Stikkord: Jan Snoghøj

Faren min var en tur nede i Tyskland og kjøpte en blå, (metallic vel), Mercedes E230, med fire gir, ny, rundt 1983 en gang vel.

Noe sånt.

Faren vår sa også det, da han kom tilbake, at ‘de folka nede i Tyskland’, hadde sagt at han også måtte kjøpe med en bil til kona.

Altså Haldis.

(Av en eller annen grunn.

Forstå det den som kan).

Så faren vår kjøpte også med en vinrød Mitshubishi personbil.

Så sånn var det.

Denne bilen ble for det meste kjørt av Haldis sin sønn, Jan Snoghøj, forresten.

(Sånn som jeg husker det).

Men men.

Så sånn var det.

Så da jeg ble konfirmert, så kjørte faren min meg til Berger kirke, i den nye Mercedesen.

Etter at jeg maste en god del.

Faren min hadde ikke lyst til å kjøre meg dit, skjønte jeg.

(Av en eller annen grunn).

Og han kjørte heller ikke helt fram til kirka, men stoppa kanskje hundre meter fra Berger Kirke.

Og slapp meg av der.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Og faren min var altså ikke med i kirka, da jeg ble konfirmert.

Og han var heller ikke med i middagsselskapet, borte hos Ågot, samme ettermiddag, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapitell vel. Men men).

Sommeren 1984, (mener jeg det var, for jeg husker at det stod ‘Danish Dynamite’, på is-reklamene i Skagen), så dro faren min, Pia, Christell og jeg, på en spesiell tur, (må man vel si), med danskebåten.

Vi kjørte ned mot Larvik, for å reise med Petter Wessel, til Fredrikshavn.

Jeg husker at jeg hadde en kassett med meg, som vi spilte i bilen.

Det var musikk jeg hadde tatt opp fra nærradioer.

Det var blant annet den svenske sangen som het ‘Evighetsmaskin’, husker jeg, med gruppa Proffesorn vel.

Noe sånt.

Men men.

Vi var jo litt eldre, Pia, Christell og meg da, så vi var oppe hele natta faktisk.

Under overfarten til Danmark.

Og det var også faren vår.

Han drakk hele natta, og prata med noen folk.

Jeg prata med ei utenlandsk dame, som egentlig jobba på Petter Wessel vel, og hu ble fornærmet på meg, av en eller annen grunn, husker jeg.

Men men.

Så sånn var det.

(Tonen var vel kanskje litt tøffere på Bergeråsen, enn hu var vant med.

Hvem vet).

Men faren min ble kamerat med de folka vel, og chatta med de hele natta.

Når det ble morgen, så skulle vi kjøre i land, i Fredrikshavn.

Men faren min, han var så full, så han klarte ikke å kjøre.

Men jeg fikk sjokk, av at faren min ikke ville kjøre, (for det stod masse biler bak oss, på båten), og fikk overtalt han, til å kjøre da.

Så kjørte faren min likevel, men han kjørte ikke noe bra, (han kjørte i halvsøvne, og kjørte også rimelig ‘hakkete’, mener jeg å huske. Han kjørte også sakte da), så jeg måtte be han stoppe på en parkeringsplass, som var ved havna der da, i Fredrikshavn.

(Dette var sommeren jeg fylte fjorten, så jeg hadde ikke lappen selv, eller noe, for å si det sånn.

Men men).

Mens faren vår sov ut rusen, i bilen, på parkeringsplassen.

Så gikk Pia, Christell og jeg, inn til handlegata i Fredrikshavn, og jeg fant en pizzarestaurant, som lå i andre etasje, i en bygning, i den handlegata da.

Der var det noen tyrkere, eller noe, som jobba.

Og dansk var jo vanskelig nok fra før, (må man vel si).

Så de misforstod hva jeg prøvde å bestille, og jeg fikk en overbakt pizza, husker jeg.

Men men.

Men jeg orka ikke å klage, siden dem var utlendinger, for det var jo språkproblemer, osv.

Men men.

Så jeg var litt misfornøyd da.

Men men.

Pia og Christell kjøpte vel også en slags pizza der, tror jeg.

Noe sånt.

Så våkna faren til Pia og meg da, etterhvert.

(Christell er jo datteren til Haldis, og ikke til faren min.

Men Haldis skulle ikke være med, av en eller annen grunn.

Men men).

Faren vår ville da kjøre til Skagen, (av en eller annen grunn).

Noe han gjorde.

Vi gikk så ut til det nordligste punktet, (tror jeg ihvertrfall), på Fastlands-Europa.

Det vil si der Skagerak møter Kattegat, eller noe, vel.

Noe sånt.

Og så stod vi der litt, husker jeg, og jeg kommenterte vel litt om bølgene, som kom i to retninger da.

Bølgene kom fra både skrått fra høyre og skrått fra venstre, (sånn som jeg husker det), og da var vi liksom ved to hav samtidig da.

(Må man vel si).

Noen turister ble guidet rundt der, men vi gikk bare for oss selv der, oss fire da.

Det var også en kafetera, ved stranden i Skagen der da.

Men vi gikk ikke innom der.

Så da vi kjørte derfra, og tilbake i retning av Fredrikshavn igjen, så maste jeg da, på faren min, og fikk han til å stoppe, ved et gatekjøkken, inne i Skagen sentrum da.

Det var der jeg så det, husker jeg, at det stod ‘Danish Dynamite’, på et isskilt, utenfor det gatekjøkkenet da.

(Det kan vel forsåvidt også ha vært før VM 1986 det her, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

Hm.

Men man kan sjekke når den ‘Evighetsmaskin’-sangen, var ny.

Det var den våren/sommeren.

Så sånn var det.

Men men).

Jeg gikk inn på gatekjøkkenet, husker jeg.

En dame, som stod og grillet burgere, spurte en dansk ‘dreng’, som var noen år eldre enn meg, og som stod inne i gatekjøkkenet.

Om han kunne gi henne en tomflaske, som stod der hvor kundene oppholdt seg da.

‘Om du su’er min pik’, sa han danske karen da.

Også gikk han ut.

Men men.

(Noe sånt).

Jeg bestilte en cheeseburger, (som jeg tok med ut i bilen da, når den var ferdig), også kjørte vi tilbake til Fredrikshavn igjen.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det var kanskje en litt spesiell ferie, som jeg ikke skjønte så mye av poenget med.

Men men.

Det var ukjent for meg, at vi skulle til Skagen, før vi var i Fredrikshavn liksom.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på en annen helgetur til Danmark, før det her vel, vil jeg tippe på at det var.

Det var når vi skulle i bryllupet til Viggo (Snoghøj/Snowhill), og den danske flyvertinnen Greta da.

Da tok vi fly, fra Fornebu, til Kastrup da.

Viggo henta oss vel, på flyplassen, tror jeg.

Så tok vi inn på et hotell, som jeg mener lå, like ved torget, i Køge sentrum.

Så sånn var det.

Pia, Christell og jeg, hadde samme rom, tror jeg.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg stod inne på det rommet.

Pia og jeg, var inne på det rommet, husker jeg.

Så dukka plutselig Christell opp, inne på det rommet også.

Også sa hun at ‘Arne sleiker på tissen til mamma’.

Så sånn var det.

Det her var vel mens jeg gikk på ungdomsskolen, vil jeg vel tippe på, kanskje i 8. klasse, eller noe.

Men men.

Jeg gikk ut i gangen på hotellet da, (for å se om Christell jugde).

Rommene våre var i andre etasje der, mener jeg å huske.

Noe sånt.

Jeg gikk ut i gangen, og kunne se det, at Christell ikke jugde.

Døra til rommet til faren min og Haldis, stod åpen og jeg kunne se underkroppen til Haldis, som lå på senga, mens faren min stod ved senga, og sleika på fitta hennes da, (sånn som Christell hadde sagt).

Jeg sa ikke noe, men jeg tror at faren min så at jeg så på han, (mens han sleika på fitta til Haldis da).

Så sånn var det.

Jeg gikk bare inn på rommet til Pia og Christell igjen, og lukket igjen døra vår da.

Men men.

Dagen etter, så var det bryllup, for Viggo og Greta, i et selskapslokale, like utenfor Køge vel.

Eller, først så var det bryllup, i kirken.

Vi tok en taxi til kirken, var det kanskje.

Haldis skulle prate med presten, (husker jeg), noen timer før selve kirkesermonien skulle være.

Noe sånt.

Faren min er noen år yngre enn Haldis, så den danske presten lurte på om faren min var brudgommen, husker jeg.

Men Haldis forklarte det, at faren min, ikke var hennes sønn da.

Så sånn var det.

Haldis pratet med presten, husker jeg, og sa ‘sånn gjør vi det i Norge nemlig’.

Men presten sa ‘men i Danmark gjør vi det sånn her’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter sermonien i kirken, så dro vi til et selskapslokale da, også i Køge vel.

Det var tippekamp, på TV-en, i selskapslokalet, og jeg spurte Haldis, om dem kunne sette opp lyden.

Men det var visst ikke aktuelt.

(Jeg pleide å se på tippekampen, hver lørdag ettermiddag nemlig).

