Stikkord: Mat
-
Det her kjøpte jeg til å ha i havregrøt. Bestemor Ingeborg pleide å lage det. Jeg har ikke noen penger så jeg får mævle det, som vi pleide å si. (N).
PS.
Jeg bruker heller de siste pengene mine, før jeg får lønningssjekk, til å kjøpe flaskevann, her i England.
Det er fordi, at vannet i springen, er så dårlig, med så mye klor og dritt, at jeg blir dårlig i magan, av å drikke det.
Det er antagelig fordi jeg bodd i Norge omtrent hele livet.
Jeg får vondt i magan, og noe sånn slim i halsen til og med, av det her klorvannet.
Så det har jeg droppa helt.
Jeg bruker til og med flaskevann, til å koke maten i nå, siden jeg fikk så problem med magan og slim i halsen osv.
Og nå er det mye bedre.
Så det er mulig at det pga. klor i vannet i springen.
Det er mulig.
Det billigste flaskevannet, koster bare 16 pence og 25 pence på Tesco.
(Det billigste slaget pleier å være utsolgt).
Det er for 2 liter.
Så etter at jeg begynte å kjøpe sånn vann igjen, så har jeg blitt mye bedre.
For jeg ble sjuk av det vannet i springen rett og slett.
Kanskje det hjelper å koke det.
Jeg pleide å koke det i en vannkoker jeg kjøpte.
For det hadde vi i Sunderland, på the Forge, der jeg bodde, da jeg studerte på univeristetet der, i bofelleskap, sammen med mange utenlandsstudenter fra Tyskland, Spania og Italia osv.
Så da kjøpte jeg det på Tesco for et par år siden, men den ble ødelagt for et par måneder siden, og jeg har ikke hatt råd til å kjøpe ny.
Jeg bruker nok litt for mye tid på å skrive blogg, og prøve å få rettighetene mine fra myndighetene, og få dem til å forklare meg hva det her mafia-greiene, i Norge, som jeg har fått etter meg er.
Men det er vel kanskje hemmelig, at det er noe slags mafia, i Norge.
Så det er kanskje derfor jeg får problemer med alle myndigheter jeg kontakter.
At de begynner å tulle med rettighetene mine.
For jeg prøver å få kontroll, å vite hva man skal gjøre, når man blir forfulgt av sånn her ‘mafian’.
For ingen forklarer hva det egentlig er som foregår.
Så derfor hadde det vært fint å få rettighetene sine.
For da hadde jeg fått kontroll.
Og da måtte dem ha sagt fra om hva det mafia-greiene var, i avisene osv.
Og jeg må jo nesten skjønne hva som foregår, før jeg kan gå videre med livet mitt osv.
Så det er derfor jeg gjerne skulle hatt rettighetene mine da.
Så sånn er det.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Mattips fra 70-tallet: Thousand Island dressing-oppskrift. (In Norwegian).
På 70-tallet, så bodde jeg hos muttern, sammen med søstra mi, og stefaren vår, Arne Thormod.
Jeg husker nok mest fra de siste årene jeg bodde sammen med dem, før jeg flytta til fattern, det var i Jegersborggate, i Larvik sentrum.
På 70-tallet, så var nok vil jeg tro, livet litt enklere enn det ofte er nå, så noe av det værste som kunne skje på 70-tallet, tror jeg, det var at man gikk tom for Thousand Island-dressing.
Men da visste muttern råd.
Hun var ikke alltid like flink til å lage middag osv., det gikk mye i billig lungemos fra Thorfinns osv., som ofte havna i søppla.
Jeg og søstra mi var bare sju-åtte år osv., så når muttern lagde noe vond mat, og stakk inn i stua, så havna maten ofte i søppla.
Så ofte gikk vi ganske sultne, men vi spiste matpakke på skolen osv., eller brødskiver da, så vi daua ikke, som man sa på den tida.
Men noen ganger, så kunne muttern klare noen matting da.
Det er vel stygt å skrive stygt om henne, siden hun er død.
Men Thousand Island dressing, det var bare å blande ketchup og majones, så var den middagen reddet.
