Stikkord: Magne Winnem
-
Jeg kommenterte om ‘politiker-broilere’ på Nettavisen
-
Jonas 9 minutter siden
2 people liked this.
Noen kommentatorer, deriblant hønsehjernen Marie Simonsen i Dagbladet, synes det er trist at det ikke kommer nye og unge(!) fjes inn i regjeringen. Som om landets regjering skulle være eksperimentell, med en stadig strøm av nye og pinlige "Brustader! Politikk i Norge skal liksom være forbeholdt dem som var fastlåste ideologer allerede som ungdomspolitikere på Utøya o.l. Snart kommer partiarvingen Marte Gerhardsen, som allerede er ststsministerens "rådgiver", til å bli minister og deretter ststsminister. Folket har null å si mot partimaskinen som suverent nominerer og avler frem akkurat hvem de vil. Vi har igjen fått adel i Norge. -
Ja, jeg er enig.Jeg flytta til Oslo, som 19-åring for å studere, fra Berger i Vestfold.
Da jeg var 20 så tok en kamerat fra Røyken, Magne Winnem, og dro meg med, på et eller to møter, med Unge Høyre, i Høyres Hus, i Stortingsgata.
Vi lærte hva konservatisme betydde og at man kunne ikke prioritere alle som hadde to bein, da ble det ikke noe igjen til de som bare hadde et bein.
Og de spurte alle, hva vi ville brukt mer penger på i Norge, og jeg sa forskning og utdanning, for det huska jeg at vi lærte på Handel og Kontor, på Sande videregående, at det ville det ha vært smart av Norge å satse på.
Det som skjedde, var at jeg og Winnem, ble håndplukket, til å gå gjennom Unge Høyres valgkamp-program, før valget i 1991.
De spurte oss to, om hva vi syntes om ditt og datt da, og jeg har en søster som er sosialist, og husket sosialistene fra Sande og Svelvik, og skjønte hva de ville skrike opp for i Unge Høyres program, så jeg satt praktisk talt og dikerte Unge Høyres valgkampprogram, før valget i 1991, for å få luket ut de tingene som for folk fra 'landet' hørtes ut som noe som kun folk fra Holmenkollåsen, kunne være enig i.
Så hele programmet til Unge Høyre ble uten skarpe kanter da, for de luka først og fremst jeg vekk vel, for jeg var vant til at jeg alltid var best i klassen, på ungdomsskolen og videregående, så jeg var vant til å prate i timen, og var selvsikkert, og var vant til å ha rett da.
Men etter dette møtet, så lurte jeg på, gjorde jeg det feil eller? Da mistet jo Unge Høyre, og en del av Høyre da, litt av identiteten og særegenheten sin muligens.
Så da fikk jeg litt hetta, i tilfelle jeg hadde gjort det galt, jeg fikk litt bakoversveis rett og slett, over at jeg skulle sitte og diktere det her, som hadde vært på et møte i Unge Høyre og kun hadde sitti på skolebenken og i kassa på CC i Drammen og OBS i Lørenskog.
Så da fant jeg ut, at jeg heller ville ha litt livserfaring, før jeg eventuelt begynte med politikk igjen, jeg fikk litt bakoversveis, over at jeg fikk ansvar for valgkamp-programmet, må man vel si, etter et møte.
Så det syntes jeg var litt rart.
Så sånn var det.
Så jeg synes du har rett i det, at politikere kanskje ikke bare burde hentes rett fra skolebenken.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
http://www.nettavisen.no/nyheter/article2735039.ece
Hvordan Magne Winnem fra Gjerdes VGS i Drammen, og butikksjef på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, i Oslo, er
Jeg husker første året jeg bodde i Oslo, skoleåret 1989/90.
Da hang han Magne Winnem fra skolen i Drammen, han hang hjemme hos meg, omtrent hver helg, for vi dro på byen og festa da, før han dro i militæret, på nyåret i 1990 vel.
Noe sånt.
Men han hadde en fetter, Colin, fra Swindon vel, som studerte ved universitetet i Oslo, og som da bodde på Kringsjå, i en studenthybel der.
Så sånn var det.
Så dro Colin tilbake til England, i juleferien, 1989.
Så da skulle Magne få lov å bo der, i hybelen til Colin.
Og da ville Magne, at jeg skulle besøke han, i bofelleskapet, på Kringsjå.
Han bodde der vel i en måned, eller noe, for det var visst snakk om lange juleferier, ved universitetet.
Noe sånt.
Den første gangen jeg var der, så fant jeg en pantelapp, på isen.
Og så en gang jeg og Magne dro i butikken, mens jeg venta på studielånet mitt, etter nyttår 1990.
Så fikk han de folka i butikken på Kringsjå, til å ta imot pantelappen jeg hadde funnet, enda den var mange uker gammel, og på kanskje 50 kroner, eller noe.
Så han kunne være myndig, han Magne Winnem.
Fetteren hans, Colin, han hadde bil, også mens han studerte i Norge.
Han fortalte oss, at grunnen til at han likte seg i Norge, det var fordi at hvis du var på en kiosk, litt ute på landet, om sommeren, så kunne det komme en pen, ung jente, gående inn i kiosken, kun i helsetrøye, sånn at man kunne se puppa, da.
Så det var derfor han ville bo i Norge, for sånt skjedde ikke i England.
Colin, han jobber med noe greier på Skibladner, på fritiden nå, eller om det var heltidsarbeid(?)
Og Magne viste meg fra bryllupet til Colin, at der dukka det opp et mannskor, fra Nord-Norge, som var veldig kjente da, (men som jeg ikke kommer på navnet på i farta, noen som har vært med i filmer).
Berlevåg mannskor, tror jeg det var.
Så sånn var det.
Jeg og Magne stakk også på en fest, som jeg tror var en afrikansk fest, på Kringsjå, like før jul da, i 1989.
Nyttårsaften 1990, altså den siste dagen av 1989, da var jeg og Winnem på Radio 1 club.
Magne skulle sove over på Kringsjå.
Men jeg hadde ikke noe mer igjen av studielånet mitt, så jeg skulle ligge over på Kringsjå jeg og da, siden jeg ikke hadde råd til taxi, (men jeg fikk nytt studielån, bare skolen åpnet).
Så ble plutselig Magne borte.
Så møtte jeg ei dame fra Skøyen, som het Laila Johansen kanskje.
Noe sånt.
Så måtte jeg bli med hu og venninna, til Skøyen, fordi Magne hadde stikki av til Kringsjå da, uten å si fra til meg.
Enda det vanligvis var sånn, at det var han som lå over hos meg.
Så det her var litt merkelig.
Men da måtte jeg bli med hu jente fra Skøyen da, som hadde vært skikkelig drita, den kvelden.
Jeg var ganske full jeg og.
Hu dro meg inn på damedassen, på Radio 1 club, uvisst av hvilken grunn, for hun ville ikke bli med på noe, inne på dassen.
Men men.
Og hu hadde med venninna si, så jeg lot de sove i dobbeltsenga, siden jeg trengte meg på, siden jeg ble med, fordi jeg ikke hadde noe sted å dra.
Så sånn var det.
Hu var også litt dum, hu jenta, for vi prata om ‘pirat taxi’, og da sa hu, at det het ‘privat taxi’.
Så det her var litt merkelig.
Men men, sånn er det.
Selv om det er mulig at vi sneik i køen, til taxiene, at vi fikk lov til å gå foran eller noe.
Men men, bare noe jeg kom på.
At han Magne Winnem han er en sånn myndig type da, som får butikker til å ta imot gamle pantelapper osv., uten at jeg skjønner hvordan han klarte det.
Men det er det kanskje noen andre som skjønner.
Det får man håpe på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og grunnen til at jeg ikke ville være på Abildsø, i hybelen min der, det var at jeg hadde lånt bort TV-en og videoen min, var det vel, til Magne Winnem da, som lånte de, i hybelen til han Colin da, på Kringsjå.
Jeg var på juleferie, med faren min og dem, til Geilo, på Highland hotell.
Så, da vi kom hjem etter jul, så dro jeg og søstra mi, til Axel og dem, på Furuset.
De skulle til Nordland, og besøke Arne Thomassens mor, var det vel.
Men Mette Holter, stemora til halvbroren vår, hun sa at jeg og Pia kunne låne leiligheten, alene, i noen dager.
Og se på Canal pluss osv., som de hadde, var det vel.
Så vi var der, i romjula.
Og så, så dro vi til byen da, på nyttårsaften.
Så dro vel Pia til Drammen, så dro jeg med Magne Winnem til Radio 1 Club, da.
Så da hadde jo jeg vært sammen med søstra mi, og sov på sofaen vel, i romjula, i leiligheten til Arne og Mette, på Furuset.
Så derfor var jeg ganske våken da, for å si det sånn, når jeg var på det diskoteket, på nyttårsaften.
Jeg hadde ikke fått sjangsen til å ha mye privatliv, i romjula.
Så når jeg fant hun der Laila Johansen, eller hva hun het, fra Skøyen, så rota jeg jo skikkelig med henne, og var overalt på henne omtrent, eller ikke overalt da, men jeg var ganske fin i farta, ihvertfall, og vi rocka også ganske mye ute på dansegulvet, hvor hu skulle ha meg til å gjøre noe disco-greier osv., ned på gulvet og opp igjen, i fylla.
Det var nyttårsaften da, og det var et av de kuleste stedene vel, i 1989.
