http://johncons-mirror.blogspot.no/2016/08/fler-mobilbilder_26.html
Stikkord: Lillehammer
-
Min Bok 10 – Kapittel 20
Det var også sånn, på Arvato MSPA.
At min kollega Karianne Kynbråten.
(Som jeg seinere så, på TV, mens jeg bodde, i Leather Lane, (hvor jeg bodde, fra 2006 til 2011), i Liverpool.
Da hu ble intervjuet, av BBC, på TV-programmet: ‘Match of the Day’.
I forbindelse med at Liverpool FC. muligens skulle få arabiske eiere.
Og britene da lurte på, om ikke noen norske ‘olje-rikinger’, også var interesserte i, å kjøpe fotball-klubben.
Noe sånt).
Hu ville en gang, (av en eller annen grunn), ha meg med ut, på byen, sammen med masse norske Liverpool-supportere, (husker jeg).
(Karianne Kybråten var lidenskapelig Liverpool-supporter.
Og hu hadde vært, på mange bortekamper, med Liverpool, over hele England/Europa/Verden, (mener jeg å huske, at hu en gang fortalte, på jobben).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karianne Kynbråten visste vel, at jeg holdt, med Everton.
Så hvorfor hu dro meg med ut, på denne ‘Liverpool-kvelden’.
Det veit jeg ikke.
Men jeg ble likevel med, (av en eller annen grunn da), husker jeg.
Og jeg tok en taxi, (fra Mandeville Street/Walton), til en pub, i Liverpool sentrum, (muligens Penny Farthing), husker jeg.
Hvor jeg møtte Karianne Kynbråten og broren hennes, (blant annet), var det vel.
(Og det var også, ei ung brunette der, fra Hamar, og hennes britiske far, (mener jeg å huske).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at vi hadde tatt, en halvliter eller to, på den nevnte puben.
Så dro vi, til en kina-restaurant, som lå, i en sidegate, til Matthew Street, (var det vel).
(Noe sånt).
Og der drakk vi mer, og spiste middag, da.
Og jeg fikk som for-rett, (eller om det var etter-rett), en kjempe-porsjon, med kyllingvinger, (som jeg vel ikke hadde bestilt), husker jeg.
Og det var også en middelaldrende norsk Liverpool-supporter der, (husker jeg), som klagde på, at det var så slitsomt, å gå, på Liverpool-kamper.
For man måtte reise seg, hele tida, (for å ‘heie’ da), sa han.
(Noe sånt).
Og sånn huska jeg, at det også hadde vært, på den Champions League-kvalifiserings-kampen, mellom Everton og Villa Real, som jeg hadde sett, på Goodison, noen uker/måneder, før det her.
(Men det nevnte jeg vel ikke, tror jeg).
Og hu unge Hamar-brunetta, (hu var vel i atten års-alderen, eller noe sånt), sin far, ville at han og jeg, skulle ‘klinke’, med glassene våre, (husker jeg).
(Han sa: ‘You have to clinck’.
Noe sånt).
Men jeg syntes vel, at det holdt, å si: ‘Skål’, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så dro Karianne Kynbråten meg med, på en pub, (også i nærheten av Matthew Street vel), hvor hu møtte, en hel gjeng, med norske Liverpool-supportere.
(Dette var noen svære døler eller bygde-karer, (i 30-åra), eller noe i den duren
Noe sånt).
Og en av disse, (som muligens hadde hatt, et forhold, til Karianne Kynbråten, kunne det kanskje virke som), kalte meg, for: ‘Skjeggape’, (i fylla), mener jeg å huske.
(Siden at jeg hadde helskjegg, fra våren 2005, (da jeg bodde, på Løvås).
Og fram til på begynnelsen av 2006, (var det vel)).
Men jeg roa det ned liksom, siden at dette var, en stor og sammensveiset gjeng, med norske Liverpool-supportere, da.
(Og de likte vel heller ikke det, at jeg holdt, med Everton, (tror jeg).
For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Karianne Kynbråten dreiv ‘hele tida’, (denne ‘party-kvelden’), med å kjøpe billetter, (for sine norske med-Liverpool-supportere), på svartebørsen, (ved å ringe osv. da), husker jeg.
(Noe sånt).
Så Karianne Kynbråten hadde, et stort nettverk, i Hedmark, (hvor hu var fra), og også i England, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde gått forbi, den kina-restauranten, sammen med Karianne Kynbråten.
En gang, som vi gikk sammen, gjennom Liverpool sentrum, etter jobb, (husker jeg).
Så det var vel derfor, at det ble til, at jeg var med, på denne ‘middags-kvelden’.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så dro hele gjengen, til en kjent irsk pub, som het: ‘Flanagan’s Apple’, i Matthew Street.
Og der, så drakk jeg enda mer da, (husker jeg).
Men jeg syntes nok, at det ble, litt kjedelig der.
(Selv om jeg ble, rimelig full, husker jeg).
Og da de stengte, så gikk jeg vel, en tur, gjennom det andre ‘party-distriktet’, i Liverpool.
(Et området som heter Concert Square.
Som ligger oppover mot ‘universitets-området’, da.
Må man vel si).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt, mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, i Mandeville Street.
Og dette tenkte jeg, at jeg skulle prøve, å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 10.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Den norske Liverpool-supporter-gjengen, som Karianne Kynbråten dro meg med, for å møte, (av en eller annen grunn).
(Som jeg skrev om ovenfor).De var litt, som en eldre versjon, av Stompa & Co., (må man vel si).
Så de virka rimelig norske da, (må man vel si).
Så de var kanskje, fra Lillehammer, (eller noe sånt), tenker jeg nå.
(Hvor min morfar Johannes Ribsskog, jo jobba, som kontorsjef, (i tidligere Faaberg kommune), i sin tid.
Før han ble rådmann, i Hadsel kommune, (i Vesterålen, i Nord-Norge), rundt midten, av 50-tallet.
Noe sånt).
Og denne fotball-gjengen, (som Karianne Kynbråten muligens ‘dealet’ billetter med, eller noe i den duren).
De virka ganske tøffe da, (må man vel si).
Så det er mulig, at de var, noen slags hooligans.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.PS 2.
Han britiske musiker-kjæresten, til Vivian Steinsland.(Som jeg nevnte, i det forrige kapittelet).
Han ligna vel forresten litt, på lillebroren, til ‘Dverge-Lene’, fra Matland/OBS Triaden.
(Hun som var samboer med Knut A. G. Hauge, (som også jobba, på Matland/OBS Triaden).
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
For han britiske musikeren og lillebroren til ‘Dverge-Lene’.
De hadde begge, blond ‘hårspray-frisyre’, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det kan også være, at han blonde musiker-vennen, til Vivian Steinsland, (som jobbet, som Arvato MSPA Team Leader).
Bare var, en musiker-kollega, av henne.
(Fra LIPA, for eksempel).
Og at disse jobbet sammen, med musikk-prosjekter, på fritida.
Og at det var grunnen til, at han britiske musikeren, dukka opp, på Arvato, ‘hele tida’, da.(Hva vet jeg).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Mer fra Norge
I dag, så tok jeg en buss, som går cirka klokken 22, fra den nærmeste holdeplassen, (Glassverkveien), fra der jeg bor.
Og jeg la busskortet mitt, på ‘buss-leseplaten’, for å se, om den ville lyse grønt, som vanlig.
Men den lyste ikke grønt, men istedet så pep leseplaten, (litt lavt).
(For disse leseplatene, finnes det flere typer av, da.
Så noen ganger så skal busskortet få leseplaten til å pipe.
Og andre ganger så skal busskortet få leseplaten til å lyse grønt, da.
(Noe sånt).
Forstå det den som kan).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Jeg tok Rykkinn-bussen til Galleri Oslo.
Og slo huet i taket, når jeg skulle gå ut.
Er dette en buss for dverger, (eller noe), tenkte jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 2.
Den Rykkinn-bussen, stopper på et nytt sted, hver gang, (på Galleri Oslo-området der), virker det som.
Og når jeg hadde gått gjennom, en av de ‘uforståelige’ elektriske dørene, til senteret.
Så gikk jeg videre.
Til jeg havnet ved rulletrappene, (i midten av senteret).
Og da fikk jeg minibanken, på venstre hånd, (mot normalt høyre hånd vel), når jeg kom fram til rulletrappene, (husker jeg).
Og cirka mellom minibanken og rulletrappen.
Så stod det tre karer, hvorav en med batong vel, (så han var kanskje en slags vekter), og hang, (husker jeg).
En av vekterens kamerater, så rimelig skjeggete ut.
Så hva dette var, det vet jeg ikke.
Om det var sånn, at vekteren prøvde å få han med skjegget til å gå ut, eller noe.
Det så ikke sånn ut heller.
Men disse tre hang bare der, da.
Så om dette var noe gate-teater?
Hm.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 3.
Jeg tok rulletrappen opp.
Men midt i rulletrappen.
Så tenkte jeg det, at jeg kan prøve å finne den holdeplassen, til 37-bussen, som er en stasjon nærmere Helsfyr enn Jernbanetorget/Oslo City.
Men den holdeplassen fant jeg ikke, i mørket der.
Så jeg gikk bort, til ved Oslo City, da.
