Hun het vel egentlig Lul, hun somaliske jenta, (tror jeg hun var), fra Rimi Kalbakken.
Men hu sa hu likte å bli kalt Luly.
Så da en annen Rimi ringte, og spurte om noen kunne jobbe, og jeg ga telefonnummeret til hun Luly, så reagerte han på det navnet, husker jeg, og syntes det hørtes useriøst ut da kanskje.
Men men.
Jeg ansatte hun Luly, fordi Rimi Kalbakken var så rotete.
Og det her var like før jul, år 2000.
Fordi jeg syntes at medarbeiderne der, ikke skjønte at butikken burde være finere enn vanlig, siden det var jul.
Men hun Luly rydda alle hyllene, på Rimi Kalbakken, og la pappen i papp-pressa, sånn at butikken så fin ut til jul, (enda det var første dagen hennes).
Så hun Luly redda nesten Rimi Kalbakken, vil jeg si.
Og hun var alltid hyggelig og jobba også bra, i kassa og på gulvet, vil jeg si.
Så jeg tror at Rimi Kalbakken hadde mista mange kunder, hvis ikke hun hadde begynt der.
En gang, så ville hun sitte på til en fest.
Jeg sa det var greit, (for jeg husker at Magne Winnem, på Rimi Karlsrud, pleide å kjøre folk hjem etter jobb osv).
Og da satt hu Luly seg i baksetet, selv om hu var over 18 år, (må hun vel ha vært).
Så hun var litt sånn barnslig, og sang mens hun jobba og sånn.
Men vi fikk ihverfall rydda butikken til jul da, (jula år 2000), så det var veldig bra.
Det hadde vel ikke vært så artig for kundene hos Rimi Kalbakken, hvis alle hyllene hadde være fulle av papp, når de skulle gjøre julehandelen.
Så det var litt flaks at hun dukka opp der, midt i julestria, må man vel si, og ville jobbe.
Hvis det er hun Cecilie, som satt i kassa, på Rimi Kalbakken.
Så jobba hun alltid på vaktene til Kjetil Prestegarden.
Og virka litt som å være nesten under kontroll av han.
Monika, assistent der, tok opp på et personalmøte, at Kjetil og tidligere butikksjef Kenneth, satt med lyset av, på kontoret, og så på Cecilie, i kassa.
Og da svarte Cecilie, at hun ikke hadde noe imot det, for hun var ‘blond’, som hun sa.
Så jeg trodde det bare var noe uskyldig titting, fra Kjetil Prestegarden og tidligere butikksjef Kenneth.
Men hun har kanskje vært hora dems.
Også får jeg skylda, av noen inkompetente politi-idioter i Norge, det er vel typisk norsk det.
Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland.
Det er typisk norsk å være inkompetent, vil jeg si.
Nå var jeg og trente, og da tenkte jeg på noen av problemene som var, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, noen måneder, i år 2000 og 2001.
Et av problemene var at Anne Neteland, hun lot assistent Kjetil Prestegarden, styre butikken.
Over hodet på meg.
Det var jo et ganske alvorlig problem.
(For meg).
Og det er jo helt utenfor fornuft og vanlige regler i næringslivet.
Men Anne Neteland sa at hun kjente Kjetil fra før, så hun hørte heller på han, enn på meg.
Så så inkompetent var Anne Neteland, for sånn er det ikke meningen at det skal være, i arbeidslivet, at distriktsjefen hører på nestsjefen og ikke på sjefen, i butikken.
Jeg var jo den med høyest rang i butikken.
Og Kjetil Prestegarden, han sa det, at jeg måtte jobbe veldig hardt og raskt, og jobbe meg inn i blodtåka, omtrent som om jeg var en langrennsløper, som gikk 5 mila i OL, kan jeg tenkte meg at han mente.
Men jeg selv, jeg ville heller holde hodet kaldt, og ha oversikten, og ikke jobbe meg inn i koma.
Men Anne Neteland, hun hørte på Kjetil da, så vi får si at det her er Anne Neteland sin ‘idiot’-teori.
Og hvorfor jeg kaller det her ‘dusteteori’ og ‘idiotteori’, det tenkte jeg på, når jeg trente istad, hvordan jeg skulle klare å forklare.
Da kan man si det sånn, at jeg var jo den med ansvaret for butikken.
På samme måte som at en statsminister har ansvaret for landet.
(Nå sier jeg ikke at en butikksjef er like ‘important’ som en statsminister, men det blir samme poenget mener jeg).
En butikksjef har ansvaret for en butikk, på samme måte som en statsminister har ansvaret for et land.
Så sier utenriksministeren, (Kjetil Prestegarden), til statsministeren, (jeg), at en statsminister, han må jobbe seg inn i blodtåka, på samme måte som en langrennsløper som går 5-mila i OL.
Det må en statsminister gjøre, for ellers så går det galt i landet.
Så begynner statsminister Stoltenberg da, for å ta han da.
Da har Jonas Gahr Støre, utenriksministeren, forklart det her til statsministeren da.
Og Kongen, (distriktsjef Anne Neteland), hun sier at hun kjenner Jonas Gahr Støre fra før, så hun hører på han, og ikke på statsminister Stoltenberg.
Så begynner Stoltenberg å jobbe på Nordlandsbanen da, for Gahr Støre har fortalt han at Norge ikke har jernbane lenger enn til Bodø.
Også i mellomtiden, så bruker statsrådene opp oljefondet og erklærer krig mot Sverige, siden ingen har kontrollen og oversikten, siden statsminister Stoltenberg, han jobber så svetta siler på Nordlandsbanen.
Så forklarer dem det her til statsministeren til slutt da, at oljefondet er brukt opp og at dem har starta krig mot Sverige.
Så sier statsminister Stoltenberg, at det gjør ingenting, for nå har jeg laget i sjølveste person, 1.78 meter av Nordlandsbanen.
Så nå kan det norske folk dra 1.78 meter nærmere Finnmark med tog, hvis de vil.
Kjempebra!
Akkurat det landet trenger.
Da skjønner kanskje folk, at en toppleder, må få lov å tenke med huet sitt, og ha kontrollen, og oversikten.
Og at dette er det viktigste, for en toppleder mener jeg.
I allefall, så må Stoltenberg få lov å bli dømt fra resultatene.
A/S Norge, går med overskudd, så og så mange millarder.
Sånne ting må Stoltenberg, (og meg som butikksjef), bli dømt for.
Stoltenberg blir dømt ved valg, (eller til syvende og sist kongen).
Og jeg som butikksjef ble dømt av distriktsjef Neteland.
(Bortsett fra at hun hørte på Prestegarden, så egentlig ble jeg dømt av Prestegarden, som var en ‘wannabe’ distriktsjef).
Men det var Netelands ansvar.
Så derfor utroper jeg disse, Anne Neteland og Kjetil Prestegarden, til idioter.
For Stoltenberg, han burde ikke bli dømt av kongen, for hvor mange meter han bygget på nordlandsbanen, i egen person, og hvor svett han ble, da han var statsminister.