Det var folk fra Drammen der også, husker jeg, ei dame med lyst hår, som jeg hadde sitti på med russebussen til, så mye, under russetida, året før, så jeg måtte betale penger for bensin.
(Enda jeg ikke ante hvem sin russebuss det var, men Tim Jonassen i klassen, fikk dem til å hente meg overalt, uten at jeg helt skjønte hvordan han klarte det.
Jeg bare ringte Tim, og hørte om han skulle på russekro.
Så spurte han hvor jeg var.
Så sa jeg Svelvik, hos Cecilie Hyde og søstra mi, for mormora til Cecilie Hyde, var på ferie, eller noe.
Og da sa Tim, ja da får jeg noen til å hente deg i Svelvik.
Okey.
Ikke spørr meg hvordan han klarte det, men han ringte rundt og ordna da.
Jeg hadde vel sånn løst prata med han om den russekroa før da, så derfor ringte jeg da.
Noe sånt.
Det var litt rart men, det må jeg innrømme.
Så sånn var det.
Og det var også en kar som het Halvard der vel, fra CC Storkjøp, hvor jeg hadde jobba, året før.
Så sånn var det.
Men hun Laila Johansen, hun var veldig hot, men hun lot meg liksom ikke komme til mer enn nest siste post, eller hva det heter.
Og jeg var vel sammen med henne, i et par uker da, vi gikk på kino og ut på byen, når venninna var med.
For jeg fikk studielån, og da lagde jeg middag, hos hu, på Skøyen, kyllingsalat osv.
Men det var så lang kø på polet, så jeg fikk ikke kjøpt noe vin, men tror jeg kjøpte wine-cooler(?)
Noe sånt.
Mer da.
Jo, også gikk vi tur i Frognerparken, første nyttårsdag, med en bikkje, som hu lånte av en slags nabo vel.
Så viste hu meg en kinarestaurant på Majorstua og Majorstua skole.
Jeg skjønte ikke hva hu prøvde å gjøre, men nå lurer jeg på om hu skulle finne noe rom, hvor vi kunne kommet til siste base, for det turte hu visst ikke, om morgenen, den dagen, mens mora var hjemme da.
Men så langt kom vi aldri, for jeg ville ikke rote rundt inne på Majorstua skole, hvor hu dro med meg for å luske på noen folk, som holdt på der, første nyttårsdag, så vi bare dro hjem.
Så sånn var det.
Venninna hennes var en sånn gutte-jente, må jeg si.
Og de begynte å sjekke opp gutter, når vi var på et utested, som het Manhattan vel.
Og da sa de sånn, ‘vi pleier å være på Dokka, (eller noe), et sånt sted hvor alle kjenner alle, i feriene).
(Det sa de på Radio 1 Club, og, av en eller annen grunn.
Jeg var jo fra Berger, så jeg syntes ikke at det var så spesielt, at alle kjente alle).
Men men.
Mer da.
Jo, så da bare stakk jeg fra dem, for hu Laila hu begynte å sjekke opp andre, så da tok jeg bare nattbussen hjem.
Og da kom hu og ga meg tilbake halvparten av hundrelappen min, eller noe sånt.
Etter det, så har jeg ikke hørt noe fra henne.
Mora sa at hu var i England, en gang jeg ringte om noe greier.
En gang, på 90-tallet, så gikk jeg forbi hu og venninna, på Egertorget, og hørte jeg at venninna beordra henne, til å bare late som at hu ikke så meg.
Jeg husker at hu advarte meg litt for venninna, (kanskje fordi hu trente karate, eller det var vel noe mer alvorlig, antagelig).
Så hu var nok under kontroll, av hu karate-venninna, med ganske kort, lyst hår vel.
Så om de prøvde å få kontroll på meg og.
Og at det her var noe set-up, av Mette Holter, f.eks?
Hvem vet.
Siden hun lot meg og søstra mi låne leiligheten, mens dem var i Nordland, med bilen vel, sånn at jeg ikke skulle ha noe særlig privatliv, og være et lett bytte for de Skøyen-jentene?
Det passer med at Magne Winnem bare dro hjem, enda vi hadde avtalt, at jeg også skulle ligge over, på Kringsjå.
Kanskje Mette Holter ikke likte, at jeg flytta til Oslo.
Det vet jeg jo, at hu ikke likte, for hu har sagt det, at da følte hun seg ikke som mammaen til Axel lengre.
Men, jeg og faren min, vi hadde jo planlagt det, siden før ungdomsskolen, tror jeg, at jeg skulle flytte inn til Oslo, og studere, etter videregående, sånn som onkelen min Runar gjorde, på 60-tallet da.
Jeg husker ihvertfall det, at det som gjorde at jeg klarte meg gjennom all mobbingen på ungdomsskolen i Svelvik og alt tullet fra familien min, med at jeg måtte bo alene osv., det var tanken på at jeg skulle flytte inn til Oslo, og studere, når jeg ble myndig og var ferdig med videregående.
Det var derfor jeg aldri ga helt faen i skolen, samme hvor mye jeg ble mobba.
Og jeg visste det, at Handel og Kontor ga artium, hvis ikke så hadde jeg gått almenn.
Så jeg hadde kontrollen på det her, og fulgte alltid nøye med om sommeren, at det ikke ble noe tull, med at jeg glemte å bekrefte at jeg tok skoleplassen osv.
Eller at jeg kom inn da.
Så jeg og faren min hadde egentlig planlagt dette, i mange år, siden jeg var sånn 10-11 år kanskje, på begynnelsen av 80-tallet, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, på slutten av 80-tallet.
For faren min ville ikke at jeg skulle bli selvstendig næringsdrivende, for det var mye jobbing til alle døgnets tider da, sa faren min, en del ganger.
Så han ville at jeg skulle ha en karriære i næringslivet da, med startlønn fra 300.000 osv.
Nå ble det ikke helt det, for jeg ble vel litt tulla med i Oslo, skjønner jeg vel nå, når jeg tenker tilbake.
Og hovedpoenget for meg, var egentlig å komme bort fra mobbefolka, på Berger, og familien min, som lot meg bo aleine der.
Så jeg tok av litt, i Oslo, og var ikke bare fokusert på studier.
Jeg var glad for å bo for meg selv da.
Så sånn var det.
Men jeg tror jeg kanskje kan ha blitt tulla med av hu stemora til Axel, Mette Holter, som var i den italienske mafiafamilien, Ancona, i USA, under ‘hotpants’-tida, som hu vel kalte det.
Vel på 60-tallet da.
Eller hu sa at hu og Victoria, en stor amerikansk-norsk dame, bosatt i Trøndelag, med mørkt hår, hadde vært i Ancona mafia-familien, og gått med hotpants osv.
Det sa hu Mette Holter, i år 1990, var det vel, etter at jeg flytta inn hos dem, et år, og leide et rom der, i skoleåret 1990/91.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Så da jeg og hu Laila Johansen, gikk mot Majorstua skole der, første nyttårsdag, 1990, så gikk vi selvfølgelig forbi spesialskolen da, som broren min Axel gikk på da, som vel fylte 12 år da, i 1990.
Så da måtte jeg jo nesten si det da, at der går broren min på skole.
Å, er’n sånn.
Sa hu dama da.
Så sa jeg vel, at nei, han er vel ikke sånn, og drøyde litt da.
Jeg sa vel at han var ganske vanlig, bare at han gikk på spesialskole.
Noe sånt.
Men jeg tror ikke at hu jenta trodde helt på meg.
Hu trodde vel at han var noe ‘mongo’ eller ‘hemma’, eller noe sånt, tror jeg, hvis jeg skal gjette på hvordan det virka på meg, at hu trodde, på måten hu sa den setningen på, ‘er’n sånn’.
Noe sånt.
Men hu var ikke helt god hu der Laila Johansen heller, for hu hadde sett UFO, sa hu, en gang hu var ute med hesten sin.
Og den gangen vi gikk på byen, (hu var forresten bare 17 år, det samme som venninna, jeg var 19, men de sa først at de var 18, så jeg ble ganske skuffa da, siden de jugde på alderen, det var litt døvt å ikke ha dame som var 18, for det ble kronglete å komme inn på steder på byen osv).
Og hu brukte ikke truse, når hu gikk ut på byen.
Neida, hu satt i stua, mens mora var på kjøkkenet, eller noe, og gikk ut i spagatten, for å tøye ut strømpene, mens jeg var i nærheten da, og umulig kunne unngå å se, at hu ikke hadde truse da, for hu gjorde vel det her, før hu tok på seg skjørtet, tror jeg.
Eller hu hadde sånn svart minikjole, som hu bretta opp, var det vel.
Noe sånt.
Og når vi var på Manhattan da, så dansa hu og venninna, sånn at dem svetta, også tok hu Laila da, hånda mi under den svarte kjolen sin da, sånn at jeg fikk sjekke at puppa hennes var svette.
Og det var dem og, hun hadde fine og yppige vel, faste pupper, som virka som om dem var smurt inn med olje da.
Så jeg veit ikke hvorfor hu lot meg få kjenne på puppa hennes, samtidig med at hu innimellom, begynte å sjekke opp andre gutter, eller unge menn da, sammen med venninna si.
Det ble litt for rart for meg, så jeg bare stakk til slutt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Før vi dro dit, så prøvde de jentene å få meg opp i stry og.
For de skulle absolutt gå forbi noen utlendinger, vel pakistanere, som satt og så på, at jeg gikk forbi med to jenter, i en sidegate til Karl Johan vel.