Så tok jeg 37-bussen til St. Hanshaugen.
Og dro på Rema.
Og bussen, den hadde stoppa lenge, på hver holdeplass, (som om den var en trikk cirka), husker jeg.
Så jeg hadde litt dårlig tid, da.
Men jeg betalte for varene, (på Rema), cirka 22.50, (mener jeg at det var).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Jeg skulle også på Kiwi, (hadde jeg tenkt).
Og jeg var på Kiwi, klokka 22.59, (stod det, på mobilen min).
Og jeg fikk gå inn i butikken.
Men en butikkleder, (som minna meg litt om Kjetil Prestegarden, fra Rimi, må jeg nok si).
Han sa et eller annet, som jeg ikke husker.
Jeg sa det, at klokka var ikke 23, så de hadde vel fortsatt åpent.
(Noe sånt).
Og da sa butikklederen ‘greit’, vel.
Og så sa jeg, at det stod en plakatbukk, foran inngangsporten.
Og da sa lederen, at jeg måtte gå feil vei, gjennom kassa.
Og da sa jeg greit, vel.
Og jeg sa også det, (for å fleipe litt), at jeg kjente Tom (Gulbrandsen) som hadde vært butikksjef der.
For butikklederen ville først ikke la meg handle der, vel.
(Noe sånt).
For han stod i døra, når jeg dukka opp der, da.
(Eller, det stod ingen i døra.
Men da jeg nærmet meg døra, så begynte han butikklederen, å liksom gå mot meg, (fra ‘ingensteder’), da.
Så jeg trodde først, at det skulle gå greit, (å rekke butikken).
(Siden at det først ikke stod noen, i døra).
Og så dukka det plutselig opp en ‘fysak’ der, (eller hva man skal si), da.
Noe sånt).
Og så sa han butikklederen noe.
Og så sa jeg, at var ikke Tom fra Romerike, da.
Og så sa jeg det, at hvis de hadde hatt butikksjef, fra Romerike, så måtte jeg vel få lov til, å handle ferdig.
Men så sa han lederen, at jeg ikke fikk lov til, å handle noe ‘storhandel’.
Og da syntes jeg, at han butikklederen, ble så ‘klam’.
For hva som menes, med storhandel, det er kan vel være så mangt, (må man vel si).
Jeg hadde bare noen få ting, igjen på handlelisten min, (jeg hadde jo vært på Rema).
Men jeg orka ikke, å diskutere, med han klamme butikklederen, om dette var en slags storhandel, (eller ikke), da.
Og han butikklederen, var mer som en purk, enn en som drev med kundeservice da, (må jeg si).
(For han dreiv og ropte etter meg, (må man vel si), sånn som jeg husker det).
Så det ble litt utrivelig der da, må man vel si.
Så jeg bare sa det, at jeg gikk heller på Rimi, (som stenger en time seinere, på St. Hanshaugen, enn det Kiwi og Rema gjør).
(Selv om jeg har en arbeidssak, mot nettopp Rimi, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 5.
Jeg har jo jobbet, på Matland/OBS Triaden, i Lørenskog.
Og der var det sånn, at alle fikk handle ferdig, (sånn som jeg husker det).
Og noen ganger, så fikk vi ikke begynt, å telle kassa, før en halvtime etter stengetid, (eller noe i den duren).
Så det er flere måter, å stenge en butikk på, da.
Det er helt sikkert.
Og jeg tenkte litt, (mens jeg lagde mat), på hvordan dette kan ha vært, i gamle dager.
Jeg handla en gang, på et landhandleri, på/ved Kvitfjell vel, på vinterøvelsen, under førstegangstjenesten.
Og der, (på fjellet, i Lillehammer), så var det ei gammel kone og en gammel ‘gubbe’, som stod, bak en disk, da.
Og så plukka disse ned varene, fra hyllene, som stod bak disken.
Og stengte kanskje klokka 13, på lørdager, (for alt hva jeg vet).
Og så kom jeg der, klokka 12.59, da.
Med handleliste og alt.
Hva hadde de sagt da, tro.
Nei, du får ikke handle noe storhandel.
Eller, nei vi har stengt.
Hvem vet.
Hvordan var dette i ‘oldtiden’, liksom.
Hva er den riktige måten, å stenge butikken på.
Jeg har jo jobba, på Matland/OBS Triaden, så jeg får vel holde, en knapp, på den stengemåten deres.
Men hvis man kom på Vinmonopolet, et minutt før stengetid, i ‘gamle dager’.
Så fikk man vel kjøpt, det man hadde, på handlelista si, (vil jeg nok tippe på).
For det finnes en skjetsj, om en, (Rolf Wesenlund vel), som kommer for seint, på Vinmonopolet.
Men hvis jeg skulle tolke den skjetsjen, så var det nok sånn, at man fikk kjøpt, så mye man ville, bare man rakk, å komme seg innenfor døra, (til Vinmonopolet), før stengetid.
(Noe sånt).
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 6.
Her er mer om dette:
-
Fåberg, (som var et av de stedene, hvor min morfar jobbet, som kontorsjef), ligger visst i Lillehammer kommune. Det stemmer med det min mormor en gang nevnte, (som jeg vel har blogget om), at hun og Johannes, på et tidspunkt bodde, i Lillehammer
http://no.wikipedia.org/wiki/F%C3%A5berg
PS.
Her er mer om dette:
PS 2.
Min mormor sa vel egentlig det, (hvis jeg husker det riktig), at min morfar jobbet, som aktor, under landssviker-oppgjøret, i Lillehammer.
Men det mulig, at det var hemmelig, hvem som jobbet, med landsviker-oppgjøret, da.
(Hva vet jeg).
Også har de bare lønnet min morfar, som kontorsjef, (eller noe lignende).
Hvem vet.
(For min mormor sa en gang det, (etter at Johannes døde), at min morfar hadde klaget på, at pensjonen han fikk, ikke var høyere, da han ble førtids-pensjonert, (eller noe lignende).
Noe sånt).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Så man kan kanskje lure på, hva min morfar egentlig jobba med, da han var rådmann, i Hadsel kommune, (fra midten av 50-tallet til midten at 60-tallet).
(Hvis hans kontorsjef-karriere, (i Fåberg kommune og Nittedal kommune), ikke var ekte.
Hvem vet.
Hm.
Og min morfar jobba jo også, som kontorsjef, (eller noe lignende), i Hurum kommune, (fra midten av 60-tallet til han ble pensjonert, på midten av 70-tallet, var det vel).
Så hva han dreiv med der, det kan man kanskje lure på.
Hm.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Jeg sendte en ny e-post til Riksarkivet
Gmail – Morfar Johannes Ribsskog/Fwd: Oppdatering/Fwd: Opplysninger om moren til Sophia Amalia, f. 1731 i Hurum
PS. Her er mer om dette:
Erik Ribsskog
Morfar Johannes Ribsskog/Fwd: Oppdatering/Fwd: Opplysninger om moren til Sophia Amalia, f. 1731 i Hurum
Erik Ribsskog
Mon, Feb 17, 2014 at 3:07 PM
To:
riksarkivet arkivverket
Cc:
Vernepliktsverkets kontaktsenter ved Wenche Molstad, she@topdanmark.dk, Politikk Høyre , “Postmottak.Rådmann / Hurum kommune” , kirkevergen@kirken-hurum.no, post@filtvetfyr.no, “hv-02.kontakt” , “postmottak@kd.dep.no”
slektsforskning 10. februar paint.JPG
211K
http://www.vg.no/spesial/2014/topp100_1814/
PS 2.
Jeg lurte også litt på, om kanskje min mors grandonkel Bernhof Ribsskog, kom til å være, på den lista, over de hundre viktigste nordmenn.
For han var jo en pioner, innen skoleverket, og lagde normalplanen for grunnskolen, (som vel er ganske kjent).
Og han reddet også landet litt, (på en måte vel), siden han ventet til etter at krigen var slutt, før han sendte brev om normalplanen, (eller noe lignende), til alle lærerene, i Norge, (mener jeg å huske å ha lest, ihvertfall.
(Noe sånt).
Hvis ikke så hadde kanskje tyskerne fått mer kontroll.
Hva vet jeg.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her står det at min morfar, (Johannes Ribsskog), var overretssakfører.
Min mormor, (Ingeborg Ribsskog), nevnte vel etter at Johannes døde, (på midten av 80-tallet), at han hadde jobbet med landssvikeroppgjøret.
(Noe sånt).
Min mormor nevnte også dette, da jeg ringte henne fra Liverpool, noen år etter at jeg flyttet/flyktet hit, i 2005.
Da sa hu at de flyttet til steder som Lillehammer, fordi at Johannes jobbet som aktor, under landssvikeroppgjøret.
(Noe sånt).
Og da landssvikeroppgjøret var ferdig, så ble min morfar rådmann, i Hadsel, (i Vesterålen).
(Hvor han blant annet fikk bygget en bro, over til fastlandet, var det vel muligens.
Ihvertfall så var det en bro som gikk over til en øy, (fra Stokmarknes).
Og så ble det vel senere bygget en bro, over til fastlandet.
(Noe sånt).
Og Stokmarknes er jo ikke fraflyttet liksom, (i våre dager).
Så man må vel si det, at min morfar gjorde det rett.
