johncons

Stikkord: Lørenskog

  • Min Bok 2 – Kapittel 73: Mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    Når en flaske knuste, på OBS Triaden, så hendte det at jeg måtte tørke opp, husker jeg.

    På begynnelsen av 90-tallet, så hadde vel ikke plastflasker blitt så vanlige.

    Og 1.5 liters plastflasker kan faktisk også knuse/sprekke, hvis de faller ned i gulvet, husker jeg, fra da jeg jobba på OBS Triaden.

    Men en gang, som jeg måtte tørke opp, så var det ikke cola, som jeg måtte tørke opp, for å si det sånn.

    Ei mor, i 30-40-åra vel, gikk og leide sin datter, på 1-2 år vel, gjennom butikken.

    Plutselig satt dattera seg ned på gulvet, og begynte å tisse, midt i en av de største midtgangene, på OBS Triaden der.

    Oppå marmoren der da, som de hadde på gulvet der.

    Og da måtte jeg tørke opp, siden jeg var den OBS Triaden-medarbeideren, som var nærmest, da dette skjedde.

    Da var det bare å finne masse tørkepapir, på lageret, og hive på veldig mye tørkepapir, sånn at man slapp å ta i sølet.

    Og så hive tørkepapiret et sted inne på lageret da.

    Etter å kanskje ha fraktet det inn dit i en tom pappkartong, eller noe, da.

    Så det var mye rart som skjedde, når man jobbet der, på Matland/OBS Triaden der, det er helt sikkert.

    Det var mange rare kunder osv., må man nok si da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det kunne også være vanskelig, å få tatt spisepause, når man jobba på Matland/OBS Triaden, spesielt på lørdager.

    Når man gikk rundt i butikken, for å finne seg noe brødmat, brus eller pålegg da.

    Så ville butikken på lørdager være så stappa full av kunder, at man mens man gikk rund i butikken, for å handle lunsj, kanskje kunne bli stoppa, 3-4-5-6 ganger, av kunder, som lurte på hvor det og det var hen da.

    Og da kunne det være vanskelig å finne det, husker jeg.

    Ihvertfall den første tida, som jeg jobba der.

    For Matland/OBS Triaden, det var et veldig stort hypermarked da, med mange hundre meter, med hyller da.

    (Uten at jeg vet nøyaktig hvor mange hundre meter).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det året jeg bodde på Abildsø vel, så var jeg og besøkte Axel og dem, på Furuset.

    Og når Axel og jeg, var inne i kiosken, (en invandrer-kiosk), på Furuset-senteret der.

    Så regna det fælt, (husker jeg).

    Også la jeg paraplyen min, oppå en isdisk, (eller noe), inne på Furuset Senter-kiosken der da, husker jeg.

    Siden det var rimelig våt da, (var det vel antagelig).

    Og da, så var det noen vietnamesiske unggutter, inne i kiosken.

    Som gikk ut, like etter at Axel og jeg, gikk inn i kiosken der vel.

    Og de tror jeg at må ha rappa paraplyen min da.

    For den var plutselig borte derfra da.

    Så på Furuset, der måtte man holde på det man hadde, hvis ikke så ble det borte da, kunne det virke som.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker ikke om jeg har skrevet om det her før, i Min Bok 2.

    Men en gang, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Det året jeg bodde på Abildsø).

    Så var jeg på besøk hos Arne, Mette og Axel da, på Furuset.

    Også skulle jeg ta T-banen tilbake til Jernbanetorget.

    (For å ta 71-bussen videre hjem til Abildsø derfra da).

    Og når T-banen kommer til Haugerud, (var det vel).

    (En mørk høst eller vinterkveld vel).

    Så stopper plutselig T-bane-toget opp.

    For da hadde visst T-banen kjørt over noen, som hadde liggi, på skinna da.

    Jeg så ikke liket selv.

    Men jeg hørte noen lokale ungdommer, (var det vel), som sa at, ‘det et beina som ligger der altså’.

    Men det var så mørkt, så jeg så ikke noe selv da.

    Og jeg prøvde heller ikke å se for mye, under T-banen der da.

    Men jeg prøvde å oppføre meg som de andre der, og de fleste gikk bort derfra da.

    Også spleisa de fleste av passasjerene på å taxi, ned til Sentrum da.

    Og jeg spleisa på en taxi, sammen med 3-4 andre da.

    (Men jeg satt ikke i den første taxien akkurat).

    Og da jeg prata om det her, sammen med de ungdommene, som pleide å henge, på Abildsø-kiosken der, en gang.

    Så hadde de også hørt om den her ulykken da, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg var på helgebesøk, hos bestemor Ågot, på Sand, (det samme året da).

    Så kjeda jeg meg en fredags eller lørdagskveld, husker jeg.

    Og da ringte jeg til kontakttelefonen, i Drammen, fra telefonen, inne på kontoret, (til Strømm Trevare), i huset til Ågot der, husker jeg.

    Og da fortalte en på kontakttelefonen, at han var patolog, eller noe da.

    Og at han fikk inn lik etter ulykker, (eller noe sånt da).

    Og da nevnte jeg den her T-bane-ulykka da, på Haugerud der, (når jeg hadde sitti på T-banen da).

    Og da sa han på kontakttelefonen, at ‘han kom i tre deler han’, (husker jeg).

    Men da svarte jeg ikke noe.

    For da syntes jeg at det ble litt vel mye detaljer liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg møtte Pia, inne i Oslo, etter at hu hadde vært på en båt, til Danmark, eller noe sånt vel.

    (Kanskje fordi at hu hadde vært i Spania, med en sånn turbuss, som hu ihvertfall dro på en gang, sommeren 1989, sammen med Cecilie Hyde).

    Det kan ha vært den gangen, som Pia og jeg, lå over, hos Magne Winnem der, på St. Hanshaugen.

    Sommeren 1991 vel.

    Før Pia flytta til Oslo selv kanskje.

    Ihvertfall så var det en gang, som jeg møtte Pia, etter at hu hadde vært med en danskebåt vel.

    Og da skulle hu møte en kar, i Niels Juels gate, eller noe.

    En som hadde vært med danskebåten vel.

    Uten at hu hadde hengt sammen med han, i Oslo, og liksom vært forelska da.

    Men hu bare dro til han om kvelden og natta vel.

    Natta før hu overnatta hos Magne Winnem kanskje.

    Noe sånt.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    Jeg vet ikke om Pia hadde laget noen spesiell avtale, med han karen, (i 20-årene vel), som bodde i Niels Juels gate, (eller noe).

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Nei, jeg sjekka Google Maps nå.

    Det var en kar, i Nordahl Bruns gate, som Pia møtte, mener jeg.

    (Det var ihvertfall snakk om en sidegate til Ullevålsveien, det husker jeg i hue, for jeg tror jeg måtte følge Pia, på veien dit, eller noe).

    Etter at hu hadde vært på danskebåten sammen med han da.

    Hu liksom bare ‘måtte’ dit, virka det som for meg.

    Hu sa vel noe sånt som at, ‘jeg må til han i Nordahl Bruns gate jeg’, eller noe sånt, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Når jeg prøvde å avtale om vi skulle ligge over hos Magne Winnem, eller noe, da.

    Mens vi var på byen og tok noen øl kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 70: Enda mer fra det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo

    På OBS Triaden, så var det ikke sånn, at kundene måtte legge en tier på handlevogna, når de skulle handle.

    Nei, alle vognene var uten noen sånne mekanismer.

    Så det betydde at området ved kassene, på OBS Triaden der, det området ble omtrent kontinuerlig fylt opp med gjensatte handlevogner da.

    Og det var oss i kassa, som hadde jobben, med å rydde disse vognene, når det var stille i kassa da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Siden jeg var omtrent den eneste gutten/mannen, som jobbet i kassa der, på mange av vaktene.

    Så var det ofte meg, som ryddet de vognene der da.

    Det var ikke ofte at damene gikk ut av kassa, for å rydde vogner, akkurat.

    (Ihvertfall ikke sånn som jeg kan huske det).

    Det tilhørte vel kanskje sjeldenhetene.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som jeg ryddet vognene, på OBS Triaden der da.

    Så kom det et ektepar, i 30-40-årene vel, bak meg, mens jeg satte på plass, en del handlevogner da.

    For at jeg ikke skulle stå iveien, for disse kundene, når de skulle ta seg en handlevogn.

    (For jeg så at de var på vei bort mot handlevognene, hvor jeg jobbet da).

    Så tok jeg løs en handlevogn, som de kunne ta da.

    Sånn at de fikk en handlevogn, uten at de behøvde å gå bort dit, hvor jeg holdt på, å dytte vognene til da.

    Det som skjedde så, det var at denne dama og mannen, de liksom ‘frøys’ da.

    Men de hadde en ung datter, på 3-4-5 år kanskje.

    Som løp i full fart mot den løse handlevogna da.

    Og hu hoppa opp, og tok tak i håndtaket, på vogna.

    Men vogna fikk da overvekt, og tippa over, sånn at hu jenta nesten fikk vogna over seg da.

    Og da slapp hu taket, og gikk rett i bakken da.

    (Sånn at vogna tippa tilbake igjen da).

    Men det var sånn, at da hu slapp taket, så lå hu nesten i løse lufta da, siden vogna hadde begynt å tippe over.

    Så hu fikk jo ikke tatt seg for.

    Men hu gikk jo bare rett i gulvet da.

    Som var laget av noe hardt materiale, av noe slag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg rakk ikke å gjøre noe, for hu jenta løp fram så raskt.

    Og foreldrene de bare ‘frøys’ da, og skulle liksom kødde med meg da, virka det litt som for meg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg bare gikk tilbake til kassa, for jeg skjønte det, at de foreldrene ikke likte meg da, (siden de ikke ville ha handlevogn av meg).

    Så jeg lot dem bare være i fred da.

    Og regna med at de hadde bil og sånn, og kunne kjøre dattera til sykehuset, eller lignende.

    Hvis hu hadde skadet seg da.

    Det var jo ikke et så høyt fall, så det kunne jo være at hu bare reiste seg opp og.

    Hva vet jeg.

    Men da jeg seinere spiste lunsj, (var det vel), denne arbeidsdagen.

    Så kom plutselig butikksjef John Ellingsen inn på spiserommet, (husker jeg).

    Og spurte om noen av oss hadde sett at ei lita jente hadde blitt skada, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Men da svarte jeg ikke noe, må jeg innrømme.

    Kanskje fordi det satt så mange mennesker der, på spiserommet.

    Og kanskje fordi jeg skjønte at jeg antagelig kom til å få skylda.

    Men jeg mente at jeg ikke hadde gjort noe galt da.

    Og jeg hadde ikke lyst til å gjøre dette mer dramatisk enn det var fra før liksom.

    Jeg prøvde vel å roe det ned da.

    (Og John Ellingsen hadde jo rappa dama mi, nemlig Brit, som sa hu skulle rote med meg, på julebordet, før det her.

    Også hadde det blitt sånn at hu heller hadde blitt sammen med butikksjef John Ellingsen, sånn som jeg skjønte det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en liten gutt, som hadde skada seg, en gang, den første tida, som jeg jobba på OBS Triaden der.

    Han hadde visst lekt i en av rulletrappene der, og falt ned, i nærheten av ‘gatekjøkkenet’ der liksom da.

    Så Triaden er kanskje ikke et så utrolig barnesikkert senter.

    Det er mulig.

    Så sånn er nok antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel fortalte det, at han og Arne og Mette ikke bare hadde bodd i Groruddalen og i Drammen.

    Nei, de hadde også bodd på Røa, i Oslo Vest, og i Parkveien, i Oslo Sentrum, (fortalte han).

    Da de bodde i Parkveien, (fortalte Axel), så hadde visst en eldre mann bodd hos dem, (ihvertfall ifølge Axel da).

    (Uten at jeg helt skjønte hvem det var).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede på slutten av 80-tallet, (må det vel ha vært).

    Så kjøpte min tremenning Øystein Andersen seg et vidunder av en CD-spiller, av merke Pioneer, (husker jeg).

    Denne CD-spilleren var til å ha i et rack da.

    Så den var hifi, som det vel heter, (altså high fidelity da, som vel betyr at den var av bra kvalitet og hadde høy lydoppløsning da).

    Noe sånt vel.

    Og den hadde egen strømforsyning da selvfølgelig.

    Noe stereo-anlegg-komponenter bør ha, (husker jeg at Øystein sa vel).