Pia hadde gredd håret mitt, husker jeg, (hjemme hos Viggo vel), den dagen, (noe jeg ikke pleide å gjøre).

Og jeg gikk vel i dress, eller noe.

Jan Snoghøj, (Viggo sin lillebror og Christell sin storebror), sa det, at jeg så så bra ut, eller noe, husker jeg, i selskapslokalet.

‘Åja, du har gredd håret ja’, sa Jan, husker jeg.

Så han dreit meg vel ut litt, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Brudens far, hadde 50-årsdag, på den samme festen.

Så danskene de nesten ignorerte bryllupet, (kan man vel kanskje si).

Og de sang masse sanger, for han danske jubilanten da.

(Noe med at ‘nå har du blitt gammel’, osv.

Mange sånne sanger.

Et helt hefte med sånne sanger vel).

Det var også en del folk fra Berger der, av Viggo sine kamerater, mener jeg.

Og de sang den her sangen, husker jeg, som svar kanskje, på alle sangene, som de danskene sang.

Den gikk sånn her:

‘Nå svinger vi på seidelen igjen, hei skål’.

Og videre:

‘Så havna vi på fyllefest igjen, hei skål’.

Noe sånt.

Så den var ganske morsom, husker jeg, den norske sangen.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var ikke helt ferdig med ‘tulle-alderen’, og hadde kjøpt noen avføringspiller, eller noe, (husker jeg), på et apotek.

Og jeg heiv en sånn pille, oppi drinken, til borddamen min vel, (ei brunette i 20-årene, tror jeg).

Hun brunetten, hun ‘gura’ fælt, og lurte på hva den pillen var da.

Så jeg dreit meg ut litt, for jeg fikk vel skylda for det her, tror jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Jeg brukte ikke så mye penger, på denne helgeturen.

Så på Kastrup, så så jeg en artig dings, husker jeg, i en av kioskene der.

Det var et nøkkelknippe, som begynte å pipe, hvis man plystret.

Så det nøkkelknippe kjøpte jeg da.

(Det hadde jeg akkurat råd til, mener jeg å huske.

Selv om det var ganske dyrt.

Det kostet 50-60 danske kroner kanskje.

Noe sånt).

Og det hadde jeg med meg hjem til Bergeråsen da.

Og en gang, (noen måneder seinere da), når jeg skulle spille kamp, eller noe, for Berger IL kanskje, (eller om det var noe annet, som jeg skulle rekke).

Så fant jeg ikke nøklene mine.

Også etter å ha lett en stund, så huska jeg det, at det nøkkelknippe peip da.

Og da plystra jeg da, og da, så fant jeg nøklene mine faktisk.

Men men.

(Nøklene lå i stolen, ved barbermaskinen til faren min, eller noe, mener jeg.

Men men).

Så sånn var det.

(Egentlig så var jo det morsomste, å vise det nøkkelknippe, til andre folk da.

Også vise at man hadde noe nytt og artig og moderne da.

Sånn var det på hele 80-tallet, vil jeg si.

At det hele tiden kom noe nytt, som alle liksom skulle ha da.

Som videospiller, brusmaskin, tastafon, TV-spill, elektroniske spill, vannseng, datamaskin, CD-spiller, osv., osv.

80-tallet var liksom et morsomt tiår sånn sett, vil jeg si, med mange nye dingser og oppfinnelser da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på).

Det bryllupet til Viggo og Greta, (som ble skilt på 90-tallet vel), det varte til langt på natt da.

Jeg maste igjen på Haldis, i 3-4 om natten, og spurte om vi kunne dra tilbake til hotellet snart.

For jeg kjedet meg da.

Men da sa Haldis det, at dette var hennes sønns bryllup, så da skulle vi ikke gå hjem før det var ferdig.

Men men.

Noe sånt.

Men Viggo slo til, mener jeg å huske.

Det var vel han som ordnet med at det ble servert nattmat.

Noe som løftet stemningen litt ihvertfall, for meg, (og eventelt andre), som kanskje var litt lei.

Men men.

Så sånn var det.

Det var ikke så mange på min alder der, Pia, Christell og jeg, vi var vel de yngste der, vil jeg vel tippe på.

Det var vel mest folk i 20-årene og oppover der, vil jeg tippe på.

Men men.

Så sånn var det.

Så dette bryllupet er vel det bryllupet jeg har vært på, som har vart lengst.

Det varte vel til i 4-5 tiden, utpå natta, vil jeg tippe på.

Og vi var jo der under tippekampen og, husker jeg.

Så vi var i det selskapslokalet, i over tolv timer, mener jeg.

Noe sånt.

Dette var vel et lokale, som var i forbindelse med en sportshall, mener jeg å huske.

Så hvis vi yngste der kjedet oss, under begynnelsen av selskapet, så kunne vi gå ut i en hall der, mener jeg å huske, i naborommet, og se på noe bedriftsfotball, (eller hva det var).

Hvis jeg ikke husker helt feil.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den Mercedesen, den hadde faren min i 1-2 år vel.

Så hendte det, (som jeg syntes var litt rart), at rektor Leiv Borgen, på Berger skole, kjøpte den Mercedesen, av faren min.

Så sånn var det.

Så det var litt rart, at når jeg så den bilen, etter 1984 kanskje, så var det rektor Borgen som kjørte den, (opp til Øvre), og ikke faren min.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Faren min kjøpte seg en svær, gul Chevy-Van etter den blå Mercedesen.

Det var en stige, bak på Chevy-Van-en, og faren min sa det, at jeg kunne stå bakpå, mens faren min kjørte, fra Sand, og bort på Bergeråsen.

(Så det var nesten som i en TV-serie, eller noe).

Og en gang, da jeg stod bakpå bilen, til faren min, bort på Bergeråsen.

Så slapp ikke faren min av meg, ved Leirfaret der.

Men han kjørte ned til Haldis.

Og da likte jeg Haldis så lite, at jeg hoppa av bilen i fart, like ved der Tom-Ivar og dem bodde.

Faren min kjørte i 30 kilometer kanskje, og da jeg hoppa av, så merka jeg det, at det ikke var så lett, å lande på beina, når man hoppet av i fart sånn.

Så jeg landa ikke på beina, men landa så lang jeg var, og tok meg for med arma vel.

Så jeg ble litt mørbanka, men prøvde å late som ingenting, når faren min gikk bort for å se, hvordan det hadde gått med meg, etter det fallet da.

Så etter det, så stod jeg vel ikke bakpå mer, i den stigen, når faren min kjørte den bilen.

Jeg skjønte at det var farlig, og jeg likte ikke å være i nærheten av huset til Haldis, husker jeg.

Det var vel et år eller to, at jeg ikke gikk ned til huset dems, engang.

Men en gang, når jeg var syk, og hadde vondt i halsen.

Så gikk jeg ned dit, etter skolen.

Da var Christell og Pia der, og Christell syntes vel at jeg var morsom, tror jeg.

Jeg lagde med en drink, med whiskey, (var det vel), og te og honning, eller noe.

Også kom Haldis og faren min hjem da.

De hadde da startet opp vannsengbutikk, like ved Grans bryggeri, på Strømsø, i Drammen.

Så sånn var det.

Faren min produserte fortsatt litt vannsenger, og solgte de, (og andre typer vannsenger), i butikken til Haldis da.

Så sånn var det.

Haldis ble litt overrasket vel, over å se meg der.

Og Christell forklarte det vel, at jeg var syk, mener jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Pia og Christell, de gikk ikke bort til Ågot, på Sand, og spiste middag, etter skolen, sånn som jeg.

Nei, de pleide å varme noen hermetiske kyllingboller, som Haldis pleide å kjøpe på CC vel, til middag.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg også begynte å lage middag selv, ofte, og det gikk mye i Pizza Grandiosa, husker jeg.

Som jeg kjøpte selv, i butikken, på Sand.

Så Pia og Christell ble kanskje litt misunnelige på meg, siden jeg fikk maten min selv.

Det vet jeg ikke, men det er kanskje mulig.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Og jeg kjøpte jo da også mye tegneserier, som Billy, Eddie, og ikke minst Pyton.

Jeg kjøpte også Mad og album som Asterix, Lucky Luke og Viggo, mm.

Jeg kjøpte også VG og Dagbladet, omtrent hver dag, og noen ganger begge avisene, husker jeg.

(For jeg bodde jo alene, så jeg hadde litt dødtid).

Jeg kjøpte også en halv liter cola, hver dag, (og minst en liter i helgene).

Jeg pleide også å kjøpe potetskruer med paprika, og sjokolade og sånne ting da.

Og også appelsinjuice og milk shake med sjokoladesmak, (som stod i melkedisken), istedet for melk.

Det var veldig uvanlig, å ikke drikke melk, på 80-tallet, så jeg overhørte det en gang, at ei kassadame sa det om meg, at jeg drakk milkshake istedet for melk da.

Men jeg fiksa bare ikke smaken av melk, etter at mora mi hadde gitt meg et glass ‘råtten’ melk, vil jeg nesten kalle det, (da hu hadde ei dame på besøk, inne på kjøkkenet må man vel si), i Jegersborggate en gang.