Kongen kan ikke si det sånn, at nei, jeg lar Trond Giske bli statsminister, for du bygget ikke mange nok meter, Stoltenberg, på Nordlandsbanen, i forrige uke.
Nei, det blir bare tøys.
Derfor skulle Neteland, hun skulle ha dømt meg etter resultatene for butikken.
Og det var vel kanskje mest støy det de drev med, for de sparka meg ikke pga. det her.
Men det var jo slitsomt for meg, å bli mobba, på denne måten, fordi disse to oppførte seg så idiotisk mot meg.
Så jeg ble mobba, vil jeg si, av Kjetil Prestegarden og Anne Neteland, da jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Jeg ble mobba ut av jobben, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på da jeg var og trente istad.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Her er en video som jeg vil dedikere til Anne Neteland og Kjetil Prestegarden.
Den er med en gruppe som heter Klovner i Kamp, for de var litt som noen klovner, som var i kamp, når jeg jobbet sammen med de, da jeg var butikksjef på Rimi Kalbakken, noen måneder i år 2000 og 2001, vil jeg si.
Så sånn var det.
Her er mer om dette:
PS 2.
Og den her er dedikert til folk i Norge og politiet i England, som ikke klarer å forklare noe om hva som foregår:
PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde fra januar til oktober år 2000.
(Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at ‘vi’ ville dette, så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF mente, på grunn av måten han sa ‘vi’ på).
Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur, høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).
PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse, vestkanttype, men et par ting avslører han:
1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje, ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det ihvertfall se ut som, for meg.
2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.
(Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i sikkerhetsavdelingen).
Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort, siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.
Så sånn var det.
Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:
Og her er den videoen, som dette er tatt fra:
PS 2.
Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.
Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)
Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.
Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut der.
Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.
(For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.
Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på 90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.
Så sånn var det.
PS 3.
Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.
Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der.
Det ligner litt ihvertfall.
Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.
Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.
Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.
Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil Prestegarden da.
Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.
Noe sånt.
Også tok ei assistent, som heter tja.
Hva heter hun da.
Monika ja.
Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.
De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie, at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var ‘blond’, som hu sa, på personalmøtet.
Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.
(Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på kontoret).
Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i mørket, og glante på hu Cecilie da.
Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.
Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så på hu Cecilie.
(Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at kundene skulle få se inn der, på kontoret).
Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten ned.
Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og syntes var artig.
Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så derfor gjorde jeg ikke noe med dette.
Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her, og tok en ‘stille Anders’, som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.
Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.
Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.
Så sånn var det.
Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:
PS 4.
Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:
PS 5.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse ‘vi’, som min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.
Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:
PS 6.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:
PS 7.
Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.
Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:
PS 8.
Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han driftsdirektøren, Rune Hestenes.
Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.
Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere engang.
Så sånn var det dessverre.
Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.
Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata, så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en som var veldig mektig i Rimi-systemet da.
Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor, når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.
Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som det skulle være.
Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.
Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv om jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.
Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.
Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.
(Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt inntrykk av meg.
Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.
Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.
Så sånn var det).
Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.
Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.
Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.
Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.
Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller noe.
Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel, da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde vært butikksjef, på Rimi Ryen.
Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.
Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein Erik Hagen.
Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.
Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.
Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.
Men men.
Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.
(Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2. halvår, 2001, med Rimi Langhus).
Eller om det var 3. kvartal.
Noe sånt.
På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et drøyt halvår tidligere.
(Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).
Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg jobba på Rimi Kalbakken.
Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg bestemt meg for å slutte i Rimi.
Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da), jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den butikken, syntes jeg, med god samvittighet.
Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.
Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å slutte i Rimi.
For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.
Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding, for jeg var veldig overarbeidet.
Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang, til en annen jobb.
Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb, etter noen uker.
Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.
Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.
Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.
Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.
Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.
Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.
For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.
Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.
Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.
Så jeg bare kutta ut det greiene der.
Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det, at jeg var fremdeles sykmeldt.
Og hun har sånn tøff tone.
Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.
Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere igjen, fra høsten 2002.
Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og folk med utdannelse i data, fremover.
Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i data, våren 2005.
Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra våren 2002.
Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.
Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte ‘mafian’.
Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.
Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa og HiO da.
Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må jeg vel si, når det gjelder karriære osv.
Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.
Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.
Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.
Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først og fremst.
Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.
Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å finne ut av, etterhvert.
Vi får se.
PS 9.
Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det, at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.
Det var bare betalt 4000 i måneden.
Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til stebroren min, Axel Thomassen.
Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.
Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre lillesøster.
Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.
(Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.
Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år 2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.
Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.
Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).
Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.
Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut på byen litt.
Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.
Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.
For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.
Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan man nesten si.
Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.
Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.
Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.
Derfor søkte jeg ‘vanlige’ jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.
Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret der.
Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere, skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i Drammen.
På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i Ball-genser.
(Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).
Men men.
Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.
Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det het da.
Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.
For jeg skulle jo studere igjen, året etter.
Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til ca. april-mai måned da.
Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.
Hvorav to av månedene var sommerferie.
Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare et seks ukers vikariat.
Så sånn var det.
Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar Thranes gate, på Rimi der.
(Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra PS 7 ovenfor.
Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen ‘Bad Company’, hos Ohr, på Bislett.
Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.
Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.
Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg tenker på det nå, ihvertfall.
Så sånn var nok det).
Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.
Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.
Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.
Jeg prøvde å bruke hue, og å lede andre, når jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken, for det var sånn jeg hadde ledet den forrige butikken jeg jobbet i, Rimi Nylænde.
(Og sånn hadde jeg fått beskjed om, å lede Rimi Kalbakken, av min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy).
Men da ble jeg angrepet av butikksjef-assistent Kjetil Prestegarden, som gikk bak ryggen min, til distriktsjef Anne Neteland, og klagde på at jeg ikke jobbet meg inn i koma, på en oppoffrende nok måte.
Og Neteland hørte på Prestegarden, siden hun kjente han fra før, som hun sa, så til slutt, så ble jobben min et helvete der.
Men professorer i ledelse osv., de sier det samme som meg, at man kan få bedre resultater, av å bruke hue, enn beina, når man jobber som leder.
(Nå mente ikke jeg at jeg skulle jobbe 30 timer i uka som butikksjef, (det hadde det nok blitt spetakkel av, så det hadde holdt), det er ikke det som er poenget, men jeg mente at jeg kunne bruke hue, de 40-50 timene jeg var på jobb i uka).
Her er mer om dette:
60-timers uke
Det BI-professoren tror hjelper en leder er å være dyktig i relasjon til andre mennesker.
– Det å bidra til andres utvikling, i tillegg til å lede deg selv ved å skape en god balanse i livet er viktigere. Vi får håpe at bildet av at en god sjef er en som jobber 60 timer i uken er borte, det er i hvert fall klart misvisende i vår tid, sier han.
Tvert om kan det å halvere tiden gi bedre resultater, mender professoren.
– Jeg tror en som jobber 30 timers arbeidsuke, men som leverer gjennom andre, som er tilstede og som motivere, vil levere bedre resultater, sier han.
60 timer var kanskje litt overdrevet, men igår så skrev jeg en tegneserie nesten, hvor jeg forklarte mer om problemene som var, da jeg jobbet på Rimi Kalbakken, som var rimelig alvorlige, vil jeg nok si:
PS.