    For hvis det var samme strømforsyning, (som på mitt Kenwood-anlegg vel, (det som Bjørn Arild Holshagen kjørte meg inn til Oslo, sånn at jeg kunne få kjøpt, på Elnor, i skoleåret 1988/89 vel)), så kunne det gå ut over lyden noen ganger, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Det er ihvertfall ikke helt ‘kosher’ da, i hifi-kretser, hvis for eksempel forsterkeren og kassettspilleren, i et stereoanlegg, har samme strømforsyning da, (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det som var nesten utrolig, med Øystein sin CD-spiller.

    Det var at den hadde en ‘6-pack’.

    CD-spilleren hadde et stort hull, hvor man kunne sett inn et slags CD-magasin, med plass til seks CD-er da.

    Så det ble jo nesten som en jukebox, (kan man vel nesten si).

    Og den CD-spilleren, den hadde også en kul fjernkontroll, med display vel, (hvis jeg husker det riktig).

    Så man kunne programmere den CD-spilleren, til å spille forskjellige sanger i forskjellig rekkefølge da.

    Så denne CD-spilleren den kan man kanskje si at var en CD-jukebox nesten.

    Eller som en stor og klumpete forgjenger til Ipod-en kanskje.

    (Noe sånt).

    Siden den spilte masse sangen med digital lydkvalitet da.

    Og dette vidunderet, det fikk jeg omtrent ikke lov til å røre da.

    Hvis jeg husker det riktig.

    For Øystein kunne være sær når det gjaldt sånt.

    En gang husker jeg at han nesten sverget, at han ikke ville at Depeche Mode, skulle bli spilt på hans stereoanlegg-komponenter da, (av en eller annen grunn).

    (Det sa han vel en gang, da han, Kjetil Holshagen og meg, var oppe hos meg, i Leirfaret 4B, en sommer, på slutten av 80-tallet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig, etter at jeg hadde fått den nye jobben min, på OBS Triaden.

    Så ville Øystein selge meg dette vidunderet av en CD-spiller da.

    Som ny kostet 5-6.000 vel, (altså en liten formue, på den her tiden).

    For 2.500 vel.

    Siden han skulle kjøpe seg ny CD-spiller, sa han.

    Jeg hadde litt dårlig samvittighet, siden jeg alltid fikk låne musikk og filmer, av Øystein.

    Og ofte hang hos han, og sikkert fikk Pizza Grandiosa og cola og sånn, da.

    (Som foreldrene hans hadde kjøpt på for eksempel OBS Triaden, osv).

    Så jeg syntes nesten at jeg måtte gå med på det her da.

    (Selv om jeg egentlig hadde planlagt å spare opp penger til NHI).

    For jeg hadde nemlig heller ikke CD-spiller, på Kenwood-anlegget mitt.

    For CD-spiller var jeg ikke vant med å ha, da jeg kjøpte meg det anlegget.

    Og det Kenwood-anlegget hadde ganske bra lyd da, (må man vel si), og også digitalt radio-display, (noe jeg syntes at var kult, siden jeg bodde alene på Bergeråsen, og hørte så mye på nærradioene i Oslo osv. da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg husker det, at jeg hadde den CD-spilleren på rommet mitt, da jeg bodde på Furuset.

    Jeg husker at jeg kjøpte en ny the Cure-CD, det året jeg bodde hos Arne og Mette og dem.

    Og den The Cure-CD-en, den kjøpte jeg i platebutikken på Triaden-senteret der, husker jeg.

    (Etter jobben engang sikkert da).

    For jeg var vel ikke så mye nede i Oslo Sentrum, på den tida, som jeg jobba på Triaden.

    Og det The Cure-albumet, det var nytt da, og het ‘Mixed Up’, eller noe sånt vel.

    (The Cure hadde altså remixet en del av sine gamle slagere, (nesten til det ugjennkjennelige, noen ganger vel), og utgitt de nye mixene på et eget album da).

    Det var vel den første CD-en jeg kjøpte meg, tror jeg.

    Like før jul i 1990 kanskje.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men Axel klagde på det, husker jeg.

    At de the Cure-sangene, var så skumle da.

    En kveld, etter at han hadde lagt seg vel.

    Så jeg kunne nesten ikke spille musikk om kvelden der da, husker jeg.

    For da klagde Axel på at musikken var så skummel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like etter at jeg flytta inn, hos Arne og Mette og dem, forresten.

    Så tok Arne Thomassen med både Axel og meg, for å fiske, i Akerselva.

    Dette var ved noen nedlagte fabrikker vel, på Bjølsene eller Sagene et sted vel.

    Vi gikk langs elva der, i en del timer da.

    Men vi fikk ikke noe fisk.

    Men det er kanskje noe å ta med seg det og.

    At det går faktisk an å fiske i Akerselva.

    I ‘en åre med snerk’, som Oslolosen/Harald Eia vel kaller den elva.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Arne Thomassen, (altså Axel sin far), klagde også, på at Axel, (som riktignok var mange år yngre enn meg, jeg er jo født i 1970 og Axel i 1978), og jeg, var så tynne.

    Så Arne Thomassen, ville at vi skulle begynne å trene svømming, osv.

    Så jeg husker det, at Axel og jeg, vi dro opp til Furuset-badet, (på Furuset Senter), noen ganger.

    Og jeg ville da også noen ganger ta soltime, (husker jeg), noe Axel også ville da.

    For jeg var jo på en måte en litt jålete japp, som hadde gått russeåret, på en skole, (Gjerdes Videregående, (tidligere Gjerdes Handelsskole)), midt i Drammen Sentrum, et drøyt år før det her da.

    Så jeg var jo ganske vant med å ta soltimer.

    Og jeg var ganske forfengelig, på den her tida, må jeg vel innrømme.

    Og syntes vel selv at jeg så bedre ut da, med litt farge i ansiktet, osv.

    (Og håret mitt ble vel kanskje også litt bleika, når jeg tok solarium.

    Ihvertfall så syntes jeg det selv, at jeg ofte så finere ut da, (for å si det sånn), når jeg tok soltimer da.

    Så det første året. da jeg bodde i Oslo, husker jeg, så pleide jeg å klippe meg og ta solarium, en gang i måneden da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Problemet var, at jeg liksom skulle møte Axel, etter soltimen.

    Men jeg fant ikke Axel noe sted.

    Og jeg prøvde å kikke inn der Axel lå i solsenga da.

    Men da ble vaktene sure på meg, tror jeg.

    De glante ihvertfall på meg, husker jeg.

    Men jeg skulle jo bare oppdatere Axel, om at jeg var ferdig å ta soltime da.

    Og at jeg venta der og der da.

    Men jeg kunne ikke se Axel i solarium-avlukket der.

    (Jeg prøvde å prate til han gjennom en sprekk i døra der da, var det vel.

    Noe sånt).

    Men når jeg gikk ut av garderoben, så var vel Axel der, tror jeg.

    Så han hadde visst blitt ferdig før meg da.

    (Men det visste jo ikke jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da var det også noen lokale Furuset-jenter, som jobba i billettsalget der, (eller noe), som sa at jeg enten så kjekk ut.

    Eller at jeg ikke så _så_ kjekk ut.

    Men da sa hu andre, at like etter at hu hadde tatt solarium, så pleide ikke hu å se så bra ut heller.

    (Hvis jeg hørte det riktig).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får det.

  • Min Bok 2 – Kapittel 66: Enda mer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo

    En gang, rundt denne tiden, da jeg skulle møte Øystein og Glenn, på Biljardhallen.

    Så var plutselig Jan Stadheim, fra ‘Narver-gjengen’, på Sand, der, husker jeg.

    (Stadheim-familien, det var de som var nærmeste nabo, med butikken til Oddmund Larsen, (som senere ble Prima), på Sand).

    Jeg visste ikke at Øystein Andersen var kamerat med Jan Stadheim.

    Og jeg pleide jo å være uvenn, med Jan Stadheim/Geir Arne Jørgensen/Jan Rune Havre, osv., (den Sand-gjengen liksom), under store deler av 80-tallet.

    Så å se Jan Stadheim, på Biljardhallen, (var det vel).

    Med sin lyse, nesten afro-aktige frisyre.

    Det var litt kjedelig, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1991, (før Gøteborg-turen), så skulle Axel og jeg, på besøk, hos bestemor Ågot, på Sand.

    For da ble liksom rollene litt byttet om da.

    For på Sand var jo jeg liksom hjemme.

    Men da ble Axel gjest da.

    Jeg syntes at jeg måtte invitere Axel, til Sand, siden jeg hadde leid av dem, inne i Oslo, i nesten et års tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at toget mellom Oslo og Drammen, var fullt.

    Så Axel og jeg, vi satt i gangen vel.

    Men vi fikk lov, av ei dame, som jobba på toget, å sitte ved siden av tog-tralla der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men vi rappa ikke noe av tog-tralla da.

    Og hvorfor vi fikk lov til å sitte der, det veit jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Buss Burger’n, på Rutebilstasjonen, i Drammen.

    Så var det en narkoman der, som nesten starta slåsskamp mot meg, og som liksom skulle hevde seg da.

    Jeg skulle bare spørre om Gry Johansen jobba der fortsatt vel.

    For jeg pleide å chatte med henne, noen ganger, og fikk noen ganger lov til å sitte på med henne, fra Drammen og til Bergeråsen da.

    Og det var litt artig å hilse på folk fra Bergeråsen og.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo ikke jobba, så lenge, på OBS Triaden, i 1990.

    Så jeg fikk ikke så mye feriepenger.

    Men jeg hadde jo også jobba, på Forsvarets Overkommando der.

    (Den helgen, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og dessuten, så hadde det dukka opp et rart brev til meg, borte hos Ågot.

    Som Ågot hadde nevnt for meg, den forrige gangen, (var det vel), som jeg var på besøk, hos henne, på Sand da.

    Og det brevet var fra Svelvik-banken.

    Og det var angående en konto jeg hadde hos dem, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok, at faren min fikk opprettet, (eller mye meg selv og vel, mens min far tok seg en halvliter, på Kafeteriaen, i Svelvik), på 70-tallet, (når jeg var 5-6-7 år gammel vel).

    Jeg regna med at det var noen penger på den kontoen.

    (Sånn som jeg huska det, ihvertfall).

    Og jeg regna med at jeg kom til å få feriepenger, fra det firmaet som Arne Thomassen jobba i da.

    (Siden jeg hadde vært med, å jobba for det firmaet, hos Forsvarets Overkommando da.

    Høsten 1990.

    Og tjent 4000-5000 der vel.

    Så hvis jeg fikk 500 i feriepenger, så hadde jeg lommepenger, mens jeg var hos Ågot, og penger nok, til å ta toget tilbake til Oslo, osv).

    Pia, Axel og meg, vi tok bussen inn til Svelvik, en dag.

    (Dette var vel i begynnelsen av juli vel, i 1991).

    Jeg tok med Pia og Axel, (mener jeg ihvertfall), inn i Svelvik-banken.

    Jeg viste mora til Anders Røkås, (mener jeg det var, ei dame som hadde jobba i mange år, i den banken, og som var med i Dataklubben, på 80-tallet, husker jeg, og prøvde å delvis ta over den klubben, husker jeg, i et møte der. Enda dette mest ble en klubb for ungdomsskole-gutter vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg regna med at jeg kunne få ta ut de pengene, som var på denne kontoen min, under navnet Erik Mogan Olsen.

    Men så ikke.

    Hu Røkås-dama bare beholdt brevet.

    (Som jeg hadde signert vel).

    Som et trofet liksom vel.

    Og hu skulle vel muligens gi det til bankdirektøren, (lurer jeg på om hu babla om, til en kollega, eller noe).

    Så jeg måtte gå ut av Svelvik-banken.

    (Vel den siste gangen, som jeg var der).

    Like fattig som da jeg gikk inn der da.

    Enda jeg hadde med et brev om en konto der som var min da.

    Og som jeg mener at det var noen penger på da.

    Faren min fortalte meg det, for noen år siden, (før han begynte med bølle-ringing), at Christell var venninne med dattera til bankdirektøren, i Svelvik, da hu gikk på ungdomsskolen, ihvertfall.

    Så hvem vet om Christell hadde en finger med i spillet?

    Hm.

    Men det blir jo bare spekulasjon da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Da måtte jeg jo finne på en annen måte, å få tak i penger på.

    Og da ringte jeg til det firmaet, hvor Arne Thomassen jobba.

    Og etterlyste feriepengene mine da.

    For Axel huska vel hva det firmaet het.

    Og da ringte jeg dit, og fikk prata med en ansvarlig der da.

