johncons

Stikkord: Henrik Sørensen

  • Fremtiden skrev en artikkel om mine kunstner-grandonkler Gunnar og Otto Bergstø (som min far var en av fire arvinger etter, men min far frasa seg arv etter disse (av en eller annen grunn) så jeg fikk halvparten av min fars arv, i 2006 og 2017 (etter mye tull med Drammen tingrett osv.)). Fra Fremtiden 17. mars 1984



    https://www.nb.no/items/20259b911f71630fcaffaf46203ac444?page=13&searchText=%22gunnar%20bergst%C3%B8%22~1

    PS.

    Her er mer om dette:




    (Samme link som overfor).

    PS 2.

    Enda mer om dette:




    (Samme link som overfor).

    PS 3.

    Som jeg har blogget om tidligere.

    Så hadde min farfar Øivind en ‘haug’ av søsken.

    (Jeg lurer på om min farfar mente (rundt 1980) at de var så mange som 10-12 søsken (selv om han da muligens telte med noen fettere/kusiner og (eller om han telte med noen som ikke vokste opp)).

    Noe sånt).

    Og av disse søsknene.

    (Av Øivind sine søsken som vokste opp.

    Så husker jeg en del av navnene (etter å ha drevet med slektsforskning).

    Og det var Harriet, Gunnar, Otto, Idar, Hans Bjørn og Ragnar.

    Og jeg lurer på om det var ei Ingeborg og ei Randi og.

    Noe sånt).
    Og av disse, så fikk visst bare min farfar (som flytta bort) og Ragnar etterkommere.

    Min farfar fikk tre sønner (på Berger) med min farmor Ågot.

    Og Ragnar fikk ei datter (Marit) som døde barnløs (for noen få år siden).

    Så alle linjene etter min oldefar (Hans Otto Olsen) har dødd ut.

    Unntatt den linjen (etter min farfar) som jeg er i.

    (For å si det sånn).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Min grandonkel Gunnar Bergstø nevner sin lærermester Henrik Sørensen overfor, og i 1939 så gjorde han plutselig Holmsbu/Støa til en slags base, for en pasifisitisk sammensvergelse (‘Skaugum-sammensvergelsen’) som skulle ende alle kriger (fra Røyken og Hurums Avis 12. august 2021):



    https://eavis.rha.no/titles/roykenhurumsavis/6111/publications/1155/pages/4 (bak betalingsmur)

    PS 5.

    Mer om problemene rundt denne arven:



    https://johncons.angelfire.com/opploesningavsameiesak.html

    PS 6.

    Mer om min grandonkel Gunnar Bergstø (fra Hurumposten 21. desember 1989):



    https://www.nb.no/items/4d714f1fb08b843ef2c078f8ba254214?page=1&searchText=bergst%C3%B8

    PS 7.

    Her jobber min grandonkel med et maleri som han forærte Holmsbu kirke (fra Fremtiden 31. juli 1954):