Så sånn var det.

Men men.

Og dette pleide jeg å handle, etter at jeg hadde vært hos Ågot, og spist middag der da.

I helgene, og de dagene som jeg ikke dro innom Ågot, så pleide jeg å steika Pizza Grandiosa da, som jeg også pleide å kjøpe, i butikken på Sand.

Så jeg må vel ha fått cirka 300 kroner i uka, tror jeg, på midten av 80-tallet, for å kjøpe mat for.

Så noen ganger, så sparte jeg en hundrelapp, og la den i et treskrin, som faren min hadde lagd, da han var yngre, for å ha merkene sine fra militæret og sånt i, (tror jeg ihvertfall).

Men faren min brukte ikke det treskrinet mer, så det hadde jeg inne på det store soverommet.

Treskrinet sto i en reol, som var en meter bred kanskje, og cirka to meter høy kanskje.

Noe sånt.

Den reol-delen, hørte egentlig til i stua, men jeg flytta den inn på det store soverommet da, som jeg brukte.

Så sånn var det.

Den første tiden, som jeg bodde i Leirfaret, så fikk jeg et symaskinbord, av Ågot, med meg bort på Bergeråsen.

Det hadde stått i kjelleren, til Ågot, tror jeg, og det ble ikke brukt lenger da.

Jeg ville lage avis, borte på Bergeråsen.

Så jeg satt det bordet, i en av to boder, som var ved siden av gangen vår, ut mot hoveddøra og Leirfaret.

Pia ville bli med opp og lage avis.

Og jeg tok henne med opp, på et ganske sjeldent besøk.

(Det var som tidligere nevnt, et par år, hvor jeg nesten aldri var nede hos Haldis og dem.

Dette startet vel omtrent da jeg begynte på ungdomsskolen vel.

Og jeg var vel ikke mye der nede, etter at jeg begynte på ungdomsskolen.

Så dette varte vel lenger enn et par år og, vil jeg si.

Men men).

Vi fikk ikke laget noe avis, men jeg viste Pia noen ark og sånn, som jeg hadde der da.

Så sånn var det.

Det var kanskje litt vel kaldt der, (og det var kanskje litt dårlig plass), til å lage avis.

Men men.

Så ville Christell også bli med opp, og lage avis.

Jeg gikk sammen med henne, opp Havnehagen og Leirfaret.

I Leirfaret, like ved huset til Aina og dem, så så jeg et stjerneskudd.

(For dette var om kvelden, på våren eller høsten vel).

Jeg spurte Christell om hun også så stjerneskuddet, (og pekte vel da), men hun så det ikke, sa hun.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Seinere så fortalte Christell det, når hu og Pia, var på besøk hos meg, i Leirfaret, at Pia hadde hatt en abort, nede i Havnehagen.

Dette må vel ha vært etter at jeg begynte på videregående, tror jeg, men jeg kom på det nå så.

Og jeg ble sur, husker jeg, etter å ha snakket med Christell og Pia, på faren min da.

Og sa at jeg skulle ta opp dette med aborten osv., med han da.

Noe sånt.

Men da sa Christell bare ‘hvorfor drikker Jeppe, Erik’, mange ganger.

Så hva hu mente med det, det veit jeg ikke.

Men det var kanskje noe med Haldis da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så fablet jeg litt med noen planer, om å begynne med kiosk, på Jordet til Lersbryggen der cirka, (mot Sandbu Tepper da, som fantes på den tiden).

Men jeg tenkte det, at Ditlev Castellan og Geir Arne Jørgensen i klassen, sikkert ville bryte seg inn der, og rappe alt som evenutelt måtte være der, av varer og penger, osv.

Så jeg spurte Rune Bingen, i klassen, om det gikk ann å få installert en alarm i en sånn kiosk, eventuelt.

Om han trodde at det hadde latt seg gjøre.

Og det trodde Rune Bingen at ville la seg gjøre, sa han.

Men det ble ikke noe av den planen, om å lage kiosk, det var bare noe jeg gikk og tenkte litt på da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Da vi var i Stavanger, den første gangen forresten.

Så fant ikke faren min fram der.

Så han fikk en taxi, husker jeg, til å kjøre foran oss, fra Stavanger sentrum og til dit hvor tante Lete og dem bodde da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi var også på en helgetur til, til Stavanger.

Dette må vel ha vært mens jeg gikk ungdomsskolen, vil jeg tippe på.

Denne gang, så tok Haldis, faren min, Christell, Pia og jeg, et rutefly, fra Fornebu og til Sola flyplass da.

Så sånn var det.

Så ble vi vel hentet på flyplassen av tante Lete og onkel Per vel.

Dette var vel to-tre år etter, at vi hadde vært på det første besøket, hos dem, i Stavanger da.

Og på de to-tre årene, så hadde hårfargen til tante Lete forrandret seg, fra helt svart til helt grå, husker jeg.

Så da fikk jeg litt sjokk, husker jeg.

Og jeg lurte på hva som foregikk hos tante Lete og de, når vi ikke var der, husker jeg.

Men men.

For hun var vel bare i 50-årene da, tror jeg.

Og knapt nok det vel.

Men men.

Og tante Lete hadde også en slags ungdommelig utstråling, syntes jeg, som gjorde at hun kanskje virket yngre enn det hun var, vil jeg si.

Så at hun plutselig skulle få grått hår, det syntes jeg at var nesten sjokkerende, husker jeg.

Men tante Lete tok det bra, syntes jeg.

Man kunne ikke merke noe forskjell på humøret hennes, mener jeg å huske.

Mens onkel Per, han var mer mutt da, vil jeg vel kanskje si.

Jeg fikk vel ikke noe særlig inntrykk av han, på disse ferieturene, tror jeg.

Christell og Pia så vel noen hester, tror jeg, mens vi kjørte rundt der.

Noe sånt.

Og det er mulig at var på denne Stavanger-turen, at vi fant den trampolina, og hun Sissel Kyrkjebø, (eller ‘Sissel Kyrkjebø’), var der.

Det skal jeg ikke si helt sikkert.

Men jeg tror at besøket på den klesfabrikken må ha vært den første gangen vi var i Stavanger, siden vi kjørte.

Og den ulykken i Brevik må også ha vært under den første Stavanger-turen, av samme grunn da.

Jeg hadde jo vært på ferie i Kristiansand før, med mora mi og Arne Thomassen.

Men jeg hadde aldri vært mellom Kristiansand og Stavanger der, så det var noe nytt for meg, husker jeg.

Jeg fikk jo lov å sitte i baksetet etterhvert, så jeg så litt ut vinduet også.

Og faren min bemerket at ‘her er Flekkefjord’, eller noe.

Så det var noe med Flekkefjord, da skjønte jeg.

Men hva det var, det skjønte jeg ikke.

Vi kjørte jo bare forbi, og videre mot Stavanger så.

Så hvorfor Flekkefjord ble nevnt, det vet jeg ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg husker også såvidt noen tunneller, som vi kjørte i, mellom Kristiansand og Stavanger.

De var ikke helt nye, alle tunnellene, tror jeg.

Jeg mener å huske at det var noen som så litt gammeldags ut, og sånn.

Kanskje det var litt smal veibane inni noen av dem og sånn.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Pia, faren min og meg, vi var også på en campingtur, sammen med Runar og dem, ned til Brunlanes, den sommeren, som vi var i Nevlunghavn, med katten Kitty, og som vi også var i Gøteborg, mener jeg, (altså sommeren 1983 da).

Det var en litt kjedelig ferie vel.

Vi kjørte ned til ved Lydhus-stranda der, men den eneste campingplassen, som hadde ledig plass, det var en en-stjernes camping, husker jeg.

Dette var jo i gåavstand til hytta til Frode Kølner og dem.

Og det var også til dette området, hvor mora vår hadde pleid å ta med Pia og meg, for å bade, mens vi bodde på den hytta, i Brunlanes.

Så dette var ikke noe nytt for meg, for å si det sånn.

Vi måtte også ligge i telt, noe vi ikke gjorde ofte, for å si det sånn.

Men men.

Jeg husker at jeg også hadde med katten Kitty, på denne ferien.

Jeg hadde fått litt nok av den katten, (siden jeg alltid måtte ha den med på ferie).

Samtidig, så var jeg liksom lederen i ‘Olsenbanden’ da, det vil si mine yngre søskenbarn, (altså ‘ungane til Runar’).

Så jeg prøvde å binde den katten i et tau, på campingplassen, sånn at jeg skulle få litt fred fra den, uten å behøve å bekymre meg om det, at den skulle bli borte.

Men da fant Runar ut av dette, og han likte ikke at knuten var sånn, at den stramma seg, om halsen til katten, hvis den trakk i tauet.

Men den katten skjønte vel det, tror jeg, at den var bindt fast, så det var vel ikke noen fare, tror jeg.

Men Runar ble sur da, (hvis jeg husker det riktig).

Men men.

Vi var innom en kiosk/butikk, i Stavern, og da satt jeg på med Runar og dem, husker jeg.

Øystein, (Runars yngste sønn), hadde visst fått noen tegneserieblader, av kioskeieren, mente Ove.

