johncons

Stikkord: Lørenskog

  • Min Bok 4 – Kapittel 54: Mer fra kjøreskolen på Frogner

    Etterhvert, så ble det jo tid for glattkjøring, mørkekjøring og landeveiskjøring, med den kjøreskolen, på Frogner.

    Og jeg husker det, at den bilen jeg kjørte, på mørkekjøringa, (var det vel), den var full av vakre og smekre 17-år gamle vestkantjenter, da.

    (Jeg husker at jeg kræsja litt med en av dem, når vi begge gikk ut, på hver vår side av baksetet, en gang, når vi skulle ut av bilen, av en eller annen grunn, da).

    Og på glattkjøringa, så husker jeg det, at kjørelæreren plutselig ba meg om å bremse og clutche og gasse, osv., og da tok bilen vi kjørte, (som det også satt masse pene vestkant-frøkner i da), den tok en piruett, på isen, på glattkjøringsbanen der da, mener jeg.

    Eller, bilen tok vel først en 180 graders piruett, (mens jeg kjørte), og så tok vi en 180 graders piruett til, etter noen sekunder, eller noe, var det vel.

    Så det ble vel en 360 graders piruett tilsammen, tror jeg.

    Noe som det vel kun var jeg som måtte gjøre, vel.

    Så jeg ble vel kanskje litt ør i hue, av den her snurringa, da.

    Så seinere, når vi skulle kjøre på en landevei, og det kom en fjernstyrt pute, mot bilen, så skjønte ikke jeg helt hva som var poenget, men kjørte bare rett på den puta, da.

    (For jeg var kanskje litt ør i hue da, så jeg hadde kanskje ikke fått med meg, hva det var, som vi egentlig skulle gjøre, på den her bestemte øvelsen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, når jeg skulle kjøre ut fra en bensinstasjon, under landeveiskjøringa, (var det vel).

    Så venta jeg lenge da, for å jeg var ikke helt sikker på om jeg rakk å kjøre ut.

    (For jeg hadde vel sitti i bilen lenge, som passasjer, og blitt litt sløv, kanskje).

    Men så plutselig så tenkte jeg vel det, at det var bare å kjøre, da.

    Og da begynte noen av de unge damene, i bilen, å si at den kjøringa mi var litt på kanten da, eller noe.

    (Men kjørelæreren sa ingenting, da).

    Men det var så mye trafikk, på den veien, som vi skulle ut på.

    Så jeg bestemte meg plutselig bare for å kjøre.

    For jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen, liksom.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjørelæreren, (Anders, het han vel, en kar med mørkt hår vel), sa forresten til meg, under en kjøretime, en gang, (etter at jeg hadde hatt kjøretimer på den kjøreskolen, en stund vel).

    At, ‘du burde finne deg en rik dame’.

    Men det ga ikke noe særlig mening for meg.

    Så da svarte jeg vel ikke noe.

    (Jeg syntes vel kanskje at det temaet ble litt vel rart og personlig, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg hadde hatt kjøretimer der en stund.

    Så skulle jeg på en slags prøveoppkjøring, med en annen kjørelærer der.

    Og han klagde fælt på kjøringa mi, da.

    Vi kjørte blant annet forbi Maxi Skårer, og pizzarestauranten, hvor Øystein Andersen og jeg, hadde spist pizza, på Lørenskog, en gang.

    Og da følte jeg meg kanskje litt hjemme, og skulle liksom kjøre superbra, da.

    Men da hadde jeg visst kjørt alt for fort, sa han andre kjørelæreren, da.

    Og det var visst mye annet som ikke var bra også, da.

    For jeg hadde vel hatt en dårlig dag, da.

    For han andre kjørelæreren, han gikk gjennom en skillsmisse, (var det vel), så han var i et dystert humør, da.

    Så det var jo som et mareritt, å ta kjøretimer, på den her kjøreskolen, må man vel si.

    Men jeg tenkte da det, at hvis jeg bytta til han vanskelige kjørelæreren.

    Så skjønte han kanskje det, at jeg egentlig kunne kjøre bedre, enn det jeg hadde fått vist.

    Så derfor gjorde jeg det, da.

    Men da mente han at jeg ikke clutcha bra nok, og sånn, da.

    Han mente at jeg burde clutche sånn, at man ikke kunne merke at jeg gira, osv.

    Så jeg tror at han var strengere mot meg, enn mot de andre elevene.

    Og en gang, når jeg skulle møte han nye kjørelæreren, ved Majorstua T-banestasjon der.

    Så gikk en av de pene 17-år gamle vestkantfrøknene, (som jeg hadde vært på mørkekjøring eller glattkjøring, (eller om det var landeveiskjøring), sammen med), hu gikk gråtende ut av bilen, til han strenge kjørelæreren, da.

    Så jeg lurte på hva som egentlig foregikk på den her kjøreskolen da, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa også det til han Anders, (da han spurte meg, under en kjøretime), at jeg bare bytta til han strenge kjørelæreren.

    Og da spurte han Anders om jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen med han, som jeg hadde satt opp, engang.

    Men da svarte jeg det, at det var like greit at jeg bare bytta til han andre kjørelæreren, med en gang.

    For jeg trodde at han kom til å stoppe meg.

    Hvis ikke han så det, at jeg kunne kjøre bedre enn jeg hadde fått vist, da.

    Og jeg hadde ikke råd til å ta kjøretimer et helt år der liksom.

    Så derfor bare bytta jeg til han strengeste kjørelæreren, da.

    For jeg tenkte at da ville jeg bli fortere ferdig.

    For jeg måtte liksom overbevise han uansett, før jeg fikk prøve meg på oppkjøringa, da.

    (Sånn som jeg trodde at det var, ihvertfall).

    Så da syntes jeg at det var greit, å bytte, til han dystre kjørelæreren, da.

    For jeg måtte liksom ‘forbi’ han uansett, (sånn som det virka, for meg, ihvertfall).

    Og når han første kjørelæreren først spurte, om den siste timen, så var det ikke noe vits i å drøye med å bytte, syntes jeg.

