johncons

Stikkord: Ingeborg Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark

    Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.

    Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.

    Hu sa til hu med det lyse håret.

    Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.

    (Noe sånt).

    Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.

    Grunnet det dårlige kneet mitt.

    Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).

    Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).

    Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det jeg pleide å spise der.

    (Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).

    Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.

    Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.

    (Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.

    Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).

    Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.

    (Noe sånt).

    Og det ble jeg ganske mett av, da.

    Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.

    (Ihvertfall de fleste dagene).

    Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).

    (Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.

    Så gikk jeg forbi teltet deres, da.

    Var det vel).

    Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).

    At, ‘ja, si det, du’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.

    (Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).

    Også lå det en øl, utafor bilen min vel.

    (Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.

    For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.

    Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).

    Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.

    Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.

    Men det ville de ikke, da.

    Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.

    Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.

    Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kjørte til Hirtshals.

    (Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).

    Så kjørte jeg non-stop, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.

    Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.

    Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.

    Og litt mer mat.

    Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.

    Ved å gå tom for bensin, for eksempel.

    Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.

    Så blåste det så fælt, da.

    Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.

    Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.

    Men den holdt seg på veien, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.

    Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.

    På noe brød og noe å drikke, vel.

    Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.

    Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).

    Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).

    Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).

    For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.

    Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.

    (Noe sånt).

    Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.

    Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.

    (Inne i en sånn spesiell bygning, vel).

    Og når dette begynte å ta en del minutter.

    Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.

    For dette var om kvelden da, (husker jeg).

    Og da spurte han tolleren meg rett ut.

    Om jeg hadde noe ulovlig med meg.

    Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.

    Også fikk jeg kjøre, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.

    Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).

    (På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Noe sånt).

    For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).

    For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.

    Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.

    Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.

    Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.

    Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.

    (Hvor hu jo var fra).

    Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).

    Og det var en ganske billig te-type, da.

    Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.

    Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).

    (Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.

    Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.

    Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.

    Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.

    For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.

    Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.

    Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).

    Og det var brunost-pizza(!)

    Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.

    Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.

    Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.

    (En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).

    Siden jeg vel var ganske sulten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).

    Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.

    Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.

    Må man nok si.

    Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.

    På den dagen som billetten min gjaldt for da.

    Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.

    (Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).

    Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.

    Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Nå glemte jeg det i farta.

    At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.

    Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.

    (Noe sånt).

    Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.

    (For jeg hadde jo nettopp fått lappen.

    Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).

    Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.

    Kjetil Holshagen var ikke hjemme.

    Men mora og stefaren hans var hjemme, da.

    Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.

    Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).

    Så det her var litt trist da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.

    Men der var det ingen hjemme, da.

    Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.

    (Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).

    Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.

    Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.

    Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.

    Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.

    (Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).

    For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.

    (For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).

    Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).

    Sa det, til en yngre kollega der, vel.

    At der hadde ikke jeg noe å gjøre.

    Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).

    Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).

    At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.

    Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.

    Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.

    Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.

    Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.

    (Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).

    Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.

    (Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.

    (Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).

    For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.

    Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.

    Og var fra Berger/Svelvik, da.

    Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.

    Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.

    (Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?

    Jo, onkel Håkon, igjen(!)

    Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.

    Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.

    (Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.

    For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.

    For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.

    Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).

    Onkel Håkon gikk i bar overkropp.

    Og i bare en ola-shorts, vel.

    Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).

    Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.

    Noe som var nytt for meg.

    Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.

    Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.

    Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.

    (Siden ingen var hjemme i huset).

    Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).

    Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.

    Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.

    (Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

    Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.

    (Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.

    Hvis jeg skjønte han riktig, da).

    Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.

    Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.

    (For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.

    Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.

    Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

    (Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.

    Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).

    Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel

    Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.

    Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.

    (Da jeg gikk ut av den butikken).

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    (Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.

    For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.

    Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).

    Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.

    Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.

    (Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).

    Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.

    Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.

    Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).

    Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.

    Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.

    Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.

    Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).

    For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.

    Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.

    Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.

    Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.

    Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).

    Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.

    For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.

    Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.

    I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.

    Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.

    (Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 19: Løkken

    Da jeg kjørte ombord i den luftpute-ferja, som gikk mellom Larvik og Hirtshals.

    Så klarte en eldre kar, (i en ganske ny Mercedes), som kjørte på ferja, som bilen før meg.

    Å ripe opp lakken, på bilen, like etter at han kjørte opp en landgang.

    Og da jeg kjørte, som neste bil, så begynte noen av bakkemannskapet å prate om meg, (overhørte jeg).

    Fordi jeg liksom kjørte så dårlig, da.

    Hadde bestemor Ingeborg vært og prata med Larvik Line og bedt de om å tulle med meg, kunne man kanskje lure på.

    Jeg har lurt litt på det her ihvertfall, i ettertid, (fra tid til annen), må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve turen over til Danmark, den tok bare to-tre timer.

    Og under overfarten, så satt folk, i noen seter, som ligna på flyseter, og som stod på rekke og rad, i et stort rom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da kjørte av ferja i Danmark, så kjøpte jeg meg et kart, på en bensinstasjon, i Hirtshals-området, vel.

    (Selv om jeg ikke kan huske at jeg kjøpte det kartet, men.

