johncons

Stikkord: Lørenskog

  • Skal grunnloven endres fordi den har bursdag? Det synes jeg at blir rart. Olga på hundre år, må endre seg, og bli mer moderne, fordi at hu har bursdag? Nei, det blir som noe tullball, synes jeg. Her må vi gjøre som i USA, hvor de har ‘amendments’, som de legger til grunnloven, når det er enighet, (blant de demokratisk valgte), om at dette trengs

    i anledning av en feiring

    http://www.dagbladet.no/2014/04/12/kultur/hovedkommentaren/meninger/kommentar/grunnloven/32793921/

    PS.

    Her er mer om dette:

    amendments usa

    http://en.wikipedia.org/wiki/List_of_amendments_to_the_United_States_Constitution

    PS 2.

    Nordmennene er jo som det snåle og degenererte folket, (som sa uttrykk som ‘byedy bye’ osv., mener jeg å huske), i Mad Max 2, (en film jeg husker, fra 80-tallet, og som var en av mange VHS-filmer, som min tremenning Øystein Andersen, dro med fra Lørenskog til Bergeråsen, i helgene, på andre halvdel av 80-tallet, (av en eller annen grunn)).

    Det er jo som at det har skjedd en atomkrig, i Norge, siden grunnloven ble skrevet, for cirka 200 år siden.

    Og Marie Simonsen i Dagbladet, er som en av disse snåle og degenererte, og sier fortsett med dumskapen, ikke gjør det sånn som amerikanene har gjort det, i alle år.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    atomkrig

    https://www.youtube.com/watch?v=k3E6uWoNPVo

    PS 4.

    Enda mer om dette:

    olga tegneserie

    PS 5.

    Etter å ha sett mer på den vitse-tegningen, om Marie Simonsen, som jeg lagde.

    Så tenker jeg det, at dette ‘maset’, om å ‘pusse opp’ grunnloven, siden den nå er 200 år gammel.

    Det er _utidig_, vil jeg si.

    Det vitner vel også om at man  har hatt for lite respekt og interesse, for grunnloven, siden den ble laget, i 1814.

    Hvorfor har man ikke laget tillegg, (istedet for å liksom endre på loven, uten at det kan sees, i ettertid).

    Er dette en slags ‘nazistisk’ ide, om at grunnloven må se perfekt ut?

    Hvem vet.

    Det kan virke som at nordmenn har lite interesse, for lovene, ihvertfall.

    Er det sånn, at man ikke bryr seg om lover, i Norge.

    Men at man bare driver med maktovergrep, til daglig, liksom.

    Man kan undres ihvertfall, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 6.

    Dette med ‘Olga på 90 år’ og ‘Olga på 100 år’.

    Det er noe jeg har etter min assistent, på Rimi Kalbakken, (hvor jeg jobbet som butikksjef, fra høsten 2000 til våren 2001), Kjetil Prestegarden.

    For Prestegarden ville flere ganger nevne det, (som et eksempel, i butikken), at: ‘Og så kommer Olga på 90 år’.

    (For å forklare om det, at i butikken, så må det som kundene får se, være ‘idiot-sikkert’, liksom).

    Jeg husker at jeg reagerte, på det, at Prestegarden, brukte et russisk navn, (som vel Olga må sies å være), i eksemplene sine.

    Men Prestegarden tok kurs på Varehandelens Høyskole.

    (Ble det sagt, ihvertfall).

    Så jeg tenkte vel noe sånt, som at dette med ‘Olga på 90 år’, kunne ha vært noe, som han hadde hørt om der, (for eksempel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 7.

    Grunnloven er jo det som gjør Norge til Norge, liksom.

    Så her må innhold være mye mer viktig enn form.

    Men likevel, så blir formen på grunnloven ofte nevnt.

    Man har et uttrykk som heter ‘grunnlovskonservatisme’, som går på det, at alt som står i grunnloven, skal se ut, som om det har blitt skrevet, i 1814.

    Fullstendig idiotisk, mener jeg.

    Man har felt som juss og fag som rettslære, hvor folk lærer å tolke lover.

    Så hvilken språkstil, som de er skrevet på, er rimelig irrelevant, mener jeg.

    For vanlige folk skal få fri rettshjelp, (i teorien ihvertfall), og da kan de få hjelp av en advokat, til å forstå innholdet, i lovene.

    Og for å endre litt på eksempelet.

    Den gamle havskillpadden Olga, blir 200 år.

    Og hun skal da se mer moderne ut, (hun skal få en ipod).

    Og hun må lære seg å grynte, på en annen, (og muligens mer moderne), måte.

    Og dette fordi, at Olga nå fyller 200 år.

    Men da er Olga, (altså Grunnloven), noen man bare interesserer seg for, hvert hundrede år, (eller noe sånt).

    Det vitner om en mangel på interesse, for Olga, til daglig.

    Ettersom at alt, liksom skal skje i forbindelse med hennes 200 års-dag.

    Da er blir det bare tull, mener jeg.

    Hvis man skal lære Olga på 100 år, å snakke mer moderne.

    (For å gå tilbake til det første eksempelet, igjen).

    Akkurat på den samme tida, som man driver og skal organisere bursdagen hennes.

    Da blir det bare tull, mener jeg.

    Olga får ikke ordnet med å invitere de hun egentlig ønsket å invitere, til sin bursdag.

    Og i kaoset, så lærer ikke Olga det, å snakke moderne, så bra.

    Dette blir bare noe som går inn det ene øret og ut det andre øret.

    (Noe sånt).

    Siden Olga også blir spurt om å hvordan kake hun vil ha.

    Og Olga lurer på om den fineste kjolen hennes, må på renseriet, og noen sånne ting.

    Til slutt, så blir alt bare tull, i dette kaoset, hvor alt som skal skje, rundt Olga, fra 1980 cirka, (da Olga ble pensjonist), til hun dør.

    Alt dette, skal liksom skje, på noen få dager, i 2014, da.

    (Noe sånt).

    Det virker jo helt meningsløst, å klemme inn alt som skjer rundt Olga, (på flere tiår), inn i noen få dager, rundt hennes runde bursdag.

    Det vitner om en fullstendig mangel på interesse og respekt, for Olga, (altså egentlig Grunnloven og Norge da), må man vel si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 8.

    Men hvis olga fikk et nytt tippoldebarn.

    (Altså et tillegg.

    Eller ‘amendment’, som de sier, i USA).

    Like før henne hundre års-dag.

    Istedet for at hun plutselig skulle lære det, å prate mer moderne.

    Så ville nok Olga likevel, ha klart å fått ordnet det hun skulle, før sin runde bursdag.

    Så jeg synes at det er mye tull og tøys, som foregår i Norge, rundt Grunnloven og dette 200 års-jubileet, (må jeg nok si).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Mer om tremenninger i Lørenskog

    På slutten av 80-tallet og begynnelsen av 90-tallet.

    Så var jeg en del, i Lørenskog/Hanaborg, på besøk.

    Der hvor mine Lørenskog-tremenninger Øystein og Anita bodde.

    Men søstera mi Pia, var aldri med dit.

    (Det var ikke sånn at søstera mi Pia, pleide å besøke Anita, for eksempel.

    Sånn som jeg husker det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var heller ikke sånn, da jeg bodde hos mora mi i Larvik, (på 70-tallet), og var på besøk hos bestemor Ågot, (på Sand).

    At Øystein og Anita, pleide å være der.

    (Sånn som for eksempel søskenbarna mine Ove, Heidi, Susanne, Tommy og Lene pleide å være).

    Så det var ikke sånn, at jeg ble kjent med mine Lørenskog-tremenninger, borte hos bestemor Ågot.

    (For der så jeg nemlig aldri hverken Øystein eller Anita).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, (som er adoptivsønnen til Reidun og Kai Andersen).

    Han ble jeg kjent med, gjennom Tom-Ivar Myrberg, (min tidligere klassekamerat), sin tidligere kamerat/nabo, Kjetil Holshagen.

    Og da Kjetil Holshagen begynte å dra med Øystein Andersen, opp til meg, i Leirfaret 4B, (på Bergeråsen).

    Så visste jeg ikke det, at Øystein Andersen, var i slekt med meg.

    Men min far fortalte meg dette, i Leirfaret 4B, en gang han var innom på et av sine korte besøk hos meg, liksom.

    Noen uker etter at Kjetil Holshagen hadde begynt å dra med Øystein Andersen opp til meg.

    Men da.

    (Den gangen faren min fortalte meg, at Øystein Andersen, var min tremenning).

    Så bodde ikke Pia, i Leirfaret.

    Hu bodde nede hos Haldis, (i Havnehagen).

    (Hvor faren min også bodde.

    Han var bare på veldig korte besøk, oppe hos meg, på hverdagene, etter jobben).

    Så når Pia fikk greie på det, at Øystein, (og Anita), var i slekt med oss.

    Det veit jeg ikke.

    For det var ikke sånn, at jeg prata med søstera mi, om det her, da.

    For Christell og Pia, de prata jeg ikke så ofte med, på den her tida.

    Så man kan nesten ikke si det, at Pia og jeg, er vanlige søsken.

    Det er kanskje Pia og Christell som er søsken.

    De kjenner nok hverandre bedre.

    Enn jeg kjenner dem, liksom.

    Noe sånt.

    Så å kalle Pia, (eller Christell), for søstra mi.

    Det blir kanskje litt feil.

    De er kanskje mer som bekjente, eller noe.

    (Noe sånt).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og da Tom-Ivar Myrberg og meg, gikk i samme klasse, (på barneskolen).

    Så satt vi ved siden av hverandre, i klasserommet.

    (Siden vi var i en slags ‘Bergeråsen Nedre-gjeng’ sammen, på fritida.

