johncons

Stikkord: McDonalds

  • Min Bok 5 – Kapittel 134: Mer fra HiO IU

    Selv om jeg hadde jobbet i mange år som butikksjef og assisterende butikksjef.

    Så var det ikke sånn at jeg pleide å være noe leder, for gruppearbeid osv., på HiO IU.

    Blant annet popstjernen Dag Anders Rougseth, var vel en mer autoritær type, enn meg.

    Og jeg hadde jo liksom noen slags ‘sabbatsår’, hvor jeg prøvde å komme meg igjen, etter noen tøffe år, i Rimi.

    Så jeg var litt overarbeidet og utbrent, på den her tida, så det var ikke sånn at jeg liksom ville bestemme alt, når vi hadde gruppearbeid, på HiO IU.

    Selv om jeg hadde studert datafag tidligere på NHI og også hadde gått datalinja, på Gjerdes videregående i Drammen.

    Og også hadde vært butikksjef, mm.

    Så ble det ikke sånn at jeg var en slags dominant student, ved HiO IU der.

    Det var vel heller motsatt, at jeg satt mest hjemme og bare såvidt klarte å komme meg på skolen, de dagene, som det var gruppe-møter.

    (I fag som web-prosjekt, systemutvikling og systemadminstrasjon).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av andre studenter, på bachelor IT, (ved HiO IU), som gikk på det samme årstrinnet, som meg.

    Så husker jeg en lav og mørkhåret kar, som het Mikael.

    Han spilte basket på Bærums Verk eller Asker Aliens, (eller noe sånt).

    Og han jobbet også på McDonalds, (husker jeg).

    Og da jeg en gang spurte han, (i kantina, på HiO IU, under noe gruppearbeid vel),  hva Chicken McNuggets var laget av.

    Så svarte han bare noe sånt som at det vil du ikke vite, (eller noe lignende vagt), av en eller annen grunn.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av andre studenter, som gikk det samme årstrinnet som meg, (på bachelor IT).

    Så husker jeg ei tynn og spe jente, (muligens med briller), som het Kristin vel, som var fra Groruddalen, (tror jeg).

    Dagga, (altså Dag Anders Rougseth), hilste alltid på henne.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men hu var litt sjenert vel, muligens.

    Hu sa ihvertfall aldri hei til meg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også en ganske høy og kraftig kar, med kort, lyst hår.

    Han sa en gang at han ville ha alle damer han så, (eller noe sånt).

    Og en annen gang så skrøyt han av en foreleser, ved HiO IU, som het Frode Eika Sandnes.

    Han sa at Frode Eika Sandnes foreleste på et master-studie, i datakommunikasjon.

    Og reagerte på at jeg ikke virka interessert i det studiet, vel.

    For jeg syntes at fem års studier ble litt vel mye.

    For jeg var jo allerede 32 år gammel, da jeg begynte, ved HiO IU.

    Så jeg ville jo da vært 37 år gammel, når jeg var ferdig å studere, hvis jeg skulle tatt en mastergrad.

    Og utsiktene så bra ut, for de med bachelor-grad, på den tida, som studiene våre var ment å være ferdig, (det vil si i våren 2005).

    Så vi på Bacelor IT, vi lå an til å få en jobb med en begynnerlønn på 300 – 600.000, når vi var ferdige, med studiene våre.

    For det var mangel på ingeniører og IT-folk, i Norge, på den her tida, da.

    (Noe jeg fulgte med på, i avisene, da).

    Men å studere i fem år, til jeg ble 37 år.

    Det ble litt lenge, syntes jeg.

    Jeg syntes at tre års pause fra jobblivet, var lenge nok, når jeg var i 30-årene, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt nysgjerrig på de studentfestene, (med billig øl osv.), som pleide å være, i kantina, på HiO IU, i Cort Adelers gate der.

    Men Dag Anders Rougseth, han var ferdig med ungdomstida si, husker jeg at han sa, på den her tida.

    Så da gadd jeg ikke å dra på de her studentkroene aleine, liksom.

    Men Dag Anders Rougseth aka. Dagga, han var ofte på besøk hos meg, i Rimi-leiligheten min, (siden jeg hadde PC og bredbånd, osv.), og vi kjøpte ofte hver vår ferdigpizza, som vi spiste der, da.

    (For jeg kjøpte meg etterhvert et nytt kjøleskap, (med fryser), og også en hybelkomfyr, som jeg satt oppå kjøleskapet, da.

    For noen av pengene etter mora mi, må det vel ha vært).

    Og Dagga, han var også glad i å spise ute.

    Så ihvertfall en gang, så dro han meg med på Maliks, i Ullevållsveien, for å spise burger da, (husker jeg).

    Og en annen gang, så ville Dagga på restauranten Schrøder, (heter den vel), i Waldemar Thranes gate, (ovenfor den Kiwi-butikken, hvor Tom fra ‘Tom-gjengen’ var butikksjef).

    En annen gang igjen, så ville Dagga ta en utepils, på et utested, cirka ovenfor restaurant Schrøder der da, (husker jeg).

    Og en gang, i en pause fra HiO IU, så dro han Dagga meg med for å spise noe mat, på en kafe, i Vika der.

    Og han spurte meg da hva jeg syntes om de høye strømprisene, (som før det her hadde pleid å være lave, i Norge), husker jeg.

    Og da svarte jeg vel ikke så mye.

    For strømmen var inkludert, i husleia mi, i Rimi-bygget.

    Og sånn var det på Ungbo og.

    Så jeg sleit ikke så mye med strømregninger, på den tida jeg bodde i Norge, (for å si det sånn).

    I Rimi-bygget så pleide jeg å ha terrassedøra åpen og varmovnen på samtidig, vel.

    For å få frisk luft, uten å fryse, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagga han prata også om at han kjente en kar, som jobba som Java-programmerer, i London.

    Og Dagga ‘babla’ også om at han ville at vi to skulle starte vårt eget datakonsulent-firma, etter at studiene våre var ferdige.

    Dette lot jeg bli hengende litt i lufta.

    For en av grunnene, til at jeg begynte å studere.

    Det var fordi at Axel, noen år før det her, (mens jeg jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, vel).

    Hadde spurt meg om jeg ikke kunne få meg en jobb, med 600 – 700.000 i årslønn.

    (Mens han var stressa, (eller i sjokk), på grunn av et eller annet, vel).

    Og dette tok jeg som en utfordring, (omtrent som da jeg fant ut at jeg ville bli assisterende butikksjef eller butikksjef, i Rimi).

    Og sa at det kunne jeg vel prøve på.

    For jeg hadde vel ikke noen spesielle mål, på den her tida.

    (For jeg hadde jo da nettopp klart målet mitt, om å bli butikksjef, liksom).

    Men hvorfor Axel spurte om det her, det veit jeg ikke.

    Men jeg så ikke for meg det, at jeg kunne få så høy lønn, i Rimi.

    (Etter at jeg først ikke ble satt opp i lønn, da jeg begynte som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

    Enda jeg da gikk fra en liten Rimi-butikk til en stor Rimi-butikk.

    Som jeg har skrevet om, tidligere i denne boken).

    Men med en bachelor IT-grad, ved siden av at jeg jo hadde jobbet, som butikksjef.

