Stikkord: Kristian Kvehaugen

Det her er min tidligere butikksjef, på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen, som brukte meg som noe slags slave vel. Er appelsinene rullert?

http://www.facebook.com/#!/photo.php?pid=733844&op=1&o=global&view=global&subj=2263294215&id=762795502&fbid=8927535502

PS.

Sønnen til Kristian, Thomas, jobba også etterhvert på Rimi Bjørndal, i kassa, når han var ferdig med FN-tjeneste.

Thomas fortalte at en gang Kristian hadde lagd hjemmebrent, så hadde han brukt noe ketchup, som hadde gått ut på dato, istedet for gjær.

Så hjemmebrenten hadde smakt ketchup.

Jeg og Irene, (som var assistentene til Kristian), ble bedt hjem til Kristian en gang, for å drikke, etter at vi var på biffrestaurant, på Karlsrud først.

Kristian viste oss et bilde fra Hallingdal, tror jeg det var, hvor han var fra da, en gård der.

Hvis jeg ikke tar helt feil.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 2.

Det her tror jeg nesten må være Irene Ottesen, som var assistent på Rimi Bjørndal, sammen med meg, i 1996 og 1997:

PS 3.

Irene er kapittel for seg, men vi får ta en ting av gangen.

Hun var også butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, da jeg jobba som låseansvarlig der, ved siden av studier på Ingeniørhøyskolen.

Men hun slutta som butikksjef, i 2003, var det vel, og en ved navn Johan, ble ny butikksjef.

Irene er vanskelig å samarbeide med, synes jeg.

Samtidig er hun kravstor.

Og når hu var på ferie, i 1996 og 1997, så måtte jeg dra til Oppsal, eller hvor hun bodde, for å mate katta hennes, (uten at jeg hadde tilbudt meg å gjøre det, men Irene tvang meg nærmest).

Hun tvang meg også nesten til å låne henne bilen min, i 1997, da hu skulle flytte, og adoptivfaren, (eller støttekontakten hennes), kjørte bilen, (og klagde på styringa, eller noe).

Så sånn var det.

Hu tagg seg også til å ligge over hos meg, etter Rimi Bjørndal-festen, som jeg hadde i Rimi-leiligheten min, i 1997.

(Da sov hu på Ungbo-sofaen, som fetteren min Ove seinere ødela, som jeg har skrevet om på bloggen).

Da lot jeg Irene ligge ifred, på den gamle Ungbo-sofaen, som jeg fant i boden, på Ungbo, før jeg flytta til St. Hanshaugen, for jeg mangla møbler, og den sofaen hadde vel stått i den boden en ti års tid, ihvertfall, så jeg tenkte at ingen trengte den.

For jeg synes Irene er litt vanskelig, og heller ikke noe sex-bombe, i min bok.

Hun er liksom litt sånn dundre nesten, vil jeg si.

Litt som hun Siri Rognli Olsen kanskje, (også fra Trøndelag), som jeg har anmeldt for voldtekt, på Abildsø, i 1990.

Så Irene er ikke helt i min smak, må jeg innrømme.

Men hun har lurt meg til å mate kattene hennes flere ganger, når vi har vært lederkolleger, på Rimi Bjørndal.

Jeg lurer også på om hu hadde noe på gang, med Arne Risvåg, tidligere butikksjef, Rimi Karlsrud.

Det så nesten sånn ut for meg, sommeren 2002, som at de var et par.

Noe sånt.

Bare noe jeg kom på.

Selv om som sagt, at Irene er nok et eget kapittel for seg.

Men jeg har skrevet mer om henne tidligere på bloggen også.

Så sånn er det.

Bare noe jeg kom på.

PS 4.

Irene og Arne Risvåg, de kjørte også meg til Ryen t-banestasjon, eller noe, en gang, som jeg hadde problem med bilen, når det var butikksjefmøte, på Rimis hovedkontor, på Sinsen.

Og da spurte de meg, om David Hjort brukte narkotika.

Da svarte jeg at jeg ikke visste, eller noe.

For det var liksom som spionering, syntes jeg.

Altså, det var vel ikke deres jobb, som butikksjef-kolleger i Rimi, å etterforske sånn, om en annen leder i Rimi?

Men men.

Mer da.

Jo, Irene var også den som fortalte meg, at Thomas Kvehaugen, hadde fått sparken som butikksjef, på Rimi Munkelia, for å tulle med safen.

Irene var også med, på butikksjeftur, med PØF’s distrikt, til Dagali, i Hallingdal/Numedal vel.

Og da vi skulle på rafting, så begynte plutselig Irene å sippe som en liten jente, og ville ikke være med, men bare vassa i land.

Og jeg prøvde vel å spørre henne hva den sippinga kom av, men det har jeg ikke fått noe klart svar på.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

PS 5.

Det her er også Irene:

Hun er vegetarianer.

Man kan se at hu har en sånn pasje-klipp aktig sveis.

(Eller ‘hore-frisyre’, som jeg tenker på det som.

Jeg lurer på om Irene er illuminati-hore?).

At man har panneluggen rett ned, og så klipt av.

Stesøstra mi Christell, hadde også noe lignende frisyre av det en gang, i tenårene, som hu kom opp og viste meg, i Leirfaret.

(For ei dame som jobba i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen, (og seinere i en møbelbutikk faren min var medeier i, på Billingstad, ved IKEA), hun hadde pasjeklipp, hu var i 20-åra vel, ei pen blondinne, og Christell skulle herme da).

Men man kan se at Christell bytta tilbake igjen til vanlig frisyre, (uten pasjeklipp, eller ‘apache-klipp’ som jeg trodde hu sa):

PS 6.

Her ser vi også, at en Hestenes, jobber på Rimi/ICA Mortensrud:

Det er nok antagelig sønnen, eller noe, til han Rune Hestenes, som var min driftsdirektør, da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i 2000 og 2001.

For han Hestenes har jeg hørt, at bodde ved Mortensrud.

Og han har visst senere blitt distriktsjef, for min tremenning, Stine Mogan Olsen, i Europris, i Drammen, (av alle ting).

Og han Rune Hestenes, er involvert i den arbeidssaken jeg har mot Rimi, som jeg har kalt ‘Rimi-fella’, her på bloggen.

Så om han og Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen og andre som har tilknytning til Mortensrud eller Rimi/ICA Mortensrud, driver å tuller med meg?

Det kan kanskje virke som at det er en link der.

Vi får se.

Bare noe jeg tenkte på.

Vi får se.

PS 7.

Og Anne Neteland, som var distriktsjefen min, i samme jobb, (som butikksjef, på Rimi Kalbakken), hun har også jobba som butikksjef på Rimi Mortensrud, et år eller to tidligere.

Så det er tydelig at det er noe med Mortensrud.

Er det min gamle butikksjef, (og ‘slavedriver’), Kristian Kvehaugen som tuller?

Hvem vet.

Vi får se.

PS 8.

Det her synes jeg ligner på hu Liv, fra Rimi Karlsrud, (som siden var butikksjef, Rimi Hasle, eller Løren, eller noe vel, i Grenseveien, men jeg skal ikke si det helt sikkert.

Jeg har ikke sett hu med så mye sminke før, ihvertfall):

3. mai 2010
Jeg prøver å få flere medlemmer på Rimi Facebook-gruppene mine, så jeg prøver å huske noen artige historier

30. april 2010
Her kan det nesten se ut som at det er noe nettverk, som leser på bloggen, og som har bestemt seg for å stemme det samme, synes jeg

PS.

Betyr dette at David Hjort er med i noe nettverk som tuller med meg?

Eller er dette, (at nesten alle stemmer det samme), bare tilfeldig?

Vi får se.

Jeg stoler ikke helt på han David Hjort lenger ihvertfall.

(Jeg har vel heller aldri stolt helt på han, skal jeg være ærlig.

Han er en som distriktsjef Anne Katrine Skodvin ansatte på Rimi Bjørndal, da jeg jobba der som assistent, fra 1996 til 1998.

