Nå skriver dem så mye om Iphone osv., på nettavisene.
Jeg har aldri hatt Iphone, men jeg hadde en sånn smartphone, som het Mio noe, for noen år siden.
Det var vel i 2006, som jeg kjøpte den.
Og det var fordi, at jeg hadde noen ‘house-mates’, i Walton, som dreiv og spionerte på meg.
Og jeg kjente ei svensk jente, på Arvato, i 2005, som het Sophie, og hun virka som å være under kontroll av noe kriminelle, eller ‘mob’, eller noe.
I hvertfall så henta han typen hennes henne, hver dag etter jobb, på Arvato, enda hun sa at hun ikke ble henta.
Og hun sa også en gang, da hun og ei fra Drammen som het Margrethe Augestad, hadde bedt meg med på byen, at han typen hennes, virka hyggelig og omgjengelig, på byen, men han var ikke det hjemme.
Men men.
Så jeg lurte på.
For hun fortalte også, at han jobba i Telewest Broadband.
Så da lurte jeg på, om det var sånn.
Fordi jeg ble spionert på, av noen house-mates, i Walton, som het Melissa og Janine osv.
Om de var noe ‘mob’, mistenkte jeg.
For jeg hadde jo overhørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafian’, i Oslo, i 2003, og jeg ante ikke om dem hadde noe lignende, eller noen som samarbeida, i Liverpool.
Og det skjønner jeg fortsatt ikke noe om.
Men men.
Men jeg skjønte at de andre folka i huset i Walton, de spionerte på meg, på oppdrag av noen.
Og jeg skjønte også at det nok var noe mob-greier, som foregikk, i firma, på Arvato.
Så jeg ble litt skeptisk da, for jeg mistenkte at han typen til hun Sophie, også kunne være noe mob-greier.
Hun Sophie, hun begynte å prate så breit Scouse-dialekt etterhvert osv.
Så jeg tenkte at summen av de greiene, at hun ble kontrollert, altså henta på jobben, og ikke behandla bra osv.
Om han fyren var noe mob-greier.
Og hvis de har folk i bredbåndselskapene.
Så ville jeg gjerne kontakte Kripos osv., i Norge, angående det her ‘mafian’-greiene, uten å bli spionert på, av noe bredbåndselskap, eller hva søren.
Så da ville jeg ha smartphone, med skype.
For det hadde jeg lest at gikk ann å ha, i et mobilblad, jeg kjøpte på WH Smith, her i Liverpool.
Men det funka dårlig, jeg fikk det bare til å virke en gang, fordi dekningen på 3G-nettet var ikke så bra, her i byen, der hvor jeg prøvde å ringe fra osv.
Men men.
Så jeg solgte den telefonen.
Men jeg kom på, at jeg kjøpte jo en Ipod, i 2003, i Oslo.
Da var de like hypa, som Iphone er nå, omtrent.
Men de var utsolgt i Oslo.
Så jeg kjøpte en på Apples Webshop.
Fordi, jeg ble bedt om å ta ansvaret for Rimi Langhus, i sommerferien, når han butikksjefen der, Thomas Brun eller Bruun, var på ferie.
Og det var også mye turbulens, i den butikken, i månedene før han dro på ferie.
Så jeg ble sendt til den butikken, av distriktsjef Anne Katrine Skodvin, for å prøve å roe ned gemyttene, i butikken litt da.
Fordi, det var omtrent krigstilstander der, mellom han butikksjefen Bruun, og de ansatte osv.
Jeg studerte da heltid på HiO, bachelor informasjonsbehandling.
Jeg hadde sluttet som butikksjef i Rimi, men jeg hadde beholdt Rimi-boligen, i W. Thr. gt, i Oslo, som jeg leide.
Så derfor måtte jeg jobbe på Rimi, to dager i uka, for å tjene nok, for å dekke husleia, der jeg bodde.
Det var en avtale jeg og Skodvin hadde inngått, da jeg slutta som butikksjef.
For da var jeg så sliten, at jeg hadde ikke så lyst til å bo i bofelleskap, eller en enda mindre leilighet.
Så da beholdt jeg den Rimi-leiligheten, som nok var priset litt under markedspris da.
Det var vel 3000-4000 i måneden, som det kosta å bo der.
Noe sånt.
Uten at jeg husker det nøyaktig nå.
Men men.
Men jeg hadde problemer, på Rimi Bjørndal, med at sjefene der, først Irene Ottesen.
Og så ble det enda værre, med han nye sjefen, som het Frode, eller noe.
Noe sånt.
En ganske kraftig kar, med mørkt hår, og som var homo tror jeg.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Hva het han da.
Samme det.
Han var veldig autoritær, i hvertfall, og lessa på med arbeidsoppgaver, så man måtte løpe rundt som en slave der.
Johan, tror jeg han het.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Han hadde aldri noe ledermøter, eller noe møte som jeg var med på, så jeg ble aldri noe særlig kjent med han, enda jeg var låseansvarlig der, med han som sjef, i ca. et år.
Så det var en autoritær leder, kan man trygt si.
Og det var null kommunikasjon, annet enn enveiskommunikasjon, ordregiving.
Men men.
Så jeg syntes det virka litt utrygt, å bare ha han som sjef, i tilfelle det skjærte seg helt.
Det hadde skjært seg litt med Anne Katrine Skodvin og, hadde jeg inntrykk av.
Selv om jeg tro til ekstra, da hun spurte om jeg kunne jobbe på Langhus.
For der var det som sagt problemer mellom Bruun og personalet, våren 2003.
Så da begynte jeg også som låseansvarlig, på Rimi Langhus.
Så jeg var låseansvarlig på to butikker samtidig, Bjørndal og Langhus.
Først jobba jeg to dager i uke, på Bjørndal og en dag på Langhus.
Men det gikk litt ut over studiene, så da ble det en dag på Bjørndal og en dag på Langhus, i uka.
Lørdager på Bjørndal, og fredager på Langhus.
Og etter at jeg fikk ødelagt tryne i Oslo, (det er lang historie), i desember 2003.
Og også overhørte, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, på Rimi Bjørndal, samme måned, desember 2003.
Da kutta jeg ut Rimi Bjørndal, for jeg overhørte at hun Songül der, dreiv og skulle finne ut hvor jeg bodde og sånn, og at hun var sammen med en som var mafia.
Det var en pakistansk dame, som jobba der, som jeg overhørte prata om det, med ei i posten.
Så sånn var det.
Så da tenkte jeg at det var noen muslimsk eller albansk mafia, som jeg hadde fått etter meg, av en eller annen anledning.
Og jeg overhørte også, at jeg var forfulgt av mafian også.
Så om jeg var forfulgt av noe muslimsk/albansk mafia.
Og også en annen mafia.
En norsk eller internasjonal mafia.
Som det ikke skrives om at finnes i Norge, i aviser osv.
Kanskje noe i forbindelse med CIA, eller noe.
Hva vet jeg.
Jeg har i hvertfall ikke gjort noe galt, så at jeg skal få sånn dritt etter meg, det synes jeg høres rart ut.
Men men.
Det er vel en rar verden da.
Mer da.
Jo, jeg ble bedt om å jobbe så mye ekstra, sommeren 2003, først og fremst på Rimi Langhus, men vel også en del på Rimi Bjørndal.
Så høsten 2003, så fikk jeg en god del i lønn, fra Rimi da, siden jeg hadde tatt var på Rimi Langhus, i butikksjefens fravær, og også ellers, den sommeren.
Men men.
Jeg skrev blant annet et møtereferat, fra et personalmøte, som dem hadde der.
Og skrev det inn på jobbpc-en og printa ut referatet, og la en del utskrifter av referatet, på pauserommet.
Det var ikke noe jeg gjorde selv, da jeg var butikksjef.
For dette var noe jeg lærte, i kurs, det siste året jeg var butikksjef.
Men da, som låseansvarlig, på Rimi Langhus, så kunne jeg nyttegjøre meg fullt ut, av det jeg hadde lært på kursene i praktisk butikkledelse, og arbeidsrett osv., i Rimi, i 2001 og 2002.
Så da skrev jeg mitt første møtereferat, som Rimi-leder.
Det var vel våren 2003, på Rimi Langhus.
Og det var fordi at det lærte vi, mer eller mindre direkte, på de Rimi butikksjefkursene, som Jon Bekkevold hadde, på ICAs hovedkontor, i Sinsenveien, i 2001, var det vel.
Og det var veldig bra kurs.
Det dumme var, at vi ikke fikk sånne kurs, i praktisk butikkledelse og arbeidsrett osv., da vi var nye som Rimi butikksjefer.
Men bedre sent enn aldri.
Noe av det jeg lærte på de kursene, var at hvis man skrev referater og notater osv., så fikk man kontroll.
Så derfor skrev jeg referat, fra det personalmøte, på Rimi Langhus, i 2003.
For dem hadde hatt problemer der.
Så tenkte jeg, at hvis jeg skreiv ned det dem ble enige om, på møtet, i et ordentlig referat.
Så kunne hverken butikksjefen, eller noen andre, gå bort fra det igjen.
Sånn tenkte jeg da.
Så ville kanskje det bidra til å roe ned temperaturen litt, i butikken da.
Det er mulig.
Jeg vet ikke helt om det funka.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Samtidig, med at jeg hadde det Skodvin hadde sagt, i bakhodet.
At personalet var lei av å bli kommandert osv.
Så jeg lata som at jeg var en slags vikar der nesten.
Og at det var nesten fritime, for å roe dem ned litt.
Noe sånt.
Bare at jeg tok bare de viktigste tingene selv, i butikken, som frukt osv., og lot de andre klare seg mye selv da.
De visste jo godt hva jobben dems var uansett.
Og det var sånn jeg fikk inntrykk av, at Skodvin ville at jeg skulle lede butikken der.
På de vaktene jeg var leder osv.
Og det funka ganske greit egentlig.
Jeg hadde møter, med alle som jobba der, på begynnelsen av vaktene.
Det begynte jeg vel med, litt seinere, i 2003, eller noe.
Og da ble vi enige om hva som skulle gjøres osv.
Og skreiv det på en lapp da.
Så fikk lagerhjelpen gå hjem, da det som stod på lappen var ferdig osv.
Men ikke før.
Og det funka veldig bra.
Så sånn var det.
Da hadde jeg kontrollen, og jeg slapp å skrike og kommandere i butikken osv.
Så det skjønte jeg også av de kursene, og av medarbeidersamtaler, på Rimi Kalbakken osv., at det var kanskje en bedre måte, for medarbeiderne, og vel også lederne, å organisere arbeidet osv.
Men men.
Men da kjøpte jeg en Ipod da, høsten 2003.
Og sånn jeg tenkte da.
Det var, at jeg pleide å ha walkman, på 80 og 90-tallet.
Og da, så hadde jeg ikke råd til å ha bil, for det var dyrt i Oslo, med bomring og parkingsplass-leie, og forsikring, og piggdekkavgift og bensin og det hele.
Men men.
Så jeg tok toget til Vevelstad, ved Langhus, og bussen til Bjørndal.
Det var ganske digg syntes jeg, at jeg studerte, for da slapp jeg å slave rundt på Rimi, hver dag.
Så da var jeg ofte på HiO, på Ingeniørhøyskolen, i Vika osv.
Og kunne gå rundt i byen, og kjøpe mat, og klær noen ganger, og alt mulig.
På Aker Brygge, og overalt.
Men det var litt kjedelig å sitte en time på tog eller t-bane, de dagene jeg jobba.
Så da tenkte jeg, at jeg kunne trengt en walkman, eller mp3-spiller da.
For jeg hadde fullt av mp3-er på PC-en.
Og da tenkte jeg først på å kjøpe en billig Mp3-spiller.
Men så fant jeg ut, at jeg kunne like gjerne kjøpe en ordentlig en, med en gang.
Og de som hadde harddisk, og ikke ram-minne.
De kosta jo fra 2.500 og oppover, hvis jeg husker riktig.
Så da bare kjøpte jeg likegodt en Ipod, siden den ikke kosta så mye mer, enn de andre merkene.
Og folk skrøyt så mye av de Ipodene, så da tenkte jeg, at jeg kunne like gjerne kjøpe en bra spiller, som jeg kunne ha en stund da.
Så da bestilte jeg en sånn Ipod da.
Så måtte jeg også kjøpte firewire-kort, eller hva det heter, til PC-en, på komplett da.
For det mangla PC-en.
Men da funka det.
Så havna alle mp3-ene på Ipoden.
Og jeg kjøpte også en Toshiba laptop, på Elkjøp, på Carl Berner, høsten 2003, for pengene jeg tjente, på ekstrajobbinga, på Rimi, sommeren 2003.
