Stikkord: Jan Snoghøj
-
Min stebror, Jan Christian Snoghøj, driver eget firma
http://www.purehelp.no/company/details/naturhelseklinikkenjancsnoghoej/978596665
PS.
Han er også glad i cognac:
http://www.purehelp.no/company/details/kongelignorskcognacclub/983238610
PS 2.
Kona hans, (kjent som ‘Hege fra Rødgata’ i Min Bok-bøkene), har også eget firma:
http://www.purehelp.no/company/details/inspirasjonhegeesnoghoej/986183957
-
Min Bok 5 – Kapittel 74: Bryllup i Hallingdal
En gang, sommeren 2000, så ble det til, at jeg måtte kjøre opp Hallingdalen igjen, husker jeg.
For Pia hadde fått meg til, (i et stresset øyeblikk, må man vel si), å si ja til å bli med, på bryllupet, til Jan Snoghøj og Hege fra Rødgata.
Som de skulle ha langt oppe i Hallingdalen, (på et hotell høyt oppe i en dalside der), av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kjørte forbi avkjøringa til Vassfaret der.
(Et stykke opp i Hallingdalen, da).
Så fortalte Pia meg det, at Nina Monsen var død, (husker jeg).
Og det var som et sjokk for meg, husker jeg.
Og jeg spurte Pia litt mer om det her vel.
Og da sa Pia det, at: ‘Kjente du henne så bra, da?’, (eller noe sånt).
Men jeg gadd jo ikke å fortelle Pia, om den gangen som Nina Monsen hadde sugd meg og latt meg pule henne, i stua og på det første soverommet mitt, i Leirfaret 4 der, da.
For noen ting vil man vel ha for seg selv og, liksom.
For Pia kan liksom være litt vel sånn svett eller klam noen ganger da, synes jeg.
Så hun er vel ikke den første personen, som jeg ville ha pratet med, om damer og sex liksom, (mener jeg).
Og dessuten, så satt jo Pia sin lille negersønn Daniel, i baksetet.
Så da kunne jeg jo nesten ikke ha prata noe, om hva Nina Monsen og jeg dreiv med, den seine høstkvelden, i 1988, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til ‘Dalom’ der.
Så kjørte vi først innom en bensinstasjon, for å kjøpe noe mat og bensin og sånn, da.
Og Pia sa det, at hu vanligvis ikke spiste svinekjøtt.
Men at hu likte å kjøpe seg en pølse, når hu var borte hjemmefra, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til hotellet.
Som lå helt oppe i en høy og bratt dalside, da.
Ikke så langt fra den bensinstasjonen der.
Så hadde ikke Pia tatt med seg nok klær, da.
Så hu ville låne en skjorte av meg da, (husker jeg).
Og det var en blå Gant tennisskjorte, som jeg hadde kjøpt på VIC, på Oslo City.
Etter å ha fått et gavekort, til den butikken, i julegave, av nettopp søstera mi, vel.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at en hel gjeng av oss, satt i en stor stue, på det hotellet, på fredagskvelden, da.
Og at Pia satt ved siden av en svær bamse av en kar, fra Berger, ved navn Tom Bråten, da.
(Som jeg også har skrevet om, i Min Bok, vel).
Og at Tom Bråten begynte å flørte med Pia, da.
Tom Bråten sa noe sånt som at: ‘Keiko er en hval’.
Og Pia sa da: ‘Spekkhogger’.
Og Tom Bråten sa da: ‘Sa du sprekk-hogger?’.
(Noe sånt).
Så Pia og Tom Bråten, de råflørta skikkelig da, mens en hel gjeng, (inkludert faren min), satt og så på, da.
Mens Pia og Tom Bråten prata om sprekk-hoggere, og mens Tom Bråten hadde henda sine, på min Gant tennisskjorte da, som Pia hadde på seg.
Og jeg var ikke så nøye på hvem søstera mi flørta med egentlig.
For jeg hadde jo sett henne sammen med den mest goofy-e fyren i Svelvik.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).
Og også sammen med masse negre inne i Oslo, da.
Men jeg syntes vel kanskje at ble litt vel mye av det gode, når Pia og Tom Bråten, liksom satt og råflørta sånn, rett foran trynet på meg, og mange andre folk, da.
(Ihvertfall siden dem satt og liksom grisa med min tennisskjorte og, da).
Så jeg sa til Tom Bråten, med en vennskapelig tone da, (vil jeg vel si).
At: ‘faren sitter der og broren sitter der og du tuller med søstera’.
(Noe sånt).
Og da ble Tom Bråten gæern, husker jeg.
Og lurte på hvem som skulle stoppe den her tullinga, da.
Om det var faren eller broren.
Og faren min satt der og så ned, og sa noe sånt som at: ‘Jeg har aldri hatt noe imot deg jeg Tom’.
Så faren min syntes visst at den her råflørtinga var grei, da.
Og han holdt visst med Tom Bråten, da.
Og da skulle vel Tom Bråten begynne å diskutere mer med meg, da.
Men en som het Frank vel, (som hadde dukka opp litt seinere enn de andre, mens jeg tilfeldigvis var i resepsjonen der, for å spørre om noe, og da samtidig fikk forklart han Frank, at vi som skulle i det bryllupet, vi satt der og der da), han fikk roa ned han Tom Bråten litt, da.
Så han gikk imellom da, må man vel si.
Men jeg hadde jo egentlig bare sagt en vennskapelig kommentar, liksom.
Så jeg syntes at han Tom Bråten var litt vel aggressiv da, (må jeg vel si).