    Så da bare sa jeg at jeg ikke skulle ha den siste kjøretimen, med han Anders, da.

    Og bare bytta kjørelærer, uten noe særlig om og men, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han dystre kjørelæreren, han skulle også ha det til, at jeg fant opp egne regler, og sånn.

    Men da jeg kom på teori-eksamen, så var jeg den som ble først ferdig.

    Og jeg fikk nesten ingen feil.

    Så det var ikke sånn der ihvertfall, at jeg ikke skjønte trafikkreglene.

    Så det er mulig at han dystre kjørelæreren var strengere mot meg, enn mot de andre elevene der, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg kjørte ned Uelands gate der.

    Så følte jeg meg nok litt hjemme igjen, da.

    (For jeg bodde jo en uke eller to, i Uelands gate, (høsten 1989), som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og da tulla jeg litt med en som dreiv og bytta felt der.

    Og lata som at jeg var helt nybegynner, da.

    For det stod jo ‘Skole’, på et klistremerke, på de bilene, som vi kjørte.

    Så jeg bare kjørte vanlig, da.

    Så han som bytta felt, måtte kjappe seg, da.

    Så jeg var litt slem og tulla, da.

    For han kunne jo ikke vite om jeg var helt nybegynner, eller ikke.

    Så jeg bare lot som at jeg var helt nybegynner, og bremsa ikke, da.

    (Men kjørte i et jevnt, rolig tempo, da.

    Og da måtte han som bytta felt, foran lyskrysset, kjappe seg, da.

    For han måtte jo komme seg unna, før ‘nybegynneren’ meg, kom ‘rullende’, da.

    Så jeg ble kanskje litt amper, av det her, for han første kjørelæreren sa at jeg var en ‘clutch-ekspert’, (eller noe), og han andre klagde fælt på clutchinga mi, da.

    Så da ble jeg kanskje litt frustrert og amper, da.

    Noe som kanskje kom litt til syne, i Uelands gate der, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og plutselig, like før jul, så fikk jeg plass på oppkjøring, da.

    Og da var litt heldig, syntes jeg.

    For jeg skulle kjøre ut mot Romerike der, da.

    Og jeg glemte å se markert etter toget, på en sånn planovergang, da.

    Så da ble jeg litt nervøs, (husker jeg).

    For det var liksom flaut å stryke på oppkjøring da, sånn som jeg huska det, fra Berger og Drammen, osv.

    Og jeg måtte ta en lukeparkering, (eller ihvertfall en parkering), utafor Olavsgård hotell, mener jeg at det var.

    Og det gikk vel greit til slutt vel.

    Og kjørelæreren syntes at det var bra, at jeg hjalp en trailersjåfør, å kjøre ut på veien.

    Trailersjåføren ble glad, og nikka, da, (var det vel).

    Og jeg hadde observert en bil, lenge før jeg skulle kjøre ut, fra ved en butikk, ute på Romerike der.

    Så jeg fikk to særdeles bra, (eller om det var meget bra), kryss, da.

    Så jeg husker at han oppkjørings-sensoren, sa til han dystre kjørelæreren da, at det var ‘veldig bra’.

    (Etter oppkjøringa mi, da).

    Og jeg fikk førerkort da, hos Statens Vegvesen, på Økern der, (var det vel).

    Noen få dager før julaften da, i 1995.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da jeg kom på jobben, og stolt viste fram førerkortet mitt, den dagen.

    Så ble butikksjef Elisabeth Falkenberg sur på meg, husker jeg.

    For jeg hadde tatt et triks, som jeg hadde lært, det året som jeg var russ, i Drammen, (mener jeg å huske).

    At for å få mindre press på seg, når man hadde oppkjøring.

    Så burde man bare si på jobben, at man skulle til legen, (eller noe).

    For da slapp man å bli mobba, hvis man strøyk på oppkjøringa, da.

    Så jeg sa til butikksjef Elisabeth Falkenberg, at jeg skulle til legen, da.

    (Som jeg hadde fått tips om at man kunne si, i Drammen, (muligens av Hallvard, som jobba på CC Storkjøp), en 6-7 år, før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Det er visst noen som mener at min tremenning Øystein Andersen, (fra Lørenskog), har flytta til Berger. Det er nytt for meg. Hm

    øystein andersen berger hm

  • Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII

    Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.

    Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.

    For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.

    Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).

    (Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).

    Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.

    (Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.

    Jeg likte vel egentlig best studio-album men).

    Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.

    (Eller hva den sangen het igjen).

    ‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.

    (Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).

    Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.

    (De som hu alltid pleide å be på fester).

    Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.

    Og gjorde et poeng av det liksom, da.

    Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.

    Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.

    Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

    Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).

    Så sånn var vel kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

    Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.

    Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.

    Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.

    Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.

    I en samfunnsfagtime kanskje.

    På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.

    Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.

    Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.

    Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.

    Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.

    Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.

    Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.

    Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.

    Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.

    Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.

    Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.

    Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.

    Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.

    Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.

    At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).

    GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.

    Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.

    Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.

    Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.

    Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.

    Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.

    (Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett

    Ihvertfall det første året på Frysja vel).

    Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.

    (Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.

    Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.

    For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).

    Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.

    Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.

    Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.

    Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.

    Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.

    Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.

    Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.

    Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.

    Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.

    (Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).

    Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Men men.

    På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.

    Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.

    For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.

    For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.

    Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.

    Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.

    Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.

    Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.

    (Noe sånt).

    Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.

    Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.

    Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.

    (Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).

    Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.

    Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.

    (For å si det sånn).

    Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.

    Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.

    Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.

    Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.

    Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.

    Så vi får se når jeg klarer å få til dette.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

    Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

    Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

    Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

    Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

    Både i russetida, og i årene etterpå.

    Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

    Og så videre.

    Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

    Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

    Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

    Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

    (Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

    Noe sånt).

    Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

    Og som folk gratulerte og sånn.

    Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

    Og på hva som var så spesielt med han karen.

    Jeg stod der og kjeda meg da.

    Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

    (Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

    Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje et homsested det her.

    Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

    (De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

    Noe sånt).

    Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

    For å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

    Men det skal jeg ikke si sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

    Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

    (Ei med mørkt hår vel).

    Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

    Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

    Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

    Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    At de fortsatt så små ut.

    Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

    Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

    Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

    Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

    Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

    Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

    Men men.

    Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

    Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

    (Mener jeg å huske).

    En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

    (Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    (Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

    Hvem vet.

    Hm).

    En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

    Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

    ‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

    (Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

    Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

    Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

    Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

    (Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

    (Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

    Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV

    Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.

    (Skoleåret 1989/90).

    Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.

    Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.

    Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.

    Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.

    (Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.

    En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).

    Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.

    Og jeg var jo student.

    Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.

    Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.

    En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.

    Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.

    Han skulle ha fest da.

    Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.

    Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.

    Den var rimelig pinlig, må man vel si.

    En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.

    (Som bodde sammen alle tre vel).

    De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.

    Ganske langt bak i bussen.

    Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.

    (Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.

    Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.

    Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.

    Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.

    Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.

    Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.

    Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.

    De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.

    De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.

    Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.

    Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.

    Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).

    Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.

    Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.

    Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.

    For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.

    Og jeg satt i stua, og så på TV vel.

    Mens de to damene surra rundt der da.

    Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.

    (Utenom sammenhengen).

    Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.

    Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.

    Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.

    Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).

    Jeg satt på passasjersetet, til høyre.

    Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.

    Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).

    Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.

    Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.

    (SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).

    Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.

    Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.

    For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.

    (For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).

    Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de bare så litt på hverandre kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.

    Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.

    Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).

    For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.

    Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).

    Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.

    Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.

    Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.

    Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.

    En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.

    Og det var litt rart, husker jeg.

    For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.

    Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI

    Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).

    (Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).

    Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.

    (Siden vi var som kamerater, på den her tida.

    Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.

    (Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).

    Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.

    Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.

    Jeg smugla han med inn da.

    Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.

    Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).

    Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.

    Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.

    Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.

    Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.

    Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.

    Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.

    Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).

    (Da NHI lå på Frysja).

    Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.

    Men det husker jeg ikke helt sikkert.

    Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.

    Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).

    I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.

    Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.

    Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.

    Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.

    De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.

    (En videobutikk, kanskje.

    For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).

    Men jeg kjente ikke så mange der.

    (Siden jeg hadde hatt det friåret).

    Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.

    En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.

    Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.

    (Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).

    Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.

    Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.

    Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.

    (Som fra ingensteder, må man vel nesten si.

    En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.

    Og tenke litt fremover, kanskje).

    Også tenkte jeg mer og mer på det her da.

    Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.

    For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.

    (Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.

    Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.

    Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.

    Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.

    Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.

    (Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).

    Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.

    Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.

    Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.

    Og fant en ny tilfeldig bokstav.

    Og fortsatte så videre igjen da.

    Sånn surret og gikk programmet.

    Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.

    Og hele kryssordet var ferdig.

    Dette fikk jeg til å funke, til slutt.

    Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.

    (Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.

    Hvis det var noen jeg kjente der da.

    For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).

    Og når jeg endelig fikk dette til å funke.

    Så måtte jeg også lage en ny programdel.

    Som leste i matrisen.

    Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.

    Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.

    (For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.

    Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.

    At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.

    Etter at kryssordet var ferdig kompilert.

    Siden kompileringen var komplisert da.

    Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).

    Og som så til slutt printet ut kryssordet.

    Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).

    Men jeg fikk det til, til slutt, da.

    Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.

    Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.

    Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.

    (Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.

    Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.

    Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.

    Mener jeg å huske.

    Ved bruk av random da.

    Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).

    Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.

    (For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.

    Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).

    Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.

    Og mange forskjellige.

    Et nytt hver dag kanskje.

    Eller et nytt hver time, eller noe.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.

    Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.

    (Hvis de hadde visst om det).

    Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.

    Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.

    Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.

    Det er mulig.

    For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.

    Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.

    Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.

    (Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).

    Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.

    (Og det tenkte ikke jeg så mye på).

    Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.

    Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.

    (Noe jeg fikk til da).

    Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.

    Men det funka ihvertfall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    .sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).

    (Noe sånt).

    Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.

    Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.

    Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).

    Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.

    Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.

    (Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.

    Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.

    I noen blokker der, bodde han.

    Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.

    I påskeferien, i 1992.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.

    Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.

    Eller hvordan det var.

    Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.

    Og lånte PC-en hans.

    Noe han kanskje fikk noe penger for.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

    Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.

    Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.

    Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.

    Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).

    Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.

    (Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.

    For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.

    (Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).

    Noe sånt.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.

    (Uten at jeg tenkte over det selv vel.

    Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.

    Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.

    Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.

    Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).

    Og da begynte Øystein å skrike om dette.

    ‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.

    Noe sånt sa/skreik han.

    Men dette var ikke noen krise.

    For da var det bare å skrive en kommando.

    Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).

    Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).

    Men Øystein skulle liksom rydde opp da.

    Han dramatiserte, må man vel nesten si.

    (Eller man kan vel kanskje si at han klikka.

    For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.

    Så sånn var det).

    Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.

    Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.

    Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.

    I desperasjon da, (må man vel nesten si).

    Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.

    Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.

    Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.

    Så da funka ikke PC-en hans lenger.

    På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.

    Når han skreiv på PC-en til Glenn.

    For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).

    Så jeg fikk nesten sjokk da.

    For han overdramatiserte, vil jeg si.

    For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).

    Men det fikk jeg ikke lov til da.

    For Øystein ville ikke høre på meg.

    Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.

    Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).

    Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.

    Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.

    Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.

    Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.

    Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.

    Noe som gikk veldig dårlig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.

    For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.

    Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).

    Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.

    Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).

    Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.

    Men også det å finne synonymene seinere.

    (For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).

    Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.

    Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.

    (Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.

    Det vil si tegn fra ascii-tabellen.

    Het det vel).

    Og som fristet en til å løse kryssordet.

    Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.

    Så jeg var vel kanskje litt anspent.

    For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.

    Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.

    Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.

    (Det er mulig).

    Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.

    Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.

    At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.

    Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.

    Noe sånt.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 85: Enda mer fra OBS Triaden, mm.

    Da jeg jobba i ferskvareavdelingen, så var det spesielt en episode, når det gjaldt kundene, som jeg husker godt.

    Jeg fikk vel noe slags opplæring, i å pakke inn fisk, fra han med det mørke håret, som var cirka på min alder, (jeg var altså 21 år på den her tida).

    Men jeg hadde hørt det, at hu eldre dama, som jobba i ferskvaredisken, det første året jeg jobba der.

