johncons

Stikkord: Ingeborg Ribsskog

  • Mer fra hostellet

    Idag, saa gikk jeg inn paa kontoret paa hostellet, for aa betale den to-ukentlige ‘top up’, paa 73 pund, som de forlanger, som betaling for mat og stroem, osv.

    Det satt fire mennesker der, paa det ganske lille kontoret.

    The House Manager, Lorraine, spurte meg hvordan det gikk med meg.

    Jeg sa det gikk bra, og spurte henne hvordan det gikk med henne.

    Om hun hadde brukket benet, (siden jeg saa at hun gikk med krykker, en dag, i forrige uke).

    Nei, det var bare noe med kneet, fortalte hun.

    Saa forklarte hun det, at han som satt foran PC-en og vel sleit litt, med aa logge seg inn som administrator, paa et eller annet system da.

    Han var huseieren, Mr. Samuels.

    Mr. Samuels, han hadde en liten ‘runding’, oppaa toppen av hodet.

    Og det tror jeg betyr at han er joede.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte paa.

    Saa politiet har altsaa hevet meg ut fra University of Sunderland og inn i et joedisk eiet hostell da.

    Men jeg kjenner ikke mange joeder, saa jeg vet ikke hva jeg skal si.

    Men det er kanskje derfor de er ‘very though and very friendly’ der.

    (Som the House Manager Lorraine fortalte meg, den dagen jeg ble sendt dit av politiet, via the Sunderland City Council).

    Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg jo det, sommeren 2004, (var det vel), da jeg fikk det soelvoelkruset, i Nevlunghavn.

    At hun hadde hatt noen joediske venninner, da hun bodde som ung i Koebenhavn.

    Og ‘du vet ikke hvordan de er’, sa hun til meg, om ‘joedene’ da, mens hun nesten graat da.

    (Hun dukket opp fra kjoekkenet da min soester Pia nevnte joeder).

    Saa saann var det.

    Bare noe jeg tenkte paa.

    Med heilsing til de ‘tammingene’ som las om kva som foerehev i mi situasjon, uten at gjera aatgjerd at det.

    Hva er Norge for et slags land lurer jeg.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok – Kapittel 43: Enda mer fra sommeren 1988, (del 2)

    Sommeren etter at bestefar Johannes døde, (var det vel, hvis det ikke var sommeren etter der igjen), så var Pia og meg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Da hadde jeg med meg en metalldetektor, som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Den kosta bare 300 kroner cirka vel, og var kanskje ikke så avansert, men jeg klarte å finne noe, ihvertfall.

    Jeg fant onkel Martin sin lommekniv, under en tremøbel-gruppe, et stykke opp i hagen der.

    Jeg fant også en nøkkel til en hengelås, til en utebod.

    Da begynte bestemor Ingeborg nesten å grine, for det var en nøkkel, som bestefar Johannes, hadde lett mye etter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg lette også en del oppe på en strand, ved siden av Gurvika der, som heter Kjærstranda vel.

    Det var lite folk der, husker jeg, så dette var vel enten en del uker før eller etter fellesferien.

    Katten Kitty var ikke med, husker jeg, så dette var nok etter at den katten døde da.

    Så sånn var det.

    Men, i Nevlunghavn, så er det et sted, som heter Mølen.

    Og det stedet har jeg lest om, seinere, at der ligger det mange vikingegraver, osv.

    Men det fortalte ingen meg.

    Så den sommeren, så gikk jeg og leita på Kjærstranda, og fant bare bruskorker og kanskje et kronestykke, eller to, da.

    Mens jeg istedet kunne ha lett der hvor det var vikinggraver, og kanskje funnet noen skatter, eller noe, der.

    Hvis noen hadde fortalt meg om disse gravhaugene, som jeg leste om, på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, vi pleide også å besøke bestemor Ingeborg, i Stavern, etter at hu flytta til et rekkehus der, i Herman Wildenweysgate, på midten av 80-tallet.

    Vi pleide noen ganger å gå på et diskotek der.

    Dette må vel ha vært sommeren 1987 eller sommeren 1988.

    En av de, vil jeg tippe på.

    Pia og jeg, vi var på diskoteket der.

    Pia møtte en kavaler, (en litt kraftig kar vel, ihvertfall iforhold til meg, som var tynn. Og han var også noen år eldre enn meg vel).

    Så gikk de to ut av diskoteket, en tur.

    Så dukka overraskende for meg, Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, opp der.

    Han hadde vært med noen folk, med båt, nedover på Sørlandet.

    Og han sa det, at damene i Kragerø, var veldig fine, husker jeg.

    Så kom Pia inn igjen da, etterhvert da.

    Men seinere, (da jeg bodde i Oslo), så har Pia fortalt meg, at hu fikk herpes på munnen, av han litt eldre karen, fra diskoteket.

    Så Pia ga han kanskje munnsex da, (eller hvordan sånn herpes smitter).

    Hvem vet.

    Og det var liksom ikke noe jeg kunne ha gjort heller, for å hindre dette.

    For jeg kjente ikke han karen, og Pia bare sa at hu skulle gå en tur.

    Det var ikke sånn at jeg bestemte over hva Pia gjorde.

    Pia bodde nede hos Haldis, mens jeg var en gutt, som bodde alene, og ble nedtrykt av dette, samt av mobbing, på skolen, og fra familien da.

    Og jeg er også bare et år og fem måneder eldre enn Pia.

    Og Pia kom også i puberteten og debuterte også sexuelt, mange år, før meg.

    Jeg debuterte sexuelt, i desember 1988 vel, (med Nina Monsen).

    Mens Pia debuterte sexuelt, den gangen, som Kjetil Holshagen, Pia og meg, (og mora vår), var på Petter Wessel, og hu møtte han ‘Erik SOler’ da.

    Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg.

    Eller om det kan ha vært mens jeg gikk i første klasse på videregående.

    Så Pia gikk på ungdomsskolen, da hu debuterte sexuelt da.

    Og det skjedde cirka to-tre år, før jeg debuterte sexuelt da.

    For Pia var tidligere i puberteten, enn meg, og hu var også mindre deprimert, (vil jeg tippe på ihvertfall), siden hu slapp å bli tynget ned av å bo aleine.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvordan jeg vet når Pia debuterte sexuelt.

    Det er fordi, at jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, høsten 1988.

    Og da var det et eller annet, (kanskje at Pia hang med ‘Tina Turbo’, som hadde dårlig rykte), som fikk meg, til å raide Pia sitt rom, for en gangs skyld, istedet for Christell sitt rom da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Pia sitt rom, så mye mer bomba ut, enn Christell sitt rom.

    Pia hadde masse klær og annet, strødd ut over gulvet, på rommet sitt.

    Og hu hadde ikke så mange fine plakater og ting, som Christell hadde, på sitt rom.

    I alt rotet, til Pia, så fant jeg en konfekteske, som var trampet flat, og som lå midt på gulvet da.

    Der lå det en sexdagbok, og en lapp, som Christell hadde skrevet.

    På lappen fra Christell, så stod det ‘hva skal vi gjøre i England?’, (Hvor de var noen uker, før det her ‘raidet’), ‘skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’.

    Noe sånt.

    Så Pia var nok ‘sjefen’ av Pia og Christell, vil jeg tippe på.

    Siden Christell spurte Pia, om hva de skulle gjøre, i England da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia hadde også en sexdagbok der, som jeg leste litt i.

    Der stod vel det forklart, at hu hadde hatt sex, med han ‘Erik Soler’, mener jeg.

    Og at Pia hadde syntes at det var ‘deilig’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Pia skrev også om noe sex i Svelvik, i sexdagboka si.

    Det var om noe ‘hoppe av i svingen’-greier.

    Og Pia hadde skrevet opp, at hun hadde sagt fra til gutten, (som jeg ikke husker noe navn på), at ‘det er siste gangen vi hopper av i svingen’.

    Noe sånt.

    Christell sa jo at Pia hadde hatt en abort, i Havnehagen.

    Og det var kanskje etter det ‘hoppe av i svingen’-greiene, i Svelvik da, (var det vel, mener jeg å huske, at denne sexen foregikk).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg også det, høsten 1988, at en som het Kenneth, hadde vært ‘slem’, mot henne.

    Dette var på en slalåm-samling, i Hemsedal vel, i regi av Berger Alpinklubb, (var det vel).

    Og dette var kanskje i påsken 1988 da, eller noe.

    Noe sånt.

    Øystein Andersen hørte også dette, og dro meg med, til en fest, ved Berger-kafeen.

    (Jeg vet ikke hva Pia mente med at Kenneth hadde vært ‘slem’.

    Det sa hun ikke.

    Og dette gjorde meg litt paff, for jeg var fortsatt jomru, på den her tiden).

    På den festen, så satt han som nå er sangartist, fra Berger.

    ‘Jensemann’.

    Han er sønn av en trailersjåfør, som fikk stjålet traileren sin, nedefor Barnehagen, (der faren min kjørte oppå siden av en haug, med firehjulstrekker, så det ble dype spor, som var synlige lenge).

    Jeg fant vognkortet, da jeg gikk bort til Ågot, for å spise middag, en gang.

    Det lå i grøfta. ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så fikk jeg med Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, (var det vel), til å gå opp til han trailersjåføren, og levere vognkortet da.

    (For jeg visste ikke hvor dem bodde).

    Og da fikk vi fem kroner hver, i finnerlønn, (etter å ha venta en stund da, uten å få noe finnerlønn, noe vi hadde forventet oss vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han Jensemann, han nevnte også den episoden, mellom Kenneth og søstera mi da.

    Pia hadde visst vært lett på tråden, eller noe, skjønte jeg.

    Men han Jensemann gikk heller ikke i detalj, om hva som skjedde.

    Og Jensemann og Kenneth, de gikk i klassetrinnet over meg.

    Og spesielt Jensemann var en del kraftigere enn meg.

    Så jeg var litt reservert, og spurte ikke, om noen fler detaljer, om hva som hadde skjedd.

    Men det var altså min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, som dro meg med på denne festen, ovenfor Berger-kafeen var.

    Et hus jeg ikke har vært på besøk i, hverken før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvordan Øystein Andersen kunne vite at det var fest der.

    Og hvordan han, (som var fra Lørenskog), kunne kjenne han Jensemann, det veit jeg ikke.

    Jensemann satt vel også oppå meg, på skolebussen en gang, da jeg gikk i åttende, eller noe, vel.

    (Hvis det ikke var en annen i den klassen da).

    Men da sa ei jente i klassen hans, (Ellen Greftegreff?), fra, så han fikk ihvertfall høre det.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jensemann og Øystein Andersen, de ble litt borte der vel, på den festen.

    Og noen andre også vel.

    Jeg satt der litt, og prøvde å skjønne, hva som hadde skjedd, med søstera mi, på den slalomturen.

    Jeg syntes det var litt merkelig, å høre om at søstera mi hadde hatt sex, med den og den da.

    Så jeg satt der litt, i den stolen, i mine egne tanker da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Plutselig, så var det noen folk, på kjøkkenet der, som lagde karsk.

    Eller om de sa ‘kaffedoktor’.

    De fortalte meg det, at man skulle legge en tiøring, i bånnen av kaffekoppen.

    Og så helle på sprit, til man så tiøringen.

    Noe sånt.

    (Eller om det var at man skulle helle på kaffe, til man ikke så tiøringen).

    Hvem vet.

    Jeg fikk vel en sånn kopp, med karsk da vel.

    Og så drakk jeg vel den.

    Før jeg kom meg tilbake til Bergeråsen da.

    Det var vel ikke så mye mer, som skjedde, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ingeborg hadde forresten et nabopar, som het Herr og Fru Holsæter, i Stavern.

    Hr. Holsæter fiksa håret til Fru Holsæter, så jeg en gang, gjennom vinduet deres.

    Men men.

    Ei nabojente, som bodde ‘oppe i lia der’, på den andre siden av gaten.

    (Ei blondinne vel).

    Hu likte ikke bestemor Ingeborg.

    Bestemor Ingeborg sa at hu likte bare å ligge på stranden og vise fram ‘pattene’ sine, eller noe.

    Noe sånt.

    (Med stranden, så mentes den ved militærleieren, i Stavern sentrum da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Pia, mora mi og jeg, vi gikk også dit, en gang.

    Og bare jeg gløttet litt på Pia, (som lå på stranda der, i en badedrakt, husker jeg), så var det veldig farlig da.

    Jeg fikk visst ikke lov å hverken snakke eller se på Pia, skjønte jeg.

    Så hvilken kultur mora mi og Pia har, det veit jeg ikke.

    Men en norsk/norrøn jente, ville vel hatt på seg bikini, (og ikke badedrakt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før mora vår flytta til Sande, så pleide Pia og jeg, å besøke henne, på Tagtvedt, en del ganger.

    Da fortalte Pia meg det, en gang, i Holmestrand, (var det vel, hvor vi tok toget fra).

    At hu hadde kjøpt seg en sølvring, hos en gullsmed da.

    Og sølv, det er vel liksom nornønt, tror jeg ihvertfall.

    Så Pia var kanskje norrøn da.

    Hvem vet.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Og hvorfor Pia kjøpte den sølvringen, (til 20-30 kroner vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

    En gang, så så jeg litt på Aina, (som bodde i huset ovenfor vårt, i Leirfaret 4B), og lillebroren hennes, som lekte, i en hage, eller noe, som var på forsiden av huset deres da.

    (Dette var vel da jeg var sånn 12-13 år kanskje).

    Og da, så fikk jeg bli med inn i huset deres litt, av Aina, (som gikk i klassen under meg da).

    De hadde et ganske spartansk møblert hjem, vil jeg si.

    Faren jobbet i Nordsjøen, mener jeg å huske.

    Men det så ikke ut som at de hadde så mye penger, for meg, fra hvordan huset deres var møblert, osv.

    (Men jeg kan jo ha tatt feil).

    Aina viste meg en skillpadde, som de hadde.

    Den hadde fått en sprekk, i ryggen, ettersom en kommode, (eller noe), hadde ramlet over den da, sa Aina.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så ofte jeg så hu Aina, (selv om hu bodde i nabohuset), og det var vel enda sjeldnere, at jeg snakket med henne.

    Det hendte vel bare en 4-5 ganger kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Siden jeg flyttet til Bergeråsen, (og før det og vel), så husker jeg det, at jeg ikke likte Teskjekjærringa.

    For hvis vi skulle til stranda, nedenfor henne.

    Så kunne vi ikke kjørte.

    For da kom Teskjærringa ut, og sa at det var ‘privat vei’.

    (NOe som var tvilsomt, om var sant, skjønte jeg på faren min.

    Veien var asfaltert ihvertfall.

    Og hvis den var asfaltert, så var det vel kommunen som eide den, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så en gang, da jeg var sånn 16-17 år vel.

    Så fikk jeg hevn, (må man vel si), over Teskjekjærringa.

    For min kamerat, på den tiden, Kjetil Holshagen.

    Han hadde en kraftig batteridrevet sirene, som jeg fikk låne.

    Så teipet jeg den, på en av de to radiostyrte bilene, som jeg hadde fått av faren min, da han var på to reiser, til USA, (jeg fikk først en gul og så en rød fjernstyrt bil vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg med den bilen, like før klokken 23, en kveld vel.

    Også satt jeg på sirena, nederst i Havnehagen.

    Også kjørte jeg den bilen, bort den ‘private’ veien da.

    Og bort til huset, til Teskjekjærringa da.

    (Ei dame som het Solveig, og som Haldis kjente, blant annet).

    Også snudde jeg bilen, med fjærnstyringen da.

    Også kjørte jeg bilen tilbake, til der jeg stod da.

    Og Teskjekjærringa kom ikke ut engang.

    Så sånn var det.

    Enda det bråka rimelig fælt, av den sirena, må man vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en dag, en god del uker seinere vel.

    Så stod hu Aina da, i vinduet, på soverommet sitt, (var det vel), en kveld, som jeg kom opp, fra et besøk hos Kjetil Holshagen vel.

    (Vi pleide å diskutere data og elektronikk, osv., enten nede hos han eller oppe hos meg da).

    Så sånn var det.

    Og da sa hu Aina det, at jeg ikke måtte kjøre med den bilen så seint om natta.

    For det bråkte så fælt, skjønte jeg.

    Men hvordan hu kunne høre det, helt opp i Leirfaret, det veit jeg ikke helt.

    Det var jo mange hundre meter, ovenfor der Teskjærringa bodde, for å si det sånn.

    Men men.

    Det var kanskje lillebroren hennes, som hadde sagt det, at det var jeg som tulla sånn med Teskjekjærringa.

    For han lillebroren hennes, han var vel over alt nesten vel, på Nedre der vel.

    (IHvertfall nedenfor S-Svingen).

    Og det dukka med en gang opp en ‘bøling’, med unger og unge ungdommer da.

    Når jeg dreiv og kjørte den bilen, nederst i Havnehagen da.

    For noen spurte meg vel kanskje hva jeg skulle, når de så meg med den bilen, med sirene på da.

    Men jeg husker ikKe om Kjetil Holshagen blei med.

    Men det var ihvertfall en del unger, som så på, da jeg tulla sånn, husker jeg.

    Men men.

    (Dette var bare en impulshandling, som jeg fikk da.

    Eller en ide jeg fikk, da jeg så at Kjetil Holshagen hadde en sånn sirene.

    Også fikk jeg låne den sirena da, i noen dager.

    Og så lada jeg batterier da, til den bilen.

    Og så en dag, når alt var klart, (Og jeg huska denne ideen da).

    Så dro jeg med den fjernstyrte bilen ut da, og tulla med å bråke da, utafor Teskjekjærringa der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1987, så sa forresten Haldis det til meg, en gang, som jeg gikk ned til huset deres, og hu lå og solte seg, topplæs, (med sine små skinnfeller, av noen pupper, må man vel kalle dem).

    At jeg fikk ikke lov å kjøre ut med båten, den sommeren.

    (Enda faren min hadde lært meg opp til å kjøre båten, sommeren før).

    For det ble urettferdig, siden Pia og Christell, ikke var 16 år gamle enda.

    Så det fikk ikke jeg lov til.

    Men det dreit jeg i, husker jeg.

    For hvis man skulle følge den logikken.

    Så burde vel ikke Jan og Viggo, (Christell sine storebrødre), få lov til å ta lappen, før Christell ble 18 da.

    (altså når de var sånn 25-30 år).

    Sånn var det jo ikke.

    De fikk jo begge lappen, da de var sånn 18 år.

    (Før Christell ble ti år vel).

    så det var jo bare noe sludder, fra Haldis.

    Det viser at det var et slags apartheid, mot jeg, i ‘Haldis/Arne-familien’, vil jeg si.

    Ikke bare måtte jeg bo alene, jeg måtte også vente lengre enn de andre, (ifølge Haldis), med å kjøre båt, etc.

    Så det var jo bare tull og tøys, det som farne min og Haldis dreiv med, når det gjaldt oppdragelse av barn, osv., vil jeg si.

    Haldis må jo ha vært litt forrvirret, vil jeg si, når hu klarer å prestere å si noe sånt.

    Men hu hadde kanskje liggi for lenge i sola, det er mulig.

    Haldis var veldig glad, i å ligge i sola.

    Og hu hadde nesten alltid aluminiumsfolie, under seg, som hu lå på, for å bli enda brunere da.

    Så det er ikke så rart kanskje, at Pia ble glad i afrikanere, når hu hadde Haldis som stemor.

    For om sommeren så ble Haldis så brun, at man nok kanskje ikke ville blitt overrasket, hvis man hadde møtt henne, i Kongo, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, da vi gikk på ungdomsskolen vel, så dro Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De dro med meg, opp til alpinbakken, ved Blindvann.

    Men dette var i en sommerferie da, og det var jo ikke noe snø da, for å si det sånn.

    Men Carl ville at vi skulle ligge i et telt der, øverst i slalombakken.

    Vi skulle fiske i Fossekleiva, (eller hva den elva heter, når den renner, rett nedenfor Blindvann der).

    Carl og jeg, vi gikk for å finne agn.

    Og plutselig, ved elva der, så fant vi en fiskekrok, med 7-8 meitemarker på vel.

    Noe sånt.

    Carl trodde at det måtte ha vært hans lillebror, Hans Martin, som hadde lagt den kroken der.

    Hvem vet.

    Det var rimelig spesielt ihvertfall.

    Det må vel ha vært avtalt spill, (av noe slag), vil jeg vel tippe på.

    Hvorfor hadde Hans Martin Fallan lagt igjen en krok med masse mark der.

    Og hvordan kunne Carl vite at det var broren sin fiskekrok.

    Og hvordan kunne det ha seg, at vi tifeldigvis skulle finne den fiskekroken, oppe ved alpinbakken der.

    (Dette var jo en halvtime å gå, eller noe, fra Nedre på Bergeråsen, hvor både Fallan-brødrene og jeg bodde.

    Men men.

    Så dette var nok noe lureri, av noe slag, vil jeg nok tippe på).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke så glad i å bo i telt, så Carl og han andre, de måtte mase mye på meg, for å få meg med, på denne telturen.

    Jeg hadde vel bare med sovepose, for jeg var sjelden i telt, og hadde ikke noe telt selv, hjemme i Leirfaret 4B.

    Og primusen, den var ihvertfall ikke min, den var nok Carl og dem sin, vil jeg tippe på.

    De var nok mye mer friluftsmennesker, enn det jeg var.

    Selv om det hendte, på 70-tallet, at både faren og mora mi, (hver for seg), dro meg med på campingferier, i Norge, Sverige eller Danmark da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl fikk en fisk av noe slag der da, (en ørret kanskje), som vi liksom skulle pakke inn i aluminiumsfolie, og grille, på primusen da.

    Men den fisken, den ble jo ‘aldri’ ferdig.

    Så han Carl, han gjorde nok noe galt, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi kasta vel bare den fisken, tror jeg.

    Og da klokka ble sånn 4-5 vel.

    Så var jeg så lei av å ligge i det teltet, så jeg foreslo det, at vi skulle dra tilbake til Bergeråsen.

    Og det ble de to andre med på.

    Jeg husker ikke jeg sov noe i det teltet, det tviler jeg vel kanskje på.

    Da hadde jeg vel våknet seinere enn i 4-5-tida vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod noen bilvrak, (som noen hadde skutt på vel), nede ved den veien, som går inn, i området der, fra ved Berger-kafeen der.

    Og rundt der, så så vi også en rev, husker jeg.

    Så det var vel det artigste som skjedde, på den litt spesielle telturen der, vil jeg si.

    At vi så en rev, på veien tilbake, til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor dem skulle ha meg med på det her, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med å ha en perfekt innstilt King Size vannseng.

    Og strømmen var jo billig, på 80-tallet, så det var aldri noen som sa, at jeg ikke kunne ha ovnen på, eller noe.

    Så jeg var jo ikke vant til å ligge i et telt, om natta og kaldsvette, (eller hva man skal kalle det).

    Men men.

    Så det her var litt spesielt.

    De måtte mase mye, for å få meg med.

    Og hvorfor de dro meg med på det her, (de to klassekameratene mine, Carl og Espen eller Ulf vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da vi skulle på bestemor Ingeborg sin 70-årsdag, på hotell Wasiloff, i Stavern, sommeren 1987.

    Christell ville ikke være med, i bilen, og hu gikk oppover Havnehagen, ved siden av bilen, da vi kjørte avgårde.

    (Uten at jeg veit hva hu skulle).

    De som var med på denne turen, det var faren min, Haldis, Pia og meg.

    Vi kjørte innom mora vår, Karen, som var på et hjem, for nervøse/sinnslidende vel, ved Horten/Holmestrand et sted vel, (litt inn i landet).

    Det var bodde det også en del andre pasienter, som Pia og jeg måtte hilse på.

    Jeg var fremdeles en litt sjenert tenåringsgutt.

    Men en kar der, var like sjenert som meg, husker jeg, enda han var i 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også en kiosk, like ved, der dette hjemmet var, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg hadde leid et stort selskapslokale, på Hotell Wasiloff, som lå midt i Stavern.

    Det var mange gjester der.

    Jeg gikk i en tweed-dress vel, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før.

    Begge min mormors brødre, fra Danmark, var der, med familie, tror jeg.

    Men disse kjente jeg ikke så bra.

    Jeg satt en del for meg selv der, husker jeg.

    Men en av dem, (muligens Louis), satte seg ned, ikke langt fra der jeg satt, en stund, husker jeg.

    (Louis det var han som var Stiftamtmann på Fyn, og som bodde på Odense slott, på den her tiden vel.

    Men han som plutselig satt seg ikke langt fra der jeg satt, det kan også ha vært Anker Heegaard, (broren til Ingeborg og Louis), eller en annen, for alt hva jeg vet.

    Men men).

    Det var fri bar der, husker jeg.

    Bestemor hadde betalt for at en dame, fra hotellet, skulle servere drinker, i et hjørne der, husker jeg.

    Jeg gikk dit, og fikk en del vodka-drinker, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke var 18 år ennå).

    Det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg.

    Og jeg fikk med meg Pia, for å gå å se litt, nede i diskoteket der, i noen minutter, husker jeg.

    (Jeg var jo vant med diskoteker, fra da somrene jeg var språkreise i England, for eksempel).

    Dette var i juni 1987, altså noen uker, før Pia og jeg, dro ned for å besøke tante Ellen i Sveits, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Da vi skulle hjem, fra selskapet, så skulle bestemor Ingeborg sitte på med oss, hjem til seg selv.

    (Vi kjørte henne hjem da, den ganske korte veien, hjem til Herman Wildenweysgate vel).

    Jeg husker at jeg satt bak i bilen, og var litt full vel.

    Faren min spurte bestemor Ingeborg, om Johannes var ‘kommunist’, husker jeg.

    ‘Ja’, sa bestemor Ingeborg.

    ‘Var Johannes kommunist’, sa jeg, litt halvfull og nesten i en døs da.

    Han var visst det, skjønte jeg da.

    Da jeg bodde i Liverpool, så ringte jeg noen ganger, til bestemor Ingeborg, i eldreboligen, i Nevlunghavn, året før hun døde vel, i 2009.

    Og da sa bestemor Ingeborg, at en av hennes brødre i Danmark, (altså Anker eller Louis da), hadde sagt det, at Johannes var ‘nesten kommunist’.

    Så jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    Men disse brødrene til bestemor Ingeborg, de hadde jo vokst opp, i direktørboligen, i Fredriksværk, i Danmark, da de var små.

    Og så i Tyrol, et par år, da faren deres mistet eierskapet over det kjente jernstøperiet i Fredriksverk, (hvor de lagde gryter og kanoner osv. vel).

    Og så i en lelighet i København, hvor de hadde ‘en dame som spilte piano, under måltidene’, sa bestemor Ingeborg, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Og de hadde også speil, på veggene, (som jeg har sett at de også har, i the Town Hall, i Liverpool da, en bygning som er rimelig snobbete, for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og Louis Heegaard, han bodde jo på et slott, i Odense, da han var en slags Fylkesmann vel, for Fyn da.

    Og Anker Heegaard, han var jo Rettsakfører, var det vel, (eller advokat heter det vel, oversatt til norsk).

    Så de var jo ganske snobbete da, begge to, vil jeg vel tippe på.

    Så om de skjønte seg noe særlig på bestefar Johannes, det veit jeg ikke.

    Det tørr jeg ikke å si noe om.

    Men bestefar Johannes kledde seg ihverfall ikke som en kommunist, husker jeg.

    Han gikk ofte med six-pence vel, og også med stokk vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og på noen bilder, fra sommeren 1983, da Pia og jeg besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Noen bilder som Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Liverpool.

    På de bildene, så har bestefar Johannes på seg en beige V-genser med skjorte under vel, samt en solhatt.

    Og det er vel ganske snobbete klær, vil jeg si.

    Det er sånne klær som de solgte i klesforretningene på Aker Brygge, i Oslo, sånn som jeg husker det.

    Det er vel liksom vestkant-moten, i Oslo, vil jeg si.

    Eller i Holmenkollåsen, eller noe.

    Bestefar Johannes var vel av den skolen, som tenkte på ‘en sunn sjel, i et sunt legeme’, vil jeg tippe på.

    Han leste mye bøker og i avisene.

    Og han gikk veldig mye på ski, og var romeriksmester, i 5-kamp, (heter det vel), som junior, har jeg sett, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg flyttet jo til min far, da jeg var ni år gammel, i 1979.

    Og etter det, så så jeg bare bestefar Johannes, sommeren 1983, var det vel.

    Og da var han litt sånn stille av seg, sånn som jeg husker det.

    Jeg måtte hele tida passe på katta da, (en katt som het Kitty, som jeg hadde fått av Christell og dem).

    Siden bestemor Ågot ikke kunne passe på den.

    Og bestemor Ingeborg, hun var litt masete, i den ferien, vil jeg si.

    Så jeg pratet ikke så mye, med bestefar Johannes, i den ferien.

    Men jeg ringte han, tidligere den sommeren vel, da bestefar øivind døde.

    Og sa det at ‘Øivind er død’.

    Og da sa Johannes ‘kondolerer’ da.

    Så sånn var det.

    Også ble Pia og jeg invitert på ferie, til Ingeborg og Johannes da, den sommeren.

    (Noe jeg aldri ble, de årene jeg bodde på Bergeråsen, før Pia flyttet dit.

    Men men).

    Så den telefonsamtalen, (som var veldig kort), det er vel det siste jeg husker, som jeg har pratet med Johannes.

    Og før det, så pratet jeg med han, da jeg var ni år, (like før jeg skulle flytte til faren min).

    Men min kamerat i Larvik, Frode Kølner, hadde skrevet det, i en avis, som vi hadde begynt å lage.

    At ‘pent brukte underbukser med gule fartsstriper selges billig’.

    Noe sånt.

    Og det sa Johannes, at det kunne vi ikke skrive, for det var ‘usømmelig’.

    Men en kommunist, ville vel kanskje ikke brydd seg, om en sånn tekst, var usømmelig.

    Det tror jeg kanskje ikke, etter det lille jeg vet om kommunister.

    Men det er kanskje noen andre som vet dette.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Nå begynner klokkå å bli 23.30, her på hostellet.

    Så jeg får se om jeg får skrevet mer, på dette kapitellet, (som dessverre blir litt hulter til bulter, når det gjelder de erindringene jeg husker, fra oppveksten min.

    Men jeg har ikke noe skrivebord og sånn, her på hostellet.

    Så jeg skriver bare noen noteter, i en notatblokk.

    Og det er ikke sånn at jeg har så mange notatblokker her liksom, så notatene blir litt hulter til bulter da.

    Så sånn er det.

    Men da har jeg noe å gjøre her liksom, siden jeg ikke har internett, eller noe.

    Så da kan jeg jo skrive på memoarene mine, tenkte jeg.

    Siden jeg har en stasjonær PC her, uten internett.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

  • Min Bok – Kapittel 39: Enda mer fra Sande Videregående. (del 3)

    Annen musikk, som jeg hørte på, på den her tida, da vi fikk Super Channel.

    Det var Johnny Hates Jazz, Pet Shop Boys med ‘Always on my Mind’, (og Ove Reiersrud og meg, vi digga vel også de, husker jeg, da det albumet som hadde den sangen ‘rent’, var ny vel), Morrissey, (med Suedehead), Tanita Tikaram, Tracy Chapman, Massive Attack, (som hadde en video på Super Channel på den her tida), Proclaimers, (Letter from America), mm.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året på videregående, (som på ungdomsskolen), så sa jeg alltid til lærerene, at jeg het ‘Olsen’, når de ropte meg opp, som Erik Ribsskog, i timen.

    Men dette andre året, så satt det så mange damer rundt meg.

    At jeg syntes det ble litt flaut og barnslig, å sitte å rope, at ‘jeg heter Erik Olsen’, hele tida.

    Så dette skoleåret, så sa jeg ikke det.

    Så da ble jeg plutselig hetende Erik Ribsskog da.

    Siden det var det jeg egentlig het, hos myndighetene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Året før forresten, så pleide Trond Johanesen, å dra meg med, når lærerne spilte fotball, i Sandehallen, for å se på de.

    For det var ikke så mye som skjedde, på skolen.

    Men Johansen likte å se på lærerne da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, som jeg var med søstera mi Pia, på Samfunnshuset, i Svelvik.

    Så ropte Trond Johansen høyt, ‘er det noen jenter som vil at jeg skal sleike fitta dems her’.

    Og det likte ikke søstera mi da, fortalte hu meg.

    Uten at jeg vet hvorfor hu fortalte meg om det her.

    Jeg hadde ikke så mye med han å gjøre da, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var vel også dette skoleåret, som Christell plutselig dukka opp på døra mi, med en særoppgave, i norsk, fra niende klasse, på Svelvik Ungdomsskole.

    Særoppgaven var om Australia.

    Christell ville at jeg skulle føre inn den oppgaven på en Casio skrivemaskin, som jeg hadde.

    Og jeg sa det var greit.

    Det var vel Haldis som spurte vel.

    Christell fikk vel ‘M’ på den særoppgaven, mener jeg.

    For hu viste meg vel også hvilken karakter hu fikk, mener jeg.

    Tidligere dette skoleåret så skrev jeg også inn en bok på den skrivemaskinen.

    Det var en bok som min morfar, Johannes Ribsskog hadde skrevet, på 70-tallet vel.

    (Og som han pleide å lese fra, noen ganger, til Pia og meg, da vi var små).

    Boken var en barnebok, ved navn ‘Mannen i skogen’, som bestemor Ingeborg ville prøve å få utgitt.

    Jeg satt flere ettermiddager og kvelder da, høsten 1987 vel, og skrev inn boken til Joshannes, på maskin da.

    Og så kopierte jeg opp den boken, i flere eksemplarer, borte på kontoret til Strømm Trevare, i huset til Ågot.

    For faren min og onkel Håkon hadde en kopimaskin der, som jeg turte å bruke da, (ihvertfall på den tiden, da jeg bodde i Strømm da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Da jeg var ferdig med å kopiere opp de bøkene, så dro jeg til Stavern, for å levere de, hos bestemor Ingeborg.

    En soldat, som venta på en buss, da jeg skulle tilbake til Larvik vel.

    Han hadde den samme typen Sony Walkman, som jeg hadde, husker jeg.

    Jeg hadde blitt med Kjetil Holshagen, på politiauksjon, i Drammen, og kjøpt en walkman.

    Men den var ikke så bra da.

    Lyden var litt dårlig.

    Men den var kul, siden den var veldig kompakt da.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg betalte meg bare 500 kroner, eller noe, for jobben, med å skrive inn de 100-150 sidene vel, på maskin da.

    Så det var ikke så bra betalt.

    Men det var jo litt fordi at det var bestefaren min, som hadde skrevet den boka og.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk jo også en walkman i posten fra Tyskland, (da jeg abonnerte på det tyske filmbladet, som jeg hadde kjøpt i Sveits), så jeg hadde ihvertfall to walkman-er, dette skolåret.

    Enten Ove Reiersrud eller Snorre Skaug, var det vel, ville kjøpe den walkman-en av meg, når jeg fikk den nye i posten, fra Tyskland.

    Noe sånt.

    Men jeg måtte nesten si fra om det, syntes jeg, at den walkman-en hadde dårlig lyd og var litt skranglete.

    Så jeg ville ikke selge den.

    For det hadde vært lureri, mener jeg.

    Så jeg ble litt lurt av Politiet i Drammen da, som solgte en walkman, som ikke var i så utrolig bra stand, på en politiauksjon da.

    Men Kjetil Holshagen gira meg vel litt opp, mener jeg, sånn at jeg kjøpte den walkman-en da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg får vel også ta med om noe, som skjedde, da jeg gikk i niende klasse, forresten.

    Naboene ovenfor Kjetil Holshagen, de hadde en film.

    Som jeg fikk låne av dem, mot at jeg kopierte en film for dem.

    Noe sånt.

    Jeg måtte da spørre Christell om hu blei med på det.

    For da måtte jeg låne videoen til Haldis og dem.

    Og det blei hu med på.

    Men så kom hu opp til meg, og maste, om å få tilbake videoen, før jeg hadde fått kopiert den filmen, for naboene, til Kjetil Holshagen.

    Og da ble jeg forbanna, på Christell.

    For vi måtte jo holde det vi hadde sagt, ovenfor den naboen da, tenkte jeg.

    Så jeg ble sinna, og kasta videoen til Haldis på vannsenga, siden Christell maste.

    Da sa Christell noe sånt, som at hu ikke visste at jeg kunne bli så sinna, og gikk ned igjen til Haldis.

    Men så, når jeg skulle kopiere filmen.

    Så virka ikke videoen til Haldis.

    Enten fordi jeg kom til å legge kneet mitt oppå den.

    Eller fordi den ble ødelagt da jeg heiv den på vannsenga.

    Noe sånt.

    Så da fikk jeg litt sjokk da, for jeg tenkte at jeg kom til å få kjeft, for det her.

    Så jeg la en plan.

    Som jeg fortalte om, til Espen Melheim.

    Jeg pleide noen ganger å gå av bussen, på Bergeråsen, på den her tida.

    Og så gå bort til bestemor Ågot seinere.

    Men den her dagen, så gikk jeg av bussen, på Sand.

    Og jeg fikk med Espen Melheim, på å si ‘hadet’ og sånn.

    Sånn at Christell og Pia skulle skjønne det, at jeg gikk av på Sand.

    For jeg lot vinduet til soverommet mitt, stå åpent.

    Og da jeg kom hjem fra Ågot, så var ikke videoen til Haldis, på soverommet ‘mitt’ da.

    Så da regna jeg med at Christell hadde henta den.

    Så da faren min kjefta, så sa jeg det, at Christell måtte ha mista videoen, da hu klatra inn vinduet, for å hente videoen.

    Noe sånt.

    Og dagen før, (en søndag vel), så kom Christell, Pia og Annika Horten, opp til Leirfaret 4B, for å prøve å hente videoen til Haldis.

    Men da, så låste jeg alle dører og vinduer, i leiligheten til faren min.

    Så de kom ikke inn.

    Men de lagde et jævla spetakkel.

    De banka noe veldig, på alle dørene og vinduene da.

    Mens jeg lå på badet da, og holdt meg for øra.

    Men hvorfor dem hadde med Annika Horten, på den her bankinga, på dører og vinduer, det veit jeg ikke.

    For hu hadde vel ikke noe med videoen til Haldis å gjøre, mener jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Erik fra Svelvik, han hadde også dritt langt oppover skinka, husker jeg, i dusjen etter gymmen en gang, det skoleåret.

    (Har jeg skrevet notat om her).

    Så han klarte vel ikke å tørke seg i ræva da, virka det som.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, på slutten av dette skoleåret, så skaffa Kristin Sola meg et skjema, for å søke på skole i Drammen.

    For det var en samarbeidsordning, som fantes, mellom Buskerud og Vestfold.

    Hvor de ti beste elevene, i Norde Vestfold, kunne få gå på en skole i Drammen.

    Siden Drammen var den nærmeste byen, og de hadde mange fler linjer der.

    For jeg hadde hatt data som hobby, siden jeg var 11-12 år da.

    Og jeg hadde lyst til å gå på datalinja.

    Og datalinje, det hadde de ikke på Sande Videregående.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hvorfor Kristin Sola ga med det skjemaet, det veit jeg ikke.

    Hu hadde kanskje lurt på å begynne i Drammen selv.

    Hva vet jeg.

    Også hadde hu kanskje et sånt skjema liggende hjemme.

    Det er mulig.

    Det spurte jeg ikke om, for å være ærlig.

    Men jeg søkte både om om plass på Sande Videregående og Gjerdes Videregående da.

    Og kom inn begge steder da.

    Og disse lappene, om at man hadde kommet inn.

    De havnet alltid i postkassa til Haldis, av en eller annen grunn.

    Så jeg måtte hver sommer sjekke tre postkasser, etter de lappene.

    (Som man måtte sende bekreftelse på vel).

    Og det var postkassa mi, postkassa til Haldis og borte hos Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På begynnelsen av dette skoleåret, så hadde ei jente, kommet inn i Drammen, og hu sa ikke fra, så hu ble også ropt opp, i timen, i klassen vår da.

    Og da banna nesten, noen av jentene i klassen da.

    (Linda Moen muligens vel, tror jeg.

    Noe sånt).

    Så siden jeg var klassens klov nesten, (i tillegg til å være klasens duks, mer eller mindre, da).

    Så gjorde jeg det samme.

    Så Kristin Sola, hu fortalte meg det, på en russekro, i Vikersund eller Hokksund, eller noe, året etter.

    At jeg hadde blitt ropt opp vel, tredje året, på Markedsføringslinja, i Sande.

    Men så fikk dem høre det, at jeg istedet hadde begynt på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Og da fikk dem tilbake Trond Gurrik igjen, (fra Holmestrand), i klassen, (som hadde ganske dårlige karakterer da antagelig).

    Og så fikk Trond Gurrik min plass da, siden jeg hadde kommet inn i Drammen, også.

    Så sånn var det.

    Så det var vel siste gang, som jeg prata med Kristin Sola, tror jeg.

    Som hadde fått kyssesyken da forresten, i russetida.

    Men hvem hu hadde kyssa så fælt med, det veit jeg ikke.

    Siden jeg hadde begynt på skole i Drammen, det tredjeåret, så var det ikke sånn at jeg fikk høre noe om det liksom.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Et av årene, som jeg gikk på Sande Videregående, så fikk vi en hjemmeoppgave, i norsk, som jeg syntes at hørtes rimelig kjedelig ut.

    Og det var å analysere en reklametekst.

    Jeg syntes det var rimelig kjedelig.

    Men jeg preika litt med Espen Melheim, som gikk på Almenn, og han hadde nettopp levert en lignende oppgave, sa han.

    Og jeg fikk låne hans oppgave, for å se etter da.

    Og da fant jeg en annen reklame, i et Vi Menn-blad, som faren min abonnerte på vel.

    Og det var en reklame for en motorolje da.

    Og da bare bytta jeg ut, navnet på det produktet, som Espen Melheim hadde skrevet om, med den motorolja da.

    Og det funka.

    Det ble ganske bra.

    Så jeg fikk vel en ‘4’-er på den oppgaven vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et av disse to årene, så skulle jentene i klassen, ha aerobic, mens gutta spilte fotball da.

    Og da ville de låne kassetten, som jeg hørte på, i walkman-en min, husker jeg.

    Og det var Bon Jovi – Living on a Prayer, og sånn, husker jeg.

    Som jeg hadde tatt opp fra radio da.

    Men på baksida, så hadde jeg tatt opp en kassett, som jeg fikk låne av Kjetil Holshagen da.

    Og det var noe med Kraftwerk.

    Og da fikk jeg klage, fra de jentene i klassen, som drev med aerobic da.

    De klarte ikke å utføre aerobic, til Kraftwerk da.

    Men da fant en av de på den ideen, at de kunne bare spole kassetten tilbake igjen, og høre på den første sida igjen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da hadde jeg på meg en blå og grønn-stripet t-skjorte vel, som jeg hadde kjøpt selv husker jeg, på Hennes og Maurtz, hvor hu venninna til Haldis jobba vel, som var med på Pers Hotell, den gangen, noen år før da.

    Men den hadde jeg kjøpt i barneavdelingen, tror jeg, for jeg var ikke så flink til å kjøpe klær.

    Så det var bomkjøp vel.

    Så den t-skjorta, den brukte jeg vel bare en gang, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fikk jeg sitte på med hu dama fra parfymeriet i Sande, inn til Drammen, etter skolen.

    Ove Reiersrud satt også på, husker jeg.

    Han bodde jo i Drammen så.

    (Han var også på den samarbeidsordningen, mellom Buskerud og Vestfold da.

    Men han søkte seg ikke til Sande Videregående, på grunn av linjevalget.

    Men fordi han hadde for dårlige karakterer, til å komme inn i Drammen kanskje.

    Jeg tror at det vanligvis var enklere å komme inn på Sande Videregående, enn i Tønsberg, Drammen og Holmestrand.

    Siden vi fikk sånne litt ‘dårlige’ elever, til Sande, fra de byene, husker jeg.

    Hvem vet.

    Noe sånt).

    Hu fra parfymeriet, hu forklarte Ove Reiersrud og meg, mer om hva som hadde skjedd, da hu hadde vært i bilulykke.

    Hu hadde kjørt i sitt kjørefelt, og så hadde en annen bil hoppet over en bakketopp, i full fart, og landet oppå bilen, som hu satt i.

    Det var visst en kjent kriminell, eller noe, som kjørte.

    Så sånn var det.

    Så hu hadde måttet være en god del på sykehus da, osv., etter den ulykken da.

    Som hu ikke hadde noe skyld i selv, skjønte jeg.

    Så det var vel derfor, at hu, (som var midt i 20-årene vel), gikk i samme klasse, som oss 17-åringene da.

    Hu var ei veldig pen og velsminka dame da, må man vel si.

    Hu likte ikke Sosialøkonomi-læreren, og fikk med meg, på å gjemme jukselapper, under sos-øk-prøvene da.

    Så jeg fikk bra på de, husker jeg.

    Hu sa også det om meg, en gang, til ei annen dame i klassen vel, at ‘han kan bli alt han vil’, siden jeg var så flink da, skjønte jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi var litt umodne enda, på den her tida.

    Så vi pleide noen ganger å kaste svamp, i friminuttene, osv.

    Men hu fra parfymeriet i Sande, hu var jo i 20-årene da, så hu satt mest ved pulten sin.

    Men jeg traff henne nesten en gang.

    Og da ble jeg litt redd, siden hu jo ikke var en tenåring, men hu var mer voksen, enn oss andre da.

    Så da sa jeg vel ‘oj, sorry, sorry’, eller noe.

    Og da sa hu at ‘jeg er ikke noe porselensdukke jeg altså’.

    Så hu var så ikke snobbete heller, må jeg vel si.

    Selv om hu alltid så fin ut da, nesten som en fotomodell, eller frøken Norge-deltager vel, må man vel si.

    Så det er lett å skjønne det, at Case eventuelt ble sjarmert av henne.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så sa hu fra parfymeriet i Sande, i timen, at hu ikke likte de buksene, som folk gikk med på 80-tallet.

    ‘Vi kalte de buksene for pølsebukser’, sa hu fra parfymeriet da.

    Det var visst slengbukser, som hadde vært på moten, da hu vokste opp, skjønte jeg.

    (Fra det jeg hørte at prata om, med de andre jentene i klassen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Det var mellom Sande og Drammen, ved Rølleshaugen vel, at hu fra parfymeriet hadde vært i bilulykke, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Jeg fortalte også, i bilen da, om at jeg hadde hørt noen rare skrik, fra naboen, (som hadde soverom vegg-i-vegg, med meg, i Leirfaret 4B).

    ‘Nei, nei’, hadde hu eldre dama skreket.

    Noe sånt.

    Jeg lurte på om hu holdt på å dø, eller noe.

    Men seinere har jeg lurt på om han gubben hennes ville ha sex, eller noe, av henne.

    Noe sånt.

    Hvem vet.

    Jeg tror ikke at de naboene lagde så mye lyd.

    Så jeg fikk vel litt sjokk da jeg hørte de da.

    En gang, så hørte jeg hvor høyt stereoanlegget mitt hørtes ut, inne hos dem.

    For dem banka i veggen.

