johncons

Stikkord: Kristian Kvehaugen

  • Min Bok 5 – Kapittel 164: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    På de fire årene, jeg hadde jobbet som butikksjef, (og liksom vært borte, fra Rimi Bjørndal).

    (Nemlig mellom 1998 og 2002).

    Så hadde postkontoret på Bjørndal, blitt lagt ned.

    Og Rimi Bjørndal hadde begynt med post i butikk, da.

    Samtidig så hadde Rimi Bjørndal bygget ut.

    For den kroa, som var i samme bygg, som Rimi Bjørndal, (på Granberg Senter), hadde blitt stengt.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og Rimi Bjørndal hadde tatt over denne kneipa, (eller om det var en restaurant), sine lokaler, da.

    Så Rimi Bjørndal hadde også bygget ut, en god del.

    Så omsetningen der, den lå like høyt cirka, (nemlig på drøye 800.000 i uka vel), som på Rimi Kalbakken, (som jo tidligere hadde vært et ICA supermarked), som var den største butikken, som jeg jobbet på, som butikksjef.

    Men i tillegg, så hadde jo Rimi Bjørndal både post i butikk og tipping.

    Så Rimi Bjørndal må vel sies å ha vært blant de fem største Rimi-butikkene, i Oslo, på den her tida.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Av de Rimi-butikkene, som jeg kjenner litt til, så var det vel bare Rimi Mortensrud og Rimi Manglerud, som kunne måle seg, med Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Selv om vel begge disse butikkene hadde en god del høyere omsetning, enn Rimi Bjørndal.

    Så må man vel si at Rimi Bjørndal tok igjen litt av denne forskjellen i omsetning, siden Rimi Bjørndal også hadde post i butikk og tipping, da.

    Så det var ikke noen kiosk akkurat, som jeg jobba på, som låseansvarlig, under de tre første semestrene, som jeg studerte, ved HiO IU.

    (Da jeg liksom skulle ta det litt rolig, (noe jeg hadde avtalt med fastlegen min osv.), for å komme meg igjen, etter en del slitsomme år, i Rimi.

    Men man kan kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, saboterte litt for meg.

    Ved at jeg først måtte være ‘sommerbutikksjef’ og så låseansvarlig, på kanskje den travleste butikken, i Norge, (for å si det sånn).

    (For Rimi Bjørndal hadde jo også lav snitthandel og høy flaskepant.

    Noe som gjorde det ble mer arbeid, for de ansatte, på Rimi Bjørndal, enn på andre butikker, som hadde høyere snitthandel og lavere flaskepant.

    For lønnsbudsjettet ble regnet ut, med omsetningen, som utgangspunkt.

    Og ikke med flaskepant og snitthandel, som utgangspunkt, da.

    Som jeg også har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Da kan man vel kanskje si det sånn, at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, tulla litt med meg.

    Siden hu liksom plasserte meg i den travleste Rimi-butikken, da.

    (Istedet for i en roligere butikk).

    Etter at jeg hadde møtt veggen, på Rimi Kalbakken, et par år før det her, da.

    Og vært sykmeldt, i to-tre måneder, mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Langhus, i 2001).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært tippeansvarlig, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, (noen år før det her).

    Og to av butikkene, som jeg jobba, som butikksjef i, (nemlig Rimi Lambertseter aka. Rimi Nylænde og Rimi Langhus), hadde også hatt tipping.

    Det var ihvertfall sånn, (husker jeg), at jeg ofte hadde tippinga, på de vaktene, som jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    Og tippinga, den var plassert, sånn at man måtte gå gjennom posten da, (for å komme fra, til tippekassa).

    Og i posten, så pleide det ofte å jobbe unge innvandrerdamer, da.

    Det var Songül, som var kurdisk, vel.

    Det var Anica, som var fra Pakistan, vel.

    Og det var Fiza, som også var fra Pakistan, vel.

    Dette var unge og nette damer, alle tre, (selv om Fiza var litt høyere, enn de to andre), og som alle var i begynnelsen av 20-årene, da.

    Anica og Songül, de kunne jo nesten gå for å være to tretten-fjorten år gamle jenter, (eller noe sånt).

    For de var ganske lave og tynne, da.

    Og de hadde vel litt pupper, men ingen av disse tre innvandrerdamene hadde noe særlige store rumper da, (for eksempel).

    Songül hadde jo for eksempel spilt håndball, og var lav og spinkelt bygget.

    Og Anica hadde også cirka samme kroppsform, (mener jeg å huske).

    Så disse to innvandrerdamene, de kunne jo gå for å være jenter som var i begynnelsene av tenårene, omtrent.

    (Noe sånt).

    Mens Fiza så litt eldre ut, da.

    Og når jeg skulle ta tippinga, så måtte jeg ofte tråle meg forbi Anica og Songül, da.

    (Eller hvem det var som stod i posten, da).

    Så det var jo nesten uanstendig, måten som tippinga og posten, var bygget, (i samme seksjon liksom), da.

    Og en gang, så var det sånn, at jeg dulta borti hu Anica da, (husker jeg).

    (Uten at det var med vilje).

    Mens jeg var på vei til eller fra tippinga, da.

    Og da, så sa jeg ‘sorry’, (husker jeg).

    Men det likte ikke hu Anica da, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    For da mener jeg at jeg overhørte det, at hu klagde til hu Songül, da.

    På at jeg hadde sagt sorry, når jeg kom borti henne, da.

    For sånt skule man ikke si sorry for da, (av en eller annen grunn), mener jeg at jeg overhørte, at hu sa.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg skulle ta tippinga.

    Så husker jeg det.

    At Anica og Songül.

    De pleide noen ganger å bare sitte på gulvet, i inngangspartiet, til posten og tippinga der.

    For de hadde ganske korte bein, da.

    Så de fikk liksom akkurat plass til beina sine, i den passasjen, som var, mellom veggen til Granberg senter, og en skillevegg, som stod mellom posten og resten av butikken, da.

    (Noe sånt).

    Og da måtte jeg liksom tråkke over beina, til de her innvandrerjentene da, (husker jeg).

    (For å komme fram til tippekassa).

    Men hvorfor Songül og Anica bare satt sånn, på gulvet, (på Rimi Bjørndal).

    Det veit jeg ikke.

    Men de var vel kanskje slitne da, (må man vel tippe på).

    Men dette må vel ha sett rart ut, for kundene, (vil jeg vel tro).

    Når de så at disse to unge innvandrerdamene, bare satt på gulvet der da, liksom.

    (Når kundene for eksempel skulle tippe eller hente en pakke i posten, da).

    Men det var litt uklart for meg, hvordan Rimi Bjørndal var organisert, (må jeg innrømme).

    For det burde kanskje ha vært et organisasjonskart der.

    (For å si det sånn).

    For var posten en egen enhet, (som sorterte under butikksjefen).

    Eller var posten underlagt for eksempel den som hadde lederansvaret, på en bestemt vakt.

    (Et lederansvar som jeg vel ofte hadde, på mine vakter.

    Siden jeg var låseansvarlig, da).

    Det er ikke klart for meg, (må jeg innrømme), hvordan dette var.

    Så det burde kanskje ha hengt et organisasjonskart, på spiserommet for eksempel, på Rimi Bjørndal, da.

    (Selv om jeg ikke var så ofte, på det spiserommet, må jeg innrømme.

    For å spise mat, det ble det lite tid til der, for meg.

    For da ville jeg nok ikke fått mye matro, for å si det sånn.

    Siden jeg liksom var den som hadde ledervakta ofte, da.

    Og da nok ville ha blitt mast på hele tida, hvis jeg hadde satt meg ned, for å spise, på spiserommet der).

    Siden Rimi Bjørndal var en rimelig komplisert Rimi-butikk, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo en del erfaring, i å jobbe med tipping.

    (Fra da jeg var assistent, på Rimi Bjørndal fra 1996 til 1998.

    Og fra da vi begynte med tipping, på Rimi Nylænde, (mens jeg jobba der, som butikksjef), fra 1999 til år 2000.

    Og fra da jeg jobba på Rimi Langhus, som butikksjef, fra år 2001 til 2002.

    Og jeg var jo tippeansvarlig, (og fikk kommisjonærkort, som ga gratis inngang, på Tippeliga-kamper osv.), på Rimi Bjørndal, fra 1997 til 1998.

    Og på Rimi Nylænde, fra 1999 til år 2000.

    Og min farmor, Ågot Mogan Olsen, hu pleide å tippe hver uke, da.

    De samme 16 rekkene hver uke, (var det vel).

    Så jeg hadde litt kjennskap til tipping, da).

    Men på den tida, som jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Altså fra år 2002 til 2003).

    Så syntes jeg at noen av tippe-kundene var litt rare da, (husker jeg).

    Det pleide to-tre ganger, å dukke opp en tippe eller Lotto-kunde, som hadde veldig vanskelige kuponger.

    Like før fristen, for det spillet, gikk ut.

    Og like før fristen for Lotto gikk ut, (må det vel ha vært).

    (Som vel var klokken 18, på lørdagene).

    Så pleide det å stå en liten kø, på 4-5 stressede kunder, i tippekassa, da.

    Og noen få ganger, så pleide det liksom å dukke opp en sånn ‘sabotør-kunde’, da.

    (Ei ganske lav middelaldrende dame, mener jeg å huske).

    Men tippelapper som var så vanskelige å få godkjent, da.

    At jeg begynte å lure litt på om det var noe galt, liksom.

    For hvis jeg hadde brukt mer enn fem minutter, på å få gjennom disse rare kupongene.

    (Noe litt mindre erfarne folk, i tippekassa, nok kanskje kunne ha tenkes å brukt).

    Så ville jo fire-fem tippekunder endt opp med å ikke få spille.

    Og for mange, så er nok denne Lotto-spillinga ukas høydepunkt, da.

    Så da ville nok disse kundene blitt rasende, er jeg redd.

    Så det kunne faktisk være litt dramatisk, å jobbe i tippekassa, noen ganger, på Rimi Bjørndal.

    Like før fristen, for et spill, gikk ut, på en travel handledag, da.

    Og da gjaldt det å prøve å holde tunga rett i munnen, og være kald i huet, da.

    Hvis ikke, så kunne det gå galt, og klokka ville plutselig ha passert 18, uten at de siste kundene ville ha få tippet, da.

    Og da hadde nok den som stod i tippekassa, fått skylda, tror jeg.

    Uansett hvor vanskelige tippelapper, som den som stod først i tippekøen, hadde klart å lage, da.

    (For hvis tippelappene ikke gikk gjennom.

    Så måtte noen ganger den som stod i tippekassa taste inn disse tippelappene manuelt, da.

    På tippekassa.

    Noe som kunne være litt pirkete.

    Og litt stressende.

    Spesielt hvis dette var like før et spill stengte.

    Og det stod en lang kø, foran tippekassa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ei kunde-dame, på Bjørndal, som Songül Özgyr hata, (husker jeg).

    Og dette var ei dame, i 40-50-årene vel, med mørkt, krøllete hår.

    (Og som hadde ei lyshåra tenåringsdatter, vel).

    Og som pleide å kjøpe lettøl hver dag.

    (Mener jeg at ble sagt, ihvertfall).

    Så hu dama var kanskje alkoholiker, da.

    Men hu kjøpte bare lettøl, for å liksom prøve å dekke over denne alkoholismen, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg mener å huske det, at Songül Özgyr pleide å skrike til hu her kunde-dama, i butikken, da..

    (Det var vel nesten sånn, at hu Songül ble hysterisk, bare hu dama viste seg, i butikken, liksom.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Og jeg mener også å huske det at hu Songül Özgyr tok opp, på et personalmøte, (eller om det var på en varetelling, eller noe sånt), at hu ikke likte hu kunde-dama, da.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og da var det ingen som sa til Songül Özgyr det, på det personalmøtet, (eller hva det var igjen).

    At hu skulle oppføre seg ordentlig, mot kundene, da.

    Så denne konflikten, mellom en ansatt og en kunde.

    Den ble ikke forsøkt roet ned, av butikksjefen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Enda det kun var en matbutikk, på Bjørndal, på den her tida.

    (Bortsett fra en innvandrerbutikk (som lå like ovenfor Rimi Bjørndal), vel.

    Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, den første tida, som jeg jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    (Etter at butikksjef Irene Ottesen hadde kommet tilbake, fra sommerferie.

    Sommeren/høsten 2002.

    Og jeg hadde gått over fra å jobbe, som sommerbutikksjef, til å jobbe som vanlig låseansvarlig, da).

    At jeg ble sendt, av butikksjef Irene Ottesen.

    For å hente en handlevogn, som noen hadde dratt med, langt borte i ‘hutta-heita’, på Bjørndal  der, (husker jeg).

    Så da måtte jeg liksom gå på en slags ‘safari’, da.

    Innimellom rekker av terrasseblokker, som stod plassert, nesten på rad og rekke, på den ene siden av Slimeveien, da.

    (Den andre siden av Slimeveien, var det bygget en gangbro, som gikk over til, (mener jeg å huske).

    Men det var vel ingen bebyggelse, på den andre siden av Slimeveien.

    Så Bjørndal var nok kanskje ment å bli enda større.

    Men byplanleggerne hadde kanskje surra litt, da.

    Noe sånt).

    Og da, så stod denne handlevogna, midt i et slags friområde, (eller noe sånt), da.

    Og jeg følte meg litt rar, (husker jeg).

    Når jeg gikk i Rimi-klær.

    Langt ‘borti der’, liksom.

    (På Bjørndal, da).

    For å hente den her handlevogna, da.

    Men da jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, (under butikksjef Kristian Kvehaugen), fra 1996 til 1998.

    Så hadde jeg jo kjørt med HiAce-en min, til fyllinga, (nemlig Grønmo), som lå ikke så langt unna Bjørndal, da.

    Med en handlevogn, som ikke passa, sammen med de andre handlevognene, da.

    (En handlevogn, som noen ungdommer, kanskje hadde dratt med, den snaue halvmila, (eller hva det var), fra Rimi Klemetsrud.

    Lurer jeg på nå, ihvertfall.

    Men så langt tenkte jeg vel ikke, på den her tida).

    Og som derfor stod og lagde rot hele tida, (inne på Rimi Bjørndal), liksom.

    (Noe sånt).