    (Og den ledererfaringen, som jeg hadde derfra).

    Så så jeg for meg det, at jeg burde ha gode muligheter til å få meg en jobb, som leder, i et datafirma, for eksempel.

    Så det var også litt dette jeg hadde i bakhodet, da jeg valgte å begynne å studere igjen, etter at jeg skjønte at jeg nok aldri kom til å få 600 – 700.000, i årslønn, i Rimi.

    (Etter problemene på Rimi Kalbakken, osv).

    Og Dagga han hadde jo som et slags motto, at han skulle få seg en bachelor-grad i IT, uten å lære seg programmering.

    Så jeg forestilte meg vel det, at å jobbe i et datafirma, sammen med Dagga.

    Det ville blitt omtrent som da vi to jobbet sammen med det eiendomsmegler-programmet, i faget Programutvikling, våren 2003.

    Nemlig at jeg satt foran PC-en i ukesvis, og programmerte hele datasystemet.

    Mens Dagga hjalp til litt den siste dagen med å levere programmet på HiO IU, osv.

    Så jeg var litt redd for at jeg ville ha blitt litt som en slags slave, (for Dagga da), hvis vi to hadde begynt å jobbe sammen, etter endt studier.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Vika, (hvor ingeniørhøyskolen lå, i Cort Adelers gate der).

    Den bydelen lå like ved Frogner.

    Og Frogner igjen lå like ved Homansbyen.

    Og Homansbyen lå like ved Bislett.

    Og Bislett lå like ved St. Hanshaugen.

    Så noen ganger, når jeg skulle hjem, fra HiO IU.

    Så var det sånn at jeg like gjerne gikk hjem.

    (En gåtur på et drøyt kvarter, vel).

    Som at jeg tok 21-bussen, da.

    (Som var litt trang og ‘svett’, vel.

    Må man vel si).

    Og nå jeg da gikk, hjem fra ingeniørhøyskolen.

    Så krysset jeg jo Hegdehaugsveien.

    Og Ragnhild fra Sørlandet, hu hadde jo fortalt meg det, (mens vi dansa, må det vel ha vært), på Rimi-julebordet, i LO-bygget, på Youngstorget, (et drøyt halvår før jeg begynte å studere, på HiO IU), at hu jobba på Rimi Hegdehaugsveien.

    (Heter vel den butikken.

    En butikk som forresten var en av de første søndagsåpne Rimi-butikkene.

    Fra tida før ‘Brustad-bua’, vel.

    Så jeg kjente den butikken ganske bra.

    For jeg pleide å handle der noen ganger, på søndagene, på rundt den tida som jeg hadde HiAce-en, husker jeg.

    Det vil si fra 1996 til 1997, da).

    Så en ettermiddag, etter skolen.

    Da jeg gikk hjem, til St. Hanshaugen.

    Så gikk jeg innom Rimi Hegdehaugsveien der.

    Og spurte etter hu Ragnhild fra Sørlandet.

    Men hu var ikke på jobb den dagen, da.

    Men jeg ba en kar som satt i kassa der, om å hilse henne, fra den tidligere sjefen hennes, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi få se.

    PS.

    En gang som jeg tok 21-bussen, til HiO IU, (en morgen eller formiddag), forresten.

    Så mener jeg at jeg så popstjernen Bertine Zetlitz, sittende på en trendy cafe, på Frogner, fra vinduet på 21-bussen, da.

    (Hvis jeg ikke så syner, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 118: Bedriftsfotball med IT-akademiet

    Som jeg har skrevet litt om tidligere, i denne boken.

    Så spilte jeg jo bedriftsfotball, for IT-akademiet.

    I et par sesonger.

    Den første sesongen som jeg spilte for dem.

    (Som jeg kan huske nå, ihvertfall).

    Det var vel høsten 2000, (mens jeg jobbet på Rimi Kalbakken).

    Men det er mulig at jeg også spilte noen kamper våren 2000.

    (Uten at jeg husker det her helt sikkert, nå).

    Men jeg husker fra en av de første kampene.

    (Som vel må ha vært før jeg begynte på Rimi Kalbakken.

    For jeg husker at jeg var i godt humør, vel).

    At jeg sa til Magne Winnem.

    (Som på den her tida jobba som foreleser, på IT-akademiet.

    Og som var den som spurte meg, om jeg kunne være med å spille, på det her laget, da.

    For de mangla folk, i begynnelsen, da).

    At jeg skulle sende han en e-post, (om noe greier).

    Når Magne Winnem spurte om jeg kunne ringe han, (eller noe sånt).

    Like før jeg skulle kjøre hjem, (med Sierra-en min), etter kampen, (må det vel ha vært).

    Og da ble Magne Winnem litt stiv i maska, (husker jeg).

    (Av en eller annen grunn).

    Magne Winnem, han var jo aldri på #blablabla.

    Men han ringte meg ofte på mobilen min, da.

    Og ‘babla’ om alt mulig i 10-20 minutter, liksom.

    Men hvorfor han var så glad i å prate på mobil.

    Men samtidig skydde skriftlig kommunikasjon, som e-post og irc.

    Det veit jeg ikke.

    Men det er nesten sånn at jeg lurer litt nå, på om Magne Winnem hadde noe å skjule.

    (Hva vet jeg).

    Hm.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første sesongen, så fikk jeg jo med Glenn Hesler, (Øystein Andersen sin gamle kamerat), med på å spille fotball, med IT-akademiet, da.

    Og våren/sommeren 2001, (like etter at jeg hadde begynt som butikksjef, på Rimi Langhus), så fikk jeg jo også Kjetil Furuset, (låseansvarlig på Rimi Langhus), med på å spille fotball, på det her laget, da.

    Så jeg ble jo nesten som en slags stamme, i det her laget da, etterhvert.

    (Kan man vel muligens si).

    Noe som kanskje var litt rart.

    For jeg hadde jo aldri hverken forelest eller studert, ved IT-akademiet.

    (Selv om jeg kjente Magne Winnem, som jobba der, da).

    Jeg har faktisk aldri vært på IT-akademiet engang.

    (Selv om min fetter, Øystein Olsen.

    Som jeg jo ansatte deltid, i kassa, på Rimi Langhus, sommeren 2001.

    Siden vi hadde for få folk der, i sommerferien, da.

    Visstnok hadde studert, på IT-akademiet, ifølge min søster Pia Ribsskog, ihvertfall.

    Men ble aldri så kjent, med Øystein Olsen, at jeg prata noe særlig med han om de studiene, vel.

    Jeg lurer på om de studiene hans var mislykkede.

    Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

    Men jeg syntes at det var viktig, å ha noe å drive med, ved siden av jobben og, da.

    For å få litt avveksling, liksom.

    Jeg ville gjerne ha et liv liksom, da.

    Og ikke bare drive med Rimi natt og dag da, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg spilte vel de fleste kampene, for IT-akademiet, høsten 2000, våren 2001, høsten 2001 og våren 2002.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så jeg spilte på det her laget, i et par år, da.

    Og jeg var også med på noen treninger, med det her laget, på Vollsløkka, da.

    (Når det gikk an å trene på gresset der, da).