Og hvorfor søstera mi absolutt skulle ha på seg min tennisskjorte, den her kvelden, det skjønner jeg vel ikke så mye av ennå, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Christell forsvant vel ganske fort i bingen, på fredagen, mener jeg å huske.
Jeg kan ikke huske at hu var der, da Tom Bråten og jeg kjegla, ihvertfall.
Og Pia gjorde seinere et poeng av det, at nesten alle gikk å la seg tidlig, på fredagen, fordi at de ville se pene ut, i bryllupet, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så var det bryllup, nede i Geilo sentrum da, (mener jeg at det må ha vært, ihvertfall).
Og jeg husker at Christell babla om noe greier, på hotellet, (før Pia, Daniel og jeg kjørte ned til ved kirken der), da.
Men jeg husker ikke hva det var, som Christell babla om, da.
Og jeg tror at faren min og Haldis ville sitte på med meg, ned den dalsida, ned til kirken, da.
For de hadde tatt toget til Geilo, (og ikke kjørt), av en eller annen grunn, da.
Men jeg lot som at jeg ikke skjønte noe, og spurte ikke om faren min og Haldis om de ville sitte på, ned til kirken, da.
På grunn av omsorgssvikten deres på 80-tallet, som jeg har skrevet om, i Min Bok.
Og jeg var vel også litt skuffa, over faren min, fordi at han hadde vært så ettergivende, ovenfor Tom Bråten, under den her kjeglinga, angående oppførselen til søstera mi, kvelden før, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter seremonien i kirka.
(Som jeg ikke husker så mye fra).
Så husker jeg at jeg kjørte innom den bensinstasjonen, i Geilo der, (med Pia og Daniel i bilen), før jeg kjørte opp til hotellet igjen, da.
(For jeg hadde jo så mye penger, å bruke på alt mulig.
Etter at jeg fikk alle de pengene, etter mora mi, et drøyt halvår før det her, da.
Så jeg sløste kanskje litt mye, på den her tida.
Det er mulig).
Og jeg lurer nå på om den bensinstasjonen kan ha vært den samme, som den bensinstasjonen, som jeg noen ganger pleide å handle på, den ferien, som vi var på Highland Hotel der, i Geilo, jula 1989.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under bryllupsmiddagen, så så et sang-ark, veldig rart ut, i mitt sanghefte da, husker jeg.
Og det var brudgommen sin mor sin sang, da.
(Nemlig Haldis sin sang, da).
For det arket, det hadde blitt veldig krøllet, da.
Og så hadde det blitt rettet og glattet ut igjen da, liksom.
(Før det så hadde blitt satt inn, i sangheftet mitt, da).
Så Haldis likte nok ikke meg, da.
(Skjønte jeg).
Uten at jeg vet om dette bare var på grunn av at jeg ikke ville kjøre henne og faren min, ned til kirka, tidligere på dagen.
Eller hva det kan ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det ble også holdt en del pinlige taler der, husker jeg.
Bruden, (altså Hege fra Rødgata), sin lillebror.
(En kar med mørkt hår).
Han begynte å prate ganske lavt om hvor mange sex-partnere, som Christell hadde hatt, (husker jeg).
(Hvis jeg skjønte den utydelige pratinga hans riktig, da).
Og det var jo en hel ‘haug’.
Christell hadde visst hatt 30-40 sex-partnere, eller noe sånt, da.
(Hvis jeg skjønte den her talen riktig, da).
Det var ihvertfall noe med Christell, da.
Og han broren til bruden spurte liksom Christell da, om hvor mange det var igjen.
Om det var førtisju, (eller noe sånt), da.
(Uten at jeg husker det nøyaktige tallet da, som brudens lillebror nevnte).
Men sånn som jeg skjønte det, så babla han lillebroren til bruden, om hvor mange sexpartnere, som Christell hadde hatt, (i sin tale), da.
(Av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En fra Berger, (jeg tror det må ha vært Tom Bråten), holdt også tale.
Og han nevnte det, at Hege fra Rødgata, kun hadde vært femten år gammel, den første gangen som Jan Snoghøj, hadde klint med henne, da.
Dette må ha vært det året jeg var russ i Drammen.
(Eller året før).
Og fra den tida, så husker jeg det, at Christell bodde mye hos Jan, i Rødgata, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
For Christell var venninne med Hege fra Rødgata, da.
Det husker jeg.
Fordi at den første gangen, som jeg skulle ligge over, hos Jan, i Rødgata, (høsten 1988, vel).
Fordi at jeg skulle jobbe, på CC Storkjøp, dagen etter.
(En lørdag, da).
Og faren min hadde foreslått det, (utenom sammenhengen vel), at jeg kunne ligge over hos Jan, på Gulskogen, da.
I et bygg som vel Haldis og faren min eide.
De fredagene, som jeg skulle jobbe tidlig, på CC Storkjøp, dagen etter, da.
(Noe sånt).
Og Christell, hu møtte meg, da jeg gikk av Rødgata-bussen, (denne høstkvelden i 1988), da.
(For jeg var ikke så kjent på Gulskogen, da).
Før hu så dro bort til Hege i Rødgata, da.
Og så overrasket Christell meg.
Når hu noen timer seinere kom tilbake, til Jan sin leilighet, da.
For da satt jeg og prata i kontakttelefonen, da.
Fordi at jeg kjeda meg, da.
Og da ble Christell forbanna, husker jeg.
(Fordi at jeg hadde brukt telefonen, da).
Så jeg fikk visst bare lov til å sitte helt stille i sofaen der da, (eller noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så Christell og Hege fra Rødgata, de var venninner, da.