Selv om min mormor vel ikke var sikker på det, (over telefonen), at denne broen ble en suksess, (siden det vel ikke var så mange, som bygde, på den øyra).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
PS 4.
Her er mer om dette:
http://johncons-mirror.blogspot.co.uk/2010/10/her-kan-man-se-det-at-min-mors-foreldre.html
PS 5.
Her er mer om brua til bestefar Johannes:
http://no.wikipedia.org/wiki/B%C3%B8r%C3%B8ybrua
PS 6.
Og så flyttet bestefar Johannes, (og bestemor Ingeborg, min mor Karen, hennes yngre søster Ellen og deres yngre bror Martin), ned til Østlandet igjen, (hvor Johannes begynte å jobbe, som kontorsjef, i Hurum kommune):
-
Min Bok 4 – Kapittel 33: Mer fra 1994
1994 var jo et nesten magisk år i Norge.
Det var vinter-OL på Lillehammer, det var EU-avstemning og det var fotball-VM, (i USA), hvor Norge var med, for første gang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2, så var jo Gro Harlem Brundtland, (som da var statsminister), på radioen, i 1990, da jeg jobba, i Det Norske Hageselskap.
Og hu programmerte vel egentlig alle nordmenn, i forkant av vinter-OL, på Lillehammer, for hu sa jo det, at ‘det er typisk norsk å være god’.
Mens da jeg bodde på Bergeråsen, så het det seg, (om musikk osv.), at ‘det er bra til å være norsk’.
Så folk i Norge, de fikk nok litt bedre selvtillit, av det, at statsministeren sa på radio, at nordmenn var generelt flinke, da.
Faren min sa ihvertfall det, husker jeg, på 80-tallet, i ‘Ågot-huset’, at ‘Ola Dunk var sirumpa’, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Siden jeg er inne på EU-valget, i 1994, så kan jeg jo nevnte det, (hvis jeg ikke har fått med det), at jeg var treig med å melde adresseforrandring, etter at jeg hadde bodd, på Abildsø.
Så valgdagen 1991, (må det vel ha vært), så måtte jeg dra til Abildsø skole, for å stemme.
Og da møtte jeg hu Lene, (fra Abildsø), på bussen tilbake igjen til sentrum, (var det vel).
Hu gikk bort til meg, som satt ganske langt bak i bussen, og spurte med en sur tone, (må man vel kalle det), hvorfor jeg dro til Abildsø når jeg ikke bodde der.
(Noe sånt).
Jeg forklarte det, at det var bare valg, annenhvert år.
Så jeg syntes ikke at det var noe å henge seg opp i da, for hennes del liksom, hvis jeg dro til Abildsø, en gang annenhvert år, for å stemme.
Det var jo egentlig ikke noe som hu hadde noe med, for å si det sånn.
Men hu var nysgjerrig på det her da.
Før hu gikk tilbake til broren sin, som holdt til et stykke lenger fremme i bussen, og som hadde brekt beinet, vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når det gjaldt valget, i 1993, forresten.
Så hadde jeg på den tida, meldt addresseforandring, til der jeg bodde, på Ungbo, nemlig Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.
Jeg visste ikke hvor skolen lå, på Ellingsrudåsen.
Så jeg måtte spørre ei tenåringsjente, som stod utafor T-banestasjonen der, husker jeg.
Om veien da.
Og jeg stemte vel Fremskrittspartiet, mener jeg, i 1993.
I motsetning til Høyre, som jeg vel stemte på, i 1991, (på Abildsø der), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
I 1994, så stemte jeg forresten ‘ja’, i EU-avstemninga, da.
Og man kunne ikke gå på byen, i tida før EU-avstemninga, uten at det ble diskusjon om EU, husker jeg.
Folk delte ut ‘ja til EU’ og ‘nei til EU’-buttons, i hytt og pine, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter at jeg hadde vært student og avtjent førstegangstjenesten.
Fra 1989 til 1993.
Så hadde jeg jo ikke hatt så mye penger, å bruke, på klær, osv.
Det meste av pengene hadde gått til røyk og mat, osv.
Siden jeg fikk bedre appetitt, av å være i militæret, og jobbe mye, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så party-dressen min, fra 1989, den var helt utslitt da, så den kunne jeg nesten ikke bruke lenger.
Og for eksempel ‘A Clockwork Orange’ t-skorta mi.
Den hadde blitt litt hakket opp, i sentrifugemaskinen, i vaskekjelleren, i Skansen Terrasse der.
Så den var det liksom hakket en god del hull i, nederst på ryggen da, husker jeg.
(Noe som jeg fikk ‘tyn’ for, av Bø, i Geværkompaniet, var det vel.
‘Vet du hvor mye en t-skjorte koster eller’, var det noen som sa der.
Og jeg hadde jo kjøpt den t-skjorta selv, så det visste jeg jo.
Den kosta vel 100-200 kroner vel.
Men jeg hadde ikke så god råd, på den her tida da, siden jeg brukte mye penger på røyk og varmeposer osv., i militæret.
Og mye penger på mat også, siden jeg ikke likte maten i militæret, og fikk god appetitt, av denne tjenesten da, siden vi trente mye og var mye ut i skog og mark, var det vel antagelig).
Men jeg hadde nok med å bruke penger på mat, røyk og Clerasil, osv.
(Siden jeg hadde noen få kviser da, som jeg irriterte meg over).
Så jeg hadde ikke så mye penger, å bruke, på klær.
For jeg måtte jo betalte husleie og sånn selv, selvfølgelig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg følte meg vel kanskje litt ‘naken’, uten den party-dressen min, på byen, da.
For før jeg flytta til Oslo, i 1989, så pleide jeg jo ikke å gå så mye ut på byen.
(Unntatt i russetida, da).
Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle kle meg, på byen, i Oslo, når jeg ikke hadde den party-dressen lenger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men det var ikke bare jeg som hadde dårlig råd, på begynnelsen av 90-tallet.
Det var jo nedgangstider, og på reklameplakatene, til en bank.
På T-banestasjonene, i Oslo.
Så stod det ‘Don’t Worry’, (som i en kjent sang, fra slutten av 80-tallet).
Men så hadde noen streket over ‘Don’t’.
Så det stod ‘Worry’, da.
Så det var liksom i tidsånden å bekymre seg over dårlig økonomi, på midten av 90-tallet.
Norge var liksom i en bakrus etter jappetida, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg leste det, i Aftenposten, hvor noen ungdommer, fra Oslo, ble intervjuet.
Og der stod det det, at det nå var greit å gå ut på byen, i bare olabukse og en fin genser liksom, i 1994 en gang, (må det vel ha vært).
Så etter at jeg leste det her, så begynte jeg vel å gå ut på byen mer selv, i bare ‘vanlige’ klær, da.
I motsetning til olabukse og dressjakke, som jeg hadde gått ut en del med, (når jeg ikke gikk i dressbukse også da), i Oslo, i årene før det her, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg hadde jo hørt det, av hu Anne-Lene, som bodde på Abildsø, skoleåret 1989/90.
At merker som Levis osv., ikke ble regna som kule lengre da, i Oslo.
Men at Paprika var et så kult merke, da.
Men jeg syntes vel ikke at Paprika virka så kult selv.
Og merkeklær var jo også dyrere, enn ‘vanlige’ klær.
Så etter militæret, så ble det vel til, at jeg mye slutta å kjøpe merkeklær, men heller kjøpte merker som ‘L.O.G.G.’ osv., på Hennes og Mauritz.
Altså klesbutikkene sine egne merkeklær da.
(Ihvertfall vanligvis).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg tenkte nok mest på jobb, på den her tida.
Jeg husker det, at jeg hadde kjøpt en sånn grønn bestefarskjorte, som var for lang, på arma, en gang.
Og som jeg gikk med, på byen, da.
Og da fikk jeg høre det, at noen folk baksnakka meg, husker jeg, og sa at det var ikke sånn de genserne skulle være da.
(Altså, at de skulle ikke være for lange på arma, da, visstnok).
Og dette var like før EU-avstemninga, husker jeg.
Og jeg husker det, at noen damer i Rosenkrantzgata, (eller noe), plutselig sa til meg det, at de trodde det, at jeg var mot EU.
(For dette var kanskje helgen før EU-avstemninga da.
Så folk var kanskje, (mer eller mindre ihvertfall), bare opptatt av den her avstemninga, da).
Men jeg fortalte dem det, at jeg var for EU.
Og da ga de meg en ‘ja til EU’-button, mener jeg å huske.
(Som de muligens hadde fått på en nattåpen stand da, eller noe sånt, kanskje).
Og da visste jeg ikke helt hva jeg skulle si, husker jeg.
For jeg ble kanskje litt mer keitete, ovenfor damer, etter militæret, da.
Siden jeg jo ikke hadde den party-dressen min lengre.
(For det første).
Og jeg følte meg kanskje litt naken på byen, uten den, da.
Og siden jeg nok er enig i at det var sånn, som Andre Willassen og Magne Winnem sa, da de var i militæret.
(På toget ned til danskebåten Petter Wessel, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
At man nok ble litt mer interessert i damer, av å være i militæret, da.
(Av en eller annen grunn).
Så damesjekkinga mi, som vel hadde gått ganske greit, som student.