    Men jeg tror at det må ha vært sånn, ihvertfall.

    Hvis det ikke var kart for Danmark også, på kartet, som jeg brukte, da jeg kjørte for Chinatown Expressen, da.

    Det er mulig

    Hm).

    Jeg husker at jeg var innom en annen bensinstasjon, på veien sørover, fra Hirtshals, ihvertfall.

    (En bensinstasjon, som lå langs veien, før jeg tok av vestover, mot Løkken, vel).

    Og der var det ei smekker tenåringsjente, som stod i kassa, (husker jeg).

    Og grunnen til at jeg husker henne, det var fordi at hu plutselig begynte å gå ut av kassaområdet, og rundt i bensinstasjonen der, (rundt isdisken osv.), i noen åletrange klær, antagelig for å leite etter noe, (eller noe sånt), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde funnet en vei, som gikk vestover, mot Løkken.

    Så skulle jeg liksom dobbeltsjekke det, at jeg kjørte på riktig vei, da.

    Og da var jeg veldig dum, (husker jeg).

    For da jeg skulle stoppe, på en rasteplass, (eller noe sånt), der.

    Så var det så flatt der.

    Og det så ut som at det gikk an å kjøre, på et jorde, som lå like ved veien, da.

    Så jeg begynte å tullekjøre litt der, da.

    For jeg syntes at det så så morsomt ut, da.

    Men da dreit jeg meg ut skikkelig, må jeg innrømme.

    For det var nemlig en grøft, mellom veien og jordet, som jeg ikke så, da.

    Så plutselig, så lå HiAce-en halvveis nedi en grøft der, da.

    Med det venstre bakhjulet opp i lufta, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo umulig for meg, å få opp bilen selv.

    Men jeg hadde jo bremset ned farta ganske mye.

    Før jeg liksom skulle tullekjøre litt, da.

    Så det ble ikke noen skader på bilen.

    Men jeg hadde ikke sjans til å få bilen opp av grøfta.

    Så jeg gikk opp en vei, til en gård, som lå like ved der jeg kjørte i grøfta, da.

    Og spurte han bonden, som holdt til der, om han kunne hjelpe meg å få opp bilen, da.

    (For jeg sa at jeg hadde kjørt ut, mens jeg så på kartet, da.

    For jeg turte ikke å innrømme det, at jeg dreiv og tullekjørte, da).

    Og han bonden, han stoppa en annen lokal kar, som kjørte forbi, mens vi stod der, da.

    I en pick-up, (eller hvordan bil det var igjen), da.

    Og han klarte å taue HiAce-en opp av grøfta igjen, da.

    Og jeg spurte vel om de skulle ha noen penger, som takk for hjelpen.

    Men de ville ikke ha noen penger, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var veldig kult gjort da, av de bøndene, i Nord-Jylland der, må jeg si.

    (Og jeg nevnte vel også det, for bestemor Ingeborg, da jeg kom tilbake igjen, til Nevlunghavn, at de bøndene hadde hjulpet meg, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, da jeg kjørte videre, så begynte det å bli mørkt, osv.

    Og da stoppa jeg, på en rasteplass, som lå like ved motorveien, ikke så mange mil før Løkken, da.

    Og der, så la jeg meg for å sove, for natten, da.

    Men det var veldig begrenset, hvor mye søvn, som jeg klarte å få meg der, (husker jeg).

    For når det kjørte vogntog forbi, så liksom drønnet det skikkelig, inne i bilen, da.

    Så jeg ble jo helt ør i hue, av den overnattingen der, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så kjørte jeg inn i Løkken.

    Og etter å ha vært innom en butikk, som vel muligens nettopp hadde åpnet vel.

    (For jeg dro videre, ganske tidlig, fra den rasteplassen, da).

    Så kjørte jeg etterhvert inn en skogsvei eller gårdsvei.

    (For jeg prøvde å finne et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, da.

    For jeg hadde ikke med meg så mye penger da, for å si det sånn.

    Så mesteparten av pengene mine måtte jeg bruke på bensin, da).

    Og jeg så et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, som så ganske øde ut, da.

    Men det var ikke sånn, at jeg bare lot bilen stå der.

    Det hendte også at jeg kjørte rundt i Løkken sentrum, med den bilen, da.

    Og stranden i Løkken, det var en kjempelang sandstrand.

    Og der var det var vanlig, å kjøre bil, på stranda, da.

    Så jeg kjørte en god del med HiAce-en rundt på stranda der da, husker jeg.

    For det var fint vær, da.

    Så jeg lå og solte meg, inne i bilen, da.

    (For jeg parkerte sånn, at bilen stod vendt mot stranda og sola, da).

    Og så lå jeg og solte meg, og prøvde fortsatt å få lest ferdig To Tårn da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det stedet, som jeg hadde funnet, hvor jeg parkerte bilen, om natta.

    Det var ikke så utrolig langt fra Løkken sentrum, da.