PØF heter egentlig Per Øivind Fjellhøy, og var en disktriktsjef, som jeg hadde fra januar til oktober år 2000.
(Dette var på Rimi Nylænde, på Lambertseter.
PØF var ikke distriktsjef, på Rimi Kalbakken, så da PØF sa at ‘vi’ ville dette, så trodde jeg at han også mente distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, (men det skulle det vise seg senere, at hun ikke var informert om dette), og sannsynligvis også regionsjef Jon Bekkevoll, som var regionsjef for både Rimi Nylænde og Rimi Kalbakken, høsten år 2000, han trodde jeg også PØF mente, på grunn av måten han sa ‘vi’ på).
Han var en distriksjef som kjente butikksjefene sine godt, (kanskje litt for godt, når det gjaldt et par av damene, Sophia og hu fra Rimi Oppsahl? Jeg husker ihvertfall at PØF beordra de to opp i boblebadet, på en butikksjeftur, høsten år 2000, med distriktet hans, til Dagali).
PØF kan nesten gå for å være en sånn typisk snobbete, nesten overklasse, vestkanttype, men et par ting avslører han:
1. Han har uklipte og gule negler, som om han røyker rullings kanskje, ihvertfall så har han ikke stelt negla sine ordentlig, på mange år, kunne det ihvertfall se ut som, for meg.
2. Sikkerhetssjef Lars Boye, han nevnte, i år 2000, da både PØF og Boye var innom Rimi Nylænde samtidig, at Fjellhøy hadde hatt en frynsete fortid i Rimi.
(Boye hadde vel tilgang til personalmappa til Fjellhøy, siden Boye jobbet i sikkerhetsavdelingen).
Boye sa dette sånn at jeg hørte det, noe han vel egentlig ikke skulle ha gjort, siden dette vel var konfidensielt, og ikke ment for PØF sine underordnede sine ører, hvis jeg skulle gjette, og koble dette til organisasjonsteori osv.
Så sånn var det.
Her ser vi vedkommende PØF, Per Øivind Fjellhøy:
Og her er den videoen, som dette er tatt fra:
PS 2.
Jeg lurer på om hun butikksjefen, som er i den filmen der, (det står Hege Grymyr, på slutten av filmen), jeg lurer på om det var hun fra Rimi Oppsal, som PØF beordra opp i boblebadet, (sammen med hun Sophia fra Rimi Skullerud), på den store hytta, hvor vi var på butikksjef-tur, med PØF sitt distrikt, høsten år 2000, og at den butikken er Rimi Oppsal da kanskje, i såfall.
Eller Rimi Oppsalstubben, heter vel den butikken, hvis det er den(?)
Men det skal jeg ikke si helt sikkert, men det ser ut som om det er noe OBOS-blokker og sånn, rundt der, så det er nok ikke helt umulig.
Jeg var på Oppsal på en fest en gang, med Magne Winnem og noen folk, men det var vel i 1990, eller noe, tror jeg, så jeg husker ikke helt hvordan det ser ut der.
Og jeg pleide å spille badminton, på Skøyenåsen badmintonklubb, het det vel.
(For det var omtrent den eneste badmintonklubben, i Groruddalen).
Men jeg husker ikke helt nøyaktig hvordan det så ut der.
Jeg var bare der et par ganger og spilte, når jeg var med å spille der, så spilte jeg for det meste i Ekeberghallen og Haugerudhallen, et år eller to på 90-tallet, etter at jeg var ferdig i militæret, i 1993.
Så sånn var det.
PS 3.
Det står at ei av dem som er med der, heter Cecilie.
Jeg lurer på om det kan være hun Cecilie, fra Rimi Kalbakken, da jeg var butikksjef der.
Det ligner litt ihvertfall.
Hun var forresten sterkt knytta, til han assistenten der, og seinere butikksjef, (når jeg slutta, noen måneder seinere), Kjetil Prestegarden.
Det vil si hun i videoen, med det lyse håret.
Denne videoen er vel fra 2-3 år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken, tror jeg.
Det var hun Cecilie, som alltid satt i kassa, på kveldsvaktene, til han Kjetil Prestegarden da.
Hun jobba vel 2-3 vakter i uka.
Noe sånt.
Også tok ei assistent, som heter tja.
Hva heter hun da.
Monika ja.
Hun nevnte på personalmøte, like før jul år 2000 kanskje, at Kjetil, (og også den tidligere butikksjefen der, Kenneth, som også hadde vært butikksjef på Rimi Ljabru, mener jeg å huske), at de satt med lyset av inne på kontoret, og glante på hu Cecilie da, mens hu satt i kassa.
De må ha hatt noe slags avtale om dette, for på personalmøte, så sa hu Cecilie, at det var så fint så, for hun likte å bli sett på sånn av de, for hun var ‘blond’, som hu sa, på personalmøtet.
Og da trodde jeg at det bare var snakk om uskyldig titting, på hun Cecilie.
(Og jeg pleide alltid å skru på lyset på kontoret der, når jeg var der inne, på kontoret).
Men, en gang jeg gikk inn på kontoret, så satt han Kjetil Prestegarden der i mørket, og glante på hu Cecilie da.
Og da ble han så stille og rar, når jeg gikk inn der, og skrudde på lyset.
Så jeg tror han faktisk må ha sitti og ronka, mens han satt i mørket der, og så på hu Cecilie.
(Grunnen de sa først, til at de satt i mørket, det var for at de ikke ville at kundene skulle få se inn der, på kontoret).
Men hvis de hadde sagt det på møtet, at det ikke var snakk om titting på hun Cecilie, men ronking, da hadde jeg ikke tillatt det, da hadde jeg satt foten ned.
Men dette her var altså da isåfall en misforståelse fra min side, jeg trodde det bare var snakk om uskyldig titting, som hun Cecilie også var med på, og syntes var artig.
Det var det inntrykket jeg fikk fra hva som ble sagt på personalmøtet, så derfor gjorde jeg ikke noe med dette.
Og jeg tok det ikke opp seinere heller, for det er først når jeg har tenkt tilbake på det igjen nå, at jeg skjønner det, at han nok satt der, han Kjetil Prestegarden, på kontoret på Rimi Kalbakken, i 2001, var vel kanskje det her, og tok en ‘stille Anders’, som det pleide å bli kalt i gamle dager, ihvertfall.
Så det var litt tvilsomt, det opplegget der.
Jeg var ikke så flink til å ta opp det problemet, i år 2000 og år 2001, så jeg får heller ta det opp nå da, når jeg har blogg osv.
Så sånn var det.
Jeg skal se om jeg får laget noe mer tegneserie her og.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Det ble konflikter på Rimi Kalbakken, fra dag 1, med assistent Kjetil Prestegarden:
PS 4.
Distriktsjefen på Rimi Kalbakken, Anne Neteland, hun kjente assistenten, Kjetil Prestegarden, fra før, så hun tok hans side i konfliktene:
PS 5.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i et par måneder, så skjønte jeg at distriktsjef Anne Neteland, nok ikke var med, i disse ‘vi’, som min forrige distriktsjef, Per Øivind Fjellhøy, hadde sagt at ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.
