johncons

Stikkord: Jugoslavia sommeren 1980.

  • Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Nå hadde jeg den forrige posten jeg skrev, i bakhodet.

    Så fikk jeg flashback, til sommeren 1988, tror jeg det var.

    Da hadde Christell, stesøstra mi, eller dattra til Haldis, og søstra mi, Pia.

    De her bodde jo i huset til Haldis, så om de var søstrene mine, eller ikke, det er ikke så lett å avgjøre.

    Eller, søstra mi, må vel sies å være søstra mi, siden vi bodde hos muttern begge to, på 70-tallet, og også siden vi hadde samme foreldre.

    Men Christell, hun var det litt vanskeligere med.

    For vi hadde ikke bodd i samme hus, annet enn på noen ferier, kanskje hvert annet år, eller noe sånt.

    Så om hun var en jente jeg kjente på Bergeråsen, eller om hun var stesøstra mi, det er ikke så lett å si.

    Vi ble jo enige, etter Jugoslavia-ferien, som vi og brødrene til fattern sine familier, og Stenberg-familien dro på, i 1980, at vi skulle være som søsken da.

    Før det, så kjente vi vel ikke hverandre så veldig bra, men vi ble vel litt bedre kjent på den ferien, selv om det vel skjedde mye forskjellig der og.

    Og da skulle vi være som søsken da, så skulle jeg få halvparten av singel-platene, som Haldis hadde funnet på loftet.

    Og det ble vi enige om da, at da var vi som søsken.

    Men, neste gang jeg kom ned til Haldis der, så fikk jeg ikke lov å få de singlene likevel, av faren til Christell sin familie.

    Og jeg møtte aldri noen fra faren til Christell sin familie, såvidt jeg kan huske.

    Så Christell var vel en mellomting av stesøster, og en jente som bodde på samme stedet som jeg bodde.

    Noe sånt.

    Så det ble ofte litt problematisk, siden hun var liksom ikke hverken fugl eller fisk.

    Og hun var veldig pen og.

    Så hvordan jeg skulle oppføre meg mot henne, det var litt kinking.

    Men men.

    Sommeren 1988, så dro søstra mi, og Christell, meg med, på badestranda, på Sand der.

    Nesten borte ved sommerhuset, til tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og huset til teskjekjærringa.

    Så ligger vi der og slapper av på stranda, og prøver å få litt sol.

    Jeg vet ikke hvorfor dem skulle ha meg med dit.

    Christell pleide vel å dra på Sandvika, som var en bedre og mye mer populær strand, i retning Sande.

    Men men.

    Så dukka pluteslig Espen Melheim, Annika Horten og Anne Uglum opp.

    Dette her kan også ha vært sommeren 1989.

    Jeg tror det antagelig var sommeren 1989, for jeg kan ikke huske, at jeg så Espen etter det her.

    For jeg flytta jo til Oslo, for å studere, høsten 1989.

    Og Espen bærte på et windsurfer-brett, og Annika og Anne, de gikk i bare bikinitrusa.

    Så de hadde vel gått gjennom hele Havnehagen, i bare bikinitrusa.

    Det tror jeg ikke hadde skjedd nå for tida.

    Og det var vel litt uvanlig, på den tida og, at to så pene jenter, skulle gå toppløse, gjennom hele byggefeltet.

    Men hvis det var sommeren 1989, så var vel Annika og Anne og Christell, de var vel sånn 17 år.

    Det var i hvertfall året de fyllte 17.

    Søstra mi, fyllte 18 seinere det året.

    Og jeg og Espen, fyllte 19 det året.

    Og Espen var vel den eneste kameraten min, på Bergeråsen.

    Og det var litt kjedelig å bare ligge i sola.

    Og jeg kjente jo såvidt både Annika og Anne fra før.

    De gikk i klassen til Pia og Christell, på Berger skole og Svelvik Ungdomsskole osv.

    Så jeg kjeda meg litt sammen med Christell og Pia.

    Christell så litt bleik ut, mener jeg å huske.

    Og Pia og Christell hadde vel på seg bikiner, vil jeg tro.

    Så jeg gikk jo bort til Espen og dem, når dem dukka opp.

    Jeg tenkte jeg kunne gå bort til dem, siden jeg kjente alle tre av dem, og stemningen, der jeg lå sammen med søstra mi og Christell, var ikke så bra, så jeg synes det var artig, at det dukka opp noen nye folk.

    Så fikk jeg lov å være med å teste windsurfing da.

    Espen, han hadde windsurfa så mange ganger, så han bare så på.

    Mens så bytta jeg og Anne og Annika.

    To veldig pene lyshårede jenter, må man vel si.

    De to og Christell, vil jeg si var de peneste jentene på Bergeråsen.

    Og Aina da, som bodde ovenfor huset jeg hadde, i Leirfaret, hun var også veldig pen.

    Men men.

    Men da bytta jeg og Annika og Anne, på å ha på seg en våtdrakt da, og prøve windsurfing.

    Så det var en ganske heftig opplevelse, må man vel si, for de jentene er jo veldig pene, og det var artig å teste windsurfing også, og prøve å holde balansen da.

    Så stakk Espen og Anne og Annika, omtrent like fort som de dukket opp.

    Så gikk jeg tilbake til Pia og Christell da.

    Så spurte Christell om jeg likte de, Anne og Annika da.

    Jeg kunne jo nesten ikke si at jeg ikke likte de, for de var jo veldig pene, og fine jenter.