    Så jeg var litt vant med å være den som ordna opp, hvis det var noen problemer, med de her handlevognene, (på Rimi Bjørndal), da.

    (Kan man vel nesten si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var Gokk-Hilde som sa, (i 1996 en gang, må det vel ha vært), at den gangbrua, på Bjørndal, ikke gikk noen steder.

    Og at det ikke var bygget noe, på den andre sida, av Slimeveien.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så var det det, som Gokk-Hilde sa, på jobben).

    Men jeg så på Google Maps i dag, (torsdag 7. februar 2013).

    Og nå ser jeg det, at det faktisk er noe bebyggelse, (og noen friområder vel), på den andre sida, av den her gangbrua, da.

    Så jeg må nesten si at Bjørndal Hilde aka. Gokk-Hilde har lurt meg litt, da.

    Det er vel ikke så langt unna at hu har gjort det, ihvertfall, (vil jeg si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 153: Enda mer fra Rimi Bjørndal

    Songül hadde forresten en ung, farget venn, som også jobbet på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    (Dette var vel muligens en pakistaner).

    Og han trente ganske mye, (noe jeg selv også gjorde, på den her tida).

    Og han sa det en gang, (husker jeg), at når man trente mye, så var det ikke så farlig om man spiste litt usunn mat, for man trente det bort uansett.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en annen ung pakistaner som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    Og han jobba bare i ferier og sånn.

    Og grunnen til det, var at han studerte medisin, (mener jeg å huske), i London, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon, han begynte etterhvert istedet å jobbe på en 7-Eleven kiosk, på Grønland.

    Og jeg husker at jeg dro innom denne 7-Eleven-kiosken, en gang, for å hilse på Khaldoon.

    En kveld, etter at jeg hadde jobbet, på Rimi Bjørndal.

    Dette var etter at jeg hadde kjøpt meg Ipod-en, husker jeg.

    For jeg mener å huske at noen kalte meg for ‘han med Ipod-en’, like utafor den her 7-Eleven-kiosken.

    (Som lå et ganske langt stykke å gå, fra Oslo City.

    Denne kiosken lå vel nesten helt borte ved Politihuset, tror jeg.

    Selv om jeg må innrømme at jeg bare vært i den her kiosken en gang.

    Så nøyaktig hvor den lå, det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Men den lå på høyre side, av gata, hvis man gikk fra Grønland T-banestasjon, i retning av Politihuset, da).

    Khaldoon var aleine på jobb, (husker jeg).

    Og det var kjempemange kunder der, (husker jeg).

    Jeg var vel der for å gi Khaldoon en CD, (som jeg hadde brent for han), eller noe sånt.

    (Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    For dette var jo høsten 2003.

    Så dette er jo snart ti år siden.

    For å si det sånn).

    Jeg lurte et lite øyeblikk på om jeg skulle spørre Khaldoon, om han trengte hjelp, bak disken der, på 7-Eleven.

    Men så tenkte jeg det, at jeg jobba jo i Rimi, (som låseansvarlig i to butikker), så det gikk jo ikke an.

    For man må vel si at Rimi og 7-Eleven var konkurrenter.

    Uansett, så måtte jeg jo ha vært ansatt, i 7-Eleven, for å jobbe der.

    Så jeg spurte ikke Khaldoon om han trengte hjelp.

    Jeg bare veksla noen ord, med en hardtarbeidende Khaldoon.

    (Som virka som at han mestret alt stresset og presset ganske bra, vil jeg si.

    Han virka ganske kald, selv om det var kanskje 8-10 kunder i køen der, (eller noe sånt).

    Så den 7-Eleven-kiosken som Khaldoon jobba i, var veldig underbemannet, (ihvertfall da jeg var innom der), vil jeg si.

    Men hvor alle disse kundene plutselig kom fra, det veit jeg ikke.

    Det undret meg litt, (må jeg si), at det var så mange kunder, i denne 7-Eleven-kiosken, akkurat da jeg var innom der.

    Men jeg har jo ikke bodd på Grønland akkurat, så jeg veit ikke hvordan forholdene pleide å være, i den kiosken der, til vanlig).

    Og så dro jeg hjem til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen, vel.

    (Etter sikkert å minst ha kjøpt meg en burger eller kebab, (eller noe lignende), på veien hjem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg begynte jo å jobbe i Rimi, i julepermen, (fra Geværkompaniet), i 1992.

    Så like før jul, i 2002, (mens jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal), så fikk jeg et brev, (på jobben, på Rimi Bjørndal), med en invitasjon, til en slags middag, (eller noe lignende), for folk som hadde jobba i Rimi, i ti år.

    Men jeg syntes ikke at det passa seg, at jeg ble med, på den her feiringa.

    For jeg hadde jo hatt en krangel med driftsdirektør Rune Hestenes, (om problemene i Rimi), da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, året før.

    (Og jeg hadde jo derfor også, (på grunn av at jeg ble tullet med av sjefene oppover i systemet), skulka unna det store, årlige butikksjef-seminaret, på Storefjell, i 2001).

    Så jeg skulka også denne ‘jubilant-middagen’ da, og jeg fikk da istedet et Rimi-gavekort, på 500 kroner, i et nytt brev til meg, som også ble sendt til Rimi Bjørndal, da.

    Og da ble butikksjef Irene så misunnelig, (mener jeg at jeg merka).

    For hu tålte nok ikke det, at jeg fikk et sånt gavekort, på 500 kroner, da.

    For hu selv, hu hadde jo ikke jobba like lenge, i Rimi.

    (For hu jobba jo i Bunnpris, (var det vel), da hu bodde, oppe i Trøndelag der.

    Noe hu jo hadde forklart om, 5-6 år tidligere.

    Da vi begge jobba som assistenter, i den samme butikken, (nemlig Rimi Bjørndal), under butikksjef Kristian Kvehaugen).

    Og dette gavekortet, på 500 kroner.

    Det brukte jeg, da jeg kjøpte en DVD-spiller, i julegave, til søstera mi, Pia.

    For Rimi solgte noen ok DVD-spillere, denne jula, for kun 1000 kroner.

    (Noe som var billig, på den her tida, husker jeg).

    Så da fikk jeg liksom en DVD-spiller, for 500 kroner, da.

    Som jeg kjøpte i den Rimi-butikken, som lå i det samme bygget, som jeg bodde i, (i Waldemar Thranes gate 5), på St. Hanshaugen.

    Og så fikk søstera mi seg DVD-spiller til jul, da.

    Siden hu var grei, og lot meg, (som jo var ungkar), få feire jul hos henne, hvert år, på slutten av 90- og begynnelsen av 2000-tallet.

    (Sånn at jeg slapp å sitte aleine hjemme, i jula, da.

    Noe som jeg ville syntes at hadde vært litt trist.

    For faren min, han hadde jo prata dritt om en som måtte feire jul aleine, på Highland Hotel, på Geilo, jula 1989, (da vi feira jul der), husker jeg.

    Så den baksnakkinga, fra faren min, den hadde jeg vel i bakhue, da.

    Så jeg ville liksom ikke være som han ‘Geilo-taperen’, (eller hva man skal kalle han), da).

    Butikksjef Irene, hu slutta like etter det her, som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    Og så begynte hu å jobbe, i en lavere lederstilling, på Rimi Mortensrud.

    (Under butikksjef Kjell der).

    Så det er mulig at butikksjef Irene Ottesen, ble så sur, fordi at jeg fikk det gavekortet, av Rimi.

    At hu ville slutte som butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Hvem vet).

    Ihvetfall så mener jeg at klarte å se det på hu Irene, at hu ble sur, (inne på kontoret der), da jeg viste henne det gavekortet som jeg fikk, da.

    Jeg mener å huske at hu Irene sukket ganske høyt, (eller noe lignende), ihvertfall.

    (Som tegn på at hu ble sur, da).

    Da jeg viste henne det her gavekortet.

    (Noe sånt).

    Et eller annet var det ihvertfall, (mener jeg å huske).

    Og jeg husker også at jeg spurte Irene Ottesen, (på jobb), noen måneder før det her igjen.

    Om hva hu brukte alle pengene sine på.

    For butikksjefer, de tjente jo nærmere 300.000 i året, i Rimi, på den her tida.

    (Ihvertfall de butikksjefene som jobba på ganske store Rimi-butikker, som man vel må si, at Rimi Bjørndal var.

    For omsetningen på Rimi Bjørndal, den lå vel på cirka 800.000 kroner, i uka.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og det var vel ikke så mange Rimi-butikker, som hadde høyere omsetning enn det, på den her tida.

    En gjennomsnittlig Rimi-butikk, lå vel på cirka 400-500.000 i ukesomsetning, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så Rimi Bjørndal, hadde cirka dobbelt så høy omsetning, som en gjennomsnittlig Rimi-butikk da, vil jeg si.

    I tillegg, så hadde Rimi Bjørndal, både post i butikk og tipping.

    Og Rimi Bjørndal hadde også lav snitthandel.

    Så Rimi Bjørndal måtte kanskje ha dobbelt så mange kunder innom, enn en Rimi-butikk, i Oslo Vest, for å få like høy omsetning.

    Så derfor så måtte butikkfolka liksom svette mer, på Bjørndal enn på for eksempel Frogner da, (for å si det sånn).

    Siden at folka på østkanten er fattigere og handler for mindre beløp, (i slengen), enn folka på vestkanten.

    Men butikker på østkanten, de vil ikke få mer penger, på lønnsbudsjettet, fra Rimi.

    (Enn butikkene på vestkanten).

    For lønnsbudsjettet regnes som en prosent av omsetningen, da.

    Så butikkfolk på vestkanten, de slipper å svette like mye, som butikkfolk på østkanten.

    Siden det er enklere for en kasserer, (for å ta et generelt eksempel), å selge varer for 200 kroner, til en kunde.

    Enn det er for en kasserer, å selge varer for 150 kroner, til en kunde, og så selge varer for 50 kroner, til en annen kunde.

    Så derfor, så var det som et helvete, (må man vel nesten få lov til å si), å jobbe på Rimi Bjørndal.

    Siden det var så lav snitthandel der, da.

    Og Bjørndal er jo som en drabantby, for Oslo.

    Så Bjørndal-folk, de handler ofte nede i sentrum, etter jobb osv., da.

    Men de tar nok ikke like ofte med seg tomflaskene, på jobben, for å pante de, i sentrum, etter jobb.

    Så derfor, så ble det panta veldig mye tomflasker, på Rimi Bjørndal, da.

    Så all denne pantinga, (på toppen av den lave snitthandelen, tippinga og posten), medførte at det noen ganger virkelig ble som et helvete, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    For at det var så mye panting, på Rimi Bjørndal, det tror jeg ikke at det ble tatt hensyn til, når lønnsprosenten, blir utregnet.

    Så jeg tror at en del butikkfolk, som jobber, i Oslo Vest, nok ville ha fått sjokk, hvis de hadde måttet jobbe, for eksempel en lørdag, på Rimi Bjørndal.

    Selv om jeg må innrømme at det oftest gikk veldig greit, å jobbe, på Rimi Bjørndal, den tida jeg jobba, som låseansvarlig der.

    Selv om dette var en vanskelig tid for meg, (på grunn av problemene jeg hadde hatt, i Rimi, osv.), og mange utlendinger jobba, i den butikken.

    Men en god del av de folka, som jobba, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    De var ganske modne og ansvarlige, da.

    Så stort sett, så gikk den jobbinga mi, på Rimi Bjørndal, rimelig greit.

    På tross av det høye arbeidspresset, osv.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men Irene Ottesen, hu fikk meg jo til å mate kattene sine, sommeren før jeg fikk dette gavekortet, av Rimi.

    Og da mener jeg at jeg så det, at det lå noen tomme pizzaesker, (fra Peppes Pizza eller en annen pizzakjede), der.

    (Eller om det var en kvittering, på en vegetarpizza, fra Peppes, som jeg så, hos henne.

    Noe sånt).

    Så Irene Ottesen, (som jo ikke hadde for eksempel bil eller familie), hu brukte nok mye penger, på pizza.

    For hu må vel ha klaget, til meg, på at hu hadde lite penger, (vil jeg tippe på).

    Siden jeg spurte henne om hva hu brukte alle pengene sine på da, (mener jeg).

    Men det er klart, at hvis man bestiller en pizza fra Peppes, hver dag.

    Så går mye av pengene man tjener, som butikksjef, til akkurat det.

    Så da får man nok ikke spart opp noe særlig mye penger, (for eksempel), selv om man har en ok lønn.

    For en sånn pizza, (fra Peppes), den koster vel kanskje 200 kroner.

    Og det blir jo over tusen kroner, i uka, om man bestiller en sånn pizza, hver kveld.

    Så hvis man har pizza-utgifter, på 5000 kroner, i måneden.

    Så kunne man jo like gjerne ha jobba, som kassamedarbeider, omtrent.

    Og heller kjøpt noe billig middag, (i for eksempel den butikken man jobba i), etter at man var ferdig for dagen.

    Men butikksjefer, de er nesten avhengige av å ha respekt, fra medarbeiderne sine.

    Så det var vel kanskje derfor at Irene Ottesen bestilte pizza, istedet for å for eksempel steike frossenpizza selv.

    Fordi at hu ikke likte at medarbeiderne så hva hu kjøpte, av mat, muligens.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    For hvis man bor aleine, (sammen med et par katter), og bestiller pizza fra Peppes, for å spise den aleine.

    Da sløser man litt med penger, vil jeg si.

    Så butikksjef Irene Ottesen, hu var kanskje litt sløsete da, (må man vel si).

    Det er mulig.

    Hvis ikke det var butikksjef Arne Risvåg, (fra Rimi Karlsrud), som hadde vært på besøk hos Irene, og hu derfor bestilte en vegetarpizza, som de delte, mens de så på en videofilm, (eller noe lignende), muligens.

    Hvem vet.

    (For disse to butikklederene, de så jeg jo sammen, (som et par), da de var og handlet, på Rimi Bjørndal, (sommeren 2002), som jeg jo har skrevet om tidligere).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt ganske mer som hendte, den tida jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 53: Storefjell

    På Storefjell, (som ligger like ved Geilo, var det vel), så ringte søstera mi meg, husker jeg.

    Og hu fortalte det, at mora mi hadde fått kreft, husker jeg.

