johncons

Stikkord: Heimevernet

  • Min Bok 5 – Kapittel 56: Muttern dør

    Høsten 1999, så var jeg på en slitsom rep-øvelse, med Heimevernet, i Hurdal.

    Distriktsjef Jan Graarud ville ikke at jeg skulle dra på den rep-øvelsen.

    Så han ba meg ringe Heimevernet og få fri.

    Siden jeg hadde en ny assistent, (min tredje på et år, på Rimi Nylænde, etter Wenche Berntsen og Jan-Henrik), nemlig Stian Eriksen.
    Stian var fersk som assistent, og derfor så ble det for mye å forlange av han, å klare å drive Rimi Nylænde aleine.

    Og Jan Graarud nevnte ikke ambulerende, eller noe.
    Så Heimevernet sa at jeg kunne få fri fra rep-øvelsen, på mandag og onsdag, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg kjørte opp til Hurdal, tidlig tirsdag morgen, i min svarte Ford Sierra.

    Og raste inn ved oppstillingsplassen der mens det stod bortimot et kompani der vel.
    Mens alle så på, da.

    For jeg hadde ikke vært oppi Hurdal der før, så jeg brukte litt lenger tid, enn planlagt, da.
    Så jeg rakk ikke å komme dit før morgenoppstillingen.

    Men jeg kom dit akkurat under oppstillingen, da.

    Noen ba meg flytte bilen min, etter oppstillingen, for det var muligens bare offiserer, (eller noe), som fikk lov å parkere der og der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg var oppi Hurdal der, og vi traska rundt på noen gårdsveier der.

    Oss Heimeverns-gutta.

    Så husker jeg det, at jeg prøvde å ringe Stian, fra mobilen min.

    For å høre hvordan det gikk, i butikken.

    (Siden han var ny som assistent, da).

    Men det var dårlig dekning der oppe, for Netcom, som vel jeg hadde, på den her tiden.

    (Hvis jeg ikke husker feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i noen av pausene der, så kjørte jeg ned til Hurdal, og handla litt i en butikk der, husker jeg.

    (Ned en svingete uasfaltert vei).

    I butikken der, så husker at jeg så ei pen dame, som var i 20-årene, (eller noe), og som jeg mener å huske at var gravid, (tror jeg forresten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av tirsdagen, så kjørte jeg tilbake til Oslo igjen.

    En kjøretur på et par timer, (eller noe sånt), vel.

    Og så jobba jeg på Rimi Nylænde, på onsdagen.

    Og så var jeg på kafeen Kjøkkenhagen, på Grunerløkka, etter jobben.

    For jeg hadde en date med ei jeg hadde chatta med på irc, (eller noe).

    Og som leste en del bøker, (sånn som meg), og jeg hadde med noen bøker på den date-en, da.

    Som vel ikke gikk så bra forresten, for hu dama var litt sånn anspent og upersonlig, syntes jeg.

    Kanskje fordi at jeg var sliten etter all den her jobbinga, heimevernsaktiviteten og kjøringa.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På torsdagen så kjørte jeg opp til Hurdal igjen.

    Og på slutten av torsdagen, så var egentlig øvelsen ferdig.

    Så jeg spurte noen høye offiserer, som satt i en brakke der.

    Som vel må ha vært ‘KO’, som de sa i Geværkompaniet.

    Eller hovedkvarteret vårt, da.

    Om jeg kunne få dra tilbake til Oslo, den torsdagskvelden.

    For jeg hadde en ny assistent, på Rimi Nylænde, som ikke var vant til å drive butikken aleine.

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Så derfor var jeg bare på den her øvelsen på tirsdagen og torsdagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uka etter den her øvelsen, (tror jeg at det må ha vært), så ringte Pia meg og sa at mora vår var på Moss sykehus og sannsynligvis ikke hadde så lenge igjen å leve.

    Så på en søndag, (en dag eller to etter at Pia ringte vel), så satt Pia og Axel på med meg, ned til Moss sykehus, da.

    For vi skulle besøke mora vår siden hu ikke muligens ikke hadde så lenge igjen å leve, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Moss sykehus, så fikk vi ikke se mora vår, med en gang.

    For vi var der kanskje før besøkstiden, (eller noe sånt), da.

    Og da, så bestemte jeg meg, for å kjøre bort til Vannsjø, som er en innsjø, i Moss.

    For jeg husket at kusina mi Heidi pleide å nevne Vannsjø, (hvis det ikke var Ove som nevnte den, da).

    Istedet for å vente på parkeringsplassen ved sykehuset der, liksom.

    For jeg hadde vel lagt merke til skiltinga til Vannsjø, mens jeg kjørte til Moss sykehus der, da.

    Selv om jeg ikke hadde kjørt noe i Moss tidligere.

    For dette var jo bare tre-fire år etter at jeg fikk lappen.

    Ved Vannsjø der, så så vi litt på sjøen der.

    Og det er mulig at Pia sin sønn Daniel også var med, forresten.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg tenkte at jeg måtte muntre opp mine søsken litt.

    Så jeg lot Axel få øvelseskjøre litt.

    Ved Vannsjø der, da.

    For veien til sjøen der var liksom en øde skogsvei, da.

    Og den veien var ganske oversiktlig, da.

    Men Axel hørte ikke på meg.

    Han kjørte som en galning, (må jeg nok si).

    Og han nektet å stoppe, når jeg ba han om det.

    Så Axel bare fortsatte ut på en asfaltert vei der.

    Og da det kom en bil imot, så måtte jeg dra i håndbrekket, for å bilen til å stoppe, da.

    For Axel bare kjørte som en galning, da.

    For han lo og smilte mens han fikk bilen til å omtrent hoppe rykkvis framover, cirka midt i veien, da.

    Enda jeg hadde bedt han om å stoppe, før vi kom inn på asfaltveien der, da.

    Men det gjorde ikke Axel, da.

    Så det var siste gang jeg lot Axel få øvelseskjøre, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi så mora vår, så satt hu i en rullestol.

    Vi var utafor sykehuset der.

    Og mora vår ville ha is, da.

    Så jeg kjøpte en is til henne.

    Og hu ville også ha en pit av min sjokoladepinne-is, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av visitten der.

    Så gikk plutselig Axel og Pia vekk fra mora vår.

    (Som etter et skjult signal nesten).

    Av en eller annen grunn.

    Og jeg ble stående aleine igjen med mora vår, da.

    Mora vår ba meg om å ta med en kjole til henne, som lå der og der, i leiligheten hennes, i Drøbak, da.

    Hvorfor der, spurte jeg.

    Men mora vår bare kvakk til liksom, da.

    Og svarte ikke, da.

    Og akkurat da, så dukka det opp ei eldre sykepleierske der.

    Som bare rulla mora mi tilbake til sykehuset, da.

    (For hu mente vel at mora mi var sliten, tror jeg).

    Uten at jeg fikk sagt hadet, da.

    Så det var nesten litt traumatiserende, (husker jeg).

    For noen få dager etter det her, så ringte søstera mi meg igjen, og fortalte at mora vår var død, da.

    Og jeg fikk jo ikke sagt hadet engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia mente at vi måtte til sykehuset for å se den døde.

    Jeg skulle jo jobbe dagen etter, men jeg tenkte det, at når mora mi døde, så måtte jeg liksom prioritere det.

    Så jeg ringte Rimi Bjørndal, og Irene Ottesen, (som var enten ambulerende eller ny butikksjef der vel), svarte da jeg ringte, rundt klokka 7.

    Jeg fortalte Irene det, at mora mi var død, og at hu måtte få tak i noen som kunne jobbe, på Rimi Nylænde, fra klokka 13, (må det vel ha vært).

    (Noe sånt).

    Og jeg kjørte så og henta Pia, også dro vil til Moss sykehus igjen, da.

    Og på sykehuset så begynte plutselig Pia å liksom lene seg mot meg, for å liksom gråte mot skulderen min, da.

    Noe som ikke var typisk for henne, vil jeg si.

    Og jeg husker at alle de kvinnfolka som satt inne på et slags pauserom vel, ved siden av resepsjonen der, liksom kvakk til da.

    Som skremte høns, må man vel nesten si.

    Da jeg gikk bort til resepsjonen der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg måtte, vi måtte vente i en halvtime eller en time, (eller noe sånt), før vi kunne få se den døde, da.

    Og mora vår så helt for jævlig ut, i trynet.

    Hu så ut som om hu hadde blitt 50 år eldre på noen få dager, (syntes jeg).

    Og hu sykepleiersken, som rulla opp liket av mora vår.

    Inn på et rom der, da.

    Hu sa at vi kunne godt ta på den døde og sånn.

    Og jeg hadde jo ikke fått sagt hadet.

    Så da gjorde jo jeg det.

    Og tok liksom på skuldrene til mora vår, da.

    Og det føltes som å ta i en utstillingsdukke nesten, vil jeg si.

    Og det knaka nesten litt i skuldrene hennes, da.

    (Noe sånt).

    Men Pia, hu stod liksom bare kaldt og så på mora vår, da.