Men det trodde ikke Runar.

Runar trodde at det nok var Øystein som hadde funnet de bladene i bladhylla, og bare tatt de med ut i bilen.

(Snakka de om, mens vi kjørte tilbake til campingen da, eller noe).

Jeg hadde jo vært mye nede i Larvik og Stavern tidligere, så dette var kanskje ikke en så morsom ferie, syntes jeg kanskje.

Men men.

Så sånn var det.

Men ungane til Runar syntes kanskje det var artig da.

Det er mulig.

Det regna vel også, om natta, på den campingen, hvis jeg ikke husker helt feil.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Det hendte også at faren vår, tok med meg og Pia, på campingferie, når han bodde i Hellinga, og vi bodde hos mora vår i Larvik, husker jeg.

Jeg husker ikke hvor vi var hen da.

Men faren min hadde med seg hu dama fra Jeløya, (ei brunette i 20-årene vel), på en eller to teltferier, som Pia og jeg fikk være med på, husker jeg.

Jeg husker det at faren min prata med en tysker, som gikk langs veien, en gang, (enda faren min ikke hadde hatt tysk på skolen men).

Og en gang, så husker jeg det, at faren min, og ei brunette, og jeg, vi satt i bilen til faren min, og diskuterte det, om en butikk, like ved der vi campet vel, om den åpnet klokka 9 eller 10, var det vel.

Vi måtte sitte i bilen og vente på at butikken åpna da.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg fikk også en fløyte, med mange knapper på, en gang, som jeg var på besøk hos faren min.

Og dette var på et besøk, hvor vi først var på campingtur da.

Og jeg husker at faren min var sur, for jeg spilte så mye på den fløyta, husker jeg.

For den var så morsom, den fløyta, for det var så mange artige plastknapper, i forskjellige farger vel, på den fløyta da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg gikk på ungdomsskolen, (må det vel ha vært).

Så fikk faren min og Haldis, låne en hytte, nede i Brunlanes.

(Igjen ikke langt fra Lydhusstranda vel).

Hytta tilhørte en kar rimelig høyt opp i KRF, eller noe, mener jeg.

(Selv om jeg ikke husker navnet.

Og ikke hadde hørt navnet før heller vel, da faren min nevnte det.

Så han var kanskje ikke så kjent.

Men men).

Jeg mener også at Haldis sin venninne Solveig, (som var telegrafist på Holger Danske og Scandinavian Star, og som bodde på Holmen, i Oslo), var med.

Og Pia var med vel.

Men jeg tror ikke at Christell var med.

Jeg mener å huske at Pia og jeg bada der, en dag.

Ihvertfall så gikk vi ned til vannet der, det husker jeg helt sikkert.

Det var ikke langt fra hytta til Frode Kølner og dem, vil jeg tippe på.

(Hvor jeg hadde vært på hyttetur, et par år tidligere kanskje.

Noe sånt).

Men den andre dagen der, (eller noe), så sa faren min det, at vi måtte dra hjem igjen.

For da skulle visst han kjente ‘pampen’ da, innen en kristelig organisasjon da, (sånn som jeg skjønte det).

Han skulle visst bruke hytta selv da, den samme helgen.

Så vi måtte dra tilbake til Bergeråsen igjen da, etter kun en eller to dager der da.

Noe sånt.

Grunnen til at vi lånte hytta av en sånn ‘kristelig pamp’.

Det vet jeg ikke.

Men da jeg bodde i Liverpool, så fant jeg ut det, at Haldis sin tidligere stesønn, Bjørn Humblen, og hans kone, Nadine Humblen, hadde blitt medlemmer av den norske Johanitterordenen.

Dette fant jeg da jeg søkte på ‘Humblen’ i Aftenpostens tekstarkiv.

Og jeg fikk litt sjokk, siden jeg aldri har hørt noe om dette tidligere.

Dette er vel sånt Haldis og dem burde ha opplyst om, mener jeg, hvis en i slekta deres er med i en sånn orden.

Skulle man vel kanskje tro.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Haldis hadde jo også mange eldre venninner, som hun besøkte ganske ofte, på vei hjem fra jobb, og sånn.

Det var hun Solveig i Oslo da, ei som het Tutta, (og mannen hennes), på Berger, og enkefru Moe, (het hun vel i Svelvik), og Teskjekjærringa, (som også het Solveig), nederst i Havnehagen da.

Så sånn var det.

Og Haldis har også bodd på Madagaskar, (husker jeg at faren min sa), på 60-tallet, før Christell ble født vel.

Og på Madagaskar, så var det mye norske misjonærer, har jeg lest om, i en avis vel.

Så om Haldis har mye kontakter, i kristne organisasjoner?

Hva vet jeg.

Kanskje det var derfor vi fikk låne den hytta, et par dager, nede i Brunlanes.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Det var noen hekker, som var klipt som ganger nesten vel, som man skulle gå mellom, på veien mellom den hytta og parkeringsplassen, husker jeg.

Og hytta var vel ganske stor mener jeg, med ganske stor stue, med utsikt til sjøen, mener jeg å huske.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Faren min var på to reiser, til USA, på 80-tallet, husker jeg.

Han reiste til Fort Lauderdale, og til andre steder i USA da.

Han leide seg vel en bil, og kjørte rundt der borte, mener jeg.

Men men.

Den første turen, var vel mens jeg gikk på barneskolen, mener jeg.

Jeg sykla fra Ågot, hver morgen, på min røde Apache-sykkel da, som jeg hadde fått av bestefar Johannes.

Så da stod sykkelen på skolen.

Noen snittet noen små hakk, i sykkelsetet, mener jeg, en dag, som sykkelen stod på skolen.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Så når faren min var i USA, så hadde jeg ikke noe fravær vel.

Med en unntak.

En av de to gangene, som faren min var i USA, så fikk jeg vannkopper, (var det vel).

Så en dag, som jeg var treig til å stå opp.

(Jeg lå på det midterste soverommet, hos Ågot og dem).

Så dukka bestefar Øivind opp, inne på rommet mitt, og sa plutselig at jeg hadde noen prikker på meg.

Og så ringte dem en lege i Svelvik da, som sa at jeg hadde vannkopper da, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da faren min kom hjem, fra USA, så hadde han med en fjernstyrt bil, til meg.

Det var en beach-buggy, eller noe, med store dekk.

(Den var altså ikke like stilig, som den fjernstyrte Mercedesen, som jeg ønska meg, en jul.

Som var utsolgt, i lekebutikken i Svelvik.

Men den var kul likevel liksom).

Faren min sa at jeg måtte kjøre med bilen, nede på verkstedet.

Noe jeg gjorde, etter å ha kjøpt batterier, i butikken på Sand.

Faren min og onkel Håkon skulle vel også prøve den bilen, mener jeg.

Noe sånt.

Batteriene ble ganske kjapt brukt opp.

Og faren min sa at det var greit, at jeg bestilte en batterilader, som jeg så i en postordrekatalog.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Den andre gangen, som faren min var i USA, så kjøpte han en ny fjernstyrt bil til meg.

Den ene bilen var gul og den andre var rød.

Og den gule hadde vel litt større dekk, mener jeg.

Men men.

Så sånn var det.

Faren min kjøpte også Peter Pan peanøttsmør, til meg, begge gangene, som han var i USA.

Det hadde han fått da han var liten sa han, muligens av naboen Ernest Eastwood og dem, som vel faren min var nabo med, da han vokste opp, på Berger, hvis jeg ikke tar helt feil.

Den første gangen, så kjøpte faren min en stor krukke, med Peter Pan peanøttsmør, og på den andre USA-turen, så kjøpte faren min en liten krukke med Peter Pan peanøttsmør, til meg, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Petter Grønli sa forresten det, husker jeg, da vi kjørte forbi en fabrikk i Holmestrand, som pleide å ha en reklame for Peter Pan makrell i tomat, eller noe.

(Da Petter og Christian var med å besøkte mora mi, i Larvik).

At den makrellboks-fabrikken, (var det vel), hadde måttet sette opp det Peter Pan-skiltet igjen, siden mange unger, som kjørte den veien, hadde klaget, når det skiltet ble tatt ned.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på, når jeg skreiv om Peter Pan.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Etter at vi hadde begynt på ungdomsskolen, så satt Carl Fredrik Fallan, Ulf Havmo, (var det vel), og meg, hjemme hos meg, i Leirfaret 4B, og diskuterte hvem av damene i klassen, som var finest.

Jeg var svak for lyshårede damer, så jeg syntes at Line Nilsen var finest, syntes jeg.

Carl syntes at Anne Grossvoll var finest, (mener jeg).

Og Ulf mente vel at Jeanette Auli var finest, (hvis jeg husker det riktig).

Noen lurte på hvorfor jeg ikke syntes at Jeanette var finest.

Og da svarte jeg vel noe sånt, som at hu var jo noe sånn ‘Jamaica-blanding’.

Jamaica-blanding, var noe sånn godteri da, som man kunne kjøpe, på 80-tallet.

Da var det vanlig å kjøpe godteri i løsvekt, i kiosker her og der da.

Og godteriet pleide å koste 10 øre.