    Greit at de var to år yngre enn meg, men jeg var jo ikke i puberteten, før jeg var 17 år, så jentene på min alder, mange av dem, dem syntes nok at jeg så alt for ung ut.

    Og de Annika og Anne, de var ganske greie og omgjengelige og vel.

    De var ikke sånn som Linda Moen for eksempel, i klassen, at hun lo meg i trynet hver gang hun så meg, omtrent.

    Nei, de Annika og Anne, og også andre av jentene i klassen til Christell, som Turid Sand, og også hun Anette, borte på Høyen vel.

    De var ofte høflige og hyggelige og sånn.

    Jeg husker noe greier fra Turid Sand, hun ble vel litt gira i fylla.

    Jeg husker, på Rødtangen, sommeren 1988, var det vel.

    Så fortalte hun søstra mi, mens jeg satt ved siden av.

    At hun hadde blitt fingra av en gutt der.

    Som ikke var fra Rødtangen.

    Og ikke fra Berger heller.

    Og gutten gikk for å hente kondom.

    Men da stakk hun.

    Hun Turid sa til Pia, at hun burde prøve å ha litt sex hun og, for det var å anbefale da, sa hun til Pia.

    Eller framkom det, av det hun Turid sa.

    Pia var ikke sjokka av det her, hun var tilbakelent.

    Jeg lurer på om det her var på 18 årsdagen min, 25. juli 1988.

    Noe sånt.

    Pia, hun beholdt kontrollen, og sa noen setninger tilbake.

    Og sa til meg, at nå skal ikke du si det her til andre osv.

    På en litt nedlatende måte vel.

    Jeg svarte ikke noe, for jeg ville ikke bli uvenner med søstra mi.

    For jeg var litt nedfor, etter å ha bodd alle årene aleine, i Hellinga, og i Leirfaret.

    Så jeg fant meg i ganske mye, fra søstra mi, vil jeg nok si, på den her tida.

    Men jeg hadde også sett at søstra mi, hadde lapper, i en eske på rommet sitt, hvor Christell hadde skrevet, før de dro til Bournemouth, sommeren 1988.

    At skal vi drikke oss fulle, og knulle gutter, i England.

    Eller, det blir kult i england, å drikke oss fulle, og knulle gutter.

    Noe sånt.

    Og den lappen tok søstra mi vare på.

    Jeg vet ikke om det var noe utpressing.

    Og skoleåret 88/89.

    Altså året etter, at jeg hørte, at Turid Sand, fortalte om, at hun ble fingra av en gutt, på Rødtangen.

    Da hørte jeg, i leiligheten til Jan, på Gulskogen.

    At Christell, sa til Tom Bråten, tror jeg det var, at han hadde vært slem, og utnytta vel, hun Turid Sand.

    Tom Bråten hadde fått Turid Sand, da de var i Holmestrand, på diskotek osv. der, til å fingre seg, i bilen, mens han så på, eller noe.

    Noe sånt.

    Dette var vel også i 1988, så både Christell og Turid Sand, var vel 16 år, det året.

    Alikevel, så kom de inn på Marylin, i Holmestrand, med 18-års grense.

    Eller hva det stedet het.

    Madonna kanskje.

    Noe sånt.

    Christell og Pia dro også meg med dit, til Holmestrand, og det diskoteket der, et par ganger, uten at jeg husker hvorfor.

    Men men.

    Så det var mye rart.

    Men hvorfor Christell lurte på, om jeg likte de her to smellvakre damene, som var 17 år da, Anne og Annika.

    Jeg vet ikke.

    Hvorfor spurte hun om det.

    Trodde hun at jeg bare likte henne?

    Mente hun at jeg ikke burde like Anne og Annika, siden de var 17 år, og jeg var 19 år.

    At de altså var to år yngre?

    Eller var hun bare nysgjerrig.

    Ikke godt å gjette på hva som foregår i hodet hennes alltid, så det tror jeg ikke at jeg skal prøve på.

    Men jeg var på Drammensbadet, på Marienlyst, forresten, et par dager før jeg dro til Brighton på ferie, sommeren 1989.

    Og da var Christell der tilfeldigvis.

    Hun var mye i Drammen, siden broren hennes bodde der, og mora henne og fattern, hadde vannsengbutikken, i Tordenskioldsgate.

    Christell bodde vel mer eller mindre hos Jan, det året, i det gamle bedehuset, i Rødgata på Gulskogen, i Drammen.

    Eller i hvertfall i helgene osv.

    Men men.

    Men da, på Marienlyst-badet, så sprada jo Christell rundt toppløs der.

    Og da hadde hun fått enda større fordeler, enn da hun fikk en edderkopp på seg, et år eller to tidligere, på terrasen dems, utenfor huset til Haldis, da jeg og Pia og Christell var der, og Christell vrengte av seg genseren, rett foran tryne på meg.

    Men da var Christell hyggelig igjen.

    Og var ikke sjenert, for at jeg, og resten av badet, så henne toppløs osv.

    Og da var vi vel som venner omtrent.

    Jeg tror ikke hun visste at jeg skulle på Marienlyst-badet, den dagen.

    Jeg bodde jo ved fjorden, men på Sand og på Berger, så er det egentlig ikke noen kjempebra strender.

    Så derfor dro jeg inn til Drammen da.

    Også for å komme litt unna Pia og Cecilie kanskje, som også bodde hos Ågot, den sommeren, i hvertfall Pia.

    For fattern hadde solgt huset i Leirfaret da.

    Jeg trengte å få meg litt ro, før jeg dro til England.