    Også gikk jeg bort til dem, og spurte om hvorfor dem banka.

    Så sa dem at jeg ‘spilte høyt’.

    Men så ble jeg sur, for jeg spilte ikke så høyt.

    Også sa jeg at ‘dette er høyt’.

    Også satt jeg opp lyden.

    Men jeg må innrømme at jeg hørte stereoanlegget veldig høyt, inne hos dem.

    Så jeg prøvde å spille litt lavere, etter dette vel.

    En gang, da Christian Grønli var på besøk, den sommeren 82, var det vel, fra faren sin i Spania.

    Så spilte jeg en Beatles-plate, på stereoanlegget til faren min, mens Christian og jeg spilte fotball i hagen da.

    Og da stakk faren til Lisbeth Mikalsen hue ut av vinduet, husker jeg.

    Og digga musikken jeg spilte.

    I en halvtime kanskje, eller noe, da.

    Så Christian og jeg ble litt sure, og satt på noe annen musikk vel.

    For han oppførte seg litt rart, syntes vi.

    Faren min sa en gang forresten, (utenfor sammenhengen vel), at han faren til Lisbeth og Rikhardt Mikalsen, var ‘tyskerunge’.

    Uten at jeg vet hvorfor faren min sa det, eller om hvordan han visste det.

    De bodde i noen sosialboliger, heter det vel, like ved meg da.

    Og en gang, så krangla foreldrene til Lisbeth og Mikael da.

    Det var en søndag, så jeg gikk ut og klipte plenen etterpå.

    For da våkna jeg litt opp da, husker jeg.

    For det var ikke så ofte, at folk krangla, i Leirfaret/Hellinga der da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min kjøpte en sånn Flymo-gressklipper, som jeg brukte i hagen der, for å klippe gresset, fra jeg var 10-11 år vel.

    Med strømledning da, så jeg måtte være forsiktig, når jeg klipte gresset der.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og jeg beisa også huset der, en sommer, med noe brun beis da, som faren min kjøpte.

    Og en gang, (den første sommeren, som jeg bodde der vel), så måtte jeg også plante blomster, (som faren min hadde kjøpt), i blomsterbedene, rundt vår del av huset der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så fant hadde jeg et sånt ‘raid’, nede hos Haldis.

    Og da fant jeg et par sovepiller, i veska til Haldis, var det vel.

    (Jeg kjeda meg vel, siden jeg rota i tingene til Haldis, og så videre).

    Og jeg rappa med meg en av de pillene da.

    Som jeg regna med var sovepiller, ihvertfall.

    (For jeg hadde ofte problemer med å få sove om natta, på denne tiden).

    Og da sov jeg så bra, den natta, og våkna ikke før faren min var oppe hos meg, i 11-12-tida vel.

    Så da kom jeg for seint til skolen.

    Og var utsovet da, og fortalte at jeg hadde funnet en sånn bra sovepille da, i veska til Haldis.

    De pillene måtte jeg ikke ta fler av, sa faren min.

    Jeg sa at det var greit.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten to jenter i klassen, som jeg glemte bort, når jeg skreiv om hvem som gikk i den klassen, i det forrige kapitellet vel.

    Og det var Heidi Uglum, fra Svelvik, som Snorre, (var det vel), sa at hadde ‘hengepupper’, allerede på denne tiden, som 17-åring da.

    Så sånn var det.

    Ved siden av henne, så satt vel hu Anette, fra Selvik.

    Hu var ei lav jente, med krøllete, mørkt hår vel.

    Hu sa det en gang, til hu fra parfymeriet, husker jeg.

    At ‘jeg skulle ønske at jeg hadde sånt hår som deg, for mitt er så flisete’.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg møtte forresten henne, en av de første skoledagene, året etter.

    Mens vi begge var på vei over bybrua, i Drammen.

    (Hu Anette hadde vel kjøpt noen skolebøker i Drammen da.

    Det var vel derfor hu var der, vil jeg tippe på).

    ‘Ville du ikke gå i klasse med oss lenger da’, sa hu Anette.

    ‘Nei’, sa jeg bare.

    For det var jo ikke sånn da.

    Det var jo fordi at jeg ville gå på Datalinja.

    Og det hadde dem ikke i Sande.

    Men jeg gadd ikke å forklare en lang regle liksom.

    Så jeg sa bare ‘nei’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På 16. mai, så var det jo tradisjon, at ungdommene festa, utafor Samfunnshuset, i Svelvik.

    Og jeg var der også dette året.

    Men jeg ble vel ikke så full denne gangen, som jeg pleide å bli.

    Hvem vet.

    Halvor, fra Øvre, (som hadde kjøpt vin av meg, på en tidligere 16. mai, etter at Espen Melheim, var det vel, spredde at jeg hadde vin).

    Han sa til meg, at noen rødruss, de hadde tatt med noen orangeruss-jenter, (altså jenter som var ferdige med niende klasse).

    Og så hadde de tatt med disse, langt opp en gårdsvei.

    (Opp mot Hellum gård, eller noe, vel).

    Også hadde de tatt av disse jentene alle klærna.

    Også hadde de måttet gå nakne tilbake til Svelvik da.

    Mens de grein, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    Så jeg visste ikke om jeg skulle tro på det her.

    Men jeg gikk ned til den rødruss-bilen da, som stod på parkeringsplassen da, ved Svelvik Ungdomsskole, for å se, om det var sant.

    Plutselig kom fire rødruss, fra Berger vel, (eller ihvertfall så var de fra Sande Videregående).

    Også bar de på Christell(!).

    Og jeg visste ikke hva jeg kunne gjøre, mot fire rødruss.

    De hadde vel enda fler russ der og, som gikk rundt dem.

    Men de fire rødrussene, de holdt Christell, i hver arm og hvert bein da.

    Mens Christell sprelte noe skikkelig da.

    Hu slåss imot, for hu ville ikke inn i russebilen da.

    Hu vrei og vridde på seg, husker jeg, mens de fire rødrussene holdt henne da.

    Og Christell hadde jo på seg en sånn trang ‘pølsebukse’ da, må man vel kalle det.

    Så det var jo nesten litt som noe pornoshow, det der.

    En gutt på Øvre, som het Tony vel, hadde visst sagt til Christell en gang, at hu hadde den fineste rumpa, på Bergeråsen, eller noe.

    Og den, (og mer), fikk jeg jo god utsikt til.

    Mens Christell sprella mellom de her fire rødrussene da.

    Men jeg skjønte ikke helt hva jeg kunne gjøre, for å hjelpe henne heller.

    Jeg bare stod der, og avventet da, for å se, om de ville kjøre avgårde med henne.

    Så hadde jeg vel slått alarm da, tenker jeg.

    Jeg måtte kanskje gått til Lensmannen, eller noe.

    Jeg ville vel spurt de folka jeg kjente der, fra Berger osv., om hva jeg skulle gjøre da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hu lyshåra, i klassen, fra Svelvik, som jobba i videobutikken, på Svelvik-senteret.

    Hu het vel også Anette, tror jeg.

    Snorre Skaug, han fortalte også en historie en gang, om hu håndballkeeperen, var det kanskje.

    Hu pleide visst å gå på kafeteriaen, i andre etasje, på Svelvik-senteret.

    Også pleide hu visst å bestille en stor cheeseburger med masse pommes frites.

    Også ‘en cola light’, sa Snorre.

    Så han gjorde narr av henne da.

    Siden hu kjøpte light-brus, og masse usunn mat da, sa han.

    For han mente at det ikke var noe vits, i å kjøpe light-brus,, når man spiste masse burgere og pommes frites da.

    Men men.

    Jeg sa ingenting, for jeg syntes vel bare at det var morsomt.

    Men men.

    Inger Espelien, het vel hu dama, som Snorre gjorde narr av, tror jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Snorre Skaug ble også kalt ‘Snurre’ vel, av noen damer i klassen, fra Svelvik, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tok jo kjøretimer, dette halvåret.

    Og mange i klassen, de fikk øvelseskjøre mye, med foreldra, osv.

    Og jeg fikk også øvelseskjøre litt.

    Mest med onkel Håkon, men også en gang, med faren min, fra Drammen.

    Det var problematisk, å øvelseskjøre, med onkel Håkon.

    For hans bil, (en gammel Peugeot), den hadde gir, på styret.

    Så jeg begynte jo å surre litt nesten, når jeg tok kjøretimer i Drammen, med en bil, (det var vel Audi de hadde der, mener jeg å huske, hvis det ikke var BMW), som hadde vanlig gir da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men det var ennå værre, når jeg skulle øvelseskjøre, med faren min, en gang.

    Vanligvis fikk jeg ikke lov til det.

    Men en gang, så fikk jeg lov å kjøre, når faren min skulle hjem fra Vannsengbutikken, i Drammen.

    Men jeg hadde lært det feil, på kjøreskolen, sa faren min.

    Jeg måtte ikke gi gass, på vei ut av svingen.

    Men på vei _inn_ i svingen, sa faren min.

    Hvis ikke så tok det for lang tid, sa faren min, å kjøre fra Drammen til Berger, på Svelvikveien, hvor det var så mange svinger.

    Så jeg gjorde som faren min sa da.

    Og det gikk greit.

    Men da vi kom like etter Samfunnshuset, i Svelvik der.

    Så var det en sving, ved en matbutikk, i et trehus der.

    Hvor jeg hadde lite kontroll da, syntes jeg.

    Og vi kræsja nesten, i en bil, som kom i motgående kjørefelt.

    Men den bilen stoppa heldigvis, mens jeg dreiv og ga gass da, på vei inn i en sving der da.

    Hvor det var small kjørebane, tror jeg.

    Noe sånt.

    Hvis ikke så var det kanskje sånn at jeg mista litt kontroll på bilen, (en Toyota HiAce, eller om det var den andre røde varebilen, som faren min og Haldis hadde).

    (Faren min uttalte ‘HiAce’, som ‘haj æk’, forresten.

    Det samme med ‘Long Vehicle’, (som han hadde sett at det stod på et skilt, på en trailer, da han var i USA).

    Det uttalte han ‘long vihajkel’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Men faren min var ganske ofte pussa og/eller underfundig, når han snakka.

    Så jeg fikk aldri forklart han om det, at han sa ‘HiAce’ og ‘Vehicle’ feil.

    For da var det gjerne i forbindelse med noe han sa utenfor sammenhengen da.

    Sånn at man bare ble stående og tenke liksom, uten å si noe.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så det var nesten at jeg kræsja da, i Svelvik Sentrum, husker jeg, når jeg kjørte sånn som faren min sa.

    Så det var den siste gangen, at jeg kjørte sånn, vil jeg si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det var vel også det skoleåret her, mener jeg, at Pia og Christell kom opp til meg, og klagde.

    For Pia hadde hatt abort, og noe var galt der nede da.

    Jeg ville kjefte på faren min, men Christell sa ‘hvorfor drikker Jeppe Erik’.

    Men på julaften, så skulle jeg være der nede.

    Jula 1987 da.

    Og da, så likte ikke faren min det, at Christell, Pia og jeg, liksom var sure på han da.

    (Noe han kunne se på oss da.

    Noe sånt).

    Så da begynte han å true oss, (Christell, Pia og meg), husker jeg.

    (Vi var jo bare 15-17 år, så vi var ikke så vant til sånt).

    Men faren vår sa da, at ‘jeg vet ting om alle dere jeg’.

    Så det var en trussel, skjønte jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    ‘Mmm, pinnekjøtt’, pleide Christell å si, når jeg var nede hos Haldis, på julaften.

    Haldis pleide å lage pinnekjøtt, med kålrabistappe.

    Men hu pleide også å ha litt gulrot, blanda inn, i kålrabistappa, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo stadige raid, inne i huset til Haldis.

    For jeg var i mange år sur, fordi jeg måtte bo alene da.

    Og det var krangler og sånn da, omtrent hvert år vel.

    En gang, så rappa jeg Christell sin fine, hvite blondetruse, husker jeg, når jeg hadde et raid, på rommet hennes da.

    For den så sexy ut, syntes jeg da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så skulle jeg ligge over hos Haldis, noen år tidligere.

    Og da skulle jeg sove i senga til Christell, av en eller annen grunn.

    (Uten at jeg vet hvor hu lå da).

    Men jeg var liksom langt nede da, i disse årene.

    Så det var ikke alltid at jeg orka å spørre om alt mulig da, om hvorfor dem gjorde det sånn og sånn da.

    Haldis kokte en brukt tannbørste, i en gryte, på kjøkkenet, til meg, husker jeg.

    For jeg hadde ikke noe tannbørste der.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Den neste jula, den tilbragte vi hos Haldis sin venninne Solveig, på Holmen, (like ved Holmenkollen), i Oslo.

    (Av en eller annen grunn).

    Det skal jeg skrive mer om seinere.

    I det neste kapitellet, så skal jeg skrive om hva som skjedde, da min tremenning, Øystein Andersen og meg, dro på språkreise, til Brighton, med EF Språkreiser, sommeren 1988.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 30: Brighton

    En gang, mens jeg gikk i åttende klasse, så kom det en dame, fra STS, til Svelvik Ungdomsskole, og informerte oss om språkreiser til England, mens vi satt i biologi-klasserommet, (må jeg vel kalle det klasserommet).

    (Jeg hadde jo hatt ‘De britiske øyer’, som valgfag, på Berger skole, og mora mi hadde jo gitt meg et sånt sett, med Londonbuss, London-taxi og engelsk politimann, som gave, på begynnelsen av 80-tallet, (etter at hun hadde vært på ferie i London), så jeg ble litt interessert da, da hu dama prata om STS, og ba vel om å få en katalog vel, når hu dama gikk rundt og delte ut de brosjyrene i klasserommet, etter å ha først informert om STS da, fra kateteret).

    Jeg prata med faren min og han sa at det var greit, at jeg kunne dra på språkreise.

    Jeg så gjennom katalogen, og jeg hadde hørt om Brighton, fra tippekuppongene, så det ble til at jeg valgte Brighton, som ferieby.

    Jeg ringte til STS og bestilte reise da.

    Men jeg fikk ikke noe svar, enda det gikk mange måneder.

    Jeg var også inne på et sånt info-møte, i Oslo, som faren min kjørte meg til.

    (Men faren min satt ute i bilen, tror jeg, mens møtet varte.

    Men men).

    Så jeg sa det til faren min, når det begynte å nærme seg sommerferien, at de ikke hadde sendt noe mer informasjon, fra STS.

    Så da ringte faren min og meldte meg på en tre ukers reise, til Brighton.

    Han meldte meg også på Paristur, enda det var noe jeg egentlig ikke var så hypp på, og derfor hadde jeg ikke bestilt det, første gangen.

    Men men.

    (Dette var sommeren 1985, forresten, sommeren jeg fylte femten år.

    Så jeg var nok en av de yngste språkstudentene, som dro til Brighton denne sommeren.

    Vil jeg nok tippe på.

    Men men).

    Vi tok fly, fra Fornebu vel.

    Og så tok vi buss, fra Heathrow, var det vel, og til Brighton da.

    Kurslederen var en dame i 40/50-årene vel, med krøllete, mørkt hår.

    Kurslederen sa det, at vi kunne lære mye om et land, ved å se på skiltene.

    Og at hvis det stod ‘TO LET’, foran et hus, så betydde det at huset var til utleie, og ikke at det var toalett der.

    Kurslederen fortalte også det, at Bournemouth var en by, hvor det var mindre problemer, med vertsfamiliene, enn i Brighton.

    Kurslederen fortalte også om en norsk gutt, som hadde blitt sammen med en engelsk jente.

    Og som da hadde begynt å bruke mye penger, osv.

    Og så hadde han blitt kuttet veldig opp, da han kom ut av diskoteket Top Rank, av noen engelske gutter, og måtte sy mange hundre sting.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi gikk av bussen, ved en fotballbane, var det vel.

    Og min vertsfamilie, var ikke blant de første, som dukka opp der.

    Kurslederen bytta på meg og en trøndersk gutt, husker jeg.

    Kurslederen sa at jeg så så ung ut, eller noe.

    Og familien som han trønderske gutten fikk da, det var noen afrikanere, husker jeg.

    Men men.

    Så dukka min vertsfamilie opp.

    De bodde i Lancaster Road, eller noe, i Brighton sentrum.

    Faren var britisk og mora var indisk, (mener jeg).

    De kjørte en liten bil vel.

    Og de hadde to unger, som var halvt britiske og indiske da.

    Som gikk på barneskolen sikkert.

    Jeg fikk en seng, på et rom, sammen med en svensk gutt, på min alder, fra Gøteborg, som het Fredrik Axelsson, husker jeg.

    Men men.

    Han skulle akkurat i dusjen, da jeg dukka opp der, husker jeg.

    Og så ble jeg dratt med ut på byen, i Brighton.

    To-tre svenske kamerater, av Axelsson, dukka opp på døra der, og de dro med meg, som de kalte for ‘Nordmannen’, (eller ‘Nårrmannen’, eller noe sånt), ned til sentrum da.

    Jeg hadde sett en del svensk TV, og sa ‘aa’ og ‘nee’, og sånn, og prøvde å snakke svensk da, sånn at de skulle skjønne meg.

    Axelsson var ‘syntare’, og ihvertfall en av de andre der, var ‘hårdrockare’.

    Jeg ble kalt for ‘sånn der femtiotalls’, av han Axelsson, når han skulle forklare, hvordan han mente jeg var, til de andre.

    For Axelsson hadde spurt meg om hvordan musikk jeg likte da.

    Og da hadde jeg vel svart, sånn som var på radioen, eller noe, (og ment ‘Ti i skuddet’, og kanskje nærradioer da).

    (Jeg hadde tatt opp den der ‘Agadir’-sangen, fra radio, og den sangen likte ingen av svenskene, mener jeg å huske.

    Men men.

    (Den gikk sånn her:

    ‘Agadir push pinapple shake the tree’.

    Noe sånt.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde fått med meg et hefte med reisesjekker, men dette var jo den første daqen, i England, så jeg hadde ikke fått cashet noen av de enda.

    Men jeg hadde med noen mynter, som kanskje egentlig var faren min sine, fra da han var i England, på 70-tallet en gang.

    Faren min, onkel Runar og onkel Håkon, hadde vært i England, med familier vel.

    (Men jeg bodde hos mora mi da).

    Og det jeg veit om den turen, det var at onkel Håkon, han tråkka på gassen, istedet for bremsen, i et kryss i England, en gang, og det ble en trafikkulykke da, (må man vel kalle det).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I Brighton sentrum, sa var det mange spillehaller, fulle av enarmede banditter og mange andre spill.

    En hel gate, i Brighton, var det nesten, med bare spillehaller.

    (Ihvertfall så var det 5-6 spillehaller, i den gata da, på rad og rekke, må man vel si.

    Men men).

    Jeg fikk en ølboks, av de svenskene, som jeg drakk på veien ned til Brighton.

    Og jeg hadde enda en ølboks i lomma, eller i en pose, eller noe, husker jeg.

    Jeg drakk kanskje to ølbokser, på veien ned til sentrum.

    Det er mulig.

    Noe sånt.

    Så ble plutselig alle de svenske guttene borte for meg, nede i Brighton Sentrum.

    Så jeg prøvde å huske veien tilbake.

    Jeg gikk riktig vei, opp en bakke, hvor det var en telefonkiosk.

    Men det var kanskje femten minutter, å gå, fra der vi bodde, og ned til Sentrum.

    Så det var vanskelig for meg, å huske hele veien.

    Jeg spurte en kar, om veien, ved å forklare hvordan bilen så ut.

    Men han karen, han skjønte ikke hvilken familie jeg mente, og advarte meg mot å spørre feil personer om veien.

    Jeg spurte så en taxisjåfør, fra Sri Lanka kanksje, som stod parkert, like ved den telefonkiosken.

    Han stod parkert der, mens han spiste vel.

    Jeg spurte han, om jeg kunne låne et pund, mens jeg ringte faren min i Norge, for å få adressen.

    Det fikk jeg.

    Jeg fikk låne ti 10-pence-mynter.

    (De myntene var ganske store, på den tiden, nesten som de gamle femkroningene, i Norge.

    Noe sånt).

    Så ringte jeg til Haldis, (for jeg huska nummeret i huet vel).

    Og jeg spurte faren min om hva adressen var igjen.

    Faren min hadde lagt den lappen, med adressen, borte hos Ågot.

    (Så da skjønte jeg det nok feil.

    Det var nok ikke sånn, at jeg bytta vertsfamilie like vel.

    Men men).

    Så faren min sa at han skulle kjøre bort til Ågot, og at jeg måtte ringe bort dit, ti minutter seinere.

    For adresselappen, den lå oppå servicehylla til Ågot.

    Av en eller annen grunn.

    Jeg huska at faren min la den lappen der, av en eller annen grunn, før jeg dro på språkreisen.

    Så sånn var det.

    Så jeg fikk låne et pund til, i 10-pence-mynter, og ringte bort til Ågot, cirka ti minutter seinere.

    Da svarte faren min i telefonen der vel.

    Han sa ihvertfall hva adressen var da.

    Og så, så kjørte han drosjesjåføren meg til den adressen da.

    De svenske gutta, hadde ringt på hos naboen, i huset på den andre siden av gaten, og sa at det var der vi bodde.

    Før de dro med meg ned til Sentrum og før de ga meg øl da.

    Så jeg gikk og banka på hos naboen, (en dame som bodde på den andre siden av gata), enda taxisjåføren hadde lyst med lommelykt, på det riktige huset da.

    Men de svenskene hadde forrvirra meg, husker jeg, (av en eller annen grunn).

    Jeg spurte taxisjåføren om han ville ha den ølboksen jeg gikk å bar på.

    (Siden jeg ikke hadde noe penger).

    Men det ville han ikke.

    Også vertsfamilien spurte vel om han ville ha penger.

    Men han svarte bare det, at han hadde unger selv.

    Så han behøvde ikke å få penger, sa han.

    Men men.

    (Jeg hadde vel tenkt å låne penger av han svensken, tror jeg.

    Eller av vertsfamilien da).

    Noe sånt.

    Men men.

    Hu dama i vertsfamilien, ga meg en lapp, hvor det stod adressen deres på.

    Sånn at dette ikke skulle skje igjen.

    Så sånn var det.

    Vi skulle møtes, vi på språkkurset, ved Churchill Square, tror jeg, dagen etter.

    Eller nei, sånn var det vel ikke.

    Men han svensken, skulle vise meg hvor språkskolen var.

    Dagen etter.

    Og da tok han svensken, (Fredrik Axelsson), med meg, til der hvor svenskene hadde språkskolen sin.

    Men det var langt unna der vi norske holdt til.

    For vår språkskole var ute i Hove, så jeg måtte ta bussen, for å komme dit vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg gikk bare fra den svenske språkskolen, for jeg skjønte det, at det bare var for svensker, på den språkskolen da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så gikk jeg og cashet en reisesjekk vel, og gikk og så meg litt rundt, i gatene, i Brighton.

    Så ringte hu lederen for språkreisen, om ettermiddagen, den dagen.

    Og jeg forklarte om misforståelsen, at han svenske gutten hadde dratt meg med, til der svenskene holdt til da.

    Så sånn var det.

    Så skulle jeg møte de norske, i Brighton Sentrum, dagen etter, eller noe.

    Og det var vel på Churchill Square.

    Men jeg huska ikke akkurat hvor det var.

    Men hu kurslederen, hun sa noe om ‘der hvor bussene er’, eller noe.

    Og jeg hadde sett et sted, hvor det stod mange busser, nede ved piren.

    Så jeg gikk ned dit da, men der fant jeg ingen norske.

    Så jeg klarte å skulke to dager, av språkkurset da, kan man si.

    Men men.

    Så den tredje dagen, så kjørte han faren i vertsfamilien meg, til Hove da, til der den skolen var, ved en kirke vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Faren i vertsfamilien, dro også til en stereosjappe, i Hove, en av de første dagene, og jeg fikk være med da.

    (Sønnen hans var vel for ung kanskje.

    Hvem vet).

    Og da kjøpte han et stereoanlegg da, i en stereobutikk, i Hove, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og jeg sa at det var et ‘bargain’, (altså et røverkjøp), for det ordet hadde jeg lært.

    Jeg forklarte at ting var dyrere i Norge da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Faren i vertsfamilien leste the Guardian, husker jeg forresten.

    Men men.

    Denne språkreisen var jo sommeren 1985, og det var sommeren jeg fylte 15 år, forresten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Faren min og Haldis hadde kjøpt en hvit genser til meg, med lyseblått mønster, av noen tau, eller noe på, husker jeg.

    Så jeg så vel ikke noe eldre ut, av å gå med den genseren, tror jeg.

    De svenskene, de dro meg med på McDonalds, husker jeg.

    Og jeg hadde aldri vært på McDonalds før, husker jeg.

    Og jeg syntes at maten der var så god.

    Spesielt Big Mac, (med den gode osten), og sjokolade milkshake da.

    Og chicken McNuggets med barbeque-saus, husker jeg at også var veldig godt.

    Milkshaken der, var jo så tjukk, husker jeg, at den var som en helt annen drink, enn den milkshaken, (fram meieriene), som jeg pleide å kjøpe, i butikken på Sand, (i melkedisken der), hjemme i Norge.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi var en gjeng, som hang sammen, de første dagene jeg var i Brighton da.

    Det var han Fredrik Axelsson.

    Det var en eldre, litt tøffere kar, som hadde lyst hår vel.

    (Han var vel hårdrockare, tror jeg.

    Og han klagde på musikken jeg hadde tatt opp, at det var for lite bass.

    Og det tror jeg var fordi at noen må ha tulla med knappene, på stereoanlegget til faren min, muligens.

    Før jeg tok opp.

    Hvem vet).

    En kar med pigg sveis og mørkt hår, var også med i gjengen, husker jeg.

    Han var fra Gotland, eller noe, tror jeg.

    Han var sammen med ei søt, svensk jente, og begge de to var 15 år, tror jeg.

    Hu jenta prata med han gutten husker jeg.

    Om at den sexuelle lavalder, for gutter, i England, var 16 år.

    Mens for jenter, så var den 15 år.

    Så hu jenta sa det, at hun kunne blitt arrestert, hvis hun hadde sex med han gutten, med piggsveisen da.

    Husker jeg.

    Noe sånt.

    Mens vi stod i den gata, gjengen vår da, (kanskje minus han hårdrockaren), og hang da, (må man vel si).

    Hu jenta ville vel så, at jeg skulle kjøpe en ‘hamburgare’, til henne.

    Men det gadd jeg ikke.

    Så sa hu jenta at jeg var dum.

    Også spurte jeg henne, om hvorfor det.

    ‘Fordi du inte vil kjøpa en hamburgare til mej’, eller noe, svarte hu jenta da.

    Det er vel alt jeg husker av henne, omtrent.

    Hun hadde lyst hår, hun søte, svenske jenta, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Og han med svart hår og piggsveis, han var vel ‘syntare’, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gjengen vår, (minus hu jenta, en del av tida, kanskje), var også en del på barer og diskoteker, nede ved strandpromenaden og i den gata med alle spillehallene da.

    De svenskene hadde vært der, i en uke eller to, før jeg dukket opp der, så de visste hvor de solgte drinker da, til folk som ennå ikke var atten år.

    Så sånn var det.

    Jeg var litt flau, fordi jeg syntes jeg så så ung ut, så jeg turte ikke alltid å kjøpe drinker, men han svensken, (Fredrik Axelsson), pleide å kjøpe da.

    Han var vel forresten hårdrockare, og ikke syntare, tror jeg.

    Men hu søte, svenske jenta, sa vel det, at han ‘såg ut som en syntare’, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han svensken hadde et budsjett, som han fulgte veldig nøye.

    Og det var at han kunne bruke fem pund, hver dag da.

    Så han hadde en kalender, hvor han hadde skrevet fem pund, hver dag.

    Og hver dag, så brukte han fem pund da, husker jeg.

    Men men.

    Jeg hadde vel kanskje med hundre eller hundre og femti pund, i reisesjekker, eller noe.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Men jeg skrev ikke opp på den måten, hvor mye jeg brukte.

    Men men.

    Jeg så litt på TV der, husker jeg, en av de første dagene.

    Men det var litt sånn formelt der, med faren som satt og leste the Guardian, i den samme stua, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Maten var ganske god der, syntes jeg, og jeg skrøyt av maten da.

    Og sa at jeg var vant til boksmat hjemmefra.

    (Noe som ikke var helt sant men).

    Jeg fant en morsom butikk, i Brighton sentrum, som het Dixons.

    Der solgte masse elektronikk, osv.

    Jeg kjøpte en walkman, med høytalere, for 10-20 pund, eller noe, kanskje.

    Den walkmannen hadde jeg med, når vi skulle på Paris-tur da.

    Og jeg gikk noen ganger ned til maten, med walkmannen på meg.

    Når jeg skulle spise middag, hos vertsfamilien, osv.

    Det var ikke så populært.

    Men men.

    Maten var som tidligere nevnt vanligvis god der.

    Men når vi fikk servert Wheatabix, da skjønte jeg ikke noe.

    De syntes jeg var noen harde greier, som ikke gikk ann å spise.

    (Jeg var vanligsvis litt trøtt om morgenen og, tror jeg).

    Før jeg fikk lært det da, at de Wheetabix-ene, de skulle man helde noe lunka melk på, fra noen glassflasker, som melkemannen kom med da.

    Jeg klarte forresten å knuse en sånn melkeflaske en gang.

    Dette var en gang, som jeg hadde vært på byen og drukket da.

    Også skulle jeg hjem og hente mer penger da.

    Men det var så mørkt, for klokka var rundt 23.

    Så jeg klarte å knuse en melkeflaske.

    (Jeg var litt full da).

    Så henta jeg mer penger, men da var alt stengt.

    For klokka hadde blitt 23 da, så jeg fikk ikke drukket mer, uansett.

    Så møtte jeg han svensken da, på vei ned til byen igjen.

    Men han var på vei tilbake hjem igjen.

    Så da slo jeg følge med han, tilbake hjem igjen da, siden alt stengte klokka 23.

    Så sang jeg den ‘God Save the Queen’, mener jeg å huske.

    Sånn at folk lukka igjen vinduene sine osv.

    I fylla da.

    (Eller jeg var ihvertfall pussa).

    Siden jeg hadde den Sex Pistols-sangen, på TV, noen år før da, mens jeg bodde i Hellinga vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Han svensken, skulle vise meg hvor Paris-bussen gikk fra.

    Og så sa han det, at jeg skulle gå på den svenske bussen.

    Jeg kjente jo noen av de svenskene som skulle til Paris, så jeg tenkte at det var greit.

    Og jeg satt der og spilte høyt, på den nye walkmannen min.

    Av musikk som jeg hadde på en kassett da, som jeg hadde med meg.

    Men da fikk jeg klage på det, at det var lite bass vel.

    Og de svenskene på den bussen, de begynte å true med, at han eldste karen, i gjengen vår, (han hårdrockaren), ville banke meg opp, hvis han hørte den Agadir-sangen.

    Så sånn var det.

    Men da svarte jeg bare det, at han svensken kjente jeg fra før.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men den svenske kurslederen sa vel det etterhvert, at jeg måtte gå over i den norske bussen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    På den norske bussen, så var det bare tre gutter, som skulle være med til Paris.

    Så nesten hele bussen var full av jenter i tenårene da.

    Sjåføren sa at vi ikke måtte ha brusbokser, i setet.

    For de ville falle ut.

    Men jeg visste ikke hvor jeg skulle gjøre av brusboksen min.

    Så jeg sovna ved siden av den da, mens vi kjørte gjennom Frankrike vel.

    (Etter å ha tatt ferga mellom Dover og Calais da.

    Og i Southampton, så sa hun kurslederen, (hvis det var den samme), at det var palmetrær, utenfor bussen, når vi stoppa i et lyskryss, eller noe, husker jeg.

    Men men).

    Mens vi kjørte gjennom Frankrike, så hørte jeg plutselig noe skriking.

    Ei tenåringsjente hadde lagt seg til å sove, på gulvet, i bussen, og løp rundt i midtgangen uten bukse, (men med en hvit truse da, husker jeg), og klagde på det, at min brusboks hadde veltet, og hun hadde fått cola på seg.

    Men men.

    Så jeg fikk jo skylda for det da.

    Jeg lo litt av henne, mener jeg.

    Og mens jeg prøvde å sovne igjen, så husker jeg at hu ‘truse-jenta’ og ei annen jente, stod og så på meg, og så sa hun ene, ‘jeg lurer på om han er en sånn underutvikla jævel’, også sa hu videre, til hu andre tenåringsjenta, at ‘det kan man se på tomlene’.

    Jeg var i halvsøvne, men syntes at dette var flaut, og prøvde å gjemme tommelen min, (som de vel så på da), inn i hånda, husker jeg.

    Og da lo vel de jentene, tror jeg.

    Vi var vel også på to London-turer, tror jeg, på denne språkreisen.

    Ihvertfall en.

    Og da mener jeg å huske de jentene der, fra også den bussturen.

    Og da hadde hu ene jenta på seg en t-skjorte med tegninger av sædceller på seg, mener jeg.

    (De to jentene satt vel ganske bakerst i bussen, mener jeg å huske).

    Da skulle vi til Buckingham Palace, mener jeg.

    Og det var under dronningmorens bursdag, mener jeg, at vi var der.

    Så derfor var det mye trafikk osv., sa kurslederen, for det var en spesiell dag da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og vi så vel også noen kongelige, som kjørte i hest og kjerre, gjennom porten, til Buckingham Palace, tror jeg.

    Jeg mener å huske det veldig vagt, ihvertfall.

    Men det er mulig jeg husker feil.

    Jeg husker at jeg stod på utsiden av gjerdet, og så inn på slottet, ihvertfall.

    Og at jeg gikk litt rundt i slottsparken der, (må man vel kalle det).

    Det var mulig å kjøpe is og brus, av noen som solgte det der, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    I Frankrike, så var ting dyrere enn i England, husker jeg.

    En tyggegummipakke kostet kanskje fem kroner i Frankrike, men var mye billigere i England da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Jeg spilte også på et flipperspill, husker jeg, på en bensinstasjon, på veien fra Calais til Paris.

    Et ikke så nytt spill vel, på en kro for trailersjåfører vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    I Paris, så bodde vi på et hotell, ikke langt fra jernbanestasjonene Gard du Nord og Gar le Est, tror jeg.

    Noe sånt.

    Vi tenåringene fikk lov å kjøpe alkohol i en vinbutikk, som lå like ved hotellet, husker jeg.

    Jeg kjøpte øl der, husker jeg.

    (Selv om de kanskje hadde hundre typer vin og en type øl.

    Noe sånt).

    Dagen etter, så var det en mannlig leder, som sa noe sånt, som at forbered dere på å se noe av de fineste dere har sett, noengang.

    Og så gikk vi rundt et hjørne, og så så vi plutselig Eifeltårnet, fra en fin vinkel, en sommerdag.

    Så det var ikke dårlig.

    Vi kjørte opp i tårnet, og jeg tok heisen opp til det øverste platået.

    Jeg tulla både i Eiffeltårnet og i St. Paul’s Catedral, i London.

    Med at jeg mista mynter, på bakken.

    I Eiffeltårnet, så mista jeg en mynt, på det øverste platået.

    Og sparka til den.

    Så jeg håper ikke at noen fikk den i hodet, for å si det sånn.

    Men men.

    Og i St. Paul’s Catedral, så lot jeg som at jeg mista en mynt.

    (En ti-pence mynt, eller noe.

    Altså en mynt som ikke var verdt så mye).

    Også ropte en prest.

    ‘Who lost his money’, osv.

    Men jeg sa ingenting, og en som het Lassen vel, (til etternavn da), fra Østfold vel, sa at jeg var en tullebukk, eller noe, kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Om kvelden, i Paris, så gikk vi til en sånn kirke vel, som lå på en høyde, i Nord-Paris vel.

    (Jeg husker ikke hva det heter der nå.

    Men det er bra utsikt til Eiffeltårnet der, husker jeg).

    Jeg var der en gang i 2005, og da var det sånn, at gateselgere, sjekket opp gruppet av unge tenåringsjenter, fra Nord-Europa, (som var helt betatt, av byen og stedet da).

    Og da sang gateselgeren sånn ‘Vole vois couse avec moi, ces va’.

    Noe sånt.

    (Og det betyr, ‘vil du ligge med meg’, mener jeg).

    Og da begynte alle de nordiske jentene, husker jeg, å synge på den sangen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Der var det også gateselgere, da jeg var der i 1985, husker jeg, 20 år tidligere.

    De kjefta hvis du stod for lenge, og så på varene, uten å kjøpe noe, husker jeg.

    Og det fantes også menn, som gikk rundt med frakker, husker jeg, med masse klokker og sånn, til salgs, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg og en annen gutt, og to jenter, gikk sammen, tilbake til hotellet, husker jeg.

    De jentene klagde, dagen etter vel.

    For vi hadde måttet mer eller mindre alene, gjennom horestrøket i Paris, sa de.

    For det ble kluss, når vi skulle gå tilbake til hotellet.

    Kurslederne fant ikke hverandre, og vi fire, vi gikk sammen med en mannlig kursleder, tilbake til hotellet.

    Og da spurte han, om vi visste hva noen damer, i minimalt antrekk var.

    ‘Horer’, sa hu ene jenta.

    ‘Transvestitter’, svarte han kurslederen.

    Så det var altså mannlige horer, utkledd som damer.

    Ganske drøy kost, i 1985, vil jeg si.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også på restaurant, den kvelden.

    Før vi dro til den kirken vel.

    Og der så hadde ikke kelnerne vekslepenger.

    Når vi skulle betale for maten.

    Så jeg måtte gå ut til en kiosk, ute på gaten, for å få betalt for maten.

    For vi hadde bare sedler da.

    Dette kan jo ha vært den første kvelden, siden vi bare hadde sedler.

    For folk hadde kanskje gått i en bank, i England, og bedt om 200 Franc, eller noe, kanskje.

    Og da hadde vi naturlig nok bare sedler da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var en ganske amper stemning, mener jeg å huske, i den restauranten.

    Siden vi fra STS bare hadde sedler, og kelnerne manglet mynter da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi var også innom Pompedu-senteret, på lørdagen vel.

    Det var et kunstsenter, i sentrum av Paris da.

    For moderne kunst.

    Jeg husker at et kunstverk, det var sånn, at man skulle selv forme noe sand, i en kasse, (eller noe).

    Også kunne man se det kunstverket, på en skjerm, som hang like ved.

    (De brukte altså videokamera og TV da, i forbindelse med kunstverket.

    Noe som vel var ganske moderne, i 1985 vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    På ferja, mellom Calais og Dover, så spilte jeg bort litt mye penger, på enarmede banditter, siden jeg kjedet meg.

    Det var en kul klokke der, i en butikk, husker jeg, som jeg hadde lyst til å kjøpe.

    En slags klokkeradio, eller noe, vel.

    Men jeg brukte for mye penger, på enarmede banditter, husker jeg.

    Men men.

    Jeg fikk også sansen for Aero-sjokolade, på den ferjeturen, husker jeg.

    (En engelsk sjokolade, nesten som Stratos).

    Men men.

    I Paris så så vi også Greenpeace-bannere, husker jeg.

    Og folk som solgte Greenpeace-buttons, osv.

    Men Greenpeace, de hadde vært i nyhetene, i Norge.

    Og de var liksom noe skummelt, husker jeg, fra nyhetene.

    Men i Paris så så de ikke så skumle ut da.

    Selv om jeg kanskje syntes at dette med Greenpeace var litt rart da, og kanksje litt skummelt.

    Hvem vet.

    Men men.

    Jeg var litt ånsdfraværende, på ferja tilbake til Dover.

    Så jeg glemte hvor bussen stod.

    Så jeg fant ikke bussen vår.

    Så jeg ga opp det, men jeg gikk ut sammen med passasjerene, som ikke reiste med bil.

    Og så stod jeg like ved landgangen, til ferja, og venta der, til bussen vår dukka opp da.

    (For jeg kjente igjen, noe som stod på bussen vår da, på skiltet over frontruta der).

    Også stoppa jeg bussen, når den kjørte iland da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mange ungdommer hadde med flasker, med alkohol, tilbake til England, fra Paris.

    Og da lønte det seg, å legge de, på taket av bussen, oppi noen spor, som var i forbindelse med luftelukene i taket av bussen, forklarte den engelske sjåføren oss, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ikke lenge etter Paris-turen, så måtte jeg og han svensken flytte, til hver vår nye familie.

    Faren i vertsfamilien, mente at han svenske gutten, hadde dårlig innflytelse på meg vel.

    Noe sånt.

    Jeg skulle bo i samme vertsfamilie, som en som het noe med Lassen, fra Østfold da.

    Dette var i en annen del av Brighton.

    Men fortsatt i sentrum da.

    Lassen hjalp meg å flytte, og viste meg hvor den nye familien bodde da.

    Jeg bar vel bare tinga mine gjennom byen tror jeg.

    Noe sånt.

    Den nye familien var en større familie.

    Og de hadde unger, som var på min alder.

    Jeg snakket ikke så mye ved matbordet, siden det var så mange folk, i den familien.

    Men en prøvde jeg å være med i samtalen, ved matbordet, og da sa mora i familien bare at ‘oh, he listens’, eller noe.

    Så det var ikke noe hyggelig, husker jeg.

    Han Lassen, han prata en natt, (vi hadde vel samme rom), om at han så nakne damer der, som fløy gjennom lufta.

    Noe sånt.

    Og det fortalte jeg om, i klasserommet, i Hove, dagen etter vel.

    Sånn at noen jenter lo vel.

    Men da ble han Lassen sur, siden jeg gjorde narr, eller noe kanskje.

    Hva vet jeg.

    Lassen fortalte at han hadde kjøpt banana-chips, i the Lanes, (et gammeldags handlekvarter, i Brighton), eller noe.

    Og det var visst noe festlig da, forstod jeg på han Lassen og hu mora i den vertsfamilien.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg hadde ikke så mye penger igjen, så jeg satt en del hjemme, de siste kveldene.

    En kveld, så så jeg på TV, etter middag.

    Det var Bislett Games.

    Og Steve O’Vett, skulle prøve seg på drømmemilen.

    Noe sånt.

    Da lå faren i familien, og en av døtrene, (ei pen, ung og lyshåret jente vel, på min alder vel), i hver sin stol, foran TV-en, på hver sin side av meg vel, og lot som at de sov, tror jeg.

    Eller kanskje de sov.

    Hva vet jeg.

    Så jeg så på Bislett Games da, (i opptak vel, en sending på kanskje en time).

    Også gikk jeg og la meg da.

    Samtidig med at jeg prøvde å ikke vekke de som sov foran TV-en da.

    Men men.

    SÅ sånn var det.

    Det var vel flere døtre i den familien mener jeg å huske.

    Og kanskje en onkel eller bestefar og.

    Noe sånt.

    Så jeg ble aldri helt husvarm der.

    Lassen, (som var et eller to år eldre enn meg vel), og meg, vi ble kanskje litt uvenner, etter det at jeg fortalte folka i klassen, om at han hadde snakka om noen nakne damer, om natta.

    Noe sånt.

    Jeg fikk også en telefon fra han svensken.

    Han ville at jeg skulle møte han der og der, for å gi han tilbake to miniatyrflasker, med rom og sjokoladelikør.

    Disse hadde havna i kofferten min.

    Og han svensken ringte og lurte på om jeg hadde fått de med meg.

    Jeg innrømte at de lå i kofferten min.

    Men jeg tror at han svensken må ha lagt de i kofferten min.

    For jeg var ikke stressa, eller noe, da jeg pakka.

    Så sånn var det.

    Og jeg hadde ikke rappa de, så hvordan de havna i kofferten min, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Jeg avtalte å møte han, et eller annet sted, litt utafor sentrum vel.

    Men jeg holdt ikke avtalen, for jeg syntes det var så rart.

    Hvordan hadde de flaskene havnet i kofferten min_

    Hvordan hadde han svensken fått tak i telefonnummeret mitt?

    Og hvorfor skulle han møte meg litt ute i ‘hutta heita’ liksom?

    Men men.

    En annen ting som skjedde der, var at en engelsk kar, i begynnelsen av 20-årene vel, egla seg innpå meg, mens jeg spilte på automater, i en av spillehallene, i Brighton sentrum, en gang.

    Og jeg gikk rundt, og han hang etter meg.

    Men jeg hørte noen norske folk der, og bare stod ved bak dem, der de stod og spilte, helt til han engelske karen endelig gikk da.

    Så sånn var det.

    Og jeg og enten han svensken, (eller om det var han Lassen), vi gikk i den gata der.

    Og han hadde øredobb, i det ene øret, husker jeg.

    Men var ganske kraftig.

    ‘Hvor kraftig var han’, spurte Lassen, (må det vel ha vært).

    ‘Omtrent som han der’, sa jeg, og pekte på en som gikk foran oss.

    Også var det han karen.

    Jeg sa bare noe sånt som at ‘det er jo han, for søren’, eller noe.

    Og det var en kar, som gikk og trålte den gata der, og kikka inn i spillehallene da.

    Dette var vel i begynnelsen av tida som jeg bodde der kanskje.

    Så om det var Lassen eller han Fredrik Axelsson, som jeg prata med, da jeg så han engelske karen igjen, det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ei engelsk lærerinne, på språkskolen, dreit meg ut litt, husker jeg.

    Hu spurte en dag, om noen av oss, hadde vært på Pub.

    Jeg svarte, at jeg hadde vært det.

    (For jeg var jo på ganske mange barer og diskoteker, sammen med den svenske gjengen da, de første dagene, som jeg var der).

    Og da lo bare hu engelske lærerinna av meg, husker jeg.

    Hu sa at, ‘but you look like you’re twelve’, eller noe.

    Hun sa altså at jeg så ut som om jeg var tolv år, eller noe.

    Så hun trodde ikke på meg da, virka det som, at jeg hadde drikki en del drinker på byen, osv.

    Dette var jo sommeren jeg fylte femten.

    Så jeg var en av de yngste, på det språkkurset vel.

    Men jeg var jo den siste i klassen min, i Norge, som kom i puberteten vel.

    Så jeg så nok antagelig en del yngre ut en femten også.

    Så hvis hu lærerinna mente at jeg så ut som om jeg var tolv år, så stemte vel kanskje det.

    (Selv om hu kanskje var litt slem, når hu sa det, må man vel kanskje si.

    Men men).

    Så hvordan de svenskene fikk kjøpt så mye øl og drinker, og sånn, i Brighton, det veit jeg ikke.

    Men de ble ikke nekta noen ganger, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg så han svensken igjen, året etter, når jeg dro på språkreise, med noen folk fra Svelvik, i parallellklassen min, på ungdomsskolen, til Weymouth.

    Inne på Madamme Thussauds der, i London, så møtte jeg tilfeldigvis han svensken og en kamerat.

    Nede i skrekkammeret vel.

    Noen svenske jenter gikk der, og hu ene sa at en tarm, til et drapsoffer der, var ‘snoppen’ vel.

    (Men da retta ei annen svensk jente på henne, husker jeg).

    Like etterpå, så så jeg han Fredrik Axelsson, og en annen svenske der da.

    (Det er mulig at det var like før og).

    Og da sa han Fredrik Axelsson, at ‘du tog dom flaskarna, gjorde du inte’.

