i puberteten, og da tenker man mye på sex og sånn da.

    Så jeg var litt gæern da, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo så sent hår på tissen, så jeg turte ikke å prøve meg på noen damer, før jeg ble sånn atten år.

    Siden jeg syntes det var flaut, å ikke ha hårt på tissen da.

    Mens kamerater som Kjetil Holshagen, hadde sex med ei venninne av broren sin, mens han gikk på ungdomsskolen vel, husker jeg.

    Så puberteten var en vanskelig tid for meg, husker jeg.

    Så derfor begynte jeg kanskje med den dumme ideen, å pule den bamsen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil Holsagen skreik forresten litt og, tror jeg, da han satt på den sykkelen, ned en slakk del av Havnehagen, sommeren 1983, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så han hadde ikke helt kontrollen tror jeg.

    Men men.

    (Selv om han ikke kræsja vel, men klarte å stoppe på en eller annen måte vel.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Da Jan Snoghøj var sånn 17-18.

    (Og jeg var sånn 10 år da, eller noe).

    Så hadde faren min mekka på en folkevognboble.

    Og så sa han til Jan, husker jeg, at han kunne prøvekjøre den bilen.

    Og litt etter, så ringte noen til Haldis, og sa at Jan hadde kræsja, nede ved Berger kirke.

    Vi kjørte ned dit, og Jan satt fremdeles i bilen.

    Som han hadde kræsja inn i et stort tre, ved Berger kirke da.

    Jan sa til lensmannen, at det var en annen, som hadde kjørt bilen, og at han hadde ‘løpt ned jordet der’.

    (Et jorde som hørte til Berger gård og Jebsenfamilien vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jan havnet på Tønsberg sykehus, husker jeg.

    Vi var der nede og hilste på han, faren min, Haldis, Christell og jeg.

    Jeg nevnte det for han, at han hadde sagt det, at det ikke var han som kjørte, (til lensmannen).

    Men da sa ikke Jan så mye.

    Men men.

    Lene Andersen og faren hennes, (og vel også mora hennes), de bodde like ved siden av Berger kirke.

    Så de stod liksom i en gruppe, noen meter unna, å så på det som skjedde da, (husker jeg).

    Faren min kjente faren til Lene Andersen, sa han vel en gang.

    Han het Arne Andersen vel.

    Og han døde, da Lene Andersen gikk i samme klasse som meg, på Markedsføringslinja, andre året på Økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88, (husker jeg).

    Søstera mi Pia, sa det, at Lene Andersen syntes ikke at det gjorde noe, at faren døde, for hu gikk bare i svarte klær uansett.

    Noe sånt.

    (Lene Andersen var vel ganske kjent på Berger.

    Det var vel derfor søstera mi visste hvem det var.

    Men søstera mi fløy også mye rundt på Berger, tror jeg.

    Og hørte ditt og datt da.

    Hvem vet.

    Men men).

    Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så sa noen høyt, i klasserommet, at det stod noe om Lene Andersen, i buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

    Så spurte Jeanette Auli vel, meg, hva det stod, mens vi gikk gjennom gangen der vel.

    (Siden hu visste at jeg tok skolebussen derfra kanskje.

    Selv om hu bodde i Svelvik.

    Men men).

    Jeg husker ikke akkurat hva det stod nå.

    Men jeg huska det da, og fortalte det til hu Jeanette da, (var det vel).

    Og det det stod, var noe om at Lene Andersen ikke hadde fått pupper, og heller ikke hår på musa enda.

    Det stod noe om at hun var ‘underutvikla’, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da Berger IL spilte mot det svenske laget, den gangen jeg scorte et av mine tre måt, for Berger IL, (aldersbestemte lag da).

    Så ble jeg med noen andre på laget, på å gå, opp til Berger-kafeen, husker jeg.

    Da gikk vi en snarvei, som de hadde borte på Berger der, fant jeg ut.

    Den snarveien var en sti da.

    Som gikk fra Samvirkelaget kanskje, og opp til Berger-kafeen da.

    Uten at man behøvde å gå riksveien da, fra der Linda Moen og de bodde da, og over Fossekleiva, etterhvert.

    Da satt Linda Moen og Lene Andersen, husker jeg, inne på Berger-kafeen.

    De spurte begge, om de kunne få låne en krone av meg.

    Jeg sa det var greit.

    (Men de kronestykkene er jeg ikke sikker på om jeg har fått tilbake.

    Men men.

    Det er mulig at Trine Lise, i klassen, også lånte en krone.

    Det husker jeg ikke.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, sa det, (var det vel), at Lene Andersen hadde gått med dopapir i BH-en, for å liksom få større pupper da.

    Mens vi gikk på ungdomsskolen.

    Han hadde visst sett henne oppe på Berger-kafeen, med dopapir i BH-en.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan vel ikke huske det forresten, at jeg var kamerat, med Kjetil Holshagen, mens jeg gikk på Berger skole.

    Så han må jeg vel ha blitt kjent med, sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen, eller noe, (vil jeg tippe på).

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den Melodi Grand Prix-finalen, som Nicole vant, i 1982 eller 1983 vel, med ‘Ein Bichen Frieden’, den finalen, den så jeg nede hos Haldis faktisk, husker jeg.

    Det kan ha vært fordi at Pia ganske nylig hadde flyttet dit, eller noe.

    Og Haldis, hun sang i kor, som jeg har nevnt tidligere.

    Og Haldis, hun var veldig imponert av hun Nicole da.

    Haldis dreiv med noe på kjøkkenet, men hu kikka inn i stua da, (hvor jeg satt alene faktisk, og så på Melodi Grand Prix-finalen), når det ble klart, at hun Nicole hadde vunnet da.

    Så hva Pia og Christell og faren min dreiv med, under den Melodi Grand Prix-finalen.

    Det veit jeg ikke.

    Men det kan man kanskje lure på da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå er klokka godt over 23 her på hostellet.

    Så jeg får vel prøve å fortsette på Min Bok, når jeg har tid, i morgen, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 20: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 5)

    En eller to somre, like etter at jeg flytta til faren min.

    Så ringte faren til Frode Kølner da, (av en eller annen grunn), til faren min, og spurte om det, om jeg ville være med Frode og han, til hytta dems, ute i Brunlanes da.

    Den hytta, den lå ved sjøen da, (altså Skagerak heter det vel kanskje der, eller Ytre Oslofjord, eller noe vel).

    Hytta dems lå også i gåavstand til Lydhus-stranda, mener jeg å huske.

    (Lydhus-stranda er en strand, som mora vår, noen ganger tok med Pia og meg på, noen år tidligere, da vi bodde på den hytta, ute i Brunlanes.

    Men men.

    Lydhus-stranda pleier også å ha et stort telt, (nesten som et sirkus-telt), hvor det var noe kristne greier, som foregikk inni da.

    Så Lydhus-stranda var kanskje for kristne da.

    Men strendene og campingplassene, de ligger som perler på en snor, ute ved Lydhus-stranda der da, noen få minutter å kjøre, fra Stavern da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg pleide vel å ha mitt eget rom, (mener jeg å huske), da jeg var med dem på den hytta.

    Og faren til Frode, pleide å sette på nitimen, om morgenen, hver morgen, når en komiker som ble kalt for Stutum, var med.

    Så sånn var det.

    Så jeg våkna til sånne Stutum-sketsjer hver dag da, i en uke, eller noe, kanskje.

    Men men.

    Faren til Frode sa en gang, uti der, at da han var guttunge, så var det så varmt, en gang, en sommer, at man ikke kunne gå barbeint, på steinene, på stranda, for dem var for varme.

    Noe sånt.

    Mora til Frode var hjemme hos sin slekt, i Kristiansand, når jeg var på besøk hos dem.

    Så det var bare oss ‘gutta’ da.

    Og vi var også en del, hjemme hos dem, i Trygves gate, i Larvik, da.

    Og faren til Frode Kølner lagde aldri middag, når jeg var på besøk hos dem, i feriene da.

    Mora til Frode, var jo husmor, og faren rørte ikke grytene hennes, husker jeg.

    Så vi fikk bare brødskiver, hver dag da.

    Så sånn var det.

    Noe jeg kanskje syntes var litt kjedelig da.

    Jeg hadde fått sansen for frossenpizza, etter at jeg flytta til faren min.

    Og frossen-pizza, (for det meste Pizza Grandiosa), det klarte jeg såvidt å lage vel, på komfyren til faren min da.

    Dette var kanskje en påskeferie, eller noe.

    Og jeg blei med Frode og dem, til Thorfinns.

    (Det supermarkedet i Larvik, som jeg hadde fått juling av Arne Thomassen, for å ha leika i dørene til, når jeg var med mora mi dit, i 1975 en gang vel.

    Altså 5-6 år tidligere, kanskje).

    Det var tilbud på et ukjent slag frossenpizza vel, (som jeg mener vagt å huske, at dem ropte opp om, på høytalerne der, i den butikken.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Jeg kjøpte en sånn frossenpizza da, til kanskje 15 kroner, eller noe.

    (Jeg hadde vel ikke så mye lommepenger kanskje.

    Jeg hadde vel ikke budsjettert med at jeg måtte kjøpe middag vel).

    Og de hadde også mye kjøttpålegg, til brødskivene.

    Jeg klagde vel på at det ble mye brødskiver kanskje, ved et måltid da.

    Og da sa faren til Frode Kølner at det var godt kjøttpålegg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg fikk ikke til komfyren, til mora til Frode Kølner.

    Og Frode og faren, de ble nesten bestyrtet, (eller hva det heter igjen), over det, at jeg skulle steike frossenpizza da.

    Og faren gikk vel og gjemte seg i stua, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Men den pizzaen ble veldig mislykket da.

    Jeg skjønte ikke steikovnen, og den ble ikke ordentlig stekt.

    Osten smelta litt bare, men pizzaen så bare ut som noe sørpe kanskje.

    Så til slutt, så ga jeg opp, for Frode og faren, de var nok ganske motstandere, av den her pizza-steikinga mi, (av en eller annen grunn).

    Det var liksom en sånn stemning der, i huset deres, om at den her frossenpizza-steikinga mi, den likte dem ikke.

    (Sånn virka det som for meg, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når jeg var hos dem, i den påskeferien, (eller hva det var).

    Så kunne det bli ganske kjedelig da.

    Det var nesten som å være en lørdagskveld ute hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn.

    (Noe som var rimelig kjedelig da.

    For faren til Frode Kølner var vel litt sånn som bestefar Johannes nesten.

    Nemlig at han vel var veldig konform da.

    Eller ihvertfall ganske konform.

    Men men.

    Så det var liksom ikke bare å skru på TV-en.

    Det var vel bare enkelte TV-program, som dem så på, sånn som nyhetene kanskje.

    Så sånn var det.

    Hvis ikke var det vel et stort tema, om hvilket program man skulle se, og sånn da.

    Lurer jeg på ihvertfall, om det var sånn.

    Så når jeg kjeda meg, så måtte jeg finne på noe da, for å unngå å ‘kjede meg ihjel’, for å si det sånn.

    Så dem begynte å lære meg, å spille på piano da.

    (Som Frode Kølner kunne).

    Jeg lærte ‘Lisa gikk til skolen’, først vel.

    Så sånn var det.

    Og så ‘Gubba Noa’ vel.

    Noe sånt.

    Og på et seinere besøk, så lærte dem meg å spille Norges nasjonalsang, altså ‘Ja vi elsker’, på piano.

    Og da satt jeg hele dagen omtrent, en hel påskeferie, eller noe, vel, og prøvde å få den sangen riktig da.

    Og jeg surra vel litt, nå og da, men en eller to ganger, så klarte jeg vel kanskje hele sangen.

    På 200 forsøk, eller noe, hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En av de første nyttårsaftenene, som jeg bodde hos faren min.

    Så var Haldis, faren min, Christell og jeg, (var det vel), nede hos Sylvia, (en venninne av faren min og Haldis), som bodde i en gate, som lå midt mellom Leirfaret og Hellinga.

    (Den samme gaten som Gry Johansen og dem, og Sissel Tysnes, (i klassen min), og dem, gikk i.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Christell og jeg, fikk vel en rakett hver vel, eller noe.

    Som vi begge sparte på, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, like etter at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    (Noe som skjedde, våren 1981, like etter at jeg hadde vært hos Frode Kølner og dem, og feira 17. mai-helgen, i Larvik).

    Så spurte Haldis meg, om jeg kunne sitte barnevakt, (eller hva man skal kalle det), for Christell.

    Christell hadde nemlig kjegla, (var det vel), med Gry Stenberg, og Christell var redd for å være aleine hjemme.

    Så sånn var det.

    Så da Haldis kom hjem, (var det vel), så fikk jeg vel 30 kroner, eller noe, for å ha sittet barnevakt, for Christell, i et par timer da.

    (Jeg satt bare i sofaen i stua der og så på TV vel.

    Og det gjorde vel Christell og tror jeg.

    Uten at vi sa noe omtrent vel.

    Det ble litt spesielt kanskje.

    Nå var jeg ikke bare en slags stebror og en slags nabo, til Christell.

    Nå var jeg også en slags barnevakt, for Christell.

    Så sånn var det.

    Men det var vel bare en gang, det skjedde, at de ba meg om å passe på Christell.

    Uten at jeg vet hva grunnen var, til at Christell plutselig var så redd for Gry Stenberg.

    De pleide vel å være venninner vel, sånn som jeg forstod det, ihvertfall.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så sånn var det.

    En gang, som enten var like etter at Pia flyttet til Berger, mener jeg.

    (Men det står et notat her om det.

    Det er ikke alltid så lett å huske, om ting skjedde før eller etter, at jeg flytta til Leirfaret 4B.

    Så noen ting som skjedde, mens jeg bodde i Leirfaret 4B, kommer nok med, i dette kapitellet, som egentlig er om Hellinga 7B da.

    Men jeg bodde på Nedre, på Bergeråsen, (først i Hellinga 7B og så i Leirfaret 4B), fra høsten 1979 til våren/sommeren 1989 da.

    Så jeg bodde på Bergeråsen, fra jeg var ni år, til jeg ble atten år.

    Så mye av oppveksten min, så bodde jeg på Nedre, på Bergeråsen.

    Så selv om mora mi flytta mye rundt, så var det ikke sånn, at faren min flytta like mye.

    Han har bodd mellom Berger og Drammen, (en strekning på drøyve tre mil vel), hele livet da.

    Så derfor har jeg også bodd mye, i Strømm-traktene da, (som det egentlig heter).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Pia, faren min og jeg, vi kjørte rundt i Drammen, for å levere en køyeseng, til en adresse.

    Der bodde det et eldre par, og så var deres to barnebarn, (to jenter, i begynnelsen av tenårene vel), på besøk.

    Noe sånt.

    De jentene prata med meg, om at det var snobbete der, på det stedet da.

    (Så de var vel egentlig, fra et annet sted da kanskje).

    Disse jentene skulle bruke den køyesenga da.

    Faren min og jeg, vi ble gjort stas på da, av det eldre ekteparet, og vi fikk noe å spise eller drikke kanskje da.

    Noe vi sjelden fikk i Oslo, når vi leverte senger der, der var folk mer moderne vel, enn det paret her, som var gammeldagse da, kan man vel si.

    Pia ville sitte i bilen, (og ikke være med inn), siden det var ‘fullmåne’, mener jeg hu sa.

    Så hva hu mente med det?

    Kanskje hu skulle ta seg en ‘stille Anders’, som man sa på Bergeråsen?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Etter en halvtime kanskje, så sa faren min det, at Pia satt i bilen.

    Og da syntes alle de folka så synd på Pia.

    Men Pia ville jo sitte i bilen, (og ha en privat stund kanskje).

    Noe sånt.

    Så det ble jo pinlig, for faren min og meg.

    For de jentene og besteforeldrene deres da, de trodde nok da, at Pia ikke fikk lov å bli med og levere senga.

    Men at hu måtte sitte i bilen.

    Men Pia ville jo bare ha en privat stund, i bilen.

    For vi prata jo om det her, før vi gikk inn der da.

    Så det ble litt dumt, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, like etter at Pia også flytta til Bergeråsen vel, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Så dro faren min med seg både Pia og meg, til en matbutikk, i Storgata, i Svelvik, (like ved ungdomsskolen).

    For der hadde de den nye halvliter-brusflasken.

    Dette var ukjent i Norge, før dette.

    Det fantes bare en-liter-flasker og 0.35-liter-flasker, (og også 0.25-liter-flasker vel).

    Men faren min kjøpte en halv liter cola, til både Pia og meg da.

    De flaskene var formet som bomber nesten.

    De var like tjukke, hele veien, fra bunnen og til like før korken.

    Og de var laget av glass da.

    Plastflaskene med brus, de så jeg første gang, det året jeg var i militæret, husker jeg.

    (Altså skoleåret 1992/93).

    Men det her var nok kanskje sommeren 1983, eller noe sånt da, (hvis jeg skulle tippe).

    (Altså nesten ti år tidligere).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I spisestue-delen, av stua til Ågot, i huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så stod det et skap, hvor Ågot hadde servise, osv., ved siden av spisebordet.

    Oppå det skapet, så hadde Ågot bilder av oss barnebarna da.

    Kjempestore bilder, av Tommy og Lene, og mindre av Runar sine unger vel.

    Og av Pia og meg, så hadde Ågot bare et lite bilde, (som stod i midten vel), som mora vår hadde fått tatt vel, hos en fotograf, i Larvik, en gang vel, (da søstera mi og meg var 3-4-5 år kanskje.

    Kusina mi Heidi, sa en gang, på begynnelsen av 80-tallet vel, at jeg hadde ‘helt hvitt hår’, på det bildet.

    (En gang hu var på besøk hos Ågot).

    Uten at jeg vet hvorfor hu nevnte det.

    Men men.

    Det stod også en sånn russisk dukke, oppå det skapet.

    (Helt til høyre vel).

    Det var en sånn tredukke, med to mindre tre-dukker, inni seg.

    (Uten at jeg vet noe om hvor Ågot hadde fått den dukka fra.

    Men da Pia og jeg var små, så var det vel noen, (kanskje onkel Håkon?), som viste oss den dukka vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde bodd på Berger, i et par år vel.

    Så begynte faren min og onkel Håkon, og bygge på huset til onkel Runar, i Son.

    Istedet for å fortsette å lage køyesenger.

    Runar hadde kjøpt en tomt, (nede i en grøft, må man vel kasnkje si), i Isdamveien, i Son.

    Det bodde to eldre damer, i et hus, ovenfor tomta, som Runar ikke likte, husker jeg.

    Men men.

    Det gikk vel også minst en bekk, over tomta, mener jeg å huske.

    Erik Thorhallson, (som jeg intervjuet for Skoleavisa, på Berger skole, et par år før kanskje), jobba for faren min, på den her tiden, og jobba også mye på huset til Runar, i Son da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    En dag, når jeg kom bort til Ågot, etter skolen, så hadde faren min og Håkon hatt en bilulykke, på Mosseveien.

    Håkon hadde sovna bak rattet vel, og de lå på Moss sykehus, (tror jeg det var).

    Jeg ringte, for å få prate med faren min, men sykehuset ga telefonen til Håkon.

    De så visst ikke forskjell på dem der, sa Håkon til meg, da jeg spurte han, om hvorfor sykehuset hadde gitt telefonen til han, og ikke til faren min.

    Så sånn var det.

    Faren min var på sykehuset, i noen dager, før Runar henta han der vel, og kjørte han til Sand da.

    Faren min fikk forstoppelse, på sykehuset, og jeg måtte kjøpe lakris, (hvis ikke det var svisker), for faren min, på butikken til Oddmund Sand.

    Faren min ville også at jeg skulle kjøpe øl.

    Men det lot ikke kassadama meg kjøpe.

    (Ei med mørkt hår vel, i begynnelsen av 20-årene vel).

    For jeg var vel bare 11-12 år, eller noe, vel.

    Så sånn var det.

    Så Runar måtte vel gå inn i butikken, og kjøpe øl vel.

    For faren min var ganske mørbanka da, i kroppen, og orka ikke å gå inn i butikken, var det vel.

    Men men.

    Faren min sa det, at noen måtte dra til vraket, av amerikaneren, og stille kilometer-telleren tilbake.

    For ellers så kom han ikke til å få tilbake penger, av forsikringsselskapet.

    (For faren min hadde oppgitt for lav kilometerstand da).

    Men men.

    Håkon, han ødela armen, i den ulykken.

    Han måtte skru inn en jernplate, i den ene armen.

    Og den armen ble vel aldri helt bra igjen, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så Håkon jobba vel for det meste deltid, tror jeg, i årene etter dette.

    Han var liksom delvis sykmeldt da, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Et av de første årene, da jeg bodde på Berger.

    Så pleide jeg å sykle opp, til Berger skole, noen ganger, etter skoletid vel.

    For å være med på Onsdagsklubben, eller fordi jeg kjedet meg kanskje.

    En gang, så sa en gutt fra Berger vel, som sykla oppå gangveien, over riksveien, ved Berger skole da.

    At ‘bestemora til Hitler var jøde’.

    Også sykla han ned til Berger vel.

    (Uten at jeg vet noe om hvorfor han sa det her.

    Og jeg er vel ikke helt sikker på hvem han gutten var heller.

    Men han var vel fra Berger, tror jeg.

    Kanskje det var lillebroren til Roger Edvartsen, eller noe sånt?).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa en eldre gutt vel, (kanskje det var Dag Furuheim).

    At det pleide å komme røyk, ut av pipa, til huset til Ågot og Øivind, også om sommerne.

    Dette var vel helt i begynnelsen, av tida, som jeg bodde på Berger.

    Så jeg kunne ikke svare noe sikkert, om det her.

    (Som jeg husker rimelig vagt, må jeg si).

    Men dem fikk jo feieren til å dukke opp, (faren min og Ågot), like etter at jeg flytta dit.

    Og da var Ågot nervøs, mener jeg å huske.

    Og skremte meg med feieren, osv., da, (som jeg har skrevet om tidligere).

    Men jeg vet ikke hva det kan ha vært, som dem eventuelt har drivi og brent der, i den kombinerte ved og olje-ovnen, i kjelleren til Ågot og Øivind, om sommerne.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I et tidligere kapittel, så skrev jeg om den gangen, som mora mi og Arne Thomassen, dro med Pia, Axel og meg, på sommerferie, til Sørlandet.

    Det må vel ha vært sommeren 1979, for Axel kunne ikke prate ennå da, husker jeg, (og han er født i november 1978 vel).

    Og da husker jeg det, at vi satt på en kafeteria, i Kristiansand vel.

    Også så mora mi og jeg, en mann, som spilte på et kronespill.

    Og det var Arne Thomassen, sånn som vi skjønte det.

    (Vi så jo bare ryggen hans, men vi mente vi kjente igjen en tweed-dress, eller noe sånt kanskje, som han gikk i.

    Noe sånt).

    Og da han kom tilbake til bordet.

    Så sa Arne Thomassen det, at han bare hadde vært på do vel.

    Og ikke spilt på kronespill.

    Så sånn var det.

    Så det var en snål episode da.

    Men Arne Thomassen var jo glad i å spille, på travbanen.

    Så det er mulig at han jugde, og at det var han som spilte, på kronespillet der.

    (Han stod der en god stund vel, og spilte vel ihvertfall 3-4-5 kroner, vil jeg si.

    Men men).

    For kanskje Arne Thomassen var litt spillegal, tenker jeg nå.

    Og at han kanskje har jugd, og sagt at det ikke var han som spilte.

    Når mora mi spurte da.

    Hm.

    Hvem vet.

    Sånn kunne det ihvertfall virke for meg.

    Selv om det kronespillet stod et stykke unna, og jeg ikke tørr å si det her, helt hundre prosent sikkert.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I matboden til Ågot, i kjelleren til huset til Ågot og Øivind, på Sand.

    Så lå forresten tegnebøkene til onkel Runar, husker jeg.

    (For jeg gikk og så overalt der da, som barn, når jeg kjeda meg).

    De lå like ved noen Norgesglass, og sånn da, hvor jeg pleide å finne syltestrikker, for å bruke på sånne strikk-gevær, som onkel Håkon, (var det vel), prata om en gang da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og uten at jeg vet hva de tegnekursene/bøkene, til Runar, fra 50/60-tallet vel, gjorde der.

    På loftet deres, så var det ingenting.

    De få gangene jeg var der oppe, så ble jeg bedt om å gå forsiktig, for ellers så kunne man gå gjennom gulvet der da.

    For det var visst ikke gjort ordentlig arbeid, på loftet der.

    (Uten at jeg sjekka det så nøye, det var ikke sånn, at jeg gikk så mye rundt, oppå der).

    Men det er kanskje litt rart, at dem ikke brukte kjelleren, til å ha TV-stue og sånn.

    Det ville vel folk ofte gjort, nå i våre dager vel.

    Og så heller brukt loftet, til å lagre gamle radioer, og sånn, som stod i kjelleren da.

    Men men.

    Dem hadde kanskje nok å gjøre, nede på verkstedet, (Strømm Trevareindustri, senere Strømm Travare A/S).

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også en elektrisk vifte, montert inn, i det ene kjellervinduet, til matboden til Ågot.

    Og det var vel også brukt noe fin netting der, tror jeg, foran det andre kjellervinduet.

    Så det var ikke vanlige kjellervinduer der, for å si det sånn.

    Det var også et rom der, i kjelleren, under soverommet til Ågot og Øivind, som stod stort sett tomt.

    (Et rom med sluk i gulvet, mener jeg å huske).

    Det var kanskje der, som faren min hadde kokt såpe, på slutten av 70-tallet vel.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Faren min hadde noen bøker, (Hardy-bøker kanskje), og de lå øverst i et klesskap.

    Og det rommet de bøkene lå i, det var det miderste soverommet, i huset på Sand.

    Det var rommet ovenfor kjøkkenet, husker jeg.

    (Det soverommet som Ågot seinere begynte å bruke som soverom selv, etter at Øivind døde).

    Og da hadde faren min stempla, (med noe slags stempel-sett vel, i de bøkene).

    Han stempla navnet sitt da, ‘Arne Olsen’, (eller om han stempla ‘Arne Mogan Olsen’).

    Også ‘Bok no. 1’.

    (Eller hvilke tall det var igjen, som var på de bøkene, som jeg fant der).

    Noe sånt.

    Så faren min forkortet ‘nummer’, til ‘no.’, og ikke til ‘nr.’ da, som vel kanskje er mer vanlig.

    Men men.

    Men det var kanskje vanlig å forkorte ‘nummer’ til ‘no.’, på 50 og 60-tallet.

    (Det er mulig at det har forrandra seg).

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Onkel Håkon pleide også å si til meg, like etter at jeg flyttet til Berger.

    At ‘du var tjukk da du var liten du, så du må passe deg, sånn at du ikke legger på deg’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han sa også en gang til meg, mens han hadde pause, fra arbeidet, på verkstedet.

    At jeg drakk cola, ikke fordi jeg var tørst, men fordi jeg syntes at det smakte godt.

    (Håkon mente at han kunne se det på meg da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte å interessere meg litt for politikk og nyheter osv., siden jeg var i et hus, hver dag, hvor spesielt bestefar Øivind, var opptatt av hva som var i nyhetene og i leksikon, osv. da.

    Så sånn var det.

    Jeg var ganske opptatt av krigen, som vel alle våknet av, av de som holdt til i huset der, hvis man nevnte den da.

    Så sånn var det.

    Jeg tulla en gang da, med onkel Håkon og bestefar Øivind.

    Også sa jeg det, i huset til Ågot og Øivind, når jeg var sånn 10-11 år kanskje.

    At nazisme og sosialisme, det var det samme, for nazisme betydde nasjonal-sosialisme.

    Som jeg hadde lært et eller annet sted da.

    (Jeg visste vel egentlig at det her var feil men.

    Men jeg bare fikk lyst til å si noe da.

    Jeg satt ved spisestuebordet da.

    Og Øivind og Håkon satt i TV-stue-delen, av stua, til Ågot og Øivind da).

    Og da føyk både Øivind og Håkon opp av stolene sine, og blei sinna begge to samtidig da.

    Og det var like før de angrep meg, begge to, virka det som.

    Øivind gikk noen meter mot meg, tror jeg, på en truende måte vel.

    Og Håkon også oppførte seg truende, mener jeg å huske.

    Så jeg skjønte at jeg hadde driti meg ut.

    Men men.

    Men Øivind bare satt seg ned i sofaen sin igjen.

    Og Håkon gikk vel ned på verkstedet igjen, tror jeg.

    Han hadde vel bare en ti-minutter pause, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen år tidliger, (på 70-tallet), mens både Pia og meg, fortsatt bodde hos mora vår, i Larvik.

    Så var vi på ferie hos faren vår, en sommer, på Bergeråsen da.

    Og da var vi på grillfest, hos onkel Håkon og dem, som da fortsatt bodde i Hellinga, husker jeg.

    De hadde en leilighet, på enden av en rekke med leiligheter, som lå nederst i den hellinga da.

    Ovenfor Hellinga 7B da, hvor faren min bodde.

    Og da var det grillfest, i hagen til Håkon da, i Hellinga.

    Og et ungt tenåringspar, (var de vel, hvis de ikke var enda yngre), gikk forbi, i Hellinga da.

    Og da reagerte Håkon, og begynte å erte dette unge paret da, som holdt rundt hverandre vel, mens de gikk da.

    Og kalte dem ‘kjærestepar’, og erta dem da.

    Mens dem gikk forbi, gjennom Hellinga, ovenfor oss da.

    Så sånn var det.

    Så onkel Håkon, han kan man nok godt kalle for en ‘ertekrok’, vil jeg si.

    Spesielt unger og ungdommer, pleier han vel å erte mye, vil jeg si.

    (Ihvertfall på den tida, på 70 og 80-tallet, som jeg pleide å være ute i Strømm da.

    Jeg må vel kalle det for Strømm, siden Ågot og Øivind bodde på Sand, og Håkon og faren min bodde på Bergeråsen.

    Noen kaller det sikkert Berger, men Sand er egentlig ikke på Berger, vil jeg si.

    Og Bergeråsen er vel egentlig heller ikke det.

    Men men.

    Men Sand, Berger og Bergeråsen, er alle steder, som ligger i Strømm da, vil jeg si.

    Og Strømm, det er det tradisjonelle navnet vel, på den vestre siden av Drammensfjorden da.

    Svenskene ville kanskje ha kalt det et landskap.

    Hva vet jeg.

    Strømm er nesten som en dalside, vil jeg si, som går fra Drammensfjordens vestre bredde, og opp i skogen og fjellet, som ligger enda lenger vest da).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Om det var det kjæresteparet, eller et annet, det vet jeg ikke.

    Men et kjærestepar, hadde visst hatt sex, eller noe, på Gamlehjemmet, eller der omkring, (hvor mange rom stod tomme, for det tidligere Gamlehjemmet, det ble vel bare brukt som bibliotek og sånn, på 80-tallet, mener jeg.

    Men men).

    Bare noe jeg husker, av noen rykter, som gikk, da jeg var guttunge, på slutten av 70-tallet/begynnelsen av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ågot, kjøpte seg en klokkeradio, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Den satt hu i stua, oppå reolen, cirka ovenfor de to skuffene, som jeg hadde fått, for å ha mine ting i da, som jeg hadde liggende, borte hos Ågot og Øivind da.

    Etter noen måneder, så bytta Håkon den klokkeradioen med en Radionette-radio, (tror jeg det var), fra 1930-tallet da.

    Så tok Håkon med seg klokkeradioen til Ågot, med seg, bort på Bergeråsen da, til huset sitt, i Havnehagen da.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Plutselig en dag, så var den moderne klokkeradioen, til Ågot, borte.

    Og en svær kasse, av en radiorør-radio, fra 1930-tallet, stod i stua til Ågot, istedet.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes vel kanskje det, at Ågot ble litt lurt, av onkel Håkon men.

    Men men, nå hadde jeg kanskje syntes at det var omvendt, for det ser jo kanskje litt kult ut, med en sånn gammeldags radio og.

    Og den radioen, fra 1930, eller noe, den virka helt fint, husker jeg.

    Selv om den vel måtte varmes opp litt, før man kunne høre noe lyd.

    Men hvis man ventet et halvt minutt, eller noe, (var det vel), så kunne man faktisk høre radio da.

    Og det stod også skrevet med tekst, på radioen, hvor man fant BBC og Oslo, osv.

    Man behøvde bare å lese navnene på landene og hovedstedene, osv., og så skru på et hjul, sånn at en pil, stod der det stod ‘BBC’ da, så kunne man høre på BBC da, (hvis det var bra signaler da).

    Så den radioen var ikke som de moderne radioene, hvor det bare står en frekvens., osv.

    (Hvis det ikke har kommet noe enda nyere nå da.

    Det har det sikkert.

    Men jeg har ikke hørt så mye på radio, (annet enn internettradio vel), de siste årene da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Håkon hadde en gang, hatt en konflikt, med en politimann, i Drammen.

    Faren min og Håkon, hadde kjørt rundt i Drammen, med en bil, hvor skiltet, var dekket av snø.

    Politimannen ville at faren min og Håkon, skulle ta av snøen på skiltet, sånn at politiet kunne lese bilnummeret.

    Men det likte ikke Håkon da.

    Og da klagde faren min, til Håkon, på noe han hadde gjort da, (i huset på Sand da).

    (Uten at jeg vet hva det var).

    Men kanskje noe alvorlig, kunne det vel kanskje virke som.

    Hvem vet.

    Hm.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg flytta til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    Så hadde han en svart reol, i stua der, ved siden av den grønne sofaen.

    Sofaen hadde han delvis laget selv, tror jeg, (ikke putene da, men kanskje de sponplatene vel, som sofaen var konstruert av da, de var det kanskje faren min som hadde snekret sammen. Hvem vet. Også var det klistret på mahogny-mønster-klistremerker, på de sponplatene da. Og onkel Runar kjøpte vel den grønne sofaen, av faren min, da vi flytta fra Hellinga 7B, for å ha i et slags lekerom, i kjelleren, i det nye huset hans, i Son da. Men reolen var kanskje fra IKEA, eller noe, da.)

    Så sånn var det.

    I en skuff, i den reolen, så lå det mange hundre fotografier, (må det vel ha vært), som faren min hadde tatt da, på 60 og 70-tallet vel.