Så da hadde jeg en stasjonær, og en laptop-pc.
For mange folk på skolen, de hadde laptop, og skrev notater, i forelesningene osv.
Så tenkte jeg at da kanskje hadde jeg skjønt mer av notatene jeg skrev ned da.
Men men.
Så jeg instalerte linux på den laptopen, i en dual-bot løsning.
Så da laptopen starta, så kunne man velge om man ville bruke linux eller Windows.
Så det var litt snobbete.
Så jeg lærte en del linux da, av å installere på den laptopen osv.
Men det var mye krøll med laptopen, så den måtte til reperasjon, på Elkjøp osv.
Og jeg jobba fortsatt mye på Rimi.
Og hun jenta, som var på gruppa vår, på skolen, året før, hun slutta.
Og jeg var litt overarbeida, etter sommeren, på Rimi.
Så jeg tok det litt slappt, det halvåret, på skolen.
Men jeg lærte mer linux og sånn da, av å drive med den laptopen.
Og jeg satt opp laptopen og den stasjonære pc-en i et trådløst nettverk.
Så jeg lærte en del sånne ting.
Men skolen gikk litt trådt, det halvåret.
Men jeg hadde så mange fag, fra NHI, fra før.
Og også et eller to fag, som var de samme, som de vi hadde på HiO, det halvåret.
Så jeg bare roet det ned, og forberedte meg, på fjerde semesteret.
Så tok jeg heller et ekstra fag, fjerde semesteret da.
Så fikk jeg fortsatt ha studielån, tredje året.
For jeg var ikke så mye forsinka.
Så dro jeg til Sunderland da, og startet på tredje året, av bachelor computing der.
Men da ble det mye krøll, med forsinkelser, av godkjenning av fag, fra HiO.
Så studielånet ble fire måneder forsinket.
Så jeg mistet kontrollen over mobilregning og noen smålån som jeg hadde i Norge.
Så økonomien min gikk ad undas.
Så det var takket være HiO, og lånekassa da.
Og jeg mistet også kontrollen på studiene i Sunderland.
Så det var jo artig.
Så da bestemte jeg meg for å heller finne meg en jobb.
Så da dro jeg til London, for å få meg leilighet og jobb da.
For studieveileder, ved HiO, Frode noe, med lyst, krøllete hår.
Han hadde en kamerat, fra Sunderland, som sa at det var så og si umulig for meg, å få en jobb i Sunderland.
Jeg tenkte at jeg trengte en ekstrajobb, som jeg hadde i Norge.
Men, i Sunderland, så var mat og bolig og t-bane og treningsstudio osv.
Det var under halv pris av i Oslo.
Så man klarte seg veldig bra, på vanlig studielån.
Og nesten som en konge, med erasmus-stipend i tillegg.
Hvis man fikk det.
(Som jeg ikke fikk).
I Sunderland.
Men problemet var at jeg ikke fikk studielånet, før i januar.
Enda studiet begynte i september.
Og HiO lovte, våren 2003, at de skulle sende søknad til lånekassa.
(Siden det var studium i utlandet, så anbefalte HiO meg, at de leverte søknaden for meg.
En dame ved internasjonalt kontor, på Bislett.).
Men det ble ikke gjort.
Og HiO ville heller ikke godkjenne fagene mine.
Enda de hadde en samarbeidsavtale med University of Sunderland.
Så det må ha vært bare på pur f.
At de ville lage krøll for meg i Sunderland.
Så det var veldig ødeleggende, for da ville ikke lånekassa sende studielånet.
Så det var helt uforståelig for meg, hva HiO drev med.
Så det lurer jeg fortsatt veldig på.
Det er sånn man kan ta opp i en rettsak, hvis man får kontrollen.
For her har det skjedd noe snusk av noe slag.
Våren 2004, så brukte jeg også mye tid, på en søknad, og to anker, om å få Erasmus-stipend.
Men HiO, de bare tulla, og fant på kreative grunner, for å ikke gi meg Erasmus-stipend, enda jeg hadde veldig bra karakterer.
Så hva de dreiv med der.
Det veit jeg ikke.
Men det var ikke riktig i hvertfall, at dem skal tulle sånn med folk.
Så det vil jeg gjerne at de skal forklare i en rettsal, eller noe, hva dem dreiv med der.
Men Fylkesmannen i Oslo og Akershus, er visst av en annen mening.
De nekter å gi meg fri rettshjelp-støtte, enda jeg har sendt dem masse dokumenter og forklaringer, om hva som har skjedd, siden 2003.
Nå prøver jeg jo å skrive om det meste som har skjedd.
I hvertfall det som ikke blir for mye for sensuren osv.
Men men.
Men da jeg begynte på Arvato, på Microsoft-aktiveringen, for ca. tre år siden nå.
Så var det hun Marianne, Høkås, eller hvordan etternavnet skrives, som hadde ansvaret for opplæring, av meg.
Så da satt jeg og hørte på at hun prata med kundene, første dagen.
‘Velkommen til Microsoft, ringer du for å aktivere Windows osv’.
Den stilen der.
Så tok jeg noen samtaler selv, på slutten av vakta hennes.
Jeg jobba vel fra 9 til 18.
Mens Marinanne jobba fra 7 til 16.
Så hun gikk hjem, og da skulle jeg ha opplæring med en som het Tone, fra Trondheim.
Så sånn var det.
Men men.
De første månedene jeg jobba der, så var det sånn at vi satt i et stort kontorlokale da forresten.
Så de ca. 10-12 medarbeiderne, som jobba for Microsoft.
De to bordene vi satt ved.
De to bordene, forsvant i et hav, av mobilselskapets ‘3’ sine bord.
De hadde kanskje 20 bord og 200 ansatte.
Mens Microsoft hadde 2 bord og 10 ansatte.
På jobb samtidig.
Noe sånt.
Så det var ofte en veldig støy, i kontorlandskapet der.
Man kan tenke seg.
Tja.
En bingo i pausen kanskje.
Nei, mer støy enn det.
Kantina på et universitet.
Enda mer støy.
En togstasjon.
Noe ala en togstasjon, fra de ca. 20-30 andre bordene, som Arvato hadde, i first floor, i the Cunard Building.
Så det var ikke så lett å vite hva man tenkte alltid.
Noen av disse britene, som jobbet på ‘3’.
De pleide å sitte å pønske på meg noen ganger, virka det som.
Hvis de ikke pønska på kampanjen da.
Jeg husker jeg og hun Sophie, fra Sverige, vi satt og samarbeida, for vi begynte omtrent samtidig, på kampanjen.
Så hvis det var noen svenske ord, som jeg lurte på, så kunne jeg spørre henne da.
Om det het siffror, eller siffrer f.eks.
Det het ‘siffror’.
‘Siffrer’, var mer slang, visstnok.
Og også tallene da.
Tjugo-fyra, het det visst, hvis man snakket ordentlig.
Og ikke tjuge-fyra.
Forstod jeg.
Sånne ting.
Og da var det en gang, bare for å gi et eksempel, at det satt masse unge gutter, på 3-kampanjen, og så på vår kampanje.
Og meg og hun Sophie da f.eks., som jobba kveldsskiftet.
Og da var det ikke så mange folk der.
Og da stirra de folka så mye, på vårs, og kampanjen, at jeg gadd ikke å gå til vann-beholderen, for å hente vann.
For jeg var vel litt tørr i halsen da.
Så da spurte jeg hun Sophie, om hun kunne hente vann for meg da.
Men det gadd hun ikke.
Så da drøyde jeg det en time eller to, til de folka forsvant da.
Så det var noe slags overvåkning, fra lokale folk, av vårs på Microsoft-kampanjen, vil jeg si.
Det er kanskje sånn at dem prøver å finne ut om nye folk som kommer til byen osv.
Hva vet jeg.
Det frika i hvertfall meg skikkelig ut.
At den første tiden her i byen, så prata folk om meg bak ryggen overalt, og observerte meg osv. omtrent.
Sånne ting.
Så jeg prøvde å finne steder hvor det ikke var så mye folk, for å prøve å få roet meg ned, og slappet av.
Siden at jeg måtte rømme fra noe drapsforsøk i Norge, og noe mafia-greier i Oslo, som jeg ikke skjønte meg på.
Så jeg var litt anspent, må man nok kunne si.
Særlig når jeg fikk den her spioneringa, og baksnakkinga, fra lokale folk, i tillegg.
De siste ukene på gården til onkelen min, i Larvik.
Så fikk jeg ikke noen ordentlig arbeidsoppgaver, av onkelen min.
Han begynte å kjøpe mye brus og godteri og potetgull for meg, i butikken, for mine penger da.
Jeg holdt meg mest på gården, for jeg ville ikke at noen skulle vite at jeg var på gården der, siden det var noe mafia-greier som foregikk.
Som jeg ikke skjønte noe av.
Jeg var bekymra for folka i familien osv.
Men men.
Så jeg var bare i butikken i Kvelde der, et par ganger, jeg prøvde å ligge litt lavt da.
Så derfor sendte jeg med onkelen min penger, så kjøpte han potetgull og brus og noen ganger øl osv.
For det var litt kjedelig der.
Men noen ganger, så lagde vi bål osv., og drakk øl eller whiskey og prata om det her mafia-greiene i fylla osv. da.
Onkelen min trodde aldri på det jeg sa.
Men samme det.
Men men.
Men de siste ukene som sagt, så satt jeg mest i den lille hytta, eller skjulet, uten vann eller do eller strøm.
Men jeg hadde en gammel TV.
Som onkelen min hadde på låven.
Som så ut som den gamle tv-en til fattern omtrent, tror jeg.
Noe sånt.
Og onkelen min hadde skjøteledning da.
Så fikk jeg inn NRK, i hytta der.
Så satt jeg og så på tour de France osv.
Hvor en norsk sykklist, Atle Arvesen, eller hva han het, gjorde det bra.
For det var ikke så mye å gjøre på gården.
I hvertfall ikke etter at onkelen min plutselig sluttet å gi meg så mange arbeidsoppgaver.
Så jeg vet ikke om denne jakten og drapsforsøket på meg, var planlagt mange uker i forveien.
Og at jeg skulle bli tjukk, og ha dårlig kondis.
Før jeg ble jakta på.
Sånn at jeg ble lett å fange.
Noe sånt.
Men, jeg hadde jo trent mye i Sunderland, noen måneder før det her.
Jeg svømte i en time av gangen osv.
Fordi jeg hadde problem med magen osv., i Sunderland, at jeg fikk masse luft i magen.
Så jeg så tjukk ut.
Men det var bare luft.
Som ikke gikk bort.
Forstå det den som kan.
Men det var kanskje at jeg var vant til å spise norsk grovbrød.
Men i Sunderland, og England, så var det ikke så bra brød.
Så magan min streika.
Hvis det ikke var vannet, med all kloren i, eller noe.
Men svømminga hjalp.
Da ble jeg plutselig litt kraftig, og omtrent slank også, etter å svømt en tre-fire-fem økter av en time.
Og også trent vekter osv., 2-3 ganger i uka, i tre-fire måneder der.
Så det var en fin tid husker jeg.
Det var også en fin matbutikk i Sunderland, som het Aldi, hvor det var billig og god mat, vil jeg si.
Så selv om studilånet var forsinka, så overtrakk jeg kontoen i DNB, og levde på de £800 ca., i to-tre måneder.
Noe sånt.
Det var flaks at det gikk ann.
Hvis ikke så hadde det ikke vært mye igjen av meg, da studielånet dukka opp, i januar!
Og skolen begynte i september.
Men men.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg så vel litt bleik ut da, og litt tjukk kanskje, etter å ha sittet inne i hytta der, omtrent hele juli.
Så da jeg kom til Liverpool, så sa folk bak ryggen min, at jeg var ‘queer’, osv.
Kanskje fordi jeg hadde langt hår, i forhold til engelske folk.
Og fordi jeg hadde jo problem med trynet også, som jeg klarte å få skada, hos noe sånn hudbehandlingssalong, på St. Hanshaugen, i 2003, for jeg hadde noe rynker, over nesa, som jeg synes var plagsomme da.
Som jeg prøvde å gjøre noe med, for det gikk litt på selvtilliten osv., da.
Noe sånt.
Men det gikk helt skeis, så jeg så ikke så tøff ut kanskje, i et par år, fra slutten av 2003.
Noe sånt.
Men men.
Så jeg var jo ikke så begeistra for det her da.
At de lokale mob-folka, her i byen, skulle ha meg til å være ‘queer’.
Og også de jentene, i hvertfall Mellisa M’Butsu, eller hva hun heter, i bokollektivet, i Mandeville St., i Walton, hvor jeg bodde fra jeg fikk jobb på Arvato.
