johncons

Stikkord: Helsfyr

  • Min Bok 2 – Kapittel 87: Mer fra NHI

    NHI hadde høsten 1991, flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr.

    Jeg husker fortsatt den første studiedagen der.

    Rektor Ole Øren åpnet det store auditoriet der.

    Men det ble en flau forestilling, husker jeg.

    Det var problemer med teknikken og Ole Øren ble rød i toppen, som en keitete tenåringsnerd, må jeg vel si.

    Det var pinlig å se på, må jeg si.

    Ole Øren kom helt ut av det og var nervøs og rødmet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (Og stammet vel også, muligens).

    Han oppførte seg som en sjenert, kvisete tenåring, vil jeg si.

    (Selv om han jo var i 40-50-årene vel, og ikke hadde kviser sikkert).

    Så det var så flaut å se på at man ble flau selv, syntes jeg.

    Så åpningen av de nye NHI-lokalene, de ble som antiklimaks, må man vel nesten si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    NHI flytta jo da også over Akerselva.

    De lå jo såvidt vest for Akerselva oppe ved Frysja/Nydalen, (før flyttingen).

    Mens Helsfyr lå en mil eller to øst for Akerselva vel.

    Så det var vel kanskje første gangen at en høyskole lå øst for Akerselva, i Oslo?

    Hva vet jeg.

    Men det er kanskje en liten sjanse for at det var sånn, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo jobba mye på OBS Triaden, denne sommeren.

    Og jeg hadde bodd hos Arne, Mette og Axel og dem, på Furuset.

    Og noen få uker, på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

    Og alle tre stedene var vel alt annet enn det man kunne kalle rolige.

    Så jeg glemte ihvertfall uansett å søke om studielån, før studiene begynte.

    Jeg jobba på OBS Triaden, og dette friåret, fra studier, gjorde meg kanskje litt laid-back.

    Jeg hadde jo gått på skole og høyskole i tilsammen tretten år, før det friåret.

    Så jeg ble kanskje litt mer laid-back, av å ha et sånt friår, det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det visste seg det, at de to månedene, som Lånekassa skrev at de hadde som behandlingstid, på lånesøknaden, osv.

    Det var nok bare i sommerferien, at det var sånn, at Lånekassa hadde to måneders behandlingstid.

    Virka det som for meg, ihvertfall.

    For min søknad ble da behandlet på noen få uker, og jeg kunne hente studielån-giroen, i resepsjonen, hos NHI der da.

    (Selv om Lånekassa seinere har brukt lang tid, på min søknad, høsten 2004, da jeg studerte i Sunderland.

    Så at de skulle bruke kun noen få uker, i 1991 da, og så kjempelang tid, i 2004?

    Jeg synes at dette var rart, og at det kunne minne om sabotasje.

    Men men.

    Dette skal jeg komme tilbake til i Min Bok 4 eller Min Bok 5, eller hva det kan bli).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg fikk studielån-giroen, så tok jeg nok med den, til Kredittkassen sin filial, på Helsfyr der da.

    Den filialen, den lå bare et par hundre meter fra NHI vel, på Fyrstikktorget der da.

    For jeg hadde konto hos Kreditkassen, på den her tida, husker jeg.

    (Kanskje fordi de hadde filial på Triaden?

    Det husker jeg ikke helt, for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det sånn, at en gang, som jeg gikk inn i den banken, for å ta ut noe penger, eller noe.

    Så var det en mann, som satt i kassa, som sa til en dame, som jobba der, at ‘Siri, kom her’, (eller noe).

    Og det var da ei dame som het Siri Ribsskog, viste det seg.

    Og grunnen til at han bankmannen ropte på henne.

    Det var at vi hadde samme etternavn da.

    Og hu dama, (som hadde langt, mørkt hår, og var i 30-årene vel).

    Hu sa hei, og spurte meg noen få spørsmål da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, når jeg bodde, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, så fikk jeg et postkort, som var til en Ribsskog.

    Ståle Ribsskog, eller noe, muligens?

    Et julekort, var det vel, at det var.

    Som var skrevet med sirlig håndskrift da.

    Så postmannen klarte kanskje bare å lese etternavnet?

    (Og jeg fikk vel det julekortet to år, (eller noe), tror jeg.

    Det var vel omtrent det eneste julekortet jeg fikk omtrent, tror jeg.

    For å fleipe litt).

    Så selv om Ribsskog-navnet, er ganske sjeldent.

    Så hadde det altså bodd en Ståle Ribsskog, i den samme oppgangen som Ungbo lå i, i Skansen Terrasse 23 da.

    Fant jeg ut, tilfeldigvis.

    Kanskje det var derfor, at disse to hos Kredittkassen, på Helsfyr, stusset så fælt over mine persondata.

    Ikke bare var etternavnet likt som hu Siri Ribsskog, som jobba der.

    Men det var vel muligens også sånn, at min adresse, var lik, som hu Siri Ribsskog sin gamle adresse da.

    (Muligens ihvertfall).

    Det har jeg ihvertfall lurt på, i ettertid.

    Etter at jeg fikk de julekortene, til han Ståle Ribsskog da, (var det vel, hvis jeg husker riktig).

    Mens jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette andre året, som jeg gikk, på NHI.

    Så pleide jeg ofte å forsove meg, (kanskje siden jeg var litt deprimert, noe jeg skal komme tilbake til), husker jeg.

    Så jeg pleide å sette meg langt bak, og til høyre, i det store auditoriet da.

    Og da havna jeg noen ganger bak to pene, unge studiner, husker jeg.

    Ei med mørkt hår og ei med lyst hår vel.

    (Noe sånt).

    Hu ene la ihvertfall fram ei notatbok, (eller om det var en skoledagbok), med telefonnummeret sitt synlig, osv., i et friminutt der, husker jeg.

    Og da dukka det opp en annen ung, mannlig student, som satt langt vekk fra der jeg satt.

    Og skreiv ned telefonnummeret, til hu pene, unge dama, husker jeg.

    Men jeg skreiv ikke opp telefonnummeret da.

    Det ble liksom litt for useriøst, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

    Jeg var vant til å møte damer, på byen, og snakka ganske direkte med dem vel.

    Og jeg ville ikke gjøre noe som virka umodent/unaturlig liksom.

    Som å skrive av et telefonnummer, uten å spørre om å lov først, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var litt rart.

    Det var at en gang.

    Så dukka disse to pene damene opp, i kassa mi, på OBS Triaden der.

    En vakt jeg jobba der da, etter skolen, en dag.

    For jeg kjøpte sånne månedskort, som gjaldt i både Oslo og en del av Akershus da, husker jeg.

    Så jeg kunne ta en buss, som gikk fra ved T-banestasjonen, på Helsfyr der, og til Lørenskog/Skårer da.

    Selv om jeg vel da noen ganger måtte gå fra ved Metro-senteret der, (hvis jeg husker det riktig).

    Men det var vel bare ti minutter, å gå, eller noe.

    Så det gikk greit, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da de pene damene, fra NHI, dukka opp i kassa mi, på OBS Triaden der.

    Så sa de liksom ikke ‘hei’.

    Selv om det virka for meg, som at de var der, for å gå i kassa mi, nesten.

    Så dette ble litt unaturlig da, (husker jeg at jeg syntes).

    Jeg sa heller ikke hei.

    Jeg kjente de jo igjen.

    Men jeg visste jo ikke hva de het, eller noe.

    Så jeg bare lot som at de var vanlige kunder liksom.

    Jeg fant det liksom unaturlig, å si noe annet de vanlige glosene, som man sa i kassa, liksom da.

    Som ‘takk’ og ‘værsågod’, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kar, kjente meg igjen, fra det første året, på NHI.

    Det var en ny klasse, som jeg havna i da.

    (Siden jeg hadde hatt et friår).

    Men han ganske lave, fra Hurum, (var det vel).

    (Han som en gang sa at hu Kari, fra Trøndelag, med pigg-sveisen, som jeg ble med hjem en gang, til Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2), var ok/fin, på den første festen, det første året, som vi gikk på NHI, på Josefines Vertshus, i Josefines gate vel, høsten 1989).

