Stikkord: Hm

Det var ikke bare Blenda, Hanne-Panne, Skurt og Benk-ern, som fikk klengenavn, av Glenn og Øystein.

Neida, jeg selv ble etterhvert kalt for ‘Riple’, av de her gutta.

Dette klengenavnet, det fikk jeg slengt i trynet, en gang, når jeg var på besøk hos Øystein, (husker jeg).

Og Glenn Hesler også var der.

Omtrent på samme måte som måte, som jeg fikk slengt det i trynet, at dem skulle starte opp automatfirma, uten at jeg fikk være med, men bare eventuelt fikk lov til å ‘kjøpe aksjer’, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det var vanskelig for meg, å hevde meg noe særlig, ovenfor Glenn og Øystein.

Når jeg bare for det meste jobba på OBS.

Og ikke hadde hverken lappen eller bil da.

Så jeg var nok den av oss tre, som ble mest tulla med.

Altså at jeg fikk flest meldinger da.

Men jeg ga liksom aldri opp da.

Etterhvert så prøvde jeg å si sånn.

At, det og det, (som jeg ikke husker hva var nå), det ville jeg ikke gå med på, for jeg var jo ‘en fri mann, i et fritt land’.

Jeg måtte gå så langt, som å si noe jeg hadde hørt Stutum, (eller hvem det var), si på radio da.

I mitt forsøk på å få fred da, fra liksom ‘hersjingen’, til Glenn og kanskje spesielt Øystein da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg vet forresten ikke hvorfor Glenn og Øystein begynte å kalle meg for Riple.

Det virka som for meg, at dette var noe de hadde diskutert om, mens de hadde jobba, i automatfirmaet, eller noe.

Og det var kanskje et ordspill på Ribsskog da.

Men Riple, liksom.

Jeg må innrømme at jeg seinere har lurt på.

Om ‘Rip’, liksom var for ‘R.I.P.’, (altså Rest in Peace), som sikkert stod på et av Iron Maiden-platecoverne, som Øystein omtrent ‘tapetserte’ rommet sitt med.

Også ‘le’ betydde at de skulle le, hvis jeg døde, eller noe da.

Men dette tørr jeg ikke å si sikkert.

For meg, så var det bare sånn, at plutselig, etter den og den datoen, (i 1991 en gang kanskje), så begynte Glenn og Øystein, å kalle meg for Riple da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og når jeg sa det, til Glenn og Øystein, at jeg ‘var en fri mann, i et fritt land’.

Så begynte Øystein å tulle enda mer med meg da.

Og da så herma han liksom etter meg, og liksom rettet på meg da, også sa han at, ‘jeg er jo en ‘piip’, i et ‘piip”.

Så det Øystein mente.

Det skjønte jeg vel etterhvert.

Det var nok at jeg ikke var en ‘fri mann’, og at Norge vel da heller ikke var ‘et fritt land’.

Noe sånt.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hjemme hos Arne og Mette, så fikk etterhvert Mette Holter nok av meg, (av en eller annen grunn), må man nok si.

Holter sa at det bare var meninga, at jeg skulle bo der, i seks måneder, (eller noe).

(Enda det vel var vikariatet mitt hos OBS Triaden som var på seks måneder.

Jeg hadde jo ikke noe kontrakt, hos Arne og Mette.

Men jeg må vel ha nevnt, at det var snakk om at jeg trengte et sted å bo, mens jeg hadde et friår, fra NHI).

Mette Holter sa at jeg måtte ha rommet til Axel.

Også skulle Axel få rommet mitt, (som var større da).

Etter noen uker masing, fra Mette Holter, så ga jeg opp.

Jeg var jo så og si aldri inne på rommet mitt, likevel.

Så om jeg sov på et lite eller stort soverom, det var ikke så nøye for meg, for å si det sånn.

Axel trengte visst et stort rom, på grunn av ditt eller datt da.

Ifølge Mette Holter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det som skjedde så, det var at Vicky/Victoria, fra USA/Trondheim, kom på besøk igjen.

Og måtte jeg sove på sofaen, i stua.

Bestemte Mette Holter da.

(Jeg prøvde først å nekte, men det nytta ikke).

For da hadde allerede hu Mette Holter lovt bort mitt rom, (Axel sitt gamle rom), til hu Vicky da.

Og jeg husker at Vicky hadde med en CD, (var det vel), som jeg også syntes at en sang på, var fin, (forresten).

Og det var Twin Peaks CD-en, husker jeg.

Og den sangen det var ‘Falling’, vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så hu svære Vicky, på 150-200 kilo, hu sov altså i min seng da, (Axel sin gamle seng), i en eller to netter.

Mens jeg bodde på Furuset der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg satt på en sang, på stereoanlegget, til Mette Holter og dem, en gang.

(Et stereoanlegg som var gjemt litt bort, i spisestuedelen av stua dems der).

Noen måneder før det her vel.

Og det var Ultravox, med sangen ‘Vienna’.

En sang som Øystein hadde anbefalt for meg vel.

Og da sa Mette Holter, at det var bra/fin/ordentlig musikk, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Grunnen til at Øystein lot meg låne en plate/maxi, av Ultravox, uten at jeg hadde bedt om å få låne den, (høsten 1990 vel).

Det var vel fordi at Øystein og jeg, vi hadde sitti, og spilt et musikk-spørre-spill, som Øystein hadde på Amiga vel, (eller noe), etter vår ferietur til Brighton, sommeren 1990 vel.

Og da fikk jeg riktig på spørsmålet om hvem som hadde sangen ‘Dancing with tears in my eyes’, (husker jeg).

(Nemlig Ultravox da.

Noe jeg huska fra å ha hørt mye på Oslo-nærradioene, da jeg bodde alene, på Bergeråsen, på 80-tallet, må det vel ha vært).

Så jeg tapte vel ihvertfall ikke denne musikkkunnskap-konkurransen, mot Øystein da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Jeg fikk også blant annet låne skrekkfilmen ‘Society’, av Øystein, (på VHS), husker jeg, mens jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

(På samme måte, nemlig liksom at Øystein bare ‘heiv’ den etter meg, da jeg var på besøk hos han, en gang).

Og da hadde jeg kanskje min videospiller stående i stua der da, (hos Arne og Mette).

Det er mulig.

Hvis det ikke var Arne og Mette sin videospiller da.

Hvem vet.

Hm.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.