Og en gang, mens Hege fra Rødgata fortsatt bare var femten år.
Så hadde visst hu liggi over, hos Jan, (siden hu var venninne av Christell), da.
Og så hadde Jan, (som var cirka ti år eldre enn Christell og Hege fra Rødgata da), plutselig kommet hjem, seint på kvelden, da.
Og så hadde Jan begynt å kline, med Hege fra Rødgata, mens hu lå og sov, i en seng, i leiligheten til Jan, da.
(Noe sånt).
Så Jan Snoghøj, han hadde faktisk vært bortpå Hege fra Rødgata, da hu Hege var bare femten år, (og Jan var tjuefem år), da.
(Noe sånt).
Ifølge den talen, til Tom Bråten, ihvertfall.
Men Hege fra Rødgata og Jan Snoghøj, de hadde ikke vært et par, helt siden 1988.
Nei, Jan Snoghøj hadde jo en datter ved navn Tiril, med ei annen Buskerud-dame.
(Som han ble far til, på begynnelsen av 90-tallet, vel).
Og jeg så jo Hege fra Rødgata og Christell, sammen med en kavaler, inne i Oslo, like etter at jeg var ferdig med Geværkompaniet, i 1993.
(Han som spurte meg om jeg ville vaske trappa for dem.
Etter at de hadde tømt et brannslukningsapparat, i trappeoppgangen, der de bodde, (like ved Møllergata), da.
Noe jeg syntes at var uhøflig å spørre om, da.
For Christell kunne vel vaske bort sin egen dritt etter seg liksom, tenkte vel jeg, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 4).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da det var Jan Snoghøj sin tur, til å holde tale.
Så sa han at han hadde lært seg til å bli flink å kline.
Fordi at han ville kompensere, for et eller annet, da.
Antagelig fordi at han hadde liten tiss, virket det som, at han hintet til, (for meg ihvertfall), da.
(Noe sånt).
Og uten at jeg vet hvorfor han begynte å bable om det her.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at middagen og sang-heftet var ferdig.
Så gikk jeg bort til der Christell stod, sammen med sin svenske kjæreste Mattias.
(Som kjørte en grønn BMW, opp til Geilo, husker jeg.
Og som jeg vel hadde møtt, en 17. mai, på Oslo S., ikke så lenge før det her.
Da Christell, Pia og jeg, var på puben Tre Brødre, i Karl Johan.
For så å gå ned til Oslo S, og møte Mattias, som kom med et tog, fra Sverige.
Dette må vel ha vært enten 17. mai 1999 eller 17. mai år 2000, vel.
Hvis det ikke var 17. mai 1998, da.
Noe sånt).
For jeg tenkte vel kanskje at jeg skulle prate med Christell, om den her talen, til brudens lillebror, da.
Men Christell ville ikke prate med meg, husker jeg.
Hu klagde bare til han svensken, og lurte på hvorfor jeg ville prate med henne, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var heller ingen andre folk, som ville prate med meg, der.
Så jeg ble til slutt så lei, så jeg bare gikk og la meg, da.
På samme rom som Daniel.
Siden Pia, Daniel og jeg, måtte dele rom, da.
Og så dukka det opp noen Berger-folk, på døra mi.
Midt på natta, da.
For de hadde hørt noen rykter om at jeg hadde hatt med en skvett vodka, opp dit, da.
(For det var som på bestemor Ingeborg sin 80-års dag.
I Gurvika, sommeren 1997.
At jeg bare pleide å ta med en halvflaske vodka, hvis jeg hadde det stående, i barskapet mitt, da.
Når jeg skulle på sånne her litt kjedelige slektstreff og sånn, da.
Sånn at jeg hadde litt alkohol i reserve, i tilfelle det trengtes, liksom.
Hvis det ble noe nachspiel, eller noe sånt, da).
Så jeg ga dem den Vikingfjord-flaska, som jeg hadde tatt med, da.
Og som kanskje var en fjerdedel full, eller noe sånt, da.
Og det var den andre Vikingfjord-flaska, som jeg hadde kjøpt, på Gardermoen.
Da jeg dro til Ayia Napa, to år, før det her.
(Det var den samme flaska, som hu Stockholm-dama, hadde fått vodka fra, der nede.
Før hu måtte spy, eller noe.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
For jeg ga jo den flaska som jeg ikke åpna der nede, til Christell, da.
Som takk for lånet, for de 2500 kronene, som jeg brukte, i lommepenger der nede, da.
Før jeg fikk feriepengene mine, fra Rimi, da).
Og jeg tenkte vel det, at oppi Dalom der, så var det vanskelig å få tak i drikkevarer.
Så jeg fikk vel bare la de her Berger-folka få den vodkaen min da, (tenkte jeg nok).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på søndagen, så spurte Pia meg om Solveig, (Haldis sin venninne, som var den telegrafisten som hadde vært på jobb, under Scandinavian Star-ulykken).
Kunne få sitte på med oss, ned til Oslo, da.
Og jeg sa at det var greit, da.
Siden jeg skulle den samme veien liksom, da.
Og før vi kjørte avgårde.
Så kom onkel Per, fra Stavanger, (ektemannen til Haldis sin søster Margrete, som Christell hadde kalt for ‘tante Lete’, under oppveksten).
Han kom bort til bilen min, da.
Og sa det, at skiltet foran på bilen manglet.
Og det visste jeg godt fra før, da.
Men jeg skulle ha bilen på EU-kontroll, i august måned, (eller noe sånt).
Så jeg hadde planlagt å få skrudd på det skiltet igjen, i forbindelse med den EU-kontrollen, da.