    (Nemlig brystkreft, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde begynt å festrøyke, husker jeg, etter at jeg ikke fikk Rimi Munkelia-jobben.

    Noe David Hjort sin kamerat, Roger fra Sagene vel, hadde kommentert, husker jeg.

    En gang jeg var ute på byen med David Hjort, vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottensen var på seminaret der.

    Og etter den første dagen, med seminar-timer, så satt jeg og kjederøyka omtrent vel.

    Og det satt en kar der, som jeg ble introdusert for vel.

    Og som het Arne Risvåg, husker jeg.

    Og som var butikksjef i det samme distriktet sm meg, vel.

    (Han var butikksjef på Rimi Karlsrud, året etter ihvertfall, mener jeg å huske).

    Og han hadde nettopp vært i Liverpool, mener jeg å huske, og sett Merseyside-derbyet, da.

    Og da kunne jeg, (som holdt med Everton), mobbe han litt, da.

    For det derbyet hadde vel Everton vunnet, etter en scoring av Kevin Campbell, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Liv fra Rimi Karlsrud der, (som da hadde blitt butikksjef, på Rimi Grenseveien, vel).

    (I baren nærmest seminar-salen vel).

    Og jeg spurte henne om ikke Magne Winnem var en ok kar, (eller noe sånt).

    (Hennes tidligere sjef, da).

    Men da reagerte hu Liv fra Rimi Karlsrud som om hun hadde blitt stukket av en veps nesten, (vil jeg si).

    For hu likte ikke Magne Winnem da, for hu skreik nesten ‘nei’, da jeg spurte henne om ikke han var en ok sjef, (eller noe sånt), da.

    Men hu fortalte ikke hvorfor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I diskoteket der, utafor dansegulvet, så ble jeg stående og prate litt, med ei svensk butikksjefdame, som jobba i Oslo Vest, husker jeg.

    Hu fortalte, (da jeg spurte), at hu ble litt mobba siden at hu var fra Sverige.

    Spesielt ungene var ille, mente hu.

    Og regionsjef Jon Bekkevoll, han stod også i nærheten av meg, i diskoteket der, på fredagen, mener jeg å huske.

    Uten å si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at alle vi butikksjefene som var der.

    (Vi var vel bortimot 200 butikksjefer der vel.

    Hvis jeg skulle tippe.

    Det var butikksjefer fra hele Østlandsområdet, vel).

    Vi fikk hver vår ganske dyre Vegard Ulvang-genser.

    Som jeg ga til Axel når jeg kom hjem, husker jeg.

    For jeg har allergisk hud da, (sa en lege i Svelvik en gang, ihvertfall).

    Ihvertfall så klør jeg fælt av ull, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pringles var også nye i Norge, på den her tida.

    Og fikk masse vareprøver på Pringles og sånn, da.

    Noe som jeg ga en del av til søstera mi, da jeg kom tilbake, til Oslo.

    Og Pringles-dama, hu sa også det, at de hadde skrevet ‘potetgull’, på Pringles-pakkene.

    Altså at de brukte Maarud sitt varemerkenavn, da.

    Og han, (tidligere), butikksjefen fra Rimi Nordstrand, (Geir vel).

    (For Elisabeth Falkenberg, (som ble butikksjef på Rimi Nordstrand, etter Geir vel.

    Hu var ikke der da, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så hu hadde nok begynt å jobbe på Hakon sitt grossistlager på Skårer, på den her tiden, hvis jeg skulle gjette).

    Som hadde vunnet Gøteborg-tur, til friidretts-VM der.

    Da jeg jobba min første ledervakt, utafor Rimi Nylænde.

    Han husker jeg at brølte, inne i seminar-salen der, at han var lei av ‘denna sure kremen’.

    Og det var Pringles Sour Cream and Onion da vel.

    Så rømme ble til sur krem.

    Det var kanskje Geir fra Rimi Nordstrand, som Henning Sanne hadde i tankene, da han sa at Rimi-butikksjefer var harry, (eller noe lignende da).

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte dele rom med Kristian Kvehaugen, husker jeg.

    Og han klagde på at jeg brukte lang tid på badet, (husker jeg).

    For jeg barberte meg, pussa tenna og dusja da, om morgenen da.

    Og det hadde jeg aldri hørt før, at jeg brukte lang tid på badet, husker jeg.

    Så det var nytt for meg, da.

    Men det var kanskje Kristian Kvehaugen som ikke hadde så god hygiene.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så måtte vi ut, på noen aktiviteter, i området rundt hotellet der, (husker jeg).

    Og Monika, som var butikksjef på Rimi Nylænde før meg.

    Hu kan jeg kalle Audi-Monika, for hu kjørte Audi, husker jeg.

    Audi-Monika, hu ble kalt for Monica Lewinsky, av en kar, som ledet en aktivitet, på noe slags løype der oppe, husker jeg.

    Og da sa Audi-Monika til meg, at: ‘Hørte du hva han sa’.

    Og jeg svarte ‘ja’ da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Audi-Monika satt og nesten gjemte seg bort, ved et bord, inne ved diskoteket der vel.

    Sammen med en kar, fra sikkerhetsavdelingen, til Rimi, da.

    Og da, så fortalte jeg det, til Kristian Kvehaugen.

    At Audi-Monika satt der og der, da.

    Også ville Kristian Kvehaugen bort til Audi-Monika, da.

    Og da dro jeg med Kristian Kvehaugen dit, da.

    Men da ble nok Audi-Monika og han fra sikkerhetsavdelingen litt sure, tror jeg.

    For de hadde vel kanskje planlagt å ha noen slags hemmelig romanse, (eller noe sånt), tror jeg.

    Kunne det vel kanskje egentlig virke som, hvis jeg skal være ærlig.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagskvelden, etter middagen der.

    (Som var ganske formell, forresten).

    Så satt jeg og prata med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen.

    Og jeg nevnte at jeg nok hadde jobba for hardt, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    For jeg følte meg rimelig utslitt, da.

    ‘Men du ville det selv’, sa Kristian Kvehaugen.

    (Noe sånt).

    Men dette var bare noe jeg sa i fylla, da.

    Jeg var jo fornøyd over at jeg hadde blitt butikksjef, da.

    Men jeg bare sa det som om det var noe morsomt, nesten.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så skjedde det noe rart, på Storefjell, husker jeg.

    For plutselig, så dukka Vanja Bergersen, fra Rimi Bjørndal, opp der.

    Enda hu ikke var Rimi-butikksjef.

    Hu hadde jo til og med slutta som kassadame, på Rimi Bjørndal.

    Men hu var med noen venninner, på hyttetur, oppi der, sa hu.

    Og så hadde de bestemt seg for å dra innom Storefjell Høysfjellshotell der da, (heter det vel).

    Så det var rimelig spesielt da, husker jeg.

    Men jeg tok med hu Vanja Bergersen bort til bordet der Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen satt da, (husker jeg).

    Sånn at hu fikk hilst på de og igjen da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Storefjell Høyfjellshotell er forresten kjent for sin gode mat.

    Men Arne Risvåg han klagde på krepsen og rekene, osv., (husker jeg).

    Og sa at han ikke likte disse ‘havets frukter’, en dag der, da.

    Men da måtte jeg nesten le, husker jeg.

    For farfaren min, han var jo fra Holmsbu.

    Og en gang jeg var der, hvor han var fra.

    Så dukka det opp en kar, med en fiskebåt vel, som faren min kjøpte ferske reker av da, (husker jeg).

    Så jeg syntes egentlig at maten der var god.

    Selv om det vel var langt fra havet der kanskje.

    Så det var vel ikke sånn at de rekene var fiska i noen lokale fjellvann der oppe, akkurat.

    Jeg husker da jeg var med mora mi på høyfjellshotell, og sånn, på 70-tallet.

    Da fikk vi vel fjellørret, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Men maten på Storefjell var veldig god da, syntes jeg.

    Så jeg klagde ikke, da.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På bussen ned til Oslo igjen.

    Så prøvde jeg å sove litt da, (var det vel).

    Men da begynte Kristian Kvehaugen, som satt ved siden av meg.

    Å si høyt navnet ‘Magne Winnem’, av en eller annen grunn.

    Da skjønte jeg ikke så mye, husker jeg.

    Men jeg husker at Kristian Kvehaugen sa navnet til Magne Winnem på bussen ned til Oslo, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 44: Julebordet 1997

    Like før jul, i 1997, så spurte butikksjef Kristian Kvehaugen meg, om jeg kunne ordne med julebordet, den jula.

    For Rimi Bjørndal skulle visst ha sitt eget julebord, dette året da, sa Kristian Kvehaugen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide jo å lese Dagbladet, på vei til jobben.

    (På bussen, eller om det hadde blitt T-bane, på den her tiden).

    Så jeg hadde sett det, at et utested, ved rådhuset, som het Sofies Mat og Vinhus vel, annonserte med at de arrangerte julebord, da.

    Og jeg spurte Toro, som jo var DJ og utelivseksperten, på Rimi Bjørndal, (må man vel si), om han syntes, at det stedet, virka ok, da.

    Og det syntes han da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo det første julebordet, som jeg arrangerte.

    (Og vel også det siste).

    Men jeg prøvde å få det riktig, da.

    Men jeg lurer på om jeg fikk det feil.

    For Diana, hu dukka vel opp på julebordet der, selv om hu hadde slutta, (tror jeg).

    Hvis jeg ikke husker helt feil, da.

    For jeg mener å huske det, at jeg ikke hadde invitert Diana da, (siden hu hadde slutta, vel).

    Så hvorfor hu Diana var der, det veit jeg ikke.

    Men hu ble kanskje sur da, siden jeg ikke hadde invitert henne, (eller noe sånt).

    Og så dukka hu opp der likevel, liksom som på trass da, (kunne det kanskje virke som).

    Noe sånt.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg inviterte han pakistaneren med hakket i panna, på det her julebordet, da.

    Og han sa at han skulle komme, da.

    Og man kunne velge mellom flere forskjellige retter da, husker jeg.

    Og det var juletallerken, (som bestod av julepølse og medisterkaker, blant annet vel), biff og muligens pizza, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg er glad i biff.

    Men siden det var jul, så bestilte jeg juletallerken, til meg selv, da.

    Og det var det noen som reagerte på der, mener jeg å huske.

    (Muligens Gry?).

    Men det var ikke bare var meg, som bestilte juletallerken der, da.

    Det var vel cirka halvparten, vel.

    (Noe sånt).

    Også bestilte den andre halvparten, (inkludert Toro og Gry vel), biff, (mener jeg å huske), da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var vel det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han pakistaneren, med hakket i panna.

    Han sa til meg det, at jeg visste hva han kunne spise, da.

    (Som muslim, da).

    Da jeg spurte han, om hvordan mat han ville ha, på det julebordet, da.

    (Etter at han hadde sagt, at han skulle dukke opp der, da).

    Og da regna jeg med det, at han tålte å spise en biff, da.

    Så da bestilte jeg biff til han, da.

    Men han kom ikke på julebordet likevel, da.

    Og da var det noen som klagde, (muligens hu sure blondinna, som hadde sagt at plasten blander seg på søppelhaugen likevel, (eller noe sånt), et år eller noe, før det her, vel).

    (Hu liksom bare spydde ut noe latter eller noen gloser, ut i lufta der, da).

    Og mente at det var fælt, da.

    (Eller noe).

    Men jeg mente at å bestille biff til en pakistaner, det var greit liksom, da.

    Så lenge jeg ikke bestilte juletallerken til han, liksom.

    For juletallerkenen, den var det jo svinekjøtt i, da.

    (Og det er jo svinekjøtt, som muslimene ikke har lov til å spise, da.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Men han pakistaneren, han overlot jo til meg, å bestemme, hva han skulle spise, da.

    Og jeg er jo ikke noen ekspert på islam, akkurat.

    Så hvorfor han gjorde det, det veit jeg ikke.

    Men han burde vel klart å bestemme det selv, hva han ville spise, skulle man vel tro.

    Men så ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at Irene Ottesen var på det her julebordet, (enda hu vel hadde slutta, på Rimi Bjørndal, men hu var muligens med, fordi at hu var ambulerende butikksjef), og at hu satt til venstre for meg, vel.

    Og hu spiste vel noe vegetarmat, (muligens vegetarpizza, eller noe), mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ingen som satt på stolen til høyre for meg, (husker jeg).

    Men hu sure blondinna, (som satt på den andre sida av bordet vel), hu la veska si der, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel bare gått ned dit, (til Rådhusplassen), fra St. Hanshaugen, mener jeg å huske.

    Og jeg gikk vel muligens i den smokingen, som Magne Winnem hadde hjulpet meg å kjøpe, for cirka 300 kroner vel, på Dressmann, før jeg skulle være forlover for han, høsten 1993.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg mener å huske at Toro sa til meg det der, at ‘du ser jo ut som en mafia-boss’.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    For det var vel kanskje et litt rart kompliment, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Toro han spurte meg også, under det her julebordet.

    Om jeg ville låne noe porno, av han.

    Men det syntes jeg at virka litt ekkelt, (husker jeg), å låne noe porno, av Toro.

    Så da svarte jeg bare det, (husker jeg), at jeg fant porno på nettet, hvis jeg trengte det.

    Og etter det her, så begynte jeg å leite mer etter porno på nettet og, husker jeg.

    For jeg ville ikke låne porno av Toro liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener også å huske det, at David Hjort, skulle ha meg med inn på dassen, på Sofies Mat og Vinhus der.

    Men det syntes jeg at ble veldig rart.

    Så det gadd jeg ikke, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så hva David Hjort dreiv med da, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like før vi dro derfra.

    Så var det vel noen, (muligens Toro), som foreslo det, at vi skulle bestille en halvliter, til alle som satt ved bordet.

    Så bordet ble jo fullt av halvlitere, da.

    Og da ble butikksjef Kristian Kvehaugen sur, husker jeg.

    For jeg begynte å bli litt full, da.

    Men Kristian Kvehaugen mente at vi måtte drikke opp all ølen, før vi dro derfra.

    Men jeg mente at det ble for mye, da.

    Jeg kunne jo ikke drikke opp all den ølen selv, liksom.