    I et hjørne av rommet der, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det må ha vært etter at vi så mora vår død.

    At Pia ville at vi skulle besøke onkel Martin i Askim.

    Jeg hadde vel ikke snakka noe særlig med onkel Martin siden han selv lå på sykehus, i Oslo, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), i 1990, (må det vel ha vært).

    Og jeg hadde aldri kjørt til Askim før.

    Men jeg kjørte mot Sverige og kikka litt på et kart, på en bensinstasjon, (eller noe).

    Noe sånt.

    Og i Askim så møtte vi onkel Martin, som kom kjørende på en motorsykkel vel, og møtte oss på en bensinstasjon, (eller noe sånt), der.

    (Noe sånt).

    Etter at vi ringte han, vel.

    Og så kjørte han foran oss til gården til hans samboer da, Grete Ingebrigtsen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at onkel Martin viste meg en gammel amerikansk bil, som stod i en gammelt fjøs der, (eller noe sånt).

    Og den som eide gården, det var forresten ikke onkel Martin, men det var hans nye samboerske da, Grete Ingebrigtsen.

    Og hu hadde tre unger, (fra et tidligere forhold), som het Andrea, Isa og Risto, (fant jeg ut seinere, ihvertfall), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi prata vel litt om ditt og datt.

    Jeg mener å huske at onkel Martin nevnte at det var søle nederst på bilen min.

    Og det husker jeg at var fra da jeg kjørte på den uasfalterte veien, i Hurdal, da jeg var på den HV-øvelsen, opp i der, da.

    En eller to uker før det her, vel.

    (For jeg hadde det jo travelt på jobb og, på den her tida.

    Siden jeg hadde en ny assistent.

    Så det var ikke sånn at jeg vaska bilen min hver helg liksom.

    Men jeg vaska den selvfølgelig før kremasjonen til mora mi, da.

    Som var en uke etter det her, (eller noe), vel).

    Og jeg nevnte vel den kjolen, som mora vår hadde prata om.

    Mens vi satt utafor huset dems, i Askim der, da.

    Men Pia og Martin var ikke så interessert i å høre om den kjolen.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men jeg tenkte at mora vår kanskje ønsket å bli begravet i den kjolen, da.

    Og at det var derfor at hu ville at jeg skulle hente den, da.

    For dette var liksom det siste som mora mi prata til meg om, da.

    Så derfor tenkte jeg på det her, da.

    Men Martin var liksom helt kald og kynisk, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og syntes at det her var noe tull, da.

    Noe jeg mener han liksom litt irritert sa til søstera mi, da.

    Mens jeg liksom gikk litt rundt der, og overhørte sånn halvveis hva som ble sagt, da.

    Så de så vel nesten på meg som et problem, tror jeg.

    Siden jeg babla om den her kjolen, da.

    Noe sånt.

    Men da jeg skjønte det, at de andre liksom ga faen, i den her kjolen.

    Så gadd jeg ikke å prate mer om den, da.

    Jeg tenkte vel at det fikk være slutt på galskapen, liksom.

    (Siden mora mi hadde gått for å være sinnsyk, da).

    Og jeg ville nok ikke ha skjønt hvilken kjole det var, som mora mi hadde babla om.

    Så for å få ordna med det her, så måtte søstera mi ha hjulpet meg, da.

    Men hu var ikke interessert i det her da, virka det som for meg, ihvertfall.

    Så det var aldri sånn at søstera mi og meg, prata om hvilken dag vi skulle dra til Drøbak, for å hente den kjolen, liksom.

    For det kom aldri så langt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu hadde ikke fått ordna ordentlig med bemanning for meg, den dagen.

    Så det var sånn at Stian Eriksen ringte meg et par ganger, og maste.

    Mens jeg dreiv å kjørte ute i Moss og Askim der, da.

    For Toro, (fra Rimi Bjørndal), som satt i kassa, på Rimi Nylænde, den dagen.

    Han måtte et eller annet, da.

    Så Stian Eriksen ringte jo meg og maste, da.

    Om at jeg måtte kjappe meg, med å komme meg på jobben, da.

    Men jeg syntes nå det, at når mora mi hadde dødd, dagen før.

    Så kunne dem vel ha roa ned masinga litt, kanskje.

    Men Irene Ottesen, hu hadde vel kanskje ikke helt skjønt, at jeg ville ha fri den dagen, da.

    Så det var nesten som at det var en gjeng med unger, som dreiv og tulla, på Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, den dagen, syntes jeg.

    Så jeg måtte dra på jobben, etter å ha vært ute i Moss og Askim, da.

    Og sitte i kassa, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    For det er mulig at Nordstrand-Hilde jobba seinvakta, da.

    Men at vi hadde mangla kasserer, den dagen.

    Og da var ofte jeg som måtte sitte i kassa, husker jeg.

    For Nordstrand-Hilde, hu ville bare jobbe ledervakter, da.

    Og da måtte jeg som butikksjef sitte i kassa, da.

    For å få kabalen til å gå opp.

    Og hvis jeg da maste på Nordstrand-Hilde når det dukka opp selgere og sånt, i butikken.

    For å få henne til å sitte i kassa litt, mens jeg prata med de.

    Så ble Nordstrand-Hilde sur da, husker jeg.

    Så det funka ikke, da.

    Så jeg måtte sitte en del i kassa der, noen ganger, på Rimi Nylænde, for å få kabalen til å gå opp, da.

    (Hvis ikke det var Ida, som var låseansvarlig, på den her tida, da.

    For Nordstrand-Hilde slutta som låseansvarlig der etterhvert, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen som mora mi skulle kremeres, i Moss krematorium, (heter det vel).

    Så var bemanninga i orden, mener jeg å huske.

    (Hvis ikke det her var en søndag, da).

    Men det som ikke var i orden, det var Pia.

    For Pia hadde prata med onkel Martin.

    Og Pia sa at hu hadde fått forklart, hvor Moss krematorium var.

    Av onkel Martin, da.

    Men da vi kom til Moss.

    Så visste Pia hvor hu kunne få kjøpt tre roser.

    (I en blomsterbutikk, i et senter, hvor ei pen tenåringsjente ekspederte, husker jeg).

    Men da Pia skulle forklare meg veien til krematoriet, så var hu helt blank.

    Så hu slutta plutselig bare å forklare meg veien, da.

    Så jeg måtte jo prøve å finne det selv, da.

    Så jeg spurte jo noen folk her og der, i Mosse-distriktet, da.

    Men ingen klarte å forklare meg veien, til Moss krematorium, da.

    Så til slutt, så måtte jeg spørre drosjene, (utafor drosjesentralen vel), i Moss sentrum der.

    Om hvor Moss krematorium lå, da.

    Og en taxisjåfør.

    (Kanskje det var Steinar, typen til kusina mi Heidi?).

    Han kjørte foran oss, til Moss krematorium, og viste oss veien dit, da.

    Uten å kreve et øre i betaling, da.

    Så drosjene i Moss, de var veldig serviceinnstilte, ovenfor folk som skulle rekke sin mors kremasjon og som hadde en skrullete søster da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til krematoriet, så vinka han drosjesjåføren, (eller hvem han var), og forklarte at det var der.

    Og jeg viste tommelen opp, ut av vinduet, for å liksom si takk for hjelpen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Utafor krematoriet der, så stod hele ‘gjengen’ og venta.

    Det var tante Ellen, som vel var den som sa at det var smart, å få drosjen til å kjøre foran.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Det var faren min, som så litt studerende på meg vel, da jeg kom kjørende der, da.

    (Mens jeg liksom viste tommelen opp til han drosjen, da).

    Det var Rahel, som klappet meg på skulderen, og som liksom støttet meg litt, da jeg måtte gå inn, som den første person, i krematoriet der, da.

    Sikkert fordi at jeg var mora mi sin eldste sønn, da.

    (Har jeg ihvertfall antatt, da).

    Og så fulgte alle de andre etter meg, inn i krematoriet der, da.

    Og jeg satt meg foran til venstre cirka, på første rad der, da.

    Og alle de andre i slekta mi, liksom satt seg på plassene like ved meg der.

    På den venstre sida, i krematoriumet, da.

    Unntatt Rahel, som satt seg for seg selv vel, ganske langt framme, på den høyre sida, av krematoriet, da.

    Og bestemor Ingeborg var også der.

    Og også en del av tante Ellen sine venner, i Steinerskole-miljøet, i Moss.

    Blant annet han som det er bilde av, på nettstedet mitt vel, fra bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i Gurvika, i 1997.

    (Vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Men også kona hans, (var det vel), var også der, da.

    Og de kommenterte at jeg liksom tok en slags kunstpause, da.

    Før jeg hilste på presten.

    Av en eller annen grunn.

    (Jeg er ikke så religiøs at det gjør noe, liksom.

    Og jeg fikk ‘S’ i kristendom, i karakterboka, en gang, på ungdomsskolen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før presten dukka opp der, så gikk jeg fram, til kista, til mora vår, da.

    Og så la jeg de tre rosene, som Pia ville at vi skulle kjøpe.