Jeg lurer på om hun var noe med noe mafia.
For hun drev med set-ups hele tiden, og skulle også ha meg til å være ‘queer’, hørte jeg hun sa, til de andre folka i huset osv.
Og hun prøvde å stille seg på en sånn måte, at hun lot meg se rompa hennes og sånn da.
For å sjekke sikringskapet osv.
Sånn tilgjort.
For å se om jeg reagerte.
Men hun var redd, eller noe.
Som om hun holdt på å pisse på seg.
Og da reagerer ikke jeg.
For da ser jo ikke damene noe sexy ut, synes jeg, når man merker at dem agerer tilgjort, og er redde, og driver med noe set-up da.
Hun Marianne, på Arvato, gjorde også det et par ganger.
At hun stilte seg opp, hun så jo veldig velformet osv., ut, må man vel si.
Så stod hun ved vinduet, når jeg kom ut fra spiserommet, og hun viste jeg ville se henne da.
Og en gang, da hun lente seg over en datamaskin, og bordet den stod på, like foran meg da.
Men det var liksom ikke så ekte, og da skal det mer til å reagere da, når det er litt sånn kunstig, av noen anledning.
Men men.
Også fordi jeg ikke ville at folk skulle tro at jeg var ‘queer’.
Så begynte jeg å prate mye med damene, kollegaene mine, på kampanjen.
I tilfelle de britiske folka på ‘3’, og folka i huset i Walton, var noe ‘mob’, eller noe.
Hva vet jeg.
Det her frika meg litt ut.
Så jeg passa på å gjøre min del, når det gjaldt å sjekke opp damene på Microsoft-aktiveringa, på jobben, og vel så det.
Men det som skjedde.
Det var at etter et par måneder.
Så tok Margrethe Augestad, fra Drammen, med meg på en fest, hos noen svenske damer, som hadde Abba-show, på noen puber, her i Liverpool.
Søstrene Liljeblad, het vel de.
Charlotte, Elisabeth, og Ellenor, eller noe.
Jeg har telefonnummeret til hun siste enda.
Men jeg har ikke ringt.
For de oppførte seg så rart på den festen, og slapp meg ikke ut porten.
Men jeg måtte klatre over en høy port, med pigger på, som man kunne skade diverse eiendeler på, hvis man fallt ned, av en sånn ‘rulle’, som skulle gjøre det vanskelig å klatre over porten.
De er litt mer inhumane, når det gjelder å hindre folk å klatre over porter og sånn, her i England.
De setter det opp sånn at man kan spidde seg selv, hvis man klatrer osv., når det er privat eiendom.
Sånne ting.
Så jeg lurte på om de søstrene var noe mob eller noe.
Noe sånt.
Så jeg prata nesten aldri med dem noe mer, etter det her.
Enda Charlotte og Elisabeth etterhvert begynte på Microsoft-aktiveringa dem og, seinere i 2006.
Så sånn var det.
Men dagen etter denne festen.
Så vekker hun Janine England meg.
En ‘house-mate’, i bokolletktivet, i Mandeville St., i Walton.
Hun var den yngste som bodde der.
Hun var kanskje 17-18, eller noe.
Hva vet jeg.
Hun så vel noe sånt ut, når det gjelder alderen.
Jeg spurte aldri.
Jeg lot hun være i fred, hun så alt for ung ut, for meg da, så hun lot jeg være i fred.
Selv om jeg prata med henne og sånn, men jeg prøvde ikke å sjekke henne opp da, for å forklare det sånn.
Men men.
Hun vekte meg, etter at jeg hadde sovet et par-tre timer.
Dagen etter den her festen som Margrethe Augestad, dro meg med på.
Og så skulle hun Janine, spise sånn ‘fry-in’, engelske frokost, dvs. egg og bacon osv.
På et sted i County Rd., i Walton.
Hun maste så mye, og jeg var ganske ny i huset der enda, så jeg bare ga opp, og ble med henne på sånn resturant, eller in da.
En resturant hvor de solgte enkel og billig mat osv. da.
Ikke noe fancy, men ordentlig alikevel.
County Inn, eller County In, eller noe sånt.
Noe sånt.
Jeg var så fyllesyk, for dem bestilte ekstra øl, med en bil dem ringte, på den festen.
Så jeg orka ikke noe mat.
Men jeg satt og så på hun Janine spiste da.
Hun var jo veldig ung, og ikke så stor, så hun spiste kanskje halvparten av det her bønner og bacon og chips og egg og sånn da.
Noe sånt.
Men hun dreiv hele tida og spurte, om jeg hadde truffet noen damer på festen osv.
Og jeg hadde jo prata med hun søstra til Charlotte, hun jeg fikk telefonnummeret til.
Hun Ellenor, hun Agneta-abba dama.
Men jeg dreit meg litt ut med henne, og ble litt langfingra etterhvert, og tok rundt livet på henne osv. da.
I fylla da, da hun satt i sofaen ved siden av meg osv.
Hun var veldig pen og hyggelig dame da.
Og jeg drakk alt for mye.
Kanskje 12 bokser øl, eller noe.
Jeg drakk vel 6 eller 8 bokser øl i Walton.
Jeg ville ikke de skulle tro jeg var ‘queer’, som sagt.
Og jeg drakk vel kanskje 8 bokser til på festen.
Så det ble litt mye øl.
Og, jeg drakk hver dag, de første to-tre månedene, for jeg likte ikke at de sa jeg var ‘queer’, hele tida.
Jeg var litt stressa, anspent, og nesten litt fucka opp.
For politiet nekta å gi meg noe hjelp med det her drapsforsøket og mafia-greiene.
Både politiet i Norge og England nektet å gi meg hjelp.
Så sånn var det.
Men da ble jeg litt stressa, for det virka som om hun Janine, spionerte, kanskje for noe mob, og skulle vite noe om de nordiske damene, på festen og jobben osv.
Så etter det, så turte jeg nesten ikke å prate med damene på jobben.
I tilfelle det var noe mob-greier, som spionerte på damene jeg prata med osv.
Som jeg synes det virka som, fra hun Janine da.
Mer da.
Jo, da slutta jeg jo pluteslig, å flørte med, og nesten sjekke opp, damene på jobben.
Så da reagerte de litt forskjellig.
Jeg pleide å brenne cd-er med musikk og lost-episoder, til de norske damene på jobben.
Tone, Karianne og lost-episoder til Marianne da.
For lost var så populært da.
Det var høsten 2005.
Men jeg slutta med det.
PC-en til Taru, en finsk kollega som dro til Irland, stod igjen på rommet som jeg tok over etter henne.
Så jeg lånte den pc-en til å brenne cd-er osv.
Det sa hun Taru at jeg kunne.
Men nok om det.
Men da ble kanskje noen av damene på jobben litt furtne.
Siden jeg hadde gitt de oppmerksomhet.
Men slutta med det.
Så hun Marianne, f.eks.
Hun hørte jeg en dag, kanskje i desember 2005, eller februar 2006.
Noe sånt.
Så snakket hun med en annen norsk dame, på jobben.
Om Lars Ramslies bok ‘Fatso’.
Marianne leste en del bøker osv.
Og det hadde jeg pleid å gjøre i Oslo også.
For å roe ned, etter en stressende dag, på jobb, på Rimi, så måtte jeg nesten lese i en times tid, for å få roet meg ned såpass, at jeg fikk sove.
Hun Marianne hadde lest han Alkymisten-forfatteren.
Og vi var enige om at det var en bok som gikk ann, ‘Djevelen og frøken Pym’, eller noe.
Mens de andre bøkene, stort sett var noe skvip.
Noe sånt.
Så snakka hun Marianne da, om han i Fatso, som bare satt hjemme og runka.
Sa hun, til hun norske eller nordiske kollegaen.
Jill, team-leader fra Sverige kanskje.
Da de satt ved bordet ved siden av bordet jeg satt ved da.
Så jeg tror hun Marianne må ha skjønt at jeg hørte hun sa det.
For hun sa ‘ronke’ ganske høyt.
Så sånn var det.
Så kanskje hun var litt furten, fordi hun plutselig fikk mindre oppmerksomhet.
Eller kanskje hun ikke brydde seg så mye om folk hørte alt hun sa.
Noe sånt.
Mer da.
En gang, så var hun stressa.
Da hun jobba som team-leader.
Da fant hun ikke en mail.
Så da spurte hun, om hun kunne få sende en mail til seg selv, fra min e-post konto.
Fra min pc.
Og hun var stort sett hyggelig, og oppførte seg alltid eksemplarisk, de første månedene der.
Hvis jeg trengte hjelp med noe Select eller Open-avtaler.
Med å generere en ny produkt-nøkkel, for en Select eller Open-avtale kunde.
Da var det best å spørre Marianne.
Da kom det en veldig pen og fin og høflig dame, og forklarte hvordan det var, med Select-avtale produkt-nøkkel genereringer, på en veldig høflig og oversiktelig måte.
Så det var egentlig mest fristende å spørre henne om hjelp, husker jeg.
Men jeg spurte egentlig alle om hjelp da, for jeg kunne nesten ikke bare spørre hun Marianne om hjelp, syntes jeg.
Jeg spurte aldri team-leaderne om hjelp.
Fordi jeg husket fra Rimi, at jeg pleide å si til medarbeiderne, at lederne, har mye å gjøre, så prøv å klar deg mest mulig selv.
I hvertfall de første årene som butikksjef, pleide jeg å si det, noen ganger i hvertfall.
Så det prøvde jeg å gjøre selv og, så jeg spurte kollegaene ofte om hjelp da, i begynnelsen der.
Og hun Jill, oppførte seg så rart, og dreiv å kilte meg, mens jeg satt og tok telefoner osv.
Så det synes jeg var rar oppførsel, på jobb, av en team-leader osv.
Jeg synes det var litt over streken, og drive å klå på, og kile, medarbeidere, mens de satt og svarte telefoner osv.
At det var litt over streken, fra hun svenske Jill, å gjøre det her.
Så hun spurte jeg minst mulig.
For hun var heller ikke så flink som f.eks. hun Marianne, til å gi ordentlig hjelp, sånn at nye folk der, kunne skjønne det ordentlig.
Men men.
Et par ganger, så ga også hun Marianne, meg godteri, på jobben.
En gang, så hadde hun vel vært hjemme i Norge, jula 2005.
Og da fikk jeg et par biter av noe freia krokan melkesjokolade, eller noe.
Og det er jo god sjokolade, så det var ikke sånn at jeg ikke spiste opp det.
Men men.
Men en annen gang.
Han Michael, med et vanskelig etternavn.
Jeg får finne det da.
Eller jeg prøver å skrive det.
O’Shaugnessy.
Noe sånt.
Selv om det sikkert ble feil.
En svensk-ire, eller ire som snakket svensk, i 50 eller 60-årene kanskje, som hadde jobbet på Micosoft-aktiveringa, lengst av alle, men fortsatt bare var vanlig medarbeider.
Jill, sa vel engang, jeg tror det var henne.
At Michael hadde en veldig god lønnsavtale, siden han hadde jobbet der siden starten på Microsoft-aktiveringa.
Kanskje i 5-6 år, eller noe da.
Hvem vet.
Eller 4-5 år.
Noe sånt.
Så han fikk mye høyere lønn, enn de andre, sa Jill, tror jeg det var.
Bare noe jeg kom på nå.
De team-leaderne fortalte også.
At i begynnelsen, så hadde Microsoft 24 timer produktaktivering.
Og da var det sånn, at folk dro til Liverpool.
Uten et sted å bo.
De tok med sovepose, og bodde i Arvatos lokaler, i the Cunard Building.
Så var det tilstander, ble jeg fortalt.
Og man kunne også bo i the Swedish Church, husker jeg Jill sa, før jeg fikk et rom i et shared house i Walton.
Men, Michael.
Før jeg visste hvem han var.
Han la en brosjyre, foran meg, første dag på jobb, mens han gikk forbi bordet jeg satt ved.
Denne kirken, med svensk navn, og med det svenske flagget, hengende over de andre nordiske flaggene.
Det var ikke et sted, som virket lokkende for meg, en nordmann i England.
Gitt diskre, av en eldre mann, som jeg ikke visste hvem var.
Så spurte hun Jill, fikk du den av Michael.
Man kan bo der, der har jeg bodd selv, osv.
På svensk da.
Men men.
Men han Michael, han bydde alltid på godteri osv., fra the Swedish Church.
Og han skulle alltid gi meg skjema, på slutten av dagen, for å skrive opp antall timer, på arbeidsskjema.