Og tante Lete, hu hadde jeg vel såvidt sagt hei til, dagen før, (mener jeg å huske).
For jeg huska jo henne, fra to besøk, (med Haldis og faren min), til Stavanger, på 80-tallet, da.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Like før vi kom til Drammen, så begynte Pia å ‘åndse’.
Hu ville at vi skulle stoppe, på en bensinstasjon, som lå langs veien, mellom Hønefoss og Drammen da, (eller noe sånt).
Men da jeg stoppa ved den bensinstasjonen, så skulle ikke Pia ha noe likevel.
Hu ville bare at jeg skulle gå inn på den bensinstasjonen, da.
(Noe sånt).
Og jeg var litt stressa, da.
Så jeg gikk bort til inngangsdøra, til den bensinstasjonen, da.
Men så kom jeg på det, at jeg skulle jo egentlig ikke ha noe.
Så jeg gikk tilbake til bilen igjen, da.
Og da syntes jeg at jeg skimta Mattias sin grønne BMW, på avkjøringa, til bensinstasjonen der, da.
Og jeg spurte de andre i bilen.
Men de hadde ikke sett noen BMW da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi nærma oss Oslo, så ville Solveig at vi skulle kjøre den og den veien, da.
Og jeg forklarte at jeg ikke pleide å kjøre så mye i Oslo Vest, da.
Og da mobba hu Solveig meg litt, (mener jeg å huske, ihvertfall).
Så hu er vel litt snobbete kanskje, da.
Og da vi slapp av hu Solveig.
Utafor villaen sin, på Holmen der, da.
Så begynte hu å mase om at hu trengte hjelp til å få klippet gressplenen sin, da.
Men jeg var jo en travel butikksjef, som hadde nok å drive med, fra før, liksom.
Så det eneste jeg kom på å si.
Det var at Daniel kunne gjøre det, når han ble litt eldre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg skulle kjøre ut i Holmenkollveien der.
Fra den sideveien, som Solveig bodde i, da.
Så var det en bil, med et middelaldrende ektepar i.
Som kom fra den bensinstasjonen der, i Holmenkollveien, (ved Holmen der), da.
Og som bare kjørte ut i Holmenkollveien, rett foran meg, da.
Uten å skjønne det, at de hadde vikeplikt, siden de kom fra en bensinstasjon, (som vel er en privat eiendom, og ikke en offentlig vei), da.
(Sånn som jeg mener å ha lært det, fra da jeg tok lappen, ihvertfall).
Men jeg lurer på om Pia mente at det var jeg som kjørte feil, da.
(Siden det her middelaldrende paret også tuta vel.
Hvis jeg husker det riktig).
Det skulle ikke forundre meg.
Men trafikkreglene tas kanskje ikke så nøye, oppe i Holmenkollen-distriktet der, da.
Det er vel kanskje den som har størst bankkonto og dyrest bil, som har forkjørsrett, oppi der, da.
(Uansett om bilen kjører ut fra en privat vei, eller ikke).
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og noen måneder etter det her bryllupet.
Så fikk jeg et brudepar-bilde, av Pia vel antagelig.
(Hvis det ikke kom i posten, da).
Av det her brudeparet, da.
Og på det bildet, som jeg fikk.
Så åt både bruden og brudgommen.
På den samme pølsa i brød, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det var jo rimelig snodig, for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 7: Chinatown Expressen
Den første tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen der.
Så var det noe problem, med at en glassplate, som satt foran, på den steikeovnen, som jeg hadde funnet, nede i kjelleren, i Rimi-leilighetene, satt løst.
Så jeg pleide noen ganger å kjøpe middag, i restaurantene, i Bjerregaardsgate, (som var parallellgaten, til Waldemar Thranes gate, og som parkeringsplassen, som hørte til Rimi-leilighetene, munnet ut i).
Og en gang, som jeg stod og venta, på en pizza, hos en italiensk pizzarestaurant, i Bjerregaards gate, (på skrått ovenfor DNB, hvor kusina mi Heidi, fra Son, (ikke hu som var sammen med Axel, men en annen Heidi fra Son), begynte å jobbe, på slutten av 90-tallet, uten at jeg fikk med meg det, før etter at hu hadde jobba der, i et år eller to vel, (og vi begge var i begravelsen til bestemor Ågot)).
Så la jeg merke til en annonse, (i Aftenposten), hvor de trengte sjåfører, for Chinatown Expressen, (som nå heter Pizza & Kina Expressen vel).
Og jeg hadde litt dårlig råd, etter at jeg fikk meg bil.
(Og siden jeg ikke hadde steikovn, som virka, osv).
Sånn at det var så vidt at budsjettet mitt holdt, fra en lønning til den neste, da.
Så jeg reiv ut den jobbannonsen, fra den Aftenposten-avisa, som lå i pizzarestauranten der, da.
Og ringte så til Chinatown Expressen, i Frognerveien vel, fra Alcatel-mobilen min, dagen etter da.
(En gang i månedsskiftet januar/februar, i 1996, (kan jeg tenke meg)).
Jeg ble bedt om å møte opp, på Chinatown Expressen i Frognerveien, og parkerte HiAce-en min ikke så langt unna da, (for jeg fant det ikke, mens jeg kjørte, da).
Og så måtte jeg gå litt rundt der, for å finne Chinatown Expressen, som lå i en slags bakgård der da, (cirka ovenfor McDonalds), må man vel si.
Og jeg dro fram mobilen min, og ringte til han jeg hadde prata med, (da jeg ringte hjemmenfra), igjen da, (en kar som viste seg å være en pakistaner i 30-åra vel).