    Så da dro jeg til Marienlyst-badet da, med bussen.

    Der var Terje Bakken, og Christell.

    Terje Bakken, var en venn av Cecilie og Pia.

    En punker, som dem kjente, som var dyktig med data, husker jeg folk sa.

    Pia og Cecilie, kjente omtrent alle ungdommene i Drammen.

    I hvertfall av de som ikke var sosser.

    Men men.

    Da ville Terje Bakken henge sammen med meg, sikkert fordi jeg traff Christell der.

    Men jeg og Christell, vi var vel ikke uvenner da tror jeg.

    Men etter det her, så så jeg vel ikke Christell, på et år eller to kanskje.

    Etter at jeg dro til Oslo for å studere.

    Eller et halvt år etter, vil jeg tro det var.

    Da jeg var på besøk hos Pia og Ågot, på Sand.

    Da hadde Christell huset fullt av noen jenter, som kjente Elin, fra Nesbygda, som gikk i klassen min, i 2. klasse på handel og kontor, på Sande VGS.

    Venninna til Lene Andersen.

    Pia sa at de jentene ville at jeg skulle gå bort til huset til Haldis, i Havnehagen.

    Jeg skjønte ikke helt poenget.

    Men Christell hadde to pene venninner der vel.

    Som jeg vel prøvde å småprate litt med da.

    De jentene og Christell.

    Men Christell hadde på seg, en sånn stretch-bukse, eller hva det heter.

    Eller joggebukse kanskje.

    En sånn bomullsbukse i hvertfall, med tynt stoff, sånn at dem nesten like gjerne kunne gått nakne omtrent.

    Men men.

    Men Christell hadde en flekk på buksa da.

    Så det syntes jeg ikke var så bra, at hun gikk med en sånn bukse, med flekk på.

    Så da spurte jeg henne hva det var, og kjefta nesten litt på henne da.

    Da ble Christell borte, en stund, og drev med et eller annet.

    Om hun skifta bukse, eller hva hun gjorde.

    Vanskelig å si.

    Men hvorfor Pia ikke skulle være med, det er også vanskelig å si.

    Hvorfor skulle Christell og to jenter jeg ikke kjente, møte meg.

    Det var ikke lett å si.

    Men det var sikkert noe.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Jugoslavia XXXII. (In Norwegian).

    Etter det her med sommerfuglhoven, så ble Christell sjuk da.

    Hu lå inne på det ene rommet der.

    Og jeg fikk egentlig ikke lov å gå inn.

    Men jeg sneik meg inn der en gang, med noen danske donald-blader, eller noe da.

    For det var litt kjedelig der, for de jugoslaviske, eller kroatiske ungene da, fikk vi ikke leike med.

    Og ungene til Runar og Håkon og Stenberg-familien, dem var jo på camping-plassen på andre sida av byen.

    Så det var jo ikke så mye for meg å gjøre da, etter at Christell ble sjuk.

    Og sommerfuglhoven var jo ødelagt.

    Jeg spurte om hu var sjuk.

    Og det var hu sa hu.

    Så la jeg de Donald-bladene der da.

    Hu virka ikke så pigg husker jeg.

    Men det var forskjellige versjoner vel.

    Det var at hu hadde tråkka på noe insekt, eller noe, i sjøen, på stranda vi var første dagen.

    Og at hu hadde blitt smitta av fuglen som var sjuk, siden den ikke kunne fly.

    Og det var noe med at Haldis var skikkelig bekymra, og så hadde kona, eller bestemora i huset, kikka på hva som feilte Christell da, for det var visst alvorlig.

    Og hu hadde visst redda livet hennes, eller noe, sa Haldis, for det noe med noen kålblader, som hu la på panna eller noe, for å kjøle ned, eller noe.

    Så en av de siste dagene, så kjørte fattern og jeg, inn til sentrum, i amerikanern da.

    Og da gikk vi i en sånn konfekt-forretning.

    Fordi fattern kjøpte en sånn konfekt-eske til kona.

    Der hadde dem vel flere titalls forskjellige konfektesker.

    Og jeg tror dem bare hadde konfekt i hele butikken.

    Eller storkiosk, kan man kanskje kalle det.

    Og bare sånne store, fine, forseggjorte esker.

    Jeg synes vel det var litt kjedelig, så jeg dro vel i butikken som var like ved.

    Der dem hadde potetgullet, som Håkon sa var greit, du måtte bare strø på salt og pepper.

    Hvis jeg husker riktig.

    Og på veien ned, så fant Christell ut, at Fanta smakte forskjellig i hvert land.

    Det husker jeg hu sa, når vi stoppa i en sånn vei-resturant i Italia, som gikk over veien, eller noe, mener jeg å huske.

    Men på hjemveien var alle stille vel.

    I Italia, så hadde dem gjerder langs motorveien, som var fyllt av kjempesvære reklameplaketer.

    Og det var krabbekjøring.

    Jeg husker ikke hva dem kaller det, når bilene stopper opp i kø på motorveien.

    Men noe er det vel.

    Og vi dro hjem, vel nesten en uke før Runar og Håkon og dem.

    Enda vi dro ned dit en dag eller to seinere.

    Men vi tok dem nesten igjen da, husker jeg vi fant ut seinere på campingplassen eller noe.

    At det hadde vært fullt på hotellet vi spurte på, og da var det Runar og dem som hadde tatt siste rommet eller noe, så vi måtte finne et annet hotell.

    Vi lurte på om det var noe sånt.