Så man kunne få ti Jamaica-blanding godterier, for en krone da, vanligvis.

Og man pleide ofte å kjøpe smågodt for en tier.

Så da fikk man kanskje hundre forskjellige godteri-biter, i en papirpose da.

Så sånn var det.

Men men.

Grunnen til at jeg kom med det, om ‘Jamaica-blanding’ da.

Det var vel fordi at Jeanette Auli var halvt brasiliansk, eller noe sånt kanskje.

Trodde jeg ihvertfall.

Jeg syntes hu så ganske mørk ut, ihvertfall.

Uten at jeg vet hvor mora egentlig var fra.

Det var det vel aldri noen fra Berger som spurte henne om, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Jeg husker også det, at onkel Runar hadde en fest, ute på det byggefeltet, i Vestby, hvor de bodde, på begynnelsen av 80-tallet.

Det var en fest, fordi at de var halvferdig, med huset, i Son.

Da var det tradisjon å ha en fylle-fest da, skjønte jeg.

Jeg husker at Erik Thorhallsson, fra Berger, var på den festen.

Jeg var for ung, til å drikke noe særlig, så jeg kjeda meg mest, og husker at jeg gikk rundt utafor rekkehuset deres, (eller hva det var), mens jeg lurte på hva det var, som var så artig, med den her festen da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg var med en god del, til Son, når faren min bygde på huset til Runar der.

Vi pleide å kjøpe grilla kylling og kneip, i matbutikken, nede ved småbåthavna, i Son der.

Og det var lunchmaten da, noe som var ganske godt.

En gang, så jobba Erik Thorhallsson og faren min, i den øverste etasjen der.

De hadde ikke bygget gulvet, men det lå isolasjon, (mener jeg å huske), mellom bærebjelkene, under der gulvet skulle være da.

Erik Thorhallsson og faren min, de gikk oppå de bjelkene.

(Mens de jobbet da).

Jeg jobbet ikke der, men jeg ville også tøffe meg litt da.

Så jeg gikk et par ganger, fram og tilbake, oppå de bjelkene da.

(Uten å falle ned).

Hvis jeg hadde falt ned, så hadde falt 3-4 meter vel, ned i etasjen under.

I betonggulvet der sikkert.

Noe sånt.

Men men, det gikk bra ihvertfall.

Jeg mener at det var noen som falt ned fra taket der, eller noe, en gang.

Og det var muligens onkel Håkon, lurer jeg på, når armen hans begynte å bli bra.

For han jobba der mer seinere og.

For en sommer, så fikk de leid en båt, som faren min og Håkon kjørte med, fra Berger og til Son da.

Det var en båttur på kanskje en drøy halvtime da.

Noe sånt.

Og jeg måtte være med en del ganger da.

Faren min dro meg med dit, av en eller annen grunn.

Det var ikke mye for meg, å drive med, i Son.

Så jeg gikk hver dag ned i butikkene i Son sentrum da, og kjøpte godteri, og sånn.

Og den sommeren så lagde jeg også noen båter, i isopor.

For det var nesten ikke noe å gjøre der.

Ove og de bodde jo i Vestby ennå da, for å si det sånn.

Men men.

Og da, så stoppa faren min og onkel Håkon båten, når vi var midt i Oslofjorden, husker jeg.

Også skulle jeg sjøsette de båtene, som jeg hadde laget i Son, den dagen da.

Og en av båtene gikk skikkelig bra, husker jeg.

Den seilte som en pil, i retning av Oslo vel.

Det blåste skikkelig, men den båten holdt seg stabil likevel.

Og var nok oppi i ti knop tror jeg.

(Hvis jeg skulle gjette.

Ihvertfall kjørte den bra).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Å lage sånne båter, det var noe jeg hadde begynt med noen år før, like etter at jeg flytta til Berger vel.

Faren min hadde noen slags røde plasttrips, som han hadde brukt når han jobba med å produsere såpe kanskje.

Og de brukte jeg som kjøl og sånn da.

Det var nesten sånne strips, som følger med fryseposer.

Som man bruker til å twist-pakke fryseposer med da.

(Eller hva man skal kalle det).

Bare at disse var røde og ikke hvite da.

Og de var vel også av et mer robust materiale.

Så de plaststripsene pleide jeg å bruke, til å lage kjølen på båten med da.

Så sånn var det.

I Son, så hadde jeg vel ikke de stripsene.

Men jeg hadde jo hele dagen på meg, mens onkel Håkon og faren min bygde på det huset til onkel Runar.

Så jeg klarte å finne noen materalier som jeg kunne bruke da, til noen sånne små isoporbåter da.

I mangel på andre ting å gjøre der.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som faren min kjørte til Son, med Erik Thorhallsson og meg, for å bygge på huset til onkel Runar.

Så begynte Erik Thorhallsson å mobbe faren min, når vi skulle kjøre tilbake til Berger.

Erik Thorhallsson satt på en sang, med Prima Vera, som het ‘Arne Belinda’.

(En kopi av en Erik Bye-sang).

Så det ble vel antagelig pinlig for faren min da.

For faren min het jo Arne.

Og dette var en historie om Kaptein Kroks pappegøye Arne Belinda, osv.

‘Hva er det du liker da Arne Belinda, bruk nebbet’, osv.

‘Pølse, pølse med lompe’, svare pappegøyen, i sangen da.

Så det ble jo litt rart da.

Siden faren min het Arne og Belinda jo er et jentenavn.

Men men.

Så hva Erik Thorhallsson mente med å spille den Prima Vera-sangen, på en spesiell måte, det veit jeg ikke.

Men det virka som at det var en spesiell, nesten sermoniell måte, som han spilte den sangen på, for meg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, når vi tre kjørte tilbake til Berger, så kjørte faren min om Sande.

Og Erik Thorhallsson, han satt på passasjersetet foran.

Og han sovna da, mellom Sande og Berger vel.

Og faren min han sovna også nesten.

Så jeg måtte liksom sitte der og følge med på faren min da, og jeg prøvde å prate til han, om at han ikke måtte sovne.

Selv om jeg også var trøtt da, husker jeg.

Men det gikk greit da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi tre, (faren min, Erik Thorhallsson og jeg), vi var også på en Danmarkstur, en gang, med Stena Saga, fra Oslo, til Fredrikshavn da, (var det vel).

Dette var vel mens jeg gikk i 6. klasse, eller noe, kanskje.

Noe sånt.

Ei ungdomsskole-jente, fra Svelvik, jobba på verkstedet til faren min, noen dager i uka, ved siden av ungdomsskolen da.

(Sånn som jeg skjønte det).

Så hu var kanskje 15 år da.

Noe sånt.

Også skulle faren min ha Danmarkstur da, med folka som jobba på Strømm Trevare da.

Og det var bare hu ungjenta, og Erik Thorhallsson.

Og jeg fikk også være med.

Erik Thorhallsson var vel på alder med hu ungjenta kanskje, eller litt eldre.

Mens jeg var et par år yngre enn dem da.

Vi kjørte rundt, i Hegdehaugsveien, eller noe, i Oslo, før vi skulle dra med danskebåten.

Jeg ville inn i en butikk, og kjøpe noe godteri, mens vi stod der, og da kjøpte jeg med tyggegummi for hu jenta.

En gang, når jeg gikk ned på verkstedet, så hadde hu spist en Monolitt-sjokolade, hu Svelvik-jenta.

Så jeg så det, at det lå en sånn sjokolade, oppå noe emballasje der vel, (nede på verkstedet da).

Men så hadde hu jenta bare spist gele-laget, av sjokoladen.

Mokka og marsipan-laget lå igjen.

Jeg studerte den sjokoladen litt da, og syntes at det her var rart da.

Men men.

Hu jenta spurte meg om jeg ville ha resten av sjokoladen.

Men jeg syntes det ble litt rart, å spise en sjokolade, som hu hadde spist av, (selv om jeg var glad i sjokolade selv da).

Men men.

På veien til Oslo, så kjørte vi gjennom Svelvik.

Og da gikk det treigt, for noen av gatene i Svelvik, (som i Son forresten), er veldig trange og snirklete kjerreveier, som kanskje var breie nok i gamle dager, men i våre dager, så kommer knapt bussen fram der.

Men de gamle skipperhusa blir sett på som å være så fine da, at de ikke breier ut hovedgatene, (må man vel si at de er), i hverken Son eller Svelvik vel.

Men men.

Mens vi prøvde å kjøre ut av SVelvik, så var det en syklist foran oss, som vi ikke kom forbi, på de smale gatene i Svelvik da.

‘For en treig gubbe’, eller noe, snakka faren min og Erik Thorhallsson om.

‘Ser du ikke på rompa at det er ei kjærring’, sa hu ungjenta da.

Så sånn var det.

Så kom vi til Oslo, og vi prøvde å finne et sted, rundt Hegdehaugsveien, (tror jeg det var, ihvertfall), å spise noe mat da.

Men faren min og Erik Thorhallsson likte ikke det gatekjøkkenet vi fant da.

Så det ble ikke noe av.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

På danskebåten, så kjøpte hu ungjenta seg en flaske Bailays, mener jeg å huske.