    Hu hadde jeg hørt at sa, en gang, som jeg gikk forbi, for å spise lunsj, eller noe.

    Når hu ikke var så fornøyd, med den pakka hu hadde lagd da.

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret’.

    (Noe sånt).

    Og da lo kundene da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når et eldre par, skulle kjøpe en hel fisk, en lørdag.

    Det var vel laks eller torsk kanskje.

    Så prøvde jeg å pakke inn den her fisken da.

    Som var på flere kilo da.

    Men jeg tok kanskje for mange lag, med papir, rundt fisken.

    Siden den var litt fuktig da sikkert, der den lå i fiskedisken da.

    For pakken ble liksom veldig bulkete og firkanta da.

    Og da beklagde jeg det, husker jeg.

    Og prøvde å være høflig da.

    Også tenkte jeg, at jeg kunne jo tulle litt, og si det samme, som hu eldre dama, som hadde jobba der, pleide å si.

    (Som jeg hadde hørt en gang, ihvertfall).

    At, ‘men dere skal jo ikke spise papiret så’.

    Men da blei det kunde-paret helt stille, husker jeg.

    Så da lurte jeg på om jeg hadde sagt noe galt, husker jeg.

    Så dette var ikke bare en enkel jobb.

    De fleste av kundene, de kjente meg nok igjen fra kassa.

    Og å pakke inn kjøttpålegget, det gikk greit.

    Men de største fiskene, de sleit jeg litt med da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi solgte forresten også mye grilla kylling, i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, på lørdagene.

    Og jeg lærte vel etterhvert, å ta ut sånne grillspyd, som kyllingen var tredd på, ut av grillen, (eller om det var grillene), da.

    Og jeg lærte også å klippe disse kyllingene i to, (husker jeg).

    Når noen bare skulle ha en halv kylling da.

    Dette gikk greit, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men det var det å pakke inn fisken, som var det store problemet mitt, i ferskvareavdelingen der, vil jeg si.

    Det var ikke så enkelt da, syntes jeg.

    Men nå jobba jeg bare lørdager der da.

    Og lørdag er vel kanskje ikke den store fiskedagen, i Lørenskog og Oslo.

    Så det var kanskje derfor at jeg aldri fikk helt teken, på den her fiskeinnpakkinga da.

    Siden det ikke ble solgt så utrolig mye fisk, rett og slett.

    Jeg pakka vel kanskje bare inn en 10-20-30 fisker, den tida jeg jobba der.

    Hvis jeg skulle gjette.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når man jobba i ferskvareavdelingen.

    Så var det forresten vanskelig å få veid opp akkurat for eksempel et hekto servelat da.

    (Eller hva det kunne være, som kundene ville ha da).

    Og vi skulle helst veie opp litt over da, (ihvertfall istedet for å veie opp for lite).

    (Sa han med det mørke håret vel).

    Og så skulle vi spørre kundene, om det var greit, at det for eksempel var åtte gram over da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg var litt klønete, i begynnelsen der da.

    For jeg pleide visst å holde hånda mi litt oppå vekta, (noen ganger ihvertfall), sa han med det mørke håret der, en gang, en av de første gangene, som jeg jobba der da.

    Mens jeg veide kjøttpålegg og sånn, for kundene da.

    Men dette var ikke noe jeg gjorde med vilje.

    Men det var nok fordi at jeg var stressa og ikke tenkte på hvor jeg gjorde av hånda mi da.

    Mens jeg leita etter riktig kode, (og sånn), på vekta da, sånn at pris-etiketten skulle bli printa ut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lageret, så jobba det en kar, i 30-40-åra, med helskjegg, som var lagersjef vel.

    Og jeg tror det var broren, til hu lyse, som jobba i frukta, i helgene, som sa til meg det, (utenfor sammenhengen vel), at han lagersjefen, han likte sånn og sånn musikk.

    (Av en eller annen grunn).

    Men dette var ikke den samme musikken, som jeg likte, (mener jeg å huske).

    Så hva dette var om, det veit jeg ikke, (for å være ærlig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når noen av kundene, ble bråkete der.

    (Noe som ikke skjedde så utrolig ofte der, for å være ærlig).

    Så var det ikke meg, som de ansvarlige i kassaområdet, ropte på.

    Nei, jeg var nok for tynn, til det.

    Jeg var jo bare 20-21 år, og veide vel bare såvidt over 60 kilo vel, de cirka to årene, som jeg jobba der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så når ei dame, i 20-åra, (som virka som at hu var narkoman, eller noe, må man vel si).

    Når hu begynte å rope og skrike og kanskje slå litt rundt seg, (eller hva det var), i kassa-området der da.

    Så var det ingen som ba meg, om å hive henne ut derfra.

    Men de damene i kassa, (Liss og Fanney og/eller Marit vel), de diskuterte hvem de skulle rope på da, (var det vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Meg ville de ikke be om å rydde opp, (overhørte jeg).

    Men de ropte på lagersjefen, på callinga da.

    Og så måtte vel han faktisk, (mer eller mindre ihvertfall), slåss med hu narko-dama da.

    For å få henne ut av butikken.

    I noe som virka som en scene fra en film nesten, må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Elin, fra Trøndelag.

    (Som jobba fast i kassa.

    Og som ble gravid, mens jeg jobba der, og som mente at hu skulle kalle opp sønnen sin, etter meg).

    Hu hadde noe rart for seg, en gang, på jobb, i kassa der, husker jeg.

    Hu kom med en pantelapp, i kassa mi, husker jeg.

    Noe som kanskje virka litt rart.

    Men det var ikke noe forbud akkurat, for de ansatte, å bruke panteautomaten heller der vel.

    Og jeg regna ikke med, at det var noe tull, med de som jobba der.

    Så jeg tenkte ikke så langt, (for å være ærlig), som at dette skulle være noe mistenkelig da.

    Så jeg slo bare inn den pantelappen, til hu Elin da, uten å tenke så mye over det.

    Også kjøpte hu vel noe tyggegummi eller pastiller, samtidig vel.