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For jeg tok dem vel egentlig ikke.

    Det var ikke sånn at jeg la de i kofferten min, eller noe.

    Men noen må ha lagt dem der, mistenker jeg.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Leirfaret, etter Brighton-turen, da hadde jeg fortsatt de to flaskene, husker jeg.

    Og da drakk jeg opp dem.

    Og den sjokoladelikøren, den husker jeg at jeg syntes var god.

    Og den har jeg prøvd å finne ut hva heter, og sånn, i ettertid.

    For jeg er glad i godteri og sjokolade, osv.

    Men jeg har aldri klart å funnet ut, hvordan merke, som den sjokoladelikøren var igjen.

    For da jeg drakk den, så var jeg ikke så vant til å drikke alkohol, (annet enn litt øl kanskje).

    Så jeg husker ikke navnet på den sjokoladelikøren igjen.

    Men men.

    Og den romflaska, det var en hvit flaske, tror jeg, hvis jeg ikke husker feil.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Jeg kan vel ikke si at jeg husker merkenavnene på noen av de flaskene.

    Men det var rom og sjokoladelikør, mener jeg, i de to miniatyrflaskene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han trønderen, som var på det samme kurset som meg.

    (En som var på cirka min alder vel, men en del kraftigere.

    Og som hadde rødt hår vel, og muligens fregner, tror jeg).

    Han ble uvenn, med han Fredrik Axelsson, etter en fotballkamp, mener jeg å huske.

    Da sa jeg det, til Axelsson, at han egentlig skulle ha bodd sammen med Axelsson, men at kurslederen byttet om på familiene.

    Noe sånt.

    (For det var sånn jeg trodde det var ihvertfall).

    Det stod også i avisene, (eller om jeg så det på TV), at den amerikanske presidenten Ronald Reagan, hadde fått kreft.

    Og da sa jeg det til han Axelsson da.

    Men da husker jeg ikke det svenske og engelske ordet for kreft.

    (Nemlig ‘cancer’).

    Så jeg sa at Reagan hadde fått kreft.

    Men da skjønte ikke svensken noe.

    Så da sa jeg at Reagan hadde fått ‘kreftsvulst’.

    Men da skjønte heller ikke svensken noe.

    Men en dag eller to seinere, så angrep han meg da, verbalt, og sa at jeg hadde sagt at Reagan hadde ‘kreftsvulst’, når han egentlig hadde ‘cancer’.

    Så han skjønte ikke det, at cancer het kreft på norsk, tror jeg.

    Eller kanskje han ikke ville skjønne det.

    Så svensker er noe for seg, det er helt sikkert.

    Så sånn er det.

    Men men.

    Da var han nesten truende, han Axelsson, husker jeg, når han nevnte det her med Ronald Reagan.

    Han fotalte også, en av de første dagene, som jeg var der.

    At det fantes fire-fem-seks konsern, eller noe, i Sverige.

    Og at faren hans, var leder for et av dem.

    (Uten at jeg skjønner hvordan konsern det var, som han mente.

    Men det var kanskje noe kriminelt.

    Hvem vet).

    En gang, så dreit jeg meg ut, rimelig bra, i Brighton der da.

    Jeg syntes den Dixon-butikken, (som hadde walkman-er, og sånn), ved Churchill Square, var artig.

    Og en dag, så hadde ikke de låst et metallgitter, som var ment å trekkes ned, foran inngangsområdet deres da.

    Så jeg bøyde meg under det metallgitteret, og kikket litt i vinduene der da, (i den butikken), for meg selv da.

    Plutselig så dukket det opp en engelsk guttegjeng der, som dro ned gitteret og liksom sperret meg inne da.

    De spurte hvor jeg var fra.

    Jeg ville ikke si at jeg var norsk, så jeg svarte ‘England’ da.

    De trodde ikke på meg, men stakk av til slutt.

    Så sånn var det.

    En gang, så skulle vi spille fotball der, forresten.

    Og da gikk jeg gjennom Brighton, med en bærepose, fra Hauk sport, (eller hva den butikken het igjen), i Drammen, med fotballtøy da.

    Så dukka det opp tre engelske gutter, som også skulle spille fotball, (men i et annet parkområde da).

    Og de begynte å denge løs på meg, med sine poser, med fotballtøy da.

    Så jeg fikk knottene, fra noen fotballsko, i huet, husker jeg.

    Noe som gjorde rimlig vondt.

    Og uten at jeg skjønte hva jeg hadde gjort for noe galt liksom.

    Så jeg prøvde å gå inn i en kiosk, osv., var det vel.

    Men det fikk ganske mange sånne harde slag i huet, husker jeg, fra fotballsko da, (som lå inne i noen bæreposer, som de engelske guttene klinte i huet på meg, husker jeg).

    Så jeg begynte til slutt å grine, må jeg innrømme, for ingen voksne hjalp heller, og dette bare fortsatte og fortsatte.

    Og de engelske guttene, de var jo tre og jeg var jo bare en.

    Så begynte de å mobbe meg, fordi jeg grein.

    Og da slutta de vel å slå, mener jeg.

    Så det var ganske slemme, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Men jeg bare fortsatte som vanlig, og gikk bort til den fotballbanen da, som jeg måtte se på et kart, for å finne vel.

    Så sånn var det.

    Så jeg gadd vel ikke å si noe vel, det ble litt flaut.

    Og jeg hadden ok litt problemer, med den første vertsfamilien og.

    For jeg husker at jeg gikk til et sånt sted, hvor de hadde vaskemaskin-automater, med noe skittentøy.

    Og der var det en eldre mann, som hadde fått hjerteattack, husker jeg.

    Så det kom en sykebil, og noen sykepleiere, ga han mannen som hadde fått hjertestans støt, mens jeg stod like ved og så på, husker jeg.

    Han mannen hoppa opp og ned, flere ganger, når de ga han støt da.

    Men de fikk ikke liv i han.

    Kona hans gråt husker jeg.

    Og der var også en av de engelske lærerne, på STS-kurset vårt, husker jeg.

    En kar i begynnelsen av 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så jeg ga opp, å vaske klær, i den vaskemaskin-automat forretningen.

    Jeg ba vel heller hu indiske vertsfamilie-mora, å vaske klær da.

    Så sånn var det.

    På 80-tallet, så var det så populært, å ha tennisokker, mellom olabuksene og joggeskoa.

    Og nede hos Haldis og dem, så hadde jeg funnet noen tennissokker, som jeg syntes var mye kulere, enn de røde, hvite og blå-stripete, som de solgte på Prima.

    Christell, (var det vel), hadde nemlig en god del tennissokker, med to svarte striper på.

    Så jeg falt for fristelsen og rappa et eller to par av de sokkene, en gang jeg var nede hos Haldis da, en dag, som jeg hadde tatt meg fri fra skolen vel.

    Og de tennissokkene, de syntes jeg var så kule.

    Så da jeg flytta til der Lassen bodde, og ikke fant de sokkene.

    Så dro jeg opp til den forrige vertsfamilien igjen.

    Men da hadde hu kona i vertsfamilien, (tror jeg det var, hvis ikke det var søstera), begynt å kle seg mer indisk, (vil jeg vel si).

    Hu hadde da en sånn rød prikk, i panna, og hadde på seg mer indiske klær vel, (istedet for olabukse og sånn, som hu gikk med, i begynnelsen vel).

    Så sånn var det.

    (Hvis det ikke var søstera hennes som åpna opp da.

    Det lurte jeg på ihvertfall.

    Jeg skjønte ikke helt hvem det var som åpna.

    Men men).

    Jeg spurte om de sokkene da.

    Og hu kom tilbake med en eller to sånne sokker da.

    Men da var det et hull, i den sokken, som hu ga meg.

    Hu sa hu hadde kasta den sokken, siden det var hull i den.

    Så sånn var det.

    Så det syntes jeg var litt rart da, at hu hadde kasta sokkene mine, uten at hu hadde sagt fra om det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg burde kanskje ha vaska klærna mine, i den vaskemaskin-automat-forretningen.

    (Eller ‘washeteria’, som det vel kanskje blir kalt).

    Selv om det kanskje hadde blitt litt rart, etter at han litt eldre mannen døde der, nesten foran øynene mine da, (må jeg vel nesten si).

    Nei, kanskje jeg skulle ha vasket tøyet mitt for hånd, der også.

    Sånn som jeg gjør her på hostellet.

    Hm.

    Det hadde jeg vel ikke klart akkurat, på den tiden, da jeg bare var femten år, tror jeg.

    Vi var også på Dolphinariumet, ved Piren, med STS, tror jeg.

    Ihvertfall var jeg og så der, husker jeg.

    Men der hadde aldri hu kona i vertsfamilien vært, sa hu, husker jeg.

    Det ble ofte sånn, at man ikke gikk og så severdighetene i den byen man bodde i, sa hun.

    På engelsk da.

    Husker jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Så det var en spennende språkreisetur, å dra på husker jeg.

    Når man bare var 14-15 år, og aldri hadde vært i England før, husker jeg.

    Så det er helt sikkert.

    Etter at jeg kom hjem fra språkreisen, så var det niende klasse da, som skulle begynne.

    Jeg lurer også på om det var denne sommeren her, at Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, dro meg med for å plukke jordbær, hos familien Sand, på Sand.

    Det må isåfall ha vært i ukene før jeg dro til England, mener jeg.

    (Siden det ble surr med bestillingen, så dro jeg til England, i slutten av sommerferien, mener jeg.

    Noe sånt).

    Vi plukka jordbær, i en drøy uke vel.

    Bondekona Sand, (var det vel), hvis det ikke var bonden Sand, sa at jeg skulle plukke ved siden av sønnen Harald Sand.

    Men jeg var ganske konkurransemenneske, under oppveksten, så jeg prøvde å holde følge med Harald Sand da.

    Og det klarte jeg ikke, husker jeg.

    Så jeg måtte plukke i mitt eget tempo da.

    Men Carl for eksempel, plukka mye mer jordbær, enn meg.

    Jeg kunne plukke kasnkje 5-6 kasser, på en god dag.

    Mens Carl kunne plukke det dobbelte vel.

    Men jeg fikk skryt, av bestefar Sand, tror jeg, for at ‘mine’ kurver, var noen av de fineste.

    At det var bare bra bær, i de kurvene, som jeg plukka da.

    Noe sånt.

    Noen rådet meg om, at hvis jeg fant dårlige bær, så burde jeg gjemme de, nederst i kurven.

    Men det gadd jeg ikke da.

    Så sånn var det.

    Ei jente, (Connie kanskje), som gikk i klassen over meg vel.

    Hu brant seg fælt på brennesle i åkeren der, husker jeg.

    Og da sa bondekona Sand, at den som fant brennesle, i åkeren, den fikk fem kroner, pr. brennesle, eller noe.

    Og da fant jeg brennesle der, like etterpå da.

    Så jeg plukket faktisk både jordbær og brennesle.

    Men hva de gjorde med brenneslene, det veit jeg ikke.

    Men bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, hun ble jo intervjuet av Aftenposten en gang, på sommersiden deres, på begynnelsen av 80-tallet vel.

    Og da forklarte hun det, at det gikk ann å spise brennesle, husker jeg.

    Så om familien Sand, spiste de to brenneslene, som jeg fant i jordbæråkeren deres, som kokt grønnfor, ved siden av middagen, en dag, den sommeren.

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Det får man vel håpe på.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nå kommer jeg ikke på så mye mer, som skjedde sommeren 1985, så jeg får heller fortsette å skrive mer, om hva som skjedde, de årene da jeg bodde i Leirfaret 4B, i morgen da, eller noe.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 17: Enda mer fra Hellinga 7B, (del 2)

    Ågot bakte ikke bare kransekake og Numedals-lefser, til jul, forresten.

    Jeg mener at Ågot også bakte de kjente sju slagene vel.

    (Ihvertfall de første årene, som jeg bodde på Berger vel).

    Med sirupsnipper og fattigmann, og det hele vel.

    Jeg er ikke sikker på om bestemor Ingeborg, pleide å bake sju slag.

    Men jeg mener å huske at hu hadde bakt fattigmann, en jul, tidligere på 70-tallet da, ute i Nevlunghavn, (før jeg flytta til faren min).

    Så sånn var det.

    Mora mi bakte vel aldri småkaker, som jeg kan huske ihvertfall.

    Det var nok ikke ofte, isåfall.

    Hu kjøpte vel mest ferdig i butikken, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg har skrevet om noen av de rettene, som bestemor Ågot pleide å lage for meg, på 80-tallet.

    Jeg glemte en rett, som jeg kom på nå seinere, og det var lapskaussuppe.

    Det var lys lapskaus da, med masse sjy, eller hva det heter igjen.

    Kraft heter det kanskje.

    Det er mulig.

    Og i den lapskaussuppa, så var det vel terninger av kokt kjøtt, (kanskje fårekjøtt?), poteter og gulerøtter, ihvertfall.

    Ågot var ikke så flink til å lage biff, men finnebiff, (som hu kjøpte frossen, i butikken da), det klarte hu å lage, husker jeg.

    Og det smakte vel greit, syntes jeg.

    Men da faren min plutselig kjøpte 3-4 bokser, med joikaboller, i en eller annen butikk, (med bilde av en same på), da syntes jeg det ble litt vel samisk kanskje.

    Men men.

    Så de boksene stod lenge i skapene, i Leirfaret 4B, (hvor jeg flytta til etter Hellinga 7B), for å si det sånn.

    Men men.

    Mora mi, sa forresten en gang, da jeg bodde hos henne, i Jegersborggate, at hu skjønte hva dem sa, på et radioprogram, som het ‘Nyhetene på samisk’.

    Det syntes jeg hørtes rimelig rart ut men.

    Men mora mi satt i en stol, i stua og hørte på det nyhetsprogrammet, på samisk, noen ganger da, (som ble sendt på NRK vel).

    Det er greit at hu vokste opp i Vesterålen, men at hu lærte samisk der, det vet jeg ikke helt egentlig, om jeg tror på.

    Men men.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Den sprettballen, som jeg fikk av rektor Borgen, (hvis det ikke var en annen sprettball), da vi solgte lodd, i Svelvik, Ole Skjellsbekk, Hege Rønjom og meg.

    Den fikk jeg lov til, av bestemor Ågot, å spille fotball med, (med meg selv da, for jeg var også mye alene der, når ikke søskenbarna mine fra Follo var der), i gangen, ut mot døra ut mot den ytterste gangen der, husker jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Ågot behandla meg oftest med respekt og omtanke vel, må jeg vel nesten si.

    (Kanskje som hu ville behandla sønnen til Jebsen, da hu jobba som tjenestepike, for direktør Jebsen.

    Hvem vet).

    Selv om Ågot også vel kunne være litt lunefull og følsom kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora mi ville nok bare bedt meg om å gå ut, for å leke, eller noe, mens hu lagde middag, for eksempel.

    (Eller være så slitsom, å være i nærheten av, at jeg bare ville gått ut automatisk, av meg selv).

    Mens Ågot gikk det ann å være i samme hus som, hu ville ikke være så slitsom, at man ikke orka å være i samme hus som henne, til vanlig, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men Ågot var kanskje litt som en unge, intelektuelt sett.

    Hu var kanskje litt umoden, og for eksempel da jeg ville sende tyggegummi, i posten, til søstera mi, i Larvik.

    Så ble Ågot uinteressert.

    Så Ågot ble kanskje litt sjalu på søstera mi da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og en gang, så fant jeg på en røverhistorie, som jeg fortalte Ågot, om at Geir Arne, (også kjent som ‘Geri’), og Christell, hadde klina på Gamlehjemmet, (for det var mulig å gå inn på en eller annen måte der da, viste noen unger meg, en gang).

    Og da, så ble Ågot veldig interessert da, og måtte sette seg ned, på en kjøkkenstol, husker jeg.

    Så da svikta knærna hennes, virka det som.

    Så Ågot var kanskje litt for interessert, i hva vi unga dreiv med.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg har også tenkt det, her om dagen, at det kan ha vært i Porec, (og ikke i Rovinj), som vi var i, i Jugoslavia.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg syntes også det ble litt stille, i stua til Øivind og dem, når det var på Dagsrevyen, (eller Ettermiddagsnytt), noe om hu tenåringsjenta, som forsvant fra Oslo, på 70-tallet vel, nemlig Trine Jensen vel.

    Men men, det kan kanskje ha vært tilfeldig.

    Men men.

    Ågot og faren min, virka også litt nervøse, syntes jeg, når dem skulle ringe etter feieren, husker jeg.

    ‘Hvem er feieren’, spurte jeg.

    ‘Feieren, det er en skummel mann’, eller noe, svarte Ågot, mens hu veiva med arma, (eller noe), og liksom skulle skremme da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var kombinert ved og olje-fyring, på ovnen, i kjelleren, til Ågot og Øivind, så noen vintre, så kunne dem bestille fyringsolje, for at Ågot skulle slippe det, å gå ned i kjelleren hele tida, for å hive i ved da.

    Noe hu alltid pleide å annonsere, at hu gjorde.

    Og enkelte ganger, så kunne hu bli borte lenge, nede i kjelleren.

    Ågot sa også det, at når hu var på do, så ville hu være i fred der.

    Og hu kunne også sitte i opp til en halvtime, på do, (mer eller mindre), noe hu pleide å gjøre, når jeg dukka opp hos dem, etter skolen.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min sa forresten det en gang, at han ikke likte ‘menn med hatt’.

    Det var noen han hata vel.

    Ihvertfall i trafikken vel.

    Så faren min er ikke så konform, som for eksempel bestefar Johannes var, for eksempel vel.

    For å ta med om det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før jeg flytta til faren min, så var jeg på besøk, hos Ågot og dem.

    Faren min var ikke der, men jeg satt og så på Manchester United mot Everton, i stua da.

    Da var TV-en vendt mot pipa.

    Jeg hadde ikke holdt med Everton så lenge, og det var ikke så ofte, at Everton var med i tippekampen.

    Så at Manchester ledet, det tok jeg litt tungt.

    Men så scorte Everton.

    Og jeg opp fra stolen, med henda i været, mens jeg jubla vel.

    Og da, så kom jeg borti lysekrona, til Ågot, som hang i taket, i stua, og en sånn ‘krystall’, løsna og datt ned da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og da ble Ågot og Øivind litt sure gitt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Petter og Christian var også noen ganger med meg, bort til Ågot.

    En gang, så spilte vi TV-spillet mitt der, husker jeg, (det faren min kjøpte til meg i Svelvik).

    Og da ble de sure, for et eller annet, og stakk plutselig bort til Bergeråsen, og fikk haik med en bil, (fortalte de meg seinere), så jeg klarte ikke å ta dem igjen.

    Men men.

    En annen gang, så lekte vi snøhule, på nordsida av huset til Ågot, (hvor det ikke var så ofte sol, om sommeren vel, så det var ikke så ofte, at jeg pleide å leke, på den sida av huset til Ågot. Men men).

    Petter og Christian, ville at jeg skulle gå inn i en sånn trang snøhule, med hue først.

    Men det gadd jeg ikke.

    Det virka ikke noe fristende, for å si det sånn.

    Det var jo også sånn, at Thor Furuheim, hadde dødd i en snøhule, i hagen deres, en eller to vintre, før det her.

    (Selv om jeg ikke husker det, om jeg var klar over dette, når jeg lagde snøhule, sammen med Petter og Christian den gangen).

    Så hvorfor Petter og Christian begynte med snøhule igjen, det veit jeg ikke.

    Men men.

    En gang, (det må vel ha vært i oktober 1980 da), så satt Petter, Christian og meg, på med faren min, fra Sand, til Bergeråsen.

    Jeg fikk overtalt faren min, til å kjøre innom Berger-kafeen, for å kjøpe noe godteri, for å feire det, at jeg hadde bodd på Berger, i et år.

    Så sånn var det.

    Da beholdt jeg vel det meste av godteriet selv, og ga vel ikke så mye som halvparten engang, til Petter og Christian vel.

    Siden det var mitt godteri, for å si det sånn.

    Men men.

    De ble kanskje litt sure for det.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    En gang, husker jeg, når Pia og jeg, bodde hos mora vår.

    Så møtte vi Herman og dem, et sted ved vannet, (hvor det var øyestikkere vel).

    Og da, så hadde Pia og jeg, fått sjokolade, i en kiosk, like bortafor Munken kino, var det vel.

    Vi fikk en daim-sjokolade hver, (av mora vår), Pia og jeg.

    Og da vi møtte Herman og mora, så måtte både Pia og meg, gi en halv sjokolade hver, til Herman da, (sa mora vår).

    Men da ble det jo bare tull.

    For da fikk jo Herman to halve sjokolader, og Pia og jeg, fikk jo bare en halv sjokolade hver.

    Så da, så ble jeg skikkelig irritert på mora mi, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, som Petter og Christian, meg og Christell og/eller søstera mi vel, var med faren min, og leverte noe køyesenger, eller noe, i Oslo.

    Så hørte vi på en kassett, i bilen, til faren min.

    Så kom en sang, som het ‘Japanese Boy’.

    Og jeg trodde at hu dama sang ‘Japanese Born’.

    Så jeg dreit meg ut skikkelig da.

    Petter og Christian sa at det var ‘Japanese Boy’ vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bestefar Øivind fortalte også, en gang, like etter at jeg flytta til Berger.

    At onkel Martin, en gang, noen år før, hadde kjørt ut, på motorsykkel, ved Berger-kafeen.

    (Enda han vel bodde på Hurumlandet da vel, på Sætre kanskje, hos Ingeborg og Johannes vel).

    Og da, så hadde han som satt bakpå motorsykkelen, daua da, siden Martin kjørte ut i elva Fossekleiva, som renner kanskje ti meter nedenfor riksveien, på sida mot Drammensfjorden.

    Og den elva er full av spisse kampesteiner, har jeg sett seinere, (etter flere gåturer, til Berger-kafeen).

    Og da måtte dem bygge om veien der, (etter den ulykken), sa bestefar Øivind.

    Men men.

    En gang, som søskenbarna mine fra Follo, var på besøk, hos Ågot og Øivind da.

    Så skulle vi gå til Berger-kafeen.

    (Det var ikke min ide, men jeg ble med da, når de spurte).

    Det var Ove, Heidi og Susanne vel, og meg selv da.

    Og da, så gikk Ove, på utsida, av autovernet, over Fossekleiva da, (hvor onkel Martin hadde kjørt ut, med motorsykkel).

    Så Ove var jo klin gæern, må man vel si.

    Hvis han hadde mista taket, så ville han jo falt ned cirka 10 meter ned, (på de spisse kampesteinene, i elva der), og nesten helt sikkert dødd, vil jeg si.

    Men men.

    Så jeg maste på han, om at han skulle gå vanlig da, og han ga seg etterhvert.

    Men men.

    Så hvorfor han gikk sånn, det veit jeg ikke.

    Men man kan vel ikke vite alt.

    Men men.

    Jeg tenkte også mer på bestefar Johannes, og jeg kan ikke huske det, at han noengang drakk.

    Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert, at han var avholdsmann.

    Jeg kan ikke huske at de hadde barskap, der i Nevlunghavn.

    Men Ingeborg hadde forresten et barskap vel, i eldreboligen sin i Nevlunghavn.

    Så hun pleide ihvertall å ta seg en sherry, og sånn, og jeg tok med en flaske Baileys, som jeg hadde kjøpt, og hadde i reolen, i Rimi-leiligheten min.

    (For jeg hadde ikke fått kjøpt noe gave.

    Og jeg lurte først på om Baileys smakte som noe sjokolade-likør, som en svenske hadde lagt i kofferten min en gang, som jeg var på språkreise i Brighton, noe jeg skal skrive mer om seinere.

    Så jeg hadde kjøpt et par flasker av de på polet vel, mer eller mindre tilfeldig.

    Og gått lei, og tok derfor med en flaske til Ingeborg da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt noe annen gave, en gang Axel og jeg, skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på begynnelsen av 2000-tallet en gang, etter at moren vår hadde dødd).

    En gang Axel og jeg, besøkte Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Og den drikken kjente hun fra før, sa hun.

    Så Ingeborg drakk ihvertfall en drink en gang iblandt.

    Kanskje en sherry hver kveld, eller hver lørdagskveld, eller noe sånt.

    Sammen med en konfektbit.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første vinteren, (var det vel), som jeg bodde hos faren min.

    Så klagde jeg på det, at de stillongsene, som unger måtte gå med, (av noe syntetisk stoff vel), på 70-tallet, klødde.

    (Jeg klagde til Ågot og Øivind og faren min da, borte på Sand).

    Og faren min, dro meg med, til en lege, i Svelvik.

    I et kontor, like ved postkontoret og apoteket der vel.

    Han legen, han sa det, at jeg hadde ‘følsom hud’, (eller noe sånt).

    Og faren min dro meg med, til den klesbutikken, hvor jeg fikk den Moskva-OL t-skjorta, ved en annen anledning.

    Og da sa en dame, (eller om det var en mann), som jobba der, at ull-undertøy, var bedre da, hvis man hadde følsom hud.

    Men den ull-strømpebuksa, den klødde jo bare enda mer.

    Så det var nesten som at noen straffet meg, for at jeg klagde på den ‘vanlige’ stillongsen, at den klødde, syntes jeg vel kanskje litt nå.

    Men men.

    Hvem vet hva som egentlig foregikk da.

    Etter dette, så begynte jeg å gå med en pysjamas-bukse, som jeg hadde fra da jeg bodde hos mora mi, istedet for å bruke en sånn syntetisk stil-longs, eller den fæle ull-stillongsen da.

    Så sånn var det.

    Jeg hadde også på meg den pysjamas-buksa, i gymmen, på Berger skole, (husker jeg).

    Men ingen sa noe.

    Og etterhvert, så bare kutta jeg vel ut å bruke langt undertøy.

    Så jeg var kanskje den første, i klassen min, som kutta ut langt undertøy, om vinteren.

    Det er mulig.

    I militæret, så måtte jeg nesten bruke langt undertøy.

    (Siden jeg var i infanteriet, og vi var mye utendørs, på øvelse, og holdt til i Elverum, hvor det ofte er ganske kjølig, om vinteren, av noen meterologiske eller geografiske grunner vel.

    Men men).

    Men de lange underbuksene, i militæret, de var av bomull, husker jeg.

    Og de klødde ikke i det hele tatt.

    Så det skal militæret ha ære for, at de hadde langt undertøy, som ikke klødde, ihvertfall.

    Så det var kanskje sånt undertøy, som jeg burde ha fått, i den klesbutikken i Svelvik da, i 1980, eller når det var igjen.

    Lange underbukser av bomull og ikke av ull, burde jeg vel ha fått.

    Så det var kanskje noe lureri, med den klesbutikken, som var i et skipperhus vel, i Storgata i Svelvik, cirka ovenfor Adax der vel.

    (I samarbeid med faren min kanskje).

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev vel såvidt om at faren min prøvekjørte Geledevagen-en, til Runar, da den var ny.

    Og at han kjørte opp, til Birkebeinerhytta, på Sand, med Runar i forsetet, og meg og omtrent alle ungene til Runar vel, i baksetet.

    Men det var mye snø, i den oppoverbakken.

    Og det som skjedde, det var det, at den bilen, den begynte så plutselig å miste veigrepet da, og skli bakover, som en slede, nesten.

    Så jeg vet ikke om faren min hadde kontrollen, men han klarte ihvertfall det, å skli bilen baklengs, ned den veien igjen da.

    Så det var ikke dårlig.

    (Uten at bilen velta, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, før faren min flytta ned til Haldis.

    Så husker jeg det, at faren min plutselig kom på, at han hadde et papirkremmerhus, med rustne spiker-godteri, som han hadde lagt, i en av de øverste hyllene, i et av kjøkkenskapene da.

    Og som vi spiste opp da.

    Og de visste ikke jeg om, at vi hadde.

    Så hos faren min, så var det ikke sånn, at jeg visste om alt faren min hadde i skapene alltid.

    (Som det vel var hos mora mi).

    Jeg var vel litt mindre rastløs, i Hellinga 7B, siden jeg fikk ganske mye potetgull og cola, og godteri, osv., av faren min da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, (like etter at jeg flytta til Berger), så dukka mora mi opp, hos Ågot og Øivind, med et gave-sett til meg, fra London.

    Det var et sett, med en London-buss, en London-taxi, og en engelsk politimann til hest.

    Seinere, så valgte jeg valgfaget ‘De Britiske Øyer’, på Berger skole, med Leif Tangen, som lærer.

    Det var et interessant valgfag, hvor vi fikk høre på kassetter med Richard Herman, osv., hvor han fortalte om de britiske kongene da, osv.

    Jeg fortalte det, i en time, at jeg hadde fått det gave-settet, av mora mi, og tok det med, til en seinere time da.

    Og da ble de lekene sendt rundt, og Tangen greiet ut om det da, at det var en luke, bak i taxi-en, mellom sjåføren og passasjerene, som de sistnevnte kunne lukke igjen da, hvis de ville ha litt privatliv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Tangen, (som seinere ble lærer på ungdomsskolen i Svelvik, og var en høyreist og svær kar, med stort, mørkt skjegg vel), han forklarte det, at politimannen egentlig ikke burde ha vært til hest.

    For det var det sjelden man så i London, at politiet var til hest da.

    Så sånn var det.

    Tangen forklarte også det, at grunnen til at rødt og blått, var det vanligste fargene, på draktene, til fotball-lag, i England.

    Det var fordi at de med blå drakter, de klubbene, (som Everton), de var for Høyre-folk.

    Og de med rød drakter, (som Liverpool), de var for Arbeiderparti-folk.

    Jeg vet ikke helt, om dette egentlig stemmer, nå.

    Jeg har også hørt det, at det kan ha med religion å gjøre, at røde drakter, er ‘protestantiske’ klubber, og blå drakter er ‘katolske’ klubber.

    Men jeg vet ikke hvor mye det er, i disse teoriene.

    Det er vel ikke sånn offisielt, ihvertfall, at den og den klubben er for Høyre-folk eller katolikker, eller noe.

    Så det er mulig, at lærer Tangen, var på ‘bærtur’ der.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    Jeg hadde også Skoleavis, som valgfag, i minst et år vel.

    Og jeg husker det, at jeg intervjuet Erik Thorhallson og Harald Sand, (begge i klassen over meg), siden de var med i Donald Duck-lekene, i henholdsvis kule og løping vel.

    De kom på 9-10 plass, begge to vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg mener å huske det, at noen av de andre, i den valgfag-klassen, var litt redde, for vaktmester Bullen.

    Så jeg fant ut det, at jeg skulle prøve å intervjuet han, for Skoleavisa.

    Han sa da, at da måtte jeg gå hjem til han, en dag, som vi hadde det valgfaget vel.

    Og han bodde på Øvre, (hvor jeg ikke var så kjent), og han pekte fra skolegården da, og opp på det huset, hvor han bodde.

    Jeg var ikke så kjent, på Øvre, som sagt, så jeg klatra opp det fjellet, som Øvre lå på da.

    Rett opp, fra skolegården da.

    (For jeg var vel vant til å klatre litt, i hagen til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, osv., hvor det også var noen fjell, mener jeg å huske).

    Jeg intervjuet Bullen da, (jeg spurte noen spørsmål, som jeg hadde skrevet opp på forhånd, på et ark). og gikk så tilbake til skolen da.

    (Da fant jeg vel den vanlige veien tilbake, tror jeg.

    Men men).

    Alle måtte ha en signatur, når vi skrev for Skoleavisa.

    Og jeg lurer på om min var ‘EOR’, altså Erik Olsen Ribsskog.

    (Noe som kanskje ikke var så populært, hos Ågot og Øivind og dem kanskje.

    Men men).

    (For jeg var vel fortsatt litt misfornøyd, siden jeg ikke fikk hete Mogan Olsen, så jeg kalte meg noen ganger, (mest for moro skyld vel, (eller hva man skal si)), Erik Olsen Ribsskog da, siden jeg ikke fikk lov å hete Erik Mogan Olsen eller Erik Ribsskog Olsen, som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene).

    Jeg pleide også noen ganger, å ta med Skolavisa, (som ikke hadde så utrolig mange utgaver, i året), på toget, til Larvik, når jeg skulle besøke mora mi.

    Og da pleide den å selge bra, husker jeg, mellom Holmestrand og Tønsberg der cirka vel.

    (Men de som kjøpte Skoleavisa, visste kanskje ikke hvor Berger var, men.

    Det gikk jo ikke tog dit, for eksempel, men man måtte dra til Drammen eller Holmestrand, for å ta toget, på 80-tallet.

    Siden Sande stasjon, (som er mellom Holmestrand og Drammen), var stengt, på den tiden, av en eller annen grunn.

    Men men).

    Faren min hadde en forretningsforbindelse, som het Justnes, husker jeg, forresten, som var mannen, som importerte 80-talls-fenomenet ‘Water Snake’, til Norge, husker jeg, på 80-tallet.

    (Hvis noen husker den leken).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også Sjakk, som valgfag, ihvertfall et år, på Berger skole, husker jeg.

    (Antagelig fordi at bestefar Johannes lærte meg sjakk.

    Jeg kjøpte også sjakk til VIC-20, seinere på 80-tallet, husker jeg, og spilte en del sjakk, (en gang i blandt kanskje, hvis jeg ikke hadde noe annet å gjøre), mot VIC-20 da.

    Så sånn var det).

    Jeg ‘dreit meg ut’, i Sjakk-valgfag, en gang, for jeg klarte å tape, mot Kai Runar Bergum, lillebroren til Ole Tonny Bergum, (i klassen min, og som kjørte seg ihjel, senere på 80-tallet), husker jeg.

    Jeg husker også det, at Espen Melheim, (i klassen min), hadde det valgfaget.

    Og han var det ikke noe artig å spille mot, husker jeg.

    (Vi satt og spilte i bomberommet, i det valgfaget, husker jeg).

    Og grunnen til at han ikke var artig å spille mot, det var, husker jeg, at han fikk en øye-skade, etter å kræsja på slalom, eller noe.

    Så det ene øye hans var helt rødt da, der hvor det egentlig skulle ha vært hvitt.

    (Selv om han vel fikk tilbake normal farge på øyet sitt, etterhvert vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    Øivind og faren min og Håkon, de spilte vel aldri sjakk, tror jeg.

    Men jeg mener å huske det, at onkel Runar og sønnen hans Ove, noen ganger kunne spille sjakk, når de var på besøk, hos Ågot, fra Follo.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var vel det.

    Men men.

    Ove satt også en gang, i stua til Ågot og tulla med meg vel.

    Han sang på den Vazelina Bilopphøggers-sangen, som går sånn, ‘sitter her på trappa, venter på a Martha’.

    Også var han vel sånn at han nesten begynte å le vel.

    (Noe sånt).

    Men men.

    Og da, så lurte jeg på det, om det var noe med hun Martha Haugen, som gikk i klassen over oss vel.

    For Carl Fredrik Fallan og meg, vi hadde vært på Onsdagsklubben, (het det vel), på Berger skole, og spilt bordtennis.

    (De hadde 3-4 bordtennisbord vel, samt Stiga fotball-spill og ishockey-spill, samt kurrong vel).

    Jeg kjøpte meg egen bordtennis-racket etterhvert og, (i Svelvik vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som Carl Fredrik og jeg, var der, så så vi det, at hu Martha Haugen da, (ei med lyst hår vel), bare satt på noen gymmatter, like ved døra, inn til garderobene vel.

    Så det var ikke mye bordtennis-spilling på henne der, virka det som, for å si det sånn.

    Gudene veit hva hu dreiv med der.

    Selv om det kanskje ikke var vår business.

    Men Carl Fredrik spurte henne da.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik, så jeg holdt vel mest kjeft vel, for jeg visste ikke helt hvem hu Martha var da.

    Men men, hu fortsatte vel bare å sitte der, tror jeg, som om hu var en liten unge, eller noe, da.

    (Enda hu var eldre enn Carl og meg, som vel ikke ville ha funnet på det, å bare sitte der sånn, på en gymmatte, vel).

    Jeg mener også at eldre ungdommer, som Dag Furuheim, osv., også vanka der.

    Og spilte bordtennis, osv.

    Så det var kanskje ikke bare for folk på barneskolen.

    Hvem vet.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Frode Holm dreit seg også ut, etter gymmen en gang, må man vel si.

    Han hadde sånne hudflak, som hang løst, på foten hans.

    (Sånn hvit hud, som man får, hvis man har gnagsår, eller vannblemmer, for eksempel.

    Bare at det ikke var noe vannblemme, men bare sånn løs, hvit hud vel).

    Da spurte han Ole Skjellsbekk, (eller om det var alle i klassen), om hva han skulle gjøre, med den løse huden da, under foten sin.

    Nei, bare riv av den løse huden og legg den på gulvet, sa Ole vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så Ole var kanskje klassens ‘sjef’, på en måte.

    Men men.

    En annen gang, (også i gymmen), så sa klasseforstander Allum det, at vi måtte tørke underlivet til slutt, når vi tørket oss, med håndkleet vårt, etter gymmen.

    (Noe sånt).

    Og da ’tilta’ Ole, og sa det, til Allum, at det ikke var så farlig, om man tørket først hodet, så underlivet og så føttene.

    Det var liksom ikke noe grisete, å gjøre det sånn.

    Så Ole og Allum var uenig om det var grisete, å ikke tørke underlivet til slutt, virka det som.

    (I gymmen, i fjerde klasse, eller noe, kanskje).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det første året, som jeg bodde på Berger, så lagde jeg noen utgaver, av Vitseposten, med ‘grovis’-tegninger, fra mannfolkbladene, til faren min, som han hadde liggende, i Hellinga 7B, husker jeg.

    (Siden faren min ikke hadde Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet, for å si det sånn.

    Og jeg kanskje jobba med Vitseposten, i en helg da.

    Og i helgene så pleide jeg ikke å være så mye, borte hos Ågot og Øivind.

    Men men).

    Jeg solgte vel Vitseposten, på Berger skole, noen ganger, i 3. klasse vel.

    Og en gang, så spurte vår klasseforstander, (i 3. klasse), Sissel Borgen, (mora til Erland i klassen og kona til rektor Borgen), om hun kunne få kjøpe en utgave, av Vitseposten da.

    Og det tror jeg at nok muligens var, en utgave, med de grovis-vitsetegningene i.

    Det var blant annet en vits, husker jeg, om en mann, med ståtiss, som hadde en julestrømpe på tissen, og ropte til kona si, noe sånt, som at ‘kom nå kjære, jeg har en overraskelse til deg, i sokken din’, eller noe sånt.

    Sånne vitser.

    Men men.

    Det neste som skjedde, var at Erland Borgen, ville være med bort til meg, på Sand, (til Ågot og Øivind), for å jobbe med Vitseposten.

    Jeg var egentlig ikke så kamerat med Erland, (som bodde på Øvre), så jeg trodde kanskje at det var noe galt.

    (Han egla seg liksom litt innpå meg da.

    Omtrent på samme måte, som Hans Martin Fallan gjorde en annen gang, litt seinere vel, da han også ville være med meg, bort på Sand da.

    Men men.

    Forstå det den som kan).

    Så jeg lot Erland Borgen, sitte øverst i trappa, til kjelleren, hos Ågot og Øivind, og se gjennom noen ukeblader, (som jeg allerede hadde klippet ut vitser i vel), etter vitsetegninger vel.

    Men Erland fant ingen vitsetegninger da, (naturlig nok).

    Så jeg var nok litt slem mot Erland da, for å si det sånn.

    Men jeg skjønte ikke det, hvorfor han plutselig skulle være ‘kamerat’.

    Han var egentlig bestekameraten vel, til Ole Skjellsbekk, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, at jeg ikke orka å ha som kamerat, siden jeg syntes det ble litt slitsomt.

    Så sånn var det.

    Så derfor var det litt rart, syntes jeg, at Erland også skulle være kamerat.

    Samtidig kunne jeg ikke nekte han å være med bort på Sand, syntes jeg, siden faren min kjente faren hans, (som var rektor på skolen vår da), og mora hans var klasseforstanderen vår, i tredje klasse da, (Tore Allum tok over fra fjerde klasse, hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    En annen gang, så ba Erland Borgen meg hjem til han, etter skolen.

    De hadde bordtennisbord, og Erland var veldig god.

    Så han slo meg 21-0, (eller noe), noe som var veldig flaut, husker jeg.

    Men da fikk han vel hevn, fordi at jeg hadde vært litt lumpen mot han kanskje, da han ville hjelpe meg, å jobbe med Vitseposten.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg skrev om en Sankthansaften, på Berger, tidligere i dette kapitellet.

    Jeg var også på en Sankthans-feiring, på Bergeråsen, på Ulviksletta, sommeren 1979, tror jeg, noen måneder før jeg flytta til faren min.

    (Hvis det ikke var sommeren 1978 da).

    Nesten alle på Bergeråsen, (eller om det bare var Nedre), samlet seg på Ulviksletta, i skyggen av Ulvikfjellet, må man vel si, på St. Hansaften da.

    Det ble bare grillet, det ble ikke brent St. Hansbål, (av en eller annen grunn), som borte på Berger, noen hundre meter lenger syd, langs Drammensfjorden.

    Og festen var heller ikke nede i selve Ulvika, (nede ved fjorden da), men festen var på Ulviksletta, kanskje et par hundre meter, opp fra Ulvika da.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg kjente ikke så mange der, men likte å klatre.

    Så jeg klatret opp, nesten helt på toppen, av Ulvikfjellet, og så ned på de andre ungene, og de voksne som grilla og spiste, osv., lenger ned da.

    Så sånn var det.

    Den neste St. Hansferinga, på Ulviksletta, i regi av Bergeråsen Vel, (sommeren 1980 vel), ble avlyst, grunnet at hun som var leder for St. Hans-komiteen, Ruth Furuheim, var mora til Thor Furuheim, som hadde dødd, i en snøhule-ulykke, i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, i Havnehagen 4, noen måneder tidligere.

    Så sånn var det.

    Da ble jeg litt skuffa, for jeg syntes at den St. Hansfeiringa på Ulviksletta, var litt artig da.

    Så jeg klagde til faren min, men han syntes det var greit, sa han, at det ikke ble noe arrangement, den sommeren, siden sønnen til hun i ledelsen i Bergeråsen Vel, (Ruth Furuheim), var død da.

    Faren min var ganske ofte innom Ruth Furuheim, og dem, i Olleveien vel, (like ved krysset til Havnehagen, der det står en telefonkiosk, like ved, for de som er kjent, på Nedre, på Bergeråsen).

    Og jeg var der også, i konfirmasjonen til Dag eller Per Furuheim vel, tror jeg, og faren deres, han var litt sånn i sorg, tror jeg, siden han ene sønnen var død.

    Han faren var ihvertfall litt sånn knytt, må man vel si, mener jeg å huske.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1981, så var det vel St. Hans-feiring, på Ulviksletta igjen.

    Og jeg lurer på om det var det året, som Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), plutselig utfordret meg, og ville slåss.

    Jeg stod sånn til, at jeg bare slengte han i bakken.

    (For jeg var litt våken, på St. Hansaften da, av en eller annen grunn).

    Seinere, så ville Hans Martin slåss igjen, en gang jeg gikk gjennom Havnehagen, og ble ropt til vel, av Hans Martin Fallan, og broren Carl, (som gikk i klassen min), som stod inne i Ulvikveien da, (hvor de bodde), en vei som var en sidevei, fra Havnehagen, og som startet, øverst i S-svingen, i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen).

    Jeg ble lokket bort til de Fallan-brødrene da.

    Og så ville Hans Martin slåss, og jeg begynte vel såvidt å slåss litt vel.

    ‘Å, velger du boksing’, sa Carl Fredrik, ‘det er Hans Martin veldig god i’, sa han.

    Uten at dette med boksing var noe særlig bevisst, fra min side.

    Jeg var vel litt forundret kanskje, og lurte nok på hva som foregikk.

    Noe jeg ennå ikke forstår vel.

    Men men.

    Kanskje dette var noe med Christell, som gikk i klassen til Hans Martin?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, et par år seinere vel, så hørte jeg det, mener jeg, at Hans Martin klagde på det, at jeg ikke gikk så mye ut, og rundt omkring, på Bergeråsen.

    Uten at jeg skjønner det, hva han hadde med det.

    Christell, var en gang oppe på en lekeplass, i Havnehagen, like ved der, som Petter og Christian hadde bodd, noen år tidligere.

    Og da jeg gikk forbi der, så så jeg det, at Christell stod nede i skogkanten, og kommanderte ei yngre jente, til å ta av seg buksa, (sånn at hun stod der, i bare underbuksa).

    Jeg gikk bort til Christell da, siden vi var stesøsken, (mer eller mindre), og kjente hverandre da.

    Men jeg ble ikke med på det hun holdt på med.

    Jeg prøvde å roe det ned.

    Men jeg regna nesten med det, at jeg kom til å få skylda for det her, siden jeg var gutt da.

    Så jeg gikk sjelden så langt opp i Havnehagen, etter det her.

    Det var ikke så mange folk jeg var kamerat med heller, oppi der, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico.

    Så sånn var det.

    Uten at jeg helt skjønner hva Hans Martin Fallan hadde med det å gjøre, om jeg gikk mye opp i Havnehagen, eller ikke.

    Jeg begynte jo etterhvert på ungdomsskolen, og slutta nok da, å gå på Onsdagsklubben, osv., og var vel bare på Berger skole, en sjelden 17. mai kanskje, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i 3. eller 4. klasse, på Berger skole.

    Så gikk jeg sammen med Christell og Nina Monsen, på vei ned Havnehagen.

    (Eller om jeg tok dem igjen der, eller noe).

    Og like nedenfor der han Kjetil Carlin, (som vel så på oss da), bodde, så sa Nina Monsen, var det vel, av dem, at jeg var kjekk da, eller noe.

    Og sånn skryt, fra jenter, var jeg ikke vant til.

    Så jeg begynte å drite meg ut litt da, og snurre rundt og rundt i veien osv., da.

    Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta det komplimentet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På Stenseth Terrasse, utafor Drammen, så var jeg en nyttårsaften, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet.

    Og da, så så vi en fallskjerm-rakett, som landet, like utenfor terrasse-blokka, som mora mi og dem bodde i da.

    Og da løp jeg ut, for å finne den fallskjermen da.

    (Det var en hobby, fra da jeg bodde i Mellomhagen vel, å prøve å finne brukte nyttårsraketter, dagen etter, osv. da.

    Men men).

    Og da, så dukka også nabogutten opp, (som jeg hadde fått låne skøyter av en gang, tror jeg, da Pia og jeg, gikk på skøyter der, den første gangen jeg var på besøk der vel).

    Han så at jeg leita etter fallskjermen, (som han også hadde sett), og gikk inn igjen vel.

    Han hadde også ei søster, som var et par år yngre enn oss vel.

    Hun sa det en gang, (som det ikke var snø der, tror jeg).

    At hvis et fjell, de hadde der, hadde detti ned, så hadde jeg og broren hennes, klart å løpe unna, men hun hadde nok ikke klart det, siden hun var jente, og et par år yngre vel.

    Noe sånt sa hu vel.

    Uten at jeg skjønte hva poenget hennes var.

    Hu virka høy og slank/atletisk vel, (ihvertfall for alderen vel), så jeg tror ikke at hu hadde løpt så sakte heller, for å si det sånn.