    Så jeg kunne også gå til og fra bilen, hvis jeg ville ned til Løkken sentrum, om kvelden, for eksempel.

    Og det mener jeg å huske, at jeg gjorde, et par ganger, ihvertfall.

    At jeg gikk til og fra Løkken sentrum, da.

    Og det stedet hvor bilen min stod parkert, det var vel litt lenger fra sentrum, enn et sånt tivoli, (eller noe), hvor jeg leste om, (i VG eller Dagbladet vel), en gang, noen år, etter det her, at en norsk dame, hadde blitt skalpert, (eller noe), av en radio-bil, hvis jeg husker det riktig.

    (Eller, jeg søkte på nettet nå, og det var en go-kart, som hu dama hadde blitt skalpert av, i 2001, leste jeg, på Dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/07/12/268943.html).

    Jeg gikk forbi det tivoli-stedet, når jeg skulle gå opp til der bilen min stod parkert da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg hørte på radio, (på en Grundig kassettspiller, som jeg hadde fått, av mora mi, til jul, et år eller to, før det her vel, men som jeg nesten ikke hadde brukt), og da spilte en dansk radiostasjon, en sang, fra filmen ‘Breaking the Waves’, (mener jeg å huske)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var muligens en minkfarm, (eller noe), som jeg hadde parkert ved, (tror jeg).

    Og en dag, så så jeg en bonde, som dukka opp der, da.

    Og jeg spurte om det var greit, at jeg stod parkert der, da.

    Og det var greit da, fikk jeg til svar.

    Men så, en dag eller to senere.

    Så dukket politiet opp der da, (husker jeg).

    Og de ba om å få se på vognkortet, til bilen min, da.

    Og de ble vel litt roligere, når de så det, at det var jeg som var eier, av bilen, (tror jeg).

    Og jeg viste også politiet at jeg hadde en billett, tilbake til Larvik, som var noen dager frem i tid, da.

    Men jeg hadde visst klart å glemme igjen noen greier, utenfor bilen.

    Og det var en ølflaske og en bærepose, (eller noe sånt), vel.

    Og politiet forklarte at det ikke var lov til å kjøre i fylla, i Danmark, da.

    Men det skjønte jeg jo av meg selv da, (for å si det sånn).

    Så jeg forklarte det, at hvis jeg drakk øl, så drakk jeg det om kvelden da, og så kjørte jeg om dagen.

    Og de politifolka, de klagde også, på at det lukta vond der, fra den minkfarmen, (eller hva det var), da.

    Men jeg forklarte det, at jeg ikke merka noe særlig til den lukta, inne i bilen, da.

    (Jeg hadde ikke merka noe til noe vond lukt, før de politifolka begynte å bable om det, for å si det sånn).

    Men jeg hadde merka at det dukka opp en del fluer, inne i bilen, da.

    (Noe som jeg syntes at var rimelig irriterende).

    Så jeg hadde kjøpt fluepapir, på et supermarked, nede i Løkken sentrum, en eller to dager før det her besøket, fra politiet da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 18: Mer fra sommerferien 1996

    Bestemor Ingeborg hadde forresten en pakke røkelaks liggende i kjøleskapet, som hadde gått ut på dato, (husker jeg).

    Hun tilbydde meg denne røkelaksen, en dag, vitende om at den var gått ut på dato, da.

    Men da takket jeg nei, må jeg innrømme.

    Mat som var utgått på dato, det var ikke noe som fristet liksom.

    Og da sa bestemor Ingeborg det, (på sitt dansk-lignende norsk, eller hva man skal kalle det), at hun kunne spise den røkelaksen selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dukket opp hos bestemor Ingeborg der.

    (Hvis ikke dette var under et senere besøk).

    Så satt bestemor Ingeborg i telefonen med Hans Kølner, (faren til Frode Kølner, fra Min Bok), i Larvik E-verk, husker jeg.

    Dette syntes jeg at var rimelig merkelig.

    Men jeg regnet med at dette bare var noe i forbindelse med noen strømregninger, (eller noe sånt), da.

    Selv om det kanskje ville ha vært litt rart, det og.

    Siden dette jo var en eldrebolig.

    Så sånt gikk vel gjennom Larvik kommune, skulle man vel kanskje tro.

    Men jeg har ikke prata noe med hverken Frode Kølner eller Hans Kølner etter det her.

    (Såvidt jeg kan huske, ihvertfall).

    Så hva det her egentlig var om, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg turte ikke å runke, da jeg bodde hos bestemor Ingeborg, husker jeg.

    (Noe jeg egentlig var vant til å gjøre hver dag, siden jeg bodde aleine, da).

    For jeg syntes at det hadde blitt litt flaut, hvis jeg hadde blitt ‘ferska’, da.

    Så en gang, (eller om dette var under et annet besøk), så gikk jeg ned til Kjærstranda der, (heter det vel).

    (Der bestemor Ingeborg ville at jeg skulle leie et windsurfing-brett, en gang, da hu bodde i Blombakken, på midten av 80-tallet, (like etter at bestefar Johannes hadde dødd).