  • Jeg sendte en e-post til Drammen Tingrett

    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Død stemor/Fwd: Påminnelse/Fwd: Angående nettstedet Arvehjelpen, arv etter mormor
    Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com> 6. juli 2022 kl. 07:54
    Til: “drammen.tingrett” <drammen.tingrett@domstol.no>
    Kopi: Peter Schjølberg <ps@s-law.no>, postmottak@sivilombudet.no, sfovpost@statsforvalteren.no, calmquist@eurojuris.no, Tilsynsutvalget <Tilsynsutvalget@domstoladministrasjonen.no>, post@sivilrett.no
    Hei,
    min onde stemor Haldis (må man vel kalle henne) døde for noen uker siden.
    Og så var det sånn, at min yngre søster Pia sa, rundt årtusenskiftet, at alle oss avkom etter Haldis og min far, skulle arve like mye.
    Så jeg lurer da på om jeg får noe arv nå, som hu Haldis er død.
    Jeg har tidligere prøvd å få rettferdsvederlag for omsorgssvikt (fra min far og Haldis) under oppveksten (de tvang meg til å bo alene fra jeg var ni år).
    Og jeg har også blitt snytt, av min fars yngre bror Runar.
    For min far skulle frasi seg arv, etter noen barnløse grandonkler osv., (sånn som jeg har forstått det).
    Men jeg arvet kun de to grandonklene (Gunnar og Otto Bergstø) som døde først.
    Men når han rikeste grandonkelen (Idar Sandersen) døde, så fikk jeg ikke noe arv.
    Og heller ikke når min fars kusine (som også var barnløs) døde, (ei ved navn Marit Olsen fra Rosenhoff i Oslo), så fikk jeg heller ikke noe arv.
    Så dette blir som noe lureri, synes jeg, at det er umulig å skjønne noe, av dette arve-greiene.
    Og det var også et byråkrati/tull uten like (fra tingretten osv.) da jeg skulle oppløse et sameie, som jeg arvet en del av, etter nevnte Gunnar og Otto Bergstø.
    Og jeg ble til snytt, for en god del av brøkene (cirka 50.000) når jeg etter bortimot ti år, endelig fikk min del av verdien, av dette sameiet (minus noe kunst, for Gunnar var maler-elev av Henrik Sørensen blant annet, så det kan være snakk om ran av veldig verdifull kunst, som jeg ble snytt for min del av verdien av, etter at de solgte Bergstø-eiendommene til barneombudet sine foreldre, istedet for å oppløse sameiet, da jeg ønsket dette, nemlig da jeg ble arbeidsledig i England, under finanskrisen).
    Skjerpings!
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———
    Fra: Peter Schjølberg <ps@s-law.no>
    Date: tir. 17. nov. 2009 kl. 09:47
    Subject: RE: Påminnelse/Fwd: Angående nettstedet Arvehjelpen, arv etter mormor
    To: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Hei,
     
    Ta kontakt med tingretten der hvor din mormor bodde. De vil kunne fortelle deg hvem som er arvinger i boet og hvilken skifteform som er valgt.
     
    Lykke til!
     
    Vennlig hilsen
    Peter Schjølberg
    Advokat
     
    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]
    Sendt: 16. november 2009 21:16
    Til: ps@s-law.no
    Emne: Påminnelse/Fwd: Angående nettstedet Arvehjelpen, arv etter mormor
     
    Hei,
     
    jeg kan ikke se at jeg har mottatt noe svar på denne e-posten, så jeg sender en påminnelse om dette.
    Mvh.
     
    Erik Ribsskog
     
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: 2009/11/7
    Subject: Angående nettstedet Arvehjelpen, arv etter mormor
    To: ps@s-law.no
    Hei,
     
    min mormor, Ingeborg Ribsskog, fra Nevlunghavn, døde i sommer, og jeg er ikke på talefot, med resten av familien, for de har drevet og tullet med meg hele livet, (de er i illuminati, eller lignende, tror jeg).
     
    Men jeg har ikke hørt noe, fra noen, om noe arv.
    Enda jeg fikk noen dokumenter etter en dommer i Egypt og Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, som var min mormors grandonkel, mener jeg, og noen fotografier av Anders Gjedde Nyholm, som var øverstkommanderende general i Danmark, i mellomkrigstiden, og som var min mormors morfar.
    Dette fikk jeg av min mormor, på 80-tallet, men det tok hun tilbake igjen, (noe som vel egentlig ikke går ann, å ta tilbake en gave).
     
    Så jeg regner egentlig de tingene som mine.
    Dessuten vet jeg at min mormor nok hadde noe formue, og flere verdifulle malerier, som har hengt på et dansk slott, (Højriis).
    Men ingen har kontaktet meg om arv, enda min mor døde i 1999, så hennes del, burde ble delt på meg og mine to søsken, såvidt jeg kan forstå.
     
    Jeg lurte på hvem jeg skal kontakte i Larvik kommune, for å høre om min mormor hadde noe testament, eller om hvordan arveoppgjøret har foregått.
    Håper dere har mulighet til å svare!
     