Det husker jeg muttern pleide å lage et par ganger, i Jegersborggate.
Så da jeg flytta til fattern på Bergeråsen, så pleide jeg å lage det på Sand da.
At bestemuttern hadde ketchup og majones, så lagde jeg thousand island dressing, til maten da.
Sikkert fordi noen satt fram ketchup osv.
Jeg var ikke så fan av kethchup osv., i Larvik.
Vi ble ganske disiplinert hvis Arne Thormod bodde der.
Men han var i perioder på opp til et år omtrent, i Oslo og jobba.
Og da var det mye friere for meg og søstra mi.
Da spiste ikke muttern sammen med oss.
Hu bare steika noe lungemos, og gikk inn i stua.
Så kasta vi maten, som ikke var så forseggjort, og stakk ut for å leike med kamerater.
Så sånn var livet i Jegersborggate, fram til lillebroren vår, Axel, ble født.
Da fikk vi hushjelp.
Men månedene før hushjelpen dukka opp.
Da var ikke Arne Thormod boende der, så da var det ganske artig.
Untatt at muttern ikke hadde så mye penger, så katta fikk ikke så mye mat.
Muttern hadde en barnevakt, som var 16 år, en gutt, som bodde i ei gate nerafor oss.
Og han ga oss penger til kattemat en gang.
Men det var ikke så lett å åpne den boksen.
Og en boks gjør jo ingen sommer, for å si det sånn.
Så vi oppbevarte vel kattematen på rommet, eller noe, så om katta fikk all maten, det er vanskelig å si.
Den skulle vel vært oppbevart kjølig.
Men Fru Landhjem, som eide kolonialbutikken, på hjørnet, to-tre hus og over en vei, fra oss, hun var sånn katte-dame, så hun pleide å ta inn katta vår på spiserommet hennes i kjellern der, og gi katta mat da.
Hu malte også opp kaffe, mens kundene venta.
Så det var favorittkaffen, til muttern og Arne Thormod da.
Hver gang jeg og søstra mi var på Bergeråsen og Sand, så fikk vi en del mynter og noen ganger tiere.
Så sparte jeg ofte mye av de pengene.
Mens når Arne Thormod og muttern, var blakke.
Så var det en gang spesiellt husker jeg, så måtte jeg gå å kjøpe kaffe for _mine_ penger, som jeg hadde fått av fattern på Bergeråsen da.
Hos fru Landhjem.
Og så kjøpe noe andre greier andre steder.
Så kjøpte jeg en karamell, til 50 øre, hos Fru Landhjem.
Så klagde ei kone som hang i butikken og sladra da, på at jeg kjøpte karamell, for penga til foreldra mine.
Så forklarte jeg det da, at penga var mine.
Så hvis jeg ville kjøpe karamell, for 50-øre, av mine ca. 15-20 kroner.
Så syntes jeg at jeg kunne få lov til det.
Så da sa ikke hu kona og heller ikke Fru Landhjem noe.
Så sånn var det.
Jeg bare sa kaffe.
Så spurte Fru Landhjem, om jeg skulle ha kokemalt eller filtermalt.
Da skjønte jeg ikke så mye gitt.
For jeg var vel bare sju-åtte år, og drakk ikke kaffe.
Det var for kjærringer og sånn.
Men Fru Landhjem, prata litt med kona, og sa at dem drikker kokemalt der osv.
Så lagde hu det da.
Så det var ganske greit å bo i Jegersborggate.
Midt i Larvik.
Da jeg var fire og fem år, da bodde vi et år eller to, på en hytte, ute i skogen, ved Brunlandnes.
Uten ordentlig do, vi måtte ta med dopapir i skogen.
Og uten dusj eller badekar, så vi måtte dra til foreldrene til muttern, i Nevlunghavn, annenhver uke, og låne badet der osv.
Så det var litt spesiellt.
Men vi fikk sånn kjemikaliedo da.
Eller hva det heter.
Og også noe dusj muligens, selv om jeg ikke skal si det for sikkert.
Og der bodde det ingen på vår alder.