    Og en trening, den var faktisk i gymsalen, til en skole, som lå like bak Ingeniørhøyskolen der, (i Cort Adelers gate), hvor jeg seinere begynte å studere, da.

    (Og da spilte jeg på lag, med Espen Tokerud, (som vel må ha vært foreleser, ved IT-akademiet), mener jeg å huske.

    Og vi imponerte vel litt, tror jeg.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    For de spillerne på IT-akademiet, de var ikke så store, som de spillerne vi ofte møtte, når vi spilte kamper, da.

    Så det var vanskelig å imponere ofte, (syntes jeg), når vi spilte bedriftsfotball-kamper, da.

    For det var så mange ‘kjemper’, som vi spilte mot, da).

    Så jeg følte meg litt hjemme faktisk, da jeg begynte å studere, på HiO IU, høsten 2002.

    Siden jeg hadde vært og trent fotball, med IT-akademiet, i gymsalen, til den barneskolen, som var nabo, til HiO IU der, da.

    (Uten at jeg vet hvordan Espen Tokerud fikk låne den gymsalen.

    Men han hadde kanskje gått på den skolen, i Vika, som ‘snørris’, da.

    Hva vet jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg spilte ganske bra, i en kamp, mot Garden, (på Ekeberg vel).

    (På den tida, som jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Langhus, vel).

    Men farten min, den var ikke på topp, på den her tida, (etter kneskaden osv.), husker jeg.

    Jeg husker at jeg fikk en pasning, og vendte, og løp mot Garden sitt mål, da.

    Og jeg vendte meg om ganske raskt, så jeg fikk liksom et forsprang, på en ganske lav gardist, med lyst, krøllete hår, vel.

    Men han gardisten, han var raskere enn meg, da.

    (Siden jeg hadde litt dårlig kondis, osv., på den her tida, da.

    For jeg fikk vel egentlig aldri trent meg opp helt igjen, etter den kneskaden, da.

    For jeg fikk ikke trent så mye, ved siden av at jeg jobba, som butikksjef, i Rimi, da.

    For jeg hadde jo også en halvbror, Axel, som dro meg med på byen, ganske ofte, da.

    Og David Hjort, (fra Rimi), han gjorde jo også det.

    Så livet mitt var ganske hektisk, til tider, på slutten av 90-tallet og begynnelsen av 2000-tallet, da.

    De samme årene som jeg jobbet, som butikksjef, da.

    Og de to årene, som jeg jobbet, som assistent, på Rimi Bjørndal, (før jeg ble butikksjef).

    De hadde også vært slitsomme, da.

    Med mye arbeidsoppgaver og mas, da).

    Så jeg måtte ta en finte og, da.

    Så jeg tråkka liksom på ballen, og løp videre igjen, da.

    Og da falt han gardisten av, da.

    Og så sentra jeg vel til en på laget mitt, da.

    (Noe sånt).

    Så i den kampen, så spilte jeg litt bra, tror jeg.

    (Muligens siden at de fleste gardistene ikke var så store, som de en del år eldre ‘biffene’, som vi vanligvis pleide å spille mot, da).

    Siden jeg hadde både en bra vending og en bra finte, på det samme, (og ganske lange), løpet, da.

    Og en største gardistene.

    Han skulle liksom ‘straffe’ meg da, etter det her.

    (Virka det som for meg, ihvertfall).

    Så han bare gikk rett inn i meg, (og liksom dulta til meg, med brystkassa da, var det vel).

    (Mens ballen var langt unna, da).

    For å markere seg, vel.

    Eller for å true, kanskje.

    (Noe sånt).

    Så da må jeg nok ha spilt ganske bra, tror jeg.

    Siden en sånn litt ‘pøbel-aktig’ gardist, (må man vel kalle han), reagerte på den måten, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg husker også en annen kamp, på Ekeberg, hvor jeg spilte høyreback, vel.

    (Mens Kjetil Furuseth, fra Rimi Langhus, var innbytter, vel).

    Så tok jeg en finte, da jeg fikk en sentring, (fra venstreback-en vel), på høyreback-plassen der, da.

    Og da, så stod jeg bare stille, da ballen kom, da.

    For jeg hadde en motspiller ganske nærme, da.

    Og da ble det som en finte da, (husker jeg).

    For jeg var jo litt treig, (som fotballspiller), på den her tida.

    Så jeg måtte nesten ta noen finter, nå og da, for å henge med, da.

    Og da, så gikk ballen mellom beina mine, (langs bakken), da.

    Og ballen liksom spratt i den venstre fotballstøvelen min, da.

    Og så løp jeg etter ballen.

    Men da skjønte ikke han på det andre laget noe, husker jeg.

    For han trodde vel at jeg kom til å stoppe ballen, da.

    Så han falt liksom av, da.

    Og en annen gang, i den samme omgangen.

    Da jeg hadde et løp, med ballen.

    Så finta jeg skudd hele tida, mens jeg løp, da.

    For å prøve å få bort han angriperen, da.

    (Som da hadde blitt forsvarer).

    Så det så nok ganske komisk ut, (for Kjetil Furuset og de andre på benken til IT-akademiet da), tror jeg.

    Siden jeg tok så mange skuddfinter, (heter det vel), på det samme løpet, da.

    Så han motspilleren, (på et lag som jeg ikke husker hva het nå), han tulla jeg fælt med, da.

    (Må man vel si).

    For han var vel ikke så utrolig bra teknisk da, (hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Men han hadde kanskje ikke spilt så mye fotball, da.

    (Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, når vi spilte et sted jeg ikke husker hva heter nå.

    Så skulle vi spille mot McDonalds fs, husker jeg.

    Og da, så spilte to lag, med noen cirka 15-16 år gamle jenter, vel.

    (Som vel hadde fått pupper og det hele.

    Og som kanskje var fra Oslo Vest, eller noe sånt, og så ganske pene ut, da).

    De spilte en kamp på banen ved siden av der vi skulle spille, mot McDonalds, da.

    Og da, så sa Espen Tokerud det, (husker jeg, at jeg overhørte).

    (Til en annen på laget vårt, da).

    At: ‘Nå var det mye rødt kjøtt, på begge baner’.

    (Noe sånt).

    Og uten at jeg skjønte helt poenget.

    Eller, jeg skjønte jo at han kalte McDonalds for rødt kjøtt, da.

    Siden hamburgere jo blir laget av oksekjøtt, (som er rødt kjøtt, i motsetning til for eksempel kylling, som er hvitt kjøtt), da.

    Men de her 15-16-17 år gamle snuppene.

    Hvorfor han kalte de for ‘rødt kjøtt’, det veit jeg ikke.

    Men kanskje han mente at fittene deres var røde, da.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Og i den samme kampen, så ble Kjetil Furuset, (fra Rimi Langhus), løpt ned, (eller noe sånt), av en McDonalds-spiller, på cirka 150 kilo, (eller noe sånt da), husker jeg.

    Og da ble jeg litt sinna, på han McDonalds-spilleren da, (husker jeg).

    Så jeg kjefta vel litt på han, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).

    For jeg ville ikke at låseansvarlig Kjetil Furuset skulle bli skada, da.

    For jeg hadde ikke lyst til å miste fridagene mine, på Rimi Langhus, liksom.

    På grunn av sykemelding, fra Kjetil Furuset, da.