    Som fikk satt inn feriepengene mine, på den vanlige kontoen min da.

    Sånn at jeg fikk noen penger, fram til jeg fikk feriepengene mine fra OBS, (eller om det var en vanlig lønning derfra, som jeg venta på, for det feriepenge-systemet der, det var litt forvirrende, husker jeg at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En dag, så dro jeg med Axel ut, for å vise han Drammensfjorden, osv., som Sand og Bergeråsen, ligger like ved.

    Mens Axel og jeg, gikk på stranda, som ligger mellom Sand og Bergeråsen der.

    Så legger jeg plutselig merke til to kjente ‘filurer’, som går ut av en bil, ved sommerhuset til Øystein og dem, kanskje femti meter unna Axel og meg da, (eller noe).

    Og det var mine bestekamerater, fra ute i Lørenskog der da, nemlig Glenn og Øystein da.

    Men hverken Glenn eller Øystein sa hei.

    Så jeg lurte på hva det var med dem, husker jeg.

    Siden dem var så sure, og ikke sa hei, mener jeg.

    Så da ble jeg fornærma, husker jeg, og tolka det som at dem ikke ville prate med oss da.

    Så jeg gikk ikke bort på besøk til dem, akkurat.

    Men det er mulig at dem ikke kjente oss igjen da.

    Hva vet jeg.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hos Ågot, så hadde jeg i omtrent alle år, under 80-tallet, hatt et rødt blikk-pengeskrin, (jeg hadde også et svart sånn skrin, husker jeg, men det ble vel borte i fylle-flyttinga, til faren min og Erik Thorhallsson, våren 1989 vel, fra Leirfaret der), med kode, som det lå hundrevis med gamle 1-, 2- og 5-ører, fra etter krigen i, som bestemor Ågot hadde samla, og gitt til meg da.

    Jeg husker at jeg hørte det, at Pia og Axel prata sammen i gangen vel, (hos Ågot der da).

    Og så spurte Axel meg plutselig:

    ‘Kan ikke jeg få det skrinet da?’.

    Flere ganger.

    Med en sånn innyndende, nesten baby-aktig stemme da.

    Jeg tenkte det var vel greit, for de myntene, de var egentlig ikke så mye verdt vel.

    Og da ble det nesten som at Axel arva det av meg da.

    Og liksom nesten kom inn i familien til Ågot da.

    For Mette og Arne de var jeg ikke så veldig imponert over, som foreldre for Axel da.

    (Siden de alltid pleide å være på bingo og travbanen osv., da).

    Så jeg tenkte at da fikk kanskje Axel litt mer ballast, i livet, hvis han hadde noe han hadde fått av meg/Ågot da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da begynte også Ågot, (som satt i en stol vel, i TV-stue-delen, av stua), også å oppføre seg litt som en unge, (må man vel si).

    Hu ble sutrete.

    Og ville ikke det, at jeg skulle gi de myntene til Axel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da hadde jo allerede gitt det skrinet med mynter, til Axel.

    Men for å kanskje få Ågot litt mindre lei seg.

    Så ga jeg også Axel noen fotografier, som jeg hadde fått, av bestemor Ingeborg.

    Nemlig av Axel, Pia og meg, sin tippoldefar, som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i mellomkrigstiden, Anders Gjedde Nyholm.

    (For de bildene, og noen skrifter etter generalens eldre bror, dommer i Folkedomstolen i Haag, Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, de lå i de samme skuffene, i reolen, til Ågot, som de myntene som Axel tagg seg til, lå i da).

    Jeg ga også Axel kanskje 4-5 fotografier, av general-tippoldefaren vår, (har jeg funnet ut senere at dette vel må ha vært), i full paradeuniform da, på flere av bildene vel.

    I håp om at Axel da fikk litt ballast liksom, i livet.

    Og at Ågot ville skjønne det, at jeg bare prøvde å la Axel få litt ballast i livet liksom da.

    Sånn at Ågot ikke ville være seg så lei seg da.

    Som jeg skjønte at hu blei.

    Når jeg ga Axel de myntene da.

    (Uten at jeg skjønte helt hvorfor Ågot ble så lei seg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så skulle Pia bli med Axel og meg, tilbake, inn til Oslo, husker jeg.

    Og det gikk greit vel, helt til vi kom fram til Oslo, og stod på Jernbanetorget T-bane-stasjon, og venta på t-banen til Furuset.

    Det stod to mørkhudede tenåringsgutter der, som så stygt på Pia, Axel og meg, husker jeg.

    Axel lagde et forbasket leven.

    Og de mørkhudede guttene, de så farlige ut, og de kikka på Axel og meg da, mens de prata seg imellom da.

    Jeg lurte på om de kom til å angripe.

    Og prøvde å forklare for Axel at vi var i Oslo nå, og ikke på Sand.

    Så vi kunne ikke være så bråkete.

    Jeg prøvde å få kontakt med Axel gjentatte ganger.

    Jeg så rett på han, mens jeg stod like ved han, og ba han være stille da.

    Axel bare ignorerte meg, og lo en latter, rett i trynet mitt, som jeg syntes at var motbydelig da.

    Så etter at han hadde ledd sånn, en 3-4 ganger, så bare svartnet det for meg.

    Jeg bare angrep Axel, og spente til, og traff han midt mellom beina, i balla da.

    (For de mørkhudede gutta, som tiska om oss, de gjorde meg nervøs da.

    Jeg var nervøs for at de hadde kniv, eller noe.

    Men jeg mente ikke å treffe Axel i balla.

    Han gikk på karate, så jeg var litt redd for han og, selv om han bare var 12-13 år da.

    Og jeg tenkte vel også sånn, at nå har Axel nettopp fått det det blikk-pengeskrinet mitt, med masse gamle mynter, og noen kanskje verdifulle fotografier, av vår tippoldefar, som egentlig var en gave til meg, fra bestemor Ingeborg, (enten når jeg ble myndig eller ble student vel).

    Så det bare svartnet for meg, da Axel bare lo av meg, (akkurat som om at han bare hadde lurt meg liksom, når han fikk de tingene av meg, på Sand, og nå bare skulle være en drittsekk liksom, når vi var tilbake i Oslo), og nekta å være forsiktig, på plattformen, på Jernbanetorget der da).

    Axel bare sank sammen på plattformen, og Pia prøvde å trøste/hjelpe han da.

    Vi kom oss på t-banen.

    Og Pia spurte hvorfor jeg hadde gjort det.

    Hu så kanskje ikke de truende, mørkhudede guttene, på plattformen der.

    Men jeg orka ikke å forklare, på t-banen, foran masse andre mennesker da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det jeg tenker nå.

    Det er at Axel, han har vel pult bortimot halvparten av alle damene, i Oslo, (for å overdrive litt), vel.

    Men han har ikke noen unger, (som jeg vet om, ihvertfall).

    Kanskje han fikk knust ballene, av det sparket mitt, på Jernbanetorget T-bane-stasjon der, og ikke kan ha unger?

    Hva vet jeg.

    Det var ikke meninga å treffe Axel akkurat der.

    Jeg prøvde bare å få han til å holde kjeft.

    (På grunn av de gutta som jeg oppfattet som truende da).

    Jeg prøvde å få han til å våkne opp liksom.

    Samtidig som at jeg nok var litt irritert på han, fra før, på grunn av måten, som han hadde tigget/ranet til seg de gamle myntene mine da, på Sand, og hadde fått bestemor Ågot, til å begynne å grine da.

    (For hva kunne jeg si liksom da.

    Skulle jeg bare nekte han å få de gamle myntene da?).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det må man spørre Axel om, isåfall, hvordan det gikk.

    For det har jeg aldri fått spurt han om.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 57: Mer fra OBS Triaden

    Knut Hauge og Lene, de var liksom ‘på’ meg, når jeg begynte på OBS Triaden der, husker jeg.

    De ville liksom ha meg med, i en ‘gjeng’ med dem nesten da, fikk jeg inntrykk av.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og ofte, etter jobben, så ville de tilby meg, å få sitte på hjem.

    Nå var det ikke sånn, at det var så veldig langt, for meg å dra, til Furuset.

    Det var bare 5-10 minutter med bussen.

    Men det var vanskelig å si nei da, når kolleger spurte sånn, om man ville sitte på hjem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den måneden som jeg jobba så mye overtid, forresten, på OBS Triaden.

    Nemlig i desember 1990.

    Så var det sånn en gang, husker jeg, (som jeg dagen etter fortalte, til Knut Hauge og muligens også Lene vel).

    At jeg var så trøtt, sliten og stressa, etter å ha sitti mange timer i kassa, med lang kø, hele tida.

    At jeg først klarte å gå inn i feil oppgang, i Høybråtenveien 25 der, husker jeg.

    så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Andre ganger, mens jeg satt på med Knut og Lene hjem, etter jobben.

    Så skulle de gjerne til Strømmen, (eller noe sånt).

    Eller de skulle hjem til mora til Lene, som bodde i Rælingen.

    (Og hadde noen ganske lave bikkjer, tror jeg).

    Eller de skulle hjem til leiligheten sin, som var i en svær, litt sånn konkav-formet blokk vel, på Ammerud.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da kjørte de til over Furuset/Alnabru der da, når de skulle hjem, for både Furuset og Ammerud ligger jo i Groruddalen.

    Og Furuset, det ligger jo ved siden av Høybråten som ligger ved siden av Lørenskog.

    Så Lørenskog og de østlige delene av Groruddalen de er nesten det samme stedet da.

    Jeg har ihvertfall lest det, en gang, mener jeg, i Akers Avis, eller noe, kanskje.

    At Furuset/Ellingsrudåsen/Høybråten-området, i Oslo, det ‘sogner’ liksom litt til Lørenskog da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang var jo også med Lene og Knut inn i leiligheten deres, på Ammerud, husker jeg.

    Uten at det skjedde så mye der.

    Det var vel en helt vanlig leilighet, sånn som jeg husker det.

    Dette var kanskje etter at Knut og Lene skulle noen ærend, i Strømmen først.

    Hvor de ganske ofte var, for å kjøpe noe, fikk jeg inntrykk av.

    Hvis jeg satt på med Knut og Lene, så ville de ofte høre på en eller annen nærradio da.

    Radio NERO, (Nedre Romerike), var det vel, som de pleide å høre på.

    Og Lene og Knut, de hadde jo gått på folkehøgskole, i Drammen.

    Og studert media der.

    Så de, de ville da sitte og kommentere, husker jeg, alt det som programlederne sa da.

    Og høre på dette, som ble sagt, med kritiske medie-bransje ører, (må man vel si), og kritisere fælt da, hva den og den programlederen sa, under nærradio-programmet da.

    Så jeg lurer på om de holdt på sånn, når de satt hjemme i stua og så på TV også.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne kritiske holdningen, til Lene og Knut, ovenfor det nærradioprogrammet, som de hørte på.

    Denne holdingen og kritikken deres, den fikk meg vel kanskje til å begynne å tenke litt selv da.

    Og fikk meg kanskje til å begynne å være litt mer kritisk, til det som ble presentert, av programmer, på radio og TV da.

    Jeg var ikke vant med det, at folk var så kritiske, til det som ble kringkastet i media, (husker jeg).

    Ikke engang farfaren min Øivind Olsen, var halvparten så kritisk, til media, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), som det mediefolkene Knut og Lene var da.

    Så etter å ha sitti på med dem, i bilen deres, og hørt på radio Nero, en to-tre ganger kanskje.

    Så fikk jeg vel kanskje også selv, etterhvert, en mer kritisk holdning, til media, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg pleide å se mye på MTV, på den her tida.

    Og jeg skilte ikke på for eksempel Hip-Hop-programmer og andre programmer.

    Alt var bare MTV for meg liksom.

    Så det var ikke sånn, at jeg pleide å skru av MTV hvis det var en musikk-type, som jeg ikke likte der.

    Nei, jeg var vant til 80-tallet, da ‘alt’ var ‘main-stream’ liksom, i nærradioene, osv. da.

    Så dette med at MTV etterhvert fikk litt ‘sære’ hip-hop og heavy-programmer, osv., det var nok et 90-talls-fenomen mye, vil jeg si.

    På 80-tallet, så var det vel omtrent bare mainstream-musikk, som ble spilt, til alle døgnets tider, på MTV, mener jeg.

    Og noen ganger, så har det hendt, at jeg har savna den 80-tallstida, når du kunne sette på Radio 1, for eksempel, og all musikk, ville være den nyeste mainstream-sangene da.