Så det var å sitte hjemme å tegne, eller å gå ut i skogen.
Eller høre på Robin Hood, på LP-plate.
Eller se på barne-TV da.
Så da var det litt artigere å bo på Østre Halsen, i Mellomhagen, men der var det så tøffe nabogutter.
Tre brødre, som jeg aldri kom overens med.
Mens i Jegersborggate, der var folk fredelige, og ingen skulle løpe etter meg, og prøve å banke meg, som nabogutten i Mellomhagen.
Pål Andre, eller noe.
Som var et år eldre enn meg.
Men jeg var vant til, fra Brunlandnes, at ingen tulla med meg.
Så jeg bare ble uvenn med de tre naboguttene, for jeg likte ikke å bli tulla med.
Så ble vi heller fiender, og hadde aldri noe med hverandre å gjøre.
Heller det, enn å bli kødda med, hver dag.
For jeg var vant til å være selvstendig og ha kontrollen, fra Brundlandnes, hvor det knapt var noen på min alder.
Så i Larvik, så bodde vi på et øde sted, i skogen.
Vi bodde i to drabantbyer, eller faktisk tre steder på Østre Halsen.
Storgata, Mellomhagen og i Skreppestad-blokkene, et par måneder.
Og vi bodde også noen uker, i Larvik, hos noen venner av Arne Thormod, opp mot Bøkeskogen der.
Og også i et hus på landet, det første stedet vi bodde i Larvik, ved en bondegård, i Vestmarka.
Og altså halvannet år, i Jegersborggate.
Men jeg dro tilbake til Jegersborggate, hver tredje helg ca., etter at jeg flytta til fattern, så det var nesten som om jeg bodde der dobbelt så lang tid omtrent.
Noe sånt.
Muttern flytta vel til Stenseth Terrasse i Drammen, så jeg ble kjent med noen folk der og, og var der en jul og nyttår blant annet.
Selv om søstra mi kjente folka bedre.
Så flytta muttern tilbake til huset i Jegersborggt. 16, mener jeg, så hu bodde der et stykke ut på 80-tallet vel.
Og der hadde jeg et par kamerater osv., og pleide å ta med kamerater fra Berger også dit.
Petter og Christian, og fettern min Ove, og Christell, dattra til Haldis var også med en helg, selv om hun da kanskje mer besøkte Pia.
Det er nok mulig.
Så sånn var det.
-
Jeg gir meg. Send penger til mat! (Bare tuller). (In Norwegian).
PS.
Jeg lurte på.
Hvorfor er majones i utlandet, på glass, mens i Norge, så er majonesen gjemt bort, inni aluminiumstuber og plastposer pakket inn i kartongpapp. (Mills majones på tube og pakke).
Er det noe lurings med Mills Majones, lurer jeg på.
(De varene som var i produktgruppe ‘E’, i Rimi varebok, på 90-tallet. Det var Pizza Grandiosa og Stabburet Leverpostei osv, osv).
Er det for at de som er ‘in the know’, om hva inneholdet egentlig er, ikke skal miste appetitten når de er å handler i butikken?
Så må de gjemme majonesen i aluminiums og kartongpapp-emballasje.
Er det sånn det henger sammen?
Jeg bare spørr.
Og hvorfor lager ingen andre i Norge majones?
Er det en slags majones-mafia.
Jeg bare spørr.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
PS 2.
Det finnes kun en majones i Norge:
PS 3.
Jeg kan ta bilde neste gang jeg er på Tesco, så er det mulig å se at i England, så er det minst fem eller kanskje ti produsenter av majones.
Noe sånt.
PS 4.
Mills, eies av Agra, som eier Norske Margarinfabrikker.
Som lager Melange.
(Som jeg har skrevet om før.
Jeg har lurt på om det er noe tull med Melange, siden Soft og Melange, er samme produkt, likevel så bruker de penger på å reklamere for både Melange og Soft. Økonomisk, og ifølge markedsføringsteori, vil jeg si (som har studert markedsføring, på videregående).
