https://www.facebook.com/photo.php?fbid=533133066712801&set=oa.274450482672440&type=1&theater
Stikkord: Larvik
-
Det her er min barndomskamerat Frode Kølner, fra Larvik. Jeg lurer fortsatt på hvorfor Frode og hans kamerat, absolutt ville låne vannsenga mi, da de besøkte meg, på Bergeråsen, sommeren 1988. Er Frode Kølner bifil? Hm
PS.
Sølvi, (som gikk i klassen min, på Torstand skole), hu husker Frode, fra han var så liten.
Det gjør ikke jeg.
For på den tida, så bodde jeg, på Østre Halsen.
(Eller om det var Vestmarka eller Bergeråsen, eventuelt.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Men jeg flytta til Larvik sentrum, (til Jegersborggate), da jeg var syv år gammel.
(Våren 1978 var det vel, at vi flytta, til Jegersborggate).
Og da jeg var ni år gammel, så flytta jeg videre til faren min, på Bergeråsen.
(Det var vel høsten 1979).
Men Frode Kølner og jeg, vi holdt kontakten, da.
Frem til på begynnelsen av 90-tallet, (eller noe sånt), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Stavern, om somrene.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 5 – Kapittel 141: Kvelde
Noen dager etter at jeg kom hjem fra London.
(Og fortsatt i sommerferien min, sommeren 2003, da).
Så ville broren min Axel ha meg med ned til Kvelde, for å besøke onkel Martin og dem, (husker jeg).Jeg hadde i mellomtiden avskiltet Sierra-en.
(Siden den bilen egentlig var et vrak, da.
For det var jo ‘alltid’ noe feil med den.
Så jeg hadde ikke råd til å ha den bilen, som student, da.
Så jeg parkerte den, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der.
Hvor jeg kjørte den, uten clutch-wire, (for den røyk jo i Sinsenkrysset, den gangen som Axel og jeg skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, høsten 2002), etter at parkeringsbeviset mitt, (i Rimi-byggets bakgård, som var utvidet, på den her tiden, siden Waldemar Thranes gate 3 ganske nylig hadde blitt revet, av Dokken AS, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel), nok hadde løpt ut.For jeg hadde ikke råd til å betale 500-600 i måneden for parkeringsbevis, enda mer for forsikring, og også cirka like mye for bensin, og sikkert en liten formue, til EU-kontroll og reperasjoner.Som student.Siden det alltid var noe galt med den bilen, da.Men jeg syntes at den bilen var litt artig.Nesten som en veteranbil.Da Sierra-en var på EU-reparasjon, sommeren 2000, så sa en kar, som jobba på et verksted, på Rommen.
At den bilen var ‘kongebilen’.Så jeg ville ikke vrake bilen, da.Av sentimentale grunner, liksom.
Siden den så litt rå ut, siden den var svart metallic, og hadde ganske nye støtfangere osv., (så karosseriet hadde litt høyde, over bakken, liksom).Men det var såvidt at den bilen hadde passert en EU-kontroll, hos NAF i Sandvika, sommeren 2000.
På grunn av ‘rust på bærende konstruksjoner’, som en vestlending der, (var det vel), førte opp på et skjema, da.
Så det var såvidt at jeg fikk Sierra-en gjennom EU-kontroll, sommeren/høsten år 2000.
Og jeg hadde ikke råd til, (som student), å bruke mange tusen på den bilen igjen, på den neste EU-kontrollen, i år 2002, da.
Da ville jeg ha måttet spise nudler til middag hver dag, tror jeg, (for å si det sånn).Og det hadde jeg ikke så lyst til, da.
Så derfor så bare parkerte jeg den såkalte kongebilen, på en gratis parkeringsplass, ved Gamle Aker kirke der, da.Og da våren kom, år 2003, (må det vel ha vært), så ble den bilen tauet inn, av kommunen, (var det vel), på grunn av at de skulle feie der, eller noe sånt, da.Og det var egentlig like greit.
For den bilen, den var det jo så mye problemer med.
Så den bilen var egentlig ikke noe å spare på da, for å si det sånn.Ihvertfall ikke hvis man tenkte økonomisk.
Det ville nok være smartere av meg uansett, å kjøpe meg en ny bil, når jeg fikk meg en ny jobb, (som for eksempel IT-sjef med 500-600.000 i årslønn, som jeg så for meg, etter å ha gått tre år, på bachelor IT, ved ingeniørhøyskolen), istedet for å bruke fler tusen på den bilen, som egentlig var et vrak, med stygge bakseter, og masse bulker i karosseriet, osv.Og den bilen hadde vel allerede kosta meg mellom 50.000 og 100.000, bare i verkstedregninger.
Så den bilen var et utgiftsluk, da.Og de kriminelle i området, de brøyt seg ‘alltid’ inn i den bilen, da.
Og IF forsikring, de hadde jo nesten kondemnert den bilen, i 1998, da jeg fikk en ny bulk i karosseriet, etter at Dokken AS, hadde skadet bilen min, under rivingen, (som en anonym person ringte og tipset meg om).
Og grunnen til at den bilen nesten ble kondemnert, i 1998.
Det var fordi at listeprisen da bare lå på rundt 15-20.000 vel.
Og at det var så mye bulker og sånn, på den bilen.
Så det ville vært galskap av meg nesten, å dra den bilen gjennom enda en ny EU-kontroll, som student, (vil jeg si).
For jeg hadde liksom brukt nok penger på den bilen da, (for å si det sånn).
Dette var jo en 1986-modell.
Så den bilen var et 16 år gammelt vrak, i 2002 da, (må man vel si).
(Den bilen hadde jo vært gjennom ulykker, osv.
Så det var nok dumt av meg å kjøpe den bilen, høsten 1998.
Da jeg ble butikksjef.
Men jeg var så overarbeida, på den tida.
Så jeg orka ikke å bruke så mye tid, på å finne meg en bil, da.
Så jeg slo til på den første og beste, liksom.
Og jeg syntes også at den bilen så kul ut, da.
Siden den var svart metallic osv., da).
Og jeg hadde råd til å ha den bilen, som en ganske bra betalt butikksjef.
Men jeg måtte nok ha gått ned en del i levestandard, hvis jeg skulle fortsatt å ha den bilen, som student.Og det ønsket jeg ikke, da.For jeg var litt deprimert, siden jeg jo hadde sluttet som butikksjef, som jo på en måte er en statusjobb.
Så jeg var litt flau over at jeg ikke var butikksjef lenger, da.
Og brukte derfor en del penger på trøstespising, osv.
Det vil si ferdigmat, iskrem og snacks og sånn.
Som det gikk mye av da, på den her tida.
Ved siden av kyllingfilet, som jeg pleide å steike i en hybelkonfyr.
(Og jeg ble jo også mobbet, på grunn av klærna mine, på HiO IU.Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel.
Så jeg brukte også mye tid og penger, på den her tida, på å prøve å finne kule klær, i de forskjellige klesbutikkene, i Oslo sentrum, da).
Så den bilen, den har jeg ikke sett, siden jeg parkerte den, ved Gamle Aker kirke, høsten 2002, da.Selv om jeg vel gikk og sjekka, et par-tre ganger, om den fortsatt stod der.
Men jeg orka ikke å gå til ved Gamle Aker kirke der.
(En gåtur på fem minutter, kanskje).
Hver dag liksom.
For å sjekke om jeg hadde fått en ‘taue-advarsel’, fra kommunen, på bilen.
For jeg var så fokusert, på studier osv. da, på den her tiden.