(For det stod noen folk og hang utafor inngangen der, som jeg ikke var sikker på, om jobba der, eller ikke, da.
Så derfor ringte jeg bare på mobilen, også kom han sjefen ut, da.
Istedet for at jeg begynte å gå bort til de utlendingene, (var det vel), som hang der, da).
Og han sjefen der, han sa til meg det, (etter at han hørte at jeg nettopp hadde fått lappen vel), at de også trengte folk, på Chinatown Expressen, i Eiksmarka, (som er cirka på grensen mellom Oslo og Bærum, ikke så langt unna Nordmarka, (som vel antagelig heter nettopp Eiksmarka, så langt vest, hvis jeg skulle tippe), vel).
Og han rådet meg til å heller høre med de, om de trengte hjelp, siden det var lettere for meg, å kjøre rundt der, siden jeg nettopp hadde fått lappen, da.
Også kjørte jeg enten Hoffsveien, (hvor jeg ikke var sikker på om Christell bodde lenger, for da jeg ringte henne, for å høre om hun ville bli med på kino, så hadde hu vært hos storebroren sin Jan Snoghøj, (hvor Erik Thorhallsson hadde svart telefonen), på Gulskogen).
Eller om jeg tok av ved Lysaker et sted der, (og kjørte Vollsveien, eller hva den veien het vel), og så fant jeg fram til Chinatown Expressen Eiksmarka, da.
(Etter at jeg vel må ha kjøpt meg et kart, på en bensinstasjon).
Og der, så var det en distriktsjef, (eller noe), innom.
Og han sa det, at de hadde så mange ordrer, som var forsinket.
(Det her var en lørdag ettermiddag/kveld, mener jeg å huske).
Så han lurte på om jeg bare kunne begynne, med en gang, og kjøre ut mat, til 4-5 kunder.
For det var helt kaos der, da.
Så jeg begynte med en gang å kjøre rundt, i Oslo Vest og Bærum der, da.
Og jeg måtte spørre meg litt fram, i Stabekk der vel, (og sånn), da.
Og surra litt da, med å finne fram, (noen ganger).
Men dette var ordrer som allerede var over en time gamle, da.
Så alle pengene jeg fikk, det var liksom en bonus, da.
For kundene, de kunne da kreve det, å få maten gratis, da.
Så han distriktsjefen, han var fornøyd da, når jeg dukka opp der igjen, med litt penger ihvertfall, da.
Også avtalte vi at jeg skulle jobbe der, hver søndag da, (siden jeg jo jobba heltid, på Rimi Nylænde, og mange av de som jobba fast, på Chinatown Expressen Eiksmarka der, de likte ikke å begynne så tidlig, som klokka 13, på søndagene, så de ble mer fornøyde, når de fikk fler folk, som jobba søndagene der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det stod en kassettradio, (eller om det bare var en bilradio), i den HiAce-en, da.
Så jeg pleide å høre på en nærradio, når jeg dreiv og kjørte rundt, med kinamat, i Oslo Vest og Bærum der da, på søndagene.
Og to sangen, som jeg fortsatt husker, at det var liksom ‘digg’, å høre på, mens man kjørte, (og som var nye, på den her tida).
Det var Savoy, med sangen ‘Velvet’.
Og en sang som het ‘Lucy’s Eyes’, med et band som het Papermoon, (eller noe), vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den DNB-filialen, i Bjerregaardsgate.
(Der hvor kusina mi Heidi jobba, på slutten av 90-tallet).
Det var den samme bank-filialen, (hvis jeg ikke tar helt feil, ihvertfall), hvor hu Margrethe, (elskerinna til faren min), fra Bislett, (og ‘Dalom’/’Gokk’/Vestlandet), tok ut penger, i minibanken, (da søstera hennes kjørte), den gangen jeg var med faren min og Margrethe, til Fredrikshavn, med Stena Saga, (var det vel), på begynnelsen av 80-tallet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 4 – Kapittel 59: Mer fra jula 1995
Da jeg kom hjem, fra Berger, første juledag, 1995.
Så hadde jeg en del fridager, fra jobben, (husker jeg).
(Det er mulig at jeg hadde noe ferie til gode, eller noe.
Jeg husker ikke helt nøyaktig).
Og jeg befant meg vel nokså alene, på Ungbo der, (mener jeg å huske).
Så jeg bestemte meg for det, at jeg måtte finne på noe, da.
For jeg kjeda meg fælt, da.
Og de første årene, som jeg jobba som leder, i Rimi.
Så pleide jeg noen ganger å gå og se, i andre Rimi-butikker, (for å se hvordan de drev butikken, da).
(Blant annet i den i VG-huset vel, og også den i Byporten-senteret, (heter det vel), på Strømsø, i Drammen.
Jeg så på ting som hvordan fruktposestativer, som de forskjellige Rimi-butikkene hadde, da.
Sånn at jeg visste hva jeg kunne be om, fra fruktkonsulenten, for eksempel, i ‘vår’ butikk, da.
Sånne ting.
Siden jeg tok jobben min i Rimi ganske seriøst, da.
For jeg hadde jo ambisjoner om å bli butikksjef, osv.
(Og det var også noe av grunnen til at jeg ville ha meg lappen.
For jeg forestilte meg det, at det var enklere å bli butikksjef, hvis man hadde lappen.
For man fikk kjøregodtgjørelse, osv., som butikksjef, da.
Og dette visste jeg siden jeg kjente Magne Winnem, som var butikksjef på Rimi Karlsrud, da.
Og butikksjefene måtte også noen ganger få tak i varer selv, fra andre butikker.