    Så det var litt morsomt da, (eller umorsomt), avhengig av hvor seriøst man tok det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så dro Toro en del av oss med, i en maxi-taxi vel, til der Radio 1 Club pleide å ligge vel, i Storgata.

    (Noe sånt).

    Men så dro vi istedet til Head On, (mener jeg å huske).

    Og der slapp ikke jeg inn, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg mener å huske vagt, at jeg gikk inn på utestedet Barock der, en tur.

    Men hvorfor jeg gikk inn der, det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men det var sikkert en eller annen grunn, da.

    Men jeg husker rimelig klart, at David Hjort og meg, vi stod sammen, utafor den Narvesen-kiosken, i Universitetsgata der, (blir det vel).

    Og jeg banna og sverta da, siden jeg ikke hadde kommet inn på Head On, (må det vel ha vært).

    Men da var det ei dame, som handla, (sammen med ektemannen sin vel), i den Narvesen-kiosken.

    (Og som kanskje også hadde vært på julebord, vel).

    Og hu begynte å klage på meg, (mener jeg å huske), og sa at jeg ikke måtte være så sur da, (eller noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten prøve å skjerpe meg litt, husker jeg.

    Men etter det her, så husker jeg ikke noe mer, fra det her julebordet, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 43: Juleølsmaking 1997

    Noen måneder før jul, i 1997, (må det vel ha vært).

    Så fikk jeg to billetter, til Mack sin juleølsmaking, av butikksjef Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Denne juleølsmakinga, den var på en pub, på et hjørne, i Stortingsgata, (husker jeg).

    Og jeg hadde jo alle seinvaktene, på Rimi Bjørndal, på den her tida.

    (Og jeg var vel den eneste assistenten der, (på Rimi Bjørndal), det andre halvåret, i 1997.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen uker før det her, så hadde Rimi Bjørndal fått en ny medarbeider, (husker jeg).

    Og det var en kar, ved navn David Hjort, som hadde jobbet, på en is og kake-cafe, (eller noe sånt), i første etasje, på Oslo City, før det her, da.

    (Noe sånt).

    Distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hu spurte meg om hva jeg syntes, om søknaden, til David Hjort, som hu viste meg da, (og som vel hadde ligget, inne på kontoret der, en stund).

    Men jeg var ikke butikksjef der, men likevel så spurte Skodvin meg om råd, da.

    Og jeg var jo ikke vant til å ansette folk heller.

    Men David Hjort, han hadde vel skrevet, i søknaden sin, at han hadde hatt problemer, med sjefen sin da, (eller noe), på Oslo City der, da.

    Så jeg gjorde et poeng av det, og sa at det kanskje ikke var så positivt, da.

    Men likevel, så ble David Hjort ansatt, på Rimi Bjørndal, like etter det her da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg syntes jo at jeg hadde fått det til å fungere rimelig greit, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Alle kassadamene jobba bra, liksom.

    Men det var litt skjørt også, syntes jeg.

    For det her var mye russedamer, (som Therese Gulliksen, osv.), som jeg var litt redd for at, kunne være lette å påvirke, til å sette seg på bakbeina osv., da.

    (For selv om Therese Gulliksen var russ.

    Så var hun også en nøkkelmedarbeider da, på vaktene mine.

    Siden hu var omtrent den eneste kassadama, (ved siden av Shomaila Butt), som klarte å ta melka, da).

    Og når man da fikk en sosial pratmaker, (kan man vel kanskje kalle han), som David Hjort, (som jeg så på som en potensiell urostifter, for han ble så fort kjent, med de her kassadamene, da), inn i butikken.

    Da ble jeg litt redd, (må jeg innrømme), for at det velfungerende maskineriet, (må man vel kalle det), som jeg hadde fått bygget opp, på Rimi Bjørndal, skulle begynne å streike, da.

    Så jeg hadde egentlig ikke noe annet valg, (sånn som jeg så for meg dette), annet enn å liksom begynne å dulle litt, med David Hjort, da.

    For jeg ville jo ikke at det samarbeidet, som jeg hadde fått bygget opp, på seinvaktene, på Rimi Bjørndal.

    Og karrieren min, i Rimi.

    Skulle gå i vasken da, liksom.

    Så jeg måtte nesten være litt sånn kameratslig og jovial ovenfor han David Hjort da, husker jeg, at jeg syntes.

    Sånn at han ikke skulle begynne å prate for mye ‘piss’ liksom, til for eksempel Therese Gulliksen da, siden de begge bodde på Bjørndal, osv.

    For David Hjort, han hadde jo hatt problemer, med sjefen sin, på den forrige jobben sin, osv.

    (På Oslo City der).

    Så jeg var litt skeptisk til han, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, han jobba vel både seinvakter og tidligvakter, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og Kristian Kvehaugen, hva han tenkte på, da han ga meg de billettene til den juleølsmakinga, det veit jeg ikke.

    Han kunne vel like gjerne ha spytta på meg, omtrent.

    For den juleølsmakinga, den begynte klokka 20, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og Rimi Bjørndal stengte jo også klokka 20, da.

    (På den her tida, ihvertfall).

    Men så skulle jo fire kasser, samt tippekassa, telles, da.

    Så det var ofte at jeg ikke var ut døra der, før rundt klokka 21, da.

    (Avhenging av om det var diff i kassene, eller ikke, da).

    Og så skulle jeg jo ta bussen, ned til sentrum, da.

    En buss som tok cirka en halvtime, vel.

    Og så måtte jeg gå, fra Jernbanetorget og til Stortingsgata, da.

    Så jeg ville nok ikke være framme, på den her juleølsmakinga, før nærmere klokka 22, da.

    Altså et par timer etter at den hadde begynt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vant med litt av hvert, fra butikksjef Kristian Kvehaugen, da.

    Som for eksempel da han kom hjem fra den Rimi-turen, og var så sur på Rimi-Hagen, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel.

    Og sønnen hans, Thomas Kvehaugen, han sa jo at Kristian Kvehaugen hadde brukt utgått ketsjup, istedet for gjær, da han lagde hjemmebrent, da.

    Så jeg så nok på Kristian Kvehaugen, som en litt rar døl, da.

    Som jeg liksom måtte leve med, da.

    Til jeg ble forfremmet til butikksjef, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg tenkte på hva jeg skulle gjøre, med de her juleølsmaking-billettene, da.

    For jeg var jo vant med, fra Rimi Nylænde, å gi bort sånne reklame-ting, til medarbeiderne, da.

    Selv om jeg bare var assistent der.

    Thomas Sanne fikk vel for eksempel en kassett, med en Madonna-sang på da, (‘Rain’, vel).

    Og de fleste andre der fikk vel også noe vel.

    Unntatt Henning Sanne vel, som vel da vel begynte å klage litt vel.

    Men dette var ikke noe personlig, fra meg, mot Henning Sanne.

    Men dette var bare sånne reklame-ting, som jeg tilfeldigvis hadde funnet, rundt omkring, på Rimi Nylænde der, da.

    Og som jeg da bare ga til den medarbeideren, som stod nærmest liksom, da.

    Og som ikke hadde fått noe før, da.

    (Noe sånt).

    For jeg rydda vel litt her og der, på Rimi Nylænde, når jeg hadde tid, innimellom mine faste arbeidsoppgaver.

    (Som assistent der, da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg ga de her juleølsmaking-billettene, til David Hjort, da.

    For han jobba tidligvakt, den dagen, som juleølsmakinga var, da.

    Og David Hjort, han var den eneste, som jeg jobba sammen med, på seinvaktene.

    Som var heltidsansatt, da.

    Så derfor ga jeg de billettene til han, da.

    Og da tenkte jeg vel også det, at David Hjort, kanskje ville roe seg ned litt, og ikke stifte noe uro liksom, på jobben, hvis jeg prøvde å være litt kul mot han, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det som skjedde da.

    (Dagen etter, eller noe).

    Det var at David Hjort så inviterte meg også, ned på den juleølsmakinga, da.

    Etter jobben.

    For da skulle David Hjort holde av noe øl til meg da, sa han.

    For det var mulig at de billettene bare gjaldt for gratis øl, da.

    Og så var puben åpent som vanlig, fra klokka 21, eller noe sånt, da.

    (Noe sånt).

    Så jeg gikk innom Stortingsgata da, (husker jeg), på vei hjem fra jobben, på Rimi Bjørndal, en torsdag eller fredag, (eller hva det var), da.

    Og utafor den puben der, (som jeg ikke husker hva heter nå).

    (Men den lå vel på et hjørne vel, (mener jeg å huske), litt lenger fra Stortinget enn Peppes Pizza der, vel).

    Så møtte jeg David Hjort, og ei rødhåra dame, (var hu vel), som han var sammen med, da.

    Og som het Heidi vel, (og som var fra Nord-Norge vel), og som jobba på den samme kafeen, i første etasje, på Oslo City der, (like ovenfor JC der vel), hvor David Hjort også hadde jobba, da.

    Og det var også ei ung dame, fra en Rimi, i Bærum eller Oslo Vest, (eller noe), sammen med David Hjort og Heidi der da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg stakk så vidt innom den puben, som lå på det hjørnet der, da.

    Mens David Hjort og den stod utafor puben der, (litt nærmere Stortinget), da.

    Men den gratis juleølsmakinga, den var vel over, vel.

    Og da så jeg hu Monika, som hadde jobba, på Rimi Munkelia, da jeg begynte der.

    Og som på den her tida, vel var butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Og jeg så også en Mack-konsulent, (en ganske kraftig kar med høyt hårfeste vel), som jeg ikke likte, husker jeg.

    (For han pleide noen ganger å si ‘vi sneiks’, til meg.

    Da han var ferdig, med jobben sin, på Rimi Nylænde der, da.

    På den tida, som jeg jobba, som assistent der da, (husker jeg)).

    Men jeg så ikke noen andre kjente der, da.

    Så jeg bare gikk ut igjen, da.

    For jeg skjønte det sånn, som at den utdelinga, av gratis juleøl, var ferdig, da.

    Men jeg var ihvertfall såvidt innom den puben, da.

    Som på det tidspunktet vel hadde åpnet dørene sine for vanlige folk og, (og ikke bare for juleølsmakere, vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han hadde holdt av en flaske juleøl til meg, da.

    Og den måtte jeg drikke i Stortingsgata der da, (husker jeg).

    For David Hjort og dem, de hadde tatt med den flaska, ut fra den puben der da, (husker jeg).

    Men hvorfor David Hjort og dem ikke venta på meg, inne på den puben.

    Det veit jeg ikke.

    Det klarte jeg vel ikke å finne ut av, (tror jeg).

    (For jeg var vel kanskje litt stressa etter jobben, da.

    Og jeg hadde aldri vært på noe sånn juleølsmaking før, da.

    For jeg var ikke så opptatt av reklame og sånn, liksom da.

    Og det var vel mest butikksjefer, som dro på sånn juleølsmaking, muligens.

    Og jeg så vel kanskje på Rimi-butikksjefer, som litt harry, da.

    Som Henning Sanne, fra Rimi Nylænde, pleide å gjøre et poeng av, at han syntes at Rimi-butikksjefer generelt var, noen ganger, (husker jeg)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort han dro så med oss andre, til Valentinos, i Torggata der, (husker jeg).

    Og jeg drakk opp de pengene jeg hadde i lommeboka mi, (mener jeg å huske).

    Og så stakk David Hjort og hu Heidi hjem, da.

    Og før David Hjort dro hjem, så stakk han til meg en femtilapp, til taxi hjem, (mener jeg å huske).

    Og jeg var litt full da, så jeg tok imot det her lånet, da.

    Og etter at David Hjort og Heidi, hadde dratt hjem.

    Så spurte jeg hu fra Bærum, da.

    Om hu hadde lyst til å prøve internett.

    (Som jeg jo hadde hjemme, i Rimi-leiligheten min).

    Og det hadde hu lyst til, da.

    Så vi gikk gjennom den tunnelen, der hvor det er Piccasso-malerier, i regjeringskvartalet der, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og så tok vi vel muligens en drosje, (eller om vi gikk), opp til Rimi-leiligheten min, på St. Hanshaugen der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og vel hjemme hos meg.

    Så lot jeg hu Bærumsdama chatte på sol-chat, da.

    Med en kar, som jeg såvidt hadde chatta med før der.

    (For den chatten pleide å være litt treig, da.

    På den her tida, ihvertfall).

    Og det var en som kalte seg DeFord, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Og som jeg lot chatte litt med hu Bærumsdama, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama og jeg.

    Vi satt jo i den Ungbo-sofaen, og chatta, da.

    Og etterhvert så begynte vi å kose litt der, da.

    Jeg husker ikke om vi klinte.

    Men etterhvert, så havna vi i senga mi, ihvertfall da.

    (Den rammemadrassen, som jeg hadde fått kjøpt billig, av Magne Winnem, (mens jeg bodde på Ungbo der).

    Der hvor jeg hadde pult hu So What-dama, hele natta, halvannet år, (eller noe), før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da husker jeg det, at jeg satt på et musikk-program, med Winamp, som jeg hadde på PC-en.

    Som var kobla til stereoanlegget, da.

    Og at spesielt en sang som het ‘1979 (Moby Remix)’, med Smashing Pumpkins, hørtes bra ut, mens jeg lå og pulte med hu Bærumsdama da, (husker jeg).

    (Og hu Bærumsdama, hu gikk vel også inn i ekstase, mens vi hørte på den sangen, hvis jeg skjønte det riktig.

    Hu stønna eller sukka ihvertfall, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at det gikk for meg.

    Så var jeg så varm, (husker jeg).

    At jeg gikk for å kjøle meg ned litt, ved terrassedøra der, da.

    Som stod halvåpen vel.

    (Noe sånt).

    Og da så jeg det, at det brant, inne i den falleferdige bygården, i Waldemar Thranes gate 3 der, da.

    En bygård som lå kanskje 10-20 meter, fra terrassen min, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så ringte jeg brannvesenet og rapporterte om den her brannen da, (husker jeg).

    Og jeg kikka også i den nederste skuffen, under stereoanlegget mitt der.

    For jeg lette etter en hammer, (eller noe), som jeg hadde der.

    For jeg lurte på om jeg burde starte brannalarmen, i Rimi-bygget der, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama fulgte med.

    For i den skuffen, så hadde jeg også noe sånn rensevann, fra Clerasil, (husker jeg).