    Mvh.
    Erik Ribsskog
     
    __________ Information from ESET NOD32 Antivirus, version of virus signature database 4613 (20091116) __________
    The message was checked by ESET NOD32 Antivirus.
    http://www.eset.com
  • Min grandonkel Gunnar Bergstø, (som jeg var i begravelsen til i 2001), pleide å male sammen med Henrik Sørensen. (Fra DT/BB 20. juli 1993)

    https://www.nb.no/items/89feaab6de215c8e707b2fc14841c497?page=9&searchText=”gunnar%20bergstø”

    PS.

    Min grandonkel Gunnar Bergstø, var visst også, en habil fotballspiller, i sin tid, (fra DT/BB 23. mars 1996):

    https://www.nb.no/items/68b8973d43fe9bf6451bae73c19f3e12?page=7&searchText=”gunnar%20bergstø”

    PS 2.

    I begravelses-selskapet til min grandonkel Gunnar Bergstø.

    (Våren 2001.

    På Bergstø, i Holmsbu/Støa).

    Så ble det forresten nevnt, av Gunnar sin lillebror Idar Sandersen.

    At de pleide å spille fotball, i nærheten.

    (Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Enda mer fra Facebook

    https://www.facebook.com/forfattermaalfridravnaasenvangen

    PS.

    Man kan kanskje lure på.

    Hvorfor denne forfatterinnen, (Målfrid Ravnåsen Vangen), svarer meg, på PM, (eller melding, heter det kanskje, på Facebook).

    Istedet for å svare meg offentlig, på veggen, på forfatter-Facebook-siden sin.

    Hm.

    Det er visst denne forfatterinnen, som har alt av materiale, (bilder osv.), etter Sven Olof Sørensen, (Henrik Sørensen sin sønn).

    (Sånn som jeg har forstått det.

    Fra avis-artikler, osv.).

    Og hun har skrevet bok, om kunstnerkolonien i Holmsbu, (som var naboer, med min oldefar Hans Otto Olsen og de, i Støa).

    Så hun Målfrid Ravnåsen Vangen, er ekspert, på Støa/kunstnerkolonien/min slekt, (må man vel si).

    Og derfor har jeg kontaktet henne, et par ganger, angående min farfars Støa-brødre, (som var ungkarer hele livet), da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Vangen, (eller om det var Wangen), var også navnet, på det firmaet, (ved Drammen/Lier vel).

    Som min far kjøpte skruer fra.

    Til vår slektsbedrift Strømm Trevare, (på 70/80-tallet).

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Papp-emballasjen til køyesengene/vannsengene.

    Den fikk vi forresten, fra Sarpsborg Papp, (husker jeg).

    (På 70/80-tallet).

    Og de leverte, hos Strømm Trevare, (hvis jeg skulle tippe).

    For jeg kan ikke huske, at jeg var med til Sarpsborg, (noen gang), for å hente papp, liksom.

    (Den pappen tok nok ganske stor plass.

    Så det ville nok antagelig ha vært litt upraktisk, å hente pappen selv, (i en varebil).

    Hvis jeg skulle tippe.

    Jeg husker at min far en gang leverte en seng, i/ved Mysen, (muligens den gangen vi dro på helge-ferie til Karlstad).

    Men Sarpsborg var vi aldri innom.

    Sånn som jeg husker det).

    Som med skruene, (fra Vangen).

    (Hvor jeg var med, en håndfull ganger.

    Og min far stod da noen ganger, og skravla, i ‘evigheter’, (som hos Jensen Møbler, på den tida de holdt til i strøket ved Svelvik-Kroa).

    Mens jeg vel kjørte rundt, (på ‘sparkesykkel-vis’), med en jekketralle der, (mellom skrue-hyllene), som nede på verkstedet vårt på Sand.

    Siden at jeg kjeda meg mer og mer.

    Mens jeg venta på min far, da.

    For å si det sånn.