    Men men.

    Pia hadde jo hatt en venninne, i Larvik, som løp like fort som meg, husker jeg.

    Men men.

    Det var, når Pia dro meg med til Bøkeskogen, en gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

    Så ville Pia at jeg skulle løpe omkapp, med ei jente, utafor Louvisenlund fotballbane, hvor Larvik Turn spilte.

    (Jeg hadde jo spilt en kamp for Fram, (på et aldersbestemt lag, i Farrishallen), et par år tidligere vel).

    Vi løp cirka like raskt, og plutselig så fikk vi begge, omtrent samtidig, en metall-wire, inn i magen.

    (Som var vanskelig å se, mens vi løp).

    Jeg kom meg først opp, og gikk bort til hu jenta da, som lå og vrei seg, på bakken, i en trang ola-bukse, med beina i været, husker jeg.

    Men men.

    Vi gikk så ned mot Larvik sentrum, og da tok plutselig Pia og venninna, noen mose-dotter, som de fant, i skogkanten, og holdt utapå buksene sine, utapå fitta da, (for å si det sånn).

    (Som om at de hadde hår på fitta, kanskje.

    Hvem vet).

    Så fortalte de det, at de en gang hadde griset til dame-doen, på Grand hotell, med såpe.

    Og at en mann, hadde fersket dem, og sagt at de måtte vaske veggene og sånn der, for å rydde etter seg da.

    Jeg svarte vel ikke så mye.

    Men jeg gikk ned i Larvik Sentrum, for å handle i butikkene der, noe jeg pleide å gjøre, hver lørdag, som jeg var i Larvik, siden jeg pleide å få med lommepenger dit, av faren min.

    Men men.

    Så gikk de to jentene kanskje til Grand Hotell, eller noe da.

    Hva vet jeg.

    Men jeg sa ikke noe til mora mi.

    (Som jeg aldri gikk så utrolig bra overens med vel).

    Men men.

    En annen gang, som jeg besøkte mora mi og Pia, i Jegersborggate.

    Så hørte jeg på radio, i soverommet til mora mi, (der den eneste radioen stod. Det var kanskje mora mi, som hadde slått den på).

    (Det var også vanlig der, å gå gjennom det soverommet, når man skulle fra stua til kjøkkenet.

    Og jeg husker også det, at jeg hadde hørt på fotball-landskamp, mellom Norge og Skottland vel, en gang, i det rommet, før Axel ble født da).

    Så slapp Pia inn ei jente, som het Laila, som bodde ikke langt fra Trygves gate vel, og som var et par år eldre enn meg vel.

    Laila, (som var en kraftig jente, for alderen ihvertfall, husker jeg), reiv meg ned på senga til mora mi, (som var og besøkte en venninne, eller noe), og tok hånda si nedi buksa mi, og begynte å kile meg på pikken.

    Jeg likte ikke dette, (det var jo nesten som en voldtekt, syntes jeg), og begynte å rive hu i håret, for å få henne til å stoppe.

    Hu stoppet ikke, så jeg reiv ut en håndfull av håret hennes, husker jeg.

    Men men.

    Så sa hu det, at broren hennes, (som var et par år yngre enn meg vel), klarte å få ståtiss.

    Og så lurte hu på, om jeg klarte å få ståtiss.

    Jeg sa til hu, at hvis jeg fikk se på hennes tiss, så kanskje.

    Men det ville hu ikke.

    Så det ble avslutta sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Uten at jeg vet hvorfor Pia slapp inn hu Laila, akkurat da jeg var på soverommet til mora mi, en lørdag morgen eller formiddag, for å håre på radio.

    Hvem vet.

    Men dette var den samme Laila, som sammen med Egil, (aka. Tin-Tin), hadde jaget meg på Domus, da jeg handla der, for mora mi, like etter at Axel ble født, et par år tidligere.

    (Før jeg flytta til faren min).

    Det var kanskje noe mora mi fikk istand, siden at hu ikke likte det, at jeg noen ganger spilte en krone, på kronespill.

    (Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Så kanskje dette var noe fra mora mi, at hu hadde lagd et slags ‘plott’, med hjelp av Pia og Laila da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også ei annen jente, i Jegersborggate, en gang, da jeg besøkte mora mi, og hu dro til en venninne, eller noe.

    Det var muligens hun Desire, som jeg skrev om ovenfor, som lærte søstera mi, om hvilket hull, som tissen skulle i, osv.

    Hu jenta, begynte å synge på en ‘grovis-sang’, husker jeg, som gikk omtrent sånn her:

    ‘Han stakk den inn, serru serru, stiv som en pinn, serru serru’.

    Noe sånt.

    (Dette var vel en stund seinere, etter det med hun Laila, tror jeg).

    En gang, da jeg var i Larvik, så ville en som het Willy, ha slåsskamp mot meg.

    Han hadde to eldre kamerater, som var noen slags sekundanter da.

    Og Frode Kølner, var en slags sekundant, for meg.

    Jeg skjønte ikke hva dette var angående, så jeg var litt paff, og slåss ikke ordentlig, men stod for det meste bare der, og tok imot slagene, til han Willy da, som ikke slo så utrolig hardt, sånn som jeg kan huske det.

    Men men.

    Frode sa seinere, at jeg kunne jo ha slått litt da, og ikke bare stått der.

    Han trodde selv, at han nok ville ha slått litt tilbake, hvis det var han, som hadde måttet slåss.

    Pia sykla bortover i Jegersborggate, og skreik ut at ‘broren min har vært i slåsskamp, broren min har vært i slåsskamp’, osv., på min gamle jentesykkel vel, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), som Arne Thomassen kjøpte til meg, på Albert Bøe der, (enda jeg ikke ville ha jentesykkel), mens vi bodde i Mellomhagen, (3-4-5 år tidligere kanskje).

    Men men.

    Denne slåsskampen foregikk, i Jegersborggate, på den andre siden av gaten, fra der vi bodde, og et par hundre meter, nærmere Nansetgata vel.

    Men hvem de ‘sekundantene’ til Willy var, og hvorfor de ville arrangere en slåsskamp, mellom Willy og meg, det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så det skjedde mye rart i Larvik og, de helgene jeg var der, mens jeg bodde i Hellinga 7B, (og seinere i Leirfaret 4B da).

    Det er helt sikkert.

    (Selv om jeg kanskje ikke tok det som skjedde i Larvik, like høytidelig, som det som skjedde på Berger.

    Siden det var på Berger jeg egentlig bodde da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så sånn var det.

    I 4. klasse, var det vel, så skjedde det noen ting, i klasserommet vårt, som var ved siden av et rom, hvor de brant keramikk, osv., nederst i den gamle skolebygningen, til Berger skole da.

    Det var ikke noen dør, mellom vårt klasserom, og det keramikk-rommet, (eller hva det egentlig het).

    Og i en time, så kom plutselig Rune Bingen, ut av det keramikk-rommet, mens han holdt seg til hodet og sa at han hadde slått hull i hodet.

    Det var mye blod, i håret hans, og jeg sa fra om det her da, til klasseforstander Allum.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så lukta det oppkast, i klasserommet, og jeg fikk skylda vel, (for å ha kasta opp), av Ole Skjellsbekk vel, siden jeg kanskje så litt trøtt ut da.

    (Jeg hadde kanskje sitti oppe for lenge og sett på TV, siden faren min bodde nede hos Haldis.

    Hvem vet).

    Men men.

    Det første skoleåret mitt på Berger vel.

    Så ble det sagt, av noen gutter i klassen, at Ronald Lund, i klassen, hadde pult, med ei jente, oppe på Øvre, (hvor han også bodde), nede i en skråning, eller noe, vel.

    Dette hadde vel skjedd året før, tror jeg, da han gikk i andre klasse, vel.

    Noe sånt.

    Og jeg tror at det var sånn, at hu jenta bare lå der, og han gikk og pulte henne, etter noen andre kanskje.

    Noe sånt.

    For jeg trodde først ikke på det her da, at Ronald Lund, hadde pult, allerede i 2. eller 3. klasse.

    Så jeg spurte Ronald selv da, om det var sant.

    Og det var det da, sa han.

    Og han forklarte litt om hvordan det hadde skjedd da.

    Men jeg, jeg var bare noen få ganger, oppe på Øvre.

    (Nedre-folk, var ikke så ofte oppe på Øvre, og Øvre-folk var vel heller ikke så ofte nede på Nedre).

    Men men.

    Så jeg visste ikke hvem hu jenta, som Ronald Lund, hadde pult, kunne være, for å si det sånn.

    Men men.

    (Og ikke spurte jeg noe mer om det, etter det her heller.

    Jeg syntes vel, at det var litt tidlig, å ha sex.

    Så det var ikke sånn at jeg prøvde å finne ut hvem den jenta var, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel lest et sted, at den seksuelle lavalder var 16 år kanskje.

    Noe sånt.

    Men men).

    Nede hos Haldis, så hadde en gang Jan Snoghøj, (Christells nest eldste bror), kjøpt seg en Falco-sang, på singel, som het ‘Der Kommisar’ vel.

    Og jeg leika med ballonger da.

    (Jeg var vel ti år kanskje).

    I gangen der da.

    Og åpna døra til Jan, (som var 17-18 kanskje, og som satt på rommet sitt, med noen kamerater da, og hørte på Falco/Der Kommisar da).

    Og jeg slo en ballong inn i rommet hans vel, (kanskje fordi han hadde erta meg, eller noe).

    (Det stod ‘Jeg er en vidiot’, på rommet til døra hans, et klistremerke fra Det Nye vel, om at folk som hadde video, var idioter da.

    Men men).

    Så ble Jan sur, for da ble det hakk i Falco-plata hans, mente han.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og da Jan måtte ha krykker, etter han brakk beinet, på seinvinteren 1980 vel, like etter at faren min traff Haldis.

    Så løp Jan på krykker, etter meg, (av en eller annen grunn), når jeg var nede hos Haldis og dem, en gang.

    Men men.

    Så jeg syntes nok at det var greit, at Jan ikke var med til Jugoslavia, for å si det sånn.

    Men men.

    Han var kanskje hos faren sin, Søren Snoghøj vel, i Danmark.

    Jan hadde masse plater, av Shu-bi-dua, (et dansk band), som han hadde fått av faren sin, kanskje.

    Jan hadde også masse flasker, av en slags snaps, som het ‘Gammel dansk’, stående på rommet sitt, sånn som jeg husker det, fra han var sånn 17 år vel, eller noe.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Ja, det begynner å bli seint, her på hostellet, klokka er halv tolv vel.

    Så jeg får dele det her kapittelet, i tre deler, (eller om det kanskje blir enda fler), tror jeg.

    For jeg har fortsatt en god del notater, til det her kapitellet.

    Så det her får bli ‘del 2’.

    Også får jeg se om jeg klarer å få skrevet ferdig del 3, seinere denne uken.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 12: Enda mer fra Jegersborggate, (del 2)

    Den siste sommeren, som jeg bodde i Jegersborggate, så dro mora mi, Arne Thomassen, Pia, Axel og meg, på ferie, til Sørlandet.

    Vi kjørte innom omtrent hver eneste sørlandsby, på veien.

    Vi lå over på et pensjonat, i Arendal vel, den første kvelden.

    Så var vi innom byer som Grimstad og Lillesand.

    Flotte sørlandsbyer, med omtrent bare hvitmalte trehus.

    (Vi bare kjørte innom, med bilen, som vel var en folkevognboble vel, hvis jeg skulle gjette.

    Men men).

    Vi hadde leiet en hytte, som hørte til en gård med en jordbæråker, like utenfor Kristiansand da.

    Dette var i slutten av juli, og vi stoppet i Kristiansand sentrum.

    Vi var på en kafeteria.

    Så kjørte Arne Thomassen innom en lekebutikk, eller noe, og jeg fikk en fotball, i bursdaggave, som var veldig hard.

    Så kom vi fram til gården og hytta da.

    På trappa, til hytta, så lå det en død fugleunge.

    Som hadde falt ned fra et rede, i takrenna, eller noe, da.

    Så det var litt traumatiserende nesten.

    Men men.

    Pia vil kaste ballen, mot meg, som skulle være keeper.

    Axel satt på trappa, til hytta, (eller i nærheten).

    Ballen gikk over meg, så jeg kunne ikke redde den.

    (Det ble ihvertfall ikke ‘mål’, det var liksom ‘over’, så da var det vanlig, å bare la ballen passere, og si at det var ‘over’ da.

    Selv om det vanlige var å sparke ballen, og ikke kaste den, som Pia gjorde.

    Men men).

    Men, jeg husket at Axel var bak meg, så jeg snudde meg, og tok liksom et volleyballslag, under ballen, når den begynte å dale ned, bak meg.

    For ballen hadde retning, mot hue til Axel vel.

    Som var under et år gammel da.

    Så havnet ballen istedet bort mot mora mi.

    Som var på siden av hytta da.

    Og som kvakk til, og klagde da, når ballen kom bort til i nærheten av henne.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen sa vel det, at jeg redda Axel, tror jeg.

    Så jeg har faktisk redda både søstera og broren min.

    (Søstera mi redda jeg jo en gang, fra å falle over kanten, av båten til Arne Thomassen, som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene.

    Jeg reddet også livet, (må man vel si), til Arne Thomassen selv en gang, faktisk, når han dro meg med, for å jobbe hos Forsvarets Overkommando, høsten 1990 vel, da et firma han jobbet for, var hyret inn, for å tømme et lager, hos Forsvarets Overkommando da, ved St. Olavs plass, i Oslo.

    Så sånn var det.

    Arne Thomassen og jeg, måtte stå oppå gaffelen, til en truck, for å stabilisere noe last.

    Og Arne Thomassen, så ikke en stålbjelke, i taket, inne på det ene lager, hos Forsvarets Overkommando der.

    (Arne Thomassen måtte få meg sikkerhetsklarert, for at jeg kunne jobbe der.

    Men men).

    Sjåføren, (en ung mann, fra Tønsberg/Sandefjord-området vel.

    Han bare kjørte på, og reagerte heller ikke på bjelken.

    Så jeg måtte klappe Arne Thomassen, oppå de grå/mørke krøllene hans vel, oppå hue, for å få han til å skjønne det, at han måtte dukke.

    Han lo først, men så så faren.

    Så dukka han, akkurat tidsnok, til å komme under bjelken.

    Og så dukka jeg også, akkurat i siste liten.

    Så det var like før, at jeg fikk den bjelken, i huet selv.

    Så det var like før at jeg døde selv, må jeg nesten si.

    Men jeg kunne nok ikke ha levd med meg selv, hvis jeg ikke hadde advart, når jeg så at den bjelken kom.

    Da måtte jeg manne meg opp, og være tøff.

    For Arne Thomassen, var en barsk og myndig person, som mer brumma enn snakka vel.

    Så å slå han i hue sånn, det var ikke noe man vanligvis gjorde, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    På den hytta, ved Kristiansand, så husker jeg det, at jeg måtte gå å hente vann, i en bøtte, i en bekk, for at mora mi kunne lage mat, eller noe, vel.

    (For det var ikke innlagt vann da).

    Og Pia og jeg, vi ble også sendt bort i jordbæråkeren der, for å plukke et par kurver jordbær da.

    (Noe som kostet kanskje 2.50, pr. kurv da).

    Mora mi leste i en engelsk pocketbok, tror jeg det var.

    Det var ikke TV eller radio der, så mora vår begynte å lese høyt for oss, om kvelden.

    Hun oversatte vel til norsk da, mener jeg, mens hun leste.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Vi dro vel også innom dyreparken, i Kristiansand, og jeg husker spesielt giraffene.

    (Dette var vel før han Julius, fra Barne-TV, var født, mener jeg å huske.

    Han ble vel først kjent, gjennom en TV-serie, på 80-tallet.

    Og dette var fortsatt på 70-tallet, det vil si sommeren 1979.

    Så sånn var det).

    På veien tilbake til Larvik, så klarte mora vår å overtale Arne Thomassen, til å kjøre innom, Knut Hamsun sitt gamle bosted, Nørholm, eller hva det het igjen.

    Vi var med på en sightseeing der, og fikk se Knut Hamsun sin skrivestue, blant annet.

    (Vi var i en gruppe på kanskje 10-12-15 personer, som var med på omvisning der da.

    Blant annet et tysk par vel, i 20-årene kanskje.

    Noe sånt).

    Jeg husker det, at jeg kikket, på noen av de boksidene, så lå framme der, (under glassmontere vel), som Knut Hamsun hadde skrevet da.

    (Jeg hadde jo ikke lest noe av Hamsun da, men mora mi var visst fan av Hamsun da.

    Og fortalte Pia og meg da, at Hamsun var en kjent forfatter.

    Så sånn var det).

    Jeg så på noen av de skriveriene, til Hamsun, som lå framme, i den gamle skrivestuen hans der.

    Og jeg skjønte ingen verdens ting, (husker jeg), av alle ‘krusedullene’, på de sidene.

    Men men.

    Seinere, når jeg ble sånn 18-20 år, så fikk jeg en bok, av min mor, til jul, som het ‘Mysterier’, av Hamsun.

    Og den leste jeg da, og syntes var artig faktisk.

    Og seinere har jeg lest mye av Hamsun, rundt den tiden jeg var i militæret, husker jeg.

    Og i 2-3 år seinere, kanskje.

    (Selv om han ble nazist da, som kjent.

    Det var jeg ikke så begeistret for, for å si det sånn.

    Men når jeg fikk Hamsun-bøker, til jul, av mora mi, og hadde sett hjemstedet hans, osv., så syntes jeg at jeg kunne lese bøkene, for å finne ut hva det var, osv.

    Og jeg kan vel ikke si det, at bøkene til Hamsun, var så nazistiske.

    Kanskje med unntak av Markens Grøde.

    Hvem vet.

    (Uten at jeg er ekspert på sånt her).

    Men men.

    Folk hadde visst hivd Hamsuns bøker, inn i hagen hans, eller noe, etter at det ble kjent, at han var nazist, eller om det var etter krigen, mener jeg at vi fikk høre, på den omvisningen der da, ikke langt Grimstad kanskje vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg husker også det, at jeg hadde et bursdagsselskap, den tiden, som jeg bodde, i Jegersborggate.

    Det må antagelig ha vært høsten 1979, for året før, så kjente jeg jo nesten ingen, i Larvik.

    Jeg dro med alle guttene, i klassen min, med på å spille fotball, på ‘lekeplassen’ vår, oppe ved de blokkene, ovenfor sykehuset der.

    (For jeg gikk ikke så bra, med mora mi, på den her tiden.

    Og jeg syntes at fotball var artig da).

    Cathrine Gran, fra Stavern, (niese av han som eier Grans Bryggeri), var også i den bursdagen, husker jeg, (selv om det var lenge siden jeg hadde møtt henne, da vel, og det ikke var jeg som hadde invitert henne).

    Men men.

    Jeg sykla mye omkring, i Larvik Sentrum, og en gang, så husker jeg det, at jeg så meg litt rundt, der hu Lillan egentlig bodde, tror jeg.

    Mora hennes sa det, til henne, at ‘nå var det Barne-TV på landet’, eller noe.

    Og det tror jeg betydde Barne-TV, på svensk TV.

    Vi hadde også svenske-antenne, i Jegersborggate 16, og fikk inn en norsk og to svenske TV-kanaler da.

    Det samme som vi også hadde i Mellomhagen 15B vel, mener jeg å huske.

    (Men Ågot og Øivind, på Sand, de hadde kun norsk TV, husker jeg, til ihvertfall ut på 90-tallet, (da Øivind jo hadde vært død, i mange år. Så han så vel aldri på noe annet enn norsk TV, en eneste gang, tror jeg, hvis jeg skulle tippe. Men men).

    Men men).

    Jeg kaller de blokkene, ovenfor sykehuset, i Larvik, for lekeplassen vår.

    Og ikke bare spilte vi fotball, i den lille parken/hagen der, og også på den asfaltbanen, ved siden av parkeringsplassen der.

    Vi lekte også cowboy og indianer, og noen andre ganger politi og røver, i kjellergangene, til de blokkene.

    (Jeg mener å huske litt vagt, at Pia kanskje leika litt mye, med Egil aka. Tin-Tin, han gutten, som var to år eldre enn meg vel, og som var lillebroren til vokalistdama vel, i Larvikbandet the Girls, som ble litt kjente, på begynnelsen av 80-tallet, med sangen ‘It’s my birthday’, eller noe.

    Men hva de dreiv med, det veit jeg ikke, så jeg skal ikke si noe sikkert

    Men men.

    Tin-Tin bodde på skrått ovenfor Falken der vel, (altså like ved den lekeplassen vår da), i et malt trehus, eller bygård vel.

    Men men.

    Og hu ‘bøllejenta’, Laila, som også var et par år eldre enn meg vel.

    Hu bodde i lignende bygård vel, kanskje 50 meter nedenfor der Frode Kølner og dem bodde vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den første jula, i Jegersborggate, så jobba kanskje Arne Thomassen, i Oslo.

    Mora vår tok med Pia og meg, og prøvde å finne en kirke, å gå på gudstjeneste i, på formiddagen vel, på julaften.

    (Jeg husker det, at en tidligere julaften, på 70-tallet, så var vi på julegudstjeneste, i en kirke ved Nøtterøy/Borgheim, tror jeg.

    Hvor bestefar Johannes og bestemor Ingeborg dro oss med vel.

    Noe sånt).

    Vi fant bare metodistkirken.

    (Larvik kirke, (som var en statskirke-kirke), ligger nede på Torstrand, ved Tollerodden.

    Men det er ganske mange frikirker, og sånt, i Larvik.

    Noe man vel kan høre, på en søndag formiddag.

    Da ‘ringer det inn’, i flere kirker samtidig vel, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Men men).

    Det dukka vel opp en ansatt der, hos metodistene, som forklarte mora vår det, at den kirken var stengt, på julaften da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Men etter dette, så begynte søstera mi og meg, å gå på søndagsskole, i den kirken.

    (Kanskje fordi vi kjeda oss.

    Hvem vet).

    Etter å ha vært der en 8-10 ganger kanskje.

    Så begynte jeg å dra med søstera mi, på å skulke, fra den søndagsskolen.

    For vi fikk nemlig en krone, hver søndag, som det kostet, å gå på den søndagsskolen da.

    (Vi maste oss til dette da).

    Og da gjorde vi det heller sånn, at vi kjøpte to Shake-tyggegummier hver, i den kiosken, ovenfor busstasjonen, (hvor de også solgte potetmos, i beger, husker jeg. Og hvor jeg hadde kjøpt Nybrott, da Axel ble født, (siden mora mi ville ha den avisa, siden det stod fødselsannonsen til Axel, i den)).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia og jeg, gikk så rundt i Larvik, i noen timer, og prøvde å finne fler mynter, i telefonkiosker, osv.

    Vi fikk nemlig ikke så ofte godteri, og vi fikk nesten aldri penger heller.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Vi leita også etter tomflasker da, i Larvik sentrum, husker jeg, for å få litt penger til godteri da.

    Så vi var nesten gateunger, Pia og meg, og også delvis Frode Kølner, husker jeg.

    Jeg husker spesielt en lørdag, som jeg sykla rundt, på fortauet i Larvik.

    Og da var det tjukt av folk i byen.

    (Kanskje siden det var lørdag ettermiddag vel).

    Og jeg måtte nesten sykle sikk-sakk mellom folka på fortauet da.

    (Så sånn var det).

    For mora mi hadde kanskje sagt til meg det da, at jeg måtte sykle på fortauet.

    Noe sånt vel.

    Men men.

    Så noen ble jo sure da, på meg, som nesten sykla på folk, på fortauet, husker jeg.

    Men men, det brydde vel ikke jeg meg så mye om.

    Vi bodde jo i Larvik Sentrum, og vi ungene følte vel nesten av vi eide byen litt, siden vi bodde midt i sentrum, kanskje.

    Så det var ikke sånn at vi hørte på noen, vi var ute hele dagen, og Pia og meg hørte vel ikke på noen, (ihvertfall ikke meg), for å si det sånn.

    Vi hadde jo vår fars familie, på Berger, og ihvertfall jeg, syntes at jeg var mer i den slekta da.

    Så jeg hørte ikke så ofte på mora mi og Arne Thomassen heller.

    Jeg var vel ofte i opposisjon, til de, kan man nok si.

    Selv om de noen ganger beordret meg til ting da.

    Som at de beordret meg til å låne de penger, til kaffe, en gang, som jeg hadde fått noen mynter av faren min, ved et besøk hos han da, på Berger og Sand.

    Så sånn var det.

    Kaffen som Arne Thomassen og mora mi, mer eller mindre, tvang meg, til å kjøpe for de, i kolonialbutikken, til Fru Landhjem.

    Det var en type kaffe, som Fru Landhjem, malte, mens man ventet, i butikken, fra hele kaffebønner da.

    Hu helte noen bønner, ned i en elektrisk kværn, og etter kanskje fem minutter, så var den kokmalte kaffen ferdig da.

    (De hadde ikke kaffetrakter, men lagde kaffe, i en kaffekjelle da).

    Fru Landhjem spurte meg, om jeg skulle ha filter eller kokmalt.

    Det skjønte jeg meg ikke på.

    Men så sa Fru Landhjem, til hu ‘sladre-kona’, som stod der, at ‘de bruker kokmalt de’.

    (Så Fru Landhjem visste hvem mora mi var.

    Så sånn var det).

    Så luktet det kaffe da, i omtrent hele butikken vel, (som ikke var så stor.

    Det var vel bare bladhylla og en småis-disk, som stod ute i butikken.

    Resten av varene solgte Fru Landhjem, fra bak disken sin da.

    Kanskje med unntak av brus og øl, det husker jeg ikke helt.

    Det var noe reklame for Solo eller Villa Farris der og vel, mener jeg å huske.

    Men men).

    Så sånn var det.

    En gang, så ble Frode og jeg enige om, at vi skulle spare pengene, som vi fikk, for tomflaskene, som vi pantet, en stund.

    Også skulle vi ha fest, på rommet til Pia og meg.

    Så Frode lå vel over, hos oss, tror jeg.

    Ihvertfall så kjøpte vi en god del godteri, for kanskje 10-20 kroner da.

    Og spiste det, en kveld vel, på rommet til Pia og meg, i Jegersborggate da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men).

    En gang, så gikk Frode Kølner og jeg, og noen andre folk, i klassen til Frode Kølner, hjem fra skolen.

    På den siden av skolegården, som var nærmest fengselet, så var det en hekk, som markerte hvor skolegården begynte.

    I den hekken, så var det en port.

    Som bare var en åpning, i den hekken da, (som vel bestod av noen alme-trær, eller noe sånt, kanskje).

    Men men.

    Så kom det en gutt, i klassen til Frode Kølner, ut av den porten da.

    Det var en gutt, med rødt hår vel, som bodde i noen blokker, ikke langt fra Fram Stadion vel.

    Så hoppa først en gutt, på han gutten, og fikk han ned i bakken.

    Så tok Frode Kølner over, og satt oppå han gutten.

    Så måtte jeg også tulle litt, syntes jeg.

    For Frode Kølner lo, og bare hadde det morsomt, virka det som.

    Så lå jeg oppå han gutten, som ikke kom seg opp.

    Men han slo meg i trynet, et par ganger, så jeg fikk to blå øyer vel, i trynet.

    Jeg trodde jo at dette bare var noe morsomt, så jeg slo ikke da.

    Jeg trodde at det var lekeslåssing, og ikke alvor, da.

    Så kom han gutten seg opp, og tok Halsen-gymbagen min, som lå like ved der vi slåss da, og kasta opp på toppen, av et huskestativ, som var bygget, av noen stolper, som var cirka lik telefonstolper vel.

    Det må ha vært en fredag, for han gutten, sa det, at jeg ikke måtte gå ned på skolen, i helga.

    Det sa jeg var greit.

    Grunnen til at jeg hadde Halsen-bag, det var det, at jeg fikk den bagen, mens jeg bodde, i Mellomhagen, og gikk i første klasse da.

    Men det året jeg gikk i andre klasse, så bodde jeg jo i Larvik.

    Jeg spurte mora mi, om jeg kunne få Fram-bag.

    Men det sa mora mi, at jeg ikke kunne.

    Det var ikke sånn, at jeg hadde spilt, for Halsen.

    Så det var bare fordi at Halsen var den lokale klubben, at jeg ville ha Halsen-bag, året før.

    Så sånn var det.

    På mandagen, så var den bagen borte.

    Uten at jeg vet hva som hadde skjedd med den.

    Men mora mi reagerte på det, at jeg hadde måttet ta over slåssinga, for ‘store Frode’, som hun refererte til han som da, (for han var litt større av vekst enn meg da, litt mer ‘gampete’ kan man vel kanskje si. Men men).

    Og noen andre, (en lærer eller vaktmester på skolen kanskje), ga meg også tilbakemelding på det, at jeg hadde fått meg blåveiser da.

    Så sånn var det.

    Det skjedde også en annen episode, ved den porten der da, ved skolegården.

    En dag, som jeg gikk til skolen, og vi begynte til andre time, kanskje.

    Så skulle jeg gå inn den porten.

    Men der stod det en eldre gutt, som liksom holdt i begge almetrærne, på hver sin side, av porten da.

    Mens han stod midt i porten da.

    Så han liksom sperret hele porten, og jeg kom meg ikke inn, i skolegården.

    Jeg var vel ikke helt våken kanskje.

    Jeg tenkte ikke på det, å prøve å gå inn noen av de andre inngangene, til skolen.

    Jeg bare snudde, og gikk tilbake til Jegersborggate, og forklarte det til mora mi, at en gutt sperra veien min da, sånn at jeg ikke kom meg inn til skolen.

    Så sånn var det.

    Så viste det seg det, at bestefar Johannes var hos mora mi da.

    Så han må ha dukket opp der, like etter at jeg gikk til skolen da.

    Bestefar Johannes kjørte meg ned til skolen, og ble med, og pratet med lærererne, om det her da.

    Så i det neste friminuttet, så gikk flere lærere, for å lete, etter han gutten da.

    Jeg hadde jo vært litt trøtt, og fikk ikke sagt noe, til han gutten.

    Jeg tenkte ikke på å be han flytte seg, eller noe.

    Og hadde ikke forestilt meg det, at bestefar Johannes, ville dra ned, og prate på en alvorlig måte, (husker jeg, at det virka som vel), med lærererne.

    Han fortalte dem kanskje et alvorsord, om disiplin, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Han fortalte dem kanskje det, at onkelen hans var den kjente Bernhof Ribsskog, som stod bak normalplanen for Grunnskolen?

    Hva vet jeg.

    Men men.

    To lærer ville, i det neste friminuttet, at jeg skulle bli med de, og gå rundt, i skolegården, og prøve å finne han gutten da, som hadde sperra veien for meg, i den porten i hekken da.

    Jeg orka ikke det.

    Jeg syntes det ble litt mye.

    Jeg hadde egentlig ikke blitt så lei meg.

    Han gutten hadde ikke slått meg, eller noe.

    Men bestefar Johannes, tok dette så alvorlig, så da ble jeg nesten på gråten vel, når jeg så hvor mye oppstyr, som denne saken skapte da.

    Han gutten kom bort til meg, i friminuttet, (når jeg stod litt for meg selv, og kanskje var litt flau over det, at dette hadde tatt av sånn), og bønnfalt meg, om at jeg ikke måtte sladre, om at det var han, som hadde stoppa meg.

    (Så dette hadde nok blitt tatt opp, i alle klasserom.

    Hvem vet).

    Jeg sa vel noe sånt, som at jeg ikke skulle si det.

    Og så vel aldri noe mer, til han gutten, etter det her.

    Så sånn var det.

    En gang, så var det også sånn, at jeg ikke hadde badehette, når jeg gikk på Torstrand Skole.

    (Den lå kanskje i Halsen-bagen, som ble borte?

    Hvem vet).

    Svømmelærerinna maste på meg, om at jeg måtte få meg ny badehette da.

    Det var ikke lov, å svømme i bassenget, uten badehette.

    Mora mi sendte meg på Albert Bøe, før skolen, en dag.

    Albert Bøe åpnet omtrent, på samme tid, som den første timen min begynte, den dagen.

    Men jeg forklarte problemet, for han som stod i døra, og slapp inn medarbeiderne, om morgenen, på Albert Bøe.

    (Kanskje det var Albert Bøe?

    Hvem vet).

    Men de hadde ikke badehetter der, forklarte en dame der meg.

    Så jeg måtte gå enda en gang, på svømminga, uten badehette.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, (har jeg skrevet notat om her), så dro også Frode Kølner meg opp til en gutt, som het Greger, eller noe vel.

    Som bodde opp mot Tagtvedt der vel.

    Han møtte jeg igjen, en søndag, som jeg var på besøk hos mora mi, etter at jeg hadde flyttet til faren min.

    2-3-4 år seinere da.

    Han var med i en guttegjeng, på tre gutter vel.

    Og de angrep meg nesten.

    Jeg hang nede ved havna, i Larvik, mens jeg venta på toget, til Drammen/Holmestrand da.

    Men han Greger kjente meg igjen, og sa til de andre, at de skulle la meg være i fred.

    Så gikk dem bort.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Hvis det var Greger, som han karen het da.

    Det er mulig jeg husker feil navn.

    Hvem vet).

    En gang, like etter at vi flyttet til Jegersborggate.

    Så gikk jeg sammen med Frode Kølner, i Trygves gate vel.

    Så plutselig, så dukka han Jarle opp der.

    Han stod og hang vel.

    Han ville bytte fotballkort, med meg.

    Han hadde Kevin Keagan-kortet.

    (Som da spilte for Newcastle vel).

    Jeg holdt jo med Everton, men Kevin Keagan, var jo en veldig kjent spiller, og et av de ‘beste’ fotballkortene vel, av den grunn vel.

    (Selv om jeg ikke byttet så mye fotballkort).

    Jeg tulla litt med Jarle, (som var et år yngre vel), og sa at det ikke var ‘Kevin Kigan’, men ‘Kevin Ke-agan’.

    Og at det var en annen spiller da.

    Jarle var likeglad, og bytta kortet med meg da.

    Men fotballkort stod nok ikke like høyt i kurs kanskje, i Larvik som på Halsen.

    Jeg kan ikke huske det ihvertfall, at jeg bytta noe særlig fotballkort, etter det her.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det året som jeg gikk i 3. klasse, på Torstrand Skole, så fikk vi ny lærerinne.

    Hu var litt ekkel mot meg, sånn som jeg husker det.

    At hu var negativ mot meg, og liksom aldri ga meg annerkjennelse da.

    (Snarere tvert imot vel).

    På Torstrand skole, så var det sånn, at alle skulle gå pent, på rad og rekke, hvis vi skulle til video-rommet, for eksempel.

    Og hu nye lærerinna, hu likte ikke meg, av en eller annen grunn.

    Så hu beordra meg, til å gå bakerst da, sammen med de gutta, som hadde rykte på seg, for å være ‘urokråker’ da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Dette kan kanskje ha hatt sammenheng med, (har jeg tenkt, mens jeg har begynt å skrive, om denne tiden nå, i denne boken), med noe som skjedde, den siste dagen, i andre klasse.

    Den forrige frøkenen, snakka til klassen om det, før skoleavslutningen, at hun håpet det ikke ble sånn, som året før, at noen av gutten, løftet på skjørtene, til noen av jentene, i klassen, og så videre.

    Men, da følte jo jeg meg litt fremmedgjort da, (som det vel heter).

    For året før, så hadde jo jeg, gått på Østre Halsen Skole.

    Så jeg hadde ikke fått med meg noe, av det her morsomme, som hadde skjedd, året før.

    Så da følte jeg meg litt dum og kjedelig da kanskje.

    (Det var nesten som at frøken utfordret meg, eller frøys meg ut, eller noe, syntes jeg.

    Men men).

    Så på avslutninga, så fløy selvfølgelig jeg rundt, og løftet på skjørtene og kjolene, til alle jentene i klassen, i skolegården da.

    Mens mora mi ikke skjønte noe, av hvorfor jeg holdt på sånn, og kjeftet da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så kanskje det var derfor vi fikk ny frøken, (tenker jeg nå).

    Hvem vet.

    Men men.

    Da jeg bodde hos mora mi, så var jeg nesten konstant godtesjuk, for vi fikk nesten aldri godteri, og aldri mye gangen, (må jeg vel si).

    Men men.

    Så jeg pleide å kikke i skuffer og skap, om det var noe, som gikk ann å spise, som snacks, eller noe.

    Det var det så og si aldri.

    Mens i skuffene og skapene, til farmora mi Ågot, på Sand/Berger, hvor jeg flytta til, da jeg var ni år, så var det alltid, (vil jeg si), noe man kunne spise, som snacks, i skapene der.

    Det var vanligvis sjokolade der, eller ihvertfall Smørbukk-karameller.

    Det var også alltid, (vil jeg si), nøtter og rosiner og sånn, i et annet skap der da.

    Og også sukkerbiter, hadde hu vel alltid.

    Og også kokesjokolade vel, (så godt som alltid).

    Men men.

    Så det var kanskje nesten som da Ågot var tjenestepike hos familien Jebsen, (ihvertfall i årene før krigen).

    At de hadde nok av alt mulig, mer eller mindre, i skapene.

    Hvem vet.

    Mora mi hadde noen ganger tyggegummi, (ofte gul-brun Sor-Bits), i veska si, (hadde jeg funnet ut, etter mange års erfaring, i å finne de minste rester av godteri eller også mynter, i husene, som vi hadde bodd i).

    En gang, så fant jeg en pille, i veska til mora mi, og spiste den, nærmest i desperasjon, over å ikke ha noe godteri eller snack, å døyve godtesjuken med da.

    Men men.

    Så ble jeg helt ‘fyllik’ av den pilla.

    Og mora mi dro meg med på sykehuset, like ved, (etter å ha hørt med en nabo, som var sykepleierske vel), og jeg ble pumpa da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    (Mora mi sa vel, at dette var en gammel sovepille, som hun hadde i veska.

    Men men).

    En gang, mens vi bodde i Jegersborggate vel, så skulle jeg være, hos en kamerat, av Arne Thomassen, som bodde i en bratt sidegate, av Jegersborggate, ned mot Larvikfjorden da, (heter det vel).

    De bodde i en etasje vel, (tror jeg ihvertfall. Jeg var ihvertfall bare i en etasje der), i et lite og gammelt, malt trehus vel.

    Men men.

    Arne Thomassen og kameraten, skulle et eller annet.

    Og jeg ble igjen der, med kona til kameraten, til Arne Thomassen, (som oppholdt seg på kjøkkenet, hele tiden mens jeg var der. Hu var kanskje nervøs, eller noe. Hva vet jeg).

    Jeg måtte leke, med to jenter, som den ene av, var på min alder vel, og en var yngre vel.

    De hadde også en bror, som var yngre enn meg da.

    Og det var jo bare rommet deres, som vi kunne leke i.

    Og jeg var ‘vrang’ da, sa hu eldste jenta.

    Fordi vi begynte jo å krangle, og det endte vel med det, at jeg heiv ut alle de tre ungene, av det rommet deres, og at de forsvant ut til mora, i kjøkkenet.

    (Hvor det hadde vært sånn, at jeg forsvant ut, i begynnelsen, av besøket mitt der).

    Så jeg tok over hele rommet dems til slutt, kan man kanskje si.

    Selv om dem fikk det tilbake, og jeg fikk høre flere ganger, av hu eldste jenta, at jeg var ‘vrang’ da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Hva Arne Thomassen og kameraten, dreiv på med, mens jeg var der, det veit jeg ikke.

    Men noe var det vel.

    (Dette var vel en ‘travbane-kamerat’, av Arne Thomassen, tror jeg).

    Så sånn var det.

    Mora sa forresten en gang, til Pia og meg, mens vi bodde i Jegersborggate.

    At Arne Thomassen hadde tre barn, med en dame, i Larvik.

    Men det fikk jeg aldri bekreftet noe sted.

    Så dette var vel mest sannsynlig, noe tull, fra mora mi.

    Så sånn var nok det.

    Men men.

    Etter at Axel ble født, så husker jeg en gang, som mora mi hadde en venninne på besøk, i Jegersborggate.

    Plutselig krafset det inne i veggen der, (som det noen ganger gjorde, i det gamle trehuset).

    Mora mi prøvde seg på den, at de som bodde der før oss, hadde hatt en hamster, som hadde blitt borte.

    ‘Pøh, det er rotter’, smalt det fra meg, som satt stille i en stol, like ved sofaen, og hørte på at mora mi og venninna prata da.

    Men men.

    Da begynte mora mi bare å le, av hele situasjonen.

    Men det var vel sånn, mener jeg, at når Arne Thomassen, mora mi, søstera mi og meg, var alene hjemme der, i Jegersborggate.

    Og vi hørte den krafselyden.

    Så var det vel sånn, at det ble sagt, at det var rotter som lagde den lyden, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På det samme besøket, (eller om det var et annet venninne-besøk), så husker jeg at den venninna, av mora mi, som var på besøk.

    At hu fikk se bilder, fra København-ferien vår, sommeren 1978.

    Venninna sa det, til mora mi, at ‘du så ikke gravid ut på de bildene der, syntes jeg’.

    Noe sånt.

    ‘Gjorde jeg ikke det’, sa mora mi.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en vinter vel, som Pia og jeg, gikk rundt, i Jegersborggate, med lue osv., vel.

    Så møtte vi to fylliker, litt nærmere Herregårdsbakken og på samme side av gata, som huset vårt var da.

    (Så vi følte oss ganske hjemme).

    ‘Hallå guttær’, sa fyllikene, (eller han ene fylliken da), også gikk de videre.

    Så søstera mi kunne altså passere som gutt, ihvertfall hvis det var noen fylliker som så henne, da hu var sånn 6-7-8 år da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang mens vi bodde i Jegersborggate.

    (Før Axel ble født vel, og mens Arne Thomassen jobba i Oslo).

    Så hadde Pia og jeg, vært på ferie, hos faren vår, på Berger.

    Han kjørte oss tilbake til mora vår, i Jegersborggate da, og ble bedt inn til henne.

    Han satt og prata med mora vår, i stua vår da, og så spurte mora vår, om han ikke kunne bli natten over.

    Så faren vår, lå faktisk over, en natt, sammen med mora vår, i Jegersborggate, i Larvik, i 1978 en gang, må det vel ha vært.

    (Enten 1978 eller 1979, for jeg flytta dit i 1978, og flytta til faren min, i 1979).

    Men men.

    Jeg dro med faren min, gjennom Larvik Sentrum, morgenen etter.

    Til en bokhandel/lekebutikk, i første etasje, i DNC-bygget, i bakkant, av torget i Larvik.

    Så fikk jeg mast meg til, at jeg kunne få en eske Lego da.

    Så sånn var det.

    Selv om faren min var ganske sur, på denne ‘marsjen’ vår, gjennom Larvik Sentrum, mener jeg å huske.

    (Og nok egentlig ikke ville gå og kjøpe gave til meg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia og jeg pleide noen ganger å være alene, om kvelden, i Jegersborggate, og da hendte det, at det var politiske debattprogrammer, osv., på TV.

    Jeg husker det var en TV-sending, med en valgdebatt, hvor det stod ‘H’, for Høyre-politikere, og ‘R’ for Regjeringen.

    Jeg holdt jo med Everton, som hadde blå drakter, og ‘holdt’ derfor kanskje med Høyre, som hadde blå, som sin farge da.

    Men men.

    Jeg sa til Pia, at ‘H’ var bra da.

    Men også at ‘R’ var bra, siden det var Regjeringen, (og jeg var patriot da, må man vel si).

    (Husker jeg).

    Men men.

    Jeg var jo med, å jobbe, på Unge Høyre sitt valgkampprogram, i Høires Hus, i Oslo, i 1991.

    Så jeg vet at valg, det er det i Norge, i oddetalls-år.

    Så da var det også kommunevalg, i 1987, 1983 og 1979.

    Så dette var en TV-sending som Pia og jeg så, like før jeg flyttet til faren min da, høsten 1979, vil jeg tippe på, (som jeg kom på nå).

    Jeg lurer på om det var i den TV-sendingen, som politiet kom på døra, og lurte på Folkevogna utafor.

    Hvem vet.

    Pia og jeg pleide også å se på Dagsrevyen, noen ganger, når vi var aleine hjemme.

    Og vi så på noe om Camp David-avtalen vel, mellom Egypt og Israel.

    Og da het statslederne, som var i nyhetene, Begin og Sadat, husker jeg.

    Vi tulla med Sadat, og kalte han for ‘Salat’, husker jeg.

    Men men.

    ‘Begin og Salat’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det forsvant, minst en knapp, på den TV-en, i stua, i Jegersborggate, mens jeg bodde der.

    Det var ikke jeg som fjernet den.

    Var det søsteren min Pia, som tullet med TV-en på samme måte, som hun tullet med vugga til Axel, mens vi bodde der?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg har lurt litt på.

    Men men.

    Mora vår var ikke noe flink til å lage mat.

    Hu gikk på Thorfinns og kjøpte lungemos, husker jeg.

    Det lagde hu bare for Pia og meg selv.

    Det smakte noen ganger veldig vondt, og lukta vel også mindre godt vel.

    Så mens Arne Thomassen, (som var flink til å lage mat, må man vel si), jobbet i Oslo, så pleide Pia og jeg, bare å hive middagen i søplebøtta, under vasken, og løpe ut utgangsdøra, og ut i Jegersborggate, husker jeg.

    Pia og jeg, måtte allerede da vi bodde i Mellomhagen, (altså da vi var sånn 4-5-6-7 år gamle), ta oppvasken, for mora vår.

    Det måtte vi også en god del, i Jegersborggate.

    Men noen gangen, så var det mer eller mindre ‘krig’, mellom mora vår, og Pia og meg, (eller ihvertfall meg vel).

    Så det perioder hvor vi ikke tok oppvasken og, mener jeg å huske.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så hadde jeg krangla med mora mi.

    Jeg hastet ut døra, til Jegersborggate, og så inn i portrommet, og så inn i hagen vår, for å hente sykkelen min.

    Jeg var preget av krangelen med mora mi da, og ville bare få en del avstand mellom meg selv, og mora mi.

    Så jeg ville bare sykle avgårde da, vekk fra huset vårt i Jegersborggate, og kanskje finne noen kamerater, eller noe da.

    (Oppe ved lekeplassen vår, ved de blokkene, antagelig).

    Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, stod med en rive, (eller noe vel), i hagen vår.

    Det var rart, at ingen hadde sagt fra til meg om det, at bestefar Johannes var på besøk, fra Nevlunghavn.

    Hm.

    Men men.

    Bestefar Johannes, stod og dreiv med hagearbeid da, og spurte meg om dette ikke var noe jeg kunne gjøre.

    (Han ville vel at jeg skulle ta det som en fast plikt da).

    Jeg var opprørt, etter krangelen med mora mi, og sa bare ‘nei’, og forsvant avgårde med sykkelen min.

    Så kanskje hvis jeg ikke hadde krangla med mora mi.

    Men sånt burde vel egentlig gått gjennom mora mi, sånne ting som plikter, osv.

    Men vår familie, var mer eller mindre i oppløsning da.