    Noe sånt).

    Og da ba klasseforstander Tore Allum meg.

    Om å liksom ‘ta vare på’, min klassekamerat Tom-Ivar Myrberg.

    Siden jeg liksom var så smart og skoleflink, da.

    (Og siden at Tom-Ivar liksom var så dum og treig, da.

    Noe sånt).

    Det ville jeg ikke.

    For jeg syntes at det ble som noe rart, at jeg liksom også skulle være som en slags ‘hjelpelærer’, for min klassekamerat Tom-Ivar.

    (I tillegg til å også være vanlig elev, liksom).

    Men dette var jo liksom noe som hadde blitt sagt, liksom.

    Dette var jo noe som hadde hendt, liksom.

    (Det at Allum ba meg om å liksom være som mora eller faren, til Tom-Ivar.

    For å si det sånn).

    Så da ble det kanskje også sånn, at jeg nesten ble som faren, til Tom-Ivar sin kamerat/nabo Kjetil Holshagen også.

    Og så som faren, til hans kamerat Øystein Andersen, (som tilfeldigvis viste seg å være i slekt med meg).

    Og så som faren til Øystein Andersen sin kamerat Glenn Hesler.

    Osv., osv.

    Så det kan man kanskje si, at var noe ‘Allum-greier’.

    Så da Glenn Hesler, Kjetil Holshagen, Øystein Andersen, Magne Winnem og meg.

    Da vi dro på sommerferie sammen, til Gøteborg, sommeren 1991.

    Så var det liksom ‘Allum-gjengen’ og Magne Winnem, som dro på sommerferie, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 5 – Kapittel 266: Fler erindringer fra tiden jeg bodde på St. Hanshaugen XXXIX

    I forrige kapittel, så skrev jeg om ei ‘ekstra-Hilde’, som jobba på Rimi Bjørndal, sommeren 1998, (var det vel).

    Men det er mulig at hu kan ha hatt et annet navn.

    Muligens Stine, (eller noe sånt).

    For jeg husker ikke hu ‘ekstra-Hilde’ så godt, da.

    (For jeg jobba vel ikke så lenge, sammen med henne, på Rimi Bjørndal, tror jeg).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Rimi Bjørndal sitt julebord, i 2003.

    (Som jo var på Triaden-senteret, i Lørenskog.

    Hvor jeg tidligere hadde jobba, på Matland/OBS Triaden).

    Så var det ei medarbeider-dame, fra Rimi Bjørndal.

    Som gikk ute på gangen, utafor Rimi Bjørndal-hotellrommet.

    Mens assistent Ivan, lå på senga, på hotellrommet, med kun en tigermønstret underbukse på seg.

    (Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Og da var det ei som het Stine, (mener jeg å ha kommet på, siden jeg skreiv om den episoden, i et tidligere kapittel).

    Som gikk ute på gangen, utafor hotellrommet, da.

    (Og som vel antagelig må ha fått med seg litt av denne strippe/harry/pervo-seansen, til han Ivan og ‘en bunch’ med Rimi Bjørndal-damer, da.

    En seanse som jeg liksom rømte fra, da.

    (For å si det sånn).

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra våren 1996 til høsten 1998).

    Så var det en gang sånn, (husker jeg).

    At mens jeg satt og venta på bussen ned til sentrum, (etter jobben).

    (En gang etter at jeg skrota HiAce-en, må det vel dette ha vært.

    Noe jeg jo gjorde, i februar, i 1997, mener jeg å huske).

    Så satt det et par, (i 20-30-åra vel), som jeg lurte på om var kriminelle, (husker jeg), og venta, på bussen, sammen med meg, da.

    Og plutselig, så kasta hu dama.

    (Som muligens var prostituert, eller noe sånt, vel.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Hu kasta noe mat, (som hu først satt og åt på vel), over ‘Bjørndal-veien’, og inn i skogen, da.

    Og da klagde typen hennes, (husker jeg).

    Men da svarte hu dama, at: ‘Stakkars dyra’, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg jobba som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal.

    (Noe jeg jo jobba som, fra sommeren 2002 til desember 2003).

    Så var det en gang sånn, (husker jeg), at jeg gikk på bussen, fra den bussholdeplassen, som er nedenfor Geviret der, liksom.

    Altså den holdeplassen, som er en holdeplass nærmere sentrum, (eller en holdeplass nærmere Mortensrud), enn den holdeplassen, som er utafor Granberg senter der, (hvor Rimi Bjørndal ligger), da.

    (Jeg hadde kanskje vært og besøkt Kaldoon, oppe ved Geviret der.

    Siden han noen ganger trengte hjelp, med PC-en eller internett, da.

    Noe sånt).

    Og da, når jeg gikk på bussen.

    Så satt hu Songül Özgyr, (fra Rimi Bjørndal), på den bussen, husker jeg.

    Og sa jeg vel ‘hei’, da.

    (Som jeg vel pleide å si, hvis jeg møtte noen, fra jobben

    Noe sånt).

    Og så sa vel hu Songül Özgyr det, at jeg kunne sitte ved siden av henne, (ganske langt foran på bussen), da.

    (Noe sånt).

    Og mens jeg satt der, og liksom skravla med henne, (om jobben), da.

    Så mener jeg å huske, at jeg overhørte det, at han Matias, (fra Rimi Bjørndal), liksom begynte å klage på meg, (lenger bak på bussen), da.

    Og sa noe sånt, som at jeg kun brydde meg, om hu Songül Özgyr, da.

    (Noe sånt).

    Men dette var vel bare sånn det blei, egentlig.

    Da jeg gikk på bussen.

    At jeg ble sittende ved siden av Songül Özgyr, mener jeg.

    For hvis jeg ikke hadde sagt ‘hei’.

    Så hadde vel hu antagelig ment det, at jeg hadde vært uhøflig.

    (Noe sånt).

    Så da hadde det jo blitt feil det og, liksom.

    Så det var ikke alltid så lett, å jobbe som leder, i Rimi, liksom.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er fortsatt en del stikkord igjen, på de to stikkord-arkene, som jeg har igjen, med notater, til denne boken.

    Så jeg regner med at det blir to-tre kapitler til, av denne boken.

    Så vi får se når jeg klarer å få skrevet ferdig de.

    Vi får se.

  • Enda mer fra Facebook


    I 1950 åra sa vi ofte ; Du pøkke til både det ene og det andre. Noen som har hørt dette ordet brukt ?
    Liker · · Ikke følg innlegget lenger · Del · for 23 timer siden

  • 5 personer liker dette.

  • Vise 16 kommentarer til

  • Marianne Rosvold Stemmer det med måten du skriver det i overskriften da?

    for ca. en time siden · Liker
  • Gerd Olsen Jeg Er fra brunlanes, der sa vi “bøkke” i betydningen behøver ikke.

    for ca. en time siden via mobil · Liker
  • Marianne Rosvold Bøkke sa vi i byen/sentrum av Larvik også.

    for ca. en time siden · Liker
  • Unni Gro Meyer Andresen vi sa “du bøkke “det

    for 53 minutter siden · Liker · 1
  • Unni Gro Meyer Andresen Sier det faktiskt enda

    for 53 minutter siden · Liker · 1
  • Marianne Rosvold Laila Skaatan hvilken kant av byen kommer du siden du sa pøkke?

    for 45 minutter siden · Liker
  • Erik Ribsskog Har en tremenning i Lørenskog, (Øystein Andersen), og han sa ‘pøkk’, på 80-tallet.

    (At den og den var pøkk, da).

    Men det er kanskje ikke det samme ordet.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    https://www.facebook.com/groups/410957598950304/
  • Min Bok 5 – Kapittel 203: Julebordet 2003

    Rimi Bjørndal, (hvor jeg jobba som låseansvarlig), skulle ha julebord, på Triaden-senteret, (i Lørenskog), i begynnelsen av desember 2003, (må det vel ha vært), husker jeg.

    (Jeg jobba jo også som låseansvarlig, på Rimi Langhus, på den her tida.

    Men jeg kan ikke huske at jeg ble invitert, på noe julebord, med dem, i 2003.

    Men jeg tok vel ikke det så nøye.

    Det var vel mer enn nok, å dra på et julebord, tenkte jeg vel.

    Noe sånt).


    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg jobbet denne lørdagen.

    (Som hver lørdag, var det vel.

    Jeg jobbet nemlig fra klokken 13 til cirka klokken 19, (som leder), på Rimi Bjørndal, på lørdagene.

    På den her tida.

    Og jeg hadde også jobbet på torsdagene, fra klokka 16 til cirka klokka 22, var det vel.

    Som leder, da.

    Men en stund etter at jeg også begynte å jobbe fredager, på Rimi Langhus, fra klokka 13 til cirka klokka 21, vel.

    Så sa jeg til butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal, at det var greit, at jeg slutta å jobbe torsdager, på Rimi Bjørndal.

    For det ble for mye jobbing, merka jeg.

    Det gikk ut over studiene, i tredje semester, ved HiO, merka jeg.

    Men grunnen til at jeg også ville jobbe fast, på Rimi Langhus.

    Det var fordi at jeg gikk så dårlig overens, med butikksjef Johan, på Rimi Bjørndal.

    (Jeg stolte ikke helt, på han butikksjef Johan, (på Rimi Bjørndal), da.

    For å si det sånn).

    Så jeg ville gjerne ha to jobber, da.

    I tilfelle det gikk ‘rett vest’, når det gjaldt Rimi Bjørndal-jobben.

    For jeg var avhengig av å jobbe i Rimi, for husleia mi, i Rimi-bygget, den ble trukket direkte, fra lønninga mi, (hver måned), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde bestilt en maxi-taxi, (var det vel).