    Noen ganger, så har jeg undret meg over, hvorfor MTV ikke har vært sånn lenger.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men jeg begynte jo da også å si ‘Yo’, innmellom.

    Kanskje fordi jeg hadde sett for mye på programmet ‘Yo MTV Raps’, på MTV da.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at hu Lene da, hu gjorde et poeng av det, at jeg ofte sa ‘Yo’ da.

    Og sa at det gjorde også broren hennes.

    Og en gang, (eller kanskje to), så satt også broren til Lene på med oss.

    Og han så nesten litt ut som Martin Gore, i Depeche Mode, vil jeg si.

    Med lyshåret høy frisyre, med hårspray, (eller noe), i da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I lokalet ovenfor OBS Triaden, så lå det en hamburger-restaurant, husker jeg.

    Dette var ikke Burger King, eller en annen kjent kjede.

    Men de hadde gode hamburgere, og milk-shake, og sånne ting, som vanlige gatekjøkken/hamburgerrestauranter, kunne ha, på 70 og 80-tallet og sånn da.

    Og noen ganger, så hendte det, at Knut og jeg, (og også muligens også Lene), tok matpausen vår, på den hamburgerrestauranten da.

    For jeg hadde vel kanskje sagt det, til Knut og Lene da, at jeg likte burgere da.

    Og da ville de seinere foreslå, at vi spiste burger, i lunsjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ellers, så var det jo ikke vanskelig, å finne seg noe god mat, på OBS Triaden heller, i lunsjpausen.

    Det var jo 10.000 forskjellige varer der, minst vel, (hvis jeg skulle tippe), og også en veldig bra ferskvareavdeling da.

    Hvor man kunne kjøpe grillet kylling, kyllingvinger, eller roastbiff da, (som Svein Martinsen pleide å kjøpe, til katta, ifølge Axel, ihvertfall).

    Og noen ganger, så hadde de også skinkesalat der vel.

    (Som jeg syntes at var godt, siden de minte om den kyllingsalaten vel, som jeg hadde pleid å kjøp, på Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året jeg bodde på Abildsø da.

    Det er mulig at OBS Triaden også hadde kyllingsalat, det husker jeg ikke helt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var forresten også ei dame, som satt i kassa, på deltid vel, som het Hanne, (eller noe vel), og som var et år eldre enn meg vel, som også ville spise burger ved samme bord som meg en gang, i en lunsjpause, på den hamburgerrestauranten, husker jeg.

    Og etter det, så var det en kar, på OBS Triaden, (en som jobba på gulvet der, muligens som en slags leder, eller noe), som sa at hu Hanne, (eller hva hu het), hu var sånn at hu dro på Danmarkstur en gang, med bare gutter vel, så hu var ikke så fin da, (eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Hanne det var ei med lyst hår, husker jeg.

    Og han som advarte mot henne, det var broren til ei som jobba i frukta, på deltid, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var to pene, unge jenter, som jobba deltid i frukta.

    De jobba på lørdagene, var det vel.

    Og jeg mener at jeg en gang overhørte, at butikksjef John Ellingsen, sa at han syntes det var bra, å ha to unge, pene jenter, som stelte i frukta, i helgene.

    At det tok seg bra ut da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse to frukt-jentene, de var et par år yngre enn meg vel.

    Og det var ei blond og ei mørkhåra.

    Hu lyshåra, det var søstera, til han som advarte meg, mot hu Hanne, (mener jeg å huske).

    Jeg husker ikke hva hu heter.

    Men jeg husker litt mer om hu mørkhåra, og hu mener jeg at heter Cathrine Løvdahl.

    Og at hu studerte juss, (etterhvert ihvertfall).

    Og at hu hadde en onkel, (eller noe), som var butikksjef, på Rimi Klemtesrud, (Rune Løvdahl vel, mener jeg), og som etter det igjen, ble selger, for et import-øl-firma, som jeg mener importerer det merket, som heter Newcastle Brown Ale, osv., (hvis jeg har skjønt det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ‘advareren’, han pleide også å kjøre meg hjem, noen ganger, etter at jeg hadde flytta, til Ellingsrudåsen da, (husker jeg).

    Han satt på David Bowie, ‘Ashes to Ashes’, i bilen sin en gang, mens han kjørte meg hjem husker jeg.

    Mens han gjorde et poeng, av at han satt på den sangen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu lillesøstera hans, (som var ei sånn lita, pen og lyshåra fruktjente, må man vel si).

    Hu skulle plutselig slutte der, husker jeg.

    Og da hadde jeg jobba der, en stund.

    Så jeg visste hvordan garderobeskapene der var.

    Så da hu fortalte meg og en annen kar, som satt på spiserommet der vel.

    At hu skulle slutte, men ikke fikk låst opp garderobeskapet sitt.

    For å få med seg tingene sine.

    Så hadde jeg noen ganger, chatta med henne og hu Cathrine Løvdahl, hvis de satt på spiserommet, når jeg hadde lunsjpause eller fem-minutt-pause da.

    Så jeg tenkte da, at jeg måtte nesten trå til.

    Så da fant jeg en brødkniv, (eller noe), i bestikkskuffen, på spiserommet, på OBS Triaden der da.

    Også brukte jeg knivbladet, på den brødkniven, til å liksom bikke ut blikk-døra, (var det vel), til garderobeskapet, til hu pene frukt-jenta litt da.

    Sånn at jeg kunne få fingertuppene mine, mellom blikkdøra og selve garderobeskapet da.

    (Inne på dame-garderoben der, hvor jeg aldri hadde vært før, for å si det sånn).

    Og når jeg fikk fingertuppene mine mellom skapdøra og skapet, så brukte jeg den ene hånda, for å bikke opp skapdøra enda mer da.

    Helt til jeg fikk hele hånda, mellom skapdøra og skapet, til hu her lille, blonde frukt-dama da.

    Og så bare røska jeg litt til, sånn at låsen, i døra, til garderobeskapet, ble bøyd utover da.

    Sånn at skapet åpnet seg, og hu OBS Triaden-jenta kunne få tak i tinga sine da.

    Mens han kollegaen min, som hadde pause samtidig, (Frank muligens), så rart på meg vel.

    Men jeg hadde vel hørt det, at John Ellingsen sa det, en gang, når jeg gikk forbi kontoret der.

    At han ikke hadde tid, til å skrive ordentlige attester, til alle som slutta der.

    Så jeg syntes vel kanskje det, at holdningen, til han John Ellingsen, ovenfor de ansatte der, var litt dårlig da.

    Så det var nok kanskje derfor, at jeg med en gang bestemte meg for det, at jeg ville hjelpe hu lyshåra fruktjenta da.

    Når hu ville ha tak i tingene, i skapet sitt.

    Fordi jeg hadde inntrykk av da, at butikksjef John Ellingsen, liksom ga faen da, i de medarbeidere, som skulle slutte da.

    (Etter det jeg hadde overhørt, den gangen, som jeg gikk forbi kontoret der da, på vei til spiserommet vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Butikksjef John Ellingsen, (mener jeg at det var), han satt forresten inn en brus-beger-maskin, på spiserommet, husker jeg.

    Og etter det, så ble det ikke lov, (mener jeg), å kjøpe brus, i butikken.

    Jeg var jo en ‘coca-coliker’, så jeg ville ofte ha cola da.

    Men den nye automaten, den var det ofte noe galt med da.

    Og da måtte man gå inn på kontoret, for å hente selveste butikksjefen da, for at han skulle fylle på med cola-konsentrat, (eller hva det var), da.

    Så hvis OBS Triaden gikk dårlig, så skjønner jeg det.

    For han øverste sjefen, han måtte jo være ekspert på ‘restaurant-brusautomater’ og, (må man vel kalle den automaten).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 53: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

    Vicky/Victoria fra Trondheim, kom på flere besøk, til Mette.

    En gang, så var hennes datter med.

    Dattera var et år eller to yngre enn meg vel.

    Og dattera var på langt nær så feit som mora.

    Mora var på kanskje 150-200 kilo, men dattera var slank da, (vil jeg si).

    Jeg hadde også møtt typen til hu her dattera da, (som var ei ganske fin brunette), mener jeg å huske.

    Det som skjedde, og som skapte litt ‘rabalder’.

    Det var at Vicky, hu prata med meg, på kjøkkenet til Mette en gang, om at jeg måtte ta med dattera hennes, ut på byen.

    På sitt litt dårlige norsk da, siden hu var amerikansk opprinnelig.

    Jeg er jo vant, til å diskutere date-er, osv., med de damene jeg skulle ut på kino med, osv.

    Og jeg er jo vant til å ha en litt tøysete far, som aldri snakker rett ut om noenting, (for å prøve å forklare det).

    Jeg er vant til å ha en far, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år, og som jeg ikke stolte på da.

    (Og som jeg mener å huske at for eksempel også Christell pleide å klage på vel.

    Og vel også Pia).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg er også vant med, (som faren min sa, da jeg var liten), at mora mi var sinnsyk.

    Så min tillit, til foreldregenerasjonen, (de såkalte 68-erne), den har aldri vært helt på topp.

    Ihvertfall ikke etter at faren min lot meg bo alene, som barn.

    Så jeg tok ikke det her som Vicky sa, som noe annet enn rør nærmest da.

    Men da jeg kom hjem, fra et sted, som het Biljardhallen, (som lå på Skårer, ved siden av Rema på Skårer, like ovenfor Triaden der), hvor jeg pleide å dra for å spille på spilleautomater, og spise burgere og noen ganger spille biljard, med Glenn og Øystein, (siden de var biljard-friker da nærmest, og hadde dyre biljard-kø-er, osv).

    (Eller om det var dagen etter).

    Så fikk jeg kjeft av halvbroren min Axel.

    Som var tolv år, på den her tida vel.

    For da hadde visst hu dattera til Vicky trodd at jeg skulle ta henne med ut på byen, en fredag eller lørdagskveld da.

    Men dette var bare noe løst, som Vicky, (altså mora hennes), hadde nevnt for meg.

    Jeg var vant til å avtale sånt med den dama jeg skulle ut med.

    Så jeg så ikke på det sånn, som at jeg hadde en avtale med hu dattera til Vicky da.

    For da måtte hu ha spurt selv, mener jeg.

    For hu hadde jo også en type, oppe i Trondheim.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg trodde jo at dette bare var noe useriøst preik, fra Vicky da.

    Men på Axel, så skjønte jeg det seinere, at han syntes at jeg hadde brutt en avtale, med ei dame da.

    Men sånn som jeg syntes at landet lå an, så hadde jeg ikke noe ordentlig avtale, med hu dattera til Vicky.

    Jeg trodde bare at det var noe rør da, siden hu dattera hadde en kjæreste, fra før.

    Da var jeg vant til å tenke sånn, at hu var ‘opptatt’ liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg må innrømme at jeg ringte, fra Biljardhallen, og til Axel og dem da, den fredag eller lørdagskvelden.

    For å sjekke noe greier som stod i avtaleboka mi, (eller noe sånt vel).

    Og da prata jeg med hu dattera til Vicky, på telefonen, husker jeg.

    Siden hu svarte telefonen hjemme hos Arne og Mette og dem.

    Og da hjalp hu meg med å sjekke noe i den avtaleboka mi, (som jeg hadde glemt hjemme da kanskje), tror jeg det var.

    (Selv om jeg ikke husker helt nøyaktig hvordan dette var).

    Men jeg husker at jeg ringte hjem til Arne og Mette og snakka med hu dattera til Vicky, på telefonen der ihvertfall, den kvelden da.

    Og da nevnte ikke hu noe til meg, om at hu ville ut på byen.

    Så dette var nok bare noe surr og noe misforståelse da, som Axel vel blåste litt opp, vil jeg vel si.

    Men Axel var jo bare tolv år, da dette skjedde, så jeg husker at jeg lurte på det, om han kanskje herma etter Vicky og/eller Mette, og at de også kanskje hadde blåst opp det her da, når jeg var på jobb, eller på Biljardhallen, eller noe sånt da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Men men.

    Da jeg flytta inn til Arne og Mette, så var avtalen den, at jeg skulle betale dem 1000 kroner, i måneden, for å leie det gamle soverommet til Kirsten der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Abildsø, og leide av Berit og Gunnar Jorås der, så hadde strøm vært inkludert i husleia.

    Men hos Arne og Mette og dem, så hadde jeg ikke noen leiekontrakt, eller noe.

    Så når Mette plutselig begynte å bable om en strømregning.

    Som hu ville at jeg skulle betale 300-400 kroner på da.

    Så fikk jeg litt bakoversveis da, for å si det sånn.