Så Sierra-en, den gikk litt i glemmeboka, da.
For å si det sånn.
Jeg var ikke så besatt av den bilen, at jeg gikk og sjekka, at den stod på det samme stedet, hver dag, liksom).
Så Axel og jeg, vi måtte ta toget, ned til Larvik, da.
Og vi ble henta, av onkel Martin, (som vel muligens kjørte tante Ellen sin hvite bil, (av et eller annet slag), som også var et ‘vrak’ vel, (og som stod parkert ved gården til onkel Martin sin samboer Grete da, på den her tiden)), på togstasjonen, da.
Så sånn var det.Bare noe jeg tenkte på.
Men men.På veien fra togstasjonen og til Kvelde, så begynte onkel Martin og/eller Axel, å ‘bable’ om at vi måtte bade i Farris.
(For Løvås gård, (gården til onkel Martin sin samboer Grete), den lå jo bare noen hundre meter unna Farrisvannet).
Jeg forklarte det, at jeg ikke hadde med meg badetøy, da.
Og da kjørte onkel Martin innom det da ganske nybygde Nordbyen kjøpesenter, i Larvik.
(Som hadde blitt bygget der Nanset Marked lå tidligere.
Hvis jeg ikke tar helt feil).
Jeg var jo nøye, når det gjaldt klær, på grunn av det ‘kles-presset’, (må man vel kalle det), som var ved HiO IU.
(Og som jeg ikke var så vant med, fra kolleger, i Rimi).
Så jeg fant ikke noen badeshorts jeg likte, i sportsbutikken der.
Selv om Axel fant en rød badeshorts, (eller noe sånt), vel.
Men det som var rart, (vil jeg si, som tidligere butikksjef).
Det var at det stod to folk, i disken der.
Og ei dame dreiv tilfeldigvis og spurte han sjefen i kassa, noen spørsmål, om hvordan hu skulle pakke ned en blå Champion badeshorts.
(Enda det vel fortsatt var noen uker igjen av sommeren).
Og den shortsen, den var tilfeldigvis i min størrelse, da.
Og den var tilfeldigvis den eneste badeshortsen, som jeg likte, som de hadde, i den butikken, da.
Så det ble til at jeg spurte om jeg kunne få kjøpe den shortsen, da.
Selv om jeg syntes at hele den ‘badeshorts-settingen’, (når det gjaldt den bablinga om å bade i Farris, og også de tilfeldighetene rundt den Champion-shortsen), var litt spesiell, (for å si det sånn).
(Jeg mener å huske at jeg begynte å lure litt, ihvertfall.
Som tidligere butikksjef, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 131: Axel og jeg besøker bestemor Ingeborg
Etter at mora mi døde så uventet.
Så ble jeg litt deprimert, (eller hva man skal kalle det), husker jeg.
Det var også dette som var en av grunnene, til at jeg ønsket å slutte, som butikksjef, i Rimi, (husker jeg).
Nemlig at jeg, (som var mora mi sitt eldste avkom), ikke klarte å få tid, til å ordne med begravelsen hennes og skiftet etter henne, (og sånt).
(Som kanskje må sies å ha vært mitt ansvar, siden jeg var mora mi sin eldste sønn, da).
For jobben min som butikksjef, på Rimi Nylænde, den krevde all min tid og energi, da.
Så jeg følte det som at jeg ikke strakk til, da mora mi døde, (husker jeg).
Så det var ikke en artig følelse da, (for å si det sånn).
Så jeg begynte nesten å se på butikksjef-jobben min i Rimi, som et slags fengsel, etter dette, (husker jeg).
Og som noe som gjorde at jeg ikke klarte å fullføre mine forpliktelser, som vanlig borger da, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg syntes at det var trist, etter at mora mi døde, at jeg ikke hadde rukket å bli bedre kjent med henne, liksom.
Før hu døde så brått, da.
Så jeg tenkte det, at jeg burde kanskje prøve å bli bedre kjent, med bestemor Ingeborg.
(For jeg hadde jo kutta ut faren min.
Så bestemor Ingeborg, hu var jo liksom den eneste eldre slektningen min, da.
Noe sånt.
For både mora mi og mine tre andre besteforeldre, var jo døde, da).
Så jeg fikk overtalt Axel, til å bli med ned, til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, en helg da.
(Høsten 2002.
Like etter at jeg hadde begynt, på HiO IU).
Og hvorfor det ikke var snakk om at Pia skulle være med.
Det husker jeg ikke.
Men Pia sin etiopiske samboer Negib.
(Som jobba for Tiny Budbiler).
Han hadde trengte penger, i år 2000, må det vel ha vært.
For å reparere den HiAce-aktige bilen, som han brukte, i jobben sin, da.
Så han lånte 20-30.000 av meg, da.
Og Pia og Negib, de somla, med å betale tilbake de pengene, da.
Og når jeg endelig fikk de tilbake.
(Mange måneder for seint).
Så sa ikke Pia takk for lånet, engang.
Så det kan ha vært den episoden der, som var grunnen til det, at det ikke var snakk om, at Pia skulle være med, ned til Nevlunghavn, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg skulle kjøre Sierra-en min, opp til Slemdal, for å hente Axel.
Så røyk clutch-wiren, midt i rundkjøringa, i Sinsen-krysset, (husker jeg).
Men jeg klarte på en eller annen måte, å likevel kjøre bilen tilbake, til Rimi-bygget da, (husker jeg).
For man kunne bare sette den Sierra-en i andre gir, (husker jeg), og så var det mulig å få bilen i fart, fra stillestående, da.
(Av en eller annen grunn).
Så jeg kjørte bare i andre gir, fra Sinsen-krysset og tilbake til Rimi-bygget, på St. Hanshaugen, da.
Og så parkerte jeg bilen, utafor Rimi-bygget, og så ringte jeg Axel, da.
Og sa at jeg skulle prøve å få tak i en leiebil.
Men hverken Statoil på Kiellands Plass eller Statoil på Majorstua, ville leie meg en bil, da.
(Av en eller annen grunn).
Så det ble til at Axel og jeg møttes utafor Nasjonaltheateret jernbanestasjon, (husker jeg).
For å ta toget ned til Larvik, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til Larvik.
Så tenkte jeg det, at jeg skulle vise Axel, det huset vi hadde bodd i, (i Jegersborggate 16), på den tida, som han ble født.
Og utafor det huset, så er det et portrom, som deles av tre hus, da.
Så jeg tenkte at det var greit å gå inn der, for å kikke, på den store hagen, som jeg pleide å leike i, som barn.
(Det var forresten i det portrommet, at barnevogna til Axel, hadde velta.
Da mora mi satt meg til å passe på Axel, en helg jeg skulle være i Larvik, våren etter at jeg hadde flytta til faren min vel.
Det vil si våren 1980, vel.
Altså cirka 22 år før det her, da.
Noe sånt).
Og mens jeg tenkte jeg skulle se om det fine morelltreet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), var i hagen der fortsatt.
(Det som hadde så gode moreller.
Og som hadde blitt slått ned av lynet, en gang.
Og som derfor hadde en del av stammen, liggende på bakken).
Men akkurat da jeg skulle sjekke det.
Så kom det en sinna mann ut, der hvor vi pleide å ha kjøkkendør, (husker jeg).
(Men som da var hovedinngangen, vel).
Og Axel sa at hans far, Thomassen, hadde eiet dette huset.
Men det visste jeg at var feil.
For det var mora mi, som hadde eiet dette huset, da.
Så jeg måtte si ‘Ribsskog’, da.