    (En fra Pia, Axel, (som også satt på i bilen min, under den her ‘idiot-kjøringa’, tidligere på dagen, i Mosse-distriktet), og meg).

    Oppå kista til mora vår, da.

    Og jeg la de tre rosene sånn at de hang sammen nederst, men at de pekte en rett fram og en til hver side, da.

    Men da jeg hadde satt meg ned igjen.

    Så gikk tante Ellen fram og retta på rosene, sånn at hver rose liksom ble liggende helt for seg selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg syntes at en av sangene, som organisten spilte, var fin, da.

    Og det var ‘Solveigs sang’ av Grieg, husker jeg.

    Og jeg spurte Pia, (som satt ved siden av meg vel).

    Om hvem det var, som hadde bestemt musikken, (husker jeg).

    Og da sa Pia at det var tante Ellen.

    Og etter at seremonien var ferdig.

    Og mora mi sin kiste hadde rullet inn i krematorieovnen.

    (Var det vel.

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sa jeg til tante Ellen, (like før vi gikk ut av krematoriet der, da).

    At det var fin musikk, som hu hadde valgt ut, for anledningen, da.

    Og da, så sa tante Ellen, henvendt til bestemor Ingeborg, (husker jeg), at: ‘Var det ikke det jeg sa, vi velger noe av Grieg, for det liker nordmennene’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kremasjonen, så var det noe bespising, som bestemor Ingeborg hadde betalt for, ute på Hennie Onstad-senteret, på Jeløya, vel.

    Jeg hadde aldri kjørt til Jæløya før, så det ble avtalt at jeg skulle kjøre bak en bil som en av Steinerskole-lærer-vennene til tante Ellen kjørte, vel.

    Og jeg husker at vi parkerte litt utafor huset til en av Steinerskole-lærerne, i Moss der.

    (Må det vel ha vært).

    For ei Steinerskole-lærerinne, (var det vel antagelig), hadde muligens glemt noe hjemme, (eller noe sånt), da.

    Og Rahel, hu satt også på med meg, (sammen med Pia og Axel da), inn til Hennie Onstad-senteret der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Hennie Onstad-senteret.

    Så husker jeg det, at bestemor Ingeborg leste fra en et hefte, som mora mi Karen hadde laget til henne, på 60-tallet en gang, (må det vel ha vært).

    Ingeborg fortalte at Karen også kunne være morsom.

    (Og ikke bare sinnsyk, da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det).

    Og så leste bestemor Ingeborg noe morsomt, som mora mi hadde skrevet, om bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Og det syntes jeg, at kanskje ble litt feil, da.

    Å liksom sitte å le og more seg, i en begravelse.

    Så da var det ikke sånn at jeg lo så mye, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at faren min, begynte å prate til meg, inne på Hennie Onstad-senteret der.

    Men det syntes jeg også at ble litt feil, husker jeg.

    For jeg prøvde jo å kutte ut faren min, og hans slekt.

    På grunn av omsorgssvikten, på 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Og jeg hadde jo feiret de siste julaftenene, hos Pia, i Tromsøgata, i Oslo.

    Så jeg hadde ikke hatt noe med faren min å gjøre, de siste årene, på den her tida.

    Så jeg synes at det ble som et slags lumpent bakholdsangrep, da.

    At faren min liksom ville ha kontakt med meg, i mora mi sin begravelse, da.

    Så derfor, så ville jeg ikke prate med faren min der da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg kikka litt, i en kiosk der, på Hennie Onstad-senteret.

    Og etter at alle var ferdige med å spise der, så dro en del av oss, ut til onkel Martin, i Askim.

    Rahel dro også dit, husker jeg.

    Men hu ville ikke sitte på med meg, ut dit da, (husker jeg).

    Muligens fordi at vi var så dystre i bilen, mellom Moss og Jeløya.

    (Pia, Axel og meg).

    Det er mulig.

    Vi var vel kanskje fortsatt litt preget av den idiot-kjøringa, tidligere på dagen, mens vi satt i bilen.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Faren min klagde forresten på bilen min, husker jeg.

    Da vi kom fram, til Hennie Onstad-senteret der.

    For han sa at eksospotta på bilen min var dårlig festa, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke så mye, for jeg tenkte vel antagelig det, at jeg tok sånt i forbindelse med EU-kontrollen da, muligens.

    (Noe sånt).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På gården til Grete i Askim der.

    Så var ungene til Grete og Martin ganske ville, husker jeg.

    Spesielt Martins datter, (og min kusine), Liv Kristin, som holdt i stav av noe slag, (husker jeg).

    Så jeg skulle liksom tulle litt, og begynte å løfte på hu Liv Kristin etter den staven da, (husker jeg).

    Så hu ble liksom hengende å dingle, nesten inntil meg, som stod der i begravelses-antrekk, (det vil si dress da), husker jeg.

    Så det ble kanskje litt rart.

    Jeg hadde nok planlagt å holde den staven til Liv Kristin ut fra kroppen, mens jeg løftet den opp, da.

    Men det klarte jeg ikke så bra, da.

    Men de her ungene til Grete og Martin var liksom så ville og slitsomme, da.

    Så jeg måtte liksom tulle litt med dem da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Pia og jeg skulle gå ut derfra.

    Så satt Rahel i et eget rom i første etasje der, (husker jeg).

    Nedenfor stua i andre etasje der, liksom.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og der satt hu og så på TV da, var det vel.

    Og da Pia og jeg liksom skulle veksle noen ord med Rahel.

    (Som vi blant annet kjente fra den Sveits-turen vår, sommeren 1987.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så sa bare Rahel, at: ‘Dere kan gå’.

    Så hu var rimelig uhøflig da, (må man vel si).

    Hvis jeg skjønte henne riktig da, ihvertfall.

    For hu prater jo mest tysk da, (for å si det sånn).

    (Hu jobber jo som skuespillerske i Berlin, og har bodd hele sitt liv i Tyskland og den tysktalende delen av Sveits, da).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at onkel Martin nevnte det, under et av de to besøkene mine, på gården til Grete, i Askim.

    At det var trist, at det måtte et dødsfall til, for at vi Pia og jeg, ble bedre kjent, med Martin og dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde vært i Askim.

    Så kjørte jeg Pia tilbake til Tromsøgata.

    Og jeg kjørte også Axel hjem til Barbie-Heidi.

    Som bodde i en studentleilighet, (må det vel ha vært), i tilknytning til UIO, (må det vel ha vært).

    I Blindern-området et sted, vel.

    (Etter å ha kjørt hjem Pia, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på veien hjem fra Askim.

    Så kjørte vi også innom Mette Holter og Arne Thomassen.

    Som da bodde i en eldre-leilighet, like ved siden av Furuset senter der, (husker jeg).

    Og Arne Thomassen satt på den her tiden i rullestol, (av en eller annen grunn), husker jeg.

    Han virka egentlig klar i hue, (sånn som jeg etterhvert skjønte det, ihvertfall).

    Så hva som feilte han, det er jeg ikke sikker på.

    Men Mette Holter og han måtte bo i en leilighet spesialtilpasset rullestolbrukere da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at vi kjørte innom Metter Holter og Arne Thomassen.

    Det var fordi at Axel sa at Arne Thomassen ville at vi skulle gjøre det.

    (Han ville vel kanskje kondolere ovenfor Pia og meg, da.

    Eller noe sånt.

    Hva vet jeg).

    Men jeg følte meg vel kanskje ikke helt hjemme der.

    Så jeg ville vel dra derfra ganske raskt vel.

    Det hadde jo vært en lang dag, og.

    Og jeg skjønte vel egentlig ikke hva som feila Arne Thomassen.

    Og om han var seg selv, liksom.

    Men jeg syntes at jeg så en tåre i et av øynene hans, kanskje.

    Da jeg reiste meg opp, fordi at jeg syntes at det var på tide å dra derfra, da.

    (Hvis jeg ikke tok helt feil, da.

    Men det må vel ha vært fordi at han var lei seg, siden Karen hadde dødd.

    Hva vet jeg).

    Og det her var vel den siste gangen som jeg så Arne Thomassen, forresten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe dager seinere, så var det tilbake til Kjøkkenhagen, (på Grunerløkka), igjen, forresten.

    For søstera mi og Rahel ville møte meg der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg følte meg vel litt mer hjemme der, da jeg satt ved et bord litt lenger inn der.

    Sammen med søstera mi og Rahel.

    (Og muligens Axel.

    Det husker jeg ikke helt sikkert).

    Enn da jeg var på den date-en der, (med hu litteratur-interesserte dama, fra irc), et par-tre uker tidligere.

    (Mens jeg var på den HV rep-øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 3: Heimevernet

    Jeg sjekka tjenestebeviset mitt, fra Forsvaret, nå, og den 6. februar 1996, så var jeg på møte, hos Heimevernet i Oslo og Akershus, (HV-02), så jeg.

    Og dette møtet, det var min første kontakt, med Heimevernet.

    Og dette var etter at jeg hadde bodd på St. Hanshaugen, i en uke, eller to, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og grunnen til at jeg ble overført til Heimevernet.