Så skulle de ha kallt soft-margaringen, for Melange Soya. (For å benytte seg av den sterke posisjonen Melange, hadde i markedet, på 50-tallet).
Men neida, de ville heller konkurrere mot seg selv, og hadde både Soft Soya og Melange.
Sløsing med markedsposisjon og reklamepenger, er min mening.
Er noe galt med Melangen, lurer jeg på.)
Hovedeier i Agra, hvis jeg forstod det riktig, fra Purehelp, er Gregardsøn Heje-slekten.
De har mange styreverv i andre bedrifter osv:
Christophersen Odd-Einar 34
Heje Jørgen Gregardsøn 34
Jahr Håkonhttp://www.orapp.no/forsker_va/
Hvis det er som det kan se ut som, fra Mills sider, så har de hatt monopol, på Majones, siden 1951, i Norge.
Så det er noe kommunist-greier.
Etter krigen var det rasjonering i Norge, jeg husker bestemora mi, på Sand i Svelvik, hun viste meg noen sånne rasjoneringskort, som var fra etter krigen.
Så det har antagelig bare vært den her Mills Majonesen, å få kjøpt, i butikkene i Norge, etter krigen.
Så om noe rart skjedde under krigen?
At noe mafia tok over i Norge, eller noe?
Det må være lov å spørre spørsmålet i hvertfall.
Det får man håpe.
PS 4.
Jeg lurer på om det her kan være noe kode:
At bukken sympoliserer bukken fra bukkerittet, i Per Gynt, f.eks.
Og at kommunistene, eller jødene, driver og utsletter de nordiske.
Sånn at det er per gynt, eller norrøne folk, i majonesen?
Og at det betyr forbudt å spise dette, inneholder nordiske?
Det kan man lure på, vil jeg si.
Ikke kosher, betyr det nok.
Det kan man lure på.
PS 5.
Og prisene i England ja.
Nå har ikke jeg så bra råd, så nå har jeg handla mye ‘value’-varer osv.
125 gr. dansk salami: 58 pence.
majones. (glass): 48 pence.
Juice, 1 liter: 49 pence.
Skinke pålegg 200 gr. (re-formet og kokt, tror jeg, så ikke så sikker på den): 1 pund.
Cola, 2 liter, Tesco: 44 pence.
Dopapir, 4 ruller, 37 pence.
Sjokolade 100 gram, 28 pence.
Peanøtter 200 gram, 20 pence.
Tortilla chips, 100 gram, 17 pence.
Vingummi, 250 gram, 38 pence.
Karbonadedeig 800 gram, 3 pund 85 pence.
Makrell i tomat. (Dyrere enn i Norge, for det er bare nok til 3-4 brødskiver) 58 pence.
Men nå kjøpte jeg de kjedeligste billigmerkene da.
Hvis man kjøper de dyreste merkene, så er det nok omtrent like dyrt som i Norge.
Det kommer ann på hvilke merker man kjøper og sånn.
Så sånn er det.
-
Idag kjøpte jeg sardiner i tomat, i stedet for makrell. For sardiner koster bare 35 pence. Men da får man skinn og bein osv. med på kjøpet. (N).
PS.
Ja, det smakte ikke så værst.
Men man får nok masse sardin-innvoller osv., med på kjøpet, er jeg redd.
Jeg tror ikke de er så flinke til å rense de her sardinene, før de putter de i boksen, for de her sardinene er ganske små.
Så jeg tror kanskje jeg holder meg til makrell jeg.
Jeg tror det er nok mysterier i makrell-boksene.
Jeg lurer på hvorfor noe av kjøttet i makrell-boksene er mørkt.
Så jeg synes det er nok å lure på.
Jeg har ikke lyst til å lure så mye på masse skinn, og bein og innvoller og hva heter det, som går fra hjernen og ned, jeg husker ikke, det er noe sånn hjerne, som går nedover i ryggraden.
Ryggmarg, heter det kanskje.
Jeg har ikke lyst til å rote oppi brødskivene mine, for å se om det ligger ryggmarg og sånn der, for å si det sånn.
Men hvis man ikke er så nøye på sånt, så er nok sardin-bokser fine.