    Det var flere bikinibilder, av damer i begynnelsen av 20-årene vel.

    Som lå på stranda og solte seg da.

    (For det meste brunetter vel).

    Som faren min sikkert hadde tatt med på båttur, i en av de båtene han hadde bygd selv, borte på verkstedet da).

    Det var også bilde av fontena, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Faren min fortalte meg en gang, at han hadde helt såpe, i den fontena.

    Og på bildene til faren min, så kunne man se det, at en ganske stor del, av Bragernes Torg, var dekket av skum da.

    Ihvertfall så var vel hele fontena det.

    Og en god del av plassen rundt fontena vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli kvart over elleve, her på hostellet.

    Så jeg får kanskje si meg ferdig, med skrivinga, for i dag.

    Jeg har fortsatt mer notater, om Hellinga 7B, så jeg får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, en av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 19: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 4)

    En gang, som jeg var med faren min til Drammen, før han møtte Haldis vel.

    Så kjørte faren min innom Kafeteriaen, i Svelvik, på veien hjem.

    Der begynte han å prate, med ei dame, som virka veldig lett på tråden.

    Og som også virka ‘billig’ vel.

    Kanskje det var mora til Eva Olsen, tenker jeg nå, mens jeg skriver.

    Men men.

    Eller kanskje ikke, hu hadde jo solstudio, i Drammen hu, og det tror jeg ikke at hu her dama hadde, for å si det sånn.

    Hu virka litt som ei narkohore, fra Oslo kanskje, hu som faren min prata med, på Kafeteriaen i Svelvik da.

    Hu spurte faren min, om hvor vi bodde, på Bergeråsen.

    Jeg likte ikke hu dama da, så jeg sa ‘Henrik Ibsens gate’.

    ‘Å, har dere så fine gatenavn, uti der da’. sa hu kafeteria-dama da.

    (Kafeteriaen i Svelvik, solgte også øl, og lå i samme bygget, som et hotell.

    Så det var mer som et utested, enn en kafeteria, egentlig.

    Og seinere, så fikk det utestedet navnet ‘Teriaen’, på slutten av 80-tallet vel.

    Og det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg, hvor søstera mi og Cecilie Hyde, dro meg med, et par ganger, når jeg var på helgebesøk, hos Ågot, som førsteårstudent vel, i Oslo.

    Så sånn var det.

    En annen gang, som faren min kjørte innom Kafeteriaen, i Svelvik, før han ble kjent med Haldis vel.

    Så prata han med en kamerat, fra Svelvik der.

    Og han kameraten, han hadde en sønn, (husker jeg), som het Ivan.

    Som vel også dukka opp på Kafeteriaen der, når faren min og jeg var der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren min og jeg, var inne i Oslo, for å levere køyesenger, fra verkstedet.

    Så pleide faren min, noen ganger, å dra meg med, på en kinarestaurant, som lå like rundt hjørnet, for Saga kino der, mener jeg.

    En gang, så bestilte jeg noe kyllingrett der, som jeg husker, at var veldig god.

    Men når vi var der igjen, noen måneder seinere kanskje, så huska jeg ikke hva den retten het da, men så gjennom hele menyen mange ganger.

    Så da kelneren spurte meg, om hvordan rett jeg ville ha.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle svare.

    Så spurte de, om jeg ville ha ‘norsk kylling’.

    Også fikk jeg en halv grilla kylling, eller noe, vel, og noen pommes frites kanskje.

    Så sånn var det.

    Men den kyllingretten, som jeg syntes at var så god, det var kanskje kylling i karrisaus, eller kylling i scwetzuan-saus, eller noe sånt.

    Noe sånt.

    Det fant jeg aldri ut, med sikkerhet.

    Men hvis man hadde flaks, når man var på sånn kinorestaurant da, i Oslo, så kunne det hende, at man fikk en rett servert, som smakte veldig godt da, (vil jeg si).

    (Uten at jeg akkurat husker hvilken rett det var.

    Men men.

    Så sånn var det).

    En gang, like etter at jeg hadde flytta til faren min vel.

    Så møtte faren min og jeg, onkel Runar, på Peppes Pizza, ved Solli Plass vel.

    Så bestilte vi pizza da, og snakka med onkel Runar da, som kanskje gikk på tannlegehøyskolen enda, (eller hva han dreiv med i Oslo Sentrum.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Faren min hadde også ei dame til, i tillegg til Haldis, (må man vel si).

    Det var ei som het Margrethe, fra Vestlandet vel, (hu prata ihvertfall dialekt).

    Hu bodde ved Bislett Stadion, inne i Oslo.

    Og jeg har vel skrevet om det, i et tidligere kapittel, at hu var i Hellinga 7B, en gang, som Pia og jeg, var på besøk hos faren vår, mens vi bodde, hos mora vår i Larvik.

    Margrethe hadde da kjøpt med en pose Maarud Potetgull, (100 grams vel), med ost og løk-smak, til Pia og meg.

    (Vi fikk en pose hver).

    Pia og jeg, var vel bare 6-7-8 år gamle da, (eller noe), så vi klagde litt, siden ost og løk, det var en litt vel ‘voksen’ smak for oss, på den her tiden.

    Vi var mer glad i Maarud Potetgull med paprika-smak.

    Og så kom vel den med salt, på andre plass.

    Men ost og løk, det var vel en litt for ‘sær’ smak, for Pia og meg, som var mest vant til vanlig norsk kost, vil jeg si.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Margrethe hadde vel også en søster, mener jeg.

    Og en gang, etter at faren min ble sammen med Haldis.

    Så skulle faren min på dansketur, med Margrethe.

    Det var med Stena Saga, fra Oslo.

    (Ihvertfall var det en eller annen ferge, som gikk mellom Oslo og Fredrikshavn.

    Men det var ikke Holger Danske.

    For den har jeg aldri kjørt med.

    (Den likte ikke faren min heller, husker jeg.

    Folk sa også det, om den båten, at ‘Holger Danske holder kanskje’.

    Den båten gikk ikke for å være trygg, for å si det sånn.

    Men men)).

    Jeg lå i underkøya vel, (eller det må vel kanskje ha vært overkøya), mens faren min og Margrethe da, dreiv og ‘peisa på’, (mener jeg å huske ihvertfall), i underkøya da, på danskebåten.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På Damsgaard, i Fredrikshavn, så ble faren min sur, for at jeg ville kjøpe negerboller, (eller sjokoladeboller, heter det vel nå), husker jeg.

    Men men.

    Det var vel forresten søsteren til Margrethe, som kjørte oss til danskebåten, gjennom Oslo.

    Hu kjørte ikke så sikkert, (sånn som jeg husker det), og de damene, de sleit fælt, med å finne en minibank, husker jeg.

    Så dette var kanskje ikke så bra forberedt da.

    Men jeg så et minibank-skilt, og det var til det som nå vel er DNB, på St. Hanshaugen, rett rundt hjørnet, for der jeg bodde, i fra 1996 til 2004, (i Rimi-leilighetene i Waldemar Thranes gate), og i den banken har også kusina mi Heidi, fra Follo, jobba, rundt år 2000 vel, husker jeg.

    (Selv om jeg aldri møtte henne der, men jeg ble fortalt dette vel, i begravelsen til bestemor Ågot, som vel var i år 2000, mener jeg.

    Men men).

    Så Margrethe og søstera, de var nok egentlig ikke fra Oslo nei, hvis man skulle dømme fra dialekten til hu Margrethe, og kjøringa til søstera da.

    (Sånn som jeg husker det).

    Men men.

    Margrethe hadde mørkt hår vel, og en gang, så lå det et postkort, til faren min, hos bestemor Ågot, (faren min og jeg pleide å få posten dit, av en eller annen grunn), undertegnet med ‘M’, husker jeg.

    Farmora mi Ågot, hu visste hvem Margrethe var husker jeg.

    For en gang, så sa Ågot det, at faren min skulle heller ha valgt Margrethe, enn Haldis da.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da jeg bodde på St. Hanshaugen, mellom 1996 og 2004, og jeg gikk bort på Bislett, på noen søndager kanskje, for å handle på 7-eleven der, eller noe, i Theresesgate vel.

    Så hendte det, en eller to ganger, at jeg begynte å kikke på ringeklokkene, i bygårdene, rundt Bislett-stadion der, for å se om det stod ‘Margrethe’ på en av de.

    Men jeg huska ikke nøyaktig hvor hu hadde bodd, på begynnelsen av 80-tallet da, (altså cirka 20 år tidligere).

    Og jeg visste ikke etternavnet hennes heller, så jeg fant aldri ut om hu bodde fremdeles bodde på Bislett.

    Hvis jeg hadde sett at det stod Margrethe, på en ringeklokke der, så er jeg ikke sikker på det, om jeg hadde ringt på.

    Jeg hadde nesten ingen ting med faren min å gjøre, de årene jeg bodde i Oslo, (av grunner jeg skal forklare mer om i et senere kapittel).

    Faren min var for eksempel ikke på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, en eneste gang, i løpet av de åtte årene, som jeg bodde der.

    Og han var vel ikke på besøk, en eneste gang, i Ungbo-leiligheten, på Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde, i cirka fem år vel, før jeg flyttet til St. Hanshaugen.

    Og det var fordi jeg hadde kuttet ut faren min, og ikke ønsket noe kontakt.

    (Og jeg ønsker heller ikke nå å ha noe med faren min å gjøre lenger.

    Det må eventuelt bli gjennom advokater, i for eksempel en omsorgssvikt-rettsak.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ole Christian Skjellsbekk, i klassen min, sa forresten noe jeg har skrevet notat om her, mens vi gikk på Berger skole vel.

    Og det var, at han var på besøk, hos ei jente, som var alene hjemme, i Drammen, eller noe, vel.

    Men så kom plutselig foreldra hjem, sa han.

    Men hvem hu jenta var.

    Og hvorfor han Ole Skjellsbekk, fortalte meg det her, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det hendte at faren min, var med å kjøre oss på fotball-laget, (Berger IL), til bortekampene, en 5-6 ganger kanskje, det første året cirka, som jeg spilte.

    Dette var på Berger IL, aldersbestemte lag.

    Jeg spilte vel en 10-15-20 kamper kanskje, hver sesong.

    Og jeg spilte fra 1980 til cirka 1985 kanskje.

    Så jeg spilte kanskje mellom 50 og 100 kamper, for Berger da.

    Mest på midtbanen vel, og jeg var ganske tynn, (ihvertfall etterhvert), så jeg var en del reserve og, må jeg innrømme.

    Men men.

    Da jeg begynte å spille der, så ble vi vel kalt ‘Knøtter’.

    Og da jeg slutta, (siden vi ikke klarte å stille lag, noe jeg skal skrive mer om seinere), så ble vi vel kalt ‘Gutter’.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte vel tre mål, for Berger, tror jeg.

    Det var et mål, mot et svensk lag, (fra like utenfor Gøteborg), som trener Skjellsbekk, kjente treneren for, og som vi derfor spilte mot, mens vi gikk på ungdomsskolen, (noe jeg skal skrive mer om seinere).

    Også scorte jeg en gang, mot et lag, fra ‘Dalom’, som hadde sendt tre lag, ned til Berger, en søndag vel.

    Det var et håndball-lag, for jenter vel, som de sendte.

    Så sendte de et fotball-lag, for gutter.

    Og et A-lag, i herre-fotball da.

    Og vi var vel de eneste, av Berger-lagene, som vant, tror jeg.

    Det var fulle tribuner nesten, siden A-laget skulle spille etter oss.

    Carl Fredrik Fallan, i klassen, erta meg, og sa noe sånt, som at jeg aldri scorte.

    Noe sånt.

    Jeg var vel venstre ving vel, og spilte nærme tribuene da.

    Så fikk Ole Skjellsbekk ballen, og hadde bare en forsvarer, mellom seg og keeperen vel.

    Jeg visste jo det, at Ole var den beste spilleren vår vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kunne vi klare å score.

    For det var jo litt artig, at det var et lag, fra oppi ‘Dalom’, som vi spilte mot, og ikke for eksempel Selvik, som vi spilte mot to ganger hvert år, vanligvis vel.

    Men men.

    Så jeg løp alt jeg klarte da, på vingen.

    Jeg sa vel ingenting.

    Men Ole behøvde vel ikke å se opp, tror jeg.

    Han visste vel at jeg kom til å løpe der.

    For plutselig fikk jeg ballen, like foran mål, på venste side av målet da.

    (Uten at Ole så opp engang vel).

    Og det var bare for meg, å breiside ballen inn i målet.

    Så leda vi 1-0 da, (og vant etterhvert kampen klart vel).

    Så jeg sa ‘bra Ole’, og erta Carl Fredrik Fallan, på tribunen, litt tilbake da.

    Dette med målscoringa, gikk kanskje litt til hodet på meg.

    Så jeg ble bytta ut, litt seinere i kampen, sammen med Tony, (eller om det var kameraten hans, som het Frode vel), som gikk i klassetrinnet under meg, på Berger skole og Svelvik ungdomsskole, da.

    Så sånn var det.

    ‘Takk for måla gutter’, sa trener Skjellsbekk da.

    Jeg var litt flau, siden jeg ikke spilte så bra, i resten av kampen.

    Så jeg varte ikke noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg scorte også en gang, på en corner, mot Vinn Sande, eller noe vel.

    Også det målet var, da vi spilte på hjemmebane.

    Alle de tre målene, jeg scorte, for Berger, var i det samme målet, det som vendte mot Bergeråsen, på Berger-banen, (heter det vel).

    Jeg fikk ballen, etter en corner.

    Jeg stod cirka på 16-meteren.

    Odd Einar Pettersen, (som da hadde flytta til Berger, fra Nord-Norge vel), han kasta seg ned, sånn at jeg ikke traff han, med skuddet.

    Så traff jeg tverrliggeren.

    Og så fikk vi corner på nytt.

    Og så skjedde det samme igjen.

    Jeg fikk ballen på det samme stedet.

    Odd Einar Pettersen kasta seg.

    Og jeg skøyt nå et ganske lavt skudd, istedet, som gikk inn, i den høyre siden av målet vel.

    (Og jeg mener jeg hørte at en trener sa det, at keeperen burde ha redda.

    Men men).

    Odd Einar Pettersen sa det, til meg, at ‘så du jeg kasta meg, så du det?’.

    Jeg måtte innrømme at jeg så det, så han var engasjert da, må man vel si.

    Selv om det kanskje var litt rart, at de spilletrekkene, etter begge cornerne vel, (som kom etter hverandre), vel var nøyaktig de samme.

    Det var sånn, at jeg nesten sitter her, og lurer på om dette var konstruert, (og altså planlagt på forhånd), eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Per Furuheim, (storebroren til Thor Furuheim, som døde i den snøhule-ulykka, i hagen til Petter og Christian og dem, like etter at jeg flytta til Berger vel), han gikk også på fotballen.

    Per Furuheim, han gikk i klassen over meg, på Berger skole, husker jeg.

    En gang, som jeg satt på i samme bil, som Per Furuheim, på vei til en bortekamp, (mot Nordre Sande vel), så forklarte Per Furuheim, oss andre, som satt i den samme bilen, om hvordan han tenkte, når han prøvde å score mål.

    Per Furuheim sa det, at han prøvde å tenke inni seg, ‘hvor er målet nå?’, før han skøyt, hvis han var i en trengt situasjon, (og kanskje ble forsøkt taklet, eller kanskje ble skjermet, av en forsvarer da).

    For det er ikke alltid, at man har så god tid, når man spiller fotball.

    Så hvis man skal begynne å speide, etter hvor målet er, osv., så tar det kanskje for lang tid, og man mister målsjangsen.

    Dessuten så blir det vel som et overraskelsesmoment, hvis man bare skyter, uten å først se seg om, hvor målet er.

    Så det må jeg si, at var et bra fotball-tips, fra Per Furuheim, (hvis jeg skal være ærlig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    (Per Furuheim sa også det en gang, på Bergeråsen, når jeg satt og venta, i bilen til faren min, mens han var inne hos mora hans, Ruth Furuheim, i Olleveien da.

    At jeg hadde ‘gulere tenner’, enn han.

    Dette sa han høyt, til noen andre unger, i Olleveien vel.

    Det var antagelig fordi jeg drakk så mye Coca-Cola hver dag, og bodde alene, og derfor kanskje var litt deppa, og ikke hadde ork til å pusse tenna, at jeg fikk så gule tenner.

    Det er mulig.

    Men men).

    Vi lærte ikke så mye fotballteknikk, som finter og sånn, når vi trente, med Berger IL.

    Vi øvde på å dempe ballen en gang, husker jeg.

    Og trener SKjellsbekk, studerte også hvordan løpsteknikk, som vi hadde, en gang, husker jeg.

    Jeg fikk høre det, at løpsteknikken min var bra, men at jeg mangla litt ‘kjøtt på beina’ da, (siden jeg var så tynn), av trener Skjellsbekk da.

    Ellers gikk det mye i jogging, rundt på Berger, de første treningene, hver vår, ihvertfall.

    Og ellers var det mest fotballspilling egentlig.

    På treningene.

    Vi trente etterhvert bare utendørs, når snøen hadde smeltet, på Berger-banen, så vi ble aldri så utrolig gode, må man vel si.

    Men men.

    Vi hadde ikke noen hall, på Berger, som vi kunne trene i, om vinteren.

    Det var bare gymsalen, på Berger skole, men der trente vi bare, når vi var Knøtter vel.

    Det var vel for liten plass, seinere, når vi begynte å bli eldre, tror jeg.

    Men men.

    En gang, når jeg var reserve, på en hjemmekamp.

    Så sendte hjelpetrener Røkås, (faren til Anders Røkås og han som kjøpte huset ‘vårt’ i Toppen 4, etter at foreldrene mine ble separert, i 1973 vel).

    Han sendte meg ut på banen, uten å ha fått klarsignal av dommeren.

    (Det var vel han som vanligvis dømte oss, på hjemmebane, en kar med hvitt hår vel, litt oppi åra vel).

    Så sånn var det.

    Jeg hadde fått instrukser, av hjelpetrener Røkås, om å si ditt og datt, til den og den, på laget vårt, om at vi skulle rokere om, på plassene vi spilte, på banen da.

    I forbindelse med byttet da.

    Men men.

    Når Røkås sendte meg, ut på banen, så la dommeren plutselig merke til, at Berger dreiv med noe bytte-greier.

    Og han blåste så frispark da, siden vi bytta spiller, (det vil si meg), på feil måte da.

    Uten å si fra til dommeren først.

    Røkås prøvde å signalisere til dommeren, i fem minutter kanskje.

    Men dommeren klarte ikke å oppfatte det, at Røkås ønsket å foreta et bytte.

    (Skjellsbekk var kanskje på ferie, eller noe, og derfor dreiv Røkås og bytta og leda laget da.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var jo at da fikk det Sande-laget, (eller hva det var igjen).

    De fikk frispark, kanskje 25 meter fra mål, eller noe, nede ved sidelinjen vel, (der Røkås hadde sendt meg inn på banen da).

    Jeg gikk jo da, og sa fra, til de andre på laget, (mens jeg fortsatt hadde det Røkås hadde bedt meg om å si, til de andre spillerne, i huet da).

    Så jeg fulgte ikke med på frisparket.

    Men han som tok det frisparket da, (for Vinn sande, eller noe), han skøyt det, rett i hue på meg, mens jeg så den andre veien, og prata med noen folk på laget mitt da, om hvordan vi nå skulle spille, osv.

    Så det var nesten sånn, som at dette var et ‘plott’, tenker jeg nå.

    At dette var noe avtalte greier, mellom begge lagene og dommeren kanskje.

    Jeg var jo fra Larvik, (eller hadde ihvertfall bodd der i noen år), så kanskje de tulla fælt med meg, i Nordre Vestfold, på grunn av det her da, at jeg også hadde bodd, nede i Søndre Vestfold.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg fikk ihvertfall ballen kjempehardt, i huet, fra bare ti meters avstand kanskje, og gikk rett i bakken da.

    Jeg kom meg opp igjen, med en gang, og fortsatte å fortelle medspillerne mine, de instruksjonene, som trener Røkås hadde sagt da.

    Mens både spillere og tilskuere og trenere og sånn, lo vel, av meg da, siden jeg fikk ballen i huet, og datt da.

    Men det gjorde faktisk rimelig vondt.

    Men det var ikke sånn at jeg besvimte, av å få den ballen, så hardt i hue.

    Men det var ikke noe morsomt, for å si det sånn.

    Jeg huska hva Røkås hadde sagt, så jeg visste hvor jeg var, for å si det sånn.

    Men det var kanskje som å bli slått ned, i en boksekamp, kanskje.

    Så den episoden var ikke noe artig, husker jeg.

    Men men.

    Før en annen hjemmekamp, så spurte jeg han banemannen, (en høy, slentrete kar vel, som bodde nede på Berger, i arbeiderboligene kanskje, og som var 4-5-6 år, eldre enn meg, kanskje), om når det var, som vi skulle møte opp, igjen.

    Han sa et tidspunkt.

    (For jeg var tidlig ute da).

    Og det tidspunktet, var ganske lenge til.

    Så jeg sykla bort, mot Berger Brygge vel, var det vel.

    (For jeg likte ikke han banemannen, så bra vel, og det var ikke noen andre, som hadde dukka opp der enda, på laget da).

    Bort mot Berger Brygge der, så var det noen gutter, (som ikke spilte på laget), som dreiv og fanga noen småkrabber, og tøffa seg med det, å ha de i kjeften, mens de levde.

    Jeg var litt gira opp da, siden jeg skulle spille kamp.

    Så jeg prøvde også det, å ha en sånn krabbe i kjeften, husker jeg.

    Men men.

    Og det gikk greit, den kløyp meg ikke i tunga, eller noe, heldigvis, (husker jeg).

    Men men.

    Så hang jeg borti der da, til det tidspunktet, som han banemannen, hadde sagt, nærma seg.

    Men da jeg kom tilbake, til klubbhuset, så hadde kampen starta.

    Så jeg fant drakta mi, (eller om jeg hadde hatt den hjemme), og skifta kjapt da, og løp ut på banen.

    (For vi hadde hatt spillermøte, dagen før, eller noe).

    Og jeg skulle spille høyreving, var det vel.

    Men plutselig, etter 10 minutter kanskje, så ropte trener Skjellsbekk, var det vel, på meg da.

    For da hadde visst Berger, hatt 12 spillere.

    For når jeg ikke dukka opp der, til kampstart, så hadde trener Skjellsbekk da, (viste det seg), hivd innpå en annen spiller da, fra reservene vel, istedet for meg da.

    Så det var litt ergelig, husker jeg.

    Så mottoet er, ikke hør på han høye, slentrete banemannen, nede på Berger der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en sommerferie, så var fettern min Ove, på besøk, fra Follo da.

    Dette var før fellesferien, (men i begynnelsen av skoleferien da).

    Så det var sånn, at jeg skulle på den siste treninga, med Berger IL da, før fellesferien vel.

    Og da, så hadde jeg også han Ove, på besøk, borte hos Ågot.

    (Som var nesten som en lillebror for meg, på den her tiden, på begynnelsen av 80-tallet og slutten av 70-tallet da).

    Så jeg syntes nesten jeg måtte ta med Ove da, ned på Berger-banen.

    Så hørte jeg med treneren, (som enten var Skjellsbekk eller Røkås da.

    HVis det ikke var Leif Moen, som var trener for oss, det første året jeg spilte på Berger vel).

    Og da var jo dette i skoleferien, så det var bare seks spillere, medregnet Ove og meg, som hadde møtt, på trening da.

    Så vi spilte tre mot tre da.

    Og Ove og meg, og en Jebsen-sønn vel, vi spilte på samme lag da.

    Vi tapte ganske mye.

    Fordi Ove var vel to-tre år yngre enn meg, tror jeg.

    Og han Jebsen-sønnen, han gikk i klassen over meg, (mener jeg).

    (Thomas Jebsen het han vel, og han bodde, i et stort hus, like nedenfor Berger kirke der.

    Jeg lurer på om det var i det huset, som farmora mi Ågot, jobbet som tjenestepike, på 1940-tallet, osv.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er mulig at det var i et annet gårdshus, som også var tilhørende Jebsen-familien, nærmere riksvegen der.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så fetteren min Ove, fra Follo, han har faktisk vært med på en fotballtrening, med Berger IL, (lilleputt, eller smågutt, eller noe sånn kanskje).

    Og han trente da, sammen med folk, som var 2-3-4 år eldre enn han, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På en fotballtrening, med Berger IL, så var det sånn, at Eirik Lund, (storebroren til Ronald Lund, i klassen min, og tvillingbror av Arnt Lund), spente meg ned, tre ganger, bakfra, husker jeg.

    Så det var ikke sånn finfotball, som det gikk i alltid, når man trente med Berger.

    Det var kanskje litt unødvendig, mener jeg, å spenne meg ned tre ganger, når vi spilte på det samme laget.

    Og det bare var trening.

    Ei jente, som var med å trene, (Connie kanskje?), ropte et eller annet, den tredje gangen, som han Eirik Lund spente meg ned, når jeg hadde kommet meg forbi han, med ballen, ute på venstre vingen der da, mener jeg å huske.

    (Hu unnskylde han Eirik LUnd vel, eller noe.

    Men men).

    Men han Eirik Lund, han hadde visst også sagt det, (ifølge noen i klassen min vel), ved en annen anledning, at han ikke kunne bli med på fotballtrening, siden ‘leksene kom først’.

    Og det var ikke så populært, husker jeg, blant de folka, i klassen min, som bodde på Øvre.

    (Hvor Eirik Lund også bodde, på den her tida).

    De mente at Eirik Lund var barnslig vel, og at han sa det her, med en barnslig tone kanskje.

    (Noe sånt som ‘ædda bædda, jeg kan ikke bli med på trening, for jeg har lekser, og leksene kommer først. Ædda bædda’.

    Noe sånt kanskje?

    Jeg hørte ikke hva som ble sagt, så jeg skal ikke si noe sikkert.

    Men men.

    Eirik Lund savna kanskje tvillingbroren sin, Arnt Lund, som var litt mer som en forretningsmann vel, enn Eirik, og som vel aldri var å se, på noen fotballtrening, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Og Ronald Lund, i klassen min, han var vel heller aldri på noen fotballtrening, med Berger IL, tror jeg.

    Så Eirik Lund skal ha det, at han nok var den av de tre brødrene, som var på flest fotballtreninger, ihvertfall.

    Selv om han kanskje kunne ha sparka mer på ballen og litt mindre på beinet mitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det).

    På en av de første bortekampene, som jeg spilte, for Berger.

    Mot Vinn Sande vel.

    Så spilte vi ikke på en stor bane, sånn som de A-lagene spilte på.

    Men vi spilte på en halv sånn bane kanskje.

    (Siden vi bare spilte knøtte-fotball da, så var banen vi spilte på mindre da, for å si det sånn.

    Og omgangene varte vel ikke i 45 minutter heller, som når A-lag spiller, men vi spilte vel kanskje i 20-30 minutter da, i hver omgang.

    Noe sånt.

    Men men).

    Det ble jo skikkelig møljefotball, noen ganger, av å spille på så små baner.

    Så en gang, som jeg fikk ballen, like utenfor straffefeltet vel, til Vinn Sande da.

    Mens faren min stod langs sidelinja, og så på, husker jeg.

    Så var det så tjukt, av Vinn Sande-spillere, mellom meg og målet.

    Men jeg så at Thomas Jebsen, (var det vel), stod en god del bedre plassert.

    (Han stod vel midt i straffefeltet deres, mener jeg å huske.

    Selv om han også hadde noen Vinn Sande-forsvarere, mellom seg og målet vel).

    Så jeg tok en sånn chip da, (heter det vel).

    Og bare tok et sånt ganske følsomt spark, med innersiden av foten, under ballen, (som var i lufta da).

    Sånn at ballen gikk i en bue, over to-tre Vinn Sande-forsvarere, og landa nesten på huet, til han Thomas Jebsen da.

    Et par meter lengre fremme, i straffefeltet, til Vinn Sande da.

    Men da ble faren min sur, tror jeg.

    For han ble borte fra sidelinja, etter det sparket mitt, mener jeg å huske.

    Men jeg hadde jo ikke noen andre, å spille til, så jeg måtte jo i det minste prøve, tenkte jeg.

    Selv om Thomas Jebsen vel ikke fikk noe ut, av den sjangsen, (eller om man skal kalle det halv-sjangse).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sesongen etter, må det vel ha vært.

    For da spilte Christian Grønli, husker jeg, i det samme oppgjøret, nemlig borte, mot Vinn Sande.

    (Og Christian var et år yngre enn meg.

    Og det varierte, annenhvert år, om vi spilte på lag med de som var et år eldre, eller et år yngre, enn oss, på Berger da.

    Så sånn var det).

    Og da tok Christian Grønli, et spektakulært brassespark, helt ute på sidelinja, på den samme, lille fotballbanen vel, i Sande da.

    Så sånn var det.

    Og da husker jeg at trener Skjellsbekk fikk ros vel, og sa noen komplimenter, om sparket til Christian Grønli, ute på sida der, mener jeg å huske.

    (Selv om det ikke ble målsjangse kanskje, ut av det sparket.

    Men likevel.

    Det var kanskje det eneste brassesparket, som folk fikk se, i Sande, det året.

    Hvem vet.

    Det var vel ikke vanlig kost, selv for A-lagene, i Nordre Vestfold, vil jeg tippe på.

    Men men).

    Etterhvert, så slutta faren min å være med å kjøre, når vi skulle spille bortekamper.

    Og da laget vårt, skulle til Gøteborg, for å spille et par kamper, mot det svenske laget, som trener Skjellsbekk, kjente treneren til, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Så måtte jeg sitte på med Geir Arne Jørgensen, og dem, (som jeg hadde hørt, i 1979 vel, at faren min advarte Ågot mot, at jeg ikke burde ha noe med å gjøre), siden det var den eneste bilen, som hadde ledig plass.

    Men men.

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, så husker jeg det, at faren min møtte en kamerat, nede på et hotell vel, i Tønsberg-traktene vel, og satt og prata der, i en time eller to vel.

    Mens jeg var nede i kjelleren der, og så på et sånt Cowboy og kaktus-skytespill vel.

    Og jeg ble så frista, til å spille det spillet, at jeg spurte kameraten til faren min, (var det vel), om å få en krone, til å spille på det spillet, når han var nede på do vel, og gikk forbi de automatene da.

    Dette var vel på slutten av 70-tallet en gang, tror jeg, kanskje like etter at jeg hadde flytta, til faren min.

    Jeg fikk ikke lov å få noen krone, av han kameraten til faren min.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    Og jeg vet ikke hva faren min og han kameraten hans, prata om der heller.

    men men.

    Det var bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, like etter at jeg flyttet til faren min vel.

    Så tok faren min meg med, når han skulle kjøre en Mercedes, for noen, gjennom Oslo.

    Det var ikke en vanlig Mercedes, men en Mercedes E600, eller noe sånt, kanskje.

    (Uten at jeg husker modellen så nøye.

    Men dette var rundt 1980 vel).

    Vi kjørte i faren min sin amerikanske stasjonsvogn da.

    Og til en villagate, i Sandvika eller Lysaker, eller noe sånt vel, på grensen mellom Bærum og Oslo Vest kanskje.

    Noe sånt.

    Også kjørte vi vel den bilen, til faren til Rune Kraft og broren, på Furuset vel.

    Noe sånt.

    Også kjørte vel han faren til Rune Kraft, (som vel hadde fjernstyrt bil, mener jeg å huske og i kjelleren så hadde de TV, hvor ungene pleide å være da, og jeg husker også at jeg så et Ringenes Herre tegneserie-album, (med Gollum, osv), hos dem, på slutten av 70-tallet eller begynnelsen av 80-tallet en gang vel. Men men. Så sånn var det).

    Han faren til Rune Kraft, han kjørte oss vel tilbake da, (tror jeg det må ha vært), tilbake til det stedet da, i Oslo Vest eller Bærum, hvor amerikaneren til faren min stod da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som jeg var med faren min, så så jeg også på en dame-fotballkamp, uti der.

    Men jeg husker ikke navnet på hjemmelaget.

    Og jeg spurte om navnet på bortelaget, men det visste ikke hu tilskueren, som jeg spurte.

    (Dette var vel helt på begynnelsen av 80-tallet, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, helt på begynnelsen av 80-tallet, en sommer, som jeg gikk ned til Haldis og dem.

    Så satt faren min og Haldis, på verandaen, til Haldis.

    I sola da.

    Det stod et plaskebasseng, imellom verandaen og huset til Haldis.

    Og oppi der, så satt Nina Monsen, (som var et år yngre enn meg), og Christell da, (som var to år yngre enn meg), helt nakne da.

    Og plutselig så begynte de, å løpe bortover plenen, helt nakne, og så snu, og sette seg opp i bassenget, igjen.

    Dette var før hverken Christell, Nina Monsen, (eller meg selv), hadde kommet i puberteten.

    Så disse jentene hadde ikke antydning til pupper, og de hadde ikke fått hår på fitta, (som det vel heter).

    De var kanskje 8-9 år da, og begge løp ut av bassenget nakne, i noen sekunder, annenhver gang.

    Og så gikk de opp i bassenget igjen.

    (Uten at jeg vet hvorfor de dreiv og blotta seg sånn.

    Men men).

    De lo og skrålte og hadde det morsomt da sikkert.

    Jeg satt fullt påkledd, på verandaen til Haldis, og visste vel ikke hvor jeg skulle se vel, eller hva jeg skulle gjøre.

    Så til slutt så gikk jeg vel bare hjem vel.

    (Til Hellinga 7B, hvor jeg vel bodde ennå, da denne episoden hendte.

    Så sånn var vel det).

    Men men.

    En gang, i løpet av det drøye året vel, som jeg var kamerat med Petter og Christian Grønli, før mora deres døde.

    Tove Grønli døde i februar 1981 vel, som var det året jeg fylte 11 år, så dette skjedde det året jeg fylte 10 år, vil jeg tippe på.

    Petter og Christian, de dro meg med, opp på Brekke gård, som var en gård, som lå oppå et fjellplatå, kanskje 20-30 meter over Drammensfjorden.