Så jeg hadde vel fått inntrykket av, at det lønte seg å ha lappen, for å bli butikksjef, da.
Dessuten, så var det liksom noe med selvtilliten og.
Det var liksom noe med å fullføre det man hadde begynt med, (må man vel si).
Jeg hadde jo begynt å ta kjøretimer, i Drammen, i skoleåret 1987/88.
Så da tenkte jeg vel sånn, at jeg burde fullføre det jeg hadde begynt på, også da.
Noe sånt).
Og en gang, så fikk Anne-Katrine Skodvin, Elisabeth Falkenberg og meg, til å kjøre ut til Rimi Siggerud, (i Elisabeth Falkenberg sin bil, da), da den butikken ble åpnet, med Leif Jørgensen, som butikksjef, i 1995, eller noe, vel.
Og Siggerud, det lå ute langs en svingete vei, cirka en halvtime å kjøre vel, fra Lambertseter, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Og den butikken, den så vel helt standard ut, mener jeg å huske.
Så hvorfor Anne-Katrine Skodvin ville at Elisabeth Falkenberg og meg, skulle dra ut dit, det veit jeg ikke).
Men jeg trodde det da, at Christell ville holde seg, ute på Bergeråsen der, en stund, i jula.
Så jeg tenkte det, at dette ville være en bra sjanse, til å dra å se litt nærmere, på Rimi Skøyen, da.
En butikk, som jeg hadde lagt merke til, den gangen som Pia, Axel og meg, besøkte Christell, vel.
(Og som virka å være en ganske stor Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da jeg kom ut til Rimi Skøyen der.
Og etter at jeg hadde sett meg rundt i butikken der en stund, og så gått ut igjen.
Så hvem dukka opp på parkeringsplassen der?
Jo, selvfølgelig Christell og Jan Snoghøj.
(Hvis jeg så riktig, ihvertfall).
Christell dreiv og pekte på meg vel, sånn at armen hennes nesten gikk ut av ledd, så det ut som, for meg.
(Og Christell, hu har jo også noen rare tomler, som hu klarer å bøye det ytterste leddet på, 180 grader.
Så det er kanskje noe lignende med armene hennes og.
Det er mulig.
Albuleddet hennes så ihvertfall nesten ikke menneskelig ut, syntes jeg, da hu pekte på meg, da, (hvis jeg husker det riktig).
Hvis det var hu da.
Noe jeg tror det må ha vært, siden det vel skal litt til, å finne to personer, som ligner på både Christell og Jan Snoghøj da, og som bor på samme sted, osv).
Men jeg hadde egentlig hatt nok, av Christell og dem.
Jeg hadde ihvertfall ikke gått dit, for å møte Christell og Jan Snoghøj, da.
Jeg trodde at de skulle holde seg hjemme på Berger, (eller i Drammen), i jula.
Så jeg bare gikk mot jernbanestasjonen igjen da, og prøvde å late som ingenting.
Da Christell stod der og pekte på meg, da.
(For at Jan skulle se at det var meg som var der da, eller noe, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at jeg var tilbake på jobb igjen.
Så husker jeg det, at jeg ringte faren min, for å få telefonnummeret, til Christell.
(For jeg tenkte at jeg måtte ringe da.
For jeg var ikke sikker på om det var henne, som jeg hadde sett, utafor Rimi Skøyen.
Og Christell hadde jo også hinta, (mer eller mindre, ihvertfall), om at hu ville på kino, på julaften, da).
Og faren min, han bare ga meg telefonnummeret til Christell.
Som da var hos Jan vel, og Erik Thorhallsson, (var det vel), svarte, da.
(Noe sånt).
Og jeg spurte Christell om hu ville være med på kino, da.
Men det ville hu ikke.
Og da sa jeg vel det, at hu fikk bare si fra, hvis hu ombestemte seg.
Og det sa hu at hu skulle gjøre, da.
(Noe sånt).
Men jeg hørte aldri noe, da.
Så hva Christell mente, da hu babla om den filmen, som het ‘Engelskmannen som gikk opp en ås og kom ned av et fjell’, det veit jeg ikke.
Men det veit hu vel kanskje selv.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I romjula, så var det også sånn, (mener jeg å huske), at Glenn Hesler, (som vel altså da må ha bodd på Ungbo, ihvertfall ut 1995), hadde besøk, av kamerater, som Bengt Rune og Kalle, (fra Biljardhallen, på Skårer), som han spilte brettspillet Axis and Allies med, vel.
For jeg husker det, at jeg gikk ned på Torgbua, sent en kveld, (mens jeg hadde alle de kvisene), og kjøpte noe godteri, for meg selv og noen av de folka, da.
Og da hadde Torgbua egentlig stengt, for jeg var der akkurat klokka 23 da, (var det vel).
Men en kar litt oppi åra der, slapp meg inn likevel, (for han så vel at jeg var en kjent kunde da, antagelig).
(Og det var muligens også denne romjula, som den episoden skjedde, med halvbroren min Axel.
At han ba hele den kameratgjengen, til Glenn Hesler, om å heller komme seg ut på byen, og finne seg damer, eller noe.
Enda Axel jo er født i 1978 og bare var 17 år, på den her tida).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på varetellinga, på nyåret, på Rimi Nylænde, (husker jeg).
At jeg husker at jeg overhørte det, at Henning Sanne, (eller hvem det kan ha vært), kommenterte om det, at jeg ikke hadde barbert meg, på grunn av alle de her kvisene, da.
For jeg tenkte vel noe sånt, som at jeg ville få arr, hvis jeg barberte meg, når jeg hadde alle de her kvisene.