    Det var det, at den kalde krigen var slutt, og at mobilisierings-hæren, derfor ble redusert kraftig.

    Og mange rep-soldater, (sånne som meg), ble overflødige, da.

    Men noen, (muligens kremen?), av de overflødige rep-soldatene, (fra IR4, står det at jeg var i, som rep-soldat, på tjenestebeviset mitt), vi ble overført, til en ny avdeling, innen Heimevernet, da.

    (Nemlig HV-2018 Støtteområdet, som var en ny avdeling, som ikke egentlig var et geografisk område, da.

    Men vi skulle hjelpe andre, (geografiske), områder, som trengte støtte, under et eventuelt angrep, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en dag, før jeg skulle på jobb, på Rimi Nylænde, (var det vel).

    Så kjørte jeg med Toyota HiAce-en min, opp til Lutvann da, (heter det vel).

    (For vi fikk vel kart og sånn da, i et brev, fra Heimevernet).

    Og Lutvann, det lå vel cirka ovenfor Haugerud, (eller den T-bane-stasjoen, som er en eller to T-bane-stasjon(er), nærmere Furuset, fra Haugerud), hvor jeg jo hadde spilt badminton, (og fortsatt spilte badminton), på den her tida.

    Så det stedet klarte jeg å finne, da.

    Selv om jeg nettopp hadde fått lappen.

    Og vi satt i et slags klasserom, (eller om det var en sal), som var rimelig stort vel, oppe på Heimevernet sin base der da, på Lutvann.

    Og vi fikk informasjon, om hva HV-tjenesten vår, skulle gå ut på, da.

    (Og vi ble spurt om noen ville være befal/offiserer da, (og være med på dobbelt så mange øvelse-dager omtrent vel, osv).

    Men det var ikke jeg interessert i da, (husker jeg).

    Siden jeg jo jobbet i Rimi, og det var en jobb, hvor det hendte at man måtte jobbe en del ekstra, osv.

    Så jeg syntes at jeg var rimelig bundet opp, fra før da, liksom.

    Og jeg hadde jo også lederansvar, i Rimi, så jeg syntes nok at det holdt, å ha ekstra ansvar, et sted, da.

    (Og heller satse på å gjøre det bra der, da.

    Og jeg måtte nesten prioritere jobben og karrieren, syntes jeg.

    Og jeg hadde jo også den kneskaden min, som vel gjorde, at jeg egentlig ikke skulle ha vært i Heimevernet).

    Og jeg hadde jo aldri vært i Speidern, for eksempel, så friluftsaktiviteter, (eller hva man skal kalle det), ute i skog og mark, det var ikke min favoritt-hobby akkurat heller, da.

    Og jeg husket kanskje også den rare patruljen, til sersjant Johansen, da jeg var i Geværkompaniet.

    Da jeg holdt på å fryse ihjel.

    Så jeg hadde ikke lyst til å være med på mer ‘HV-greier’, enn jeg strengt tatt behøvde å være med på da, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg sklei litt ut av noen rundkjøringer, da jeg kjørte, fra Lutvann, og til Rimi Nylænde.

    (Etter det her HV-møtet, da).

    For det var glatt, med en del sørpe, og vinterdekkene på bilen min, de var kanskje ikke så veldig bra, da.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Og jeg var kanskje litt nervøs og, da jeg kjørte.

    For bak i bilen min, så lå det nemlig et AG3 maskingevær, (og 200 skudd), blant annet, (fra Heimevernet), da.

    For dette skulle jeg oppbevare hjemme da, i leiligheten min, på St. Hanshaugen.

    Siden jeg nå var med i Heimevernet, da.

    Og da jeg kom på jobben, så tok jeg med AG3-en min, inn på tellerommet, på Rimi Nylænde, (og låste den inn der), husker jeg.

    (For sikkerhets skyld, liksom).

    For jeg var redd for at det geværet, kunne bli stjålet, hvis det ble liggende i bilen min da, (husker jeg).

    Og da var det noen Securitas-vakter, som var innom Rimi Nylænde, med noe veksel, som begynte å ‘bable’ om den AG3-en min, (husker jeg at jeg overhørte), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Wenche Berntsen, som jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, på den her tida.

    Hu begynte å prate om det, at hu kjente en kar, som også hadde blitt kalt inn til det her møtet, i det nystartede Støtteområdet, i HV-02 da, (husker jeg).

    Det var vel mellom 100 og 200 personer, (tror jeg), som hadde blitt kalt inn, for å være med, i denne HV-avdelingen, da.

    (Noe sånt).

    Og som var på det møtet, (med mere), på Lutvann, på den samme dagen, som meg, da.

    Så jeg klarte ikke helt å skjønne, hvilken person det var, som hu Wenche Berntsen mente, at hu kjente der, da.

    (Altså, Wenche Berntsen og Marianne Hansen, som begge jobba, på Rimi Nylænde, og som vel var venninner, fra før de begynte å jobbe der, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    De var såpass rølpete og tøffe, (og arbeiderklasse-aktige, (eller hva man skal si), virka det som for meg, ihvertfall).

    Så når Wenche Berntsen, sa til meg det, at hu kjente en, som var i den samme HV-avdelingen, som meg.

    Så begynte jeg å lure på det, (mener jeg å huske), om det her var en slags tøff og barka halv-kriminell person, (eller noe sånt), da).

    Men det var ihvertfall sånn at hu kjente en annen kar, som også var med i det Støtteområdet 2018 da, (husker jeg).

    (Selv om jeg selv ikke kjente noen, av hverken befalet eller soldatene, som var med i den her HV-avdelingen da, fra før.

    Så det var litt spesielt kanskje, i Heimevernet, hvor det liksom skal være sånn, at alle skal være som en kameratgjeng, da.

    Så dette er jeg tenker på som litt rart kanskje, ved den Heimevernsavdelingen, nå for tida.

    For når man ikke kjenner de andre, i avdelingen.

    Siden man ikke bor i samme bydel, for eksempel.

    (Men spredd rundt i hele Oslo og Akershus fylker, da).

    Så blir det vel ikke som det ‘vanlige’ Heimevernet, akkurat.

    Så da blir det kanskje mer som en konstruksjon, denne typen av heimevern, kan man kanskje lure på.

    Men på den her tiden, så syntes jeg vel også at det var gjevt, å ha en AG3 hjemme, for eksempel.

    Så jeg synes nok at det var for det meste artig da, det å være med i Heimevernet.

    Om jeg dro på en ukes rep-øvelse, med Heimevernet, i året, liksom.

    Eller om jeg dro på en tre ukers rep-øvelse, med mob-hæren, hvert tredje eller fjerde år.

    Det ble vel hipp som happ det, for meg, tenkte vel jeg, da.

    Jeg syntes at det å være på øvelsene i felt, (altså i knappetelt, ute i skogen), var verst, når det trakk ut i flere uker.

    Så jeg foretrakk vel det, å heller være på øvelse, en uke hvert år, enn å være på lengre øvelser, hver tredje eller fjerde år da, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Njål Kristiansen, fra Rimi




    • Njål Kristiansen

      for 13 timer siden

      Njål Kristiansen

      • God dag. Jeg satt og søkte på Irene Ottesen og fant en hel blogg med skriverier som du har begått om henne.
        Jeg arbeidet sammen henne særlig på Bjørndal i 2002/3. Har du og jeg jobbet sammen? Var du noen gang på Kalbakken eller noe sånt? Eller bodde vi i samme hus i Waldemar Thranes gt. Navnet virker kjent, men det begynner å bli en stund siden.

    • Erik Ribsskog

      for 12 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Hei Njål,

        ja vi jobba sammen på Rimi Bjørndal, sommeren 2002, (like etter at jeg slutta som butikksjef), da du plutselig stakk opp til Trøndelag, og jeg måtte styre butikken aleine, mens Irene var på ferie.

        Jeg bodde også i Waldemar Thranes gate, og du banka på døra mi der en gang, med en beskjed fra Anne-Katrine Skodvin vel, (eller noe sånt).

        Du bodde vel i fjerde etasje og jeg i tredje etasje.

        (Det var jeg som hadde det store stereoanlegget, som PC-en og TV-en var kobla til).

        Vi var på bytur, med Rimi Bjørndal, for å gå på Peppes og se på 'to rustne herrer', med Ole Paus, på SAS-hotellet.

        (For Rimi Bjørndal hadde vunnet en konkurranse vel).

        Du la deg plutselig bare ned, for å sove, på en benk, inne på Peppes der, husker jeg.

        Jeg var også butikksjef på Rimi Kalbakken ja, fra høsten 2000 til våren 2001.

        Men jeg kan ikke huske å ha prata med deg der.

        Er en stund siden ja.

        Hva driver du med for tida da, (hvis det er lov å spørre), jeg bor selv i England, etter å ha overhørt, på Rimi Bjørndal, i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian'.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Njål Kristiansen

      for 9 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Jøss. Alt du husker. Vi vant en konkurranse ja, jeg husker ikke hvilken. Og jeg var på To Rustne Herrer, og jeg husker at Ole PAus ba om svar fra salen og jeg svarte og da ble han småsur og jeg følte at han dreit meg ut foran publikum. Jeg kan ikke huske at jeg la meg til å sove på Peppes men jeg regner med at jeg var sliten. Likevel var jeg med til langt på natt.