    (Hvis ikke det var to drosjer, da).

    Som kjørte fra Bjørndal og til Triaden-senteret, (hvor jeg jo forresten hadde jobba, på Matland/OBS Triaden, fra høsten 1990 og fram til jula 1992, da jeg begynte å jobbe, på Rimi Munkelia), etter jobben.

    (Så jeg syntes at det var litt rart, (husker jeg), at dette julebordet, skulle være, på Triaden-senteret.

    Men jeg vet ikke hvem som hadde bestemt det.

    For jeg jobba jo bare som låseansvarlig, (en dag i uka), på den her tida.

    Så jeg hadde ikke noe med julebordet å gjøre, da.

    For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Ivan, (var det vel), han begynte å ‘bable’ om,  på slutten av denne lørdagsvakta, (var det vel).

    At de hadde funnet noe øl, som hadde gått ut på dato.

    Og denne ølen ville Ivan at vi skulle drikke, i drosjene, mens disse kjørte til Lørenskog, da.

    Men dette hørtes veldig ‘harry’ ut, syntes jeg.

    Så jeg kjøpte meg istedet en six-paxk, med 0.33 liter Ringnes-pils, da.

    Like før butikken stengte, vel.

    Og det å spise mat, som hadde gått ut, på dato.

    (Uten å betale, for disse varene).

    Det var; (såvidt jeg husker), ikke lov, i Rimi.

    For Rimi var redd for at de ansatte da ville spekulere.

    Og med vilje la mat, (eller øl, som i dette tilfellet), gå ut på dato.

    Så dette med å drikke øl, som hadde gått ut på dato, i drosjen, på vei til julebordet.

    Det var ikke bare som noe harry.

    (Sånn som jeg forstod det).

    Men det var også som noe ‘synd og skam’, (i Rimi), da.

    Men jeg jobba jo bare som låseansvarlig, en dag i uka.

    Og jeg hadde jo hatt konflikter, både med butikksjef Johan, (og også med Lars Boye), tidligere, i denne butikken, (etter at jeg begynte der, som låseansvarlig, sommeren 2002)..

    (Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg orka ikke å lage noe spetakkel ut av det, at assistent Ivar drakk øl, som hadde gått ut på dato.

    (Noe som vel ikke var lov, i Rimi.

    Vanligvis, ihvertfall.

    Hvis ikke Ivan og/eller butikksjef Johan, hadde fått godkjent dette, av distriktsjefen, (eller noe sånt), da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det kan forresten ha vært Tuborg-øl, som jeg kjøpte, (en six-pack av),  før dette julebordet.

    For jeg pleide vel å kjøpe det billigste merket, av de ‘vanlige’ øl-merkene.

    (Siden jeg jo har gått økonomi-linja, på handel og kontor.

    Så prøvde jeg nok antagelig å være litt økonomisk også.

    Noe sånt).

    Og Tuborg-øl ble plutselig ganske billig, de siste årene, som jeg bodde i Norge, (mener jeg å huske).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mener også å huske det, at det var en eller annen.

    Som ville ha en øl av meg, i drosjen, på vei til julebordet.

    (Muligens Mathias, som holdt med Lillestrøm, i fotball.

    Hm).

    Så det var nok ikke bare meg, som syntes at det ble harry, å drikke øl, som hadde gått ut på dato.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til Triaden-senteret.

    Så hadde de Rimi Bjørndal-lederne, som jobba heltid, (må det vel ha vært).

    De hadde leid et hotellrom, på hotellet, på Triaden-senteret, (visste det seg).

    Og der samla alle Rimi Bjørndal-folka seg, og drakk og prata osv., før julebordet starta for fullt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En uke før julebordet, (eller noe sånt).

    Så hadde jeg begynt å chatte, med ei dame, (i 20-årene, eller noe sånt vel), som het Charlotte, som var fra uti Follo, vel.

    (Jeg mener å huske at hu sendte meg bilde, på irc, (eller noe sånt).

    Og at hu var ganske pen også, vel).

    Og mens vi satt på det her hotell-rommet.

    Så sendte hu Follo-dama meg en tekstmelding da, (mener jeg å huske).

    Og da, så hadde jeg jo nettopp kjøpt meg ny mobil.

    Så jeg knota litt, da jeg skulle svare, på den her tekstmeldingen, da.

    (Siden jeg var vant med å ha Nokia-mobiler.

    Og dette var en Sony Ericsson-mobil, da).

    Så jeg gikk ut på gangen, på det hotellet da, (husker jeg).

    (Siden det var så mye bråk, på det hotell-rommet.

    Og jeg var kanskje litt pussa.

    Så jeg tenkte vel at det ble enklere å sende tekstmelding, hvis jeg gikk ut på gangen der, da).

    Og da gikk også hu Songûl Özgyr, (som ble kalt Sony), og Mathias, ut på gangen der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde knota litt, ute på gangen, på det hotellet.

    Så begynte hu Songül Özgyr, som stod litt unna meg, i gangen der.

    Å plutselig rope navnet mitt.

    Hu skulle ha meg med inn på hotellrommet igjen, da.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg bare ropte tilbake: ‘Yes Sir’.

    En vane jeg etterhvert hadde fått meg, den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal..

    For det var også blant annet to lubne pakistanske damer, som jobba, i den butikken.

    Og hu ene av de, hu hadde en gang skreket til meg, (om noe jobb-greier), inne på melkekjøla der, da.

    Og jeg var så lei av det, at folk skreik til meg, (istedet for å prate), på Rimi Bjørndal.

    Så jeg begynte bare å skrike ‘yes Sir’ tilbake, når jeg ble skreket til, da.

    For jeg syntes at det ble som noe militært, (eller noe sånt), når de Rimi Bjørndal-folka, dreiv med den her skrikinga si, da.

    Så jeg ville liksom markere det litt, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble nok litt dårlig plass, til alle Rimi Bjørndal-folka, inne på det nevnte hotell-rommet.

    Jeg satt bare oppå et bord, (mener jeg å huske).

    Og jeg tror ikke at noen satt ved siden av meg.

    Jeg mener å huske det, at jeg klarte å velte en ølflaske, ned fra det bordet.

    Og at noen Rimi Bjørndal-damer da tørka opp øl-en, (som hadde rent ut, på gulvet), da.

    Uten at de kjefta noe på meg, vel.

    Men jeg spurte, om det var meg, som hadde klart å velte den ølflaska.

    (Siden jeg ble ganske fort pussa, vel.

    Jeg hadde jo vært på en skikkelig fyllerangel, tidligere denne uka, også.

    Som jeg har skrevet om, i de forrige kapitlene).

    Og da svarte de Rimi Bjørndal-damene, som tørka opp, at det var jeg, som hadde velta den ølflaska, da.

    (Men de kjefta ikke noe, såvidt jeg kan huske).

    Og jeg kjeda meg vel en del, der jeg satt aleine, på det bordet.

    Så jeg tok et bilde av Fahkar, (fra Pakistan), da.

    (Som satt rett ovenfor meg, på en seng, vel).

    Med den nye mobilen min.

    Som var den første mobilen jeg hadde hatt, som hadde kamera, da.

    Og Fahkar, han hadde på seg en ganske kul dress, (mener jeg å huske).

    Og jeg klarte vel også å lure med to søte blondiner, (i 17 års-alderen vel), som også jobba, på Rimi Bjørndal, (på det bildet).

    For disse to blondinene, de satt ikke så langt unna han Fahkar, da.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under middagen, så satt jeg ikke så langt unna butikksjef Johan, (mener jeg å huske).

    (Denne middagen var vel antagelig i det samme lokalet, hvor jeg var på julebord, med Matland/OBS Triaden, jula 1990.

    Da jeg endte opp med å kline med hu Beate, fra Rasta, (i fylla).

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2).

    Imellom butikkjsjef Johan og meg, så satt det ei Rimi Bjørndal-dame, (i begynnelsen av 30-åra vel), som jeg vel aldri hadde jobba sammen med, (tror jeg), siden jeg bare jobba der, på lørdager, (på den her tida).

    Men hu Rimi Bjørndal-dama, hu visste hva jeg het, da.

    (Mener jeg å huske).

    Og butikksjef Johan, han var visst homo, hadde vel noen fortalt meg, på jobben.

    Så da hu Rimi Bjørndal-dama.

    (Som vel var borddama, til han Johan, som satt på enden, av det her bordet).

    Da hu kom tilbake fra toalettet, (eller noe sånt).

    Så hadde en kelner visstnok tatt maten hennes, (mens hu var borte), da.

    Og det var fri buffet der.

    Så man kunne jo bare gå å ta seg mer mat, hvis man ville.

    (Jeg husker for eksempel at jeg surra litt rundt der, og så det, at hu Candelia, (fra Rimi Bjørndal og Pakistan vel), tok noe fisk av noe slag, oppå tallerkenen sin, da.

    Og da prøvde jeg å ta en smak, av den matretten, (jeg også da), mener jeg å huske.

    For jeg tenkte at kanskje det var noe god mat, da).

    Men likevel, så ble hu do-dama sur, da.

    Og begynte å klage, siden noen hadde tatt maten hennes, mens hu hadde vært på do, da.

    (Noe sånt).

    Og jeg er ikke noe ekspert, på hvem som er borddame, osv.

    Men i Min Bok 2, så skrev jeg vel om det, at jeg var på juleball, med NHI, (på Holmenkollen Park Hotell vel), jula 1989.

    Og da hadde jeg ei pen borddame, som jeg mener, at satt til høyre for meg, ved det matbordet.

    Og hu do-dama, hu satt til venstre for meg, (ved bordet), da.

    (Mener jeg å huske).

    Så hu må vel da ha vært borddama, til butikksjef Johan, (tror jeg).