    Og min onkel Håkon/Haakon lærte meg å skyte, med spikerpistolene, nede på verkstedet vårt.

    (Mens min far også var der.

    Noen dager/uker etter at jeg flytta tilbake til Berger, høsten 1979.

    Og Haakon rådet meg også til å lage syltestrikk-gevær, (med spor), som de selv hadde laget, (av noen tre-lister), noen tiår tidligere.

    Noe sånt.

    Selv om jeg ikke fikk til sporene.

    Sånn at geværene, (som jeg lagde), skøyt selve syltestrikkene, (som jeg fikk av bestemor Ågot).

    Istedet for å skyte et slags prosjektil, (gjennom et spor), noe vel Håkon og faren hadde klart å få til, i sin tid.

    Og de geværene, hadde også, en tre-klesklype, som avfyrings-mekanisme, (husker jeg).

    Og de klesklypene, fikk jeg også, av bestemor Ågot.

    Sånn som jeg husker det).

    Men hvem som lærte meg å kjøre rundt på jekketralle, (nede på det flere titalls meter lange verkstedet).

    Det husker jeg ikke.

    Men det kan ha vært noe jeg begynte med etterhvert der, av meg selv.

    For nøklene til verkstedet, lå oppe hos min farmor.

    (Hvor jeg spiste middag, etter skolen.

    Og jeg leste aviser der, og så på TV.

    Og jeg hadde også noen skuffer i reolen der, (til å ha forskjellige ting i).

    Samt et eget skrivebord, inne på kontor/fryseboks-rommet.

    Så jeg kunne være der, selv om min far hadde gått hjem.

    For å si det sånn).

    Så jeg kunne leke der, etter at min far og onkel Håkon, hadde dratt hjem.

    For å si det sånn.

    Selv om jeg noen ganger lurte litt på, hvorfor de ikke kjefta.

    Når det lå fullt av spiker, på gulvet der, (etter at jeg hadde lekt krig med kamerater, for eksempel), på morningen.

    Som min far da vel måtte sette noen, til å koste opp.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer fra Facebook

    https://www.facebook.com/groups/holmsbubilder/479353118928587/?comment_id=991316764398884&notif_id=1544799167022983&notif_t=group_comment_follow

    PS.

    Her er mer om dette:

    (Samme link som ovenfor).

    PS 2.

    Enda mer om dette:

    (Samme link som ovenfor).

    PS 3.

    Og enda mer om dette:

    (Samme link som ovenfor).

    PS 4.

    Og enda enda mer om dette:

    (Samme link som ovenfor).

  • Her kan man se min grandonkel Gunnar Bergstø, (som jeg var i begravelsen til i 2001), sammen med sin lærermester, den kjente kunstmaler Henrik Sørensen. (Fra Svelviksposten 13. august 1954)

    PS.

    Her er mer om dette:

    PS 2.

    Det er kanskje ikke så lett å lese artikkelen om min grandonkel, fra fotografiene ovenfor, så jeg skal prøve å skrive artikkelen, (fra Svelviksposten), med litt mer leselig skrift:

    “Jeg slutter aldri med å male – går helt inn for det . .”

    Sier Støas egen maler, som fikk S i tegning til avgangseksamen ved Holmsbu folkeskole

    Det er neppe noen som har opplevet Støa – dette koselige lille stedet mellom Holmsbu og Rødtangen – en sommerdag med sol fra en nesten klar himmel, bare med noen hvite skydotter over Bergeråsen i syd, som kan fortenke kunstmalerne i at de ‘trekker’ til stedet. Her er det motiver i fleng, gammel, koselig bebyggelse nede ved sjøen og fjellrabber på oversiden av veien, som bukter seg frem. Denne veien som er temmelig sterkt trafikert på sommertiden, men som nok gir adskillig tilbake å ønske når det gjelder veibredde, selv her i Norge. Her kan man hente motiver fra skog og sjø, fiskerne i arbeide, eller et parti med veien og bebyggelsen langs denne som motiv. For ikke å glemme fjorden med Kroksfjellet og Bergerkollen som bakgrunn. Disse fjellpartier som har vært festet til lerretet mer enn én gang. Ja, det er vel nær sagt ikke en av kunstmalerne i Støa som ikke har malt nettopp dette partiet.