Og han ble rød i trynet en gang, da jeg og Karianne prata, ved samme bord, en gang det var mange svenske samtaler, og få norske, i oktober 2005 kanskje.
Noe sånt.
Så jeg trodde han Michael var homo.
Katarina, var det vel, spurte Michael en gang.
Da jeg satt ved samme bord.
Om han ikke hadde hatt kone og barn før.
Jo det hadde han hatt.
Jeg trodde han hadde oppdaget legningen sin sent, og skillt seg fra kone og familie osv.
Han pleide å klappe en gutt der, som også het Erik, fra Trøndelag, på skuldrene, eller ryggen.
Så jeg var overbevist, om at han var homo.
Men men.
En gang, våren 2005.
Så tok Marianne, et ‘luretriks’, på meg.
Jeg takket alltid nei, til sjokolade fra Michael.
For jeg syntes ikke at man som heterofil mann, burde takke ja til sjokolade, fra homoer.
Men Marianne lurte meg gitt.
Hun spurte om jeg skulle ha sjokolade, våren 2006.
Og så, etter at jeg hadde sagt ja.
Og etter at hun hadde gitt meg sjokoladen.
Så sa hun, ‘det er fra Michael da’.
Det var litt sleipt synes jeg.
Det var noe luretriks for å drite ut meg, sånn at jeg måtte spise sjokolade, som var fra en homo, sånn som jeg skjønte det.
Så det var ikke snillt av Marianne.
Fy, fy, det var ikke snillt gjort.
Det var et slags luretriks, vil jeg si.
Men men.
Men da spiste jeg ikke den sjokoladen.
For jeg ville ikke spise sjokolade, som var fra Michael.
Jeg likte ikke han så bra, og jeg var ikke så vant til å jobbe sammen med homoer.
I hvertfall ikke som skulle ta folk på skuldra hele tida, og gi de sjokolade, og spørre hvordan går det med Erik i dag da, hele tida.
Så jeg holdt meg alltid unna han.
Nå, etter at jeg slutta der.
Så har jeg tenkt, at kanskje han bare lata som at han var homo.
For å få fri tilgang til de unge nordiske damene der.
For jeg har kommet på, at hun Emelie Wallin, og også hun Kristine Hansen, som jobbet der.
To unge lyse nordiske jenter.
Emelie fra Sverige, og Kristine fra Norge.
De var under kontroll av han Michael, i 50-årene kanskje, fra Irland.
Men han snakket svensk, og tok telefoner på svensk.
Og han dro ofte på ferie, til Sverige.
Til Malmø, eller Malmö, ser vel riktigere ut.
Så han var det nok noe lureri med.
Han gikk også sammen med hun Emelie hjem fra jobb en gang, husker jeg.
Da hadde jeg vært på trening, på Lifestyles, i Victoria St., et gym drevet av Liverpool City Council.
Også hadde jeg vært på Tesco, og kjøpt fire bæreposer med matvarer osv., for man blir sulten av å trene da.
Så gikk jeg gjennom Dale St., i mine egne tanker.
Gymet stengte jo klokka ni.
Og det gjorde Arvato og.
Så jeg traff Michael og Emelie, i Dale St., like utenfor Leather Lane, et smug, som er en sidegate til Dale St.
Og jeg gikk i mine egne tanker.
Jeg holdt meg unna han Michael, og snakket aldri til han.
Og han hadde sluttet å prate til meg, på den her tiden.
Jeg regnet med at han skjønte det, at jeg ikke likte tilnærmelsene hans, må man vel kalle det.
Så jeg fikk nesten sjokk, når han begynte å prate til meg, i Dale St., like utenfor Leather Lane.
Jeg syntes at det var en ting, å måtte være høflig ovenfor homoer, på jobben.
Noe jeg prøvde å være.
Jeg sa aldri noe styggt, eller noe.
Jeg bare lot han være i fred, og avviste alltid tilnærmelsene hans.
Jeg er ikke så vant til å omgås homoer på jobb, så jeg visste ikke helt hvordan man skulle si fra til homoer, om å ligge unna.
Uten at dette kunne bli misforstått, å mistolkes som homofobi.
Nå på vårt politiske korrekte 2000-tall, så skal det vel ikke mye til, å få stempelet ‘homofob’, hvis man ikke liker tilnærmelsene, fra en 50-60 år gammel homofil gubbe, på Microsoft-aktiveringa.
Sånn så jeg det.
Men jeg trengte jobben min, så jeg bare prøvde å overse det her tullet til han Michael, og konsentrere meg om å gjøre jobben min da.
Men da han også begynte å gjøre tilnærmelser mot meg, å prate til meg, eller hva man skal kalle det, i Dale Street, like utenfor Leather Lane, der jeg bodde, på fritiden min.
Nei da ble det for mye for meg.
Da bare stakk jeg inn i Leather Lane, i retning der jeg bor, for å komme meg vekk fra han slitsomme, eller om man skal si, innpåslitne gubben, som jeg oppfatta han som.
Jeg fikk nesten sjokk, når han prata til meg da, enda han måtte vel ha skjønt det, at jeg ikke likte at han kom å bydde sjokolade osv., som han gjorde 10-20 ganger.
Og jeg trodde han hadde sjønt poenget, at jeg hadde fått nok av den sjokolade-byinga hans, og tilnærmelsene hans, osv.
Så jeg fikk sjokk, da han begynte med det, i Dale St., like utenfor der jeg bodde.
Da fikk jeg nok, så da bare stakk jeg fra han og hun Emelie, og gikk inn i Leather Lane, for å komme meg hjem etter treninga.
Jeg gikk i mine egne tanker og.
Og på jobb, så pleier jeg å være forberedt, og tenke, at nå er jeg på jobb.
Og når jeg har fritid, da har liksom fritid.
Så jobb og fritid, det er to helt forskjellige ting, for meg.
Når jeg er på jobb, da prøver jeg å tenke over alt jeg sier og gjør.
Som jeg er vant til fra å jobbe som butikksjef i Rimi.
Om man som butikksjef, sier et ord galt, til en ny medarbeider, f.eks., så kan det bli problemer, med at medarbeideren mistrives, og blir urolig, f.eks. da.
Siden det noen hører fra butikksjefen, det tar de mer alvorlig, enn om det var fra en medarbeider.
Så problemer, med butikksjefen, det tar folk mer alvorlig, enn problemer med en kollega.
Så derfor prøvde jeg å tenke over hva jeg sa, og hvordan jeg oppførte meg osv., på jobb, som leder i Rimi, for å ikke skremme eller gjøre medarbeiderne utrygge da.
Mens, når jeg har fritid.
Da er jeg liksom meg selv.
Da oppfører jeg meg litt som jeg selv vil.
Og da er jeg en ganske selvstendig person, som har bodd aleine siden jeg var ni år osv.
Selv om jeg har bodd mye i bokollektiv osv., i noen år, på 90 og 2000-tallet.
Men jeg er vel rimelig selvstendig da.
Så det er ikke sånn, at jeg behandler folk likt, på fritida, når jeg er meg selv.
Som når jeg er på jobb, som Rimi-leder, f.eks., som jeg jo er vant til å jobbe som.
Da spiller jeg jo en rolle, vil jeg si, på jobb.
Man må spille en leder-rolle, vil jeg si, hvis man er leder i Rimi.
Man kan ikke bare si til medarbeidere, og kunder, og selgere, og distriktsjefer osv., det man føler for.
Man må beherske seg, og prøve å oppføre seg sindig og professjonelt.
Men jeg liker ikke å bare tenke jobb.
Når man går hele dagen, og behersker seg, og prøver å gjøre jobben best mulig, både når det gjelder det praktiske i butikken, og i forhold til medarbeidere og rimi-sjefer, og kunder osv.
Da må man nesten ha noen timer til å koble av, etter jobb, og drive med noe annet.
Som å chatte på irc, og drive med data osv., som jeg pleide å gjøre, på kvelden, etter Rimi-jobb, på slutten av 90-tallet, og begynnelsen av 2000-tallet, i Oslo.
Og kanskje gå ut og drikke litt med bruttern, eller kamerater, hvis man er på godfot med de, for å få litt avkobling.
Eller gå å trene, på Sats eller Sentrum treningsstudio, som jeg også pleide å gjøre.
Eller gå på date med damer jeg traff på byen eller internett, som jeg også pleide å gjøre.
Selv om jeg aldri fant noen det klaffa helt med.
Men jeg prøvde i hvertfall.
Så å bare tenke jobb, jobb, jobb.
Det tror jeg ikke at jeg hadde fiksa.
Jeg må ha noe annet å drive med, enn jobb også, for å unngå å kjede meg ihjel.
Det er i hvertfall sånn jeg ser på det.
Så når han Michael, begynte å tulle med meg, sånn som jeg oppfattet det der og da, i hvertfall.
På den dyrbare fritida mi.
Når jeg hadde gjort det jeg synes jeg var artig.
Å trene, for å koble av fra det her mafia-greiene, og kjøpe mat, for å trøstespise, eller for å prøve å få kreftene tilbake, og spise sunn mat, med frukt og juice, osv., som jeg pleide å kjøpe da.
For jeg var allerede da litt overarbeidet.
Det her var høsten 2006.
Så da bare stakk jeg fra de Emelie og Michael da, som gikk sammen hjem fra jobb.
Hun, en svensk dame på, jeg vet ikke hvor gammel.
Hun sa hun hadde jobbet osv.
Så om hun jobba etter videregående da, i Sverige.
Det må vel være sånn man skal tolke det.
Men hun var veldig pen.
Så hun så ikke så gammel ut.
Men hvis hun jobba etter videregående, så var hun kanskje 19 eller 20 da.
Men hun kan også ha vært 18, eller noe.
Hun så vel ikke så gammel ut som 20.
Ikke lett å si.
Mens han Michael, som hun gikk sammen med.
Og som også en gang, fortalte henne hvor hun skulle sitte.
(Rett ovenfor meg).
Enda begge var vanlige medarbeidere.
Michael var ikke sjef der i det hele tatt, det sjekka jeg med Jill, noen måneder før, etter noe problemer der.
Han i 50-60 årene, gikk sammen med hun 18-19 år gamle jenta da.
Eller hvor gammel hun var.
Så det virka litt rart kanskje.
Men begge var liksom svenske, tenkte jeg.
Han Michael, snakka jo svensk til de andre på kampanjen.
Så jeg tenkte på han, som han ‘svensken’.
Men han har jo et irsk navn.
Så det er mulig han var irsk statsborger.
Og bare hadde hatt svensk kone, og bodd i Sverige.
Sånn kan det også ha vært, tenker jeg nå.
Men da tenkte jeg bare på han, som svensken.
Så gikk de videre, i Dale St.
Så løp hun Emelie tilbake.
Til Leather Lane.
Omtrent her:
Men jeg var fortsatt sjokket, etter å ha blitt tilnærmet, fra Michael.
Jeg gikk i mine egne tanker, og tenkte ikke på det, at jeg var nærme Arvato, og at klokka var like etter stengetid på Arvato.
Så sånn var det.
Så løp hun Emelie tilbake da, til der hvor det skiltet er på bildet, omtrent.
På noen sko, som ikke hørtes så enkle ut, å løpe i.
Så roper hun navnet mitt da.
Men jeg er fortsatt litt i sjokk, jeg hadde ikke regna med å treffe folk jeg kjente da.
jeg var i mine egne tanker.
Og jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av noe mafia, i Norge.
Som politiet ikke forklarte meg noe om, hverken i Norge ellet Storbritannia.
Og jeg, ble spionert på, av hun Janine England, og fra hun Melissa M’Betsa, eller hvordan man skriver det, i det bokollektivet, i Mandeville St.
Og også av mob-aktige folk, på ‘3’-kampanjen, på Arvato.
Og også av tilfeldige folk, som jeg hørte prata om meg bak ryggen, de første månedene i byen, og sa ‘he’s queer’, osv.
Og også folk som kikka inn vinduet, til loungen, da jeg satt der, på hostellet, off Hardman St., International Inn, eller In, da jeg bodde der, før jeg flytta til Walton.
Og også av en gjeng ungdommer, som klatra opp på taket, under vinduet, til rommet jeg leide, i Mandeville St., i Walton.
Så jeg skjønte ikke noe av hva som foregikk.
(Og det skjønner jeg fortsatt ikke).
Så jeg syntes ikke det var noe trygt, å bli for kjent, med damene på Microsoft-aktiveringa.
For damenes skyld, mener jeg.
For hun Janine England, skulle jo vite hvilke nordiske damer jeg hadde prata med, på den festen hos de svenske Abba-damene osv.
Så jeg turte ikke å gå for nærme de damene på jobben, etter den episoden.