For de er billige, og det er nok veldig sunt.
Men hvis man er litt mer kresen, så er kanskje makrell-bokser tingen.
Det er mulig.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
-
Balti-saus, var veldig godt. I dag var det karb. deig, med Balti-saus da. For sånne indiske sauser og sånn, så bare ser jeg om det er tomat osv. i.
Balti (food)
From Wikipedia, the free encyclopedia
Jump to: navigation, search
Balti is the name for a style of food very popular in England. Balti food was brought to UK by the expatriate Pakistani community from Mirpur and its surroundings. Balti is a popular cuisine in Mirpur and adjoining Potohar area of Northern Pakistan.The name ‘Balti’ for food has nothing to do with an ethnic group living in India and Pakistan who are also called Balti. These Balti people are Tibetan Muslims. The food ‘Balti’ is named after the pot in which it is cooked. As mentioned in the late nineteenth century in Hobson-Jobson, the name ‘balti’ derives from the Portuguese word ‘balde’, meaning bucket/pail, taken to India by the Portuguese on their seafaring enterprises at the end of the fifteenth century. Balti food is a Punjabi recipe and prepared mainly in the Punjabi way.
The food is a hot curry-style dish, taking its name from the thick flat-bottomed steel or iron pot in which it is both cooked and served. Normally the balti is served with large naan bread; pieces of which are torn off by hand and used to scoop up the hot curry sauce from the pot. Side dishes and starters usually include onion bhajis, samosas, poppadums and creamy dips.
Balti combines the spices and ingredients of North Indian cuisine with the economics and efficiencies of Chinese cooking.
Contents [hide]
1 The origin of the word
2 Balti houses
3 See also
4 References
5 External links[edit] The origin of the word
The origin of the word is to do with the Hindi word balty – “Balty, s. Hin. balti, a bucket. This is the Port. balde.” [1] The term ‘balti’ refers to the steel or iron pot in which the food is cooked or served, taken from the word ‘balti’ in Hindi and Bengali for a bucket which is derived from the Portuguese word ‘balde’, meaning bucket/pail, taken to India by the Portuguese on their seafaring enterprises in late fifteenth century. Therefore, originally, the word ‘balti’ refers to a bucket, then evolving to its meaning as a cooking pot.Balti gosht (meat) and balti murgh (chicken) are the popular dishes of Potohar and adjoining potohari speaking areas of Mirpur in Pakistan. A large number of expatriates to Britain came from this area of Pakistan and brought Balti cooking to the UK. Karahi Gosht is a similar style of dish popular in Punjab but Balti and Karahi are not the same dishes. The main difference is the use of onions in Balti. In both Rawalpindi and Mirpur Balti is a popular cuisine. However this dish is almost unknown in the central punjab especially Lahore where Karahi is quite popular.
Loyd Grossman, under whose name a line of British curry sauces is marketed, claims on his Balti sauce jar that the term comes from a word for “hubcap,” since Indian truckers would cook their Balti in a hubcap.
According to Dr. M.A. Qureshi who is credited as the pioneer of balti dishes and also sheek kebabs and various gastronomic delights, the Balti was originated by Indian soldiers who wore tin hats in the 1st WW and would heat what ever food was available on the move in the cup-shaped headgear. As far back as the early 1960s, Dr. Qureshi owned a coffee house on Cleveland Road in Balsall Heath Birmingham, which had a loyal following of his countrymen ready to try his original and authentic dishes and take cooking lessons at his house on Court Road Balsall Heath. It is probable that many of the contemporary establishments were influenced by him.
Pat Chapman, founder of the UK Curry Club, has researched the use of curry in the UK. Chapman has traced the origins of the word back to the area of Baltistan where the nomadic people cook in a cast iron wok similar to the Chinese way of cooking. Baltistan actually shared a border with China. In his The Modern Balti Cookbook, Chapman states, “The balti pan is a round-bottomed, wok-like heavy cast-iron dish with two handles.” He also states “The origins of Balti cooking are wide ranging and owe as much to China (with a slight resemblance to the spicy cooking of Szechuan) and Tibet as to the tribal ancestry of the nomad, the tastes of the Moghul emperors, the aromatic spices of Kashmir, and the ‘winter foods’ of lands high in the mountains.”