    Mora vår mista litt kontrollen på Pia og meg, ihvertfall etter at hu begynte å lage den vonde lungemosen.

    Eller egentlig var det kanskje, når hu glemte å kjøpe kattemat til Pusi, at hu mista kontrollen.

    Det er mulig.

    Pia og jeg, måtte kontakte han barnevakten, og be om penger av han, til kattemat.

    (Arne Thomassen jobbet jo i Oslo).

    Så kjøpte vi en boks kattemat, men hvor lenge varer en boks kattemat?

    Vi ga ihvertfall Pusi litt kattemat, og skulle liksom spare resten da.

    Men katta roet seg kanskje litt, når den så at vi ungene ihvertfall prøvde.

    Det er mulig.

    Men men.

    Så etter dette, så var det vel ikke mye respekt, som vi hadde for mora vår, vil jeg si.

    Selv om jeg handlet mye for henne, etter at Axel ble født.

    Men når hu ikke kjøpte kattemat til Pusi, da var det nok noe galt, et eller annet sted, for å si det sånn.

    Men men.

    Jeg fikk jo masse plikter, det vil si at jeg handlet for mora mi, i mange forskjellige butikker, i Larvik Sentrum, etter at Axel ble født.

    Men så plutselig, en dag, som jeg kom hjem fra skolen.

    Så var det en hjemmehjelp, fra Larvik kommune vel, på kjøkkenet.

    Da følte ikke jeg meg hjemme der lenger, for å si det sånn.

    Jeg mistet ansvaret jeg hadde hatt, enda jeg syntes jeg hadde vært flink, og alltid gikk og handlet, når mora mi ba meg.

    Men men.

    Jeg hadde jo da litt tilgang til litt penger og, og pleide å spille en krone, på kronespill, når jeg gikk og handlet, for mora mi.

    Hjemmehjelpen la mange mynter, i en skål, på kjøkkenet.

    En dag så sa hu til mora mi, at hu kunne se det, at det mangla mynter, i den koppen.

    Men jeg hadde jo fått lov å ha ansvaret for penger, før hu hjemmehjelpen dukka opp.

    Og jeg ble litt nedfor av hu strenge hjemmehjelpen, og at jeg mistet ansvaret jeg hadde, uten å ha gjort noe galt, mente jeg, og jeg fikk masse fritid da, etter skolen, enda jeg kanskje hadde kuttet ut kameratene mine litt, etter at jeg fikk ansvar for å handle for mora mi, etter Axel ble født.

    Så jeg innrømmer det, at jeg, for å døyve på denne skuffelsen, og mangelen på spenning, som jeg var vant til å få oppfylt, når jeg handla for mora mi, og brukte en krone, (hvis jeg hadde råd til det), på kronespill.

    Så innrømmer jeg det, at fristelsen noen ganger ble litt for stor, og at jeg rappa noen mynter, i den skålen til hjemmehjelpen, på kjøkkenet.

    Så sånn var det.

    Jeg ble helt rar nesten, etter at vi fikk den hjemmehjelpen, (som var veldig upersonlig, syntes jeg, så det var nesten som å bo på institusjon, etter at hu dukka opp i huset vårt, hver dag, husker jeg).

    Men men.

    En dag, så sa jeg at jeg var syk, og ble hjemme fra skolen, og lagde en sånn bane, av noen modelljernbane-skinner, eller noe, som jeg sendte klinkekuler ned av da, og viste til hjemmehjelpen, når jeg var ferdig.

    Hu sa vel ikke så mye men.

    Men hu ble med og så på den klinkekulebanen, som jeg hadde lagd men.

    (Jeg hadde kanskje litt feber).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mora mi nevnte det en gang, for Pia og meg, at hu var så fin, at hu ble døpt Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog.

    Hu var nesten i ekstase omtrent, da hu fortalte om det her, i Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Hu kunne noen ganger lage et poeng av, at det var ‘Arme Riddere’, til dessert, eller noe.

    Eller noen ganger så sa hu at det var ‘Tilslørte Bondepiker’.

    Men men.

    Men hu kunne noen ganger sende meg, for å kjøpe Ritter-sjokolade.

    Mener jeg å huske.

    Men hu fortalte aldri noe om bestemor Ingeborg sine forfedre, som var kongelige og adelige da.

    (Ikke til meg ihvertfall.

    Sin grandtante Magna Adeler, kalte hun bare for Meme, de gangene jeg hørte, at hun pratet om henne.

    (Men til gjengjeld så hendte det ikke så rent sjeldent, at hun pratet om nettopp Meme, så det navnet har festet seg litt i hukommelsen min da.

    Også Unse (Heegaard f. Trock-Jansen, som også var fra bestemor Ingeborg sin slekt, i Danmark), pleide mora mi enkelte ganger å nevne.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    På en av mine bursdager mens vi bodde i Jegersborggate.

    (Antagelig 8-års dagen min, 25. juli 1978).

    Så dro mora mi og Arne Thomassen, med Pia og meg, på Grands Hotell, i Larvik.

    I et serveringslokale, som jeg tror het noe med ‘hagen’.

    Noe sånt.

    Og da gikk mora mi bort til orkesterdirektøren, (for et danseband, eller noe, kanskje).

    Og spurte om han kunne spille ‘Happy Birthday to You’, for meg.

    (For det var vel et utenlandsk band da).

    Men jeg ble så flau, (og gikk ikke så bra overens, med mora mi), så jeg ville ikke reise meg, når de var ferdige å spille.

    Jeg bare satt som vanlig, på stolen min.

    Så mora mi ble kanskje litt sur da, det er mulig.

    Det var vel litt snobbete der, og jeg syntes kanskje det ble litt vel mye.

    Det er mulig.

    Men men.

    En gang, så dro Arne Thomassen og mora mi, med Pia og meg, i en folkevogn sikkert, opp til et slags museum, som lå på toppen ved ‘ra-et’ der, (heter det vel).

    Men det museet, (eller kunstgalleri, var det vel egentlig), var stengt da, hvis jeg husker riktig.

    (Dette var et som var i en bygning, oppå den morenen, som Bøkeskogen ligger på vel, men mot Langestrand vel.

    Noe sånt).

    Mens vi kjørte rundt, nedenfor morenen der, langs Farriselva vel, (heter den vel).

    Så nevnte Arne Thomassen det, husker jeg, at alt av eiendommer osv., rundt der, det var eiet av Treschow-Fritzøe.

    Så sånn var det.

    Og i 2. klasse, på økonomi-linja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, (cirka 10 mil lenger nord i Vestfold, den videregående skolen, som folk fra Berger, hvor faren min var fra, gikk på), i faget Samfunns og Næringslære, så spurte han læreren oss, om hvem det var, som eide mye av skogen, nede i Larvik-området.

    Og da huska jeg det, som Arne Thomassen hadde sagt da, når vi kjørte rundt der, ved Farriselva vel, cirka ti år tidligere.

    Også svarte jeg ‘Treschow-Fritzøe’ da.

    Og det var visst riktig, svarte læreren.

    (En lav kar, i 40-årene vel, med mørkt hår og skjegg vel.

    Så sånn var det).

    Og da utbrøt Line Nilsen, fra Svelvik, (som gikk på regnskapslinja. Dette var en delt klasse, hvor jeg gikk på Markedsførings-linja. Line Nilsen var fra Svelvik, men jeg hadde gått i samme klasse, som henne, på Svelvik Ungdomsskole, siden vi bare var noen og tjue elever, så havnet seks jenter fra Svelvik, i vår Berger-klasse. Men men).

    Line Nilsen sa, (nesten i panikk vel. Eller hva det kan ha kommet av), ‘hva sa du’.

    Noe sånt.

    Uten at jeg skjønner hvorfor hu blei så oppstyrtet av at jeg svarte riktig på det.

    Jeg var vel kanskje den i klassen, som oftest svarte riktig, på spørsmål fra lærerene.

    Så det var vel egentlig ikke noe sensasjonelt, i det, vil jeg kanskje si.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på nå).

    En gang, mens jeg bodde i Jegersborggate, så dro Frode Kølner, med meg, på noe dukketeater, hos AOF, (eller noe. Det var noe med Arbeiderbevegelsen ihvertfall, mener jeg, selv om Frode Kølner, på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet, var i Unge Høyre, mener jeg. Men men).

    AOF, (var det vel), lå nederst i den sidegaten til Jegersborggate, der de ungene bodde, hvor Arne Thomassen hadde latt meg være, mens han gjorde noe ærend, med en kamerat, (disse ungenes far), og hu eldste datter hadde kalt meg for ‘vrang’, som jeg skrev ovenfor, (eller om det var i det forrige kapitellet).

    Etter at vi gikk ut, (var det vel), så sa Frode Kølner det, om ei jente i klassen sin, (var det vel).

    At hun var veldig barnslig, og at hun var en av de ungene, som hadde ropt, under dokketeater-forestillingen da.

    (Så jeg kan vel nesten forestille meg det, at kanskje Frode Kølner, kan ha drevet med noe baksnakking av meg, etter at jeg flyttet til faren min, på Berger, osv.

    Hvem vet).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde aldri hørt om AOF før, men Frode Kølner hadde vel bodd i Trygves gate, hele livet, tror jeg, og var jo ikke fra Halsen og Berger, sånn som meg.

    (Så han fikk vel med seg mer, om hva som foregikk, for unger osv.

    Det er mulig).

    Men men.

    Det skjedde mye, på det cirka et og et halvt året, som jeg bodde i Jegersborggate, syntes jeg nå, når jeg tenker tilbake på det.

    Det skjedde vel mye mer, enn i Mellomhagen, (hvor vi bodde før Jegersborggate), enda vi vel bodde i Mellomhagen, i lengre tid.

    Men men.

    Jeg må ha vært ganske stresset, når jeg bodde i Jegersborggate der, tror jeg.

    For jeg husker det, at når jeg måtte tisse.

    (Når jeg var på rommet mitt).

    Så ville jeg spare tid, så jeg begynte å ta ut tissen, (når jeg trodde jeg var alene, i andre etasje der), på vei til doen.

    Men det la mora mi merke til en gang, fra første etasje.

    (Hu så opp, i trappa, og la merke til meg, når jeg gikk forbi trappa, i andre etasje der.

    Så mora mi fulgte med ganske nøye på meg, må man kanskje si).

    Og da sa mora mi til meg, at det fikk jeg ikke lov til, å ta ut tissen, før jeg var inne på do, (for å bli litt raskere ferdig med å tisse da).

    Så det måtte jeg slutte med.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når vi spilte fotball, på den asfaltbanen, oppe ved de blokkene ovenfor sykehuset.

    (Det var ofte en hel gjeng av oss, som spilte da, av unger som bodde i nærheten av de blokkene da.

    Uten at jeg husker alle navnene.

    Men men).

    Så hendte det, at ballen gikk over et av gjerdene, til en av naboene.

    Og jeg var ganske utadvendt, og ble kanskje tøff, av å være i den familien jeg var i, (og all flyttingen kanskje), for det var nesten som en ‘krig’, hjemme hos oss, noen ganger.

    Det var ganske anspent, ihvertfall.

    Men men.

    Så jeg turte det, å ringe på hos han naboen, til fotballbanen, og be om å få tilbake fotballen vår da.

    Og da sa han, at det var greit.

    Også dro han med meg, til en garasje, eller et uthus/bod, eller noe.

    Og der lå det kjempemange baller, husker jeg, som unger hadde mista over gjerdet da, i årenes løp.

    Jeg måtte peke ut ‘vår’ fotball da, og fikk tilbake den.

    Så sånn var det.

    (Dette var vel noen som bodde i Øvre Jegersborggate kanskje, vil jeg tippe på).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens vi bodde i Jegersborggate, (var det vel), så dro mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, på tur med danskebåten Petter Wessel, til Fredrikshavn.

    Jeg husker det, at vi var i butikken Damsgaard, ikke langt unna fergelejet, i Fredrikshavn da.

    Også fikk jeg en flaske Jolly Cola, husker jeg.

    Men når mora mi hadde betalt i kassa, så lurte jeg på det, om hvordan jeg kunne få åpnet den flaska.

    Og det som skjedde da, det var nesten litt utrolig.

    Vi fikk en (enkelt designet) oppdragelse, av han unge mannen, som satt i kassa.

    Mora mi ville levere den tilbake, etter at vi hadde åpnet Jolly Cola-flaska.

    Men dette var visst en sånn flaskeopptrekker, som kundene fikk, til odel og eie, av butikken.

    (Virka det som ihvertfall, for meg).

    Så dette var nesten utrolig bra kundeservice, vil jeg si.

    (Sånn som jeg husket det, ihvertfall).

    Noe sånt hadde vi aldri opplevd i Norge.

    (Så både mora mi og jeg ble overrasket, over dette, husker jeg).

    Men men.

    Så de danskene, de får det til noen ganger, det er helt sikkert.

    (Selv om det noen ganger kanskje er litt vanskelig å skjønne hva de sier).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ikke lenge etter at jeg ble kjent med Frode Kølner, (noe som var like etter at vi flyttet til Jegersborggate vel).

    Så forklarte Frode Kølner meg, at ‘der ligger Falken’, eller noe.

    (Det som nå heter Falck Bilberging vel).

    Like ved lekeplassen vår, var dette, i en sidegate, til den gaten, som gikk mellom Jegersborggate, (fra like ovenfor huset vårt), og til Trygves gate, (hvor Frode Kølner bodde).

    Så den lekeplassen, (som vel kanskje var privat område, og tilhørte de nevnte blokkene, ovenfor Larvik Sykehus), den var i en gate, som gikk fra cirka ovenfor huset vårt, i Jegersborggate, og opp til Frode Kølner og dem sitt hus, på hjørnet av Trygves gate da.

    Så sånn var det.

    (Selv om den lekeplassen lå mye nærmere Frode Kølner og dem, så var den også nærme der vi bodde da, vil jeg si, siden Pia og meg, bare behøvde å gå opp en bakke, på hundre meter kanskje, for å komme oss dit.

    Mens Frode Kølner bodde kanskje tjue meter unna, og kunne se lekeplassen, (delvis ihvertfall vel), fra ‘lekerommet’ sitt, i andre etasje, i det grønne huset deres da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Mora mi dro meg også med, husker jeg, en kveld, en vinter, (det må vel ha vært vinteren 1978/79), for å gå på ski, i en lysløype, som mora mi var så begeistret for, som gikk rundt i området rundt Bøkeskogen der da.

    Så selv om vi bodde midt i Larvik sentrum, så var det bare en kort biltur, (eller om vi gikk), opp til Bøkeskogen, så kunne man stå på (langrenn) ski der.

    Noe mora mi var begeistret på, og sa til en av venninnene sine, husker jeg, da hu spurte om det ikke ble upraktisk, å bo midt i byen, når det gjaldt å få mosjon osv., kanskje.

    Noe sånt.

    Mens vi bodde i Jegersborggate, så begynte mora mi, (og Arne Thomassen), å abonnere på Nybrott, (en Arbeiderparti-avis vel, som ble lagt ned, på 80-tallet vel).

    Det var ikke alltid vi abonnerte, på avis, men vi gjorde det, i kanskje tre måneder, eller seks måneder da.

    Noe sånt.

    Og en dag, som jeg skulle gå til skolen, (i andre klasse, da sikkert).

    Så var det bilde, av bestefar Johannes, over store deler av forsiden, vil jeg si.

    Så jeg la med en gang merke til det, i avisa, som lå på trappa vår vel, ut til Jegersborggate.

    (Eller om avisa hadde blitt lagt i brevsprekken, i inngangsdøra, det er vel kanskje også mulig).

    Uansett, så fikk jeg nesten sjokk da.

    Bestefar Johannes, var på forsida, av avisa, mens han holdt en død svane vel.

    Så det var jo spesielt, husker jeg.

    Jeg ble nesten litt traumatisert, (eller sjokkert kanskje), men jeg kom meg til skolen da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, når jeg gikk ned i stuen, i Jegersborggate, så var bestefar Johannes sannelig på radio og.

    Det var et kåseri, (på 10-15 minutter kanskje), hvor bestefar Johannes snakket om et eller annet, (som mora mi hørte på da, og smilte av vel), på NRK radio da, (med en litt alvorlig tone vel. Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk ikke alltid så bra overens, med mora mi, da jeg bodde i Jegersborggate.

    En gang vi var uenige om noe, så smalt jeg med utgangsdøra, og forsvant ut, i Larvik sentrum da.

    Etter dette, så sa mora mi det, at hvis jeg fortsatte å smelle med dørene, og så videre, så måtte jeg flytte til faren min.

    Det var jo ikke noe jeg heller ville, enn å flytte til faren min.

    (Som jeg skrev om, i det første kapitellet, så ville jo ikke jeg, flytte fra Bergeråsen, da mora mi rømte fra faren min, (må man kanskje si), med Pia og meg, i 1973).

    Og det var jo også sånn, at et par ganger, når Pia og jeg, hadde vært på besøk hos faren vår, og hans foreldre, på Berger og Sand, så hadde jeg låst meg inne på do, hos Ågot og Øivind, når mora vår og Arne Thomassen, kom for å hente oss.

    Så det var ganske kjent, helt fra 1973 vel, at jeg egentlig heller ville bo på Berger.

    Så da mora mi sa det her, (om at jeg kanskje måtte flytte til faren min), så ble jeg glad inni meg, (må jeg vel si), og fortsatte jo da selvfølgelig, å smelle med dørene, som aldri før.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Og en dag, høsten 1979, så dukket faren min opp der da, og da skulle jeg flytte til han.

    Så sånn var det.

    Jeg får skrive mer om hvordan den flyttingen var, i det neste kapitellet.

    For det var så mye annet som skjedde, mens jeg bodde, i Jegersborggate.

    Men men.

    Dette var vel egentlig, en god del år, etter at jeg flyttet fra Jegersborggate.

    Men jeg husker det, at da jeg besøkte Frode Kølner, en gang, så sa han om faren sin, at han var sånn rar/spesiell/dum/barnslig, i gangen, nedenfor trappa, opp til andre etasje hos dem, utafor døra inn til kjøkkenet, (eller om det var stua deres), var det vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så Frode Kølner baksnakka altså et par folk, (hu jenta i klassen sin og faren sin), når jeg tenker etter nå, når jeg skriver disse kapitlene.

    Så sånn er det.

    Men men.

    De gangene vi var, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Så hendte det ofte, at vi spiste utendørs, i hagen, når været tillot det.

    Spesielt frokosten, pleide bestemor Ingeborg, ofte å spise utendørs, sånn som jeg husker det.

    Og til frokost, (når vi besøkte bestemor Ingeborg, og lå over da), så var det gjerne havregrøt med rosiner i, husker jeg.

    Og kanskje noen horn, eller brødskiver, med brunost da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hans Kølner, (faren til Frode Kølner), ga eller byttet en gang, gjennom Frode kanskje, en konvolutt, med en Gyldenløve på, mener jeg, fra Larvik Frimerkeklubb, eller noe, og et frimerke, med kanskje førstedagsstempel på da.

    Noe sånt.

    Ihvertfall så hadde jeg en sånn konvolutt, med noe om en Gyldenløve vel, i frimerkesamlingen min, fra den tiden jeg bodde i Larvik, og begynte å spare på frimerker, mener jeg å huske.

    Men men.

    En gang, som jeg var ganske alene, på lekeplassen vel, på Apache-sykkelen min kanskje.

    Så kom det en gutt bort til meg, og fortalte det, at bestefaren til en eller annen, hadde sagt det, at ‘det var bra av Stokke, å slå Liverpool’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Men men.

    Aftenposten besøkte jo forresten huset til bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, ihvertfall en gang.

    De skrev om hagen.

    Men de kalte huset for ‘lite’, enda det hadde fire stuer og fire soverom samt bad med bidet, osv.

    Så jeg klagde til Pressens Faglige Utvalg, mens jeg bodde i Liverpool.

    (Dette var noe jeg fant om, i Aftenpostens Tekstarkiv, på nettet, at den avisen hadde skrevet om Ingeborg og Johannes).

    De hadde også skrevet det, at porten stod åpen.

    Men det kan jeg ikke huske, fra alle våre besøk, i Nevlunghavn, at den pleide å gjøre.

    Så Aftenposten diktet kanskje litt, vil jeg tippe på.

    Selv om PFU ikke svarte ordentlig på klagen min vel.

    Men men.

    Så sånn var det.

    En gang, de første ukene i Jegersborggate, da jeg tok Tjøllingbussen, til Østre Halsen skole.

    Så gikk jeg forbi noen unger, (både gutter og jenter vel), som spilte fotball.

    (Det var kanskje cirka ti minutter før skolen begynte).

    Og da sa plutselig hu ene jenta, (som jeg lurer på om gikk i klassen min).

    (Ei med lyst hår vel).

    ‘Hei, Erik’, sa hun.

    Så sånn var det.

    Men jeg var kanskje litt sjenert, og hadde jo egentlig flytta bort fra Halsen, til Larvik.

    Så jeg spurte ikke om å få bli med.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, en av de første dagene, som jeg gikk på Østre Halsen skole, forresten.

    (Mens jeg fortsatt bodde i Mellomhagen da).

    Så var det noen unger, som tulla med meg, eller mobba meg da.

    Og da rømte jeg inn på Samvirkelaget, som var like ved skolen, på begynnelsen av skoleveien hjem da.

    Også stod jeg der, og lot som om jeg så på viskelær osv., inne i butikken da.

    Før det kom ei dame, og sa jeg måtte gå ut, etter cirka ti minutter vel.

    Jeg fortalte at noen unger var slemme mot meg.

    Men jeg måtte fortsatt gå ut.

    Kanskje de var sure der, siden jeg hadde tulla, da jeg skulle kjøpe melk for mora mi der, cirka tre år tidligere vel, (da jeg var fire år)?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe av det mest spesielle, som skjedde forresten, mens vi bodde i Jegersborggate.

    Det var en gang, som mora vår, kjørte Pia og meg, ut til Østre Halsen.

    Hu slapp oss av, ikke langt fra den butikken, hvor jeg spurte, om melkebilen hadde vært der, etter at de hadde sagt det på Samvirkelaget der, at melkebilen ikke hadde vært hos dem enda, (og jeg prøvde å gå til en annen butikk da).

    Så sånn var det.

    Der var det en flokk unger, som leika, og Pia og jeg, vi leika litt med de da.

    Men dette var ikke de samme ungene, som vi kjente, fra da vi bodde, i Storgata.

    Mora vår skulle besøke Arne Thomassen, som av en eller annen grunn, bodde på Victoria Hotell, i Larvik.

    (Og ikke hos oss i Jegersborggate, da).

    Vi leika med de ungene, i flere timer da.

    Helt til det ble middagstid, og alle ungene forsvant inn.

    (Dette var vel en søndag vel).

    Så gikk Pia og jeg litt rundt der.

    Til Samvirkelaget, hvor vi glante inn vinduene, og jeg sikla litt på potetgullet der da.

    For jeg var så sulten.

    Vi hadde vel ikke spist, hele dagen.

    Så fikk jeg med meg Pia, til å gå bort til bensinstasjonen, Shell, (tidligere Gulf), som lå nærmere Lågen der.

    Planen var å spørre noen, som vi gikk forbi, om vi kunne få penger, til å kjøpe potetgull for, på Shell.

    (Siden vi var så sultne).

    Akkurat mens jeg spurte noen, om Pia og jeg kunne få fem kroner hver til potetgull.

    (Et eldre par, som var ute og gikk søndagstur vel.

    Og vi fikk faktisk en femmer hver, av han mannen da, som var ute og gikk tur, med kona si).

    Cirka samtidig, så sa Pia det, at ‘der er nabo’n’.

    Også var det naboene våre, fra Mellomhagen.

    Han unge politimannen og kona hans, som vel også var ute og gikk søndagstur da.

    (Vi bodde i Mellomhagen 15B, så disse må ha bodd i Mellomhagen 15A da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Vi fikk lov å bli med de hjem.

    Jeg spurte om det var greit at vi kjøpte potetgull først, på Shell.

    Og det var det, sa de.

    Når vi kom til naboene, så fikk vi brødskiver, på kjøkkenet deres.

    Jeg fikk brødskive med sukker på, husker jeg.

    Jeg hadde aldri spist brødskive, med sukker på, tidligere.

    Men han politimannen, sa at det var godt da, og anbefalte det.

    Så derfor sa jeg at jeg ville ha det på brødskiva da.

    Så sånn var det.

    Vi visste ikke nøyaktig hvor mora vår var.

    Men jeg huska at morfaren vår het ‘Johannes Ribsskog’, og bodde i Nevlunghavn.

    Så han politimannen ringte morfaren vår, og fikk han til å komme å hente oss.

    Så dukka mora vår opp, ute i Nevlunhavn da, den samme kvelden, eller dagen etter.

    Vi var jo kalde og sultne, Pia og jeg.

    Og jeg var veldig sur på, og skuffet over, mora mi, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at vi ble bedt inn, til noen av de ungene.

    Og vi hadde jo ikke fått noen penger, av mora vår.

    Og vi var jo kalde, etter mange timers lek utendørs.

    Dette var ikke om sommeren, men om våren eller høsten.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så det var rimelig uansvarlig, av mora vår, må jeg si.

    Hu trodde at vi bare kunne be om å få bli med inn, til de ungene.

    Men vi kjente de jo ikke ordentlig fra før av, og ble ikke bedt med inn, av noen av de.

    Så det klaffet ikke da.

    Så da ble vi jo tilslutt stående der, kalde og sultne, når det begynte å nærme seg kvelden, (det var vel litt mørkt, når vi våre tidligere naboer, mener jeg å huske. Men men), Pia og jeg.

    Jeg husker også det, at mens jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate, så åpna det en ny lekebutikk, ovenfor Thorfinns der, (nedenfor Jegersborggate, like ved Nansetgata), som het Noldus, vel.

    (Et litt rart navn på en lekebutikk kanskje?

    Noldus var vel et nedsettende ord, mener jeg å huske.

    Men men).

    Der gikk jeg uansett, og kjøpte lekebiler.

    Jeg husker ikke helt, om det var Matchbox-biler, eller et annet slag, som de også vel hadde.

    Men, jeg syntes at jeg var litt gammel, til å leke med biler, da jeg flytta til faren min, som ni-åring, (høsten 1979).

    Så jeg ga alle lekebilene mine, til min yngre fetter Tommy, (som er fem år yngre enn meg vel), da jeg flyttet til faren min, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, høsten 1979 da.

    Så sånn var det.

    Det var vel mora mi og søstera mi kanskje, som ‘hypet’ den nye lekebutikken, i Larvik.

    Men da var jeg vel litt vokst fra sånne lekebutikker.

    Man ble vel ganske raskt voksen, av å bo der vi bodde, i Jegersborggate.

    Det var alltid noe som skjedde der, må man vel si.

    Men men.

    Jeg var vel kanskje ganske voksen, for alderen, da jeg gikk på Østre Halsen skole og.

    Frøken tok oss med på biblioteket, en gang i blant.

    Jeg syntes at alle bøkene virka kjedelige.

    (Kanskje etter å ha lest i pornobladene til faren min.

    Hvem vet).

    Men fant en bok til slutt da, som såvidt virka litt interessant, å begynne å lese på vel.

    Det var om en sigøynerjente og familien hennes.

    En gang, så hadde jeg tatt med den boka, når Pia og jeg, og mora vår vel, skulle overnatte, ute i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes.

    Det var kanskje jula 1977, eller noe.

    (Hvis det ikke var i 1978 en gang da).

    Hvem vet.

    Jeg lå i onkel Martin sitt gamle rom, og Pia lå vel i det lille kammerset, som var på innsiden, av rommet til Ingeborg, (hvor hun hadde himmelsengen sin), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Hvor mora mi lå, det husker jeg ikke.

    Men hun lå kanskje i himmelsengen til bestemor Ingeborg.

    Også lå kanskje bestemor Ingeborg, sammen med bestefar Johannes, i hans dobbeltseng, på hans soverom, (hvor han pleide å snorke fælt, husker jeg).

    Hvem vet.

    Men men.

    Uansett, så kom vel bestemor Ingeborg, opp på ‘mitt’ rom, for å si god natt, eller noe.

    Og da hu så den boka, som jeg hadde lånt, på biblioteket, på skolen.

    Om hu sigøynerjenta da, (en bok som var i en serie, på 4-5 bøker vel, eller noe, om en sigøynerfamilie, som kjørte rundt, fra sted til sted, og sånn da, og slo leir og sånn, og dansa og sånn vel).

    Men men.

    Så ‘gura’ jo bestemor Ingeborg helt.

    Og tok kanskje med boka ned og viste for bestefar Johannes da.

    De snakket ihvertfall fælt om det her, med den boka jeg leste på, om noen sigøynere osv., da.

    De lagde skikkelig mye ut av det.

    (Dette var jo bare en bok, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, blant mange tusen bøker vel, på biblioteket, på Østre Halsen skole.

    Og da først etter en lang stund, (helt på slutten av timen kanskje), uten at jeg hadde klart å finne noen andre bøker da, som interesserte meg.

    Så den boka var jo nesten bare som noe tull for meg.

    Men men.

    Likevel, så tok bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, (og vel moren min også), dette her veldig alvorlig.

    Og kom opp på rommet mitt igjen, og spurte om vi ikke fikk lære om Ibsen og Bjørnson og sånn, på skolen.

    Nei, de hadde vi ikke lært noe om, svarte jeg.

    (Det var vel først noen år seinere, at vi lærte om Ibsen, osv.

    Hvem vet).

    Så da ble det spetakkel gitt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det vi lærte om i norsk-timene, som det stod om i norsk-boka vår, husker jeg.

    Det var om en gutt, som het Ola-Ola.

    Ola-Ola hadde to bestefedre, som begge het Ola.

    Og de krangla fælt, om hvem det var, som barnebarnet deres var oppkalt etter da.

    (Om det var etter Ola eller Ola).

    Så til slutt, så måtte foreldrene, kalle gutten for Ola-Ola, sånn at ikke bestefedrene til gutten, skulle krangle om det her da, om hvilken av bestefedrene, som Ola-Ola var oppkalt etter.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg huska, og skrev om notat om her, for noen dager siden vel.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Ingeborg sa forresten til meg en gang, i Nevlunghavn, husker jeg, lenge etter dette da.

    Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg.

    Så jeg får vel ta det med her.

    Dette må vel ha vært rundt år 2000, en gang.

    Bestemor Ingeborg klagde på det, at alle hennes samtidige var døde, og at hun lurte på om Gud fantes, og om det var noe etter døden.

    Hun syntes ikke det var noe morsomt, å være så gammel, når alle hennes jevnaldrende var døde, (og man måtte anta det da, at hun ikke hadde så lenge igjen å leve), forklarte hun meg.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, fortalte meg også en gang, (etter at Johannes var død da), at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, ofte hadde ‘tungsinn’, var det vel hun sa.

    Og at Johannes selv, også kunne være plaget av dette med tungsinn da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker også dette selv, må jeg vel si.

    En gang, som jeg var på vei hjem fra Torstrand skole, (hvor jeg gikk i 2. klasse og i begynnelsen av 3. klasse), opp Herregårdsbakken da, i Larvik, og på vei mot huset vårt, i Jegersborggate.

    Så pratet jeg med en gutt, som var litt lenger ned, i bakken.

    (En jeg ikke kjente fra før, husker jeg.

    Og som jeg kanskje var litt redd/skeptisk for.

    Som man vel ofte er ovenfor ukjente unger kanskje, når man selv er barn.

    Men men).

    Og så så jeg plutselig det, lenger ned i Herregårdsbakken, (jeg så meg bakover da, for han gutten, som jeg mer eller mindre var i prat med, gikk bak meg i den bakken, oppover da).

    Så sånn var det.

    Så så jeg plutselig det, at bestefar Johannes, sin lys blåe Mazda, kom kjørende oppover Herregårdsbakken, i retning meg da.

    Jeg ble jo glad da, for da kunne jeg komme meg bort, fra han andre gutten, (som jeg ikke visste hvem var, og nesten krangla med vel).

    Og jeg stoppa bestefar Johannes da, som jeg regna med, at var på vei, for å besøke oss, i Jegersborggate.

    Bestefar Johannes stoppa da, og jeg var glad for å få sitte på med han.

    Men bestefar Johannes var sur, kanskje litt dorsk og molefunken da.

    Eller om han kanskje var deprimert, over noe.

    Han fortalte det, at han ikke skulle på besøk til oss.

    Han skulle til Nanset Marked, for å handle, for bestemor Ingeborg da.

    Han kjørte meg likevel hjem, til Jegersborggate, (huset vårt, var noen hundre meter, fra Herregårdsbakken), før han kjørte videre vel, med en gang, mener jeg å huske.

    Men det var kanskje litt rart, at bestefar Johannes, skulle kjøre på min skolevei, syntes jeg.

    Hvis han ikke skulle besøke oss, mener jeg.

    Han kunne kanskje ha kjørt en annen vei da, hvis han ikke ville at jeg skulle stoppe han, mener jeg.

    Men men.

    Han kjørte også veldig sakte, opp Herregårdsbakken, husker jeg.

    Så den bilen var kanskje litt daukjørt?

    Hvem vet.

    Jeg ringte jo bestemor Ingeborg, noen ganger, mens jeg bodde i Liverpool.

    Og en av de tingene hun fortalte var at hun en gang, (mens de bodde på Sætre i Hurum. Hvor de bodde fram til 1975, da de flyttet til Nevlunghavn. Og de bodde der vel bare i et par år, tror jeg).

    Det var, at en gang, mens de kjørte, på vei hjemover til Sætre da, (fra et eller annet sted).

    Så hadde Johannes vært så trøtt, at bestemor Ingeborg, hadde bedt, om å få gå ut av bilen.

    Så stoppet Johannes, og bestemor Ingeborg, gikk ut av bilen da.

    (For hun var redd for at Johannes skulle kræsje).

    Og da gjorde Johannes nettopp det, (sa bestemor Ingeborg).

    Han kræsjet og kjørte ut av veien, like etterpå.

    Så det var vel en litt spesiell episode, husker jeg, som bestemor Ingeborg fortale om.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene, at faren min, Arne Mogan Olsen, fortalte meg, på begynnelsen av 80-tallet vel, at han stemte på Fremskrittspartiet.

    Og at bestefar Øivind, (min farfar), fortalte meg, på omtrent den samme tiden, at han hele livet, hadde stemt på Arbeiderpartiet.

    Men kona hans, bestemor Ågot, hun fortalte meg, et par år seinere kanskje, at hun stemte, på Kristelig Folkeparti.

    Så der i gården, så var det ikke sånn, at alle mente det samme, om alt mulig.

    Der var det nok like mange meninger ofte, som det var personer tilstede.

    Så i min fars familie, der måtte man nok prøve det, å være litt diplomatisk, noen ganger, og kanskje tenke, før man pratet.

    Det er mulig.

    Min fars yngre bror, Runar, han stemte vel SV, mener jeg å huske.

    (Han sa ihvertfall, at faren min og jeg var ‘dumme’, eller noe, siden vi sympatiserte med Høyre-sida da, i politikken.

    ‘Dere stemmer på de som gjør det værre for dere’, eller noe, sa onkel Runar en gang, husker jeg, på 80-tallet, til meg da, siden jeg kanskje var voksen for alderen, eller noe, eller hva grunnen kunne være, til at han ville diskutere politikk med meg, (mens min far var nede på verkstedet vel, eller noe).

    hvem vet.

    Men men.

    Jeg husker fra en av de nesten utallige, (virker det som ihvertfall), søndagsturer, med bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    At bestefar Johannes, han kunne være sånn, at han spurte en mann, som stod utenfor bedehuset, like ved der de bodde, i Blombakken.

    Om hvem han var, hva han jobbet med, og om hvor mange barn han hadde, osv.

    ‘Fem barn’, det var mange, mener jeg at bestefar Johannes sa.

    Noe sånt.

    Men hvorfor han mannen stod sånn, utenfor ved bedehuset der vel, det vet jeg ikke.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Noe av dette, hører kanskje egentlig ikke hjemme, i dette kapitellet, om Jegersborggate, (i Larvik).

    Men jeg har skrevet notat om det her, ser jeg. så jeg tenkte jeg kunne ta det med, i dette kapitellet, sånn at jeg ikke risikerer å ta med om det seinere, mener jeg.

    Jeg skrev at Ågot og øivind, hadde noe slags egyptisk kunstverk, som kanskje kunne kalles ‘kitch’, på veggen, i et tidligere kapitellet.

    Og da kan jeg kanskje ta med om det, at de også hadde mye annet som også vel må kalles for kitch, på veggene.

    De hadde ei negerdame, som Ågot kalte ‘dama si’ vel, på veggen.

    Eller om det var dama, i fontena utafor, (som stod uten vann, på hele 70 og 80-tallet vel), som Ågot kalte ‘dama si’.

    Eller om det var begge.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    De hadde også det kjente bildet, av et protestantisk ektepar, i USA vel, (mener jeg å huske ihvertfall), som hadde en bibel muligens, med seg på bildet.

    Noe sånt.

    Også hadde Ågot en sånn hvit vase, med gulldekor, stående oppå reolen.

    En hun hadde vunnet på bingo en gang, (eller om det var tombola), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Og hun hadde også en statue, av en gresk gudinne, som hun hadde kjøpt på Rhodos, på begynnelsen av 80-tallet vel, stående der.

    Athene var det, mener jeg.

    Det egyptiske bildet, det viste min fetter Ove meg, at han hadde arvet, noen år etter at Ågot døde, i år 2000 vel, mens han bodde i sin far Runar, sin leilighet, i Gamlebyen, (like ved Galgeberg), i Oslo.

    Enda det vel nesten var sånn, at det huset til Ågot og Øivind også var mitt hjem.

    Siden jeg gikk dit, for å spise middag, hver dag etter skolen, i mange år, på 80-tallet.

    Og jeg ble der vanligvis hele ettermiddagen, og lekte utenfor der og sånn da.

    Og jeg fikk også 2-3 skuffer, i reolen deres, for å ha tingene mine i da, som jeg hadde der borte da.

    (Det var en blikkboks-‘safe’, osv., som jeg hadde mast meg til å få, av faren min, i bokhandelen i Svelvik, blant annet).

    Men men.

    Så jeg ble litt overrasket da, må jeg si, når jeg så det, at Ove hadde det egyptiske bildet, som hang på veggen, hos Ågot og Øivind.

    På en måte så var jo hele det huset mitt, har jeg jo senere skrevet om, på blogg osv., siden jeg hadde de skuffene der, så hadde jeg også bruksretten, mener jeg.

    Og tomta var jo leid, i 50 år bare, så eiendomsretten burde følge bruksretten da, husker jeg at jeg skrev på bloggen min, mens jeg bodde, i Liverpool.

    Men men.

    Riktignok, så husker jeg det, fra 80-tallet, at Ågot pleide å si det, at ‘Runar skal få huset’.

    Men da tok jeg ikke det så alvorlig, for jeg bodde jo i faren min sitt hus også.

    Men jeg har altså ikke arvet noe hus, fra hverken besteforeldre, eller noen av foreldrene mine.

    Selv om jeg kanskje har hatt hevd på noen av disse husene, ettersom mine foreldre har kuttet meg ut, osv.

    Men men.

    Så sånn er nok det.

    Men men.

    (Mer om det senere).

    Det var også et bilde, av noen kuer osv., som gresset på en seter kanskje, hos Ågot.

    Omtrent det samme, som man kunne se ut av vinduet hos Ågot.

    (Ihvertfall om sommeren).

    Der gikk det noen kuer, på den andre siden av riksveien, som gikk og gresset da.

    Og kanskje hørte til gården til Gøril og dem, eller noe, (som Ågot kalte for ‘jentene på gården’).

    Hva vet jeg.

    Men men.

    En gang, mens jeg bodde i Mellomhagen, så forsvant Apache-sykkelen min, (som jeg hadde fått, av bestefar Johannes).

    Da fikk mora mi, Arne Thomassen, til å gå en kveld, med meg, for å prøve å finne sykkelen.

    I en bakgård, (like ved der, som hun ‘bølle-jenta’ Laila bodde vel), så fant Arne Thomassen en Apache-sykkel.

    Han spurte meg, om det var min sykkel.

    Jeg svarte at jeg visste ikke.

    Likevel så tok Arne Thomassen den sykkelen, og vi tok den med tilbake, til Jegersborggate.

    Så sånn var det.

    Så vi hadde dårlig råd, det er helt sikkert.

    Ikke vet jeg om det var den samme sykkelen.

    Men jeg tror at den sykkelen jeg fikk av bestefar Johannes, var 17-ramme.

    Og at denne sykkelen kanskje var 16-ramme.

    For jeg kjøpte etterhvert speedometer, til den sykkelen.

    Og jeg klarte å få med meg den sykkelen, (selv om mora mi ikke ville det), da jeg flyttet, til faren min.

    Og en gang, da jeg syklet hjem fra Ågot og Øivind, på Sand, med den Apache-sykkelen.

    Så kom onkel Håkon kjørende forbi, og opp på siden av meg.

    I sin gamle Peugeot, fra 50-tallet vel, (en grønn-svart bil, eller hva man skal kalle den fargen. Den hadde gir på styret, blant annet, husker jeg, for onkel Håkon øvelseskjørte litt med meg, når jeg ble 17-18 år, med den bilen, husker jeg. Men men).

    Og da spurte onkel Håkon meg, om hvor mye som speedometeret mitt viste.

    (Jeg hadde kjøpt Apache-sykkel-speedometer, for 17-ramme da).

    Og da sa Håkon det, at speedometeret mitt, viste feil.

    så det var kanskje 16-ramme, som jeg egentlig hadde.

    Og da var det vel sånn kanskje, at det _ikke_ var den samme sykkelen, som jeg fikk av bestefar Johannes, rundt den tiden, som vi flyttet til Jegersborggate, våren 1978.

    Det er mulig.

    Men men.

    Jeg husker også det, fra tiden i Jegersborggate, at noen andre gutter, og jeg, syklet ned, til Fram-banen, for å se på en kamp.

    Det var en cup-kamp vel, mot et lag, som var lengre ned i divisjonene, enn Fram vel.

    En annen gutt og jeg, vi sykla eller gikk, til bak målet, til keeperen, på motstander-laget, til Fram da.

    Også spurte vi han masse greier, om hvilket lag de var.

    Og sa noe sånt som at de var dårlige, og at Fram kom til å vinne, osv.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg lurer på om han keeperen deres, ble litt utpsyket, av oss gutta, som spurte masse spørsmål, osv.

    For Fram vant ihvertfall kampen 4-0, eller hva det var.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En sommer, (det må ha vært sommeren 1979 vel, før Axel ble født), så var tante Ellen og hennes datter Rahel, på besøk hos oss, i Jegersborggate.

    Ellen og mora mi, gikk ut i hagen, for å prate, av en eller annen grunn.

    Og jeg husker det, at de la Rahel, som var en søt baby, som lå og smilte vel, i senga til mora mi og Arne Thomassen, i rommet ved siden av TV-stua vår da.

    (Så det rommet var mellom TV-stua og kjøkkenet, og det var også sånn, at radioen, stod på det soverommet, så vi pleide vanligvis å gå gjennom det rommet, for å komme til kjøkkenet.

    Kanskje fordi det var vindu ut mot Jegersborggate, i den stua, som vi sjelden brukte, som man vel også kunne gå gjennom da.

    Men det er mulig at den døra var steng, innimellom, den mellom spisestua og kjøkkenet.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Bestefar Johannes, døde på ferie i Spania, en vinter på midten av 80-tallet vel.

    Han er vel også gravlagt nede i Spania, mener jeg.

    Men det har aldri vært sånn, at bestemor Ingeborg, eller moren min, eller noen andre, har tatt meg med ned, til det stedet i Spania, hvor han døde.

    Så jeg har aldri sett graven hans, må jeg innrømme.

    Og jeg vet vel ikke nøyaktig hvor i Spania han er gravlagt heller.

    Kan det ha vært i Alicante?

    Det var sånn at jeg fikk høre dette, på vei til skolen en gang, av min søster Pia og hennes stesøster Christell, en morgen jeg var på vei til skolen.

    (For vi bodde ikke i samme hus, noe jeg skal komme tilbake til senere).

    Så jeg fikk aldri ordentlig rede på, hva som hadde skjedd, med bestefar Johannes.

    Men jeg tror det var noe med hjertet.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Det fantes vel ingen mørkhudede folk, i Larvik, på den tiden, som jeg bodde der.

    Jeg husker at en gang, så kjørte Arne Thomassen, mora vår, Pia og jeg, inn til Oslo, i et eller annet ærend da.

    I en liten folkevognboble vel.

    Og der så vi noen negre, (eller ‘afrikanere’, som man vel skal si, nå i våre dager, ifølge min søster Pia, ihvertfall).

    Dette var vel i Grensen, i Oslo, mener jeg, at vi kjørte forbi noen negre da.

    Og da glante Pia og jeg ut av vinduet på bilen, husker jeg.

    Men men.

    En gang vi skulle et eller annet i Skien, eller noe, så var det noen narkomane, i en rundkjøring, nede i Grenland der, som vi spurte om veien.

    Men vi fikk visst vite feil vei, tror jeg.

    Så Pia og jeg, fikk se både negre og narkomane, på den tida, som jeg bodde hos mora vår, på 70-tallet.

    Men ikke i Larvik.

    Der var det vel bare fylliker man kunne støte på, av rare/uvanlige folk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens vi bodde i Storgata kanskje, på Østre Halsen.

    Så hadde mora vår, dratt med Pia og meg, på handletur, i Larvik sentrum.

    Og på torget, så ble vi stoppa av Østlands-Posten, var det vel.

    De lurte på hva vi hadde gjort, på 17. mai, eller St. Hansaften, eller noe sånt vel.

    (Et sånt ‘fem på gaten-intervju’).

    Så det var bilde, av mora vår, Pia og meg, i Østlands-Posten en gang, rundt 1974 eller 1975 kanskje, mener jeg.

    Et side som vel bestemor Ingeborg reiv ut av avisa, og hang opp på rommet sitt, eller på kjøkkenet, eller noe, i huset i Blombakken, i Nevlunghavn, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på biblioteket i Larvik.

    Vi pleide å gå dit noen ganger, den første tiden, da vi bodde i Jegersborg gate.

    Og vi spilte sjakk, (som bestefar Johannes hadde lært oss), og vi leste Asterix-album, osv., som de hadde en del av der.

    (Jeg var vel 7-8 år vel, når dette hendte).

    Søstera mi gikk ut, av biblioteket vel, og ut i trappa.

    Eller om det var jeg som gikk ut først.

    Jeg gikk ut døra, (og Pia stod vel inne i biblioteket, like ved døra, tror jeg).

    Og med en gang jeg åpnet utgangsdøra, i andre etasje der.

    Så blåste en gutt, som stod utafor, noe pulver, i trynet på meg.

    Jeg begynte å blø neseblod, og fikk mer eller mindre sjokk.

    Det gjorde også vondt, og jeg fikk sjokk da, så jeg begynte nok å grine.

    Ei dame, som jobba på biblioteket, tok meg med inn på doen der, og ga meg noe papir og sånn da, til neseblodet stoppa.

    Så sånn var det.

    Og etter det, så hadde jeg mye problemer, med neseblod, husker jeg.

    Men men.