Og da hadde jeg alle seinvaktene, i 1997, må det vel ha vært, da David Hjort begynte å jobbe der.

Og Rimi Bjørndal er en butikk, som nesten er avhengig av at alle jobber bra, for det er lav snitthandel der, og mye flaskepant og tipping, (og nå også post), og alltid mye å gjøre da.

Og jeg prøvde jo å få meg karriære i Rimi, (jeg ville gjerne bli butikksjef, før jeg slutta i kjeden), så jeg ville jo at butikken skulle få bra resultater.

(Og det høres litt dumt ut, men distriktsjef Anne Katrine Skodvin, hun dømte nok meg, virka det som for meg, ut fra om butikken, (Rimi Bjørndal), så bra ut, eller ikke.

Men jeg var jo bare assisterende butikksjef der.

Og ikke butikksjef.

Hun skulle jo dømt butikksjefen, Kristian Kvehaugen, ut fra, om butikken var bra.

Men han var litt oppi åra, så kanskje hu tenkte anderledes.

Egentlig mistenker jeg at Kristian Kvehaugen og Anne Katrine Skodvin bare så på meg som en slave, som de kunne utnytte.

For jeg burde jo ikke bli dømt, som assistent, på hvordan Rimi Bjørndal gjorde det.

For det var jo butikksjefen som skulle bli dømt utifra det.

Altså Anne Katrine sa til meg, at jeg ikke hadde fått til det, at Rimi Bjørndal, skulle få en like bra standard, når det gjaldt å ha ryddige hyller, som Rimi Nylænde.

Men, det var jo ikke mitt ansvarsområde, at Rimi Bjørndal skulle ha ryddige hyller.

Mitt ansvar på Rimi Bjørndal var å spre alle tørrvarene, (15-20 bur) to ganger i uka.

– Fylle opp alle kjølevarene, (to ganger i uka)

– Ta tippeoppgjøret hver mandag, (som måtte gjøres på en time, mellom klokka 13 og 14, var det vel, for kl. 14 så skulle Kristian Kvehaugen og Irene Ottesen hjem, og de ble seende sure ut i trynet, husker jeg at jeg syntes, hvis jeg brukte mer enn en time på ukeoppgjøret for tippinga, som egentlig ikke er så mye, for det kan være ganske omstendelige greier. Men jeg brukte vanligvis under en time, noen ganger 5-10 minutter mer, så det gikk ganske på skinner, vil jeg si).

– Ta alle tørrvare, fryse og kjølevarebestillingene, (de månedene etter at Irene slutta og før Merethe begynte der, så var det bare meg som var assistent på Rimi Bjørndal, i ca. et halvt år vel, og da hadde jeg alle Hakon-bestillingene, (og ikke bare kjølevarebestilliga som da hu Irene jobba der)).

– Lede alle seinvaktene, (dvs. ansvarlig for tipping og retur og låsing og klager og flaskebordet og alt mulig sånt).

– Opplæring i tippinga var vel mest mitt ansvar.

– Tippinga var vel mitt ansvar, (men jeg lærte opp andre folk, sånn at jeg slapp å alltid løpe til tippinga, for jeg hadde retur og mye annet, siden det var en travel butikk).

– Rydde melkerommet hver kveld, (som jeg kunne delegere).

– Baguette og salat-bestilling.

Det var vel det jeg hadde som ansvar.

Og jeg sørga alltid for å få gjort mine oppgaver.

Sånn at butikken alltid var i rute.

Så jeg var ofte sliten, i disse årene, jeg jobba som assistent på Rimi Bjørndal.

For jeg hadde mye fysisk slitsomt arbeid, (spre 15-20 bur, på en stressende vakt, to dager i uka, og legge opp kjølevarer to dager i uka).

Pluss at lørdagsvaktene også var slitsomme.

Og jeg og Irene måtte jobbe fra 9 eller 10, en dag i måneden, eller en dag i uka, eller noe, til klokka 21, pga. lønnsbudsjettet.

Og jeg fikk 160.000, i året, i 1996, da jeg begynte der.

Så jeg sleit meg ut, på de årene på Rimi Bjørndal.

(Dette tok jeg opp med Kristian Kvehaugen og Irene Ottesten, ganske uformelt men dog, på Rimi butikksjef-seminar, på Storefjell, høsten 1998, like etter at jeg hadde blitt butikksjef).

Så dette var mine ansvarsoppgaver, (som man nesten måtte være som supermann for å klare, omtrent vel. Ikke langt unna, så det sleit meg litt ut.

Merethe tok over tørrvarebestillingene, etter at jeg spurte henne om det, da hu begynte der, men ikke uten å klage, (hu skjønte kanskje ikke hvor mye oppgaver jeg hadde), (og Kristian Kvehaugen likte ikke det, for hu bomma litt, i starten. Men hu var jo en erfaren butikkmedarbeider, som hadde gått gradene uti i Ski et sted vel, så hu burde kunne klare det, mente jeg, for jeg hadde egentlig for mye. Og Kristian Kvehaugen, han var i 50-60 åra, og Thomas Sæther sa han var alkoholiker, for han drakk ihvertfall tre sånne ‘alkisbomber’ hver kveld, dvs. 0.7 liter Ringnes pils ganger tre.

Så han var litt som han onkelen min, Martin Ribsskog, begge de klagde fælt på meg, men gjorde mye mindre arbeid selv, sånn som jeg skjønte det.

Så det er noe slags systematisk utnyttelse av blonde/norske/ihvertfall meg, som de, Kristian Kvehaugen, (og vel også Anne Katrine Skodvin), og Martin Ribsskog, har drevet med, vil jeg si.

Anne Katrine burde ihvertfall ha dømt meg ut fra mine arbeidsoppgaver.

Jeg sa sikkert da jeg begynte på Rimi Bjørndal, at jeg ville prøve å hjelpe til å få den butikken til å ha en bra standard.

Men man kan jo ikke si det motsatte, og jeg var sånn at jeg ville prøve å få butikken best mulig.

Men, jeg var jo ikke butikksjef der.

Så jeg kunne jo ikke få hyllene strøkne.

Det var jo ikke min arbeidsoppgave.

For jeg hadde masse andre arbeidsoppgaver, som det var forventet av meg, at jeg skulle gjøre.

Men jeg hjalp jo butikken å få kontroll, siden jeg alltid gjorde min del, (som var en ganske stor del, av det totale arbeidet, vil jeg si).

Men det var jo ikke jeg som ledet butikken.

Tidligvaktene ble jo ledet av Kristian Kvehaugen.

Og han styrte bemanningen osv.

Så jeg hjalp butikken veldig, ved å alltid gjøre mine plikter, og alltid holde de faste rutinene da, som jeg hadde ansvaret for.

Men at Anne Katrine kunne forvente av meg, som assistent, at jeg skulle få Rimi Bjørndal til å få strøkne hyller.

Dette var jo ikke blant mine arbeidsoppgaver i det hele tatt.

Jeg hadde alt det fysisk tunge arbeidet, omtrent, så jeg hadde ikke tid til å rydde hyller.

For jeg hadde alt ‘slave-arbeidet’, kan man vel nesten si.

Så sånn var det.

Så her var det nok utnyttelse av meg, skjønner jeg nå, de drøye to årene jeg jobba som assisten på Rimi Bjørndal, og jeg ble også sliten av det.

Så jeg var egentlig utslitt, (og hadde egentlig møtt veggen, for sommeren 1998, da bussene ikke gikk mellom Mortensrud og Bjørndal, sånn at jeg måtte gå 1-2 timer hver dag, fram og tilbake mellom Bjørndal og Mortensrud, for å komme til og fra jobb.

Den sommeren ble jeg helt utslitt, husker jeg, av all den tunge jobbinga, og av all gåinga.

Så sånn var det.

Jeg ble sånn nummen liksom, i hele kroppen husker jeg.