    Han som hadde kopiert en kassett, (jeg husker ihvertfall to sanger, som han tok opp, på en kasset, for meg, og det var en sang, som var fra noen bekjente av han, fra Hurum, som het ‘into Ramadan with the supreme caddy’, og en annen sang som gikk sånn her ‘massemorderen smilte til pressen, da han ble dømt’, (som er med bandet Kjøtt, fant jeg ut, når jeg søkte på nettet nå), til meg, en gang, det første året vel, som jeg gikk på NHI.

    Han gikk fortsatt på NHI, skoleåret 1990/91.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Han dro meg med en gang, for å drikke øl, på en pub, på Fyrstikktorget der, husker jeg.

    Men jeg var kanskje litt snobbete, og bortskjemt, når det gjaldt utesteder.

    Så jeg bare kjeda meg der vel.

    Jeg var så vant til å gå ut på byen, i Oslo, og drikke, på den her tida.

    Og jeg var vel litt stressa muligens, på den her tida, også.

    Så jeg var kanskje ikke så sosial da.

    På NHI, på Frysja, så hadde det jo vært en bodega, hvor man kunne sitte, å lese lekser, for eksempel.

    (En slags studentpub da).

    Men så ikke på Helsfyr.

    Men skolen lå like ved Fyrstikktorget da.

    Og der lå det en pub da, med uteservering, osv.

    Som vel antagelig fungerte som en slags NHI-pub da.

    Men jeg kjeda meg vel litt der, for å være ærlig.

    Det er mulig at jeg tenkte for mye, på jobben min, på OBS Triaden, eller noe.

    Og på de kamerata, (eller ‘kamerata’), som jeg hadde, som jeg pleide å henge med, på Biljardhallen der, osv. da.

    Nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, og delvis Bengt Rune og dem da.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 77: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

    Mens jeg studerte det andre året, på NHI, (som da var flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr), skoleåret 1991/92.

    Så jobba jeg kveldsvakter tirsdager og fredager, i kassa, på OBS Triaden, da.

    Og jeg jobba også hver lørdag, først i kassa, og seinere i ferskvaren, (mener jeg å huske).

    Men jeg røyka vel kanskje 10-20 sigaretter om dagen, og var vel litt ute på byen og, så det gikk vel en del penger da.

    Jeg husker at kassaleder Carmen, spurte meg, før hu slutta der, om det ikke ble slitsomt for meg, å alltid jobbe på noen av de travleste vaktene, i kassa der.

    (For det var ofte mange kunder, på OBS Triaden da.

    Det var ikke sjelden at man kunne ha opp over 100.000 i kassa, på en lørdagsvakt der, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En kveldsvakt, en tirsdag, (må det vel ha vært).

    Så ble jeg spurt om jeg kunne jobbe i ferskvaren.

    Jeg jobba jo i ferskvarene på lørdagene, til vanlig.

    Men dette var en hverdag da.

    På lørdagene, så jobba jeg sammen med en kar, som hadde mørkt hår, og som var et eller to år eldre enn meg vel.

    En som hadde jobba i ferskvareavdelingen en stund.

    Og da gjorde jeg bare det han ba meg om da.

    Siden jeg ikke hadde fått noe ordentlig opplæring, i ferskvaren da, for å si det sånn.

    (Annet enn når det gjaldt å pakke inn pålegg og fisk og sånn da.

    Det fikk jeg forklart litt, når jeg begynte å jobbe der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne tirsdagen, (var det vel), som jeg hadde blitt bedt om å jobbe, i ferskvaren da.

    Så stod jeg der aleine, husker jeg.

    Dette kan også ha vært en tidligvakt, eller en mellomvakt, forresten.

    Jeg husker at all salaten og kjøttpålegget stod ferdig framme der, når vakta mi begynte vel.

    Jeg hadde måttet lære meg navnene på alt kjøttpålegget, husker jeg, forresten.

    Jeg visste vel hvordan roastbiff, servelat og kokt skinke så ut, (for eksempel).

    Men de andre slagene måtte jeg lære meg da.

    Og det var også ganske sjeldne slag som haugpølse og sånn vel.

    Så det var en del slag å lære seg da.

    En 15-20 slag kanskje.

    (Noe sånt).

    Men salaten var vel merket tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at det var rolig i ferskvareavdelingen, denne hverdagen, som jeg jobba.

    Ei kunde-dame, i 30-40-åra vel, dukka opp, og ville ha skinkesalat.

    Skinkesalaten så ikke så innbydende ut, husker jeg.

    Jeg måtte liksom grave nedi den, med ei sånn plastsleiv, (må man vel kalle det), fordi at det øverste laget med majones, var liksom gulfarga og delvis størkna da.

    Og skåla som skinkesalaten var i, virka vel også rar, (mener jeg å huske).

    Den skåla var nesten som en fruktbolle kanskje.

    Den var ihvertfall større, (eller ihvertfall annerledes), enn de andre skålene, i disken der, mener jeg å huske.

    Og hu kunde-dama, hu spurte meg, (husker jeg), om ‘er det skinke-salat?’.

    Og skinke-salat, det var ikke noe, som vi alltid pleide å ha der.

    Men han nye lederen, han hadde vel informert meg om det, at den skåla var skinkesalat da.

    (Noe sånt).

    Så hu kunde-dama hu reagerte nok negativt, på den litt rare skinke-salaten da.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Siden den salaten hadde et lag av ‘guffe’ liksom, på toppen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvem som la opp disken den morgenen, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker at han nye lederen, han begynte å prate til meg, om at han så etter en person, som kunne holde disken bra.

    Det er mulig at det var noe vagt, i forbindelse med den skinke-salaten.

    For den så jo ikke helt bra ut.

    Men jeg hadde ikke fått opplæring, i hva jeg skulle gjøre, hvis noe der ikke så bra ut.

    Så jeg gjorde ikke noe med det, (for å si det sånn).

    Dette var nytt for meg, at jeg stod i ferskvareavdelinga aleine, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvis han nye lederen der, trodde at jeg var interessert, i å jobbe heltid, i ferskvareavdelingen.

    Så bomma han, for å si det sånn.

    For jeg studerte jo heltid, på NHI, (på den her tida), og var inne i travel periode, siden det var det siste året mitt der da.

    Og jeg hadde ihvertfall ikke tenkt å jobbe i butikk, etter at jeg var ferdig på NHI, for å si det sånn.

    Så da lo jeg litt inni meg, husker jeg, da han nye lederen i ferskvareavdelingen, begynte å hinte om heltidsjobb der, for jeg var jo en dyktig datastudent, som syntes at jeg jobba nok, ved siden av studiene, fra før, (om jeg ikke også skulle jobbe heltid i ferskvaren), for å si det sånn.

    Men det er mulig at han nye ferskvare-lederen, var fra OBS Lillestrøm, eller noe sånt da.

    Uansett så visste han vel ikke at jeg studerte heltid på NHI, antagelig.

    Hvis han liksom hinta at han muligens hadde en heltidsjobb i ferskvaren til meg da.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, så pleide jeg å kjøpe en god kyllingsalat, som de hadde, hos Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Og kyllingsalat, det hadde de ikke på OBS Triaden, (sånn som jeg kan huske det).

    (Men de hadde vel oppskjært kyllingbryst, mener jeg å huske, noe som jeg syntes var godt da, husker jeg).

    Men jeg var vel litt lei av sånne salater, som italiensk salat og rekesalat, som jeg hadde pleid å spise, når jeg bodde, på Bergeråsen.

    Så derfor hadde jeg pleid å kjøpe skinkesalat, noen ganger selv der, når jeg jobba heltid der, osv.

    Men fra den tida, så husker jeg det, at det ikke var alltid, at dem hadde skinkesalat, (i ferskvaren der da).

    Og da spurte jeg noen ganger dem i ferskvaren, om det her da, på spiserommet, for eksempel.

    (Ei som het Anka, (eller noe), muligens, med mørkt hår vel).

    Og jeg fikk vel da til svar, at skinkesalat, det var noe de lagde selv, når dem hadde noe skinke, (eller noe), som det var dårlig dato på da, (eller noe).

    Og at skinkesalat ikke var noe de fikk ferdig fra noen leverandører da.

    Men hvorfor den skinkesalaten, som stod i disken der, (den dagen jeg jobba aleine der), var så dårlig, (enda den var nesten urørt vel).