I tilfelle de da kunne få noe problem med noe mob/mafia, eller hva det var.
Så jeg sa ikke noe til hun Emelie da, når hun ropte navnet mitt.
Jeg turte ikke å spørre om hun skulle være med inn, for eksempel.
Fordi, en dame på jobben.
En stor dame, på 150 kg. kanskje.
Judith.
Hun sa en gang til meg, på jobben, på engelsk.
At hun Emelie, er hyggelig/fin, eller noe.
Så sa jeg ‘ja’ da.
For hun var den som var mest hyggelig der, syntes jeg.
Hun var jo mye yngre enn meg.
Men når man er i utlandet, sånn som England, da er det greit å bli kjent med andre nordiske folk, selv om dem er litt yngre, mener jeg da.
Hun var ikke sånn barnslig, sånn som jeg syntes at hun norske, Kristine Hansen var for eksempel.
Hun virka litt barnslig, så hun prata jeg aldri med.
Men hun her Emelie, hun synes jeg virka helt fin og moden og selvstendig osv., så hun kunne man prate litt med, tenkte jeg da.
Foreldrene, eller faren, var også politi, så da tenkte jeg det var trygt, å veksle noen ord, en gang i blant da.
Men jeg sa ikke noe til henne da.
For jeg ante ikke hva det her mafia/mob greiene var.
Og jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun ropte navnet mitt.
Men jeg bare så på henne, for at hun skulle gå etter han Michael da.
For hun Judith, på jobben, hun ble helt bestyrtet, etter at jeg ikke sa noe negativt, om hun her Emelie.
Så hvis han Michael skulle begynne å ‘gure’ og.
Da tror jeg ikke det hadde blitt så levelig, å jobbe der lenger.
Hvis det var sånn, at alle skulle bli sure på meg, som hun Judith ble, fordi jeg ikke fant så mye negativt å si om hun Emelie da.
Som det virka for meg, at hun Judith ble.
Nei, det orka jeg ikke.
Så da var det nok smartere, at hun gikk videre sammen med han Michael, som var homo, trodde jeg da.
Enn at det skulle bli enda mer sånn, som det var med hun Judith, på jobben, at f.eks. folk skulle begynne å prate, og si dritt osv.
Nei det orka jeg ikke å tenke på.
Så da bare så jeg på henne, og så på mot dit han Michael gikk da, at hun burde bare gå sammen med han.
For jeg orka ikke å tenke på, at han Michael skulle begynne å spre rykter på jobben osv.
Men jeg skjønte egentlig ikke hvorfor hun løpte tilbake, og ropte navnet mitt.
Og jeg fikk ikke sagt så mye heller, for jeg var jo egentlig i mine egne tanker, og hadde helt glemt jobben.
Og jeg kjente jo ingen i byen, så jeg fikk litt sjokk, da det plutselig dukket opp to folk fra jobben osv.
Så det skjønte jeg ikke helt, hva hun mente da.
Men etter det, så prøvde jeg i hvertfall å følge litt mer med på henne.
For da var det jo et eller annet med henne.
Så jeg prøvde å behandle henne bra, på jobben osv.
Så det var derfor jeg ble bekymra da.
Da hun plutselig forsvant fra jobben, de to siste månedene jeg jobbet der.
Så det var derfor jeg prøvde å få opp tempoet på den arbeidssaken, mot arvato osv., i tilfelle det var noe galt, i forbindelse med henne, og at hun var borte fra jobb da.
For hun var jo veldig pen og ung osv., så jeg visste ikke om noe kunne være galt.
(Og det vet jeg vel fortsatt ikke).
Så hva som foregår, det vet ikke jeg.
Men nå får jeg prøve å ta en pause her, med all skrivingen.
Ok, nå begynner jeg å bli ganske desperat her, siden ingen hjelper meg, med problemene, på Microsoft-aktiveringa, som jeg mistenker kan ha vært noe linket med misbruk av nordiske damer som jobbet der osv.
Men, for at det ikke skal være noe misforståelser, om at jeg er den personen jeg sier.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir tullet med, av alle mulige myndigheter, men hvem vet.
Jeg tar med det her, for å vise at jeg ikke tuller, når jeg sier at jeg har jobbet, i et og et halvt, på Microsoft Produktaktivering, for skandinavia, i Liverpool.
Det som flest kunder, prøver på, når de skal ‘lure’ Microsoft, det er å aktivere Windows, på flere maskiner.
En lisens av Windows kan bare brukes på en maskin.
Når det gjelden en vanlig Windows lisens, som man kjøper i butikken, på en CD, så kan den anvendes, på en maskin av gangen. Men denne lisensen kan flyttes, om man kjøper en ny pc, etter noen år. Men den kan kun anvendes på en pc, av gangen.
Mens en OEM versjon av Windows, det betyr at det er en Windows, som har fulgt med en pc, når du kjøpte en PC, i en butikk.
Ofte en laptop, eller en ferdigbygget vanlig PC, fra Dell, eller Packard Bell, e.l.
Hvis du har en OEM-versjon, av Windows, så skal det finnes et klistremerke, på undersiden av PC-en, hvis det er en laptop, eller på kabinettet, hvis det er en ferdigbygget stasjonær pc, fra Dell eller Packard Bell, eller lignende.
Hvis du har bygget PC-en selv, da har du kanskje kjøpt en Window-CD, med lisens, i databutikken.
Og disse CD-ene, kan enten være OEM, som da kun gjelder for det hovedkortet, som du instalerer Windows på, første gangen.
(Det er derfor OEM-lisenser er billigere enn vanlige Windows-lisenser, det er fordi at OEM-lisenser, er bundet opp mot en PC, den første den brukes på, eller mer nøyaktig, et hovedkort, så hvis man oppgraderer, etter et par år, til et nytt, bedre hovedkort, så blir det som en ny PC, og OEM-lisensen, gjelder da egentlig ikke lengre, siden den lisensen bare gjelder for den første PC-en, eller hovedkortet da, for å spesifisere det, som lisensen brukes på).
En vanlig Windows-lisens, kan brukes på et nytt hovedkort, hvis du oppgraderer, men kun på et maskin (hovedkort), av gangen.
Dette er hva reglene sier.
Dette ble det slurvet med, av nesten alle, tror jeg, på den Microsoft-aktiveringa, som jeg jobbet på.
Det var mange unge damer, som jobbet der, og som nesten ikke skjønte hva hovedkort var osv., så de bare tok det på ‘feelingen’.
Men de fleste slapp nok det meste igjen, hvis kunden ble sur, f.eks.
Uten at jeg hørte selve samtalene, for jeg var bare vanlig medarbeider, men jeg folk har sagt til meg det.
F.eks. Margrethe Augestad, fra Drammen, som har jobbet i Rimi, hun fortalte meg, da jeg var ny i jobben, at ‘vi slipper bare alt igjennom vi’.
Så mange agenter, som medarbeiderne ble kallt, de slurvet fælt med disse reglene.
Så jeg skal ikke si, at det ikke er umulig å få aktivert en Windows-lisens, på flere maskiner, det kommer mye ann på hvem du ender opp med å prate med, og hvor mye denne personen forstår av hva hovedkort er osv.
Nå har jeg ikke fortalt om triksene, for det er egentlig ganske lett å lure denne aktiveringen over telefon.
Men jeg får heller ta det senere, så kanskje politiet, eller noen, gir meg rettighetene tilbake i mellomtiden, og forteller meg hva som foregår, og slutter å tulle med arbeidssaken min mot Microsoft osv.
Vi får se.
Så da fortsetter kanskje Windows aktiveringsskolen, ved senere anledning.
Vi får se.
Denne posten bare som en kuriositet, i tilfelle noen lurer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS.
Her er den originale posten, fra Dagbladets kommentarsystem, og link til websiden som artikkelen finnes på:
Ok, nå begynner jeg å bli ganske desperat her, siden ingen hjelper meg, med problemene, på Microsoft-aktiveringa, som jeg mistenker kan ha vært noe linket med misbruk av nordiske damer som jobbet der osv.
Men, for at det ikke skal være noe misforståelser, om at jeg er den personen jeg sier.
Jeg vet ikke hvorfor jeg blir tullet med, av alle mulige myndigheter, men hvem vet.
Jeg tar med det her, for å vise at jeg ikke tuller, når jeg sier at jeg har jobbet, i et og et halvt, på Microsoft Produktaktivering, for skandinavia, i Liverpool.
Det som flest kunder, prøver på, når de skal ‘lure’ Microsoft, det er å aktivere Windows, på flere maskiner.
En lisens av Windows kan bare brukes på en maskin.
Når det gjelden en vanlig Windows lisens, som man kjøper i butikken, på en CD, så kan den anvendes, på en maskin av gangen. Men denne lisensen kan flyttes, om man kjøper en ny pc, etter noen år. Men den kan kun anvendes på en pc, av gangen.
Mens en OEM versjon av Windows, det betyr at det er en Windows, som har fulgt med en pc, når du kjøpte en PC, i en butikk.
Ofte en laptop, eller en ferdigbygget vanlig PC, fra Dell, eller Packard Bell, e.l.
Hvis du har en OEM-versjon, av Windows, så skal det finnes et klistremerke, på undersiden av PC-en, hvis det er en laptop, eller på kabinettet, hvis det er en ferdigbygget stasjonær pc, fra Dell eller Packard Bell, eller lignende.
Hvis du har bygget PC-en selv, da har du kanskje kjøpt en Window-CD, med lisens, i databutikken.
Og disse CD-ene, kan enten være OEM, som da kun gjelder for det hovedkortet, som du instalerer Windows på, første gangen.
(Det er derfor OEM-lisenser er billigere enn vanlige Windows-lisenser, det er fordi at OEM-lisenser, er bundet opp mot en PC, den første den brukes på, eller mer nøyaktig, et hovedkort, så hvis man oppgraderer, etter et par år, til et nytt, bedre hovedkort, så blir det som en ny PC, og OEM-lisensen, gjelder da egentlig ikke lengre, siden den lisensen bare gjelder for den første PC-en, eller hovedkortet da, for å spesifisere det, som lisensen brukes på).
En vanlig Windows-lisens, kan brukes på et nytt hovedkort, hvis du oppgraderer, men kun på et maskin (hovedkort), av gangen.
Dette er hva reglene sier.
Dette ble det slurvet med, av nesten alle, tror jeg, på den Microsoft-aktiveringa, som jeg jobbet på.
Det var mange unge damer, som jobbet der, og som nesten ikke skjønte hva hovedkort var osv., så de bare tok det på ‘feelingen’.
Men de fleste slapp nok det meste igjen, hvis kunden ble sur, f.eks.
Uten at jeg hørte selve samtalene, for jeg var bare vanlig medarbeider, men jeg folk har sagt til meg det.
F.eks. Margrethe Augestad, fra Drammen, som har jobbet i Rimi, hun fortalte meg, da jeg var ny i jobben, at ‘vi slipper bare alt igjennom vi’.
Så mange agenter, som medarbeiderne ble kallt, de slurvet fælt med disse reglene.
Så jeg skal ikke si, at det ikke er umulig å få aktivert en Windows-lisens, på flere maskiner, det kommer mye ann på hvem du ender opp med å prate med, og hvor mye denne personen forstår av hva hovedkort er osv.
Nå har jeg ikke fortalt om triksene, for det er egentlig ganske lett å lure denne aktiveringen over telefon.
Men jeg får heller ta det senere, så kanskje politiet, eller noen, gir meg rettighetene tilbake i mellomtiden, og forteller meg hva som foregår, og slutter å tulle med arbeidssaken min mot Microsoft osv.
Vi får se.
Så da fortsetter kanskje Windows aktiveringsskolen, ved senere anledning.
Vi får se.
Denne posten bare som en kuriositet, i tilfelle noen lurer.
Jeg ringte hun Margrethe, fra Arvato, og som også var den personen, som jeg ringte, etter at jeg dro til England for å studere, i 2004, og jeg hadde fortsatt nøklene til Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, i Oslo.
Så jeg burde vel ha lagt de nøklene, i postkassa, til vaktmesteren, men jeg tenkte at hvis jeg hadde glemt noe i leiligheten etc., så var vel ikke det så smart, siden jeg hadde vært oppe hele natta og vaska leiligheten i Waldemar Thranes gate.
Så var jeg litt trøtt da, så jeg tok med nøklene på flyet til London og Newcastle og så til Sunderland.
Så etter noen dager, så ringte jeg til Hakon-gruppen, eller ICA-gruppen, heter det vel nå.
Og da fikk jeg prate med Marianne Augestad, som jobba i eiendoms-avdelingen til ICA-gruppen da, visstnok.