Så jeg prøvde å roe ned de kvisene litt, da.
Og noen dager etter det her igjen, så begynte alle kvisene å gå bort, da.
Så en uke eller to ut på nyåret, (eller noe), så var kvisene forsvunnet da, (må jeg vel si).
Og uten at det ble noe arr, (eller lignende), av dem heller vel.
Så det var bare et engangstilfelle, at jeg har fått mer enn to-tre kviser samtidig.
Så det at jeg fikk alle de kvisene samtidig, like før jul, i 1995, det synes jeg fortsatt at var litt rart, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 58: Jula 1995
Jula 1995, så var det eneste stedet jeg var invitert, det var til Haldis og dem.
(Pia skulle vel være hos bestemor Ingeborg, (eller om det var hos mora vår), på julaften, da.
Men jeg fikk vel aldri noe invitasjon dit, som jeg kan huske, ihvertfall).
Haldis og dem, de skulle denne jula feire på Bergeråsen, (i Havnehagen der), og ikke i Drammen, (som året før).
Det ble sagt av faren min, på telefonen vel, (hvis ikke det var Pia som sa det her), at hvis jeg tok toget til Sande, på julaften, så ville Christell kjøre og hente meg der, da.
Men da jeg kom til Sande, så var det faren min som stod og venta på meg, i en bil, ved Sande togstasjon der, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til ‘Haldis-huset’, så satt Christell i sofaen der, (var det vel), og leste Drammens Tidende da, husker jeg.
Mens hu prata høyt ut i stua, om en film som gikk på kino, på den her tida, som het ‘En engelskmann som gikk opp en ås’, (eller noe sånt).
(Så da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så lurte jeg på, om Christell hadde hinta om, at hu ville bli bedt ut på kino, eller noe).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting som hendte, før middagen, den her julaftenen, (må det vel ha vært).
Det var at jeg overhørte det, at Christell og hennes eldre halvbror, Jan Snoghøj, prata høyt sammen, mens Christell var på badet der.
Jan Snoghøj sa det, (til Christell, da), at han syntes det, at Christell hadde så mye hår, på musa si.
(For han hadde sett musa hennes en gang, mens hu hadde dusja, var det vel, at han sa).
Christell svarte det, at hu hadde prøvd å barbere beina, en gang, og etter det så hadde det kommet ut noen svære, svarte hår, (sånn at hu alltid hadde måttet barbere beina sine da, etter det her).
(Noe sånt).
Så hu ville ikke barbere musa si, da, (fortalte hu).
Jeg holdt bare kjeft når dem prata om det her da, forresten.
For jeg syntes at dem prata om litt vel private ting da, (for å si det sånn).
(Og jeg veit ikke hvorfor de prata så høyt.
For de måtte jo skjønne at jeg også kunne høre det her, da.
Og ikke veit jeg hvorfor Jan Snoghøj blanda seg opp i om lillesøstera hans barberte fitta si, eller ikke, heller).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Under middagen, så viste jeg fram det nye førerkortet mitt, (som jeg nettopp hadde fått meg), til folka ved bordet der, da.
Jeg hadde jo fått lappen, den samme uka, eller noe.
Og jeg veit ikke om faren min og dem, hadde fått med seg det, at jeg hadde fått lappen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, det var at denne jula, så hadde jeg plutselig fått så mange kviser.
Det hendte at jeg hadde en eller to kviser.
Men denne jula, så hadde jeg plutselig fått kanskje tjue kviser da, (eller noe).
Så jeg lurte på om dette var fordi jeg hadde anstrengt for mye, under oppkjøringa, (som var midt i julestria, for butikken som jeg jobba i), osv.
Eller om det var fordi noen hadde putta noe rart i maten min, eller lignende.
For jeg lagde jo sånn selvlaget Bostonpostei-aktig leverpostei, (i den Tupperware-boksen til Wenche), mye av den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.
Så noen kan ha tulla med den, for eksempel, (hvis jeg spiste det, på den her tida også, da).
Jeg syntes ihvertfall at det her var rart, da.
Men jeg tørr ikke å si noe sikkert.
(Og de her kvisene mener jeg at jeg overhørte, at Christell kommenterte, (ovenfor Jan Snoghøj vel), ved matbordet, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen ting jeg husker, fra den her julemiddagen.
Det var at jeg satt på springen, på doen, når jeg gikk på do, under middagen.
Og da kommenterte dem det, ute i stua, (husker jeg, at jeg overhørte).
At det ikke var vanlig å sette på springen når man bare skulle pisse.
Det var visst bare vanlig, hvis man skulle drite, da.
Så dem la merke til sånne her ting om meg da, skjønte jeg.
(Og jeg var kanskje var for sånt, etter at jeg hadde fått høre det, på vorspielet, til julebordet, til Rimi Nylænde, det her året, (noen uker tidligere), at jeg hadde sunget i dusjen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen merkelig ting, (må man vel si), som hendte, den her julaftenen, da.
Det var det, at plutselig, så forsvant Haldis Humblen og Jan Snoghøj fra stua og kjøkkenet, i Haldis-huset der.
Og da, så var det bare Christell, faren min og jeg, som var igjen, ved middagsbordet der, da.
Og plutselig, så gikk Christell, og stelte seg bak faren min.
Og begynte så å ta han på skuldrene, da.
Så da begynte jeg å lure på hva det var som foregikk, husker jeg.
Hadde Christell og faren min et forhold?
Nei, det fikk jeg meg ikke til å spørre om, husker jeg.
Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker ikke helt om jeg lå over, hos bestemor Ågot, på Sand, den her jula også.