Den gikk litt mer trådt, i tida etter militæret, da jeg hadde dårlig råd, og kanskje følte meg litt utafor, da.
(For jeg var kanskje ikke like i takt med tidsånden, rundt 1994, som jeg var som ung student, i 1989.
Jeg hadde jo for eksempel ikke vært på ferie i England, hver sommer, på 90-tallet.
Sånn som jeg var, omtrent hver sommer, på slutten av 80-tallet.
For jeg hadde ikke penger til å dra så mye på ferie da, på begynnelsen av 90-tallet.
Så jeg følte meg kanskje litt kjedeligere, på begynnelsen av 90-tallet, enn jeg gjorde, på slutten av 80-tallet, da.
Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men min skuffelse var ganske stor da, på valgkvelden, når det ble klart, at det nok ble ‘nei’ til EU.
Det var ganske jevnt, og på begynnelsen av kvelden, så var det vel ikke klart, om det kom til å bli ja eller nei, til EU.
Men på slutten av kvelden, så var det vel ganske klart, da.
Og det var ikke noe artig for meg, (syntes jeg), som bodde sammen med to EU-motstandere, som Pia og Glenn Hesler, på Ungbo der, da.
Hva Rune og Hildegunn mente om EU, det fant jeg aldri ut.
Jeg ble vel aldri så godt kjent med de.
Vel av naturlige grunner, siden de jo var et par da.
(Som pleide å isolere seg en del, på Ungbo der, da).
Og det var vel også ofte intriger, på Ungbo.
Som kanskje kom litt i veien.
Og han Rune, han var jo også homo, (som jo Hildegunn og Pia hadde sagt, ihvertfall).
Og jeg var jo fra et sted, (Bergeråsen), hvor det ikke fantes homoer.
Så jeg var vel hele tiden rimelig skeptisk til han Rune da, (for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På valgdagen, forresten, (for EU-avstemninga), så husker jeg at jeg kikka på VG og Dagbladet, utafor Narvesen-kiosken, på Ellingsrudåsen der.
Før jeg skulle gå ned til skolen der, for å stemme, da.
Og da ble jeg litt sjokkert nesten, husker jeg.
For på forsiden av både VG og Dagbladet, så var det det samme, fæle bildet, av Kaci Kullmann Five.
Et stort bilde, hvor hu så veldig sliten ut da, (husker jeg).
Så det var vel kanskje ikke så rart, at det ble nei til EU, i Norge, i 1994.
For folk ble kanskje påvirka, av at både VG og Dagbladet, (de to største løssalgsavisene), hadde det samme, stygge bildet, av ja-sidens leder, Kaci Kullmann Five, utover hele forsiden sin, da.
Det var nesten som at EU-valget i Norge, i 1994, var ‘fikset’, kan man vel kanskje si da, (til en viss grad, ihvertfall), mener jeg.
Hvorfor samarbeidet VG og Dagbladet om å publisere det samme, stygge bildet, av Kaci Kullmann Five, denne valgdagen?
Nei, her satt det nok noen over både VG og Dagbladet, som ikke ville at Norge skulle bli med i EU og trakk i tråder, vil jeg nok tippe på.
Jeg syntes ihvertfall at dette virka veldig rart da, husker jeg.
At både VG og Dagbladet hadde den samme forsiden, hvor de liksom forstørret opp det slitne trynet til Kaci Kullmann Five, da.
Og gjorde det til den eneste saken omtrent, på valgdagen, at hu så sliten ut, da.
Nei, da spilte de på folks følelser, mener jeg, at man vel må si.
Hva var det som skjedde her, egentlig?
Hvorfor hadde både VG og Dagbladet denne samme, vel manipulerende forsiden, denne valgdagen?
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så sånn var det.
Men men.
Og etter det her EU-valget, (som jeg ble så skuffet over resultatet av, husker jeg), så jeg har vel aldri stemt igjen, må jeg innrømme.
For jeg har nesten sett på det som bortkastet tid, da.
Selv om jeg skjønner det, at hvis alle tenkte sånn, så hadde det jo ikke blitt noe folkestyre.
Men jeg ble så skuffet, etter det EU-valget.
Og jeg har heller ikke vært sikker på, om jeg skulle stemme Fremskrittspartiet, eller Høyre, i tida etter valget, i 1991.
Og da jeg bodde på St. Hanshaugen, så visste jeg ikke hvor stemmelokalene var engang.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så det var ikke sånn, at jeg bare spilte tennis, badminton og fotball, på fritida, sammen med Magne Winnem, Glenn Hesler og Axel, på den her tida.
Jeg gikk en del på byen, aleine og, noen ganger.
Og jeg husker at jeg pleide å kjøpe noen musikkblader på Narvesen, på den her tida.
Og etterhvert også et magasin, som het FHM, (For Him Magazine), som jeg pleide å kjøpe, en del år, før det kom en norsk utgave, av dette bladet.
Selv om det kanskje var litt seinere, på 90-tallet, at jeg begynte å kjøpe det bladet.
Jeg gikk også på Deichmanske bibliotek, på den her tida, (den avdelingen nede i sentrum), og lånte bøker av Hamsun og Mykle, med flere.
Og en gang, så møtte jeg Ungbo-dama, (Ann Bakke?), på ‘Hoved-Deichmanske’ der, husker jeg.
Mens jeg leita etter noen bøker som jeg syntes at det virka fristende å lese, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Et band, som jeg husker at jeg leste om, i de musikkbladene, som jeg kjøpte, på Narvesen, på begynnelsen av 90-tallet.
Det var et band som hadde sanger som het ‘So Young’ og ‘Metal Mickey’ vel.
Suede het det bandet, så jeg, når jeg søkte på nettet nå.
(Og de hadde også en annen sang, som jeg kjente igjen ved navn ‘Animal Nitrate’, så jeg på nettet nå).
De fikk jeg litt sansen for, etter å ha hørt de på radio, osv., (husker jeg).
(Allerede den siste tida mens jeg var i militæret, vel.
For jeg mener at dette var mens stereoanlegget stod på rommet mitt).
Vi mistet etterhvert MTV, på Ungbo der.
Siden Janco ikke ville ha MTV lengre, (av en eller annen grunn).
Så vi fikk en fransk musikkkanal istedet.
Som ikke hadde like stor variasjon, i musikkvideoene, som MTV hadde, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg husker en sang, som het ‘Le Neue Westerns’, (eller noe), ‘de nye vestlige’, blir det vel.
Og en annen sang, med en bil, i musikkvideoen vel, som jeg ikke husker nøyaktig hva heter nå.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Hvis jeg jobba tidligvakt, så hendte det også, at jeg gikk av T-banen, på Tveita, på den her tida.
Og gikk rundt og ‘glante’, på matvarene, i ICA-butikken på senteret der.
Som var en ganske bra butikk da, med egen ferskvaredisk, osv.
Jeg husker at jeg dro med meg noen brosjyrer hjem, hvor det stod informasjon om biff, osv.
Og at jeg noen ganger pleide å kikke, i ferskvaredisken, på ICA Tveita der, etter hvilken biff som var mest moden, og som var billigst i forhold til hvor mør den var, osv., da.
For det fantes mange forskjellige bifftyper da, lærte jeg, av den brysjyra, fra opplysningskontoret for kjøtt, (var det vel).
Indrefilet er den møreste biffen, (og derfor også den dyreste, ofte).
Så kom ytrefilet.
Fulgt av mørbrad og entrecote.
Jeg var ikke så glad i entrecote, for jeg syntes at det var for mye fett, på den biffen.
Men ytrefilet og mørbrad, det var jeg glad i, da.
Og indrefilet da, selvfølgelig.
Men den bifftypen, (indrefilet), den var så dyr, så det kjøpte jeg vel omtrent aldri, tror jeg.
Men jeg kunne kjøpe for eksempel et stykke ytrefilet der da, hvis den var på tilbud.
(For de pleide ofte å ha et eller annet slag på tilbud, da.
Og da hadde jeg råd til å kjøpe med noe bra mat da, syntes jeg).
Og da pleide jeg ihvertfall en gang å se på alle biffstykkene, i disken der, husker jeg.
For å se hvilket biffstykke som så mørest ut da, samtidig som at det ikke hadde dårlig dato.
Og jeg klarte vel å få de biffene jeg kjøpte der ganske bra vanligvis vel.
Selv om det ikke var så ofte, at jeg gikk på ICA Tveita der, og så på mat.
Men jeg hadde nok ikke så mye annet, å drive med, på den her tida.
Så da lærte jeg meg for eksempel litt mer om kjøtt da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis jeg jobba tidligvakt, på Rimi Nylænde.
Så kunne jeg noen ganger gå rundt i Oslo sentrum, og se i masse forskjellige matbutikker, husker jeg.
For jeg var jo på fruktkurs etterhvert og.
Så jeg lærte både om kjøtt og frukt da, på den her tida.
Og syntes at utenlandske brustyper som Cherry Coca Cola, osv., var gode, etter å ha vært mye i England osv., i sommerferiene.
Så jeg syntes at var artig, å se i de forskjellige matbutikkene, i Oslo sentrum, da.
Om de hadde noen spesielt gode fruktslag, eller noe annet morsomt da, i vareutvalget.