    For den strømregninga, (som var for tre måneder vel), den var jo da på bortimot tusen kroner vel.

    Også ville Mette og Arne visst da, at jeg skulle betale en tredel av den regninga.

    Og dette var jo ikke noe vi hadde avtalt, da vi avtalte hvor mye jeg skulle betale i leie, for å bo der.

    Dette var jo noe som kom helt bardus på meg da, (for å si det sånn).

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Og jeg prøvde å få til et kompromiss.

    Nemlig at jeg bare skulle betale en fjerdedel, av strømregninga, siden Axel også bodde der da.

    Men det var det ikke snakk om da.

    Jeg måtte ut med 300-400 kroner, uventet, mens jeg jobbet på Hageselskapet der vel.

    Og mens jeg vel hadde ganske dårlig råd da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter det her, så kunne det dukke opp strømregninger, (eller ‘strømregninger’), med mer eller mindre regelmessige intervaller vel.

    Så dette var som noe irriterende, sånn som jeg husker det.

    Siden jeg aldri visste når Arne og/eller Mette kom til å begynne å bable om en ny strømregning da.

    Og jeg fikk vel heller aldri se de her strømregningene, tror jeg.

    Så dette var noe som jeg ble litt irritert over da.

    Ikke først og fremst fordi det var så mye penger, vil jeg si.

    Men fordi dette var noe som ikke var med i avtalen vår da, (mellom Mette & Arne og meg da), når jeg flytta inn der.

    Og fordi at jeg bare plutselig fikk høre om disse regningene, når jeg minst venta det da.

    (Sånn at jeg ikke fikk planlagt og holdt av penger, til de her strømregningene, før den og den datoen da).

    Og fordi jeg aldri fikk en kopi av de regningene, på forhånd liksom da.

    Det var bare noe som ble sagt, plutselig, noen ganger, når jeg kom hjem fra jobben, eller noe sånt.

    Så dette var som noe irriterende da, husker jeg.

    Så jeg kan ikke si at jeg ville anbefalt andre, å leie rom av Arne og Mette, etter det her tullet, med strømregningene, osv. da.

    (Selv om Arne Thomassen er død nå da).

    Men dem var kanskje ikke vant til å ha leieboere, fra før da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sitt mest brukte navn på meg, det her året, (som jeg leide av Arne og Mette, og dem), det var vel nettopp ‘leieboer’.

    Så han var skikkelig uhøflig da, ihvertfall etter at jeg hadde bodd der, i mer enn de første ukene da.

    Men Axel var jo bare 11-12 år, på den tida, da jeg bodde der.

    Og han gikk jo også på spesialskole.

    Så jeg syntes at det var vanskelig, for meg, å vite hvordan jeg skulle takle Axel, når han begynte å oppføre seg dårlig da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det jeg mente med, at jeg trua Axel, med å ‘varme øra hans’, når han var spesielt umulig.

    Det var bare noe jeg fant på.

    Fordi at det var såpass ille, å være sammen med han viltre Axel, i den forholdsvis lille leiligheten, til Arne og Mette da.

    For de var ofte på bingo eller travbanen.

    Så det var ofte sånn, at Axel og jeg, var aleine hjemme, ihvertfall på den tida som jeg jobba på Hageselskapet, husker jeg.

    Og da, den ene gangen vel, som jeg liksom ‘varma øra’ til Axel da.

    Så sått jeg oppå han, på gulvet, i stua, i leiligheten til Arne og Mette, også tok jeg liksom hånda mi, og liksom gnidde det ene øret til Axel, fram og tilbake, til det ble helt rødt da.

    For å liksom drite ut Axel da.

    Siden jeg liksom måtte prøve å få kontrollen der da.

    På Axel da.

    For det var som et helvete, må jeg si, å være i den leiligheten, sammen med Axel, som var rimelig vilter og hyperaktiv da.

    Og som kasta appelsiner, og det som var, rundt omkring da.

    Og som også kunne være veldig uhøflig.

    Selv om dette gikk i perioder.

    Andre ganger så kunne Axel være rolig, og sitte og gjøre noe lekser, eller noe.

    Så det var ikke sånn at Axel alltid var hyperaktiv og bråkete og vilter.

    Men noen ganger så var det så ille, at jeg nesten ble desperat da, må jeg si.

    Så jeg måtte liksom tøffe meg opp, og rett og slett true Axel, for å få litt fred selv, i den leiligheten, til Arne og Mette da.

    For å sitte inne i den dobbeltsenga, på rommet mitt.

    (Den dobbeltsenga tok omtrent hele det rommet da).

    Det var ikke noe fristende akkurat.

    Og ikke hadde jeg lys i taket, og ikke hadde jeg nøkkel til det rommet heller, så jeg fikk ikke låst der.

    Så jeg måtte liksom sitte ute i stua der da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Min tremenning Øystein Andersen sine foreldre.

    Nemlig, ja hva heter de igjen da.

    Hu mora het vel.

    Ja, nå står det stille her.

    Kai, het ihvertfall faren, (eller adoptivfaren, som han var).

    Og mora, (eller adoptivmora da), het Reidun vel.

    (Og Reidun var vel min fars kusine, mener jeg.

    Men jeg er ikke sikker på om det var på mors eller farssida.

    Det var mange mennesker, i et slektsstevne, hos Kai og Reidun, en gang, på Sand, i 1989, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Så Reidun er kanskje i mors-slekta, (etter bestemor Ågot), til min far.

    Hvis jeg skulle gjette.

    Siden den slekta vel er en god del mer tallrik, enn min fars slekt.

    Hvis jeg har skjønt det riktig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kai og Reidun, de bodde jo på Hanaborg, bare et par-tre kilometer unna Triaden-senteret, på Skårer/Rasta, hvor jeg jobba da.

    (Og jeg hadde vel til og med vært med Øystein og dem, og venta i bilen deres vel, utafor Triaden, (eller om det var et annet senter/supermarked, på Lørenskog), sammen med Øystein vel, en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og var på besøk hos Øystein og dem, ute i Lørenskog der da).

    Så det burde vel ikke ha vært helt uventet for meg, at Kai og Reidun Andersen, en gang i blant, plutselig dukka opp i kassa mi der, (ihvertfall i begynnelsen når jeg jobba der), på OBS Triaden.

    Men da var jeg litt tilbakeholden, må jeg innrømme.

    Og jeg skvatt kanskje også litt, (til og med).

    Når jeg så trynet til Kai Andersen da, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    For det var jo nettopp Kai Andersen, som jeg hadde ‘tatt på fersken’, når han skulle ha sex vel, (virka det som for meg, ihvertfall), med en ganske ung negergutt, en gang han hadde dratt ut aleine, til feriehuset, til Øystein og dem, på Sand/Bergeråsen da.

    (Et par år før det her da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etterhvert, så husker jeg det, at det ble rimelig sjeldent, mellom hver gang, som jeg så Kai og Reidun Andersen, i kassa mi, på Matland/OBS Triaden der da.

    Og det skjønner jeg vel gentlig.

    For jeg ble vel litt sur vel, når han Kai dukka opp i kassa mi da, etter den episoden hans, men han negergutten, ute på Sand der da.

    Og etter at han hadde tatt meg så hardt, rundt skuldrene, i det familieselskapet, som jeg nevnte ovenfor.

    (Som jeg også har skrevet om i Min Bok da, den episoden, hvor han Kai Andersen liksom skremte meg da, ved å ta meg hardt rundt skuldrene, mens jeg satt og drakk øl vel, ved siden av faren min der, i en campingstol vel, ute i hagen til Øystein og dem da, i det nevnte familieselskapet).

    Så foreldra til Øystein de begynte kanskje heller å handle mer på Maxi Skårer, eller matbutikken på Metro-senteret der, (eller noe), hvis jeg skulle gjette da.

    Etter at jeg begynte å jobbe på Matland/OBS Triaden da.

    På grunn av den episoden med han Kai Andersen og den negergutten på Sand da, (må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein, han var jo et par år eldre enn meg.

    Og jeg hadde jo ganske nylig, fylt 20 år, da jeg begynte å jobbe, på OBS Triaden da.

    (I dette friåret mitt, fra NHI).

    Så Øystein, han hadde jo nettopp fylt 18 år, på den her tida, som jeg nettopp hadde begynt å jobbe, på OBS Triaden.

    Så plutselig, en dag, høsten/vinteren 1990 vel, så dukka Øystein opp i kassa mi, på Matland/OBS Triaden, og fortalte meg at han hadde fått seg lappen.

    Da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For jeg selv, jeg hadde jo ikke rukket å få tatt ferdig lappen, i Drammen, det året, som jeg jobba på CC Storkjøp og var russ på Gjerdes Videregående, der.

    Og da jeg studerte på NHI, så hadde jeg jo hatt dårlig råd.

    Så det var jo ikke snakk om å ta kjøretimer da, (for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Øystein spurte vel når jeg slutta, eller når jeg hadde pause, eller noe sånt da.

    Også viste han meg vel det, at han hadde fått låne bilen til faren sin vel.

    (Som pleide å kjøre et japansk bilmerke, mener jeg å huske.

    Nissan, eller noe sånn, muligens.

    Noe sånt).

    Og Øystein dro meg med ut, i parkeringshuset der da, til Triaden der, og viste meg det, at han hadde kjørt dit selv da.

    Og han var stolt over at han hadde fått seg førerkort da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det er mulig at bilen til faren til Øystein, fikk seg en bulk, (eller noe), da den stod i parkeringshuset, til Triaden der.

    Det var vel noe sånt som skjedde ihvertfall, mener jeg å huske.

    Det var vel sånn, at Øystein bulka litt nå og da, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Og en gang, som jeg var med Øystein, ned til Oslo Sentrum, for å kjøpe pizza eller noe sånt kanskje, på Pizzabussen, (eller hva det kan ha vært igjen), så fikk Øystein tre parkeringsbøter, (eller noe), på en dag, husker jeg.

    Dette var en veldig varm sommerdag, (sånn som jeg husker det).

    Og hu ene parkeringsvakt-dama, hadde fått ‘solstikk’ nesten, eller noe.

    Og skreiv for mange parkeringsbøter da, i ørska nærmest vel, hvis jeg skjønte det riktig.

    Mens Øystein og jeg da, vi ble mer og mer fortvilet, dess fler parkeringsbøter, som ‘vi’ fikk.

    Og vi prøvde å spore opp de her parkeringsvaktene da, for å forklare dem at vi hadde parkert riktig da.

    (Sånn at Øystein ikke skulle få kjeft av foreldra sine da).

    Og vi klarte å få sletta ihvertfall en av de tre parkingsbøtene da, da vi fant hu parkeringsvakt-dama, som hadde fått seg ‘solstikk’ liksom, siden hu ikke hadde sett, at vi hadde hatt gyldig parkeringsbillett da, i frontruta på bilen, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så det her må nok ha vært våren eller sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

    At Øystein fikk så mange parkeringsbøter, i Oslo.

    Siden han vel ikke hadde lappen, så tidlig, som sommeren 1990, tror jeg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det var vel nesten som at jeg hadde to yngre brødre, ute i Høybråten/Lørenskog der.

    Nemlig den yngre halvbroren min Axel, og den yngre adoptiv-tremenningen min Øystein da.

    (Selv om dem, (eller spesielt Øystein), kanskje ikke er enig i at det var sånn.

    Det er mulig).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde i Oslo.

    Og det tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 35: Mer fra sommeren 1990

    Jeg husker ikke om det var før jeg dro til Brighton, denne sommeren, at jeg var hos Runar og dem, i Son.

    Men jeg husker det, at jeg dro til Ågot, på Sand, etter at eksamenene var ferdige, på NHI.

    Og da var også min et par år yngre fetter Ove, på Sand, husker jeg.

    Han hadde blitt enda mer nedlatende/ovenpå, siden sist.

    Jeg husker det, at jeg syntes det ble litt ‘svett’ å være på Sand der, sammen med Ove og Ågot.

    Jeg følte meg ikke helt hjemme.

    (Pia var vel kanskje i Spania igjen.

    Hva vet jeg).

    Så jeg dro på en handletur, inn til Oslo, mens jeg var hos Ågot da.

    Enda vel hybelen min på Abildsø stod tom, tror jeg.

    Noe sånt.

    ‘Du skal få lov til å kjøpe med en sånn kassett til meg og’, mener jeg at Ove sa.

    Altså, ‘du skal få lov til’.

    Det er jo en høflig måte å be noen om en tjeneste på, for å si det sånn.