Og det navnet kjente han sinna mannen igjen, da.
Og jeg måtte forklare at vi bare ville ta en kikk på barndomshjemmet vårt, da.
Selv om jeg husker at jeg ble litt sjokkert nesten, over Axel, da.
For jeg syntes at han ble rimelig aggressiv, da.
(Eller hva man skal kalle det).
Av en eller annen grunn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det her var vel en lørdag, (mener jeg å huske).
Og det hadde vel allerede begynt å bli mørkt.
Og bussene ut til Nevlunghavn, de gikk ikke så ofte, da.
Så jeg gjorde som mora mi gjorde, da vi dro til bestemor Ingeborg sin 80-årsdag, i 1997.
Nemlig at jeg betalte for en drosje da, for å kjøre de 15-20 kilometerne, (eller hva det er igjen), ut til Nevlunghavn, da.
(For vi var litt forsinka, siden det hadde vært noe feil, på bilen min, da.
Og hvis det skulle være noe vits, med det her besøket.
Så måtte vi vel prøve å komme fram, før midnatt, liksom.
For å si det sånn).
Og jeg husker at jeg spurte han drosjesjåføren, om hvordan det gikk med Larvik sine to beste fotball-lag, Larvik Turn og Fram, på den her tiden.
Og drosjesjåføren, han svarte det, at det ikke var fotballen som var det store, i Larvik, på den her tiden.
Men at de fleste pleide å dra til Bergslihallen, (var det vel), for å se på dame-håndball, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg spurte vel også om hvordan utelivet, i Larvik var, på den her tiden.
Og da svarte han drosjesjåføren at de hadde så stor problemer med albanere, for tiden, da.
Som prøvde visst å ta over byen, (eller noe sånt da), var det vel han sa.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til bestemor Ingeborg.
Så hadde hu noe problem, med at noen dreiv og ringte på ringeklokka hennes, hele kvelden da, (husker jeg).
Og både bestemor Ingeborg og Axel, de bare satt der, da.
Da noen dreiv og ringte på døra, en 5-6 ganger, vel.
Men jeg ble tilslutt så lei av det her, da.
Så jeg løp i sokkelesten, (var det vel), ut verandadøra, til bestemor Ingeborg, da.
Og så at det var noen ungjenter, som dreiv og tulla, da.
Ei ungjente gjemte seg i en hage, et lite stykke inn i en sidegate, til Skoleveien da, (hvor bestemor Ingeborg bodde).
(Jeg så at hu løp og gjemte seg der, da.
Og jeg kunne se silhuetten, (eller hva man skal kalle det), til hu jenta, mens hu liksom satt helt stille da, i en hage).
Og da jeg gikk fram for å spørre hu ‘hage-jenta’, om hvorfor de tulla så fælt, da.
Så dukka det opp ei annen ungjente der, kledd i en Larvik Line-genser, (husker jeg).
(Eller egentlig var det vel muligens en Larvik håndballklubb-genser.
Noe sånt.
Det var ihvertfall en hvit genser, (eller trøye), med en blå Larvik Line-logo på da, mener jeg å huske).
Og hu håndball-jenta, (må hu vel ha vært).
Hu fortalte det, da.
At det var også noen andre som hadde vært med på den her tullinga, og som hadde løpt den andre veien, da.
(Opp mot den UFO-hytta vel, som ligger liksom inn i skogen, hvis man fortsetter å gå, på en sti, som er i enden av Skoleveien, liksom).
Og hu håndballjenta, hu forklarte også det, at den her bølle-aktiviteten, det var noe de hadde sett om, på et TV-program, da.
Så da svarte jeg bare det, at jeg syntes at det virka som at de så for mye på TV, da.
Og det var hu håndballjenta litt enig i, vel.
Og så gikk jeg inn til bestemor Ingeborg og Axel igjen, da.
(Som fortsatt bare satt der, rett opp og ned, i stua til bestemor Ingeborg, da).
Og etter det her, så slutta de her ungdommene, (eller om man skal si ungene), å ringe på ringeklokka, til bestemor Ingeborg, da.
For den her bøllinga, den ødela hele kvelden da, (må man vel si).
(Syntes jeg, ihvertfall).
Så jeg syntes ikke at jeg bare kunne sitte å se på det, liksom.
Selv om bestemor Ingeborg og Axel tydeligvis syntes at det var det mest naturlige.
Men det ble som noe ‘lamt’ liksom, for meg da, (husker jeg).
Så det orka jeg ikke, da.
(Å bare ignorere den her ‘tullinga’ liksom.
Som grensa til terror, vil jeg si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, så skulle faren til han, som Axel leide et rom av, på Slemdal, komme på besøk, da.
Men han faren til Axel’s kamerat.
Han ble kalt for ‘Majoren’, da.
(Eller noe sånt).
Og jeg syntes at det virka som, at det var noe rart, med han Majoren, på måten Axel sa navnet hans på, da.
Så jeg orka ikke å stå opp, på søndagen, for å ‘bable’ med han Majoren, da.
Så jeg ble bare liggende lenge, da.
For jeg var vel fortsatt litt overarbeida, etter den tiden min som butikksjef, i Rimi, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Axel lagde en middag der, (var det vel).
Og at det var is med smeltet sjokolade på, (eller noe sånt), til dessert, da.
Og jeg mener å huske det, at Axel sa det.
At når han var i lag med andre, så pleide han å spise usunn mat, da.
Mens når han var for seg selv, så spiste han mer sunn mat, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Før vi dro tilbake til Oslo igjen, på søndagen.
Så ville bestemor Ingeborg, at vi skulle gå en tur, i skogen ut mot Mølen der, (var det vel).
(Noe sånt).
Så det var nesten som i ‘gamle dager’, (på 70-tallet), da jeg pleide å være på besøk, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Blombakken der, sammen med søstera mi og mora mi, da.
(Før Axel ble født).
For da pleide jeg også å bli dratt med på søndagstur, (husker jeg).
Og etter turen, så sa bestemor Ingeborg det, at: ‘Turen var det beste’.
Mens Axel og jeg gikk ned mot bussholdeplassen, (ved et konditori der), nedenfor Skoleveien.
Men det var kanskje ikke så rart, at bestemor Ingeborg syntes det, at turen var det beste.
For kvelden før, så hadde vi jo blitt terrorisert, (må man vel si), av den jentegjengen, som bodde i nabolaget, til bestemor Ingeborg, da.
Og som hadde ringt så fælt, på ringeklokka hennes, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel, han ville forresten heller til onkel Martin, (enn å besøke bestemor Ingeborg), på den her turen da, (husker jeg).
Men jeg mente det, at bestemor Ingeborg, hu var så gammel.
Så hvis vi skulle bli noe kjent med henne, så måtte vi besøke henne før hun døde, liksom.
(Noe sånt).
Og Pia hadde jo også sagt det, en gang, på 90-tallet.
At Martin, han hadde vært slem, mot noen damer, på byen, (i Oslo).
Og jeg husker jo det, at onkel Martin var uhøflig, mot meg, da han lå på sykehuset Sophies Minde, (var det vel), på Carl Berner, høsten 1990.
Etter at han hadde hatt en MC-ulykke, da.
Og bestemor Ingeborg hadde ringt eller skrevet til meg, og bedt meg om å besøke han, (på sykehuset), da.
Så jeg hadde ikke så lyst til å besøke onkel Martin, egentlig.
Det var mest Pia og Axel som syntes at det var artig, å besøke han, vel.
