johncons

Stikkord: Ingeborg Ribsskog

  • Jeg sendte en e-post til Tilsynsrådet for advokatvirksomhet





    Gmail – Klage på tre advokater/Fwd: Din henvendelse til Advokatforeningen



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Klage på tre advokater/Fwd: Din henvendelse til Advokatforeningen



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Thu, Jun 21, 2012 at 11:51 AM

    To:
    post@tilsynet.no

    Cc:
    larvik.tingrett@domstol.no

    Bcc:
    bille@adv-eeg.no, Mona Mjøen McKiernan <mmm@advokatforeningen.no>

    Hei,

    min mormor døde for tre år siden, på tirsdag neste uke.
    Jeg har bare fått tre tusen i arv, enda hun var etter dansk adel og kongelige og hadde malerier fra Højris slott på veggen, da hun døde, og også mange andre artige ting, som brev og møbler og alt mulig, fra sine adelige slektninger, (Gjedde, Nyholm, Fog, Adeler, etc).

    Jeg ville først at advokat Erik Øvergård, i Hurum, skulle selge min eiendom der, (del av sameie), sånn at jeg kunne betale 30.000 til Tingretten i Larvik, for offentlig skifte.
    Øvergård sluttet plutselig å svare meg.

    Så jeg kontaktet Tingretten i Drammen, (via Namsmannen i Hurum/Røyken), og de villedet meg om salg av sameie, (Høysæter der), så jeg fikk ikke ordnet dette, for man måtte betale gebyr, og sånn, og Høysæter bare lot som om hun skulle ordne det, så mange måneder gikk tapt da, og etter dette så har jeg fått en umøblert leilighet, så jeg har ikke hatt penger til gebyr for salg av sameie.

    Jeg fikk derimot dekke litt fri rettshjelp for en barnevernssak mot Svelvik kommune, av Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
    Jeg sendte dette til Advokat.no og spurte om jeg kunne få en advokat i Drammen, siden dette er den nærmeste store byen, fra Svelvik.

    Jeg fikk en advokat i Oslo, og tenkte at det var greit.
    Men nå så jeg senere at hun Ida Valen Rukke, som jeg ble tildelt som advokat av Advokat.no, ikke har barnevern som hovedfelt.
    Og at syv andre advokater hos Advokat.no hadde barnevern som hovedfelt.

    Da jeg klagde på at Rukke var ineffektiv, antagelig siden hun ikke var vant til å jobbe med barnevernsaker, så slutten hun i jobben, (av en eller annen grunn), og jeg ble ikke tilbudt ny advokat, av Advokat.no.

    Og dette var etter at Rukke hadde opplyst meg om at hun hadde en timelønn på over 2000, og etter at jeg hadde bedt henne om å ordne med det offentlige skiftet, i Larvik, for meg, samt oppløsing av sameie, i Holmsbu, og andre saker.

    Jeg sendte så e-post til en advokat Bille, i Drammen, som ikke har svart meg.
    Jeg mister nå antagelig den arven, etter min mormor, morfar og mor, (siden min mor og morfar døde før min mormor).

    For fristen der er mandag eller tirsdag, neste uke, å be om offentlig skifte.

    Og jeg har vært arbeidsledig i England, under finanskrisen, så jeg har ikke klart å spare opp penger, og salget av sameiet i Holmsbu har jo ikke latt seg gjennomføre grunnet sabotasje, (må jeg kalle det), fra Øverland og Tingretten i Drammen.

    Jeg ønsker jo selvfølgelig først og fremst at jeg får innvilget offentlig skifte, etter min mormor, hos Tingretten i Larvik.

    Kanskje kan gjøre dette for meg?

    Sender kopi til Tingretten i Larvik og advokat Bille i Drammen.

    Jeg ønsker også erstatning på grunn av tullet fra de nevnte advokatene.
    Jeg har måttet gått rundt i Newcastle, en hel natt, med alt jeg har hatt av eiendom her borte, (City Self Storage vil ikke sende meg de 'norske' tingene mine), og nesten fryst ihjel, fordi jeg ikke har fått solgt eiendom i Norge og vært prislagt diverse lugubre britiske hosteller, osv.

    Så disse advokatene kan man få billig av meg, og jeg håper dere lar de miste bevilgningen.
    Jeg blir systematisk tullet med, synes jeg det virker som, og jeg ønsker å få mye penger i erstatning, for at det skal være enklere for meg, å beskytte meg mot slik systematisk tulling og jeg har også overhørt at jeg er forfulgt av 'mafian', som var grunnen til at jeg flytta fra Norge, i 2004.

    Så jeg håper på amerikansk metode her, med mye erstatning til folk som er offer for maktmisbruk, osv.
    Fikk også noen dokumenter etter de kjente slektningene mine Anders Gjedde Nyholm, en general og en dommer i Haag, Didrik Nyholm, av min mormor, på 80-tallet.

    Men så skulle Ingeborg ha tilbake dette.
    Og hu var jo gammel allerede da, så jeg sa det var greit.
    Men nå som hun er død, så er jo dette egentlig mitt, mener jeg, man kan jo ikke ta tilbake en gave.

    Og min mormor hadde også masse andre artige brev fra Maren Gjedde, mm., som jeg syntes at virker interessant både for meg selv og også historisk.

    Og jeg er den eneste som har interesse for sånt, i slekta, sa min mormor, mens hun levde.

    Også skal jeg liksom bare få 3000 i arv, enda min mormor og morfar hadde det største huset i Nevlugnhavn, på 80-tallet, og de så ut som en antikkforretning eller museum.
    Hvor har det blitt av verdiene?