    (Uten at jeg vet hvem de her gutta kan ha vært).

    Men det kunne nesten virke planlagt, det angrepet, på meg, med noe pulver, som kanskje var nysepulver, eller krydder, eller hva det kan ha vært.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Noen år seinere, på slutten av 80-tallet, så bodde bestemor Ingeborg, i Stavern.

    Da hadde Frode Kølner og en kamerat, (som jeg tilfeldigvis møtte i Stavern vel, eller om jeg ringte Frode Kølner. Hm. Hvem vet).

    De hadde fått jobb med ‘å kjøre morrabrød’, som de kalte det, for en baker i Larvik vel.

    Og kjørte bakervarer, til Sandefjord, eller hva det var.

    Noe sånt.

    (Bare noe jeg hadde notert her, litt feil vel, sammen med Jegersborggate-notatene.

    Så sånn er det).

    Jeg skal skrive mer om det som skjedde, på 80-tallet, i de nesten kapitlene.

    I oktober 1979, så flyttet jeg plutselig, (må det ha virka som på skolen min ihvertfall vel, for de andre elevene i klassen), til faren min, på Bergeråsen, i Svelvik kommune.

    Jeg syntes det, at den nye frøkenen, i klassen, behandla meg dårlig/nedsettende, (uten noen spesiell grunn vel, som jeg skjønte ihvertfall. Jeg var vant til å være den beste i klassen, mer eller mindre vel, i både første og andre klasse.

    I tredje klasse, så satt jeg meg litt lenger bak i klasserommet.

    Jeg hadde kanskje ikke et like stort behov for å hevde meg da, det er mulig.

    Sølvi, venninna til søstera mi, satt bak til venstre for meg, (på den bakerste, eller nest bakerste raden vel), i klasserommet, mener jeg å huske.

    Ei jente, som het Heidi vel, stod og så på meg, en gang, som jeg gikk ut av klasserommet, mener jeg å huske.

    (Ei med mørkt hår, fra Torstrand vel).

    Men men.

    Jeg visste jo hvilken dag, som faren min kom, for å hente meg og tingene mine, og som jeg skulle flytte til Bergeråsen da.

    Men jeg tok ikke med noen av bøkene, osv., som lå i hylla mi, i klasserommet.

    Jeg tømte ikke den hylla, i det hele tatt, for å si det sånn.

    Det var liksom min protest da, mot at jeg ble dårlig behandlet der, i tredje klasse, syntes jeg, av lærerinna da, på Torstrand skole.

    Så sånn var det.

    Så hva som skjedde med de tingene, som lå i hylla mi der, det veit jeg ikke.

    Men de havna vel et sted de og.

    Så sånn var nok det.

    Så nå har jeg skrevet om det meste jeg kan huske vel, fra den tiden jeg bodde hos mora mi, i Larvik.

    Nå begynner en ny tid, i livet mitt, de årene jeg bodde på Bergeråsen, hos faren min da.

    Jeg har tenkt at jeg skulle la Min Bok, handle om tiden fram til jeg dro inn, for å studere i Oslo, (på NHI), høsten 1989.

    (Også tenkte jeg det, at jeg kunne begynne på Min Bok 2, for å liksom stykke det opp litt da).

    Men nå publiserer jeg jo bare denne boken, på bloggen min, på nettet.

    Så det er kanskje dumt å dele dette opp, i flere bøker.

    Jeg får se hvordan jeg bestemmer meg for å gjøre dette.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 8: Mer om mine besteforeldre

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, så har jeg kommet på noen fler erindringer, som jeg kanskje burde ha tatt med der.

    Noe som hendte, da Pia og jeg var sånn 2-3-4-5 år gamle, var at bestefar Øivind, på et av våre besøk, vil leke ride ranke, med søstera mi Pia.

    Jeg stod like ved siden av, i stua til Ågot og Øivind, og så på.

    Det så ganske voldsomt ut, husker jeg, jeg syntes det så vondt ut.

    Pia lo og syntes det var morsomt, å sitte på kneet til bestefar Øivind, som virkelig lot henne få en humpete ridetur, husker jeg.

    Jeg var bare glad for at jeg slapp, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, at jeg som barn, i Mellomhagen, kunne få så høy feber, at jeg så noen sånne figurer, som liksom bevegde seg, i jevn fart bortover, i taket.

    En gang var feberen ekstra ille.

    Jeg ropte på mora mi, (jeg lå i senga mi da, i Mellomhagen).

    Men mora mi hadde besøk av en venninne, og ignorerte meg, husker jeg.

    Arne Thomassen kom til slutt, med et vått håndkle, som han tok mot panna mi, for å kjøle meg ned.

    Han kom også med en brødskive, eller to, men maten smakte helt rart for meg, og det var ikke mye jeg fikk ned, av de brødskivene.

    Men men.

    Så mora må nesten ha hatet meg, tror jeg.

    Hun var nok mer opptatt av å være en moderne kvinne, enn å være en god mor, vil jeg si.

    Så hun var nok følelseskald og kynisk kanskje og kanskje egoistisk, vil jeg nok si.

    Men men.

    Hun var vel ikke akkurat snill, for å si det sånn.

    Hun var kanskje litt umoden.

    HVa vet jeg.

    Jeg husker det hendte en gang i Hellinga 7B og, den to-roms leiligheten til faren min, at jeg fikk sånne feberfantasier, eller hva det heter, og så sånne ting som bevegde seg opp mot taket, osv. da.

    (Men ikke så ille som på det værste i Mellomhagen da).

    Men men.

    Når Pia og jeg, var på besøk, fra mora vår i Larvik, hos faren vår, på Berger og Ågot og Øivind, på Sand.

    Så husker jeg fra et besøk, at jeg lurte hvor alle de radiorør-radioene, fra 1930-årene, i kjelleren, stammet fra.

    (Det var kanskje 8-10 sånne radioer, nede i kjelleren, i huset til Ågot og Øvind.

    Jeg har senere lurt på om det var radioer som tyskerne konfiskerte under krigen.

    Hvem vet).

    Ågot svarte da at det var Håkon, som var så glad, i å skru på gamle radioer.

    Håkon hadde også, som ung gutt/tenåring, fått en jente til å bli så forelsket i seg, at hu klatra opp i et tre, og satt der hele natta.

    Hu dama, besøkte faktisk faren min, Haldis, Christell og jeg, når vi skulle til Jugoslavia, på sommerferie, (i nåværende Kroatia), sommeren 1980.

    Hu bodde da i en ‘betong-forstad’, i København, sammen med en danske vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Når faren vår henta Pia og meg, hos mora vår, i Larvik, så pleide vi å stoppe ved Tønsberg et sted, langs E-18, for der var det en dam med svaner, som faren min likte å vise oss.

    Så sånn var det.

    En gang jeg besøkte faren min, og var hos Ågot, så hadde jeg fått et LEGO-sett av faren min, for å lage en lastebil.

    Jeg skjønte tegningen helt til et visst punkt, og så skjønte jeg ikke helt tegningen, men da bare bygde jeg en lastebil.

    Banker og sånn i Larvik, pleide å ha lego, (på et bord hvor ungene kunne leke), så jeg var vant til å leke med lego, for å si det sånn.

    Da satt liksom faren min der for å inspisere da, men han hjalp ikke.

    Men men.

    Da Pia og jeg flytta til Jegersborggate, i Larvik, våren 1978, så var vi kjent i Larvik fra før.

    For mora vår, hu var glad i å shoppe, og pleide å kjøpe klær og mat, osv., i Larvik.

    Og da pleide hu alltid å ta med Pia og meg, på kafeteria.

    Da kjøpte mora vår kanskje en kopp kaffe, (hu hadde lagt til seg vanen, med å drikke kaffe, mens hu hadde bodd hos Ågot, (antagelig før jeg ble født), fortalte mora mi meg en gang), og et stykke kake, til seg selv.

    Mens Pia og jeg kanskje fikk et glass brus da.

    Og kanskje også kake, (det husker jeg ikke helt).

    Vi pleide også å få et kronestykke hver, som vi spilte på kronespill, fra Røde Kors, med.

    Man kunne vinne 7 kroner, på det vinnerfeltet i midten, og kronespill var noe av det artigste jeg visste, på 70-tallet, husker jeg.

    (Og det var det mora mi som egentlig fikk meg til å få øynene opp for.

    Siden hu ga Pia og meg penger til å spille på de, før vi ble gamle nok til å mase om å få prøve til spillene vel.

    Men men).

    De kafeteriaene mora vår pleide å gå på, med oss, var den ved siden av Thorfinns, (i Jegersborggate vel), Carina, het den kanskje.

    Den over Narvesen, ved Torget.

    Den i Domus-bygget, i 2. etasje der.

    Det var også en kafeteria, i Albert Bøe sitt varemagasin, mener jeg, (litt gjemt bort, opp en trapp og bort en gang og sånn vel). Men der var vi ikke så ofte, men kanskje en gang eller to.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også, fra da vi bodde på Mellomhagen vel, at på en av strendene i den delen av Larvik, (enten Hvittensand eller Langestrand vel), så var det noen perler nesten, enkelte steder, i sanda.

    Jeg har sett nå i England, at såkalte ‘pebles’, småstein, kan være fra kull eller menneskeskapte materialer som murstein.

    Hva kan disse perlene ha vært fra, har jeg tenkt, nå de siste dagene.

    Skjellet?

    Hvem vet.

    Hm.

    Nå Pia og jeg var på ferie, hos faren vår, da vi var sånn 4-5-6-7 år, så hendte det et par ganger, noe som Pia har ‘gura på’, seinere, husker jeg.

    Jeg er jo et år og fem måneder, eldre enn Pia.

    Så faren min ville noen ganger gi meg 20 kroner, og Pia 10 kroner, siden jeg var eldst.

    Og det har Pia tatt opp noen ganger, mens vi var ungdommer vel.

    Og da har nok Pia vært arg på meg, på grunn av dette.

    Så Pia har kanskje skyldt på meg, (som da var 6-7 år kanskje), på grunn av noe faren min bestemte.

    Så noen ganger gir Pia et litt forrvirret inntrykk, vil jeg si.

    (Hvis hun ikke bare later som at hun er såpass forstyrra/forvirra da.

    Hva vet jeg).

    Men men.

    En gang jeg var på besøk hos faren min, som 5-6-7 åring kanskje.

    Så var vi ute i Cabin Cruiser-en hans, faren min, naboen i Hellinga, hans to tvilling-sønner, som var et par år eldre enn meg, og meg selv.

    Plutselig satte faren min meg til å kjøre båten.

    Gassen rørte jeg ikke, men jeg måtte ha noe å styre etter, så jeg styrte etter et fyr, eller noe skjær, ved Holmsbu, (vi kjørte i retning Drammen).

    Plutselig begynte tvillingene å skulle advare, om at jeg styrte rett mot det skjæret da.

    Men hva skulle jeg liksom styre etter?

    Hvis jeg ikke kjørte rett fram, så kunne det være farlig, med tanke på at vi kunne ha kolidert, med andre båter.

    For det var midt på sommeren, og mange båter på fjorden.

    Men men.

    Og jeg styrte kanskje båten, i 10-15 minutter, mens faren min og naboen skravla, bak i båten vel.

    Så sånn var det.

    Så faren min var uansvarlig, som far, vil jeg si.

    Man kan vel ikke bare sette en unge, til å styre en rask motorbåt, uten opplæring.

    Men men.

    Faren min sa også, 2-3-4 år seinere kanskje.

    Etter at jeg hadde flytta til Bergeråsen.

    At han naboen, (i Hellinga), bare satt inne og røyka og aldri vaska gardinene, så de var av gule, av røyk/nikotin, enda de egentlig var hvite.

    (Sa faren min til Ågot en gang, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Men men.

    I dette kapitellet hadde jeg tenkt å skrive mer om mine besteforeldre.

    Jeg har jo alt skrevet en god del, om bestemor Ingeborg, i et av de forrige kapitellene.

    Men jeg har ikke skrevet så mye om mine andre besteforeldre.

    Men de siste par årene, (mens jeg bodde i Liverpool), så har jeg gjort en del slektsforskning, og da tenkte jeg at jeg kunne skrive litt mer om de, siden de er med i denne boka.

    Min farmor, Ågot Mogan Olsen, født Mogan, var fra Rollag, i Numedal.

    Hun var vokst opp på gård, som en av de i midterste alder vel, i en søskenflokk på rundt åtte vel.

    Noe sånt.

    Mora til Ågot, het Bergit Mogan vel, og hadde visst vært hos steforeldre i Amerika, noen år, som ungjente.

    Faren ble kalt ‘Nils i Dalen’.

    Han het også ‘Nils Me-Tråen’, og mye annet ‘rart’, etter gårdene de bodde på, men het til slutt Nils Mogan, siden de slo seg ned på Mogan gård, til slutt.

    (De bodde også noen år ned mot Tønsberg, mener jeg bestemor Ågot sa en gang.

    Men flytta tilbake da).

    Faren min sa en gang, på 80-tallet, at noen i slekta til Ågot, var fra Finnskogen, eller noe.

    Så sånn var det.

    Faren til mora til Ågot, kalte seg ‘To-eiet’, som mellomnavn, mener jeg, og eide vel både i Norge og Amerika, (eller var det Finnskogen?), da.

    Jeg lurer på om det var han som het Gullek To-Eiet Gulleksrud.

    Noe sånt.

    Men men.

    Mora til Ågot pleide å si ‘kom kyra’ og ‘je vet itte jeg, (sa hu mor)’, ifølge Ågot, på 80-tallet.

    Men men.

    De hadde også en seter, husker jeg at Ågot sa.

    De hadde to eldre tjenestedamer, på et fotografi jeg fikk sendt på e-post, av min tremenning, som også het Mogan Olsen, (var det Siri hun het?), fra Sand/Drammen vel.

    De tjenestedamene, hadde svarte og hvite uniformer/drakter, mener jeg å huske.

    Men men.

    Ågot jobbet som tjenestepike, på Glassverket, eller noe vel.

    Før hu begynte som tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, noen år før krigen vel.

    Der traff hun min farfar, Øivind, som også jobba for Jebsen.

    Kanskje de møttes på dans, på ‘lokalet’, Samhold, en lørdagskveld?

    Hva vet jeg.

    Øivind snekra noen stamper, som ble brukt i produksjonen av tekstiler.

    På søndagene, så pleide han å snekre fruktkasser, (har min far sagt), borte på Sand, (der Jensen Møbler ligger nå), på eiendommer, som han leide for 50 år, (har jeg funnet ut på nettet), sammen med en Eastwood, fra Berger, (grandonkel til Frank og Anne Eastwood vel).

    De leide av en fru Bøhmer, som kjøpte av en (tidligere stortingsrepresentant vel, for Høyre), Lersbryggen, under krigen vel.

    Fru Bøhmer delte opp den store eiendommen, som hun kjøpte av Lersbryggen.

    (Øvre Høyen gård vel).

    Og leide ut ‘små’ deler av den eiendommen, for 99 eller 50 år da, (har jeg sett i noen arkiver, på nettet).

    Så mange hytteeiere, får seg kanskje en smell, når de mister tomta si, om noen år.

    Hun Bøhmer solgte like etter krigen, så i 2040-årene, så mister nok antagelig mange hytteiere på Krok/Baskomti tomta si.

    (Sånn som jeg skjønner det ihvertfall).

    Men men.

    Etterhvert så leide Ågot og Øivind, en annen tomt, i Ågots navn, (har jeg sett), på Sand.

    (Også av fru Bøhmer, for 50 år vel).

    Og Øivind bygget snekkerverksted.

    Dette var vel på 50-tallet, at byggingen kom igang, og med seg, da de flyttet til Sand, så hadde de sine tre sønner, Arne, Håkon og Runar.

    Så faren min og brødrene er altså oppvokst på Berger.

    Som nabo med Eastwood, tror jeg.

    (Faren min sa han fikk peanøttsmør, fra USA, av noen naboer, eller noe, da han var liten gutt).

    Og de bodde vel også oppe ved skolen, (den gamle på Berger, ovenfor arbeiderboligene, eller noe), ettersom jeg har forstått.

    (Selv om dette var det ei bibliotek-dame fra Drammen, som har sagt, på Facebook, Ingeliv noe vel.

    Og ikke faren min.

    Men men).

    Min farfar Øivind, var fra Holmsbu.

    Faren hans var fisker, og mormora, (eller noe), var visst direkte etter Iver Huitfeldt.

    Jeg har snakket med Øivinds bror, Idar Sandersen, på telefon, fra Liverpool, mens jeg bodde der.

    Og Sandersen sier at den slekta oppstod da ei budeie, fra Eggedal, dro ned til Røed-gårdene, på Hurumlandet, og ‘hadde seg’, men en ung tenåring, fra den sida av Hurum, som grenser mot Oslofjorden og kanskje Røyken, eller noe.

    De flytta så til Holmsbu, og ble fiskere.

    I Holmsbu så har en koloni, av Oslo-malere, (såkalte sommermalere), holdt til, ikke langt unna.

    Og min farfars bror, Gunnar Bergstø, var en såkalt Holmsbumaler, som blant annet har malt en altertavle, (sammen med en annen maler), for en kirke, i innlandet et sted vel, i Buskerud vel.

    Noe sånt.

    Min farfar hadde også 6-7 søsken vel.

    Men det er vel bare hans søster Harriet, tror jeg, bortsett fra han selv, som har fått noe avkom.

    Det kan man se av det, at hans tre brødre, Gunnar Bergstø, Otto Bergstø og Idar Sandersen, har bodd på Bergstø, i Støaveien, i Holmsbu, fram til dags dato.

    (Idar Sandersen er den siste av dem).

    Men ingen av de kara har noen avkom, så Øvinds tre sønner, arver halvparten, og dattera til Harriet vel, den andre halvparten.

    Så det er kanskje rart, at nesten ingen av de søskene til Øvind, har fått unger.

    Men men.

    Min far ville ikke ha arv, etter sine onkler, så Pia og jeg, har fått halvparten av min fars arv.

    (Av en eller annen grunn).

    Men men.

    Idar Sandersen, sa det, at flere av dem ikke ble døpt vel.

    (Kanskje det er de kristne som tuller?).

    Gunnar og Otto het Bergstø etter eiendommen.

    Øvind het vel Olsen, siden faren hans het Olsen vel.

    Sandersen har vel tatt navnet sitt fra etternavet til farfaren sin, eller noe.

    Så det er komplett kaos der, med tre etternavn.

    Jeg så på noe slektsforskning jeg har her.

    Og min farfars far, het Hans Otto Olsen, (og var fisker fra Holmsbu da).

    Hans Otto Olsen sin far, het Ole Martin Sandersen.

    Han var fra Arnestø, i Holmsbu, og det er vel like ved Bergstø, men lenger ned mot Drammensfjorden vel.

    Disse var fiskere i Drammensfjorden da.

    Fra vinduet til huset deres i Holmsbu, så er det panoramautsikt, til Strømm-landet, som det vel heter.

    Rett over fjorden, så ligger Bergeråsen da, som er det første stedet, som jeg husker noe fra, og hvor jeg bodde i mange år, under oppveksten.

    Så sånn er det.

    Øvinds mor, het Ingeborg Olsen, og var fra Svelvik.

    Hennes mor het Randi Kittilsdatter, og var fra Nesbygda.

    Faren, (til Ingeborg Olsen), het Olof Olsson (Brumark).

    Han var fra Sverige, og jobbet som skomaker, i Svelvik vel.

    Men men.

    Jeg kan ta med de jeg har her for Ågot og.

    Hennes mor het Bergit Tovsdatter Mogan.

    Bergits mor het Jøran Gulleksdotter Gulleksrud.

    Og Bergits far het Tov Pedersen Toeiet (Mogan).

    Ågots far het Nils (Torstensen) (Dalen) (Me-Tråen) Mogan.

    (Og han var vel uekte født, mener jeg å huske, etter å ha lest noen kirkebøker, som var digitalisert, på nettet, da jeg drev med slektsforskning, mens jeg bodde i Liverpool).

    Nils far het Tosten Nilsen.

    Og Nils mor het Anne Kristoffersdatter.

    Han var fra Flesberg, Nord for Kongsberg, (i Numedalen, langs Lågen vel), mener jeg å huske.

    Men men.

    Ingeborg sin slekt, har jeg jo skrevet en del om.

    Men jeg kan ta med det som står her, fra slektsforskinga.

    Menes mor var Karen Margrethe Nyholm.

    Hun var søster av Magna Dorothea Nyholm, (som min mor kalte Meme), som ble gift med Holger baron Adeler, (som var direkte etter Cort Adeler, den norske sjøhelten).

    Adelers døde barnløse, og min mormor arvet det meste etter sin tante.

    Min mor er nevnt i testamentet til Adelers, (som jeg fikk fra Danmark, mens jeg bodde i Liverpool).

    Mora mi arvet en ring, etter baronessen.

    Min mormor og bestefar Johannes satte pengene etter Adelers inn i et hus, for min mor, på Tagtvedt.

    (Husker jeg fra Ingeborgs testamente).

    Karen Margrethe Nyholm sin mor, var Mary Eva Carla Fog, (som var direkte etter Foss, Løvenbalk, Christoffer II av Danmark, og Odin, Farao og Cesar, osv).

    Mary Eva Carla Fog, var datter av Julie Fanny Hobøll og Ludolp E. Fog, (som var general i Danmark vel).

    (Min mormor, Ingeborg, var jo født i Danmark, så alle hennes foreldre, besteforeldre og oldeforeldre, var danske).

    Kanren Margrethe Nyholm sin far, var Anders Gjedde Nyholm, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    (Han var nesten som en preusisk general, da tror jeg, med kontrollen over alle Danmarks stridskrefter.

    Men men).

    Hans mor var Maren Gjedde, (som min mormor sa var ‘gammel dansk uradel’, selv om jeg ikke har klart å finne bekreftelse for dette, på nettet).

    Hans far var L. C. Nyholm, som var Hofjægermester, og hadde herregården Bangsbo, i Fredrikshavn.

    Han var også stortingspolitiker for Venstre vel, mener jeg å ha lest.

    Maren Gjedde var vokst opp på slottet Højriis på Mors.

    Min mormor far, var Hans Louis Anker Heegaard.

    Han eide jernværket, i Fredriksværk.

    (Sammen med en svoger vel).

    Men ville ikke være ‘jovial’, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, og mistet Jernværket.

    De flyttet til Tyrol et års tid vel, og Heegaard ble agent for to store tyske firma, innen skipsfart vel, (et skipsverft fra Hamburg blant annet vel, mener jeg å ha sett på Google Books), og flyttet tilbake til Danmark, denne gang til København.

    Hans mor var Caroline Hagerup, datter av Andrine Werner og Hans Hagerup.

    Ingeborg sin far, sin far, var Lous Carl Anker Heegaard.

    Han var sønn av den kjente Anker Heegaard, (som har en side, på dansk Wikipedia), en fabrikkeier/industriherre, fra København, hvor han har en gate oppkalt etter seg.

    Hans kone var Louise Feilberg.

    (fra en slekt som har drevet med polarekspedisjoner, blant annet, mener jeg å ha lest, mens jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool).

    Min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Leirsund, i Romerike.

    Slektsnavnet er fra Flatanger, i Nord-Trøndelag.

    Johannes, var blant annet Romeriksmester, for junior, mangekamp vel, som ungdom.

    (Har jeg lest i Aftenpostens tekstarkiv).

    Hans mor var Helga Dørumsgaard, søster av den kjente Asbjørn Dørumsgaard, (som var Romeriks-dikter, ordfører og redaktør, mm).

    Min mormor sa en gang, at det var visst litt hipp som happ, der i gården, hvem som skrev diktene, som Dørumsgaard publiserte.

    Noen dikt var skrevet av Johannes sin mor, men publisert i Asbjørn Dørumsgaard sitt navn, sa min mormor, i Nevlunghavn, på 80-tallet, året etter at Johannes døde, i Spania, vel.

    Men men.

    Dørumsgaard var blant annet etter Ole Moene, en kjent treskjærer, fra Oppdal.

    Moene hadde en konflikt med en tysk keiser, som syntes sa at når Moene ikke forlangte mer penger, for treskjæringen sin, så måtte det være dårlig kvalitet.

    men Moene var en veldig flink treskjærer.

    (Kanskje det er derfor jeg blir tullet med, og ikke får rettighetene mine, på grunn av denne tyske keiseren, Willhelm vel?

    Hvem vet).

    Johannes sine foreldre, Helga Dørumsgaard og Johan Ribsskog, jobbet som lærere, ved Asak skole vel, i Skedsmo vel.

    De møttes på lærerskolen i Elverum, (hvor jeg var i militæret, i Geværkompaniet, en del år seinere, men likevel).

    Johannes studerte jus, ved Universitetet i Oslo.

    Arne Thomassen sa det en gang, da jeg leide et rom av han, og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, på begynnelsen av 90-tallet, at Johannes noen ganger visstnok gikk på ski, helt fra Skedsmo, til universitetet, for å gå på forelesninger.

    Hvem vet, karakterene til Johannes, (som jeg så i Aftenposten sitt tekstarkiv), var vel ikke så utrolig bra, så kanskje det var sant.

    Men Johannes bestod ihvertfall, og begynte å jobbe som aktor, for myndighetene, i landsvikerrettsakene, etter krigen.

    Ingeborg har fortalt det, at de bodde i Nittedal, hvor hennes ‘snobbete’ bror, fra København, kom på besøk.

    Og han ble lurt av de lokale ‘arbeiderklasse-folka’, på bussen, og de lurte han til å gå av en holdeplass, for seint.

    Noen hadde også sagt til bestemor, at ‘du mistet en handske, din dumme danske’.

    Ingeborg sa forresten også, om sin morfar, Anders Gjedde Nyholm, at han var ‘best i alt’, men var offer for jantelov, (selv om ‘jantelov’ var midt ord, i den samtalen, men Ingeborg var enig i det ordet. Gjedde Nyholm ble mobbet kanskje da, av sine jevnaldrende. Noe sånt).

    Ingeborg sa også det, at da hun fødte Ellen, så passet Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, min mor, Karen.

    Men da var det visst fullt av uvaskede gryter, i kjøkkenet, da Ingeborg kom hjem fra sykehuset.

    Så Ingeborg var ikke helt fornøyd da.

    Men Helga Dørumsgaard var jo datter av hu som Asbjørn Dørumsgaard skriver om i ‘Skytilen hennar mor’, så Helga Dørumsgaard burde vel ha kunnet sånne ting som husarbeid.

    Men men.

    Ingeborg fortalte også, da hun fortalte om Asbjørn Dørumsgaard og Didrik Nyholm, (som måtte være som en far, for Anders Gjedde Nyholm, (min tippoldefar), og hans andre 10-11 søsken), at Johannes, var fetter av en kjent komponist, som flyttet til Italia, Arne Dørumsgaard.

    Men men.

    Ingeborg og Johannes flyttet så til Lillehammer, hvor Johannes jobbet som aktor i landsvikeroppgjøret, (igjen vel).

    Så ble Johannes rådmann, i Hadsel kommune, i Vesterålen.

    Der var det bare en gate, sa min mor, en gang.

    Ingeborg, sa at hennes (snobbete vel) bror, fra København, (Louis vel, som var stiftamtmann i Fyn, og bodde på Odense slott).

    Han likte jentene i Stokmarknes, (han syntes de så pene ut), men det var før de åpnet munnet.

    (Han likte ikke nordlands-dialekten deres).

    Ingeborg hadde visst gått seg vill, i tåka, på et fjell der en gang, og sitti og venta, på redningsmannskapet, på trappa til ei hytte, fant jeg ut på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Johannes og Ingeborg spilte visst bridge, og kjente en prest der, var det vel.

    Johannes hadde mange kåseri, på radio, og jeg fikk NRK til å sende meg et, hvor han sa farvell til Hadsel, (‘Hav og fjell farvell), som jeg har lagt ut på YouTube, under nicket ‘johncons123’, forresten.

    Johannes og Ingeborg, flytta så til Holmsbu, (hvor mine foreldre traff hverandre, for faren min hadde bygget en båt, på verkstedet til Øivind, og kjørt over til Holmbsu da).

    Min mors yngre datter, Ellen, begynte på forsøksgym, i Oslo, og Johannes måtte noen ganger inn til Oslo, for å leite etter Ellen, som vel var hippie vel, (og kanskje syntes det var morsommere, enn å gå på forsøksgymnas).

    Øivind fortalte en gang, at Johannes hadde møtt en mann, i Oslo, som spurte han hva han gjorde, gående rundt i Oslo, (i Slottsparken kanskje?).

    ‘Jeg leter etter dattera mi’, hadde Johannes sagt, og så ‘du da’?.

    ‘Jeg leter etter begge mine’, hadde han andre mannen svart.

    (Ifølge Øivind).

    Jeg spurte Øivind en gang, (like etter at jeg flytta til faren min, i 1979), om hva han syntes om Johannes.

    Øivind sa at Johannes var sånn, at han i kommunestyremøter, (i Hurum da sikkert, hvor Øvind var fra), kunne foreslå en ting, men siden stemme mot det forslaget, når det ble endelig avstemning.

    Så Øivind kunne ikke gå god for Johannes, sa han, (han vridde litt på huet og sånn, mens han prata vel).

    Men da Øivind døde, noen år seinere, så ringte jeg bestefar Johannes, og sa fra, om at ‘Øivind er død’.

    (Selv om Ågot ikke ville at jeg skulle ringe han og Ingeborg, forresten.

    Men jeg var vel litt trist da over å ha mistet en bestefar, og husket vel da, at jeg hadde en annen bestefar også.

    Noe sånt).

    Men men.

    Johannes lærte Pia og meg å spille sjakk.

    Han skrev også en barnebok, som het ‘Mannen i Skogen’.

    Som jeg skrev inn på maskin, noen få år etter at han døde, (på oppdrag av bestemor Ingeborg).

    Forlagene sa at boken var for gammeldags.

    Et forlag likte ikke at bestefar Johannes brukte utrykket ‘Sorte Mann’, om en afrikaner, var det kanskje, i boken.

    Så den ble ikke utgitt.

    (Bestemor Ingeborg viste meg et av brevene, fra Gyldendal, eller hvilket forlag det var igjen).

    Men men.

    Jeg bodde på gården, til onkel Martin, (min mors yngre bror), og hans samboer Grete Ingebrigtsen, i Kvelde, i 2005.

    Og Martin sa det, at Johannes, (hans far), hadde sagt til han, da de bodde i Sætre i Hurum, (etter å ha bodd i Holmsbu i Hurum og Klokkarstua i Hurum), at ‘hvis du får en ungjente gravid, så skyter jeg meg’.

    Så bestefar Johannes, var nok deprimert, av at tante Ellen, ble borte i Oslo, osv.

    Og fikk visst grått hår, på den tiden, mener jeg å ha hørt.

    Martin mente at Johannes, var en ‘jævel’ vel, pga. det.

    ‘Tenk å si noe sånt da’, sa Martin.

    Martin er nok mye mer moderne, enn Johannes var.

    Men Martin er også litt sånn som en 1% kar, mistenker jeg.

    (Han kjører MC, osv).

    Så han er ikke så lett å komme inn under huden på alltid vel.

    Så jeg spurte ikke om alt mulig, om hvorfor han syntes det var så ille, å høre.

    Han manglet kanskje litt forståelse for hvordan Johannes så på situasjonen, mistenker jeg.

    Selv om det kanskje ikke kan ha vært artig, for Martin, som tenåring kanskje, å måtte beherske seg, seksuelt, (eller hva man skal si).

    Men men.

    Johannes var veldig sportslig, og likte å gå på lange søndagsturer, i Nevlunghavn, og både han og Ingeborg likte å gå på lange skiturer.

    De traff vel hverandre, når Ingeborg var med faren sin, på skiferie, til Norge, like etter krigen, mener jeg.

    Men men.

    Johannes sin far, var Johan Ribsskog.

    Han var bror, av den kjente skole-pioneren, Bernhof Ribsskog, som var mannen bak normalplanen for grunnskolen, etter krigen.

    En annen bror, Ole Konrad Ribsskog, ble ordfører i Trondheim, og var på stortinget for Arbeiderpartiet.

    Hvor han var leder for kirkekomiteen, mener jeg å ha lest, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Johan hadde en tvillingbror, Adolf, som også ble ordfører, eller ihvertfall klarte seg bra, vel.

    En fjerde bror ble ordfører i Stavanger, mener jeg, (hvis jeg ikke roter fælt nå).

    Men men.

    Ingeborg sa en gang, at Johannes sin mor, Helga Dørumsgaard, en gang sa noe sånt som at, ‘jeg fikk tre sønner, som alle ble noe med ‘mann’, en ble Rådmann, (Johannes), en ble forstmann, (skogvokter), og en ble lennsmann’.

    Lensmannen var Øivin Ribsskog, som var lensmann i Aurskog, og det står i Aftenposten og VG sine tekstarkiv, at han fanget både nazi-rømlinger og finske fanger, etter krigen.

    (De flyktet vel fra Oslo, og ble tatt i Aurskog da).

    Øivin Ribsskog var med i Kvitt eller Dobbelt, om Asbjørnsen og Moe, på Romerike vel.

    Han spilte sjakk mot Trotsky, da han var som en slags fange vel, i Norge.

    Han skrev en bok som het ‘hemmelige språk og tegn’, (eller noe), for politiskolen vel, om ‘taterspråk’, ‘forbryterspråk’, og ‘tivolifolkenes språk’, osv.

    Og også mange andre bøker.

    Hans sønn, Ola Ribsskog har jeg snakket med, på telefon, fra Liverpool.

    Også hans datter som bor på Frogner.

    Ola Ribsskog visste det, at min gudmor, Anna/Anniken Holmsen bodde i Sverige.

    Han har jobbet som rektor, i Bærum.

    Og han var frimurer, (noe som jeg var litt skeptisk til).

    Jeg snakket også med datteren til forstmannen.

    Hun bodde i Bergen, og er gift med en kjent fotballspiller der.

    Hun sa at Johannes og Ingeborg besøkte dem en gang.

    (Men hun likte vel ikke Ingeborg så godt).

    Men men.

    (Jeg fant disse i Bjørn Ribsskog sin slektsforskning, fra 2002 vel.

    Som han sendte meg, da jeg bodde i Liverpool, etter at jeg kontaktet han på e-post).

    Johan Ribsskog sin mor, het Marta Marie Klemetsdatter Høstland.

    (Høstlandet og Ribsskogen er nabosteder, oppe i Flatanger, fortalte ei Høstland-dame, som jeg kontaktet på Facebook, meg, da jeg bodde i Liverpool).

    Johan Ribsskog sin far, var Johannes Olsen Ribsskog.

    Min morfars mor var som tidligere skrevet Helga Dørumsgaard.

    Hennes mor var Karen Pedersdatter (Fladeby), datter av Anne Helene Eriksen og Peder X-tensen.

    Helga Dørumsgaard sin far, var Arnt Olsen Dørumsgaard, (fra Oppdal).

    Han var sønn av Marith Arntsdatter og Ole Larsen Dørumsgaard.

    Så sånn var det.

    Da får jeg vel si at det var greit, jeg har vel fått tatt med litt om mine besteforeldre osv., også nå.

    Jeg kjente jo alle mine besteforeldre, som barn.

    Men kun bestemor Ingeborg, (og kanskje bestemor Ågot, selv om hun ble litt senil vel, på slutten), kjente jeg som voksen.

    Så man må ta med i betraktingen at dette er jeg som er barnebarn, som skriver, om mine besteforeldre.

    Og det er ikke så lett for meg, å skjønne om hvordan de er, som hvis det hadde noen jevnaldrende, som jeg hadde gått på skole sammen med, for eksempel.

    Så sånn er det.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    I det neste kapitellet, så får jeg endelig gå videre litt, og skrive om tiden i Jegersborggate, i Larvik, hvor mora mi, Arne Thomassen, Pia og jeg, (og Pusi), flyttet til, våren 1978.

    Vi får se om jeg klarer å få endelig skrevet om dette nå.

    Vi får se.

    PS.

    Min farmor hadde også flere søsken, (fra oppe i Rollag), som slo seg ned rundt Sand/Svelvik, 10-15 mil syd/syd-øst for Rollag vel.

    Hennes søstre, Margit og Anne, hadde systue, på Sand, i lokalet, som nå huser Smia MC vel, (på ihvertfall 60-tallet vel).

    De flytta inn til Strømsø, i Drammen, og hadde systue der, på ihvertfall 70-tallet vel.

    Ågot hadde vel også en bror, med navn Ola, som bodde på Sand.

    Det er artig historie, om Ågot, og Ola.

    Under krigen, så hadde fabrikkeier Jebsen, bestilt ei flaske dram, fra polet i Drammen, (fortalte Ågot meg, på 80-tallet).

    Problemet var det, at Jebsen hadde brukt Ågot sitt rasjoneringsklipp, for sprit da.

    Og postmannen, (var det vel), erta Ågot, (som var kristen), siden han trodde hu hadde bestilt sprit da.

    Så da tok Ågot med dram-flaska, ned til ‘n Ola, (som jeg tror var broren hennes, som bodde på Sand, like ved Berger, vel), og de drakk sammen opp flaska vel.

    (Enda Ågot nesten aldri drakk).

    Så sånn var det.

    Jeg syntes den historia var artig.

    Og ba Ågot om å seinere fortelle historia, igjen, for min klassekamerat, Ulf Havmo, som hadde blitt med meg bort på Sand, hvor jeg pleide å spise middag, etter skolen, de første årene, som jeg bodde hos faren min, (fra høsten 1979 og utover).

    Men da ville ikke Ågot fortelle historia, (til Ulf Havmo), men ble flau.

    Seinere tulla Ulf Havmo, når han var gjest hos meg, og pleide noen ganger å si, ‘Å så godt – Ågot’.

    Uten at jeg skjønte noe særlig av hvorfor.

    Jeg skjønte ikke hvorfor Ulf Havmo prata sånn om farmora mi, men han var kanskje glad i bestemødre da.

    (Ulf Havmo smilte vel lurt, mens han sa disse ‘glosene’).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 7: Nevlunghavn

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så kom jeg på mange flere episoder, fra den her tiden, (fra før vi flyttet til Jegersborggate), som jeg tenkte jeg kunne ta med om, i et eget kapitell.

    Jeg skrev for eksempel det, at hu venninna til søstera mi, som stod naken i oppkjørselen vår, i Mellomhagen, og spylte seg med hageslangen, under vinduet til rommet mitt cirka, at hu var den første jenta, (bortsett fra søstera mi), som jeg hadde sett naken.

    Men, mora vår tok oss jo med på Hvittensand, og Langestrand og andre strender, kanskje en gang i uka, hver sommer, og på for eksempel Hvittensand, så var det ikke bare Pia og meg, som bada nakne, det var også jenter, langt opp mot skolealderen vel.

    Så det var ikke sånn at jeg reagerte så utrolig mye, på hu jenta som stod naken, i oppkjørselen vår.

    Jeg bare registrerte henne vel, og ble litt overrasket, og gikk videre ut av hagen vår, og ut i Mellomhagen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker en helg, som jeg var hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, da hverken mora mi eller søstera mi var med.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en lørdag, og jeg hadde ikke fått lørdagsgodt.

    Bestemor Ingeborg var opptatt på kjøkkenet, og bestefar Johannes satt i sine egne tanker, (nærmest som i en døs, eller nesten som i en trance), i TV-stuen, i huset deres, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    (Han satt der hvor han pleide å sitte å røyke pipe.

    Så sånn var det).

    Jeg klagde til bestefar Johannes, om jeg kunne få penger til å kjøpe lørdagsgodt.

    Jeg regna med at jeg kanskje ville få en femmer da, eller noe.

    (Sånn som kanskje Ågot og Øivind, på Sand, ville ha gitt meg).

    Men nei.

    Bestefar Johannes ut døra, med meg på slep, ned til en butikk, nederst i Blombakken.

    Det var en gammeldags butikk, uten særlig utvalg, av fristende godteri.

    Det var en eldre kar, som drev butikken, og godteriet lå under en disk vel.

    (Det var en butikk, med litt bedre utvalg, nede ved havna, et steinkast unna.

    Som jeg nok ville ha gått til selv, hvis jeg hadde fått noen penger.

    Men bestefar Johannes pleide kanskje heller å gå til den her butikken da, for å kjøpe tobakk, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg valgte vel en sjokolade da, selv om jeg syntes dette ble kjedelig.

    Det var liksom ikke noe å gjøre, den dagen.

    Og jeg våkna ikke opp av å få lørdagsgodt, i den butikken, heller.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi pleide jo å dra til Nevlunghavn, mora mi, søstera mi og meg, på søndagene.

    Ihvertfall da vi bodde i Brunlanes og den første tiden, i Mellomhagen.

    Og da var det hele regla, med søndagsmiddag og søndagstur.

    Hver søndag.

    Dette var nesten formelt og nesten sermonielt, må man vel nesten si.

    En søndag, så fant jeg en mark, blant bringebærene, som bestemor Ingeborg hadde plukket, som dessert, øverst i hagen vel.

    Noe sånt.

    Jeg begynte å klage da, på marken, men det var visst dårlig bordskikk da sikkert.

    Pia og jeg turte knapt å si et ord, under søndagsmiddagene i Blombakken, for bestemor Ingeborg var kjapt ute, og disiplinerte oss, for hver minste detalj da, hvis hun fant noe feil med bordskikken vår.

    Vi måtte spørre om vi fikk gå fra bordet, og sånn, på en nesten formell måte, må jeg vel si.

    Noe vi ikke var vant med, fra hjemme hos mora vår.

    (Og heller ikke fra Ågot og Øivind.

    De var mye mer moderne og ‘laid back’ da.

    Enda Ågot hadde vært tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, i årene før og etter krigen.

    Og Jebsen de eide nesten hele Berger, for de hadde to tekstilfabrikker der, og hadde bygget kirken og gamlehjemmet, osv.

    Så sånn var det).

    Men man kunne merke det, at bestemor Ingeborg hadde en morfar, (Anders Gjedde Nyholm), som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    Det var den samme stillingen, som kalles Forsvarsjef, i dag, selv om den stillingen vel da var mer detaljert, i styringen av stridskreftene, vil jeg tro, enn det Forsvarsjefens jobb innebærer, nå for tiden.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg var oppvokst i en herskapelig bolig, i Fredriksværk, med privat lærer osv.

    Faren hennes var fabrikkeier der, for et kjent jernverk, men tapte fabrikken til en svoger, siden han ikke var ‘jovial’, sa min mormor til meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farfar hadde forært Fredriksverk, (som ligger på Sjælland vel), havnen, har bestemor Ingeborg skrevet i noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, i min morfars slekt, har samlet inn, rundt 2002 vel, og som jeg fikk sendt, til Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farmor het Hagerup, (og var etter Falkener, fra Trondheim, blant annet, fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool), og det var kanskje derfor at mora vår pleide å lise Inger Hagerups dikt, ‘Lille Persille’, om kvelden, som god-natt fortelling, for Pia og meg, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Hennes mormor, het Mary Eva Carla Fog, og hun var etter Foss, Løvenbalk, kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kong David av Israel, profeten Muhammed, tror jeg, Kleopatra, Gange-Rolf, Willhelm Erobreren, Karl den Store, osv., osv.

    Så hun var aristokrat.

    Christoffer II av Danmark, hadde to barn vel, med en jomfru av de gamle Lunge’r, har jeg lest, når jeg har drevet med slektsforskning, på Roskildehistorie.dk, var det vel.

    De var visst ikke gift, stod det, men hun damen var jo adelig, så man må vel si at hun var fin, likevel.

    Dette var i vikingetiden, omtrent.

    På 1300-tallet, eller noe vel.

    Ihvertfall for mange hundre år siden.

    Så fikk Christoffer II seg en annen kone, fra Pommern, eller noe.

    Og det er etter disse, som Oldenburg’ene, som har kongetronene i Norge, Danmark og snart England vel, er etter.

    Så vår linje er kanskje diskuterbart finere.

    Det var mye oppstand og krig, på den tiden, som Christoffer II regjerte, så hvem vet om de ikke egentlig var gift?

    Det er vel rart om en adelige jomfru, (av de gamle Lunge’r), skal få barn utenfor ekteskapet?

    Broren hennes var visst prest, mener jeg å ha lest.

    Kanskje han viet de?

    Hvem vet.

    Så vår slekt er kanskje egentlig de egentlige kongene av Norge og Danmark osv. da.

    Bestemor Ingeborg, sa en gang det, da hun bodde i Stavern, på midten av 80-tallet, og Pia og jeg kom for å besøke henne, i en ukes tid.

    (Den første ferien vi var der).

    Da sa hun, når hun så meg, at hun syntes det var jeg som skulle blitt konge, og ikke Haakon Magnus.

    (Hun halvveis mumlet det kanskje).

    Jeg skjønte jo ingenting da, for det er aldri noen som har fortalt meg det, at bestemor Ingeborg, var en aristokrat/kongelig.

    Dette er noe jeg har søkt på nettet om, etter at jeg leste det, i bestemor Ingeborgs testamente, (i 2009), at hun arvet Magna og Holger Adeler.

    Jeg gjenkjente Adeler som et veldig fint navn, (Cort Adeler er jo kjent, mener jeg), og begynte å søke om min mormors slekt, på nettet, høsten 2009 vel, noen måneder etter at bestemor Ingeborg døde, og jeg fikk testamentet hennes sendt fra Larvik Tingrett, siden jeg ikke hørte noe fra mine slektninger, om arv.

    (Jeg bor nemlig som en flyktning, i England, etter å ha overhørt, da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus og heltidsstudier på ingeniørhøyskolen), i 2003 at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og jeg ble forsøkt myrdet på onkel Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen, sin gård, i Kvelde, i 2005, og flyktet deretter tilbake til England igjen, hvor jeg også studerte, i 2004/05).

    Så sånn var det.

    Min mormor, fortalte på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, at de bodde et år i Tyrol, etter at hennes far mistet jernverket.

    Så ble hennes far agent, for to store tyske firma, (innen skipsfart, har jeg senere funnet ut, ved å søke på Heegaard, i Google Books), og de bodde i en herskapelig vel leilighet, i København, med hele vegger dekket av speil, og en dame som spilte piano, under måltidene, fortalte bestemor Ingeborg meg.

    Hun var også på slottsball, i Amalienborg, eller hva det heter, har min mormor fortalt meg tidligere.

    Så sånn var det.

    Hennes morfars mor, het Maren Gjedde.

    Hun bodde på Højriis slott, på Mors, og min mormor var veldig stolt av å være i slekt med henne.

    Maren Gjeddes ektemann het L. C. Nyholm, har jeg lest, og han var Hofjægermester, og hadde en herregård i Fredrikshavn, som het Bangsbo.

    Han var også politiker for Venstre vel, med mere.

    De fikk visst 12-13 barn, har jeg lest, og den eldste, var som en far, for de andre.

    Den eldste var Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og han ble leder for de internasjonale domstolene i Kairo, (hvor britene styrte), og han ble også valgt inn i Folkedomstolen i Haag, og skulle egentlig dømt, mellom Norge og Danmark, om Grønland.

    Men han ble syk like før, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Det hadde visst stått i avisen, i Danmark, ‘blir det Didrik Galtrup Gjedde Nyholm eller blir det ‘N.N”, som skal dømme, sa min mormor på telefonen, husker jeg.