Men sommeren etter, (sommeren 2003), så dro Axel og meg, for å besøke Martin og dem da, (husker jeg).
En helg, (eller noe sånt), rett etter at jeg hadde vært i London, (husker jeg).
Men jeg tror ikke at noen av besøkene mine, til onkel Martin og dem, var min ide, i utgangspunktet, liksom.
Men det at Axel og jeg, dro for å besøke bestemor Ingeborg, høsten 2002.
Det var min ide, da.
Siden bestemor Ingeborg liksom var den eneste slektningen jeg hadde igjen, av mine foreldre og besteforeldre, da.
(Siden jeg jo hadde kutta ut faren min).
Så jeg syntes nok at det var et tap, da mora mi døde.
Siden hu pleide å ringe meg så ofte, da.
Noe jeg ikke likte, da dette foregikk.
Men etter at hu døde, så ble det som en tomhet liksom da, (må man vel si).
Selv om jeg ikke er helt sikker på hvorfor mora mi ringte meg så ofte.
Om det var for å tulle med meg, eller hva det kan ha vært.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 122: Bestemor Ingeborg sin 85-års dag
Sommeren 2002, så var det ned til Nevlunghavn igjen, for å være med på bestemor Ingeborg sin 85-års dag, da.
Og det var noe feil med Sierra-en min, (som vanlig nærmest).
Så jeg ringte til Statoil Kiellands Plass da, for å leie en bil.
Men de nekta meg å leie en bil da, (av en eller annen grunn).
Så jeg måtte kontakte en Statiol-stasjon, (var det vel), på Majorstua.
(Like utafor bomringen der, vel).
For å få leiet en bil, da.
(Som muligens var en Golf, eller noe sånt, vel.
Noe sånt).
Og da, så husker jeg det, at jeg henta Pia og Daniel, i Tromsøgata, da.
Og Pia ga meg fem gram hasj.
Som jeg skulle gi til Glenn Hesler, da.
For han hadde nemlig begynt å røyke hasj, etter at vi prøve-røyka hasj, tre-fire år, før det her, da.
(Noe jeg syntes at var litt sunt, nesten.
For Glenn Hesler han drakk aldri, da).
For søstera mi røyka jo hasj.
Så Glenn Hesler pleide å mase på meg, (på #blablabla osv.), om jeg kunne få tak i hasj, gjennom søstera mi, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så opp til Slemdal.
(Hvor jeg klarte å finne fram, på tross av at jeg ikke var kjent der).
For å hente Axel, da.
(Utafor den blokka han bodde i).
Og jeg viste hasjen, (som lå i hanskerommet vel), til Axel da.
(Som satt seg på det ledige setet foran i bilen, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom ned til Larvik, så kjørte jeg en tur, ut til Østre Halsen, (husker jeg).
Bare for å se på det huset, i Storgata, hvor Pia og jeg hadde bodd, på begynnelsen av 70-tallet, da.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok).
Og da kom jeg på det, at jeg hadde gått der, (som fire-åring), sammen med ei jevnaldrende jente, som hadde pent lyst hår, (og sånn), da.
Og da fortalte jeg det, i bilen, da.
For dette hadde jeg vel ikke fortalt, til Pia, (for eksempel), på den tida det hendte, da.
Men jeg veit ikke om Axel skjønte helt det, at dette var noe som hadde skjedd, før han ble født, da.
(Hvem vet).
Og Pia ville ikke at vi skulle kjøre ut og se, på Halsen, der.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg tenkte at det var vel ikke så farlig.
For det er jo ikke så langt fra Larvik til Halsen, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den bilen som jeg hadde leid.
Den var lett å kjøre og ganske sprek, da.
Og bestemor Ingeborg skulle ha selskap i Gurvika, (igjen).
Og dit hadde ikke jeg kjørt før, da.
Så da vi kom fram til Gurvika.
Så kjørte jeg en runde, rund porten, som var foran innkjørselen til Gurvika der, da.
For å orientere meg litt, da.
For å liksom finne ut hvor jeg skulle parkere, (og sånn), da.
Og da begynte Pia å skrike, (husker jeg).
For jeg syntes det var morsomt å kjøre den lettkjørte bilen, da.
(Det var jo nesten som å kjøre en radiobil, omtrent).
Så jeg tok en litt ekstra vid sving og sånn da, på en uasfaltert plass der, (var det vel).
Så Pia, hu var som hu i det britiske TV-programmet, som heter ‘Høy på pæra’.
For Pia skulle liksom kritisere kjøringa mi, da.
Selv om hu ikke hadde lappen selv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hun var jo barnebarn av en dansk general, (Anders Gjedde Nyholm), og etter Gjedde, (som jo hadde eiet en herregård, nemlig Høyris), osv.
Så det var en brite, i 85 års-selskapet, til bestemor Ingeborg, som var en engelsk lord, (forklarte søstera mi).
Og bestemor Ingeborg sin svigerinne, Unse Heegaard, (f. Trock-Jansen), fra Danmark, var også i selskapet.
Sammen med sine sønner Steffen og Thomas, (min avdøde mor sine danske direktør-fettere).
(For Thomas var direktør i Disney, i Danmark, da.
Og Steffen i TopDanmark forsikring, har jeg funnet ut, på nettet, seinere).
Og Steffen, (var det vel), han hadde også med sin unge sønn, (som vel da blir min tremenning).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg satt meg ned, der jeg skulle sitte, ved middagsbordet, i Gurvika.
Så var det som at de norske folka, som satt til høyre for meg, var redde for meg, (husker jeg).
Så noen hadde nok fortalt noen røverhistorier, om meg, til gjestene, i dette selskapet, (tror jeg).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Av talene, så husker jeg ikke så mye.
Men jeg husker at ei norsk venninne, av bestemor Ingeborg.
Hu gjorde litt narr av bestemor Ingeborg da, i sin tale.
For hu sa det, at bestemor Ingeborg, hu prata fortsatt dansk, etter å ha bodd i Norge, siden rett etter krigen.
(Altså i over 50 år da, må det vel ha vært, på den her tida).
For bestemor Ingeborg, hu sa ‘brusebad’ da, istedet for ‘dusj’, sa bestemor Ingeborg sin norske venninne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter maten, så tenkte jeg det, at jeg kunne vel ikke bare sitte aleine ved bordet der, som en nerd.
Så jeg gikk bort til Axel og tante Ellen sin Steinerskole-bekjent, fra Moss, (som stod sammen, ved inngangsdøra, til forsamlingslokalet, hvor selskapet var), da.
(Han bekjente av tante Ellen, som jo ville ha et glass vodka av meg, i bestemor Ingeborg sin 80-års dag, (fem år tidligere).
Et selskap som jo var i det samme forsamlingslokalet, i Gurvika.
Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
Men dette med Steiner-skolen, det er som noe litt diffust, for meg, da.
Så jeg dreit meg ut litt da, (for å si det sånn).
For jeg spurte om han Steinerskole-læreren, var ‘misantrop’, da.
Men det riktige skulle ha vært ‘antroposof’, da.
Så da ble både Axel og Steinerskole-læreren sure på meg.
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Pia, (var det vel), ville at jeg skulle sparke fotball, med Daniel, (som er født i 1995, og som fylte syv år, denne sommeren, vel).
Utafor selskapslokalet i Gurvika der, da.
Men da kunne jeg knapt sparke til ballen, (husker jeg).
For jeg hadde jo ødelagt korsbåndet i kneet igjen.
På den treninga med IT-akademiet, på Vollsløkka der, ikke så lenge før det her, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så var vel også litt utenfor selskapslokalet der igjen.