    Som jeg hadde pleid å bruke, da jeg bodde på Ungbo, da.

    For jeg pleide å ha noen kviser nå og da, (selv om jeg var langt oppe i 20-åra), som jeg var rimelig flau over, da.

    Og da husker jeg at hu Bærumsdama, la merke til den Clerasil-flaska, vel.

    Så da følte jeg meg litt dum, da.

    Eller, hu Bærumsdama.

    Hu var kanskje litt umoden, da.

    Hvis hu så ned på meg, (som jeg syntes at det virka som, på ansiktsuttrykket hennes, ihvertfall), siden jeg måtte kjøpe Clerasil-produkter, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så an den brannen litt.

    Og brannvesenet dukka opp, i Waldemar Thranes gate der, ganske raskt.

    Så jeg bestemte meg for det, at den brannen ikke var alvorlig, at jeg behøvde å starte brannalarmen, da.

    For den brannen, (som jeg regna med at noen uteliggere, hadde starta, antagelig).

    Den ble ikke sterkere og sterkere, da.

    Men det var vel heller motsatt.

    At den ble svakere og svakere, (eller holdt seg på samme nivå), da.

    Og jeg ringte også en drosje, husker jeg.

    For hu Bærumsdama, da.

    Og ga henne noen hundrelapper, for å ta den drosja, hjem til Bærum, da.

    Så jeg måtte ha hatt en god del penger, i lommeboka, på Valentinos, likevel.

    Så hvorfor jeg tok imot den femtilappen, fra David Hjort.

    Det veit jeg ikke.

    Men jeg var vel kanskje rimelig full, da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Bærumsdama, hu gikk ut, for å vente på drosjen, da.

    Og drosjesjåføren, (som hørtes litt tøff ut vel), ringte meg, og sa at han ikke fikk kjørt fram til der jeg bodde, da.

    For det stod en brannbil og sperra der, da.

    Jeg svarte da, at han kunne stå å vente, ved apoteket der.

    (Enda litt lenger fra der jeg bodde, enn der brannbilen stod, da).

    Og jeg hadde vel også fått mobilnummeret, til hu Bærumsdama, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg ringte henne, og ba henne, om å gå bort til ved apoteket der, for å møte drosjen der, da.

    Noe hu vel gjorde vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så dro jeg på jobb, som vanlig, på Rimi Bjørndal, da.

    Men jeg nevnte vel ikke, for David Hjort, (eller noen andre), at jeg hadde fått hu Bærumsdama, i bingen, vel.

    (Det tror jeg ikke, ihvertfall).

    For jeg ville liksom ha litt avstand til David Hjort, da.

    Og etter det her, så ble jeg bedt mye ut på byen, da.

    På house-party-er, osv.

    For Toro, (Thor Arild Ødegård), på jobben, (på Rimi Bjørndal), han var jo DJ, da.

    Så David Hjort og meg, vi ble bedt med overalt, på techno-party-er osv., av Toro, da.

    For Toro, han fikk oss ført opp, på masse gjestelister, på kule fester, på Rockefeller og Chateau Neuf, osv. da, husker jeg.

    (Så det var mye som skjedde, i månedene etter det her da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg møtte hu Bærumsdama en annen gang og, husker jeg.

    Jeg ringte henne fra jobben, på Rimi Bjørndal.

    (Og da lurer jeg på om Vanja Bergersen overhørte at jeg ringte.

    Mener jeg at jeg overhørte, at hu prata om, til noen der, ihvertfall).

    Og da møtte jeg hu Bærumsdama, utafor Saga kino der, husker jeg.

    Også gikk vi oppover Hegdehaugsveien der.

    Og bort Josefines gate.

    Og videre fra Bislett stadion der.

    Og til St. Hanshaugen.

    Også satt vi på Underwater Pub der, (i første etasje der), og drakk en halvliter, eller to, husker jeg.

    Også dro vi hjem til meg igjen, i Waldemar Thranes gate 5, som var et kvartal cirka unna Underwater Pub der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så hadde vi sex på Ungbo-sofaen da, husker jeg.

    Men da lå hu bare hu Bærumsdama helt stille, på ryggen, husker jeg.

    Uten å bevege seg, da.

    Og da kjeda jeg meg litt, da.

    Så jeg begynte å fingre henne litt, (og sånn), da.

    Og jeg kjeda meg fortsatt da, siden hu bare lå der, da.

    Så jeg stakk en finger til, inn i anus på henne da, (husker jeg).

    Også husker jeg det, at jeg liksom bevegde fingertuppene mine mot hverandre, da.

    På hver sin side av veggen, som var mellom skjeden og anusen hennes, da.

    Og den veggen, den var ganske tynn da, (husker jeg).

    Så jeg kunne fint føle fingertuppene mine, når jeg liksom gnidde de mot hverandre, på hver sin side av den veggen, da.

    Noe jeg gjorde siden hu bare lå der naken da, (uten å bevege seg), på Ungbo-sofaen min, da.

    (Uten at jeg tenkte meg så mye om, må jeg vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter det her, så lå jeg og knulla litt oppå hu Bærumsdama, da.

    I en time ihvertfall vel.

    (Noe sånt).

    Men så begynte hu å klage, da.

    For hu begynte å få dårlig tid, da.

    Og da, så sa jeg det, at jeg skulle prøve å kjappe meg litt, (med å komme fram til orgasme, da).

    Og da, så gjorde liksom hu Bærumsdama noe med fitta si, da.

    (Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).

    Sånn at hu stramma fitta si litt da, (eller noe sånt).

    Sånn at jeg da kom ganske raskt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og før hu stakk, så gikk også hu Bærumsdama litt rundt, i leiligheten min, mens hu var naken, da.

    Og da husker jeg at jeg syntes det, at fitta hennes var så stygg, da.

    For de indre kjønnsleppene hennes.

    De hang liksom ned, nedfor de ytre kjønnsleppene, da.

    Mens hu stod naken foran meg, mens jeg satt i sofaen der da, (må det vel ha vært).

    Så det husker jeg at jeg reagerte litt på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og noe annet som også var rart, med hu Bærumsdama.

    Det var at hu brukte så kjedelig undertøy, da.

    Hu brukte sånne lang underbukser og sånn, da.

    Nesten som vi hadde i militæret, da.

    Så det var nesten som noe undertøy, som en bestemor kunne ha brukt da, husker jeg.

    Så det var vel ikke en sånn dame, som man trodde, at skulle bli med på sånne her ‘stevnemøter med nogo attåt’, kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så ringte jeg hu Bærumsdama en gang til, da.

    (Når jeg begynte å få lyst på et nummer igjen, da).

    Men da ville hu ikke møte meg da, (av en eller annen grunn).

    Men hu ringte meg et par ganger, da.

    Og den ene gangen, så ville hu at jeg skulle bli med henne på en eller annen slags skoleavslutning, av noe slag, ute i Bærum da, (må det vel ha vært).

    Men det gadd jeg ikke, for jeg syntes ikke at jeg kjente henne så godt, da.

    Og da begynte jeg vel også å lure litt på hvor gammel hu her dama egentlig var, da.

    For jeg regna vel med at hu var over atten, siden hu hadde vært på juleølsmaking og Valentinos, liksom.

    Men jeg var ganske stressa, på den her tida, og datet også en finsk dame, (som jeg hadde møtt på nettet), da.

    I tillegg til at jeg var litt på sjekker’n, med hu Vanja Bergersen, da.

    Og Hava og Sema, de flørte jo også ganske mye, på bussen til og fra jobben, da.

    Og jeg hadde alle de festene, til Toro og David Hjort, da.

    Og jeg hadde irc og jobbing osv. og, da.

    Og jeg trente vel også, tror jeg, på Sentrum Treningsstudio der da, på søndagene.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu Bærumsdama, hu ringte også og sa, at hu skulle ha noe prosjektarbeid, på skolen, en gang, (husker jeg).

    Noe om Edvard Munch, (eller noe sånt), vel.

    Og da ville hu at jeg skulle låne noen bøker, om han, for henne, på biblioteket, da.

    Og det gjorde jeg også da, jeg gikk og lånte noen bøker, (på en fridag vel), om han Edvard Munch, på Hoved-Deichmann der, da.

    Men hu kom aldri for å hente de bøkene, da.

    Så jeg leverte de vel tilbake, et år eller noe seinere, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 42: Mer fra Rimi Bjørndal

    En stund etter at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, (må det vel ha vært).

    Så ansatte butikksjef Kristian Kvehaugen to pakistanske folk der, (husker jeg).

    Hu ene var Rahat, ei dame i begynnelsen av 20-årene, vel.

    Og hu andre, det var en kar, som jeg ikke husker hva heter nå.

    Men han hadde liksom et hakk i panna da, som han hadde fått, da han som barn falt ned fra en terrasse, (eller noe sånt), nede i Pakistan, fortalte han en gang, på bussen, på vei ned til sentrum, etter jobben, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han med hakket i panna, han begynte å prate om religion, på bussen, på vei ned til sentrum da, (husker jeg).

    (I tida etter at jeg hadde skrota HiAce-en, da).

    For det var felles utpassering, på Rimi Bjørndal, da.

    (Det vil si at alle som jobba seinvakta, måtte gå ut av butikken samtidig, da.

    Eller ihvertfall at den som gikk sist derfra ikke gikk derfra aleine, da.

    I tilfelle at det stod en raner, og venta på butikkfolka, når dem skulle hjem, da.

    Så var det mer sikkert, hvis det var felles utpassering, da.

    Selv om ikke alle som jobba der, var vant med felles utpassering, vel.

    (Som Magne Winnem forresten også hadde på Rimi Karlsrud).

    Så noen ganger, så ville folk mase da, om å få gå før).

    Han med hakket i panna, han fortalte det, at i islam, så trodde de også på Jesus, da.

    Men Jesus var en profet da, (husker jeg at han sa).

    (Så i islam, så trodde man ikke at Jesus var Guds sønn, da).

    Og han med hakket i panna, han sa også det, (mener jeg å huske).

    At i islam, så trodde de ikke på treenigheten, da.

    For de mente at tre ting ikke kunne være en, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg hadde vel ikke noe særlig valg.

    Jeg måtte nesten sitte og høre på han karen med hakket i panna, mens han prata om religion, på bussen der, (på vei hjem fra Rimi Bjørndal), da.

    For jeg var jo sjefen hans, på jobben.

    Så jeg måtte liksom oppføre meg ordentlig da, (syntes jeg).

    Så jeg satt og hørte på at han med hakket i panna, fortalte om islam og Jesus da, noen ganger, på bussen hjem etter jobben, på Rimi Bjørndal da, (husker jeg).

    Selv om jeg selv ikke var noe religiøs da, må jeg innrømme.

    Men hva skulle man gjøre liksom, da.

    Det var liksom ikke noen måte, som jeg kunne komme unna, den her pratinga.

    Selv om jeg hadde lest i aviser osv., at man ikke burde diskutere religion og politikk, på jobb.

    Men jeg satt nå på den bussen, da.

    Så da måtte jeg nesten høre på hva de kollegene mine sa, også.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, et år eller to, etter at han med hakket i panna, hadde slutta, på Rimi Bjørndal.

    Så fant jeg tilfeldigvis hjemmesiden hans, på nettet, (husker jeg).

    (Og da var han gift osv., husker jeg, at jeg leste).

    Og jeg sendte han vel en e-post, (mener jeg å huske).

    For å høre hvordan det gikk med han, og sånn, da.

    Men jeg fikk vel ikke noe svar, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rahat og han med hakket i panna, de spurte meg vel, om jeg pleide å gå på sånne kaffebarer.

    Som dukket opp, i Oslo, på den her tiden.

    Men da måtte jeg svare at nei, det gjorde jeg ikke.

    For jeg syntes at kaffe, det var liksom sånn som bestemor Ågot drakk, da.

    Det var liksom gamlingenes drikk, for meg.

    (Og faren min, han drakk heller ikke kaffe, husker jeg.

    Han hata kaffe og røyk da, husker jeg, fra oppveksten min, på 70 og 80-tallet.

    Så det at jeg begynte å røyke, det var også på en måte et opprør mot faren min, da.

    Kan man vel si).

    Så det var aldri sånn at jeg kjøpte meg en espresso, på en kaffebar, liksom.

    Jeg viste vel ikke engang hvordan man brukte en kaffetrakter, på den her tida, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg overhørte at Rahat og han med hakket i panna, prata ‘dritt’ om meg, på bussen, ned til sentrum, en gang.

    (En gang som jeg satt på et annet sete, enn dem, da).

    For Rahat likte ikke en ny, blå trøje, jeg hadde på meg, (fra Cubus, på Oslo City vel), som minnet litt om en treningsjakke, vel.

    Som jeg hadde kjøpt meg, (omtrent samtidig med at jeg kjøpte den blå trøya, med v-hals), sommeren 1997, vel.

    Før jeg dro til Thassos, (må det vel ha vært).

    (Selv om jeg vel ikke brukte den trøya noe, på Thassos.

    For jeg var vel ikke helt sikker på den trøya selv vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Men jeg syntes vel at den trøya var grei nok til å bruke på bussen hjem fra jobben, da).

    For Rahat sa noe om at jeg liksom skulle være så kul da, (eller noe sånt), husker jeg.

    Til han med hakket i panna, da.

    Men at den skjorta ikke var noe fin, da.

    (Så Rahat virka frustrert, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hvor Rahat hadde det fra, at jeg liksom skulle være så kul, (eller flink til å kle meg), det veit jeg ikke.

    Dette var ikke noe jeg hadde skrytt av, ihvertfall.

    At jeg liksom var så kul, da.

    Jeg prøvde vel å kjøpe kule og fine klær.

    Men jeg mente vel ikke at jeg var noen klesekspert, akkurat.

    Jeg var jo en som hadde vokst opp aleine, på Bergeråsen.

    Og ikke en som hadde vokst opp, under rike kår, på Oslo Vest, liksom.

    Men det visste nok ikke Rahat og han med hakket i panna, da.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg satt på bussen hjem fra jobben.

    Så hadde Rahat vært i Pakistan, på sommerferie, (mener jeg å huske).

    Og da hadde Rahat kjøpt en pakistansk hatt til meg da, (husker jeg).