    Det er ikke riktig at jeg bare skal få 3000 etter min mor, mormor og morfar, mener jeg.

    Her er det noe alvorlig tull.
    Hvorfor skal ikke jeg få offentlig skifte?

    Kan dere ordne det?

    Pluss erstatning også for det andre tøyset.

    Men offentlig skifte-fristen går visst ut på mandag eller tirsdag neste uke.
    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Mona Mjøen McKiernan <mmm@advokatforeningen.no>
    Date: 2012/6/21

    Subject: Din henvendelse til Advokatforeningen
    To: "eribsskog@gmail.com" <eribsskog@gmail.com>

    Erik Ribsskog,

    Det vises til din henvendelse av 20.juni 2012, vedrørende klage på advokat.

    Av henvendelsen fremgår det at du ønsker å klage på advokat.no.

    Vi viser til vårt tidligere svar av 18.juni 2012, der det fremgår at en klage må sendes per post og gjelde en navngitt advokat.

    All informasjon om hvordan du skriver en klage finner du her: http://www.advokatenhjelperdeg.no/artikler/kan-jeg-klage-pa-advokaten/

    Vedrørende hva en klage kan føre til finner du informasjon om dette her: http://www.advokatenhjelperdeg.no/artikler/kan-jeg-klage-pa-advokaten/#hvafrerklagenetil

    Til ditt spørsmål om hva du skal gjøre med det offentlige skiftet minner vi om at Advokatforeningen ikke kan tilby juridisk rådgivning. Vi kan heller ikke tildele en advokat til deg.

    Vi råder deg til å ta kontakt med en advokat for å få hjelp med dette. Din advokat finner du her: http://www.advokatenhjelperdeg.no/finn-advokat/

    Alle som praktiserer som advokat, er lovpålagt å gi sine klienter økonomisk trygghet for eventuelle feil de gjør som advokat. Du finner mer informasjon om erstatning og hvordan du kan rette et erstatningskrav mot advokaten her: http://www.advokatenhjelperdeg.no/artikler/kan-jeg-klage-pa-advokaten/#kanjegferstatning

    Med vennlig hilsen
    Mona Mjøen McKiernan

    ADVOKATFORENINGEN / THE NORWEGIAN BAR ASSOCIATION

    Kristian Augusts gate 9, N-0164 Oslo T +47 22 03 50 50 E mmm@advokatforeningen.no

    www.advokatforeningen.no www.advokatenhjelperdeg.no

    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 20. juni 2012 20:57
    To: Mona Mjøen McKiernan
    Cc: Disiplinærnemnden for advokater
    Subject: Re: Din henvendelse til Advokatforeningen

    Hei,

    ok, jeg videresender denne korrespondansen til dem, så får jeg håpe at de tar kontakt.

    Også ønsker jeg samtidig å klage på Advokat.no.

    Som tidligere nevnt, så ba jeg om en advokat i Drammen, siden dette er den nærmeste store byen, fra Bergeråsen, hvor omsorgssvikten fant sted.

    (Etter at jeg ble innvilget Fri Rettshjelp, fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus).

    Jeg ble tilbudt en advokat i Oslo.

    Og jeg tenkte at det var greit.

    Men da jeg sjekket nettsidene til Advokat.no nærmere, så så jeg det, at Advokat.no hadde syv advokater i Oslo, som var spesialister på barnevern.

    Og selv om min sak er en barnevernssak, (min far lot meg bo alene fra jeg var ni år, og jeg fikk fri rettshjelp til en barnevernssak mot Svelvik kommune).

    Så ble jeg gitt en advokat som _ikke_ hadde barnevern som hovedfelt.

    Og så, her om dagen, slutter plutselig den advokaten.

    Advokat.no skulle jo da selvfølgelig ha tilbudt meg en ny advokat.

    Men det gjorde de ikke.

    De bare sa at de var ferdig med saken.

    Og dette etter at jeg hadde forklart for hun Rukke der, at jeg blir snytt for arv også, og trenger hjelp av en advokat, til å få Tingretten i Larvik, til å ha offentlig skifte, etter min mormor, og fristen der er 26. juni, altså på tirsdag neste uke.

    Så at Advokat.no bare sluttet å jobbe med sakene mine, det kan koste meg arven etter min mor, (som døde i 1999), og min mormor som var fra danske kongelige og adelige.

    Så jeg synes Advokat.no oppfører seg så besynderlig, at jeg ønsker å klage.

    Samtidlig så lurer jeg på hva vitsen er med å klage, for Øvergård fikk bare 2000 i bot, og jeg fikk ingenting i erstatning.

    Og dette gjaldt salg av min del av et sameie i Holmsbu, som jeg ville selge for å ha råd til det nevnte offentlige skiftet da.

    For meg så virker det som at jeg bare blir systematisk tullet med av norske advokater, (er det mafian som trekker i tråder, jeg har overhørt i 2003 at jeg er forfulgt av dem).

    Hvordan skal jeg liksom få ordnet med det offentlige skiftet da.

    Hvorfor kan liksom ingen i Norge hjelpe meg med det, nå er det bare noen dager igjen til fristen går ut.

    Men Advokatforeningen er så idiotisk organisert at dere ikke gir erstatning til ofre for deres mafia-advokater, og kun gir mindre enn en timelønn i bot til disse mafia-advokatene så det er jo helt håpløst.

    Det burde vært som i USA hvor folk får store erstatninger.

    Ellers så kommer de aldri av flekken.

    Jeg blir litt kvalm her jeg sitter i England av dette mafia-opplegget som foregår i Norge.