Og en gang var jeg sånn, at de damene i kassa, sommeren 1998, på Rimi Bjørndal, kommenterte at jeg var utslitt, (at de kunne se det på meg, at jeg var helt utslitt, for jeg orka ikke et eller annet, eller så sliten ut, eller noe).

Husker jeg.

Så jeg var utslitt, (og nesten som et vrak), allerede da jeg begynte som butikksjef, i Rimi, på Rimi Nylænde, i 1998.

Pga. utnyttelse, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998, vil jeg si.

Selv om jeg er ganske seig, så jeg stod på, og holdt kontrollen på den nye butikken, (Rimi Nylænde).

Men jeg var litt nedslitt da, av alle jobbinga på Rimi Bjørndal.

Men Rimi Nylænde var en mindre butikk.

Så det var ikke så mye tungt arbeid der.

Jeg tok kjølevarene selv, (ihvertfall i år 2000 husker jeg, for distriktsjef PØF ville det, for vi hadde et svinnreduseringsprogram).

Men vi fikk ikke 15-20 bur, når Hakon kom.

Vi fikk kanskje 4-5 bur, med tørrvarer.

Og de 4-5 bura, det var det noen lagerhjelper som satt rett inn i hylla.

De stabla varene oppå en tralle og satt varene rett inn i hylla.

(For jeg kjøpte inn en del sånne traller, sånn at alle kunne ha hver sin tralle da, når de satt opp varene, (sånn at det ikke skulle ligge masse varer på gulvet, i butikken, for det så litt ‘shabby’ ut da, hvis man satt opp tørrvarene på den måten, at man først la varene på gulvet, foran hylla.

Sånn gjorde ikke vi det, vi gjorde det mer ordentlig, sånn at kundene fikk plass til å komme fram, mellom reolene, og ikke krasja i esker som stod på gulvet).

Så det var ikke så mye hardt og tungt arbeid på Rimi Nylænde, som på Rimi Bjørndal.

Og som butikksjef så lønner det seg også og jobbe med huet, mener jeg.

For, man er ansvarlig for butikkens resultater.

Så man burde bruke god tid, på f.eks. kjøttbestillinger og kjølevarebestillinger.

For butikken kan fort tape mye penger, hvis man bestiller for mye kjøtt, melk eller kjølevarer.

Så hvis man som erfaren Rimi-medarbeider, (som har gått gradene, og jobbet mange år som leder i butikk), som jeg hadde i 1998, så kan man spare mye penger, på å roe ned, og ta bra bestillinger, og passe på butikken, at ingen kriminelle rapper alle freia sjokoladene eller barberbladene, f.eks.

Så som butikksjef, så er det viktigste, å være rolig, og årvåken og å være i balanse, vil jeg si.

Det er viktigere enn å jobbe som en berserk galei-slave, vil jeg si.

Ihvertfall hvis du ikke har mange betrodde medarbeidere da.

Som jeg vel ikke kan si at jeg hadde som butikksjef, så særlig, selv om han Stian Eriksen virka pålitelig.

Untatt at han ikke vaska seg, før han dro på jobb, så han lukta litt rart/mann.

(Selv om distriktsjef Jan Grårud ba meg si fra til han, (noe jeg gjorde), om ‘møkka-lukta’, så lukta han likte fælt igjen, en uke eller to etter, så jeg vet ikke helt angående han heller, skal jeg være helt ærlig.

Men jeg tror ihvertfall ikke at han stjal og sånn, for vi fikk ned svinnet veldig mye, ihvertfall i år 2000, da vi hadde han PØF som distriksjef.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på).

Også kommer plutselig David Hjort inn i bildet, litt som en ‘urokråke’ syntes jeg at han virka som i starten.

Han ble med en gang bra kjent med f.eks. Therese, som nesten var som en nøkkelmedarbeider, på slutten.

Hun kunne man f.eks. sette til å ta melkekjøla, og da ble melkerommet bra, og det er vel kanskje ikke alle 18 år gamle jenter, som man kunne satt til det, uten at de ville begynt å klage.

Det er mulig.

Så jeg syntes det var litt sårbart.

For butikksjef Kristian Kvehaugen, hadde bare ansatt unge damer der, (av en eller annen grunn).

Så jeg jobba kveldsvaktene sammen med hu Therese da, og venninna hennes Hanna.

Og Hava og Sema, (som var søstrene til Songül, som seinere jobba på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der igjen i 2002, som låseansvarlig, to dager i uka, ved siden av heltidsstudier ved HiO IU (ingeniørhøyskolen). Jeg var egentlig på vei ut av Rimi, men jobba to dager i uka, for da kunne jeg beholde min Rimi-leilighet, på St. Hanshaugen, som var en del billigere enn markedsleie vel, med gratis strøm osv. Det var vanskelig å finne noe like billig, på markedet, virka det som for meg, selv om jeg ikke var noe ekspert på boligmarkedet i Oslo, men jeg var på en visning, ved Frognerparken, på en leilighet jeg kunne hatt råd til og den leiligheten var så liten, så man ble nesten som en hamster i et bur).

Så sånn var det.

Det var 4-5 unge damer som jobba på hvert skift da.

Så jeg var litt redd for at han David Hjort, skulle bli så kamerat med de damene, at de begynte å ‘fuske’ og jobbe dårlig.

Så jeg måtte nesten bli kjent med, og være på god fot med, David Hjort og.

For ellers så kunne karriæren min i Rimi gå i vasken, fryktet jeg.

Så jeg hadde egentlig ikke så mye valg, jeg måtte nesten bli kamerat eller omgangsbekjent med David Hjort.

Men nå bor jeg jo i et annet land, og har slutta i Rimi for mange år sida, og har overhørt at jeg er forfulgt av ‘mafian’.

Og David Hjort husker jeg sa at pleide å ha kriminelle kamerater, i 1997, men han skulle prøve å slutte å være i kriminelle miljøer osv.

Men jeg vet ikke om han helt fikk til det.

En gang så ba han meg med på fest, hos en fra Rimi Sinsen, (som jeg ikke husker hva heter nå. En ung kar med nesten skalla hår vel.

(Alex heter han, huska jeg nå)).

Og da var det en som sa han var dop-dealer osv., på den festen, husker jeg.

Så det må man vel si at var et kriminelt miljø.

Så når jeg nå har overhørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, så er det kanskje lurest av meg, å kutte kontakten, til folk som David Hjort, (og vel også broren min, Axel Thomassen, og tremenningen min Øystein Andersen og hans kamerat Glenn Hesler), som jeg vet har masse kriminelle venner/bekjente osv, (selv om disse folka nok ikke kjenner kriminelle fra de samme grupperingene. Det er nok snakk om forskjellige grupperinger, vil jeg tippe på, uten at jeg vet hvem disse grupperingene er).

Jeg har ihvertfall valgt å gjøre det.

Jeg har syntes at det har virka mest fornuftig.

Så sånn er det.

Bare noe jeg kom på.

Så vi får se hva som skjer.

Vi får se.

Mvh.

Erik Ribsskog

19. april 2010

Jeg kontaktet Global Knowledge, om et datakurs for næringslivet, som jeg tok hos dem, i 1998

Google Mail – Kursbevis

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Kursbevis

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Wed, Apr 14, 2010 at 5:45 PM

To:

info@globalknowledge.no

Hei,

jeg var på kurs hos dere, i NT Server Core-Tech, på Skullerud, på begynnelsen av 1998, var det vel.

(Jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, og var ganske fastlåst, i en slags 'slave'-jobb der, så jeg var nok liten på kurset, dessverre.

Men min mor, som da bodde i Drøbak, lånte meg 10.000 til dette kurset, for å få litt fortgang på karriæren min osv.

Det var jo oppgang i databransjen, på slutten av 90-tallet.

Så jeg ble butikksjef i Rimi, etter dette kurset, (som jeg måtte ta av ferien min, for å være med på).