    Så fant vi et annet hotell, hvor vi spiste hummer husker jeg.

    Jeg tror det var i Jugoslavia.

    Første kvelden der.

    Hjemveien var ganske kjedelig i forhold vel.

    Men jeg husker da vi kom hjem.

    Så hadde jeg, tre-fire måneder før, eller noe, bestilt digital klokke, til 299 kroner eller noe, fra noe postordrekatalog, eller noe.

    Og i 1980, så var det ikke mange som hadde klokke med digitalt ur, stoppeklokke, nedtelling, alarm, ikke minst, osv.

    Så jeg gleda meg sjuk til å få den klokke, i månedsvis da.

    Så når vi kom hjem da.

    Så var det vel seint en lørdag kveld eller noe.

    Posten fikk vi bort på Sand, i postkassa til Ågot og Øivind.

    Fattern jobba jo på verkstedet der, og jeg spiste jo middag der, hver dag etter skolen.

    Så det funka helt greit.

    Fattern sa at Ågot var på hytta, nede ved Snippen der, som vel tilhørte noen av søsknene hennes, eller Øivinds da.

    Det sa han vel dagen før da.

    Jeg lagde en plan, for å sjekke om klokka hadde kommet da.

    Jeg skjønte jo at det ville være låst der da.

    Men jeg var ikke helt sikker på det her med hytta osv.

    Hvor Ågot egentlig var, og hva hu gjorde der.

    Det hørtes litt rart ut.

    Og hvor kan Øivind ha vært da.

    Ikke lett å si.

    Men jeg lagde en plan.

    Det var vel for tidlig å vekke Ågot da, regner jeg med.

    Men vi hadde, eller jeg hadde vel da, siden jeg bodde i leiligheten i Hellinga aleina.

    Fattern bodde jo nede hos Haldis og Christell.

    I en av skuffene på kjøkkenet, så hadde vi en syv-er nøkkel, eller et eller annet rart noe.

    Jeg hadde vel nøkkelknippe til huset i Hellinga, og der tror jeg at jeg hadde åtter-nøkkel, som passa til de fleste vanlige dørene.

    Men jeg huska fra før, fra å ha leika med dørene i huset til Ågot, at åtter-nøkkel ikke passa til kjeller-døra til Ågot.

    Der pleide det vel å stå en nøkkel på innsida av døra muligens, eller hvordan var det da.

    Hm.

    Jeg tok med den litt u-standard innedør-nøkkelen, som lå i kjøkkenskuffen i Hellinga da.

    Planen var å gå inn i kjellern i huset på Sand.

    Og så gå opp den bratte trappa, og låse meg inn til huset da.

    Fordi de kjellervinduene, var sånn at man kunne åpne dem fra utsida.

    På en eller annen måte.

    Så det gjorde jeg da.

    Det var vel fordi at vi lempa ved ned i kjelleren da.

    Og da kunne vi åpne vindu fra utsida.

    Men det var skikkelig høyt å slippe seg ned, husker jeg.

    Det var sånn at det kunne gå på helsa løs, at du kunne slå hue i vinduskarmen, eller brekke eller forstue beinet eller noe, hvis du ikke havna riktig i den lave vedhaugen som var da.

    Det var små kjellervinduer, og man måtte slippe seg ned 1.5 meter eller noe kanskje.

    Hvis ikke mer.

    Og det var ikke så lett å se hvordan man landa, siden vinudu ikke var så svært.

    Men så gikk jeg opp trappa, låste meg inn, med nøkkelen jeg hadde tatt med fra Bergeråsen.

    Det var flaks jeg tok med den nøkkelen.

    For det var så høyt opp til kjellevinduene, så jeg er ikke sikker på at jeg hadde klart å komme meg ut igjen.

    Hvis jeg ikke hadde stabla masse greier under vinduet da.

    Men det var skikkelig høyt, så da måtte jeg nok ha leita og plundra en stund.

    Men men.

    Det var noe gamle radioer nedi der, som jeg kanskje kunne ha brukt til å stå på, men da hadde vel Håkon blitt sur, for han var så glad i å skru på gamle radioer, husker jeg Ågot sa.

    Men men.

    Så fant jeg klokka da.

    Og jeg hadde bare sett digital klokke en gang før.

    Det var kameraten til fattern, Atle, fra Oslo, som hadde det.

    Det var vel i 77 eller noe, kanskje.

    Men den var ikke så bra som den jeg kjøpte da.

    Men det her var jo 2-3 år seinere.

    Og jeg var nok ganske borskjemt og fikk mast meg til sånn klokke osv.

    Men jeg synes den klokka til han Atle var så kul.

    Jeg hadde aldri sett sånn klokke før, bare klokke med visere.

    Så når jeg så sånn klokke i postordrekatalogen, da maste jeg vel i dagevis, så fikk jeg klokka.

    Men det tok flere måneder å få klokka, så jeg ble nesten gæern.

    Og reima på klokka, gikk ikke ann å stille ordentlig til den pinglete armen min.

    Så klokka hang og slang rundt håndleddet.

    Men jeg var skikkelig kry alikevel, som hadde digital klokke osv.

    Jeg tror ikke det var mange andre på skolen, som hadde vært på ferie til Jugoslavia, og som hadde fått digital klokke den sommeren.

    Og på vinteren før, så hadde jeg vel mast til meg TV-spill, med sånn squash-spill, eller hva det heter igjen.

    Og fattern hadde jo svær Amerikansk bil, med elektriske vinduer og air-condition osv.