‘Hva er det’, spurte jeg.

‘Det er noe for damer’, svarte hu.

Noe sånt.

Men men.

Hu ungjenta, hu ble ikke liggende på Strømm Trevare-lugaren, sånn som jeg husker det.

Hu fant seg en kavaler, som var noen år eldre vel, og lå hos han, (og kameratene hans sikkert).

Jeg husker ikke så mye av selve overfarten, for jeg har vært på ganske mange sånne turer med danskebåten da.

Men jeg husker hva som skjedde, da vi kjørte tilbake mot Svelvik igjen.

Da kjørte en bil opp på siden av oss, når vi kom til ved horestrøket der, (må jeg vel kalle det).

Den bilen tuta noe jævlig, (heter det vel).

Og faren min stoppa bilen da.

Det viste seg å være han kavaleren, som hu ungjenta hadde møtt på danskebåten.

Og han var i en gjeng med unge mannfolk da, som satt i den bilen da.

Ingen sa noe særlig, i bilen, før hu ungjenta da, (som hadde krøllete hår, tror jeg muligens, med litt rødskjær kanskje, eller noe. Hm).

Hu ungjenta sa at hu ville ut av bilen, for å bli med den gjengen da.

Og det gjorde hu og.

Hu hoppa ut av bilen, og hoppet inn i bilen til de ungdommene, (som hu hadde møtt på danskebåten da), og de forsvant da.

Også kjørte vi tre gutta/kara, tilbake til Svelvik da.

Uten noen ungjente i bilen.

Men men.

Så sånn var det.

Så det var litt flaut kanskje.

Og uten at jeg vet det, om Svelvik noen gang fikk tilbake hu ungjenta.

Jeg så henne vel aldri mer igjen, tror jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Sykkelen min ble rappa, men jeg fant en omlakkert, lilla, gammeldags damesykkel, borte ved Jensen Møbler, etter at Ågot hadde fått meg til å leke borte ved den fabrikken vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Så jeg sykla på den gamle damesykkelen, (med ballongdekk, heter det kanskje), bort til Sand da, noen ganger, i sommerferien osv., når jeg skulle besøke bestemor Ågot.

For jeg fikk ikke noe nye sykkel, av faren min.

Jeg hadde noen ganger med meg katta mi, Kitty.

Dette var kanskje sommeren 1983 da.

(Den sammen sommeren som Pia og jeg var i Nevlunghavn).

Eventuelt så var det sommeren etterpå, altså sommeren 1984.

Da pleide Kitty å følge etter meg, mens jeg sykla bort på Sand da.

Men Kitty gikk ganske langsomt, husker jeg.

(Jeg tok katta bort på Sand, siden jeg kjeda meg litt på Bergeråsen kanskje).

Så etterhvert, så kom jeg på det, at jeg kunne prøve å ha katta på skulderen, mens jeg sykla.

Og det syntes katta var morsomt, tror jeg.

Så den satt oppå skulderen min, husker jeg, fra bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet der, og bort til Ågot da.

Mens jeg sykla på den lilla damesykkelen da, som jeg hadde funnet borte ved Jensen Møbler en gang da, like før snøen smeltet et år vel.

‘Det er dama til Olsen’, eller noe, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, til Ditlev vel, da han så meg sykle, på den damesykkelen, med katta på skulderen da.

(Jeg ble kalt Olsen, da jeg bodde på Berger, for Øivind sa at jeg skulle hete Olsen.

Så når lærerne, på ungdomsskolen, begynte å kalle meg EriK Ribsskog, (siden det stod det navnet, hos Folkeregisteret), så forklarte jeg det, at jeg het Erik Olsen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geir Arne Jørgensen pleide forresten å ha en slags ‘evighetsvorte’, (eller hva det kan kalles), på hånda si, mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kitty døde forresten på en forferdelig måte.

Etter at Linda Myrberg, hadde sagt det, at Kitty lukta vondt.

Så begynte jeg med den rutinen, å hver søndag, dusje, sammen med katta.

(Sånn at jeg skulle slippe å høre det, at enten jeg eller katta lukta vondt.

Så sånn var det.

Men men).

En søndag, så kom ikke katta hjem.

Jeg ropte og ropte, men katta dukka ikke opp.

Mens jeg dusja, så kom faren min hjem.

Da jeg kom ut av dusjen, så sa faren min det, at katta var på verandaen.

Jeg gikk bort og så, og da så jeg det, at katta var forferdelig skada.

Underkjeven var løsnet fra resten av kjeven og hang ned.

Men det værste var vel at tarmen, til katta, hang cirka ti centimeter ut av rompa på den.

Faren min sa at katta måtte ha blitt overkjørt av moped.

Jeg begynte å grine.

Og faren min ringte til dyrlegen i Sande.

Vi kjørte til Sande, og dyrlegen så først bare skaden i kjeven til katten, og sa det, at dette kom nok til å gå bra, eller noe.

Men så gjorde jeg dyrlegen oppmerksom på det, at tarmen, (var det vel), til katten, også hang ut da.

Da rista vel dyrlegen på hodet, eller noe.

Han begynte å prate om å skyte katta, eller at den kunne tas med til dyresykehus.

Jeg tenkte det, at hvis katta skulle på dyre-sykehus, så kom det til å bli kronglete.

Skolen begynte snart da, husker jeg.

Det ville nok kostet flere tusen kroner.

Og det var jo heller ikke sikkert at katta ville bli bra.

Pluss at miljøet på Bergeråsen, var ganske tøft, og ville kanskje sagt at vi var rare, hvis vi la inn en katte, på dyresykehus.

Så jeg sa det, at det var bare å skyte katta.

Men det gjorde meg veldig trist da.

Så dette var ikke så morsomt.

Men jeg lurte jo på det da, på hvorfor faren min gikk opp i Leirfaret, på en søndag.

(For det pleide han vel ikke å gjøre, tror jeg).

Og hvorfor katta ikke kom når jeg ropte, men etter at faren min dukka opp der da.

Kan faren min ha plassert katta, på verandaen, i skadet tilstand, (kan man kanskje lure på).

Jeg syntes at det var rart, at katta ikke mjaua, hvis den hørte at jeg ropte da.

Men hvem vet.

Det er mulig at det ikke var sånn.

Men den katta, hadde jo skapt en del problemer i ferier og.

For jeg hadde jo ikke noe sted å ha den, når vi skulle på ferier.

Siden bestemor Ågot ikke klarte å ta seg av katta.

Og det var vel ikke noen andre på Bergeråsen, som jeg stolte noe særlig på, eller som jeg kjente bra nok, til at jeg kunne spørre dem, om dem kunne passe på katta, når jeg skulle på ferier da.

Og jeg begynte vel å bli 13-14 år vel, så det virka kanskje litt dumt, å dra rundt på en katt, i ferier da.

Selv om dette var en katt, som var veldig snill.

Linda Myrberg og de, de kunne bare ta opp katten, på gata, og løfte den opp og lukte på den og sånn, husker jeg.

Den katten freste ikke, eller noe, av den grunn, for å si det sånn.

Så den var nesten som en hund, kan man vel si.

Sånn som Pusi var nesten, at den var veldig snill og den var kanskje litt for knyttet til meg, siden jeg hadde fått den, da den var veldig ung.

(Det var faren min som tok den med opp plutselig, en dag, og sa at Christell sa at jeg skulle ha den katten, og at den het Kitty da.

Det var kanskje sånn, at Christell ikke ville at faren min skulle kaste alle kattungene til Susi, i do, tenker jeg nå.

Hvem vet).

Men etter dette, så hadde jeg jo mistet fire katter, på et par år da.

Så når faren min spurte meg, etter dette, om jeg ville ha fler katter, så svarte jeg alltid nei.

For det var så tungt, når jeg mistet de kattene, syntes jeg.

Ditlev Castellan, spurte meg, i butikken på Sand, hva som hadde skjedd, (siden jeg så så sur ut).

‘Katta er død’, sa jeg.

‘Så trist da’, sa Ditlev.

(Noe sånt).

‘Nei’, sa jeg, ‘for da lider den ikke’, eller noe.

Det ble litt for ydmykende for meg, at jeg skulle bli prata sånn til, av min uvenn Ditlev.

På den samme dagen, som katta mi døde.

(Eller om det var dagen etter).

Så jeg ville ikke være enig med han da.

Jeg ville ikke la han patronisere meg, eller hva man skal kalle det.

Jeg likte jo ikke Ditlev, så jeg ville jo egentlig ikke prate med han, for å si det sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den katta, den var det forresten også en nabo, rett ovenfor leiligheten vår, som pleide å ta inn.

Når jeg merka det, så kjefta jeg på dem da, og forklarte at det var min katt.

Mens noen av de andre ungene i trygdeboligene der hørte på vel.

Så etter det, så tok vel ikke de inn katta igjen, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Omtrent alle boligene, som var rundt Leirfaret 4B, var trygdeboliger da.

Så min leilighet var omtrent omringet av trygdeboliger da.

De som bodde i Leirfaret 4A, (et eldre korpulent par, må man vel si), var også trygdede vel.

Hvis de ikke var pensjonister da.