    Det veit jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den siste tida, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

    Så maste Mette Holter ganske mye, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

    Jeg pleide jo da å si til henne det, at jeg jobba med saken.

    Siden jeg jo hadde vært på visning, hos de to unge damene, som var kolleger av Magne Winnem, i Rimi.

    Og siden jeg regna med at jeg kom til å få høre tilbake, fra Magne Winnem, om det bostedet da.

    (Noe som aldri skjedde men.

    Men men).

    Men en gang, som jeg skulle med T-banen ned til Oslo Sentrum, (fra Furuset da), av en eller annen grunn.

    Så husker jeg det, at det hang plakater, for Ungbo, i T-bane-vognene.

    Det stod, ‘Vil du kun ta oppvasken hver femte uke?’.

    (Noe sånt).

    For reklamen sa det, at hvis du bodde på Ungbo, så slapp du å ta oppvasken oftere enn hver femte uke da.

    For Ungbo, det var kommunalt eide bofelleskap.

    Hvor man bodde sammen med fire andre folk, i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene da.

    Så når jeg så de plakatene, på T-banen, like etter at jeg hadde blitt mast på, av Mette Holter, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

    Ja, da syntes jo jeg, at det hørtes ut som en grei ordning da, å leie en sånn plass i et bofelleskap, for unge folk, av Oslo kommune da.

    Så da ble det jo til, at jeg ringte Ungbo da, istedet for at jeg begynte å kikke i Aftenposten, etter leiligheter/hybler da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg avtalte å dra til Ungbo, som holdt til i Møllergata vel, i Oslo Sentrum da.

    Og jeg hadde et møte der, med en som het Stig, (mener jeg å huske), og en kvinnelig kollega av han da.

    Stig og hu dama, de kunne fortelle det, at Ungbo hadde bofelleskap, på Vålerenga og på Ellingsrudåsen, (blant annet vel).

    Jeg fortalte det, at jeg skulle begynne å studere igjen, på NHI, som lå på Helsfyr, og som var nabostedet til Vålerenga vel.

    Så jeg fortalte det, at jeg gjerne ville bo på Vålerenga da.

    Men der overstyrte Ungbo meg da.

    De mente at siden halvbroren min og dem, bodde på Furuset, så burde jeg bo på Ellingsrudåsen, som var nabostedet til Furuset da.

    Enda Ellingsrudåsen, det var så langt unna sentrum som man kunne komme omtrent, i Oslo.

    Og Vålerenga, det tenkte jeg, at såvidt var i gåavstand, hjem fra byen.

    Sånn at jeg eventuelt kunne ha gått hjem, hvis jeg var ute på en skikkelig pub-til-pub-runde, i Oslo Sentrum, og var ute til etter at den siste T-banen hadde gått hjem da.

    Men dette var visst ikke aktuelt.

    Stig og hu Ungbo-dama, de mente at jeg måtte bo på Ellingsrudåsen da.

    Et sted som virka mye mer kjedelig, enn Vålerenga da, for meg.

    Men jeg fikk ikke bestemme selv da.

    Men Ungbo bestemte for meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dukka opp i Skansen Terrasse der, en gang i juli/august 1991, for å dra på møte, i Ungbo-leiligheten der da.

    Så hilste jeg på de tre som bodde der fra før.

    Det var et par, nemlig Inger-Lise, (eller noe), og Per.

    Disse var et eller to år eldre enn meg vel.

    Inger Lise jobba på Aker Sykehus, tror jeg, i en matbutikk der, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Per han jobba med noe greier, som jeg ikke husker hva var.

    Men han fikk seg seinere ekstrajobb som elektriker, med å legge inn alarmer, eller noe sånt, husker jeg.

    En jobb han måtte slutte i vel.

    Hu andre dama som bodde der, hu het Wenche, og hadde lyst hår, husker jeg.

    (Både Inger Lise og Wenche var ganske kraftige damer, forresten).

    Wenche jobba som selger, eller noe, vel.

    Og hu vanka også på MC-klubber, og sånn.

    Så dette var en tøff/rølpete gjeng, må jeg si.

    Som bodde på Ungbo der, hvor jeg leide et rom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det møtet, som jeg var med på.

    Så var det også ei pen, lyshåra dame, i slutten av tenårene, eller i begynnelsen av 20-årene, fra Vestlandet, husker jeg.

    Hu husker jeg ikke hva jobba med.

    Men jeg lurer på om det var hu jeg seinere så igjen, på Peppes Pizza, i Stortingsgata der, på dimmefesten, fra militæret, et par år seinere.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Hu ‘vestlands-blondinna’, hu bodde der bare noen måneder, og hu sa til meg det, den siste dagen, som hu bodde der, at hu skjønte hva jeg mente, når jeg klagde litt, på de her folka, som allerede bodde der, da vi flytta inn da.

    Så hu kom seg litt på bølgelengde vel.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Selv om dette bare var i noen sekunder, den siste dagen, som hu bodde der.

    Så sånn var det

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg flytta fra Arne og Mette og dem.

    Og til Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen.

    Så fikk jeg hjelp av Glenn Hesler, (som hadde en Volvo stasjonsvogn, som han brukte i jobben som blikkenslager vel), med å flytte.

    Det var vel ikke så mange ting jeg eide egentlig vel.

    Så det holdt at han kjørte en gang, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg hadde jo ikke noen seng.

    (For jeg hadde jo solgt vannsenga mi, til min tremenning, Øystein Andersen, et års tid, før det her).

    Så jeg ringte vel faren min, og spurte, om jeg kunne få bare en sånn enkel ‘køyeseng-enkeltseng’ da, (siden jeg ikke turte å be om en ny, dyr vannseng, siden jeg jo hadde solgt den forrige jeg hadde fått, bare et par år før det her, til min tremenning, Øystein Andersen, for tusen kroner da).

    (Siden faren min jobba i sengebutikk da, (i Drammen), og hadde jobba med å produsere senger, (ihvertfall tidligere).

    Og det fikk jeg.

    Men den senga, den var malt lyseblå, husker jeg.

    Noe jeg ikke likte så bra vel.

    Og den senga, den var også for kort for meg, husker jeg.

    Sånn at jeg måtte krølle beina, når jeg lå i den senga.

    Så en natt, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen der.

    Så ble jeg så arg, over at den senga, var så ukomfertabel, å ligge i, at jeg fant fram en umbraco-nøkkel, (som vel hadde fulgt med skruene til senga), og skrudde av det ene endestykket, til senga.

    Og så gikk jeg ut, og fant en slags liten skog, midt imellom blokkene, i Skansen Terrasse der da.

    Og jeg fant også en stein, eller noe, i den lille skogen da.

    Som jeg stilte det endestykket til senga opp mot da.

    Og så hoppa jeg oppå det endestykket, til det øverste bordet knakk da, husker jeg.

    Og så gikk jeg tilbake hjem, og monterte på endestykket, på senga igjen da.

    Og da kunne jeg endelig strekke ut beina da.

    Den eneste ulempen, det var det, at det nederste bordet, på endestykket, det stakk litt opp, over madrassen da.

    Så det gjorde litt vondt, å strekke ut beina.

    For da ble liksom anklene mine liggende rett oppå toppen av en treplanke da.

    Som stakk opp en centimeter, eller to, kanskje, over toppen av madrassen da.

    Så hvis dette hadde vært i dag, så hadde jeg vel kanskje gått i en butikk, og kjøpt en sag vel.

    Sånn at jeg hadde fått saget av den øverste delen, av det bordet, som stakk opp, over madrassen da.

    Sånn at jeg kunne ha fått sovet ordentlig ut, i den senga da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg oppdaterte på NHI sin Facebook-side

    jeg oppdaterte på nhi sin facebook side

    http://www.facebook.com/group.php?gid=2425370951

    PS.

    ØA aka. Øystein Andersen, (tremenningen min, adoptert fra Sør Korea, fra Lørenskog, nabokommunen, som ligger øst for Oslo), var også med en gang, på NHI, forresten, skoleåret 1991/92, må det vel ha vært, da NHI holdt til på Helsfyr, øst i Oslo, (for jeg kjente ikke så mange på NHI, det andre året, for de jeg hadde gått i første klasse sammen med der, de var allerede ferdige da, i 1991/92, for jeg hadde hatt et friår, skoleåret 1990/91, da jeg jobba heltid, på OBS Triaden, for å spare opp penger, til 2. året på NHI).