Selv om jeg ikke hadde prata med hu før, når jeg ringte om noe, men dem hadde vel bytta da.
Det var ikke så ofte jeg ringte om noe om Rimi-leiligheten.
Jeg ringte en som het Carl Fredrik, eller Karl Fredrik, angående at kjøleskapet der, som fulgte med leiligheten, ikke virka lenger.
Men det var ikke mulig å få nytt kjøleskap, selv om det som ikke virka sikkert var 20 år gammelt.
Så da kjøpte jeg meg heller nytt kjøleskap sjæl.
Og slutta å ringe han Karl Fredrik.
David Hjort, fra Rimi Bjørndal, bl.a., han ga jeg noen biletter til en juleøl-fest, i regi av Mack vel, før jul 1997.
Siden jeg var assisterende butikksjef, der, og ikke var så glad i sånne sponsede leverandør-arrangementer.
Jeg likte ikke å omgås alle de andre butikksjefene og leverandørene, på fritida også alltid, men jeg var vel litt sær.
Jeg synes det ble litt kjedelig.
Da ba han David Hjort, meg, om å møte dem, etter jobben.
Jeg jobba seint, og han jobba vel tidlig da.
Da møtte jeg han, og dama hans da, Heidi, i Stortingsgata, etter jobben, for det var der Mack juleøl-festen var da.
Og etter det, så ringte han David ofte, og sa at det var fest der og der, så noen ganger ble jeg med, og andre ganger droppa jeg det.
Jeg hang mest bare med broren min ellers, jeg kjente ikke så mange folk i Oslo.
Og, grunnen til at jeg ga han de gratis billettene, til Mack-fest, med gratis juleøl, det var vel fordi, at han David, var ny, på jobben der, på Rimi Bjørndal.
Og det var en veldig hektisk butikk.
Og vi hadde ganske bra kontroll der, jeg og assistent Irene, og butikksjef Kristian.
Så ansatte distriktsjef Anne-Katrine, David Hjort, enda han skrev i søknaden, at han hadde hatt problemer på is-resturanten i Oslo City, hvor han og Heidi hadde jobba før, for en jøde-kar eller noe, husker jeg riktig da(?)
Men men.
Så begynte han å lage surr i systemet, og sette seg på bakbeina osv. da.
Vi hadde så god kustys, eller hva det heter, på medarbeiderne der.
Og det var en veldig hektisk butikk, så for å få butikken bra, som jeg ville, for jeg prøvde å bli butikksjef osv, så jeg ville at butikken jeg jobba i, skulle gjøre det bra da.
Så derfor, så prøvde jeg jo, å ikke få han David mot meg da.
For da hadde vel han fått flere folk mot meg sikkert, han ble kjent med hun Therese med en gang osv.
Han er veldig flink med mennesker osv.
Så det kunne ha gått skeis da.
Og vi hadde nettopp fått kontroll på butikken, det var ikke så lett å få medarbeiderne til å høre på en, de første månedene der, for da var det litt slapt der.
Og jeg måtte nesten legge meg på samme linja, som Irene og Kristian.
Selv om vel Kristian var litt mer lur.
Så vi var ganske strenge der.
Men det gikk stort sett greit, det var masse flinke jenter, som begynte å jobbe seinvaktene der, så det var jo som å være på, jeg vet ikke hva man skal si, men det fire-fem pene damer på jobb der, omtrent hver kveld.
Så sånn var det.
Men videre.
Jo, han David Hjort, han husker jeg klagde, på han Karl Frederik, som var vaktmester, i Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate.
Og da, var hun dama hans da, Linn, også der.
Og da ville ikke hun bo i Rimi-leilighet lengre.
Siden han Karl Frederik var så vanskelig, eller hva det var.
Det bare kom jeg på nå.
Men jeg ringte ICA-gruppen, og da fikk jeg prate med Margrethe Augestad, og forklarte, at jeg hadde vaska leiligheten, og at grunnen, til at en skap-dør, osv, var litt herpa, for den hadde fallt sammen, var at leiligheten, og innredningen, var 20 år gammel, eller noe, så leiligheten trengtes å pusses opp da.
Det var også et hull i vasken.
Fordi, at han typen til søstra mi, Negib, han ga meg en flaske after-shave, var det vel.
Jeg lurer på om det var Lacoste, eller noe.
Til jul, en julaften på slutten av 90-tallet vel.
Jeg pleide å være hos søstra mi på julaften, for jeg hadde ikke så mye familie.
Og det gikk greit å ikke ha så mye med familien å gjøre.
Men julaften synes jeg fortsatt var litt spesiell da, så jeg spurte søstra mi, om det var greit at jeg dro dit på julaften.
Selv om det ikke var like hyggelig hvert år kanskje, men jeg var litt stressa hver jul, for da er det så mye å gjøre i butikkene.
Men nå, i England, ser jeg på jula, nesten som en vanlig ferie.
Dem feirer jo jul på første juledag osv., så det blir liksom ikke det samme.
Eller hvordan man skal forklare det.
Men, den after-shave flaska til Negib da, den brukte jeg omtrent aldri, men jeg satt den oppå lampa, over vasken, sammen med noe tannbørste og sånn da, var det vel.
Og en gang, så datt den after-shave flaska, ned fra lysrør-lampa, over vasken, og landa i vasken.
Og da knuste vasken.
Men after-shave flaska var like hel.
Men jeg limte vasken med noe super-lim, jeg hadde ikke lyst å ringe han Karl Fredrik.
Siden han hadde jeg hørt advarsler om.
Men men.
Så jeg forklarte det her til hu Margrethe, da jeg ringte fra England, og begynte ikke å snakke om, at jeg måtte erstatte vasken, eller noe.
Den lampa var jo ganske smuldra opp, så den var ikke hel, så det var noe derfor også, at den after-shave flaska datt ned, for den stod vel ikke så støtt, eller noe da.
Så da kunne jeg jo ha sagt det, hvis dem skulle hatt meg til å betale for vasken, men det skulle dem altså ikke.
Men ikke vet jeg, hvorfor dem var så dårlige til å pusse opp der.
Jeg har aldri hatt tid til å lære meg sånne ting, jeg har alltid hatt masse annet å gjøre, enn å fly rundt å kjøpe maling-spann, og sånn, men sånn er det vel.
Så, begynte jeg på Arvato, i august 2005, og da jobba hun Margrethe Augestad der, og kallte han Senior Team-leaderen, Kevin Keeting, eller Kevin Keating, noe sånt, for ‘pølsa’ da.
Eller hu sa det veldig hardt, og på en sinna måte, ‘pølsa’, til hun Synnøve blant annet da, mens jeg satt på en annen pc, like ved, og hørte hva hu sa osv. da.
Men sånn er det.
Jeg ringte hu igår, for jeg lurte på den her PC-en som stod på rommet mitt, da jeg flytta inn i Mandeville St., i slutten av august 2005.
Der bodde det en australier, Steven, en britisk dame, Janine England, en britisk dame fra Zimbabve, Melissa Mbutu, eller noe, det er mulig etternavnet er feil skrevet, og etterhvert en scouser-dame, som het Sarah, og jobba på turistinformasjonen, ved Williamson Sq.
Hun Janine, var fra Dover, tror jeg.
Mener jeg dem sa da.
Og hun Taru, som hadde rommet før meg, var fra Finland da.
Men hu skulle flytte til Irland, og begynne i ny jobb der.
Hun jobbet på Arvato, det var sånn jeg fikk vite, at rommet skulle bli ledig.
Første kvelden, da jeg flytta inn i Mandeville St., så dukka Margrethe Augestad opp der, for hun kjente Taru.
Så de drakk vin der da.
Og skulle ha meg til å åpne flaska.
Men jeg drikker mest øl, så korken havna oppi flaska.
Men hu Margrethe sa det var greit, hu var vel høflig da.
Eller så var hu ikke så snobbete.
Noe sånt.
Den pc-en til Taru, ble stående der.
Så uka etter, da jeg kom hjem fra jobb.
Så fikk jeg en overhøvling, av han Steven, han australieren, som bodde der.
Han sa, at Taru, hadde latt alle bruke pc-en sin, så de var sure på meg, siden jeg hadde låst døra til rommet, for da kunne de ikke bruke pc-en mens jeg var på jobb.
Og Taru, hadde alltid latt døra til rommet stått åpen da.
Så han Australieren.
Da hadde jeg nettopp flytta inn i Mandeville St., så jeg synes ikke, at jeg kunne begynne å sette meg på bakbeina, med en gang der.
Det var det første vi prata om, omtrent.
Så jeg tenkte, at jeg var jo i Storbritannia, og de andre der, var jo engelsk-talende, osv.
Så jeg tenkte, at jeg ville vel fått hele huset mot meg, hvis jeg nekta dem, å la dem bruke pc-en, som Taru hadde latt dem, hele dagen.
Og jeg hadde nettopp skrevet under en seks måneders kontrakt, om å leie det rommet.
Så jeg måtte nesten la dem fortsette å bruke pc-en, synes jeg.
Det var jo heller ikke min pc.
Det var jo Taru sin pc.
Men hun var jo i Irland.
Så da ble det liksom huset sin pc, nesten.
Og Melissa og Taru, hadde en slags avtale, om at Melissa, skulle kjøpe pc-en, for £300, eller noe, men hun hadde ikke betalt da.
Men det skulle hun senere da, skjønte jeg.
Hun Taru, sov visst i loungen, siste kvelden der, av en eller annen grunn, jeg visste ikke hvor hun skulle sove.
Det var litt dårlig gjort av meg, men jeg var ny der, og kjente ikke forholdene, og hun Taru sa jeg skulle sove på rommet der da.
Jeg hørte, i stua der, at Taru sa, til de andre der, Melissa og Steven, og landlorden, at når hun skulle flytte til Irland, dagen etter, eller noe, så kom hun til å kjøpe en irsk telefon, og kvitte seg med det britiske telefonnummeret sitt.
Det sa hun, sånn at alle skulle høre det.
Det tolker jeg sånn, at hun ikke ville ha noe mer med Melissa og Steven og de å gjøre.
Landlorden, jeg husker ikke helt navnet hans nå, kjefta/spurte Taru, om hu hadde vaska lakenet på senga, som om han var en av foreldrene hennes, som spurte om hun hadde rydda rommet omtrent.
Så her var det litt andre forhold, enn landlord – leietager forhold, synes nå jeg da.
Og de andre, hadde visst bare gått inn på rommet hennes, for å bruke pc-en hennes, mens hun var på jobb osv., og til alle døgnets tider, da sikkert, virka det for meg, på vanene dems, i ettertid.
Hun Melissa skulle bruke pc-en hele tida.
Og hun Janine, vekte meg når hu kom hjem fra byen, i 3-4 tida, for hu skulle ha røyk da.
Så jeg tror ikke de kan ha behandla hun Taru så bra der.
I hvertfall med bakgrunn i hvordan de behandlet meg.
Skal jeg se om jeg finner kortet til dem som leide ut:
Her kan det se ut, som at jeg var for treig med å betale leia.
House clearances, det er vel dødsbo-butikk?
Men men.
Men jeg flytta inn, 27. august, eller noe, og dagen for betaling av leia, var tidligere og tidligere hver måned, så det var ikke så lett å få oversikt.
Det er mulig de tulla med meg, eller at det var hver 28. dag, som leia skulle betales.
Jeg vet de hadde nøkkel til rommet mitt, for en gang, så bare avtalte vi, at jeg skulle legge pengene, under tv-en (som jeg kjøpte på tilbud på Sommerfield i Walton rundt juletider, siden jeg var mest på rommet, og som jeg har enda, i Leather Lane), mens jeg var på jobb.
Det var billig husleie der, £220 tror jeg.
Men jeg tror de la til bredbåndavgift, eventuellt, for leia gikk opp £20, i begynnelsen der.
Men jeg gadd ikke å klage på det, for det var ganske billig leie, og jeg hadde ikke så værst råd da, selv om jeg bare tjente litt over £5 i timen på Arvato, siden husleia var så lav, og vi slapp å betale Council-tax der, og tv-lisens osv., så det var nok en del lureri.
Men jeg hadde det mafia-greiene, fra Norge, i hue, så jeg konsentrerte meg, på å prøve å få politiet i Norge, til å hjelpe med det, siden jeg trodde familie og venner, var i problemer eventuellt.
Hva skrev jeg om nå.
Jo, jeg tolka det som hun Taru sa, om at hun ville bytte telefonnummer, som at noe var galt.
Jeg hadde ikke noe annet sted å bo, og hostellet jeg bodde på var fullt, jeg ville ikke sove utendørs, første helgen jeg jobbet på Arvato, siden det var Matthew St. festival, så fikk jeg høre, at alt var fullt osv.