Og da begynte dem å rope, at jeg hadde to jenter, og at det var urettferdig da.
Og den gangen vi var på kino, så skulle hu Laila, absolutt gå med min jakke, i Karl Johan, og jeg måtte da gå med hennes.
Så jenter som vi gikk forbi, som var yngre enn henne til og med, de lo jo da, husker jeg, i gågate-delen av Karl Johan der.
Så hu hadde nok sett for mye UFO, tror jeg, hu Laila Johansen.
Så en liten UFO-advarsel mot henne.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Så det første året jeg bodde i Oslo, da traff jeg ganske mange damer, på byen osv.
Men etter at søstra mi flytta til Oslo, så var det ikke så ofte jeg ble kjent med damer på byen.
Når broren min ble eldre osv.
Da måtte jeg gå på alternative steder som So What, f.eks., da hendte det at jeg ble kjent med noen damer.
Men men.
Men kan det ha vært fordi at Oslo-damene, visste hvem broren min og søstra mi var?
De er vel ganske kjente i Oslo.
Og både søstra mi og broren min, de omgåes mye kriminelle da.
Søstra mi hang mye på Jollys, i Storgate, hvor det vel var mye kriminelle utlendinger, og hun hang mye sammen med folk fra Somalia, som smattet når de spiste osv., og det var typen hennes, som smattet, mens han hadde visst noen kamerater, som var enda værre, og som bare spiste med henda, da visstnok.
Så søstra mi, hun er nå kanskje som en somalisk dame.
Hun skriker og hyler, når hun prater, og kommer med masse fakter og bærer seg, og sånn da.
Så jeg kan tenke meg, at vanlige norske damer, nok kan bli litt redde for søstra mi, for hun kan være så bestemt og manipulerende, til tider, når hun prater og sånn.
Og hyler mens hun prater da, så jeg ble litt satt ut, av søstra mi, da hun var på besøk hos meg, da jeg studerte i Sunderland, i jula 2004.
For ingen andre av de som var i Sunderland, skreik så mye når de prata, som søstra mi.
Søstra mi var helt klart den mest uhøflige personen, som jeg så mens jeg studerte i Sunderland, vil jeg si.
Så jeg fikk helt sjokk egentlig, og lurte på hva faen som hadde skjedd med søstra mi.
Jeg hadde ikke innbilt meg at hun var så ille, men hun var helt forfærdelig, med skriking og hyling og fakter, istedet for prating, på noe sånn gangster-aktig engelsk.
Så jeg kan skjønne det, hvis Oslo-damer skyr søstra mi.
Det samme med broren min, han kjenner jo en av lederene i A-gjengen, sier han.
Og han har serbiske kamerater, som kaster han ut av vinduer, for morro skyld.
Han kjenner dørvaktene i byen, og folk på utestedene, og kriminelle da som sagt, og har en tøff og barsk tone.
Så damene er kanskje litt redde for broren min og, og tørr kanskje ikke si i mot han, hvis han vil ha de med hjem, for eksempel.
Eller kanskje de synes det er spennende, at broren min kjenner så mange kriminelle osv.
Men jeg ville jo helst ha en ordentlig dame da.
Og de ville kanskje ha blitt litt skremt av søstra mi og broren min.
F.eks., da jeg var fortsatt var i tenårene, så ville de kanskje ha synes, som hun Laila Johansen.
De ville kanskje ha trodd, at jeg var litt dum, siden broren min vel er ganske kjent i Oslo, siden han har gått i alle år, fram til videregående, på spesialskole, på Majorstua, i Oslo sentrum.
Så vet kanskje folk i Oslo det da, så sier de at broren hans har gått på spesialskole, så tror de at jeg, er litt dum da, siden jeg har en bror som er kjent for å ha gått på spesialskole.
Så hvis jeg vil ha en ordentlig dame, så er kanskje best at jeg ikke har så mye med broren min og søstra mi å gjøre.
For de har nok rykte på seg, for å ha for mye å gjøre med kriminelle osv.
Og det var også sånn, de få gangene jeg traff noen damer.
At det var ikke sånn, at de første jeg visste de damene til, var søstra og broren min.
Nei, da møtte jeg heller kamerater da, f.eks. når jeg traff ei som het Ragnhild, som bodde på Stovner, da møtte jeg Magne og Andre, fra klassen, i Drammen, på Burger King, nederst i Karl Johan, sånn at dem fikk prate med henne da.
Hun var ikke så hot som hun Laila Johansen f.eks., men hun var vel bedre i senga, vil jeg si.
Men men.
Men jeg ville ha ventet litt, før jeg introduserte noen damer, til søstra og broren min.
For de er så spesielle, så jeg måtte nesten ha forberedt damene på dem.
Og forklart hvordan søstra og broren min var osv.
Hvis jeg hadde funnet en fin dame, så ville jeg vært litt redd for at broren min ville prøve å rappe henne også.
For det er liksom hvordan broren min er.
At han alltid skal hevde seg, gjerne på min bekostning.
Og søstra mi, hadde kanskje begynt med manipuleringen sin, eller skrikingen sin, eller begynt å grine, eller noe spesielt da.
Så det var ikke så lett tror jeg, å ha dame, mens man har sånne søskener og familie som jeg har.
Jeg lurer på om dem er noe russisk mafia, eller noe, broren og søstra mi, og de andre i familien min.
Noe sånt.
Så da er det ikke så lett å ha et vanlig liv, da får man nok rykte på seg, pga. søskenene sine også, når man bor i den samme byen f.eks.
Så det kan også være derfor, at jeg ikke hadde noe særlig langvarige forhold, at damer ble skremt av familien min, og at familien min, (og/eller andre, f.eks. utlendingene i byen, som kanskje ikke likte at jeg hadde to damer med meg på byen en gang, hun Laila Johansen og hun karate-dama. For utlendingene visste vel det meste av hva som foregikk, i Oslo, ihvertfall i Oslo Øst, de har/hadde jo folk stående utafor Oslo City osv., som fulgte med på hva som foregikk da. Hvem vet.), tulla med damene jeg fant.
Hvem vet.
Noe rart var det nok ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Jeg forklarte om de to ekstrajobbene, som jeg hadde, da jeg jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde, på Lambertseter, på CV-en
PS.
Det som skjedde, da jeg begynte å jobbe for Chinatown-expressen, det var litt artig.
Jeg hadde vel ikke steikovn, antagelig, den første tiden, etter at jeg flytta til Waldemar Thranes gate, i Rimi-leilighetene der, som jeg mener var i januar 1996.
Så kjøpte jeg pizza, på en italiensk restaurant, var det vel, i Bjerregårdsgate, som er en parallellgate, som går like ved Waldemar Thranes gate.
Så kikka jeg i Aftenposten, mens jeg venta på pizzaen.
Så så jeg den annonsen fra Chinatown-expressen da, om at de søkte etter flere budbilsjåfører.
Så reiv jeg vel ut den annonsen da, av Aftenposten-avisa, til den italienske restauranten.
Så dagen etter, så tror jeg det må ha vært en lørdag, som jeg hadde fri.
Og da, så ringte jeg, (når jeg hadde våkna sånn passe), så ringte jeg til Chinatown-expressen, på Frogner, som hadde annonsert i Aftenposten da.
Det var litt kronglete å finne, men jeg parkerte bilen like ved, og gikk til jeg fant stedet da.
Så sa han sjefen der, en pakistaner, tror jeg, i Frognerveien, tror jeg det var.
Han sa til meg, at siden jeg nettopp hadde fått lappen, så burde heller høre med Chinatown-expressen Eiksmarka, like over grensa til Bærum, fra Oslo Vest, for der var det enklere å finne fram, når man nettopp hadde fått lappen, enn i Oslo Sentrum, sa han sjefen fra Chinatown-expressen Frogner da.
For Eiksmarka hadde antagelig ringt dem da, og spurt om de hadde ekstra sjafører da, den dagen.
Noe sånt.
Så jeg kjørte opp til Eiksmarka da, som ligger like ovenfor Øvrevoll galoppbane.
Man kjører motorveien, mot Drammen, og tar av ved et sted på A vel.
Samme det, det er noen år siden jeg kjørte der.
Så var de i så nød for folk der.
Så de bare sendte meg avgårde, med fire bestillinger.
Og de var så forsinka, så maten var to timer forsinka osv., for de hadde ingen, eller få, sjåfører.
Og jeg kjøpte et bilkart, på en bensinstasjon i nærheten da, og kjørte til Bekkestua og sånne steder, som jeg aldri hadde vært før.
Og spurte folk og sånn da, hvor det og det var hen.
For jeg var ikke så vant til å granske bilkart, selv om jeg for det meste så på kartet da.
Men jeg var jo ikke kjent der for fem øre.
Jeg hadde aldri drevet og kjørt rundt, i Bærum og Oslo Vest.
Så det hadde kanskje vært enklere for meg å kjørt i Oslo Sentrum, tror jeg kanskje nå da.
For i Oslo Sentrum, så var jeg kjent, og også i Oslo Øst, i Groruddalen og rundt Lambertseter osv.
Så Oslo Vest og Bærum, det var som å kjøre i Bergen eller Trondheim omtrent, for meg, jeg var ikke kjent der i det hele tatt.
Så sånn var det.
Men jeg fant alle adressene, innen ikke alt for lang tid da, og kjørte tilbake til Eiksmarka da.
Så var de fornøyd, siden jeg også hadde fått noen penger.
Så da begynte jeg å jobbe hver søndag, det var vel dagen etter.