    Men han var jo homo.

    Og heller ikke assistent Ivan, sa noe, når hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Så jeg begynte å tulle litt, med hu do-dama, da.

    Siden butikksjef Johan var homo, mener jeg.

    Og kanskje ikke tok sine plikter, som mann, så alvorlig, da.

    (For alt hva jeg vet, ihvertfall).

    Så jeg fant på noe tull, da.

    (For jeg hadde egentlig ikke lagt merke til hva som hadde skjedd, med maten, til hu do-dama, da).

    Men jeg tenkte det, at jeg fikk prøve å være litt morsom, siden det var julebord, og sånn, da.

    Så jeg sa det, da.

    (Til hu do-dama).

    At det var jeg som hadde spist opp maten hennes.

    (Mens hu hadde vært borte, da).

    For hu do-dama, hu var så sur, på han kelneren der, da.

    Og dette var jo et julebord, liksom.

    Så det ødela nesten julestemningen, da hu do-dama, begynte å klage så fælt, da.

    Og da ble hu do-dama i litt bedre humør, da.

    Selv om jeg ikke tror at hu do-dama faktisk trodde på det, at det var jeg, som hadde spist opp maten hennes.

    Jeg bare tulla litt, da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at mens vi satt og spiste der.

    Så spurte butikksjef Johan meg.

    Om jeg kunne jobbe noen ekstra vakter, på noen bestemte dager, (på Rimi Bjørndal), før jul.

    (Fordi at de trengte fler folk, til å jobbe, i julestria, da).

    Og jeg syntes vel at det var litt rart å ta opp det her, på julebordet.

    (Etter at vi hadde begynt å drikke, osv.).

    Men jeg sa at det var greit, da.

    For jeg hadde jo fri fra HiO IU, i jula.

    Så da kunne jeg vel like gjerne jobbe litt ekstra, tenkte jeg vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også det.

    At Songül Özgyr, hu gikk bort til assistent Ivan, mens vi satt ved matbordet der.

    Også begynte hu å flørte med han, (eller noe sånt), virka det som.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter middagen, så satt vi Rimi Bjørndal-folka, i en slags gang, (eller noe sånt), inne på Triaden-senteret der, da.

    Og Mathias, (var det vel), han begynte å bable om at jeg holdt med Everton.

    Og at Everton hadde en spiller, som het Wayne Rooney, som var atten år gammel, men som så ut som at han var 30, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han var også på det her julebordet da, (husker jeg).

    (Så dette julebordet.

    Det var nok ikke bare for Rimi Bjørndal.

    Men det var nok for en ‘hel haug’ med Rimi-butikker, (vil jeg nok tippe på).

    Selv om jeg ikke husker, hvilken Rimi-butikk det var, som Thomas Brun jobba på, på den her tida.

    Etter at han slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus, noen måneder før det her, vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Thomas Brun, han dro meg med, omtrent ‘hele tida’, ned på diskoteket, på Triaden-senteret der, (husker jeg).

    (Etter middagen, da).

    Det diskoteket heter vel ‘Spørr Gunnar’.

    Og Magne Winnem og jeg, vi hadde vært der, ihvertfall en gang, under den første studietiden min, i Oslo, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nede på dansegulvet, på Spørr Gunnar der.

    Så maste Thomas Brun på meg, ‘hele tida’, om at jeg måtte ta av meg dress-jakka mi, (mens jeg liksom rocka, ute på dansegulvet der da), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men jeg ville ikke ta av meg dressjakka.

    For jeg hadde jo litt problemer, med at huden i trynet mitt, plutselig hadde blitt så stram og tynn.

    (Noe sånt).

    Etter at jeg hadde vært på den hudpleiesalongen og det solstudioet, på St. Hanshaugen der, tidligere den samme uka.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de forrige kapitlene).

    Så jeg ville ikke ta av meg dressjakka, da.

    Siden jeg da var redd for, at jeg ikke ville se så tøff ut liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg lurte litt på, om det var noe slags ‘nazi-kongress’, (eller noe sånt), på hotellet, på Triaden-senteret, denne helgen.

    For det var så mange blonde, staute og vellykka folk liksom, som stod rundt det her dansegulvet, da.

    (Og så på det, at Thomas Brun og meg rocka, ute på dansegulvet der, da).

    Og etter at Thomas Brun ble borte litt.

    (Av en eller annen grunn).

    Så prøvde jeg å prate med ei pen blondinne, (husker jeg), som stod ved dansegulvet der, da.

    Og akkurat da jeg stod og prata, med hu pene blondinna, så kom Luly, fra Rimi Kalbakken forbi, (sammen med en ung kavaler), husker jeg.

    Så da sa jeg ‘hei’ til Luly, (mens hu gikk forbi da), husker jeg.

    Men Luly kjente meg ikke igjen, (husker jeg).

    Så jeg måtte forklare hvem jeg var, da.

    Luly fortalte det, at hun skulle begynne å jobbe, på en fritidsklubb, på Kalbakken, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Men hu var vel på Triaden-senteret der, som Rimi Kalbakken-medarbeider, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og etter at Luly hadde gått ut, på dansegulvet, så forklarte jeg det, til hu pene blondinna, (som jeg stod ved siden av), at Luly var min tidligere kollega, (eller ‘undersott’), da.

    Men da bare stakk hu pene blondinna, bort til noen andre folk, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Og så ble jeg stående der litt aleine, (ved dansegulvet), og så på det, at hu Luly, (fra Somalia vel), dansa med han unge kavaleren sin, (som også var farget), da.

    (For jeg var litt full, da).

    Mens hu Luly vel så litt tilbake på meg, fra dansegulvet, (en gang i blant ihvertfall).

    (Noe sånt).

    For han unge kavaleren hennes, han var ganske sjenert, vel.

    (Virka det som, for meg, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu do-dama, fra middagen.

    (Hu som klagde så fælt, når en kelner, hadde tatt maten hennes.

    Mens hu var på do, (eller noe sånt).

    Og som seinere ble veldig skrålete.

    Etter at jeg begynte å tulle litt, og sa at det var meg, som hadde spist opp maten hennes).

    Hu var nok ei husmor, fra Bjørndal, som kjeda seg litt, og som derfor begynte å jobbe litt, på Rimi Bjørndal, (hvis jeg skulle tippe).

    Og det var også ei annen sånn husmor der, (må hu vel ha vært), som nettopp hadde begynt å jobbe, på Rimi Bjørndal, da.

    Og hu ville også at jeg skulle underholde henne, på det her julebordet da, (virka det som).

    Men da hadde jo jeg allerede underholdt hu do-dama.

    (Eller ihvertfall prøvde å være litt morsom, under middagen).

    Så da var jeg kanskje litt lei, av å underholde, sånne Bjørndal-husmødre, da.

    For hu andre husmora, hu egla seg også litt innpå meg, (må jeg si, at det virka som), nede på diskoteket der.

    Og det er mulig at min tidligere butikksjef-kollega, Irene Ottesen, også var der.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå.

    Men jeg ble kanskje litt lei, av å måtte underholde, alle de ‘konene’, som var med, på det her Rimi-julebordet, da.

    Så litt utpå kvelden der, så var jeg mer interessert i å fly rundt, og sjekke opp damer osv., (må jeg innrømme).

    (For det formelle, ved det her julebordet, var vel ferdig, etter middagen, mente vel jeg.

    Og det er vel grenser for hvor formelle, som sånne julebord er, og.

    Det er vel gjengs, at det skjer mye rart, på sånne julebord.

    Det er vel ganske kjent, (fra aviser og lignende), mener jeg.

    Og det heter det seg vel ofte, at nesten alt, er lov, på julebordet.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det rareste, som jeg så, på det her julebordet.

    Det var like før jeg dro derfra.

    Og det som hendte.

    Det var at en del av oss, som holdt ut lengst, (fra Rimi Bjørndal), vi endte opp, på det hotellrommet, som noen av de lederne, som jobba heltid, på Rimi Bjørndal, vel må ha leid.

    Og det som hendte der, det var veldig rart.

    Rimi Bjørndal de hadde tydeligvis en del sånne ‘husmødre’ eller ‘koner’, i 30 års-alderen, jobbende der.

    Som butikksjef Johan, vel må ha ansatt, iløpet av 2003, da.

    Og jeg jobba jo mest seinvakter, (på torsdager og lørdager), på Rimi Bjørndal, i 2003.

    Og jeg jobba jo som ‘sommer-butikksjef’, på Rimi Langhus, sommeren 2003.

    (Hadde butikksjef Johan, fra Rimi Bjørndal, bestemt.

    Antagelig i samarbeid med Thomas Brun, (som var butikksjef, på Rimi Langhus, på den tida).

    Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Så jeg hadde ikke fått med meg alt av det som hadde skjedd, av ansettelser osv., (på Rimi Bjørndal), dette året, da.

    (For butikksjef Johan, han var også elendig til å informere, (må man vel si).

    Og han hadde aldri ledermøter, (eller lignende), da.

    Og det ene personalmøtet, som jeg kan huske å ha vært på, på Rimi Bjørndal, mens butikksjef Johan, var butikksjef der.

    Det var sånn, at de ansatte var delt opp i to grupper, (som hver hadde personalmøte, på forskjellig tidspunkt), da.

    (Av en eller annen grunn).

    Så jeg hadde ikke hatt noe særlig sjans, til å bli kjent med, de her nye medarbeiderne, (som butikksjef Johan hadde ansatt), da).

    Så jeg ante jo ikke hvem de her nye Rimi Bjørndal-‘kjærringene’ var engang, (må jeg si).

    Men jeg skjønte at de nok jobba, på Rimi Bjørndal, da.