    Også kom hu tilbake til kassa mi igjen da, litt seinere.

    Også spurte hu meg, ‘vil du ha?’.

    (Eller noe sånt).

    Også fikk jeg vel en tyggegummi eller en pastill da.

    Jeg svarte vel ja nærmest for høflighets skyld vel.

    Men plutselig, så smalt det fra hu Elin da.

    At, ‘nå har du vært med på det’.

    (Eller noe sånt).

    Og da skjønte jeg det, at hu Elin, hu hadde sikkert tatt en pantelapp, fra sitt skrin da.

    Og så vekslet den pantelappen inn, hos meg, i min kasse da.

    Sånn at den pantelappen, den ble nok vekslet inn to ganger da.

    Først av en kunde, som gikk i kassa til Elin da.

    Og så av Elin selv, (i min kasse), da.

    Men dette kunne jo ikke jeg vite, må jeg si.

    Jeg regna vel med at dette var noen brusflasker hu hadde kjøpt selv, eller noe.

    (Eller jeg tenkte sikkert ikke så langt engang).

    Så jeg kvakk jo til, og syntes at hu Elin var rar da, siden hu sa det greiene, om at jeg hadde vært med på den her stjælinga hennes da.

    For dette hadde jo foregått helt over hue på meg, (for å si det sånn).

    Det var ikke sånn, at jeg var noe tankeleser, eller noe, (for å si det sånn).

    Så hu Elin, (som var storesøstera, til hu Brit, som seinere ble kassaleder der vel), hu stjal altså på jobben, og skyldte på meg da.

    Så hu må jeg nesten advare litt mot, mens jeg driver og skriver om den tida her, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med om det og.

    Så var det faktisk lov å ta godteri der, på OBS Triaden.

    Men det var bare etter stengetid.

    Og det var bare et smågodt da, (eller kanskje maks to).

    For det stod et ganske stort smågodt-stativ, på veien, bort til kontorene og garderobene der, fra kassene da.

    Og der var det lov å ta et smågodt da, (var det vel), når butikken hadde stengt da.

    Husker jeg at hu Helene, (kassalederen fra Finland, som snakka svensk), sa en gang da, rett etter stengetid, (en travel dag vel).

    Så jeg pleide vel å gjøre det, noen ganger jeg og, at jeg tok litt godteri der da, etter at butikken hadde stengt.

    Etter en lang dag da.

    Men jeg gjorde visst dette på feil måte da.

    For jeg tok alt for mange godt, i kjeften, på en gang da, (fikk jeg høre).

    For det var bare lov å ta et eller to godt da.

    Og ikke fire-fem, (eller hvor mange det kan ha vært), som jeg visst hadde tatt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så dette var en litt rar regel, må man vel si.

    For jeg har lest i avisa, om en kar, som jobba på et lager vel, og som fikk sparken, for å ha spist noen få smågodt, på jobben.

    Men på Matland/OBS Triaden, så var dette faktisk lov da.

    Men bare like etter at butikken hadde stengt.

    Og bare et godteri hver dag da, (eller kanskje maks to), tror jeg.

    Men hvem som fant på den regelen, det veit jeg ikke.

    Det regelen, den var vel ikke så lett å sjekke, at ble overholdt.

    Da måtte nok de kassalederne ha fulgt nøye med på meg, tror jeg.

    Siden de kunne se hvor mange smågodt det var, som jeg heiv inn i kjeften, ved dagens slutt da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne regelen, den sklei vel kanskje litt ut da.

    Jeg tenkte vel kanskje sånn, at hvis det var en dag, som jeg hadde jobba skikkelig bra, så kunne jeg ta meg lov, til å spise mange smågodt, (istedet for bare et eller to), da.

    Siden jeg liksom hadde vært så flink, og fortjente det da.

    Men det var tydeligvis ikke sånn, som kassalederne, tenkte seg det her da.

    Det var visst på en annen måte, som dem tenkte seg dette da.

    Men her måtte man igjen nesten være tankeleser, (vil jeg nesten si), for å skjønne helt hvordan dem tenkte seg det her da.

    For dette var vel en regel, som ble laget, før jeg begynte der, tror jeg.

    Og som hu Helene bare forklarte om, en dag, etter at det hadde vært mye å gjøre på jobben vel).

    Og hva hu Helene sa på sitt svensk, (mens hu hadde noe godteri i kjeften), det var kanskje ikke så lett å skjønne heller vel.

    Og det her var jo noe som ble sagt på slutten av en travel dag og.

    Og jeg visste jo ikke det, at det var så nøye, om man tok et eller to eller tre eller fire godteri liksom.

    Men jeg slutta vel sikkert å ta godteri der, etter at jeg fikk kjeft for det her, (av kassaleder Helene vel, mens alle de andre i kassa hørte det da), hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 80: Mer fra OBS Triaden, mm.

    På OBS Triaden så begynte det også etterhvert en ung, høy, kjekk, halvt mørkhudet mann, som het James.

    James var fra Rasta, tror jeg.

    Og han og jeg, vil ble liksom nesten rivaler der da.

    Vi liksom konkurrerte oss imellom, om hvem som fikk flest pene, unge damer, til å gå i kassa vår da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som James satt i kassa, så kom Fanney inn i kassa hans, for å avløse han, sånn at han kunne få matpause, eller noe.

    Og så rygge James stolen sin bakover, sånn at bakhodet hans, ble sittende liksom klistra, mellom Fanney sine ganske store pupper da.

    Og det her var noe han pleide å gjøre, hver gang Fanney kom inn i kassa hans, fortalte han meg, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det var ikke bare jeg som var litt på sjekker’n der.

    Så det var kanskje det var derfor jeg tok hu Marit på låret, siden jeg kanskje ble litt sjalu på James, som stanga huet sitt oppi puppene til Fanney, ganske regelmessig da, sånn som jeg skjønte det.

    Fanney var jo hennes som jeg hadde fått låne en sånn hvit stretch-bukse av, den gangen vi begge var med på Knut Hauge og Lene fra Rælingen sin slalomtur, til Norefjell vel, før han James begynte der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden James var halvt asiatisk, (eller noe sånt).