    Så Ove hadde blitt veldig uhøflig da, må man vel si.

    Han prata også om at han hadde vært i Gøteborg, og pult med ei ballerina der.

    ‘Nå er det din tur til å jobbe’, hadde han visst sagt til hu svenske ballerina-dama, sa han.

    Og så måtte hu ri litt da.

    Noe sånt.

    Ove og noen kamerater var det vel som hadde dratt til Sverige.

    (Hvis ikke dette var seinere da).

    Ove prata en gang om at han, vår fetter Tommy og jeg, burde dra på bilturer til Sverige og Europa, sånn som våre tre fedre, hadde gjort, (da de var såkalte raggare vel), på 60-tallet.

    Men jeg var ikke helt sikker, på hva jeg syntes om Ove, (om jeg likte han, eller ikke lenger), så jeg ble ikke med han på noen sånne turer.

    Jeg hadde ikke så mye med Ove å gjøre, etter at vi gikk på ungdomsskolen.

    Jeg hadde jo gått på samarbeidsavtalen, i Drammen, på en dedikert handelsskole der.

    Og fått mange venner/bekjente, i Drammen og også delvis i Oslo.

    Men jeg veit ikke om Ove helt fikk med seg det her.

    At jeg kom inn på en sånn avtale for folk med bra karakterer, og gikk på en urban videregående skole da, midt i sentrum av Drammen, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Ove og jeg, vi pleide også å spille badminton, i hagen til Ågot, en eller to somre, på rundt den her tida.

    Så det er mulig at vi spilte litt badminton, den her sommeren også.

    Det er mulig.

    Ove bodde like ved en treningsbane, i Son, hvor han løp ganske mye da.

    Så jeg måtte skikkelig ta meg sammen, for å slå Ove, i badminton da, husker jeg.

    Det var nok Ove og dem sitt badminton-nett.

    Og det var nok Ove som ville spille badminton, hos Ågot da.

    Jeg var nok mer glad i å spille fotball og for eksempel kaste frisbee.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Øystein Andersen og jeg, kom hjem, fra Brighton.

    Så fikk jeg bo hos han, på Lørenskog, i en uke eller to da.

    Før jeg dro til Ågot på Sand.

    Vi spilte spill som Trivial Pursuit og et musikk-spørre-spill, i kjelleren, til Øystein og dem, på Hanaborg, i Lørenskog der da.

    Vi spilte vel også mye Black Jack, tror jeg.

    Det er mulig at Glenn Hesler hang der en del.

    Jeg mener at det var på rundt den her tida, som jeg ble kjent med Glenn Hesler, fra Skjetten, gjennom Øystein da.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Foreldra til Øystein var ikke hjemme husker jeg, disse ukene.

    Men Øystein sin kusine Anita, bodde i nabohuset der.

    Hu skulle begynne å jobbe på cruiseskip, fortalte hu meg.

    Familien hennes hadde også en slags sommerbolig vel, på Sand.

    Og hu hadde tidligere jobba på Robsrudjordet Burger, og spandert gode, gratis burgere, på Øystein og meg der.

    Så jeg visste godt hvem hu Anita var da.

    Hu spilte fotball på et lag som het Kurland, fortalte hu meg.

    Kurland hadde jeg aldri hørt om før.

    Så da bare holdt jeg kjeft, da hu sa det, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg trengte jo å vaske klærna mine, etter Brighton-turen da.

    Og hverken Øystein eller jeg skjønte noe særlig av vaskemaskinen, til mora til Øystein.

    Så jeg spurte hu Anita om hjelp da.

    Og da ble alle de hvite klærna mine rosa, (husker jeg).

    Så man burde ikke spørre hu der Anita, (kusina til Øystein), om hjelp til å vaske klær.

    Det er nok helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sov på et rom, i kjelleren til Øystein og dem, disse dagene, husker jeg.

    Øystein ville at jeg skulle lese en bok, som stod i en bokhylle, hos dem, som het ‘Tolv glass’.

    Jeg syntes at det virka som en kjedelig bok, så jeg gadd ikke å lese så særlig mye i den.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Foreldra til Øystein abonnerte også på Svelvik Nytt, husker jeg.

    (Ved siden av at de også abonnerte på Romerike Arbeiderblad vel.

    Noe sånt).

    Siden de hadde hus ute på Sand/Bergeråsen, antagelig.

    Og den avisa var det sjelden jeg leste.

    For det var ikke sånn at jeg abonnerte på den selv akkurat.

    Men jeg pleide å lese den avisa noen ganger hos Øystein og dem da.

    Når jeg fant den oppe i stua i første etasjen der da.

    Hvor foreldra til Øystein vanligvis holdt til, når de var hjemme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein sitt favorittpålegg, det var forresten ost og skinke, og med majones oppå skinka igjen vel.

    Noe sånt.

    Noe jeg også begynte å spise en del.

    Etter å ha sett Øystein spise det her da.

    På 90-tallet osv.

    Ellers lagde vi vel mye Pizza Grandiosa, som fryseren til mora til Øystein vanligvis var ganske full av vel.

    Og vi drakk cola da, som dem vel også hadde mye av, tror jeg.

    Og vi gikk turer til kiosken, ved Hanaborg togstasjon, en del ganger.

    Hvis vi ikke gikk til Statoil-stasjonen, som lå like ved Lørenskog togstasjon da.

    Denne bensinstasjonen tulla vi med, og kalte for ‘Statens Oljeselskap’, (noe jeg fant på da).

    For jeg prøvde vel å være litt morsom jeg og da.

    Siden Øystein alltid hadde så mange morsomme ord og uttrykk på alt mulig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein pleide noen ganger å ‘hoppe over skinna’, for å rekke toget, (ved Hanaborg togstasjon der).

    Det er mulig at jeg også prøvde det en gang.

    Det husker jeg ikke helt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde også kjøpt seg en prosjektor, på begynnelsen av 90-tallet vel.

    Noe som gjorde at han hadde egen kino, på rommet sitt.

    Dette var en prosjektor, som han hadde kjøpt av et konkursbo, på Triaden-senteret, som lå på Skårer, et par kilometere unna der Øystein og dem bodde da.

    Så han fikk kjøpt den prosjektoren, for noen ganske få tusenlapper da.

    Og var kanskje en av de første i Norge, som hadde ordentlig hjemmekino.

    Det er mulig.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde kallenavn på Triaden og, og kalte det senteret for ‘Tragedien’, siden det hadde gått konkurs, eller noe, da.

    (Ihvertfall så hadde hotellet der gått konkurs, husker jeg).

    Og Maxi, som reklamerte med å kalle seg ‘den trivelige kjempen’.

    Den butikken kalte Øystein for ‘den utrivelige kjempen’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også kjent med en del av Øystein sine kamerater, siden jeg var såpass ofte på besøk hos han, i Lørenskog.

    (Etter at han først hadde vært mye på besøk hos meg, på Bergeråsen da, noen år før det her).

    Det var folk som Are, Tom Fachenberg, (fra Lambertseter), Glenn Hesler, Anita og Tom, (som seinere ble butikksjef, på Kiwi, på St. Hanshaugen).

    Så det var etterhvert nesten som at jeg var like mye fra Lørenskog/Oslo kanskje, som fra Berger.

    Jeg kjente ihvertfall folk fra Lørenskog og Abildsø da.

    Og folk fra Drammen, Larvik og Tønsberg også da.

    Så jeg kjente folk fra en del steder, etterhvert.

    Selv om de fleste av disse for det meste var bekjente da, og ikke ordentlige venner/kamerater.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den dagen, som jeg skulle dra fra Øystein, og til bestemor Ågot, på Sand.

    Så gikk jeg bort til Lørenskog togstasjon, en morgen, husker jeg.

    Og jeg fikk jo nesten helt sjokk, (og trodde vel kanskje at jeg fortsatt sov), da jeg kom bort dit.

    For da hadde noen malt Lørenskog togstasjon, i alle regnsbuens farger, (husker jeg).

    Og dette tok det en stund, før jeg skjønte noe av.

    Men det var visst sånn, at barne-TV-serien Sesam Stasjon, skulle spilles inn, på Lørenskog Stasjon da.

    Så derfor hadde visst noen malt den stasjonen sånn da, (fant jeg ut seinere).

    Selv om jeg nesten begynte å lure på, om noen hadde lurt noe LSD, (eller noe), inn i Pizza Grandiosa-en min.

    (For å fleipe litt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg kom til Drammen, så møtte jeg Roger fra Fjell, tilfeldigvis, på Bragernes der.

    Roger og noen kamerater, satt på en sånn båt/lekter vel, som lå i Drammenselva, like ved Bragernes Torg der.

    Og jeg ble bedt om å ta en øl eller to da, sammen med Roger fra Fjell og en eller to av kameratene hans da.

    Og han Roger fra Fjell, han skulle ha fest den dagen, sa han.

    Så han ba meg med på fest, oppe på Fjell da.

    Jeg hadde vel ikke sagt noen dag, til Ågot, for når jeg skulle reise dit.

    Jeg tror at jeg nesten fikk lov til å komme og gå, som jeg ville, hos Ågot.

    (Det var vel ikke langt unna, ihvertfall, tror jeg).

    Så jeg bare heiv meg med på den festen da.

    Og Roger dro meg med i en butikk, på Fjell, for å kjøpe øl, husker jeg.

    Og så festa vi om kvelden da.

    Roger bodde høyt oppe, i en blokk, på Fjell.

    Og han hadde ei dame, i en leilighet, i en etasje under, eller noe.

    Og jeg skulle kanskje hevde meg litt, siden jeg bodde i Oslo og hadde vært på ferie i Brighton, osv.

    Så jeg lurer på om han Roger ble litt sur på meg, siden jeg liksom skulle hevde meg da.

    Kanskje siden jeg var vant til å tenke på at jeg selv var bra da, etter å ha gått på den samarbeidsavtalen, i Drammen, året før, og siden jeg hadde vært en av de flinkeste studentene, på NHI, i Oslo, osv.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dama til Roger, hu ville høre på the Kids.

    Og det syntes også jeg, at hørtes kult ut, å høre på, etter at jeg hadde blitt litt brisen da.

    Men han Roger, han tok bare den kassetten, og heiv ut fra ‘ørtende’-etasje, fra balkongen sin, hvor vi satt og drakk da.

    Av en eller annen grunn.

    (Sånn at den kassetten knuste mot asfalten, på en gangvei, (eller noe), nedenfor vinduet da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu dama til han Roger, hu hadde også problem med telefonen sin, (eller noe).

    Og jeg hadde jo hatt elektronikk, som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Så det var kanskje derfor jeg liksom ville hjelpe, og sånn, da.

    Men da ble kanskje han Roger sur på meg, siden det her var dama hans da.

    Så ville han liksom være den som skulle hjelpe da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Med på festen så var det også en kar, som jeg kjente igjen, fra Gjerdes Videregående, (hvor jeg hadde gått, året før).

    Og det var en kar, med lyst hår, og sleik, og som var liksom litt sånn ‘lang’ i trynet da.

    (Han så litt russisk ut kanskje?

    Hva vet jeg).

    Han prata om det, på den festen, husker jeg.

    At det var nok, at han bare viste trynet sitt, til noen rånere, (eller noe).

    Også ville dem prøve å banke han opp da.

    Men hvorfor folk ville banke han opp, bare fordi han viste trynet sitt.

    Det veit jeg ikke.

    Men han mente at det aldri slo feil da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreit meg forresten ut litt, på festen der.

    For jeg sa at det var kult å drikke Aass Fatøl igjen.

    (Etter å ha bodd et år i Oslo og vært på ferie i England da).

    Men da ble jeg retta på gitt.

    For den øl-en, som jeg hadde drikki, ombord på den lekteren, i Drammen, (sammen med de her folka), tidligere den her dagen.

    Den øl-en hadde visst også vært Aass Fatøl da, ble jeg fortalt.

    (Og det hadde ikke jeg tenkt på da, når jeg sa det her).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Roger sa til meg, dagen etter, eller noe, at han brukte ‘High Hair’-hårgele-produkter.

    Og lurte på om jeg også gjorde det.

    Jeg svarte vel ingenting, for jeg hadde ofte problemer, med å få sveisen min, sånn jeg ville ha den.

    Og det varierte fælt, hvilken type hårgele, hårvoks eller hårpomade, som jeg pleide å kjøpe, inne i Oslo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk sitte på med han Roger og faren hans, (eller noe), tror jeg.

    Til ved Drammen Jernbanestasjon der vel.