    Og jeg havna på et slags nachspiel, sammen med disse ‘konene’, og assistent Ivan, på det nevnte hotellrommet, litt utpå natta, da.

    (Kanskje fordi at jeg skulle hente jakka mi der, (eller noe sånt).

    Hvem vet).

    Og der skjedde noe av det rareste, som jeg har sett, i hele mitt liv, (må jeg innrømme).

    For mens jeg satt der, (på det samme bordet muligens, som jeg jo hadde velta en ølflaske fra, tidligere denne kvelden).

    Så strippa plutselig assistent Ivan av seg alle klærne, (husker jeg).

    Og så lå han til slutt, på senga, på det hotellrommet.

    (På ryggen).

    Kun iført en tigerstripete, (var det vel), underbukse, da.

    Og da gikk jeg ut derfra, (fra det hotellrommet), må jeg innrømme.

    For da skjønte jeg det sånn.

    Som at alle de Rimi Bjørndal-kjærringene, skulle ri han Ivan, (i den hotellsenga da), eller noe lignende.

    Og dette perverse orgie-greiene.

    Det hadde ikke jeg noe lyst til å ha noe med å gjøre, da.

    (For å si det sånn).

    Så jeg bare prøvde å komme meg bort, (fra Triaden-senteret), raskest mulig, da.

    Og jeg fikk haik med to vietnamesiske damer, (var de vel), som jeg tippa på, at antagelig jobba, på Triaden-senteret, da.

    Og disse vietnamesiske damene, de skulle til Rasta da, (sa de).

    (For jeg hørte at noen andre folk, (som stod utafor Triaden-senteret der), spurte disse damene om hvor de skulle, da.

    Samtidig mens at jeg selv gitt ut, fra Triaden-senteret).

    Og jeg tenkte kanskje det, at disse utenlandske damene, kanskje kjente meg igjen, fra den tida, som jeg selv jobba, på Triaden-senteret, (på Matland/OBS Triaden), da.

    (Hva vet jeg).

    Så jeg turte å spørre de, om jeg fikk sitte på, til Rasta, ihvertfall.

    Og da vi kom fram, til Rasta.

    Så spurte jeg disse damene.

    Om de gadd å kjøre meg, det ganske lille ekstra stykket, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner av meg.

    For Rasta, det er liksom midt ute, i ‘huttaheita’, da.

    Mens Karihaugen, det er like ved Ellingsrudåsen, hvor jeg jo bodde, de årene jeg leide av Ungbo, (i Skansen Terrasse 23), fra 1991 til 1996, (var det vel).

    Og de to vietnamesiske Triaden-damene.

    De sa at det var greit, å kjøre meg, bort til Karihaugen, da.

    Mot at de fikk 50 kroner.

    Så jeg ga disse damene en femtilapp, da.

    Og sa takk for turen.

    For jeg fikk jo nesten sjokk.

    Da jeg så at han assistent Ivan, plutselig la seg ned, på en dobbeltseng, på det nevnte hotellrommet, kun iført en liten tigerstripet truse, da.

    Så etter at jeg så det synet.

    Så ønsket jeg bare å komme meg bort, fra Triaden-senteret, raskest mulig, da.

    (Må jeg innrømme).

    Så derfor ble det til, at jeg spurte de her to asiatiske damene.

    Om jeg kunne få sitte på med dem, et lite stykke, (bort fra Triaden-senteret), da.

    Først til Rasta.

    Og så videre til Karihaugen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra Karihaugen, så gikk jeg, i 15-20 minutter, kanskje.

    Til jeg var ved Torgbua der, (på Ellingsrudåsen), da.

    (En kiosk, som jo lå like ved Skansen Terrasse 23, hvor jeg jo hadde bodd, på Ungbo, (fra 1991 til 1996), da.

    Og som jeg vel må ha nevnt, i Min Bok 4).

    Jeg tenkte vel det, at kanskje det dukka opp en nattbuss, (for eksempel), der.

    Som jeg kunne sitte på med, ned til sentrum, da.

    (For det ville vel vært det mest økonomiske, tenkte jeg vel kanskje.

    For en billett med nattbussen, den koster vel ikke all verden.

    For å si det sånn.

    Og Irene Ottesen og meg, vi hadde vel gjort noe lignende.

    (Altså tatt nattbussen, ned til sentrum, en natt til søndag).

    Etter at vi hadde vært på Rimi Bjørndal-leder fest, hjemme hos butikksjef Kristian Kvehaugen, i 1997, (var det vel).

    Den kvelden, som vi først hadde vært på biff-restaurant, (på Karlsrud), sammen med noen Rimi Karlsrud-folk.

    Som jeg jo har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Men jeg så ikke noen nattbuss, da.

    Så jeg ringte vel ganske raskt etter en drosje, (fra mobilen min).

    Og ba om å få en drosje, til ved Torgbua, da.

    Men det var kaldt.

    Så da jeg hadde stått der, og venta, (i en del minusgrader), i 15-20 minutter, kanskje.

    (På den drosjen).

    Så gikk jeg bare ned til den hovedveien, som går inn til Oslo, (fra Gardermoen osv.), vel.

    (Var det vel muligens).

    Ihvertfall så gikk jeg, i cirka fem-ti minutter kanskje, da.

    Fra ved Torgbua der.

    I retning av Oslo, da.

    Og jeg klarte å finne en drosje, som jeg fikk stoppa, da.

    (For jeg kunne nemlig se det, fra der jeg stod, utafor Torgbua.

    At det kjørte ledige drosjer forbi, nede på den nevnte motorveien, (var det vel), da.

    Så da tenkte jeg vel det, at jeg burde prøve å gå ned dit, og få stoppet en drosje.

    Sånn at jeg ikke frøys ihjel, (eller noe lignende), da.

    Noe sånt).

    Men nøyaktig hvordan jeg gikk, for å komme fram, til der hvor jeg fikk stoppa, den drosjen.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig, nå.

    (For å være ærlig).

    For dette er jo snart ti år siden.

    Og jeg var jo rimelig full også, da.

    Men jeg fant meg ihvertfall en drosje, (til slutt), da.

    Og så tok jeg den drosjen hjem, til St. Hanshaugen, da.

    Så jeg kom meg rimelig raskt, på ganske trygg avstand, (må man vel si), av denne ‘Rimi Bjørndal pervo-orgien’, som jeg hadde bevitnet starten til, (på det hotellrommet), på Triaden-senteret, da.

    (Må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å til det.

    Vi får se.

  • Det her må da være huset til familien Sand på Sand. (Drammensfjorden i bakgrunnen)

    familien sand på sand

    http://www.fugazifoto.no/Events/Hus-til-salgs-Sandsveien-3075/25380392_PbzJXS#!i=2088119997&k=BXW9HQd

    PS.

    Det huset i bakgrunnen, med rød takstein, det tror jeg er der, hvor min tremenning Anita, fra Lørenskog, (hu som jobba på Robsrudjordet Grill og cruiseskip), har feriehus.

    Hvis jeg ikke tar helt feil.

    Så sånn er muligens det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok 5 – Kapittel 148: Mer fra Rimi Bjørndal

    Det var også sånn, på Rimi Bjørndal, at Fredrick og jeg, vi pleide å byttelåne Hollywood-filmer, (husker jeg).

    Fredrick prakka blant annet på meg filmer som ’51st. State’, (husker jeg), som jeg aldri hadde tid eller lyst til å se, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.
    Fredrick bodde først hos mora si, på Bjørndal, (mener jeg å huske).
    Men han fikk seg ganske raskt en Rimi-leilighet, nede på Tøyen/Carl Berner, og ble nabo med Toro der, da.
    Og jeg husker at jeg besøkte han der en gang, (etter at jeg hadde kjørt han hjem fra jobben, med Sierra-en min, vel).

    Og da viste han Fredrick med meg et dataprogram som het E-mule, (husker jeg).
    Som han brukte til å laste ned musikk og filmer, da.
    Og etter at Fredrick hadde visst meg dette programmet.

    Så ville Khaldoon, (fra Rimi Bjørndal), at jeg skulle hjelpe han, med å installere E-mule, (som han uttalte på norsk), på hans PC da, (husker jeg).

    Og det var vel andre gangen, (tror jeg), at jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon.

    (Som fortsatt bodde på gutterommet, hjemme hos foreldrene sine, da.

    Som bodde cirka ved Geviret der vel, på Bjørndal).


    For å hjelpe han, med noe datagreier, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg var på besøk, oppe hos Khaldoon, for å hjelpe han, med noe datagreier.

    Så spurte Khaldoon meg, om B-gjengen, var de, som hadde ‘gele i håret’, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Men det visste jeg ikke, da.

    Så da svarte jeg ikke noe, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Khaldoon er vel fra Iran, (eller noe sånt), men jeg mener å huske, at foreldrene hans, hadde julepynt, (på en duk, eller noe lignende), i stua, i ‘heimen’ sin, på Bjørndal, da.

    Så det er mulig at Khaldoon er kristen, da.

    Han pleide ihvertfall å gå med en hvit tennisskjorte, med en hvit t-skjorte under, (husker jeg).

    Så Khaldoon er kanskje kristen da, siden hvit vel er en farge, som kristne ofte går i.

    (Noe sånt).

    Khaldoon prakket også på meg en flim, som jeg ikke hadde lyst til å se, (husker jeg), den siste gangen, som jeg var på besøk, oppe hos han.

    (Ikke så langt unna Karma Tashi Ling der, på Bjørndal).

    Og det var en Jackie Chan-film, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var jo fascinert av internett-teknologien, (som fortsatt var ganske ny, i 2002).

    Så jeg dreiv og lastet ned blant annet filmer da, som jeg brente, sånn at man kunne se dem, på DVD-spillere, osv.