    Så pleide jeg, (som jo var fra Bergeråsen), å spørre han, hvis det dukka opp noen tropiske frukter, i kassa mi.

    (For tropiske frukter var ikke så vanlige på Bergeråsen).

    Og dette var helt på begynnelsen av 90-tallet da.

    Så når det dukka opp en ‘rar’, tropisk frukt, som jeg ikke visste hva het.

    Så spurte jeg James da, som satt i kassa foran meg, på ihvertfall noen vakter da, husker jeg.

    ‘Hva er det her, James’, spurte jeg vel.

    (Noe sånt).

    ‘Mango’, svarte James da.

    Så gikk det kanskje en time.

    Også spurte jeg James igjen da, ‘hva er det her, James?’.

    (Det var papaya da, lærte jeg meg seinere).

    Også svarte James, at ‘vi kaller også det for mango’.

    (Noe sånt).

    Så da måtte jeg nesten slå mango igjen, syntes jeg.

    Selv om jeg nok skjønte at dette nok var feil.

    For papaya-ene så jo ikke like ut, som mango-ene da.

    Men når James, som hadde mor fra det Fjerne Østen, (var det vel), sa at de kalte det mango så.

    Så måtte jeg nesten slå det, syntes jeg.

    Istedet for å lage noe nummer ut av det da.

    Også lærte jeg meg heller det bedre, etterhvert, hva de forskjellige tropiske fruktene het da.

    For da husket jeg ihvertfall hvordan mango så ut, husker jeg.

    Også tok jeg det derfra liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var en gang, som James og jeg, jobba på samme vakt.

    (Hvis ikke det var Knut Hauge).

    Så hadde vi vel fått beskjed om å følge med på kundene, som trava rundt i kassaområdet.

    Ihvertfall så var det vel Knut Hauge som fikk meg med, på å følge med på noen jenter da, som han mistenkte at skulle rappe sjampo.

    (Hvis det ikke var James da).

    Og da, så mistenkte vi vel, at de to unge tenåringsjentene rappa sjampo da.

    For de gikk rundt der så lenge, i kassaområdet, på OBS Triaden.

    Men vi klarte ikke å få tatt de, for tjuveri.

    Men jeg var jo ganske ny i dagligvarebransjen, og syntes at det å prøve å ta butikktyver, var litt spennende og kanskje litt skummelt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var jo sånn.

    At når jeg var ferdig på jobben min, på OBS Triaden.

    Så var det ofte en stressende jobb, og det var alltid noe som skjedde der da.

    Så når jeg møtte Glenn og Øystein, etter jobben.

    (Ofte på Biljardhallen da).

    Så var ofte huet mitt full av jobb-ting da.

    Og jeg begynte nok med en gang å prate om hva som hadde skjedd på jobben, på den vakta jeg hadde hatt, da.

    Så når jeg så de to jentene, som jeg mistenkte at hadde rappa sjampo, på OBS Triaden, på Biljardhallen da.

    Så fortalte jeg om det her, til Glenn og Øystein da.

    Og en oss mobba dem litt, husker jeg.

    Og sa, ‘så fin du er på håret’, og sånn.

    Så det var nok å gå litt over streken.

    For jeg hadde vel kanskje ikke lov å prate så mye om jobb-ting, med kamerata mine, og sånn, muligens.

    Ihvertfall så var jeg vel kanskje litt unøyaktig.

    For det var jo ikke sånn, at disse unge jentene hadde blitt tatt for å stjele i matbutikken.

    Men vi mistenkte dem litt for det da.

    Men når man snakker med Glenn og Øystein, så kunne dem ofte være litt brå og sånn da.

    Så det ble kanskje ikke alltid så nyansert, når man snakka med dem.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så begynte jeg jo å jobbe, i ferskvaren, på lørdagene.

    Og da, så måtte jeg ha på meg, en sånn hvit plastfrakk, husker jeg.

    Som muligens var engangs da.

    Over OBS-klærna mine da.

    Og en gang, på en lørdag, så husker jeg det, at brannalarmen gikk der.

    Så alle som jobba i hypermarkedet, vi måtte gå ut personalutgangen der.

    Og da, så subba jo jeg rundt der, med den hvite plastfrakken, fra ferskvaren, på meg da.

    Og da, så smalt det fra hu Marit, (tror jeg det var), at ‘nå så du fin ut’.

    (Noe sånt).

    Enda jeg vel ble litt avslørt, av den plastfrakken.

    For den gikk jo rundt meg nesten.

    Så da kunne man lett se hvor tynn jeg var da.

    Så det var rimelig flaut, husker jeg, å gå med en sånn ‘stygg’ plastfrakk da.

    Men det måtte jeg ha på meg, ble jeg fortalt, da jeg begynte å jobbe, i ferskvareavdelingen der da.

    Så det tok jeg alltid på meg, på de vaktene mine, som jeg jobba der, deler av skoleåret 1991/92 da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En lørdag morgen, som jeg nettopp hadde kommet på jobb, på OBS Triaden der.

    Så husker jeg at butikksjef John Ellingsen og Jon Ole, de stod ute i butikken, og krangla, om hvem som skulle stå på flaskerommet, den dagen, da.

    Jon Ole klagde til Ellingsen, og sa at det var alltid han som måtte stå på flaskerommet.

    Jeg hadde jo jobba nesten overalt på OBS Triaden da.

    (Unntatt i frukta da, hvor jeg aldri jobba, siden de aldri trengte folk der vel).

    Så jeg sa det da, at jeg kunne godt stå på flaskerommet, den lørdagen.

    For jeg var vant til å rydde flaskebordet, fra da jeg jobba på CC Storkjøp, i Drammen da.

    (Det året jeg var russ på Gjerdes videregående).

    Så da ble det sånn da.

    Men da ble kanskje kassalederen, (som vel var Liss vel), muligens litt sur da, siden de jo da fikk en person mindre i kassa.

    (Det var jo 15-20 kasser der, siden det var så mange kunder der da.