    Så jeg var nok litt kjepphøy på den tida.

    Så da Petter og Christian, var med bort på Sand, for å spille TV-spill, var det vel.

    Så prata jeg om hotellet i Jugoslavia da, hvor vi var andre dagen eller noe.

    Med to svømmebasseng, eller hva det var.

    Og klorvann var det vel, og ikke saltvann vel.

    Og man kunne sitte i fred og ro, og fattern og dem kjøpte vel drinker i sola da.

    Og Christell var flink til å svømme, for hu hadde gått på svømming med Haldis, da hu var enda mer snørris.

    Og jeg kasta noe nøkkel eller hva det var, ned på bunnen av bassenget, og dykka etter den da.

    Det var artig husker jeg.

    Det var ikke noe sånne gærne unger eller badevakter, som klagde på at man ikke hadde badehette.

    Som det var på det andre hotellet vi dro til en dag, når fattern klagde på at det var så mange feite tyskere der.

    Men vi måtte kanskje ha rom på det første hotellet, for å være der, det er mulig.

    Men da påstod Petter og Christian, at dem også hadde vært på det her hotellet da.

    Og helt alvorlig, at der hadde dem vært, samme sommeren osv. da.

    Men dem ga seg til slutt, og innrømte at dem jugde.

    Og så stakk dem av vel, og haika med noen bort til Bergeråsen.

    Så jeg var vel litt kjepphøy, fordi vi hadde vært på så kul ferie.

    Så det var kanskje ikke så kult å høre på.

    Mens vi spilte TV-spillet mitt, eller hva vi gjorde.

    Og mens jeg sikkert skrøyt av klokka og.

    Og hver gang vi kjørte fra Sand til Bergeråsen, og dem satt på, så kunne jeg bare mase på fattern, så kjørte’n til slutt til Berger cafeen, og da fikk jeg kjøpe godteri der.

    Jeg kunne si, at nå hadde jeg bodd der et år, siden jeg flytta dit fra Larvik, så da kunne vi feire det med å dra på kafeen og kjøpe godteri, så det funka, hvis man maste veldig mye.

    Og da spiste vel sikkert jeg alt godteriet sjæl da.

    Men vinteren etter det her, var det vel.

    Så var det skøyter på TV.

    Og Norge vant gull, sølv og bronsje.

    Det var vel en søndags formiddag.

    Og fattern satt opp i Hellinga, sammen med meg, og så på skøyter.

    Det var litt snodig.

    Fordi han bodde nede hos Haldis da, og så ikke så ofte på skøyter.

    Han var vel ikke så våken kanskje på søndager oftest, han drakk vel kanskje mer på lørdager enn vanlig.

    Uten at jeg skal si det hundre prosent.

    Men det var ikke så ofte han var opp i Hellinga på den tida.

    Men så banker det på døra.

    Så er det Willy, stefaren til Petter og Christian.

    Som står der, likbleik og helt anstrengt i tryne.

    Jeg gikk og henta fattern, for han så så rar ut.

    Så sa’n til fattern, at Tove er død.

    Og da kom Kripos, så noen uker etterpå, så sa fattern, at Kripos hadde sagt at det var hjerneblødning.

    Og da flytta Petter og Christian, til faren dems, Carl-Otto, eller noe vel, i Acapulco, og siden Malaga da.

    Men det var trist husker jeg, for hu var skikkelig grei hu mora dems.

    Jeg trivdes ikke så bra hos Haldis og dem.

    Men hu Tove var alltid blid og hyggelig.

    Hu var fra Nord-Norge eller noe vel.

    Så hu var ikke så sur som Haldis.

    Og Håkon synes jeg var litt slitsom noen ganger, så var ikke så mye hos dem.

    Men hos Petter og Christian og dem, så fikk jeg lov å være noen ganger, hvis det var kjedelig å være aleine om kvelden i Hellinga osv.

    Så det var jo kult da.

    Så det var ikke så kult når Willy dukka opp på døra en søndag, og sa at Tove hadde dødd.

    Det var like etter at katta mi, Pusi, norsk skogkatt, som vi hadde fått på Østre Halsen, sommeren 76 eller noe vel, døde.

    Så det var ikke så artig tid.

    Men sånn er det, alt kan vel ikke være like artig.

    Så etter det, så hadde jeg ikke så mange kamerater på Bergeråsen som jeg hang med så mye.

    Untatt når Tom-Ivar og dem flytta dit da.

    Men dem var jo fra Finnmark eller noe, og var litt sånn rampete, eller noe.

    Og Kjetil da, som var naboen til Tom-Ivar og dem, som jeg hang med etter at Tom-Ivar og dem flytta.

    Men han var ikke sånn at han spilte fotball osv.

    Men vi dreiv med data og elektronikk osv.

    Og så hang jeg med Ulf og Carl og Espen i klassen da.

    Men ikke så mye egentlig.

    Det var ganske mye mobbing og ulevelige forhold i klassen.

    Og mye av det gikk ut over meg, av en eller annen anledning.

    Så det var vel ikke sånn at alle årene var like kule som det året når vi dro til Jugoslavia osv.

    Men det er vel sånn det er.

    Alt kan vel ikke være like kult.

    Og man skjønte jo det, at ungdomsskolen, varte jo bare ut niende klasse.

    Og at når niende klasse var ferdig, så var ungdomsskolen ferdig og.

    Så da skjønte man jo det, at selv om ting var døve et år, så var det jo en ny skole osv. et år eller to fram i tida da.