    Så jeg oppførte meg litt myndig, da.

    Uten å tenke meg om, kanskje.

    For han McDonalds-spilleren, han var jo dobbelt så stor som meg cirka, da.

    (For å si det sånn).

    Men jeg var jo både butikksjef og i Heimevernet.

    Så jeg følte meg kanskje litt myndig, da.

    Og jeg var ganske selvsikker kanskje, da.

    Så jeg prøvde å kjefte litt på han McDonalds-spilleren, da.

    Som jo var mye større enn meg, og sikkert begynte å lure, da.

    Hvis han ikke skjønte at jeg jobba som butikksjef, da.

    Siden jeg oppførte meg ganske sjefete.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi spilte også en del kamper i Valhall, (husker jeg).

    Og den hallen, den var ganske ny, på den her tida, da.

    Så vi syntes jo at det var gjevt, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), å spille i Valhall, da.

    (Som forresten ikke lå så langt unna Helsfyr der, hvor jeg jo hadde studert, på NHI, cirka ti år tidligere).

    Og jeg husker det, at Kjetil Furuset, (var det vel).

    Han gjorde et poeng av det, at ei fin dame, som hang utafor Valhall der, da vi dukka opp der, en av de første gangene.

    At den blå fotballtrøya, som hu pene brunetta, i 18-20 års-alderen vel, hadde på seg.

    Det var landslagstrøya til Frankrike, da.

    (Mener jeg å huske at Kjetil Furuset sa, ihvertfall).

    Men hvorfor hu dama liksom stod og venta på oss, (eller hva man skal kalle det), utafor Valhall der, det veit jeg ikke.

    Men det finnes kanskje en forklaring.

    Det er mulig.

    Så sånn var kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som frika meg ut litt.

    Når det gjaldt den fotballen, med IT-akademiet.

    Det var det, at han laglederen, Espen Tokerud.

    Han pleide å sende oss på laget e-poster, da.

    (Ihvertfall den første tida).

    Og jeg husker at jeg leste en av de e-posten på den nye Grundig TV-en min, da.

    For jeg hadde kobla PC-en til TV-en, da.

    Og jeg hadde kanskje sett en South Park-episode, (som han Tosh pleide å sende, på irc), da.

    På TV-en, da.

    Også hadde jeg lagt merke til den e-posten, da.

    (Eller, jeg prøvde vel å klare meg uten monitor en stund.

    For å se hvordan det gikk, da.

    For da slapp jeg å ha en monitor stående på stuebordet, da.

    (Og jeg hadde trådløst tastatur og mus, da).

    Og så brukte jeg bare TV-en som monitor da, liksom.

    Men det var vel bare en kort periode, at jeg prøvde det.

    Siden TV-en var litt uskarp, vel.

    Og jeg begynte jo å studere IT, etterhvert.

    Så da måtte jeg nesten ha en monitor, da).

    Og da husker jeg, det.

    At han Espen Tokerud, han pleide å skrive i e-postene.

    At han forestilte seg det, at ‘Erik scorte på et hardt skudd’, (eller noe sånt).

    (Noe i den duren).

    Espen Tokerud, han fantaserte, om hva resultatet, i den neste kampen, ville bli, da.

    Og hvem som scorte målene, da.

    Og også hvordan de scorte dem, da.

    Og da ble jeg litt frika ut, (husker jeg).

    For da ble det sånn at jeg liksom måtte score, da.

    Og jeg fikk vel kanskje ikke noen så mange målsjanser, i den neste kampen da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så det her med de ‘fantasi e-postene’, til han Espen Tokerud, det ble litt dumt da, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 98: Enda mer fra Rimi Kalbakken

    Det var også sånn at hu ‘Bimbo-Cecilie’, som jobba, på Rimi Kalbakken.

    Hu sa til meg det en gang, at jeg hadde så mange rutiner og sånn, som jeg utførte, iløpet av en arbeidsdag da, (eller noe sånt).

    (Iforhold til de andre lederne der, da.

    Må det vel ha vært).

    Og hu Bimbo-Cecilie, hu tenkte vel da kanskje på den rutinen, at jeg fulgte kassererne inn på tellerommet, når de skulle telle kassa, da.

    Og det var noe jeg hadde lært på et ranskurs, eller noe sånt.

    At vi Rimi-lederne liksom måtte gjøre, da.

    For å beskytte dagsomsetningen til kassererne, mot ranere, da.

    Men dette var noe som de ikke gjorde, i alle butikker, da.

    Men hvis jeg hadde nullstilt meg på dette området, så ville jo sikkerhetsavdelingen ha sagt at jeg slurva, da.

    For her hadde vel ikke Rimi noen policy, tror jeg.

    Ihvertfall ikke driftsavdelingen, vel.

    Men sikkerhetsavdelingen hadde kanskje en policy, da.

    Dette var ihvertfall ikke likt, i alle Rimi-butikkene, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så det var vanskelig for butikksjefer, (som meg), som gikk fra en butikk, til en annen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at Bimbo-Cecilie.

    Hu sa til meg det en gang, på en rar måte, (må jeg vel si).

    At: ‘Jeg skal få lov til å gå på McDonald’s i kveld, jeg så’.

    (Noe sånt).

    Så det var nesten som at Bimbo-Cecilie ble holdt som en slags fange, (eller noe sånt), vil jeg si.

    (Av kjæresten sin, eller hvem det kan ha vært).

    Siden hu syntes at det var så gjevt å gå på McDonald’s, da.

    Og at hu fortalte om det, på den måten, som en unge da, (må man vel si).

    Så jeg lurte litt på om hu Bimbo-Cecilie hadde det helt bra, (husker jeg).

    Så det var derfor at jeg spurte henne, på julebordet, (i LO sin festsal vel, ved Youngstorget), i 2001, om det gikk bra med henne, da.

    (Da jeg var der som butikksjef, for Rimi Langhus.

    Og hu Bimbo-Cecilie var der som medarbeider for Rimi Kalbakken, da).

    Mens Rimi Kalbakken-folka gikk forbi meg på vei inn til bordet sitt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at når jeg jobba tidligvakter, på Rimi Kalbakken.

    Så pleide jeg å handle der, etter at vakta mi var ferdig.

    Og da pleide jeg noen ganger å handle i kassa til Luly, hvis hu jobba.

    For hu var jo en av de som jeg hadde ansatt der, da.

    Og jeg syntes ikke at Rimi Kalbakken hadde noe særlig godt godteri.

    Så jeg kjøpte noe godteri, som jeg bare likte sånn passe, da.

    For å spise som dessert.

    Etter at jeg hadde spist kebab og pizza, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Og en gang så spurte Luly meg om jeg hadde unger, vel.

    Og en annen gang, (må det vel ha vært), så spurte Luly meg om jeg hadde en kone.

    Og da rakk jeg ikke å svare noe, (husker jeg).

    For da svarte Bimbo-Cecilie, (som satt i kassa ved siden av), at: ‘Erik har en liten kone’, (eller noe sånt).

    Og den tulle-pratinga, til hu Bimbo-Cecilie, den skjønte jeg ikke noe av.

    Og jeg syntes kanskje at hu Luly gikk litt nærme, da.

    Så jeg sa ikke noe mer.