    Og en film, som jeg lastet ned, på den her tiden, (husker jeg).

    Det var ‘Panic Room’, med Jodie Foster, da.

    Og den brente jeg for han Fredrick da, husker jeg.

    Og han Fredrick, han lånte vel den filmen videre, til han Petter, (mener jeg  å huske).

    (Han som Chris hadde sagt om.

    At hvis jeg ønsket noen drept, så kunne jeg bare prate med han.

    For han Petter, han var sønn av en som var med i Bandidos da, eller noe sånt.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall)).

    Og han Petter, han husker jeg at sa til meg, at han syntes, at den ‘Panic Room’-filmen, var så bra, da.

    Noe jeg ikke syntes selv egentlig, (husker jeg).

    For jeg syntes bare at teksten, i starten, på den filmen, var litt kul.

    (Og ikke resten av filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Petter, han slutta før meg, på Rimi Bjørndal, (husker jeg).

    Og han begynte istedet å jobbe på en bensinstasjon da, (husker jeg).

    Men før han slutta, (på Rimi Bjørndal), så spurte han meg om en tjeneste, (husker jeg).

    For Petter, han hadde så dilla, på 80-tallet, (husker jeg).

    Og han gikk med t-skjorter, som hadde 80-talls heavy-band, som motiv, (mener jeg å huske).

    Og Petter, han spurte meg det.

    Om jeg, (som jo hadde vokst opp, på 70 og 80-tallet).

    Kunne brenne en CD til han, med bra heavy-musikk, fra 80-tallet på, da.

    Men jeg som hadde vokst opp på 80-tallet.

    Jeg huska jo det.

    At på 80-tallet, så fantes det jo ikke bare ‘puddel-rock’-musikk, som det ble kalt.

    For jeg selv, jeg hatet jo heavy, (på 80-tallet), må man vel si.

    (Jeg hørte jo mye heller på band som Depeche Mode og the Cure, osv.

    Og listepop, før det igjen).

    Men det skjønte nok ikke han Petter, da.

    Men jeg hadde jo hatt en tremenning.

    (Nemlig Øystein Andersen).

    Som hørte mye på heavy, på 80-tallet.

    Så jeg bare lasta ned noen av de heavy-sangene, som jeg husket at Øystein Andersen hadde pleid å spille, da.

    De gangene, som jeg var på besøk hos han, (på Lørenskog), på slutten av 80 og begynnelsen av 90-tallet.

    (Nemlig sanger som ‘One More Reason’, med L.A. Guns, og ’18 and life’, med Ski Row, osv).

    Og så ga jeg etterhvert den CD-en, til han Petter, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Fredrick, (fra Rimi Bjørndal), han klagde også på Sierra-en min, en gang, mens jeg kjørte han og noen andre Rimi Bjørndal-folk hjem, etter jobben, høsten 2002 en gang, (husker jeg).

    Og da satt han i baksetet, (mener jeg å huske).

    (Antagelig fordi at Toro, eller noen andre, satt i passasjersetet foran, da).

    Og jeg var litt enig, med Fredrick, i at baksetet på Sierra-en min, så rimelig stygt ut.

    (For det var vel et hull i trekket til det baksetet, eller noe lignende, vel).

    Men jeg var jo ungkar, så jeg brydde meg vel ikke så mye, om hvordan baksetet på bilen min så ut da, (for å si det sånn).

    Og den bilen, den hadde jo også blitt kalt for ‘kongebilen’, av en bilreparatør, på et bilverksted på Rommen, et par år tidligere.

    Så det var litt delte meninger, om Sierra-en min da, (må man vel si).

    Men jeg syntes kanskje at det var litt uhøflig, av han Fredrick, å klage sånn på bilen min, da.

    Samtidig med at jeg kjørte han hjem fra jobben, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men han Fredrick, han bodde jo fortsatt på gutterommet, (hjemme hos mora si), på den her tida.

    Så jeg regna vel med at han var en nerd, (eller noe sånt), da.

    (Jeg lurte nok litt på om han ikke var det, ihvertfall.

    For han var også veldig glad i noe slags kryptisk AI spill-programmering, (husker jeg).

    Og han Fredrick, han så også litt kjedelig ut da, med en sveis som gikk rett ned, liksom.

    Jeg har vel skrevet at han så ut som en forvokst guttunge, (eller noe lignende), i et tidligere kapittel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg hadde avskiltet Sierra-en.

    Så ble Fredrick og jeg tilbudt å sitte på ned til sentrum, (etter jobben), med en av de muslimske vaskerne, som vaska på Rimi Bjørndal, samtidig med at vi Rimi Bjørndal-folka dreiv med kassaoppgjøret, da.

    (En vasker, som vel antagelig var ansatt i et annet vaskefirma, enn Kvalitetsrengjøring, som vaska der, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.

    For Rimi Bjørndal, de hadde nok bytta vaskefirma, siden 1998.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Selv om jeg ikke tørr å si det helt sikkert, hva navnet på det vaskefirmaet, som vaska, på Rimi Bjørndal, i 2002 og 2003, kan ha vært).

    Og han vasker’n, han slapp av Fredrick og meg, i Storgata da, (var det vel).

    Og da husker jeg det, at han Fredrick mente det, at det var merkelig at jeg visste hvor vi var.

    Han sa noe sånt som at: ‘Jasså, du er kjent i sentrum’, (eller noe lignende).

    Og det er første gang at jeg har opplevd å bli ugle-sett liksom, fordi at jeg var kjent, i Oslo, da.

    Så da ble jeg litt paff, (husker jeg), da han Fredrick sa det her, da.

    For det ble som noe rart for meg da, (husker jeg).

    For jeg hadde jo bodd, i Oslo, siden 1989.

    Det vil si i cirka 13-14 år, på den her tida, vel.

    Og jeg hadde jo tatt trikken gjennom Storgata mange ganger, i løpet av de her 13-14 årene.

    For Storgata forbinder jo liksom Grunerløkka med Oslo sentrum, da.

    Og da vi skulle ta eksamener, på NHI, høst-semesteret 1989.

    Så måtte jeg jo ta trikken, gjennom Storgata.

    Og fram til ‘Bjerkelunden’, som de kalte Birkelunden, på Trafikanten.

    (Som jeg jo har skrevet om i et tidligere kapittel).

    Og Magne Winnem, han hadde jo dratt meg med på en Rimi-fest, på Grunerløkka, en gang.

    Og søstera mi dro meg også med gjennom Storgata, på vei til utestedene i sentrum, da hu bodde i Christies gate, på Øvre Grunerløkka, (husker jeg).

    Og Legevakta ligger jo i Storgata.

    (Hvor jeg jo dro, da jeg skadet kneet mitt, på midten av 90-tallet, for eksempel).

    Og i russetida, så var vi jo på russekro, på utestedet Cats, i Storgata, (mener jeg å huske).

    Og da jeg bodde på Bergeråsen, så hørte jeg mye på Radio 1, da jeg var i tenårene.

    Og Radio 1 Club, det utestedet, det lå i Storgata, da.

    (Som jeg vel har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).

    Bare for å ta noen eksempler.

    Så å plutselig få en klage i trynet, fra en nerd, som fortsatt var i slutten av tenårene, (eller i begynnelsen av 20-årene), liksom.

    (Og som vel kanskje ikke hadde hatt noe liv, da.

    For å si det sånn).

    Om at det liksom var noe galt, at jeg var litt kjent, i Oslo sentrum.

    Nei, det ble som noe rart for meg.

    Jeg hadde ikke tenkt over det før, at noen kunne synes at det var galt med det, å være kjent i hovedstaden, liksom.

    Så dette var kanskje nesten som et gufs fra Sovjet eller Hitler-Tyskland.

    (Eller Taliban).

    Man hadde liksom ikke lov til å gå ut av heimen sin, om kvelden, da.

    Man måtte bare sitte hjemme i stua si og lese koranen, da.

    (Eller hva Fredrick kan ha ment).

    For man skulle liksom ikke ha noe liv da, og være kjent her og der, i storbyen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 5 – Kapittel 21: Enda mer fra Løkken

    Hvis jeg husker det riktig, så var det en søndag, (hvis det ikke var en mandag), som jeg dro hjem igjen, fra Løkken.

    Ferja gikk vel ganske seint, vel.

    Og jeg panta jo noen tomflasker, sånn at jeg blant annet fikk kjøpt meg en flaske kirsebærvin, på fredagen, og to flasker på lørdagen, (var det vel).

    (Og denne kirsebærvinen, den kosta kanskje 12-13 kroner flaska, da.

    Så det stemte det som Tom fra Lørenskog sa, (i Min Bok 4), at alt var så billig, i Danmark).

    Og den kirsebærvinen, den drakk jeg bak i HiAce-en min, før jeg gikk ut på byen, om kvelden, den siste helgen der, da.

    (For jeg ville vel ikke være på campingplassen der, hele tida, vel.

    For jeg hadde jo satt av litt penger til mat.

    Så da jeg fant alle de tomflaskene der, som noen av gjestene som hadde dratt hjem, hadde lagt igjen, etter seg.

    Så ble det liksom som noen ekstra penger da, som jeg kunne bruke til å kjøpe drikkevarer, osv., da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var ikke så kjent i Løkken.

    Men jeg fant et diskotek som het Pakhuset, hvor det var gratis å komme inn, da.

    Og jeg vet ikke hvorfor Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), mente at det var så bra, i Løkken.

    For på det diskoteket, (som var det eneste ordentlige diskoteket, som jeg klarte å finne der), så var det bare ungdommer da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble kjent med en ung brunette, som satt ved nabobordet, (var det vel), opp i andre etasje, på Pakhuset der.

