Stikkord: Ingeborg Ribsskog

Helt i begynnelsen av denne sommerferien, så var jeg på Sand, hos bestemor Ågot.

Pia var ikke der, men Ove var der, (av en eller annen grunn).

Jeg hadde ikke tatt med meg noen shorts, ut til Sand.

Men Ove ville bade, husker jeg.

Nede på Sand, nedenfor Sandsveien der.

Og det bestemor Ågot gjorde da, det var at hu fant fram en gammel jeans-bukse, på loftet eller i kjelleren, (i huset hennes på Sand da).

Også klipte hu av beina på den buksa, sånn at den buksa ble som en Ola-shorts da, som jeg brukte på stranda da.

Ove og jeg gikk ned på stranda, og vi hadde med en kassettspiller, tror jeg.

Som muligens var min walkman, med høytalere, eller noe.

Jeg husker at jeg hadde tatt opp en ny sang, fra MTV eller nærradio, på Abildsø.

Som jeg også spilte, mens vi gikk til eller fra stranda der vel.

Mener jeg å huske.

Og det var Guru Josh, med sangen ‘Infinity’, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nede på stranda på Sand der.

(Som ikke var en så utrolig imponerende strand.

Må man vel si).

Så var det noen flytebrygger, som Ove og jeg lå og solte oss på vel.

Og det var også noe slags svaberg der vel.

På det svaberget, (var hva det var), så lå min tidligere nabo, fra Leirfaret, nemlig Lisbeth Mikalsen, og solte seg, sammen med en venninne, husker jeg.

Faren min hadde jo sagt det til meg, en gang, at faren hennes var ‘tyskerunge’.

Og jeg hadde jo hatt en egen leilighet, for meg selv, da jeg bodde i Leirfaret.

Mens alle de andre leilighetene der, var sosial-boliger, (heter det vel).

Så jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde hu Lisbeth Mikalsen hen.

Hu hadde jo vært på besøk hos meg, en natt, sammen med ei venninne.

Den gangen som Christell kom opp og kjefta på disse nabojentene mine, midt på natta da.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok).

Men jeg var ikke helt sikker på hvor jeg hadde disse tidligere nabojentene mine hen, som sagt.

Så jeg hilste vel knapt på dem, tror jeg.

Men dem kjente igjen meg da, (syntes jeg at jeg la merke til på dem).

Og jeg kjente igjen dem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ove og jeg var vel også inne på Drammensbadet, en gang, denne sommeren.

Mens vi bodde hos Ågot da.

Jeg kom på et sjekketriks, mens vi lå og solte oss på Drammensbadet der.

Jeg spurte noen damer som lå like ved oss.

Om Ove og jeg, kunne få låne litt solkrem av dem.

For vi blei så solbrente da, sa jeg.

(Noe sånt).

Men jeg tok det ikke for langt, (tror jeg).

For det var ikke sånn at jeg ba de jentene om å smøre oss inn, med solkremen, akkurat.

Vi smurte vel oss selv inn med solkrem på ryggen, både meg og Ove da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Ove tok vel ikke denne sjekkingen noe videre, tror jeg.

Han kunne vel kanskje ha spurt de her jentene om hva de het eller hvor de var fra kanskje.

Siden jeg hadde begynt å sjekke de opp da, (mener jeg).

Men så ikke.

Så Ove var kanskje litt treg eller ‘nerdete’ da.

(Det er mulig).

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min tok meg forresten denne sommeren med til en av de folka, som hadde flytta inn, i et av de rekkehusene, som han hadde bygget, i Sandsveien.

Dette var en kar, i 30-åra vel, med lyst hår.

Han kjefta fælt, på faren min, (husker jeg), siden gulvet på badet deres, (hvor faren min dro meg med inn), ikke hellet nedover mot sluket, (eller noe sånt).

Og etter at vi gikk ut fra det huset.

Så sa faren min det, at han ikke ville ha han karen, som nabo.