    Så nå må dere forte dere å gi Advokat.no 2000 i bot, de også.

    Hva skal liksom løse seg da, tenker dere?

    Dette er jo helt meningsløst egentlig.

    Kan dere ikke tilby meg advokathjelp, eller noe, i det minste?

    Hvordan skal jeg få ordnet med dette offentlige skiftet hvor fristen går ut 26. juni.

    Det kan jo være at den egentlige grunnen til at Advokat.no oppførte seg så besynderlig var for at jeg skulle miste kontrollen over det arveoppgjøret, pga. at en mafia står bak, og trekker i tråder.

    Jeg rekker jo ikke nå å få en ny advokat til å ordne med dette.

    Så om dere kan ordne med det.

    Jeg har skrevet om disse problemene på blogg i tre år nå, og ingen i Norge gjør en dritt, så jeg er rimelig oppgitt, for å si det sånn.

    Jeg vet nesten ikke hva jeg skal si.

    Erik Ribsskog



  • Jeg sendte en ny e-post til Advokat.no





    Gmail – Offentlig skifte etter Ingeborg Ribsskog



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    Offentlig skifte etter Ingeborg Ribsskog



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Wed, Jun 13, 2012 at 5:57 AM

    To:
    Ida Valen Rukke <rukke@advokat.no>

    Cc:
    larvik.tingrett@domstol.no

    Hei,

    min mormor døde 26. juni 2009, (mener jeg at det var).
    Så hvis du skal ordne med offentlig skifte, for henne, (for jeg har blitt snytt for arv), så haster det, for Larvik Tingrett sier at de må ha 30.000 innen tre år etter at min mormor døde.

    Jeg har vært arbeidsledig i England, under hele finanskrisen, (siden 2008), og har ikke hatt i nærheten av 30.000 en eneste gang, i løpet av disse årene.
    Mvh.

    Erik Ribsskog



    larvik tingrett rukke.jpg
    56K


    PS.

    Her er vedlegget:

    larvik tingrett rukke

  • Min Bok 4 – Kapittel 8: Pia og Keyton fra Somalia

    Jeg husker ikke nøyaktig hvor lenge, som søstera mi bodde, på rommet mitt, på Ungbo.

    Men jeg tror det må ha vært en god stund.

    For jeg husker det, at vinteren 1993/94, så gikk jeg rundt i cirka 10-15 minusgrader, og leita etter Pia, nede i Oslo sentrum.

    Og da tror jeg ikke at det bodde noen andre, på Ungbo.

    For da ville jeg nok ha husket, at jeg prata med de, om Pia, da.

    Men det kan jeg ikke huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tror også det, at dette må ha vært før Pia fikk sitt eget rom.

    For jeg mener å huske, at Pia ikke fikk sitt eget rom, før etter at Hildegunn flytta inn der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hadde på meg en blå lue, med dusk, som jeg hadde fått låne av Magne Winnem, da jeg leita etter søstera mi, nede i Oslo sentrum der.

    For søstera mi hadde ikke vært hjemme på mange dager, da.

    Og dette var ikke likt henne da, å bare forsvinne sånn, uten å si fra.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk på Pia sitt stamsted Jollys.

    Men Pia sin bartender-venn der, Michael, han hadde ikke sett Pia, sa han.

    Michael spurte om jeg ville ha en kopp kaffe.

    (Siden jeg fortsatt vel ble regnet som en venn av utestedet, etter at de to norske kara, tok plassen min der, en gang, (mens jeg var på do), cirka et år før det her vel.

    Regna jeg med, da).

    Men jeg var ikke der for å skravle.

    Så jeg bare sa nei takk og gikk igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde også to venninner, som het Siri og Cathrine, og som bodde i Oslo sentrum, da.

    (På Nedre Grunerløkka, mener jeg å huske).

    Jeg gikk også dit, og Siri eller Cathrine dukka opp i døra der, og forklarte meg det, at hu ikke visste hvor Pia var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så bare ga jeg opp, og gikk hjem igjen.

    For jeg visste ikke hvor Pia sin somaliske kjæreste Keyton, bodde, da.

    Men jeg regna med at enten Michael eller Siri/Cathrine ville skjønne alvoret og spore opp Pia, da.

    (Så det var ikke sånn, som da bestefar Johannes, hadde gått og leita etter tante Ellen, i Oslo, (under hippie-tida).

    At jeg gikk i Slottsparken, og leita, osv.

    Nei, det trodde jeg ikke at var noe vits i).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia kom hjem to-tre dager etter det her da.

    Uten å forklare hvor hu hadde vært.

    Så hva som hadde skjedd, det veit jeg ikke.

    Men hu virka litt sinna, (eller noe), så jeg gadd ikke å spørre så mye.

    Jeg kjente til den skrikinga hennes, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg vet ikke om Pia ble kjent med Keyton fra Somalia, det første året, som hu bodde i Oslo, (i det bofelleskapet i Arups gate).

    Eller om det var det andre året hu bodde i Oslo, (da hu bodde i det bofelleskapet, i Christies gate).

    Det har Pia aldri forklart om.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hvordan Pia traff Keyton, det er et mysterium for meg, må jeg si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia sa forresten, på den her tida, at Keyton hadde fått en leilighet, av myndighetene, (eller noe).

    Men den hadde han lånt bort, til to andre somaliere da, (sa Pia).

    Så hvor Keyton egentlig bodde, det var visst litt komplisert.

    Så jeg ga opp å skjønne så mye av, hvor Keyton egentlig bodde.