    Jeg prøvde liksom bare å handle noen matvarer der.

    Jeg skulle ikke i intervju i avisa, liksom.

    (For å si det sånn).

    Men det kunne være vanskelig, husker jeg.

    For meg, i Rimi.

    Å handle mat i de butikkene, som jeg jobba i.

    På Rimi Nylænde, så husker jeg at kassadamene, (muligens Munkelia-Ingunn), ble sure, hvis jeg ville handle, etter stengetid.

    For da kom de jo et minutt seinere hjem.

    (Noe sånt).

    Så det ble mest til at jeg ikke handla i de butikkene, som jeg jobba i.

    (For de kassadamene, de var noen ganger ganske rare, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at assistent Bimbo-Monika, (må man vel kalle henne), som hadde ansvaret, for å bestille frysevarer.

    Hu klarte ikke å få frysediskene fulle.

    I en del av den ene fryseren, så lå det aldri noen varer, (husker jeg).

    Og da klagde assistent Kjetil Prestegarden på meg, siden jeg ikke kjefta, på assistent Bimbo-Monika da, (husker jeg).

    Men jeg hadde jo så mange andre problemer der, (vil jeg si).

    Så om det ikke lå varer, på en liten flekk, i den ene fryseren.

    Så var jo ikke det verdens undergang, liksom.

    (Tenkte vel jeg, da).

    For det var to store frysedisker der, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Siden dette hadde vært et ICA supermarked, da.

    Og det siste jeg ville, det var jo at assistent Bimbo-Monika, skulle sykmelde seg, liksom.

    Så derfor så gadd jeg ikke å pirke så mye på  henne, borte i fryseavdelingen, da.

    Jeg håpa vel på at hu skulle skjønne sånne ting selv.

    Og at det skulle gå seg til, borte i fryseavdelingen der, da.

    Og jeg kan ikke huske å ha fått noen klager, fra noen kunder, på at fryseavdelingen var dårlig.

    Så jeg tror at det stort sett var greit borti der.

    Og disse frysediskene, de var stod jo mellom fruktavdelingen og kjølevareavdelingen.

    Som var de avdelingene som jeg pleide å jobbe mest i, da.

    Så jeg hadde ganske bra oversikt, over fryseavdelingen også, (vil jeg påstå).

    Og hvis jeg skal være ærlig, så så vel tørrvareavdelingen ofte mer harry ut enn det frysevareavdelingen gjorde.

    Selv om det så litt harry ut, at det var tomt, på det samme stedet, i fryseavdelingen, i en lang periode, da.

    Men det ble bare som noe småtteri, sammenlignet med hvor harry tørrvareavdelingen noen ganger så ut, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Bimbo-Monika, hu var det så vidt, at jeg klarte å få overtalt, til å ta på seg ansvaret, for å ta frysevare-bestillingene, da.

    (I et ledermøte, må det vel ha vært).

    Så jeg ønsket ikke å klage for mye på henne, i begynnelsen, da.

    Fordi hu ville helst slippe å ta frysevarebestillingen, husker jeg.

    Men når hu jobba som assistent, i Rimi, så mente jeg det, at da var det liksom vanlig å ta Hakon-bestillinger, da.

    Og frysevareavdelingen, måtte vel være en grei start, når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga, tenkte jeg, da.

    Så dette ble liksom som noe slags opplæring, for assistent Bimbo-Monika da, (tenkte jeg).

    Jeg tenkte at hvis hu hadde det ansvaret, i et år, eller noe.

    Så ville hu få mer selvtillit, da.

    Og mer roen på seg, da.

    Når det gjaldt å ta Hakon-bestillinga.

    (For Hakon-bestillinga, den er egentlig både tørrvarer, kjølevarer og frysevarer.

    Og av de tre kategoriene, så er frysevarer enklest å bestille, vil jeg si.

    Siden frysevarer har lengst holdbarhetsdato, da.

    Ihvertfall mye lenger holdbarhetsdato, enn kjølevarer, som jeg selv begynte med, da jeg skulle lære Hakon-bestillinga.

    For jeg var jo oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Og på samme måten, så tenkte jeg at assistent Bimbo-Monika, kunne være frysevare-sjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000 og 2001, da.

    Til hu fikk litt dreisen på frysebestillinga, da.

    Og så kunne hu kanskje ha lært kjølevarebestillinga, i år 2002, (eller noe sånt), da.

    Når hu var lei av frysevarebestillinga.

    Noe sånt).

    For å ha ei assistent-dame, i butikken, som ikke klarte å ta Hakon-bestillinger.

    Enda hu hadde jobba som assistent, i mange år vel.

    Det hørtes veldig rart ut for meg, da.

    (For det hadde jeg ikke hørt om i Rimi før, liksom).

    Og hu assistent Bimbo-Monika, hu ble jo med på den her ordninga, da.

    (Som gikk på at assistent Kjetil Prestegarden skulle bestille tørrvarer.

    Assistent Bimbo-Monika skulle bestille frysevarer.

    Og jeg skulle bestille kjølevarer).

    Men det var bare såvidt at hun ble med på det, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så derfor, så prøvde jeg nok å roe det ned litt, og ikke klage for mye, på assistent Bimbo-Monika, i begynnelsen, mens hu hadde det her ansvaret, da.

    Jeg prøvde liksom å la henne få litt tid, til å bli varm i trøya, og få roen på seg liksom, da.

    Og det var jo også mange andre problemer i butikken, som var mye større, enn dette ‘bimbo-bestillings-problemet’ da, (vil jeg si, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var kanskje fordi at Bimbo-Cecilie hadde kritisert meg, fordi at jeg hadde så mange ekstra rutiner, som de andre lederne, på Rimi Kalbakken, ikke hadde.

    At jeg til slutt bestemte meg for å la en sjef, i vekter-firmaet, (var det vel), som Rimi samarbeidet med.

    Få komme på et personalmøte, på Rimi Kalbakken, og informere generelt, om sikkerhet i butikk, da.

    For da forklarte vel han vekterfirmasjefen det, at det var viktig å følge kassererne, til tellerommet osv., da.

    For å sikre mot ran av kassaoppgjøret, da.

    (Som ofte kunne være opp mot 50.000 kroner, osv).

    Så han vekterfirma-sjefen han informerte mye, om sikkerhet i butikk, da.

    For jeg hadde fått kritikk av distriktsjef Anne Neteland, for hvordan jeg gjennomførte personalmøtene, da.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo prøve å få til noe ekstra, på et personalmøte, da.

    Og da stilte Rimi’s vekterfirma opp, da.

    Så det var bra service, må jeg si.

    For jeg hadde jo jobba, på Rimi Nylænde.

    Hvor det hadde vært veldig mange ran.

    Så jeg hadde vel kanskje mer fokus, på sikkerhet, enn de andre, som jobba, på Rimi Kalbakken, da.

    Men når han vekterfirma-sjefen, forklarte mer, om sikkerhet i butikk.

    Så skjønte kanskje medarbeiderne, på Rimi Kalbakken, mer om hvorfor jeg gjorde det sånn og sånn, da.

    Under det daglige arbeidet, i butikken.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på det samme personalmøtet.