[edit] Balti houses
Balti restaurants are often known in Birmingham as ‘balti houses’, although they are not private residences. Balti houses have a reputation as being inexpensive places to eat. In part, this is because they commonly have no alcohol licence, although customers who wish to drink are welcome to bring their own alcohol with them. The interior of a typical Birmingham balti house is traditionally simple, with the earliest balti houses recalled for using newspapers instead of tablecloths. Some of the more traditional establishments still have a plastic cover over the tables with the menus secured underneath.[2]Balti houses originally clustered along and behind the main road between Sparkhill and Moseley, to the south of Birmingham city centre. This area (comprising the Ladypool Road, Stoney Lane and Stratford Road) is still sometimes referred to as the ‘Balti Triangle’ and contains Birmingham a high concentration of Balti restaurants, as well as some of the oldest to be found in the city. One area of Birmingham in the United Kingdom has so many ethnic restaurants that it is known as the “Balti Triangle.” On 28 July 2005, a tornado [3] caused extensive damage to buildings in the Triangle, forcing many restaurants to close. A clean-up operation ensured most had reopened by the beginning of 2006.
Balti restaurants have now spread beyond the triangle, and Lye near Stourbridge to the west of Birmingham has become known as the ‘Balti Mile’ with up to a dozen restaurants clustered along the High Street at any one point in time.
The food and its style of presentation proved very popular during the 1980s and grew in the 1990s; Balti restaurants gradually opened up throughout the West Midlands and then a large part of Britain. The expanded curry market in Britain is now said to be worth some £4 billion annually; but some still claim that it is impossible get a ‘proper’ Balti outside the urban West Midlands. There is even a balti house in Australia, appropriately named the Brum Balti, which reinforces its Birmingham ties by playing a non-stop selection of tunes by 1970s Birmingham soft-rock bands such as Electric Light Orchestra and The Moody Blues. A composition titled Balti Utensil appears on the album Hamas Cinema Gaza Strip, by the English experimental electronica artist, Muslimgauze (also known as Bryn Jones).
http://en.wikipedia.org/wiki/Balti_(food)
PS.
På 99 pence butikken, i Liverpool, så koster to glass Baltisaus, fra noe merke som heter Maharani, der koster to glass, 99 pence.
Overraskende nok, siden det heter 99 pence butikk.
Men men.
De har også noe som heter ‘Rogan Josh’, som jeg heller ikke har sett i Norge.
Også av merke Maharani da.
Som har en indisk elefant, i logoen, så jeg trodde det var indisk mat.
Men den ‘Balti’-retten, var visst også Pakistansk da.
Men det var jo samme land, i gamle dager, hvis jeg ikke tar helt feil.
Men men.
God mat var det i hvertfall.
Foreløbig så leder Balti, foran Rogan Josh.
Men jeg var veldig mett, da jeg spiste den Rogan Josh saken, så jeg har et glass igjen, av den retten, så jeg får prøve hvordan den retten smaker neste gang.
Det står også, på Wikipedia, at det er en rett som er nesten som Balti, som heter Karahi.
Kanskje det er mulig å finne den i 99 pence butikken.
Vi får se.
Det er også en del sånne sauser, som er laget med ‘cream’, altså fløte, istedet for tomat og grønnsaker da.
Men nå har jeg vært veldig overarbeidet i det siste, så jeg har prøvd å finne mat, som jeg tror er sunn, sånn at jeg kanskje kan få litt overskudd tilbake.
Så da tror jeg sånne retter med tomater og løk og chilli osv, som Balti da, og Rogan Josh har også grønnsaker som tomat osv., og er ikke laget av fløte f.eks.
Jeg tror de rettene som er basert på tomater og andre grønnsaker, er sunnere enn de som er basert på fløte da.
Men hvis jeg får masse overskudd og sånn, da kan jeg prøve omtrent alle de her rettene.