    (Bergeråsen lå liksom mellom Brekke gård og Drammensfjorden da.

    Hvis noen skjønner hvor Brekke gård lå da.

    Brekke gård lå litt oppå fjellet, må man vel si.

    Men men).

    Når vi kom fram til Brekke gård, (hvor vi vel ikke egentlig hadde noe spesielt mål for turen, Petter og Christian bare dro meg med dit da).

    Så var det en innhengning der, med to hester da.

    Dette var enten ponnier, eller unge hester da.

    Jeg hadde såvidt vært på riding, ved Tagtvedt, når vi bodde i Mellomhagen kanskje, (hvis det ikke var før dette også).

    (Når jeg bodde hos mora mi da).

    Og jeg kjeda meg kanskje litt der oppe.

    Petter og Christian fortalte vel det, at de hadde ridd, på de hestene der oppe, tidligere.

    Noe sånt.

    Så jeg måtte nesten prøve å ri på de hestene, jeg og.

    De hadde ikke sal på seg da, naturlig nok.

    Men jeg klatra opp på gjerdet, til innhegningen, til de hestene da.

    Og da, så syntes kanskje de hestene, at det var artig, med noen gærne gutter, som kom og besøkte dem.

    For jeg slapp meg oppå den ene hesten, som stod ved siden av gjerdet da.

    Og den hesten, den begynte å ri rundt, i den innhegningen der, med meg oppå da, klamrende med armene mine, rundt halsen, på den hesten da.

    Den kunne jo ikke ri så fort rundt der, så jeg falt ikke av.

    Men det som virka litt skummelt, det var det, at den andre hesten der, den gikk opp på bakbeina, og traff meg nesten med hovene på forbena, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke er sikker på, om den hesten var aggressiv, eller om den bare syntes at det var morsomt, at en gutt havna oppå den andre hesten der.

    Det veit jeg ikke sikkert).

    Men den andre hesten, den løp etterhvert bort til i nærheten av det ene gjerdet igjen.

    Og da fikk jeg sjangsen til å gå av igjen da.

    Like hel, utrolig nok.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk vi litt rundt der, Petter, Christian og jeg.

    Vi gikk litt rundt Brekke gård der da, litt vekk fra de hestene.

    Også gikk vi tilbake til gården der, etter en halvtime kanskje, (eller noe).

    Og da var en bonde på plass der, sammen med hestene.

    (Jeg vet ikke om han bodde på Brekke gård der, eller ikke, det er jeg ikke sikker på dessverre.

    Jeg hadde jo bodd i mange år, i Larvik og, så det veit jeg ikke dessverre).

    Men da jeg bodde i Liverpool, fra 2005 til tidligere i år, så fant jeg tilfeldigvis ut det, i 2008, eller noe, kanskje.

    At Haldis sitt pikenavn, var Brekke.

    Men det var visst fra faren, som het Hans Brekke, eller noe vel.

    (En kar fra Vestlandet vel).

    Og ikke fra Berger vel.

    Petter og Christian, de likte vel ikke Haldis så særlig, tror jeg, (etter at vel både Whiskey og Vodka, (to hamstere vel, og vel ikke marssvin, som jeg skrev vel, i et tidligere kapittel)).

    Både Whiskey og Vodka, døde nede hos Haldis vel.

    Jeg tror den siste av de, ble borte, en gang Pia var på besøk der, og jeg dukka opp der, for å besøke Pia vel, som vel var på besøk, fra mora vår, i Larvik.

    Da lurer jeg på, (jeg mener jeg husker det, ganske vagt), at en av hamsterne, gikk løse, ved verandaen til Haldis, eller noe, vel.

    Og jeg lurer på om ikke den siste hamsteren ble borte, mens jeg var der, for å snakke med Pia.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert, hvordan dette var.

    Men men.

    Men jeg vet ikke om Petter og Christian visste det, at Haldis het Brekke, til etternavn.

    Da ville de kanskje ikke gått opp til Brekke gård, siden de vel ikke likte Haldis vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg lov til å gå opp på loftet, (mener jeg det var), hos Haldis og dem.

    (Sikkert av Haldis da.

    Dette må ha vært rundt den tiden, like etter at vi var tilbake fra Jugoslavia, tror jeg).

    Og jeg fant et sverd, (eller om det var to), oppå loftet til Haldis og dem da.

    De sverdene var butte, i enden, så de var liksom ikke klare til ‘krig’ da.

    Og de hadde ikke skarpe egg-er.

    Men de var ganske spisse da, langs hele sverdet.

    Og de hadde en klinke, som løsnet hele tiden, (sånn som jeg husker det).

    Så de sverdene var ikke så forseggjorte vel.

    Men men.

    Men det sverdet så ganske kult ut, på veggen vel.

    Og jeg fikk det sverdet, av Haldis vel.

    Jeg lurer på om det sverdet, (eller om det var en kårde, eller noe), var et sverd, som Jan eller Viggo, hadde fått av faren eller stefaren sin, i Syden, eller noe, en gang.

    Noe sånt kanskje.

    (uten at jeg husker det helt nøyaktig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den gangen, rundt 1980 vel, borte hos Ågot, som Øivind sa det, at han hadde sagt til Gutta på Skauen, under krigen, at han ikke ville bli med dem, på skauen, siden han hadde sagt, (som han sa, mens jeg var i stua dems, i 1980 en gang vel), ‘jeg har kjærring og ungær jeg’.

    Så sånn var det.

    (Enda vel Øivind bare hadde et barn, nemlig faren min vel, under krigen.

    Onkel Håkon ble vel født etter krigen, hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det jeg glemte å skrive om vel.

    Det var reaksjonen til farmora mi Ågot, da Øivind sa det her.

    Og hu reiste seg opp av stolen da vel, (hvis hu ikke stod fra før), og neste ‘freste’, mot Øivind da.

    Uten at hu forklarte det, om hvorfor hu gjorde det da.

    Men det var kanskje noe de holdt tilbake.

    Det er mulig.

    Men men.

    Noe de ikke ville prate om, som skjedde under krigen.

    Hvem vet.

    Farmora mi, Ågot, hu sa til meg, (utenom sammenhengen liksom), en gang, at ‘dem var ikke noe snille mot tyskerjentene’.

    Uten at farmora mi forklarte noe mer, om hva hu mente med det.

    Men men.

    Det skjønte jeg ikke, men jeg fikk meg ikke til å spørre heller.

    For det var ikke vanlig, at Ågot prata sånn om krigen osv.

    Og det var helt utenom sammenhengen liksom, så jeg ble kanskje litt paff da.

    Men men.

    En gang viste Ågot meg uoppfordret, et rasjoneringskort, som hu hadde hatt liggende vel, fra krigens dager da.

    Man måtte klippe av en sånn liten kartong-bit, av det kortet, hver gang man kjøpte en pakke smør, eller lignende, i butikken da.

    Sånn at ingen fikk kjøpe mer enn en pakke smør i uken kanskje.

    Siden smør vel var mangelvare da kanskje, under krigen.

    Så sånn var det.

    Men Ågot forklarte meg ikke det, om hvorfor hu viste meg det her kortet da.

    Men det var jo litt artig da, å se et sånn ekte rasjoneringskort, fra krigens dager.

    Det er jo sant.

    Så det var jo litt morsomt da.

    Men jeg vet ikke om det var noen mer alvorlig grunn, som Ågot hadde, for å vise meg det rasjoneringskortet.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det er mulig at vi tog toget forresten, da Petter og Christian var med meg til Larvik, for å besøke mora mi, i Jegersborggate, den gangen, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel vel).

    For jeg mener at vi tulla litt, med en sånn vannkaraffell, som pleide å stå, i NSB sine togvogner, på Vestfoldbanen.

    Passasjerene, hadde lov å hente seg et pappbeger med vann da, fra den karaffellen, under togreisen da.

    Men jeg husker en gang, at noen andre unger, som var med meg til Larvik, og meg selv, tulla fælt, med den karaffellen.

    Vi kjeda oss vel, og satt et beger som vi hadde drukket av, tilbake oppi den beholderen, for beger, sammen med de rene drikkebegerne da.

    Og da vi fikk litt kjeft, husker jeg, av ei dame, som reiste med det toget da.

    Dette var antagelig ganske nærme Larvik, for en god del passasjerer, gikk av i spesielt Tønsberg og Sandefjord da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som jeg var aleine hjemme, med Pusi, i Hellinga 7B.

    Så leika jeg med barbermaskinen, til faren min.

    Jeg hadde ikke noe skjeggvekst selv, på den her tida.

    Men jeg tulla med Pusi, og prøvde den barbermaskinen litt på den katten da.

    Og da var den barbermaskinen litt mer effektiv, enn jeg hadde regna med.

    Så plutselig så hadde jeg barbert av halvparten av et av følehornene, til Pusi da.

    Petter og Christian klagde vel, (mener jeg å huske litt vagt), og mente at det så dumt ut kanskje.

    Men jeg syntes ikke at det gjorde noe da.

    Og jeg tror ikke at katta syntes at det gjorde noe vondt.

    Men men.

    Så Pusi hadde et følehorn, (heter det vel), som var litt vel kort da.

    Og det følehornet vokste vel ikke heller ut igjen, tror jeg.

    (Hvis jeg ikke husker feil da).

    Så sånn var det.

    Men Pusi døde jo ikke så lenge etter dette.

    Så om sånne følehorn vokser ut igjen, på katter, det tørr jeg ikke å si helt sikkert dessverre.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Når Pia bodde hos mora vår, i Stenseth Terrasse, utafor Drammen.

    Så gikk på Solberg skole, tror jeg, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Solberg lå vel litt nærmere Drammen, enn Stenseth terrasse, mener jeg.

    (Selv om jeg aldri var på den skolen akkurat men).

    Men det som skjedde, det var at ei jente, på den skolen, som Pia gikk på, uti der.

    Hu dytta Pia ned av en snøhaug, (eller noe), en gang, på skolen, tror jeg.

    Så Pia slo ut en tann.

    Og hu måtte ha regulering da.

    Så det var kanskje litt ergelig.

    Jeg husker det, at faren min, han klagde på den tannlegen, som hu hadde.

    Men hu fikk vel en ny tannlege, tror jeg, når hu flytta til faren min, (eller noe), og fikk flytta rundt på tennene i kjeften sin da, sånn at de så ganske normale ut.

    Selv om hu vel mangler en tann der, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg var jo ganske ofte, oppe hos Petter og Christian og dem, i Havnehagen 4, på Bergeråsen, (før mora deres døde).

    Og jeg husker at jeg så en del sport hos dem.

    Da pleide det å være han Willy, (som var sammen med Tove Grønli da), og Petter og Christian, og meg, som så på sport da.

    Jeg husker at jeg så et nyttårshopprenn der, (sikkert like etter at Pusi forsvant).

    Jeg så også en cupfinale, i fotball på TV der, mellom Lillestrøm og Vålerenga, husker jeg.

    Petter og Christian, (og vel muligens også Willy), holdt med Lillestrøm, men jeg holdt med Vålerenga.

    Det var ikke noe spesiell grunn til det.

    Unntatt en kanskje.

    Og det var fra da jeg gikk på Østre Halsen skole, (i første klasse der), da jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen.

    Da var det en jente vel, (hvis jeg husker riktig), i den klassen, som skrøyt av det en gang, til frøken, at hun hadde besteforeldre, som holdt til, i Lillestrøm da.

    Og da bodde dem sånn til, at dem kunne se ned, på Åråsen, når Lillestrøm spilte, (husker jeg at hu jenta vel sa da).

    Så da var det kanskje sånn, at dem bodde høyt oppe, i noen blokker, eller noe sånt, i sentrum av Lillestrøm da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg visste ikke hvem dette var, som hadde besteforeldre, i Lillestrøm.

    (Jeg visste ikke, på den her tida, at Johannes sin slekt, var fra Leirsund, i nærheten av Lillestrøm vel.

    Men men).

    Så jeg syntes kanskje ikke at jeg kunne holde med Lillestrøm da, siden ei som hadde gått i klassen min, hadde besteforeldre der liksom.

    Men men.

    I den klassen, (eller om det var i den klassen jeg gikk i, året etter, på Torstrand skole).

    Så var det ei jente i klassen, som hadde en onkel, i Sande, i Vestfold, (like ved Berger, hvor faren min var fra).

    Og etter noen måneder, så sa vel hu jenta, at han onkelen, i Sande, hadde dødd, for han hadde fått traktoren over seg, (eller noe sånt).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Petter, Christian, Willy og meg, vi så også noe håndball en gang, på TV, oppe hos Tove Grønli der da.

    Det var vel en håndball-landskamp, for kvinner, mener jeg.

    Og da sa han Willy det, at hu keepern til Norge, hu var fra Glassverket, (som ligger like før Drammen, hvis man kjører fra Berger/Svelvik og nordover, inn til Drammen da).

    Og han Willy sa også det, at han hadde vært sammen med hu landslagskeeperen.

    Så han Willy var kanskje fra Glassverket da.

    Jeg ble vel kjent med Christian og Petter, i 1980, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og mora deres døde jo i februar 1981.

    Og dem flytta til faren deres, i Mexico da.

    Så dette må vel ha vært under en håndballkamp, i 1980 vel, vil jeg tippe på.

    Så hvis Norge hadde en håndball-keeper, fra Drammen/Glassverket, i 1980, så veit kanskje hu hvem han Willy er da.

    (For jeg veit ikke etternavnet hans, eller hvor han er fra og sånn da.

    Men så kanskje hu kan bekrefte det, hu landslags-keeperen, at disse navnene ikke er noe jeg dikter opp, eller noe.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Nå begynner klokka å bli halv et her, på hostellet.

    Så selv om det er lørdag, så burde jeg vel kanskje slutte å skrive snart.

    Jeg får se om jeg får skrevet mer i morgen.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå er det søndag kveld, og jeg har vaska klær i dag, osv., men jeg får se om jeg får skrevet noe mer her og, selv om klokka er mer enn 23 må, men jeg kjeder meg litt da.

    Så sånn er det.

    Like etter at jeg flytta til faren min på Berger, så hendte det jo, i begynnelsen, at jeg kjeda meg litt, siden jeg ikke kjente noen, på Berger og Sand.

    (Bortsett fra fetteren min Tommy, som var mye yngre enn meg, og bortsett fra Geir Arne Jørgensen, som faren min advarte mot da).

    Så en gang, på vei bort til Ågot, etter skolen.

    Den første vinteren, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg kanskje litt sur, fordi faren min ikke ville hente meg, på skolen.

    Og siden jeg hadde en så lang skolevei, bort til Ågot, hvor det spesielt på de siste hundre meterne, kunne blåse skikkelig surt, sånn at vinden og ofte også snø eller snøføyke, kunne piske en i ansiktet da.

    Så ofte når jeg kom inn i huset til Ågot, så så jeg nok ganske rosa ut i trynet, etter å ha gått ute i kulda, og fått juling av vinden og snøføyke osv. da.

    Så sånn var det.

    (Spesielt vinterne på begynnelsen av 80-tallet, var ganske ille, mener jeg å huske.

    Selv om kanskje vinterne ble litt mildere etterhvert.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så en gang, når jeg så noen unger, som akte, ned den stien, som går fra mellom Hellinga og Gamlehjemmet der, og ned mot ved der Teskjekjærringa bodde, nederst i Havnehagen.

    Så prøvde jeg kanskje å bli kjent med nye unger da, for jeg så en jente på min alder vel, som også akte der da.

    Og det var storesøstera til Lille-Oddis, sånn som jeg har skjønt det seinere.

    Og hu begynte å kryne meg, husker jeg, når jeg ikke ventet det.

    Så hu har aldri prata noe med, i årene etterpå.

    Hu gikk i klassen over meg vel, og jeg mener jeg fant henne på Facebook, da jeg bodde i Liverpool, og hu var på lebseklubb da, (sånn som det så ut for meg, ihvertfall), så hu var nok en guttejente da, må man nok si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og når jeg kom bort til Ågot og dem, så kunne dem se på meg, at jeg hadde lekt.

    (Og blitt kryna da, eller hvordan dem skjønte at jeg ikke hadde gått rett dit).

    Og jeg fikk vel nesten kjeft vel, fordi jeg hadde lekt litt, for jeg gikk den ganske lange veien, bort til Sand da.

    Men der kunne jeg jo ikke leke med noen, for faren min advarte mot den og den da, (hørte jeg at han sa til Ågot, en gang, en av de første dagene jeg bodde på Berger vel).

    Og det var litt kjedelig, å bare leke med Tommy og, for å si det sånn.

    Så jeg prøvde nok å bli kjent med nye folk da.

    Det var nok ikke det at jeg syntes det var så artig å ake.

    Det var nok mer det, at jeg syntes det var litt lang skolevei kanskje, som jeg hadde.

    (Jeg hadde jo lengst skolevei, av alle på Berger skole, hvis jeg ikke tar feil).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor hu storesøstera til Lille-Oddis, (de bodde i Leirfaret, i noen trygdeboliger der vel), plutselig begynte å kryne meg, nederst i akebakken der, like ved der Rolf Stenberg og dem bodde vel, (en som hadde ei datter med rødt hår, som gikk i klassen over meg vel).

    Det vet jeg ikke.

    Men jeg kan ikke vite alt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den første 17. mai, som jeg bodde på Berger.

    Så var jeg tidlig oppe, for jeg var bare ni år da, og syntes at 17. mai var artig.

    Så jeg hadde funnet 17. mai-programmet, borte hos Ågot kanskje.

    Og jeg gikk opp på Øvre, for å se på musikk-korpset, som liksom vekte opp Bergeråsen da, om morgenen, på 17. mai.

    Ole Christian Skjellsbekk, (han som liksom var ‘sjefen’, i klassen min), han var i skolemusikken, husker jeg.

    Og han kjente meg igjen, der jeg stod som ensom tilskuer vel, i hoved-bilveien da, (jeg husker ikke hva den veien heter igjen), opp til Øvre.

    Så Ole sa ‘hei’, til meg, (var det vel), mens han gikk som musikant, i musikkkorps-toget da.

    Om morgenen, på 17 mai, 1980 vel, oppe på Øvre da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men jeg syntes det var litt flaut, året etter.

    At jeg hadde tatt av sånn, på 17. mai, året før.

    Og at jeg hadde vært den eneste tilskueren, til musikk-korps-toget da, om morgenen, på 17. mai, på Bergeråsen, i 1980.

    (Ihvertfall der hvor jeg stod).

    Så året etter, så maste jeg meg til det, å få lov å dra til Larvik, på 17. mai.

    For jeg syntes det, at 17. mai i Larvik, var mer artig da, siden det var mere folk og sånn.

    Larvik er jo en by, og Berger er jo bare en landsby kanskje, (må man vel si).

    (For å være litt slem mot Berger.

    Men men).

    Det var et problem med dette, og det var det, at mora mi bodde på Stenseth Terrasse, i Drammen, på den her tiden.

    Men jeg hadde jo en kamerat, i Larvik, som het Frode Kølner.

    Og jeg fikk lov til det, å bo hos dem, i 17. mai-helgen da, i 1981, tror jeg det må ha vært.

    Og jeg gleda meg fælt til det her da, og prøvde å spare sammen masse mynter, som jeg liksom skulle ha det morsomt for, nede i Larvik da, mens jeg feira 17. mai der da.

    Og vi fikk utdelt noen mai-blomster, på Berger skole, av klasseforstander Allum vel.

    Og den vanlige prisen, for sånne mai-blomster, til å ha i grillen, på biler, den var fem kromer.

    Men jeg tenkte bare på å få penger, til å bruke, i Larvik.

    Så jeg sa det til onkel Håkon, at de kosta 7.50.

    Så solgte jeg en mai-blomst til onkel Håkon da.

    Men han ga meg ikke noen penger.

    Så dette hjalp ikke noe, på mitt 17. mai-budsjett.

    For onkel Håkon skulle betale seinere, eller noe, da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så dro jeg med toget vel, ned til Larvik da.

    Jeg hadde fått fri, av klasseforstander Allum, en ekstra dag.

    Og da, så ble jeg med Frode Kølner, ned på Torstrand skole da, i Larvik, på 16. mai, i 1981, må det vel ha vært.

    Men Frode Kølner, han gikk jo i parallell-klassen min.

    Så Frode, var det vel, foreslo det, at jeg skulle bli med min gamle klasse, den dagen.

    Og så havna jeg i tre skoletimer da, (eller noe), i min gamle klasse, på Torstand skole, hvor jeg gikk i andre klasse da, i skoleåret 1978/79, og litt av tredjeklasse, (fram til oktober vel), i skoleåret 1979/80, da jeg flytta til faren min.

    Så jeg gikk altså også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole.

    Så det var artig.

    Men men.

    Så jeg gikk andre klasse, på Torstrand skole.

    Også gikk jeg fra cirka 20. august ta, til cirka 15. oktober kanskje, (altså i cirka to måneder), på Torstrand skole, i tredje klasse.

    (Før jeg flytta til faren min på Berger da.

    Og i første klasse, så gikk jeg jo på Østre Halsen skole).

    Også gikk jeg også en dag i fjerde klasse, på Torstrand skole, nemlig 16. mai 1981 da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var den klassen som Atle Farmen, (som var så god i fotball, og som jeg foreslo for mora mi, å oppfalle min halvbror Axel, som ble født i 1978 etter, da vi bodde i Jegersborggate, (da mora mi spurte), siden jeg trodde at Axel ville bli god i fotball da, hvis han het Atle, siden Atle Farmen var best i klassen vår, i fotball da. Så sånn var det).

    Atle Farmen, er nå direktør, i Mars Norge vel, har jeg funnet ut, da jeg bodde i Liverpool, og jeg har kontaktet han, angående om det er greit, at jeg fra min nettbutikk, (Godtebutikken.net), selger m&m’s til Norge. Men han har ikke svart. Men men.

    Sølvi, som var venninna til søstera mi, Pia, gikk også i den klassen.

    Og en som het Kai da.

    Vi hadde kosetimer, siden det var dagen før 17. mai.

    Og den klassen hadde fått tilbake hu lærerinna, som dem hadde, i 2. klasse.

    (Og hu som var streng mot meg, i begynnelsen av 3. klasse, hu hadde altså slutta da, sånn som jeg skjønte det.

    Hu hadde bare vært en vikar.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    Kai, han tulla med meg, og syntes kanskje det var artig, at en som slutta i 3. klasse, og flytta til faren sin, nesten ti mil unna, (og til en annen del av Østlandet, må man vel si), plutselig kom tilbake, en dag, dagen før 17. mai, skoleåret etter.

    Så Kai lo og tulla med meg, mener jeg å huske.

    Han var kanskje klassens klovn eller skøyer, eller noe.

    Det er mulig.

    Så jeg reagerte på tullinga til han Kai da, og når jeg fikk i oppgave, å tegne en tegning, på tavla, i en av kosetimene.

    Så skreiv jeg ‘Kai’, under den tegningen, av et troll, eller et monster, (eller hva det var igjen, som jeg fikk i oppdrag å tegne).

    På Torstrand skole, så satt jo alle helt pent, på rekke og rad, på pultene sine.

    Og folk satt ikke sånn ‘hulter til bulter’, og i grupper, sånn som vi gjorde, i klasserommet vårt, på Berger skole.

    Og frøken slo med en gang ned, på det, at jeg skreiv ‘Kai’, på tavla.

    For det var erting da, og det ville de ikke ha noe av, på Torstrand skole, sa hu frøkna da.

    Så sånn var det.

    Så jeg klarte altså å få kjeft av frøken da, i en kosetime, på en skole jeg egentlig ikke gikk på lenger, 16. mai 1981 da.

    Så det var jo bra prestert, for å si det sånn.

    Men men.

    I Larvik, så var det populært, (lærte jeg vel av Frode Kølner), å ta et sånt rør, som var på noen plast-kleshengere, og bruke det røret, som spytterør, for erter da.

    Det skulle ikke være hermetiske erter.

    Men tørkede erter, som man fikk kjøpt ganske billig, i esker, i matforretningene da.

    (Det kosta kanskje fem kroner for en eske tørkede erter, eller noe).

    Dette hadde jeg vel ikke lært om på Berger, så dette var nok noe ‘Larvik-greier’.

    Men men.

    Frode lærte meg også et annet triks.

    (Det med ertene var kanskje en annen gang).

    Og det var å fylle vann i ballonger.

    Og så kunne man kaste de da.

    Så sånn var det.

    Jeg sov oppe i andre etasje, i huset til Frode Kølner og de.

    (Frode og foreldrene, de hadde sine soverom i første etasje da.

    Men Frode hadde også et slags leke/gjeste-rom, i andre etasje da, med utsikt til Larvik sykehus, blant annet.

    Så sånn var det).

    17. mai, så våkna jeg av det, at noen gutter, spyttet erter, på vinduet til rommet ‘mitt’.

    Frode og jeg, hadde jo laget vannballonger, dagen før.

    Så jeg heiv naturlig nok, (må man vel si), et par vannballonger, etter de her rakkerungene da.

    (Som jeg lurer på om kan ha vært Oskar og noen andre gutter.

    Men dette husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var bare et navn jeg tenkte på om det kunne være nå.

    Jeg kjente jo han Oskar, fra da jeg bodde i Jegersborggate.

    Men det var jo et par år tidligere, for å si det sånn.

    Men men).

    Faren til Frode Kølner, ble sinna og sur, siden det lå ballongrester og vann som fordampet, på fortauet, utenfor huset deres.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk vel skylda for det her.

    Selv om det med vannballongene vel var Frode Kølner sin ide.

    Og selv om det var noen rakkerunger som hadde startet denne ‘krigen’, ved å vekke meg, med å spytte erter, på vinduet, i det romme jeg sov på da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Frode og jeg gikk også rundt, med vannballonger, i Larvik sentrum da.

    Frode hadde sagt noe om russ og russekort og sånn kanskje.

    Jeg var kanskje litt høy i hatten, siden jeg hadde flytta til faren min.

    Så da jeg så en rødruss, like nedenfor postkontoret, i Jegersborggate, så kasta jeg en vannballong, etter han russen og en kamerat da.

    (Enda jeg bare var ti år.

    Og han russen nok var atten år da.

    Men men).

    Han rødrussen begynte å løpe etter meg, ned til en urmaker det, og så over gata, til ved en bank, som lå på høyre siden av Larvik Torg, når man stod vendt mot DNC-bygget.

    Noe sånt.

    Så tok han russen igjen meg da, og dunka huet mitt i asfalten mener jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Før han stakk igjen.

    Så da følte jeg meg ikke så veldig smart, for å si det sånn.

    Jeg fikk kjeft av frøken og fikk bank av en rødruss, og faren til Frode Kølner ble også sur på meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men problemene var ikke ferdige med dette.

    Faren min henta meg i Larvik, tror jeg.

    Ihvertfall så husker jeg det, at jeg satt på med han, tilbake til Berger da.

    Og faren min begynte å klage på det da, at jeg hadde tatt for mye penger, for en 17. mai-blomst, fra onkel Håkon da.

    (De hadde funnet ut at den vanlige prisen var fem kroner da.

    Men jeg trodde kanskje at det var lov å prøve å tjene litt penger, for seg selv og da, og slå på noen prosenter fortjeneste, til seg selv da.

    Jeg gleda meg jo så mye, til å være i Larvik, på 17. mai.

    Kanskje fordi jeg syntes det var morsomt, i Larvik på 17, mai, den gangen som jeg gikk på Østre Halsen skole, og vi gikk hele veien, fra Halsen til Bøkeskogen, i Larvik.

    (Selv om rektor Ness, på Østre Halsen skole, døde den samme dagen da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Faren min, trua i bilen, med at han skulle si fra, til skolen, om at jeg hadde tulla, med mai-blomst-prisen da.

    Jeg begynte nesten å grine, og sa at han ikke måtte gjøre det.

    Og det gjorde han vel ikke heller, tror jeg.

    Og neste gang, som jeg prata med onkel Håkon, borte på Sand, en dag eller to etter det her kanskje da.

    Så ga onkel Håkon meg en fem-kroning, for den mai-blomsten da, sammen med en sur mine eller kommentar kanskje da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var siste gangen jeg gadd å selge maiblomster, for å si det sånn.

    Men men.

    Og siste gang jeg la på for kjente vel.

    Eller hva man skal kalle det.

    Så da dreit jeg meg ihvertfall ut skikkelig, må man vel si, den 17. mai-helgen der, som vel var 17. mai-helgen 1981 vel, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi flytta jo etterhvert, tilbake til Larvik og Jegersborggate igjen, etter å ha bodd i Stenseth Terrasse der, i ihvertfall et år vel.

    Noe sånt.

    Og en gang, som jeg var i Larvik, (enten hos mora mi eller hos Frode Kølner), så sa Frode Kølner det, at det hadde flytta inn noen folk, i et hvitmalt trehus vel, like ovenfor lekeplassen vår der, (ved de blokkene), som var ville og forfærdelige da.

    Eller noe.

    (De må vel ha vært naboene til hu Lillan da, tror jeg.

    Og de bodde liksom mellom lekeplassen, (utafor de blokkene), og Falken da.

    Så sånn var det).

    Så jeg begynte jo da å kjegle, med ei jente, som bodde i det huset.

    Vi krangla fælt.

    Sånn at Frode Kølner hørte det, tror jeg, og dukka opp fra huset sitt, på hjørnet av Trygves gate da.

    Hu jenta, (som Frode hadde sagt at var så gæern da).

    Hu kalte vel meg et skjellsord da.

    Så svarte jeg, ‘tror du jeg er et speil, eller’.

    (At hu trodde jeg var et speil, og så seg selv i speilet.

    Og kalte seg selv noe dumt da.

    Noe sånt).

    ‘Ja’, sa hu jenta da.

    Og vi syntes vel kanskje begge at vi hadde vunnet krangelen/diskusjonen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, i løpet av de første årene, som jeg bodde på Berger, så skjedde det også noe rart, når jeg besøkte onkel Håkon og dem.

    Jeg satt vel på rommet til Tommy, og Lene var også der.

    Plutselig så hoppa Tommy, (som er 4-5 år yngre, enn Lene vel), på Lene, og fikk henne ned i gulvet.

    (Lene, som er døv, smilte fælt, husker jeg, mens dette foregikk, så hu syntes nok at det var morsomt, tror jeg.

    Og de hadde nok gjort det her før og, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at jeg var så ofte oppe hos Tommy og dem.

    Ihvertfall ikke etter det her).

    Tommy satt oppå Lene.

    (Jeg kan vel kanskje ha vært 10-11-12 år, da det her skjedde.

    Lene må vel også ha vært 10-11-12 år da.

    Og Tommy, 4-5 år yngre da.

    Så han var vel 6-7 år kanskje.

    Noe sånt).

    Det som skjedde, var at Tommy satt oppå Lene, (som lo og smilte), på gulvet, på rommet til Tommy da.

    (Var det vel).

    Tommy rev av plagg etter plagg, av Lene.

    Og Lene lå tilslutt kliss naken, på teppet, med Tommy oppå seg da.

    Dette ble litt rart, for meg, så jeg gikk bare hjem, (ganske sjokkert vel).

    (For jeg hadde jo slutta med sånn her, etter det som skjedde, da søstera mi satt rompa i været, foran meg, og ville at jeg skulle stikke tissen min inn i fitta hennes, (må man vel si), et par år tidligere da).

    Så jeg bare gikk hjem, og det var vel siste gangen, at jeg dro for å besøke Tommy, tror jeg.

    (Og det var ikke sånn, at jeg var ofte hos Håkon og dem.

    Og hvorfor jeg var her, den her dagen, det veit jeg ikke.

    Kanskje jeg hadde blitt invitert ditt, eller gått dit etter at mora til Petter og Christian døde.

    Det er mulig.

    Men men).

    Håkon hadde forresten innredet et elektronikk-verksted-rom, under luka opp til loftet der vel, som var i et lite rom da.

    Der hadde han loddebolt og sånn da.

    Jeg spredde vel det, til folk i klassen vel.

    (Kanskje det var Ole-Tonny Bergum, som døde i en bilulykke, noen år seinere.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men).

    Så jeg sendte ihvertfall noen unger, på Bergeråsen, til onkel Håkon da, med ødelagte elektronikk-ting da.

    Siden at Håkon var så flink med elektronikk.

    Men jeg fikk seinere høre det, at Håkon ikke hadde noe peiling, av Ole-Tonny, var det kanskje, (eller om det var en annen kar, som jeg hadde anbefalt, å kontakte onkelen min da, om et elektronikk-problem da.

    Uten at jeg husker helt sikkert hvem det her var.

    Men jeg husker at jeg fikk en dårlig tilbakemelding, på elektronikk-kunskapene til onkel Håkon, ihvertfall.

    Men men.

    Kjetil Holshagen sa også det, seinere på 80-tallet, at Håkon ikke hadde så ‘peiling’, på elektronikk.

    (Enda han bygget seg en egen hytte, på tomta si, til å ha som elekronikk-verksted.

    Og hvor jeg ble invitert for å se da, mens jeg bodde i Leirfaret 4B.

    Og da hadde jeg med en kamerat, som het Kjetil Holshagen, som også hadde elektronikk som hobby da.

    Og da viste onkel Håkon oss et osiloskop da, (het det vel), som han hadde i den nye hytta si da, i hagen, i Havnehagen der.

    Men mens vi gikk gjennom hagen til onkel Håkon, i retning av Leirfaret da, så kom Kjetil Holshagen med noen gloser da, om at Håkon ikke hadde så god peiling, på elektronikk da.

    Men en nyttårsaften, så husker jeg det, at onkel Håkon skrøyt av, at han hadde fiksa hårføneren, til nabokona.

    Den hadde vært full av hår da.

    Som onkel Håkon hadde fått fjernet da, og så hadde hårføneren til nabokona virket igjen da.

    Så sånn var det.

    Men en som har skikkelig peil, på elektronikk, han ville kanskje ikke ha skryti så mye, av å ha klart å skru opp og rense en hårføner liksom.

    Det er mulig.

    Men men.

    Men i huset til Ågot, så stod det jo 10-12 radiorør-radioer da, fra 1930-tallet vel.

    I et rom i kjelleren der da, på vei inn til matboden, til Ågot da.

    (Radioer som jeg seinere har lurt på, om ble konfiskert av tyskerne, under krigen.