For de skjønte det, at jeg nettopp hadde fått lappen.
Men, de hadde problemer, med å få folk til å kjøre, på søndag formiddagene, fra klokka 13, ca.
Det var ingen som bestilte noe særlig før klokka 12-13.
For det var jo snakk om middagsmat.
Men nesten ingen av de andre sjåførene, likte å jobbe, så tidlig, som klokken 13, på søndagene.
Så de syntes det var bra at jeg begynte der, selv om jeg nettopp hadde fått lappen, fordi jeg syntes ikke det var noe problem, å stå opp klokka 12, på søndagene, for jeg var ikke så mye ute på byen, for eksempel.
Og det var ikke hver søndag, som jeg begynte klokken 13, noen søndager, så begynte jeg også klokken 16.
Og vi jobba til klokka 22, eller noe, kan det vel ha vært.
Og de som dreiv resturanten, det var noen kinesere, som bodde, i Groruddalen vel.
Så jeg skulle samme veien, siden jeg bodde på St. Hanshaugen da.
Så noen ganger, så satt hun unge dama, som var sjef der, og faren hennes, begge fra Kina vel, de satt på med meg, i HiAcen min, tilbake til Oslo da, etter endt arbeidsdag, på søndagene.
Ihvertfall et par ganger, var det vel at dem satt på.
Og hvis jeg var veldig flink, og leverte alle ordrene, som jeg tok på meg, innen en time, så fikk jeg kanskje en gratis rett da.
Og vi fikk tilbud, så vi betalte ikke full pris, på langt nær, for en middag.
Vi betalte vel kostpris, kanskje 15-20 kroner, for en rett som vanligvis kosta ca. 100 kroner.
En av de første dagene jeg jobbet der, så spurte de, om jeg ville kjøpe noe mat, til personalpris da.
Så ringte jeg søstra mi, Pia Ribsskog, for jeg skulle overraske henne da, med at jeg hadde fått jobb på kinarestaurant.
Så spurte jeg henne om hun ville ha noe kinamat, som jeg kunne kjøre innom med, hos henne, ved Sofienbergparken, i Tromsøgata, hvor hun bodde.
Og da var det ikke sånn, at Pia sa kylling i karrisaus, eller noe.
Neida.
Hun måtte ringe meg tilbake.
Og så ringte hun 5-10 minutter seinere, og spurte om de hadde ‘And i Sate-saus’.
Men det var omtrent det eneste de ikke hadde, på menyen, som var på 15-20 retter vel.
Så Pia klarte å finne, det eneste, som dem ikke hadde.
Men da bare kjøpte jeg to vanlige kinaretter, og tok med en til søstra mi.
Og kjørte hjem vel, og spiste den andre middagen hjemme.
Noe sånt.
En gang, så spurte hun dama fra Kina meg der, om remulade og majones, var omtrent det samme.
For ei dame, fra taxisentralen, i Bærum, som var ved motorveien vel.
Hun hadde bestilt en rett med remulade da.
Så tok jeg med den bestilingen, og en annen, til drosje-damene der da.
De som tok imot drosje-bestillingene.
Men jeg glemte å si at det var med majones istedet for remulade.
Så neste søndag, så hadde ikke hu dama bestilt noe, men så litt stygt på meg, når jeg kom med leveringen til kollegaen hennes.
Og det var også masse rare folk, som sa at jeg skulle bare legge maten, ved postkassa, også lå det penger i postkassa.
Sånne eksentrikere.
Det stod på bestillingen da.
Og oppe forbi Holmenkollen, langt opp en vei der.
Så var det et stort leilighetkompleks, med arkitektur, som så ut som om det var fra en science-fiction film.
Så da lurte jeg på, hvem som hadde bygd noen sånne rare blokker, der oppe.
Så det var veldig rart, husker jeg.
Men jeg kunne jo ikke spørre om sånt, jeg måtte prøve å huske og behandle folka, sånn som jeg gjorde på Rimi, sånn at man ikke fornærma kundene.
Så det får jeg håpe at jeg ikke gjorde, selv om den jobben var mest for morro skyld, for meg, og ikke så seriøst, for jeg trengte strengt tatt ikke den jobben.
Men, jeg hadde jo dyrere husleie, på St. Hanshaugen, enn på Ungbo, så jeg lurte på hvordan jeg skulle klare å ha råd til å ha bil også, så derfor begynte jeg i den ekstrajobben, hvis ikke så hadde det nok blitt mye nudler osv., til middag, de første månedene, i Rimi-leiligheten, for jeg fikk bare 140-150.000 i året, som butikksjef-assistent, på Rimi Nylænde, og Oslo var en dyr by å bo i.
Men jeg jobba altså noen vakter, fra 12-13 til 15 vel, på søndager, aleine.
Før rushet begynte, rundt klokken 15-16 da.
Og de vaktene gikk greit, jeg fant alltid fram, selv om jeg noen ganger måtte spørre om veien da.
Det var ikke sånn, at det var noen ganger jeg måtte gi opp, og som jeg ikke fant fram, og kundene ringte og klagde, pga. det.
Det er mulig at noen kunder kan ha ringt og klagd, fordi jeg var 10 minutter forsinket, eller noe, men stort sett gikk det vel greit.
Jeg måtte jo ha mobilen på, (en Alcatel-mobil, som jeg kjøpte et år eller to før dette, billig, på et eller annet senter).
Men, da ringte Magne Winnem, en dag, og han skulle prate og prate, selv om jeg sa jeg var på jobb.
Så han var litt sånn sabotør nesten.
Og det var en dag jeg hadde fått gratis mat, siden jeg hadde klart 8-10 leveringer, uten å være forsinka.
Men da ble jeg forsinka, på den siste leveringa, siden Winnem ringte da.
Så det kan kanskje ha vært noe plott?
Jeg burde jo ha skjønt det selv, at jeg ikke burde ha prata med han, i 5-10 minutter, men det var liksom ikke som jobb for meg, på samme måte som Rimi.
Men når jeg tenker på det nå, så var jo det rimelig sløvt.
Og da kom jeg for seint, til den siste leveringa, og da ville kunden, (som var sur), ha maten gratis da.
Så det ødela den perfekte søndagen jeg hadde, med 9-10 feilfrie leveringer.
Så ringte Magne, og ødela den siste leveringa.
Og da jeg kom tilbake, til Eiksmarka, så fikk jeg den gratis-retten da.
Men da var hun unge dama, fra Kina, og faren hennes, de var litt snurtne da, siden jeg måtte la den siste kunden få maten gratis.
Så jeg slappa av litt for tidlig, den kvelden.
Alle kundene var så laid-back, untatt han siste.
Så jeg lurer nå på om det var noe plott, med Winnem og eventuelt kunden?
Hvem veit.
Det var vel antagelig bare en tilfeldighet.
Men det var uansett litt dumt, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Det her er Brynseng t-banestasjon. Her bytta jeg tog, to ganger om dagen, da jeg bodde på Ellingsrudsåsen, og jobba på Rimi Nylænde, på Lambertseter
PS.
Jeg begynte å jobbe på Rimi Munkelia, også på Lambertseter, i juleferien 1992.
Og jeg fikk meg lappen og bil, rundt juleferien 1996.
Så det var altså i fire år, at jeg pleide å ta t-banen mellom Ellingsrudåsen og Lambertseter da.
Det tok vel en drøy halvtime, tenker jeg, eller kanskje tre kvarter, med venting.
Noe sånt.
Og en kamerat av meg, fra skolen i Drammen, Magne Winnem, han var sjef på først Rimi Munkelia og så Rimi Karlsrud, begge på Lambertseter.
Jeg jobba fra høsten 1993, på Rimi Nylænde, som også lå på Lambertseter.
Men da jobba jeg ikke fulltid, fra starten, så jeg jobba også en del på Rimi Karlsrud, fra høsten 1993, etter at jeg var ferdig med militæret, og Winnem ble butikksjef der.
Så jeg kjente alle de tre Rimi-butikkene på Lambertseter bra, vil jeg si.
Det var f.eks. ei dame som het Sophie, (med noe fransk etternavn, tror jeg), som jobba på Rimi Karlsrud, og som jeg ble kjent med såvidt der.
Og hun dukka noen ganger opp, på samme t-banen, tilbake mot byen, etter jobbing, på lørdager, f.eks.
Eller noen få ganger, så var jeg på samme t-banen som henne, mot Lambertseter og, hvis jeg hadde seinvakt, og hu var på vei til jobb, fra universitetet i Oslo, hvor hu studerte juss.
Hu bodde vel på Haugerud, eller noe, tror jeg, så vi byttet mellom de samme t-banene, for det toget som gikk forbi Haugerud, det var 6 Ellingsrudåsen, hvor jeg gikk av på endeholdeplassen da, som var stasjonen etter Furuset, hvor jeg hadde pleid å ta t-banen fra, da jeg bodde et år hos familien til stebroren min, Axel Thomassen, skoleåret 1990/91, da jeg hadde et friår, fra NHI.
Så jeg følte meg ganske hjemme oppe på Ellingsrudåsen og Furuset-traktene da, selv om jeg ikke ble kjent med så mange der.
Men, det var nærme Lørenskog, hvor tremenningen min, Øystein Andersen bodde, så jeg hang en del sammen med han, og en kamerat av han, som het Glenn Hesler, med flere.
Så jeg følte meg vel så hjemme, som var mulig for en fra Berger vel, i Oslo, vel.