For de har også masse sånne morsomme Curri og Chilli-retter osv., på Tesco, og overalt i England.
Som jeg ikke har klart å se at er så kjent i Norge.
I hvertfall ikke i Rimi-butikker.
Så at folk sier at engelsk mat, bare er dårlig, det er jeg ikke 100% enig i.
For man må nesten kalle noe av den Curri-maten, for engelsk nesten, og det er snakk om veldig god mat, synes jeg.
Og det er også mye annen god mat man kan finne her i landet, hvis man prøver å feiler litt, må jeg nesten si.
Men jeg får se om jeg finner noe mer artige matretter etterhvert osv.
Vi får se.
-
Nå glemte jeg nesten å ta bilde. Det her er kylling tikka salat, fra Tesco. £1.20 for en boks, nok til fire brødskiver. Brødet koster 50 pence. (N).
PS.
Nå har egentlig ikke jeg råd å kjøpe sånn her mat.
Jeg bruker så mye tid på blogg, og å få rettighetene mine, fra myndighetene.
Og jeg jobber som selvstendig næringsdrivende, (som ‘Company Researcher’), så jeg har ikke noe fast månedslønn.
Så dess mer jeg blir tullet med av myndighetene osv., dess mindre tid får jeg til å bruke på jobb.
Så det siste året omtrent, så har jeg hatt dårlig råd.
Så det har gått mye i havregrøt og bakte bønner osv.
Sånn 50 pence om dagen til mat og sånn.
Så det blir litt kjedelig.
Men, nå fikk jeg to måneders utsettelse på telefonregninga, fra BT, da jeg ringte her i forrige uke.
Og det hadde jeg ikke regnet med, skal jeg være ærlig.
Så nå har jeg skeia ut skikkelig, den siste uka.
Men jeg tror det egentlig er smart, å kjøpe ordentlig mat, hvis man har muligheten.
Og også å ta seg en tur ut på byen, en gang i blant.
Kanskje ikke hver helg, men kanskje en gang i måneden, eller noe sånt kanskje.
Bare for å ta en øl eller to, f.eks.
Man trenger jo ikke å gå på de stedene hvor det koster mye penger å komme inn osv.
Jeg tror ikke det er smart, å bare spise gørr kjedelig mat, og bare gjøre kjedelige ting.
Selv om man har dårlig råd.
Det kanskje lønner seg, å skeie ut litt, og kjøpe litt god mat, og kanskje ta seg en tur på byen, og ta seg et par gode halvlitere, og kanskje se litt på damene osv.
For da får man mer overskudd.
Hvis man bare sitter hjemme og kjeder seg, så blir man kanskje deprimert til slutt, og går tom for ‘ork’ da.
Så da skeia jeg litt ut med den telefonregninga.
Men det er mulig jeg får angre på det, om et par måneder.
Men det beste hadde jo selvfølgelig vært å fått rettighetene sine.
Og fått forklart hva det mafia-greiene i Norge, som jeg har overhørt at jeg har etter meg, er.
Fra politiet osv.
Og at alle de andre myndighetene slutta å tulle med meg.
(Har politiet en finger med i spillet, angående denne tullinga?).
Dette hadde selvfølgelig vært det beste.
For da kunne jeg hatt tid og overskudd, til å gjøre jobben min.
Nå bruker jeg for mye tid, på å skrive e-poster til PFU og Solvit og EFTA, og alle mulige.
Og da er det ikke så lett, å fokusere på sånn katalogarbeid igjen, innmellom at jeg prøver å få rettighetene mine fra Solvit og alle mulige, i Norge og England.
Og også innimellom at jeg skriver blogg.
For jeg håper at noen kanskje skal legge merke til denne tullinga, med rettighetene mine, fra politiet osv.
Så får vi se hva som skjer.
Det er nok ikke lenge før det bare blir bønner og havregrøt igjen tenker jeg, så gjelder å bruke opp pengene på god mat osv., fortest mulig.
Før pengene blir borte.
Eller hvordan det der var igjen.
Vi får se hva som skjer.
Med vennlig hilsen
Erik Ribsskog