Og da vi skulle kjøre derfra.
(For Pia, Daniel, Axel og jeg.
Vi skulle nemlig ligge over hos onkel Martin og dem.
Ute i Kvelde, da).
Så chatta jeg litt med han engelske lorden, (husker jeg).
Mens vi gikk opp den bakken, til bilene der, (i mørket), da.
For å øve litt på engelsken min, da.
Og litt av nysgjerrighet, på hvem denne britiske vennen til bestemor Ingeborg var, da.
Men jeg tror ikke at jeg fikk vite hvem denne personen var.
Selv om han til slutt skjønte hva jeg sa, vel.
(Når jeg snakka engelsk, da).
Men han var vel ihvertfall britisk, (husker jeg).
Og litt snobbete, vel.
For han lot vel som at han ikke forstod hva jeg sa, når jeg ikke pratet veldig pent, (på engelsk), liksom da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel og jeg, vi sov vel over, i en ganske nybygget hytte, som Martins samboer Grete Ingebrigtsen, hadde bygget.
(Noe sånt).
Og dagen etter, så ble jeg vekket.
Og da måtte vi med en gang kjøre ut til Nevlunghavn igjen, (husker jeg).
For vi skulle rydde, i forsamlingslokalet, i Gurvika der, da.
Og da fikk jeg ikke tid til å barbere meg og pusse tenna og dusje, (husker jeg).
(Sånn som jeg pleide å gjøre, om morgenene, da).
Så jeg, (som var overarbeidet og sliten, fra Rimi).
Jeg måtte kjøre ubarbert og uten rene tenner og uten å dusje.
Ut til Nevlunghavn, da.
Og onkel Martin sa til meg, (som hadde jobbet som butikksjef og var i Heimevernet, osv).
At: ‘Du har vel aldri hatt en forpliktelse’.
For han syntes at dette med å rydde det forsamlingslokalet var så viktig, da.
At jeg ikke kunne barbere meg engang, før vi skulle kjøre ut dit, da.
Og på veien ut til Nevlunghavn.
Så kjørte onkel Martin helt til høyre, i veibanen, nesten hele veien, (husker jeg).
Så han kjørte nesten ute i grøfta, da.
Og denne kjøringa, til onkel Martin.
Den tippet jeg at kom av, at han pleide å kjøre mye på motorsykkel, (husker jeg).
(Noe rart må det nok ha vært, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og vi dro innom eldreboligen til bestemor Ingeborg, (i Skoleveien), da.
Og Unse lurte på hva som foregikk.
Og jeg forklarte at vi skulle rydde, i det forsamlingslokalet, da.
(Noe sånt).
Og Rahel lurte på om jeg var sliten, vel.
(Noe sånt).
Og det fantes en sånn ‘plast-hytte-dusj’, i Gurvika der, hvor det gikk an å dusje, husker jeg, (at Pia viste meg), da.
Så da våkna jeg litt opp etterhvert, jeg og da.
(Når jeg fikk tatt meg en dusj, og barbert meg og pussa tenna, da).
Og den dagen, så var det også en VM-kamp, (må det vel ha vært).
Mellom Danmark og England, (husker jeg).
Og jeg husker at Steffen, (var det vel), og hans unge, lyshårede sønn.
De var triste, da.
Siden Danmark hadde tapt 3-1, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og før vi dro derfra.
Så spurte Unse meg hva jeg syntes om Thomas sin Rover, da.
Som stod parkert foran bilen min, vel.
Men da ble jeg litt ‘vonbråten’, husker jeg.
For bilen jeg hadde, den var jo bare en leiebil, da.
Så jeg lurte på om Unse mobbet meg, (husker jeg).
Og jeg fortalte også det, for Steffen og/eller Thomas der, (husker jeg).
(Dagen før, vel).
At jeg hadde sluttet som butikksjef, for å begynne å studere, da.
(Noe som var litt flaut å fortelle om da, (husker jeg).
For jeg må jo liksom skrive en hel haug av bøker nå.
(Nemlig Min Bok-bøkene).
For å liksom prøve å forklare om det her, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Rahel, hu hadde forresten ‘Elling’-filmen, (som hu satt på), hjemme hos bestemor Ingeborg, (mener jeg å huske).
Og Rahel, hu viste meg også at hu hadde spilt inn en kortfilm, på Island, (var det vel).
(For hu hadde noe slags manus, eller noe, til den filmen der, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker også det.
At mens Rahel stod like utafor inngangsdøra, til bestemor Ingeborg der.
Så plasserte Axel, (som var større enn meg, siden han trente mye), seg sånn, at Rahel ikke kunne se meg, da.
For Axel plasserte seg liksom sånn, at jeg forsvant bak han, da.
(Av en eller annen rar eller merkelig grunn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Axel sa vel også noe sånt, (i gangen til bestemor Ingeborg der), at det skulle mye til, for at en person skulle bli sinnsyk.
(Noe sånt).
Men da rettet Rahel på han, (husker jeg).
Og dyttet til han, på brystkassa, (eller noe sånt), vel.
Og sa det, at det var nok med et lite sånt puff vel, (på sitt dansk-tysk-norsk).
Så kunne en person bli sinnsyk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og bestemor Ingeborg sine ‘petiter’, (altså hennes leserinnlegg, fra Aftenposen).
(Som het noe med ‘Ankerita i Nevlunghavn’.
For bestemor Ingeborg sitt fulle navn.
Det var Ingeborg Ankerita Elisabeth Heegaard Ribsskog, da.
(Noe sånt).
Også brukte hun signaturen ‘Ankerita’, da.
Når hun skrev leserinnlegg i Aftenposten osv., da).
De lå også framme der, hos bestemor Ingeborg, da.
(Husker jeg).
Og jeg leste litt i det heftet da, husker jeg.
Og leste vel det leserinnlegget, hvor hun hadde skrevet, at hun skulle prøve å bli en bedre bestemor.
(Noe sånt).
Noe som gjorde meg litt trist da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at vi hadde vært hos bestemor Ingeborg der.
Så var det tilbake til onkel Martin og dem, i Kvelde, da.
Og Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen.
Hu mobba meg litt da, når vi skulle kjøre inn til Oslo igjen.
Så jeg hadde så liten bil, denne gangen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på veien tilbake til Oslo.
Så ville Pia at vi skulle kjøre innom Bøkeskogen, (husker jeg).
(Hvor jeg blant annet hadde hatt idrettsdag, da jeg gikk i andre klasse, (var det vel), på Torstrand skole, da).
Og plutselig, så hørte vi en høy lyd, som fra noen formel 1-biler, (eller noe sånt), vel.
Og det hørtes ut som om den lyden kom fra Louisenlund stadion, da.
(Der Larvik Turn spiller sine hjemmekamper.
Og hvor jeg hadde vært med han Morten, fra Byskogen, (eller den Larvik-bydelen heter igjen).
Og sett Larvik Turn spille, i 1978, vel.
For vi bodde jo hos Morten og dem, i en uke eller to vel, i Kongegata, (var det vel muligens), før vi flytta til Jegersborggate der, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Husker jeg.
For det var ikke noen racerbiler å se, noe sted, i nærheten av Bøkeskogen der, da.
Så det må ha vært noen som tulla, (tror jeg).
Så kanskje Pia er med i et slags nettverk.
Som skulle tulle med meg, da.
Siden hu ble som hu i ‘Høy på pæra’, da jeg skulle parkere, (dagen før), ved Gurvika der, da.