    Og som kanskje har havna i huset til Ågot og Øivind, via omveier, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Men men).

    Men Ågot sa det, da jeg lurte på hva alle de radioene gjorde i kjelleren der, som guttunge, på 70-tallet.

    At det var onkel Håkon, som ‘var så glad, i å skru på gamle radioer’.

    Så sånn var det.

    Men da jeg var i begravelsen til min fars onkel, Holmsbu-maleren Gunnar Bergstø, i Holmsbu, i år 2001 vel.

    Så la jeg merke til en gammel platespiller der, for 78-plater vel.

    Og så sa jeg til onkel Håkon, noe sånt som at ‘se den gamle platespilleren der da Håkon, den syntes vel du er artig’.

    (For jeg huska jo det som Ågot sa til Pia og meg, på 70-tallet da, at Håkon var så glad, i å skru på gamle radioer da).

    Men da mista Håkon helt fatningen, (heter det vel).

    Og han gikk ut i naborommet, (hvor han Otto satt, som døde i 2005 vel, mens jeg jobba på Arvato sin Microsoft-aktivering, i Liverpool).

    Og så hadde han en ‘chat’, med faren min og onkel Runar da, i naborommet, fordi jeg kom med den kommentaren, mener jeg, at det nok må ha vært.

    Og da prøvde Runar og faren min, å roe ned Håkon vel.

    Så Håkon ble skikkelig hissig, (vil jeg si), når jeg prata til han, om den gamle platespilleren, til Idar Sandersen da.

    Så sånn var det.

    Så Håkon har kanskje blitt lei av hobbyen sin, av å skru på gamle radioer, osv?

    Eller er det sånn, at dette bare var noe Ågot sa, (for å være artig), siden Håkon ikke er glad i gamle ting, men kanskje er litt ‘småpedo’, (han er ofte litt ‘på’ unge jenter, sånn som jeg kan huske det. Og Pia sa engang, at han hadde vært siktet, for å ha misbrukt ungene til Lene, da de var små. Dette sa vel Pia, da vi kjørte til begravelsen til Ågot, i år 2000 vel. Men men. Men Tommy sa at det ikke var sant, at Håkon hadde gjort noe galt, mot ungene til Lene, husker jeg. Men men).

    Hvem vet.

    Jeg får se om jeg får skrevet noe mer på dette kapittelet, i morgen eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 15: Jugoslavia

    Jeg har hatt noe av det jeg skrev om, i de to forrige kapitlene, litt i bakhue, i dag og i går vel.

    Og det er en par ting jeg har glemt å skrive om, eller som jeg burde korrigere vel.

    Og det første, det er det, at det er mulig at det var hun Connie, i klassen over oss, på Berger skole, som dro ned shortsen, til hu Siw Anita, het hu vel, (hu med det brune håret vel), sånn at jeg så rumpa hennes, en gang, i en ballspil-valgfag-klasse, eller noe, som jeg vel bare ble plassert i, siden jeg flyttet til Berger, midt i tredje klasse.

    Så sånn var det.

    En annen ting jeg glemte å skrive om, var at den første tiden jeg bodde på Berger, så lekte jeg ikke bare med han fem år yngre fetteren min Tommy, for å si det sånn.

    Jeg syntes vel at det var litt kjedelig og flaut kanskje, (siden Tommy var yngre enn meg da).

    Jeg gikk også rundt i naturen, rundt Bergeråsen, og så.

    Jeg gikk fra nedenfor ‘Teskjekjærringa’ der, nederst i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen), også gikk jeg langs Drammensfjorden bortover da, sørover, i retning Berger da.

    Jeg fant en slags felle, (eller noe), i fjellet der, når jeg ikke kom meg videre.

    Men jeg prøvde å åle meg inn, i en sprekk, i fjellet, (ved siden av fjorden), som var så lav, at jeg såvidt kom meg inn der.

    (I håp om at jeg ville komme ut på en strand, eller noe, på den andre siden da).

    Men den sprekken, i fjellet, ble trangere og trangere, og ledet vel ingen steder vel.

    Så når jeg lå noen meter inn i den bergsprekken da.

    Uten å komme ut noen steder.

    (Det var nesten sånn at man ble fanget der).

    Så merka jeg det, at det ble høyvann da, og at fjorden, (som var ganske stille), ble høyere og høyere, sånn at det nesten rant vann, inn i den bergsprekken, som jeg hadde ålt meg inn i da.

    Så da ble jeg litt redd husker jeg.

    (Jeg husker også at jeg fortalte om det her, til Carl Fredrik Fallan, i klassen, noen uker seinere vel.

    Men men).

    Også måtte jeg rygge da.

    Og liksom krype baklengs, (og litt oppover), ut av den fjellsprekken da.

    Og det tok litt tid, så jeg ble litt nervøs for at jeg kanskje ville sette meg fast der, når jeg liksom ‘rygget’ ut da.

    Og jeg var også litt redd for det, at vannet kanskje ville stige, og komme over den sprekken i fjellet, før jeg kom meg ut derfra.

    Sånn at jeg ville drukne der da.

    Men jeg kom meg ut før det skjedde da.

    Men jeg fikk meg en skrekk i livet, da liksom, kan man si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var ikke sånn at jeg krøyp inn i den fjellsprekken igjen, for å si det sånn.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha vært en dyrefelle fra steinalderen, eller noe, har jeg tenkt, i det siste.

    Eller noe sånt?

    Eller kanskje den formen på fjellet, bare var naturskapt.

    Hvem vet.

    Det var vel granitt, eller noe, det her tror jeg.

    (Eller noe rødlig stein, av noe slag.

    Så det var ikke noe sånn stein, mener jeg, som lett ble formet av vind og sjø heller, hvis jeg skulle tippe.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Jeg klatret vel over den ‘fellen’, eller bergsprekken, istedet, (eller om jeg bare vasset i vannet, forbi det stedet).

    Det husker jeg ikke helt nå, for å være ærlig.

    Men jeg kom meg ihvertfall videre bortover.

    Og var langt forbi Ulvika osv., da.

    Og var kanskje nesten ved Berger brygge da, som man kommer til, hvis man går langt nok, langs fjorden, den veien.

    (Nå er det kanskje en fjordsti der, eller noe.

    Så jeg var kanskje en pioneer, når det gjaldt å starte sånne naturstier, som det finnes masse av, nede i Nevlunghavn osv., mener jeg å ha sett, ihvertfall.

    (For å tulle litt)).

    Men men.

    Ikke langt fra Berger brygge sikkert, så fant jeg noe jeg trodde var en flåte.

    (Jeg var nok litt anspent, av å nesten bli fanga, i den ‘fella’ da, og nesten drukne der.

    Og var ikke vant, til å gå langs fjorden, den veien.

    Som er et område, som kunne være litt vanskelig å gå gjennom.

    Så det var egentlig en europall, som jeg så.

    (Som kanskje hadde falt av et skip da, og flytt iland, mellom Bergeråsen og Berger et sted da.

    Noe sånt).

    Men jeg skjønte ikke med en gang hva det her var.

    (Enda jo faren min og dem, hadde masse Europaller, som dem stabla sengedeler og esker og sånn på, borte på verkstedet deres, på Sand da.

    Så sånn var det).

    Jeg hadde blitt litt kjent, med Stefan og Daniel, (to mørkhårede gutter, litt yngre enn meg, som bodde i Ulvikveien), gjennom Tommy muligens.

    Så prata jeg med en av de, (Stefan vel, tror jeg, han eldste), dagen etter, eller noe.

    Og forklarte det, at jeg hadde funnet en flåte da, nede ved fjorden.

    Så dro jeg med han Stefan da.

    Så gikk vi like langt, borti der, igjen.

    (Det tok vel kanskje en drøy halvtime, eller noe, å gå dit.

    Noe sånt).

    Også sa han Stefan da, at ‘det der er en pall’.

    (Og ikke en flåte da).

    Da så jo jeg det og.

    Men jeg var kanskje ikke vant til å finne ting, i fjordkanten da.

    Så sånn var det.

    Men en sånn Europall, er jo verdt en del i pant, har jeg lært etter å ha jobbet som butikksjef, i Rimi.

    Jeg mener at vi telte de, da vi hadde varetellinger, i Rimi, og skreiv opp en verdi på mellom 100 og 200 kroner, på de kanskje.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil da).

    Men men.

    Så noen fant kanskje den pallen seinere, og panta den, inne i Drammen, eller noe, kanskje.

    Det hadde kanskje vært mulig.

    (Selv om det kanskje hadde vært litt vel mye stress).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon, sa også en gang forresten, til meg det, om sønnen hans Tommy, (min fetter da).

    At Tommy så så mye på svensk TV, (barne-TV da), siden vi hadde fellesanlegg, på Bergeråsen, med to svenske og en norsk TV-kanal, (vi fikk inn alle de tre kanalene omtrent like bra, på TV-ene våre vel, vil jeg si, uten noe skurr, eller noe. Men men).

    Tommy så så mye, på svensk TV, sa Håkon, at Tommy sa ‘groda’ istedet for ‘frosk’.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og onkel Håkon, var også litt svensk.

    For både faren min og onkel Håkon, hadde Walkie-talkie-er.

    (Som var 70-tallets svar på internett-chatting kanskje).

    Og faren min kalte seg for ‘Snekkern på Bergeråsen’.

    Så hvis noen ville prate med faren min, på Walkie Talkie da, (som faren min hadde stående, i Hellinga 7B).

    Så måtte de rope på en åpen kanal da, (som alle kunne høre på).

    (Kanal 3 vel).

    ‘Snekkern på Bergeråsen, Snekkern på Bergeråsen, kan du høre meg?’.

    Noe sånt.

    Og hva kalte Håkon seg, på Walkie-talkie-nettet?

    Jo, han kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’.

    Jeg spurte Håkon en gang, om hvorfor han kalte seg Anka.

    (Eller om det var faren min jeg spurte).

    Jo, det var fordi at Donald Duck het Kalle Anka, på svensk.

    Så det var noe svensk med både Tommy og Håkon, må man vel si.

    Eller kanskje noe østlig?

    Håkon pleide seinere på 80-tallet, (etter denne Jugoslavia-ferien, som alle tre sønnene til Ågot og Øivind var med på, å dra med kjærring og ungær, (som Håkon sier), til Romania vel.

    (Eller om det var Bulgaria).

    Og der hadde han blitt bedt med hjem til en lokal familie, husker jeg at Håkon fortalte.

    Dette var vel før jernteppet falt, så det var litt spesielt, og nesten litt som å være spion, husker jeg nesten at jeg tenkte, når Håkon fortalte om den her øst-europeiske bekjentskapet da, som han hadde skaffet seg og familien sin.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev at vi hadde felles TV-antenne, på Bergeråsen, som ble kalt for fellesanlegg.

    Og det fellesanlegget, det ble eiet, av Bergeråsen Vel, mener jeg.

    Og der ville ikke faren min være medlem, av en eller annen grunn.

    Så han betalte ikke avgifta til Vel-et da.

    Ihvertfall ikke da jeg bodde i faren min sin leilighet, i Leirfaret 4B, husker jeg.

    Men men.

    Så faren min var litt sånn snål kanskje, han stemte Fremskrittspartiet, allerede da de var et lite fire prosent-parti, på begynnelsen av 80-tallet, og betalte ikke Vel-avgifta, og lot sønnen sin bo alene og snøyt på skatten vel, og sånn da.

    Men men.

    Så det var nesten sånn, at det var litt vanskelig å ta faren min helt seriøst, husker jeg.

    Han drakk også hver kveld, (jeg kan ikke huske en kveld han ikke drakk, ihvertfall), og var kanskje litt som Fleksnes da.

    Hva vet jeg.

    (Hvis han ikke bare later som at han er litt som Fleksnes da, men kanskje er veldig smart og lur, og later som at han er litt dum, noen ganger.

    Hvem vet.

    Men men.

    At han er litt slu liksom.

    Jeg er ikke helt sikker, for å være ærlig.

    Men men).

    En gang fortalte faren min, at før Håkon ble atten år, så kjørte de, (og onkel Runar vel, som da var enda yngre), til Sverige, i en bruktbil da antagelig, som faren min vel hadde da.

    Også hadde faren min latt Håkon kjøre bilen, (av en eller annen grunn).

    Også kom politiet bak dem.

    Og da måtte han og Håkon, bytte plass, i bilen, mens dem kjørte.

    For Håkon hadde jo ikke førerkort.

    Så hvorfor faren min lot Håkon kjøre, det veit jeg ikke.

    Men faren min hadde kanskje kjørt langt da, så han var kanskje trøtt.

    Hva vet jeg.

    Og hva de gjorde i Sverige?

    Jo, de var sånne ‘raggare’, tror jeg, (en form for råner vel?), som det var ganske populært å være, på 60-tallet vel.

    Så sånn var det.

    Så de kjørte vel bare rundt for moro skyld da, tror jeg, og kanskje for å drikke og feste og møte damer og sånn kanskje da.

    Hvem vet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Jeg kom også på det, at fra da jeg bodde på Bergeråsen, så husker jeg at de gutta på ungdomsskolen, osv., de brukte et uttrykk, som het ‘å ta en stille Anders’, var det vel, (om å runke da).

    Så det kan kanskje ha vært, på grunn av den episoden, som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene.

    Nemlig om den gangen, som Anders Røkås, satt med ‘bennern’, i guttegarderoben, på Berger skole, når vi andre kom inn fra Ballspil-valgfag-klassen, (eller om det var en delt gymtime, jeg husker ikke det helt).

    Det tenkte jeg på nå, tilfeldigvis, at det kanskje kunne ha vært fra den episoden, som det uttrykket stammer.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev også om det, at når man fisket makrell osv., fra en båt, som lå ankret da, utenfor Ulvikfjellet, for eksempel.

    At man skulle la søkket synke til bunnen av fjorden, og så dra det 2-3 armlengder, eller alen opp.

    Men det heter ikke ‘alen’, kom jeg på nå, tidligere i dag vel.

    Det heter ‘favner’.

    Så da var jeg litt dum, og dreit meg ut litt vel, når jeg skrev ‘alen’ istedet da.

    Men det er over tjue år siden, at jeg har vært ute med båt, på Drammensfjorden, (eller andre steder), for å fiske og sånn da.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Så jeg tror ikke jeg klarer å knyte halvstikk lenger.

    Det var en knute, som faren min lærte meg, for å fortøye båten da.

    Men det er også over tjue år siden, at jeg knøyt en sånn knute.

    (Og en gang, så ble båten til Haldis knust, noe jeg skal skrive mer om seinere, etter at jeg brukte båten sist vel.

    Selv om det var etter at sesongen var ferdig, (fant jeg ut, da jeg leste om den kjente høststormen, i Aftenpostens Tekstarkiv), så faren min burde kanskje ha tatt opp båten da.

    Men men).

    Faren min brant forresten også bråte en gang, borte på ‘Jordet til Lersbryggen’, (ved huset til farmora mi), på Sand, husker jeg, en gang midt på 80-tallet vel.

    Dette kom jeg på, når jeg leste det jeg skrev i går, igjen, etter at jeg publiserte det kapittelet, fra en PC, på biblioteket, her i Sunderland, tidligere idag da.

    Så sånn var det.

    Det stod også en lang stund vel, noen tønner, ikke langt fra inngangen til verkstedet vel, som jeg ikke fikk lov til å røre, på begynnelsen av 80-tallet, (var det vel), husker jeg at faren min sa.

    (Uten at jeg egentlig skjønte, hva som var i de tønnene.

    Men det var kanskje innholdet i de, som faren min brant, borte på det jordet da, litt ut på kvelden, en høstdag kanskje.

    For jeg mener det hadde begynt å bli litt mørkt.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så over til selve Jugoslavia-ferien.

    I forkant av ferien, så hadde faren min, dratt meg med, til en klesbutikk, i Storgata, i Svelvik, (ikke langt fra ungdomsskolen vel), og jeg hadde fått blant annet, en hvit t-skjorte, med blått Moskva-OL-trykk.

    For det var sommer-OL, i Russland, den sommeren, som vi dro til Jugoslavia da.

    Det var kanskje litt rart, at jeg fikk Moskva-OL t-skjorte, i og med, at Norge vel boikottet det OL-et, (sammen med de fleste andre NATO-land vel), pga. den forrige krigen i Afganistan vel, mellom Sovjet og afganske fjellkrigere vel, (støttet av USA vel), som Sovjet etterhvert tapte vel.

    Sovjet gikk inn i Afganistan, like etter at jeg flyttet til faren min, mener jeg.

    Og en annen ting, som var i nyhetene på den tiden, var det at Shaen av Iran, ble styrtet, og Ayatolla Khomeini, dro til Iran, fra Paris, (hvor han levde i eksil), og tok over makten i Iran da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min, måtte ofte jobbe overtid, på familien vår sitt verksted, har jeg skrevet om, i et av de forrige kapitlene.

    Og så også i denne ferien.

    Runars familie, Håkons familie og Stenberg-familien, (det var Roger Stenberg, med kone, (som jeg ikke husker navnet på nå vel), og døtrene Hege, (som var et år eldre enn meg vel), og Gry, (som gikk i klassen min).

    Disse skulle bo i telt, nede på en campingplass, i Jugoslavia.

    Dette var på Istra-halvøya, (ikke langt fra grensen til Italia), og jeg lurer på om byen het Rovinj.

    Noe sånt.

    Men men.

    Runar, Håkon og Roger og dem, begynte å kjøre ned til Jugoslavia, en dag eller to, før oss vel.

    For det var en levering, som faren min måtte gjøre ferdig.

    Før Håkon og dem kjørte nedover, så hadde jeg prata litt med han, om ferieturen, (som jeg gleda meg til da), i stua til Ågot og Øivind, mens han hadde pause kanskje da, fra verkstedet.

    Jeg hadde jo vært i Tivoli, i København, med mora mi og Arne Thomassen, sommeren 1978 vel, (altså to år før det her), som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Og faren min visste kanskje ikke dette da, at jeg hadde vært der, men sa noe om det, til meg vel, at vi kanskje skulle i Tivoli, i København, på veien ned til Jugoslavia.

    Så nevnte jeg det til Håkon da, en gang faren min var nede på verkstedet, og jobba vel.

    Og da sa Håkon det, at det var et mye artigere tivoli, litt utenfor København, enn det kjedelige, (og gammeldagse vel), tivoliet, som var i København sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    (Uten at jeg vet om Håkon og dem kjørte innom det tivoliet, på veien ned til Jugoslavia, for faren min, Haldis, Christell og jeg, vi dro altså for oss selv da, en dag eller to, etter de andre.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så en sommer ettermiddag vel, så satt Christell og jeg, og venta, på at vi skulle starte kjøreturen da, nedover mot Jugoslavia, på tunet, (må man vel kanskje kalle det området), mellom huset til Ågot og verkstedet da.

    Vi satt i baksetet, på min fars første amerikaneske stasjonsvogn, (mener jeg det var, ihvertfall).

    Han fikk en ny sånn stasjonsvogn, seinere vel, som var stort sett lik.

    Det som var bedre, på den nye amerikanske Ford stasjonsvogna, som faren min hadde, fram til han fikk seg en ny Mercedes 230E vel, rundt 1984 vel.

    Det var det, at på den andre amerikaneren, så var det noen små seter, helt bakerst, som kunne slås opp, og 2-3 unger kunne sitte der da, i en slags sofagruppe, eller noe.

    Så den bilen var nesten som en minibuss, må man vel kanskje si.

    Faren min pleide å registrere de amerikanerne sine, i Sandvika, mener jeg han sa.

    For tollerne var greiere der vel, enn i Drammen og Oslo da.

    Noe sånt var det vel, at faren min sa vel.

    Så det var mulig, at det var DE-skilter, på de her første to amerikanerne, til faren min, (som jeg vel også hadde på en Toyota HiAce en gang, som jeg skal skrive mer om seinere).

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg spurte Christell, (i baksetet der da), om ‘de’ skulle innom Tivoli i København da.

    (Jeg mente Haldis og Christell, siden jeg ikke regna oss for å være en familie, egentlig.

    Jeg var ikke så vant til Christell og Haldis, for faren min hadde bare kjent dem, i et par-tre måneder vel.

    Og jeg hadde vel bare vært på besøk hos dem, en fire-fem ganger kanskje.

    Noe sånt vel.

    Og likte ikke det her noe særlig, at jeg måtte bo alene, og ikke fikk bo nede hos faren min og Haldis og dem heller da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    ‘Jeg vet ikke’, svarte Christell da.

    Så satt vi der, i noen minutter til da, og venta da.

    Og faren min og Haldis, de dukka ikke opp der.

    Og plutselig så smatt Christell ut av bilen og inn i huset til Ågot, og fortalte det, at hu var sulten, til Ågot.

    (Det var kanskje litt knytt stemning, mellom oss, i bilen, siden jeg sa ‘dere’ enda vi vel egentlig var ‘oss’, ihvertfall på den ferien men.

    Men men).

    Ågot spurte Christell, om hun ville ha brødskive, (Ågot sitt gode, hjemmebakte brød), med skinkeost.

    Og det ville Christell ha, husker jeg.

    Jeg visste ikke helt, hva jeg skulle synes om det her, at Christell fikk mat av farmora mi, osv.

    (Hu og Haldis og dem, hadde jo allerede ‘rappa’ faren min, for å si det sånn).

    Så jeg fløy ut på den andre siden av huset til Ågot, og sparka fotballen min, en del ganger, hardt i kjellermuren da.

    For å få ut litt spenning og vel aggresjon da.

    (Siden jeg syntes det, at Christell kanskje var litt frekk da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kjørte vi da.

    Jeg hadde noen mynter, fra da onkel Runar, faren min og meg, var i Kiel, noen måneder før vel.

    Og jeg hadde vel også funnet noen andre utenlandske mynter, i skuffene, i reolen til faren min.

    Noe sånt.

    (Og jeg hadde kanskje noen mynter fra Danmarksturen, med mora mi og Arne Thomassen, to år tidligere.

    Selv om jeg tviler litt på det egentlig men, de myntene var nok fra tida jeg hadde bodd hos faren min, tror jeg.

    Men men).

    Jeg prøvde å finne på noe å gjøre, i baksetet av bilen.

    Og jeg spurte Christell, om hun ville bli med, på å kaste mynt eller kron, eller noe.

    Men da fikk jeg klage fra faren min da, at det ikke var noe populært, (av en eller annen grunn).

    Det er mulig at Christell ble med å spille mynt eller kron, (eller hva det var), likevel.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Vi kjørte til Helsingborg, husker jeg.

    Og vi startet ganske sent, så den første overnattingen, den var mellom Gøteborg og Helsingborg, mener jeg.

    På et ganske anonymt motell, eller noe, vel.

    Dagen etter, så diskuterte faren min og Haldis, og de ble enige om det, at vi skulle dra innom hu jenta, som jeg skrev om i et tidligere kapittel, at Ågot hadde sagt om, at hu var så forelska, i onkel Håkon, at hu klatra opp i et tre, og ble der hele natta.

    Så sånn var det.

    De bodde i en ‘betong-forstad’, vil jeg si, til København.

    Vi ringte på, og fikk komme inn i leiligheten deres da, som var i en blokk da, noe lignende av i Groruddalen kanskje.

    Så sånn var det.

    Hun jenta, var blitt en dame, i 30-årene vel, da, og hun bodde der sammen med en danske vel.

    Jeg syntes det var litt kjedelig der, og da foreslo noen at jeg kunne gå i butikken, hvis jeg ville.

    Og Haldis lurte på om Christell ville være med, og det ville hun visst.

    Vi gikk bare hundre meter, eller noe, så var vi i en Coop-butikk, eller noe, vel.

    Jeg syntes det var artig, å se, i danske butikker, for de hadde andre varer da, enn de norske hadde.

    Jeg gikk rundt der, og fant en vannpistol, i grønn plast vel, og et dansk Donald Duck da, (som het Anders And), og jeg kjøpte også et sånt pinne-is-sett, som man skulle blande melk eller vann i, og fryse vel.

    Noe sånt.

    Christell kjøpte en ting vel, (etter en god stund. Jeg lot henne gå rundt i butikken der aleine. Hun var jo drøye to år yngre enn meg, som fylte ti år, den sommeren, så jeg hadde vel liksom ansvaret for henne der da, i den butikken, vel. Men men).

    Men men.

    I bilen, så virka jeg litt dum, siden jeg hadde kjøpt et sånt is-sett, viste det seg, som man trengte fryser til.

    (Vi hadde jo ikke det i bilen, for å si det sånn.

    Så det is-settet bare kasta jeg vel.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi kjørte til en ny ferje-havn, (muligens for ferja til Puttgarten, tror jeg).

    Der gikk det en eldre brite, på fortauet, når vi kjørte til ferjeleiet.

    Det var en engelsk lord, eller noe, mente faren min.

    (Han hadde vel flosshatt, osv., tror jeg.

    Og faren min prata vel litt med han, tror jeg.

    Han hilste vel ihvertfall, ut av bilvinduet.

    Men men).

    På ferjeleiet, så var det mange biler.

    Det var juli måned, mener jeg, og sola steika.

    Jeg og Christell gikk rundt der, blant bilene osv., før bilene begynte å kjøre da.

    Jeg gikk rundt med den grønne vannpistolen min, og plutselig, så dukka det opp en tysker, i 20-30 åra kanskje, som hadde et forfærdelig brannsår, på armen, og som sa ‘wasser, wasser’, vel.

    Så jeg skjønte ikke hva annet jeg kunne gjøre, enn å sprute vann, med vannpistolen min, på brannsåret hans da.

    Tyskeren ble fornøyd, etter to-tre vanlige sprut med vannpistolen vel.

    Så det var ikke så mye vann han trengte, for å roe ned brannsåret sitt, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Mens jeg stod og spruta, med vannpistolen min, på brannsåret, (som dekket ganske mye av armen), til han tyskeren, så gikk Christell tilbake, til faren min og Haldis, i bilen.

    Jeg gikk også tilbake, etter at han tyskeren var fornøyd da.

    Men da lurer jeg på om Christell hadde sagt noe ‘dritt’, om meg, eller noe, for da var faren min sur på meg, virka det som for meg, ihvertfall.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så kom vi over til Tyskland, og vi stoppa på bensinstasjoner, langs Autobahn, husker jeg, hvor de hadde mye artig godteri, som de ikke hadde i Norge da.

    Jeg kjøpte vel stort sett cola, på flaske stort sett vel, (selv om de vel hadde bokser, i Italia, lurer jeg på ihverfall), og forskjellig godteri da.

    For hvert land vi kjørte inn i, så fikk jeg mast meg til, å få litt penger da, (kanskje tilsvarende 10-20 kroner), i det landets valuta da.

    Og det var ikke sånn som i våre dager, at nesten alle landene hadde Euro.

    Neida, i Tyskland, så hadde de på denne tiden tyske mark.

    I Italia hadde de Lire, og i Østerrike, så hadde de Schilling.

    (Vi kjørte en annen vei, enn Runar og Håkon og dem gjorde, ned til Jugoslavia.

    De kjørte vel rett fra Tyskland til Italia, mens vi kjørte innom Østerrike, etter Tyskland, mener jeg det må ha vært.

    Vi var ihvertfall i Østerrike, husker jeg, og det tror jeg ikke de andre var, for å si det sånn.

    Men men).

    Den andre natten, så lå vi over, i et gammel murbygning, eller noe vel.

    Faren min sa det, husker jeg, da vi hadde lagt oss.

    (Faren min, Haldis og Christell lå i dobbelsenga der, mens jeg lå i en enkeltseng som stod langs den veggen, som var ovenfor fotenden vel, av senga deres da.

    Noe sånt).

    Det siste som ble sagt, før vi sovnet den natten, var vel det faren min sa, om at jeg lå på den plassen, hvor de kasta beinrester og sånn, fra maten, i gamle dager, i den middelalderbygningen da, (eller hva det var).

    Jeg bare syntes det var som en morsom vits, husker jeg, og så sovna jeg vel, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den tredje dagen, så kjørte vi videre på Autobahn.

    (Tyskland er et ganske langt land, fra fra nord til syd, må jeg si.

    men men).

    Vi kjørte innom en restaurant nord i Tyskland, dagen før vel.

    Som jeg glemte å skrive om vel.

    Etter at vi tok ferja til Puttgarten vel.

    (Det var en sending fra sommer-OL, i Moskva, husker jeg, på TV-en som stod på, i et hjørne vel, av den kroa, eller kafeteriaen da).

    Og jeg gikk på do, husker jeg.

    Og jeg var glad i automater og sånt.

    Så jeg la noen penger, på en ballong-automat, (eller noe), som var på doen der.

    Og begynte å blåse opp den ene ballongen da, mens vi gikk ut i bilen igjen, etter at alle var ferdige med å spise.

    Haldis spurte om jeg visste hva de ballongene egentlig var.

    Men jeg svarte ‘nei’ da.

    Det var noe greier som menn hadde på tissen, (når de hadde sex), sa Haldis, (mens hu lo eller smilte litt vel).

    Altså kondomer da, som jeg seinere har lært meg, at er det riktige navnet, på sånne ‘ballonger’ da.

    Men men.

    Så det var jo så driti ut, for å si det sånn.

    Men men.

    Da sa jeg bare ‘æsj’, (eller noe), og kasta de rare ballongene ut av vinduet på bilen, når vi starta å kjøre igjen, var det vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når vi var ferdige å kjøre for dagen, den tredje dagen, så var vi fremdeles i Tyskland, som sagt.

    Denne gang lenger sør i Tyskland, naturlig nok.

    Vi overnattet på et litt mer moderne sted, denne gangen.

    Da vi gikk inn på rommet, så gikk Christell og jeg først inn.

    Og vi reagerte med en gang, da vi så hvordan lesestoff, som hotellet hadde liggende framme, for gjestene sine.

    Det var ‘Das Beste’.

    Og ‘das’, det reagerte både Christell og jeg litt på da.

    For det var jo et fy-ord, mer eller mindre, for å si det sånn.

    Men men.

    Både Christell og jeg, fikk ti tyske mark vel, (eller noe), av faren min, for å gå å spille, på automatene, som det var veldig mange av faktisk, (kanskje 10-20 stykker), i en hall, like ved kafeteriaen, eller restauranten, på hotellet.

    (Vi fikk vel beskjed om å bli borte en time eller to vel, mener jeg å huske litt vagt vel.

    Noe sånt).

    Så vi spilte på enarmede banditter osv., da.

    10 tyske mark, det var cirka 30 kroner vel, på den tiden.

    Drøye 30 kroner vel.

    Noe sånt.

    Så det var ganske mye penger, på den tiden.

    Men men.

    Men de kunne forsvinne fort, på sånne automater da.

    Jeg ble litt lei av automater, og prøvde å kjøpe brus der, i restauranten, (som var rimelig folketom da).

    Jeg hadde jo lært hva ‘vann’ var, og jeg viste at i Norge, så ble brus også kalt for mineralvann, (fra å ha lest på etikettene til Villa Farris, eller noe, i Norge da. Men men).

    Så jeg spurte om ‘mineral vasser’, eller noe.

    Og han kelneren, (en mann i 40-50 årene), spurte om jeg sa ‘mineralenvasser’ vel.

    Noe sånt.

    Og da skjønte han at jeg skulle ha noe brus-aktige greier da.

    Og jeg klarte kanskje å kjøpe en flaske cola, hvis jeg ikke endte opp med en flaske selters, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så husker jeg vel ikke noe mer fra den dagen.

    Det er mulig at vi spiste middag, på en kro, før vi dro til det her hotellet, (eller motellet), eller hva det var.

    (Et ganske hyggelig sted var det vel, tror jeg.

    Selv om det kanskje var litt mange automater der.

    Det er mulig.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker at vi kjørte, på Autobahn, rett utenfor Munchen, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    (Jeg husker at vi kjørte forbi Frankfurt og Stutgart, og de byene der).

    Så kjørte vi vel til Østerrike, mener jeg.

    Ikke til Wien, men til i nærheten av Salzburg, mener jeg.

    Først må jeg skrive litt mer om, hvordan det så ut, et stykke sørover i Tyskland, hvor vi havnet etterhvert vel.

    Vi var kanskje i Tyrol, eller noe.

    Jeg er ikke helt sikker.

    Men på mange høyder, så lå det et slott, eller en borg da, fra middelalderen sikkert.

    Det var flust av sånne slott, vil jeg si.

    Det var ganske morsomt å se på, husker jeg.

    Nesten som i en film, eller noe.

    Men men.

    Så kjørte vi inn i Østerrike.

    Og jeg syntes det var artig, å stoppe, i hvert land, og kjøpe noe lokalt godteri da.

    Så vi stoppa på en butikk/kafeteria, som ligna nesten litt på kafeen, på Berger, (den butikken lå på toppen av en bakke vel, på samme måte som Berger-kafeen da, hvis jeg husker riktig. Men men).

    (Bortsett fra at Berger-kafeen ikke hadde matbutikk-del da).

    Før vi gikk inn der, så ga faren min Christell og meg, beskjed om det, at vi måtte si ‘danke shøn’, når vi fikk tilbake penger.

    Dette understreket faren min, husker jeg.

    Så gikk vi inn i butikken.

    Jeg fant noe kinder-godteri, eller noe sånt, kanskje.

    Noe sånt.

    Men så var det en TV, inne i kafeteria-delen, av den ganske hyggelige og rolige butikken da.

    Og der var det reklame, for noe halspastiller, kanskje, (hvis jeg skulle gjette).

    Man kunne se det, at en alpinist, kjørte slalom, ned en slalombakke da.

    Og jeg, som var fra Bergeråsen, hvor vi bare hadde norsk TV, svensk TV 1 og svensk TV 2.

    Jeg hadde jo aldri sett TV-reklame før.

    Og syntes at det var interessant.

    Det måtte jeg nesten kikke litt på, syntes jeg.

    Og stod der kanskje i et minutt eller to da, og så på de forskjellige reklamene, som rullet over TV-skjermen da.

    (For jeg skjønte at det var TV-reklame, for jeg hadde hørt om det, kanskje hos Ågot og Øivind, eller noe, at det fantes noe som het TV-reklame da.

    Så sånn var det).