    Siden jeg var sjefen hennes, (regna jeg med, ihvertfall).

    (Jeg hadde ihvertfall hørt det tidligere, at folk som hadde fremmedkulturelle kolleger, pleide å få tepper og sånn i gave, når disse hadde vært på ferie, i hjemlandene sine, da).

    Og det var en rød hatt, til å ha på toppen av hue, da.

    Med noe sølvfolie sydd inn i, osv.

    Som Rahat og Hava forklarte meg hvordan jeg skulle ha på hue, da.

    På bussen, mens den kjørte ned Slimeveien der, da.

    (Og de andre busspassasjerene smilte og lo litt, vel).

    Og Hava sa vel noe sånn som at, ‘hvorfor kjøpte du ikke hvit, da?’.

    Til Rahat, da.

    Men da ble Rahat litt amper, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at foreldrene til Hava, jobba i det vaskefirmaet, (som het Kvalitetsrengjøring vel), forresten.

    Så mora hennes var der og vaska hver dag, da.

    Og i starten faren også.

    Og en lørdag, midt på vinteren.

    Etter at jeg hadde skrota HiAce-en.

    Så hadde jeg kommet for seint, til den første bussen, (husker jeg).

    Så jeg tok en taxi, som var på Bjørndal, samtidig med bussen, da.

    Det vil si klokka 7.30, da.

    For Irene Ottesen og jeg.

    Vi tok begge den bussen, (på den her tida).

    Så vi hadde en avtale med butikksjef Kristian Kvehaugen, om at vi begynte klokka 7.30, da.

    På lørdager.

    (Istedet for klokka 7.00, da).

    Siden den første bussen, ikke var på Bjørndal, før klokka 7.30, på lørdager.

    Men dette, det hadde visst ikke Kristian Kvehaugen fortalt om, til vaskefirmaet.

    For da jeg kom på jobb, klokka 7.30, en kald februar-morgen, (eller hva det kan ha vært, igjen).

    Så stod foreldra til Hava, utafor personalinngangen, til Rimi Bjørndal der, og hutra, da.

    Og sa at de hadde stått og fryst der, i en halvtime, eller noe sånt.

    Så her hadde noe sviktet, når det gjaldt kommunikasjonen, mellom Kristian Kvehaugen og vaskefirmaet, da.

    (Eller om det var internt i vaskefirmaet, da).

    Og da ble jeg så sinna, husker jeg, da jeg gikk inn i butikken.

    At jeg bare reiv av dekselet, der jeg skulle slå inn koden, på alarmen, (som Kristian Kvehaugen hadde fortalt meg at var ‘1943’, da jeg begynte der), husker jeg.

    For jeg syntes at det her ble for dumt, da.

    For jeg skjønte at jeg nok kom til å få problemer, da.

    Siden disse ganske gamle vaskefolka, hadde stått og fryst i mange minusgrader da, i en halvtime, (eller noe sånt), utafor Rimi Bjørndal der, en lørdagsmorgen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu fortalte meg også det, på bussen ned til sentrum, en gang.

    At søstra hennes, (Sema), hu jobba med å vaske, i en butikk, nede i sentrum, da.

    Og en gang, så hadde hu Sema begynt å ha sex, i butikken, mens hu skulle vaske, da.

    Med en som jobba der da, (var det vel).

    Også hadde en Sequritas-vakt sett dette, da.

    Så Sema hadde blitt ‘ferska’ da, sa Hava.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og like etter det her, så begynte også hu Sema, å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu Sema, hu var vel bare atten år, vel.

    Og jeg husker ennå en gang, som hu løp ut fra garderoben, på Rimi Bjørndal der.

    (Og mot meg, som stod ved kontoret der).

    I bare en tynn t-skjorte da, (på overkroppen).

    Mens de faste puppene hennes spratt opp og ned, under den tynne t-skjorta, da.

    Og hu sa til meg det, at jeg måtte finne noe arbeidstøy, til henne, da.

    (Noe vel ikke butikksjef Kristian Kvehaugen hadde gjort, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hava, hu pleide å prate til meg om sex og en del andre ting, på bussen, på veien hjem fra jobben da, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Og en gang, så sa hu det, at ‘men jeg går ikke i trange klær’.

    (Av en eller annen grunn).

    Men det gjorde søstera hennes Sema da, (husker jeg).

    Så hu fulgte Oslo-moten da, (som Axel jo hadde forklart om), og gikk med trange klær, på den rimelig hotte kroppen sin da, (må man vel kalle den).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen gang, som jeg satt på bussen, hjem fra jobben, sammen med hu Hava.

    (Som pleide å ta bussen ned til sentrum, selv om hu skulle til Holmlia, da).

    Så spurte Hava meg, på hvert busstopp, mellom Bjørndal og Mortensrud, (var det vel).

    (For etterhvert, så ble T-banelinje 3 forlenget, fra Skullerud til Mortensrud.

    Mens Mortensrud Senter, ble bygget.

    Så 71-bussen slutta å gå fra Bjørndal, da).

    Så dette var nok i 1998 en gang.

    På vei fra Bjørndal til T-banestasjonen, på Mortensrud, da.

    Og da spurte Hava meg om det, (husker jeg).

    For hver gang, som denne Søndre Nordstrand-ringbussen stoppa.

    Og en ny tenåringsjente gikk på bussen.

    (Av en eller annen grunn).

    At, ‘hva synes du om henne, da?’.

    (Noe sånt).

    Fire-fem ganger, da.

    Mellom Bjørndal og Mortensrud der, da.

    Men jeg sa vel til Hava, at jeg ikke pleide å se så mye på damene, på bussen, da.

    Men Hava mente at jeg burde gjøre det, da.

    (Noe sånt).

    Så det er mulig at jeg ble litt påvirket av hu Hava.

    Og begynte å kikke litt mer på damene, på bussen og sånn, etter det her.

    Etter at jeg hadde jobbet sammen med hu Hava, på Rimi Bjørndal, da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 38: Mer fra Rimi Bjørndal

    En morgen, på bussen, til Rimi Bjørndal.

    (Ikke så lenge etter at jeg hadde skrota HiAce-en, vel).

    Så var det ei ung mørkhudet dame, som så litt på meg, da jeg gikk av bussen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da jeg gikk for å låse meg inn i butikken, så fulgte hu etter meg, på litt avstand, da.

    Og det viste seg at dette var den nye vaskedama, Hava Özgyr, (ei kurdisk dame, fra Tyrkia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det hadde nemlig vært sånn, noen få måneder før det her, (var det vel).

    At ei lyshåra dame, i 30-40-åra, vel.

    Hu hadde kontakta meg, (på en vakt jeg jobba som eneste leder), på Rimi Bjørndal, og sagt at hu visste om et billig vaskefirma.

    Jeg sa det, at jeg kunne si fra videre, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin.

    (For jeg regna med at det var hu som hadde med det her å gjøre, da).

    Noe jeg gjorde, da.

    Og hu inngikk vel en avtale med det her nye vaskefirmaet, som het Kvalitetsrengjøring vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og butikksjef Kristian Kvehaugen, han ansatte så Hava Özgyr i butikken, husker jeg.

    For dette må vel ha vært i 1997.

    Og Norge var ikke lenger inne i den samme nedgangsperioden, som landet hadde vært inne i, i 1993, (da jeg var ferdig i militæret).

    Så det begynte å bli vanskeligere og vanskeligere å få tak i medarbeidere, til å jobbe, i Rimi-butikkene, da.

    Noe vi merka mye til, på Rimi Bjørndal, (må jeg si).

    Og vi måtte nesten dulle med medarbeiderne til tider, da.

    For å få tak i noen som kunne jobbe, i kassa og sånn, da.

    Sånn at det ikke ble kaos i butikken, da.

    Og vi måtte noen ganger tilby dobbelt lønn, og sånn, mener jeg å huske.

    Og Kristian Kvehaugen fikk til og med ei fra Manpower til å jobbe der, en gang.

    Ei som skar seg i fingeren og måtte gå til legen.

    På samme måte som Kristian Kvehaugen selv hadde gjort det, (også på spiserommet), noen måneder tidligere, eller noe sånt, (mens Irene Ottesen fremdeles jobba der, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba jo alle seinvaktene, i et år eller to, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen, slutta der).

    Så jeg jobba sammen med kjempemange butikkdamer da, fra masse forskjellige land.

    (Etterhvert som den gjengen, som hadde jobba der, da jeg begynte, slutta da.

    Av forskjellige grunner.

    De skulle ved studere og sånn, på UIO, og syntes kanskje ikke at Rimi Bjørndal var en kul nok arbeidsplass, da.

    Hvem vet).

    Og hu Hava Özgyr, hu var vant til å vaske i butikken.

    Så hu kunne jeg bruke på gølvet da, husker jeg.

    For Kristian Kvehaugen, han ansatte bare unge damer.

    Så det var ikke noen sterke karer, som jobba seinvaktene der, liksom.

    Men Hava Özgyr, hu var flink i frukta, husker jeg.

    Og jeg lærte henne å ta frukta, sånn som jeg selv lærte å ta frukta, på det kurset hos Gartnerhallen, i 1995, (må det vel ha vært), mens jeg jobba på Rimi Nylænde.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og der lærte jeg jo det, at jeg måtte ta ut den frukta, som jeg ikke ville ha kjøpt selv.

    Og det ba jeg hu Hava om å gjøre og, da.

    Og da husker jeg det, at Kristian Kvehaugen, han klagde på Hava, en gang, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, også var der, da.

    På at hu Hava kasta for mye frukt da, (var det vel).

    Og da viste hu Hava noe dårlig frukt, til distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, (husker jeg), og spurte henne, om hu ville ha kjøpt den frukta.

    Og det ville ikke Anne-Katrine Skodvin da, husker jeg, at hu svarte.

    Så Hava, hu var flink til å prate for seg og, da.

    Og lærte ting raskt, da.

    Så hu ble raskt en nøkkelmedarbeider, (må jeg vel si), på Rimi Bjørndal, da, (i 1997, må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg la kanskje litt vel mye press, på hu Hava, (hvis jeg skal være ærlig).

    For jeg var jo under press selv.

    (Om at vi måtte få satt opp varer, osv).

    Men jeg hadde vel lært, på kurs osv., at frukta var viktig.

    For kundenes syn, på butikken.

    Så jeg prøvde også å prioritere frukta litt, da.

    (Noe som ikke var like vanlig, i 1997, som noen år seinere, vel

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Hava, hu måtte være tredjemann i kassa da, (husker jeg).

    Mens hu tok frukta, da.

    For da fikk jeg så god oversikt, over fjerdemann, da.

    (Og jeg pleide vel også å ta vare på kassanøkkelen, til fjerdemann.

    Sånn at første og andremann, i kassa, ikke skulle få fjerdemann, til å sette seg i kassa, for eksempel, da).

    Og fjerdemann, det var ei dame som satt opp varer, som lå spredd på gulvet, opp i hyllene, da.

    (Og fjerdemann begynte da å jobbe ved inngangen.

    For inngangspartiet er viktig, for kundenes syn på butikken, da.

    Så derfor begynte vi å sette opp varer ved inngangspartiet, (hvor det forresten stod ganske lette varer, som kaffe og sånn da, som unge damer også klarte å sette opp da, liksom).

    Sånn at butikken skulle virke mindre rotete, da).

    Men Hava klagde, (ihvertfall en gang), husker jeg, på at det ble mye flying, mellom kassa og frukta, da.

    Men hvis jeg skulle latt fjerdemann, (i kassa), tatt frukta, så hadde det kanskje ikke blitt satt opp så mye varer da, fryktet jeg.

    (Selv om det er mulig, at jeg ga meg på dette, etterhvert.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, må jeg innrømme).

    For jeg selv spredde alle tørrvarene, (unntatt småvarene), to dager i uka, da.

    Og satte opp kjølevarene, to dager i uka.

    Mens jeg også måtte ta tipping, retur, rydde lageret, tømme papp-pressa, ta flaskebordet og administrere vaktskifter, pauser, kassaoppgjør, tippe-oppgjør og utpasseringer, osv.

    Og jeg tok også alle Hakon-bestillingene, da.

    (Og når vi begynte med salat-poser, så fikk jeg også ansvaret for de, da.

    For å sette ut og bestille de, da.

    For den salatkjøledisken, den ble satt ved ostedisken der, da.

    Hvor jeg pleide å stå og sette opp kjølevarer, to dager i uka, da.

    Istedet for å ha det stativet i frukta, hvor det kanskje hørte mer hjemme.

    Og salatbestillingen, den hørte vel kanskje mer naturlig sammen med fruktbestillinga, og.

    Men jeg fikk ansvaret for de nye salatposene og da, husker jeg.

    Enda jeg hadde alle Hakon-bestillingene, (og masse annet), fra før.

    Og også ukesoppgjøret, for tippinga, hver mandag, som det første jeg gjorde, på mandager, da).

    Så jeg hadde nok å gjøre, da.

    For Rimi Bjørndal, det var en stor butikk, som pleide å få rundt 15-20 bur med varer, fra Hakon, to ettermiddager i uka, da.

    (På mandager og onsdager, var det vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og mens jeg spredde tørrvarer, (på mandager og onsdager).

    Og mens jeg satte opp kjølevarer, (på tirsdager og torsdager).

    Så ble jeg ofte avbrutt da, siden det ofte ble retur osv., da.

    Og jeg måtte også stresse, for jeg måtte rekke å ta, (og sende), Hakon-bestillinga, før butikken stengte da.

    Jeg husker at jeg tok kjølevare-bestillinga, rett etter at jeg satt opp kjølevarene, liksom.

    Så var jeg ferdig med kjølevarene, liksom.

    Og da var det velfylt og shina, i ostedisken.

    For jeg var jo ‘ostesjef’, på Rimi Nylænde, fra 1994.

    Så jeg hadde fortsatt litt stolthet, i at ostedisken, så bra ut, da.

    Ihvertfall to dager i uka, da.

    Så jeg shina ostedisken etter å ha satt opp varene, da.

    (Og også smør, pålegg-salater og de andre kjølevarene, som vi fikk fra Hakon, da).

    Og så rydda jeg kjølevarer-lageret.

    For jeg hadde et lite ost/smør/fisk-lager, inne på melkekjøla, i en hylle der, da.