    Men jeg ikke hadde lyst, da).

    Og der, så gikk jeg forbi to badenymfer, (som jeg seinere har lurt på om kan ha vært døtrene til kunstneren Odd Nerdrum, for mora mi fortalte meg sommeren etter, (var det vel), at han bodde nedpå der), og hu ene, (som jeg lurer på om kan ha vært Oda Broch), tok av seg badehåndkleet, og blotta seg, (mens jeg gikk forbi), da.

    Men da så jeg litt bort, (må jeg innrømme), for de her badenymfene så ganske unge ut, da.

    Og det var ganske mørkt, (for det her var om kvelden), så jeg la ikke merke til om hu Oda Broch, (eller hvem det kan ha vært), var naken eller hadde på seg badetøy, under badehåndkleet, som hu liksom ‘flasha’ med, som om det var en kåpe, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg prøvde å runke i et skogområde litt lengre bort, på Kjærstranda der, da.

    Men jeg fikk det vel ikke helt til å funke, å runke der, (må jeg innrømme).

    For det var i nærheten av noen hus, (og sånn), da.

    Så jeg syntes vel at dette var litt risikabelt, da.

    Og da jeg kom tilbake til bestemor Ingeborg, så lurte hu på hva jeg hadde drevet med, da.

    For hu syntes at jeg hadde brukt for lang tid, på den gåturen min, da.

    (Noe sånt).

    Hvis ikke det her var under et annet besøk, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte litt på nettet nå, og den fine stranda, der hvor jeg lå og solte meg, like ved hu strøkne, lyshåra tenåringsjenta.

    (Og der hvor onkel Håkon og tante Tone telta).

    Det må ha vært Oddane Sand, (mener jeg).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, mens jeg var hos bestemor Ingeborg, så ringte jeg til Larvik Line, og bestilte en tur-retur billett, til Hirtshals, da.

    Dette var med en luftpute-båt, (eller hva det heter igjen), som bare brukte et par-tre timer, på å krysse Skagerak, da.

    Jeg hadde vel helst håpet å dra med den kjente danskebåten Petter Wessel, over til Danmark.

    Men den båten hadde visst slutta å gå, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg det, at hu likte å handle i en matbutikk, i Larvik, som het Europris.

    (Og som lå ikke så langt unna krysset Jegersborggate/Nansetgata der, mener jeg å huske.

    Cirka der det hadde ligget en lekebutikk, på 70/80-tallet, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så bestemor Ingeborg, hun ville sitte på med meg, til Larvik, den dagen, som jeg skulle ta ferja over til Danmark, da.

    Og da syntes jeg litt synd på bestefar Johannes, husker jeg.

    For jeg hadde ikke noe hastverk, med å kjøre til Larvik.

    For jeg hadde kjempegod tid, da.

    Men plutselig, så begynte bestemor Ingeborg å kommandere meg, da.

    Og sa at nå måtte vi kjøre, osv.

    Så det var jo et vanvittig stress da, sånn som jeg husker det.

    Og uten at jeg skjønte grunnen til dette.

    For bestemor Ingeborg hadde vel ingen avtale, i Larvik, som jeg visste om, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De veiene som går, fra Nevlunghavn og til Larvik.

    (Ihvertfall på den veien jeg kjørte.

    Og jeg kjørte ikke den veien som går om Stavern.

    Men jeg kjørte den veien som går forbi Mille-Marie Treschow der, da.

    (Mener jeg at onkel Martin viste meg, i 2005)).

    De er ganske smale, da.

    Og jeg mener å huske det, at bestemor Ingeborg begynte å klage på kjøringa mi også, på veien inn til Larvik, da.

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde så god tid, før ferja gikk.

    Så jeg skulle kjøre en tur ut til Østre Halsen der, (hvor jeg jo bodde, da jeg gikk i første klasse, osv.), og se litt hvordan det så ut der igjen, da.

    (For jeg hadde ikke vært ute på Østre Halsen der, siden 70-tallet vel).

    Og bestemor Ingeborg, hu ville det, at jeg skulle slippe henne av, ved Larvik togstasjon og ferjeleiet der, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at jeg kjørte innom Rimi, (der hvor tidligere Torstrand Marked lå, på 70-tallet), på veien ut til Østre Halsen.

    Det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men jeg kjørte ihvertfall forbi Rockwoll-fabrikken der da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Som jeg husker, fordi jeg mener å ha lest i en Ingvar Ambjørnsen bok, at han jobba der, på 70-tallet.

    Og så videre over Lågen, og så til høyre etter Lågen og så forbi Shell-stasjonen, (som het Gulf, på begynnelsen av 70-tallet).

    Og så videre ned Storgata da, og så parkerte jeg ikke så langt unna Hvittensand der, da.

    (Cirka der hvor mora mi pleide å parkere muligens, på 70-tallet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk ned mot Hvittensand der.