    Og så kom Christell, (som først hadde gått ut i bilen), tilbake inn i butikken igjen, og maste på meg da, om at jeg måtte forte meg.

    (Ikke skjønner jeg hvorfor de andre var så stressa, når det gjaldt den butikken.

    Det var jo ikke lang tid, som de reklamene tok.

    Og på bensinstasjonene på Autobahn, så fikk vi ikke beskjed om det vel, at det var viktig, at vi sa ‘danke schøn’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi kjørte gjennom en del tunneller, på ganske lite trafikerte veier vel, (ihvertfall iforhold til Autobahn da).

    Ihvertfall en tunnell, husker jeg, hadde uthogde ‘vinduer’, ut mot en dal da.

    Så man kunne se naturen utenfor, selv om vi var inni tunnellen da.

    Så det var veldig artig husker jeg, og denne delen av kjøreturen, var en fin naturopplevelse må jeg si, (ihvertfall når man tenker på det, at det var mange fine, gammeldagse sånne slott og borger man kunne se, omtrent overalt, ihvertfall i et område, sør i Tyskland vel, som jeg husker enda da. Men men).

    Det var også sånn, at det var mange vanlige tunneller, på den veier vi kjørte gjennom Østerrike og.

    Og en gang, så var det sånn, (husker jeg), at det regnet, i den dalen, som tunnellen startet i da.

    Og da vi kom ut av tunnellen, så var vi i en annen dal, hvor det var solskinn da.

    (Dette husker jeg også, at Christell kommenterte om, høyt i bilen da.

    Men men).

    Vi overnattet ikke i Østerrike.

    Østerrike strakk seg ikke så langt, fra nord til syd, som Tyskland, (vil jeg si), og vi stoppet vel bare i den butikken, som jeg forklarte om ovenfor, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var vel det.

    Så kom vi til Italia, mener jeg.

    I Italia, så kjørte vi på en motorvei, som minnet litt om Autobahn vel.

    Det var kø på motorveien, og vi sneglet oss ganske sakte avgårde, i perioder.

    Faren min kjørte ikke så fort på Autobahn egentlig.

    Jeg husker det, at en mil, tok cirka 10 minutter, å kjøre.

    (Eller om det var fem minutter.

    Det var noe sånt.

    For det var en klokke, på dashbordet foran i bilen, husker jeg, som jeg så på, fra baksetet da).

    Så vi kjørte cirka i 100 kilometer i timen vel, på autobahn da.

    Vi havnet nesten i en ulykke, hvor en motorsykkel gikk overende vel, den andre dagen i Tyskland vel.

    Så etter dette, så tror jeg det, at faren min kjørte litt saktere.

    (Selv om vi egentlig vel syntes at det hadde vært morsomt å ta igjen Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem, som startet en dag før oss vel.

    Så sånn var det).

    Men men.

    I Italia, så stoppet vi ved en veikro, som var bygget over motorveien, tror jeg.

    Noe sånt.

    Damene som jobba i kafeterian der, virka litt sure, mener jeg å huske.

    Og nesten alle italienere, hadde forresten ganske små biler, husker jeg, (kanskje mye Fiat-er), og skiltene var svarte vel.

    Og man kunne ikke se mye natur, langs motorveien.

    Dette var på Po-sletta kanskje, eller noe, og det var bygget svære murer, langs motorveien, med kilometervis vel, med reklameplakater da.

    Så sånn var det.

    Noe sånt.

    Jeg kjøpte vel cola etterhvert da, i den restauranten.

    (Jeg hadde ikke helt fått smak på pizza og hamburgere og sånn ennå, på den tiden.

    Men jeg var vel mest glad i godteri og potetgull og cola da.

    Og var kanskje litt likegyldig til god middagsmat, som jeg nok er mer glad i nå da, i forhold.

    Men men).

    Christell kjøpte fanta, (på boks, muligens vel).

    Og hu sa det, husker jeg, at Fanta smakte forskjellig, i de forskjellige landene, som vi kjørte igjennom.

    Men men.

    (Hu sa det på en litt klagete måte vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Vi stoppet heller ikke i Italia, for natten, men kjørte bare videre, gjennom Nord-Italia da.

    Vi kom så inn i Jugoslavia, og kjørte først feil vel, mot Sarajevo, (hvor det vel hadde vært vinter-OL, noen måneder før.

    Noe sånt).

    Vi havnet inn i et forferdelig tordenvær, husker jeg.

    Så fant vi etterhvert tilbake til riktig vei da.

    Det ble etterhvert mørkt, og vi fant et hotell, hvor det var fullt.

    (Seinere så prata Runar og faren min, om at de hadde tatt inn på det hotellet, i Nord-Jugoslavia, og at det må ha vært dem, som fikk de siste rommene der.

    Så vi tok altså igjen Runar og dem da, (noe jeg gjorde et poeng av, ovenfor Runar da), etter at vi hadde kjørt i fire dager vel, og de i fem dager da.

    Noe sånt.

    Men men).

    Vi kjørte så til et annet, litt mindre hotell vel, med en fin ute-restaurant vel.

    Der kjøpte vi hummer, mener jeg å huske, og koste oss med god mat, osv. da.

    (Vi var vel litt glade, for at vi var framme, i Jugoslavia).

    Dagen etter, så kjørte vi til turistinformasjonen, i Rovinj da, (het det vel).

    Faren min sa sånn, at ‘we are’, også gjorde han noe tegn, tror jeg.

    (Jeg mener å huske at det var sånn, ihvertfall).

    Vi skulle ikke bo på campingplass, sånn som Runar og Håkon og Stenberg-familien og dem.

    Det ville ikke faren min, og vi hadde ikke med telt, eller noe sånt.

    Vi leide en leilighet, av en jugoslavisk familie, som bodde vegg-i-vegg med oss, et lite stykke ute på landet, utenfor Rovinj da.

    Noe sånt.

    Faren min kjøpte en sommerfuglhov til meg, den første dagen vår der, mener jeg.

    Og den første dagen, så gikk jeg rundt og fanga sommerfugler der, mener jeg, på noen landeveier, like ved der vi bodde da.

    Det var en eng der, som var full av fine sommerfugler.

    (Mye finere enn de som var på Jordet til Lersbryggen, for å si det sånn).

    Dette stedet kunne kanskje minne litt om Sand, hvor Ågot og Øivind bodde.

    Bortsett fra at jeg ikke kunne huske det, at de hadde noen butikker der vel.

    Før jeg ble sendt for å fange sommerfugler vel, så hadde forresten jeg og sønnen til den jugoslaviske familien, som vi leide av, krig, med vannpistoler.

    Jeg hadde jo den grønne vannpistolen, som jeg hadde kjøpt i Danmark, og han jugoslaviske gutten, hadde en svart vannpistol, som så ut som en Smith & Wesson-revolver vel, fra det ville vesten-tiden da.

    (Mens min vannpistol, så mer moderne ut vel, som en Glock kanskje, som de bruker av pistoler i Forsvaret da, (ihvertfall mens jeg var der).

    Noe sånt).

    Han jugoslaviske gutten, sin vannpistol, så ut som om den var laget av noe hard gummi nesten, eller noe, kanskje.

    Mens min vannpistol var laget av hardplast da, husker jeg.

    (Jeg har jobbet innen emballasjeindustrien, for Packaging Europe, fra Liverpool, så jeg mener at det materialet, som vannpistolen min var laget i, kanskje var HDPE, eller hva det heter.

    Noe sånt.

    (Eller kanskje jeg husker feil, jeg begynner å bli litt rusten på de emballasje-materialene nå.

    Men men)).

    Han jugoslaviske gutten, spurte mens vi kriga, om jeg ville bytte vannpistol med han.

    Men det ville jeg ikke da.

    Den vannpistolen var jo ny da, så det ble litt dumt, syntes jeg.

    Og jeg var ikke så glad i ‘kommunist-ting’, jeg husker jeg syntes det, at Vesten og USA og NATO og sånn, var veldig bra.

    Og vi var jo redde for Sovjet og atomkrig, og sånn, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Så jeg ønska ikke å ha en sånn Østblokk-vannpistol da.

    Selv om folka der, vel virka ganske greie, i begynnelsen, ihvertfall.

    Hagen deres, var nesten som Ågot sin, på Sand, med blomsterbed, med blomster og planter da, rundt omkring.

    Jeg hadde jo sittet i baksetet, på den bilen, i fire dager vel.

    Så jeg var litt sånn stiv i kroppen, heter det vel.

    Så jeg klarte stadig å tråkke da, i noen av blomsterbedene, mens han jugoslaviske gutten, (som var på min alder), og meg, hadde vannpistol-krig da.

    Så sånn var det.

    Så det var litt flaut, for jeg pleide vel å ha bedre koordinasjon, når jeg var i Norge, og sånn, da.

    Men det var vel den lange kjøreturen, som hadde gjort det, at jeg var litt sånn keitete, eller klønete, heter det vel.

    Men men.

    Jeg hadde et sånt gammelt kikkert-etui, som vel var faren min sitt, som jeg ikke hadde kikkert i, men masse sånne reiseting og sånn da.

    Notisblokk og penger og sånn kanskje.

    Noe sånt.

    Så jeg ble sendt rundt, på en strand der, husker jeg, den første dagen, av faren min, med det kikkert-etuiet da, før vi dro til den leiligheten vel.

    Men men.

    Den andre dagen, i Jugoslavia, så gikk faren min, Christell, og jeg, rundt på campingplasser, og leita etter Runar og Håkon og dem.

    (Jeg tror at faren min hadde leita litt aleine, den første dagen, men ikke funnet dem.

    Noe sånt).

    Vi havna på en nudiststrand, og gikk og leita der.

    (Antagelig fordi at faren min, og jeg kanskje, syntes at det var morsomt da, med nudiststrand, som ihvertfall ikke jeg hadde sett før vel).

    Vi gikk opp en bakke der, oss tre, med meg i midten vel.

    (Med klær da).

    Og foran oss, så gikk det en naken slank dame, i slutten av tenårene kanskje, ved siden av en naken ungjente, i 10-11 års alderen kanskje.

    Jeg så litt på dem, og på faren min, som så like mye på ungjenta som hu dama vel.

    Men men.

    (De gikk jo kliss nakne, bare noen få meter foran oss, og opp en bakke, så vi kunne jo ikke unngå å se dem heller da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Vi gikk ut av campingen, og til et sted, med danserestaurant, eller noe.

    (Det var et sted med et utendørs dansegulv, sånn som jeg husker det, og over endene av dansegulvet, så var det bygget opp noen bjelker, som det var festet lyspærer, i alle regnbuens farger nesten, på da.

    De lyspærene var vel slått av da, men likevel).

    Faren vår forsvant inn på et diskotek, eller en bar der da, eller noe, mens han ba Christell og meg vente, ved en plen, utenfor.

    En høy kar, i 40-50 åra kanskje, observerte oss der, mener jeg å huske ganske klart.

    Og jeg husker det, at jeg så en fugl, som ikke klarte å fly, som gikk sakte rundt, på plenen der da.

    Jeg var litt var, for han høye mannen, med mørkt hår vel, og i dress vel.

    Så jeg var litt stressa da, siden faren min hadde forlatt Christell og meg, og ble borte en stund da.

    (Uten å si noe spesielt om hva han skulle vel).

    Christell så så fuglen, og tok opp den, husker jeg.

    Så sånn var det.

    (Da ble jeg litt irritert, siden jeg jo hadde sett den fuglen noen minutter før.

    Men jeg var litt for anspent, og prøvde å følge med på hva som skjedde da, der i Jugoslavia, hvor vi ikke kjente oss så veldig hjemme da.

    Men men.

    Jeg prøvde å holde maska, da Christell sa det, at hun hadde funnet en fugl.

    Men ble litt irritert inni meg da.

    Siden Christell fikk den fuglen da.

    Og ikke skjønte det, at jeg hadde sett den før henne.

    Men var rimelig stressa, på grunn av han høye karen, som så på oss da.

    Men men).

    Så dukka faren min opp igjen, og vi fortsatte å leite etter Runar og Håkon og dem, som vi fant ikke lang tid etter dette, faktisk.

    De bodde ikke på den nudiststranden, men på en ‘vanlig’ campingplass, ikke langt unna vel.

    Vi gikk nesten rett inn i dem.

    Dem bodde like ved butikken, på en veldig stor campingplass, med stor badestrand, og flere iskiosker, husker jeg.

    (Isen kalte vi for ‘vann-is’. Det skulle liksom være fløteis, men var kanskje noe margarin-is, eller noe, da.

    Hvem vet.

    Men det var ikke så mye annet å kjøpe på den campingplassen, hvor jeg var en god del, etterhvert, siden faren min lot meg være der, sammen med Runar og dem.

    Og den isen kjølte bra, så den gjorde litt nytte likevel vel.

    Jeg mener det kostet 10 dinarer, (eller noe), for en kule, (cirka en krone, i norske penger vel), og 20 dinarer, for to kuler da.

    Noe sånt).

    De solgte også Coca-Cola faktisk, i butikken der, og de hadde også Baltazar-tyggegummi, var det vel.

    Men ikke så mye annet artig kanskje, av godteri.

    Men men.

    Håkon og dem, og Stenberg-familien, bodde i naboteltene til Runar og dem.

    Så dem var nesten som en norsk koloni der da.

    Vi hadde vært i matbutikken, inne i Rovinj vel, dagen før da.

    Og det var noen ganske kjedelige ‘kommunist-butikker’ da.

    De hadde bare et slag potetgull, i hele Jugoslavia, tror jeg.

    Og det potetgullet, måtte man ha masse salt og pepper på, sa Håkon da, så ble det ‘allright’, sa han vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ove og Heidi og Susanne, (som bodde i Kolbotn eller Vestby da vel), og Lene og Tommy, og Hege og Gry Stenberg, (fra Bergeråsen), og Christell og meg da, vi var en svær, norsk ungegjeng der da, som løp rundt og herja nesten, på den campingplassen.

    Noen ganger gikk/løp vi rundt, når det var litt mørkt kanskje, for å se på dansegulvet kanskje, (eller om vi var rastløse), og reiv opp teltplugger og sånn, husker jeg, i mørket der da, om kveldene, husker jeg.

    Men men.

    Noen av de andre ungene, rappa vel litt i butikken der og, tror jeg.

    (Mener jeg at Ove snakka noe om, ihvertfall).

    Men det turte ikke jeg å gjøre der da, siden det var kommunistland da.

    Men men.

    Jeg fikk vel nok lommepenger av faren min og, tror jeg.

    Men men.

    Faren min, maste om det, at jeg måtte gå å bade der.

    Da jeg kom opp fra sjøen, (som var veldig salt), så var den t-skjorta mi, fra den klesbutikken i Svelvik, med Moskva-OL-trykk, borte, husker jeg.

    Jeg klarte ikke å finne den igjen, på stranda der.

    Så den hadde nok noen rappa, tror jeg.

    Og faren min ble rimelig sur, da han så at jeg hadde mista den.

    Men men.

    (Men hvorfor maste han om at jeg måtte gå å bade da?

    Det var jo ganske rart, må man vel si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg glemte å ta med noen ting som skjedde, de to første dagene der.

    Den første dagen vel, så dro faren min, Haldis, Christell og meg, til et hotell, hvor de hadde svømmebasseng utendørs, husker jeg, nærmere sentrum av Rovinj vel.

    Så sånn var det.

    Christell og jeg badet i bassenget.

    Christell hadde ikke fylt åtte år enda, og hadde ikke antydning til pupper husker jeg, så hu svømte bare i en bikinitruse, var det vel, (mener jeg å huske ihvertall, at hu ikke hadde noe overdel på, ihvertfall).

    Christell var veldig god til å svømme, for Haldis hadde tatt med Christell, på baby-svømming, i svømmebassenget, på Svelvik Ungdomsskole, da hun var liten, fortalte de der nede da, (eller om det var på veien ned).

    (For Christell hadde vel ikke begynt med svømming på skolen enda, for hun var vel ferdig med første klasse, og på Berger så begynte man vel med svømming i tredje klasse, den klassen som jeg nettopp var ferdig med da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi lekte i og ved bassenget, i flere timer vel.

    Det var varmt både i lufta og i bassenget, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Christell var veldig flink til å svømme.

    Jeg klarte også å svømme, men kanskje ikke like bra som Christell, det husker jeg ikke.

    Jeg syntes også at det var artig, å dukke, etter garderobeboks-nøkkelen min, i bassenget der, (var det vel, som jeg dykket etter).

    Men dykking, det prøvde ikke Christell seg på, tror jeg.

    Men men.

    Faren min og Haldis, de satt ved bassenget og bestilte drinker vel.

    Men til slutt, så ble vi vist bort, fra hotellets område, av en hotell-sjef, (må det vel ha vært), siden det bassenget bare var for hotellets gjester egentlig, (sånn som jeg skjønte det).

    Men men.

    Så på det hotellet, så var det veldig fint og hyggelig nesten, må man vel si.

    (Uten for mye trengsel i bassenget, og i området rundt bassenget da).

    Men vi var der bare den andre dagen da, (var det vel), siden vi ble vist bort da.

    Så det var litt ergelig, for å si det sånn.

    Da ble vi litt skuffet vel, for vi trivdes vel greit på det hotellet, alle av oss fire folka vel.

    Men men.

    En annen ting, som jeg glemte å ta med om.

    Det var da vi fant Runar og Håkon og Roger Stenberg, og dem, på campingen, den dagen Christell fant en fugl, som ikke kunne fly.

    Det som skjedde, det var jo at alle ungene, til Håkon, Runar og Roger Stenberg, syntes at den fuglen til Christell, var så artig.

    Så alle stod liksom i ring nesten, rundt Christell, og så på henne, og den fuglen da.

    Men plutselig, så fomlet Christell, og var klønete.

    Hu mista fuglen ned på bakken, eller noe, og la ikke merke til, hvor fuglen havnet, så hun klarte å klemme ihjel fuglen, (var det vel), ved at hun tråkket eller stod på knærna sine, og fikk fuglen under beina, eller noe sånt.

    (Jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan dette var, men Christell skadet eller drepte fuglen, ihvertfall, ikke med vilje, men ved å være klønete vel.

    Mens alle vi norske ungene der omtrent, stod rundt henne, og så på den fuglen da.

    Så den fuglen overlevde ikke dagen, for å si det sånn.

    Og da syntes jeg at Christell var litt klønete og uforsiktig.

    For jeg hadde jo sett den fuglen, (som gikk rundt på den plenen), først, så jeg syntes det, at den fuglen egentlig var litt min og.

    Men men.

    Så jeg kjefta litt på Christell da, siden hu kverka den fuglen der, ved å være klønete, husker jeg.

    Men men).

    Etter at vi hadde funnet Runar og Håkon og Roger Stenberg og dem, på den campingplassen, den andre eller tredje dagen der vel.

    Så skjedde det noe i hagen, til de folka som vi leide hos.

    Han sønnen i huset, som var på min alder, og som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, den første dagen der, etter at jeg kom ut av bilen.

    Han og noen andre, litt yngre unger vel, som pleide å leke i hagen der, hos den familien da.

    De skulle vise meg noe, en dag.

    Jeg prata jo hverken jugoslavisk, eller tysk, (som vel var andrespråket der, ihvertfall på den tiden vel).

    Og de skjønte jo ikke norsk.

    Så han gutten sa bare navnet mitt da, og smilte, og sa et jentenavn vel.

    Så jeg skjønte det, at nå kom det til å skje noe.

    Og plutselig så dukka det opp en helt naken jente, på min alder vel, (slank og brun vel), nederst i hagen deres.

    Han jugoslaviske gutten, som jeg hadde hatt vannpistolkrig med, presenterte meg for henne, og jeg ble bare stående der, og nesten måpe vel.

    For jeg var ikke vant til, fra hverken Bergeråsen, Vestmarka, Østre Halsen eller Larvik, at jenter i 9-10 års alderen vel, gikk rundt nakne da.

    På Hvittensand, så mener jeg det var sånn, at noen jenter i 6-7 års alderen kanskje, gikk rundt nakne.

    Men hu her jenta var enda et par-tre år eldre, enn det, og dette var jo i et Østblokk-land da, bak jernteppet og alt.

    (Selv om Jugoslavia, under en kjent president, ved navn Tito, vel gikk for å være et friere land, enn mange andre Østblokk-land vel.

    Det var ikke sånn, at vi var de eneste fra Vesten der.

    Neida, langtifra.

    Det var veldig mange tyske turister der også.

    Feite tyskere, som gikk og pissa i bassenget når de måtte på do, sa faren min.

    (En gang vi dro til et annet hotell der nede, hvor det var mye mer folk, og vel saltvann i bassengene, og ikke klorvann, som på det første hotellet vel.

    Men men).

    Men det er kanskje mulig at disse var mye øst-tyske, det har jeg ikke tenkt så mye på.

    Men men).

    Jeg har jo skrevet om det tidligere i denne boken, at mora vår, lot Pia og meg, gå nakne rundt på en øy, i skjærgården til Larvik, en gang vi bodde på Østre Halsen vel, og Arne Thomassen, hadde tatt med mora mi, søstera mi og meg, på en båttur da.

    Da lagde mora vår, (som jeg skrev om i et tidligere kapittel), hun lagde blomsterkranser, av noe prestekrager, eller noe, som Pia og meg, fikk satt på huene våre da, av mora vår, mens hu lo og sa at vi var ‘blomsterbarn’, og fikk oss til å gå rundt nakne der, med de blomsterkransene på hodet da, på den øya, utafor Østre Halsen der da.

    Men men.

    Så jeg trodde kanskje det, at hu jenta hadde en far kanskje, som var litt sånn, som mora mi var, når vi var på den øya da.

    Mora mi tulla nok mest med oss da, (vil jeg tippe ihvertall), under den episoden, på den øya, men jeg trodde at faren til hu jenta, kanskje var en mer seriøs hippie da.

    Og at han lot jentungen sin gå rundt naken, i hagene, bak husene, i nabolaget der nede, selv om hun var rundt 9-10 år kanskje.

    Og egentlig vel var for gammel til å gå rundt sånn helt naken.

    Men at faren ikke skjønte det da, og at de andre jugoslaviske ungene da, syntes at det var artig å vise fram hu nakne jenta da, til utenlandske unger da, som var der på ferie, med foreldrene sine, og kanskje fikk litt sjokk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg var litt redd for at faren til hun ‘hippie-jenta’, (jeg forestilte meg at han var en ganske svær og litt dum fyr kanskje, med masse skjegg kanskje, og ble litt redd for han), skulle få greie på det her da, at vi tulla med dattera hans.

    Så jeg gikk bort til Christell da, som stod litt lenger unna, hu nakne jenta, og stilte meg ved siden av henne, for å liksom markere, at vi var utenlandske da.

    Og ikke var vant til sånne her slanke ‘hippie-jenter’ da, som gikk rundt kliss nakne, i hagene til naboene da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle alle vi norske.

    Det vi si Runar og dem, Håkon og dem, Roger Stenberg og dem og faren min, Haldis, Christell og meg.

    Vi skulle på dagstur, til en by noen mil lengre sør, på Istra-halvøya, (i det som nå heter Kroatia), som heter Pula.

    (Et litt rart navn kanskje, som jeg husker at jeg reagerte på, siden det ligner veldig mye på et norsk ord, for sex da.

    Men men.

    Og Rovin, det er jo nesten som ‘røven’, så jeg skjønner nesten det, at onkel Runar, var det vel, lo høyt, og litt rått vel, (mener jeg å huske), en del ganger, da han og faren min, satt hos Ågot, med et kart foran seg vel, og noen øl, en fredagskveld vel, og planla den her turen da.

    Men men).

    Av en eller annen grunn, så skulle jeg reise sammen med Runar og dem, ned til Pula da.

    (Og ikke sammen med faren min og dem.

    Men men).

    Runar hadde nettopp kjøpt seg en ny Gelendevagen, (en firehjulsdrevet Mercedes-type, en såkalt ‘børstraktor’, som de ble kalt på 80-tallet, siden aksjemeglere pleide å bruke dem, til hytta vel), som var registrert som minibuss vel).

    Det er mulig at det var den bilen som vi kjørte med, til Pula.

    Jeg tror nesten det, selv om jeg ikke tørr å si noe sikkert.

    Jeg husker at faren min testkjørte den Gelendevagen-bilen, da den var ny, vinteren før, på Sand.

    Runar satt foran, og Ove og Heidi, og meg, var det vel, satt baki bilen vel.

    Faren min kjørte opp en bratt og snøfylt uasfaltert vei, opp til Birkerbeinerhytta der da.

    (En hytte som jeg har lest på nettet, at ble bygget av fagforeningen til en papirfabrikk i Krokstadelva vel.

    Men som ble forært til idrettsklubben der, Birkebeineren, da papirfabrikken gikk konkurs.

    Og Birkebeineren har vel ganske nylig solgt den hytta, mener jeg å ha lest, etter at den har falt i populæritet, leste jeg på nettet.

    Men Sand/Kroksåsen, det nok et ganske populært feriested, i gamle dager.

    (Nesten som på Sørlandet kanskje, eller rundt Tyrifjorden kanskje, hvor jeg hørte det, av en ambulerende butikksjef, (Svein Erik vel, Per Øivind Fjellhøy sin ambulerende butikksjef vel), en gang, på en Rimi butikksjef-rafting-tur, til Dagali, på hjemveien, med Rimi sin innleide buss, i år 2000 vel, at det var et populært feriested, etter krigen, før nordmenn fikk råd til å dra til Mallorca og sånn da, på 70-tallet kanskje.

    Men men).

    Med kiosken til Liv osv., hvor det pleide å henge unger da, (sånn som jeg husker det).

    Og det er fortsatt masse hyttegjester der, om sommeren og også om våren og vinteren da.

    Men men).

    Enten kjørte vi Gelendevagen, eller så kjørte vi den andre Mercedesen til Runar, (som han hadde, på den tiden).

    Det var en oransje, vanlig ‘coupe’ vel, Mercedes personbil.

    (Det var ikke den vanlige 60-talls Mercedesen, med runde former, som nesten minnet litt om en klassisk Coca-Cola-flaske kanskje.

    Neida, det var en typisk 70-talls-design Mercedes, som onkel Runar hadde.

    Selv om hans bil var oransje da, noe som vel var en sjelden farge, på Mercedeser og andre biler, på den tiden.

    Men men.

    Det var en sånn rimelig firskåren Mercedes.

    En litt ‘boksete’ Mercedes, kan man kanskje si.

    Selv om den på langt nær, så så ‘firkanta’ ut, som Volvo 240 for eksempel, som var ekstremt ‘boksete’ og ‘lego-bil-aktig’ vel, sånn som jeg husker det.

    Og Volvo har vel hele tiden vært den klart mest ‘boksete’ bilen vel, etter at Volvo 240 kom vel.

    ‘Volvo er ikke bil’, husker jeg at faren min pleide å si, da han henta Pia og meg, hos mora vår i Larvik, på 70-tallet.

    Men men.

    Uansett, så kjørte Runar innom en bratt bakke, like utenfor Pula sentrum.

    Den bakken, (som jeg nå lurer på, om han kanskje hadde sett på kartet sitt. Hvem vet, for det virka litt for meg, som om han nesten leita etter den her bakken).

    Den bakken, den gikk 30 grader nedover, (husker jeg at det stod på et advarselsskilt der vel).

    Så den var veldig bratt.

    Og Runar gjorde et stort poeng av dette med den bratte bakken da.

    Men men.

    Så kom vi til reisens første mål.

    En velbevart ruin, av et sånn romersk teater.

    En kjempestor ruin, omtrent som Coluseum vel, (vil jeg tippe på, ihvertfall), i Roma da.

    (Istra-halvøya, ligger rett ovenfor Øst-kysten av Italia vel.

    Og var kanskje en del av Italia, og Romer-riket da, i mange hundre år sikkert.

    Så de folka vi leide leilighet av, der nede, var kanskje som italienere da, (har jeg tenkt litt), muligens, selv om Istra-halvøya, lå i kommunist-landet Jugoslavia da, på den her tiden.

    Det var nok Runar, som var SV-kar, sånn som jeg husker det, som ønsket å reise ned til kommunist-landet Jugoslavia.

    Vi dro seinere enn dem, ned dit, (go tidligere hjem igjen).

    Og vi bodde i leilighet, og ikke på campingplass, med telt da.

    Så Håkon, Runar og Roger Stenberg og dem, var kanskje mer ‘kommunistiske’, eller hva man skal kalle det, enn faren min da.

    Som jo kjørte ned dit, i en svær, fem meter lang, amerikansk stasjonsvogn, som veide cirka to tonn vel.

    (Hvis jeg husker riktig fra vognkortet, som jeg pleide å kikke i, når jeg satt på med faren min, inn til Oslo, og sånn da, for å hjelpe til å levere køyesenger, og andre typer senger, fra verkstedet da.

    Men men).

    En vakt der, slapp Runar og oss andre til der, og det var vel bare oss der, av turister vel omtrent, så tidlig, på dagen, som dette vel var da.

    Men men.

    Runar sa det til Ove og meg, at vi bare skulle løpe oppover der, i den kjempehøye ruinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Ove begynte å løpe oppover trappene der, i ruinen da, (som om dette var et artig sted for unger da), og jeg etter da.

    (Heidi ble ikke med å løpe, men gikk sammen med Runar og Inger vel.

    Selv om hun vel vanligvis ville vært med, hvis det var noe morsomt.

    Men men).

    Jeg syntes ikke det var så morsomt, å løpe opp der.

    Men jeg fulgte etter Ove da, siden Runar hadde sagt at vi kunne løpe der.

    Men men.

    Ove og jeg, kom fram til et platå, kjempehøyt, over bakken.

    Vi så da innover, i sirkuset, heter det vel.

    (Hvor det sikkert hadde vært gladiator-kamper og sånn, i gamle dager).

    Det var et ganske stort hull, i ruinen, (som var usikret), på det platået, som vi kom fram til.

    Det var stort nok, for en unge, til å falle de kanskje femti meterne ned gjennom.

    Men men.

    Jeg husker det sånn, som at Ove liksom prøvde å snike seg bak meg da.

    Jeg var vant til å leike forskjellige leker og sånn.

    Og merka det med en gang.

    Og oppførte meg forsiktig der da.

    Så sånn var det.

    Så jeg gikk ikke bort til det hullet, i ruinen, for å si det sånn.

    (Og sånn jeg husker det, så var jeg litt redd for, at Ove liksom planla å dytte meg ned i det hullet.

    Det virka sånn for meg, at Ove hadde noe på færde da, når han liksom gikk på den måten, at han skulle komme seg bak meg da, oppå det platået der).

    Så jeg ble jo bare stående i bakkant der da, og venta på at Ove skulle gå fram, å se nærmere på det ganske store hullet der.

    (Uten at jeg hadde tenkt å dytte han, eller noe, da.

    Men men).

    Men Ove gikk vel heller ikke så nærme det hullet, mener jeg å huske.

    Han sa kanskje noe sånn, som at ‘se der’, eller noe.

    Noe sånt.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Etterhvert, så dukka jo Runar og Inger og dem, og Heidi og Susanne vel, også opp der.

    Men men.

    Og enda seinere, så dukka faren min og Haldis og Christell opp der, husker jeg.

    Jeg husker at Christell og jeg, vi stod på et annet sted, oppå det amfiteateret der da, (heter det vel), og så ned, ut et vindu, eller over et gjerde, og ned mot gaten, på utsiden av teateret.

    Og den romerske ruinen, var så høy, at menneskene der nede, de så ut som ‘maur’, husker jeg at Christell og jeg prata om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg igjen bli med Runar og dem.

    Runar og Inger, gikk lenge, og så på noen halvknuste vaser, og sånn, som stod i montere vel, nede på bakkeplan der da, ved inngangen da.

    (Da holdt jeg på å kjede meg ihjel nesten, husker jeg.

    Så om de ikke prøvde å drepe meg, ved å dytte meg ut, av den ruinen der.

    Så prøvde de å kanskje å drepe med med kjedsomhet.

    For å tulle litt.

    Men men).

    Det var også noen bur og sånn der vel, som vi gikk forbi, nede rundt bakkeplan der vel, og da sa vel enten faren min, eller Runar, at der hadde løvene vært og sånn, før gladiator-kampene, osv., da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så skulle vi på båttur.

    Enten før, eller etter, båtturen, så husker jeg det, at vi møtte, Stenberg-familien og familien til Håkon, nede i Pula der da.

    Hege og Gry Stenberg, var det vel, de gikk rundt og tygde på noen tyggegummi-sigaretter, (husker jeg ganske klart at det var), som de sikkert hadde fått av foreldrene sine da. De fikk ihvertfall lov å spise sånne, la jeg merke til da, (der i gatene, rund det romerske teateret, i Pula da. Men men).

    Men men.

    De virka litt sånn knytte kanskje, den gjengen der da, (syntes jeg vel litt).

    Som at noe var galt nesten.

    De var vel ikke så vennlige, sånn som jeg husker det.

    Men de var kanskje uvant med å være i en by da, siden de var fra Bergeråsen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så var det båttur, i skjærgården, utenfor Pula da.

    (Denne dagsturen virka ganske bra planlagt.

    Jeg lurer på om det kan ha vært onkel Runar, som hadde planlagt denne dagsturen.

    Hvem vet.

    Men men).

    Vi kjørte med en ferje, som var en kanskje 30-40 fot lang sight-seeing-båt vel.

    Drevet av en kar, i 40-50-åra kanskje, som hadde hjelp av flere andre folk på båten og vel, (sånn som jeg husker det).

    Vi var vel bare på dekk der, under hele overfarten.

    Jeg tror ikke det var noe særlig med lugarer, eller andre rom, under dekk, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var vel kanskje et styrhus, eller noe, oppå dekk da.

    Noe sånt vel.

    Denne ferga, virka også som ‘vanlig’ ferge, for lokalbefolkningen, som kanskje bodde ute på øyene, i skjærgården, utenfor Pula der, tror jeg.

    For det hendte ihvertall et par-tre ganger, mener jeg, at jugoslaviske folk, gikk av båten, på diverse øyer og sånn da, under den kanskje cirka en time lange sightseeing-turen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg tror jeg kjørte med faren min og dem først.

    (Og at det var faren min og dem, som jeg da var med, når vi så Gry Stenberg og dem, med de tyggegummi-sigarettene.