    Så jeg syntes det var litt gjevt å ta med ØA på NHI.

    Fordi da skjønte kanskje de ‘i klassen’/årstrinnet mitt der, (som vel var cirka 200 studenter, som gikk 2. året på NHI, samtidig som meg), at jeg ikke var en asosial einstøing, selv om jeg vel ikke kjente noen av de, tenkte jeg.

    Men men.

    (Det første året jeg gikk på NHI, skoleåret 1989/90, så holdt de til på Kjelsås, selv om vel hun kontorsjefen Kari, kalte det for Frysja, (etter Akerselva, som rant forbi ved bussholdeplassen der vel, Frysja er visst et annet navn for Akerselva. Men men. Det stedet ble også kalt Nydalen, mener jeg å huske. Men men, kjært barn mange navn. Helsfyr var kanskje litt tristere, og mindre landlig/’naturskjønt’, men det var nærmere der jeg bodde fra 1991, nemlig på Ellingsrudåsen.

    Men men).

    Jeg dro med ØA, for jeg trodde at han kanskje var litt interessert i data og programmering og sånn.

    Siden han var så glad i Commodore og Amiga og dataspill, og sånn, på 80-tallet.

    Jeg viste ØA noen spill og programmer jeg hadde laget, i datasalen der, etter forelesningen vel, (blant annet sikkert et hesteveddeløp-spill, som jeg hadde kalt ‘Kentucky Derby’, som jeg hadde laget, det året jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89, og som jeg fortsatt var litt stolt av tror jeg, mens jeg gikk 2. året på NHI. Men men).

    Jeg sneik med ØA inn bakerst i hovedauditoriet på NHI der.

    (Inngangen der var bakerst i auditoriet, så det var ganske ‘laid back’, man slapp å gå forbi nede der foreleseren holdt til osv., som man måtte på HiO IU husker jeg, hvor jeg begynte å studere igjen, cirka 10 år etter dette igjen.

    Men men).

    En forelesningssal, som hadde plass til cirka 200 studenter vel.

    (Cirka det samme som de største auditorene ved HiO IU og University of Sunderland, mener jeg).

    Så ingen merka, eller klagde noe på, at ØA var der.

    Men ØA er jo adoptert fra Sør-Korea da, så ingen ville vel være rasister, eller ‘rasister’, heller kanskje.

    Hvem vet.

    (Kanskje det var derfor ingen klagde, eller kanskje det var lov å ta med tremenningen sin dit, på NHI, for å se hvordan det var der).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Jenny Ribsskog




    Hei,

    Erik Ribsskog 20. desember kl. 18:38

    takk for venneforespørsel.

    Hvem i Ribsskog-familien, fra Trøndelag, er du etter?

    Hva slags dyr er det du har?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Jenny Ribsskog 20. desember kl. 18:54 Rapporter

    Tack för att du accepterade.

    Jag är dotter till Dag Ribsskog, är halvsyster till Siri och Magnus Ribsskog. Min farfar hette Asbjörn.. sedan vet jag inte så mycket mer om min Ribsskog-släkt. Hur är vi sammanlänkade då?

    Det är en katt utan päls. Lite ovanlig kanske.

    Hoppas du förstår min svenska 😉
    /Jenny

    Erik Ribsskog 20. desember kl. 19:16

    Hei,

    jeg har lest litt om din farfar på nettet, og han var forfatter og offiser, og bodde i Drøbak, tror jeg, og har skrevet om det norske forsvaret mot tyskerne vel, da de kom med krigsskip i Oslofjorden, i 1940.

    Jeg har en blogg, hvor jeg skriver om alt mulig, og der har også din farfar en 'tag':

    http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Asbj%C3%B8rn%20Ribsskog

    Jeg har også fått noe slektsforskning, om Ribsskog-slekten, sendt fra en som heter Bjørn Ribsskog:

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så har du en tante, som heter Siri, (etter å ha lest i linken ovenfor).

    Og hun møtte jeg en gang som student, på NHI, på Helsfyr, i Oslo, da jeg gikk i min bank, Kredittkassen, så sa han som satt i kassen fra til din tante, så viste det seg, at vi hadde samme etternavn 🙂

    Dette var vel i skoleåret 1991/92, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Det var dyrt å studere, så jeg leide rom i bofelleskap, fra Oslo kommune, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Og der fikk jeg en gang et julekort, som var til Ståle Ribsskog, som jeg tror er din onkel.

    Jeg tror at de hadde bodd i den samme oppgangen før, på slutten av 80-tallet?

    Din farfar bodde visst i Drøbak.

    Min mor, Karen Ribsskog, flyttet til Drøbak, i 1997 vel.

    Holterveien, het det der.

    Jeg må nesten lese mer, i den slektsforskningen til Bjørn Ribsskog, for å finne ut hvordan vi er i slekt.

    Så jeg får komme tilbake til det.

    Som ung gutt, så hadde vi en norsk skogkatt, i Østre Halsen, i Larvik.

    Heter det siameser-katt, den katten du har?

    Jeg pleier vanligvis ikke å akseptere venneforespørseler, fra folk jeg ikke kjenner.

    Men jeg får kanskje gjøre et unntak, siden vi er i slekt da.

    Hvordan fant du fram til meg, og hvorfor, hadde jeg nær sagt, hvis det er lov å spørre?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 20. desember kl. 20:02

    Hei,

    du er visst mitt tredje søskenbarn, (det vil vel si firemenning, min morfar Johannes Ribsskog, var din farfar Asbjørn Ribsskog sin fetter), får jeg det til å bli, (på MyHeritage, et program jeg bruker til slektsforskning):

    Tredje søskenbarn
    Deg Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog din mor Johannes Ribsskog hennes far Johan Ribsskog hans far Olaf Marius Ribsskog hans bror Asbjørn Ribsskog hans sønn Dag Ribsskog hans sønn Jenny Danielle Ribsskog hans datter

    http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog#!profile-1000439

    På slektsforskinka til Bjørn Ribsskog så står det at faren din er direktør for drift og ingeniør-virksomhet på Ericsson.

    Det står at moren din er sykepleier.

    Og det står at du er mor.

    Men det er kanskje katten du er mor til.

    Bare tuller.

    Det står at din tante Siri Ribsskog, er fysioterapeut, men jeg mener bestemt å ha møtt henne på Kredittkassen Helsfyr.

    Hun var da i 20-30 årene og hadde rett, sort/brunt hår.

    Dette var rundt 1991 vel.

    Men men.

    Det ble kanskje mye på en gang.

    Jeg så at din onkel Ståle døde ganske ung, ifjor også, han som bodde i Lørenskog.

    Men sorry hvis det blir mye med en gang, har drevet en del med slektsforskning, skjønner du.

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    Familietre i webstedet Ribsskog Web Site på MyHeritage.com. MyHeritage.com er det beste stedet for familier på nettet.

    Del








  • Onkel Martin, drakk sjokolademelk, som 18-19 åring

    johan martin ribsskog skatt

    http://skattelister.no/skatt/profil/johan-martin-ribsskog-22249614/

    PS.

    Som jeg skrev om på bloggen, igår, så huska jeg det, at da onkel Martin, var på besøk, hos oss, (dvs. hos mora vår, Karen Ribsskog, og vår stefar Arne Thomassen og lillesøstra mi, Pia Ribsskog, og meg), i huset vår stefar vel eide, i Storgata, på Østre Halsen.

    Da drakk onkel Martin sjokolademelk, husker jeg.

    Men jeg og søstra mi ble ikke tilbudt det.

    Vi ble oppdratt strengt osv.

    Så det var nesten et slags apartheid, mellom hvordan jeg og søstera mi ble oppdratt, tror jeg, og hvordan onkel Martin, ble skjemt bort, av mora si og sine to eldre søstre, vår mor Karen, og vår tante, tante Ellen da, som på den her tida, allerede hadde flytta til Sveits.

    Men når var det onkel Martin drakk sjokolademelk, lurer sikkert folk.

    Jo, det husker jeg helt sikkert, at var mens vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Når var det her da, lurer sikkert folk.

    Jo det var rundt 1973-74, mener jeg.