    Jeg har søkt på nettet, og sett at et antikvariat, i USA, var det vel, selger et bokmerke, eller noe, fra min tippoldefars storebror da, (Didrik Galtrup Gjedde Nyholm), hvor han siterer et dikt fritt etter Ibsen.

    Så Didrik Nyholm var nok kanksje en Norgesvenn, vil jeg tippe på, (siden han siterte Ibsen), så hvem vet, hvis han hadde fått dømme, så hadde kanskje Norge fått Grønland?

    Hvem vet.

    Men men.

    Didrik Nyholm fikk ingen etterkommere, men ble nominert til Nobels Fredspris, av en professor, ved Københavns Universitet, i 1931 vel, har jeg funnet ut ved å gjøre noe research, på nettet.

    (Selv om det fra nettet var litt uklart vel, om Didrik Nyholm døde i 1930 eller 1940.

    Men men).

    På slutten av 80-tallet, så fikk jeg notatene etter Didrik Nyholm, av min mormor, som noen hadde lagt i en skuff jeg disponerte vel, i Ågots hus, på Sand.

    Jeg fikk også noen fotografier av min tippoldefar, general Anders Gjedde Nyholm, sammen med danskekongen, osv.

    Jeg ga noen til min halvbror, Axel Thomassen, en gang han var på besøk der, med meg, fra Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Etter dette, på mitt neste besøk der, var det vel, så sa min far, at bestemor Ingeborg ville ha den gaven tilbake.

    Etter det så så jeg aldri noe mer til de notatene og resten av fotografiene.

    Min søster Pia bodde på Sand, på den tiden, og var litt ‘på’ meg da vel.

    Og det ville vel vært litt uhøflig, å drive for mye med de notatene, fra min mors slekt, i min farmors hjem.

    Jeg leide et rom, av Axel sin far, Arne Thomassen og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, og hadde ikke nøkkel til rommet.

    (Og Axel kunne være litt villstyrlig).

    Så jeg ville ikke ha de tingene inne i Oslo, hvor jeg bodde som student da, egentlig, men hadde et friår, for å spare opp penger, til videre studier.

    Jeg hadde ikke fått etablert meg ordentlig, i Oslo, så derfor ble de dokumentene liggende hos Ågot, på Sand, før de plutselig forsvant igjen, antagelig tilbake til bestemor Ingeborg.

    De memoarene til Didrik Nyholm, var også så sirlig skrevet, med penn, at jeg ikke klarte å tyde det nøyaktig, hva som stod der.

    Da måtte jeg nok ha sittet ved et skrivebord, med en god leselampe, men det hadde jeg ikke, der jeg bodde, på den tiden.

    Og på kontoret i huset til Ågot, så stod det skrivemaskiner og regnemaskiner og kopimaskiner, over alt.

    Min far hadde begynt å jobbe med sengebutikk, i Drammen, og min onkel Håkon, (som kunne være litt erte-te og kanskje grinete), han regjerte over Strømm Trevare og kontoret i huset til Ågot da, (selv om han ikke jobbet så utrolig mye, grunnet en skade i armen), så det fristet ikke, å sitte inne på det kontoret da, for Håkon, han var sånn, at han ble ergelig, for nesten hva som helst, så han var det smartest å holde seg unna egentlig, for det meste, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg ville ihvertfall ikke begynne å rote på Håkons sitt kontor, uten å ha klargjort dette ordentlig med han, på forhånd.

    Men da hadde han nok funnet noe å klage på, hvis jeg kjente han rett.

    Så det orka jeg ikke, rett og slett.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg kom på, var en gang, som mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, var og besøkte Ingeborg og Johannes, mens de fortsatt bodde, i Sætre.

    En nabogutt, lekte i hagen deres, i en slags naturlig ‘sandkasse’, eller noe, der vel.

    Så begynte han kanskje å bølle litt, eller være for ovenpå.

    Og da hadde Pia og jeg begynt å samarbeide, om å tulle litt med han gutten.

    At vi tok en lekebil fra han, eller noe.

    Dette husker jeg såvidt selv, og bestemor Ingeborg har nevnt dette seinere, at hun syntes det var så artig.

    For da hadde hun og Johannes sittet og observert Pia og meg da, for å finne ut hvordan vi fungerte i lek med andre barn, eller noe, kanskje.

    Så de gikk kanskje litt nærme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min mor ville sjelden si noe negativt om min far, etter skillsmissen.

    Men, mens vi bodde i Mellomhagen, så kom hun et par ganger, med noen ‘meldinger’, om min fars yngre brødre, Håkon og Runar.

    (Runar var yngst av de tre brødrene, og har jobbet som tannlege i Ås, fra 70-tallet og helt til dags dato vel).

    Men men.

    Mora vår sa at Runar egentlig ikke kom inn på Tannlegehøyskolen.

    Men at han visste det, at sønnen til sjefen på Tannlegehøyskolen, hadde dårligere karakterer, enn han selv.

    Runar klagde så, og så kom han inn på Tannlegehøyskolen like vel.

    Mora vår gjorde litt narr av Runar, for det her da.

    Hun syntes kanskje at han var litt smålig.

    Hvem vet.

    Hun lo av det ihvertfall, husker jeg.

    Av Håkon så lo hun vel enda mer, tror jeg.

    Hun fortalte meg det husker jeg, (også i Mellomhagen), at Tone hadde vært for ung, da de giftet seg.

    (Tone (født Løff, fra Drammen), var vel kanskje 15 år, da hun giftet seg med onkel Håkon.

    Noe sånt).

    Mora mi fortalte meg også det, at onkel Håkon hadde sluppet militæret, med den grunnen, at han savnet maten til bestemor Ågot, og ikke ville spise der.

    Så det var kanskje derfor jeg var så bestemt på å klare å fullføre militæret.

    (Selv om jeg var i tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet, som var omtrent like tøft som Garden, fikk vi høre av troppsjefen osv., Løytnant Frøshaug, som også hadde vært troppsjef i Garden, blant annet for Alex Rosen.

    Hvis jeg ikke hadde klart å fullføre militæret, så hadde nok min mor mobbet meg, vil jeg tro.

    Dessuten så var jeg jo fra Bergeråsen, (selv om jeg var i militæret som en Oslo-boer, siden jeg hadde registrert min egen adresse, hos Folkeregisteret, det første året jeg bodde i Oslo, for det var problemer med min fars nye samboer Haldis Humblen, og meg, blant annet), hvor man vel helst skulle fullføre militæret, for å være kar.

    Men men).

    Jeg husker også at da søstera mi og meg, var sånn 3-4-5-6 år gamle kanskje, så ble vi oppmuntret av bestemor Ågot vel, og muligens faren vår og onkel Håkon, til å fange Humler, på gamle syltetøyglass, på Jordet til Lersbryggen, som lå like ved siden av huset til Ågot og Øivind.

    (Jensen Møbler har nå bygget der, på Jordet til Lersbryggen, (som vi kalte det), hvor Pia og jeg fanga humler da.

    Og hvor det også var gresshopper, som jeg har fanget seinere.

    Det jordet ble det ikke dyrket noe på, så det var nesten som en eng.

    Men men).

    Jeg husker også en annen gang, som jeg var på den samme alderen, som jeg lekte nede på verkstedet der.

    Jeg skulle lage hytte, var det vel.

    (For jeg kjeda meg vel).

    Men var kanskje litt ‘stormannsgal’.

    For jeg var i en annen del av verkstedet, enn der faren min og dem jobba, (jeg var i den delen nærmest der Jensen Møbler er nå).

    Også limte jeg sammen to bord, på 4-5 meter vel, med trelim.

    Også gikk jeg opp til Ågot.

    Men jeg tror de nede på verkstedet, (Øivind, Håkon og faren min), kanskje kan ha blitt sure, når de så hva jeg hadde gjort.

    For sånne bord var sikkert dyre.

    De ble jo brukt til møbelproduksjon egentlig da.

    Det var ferdig høvlede bord, (altså planker), av gran vel, uten så veldig mye kvist på, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, i går, når jeg skrev ned noen notater, i en engelsk syvende sans, som jeg har her.

    Hos faren min i Hellinga, så stod det også en bilbane, som jeg vel hadde fått til bursdaggave, eller noe, en gang.

    Men mora vår nekta jo faren vår, å møte oss, i et drøyt års tid vel, mens vi bodde i Brunlanes, og muligens også før dette.

    (Mora mi låste jo døra, den gangen faren min dukka opp i Brunlanes der.

    Og vi fikk ikke lov til å prate med han).

    Men men.

    Så den bilbanen, den brukte faren min og hans kamerat Atle, fra Oslo.

    Så da jeg endelig fikk komme på besøk, i Hellinga 7B, hvor faren min flyttet til, på Bergeråsen, etter å ha flyttet tilbake til foreldrene sine, på Sand, etter seperasjonen, fra mora vår.

    Da, så var noen sånne sølvfargede, strømledende, metalltråder, under de bilene, til bilbanen, slitt vekk.

    Så bilbanen virket ikke.

    Så Atle og faren min hadde hatt mye morsomt, med min bilbane da.

    (Selv om jeg ikke visste at jeg hadde fått en bilbane, før etter at bilene hadde blitt slitt ut.

    Så sånn var det.

    Men faren min kjøpte vel nye biler, eller noe, på Lyche, i Drammen, eller noe, tror jeg, etterhvert.

    Noe sånt).

    Faren min var forresten langt nede, etter bruddet med mora mi, (sånn som jeg har forstått det).

    Han fikk visst noen slags piller, av legen, og en gang han var på besøk hos oss, i Larvik, så måtte han ha buksa kneppet opp, av en eller annen grunn, på grunn av mageproblemer, tror jeg.

    Den Mercedesen, som han kjørte, da han var i Brunlanes, og ikke fikk snakke med søstera mi og meg.

    (Jeg tror det kan ha vært den bilen, ihvertfall).

    Den kræsjet faren min, i fjellveggen, ved Bergeråsen.

    Kanskje det var etter at han kom hjem fra Brunlanes?

    Hvem vet.

    Faren min hadde så gått hjem til onkel Håkon, som også bodde i Hellinga da, sammen med Tone og min kusine Lene, (som er døv).

    Dette har jeg lest, på 80-tallet vel, i en utgave av Svelviks Tidende vel, som faren min hadde, i en skuff i reolen, i Hellinga, sammen med masse fotografier osv.

    Faren min hadde masse fotografier av blant annet damer i bikini, husker jeg.

    Som han hadde vært sammen med da, og kjørt ut med båten sammen med sikkert.

    Mange forkjellige damer, i 20-årene vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min pleide å dra inn til Oslo, på en nattklubb som het Leoparden vel, (eller om det var Frascati), og sjekke damer.

    Men men.

    Han hadde blant annet en after-shave, som het Baracuda vel, og han hadde noen skinnsko, som var svart og brun-mønstrede, husker jeg.

    Som så rimelig ‘pimpa’ ut.

    Men men.

    Faren min hadde også pornoblader, i reolen, og faren min sa det, husker jeg, (en gang jeg var på ferie i Hellinga), at jeg kunne/burde lese de.

    Dette var nok mens jeg gikk i første klasse da.

    Noe sånt.

    Jeg leste sex-historiene, som leserne sendte inn, husker jeg.

    (For jeg hadde jo lært å lese, på skolen).

    Og det var også sånn, på Berger, at vi fetterne og kusinene, syntes det var artig, når vi var samlet, i ferier, osv.

    Jeg var den elste av oss søskenbarna, og som en storebror, (eller kanskje far), for resten.

    Men jeg var egentlig ikke så moden.

    En gang vi søskenbarna møttes, på Sand/Bergeråsen.

    Så dro jeg med Lene, søstera mi, Ove, Heidi og Tommy, (Lene sin lillebror), vel.

    Dette må ha vært like før jeg flytta til faren min, kanskje sommeren 1979, eller noe.

    Jeg fikk alle med på å kle av seg nakne, og hoppe rundt i ring, i senga til faren min.

    (Untatt meg selv, jeg var litt sjenert, så jeg stod bare i senga mi, og så på).

    Så kom faren min hjem, og jeg hoppa ut av vinduet, på soverommet til faren min.

    Mens de andre kledde på seg da.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, etter at jeg hadde hoppet ut av vinduet.

    Jeg hadde ikke lyst til å bli uvenn med faren min, så jeg bare gikk rundt leiligheten, og inn inngangsdøra igjen.

    Da sa ikke faren min noe, og jeg holdt maska, og lot som ingenting da.

    Vi var bare så ville, og syntes det var morsomt å møtes igjen, alle søskenbarna.

    Så vi måtte liksom gjøre et eller annet, for å få ut energien og sånn da.

    Noe sånt.

    Vi var liksom en gjeng, som kun så hverandre en gang i året, eller noe sånt, fra før det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg har skrevet ned i den syvende sansen, er at bestefar Johannes, han lærte Pia og meg å spille sjakk, da vi var sånn 6-7-8-9 år gamle, og var på besøk hos han og Ingeborg, i Blumbakken, Nevlunghavn.

    De hadde også kinasjakk.

    Som vi vel lærte å spille, før vi spilte sjakk.

    Bestefar Johannes, mora vår, Pia og meg, vi kunne alle fire ligge på stuegulvet, enkelte søndagsettermiddager, og spille kinasjakk, mens vi ventet på at bestemor Ingeborg, skulle bli ferdige med å lage maten, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det huset deres i Nevlunghavn, var veldig stort og fint.

    En fyrvokter hadde bodd der før dem, sa bestemor Ingeborg til meg, når jeg ringte henne fra Liverpool, året før hun døde, eller noe.

    Han var visst gal, sa bestemor Ingeborg, han hadde visst stjålet blomster, og gravet ned i hagen.

    Grunnen til at jeg spurte var at jeg en gang fant en haug med russiske fotoapparat, på loftet der, som jeg skal komme tilbake til senere.

    Det var en spistestue der, en stue fylt med antikke møbler, en TV-stue, og en peisestue.

    Det var et kjøkken da, og toalett nede.

    Så var det tre soverom og bad oppe.

    (Det var vel ikke bygget over peisestuen, tror jeg, så det var færre rom oppe.

    Men men).

    Badet hadde bidet, noe jeg aldri har sett før eller siden.

    Det var også et lite kammers, på innsiden av bestemor Ingeborg sitt rom, hvor Pia og jeg, pleide å sove.

    Jeg skrev om en St. Hansaften, da bestefar Johannes tok oss med, ut på tur, i skjærgården, og vi var der, hele natten, og ut i morgentimene, husker jeg.

    (Antagelig sommeren 1975).

    Den nesten St. Hansaften, så var vi også i Nevlunghavn, husker jeg.

    Men da, så måtte vi gå og legge oss, klokken 20, eller noe, vel.

    Og jeg husker at Pia og meg, lå og kunne høre at familier, med barn, gikk forbi i Blombakken, på vei ned til havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var som tortur, husker jeg.

    Jeg begynte vel å fortelle Pia, om hvordan det kom til å bli, neste gang vi fikk lov å besøke faren vår.

    Jeg fantaserte om hvor mye cola og godteri, osv., som vi kom til å få.

    Og om at vi fikk lov å være lenge oppe, osv.

    Og gå i butikken, på Sand der, osv.

    Så min mors slekt, de kunne være så strenge og spartanske, når det gjaldt godteri, osv.

    Så det var som natt og dag, fra min fars slekt.

    Hos min far og og hos vår farmor Ågot, så fikk vi nesten så mye godteri og cola, som vi ville ha.

    Og de hadde ikke den samme strenge tonen, som var vanlig, i min mors slekt.

    Selv om de også kunne ha humor, i min mors slekt.

    (Selv om denne humoren nok var ‘voksen’, sånn at man nok måtte være litt opp i tenårene kanskje, for å forstå den.

    De kunne vel være subtile, som det vel heter.

    Og min mor kunne også være sarkastisk.

    Min mors foreldre prøvde vel mer å oppføre seg høflig og konfort, enn min mor, som var mer moderne.

    Så jeg lurer på om min mor også måtte stålsette seg, noen ganger, før hun dro til sine foreldre.

    Jeg husker da jeg bodde hos onkel Martin, og de, i Kvelde, i 2005, da klagde Martin på foreldrene sine.

    At de var så slitsomme, og skulle liksom prate med alle de møte, når de gikk tur, osv.

    Noe sånt.

    Så det er et tydelig generasjonsskille der.

    Martin og Ellen, (og også mora mi), var veldig moderne.

    Mens deres foreldre, var rimelig gammeldagse og konforme da, vil jeg si.

    (Selv om Ingeborg, på slutten av 90-tallet, en gang sa til meg, at vi var en ‘kunstner-familie’).

    Men men.

    En gang jeg var hos Ingeborg og Johannes, så begynte jeg å blø neseblod.

    (Noe jeg ofte gjorde, på 70 og 80-tallet.

    Jeg kunne noen ganger blø neseblod, i 15 minutter kanskje, uten å vite hvordan jeg skulle stoppe det.

    En gang faren min skulle hente oss, i Jegersborggate, så blødde jeg neseblod.

    Faren min sa at jeg måtte ta kaldtvann, på nesa, og det hjalp.

    Men men).

    Pia sa en gang, at når jeg var 1-2 år, så pleide mora og faren min og vri nesa mi, hvis jeg gråt, for å få meg til å være stille.

    Det kan jeg ikke huske noe av selv.

    Men kanskje det er derfor jeg blør neseblod.

    Hvem vet.

    Og jeg vet heller ikke hvordan Pia kan vite det, for hun var jo ikke født enda da, (hun er jo født et år og fem måneder, på dagen, etter meg).

    Men jeg begynte altså å blø neseblod, en gang, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og da var det sånn, at neste gang vi dro på besøk der, så hadde bestemor Ingeborg, lagt avispapir, oppå alle teppene, i hele huset.

    I trappa og alt vel.

    Så hu kunne være litt spesiell noen ganger, vil jeg si.

    Hu hadde også da et kjempestort fruktfat, med kun tomater, på bordet, i peisestuen.

    Og så sa hun til meg, at jeg måtte spise tomater, for de inneholdt jern, noe som var bra, hvis man var blodfattig, eller noe.

    Så sånn var det.

    Etter de, mer eller mindre, sermonielle søndagsmiddagene, hos Ingeborg og Johannes, mens vi bodde i Brunlanes, osv.

    Så måtte vi alle sammen bli med på søndagstur.

    Det var enten ut mot Mølen, eller ut mot Oddane Fort der.

    Og vi gikk i et par timer gjerne.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes, fortalte en gang, om en kattemann, som bodde ut mot Oddane Fort der.

    Mora vår lo litt av det, og jeg spurte da bestefar Johannes, (med mora min sin sarkastiske tone), om han kattemannen da.

    Da ble Johannes litt taus, og kanskje såret da.

    (Han var kanskje veldig mild og følsom.

    Hvem vet.

    Han var nok veldig snill, tror jeg ihverfall.

    Men men).

    Vi kunne også finne en type fredede, gule blomster, ut rundt Oddane Sand der da.

    og de plukka mora og søstera mi av en gang seinere, tror jeg, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så mora mi og søstera mi, var kanskje som noen slemme, sorte får da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes ville da ofte hilse på folk vi traff, på veien.

    Det var populært å gå søndagstur, uti der, som vi gikk.

    De nevnte en gang, i begynnelsen, da de bodde der, at noen skjær, like utenfor havnebassenget, i Nevlunghavn, ble sagt på folkemunne, å ha blitt kastet ut i sjøen, av noen troll da.

    Så sånn var det.

    Det var også en hule, like ved Gurvika, (som er en strand for hjerneskadede folk).

    Campingen ved siden av Gurvika, er egentlig mye mer kjent vel, den lurer jeg på om heter Kjærstranda.

    De er ihvertfall en campingplass, øverst i Blombakken da.

    Og like før campingplassen, så er det en hule, og den husker jeg at vi gikk og så litt inni vel, en gang vi gikk på søndagstur, uti der, og jeg tror også at Arne Thomassen var med den gangen, (noe han vanligvis ikke var).

    Mora vår, tok med Pia og meg, og bada på den badestranda, ved siden av Gurvika, øverst i Blombakken, på den tiden vi bodde i Brunlanes, var det kanskje.

    Og da husker jeg det, at jeg fant en glassmanet, på stranda, som jeg kasta på Pia.

    Og som jeg lurer på om hu bærer nag for, ovenfor meg, enda.

    Hvem vet.

    Det var en fin badestrand, som vi vel hadde for oss selv da.

    Så dette var kanskje på våren eller høsten.

    Den campingplassen, som den badestranden ligger ved, er en populær campingplass hvor jeg forresten møtte onkel Håkon, en gang, i butikken der, sommeren 1996 vel, (da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, som da bodde i en eldreleilighet, i Skoleveien, i Nevlunghavn. Men men).

    Tone og han, hadde visst sluttet å dra til Danmark, i sommerferiene og hadde visst begynt å campe, (med telt, fortelt og platting vel, og alt), i Nevlunghavn.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, at bestemor Ågot, tok meg med inn til Drammen, mens jeg var på et besøk, på Berger/Sand.

    Hu likte duene på Bragernes Torg, husker jeg, og tror at vi spiste, på kafeteriaen i Globus-gården, på Strømsø, var det vel.

    Men men.

    Bestemor Ågot hadde ikke lappen, så vi dro med bussen, (eller rutebilen, som hu kalte det).

    Men men.

    Jeg husker en episode, fra Nevlunghavn, fra den tiden vi bodde i Mellomhagen vel.

    Pia hadde en gang, (på Hvittensand tror jeg), gitt meg et strå, og bedt meg om å gni det mellom leppene.

    Det strået, (eller sivet), hadde noen slags små torner, på seg, så det gjorde kjempevondt, i leppene.

    Det var vel noen gutter, sa hun, som hadde vist henne dette.

    Så sånn var det.

    Jeg banka henne ikke, eller noe, hu kunne vel ha sladra til mora vår.

    Selv om det vel kunne hende, at jeg krynte henne, om vinterne, der i Mellomhagen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Jeg har skrevet om det, at bestemor Ingeborg, og mora mi, kunne være urettferdige ovenfor meg kanskje.

    (Jeg husker ihvertfall det, at mora mi kanskje behandla meg litt dårligere, enn Pia.

    Og at hu en gang sa, (for å vinne en krangel/diskusjon), at ting skulle være rettferdige.

    Noe jeg senere gjenntok, hvis jeg syntes at hun var urettferdig.

    Så det ble vel etterhvert mitt faste argument nesten, i krangler/diskusjoner, med mora mi, at det og det var urettferdig da.

    Og da holdt faktisk mora mi kjeft, ihverfall den første gangen jeg gjennok henne/sa det.

    Men men).

    De kunne være litt kalde ovenfor meg, og jeg kunne bli litt nedbrutt, spesielt av bestemor Ingeborg.

    En gang, som jeg var hos Ingeborg og Johannes, sammen med mora mi og Pia.

    Så hadde kanskje bestemor Ingeborg sagt en ondsinnet/streng kommentar om meg da, og jeg ble kanskje litt molefunken/nedbrutt.

    Noe sånt.

    Og da skjedde det, at Pia, på den siden av huset som vendte mot Blombakken, igjen ga meg et sånt strå.

    Og jeg var molefunken og trist, så jeg gjorde som Pia sa, igjen, og tok det strået mellom leppene.

    Og fikk skikkelig vondt i leppene, igjen da.

    Jeg gikk så til bestemor Ingeborg, bestefar Johannes og mora mi, som observerte meg.

    De satt rundt hagebordet, på den andre siden av huset.

    De hadde noe godteri der, og hadde antagelig ropt meg til seg da.

    Jeg skulle til å slader, på Pia, men så huska jeg det, at bestemor Ingeborg, på et tidligere besøk, hadde sagt det, at man ikke skulle sladre.

    Så jeg sladret ikke om det Pia hadde gjort.

    Og jeg fikk et drops, eller noe, da.

    De tre ved bordet, så megetsigende på hverandre, og bestefar Johannes ristet på hodet, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva de kommuniserte, med kroppspråk, (må man vel si), seg imellom om.

    Det er mulig at noen av de voksne hadde bedt Pia om å lure meg, med det sivet?

    Det har jeg tenkt senere.

    Hvem vet).

    Jeg ble så bedt om å gå øverst i hagen, for å leke.

    Der var hagen ganske vill, med en del steiner og sånn.

    Jeg var glad til, jeg likte meg ikke så godt der.

    Ingeborg, mora mi og Pia, var alle tre ganske kalde damer/jenter, vil jeg vel si.

    Bestemor Ingeborg kunne lage dramatikk ut av alt mulig, for eksempel om jeg skulle få et drops, eller ikke, da.

    Sånne ting.

    Så hun var også involvert i oppdragelsen min da, vil jeg vel si.

    Hun fortalte meg at det ikke var pent å slader, og så videre, når ikke min mor var der da.

    Og Ågot kunne også være litt sånn, at hun kunne klage/kjefte på meg, når jeg senere bodde hos faren min.

    ‘Dom som sier at noen er domme, dom er domme dom’, husker jeg at Ågot sa til meg en gang.

    Kanskje hu trodde at jeg syntes hun var dum?

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble nok ikke bare oppdratt av foreldrene og stefaren min, men også av besteforeldrene mine da.

    Så det var sånn at spesielt bestemor Ingeborg ville oppdra Pia og meg da, og drille oss i bordskikk og oppførsel da, på de ganske hyppige søndagsbesøkene våre, i Nevlunghavn, på siste halvdelen av 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var like etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    Så gikk mora mi og meg rundt opp mot Bøkeskogen i Larvik.

    Mora mi trodde at jeg hørte dårlig, tror jeg.

    (For faren vår hadde jo sagt at hu var ‘gæern’, så jeg tok alt mora mi sa, med en klype salt, for å si det sånn.

    Noe i den duren).

    Så dette var muligens den gangen hun tok meg med, til en ørelege, opp mot Bøkeskogen der vel.

    Ihvertfall husker jeg det, at vi gikk rundt i en gate, opp mot Bøkeskogen der, også fortalte mora mi meg plutselig, at hun hadde byttet navn på seg selv, søstera mi og meg, fra Olsen til Ribsskog.

    Jeg sa vel ‘nei’, eller noe.

    Og da sa hu ‘jo’, eller noe.

    Så det nytta ikke å krangle med henne, (for meg ihvertfall), for mora mi brydde seg nesten aldri om hva jeg sa.

    Så sånn var det.

    På fødselsattesten min, fra Folkeregisteret, så står det under merknader: ‘RIBSSKOG som slektsnavn iflg. bevilling fra fylkesmann i Vestfold 20/5.76’.

    Så dette var nok våren/sommeren 1976 da, som mora mi fortalte meg det her, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Så sånn var nok det.

    (Altså et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen, fra Brunlanes, vel).

    Så sånn var det.

    (Så mora mi giftet seg aldri med Arne Thomassen, og het aldri Thomassen, forresten.

    Hun het først Ribsskog, og så Olsen, (fra cirka 1969 til 1976 da), og så Ribsskog igjen, resten av livet, fram til hun døde, knapt 50 år gammel, i 1999 da.

    Så sånn var det.

    Det med kidnappingen, det har jeg tenkt litt mer på.

    Det var nesten sånn, at mora vår, ‘gjettet’ Pia og meg, ut av huset, og ut inngangsdøra, og inn i armene, på Runar og faren vår, som stod i oppkjørselen, med en bil parkert der.

    (Runars oransje Mercedes vel).

    Så sånn var det.

    Mora vår skreik vel, når Pia og jeg ble bært inn i bilen.

    Og mora vår stod bare noen få meter unna, da dette skjedde, så hun så helt klart, hvem som kidnappet oss, osv.

    (For hun var jo like i hælene på Pia og meg, som hun liksom ‘skyndet’ ut av huset, for å leke, eller få oss noe frisk luft, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Heidi kan ha vært bare et drøyt år, da dette skjedde.

    Hu sa ‘få safta’, og fikk en allerede åpnet Solo-flaske av faren sin Runar da, i bilen, like etter at vi kjørte fra Mellomhagen.

    Det var vel omtrent det eneste som ble sagt, på den bilturen.

    Men men.

    Ikke vet jeg hvor gamle unger er, når de sier saft istedet for Solo.

    Men det var kanskje sommeren 1977, eventuelt sommeren 1976.

    En av de.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte jo på mora mi, som kanskje var bekymret for Pia og meg, på den ferien, på Sand, etter kidnappingen.

    Og det tæret litt på meg, den ferien.

    Så da faren min dro meg med til butikken, på Sand, en dag, og vi møtte han høye, mørke karen, i 30-årene vel.

    Som faren min sa var politi.

    Så ble det litt mye for meg.

    For da begynte jeg å bekymre meg, for at faren min måtte i fengsel og, for kidnapping da.

    Og det var derfor jeg ville tilbake til mora mi, i Mellomhagen igjen, (etter den episoden med han faren min sa var en politimann), for å prøve å roe det ned litt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kom også på en episode, fra Ulåsen, da min mor, oppførtes seg litt rart, syntes jeg.

    Vi var ute på en eller annen utflukt, med barnehagen, og skulle få is, når vi kom tilbake, til ved Tagtvedt der da, (var det vel).

    I en butikk, så skulle alle få is.

    Av en eller annen grunn, så var mora mi, rett utafor den butikken, når hele barnehagen, dukka opp der.

    Jeg fortalte mora mi, at vi skulle få is.

    Og mora mi misforstod, og gikk inn i butikken og kjøpte en is til meg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da oppførte mora mi seg litt rart, syntes jeg.

    For alle i barnehagen, skulle jo få is, av barnehagen.

    Jeg bare sa fra om det.

    Siden jeg tilfeldigvis møtte mora mi, og gleda meg til å få is av en barnehage-tante da.

    Men det var ikke sånn, at jeg mente det, at mora mi, skulle kjøpe is til meg.

    Så det var kanskje en litt rar misforståelse fra mora mi.

    (Med forbehold om at jeg husker riktig da).

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg også en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Dette var mens jeg gikk i Ulåsen barnehage, husker jeg.

    Det var kanskje til bursdagen min, 25. juli 1976.

    Hvem vet.

    Mora mi tok med lekebilen til barnehagen.

    (Det var en lastebil eller en betongbil, eller noe.

    Den så skikkelig fin og fancy ut, husker jeg).

    Jeg ble satt i en sandkasse, og skulle leke med bilen.

    Jeg var litt trøtt kanskje, og en gutt der nappet lekebilen, og begynte å pløye den ned i sandkassa, og sånne ting, og bilen ble vel ødelagt, tror jeg.

    Mora mi og en barnehagetante, stod og så på det hele.

    Og barnehagetanten, fortalte det, til mora mi, at hvis man tar med leker, i barnehagen, så kan man ikke kreve det, at andre barn, ikke skal ta de.

    Dette var nesten traumatiserende, for meg, en gutt på 5-6 år vel.

    Jeg så fram til å leke med den fine bilen, men fikk aldri gleden av det.

    Han ‘bølle-gutten’ bare tok bilen og ødela både den og gleden min da.

    Så sånn var det.

    Så etter dette, så var jeg ikke så glad i barnehage og skole, osv.

    Det var mest for foreldrene mines skyld, at jeg prøvde å være flink på skolen, osv.

    Jeg tok nesten aldri med fine ting, på skolen, etterhvert.

    Jeg husker at etter at jeg flyttet til faren min, så hadde jeg en skikkelig kul svart og hvit joggedress, som jeg fikk av han og hans nye dame Haldis vel.

    En med kule japanske tegn på vel.

    Og den så skikkelig kul ut, husker jeg.

    Jeg hadde på meg den, og en rød skjorte, en gang.

    Og Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen, dukka opp på døra mi.

    Og Carl spurte meg, ‘hvorfor går du ikke sånn kledd, på skolen’.

    (Dette var vel mens vi gikk på Svelvik ungdomsskole).

    Jeg bare sa ‘nei’, eller noe, vel.

    Jeg likte ikke ta med mine fineste ting og sånn, egentlig på skolen.

    Det tilhørte sjeldenhetene, etter dette.

    Skolen for meg, var mest noe herk, (ihvertfall før jeg begynte på Handel og Kontor, som jeg syntes var litt artigere).

    Og at jeg fikk gode karakterer, var ikke fordi jeg trivdes særlig bra på skolen, men jeg prøvde å leve opp til forventningspresset, fra spesielt faren min da.

    (Og vel også moren min og bestemor Ingeborg osv., som nok ville vært slemme/ondsinnede mot meg, hvis jeg ikke hadde klart å komme inn på videregående, eller fått artium, (generell studiekompetanse), for eksempel. Men men).

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker, fra da vi var sånn 4-5-6 år gamle, Pia og meg.

    Det var det, at Pia måtte ligge sammen med faren vår, i dobbeltsenga hans, når vi var på besøk hos han.

    Jeg lå i en enkeltseng, som stod i det samme soverommet, langs veggen ovenfor, den veggen, som min fars seng stod langs.

    Dette var kanskje rart, siden min far jobbet med å lage køyesenger.

    Men han var jo litt nedbrutt, på den her tiden, (mener jeg å huske, ihvertfall), så kanskje en tom køyeseng, i soverommet hans, hadde gjort han deprimert.

    Hva vet jeg.

    Jeg husker at Pia protesterte en gang, som 4-5 åring kanskje, og ikke ville ligge i dobbeltsenga, sammen med faren min.

    Men da sa faren min noe sånt som at ‘jo, du må/skal det’, eller noe.

    (Uten at jeg fikk med meg det, at det foregikk noe galt der.

    Men søstera mi har senere sagt det, at faren min misbrukte henne, når hu måtte ligge i senga hans da.

    Og ‘fingra’ henne sa hun/Christell først, (i Kristiansand, i 1989).

    Seinere, (mens jeg bodde i Liverpool), så forrandra Pia det til at han var ‘klåfingra’.

    Så sånn var det.

    En gang Pia og jeg besøkte faren vår, i Hellinga 7B, mellom 1975 og 1979 en gang vel.

    Så var min fars dame, fra Bislett der.

    Det var ei dame, med mørkt, krøllete hår vel, som het Margrethe.

    Hu snakket dialekt vel.

    (Og jeg var en gang med faren min inn til Bislett og besøkte henne.

    Hu bodde like ved Bislett stadion.

    En gang var jeg også med faren min og henne, med danskebåten, fra Oslo til Fredrikshavn, etter at faren min egentlig var sammen med Haldis vel.

    Men men).

    Margrethe ga meg og søstera mi en pose Maarud potetgull, (100 gram vel), hver.

    Vi likte best paprika, (og seinere salt og pepper vel).

    Men hun Margrethe hadde kjøpt den litt voksne smaken, med ost og løk, husker jeg.

    Det var de gule posene, med litt grønt på vel.

    (De med salt var gule og uten grønt, de med paprika var røde, og de med salt og pepper, var brun-spraglete vel.

    Men men).

    Pia og jeg likte ikke det potetgullet så godt, men vi spiste det likevel.

    Det var mye bedre enn ikke noe liksom.

    Selv om vi var skuffet over at det var løksmak da.

    Vi var ikke vant til sterke smaker, for å si det sånn.

    Men hun Margrethe ga ellers et veldig hyggelig inntrykk, forresten, fra det besøket.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    En sommer var Pia og jeg også med faren vår på båttur, ned mot Tjøme.

    Den første natten, så lå vi til kais, i Holmestrand, og faren vår gikk på fylla.

    Vi fikk ikke sove, og gikk ut i båten, og en mann spurte hvor faren vår var vel.

    Og fant faren vår, på en pub vel, som kom og prata fylleprat til oss.

    ‘Syntes dere pappa er dum’, osv.

    Da bare sa vi ikke noe, og gikk å la oss vel.

    Dette var en trebåt som faren vår hadde bygget, på Sand, hvor Øivind hadde snekkerverksted.

    Vi møtte min fars kamerat, Ernest Eastwood, fra Berger, nede ved Tjømme, og ankret opp ved noen øyer vel, sammen med de, ihvertfall en natt vel.

    Ernest var der sammen med sin sønn Frank og datter Anne vel, som var cirka på alder med Pia og meg.

    Så sånn var det.

    Den båten vi ferierte på da, var en Cabin Cruiser, vil jeg kalle det.

    Med lugar foran i båten.

    Faren min lagde på begynnelsen av 80-tallet også en havseiler, som han støpte, i betong.

    Men han bygde aldri ferdig masta osv.

    Men solgte den uten mast og sånn da.

    Men men.

    Han bygde også en glassfiberjolle i gusje-gul farge.

    Den Cabin Cruiser-en, lå i bukta, ved Krok, nedenfor huset til Ågot og Øivind der.

    (Krok er et kjent hytteområde, hvor folk fra spesielt Drammensområdet vel, mye har hytter).

    Det er veldig langgrunt, nede på Krok, grunnet at en del av en isbre, som for det meste stoppet i Svelvik, (og lagde det kjente sandtaket der), gikk videre til Høyen/Krok vel, før den stoppen, (har jeg lurt på ihvertfall, om det var sånn), og førte nok mye sand med seg, til området rundt Sand da.

    Så sånn var nok det.

    Vi måtte gå kanskje hundre meter, på havbunnen, uten at vannet steg noe særlig.

    Og det er ikke mye tidevann der heller.

    (Sånn som det er i England).

    Men men.

    Det var mye sandflyndrer der, som man gjerne fikk en eller to av, under beinet, for hver gåtur, ut til den Cabin Cruiser-en da.

    Så Pia likte ikke det, å gå ut der.

    Så faren min kjøpte først en gummijolle, husker jeg, som det gikk hull på, når han og jeg, kjørte ut til båten, en gang.

    Seinere lagde han glassfiberjolla da.

    På den samme tiden som han dreiv med såpekoking vel.

    (Han lagde shampo under merkenavnet ‘Charlotte kosmetikk’, på slutten av 70-tallet).

    Men men.

    Faren min hadde også møtt mora mi, da han var ute, med en båt, som han hadde lagd selv.

    Han dro til Holmsbu, hvor mora mi bodde på den tiden, (på slutten av 60-tallet).

    Så hadde de visst dratt ut til en øy, eller noe, og jeg hadde blitt, hva heter det, jeg hadde blitt.

    Mora mi hadde blitt gravid da, for å si det sånn.

    Jeg ble jo født 25. juli 1970.

    Og da ble jeg visst født, to måneder for tidlig.

    Så at mora mi skal ha blitt gravid med meg, på en øy, eller noe, under en båttur.

    Det høres litt rart ut.

    For hvis man trekker syv måneder, fra 25. juli.

    Så blir jo det 25. desember.

    Og da er jo Drammensfjorden full av is, og det er nok ikke mulig å få med noen damer ut på båttur da.

    Det måtte nok blitt fisketur, på isen, litt lenger opp mot Drammen da, i såfall.

    Men men.

    Så jeg tror nok at faren min skrønet litt, da han fortalte meg det, på begynnelsen av 80-tallet, at mora mi hadde blitt gravid, (altså at jeg ble unnfanget, heter det vel), under en båttur.

    For hvis jeg ikke hadde vært født for tidlig, så ville den båttuen ha vært 25. oktober, og det er i vinterhalvåret, og da pleier det ikke å være noe særlig, å dra på fjorden.

    Og hvis det var sant, det som jeg ble fortalt, at jeg var født to måneder for tidlig, så ville jeg i såfall vært unnfanget, 25. desember 1969.

    Så det er nok bare tull, det faren min sa, at jeg ble unnfanget, på en båttur.

    Men kanskje jeg misforstod, og at forholdet deres begynte, å bli seriøst, etter en båttur.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    En annen gang, som faren min tok med Pia og meg, ned til stranda, ved Krok der da.

    Så hadde vi vært i butikken på Sand.

    Og vi skulle få brus da.

    Jeg var så glad i sånne ‘treats’ som engelskmennene kaller det.

    Godteri/snacks osv.

    Så jeg tok det for gitt, at jeg ville få brus.

    Også maste jeg da, om jeg kunne få vørterøl.

    (For jeg likte vørterøl og, men ikke like mye som brus).

    Så fikk jeg vørterøl og Pia brus.

    Og da klagde jeg, på stranda.

    Så gjemte faren min vørterøl-flaska og brus-flaska i skogen.

    Og Pia og jeg, måtte leite.

    Jeg fant vørterøl-flaska.

    Og da vant jeg den, og måtte drikke den.

    Pia fikk brusflaska da.

    Så den turen var ikke helt vellykka.

    Men men.

    Jeg trodde jeg kom til å få brus, uansett, men fikk bare vørterøl da.

    Jeg trodde jeg kom til å få både brus, (som vi var lovet), og vørterøl da.

    Men så ikke.

    Så jeg klagde når tiden kom, på stranda, til at vi fikk drikken da.

    Men men.

    Faren min skrøyt vel også, i butikken, på Sand, (eiet av Oddmund Larsen, på den tiden vel), til butikkdamene vel, at sønnen hans, ville ha vørterøl, heller enn brus.

    Men det var en misforståelse da.

    Jeg ville egentlig ha _både_ vørterøl og brus.

    Jeg var så godtegæern og sånn, så jeg ville ha alt mulig av sånt da, for å si det sånn.

    Men faren min skjønte nok ikke helt, og jeg skammet meg kanskje litt, og var kanskje litt redd for å få kjeft, i butikken, hvis jeg også maste om brus.

    Da hadde jo faren min skryti, til de i butikken, om at jeg heller ville ha vørterøl, så da kunne jeg ikke mase i butikken, om å også få brus da.

    Men men.

    (Jeg var liksom vant til å få nesten det jeg ville, når vi var hos faren vår, av godteri og sånn.

    Jeg så fram til besøkene hos faren min, på grunn av dette.

    Siden vi nesten aldri fikk godteri, av mora vår da.

    Men men).

    En gang jeg var på besøk hos faren min, i Hellinga 7B, (mellom 1975 og 1979 en gang da), når søstera mi ikke var med.

    Så hadde faren min en familie, fra Oslo, på besøk.

    (Rune Kraft og de?

    Hm).

    Jeg fikk et blad, på Lyche, i Drammen, eller noe, hvor det fulgte med en sånn dings, som man skulle trekke opp da, også fløy det en plastsirkel, gjennom luften, mener jeg.

    Noe sånt.

    En annen gang, så sendte faren min meg, for å leke vel, på lekeplassen, i S-svingen, på Nedre, på Bergeråsen, nedafor Ulvikveien.

    Der var Christer Sandum, som var et år eldre enn meg.

    Han spurte hvor jeg var fra.

    Jeg svarte Larvik.

    Har dere noen bakker i Larvik da, spurte Christer.

    Han løp så ned en bratt sti, fra Ulvikstien, ned til lekeplassen der, mens han ventet på at jeg skulle løpe etter.

    Det var en skog, ved Mellomhagen, hvor det vel var lignende bratte stier.

    Så jeg bare løp ned, på samme måte som han Christer da, som da ble en av de veldig få fra Bergeåsen, som jeg hadde møtt da, når jeg flytta til faren min, i 1979.

    Men Carl Fredrik Fallan, i klassen min, advarte meg senere litt mot Christer vel, og fortalte at han var en tøffing da.

    Christer flyttet seinere inn til Svelvik, og lånte kom til Bergeråsen, på besøk, da jeg bodde i Leirfaret, for å låne noen videofilmer av meg, husker jeg, på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Øivind kunne noen ganger oppføre seg litt skremmende kanskje, når Pia og jeg, var på besøk, på Sand/Berger, den siste halvdelen av 70-tallet vel.

    En gang, så sa han det, når Pia og jeg, lurte på hvorfor døra ned til kjelleren var låst.

    (Den pleide ikke å være det på våre tidligere besøk der vel).

    Da så Øivind det, at en gang, så hadde det gått ned noen unger, i den bratta trappa, og falt, og slått seg ihjel, nedi kjelleren der.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så prat vi om noe med vann.

    Brakkvann kanskje.

    Øivind sa det, at en gang, så hadde noen unger, drukket fra noe vann, som var stillestående.

    Og så hadde dem ‘daua’, sa Øivind.

    Man burde ikke drikke vann som står stille, for eksempel i pytter og sånn da.

    Det burde være i bevegelse da, som i en bekk for eksempel da, skjønte vi.

    Men men.

    Arne Thomassen, kunne noen ganger true, når vi bodde i hytta i Brunlanes, om at han skulle gå ut i skogen, og hente bjørkeris, hvis han ikke likte noe Pia og jeg, sa eller gjorde.

    Han sa dette flere ganger, men han henta vel aldri bjørkeris, tror jeg.

    (Ihvertfall så brukte han aldri bjørkeris på meg, det tror jeg at jeg hadde huska.

    Den gangen han ga meg juling, på ‘blanke messingen’, etter ordre fra mora mi vel.

    Etter at jeg hadde løpt inn og ut av de elektriske dørene, på Thorfinns, i Larvik.

    Så slo Arne Thomassen meg med hånda, på rumpa, og brukte ikke noe ris.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Jeg var ofte så godtesjuk, da jeg bodde hos mora mi, så jeg ble nesten gæern.

    En søndag, som vi kjørte til Ingeborg og Johannes, fra hytta i Brunlanes vel, så stoppa mora vår, på en liten, ganske øde bensinstasjon, på veien.

    Jeg så på godteriet der, og tok tak i en liten pakke TOY vel, selv om jeg ikke hadde penger.

    Jeg tenkte at jeg skulle spørre mora mi, om jeg kunne få den pakken da.

    Men før jeg fikk spurt, så begynte mora mi å kjefte på meg, og spurte hvorfor jeg hadde tatt opp den pakken, osv.

    Jeg hadde vel ikke akkurat bestemt meg for å stjele den.

    Men jeg hadde bare så lyst på godteri, og var så godtesjuk, at jeg ikke klarte å tenkte ordentlig da kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    En måte å forklare forresten, om hvor Skreppestad-blokkene er, som jeg har skrevet om, i de to forrige kapitlene vel.

    Det er, for de som har tatt toget, på Vestfoldbanen, til eller forbi Larvik.

    Så er Skreppstad-blokkene, de blokkene, som man ser, på venste side av toget, noen få minutter, før Larvik stasjon.

    (Og Mellomhagen er altså et godt steinkast unna de blokkene da, mens Storgata på Østre Halsen er kanskje 3-4 steinkast unna Mellomhagen igjen da.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Faren min ble jo sammen med en dame, som også bodde på Bergeråsen, Haldis Humblen, våren 1980, (da jeg bodde hos faren min), husker jeg.

    Og 17. mai, enten 1980 eller 1981, så var faren min og Haldis og hennes datter Christell, (som er to år yngre enn meg), og meg, sammen, og lekte 17. mai-leker osv., ved Berger skole.

    Så gjorde vi noe som jeg ikke har skjønt så mye av.

    Vi dro ut til Nesbygda, og var med på noen leker uti der og.

    Og da var det to gutter, som uprovosert, (kanskje beordret av en voksen), begynte å skyte på meg, med vannpistol.

    Vi dro ned til bilen, og jeg fikk inn et hardt spark, i rompa/låret, på han ene, som plagde meg og dreit meg ut da.

    Så dro vi derfra, tilbake til Bergeråsen.