For jeg sa til butikksjefen Kristian Kvehaugen og distriktsjefen Anne Katrine Skodvin, etter kurset, at jeg ville søke datajobber, og om det var noe mulighet til å bli butikksjef, og da fikk jeg bli butikksjef.

Så dette kurset var ikke bortkastet, (selv om jeg ikke begynte å jobbe med data), for det hjalp meg litt å få en bedre forhandlingsposisjon, når det gjaldt karriære i Rimi).

Jeg overhørte i 2003, at jeg var forfulgt av noe 'mafian', i Oslo, og har flyktet til England.

Jeg var noen måneder tilbake i Norge, i 2005, og jobba for onkelen min, på en gård i Larvik, men der ble jeg forsøkt drept, og jeg måtte flykte til England igjen, og alle vitnemål og kursbevis osv., ligger igjen på den gården, (Løvås Gård), men familien min i Norge, (Ribsskog), vil ikke sende meg tingene mine.

Så jeg lurer på om dere kan være så snille å sende meg et kopi av kursbevis.

For jeg regner ikke med å se de tingene mine igjen, og politiet gjør ingenting, av en eller annen grunn.

Min adresse i England er:

Erik Ribsskog

Flat 3

5 Leather Lane

Liverpool

GB-L2 2AE

Storbritannia

På forhånd takk for hjelp!

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Dere het Global Knowledge _Network_, i 1998, (hvis jeg ikke tar helt feil), men jeg regner med at det er det samme firmaet(?)

14. april 2010

Sykehuset Østfold sendte dødsattest etter min mor Karen Ribsskog

PS.

Man kan også se det, at min mor, fikk brystkreft, samtidig med at jeg ble butikksjef i Rimi.

Hun fikk kreft høsten 1998.

Og søstra mi ringte meg, på butikksjefseminar, på Storefjell, første uka jeg var butikksjef, og fortalte meg dette.

Så det var vel litt merkelig?

Mora mi hjalp meg, for hun lånte meg 10.000 til kurs i NT core tech, på Global Knowledge Network, på Skullerud, høsten 1997, var det vel ca.

Og da, så fikk jeg nesten et jobbtilbud innen data, av min tidligere kamerat, Magne Winnem.

Så da sa jeg det til butikksjef på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen, og distriktsjef Anne Katrine Skodvin.

Om jeg hadde noe sjangs til å bli butikksjef i Rimi, (etter 4-5 år som assistent).

Og da prata de sammen lenge, og ble nok litt sure, for de ville nok helst hatt meg som en assistent/’slave’.

Men men.

Så om det egentlig foregikk et drap av mora mi, fra noe undergrunn?

Som hevn for at jeg ikke kunne brukes som ‘slave’ lenger i Rimi, av sionistene/svenskene/khazarene?

Det er dette jeg lurer på nå.

Mvh.

Erik Ribsskog

12. april 2010
Nå blir sikkert nevøen min Daniel flau. Dette er fra bestemor Ingeborgs 80-års dag, i Gurvika, i Nevlunghavn, i 1997

PS.

Her ser vi at bestemor Ingeborg bruker sitt kunstnernavn Ankerita.

Hun var jo ikke så dårlig til å male akkurat da.

Hun skrev også artikler og ‘petiter’ i Aftenposten, som hun utga også som et hefte kalt ‘De gode år med Ankerita i Nevlunghavn’, eller noe.

Og bestemor Ingeborg fortalte meg en gang at vi var en kunstnerfamilie.

(Noe jeg ikke var helt enig i vel, siden jeg jobba på Rimi, men jeg la det på minnet hva hun sa da.

Selv om jeg ble overrasket, for hun er jo fra generaler og adelige og sånn, egentlig, fra sin egen familie.

Bestefar Johannes sin familie var kanskje en kunstnerfamilie, men de var også en lærerfamilie.

Men det kan ha vært tante Ellen hun mente da kanskje, sin datter.

Og Johannes da, som lagde trefigurer osv.

Men jeg hadde heller venta at hun hadde sagt at vi var fra en adelsfamilie eller offiserfamilie, eller noe i den duren.

Så kunstnerfamilie, det kom litt sånn bardus på meg, å få høre, at vi var.

Men men.

Tante Ellen og Pia og Axel var jo så ramme på å røyke hasj osv., så det passa jo ihvertfall sånn sett.

Selv om at det tror jeg nok at bestemor Ingeborg holdt seg langt unna sånt.

Så sånn var nok det).

Maleriet/tegninger er antagelig fra Mølen, ved Nevlunghavn, som var et motiv bestemor malte mye, hadde jeg inntrykk av.

Selv om jeg vel aldri var på Mølen selv.

Enda så mange søndagsturer jeg har blitt dratt med på, ute i Nevlunghavn.

Vi gikk alltid andre veien, når jeg var med, ut til Oddanesand osv.

Untatt på tante Ellens 50 års dag, i år 2002 vel, da var vi ut mot Mølen der vel.

Men men.

PS 2.

Det bildet er fra bestemor Ingeborgs 80-års dag, i 1997.

Det er min søster Pia til venstre, med sin sønn Daniel, som er født i 1995 vel, mener jeg å huske, som hun har med Keyton fra Somalia og Oslo.

Så er det vår kusine Rahel Maria Savodelli, som er tante Ellen Ribsskogs datter.

Tante Ellen, flytta jo til Sveits, rundt 1970.

Så Rahel er sveitsisk, må man vel si.

Rahel har vel aldri bodd i Norge.

Men hun er kjent skuespillerinne i Berlin, på teater osv.

Og hennes far heter Reto Savoldelli.

De ble skilt, men både Ellen og Reto bodde utafor Basel, i mange år.

Jeg og Pia var og besøkte dem, i Aesch, i Sveits, sommeren 1987.

Så sånn var det.

Dette er fra Gurvika, en camping for funksjonshemmede, eller utviklingshemmede, i Nevlunghavn.

Men bestemor Ingeborg har jo bodd i Nevlunghavn, i mange år, og gått mye turer og sånn der, så hun kjente vel alle omtrent sikkert.

Så hun fikk lov å leie forsamlingslokalet, i Gurvika, til sin bursdag da.

Og noen ganger leide hun biblioteket, og hadde bursdag der, siden hun hadde jo maleriutstillinger, i det nedlagte biblioteket, omtrent hver sommer vel, siden 90-tallet vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS 3.

Det er vel kanskje litt rart hvordan søstra mi Pia, holder på rampen, til rullestolrenna vel, på Gurvika.

Dette var forresten to år etter at jeg ødela kneet, og et år etter at jeg opererte kneet på Aker Sykehus.

Og tre år etter at Pia hadde med tre afrikanere hjem, en lørdagskveld, på Ungbo, i Skansen Terrasse, og jeg sparka en fotball i veggen, dagen etter.

Og Pia sa, at hennes afrikanske kavalerer, ikke kunne ha tatt juice av meg, siden, som hun sa, ‘vi har jo ikke noen saks’.

PS 4.

Vi ser at bestemor malte på gamle plakater fra en kjøpmann.

Jeg var hos bestemor Ingeborg, sommeren 1996, da jeg også dro til Løkken i Danmark.

(For Irene fra Rimi Bjørndal, sa at det var et fint sted).

Og da kjørte jeg og handla for henne, hos en kjøpmann i Helgeroa.

Som hun likte bedre, enn de i Nevlunghavn, tror jeg.

Det var den kjøpmannen, ved hovedveien, til høyre, når man kjører mot Nevlunghavn.

Så sånn var det.

Jeg klipte vel også plenen for bestemor Ingeborg, i 1996.

Jeg visste ikke hvor bestemor bodde da, men mora mi hadde sagt det.

Jeg kjørte innom mora mi i Tønsberg.

Jeg trengte ferie, fra Rimi Bjørndal, hvor jeg jobba som assistent, sammen med Irene Ottesen, assistent, (det var to assistenter, for det var en stor butikk), og Kristian Kvehaugen, butikksjef.

For de folka var slitsomme å jobbe sammen med, husker jeg at jeg syntes.