    Jeg skal se om jeg finner det her helt sikkert, på et skjema jeg fikk fra Folkeregisteret.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her kan man se det, når vi bodde i Storgata, på Østre Halsen, som da lå i Tjølling kommune:

    storgata tjølling

    PS 3.

    Det var fra 7. mars 1974 til 30. juni 1975, at vi bodde der, på Østre Halsen.

    (Noe som jeg husker som en ganske fin tid.

    Vi hadde masse venner der.

    (Morten og Jorunn og nabojenta, som het Inger Lise, eller noe vel.

    Og fler og, jeg husker ikke alle navna.

    Det var en vertikalt-delt villa, hvor loftet ikke var delt, så en gang gikk jeg over til naboen, gjennom loftet der da.

    Men men.

    Og nabogutten, det var en som het Hermann, som var på alder med søstra mi vel.

    Så sånn var det.

    En del av de, besøkte oss også, på den hytta vi seinere flytta til, ute i Brunlanes, en helg.

    (I forbindelse med noe bursdag, eller noe sånn, tror jeg).

    Men på stedet var det ikke så mye å gjøre, for å være ærlig.

    Men kunne se etter haglepatroner, på loftet, (som jeg og han Morten gjorde vel).

    Og man kunne gå ut i skogen, (for den hytta lå lengst opp på en skogsvei, midt ute i skogen da, mer eller mindre).

    Men ikke noe særlig mer.

    Men men).

    Og det var mange artige matbutikker, på Østre Halsen, som man kunne kjøpe karameller til ti øre, og sånn i.

    Så sånn var det.

    Selv om mora vår og stefaren vår, var litt strenge.

    Men men).

    Og Martin er født i 1955.

    Og det var nok våren/sommeren 1974, vil jeg tippe, at Martin drakk sjokolademelka hos oss.

    Enten det, eller våren/sommeren 1975.

    Så Martin, (han ble aldri kalt Johan Martin av noen sånn at jeg hørte det. Kanskje bestefar Johannes kalte han det, men jeg var sjelden i samme hus som bestefar Johannes og onkel Martin samtidig, så det veit jeg ikke. Men men).

    Så Martin, han drakk sjokolademelk, da han var 19-20 år da.

    Men jeg og søstera mi, vi var 3-4 år, og vi ble ikke tilbudt noe sjokolademelk.

    Så onkel Martin, han er nok litt som en unge enda.

    Han tilhører den moderne generasjonen, som vokste opp i Norge, etter krigen.

    Så han er ikke så gammeldags, som bestefar Johannes, vil jeg si.

    Men jeg tror at onkel Martin, han har nok blitt litt skjemt bort.

    Han er veldig tøff og sterk, for han har jobba med skogbruk og jakt, osv.

    Så han klarte å bære fler planker av gangen, enn jeg og broren min Axel klarte.

    Enda f.eks. Axel ikke er noen smågutt heller.

    Men men.

    Men når det kommer til å liksom sette grenser, og sette ned foten, ovenfor kjente og kamerater osv.

    Da tror jeg ikke at Martin er så god til det.

    Hvis han kjenner noen som er kriminelle, så tror jeg ikke at Martin er så tøff mot de.

    Han er vel mer redd for kriminelle, tror jeg.

    Så onkel Martin er sterk, og veldig skogvant og klarer å tenne opp bål overalt.

    Og er nesten som Lars Monsen, eller litt som en villmann kanskje.

    Og onkel Martin har også en våpensamling, av en annen verden nesten.

    Men er onkel Martin en man ville gått i krigen med?

    Nei, det tror jeg ikke.

    I de senere år, så har kanskje onkel Martin, prøvd å late som at han er tøffere enn han er, og har begynt å drikke Whiskey, osv.

    Men, han er nok minst like glad i soft-is og kanskje også sjokolademelk enda.

    Hvem vet.

    (Jeg selv er glad i iskrem osv., så jeg sier ikke at det er noe galt med det.

    Selv om min yngre halvbror, Axel, pleier å drite ut norske folk, for å være glad i iskrem.

    ‘De er så glade i iskrem’, sa han til elektrikker-kameraten sin, nyttårsaften 1999, husker jeg, i et middagsselskap, på Helsfyr, (hjemme hos han elektrikkeren), hvor jeg var bedt av Axel, siden det var år 2000-feiring.

    Men men.

    Men jeg tror at onkel Martin, har litt for nærme bånd til masse, mer eller mindre, kriminelle folk.

    Så hvis man er forfulgt av noe “mafia’n”, fra Oslo, så veit jeg ikke om onkel Martin er den smarteste å kontakte.

    Selv om han har mye våpen osv.

    For onkel Martin er kanskje litt myk mann, noen ganger?

    Hvem vet.

    Jeg hørte han sa til noen kriminelle, at ‘det skjer vel ikke noe med oss, på grunn av det her, osv’.

    Den sommeren, som jeg bodde på gården dems.

    Så onkel Martin har nok solgt meg til noe mafia, eller noe, vil jeg tippe på.

    Og da hørte jeg også at Martin, og hans datter Liv Kristin, (som er på alder med hun Andrea, som jeg såvidt skrev om på bloggen igår. De var stesøstre da).

    Martin og Liv Kristin, prata sammen, mens jeg gravde noen grøfter, nede på enga på gården.

    Og det var noe om at jeg ikke ‘hadde noe driv’.

    Og derfor skulle bli drept da, eller noe.

    Også sa Liv Kristin, at ‘har han ikke driv da’.

    Og da sa Martin, ‘at jo du ser jo det nå’.

    Og før det så sa han til henne, at ‘han (om meg) var jo den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta’.

    Men det siste der har ikke jeg hørt noe om.

    Det må være noe med Stein Erik Hagen, mistenker jeg.

    At onkel Martin og dem, solgte meg til Stein Erik Hagen.

    Siden Stein Erik Hagen, ikke likte at jeg ville slutte som butikksjef, etter at jeg ble utrolig mye tulla med, av sjefene oppover i systemet, i Rimi, i de årene som var før jeg begynte å studere igjen.

    Noe sånn, tipper jeg at det må ha vært.

    Men hva f*en har onkel Martin med å si at jeg er den som skulle få Ribsskog-familien opp av grøfta.

    Jeg har ikke sett på meg selv, som noe særlig del av hverken Olsen eller Ribsskog-familien.

    Og har aldri hatt påtatt meg noe ansvar for hele familien.

    Her har noen pratet om meg, bak ryggen min.

    Og behandlet meg som det insektet, i den Kafka-romanen, som heter ‘matamorfosen’, eller noe.

    Så de andre i Ribsskog-familien må ha vært i noen underverden, (Illuminati?), som har utnyttet meg, bak min rygg, i samarbeid med illuminister, som Stein Erik Hagen da for eksempel da.

    Noe sånt?

    Og det sitter hele ‘pottit-Norge’, (hadde jeg nær sagt), og ser på.

    Og avisene er stille som mus, (eller hva man skal si).

    Så det er nesten bare å gi opp hele Norge, for folk der, (særlig pressen), er så udugelige.

    Så jeg må innrømme at jeg blir litt oppgitt noen ganger.

    Nå har jeg snart skrevet 10.000 bloggposter, på denne bloggen.

    Om alt som har skjedd i livet mitt.

    Og hva har det hjulpet?

    Ingen verdens ting.

    Det har bare vært helt bortkasta, virker det som for meg.

    Det blir som å kaste perler for svin, nesten, som det kalles.

    Hvorfor sitter alle i Norge på de innavla henda sine, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Var lillebroren min Axel som en muslim, da han ‘markerte revir’ i Oslo?

    vårt område

    http://www.aftenposten.no/nyheter/iriks/article3456633.ece

    PS.

    Jeg leste i Aftenposten.no, her om dagen, at muslimer på Grønland, de markerer revir, og sier at ‘dette er vårt område’.

    Og da kom jeg på en ting, og det var at lillebroren min Axel, han pleide å markere revir, på samme måte, når vi var ute på byen.

    Jeg husker at en gang vi var ute på et sted i Torggata, som het Valentinos, rundt 1996 vel, og jeg såvidt snakka med en ung frøken der, så sa broren min, at ‘dette er mitt område’, og begynte å avbryte meg og dytte borti meg med beina og true meg på den måten, mens vi satt ved et bord der da.