    Vi gikk vel bort til bilen, til faren min, tror jeg).

    På den første båtturen, så fikk alle barna en sånn 0.25 liter flaske, med Pepsi vel, av kapteinen da, var det vel.

    Men jeg fikk ikke brus, på den første turen.

    Jeg satt for meg selv i båten da, så jeg fikk ikke klagd, til faren min heller da.

    Men men.

    Så møtte vi Runar og dem, ved brygga der da.

    Og jeg var litt sur, fordi jeg ikke fikk brus.

    Så da spurte faren min meg om det, om jeg ville bli med på enda en båttur, med Runar og dem.

    Og da sa jeg det, at jeg ville det.

    Og da fikk jeg brus, husker jeg, (som alle de andre ungene, på båten der, fikk da).

    Men men.

    (Jeg vet ikke hvorfor jeg ikke fikk brus, på den første turen.

    Han kapteinen så litt stygt på meg kanskje vel.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Så satt jeg på med Runar og dem da, også tilbake til Rovinj da, (het det kanskje).

    Og jeg ble vel enta henta av faren min på campingplassen der, om kvelden.

    Ellers så lå jeg over i teltet dem der.

    (Det kan jeg ikke huske men, så jeg ble nok henta, av faren min der, om kvelden tror jeg).

    Runar og Håkon og dem, de var aldri ute og besøkte oss, i den leiligheten.

    Så Runar visste nok ikke veien dit, forresten.

    Men jeg ble rimelig kjent, på den store campingplassen der, husker jeg.

    Så jeg var også mye der, når faren min var der, men også noen ganger når faren min ikke var der da, men slappet av ‘hjemme’ i leiligheten vår kanskje, eller noe.

    (Jeg kan ikke huske at vi hadde noen krangler der.

    Eller, jeg hadde lagd sånn spørrekonkurranse.

    Men det var visst nesten uholdelig da, for Haldis og faren min, å svare på.

    Når de lå i noen sånne campingsenger vel, i hagen, til leiligheten vår der da.

    Det var rød jord, (som kanskje var brent av sola), der vår hage var, mener jeg å huske.

    Og noen ganger, så kunne vi se firfisler, som pilte avgårde, over den rød sanda da, ved terrassen vår da, var det vel.

    Så det var litt artig der, husker jeg.

    Så faren min og Haldis, var kanskje lei av masingen min, om spørrekonkurranse, osv., og plasserte meg en dag eller to, hos Runar og dem da, ute på den store campingplassen, hvor de bodde da, nedi der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter Pula-turen, (mener jeg det var, ihvertall).

    Så ‘klikka’ familien vi leide hos, (og som også var naboene våre, utenfor Rovinj der).

    De klikka skikkelig på oss da.

    Utleierne, hadde et møte, med faren min og Haldis vel.

    Og faren min hadde så, en prat med meg.

    Jeg skjønte at faren min og Haldis, ble urolige av dette møtet.

    Og jeg hørte en del av det de pratet om da.

    De hadde blant annet klaget på meg, fordi jeg hadde løpt i blomsterbedene til hun kona i den familien da, den første dager der.

    Da han sønnen i familien, hadde villet leke vannpistol-krig, med meg, og jeg var litt ‘rusten’ i kroppen, og mistet ganske lett balansen, og måtte tråkke i blomsterbedet, for å unngå falle, et par ganger da, mens jeg lekte med han jugoslaviske gutten da, (noe han vel hadde foreslått at vi skulle gjøre, siden han så det, at jeg hadde vannpistol, og like etter så dukket han opp der, og viste meg at han også hadde vannpistol da. Sånn var det vel), siden jeg hadde sittet, inne i bilen til faren min, under den fire dager lange kjøreturen da, fra Sand til Rovinj da.

    Men men.

    Og det var masse andre klager, enda vi vel egentlig bare hadde oppført oss rimelig normalt der vel.

    (Sånn som jeg kan huske det, ihvertfall.

    Det var ikke sånn at vi hadde høylydt grillfest der, for eksempel, og ba Runar og Håkon og Roger Stenberg med familie dit, for eksempel.

    (Med øldrikking og grilling da).

    Noe som kanskje kunne ha skjedd på Bergeråsen da.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, som jeg husker, etter dette, var litt spesielt.

    Faren min sa det, at jeg måtte være på gårdsplassen, der hvor bilene stod parkert cirka, utenfor leiligheten vi leide der.

    (At jeg ikke fikk lov til å gå derfra da).

    Så kom Christell ut, og spurte om hun kunne få lov å låne sommerfugl-hoven min.

    (En hov som jeg ikke hadde mast meg til, men faren min og/eller Haldis ville at jeg skulle ha den, mener jeg å huske, den første dagen der vel.

    Selv om jeg ikke var så interessert i den hoven egentlig.

    Men men).

    Jeg sa det var greit.

    Men jeg måtte stå på gårdsplassen der da.

    Så kom Christell tilbake, langs landeveien der da, etter cirka 20-30 minutter kanskje.

    Noe jeg med en gang la merke til, der jeg stod, og kjedet meg.

    Det var da blitt revet hull, i sommerfuglhoven.

    Christell sa at hun hadde falt vel.

    Men hvordan hun klarte å ødelegge den hoven, i et fall, det syntes jeg var rart.

    (For den hoven var skikkelig revet i stykker.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Christell begynte vel å grine, når jeg kjefta, (selv om vel kanskje var på gråten, før det og vel).

    Og hu gikk inn i leiligheten, til Haldis og faren min da.

    (Noe jeg ikke turte å gjøre, (ikke med en gang, ihvertfall), for faren min hadde sagt det, at jeg måtte stå utenfor utgangsdøra der da.

    Noe som vel var rimelig merkelig, tenker jeg nå.

    Men men).

    Jeg maste dagen etter, eller noe, om jeg kunne få en ny sommerfuglhov, men da ble faren min bare sur, og svarte vel ikke noe vel, (eller om han sa ‘nei’).

    Noe sånt.

    (For sommerfuglene der nede, var egentlig veldig fine, husker jeg.

    De var mye finere, (og også ofte større), enn de sommerfuglene, som vi hadde i Norge, husker jeg.

    For å si det sånn, så ble de Admiral-sommerfuglene, (som kanskje vel er noen av de fineste sommerfuglene i Norge), de ble som kjedelige å regne, synes jeg, etter å ha sett de sommefuglene, som de hadde nede på landsbygda, nede ved Rovinj der da.

    Det var en sånn eng, eller jorde, der, (nesten som Jordet til Lersbryggen kanskje), som det var spesielt mange sommerfugler på, husker jeg, og det var lett å fange de der, for det var jo flatt da, og ikke noen biler, eller noe, som kjørte der.

    Så sånn var det.

    Men Christell spurte meg ikke kom det, om hvor det var lett å finne sommerfugler, hun bare gikk bort veien der selv da.

    Og hvordan hun klarte å rive i filler den sommerfuglhoven min, det skjønner jeg ikke til dags dato, for å si det sånn.

    For hvis man faller med den, så vil vel den hoven bare falle i bakken, (det var jo grusveier der og, og ikke asfaltveier, for eksempel), og hoven av netting, ville vel ikke bli flerret i stykker, av et sånt fall.

    Så det syntes jeg hørtes rimelig rart ut, for å si det sånn.

    Så der var det to ting som var rare, vil jeg si.

    At jeg måtte stå på gårdsplassen der, i en time cirka, (noe faren min beordret meg til).

    Og at Christell klarte å liksom flerre i stykker den netting-hoven, i et slags fall da.

    Og at Christell ville fange sommerfugler, for det ville hun vel ikke, i starten der, sånn som jeg husker det.

    Så det der var rimelig spesielt da, det som skjedde den dagen der, nede i Jugoslavia, vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Noe annet vi gjorde nede i Jugoslavia der, som jeg husker som enkeltepisoder nå.

    Det er at vi var og kikka, på en strand der nede, en av de første dagene vel.

    (Inn mot selve Rovinj sentrum vel, og ikke der hvor Runar og dem, var på camping.

    Men men).

    Og da, så stod det en eldre mann da, (eller ‘gubbe’ kanskje), og solgte nektariner, fra en gård sikkert da, ved veien ned til stranda.

    Jeg hadde jo noen sånne jugoslaviske dinarer da, som nesten brant i lomma, må man vel si.

    Så jeg kjøpte noen nektariner da, av han gubben, som stod og solgte de nektarinene da.

    Han gubben hadde nok ikke solgt mange nektariner, den dagen, for han ble rimelig glad vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min ble sur, (må man vel si), og likte av en eller annen grunn ikke, at jeg kjøpte nektariner, av han gubben da, ved veien ned til stranda der.

    Men men.

    Det tenkte jeg seinere, kan ha vært fordi at det nesten var noe lureri, med de nektarinene.

    For de var ikke modne enda nemlig.

    De var harde, og gikk ikke ann å spise, husker jeg.

    (Så da skjønte jeg egentlig det litt, at faren min ble sur da.

    Og følte meg kanskje litt dum da.

    Men de nektarinene var uansett ikke så dyre, så det var egentlig ikke så farlig da.

    Jeg bare kjeda meg, og de nektarinene, var vel det eneste som ble solgt, på den stranda, tror jeg.

    Siden vi var i et kommunist-land da, og det ikke var kiosker overalt liksom, som det kanskje ville ha vært her i England, for eksempel, hvor jeg bor, (som flyktning, fra noe ‘mafian’, i Oslo vel), nå.

    Men men.

    Men nå som jeg har jobba som butikksjef i Rimi, og har bodd i England, og kjøpt nektariner her, når jeg noen sjeldne ganger, har hatt litt ekstra penger.

    Så har jeg jo sett det, at på Tesco, her i England, så selger de nektariner, som er merket, med ‘ripen at home’.

    Og det betyr ‘modnes hjemme’.

    Så det var egentlig ikke noe lureri, med de nektarinene, (til han gubben, nede i Jugoslavia), har jeg tenkt, her i England da.

    For de var nok da, for å modnes hjemme.

    Men salgsplassen, var nok litt dum, for de nektarinene.

    Hvis man selger nektariner, ved en strand, og løse.

    Så regner nok folk med det, at de nektarinene, skal være modne.

    Så det var nok litt dumt, av dem, å selge umodne nektariner, nede ved stranda.

    De kunne ha blitt solgt umodne, i butikken der, vil jeg si, og kanskje merket sånn som i England, at de skulle modnes hjemme.

    Så folk der nede, var kanskje lei av han ‘nektarin-gubben’ da, siden han solgte umodne nektariner, (noe som var vanskelig å se, for meg ihvertfall, at de nektarinene ikke var modne).

    Så det var kanskje derfor, at han gubben ikke solgte noe særlig.

    Fordi at han stod der, hver dag, med umodne nektariner da.

    Hvem vet.

    Eller han gubben, bare ble plassert der, (har jeg tenkt noen ganger), av noen kommunister, som bare blåste i det, om han solgte noen nektariner, eller ikke.

    Og blåste i det, om de nektarinene var modne, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Han ble ihvertfall glad da, han jugoslaviske gubben, fordi jeg løp bort og kjøpte noen nektariner, mens faren min og de gikk videre da.

    Og jeg måtte løpe etter dem vel, og ta dem igjen da, med de nektarinene.

    Men men.

    (Jeg hørte vel egentlig ikke, på faren min, som ikke ville at jeg skulle kjøpe noen nektariner da.

    Det var jo mine penger mener jeg, og jeg skjønte ikke det, hvorfor faren min mente det, at jeg ikke fikk lov å kjøpe nektariner, av han nektarin-gubben da.

    Forstå det den som kan.

    Men men).

    En annen episode der nede, det var fra da vi kjørte inne i sentrum av Rovinj.

    Jeg lurer på om det var langs en promenade, av noe slag.

    I en paradegate, kanskje.

    Da hadde de noen rare boder, eller kiosker der, husker jeg, i en øde sånn promenadegate, av noe slag, som vi var i der da.

    Og i de kioskene, så hadde dem nesten ingen ting.

    De hadde en souvernir for Rovinj, og det var en pin da, eller noe, med enten grønt, blått eller rød dekor vel.

    Også solgte de vel også pin-en for Pula der, mener jeg.

    Og en pin for en tredje by da.

    Det var omtrent alt de solgte der.

    (sånn som jeg husker det, ihvertall.

    Og damen som jobbet der, hadde omtrent ingenting å gjøre da.

    Men men).

    Og jeg kjøpte vel den souvernir-pinsen, for Rovinj da, (først da).

    Og så gikk jeg rundt, og så litt, og kjedet meg litt der da.

    Også kjøpte jeg vel den souvernien for Pula, eller den tredje byen der og da.

    (Men jeg tror jeg bare kjøpte to av dem).

    De var ikke noe dyre, sånn som jeg husker det.

    Men de var ikke så utrolig spennende heller.

    Men de var kanskje litt sånn ‘kommunist-aktige’ da, de sovernirene.

    (Og det her var som sagt, midt under den kalde krigen, så det var nesten noe ulovlig, eller ihvertfall så var det noe litt skummelt, må jeg vel nesten si, med å dra til et Østblokk-land, syntes jeg vel nesten.

    Selv om faren min og onklene mine, vel ikke virka nervøse, så jeg ble vel beroliget da, og folka der nede var ganske naturlige, og hyggelige vel, (untatt når de vi leide av klagde da, på oss, den ene gangen, mot slutten av oppholdet vårt der da).

    Så sånn var det).

    Så ble Christell plutselig skikkelig syk.

    (Jeg skjønte aldri hvordan sykdom hun hadde).

    Men hun lå inne på soverommet sitt da, (det må vel ha vært tre soverom der, i den leiligheten vi hadde, tror jeg).

    Men jeg kan ikke huske at jeg så noe på TV, der nede, så det var nok ikke TV der, for eksempel.

    Men men.

    Hu bestemora vel, i familien, som vi leide hos, kom en kveld, og la kålblader, (mener jeg det var), på Christell.

    (I panna tror jeg kanskje det var, jeg er ikke sikker).

    Og faren min og jeg, vi kjørte inn til Rovinj, og skulle konfekt til hu dama, for hu hadde redda Christell da, skjønte jeg, med de her kålbladene da.

    Konfekteske-butikken, lå like ved matbutikken, husker jeg, (der vi først så at de bare hadde et slag potetgull, der nede, den første dagen vel. Og kanskje også der faren min kjøpte sommerfuglhov, til meg. Det er mulig).

    Faren min, satt lenge i bilen, før han dro meg med, inn i konfekteske-butikken, (som de hadde der nede, i Rovinj da).

    Det var nesten, som at han ville fortelle meg, noe alvorlig.

    Men ikke sa det likevel da.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Faren min sa at jeg måtte finne en konfekteske, til hu dama da, i konfekteske-butikken.

    Men men.

    Potetgull hadde dem bare et slag av der, men konfektesker, det hadde de kanskje 20 slag av da, (minst vel), i den konfekteske-butikken da.

    Men men.

    Men jeg fant en eske jeg syntes så fin ut da, og faren min kjøpte den, til hu kona med kålbladene da.

    Så sånn var det.

    Christell var fortsatt sengeliggende, i flere dager vel.

    Jeg fikk egentlig ikke lov, (av Haldis ihvertfall, og muligens også av faren min), til å gå inn på rommet til Christell, hvor hun lå syk, i senga si da.

    Men det var så kjedelig der, når jeg ikke kunne leke med de jugoslaviske ungene, og ikke kunne fange sommerfugler, (for jeg fikk ikke noe ny hov), og Haldis og faren min, de var stressa, og likte heller ikke spørrekonkurranser og sånn, som jeg syntes var morsomt.

    Så jeg var bare inne på rommet mitt der, når Christell var syk, og jeg ikke var på campingplassen da, sammen Runar og dem.

    Men men.

    Så jeg kjeda meg så mye, så jeg sneik meg en gang inn på rommet, til Christell, likevel, (selv om jeg egentlig ikke fikk lov).

    Christell lå våken i senga si, med dyna ganske godt over seg vel, og jeg spurte henne, om hun var ‘syk’.

    ‘Ja’, sa Christell.

    Jeg spurte om hun ville ha et Donald-blad, (muligens et dansk et), som jeg hadde tatt med, da jeg gikk inn på rommet hennes, (i tilfelle hun kjeda seg da, der hun lå i senga).

    Hun svarte vel ‘ja’ på det og, også ga jeg henne Donald-bladet da, og gikk ut av rommet hennes da.

    Så sånn var det.

    Så det gikk ann å snakke med Christell, ihvertfall, selv om hun var syk, fant jeg ut.

    Hun hadde kanskje hatt høy feber, eller noe, hva vet jeg.

    Men men.

    Når Christell ble frisk nok, så kjørte vi bare tilbake, til Norge.

    Jeg husker at vi satt i bilen, og at Haldis sa hadet, til alle folka, i den familien, som vi hadde leid av der nede da.

    Så sånn var det.

    Når Haldis satt seg inn i bilen, og vi begynte å kjøre.

    Så sa hun det, husker jeg, at til en kar, (jeg tror det kan ha vært en høy kar, som stod der, som jeg så fra bilvinduet, i 40-50 åra kanskje, med bart vel).

    At til han så sa hun bare ‘adjø’.

    (Som i sangen til Jan Teigen og Anita Skorgan.

    Men men).

    For Haldis forklarte det da, i bilen, at adjø, det betydde ikke på gjensyn, men det betydde at det var en avskjed da, og at man ikke skulle sees igjen, antagelig.

    Så det var en mann der da, som Haldis ikke ønsket å se igjen da.

    Så det må ha vært en skikkelig konflikt der, tror jeg, (iforbindelse med den omfattende og vel detaljerte klagen vi fikk da), siden Haldis reagerte så sterkt negativt da, på han ene karen der.

    Men men.

    (Enda jeg, som sagt, syntes at vi egentlig oppførte oss ‘normalt’ der.

    Men jeg var som sagt litt keitete da, og klarte å tråkke i blomsterbedet, under lek med han sønnen i huset der da, siden jeg hadde sittet så mange dager, inne i bilen, på vei ned til Jugoslavia da.

    Men men.

    Så sånn var det).

    Vi var ikke sånn som typiske nordmenn går for å oppføre seg i Syden.

    Faren mi og Haldis var vel aldri drita der, tror jeg.

    Haldis hadde jo hatt en dansk ektemann, og de oppførte seg vel kanskje ganske ‘dansk’ da, når det gjaldt drikking og sånn.

    Det vil si at de satt ganske stille og rolig og drakk ganske jevnt kanskje da.

    Men at de ikke ble sånn kjempefulle og heller ikke ble høyrøstede, i fylla da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det neste jeg husker, er det, at vi kjørte innom et kjøpesenter, i Italia, med masse boder, på rekke og rad, osv., husker jeg.

    Haldis og Christell, så på klær og sånn der, tror jeg.

    Men faren min satt i bilen, en stund, og jeg tok vel bilde av han, tror jeg.

    (Uten at jeg vet hvor bildene mine er nå.

    Men men).

    Så faren min var kanskje litt bekymra, på slutten av ferien der, siden han satt liksom og hadde et par tenkepauser da.

    (En gang i Rovinj og en gang ved det kjøpesenteret i Italia der da).

    I bilen da.

    Men men.

    Så husker jeg ikke så mye mer, fra hjemreisen.

    Jeg husker at jeg gledet meg til å komme hjem.

    For jeg hadde fått mast meg til, å få en digitalt armbåndsur, (med stoppeklokke og det hele, noe som jeg ikke hadde sett engang, at noen andre hadde hatt, på den tida).

    Og det hadde gått 2-3 måneder vel, ihvertfall, siden jeg bestilte det arbåndsuret, mener jeg.

    (Som vel kosta drøye 300 kroner, tror jeg).

    Min fars kamerat Atle, hadde hatt et sånt digitalt armbåndsur, husker jeg.

    Fra en ferie, hvor både Atle og dama hans, og jeg, var på ferie hos faren min, i Hellinga 7B, samtidig.

    Atle bodde inne i Oslo, i en bygård som han og moren hadde solgt, mot å få penger, samt at de fikk retten, til å bo i en leilighet hver, gratis, livet ut.

    Så sånn var det.

    Jeg bodde jo da hos mora mi i Larvik.

    Dette var kanskje i 1978, eller 1979, eller noe, altså et år eller to, før den her Jugoslavia-ferien da.

    Så sånn var det.

    Jeg syntes det var artig, å kikke i postordrekataloger, da jeg bodde på Berger.

    Ågot kasta aldri sånne kataloger, som kom i posten da.

    Og jeg satt og bladde i de, etter middagen da.

    Noen ganger.

    Så sånn var det.

    Det var jo bare et par matbutikker, og en kafe, på Berger, så det ble kanskje litt kjedelig, noen ganger, for meg, som var oppvokst i Larvik da, og pleide å sykle rundt i alle butikkene, i Larvik sentrum og spørre etter klistremerker, osv., og som gikk i alle bankene er, og spurte etter sparebøsser osv., husker jeg.

    (Men men).

    Så sånn var det.

    Så det armbåndsuret, det drøyde og drøyde da.

    Og jeg hadde gledet meg kjempemye, til å få det da.

    Så da vi kom hjem, til Norge, så gikk jeg å la meg alene da, (som vanlig), i Hellinga 7B.

    Og så var det noe, med at Ågot, skulle være nede på hytta, til Margit og Anne, nede ved Snippen.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg gikk gjennom kjøkkenskuffen til faren min, og tok med en husdør-nøkkel, som jeg hadde sett liggende der.

    Og jeg hadde kanskje nøkkelknippe fra før, med 8-nøkkel, (den vanligste typen innedør-nøkkel, på Bergeråsen vel, på).

    Det er mulig.

    Så gikk jeg bort til Sand.

    Det var ingen hjemme, hos Ågot og Øivind.

    (Jeg vet ikke hvor Øivind kan ha vært hen da, forresten.

    Han var vel neppe nede hos Margit og Anne, tror jeg, for han pleide vel aldri å bli med Ågot, når hu gikk ned dit, sånn som jeg kunne huske.

    Men men).

    Jeg hadde jo som jobb, å hive ved, ned i kjelleren til Ågot.

    Og jeg visste det, at de vinduene, de var hempet, feil vel.

    Sånn at man kunne åpne de, fra utsiden.

    (Antagelig for å gjøre det enkelt, for de som skulle kaste ved-avkapp, ned i kjelleren da.

    Så kjelleren i huset til Ågot og Øivind, den var nesten som en del av verkstedet, og det var noe industrielt nesten, over den kjelleren, må man vel si.

    Det lå masse brun papp-emballasje der, (fra Sarpsborg Papp antagelig, som de pleide å kjøpe esker av da), i en høy stabbel, forresten, av en eller annen grunn, for eksempel.

    Men men).

    Jeg hoppa da ned det vinduet.

    Noe som ikke var så veldig enkelt, for det var en drøy meter ned, ihvertfall, på innsiden, av det trange kjellervinduet.

    Men det gikk greit.

    Men men.

    Så var jeg litt fanget, egentlig, for døra ovenfor kjellertrappa, var låst.

    Men jeg hadde funnet en sånn nøkkel, som _kunne_ passe der, borte hos faren min.

    Og den nøkkelen, (som ikke var en 8-nøkkel, men mer sjelden vel), den passet, nesten utrolig nok, i den døra da.

    Og da lå det en pakke til meg der, husker jeg, og det var den klokka da.

    Og jeg pakka vel opp den da.

    (For posten min, den kom bort på Sand, av en eller annen grunn, ihvertfall de første årene, som jeg bodde, på Berger.

    Men men).

    så gikk jeg ned til Margit og Anne, (hvor jeg aldri be bedt inn vel, men enkelte ganger pleide å henge på utsiden av hytta deres der, når jeg var med Ågot ned dit).

    Men men.

    Og der fant jeg vel Ågot, og forklarte vel det da, at ytterdøra stod åpen hos henne nå.

    Ågot ble vel litt perpleks nesten vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Den klokka, hadde en reim, som var alt for vid, for meg, (som hadde så tynne armer, jeg var jo bare ti år).

    Faren min tok av noen knepp, av reima vel, men den var fortsatt alt for vid.

    Så den klokka var egentlig kjempekul.

    Men den kunne ha vært kulere da.

    For den hang og slang jo, rundt armen min da, som den forrige klokka mi, ikke gjorde da, for å si det sånn.

    En urmaker, ville nok ha kunne fikse det kanskje, men det ble aldri gjort.

    Så den klokka, den hadde jeg vel i et år, eller to vel, (før det problem når jeg skulle bytte batteri vel. Noe sånt).

    Til jeg kjøpte en annen digital klokke, da jeg gikk i 6. klasse, eller noe vel, som hadde enda flere funksjoner, som piano og spill og sånn da, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Runar og Håkon og Roger Stenberg, og de.

    De ble i Jugoslavia, en stund etter at vi dro hjem.

    Og de dro også innom Venezia, i Nord-Italia, på veien tilbake, til Norge, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Men men.

    I det neste kapitellet, så tenkte jeg det, at jeg skulle skrive med om resten av tiden, som jeg bodde, i Hellinga 7B, på Bergeråsen.

    (Før faren min kjøpte en større leilighet til oss, (eller egentlig til meg da), i Leirfaret 4B.

    Hvor nettopp Roger Stenberg, og dem, (som vi ferierte sammen med, delvis ihvertall, i Jugoslavia), hadde bodd, før oss).

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var forresten, en annen episode, som jeg kom til å tenke på nå, fra Jugoslavia.

    Vi var jo først på et hotell, den første dagen vel, som vi ble ‘jaget’ vekk fra bassengområdet til, siden vi ikke bodde på hotellet da.

    Men den tredje, fjerde eller femte dagen der, kanskje.

    Så dro vi på enda et hotell da.

    Hvor vi ikke ble jaget fra.

    Der var det to bassenger vel, tror jeg.

    Et for barn.

    Det var saltvann i bassengene der da, og ikke klor da.

    (Dette var det hotellet, som jeg skrev om ovenfor, at faren min mente, at de ‘feite tyskerne’, som var rundt der, bare gikk ut i bassenget og pissa da, og gikk opp.

    Så faren min ville ikke bade der da, var det vel).

    Men men.

    Christell og jeg, bada, i det bassenget, som var for barn.

    Vi hadde jo ikke hatt badehetter på oss, noen av de andre stedene der, som vi hadde bada.

    (vi hadde bada på det andre hotellet og på campingen hvor Runar og de var da, og Christell hadde visst vassa, på en strand, hvor vi var den første dagen vel, og blitt bitt, av noe insekt vel, under foten vel.

    Noe sånt.

    Så det ble sagt der nede, husker jeg, at Christell ble sjuk, av det litt rare insekt-bittet vel.

    Enten det, eller at hu ble smitta, av noe slags sykdom, av den fuglen hu fant, som ikke kunne fly da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Badevakten begynte å klage vel, på at Christell og jeg, ikke hadde badehetter på oss.

    Jeg lot vel som at jeg ikke skjønte det.

    Vi var jo på ferie, og ikke på svømmeundervisning, med Østre Halsen, Torstrand eller Berger skole, for å si det sånn.

    Jeg tenkte at det var noe, som gjaldt for de lokale ungene der kanskje.

    Så etterhvert da, så skjedde det noe spesielt, som ikke skjedde, da jeg var på svømmeundervisning, med Torstrand skole, i 2. klasse, de gangene, etter at han klassekameraten til Frode Kølner, hadde kasta gymbagen min, oppå et huskestativ, i skolegården, på Torstrand skole, en fredag vel, og den bagen forsvant da, den etterfølgende helgen.

    Men men.

    (På Torstrand skole, så maste svømmelærerinna på meg, om at jeg måtte kjøpe ny badehette.

    Men de i klassen min, som svømte sammen med meg der, i Farrishallen vel, sa ingenting.

    Men men).

    Men i det bassenget, utenfor det her andre hotellet, i Jugoslavia da.

    Så begynte plutselig, omtrent alle ungene i bassenget, å peke på huet mitt.

    Så jeg skjønte at det var ‘kommunist-unger’ nesten, for å si det sånn.

    Til slutt, så dukka faren min opp der, fra plassen ved et bord, utendørs da, med utsikt over svømmebassengene, hvor han og Haldis, drakk drinker vel.

    Faren min fikk også beskjed av badevakta, om å ta på seg en badehette, som han fikk kasta til seg.

    (En sånn gammeldags type, av badehette da.

    Eller om det heter svømmehette.

    Men men).

    Faren min dukka, i bassenget da, og da datt den badehetta av.

    Også klagde faren min til badevakta, som klagde på faren min, siden han ikke hadde badehette på seg da.

    Så det var ikke som da jeg var på ferie i Ayia Napa, på et hotell, med Ving reiser vel, sommern 1998 vel.

    (Jeg kjøpte bare en restplass-tur, til Syden, for å å komme meg litt bort da, (uten å bruke for mye penger), og havna i Ayia Napa da, tilfeldigvis.

    Et sted med masse unge, halvnakne nord-europeiske damer, viste det seg.

    Men men).

    Men i bassenget, utenfor hotellet til Ving, som jeg havnet på, i Ayia Napa, så var det ingen av de fine damene, og andre, som fløyt rundt der, på sånne flytemadrasser da, og som svømte og vel, som hadde badehette på seg.

    Det er helt sikkert.

    Så det med badehette, i hotell-basseng, i ferien, det er nok noe Østblokk/kommunist-greier, vil jeg tippe på.

    Jeg lurte litt på, om faren min bare gikk ut i det bassenget, for å pisse.

    Christell gikk vel ikke ut i det bassenget noe mer, tror jeg.

    Jeg var vel kanskje tøffere da, og ignorerte de ungene, ganske lenge, som alle stod rundt meg da, og pekte på huet mitt, siden jeg ikke hadde badehette på meg da.

    Så de var vel ‘wannabe-badevakter’ da, kan man vel kanskje si, de sikkert mye øst-europeiske ungene.

    Men det var kanskje i lynnet deres, etter mange år med kommunistisk indoktrinering kanskje, på barnehager og skoler, osv.

    Hvem vet.

    Så jeg tok ikke det her så alvorlig akkurat.

    Jeg syntes vel mest bare at de ungene der nede, på det hotellet, var litt pussige, (og nesten litt morsomme), siden de var så opptatt av, om jeg hadde på meg badehette, eller ikke, da.

    At badevakta var opptatt av det, det skjønte jeg, det var jo jobben hans.

    Men de ungene i bassenget, de jobba vel ikke der, for å si det sånn.

    Men de syntes kanskje det var gøy å mobbe en som skilte seg ut da.

    Det er mulig.

    De var kanskje vant til det, i de kommunist-landa.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 13: Hellinga 7B

    Det er noen ting, som jeg har kommet på nå, som jeg glemte å skrive om, når jeg skrev om tiden, da jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    En ting jeg har kommet på, var noe som skjedde, etter at vi kom hjem fra den hytteturen, (i Telemark vel), da bestefar Johannes, fikk låne en hytte, i en juleferie vel.

    Det var da bestefar Johannes, skulle ha skikonkurranse, hver dag, og jeg syntes det var så masete der, med en masete bestemor Ingeborg innedørs, på hytta, og skikonkurranse hver dag, ute, så jeg sattt meg på utedoen en dag, for å få noen minutter for meg selv, for min å ikke gå fra forstanden, eller hva man skal si.

    Men men.

    På veien tilbake, til Larvik-området, så stoppa både Ingeborg og Johannes, og mora vår, på en bensinstasjon, i Larvik, som ligger mellom Munken kino og Herregården.

    Jeg måtte vel på do, var det vel, og fikk en femtiøring vel, av mora mi, for å legge i et sånt myntinnkast, som man hadde på denne tiden, på toalettet, på blant annet den bensinstasjonen.

    Så sånn var det.

    Så hadde ikke bestemor Ingeborg låst døra ordentlig, (tror jeg ihvertfall, at feilen må ha vært), så vi åpna døra til doen, og der satt bestemor Ingeborg på doen da.

    Det burde vel ikke vært mulig, å legge mynter, på den mekanismen, til dodøra, hvis doen var opptatt.

    Men bestemor Ingeborg hadde kanskje ikke låst døra ordentlig da?

    Hva vet jeg.

    Både mora mi og jeg ble skremt ihvertfall, da vi så bestemor Ingeborg, (tror jeg det var, ihvertfall), sittende på doen, på bensinstasjonen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En annen ting jeg husket på, var fra da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Jeg skulle liksom lære søstera mi Pia, å snakke litt bedre da.

    (Jeg var vel fire år cirka vel, og søstera mi to og et halvt da.

    Noe sånt).

    Også sa jeg til Pia, noe sånt som ‘si hus’, eller noe.

    Også sa Pia ‘si hus’.

    Så hu var jo litt dum da, må man vel si.

    (Det er kanskje lov å være så dum, når man bare er to og et halvt år gammel.

    Det er mulig).

    Men men.

    Jeg husker også en gang, som vi pleide å bo i Mellomhagen vel.

    Da pleide jeg å være hjemme i helgene, og se på vinteridrett, på TV.

    Også var det et stort mesterskap, i skøyter, i Larvik.

    (På Fram-banen vel).

    Og da kjørte mora mi opp, på en høyde, og stoppet bilen, og lot meg se ut av vinduet.

    Så kunne jeg se et skøyteløp da, i skøyte-EM, (eller om det var VM), langt nedenfor oss.

    Jeg så bare på det løpet, et kort øyeblikk da.

    Så sa mora mi noe om at dere kunne jeg se at de gikk på skøyter, eller noe.

    Uten om jeg vet om dette var for å gjøre narr av meg, (siden jeg så mye på idrett, på TV), eller om det var for å være snill.

    (Mora mi var egentlig sjelden snill.

    Hu var ofte sarkastisk.

    Også mot Pia og meg vel.

    Og jeg husker ihvertfall det, at jeg ikke likte den sarkasmen så bra.

    Når man var 4-5-6-7 år, så var det ikke så lett å ta igjen, når mora mi var sarkastisk.

    Og til og med nå, kan jeg ikke alltid si det sikkert, om når mora mi var sarkastisk, eller ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var nok litt barnslig og umoden, som barn.

    For en gang, så husker jeg det, at jeg tulla med søstera mi Pia, borte hos bestemor Ågot.