(Hvem vet).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom inn til Oslo.
Så spurte jeg Axel om det var greit, at jeg slapp han av, på en bensinstasjon, ved Ringveien der da, (husker jeg).
For jeg kjørte jo en leiebil.
Og jeg var ikke så kjent på Slemdal der, da.
Og jeg hadde vel ikke kjørt til der hvor Axel bodde, mer enn et par ganger, vel.
Og da pleide jeg vel alltid å kjøre fra Sinsenkrysset-sida, liksom.
Og ikke fra Bærum-sida, liksom.
Så jeg var ikke helt sikker på hvordan jeg skulle kjøre, i det krysset, (på Ringveien), like ved der Axel bodde, da.
Og jeg hadde jo hu Pia aka. Mrs. Bucket, (fra ‘Høy på pæra’), i bilen også.
Og jeg var kanskje litt sliten, etter all den kjøringa, i Larviksområdet, da.
Og det sa Axel at var greit, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg kom hjem til Rimi-leiligheten min, til slutt.
Etter å ha levert bilen, på Statoil, på Majorstua der, da.
Så kom jeg på det, at jeg hadde glemt hasjen, (til Glenn Hesler), da.
Så da ringte jeg Pia, men hu visste ikke hvor den hasjen var, da.
Så jeg tok en taxi, til den bensinstasjonen der, da.
Og fikk låne nøkkelen, til bilen, da.
Men jeg fant ikke den hasjen, (til Glenn Hesler), noe sted, i bilen, da.
Så jeg tapte 500 kroner på det her, da.
For jeg fikk jo ikke noen penger av Glenn Hesler da, liksom.
Og hvem som tok den hasjen, det veit jeg ikke.
(Selv om jeg mener å huske det.
At Pia plutselig ville låne nøkkelen, til den leiebilen.
Etter middagen, på Gurvika der, da.
Hvis jeg ikke husker helt feil).
Men kanskje bensinstasjon-folk fant den?
(Hvem vet).
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etter det her, så gadd jeg ikke å være ‘mellommann’ lenger, mellom Glenn Hesler og Pia, da.
Når Glenn Hesler ville kjøpe hasj, da.
Så jeg bare sa til Glenn Hesler det.
(På #blablabla, må det vel ha vært).
At hvis han ville kjøpe mer hasj av Pia.
Så fikk han ta det med henne selv, da.
(For det greiene der, det gadd ikke jeg å ha noe mer med å gjøre, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde
Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.
Men jeg hadde ikke lyst, da.
For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).
(Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).
Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.
Også på 90-tallet, da.
Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.
Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.
(Noen måneder før det her).
Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.
(Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.
Noe sånt).
Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).
Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.
Så da lot jeg meg overtale til det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.
Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.
Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.
Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).
For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.
Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.
(Bare for å ha noe å si liksom, da).
Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.
Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).
Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.
Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.
For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.
(Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.
En kjøretur på drøye to timer, vel).
På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.
(Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).
Og jeg kjørte ned mot Larvik.
Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.
Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.
(Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.
Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.
Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.
Hvor bestemor Ågot jo var fra).
Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.
Mellom Larvik og Kvelde.
Og spurte dem om veien, da.
Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.
(Hvis ikke Pia husket veien, da).
Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).
Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.
(Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.
Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).
Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.
Før man kom fram til gården Løvås, da.
Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.
Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).
Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.
(Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).
De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.
Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.
Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.
(For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.
Hvis ikke det var enda mindre, da.
Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.
Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.
Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.
Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.
Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).
Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.
Bekken rant under Farrisveien, vel.
Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.
Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.
Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.
Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.
‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.
Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.
Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.
For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).
Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.
Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.
Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.
Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.
Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.
(Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.
Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.
Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.
Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.
Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.
Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.
Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.
Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.
(Før jeg dro ned dit).
Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.
(Noe sånt).
Så det var litt vanskelig for meg dette.
For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.
Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.
Men sånn ble det ikke på Løvås, da.
For jeg var ikke der så ofte.
Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.
Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.
Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.
Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.
Så jeg lastet ned den for dem, da.
Da jeg kom tilbake til Oslo.
Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.
Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.
Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark
Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.
Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.
Hu sa til hu med det lyse håret.
Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.
(Noe sånt).
Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.
Grunnet det dårlige kneet mitt.
Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).
Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).
Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det jeg pleide å spise der.
(Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).
Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.
Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.
(Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.
Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).
Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.
(Noe sånt).
Og det ble jeg ganske mett av, da.
Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.
(Ihvertfall de fleste dagene).
Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).
(Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.
Så gikk jeg forbi teltet deres, da.
Var det vel).
Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).
At, ‘ja, si det, du’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.
(Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).
Også lå det en øl, utafor bilen min vel.
(Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.
For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.
Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).
Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.
Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.
Men det ville de ikke, da.
Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.
Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.
Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kjørte til Hirtshals.
(Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).
Så kjørte jeg non-stop, da.
(Hvis jeg husker det riktig).
For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.
Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.
Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.
Og litt mer mat.
Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.
Ved å gå tom for bensin, for eksempel.
Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.
Så blåste det så fælt, da.
Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.
Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.
Men den holdt seg på veien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.
Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.
På noe brød og noe å drikke, vel.
Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.
Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).
Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).
Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).
For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.
Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.
(Noe sånt).
Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.
Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.
(Inne i en sånn spesiell bygning, vel).
Og når dette begynte å ta en del minutter.
Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.
For dette var om kvelden da, (husker jeg).
Og da spurte han tolleren meg rett ut.
Om jeg hadde noe ulovlig med meg.
Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.
Også fikk jeg kjøre, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.
Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).
(På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).
Noe sånt).
For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).
For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.
Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.
Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.
Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.
Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.
(Hvor hu jo var fra).
Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).
Og det var en ganske billig te-type, da.
Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.
Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).
(Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.
Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.
Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.
Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.
For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.
Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.
Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).
Og det var brunost-pizza(!)
Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.
Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.
Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.
(En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).
Siden jeg vel var ganske sulten, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).
Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.
Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.
Må man nok si.
Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.
På den dagen som billetten min gjaldt for da.
Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.
(Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).
Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.
Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Nå glemte jeg det i farta.
At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.
Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.
(Noe sånt).
Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.
(For jeg hadde jo nettopp fått lappen.
Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).
Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.
Kjetil Holshagen var ikke hjemme.
Men mora og stefaren hans var hjemme, da.
Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.
Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).
Så det her var litt trist da, (må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.
Men der var det ingen hjemme, da.
Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.
(Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).
Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.
Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.
Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.
Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.
(Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).
For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.
(For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).
Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).
Sa det, til en yngre kollega der, vel.
At der hadde ikke jeg noe å gjøre.
Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).
Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).
At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.
Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.
Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.
Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.
Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.
(Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).
Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.
(Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.
(Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).
For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.
Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.
Og var fra Berger/Svelvik, da.
Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.
Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.
(Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?
Jo, onkel Håkon, igjen(!)
Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.
Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.
For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.
For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.
Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).
Onkel Håkon gikk i bar overkropp.
Og i bare en ola-shorts, vel.
Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).
Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.
Noe som var nytt for meg.
Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.
Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.
Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.
(Siden ingen var hjemme i huset).
Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).
Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.
Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.
(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).
Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.
(Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.
Hvis jeg skjønte han riktig, da).
Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.
Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.
(For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.
Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.
Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.
(Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.
Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).
Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel
Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.
Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.
(Da jeg gikk ut av den butikken).
Hvis jeg ikke tar helt feil.
(Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.
For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.
Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).
Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.
Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.
(Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).
Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.
Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.
Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).
Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.
Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.
Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.
Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).
For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.
Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.
Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.
Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.
Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).
Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.
For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.
Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.
I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.
Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.
(Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Min Bok 5 – Kapittel 20: Mer fra Løkken
Etter at de politifolka, i Løkken, hadde forstyrra meg, der jeg bodde, med HiAce-en min.