Jeg kjente jo som sagt også Magne Winnem, som var butikksjef, på to Rimier, på Lambertseter.
Og jeg hadde også bodd et år, på Abildsø, det første året jeg bodde i Oslo, som er like ved Lambertseter.
Så jeg kjente meg ganske hjemme, i Oslo der da, selv om jeg ikke flytta til Oslo, før jeg var 19 år, så var det nesten som hjemme en stund.
For da Glenn og søstra mi flytta fra Ungbo, og Magne Winnem, slutta i Rimi, og flytta til Spikkestad.
Da ble det litt kjedeligere å bo i Oslo da.
Men sånn er det vel, det er vel sånn som skjer.
Men jeg følte meg ihvertfall ganske hjemme der, noen år, på slutten av 90-tallet, etter militæret da, sånn på den tida jeg jobba på Rimi Nylænde, som butikkmedarbeider og assistent, fra 1993 til 1996.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er mer om dette:
Man kan se t-banene stasjonen på Lambertseter.
Det er Karlsrud, Lambertseter og Munkelia.
Og alle disse tre stedene hadde sin egen Rimi da.
(Men på Bergkrystallen, så hadde de to Prix-butikker).
Men på Lambertseter, ved t-bane stasjonen, så var det en Fakta-butikk, som ble ICA Supermarked.
Så Rimi Nylænde, hvor jeg jobba som butikkmedarbeider og assistent, fra 1993 til 1996, og så som butikksjef, fra 1998 til år 2000, (etter å ha jobbet to år som assistent, på Rimi Bjørndal, i to år, i mellomtiden).
Rimi Nylænde, den lå ned Lambertseterveien, mot Abildsø, så man måtte gå, i fem minutter, fra Lambertseter t-bane, for å komme til den butikken.
Mens Rimi Munkelia, den lå like ved t-banestasjonen der, og Rimi Karlsrud lå også ganske nærme Karlsrud t-banestasjon.
Så sånn var det.
Man kan også se at Helsfyr t-banestasjon, der jeg gikk 2. året, på NHI, den lå også nærme Ellingsrudåsen, hvor jeg bodde på Ungbo, så det passa meg bra, sånn sett, at NHI flytta fra Frysja, vel Kjelsås og til Helsfyr, siden jeg da fikk kortere skolevei, 2. året jeg gikk der.
Første året, det gikk jeg to år før, (for jeg hadde et hvileår), og det var mens jeg bodde på Abildsø og mens NHI lå på Frysja, ved Kjelsås, så da hadde jeg veldig lang skolevei.
Jeg kunne nesten like gjerne ha bodd i Drammen, eller på Berger, ihvertfall hvis jeg hadde hatt bil.
Det var omtrent så ille.
Men det var fordi at faren min hadde sagt det, at Abildsø, var like i nærheten av der NHI lå.
Men det var det altså ikke.
Faren min hadde blanda med NKI, sa han seinere, som lå på Helsfyr da.
Så det var upraktisk for meg, som da også bodde på en hybelleilighet, hvor kona i huset, ikke tålte matlukt.
Så jeg var konstant sulten, det året jeg bodde på Abildsø.
Så når jeg gikk av bussen fra Abilsø, ved Oslo S., og Oslo City der.
Da ble det nesten uimotståelig for meg, å gå på burgerrestauranten Wendy vel, på Oslo City.
Da pleide jeg å kjøpe en burger med grovt hamburgerbrød, til frokost.
Så pengene mine fløy veldig fort, for jeg pleide å spise pizza, som ‘vomfyll’, da jeg bodde på Bergeråsen, så da ble jeg ikke så sulten der.
Men jeg fikk ikke lov å lage pizza, (eller annen middagsmat), på Abildsø, av de som leide ut der.
Så jeg måtte jo bruke mye penger på mat, så studielånet holdt ikke lengre enn til påskeferien, så jeg måtte gå på Ryen sosialkontor, og få penger derfra, i to-tre måneder, på slutten av det første året mitt i Oslo.
Men så tok jeg meg et friår, og fikk jobb på OBS Triaden, i Lørenskog, som var nærme Furuset og Ellingsrud, hvor jeg bodde fra 1990 til 1996, så da hadde jeg råd til å fullføre NHI da.
Men, da jobba jeg såpass mye, så det var et par fag, som jeg ikke fikk tatt eksamen i.
Så jeg fikk ikke noe grad da, fra NHI, som var en data og økonomi-høyskole.
Så jeg har fortsatt 33 (av 40) vekttall, fra NHI, men ingen grad.
Men, jeg har jo også studert to år, på HiO, bachelor informasjonsbehandling.
Så jeg burde klarer å få disse to karakterutskriftene, til å tilsammen bli en grad.
Det burde holde til enten en toårs-grad, eller kanskje en treårs-grad, på universitetsnivå.
Men, jeg klarer ikke å få hverken NITH, (som kjøpte opp NHI), eller HiO ingeniørutdanningen, til å sende meg en sånn grad.
Men men, så det er noen som tuller med meg, vil jeg si, av overvåkingspoliti, eller lignende, antagelig.
Noe sånt.
Søstra mi bor forresten på Helsfyr, nå, hvis jeg har skjønt det riktig, men jeg er ikke sikker på nøyaktig hvor på Helsfyr hun bor, men jeg mener at jeg har sett det, i telefonkatalogen online, at hu flytta dit, fra en leilighet hun leide, ved Sofienbergparken, i Tromsøgata, for et par-tre år siden.
Noe sånt.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
Det jeg har i bakhue nå
Nå tenker jeg på det jeg skreiv, tidligere i kveld, om at Magne Winnem var i et utagerende party-miljø, i Røyken, parallelt med at han var kamerat med meg, og med at han hadde karriære i Rimi osv.
Et miljø, hvor også Morten Jenker, i Rimi, var med.
En kar som har hatt, og fortsatt har, såvidt jeg vet, høyt betrodde stillinger, på hovedkontoret til Rimi.
(Noe kjedelige greier, iforbindelse med regnskapene til butikken, e.l., ifølge Winnem).
Og som nok også kunne ha vært linket, til et lignende miljø, som i Røyken, på Berger, med samme typen folk vil jeg si, tøffe, folk, i 30-åra.
Hooligan-aktige folk, omtrent, med Tom Bråten og den gjengen der, som var inne hos Jan Snoghøj, min fars stesønn, på Gulskogen, i Drammen, i skoleåret 1988/89, et år jeg også var der noe, for jeg gikk på skole, i Drammen, på Gjerdes VGS., det året.
Så om dette er en russisk mafia, lurte jeg?
Fordi jeg husker det, at jeg leste i Vi Menn, omtrent 1982 eller 83 kanskje, for det abbonerte faren min på, for meg vel, det var ihvertfall jeg som leste det.
Og da leste jeg fra det bladet, mens faren min var på kjøkkenet, og lagde noe mat kanskje.
Og da stod det at den russiske mafiaen, de straffet folk, på forskjellige fæle måter, f.eks. ved å skjære av dem all huden, i ansiktet, sånn at liket lå der, uten ansikt da.
Og da skvatt faren min til litt vel.
Og faren min, han er redd for Tom Bråten, det mener jeg å kunne tolke.
For Tom Bråten, han var i bryllupet, til Jan og Hege Snoghøj, sommeren år 2000, var det vel, på Geilo.
Og da, så satt Tom Bråten og tulla med søstra mi, foran tryne på meg og faren vår.
Og jeg begynte å hoste litt da, sånn litt diskre, at ‘Tom, faren sitter der og broren sitter der, og du sjekker opp dattera’.
Og da kom det fra Tom da, truende, ‘ja, hvem skal gjøre noe med det da, faren eller broren?’.
Da sa ikke jeg noe.
Men jeg venta på hva faren min skulle si.
Og han satt der bare, som en noldus eller tufs, og så ned, og sa at Tom kunne bare gjøre hva han ville, for faren min hadde aldri hatt noe mot han.
Så spurte Tom meg igjen da.
Så begynte jeg å lure på, om jeg skulle ringe politiet, for det var det jeg vanligvis ville ha gjort, hvis jeg hadde vært i Oslo, (hvor jeg hadde bodd i 12 år da, så jeg var mest vant til å være i Oslo), og noen hadde oppført seg såpass truende, når jeg var på jobb som butikksjef, f.eks., som var det jeg for det meste dreiv med, på den her tida, når jeg ikke var hjemme, og kunne slappe av.
Men så tenkte jeg, at nå er jeg langt og høyt oppe, i en dalside, på Geilo, så å ringe politiet, det var vel helt håpløst, for jeg huska ikke navnet på hotellet omtrent, vi hadde vel bare en veibeskrivelse omtrent, og ikke noe navn vel, ihvertfall ikke i hue, hadde jeg vel det.
Og så skulle en lensmann kommet opp dit på mandag da, når neste dag med kontortid var.
Nei, da fant jeg ut, at det var vel ikke noe poeng, og ringe 112, for å få politiet til å komme.
Nei, det var nok bare i Oslo, at politiet dukket opp, på 5-10 minutter, så jeg droppa det.
Men en kamerat av Jan, som het Frank, tror jeg, han roa ned Tom.
Frank hadde kommet dit seint, og da hadde jeg tilfeldigvis vært ved resepsjonen, for jeg skulle hente noe drikkevarer, eller noe.
Og da forklarte jeg han Frank da, hvor vi fra Berger var osv., for dem i resepsjonen, dem svarte ikke så klart da.