Så jeg trengte å komme meg bort.

Så da brukte jeg min Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt av mine kamerater Øystein Andersen og Glenn Hesler, som campingbil, og tok ferja til Danmark, fra Larvik, en superspeed-aktig båt, som gikk der allerede da, i 1996 da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg kom på.

Jeg vet ikke hvorfor bestemor Ingeborg sendte meg bilder, som det står Pia på.

Det var kanskje litt rart.

Jeg pleide ikke å få så mye brev og ting fra bestemor Ingeborg, så det var kanskje litt rart at jeg plutselig fikk det, etter at jeg flytta/flykta til Liverpool, i 2005.

Så sånn var nok det.

PS 5.

Her er mer om dette:

3. februar 2010
Er Magne Winnem & Co. i den japanske yakuzaen?

Det jeg tenker på nå, etter å ha skrevet om det antagelig den Fjerne Østen-imperalistiske tegnet solstrålene.

Det er at jeg har tenkt på klassekameraten min, fra Gjerdes VGS., Magne Winnem, som også ansatte meg i Rimi.

Han er en sånn streng/myndig type, som kanskje kan gå for å ha en ‘japansk’/autoritær type av personlighet.

Det er mulig.

Og han kjenner en hel gjeng, med tøffe folk, som også er fra Røyken vel, som jeg husker satt hos Morten Jenker, en gang i 1993 eller 94 vel, og hadde noe slags møte.

Noe sånt.

Så om de var den norske utgaven av den japanske yakuzaen?

Og så tenkte jeg også på han som fulgte etter meg, her i våres, var det vel.

Da jeg kom hjem fra byen, så begynte han å fotfølge meg, rett etter meg, rundt masse hjørner og kvartaler osv., rundt her jeg bor.

Var det en ronin?

Sånne ting er det jeg tenker på, i hue, akkurat nå.

Vi får se hva som skjer.

Mvh.

Erik Ribsskog

PS.

Hvis jeg husker riktig så var det også Magne Winnem som lånte meg en bok om en suksessfull Sony-sjef.

Ihvertfall lånte han meg en bok om en Pepsi-sjef.

Og, Rimi, Rimi kan vel sies å være et firma, hvor enkelte, (f.eks. Kristian Kvehaugen), vel mente at normen var, at man kun tenkte på jobben, som i Japan kanskje omtrent.

(Og at man ikke drev med andre interesser på fritiden.

Som jeg husker at han butikksjef, på Rimi Bjørndal, Kristian Kvehaugen sa bak ryggen min, en gang, men jeg overhørte, om meg, at ‘han driver med andre ting enn Rimi og’, sagt med et negativt tonefall).

Så kanskje Rimi har noe bånd til den japanske yakuzaen, og har ledere og/eller direktører som forlanger like bra hengivenhet til jobben, som man gjør i Japan.

Er det derfor jeg blir tullet med, fordi jeg er mer som en vestlig kar, enn som en østlig kar?

Så blir jeg jaget av noe ‘mafian’ eller yakuzaen, og ‘politituttene’ de er autoritære, omtrent som japanere de og, så de synes at alt er helt kult.

Er det det som foregår, eller?

Det er ihvertfall de her tingene som jeg tenker på nå.

Vi får se hva som skjer.

Vi får se.

PS 2.

Her er mer om den episoden da han karen, eller ‘roninen’, eller hva han var, (selv om han så norsk/nordisk ut, mener jeg å huske), fulgte etter meg, rundt kvartalet her jeg bor, en kveld/natt jeg kom hjem fra byen:

https://johncons-blogg.net/2009/04/en-som-fulgte-etter-meg-rundt-kvartalet.html

22. desember 2009
Konflikter innad i Rimi. (In Norwegian)

For det var sånn på Rimi Nylænde, som jeg fortalte i den forrige posten, at distriktsjefene og regionsjefene, de bare pøste på med prosjekter, da jeg ble butikksjef der.

Det var Anne Kathrine Skodvin det, som sa til meg, at jeg var flink til å organisere prosjekter.

Så selv om det var det første året mitt som butikkksjef, så pøste de på.

Det var flytting av frukta, det var at vi skulle begynne med tipping, det var at vi skulle bytte fryserne osv., osv.

Og, jeg ble også tilbudt butikksjef-jobben, på Rimi Manglerud, en Oslos største butikker, i 1999.

Da jeg hadde vært butikksjef i ca. et halvt år.

(Jeg vet at hun assistenten, Wenche Berntsen fra Manglerud, hun overhørte dette, at Graarud hadde tilbudt meg den jobben, for hun sa det videre til noen andre, mens jeg hørte det).

Så det var tydelig at Rimi-sjefene, viste hvor flink jeg var til å lede butikker og arbeide strukturert og beholde kontrollen da.

Men jeg kunne nok ikke så mye butikk-ledelse, så på den neste butikken, så fikk jeg problemer med personalet.

Men jeg var flink til å jobbe strukturert og beholde kontrollen da.

Og dette utnyttet nok Rimi-sjefene, ved at de pøste på med fler og fler prosjekter.

Så jeg jobba ganske mye for de 230.000 kronene jeg fikk i året, vil jeg si.

Men jeg hadde ikke tenkt å jobbe så lenge som butikksjef egentlig.

Jeg hadde jo ‘slava’ rundt i Rimi, i 4-5 år som assistent, hvor jeg ikke leda butikken, men hvor jeg bare jobba som en maskin, omtrent.

For jeg var i bra form etter et år i infanteriet.

Jeg løp 3000 meter, på 11 minutter vel.

Og etter infanteriet, så slutta jeg å røyke og.

Jeg løp Oslo-løpet, i 1993, med Rimi Munkelia, på ca. 15 minutter vel.

Det var 5 kilometer.

Og da slo jeg to fotballspillere, som også var med på laget vårt, husker jeg.

Så sånn var det.

Og etter militæret, så slutta jeg å røyke, så da ble nok kondisen enda bedre, ihvertfall utholdenheten når det gjaldt å fylle opp varer og rydde hyller, som var hoved-arbeidsoppgavene mine, disse årene etter militæret, før jeg ble butikksjef.

Mer da.

Jo, men jeg var litt knyttet til Rimi Nylænde.

Jeg hadde tenkt å begynne å jobbe i data, på slutten av 90-tallet, for det var det mange som begynte med.

Og jeg hadde data-utdannelse, på høyskole, fra begynnelsen av 90-tallet.

Så jeg søkte en datajobb, i 1998.

Men da sa jeg det til Skodvin og Kristian Kvehaugen i Rimi.

Og da tilbudte de meg også butikksjef-jobb.

Jeg syntes det hørtes artig ut, å ha det med på CV-en, at jeg hadde vært butikksjef i Rimi, når jeg først hadde jobbet der så mange år.

Så jeg slo til på butikksjef-jobben.

Men jeg hadde ikke planer om å jobbe i Rimi i resten av livet akkurat.

Men så tok dot com-bølgen slutt, så da ble det litt vanskeligere å få jobb i data, men da begynte jeg heller å studere data, da jeg hadde fått nok av Rimi.

Så sånn var det.

Men jeg ville prøve å få Rimi Nylænde bra, før jeg slutta.

Og i 1999, da jeg ble tilbudt Rimi Manglerud, av Jan Graarud, så var jeg ikke helt fornøyd med Rimi Nylænde.

Jeg ville gjerne prøve å få Rimi Nylænde bra, før jeg slutta, siden jeg hadde jobba på Rimi Nylænde, i tre års tid, etter militæret.

Det var på Rimi Nylænde, at jeg begynte å jobbe som leder i Rimi da, så jeg hadde et spesielt forhold til den butikken, pga. dette da.

Så da ville jeg heller vente til jeg hadde blitt litt mer varm i trøya, som butikksjef, før jeg flyttet til en større butikk.

I år 2000, på høsten da, så hadde jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, i to år.

Så da syntes jeg, at jeg kunne begynne i en større butikk.