Så var det ikke så artig, å bo der lengre, (for å si det sånn).
Jeg regna med at det var han bonden, som hadde klagd på meg da, antagelig.
Så jeg regna ikke med at det var så populært, at jeg ble der lengre.
Så jeg kjørte så med HiAce-en min, ned til Løkken sentrum da, (må det vel ha vært).
Og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde ikke penger til å bo på en campingplass, da.
Og det var fortsatt to-tre dager, til ferja tilbake til Larvik gikk, da.
Og jeg hadde lest et sted, at det ikke var lov å sove i campingbiler, på stranda.
Så jeg ringte politiet, (for jeg hadde med Alcatel-mobilen min, og jeg hadde en bil-lader, til mobilen, (mener jeg å huske), som vel enten må ha fulgt med mobilen, eller som jeg kanskje hadde kjøpt, på Claes Ohlson, eller noe, mens jeg jobba på Chinatown Expressen, da).
Og jeg spurte politiet om det var lov å parkere bilen på stranda, og sove ved siden av bilen, da.
Og da måtte han politimannen, som svarte telefonen, spørre noen andre der, om det var lov, da.
Og jeg tror at det var lov.
(Hvis jeg husker det riktig).
Men jeg prøvde ikke å gjøre det, da.
For jeg spurte på en campingplass der, om jeg kunne få lov å bo der, i de to-tre nettene, før ferja til Larvik skulle gå.
Hvis de fikk den Grundig kassettspilleren min, (som jeg hadde fått til jul, året før eller noe, av mora mi).
Og det sa de at var greit, da.
Jeg sa at jeg regna med at den kassetspilleren var ganske dyr, siden Grundig var et kjent merke, da.
Og dette var i midten av august vel, så høysesongen var mer eller mindre over, da.
Dette var vel helt på slutten av den siste uka av skoleferien, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.
(Hvis det ikke var enda seinere).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På camingplassen der, så så jeg det, at folk som hadde dratt hjem, de hadde etterlatt seg masse ølflasker, og sånn, da.
Så jeg samla sammen de ølflaskene, og dro på et supermarked, og kjøpte noe sånn billig kirsebærvin, (husker jeg).
(For jeg brukte nesten alle de siste pengene mine på bensin, da.
Sånn at jeg ikke skulle risikere å ikke komme fram til Hirtshals igjen.
Som var noen timers kjøring, da).
Som jeg drakk da, om kvelden.
Kanskje fordi at jeg huska fra den Gøteborg-turen, sommeren 1991, at øl ikke var så godt, når flaskene ble skikkelig varme, da.
For jeg hadde ikke noe kjøleskap, i den HiAce-en, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den campingplassen, så var det blant annet to venninner, fra Sætesdal, (husker jeg).
De hadde sykla hele veien, fra Setesdal, da.
(Selv om de vel selvfølgelig må ha tatt en eller annen danskebåt, over Skagerak, da.
Antagelig en fra Kristiansand, hvis jeg skulle gjette.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).
De her to damene, (som var helt i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), de drakk ikke øl da, (husker jeg).
Men jeg ble bedre og bedre kjent med dem, (må man vel si), de siste dagene, i Løkken, da.
Og hu lyshåra av dem, hu jobba som sølvsmed, (mener jeg å huske), i Setesdal, da.
(Hvis det ikke var at hu jobba i en sølvbutikk, da).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På campingplassen, så var det også noen folk, fra Holmestrand, husker jeg.
Og jeg lurer på om det var han Barry, (eller hva han het igjen), som en gang hadde bodd på Berger.
Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.
Men jeg prata litt med de Holmestrand-folka, da.
Og de hadde også møtte de fem damene, fra Drammen, (som alle var ganske fine, mener jeg å huske), på stranda der, da.
(For jeg møtte de Drammens-damene, på stranda, da jeg lå å solte meg, inne i HiAce-en, (eller noe sånt), en av de første dagene, i Løkken, da.
Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem ringte meg på mobilen, mener jeg å huske.
(Hvis det ikke var jeg som ringte han, da).
Mens jeg var på campingplassen i Løkken der, da.
Og jeg forklarte vel for Magne Winnem at jeg hadde tenkt å selge den mobilen.
(For jeg hadde jo også personsøker, da.
Og jeg tror ikke at den mobilen kunne sende tekstmeldinger.
Eller, det veit jeg ikke helt sikkert.
For jeg tror ikke at jeg hadde hørt om tekstmeldinger engang, sommeren 1996.
Og det var nesten aldri noen som ringte meg på mobilen heller.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var ikke så vanlig å ha mobil heller, på den her tida.
Så derfor virka det vel naturlig for meg, å selge mobilen, når jeg fikk meg fasttelefon, (som jeg vel fikk meg ganske raskt, i Rimi-leiligheten min), da.
For jeg merka jo det, denne sommerferien, at jeg ikke hadde så mye penger til overs, til å dra på ferie med, osv., da.
Så jeg ønsket kanskje å kutte ned på utgiftene mine, da.
Og jeg hadde jo slutta å jobbe for Chinatown Expressen, så jeg trengte ikke den mobilen, for den jobben lenger, heller).
For jeg hadde bare cirka ti kroner, i matpenger, for hver dag, av de siste dagene der da, (eller noe).
Så jeg prøvde å spe på budsjettet mitt litt, da.
Og jeg hadde funnet ut det, at det lå en brukthandel, i Løkken, et sted.
(Jeg hadde kanskje kikket i en telefonkatalog, i en telefonkiosk, eller noe sånt, da).
Og jeg ringte vel til den brukthandelen, tror jeg.
Og så avtalte jeg vel det, at jeg skulle dra innom der, dagen etter, (eller noe sånt), da.
Men hu dama i bruktbutikken, hu mente at det var noe lureri, med den Alcatel-mobilen min, da.
(Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt).
Så jeg ble jo omtrent kjeppjaget ut igjen, av den bruktbutikken, da.
Så jeg fikk nesten sjokk, (må jeg si).
For jeg syntes at det her var en rimelig uhøflig og ulogisk oppførsel, da.
For det var jo ikke sånn at jeg hadde stjålet den her Alcatel-mobilen, (eller noe sånt).
For den hadde jeg jo kjøpt på Økern-senteret, (var det vel), et drøyt år før det her, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 19: Løkken
Da jeg kjørte ombord i den luftpute-ferja, som gikk mellom Larvik og Hirtshals.
Så klarte en eldre kar, (i en ganske ny Mercedes), som kjørte på ferja, som bilen før meg.
Å ripe opp lakken, på bilen, like etter at han kjørte opp en landgang.
Og da jeg kjørte, som neste bil, så begynte noen av bakkemannskapet å prate om meg, (overhørte jeg).
Fordi jeg liksom kjørte så dårlig, da.
Hadde bestemor Ingeborg vært og prata med Larvik Line og bedt de om å tulle med meg, kunne man kanskje lure på.
Jeg har lurt litt på det her ihvertfall, i ettertid, (fra tid til annen), må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Selve turen over til Danmark, den tok bare to-tre timer.
Og under overfarten, så satt folk, i noen seter, som ligna på flyseter, og som stod på rekke og rad, i et stort rom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da kjørte av ferja i Danmark, så kjøpte jeg meg et kart, på en bensinstasjon, i Hirtshals-området, vel.
(Selv om jeg ikke kan huske at jeg kjøpte det kartet, men.
Men jeg tror at det må ha vært sånn, ihvertfall.
Hvis det ikke var kart for Danmark også, på kartet, som jeg brukte, da jeg kjørte for Chinatown Expressen, da.