    Hu var i tenårene, (men det var bare tenåringer der da, vil jeg si), og hu var fra Ingolstad, i Bayern, (der hvor de lager Audi, fortalte hun vel).

    Og bodde i en ferieleilighet, som tilhørte foreldrene til enten hu eller venninna, vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Og hu holdt med Bayern Munchen da, (mener jeg å huske).

    Jeg begynte å nevne det, at Klinsmann var solgt til Tottenham, (eller noe sånt).

    Og da forklarte hu at Klinsmann var solgt til Tottenham _Hotspurs_, da, (med en litt overlegen tone, må man vel si).

    (Jeg snakker ikke noe bra tysk, så praten gikk vel i en blanding av tysk, dansk, norsk og engelsk, vel.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu fra Ingolstad, (det var mest hu mørkhåra som prata, hu venninna mest bare satt der, vel).

    Hu pekte plutselig på, (eller om hu nikket mot), ei ung blondinne, (var det vel), ute på dansegulvet, (som vi satt like ved), da.

    Og mente at hu bare var ute etter sex da, (eller noe).

    Hu mente at hu kunne se det, på måten hu dansa på da, (var det vel).

    Og da syntes jeg at det her ble litt rart da, (husker jeg).

    For hvordan klarte hu å se det, liksom?

    Hadde hu noen slags synske evner, (eller visste hu om noen slags hemmelige triks, for å klare å se sånt), husker jeg, at jeg begynte å lure på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tulla litt med der her tyske damene, og begynte å klage litt på alle de svære, tyske bunkersene, som stod plassert overalt langs stranda, i Løkken, da.

    Jeg nevnte vel det, at jeg hadde liggi og solt meg oppå en av de svære bunkersene, (for jeg var bare ute å gikk en tur, langs den lange stranda, (uten badehåndkle muligens), og ville vel kanskje teste kneet mitt litt da, ved å klatre litt i de bunkersene, og sånn, da).

    Og da dukka det opp et hippie-par der, i 20-årene vel, (helt nakne forresten), som løp ut i sjøen for å bade da, (husker jeg).

    Og det fortalte jeg om, til de her tyske jentene, da.

    Og da lo de litt vel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og sa vel noe sånt som at det var kjent at det bodde hippier, i eller rundt de bunkersene, i Løkken, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

    Så hadde en svær gjeng, på 7-8, svenske ‘grabbar’, (eller hvor mange det var igjen), slått leir, like ved HiAce-en min, da.

    Og disse dro meg, (mer eller mindre), ut av bilen min, (etter at jeg hadde begynt å drikke), og fikk meg til å sette meg ned ved deres campingbord, for å preike, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De svenskene, de prata om alt mulig, da.

    Og jeg mobba dem vel litt, for at Norge pleide å gjøre det bedre, enn Sverige, i vinteridrett osv., på den her tida, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig så spurte en av svenskene, om han kunne få en smak, av kirsebærvinen min, i en kopp eller et glass, som han hadde, da.

    Og jeg sa at det var greit, da.

    For jeg hadde vel forklart det, at det her var noe slags billig kirsebærvin, som bare kosta 12-13 kroner flaska, (eller noe), men som jeg syntes at var grei, å drikke, på en campingplass, (siden jeg ikke hadde noe kjøleskap, og heller ikke hadde så mye penger), da.

    Men da jeg skulle helle litt kirsebærvin, oppi koppen, til han svensken.

    Så visste det seg det, at flaska mi, nesten var tom, da.

    Så jeg måtte gå å hente den andre flaska med kirsebærvin, (som jeg hadde kjøpt den dagen, for de tomflaskene, som jeg hadde funnet der), som jeg hadde liggende, bak i HiAce-en, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert så begynte de svenskene å bable om at de kanskje skulle ut på byen.

    Men at de ikke visste om noen utesteder, i Løkken da, (eller noe sånt).

    Og da sa jeg at de kunne bli med meg på Pakhuset da, (husker jeg).

    (For jeg var i ganske godt slag, da.

    For jeg hadde drukket mye, og det var en fin sommerkveld, å sitte ute i, da).

    Så jeg gikk jo drita full, (for jeg var jo på min andre flaske, med kirsebærvin), bort til Løkken sentrum da, med nesten en hær, av svenske pojkar, på slep, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg huska jo det, fra jeg var i Brighton, sommeren 1989.

    Fra da jeg tok toget, sammen med Siri Rognli Olsen, og venninnene hennes, fra Harwich til London, (etter å ha dratt med Braemar, fra Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    At en engelskmann, som vel også hadde vært med Braemar, (mener jeg å huske), begynte å bable om, (mens han var sentimental, må man vel si), at på noen restauranter, (som han likte), i London, så var det lov å ta med seg sin egen vin, da.

    Og jeg hadde jo tatt med meg den andre kirsebærvinflaska, på veien.

    For jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på halvlitere, og sånt, da.

    Men jeg huska jo det, som han engelskmannen hadde sagt, på det toget, fra Harwich til London, i 1989, at på noen utesteder, så var lov å ta med seg vin, da.

    Og sånn som jeg skjønte det, så var Danmark et rimelig ‘laid back’ land, da.

    Så jeg tok sjansen på det, at det ville gå greit, å ta med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset der, da.

    Siden jeg vel var en kjent gjest der, (for jeg hadde jo vært der kvelden før, og vel muligens også en annen dag, mens jeg hadde HiAce-en parkert oppe ved den gården der, (men dette husker jeg ikke helt sikkert, om jeg hadde vært på Pakhuset før den dagen jeg møtte hu fra Ingolstadt der, eller om jeg bare hadde gått forbi der, eller noe sånt)).

    Og jeg hadde jo også en hær av svenske grabbar, på slep.

    Så jeg tok sjansen på at det her ville gå greit, da.

    Så jeg bare tok med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset, og gikk opp trappa der, (ganske raskt), med alle de her svenske karene, på slep, da.

    Og så gikk jeg rimelig raskt, bort til det bordet, hvor jeg hadde sitti, kvelden før, da.

    Og da var det nesten som at noen hadde holdt av det bordet til oss, for det stod ledig, da.

    Og alle de svenske gutta, de satt seg rundt det ledige bordet der, da.

    Mens jeg selv satt meg, på en benk, (som gikk langs veggen), mellom det bordet, og nabobordet, da.

    Og ved nabobordet, så viste det seg det, at der satt hu mørkhåra jenta fra Ingolstadt, og venninna hennes, da.

    (På samme måte som de hadde gjort, kvelden før, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært på ferie, (sommeren 1987), hos tante Ellen, i Sveits.

    (Nemlig i Aesch, som ligger i den tysktalende delen, av landet).

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Og der, så begynte jeg jo å lære meg noen tyske ord.

    Så da jeg satt meg ned, ved hu tyske brunetta og venninna hennes der.

    Så sa jeg noe på tysk da, som jeg vel hadde halvveis tenkt ut, mens jeg var på stranda den dagen, (eller noe).

    Og det var ‘guten aben meine Bayerishe freunde’, (eller noe sånt).

    For det klarte jeg å si, på tysk, da.

    (Etter å ha liksom hatt det med tysk, litt i bakhodet, fra dagen før, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de to unge, tyske damene.

    De hadde med seg en tenåringsgutt også da, denne kvelden.

    En med lyst hår, (mener jeg å huske).

    Som vel også var tysk, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg spurte hu tyske brunetta, om hvem han var, da.

    Men han var liksom ingen da, (forstod jeg).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han tyske gutten, (må han vel ha vært), han spurte om han kunne få litt kirsebærvin, av meg da, (husker jeg).

    Og det sa jeg vel at var greit, da.

    Men etterhvert, så ble jeg så full, fordi jeg hadde jo drukket nesten en og en halv flaske, med kirsebærvin, da.

    For jeg hadde nok drukket litt vel fort, da jeg satt og preika, med de svenskene, på campingplassen, antagelig.

    Så jeg måtte ned på dassen der, (på Pakhuset), og spy da, (husker jeg).

    (Og jeg mener at han tyske gutten, var nede på doen der, og la merke til at jeg spøy der.

    Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og etter å ha spydd, så orka jeg ikke å være inne på Pakhuset noe mer, da.

    (For jeg følte meg skikkelig dårlig, da).

    Så da gikk jeg bare ut fra Pakhuset der, da.

    Og jeg gikk inn på et gatekjøkken, som lå like ved Pakhuset der, da.

    Og spurte om det var i orden, at jeg bare stod der litt.

    For jeg var så full, at jeg liksom trengte å få summet meg litt, da.

    (For jeg var helt svimmel i huet, av all den kirsebærvinen, må jeg innrømme).

    Men etter en stund, så sa de gatekjøkken-folka, at jeg måtte gå ut derfra, da.

    Og da, så gikk jeg tilbake igjen, til campingplassen da, (husker jeg).

    Noe som var som et mareritt, (sånn som jeg husker det).

    For jeg var så full, da.

    Men jeg klarte å komme meg tilbake, til HiAce-en min, til slutt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dagen etter, så mener jeg å huske at en av de svenske gutta, lo litt av meg, da.

    (Muligens fordi at jeg var rimelig fyllesyk, eller noe, da.

    Hva vet jeg).

    Men de sa ikke hei, eller noe.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Også dro de fra campingplassen, da.

    Og seinere på den dagen, så stod jeg og prøvde å triksa litt, med en fotball, i et hjørne, av campingplassen der, (var det vel).

    Og da, så kom jeg igjen i prat, med de to unge damene, fra Setesdal, da.

    (Jeg begynte vel å prata litt om sandflukten, tror jeg, (i mangel av noe bedre å prate om, vel).

    Noe som jeg vel hadde lest om, på et skilt, på stranda der, da.