    Jeg kjeda meg nok, eller noe.

    Og skulle tulle med Pia da.

    (Vi barnebarna til Ågot, vi fikk lov til å leke, i hele huset, til Ågot, og løp gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Mens vi prøvde å kun hoppe på noen spesielle felter, (fliser var det vel), som var farget på en spesiell måte, på gulvet.

    Det var nesten som på et sjakkbrett.

    Noen fliser var liksom sjakkmønstrede da.

    To og to fliser.

    De var vel røde og de skulle vi liksom hoppe på da, oss barnebarna.

    Og så over på dørkarmen, inn til kjøkkenet.

    Hvor det også var noen fargede fliser, tror jeg.

    Og så i spisestua og stua, så var det bare ‘lov’ å hoppe på teppene.

    Sånn kunne vi leke, i en time kanskje, oss barnebarna.

    (Når vi var små da).

    I mangel på noe annet å gjøre vel.

    Og det fikk vi lov til, av Ågot og Øivind, som satt i stua da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, så skulle jeg tulle med Pia, når jeg var på doen, til Ågot.

    Det er litt vanskelig å skrive om, for det er litt flaut.

    Men jeg tenkte det, at hvis jeg hadde tissen min foran nøkkelhullet, på doen.

    Så ville ikke søstera mi kunne se noen ting, annet enn at det var helt svart, og ikke skjønne at det var tissen min da.

    Men men.

    Så jeg ropte på Pia, da jeg var ferdig på do.

    Også sa jeg, at hun ikke fikk lov til å se, før jeg sa fra.

    Også putta jeg tissen min foran nøkkelhullet da, og spurte Pia om hun kunne se noe.

    Men men.

    Men Pia lo litt, før jeg sa at hun kunne se.

    Så jeg lurer på om hun smugkikka.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev også om det, at jeg ville ha Halsen I.F.-bag, da jeg bodde i Mellomhagen, på Halsen.

    Men, det var altså bare fordi at mora mi spurte meg, om jeg ville ha en sånn bag.

    Det var ikke sånn, at det var jeg som maste, om å få en sånn bag.

    Så hvis mora mi ikke hadde spurt meg, så ville jeg nok ikke tenkt på det engang, å spørre om å få en sånn bag.

    Så det med den Halsen-bagen, det var mora mi sitt påfunn, bare for å få med det.

    For det var kanskje litt dumt, å gå rundt med en sånn Halsen I.F.-bag, hvis man ikke spilte på Halsen.

    De andre som gikk rundt med sånn bag, de spilte kanskje på Halsen, alle sammen, for alt hva jeg vet.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noe annet jeg tenkte på, var det, at søstera mi Pia, sugde så lenge på tommelen.

    Jeg husker at vår mor, (og vel også Arne Thomassen), pleide å klage på Pia, om dette.

    Pia sugde vel på tommelen, til hun ble tenåring nesten vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, mens vi bodde i den hytta, ute i Brunlanes.

    Da var det en lørdag, som vi ikke fikk lørdagsgodt.

    Og Pia dristet seg til å spøre Arne Thomassen, om vi ikke skulle få ‘barnetime-godt’.

    NOe sånt.

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg hadde fått juling, av Arne Thomassen, (siden mora mi ikke likte at jeg løp inn og ut av de elektriske dørene, hos supermarkedet Thorfinns, i Larvik), at Pia spurte.

    Hvem vet).

    Jeg husker også fra Jegersborggate, at Pia var så glad i kaviar-pålegg på tube, (det ene slaget fra Mills vel).

    At Arne Thomassen, en dag, ved frokostbordet, (var det vel), sa det til Pia, at ‘hvis du spiser mer kaviar nå, så kommer det til å tyte ut av ørene på deg’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener også å huske det, at søstera mi Pia, noen ganger sov i senga til mora mi og Arne Thomassen, i første etasje, da vi bodde i Jegersborggate.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Over til flyttingen til Bergeråsen.

    Det som skjedde, var at faren min, dukka opp hos mora mi, en ettermiddag, var det vel.

    Mora mi ville prate, under fire øyne, med faren min, så jeg fikk ikke lov å være i stua, sammen med dem.

    Men jeg fikk med meg det, at mora mi klagde på meg da, og sa et eller annet stygt om meg da, til faren min.

    Og det likte jeg ikke.

    Så da mora mi kom opp i andre etasje, hvor jeg var, så ble jeg rasende på mora mi, (siden jeg ikke likte at hun prata ‘dritt’ om meg, til faren min).

    Så jeg fikk ekstra krefter kanskje, av dette raseriet, (for jeg var jo bare ni år, og mora mi var jo voksen).

    Så jeg dytta mora mi overende, og satt meg oppå henne, oppe i andre etasje, siden jeg var så sinna, over de tingene, som mora mi sa om meg, til faren min.

    (Mens faren min var nede i andre etasje da).

    Hva er det du gjør, sa mora mi, og syntes vel det var litt morsomt, tror jeg.

    Jeg lot henne gå da, og sa ingenting.

    Det var ikke sånn at jeg prøvde å slå henne, eller noe.

    Jeg ble bare så sinne på henne.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mora mi sa også det, at Apache-sykkelen min, den fikk jeg ikke lov å ta med meg, for den hadde jeg jo fått, av bestefar Johannes, (nemlig hennes far da).

    Men jeg hørte ikke på mora mi, for jeg var rimelig glad i sykkelen min.

    Så før faren min dukka opp der, så hadde jeg sykla opp til en grøft, i Øvre Jegersborggate, kanskje femti meter fra huset vårt da.

    Faren min hadde en stor amerikansk varebil, av merke Ford.

    Muligens Ford Lincoln Continental.

    Faren min hadde to sånne store, amerikanske varebiler.

    Eller stasjonsvogner, var det.

    Den andre var vel en Ford Lincoln Continental.

    Men jeg tror det her var den første.

    En bil med elektriske vinduer og polstrede dører, i blå skai vel.

    Og frontlykter som først ble synlig, når tenninga ble skrudd på vel.

    Så den bilen var ganske kul i 1979, for å si det sånn.

    Det var noe helt annet enn folkevognboblene til mora mi og Arne Thomassen.

    Men men.

    Air-condition var det vel en av de amerikanerne til faren min som hadde og, tror jeg.

    Jeg mener at faren min kjøpte disse amerikanske bilene, av et import-firma vel, som holdt til i Sylling, utenfor Drammen da.

    Hvor faren min pleide å ta med meg, et par ganger.

    (Men han ba meg sitte i bilen vel).

    Så sånn var det.

    Så når vi kjørte fra mora mi, (og jeg skulle flytte til faren min da), så ba jeg faren min, om å kjøre innom Øvre Jegersborggate.

    Også fant jeg sykkelen min, i grøfta der, (hvor jeg hadde hivd den, 2-3-4 timer tidligere kanskje).

    Også heiv jeg sykkelen bak i bilen da.

    Så fikk jeg med meg den, til Berger.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I klassen min, på Berger, så visste jeg hvem to av folka var.

    Det var Erland Borgen, sønn av rektor Leif Borgen og vår klasseforstander, Sissel Borgen.

    (Det var fordi, at et drøyt år, før det her, så var det meningen at jeg skulle gå på Berger skole.

    Så faren min tok meg med hjem til rektor Borgen, og de, på Øvre, på Bergeråsen, (vi bodde på Nedre).

    Og da sa rektor Borgen det, til sønnen sin Erland, at han måtte hilse på meg, for jeg skulle gå i klassen hans.

    Men så kom mora mi og Arne Thomassen, bort til Ågot og Øivind, (hvor jeg var, men ikke faren min var).

    Og da låste jeg meg inn på do.

    Men mora mi og de gikk ikke, så etter 15-20 minutter, eller noe, så låste jeg meg ut igjen.

    For mora mi hadde lovt meg ny sykkel osv., (den Apache-sykkelen), som jeg skulle få av bestefar Johannes da.

    (Og jeg kunne jo ikke stå inne på doen hele kvelden heller.

    Men men).

    Jeg kjente også Geir Arne Jørgensen, (kalt Geri).

    Han bodde bare et langt steinkast fra Ågot og Øivind der.

    Og en sommerferie, (muligens sommeren 1977 eller 1978), så hadde jeg blitt kjent med han.

    Jeg fylte bursdag, 25. juli.

    Og jeg var litt furten, fordi jeg ikke fikk ha bursdagsselskap.

    Så etter et par dager, så sa Ågot det, at jeg kunne ha bursdag, to dager etter at bursdagen min egentlig var.

    Altså 27. juli.

    Og da sa Ågot at jeg måtte skrive innbydelse.

    Hu fant et postkort, i den øverste lange skuffen, på kjøkkenet.

    Og skreiv bursdaginnbydelse, for meg, på det kortet da.

    Og så gikk jeg ned til Geir Arne og dem, (som bodde i ei hytte, (som var grønn vel), ned mot Snippen, (hvor Berger IL pleide å arrangere Drive-in Bingo, om sommerne).

    Jeg banka eller ringte på døra, og ba om å få snakke med Geir Arne da.

    Også ga jeg han det innbydelseskortet da.

    Men han ville ikke komme i bursdagen min.

    Seinere, så fikk jeg vite det, at Geir Arne, han var født 27. juli 1970.

    Altså to dager etter meg.

    Så han hadde vel da bursdag selv, tror jeg, på den dagen, som jeg var hos dem, med det innbydelseskortet, til Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Ågot fikk ei dame, og noen andre unger, (som jeg ikke egentlig visste hvem var vel), til å dukke opp i bursdagen min.

    Og når jeg gikk fra Bergeråsen, for å dra i bursdagen min, borte hos Ågot, på Sand, den sommeren, (i 1977 eller 1978 da).

    Så gikk de bursdagsgjestene, den samme veien som meg.

    Men jeg kjente dem nesten ikke, så jeg sa vel ikke hei, tror jeg.

    Men men.

    Men dem gikk da langs riksveien, mener jeg, fra før Gamlehjemmet der.

    Enda det vel kanskje var de ungene, som bodde ovenfor butikken på Sand der, som Ågot og faren min kjente.

    (Noen jeg ikke husker navnene på nå.

    Men men).

    Men de var kanskje hos ei bestemor de hadde, på Berger, eller noe.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så jeg kjente Geir Arne Jørgensen og Erland Borgen, i klassen min på Berger, fra før da.

    Men men.

    Jeg syntes selv, at skoleveien var litt lang.

    Og vinden kunne ta skikkelig tak, den siste strekningen, fra butikken på Sand, og til huset til Ågot og Øivind.

    Så jeg lurte på det, om faren min kunne hente meg på skolen.

    Men det ville han ikke.

    Men men.

    Rektor Borgen sa det, husker jeg, da faren min tok meg med på skolen, den første dagen min vel, at de hadde en gutt, på Sand, som hadde måtte gått alene hjem fra skolen, osv.

    (Det var vel Geir Arne Jørgensen, tipper jeg).

    Så rektor Borgen syntes det var fint, hvis han fikk selskap, husker jeg.

    Men jeg var da allerede blitt uvenn, med Geir Arne Jørgensen, siden han ikke ville komme i bursdagen min, et år eller to tidligere, husker jeg.

    Og det var kanskje noe mer og.

    Som at han hadde sykla på eiendommen vår.

    Eller henta seg noe sprengtråd, som lå bak verkstedet til Øivind, eller noe.

    Noe sånt.

    Men men.

    Geir Arne Jørgensen var i en gjeng, med Sand-folk, (sånn som det virka for meg, ihvertfall).

    Det var Jan Stadheim vel, som hadde ei søster, som het Åse Stadheim, som var et år eldre enn meg vel.

    Det var Jan Rune Havre, som faren til, startet en teppebutikk, på Sand, 2-3 år etter at jeg flyttet til Berger, som ble hetende Sandbu Tepper.

    Og som ble bygget på den tomta, der hvor trekiosken til hu Liv var, (som jeg har skrevet om, at Pia og jeg fikk en plastpose hver, med mynter, for å handle i, en sommer, noen år tidligere på 70-tallet).

    Sandbu Tepper ble bygget i grå stein/betong vel, og nå er den bygningen, kanskje cirka en tidendel av firmaet Jensen Møbler, (som lager Jensen-madrassen, som det vel har vært reklame for på TV og i aviser og i ukeblader vel).

    Så sånn var det.

    Ditlev Castellan, (sønn av en som jobbet for et forsikringsselskap, som min far kjente, og som en gang var nede på verkstedet vårt, og pratet om hvor mye faren min ville få i uføre og livsforsikring. Og faren min ville at jeg skulle høre på, hva Hr. Castellan sa).

    Ditlev Castellan, (som nå kaller seg Don Ditlev Castellan, på Facebook), han ble seinere med i den gjengen, til Geir Arne, må man vel si.

    Ditlev Castellan, begynte i klassen til Geir Arne og meg.

    men Ditlev Castellan, bodde vel på denne tiden, hos moren sin, på Nesodden vel, ved Oslo.

    Så det var vel sånn, at jeg bodde på Berger, i et år eller to, tror jeg, før Ditlev Castellan, også flyttet til Sand/Berger.

    Men jeg mener det, at det var jeg som flytta til Sand/Berger først, av Ditlev og meg.

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    En gutt Audun, og som gikk klassen til Christell og seinere også Pia vel, var også i den gjengen, mener jeg.

    Men men.

    Så jeg havna noen ganger, i krangel, på veien hjem fra skolen, med Geir Arne JØrgensen, som hadde en hel gjeng rundt seg da.

    Så etterhvert, så pleide jeg å dra hjem, med ranselen, før jeg gikk bort til Ågot og Øivind, på Sand, for å spise middag.

    Da venta jeg kanskje 15-30 minutter, med å gå bort på Sand, og da ble skoleveien delt opp, og ble ikke så langtrekkelig, og jeg unngikk også å møte Geir Arne og gjengen, på vei for å spise middag hos Ågot da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den største forskjellen, mellom Berger skole, og skolene jeg hadde gått på, nede i Larvik og på Halsen.

    Det var det, at på Berger skole, så satt elevene ved siden av hverandre, med pultene helt inntil hverandre, i grupper, på 2-4 elever kanskje.

    Noe sånt.

    Mens i Larvik, så stod alle pultene, på rad og rekke, og ingen fikk lov å sette pultene inntil hverandre.

    (Og ingen spurte vel frøken om å få lov til å flytte pultene sine sånn, engang.

    Men men).

    Mens på Berger så stod pultene skikkelig hulter til bulter da.

    Og det var ikke sånn, at vi måtte gå på rad og rekke, hvis vi skulle gå til et annet klasserom, for eksempel.

    Men men.

    Jeg lurer på om vi til og med, fikk lov å sitte inne, i friminuttet, hvis vi ville.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men det fikk vi vel ihvertfall lov til, på Svelvik Ungdomsskole, mener jeg å huske.

    Men men.

    En annen forskjell, var det, at skjønnskriften ikke var den samme, på Torstrand skole og Berger skole.

    ‘m’-ene, hadde liksom en ekstra løkke, på Torstrand skole.

    Og det var også noe med ‘s’-ene vel.

    Og muligens med ‘l’-ene.

    Den skjønnskriften som vi lærte, på Torstrand skole, var mer gammeldags da.

    Mens den vi lærte på Berger skole nok var mer moderne da.

    Så sånn var det.

    Selv om både Torstrand skole og Berger skole, lå i Vestfold fylke.

    Skjønn det den som kan.

    Men men.

    På Berger så var nærmeste svømmehall, i Svelvik.

    Så der begynte dem med svømming, i tredje klasse.

    På Torstrand skole, så begynte dem med svømming, i andre klasse.

    Og på Østre Halsen skole, så begynte dem med svømming, i første klasse.

    Så jeg begynte faktisk med svømming, tre år på rad.

    (Merkelig nok).

    Men men.

    En ting jeg har glemt å skrive om, er det, at i enten første eller andre klasse, så var det noen lærerinner inne i dusjen hos oss gutta, husker jeg.

    De sa det, at det var ikke noe å være redd for, de hadde sett litt av hvert før de, sa de.

    Så det var kanskje litt spesielt.

    Hva gjorde de lærerinnene, i dusjen, til guttegarderoben, mens guttene dusja?

    Hvem vet.

    Men men.

    En av de første dagene, som jeg gikk på Berger skole, så dro Ole Christian Skjellsbekk, fra Øvre, meg med hjem til han, etter skolen.

    Jeg bodde jo på Nedre og hadde vel bare vært på Øvre en gang, da faren min dro meg med til rektor Borgen den gangen, som jeg har skrevet om, tidligere i dette kapitellet.

    Erland og Ole var bestekamerater, (må man vel si), så de hadde kanskje prata sammen om meg.

    Hva vet jeg.

    På døra mellom gangen og stua, hos Ole og dem, så hang det en meny, som var hengt opp med teip da.

    Ole og hans storesøster hadde nemlig laget middag, for foreldrene sine, en dag, ikke lenge før, når Ole og søsteren hadde vært alene hjemme da.

    Også hadde plakaten blitt hengende der da, i X antall dager da.

    Men men.

    Ole hadde to jenter på besøk, som jeg ikke er helt sikker på hvem var.

    (For jeg dro dit aldri igjen, for å si det sånn).

    Ole og jeg luska på de jentene, mens de var i peisestua dems, eller noe.

    Og så hørte vi det, at hu ene jenta spurte hu andre, om hvem hu syntes var kjekkest, Ole eller meg?

    ‘Han Erik’, hørte vi at hu andre jenta svarte.

    Jeg syntes at det ble litt flaut, så jeg sa at det var ikke sånn hu mente det, og begynte å krangle med ole om det her da.

    Så vi slutta å luske, og åpna vel også opp døra, til de jentene, i den stua, mens vi krangla høyt da, mens de jentene så og hørte oss da.

    Så derfor orka ikke jeg å være kamerat, med Ole Christian Skjellsbekk.

    Jeg tror det ville blitt veldig slitsomt.

    For begge skulle liksom være best da.

    Og da hadde det nok gått med mye energi, for meg, for å prøve å hevde meg, mot han Ole Christian Skjellsbekk da.

    Så sånn var det.

    Så jeg husker ikke om Ole spurte meg, om jeg ville bli med hjem til han, flere ganger.

    Men hvis han gjorde det, så svarte jeg ‘nei’.

    Jeg orka ikke å sitte ved siden av han i klasserommet heller, av samme grunn da.

    Ole var flinkest i klassen, til å spille fotball, må man vel si.

    Erland og Stig, var også ganske gode.

    Og muligens Espen Melheim.

    (Og en som het Steinar vel, som seinere på barneskolen, flytta til Vestlandet.

    Men som dukka opp igjen, og var med klassen på Barnas Gård, i Akershus vel, (på leirskole), en uke, i sjette klasse, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Men jeg var kanskje den fjerde/femte beste i klassen, til å spille fotball da.

    Ihvertfall på den tida, som jeg flytta til Berger.

    Men men.

    På Berger skole, så var det ikke møljefotball, som på Torstrand skole, i Larvik.

    På Berger skole, så var det to fotballbaner.

    En asfaltbane, for 1-3 klasse vel.

    Og en grusbane, for 4-6 klasse vel.

    Og det var mye mindre folk, som skulle spille fotball, på Berger, enn på Torstrand skole da.

    Det var bare en tredjeklasse, på Berger skole.

    Mens på Torstrand, så var det ihvertfall to tredjeklasser.

    (Frode Kølner gikk jo i parallellklassen min der, så det må jo ha vært minst to tredjeklasser da.

    Men men).

    Jeg gikk til Ågot og Øivind, hver dag, etter skolen.

    De hadde jo fast middagstid der, klokken 13.

    Så jeg fikk for det meste rester fra middagen klokken 13 vel, som Ågot varmet opp.

    Selv om hun også lagde risgrøt og sånt, for meg.

    Vanlig norsk middagskost, vil jeg vel si.

    Det kunne være knakkpølser og stekte poteter, med ketchup.

    Kjøttkaker og kokte poteter, en gang i blant.

    Ertesuppe, (fra pose vel. Jeg tror det var Toro Svensk Ertesuppe), med pariserloff, som Ågot pleide å spesialbestille, fra butikken til Oddmund Larsen, på Sand, når hun lagde ertesuppe.

    Risengrynsgrøt da, med smørøye, og kanel og sukker.

    Noen ganger lagde Ågot semulegrynsgrøt, (tror jeg det het), med rød saus tror jeg, til dessert.

    Noe sånt.

    Vanlig norsk etterkrigsmat, var det vel.

    Ågot lagde noen ganger biff.

    Eller prøvde å lage, må man vel si.

    Hu kjøpte sånn flatbiff og sånn da, (siden biff var så dyrt), og det var gjerne kjøtt som var mer beregnet som grytekjøtt osv., (har jeg lært senere, når jeg bodde i Oslo), og Ågot stekte også biffen for mye, sa faren min.

    Så jeg fikk ikke noen sånne proteinrike middager så ofte.

    Middager som jeg senere gjerne lagde selv, som biff da, (av entrecote, ytrefilet, mørbrad eller indrefilet), svinekotelleter, kyllingbryst, kjøttdeig-retter med mye kjøttdeig i, som Pasta de Napoli, mm.

    Sånne middager lagde ikke Ågot, så jeg fikk ikke så mye proteiner i meg.

    (Skjønner jeg nå senere selv).

    Så jeg fikk ikke så mye muskler.

    Det gikk mest i karbohydrater og fett, når det gjaldt de middagene, som bestemor Ågot lagde til meg.

    Faren min kunne lage biff enkelte lørdager, men det var mer unntaket enn regelen, at han gjorde det.

    Det gikk mest i Pizza Grandiosa, i helgene.

    Som jeg vel husket å skrive om, så tok mora mi meg med på restauranten Hvalen, på Østre Halsen, mens vi bodde i Jegersborggate, og kjøpte pizza til henne selv om meg, en kveld, uten at det var noe bursdag eller noe sånn vel.

    Likevel så smakte maten til Ågot godt, selv om det kanskje ikke var sånn at det var sånn mat, som man ble sterk og muskeløs av.

    Men men.

    Maten til Ågot var mye bedre enn maten til mora mi, for eksempel.

    Mora mi hadde i Jegersborggate, en gang, mens hun hadde en venninne på besøk, gitt meg noe melk, som smakte råttent, (må jeg vel si).

    Som jeg måtte drikke, (nesten sermonielt, mens mora mi og hu venninna så på da).

    (Mener jeg å huske ihvertall).

    Så sånn var det.

    Så jeg pleide å drikke sjokolademelk, når jeg spiste, borte hos Ågot, til maten.

    Når den første pakken med sjokolademelk ble tom.

    Så kikka jeg i skapene til Ågot, på kjøkkenet.

    Og i det øverste skapet, så fant jeg en boks, med jordbær-Nesquick.

    Det hadde jeg aldri sett i butikkene, i Norge.

    Men Ågot sa at den var gammel vel, og at jeg ikke burde drikke den.

    Så kjøpte hu mer sjokolademelk da.

    Da jeg bodde på gården til onkel Martin og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i noen måneder, i 2005.

    (Og hjalp dem med å rydde eiendommen rundt gården der, for nedhugde trær, osv).

    Så mobba jeg onkel Martin litt, fordi at han var så glad, i sjokolademelk, da han var i begynnelsen av tenårene.

    Så sa onkel Martin seinere, at han hadde jobba for faren min og dem, på verkstedet, før jeg ble født vel.

    (Selv om Martin ikke kan ha vært så gammel da).

    Så sa jeg det, at jeg fant en boks med jordbær-Nesquick, hos Ågot, på slutten av 70-tallet, og at jeg lurte på om det kunne være han sin.

    Og da sa Martin det, at den jordbær-Nesquick-boksen, det var en boks, som mora mi, Karen, hadde kjøpt til han, som gave vel, (sikkert siden Martin var så glad i sjokolademelk, og siden jordbær-Nesquick ikke ble solgt i Norge), da hun jobbet som au-pair, i England.

    (Også hadde kanskje både mora mi og Martin, mer eller mindre bodd hos Ågot og Øivind da, på den tiden.

    Hva vet jeg).

    Mora mi sa også en gang, forresten, at det var Ågot som hadde fått henne til å begynne å bli glad i å drikke kaffe.

    Så mora mi har nok bodd hos Ågot og dem, (tror jeg ihvertfall), før jeg ble født vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Etter middagen, så pleide jeg å sette meg ned i stua, og lese litt i avisene dem abonnerte på, (som var Drammens Tidende og Aftenposten).

    Det kunne også være sånn, at faren min ba meg gjøre noe arbeid, nede på verkstedet.

    Min jobb, det var å sitte på den andre kontoret, (ikke det i huset til Ågot, men det nede på verkstedet), og pakke skruer.

    Det var skruer til køyesengene, og også til kanesenger da.

    Jeg tror at det var de samme skrueposene, til både køye- og kane-senger, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    Det skulle være åtte skruer, (som var messingfargede vel), og åtte skruer, (som var like tjukke hele veien, og som var sølvfargede vel), og en umbraco-nøkkel, (heter det vel), som var svart da.

    Så sånn var det.

    Også skulle disse skruene opp i en plastpose, også måtte man brette åpningen av plastposen, to-tre ganger.

    Og så stiftet jeg fire stifter oppå bretten da.

    Min far kamerat Atle, fra Oslo, klagde en gang, på at det manglet en skrue, (eller om det var en mutter), i en sånn pose.

    (Dette var vel rundt 1980 kanskje).

    Og da ble det fundert fælt da, på om det var onkel Håkon, eller meg, som hadde pakka feil.

    Jeg mente det måtte være onkel Håkon, siden jeg pleide å stifte stiftene helt parallelt liksom.

    Mens onkel Håkon pleide å stifte stiftene, litt på skrått liksom.

    Dessuten pleide jeg å bruke fire stifter.

    Mens Håkon pleide å bruke tre stifter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Andre ting jeg gjorde av jobbing, det var å kjøre ved, (avkapp), fra verkstedet, fra noen tønner, og helle de tre-bitene, fra de tønnene og oppi en trillebår.

    Og så hive veden ned i kjelleren, til huset til Ågot, som var kanskje bare ti meter, fra utgangsdøra til verkstedet.

    Så sånn var det.

    En gang hver fjortende dag kanskje, så ville faren min spørre meg om det, om jeg ville bli med, til Oslo, for å levere senger.

    Og det syntes jeg hørtes artig ut, (for da fikk jeg alltid en brus og kanskje også en is, osv.), så det pleide jeg alltid å bli med på, når faren min spurte.

    Så sånn var det.

    Hvis det ikke var noe jobbing, så hendte det at jeg løste kryssord, som var i avisene, (for det var bestefar Øivind sin hobby, og jeg herma litt etter han da).

    Fordi Øivind slutta å jobbe klokka 16, men faren min, han kunne gjerne holde på til klokka 17 eller 18, gjerne med sine egne prosjekter, som å bygge båter, osv.

    (Eller hvis de var forsinka med arbeidet).

    Men men.

    Ågot pleide å kjøpe alle tre ukebladene.

    Det vil si Hjemmet, Allers og Norsk Ukeblad.

    Men etter at Øivind døde, så kjøpte hun vel bare Hjemmet og Allers.

    Norsk Ukeblad, det var det vel Øivind som gjerne ville lese, (kanskje på grunn av kryssordene), mener jeg at Ågot sa.

    Så sånn var det.

    Ågot kjøpte vel også egne kryssordblader, for Øivind, mener jeg å huske.

    Men men.

    Jeg fikk lov å klippe i de gamle ukebladene, og begynte å gjøre, sånn som min tidligere kamerat, i Larvik, Frode Kølner, hadde prata om, (den siste tida jeg bodde der, altså bare noen uker før det her).

    Og det var å lage Vitseposten.

    Så jeg limte sånne vitsetegninger, fra de gamle ukebladene, til Ågot, på skrivemaskin-papir, og så ble det Vitseposten da.

    Jeg lagde vel 5-10 utgaver, av Vitseposten.

    Problemet var å få kopiert de opp, (for Strømm Trevare fikk ikke kopimaskin, før en god del seinere, på 80-tallet).

    Men jeg mener at faren min fikk kopiert opp noen, og Petter og Christian Grønli, (som jeg ble kjent med i 1980 vel), de kjente en som jobba på fabrikken Adax, i Svelvik, som kunne kopiere opp noen eksemplarer av Vitseposten, etter kontortid.

    Så Petter og Christian og jeg, vi dro inn til Svelvik da, en dag, i 1980 vel, for å kopiere opp cirka ti utgaver, av Vitseposten da.

    Og da gikk vi å så litt, nede i småbåthavna, osv., i Svelvik, fram til Adax stengte da.

    Og så kom Gro-Marit, (ei ‘guttejente’ fra Svelvik, som seinere gikk i klasse med på Handel og Kontor, og som en gang smilende vel sa til meg at ‘Svelvik er Norges nordligste sørlandsby, vet du’, uten at jeg skjønte helt hva hu mente når hu sa det).

    Men men.

    Gro-Marit kom syklende, i full fart, og så sinna ut vel, (sånn som jeg husker det ihvertall), og skremte Petter og Christian litt, tror jeg.

    Vi dro da til rundt ferjeleiet, til den nye Svelvikferja, og der så hoppa vi litt på isflak, mener jeg å huske.

    Men men.

    Petter og Christian, de solgte også Vitseposten for meg, en gang, når de var hos en slektning i Oslo vel.

    Og en kar, hadde betalt 10 kroner, for et eksemplar av Vitseposten, fortalte de.

    (Enda den vanlige prisen var 1 krone.

    Men men).

    En av de første ukene, som jeg bodde på Berger.

    (Jeg tror at snøen må ha kommet tidlig, i 1979, for jeg flytta dit i oktober, så det her var kanskje i november 1979 da).

    Så begynte Ågot, å prate om ‘Onsdagsløpet’, etter middagen.

    Onsdagsløpet, viste seg å være, et skiløp, for unger vel, som Berger IL, arrangerte, oppe ved Blindvann, (som det heter), hver onsdag da.

    Jeg skjønte at jeg måtte være med på det her løpet da.

    Ågot og dem ville ihvertfall det.

    Jeg hadde fått nye, smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, (av en eller annen grunn), før jeg flytta til Berger.

    De var gule, husker jeg.

    Men men.

    Jeg dro nå opp til Fossekleiva der, som det heter da.

    Jeg fant vel veien aleine, tror jeg.

    Og ble med på Onsdagsløpet da.

    De skiene var veldig tråe.

    Og jeg fikk nesten dotter i øra, av å høre på alle de som tok meg igjen, og som skreik ‘løype’ da.

    Så sånn var det.

    Jeg gikk vel ikke så mye på ski, da jeg bodde i Jegersborggate.

    Og det med skismurning, det fikk jeg aldri lært meg.

    Nok fordi at jeg bare var sånn 4-5-6-7-8 år, da jeg pleide å gå på ski, med mora mi og dem.

    Og fordi jeg fikk smørefrie glassfiberski, av Arne Thomassen, i noe slags avskjedsgave, eller hva det kan ha vært.

    Hvem vet.

    Så jeg kom jo på sisteplass da, i det Onsdagsrennet.

    Så det var ikke så artig.

    Erik Olsen kalte jeg meg vel da.

    Og det kunne man se i Svelvik Tidende da, (som Ågot og Øivind også abonnerte på), i en av utgavene for rundt november 1979 da, at Erik Olsen kom på siste plass, i Onsdagsløpet, (eller om det var Onsdagsrennet, som det het. Hm).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg spurte også alle i slekta til faren min, som holdt til, eller jobba, på Sand, i en pause fra arbeidet.

    (Det vil si bestefar Øivind, bestemor Ågot, faren min, og onkel Håkon).

    Om hva jeg skulle hete, ettersom jeg hadde flytta til faren min.

    Ågot het jo Ågot Mogan Olsen.

    Faren min het Arne Mogan olsen.

    Onkel Håkon het Håkon Mogan Olsen.

    Og farfaren min het bare Øivind Olsen.

    Jeg spurte om jeg skulle heter Erik Mogan Olsen.

    (Faren min åpnet en bankkonto for meg, en del år tidligere, i det navnet, i SVelvik Sparebank.

    Han gikk på Kafeterian, og tok en halvliter vel.

    Mens jeg måtte stå i banken, og åpne kontoen.

    Som 5-6 åring vel.

    En gang jeg var på ferie, hos faren min, men bodde hos mora mi da.

    Så sånn var det).

    Men da sa onkel Håkon det, fra stua til Ågot og Øivind.

    At ‘Mogan, det er det oss som heter det’.

    (Uten at jeg vet hva/hvem han mente med ‘oss’).

    Men men.

    Jeg syntes kanskje det ble litt stusselig, å bare hete Erik Olsen, når de fleste andre der, også hadde et mellomnavn da, (nemlig Mogan).

    Så jeg spurte, (fra kjøkkenet, hvor jeg stod og prata fra da, (jeg så vel etter noe greier, i skuffene til Ågot, på kjøkkenet der), inn i stua).

    Om jeg kunne hete Erik Ribsskog Olsen da.

    Men det ble ‘ERO’, (som i ‘erotikk’ da, antagelig), sa bestefar Øivind vel.

    Og det var ikke noe særlig bra, å hete, skjønte jeg.

    Men men.

    Så sa bestefar Øivind bare, at jeg skulle hete Olsen.

    Men faren min, han ringte ikke Folkeregisteret om dette.

    Og jeg var for ung, til å ringe om sånt.

    (Jeg var bare ni år).

    Så hos myndighetene så het jeg fortsatt Ribsskog.

    Men jeg sa til alle lærerne osv., at jeg het Olsen.

    (Siden det hadde blitt bestemt da, i et slags slektsråd, må man vel si).

    Dette medførte en del uheldige konsekvenser.

    For eksempel så måtte jeg til skoletannlegen, i Svelvik, (han holdt til på ungdomsskolen der), to ganger.

    En gang måtte Erik Olsen til tannlegen.

    Og en gang måtte Erik Ribsskog til tannlegen.

    Så sånn var det.

    Men tannlegen kjente igjen Erik Ribsskog, (som dukka opp en uke seinere kanskje, enn Erik Olsen), og sendte meg bare tilbake igjen, til Berger skole, uten å undersøke noe, den andre gangen, som jeg dukka opp der, hos skoletannlegen i Svelvik, høsten 1979 da.