Da jeg skjønte dette, så bestemte jeg meg for å slutte i Rimi:
PS 6.
Etter å ha jobbet på Rimi Kalbakken, i ca. et halvt år, med alle problemene og arbeidet der, som tæret på meg, så sa distriktsjef Neteland, at enten måtte jeg slutte, ellers så måtte alle de andre slutte:
PS 7.
Like før 17. mai 2001, så dukket driftsdirektør Rune Hestenes og regionsjef Steinar Ohr opp, på Rimi Kalbakken.
Jeg var veldig sliten, og hadde ikke venta at de skulle dukke opp, men jeg ble likevel skuffet over at de ikke ville høre om hva som hadde foregått:
PS 8.
Jeg var ikke så flink til å forklare, hva som hadde foregått, til han driftsdirektøren, Rune Hestenes.
Jeg ville bare markere, at det var mye galt som hadde foregått i firmaet.
Hvis han hadde latt meg få en sjangse, til å ta opp dette, i et møte f.eks., så kunne jeg ha forklart det mye bedre, men det var ikke snakk om å diskutere engang.
Så sånn var det dessverre.
Jeg var nok litt prega, av at han Rune Hestenes, nesten ble som en konge, som kom på besøk, han var innom de forskjellige butikkene, to ganger i året, til jul og 17. mai vel, og da burde alt være i tipp-topp stand.
Så jeg ble ordknapp, eller at jeg ikke fikk forklart, for han var så myndig, og ville ikke diskutere og jeg hadde litt respekt for han da, for det var liksom sånn, at jeg merka at min tidligere butikksjef, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, Kristian Kvehaugen, reagerte litt på han Hestenes og, og behandla han med respekt da, mens jeg bare så på at de prata, så han var veldig høyt på strå, når man jobbet som butikkleder da, i Rimi, en som var veldig mektig i Rimi-systemet da.
Det var en begivenhet liksom, når han Rune Hestenes dukka opp i butikken, siden han var så høyt på strå, så da ble man kanskje litt preget av stundens alvor, når han dukket opp i butikken, siden han var så myndig osv.
Så det skjedde nok med meg, den dagen, i 2001, da han Rune Hestenes, var innom butikken, at jeg ble litt preget av studens alvor, og bare sa noe greier, som for å markere, at det var noe greier som hadde foregått da, og som ikke var som det skulle være.
Og jeg var ikke vant til å prate med de høyest oppe i Rimi-systemet.
Det var ikke sånn at jeg prata med Stein Erik Hagen eller Johannes Hagen, selv om jeg jobba som butikksjef i Rimi.
Nei, de høyeste jeg prata med, det var regionsjefene.
Og han Steinar Ohr var ny som regionsjef da, hvis jeg ikke husker feil.
Og jeg hadde aldri prata ordentlig med han Rune Hestenes før.
(Selv om PØF fortalte meg et par ganger, at Hestenes skrøyt så fælt av meg, da jeg var butikksjef på Rimi Nylænde, så jeg trodde Hestenes hadde et godt inntrykk av meg.
Men det kan ha vært meg som misforstod PØF også.
Det virka ikke da, da jeg prata med Hestenes, på Rimi Kalbakken, på meg, som at han hadde noe bra inntrykk av meg, så jeg trodde ikke det var noe vits i å prøve å prate mer med han seinere heller, for han virka ganske bastant, når han avviste å prate om problemene jeg hadde hatt som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Han skjønte kanskje ikke at det var sjefene jeg ville klage på, men han lot meg ikke forklare heller, så det ble bare veldig dumt, vil jeg si.
Så sånn var det).
Høsten 2001, så jobbet jeg på Rimi Langhus, som butikksjef.
Da prøvde jeg å ta disse problemene opp, med distriktsjef Anne Katrine Skodvin, men hun ville ikke bli innblandet, sa hun.
Og Skodvin sa heller ikke hvem jeg burde prate med.
Men da var jo regionsjefen og driftsdirektøren, involvert, fra før.
Så da måtte jeg ha tatt det med Johannes Hagen eller Stein Erik Hagen, eller noe.
Og Johannes Hagen, han huska jeg, at så stygt på meg, da han stod sammen med Morten Jenker vel, i en pause, på et Rimi-møte, på Oslo Plaza, i år 2000 vel, da Stein Erik Hagen holdt tale, om bl.a. hun Kirsten, het hun vel, som hadde vært butikksjef, på Rimi Ryen.
Så jeg hadde ikke noe bra inntrykk akkurat, av han Johannes Hagen.
Og folka ville vel trodd at jeg var gal hvis jeg hadde tatt dette med Stein Erik Hagen.
Han fikk jeg også et brev fra, med et hull, slitt gjennom konvolutten, i bretten på brevet, så hullet så ut som en vagina omtrent.
Så jeg trodde at kanskje Stein Erik Hagen var sur på meg og.
Ihvertfall var det hullet i det brevet veldig merkelig.
Men men.
Det var Sølvi, assistenten der, som viste meg det brevet, men det hadde vel kommet med posten, jeg vet ikke hvem som hadde tulla med det brevet.
(Det gjaldt at jeg vant butikkdrifts-konkurransen, Rimi Gullårer, for 2. halvår, 2001, med Rimi Langhus).
Eller om det var 3. kvartal.
Noe sånt.
På nyåret, 2002, så hadde jeg ordna med Rimi Langhus, syntes jeg, sånn at den butikken hadde fått en skikkelig standard-heving, siden jeg begynte der, et drøyt halvår tidligere.
(Det kan man se på at jeg vant Rimi Gullårer-konkurransen f.eks., at jeg fikk opp resultatene og standarden, på Rimi Langhus).
Men jeg hadde jo bestemt meg, for å slutte i Rimi, pga. at systemet oppover var så fylt av råtne folk, som jeg hadde blitt utsatt for en felle fra, da jeg jobba på Rimi Kalbakken.
Så helt siden det møte med Anne Neteland, i PS. 5, ovenfor, så hadde jeg bestemt meg for å slutte i Rimi.
Og på starten av 2002, så syntes jeg, at jeg hadde fått hevet standarden, på Rimi Langhus, (som var helt jævlig, vil jeg si, da jeg begynte der, det så ut som om ingen med noe butikkfagelig kunnskap, (på annet enn kundeservice da), jobbet i butikken, da jeg begynte der), sånn at jeg kunne slutte i den butikken, syntes jeg, med god samvittighet.
Men, Anne Katrine Skodvin, hun ville ikke høre om problemene i PS. 5, som var grunnen til at jeg ville slutte i Rimi.
Så jeg kunne ikke involvere Skodvin, i den prosessen, som det var, for meg, å slutte i Rimi.
For Skodvin ville ikke bli involvert, i disse problemene.
Så derfor bestemte jeg meg, for bare å gå til fastlegen min, og få sykmelding, for jeg var veldig overarbeidet.