    Så var det meningen, at assistent Kjetil Prestegarden, skulle holde foredrag, om noe greier.

    Men assistent Kjetil Prestegarden, han trakk seg, i siste sekund, da.

    Så det var ikke bare assistent Bimbo-Monika, som var bekymra, av lederne, på Rimi Kalbakken.

    (Når hu skulle bestille Hakon-varer, osv).

    Assistent Kjetil Prestegarden, han var visst også bekymra, når han skulle holde foredrag, på personalmøtet, da.

    (Så han hadde kanskje nerveproblemer.

    Det er mulig.

    Et eller annet var det nok, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 46: Mer fra tiden jeg jobbet på Rimi Bjørndal

    Noen måneder etter, (må det vel ha vært), at Axel inviterte meg, for å dra på Snorre, og møte han og Barbie-Heidi, fra Son.

    Så inviterte Axel meg, for å bli med han og Barbie-Heidi, på McDonalds, på Aker Brygge, (husker jeg).

    Dette ble ikke så vellykket, husker jeg.

    Barbie-Heidi, hu gikk i en DKNY-topp, (mener jeg å huske).

    Og jeg selv, jeg hadde på meg en grå genser, fra Hennes og Mauritz, (som jeg sikkert hadde skjønt at var kul, etter å ha lest i FHM, da).

    Og Axel, han hadde vel noen beige klær på seg, (tror jeg), for han syntes at den fargen var så kul, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det her var jo etter at jeg hadde slutta å drikke cola.

    (For jeg prøvde jo å kvitte meg med ting jeg var avhengig av.

    Nemlig cola og røyk, da.

    Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

    Så jeg bestilte en meny, med Fanta da, (husker jeg).

    Og vi gikk og satt oss, ved et bord, oppe i andre etasje der, da.

    Og jeg ble sittende rett ovenfor Barbie-Heidi der da, (husker jeg).

    Sånn at jeg kunne se rett inn i de spesielle øya hennes da, (må man vel kalle dem).

    For Barbie-Heidi, hu hadde nemlig noen slags rare regnbuehinner, (heter det vel), som var litt spesielle da, (må man vel si).

    Blåfargen i øynene hennes, den var ikke sirkelformet da, liksom.

    Men den lyseblå fargen, den ble mer og mer ujevn, dess nærmere man kom ytterkanten, av regnbuehinnene hennes, da.

    (Hvis det er mulig å forstå hva jeg mener, da).

    Resultatet ble ihvertfall noen rimelig spesielle øyne, å se inn i da, (må man vel si).

    Og hu Barbie-Heidi var vel ikke helt blid heller, (må man vel si), så de øynene hennes, de var ikke helt normale å se på da, husker jeg, at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på toppen av det hele, (må man vel si).

    Så begynte Barbie-Heidi å si det at, ‘Fanta er ekkelt’.

    For Barbie-Heidi likte ikke Fanta, da.

    Siden det er noe sånn grums, (eller berme), som vel egentlig er fruktkjøtt vel, oppi Fanta-flaskene og begrene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da Axel, Barbie-Heidi og jeg, gikk fra Aker Brygge der, (foran rådhuset der), så begynte Barbie-Heidi å fekte med armene, (eller noe sånt), da.

    Sånn at Axel liksom måtte roe henne ned da, (husker jeg).

    Noe var galt da, skjønte jeg.

    Uten at jeg helt skjønte hva det var, da.

    Og Barbie-Heidi og Axel, de gikk vel så en annen vei, enn meg da, (hvis jeg husker det riktig).

    Så det her møtet, det ble ikke noe særlig vellykket, da.

    Men jeg var jo det tredje hjulet, på vogna liksom, da.

    Og det er vel sjelden særlig artig, (sies det vel).

    (Selv om vel ikke Elin fra Skarnes, begynte å oppføre seg så spesielt.

    Den gangen som hu, Magne Winnem og jeg, var og så JFK, på Klingenberg kino, den gangen, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok 2.

    Selv om hu og Magne Winnem vel begynte å gjespe litt mye kanskje, mens vi så på den filmen, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, på den tida, mens jeg jobba, på Rimi Bjørndal.

    At Magne Winnem og Andre Willassen, de inviterte seg selv, (må man vel si), på guttetur, på byen, i Oslo, med vorspiel hjemme hos meg, da.

    Og jeg dro med Magne Winnem og Andre Willassen, på Head On, da.

    Som gikk for å være det kuleste utestedet, i Oslo, på den her tida, da.

    Men der ville ikke Magne Winnem og Andre Willassen henge, da.

    For de ville på So What.

    Og på veien dit, (eller om det var på veien til Head On), så så Andre Willassen noen damer, som han mente, at ‘ble med på alt’ da, (husker jeg).

    (Uten at jeg vet hvordan han kunne vite det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På So What, så møtte vi Sophie, fra Rimi Karlsrud, (og jus-fakultetet ved UIO), husker jeg.

    Og jeg dreit meg ut litt da, (må man vel si).

    For jeg hadde lest i Natt og Dag, at rusbrus, (som var nytt på den her tida), var så kult, da.

    Så jeg hadde kjøpt sånn Zest sitron-rusbrus, da.

    (Var det vel).

    Mens Magne Winnem, Andre Willassen og Sophie fra Rimi Karlsrud alle drakk øl, da.

    Men jeg hadde jo gått på markedsføringslinja, det andre året, på handel og kontor.

    Så jeg kunne vel drikke sånne nymotens ting kanskje, da.

    Og hva Sophie fra Rimi Karlsrud gjorde på So What.

    Det veit jeg ikke.

    Hu likte ikke den U2-sangen, som het ‘Until the End of the World’, ihvertfall, (husker jeg).

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

    Men hvordan musikk hu Sophie fra Rimi Karlsrud likte, det visste jeg ikke, da.

    Og hu syntes jo heller ikke at Andre Willassen så ut som Richard Gere, (husker jeg), fra en fest hos han Geir, som var assisterende butikksjef, på Rimi Karlsrud, (før han fikk sparken derfra), da.

    Og jeg så vel aldri hu Sophie, fra Rimi Karlsrud, på So What, hverken før eller etter det her, vel.

    (Enda det stedet vel ble nesten som et stamsted, for meg, i Oslo, (etter at jeg flytta til St. Hanshaugen, da).

    Siden det var så nærme Rimi-bygget, hvor jeg bodde, da.

    Det var jo bare ned Ullevålsveien og Akersgata, liksom.

    Og siden jeg likte musikken de spilte der, da.

    Og det var jo også gratis inngang der, så).

    Men var det noe tull fra Magne Winnem og/eller Andre Willassen, det her?

    Hadde de avtalt å møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What?

    Hvem vet.

    Det kan jeg jo ikke si helt sikkert.

    Men det virka litt rart at vi skulle møte hu Sophie fra Rimi Karlsrud, på So What da, må jeg si.

    Det var jo også sånn, på julebordet, med Rimi Nylænde, i Bekkelagshuset, jula 1995.

    At jeg lurte på om Line og Pål, hadde prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, da.

    Hadde Magne Winnem og/eller Andre Willassen prata med hu Sophie fra Rimi Karlsrud, om meg, bak ryggen min, de og?

    Hvem vet.