    • Njål Kristiansen

      for 9 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Jeg vikarierte på Kalbakken noen vakter fordi alle de faste, du inkludert, var syk en periode, og butikken ble drevet bare med vikarer kanskje et par uker.
        Jeg skjønner ikke dette med mafia. Var det lokalbefolkningen?

        Jeg er uføretrygdet nå. Jeg jobbet på Langhus og Nesodden og til sist møtte jeg veggen pga en del ytre omstendigheter først og fremst. Jeg har ikke jobbet siden i september 2003. Nå bor jeg i Trondheim og har det etter måten greit.

    • Erik Ribsskog

      for 8 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Hei,

        jeg var med til langt på natt jeg og, og en pakistansk kollega spurte om jeg skulle ha Jagermaister, i baren på SAS-hotellet der, husker jeg.

        Men da sa jeg som min adoptiv-tremenning Øystein Andersen, at det var hostesaft.

        Så jeg var nok litt full jeg og.

        Fredrick viste meg også porno på kameraet sitt, før vi gikk inn på Peppes i Stortingsgata der, husker jeg.

        Jeg var full, da vi så To Rustne Herrer og, og syntes det var kjedelig, (Ole Paus har til og med vært i Holmsbu, som er rett over fjorden fra der jeg er fra, så jeg en gang jeg var på marinaen der, og onkelen min Runar, fra Son, spurte faren min om å de skulle dra dit).

        Jeg var aldri syk da jeg jobba på Kalbakken.

        Men jeg sleit noe jævlig der, og tok dette opp med driftsdirektør Rune Hestenes, som var innom like før 17. mai 2001, sammen med regionsjefen Steinar et eller annet.

        Men Hestenes sa bare at de problemene var avgjort, så jeg har en arbeidssak.

        Så det var pga. de problemene at jeg sykmeldte meg, da jeg seinere var butikksjef på Rimi Langhus, (rett etter at jeg vant Rimi Gullårer), rundt årsskiftet 2001/2002.

        Skriver memoarer hvor jeg skal komme tilbake til dette.

        Jeg vet ikke hvem den mafiaen er.

        Jeg har kontaktet politiet om dette, men blir bare møtt med taushet.

        Ja, jeg så det var fin kunst du hadde fått laget, med nakenmotiv av deg selv.

        Min søster har jeg ikke mer kontakt med, men hu jobber i Norsk Forbund for Utviklingshemmede.

        Og jeg husker at sjefen der var på utkikk etter kunst å kjøpe, fra min onkel Martin sin dame Grete Ingebrigtsen.

        Så kanskje de vil kjøpe kunst med motiv av deg og?

        Du så ut som en stor baby, på et av de bildene, syntes jeg.

        Som min mor sa en gang, om min kamerat Frode Kølner, i Larvik.

        At han så ut som en stor baby.

        Hvis det er lov å tulle om det.

        Irene jobba i Meny, sist jeg hørte noe vel.

        Hu har jo jobba i Bunnpris oppe i Trøndelag, mener jeg å huske.

        Ikke nok med at jeg måtte jobbe fra 7 – 21 hver dag, i flere uker, etter at du stakk til Trondheim, sommeren år 2002.

        Jeg måtte også passe kattene til Irene, husker jeg.

        Men men, jeg var glad at jeg var ferdig å jobbe som butikksjef.

        Det var sånn at da mora mi døde, så var det vanskelig for meg å få dratt til begravelsen hennes, osv.

        Så det var litt som å være i fengsel, å være butikksjef, syntes jeg.

        Så jeg savner ikke det, så mye, selv om jeg fikk med meg mye lærdom fra det og.

        Man lærer jo å holde holde kaldt, og takle press en del, når man er butikksjef og skal ha ansvaret for alt i butikken, i en lengre periode.

        Så det merka jeg, da jeg gikk fra å være assistent til å bli butikksjef, at det var en litt større overgang, enn jeg hadde regna med.

        Når det gjaldt press og at man måtte være selvstendig og prioritere , osv.

        Men nå skal jeg ikke skrive meg bort.

        Jeg her ikke vært i den Rimi-butikken på Nesodden, men mener å huske at ei lyshåra dame var butikksjef der.

        Hu var vel i Anne Neteland sitt distrikt, mener jeg.

        Når var det du jobbet på Kalbakken og alle var syke da?

        Jeg begynte høsten 2000 og slutta i slutten av mai, (må det vel ha vært), i 2001.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      for 7 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Hei igjen,

        kan det ha vært mens jeg var på rep-øvelsen i Heimevernet, i slutten av mars, i 2001, at du jobba på Rimi Kalbakken forresten?

        For jeg var ikke sjuk noe, mens jeg jobba der.

        Jeg var vel borte en dag, på grunn av sykdom, (da jeg blødde fælt med neseblod, en dag, i 1996 eller 1997 vel), de ti første årene, som jeg jobba, i Rimi.

        Så jeg var ikke kjent for å være borte, på grunn av sykdom, akkurat.

        På den samme tida, (96-98), så jobba jeg også en uke, en vinter, selv om jeg hadde influensa, husker jeg, som assistent, på Rimi Bjørndal.

        Så derfor hadde jeg nok huska det, om jeg hadde vært sjuk, mens jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Erik Ribsskog

      for 7 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Forresten,

        da vi satt på Peppes der, så husker jeg det, at jeg ringte søstera mi, for å spørre om hvordan det gikk med Norge, i en fotballkamp.

        For det visste ingen av oss.

        Og Pia sa at den og den scorte da.

        Også ringte hu tilbake, at det var feil person hu sa, som scorte.

        Noe sånt.

        Og ved et annet bord, så satt det en annen Rimi-butikksjef, som skulle ta Rimi-pause vel, for å hjelpe han MC-kjøreren Ullevålssæter, i et løp i Afrika vel.

        Var det han Anders fra Rimi Manglerud?

        Han prata til meg, så han kjente igjen meg, men jeg blanda han litt med en annen butikksjef, i Oslo Nord, (Terje?), husker jeg.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

    • Njål Kristiansen

      for 3 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Steinar Ohr, tenker jeg.
        Jeg syntes pakkisene var kjedelige fordi de aldri kunne drikke, og syntes det var morsomt å snakke urdu mens de kanskje lo av oss andre. De klarte ikke å hevde seg i selskapslivet med å være avholdsfolk.

        Resten av det du sier er jeg ikke så sikker på at jeg husker annet enn som skygger i bevisstheten
        Du skjønner, når jeg skrev til deg var det fordi jeg lurte på hvor det var blitt av Irene for jeg kom til å tenke på henne en dag, og så googlet jeg og fant denne bloggen din. Du forteller om mye der som jeg ikke hadde den fjerneste aning om

        Det var jeg som tok over på Munkelia etter Thomas Kvehaugen. Han hadde tatt penger og så kom det en ny assist som skulle telle safen. Først fikk han ikke lov, men så måtte han en dag gjøre det, og fikk det ikke til å stemme og så begynte det å rulle.

        Jeg fikk en lignende sak på meg på Bjørndal men det forsvant ikke penger, det oppsto en teknisk feil i regnskapsførselen som vi ikke klarte å bli enige om i forbindelse med bytte av kasseskuffer ved overgang til en endring. Det ble en ripe i lakken.

        En gang var jeg så dum at jeg spurte Kristian Kvehaugen om hvor gammel han var for jeg trodde han var så gammel at han egentlig var gått av men likte å holde på litt likevel. Det viste seg at han var så alkoholisert og sliten at han virket ti år eldre enn jeg hadde trodd

        Irene var veldig nevrotisk og tildels hysterisk og slitsom å jobbe sammen.

    • Njål Kristiansen

      for 3 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Det kan godt tenkes at du var på rep og at noen andre var på ferie eller var syk. Jeg husker som sagt ikke detaljer som jeg ikke har lagt vekt på. Alt dette er ting som ligger langt tilbake etter at mye annet har skjedd og jeg har ikke hatt noen grunn til å dvele ved det.

        Når jeg begynte å lure på deg var det fordi jeg ble usikker på hvem du var, for siden du kjente Irene så godt og var på Bjørndal lurte jeg på om du kunne være han som overtok etter henne. Han hadde utdannelse fra England og da begynte tankene å rulle litt. Men det er mulig han het Thomas. Homo han også.

        Og litt av en yndling for Anne Kathrine

    • Njål Kristiansen

      for 3 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Og etter han igjen overtok Zobia på franchise.

      • Jeg ser du legger ut korrespondansen vår på nettet. Jeg var ikke klar over dette da jeg begynte å skrive til deg. Det jeg skriver er skrevet under konfidensialitet oss i mellom, og jeg vil sette pris på at du fjerner det vi har skrevet om. Det er for personlig til at jeg vil at det skal spredes om meg siden jeg regner med at du har en viss tilhengerskare av gamle kjente som ikke skal vite hva vi har snakket om.