    Og det med sandflukten, det gikk ut på det, at vinden blåste bort mye av sanda, som lå på stranda der, da.

    Så danskene dreiv og planta noe ugress, (og sånn), der, for å unngå det, at stranda liksom skulle forsvinne, da.

    Hvis jeg skjønte det riktig).

    Jeg forklarte vel det, at jeg skulle dra hjem, den samme dagen.

    (For ferja mi gikk vel ganske seint, den dagen, hvis jeg husker det riktig).

    Men at jeg hadde tenkt meg en tur på stranda først da, (eller noe sånt).

    Ihvertfall så sa de to Setesdal-damene det, (husker jeg), at de skulle bort på stranda der, en tur, for å sole seg litt da, (eller noe).

    Og da sa jeg vel det, (hvis jeg husker det riktig), at jeg også hadde tenkt meg en tur, ned på stranda der, siden dette var den siste dagen, som jeg skulle være der, da.

    Og at det derfor var mulig, at jeg så dem igjen, nede på stranda der, da.

    Og da jeg gikk bort på stranda, etter å ha prøvd å spille litt mer fotball.

    (Det var vel muligens den fotballen som vi spilte fotball med, på TG94, i Rykinnhallen, og som seinere vel lå i boden, på Ungbo der.

    Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så så jeg at de to tenåringsdamene, (som var ganske høflige, stort sett, må man vel si), fra Setesdal, lå og solte seg, for seg selv, på stranda der, da.

    (For dette var vel den siste dagen, av sommersesongen, (eller noe sånt).

    Så det var ikke så mange andre folk der da, (hvis jeg husker det riktig).

    For dette var vel langt ute i august, så det var vel nesten bare nordmenn som orka å bade noe særlig der, (siden det var ganske kaldt i vannet da), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu ene Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med).

    Hu fortalte meg det, at hu lyshåra venninna hennes, (som lå ved siden av henne), hu jobba, som sølvsmed, i Setesdal da, (mener jeg å huske).

    Og plutselig, mens vi lå og snakka der.

    Så begynte hu Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med), nesten å spytte, mens hu lagde en sånn spesiell sprutelyd, med kjeften, da.

    Og da, så spurte jeg henne, hva det var, som hu på dreiv med.

    Og da hadde hu visst fått noe sand i kjeften da, svarte hu.

    (Siden det blåste så fælt der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 60: Kjøper bil

    Like etter jul, i 1995, så spurte Glenn Hesler meg plutselig, om jeg ikke ville kjøpe han og Øystein Andersen sin gamle, røde Toyota HiAce, som de hadde bruk, når de hadde jobba, med automatfirmaet sitt, den første tida.

    (Før de fikk seg den hvite Ford Transit-en, eller hva det var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde egentlig ikke tenkt å kjøpe meg bil.

    Det var for det meste i tilfelle at jeg ble butikksjef, at jeg tok lappen, da.

    For jeg syntes at kollektivtilbudet i Oslo egentlig var bra.

    Det var bare for å gjøre noe fornuftig, på fritida, at jeg tok kjørertimer, da.

    Siden jeg var en ambisiøs person da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det virka som for meg, at automatfirmaet, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, gikk dårlig, da.

    (De hadde lånt noen tusen av meg, før jeg begynte å ta kjøretimer og, mener jeg å huske.

    I 1994, eller noe, må det vel ha vært).

    Og jeg tenkte det, at jeg kunne jo gjøre Glenn Hesler og Øystein Andersen, en tjeneste, ved å kjøpe den gamle bilen deres, da.

    For da kunne jeg jo få nytte av dette selv og, (tenkte jeg).

    Ved at kjøreferdighetene mine liksom ble mer innlært da.

    Sånn at jeg ikke glemte alt igjen, (med en gang), av det jeg hadde lært, på kjøreskolen, liksom da.

    Så jeg gikk med på å kjøpe den gamle Toyota HiAce-en, til Glenn Hesler og Øystein Andersen, for fire-fem tusen, (var det vel), i januar 1996 da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også noen av kollegene mine, på Rimi Nylænde, (muligens Marianne Hansen), som liksom begynte å prate sånn, at det var noe helt spesielt, med de første gangene man kjørte bil aleine, etter at man fikk lappen.

    (Selv om jeg jo hadde kjørt Magne Winnem sin bil aleine en gang, (i fylla), da jeg bodde på Abildsø, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den HiAce-en, det var forresten en bil, som Øystein Andersen hadde fått seg, mens jeg fortsatt var kamerat med han, (før jeg var i militæret, vel).

    Og den bilen, den husker jeg at Øystein Andersen fortalte om, at han hadde fått kjøpt billig, (som bruktbil, da), av firmaet Tetra Pak, (i Lysaker vel), siden adoptivfaren hans, (og vel også adoptivmora hans, (min fars kusine)), jobba der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så en dag, før jeg skulle jobben vel, i januar, i 1996, da.

    Så dro Glenn Hesler meg med, hjem til Øystein Andersen og dem, i Marcus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog.

    Og der var det ingen tegn, til at noen var hjemme, (husker jeg).

    (Og hvor Øystein Andersen var, det veit jeg ikke).

    Men Glenn Hesler gikk inn i garasjen der, og viste meg den røde Toyota HiAce-en, (som jeg jo hadde sett mange ganger før, da).

    Og Glenn Hesler hadde litt problemer med å få start på bilen.

    For den hadde vel stått i garasjen der en stund, (tror jeg).

    Og dette var i januar, da.

    Men Toyota, det er visst vanligvis driftsikre biler, (ettersom jeg har skjønt, ihvertfall), så etterhvert så starta bilen, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler kjørte bort til Statoil-stasjonen, ved Robsrudjordet Grill der, (mens jeg satt på), og fylte så noe bensin eller olje, (eller noe), på bilen, da.

    Og så fikk jeg prøvekjøre bilen litt, rundt Statoil-stasjonen på Lørenskog der, da.

    Og da husker jeg det, at Glenn Hesler sa: ‘Det her hadde jeg aldri trodd at jeg skulle få se’, (eller noe sånt).

    Og da prata han vel om clutchinga mi, (tror jeg, ihvertfall), som jeg vel var ganske god på, etter å ha hatt han strenge kjørelæreren, da.

    (Og Glenn Hesler var vel ganske vant til at jeg alltid var passasjer, da.

    Siden han, Øystein Andersen og jeg, nesten hadde vært som en gjeng, i et år eller to, før jeg måtte i militæret, sommeren 1992, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så kjørte jeg bilen opp til Ungbo der da, og så videre til jobb, vel.

    (Etter å ha betalt kontant vel, siden jeg jo hadde slutta å røyke, osv., så hadde jeg vel råd til det, selv om jeg nettopp hadde tatt lappen, vel.

    Jeg hadde jo også et kredittkort, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videoene, ikke så lenge før det her, så det kan tenkes at jeg måtte bruke det kortet litt også, den måneden.

    Men jeg flytta også til Rimi-leilighetene, på St. Hanshaugen, i månedsskiftet januar/februar vel, det her året.

    Og der betalte man vel husleia på etterskudd, tror jeg.

    Så da fikk jeg kanskje litt bedre råd, (midlertidig), på begynnelsen av 1996, da.

    Det er mulig.

    Noe sånt).

    Og jeg sleit litt, en av de første gangene, som jeg kjørte ut på motorveien, som gikk fra Furuset der, og i retning av sentrum, da.

    Så jeg lå i kollektivfeltet, en stund, en av de første gangene, som jeg kjørte bil aleine, da.

    For det var muligens litt dårlig sikt og, (og vel også litt dårlig føre, med sørpe, osv.).

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg hadde litt problemer, med å få helt oversikten, da jeg skulle kjøre ut på motorveien der, (ved Furuset), en gang, da.

    (Når det gjaldt feltskifte og sånn, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før jeg turte å parkerte den Toyota HiAce-en, noe sted, forresten.

    Så måtte jeg først tømme den, for mange bæreposer, med søppel, da.

    Som lå strødd rundt, i varerommet, på bilen, da.

    (Søppel som Øystein Andersen og Glenn Hesler vel bare hadde kasta bak i bilen, mens dem kjørte rundt for automatfirmaet sitt, da sikkert.

    Så det var tomme burger-kartonger og tomflasker og mye sånt, vel.

    Så jeg måtte liksom rydde, den bilen, i en halvtime, eller noe, (mens den stod parkert, utafor oppgangen til Ungbo der, i Skansen Terrasse 23), før jeg turte å vise meg noe sted, med den bilen, da.

    Så Øystein Andersen og Glenn Hesler de var kanskje litt som noen guttunger da, da de solgte den her bilen.

    For de hadde jo for det første så mye rot i bilen.

    (Så de rydda nok ikke bilen så ofte, mens de eide den, da).

    Og for det andre, så var vel det å selge en bil, uten engang å rydde den.

    Det var vel litt spesielt vel?

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at bakdøra, på den her bilen, ikke gikk an å låse.

    Så jeg kjøpte en ny lås, til den bilen, av et firma, på Ensjø.

    Og da var det sånn, (husker jeg), at håndtaket, (var det vel), heller ikke virka.

    Så jeg måtte bare la den døra gå i vranglås, da.

    For jeg hadde ikke råd til å kjøpe ny dør da, (eller hva det var).

    Og jeg ville jo ikke at det skulle være mulig å bare gå inn i bilen, mens den stod parkert noe sted, da.

    (Og sidedøra virka jo, så).

    Så det ble nok litt sånn over stokk og stein, over det bilkjøpet her.

    Men bilen kosta jo bare fire-fem tusen.

    Og det var jo artig bare det å ha sin egen bil og, da.

    (Og jeg fikk også mye nytte av den her bilen, som jeg skal skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4 og 5).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.