Onkel Håkon forklarte en gang det, at da gubben i Leirfaret 4B hadde vært på sykehuset og fått fjerna en stor gallestein, eller noe.

Så hadde kona gått rundt med den gallesteinen, i et glass, og vist fram til folk, osv.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Håkon mente at han visste om ei dame, som ‘var sånn som meg’.

Hu var sånn at hu kunne drikke av et glass og så sette det tilbake, i kjøkkenskapet, sa Håkon.

Det var ei som bodde nedenfor postkassene der, i begynnelsen av Hellinga, husker jeg.

(Men jeg husker ikke navnet på hu).

Og det var vel en fornærmelse, fra Håkon, mot meg.

Jeg har vel aldri gjort det, at jeg har drikki av et glass, og så satt det tilbake, i skapet igjen.

Så hvor Håkon hadde det fra, det veit jeg ikke.

Jeg er ganskje nøye, på at glass og sånn er rent.

Mora mi, hu brukte ikke oppvaskmiddel, når hu vaska opp, da hu bodde i Drøbak, på 90-tallet.

Og da ble jeg kvalm, husker jeg, da jeg så glassene, som stod i kjøkkenskapet, til mora mi.

Så Håkon bomma nok litt der, når han sammenligna meg, med ei vel sjuskete dame da, som bodde i Hellinga der vel, ved siden av der faren min sa at det bodde en purk vel.

(Hu bodde vel sammen med en gubbe som hadde moped, mener jeg.

En Puck, tror jeg, hvis jeg husker det riktig, fra hva Stefan eller Daniel, eller Tommy, eller noe sa).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Etter den Jugoslavia-ferien, (da Christell fant en fugl), så var jeg omtrent besatt av fugler.

Det var jo jeg som så den fuglen først.

Så at Christell tok den, og også drepte den, den første dagen, det syntes jeg var ergelig.

Jeg syntes også det hadde vært morsomt å hatt en fugl da.

Men men.

En gang så fløy det en fugl inn i huset til Ågot og Øivind, da døra stod oppe.

Men Øivind jagde vel den fuglen ut vel.

Ågot hadde en trillevogn, som hun pleide å bruke, når hu handla i butikken på Sand.

Den vogna, den hadde en handlekurv, som man kunne ta ut.

Den var av jern, og jeg hadde sett det et sted, hvordan man lagde feller.

Så jeg satt opp den handlekurven, på skrått, over gårdplassen til Ågot, (hvor det lå et lastebillass vel med singel, som det ikke var populært at man kasta).

Ågot pleide å mate småfuglene.

Og hu pleide noen ganger å si, (når jeg var liten vel), at ‘der er linerla’, og ‘det er kjøttmeis’, og sånn.

Men men.

Så sånn var det.

Så jeg stod i kjøkkenvinduet til Ågot da, (noen ganger, når jeg kjeda meg), og prøvde å fange fugler da.

Noe jeg ble ganske god til, etterhvert.

Jeg bandt en hyssing da, fra den handlekurven til Ågot, og når en fugl gikk under kurven, så slapp jeg hyssingen.

Så ble fuglen fanget da.

Og så gjaldt det å fange fuglen, ved å ta hånda inni handlekurven da.

Og da måtte jeg ofte slippe løs fuglen.

(For Ågot, og Håkon og Tone, de likte ikke det her.

Ågot kjefta, men hu var ikke så myndig, så jeg hørte ikke alltid på henne, men bare lovte at jeg skulle slippe ut fuglen igjen, hvis jeg fanga noen, kanksje.

Mens Håkon og Tone, de kunne se stygt på meg, hvis jeg dreiv med den her fuglefanginga da, mens de kjørte innom Ågot, med den da nyinnkjøpte, brukte, røde Ford Granadaen deres.

Så sånn var det.

Men men.

En gang så fanget jeg en linerle, som ikke ble skremt, når jeg tok tak i den, inni buret.

Jeg tok den med bort på rommet ‘mitt’, (altså det faren min aldri brukte), på Bergeråsen, og lot den linerla fly inne på rommet mitt da.

Den virka ganske fornøyd med det.

Men jeg ville ikke at den skulle drite der, for jeg var rimelig sossete sånn sett kanskje.

Så jeg ga den ikke mat.

Men jeg tenkte jeg skulle få laget et bur til den, og sånn.

Men jeg hadde vel for mye folk innom og sånn, tror jeg.

(Sånn som Kjetil Holshagen kanskje, og min søster Pia Ribsskog, og min tremenning Øystein Andersen kanskje.

Noe sånt).

Så det med den linerla gikk kanskje litt i glemmeboka da.

Hvem vet.

Christell kom opp en dag, og spurte om det var sant, at jeg hadde en fugl, som fløy rundt i huset.

Men da var den død, tror jeg.

(Jeg husker ikke helt).

Det var vel noen som hadde fortalt henne det, tror jeg.

Men hvis jeg hadde fått tak i et bur, til den fuglen, så kunne jeg sikkert hatt den linerla der, på rommet mitt, sånn som folk hadde undulater, for eksempel.

Hvem vet.

Det hadde kanskje vært litt morsomt?

Men men.

Men det var dårlig med dyrebutikker, på Bergeråsen.

Og jeg glemte det, med den fuglen, (siden jeg hadde masse bekjente da, må det vel ha vært).

så plutselig så lurte jeg på hvor den fuglen hadde blitt av da.

Og da lå den død, bak vannsenga, husker jeg.

(Jeg fant den der, noen dager seinere da.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det).

Så jeg skulle nok ha gitt den fuglen litt mat og vann, men da hadde den nok driti overalt, på soverommet mitt, og det er jo kanskje ikke så artig da.

Men men.

Så det var litt dumt det der, det er helt sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, før vi begynte på ungdomsskolen, så var vi fire-fem unger, som skulle ligge i vannsenga, til faren min der, en natt.

Jeg hadde jo elektronikk som hobby litt, også før jeg ble kjent med Kjetil Holshagen vel.

Jeg hadde vel noen lyspæreholdere, og noen små lyspærer vel ihverfall, tror jeg.

Så sånn var det.

Og jeg kobla en lyspære, til en bryter.

Og når alle ungene lå i senga der.

(For alle syntes det var artig, å prøve vannseng da, som var nytt på denne tiden.

Og alle sov vel med klærna på, tror jeg).

så skrudde jeg på den bryteren da.

For jeg hadde en sånn plast-flaggermus, med sugekopp, tror jeg, på vinduet da.

Noe sånt.

Også hadde jeg en lyspære, bak den igjen da.

Men med en gang, som jeg skrudde på lyset.

Så sa Christell noe sånt, som ‘å Erik’, eller noe.

Hu skjønte med en gang at det var meg som tulla da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenke på.

Men nå begynner klokken å bli over et om natten, her på hostellet.

Og i morgen, så er bibloteket stengt.

Men jeg skal vaske klær, for hånd da, sånn som jeg pleier, her på hostellet.

For jeg liker ikke de som jobber her så bra.

De er veldig tøffe og veldig vennlige, fortalte husvertinnen meg.

Men jeg ønsker ikke å finne ut hvor vennlige eller hvor tøffe de kan være, for å si det sånn.

Så jeg vasker heller klærna mine selv, istedet for å gi det til en stor homofil medarbeider, som de har her, og som er sjef for vasking da.

Da er det bedre å vaske klærne sine selv, i vasken, for hånd, vil jeg si.

Så sånn er nok det.

Men vi får se om jeg klarer å få skrevet noe mer i morgen, eller ihvertfall å mandag.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.

PS.

Nå er jeg ferdig med å vaske klær, på søndagskvelden.

Så jeg tenkte jeg kunne skrive litt mer.

Jeg har masse notater her så.

Etter at faren min og Haldis starta vannsengbutikk, i Drammen.

Så pleide de å ha stand, på Drammensmessa, hver sommer, (var det vel).

En gang, så møtte jeg Christell og Pia der.

De stod ved et lykkehjul.

Så jeg spilte på nr. 13, husker jeg, og vant en tøyløve.

Så sånn var det.

Men men.

Året etter, (eller noe), så gikk Christell og Pia, og en venninne av dem, fra Olleveien, (som hadde dårlig rykte), rundt på Drammensmessa, med spesialtrykte Norske Vannsenger t-skjorter, som var hvite med svart skrift, husker jeg.

Så sånn var det.

Men men.

Hu venninna deres, hu husker jeg ikke hva het.

Men hu var billig, husker jeg at Geir Arne Jørgensen sa, på en fest jeg hadde havnet på en gang, hos Lisbeth Mikalsen og dem, tror jeg.

Noe sånt.

Hu var visst så billig, at hu ’til og med’ lot han få seg litt sex/morro, sa Geir Arne.

(Så selvtilliten til Geir Arne Jørgensen var kanskje ikke på topp).

Jeg møtte hu jenta en gang, på vei hjem fra Berger-kafeen.

Og hu slo følge med meg.

Men da vi kom til bussholdeplassen, ved Berger skole der.

Så dukka han litt lubne karen, (som faren min sa at søstera til hadde lår som en tretten åring, mens hu var mye yngre), opp, i en bil, og henta hu billige dama da.