    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Hei,

        jeg er enig i at Irene var slitsom å jobbe sammen med.

        Da jeg begynte å studere, høsten 2002, så kunne hun ringe meg, på fridager, og spørre hvor fakturaen var.

        Sånn at studiekamerater, (Dag Anders Rougseth aka. Dagga, fra bandet Autopulver), reagerte negativt, og sa at sånt ville ikke de funnet seg i.

        Men jeg har såvidt kommet til 1996, i memoarene mine, så jeg skal skrive mer om dette.

        Irene sa også til meg at Thomas Kvehaugen hadde tulla med safen, (mens vi var på et butikksjefmøte, på Sinsen, like før jeg slutta som butikksjef, i 2002).

        Likevel fikk han jobb som butikksjef i Rema, (var det vel), seinere.

        Da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, så var det ran av tippekassa.

        Så spurte jeg tippeansvarlig-dama på Hakon, hva jeg skulle gjøre.

        Ta penger fra safen, og skriv en lapp der, sa hu.

        Og når jeg begynte som butikksjef, på den større butikken, Rimi Kalbakken, så ringte de nye butikksjefene, (to brødre vel), og klagde da, på den lappen.

        Og hu tippe-dama hos Hakon inrømte ikke at hu hadde bedt meg gjøre det sånn.

        Så jeg fikk jo nesten skylda for ranet, virka det som.

        Enda jeg bare gjorde som jeg fikk beskjed om.

        Så det var noe lignende av teknisk regnskapsfeil, som jeg ble utsatt for og.

    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Han som tok over etter Irene og var homo, det var en som heter Johan, som var fra Telemark vel.

        Du sier at han var homo også, da mener du kanskje at du er homo, siden du har nakenbilder av deg, på Facebook-sida di?

        Jeg er ihvertfall ikke homo.

        Jeg hadde ikke helt kontroll, på Rimi Kalbakken, for Anne Netland sendte bare butikksjefer dit, for å få opplæring i ferskvaren, og sånn, uten at jeg ba om det.

        Så da jeg trodde jeg skulle få bonus, fordi Rimi Nylænde gikk så bra, i år 2000, så sa jeg bare det, til hu butikksjefen, som var på opplæring hos oss, at om hu kunne ta med sjekken min, hvis jeg fikk bonus.

        Men jeg fikk ikke bonus, selv om jeg gjorde det bra, på så godt som alle budsjetter vel.

        Så det virker litt rart for meg, den dag i dag.

        Men men.

        Så om du hadde sneket deg inn der en uke, mens jeg var på rep, etter at Anne Neteland sendte deg dit, (til Rimi Kalbakken), så er det ikke sikkert at jeg hadde merka det.

        For hu kjente den tidligere assistenten der, Kjetil Prestegarden, så de kommuniserte/samarbeidet mye, over hodet på meg da, må man vel si.

        (Som Neteland også innrømmet til meg, siden hun 'kjente Kjetil fra før', som hu sa).

    • Njål Kristiansen

      for 3 timer siden

      Njål Kristiansen

      • OK. Jeg husker bare en Arne fra Nylendet. En som var sammen med Renate? Arne Balto?

    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Sobia kjenner jeg.

        Da du stakk til Trøndelag, og jeg måtte jobbe alle de 7 – 21 vaktene.

        Så kom Sobia, (som da var butikksjef på Rimi Ljabru vel), innom like før klokken 18, en lørdag, og klagde på mangel på poteter, i potetbingen.

        Men jeg hadde jo jobba på Rimi Bjørndal et par år som assistent og, og veit at de som kjøper poteter, de er gjerne gammeldagse folk, som handler tidlig, på lørdager.

        Så jeg syntes ikke at det var krise, da.

        Det er mulig at vi hadde 2.5 kilo-sekker med poteter der og.

        Det husker jeg ikke.

        Men dette var jo i 2002, så det er en del år sida.

        Men Sobia kommanderte liksom.

        Så det var nesten som at det var sånn som de sier, i nettaviser osv., at muslimene så på meg som en dimmi, eller slave da, og hu Sobia var nesten som en nazist, synes jeg, for hu skreik nesten og klagde da.

        Hu var jo ikke en vanlig kunde, når hu også var butikksjef i Rimi, mener jeg.

        Så den oppførselen hennes, den syntes jeg var spesiell, da.

        Jeg hadde også vært sjefen hennes tidligere, på Rimi Munkelia og Rimi Bjørndal, og jobba på Rimi Munkelia før henne, så jeg syntes den oppførselen hennes var litt spesiell, da.

        Men hun visste kanskje ikke at du hadde dratt til Trondheim, og at jeg jobba 14-timers vakter hver dag, i flere uker.

        Og jeg jobba som låseansvarlig der, og ikke butikksjef, så jeg syntes ikke jeg fortjente sånn kommandering.

        Men husker ikke om jeg fikk tatt det ordentlig, med Irene.

        For etter at jeg hadde styrt Rimi Bjørndal, som eneste leder, i tre ukers tid.

        Så kom jo Irene tilbake, og begynte å detaljstyre meg.

        Så det ble jo en frustrerende overgang, husker jeg.

        Så det var ikke noe artig, når du stakk til Trondheim, husker jeg.

        Også skulle hu Sobia liksom straffe meg da.

        Men det er kanskje sånn, når man bor i en by, med mye muslimer.

        Hvem vet.

    • Erik Ribsskog

      for 3 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Jeg sier til alle, (inkludert advokat John Elden), at jeg ikke fjerner noe fra bloggen, før jeg får rettighetene mine.

    • Njål Kristiansen

      for 2 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Vel, jeg vet ikke hvilke rettigheter du har, men du har ingen rett til å legge ut noe jeg trodde var privat, Elden eller ikke. Jeg er ikke en del av din rettighetskamp for noe som helst.

    • Erik Ribsskog

      for 2 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Jeg jobbet som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996, og som butikksjef der, fra 1998 til 2000.

        Jeg vet ikke hvem han Arne er, men jeg tror at han Anders, fra Rimi Manglerud, overtok min butikk, etter meg, (enda Nylænde var mye mindre enn Manglerud).

        Og så ble Nylænde etterhvert solgt til to brødre på franchise vel.

        Nå er det en Bunnpris-butikk der, (mener jeg å huske, fra Google Maps).

        Renate husker jeg, for høsten år 2000, så var vi på rafting-tur, til Dagali, alle vi butikksjefene, i PØF sitt distrikt.

        Og en ved navn Terje, fra Oslo Nord, ville sitte i boblebadet, under en oppgaveløsning.

        Og det ble litt homsete, med Terje og Mikke i boblebadet, så jeg prøvde å gjemme beinet mitt inntil hu Renate sitt da, for å få det litt mindre homsete.

        Og etterpå satt hu, Terje og jeg, i badstua, og han Terje sa til hu Renate at det folk syntes var mest uhygenisk, på andres bad, var hvis de fant kjønnshår.

        Men det var mye gratis alkohol og røyk, på den hytteturen, så det skjedde mye tull.

        Kristian fra Rimi Ryen, visste fram 'snabelen', til Thomas Kvehaugen og meg, i badstua, blant annet.

        Så kanskje han kunne tenkt seg en kosetur til Trondheim.

        Du får høre med han.

    • Erik Ribsskog

      for 2 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Jeg ser på Facebook-meldinger, som folk sender til meg, som 'mine' Facebook-meldinger.

        Så de publiserer jeg på bloggen, hvis jeg vil det.

        Det blir jo som Twitter.

        Jeg ser ikke det dramatiske ved det.

    • Njål Kristiansen

      for 2 timer siden

      Njål Kristiansen

      • Da får du publisere dette også da; Jeg samtykker ikke til at det jeg har skrevet på FB publiseres på en annens blogg og tar avstand fra handlingen i seg selv. Det jeg har sagt er sagt under inntrykket av at det var konfidensielt mellom den jeg skrev med og meg. Jeg beklager de problemer og ubehag det eventuellt måtte ha forsårsaket for de omtalte personer.

    • Erik Ribsskog

      for 2 timer siden

      Erik Ribsskog

      • Ja den er grei, jeg får ta med det og.

    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog

      • Det blir som at skifter tema, når du tar det med bloggen, synes jeg.

        Jeg har forresten publisert Facebook-samtaler på bloggen siden 2007, og er ikke sikker på at det er noe galt.

        Selv om det er en annen diskusjon, mener jeg.

        Jeg mener at denne diskusjonen er om Rimi, så det blir litt slitsomt å ta to diskusjoner samtidig.

        Så jeg går ikke mer i detalj om det Facebook-greiene nå.

        (Etter å ha tenkt litt mer om det her).

        Vi får heller ta en diskusjon om Facebook en annen gang, eventuelt.

        (Selv om jeg ikke er noe ekspert på det.

        Jeg har en nødblogg, som tidligere opplyst, så er jeg forfulgt av noe 'mafian', så derfor alt dette skriveriet.

        Mvh.