Søstra mi hadde fortalt, om noen hun kjente, som hadde fått atføringsovergang, til en annen jobb.
Jeg prøvde først å hinte litt om det, men legen ville ha meg tilbake til jobb, etter noen uker.
Jeg var ikke klar for Rimi igjen da, for de problemene var jo der fortsatt i firmaet, og jeg var forsatt overarbeidet.
Så da sa jeg at jeg var deprimert da, og jeg leste om depresjon på nettet, og om manisk-depresivt syndrom, eller hva det heter.
Jeg var ganske langt nede, for det var kjedelig, å bare sitte hjemme å se på Ski-VM, selv om det var bedre enn prøvebildet.
Det som skjedde, var at moren min, hun hadde jo vært på institusjon, pga. noen nerveproblemer, eller hva det var, på 80-tallet.
Så jeg lurte også på det, hva det egentlig var.
Om det var sånn, at hvis jeg fikk barn, så kunne de bli sånn som mora mi.
For jeg tenkte framover, på karriære og på å få kone og familie og sånn da.
Og da tenkte jeg det, at jeg kunne jo ta noen tester, hos fastlegen, for å se om jeg hadde arva noe sånt fra mora mi.
Bare for å få tatt opp dette temaet, for jeg var nysgjerrig på det, på hva det var, som hadde feilt mora mi, i tilfelle det var arvelig osv., og jeg lurte på om fastlegen kunne hjelpe meg å finne ut av det.
Men jeg tok en sånn test da, og da syntes jeg at det bare var dumt, for jeg skjønte jo det, at jeg ikke var manisk-depresiv, eller noe, for det var ikke sånn, at jeg hørte noe stemmer, eller noe.
Så jeg bare kutta ut det greiene der.
Men, jeg måtte jo ringe Anne Katrine Skodvin da, distriktsjefen, og si fra det, at jeg var fremdeles sykmeldt.
Og hun har sånn tøff tone.
Og jeg var litt flau over å ringe, og si at jeg var sykmeldt lengre.
Så jeg prøvde å ta en sånn tøff tone da, som hun pleier å ha, og sa at jeg hadde blitt sinnsyk, så jeg var fortsatt sykmeldt, sånn på fleip da, må jeg vel si, jeg var bare litt sliten og deprimert, men jeg hadde bestemt meg for å begynne å studere igjen, fra høsten 2002.
Jeg hadde studert arbeidsmarkedet, og visste at det ble behov for ingeniører og folk med utdannelse i data, fremover.
Så jeg regnet med at jeg ville få en bra jobb, hvis jeg fikk en bachelor i data, våren 2005.
Så derfor meldte jeg meg på bachelor i data, på HiO ingeniørutdanningen, fra våren 2002.
Og da ville jeg nok ha fått meg en veldig bra jobb, i 2005.
Men, jeg overhørte, på slutten av 2003, da jeg jobbet som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, at jeg var forfulgt av noe de kalte ‘mafian’.
Så jeg dro til Sunderland, istedet for å bli i Oslo, høsten 2004.
Men da tulla Lånekassa og HiO med meg, så jeg fikk studielånet, fire måneder forsinket, og mistet kontrollen over studiene der, og over økonomien min, i Norge, fordi jeg måtte bruke mye tid og overskudd, på problemene med Lånekassa og HiO da.
Så etter det problemet med studielånet, så har alt gått på tverke omtrent, må jeg vel si, når det gjelder karriære osv.
Nå har jeg blitt tullet med så mye, av så mange.
Og jeg får ikke rettighetene mine fra politiet og heller ikke advokat fra Fylkesmannen i Oslo og Akershus.
Så hvor dette skal ende, det vet ikke jeg.
Men det er ihvertfall et komplett kaos nå, og myndighetene har ingen respekt for mine rettigheter, så det er begrenset hva jeg kan klare å utrette selv, for å få rydda opp i alt det tullet som har skjedd mot meg, siden PØF begynte å tulle, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, i år 2000.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så får vi se om det er mulig å få ryddet noe opp i dette etterhvert, eventuelt.
Om det er mulig å få rettighetene sine, fra myndighetene, tenker jeg på, først og fremst.
Rettigheter, som jeg har, ifølge Grunnloven, blant annet, så jeg skjønner ikke hvorfor jeg ikke får rettigheter, som for eksempel advokat/fri rettshjelp og hvorfor jeg ikke får lov til å anmelde kriminalitet, som har blitt begått mot meg, til politiet, og hvorfor politiet driver å mobber og er bøllete mot meg.
Vi får se om hva disse, (jeg må vel si), forvirrede myndighetene våre klarer å finne ut av, etterhvert.
Vi får se.
PS 9.
Når jeg leser dette igjen nå, om Rimi Oppsalstubben osv., så kommer jeg på det, at jeg var faktisk på jobbintervju der, høsten 1990, mens jeg jobbet på en tre måneders praksisplass, (gjennom Arbeidsformidlingen), hos Det Norske Hageselskap, hos bladet deres, Norsk Hagetidend.
Det var bare betalt 4000 i måneden.
Og jeg betalte 1000 kroner i husleie, for å leie et rom, hos familien til stebroren min, Axel Thomassen.
Så da hadde jeg bare 3000 igjen i måneden.
Og jeg hadde noen uvaner, som jeg hadde fra å henge for mye sammen med søstra mi, fra vi var på ferie, hos tanta vår i Sveits, i 1987, altså tre år før, så begynte jeg å røyke, siden søstra mi, mer eller mindre, pusha den her røykinga si da, på meg, og jeg ville liksom ikke være mindre tøff, enn min et år yngre lillesøster.
Så jeg røyka da, fremdeles, i 1990.
(Jeg slutta å røyke fast, i 1994, var det vel.
Selv om jeg begynte igjen, da det var mye problemer på jobb osv., rundt år 2001, og så slutta igjen, i 2006, her i Liverpool.
Så nå har jeg ikke røyka på tre år, er det vel.
Og jeg har ikke lyst til å begynne igjen heller).
Men i 1990, så røyka jeg, og ingen hadde lært meg å lage mat, så jeg kjøpte mye ferdigmat da.
Og jeg var bare 20 år, og jeg hadde vært student året før, så jeg likte å gå ut på byen litt.
Så 3000 i måneden, etter husleie, det var litt lite.
Jeg måtte også lage middag til broren min Axel, som da var 12 år, eller noe.
For foreldrene hans, de var alltid på bingo eller travbanen, når jeg kom hjem fra jobben, hos Det Norske Hageselskap.
Så jeg var som faren til Axel, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap, kan man nesten si.
Men, denne jobben varte jo bare i tre måneder, (praksisplassen hos Det Norske Hageselskap), og jeg hadde ikke fått noen signaler om at jeg kom til å få en fast jobb, etter at de tre månedene var utløpt.
Derfor regnet jeg ikke den jobben, som en ordentlig jobb.
Siden den var så dårlig betalt, og ikke var fast.
Derfor søkte jeg ‘vanlige’ jobber, mens jeg jobba på Det Norske Hageselskap.