Da syntes jeg litt synd på han, (som bodde ovenfor butikken på Sand), siden dama hans var så billig, at han måtte kjøre rundt og leite etter a, hele tida.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg hadde jo vært på Drammensmessa mange ganger.

Og kjeda meg litt, på tivoliet der.

Ei ung jente, (som var på min alder, eller litt eldre vel, og som var ganske pen vel), jobbet på en sånn attraksjon, hvor man skulle hive en rockering, rundt noen kjempestore bamser.

Jeg kjøpte et forsøk, nærmest i kjedsomhet vel.

Hu jenta snudde seg vekk, mens jeg skulle kaste.

Og jeg var ganske høy, på den her tida, så det var kanskje mens jeg gikk på videregående.

Hvem vet.

Så jeg kunne lene meg over gjerdet, og helt inntill teddybjørnene, (som var kjempestore).

Og jeg vant en kjempestor teddybjørn da.

Dagen etter, (eller om det var samme dagen), så møtte jeg Pia og Christell der, og så vant jeg en teddybjørn til de og da.

De teddybjørnene var nesten en og en halv meter høye, vil jeg si.

Noe sånt.

Ihvertfall høyere enn en meter høye.

Og Haldis plasserte de to bamsene, i en av vannsengene, som stod til utstilling, på standen da.

Og da vant faktisk Norske Vannsenger prisen for årets stand, på Drammensmessa, det året.

Og det tror jeg må ha vært på grunn av de bamsene da.

Eli Rygg var også innom standen og pratet med Haldis, husker jeg.

‘Der er hu feite kjærringa fra Portveien 2’, sa jeg til Pia og Christell.

Jeg sa det ganske høyt, så det er mulig at hu hørte meg.

Det er mulig.

Men men.

Hva skulle jeg med en sånn bamse, i Leirfaret 4B?

Jo, Tom-Ivar Myrberg hadde jo gitt meg ideen, om å pule havbunnen, i Bergerbukta.

(Uten at det var så vellykka).

Så jeg rev opp et hull, mellom beina på bamsen, og la den på gulvet, foran ‘kongestolen’ der, og la meg oppå da, for å prøve hvordan det var, å pule den bamsen.

Det var ikke så utrolig godt.

Det var noen sånne små isoporkuler, inni bamsen da.

Så sånn var det.

Men men.

Faren min kom inn døra der, mens jeg lå og pulte den bamsen, husker jeg.

Men men.

Han tok med bamsen ned til Haldis, av en eller annen grunn.

Christell kom opp og spurte meg om jeg hadde ‘ødelagt bamsen’.

Men dette var jo en bamse som var min, (som jeg hadde vunnet da), så da kunne jeg vel gjøre hva jeg ville med den, mente jeg.

Når jeg bodde alene i Leirfaret 4B der, uansett.

Men men.

Det mente tydeligvis ikke faren min, som rappa bamsen da.

Jeg var jo i puberteten, og da tenker man mye på sex og sånn da.

Så jeg var litt gæern da, for å si det sånn.

Men men.

Jeg fikk jo så sent hår på tissen, så jeg turte ikke å prøve meg på noen damer, før jeg ble sånn atten år.

Siden jeg syntes det var flaut, å ikke ha hårt på tissen da.

Mens kamerater som Kjetil Holshagen, hadde sex med ei venninne av broren sin, mens han gikk på ungdomsskolen vel, husker jeg.

Så puberteten var en vanskelig tid for meg, husker jeg.

Så derfor begynte jeg kanskje med den dumme ideen, å pule den bamsen da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjetil Holsagen skreik forresten litt og, tror jeg, da han satt på den sykkelen, ned en slakk del av Havnehagen, sommeren 1983, eller noe, vel.

Så sånn var det.

Så han hadde ikke helt kontrollen tror jeg.

Men men.

(Selv om han ikke kræsja vel, men klarte å stoppe på en eller annen måte vel.

Så sånn var det.

Men men).

Da Jan Snoghøj var sånn 17-18.

(Og jeg var sånn 10 år da, eller noe).

Så hadde faren min mekka på en folkevognboble.

Og så sa han til Jan, husker jeg, at han kunne prøvekjøre den bilen.

Og litt etter, så ringte noen til Haldis, og sa at Jan hadde kræsja, nede ved Berger kirke.

Vi kjørte ned dit, og Jan satt fremdeles i bilen.

Som han hadde kræsja inn i et stort tre, ved Berger kirke da.

Jan sa til lensmannen, at det var en annen, som hadde kjørt bilen, og at han hadde ‘løpt ned jordet der’.

(Et jorde som hørte til Berger gård og Jebsenfamilien vel).

Så sånn var det.

Men men.

Jan havnet på Tønsberg sykehus, husker jeg.

Vi var der nede og hilste på han, faren min, Haldis, Christell og jeg.

Jeg nevnte det for han, at han hadde sagt det, at det ikke var han som kjørte, (til lensmannen).

Men da sa ikke Jan så mye.

Men men.

Lene Andersen og faren hennes, (og vel også mora hennes), de bodde like ved siden av Berger kirke.

Så de stod liksom i en gruppe, noen meter unna, å så på det som skjedde da, (husker jeg).

Faren min kjente faren til Lene Andersen, sa han vel en gang.

Han het Arne Andersen vel.

Og han døde, da Lene Andersen gikk i samme klasse som meg, på Markedsføringslinja, andre året på Økonomilinja, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, skoleåret 1987/88, (husker jeg).

Søstera mi Pia, sa det, at Lene Andersen syntes ikke at det gjorde noe, at faren døde, for hu gikk bare i svarte klær uansett.

Noe sånt.

(Lene Andersen var vel ganske kjent på Berger.

Det var vel derfor søstera mi visste hvem det var.

Men søstera mi fløy også mye rundt på Berger, tror jeg.

Og hørte ditt og datt da.

Hvem vet.

Men men).

Mens jeg gikk på ungdomsskolen, så sa noen høyt, i klasserommet, at det stod noe om Lene Andersen, i buss-skuret, ved Gamlehjemmet.

Så spurte Jeanette Auli vel, meg, hva det stod, mens vi gikk gjennom gangen der vel.

(Siden hu visste at jeg tok skolebussen derfra kanskje.

Selv om hu bodde i Svelvik.

Men men).

Jeg husker ikke akkurat hva det stod nå.

Men jeg huska det da, og fortalte det til hu Jeanette da, (var det vel).

Og det det stod, var noe om at Lene Andersen ikke hadde fått pupper, og heller ikke hår på musa enda.

Det stod noe om at hun var ‘underutvikla’, eller noe.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da Berger IL spilte mot det svenske laget, den gangen jeg scorte et av mine tre måt, for Berger IL, (aldersbestemte lag da).

Så ble jeg med noen andre på laget, på å gå, opp til Berger-kafeen, husker jeg.

Da gikk vi en snarvei, som de hadde borte på Berger der, fant jeg ut.

Den snarveien var en sti da.

Som gikk fra Samvirkelaget kanskje, og opp til Berger-kafeen da.

Uten at man behøvde å gå riksveien da, fra der Linda Moen og de bodde da, og over Fossekleiva, etterhvert.

Da satt Linda Moen og Lene Andersen, husker jeg, inne på Berger-kafeen.

De spurte begge, om de kunne få låne en krone av meg.

Jeg sa det var greit.

(Men de kronestykkene er jeg ikke sikker på om jeg har fått tilbake.

Men men.

Det er mulig at Trine Lise, i klassen, også lånte en krone.

Det husker jeg ikke.

Men men).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Carl Fredrik Fallan, i klassen, sa det, (var det vel), at Lene Andersen hadde gått med dopapir i BH-en, for å liksom få større pupper da.

Mens vi gikk på ungdomsskolen.

Han hadde visst sett henne oppe på Berger-kafeen, med dopapir i BH-en.

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg kan vel ikke huske det forresten, at jeg var kamerat, med Kjetil Holshagen, mens jeg gikk på Berger skole.

Så han må jeg vel ha blitt kjent med, sommeren før jeg begynte på ungdomsskolen, eller noe, (vil jeg tippe på).

Noe sånt.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Den Melodi Grand Prix-finalen, som Nicole vant, i 1982 eller 1983 vel, med ‘Ein Bichen Frieden’, den finalen, den så jeg nede hos Haldis faktisk, husker jeg.

Det kan ha vært fordi at Pia ganske nylig hadde flyttet dit, eller noe.

Og Haldis, hun sang i kor, som jeg har nevnt tidligere.

Og Haldis, hun var veldig imponert av hun Nicole da.

Haldis dreiv med noe på kjøkkenet, men hu kikka inn i stua da, (hvor jeg satt alene faktisk, og så på Melodi Grand Prix-finalen), når det ble klart, at hun Nicole hadde vunnet da.

Så hva Pia og Christell og faren min dreiv med, under den Melodi Grand Prix-finalen.

Det veit jeg ikke.

Men det kan man kanskje lure på da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Nå er klokka godt over 23 her på hostellet.

Så jeg får vel prøve å fortsette på Min Bok, når jeg har tid, i morgen, eller noe.

Vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.