Det var jo også press fra Rimi om dette, allerede i 1999.

Og jeg skjønte det, at Rimi ikke ønsket å ha folk som ‘grodde fast’ i en butikk.

Som hun som var butikksjef på Rimi Ryen, i mange år.

Og som jeg tror kanskje døde, fordi Rimi Hagen holdt minne-tale, eller noe, om henne, på et Rimi-møte på Oslo Plaza, i 1999, eller noe.

Like etter at moren min døde.

Søstra mi ringte meg, like etter at jeg ble Rimi butikksjef, og fortalte meg at mora mi hadde fått kreft.

Det var da jeg var på Rimi-seminar på Storefjell, første uka jeg var butikksjef.

Så sånn var det.

Så jeg ble nok sett på som å være dyktig til å organisere butikker og prosjekter osv., innad i Rimi.

Og dette ble nok utnyttet litt, av Rimi-sjefene og, at de pøste på med fler og fler prosjekter.

Mer da.

Jo, og de ville ha meg til en stor butikk.

Men jeg ville liksom gjøre ferdig jobben min, på Rimi Nylænde, og bli litt varm i trøya, før jeg begynte i en stor butikk.

Fordi jeg hadde ingen kursing i personal-ledelse osv., fra Rimi.

Og jeg hadde ikke lært å skrive lønninger engang, fra Kristian Kvehaugen, som var sjefen min på Rimi Bjørndal.

Og ingen hadde forklart meg hva ‘LIS-brutto’, betydde, da jeg ble butikksjef.

Jeg skjønner jo hva det betyr nå, men jeg kan ikke akkurat definisjonen på rams.

For den har jeg aldri fått.

Det betyr hvilken fortjeneste-prosent butikken er beregnet å ligge på etter svinn, ifølge budsjett.

Og det hadde ingen pratet med meg om, før jeg ble butikksjef.

Sånne ting var jeg helt grønn på.

Jeg ble brukt som en slags slave, som måtte fylle opp varer, (spesielt kjølevarer, som var en ganske tung jobb), på raskt tid, hver kveld, på Rimi Bjørndal.

Jeg lørte ikke noe om sånne butikksjef-greier der.

Så sånn var det.

Bare for å ta med litt mer om hvordan det var, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Nylænde, på slutten av 90-tallet.

Så sånn var det.

7. mars 2009

Noen på Holmlia, driver å søker på ‘erik ribsskog toro’. Toro er Thor Arild Ødegård, fra Rimi Bjørndal. (In Norwegian).

Magnify User (blogger)

24th August 2008 09:05:02

VISITOR ANALYSIS
Referring Link	http://www.hip-hop.no/showthread.php?p=600485#post600485
Host Name	062016205251.customer.alfanett.no
IP Address	62.16.205.251 [Label IP Address]
Country	Norway
Region	Oslo
City	Oslo
ISP	Oslo – Holmlia Norway
Returning Visits	0
Visit Length	3 hours 38 mins 34 secs
VISITOR SYSTEM SPECS
Browser	MSIE 7.0
Operating System	Windows Vista
Resolution	1024×768
Javascript	Enabled

Navigation Path

Date	Time	WebPage
24th August 2008	00:58:37	www.hip-hop.no/showthread.php?p=600485#post600485 www.johncons-mirror.blogspot.com/
24th August 2008	01:05:17	www.johncons-mirror.blogspot.com/ johncons-mirror.blogspot.com/search/label/%27mafian%27
24th August 2008	01:08:04	johncons-mirror.blogspot.com/search/label/%27mafian%27 johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Elisabeth%20Falkenberg.%20Butikksjef%20Rimi.
24th August 2008	01:08:23	www.johncons-mirror.blogspot.com/ johncons-mirror.blogspot.com/search/label/%27mafian%27
24th August 2008	01:09:00	www.hip-hop.no/showthread.php?p=600485#post600485 www.johncons-mirror.blogspot.com/
24th August 2008	01:09:32	www.google.no/search?hl=no&q=erik ribsskog&meta= johncons-mirror.blogspot.com/
24th August 2008	02:05:12	www.hip-hop.no/showthread.php?t=20595&page=10 www.johncons-mirror.blogspot.com/
24th August 2008	02:37:28	www.hip-hop.no/showthread.php?t=20595&page=11 johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/e-post-til-sivilombudsmannen-arne.html
24th August 2008	02:38:36	johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/e-post-til-sivilombudsmannen-arne.html johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/enda-mer-hip-hopno-in-norwegian_24.html
24th August 2008	02:39:40	johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/enda-mer-hip-hopno-in-norwegian_24.html johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/hvorfor-jeg-ikke-har-ftt-blogger.html
24th August 2008	03:06:53	www.hip-hop.no/showthread.php?t=20595&page=11 johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/e-post-til-sivilombudsmannen-arne.html
24th August 2008	03:07:55	johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/e-post-til-sivilombudsmannen-arne.html johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/en-dust-p-internett-driver-kdder-in.html
24th August 2008	04:26:20	www.google.no/search?hl=no&q=erik ribsskog toro&meta= johncons-mirror.blogspot.com/2008/08/hvilke-rimi-butikker-jeg-har-jobba-i-in.html
24th August 2008	04:37:11	www.google.no/search?hl=no&q=erik ribsskog toro&meta= johncons-mirror.blogspot.com/2008/05/facebook-samtale-david-hjort-in.html

Top of Form

Display Page URL not Title

Bottom of Form

PS.

Da Toro, eller Thor Arild, ble ansatt, på Rimi Bjørndal, i 1996, var det vel, så var det ikke butikksjefen, Kristian Kvehaugen, som hadde jobbintervjuet.

Det er mulig han var på ferie, eller noe, og at det her var sommeren 1996.

Det er mulig.

Det var i hvertfall de assisterende butikksjefene der da, jeg og Irene Ottesen, som hadde jobbintervju, med Thor-Arild.

Jeg likte ikke Thor-Arild så bra, må jeg innrømme, etter jobbintervjuet.

Men Irene likte Thor-Arlid.

Hun sa at Thor-Arlid var flink med mennesker.

Det kunne hun se, fordi Thor-Arild smilte så fint, under jobbintervjuet.

Så det ble til at vi ansatte han da.

Vi trengte vel folk og.

Så det var det jeg husker fra jobbintervju, med Thor-Arild, på Rimi Bjørndal, i 1996, var det vel.

PS 2.

Så var det ran, av all tobakken, på Rimi Bjørndal, en natt til søndag, eller noe, i 1997.

Og da var rutinen sånn, at nøkkelen til røyk-safen, lå bare i en skuff, på kontoret, på Rimi Bjørndal.

Men, den skulle ha ligget i safen.

Og jeg mener Irene hadde en sånn rutine, at hun pleide å legge den i et kassaskrin, på slutten av dagen.

Men, på lørdagene, på Rimi Bjørndal, på den her tiden.

Da skulle leder telle tippekassa, og slå inn fire kassaoppgjør, på PC-en.

Og det var ofte diff, så det var veldig stressende.

Og ofte klagde folk at de ville hjem.

Og alle skulle egentlig gå samtidig ut, av butikken, ettersom det minsket risikoen for ran osv.

Så det var mye mas, etter stengetid, for de som hadde ledervaktene der.

Men jeg mener å huske, i underbevistheten min, at i alt maset den lørdagen, dagen før ranet.

Så var det ekstra masete den dagen synes jeg.

Det var sånn, at jeg så at den røyksafe-nøkkelen lå, som den pleide å gjøre vel, i den skuffen på kontoret, rimelig skjult av noen fakturaer osv.

Men jeg hadde det i bakhodet, å få den oppi et kassaskrin, selv om det ikke var noe fast rutine, men jeg huska at Irene pleide å prate om det.

Men så lagde vel Gry kanskje, eller noen andre der, noe ekstra spørsmål til meg om oppgjøret osv.