Så derfor ville han ikke at ‘vi’, skulle ha et hus der.

Som han hadde preika om tidligere da.

Men dette med ‘vi’ ga jo egentlig ingen mening.

For faren min bodde jo hos Haldis Humblen.

Så dette var nok bare noe slags form for tilgjort hykleri, fra faren min, hvis jeg skulle gjette.

De første månedene, som jeg hadde bodd, hos faren min.

Så krangla faren min og jeg, en del, husker jeg.

(For jeg var vant til å krangle en del, (høylydt), med mora mi, i Larvik).

Og da syntes jeg det, at faren min ga seg veldig lett, en gang, (husker jeg).

(En gang mens jeg fremdeles var ni år vel).

Og jeg tenker nå, at faren min nok har gått til angrep på meg, siden han ikke har likt det, at jeg har skreket og kranglet da, som ni-åring.

Og han ha sverget ‘hevn’, (eller noe), da.

Og at dette tullet med om ‘vi’ skulle ha et hus i Sandsveien, eller ikke, bare var noe slags videreføring, av denne ‘krigen’, mot meg da, flere år senere.

Det er sånn jeg tipper at dette kan ha vært nå, ihvertfall.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dro jeg ned til Stavern da, på slutten av denne sommerferien, i 1990.

Dette må vel ha vært i august-måned, vil jeg vel tippe på.

Jeg hadde jo pleid, å dra ned til Stavern, (og før det igjen til Nevlunghavn), nesten hver sommer vel, siden bestefar Øivind døde.

(Rundt 1983 vel).

Da jeg tok opp igjen kontakten, med bestefar Johannes.

Etter at bestefar Øivind en gang hadde sagt det, (like etter at jeg flytta til faren min), at han ikke kunne gå god for bestefar Johannes da.

Siden han kunne legge fram et forslag i kommunestyret, og så stemme mot dette forslaget, når det skulle være avstemning.

Sa Øivind en gang, (noen måneder etter at jeg flytta til faren min, i oktober 1979 vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hos Ingeborg, så var tante Ellen på besøk, med sin datter Rahel, (som vel er født i 1978, så hu var vel 11-12 år på den her tida), og hennes venninne Sophia, (som var på den samme alderen), fra Danmark.

De jentene sov ute i et telt, i hagen, hos bestemor Ingeborg.

Antagelig på grunn av plassmangel, eller noe.

Og jeg selv sov på det rommet som jeg vanligvis sov på, når jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

Nemlig det soverommet som lå lengst innerst, i underetasjen, i Herman Wildenweysgate der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var to personer, som jeg ringte, fra bestemor Ingeborg, denne sommeren.

(Hvis jeg husker det riktig).

Og det var min tidligere bestekamerat, i Larvik, Frode Kølner.

Og det var også hu Hege, fra Stavern, som jeg hadde rota med, på Petter Wessel, den gangen Magne Winnem hadde bedt meg med på dansketur, når vi gikk i samme klasse, på Gjerdes Videregående, snaue to år før det her da, høsten 1988.

Bestemor Ågot, på Sand, hu hadde jo ‘gura’ fælt, seinere dette skoleåret.

(Skoleåret 1988/89).

Når hu Hege fra Stavern hadde ringt meg, borte hos Ågot da.

(For jeg hadde ikke egen telefon, de siste årene, som jeg bodde i Leirfaret.

For faren min hadde sperra den telefonen da).

For Ågot mente at hu Hege, (som noen andre Stavern-jenter, hadde sagt til meg, at var flau fordi hu hadde så store pupper, sommeren 1989), hørtes så barnslig ut da, på telefonen.

Hu Hege hadde visst sagt noe sånt som at, ‘Er’n Erik der’, eller noe.

Og jeg var ikke helt sikker på hvor gammel hu Hege egentlig var vel, da jeg klinte med henne, på Petter Wessel, (som attenåring og fortsatt jomfru, høsten 1988).