    Så da skjønte man jo det, at det var bare å tenkte framover å komme seg gjennom det.

    Omtrent på samme måte som jeg tenkte på militæret, med alle befala, som drev å kommanderte osv. hele tida.

    At det varte jo bare fram til sommeren, så det var bare å bite tenna sammen, å komme seg gjennom det.

    Så slapp man de her befala, når de 11-12 månedene var ferdig, og det ble sommer osv.

    Så da er det jo ikke så ille da, da er det jo bare å komme seg gjennom det på viljestyrken.

    Så har man motivasjonen, at da har du livet ditt tilbake igjen, når du er ferdig med det her greiene, som man kanskje ikke synes er så artig, når man har bodd aleine i Hellinga og Leifaret, siden man var ni.

    Så da er man vel ikke så begeistra for å bli kommandert med.

    Og det var vel egentlig ingen av fattern, eller besteforeldra mine, eller muttern, når jeg var i Larvik, som bestemte over meg.

    Jeg bare skreik tilbake til fattern, og da ga som oftest han seg, av en eller annen anledning.

    Dem klagde, noen damer som bodde på gamlehjemmet, 200 meter eller noe, fra leiligheten i Hellinga 7 B, at dem kunne høre det når jeg og fattern krangla.

    Hu dama synes visst det her var artig.

    Det var mulig det var biblotek-dama, eller noe sånt noe, for dem hadde det der noen år.

    Det er mulig, skal jeg se om jeg finner noe annet å gjøre her.

    For det er vel grenser for mye man skal skrive og antaglig.

    Vi får se.

  • Jugoslavia XXXI. (In Norwegian).

    Tema: Hippie-bevegelsen

    cons [2413] 15.09.07 17:07 Er innlegget upassende? Tips oss Svar På Endre
    Hippie-bevegelsen var vel politisk(?).

    Var bare en ting jeg lurte på, hadde dem hippier i Jugoslavia (Istra halvøya), rundt 1980?
    KungFu [3055] 15.09.07 20:31 Er innlegget upassende? Tips oss Svar På Endre
    Hippiene må nok kunne betegnes som politiske, selv om det ikke var egne Hippie- partier e.l. Hippiene oppsto på begynnelsen av 60- tallet, og blir regnet som en “mot- kultur” (som protesterte mot det bestående). De fleste hippiene tilhørte nok venstresiden.

    Politisk sett kan en finne enkelte kerakteristikker av hippiene, først og fremst gjelder dette pasifisme. Hippiebevegelsen hadde sin storhetstid mot slutten av 60- tallet, og da i forbindelse med kraftige protester mot Vietnamkrigen og atomvåpen. Ellers på den “politiske agendaen” var nok også en veldig liberal holdning til narkotika og seksualitet, som veldig mange så under Woodsock- festivalen.

    Ellers var det nok også hippiebevegelsen ganske “religiøs”, i den forstand at mange var tydelig inspirert av østlig mystisisme og religion. Mange var også vegeterianere (i tråd med buddhismen).

    Det var nok enkelte hippier i øst- europa, som Jugoslavia også, men neppe i stor skala.
    Rampage [3326] 15.09.07 22:13 Er innlegget upassende? Tips oss Svar På Endre
    Kan vel sees på som en sosial bevegelse. En såkalt “pressure group” med politiske hensikter.
    ________
    Froland Rednecks

    “Your daddy works in porno, now that mommys not around. She used to love her heroine, but now she`s under ground.”
    baldviking [10858] 15.09.07 22:42 Er innlegget upassende? Tips oss Svar På Endre
    Hippie-bevegelsen var mer politisk i Europa enn i USA. De opprinnelige hippiene var alltid mest fokusert på indre utvikling, mer enn samfunnsutvikling. Det startet forøvrig i Europa med beatnikene, utviklet seg i USA med hippiene og kom tilbake til Europa i form av et bredt, folkelig opprør løst fundert i tanker fra den politiske venstresiden koblet med visesang, rock og sær kleskodeks. Ja, man hadde slike i Øst-Europa, også i Sovjet, men de kjørte sjelden folkevognbuss. Jugoslavia hadde ellers såpass åpne grenser og stort innsig av vestlige turister at der fant man mye de samme motene som hos oss.

    [Endret 15.09.07 22:42 av baldviking]

    http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=131&Group=Politikk+%2D+Internasjonal&ThreadID=1275400&Thread=Hippie%2Dbevegelsen&Page=-1#19446458

  • Jugoslavia XXX. (In Norwegian).

    Tema: Sommerfugl hov

    cons [2412] 15.09.07 16:57 Er innlegget upassende? Tips oss Svar På Endre
    Husker vi var i Jugoslavia når jeg var snørris, var vel sommeren jeg fylte 10 da.

    Stesøstra mi, var vel 2-3 år yngre, hu var med.

    Og stemora mi og fattern. (Og resten av slekta på campingplassen).

    Jeg pleide å jakte sommerfugler der, og dem hadde veldig mange forskjellige.

    Jeg fikk en hov en av de første dagene.

    Så etter en ukes tid kan det vel ha vært, så lånte stesøstra mi hoven, og kom tilbake grinene og hoven i fillebiter.

    Hu sa ikke hva som hadde skjedd.

    Var det ulv hu hadde møtt eller?
    cons [2414] 15.09.07 17:28 Er innlegget upassende? Tips oss Svar På Endre
    Jeg husker da vi dro derfra.

    Stemora mi takka og sa hadet til kona med kålbladene.