For etter en sånn tidligvakt, så var jeg kanskje rimelig trøtt da.
Og kanskje glad for å komme meg ut av butikken.
Og fornøyd med meg selv, fordi at jeg hadde gjort unna alt arbeidet jeg skulle, kanskje.
Så da hendte det at jeg satt på med T-banen, ned til Oslo sentrum, og gikk rundt i matbutikkene, (og også i andre butikker da), og så litt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det skjedde også en forandring, med snacks-typen Kims Sprø OL-ringer, på den her tida, (husker jeg).
(Den snacksen, den ble jo nesten min favorittsnacks, da den kom på markedet, før OL, i 1994, husker jeg).
Den snacksen, den skiftet plutselig navn, til ‘Sprø Luringer’, husker jeg.
Et navn som undret meg litt, husker jeg.
Men jeg syntes også at dette var et litt artig navn, da.
Så jeg fortsatte å spise minst like mye av denne snackstypen da, (selv etter navnebyttet), husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Ungbo, så spurte Glenn Hesler og Pia meg en gang, om jeg likte Seinfeld.
Men den serien, den hadde jeg ikke fått helt øynene opp for, husker jeg.
Kanskje fordi at jeg hadde vært et år i militæret, og derfor gått litt glipp av den serien da.
Det er mulig.
For seinere, da jeg bodde på St. Hanshaugen, (når jeg ble litt mer vant til den serien), så syntes jeg etterhvert at Seinfeld var litt morsomt da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 39: Mer fra Terningmoen
De siste månedene, i Geværkompaniet, så hadde vi også en annen ny sersjant, (i tillegg til Bredesen).
Jeg husker ikke navnet på han her nye sersjanten.
Men jeg husker at han behandla oss som rekrutter, (mer eller mindre, ihvertfall).
Helt på slutten av tjenesteåret, så sa han til oss, (på lag 2), da han inspiserte AG-puss, at vi måtte huske det, at vi ikke skulle ha olje, på ‘ti-øringen’, i sluttstykket, på AG-en.
Dette var jo elementært, og noe vi lærte, den første tida, under rekruttperioden.
Så jeg spurte han sersjanten, med litt tilgjort stemme da, ‘hvorfor er det vi ikke skal ha olje på ti-øringen?’.
Og da svarte ikke han sersjanten noe.
Så det her var veldig spesielt, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg var på reservelaget, så husker jeg det, at han Andresen, fra Vinstra, han sa det, at han ville bort fra Geværkompaniet, før vi skulle på vinterøvelse, osv.
For han ville ikke ha frostskade da, sa han.
(Noe sånt).
Men han Andresen, han kom faktisk tilbake til leiren, etter et snaut halvår, (eller noe).
(Etter at han hadde klart å dimme da).
Og da kom han inn på brakka til geværlagene, i troppen vår, (husker jeg).
Og da satt jeg på gangen, og røyka, (siden det ikke var lov å røyke, på rommet, til lag 2, da).
Og så hadde jeg vel tatt noe sånn vaselin på øret antagelig, (som jeg pleide, de siste månedene, som jeg var i Geværkompaniet), siden jeg hadde frostskade da.
Ihvertfall så spurte Andresen hva det var med øret mitt da.
(Noe sånt).
Og da forklarte jeg at det var frostskade da.
Så Andresen, han fikk rett i det, det var sånn at man kunne få frostskader osv., hvis man ble værende vinteren igjennom, i Geværkompaniet da.
(Det var jo jeg et levende bevis på, for å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn forresten, at jeg bare hadde t-skjorte på meg, (husker jeg at noen av damene, som jobba på Rimi Munkelia, kommenterte om).
Da jeg var med på varetelling, på Rimi Munkelia, like etter at jeg hadde begynt å jobbe der, jula 1992.
Og da sa Magne Winnem til meg, (under varetellinga), at ‘tar du fryselageret, eller?’.
Og da kunne jeg nesten ikke si nei, syntes jeg.
Selv om jeg var helt ny i Rimi.
Så jeg stod inne på fryselageret, på Rimi Munkelia, i bare t-skjorta da, husker jeg, i et par timer, (eller noe), vel.
På varetellinga der, som nok var en av de første dagene, i januar 1993, (hvis jeg skulle tippe).
Og da sa noen av de damene som jobba der, (mener jeg at jeg overhørte), at ‘jeg synes synd på han nye som står inne på fryselageret der, i bare t-skjorta’.
(Noe sånt).
Så den frostskaden min, på øret, den kan godt ha begynt på fryselageret til Rimi Munkelia og, (på den varetellinga, som vel var i begynnelsen av januar 1993), for alt hva jeg vet.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På vinterøvelsen, (var det vel), så husker jeg det, at sersjant Dybvig, han foretok en sjekk på soldatene, som ble kalt for ‘Texas-Sibir’.
Og Texas, det betydde at befalet skulle sjekke at AG3-en hadde olje på seg, sånn at den ikke skulle ruste.
Og Sibir, det var at befalet skulle sjekke under føttene, til soldatene, for å sjekke, at dem ikke hadde frostskader, (eller noe sånt), mener jeg.
Og da klagde sersjant Dybvig, (husker jeg), på at jeg hadde så mye træler, under føttene.
Men det kan jeg kanskje ha fått, de to første årene, som jeg bodde i Oslo, og var ‘fattig student’, deler av tida, og jeg husker at jeg kjøpte et par dårlige sko, på postordre, som var billige og liksom skulle være så bra da, like etter at jeg flytta til Arne Thomassen og Mette Holter der, på Furuset.
Eller om det var fra da jeg jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, hvor jeg måtte stå i 9-10 timer, (bare avbrutt av en halvtime spisepause og noen få røykepauser vel), hver lørdag, og betjene ferskvaredisken da.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at i begynnelsen, da jeg var i Geværkompaniet, så gikk jeg gjennom Oslo City der.
Også var det ei jente i sluttene av tenårene vel, som sa til mora si, at ‘sjekk han kjekke soldaten da’.
(Noe sånt).
Men etterhvert, så måtte jeg ha en annen beret, (sa troppsbefalet), som ikke så fin ut da.
Så da så vel heller ikke jeg så bra ut da, når jeg gikk med den.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, som jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, en søndag ettermiddag, (eller om det var tidlig kveld).
Så tok jeg heisen ned til T-banene, på Ellingsrudåsen T-bane-stasjon der da.
Og da var det ei jente, som var i ‘fjortiss-alderen’, eller litt eldre vel.
Som begynte å prate til meg da.
‘Skal du i krigen nå da?’, (eller noe), sa hu til meg.
Men jeg svarte ikke noe.
For det var jo så dumt.
Norge var jo ikke med i noen kriger, på den her tida, (for å si det sånn).
Så om hu tulla eller ikke, det veit jeg ikke.
Men hu var kanskje litt ‘degenerert’ da, som folk som er oppvokst i Oslo, kanskje noen ganger er.
Siden dem tror at en Geværkompaniet-soldat, som bare skal til Terningmoen, skal i krigen, liksom.
Dette var jo ikke USA under Vietnam-krigen, (for å si det sånn).
Det var jo Norge like før Lillehammer-OL.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, som jeg tok Furuset-banen ned til sentrum, når jeg skulle ta toget tilbake igjen til Elverum, etter endt helgeperm.
Så var det ei fransk tenåringsjente, (tror jeg), som satt seg ved siden av meg, på T-banen, husker jeg.
Men faren hennes, han satt seg på setet, på den andre siden av midtgangen da, og kjefta på dattera si, siden hu hadde satt seg ved siden av en ‘satyr’ da, (tror jeg at han sa på fransk ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var forresten sånn, at troppsass. Øverland, (mener jeg at det var).
Tok initiativet til at alle soldatene, i tropp 1, skulle kjøpe seg NATO-genser, (og vel ‘maste’ på hver enkelt soldat da, til alle gikk med på det her).
(NATO-genser, det var en ull/bomulls-genser, som man fikk kjøpt i kantina, (mener jeg at det var), for to-tre hundre kroner vel).
For da ble det så greit, å ta toget, ned til Oslo igjen da, (ifølge Øverland).
For da slapp vi å ha med feltjakke osv., på toget.
Og da fikk han Per, på Ungbo, litt sånn hakeslepp nesten, (mener jeg å huske).
For da mente han vel at vi var noen slags strebere, (eller noe sånt vel).
For han Per, han hadde vært i militæret i Nord-Norge da.
Og der var det nok litt friere, (enn på Terningmoen).
For han Per, fra Ungbo, han ville at jeg skulle ‘ta TS’, på Haraldsmerket, på bereten, (altså han ville at jeg skulle late som at jeg hadde mista det Haraldsmerket, og så betale 30-40 kroner, eller noe, til Forsvaret. Penger som jeg så skulle få tilbake av han da).
(For det året jeg var i Geværkompaniet, så bytta vi fra Olavmerket til Haraldsmerket da, siden Kong Olav døde, året før jeg begynte å avtjene førstegangstjenesten da).
For han Per, han hadde ikke det Haraldsmerket fra før da.
Men jeg huska jo hvor sure befalet, på Terningmoen ble, hvis man fikk TS.
Så dette turte jeg rett og slett ikke å gjøre.