    Så det var ikke sånn, at jeg noen gang var med Pia, for å besøke Keyton, for eksempel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte også en gang, at Keyton hadde to kamerater, (også fra Somalia vel), som var grisete når de spiste.

    For de spiste visst bare med hendene da, ifølge Pia.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg har jo seinere fått ‘skylda’, av bestemor Ingeborg, fordi at Pia fikk unge, med en neger.

    Men hvis jeg hadde sagt noe negativt om Keyton.

    Så hadde nok Pia bare begynt å skrike til meg, og kalt meg rasist, og det som verre var.

    Jeg huska jo hvordan hu hadde kalt bestemor Ågot og dem, for rasister, da hu bodde på Sand.

    Og hvordan hu hadde skreket, til de politifolka, utenfor Jollys, noen måneder før det her, da de hadde bedt noen afrikanere, om legitimasjon, da.

    Så søstera mi hu var nesten som en krigersk forkjemper for afrikaneres rettigheter.

    Så jeg tenkte at Pia var så bestemt og trass, så det var ikke så mye kunne si, hverken for eller imot det her, at hu var sammen med Keyton.

    Hvis jeg hadde begynte å klage på henne, så hadde vi vel bare blitt fiender, og hu måtte ha bodd på gata, (eller hos de afrikanerne, kanskje).

    Så jeg prøvde bare å roe det ned, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg huska jo også hvordan Pia hadde stått, i Gågata, i Drammen, (sammen med hu venninna si, Heidi, fra Drammen, og meg), og sikla, på noen afrikanere, som gikk forbi oss, (det året jeg var russ i Drammen).

    Mens hu sa noe om at de afrikanerne var så utrolige deilige da, (eller noe).

    Så jeg trodde jo at dette med at søstera mi traff afrikanere.

    At dette bare var en slags fetisj, (at hu likte å ha sex med negre), som Pia ville dyrke, i ungdomsårene sine, da.

    Før hu etablerte seg.

    Jeg hadde ikke trodd det, at Pia ville få en unge, som var halvt afrikansk.

    Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg, da Pia fortalte meg det, en gang seinhøsten 1994 vel, at hu var gravid med Keyton, og ikke ville ta abort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia var vel forresten sammen med Negib, på fra Etiopia, før hu ble sammen med Keyton fra Somalia.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Jeg vet ikke hvordan Pia ble kjent med de her afrikanerne.

    Men det var vel på Jollys, tror jeg.

    Men det var ikke sånn, at Pia noen gang bodde, i det samme nabolaget, som der Jollys lå.

    Men det var kanskje sånn, at hu og de jentene fra Røyken, som hu bodde sammen med, i Christies gate.

    At de kanskje hadde vært ute på byen, i Oslo sentrum, en gang, da.

    Og så, når de skulle gå tilbake, til Grunerløkka, da.

    Så gikk de forbi Jollys, i Storgata.

    Og så gikk de kanskje inn der, for å ta en halvliter, (eller noe), da.

    Hvem vet.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fortalte meg vel aldri, hva Keyton het til etternavn, (tror jeg).

    Men hu fortalte det en gang, at bestemoren hans, hadde sendt han til Norge, som barn.

    (Fordi det var krig i Somalia, (eller noe), tror jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tiden, som jeg jobba, i Rimi.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 3: Grønland

    Noen uker etter at jeg var ferdig med militæret, så var Pia og jeg på et besøk, hos vår mor, Karen, som da bodde i en leilighet, på Borgheim, på Nøtterøy.

    Bestemor Ingeborg var også der, sammen med en dansk venninne, som jeg seinere har lurt på om var Bente Ravn, (og som jeg seinere har lest om, i Holger baron Adelers arveoppgjør-papirer, som jeg fikk tilsendt fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning), at arvet Holger baron Adeler, (den siste slektning etter Cort Adeler), sammen med sin bror, Palle Ravn.

    Under middagen, så ble jeg spurt om det var tøft, i militæret, (eller noe sånt).

    Og jeg begynte å skulle fortelle om vinterøvelsen og alt det andre, som jeg har skrevet om i Min Bok 3.

    Men da utbrøt Bente Ravn, (eller hvem hu danske venninna av bestemor Ingeborg, egentlig var), at jeg måtte ikke snakke om militærtjenesten min, for den og den hadde vært i militæret på Grønland, sa hun, mens hun så på bestemor Ingeborg, for å forsikre seg om at hun hadde rett, da.

    Og da ble jeg litt paff, (må jeg innrømme), for jeg hadde jo ikke fått snakket noe særlig med hverken min mor eller mormor, om alt det som hendte i militæret.

    Og det var vanskelig for meg, som nordmann, å si noe om, hva som var tøffest, av Geværkompaniet, (som var en tøff og krevende tjeneste), og noe greier på Grønland, som jeg ikke skjønte helt hva var.

    Så da holdt jeg bare kjeft, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg har vel tenkt det seinere, at det kanskje var litt uhøflig av Bente Ravn, (eller hvem hun danske damen egentlig var), å begynne å ‘bable’ om noe danske greier, når hu var på besøk i Norge.

    For det er jo ikke sånn, at Danmark og Norge, er det samme landet lenger, liksom.

    Selv om det kanskje kunne virke sånn, i det her middagsselskapet, til min mor da, sommeren 1993.

    (Når hu Bente Ravn begynte å sammenligne Geværkompaniet med noe danske militærgreier, (må det vel ha vært), på Grønland, da).

    Og Grønland har jo vært norsk og, så det var vel kanskje et litt betent tema, å ta opp.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før middagsselskapet, til mora mi, så hadde jeg sitti i sofaen hennes, og lest på en bok, som hu hadde i bokhylla si.