(Som jeg hadde gjort, to år tidligere, da jeg også feira jul, hos Haldis og dem, på Bergeråsen).
Men sommeren etter, (sommeren 1996), så bodde ihvertfall Ågot, på sykehjemmet i Svelvik, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Uansett om det var sånn, at jeg lå over hos bestemor Ågot eller hos Haldis og dem, natt til første juledag.
Så var det ihvertfall sånn, at jeg satt på med Christell, (husker jeg), inn til Drammen, på første juledag.
(Noen må ha tilbudt meg å sitte på med henne, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Christell, hu sa det, at jeg burde kjøpe meg bil, for da fikk jeg meg sikkert dame, (husker jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi kjørte ute ved Glassverket der, (var det vel), like før Drammen da, (på Svelvikveien).
Så sa plutselig Christell: ‘Faen purken!’.
Og så spurte jeg Christell om hvorfor hu var så redd for purken, (som tydeligvis kjørte bak oss, i en sivil politibil, da).
Men da svarte ikke Christell noe, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kom fram til Drammen jernbanestasjon der.
Så fortalte Christell meg det, mens jeg gikk ut døra.
At hu skulle kjøre til parkeringsplassen, ved Gulskogen Senteret der, og burne på isen.
(Noe som jeg syntes at hørtes merkelig ut, for en ung dame, på 23 år vel, å drive med, da.
Så da sa jeg vel ikke noe, mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 50: Pia føder
Pia og jeg var ganske uvenner, i 1995, etter den ‘vi har jo ikke noen saks’-kommentaren hennes, med mere.
Men Axel kom på døra mi, (på Ungbo), en søndag, (var det vel), og vi diskuterte om vi skulle dra på kino, (eller noe sånt).
Men da vi kom med T-banen, ned til Jernbanetorget, så foreslo jeg det, at vi kunne dra å besøke Pia, som lå på fødeavdelingen, på Aker sykehus der.
Så Axel og jeg, vi tok en buss, (var det vel), opp til Aker sykehus, da.
Og besøkte Pia, som venta på å føde, da.
Fødselen hennes var en dag eller to unna, vel.
Og jeg kunne ikke se noen andre kjente av Pia, på sykehuset der.
Som for eksempel barnefaren Keyton, (eller noen andre).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av oss skulle skrive opp et telefonnummer.
Men ingen av oss hadde kulepenn.
Så jeg gikk ut av det venterommet, (eller hva det var igjen), som Pia var på der.
For å finne en resepsjon, eller noe, hvor jeg kunne få lånt en kulepenn, da.
Og så så jeg et rom, som det stod ‘Motagelse’ på.
Så jeg trodde at det betydde resepsjon da, (eller noe sånt).
Men det var jo en fødestue da, fant jeg ut.
For der var det jo ei bekymra ung, mørkhudet dame, og mora hennes vel, og en eller to sykepleiersker, da.
Som svarte ‘nei’ da jeg spurte om noen av dem hadde en kulepenn, da.
(Men fødselen var ikke igang ennå, eller noe, da.
Så alle hadde klær på seg, og sånn da, heldigvis).
Jeg husker ikke om jeg fikk tak i en kulepenn.
Men noen dager seinere så ringte Christell meg vel.
Etter jobben, eller noe.
Jeg lå og slappa av, (eller sov), på sofaen, på Ungbo der da, husker jeg.
Og Pia hadde født en sønn da, sa vel Christell.
Som vel hadde dukket opp på sykehuset der da, (virka det som, for meg, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en dag eller to etterpå, så dukka både Pia og Christell opp på Ungbo der.
Og Pia sa plutselig bare ‘her’, og så måtte jeg holde ungen hennes, (som seinere fikk navnet Daniel vel).
Så det var kanskje litt uansvarlig av Pia, for jeg hadde jo aldri hold en baby før.
Så hvorfor Pia bare lempa over ungen sin, til meg, mens jeg stod i gangen, på Ungbo der.
Det veit jeg ikke.
Men det er mulig at hu veit det sjæl.
Det er mulig.
(Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia flytta så fra Ungbo, (på Ellingsrudåsen), den samme uka som hu fikk Daniel, (var det vel).
Og jeg tror at det var Christell som hjalp henne med å flytte.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Pia fikk så en egen leilighet, (fra Ungbo, den og, tror jeg), i Tromsøgata, ikke langt unna Sofienbergparken der.
Og en episode som jeg husker, fra etter at Pia fødte Daniel, men før hu flytta ned til Tromsøgata der.
Det var at jeg overhørte det, at Pia viste Christell noen skjorter som jeg hadde til tørk, (eller noe), i tørkeskapet, på Ungbo, der.
(Hvis jeg skjønte det riktig).
Tre sånne cowboy-skjorter.
To jeg hadde kjøpt selv, og en som jeg hadde fått av Jan Snoghøj, til jul, jula 1992 eller 1993, eller noe sånt, vel, (nemlig en svart og hvitrutet cowboyskjorte, da).
Og da husker jeg det, at Christell plutselig sa ‘fy faen’, inne på tørkerommet, (eller like utafor), på Ungbo der, da.
Så hva det var som Christell reagerte på, det veit jeg ikke.
Men det virka nesten som at det var noe med skjortene mine, (eller noe sånt), som hu reagerte på, da, (syntes jeg).
Så det var en rimelig spesiell episode da, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg tror forresten at Daniel vel ble født 24. juli 1995, (hvis jeg husker det riktig).
Så dette jeg skrev om nå, det skjedde altså i slutten av juli, i 1995, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