    Men i bilen så var a ganske opprørt, hu sa hu hadde bare bjeffa adjø
    til han karen i 40-50 åra, eller hvor gammal han var.
    cons [2415] 15.09.07 17:30 Er innlegget upassende? Tips oss Svar På Endre
    Jeg trur det må ha vært han hu mente i hvertfall, jeg hørte bare hu prata med fattern.

    http://vg.transact.no/Item.asp?GroupID=142&Group=Jakt%2C+Fiske+og+Friluftsliv&ThreadID=1275397&Thread=Sommerfugl+hov&Page=-1#19446697

  • Jugoslavia XXIX. (In Norwegian).

    Så, var det vel kanskje noe sånt som dagen etter vi kom hjem fra Pula.

    Da tok han sønnen i huset der, og sa noe om at jeg skulle bli med dem, eller noe.

    Det var en hel haug med unger, kanskje 5-6 fra Jugoslavia da, og Christell og meg fra Norge.

    Så dukka det plutselig en naken jente på min alder.

    Og han sønnen i huset, dreiv å presanterte meg og sa navnet hennes osv. da.

    Her er hun og hun da.

    Vi var jo sånn 9, 10 år da, så jeg synes kanskje det var litt i eldste laget å fly rundt naken blandt folk og gjester fra Norge osv.

    Jeg husker jo, når jeg og søstra mi var med muttern og stefattern ut i skjærgården utenfor Nevlunghavn, var det kanskje, da vi var sånn 3-4 år osv.

    Da tilta muttern noen ganger, og hu hadde vel glemt å ta med badetøy da.

    Så da lagde hu blomsterkranser av noe løvetann eller noe, så sa hu at var blomsterbarn og sendte vårs til å gå rundt på stranda der i nettoen osv.

    Så jeg tenkte at hu her jenta hadde noe sånn hippiefar eller noe sånt, som var litt sånn streng og myndig, og som insistesterte på at hu skulle være sånn hippie blomsterbarn, som muttern hadde plapra om, sånn 4-5 år før da.

    Bare at dem var litt treigere ute, nede i Jugoslavia, med hippie-ting osv.

    Og at faren var litt treig til å skjønne at dattra begynte å bli litt for gammel, når hu var i 9-10 års alderen, til å gå rundt i nettoen i hagen til naboen osv.

    Det var sånn jeg tenkte det måtte være.

    Så selv om de Jugoslaviske ungene smilte osv., så ble jeg litt skeptisk til å prøve å bli kjent med hu jenta eller noe, siden jeg var litt skeptisk til at dette kunne være riktig.

    Jeg tenkte at det nok sikkert ikke var meninga at utenlandske gjester, som ikke var vant til at hu gikk naken rundt i hagene til naboene, skulle prate for mye med hu, når hu gikk rundt sånn, det hadde vel kanskje ikke han hippie-faren i tanken, tenkte jeg da.

    Så jeg ble litt skeptisk for han hippie-faren, så jeg gikk vel bort til Christell i stedet vel, som stod et stykke i bakgrunnen.

    Så etter det, så leika vel ikke vi så mye med de jugoslaviske ungene.

    Det ble sånne terror-regler der nærmest, rundt den tida her.

    De klagde på at jeg hadde tråkka i blomsterbedene, når jeg hadde leika krig med han sønnen dems på min alder da.

    Og det var masse annet, vi fikk ikke lov å leike i hagan dems lengre, vi måtte holde vårs til den lille hagen utenfor der vi leide.

    Der det var rød jord, mener jeg å huske, og noen ganger dukka det opp firfisler, som vi ikke hadde sett før i Norge.

  • Jugoslavia XXVIII. (In Norwegian).

    Vi skulle på båttur i havet utenfor Pula da.

    Av alle rart navngitte steder man skal dra til.

    Men det var fin båttur.

    Det minnet nesten litt om skjærgården utenfor kysten av Sør-Norge.

    Ikke så ulikt å tøffe rundt i fjorden utafor Berger, der vi var fra.

    Så hvorfor vi skulle på båttur, det var vel egentlig halvveis et mysterium, må man vel si, siden fjorden var vi jo på hver sommer.

    Men det her var en trebåt, på kanskje 30 fot, eller noe da, hvis jeg husker riktig.

    Kanskje mer og.

    Og det var fullt av turister ombord.

    Det var en sånn sightseeing-båt, for at turistene skulle se hvordan det så ut i skjærgården, eller hva de kaller det der, utenfor Pula da.

    Og båten fungerte også til en viss grad som en slags ferje, siden det var i hvertfall et par stykker, av lokale folk da, som ble satt av på sånn halvveis øde øyer osv., hvor det muligens fantes noe hus osv da.

    Og på den første turen, så var jeg med fattern og Haldis og Christell.

    Men jeg satt mye for meg selv da, husker jeg.

    Så dem var kanskje sure på meg på grunn av noe.

    Og alle ungene på båten, fikk Pepsi.

    Untatt meg.

    For Pepsi og Coca-Cola, hadde dem i jugoslavia i 1980, selv om det vel var Tito som styrte og det var kommunistland.

    Det her var veldig nærme Italia da, så det er mulig det var mer kommunistaktig i de andre delene av landet.

    Og i Pula, så har dem jo Colusseum osv., og jeg leste også noe om at denne regionen, Istra, som nå er i Kroatia, har nærme bånd med Italia da.

    Så det er mulig de folka vi leide hos der var italienere, eller hadde en lignende kultur da, for alt hva jeg vet.