    Og det var ‘Victoria’, av Hamsun.

    Men jeg hadde hørt den boka, på radioen, helt på begynnelsen av 80-tallet, på NRK vel.

    Så jeg bare skumleste, i den boka, (må jeg vel si).

    For jeg prøvde å bli ferdig med den, før toget mitt tilbake til Oslo, skulle gå da.

    For jeg orka ikke å låne den, for jeg ville vel ikke at det skulle bli noe mas da, om å levere tilbake den boka.

    Bestemor Ingeborg satt også i stua der, mens jeg leste den boka, husker jeg.

    Og jeg mener at hu klagde, til Bente Ravn, (var det vel), på at jeg leste for fort.

    Og at hu ikke likte den moderne måten, som jeg leste bøker på, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg pleide å lese bøker så fort.

    Men det var fordi jeg ikke hadde lyst til å låne med meg den boka, og fordi at jeg hadde jo hørt den boka, på radioen før, så jeg kjente jo til mye av handlingen, da.

    Og samtidig så var jeg kanskje litt anspent, siden bestemor Ingeborg jo ikke hadde villet låne meg penger, det siste året, som jeg gikk, på NHI, når jeg hadde spurt henne, i et brev, om jeg kunne få låne noen penger, siden jeg hadde så mye å gjøre, på NHI da, (et par år før det her).

    Og kanskje fordi, at bestemor Ingeborg, hadde med seg en dansk venninne, som jeg ikke visste hvem var.

    Men som både søstera mi og mora mi tydelig visste hvem var da, (virka det som for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter maten, så gikk vi alle fem, ned til sjøen, som ikke var så langt unna der mora mi bodde, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da hun venninnen til bestemor Ingeborg, skulle dra hjem.

    Så var jeg fortsatt rimelig satt ut, etter den her ‘Grønlands-avbrytinga’ hennes, ved middagsbordet, da.

    Så jeg bare så på hva Pia gjorde.

    Og Pia kysset henne på kinnet, for å si hadet, da.

    Så da gjorde jeg det samme, husker jeg.

    Og da sa hu venninna til bestemor Ingeborg, at jeg var ‘europeisk’ da, husker jeg.

    Så det var tydeligvis feil, å kysse henne på kinnet, da, (fant jeg ut).

    Men jeg ble rimelig satt ut av den her Grønlands-pratinga hennes da.

    For det er jo ikke sånn i Norge, at det er vanlig, å prate om at den og den i slekta, har vært i militæret, på Grønland.

    Så hu Bente Ravn kunne nesten like gjerne ha snakka om at den og den hadde vært i militæret i Afrika, for min del.

    Så jeg ble litt satt ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da jeg kom tilbake til Ungbo igjen.

    Så husker jeg det, at jeg nevnte det her med Grønland, for Glenn Hesler, som vel satt i stua der, når Pia og jeg kom tilbake, (mener jeg å huske).

    Glenn Hesler flytta seinere inn på Ungbo der, etter at han fikk meg, til å mase på Ungbo-dama, om han kunne få rom der, da.

    Men det var etter at først ei Stovner-dame, (mener jeg det var), som het Hildegunn, flytta inn, på Inger Lise sitt gamle rom, (det nærmest stua).

    Og Pia fikk så sitt eget rom der, (nemlig Wenche sitt gamle rom).

    Og så fikk Glenn det rommet som var mellom Pia og mitt rom, (nemlig Anita og Ali sitt gamle rom).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook

    mer om ribsskog facebook

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer om ribsskog melsomvik

  • Min Bok 3 – Kapittel 15: Jula 1992

    Etter julepermen, 1992, så skulle jeg, som den nest siste reserven vel, (Skjærbekk var vel den siste), overføres tilbake igjen, til et vanlig lag, (nemlig lag 2).

    Den siste tiden, som reserve, så var vi så få reserver, at vi måtte bo, på samme rom, som staben.

    Staben, det var troppsassistent Øverland, 12/7-ener Løvenskiold og 12/7-toer Staff.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pluss vel også san-mann, (sanitetsmann), muligens, som var en lav kar, som jeg ikke husker navnet på nå vel.

    Løvenskiold, han var nok fra den adelsslekten, som jeg har skrevet om på blogg, at min mormor, Ingeborg Ribsskog, sa at ikke var så fin, som Gjedde-slekten, som hennes oldemor, Maren Gjedde, var fra da.

    Men dette, at min mormor syntes det, det visste jeg ikke noe om, da jeg var i militæret da.

    Jeg var vel ikke helt klar over, at min mormor, var fra adel.

    Jeg trodde at hun var fra generaler og sånn.

    Men min mor hadde jo sagt en gang, at hun var veldig fin, (på 70-tallet, da vi bodde i Jegersborggate).

    Så jeg tenkte vel ikke så mye over det her, med adelsnavn, (og sånn), skal jeg være ærlig.

    (På Gjerdes videregående, så hadde vi jo hatt en sånn greve, (eller noe), fra Hemsedal, i markedsføringsdelen, av klassen, for eksempel).

    Men Løvenskiold, det var visst en tysk slekt, (sa min mormor, på telefon, fra Nevlunghavn, da jeg ringte henne der, i 2007 eller 2008).

    Og det kunne man kanskje merke litt, på det stabsrommet.

    For det var vel det eneste rommet, som jeg bodde på, på Terningmoen, hvor de ikke hadde vinduet oppe, om natta.

    Og det mener jeg å huske, at var fordi, at Løvenskiold ikke ville ha vinduet oppe da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Løvenskiold hadde kanskje også litt homofile tendenser, vil jeg kanskje si.