Og jeg kom på jobbintervju, på Rimi Oppsalstubben, mener jeg det var, og på OBS Triaden, i Lørenskog, som da het Matland, hvor jeg prata med Klara, på kontoret der.
Jeg fikk begge jobbene, siden jeg hadde jobba et år i butikk tidligere, skoleåret 1988/89, på CC Storkjøp, mens jeg gikk siste året på videregående, i Drammen.
På Rimi Oppsalstubben, så var jeg på kontoret der, og prata med en kar i Ball-genser.
(Som egentlig var populært et par år før, så han jobba nok så mye, at han ikke fikk fulgt med ordentlig, på klesmotene osv).
Men men.
Jeg ble tilbudt et 6 ukers vikariat, på Rimi Oppsalstubben.
Og et 6 måneders vikariat på OBS Triaden, eller Matland, (på Skårer), som det het da.
Jeg valgte jobben på Matland, for da hadde jeg friåret mitt i boks omtrent.
For jeg skulle jo studere igjen, året etter.
Så hvis jeg da fikk et seks måneders vikariat, i oktober, så varte jo det til ca. april-mai måned da.
Og da var det bare 3-4 måneder, til studiene på NHI begynte igjen.
Hvorav to av månedene var sommerferie.
Så derfor valgte jeg heller Matland, enn Rimi Oppsalstubben, for det var bare et seks ukers vikariat.
Så sånn var det.
Men hvis jeg hadde fått et seks måneders vikariat, på Rimi Oppsalstubben, så hadde jeg nok valgt det, for jeg kjente jo Magne Winnem, som jobba som butikksjef i Rimi, som han vel ble i 1990 eller 1991, på Rimi Munkelia, på Lambertseter, men han jobba i 1990 som assistent på Rimi Nadderud og seinere på en Rimi ned mot rådhuset der, i Oslo, og også seinere som assistent i Waldemar Thranes gate, på Rimi der.
(Og da mener jeg at sjefen til Magne Winnem, da han jobba som assistent på Rimi Waldemar Thranes gate, i 1990, var det vel, var Steinar Ohr, regionsjefen, fra PS 7 ovenfor.
Hvis jeg ikke tar helt feil, så mener jeg at jeg var med Winnem, og noen andre folk, hjem til han Ohr, i 1990, og så filmen ‘Bad Company’, hos Ohr, på Bislett.
Men, dette husket nok hverken jeg eller Ohr, i 2001, i PS 7 der.
Ihvertfall ikke mer enn vagt, husket jeg dette da.
Men jeg har tenkt mer på dette i mellomtiden, så jeg tror det var sånn, når jeg tenker på det nå, ihvertfall.
Så sånn var nok det).
Jeg mener det var Rimi Oppsalstubben, som jeg var på jobbintervju på.
Så jeg begynte på Rimi Munkelia, i 1992.
Men jeg kunne faktisk ha begynt i Rimi, allerede i 1990, hvis det hadde vært snakk om mer enn et seks ukers vikariat, som jeg fikk da.
Som man ser, så var det en Meny-forretning, som nærmeste nabo.
Så derfor hadde vi fått beskjed, av Rimi regionsjef, Jon Bekkevoll, om at vi skulle ha tilbud på grillet kylling og sånn, en helg nå og da, for å kapre kunder fra Meny.
Og vi skulle ha mye svinn, siden vi skulle kapre kunder fra Meny da, så skulle vi ikke tenke på at butikken skulle ha resultater som en vanlig Rimi.
Rimi Kalbakken var ment å tape penger, fortalte assistent Prestegarden meg, at Bekkevoll hadde sagt, for å legge press på Meny.
Så vår butikk skulle vi drive med underskudd, for Rimi ønsket å skvise Meny da.
Så det var jo helt ‘tulleruskt’, for min distriktsjef, Neteland, hun vurderte jo min butikk, som en vanlig butikk.
Så det var ikke noe samstemthet, mellom distriktsjefen(e) og regionsjefen osv.
Så alt var bare kaos, vil jeg si.
Og det var betjent ferskvaredisk der og, så det var ikke så lett, å få lave lønnsutgifter, for den butikken.
Og Neteland og Prestegarden, de samarbeidet, og mobbet eller frøys meg ut da, så jeg var egentlig ikke som en vanlig butikksjef der.
Så jeg måtte jobbe og slite da, for å holde butikken ok.
Så jeg holdt inngangspartiet og frukta ok da, så omsetninga holdt seg greit og økte litt, tross alle problemene.
Så sånn var det.
Men jeg fikk ihvertfall vært butikksjef i en av Oslos største Rimi-er på papiret.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Når jeg tenker på det nå, så burde den butikken, Rimi Kalbakken, den burde ha vært direkte under regionsjefen den, siden den var en sånn spesiell butikk, som skulle ha mye svinn og ekstra fulle disker og skvise Meny da.
For da passa ikke den butikken inn, sammen med de andre ‘vanlige’ butikkene, til distriktsjefen.
For på butikksjefmøter og når det gjaldt svinnreduserings-program osv., så ble denne butikken behandlet som en vanlig Rimi.
Men det måtte jo gå dårlig, når regionsjefen sier en ting, og distriktsjefen, behandler butikken, som en vanlig butikk, og ikke reflekterer over dette, som regionsjefen har sagt.
Nei, så dette var bare noe alvorlig tull.
Så Rimi har ikke helt visst hva de har drevet med, vil jeg si.
Og det var det jeg som butikksjef, som fikk skylden for.
Og jeg fikk også noen rare instrukser, før jeg begynte der, om å drive den butikken som den forrige butikken, hvor jeg jobbet, Rimi Nylænde.
Fra distriktsjefen der, Per Øivind Fjellhøy.
Så her er det klart at det var et plott mot meg, vil jeg si.
For de butikkene var jo helt forskjellige, og Rimi Kalbakken, var også ledet på en moderne måte, før jeg begynte der, så det var en oppskrift på katastrofe, når det gjaldt at jeg skulle få suksess på den butikken, det Fjellhøy sa.
Så her har det vært plott og urent trav så det holder, fra Rimi, mot meg, vil jeg si.
Jeg jobba jo som butikksjef på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001.
Og sånn som jeg tenker nå, så virker det som at det viktigste jeg ble dømt etter der, det var ikke etter hvordan resultater butikken fikk, som jeg mener jeg egentlig burde blitt ‘dømt’ etter.
Men, det var sånn at Prestegarden hele tida gikk bak ryggen min, og klagde til distriktsjef i Rimi, Anne Neteland, på at han ikke lærte noe av meg.
Så det virka som at min hovedoppgave, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, var å lære opp Prestegarden.
Mens jeg trodde først at det var å få bra resultater.
Siden Prestegarden tok dette, og annet, med Neteland direkte, uten å ta det med meg først, så hadde jeg egentlig ingen reell kontroll eller myndighet der, som butikksjef.
Og også siden Neteland hørte mer på Prestegarden enn meg, så ble jeg på en måte umyndiggjort, som butikksjef der.