    Men jeg fikk ikke Pepsi av han kapteinen på båten, som hadde en kasse Pepsi, og delte ut til alle ungene på båten.

    Dem hadde ikke så mye godteri der nede, som var så særlig godt, men dem hadde Baltazar tyggegummi, husker jeg, og dem var jo kjent i Norge og husker jeg.

    Så det var vel noe kommunist-greier, hvis jeg skulle gjette.

    At den tegnefilmen med Baltazar og den evighetsmaskinen, eller hva det var, var fra noe østblokkland.

    Så var båtturen ferdig da.

    Det var kanskje 20-30 folk eller noe på båten.

    Kanskje enda fler.

    Så var båtturen ferdig.

    Og da traff vi Runar og Inger og dem på kaia, eller like ved.

    Og da spurte fattern om jeg skulle bli med dem på båttur og.

    Og jeg var jo sur selvfølgelig, siden jeg ikke hadde fått Pepsi.

    Og jeg var skikkelig cola-alkoholiker, så jeg ville jo være med en gang til jeg da.

    Og da fikk jeg også Pepsi, av en eller annen anledning.

  • Jugoslavia XXVII. (In Norwegian).

    Etter at vi hadde vært oppe å kikka da.

    Så skulle jeg gå litt med Runar og Inger og dem.

    Og da gikk dem og kikka på sånne skulpturer osv., som var i noe slags museum-del, på bakkenivå, inne i Colusseumet da.

    Så kom fattern og dem, på et eller annet tidspunkt.

    Og da skulle vi på båttur.

    Vi traff også Håkon og Tone og dem, og Stenberg-familien på veien vel.

    Og da hadde vel Gry, i hvertfall, tror jeg det var, kjøpt sånne tyggegummi-sigaretter da.

    Som de solgte i Jugoslavia på den tiden.

  • Jugoslavia XXVI. (In Norwegian).

    Når vi kom fram til Colosseumet da.

    Så var det en sånn trang vei, med noe trapper og sånn, i mur da.

    Som man kunne gå opp.

    Onkelen min advarte, om at vi måtte være forsiktige, og ikke dette ned.

    For på toppen der, inni sirkelen, så er det et sted man kan gå, for å kikke inn og ned, i selve teateret da.

    Og der, på en etasje, eller hva man skal kalle det der.

    Så er det et hull, lengst fremme, så man må være forsiktig, og ikke gå for langt fram, mot sentrumet av Colosseumet da.

    Og da sendte onkel Runar, fetteren min Ove, og meg, til å løpe opp der.

    Så vi løp opp da, masse trapper og ganger osv.

    Så skulle jeg gå frem for å kikke da, ned mot kanten av det hullet da.

    Som var kanskje en meter eller noe da.

    Mer enn nok til at man kunne dette igjennom der.

    Og da synes jeg, når jeg gikk fremover for å kikke da.

    At jeg ikke var helt trygg på han fetteren min, Ove da, som stod bak meg.

    Så da gikk jeg ikke så langt fram.

    Jeg synes det var litt rart at han sendte oss opp dit, for å kikke, på forhånd.

    Vi var jo 10 år, og da var vel Ove 8 år, eller noe vel.

    Så det var litt rart vel.

    Og jeg synes kanskje, når jeg tenker på det nå.

    At om han Ove da, om han fulgte med på meg, når jeg gikk litt fremover for å kikke på utsikten, mot det hullet i gulvet osv. da.

    Så jeg gikk litt unna, sånn at Ove kunne få kikke da.

    Og holdt meg litt på god avstand av det hullet i gulvet der.

    Men det var vel litt rart synes jeg.

    Om den bakken med tredve graders helling, kan ha vært noe slags lure-tegn da.

    Eller mafia-tegn, eller noe.

    Det er mulig.

    Men det er vel mye som er mulig.

    Det gikk ann å kikke andre veien og.

    Mot havet.

    Og da kunne man se folka nede på bakken osv.

    Og da så dem nesten ut som maur der nede husker jeg.

    Så det var litt artig.

  • Jugoslavia XXIV. (In Norwegian).

    Ja, så er det tilbake til Jugoslavia da.

    Vi kjørte til Pula der, på en dagstur da.

    Jeg satt på med onkel Runar og dem.

    For det hadde blitt bestemt da.

    På veien dit, så kikka vel Runar litt på kartet.

    Og han annonserte vel, at nå dukka det snart opp en vi, som det var 30 graders helling på.

    Og den veien fant han etterhvert da.

    Den lå inne i byen i Pula da.

    Vi kjørte ned den veien.

    Den veien.

    Jeg synes det var litt rart at han dreiv og forhåndsannonserte den.

    Som om han hadde studert kartet på forhånd, og leita etter veien i Pula da.

    Og det virka som at den veien var litt utenfor allfarvei.

    Sånn at det var ikke for å komme fram til Colluseumet.

    Det virker litt rart synes jeg, at de skulle ha hatt, en vei, med tredve graders helling, på veien inn til sentrum av Pula.

    Den byen er jo den største byen på halvøya Istra, og har vært det administrative sentrum der siden romertiden vel.

    Så at det skal så sterk helling, på hovedveien inn til byen, det synes jeg høres litt rart ut.

    Og Colluseumet der, lå jo i sentrum husker jeg.

    Og det burde jo være greie veier fra Porec, som vel er den nest største byen, til Pula som er den største byen på Istra.

    Så jeg tror nok det må ha vært noe lureri, med den her 30 graders helling veien.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Pula