    For en dag, så smalt det fra han, (til meg), at Staff og meg, begge hadde ligget, med rumpa i været, i sengene våre.

    (Og at han da ikke hadde klart å se bort, eller noe).

    Noe jeg syntes at hørtes rart ut.

    Men på dette rommet, så hadde jeg jo også overkøye.

    (Noe jeg ikke hadde på de andre rommene, som jeg bodde på, på Terningmoen).

    Så jeg innrømmer at det var veldig varmt der, (siden varmen jo går oppover, som vi jo lærte, på nettopp Terningmoen), og litt dårlig luft, (må man vel si).

    Så det er mulig at kroppen min prøvde å heve seg opp da, fra madrassen, (i søvne), siden det var så varmt inne på det rommet da.

    Det er mulig.

    Hva vet jeg.

    Jeg sa ihvertfall til Løvenskiold, at ‘se en annen vei da vel’, (eller noe), og at han altså ikke burde se på rumpa, til Staff og/eller meg, (hvis det plaga han da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han bryteren fra Sarpsborg, (Grønning het han vel, mener jeg), han skulle over i HV, (eller noe), etter jul.

    Men den siste dagen før jul, så hadde ikke jeg noen seng der, for noen skulle ha min seng, på grunn av noen omrokeringer da, (sa sersjant Dybvig vel).

    Jeg kunne nesten ikke kaste ut Grønning, fra senga si, den siste dagen hans der, syntes jeg.

    Og troppsbefalet, de tok vel egentlig ikke ansvar.

    For kabalen gikk ikke opp, da.

    Men mange soldater hadde jo dratt hjem, på grunn av de hadde fått fritak da, siden inntaket i juli.

    Så nabokaserna, til vår kaserne, den stod tom da.

    Så jeg bare la meg på et rom, som stod helt tomt der da, i nabokaserna.

    Den siste kvelden før julepermen da.

    Mer eller mindre med troppsbefalets samtykke vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste dagen, før juleferien, så fikk vi servert oksesteik, (var det vel), i en mer eller mindre høytidelig ‘seanse’ da, i messa.

    Men vi fikk bare en liten flaske brus hver, til middagen da.

    Istedet for at vi fikk forsyne oss med vann eller saft, i så mange glass vi ville, (som vi vanligvis fikk lov til da).

    Så jeg fikk jo den verste forstoppelsen, (husker jeg).

    Siden den oksesteika vel ble nesten som sement, eller noe, i tarmene mine da.

    Siden jeg ikke fikk nok drikke da.

    Og jeg skulle også jobbe, på Rimi da, i denne juleferien.

    Så jeg fikk jo nesten panikk, siden jeg ikke klarte å gå på do da.

    Så jeg dro på Jernbanetorget Apotek, og kjøpte mye klyster og sånn da.

    Som jeg brukte, på Ungbo og også på en do, på Oslo S., vel.

    Og på Oslo S., så merka en dovakt, hva som var galt.

    (Mer eller mindre, ihvertfall vel).

    Og han mente at jeg burde ta noe paracept, mot forstoppelsen da.

    (Noe jeg vel også prøvde).

    Så uansett hva som virka, så fikk jeg sånn rimelig orden, på fordøyelsen min etterhvert da.

    Men jeg hadde visst lukta dritt da, overhørte jeg, at en medarbeider, på Claes Ohlson, (hvor jeg vel muligens dro til, etter apoteket og doen på Oslo S.), sa, når jeg kjøpte en bordklokke, som julegave, til Haldis og dem da, (en bordklokke med en sånn pendel under, (eller noe vel), som snurra da).

    Men jeg hadde altså hatt skikkelig problem, med forstoppelse og sånn da.

    (Og vel også feber, tror jeg).

    Selv om jeg ikke veit, om det er noen unnskyldning, (til at jeg lukta sånn da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På selve julaften, så tror jeg, at jeg var hos Ågot.

    Men at vi skulle feire hver for oss.

    Jeg skulle vel feire borte hos Haldis, (var det vel bestemt).

    Mens Ågot vel skulle feire hos onkel Håkon da, (et stykke lenger opp i Havnehagen).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Haldis og dem, de begynte å prate om at dem ikke hadde fått tatt julevask.

    Så jeg, som var i Geværkompaniet, (hvor vi vaska hver morgen), jeg ville jo hjelpe til med å vaske da.

    Og døra over doen, til Haldis og dem, den var så møkkete, (husker jeg), at den nok ikke hadde vært vaska, siden huset ble bygget, (på begynnelsen av 70-tallet), eller noe.

    Men men.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min, han sa det, at militærfolk, de vaska feil, for de brukte så mye vann, når de vaska, (husker jeg).

    (Når jeg dreiv og vaska gulvet der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers så husker jeg ikke så mye, fra denne jula.

    Bortsett fra at Christell, hu nevnte det, at et par mannlige bekjente av henne, de var i militæret, og der ble de så feite.

    Men da var dem nok ikke i Geværkompaniet.

    For vi fikk kjørt oss veldig bra der da, og løp og krøp og bar, fra morgen til kveld nærmest, i et år da.

    Så jeg var ikke sikker på om Christell skjønte så mye av, hva militæret egentlig var.

    Jeg tenkte på det, (husker jeg), at hennes to eldre halvbrødre, Viggo og Jan Snoghøj, jo begge hadde sluppet unna militæret, siden de vel var danske statsborgere, (var det vel).

    Men Christell angrep ikke meg direkte da, for å være et sted, i militæret, hvor man ble feit.