        Erik Ribsskog






  • Jeg sendte en ny e-post til Forbrukerombudet





    Gmail – E-post adresse til Forbrukerrådet?/Fwd: Klage på City Self-storage



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    E-post adresse til Forbrukerrådet?/Fwd: Klage på City Self-storage



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Jul 25, 2012 at 1:54 PM

    To:
    postmottak@forbrukerombudet.no

    Cc:
    hv-02.kontakt@mil.no

    Hei,

    Jeg fant ikke noe e-post adresse, til Forbrukerrådet, så jeg lurte på om dere kunne sende dette videre til dem?
    Mvh.
    Erik Ribsskog
    PS.
    Til Forbrukerrådet:
    Dette faller vel inn under kjøpsloven.
    Jeg ringer City Self-storage angående noe greier, og plutselig under samtalen så øker de leia mi fra fire hundre og noe, til seks hundre og noe.

    Jeg kan ikke skjønne at dette er i samsvar med kjøpsloven, (og god forretningskikk).
    Sånt burde vel sendes skriftlig.
    Dette virket helt tilfeldig for meg, som noe han City Self-storage fant på, der og da, for å straffe meg, eller noe.

    Han sa at nå har ikke leia mi økt siden 2004.
    Men det skal vel ikke være personlig det.
    Jeg må jo behandles som alle de andre som leier der.
    Denne prisøkningen virka spesielt mynta på meg, mener jeg.

    Det som slår meg nå, (etter noen år), er at dette var omtrent som noe slags ekstra-skatt, som ikke-muslimer, (såkalte dimmi-er vel, som jeg har lest om i nettavisene, osv), må betale i muslimsk-kontrollerte områder.

    Er det så ille i Norge nå at norske folk må betale dimmi-skatt?

    Jeg vil ihvertfall klage på den her dimmi-skatten da, og at City Self-storage ikke sender tinga mine hit til England.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.
    Sender kopi til Heimevernet, siden AG3 min fra dem, osv., ligger i den boden.

    ———- Forwarded message ———-

    From: Postmottak <postmottak@forbrukerombudet.no>
    Date: 2012/7/25
    Subject: SV: Klage på City Self-storage

    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Hei

    Forbrukerombudet skal føre tilsyn med at de næringsdrivendes markedsføring og avtalevilkår er i samsvar med markedsføringsloven. Mer informasjon om Forbrukerombudet finnes på våre internettsider: www.forbrukerombudet.no

    Problemstillingen du tar opp reiser først og fremst et sivilrettslig spørsmål, noe som faller utenfor Forbrukerombudets tilsynsområde. Du kan se om du finner relevant informasjon på www.forbrukerportalen.no. Der finner du også kontaktinformasjon til Forbrukerrådet, som eventuelt kan gi deg råd. Forbrukerrådet kan nås på telefon 03737.

    Med vennlig hilsen for Forbrukerombudet

    Jo Gjedrem

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 21. juli 2012 09:49
    Til: Postmottak
    Emne: Klage på City Self-storage

    Hei,

    jeg har en del verdifulle ting, hos City Self-storage, i Oslo.

    Jeg flytta til England, i 2004, og i 2007, (må det vel ha vært), så ringte jeg til City Self-storage, angående hvordan jeg lå an med leia vel, (for jeg betalte i begynnelsen for et år av gangen, og sånn, da).

    Og da, så satt City Self-storage opp leia, fra fire hundre og noe, til seks hundre og noe vel, i måneden.

    Men kan de bare sette opp leia sånn?

    Må de ikke gi varsel på forhånd?

    Dette høres rart ut for meg, som har gått handel og kontor.

    Dessuten, nå vil ikke City Self-storage fortelle meg hvor tingene mine er engang.

    Jeg har skrevet til dere, ifjor også, men jeg fikk ikke noe klart svar da, syntes jeg, så jeg prøver igjen.

    Mvh.

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 3 – Kapittel 50: Mer fra Geværkompaniet

    Etter øvelsen i Trøndelag, så gikk praten fra troppsass. Øverland vel, (som jeg tror sov i det samme teltet muligens, som troppsbefalet, på øvelser), at sersjant Dybvig, ville at jeg, (som vel hadde vært flink til å legge en sambandsledning, på fjellet, ved travbanen, på Ørlandet/Fosen der), skulle være ny sambandsmann, i troppen.

    Men dette hadde visst ikke Frøshaug likt da, (fortsatt etter Øverland vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Frøshaug ville ikke ha noe sambandsmann, i troppen, (for det var det vel ikke vanlig å ha, tror jeg, i Geværkompaniet), så jeg ble etterhvert istedet geværmann 1, på lag 2 da, når Grønning, fra Sarpsborg, ble overført til HV, etter jul, (var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han som hjalp meg, når jeg la den sambandsledningen, på Ørlandet, det mener jeg å huske, at var troppen sanitetsmann, (som ble kalt san. mann da).

    Og som lurer jeg på om het Bjerrå, (eller noe).

    Han var en ganske lav kar vel, (sånn som jeg husker det ihvertfall), og han hadde også en ganske rund personlighet, (fikk jeg inntrykk av, ihvertfall).

    Så det var ikke sånn, at han protesterte, når jeg sa at vi skulle legge den ledningen sånn og sånn, da.

    Han bare fulgte etter meg, og gjorde sånn som jeg sa da, (mener jeg å huske).

    For det var vel jeg, som fikk hovedansvaret, for det her, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, som tenåring, og jeg hadde jo også fiksa radio-ledningen, mellom vaktbygningen og vaktbua, helt i begynnelsen av tjenesten, da jeg var ukehavende soldat, da, (siden han som var vaktkommandør, spurte meg om jeg kunne gjøre det da, enda dette vel muligens ikke var en ukehavende soldat-oppgave, egentlig).

    Og noen år før det her, da jeg bodde på Bergeråsen, og fylte ut skjemaet, for hva jeg ønsket å gjøre, i Forsvaret, under førstegangstjenesten.

    Så hadde jeg ikke funnet data, i katalogen til Forsvaret, så da hadde jeg bare skrevet samband da, som det jeg ønsket å drive med, under førstegangstjenesten.

    Og dette visste kanskje sersjant Dybvig, at jeg hadde skrevet dette, på sesjonspapirene mine, på 80-tallet, (tre-fire år tidligere cirka vel).

    For hvis det var noe elektriker-arbeid, som skulle gjøres, i leiren.

    (Av folk i troppen vår da).

    Så hendte det at jeg ble sendt sammen med Bø, (på lag 1), og noen andre soldater i troppen, som jeg mistenker at hadde gått elektro, (på videregående), da.

    For å driver med noe elektriker-arbeid da.

    Og da spurte jeg dem om hvordan man egentlig skulle gjøre sånne ting som å skjøte ledninger, og sånn, da, (husker jeg).

    (Etter ‘boka’ da).

    Mens vi dreiv på med de her oppgavene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på lag 2, etter jul.

    Så begynte Sundheim plutselig å synge ‘ta en potet’-sangen, i retning av meg.

    Mens han gliste da.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe morsomt.

    Og lagfører Bricen hysjet på Sundheim da, (var det vel).

    Så jeg skjønte at det var et eller annet, som var spesielt eller morsomt da.

    Og at den vitsen nok gikk på min bekostning.

    Men hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke, (hvis det ikke var noe russisk mafia-greier, eller noe, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Frisell, (som etterhvert havnet på lag 3 vel), sa en gang til meg, (mens vi begge var på reservelaget vel, antagelig), at det mest feminine, som han hadde sett, på brakka, det var Haraldsen, når han kom gående, gjennom gangen der, på vei inn til badet, i morgenkåpa si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haraldsen, han fikk seg forresten, nesten med en gang, dame, i Elverum, (husker jeg, at noen sa).

    Og jeg spurte Haraldsen en gang, om hu dama han hadde funnet seg, ‘var fin’.

    ‘Du ville nok ikke synes det’, svarte Haraldsen da, (av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes forresten, at jeg hadde troppsbefalet litt ‘på’ meg.

    Siden de ‘alltid’ pirket på meg, og sa ‘armsving, Ribsskog’, og sånn da, når vi dreiv med slutta orden, mm.

    Så en gang, når vi hadde drevet med mørkeskyting, med sporlys, om kvelden, på Terningmoen.

    Så hadde jeg vært litt trøtt, og glemt et AG-skudd, i lomma, på feltjakka.

    Og når vi kom ned til kaserna igjen, så fikk jeg litt sjokk, når jeg plutselig fant den patronen, i lomma mi, da.

    Og siden jeg syntes at det virka sånn, at jeg hadde troppsbefalet ‘på’ meg.

    Så spurte jeg bare de andre folka, på brakka, om noen ville ha det AG-skuddet, da.

    (For det var også tusen kroner i refs, for å blitt ‘ferska’, med en sånn skarp AG-patron, da).

    Og da sa Haraldsen, at han godt kunne få den patronen, da.

    Så jeg ga jeg bare den til han da.

    (Så var jeg kvitt problemet liksom).

    For dette var vel også ganske langt uti tjenesten.