Så da hjalp han meg seinere da, når han Tom Bråten begynte å råflørte med søstra mi, mens vi, (en ganske stor gruppe av bryllupsgjestene, dvs. vi som ikke tok kvelden allerede ved 22-tida, dagen før bryllupet. Dette var fredagskvelden, og bryllupet var lørdag, så det var to overnattinger, gratis, på Geilo, for alle gjestene, såvidt jeg skjønte det.), satt der.
Han fortalte en innøvd vits.
Som nok også søstra mi, må ha innøvd.
Og søstra mi, hun hadde bedt meg om å få låne en tennisskjorte, like etter at vi hadde kommet fram til hotellet på Geilo, (som jeg egentlig hadde planlagt å bruke på søndagen. For jeg hadde en svart tennisskjorte på meg, for fredagen, dress for lørdagen, og en mørkeblå tenniskjorte, for søndagen, for bilturen tilbake til Oslo. Dette var på sommeren, i fellesferien vel), for hun hadde glemt å ta med nok klær, til seg selv!
Så her var det nok noe lurings, så søstra mi er nok også i den her russiske mafiaen, (eller hva det kan være), det er vel ikke helt urimelig å tro kanskje.
Noe sånt.
Så Tom Bråten satt med hånda rundt søstra mi, som hadde på seg min mørkeblå, nye, tennisskjorte, fra Gant vel.
Noe sånt.
Også fortalte han en vits.
‘Keiko er en hval’.
Så sa søstra mi, ‘spekkhogger’.
Så sa Tom, ‘sprekkhogger?’.
‘Vil du at jeg skal begynne å hogge sprekken din, er det det du sier’.
Noe sånt var det de sa.
Og Pia lo og gliste, og lot seg bli kjælet med, av Tom i sofaen da.
Som nok var et plott, fra Tom, søstra mi og faren min, for at det skulle bli slåsskamp, mellom meg og Tom Bråten, som er kjempe-kraftig.
Og som sikkert er vant til å slåss.
Som en kraftig og veltrent hooligan, vel, men også veldig lur, omtrent som en rev, vil jeg si, på måten han flørta med søstra mi på, og på måten han angrep meg på.
For da fortsatte Tom å spørre, om hvem som skulle stoppe flørtinga.
Men da minte han Frank, fra ikke langt fra Bjerkøya der, tror jeg, han Tom Bråten om, at han var i bryllup, og at han krangla med slektningene til brudgommen osv.
Og jeg sa ikke noe mer, for han var så aggressiv, han Tom Bråten.
Jeg hadde ikke venta meg, at faren min, skulle være så ynkelig.
Men jeg tror, at omtrent det eneste, som faren min var redd for vel, det måtte ha vært den russiske mafiaen kanskje.
Så jeg lurer på om Tom Bråten var i den russiske mafiaen.
Onkel Håkon og kanskje.
Håkon kalte seg ‘Anka på Bergeråsen’, når han pratet på Walkie-talkie, på 70-tallet.
(Faren min kalte seg ‘Snekker’n på Bergeråsen’, for faren min hadde også Walkie Talkie, i leiligheten sin, i Hellinga 7B, på Bergeråsen, hvor jeg flytta til, fra mora mi, i Larvik, i 1979).
Så onkelen min brukte det svenske navnet for Donald.
Så han var litt sånn østlig ihvertfall.
Om han var i noe kommunist-mafia, eller russisk-mafia, eller svensk mafia, eller bare hadde et dumt kallenavn, på radioen, som de vel kalte Walkie-talkien.
Ikke vet jeg.
Men at de folka i Røyken da, var i den russiske mafiaen, for de var kjempetøffe, og jeg måtte klatre opp verandaen, til Morten Jenker, for å komme inn hos dem, når han hadde invitert meg til fest, eller Magne Winnem hadde gjort det, i 1993, og de ikke åpna, når jeg ringte på.
Så sånn var det.
Og når Magne Winnem, i 1989, inviterte meg, til å bli med, i bilen hans, sammen med han og Jarle og Astrid, i klassen, på russekro, i Hokksund vel, i 1989, som sagt.
Da var Tom Bråten og dem, hos Jan, hvor jeg vorsa, altså hadde vorspiel eller drakk øl da, på norsk.
Så kanskje de var der, som del av et plott, for å tulle med meg.
Sånn at Tom Bråten og de, skulle passe på det, at jeg drakk meg rimelig full, før jeg dro, ved å ha fest der.
Også skulle Winnem kødde med meg i fylla, på russekroa?
Hvem vet, men det kan kanskje være en mulighet.
For Tom Bråten, han var like tøff, som de kameratene til Winnem, vil jeg si, som var på besøk hos Morten Jenker, høsten 1993, var det vel, da jeg var på fest der, da jeg jobba som vanlig medarbeider, på Rimi Nylænde, året etter militæret.
Så om de Røyken folka og de Berger-folka og f.eks. Morten Jenker.
Om de er i noe russisk ‘mafian’, f.eks?
Og at det er de som jeg er etterfulgt av, som jeg overhørte, da jeg jobba på Rimi Bjørndal, i 2003.
At det er den russiske mafiaen, som er den her ‘mafian’, som de prater om i Oslo og på Bjørndal, i sør-østre Oslo da, blir det vel, i nærheten av Holmlia og Mortensrud og Prinsdal osv.
Kan det være sånn det henger sammen?
Hvem vet, men det er vel kanskje en mulighet.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Og etter det bryllupet, i Geilo, til Jan og Hege Snoghøj.
Altså på søndagen, da vi skulle hjem.
Jeg gikk bare rett ut i bilen, og spiste ikke frokost.
Det var ganske mye mat, i bryllupsmiddagen osv., og jeg og Pia vi kjøpte også mat, to ganger, på bensinstasjonen i Geilo, var det vel, at det het der.
Så det som skjedde, var at Pia plutselig spurte meg, om Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, da den brant, kunne få sitte på ned til Oslo.
Og Pia satt seg bak, så hun Solveig satt seg foran da.
Da var nok planen, til Pia og dem, at, siden jeg brukte den samme svarte tennis-skjorta, som jeg brukte på fredagen.
Så trodde nok søstra mi, (og de som la plott), at jeg kom til å lukte ‘hest’.
For dette spurte de meg ikke om på fredagen eller lørdagen eller før vi dro opp dit.
Om hun Solveig kunne sitte på til Oslo.
Neida, dette spurte de om, når vi stod på parkeringsplassen, og Pia sa hadet til noen.
Så her var det noe ‘plottings’.
Så det som skjedde så, var at jeg kunne ikke merke på Solveig det, at hu reagerte på at jeg lukta.
Men det var nok fordi, at jeg var vant til å jobbe hardt i Rimi og fra infanteriet i militæret.
Så å kjøre de 30-40 milene, eller hva det er, opp til Geilo, og så tilbake til Oslo igjen, på søndagen, det var egentlig ikke noen heksekunst for meg.
Det var ikke sånn at jeg begynte å svette, av å kjøre 30 mil, selv om det var om sommeren.
For jeg vant til å jobbe i et forrykende tempo, på Rimi Nylænde og Rimi Bjørndal, da jeg var butikksjef-assistent, fra 1994 til 1998.
Og det her var bare et par år etter dette, og jeg pleide også å trene fotball og tennis og badminton, mm., til jeg ødela kneet, i 1995.
Og fra 1996, så pleide jeg å trene på helsestudio da, siden det var bedre for kneet, enn å spille ballspill da, når man lettere kunne vri kneet, for kneet forble ustabilt, og sviktet noen ganger da, hvis jeg holdt balansen feil på kneet, for det er ikke 100% bra enda, et av korsbåndene er visst nesten avrevet, nå igjen, viste MR-røntgen vel, i 2002, var det vel.
Så sånn var det.
Men planen var nok, at søstra mi, (og noen andre, som hun plotter med, Tom Bråten ihvertfall, og kanskje Christell og/eller Jan, uten at jeg vet det sikkert, med de to siste).
De ville nok få hun Solveig, fra Scandinavian Star og Holger Danske og med villa på Holmen, ved Holmenkollen, til å syntes at jeg var en gris, som lukta ‘hest’ da.
Fordi de prøver nok å isolere meg, tror jeg.
At den ‘mafian’, som søstra mi og Tom Bråten er i, de prøver nok å angripe meg og skade meg og isolere meg da.
Sånn at de kan drepe meg, hvis de får folk til å ikke like meg, så kan de manipulere dem, til å ikke bry seg, hvis jeg dør da.
Noe sånt.
Så det var nok derfor de ville ha hun Solveig, foran i bilen, (enda Pia satt foran, opp til Geilo vel, og Daniell, sønnen hennes, bak da), fordi de ville det, at Solveig skulle lukte min brukte trøye, fra fredagen, og mislike meg da. (For søstra mi hadde jo ‘rappa’ min reine trøye, en blå, som jeg lot søstra mi låne, på fredagen, for hun manglet klær da, så da tenkte jeg at hun kanskje hadde hatt noe uhell med sine klær da, eller noe, sånn at hun ikke hadde noe å ha på seg, og da syntes jeg ikke at jeg kunne nekte å låne henne den reine blå trøya da, selv om jeg da ikke hadde noe rein trøye selv, på søndagen. Det gikk vel til nød ann å bruke den svarte igjen, og søstra mi spurte så pent/overtalende.
Så sånn var det.
Og en annen rar ting.
Det var at like før vi kom til Drammen, så ville søstra mi, at jeg skulle ta av fra veien, for å kjøre inn på en bensinstasjon, som lå noen hundre meter fra hovedveien, men som var skilta fra veien fra Hønefoss da, eller hvor det var igjen.