Og da ble Per sur, (tror jeg), for han skjønte vel ikke helt hvor strengt det var i Geværkompaniet da, antagelig.
Så det er mulig at Geværkompaniet var mye strengere enn det ‘vanlige’ militæret, i Nord-Norge da.
For alt hva jeg vet.
(For dette var det visst ganske vanlig å gjøre, i Nord-Norge da, ifølge Per, at man kunne ‘ta TS’, på de tingene, som man ville kjøpe, av Forsvaret da.
(Sikkert med unntak av våpen og sånn da)).
Så sånn var antagelig det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det ble ihvertfall sagt det, på Terningmoen, (husker jeg).
At de sersjantene osv., som var i Geværkompaniet da.
De var de beste, av sitt kull, ofte.
For Geværkompaniet, det var populært da, for befal/offiserer, siden det visstnok var mange av de, som gjerne ville holde seg nede i Sør-Norge da.
(Og slippe unna Nord-Norge).
Sånn at Terningmoen visstnok hadde de beste troppssjefene og sånn, i landet, (eller noe), da.
(Kanskje ved siden av Garden da, antagelig).
Så det er mulig at det var derfor at det var så strengt med TS-er, og sånn da, på Terningmoen.
Det var vel kanskje mer ‘laid-back’, når det gjaldt sånne ting, i Nord-Norge.
Hvem vet.
Så sånn var kanskje det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 22: Vinterøvelse
I Februar, (eller om det var i mars), i 1993, så skulle vi i tropp 1, på vinterøvelse.
Det ble sagt, før vi dro på øvelsen, at dette var en sivil øvelse, så vi behøvde ikke å ta med gassmaske, for eksempel.
Inni ‘gassmaske-veska’ så kunne vi bare ha godteri, (eller noe), var det en fra en annen tropp, som sa, inne på rommet vårt, (rommet til lag 2), var det vel.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle ha vinterøvelse, på fjellet, ved Lillehammer, (husker jeg).
Cirka halvparten, av en annen tropp, skulle vel også være med oss, (mener jeg).
Da vi kom fram, til der vi skulle starte, så så vi den andre halvdelen, av Geværkompaniet, (som skulle med de samme bussene tilbake til Terningmoen vel), utafor bussen, (husker jeg).
Disse hadde allerede hatt øvelse, i 10-14 dager vel, og de så gamle ut, eller noe, (var det vel noen som sa, på bussen).
For disse hadde visst hatt et tøft vær da, under øvelsen.
Så de så rimelig bleike og medtatte ut da, må man vel si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde ikke gått så mye på ski, de årene, som jeg bodde, hos faren min, (på Bergeråsen).
Og jeg var også den tynneste på laget, må man vel si.
For Paulsen, han slapp unna øvelsen, ved å ta en preik med sersjant Dybvig, før vi skulle dra avgårde med bussen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg hadde grua meg, til den her øvelsen da.
Og spurt Bricen, (i forkant av øvelsen), om det var greit, at jeg slapp å trekke pulken så ofte, siden jeg var så dårlig på ski da.
For vi hadde vært på en busstur, til et sted, hvor vi gikk og trakk pulk, og da hadde jeg hatt hjelpedraget, (husker jeg), for jeg gikk foran nestlagfører Frydenlund, og da hadde jeg blitt nesten utrolig svett og sliten da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bricen svarte vel ikke noe, da jeg spurte, om det her, (på rommet til lag 2), i forkant, av øvelsen.
Men jeg spurte nå ihvertfall da.
(Mens nesten hele laget hørte det vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi gikk i en veldig bratt oppoverbakke, den første dagen, på vinterøvelsen.
Og da var jeg glad, over at jeg slapp å trekke pulken, (som teltet vårt blant annet lå i), husker jeg.
Og folka i troppen vår, de begynte også plutselig å synge denne sangen:
‘Hvem er denne karen med sekk og lue på.
Han ligner litt på nissen igrunn.
Det er ikke han det er Jon Blund.
Han besøker store og små’.
Og da sangen var ferdig.
Så fortsatte Skjellum, (var det vel), med å si høyt, ‘alle barn har rett til’.
Som på TV-serien ‘Jul i skomakergata’, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter øvelsen, så fikk troppen vår kjeft, fra en annen tropp, på grunn av denne synginga da.
Dette ble tatt opp, av troppsbefalet vårt, i troppens time, en gang da, (husker jeg).
(For den andre troppen hadde ikke skjønt noe, men blitt forvirret, (eller noe da), av den her plutselige synginga da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg hadde vært litt døsig, den første dagen, og gått med en parafinflaske, for mye, i sekken, husker jeg.
(Hvis det ikke var den andre dagen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den første kvelden, (var det vel), så skulle vi ligge i snøhule.
Bricen, han jobba som en gal, og bygde nesten hele snøhula selv, husker jeg.
Det var kaldt, og vi hadde en slags tjukk pysjamasbukse, som ble kalt ‘Anda’, eller ‘Anna’, eller noe, og som jeg ikke hadde tatt med, for å få plass til andre ting da.
Men jeg hadde masse varmeposer da, fra Top Secret, i Oslo, som jeg brukte, for å holde varmen.
(Etter tips fra noen andre soldater i troppen vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde forresten vært hos en landhandel, på fjellet, på Lillehammer, før vi skulle sove i snøhule.
Og da hadde Nybø bedt meg, (som var omtrent den eneste på laget, som hadde tatt med seg penger), om å kjøpe en pakke, med Toro gryterett, (sånn pulver-basis da), en rett han hadde erfaring, i å lage, fra speideren vel.
Til RSP da, (stridsprovianten, som folk spøkte med og sa at betydde ‘Rester av Sprengt Personell’, og som andre igjen kalte for ‘død mann på boks’).
Så da kjøpte jeg det, og noe brus og appelsinjuice, og andre matvarer da, fra ei kone, som liksom måtte hente hver ting jeg spurte om da, i noen hyller bak seg, siden dette var en veldig gammeldags landhandel da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi hadde forresten en plass, for teltet vårt, nedenfor fjellet, (som vel var Kvitfjell, muligens, tror jeg), ved Lillehammer da.
Så vi hadde holdt til der, i knappetelt, i et par dager vel, før vi begynte å gå, oppe på fjellet da.
I disse knappteltene, så måtte man ha en kuldegrop, husker jeg.
Varmen gikk nemlig oppover, så man måtte ha en grop, sånn at man liksom gikk litt nedover, når man gikk ut av teltet, for å få varmen, fra primusen, til å holde seg i teltet da.
Og man sov med klær på seg der, for ellers ble det for kaldt, og på vanlige øvelser, så kunne det bli alarm, når som helst, så man kunne ikke ta av seg mer en feltstøvlene og feltjakka vanligvis, når man sov, i knappetelt, på øvelser da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg delte det jeg kjøpte i den landhandelen, med de andre, på laget da.
(Ihvertfall en del av det).
Men appelsinjuicen, den sa jeg fra om, at den ville jeg ha selv da, husker jeg.
Og Odd Sundheim, fra Valdres, han hadde glemt å ta med røyk, på øvelsen.
Men jeg hadde grua meg, så mye, for den her øvelsen.
Så jeg hadde en halv tobakkspakke, i reserve, (i tillegg til en 20-pakning sigaretter cirka, for hver dag vel), så jeg lot Sundheim få den tobakkspakka mi da.
(Selv om man vel må si, at det var litt rart, at noen kunne klare å glemme å ta med røyk, på en så langvarig øvelse).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Det å sove i den snøhula, det var rimelig kaldt.
(For vi fyrte ikke med primus der, sånn som jeg husker det).
Vi lå på en slags hylle, som var en halv meter høy kanskje, inne i snøhula da.
Og man skulle ha en skistav, som stakk opp gjennom taket, av snøhula.
(Av en eller annen grunn).
Og når vi våkna, så hadde taket, i snøhula, falt med 20-30-40 centimeter, eller noe.
Så det var jo nesten sånn, at vi fikk taket i trynet da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den kvelden, som vi sov i snøhule, så hadde jeg, (som var fast primus-mann, på laget), slitt med primusen da, husker jeg.
(Etter at vi var ferdige, med å bygge snøhula).
For hvis det var opp mot 15 kuldegrader, (noe det var, denne kvelden da), så holdt det ikke å varme opp primusen, med rødsprit, kun en gang.
Neida, da måtte man, (som noen, (muligens kompanisjefen), sa), varme opp primusen _to_ ganger, med rødsprit da.
(Noe vi vel ikke hadde lært, sånn som jeg kan huske det, ihvertfall).
Noe jeg ikke hadde vært borti før da.
Så da fikk jeg først en negativ kommentar, av troppsjef ‘Kalesj-Bjørn’ da, (siden jeg ikke husker etternavnet hans).
Men dette hadde visst likt for alle laga da, at de hadde slitt med primusen, (grunnet kulda), denne kvelden da.
For det var første gang, som vi var på øvelse, og det var så mange kuldegrader da, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og det var vel etter at jeg til slutt fikk fyr på primusen der.
(Ved snøhula der da).
At Nybø lagde den her gryteretten sin da.
Fra Toro da.
Mens han hadde oppi RSP-en, som vi egentlig hadde som middag, den dagen da.
Og den gryteretten, den lukta godt, husker jeg.