    Det kunne kanskje nesten minne litt om IKEA på Billingstad der, noen ganger.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men å stå på flaskerommet på OBS Triaden, på en lørdag.

    Det var ikke noe artig jobb, fant jeg ut.

    Det kom flasker hele tida.

    Og det gikk greit for meg, å få unna flaskene.

    Jeg fikk stablet disse i kasser og på brett da.

    Men det var visst også meninga at jeg skulle få tatt unna pallene.

    Men det var jeg ikke vant til å gjøre.

    Og hvor de pallene egentlig skulle stå, det skjønte jeg vel ikke helt.

    Så en som het Jon vel, som jobba på gølvet, måtte hjelpe meg litt med å få unna de pallene da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1992, før jeg skulle i militæret, så jobba jeg ganske mye, på OBS Triaden, husker jeg.

    Jeg ble spurt, av spesialvaresjef, Lars Erik Koritov, (en som var et år eller to eldre enn meg, men som jobba heltid da, og ikke studerte, som meg), om jeg kunne jobba noen vakter, i en ny spesialvare-sommer-avdeling, som de hadde der, den våren og sommeren da.

    Og da var jeg litt med å diskutere kassarutiner, osv., der, (husker jeg).

    Og jeg sa det, at de måtte bolte fast kassa, hvis ikke så kunne noen bare stjele hele kassa, (med penger og alt da).

    (For det hadde jeg lært meg da, mens jeg hadde jobba i butikk da, at man måtte feste kassa-apparatet ordentlig da).

    Jeg bare ga tips da, og var ikke så vant til å være med på å bestemme ting.

    Og jeg var ikke helt sikker på hvilken tone jeg skulle bruke liksom.

    Så jeg var kanskje litt aggressiv og arrogant, tenkte jeg.

    Og jeg visste ikke hvem han tredje sjefen der, (som var med på møtet), var.

    Så jeg følte meg litt utafor da.

    Så jeg holdt kjeft etter at jeg hadde sagt det om å bolte fast kassa da.

    For jeg visste ikke helt hvordan møte det her var heller.

    Men seinere så fikk jeg vel kjeft for det, at det ikke var seddelboks der, tror jeg.

    Men at det var min jobb, å si fra om det.

    Det skjønte ikke jeg helt men.

    Og Koritov sa i det møtet, at å bolte fast kassa, det hadde han ikke tenkt på engang, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg jobba altså også et par vakter, (var det vel), i en egen sommer-spesialvare-avdeling der, som solgte hvite plaststoler, osv., da.

    I et lokale, som var til venstre når man kom inn på Triaden der, fra parkeringshuset.

    Og ikke til høyre, hvor resten av OBS Triaden lå.

    Så jeg fikk litt ansvar der faktisk, selv om det var veldig turbulent der, (med en del eierbytter, osv.), og jeg ble liksom flytta en del rundt på da.

    Sånn at plutselig så jobba jeg i ferskvaren eller spesialvaren, men så var det tilbake i kassa igjen, når den nye avdelingen hadde fått tak i fler ansatte, (eller hva det kunne være da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 78: Mer fra OBS Triaden, mm.

    Jeg husker det, at på OBS Triaden, så overhørte jeg det, at hu Marit fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

    Hu sa en gang, til Liss og/eller Fanney vel.

    Om meg, mens jeg overhørte det.

    At, ‘nå synes jeg bare synd på han der jeg’.

    (Noe sånt).

    Så det var noe som foregikk da.

    Jeg regna med at det var noe i forbindelse med at jeg tok henne på låret den gangen, som vi satt eller stod ved siden av hverandre, i kassa hennes.

    Og det at hu tok med seg typen sin, (var det vel), på jobben da.

    At hu syntes synd på meg, fordi jeg var interessert i henne, men at hu hadde type da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På OBS Triaden, så jobba det noen unge karer, (i begynnelsen av 20-årene vel), som noen sa, at hadde fått sparken, fra supermarkedet, på Metro-senteret, sin ferskvareavdeling.

    For de hadde visst pakket indrefilet og sånn inn, og merket det som okselever, (var det vel).

    Og så hadde de betalt for dette i kassa da.

    Og da hadde de jo selvfølgelig betalt for lite.

    Okselever kosta kanskje 5-10 kroner, per pakke.

    Mens hvis de skulle ha betalt full pris, for indrefilet, osv., så ville jo dette kostet mange hundre kroner per pakke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå, så skjønner jeg det, at dette nok også foregikk på OBS Triaden.

    Jeg var litt treig, da jeg jobba der.

    Men i mellomtiden, så har jeg jo jobba som butikksjef selv.

    Så nå skjønner jeg jo mer av hva som foregikk.

    Og det som foregikk på OBS Triaden.

    Det var at en kar der, med hockeysveis, (og som hadde ganske blondt hår vel, og var i begynnelsen av 20-åra vel), som jobba i ferskvareavdelingen.

    Han kom ofte i kassa mi, rundt stengetid, og kjøpte okselever, eller ‘okselever’ da, for 5-10 kroner, per pakke da.

    Og da klarte ikke jeg å koble det her, med en gang.

    For jeg var så fokusert på kundeservice, osv.

    Men nå, så skjønner jeg jo det, at det nok da var indrefilet, osv. da, antagelig.

    For han med hockeysveisen.

    Han trente seg også kraftig opp, på den her tida, husker jeg.

    Jeg husker at de damene, som jobba på ferskvareavdelingen, de skrøyt av at han så så fin og veltrent ut da, etterhvert.

    Og han satt alltid og spiste cottage cheese, husker jeg, i spisepausen.

    (På den her tida, ihvertfall).

    For det skulle være så bra for å bygge muskler og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, som jeg jobba i ferskvareavdelingen der, en lørdag vel, sammen med han med det mørke håret, (som jeg ikke husker navnet på nå).

    Så var også han med hockeysveisen på jobb, husker jeg.

    Og jeg lurte på hva de lo av.

    Men det var ikke noe jeg skulle blande meg bort i da, sa han med det mørke håret.