Hele kontoret var fullt av folk, som skulle vite om kassa stemte på PC-en osv.

Og da mener jeg, at jeg dro fram den nøkkelen såvidt, nøkkelen til røyksafen.

Men, mens jeg slo inn et oppgjør, så mener jeg å huske, i underbevistheten, noen glimt, av Toro, som dytta nøkkelen tilbake under fakturaene igjen.

Det er i hvertfall sånn jeg mener å huske det nå.

Men det var så mye mas, så jeg tenkte ikke mer på nøkkelen da.

Men de ringte, og vekte meg, mandag morgen.

Og da begynte David Hjort, som også jobba der da, og prate om Muhammed, som bodde på Bjørndal, at han hadde vært i butikken, før stengetid, lørdagen.

Og det stemte, han stod ved frukta, i en halvtime, eller noe.

Uten noen forklarlig grunn, må man vel si.

Og den siste timen før stengetid, på Rimi Bjørndal, er rimelig hektisk, så det å høre med han, hva han gjorde der da, tok mye av konsentrasjonen min, den siste timen, husker jeg.

Irene hadde vel sagt noe om, at han var uønsket i butikken, grunnet noe stjeling eller ran da.

Så jeg tror han ikke egentlig hadde lov å handle der, i hvertfall ikke i månedene før det her.

Dette er han Muhammed, som også handla på Rimi Bjørndal, da jeg jobba på Bjørndal, fra 2002 til 2003.

Og da var han plaga av, at han var blitt skutt i beinet, var det vel.

I hvertfall hadde han blitt skutt.

Men jeg skjønte ikke helt hvordan han hadde klart det.

Men det er mulig at miljøet på Bjørndal, hadde blitt litt tøffere, fra jeg jobba der første gang, som butikksjef assistent, fra 1996 til 1998, og til jeg jobbet der som låseansvarlig, ved siden av studier på HiO ingeniørhøyskolen, fra 2002 til 2003.

Det er mulig.

24. august 2008

Dette som skjedde i Liverpool, i dag. (In Norwegian).

Jeg tenkte litt på det set-upet, som var på Williamsons Sq., idag.

Jeg lurer på om det var noe lokal mob.

Og jeg har hørt tidligere, det har vært mange sånne her set-up.

Så hørte jeg for noen måneder siden, bak ryggen min, inne på St. John senteret, fra en brite, ‘why does the muslims want this guy’.

Jeg har jo jobba en del på, på Rimi Bjørndal i Oslo, siden hun distriktsjefen, Skodvin, sendte meg dit, for å jobbe, to ganger, i 1996, i to og et halvt år, og igjen, i 2002, ved siden av studier, to dager i uka.

Jeg lurer på om det var å få noe mafia etter meg, og Skodvin, var uoffisielt, i politiet eller noe, og at de ønsket å bruke meg som noe target-guy.

Så fikk de vaskefirmaet inn, Kvalitetsrengjøring, som helt klart, var noe mer eller mindre kriminelle folk, May Britt og han mannen hennes, som har kontor, i Sanner gata, i Oslo.

Der jobbet også en kurdisk dame, fra Tyrkia, Hava Özgyr.

Hun var vel to-tre år yngre enn meg kanskje, noe sånt.

Og hun tok samme bussen, og t-banen, som meg, enda hun bodde på Holmlia, og jeg bodde på St. Hanshaugen.

Og hun prata alltid om jenter og litt sånn frekt osv., på bussen og t-banen da.

Prata om at på en fest hun var på, så hadde to personer kledd av seg, og vel da hatt seg osv. da.

Noe sånt.

Og lignende ting, ofte.

Hun hadde vel en voldelig type vel, for hun fikk seg en på tryne, en gang.

Og hun tok med søstra si, Sema, som hun sa, hadde blitt tatt på fersken, med typen sin, da hun vasket for henne, i en butikk i sentrum, eller noe.

Og de i butikken, hadde trodd det var Hava, sa Hava.

Så begynte Sema å jobbe på Rimi Bjørndal og.

Det var butikksjef Kristian Kvehaugen, som spurte Hava, om hun ville jobbe i butikken, siden hun vaska der, og vi trengte folk.

Det ville hun, og hun pleide å jobbe om kvelden, sammen med meg, og mange andre, og hun pleide å legge opp frukta.

Og sitte i kassa, som andremann vel.

Hun sa det, at hun likte ikke å jobbe på samme sted, så lenge av gangen, så hun ville slutte.

Men det var vanskelig å få tak i folk, i 1997 og 98, for nesten ingen ville jobbe i butikk.

Så hun lot seg overtale av Kristian osv., til å fortsette, til assistent Merete, så at noen rappa røyk på tellerommet.

Jeg var ikke så obs på sånt da, jeg var ikke vant til det å følge med på røykpakkene, for det hadde ikke vært noe fokus på det, i de butikkene jeg jobbet.

Et par år, i 97 og 98, så kjøpte jeg restplass, til syden, da ferien dukka opp.

Så også i 98, da sendte de meg til Aiya Napa, jeg visste ikke hvordan sted det var, men det var et partysted for ungdom det fant jeg ut.

Og det var også fotball-VM, så jeg og en kar som også var på ferie der, Nichlas noe, dro på Norway pub, og så Norge slå Brasil osv.

Så dro vi ofte på Nissi beach også, og så på damene, og slappa av på stranda da.

Også dro vi på byen om kvelden.

Vi gikk mest hver for vårs da, vi kjente ikke hverandre fra før, vi bare havnet på samme rom.

Og det var festing hver dag, og det var også basseng ved hotellet, og bar, så det var artig.

Men jeg var nesten mer sliten da jeg kom hjem, enn før jeg dro, på grunn av all festinga.

Og jeg måtte låne penger av stesøstra mi, Christell, fordi lønninga mi, kom ikke før noen dager, etter at jeg dro ned dit, eller kom tilbake, altså feriepengene, for jeg hadde ferie ganske tidlig det året, av noen grunn, fordi Kristian hadde ferie seint antagelig.

Men Christell fikk en halvflaske Vikingfjord vodka da, som takk for lånet.

Selv om det var plastflaske da, men de kosta bare 30-40 kroner, på Gardermoen, men det var 50%, eller noe tror jeg, og en halv liter, så det var vel ikke så værst.

Men men.

Jo, når jeg kom tilbake fra ferie, så fortale Merete meg, at Hava hadde fått sparken, for å rappe røyk.

De hadde hatt kamera, på tellerommet, fortalte hun.

Og da jobba fortsatt lillesøstra til Hava der, Sema.

Og det var vel ikke så kult for henne, tenkte jeg.

At søstra hennes fikk sparken mener jeg.

Så jeg prøvde å være hyggelig mot henne og sånn da.

Hun var jo en veldig pen jente, og gikk kanskje litt nærme henne, men jeg syntes litt synd på henne, for selv om søstra stjal røyk, så behøvde vel ikke det å bety, at hun også gjorde sånne ting, tenkte jeg da.

Så da prøvde jeg å være hyggelig mot henne.

Og hun skulle hjelpe meg, å sette opp kjølevarene og sånn da.

Så det var kanskje litt dumt.

Og hun var jo muslim også, og det er litt kinkig synes jeg, jeg er vel mest vant til at damene ikke er relgiøse, eller muslimer da, selv om de var hyggelige og morsomme å prate med, og sånn, de her, Hava og Sema.

De andre som jobba i butikken, kom jeg ikke så godt overens med.

Men de var så åpne og enkle å bli kjent med, Hava spesiellt da, at de var ikke så kalde, eller upersonlige, som noen folk kan være liksom da, for å prøve å forklare.

Det var jo ikke sånn, at jeg kjente mange folk i Oslo, så jeg synes det var artig å ha noen å prate med osv., jeg da.

Jeg hadde nesten ikke noen sånne venner, som jeg kunne prate med, uten at det ble anstrengt, eller familie.

Så ting var vel ikke så bra.