    Det ville vel isåfall ikke vært tegn på noe særlig bra kameratskap, syntes jeg, (hvis jeg skal si det ærlig).

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Og Magne Winnem, han hadde jo også bedt meg om å bla i fotoalbumet sitt.

    Da han bodde på Bergkrystallen, et par år, før han ville på den So What-turen, hvor vi traff Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Og i fotoalbuet sitt, så hadde jo Magne Winnem et bilde av nettopp hu Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Som jeg har skrevet om i Min Bok 4, vel.

    Og da jeg bladde over til den sida, i fotoalbumet til Elin og Magne Winnem, hvor det var et fotografi av Sophie fra Rimi Karlsrud.

    Så var det akkurat som om Elin og Magne Winnem liksom scannet trynnet mitt, da.

    For å liksom prøve å lese om jeg hadde noen følelser for Sophie fra Rimi Karlsrud, (eller noe sånt).

    Så det ble jo rimelig rart, syntes jeg.

    Og når Magne Winnem seinere også dro meg med på So What, mens hu Sophie fra Rimi Karlsrud var der.

    Uten å nevne at hu var der på forhånd, liksom.

    Så det var liksom som at hu Sophie fra Rimi Karlsrud var noe slags agn, eller noe sånt, da.

    Uten at jeg helt skjønte hva som foregikk inne i huet, til Magne Winnem.

    Og hvilken underverden er Magne Winnem med i isåfall?

    Hvis han liksom bruker hu Sophie fra Rimi Karlsrud som noe slag agn, (eller noe)?

    Nei, det veit jeg ikke, dessverre.

    Men det er det kanskje noen andre som veit.

    Det er mulig.

    Så sånn er muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 47: Mer fra Norsk Idrettshjelp

    Jobben hos Norsk Idrettshjelp, den var sånn, at sjefene, (som satt inne på et eget kontor), de ville nå og da, dukke opp, inne på de rommene, hvor telefonselgerne satt og ringte.

    Og så ville de legge ut noen nye lister, med telefonnumre, til folk som bodde i nærheten, av forskjellige idrettsklubber, opp i noen kurver da, (var det vel).

    Og da, (fant jeg ut etterhvert), så lønte det seg, å finne lister, hvor mange folk, hadde kjøpt forrige gang.

    (For dette stod markert på listene, da).

    Så etterhvert, så skjønte jeg det, at jeg måtte prøve å finne lister, hvor ihvertfall en person, hadde kjøpt dopapir, under den forrige ringerunden, da.

    (I navnet til den lokale idrettsklubben, da).

    For det var ofte sånn, at de som kjøpte forrige gang, de ville også kjøpe igjen, da.

    (Fant jeg ut etterhvert).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    De sjefene, som jobba der, de satt nok og lyttet, på samtalene, til de forskjellige telefonselgerne, (virka det som, for meg, ihvertfall).

    For en gang, så ble jeg kalt inn på kontoret, til en av sjefene der, (husker jeg).

    Og da hadde jeg vel jobba, fra klokka 7 om morgenen, på Rimi Nylænde.

    (For jeg hadde en avtalte, med butikksjef Elisabeth Falkenberg, om at jeg kunne ha tidligvaktene på tirsdagene da, mens jeg jobba på Norsk Idrettshjelp).

    Og så begynte jeg vel på jobb igjen, klokka 16 eller klokka 17, (eller noe sånt), på Norsk Idrettshjelp, da.

    Og da ble det lange dager.

    Og jeg er jo b-menneske, så på de dagene, som jeg begynte å jobbe klokka 7, så var jeg ofte nesten ikke menneske da, (for å si det sånn).

    Så jeg ble kalt inn på kontoret, til en sjef der, (som var en nestsjef, (eller noe), der, tror jeg), i 20-årene vel.

    Og han sa det, at han likte ikke tonen som jeg hadde hatt, på telefonen, den kvelden.

    For jeg hadde visst hørtes for trøtt og sliten ut, da.

    Så han ba meg om å gå en runde rundt i nabolaget der, for å få meg litt frisk luft, og våkne opp, da.

    (Eller noe sånt).

    Noe jeg gjorde, da.

    (Uten å møte noen horer denne gangen.

    Det var vel først en del uker etter det her, at jeg møtte hu unge, blide hora, på vei hjem fra jobb, den gangen).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var forresten ikke bare horer man møtte, på vei hjem, fra den her jobben.

    Jeg tok jo T-banen fra Jernbanetorget.

    Og en gang, så gikk jeg sammen med ei ung dame fra Skedsmo, (eller noe), som også jobba på Norsk Idrettshjelp der vel, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    (For hu skulle ta toget hjem fra Oslo S., vel).

    Og på den her tida, så hang ikke de narkomane, på Plata ennå.

    Så da vi svingte inn i Karl Johans gate der, fra Dronnings gate.

    Så havna vi etter noen meter inn i en svær koloni, av heroinmisbrukere, da.

    Som nesten blokkerte hele Karl Johan, (må man vel si).

    (For de var ganske mange da).

    ‘Zombier’ og ‘levende døde’, husker jeg at jeg kalte de narkomane, da.

    Til hu fra Skedsmo, da.

    Og hu var vel litt enig, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En tirsdag, som jeg var tidlig ute, på jobb, på Norsk Idrettshjelp der.

    Så hadde ikke sjefene der, dukka opp ennå, da jeg kom på jobb.

    Så jeg stod i trappeoppgangen der, og venta, sammen med blant annet ei ung brunette, (var hu vel), som også jobba der, da.

    (Og som jeg vel såvidt hadde chatta litt med, en gang, før det her, vel).

    Og hu brunetta begynte å skryte av, at hu hadde blitt invitert, til gardeballet, da.

    Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet, og ikke i Garden.

    Så hva det gardeballet egentlig var, det hadde ikke jeg noe særlig greie på, på den her tida da, (må jeg innrømme).

    (Selv om jeg vel såvidt har lest om det, i Aftenposten, eller noe, seinere).

    Så da sa jeg ikke noe selv, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han unge, lyshåra gutten, fra Oslo Vest, som en gang sa det, at han syntes det, at jeg var treig med å få meg lappen.

    Han ringte en privat samtale, fra Norsk Idrettshjelp der, en gang, (husker jeg).

    Han spurte ei dame om hu skulle bli med å feire St. Hans, ombord på en båt, (eller noe sånt), tror jeg at det var.

    (Noe sånt).

    Og han babla vel også noe om Quart-festivalen, (som vel var en veldig kul festival, på den her tida), en gang, mener jeg å huske.

    Og jeg pleide også noen ganger, å gå på McDonalds, i pausen der, og kjøpe med meg masse burgere, for mange av de ungdommene som jobba der da, husker jeg.

    For det hendte vel at det ble prata om, hva vi skulle spise, i pausene der, (tror jeg).

    Og jeg var så glad i burgere, da.

    Så da begynte nok jeg å prate om McDonalds og Burger King da, tror jeg.

    Og da ble det vel sånn, at jeg spurte sjefen der, (ihvertfall en gang), om jeg kunne gå til pause litt tidligere, da.

    For jeg hadde da blitt overtalt, til å kjøpe med meg masse burgere og sånn, for en del av kollegene min der, (og meg selv da), på McDonalds, (på Østbanehallen der), da.