    Hu prata om to folk fra Drammen, eller noe, da.

    På en litt sånn hatsk/aggressiv måte vel.

    Og vel også henvendt til sin eldre halvbror Jan Snoghøj, mener jeg.

    Så sånn var det, (hvis jeg husker det riktig).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra Facebook



    • Christian Gjedde

      for ca. en time siden

      Christian Gjedde

      • Hej Erik,
        Er du den Erik Ribsskog, der skriver på internettet, at du er i familie med general Anders Gjedde Nyholm? Jeg hedder selv Gjedde og er meeget interesseret i at finde ud af, om vi er i familie med hinanden?

        In English: Are you Erik Ribsskog, who writes on the internet that he is related to general Anders Gjedde Nyholm? I myself have the name Gjedde and would very muchlike tofindout, if we by any chance could be related to one another?

        Venlig hilsen/ kind regards
        Christian Gjedde

    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog

      • Hei,

        joda, general Anders Gjedde Nyholm var min tippoldefar.

        Min mormor, Ingeborg Ribsskog f. Heegaard, var fra Danmark, og hennes mor het Karen Margrethe Nyholm, og hun var eldste datter, av generalen.

        Generalen var gift med Mary Eva Carla Fog som var datter av en general og som også var etter Løvenbalk og den danske konge Christoffer II, har jeg sett på internett.

        Min mormor sa før hun døde, i 2009, når jeg spurte henne, på telefonen, her fra England, at Anders Gjedde Nyholm var 'flink i alt', men han ble visst også utsatt for jantelov, (eller ble mobbet/mislikt), av sine jevnaldrene.

        Mvh.

        Erik Ribsskog

        PS.

        Det står mer her, om at generalens yngste datter, Magna Adeler f. Nyholm aka. Meme, ble gift med Baron Holger Adeler, mm., i et testamente, som jeg fikk tilsendt, fra Rigsarkivet i Danmark, siden jeg drev med slektsforskning, for et år eller to siden.

        http://johncons.angelfire.com/om.html

        PS 2.

        Min mormor sa at generalens mor, hun het Maren Gjedde, og hun var oppvokst på slottet Højriis, på Mors, som jeg en gang fikk et sølvølkrus, til min 34-årsdag, med et postkort, (av Højriis), oppi, i svart-hvitt.

        Og det kruset hadde visst tilhørt Maren Gjedde sin mann, Hofjægermester L.C. Nyholm.

        Jeg er flyktning i England, (har overhørt jeg er forfulgt av noe 'mafian', i Oslo), så dette sølvølkruset, (som ble litt skadet, når jeg hadde det i min bag, fra Nevlunghavn, hvor Ingeborg bodde og til Oslo), det ligger hos City Self Storage, men de vil ikke sende meg det, og andre ting, som et kort/brev, fra Danskekongen til General Anders Gjedde Nyholm, (mener jeg at det må ha vært), som jeg fikk av bestemor Ingeborg, på slutten av 80-tallet vel.

        Jeg fikk også en god del fotografier, av General Anders Gjedde Nyholm. Jeg rakk å gi noen av de, til min yngre halvbror Axel Thomassen, før min far sa, at Ingeborg ville ha de fotografiene og mange notater etter generalens eldste bror, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm tilbake, (uten at jeg forstod hvorfor), dette lå i en fin svart skinnmappe, og Didrik Nyholm hadde vært i Egypt og Haag, og var dommer i Folkedomstolen i Haag, blant annet.

        Men Didrik Nyholm skrev med så sirlig skrift, så jeg fikk aldri satt meg ned, for å forstå hva han skrev, på disse kanskje hundre sider papir, for jeg var en travel student og butikkmedarbeider på den her tiden.

        Og hva som skjedde, om Ingeborg fikk dette tilbake, det vet jeg ikke.

        Har lest at denne Gjedde-slekt ikke er etter Ove Gjedde, (den kjente admiral), men etter Charlotte von Gelderen, av Kurlandsk adel, (min søster heter forresten Pia Charlotte).

        Som jeg har skrevet mer om her, i min kanskje dumt kalte bloggpost, 'De falske Gjeddene som svekket Norden':

        http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2009/07/na-skal-jeg-snart-pa-mte-men-den-neste.html





  • Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V

    Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.

    Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).

    Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.

    Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.

    (Av en eller annen grunn.

    For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.

    (Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.

    Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).

    Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.

    Og han kameraten døde da, i denne ulykken.

    Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.

    Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).

    Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.

    Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.

    Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).

    Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.

    Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.

    For jeg snakket så og si aldri med Martin da.

    (Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.

    (En av gangen da).

    Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.

    Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.

    Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.

    Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.

    (Noe sånt kanskje).

    Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.

    Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.

    (Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).

    Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).

    Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.

    Men Kina var jo ennå kommunistisk da.

    (Som det vel er ennå).

    Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.

    Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.

    Men men.

    Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).

    Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.

    Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.

    Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.

    (Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).

    Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.

    Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.

    Noe sånt kanskje.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).

    (Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.

    Hm).

    Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).

    Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.

    Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.

    Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.

    (Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).

    Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.

    Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    (Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.

    Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.

    Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.

    Hm).

    Uansett hvilken sommer det her var igjen.

    Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.

    At han bare fant seg lave damer.

    (Mest på fleip da.

    Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).

    Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.

    Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.

    Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.

    (Eller at han kanskje ble såret da).

    Noe som overrasket meg.

    (Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).

    Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.

    Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).

    Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).

    Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).

    Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.

    (Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa

    Noe sånt).

    Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.

    Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.

    Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.

    Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).

    Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.

    Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.

    Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.

    Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.

    Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.

    Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.

    Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.

    (Bagasjelokk, heter det kanskje).

    Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.

    Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Martin sa det, forresten.

    Under den her nevnte motorsykkelturen da.

    At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.

    Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.

    Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.

    (Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).

    Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.

    Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.

    Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.

    Også kjørte han langt på motorsykkel da.

    Også hadde det begynt å regne.

    Også hadde motorsykkelen velta da.

    Siden det ble glatt på veien.

    Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.

    Og der hadde det bodd ei enslig dame.

    Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.

    Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.

    Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.

    Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.

    At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.

    (For å be om husly da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Jeg sendte enda en ny e-post til Larvikbanken





    Gmail – SV: Forespørsel om lån



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>



    SV: Forespørsel om lån



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>

    Thu, Apr 19, 2012 at 2:51 PM

    To:
    "Moldstad Hilde Gulbrandsen (Larvikbanken)" <hgm@larvikbanken.no>

    Cc:
    tips@paaneset.no

    Hei,
    det synes ikke jeg at var noe særlig.
    Jeg lurer på om det har foregått noe grums her.

    Dette er ikke noe å le av for meg som mister arv og det som er.

    Jeg vil gjerne at en av 'scaferne' deres, helst han banksjefen vel, som var i På Neset, (hvor jeg leste om denne banken, for min mormor var noen ganger med i den nettavisen, mens hu levde).

    Jacobsen het visst han, han skulle visst være så flink:

    Kanskje han kan rydde opp i tullet etter dere kvinnfolka her, tenkte jeg.

    Erik Ribsskog

    2012/4/19 Moldstad Hilde Gulbrandsen (Larvikbanken) <hgm@larvikbanken.no>

    Hei igjen
    J

    Jeg skjønner nå at denne mailen er ved en blitt videresendt fra post@larvikbanken.no både til Lene Larsen og til meg, og den er behandlet av Lene Larsen så jeg
    slutter meg til hennes avgjørelse i denne saken.

    Med vennlig hilsen

    Hilde Gulbrandsen Moldstad

    Autorisert finansiell rådgiver

    Logo brevark

    Direkte: (+47) 33 11 28 21

    Faks: (+47) 33 11 28 01

    E-post: hgm@larvikbanken.no

    Web: http://www.larvikbanken.no

    Larvikbanken – for alle faser i livet

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 19. april 2012 14:57

    Til: Moldstad Hilde Gulbrandsen (Larvikbanken)

    Kopi: Larsen Lene K. (Larvikbanken)

    Emne: Re: Forespørsel om lån

    Hei,

    det er 250770 30568.

    Jeg har også fått svar av Lene M K Larsen , så jeg skjønner ikke hva som foregår.

    Kanskje en sjef hos dere kan se på det?

    Erik Ribsskog

    2012/4/19 Moldstad Hilde Gulbrandsen (Larvikbanken) <hgm@larvikbanken.no>

    Hei
    J

    For at jeg skal kunne behandle denne saken, trenger jeg ditt fødselsnummer.

    Fin om du kunne sende det

    Med vennlig hilsen

    Hilde Gulbrandsen Moldstad

    Autorisert finansiell rådgiver

    Feil! Filnavn er ikke angitt.

    Larvikbanken – for alle faser i livet

    Fra: Post (Larvikbanken)

    Sendt: 13. april 2012 08:05

    Til: Moldstad Hilde Gulbrandsen (Larvikbanken)

    Emne: VS: Forespørsel om lån

    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 13. april 2012 00:26

    Til: Post (Larvikbanken)

    Emne: Forespørsel om lån

    Hei,

    jeg er barnebarn av Ingeborg og Johannes Ribsskog, som bodde i Nevlunghavn.

    Min mor døde i 1999, så da Ingeborg døde i 2009, så skulle jeg arve, (siden Johannes døde på midten av 80-tallet).

    Min mormor var fra dansk adel og de hadde malerier fra Højriis slott, blant annet.

    Likevel, så har jeg bare fått 3000 sendt på PayPal, i arv.

    Det er for lite, mener jeg, og jeg vil ha åpent skifte.

    Og da trenger jeg 30.000 før i sommer.

    Jeg har også noe eiendom i Holmsbu, som jeg har arvet siden min far ikke ville ha arv etter onklene sine der.

    Jeg lurte på om jeg kunne få lån på den eiendommen.

    Helst så mye som mulig, for jeg driver også å starter opp en e-handel-virksomhet, i Storbritannia, og tenker også på å skaffe meg egen bolig her.

    Håper dere har mulighet til å hjelpe.

    Jeg bodde i Jegersborggate, i Larvik, som guttunge, og var innom alle bankene i Larvik for å spørre om sparebøsser, husker jeg, på 70-tallet, så hvis dere har noen medarbeidere
    igjen fra den tiden, så husker kanskje de meg.

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    Denne meldingen og eventuelle vedlegg er kun tiltenkt sin rettmessige mottaker, og kan inneholde fortrolige opplysninger.

    Dersom du har mottatt meldingen ved en feiltagelse, vær vennlig å varsle avsender samt slette meldingen.

    This email and any files transmitted with it are confidential and intended solely for the use of the individual or entity to whom they are addressed.

    If you have received this email in error please notify the system manager and delete the email.


    Denne meldingen og eventuelle vedlegg er kun tiltenkt sin rettmessige mottaker, og kan inneholde fortrolige opplysninger.

    Dersom du har mottatt meldingen ved en feiltagelse, vær vennlig å varsle avsender samt slette meldingen.

    This email and any files transmitted with it are confidential and intended solely for the use of the individual or entity to whom they are addressed.

    If you have received this email in error please notify the system manager and delete the email.