Det som skjedde, var at da jeg stoppa ved bensinstasjonen, så skulle ikke søstra mi ha noe.
Så jeg var den eneste som gikk ut av bilen.
Men jeg var ikke så sulten egentlig, og vel ikke tørst heller.
Jeg hadde sikkert noe å drikke i bilen, tror jeg.
Så jeg bare kom på at jeg ikke hadde lyst på noe, og snudde omtrent i døra, for det var ingen kunder der, og de ansatte så også litt anspente ut.
Så jeg snudde med en gang jeg hadde kommet inn, og gikk ut.
Jeg tenkte på hva søstra mi dreiv med, hvorfor skulle hun ha meg til å gå inn der?
Så syntes jeg at jeg skimtet den grønne BMW-en til Michael, heter han vel, den svenske samboeren og nåværende ektemann, til Christell.
Nei, Mathias, heter han, tror jeg, fra Stockholm, og holder med AIK i fotball og sikkert også ishockey, for jeg møtte han en gang, da jeg og Christell og Pia, feira 17. mai, i Oslo, i år 1999 kanskje, eller noe.
Noe sånt.
Men da kjørte de vekk fra bensinstasjonen.
Jeg satt meg inn i bilen igjen, og spurte de i bilen, om de også hadde sett BMW-en til han Mathias, fra Sverige, men søstra mi sa nei.
Dette var jo like ved Drammen, Christell og faren min sin hjemby da, og Haldis sin og da, og Jan og Hege sin.
Kan dette ha vært noe lureri?
Hvorfor var det ingen kunder på en bensinstasjon, like ved hovedveien?
Hvorfor ville Pia at jeg skulle stoppe på bensinstasjonen, like før Drammen, når hun ikke skulle ha noe på bensinstasjonen?
Hvorfor var Mathias og de der, de skulle jo kjøre senere, sa Pia.
Hvordan kunne det ha seg, at de andre ikke så bilen til Mathias, når det var den eneste andre bilen i nærheten?
Hvorfor så betjeningen på bensinstasjonen, så anspente ut, det var liksom en slags rar stemning der, de bare stod der liksom.
Dette kan man lure på.
Var dette så ille, at det var et drapsforsøk mot meg?
Pia insisterte på at jeg skulle gå inn på bensinstasjonen, og kjøpe et eller annet, til meg selv.
Men jeg var ikke sulten eller tørst, det var Pia som ville stoppe på bensinstasjonen.
Nei, jeg vet ikke helt.
Men jeg kontstaterer ihvertfall at søstra mi, hu er nok forrvirra og lider av noen slags rar sykdom, tror jeg, når hun kan oppføre seg sånn.
Først vil hun at jeg skal ta av fra hovedveien, og kjøre til en bensinstasjon.
Og så skal hun ikke ha noe der, men insisterer på at jeg går inn der, og kjøper et eller annet, som jeg vil ha.
Enda jeg ikke har lyst på noe.
Så det var veldig merkelig oppførsel, fra søstra mi.
Så hun lider nok av et eller annet.
Hun er nok et ‘basket-case’ hun og, vil jeg tippe på.
Som broren min Axel, også er, (som jeg forklarte om, i en bloggpost fra igår).
For søstra mi er sånn, at hvis man spørr henne om noe, som hun ikke vil prate om, så bare begynner hun å grine, og synker inn i en slags tilstand, for å unngå ubehagelige tema.
Så det nytter ikke å ta opp ubehagelige ting, med henne.
Enten blir det gråting, eller blir det skriking at man er et eller annet fælt, som rødstømper og sosialister ikke liker.
Så hun er veldig vanskelig å kommunisere med, og hun har også sånne tvangshandlinger, tror jeg man må kalle det, at hun må få bilen til å stoppe på bensinstasjonen, selv om hun ikke skal ha noe der.
Så søstra mi, Pia Ribsskog, hun er nok ikke helt vel bevart.
Så et aldri så lite varsko, for henne.
Det er nok på sin plass, dessverre.
Så sånn er nok det.
Så da er ikke Axel alene om å være basket-case, ihvertfall, av søsknene mine.
Så aldri så galt, at det ikke er godt for noe.
Så sånn er nok det.
Hun her var en av sjefene mine, da jeg jobba på Rimi Munkelia, i Oslo, annenhver lørdag, mens jeg var i militæret, i Elverum, i 1992/93. (N)
PS.
Hun her var med på Osloløpet og Manpower-stafetten, med Rimi Munkelia, i 1993, som jeg også var med på, siden jeg fikk jobb på Rimi Munkelia, fordi han som var butikksjef der, det var en kar som het Magne Winnem, som gikk i klassen min, på Handel og kontor, på Gjerdes videregående, i Drammen, sisteåret der.
Han lurer jeg på om nok kan være noe ‘mafian’?
Fordi, da vi gikk i russetoget, så fikk vi gå hvor vi ville, husker jeg.
Så Magne og jeg og Raymond(?), vi flytta plass i toget, hele tida, så folk som så toget, var uenige, om hvor vi hadde gått.
Men men.
Mer da.
Hun som var assistenten til Magne, Liv, på Rimi Karlsrud, hun klagde på Winnem, på Storefjell, på Rimi-seminar der, for butikksjefer, til meg, høsten 1998.
Og på bussen ned, så klagde Kristian Kvehaugen på Winnem.
Så det er nok noe med Winnem.
Han hadde også noen kamerater, som var veldig tøffe, fra ute i Røyken der, var dem vel fra.
Men men.
Mer da.
Jo, hun Ihne, var også assistenten til Winnem.
Mer da.
Jo, jeg husker at jeg så at hun Ihne, ‘gura’, to ganger.
Første gangen, det var da hun jobba som assistent, på Rimi Munkelia, i 1993.
Det kan også ha vært i 1994, for jeg husker det, at da Lillehammer OL var, da åpningssermonien var.
Det var kanskje en lørdag, den dagen, så jobba jeg på Rimi Munkelia, og vi hadde en liten TV, ved pantebordet, som jeg såvidt fikk lov å gløtte litt på, før assistent Leif Jørgensen, begynte å mase om noe.
Jeg dimma jo fra militæret, en fredag, sommeren 1993.
Og dagen etter, så skulle jeg jobbe.
Og da var jeg enda full, da jeg dukka opp på jobben, en time eller to forsinka.
(Jeg hadde sovet noen timer da, men var likevel litt full, tror jeg).
Så da tror jeg en kunde må ha ringt og klaget.
Jeg hadde vel dusja og sånn, men var ør i hue da.
Jeg satt i kassa, som jeg oftest gjorde.
Og da, så hørte jeg det, at hu Ihne, som var sjef den lørdagen, hun overhørte meg på callinga, for å høre hvordan jeg prata til kundene.
For den callinga, den lagde en lyd da, hvis noen gikk inn og skulle lytte på hva som ble sagt.
Men men.
Mer da.
Og jeg syntes jeg hørte hu si, gjennom callinga, i telefon, e.l., at det virka som at jeg prata ordentlig da.
For jeg konsentrerte meg, alt jeg kunne, på å prate ordentlig da.
Enda jeg var veldig fyllesyk, og ør i hue.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, jeg jobba også på Rimi Munkelia, dagen etter at jeg hadde gått 3-mila, i militæret.
Det er ikke bare å gå tre mil, du må også gå med tung sekk.
Så det er litt slitsomt.
Men men.
Og den gangen jeg hørte hu Ihne gura, i 94 vel, eller høsten 93, det var da hu eksploderte nesten og fikk et utbrudd, at hu ikke hadde lyst til å jobbe på Rimi Munkelia, eller Rimi, hele livet, som en slags fange av butikken der.
Det sa hu på jobb da, og begynte nesten å grine.
Hu sa det til Winnem, eller noe, vel, men jeg overhørte det da.
Så fikk hu jobb i Stabburet, var det vel, hvor hun vel jobba, og fikk sparken fra, da hu var i Robinson-ekspedisjone, leste jeg om, i år 2000.
Jeg pleide ikke å se på Robinson, for jeg var butikksjef, i år 2000, og jeg dreiv også mye med data, og hadde masse venner og bekjente, som jeg prata med på irc og icq, og det som var, og var også en del på byen, og jeg spilte bedriftsfotball, og dro på dater med damer jeg traff på nettet osv.
Så sånn var det.
Men men.
Men i 1998, da hadde jeg begynt som butikksjef, på Rimi Nylænde, som også var på Lambertseter.
Det samme stedet som Rimi Munkelia var.
Det var kanskje 5-10 minutter å gå, fra Rimi Nylænde, til Rimi Munkelia.
Munkelia hadde egen T-banestasjon, mens Nylænde lå i Lambertseterveien, veien som går fra Lambertseter og ned til Abildsø.
Så sånn var det.
På Lambertseter lå det også en tredje Rimi, Rimi Karlsrud, hvor Winnem ble butikksjef, i 1994 vel, etter å ha vært butikksjef på Rimi Munkelia.
Så i 1995, eller noe vel, så slutta Winnem i Rimi, og begynte å studere på BI.
Jeg ble butikksjef først i 1998, for jeg måtte ‘slave’, som assistent osv., i en del fler år før jeg ble butikksjef, enn Winnem.
Winnem hadde jobba flere år i Rimi, riktignok, mens han gikk på skole i Drammen, så jobba han på Rimi i Asker, blant annet.