    Også tok jeg bussen til Ågot på Sand da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel også ei mørkhåra dame, med på den terrasse-festen, til han Roger, fra Fjell, (mener jeg).

    Og det var ei som babla om at alle damer så pene ut i måneskinn, (eller noe).

    (Mener jeg at det var).

    Så dette her var altså en fest, som var i juli-måned, (når det var varmt da), og på en natt som det var måneskinn også da.

    Så det var kanskje derfor at folk som han Roger fra Fjell, ble litt gærne, og kasta musikk-kassetter, ned fra 8.-10.-etasje, osv., på Fjell der da.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, hvordan ferieoppholdet mitt, hos onkel Runar og dem, i Son, var, denne sommeren.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Jeg så vel forresten aldri han Roger fra Fjell igjen, etter dette.

    Og dette var forresten en kar, som jeg tilfeldigvis hadde blitt kjent med, på skytebanen, på tivoli en gang, på Strømsø.

    (Som hadde prata til meg, mens jeg stod og skøyt med luftgevær der da).

    Et par år før det her da.

    Om min søster Pia og hennes venninne Cecilie Hyde, de visste hvem han Roger fra Fjell var da.

    (Husker jeg at de sa til meg en gang, uten at jeg vel hadde fortalt dem, at jeg kjente han Roger fra Fjell men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 31: Mer fra Brighton sommeren 1990

    Den forrige gangen, som vi var i Brighton, så hadde Øystein vært så fan av å spise på fast-food restauranter som Burger King og Pizza Hut.

    Øystein likte Whooper Cheese-burgere.

    Men han ville ha dem ‘without onion’.

    Og på Pizza Hut så ville Øystein ha en amerikansk type pizza med tjukk bunn, som jeg ikke hadde sett før.

    Det hendte at Øystein og jeg spiste pizza, i Lørenskog og, et par ganger.

    Og der likte Øystein å gå på en pizzarestaurant, som var like over veien, for Maxi der cirka, på Skårer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne sommeren, (sommeren 1990).

    Så hadde Øystein blitt fan av kebab.

    Når vi dro fra Shoreham til Brighton, så pleide vi å ta toget, denne ferien, (og ikke bussen, som vi pleide da vi dro med EF Språkreiser).

    Og på veien, fra togstasjonen i Brighton, og ned til ved Churchill Square der.

    Så lå det en kebab-sjappe da.

    Og der kunne man kjøpe en god kebab, (som jeg aldri hadde smakt før, men syntes at smakte ok), for 2-3 pund da vel.

    Og det var mange forskjellige sauser, i mange forskjellige farger, som man kunne ha på kebaben, husker jeg.

    Jeg skjønte vel aldri helt hvilken saus som het hva.

    Så det ble litt tilfeldig hvordan kebab jeg fikk.

    Jeg prøvde bare å peke litt på noe som ligna på noe thousand island-dressing, (eller noe), vel.

    Men ganske godt var det, med kebab, må jeg innrømme.

    Hvor Øystein hadde fått sansen for å spise kebab fra.

    Det vet jeg ikke.

    Men Øystein var jo fra Lørenskog, som jo lå mye nærmere Oslo, enn Berger, hvor jeg var fra.

    Så det er mulig at denne kebab-spisingen, til Øystein, var noe han begynte med, i Oslo, et år eller to kanskje, før denne Brighton-turen, sommeren 1990 da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var kanskje det.

    Den kebabsjappa, som vi pleide å dra på, i Brighton, den lå like ved en databutikk, som het ‘Computer Aids’, forresten.

    Og det skiltet syntes vel jeg at var morsomt da.

    Og Øystein sa vel da noe om, at ‘computer-aids, nei det hadde Jostein’.

    (Jostein var en butikkmedarbeider, som jobba på Lauritzen bokhandel, i Gågata, på Bragernes, i Drammen, og som Øystein ikke likte da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ikke nok med at det var masse tyske språkstudenter, i huset Øystein og jeg bodde i, i Gordon Road.

    Det var også mange tyske språkstudenter i nabohuset og.

    Og en kveld, så hang en av disse tyske tenåringsguttene utafor huset til Hudson-familien da.

    Og så sa han til Øystein, (mens jeg også hørte det), ‘have you fucked Vicky yet?’.

    Vicky var den vel cirka femten år gamle dattera til Tina og Rick Hudson da.

    Og da brøyt Øystein nesten sammen.

    Tina Hudson måtte trøste han, midt på natta.

    (Hu måtte stå opp vel muligens).

    Og Øystein sa til henne at, ‘I’m not like that’.

    Jeg kjefta litt på han tyske språkstudenten etterhvert, siden han hadde fått Øystein til å grine da.

    Og Tina sa til Rick, at det Øystein var ok, men at det var meg hu var bekymret for.

    (Av en eller annen grunn).

    Noe sånt.

    Da sa jeg ikke noe, for Øystein dreiv jo å grein der, og jeg skjønte ikke helt hva hu mente.

    Hu hadde kanskje ikke likt at jeg hadde kjefta på han tyske tenåringen, som hang utafor inngangsdøra der da, og prata piss da, og fikk tremenningen min til å begynne å grine.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein må forresten ha vært ganske nærme Tina Hudson.

    Øystein kalte henne for hennes kjælenavn ‘Tin’, foran hennes ektemann Rick Hudson, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror at Øystein hadde hatt tysk på skolen.

    Men jeg selv hadde ikke hatt tysk på skolen da.

    Og jeg likte ikke helt tyskere, for å være ærlig.

    Så jeg dreiv og sa sånn ‘Auswitch’ og sånn, hele tida der da.

    (Jeg var vel litt umoden da kanskje).

    Og jeg skulle liksom prate tysk en gang da.

    Så jeg fortalte om da jeg hadde skutt et ekorn med luftpistol en gang, på tysk.

    Ekorn var ‘eichoniken’, eller noe, på tysk.

    (Fant vi ut).

    Og jeg bare tulla og sa ‘der eichoniken ge-shotsen ge-shotsen’.

    Og ‘der eichoniken ge-skriken ge-skriken’, osv.

    Og ‘der eichoniken ge-fallen ge-fallen’.

    Og ‘der eichoniken ge-toten ge-toten’.

    Noe sånt da.

    Jeg prøvde å fortelle hele historia om hvordan Ulf Havmo og meg, hadde skutt et ekorn, (eller to), da, noen år før det her da.

    På tulle-tysk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene tyske studenten, han var fra Essen, mener jeg å huske.

    Og han var litt tjukk, så jeg tulla da, og sa at han hadde ‘essen’ for mye.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en annen av de tyske språkstudentene.

    Han digga Depeche Mode, husker jeg.

    Og han var der både sommeren 1989 og 1990, mener jeg.

    Men jeg likte ikke han så bra, og klarte ikke å kommunisere så bra med han vel.

    Så jeg nevnte ikke det, Cecilie Hyde, (venninna til søstera mi), i Norge, var en stor Depeche Mode-fan, som hadde sin egen ‘Depeche-gjeng’, i Drammen, til og med.

    Det gadd jeg ikke å nevne for han tyske språkstudenten da.

    For han var kanskje litt sånn sur og arrogant da, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det dukka også opp en dansk språkstudent der, fra København, mens Øystein og jeg, var hos familien Hudson, denne sommeren.

    Han danske språkstudenten, han kunne man ikke prate til på norsk.

    Da forstod han ingenting.

    Nei, man måtte snakke til han på engelsk.

    Dette syntes jeg at var litt dårlig, siden jeg selv er kvart dansk, osv.

    Men dette fikk jeg aldri forklart, til han danske språkstudenten.

    Siden jeg først pratet til han på norsk da.

    Noe han ikke forstod.

    Og etter det, så ble vel det at han dansken ikke ville svare, når jeg sa noe til han på norsk.

    Det ble vel som noe som stod i veien for den videre kommunikasjon kanskje.

    (At jeg da nok ble litt overraska over dette, og også kanskje hang meg litt opp i det).

    Jeg syntes at dette var merkelig, (jeg som hadde en dansk mormor osv., som bodde i Norge), at dansker plutselig ikke forstod norsk lenger.

    For det hadde alle danske som jeg hadde prata med før gjort ihvertfall.

    (Selv om det kanskje ikke var så mange).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den ferieturen, til Brighton, sommeren 1990.

    Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 30: Brighton sommeren 1990

    Sommeren 1990, så dro min tremenning Øystein Andersen og jeg, igjen til Brighton, på sommerferie.

    Øystein hadde vel fått tak i noen ganske billige flybilletter, mener jeg.

    Det var nok antagelig foreldra hans, Reidun og/eller Kai Andersen, som ordna med å sjekke priser på flybillettene, osv.

    Og jeg lurer også på om det var Øystein og dem, som avtalte ferietidspunktet, med den tidligere vertsfamilien vår, i England, (nemlig Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea), da.

    Jeg kan ihvertfall ikke huske at jeg avtalte noe om dette.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok fly, fra Fornebu, og til Gatwick da.

    Øystein, (som jo er farget, siden han er adoptert fra Sør-Korea, og som også pleide å gå med svart skinnjakke), fikk problemer i passkontrollen på Gatwick, og jeg måtte gå bort til han da.

    Og da lot pass-kontrolløren Øystein få lov til slippe inn i England, siden han var med meg da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var sommeren 1990, og det var fotball-VM.

    England hadde jo gjort det ganske bra, i Mexico-VM, fire år tidligere.

    Hvor Gary Lineker, (som da spilte for Everton), ble toppscorer, blant annet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så denne ferien vår, den var en del preget av at fotball-VM foregikk samtidig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen av de gangene, som jeg hadde vært på besøk, hos hu Lill Beate Gustavsen, på Grønland, i månedene før denne ferieturen, til Brighton.

    Så hadde jeg kanskje kjeda meg litt der.

    Og så hadde jeg sett på en sånn Mercedes-stjerne, som Lill Beate Gustavsen nok hadde rappet fra en bil, og som hu hadde liggende i leiligheten sin da.

    Mercedes-stjerna hang i en sånn brun eller svart skinnreim, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen sa plutselig det, til meg, en gang, da jeg var på besøk hos henne.

    (Utenom sammenhengen, må man vel si).

    At hu ville ikke at jeg skulle begynne å rappe noen Mercedes-stjerner, og få problemer med politiet.

    Så hu ville låne meg den Mercedes-stjerna si, når jeg skulle til England da.

    Jeg så jo på meg selv som ganske voksen.

    (Jeg hadde slutta å stjele i butikker og sånn, (som jeg hadde som uvane å gjøre, tidligere i tenårene), etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og jeg må innrømme, at jeg syntes at den Mercedes-stjerna, til hu Lill Beate Gustavsen, var litt morsom.

    Men jeg hadde jo aldri drømt om å rive av sånne, av biler.

    Faren min hadde jo hatt mange Mercedeser, og jeg synes at det var en bra bil egentlig.

    Selv om veldig mange av de Mercedesene, som man så i Oslo, var drosjer.

    Så etter å ha bodd en stund i Oslo, så forbandt jeg etterhvert Mercedeser mest med taxi-er da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men selv om jeg syntes at hu Lill Beate Gustavsen var litt dum, siden hu trodde det, at det var mulighet for at jeg skulle begynne å rive Mercedes-stjerner, av biler, som stod parkert på fortauet.

    Så syntes jeg det, at det var litt artig, å få låne en sånn Mercedes-stjerne da.

    Så jeg takket ja til det, husker jeg.

    For jeg var jo fortsatt tenåring, og prøvde å være litt kul da vel sikkert.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så jeg husker at jeg gikk rundt i Brighton der, den sommeren, sammen med Øystein Andersen og med en sånn Mercedes-stjerne, rundt halsen da.

    Og det var det noen briter som syntes at var artig, husker jeg.

    For de trodde at jeg var engelsk da, og hadde rappa den Mercedes-stjerna, av en ‘German car’.

    (Husker jeg at jeg overhørte en gang, av et ganske ungt par vel, som Øystein og jeg gikk forbi, på fortauet, i Brighton).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte dele på å ha soverommet, til Mrs. og Mr. Hudson da.

    Fordi huset deres var allerede fullt av tyske språkstudenter, fra EF Språkreiser da.

    Så hele Hudson-familien, (det var vel mor og far og fire unger), de lå på gulvet, (eller noe), inne på et ganske lite rom der da.

    Og når Øystein og jeg, skulle dra hjem igjen, fra Brighton, denne ferien.

    Så fant jeg ikke den Mercedes-stjerna, til Lill Beate Gustavsen.