    Men det som foregikk, det var det, at han med hockeysveisen.

    Han var kanskje slakter, eller noe.

    Og han dreiv og skar i en stor, rund, rød biff, husker jeg, (som var på en del kilo da).

    Også skar han et snitt i det kjøttstykket, sånn at det så ut som en vagina da, husker jeg.

    Mens han forklarte det, for han med det mørke håret, (mens jeg stod ved siden av dem og hørte hva han sa da).

    At det ble akkurat som en ekte mus da, eller noe.

    Å ha sex med da.

    (Regner jeg med at det må ha vært, som han mente).

    Så det var mye rart man endte opp med å lære, på OBS Triaden.

    Det er helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en som het Jon Ole, som jobba på OBS Triaden.

    Og som min tremenning Øystein Andersen nesten fikk et ‘Jostein-aktig’ forhold til.

    Øystein hadde jo hatet en som jobbet på dataavdelingen, til Laurtizen Bokhandel, i Drammen, som het Jostein, (på slutten av 80-tallet).

    Og ofte ville da Øystein komme med utbrudd som at, ‘å, du er så Jostein!’, (på den her tiden).

    (Av en eller annen grunn).

    Og da syntes kanskje vi fra Bergeråsen, (nemlig Kjetil Holshagen og meg), at han kanskje var litt morsom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole han hang vel litt rundt Triaden-senteret der, etter arbeidstid, noen ganger, (mener jeg å huske).

    Og det gjorde Øystein, Glenn Hesler og meg og.

    For vi vanka jo på Biljardhallen der.

    Og vi møttes ofte etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden, da.

    Enten utafor Triaden der.

    Eller inne på Biljardhallen der da.

    (Var det vel).

    Og en gang, så ble det nok en slags krangel nesten, mellom Jon Ole på den ene siden, og Øystein og meg, på den andre siden da.

    Uansett hva det kom av igjen, så begynte ihvertfall Øystein å hate Jon Ole.

    Og sa sånn som at, ‘åå Jon Ole’, innmellom da, (mens han tok seg til panna kanskje).

    (Mens vi var inn på Biljardhallen og sånn da).

    På en nesten lignende måte, av hvordan han hadde prata om han Jostein, fra den bokhandelen i Drammen da, noen år før det her igjen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jon Ole, han pleide å jobbe på flaskerommet ganske ofte.

    Så han hadde tilgang til panteblokker.

    Og han kom også i kassa mi, ganske ofte, for å heve pantelapper da.

    Som jeg mistenkte at han muligens hadde skrevet selv.

    Da tok jeg ikke det opp med noen av sjefene.

    Kanskje fordi jeg var såpass ung enda, og syntes at det ble litt skummelt, å ta opp sånt, med sjefene.

    Men jeg ‘kringkastet’ det ihvertfall, inne på spiserommet der da.

    Ihvertfall en gang, (som Jon Ole selv ikke var der da).

    At Jon Ole pleide å komme med manuelt skrevne pantelapper, i kassa mi da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg fortalte vel også om det her til min tremenning Øystein Andersen, tror jeg.

    For jeg pleide ofte å møte Øystein og Glenn, rett etter jobben.

    Og da pleide jeg nesten bare å ha jobb-ting, i hue.

    Så Øystein og Glenn klagde på meg til slutt vel.

    Om at de var lei av å høre om ting fra OBS Triaden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at jeg var ferdig på jobben, på OBS Triaden.

    Så møtte jeg Jon Ole, husker jeg.

    Som gikk i tospann, med en mørkhudet kamerat, som han hadde.

    Jeg hadde pigg-sveis på den her tiden.

    Noe Jon Ole sin mørkhudede kamerat gjorde narr av og spurte om jeg var fra ‘Mars’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fant den her episoden litt truende, husker jeg.

    Men jeg sa vel ikke fra til noen på jobben om hva som hadde skjedd.

    Men jeg bytta vel frisyre like etter det her, mener jeg å huske.

    Dette var vel like før jeg tok ex-phil-eksamen, nede på UIO, mener jeg.

    For da hadde jeg nettopp bytta fra piggsveis til liksom sleik da, mener jeg å huske.

    Og grunnen til det, det var vel den mobbinga, fra Jon Ole og hans utenlandske kamerat da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gangen, som jeg satt i den info-luka, eller kassaleder-kontoret, på OBS Triaden der.

    (Den gangen som jeg spurte hu Marit om hjelp med å finne noe vel).

    Så stod det ei dame som prata med John Ellingsen vel, og kommenterte utseendet mitt, mener jeg å huske.

    Ei forretningdame, som mente at jeg så bra ut, eller noe sånt vel, der jeg satt på utstilling liksom da, i det kassaleder-kontoret.

    (Jeg overhørte ihvertfall at hu prata om utseendet mitt, med han John Ellingsen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen ting som skjedde, den dagen, det var det, at når jeg satt på det info-kontoret.

    Så ringte det noen som bare tulla, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Jeg husker at jeg mistenkte at det var noen som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, som ringte.

    Og som tulla skikkelig med meg, og lata som at de skulle prate med butikksjef John Ellingsen da, var det vel.

    Og han ringte vel meg tilbake etter den her tullinga da.

    Og hadde en litt fleipete/leende tone vel.

    Og liksom sa fra om noe greier da.

    For jeg var ikke så flink til å sette over samtaler ennå, for å si det sånn.

    For det var litt komplisert da, og jeg hadde ikke jobba i det info-buret før det her da.

    Det var ikke sånn som da jeg seinere jobba med å svare telefoner, på Arvato sin skandinaviske Microsoft-aktivering, her i Liverpool, for eksempel.

    At jeg fikk en eller to dager med opplæring.

    Nei, sånn var det ikke, i det hele tatt.

    Jeg ble liksom bare plassert der, og visst hvordan samtaler ble overført da.

    Men det var ikke så lett å huske det, etter bare å ha blitt visst det, en eller to ganger.

    Så jeg tulla litt da.

    Og var litt stressa og knytt kanskje, den her dagen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.