    Men men.

    Grunnen til at jeg stod inne på kjøkkenet der.

    Det kan ha vært det, at jeg lovte søstera mi Pia, i Larvik, at jeg skulle sende henne tyggis, (sånn der Dandy tyggegummi, tutti-frutti vel, som vi syntes var god, til 50 øre vel, eller om de kosta en krone), hver dag, i posten.

    Så jeg leita kanskje etter konvolutter, eller noe, inne på kjøkkenet til Ågot.

    Men jeg klarte ikke å finne noen konvolutter som egna seg da.

    Og Ågot ville ikke hjelpe meg, med å kjøpe konvolutter, eller noe sånn.

    Og jeg glemte det alltid, når jeg var i butikken.

    Så den første gangen jeg var hos mora mi, på helgebesøk, etter at jeg flytta til faren min.

    Så måtte jeg beklage til Pia da, at jeg hadde glemt det, at jeg skulle sende tyggis.

    Hu sa det var greit men.

    Men men.

    Det var fordi, at vi pleide å få så mye godteri og penger, når vi var på Bergeråsen/Sand, så jeg trodde at søstera mi kom til å bli misunnelig på meg da, som fikk flytte dit.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ågot sa også det, at jeg burde gå på ski, på jordet, til Gøril og dem.

    Et jorde som grenset til eiendommen til Ågot og Øivind da.

    Onkel Håkon prata om at de hadde pleid å lage gevær, (eller armbrøster kanskje), av en list, med en syltestrikk og en klesklype på.

    De boret et spor, i lista.

    Og så skøyt de et eller annet, med de hjemmelagde armbrøstene da.

    Jeg klarte ikke å lage de geværene så avanserte.

    Men jeg gjorde det bare sånn, at jeg skøyt den syltestrikken av gårde.

    Jeg hekta syltestrikken, på enden av lista, og festa strikken med klesklypen da, som var spikra fast på lista.

    Så gikk jeg noen runder på ski, på jordet til Gøril og dem da, og hadde satt opp en blink, hvor jeg hadde satt et A4-ark, foran et hull, i en finer-plate, eller noe.

    Så skøyt jeg den syltestrikken gjennom det arket og blinken da.

    Så det ble som skiskyting nesten.

    For jeg syntes at vanlig langrenn, kunne bli litt kjedelig.

    Jeg lurer forresten på, om det var sånn, at Arne Thomassen, kom innom, med de gule, smørefrie glassfiberskia, hos Ågot og dem, like etter at jeg flytta dit.

    Det er mulig.

    Det er mulig at det var derfor, at de skia stod borte hos Ågot, det er mulig.

    Men men.

    På skolen, så var det ganske sivilisert og jeg gikk greit overens med de fleste, i den nye klassen, vel.

    (Untatt Geir Arne Jørgensen da, som var min uvenn fra før jeg flytta til Berger, må jeg vel si).

    Men men.

    Men et unntak til, og det var at Carl Fredrik Fallan, i klassen min, plutselig spente bein på meg, i en gym-time, (mens vi drev med noe løping, i sirkel, rundt gymsalen da).

    Det skjønte jeg ikke hva kom av, men jeg var ganske sikker på det, at det nok var med vilje, fra Carl Fredrik Fallan.

    Så jeg begynte å prøve å bli kjent med han, for jeg ville ikke ha noen uvenner heller, på Berger.

    Jeg prøvde å skjønne det, hva det kom av, at han plutselig spente bein på meg.

    Carl var en ganske tøff gutt, som også var sterkere enn meg.

    Så jeg husker det, at vi leikeslåss i friminuttene, noen ganger, og at Linda Moen, (i klassen), pleide å le rått av meg, mens jeg lå på gulvet, eller nettopp hadde kommet meg opp vel, etter en leikeslåsskamp med Carl da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Linda Moen, hu var forresten borte hos oss, på Sand, og henta sagflis, til kaninen sin.

    ‘Nå er hu dattera til Moen her for å sagflis til kanin sin igjen’, kringkastet Ågot i stua da.

    Da var det ikke sånn, at jeg gikk ut, for å se på at hu henta sagflis.

    Eller for å si ‘hei’ til a, siden hu gikk i klassen min.

    Nei, hu der Linda Moen, hu hadde jeg ganske i vrangstrupen, så da holdt jeg meg heller inne gitt.

    Men men.

    Men jeg husker at en gang, som hu var der, for å hente sagflis, til kaninen sin, (og faren pleide også å preike med faren min, en god stund vel, inne på verkstedet), så gikk jeg inn på det midterste soverommet vel, og så på da, mens hu Linda Moen, dreiv og gravde sagflis og så videre da, borte i siloen våres da, (som det heter).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten også, en av de første ukene jeg bodde der.

    På kjøkkenet til Ågot, mens jeg også hørte på da.

    At jeg ikke fikk leke med Geir Arne Jørgensen, (og noen andre folk), for de var det et eller annet med da, som faren min ikke likte.

    Og Ågot ble også overrasket over det, over det som faren min sa at det var da, med han Geir Arne da.

    (Uten at jeg helt skjønte hva det her var.

    Men jeg lekte ihvertfall ikke noe med Geir Arne da, etter den her episoden, da faren min prata om, til Ågot da, hvem jeg ikke fikk leike med, osv).

    De prata også, omtrent på samme tida, om en gutt, som hadde drukna.

    Halvor og dem, hadde visst bare sitti der og sett på, at han gutten, falt i fjorden, fra en fjellhylle da, sa faren min.

    Til Ågot da.

    Men da så jeg han Halvor, på skoleveien min, noen dager seinere, (enda han bodde på Øvre vel).

    Og da kjefta jeg litt på han Halvor da, fordi dem ikke hadde redda han gutten som drukna da.

    (Som faren min mente var dårlig da, husker jeg, at han fortalte Ågot, at han syntes).

    Men Halvor svarte det da, at det ikke var noe dem kunne gjøre.

    Han gutten bare forsvant, var det vel, og det var vel kaldt i vannet, osv.

    Han gutten var under vann, i en halvtime, eller time, eller noe, var det vel.

    Og de fikk han til å puste igjen.

    (Utrolig nok, må man vel si).

    Men han hadde nok for mye hjerneskader, eller noe.

    Han kom vel aldri til bevissthet igjen, tror jeg.

    Så selv om de fikk han til å puste igjen, så overlevde han ikke.

    Han lå i koma vel, og døde, etter noen dager, eller uker, eller noe, var det vel, såvidt jeg kan huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Etter dette, så prata nok ikke faren min like åpent, mens jeg var der, tror jeg.

    Det kan være at det var min feil, (at jeg ikke skulle ha pratet med Halvor om det her, og kjefte på han da, siden faren min hadde vært misfornøyd.

    Hva vet jeg).

    Men jeg skjønte ikke det, hvordan faren min mente, at jeg skulle oppføre meg, i forhold til det her da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Våren 1980, (var det vel), så kom moren min innom, hos Ågot og Øivind, på Sand, mens jeg var der, og mens faren min jobbet nede på verkstedet da.

    Hu sa det, at jeg fikk ikke lov til å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og løse kryssord.

    Jeg måtte begynne å spille fotball, sa mora mi.

    Enda det jo var mye som foregikk, i Jegersborggate, da jeg bodde der, som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene.

    Så jeg syntes det var greit, å bare sitte i stua til Ågot og Øivind, og lese i avisa osv., etter skolen.

    Jeg jobba jo for faren min og, og gikk litt på ski, og hadde gym på skolen, og hadde også lang skolevei.

    Så jeg kan ikke skjønne det, at det skulle være så viktig, at jeg også spilte fotball.

    Men men.

    Både Øivind og Ågot og meg selv, ble vel litt overrasket vel, og ingen av oss fikk fram et ord vel, når mora mi plutselig dukket opp der, og sa det her.

    Ågot og Øivind slapp alltid mora mi inn, i huset sitt, når hu kom på besøk, så det syntes jeg ikke var så artig.

    Hva hadde mora mi der å gjøre liksom, når foreldrene mine var skilt.

    Det syntes jeg var litt rart.

    Men men.

    Men mora mi fikk vel også med faren min, på det her.

    Og jeg snakka med Ole i klassen kanskje, som spilte fotball da, på Berger IL.

    De trente i gymhallen, på Berger skole, under vinterhalvåret.

    Jeg ble med å spille der, men hadde ikke med joggesko, men spilte i gymsokker vel.

    Så Ole sa det, husker jeg, at jeg bare kom ‘plutselig glidende forbi’, eller noe.

    Etterhvert så fikk jeg meg vel sko som jeg kunne spille fotball i innendørs.

    Og jeg begynte å spille kamper også, og holdt på i mange år.

    Jeg var ganske tynn, de årene jeg bodde på Berger.

    Så trener Skjellsbekk, (faren til Ole), sa for eksempel det, husker jeg, at jeg hadde bra løpteknikk, men jeg mangla ‘litt kjøtt på beina’.

    Da jeg flytta til Oslo, høsten 1989, så var jeg 1.85 høy og veide 62 kilo cirka vel.

    Så jeg var en veldig tynn pingle, må man vel si.

    Da jeg bodde i Liverpool, så hadde jeg en helsesjekk, for et par år siden.

    Og da var jeg visst 1.83 høy, (så jeg har visst krympet to centimeter, av en eller annen grunn), og veide cirka 100 kilo.

    Så jeg har altså lagt på meg cirka 40 kilo, fra jeg var 19 år, og bodde på Bergeråsen, til jeg bodde i Liverpool, fram til tidligere i år.

    Og det er nok mye muskler osv.

    Nå bruker jeg XXL i t-skjorter osv., og det er nok fordi jeg har trent mye svømming osv., og også vekter, i Oslo og England, etter at jeg ødela kneet mitt, da jeg spilte fotball i Frognerparken, sommeren 1995 vel.

    Det var vel forresten Leif Moen, (som faren min mente var tremenningen sin, eller noe), faren til Linda Moen, i klassen min, som var fotballtrener, på det laget jeg begynte på, på Berger IL, (knøtter vel), i 1980 da.

    Så vi hadde også med to jenter, (som begge gikk i klassen vår), det første året jeg spilte fotball vel.

    (Selv om vel disse ikke hadde vært med på treningene, på Berger skole, men bare var med på kampene vel.

    Hvis jeg husker riktig da).

    Det var Linda Moen og hennes venninne vel, Lene Andersen, (som faren min kjente faren til, som døde et av de årene jeg gikk i samme klasse, på Handel og Kontor, som Lene Andersen, fra 1986 til 1988).

    Så sånn var det.

    Selv om Linda Moen fortalte meg det, i en Facebook-melding vel, da jeg bodde i Liverpool, at trener Leif Moen nå var død.

    (For jeg kontakte henne om noe slektsforskning osv., var det vel.

    Så sånn var det).

    Bestefar Øivind lærte meg, å pugge stasjonene på Vestfoldbanen.

    For jeg var bare ni år, og hadde aldri kjørt med to før, så jeg var litt nervøs, for at jeg skulle gå av på feil stasjon.

    For faren min sendte meg aleine med toget, til Larvik, fra Drammen da.

    Jeg skulle besøke mora mi hver tredje helg.

    (Noe jeg egentlig ikke hadde lyst til, men faren min sa jeg måtte gjøre det).

    Det sklei litt ut, og ble mer til hver fjerde helg egentlig.

    Men men.

    Jeg tok buss til Drammen da, og tog derfra til Larvik.

    Og det var ikke sånn, at jeg noen gang gikk av, på feil stasjon.

    Med unntak av at noen ganger, så tok gikk jeg av toget i f.eks. Tønsberg, på veien til Larvik, for å kikke litt i databutikker osv.

    Men det var ikke så ofte, bare noen få ganger.

    For da kunne jeg bruke den samme billetten, og ta neste tog til Larvik da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den andre gangen, som jeg tok toget til Larvik alene.

    Så var det sånn at toget var helt fullt.

    Og den eneste ledige plassen, var ved siden av en gammel gubbe, som satt med ‘bennern’, inni buksa, og en flekk på buksa og.

    Der var det ledig gitt.

    Jeg holdt på å sette meg der, men da jeg så at han gubben hadde ‘bennern’, så gikk jeg heller til en midtgang, og stod der, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Så det var vel det værste som skjedde meg, på disse togturene, tror jeg.

    Det var rimelig spesielt og nokså ekkelt, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En helg, så ble jeg værende hjemme alene, på Bergeråsen, husker jeg.

    Faren min skulle til Oslo, eller noe, i et eller annet ærend.

    Jeg var ikke vant til å være alene hjemme, så dette var som noe litt skremmende for meg vel.

    Dette var også like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, på landet da, som faren min sa det var.

    En gang, på et besøk, i Hellinga 7B, så hadde jeg klaget til faren min, på at det ikke var ringeklokke, utafor inngangsdøra der.

    og da sa faren min det, at ‘du er på landet nå, og her banker man på døra’, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det var mørkt da, om høsten, det var ikke så mye lys om kvelden, på Bergeråsen, husker jeg.

    Jeg gikk ut i gangen, og åpna ytterdøra, og så ut da, for jeg følte meg ikke helt hjemme der ennå.

    Så var det en rimelig svært tordivel som dreiv og surra rundt utelampa, rett ved siden av inngangsdøra da.

    Og jeg, ville jo ikke ha noe tordivel der.

    Så jeg fant fram den flaska jeg hadde, med bensin, fra apoteket, (som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene), og helte litt bensin oppi en skål da, for å skremme tordivelen, hadde jeg tenkt da.

    Jeg tente på bensinen inne på kjøkkenet var det vel.

    og det som skjedde, var at før jeg kom meg ut på trappa, med den skåla med bensin, som jeg skulle skremme tordivelen med.

    (Det var ikke så mye bensin oppi den skåla, men en spiseskje, eller to kanskje.

    Noe sånt).

    Men men.

    Det som skjedde, var at den skåla ble så varm, så jeg klarte ikke holde den lenger.

    Men jeg måtte slippe den, og da falt jo den skåla ned på stuegulvet, og bensinen rant ut på vegg-til-vegg teppet, som faren min hadde, i stua der da.

    Like ved døra ut til gangen.

    Så hoppa jeg vel oppå flammene da, til de slukka.

    Men det blei jo skikkelige merker i teppe-flisene da.

    (Som var i noe slags 70-tallsmønster da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette var på fredagen, i leiligheten til faren min.

    Så var jeg alene hele lørdag, og så på TV da, og sånt.

    Og så på søndag kvelden, var det vel, så kom plutselig faren min, i full fart, inn i huset, (de løp vel opp trappa, mener jeg å huske), sammen med to kamerater, som jeg ikke visste hvem var.

    (Muligens var han ene, han som sjekka det, om jeg visste hva seks ganger seks var, osv., som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Jeg begynte å grine da, og gikk bort til vinduet, lengst unna faren min og dem, i stua.

    Faren min lurte på hvorfor jeg grein.

    Jeg forklarte det da, at jeg skulle skremme bort den tordivelen da.

    Også begynte det å brenne i teppet, osv.

    Så dro vel de kameratene til faren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til faren min, i Hellinga 7B, var en to-roms leilighet, (som jeg vel også har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene).

    (To-roms betyr at det er to rom, i tillegg til bad og kjøkken, som regnes som å være en selvfølge da, i eiendomsmegler-kretser vel.

    Men men).

    I Hellinga 7B, så var det et soverom og en stue da, så det blir en to roms leilighet da.

    Så faren min og jeg, vi sov på samme rom, husker jeg.

    Faren min i en dobbeltseng.

    Og jeg i en enkeltseng, som var liksom bak fotenden, til dobbeltsenga, til faren min da.

    Faren min hadde en moderne vekkerklokka, som ringte med inntrengende lyd, husker jeg.

    Faren min hadde pornoblad der, og la en gang fram et, i en skuff, husker jeg, med bilde av en naken dame på.

    (Kanskje han skulle tenke på det bildet i dusjen, hva vet jeg).

    Faren min så litt rart på meg, mener jeg, etter at han kom ut fra dusjen.

    (Uten at jeg vet hva han tenkte på).

    Men men.

    I Larvik, så pleide det å være høylydte krangler, i familien til mora mi og Arne Thomassen, da jeg bodde der.

    Så jeg fortsatte den ‘tradisjonen’, og krangla også sånn med faren min.

    Så en gang, som jeg var borte på Gamlehjemmet, og leika med noen andre unger der, så sa ei dame som bodde der, (og kanskje jobba med biblioteket, som var der da), at hu kunne høre det helt dit, når faren min og jeg krangla.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Faren min var ikke som mora mi, som absolutt ville vinne en krangel da.

    Faren min kunne plutselig bli stille, og ikke si noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hva faren min tenkte på da.

    Men men).

    I Larvik, så pleide jeg å kjøpe kruttlapper og sånt, for lommepenger, som faren min ga meg, de helgene, som jeg dro til mora mi.

    Jeg gikk også i en lekebutikk, eller noe, der, hvor de hadde sånne varer som Skøyern i Oslo, cirka.

    Altså sånne moro-artikler da.

    Som fyrstikker, som brant med en kjempestor flamme.

    Og sånne ‘hatter’, som vokste, og ble som en slange nesten, når man tente på de.

    Jeg syntes jo at sånne ting var veldig artige, og kjøpte sånne moro-artikler da, og også kruttlapper.

    Det var to forskjellige slag kruttlapper, som man kunne kjøpe, i lekebutikker da.

    Et slag var i plast, og smalt ganske høyt.

    Men det fantes også sånne som var av papir, og som var på rull da.

    De smalt ikke så høyt, men det var til gjengjeld mange smell per rull, så de var artige på den måten.

    En gang søstera mi var hos oss vel.

    Så lagde jeg noen sånne ‘bomber’ da, som jeg vel kalte de.

    Da tok jeg et plastbeger, og tok kanskje en sånn rar hatt, som ble som en slange, når man tente på den, (fra moro-butikken i Larvik), nederst.

    Også masse forskjellige kruttlapper og også de av plast da, som smalt litt høyere.

    Også fylte jeg opp med noe papir kanskje.

    Og nederst i bunnen, så helte jeg først litt bensin da forresten, var det vel, som jeg egentlig skulle bruke til å finne vannmerker på frimerkene mine da.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg et ark over toppen av plastglasset, og så tok jeg et stjerneskudd, gjennom det arket.

    Så satt jeg den ‘bomba’ da, utafor huset vårt, i Hellinga 7B da.

    Og så tente jeg på stjerneskuddet.

    Så etterhvert så smalt det masse da, fra den ‘bomba’ da.

    Og til slutt, etter noen minutter, når all smellingen var ferdig.

    Så kunne man se at den hatten begynte å vokse da, i det som var igjen av oppbrent plass og papir osv., da.

    Så sånn var det.

    Og da kom vel til og med hu Aina, fra Leirfaret, opp stien til Hellinga 7, for å se på den bomba da.

    Og jeg husker det, at hu trodde nok kanskje ikke det hu så, da den hatten begynte å vokse, nesten som en slange, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde vel også såvidt sett hun Aina før, på Bergeråsen, når jeg hadde besøkt faren min.

    Hun var lett å legge å merke til, siden hun hadde lyst hår og et pent ansikt vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den første tiden, på Bergeråsen, så hadde jeg jo ikke noen kamerater.

    Men jeg kjente jo fetteren min Tommy, fra før, fra besøk hos bestemor Ågot, når alle oss barnebarna hennes, hadde vært på besøk der, samtidig.

    Så Tommy kom vel ned på besøk til meg kanskje.

    De bodde først i Hellinga de og, rett nedenfor Hellinga 7B.

    Men på den tida, som jeg flytta til Bergeråsen, så hadde onkel Håkon og dem, flytta opp til Havnehagen, (rett bortenfor toppen av S-svingen der, for de som er kjent).

    Tommy var jo fem år yngre enn meg, så jeg tulla litt med han.

    Jeg tok noen sånne bregne-blader, eller noe, og la noen frimerker, mellom to sånne blader, og teipa to blader sammen da.

    Også skulle jeg vise for Tommy, hvor frimerker kom fra da.

    Så la jeg de i vann da, de bladene, og da løsna teipen, også kom det frimerker ut av bladene da.

    Jeg vet ikke om Tommy trodde noe på det der, men jeg prøvde ihvertfall å holde maska.

    Så sånn var det.

    Tommy fikk også alle lekebilene mine, som jeg hadde kjøpt, på lekebutikken Noldus, osv., i Larvik, (men som jeg syntes jeg var litt for gammel, til å leke med, på den tida jeg flytta til Bergeråsen da).

    Så sånn var det.

    En dag i uka, så hadde vi gym, sammen med klassen over oss, mener jeg.

    (Hvis dette ikke var ballspill valgfag, eller noe, da).

    Og da husker jeg det, at to jenter, i klassen over vår, begynte å tulle, og dra av shortsen på hverandre, osv.

    (Det var vel Ellen Greftegreff, tror jeg, som dro av shortsen på hu Siv Anita, (eller hva hu het igjen, ei med brunt hår vel), akkurat mens hu stod med rompa mot meg, så jeg fikk jo panoramautsikt til rompa hennes, for å si det sånn.

    Men men).

    Og det var ikke det eneste rare, som den klassen over oss, fant på, i de timene, som vi hadde gym sammen med dem.

    En gang, når vi var ferdig med gymtimen, så satt Anders Røkås der, (sønnen i familien Røkås, som kjøpte Toppen 4, av faren min, da mora vår, mer eller mindre, rømte fra han vel).

    Anders Røkås satt helt naken, på en benk, med den ‘bennern’, og liksom lente seg framover da, (mens han grein vel), for å prøve å skjule sine private deler litt, da kanskje.

    Selv om jeg ikke tørr å påstå, at det er så særlig klart for meg, hva som egentlig kan ha foregått i den garderoben da.

    Men folk som lurer de får vel heller spørre Anders Røkås, (som faren til, var fotballtrener for oss, eller assistent var han kanskje, for faren til Ole Christian Skjellsbekk, var vel hovedtrener, mener jeg. Men men).

    Mora til Anders Røkås jobba vel først i bokhandelen i Svelvik, (som er den nærmeste byen, (eller tettsted som det ble kalt da), fra Berger/Bergeråsen, og som ligger cirka 6-7 kilometer lenger nord, langs Drammensfjorden), og siden i Svelvik Sparebank, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Ågot sa en gang, den første tida, som jeg bodde på Berger, at ‘jeg ga deg melk, da du var liten, jeg’.

    Jeg sa det til faren min, mens vi var i butikken til Oddmund Larsen, seinere den samme dagen vel, på vei hjem til Hellinga 7B.

    ‘Sa Ågot det’, sa faren min.

    Jeg kunne bekrefte det, men faren min sa ikke noe mer.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang så fortalte onkel Håkon vel, (i huset til farmora mi på Sand), at faren min og han, hadde bedt politiet, om å få ligge over i fyllearresten en natt, som de var nede i Horten, eller noe, og av en eller annen grunn, ikke hadde penger til å bo på hotell.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En dag, våren 1980, så hadde faren min kjøpt seg en ny Peugeot racersykkel, og fortalte det, at han skulle begynne å sykle, i en eller annen lokal sykkelklubb da.

    (Kanskje det var Svelvik Sykkelklubb, eller noe.

    Det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men).

    En annen som sykla i sykkelklubben hans, var den 16 år gamle Jan Snoghøj.

    Jan Snoghøj hadde en fraskilt mor, (som han bodde hos, sammen med to søsken), som het Haldis Humblen.

    Det tok ikke lang tid, så var Haldis og faren min et par.

    Faren min prøvde å lokke meg, til å bli med ned til Haldis, som bodde et steinkast ovenfor de siste husene i Havnehagen, ned mot fjorden.

    Han sa det, at det var ‘to jenter der, på min alder, som jeg kunne leke med’, for å lokke meg ned dit.

    Jeg ble jo rimelig nedfor, av det, at faren min plutselig begynte å la meg være alene om kveldene, for å være nede hos Haldis.

    Men men.

    Så jeg var litt nedfor, da jeg ble med ned dit.

    De to jentene viste seg å være Christell Humblen, (Haldis sin datter), og henne venninne, (som egentlig bodde hos sin onkel, i Ulvikveien), Nina Monsen.

    Jeg satt helt stiv i sofaen, for jeg var litt ukomfertabel, med den situasjonen, at faren min hadde funnet seg en ny dame da.

    Nina Monsen gikk vel hjem, og faren min og Haldis, forsvant inn på soverommet vel.

    Da var jeg alene i stua, med Christell, som var en jente som var to år yngre enn meg.

    Men faren min hadde jo sagt det, at jeg kunne leke med disse jentene, så jeg begynte å løpe etter hun Christell, rundt stuebordet deres, osv., uten å si noe da.

    Men hun Christell var en sprek og smidig jente, så jeg klarte ikke å ta henne igjen, må jeg innrømme.

    Plutselig, mens Christell og jeg, holdt på med å løpe rundt stuebordet, til Haldis, så kom faren min og Haldis inn i stua igjen, etter 15-20 minutter kanskje.

    Da slutta vi å løpe, men ingen av oss fire sa noe.

    Selv om faren min og Haldis så litt overraska ut kanskje vel.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Plutselig en kveld, så kom ikke faren min hjem, i det hele tatt.

    Jeg husker at det ikke var noe morsomt.

    Faren min hadde ikke sagt fra om dette, at han ikke skulle komme hjem.

    (Da hadde det nok vært ‘overlevbart’, for å si det sånn).

    Men jeg bare satt og så på TV, i stua, i Hellinga 7B.

    Og klokka ble mer og mer, og faren min kom ikke hjem.

    (Jeg visste ikke da, hvor Haldis bodde, så dette må ha vært før den forrige episoden, som jeg skrev om, (da Christell og jeg, løp rundt stuebordet, nede hos Haldis. Men men)).

    Kveldsnytt dukket opp på skjermen, og til slutt så var alle TV-programmene ferdige for dagen, og bare prøvebildet dukket opp vel.

    Da dukket det opp en sånn stikkende følelse, inni meg, og en slags tomhet kanskje.

    Den stikkende følelsen, det var vel at jeg var såret, tror jeg.

    Men men.

    Så jeg var kanskje ikke meg selv, den dagen, et par dager senere kanskje, når jeg ble med ned til Haldis der, med faren min da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En morgen, litt senere, så vekte faren min meg, og sa det, at Jan hadde brukket beinet, i stien ned fra Gamlehjemmet der.

    Ikke vet jeg hva han gjorde der, men han skulle kanskje ta bussen da, til en videregående skole, et eller annen sted, kanskje.

    (Pia og Christell, de gikk ikke den veien, ved Gamlehjemmet der, når de tok buss, til skolen.

    De gikk opp til ved barneskolen der, husker jeg.

    Ihvertall de årene jeg selv tok buss til enten ungdomsskolen i Svelvik, eller videregående i Sande og seinere Drammen, husker jeg.

    Men jeg selv tok bussen derfra, fra ved Gamlehjemmet der.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at faren min og hans yngste bror, Runar, (han som er tannlege i Ås), satt borte hos Ågot, en fredagskveld kanskje, og planla ferieturen vår, sommeren 1980, til Jugoslavia.

    Mens de drakk øl vel og kikka på kartet da.

    Og gliste kanskje, og kikka på meg, som satt ved spisestuebordet, (mens de satt i TV-delen av stua til Ågot da, som ikke var delt, mellom spisestue-delen og TV-stue-delen).

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at vi besøkte onkel Runar og dem, på Kolbotn, hvor de bodde, på slutten av 1979/begynnelsen av 1980 vel.

    Jeg husker såvidt det, at jeg en gang gikk litt rundt der, på Kolbotn, sammen med min fetter Ove vel.

    Men Ove skulle ikke være med, på ferie, med Kiel-ferga.

    (Av en eller annen grunn).

    Det var det bare onkel Runar, faren min og meg, som skulle.

    Av en eller annen grunn.

    Dette var en av de første månedene, etter at jeg flytta til faren min, mener jeg.

    Jeg husker at en litt eldre tysker, stod og spilte, på flere enarmede banditter samtidig.

    Og at han stod litt fra dem da, og snakka til meg, når jeg dukka opp der, og trodde jeg hadde funnet en maskin, som det var noen som hadde glemt igjen kreditt på.

    Noe sånt.

    Det var vel også russisk kaviar, mener jeg, i frokost-bufeen, på den ferja, mener jeg å huske.

    Jeg husker også det, at min far, spilte roulette, på den båten.

    Og at jeg, (som var ni år), sneik meg inn, ved roulette-bordet, og stod og så på det, at de spilte.

    På tilbakeveien, så snakka faren min, med coupiren, som det vel heter.

    (Før han begynte å jobbe vel).

    Og da spurte jeg, om han hadde sett det, at jeg stod og så på, mens dem spilte.

    Og da sa han det, at det hadde han ikke sett.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om jeg kunne tro på det men).

    I Tyskland, så var vi på et supermarked.

    Faren min bare gikk rundt der, og ble tilsnakket av ei butikk-dame, sa han.

    Vi kjøpte ikke mye der, vi bare så der.

    Jeg kjøpte vel en tysk Donald Duck eller Mikke Mus-bok, men det var på ferja, mener jeg.

    Vi kjørte ut på landet, med Runar sin bil kanskje.

    Vi fant en kro, men kroverten lå døddrukken, eller noe, over et bord.

    Noen grein, så kanskje han var død.

    Hva vet jeg.

    Faren min og Runar, de bare snudde.

    Og jeg spurte, i bilen, hvorfor vi snudde.

    Og faren min sa det, at ‘så du ikke at han lå der da’.

    Jo, jeg så jo det.

    Men var han død, eller var han full, lurte jeg.

    Det skjønte jeg ikke.

    Men men.

    vi kjørte til en annen kro da, inne i Kiel vel.

    Og der spiste vi wienersnitzel, eller noe vel, på den kroa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fikk jeg vel pass, tror jeg, før denne turen.

    Det er mulig.

    (Uten at jeg vet hva vi egentlig skulle der, i Kiel.

    Men men.

    Det var kanskje bare for moro skyld.

    Men men).

    Jula 1979, ble litt spesiell.

    Vi var alle barnebarna, samlet borte hos Ågot og Øivind vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Faren min begynte å prate noe om videospillere, som var ganske nytt, i Norge, da.

    Jeg spurte, om vi ikke kunne få det.

    Og det var visst ikke populært.

    Men jeg huska det, fra Torstrand skole da, at vi så på video, noen ganger, noen måneder før det her.

    (For jeg gikk jo på skole der, i begynnelsen av tredje klasse).

    Uansett, så kjøpte faren min plutselig videospiller.

    En AKAI VHS-spiller, til 8-9.000 vel, i 1980.

    Så det var ganske mye penger da.

    Det tilsvarer kanskje 20-30.000 i våre dager.

    Hvem vet.

    Og jeg fikk også et TV-spill, (med sånn Squash osv.), av faren min, da han dro meg med til en TV-butikk, i Svelvik, (like ved Svelvik Kroa der), like etter at jeg flyttet til Bergeråsen, tror jeg.

    Jeg spilte mot faren min en gang, på Bergeråsen, og da vant jeg, men da sa faren min det, at det var fordi, at han hadde drukket.

    Så sånn var det.

    Så faren min drakk altså også før han flytta ned til Haldis, kom jeg på nå.

    Men men.

    Det TV-spillet var en rød plastboks, (eller konsoll, heter det kanskje), med to sånne hjul-‘joysticker’, som hadde en meter eller to lange ledninger da, og ble festet, til konsollen, med borrelås faktisk, (det var første gang jeg så både TV-spill og borrelås, tror jeg. Men men).

    Så sånn var det.

    Jeg får ta en pause her, for nå har jeg skrevet i noen timer her.

    Jeg hadde en krangel her på hostellet, tidligere i dag.

    Jeg lurer på om han unge assistenten, Nel, er bøg, eller noe.

    Han kaller meg ihvertfall ‘dear’.

    Og det sa jeg fra, at jeg ikke likte.

    Han mener at han kalte meg ‘Erik’.

    Han stod ihvertfall og kilte meg, da jeg prata med hun House Manager-en her, tidligere idag.

    Om å få kvittering for leie osv., som jeg betalte til han assistenten da, tidligere idag.

    Det viste seg det at jeg egentlig skulle hatt nøkkel til ytterdøren, allerede for fire uker siden.

    Men de hadde sendt noen til meg, med en nøkkel da, men den hadde ikke kommet fram.

    Men like etter denne seansen, så kom det en fyr, på døra mi, med en nøkkel til utgangsdøra da.

    Så sånn var det.

    Enda husvertinnen sa at jeg skulle få den i morgen.

    Så her er det kanskje enda mer ‘lurings’.

    Så sånn er det.

    Men jeg får se om jeg får skrevet mer fra tiden i Hellinga 7B, i morgen.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Noen vil at allemannsretten skal fjernes. Men da mister folk friheten sin i Norge. Da kunne vi bare ha dratt til Mølen, på 80-tallet, uten den loven

    mister friheten

    http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article4177683.ece

    PS.

    Det hendte at vi, (faren min, Arne Mogan Olsen, Haldis og Christell og jeg. (Det her var vel før søstera mi Pia flytta til Bergeråsen, tror jeg)), dro til rundt ‘A’ der cirka, som er noen svaberg, (eller hva det heter igjen), ved Rødtangen.

    Men, hvis han skibsrederen, fra artikkelen ovenfor, får vilja si.

    Så måtte vi ha dratt helt til ‘B’, Mølen, for å sole oss.

    (En fredet øy).

    Men der holdt han kjedelige regnskapsføreren, fra Olleveien, (på Bergeråsen), til, og de fæle ungene hans.

    Så der var det jo bare ‘hat’, for å si det sånn.

    (Et uttrykk vi brukte i militæret).

    Så sånn er det.

    (Og på den øya, Mølen, så ville det nok ha blitt ganske overbefolka da, uten den allemannsretten, for å si det sånn, (vil jeg nok tippe på).

    Til slutt så sitter nok folk bare hjemme i leiligheten sin, alle sammen, og går aldri ut for å gjøre andre ting enn å gå i butikken, osv.

    Så den allemannsretten, den er grei å ha, mener jeg.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mølen b