Det er mulig
Hm).
Jeg husker at jeg var innom en annen bensinstasjon, på veien sørover, fra Hirtshals, ihvertfall.
(En bensinstasjon, som lå langs veien, før jeg tok av vestover, mot Løkken, vel).
Og der var det ei smekker tenåringsjente, som stod i kassa, (husker jeg).
Og grunnen til at jeg husker henne, det var fordi at hu plutselig begynte å gå ut av kassaområdet, og rundt i bensinstasjonen der, (rundt isdisken osv.), i noen åletrange klær, antagelig for å leite etter noe, (eller noe sånt), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde funnet en vei, som gikk vestover, mot Løkken.
Så skulle jeg liksom dobbeltsjekke det, at jeg kjørte på riktig vei, da.
Og da var jeg veldig dum, (husker jeg).
For da jeg skulle stoppe, på en rasteplass, (eller noe sånt), der.
Så var det så flatt der.
Og det så ut som at det gikk an å kjøre, på et jorde, som lå like ved veien, da.
Så jeg begynte å tullekjøre litt der, da.
For jeg syntes at det så så morsomt ut, da.
Men da dreit jeg meg ut skikkelig, må jeg innrømme.
For det var nemlig en grøft, mellom veien og jordet, som jeg ikke så, da.
Så plutselig, så lå HiAce-en halvveis nedi en grøft der, da.
Med det venstre bakhjulet opp i lufta, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var jo umulig for meg, å få opp bilen selv.
Men jeg hadde jo bremset ned farta ganske mye.
Før jeg liksom skulle tullekjøre litt, da.
Så det ble ikke noen skader på bilen.
Men jeg hadde ikke sjans til å få bilen opp av grøfta.
Så jeg gikk opp en vei, til en gård, som lå like ved der jeg kjørte i grøfta, da.
Og spurte han bonden, som holdt til der, om han kunne hjelpe meg å få opp bilen, da.
(For jeg sa at jeg hadde kjørt ut, mens jeg så på kartet, da.
For jeg turte ikke å innrømme det, at jeg dreiv og tullekjørte, da).
Og han bonden, han stoppa en annen lokal kar, som kjørte forbi, mens vi stod der, da.
I en pick-up, (eller hvordan bil det var igjen), da.
Og han klarte å taue HiAce-en opp av grøfta igjen, da.
Og jeg spurte vel om de skulle ha noen penger, som takk for hjelpen.
Men de ville ikke ha noen penger, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men det var veldig kult gjort da, av de bøndene, i Nord-Jylland der, må jeg si.
(Og jeg nevnte vel også det, for bestemor Ingeborg, da jeg kom tilbake igjen, til Nevlunghavn, at de bøndene hadde hjulpet meg, vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, da jeg kjørte videre, så begynte det å bli mørkt, osv.
Og da stoppa jeg, på en rasteplass, som lå like ved motorveien, ikke så mange mil før Løkken, da.
Og der, så la jeg meg for å sove, for natten, da.
Men det var veldig begrenset, hvor mye søvn, som jeg klarte å få meg der, (husker jeg).
For når det kjørte vogntog forbi, så liksom drønnet det skikkelig, inne i bilen, da.
Så jeg ble jo helt ør i hue, av den overnattingen der, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert så kjørte jeg inn i Løkken.
Og etter å ha vært innom en butikk, som vel muligens nettopp hadde åpnet vel.
(For jeg dro videre, ganske tidlig, fra den rasteplassen, da).
Så kjørte jeg etterhvert inn en skogsvei eller gårdsvei.
(For jeg prøvde å finne et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, da.
For jeg hadde ikke med meg så mye penger da, for å si det sånn.
Så mesteparten av pengene mine måtte jeg bruke på bensin, da).
Og jeg så et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, som så ganske øde ut, da.
Men det var ikke sånn, at jeg bare lot bilen stå der.
Det hendte også at jeg kjørte rundt i Løkken sentrum, med den bilen, da.
Og stranden i Løkken, det var en kjempelang sandstrand.
Og der var det var vanlig, å kjøre bil, på stranda, da.
Så jeg kjørte en god del med HiAce-en rundt på stranda der da, husker jeg.
For det var fint vær, da.
Så jeg lå og solte meg, inne i bilen, da.
(For jeg parkerte sånn, at bilen stod vendt mot stranda og sola, da).
Og så lå jeg og solte meg, og prøvde fortsatt å få lest ferdig To Tårn da, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det stedet, som jeg hadde funnet, hvor jeg parkerte bilen, om natta.
Det var ikke så utrolig langt fra Løkken sentrum, da.
Så jeg kunne også gå til og fra bilen, hvis jeg ville ned til Løkken sentrum, om kvelden, for eksempel.
Og det mener jeg å huske, at jeg gjorde, et par ganger, ihvertfall.
At jeg gikk til og fra Løkken sentrum, da.
Og det stedet hvor bilen min stod parkert, det var vel litt lenger fra sentrum, enn et sånt tivoli, (eller noe), hvor jeg leste om, (i VG eller Dagbladet vel), en gang, noen år, etter det her, at en norsk dame, hadde blitt skalpert, (eller noe), av en radio-bil, hvis jeg husker det riktig.
(Eller, jeg søkte på nettet nå, og det var en go-kart, som hu dama hadde blitt skalpert av, i 2001, leste jeg, på Dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/07/12/268943.html).
Jeg gikk forbi det tivoli-stedet, når jeg skulle gå opp til der bilen min stod parkert da, (hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg hørte på radio, (på en Grundig kassettspiller, som jeg hadde fått, av mora mi, til jul, et år eller to, før det her vel, men som jeg nesten ikke hadde brukt), og da spilte en dansk radiostasjon, en sang, fra filmen ‘Breaking the Waves’, (mener jeg å huske)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var muligens en minkfarm, (eller noe), som jeg hadde parkert ved, (tror jeg).
Og en dag, så så jeg en bonde, som dukka opp der, da.
Og jeg spurte om det var greit, at jeg stod parkert der, da.
Og det var greit da, fikk jeg til svar.
Men så, en dag eller to senere.
Så dukket politiet opp der da, (husker jeg).
Og de ba om å få se på vognkortet, til bilen min, da.
Og de ble vel litt roligere, når de så det, at det var jeg som var eier, av bilen, (tror jeg).
Og jeg viste også politiet at jeg hadde en billett, tilbake til Larvik, som var noen dager frem i tid, da.
Men jeg hadde visst klart å glemme igjen noen greier, utenfor bilen.
Og det var en ølflaske og en bærepose, (eller noe sånt), vel.
Og politiet forklarte at det ikke var lov til å kjøre i fylla, i Danmark, da.
Men det skjønte jeg jo av meg selv da, (for å si det sånn).
Så jeg forklarte det, at hvis jeg drakk øl, så drakk jeg det om kvelden da, og så kjørte jeg om dagen.
Og de politifolka, de klagde også, på at det lukta vond der, fra den minkfarmen, (eller hva det var), da.
Men jeg forklarte det, at jeg ikke merka noe særlig til den lukta, inne i bilen, da.
(Jeg hadde ikke merka noe til noe vond lukt, før de politifolka begynte å bable om det, for å si det sånn).
Men jeg hadde merka at det dukka opp en del fluer, inne i bilen, da.
(Noe som jeg syntes at var rimelig irriterende).
Så jeg hadde kjøpt fluepapir, på et supermarked, nede i Løkken sentrum, en eller to dager før det her besøket, fra politiet da, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