    (Som ligger liksom der Lågen møter Larviksfjorden, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    For det var liksom det eneste stedet jeg tenkte på, at man kunne gå til der, da.

    Og man må liksom gå på en slags sti, (var det vel), for å komme til den stranda, da.

    Og på den stien, så møtte jeg to tenåringsjenter, da.

    Og hu ene tulla med hu andre, og dytta henne bort mot meg, da jeg gikk forbi dem, husker jeg.

    (Mens hu sa et eller annet ord på Larviksdialekt, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På veien tilbake til Larvik, så mener jeg å huske at jeg kjørte forbi Hvalen, (den store restauranten, nede ved marinaen der), og jeg kjørte vel også gjennom Mellomhagen, tror jeg, (der hvor jeg jo bodde, (hos mora mi og Arne Thomassen), i et par år, midt på 70-tallet).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom tilbake til Larvik, så hadde jeg fortsatt god tid, før ferja gikk, da.

    Og jeg venta litt ikke så langt unna Tollerodden der, (et kommunalt utebasseng, med sjøvann, (hvor det ikke koster penger å bade, liksom), som mora mi pleide å ta med søstera mi og meg til, på slutten av 70-tallet, etter at vi flytta til Jegersborggate).

    Og der, så satt jeg bare å slappa av, på en benk, eller noe, vel.

    Mens jeg kjeda meg litt, da.

    Og jeg la merke til at en dansk dame, sykla rundt der, sammen med sin unge datter, vel.

    (Hvis ikke det her var under et annet Larvik-besøk, da.

    Men jeg var ikke så mye i Larvik, etter at mora mi flytta derfra, på 80-tallet.

    Så jeg tror nok at dette må ha vært den sommeren jeg dro til Danmark, med den HiAce-en, altså sommeren 1996).

    Og at de antagelig hadde tatt ferja over, fra Danmark, bare for å sykle rundt litt, en dag, i Larvik, da.

    (Noe sånt).

    Sånn det virka som, for meg, ihvertfall.

    Noe som overrasket meg litt, siden jeg ikke kunne huske å ha lagt merke til noen dansktalende syklister, på den tida, som jeg selv bodde i Larvik, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 13: Mer fra Aker sykehus

    Da jeg kom tilbake tirsdag morgen, (var det vel), på Aker sykehus.

    Så husker jeg at jeg satt, på det venterommet eller røykerommet, (eller hva det var igjen), og prata med ei eldre kone da, (husker jeg), mens jeg venta.

    Og så fikk jeg en sykeseng vel, og lå i den, mens ei av sykepleierskene, måtte stikke meg med en sprøyte, fire ganger, før hu klarte å ta en blodprøve, (og hu klagde også på at jeg hadde kalde hender, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var egentlig meninga, at en norsk lege, skulle foreta min operasjon.

    Men dette ble forandret, en av de første dagene, som jeg var der.

    Sånn at istedet, så skulle en dansk lege, ved navn Dr. Bjerre, (husker jeg), foreta operasjonen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart, at i kneet, så fantes det tre bånd.

    Et leddbånd, som var bredt, og som gikk rett fram, under kneskålen, vel.

    Og så var det også to andre bånd, som var smalere.

    Og disse ble kalt korsbånd, for de gikk på skrått da, like under det brede båndet, vel.

    Og når man utførte en korsbåndoperasjon, (for det ene korsbåndet mitt hadde røket, (den gangen jeg spilte fotball, i Frognerparken, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4)), så skjærer man ut en bit, av det brede båndet, (for det båndet er så sterkt, at det ikke spiller så stor rolle, om man skjærer ut en bit av det da), og så fester man denne biten, der hvor det avrevne korsbåndet, tidligere har sittet, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dr. Bjerre han visste hvordan kneet mitt var, for noen medisinstudenter, fra UIO, vel.

    Og han vred på kneet da, til man kunne se det, at det liksom sviktet, da.

    Og så sa han det, til studentene, at vanligvis, så var dette vanskelig å se.

    Men ‘denne gutt’, (var det vel, som han kalte meg), ‘er så rolig’, (eller noe), at man kunne se at kneet sviktet, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han jeg delte rom med, før operasjonen.

    Han ble sur fordi at jeg ikke hadde sagt fra, om at jeg hadde barberskum, mens han barberte seg, da.

    (Noe sånt).

    Og han fortalte også om en han kjente, som ikke kunne gå ordentlig, etter en lignende operasjon, av den jeg skulle ha, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg likte ikke noe særlig å ligge på Aker sykehus.

    For man måtte dele rom med en annen person, da.

    Som man noen ganger kanskje kunne være litt uheldig med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble forklart før operasjonen, at jeg etter operasjonen, ikke kunne krabbe så mye, på knærne.

    Men det sa jeg at ikke gjorde noe.

    For jeg pleide ikke akkurat å krabbe så mye på knærne, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En mannlig sykepleier, kom for å rulle sykesenga mi, ned til operasjonssalen, (husker jeg).

    Han gjorde først et nummer ut av, at jeg hadde blodtype 0, (husker jeg).