    Så jeg begynte å klage om det da.

    (Siden den Mercedes-stjerna ikke var min, egentlig).

    Og da fant hu eldste datteren, i den familien, (nemlig hu Vicky vel), hu fant da den Mercedes-stjerna, inne på rommet til Hudson-familien der da.

    Og da hadde hu yngste dattera, (nemlig hu Kelly), hu hadde da rappa den Mercedes-stjerna da.

    Siden hu nok syntes at den var morsom da.

    (Noe sånt).

    Så den var jo bare flaks, at jeg klarte å få med meg den Mercedes-stjerna, tilbake til Norge igjen da.

    Hvis ikke så hadde nok hu Lill Beate Gustavsen blitt litt sur, kan jeg nok tenke meg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Gulvet på soverommet, til Tina og Rick Hudson, var forresten så møkkete.

    At etter å ha bodd der noen dager, så fant jeg fram støvsugeren deres.

    Og begynte å støvsuge gulvet der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vi måtte altså dele på dobbeltsenga da, som tilhørte Tina og Rick Hudson da.

    Men både Øystein og jeg, var veldig tynne, på den her tida.

    Jeg veide vel cirka 60 kilo, vil jeg si.

    (Ikke noe mer ihvertfall.

    Jeg hadde jo gått ned noen kilo, på de månedene, som jeg hadde bodd på Abildsø der.

    Siden jeg hadde hatt dårlig råd, og ikke fikk lov til å steika Pizza Grandiosa der, osv).

    Og Øystein, han var kanskje 10-15 centimeter lavere enn meg, og var enda tynnere, må man vel si.

    Så han veide vel kanskje ikke mer enn 45-50 kilo, eller noe, på den her tida.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det ble veldig god plass, i den dobbeltsenga, til Rick og Tina Hudson da.

    Så det var ikke sånn at Øystein og jeg kom borti hverandre i søvne, eller noe, husker jeg.

    Vi hadde god plass på hver vår side av senga, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Selv om Øystein en kveld, plutselig begynte å prate om pupper og nakne damer og sånn, midt på natta, husker jeg.

    (Sånn som han Lassen hadde gjort, (også i Brighton), sommeren 1985, husker jeg.

    Altså fem år før det her da).

    Og jeg ble så irritert på Øystein, fordi han begynte å bable om de her puppene og nakne damene sine, midt på natta.

    Så det var nesten sånn at jeg måtte true han litt, for å få han til å holde kjeft da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein og jeg, vil dro på en eller to dagsturer, inn til London, husker jeg.

    Med toget da.

    Øystein skulle i en sånn rimelig sær/kul heavy-musikk-sjappe, (blant annet), som lå litt syd for Oxford Street, husker jeg.

    Jeg husker at det var varmt, men at vi hadde på oss jakker.

    Kanskje fordi at jeg fortalte Øystein om at jeg hadde blitt utsatt for ran, (hvor de fikk med seg sigarettpakka mi, som lå i bag-en min), fra en afrikansk guttegjeng, på Oxford Street, sommeren før.

    (Den sommeren jeg dro aleine til Brighton, og traff hu Sari Arokivi, fra Finland, blant annet.

    Som jeg skrev om i Min bok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein ville også ganske ofte til en plateforretning, som lå i the Lanes, i Brighton, husker jeg.

    Og mens vi gikk rundt der, så hørte vel Øystein på en sånn kul walkman, som spilte digitale kassetter, mener jeg.

    (Siden Øystein var rimelig bortskjemt da, må man vel si).

    En såkalt DAT-spiller, lurer jeg på om det var, som Øystein hadde med, på den Brighton-ferien, muligens.

    Han spilte ihvertfall en sang, som het ‘King Without a Crown’, (med en gruppe som het ABC), som han ba meg høre på, i the Lanes der vel, en gang, på walkman-en sin da.

    (Utenom sammenhengen vel).

    Dette kan også ha vært i 1988 da.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    For Øystein og jeg, vi var jo somre, på ferie, hos Hudson-familien, i Shoreham-by-Sea da.

    Nemlig sommeren 1988 og sommeren 1990.

    Så det er mulig at jeg blander hvilken sommer, som noen av disse episodene, som skjedde, på disse Brighton-feriene våre, hendte da.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein hadde dilla på å spille Black Jack, husker jeg.

    Og han fikk alle de tyske språkstudentene, til å bli med å spille Black Jack, om kveldene der, husker jeg.

    Jeg hadde nok vært en god del, på besøk, hos Øystein, ute i Lørenskog, før denne ferien.

    For jeg husker det, at jeg allerede hadde fått meg et eget system, for hvordan jeg spilte Black Jack da.

    (Som Øystein også kalte for ‘Svarte Jonas’ da).

    Og det systemet var sånn, at jeg stod på 16, (og over), men alltid tok et kort til, på 15, (og under), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg får skrive noen notater her, tror jeg, om det andre som skjedde, på denne Brighton-ferien.

    Så får jeg skrive mer om denne ferien, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 27: Enda mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    (De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).

    Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.

    (Var det vel).

    Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.

    At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.

    ‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.

    Nei, da måtte jeg bare glise.

    For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.

    Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.

    Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.

    Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.

    (Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.

    Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.

    Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).

    Og hva klarte Axel?

    Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.

    Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.

    Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.

    Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.

    Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.

    På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.

    Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.

    Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.

    Mens hu pene Lena, var på lerretet.

    Mens hu Lena var naken, i filmen da.

    Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.

    Hva skulle jeg gjøre da?

    Skulle jeg lukke igjen øynene?

    Var jeg for gammel til å se den filmen?

    Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?

    Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.

    Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.

    Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.

    Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.

    Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.

    (For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).

    Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).

    Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.

    (Eller noe).

    Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.

    Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.

    Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.

    Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.

    Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.

    (Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).

    Nei, Oslo er en veldig tøff by.

    Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.

    Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.

    (Kanskje med unntak av Nurnberg.

    Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).

    Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).

    Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.

    Så Oslo er nok en hard by.

    Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.

    Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.

    (Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).

    Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).

    Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.

    Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).

    Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.

    Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.

    Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.

    Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.

    For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.

    (Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.

    (For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).

    Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.

    Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.

    Fra høsten 1990.

    (Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i slutten av juni, i 1990.

    Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.

    For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.

    Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.

    Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.

    (Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).

    Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.

    En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.

    Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.

    Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.

    (Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel nevnte hele tida Alfaset.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var der som faren min kjørte feil da.

    Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).

    Og så til Høybråtenveien den veien da.

    For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

    At jeg skulle flytte til Furuset da.

    Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.

    ‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.

    (Til hu Pia fra Korea da).

    Så Lill og Pia fra Korea.

    De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.

    Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 23: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg hadde ikke så utrolig mye å gjøre, med min tremenning, Øystein Andersen, (som bodde i Lørenskog), det første året, som jeg bodde i Oslo.

    På tross av Lørenskog bare var et drøyt kvarter med toget fra Oslo vel.

    Dette skyldtes nok mye, at Øystein Andersen var et par år yngre enn meg.

    Så han kom jo ikke inn på utestedene, i Oslo.

    Og jeg hadde jo en annen kamerat, på den her tiden, nemlig Magne Winnem, som jeg var mye ute på byen sammen med, det her studieåret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mot slutten av det her skoleåret.

    En gang, mens jeg var på Oslo City, etter å ha kjøpt meg en hamburger kanskje, på vei til NHI.

    (Noe sånt).

    Så møtte jeg plutselig Øystein Andersen, på Oslo City der da.

    Øystein Andersen gikk i den svarte skinnjakka si, som vanlig.

    Han spurte vel om det var noen grunn, til at vi ikke hadde hatt så mye med hverandre å gjøre, den tida jeg hadde bodd i Oslo.

    Jeg kunne vel ikke komme på noen grunn.

    Jeg syntes vel at det hadde vært artigere å knulle med Nina Monsen, enn å være hjemme hos Øystein Andersen, på Lørenskog, og spille Trivial Pursuit og blackjack og sånn vel.

    Så det var ikke sånn, at Øystein Andersen var den første jeg prøvde å få tak i, (av mer eller mindre lokale folk), da jeg flytta til Oslo.

    Nei, det var Nina Monsen, som jeg heller prøvde å få tak i først da.

    Og jeg hadde jo også klart å spore opp halvbroren min Axel, som jo også bodde i Oslo, så jeg hadde liksom fått meg en ‘ordentlig’ lillebror og, og ikke bare en ‘lillebror’, (med andre ord Øystein Andersen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men jeg husker det, at jeg var ute hos Øystein Andersen, i Lørenskog, dette studieåret også.

    Øystein Andersen hadde en kamerat, som også het Erik, (som meg), og som ble kalt for Psycho, på besøk.

    (Jeg mener at dette var det her studieåret).

    Psycho stod på trappa til Øystein og dem.

    Også sa han til meg at ‘kom bort hit’.

    Også sa en annen kar, (som også var der), at ‘du burde ikke gjøre det, hvis du ikke kjenner han’.

    Så jeg gjorde ikke noe.

    Men dette var en truende episode da, må jeg vel nesten si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, (etter dette), så traff jeg også Psycho, en gang, nederst i Karl Johan der.

    Jeg var ikke sikker på om jeg kjente han igjen, men Psycho sa at jeg kjente han da.

    ‘Det gjør du det’, (eller noe), sa han.

    Etter at jeg hadde sagt noe sånt, som at ‘jeg kjenner ikke deg’, (eller noe).

    For jeg hadde jo bare møtt han Pscyho en gang før det her vel.

    (Og jeg møtte han vel aldri igjen, (som jeg kan huske ihvertfall), etter den episoden, nederst i Karl Johan der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øystein Andersen han hadde tidligere sagt til meg flere mer eller mindre spesielle ting.

    Han sa sånn, at når han fikk ballen, når han spilte fotball, i gymmen, (eller noe).

    Så bare klinte han til så hardt han kunne.

    I retning av målet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var noe Øystein sa mens jeg fortsatt bodde i Leirfaret 4B, (mener jeg).

    Og noe annet han sa, på den her tida.

    Det var at han ikke gikk over lik, for å få suksess i livet.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en tredje ting, som Øystein sa, (som var litt spesielt kanskje), det var at han hadde kontakter, og kunne få til ting og sånn da.

    Og da fulgte han kanskje opp med noe sånt som at, ‘men jeg går ikke over lik, for å komme meg fram i livet’, (eller noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe annet som skjedde, dette studieåret.

    Det var at jeg kjøpte meg en walkman, på Fridjof Arngren sin elektronikk-butikk, på Skøyen da.

    Kjetil Holshagen, han dreiv jo med elektronikk, og han fabla nesten om å dra til den butikken, noen ganger, (på Skøyen der), mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    For den butikken hadde så mange artige elektronikk-ting da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg ville vel kanskje ha en litt mer avansert walkman, enn den enkle Sony walkman-en, som jeg hadde fått i abonnementspremie, av det tyske filmbladet, som jeg hadde begynt å kjøpe, da jeg var på ferie hos tante Ellen i Sveits, sommeren 1987.

    Den walkman-en, som jeg kjøpte på Arngren, (på Skøyen der), den kosta cirka 500 kroner, (mener jeg), og den hadde auto-reverse, og en god del andre litt artige/kule funksjoner da.

    Det var vel en svart Sony-walkman, mener jeg.

    Magne Winnem, han ble så imponert, over denne walkman-en, som jeg hadde kjøpt.

    Så han ba meg, om å også dra å kjøpe en sånn walkman, for han.

    Så en fredag, før jeg skulle besøke bestemor Ågot på Sand vel.

    (Noe sånt).

    Så stakk jeg innom Arngren da, og kjøpte enda en sånn walkman da.

    For Magne Winnem da.

    Det er mulig at det var den gangen, som jeg møtte hu Lill Beate Gustavsen på toget, til Drammen.

    Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer, som hendte, dette studieåret.

    Men det er litt varmt her, (som i en badstu omtrent nesten).

    For den varmeovnen, her på rommet mitt, hos M.A.S., i Fairfield, i Liverpool.

    Den går det ikke an å regulere temperaturen på.

    Den har ikke noe termostat da.

    Så hele rommet er jo skikkelig varmt her.

    Samtidig så bor det en afrikaner som smeller med dørene, osv., i naborommet her.

    Og andre tøffe folk.

    Så jeg vil ikke ha døra oppe stående oppe til rommet akkurat heller.

    Så da blir det litt varmt her, (for å si det sånn).

    Så jeg får kanskje kutte litt ned på lengden på kapitlene her, tror jeg.

    Så vi får se når jeg får til å skrive mer om dette studieåret.

    Vi får se.