Så det var en god ide, av Nybø, må man vel si, å be meg kjøpe en sånn gryterett-pose, i den landhandelen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Kompanisjef Isefjær, han var ikke med, på å ligge, i noen snøhule, husker jeg.
Han lå under åpen himmel, litt nedafor alle snøhulene, (husker jeg).
Med en teltduk over seg vel.
Mens han testa noen nye soveposer, (eller noe sånt), tror jeg, (for Forsvaret da).
Og det så ut som om han hadde hatt en tøff natt, (mener jeg å huske), morgenen etter da.
(For jeg mener at jeg gikk forbi kaptein Isefjær, når jeg skulle et eller annet, den morgenen da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Resten av øvelsen, var kanskje ikke like spektakulær, som den natta, som vi lå over, i snøhule.
Men vi gikk rundt på fjellet der da.
Og en dag, så var det skikkelig snøføyke/storm, mens vi gikk, husker jeg.
Og vi måtte stå bak en hyttevegg, (eller noe), når vi hadde pause da.
Vi hadde fått beskjed, om å drikke mye vann.
Og vi hadde vannflaskene, rundt halsen.
Og vi hadde fått beskjed, om å putte snø, oppi vannflaskene, når vi drakk en slurk, sånn at vannreservene våre skulle holde lengre da.
(Eller, vi hadde vel ikke med vann, tror jeg.
Vi smelta vel bare snø, mener jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men noen dager seinere, så ble det skikkelig påskevær, med sol osv., husker jeg.
På tilbakeveien, til der ‘basen’ vår lå da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men de første dagene, så var det veldig kaldt, husker jeg.
Vi skulle ha opplæring, i å finne folk, som var tatt av ras, en dag der, husker jeg.
Dette var ved en skråning, på fjellet, og temperaturen var vel minus femten kuldegrader cirka vel.
Jeg fikk utdelt en sånn søkestav, av et befal, som jeg ikke visste hvem var.
(Så han var vel fra den andre troppen sikkert da).
Og så skulle jeg og noen fler, liksom søke etter noen folk, som hadde blitt tatt av ras da.
Mens en hel gjeng så på oss da.
Men vi hadde ikke fått beskjed, om at det faktisk var noe gravd ned der.
Så da søkestokken min, støtte mot noe der, så sa ikke jeg fra, til noen, om det.
For jeg ville ikke at den ‘seansen’ skulle ta lengre tid, enn nødvendig da.
(Siden det var så kaldt da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så vi måtte søke en gang til da.
Siden vi ikke hadde funnet en stor platdukke, som han befalet tydeligvis hadde gravd ned der da.
(Noe jeg ikke hadde fått beskjed om da.
For han var rimelig ordknapp, han befalet da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da husker jeg det, at lagfører Warming, (fra lag 3), som var en av de, som stod og så på denne søkingen vår da.
Han sa til meg det, like etter det her, at det var min feil, at alle folka hadde måttet stå der så lenge, i sprengkulda da.
(Siden jeg ikke hadde sagt fra da, da søkestokken min, støtte mot den dukka da).
Men jeg hadde ikke fått beskjed, om å si fra, hvis jeg fant noe.
Jeg hadde bare fått beskjed om å gå der og søke da.
Men jeg visste ikke at noe var gravd ned der, (for å si det sånn).
(Jeg trodde at poenget bare var, at vi skulle vise hvordan man skulle søke, med søkestokkene da.
For han befalet forklarte, at hvis folk gikk med så og så langt mellomrom, mellom seg, og søkte, så kom de til å finne dem som lå begravet, under snøen da.
Og det må jeg innrømme, at stemte.
For jeg fant jo noe, under snøen.
Men jeg trodde at det var en stein, eller noe da.
Jeg visste ikke at vi faktisk leita etter noe spesielt der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På veien tilbake til basen, så var det mye nedoverbakker, (husker jeg).
Jeg måtte faktisk trekke pulken jeg og.
Men ikke så mye som mange av de andre på laget da.
Men jeg trakk pulken til like før vi skulle ned en nedoverbakke der.
Og nederst i den bakken, så var det en bru.
Og denne bakken så farlig ut, syntes jeg.
For man måtte liksom svinge, nederst i bakken, og prøve å treffe den her brua da.
Men jeg var ikke så stødig på ski.
Og jeg hadde jo på meg pakning, osv.
Så når jeg så den brua, nedi der.
Så bare la jeg meg ned, for å bremse da.
Og jeg stoppa like før elva der da, som gikk under brua da.
(For hvis man bomma på brua, så havna man i elva da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sersjant Dybvig, nevnte like etter, at han hadde trodd, at det var ‘slutten for Ribsskog’, (var det vel han sa), når jeg kjørte ned den bakken.
Men det syntes jeg at ble dumt.
For man døde vel ikke av å havne uti en ganske grunn elv.
Men jeg måtte kanskje ha lånt noe klær og sånn da, hvis jeg ikke hadde klart å bremse, før jeg havna i elva da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter dette igjen, så måtte vi ned en veldig bratt bakke, etter at det hadde begynt å bli mørkt da.
Så jeg datt vel 10-20 ganger, på vei ned den bakken vel.
Og tre ganger på en meter cirka vel, mens sersjant Dybvig stod like ved da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom fram til basen vår, så begynte jeg å fyre opp primusen da.
Men av en eller annen grunn, så dro jeg med den, bort til lag 3, (som hadde telt like ved siden av oss da).
(Kanskje fordi at de hadde lommelykt der, eller noe).
Og mens jeg fyrte opp primusen, så klarte jeg å rote bort vottene mine da.
Og da, så hadde vår tidligere troppsjef, løytnant Frøshaug, sagt til oss, at vi burde ha et eget depot, i troppen, med militærutstyr, sånn at vi ikke skulle få så mange TS-, (Tap/Skade), skjemaer da.
Så jeg gikk ikke bort til troppsbefalet, og klagde, på at jeg hadde mista vottene mine.
(Kanskje på grunn av sersjant Dybvig.
Som hadde kommentert at det nesten var slutten for meg, bare fordi jeg holdt på å havne uti en ganske grunn elv.
Og som hadde stått like ved siden av meg, når jeg falt mange ganger, ned den bratte bakken, på slutten da.
Og som vel også hadde tulla fælt, like før vi skulle kjøre ned den bakken, med den skumle svingen, (og elva), nederst i da.
For noen på lag 3, (eller om det var på lag 1), hadde vitset om, at de skulle dra på et høyfjellshotell, som vi kunne se, noen hundre meter, fra skiløypa da.
‘Her kommer en som har draget’, (for det man dro pulken i, ble kalt draget da), sa sersjant Dybvig, at dem ville ha sagt, inne på diskoteket, på høyfjellshotellet da, (hvis han soldaten hadde gått inn der da).
‘Hva hvis jeg hadde gått inn der da’, sa han som gikk foran og dro da.
(Eller noe sånt).
Til sersjant Dybvig vel.
‘Her kommer en som har hjelpedraget’, sa Dybvig da, (at dem ville ha sagt, inne på hotellet der da).
(Dem dreiv og vitsa da, for den som gikk foran og dro pulken, han dro i noe som ble kalt for hjelpedraget da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så jeg gikk bare bort til lag 3 igjen, og spurte, om noen av dem, hadde noen ekstra votter.
Og Frisell, han hadde noen ekstra votter, som jeg fikk låne da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den natta, (må det vel ha vært), så skjedde det rare, at vår nye troppsjef, Kalesj-Bjørn.
Han kom bare plutselig inn i teltet vårt, og la seg, ved siden av meg, (som lå ytterst), og veggen på teltet da.
Som en slags ‘tetningslist’, som man kalte han som lå helt ytterst da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg tenkte at dette kanskje var noe lignende, av det kompanisjef Isefjær hadde gjort.
For han måtte jo ligge i en bivuakk, (heter det vel), når vi andre, lå i snøhule da.
Så jeg tenkte at Kalesj-Bjørn kanskje ikke hadde noe annet sted å ligge da.
Og han lå med ansiktet vekk fra oss andre også.
Så det var ikke sånn, at jeg fikk spurt han, om hvorfor han lå der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det hadde jo vært en kar, inne på rommet vårt, (på lag 2), på Terningmoen, og sagt det, at vinterøvelsen, var en sivil øvelse, så vi kunne ha godteri, i ‘gassmaske-veska’, osv.
Men dette hadde visst ikke kompanisjef Isefjær fått med seg.
Han hadde en oppstilling, av alle folka, den siste dagen der da.
Og han spurte meg, om ‘har du lært å gå på ski nå da Ribsskog?’.
(Uten at jeg vet hvem som hadde fortalt han, at jeg ikke var så god til å gå på ski).
Jeg tenkte på alle de fallene, som jeg hadde hatt, i den siste bakken, ned til ved teltplassen der, kvelden før.
Så jeg måtte svare ‘nei’, syntes jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Isefjær kjente så på ‘gassmaske-veska’, som jeg hadde festa rundt uniformen, (som vanlig). da.
Men der lå det noe regntøy, (eller noe), vel.
Så Isefjær ble sur da, og skreiv meg opp på en liste, over soldater, som skulle straffes da.