Enda resultatene mine ikke var så ille, som at det skulle tilsi at jeg måtte slutte.
Jeg fikk kontroll på svinnet og andre ting.
Og Neteland hadde ikke hatt noe møte med meg, før jeg begynte i jobben, så jeg visste ikke hvordan hun ville at jeg skulle lede butikken.
Og hun lurte meg på lønna.
Kenneth, som var butikksjef før meg, som var yngre enn meg, og med kortere fartstid i Rimi, han fikk 300.000 i året.
Mens jeg fikk 260.000.
Var det fordi jeg var mer norsk og hadde blondt hår?
Var disse folka, Kenneth, Prestegarden og Neteland i Illuminati/’kabbalist-bevegelsen’, lurer jeg nå.
Noe av det første Prestegarden gjorde, etter at jeg begynte der, var å dra på en uplanlagt feriereise til Israel med en kamerat.
Og Israel er vel ‘hjemlandet’ til kabbalist-bevegelsen/mystifismen(?)
Men men.
Også distriktsjef Fjellhøy, fra Rimi Nylænde, tulla med meg, i forbindelse med at jeg begynte som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Fjellhøy sa at jeg skulle drive Kalbakken som Nylænde, på en måte som gjorde at jeg trodde at dette var klarert med Neteland, min nye distriktsjef, på Rimi Kalbakken.
Men dette var _ikke_ klarert med Neteland, skjønte jeg et par måneder seinere, når Neteland endelig fortalte om hvordan hun syntes jeg skulle lede/drive butikken.
Om hva hun syntes var viktig at ble ordnet med der.
Vi hadde møte om sånne ting da, (som jeg egentlig syntes vi skulle ha hatt, før jeg begynte i jobben, da ville vi unngått mange av problemene mellom meg og medarbeiderne, som oppstod, fordi jeg fulgte Fjellhøys direktiver, i mangel av andre direktiver, og prøvde å drive/lede Kalbakken som jeg gjorde med Nylænde.
Men på Nylænde så var det f.eks. mye mer fokus på sikkerhet, for det hadde vært en ransbølge, på Lambertseter noen måneder før.
Så på Rimi Kalbakken så så de på meg som en raring, som skulle følge medarbeiderne inn på tellerommet, med dagsoppgjøret osv., ved vaktskifte.
Cecilie, ‘kassadama’ der, som vel satt mest i kassa, hun jobba nesten alltid de samme vaktene som Prestegarden.
Cecilile sa at jeg hadde så mye regler osv., som dem ikke hadde.
Så jeg gjorde jo ting mye mer omstendelig da, pga. det Fjellhøy hadde sagt, og fikk da problemer både her og der på Kalbakken.
Og jeg ble jo umyndiggjort, som butikksjef, ved at Neteland hørte mer på min nestkommanderende, Prestegarden, enn på meg, fordi ‘hun kjente Kjetil fra før’.
Så det var ikke så morsomt for meg å jobbe der.
Jeg var jo litt kry, siden Rimi Kalbakken var en av Oslo største Rimi-butikker.
Så jeg stod på og jobba og jobba, og prøvde å ri av stormen da.
Men dette mattet meg ut da, og gå dag etter dag, og at det var motsetninger på jobben hele tida, mellom meg og nesten de fleste av medarbeiderne og lederne da.
Var det ikke det ene så var det det andre liksom.
Det var gjentatte angrep på meg da, som sleit meg litt ut, og jeg fikk ikke noe støtte fra Neteland.
Og heller ikke fra driftsdirektøren, en høy vestlending, som jeg også tok opp dette med, 17. mai-helga, var det vel, i 2001.
Så sånn var det.
Vi hadde en ordning som fungerte, så vi mistet aldri helt kontroll på butikken, den tida jeg jobba der.
For jeg fikk gjennomført, at jeg og de to assistentene, Kjetil og Monica, hadde vært vårt ansvarsområde, for bestillinger.
Jeg bestilte kjølevarer, Kjetil bestilte tørrvarer og Monica bestilte frysevarer.
Så dette gikk egentlig på skinner, og vi var nesten aldri utsolgt for noe.
Så vi holdt butikken, som var en stor butikk, selv om det var mye konflikter, så kunne jeg nok ha fortsatt å jobbe der ganske lenge, for de rutinene gjorde at butikken nesten drev seg selv.
For hver av oss måtte få kontroll da, før den neste bestillinga, så varer kom seg opp i diskene og hyllene.
Så sånn var det.
Men sånn jeg tenker nå, så var kanskje Prestegardens Israel-tur, det var kanskje for å få meg i et dårlig lys, tenker jeg nå.
For da måtte jeg ta tørrvare-bestillingene.
Og da skulle liksom jeg svertes da, for å ha tulla med tørrvare-bestillingene da kanskje, mens Kjetil var i Israel.
‘Å butikken var utsolgt for ditt og datt, Erik kan ikke være butikksjef, for han klarer ikke å bestille’.
Sånn forestiller jeg meg nå, at Kjetils Israel-tur, var del av plott for å angripe meg, på en lignende måte, av dette jeg skrev i den forrige setningen.
Men jeg var jo vant til å jobbe på Rimi Bjørndal som ligger omtrent på samme omsetninga som Rimi Kalbakken.
Jeg jobba et par år som assistent på Rimi Bjørndal.
Og da hadde jeg ansvaret for alle bestillingene, tørrvarer, kjølevarer og frysevarer og tipping mm.
Så jeg klarte jo den bestillinga, for det var ganske enkelt å bestille tørrvarer på Rimi Kalbakken, for det var ganske mye hylleplass der, iforhold til omsetningen, så vi gikk vel så godt som aldri tom for tørrvarer.
Så sånn var nok det ment å være, at Prestegardens Israeltur var del av et plott, for å få meg opp i stry da.
At de brukte vår avtale, om ansvarsområde for bestillinger, som utgangspunkt i et sverte-plott mot meg, som da skulle få klage siden jeg ikke bestilte riktig, når Kjetil plutselig dro til Israel.
Her hadde de nok sittet i illuminati, rundt et rundt bord, oppe hos Prestegarden, eller noen andre, og hatt nok av penger og disponere, og fått penger av illuminati for å dra til Israel da, og i samme slengen få meg opp i stry.
Sånn tenker jeg nå, at sånn er det nok at Illuminati fungerer.
Han Prestegarden var forøvrig sammen med datteren til han som eide Valdresekspressen, husker jeg han sa.
Prestegarden var fra Furuset/Lindeberg vel.
Og jeg husker jeg var i en Rimi butikk på Furuset noen år før.
Jeg og Glenn Hesler bodde på Ungbo på Ellingsrudåsen, i 1994 eller 1995, var kanskje det her.
Så spurte jeg da, (som var Rimi-leder selv på denne tida), ‘Har dere kjøttdeig’, til Prestegarden, som jeg ikke kjente siden dette var i et annet Rimi-distrikt).
‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, var svaret.
Ikke noe beklager, eller noe.