Hvor han en gang, husker jeg han sa, så ei død kone, som lå i ei grøft, en gang han jobba og skulle hente handlevognene.
(Det pleide jeg alltid å gjøre, på CC Storkjøp, i Drammen, å hente handlevognene, som kunne være ganske mange, på parkeringsplassen der).
Men men.
Så hadde Winnem ringt politiet, om hu døde kona.
Så gjorde ikke politiet noen ting.
Så Winnem måtte ringe dagen etter også, eller hva det var.
Det var ei kone som hadde fått slag, etter å ha vært å handla på Rimi Asker, da sikkert.
Så politiet i Norge, de er på lavmål, virker det som.
Men men.
Mer da.
Jo, i 1998, så var jeg endelig butikksjef da.
Og hun Ihne, fra Rimi Munkelia, og seinere Robinson, virker det som, hun jobba da som kjent i Stabburet.
Også bodde hun sikkert på Lambertseter da.
Så hun handla noen ganger, på Rimi Nylænde, hvor jeg var blitt butikksjef da.
Hun hadde jo vært sjefen min, noen år tidligere, og Winnem sa at både Leif og Ihne, var dyktige, eller resurssterke ledere, husker jeg, til meg.
Så Rimi Munkelia, gikk så det suste, da både Winnem og Ihne og Leif Jørgensen, jobba i samme butikk.
Jeg jobba jo også der, men ikke så ofte.
Terje Sjølie, han nazisten, som er dømt for drapt, han jobba også der, men vi visste ikke at han var nazist.
Ingen fortalte meg dette, ihvertfall.
Og en som het Terje Olsen, jobba der, som seinere ble butikksjef, på den kiosken, som er ved nedgangen til t-banestasjonen, ved Oslo City der.
Han hadde en onkel som var fyllik, og som alltid hilste på meg, og som også noen ganger, pleide å dukke opp på Rimi Nylænde, og også sa hei til meg der, og huska meg da fra Rimi Munkelia, husker jeg.
Anna Lena, eller Anne Lene, Næss, jobba også der da, som gikk butikkfag på videregående vel, da, og var vel leder, tror jeg, og som seinere ble butikksjef på Bogerud Tekstil, husker jeg hun sa, i 1993 vel, da jeg jobba noen vakter på Rimi Skullerud, og hun var innom der.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, det var ei jente, som var ganske hyggelig vel, som jobba der, som sa, på personalmøte, at hun pleide å henge nede i Nylænde der, da hun vokste opp, og hun sa Nylænde, med ‘æ’, istedet for med ‘e’, som andre pleide å si.
Hun ville at vi skulle ha personalfest, men ingen andre ville det, så jeg gadd ikke å si noe, jeg heller.
Jeg ble bedt om å slutte på Rimi Munkelia, etter at jeg hadde begynt på Rimi Nylænde, enda jeg bare jobba tre dager i uka, på Nylænde, var det vel.
Så det forstod jeg egentlig ikke noe av, det var vel Leif Jørgensen, som var butikksjef der da, og som sa jeg ikke kunne ha den vakta, hver 14. dag, på Munkelia lengre.
Forstå det den som kan.
Men jeg jobba en del vakter, på Rimi Karlsrud, hvor Winnem da var sjef, ved siden av jobbing på Rimi Nylænde.
Dette var kassavakter, for det meste, jeg begynte ikke med ledervakter, i Rimi, før sommeren 1994.
Men men.
Men hun Ihne da, hun dukka opp, på Rimi Nylænde, da jeg var butikksjef der, høsten 1998.
Og da, så skulle jeg bare si hei da, for hun var jo sjefen min, på Rimi Munkelia, fem år før.
Så jeg kjente henne igjen da, når hun dukka opp i butikken, naturlig nok.
Så begynte hun plutselig å ‘gure’ da, og sa, at hun var innom så mange butikker, så hun ville ikke prate butikk med meg.
Hun ville bare være ifred, når hun handla på Rimi Nylænde.
Men jeg, jeg kjente jo ikke så mange, i bransjen, som jeg stolte så mye på, f.eks., så jeg syntes jo det hadde vært artig å veksla noen ord, med den tidligere sjefen min, fra Rimi Munkelia, om forskjellige butikk-greier da.
Men det ville hun ikke.
Så da bare lot jeg henne være i fred, men jeg fikk jo halvveis sjokk da, pga. måten hun oppførte seg på.
Jeg hadde ikke regna med å få en skyllebøtte, fordi jeg drista meg til å si ‘hei’, når hun dukka opp, i den butikken, som jeg jobba som butikksjef i, for å si det sånn.
Så da syntes jeg at hun var litt uhøflig.
Men jeg kjente vel bare henne, fra Osloløpet og Manpower-stafetten, annet enn som sjef, på noen vakter, jeg jobba, på Rimi Munkelia.
Så jeg kjente ikke hun Ihne, så særlig bra akkurat, må jeg innrømme.
Så derfor, så syntes jeg ikke det var så farlig, at hu ‘gura’, på den måten.
Det her var en person, som jeg så kanskje maks, en gang i året, og ikke det engang.
Så jeg så vel bare litt rart på henne, og sa ikke noe mer, og det var kanskje like før jeg rista litt på hue.
Men jeg sa ikke noe mer da, siden hun ville være i fred.
Så det var tydelig, at hu var stressa, pga. noe med butikkjobbinga da, i 1998, må vel det her ha vært.
Så sånn var det.
Men etter det her, så dukka hu vel ikke opp så mange ganger mer, på Rimi Nylænde, selv om hun nok kanskje bodde i nærheten.
Hun ble kanskje flau over oppførselen sin, i ettertid, det hadde jeg blitt ihvertfall.
Og jeg hadde nok sett rart på henne, hvis hun hadde dukka opp, som kunde, på Rimi Nylænde, igjen.
Så det hadde kanskje blitt flaut for henne, så hvis jeg var henne, så hadde jeg ikke gått tilbake til den butikken igjen da, etter å hatt en sånn ‘utblåsning’, eller hva man skal kalle det.
Så jeg tror ikke hun dukka opp så mange fler ganger, på Rimi Nylænde, da jeg jobba der, etter dette.
Ikke som jeg kan huske, ihvertfall.
Så sånn var det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
Flashback til 90-tallet. (In Norwegian)
Jeg husker sommeren 1991, var det vel.
Da dro Glenn Hesler, Øystein Andersen, Kjetil Holshagen, Magne Winnem og meg, vi dro på campingferie, til Gøteborg.
Askim camping het det vel.
Og jeg måtte skrive personnummeret mitt, for å leie campingplass.
Enda jeg var norsk, og ikke svensk.
Jeg fortalte, at i Norge, så behøvde vi ikke opplyse om vårt personnummer, for å leie en campingplass.
Men jeg fikk til svar, at i Sverige så måtte man det.
Men jeg lurer på hva de gjorde da, hvis f.eks. noen fra England skulle ha campingplass, for i England og andre land, så har de jo ikke personnummer.
Så det var rart at norske måtte skrive personnummer, synes jeg.
Så Sverige, det er litt for strengt, tror jeg, eller hva man skal si.
Man må visst opplyse om personnummer, for å kjøpe røyk og lettøl i butikkene og.
Men men.
Også hadde de noen burgere, som het Sibylla, som ikke var så gode, syntes vi, som var vant til norske gatekjøkken-burgere.
Men men.
Og det eneste brødet de hadde, både på OBS og Femman-senteret eller Nordstan, eller hva det het, det var oppskjært loff.
Eller ‘white bread’, heter det vel her i England.
Så fordøyelsen min tetta seg.
Så jeg klarte vel ikke å gå på do en eneste gang, på de dagene vi var der, nesten en uke vel.
Men men.
Men jeg møtte en jente som var hyggelig da, hvis jeg husker riktig.
Øystein, tremenningen min, han maste på meg hele ferien, så jeg var ikke helt meg selv.
Men jeg klarte å driste meg opp til å spørre en jente, hvor hun var fra, og om jeg kanskje spurte hva hun het og.
Og hun var visst fra Dalarna, eller noe, tror, ihvertfall så var det et landskap, forstod jeg.
Et tradisjonelt landskap, tror jeg.
Og det gjorde hun et poeng av da, at hun var fra et sånt tradisjonelt landskap da.
Og spurte om jeg forstod, vel.
Jeg forstod vel sånn halvveis kanskje, men kanskje ikke helt alikevel.
Men jeg husker at jeg syntes det hørtes ganske fint ut vel.
Men men.
Et tradisjonelt nordisk landskap, kan man kanskje si, at det nok var.
Istedet for å si at hun var fra ‘Fucking Åmål’, for eksempel, eller noe lignende.
Så hun tror jeg må ha vært en ganske ordentlig jente, tror jeg egentlig.
Det var den sommeren jeg fylte 21 år vel.
Det var bare noe jeg tilfeldigvis kom på nå.
Men Øystein stod ved siden av meg hele tida, og observerte meg.
Så jeg bare sa noe tull, som jeg hadde sett på svensk TV, at ‘jag heter Lennart’.
Men det trodde hun visst ikke da.
Så skjedde det ikke noe mer.
Så jeg var ikke så flink til å sjekke damer på den tida der.
Jeg var litt sjenert, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så noen damer fra Sverige, er nok fine, selv om de kanskje har litt dårlig rykte i utlandet, det er mulig.
Men det er kanskje ufortjent.
Hva vet jeg.
Men det er mye rart.
Vi får se.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