    Så jeg regna med det, at de folka som var igjen der, på denne tida, var ganske pålitelige, eller ansvarlige, da.

    Og ‘alle’ på brakka fikk med seg det her da.

    For jeg synes nesten at jeg ble litt trakasert da, av troppsbefalet.

    Som for eksempel det jeg overhørte, på troppens oppstillingsplass, da Frøshaug ba Brødreskift, om å ‘ta seg av’ meg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var også hos bestemor Ågot en helg, (husker jeg), mens jeg var i Geværkompaniet.

    Om jeg hadde på meg permuniformen, på toget og bussen da, det husker jeg ikke.

    Men jeg husker at jeg var på besøk hos bestemor Ågot, på Sand, ihvertfall.

    For jeg husker at jeg gikk gjennom bokhylla, til Ågot og Øivind da, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

    Og der fant jeg Kinsey-rapporten, (som var en amerikansk bok, om seksualvanene til det amerikanske folket, etter andre verdenskrig vel), husker jeg.

    (Jeg leste jo VG og Dagbladet hver dag, stort sett, inne i Oslo, så det kan vel ha vært, at jeg hadde lest om Kinsey-rapporten, i en artikkel i Dagbladet da, for eksempel).

    Jeg kjeda meg jo litt, hos bestemor Ågot.

    For Pia bodde jo i Oslo, på den her tida.

    Og jeg hadde jo ikke så mange kamerater der, (siden jeg jo var et mobbeoffer, må man vel si, da jeg bodde på Bergeråsen), så jeg satt bare hjemme, på lørdagskvelden, da.

    Men jeg syntes det, at det var litt rart, (og nesten litt ‘kinky’), at besteforeldrene mine, (selv om Øivind jo hadde dødd, cirka åtte-ti år tidligere vel), hadde Kinsey-rapporten, (som jo var om sex), i reolen sin, (den samme reolen, som jeg disponerte to-tre skuffer i, forresten), i stua si, da.

    Det hadde jeg ikke lagt merke til før, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg husker det, at jeg var hos bestemor Ågot, en helg, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Det var fordi, at jeg husker det, at jeg spurte Pålhaugen, (som etterhvert havna på lag 3 vel), om det var sant, noe som jeg leste i Kinsey-rapporten, (hos bestemor Ågot, helga før, at jeg prata med Pålhaugen om det her da, på Terningmoen), at folk på landet, noen ganger hadde sex med dyr(!)

    Pålhaugen svarte det, at hvis jeg hadde sett raua på en sau, og hvor mye dritt som hang der, så ville jeg ikke ha tenkt på det.

    Men jeg hadde vel ikke tenkt på det akkurat, å ha sex med dyr.

    Jeg syntes bare at det var litt morsomt, å mobbe Pålhaugen da, siden han jo var fra bygda liksom da, (eller ihvertfall var ‘dølagutt’, som sersjant Johansen, pleide å kalle Pålhaugen og Andresen da).

    (Eller, jeg skulle vel kanskje bare høre, om det var sant, det som stod, i Kinsey-rapporten, da.

    For jeg syntes at det her, var rimelig sjokkerende da.

    Dette var jo i 1992/93, og før internett, med alle sine rare videoer om alt mulig rart, hadde blitt noe særlig utbredt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om Pålhaugen må ha misforstått, hva jeg mente, når jeg spurte om det greiene, fra Kinsey-rapporten.

    For en annen gang, som jeg gikk inn på rommet til lag 3 der, (av en eller annen grunn), da.

    Så var ikke Pålhaugen noe særlig vennlig lenger, (selv om vi hadde vært på samme lag, som reserver), da.

    Neida, Pålhaugen, han begynte å bable noe om at han var ‘gammal skihopper’, eller noe sånt.

    På en måte, som ikke ga noe særlig mening, for meg, da.

    Men jeg skjønte det, at jeg nok var uønska der, så jeg bare stakk ut igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 3 – Kapittel 42: Enda mer fra Terningmoen

    Jeg var jo vant til å runke hver dag, da jeg bodde i Leirfaret 4B, på Bergeråsen og seinere i Oslo.

    Men på Terningmoen, så var ikke det så lett.

    Når man bodde på åttemanns-rom, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Randen, (på lag 1), han hadde jo sagt til meg det, at det lukta sæd, på doen, på brakka, der.

    Så da tenkte jeg det, en gang, (husker jeg), at kanskje det var lov å runke der, da.

    Så da prøvde jeg det en gang, (husker jeg).

    Men da kom troppsass. Øverland, og noen andre inn der, mens jeg var på do, og prøvde å runke, husker jeg.

    Og jeg husker at Øverland kommenterte hvem det var, som hadde en så stor bærepose, (en bærepose jeg hadde fra Top Secret), som var så full av hårgele, osv., da.

    For jeg kjøpte liksom alt mulig sånt da, som hårgele og Clerasil og sånn da, og skulle liksom være ordentlig da.

    Så da funka det dårlig, husker jeg, å prøve å runke på doen der.

    Det ble bare som noe stress, husker jeg.

    Så da ble det ble til at jeg runka, når jeg kom hjem til Oslo igjen, i helgene da.

    Selv om det gikk historier der, om en soldat, som runka, i senga si, hver kveld.

    Selv om det lå folk, (og hørte på), i senga under.

    Og han soldaten, han hadde visstnok sagt det, at han bare måtte runke, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, om morgenene, på lagsrommet vårt.

    At spesielt Paulsen, (men også Bricen vel, og flere andre), gikk rundt der, med ‘mårrabrød’, i bokser-shortsen sin.

    Jeg var på en måte en annen generasjon, enn de som jeg var på lag med.

    For jeg brukte underbukse, og ikke bokser-shorts, (husker jeg).

    Og jeg digga ikke techno-musikk, så mye, som for eksempel Sundheim, fra Valdres, gjorde da.

    Så det å gå rundt med ståpikk, i underbuksa, det var noe som bød meg litt imot, må jeg innrømme.

    Så jeg pleide å sitte på sengekanten, med dyna over meg, til morrabrødet mitt hadde gått ned da, om morgenene, (husker jeg).

    I motsetning til de fleste andre på laget vårt der, (som ofte var et par år yngre enn meg da), som fløy rundt på hele brakka der, med ‘telt’, (som hu tyske Dorthe Gensow, som jeg bodde på studentleilighet sammen med, seinere, da jeg studerte ved University of Sunderland, i 2003/04, kalte det, på engelsk).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte på lag 2 igjen, etter juleferien, på begynnelsen av 1993.

    Så erstattet jeg jo Grønning, fra Sarpsborg, som geværmann 1.

    Og han hadde sengeplass, over lagfører Bricen.

    Men jeg, jeg var mest glad i å ha underkøye.

    Så noe av det første jeg gjorde, da jeg ble med på lag 2 igjen, det var at jeg spurte om det var noen, som ville bytte sengeplass med meg.

    Og da ville Paulsen det, (husker jeg), som var geværmann 2 vel.

    Så da fikk jeg underkøye-plass likevel.

    (Og jeg fikk vel da den samme sengeplassen, som jeg hadde hatt, den forrige gangen, som jeg var på lag 2.

    Altså før jeg var på reservelaget).

    Men jeg skjønte etterhvert hvorfor Paulsen gikk med på å bytte sengeplass med meg, (tror jeg).

    For seint hver søndag, (etter at jeg hadde kommet dit med toget fra Oslo), så kom svære Sundheim, (med bil tror jeg), fra Valdres da, og han bråkte jo så det rista i hele køyesenga, når han skulle opp i overkøya si, med sine 120-130 kilo, (eller hva det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Paulsen, (fra Kløfta), han sa også det en gang, husker jeg.

    At han hadde tatt Grønning i å runke, i senga si, på rommet, før han ble overført til HV, da.

    Så kanskje det var derfor at Grønning ville over til HV, siden han hadde blitt driti ut av Paulsen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sundheim, han var så glad i sånn techno-aktig pop-musikk.

    Og en gang, på rommet, på Terningmoen.

    Så hadde han lagd sin egen versjon, av en sang som ble mye spilt, på radio, på den her tiden, nemlig Ace of Base, med ‘All that she wants’.

    Og Sundheim sang sånn her:

    ‘All that Skjellum wants is another brain’.

    Og den sangen, den hadde jeg også faktisk hørt, på radio, på rommet mitt, på Ungbo, på Elingsrudåsen, helgen før det her da.

    Så da fant vel jeg på noe tull jeg og, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var ‘it’s gone tomorrow’.

    (Noe sånt).

    Så Sundheim og jeg vi dreit ut Skjellum litt da.

    (Mest for morro skyld vel).

    Med en egen versjon av den Ace of Base-sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg skrev på CV-en, at jeg har vært i en elite-avd. av infanteriet, siden Geværkompaniet hadde så bra offiserer. (Og siden jeg var i støtte-omr. i HV)

    skrev på cv en min elite

  • Breivik meg her og Breivik meg der. Min mening om 22/7 er at hvis HV hadde fått ha skarpe våpen så kunne de ha skutt han før han rakk å drepe så mange

    min mening

    http://www.vg.no/