Men hu så cirka like gammel ut, som de to 15-16 år gamle jentene, som jeg hadde rota med, på språkreise, i Brighton, noen måneder før det her da.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok).

Så jeg turte ikke å ringe hu Hege, da jeg var på besøk, hos bestemor Ingeborg, sommeren 1989.

I tilfelle hu Hege ikke hadde fylt seksten år enda da.

Det var jeg vel ikke helt sikker på vel.

Og bestemor Ågot hadde jo ‘gura’ så fælt.

Etter å ha prata med hu Hege, (som hadde vært på danskebåten, sammen med mora og søstera si).

Så jeg turte rett og slett ikke å ringe hu Hege, sommeren 1989 da.

I tilfelle jeg gjorde noe galt da.

(Siden bestemor Ågot hadde gura så fælt da).

Selv om hu Hege hadde ganske store pupper, som noen andre Stavern-jenter, som jeg traff på et fjell, ved stranda, i militærleieren der, sa, sommeren 1989 da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men sommeren 1990.

Da tenkte jeg det, at nå måtte vel hu Hege ha blitt 16-17 år gammel, (eller noe sånt), vel.

Så da ringte jeg henne opp da.

Og avtalte å møte henne, en kveld, i Stavern Sentrum da.

Tante Ellen skulle lage noe mat, med hvitløk, den dagen, (fortalte hu).

Og da protesterte jeg vel.

Og da sa tante Ellen, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.

Men jeg møtte ihvertfall hu Hege og ei venninne av henne, nede i Stavern Sentrum da.

Og dette møtet ble litt knytt, husker jeg, at jeg syntes.

Og jeg fikk ikke helt den samme kontakten med hu Hege, som vi hadde hatt på danskebåten da.

(For å si det sånn).

Hu og venninna trilla også på syklene sine.

Så hele settingen ble litt dum da, syntes jeg.

Siden jeg selv ikke hadde sykkel med meg da.

(Selv om jeg noen ganger pleide å låne bestemor Ingeborg sin sykkel, når jeg var på besøk hos henne.

Som bestemor Ingeborg ville at jeg skulle sykle på da.

Sommeren før dette ihverfall, husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det jeg gjorde sammen med hu Hege da.

(Som bodde på en gård, tror jeg, litt lenger utafor Stavern Sentrum, enn der bestemor Ingeborg bodde.

Men i samme retningen da).

Det var at vi liksom gikk sammen, fra Stavern Sentrum da, og i retning av der bestemor Ingeborg bodde.

En gåtur på 10-15 minutter vel.

Og de to jentene trillet på hver sin sykkel da.

Så vi kunne jo prate litt.

Så det var ikke sånn at de to jentene sykla rundt meg, mens jeg gikk.

(Eller noe).

Det hadde vel kanskje blitt enda dummere.

Så dem var vel ganske høflige da, de her jentene, må man vel si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på veien, opp til ved der bestemor Ingeborg sitt hus lå.

Så gikk vi tre forbi en ungdomsgjeng da, som stod i en gate, litt bortenfor der vi gikk forbi.

Og da var det som at hu Hege liksom skulle se på den gjengen da, (eller noe).

Eller liksom gi et signal til de kanskje da.

Så det lurte jeg på hva var om da, husker jeg.

Jeg lurte på om dem kanskje var redde for meg, eller noe, siden dem dreiv og liksom mer eller mindre signaliserte til en gjeng osv., der da.

Så sånn var kanskje det.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da vi kom fram til den avkjøringa, der hvor veien opp til bestemor Ingeborg gikk.

Og vi skulle skilles da.

For disse to Stavern-jentene, de skulle vel da sykle videre, langs hovedveien da.

Ned en bakke, mot et sted hvor de pleide å ha sprangridning, og sånn, husker jeg.