For de andre soldatene, de skulle tilbake igjen, til Terningmoen, for å skyte med våpnene sine.
For å vise, at de virka, selv etter 10-14 dager, på fjellet, da.
Mens vi andre, (deriblant lagfører Bricen og lagfører Warming, husker jeg).
Vi måtte gå en ekstra straffe-skitur, oppe på fjellet der da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi gikk sånn på rad og rekke, så hendte det, at meldinger, ble sendt fram og tilbake.
Noen hadde vel spurt, om hvor lenge vi skulle gå.
Og meldingen tilbake, fra han befalet, (fra en annen tropp vel), var noe uklar da, (syntes visst noen).
Så en melding, kom tilbake igjen, til han.
Og det var, ‘hvor langt er et tau?’.
Og det likte ikke han befalet.
Så han stoppa hele gjengen av oss da.
Og stilte oss opp på rekke.
Og så spurte han meg, om jeg hadde sendt den meldingen.
‘Nei’, svarte jeg.
(Mener jeg å huske, ihvertfall.
Jeg var ihvertfall ærlig da).
Og da sa lagfører Warming, (på lag 3), som gikk foran meg vel, på den rekka, at det var han som hadde sendt den meldingen da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi skulle selvfølgelig ned en sånn ‘helvetesbakke’, på den straffeskituren og.
Og da spurte lagfører Bricen, (av en eller annen grunn), om han skulle ta AG-en min, for meg, ned den bakken.
Jeg sa vel at det var greit, selv om jeg undret meg litt, over at Bricen spurte om det her da.
Men det var alt som skulle til egentlig.
Når jeg slapp å bære de ekstra 4-5 kiloene, som AG3-en veide da.
Så klarte jeg å svinge og holde balansen osv., ned den bratte bakken da.
Så da var det nesten morsomt, å stå på ski, husker jeg, (at jeg syntes).
Selv om jeg selvfølgelig klarte å kræsje, med en i en annen tropp, midt nedi den bakken da.
(Selv om det var litt flaut, at Bricen måtte bære AG-en min da, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bricen han hadde også sagt til meg, at jeg var rød på øret, (eller noe), mens vi lå i telt-leieren der, før vi dro opp på fjellet vel.
Jeg hadde kjent en kul i øret der, men jeg trodde at det var en kvise.
For jeg hadde fått kvise i nesa før, (tror jeg at det var), så jeg trodde at dette var en kvise i øret da.
(Selv om jeg vel ikke hadde hatt det før vel).
Så jeg svarte bare til Bricen, at det var en kvise da.
Og Bricen sa ikke noe mer vel.
Men da vi kom ned til Terningmoen, så så jeg det, at en bit av øret mitt, hadde blitt borte.
For jeg hadde fått en frostskade da.
Og en bit, på tuppen av øret mitt, hadde forsvunnet da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, dette året, som vi var, i Geværkompaniet.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 3 – Kapittel 17: Mer om Nina Monsen
I militæret, så fikk jeg en del tyn, på grunn av barbermaskinen min.
(Vel, jeg fikk ihvertfall en kommentar).
Dette var den barbermaskinen, som jeg kjøpte, i en elbutikk, i Gågata, i Drammen, det året, som jeg gikk på Gjerdes Videregående.
En rød og grå elektrisk Philips barbermaskin, var det vel.
Denne barbermaskinen, den var veldig bra, (og den hadde kosta fire-fem hundre, ihvertfall, mener jeg å huske), men kun et av hjulene virket på den da.
(Den var jo da cirka fire år gammel, denne barbermaskinen, da jeg var i Geværkompaniet.
Og jeg hadde kanskje klart å miste den i gulvet, mens jeg var fyllesyk en gang, eller noe.
Ettersom kun et av de to barberhodene virket da.
(Hvem vet).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var en helg, som jeg haika, med et par karer, tilbake til Oslo.
For vi ikke rakk det vanlige toget, (eller noe sånt).
Han siste, han tror jeg at jeg haika med, cirka fra Ilseng, (eller hva det heter igjen), der dem spikrer paller da.
(Hvis jeg skjønte det riktig da).
Og vi krangla om EU, nesten hele veien, ned til Oslo.
Jeg var for EU, og han jeg haika med var mot da.
Jeg spurte om hvorfor ‘hu Gro’, var for EU, hvis det var så fælt da.
Men det kunne han ikke svare på da.
Men vi ble likevel ikke enige.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Han karen skulle til et sted, i Groruddalen, (på Stovner-sida vel), og jeg gikk av der da, og tok T-banen hjem, etter såvidt ha kikka på en ICA-butikk, oppi der et sted vel.
Så dro jeg på Stovner Senter, dagen etter.
For jeg tenkte at der hadde de sikkert barbermaskiner.
For jeg syntes egentlig at Drammen var bedre på el-butikker, enn Oslo, men jeg regna med at de burde ha en brukbar el-butikk, på Stovner Senter da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dette var våren 1993, husker jeg.
Og jeg hadde frihelg, fra både Geværkompaniet og Rimi Munkelia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Stovner Senter, så gikk jeg nesten rett inn i Nina Monsen, (som jeg da ikke hadde sett, siden 1988 vel), og typen hennes.
De dro meg med ned på en cafe, som lå i kjelleren, på Stovner Senter der.
(Nina Monsen bodde tydligvis ikke på Lillehammer lenger.
Sånn som Christell hadde fortalt meg, da jeg ringte henne, høsten 1989, da jeg bodde et par uker, i Uelands gate, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2)).
Det endte med at Nina Monsen sin kjæreste, (som prata dialekt vel), og jeg, satt og diskuterte EU, høyrøstet, i en time, eller noe, (ihvertfall), vel.
Kjæresten til Nina Monsen, han var også mot EU, da.
(Sånn som han jeg hadde haika med dagen før).
Og jeg var fortsatt for EU da.
Så diskusjonen var omtrent som dagen før, med han karen som jeg hadde haika med da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi satt der så lenge at senteret begynte å nærme seg stengetid vel.
Og jeg visste ikke egentlig ikke hvor el-butikken var der.
(For jeg bodde et stykke unna, så jeg var ikke på Stovner Senter så ofte da).
Og jeg hadde avtalt, med Nina Monsen, og typen hennes, om at vi tre skulle gå ut på byen, den kvelden.
Så jeg dro bare tilbake til Ellingsrudåsen, (og Ungbo), uten å ha fått ordnet, med å kjøpe meg barbermaskin da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Seinere den kvelden, (eller dagen etter, var det muligens).
Så dro jeg ned til Oslo City, (husker jeg).
Også ringte jeg Nina Monsen, fra den ‘engelske’ telefonkiosken, som var i tredje etasje der.
Ei kone stod der lenge.
Og jeg maste vel litt på henne, tror jeg.
Jeg fortalte henne at hu burde passa på veska si, for noen hadde knust et lite vindu, i døra der, så kriminelle kunne bare stikke hånda si inn der, og rappe veska da.
(Noe jeg vel hadde overhørt der en gang vel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg ringte Nina Monsen da, på telefonnummeret, som jeg hadde fått av henne.
Men hu sa det, at de hadde ombestemt seg da, og ikke ville gå ut på byen likevel.
(Uten å gi meg noen nærmere forklaring da.
Men hu hørtes vel ikke uvennlig ut, sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Men kanskje typen hennes var sur på meg da.
Det er mulig.
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter dette, så så jeg aldri noe mer, til Nina Monsen.
Min søster, Pia, fortalte meg et par ganger, på 90-tallet, at Nina Monsen hadde flytta tilbake til Bergeråsen, (med unger vel).
Men jeg var aldri på Bergeråsen, (faren min solgte jo leiligheten ‘min’ der, i 1989, og Haldis og dem hadde slutta å feire jul, på Bergeråsen, da Nina Monsen flytta tilbake dit).
Men da Pia hadde fått meg til, å kjøre henne og hennes sønn med Keyton fra Somalia, (nemlig Daniel), til Gol, sommeren år 2000, for å dra i bryllupet, til Hege og Jan Snoghøj.
Så fortalte Pia meg det, (like ved Vassfaret der vel, på vei opp mot Geilo, (eller om det var Gol)), at Nina Monsen hadde tatt selvmord da.
Jeg ble litt sjokkert vel, for hu var vel ikke 30 år gammel engang.
Og hu hadde ikke virka som for meg, som en person som lett ga opp.
‘Kjente du henne så bra da’, sa Pia.
(Noe sånt).
Jeg sa ikke noe om at jeg hadde hatt sex med Nina Monsen, like før søstera mi flytta opp til ‘meg’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, like før jul, i 1989 vel.
Men søstera mi ga meg jo da, et julekort, fra Nina Monsen.
Som lå i gangen min, eller noe, vel.
Så hu måtte vel ha skjønt at jeg kjente henne.
Jeg ble jo også invitert, av Christell, opp til Nina Monsen sin onkel sitt hus, i Ulvikveien, den kvelden, som Nina Monsen seinere ble med hjem til meg, og hadde sex da.
Og da var jo Pia også på besøk der, (i Ulvikveien da).
Så Pia må jo ha visst at jeg kjente henne liksom.
Hvorfor ble jeg ellers bedt opp dit liksom?
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, det året, som jeg var i Geværkompaniet.
Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