    Jeg flytta jo fra Berger, i 1989, til Oslo, for å komme bort fra familie som behandla meg dårlig, og mobbing fra klassekamerater der osv.

    Og jeg var jo en god del ute på byen i Oslo, skoleåret 1989/90, mens Axel fortsatt var en guttunge.

    Men jeg tok jo opp kontakten med halvbroren min, (som jeg nesten ikke kjente), da jeg flytta til Oslo.

    Jeg var litt i opposisjon, til faren min, så jeg ville ikke gå på BI, som faren min sa, så jeg gikk heller på NHI, en datahøgskole.

    Men det var en privat høgskole, så jeg måtte ta et hvileår, for å jobbe, for å få råd til å studere der.

    Og en gang jeg var på besøk hos Axel og dem, (Axel bodde hos min tidligere stefar, fra Larvik, Arne Thomassen og hans nye samboer Mette Holter, fra Oslo vel), så fortalte jeg at jeg måtte spare penger et år.

    Og da tilbydde Arne og Mette meg, å leie et rom hos dem, for tusen kroner måneden, hvis jeg passa litt på Axel.

    Det sa jeg var greit, for det var lav husleie, så da kunne jeg eventuelt spare mer.

    Axel er jo født i 1978, så han var da, i 1989, bare 11 år vel.

    Og da hadde jeg såvidt hatt noe med Axel å gjøre, for han var bare et år, da jeg flytta til faren min på Berger, i 1979.

    Men jeg syntes jeg burde kontakte broren min, når jeg hadde en bror i Oslo da, hvor jeg studerte.

    Noe annet ville vært litt rart, syntes jeg.

    Axel hadde jo vært på besøk hos meg på Bergeråsen, noen år før det her, så det var ikke sånn at jeg ikke hadde hatt noe kontakt med Axel, men jeg kjente han knapt da.

    Axel fortalte meg det, da han var sånn 11-12 år, at han var så imponert av utlendingene, i Oslo, som han syntes var mye tøffere enn de norske da.

    Og seinere, etter at jeg hadde vært i militæret osv., og jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 eller 1997 vel.

    Da var altså Axel 18-19 år.

    (Jeg mista litt kontakt med Axel, da jeg var i militæret, og det at jeg skulle passe på Axel, da jeg bodde hos Arne og Mette, på Furuset, det gikk litt dårlig.

    For Axel var en villstyring, vil jeg si, som hadde gått på spesialskole, i mange år.

    Og jeg var ikke så vant til barnepass.

    Så Axel dreiv hele tida og heiv appelsiner i huet, og sånn.

    Så det var vanskelig for meg å holde kontrollen på han.

    For Axel var også hyperaktiv eller hadde MBD, eller noe sånt.

    Han var full av energi, ihvertfall.

    Så tilslutt så måtte jeg bare hive han ut, når han ble visstyrlig, for å beholde kontrollen.

    For sofaen til Arne og Mette ble ødelagt, av leikeslåssing, som jeg ikke kom meg unna.

    Og en ramme til et dyrt maleri i stua dems, ble ødelagt av noe kasting, som jeg ikke kom meg unna.

    For Axel var veldig sånn engasjert og fant alltid på nye sprell.

    Litt som en hyperaktig versjon av Emil i Lønneberga.

    Bare i drabantbyen Furuset i Oslo.

    Noe sånt.

    Og jeg var redd for at Arne og Mette, skulle begynne å kreve penger av meg, for sofaen og bildet og alt som ble ødelagt.

    Så jeg måtte bare si en dag, at jeg ikke klarte å kontrollerte Axel, for jeg hadde ikke noe penger, til å betalte for ødelagte sofaer, osv.

    Så sånn var det).

    Men, etter militæret, så pleide jeg å dra med Axel på trening.

    Da han var i tenårene.

    Fotball og tennis, med Glenn Hesler, og svømming i Tøyenbadet osv., for Arne Thomassen, faren til Axel, mente av svømming var så bra da.

    Men jeg skada kneet mitt, da jeg spilte fotball, sommeren 1995.

    Så etter det, så mista jeg litt mer kontakt med Axel da.

    Vi gikk på kino noen ganger, men det var ikke så ofte.

    Men så begynte Axel å få seg damer, Heidi fra Nesodden og Heidi fra Son, osv.

    Og da ville Axel møte meg på byen.

    Så en gang så dro jeg fra jobb, på Rimi Bjørndal, til utestedet Snorre, i Rosenkrantsgate vel, eller parallellgata.

    Så møtte jeg han og Heidi fra Son der.

    Og begge så så fine ut, så de ble kalt ‘Barbie og Ken’ av omgangskretsen sin, fortalte Axel meg.

    Så sånn var det.

    Så da tenkte jeg det sånn, at Axel hadde blitt så kul, så han ville bare møtes på byen.

    Og da hadde jo jeg flytta til St. Hanshaugen, som var et mer ‘kult’ sted vel, midt i byen, i forhold til der jeg bodde på Ungbo, nemlig Ellingsrudåsen.

    Så da pleide jeg og Axel å gå på pub til pub-runder på Majorstua og sånn.

    Siden jeg hadde leilighet i byen da, så festa vi til utestedene stengte, og så dro vi hjem til meg, siden jeg bodde midt i byen da.

    For jeg hadde jo ødelagt kne osv., så det var ikke så mye annet jeg klarte å finne på.

    Vi spilte biljard en gang, tror jeg.

    Og vi pleide å dra å besøke onkel Martin, i Larvik, eller bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, etter at mora vår døde i 1999, og vi fikk mer kontakt med de.

    Så det ble nesten som de eneste faste anledningene, som vi søsknene traff hverandre, etterhvert, det var hvis vi skulle på familiebesøk, nede i Vestfold.

    Så sånn var det.

    Fordi Axel dro et år til Spania, i år 2000, uten å si fra at han dro, og uten å kontakte meg eller søstra mi, vel, det året han var der nede.

    Så Axel var nok ikke så hypp på å ha så mye med meg og søstra mi å gjøre.

    Ihvertfall ikke meg.

    Og Axel var også sånn, at hvis man ringte han på mobilen, så svarte han ikke, og ringte ikke tilbake.

    Så Axel var litt som en superstjerne, i Oslo, og syntes kanskje ikke det var så kult, å ha en bror som var litt fra landet.

    Hva vet jeg.

    Men jeg, jeg var jo vant til å gå ut på byen, i Oslo, fra da Axel var 11 år kanskje.

    Så jeg fikk meg jo litt ‘karasjokk’, da Axel, da han ble 18 år osv., begynte å markere revir i Oslo, når vi var ute på byen.

    Han trua meg, og sa at ‘det her er mitt område’, osv., enda jeg hadde jo sjekka mange damer i Oslo jeg, på slutten av 80, og begynnelsen av 90-tallet.

    Men plutselig var visst Oslo Axels revir, og han tulla hver gang vi var ute, og jeg prøvde å sjekke opp en dame, da saboterte Axel, og prata dritt om meg, til damene jeg prata til først da.

    Så jeg fikk meg aldri noe dame, de gangene jeg var på byen.

    (Og jeg hadde jobba som leder, i forskjellige Rimi-butikker, i Oslo, så jeg turte nesten ikke å gå aleine på byen, for det var så flaut, hvis jeg traff kollegaer eller ‘undersåtter’, da.

    Og jeg tjente ikke så mye som butikkleder i Rimi at jeg kunne dra til byer i utlandet og sjekke damer, støtt og stadig heller.

    Samtidig som jeg ikke var fra Oslo, og ikke hadde så mange kamerater fra Oslo.

    Og jeg hadde ikke noe ønske om å være i noe sånn gjeng, eller noe, heller, så jeg ville ikke være for nærme David Hjort, for eksempel, og kameratene hans, så jeg ville ikke være som hans ‘undersått’ i noe gjeng f.eks., som jeg syntes det virka som at han var i.

    Jeg hadde jo bodd aleine siden jeg var ni år, så jeg likte å være uavhengig og selvstendig da).

    Så det begynte å tære litt på meg egentlig og, for jeg var vant til det, fra de første årene, da jeg var student i Oslo.

    I 1989 og 1990 spesielt.

    At jeg ganske ofte klarte å sjekke opp damer, eller at jeg ‘pulled’, altså at jeg sjarmerte de da.