    Og så skreiv jeg opp lagerbeholdninga, da.

    Og så bestilte jeg nye kjølevarer, før butikken stengte, da.

    (Mens jeg hele tiden ble avbrutt av retur og sånn, da).

    Det var rutinen min, på tirsdager og torsdager ihvertfall, (husker jeg).

    Fra Irene Ottesen slutta, på Rimi Bjørndal.

    Våren 1997, (var det vel kanskje).

    Og fram til jeg ble butikksjef på Rimi Nylænde, høsten 1998.

    (For jeg jobba jo bare seinvakter, (med veldig få unntak, sånn som jeg husker det, ihvertfall), på de vanlige hverdagene, som jeg jobba, da.

    I den her tidsperioden.

    Fra våren 1997 til høsten 1998, da).

    (For på lørdagene, så jobba jeg fra 7.30 til 19, da.

    Husker jeg.

    For den første bussen, til Bjørndal.

    Den var ikke framme før klokka 7.30, på lørdagene, på den her tida, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At på den tida, som jeg jobba, som den eneste assistenten, på Rimi Bjørndal.

    Så stengte Rimi Klemetsrud.

    For den butikken skulle legges ned, da.

    For de skulle bygge et nytt senter der.

    Og den nye Rimi-butikken, den ble hetende Rimi Mortensrud, da.

    Så vi fikk en god del flere kunder da, på den her tida, (som Mortensrud Senter, ble bygget).

    Og vi fikk også to medarbeidere, fra den nedlagte Rimi Klemetsrud, husker jeg.

    Og det var Shomaila Butt, (ei ung dame fra Pakistan vel), og Kamal, (ei ung dame fra India vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På assisterende butikksjef-båtturen, til Rimi, våren 1998.

    Så var det med to folk, som jeg hadde jobba sammen med, på Rimi Bjørndal, husker jeg.

    Og det var Merete, (ei kjempesvær dame, fra Follo), som var en ny assistent, på Rimi Bjørndal.

    Og hu begynte vel der, et drøyt halvår, etter at Irene Ottesen slutta, vil jeg tippe på.

    Altså, Irene Ottesen slutta vel våren 1997.

    Og Merete begynte vel like før jul 1997, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han var også med på assisterende butikksjef-båtturen, våren 1998, husker jeg.

    Han begynte å jobbe på Rimi Bjørndal, like før jul, 1997, (mener jeg å huske).

    Og han ble assistent, på Rimi Ljabru, cirka et halvt år seinere, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal.

    (Etter at Irene Ottesen slutta).

    At jeg fikk med de unge damene, som jobba deltid, om kvelden.

    Til å bli med på en ordning, når det gjaldt hvordan arbeidet ble organisert.

    For at jeg skulle klare å beholde kontrollen og oversikten, da.

    Siden jeg var den eneste lederen, på seinvaktene.

    Og alle de unge damene, de fikk en fem-minutters pause, da.

    Rundt klokka 18, da.

    For de begynte å jobbe klokka 16.

    Og butikken stengte klokka 20, da.

    Og etter pausen, så roterte vi om på arbeidsoppgavene, husker jeg.

    For det var også noe med arbeidsmiljøloven, da.

    Og folk likte vel å drive med forskjellige arbeidsoppgaver også, tror jeg.

    Og da, så var det ofte Therese Gulliksen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som var fjerdemann, etter pausen.

    Og da tok hu melkekjøla da, husker jeg.

    Hu rydda, fylte på og telte melka, da.

    Og det var det jeg som lærte henne opp til å gjøre, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    For hu var ei russejente da, for å si det sånn.

    Hu må vel ha vært russ 98, (mener jeg å huske).

    Så hu dreiv og tok melkekjøla, rundt våren 98, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det samme med Shomaila Butt, (fra Rimi Klemetsrud).

    Hu klarte også å ta melkekjøla, husker jeg.

    Og den medarbeideren, som hadde vært tredjemann, før pausen, den ble andremann etter pausen, vel.

    (Noe sånt).

    Og den medarbeideren, som hadde vært førstemann før pausen, den ble fjerdemann etter pausen, (og tok melka), da.

    Og den medarbeideren, som hadde vært fjerdemann før pausen, (og satt opp varer), den ble førstemann etter pausen, da.

    Og den medarbeidere som hadde vært andremann, før pausen, ble vel tredjemann, etter pausen, og satt vel opp varer da, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Og den her ordningen funka ganske greit, sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Så selv om det var fire kassadamer, som jobba, (og som de fleste av, var ganske ferske, i butikk), så funka det ganske greit, vel.

    Selv om Rimi Bjørndal var en veldig masete butikk, da.

    Siden det var lav snitthandel og mye flaskepant, osv.

    Så den butikken måtte liksom temmes, da.

    (Eller hvordan man skal forklare det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Fra assisterende butikksjef-båtturen, våren 1997, forresten.

    (Den dagen Irene Ottesen og meg møtte, (eller ihvertfall så), Rimi-Hagen, (utafor Hakon sitt hovedkontor), noen få timer tidligere, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så husker jeg det, at Terje Sjølie, som da jobba som assistent, på Rimi Ljabru, vel.

    Han stod og tagg distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, ombord på sightseeing-båten, da.

    (Som om hu var mora hans, omtrent).

    Om han kunne få slippe unna den båtturen, (må det vel ha vært).

    For han ville så gjerne se privatlandskampen mellom Norge og Brasil, da.

    (Den kampen som Tore Andre Flo gjorde det så bra i.

    At han seinere ble kalt for ‘Flonaldo’, vel).

    Og da tror jeg at Terje Sjølie fikk lov til det.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 3.

    Så Rimi-Hagen, han kom ikke på jobb, før i 11-12-tida, (eller noe sånt), da.

    (Eller cirka en time før det her assisterende butikksjef-møtet startet, da.

    Og det var vel i 12-13-tida, hvis jeg skulle tippe.

    Noe sånt).

    Den dagen som Norge slo Brasil 4-2, i en treningskamp.

    Og det var 30. mai 1997, så jeg, på Wikipedia.

    (Hvis ikke Rimi-Hagen hadde vært ute og spist lunsj, eller noe sånt, da).

    Så Irene Ottesen, hu jobba altså på Rimi Bjørndal, fram til like før sommerferien, i 1997, da.

    For Bjørndal-Hilde måtte jo trå til som leder, på Rimi Bjørndal, sommeren 1997, da.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).

    Og det må nok ha vært fordi at Irene Ottesen ble ambulerende butikksjef, på den her tida, da.

    (Er jeg ganske sikker på, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 35: Enda mer fra St. Hanshaugen

    Like etter at jeg hadde skrota HiAce-en min.

    Noe som var noen uker før den Rimi Bjørndal-personalfesten, som jeg arrangerte, vel.

    (Siden jeg mener at Thomas Kvehaugen kommenterte det, at jeg hadde skrota HiAce-en min, på den festen.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sa Kristian Kvehaugen det.

    En gang jeg kom på jobb.

    At jeg kunne få kjøpe en billig Lada, (som til og med var rød vel), som Thomas Kvehaugen, hadde arva, av bestemora si, (eller noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, husker jeg.

    For jeg er jo fra Bergeråsen.

    Og der var det verste man kunne ha.

    Det var Lada eller Skoda, da.

    ‘Hvorfor kjøre Skoda, når man kan gå da’, sa man der.

    (Sånne ting).

    Så hvis det var noe jeg absolutt ikke ville ha, så var det en rød Lada, liksom, da.

    Jeg var jo ikke kommunist heller, for å si det sånn.

    Jeg hadde jo alltid ligget og vippet mellom Høyre og Fremskrittspartiet, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo også vært litt aktiv i Unge Høyre og, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), helt på begynnelsen av 90-tallet, (cirka 5-6 år, før det her), da.

    Så da tok jeg heller bussen, en å kjøre rundt i en rød Lada, må jeg innrømme.

    For grunnen til at jeg skaffet meg den HiAce-en.

    Det var jo ikke fordi at jeg trengte en bil.

    Men det var jo fordi at jeg ville lære meg å kjøre ordentlig, da.

    Sånn at jeg ikke skulle glemme alt det jeg hadde lært, på kjøreskolen, med en gang, da.

    Og også for å gjøre mine, (tidligere), kamerater, Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, da.

    Siden de trengte penger, da.

    Siden automatfirmaet deres gikk dårlig, vel.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og jeg var også så mye på internett, på den her tida.

    Så jeg pleide å få telefonregninger, på fire-fem tusen, og sånn, i kvartalet.

    Så jeg hadde egentlig ikke råd, til å bruke så mye penger, på bil, på den her tida, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, (må det vel ha vært), hu sa forresten det en gang, på jobben, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    At Thomas Kvehaugen ikke ligna på faren sin Kristian Kvehaugen.

    Og det gjorde han vel heller ikke.

    For Thomas Kvehaugen var mye kraftigere enn faren sin, Kristian Kvehaugen, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men så hadde jo Thomas Kvehaugen vært FN-soldat, i Libanon, også da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vanja Bergersen, hu sa også det en gang, (husker jeg).

    At han Percy, (som jeg lurte på, om egentlig var en jeg kjente såvidt, fra Abildsø), hadde sagt til henne det, en gang, mens hu satt i kassa, (sikkert i kasse 4 da, (den speilvendte kassa), som vanlig), at ‘vet du hva jeg kan gjøre med deg?’.

    (Noe sånt).

    Så hu Vanja Bergersen, hu mente at vi lederne, på Rimi Bjørndal, måtte følge med mer, på han Percy, som bodde i en av naboblokkene, til butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Thomas Kvehaugen, det var en rimelig høy og kraftig kar, (nesten litt som en bamse vel), på 120-130 kilo kanskje, da.

    Og som plutselig begynte å jobbe i kassa, på Rimi Bjørndal der, da.

    Etter at jeg hadde jobba der, i noen få måneder, vel.

    Og han kom da rett fra FN-tjeneste i Libanon da, (husker jeg).

    Og kunne fortelle historier derfra.

    For jeg pleide vel å preike litt med han, når jeg la opp frukta, noen ganger.

    For frukta lå ikke så langt unna kassene, da.

    Og Thomas Kvehaugen fortalte det, da.

    At nede i Libanon der, så pleide alle FN-soldatene, å dra til et annet land, (eller noe sånt), for å feste mye, (når de hadde permisjoner og sånn), da.

    Noe sånt.

    Og Thomas Kvehaugen, han hadde også en dyr, kort jakke, husker jeg, som han pleide å gå med, på den her tida.

    Og som var av merke Marlboro, (eller noe sånt), tror jeg.

    (For den pleide vel å henge framme, i garderoben, da vel).

    Og som var gul-beige, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I en periode, så måtte jo Irene Ottesen og jeg, også sitte i kassa, på torsdager, siden det var for lite penger, på lønnsbudsjettet, da.

    Hvis dette ikke var da jeg avløste matpauser, da.

    Ihvertfall så kom det en filipinsk eller thailandsk dame, (eller hva hun var), bort til kassa mi, husker jeg.

    Og hun sa at hu var mora til Diana, da.

    (Som var halvt filipinsk eller thailandsk, vel.

    Og halvt chilensk, tror jeg.

    Og som hadde spisepause, vel.

    Noe sånt).

    Og hu mora til Diana, hu ville at jeg skulle gi en lapp til Diana, da.

    (Noe sånt).

    Også gikk hu igjen.

    Men da jeg sa det, til hu Diana, at mora hennes hadde vært der med en lapp.

    Så begynte hu Diana å grine, da.

    For hu hadde visst et dårlig forhold til mora, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det kan virke som at Kvehaugen-slekten, (fra Min Bok 5), er fra Gudbrandsdalen, (som jeg mistenkte), og at det muligens er noe slags ‘kristen-russ’

    kvehaugen johanittere

    http://www.gulesider.no/person/profil/johannes+kvehaugen/0000225970500000000

  • Min Bok 5 – Kapittel 33: Assisterende butikksjef-møte 1997

    Våren 1997, så var det tid for det årlige møtet, på Rimis hovedkontor, for assisterende butikksjefer, husker jeg.

    Irene Ottesen og jeg, vi dro sammen.

    Mens butikksjef Kristian Kvehaugen passa butikken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Irene Ottesen, hu mente at vi måtte dra, på det og det klokkeslettet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og vi tok en buss, som gikk til ved Aker sykehus der, (mener jeg å huske).

    Og der, så hadde jeg jo operert kneet, cirka et år tidligere, da.

    Så jeg gikk vel innom, og kjøpte noe, i Narvesen-kiosken der, mener jeg å huske.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da Irene Ottesen og jeg, kom fram til Rimi sitt hovedkontor.

    (Som er cirka fem minutter å gå, fra Aker sykehus, vel).

    Så var vi cirka en time for tidlig ute, (mener jeg å huske).

    Og vi henvendte oss i resepsjonen der, vel.

    Og jeg var vel kanskje litt nervøs, siden at det ikke var så ofte, at jeg pleide å dra, til Hakon sitt hovedkontor, da.

    Og jeg skjønner ikke helt, hvordan vi klarte å være der, en time for tidlig, da.

    Men det her var det vel Irene Ottesen som hadde mest oversikt over, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og mens vi stod utafor hovedinngangen, til Rimi sitt hovedkontor der.

    Så kom det en mann gående, i ensom majestet da, (husker jeg).

    Og som gikk forbi Irene Ottesen og meg, (og inn hovedinngangen, til Hakon sitt hovedkontor), da.

    Mens Irene Ottesen og jeg, stod og hang nesten, langs et gjerde, (eller noe sånt), da.

    En eller to meter unna, der Rimi-Hagen, kom gående, da.

    Og da måtte jeg nesten glane litt, husker jeg.

    For jeg trodde ikke at han, som var så høyt oppe, skjønte hvem jeg var, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke så mye, fra det assisterende butikksjefmøtet, på Rimi sitt hovedkontor der.

    Men det var vel noe om EMV, (altså egne merkevarer), og sånn, (tror jeg), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Og vi var vel kanskje i et møterom, ved siden av kantina der, muligens.

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker litt mer fra båtturen.

    Jeg mener at jeg satt mest sammen med Irene Ottesen, på den båtturen og, da.

    Men at jeg prata litt med Marianne Hansen og Charlotte vel.