    Dette med motiver bekrefter Støas lokale kunstmaler Gunnar O. Bergstø da vi forleden dag – forresten en av de få herlige solskinnsdager vi har hatt i sommer – får en prat med han i hans atelier. – Det er massevis av motiver her omkring, sier han. Og jo mer jeg vandrer omkring her, jo mer og mer glad blir jeg i naturen. – Et motiv utenom det som vi allerede har nevnt, er låven som ligger like ved veien. Den har også Bergstø malt, likesom alle andre malere i Støa. Men den store eika derimot, som står ikke langt fra låven, er det liksom Henrik Sørensen som har monopol på, så den har Bergstø og andre holdt seg vekk fra å male.

    For å begynne med begynnelsen. – Når var det De begynte å interessere Dem for kunstmaling, Bergstø?

    – Det var i 1947 at jeg begynte litt. Jeg drev tidligere med fiske og arbeide ved Canningen, men en sykdom gjorde at jeg måtte slå inn på noe annet, sier denne forholdsvis unge kunstmaler, hvis enestående gode smil, ikke akkurat vitner om at han har blitt ‘slått ut’ av sykdom. – Jeg er nå 34 år gammel, sier han videre, og forsåvidt kan en jo si at jeg er ung som maler fordi jeg begynte så sent.

    – Hvem ga Dem den idéen å slå inn på kunstnerbanen?

    – Det var nok Sven Sørensen, som er sønn av Henrik Sørensen. Vi har vært kamerater helt fra vi var smågutter. Ellers har jeg tegnet en del før om årene og alltid hatt interesse for tegning. Ved avgangseksamen ved folkeskolen i Holmsbu fikk jeg således S i dette fag. Og i årene etter 1947 har jeg hatt privatundervisning av flere. Rosati har således vært en god støtte for meg. Og ellers har jeg drevet med privatstudier. Henrik Sørensen var forresten en av de første som hjalp meg.

    – Deres første maleri, hvilket motiv har det?

    – Det er fra veien ved Støa med Krok i bakgrunnen. Det maleriet har jeg på veggen på soverommet mitt.

    – Og det maleriet er De vel glad i?

    – Ja, det kan henge der, sier han uten å direkte svare på vårt spørsmål.

    – Og hvilket motiv synes De er penest her ute?

    Bergstø tenker seg om et lite øyeblikk, så kommer det helt kontant:

    – Det må bli fjellene ovenfor Støa. Men også nede i Støa, legger han til, liksom for ikke å støte de som bor her nede og som selvfølgelig synes at nettopp stedet der de bor, er det peneste.

    – Hvordan er det med portretter, har De vært noe borti denne genre?

    – Ja, jeg har drevet en del med det, og jeg synes det nesten er morsommere å male mennesker, men man må jo male begge deler. Forresten har jeg en masse tegninger av personer. Det å tegne er forresten ikke så helt liketil, det er å tegne om og om igjen skal man lære det ordentlig.

    – Men det er vel heller ikke gjort i en bråvenning å male et maleri?

    – Å nei, det er ikke alltid like fort gjort å male et bilde. Det er mye arbeide på enkelte av dem, og jeg synes for min del at farver og form er like vanskelig. Det hender ofte at jeg maler langt utover kvelden for å bli ferdig med et bilde.

    – Og de maler hver dag?

    – Nei, ikke hver dag. Det er forresten bare siste året det har gått for fullt.

    – Er det ikke vanskelig å drive selvstudium når det gjelder kunstmaling?

    – Å jo, det går ihvertfall senere når man er henvist til å lære på denne måten, enn om man får daglig veiledning.

    – Og de synes det går rette veien med fremgangen?