    Men kan det ha vært fordi det første stedet jeg bodde, etter å ha ligget i kuvøse, på et sykehus i Drammen, (Drammen Sanitetsforenings Klinikk, står det på fødselsattesten min, forresten), var over den puben, ute i Nesbygda, som min far fortalte meg om, seinere på 80-tallet?

    Var det derfor vi dro til Nesbygda, Haldis, Christell, faren min og meg, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Etter også å ha vært med på 17. mai-arrangement, på Berger, først?

    Det er jo spesielt mener jeg, å være med på to 17. mai-arrangementer.

    Eller er det jeg som dum?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på tidligere idag, eller igår, når jeg tenkte mer på det her, om at det første stedet jeg bodde, nok må ha vært ute i Nesbygda der da, på Syvertsvolden, heter det vel, over den puben da, som faren min prata om en gang.

    Men men.

    Nå har jeg vært litt treit, med å skrive om Jegersborggate.

    Men det har vært så mye annet jeg har kommet på, som jeg tenkte jeg kanskje kunne ta med om, i samme slengen.

    Så får jeg skrive om Jegersborggate, i det neste kapitellet, tenkte jeg.

    Så får vi se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På den første delen av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Så tok forresten bestemor Ågot, Pia og meg med seg, til noen kuer, på den andre siden av riksveien, fra der huset til henne og Øivind var, på Sand.

    Ågot var fra gård, i Rollag, i Numedalen.

    Og hun sa det, at kuene likte å sleike på hendene til folk.

    For det smakte salt for kuene.

    Så lot vi kanskje kua sleike på henden våre da.

    Det er mulig.

    PS 2.

    Arne Thomassen hadde forresten også to travhester, ute i Verningen, ved Larvik.

    På en stall der.

    Og der hadde også Lasse og de hest, (mener jeg å huske).

    En gang var jeg med Lasse og de der, og faren til Lasse, klappet hardt på hesten.

    Og jeg herma.

    Og da fikk jeg kjeft, fra faren til Lasse, fordi jeg hadde ‘slått’ hesten.

    Men jeg prøvde jo bare å gjøre som faren til Lasse, hadde gjort.

    Men men.

    Hesten til Arne Thomassen het Nibs Star.

    Den fikk en andre plass på Jarlsberg en gang.

    (På cirka 20-30 forsøk, eller noe, kanskje).

    Arne Thomassen var stolt over det her, og hadde det bildet rammet inn, også da han bodde sammen med Mette Holter, inne i Oslo, mener jeg å huske, (cirka 10 år seinere vel).

    Men men.

    Ulf Thoresen var sur etter å ha kjørt den hesten, husker jeg.

    Jeg fikk lov å gå inn på stallområdet, på Jarlsberg travbane, siden stefaren min eide hest.

    (Etterhvert da, han var jo også på travbanen, før han kjøpte den hesten.

    Og han hadde vel muligens en hest før det og, tror jeg.

    Men men).

    En gang kjøpte jeg lapskaus, som de solgte, i en kafeteria, for travkusker osv., på Jarlsberg, husker jeg.

    Det var den beste lapskausen jeg noen gang har smakt, tror jeg, den var veldig god.

    Men men.

    (Dette var nok etter at jeg flyttet til faren min, siden jeg hadde penger.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 3: Østre Halsen

    Jeg skrev jo i det forrige kapittelet, om da søstera mi og jeg første gang så vår stefar, Arne Thomassen.

    Og han var jo veldig tøff og morsk, så jeg fikk jo omtrent tunnell-syn, (eller hva man kaller det), og fikk vel omtrent sjokk, den første gangen mora vår tok med Arne Thomassen hjem, til oss, i Vestmarka.

    Pia og jeg stod liksom samlet, i en ende av rommet, mens mora vår og Arne Thomassen stod i den andre enden, og prøvde å lokke oss, til å ta imot kremmerhusene med sjokolademus, fra Arne Thomassen.

    Det var en skremmende opplevelse, må jeg nesten si, for Arne Thomassen var en fremmed kar og han var tøff med helskjegg og det hele.

    Men men.

    Vi flyttet etterhvert fra Vestmarka, til Storgata på Østre Halsen, våren eller sommeren 1974, tror jeg det må ha vært.

    Altså like før jeg fylte fire år.

    Det var et stort vertikalt-delt hus, hvor vi hadde den delen av huset som vendte ut mot Storgata da.

    Det er kanskje det fineste huset i Storgata, på Østre Halsen, uten at jeg skal si det helt sikkert.

    I den andre halvdelen av huset, bodde Herman og de.

    Herman var en gutt som var litt yngre enn meg vel, og litt eldre enn Pia.

    Noe sånt.

    Herman var veldig stille av seg, og vi hadde ikke så mye med han å gjøre egentlig.

    Mora mi og Arne Thomassen kjente foreldrene til Herman, og Pia og jeg var senere med, når Herman og mora bodde i Skreppestad-blokkene, også på Østre Halsen.

    Herman ville da hoppe oppå magen til søstera mi, i senga.

    Sånne ting.

    Så Herman var en stille gutt, som var enebarn vel, og som kunne være voldelig.

    Men men.

    Allerede første dagen der, så gikk Pia og jeg rundt huset da, og utforsket hvordan man kunne gå en vei bak huset og, og komme ut i en sidegate til Storgata vel.

    Noe sånt.

    I nabohuset, på Hvittensand-siden, så bodde det ei jente på min alder, som het Inger Lise, eller noe sånn vel.

    Hun lekte ikke jeg så mye med, men det kunne bli sendt spørsmål eller erting over gjerdet, mellom husene våre.

    De hadde en stor hage.

    Vi hadde også en hage, men ikke fullt så stor vel.

    Men men.

    På andre siden av Storgata lå Østre Halsen skole, (eller om det var på skrå over Storgata).

    Men jeg hadde ikke engang fyllt fire år, så det var ikke snakk om å gå på den skolen da.

    Selv om det hadde vært kort skolevei.

    Men men.

    Vi kjente Jorun, og mange andre jenter, som pleide å stå utafor døra våres, på formidagene eller ettermidagene, og rope på ‘Erik og Pia’.

    Men men.

    Det bodde også en gutt i nærheten, som var et år eldre enn meg vel, som het Morten.

    Så sånn var det.

    En gang Morten var på besøk hos oss, så gikk jeg inn i huset hele tida, og ville gå en bakvei ut.

    Grunnen var det, at der stod det to kasser fra Grans.

    En med brus og en med øl vel.

    Jeg tok da med en flaske hver gang jeg gikk ut av huset, og vi hadde vel etterhvert en 4-5 flasker ute i hagen, eller noe.

    Med både øl og brus vel.

    Som vi åpna med en spiker og en stein vel, tror jeg.

    Noe sånt.

    Dette ble etterhvert gjennomskuet, tror jeg, av Arne Thomassen, tror jeg det var.

    Selv om jeg ikke fikk så mye kjeft for det.

    Men men.

    Hvis man gikk opp på loftet i det huset, som var på to etasjer pluss loft da.

    Så kunne man gå over på Herman og de sin side av loftet.

    Og så ned en trapp, eller noe.

    Og så var man hjemme hos Herman og dem.

    Så sånn var det.

    Men det var litt rart, så da gikk jeg bare tilbake til oss igjen.

    Men men.

    Det var mange matbutikker der.

    Det var Samvirkelaget like ved.

    Og to andre butikker, som ikke var kjedebutikker.

    Jeg pleide noen ganger å finne 10-øringer og sånn, her og der, i huset.

    Og da fikk jeg lov av mora mi, til å gå gjennom Storgata, i retning Hvittensand, til den matbutikken hvor mora mi pleide å handle.

    (Ihvertfall i førsten, pleide hun å handle der, husker jeg, for jeg satt oppi handlevogna der en gang, husker jeg og pirka av prislappen på en juice-kartong, mens mora mi handla.

    Noe som skapte litt rabalder, når vi kom fram til kassa.

    Men men).

    Der solgte de karameller, i kassa, til 10-øre.

    Det var fløtekarameller vel, som var pakket inn med folie, med forskjellig farge.

    De var lyseblå vel, og gule kanskje, og andre farger.

    Jeg lurer på om noen var svarte og, med lakrissmak da.

    Det er mulig.

    Det var jo noen biler som kjørte der, og bussen, men Pia og jeg fikk lov å gå rundt der, i Østre Halsen sentrum, selv om vi bare var 2-3-4 år gamle.

    Men men.

    Pia fikk kanskje ikke lov å gå alene til butikken, men hun fikk lov å gå, hvis jeg gikk sammen med henne.

    Så sånn var det.

    En gang, etter en høytid, eller noe, så ville mora mi at jeg skulle gå på Samvirkelaget, en morgen, for å kjøpe to liter melk.

    Det fantes bare helmelk, på den her tiden, og jeg tror ikke det fantes 2-litere.

    Så det var to enliter-kartonger med H-melk, som det var snakk om.

    På Samvirklaget, så hadde de ikke melk sa de, for melkebilen hadde ikke vært der ennå.

    Jeg gikk så til en annen butikk.

    (Ikke der hvor jeg pleide å kjøpe karameller, men en som var litt lenger ned mot marinaen.

    Det er mulig at melkebilen stod foran den butikken hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og sperra, og at det var derfor jeg ikke gikk inn der.

    Eller om det var på grunn av kjeften jeg fikk da jeg tulla med prislappen på juicekartongen.

    Hvem vet).

    Jeg spurte i den tredje butikken, (som var i et hvitmalt hus vel), om melkebilen hadde vært der.

    Men nei, det hadde den visst ikke.

    Da ble jeg rimelig lei, for å si det sånn.

    Så jeg gikk tilbake til Samvirkelaget, og kjøpte goderi, for de tre kronene, som jeg hadde fått, av mora mi.

    Jeg var jo bare 3-4 år, og hadde aldri kjøpt melk før, for å si det sånn.

    Kun karameller og sånn vel.

    Så godteri viste jeg hvordan man skulle kjøpe.

    Jeg la godteriet på innsiden av gjerdet, til hagen, til Inger Lise og de.

    Så gikk jeg inn i huset vårt, og sa det, at melkebilen ikke hadde vært der, og at jeg hadde mista pengene, ned i et sånt sluk, som er på siden av veien, like ved fortauet, for å få unna regnvann, osv., fra veien.

    Så spiste jeg kanskje noen brødskiver da.

    Så hadde mora mi prata med nabokona, eller noe, og det visste seg at hu Inger Lise da, hadde funnet en pose med godteri, som noen fylliker hadde lagt i hagen dems.

    Da ble jeg litt irritert, må jeg innrømme.

    Men men.

    Arne Thomassen spurte meg også om det her, når han kom hjem fra jobben.

    Og jeg forklarte igjen at jeg hadde mista de kronestykkene nedi et sånt sluk da, på veien tilbake fra Samvirkelaget.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jorun var glad i Lovehearts.

    Hun var kanskje 2-3 år eldre enn meg, og hadde brunt hår, tror jeg.

    Hun leste på Lovehearts-ene, og sa til meg hva som stod på de.

    En gang, så tok Jorun og en annen jente meg med til ei jente jeg ikke hadde hilst på før.

    Det var ei veldig pen jente med lyst hår, på min alder.

    Hun lyste skikkelig opp, i forhold til de andre jentene, som jeg kjente der, som vel alle var brunhårede vel, kanskje med unntak av Inger Lise, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så noen dager etterpå, så dristet jeg meg inn i den bakgården igjen da, og gjorde som Jorun hadde gjort, og stod og ropte på hu jenta.

    (Vi var vel begge fire år da, tror jeg).

    Mora kom ut i vinduet, i 2. etasje kanskje, og jeg spurte om hun jenta ville ble med ut og leke da, (eller noe).

    Hu jenta med det pene lyse håret dukka opp igjen, og vi ble enige om å gå til skolen.

    På veien, så fant hu jenta, en diger tyggegummiklyse, som hu plukka opp fra fortauet.

    Den skylte hu så, i fontena, på Østre Halsen skole, (den fontena som man kunne se fra Storgata).

    Så ga hu meg halve tyggegummi-klysa, som jeg tygde litt på da, for høflighets skyld.

    Jeg var vel litt mer kresen enn henne, tror jeg, og var kanskje mer glad i karameller fra den ene butikken, enn ferdigtygde tyggegummiklyser.

    Men men.

    En høy mann stod vel forresten ved den butikken, hvor jeg pleide å kjøpe karameller, og så på oss to fire-åringene, mens vi gikk til skolegården da.

    Sånn som jeg husker det.

    Men han sa ingenting, han bare stod der vel.

    Jeg fulgte henne så et stykke på veien hjem igjen.

    Så spurte jeg om hun klarte å gå den siste delen hjem aleine.

    Og det klarte hun, sa hun, og smilte kanskje litt.

    Jeg tenkte jeg skulle besøke henne igjen, men jeg drøyde det litt.

    Jeg fortalte ikke noe om det her til hverken mora eller søstera mi, (eller Arne Thomassen da).

    Ikke til Jorun heller, jeg så vel ikke hu så mye mer etter det her.

    For plutselig en dag, når Pia og jeg, stod i oppkjørselen og hagen, som hørte til huset vårt, så rygget det plutselig en stor flyttebil, inn i oppkjørselen vår.

    ‘Å nei, ikke igjen’, tenkte jeg, og begynte nesten å grine.

    Men jo, det var visst sånn.

    Vi skulle flytte, igjen.

    Så sånn var det.

    Så hu jenta så jeg aldri noe mer til, og det var vel litt synd, for hu må vel sies å ha vært en skjønnhet, ihvertfall sammenlignet med de andre jentene der, for hu hadde så fint lyst hår og vel pent smil osv., vel.

    Hvis jeg husker det riktig.

    Det var noe spesielt med henne ihvertfall, (husker jeg at jeg syntes, ihvertfall).

    Men men.

    En gang, mens vi bodde der, så hadde mora vår sendt Pia og meg på noe ærend da.

    Vi skulle krysse Storgata, i fotgjengerfeltet.

    Bussen stod på holdeplassen, like foran fotgjengerfeltet, og den drøyde og drøyde.

    Pia og jeg stod og ventet og ventet, på at bussen skulle kjøre.

    Til slutt, så følte jeg meg dum, ovenfor søsteren min kanskje, og begynte å gå ut i veien mens jeg leiet Pia i hånda, var det vel.

    Så startet bussen.

    Og Pia og jeg var så små, at bussjåføren vel ikke så oss.

    Så en dame, på fortauet, på den siden av veien, som vi gikk mot, hun gikk ut foran bussen, og fikk sjåføren til å stoppe.

    Men den følelsen jeg hadde, mens jeg gikk over fotgjengerfeltet leiende på Pia, mens bussen startet opp og begynte å bevege seg mot der vi gikk mot, nei den var forferdelig.

    Det var jo i fotgjengerfeltet, så det var jo lov å gå der.

    Men det må ha vært noe rart, tror jeg, for bussen drøyde så lenge, og begynte å kjøre, akkurat da Pia og jeg begynte å gå over gata.

    Så hvis ikke hu dama hadde stoppa bussen, så hadde det nok gått galt, tror jeg.

    Jeg lata som ingenting nesten, og Pia var vel bare to og et halvt år, eller noe, så jeg vet ikke om hun fikk med seg det som skjedde.

    Men men.

    Fælt var det ihvertfall.

    Arne Thomassen hadde kontor i Nansetgata, i Larvik, sammen med en kollega.

    Han jobbet som maler, har jeg blitt fortalt.

    Om det var kunstmaler eller husmaler, det forstod jeg ikke helt.

    Men han jobba med bygningsarbeid og sånn og, det husker jeg.

    Så det firmaet var nok noe med bygningsarbeid da.

    Huset de hadde kontor i, lå som nevnt i Nansetgata.

    Det var på den samme siden, som det gamle Vinmonopolet i Larvik, men noen hundre meter lenger opp kanskje, mot det tidligere Nanset Marked, og Hovland-banen da, (der hvor Norbyen Kjøpesenter er nå).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Pia og jeg var med Arne Thomassen på jobben hans, enkelte ganger, allerede mens vi bodde i Vestmarka.

    Vi måtte sitte stille, på kontoret der da, hele dagen, mens vi kanskje fikk lov å tegne eller noe.

    Men midt på dagen, så ville Arne Thomassen ta pause, og ta med Pia og meg, over gata, til et konditori, som lå der, hvor vi fikk en flaske Solo og en pose boller på deling vel.

    Det var en sånn 0.35 liter glassflaske, med Solo, hvis jeg husker riktig.

    Men men.

    En gang, så besvimte mora vår, på det kontoret.

    Det var kanskje fordi Arne Thomassen hadde gått konkurs, eller noe.

    Hva vet jeg.

    Besvimte gjorde hu ihvertall.

    Så sånn var det.

    Vi gikk noen ganger på søndagskole, mens vi bodde på Østre Halsen.

    Det var en søndagsskole ikke så langt unna, i retning Lågen, hvor mora vår ville ta oss med, på enkelte søndager da.

    Mora mi tok vel også med meg på en musikkskole, for barn, i Larvik, et par ganger, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Og jeg var også hos tannlegen, husker jeg.

    Men men.

    En gang kjørte vi også inn til Billingstad, for å gå på IKEA.

    Pia og jeg ble plassert i barneparken der, og de unge damene som jobba der tulla fælt med oss.

    De lot som at de ikke skjønte at jeg var fire år, og Pia to år, men bytta på sånne nummerdrakter, og lot meg ha et to-tall da.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble nesten traumatisert av den dårlige behandlingen jeg fikk av de IKEA-damene der, husker jeg.

    Det var helt som et mareritt.

    Men men.

    De var skikkelig ondskapsfulle mot meg, må jeg vel nesten si.

    Ihvertfall hvis jeg skjønte det riktig.

    Men men.

    Det huset i Storgata var veldig stort, men likevel ikke så stort, at Pia og jeg kunne ha vært vårt rom.

    Vi hadde rommet vårt i første etasje, ikke langt fra stua, hvor det stod en svart-hvitt TV vel, hvis jeg husker det riktig.

    Men men.

    Vi hadde en køyeseng, og jeg lå nederst og søstera mi øverst.

    (For Pia veide mindre, sa mora mi, (for ei venninne av henne spurte om dette en gang, husker jeg), og det ville vært værre for henne om jeg falt gjennom sengen og ned på henne, enn omvendt).

    Mora vår ville noen ganger få oss til å be aftenbønn, mens vi bodde i dette huset, (som da var brunt), på Østre Halsen.

    Hun kunne også noen ganger synge sanger, (eller fortelle dikt), når vi skulle legge oss.

    Det kunne være ‘Når Trollmor har lagt sine elleve små barn’ eller ‘Lille Persille’, av Inger Hagerup.

    Men men.

    Arne Thomassen, var ikke som noen far for oss, han var som en stefar, vil jeg si.

    Det var ikke sånn at han noen gang fortalte eventyr for oss, for eksempel, for å prøve å forklare.

    Mora vår bestemte det meste, når det gjaldt oss barna, vil jeg si.

    Men men.

    Vi besøkte vel ikke faren vår og dem, på Berger/Sand, i det hele tatt, (sånn som jeg husker det), den tiden vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Østre Halsen var nesten som en liten by, og det var vel også noen få andre forretninger der, enn de nevnte tre matbutikkene.

    Jeg husker lite fra vinteren der, det er mest fra våren og sommeren, som jeg har minner, derfra.

    Vi hadde også der flere barnepiker.

    Noen som bodde ut mot en øy, like ved marinaen der vel.

    Og man kunne se sjøen, fra vinduet i stua vår.

    En barnepike sa en gang, husker jeg, at det var en båt, som kjørte sikk-sakk, på sjøen.

    Jeg visste ikke hva sikk-sakk var, så jeg spurte hva det var da, og barnepikene var greie og forklarte.

    Jeg hadde en morsom tid der, husker jeg det som, siden vi hadde så mange lekekamerater, og jeg syntes også det var morsomt å gå i butikken og kjøpe karameller.

    Så det var sånn at jeg nesten bare syntes alt var morsomt, og ikke brydde meg om ting som å knyte skolissene mine, for eksempel.

    At jeg ikke tok det så nøye.

    Og da begynte mora mi å klage på meg, at jeg var treg til å lære å knyte skolissene.

    Men det var egentlig noe jeg kunne, men jeg tok det ikke så nøye da, jeg var kanskje litt ‘laid-back’.

    Men mora mi kunne noen ganger klage på sånne ting.

    Jeg klarte heller ikke å snyte meg ordentlig, og det måtte Arne Thomassen lære meg, husker jeg, (et par år etter det her), for det klarte ikke mora mi å forklare meg, hvordan man pussa nesa.

    Men hu ba Arne Thomassen om å forklare meg det da.

    Så mora mi tålte kanskje ikke gutter så bra.

    En gang, flere år etter det her, mens mora mi bodde i Borgheim, ved Tønsberg, så forklarte hun meg det, at en fetter av henne, i Danmark, hadde voldtatt henne, (eller misbrukt henne, var det kanskje), som barn.

    Uten at hun fortalte noe om hvilken fetter dette var.

    Hennes lillebror, Martin, har jeg også blitt fortalt om, i 2005, av hans samboer, Grete Ingebrigtsen, at han var ‘veldig uhygenisk’.

    Så det er mulig at min mor hadde bygget opp et slags hat, mot gutter/menn.

    Hva vet jeg.

    Noe rart var det nok ihvertfall, for jeg syntes hun var ganske ondskapsfull og slem, mot meg, noen ganger.

    Men men.

    En gang Pia gråt, så sa hun ‘pappa’, og ikke ‘mamma’, som var vanlig.

    Pappa bodde jo på Berger, cirka ti mil unna.

    Dette var mens min mor hadde en venninne på besøk.

    Og jeg var innendørs, husker jeg, mens Pia var utenfor huset.

    Jeg hadde også for vane, å si fra, til mora mi, hvis jeg skulle på do.

    Det gjorde jeg en gang hun hadde en venninne på besøk, der i Østre Halsen.

    Og da gjorde hun skikkelig narr av meg, ovenfor hun venninna da.

    Det var siste gangen jeg sa fra om at jeg skulle på do, for å si det sånn.

    Men men.

    Så min mor var ikke så snill av seg alltid, vil jeg si.

    Men men.

    Det var også en annen barnepike vi hadde der, husker jeg, på Østre Halsen.

    Det var ei som tok oss med på Samvirkelaget, antagelig våren/sommeren 1975.

    (Like før vi flyttet derfra).

    Hun fortalte det, til Pia og meg, at noen ganger var det snerk på isen.

    Snerk, det var noe som kunne være på is som hadde ligger i fryseren lenge.

    Men men.

    Jeg fikk se på skiltet, over de forskjellige is-ene da, og ville ha en Snømann-is, husker jeg.

    (Hvis det var denne gangen).

    Snømann-is kostet en krone, husker jeg, og var vel den billigste isen.

    Men men.

    Jeg tror ikke det var noe snerk på den, ihvertfall.

    Året før, så hadde mora mi og en annen barnepike, tatt meg med, til lekeplassen, som lå mellom Østre Halsen skole og veien Tjøllingbussen kjørte vel.

    Mora mi bare dro meg med, og nå skulle jeg huske, uansett om jeg ville, eller ikke.

    Jeg hadde ikke så lyst til å huske, for å være ærlig.

    Jeg skjønte ikke hvorfor mora mi og barnepiken var så ivrige på at jeg skulle gjøre det.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det var vel ikke meningen at foreldre skulle utsette barna sine for noe farlig?

    Og mora mi hadde jo ikke spurt meg ordentlig om det, om jeg egentlig hadde lyst til å huske.

    Jeg var liksom ikke med på det her.

    Det foregikk over hodet på meg.

    Men likevel, så satt jeg nå plutselig der, på en huske, (en sånn av en treplanke vel), og ble gitt fart da, av mora mi.

    Dette hadde gått alt for fort frem, syntes jeg.

    Jeg var ikke sikker på om dette kunne være noe farlig.

    Det kunne vel ikke være noe farlig, hvis ikke mora mi spurte meg først, om jeg hadde lyst til det her, tenkte jeg.

    Så jeg slapp plutselig bare taket i tauene på huska, og satt fortsatt på huska da, som gynget fram og tilbake, mens jeg holdt balansen da.

    For jeg hadde vel ikke lyst til å falle, jeg skjønte vel det kanskje, at det kunne være farlig.

    Men jeg hadde faktisk ikke blitt spurt om jeg ville huske.

    Derfor slapp jeg taket, som en protest da.

    Jeg holdt balansen, oppå huska, som fortsatt gynget fram og tilbake da.

    Men mora mi var kanskje manisk da, siden hu bare dro meg med til lekeplassen, og satt meg oppå huska, og begynte å gi meg fart.

    Uten å først spørre meg, om jeg hadde lyst til å huske.

    Jeg var vel ikke helt våken tror jeg, enda, det var kanskje litt tidlig på dagen.

    Så dette var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg husker at mora mi klage på Arne Thomassen, om at sluppet taket i huska da.

    Men men.

    Vi var også på et besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, som da hadde flyttet fra Klokkarstua, til et byggefelt, i Sætre.

    Sætre ligger også i Hurum, men litt nærmere Røyken og Oslo, tror jeg.

    Men men.

    Jeg skulle sove på rommet til onkel Martin, i to netter, tror jeg det var.

    Onkel Martin hadde mista en krone og en femti-øring, under senga, og jeg spurte om jeg kunne få de myntene da.

    Noe jeg vel fikk lov til.

    Min mormor Ingeborg var jo fra Danmark, og mye mer myndig, (må man vel Si), enn for eksempel min farmor Ågot, som jeg likte meg mye bedre hos, hvis jeg skulle være ærlig.

    Da vi skulle tilbake igjen til Larvik, på søndagen, så skulle jeg handle for det kronestykket og den femtiøringen, i en kiosk, som holdt til i et lite trehus, like ved innkjøringa til det byggefeltet da.

    Det som skjedde var at jeg stod inni den kiosken, i 15 minutter kanskje, uten å bli ekspedert, av de to unge damene, som stod bak disken.

    Folk kom inn i kiosken hele tiden, og jeg ble bare oversett.

    Dette var nesten traumatiserende, syntes jeg, og jeg ble ikke ekspedert, før mora mi kom inn i kiosken, etter kanskje et kvarters tid da.

    Noe sånt.

    Men men.

    Vi var også på en ferietur, til Bergsjø Høyfjellshotell, med mora mi og Arne Thomassen, rundt den her tiden.

    Jeg lurer på om det kan ha vært den vinteren, som vi bodde i Storgatam, på Østre Halsen.

    Den første dagen der, så blåste det så mye, at søstera mi og jeg, nesten blåste avgårde, når vi skulle gå på ski.

    Den neste dagen var været bedre, og vi gikk en skitur, i noen kjedelige løyper der da.

    Jeg gikk litt i forveien, og la meg så ned i snøen litt, for å hvile.

    Men da ble mora mi og dem sure, når de tok meg igjen.

    Men men.

    De hadde en jukebox på det hotellet, hvor de spilte sanger som ‘Du og jeg og vi to, seilte i en tresko’, osv.

    Den pleide mora mi å la meg velge, på jukebox-en, noen ganger.

    Hun ga meg en krone da, (eller noe), for å høre på den sangen.

    Så sånn var det.

    Lørdagen, tror jeg det var, så tok Arne Thomassen meg med på en akekonkurranse.

    Jeg ble bare sendt utafor en veldig bratt bakke, på et lånt akebrett, og var redd for å dette av.

    Så jeg bare satt på akebrettet, ned hele bakken, og vant hele akekonkurransen.

    (Enda jeg var den yngste som var med, tror jeg).

    Jeg fikk et diplom utdelt, i forbindelse med middagen, den kvelden, mener jeg det var.

    Nesten alle gjestene på hotellet, satt i en stor sal da, og spiste middag, ganske samlet vel.

    Etter middagen, så var det dans, og Pia og jeg måtte danse sammen, sa mora mi.

    Men men.

    Det er mulig at dette kan ha vært et års tid senere.

    Hva vet jeg.

    Onkel Martin besøkte oss også, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Han var kanskje 14 år da, (for han var en attpåklatt, kanskje cirka ti år yngre, enn mora vår).

    Onkel Martin var litt bortskjemt, tror jeg, for han ville bare drikke melk, hvis han fikk ha O’Boy, (eller om det var Nesquick), i melka.

    Dette var den første gangen, som jeg hadde sett sjokolademelk.

    Og det var mulig at jeg fikk lov å smake et glass.

    Det er mulig.

    Ellers husker jeg ikke så mye mer fra besøket til onkel Martin der.

    Men men.

    Jeg husker at Arne Thomassen nesten hadde skremt meg, den jula vi bodde der, med julenissen.

    Så da en julenisse dukka opp, med sekk og det hele, så ble jeg rimelig skremt, og gjemte meg under kjolen til mora mi.

    Så sånn var det.

    Det er mulig det var en nabo, eller noe, som var julenisse.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, var hos oss, den julen.

    Jeg mener å huske at de satt i stua vår der, da julenissen kom, og jeg gjemte meg under kjolen til mora mi, i panikk vel, må man vel si.

    Det er mulig.

    Men men.

    Pia og jeg så en gang et hvitt pinnsvin, i oppkjørselen, til huset vårt, i Storgata.

    Det har jeg senere fortalt til en eller annen lærer eller lærerinne, på en av de tre barneskolene jeg gikk på.

    Men det var visst ikke sannsynlig, fikk jeg høre, at pinnsvinn kunne være hvite.

    Selv om jeg husker denne episoden godt enda.

    (Og mener vel fortsatt at det pinnsvinnet var rimelig hvitt).

    Men men.

    Så det var kanskje litt rart.

    Men men.

    Men jeg husker det, at når den store flyttebilen rygget inn i oppkjørselen vår, en vår eller sommerdag der, i Storgata.

    Nei, det var liksom en vond følelse, vil jeg si.

    Skal vi flytte nå igjen, og fra Østre Halsen, hvor vi hadde så mange venner.

    Nei, det var ikke så veldig morsomt.

    Jeg var vel fortsatt bare fire år, og vi hadde jo flyttet to ganger, på de to siste årene da, allerede.

    Men men.

    Hvordan gikk det, hvor flyttet mora vår og Arne Thomassen og Pia og meg selv til, etter Østre Halsen.

    Det skal prøve å skrive mer om i neste kapittel.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 1: Toppen 4

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, (født Heegaard), har senere sagt til meg det, at jeg var sein til å lære meg å gå.

    Og jeg var også født to måneder for tidlig, (har jeg blitt fortalt ihvertfall), og lå de første ukene av livet mitt, i en kuvøse, på et sykehus, i Drammen.

    Så det kan være at de episodene jeg fortalte om, i forordet, kan ha vært fra sommeren 1972 og ikke fra sommeren 1971.

    Og at min søster Pia, kanskje lå og sov i senga si, eller noe, da disse nevnte episodene foregikk.

    Hvem vet.

    Jeg husker at en gang var det ei dame som var barnevakt for meg, da jeg var 1-2 år gammel, i Toppen 4.

    Dette var nok min farmor, bestemor Ågot, (Ågot Mogan Olsen (født Mogan)), og dette husker jeg ennå, at jeg syntes var det morsomte jeg noen gang hadde opplevd, (da). Mens tiden før, (og etter), husker jeg som mer anspent da. At min mor, Karen Ribsskog, ikke var så morsom som bestemor Ågot. Min mor husker jeg som mer slitsom å ha med å gjøre, enn for eksempel bestemor Ågot.

    Men men.

    Bestemor Ågot ville leke gjemsel. Og hun var artig, sånn som jeg husker det, og jeg husker at jeg gjemte meg i klesskapet, på rommet mitt vel, og frydet meg når bestemor Ågot fant meg da, og sa høyt ‘bø’ kanskje, på en morsom måte.

    Noe sånt.

    Jeg lurer på om den episoden kan ha foregått mens søstera mi Pia, ble født, sikkert i Drammen hun og, og at det var derfor at bestemor Ågot måtte være barnevakt for meg.

    Hvem vet.

    Noe annet jeg husker, fra denne tiden, var at min mor og far, gikk tur, bort forbi huset til Ågot og Øivind, på Sand, (kanskje 10 minutter å gå, fra Bergeråsen).

    De gikk videre ned mot Høyen, sånn at vi hadde gården til Gøril og de, (den gamle gården til Lersbryggen vel), på høyre side.

    Pia og jeg gikk ikke, vi lå i hver vår barnevogn, husker jeg.

    Det må vel ha vært sånn at Pia lå i sin barnevogn, og jeg satt i en sånn type barnevogn for litt større barn da antagelig.

    Jeg husker ihvertfall at jeg kunne se jordene nede på Høyen, (mener jeg), mens Olsen-familien var ute og gikk tur da.

    Det var kanskje moren min som kjørte min vogn og faren min som kjørte Pia sin vogn, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men men.

    Jeg husker at jeg fikk en rød leketraktor, i plast, på denne tiden.

    Så var det våren 1973 kanskje, at min søster Pia, ble gammel nok til at hun hadde lært å gå, og så videre.

    Og da spurte mora vår meg, husker jeg, om Pia kunne få låne min traktor da, (som jeg hadde vokst fra, må man vel nesten si).

    Jeg sa ‘nei’ da, for jeg syntes at jeg fikk mye mindre oppmerksomhet, fra mora mi, etter at Pia ble født.

    Men mora mi ville ikke høre.

    Hu bare tok traktoren, og satt Pia oppå, og begynte å dytte Pia rundt på den da, i området rundt der faren min parkerte bilen da, på en slags asfaltert plass, som alle byggefelt/rekke-husene, på Toppen, delte.

    Jeg syntes det ble litt vel mye som sagt, og ville kanskje teste om moren min hørte på meg.

    Så jeg begynte å grine ganske høyt da, sånn at det ble som en scene, må man vel kanskje si.

    Men jeg husker det, at mora mi ikke brydde seg om at jeg grein, og at hu bare fortsatte å dytte Pia, som satt og lo eller smilte, (sånn som jeg husker det), oppå traktoren.

    Fra denne episoden kunne man kanskje se det, mener jeg, at både mora mi og søstera mi, kanskje kunne være litt kalde noen ganger.

    At ingen av de brydde seg om det at jeg stod ved inngangsdøra og gråt.

    Men men.

    De bare lekte og lo og hadde det artig, noen få meter bortenfor.

    Faren min tenkte vel et eller annet, (uten at jeg helt vet hva), og spurte om jeg ville bort til bestemor Ågot.

    Og jeg var bare glad for å komme vekk derfra, så det svarte jeg at jeg ville.

    Så kjørte faren min de par minuttene, bort til Sand, med meg, og bestemor Ågot spurte om hva som hadde skjedd da, siden jeg hadde grått.

    Og hun var vel rolig og ganske lett til sinns da, og nok en varmere type person, enn min mor og min søster, og hun trøstet meg kanskje litt da, eller snakket til meg på en hyggelig måte, ihvertfall.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så kom min fars yngre bror, Håkon Mogan Olsen, (som også bodde på Bergeråsen, i Hellinga vel, i den leiligheten på nedsida av bilveien der, som var lengst fra Gamlehjemmet, av de 3-4 leilighetene som lå på en rekke, vegg i vegg der), sammen med sin kone Tone, (født Løff), og deres datter Lene, som er døv, (og som jeg vel ikke kan huske fra denne tiden, men først fra noen år senere. Deres sønn Tommy, ble født i 1975, så han var altså ikke påtenkt enda, da vår Olsen-familie bodde i Toppen 4), også bort til Ågot og Øivind.

    Håkon hadde kanskje hørt noen rykter, på Bergeråsen, om at en gutt hadde grått, i området rundt Toppen 4.

    Hva vet jeg.

    Håkon begynte å erte meg litt, og spurte om noe sånt som at, ‘jasså, ville du ikke la søstera di låne traktoren din, du da’.

    Noe sånt.

    Jeg syntes ikke at onkel Håkon hadde noe særlig med det her å gjøre, så jeg holdt vel bare kjeft, og svarte ikke.

    Det var litt mer komplisert enn sånn som Håkon fremstilte det egentlig, syntes jeg.

    (Og jeg klarte vel ikke helt å forklare det).

    Det handla nok om at jeg syntes jeg fikk litt mindre oppmerksomhet da, fra for eksempel mora mi, etter at søstera mi Pia ble født.

    Men jeg beit det vanligvis i meg, men akkurat den gangen med traktoren, så ble det kanskje litt vel mye.

    Noe sånt.

    Men men.

    Dette var vel våren 1973, vil jeg tippe på, noen måneder før jeg fylte tre år.

    Noe sånt.

    Fra før Pia ble født, så husker jeg det, at mora mi pleide å si til meg, når hu bytta bleie på meg, var det kanskje, at jeg ikke fikk lov til å ta meg på tissen.

    Jeg husker at jeg satt i en badebalje, fra da jeg var litt mer enn et år kanskje, i stua, på Toppen 4, mener jeg det var.

    Jeg husker at skulle til å ta meg på tissen, for det var vel et følsomt område da.

    Noe sånt.

    Men så husker jeg det, at jeg ble oppmerksom på det, at faren min stod og observerte meg.

    Så da tok jeg meg ikke på tissen likevel.

    Siden min mor hadde sagt til meg det, at jeg ikke fikk lov til det.

    Så jeg gjorde liksom litt som Harald Eia, istedet, sånn som jeg husker det.

    For hånda var liksom på vei i retning av mine edlere deler, da jeg ble oppmerksom på det, at min far stod og så på meg.

    Så jeg tok meg på skrukken istedet, må jeg innrømme.

    Og da tror jeg at min far muligens ble litt skuffet.

    Hva vet jeg.

    Det er mulig at mine foreldre ikke var enige i det, om det lov å ta seg på tissen, eller ikke.

    Hva vet jeg.

    Men men.

    (Bare noe jeg tenkte på, da jeg prøvde å skrive opp de episodene jeg klarer å huske, fra Olsen-familiens liv, i Toppen 4).

    Jeg husker en søndag morgen, kan det kanskje ha vært, da jeg gikk for å si hei til mora mi da, etter at jeg hadde våknet opp, og gått ut av rommet mitt.

    Som barn vel pleier å gjøre, når de er i tre-års alderen, om morgenen.

    Hva vet jeg.

    Jeg gikk inn på rommet til mamma og pappa.

    Og der lå mora mi i bare trusa tror jeg, på magen, med ansiktet begravet i en hodepute.

    Faren min satt på sin side av sengen, (også bare i underbuksa vel), med hodet i armene, (eller ihvertfall litt bøyd i ryggen vel).

    Noe sånt.

    Jeg sa til faren min at ‘mamma gråter’.

    Mora mi lå fortsatt i den samme stillingen, mens faren min svarte det, at ‘ja, mamma gråter’.

    Jeg skjønte det, at mora mi ikke kom til å svare meg, så jeg gikk inn på rommet mitt igjen.

    Pia kom inn på rommet mitt og begynte å si noe med ‘mamma’.

    Hun ville si hei til mamma hun og da.

    Jeg sa bare det at ‘mamma gråter’, og at hun ikke skulle gå inn til mamma.

    For Pia var så liten, så jeg tror hun ville fått sjokk muligens, om hun hadde sett det, at mora vår lå der, og grein i en pute, uten å reagere, hvis man snakket til henne.

    Hvem vet.

    Så Pia leika litt på gulvet på rommet mitt vel, (eller noe), en halvtime eller time til kanskje, før hun gikk inn til mora vår da.

    Og da hadde vel mora vår kommet seg litt.

    Ihvertfall sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Bare enda en av de episodene som jeg kom på nå, fra Toppen 4.

    Jeg bare nevner de episodene litt hulter til bulter, siden dette bare er bruddstykker, (må man vel kalle det), som jeg husker, fra den tiden, før mine foreldre ble separert.

    En annen ting jeg husker, fra tiden i Toppen 4, er at faren min lagde en rød tresofa til meg, på snekkerverkstedet til bestefar Øivind.

    Den sofaen var malt rød og det var et rom under der man satt, for å lagre leker og sånt da.

    Den var ikke så behagelig å sitte på, den sofaen, og jeg brukte den vel ikke så mye.

    Men den stod nå der på rommet mitt, husker jeg, og jeg hadde også en ganske lav seng der vel, (sånn som jeg husker det ihverfall), så det var ikke noe vanskelig for meg å komme ut av senga, om morgenen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra like etter at søsteren min Pia ble født, at moren min ba meg om å hente en bleie til Pia, på badet.

    Og at jeg surra og gikk litt rundt der kanskje, men at jeg klarte det faktisk, (enda jeg bare var cirka et og et halvt år vel), å finne en bleie til Pia.

    Så sånn var det.

    Jeg husker også det, fra begynnelsen av 80-tallet en gang, at faren min fortalte meg det, mens vi kjørte på Svelvikveien, fra Drammen, i retning Bergeråsen da, like etter Nesbygda vel, (i en av de mest svingete delene av Svelvikveien, som er rimelig svingete), at faren og mora mi og jeg, hadde bodd der ute på Nesbygda, like etter at jeg ble født, (altså før vi flyttet til Bergeråsen, som ble bygget på begynnelsen av 70-tallet, så da vi bodde i Toppen 4, så var det rekkehuset helt nytt), så bodde vi i en bolig, ovenfor en pub, ute i Nesbygda.

    Noe jeg var nesten helt sikker på, at nok var noe tull.

    For det var jo ikke noe pub, (og knapt nok noen hus), rundt der vi kjørte forbi, da faren min snakka om det her.

    Men på skjemaet fra Folkeregisteret, angående hvor jeg har bodd, opp gjennom årene, så står det riktignok det, at vi bodde i Nesbygda, i 1970 eller 1971, eller noe, har jeg sett nå, i 2008 eller 2009 kanskje, da jeg bodde i Liverpool.

    Selv om det var sånn, at ikke alle de adressene som stod på det skjemaet, var riktige.

    Det stod for eksempel feil adresse for da jeg bodde sammen med mora mi og stefaren min Arne Thormod Thomassen, og Pia da, i ei hytte, i Brunlanes, i 1974 og 1975 vel.

    Da stod det hos Folkeregisteret, av vi bodde i Kongegata, i Larvik, i et års tid.

    Men det var ikke sånn at vi egentlig bodde der.

    Arne Thomassen gjorde noe byggearbeid, i en bygård, i den delen av Larvik.

    Så han ‘klussa’ kanskje med adressen.

    (For at faren vår ikke skulle finne oss kanskje?).

    Det er mulig.

    Men uansett så sa ihvertfall faren min det, at vi tre, mora og faren min og meg, hadde bodd ute i Nesbygda et sted, over en pub, (hvor folk visstnok dansa og sånn, var det vel).

    Og det står også en adresse, ute i Nesbygda et sted, på mitt adresseskjema, fra Folkeregisteret.

    Så det stemmer nok at jeg også har bodd uti der, før vi flytta til Toppen 4, selv om jeg ikke kan huske noe fra den tiden, før vi bodde nettopp der, i Toppen 4.

    De første episodene jeg klarer å huske, er fra Toppen 4.

    Så sånn er det.

    Det siste jeg husker, fra Toppen 4, er det, at mora vår, dro meg og Pia, ut i en bil, tidlig på morgenen vel.

    Hu satt oss i baksete, og jeg skjønte at noe var galt.

    (Antagelig siden faren vår ikke var med).

    Så jeg sa det, fra baksete, før mora mi begynte å kjøre, at jeg ikke ville dra.

    Men mora mi sa ‘jo’, eller noe sånt, og begynte å kjøre til Svelvik da, (en kjøretur på cirka ti minutter, nordover langs Drammensfjorden).

    Og da var det visst sånn, har onkel Håkon fortalt meg seinere, at mora mi måtte ha hjelp fra en av ferjekarene, på den gamle Svelvikferja, (som gikk fra like nedenfor Svelvik kirke der), til å kjøre bilen inn på ferja.

    Så kjørte mora vår til foreldrene sine, Ingeborg og Johannes Ribsskog, som da vel bodde i Klokkarstua, (like ved kirka der tror jeg), for Johannes, (som var tidligere rådmann, i Hadsel kommune), jobba som kontorsjef, i Hurum kommune, hvor Klokkarstua vel var hovedbygda da.

    Noe sånt.

    Min far hadde kanskje 10-15 år senere, fått tak i et brev, som han viste meg, som min mor hadde fått av bestemor Ingeborg på den her tiden, like før mine foreldre ble separert.

    Bestemor Ingeborg hadde skrevet noe sånt, som at hvis det var riktig, som moren vår hadde skrevet/sagt, at faren vår hadde møtt/’vært bortpå’ andre damer, så burde hun flytte fra ‘den mann’.

    Noe sånt var det vel som stod i brevene fra bestemor Ingeborg, til mora vår, rundt 1973 kanskje da.

    Brev som min far viste meg, da jeg bodde alene i en leilighet, i Leirfaret 4B, også på Bergeråsen.

    Et sted jeg bodde fra 1981 til 1989, husker jeg, så dette var kanskje 1984 eller 1985 kanskje, hvis jeg skulle tippe, at min far viste meg dette brevet, fra bestemor Ingeborg.

    Uten at min far forklarte noe om hvordan han hadde fått tak i dette brevet, til sin ekskone, fra hennes mor.

    Faren min bare sa noe sånt som at ‘her kan du lese hva mormora di skrev til mora di’.

    Noe sånt.

    Før han dro ned til sin nye dame, (siden 1980), Haldis Humblen født Brekke, som også bodde på Bergeråsen, (i et hus et steinkast ovenfor de nederste husene i Havnehagen).

    Det var det jeg klarte å huske fra tiden som Olsen-familien var som en vanlige familie.

    (Eller, som en ‘kjernefamilie’, heter det vel).

    Hvordan det gikk med mora mi og søstera mi og meg, i tiden etter at foreldrene mine ble separert, det skal jeg skrive mer om i neste kapittel.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    En annen ting jeg kom på nå, fra tiden i Toppen 4.

    Det var en sommer eller vår eller høst da, for det var ikke noe snø, husker jeg.

    Det kan kanskje ha vært sommeren 1973, den sommeren jeg fylte tre år.

    Like før mine foreldre ble separert.

    Og da var det sånn, at jeg plutselig fikk lyst til å gå på en liten oppdagelsestur, ned i Olleveien.

    Jeg passet på å holde meg langt ut på siden av veien, for jeg hadde blitt advart mot biler tidligere vel.

    Også gikk jeg ned fra Toppen da, og ned Olleveien, et ganske langt stykke.

    Til jeg kunne se den røde telefonkiosken, ved krysset Olleveien/Havnehagen.

    Så snudde jeg en stund før jeg kom fram til telefonkiosken og gikk tilbake opp igjen til Toppen.

    Jeg sa ikke noe om denne oppdagelsesturen, til mine foreldre, men jeg husker at en av beboerne, (en kar i 30-40 årene vel), som bodde på den siden av Olleveien, som var nærmest det Øvre feltet på Bergeråsen, (Toppen lå på Nedre), observerte meg, mens han stod like utafor huset sitt vel.

    Så jeg tror ikke at noen av mine foreldre noen gang fikk vite dette, at jeg dreiv og spaserte for meg selv, langt nede i Olleveien.

    Men jeg kom faktisk tilbake igjen, dit jeg hadde gått fra, når jeg snudde og gikk tilbake, (fant jeg ut).

    Utrolig nok.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.