    Som begge også jobba som assistenter vel, på den her tida.

    Det er mulig at vi dro på Stedet, etter båtturen.

    Jeg mener å huske vagt, at jeg har sett Charlotte, på Stedet, men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg mener også huske det, at jeg prata med ei, med trynet fullt av kviser.

    På den her båtturen, da.

    Ei som jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nordstrand, vel.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde nemlig, på den her tida, blitt ny butikksjef, på Rimi Nordstrand da, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og Elisabeth Falkenberg, hu hadde der hu kvisetryne-kjærringa, som assistent, da.

    Og jeg spurte hu kvisetrynet da, (ombord på den båten), om hvordan det gikk, med Elisabeth Falkenberg, som ny butikksjef, på Rimi Nordstrand, da.

    Og det gikk visst dårlig da, fortalte hu sure kvisetrynet.

    For Elisabeth Falkenberg, hu hadde visst glemt å bestille ost, når hu tok Hakon-bestillinga, da.

    Så det gikk visst ikke så bra, med Elisabeth Falkenberg da, etter at hu hadde måttet begynne, å jobbe sammen med, andre folk, enn meg.

    Kanskje siden at hu og jeg var så vant til å samarbeide, da.

    For det var jo sånn, at jeg omtrent alltid bestilte osten, da jeg jobba, på Rimi Nylænde der, da.

    Siden hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hadde gjort meg til ‘ostesjef’ der, da.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så da glemte kanskje Elisabeth Falkenberg seg, da.

    Hvis hu ble stressa og sånn, da.

    Så ikke så lenge etter det her, (må det vel ha vært), så begynte Elisabeth Falkenberg, istedet å jobbe, som lagermedarbeider, på Hakon sitt grossistlager, på Skårer, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, før jeg måtte skrote HiAce-en.

    At Kristian Kvehaugen, klagde til meg, fordi at jeg hadde bestilt litt få 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel, på Rimi Bjørndal der, en gang, da.

    (For de 4 x 2 kilos samlepakkene, de hadde kanskje litt lite plass, i hylla, da.

    Noe sånt).

    Men jeg huska vel det, fra Rimi Nylænde, at vi ikke tok det så nøye der, om vi hadde 4 x 2 kilos samlepakker, med hvetemel.

    Hvis vi hadde 10 x 1 kilos samlepakker, da.

    For hvetemel var hvetemel liksom, tenkte vi vel der, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Kristian Kvehaugen, han tenkte visst ikke sånn da, at hvetemel var hvetemel, da.

    (For vi hadde vel mer enn nok, av 10 x 1 kilos samlepakker, med hvetemel, da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For Kristian Kvehaugen, han spurte meg, om jeg kunne kjøre innom butikksjef Cille, på Rimi Karlsrud, for å hente noen samlepakker, med 4 x 2 kilos pakker, med hvetemel, da.

    Før jeg kjørte på jobben, dagen etter, da.

    Og det gjorde jeg, da.

    Men da, så var hu Cille litt sleip da, (husker jeg).

    For jeg husker at jeg klagde til Kristian Kvehaugen, på henne, da.

    For hu Cille, hu hadde ført opp prisen for enkeltpakker, på overføringsskjemaet, da.

    Og det ble dyrere, enn hvis hu hadde ført opp prisen, for samlepakker, da.

    Når det gjaldt totalsummen, for det samlede kvantumet med hvetemel, som jeg henta, på Rimi Karlsrud, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han svarte det da, at sånn ville han også ha gjort det.

    Hvis noen fra en annen Rimi, ønsket å hente mel, i hans butikk, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, som jeg hadde HiAce-en, (husker jeg).

    At jeg jobba en eller to vakter, som leder, på Rimi Munkelia.

    Sikkert fordi at det var sykdom der, (eller noe sånt), da.

    Og da hadde sikkert distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte meg, da.

    Om jeg kunne trå til litt ekstra, og ta en vakt, på Rimi Munkelia, da.

    På grunn av ditt eller datt, da.

    Og da pleide jeg alltid å si ‘ja’, når distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, spurte om jeg kunne jobbe litt ekstra, i andre butikker, da.

    Så jeg pleide å være rimelig fleksibel, sånn sett, hvis jeg kan si det selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn forresten, at hvis vi Rimi-assistentene, jobba ekstra, (på den her tida, ihvertfall).

    Så fikk vi ikke ekstra betalt, hvis vi jobba ekstra, i vår faste butikk, da.

    Men da fikk vi bare avspasering, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men hvis vi jobba ekstra, i en annen Rimi-butikk, så fikk vi ekstra lønn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra Rimi Munkelia der, så husker jeg en veldig rar episode, (må jeg si), fra da jeg jobba som leder, en gang.

    Plutselig, så begynte ei som rydda flaskebordet der, vel.

    (Og også noen andre, som jobba inne på lageret der, vel).

    Å synge på en sang(!), da.

    Som het ‘I Will Survive’, av Gloria Gaynor, (var det vel).

    Så det var jo helt surrealistisk, og nesten som å være med i en musikal, (eller noe sånt), å jobbe på Rimi Munkelia der, (på den her tida), husker jeg.

    Og spesielt rart, syntes jeg vel at det her ble, siden ingen av disse ‘musikantene’, hadde jobba på Rimi Munkelia, på den tida som jeg selv jobba der, fra 1992 til 1994 da, (var det vel).

    Så det her ble som noe veldig spesielt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at ei pakistansk jente, ved navn Sobia, (fra Holmlia), som seinere begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, som ekstrahjelp.

    Hu jobba på Rimi Munkelia der, da.

    En gang som jeg jobba der, som leder, da.

    (Som muligens kan ha vært den samme gangen, som de her musikantene, begynte å synge.

    Men sannsynligvis, så var vel det her, en annen gang, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    For da mener jeg å huske det, at hu Sobia, (som nå jobber som franchietager, på Rimi Bjørndal vel), var ganske høflig, iforhold til de her musikantene, da.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så jeg har faktisk vært sjefen, til hu Sobia, (som muligens heter Hussain, til etternavn vel, (hvis jeg husker det riktig), og som seinere ble Rimi-butikksjef), både på Rimi Munkelia og på Rimi Bjørndal, da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Terje Olsen, som jeg hadde jobba sammen med, fra 1992 til 1994, på Rimi Munkelia, (da jeg jobba annenhver lørdag der).

    Han ble forresten først assistent, på Rimi Munkelia, (mener jeg å huske).

    Mens Kristian Kvehaugen var butikksjef der, vel.

    (For Kristian Kvehaugen, han var vel først butikksjef, på Rimi Nylænde, (hvor han ansatte meg fast, i kassa, tre dager i uka, høsten 1993, var det vel.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Og så på Rimi Munkelia.

    Og så på Rimi Bjørndal, vel).

    Men mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.

    Så begynte Terje Olsen, å jobbe, som assistent, på ICA Lambertseter, (mener jeg å huske).

    Og da, så sa butikksjef Kristian Kvehaugen det, husker jeg, (på Rimi Bjørndal, da).

    At, ‘de tar alle de beste folka våre’.

    (Enda Rimi og ICA hadde samme eiere, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og lille julaften 1996, så skjedde det jo en spesiell episode, som jeg har skrevet om, i Min Bok 4, på Rimi Bjørndal.

    På lille julaften, så var vi på jobb, ganske tidlig, både Irene Ottesen, Kristian Kvehaugen og meg, da.

    For lille julaften, det er den dagen i året, som det er høyest omsetning, da.

    Og da skal helst alt være i orden, i butikken, da.

    Men hvis alt er i orden, så er det ofte ikke så mye å gjøre, da.

    Som på lille julaften 1993, (må det vel ha vært), på Rimi Nylænde.

    Da var det mange folk på jobb, men nesten ikke noe å gjøre, husker jeg.

    For alt var liksom i orden, da.

    Men likevel, så begynte assistent Hilde, fra Rimi Hellerud/Trosterud, å klage da, (husker jeg).

    Siden mange, (muligens inkludert Henning Sanne og Elin fra Lambertseter vel, hvis jeg husker det riktig), ikke hadde klart å finne seg noe særlig å gjøre, i butikken, den dagen, da.

    Men jeg var ganske god til å shine hyller, da.

    (Siden jeg hadde jobba på OBS Triaden da, antagelig).

    Så jeg fant meg noen tørrvarehyller, som jeg klarte å shine litt bedre, da.

    Og dermed, så unngikk jeg å bli klagd på, av Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, da.

    (Hvis jeg husker det, riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men lille julaften 1996.

    Så hadde vi lite av poser med aprikoser, (som var tørkede, på samme måte som rosiner liksom, da), husker jeg, at butikksjef Kristian Kvehaugen, fortalte meg.

    Så Kristian Kvehaugen, han ville det, at jeg skulle kjøre, til Rimi Nylænde da, for å hente en eske aprikoser.

    For han hadde vel ringt til butikksjef Elisabeth Falkenberg der, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå var vel kanskje ikke tørkede aprikoser, noe vi solgte så utrolig mye av vel, på lille julaften, på Rimi Bjørndal.

    (Det var vel kanskje noen hundre andre varer, som det solgte mer av, den dagen, hvis jeg skulle tippe.

    For de fleste husmødre var vel ferdige med å bake julebaksten, (som de aprikosene mye ble brukt til, hvis jeg ikke tar helt feil), på lille julaften, vel).

    Men Kristian Kvehaugen, han mente at tørkede aprikoser, var veldig viktig, da.

    Ihvertfall viktig nok, til å sende meg, til Rimi Nylænde, da.

    Så jeg kjørte dit, med HiAce-en min, da.

    Og fikk med meg en eske aprikoser, da.

    Og overføringsskjema ble skrevet, da.

    Og jeg sa vel ‘god jul’, til butikksjef Elisabeth Falkenberg og assistent Marianne Hansen, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også kom jeg tilbake, til Rimi Bjørndal, med de her aprikosene, da.

    Men da, så hadde assistent Irene Ottesen.

    Hu hadde bestilt for lite kremfløte, da.

    Så det var vel noen nesten hysteriske kunder, i butikken, som klagde, siden vi ikke hadde kremfløte, da.

    Og da, så ville butikksjef Kristian Kvehaugen, at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, (igjen!), for å hente kremfløte, da.

    Enda jeg nettopp hadde vært der, og henta aprikoser.

    Og sagt ‘god jul’, (og sånn), da.

    Og jeg hadde også bedt Irene Ottesen, (da hu spurte meg), om å bestille masse kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    Nettopp for at vi ikke skulle gå tom, før melka dukka opp, på lille julaften, da.

    Men det hadde hu ikke gjort, da.

    Hu hadde vel bare bestilt 10 kartonger kremfløte ekstra, (eller noe sånt).

    Og på lille julaften, så er ofte melkebilen sent ute, da.

    (Muligens fordi at det selges mye melk, på den dagen, vel).

    Så vi stod der, uten kremfløte, i butikken, da.

    Men jeg syntes ikke det, at jeg kunne kjøre en gang til, til Rimi Nylænde, for å hente kremfløte, da.

    Da burde Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ha sagt fra om det, den første gangen, som jeg kjørte dit.

    (For det var vel ikke jeg, som hadde tidligvakt, tror jeg.

    Jeg var bare ekstra tidlig ute, på seinvakta, den dagen, tror jeg.

    Noe sånt).

    For det ville blitt så flaut for meg.

    Å kjøre til Rimi Nylænde, en andre gang, den dagen, da.

    For jeg hadde jo allerede sagt god jul, osv.

    Så da kunne jeg nesten ikke dra dit en gang til, syntes jeg.

    Så derfor svarte jeg ikke noe, da Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ba meg om det her, da.

    For hvorfor kunne ikke Kristian Kvehaugen selv kjøre en tur, liksom?

    De måtte da skjønne det, at jeg ikke kunne kjøre fram og tilbake, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, hele dagen, mener jeg.

    Nei, da ble jeg irritert, husker jeg.

    For da mener jeg det, at Kristian Kvehaugen, (og Irene Ottesen), ikke behandlet meg, med respekt, da.

    Siden de ville at jeg liksom skulle kjøre i skytteltrafikk, mellom Rimi Bjørndal og Rimi Nylænde, da.

    Enda jeg hadde sagt god jul der, (og sånn), allerede.

    Og jeg ble også irritert på Irene Ottesen, husker jeg.

    Som jeg mente at hadde gjort en amatørmessig feil, da.

    Siden hu ikke hadde bestilt masse ekstra kremfløte, til bitte lille julaften, da.

    (Selv om jeg vel hadde rådet henne til å gjøre nettopp det.

    Da hu hadde bedt meg om råd, da).

    Så jeg ble liksom irritert over to ting samtidig, da.

    At Irene Ottesen hadde vært så amatør-aktig.

    Og at de andre lederne der ville at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde hele tida, (selv om jeg allerede hadde sagt god jul, til de som jobba, i den butikken), da.

    For da ville jeg liksom ha blitt seende dum ut, mener jeg.

    Så da ble det liksom to ting, som jeg irriterte meg over, samtidig, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Når jeg fikk spørsmål om jeg kunne hente noe kremfløte også, på Rimi Nylænde da, (fra butikksjef Kristian Kvehaugen).

    For det var jo også mange andre måter forresten, som vi kunne ha løst det problemet på.

    Jeg kunne jo ha kjørt til Rimi Karlsrud eller Rimi Munkelia, for eksempel, og henta kremfløte.

    Eller til Rimi Klemetsrud, (for eksempel), som lå enda nærmere, da.

    Men Kristian Kvehaugen, han ville absolutt at jeg skulle kjøre til Rimi Nylænde, da.

    Men å kjøre dit to ganger, på en dag for å hente varer.

    Etter at jeg hadde sagt god jul, osv.

    Nei, da hadde jeg blitt seende dum ut, syntes jeg.

    Så hvis han hadde bedt meg om å hente de kremfløte-pakkene, i en annen butikk, så hadde det vært greit.

    Men ikke på Rimi Nylænde igjen, liksom.

    Og hvorfor kunne han ikke ha henta kremfløtene selv, liksom.

    Han hadde vel bilen sin stående der, han og, den dagen, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi kunne jo også i verste fall, ha fått en drosje, til å kjøre og hente kremfløte, da.

    Så det her ble litt dumt da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.