    – Det sier ihvertfall alle de andre malerne her i Støa, sier han beskjedent. Henrik Sørensen uttrykte seg ihvertfall slik sist han var her, at han var meget godt fornøyd både med malingen og tegningen. Det er forresten meningen at jeg skal inn til Oslo for å studere.

    – De har ikke stilt ut noen bilder ennå?

    – Nei, jeg føler meg ikke sikker nok ennå, men om et par år kanskje…. Men i alle tilfelle har jeg tenkt å fortsette på den bane jeg nå har slått inn på. Slutte med det gjør jeg aldri, sier han med overbevisning. Jeg går nå helt inn for det.

    Vi sitter og småprater i dette koselige atelieret til Bergstø, som en bror av han satte opp for han i 1952, og som han nå har planer om å kle innvendig for å gjøre det tjenlig også for vinterbruk. Langs veggene står det hel- og halvferdige malerier i forskjellige formater. På et bord borte ved vinduet ligger det en del påbegynte malerier sammen med penaler og annet ‘verktøy’, som disse kunstnere er avhengig av. Og foran bordet står en gammel koselig stol med armlener og med sirlige utskjæringer. Vi tenker tilbake på den gang vi for vår del ‘oppdaget’ Bergstø, det var i forbindelse med utsmykningen av Holmsbu kirke, og vi spør ham hvordan han er fornøyd med de bildene han malte til kirken.

    – Jo, jeg må si at jeg er godt fornøyd med dem, svarer han.

    – og Bergstø kjenner så godt som alle kunstnerne fra Støa. Han nevner navn som Henrik Sørensen, som er nærmest som en far for malerne der ute. Midelfart, Storstein, Hermod Knutsen, Anita Greve, Carl Høgberg, Lowén, som er Stockholmer, kjenner han også. Det var forresten han som dekorerte klokkerstolen i Holmsbu kirke.

    – Ja, Henrik Sørensen er en snill mann, sier Bergstø der han sitter i atelierets eneste stol og drømmer. Dessuten har han et humør som få, og jeg har hatt mye hygge ut av ham. Han kommer ikke her ut til Støa før han kommer heropp. Men, sier Bergstø med ettertrykk, de er greie alle sammen. De kvinnelige kunstnere innbefattet. Det er ingen forskjell på det!

    – Sørensen har holdt til i Støa i mange år?

    – Jeg har sett et bilde herfra som er signert 1915 såvidt jeg husker. Og i 30-årene kjøpte han eget hus i Støa og holder til her av og til både sommer, høst og vinter.

    – – – –

    En sølvstrime strekker seg tvers over fjorden fra Bergerkollen til Støa. En skute passerer akkurat gjennom sølvstrimen, og gir oss et utmerket motiv for vår fotolinse, mens Bergstø sikkert sitter og tenker på det motiv han holdt på å feste på platen borte på åsen ovenfor Støa da vi kom og forstyrret ham. Han gleder seg til å ta fatt der han slapp og da vi fulgte med ham bort til stedet, var han ikke sen om å få stafeliet fram fra buskene og fortsette der han slapp. Vi knipser et bilde av ham mens han er ivrig opptatt av sitt arbeide, som vi ønsker han fortsatt lykke til med, og rusler stien oppover mot storveien, en sti som i seg selv er noe av et motiv der den slynger seg frem gjennom krattskogen……

    Og mens vi slik rusler avsted, faller tankene tilbake på den mann som vi nettopp forlot. En mann som i sin beste alder ble ‘slått ut’ av sykdommen, men som til overmål har bevist at han hadde viljekraft og styrke til å ta opp kampen og fortsette livet, riktignok på et annet plan enn fra først av bestemt. Han har slått inn på kunstens tornefulle vei, men med de forutsetninger han har, greier han ganske sikkert å gå veien helt frem.

    Det gjør godt å treffe slike mennesker som, tross sykdom og motgang, smiler til hele verden og som ikke lar seg affisere av livets grå hverdag….

    E. M. E.‘.