Så hendte det, at jeg sa til henne, hun Sema da, at jeg synes hun var hyggelig da, eller noe sånt.

Og det som skjedde da, var at da tror jeg hun ringte mora si, for da dukka mora opp, i butikken, fra Holmlia osv.

Det er jo noen kilometer.

Så da hadde vel hun Sema, fortalt det her til mora si da, at jeg hadde sagt, at jeg synes hun var hyggelig eller noe sånt noe.

Og da smilte mora osv.

Jeg synes det var litt flaut, at hun skulle si sånn til mora si, og at mora skulle dukke opp på jobben, like etterpå, sa da synes jeg, at det her kanskje gikk litt vel fort, og kanskje var litt vel flaut.

Så da sa jeg vel ikke så mye til mora.

Så begynte jeg som butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lamberseter, noen uker seinere.

Jeg visste jeg skulle begynne i ny jobb, så da var jeg kanskje litt mer frempå, enn jeg vanligvis var, på jobben.

Sema jobba vel en eller to dager, på Nylænde og, for jeg ringte Bjørndal, når jeg trengte folk, og fikk telefonnummeret, av Merete vel, eller kanskje Kristian.

Så gikk det et halvt år, kanskje.

Så dukka jeg opp på Bjørndal, for vi var utsolgt, på Nylænde, for noe da, så sa Merete, at nå burde jeg kontakte Sema, for nå var hun i Tyrkia, for å gifte seg, var det vel.

Jeg viste ikke helt, om det var så smart.

Men jeg sendte i hvertfall en kort sms da, ‘går bra?’, var vel alt jeg skrev.

Jeg skrev kanskje navnet mitt og, eller kanskje ikke.

Men jeg tenkte, at hvis hun trengte noe hjelp, så kunne hun bare si fra da, jeg ville ikke blande meg for mye, jeg viste ikke hvor smart det var, så jeg sendte bare en kort sms.

Dette var vel i 99, om sommeren vel, må det vel ha vært.

Så gikk det tre år, til 2002.

Da hadde jeg vært butikksjef på Kalbakken og Langhus, i mellomtiden, med en del problemer, på Kalbakken, så jeg bestemte meg, for å slutte i Rimi.

Så jeg begynte å studere, på HiO, og jobba to dager i uka, på Rimi Bjørndal, som Skodvin sendte meg til.

Jeg leide leilighet av Rimi, ganske billig, på St.Hanshaugen, så jeg ville gjerne beholde den leiligheten, så da jobbet jeg på Bjørndal, for å dekke husleia.

Så dukka lillesøstra, til Hava og Sema, hun het Songül opp, på Rimi Bjørndal, høsten 2002.

Jeg var ganske deppa, og overarbeida, etter problemene i Rimi, så jeg var kanskje litt dum, og prøvde å bli kjent med henne og, siden jeg kjente søstrene hennes.

Men hun var litt ung hun Söngul, selv om jeg tror hun skulle ha det til, at hun var eldre, enn hun var.

Noe sånt.

Men hun var litt umoden da.

Og jeg, ville fokusere på studiene mine, siden jeg tok den nye karriæren og det, ganske viktig.

Så jeg prøvde å unngå, at det skulle bli noe tull, på jobben.

Det er jo ikke så lett å lede butikken, hvis du kjenner medarbeiderne for godt.

Da kan du havne mellom barken og veden, som dem sier.

Så da bremsa jeg litt, på å bli for kjent, med hun Songül da, for jeg tenkte, at det var kanskje uprofesjonelt, å bli for godt kjent med jenter på jobben, osv.

Da jeg var i Aiya Napa, sommeren 1998, så var jeg nok for mye, på Nissi Beach.

Og jeg hadde jo ikke fått feriepengene, før jeg dro, og da fikk jeg ikke kjøpt solkrem og sånn.

For jeg lånte penger av Christell, like før jeg dro, og rakk vel ikke ordne det da.

Det var bussstreik, fra Mortensrud til Bjørndal, den mai og juni-måneden, 1998, så jeg var sliten av mye gåing og jobbing.

Da pleide jeg å gå ofte, mellom Bjørndal og Mortensrud, sammen med Hava og Sema da, så jeg ble ganske kjent med de.

Men men.

Men jeg hadde noe gammel solkrem, men det var ikke så mye igjen.

Og jeg lånte vel 2500, tror jeg det var, av Christell, og det er egentlig ikke så mye, for en uke, i Ayia Napa.

Og det var så mye festing osv., så jeg fikk ikke rota meg, til å kjøpe solkrem.

Og det var så mange fine damer, på stranda, så jeg lå der litt lenge tror jeg.

Det var så mange fine damer, på jobben, på Rimi Bjørndal og, ikke bare Hava og Sema, men mange andre og.

Therese og Hanna og noen pakistanske og indiske damer, og mange pene damer, må man vel si.

Så jeg pleide, å jobbe kveldsvaktene der, sammen med fire-fem, unge pene damer, i 18-20 års alderen osv.

Så jeg ble litt bortskjemt, med å sjefe over pene damer.

Og på i Ayia Napa, på Nissi Beach, og på byen osv., så var det også mange fine, unge damer osv.

Så jeg og han Nicholas, vi lå kanskje litt lenge på stranda ja, og jeg hadde ikke mer solkrem, jeg trodde det skulle holde, men jeg gikk tom.

Så jeg ble skikkelig solbrent.

Og da jeg kom hjem, så hadde jeg skikkelig rynker, under øya, og også mellom øya.

Og det hadde jeg ikke hatt før.

Men jeg hadde problemer, med at jeg hadde en del kviser osv., antagelig fordi jeg jobba for hardt, som en slave nesten, på Rimi Bjørndal.

Så da synes jeg at jeg måtte prøve, å finne på noe mot de her rynkene og kvisene da, siden jeg var ungkar, og ikke trodde det var så veldig attraktivt osv. da.

Jeg synes ikke jeg burde ha rynker, når jeg ikke var ferdig å ha kviser, for å si det sånn.

Men men.

Så, dette prøvde jeg å finne noe som hjalp mot da, i flere år, etterpå.

Og det var veldig flaut, å gå på sånne Vita-butikker og sånn, og prøve å finne noe som hjalp da.

Men men.

I 2003, så gikk jeg på sånn hudpleieklinikk, og spurte de, siden jeg fikk, i Aiya Napa vel, sånne rynker mellom øya, som var rimelig store, så jeg synes det var litt plagsomt.

Men de misforstod, og begynte å smøre masse dritt i tryne på meg.

Jeg ville bare ha råd, mot rynkene mellom nesa, men det forstod ikke de, på den hudpleiesalongen, på St. Hanshaugen der.

Eller de lot som at de ikke forstod det.

Så da ble trynet mitt helt rart, og jeg så ut som en jente, må man vel nesten si.

Det var ikke jeg vant til, så det var veldig flaut.

Og det så helt jævlig ut, så jeg prøvde å gå til flere leger, men ingen hjalp.

Uka etter, var det vel, så hørte jeg, at Songül begynte å ta telefoner, for å finne ut hvor jeg bodde.

Og hun blonde dama, som spurte meg, i 1996 eller 1997, om vi ønsket tilbud på nytt vaskefirma, da butikksjefen ikke var der.

Da tok jeg imot telefonnummeret, fra henne, til kvalitetrengjøring, og ga det, til Anne Kathrine, senere.

Hun dama, var der, i desember 2003, og sa til en annen dame, så jeg hørte det, at jeg var forfulgt, av mafian, også.

Så om jeg er forfulgt av en muslimsk, og en norsk mafia da.

Noe sånt.

Og jeg tror, at det som skjedde i dag.

At det kan være, at en lokal mob, her i Liverpool, jobber for en muslimsk mafia da.

At dette i dag, var i forbindelse, med det som skjedde på Bjørndal da.

Det er det jeg tror nå i hvertfall.

Så får vi se hva som skjer.

Med vennlig hilsen

Erik Ribsskog

2. august 2008