    Så jeg var ganske vant til å en gang iblant, havne enten hjemme hos en dame, eller å få med en dame hjem.

    Men Oslo var kanskje norskere da, i 1989, det er mulig.

    Da var det sånn, at man kunne be opp damene på Radio 1 Club, (seinere Hit House mm.), i Storgata, til å danse den siste dansen osv.

    Og da ville de ofte si ja.

    Så dansa man sånn ‘cheek to cheek’ da.

    Men jeg ble jo fattig student etterhvert og gikk sjeldnere ut, etter at jeg flytta til Furuset og Ellingsrudåsen.

    Og jeg var i militæret, og jeg var arbeidsledig etter militæret.

    Og hadde bare utslitte klær da, i 1993, fra studietiden, og ingen penger.

    Så da, så var det jo sånn, at jeg følte meg litt dum, siden jeg ikke hadde råd til å kjøpe noen kule klær, så jeg gikk ikke så ofte på byen.

    Jeg hadde ikke noe ordentlig dress f.eks., som jeg kjøpte i 1989, for den dressen var utslitt, etter nesten utallige byturer, i skoleåret 1989/90 og 1990/91.

    Men jeg fikk jo da skikkelig sjokk, da Axel begynte å oppføre seg som han gjorde, i 1996, var det kanskje, da vi var på Valentinos, for å ta en øl vel.

    Det var vel Axel som ville det kanskje, jeg pleide ikke å gå på Valentinos, den tida jeg var student, for Valentinos gikk da for å være et rimelig ‘harry’ sted, som jeg husker at jeg og Magne Winnem skydde, når vi skulle ut på byen, i Oslo.

    Men men.

    Men så begynte Axel altså å markere revir, sånn som det står i den Aftenposten-artikkelen ovenfor, og sa, at ‘dette er mitt område’.

    Enda jeg hadde jo sjekka damer, på Radio 1 Club, nyttårsaften 1989/90, et sted som lå bare hundre eller to hundre meter unna kanskje.

    Og det var vel da altså seks år tidligere, da Axel var 11-12 år.

    Og jeg hadde jo vært på Cats og Circus og Rockefeller og masse sånne steder i Oslo, som Drammensruss, våren 1989.

    Og jeg var jo ute med Magne Winnem, i Møllergata, i Oslo, på La Vita, allerede i 1988, husker jeg.

    Da Winnem fikk innbrudd i bilen på Youngstorget osv.

    (Men jeg hadde hatt så mye plikter, med tunge datastudier, slitsom jobbing i kassa, på det store hypermarkedet OBS Triaden, i Lørenskog, og militæret, dvs. infanteriet, slet mye på meg, for jeg var en gutt som var vant til å bo alene, fra jeg var ni år, og måtte virkelig strebe, for å passe inn i militæret, og komme meg gjennom det ganske tøffe slitet der, som infanteriet var, på begynnelsen av 90-tallet i Norge).

    Så sånn var det.

    Så jeg ble veldig paff, og trodde nesten ikke hva jeg hørte, da Axel sa det her, at Oslo eller Valentinos, var ‘hans område’.

    Jeg syntes jo at jeg hadde like mye rett til å prate til damer i Oslo, eller på Valentinos, som han.

    (Jeg hadde jo vært i infanteriet, under førstegangstjenesten, som en Oslo-kar, og var jo til og med i Heimevernet, som Oslo-kar, fra 1996 vel, så det var vel egentlig heller sånn, at Oslo var/er _mitt_ område, og ikke Axels).

    Vi dro jo på Valentinos, sånn at Axel skulle komme inn.

    Men, jeg var jo ikke der for å kjede meg og bare prate med Axel hele kvelden, når jeg først hadde kommet inn.

    Vi var jo der som to brødre, tenkte jeg på det som, ihvertfall, og ikke som en far og en sønn.

    Så det her var litt merkelig, husker jeg.

    Jeg sa ikke noe, for ei jente der roa oss ned, husker jeg.

    Men når jeg tenker tilbake, så husker jeg det, at fra alle de gangene jeg og Axel var ute på byen, på slutten av 90-tallet, så pleide han å prate med alle damene jeg prata til, og fikk de til å unngå meg.

    Noe som tilslutt gikk inn på selvtilliten min, husker jeg.

    Men jeg skjønte ikke alltid hva som foregikk.

    Men nå har jeg hatt et par rolige år som selvstending næringsdrivende og arbeidsledig i England, så nå har jeg fått litt tid, til å tenke tilbake på sånne her ting.

    Axel hadde en elektrikker-kamerat fra Helsfyr og senere Grunerløkka, og han husker jeg, at sa at han ville at jeg skulle være med ut på byen, for jeg var så flink til å ta kontakt med damer.

    Noe de ikke var da, tydeligvis.

    Så da brukte de meg, på den måten, at jeg tok kontakt med ei fin svensk dame, i baren på Studenten, (som hadde noen og 20-grense, så det var ikke noe sånn 18 års sted det, det var liksom damer i 20-åra der og, som jeg syntes jeg kunne prøve meg på, som fortsatt var i 20-åra da selv).

    Så sånn var det.

    Så vet jeg ikke om Axel og elektrikker-kameraten hans, trua hu svenske dama, som jeg chatta opp i baren der?

    Eller hva som foregikk.

    (Når jeg tenker tilbake på det her).

    Men så ble plutselig hu svenske dama, som jeg hadde chatta opp på Stuendten, sammen med han kameraten til Axel da, og ble samboer med han, i flere år vel, på Grunerløkka da.

    Så de visste at jeg hadde en ferdighet, å ta kontakt med damer, også brukte de den ferdigheten, i et planlagt scenario, vil jeg nesten tippe på.

    Mens jeg, fikk aldri tak i damer.

    Muligens fordi at damer, de er nå sånn, at de kun vil ha gutter og menn, som er noe ‘mafian’, eller som muslimer, eller lignende.

    At de må være ‘mob’ da.

    Så jeg lurer på om Axel er som en muslim, eller om han er i noe slags ‘mob’/’mafian’.

    Noe er det nok ihvertfall, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Dagbladet har en konkurranse, hvor man skal gjette hva Obama sier. (In Norwegian)

    studenten 1

    studenten 2

    http://www.dagbladet.no/2009/07/09/nyheter/obama/g8/utenriks/7129708/

    PS.

    Og kanskje 3-4 år seinere.

    Så var vi tre ute på byen igjen.

    På Baracuda, på Sandaker, tror jeg det var, for dit ville broren min gå.

    Jeg og broren min, og kameraten til broren min, som var elektriker, og bodde på Helsfyr.

    Da hadde han elektrikkeren, flytta til Grunerløkka, og blitt sammen med ei svensk dame, som jeg visste hvem var, med lyst hår vel, som han hadde truffet på Studenten, tror jeg det var.

    Så sånn var det.

    Og da spurte jeg, om dem skulle ha barn osv., siden dem var så vel etablerte, han kameraten til broren min, og hu svenske dama.

    Så sa han ‘nei’, da, han elektrikkeren, som egentlig var fra Helsfyr vel.

    Så går det noen minutter, så legger jeg merke til, at han har fått den pondusen, siden sist da, som var 2-3 år siden da, kanskje.

    Så sier jeg, etter noen minutter da, og etter at jeg hadde drukket litt øl, ‘jeg syntes du sa at dere ikke skulle ha barn jeg’, og agerte litt idiot, og nikka kanskje litt mot pondusen hans da.

    Men men.

    Så hun svenske dama var nok flink til å lage mat, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Axel og han elektriker-kameraten til Axel og meg, vi var ute sammen, på byen i Oslo, kanskje 3-4 ganger.

    Axel jobba som kokk, så han var vant til å drikke mye.

    Mens jeg jobba som butikksjef på Rimi, så jeg drakk ikke så mye.

    Men Axel og sjefen hans, en danske som het Peter osv.

    De drakk skikkelig raskt.

    Og alle kjøpte runder da.

    Så jeg ble alltid rimelig full, for de her folka drakk flere dager i uka.

    Så sånn var det.

    Men jeg husker, at den første gangen vi var ute på byen.

    Så hørte jeg at Axel og han elektrikkeren, dreiv å diskuterte meg.

    Jeg syntes det var artig å gå ut på byen med Axel, ettersom at han var lillebroren min, og han var så kul, liksom, så han ville bare gjøre kule ting, som å gå på byen, virka det som for meg.