(Fordi bestemor Ingeborg tok med Pia, mora mi og meg dit en gang, en senere sommerferie vel, på 90-tallet).

Jeg vet ikke helt hvor langt unna bestemor Ingeborg, som hu Hege bodde.

Men jeg tenkte at jeg måtte prøve å tulle litt med tante Ellen ihvertfall, som hadde vært så ovenpå, og sagt til meg, at ‘ingen av oss skal vel kysse noen’.

Så jeg drøyde det litt da, når de her jentene skulle sykle avgårde.

Ned mot der hvor jeg var med bestemor Ingeborg, på et rimelig kjedelig hestestevne, en gang, et år eller to etter det her vel.

Og da skjønte hu Hege det, at jeg fiska litt etter et kyss, (eller noe da), husker jeg.

For da sa hu noe sånt som, ‘åja, vil du ha kyss’, (eller noe sånt da).

(Noe sånt).

Og så fikk jeg et kyss på munnen da.

(Ikke et tungekyss, som vi vel hadde tatt en god del av, på Petter Wessel.

Men bare en vanlig kyss da.

Kanskje for gamle dagers skyld, (nemlig den nevnte båtturen), eller noe da).

Også sykla de to jentene avgårde da.

Og jeg så de aldri igjen.

For å si det sånn.

Men da jeg gikk inn døra, hos bestemor Ingeborg.

5-10 minutter seinere.

Så smalt det fra tante Ellen, ‘har du fått et kyss?’.

Så det klarte altså tante Ellen å se, at jeg hadde fått et kyss da.

Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

Så hvordan tante Ellen klarte å se det, det veit jeg ikke.

Men tante Ellen spådde jo Pia og meg, i hånda, en gang, ute i Nevlunghavn.

På 70-tallet en gang.

Da tante Ellen var på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken, i Nevlunghavn.

En av de første gangene som jeg så tante Ellen vel.

Siden hu jo bodde i Sveits, på hele 70, 80 og 90-tallet.

Og da prata Ellen om ‘livlinjen’, og sånn, (i hånda), husker jeg.

Og hu sa at både Pia og jeg kom til å få et langt liv da.

(Mener jeg å huske).

Det var også en annen linje, i hånda, (som tante Ellen prata om).

Men den linja husker jeg ikke hva het igjen.

(For Pia og jeg var bare 5-6-7 år, (eller noe), da tante Ellen dreiv og spådde oss da).

Så om Ellen er noe slags hemmelig spåkone, eller noe?

Hvem vet.

Pia sa ihvertfall en gang, på begynnelsen av 80-tallet, (da jeg besøkte hu og mora vår, i Jegersborggate, i Larvik).

At mora vår hadde sagt det, til henne, at vi ikke måtte gå forbi det og det huset, i Larvik Sentrum, ‘for der bor tante Ellen, og hun maner dere’.

Så om Ellen er sånn at hu driver med såkalt maning.

Det veit jeg ikke.

For man kunne vel ikke alltid stole på mora og søstera mi heller vel.

(For tante Ellen bodde jo i Sveits, for det første, på den her tiden).

Men tante Ellen kunne ihvertfall se det, at jeg hadde fått et kyss, av hu Hege fra Stavern da.

En ettermiddag eller kveld, sommeren 1990.

Så tante Ellen er nok kanskje ikke som en helt vanlig person, tror jeg.

Hu veit jo også hvordan fuglefrø, som man kan plante i jorda, (nede i Sveits), og som da blir til noe slags mild marijuana, (som hu røyker da, og sender i posten, til venner i Danmark, etter å ha merket pakken med ‘urtete’).

(Som Ellen fortalte om, til Pia og meg, da vi besøkte tante Ellen i Sveits, sommeren 1987 da).

Så om tante Ellen er noe slag heks, eller noe?

Hm.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn er kanskje det.

Men men.

Hva mer som skjedde, på dette ferieoppholdet mitt, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, sommeren 1990.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i det neste kapittelet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.