Eller taxi-sjaføren, da jeg kom til Liverpool, kjørte rundt, og sa at alt var fullt.
Så da var jeg sliten, for det var to dager, i ukene før, som jeg ikke hadde rom på hostellet, og det var slitsomt, å trave rundt i gatene halve natta osv.
Så det orka jeg ikke, siden jeg nettopp hadde fått ny jobb.
Så da ble det Mandeville St., selv om jeg synes det virka litt halv-lugubert der.
Men men.
Steven, ba meg, et par måneder senere, å høre med de andre nordiske damene, på Arvato, om hva telefonnummeret, til Taru var, for han skulle til Irland visstnok.
En tur som ble avlyst.
Men jeg ville ikke spørre noen av damene på jobben om dette, selv om jeg nok hadde hørt at noen av dem fortsatt hadde kontakt med hun Taru, fordi, jeg huska jo det, at hun Taru sa, at hun ikke ville beholde det gamle telefonnummeret.
Så da regna jeg med, at dem i huset var noe slags mob eller mafia da, og at hun Taru helst ikke ville ha noe mer med dem å gjøre.
Så da gadd jeg ikke å spørre noen på jobben, og sa vel bare til Steven, at jeg ikke klarte å få tak i telefonnummeret, eller noe sånt.
Han sa også, at han skulle på ferie til Oslo, og da ville han vite, om jeg kjente noen, som man kunne campe hos en helg.
Men jeg ga han ikke noen navn eller noe.
Han skulle også holde med Norge, i fotball-vm, sa han, da Norge fortsatt så ut til å komme seg til VM 2006, men jeg sa han burde heller holde med Australia, siden han var derfra.
De jentene i Mandeville St., var like rare, så det var veldig mye rart som skjedde der.
Så det var mye bedre her i Leather Lane, da slapp man 5 set-up om dagen, for å si det sånn.
Men men.
Mer da.
Jo, det var den festen.
Høsten 2005, så fikk Margrethe besøk fra ei venninne, fra Gulskogen i Drammen, som var der hu var fra.
Så skulle hu ha med meg, på besøk hos de tre Liljeberg-søstrene, Charlotte, Ellenor, eller noe, og Elisabeth.
Og hun Malin, bodde også der vel.
To av de søstrene, Ellenor og Elisabeth, hadde sånn ABBA-show, på puber i Liverpool osv.
Hun Ellenor var Agnetha, og hun Elisabeth var Annifrid da.
De møtte meg i Bold St. tror jeg, Margrethe og venninna.
Så gikk vi til off-licensen, i Harman St.
Der møtte vi Tone, fra jobben, og jeg sa hei da.
Så kjøpte jeg øl, det var fridag, så jeg hadde drukket i Mandeville.
Jeg lot som at jeg var litt sånn rølpete, og drakk masse øl og spiste pizza hele tida, for jeg trodde hu Melissa var noe mafia-greier, og jeg hadde fortsatt problemer med tryne osv., og jeg ville ikke at hu Melissa skulle begynne å pønske på at jeg var homo, i tilfelle hu var noe mafia-greier, så jeg drakk masse øl og sånn da, som på hostellet, og hos onkelen min, på gården i Larvik, månedene før, det var vel en vane jeg hadde da.
Men det var ikke sånn at jeg var alkis, jeg slutta bare den vanen, på dagen, så jeg tror ikke jeg har sånn lett for å bli alkis, for å si det sånn.
Og folka i byen her, dreiv å prata og skulle ha det til at jeg var ‘queer’ og sånn, fordi jeg var sliten og hadde problemer med tryne og sånn da, hørte jeg dem prata om, bak ryggen min, når jeg gikk rundt i byen, eller når jeg kjøpte sandwick i lunch-pausen på Spar i Dale St. for eksempel, fra hu dama med mørkt hår og mørk stemme der, litt opp i åra.
Og generellt hele tida da.
Så dette frika meg ut litt, at folk skulle prate mye dritt om meg, bak ryggen min hele tida, i tilfelle det var noe mob-greier, eller noe.
Så noe sånt ville jeg ikke ha på meg, at dem skulle ha det til at jeg var homo, eller noe, siden jeg bodde i et hus, med litt lugubre folk, mafia, eller hva det var, osv.
Og siden trynet var så rart, så droppa jeg å barbere meg, og jeg var vel ikke så flink å ta ut håra av øra osv., som Margrethe Augestad mobba meg for, da jeg og hu og Sophie fra jobben, og typen hennes, en brite, og hun svenkse Malin, og Charlotte Liljegren, var på Queens pub, ved Williamsons Sq., en dag etter jobben.
Så jeg var vel litt fucka opp, de første månendene, eller årene i Liverpool, siden folk spionerte på meg, og prata om meg, bak ryggen hele tida, uten at jeg skjønte helt sammenhengen, så jeg har pleid å være ganske anspent, den tida jeg har bodd her, også pga. problemene i Norge da.
Jeg har ikke helt skjønt hva som har foregått.
Men sånn er det.
Så dro vi med taxi, til de svenske søstrene, og dem.
Og da spurte jeg Margrethe, hvem som inviterte meg, om det var de svenske damene, eller hu.
Det var alle, sa Margrethe.
Jeg forklarte Margrethe, at dagen etter festen, som jeg ikke gidder å skrive så mye om.
Annet enn at Margrethe og venninna og en brite hun kjente, med gode manerer, og som hadde tatt henne med til Snowdonia, eller hva det heter, i Wales.
De dro tidlig hjem.
Hun Agneta-dama var veldig pen og hyggelig, så jeg ble sittende å prate med henne.
Hu Malin satte på U2, som jeg hadde fortalt, at jeg hørte på, til de damene på jobben, som jeg lasta ned musikk til, fra nettet, fra PC-en til Taru.
Så sånn var det.
Det kom en gjeng med briter der.
En tidligere Arvato Microsoft team-leader var der.
En brite.
Han spurte meg, om jeg trodde team-leader jobben der var slitsom/hektisk.
Jeg bare svarte, at jeg regna vel med at den kanskje var det.
Men nei, det var nesten ikke noe arbeid, sa han tidligere Arvato team-leaderen, en brite i 20-åra vel.
Så dem koste seg vel, når folk satt og tok 100 danske samtaler, så satt dem der uten så mye å gjøre, uten å kjefte på dem som tok mer enn 5 sekunder pause mellom samtalene da, som en rutine leder-oppgave, å skrike ut i lokale.
Tilsvarende en galei-slave driver, som pisker de som ikke ror.
Sånn var det på Arvatos Microsoft kampanje.
Dem som ikke rodde/svarte telefonen innen fem sekunder.
De ble pisket/kjeftet på mens alle hørte det.
Så det er egentlig samme prinsippet.
Fordi, kjefting, mens alle hører på, er også en straff.
Som pisking, selv om nok pisking er værre.
Men kjefting, mens alle hører på, går vel på psyken osv. da.
Det er ikke helt bra det heller.
Vi ble lært opp til å ikke gjøre sånn i Rimi.
Det skjønte jeg vel egentlig fra før men.
Så her var vel vi, de vanlie ansatte, som slaver.
Og team-leaderne, var som slavedrivere.
Mens vi jobbet for Arvato, på vegne av Microsoft da.
Så man burde vel tro, at såpass store firma, Arvato eies jo av Bertelsmann, et stort tysk konsern.
Man burde vel tro, at Microsoft og Bertelsmann, behandlet sine ansatte på en human og sivilisert måte.
Men så ikke på Arvato i Liverpoool.
Så om de kjører samme linja på alle Microsoft sine produkt-aktiveringer, det vet jeg ikke.
Men det hadde nok ikke blitt godtatt i Norge.
Og jeg har fått høre, av en ekspert i ledelse vel, på BBC’s message-board, at denne ledelses-metoden, straff, er ulovlig å bruke i Storbritannia.
Og jeg har det fra team-leadere, på Arvato, at denne måten å lede på, under navnet reinforcment, får de nye team-leaderne lære å bruke, under leder-opplæringen, i Arvato.
Så sånn er det.
De svenske damene, ble litt mer anspent, når alle de britene dukka opp der.
Og vi bestillte mer øl, like før det, fra en bil som kom og leverte øl om natta.
Jeg vet ikke om det var lovlig, eller ikke, men det virka som det var et firma.
Men om det var i følge britisk lov, det skal jeg ikke si for sikkert.
Men det er det sikkert andre som vet.
Det er ikke umulig at det er det, sånt er vel en del friere i England enn i Norge.
Men men.
Så dro jeg hjem da, etter alle de britene dukka opp.
Jeg husker ikke dem så nøye, for jeg var litt pussa.
Men det virka som at de svenske damene, hadde skikkelig respekt for dem da, for da ville dem ikke prate med meg lengre.
Så om de her britene var noe mob eller noe da.
Jeg sa hadet.
Så gikk jeg ut, på gårdsplassen, utenfor blokkene.
Og da var det umulig å komme ut.
For man måtte få porten åpnet fra leiligheten, eller noe.
Men det fortalte ikke de svenske damene meg.
Og jeg trodde noe var galt, på grunn av det, og på grunn av, at de ikke ville prate mer med meg, da de britene dukka opp.
Så jeg gadd ikke, å gå tilbake, for å få dem til å åpne opp.
I tilfelle det var noe set-up.
Så jeg, hoppa over gjerde.
Og det var vanskelig i fylla.
Det var en sånn rulle, øverst på gjerdet, så man kunne gå på snørra, og spidde seg, på noen sånne gittere der da.
Så om det var set-upet, kanskje, at jeg skulle spidde meg på dem.
Vanskelig å si.
Det stod en kar utenfor gjerdet.
Men han så jeg litt stygt på, for jeg hoppa jo over gjerdet, som vel ikke var lov, så jeg var litt anspent da.
Så jeg ville ikke ha noe bråk, så jeg så litt stygt på han fyren da, for at han ikke skulle begynne å kødde og.
Så dro han i en taxi, som vel kjørte forbi.
Så gikk jeg gjennom byen, til jeg kjente meg igjen, ved universitetet der osv., så dro jeg hjem etterhvert.
Så sånn var det.
Og dagen etter, etter at jeg hadde sovet 4-5 timer kanskje.
Så vekte hun Janine meg.
Og skulle ha meg med, å spise fry-inn, engelsk breakfast, på en diner da.
I County Rd.
Jeg tror det var County Inn, eller noe.
Jeg skjønte ikke hvorfor hun skulle det.
Jeg er ikke vant til, at house-mates, vekker meg, når jeg er fyllesyk, søndag formiddag.
Ingen pleier å vekke meg på søndag formiddag, eller ellers.
Men hun her Janine, hun var sånn, at hun vekte meg, for å få røyk, som jeg har slutta å røyke nå, midt på natta, når hun kommer hjem fra byen.
Hun var sånn, at hun heiv alle klærna mine ut fra vaskemaskinen, ut på gulvet, fordi hun skulle vaske da.
Så hun var veldig ung og barnslig, må man vel si.
Og hun bare maste, og jeg ville vel beholde hus-freden, så jeg ble med da.
Men jeg spiste ikke noe, for jeg var så fyllesyk.
Så begynte hun Janine, og spørre, om hvem jeg hadde pratet med på festen osv.
Så det var tydelig at hun spionerte for noen.
Hun var så ung, så jeg tok ikke hun så seriøst, men hun var nok noe mafia.
Og hun tok med forskjellige typer ganske ofte ja.
Så om hun var noe mafia-hore.
Men hun hadde rommet ved siden av mitt.
Og jeg hørte aldri at dem dreiv på med noe der.
Så dem kanskje venta til jeg sovna.
Det er mulig.
Og, jeg trodde kanskje at hun var redd for meg, eller noe, at det var derfor hun dro med nye gutter, hele tida.
Jeg var ikke helt sikker.
Hun var så ung, så behandlet henne vel ikke som om hun var voksen liksom.
Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle behandle henne, men jeg lot henne være i fred da.
Men hun var vel noe mob, eller noe, så hun hadde sånne set-up osv. da.
Må man nok vel si.
Og hun Margrethe, hun hadde advart meg mot henne, da jeg klagde på Melissa, på jobben.
Og i går, da jeg ringte Margrethe, så forklarte jeg det, at Janine, hadde spurt masse spørsmål, om hva som skjedde på den festen osv.
Og da sa ikke hun Margrethe noe.
Hun sa bare ‘å’ eller noe sånt.
Men men.
Men etter den spioneringa, til Janine, den søndagen.