    Og så begynte han å rulle meg gjennom gangene, på Aker sykehus der da, (husker jeg).

    Han spurte om jeg hadde tatt av meg underbuksa, (som også noen andre hadde bedt meg om å gjøre, men jeg hadde syntes det var litt flaut da), for ellers så ble de sure, nede i operasjonssalen der, (husker jeg at han sa, da).

    Så jeg tok av meg underbuksa, (under dyna), mens sykesenga som jeg lå i, ble rulla ned til operasjonssalen der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom ned i operasjonssalen der.

    Så begynte han karen, som hadde rulla meg ned dit, å si til noen damer der, at det var bedre å få satt kateter, etter bedøvelsen.

    Jeg visste jo ikke hva kateter var engang.

    (Siden jeg aldri hadde hatt noen operasjon før).

    Så jeg sa ikke noe.

    Men Dr. Bjerre hørte på han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også cirka 50 medisinstudenter, som så på operasjonen min, (husker jeg).

    Og det var rimelig flaut.

    For ei sykepleierske, som var litt oppe i åra.

    Hu hadde vært og sett på meg, (av en eller annen grunn), da jeg var på Aker sykehus, noen måneder tidligere, for at de skulle se inn i kneet, med noe slags instrument.

    Og hu brukte meg som en slags ‘forsøkskanin’, for å sette kateter, da.

    Å sette kateter, det betyr at man får en plastslange, stukket opp i tissen, da.

    Sånn at urinen ens samler seg i en pose, som henger på sykesenga, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men siden han som hadde rulla sykesenga mi ned til operasjonssalen, hadde insistert på, at jeg burde få bedøvelse først.

    Så ble det satt bedøvelse, (eller anestesi, som det vel ble kalt), først da.

    Og så begynte disse kateter-damene, å tulle med tissen min, da.

    Hu som skulle læres opp, i å sette kateter, det var ei pen blondinne, (mener jeg å huske ihvertfall), i slutten av tenårene, (eller begynnelsen av 20-årene), vel.

    (Som sikkert gikk på sykepleierhøgskolen eller studerte medisin, ved UIO, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ble kanskje litt rar, av den bedøvelsen, da.

    Jeg ble ihvertfall litt irritert, siden jeg ikke forsto hva som ble bestemt, over hodet på meg, da.

    (Om rekkefølgen på bedøvelse og kateter, osv., da.

    Siden jeg ikke visste hva kateter var engang, (for å si det sånn)).

    Så jeg tulla litt med hu som var på opplæring der da.

    (Gjennom narkosen).

    Sånn at jeg tenkte på noe sex osv., når hu tok på tissen min, sånn at jeg fikk ereksjon, da.

    (Bare for å tulle litt, da.

    Siden jeg var litt irritert, siden jeg syntes det virka som at det var noe galt der, da.

    Siden det virka som at han som rulla sykesenga mi ned dit, liksom skulle bestemme over hele operasjonen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk med meg det, at hu eldre sykepleiersken, fortalte det, til hu som var på opplæring.

    At hvis pasienten hadde ereksjon, så måtte de få det til å gå for dem.

    For de kunne ikke ha sæd inni den plastslangen, da.

    (Eller noe sånt).

    Så hu eldre sykepleiersken, hu smurte noe vaselin, (eller noe), på en gummikopp, (eller noe), da.

    (Jeg så ikke helt hva som skjedde).

    Og da gikk det for meg med en gang, når de begynte å bruke den gummikoppen, (eller hva det var), som en sex-leke, på tissen min, da.

    Foran alle disse her folka, liksom, da.

    Så det var jo rimelig rart og flaut da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og ikke nok med det.

    Men hu pene sykepleierstudinnen.

    Hu begynte også å dytte den plastslangen, skikkelig hardt, inn i veggen, i urinrøret, i tissen min, da.

    Sånn at det gjorde skikkelig vondt da, (husker jeg).

    (Sånn at jeg kjente det gjennom narkosen, som begynte å virke, da).

    Og jeg prøvde å si ‘au, au’, og det er mulig også at jeg klarte å få fram noen lyder, (gjennom narkosen), da.

    (Det er mulig).

    Men jeg tror at dette må ha vært med vilje, fra hu sykepleierstudinnen.

    For det var liksom som at hu tok fart, og liksom stanget den slangen, inn mot veggen, i urinrøret mitt, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så husker jeg ikke mer.

    Før Dr. Bjerre begynte å knipse, (eller noe), etter operasjonen.

    Og han fortalte at de var ferdig, å operere, da.

    ‘Gikk der bra?’, spurte jeg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo lært det, at en del operasjoner, kunne være mislykkede, da.

    (Så jeg hadde vært nokså urolig da, husker jeg, for hvordan denne operasjonen kom til å gå).

    ‘Ja’, svarte Dr. Bjerre da, mens han smilte og nesten lo, til assistentene sine, vel.

    (Så de hadde liksom hatt en munter tone, under operasjonen, (virka det som for meg, ihvertfall)).