Neida, dette ble sagt på en ‘Hitler-aktig’ måte.
Jeg skulle lage Pasta Napoli med kjøttdeig, som jeg pleide å lage innimellom.
Det var favorittretten min, som jeg tenkte var sunnere enn Pizza Grandiosa, så jeg prøvde å spise mer kjøttdeig osv., for å prøve å legge på meg litt muskler, for jeg jobba hardt på Rimi Nylænde, og la opp mye kjølevarer og andre varer.
Så sånn var det.
Men Prestegarden, som jeg tror dette var, sa ikke f.eks. ‘vi har frossen kjøttdeig, der og der’.
Neida, Prestegarden mista fatningen, og ropte, ‘Nei, vi har ikke kjøttdeig’, på en uvennlig måte.
Så da fikk jeg litt sjokk, må jeg innrømme, som Rimi-medarbeider selv, og sa fra til Glenn Hesler, om den her dårlige servicen da, husker jeg.
Så kanskje Prestegarden har funnet ut at dette var meg, og skulle tulle da, eller noe?
At det er slik det foregår i kabbalist-kretser, som jeg mistenker at dette kan være.
Hva vet jeg.
Men man kan vel lure ihvertfall.
Så sånn er nok det.
Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde noen fiender, på begynnelsen av 90-tallet, etter militæret osv.
Untatt kanskje Øystein Andersen, som plutselig dukka opp på irc.
Men Prestegarden, han må jeg nok si var fienden min, mer eller mindre, etter det som foregikk, med all klagingen hans mot meg, fra dag 1, på Rimi Kalbakken.
Så her lå det nok noe under, fra tidligere, kan man kanskje mistenke.
Jeg synes vel jeg har skrevet en god del om fra da jeg jobba på Rimi Kalbakken allerede.
Det er vel ikke den tida av livet som jeg helst husker tilbake på, for å si det sånn, de månedene jeg jobba som butikksjef på Rimi Kalbakken.
Så sånn er det.
Det var som et mareritt hele tida jeg jobba der, vil jeg si.
Jeg ble tulla med av han Prestegarden og Co. der hele tida, vil jeg si.
Så sånn var det.
Men men.
Men det skjedde også noe rart, et år eller to år etter at jeg slutta på Rimi Kalbakken.
Jeg lurer på om han Kjetil Prestegarden var i ledtog med David Hjort.
Det som skjedde var at jeg var aleine hjemme, i Rimi-leiligheten som jeg leide i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen.
Der var det ofte fester, men jeg hadde ikke så mange venner som bodde der, siden de fleste andre som bodde der, de jobba i sentrum, mens jeg jobba i Lambertseter, Bjørndal og Ski-området.
Så sånn var det.
Men David Hjort ringte da.
Det var kanskje en fredag kveld.
Uten noen særlig forklaring, så ville han og dama, var det vel, komme å besøke meg.
Og da var vel Rimi stengt, men Kiwi, også i Waldemar Thranes gate, dem har åpent lengre.
Til klokka 23.
Så jeg dro bort dit, hvor jeg også kjente butikksjefen, en som het Tom, fra Lørenskog.
Dette var etter at jeg hadde slutta som butikksjef i Rimi, og begynt å studere.
Så jeg tok det ikke så nøye om jeg handla på Kiwi eller Rimi da.
Og om noen så meg med Kiwi-poser, for å si det sånn.
Men men.
Jeg gikk på Kiwi for å kjøpe noe mat og snacks, som jeg pleide, når jeg fikk gjester.
Jeg pleide å ha øl og sånn stående, for jeg var ikke noen stordrikker, jeg drakk stort sett bare når det var fester, så jeg kunne ha øl stående i månedsvis og annen alkohol, som vin og vodka og en cognac-flaske jeg fikk av David Hjort en gang jeg kjørte han og Linn Korneliussen til Gardermoen, da de skulle til syden, stående enda lengre.
Men men.
Da jeg dukke opp på Kiwi, så stod han Tom der, han butikksjefen jeg kjente.
Han var en kamerat av Øystein Andersen, som er adoptiv-tremenningen min, (opprinnelig fra Korea), og jeg kjente han Tom siden jeg hang mye sammen med han Øystein, også i Lørenskog, på slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.
Så sånn var det
Tom ble sur, for jeg spurte om hvor mye noe ny rusdrikk eller øl kosta, mest for samtalens skyld.
Og han svarte vel ikke ordentlig, men begynte å nevne at alkoholsalget var stengt.
Men det var ikke sånn at jeg tenkte på det, for alkoholen var ikke dekket over, og jeg hadde egentlig ikke tenkt å feste, men David Hjort ringte når jeg vel egentlig lå og sov, eller noe, tror jeg.
Men han Tom han misforstod helt, eller lot som han misforstod, eller trodde jeg skulle lure han til å selge meg alkohol etter at alkoholsalget var stengt for dagen, men det var ikke det jeg hadde i tankene akkurat.
Jeg bare skulle slå av en prat liksom.
Dette var inne på melkekjøla, hvis jeg husker riktig, eller et annet slags kjølerom, som man gikk gjennom.
Så det var et helt rom, i butikken, som ble holdt kjølig da.
Og ikke bare noen skap.
Og der stod han Tom da.
(Det kan ha vært at han venta litt på meg der, hva vet jeg.
Men det skal jeg ikke si for sikkert).
Da jeg kom bort til Rimi-leilighetene igjen, som er litt over hundre meter unna Kiwi kanskje, så stod han Kjetil Prestegarden, og omtrent 7-8 andre vel, og venta på å få komme inn på en fest.
Jeg hørte han Kjetil kommenterte at jeg så lik ut enda, eller noe.
Og han prata da med ei dame som må ha visst hvem jeg var fra før.
Men jeg vet ikke hvem hun dama var.
Kjetil sa at han trodde at jeg alltid ville se sånn ut.
Så det var litt rart å høre, men jeg tok ikke det så særiøst hva jeg overhørte han sa, for han hadde jeg ikke så bra forhold til fra før.
(Jeg tror de folka også stod der, da jeg gikk bort til Kiwi, så de hadde stått der en stund.
De ble ikke sluppet inn).
Ved døra stod det en drita kar.
En slags brande omtrent, som muligens var rød i tryne, han var vel sinna ihvertfall.
Så de andre holdt avstand til han.
Så det her kan ha vært et plott.
For da måtte jo jeg gå bort, ved siden av han sinna, drita fulle ‘branden’ da.
Og låse opp døra.
De stod nok ikke der da jeg gikk ut, men de var på vei bort til døra tror jeg.
At jeg møtte dem på veien bort til Kiwi.
Noe sånt.
Men det gikk bra, han angrep ikke, han ‘branden’, som jeg kanskje frykta litt, skal jeg være ærlig.
Men men.
Så ringte jeg David Hjort, seinere, og hørte hvor dem blei av.
Men da skulle han ikke komme likevel.
Så her var det nok noe lurings eller noe plottings, det vil jeg nok tro.
Bare noe jeg kom på når jeg så det her søket på tracking-cookie programmet.