Så ble jeg bekymra for de nordiske damene på jobben.
jeg tenkte at hun Janine var noe mob, og at det var noe mob, som prøvde å finne ut ting om de nordiske damene.
Så etter det her, så snakket ikke jeg så mye med de nordiske damene, på jobben.
Siden jeg hadde hørt at jeg var forfulgt av noe ‘mafia’, i Oslo i 2003, at jeg ble jagd bort fra gården til onkelen min, i Larvik i 2005, av noen folk jeg hørte ville skyte meg.
Og siden jeg hadde Janine, og Mellisa og Steven i huset, som spionerte og var mob eller mafia da.
Uten at jeg vet så mye om hva som er forskjellen mellom mob og mafia.
Men da, ville ikke jeg, at noen fler på jobben osv., skulle bli dratt inn i de her mafia greiene da.
Selv om jeg likte godt, f.eks. Sophie, og Marianne, og også Karianne var hyggelig osv., på jobben.
Så slutta jeg helt å snakke med dem, omtrent, siden det var sånn her mob/mafia ting, som foregikk.
Og konsentrerte meg om, å prøve å få hjelp av politiet i Norge og England, med de her mob/mafia tingene da, for jeg fikk rare telefoner fra venner og familie også, så det var nok noe mafia ting som foregikk i Norge og.
Så i et halvt års tid, så snakket jeg nesten ikke med noen på Arvato.
Før hun svenske Emelie begynte der, hun sa foreldrene var politi, og jeg var litt bekymra for henne, så det ble til at jeg snakke noen setninger med henne da.
Jeg regna med at det var masse mob på jobben og, spesielt blandt britene på de andre kampanjene, men jeg mistenkte kanskje at de fra Oslo, på Microsoft, f.eks. Maiken fra Manglerud, kunne ha vært noe mafia fra Norge da, siden hun var fra Oslo Øst, ikke så langt fra Bjørndal, hvor det her startet da.
Så det var helt sykt det greiene som foregikk, og jeg fikk ikke noe hjelp fra politiet i Norge eller England da.
Jeg prata litt med hun Lise og, men det var fordi hun prata til meg, så da måtte jeg nesten svare da, sånn at de ikke skulle tro jeg var helt idiot.
Men det var veldig rart.
Så flytta jeg hit, til Leather Lane, sommeren 2006, for de set-upene, fra de mob/mafia-folka, i Mandeville St., ble for slitsomme.
Og her var husleia £520 i måneden.
Og lønna etter skatt, på Arvato, var £840, eller noe.
Og her, måtte jeg betale ca. £80 i council tax også, som jeg slapp i Mandeville St.
Det samme med tv-lisens.
Og jeg var så anspent pga. de her problemene med mob, mafia og politiet, at jeg måtte trene en del ganger i uka.
Og jeg måtte betale mer strøm her.
Vann-avgift måtte jeg betale her.
Og jeg måtte kjøpe masse ting til leiligheten.
Til kjøkkenet, badet og soverommet osv.
Så jeg ble rimelig fattig.
Jeg hadde spurt team-leaderne, Line og Vivian, om jeg kunne få jobbe som team-leader da, siden temaet, at Arvato trengte en ny team-leader, hadde vært tatt opp, uten at noen var interessert.
Line sa, at det burde ikke være noe problem, det skulle nok ordne seg.
Jeg hadde jo jobbet der lengst av alle vel, untatt Michael O’Shaugnessy vel, og kunne data fra høyskole osv.
Men den jobben, ble ikke noe av.
Så jeg måtte jobbe mye overtid, for å betale alle regningene.
Og da begynte jeg å prate mer med team-leaderne på jobben da, siden jeg prøvde å lære mer om jobben, siden jeg hadde søkt team-leader jobb.
Og hun Vivian, ville at jeg skulle arrangere en service-level konkurranse der.
At de som jobba der, skulle gjette hvor mange telefoner vi klarte å svare, før kundene la på.
Hvor mange prosent av samtalene.
Det var vel egentlig en leder-oppgave.
Men jeg var en vanlig medarbeider, som hadde søkt team-leader jobb da.
Så hvorfor hun skulle gi meg leder-oppgaver, før jeg ble eventuellt leder der, det vet jeg ikke.
Jeg burde nok ha spurt om det, men hun var så ‘hurpete’, så det var vanskelig å komme ordentlig på bølgelengde med hu, så det ble mer til at jeg bare gjorde som hu sa, og avventet det her litt da.
Så ble det bare mer og mer trakassering fra hu Vivian, men det har jeg skrevet om i andre poster på bloggen her.
Men det ble til at jeg måtte jobbe mye overtid, for å betale alle de nye regningene.
Det ble til, at de pøste på med danske samtaler til meg.
Det skulle egentlig være en finsk og en dansk medarbeider, på hvert skift.
Men på de skiftene, som jeg jobba, så ansatte de ingen dansk medarbeider, så jeg måtte ta alle de danske samtalene.
Samtidig, så ble de norske og svenske samtalene, mye svart i Tyskland.
Det var en skandinavisk produkt aktivering i Tyskland også.
Så, det var ikke så mange norske og svenske telefoner.
Så ofte var det sånn, at jeg satt hele dagen, 6 dager i uka osv., og svarte telefoner, og prøvde å prate dansk.
Mens finnene osv., de fikk halvparten så mange telefoner, på sitt morsmål da.
Men vi fikk samme lønn.
Så det var helt på trynet, synes jeg.
I tillegg, så var hun Vivian, så ‘hurpete’, og de lagde strengere krav, til mindre pause, måtte spørre om produkt-nøkkel osv.
Så det ble som en slave-jobb.
Så jeg var skikkelig utkjørt av alt dette tullet, så da jeg ble utsatt for en konstruert oppsigelse der mm, i desember 2006, så skrev jeg sånne referater fra møter osv., på den pc-en jeg skriver på nå.
Men da tok jeg det i ganske rolig tempo, for jeg var så overarbeida fra Arvato.
Så det tok noen måneder, får jeg kom meg igjen, etter alle de danske samtalene, og behandlingen, fra ledere osv. der.
Men det var andre som hadde problemer der og.
Så det er mulig andre hadde det værre og.
Det er vel ikke umulig, uten at jeg skal si det for sikkert.
Men jeg prøvde å lage en rettsak ut av dette, for å sette lys på firma, siden det virka som det var en del mob osv., og utnyttelse av de nordiske damene der.
Så bl.a. derfor gikk jeg videre med den Arvato-saken da.
Og også for å prøve å få kontroll på det mafia-greiene, i Norge.
Jeg tenkte at hvis jeg fikk de norske avisene, til å skrive om problemene, på Microsoft aktiveringen i Liverpool, så ville jeg kanskje få noen kontakter osv., så kunne jeg kanskje få hjelp med at politiet i Norge, ikke ville hjelpe familie og venner, med de mafia-problemene, som jeg synes det virka som var, på telefoner fra venner og familie osv., i Norge, i 2005 og 2006 osv.
Jeg bare lurte litt på hva som skjedde med den pc-en osv.
Det var mye rart som skjedde på Arvato, og også i Norge, før jeg flytta til England, så jeg har begynte å skrive en del på blogg osv.
Jeg skal se om jeg finner linken.
Jeg husker jo du sa, da jeg nevnte, at Randstad, ville ha flere referanser, fra Rimi.
Da sa du at jeg burde oppgi, Anne Neteland, hva var det i forbindelse med igjen da?
Og, en ting til, mens jeg husker det, du jobba på hovetkontret til Hakon-gruppen, såvidt jeg husker, jeg ringte dit og prata med en som heter Therese Kvehaugen, som er datter av en tidligere butikksjef jeg hadde i Rimi, og søstra til en jeg jobba sammen med på Rimi.
Kjenner du henne tilfeldigvis, bare kom jeg på?
Sorry hvis det blir mange spørsmål, jeg kan forklare det, det er bare mye rart som har skjedd.
Takk igjen for hjelpen!
Erik
Her er den linken til blogg osv., så får du si fra hvis det er noe jeg har skrevet som ikke stemmer fra Arvato osv.
Heisann du, Jeg har tittet litt på bloggen din. Der har du jammen vært aktiv 🙂
Leste det som stod om Arvato, og ville satt pris på om du tok bort mitt navn i den sammenhengen. Det stemmer ikke at jeg hadde noe som helst forhold med vår Senior Team leder. Vi hadde et rent jobbforhold, ikke noe annet. Grunnen til at han ble kalt ‘Pølsa’ var fordi han brukte litt for trange klær – det var overhodet ingen seksuell sammenheng der. Håper du kan fjerne navnet mitt 🙂
Ellers vet jeg desverre ingenting om den PCen som ble borte. Skulle gjerne hjulpet deg, men har ikke noe kontakt med noen av de jentene.
Takk for at du tar bort mitt navn i bloggen din. Jeg så også at du har oppført mitt telefonnummer. Det hadde vært fint om du kunne fjernet dette også. Jeg ønsker ikke å ha mine kontaktdetaljer på internett.
Jeg tror bare at vi generelt ikke likte han, men det skjedde aldri noe konkret. Her har du skrevet om antakelser, ikke noe som er basert på fakta. Fakta er at vi kun hadde et jobbforhold.
Anne Neteland nevnte jeg siden hun hadde vært din distriktssjef. Du trengte referanser, og en distriktssjef er vel den beste til å gi referanser. Dette ble nevnt av meg bare for å hjelpe deg siden du spurte. Jeg mente bare å være hyggelig.
Therese Kvehaugen har jeg aldri hørt om.
Taru sendte vel en mail til deg om at jeg kunne hente pc’en, en mail som du har gjengitt i bloggen din. Etter at Taru flyttet til Irland, så mistet vi kontakten pga avstanden. Jeg vet svært lite om denne PC’en. Og de to andre jentene kjente jeg ikke. Jeg bare hørte om de via Taru og deg selv.
Jeg ringte deg, for to år siden, og fortalte at jeg hadde vært på møte, hos politiet i Walton, og at jeg ikke ville ringe Taru, på det telefonnummeret, til jobben hennes, fordi det var kanskje ikke så populært å motta privat-samtaler, på hennes jobb.
Kanksje arbeidsgiveren, ville ha blitt misfornøyde med det.
Så ba jeg deg, om å ringe Taru, og å be henne ringe Merseyside-politiet.
Fordi hun Melissa, fra Mandeville St., hadde flyttet PC-en til Taru, ned til sitt rom, uten å informere Taru, som sendte meg e-post om at hun ville ha pc-en sin, som hun trodde var på mitt rom.
Melissa, hadde fortalt meg, at hun hadde kjøpt pc-en, fra Taru.
Og Taru trodde, skrev hun i e-posten, at pc-en stod på mitt rom enda, klar for å hentes, av deg.
Skrev hun i e-posten.
Dessuten, så sa du en gang, mens du fortsatt jobba på Arvato, og jeg klagde på hun Melissa, at du selv, var mer negativ til hun Janine.
Så noe må du ha visst.
Og da du ba meg føre opp Neteland som referanse, så sa du dette, med en bedende, underfundig tone, som at det var noe lureri du drev med.
Jeg tror denne samtalen går rett på bloggen, for jeg har nok av sånne tøyeste og tullete jenter som kommer med røverhistorier.
Jeg ringer deg, og sier at jeg har vært hos politiet.
Og ber deg ringe Taru, og be henne ringe Merseyside-politiet.
Så husker du ikke hva du gjorde.
Men du husker hva du sa om Neteland.
Hvor ofte ringer folk deg om politisaker da?
Dette her høres helt klart ut som røverhistorie for meg.
Jeg har tatt noen øl nå, så jeg får tenke over det på nytt, når jeg er edru eventuelt, men jeg klarer ikke å få det til å høres så særlig sannsynlig ut, det du skriver ovenfor der, så det synes jeg høres ut som røverhistorie, må jeg innrømme.
Så sånn er det.
Jeg vet ikke om det er lettere å prate om sånne her ting på telefonen, når man er edru, men det at du ikke husker, hva du gjorde, etter at jeg ringte og sa jeg hadde vært på møte hos politiet om PC-en til Taru, det høres rart ut, synes jeg, men det hjelper vel ikke å si det flere ganger.
Sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik
ThOjala,Taru [tojala@pens.com]e computer
Ojala,Taru [tojala@pens.com]
To: Ribbskog, Erik
Cc: margrethe.augestad@exxonmobil.com
Hi Erik!
I wonder if you remember me, but im the girl who lived in the room you live in now and who actually owns the computer. Could you please arrange so that Margrethe can pick it up. As Melissa didn’t want to buy it after all. Should you have any problems or if you or someone else have anything to ask just email me. But I need the computer to be collectable by next week.