    Og så ble jeg kjørt inn på et rom, hvor man ble observert, etter operasjonen, (eller hvordan rom det her kan ha vært), for å sove, i noen timer, da.

    Og jeg husker at jeg da ble lagt over, i en ny seng.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og jeg husker det, at lakenet, i den nye senga, det klødde noe helt forferdelig, da.

    Så jeg strevde noe voldsomt, med å rive av det lakenet, da.

    For jeg lå jo oppå dette lakenet.

    Og samtidig, så hadde jeg fire slanger koblet til meg, (mener jeg å huske).

    Og det var kateterslangen, da.

    Og intravenøs væske.

    Og så var det bedøvelse, (eller smertestillende), da.

    Og så var det en ting til, og det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, hva var.

    (Hvis jeg ikke fikk blod da, etter operasjonen.

    Hvis ikke, så var det kanskje strømledningen, til en sånn kne-bøye-maskin, som beinet mitt ble lagt oppi, (ihvertfall etterhvert), etter operasjonen, som jeg tenker på.

    Ihvertfall så husker jeg at det var fire slanger da, som jeg hadde kobla til meg, etter operasjonen.

    Så det var ikke så lett for meg, å bevege meg, mens jeg lå i sykesenga der, da).

    Men jeg klarte etterhvert å få revet av det lakenet, som klødde så fælt, da.

    Og under det lakenet, så var det et annet laken, da.

    Og det andre lakenet, det klødde ikke noe da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så det var rimelig rart da, (vil jeg si).

    Og jeg husker at det var noen sykepleiersker der, (i dette rommet), som kommenterte det da, at det var merkelig hva pasientene klarte å få til.

    (Eller noe).

    Da jeg reiv av det lakenet, som lå under meg, og kasta det ned på gulvet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg lå på den intensivavdelingen, (eller post-operasjons-avdelingen), eller hva navnet på den avdelingen kan ha vært, igjen.

    Så dukka søstera mi, Pia, opp der, husker jeg.

    Med et Se og Hør og en Freia Appelsinsjokolade, (hvis jeg husker det riktig).

    (Enda jeg pleide å lese aviser, og ikke Se og Hør, (for å si det sånn)).

    Og uten at jeg veit hvordan hu klarte å komme seg inn, på den her intensivavdelingen, (eller overvåkningsavdelingen), eller hva det var.

    Men hu ‘babla’ vel noe om at bestemor Ingeborg hadde bedt henne om å besøke meg, (eller noe sånt), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se at det var mora mi som flytta ned til Larviks-distriktet først, (også kom bestemor Ingeborg, onkel Martin og tante Ellen etter)

    ingeborg sætre

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2011/02/na-var-postmann-her-med-testamentet-til.html

    PS.

    Her er mer om dette:

    1973 hedrum

    http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2009/11/na-har-jeg-fatt-tilsendt-noen-papirer.html

  • Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

    Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

    Og han var ganske ung, han Tobias da.

    Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

    Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

    Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

    Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

    (Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

    Men som egentlig kosta mye mer).

    Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

    Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

    Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

    Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

    For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

    (Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

    For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

    (Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

    En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

    Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

    Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

    For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

    Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

    Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

    Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

    Husker jeg at jeg la merke til).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

    Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

    (Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

    Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

    Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

    At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

    Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

    Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

    (Noe sånt).

    Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

    Men jeg vaska vel bare trappa vel.

    Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

    De glemte plutselig alt med trappevasken.

    Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

    Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

    For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

    Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

    Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

    (Og de jugde nok også, vil jeg si.

    Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

    Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

    Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

    Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

    Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

    Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

    (Så de tjente jeg altså ingen penger på.

    Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

    Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

    Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

    Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

    Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

    For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

    Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

    Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

    Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

    Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

    Og andre spesielle/artige frimerker, da.

    Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

    Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

    Som var fra danskekongen.

    Inn i det albumet.

    For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    (Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

    Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

    Og studerte og/eller jobbet, da.

    Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

    For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

    Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

    En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

    Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

    Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

    Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

    I en koffert kanskje.

    Noe sånt.

    (For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

    For å kjøpe den PC-en.

    Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

    Fra de årssettene).

    Og da jeg flytta til England, i 2003.

    Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

    Så der ligger de vel kanskje ennå.

    Hvem vet.

    (Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

    Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

    For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

    Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

    På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

    (Som en kunde hadde glemt igjen, da).

    Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

    Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

    Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

    Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

    Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min danske oldefar er visst fortsatt kjent i Danmark, (selv om han vel døde før noen hadde hørt om internett)

    min danske oldefar kjent i danmark

  • Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995

    Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.

    (Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.

    Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).

    Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).

    Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.

    Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.

    Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).

    (Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).

    Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.

    Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.

    (For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).

    Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).

    (Noe sånt).

    Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).

    Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.

    For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).

    (Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.

    For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.

    Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.

    Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.

    Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.

    Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.

    Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).

    Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.

    Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.

    For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).

    Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.

    Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    (Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.

    Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.

    Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).

    At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.

    Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.

    Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.

    (Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.

    Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.

    Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.

    Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.

    Og begynte så å ta han på skuldrene, da.

    Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.

    Hadde Christell og faren min et forhold?

    Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.

    Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.

    (Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).

    Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.

    Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.

    (Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).

    Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.

    Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).

    Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.

    Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.

    At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.

    (Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.

    Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en e-post til Sveits





    Gmail – Hilfe



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Hilfe


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Thu, Jul 12, 2012 at 11:10 PM

    To:
    edk@edk.ch

    Salute,

    Ellen bist Norwegen.
    Ellen fahren Norwegen 2007.
    Gross-mutter, Ingeborg tot 2009.
    Ich nich arv, mutter tot 1999.

    Keine arv, nür Ellen unt Martin arv.
    Ich nicht arv.
    Nicht gut.
    Ellen bist mafia?
    Hm.

    Erik Ribsskog



    sveitserne lurer tante ellen.JPG
    95K


    PS.

    Her er vedlegget:

    sveitserne lurer tante ellen

  • Min Bok 4 – Kapittel 34: Mer fra Ungbo-tida

    Det må vel ha vært sommeren 1994, (hvis jeg skulle gjette).

    At Axel og jeg, var og spilte tennis, på de kommunale banene, på Lambertseter der, (som Magne Winnem hadde vist oss, da).

    Plutselig så slo Axel en tennisball, bort til ved grus-fotballbanen der.

    Og da jeg gikk for å hente tennisballen, så så jeg plutselig rett på Terje Sjølie, (fra Rimi Munkelia, og som seinere er mer kjent som nynazist, vel).

    ‘Er du her’, (eller noe), sa Sjølie, da.

    Jeg forklarte vel at jeg spilte tennis, sammen med lillebroren min, da.

    Sjølie var også der sammen med lillebroren sin, (virka det som, ihvertfall), nemlig en liten pjokk, (må man vel si), som han spilte fotball sammen med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (var det vel), i Stavern, så husker jeg at jeg så en musikkvideo, på en eller annen TV-kanal, hos henne da.

    (På begynnelsen av 90-tallet, vel).

    Og det var en musikkvideo, med et band som het Revenge, som var en avlegger av bandet New Order, da.

    Og etterhvert så kjøpte jeg det albumet, i en platebutikk, i Oslo, da.

    (Må det vel ha vært).

    Og på det cover-et, så var det bilde ev en dame, kledd i et sexy lærantrekk, (eller hva det var), da.

    Og den plata, den hang jeg opp på veggen, ved siden av speilet der, på rommet mitt, på Ungbo, da.

    For tapeten var litt flekkete der, så det var noen stygge flekker på veggen, og sånn, på den ene veggen der, da.

    (Som hadde vært der, da jeg flytta inn, høsten 1991, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Pia likte jo New Order.

    Hu ga meg jo en maxi-singel, (nemlig ‘True Faith’, vel), av det bandet, på den tida som hu flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, like før jul, i 1988, (var det vel).

    Men jeg tror ikke at Pia hadde fått med seg det, at Revenge var et band, hvor et av medlemmene fra New Order var med.

    Så jeg er ikke sikker på hvor dypt musikkinteressen til Pia stakk, liksom.

    For da Pia så det platecoveret, på veggen min.

    Så så hu bare stygt på det vel, og lo litt av det vel, og sa ikke noe, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia bodde jo på Ungbo i cirka to år.

    Fra sommeren 1993 til hu fikk seg sin egen Ungbo-leilighet, (var det vel), i Tromsøgata, ved Sofienbergparken, (ved Grunerløkka), like etter at hun fødte sin sønn Daniel, sommeren 1995, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et par ganger, så stoppet Pia meg, i gangen på Ungbo, for å ha et slags møte, må jeg vel kalle det.

    En gang, så fortalte hu meg det, at negre ikke like å bli kalt for negre.

    Å, gjør de ikke det, (eller noe), sa jeg da.

    Neida, for det var rasistisk, da.

    (Eller noe sånt).

    Hva liker de å bli kalt for da, (eller noe), sa jeg da.

    (Noe sånt).

    Og Pia svarte at de likte å heller bli kalt for ‘afrikanere’, da.

    Men hvorfor Pia plutselig tok opp det her med meg, i gangen, på Ungbo der.

    (Og hvor hu fikk det fra.

    Var hun en slags talsmann for alle negre/afrikanere liksom, (eller hva man skal si), har jeg tenkt litt på seinere, da).

    Det veit jeg ikke.

    Men det veit hu kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia stoppa meg også en annen gang, i gangen, på Ungbo der.

    Og fortalte meg plutselig det, mens hu smilte vel.

    At grunnen til at alle invandrerne, ville bo i Oslo, det var fordi at de ville bo i nærheten av hverandre.

    (Noe sånt).

    Men det virka kanskje litt for meg, som at dette var ironisk sagt da, (eller noe).

    (Husker jeg at jeg syntes, ihvertfall.

    At dette muligens ble som noe truende da, dette som Pia sa).

    Det er mulig.

    (Noe sånt, kanskje).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.