    F.eks., en gang, da han var 18 vel, og jeg var 26, vel, siden jeg er født i 1970, og Axel i 1978.

    Da ville Axel at jeg skulle møte dama hans da, ei fra Son, som seinere studerte jus, ei som het Heidi, med langt lyst hår, og klær fra Donna Karen osv.

    Så sånn var det.

    Og da skulle han møtes på Snorre Kompaniet.

    Så jeg måtte dra dit, etter jobben, på en torsdag.

    Så sånn var det.

    Og han hadde også ei annen jente som het Heidi, tror jeg, fra Nesodden vel.

    Og da skulle han møtes på Cafe Leonel, tror jeg den cafeen het, i Lille Grensen vel.

    Så broren min var skikkelig sånn, at det skulle være så og så kult da.

    Så å møtes vanlig, det var liksom ikke bra nok da.

    Men men.

    Virka det som for meg ihvertfall.

    Derfor var det at omtrent det eneste jeg spurte broren min om, det var om vi skulle gå på byen.

    Det bare ble sånn.

    Men det var det nok Axel som starta, må jeg si, bare for å få med om det.

    Tidligere, før 1996, så pleide Axel og bli med, når jeg og Glenn Hesler, spilte tennis og fotball osv.

    Og en gang så dro vel bare jeg og Axel og spilte tennis på Lambertseter, tror jeg.

    Men jeg skada kneet, så det fotball og tennis-greiene, det blei det slutt på.

    Så da blei det bare å gå ut på byen.

    Men jeg hørte at Axel sa at han ikke syntes det var noe kult å gå på byen med meg.

    Men jeg hørte at han elektrikkeren svarte, at jeg var flink til å sjekke opp damer, så han ville at jeg skulle være med dem på byen.

    Og da var det kanskje sånn, at jeg sjekka opp hun svenske dama, som han elektrikkeren ble sammen med?

    Det kan ha vært sånn, for jeg kommer lett i prat med damer.

    Men så pleide jeg jo da, selvfølgelig, å introdusere de for broren min og kameraten hans da.

    Og da slutta de å prate med meg, de damene jeg sjekka opp da.

    Jeg skjønte ikke helt hva jeg gjorde feil.

    Men kanskje Axel og dem oppførte seg så tøft, at de damene ble redde, og ikke turte annet enn å prate med dem?

    Hva vet jeg.

    Jeg husker ihvertfall, at jeg seinere overhørte, at Axel prata masse dritt, til damer jeg hadde sjekka opp.

    ‘Han er 29 år, hva gjør han på Studenten, (et utested med noen og 20 års grense, og jeg gikk ut med Axel siden han var broren min, og det var det eneste jeg trodde at han syntes var kult å gjøre)’.

    Så det var helt sykt det opplegget der.

    Axel gikk bak ryggen min, og ødela, sånn at jeg ikke klarte å sjekke opp noen damer.

    Så det er av sine nærmeste man skal ha det.

    Men egentlig var nok ikke jeg og Axel så nærme, for han er så underfundig, og kanskje litt sleip, så det hadde kanskje vært bedre, å ikke gått ut på byen, med Axel.

    Det tror jeg nok.

    Så sånn var det.

    Nyttårsaften, år 2000, så var jeg innbudt, til middagsselskap, hos han elektrikkeren, på Helsfyr.

    Sammen med mange av Axel sine venner.

    Det var kanskje 10-12 folk der.

    Noe sånt.

    Axel var jo kokk, så han lagde middag.

    Så var det iskrem til dessert, på nyttårsaften, år 2000.

    Så hørte jeg at Axel sa, at ‘iskrem er det beste dem vet’.

    Til han elektrikkeren da.

    Og før det, så tulla han liksom med meg, og sa ’til dessert er det is, Erik’.

    Det var vel ikke sånn at jeg syntes at is var så gjevt, selv om jeg syntes det var digg, så var det vel ikke så spesielt.

    Men faren til Axel, han var skikkelig fan av is.

    Så det virka nesten som at Axel satt meg i bås, med faren sin, Arne Thomassen(?)

    Som, de som var så utrolig begeistra for is, på en døv måte.

    Var det meg og faren hans eller, Arne Thormod Thomassen?

    Jeg skjønte at han ikke så så mye opp til meg.

    Men at han skulle sette meg og faren sin, i samme bås da?

    Axel visste vel, at faren hans ikke var faren min(?)

    Altså, Arne Thormod Thomassen, var jo stefaren min, noen år på 70-tallet, da jeg bodde hos mora mi.

    Men han var jo ikke faren min.

    Han var jo faren til Axel.

    Så om Axel identifiserte seg så mye med kamerater, som han elektrikkeren, at han satt folk i slekta si, som meg og faren hans, som egentlig ikke hadde så mye felles, i samme bås, som noen døve folk som var så glade i is.

    Ikke vet jeg.

    Men Axel er sånn kul kar, og kanskje litt tøffing da, eller kanskje litt breial noen ganger.

    Men jeg så hvordan han jobba, på restauranten, som kokk.

    Han jobba jo som en slave, må jeg nesten si, og bodde hos sjefen sin, som het Peter, som ei jente kasta en halvliter i trynet på, en 17. mai, som jeg og Axel og han Peter da, og hu jenta, var på Seamen, ved Saga kino, etter at jeg hadde vært sammen med David Hjort og de, tidligere på dagen, men David Hjort og Axel, de likte ikke hverandre.

    Bare noe jeg kom på.

    Det her må ha vært 17. mai år 2000, eller noe, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så det er mye rart.

    Så jeg har advart mot søstra mi, på bloggen, tidligere idag, og jeg tror jeg får advare mot broren min, eller halvbroren min, som han egentlig er, på samme måte, at hvis du ser han noe sted, så gå en annen vei.

    For han er ikke helt ufarlig han heller, som søstra mi, som jeg sa var livsfarlig.

    Jeg tror ikke at Axel er så sunn å ha for mye med å gjøre med heller.

    Så å gå en annen vei, istedet, hvis man ser Axel, jeg tror ikke, at det er et så veldig dårlig råd.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

  • Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)

    Da jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, fra 1991 til 1996, så fikk jeg engang et postkort, til en Ståle Ribsskog, tror jeg.

    Et julekort.

    Veldig pent skrevet, med løkkeskrift.

    Dette var da søstra mi bodde der, mener jeg å huske.

    Så det må ha vært jula 1993 eller 1994 vel.

    (Muligens 1995, men da tror jeg ikke søstra mi bodde der, så 93 eller 94 da).

    Men men.

    Så, jeg studerte jo på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr, skoleåret 1991/92.

    Og da hadde jeg konto i Kreditkassen.

    Og en gang jeg gikk dit, så begynte kassereren å granske bankkortet mitt.

    Og det var fordi at der jobba det ei dame som jeg tror het Siri Ribsskog.

    Og hun tror jeg var kona til han Ståle Ribsskog, som hadde bodd på Ellingsrudåsen, før jeg flytta dit.

    Eller hva dem het.

    Hun hadde jeg vel prata med en gang før tror jeg, da hun satt i kassa i banken, hun Siri Ribsskog, eller hva hun het igjen.

    Så sånn er det.

    Jeg så også i en nettavis, da jeg jobba for Arvato sin Microsoft-aktivering, her i Liverpool, i 2005 eller 2006, at en gren av Ribsskog-familien, som bodde oppi Flatanger, eller deromkring vel.

    De fikk problemer med at huset nesten havna i en lakseelv, som gikk forbi huset.

    Pga. noe skred eller noe.

    Så det er vel kanskje en tredje gren igjen av Ribsskog-familien.

    Det er mulig.

    Så det er mye rart.

    Bare noe jeg kom på nå.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Da det huset som nesten falt i elva, var på forsiden av VG nett, var det vel.

    Så sa hun Margrethe Augestad, fra Drammen, at, se der da.

    Så det var kanskje litt rart.

    Så forklarte jeg at det var en annen del av familien, som bodde oppi der.

    Så sånn var det.

    Jeg skal ikke si at det var noe i det, men hun agerte litt bemerkelsesverdig noen ganger kanskje hun Augestad, det er mulig, hun hadde også jobba på Rimis hovedkontor.

    Men men.