    Og det sa han sjefen at var greit da, (mener jeg å huske, ihverfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at et tema, som de ungdommene der prata om, en gang.

    Det var hvordan han ene sjefen der, klarte å få Dr. Martens-skoa sine, så blanke.

    For Dr. Martens-sko, de var skikkelig populære, på den her tida, da.

    Og jeg gikk også med sånne Dr. Martens-sko da.

    (Nemlig modell 10 størrelse 10, mener jeg å huske).

    For det var sånn, en gang, at hu Elin, på Rimi Nylænde, hadde sagt til Elisabeth Falkenberg og meg, at ingen av oss, hadde ‘ordentlige sko’, (eller noe).

    Men Cecilie Hyde, (fra Min Bok), hu pleide å ‘hype’ Dr. Martens, da.

    Så det blei til at jeg kjøpte meg et par sånne Dr. Martens-sko, til mellom fem hundre og tusen kroner da, i en skobutikk, i Grensen, (var det vel).

    Og de skoa, de var av den lave typen Dr. Martens, da.

    Og de hadde luft i sålen, var det vel.

    Så de var gode for føttene da.

    For jeg var vel også litt lei av, å få melkecontainerne, over joggeskoa, (eller hva jeg gikk i igjen), på jobb, da.

    Men med de Dr. Martens-skoa, så merka jeg nesten ikke at sånne ting skjedde, på jobb, da.

    (For de skoa var nesten som vernesko, (eller noe), vel.

    Selv om de ikke hadde ståltupper).

    Så jeg begynte å kjøpe kanskje et par sånne Dr. Martens-sko, i året, (eller noe sånt), fram til at jeg dro for å studere, i England, i 2004, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og hu Elin, på Rimi Nylænde, hu sa også en gang, til meg vel.

    At Lambertseter, det lå liksom i sentrum, da.

    Mens Ellingsrudåsen, (der hvor jeg bodde), det var liksom langt utafor sentrum, da.

    Selv om det vel er diskuterbart, om Lambertseter ligger i sentrum, (eller ikke).

    For Lambertseter var jo Norges første drabantby.

    Og hvis Lambertseter hadde ligget i sentrum, så hadde de vel ikke kalt stedet for en drabantby liksom, (mener jeg).

    Og jeg bodde jo selv, et år, på Abildsø, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).

    Og Abildsø, det ligger jo rett nedenfor Lambertseter der, da.

    (Bare ned Lambertseterveien der, liksom).

    Men det var aldri sånn at jeg gikk til eller fra byen, det året, som jeg bodde der, da.

    Nei, det var nesten utenkelig, husker jeg.

    (Og jeg er ikke sikker på om jeg ville ha huska veien, heller, forresten).

    Så det var ikke sånn at jeg pleide å si det vel, (det året), at Abildsø lå i sentrum.

    Selv om det nok hadde gått an å gått fra Abildsø og ned til Oslo sentrum.

    Men det hadde nok tatt et par timer, (eller noe sånt), tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Eller, det var vel i en skobutikk, i Østbanehallen der, som jeg kjøpte de Dr. Martens-skoa, den første gangen.

    For de hadde vel noe kampanje for de skoa, med masse kule plakater og sånn da, mener jeg å huske.

    Men de skoa ble fort stygge da, når jeg brukte de, på jobb.

    Så jeg gikk og klagde da, husker jeg.

    Men det var vel ikke så mye å gjøre med det, tror jeg.

    Men de hadde noe sånn spesiell skopuss og sånn, som man kunne bruke til de, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , , , ,

  • Min Bok 4 – Kapittel 31: Mer fra Ungbo

    Det hendte jo at det var Ungbo-møter, (med Ungbo-dama), en del ganger, innimellom.

    Og det som var litt rart, det var det, at Hildegunn, Rune og Glenn, de var nesten aldri, på de Ungbo-møtene.

    Eller, jeg husker det, at Glenn Hesler, var med på et sånt Ungbo-møte, en gang.

    Og da var hverken Pia, Hildegunn eller Rune der.

    Så det var bare Ungbo-dama, Glenn Hesler og meg, som var der, da.

    Og da fortalte Glenn Hesler og meg, til Ungbo-dama, om all den idretten, som vi dreiv med, på fritida, da.

    Nemlig badminton, fotball og tennis, da.

    (Hvis jeg ikke glemte noe nå da.

    Jo, vi spilte jo bordtennis også, på Bowlinga, på Strømmen Storsenter.

    Så Glenn Hesler og jeg, vi dreiv altså med fire forskjellige idretter.

    Nemlig fotball, tennis, badminton og bordtennis.

    Og sammen med Axel så hendte det at vi noen ganger dro til Tøyenbadet, Furusetbadet eller Frognerbadet.

    Selv om det ikke var så ofte.

    Og med Magne Winnem så trente jeg klatring, i klatrevegg, om enn ikke så mange ganger.

    Og vi løp også 800-meter en gang.

    Jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og hadde lyst til å holde meg i form, for jeg tenkte fremover, på rep-øvelser osv., som jeg forestilte meg at kunne være tøffe, hvis man ikke var i bra form da, siden jeg var en infanterisoldat, og infanteriet var jo den tøffeste, av våpengrenene, ihvertfall ifølge Ander Willassen, da, fra Gjerdes Videregående.

    Og jeg trente også de her idrettene, fordi at det var sosialt og også morsomt da.

    For på 90-tallet, så fantes det ikke internett, (for eksempel), og jeg var kanskje litt lei av video og dataspill, osv.

    Og det var jo vinter-OL, på Lillehammer i 1994, og Norge var med i fotball-VM, samme år, så det var på moten å holde seg i form og, mener jeg å huske).

    Og da sa plutselig bare hu Ungbo-dama ‘nei’, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så hu Ungbo-dama, hu trodde visst det, at Glenn Hesler og jeg, bare satt og jugde, når vi fortalte om at vi dreiv og trente så mye på fritida, da.

    Så det var litt skuffende da, husker jeg.

    Og jeg mener å huske det, at Glenn Hesler også ble litt skuffa over hu Ungbo-dama da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia hadde visst god kontakt, med hu Ungbo-dama.

    (Kanskje fordi at begge var kommunister?

    Hva vet jeg).

    For jeg husker det, at Pia i et møte, (hvor bare Ungbo-dama, Pia og jeg var med), plutselig begynte å si til Ungbo-dama, at Rimi utnyttet meg, og at det firmaet var som McDonalds, omtrent, (når det gjaldt å utnytte ansatte da, var det vel, at Pia mente).

    Dette hadde ikke Pia pratet noe med meg om, fra før.

    Så jeg ble rimelig paff da, husker jeg.

    Og i et annet Ungbo-møte, hvor det igjen kun var Ungbo-dama, Pia og meg, som hadde møtt opp.

    Så sa plutselig Pia til Ungbo-dama, at Glenn Hesler antagelig var misunnelig på henne, fordi at han ikke hadde noe kjæreste, (og hun selv hadde kjæreste, da, (nemlig Keyton fra Somalia)).

    Så da må Glenn Hesler ha sagt noe til Ungbo-dama kanskje, utenom møtene, om Pia, da.

    Muligens.

    Ihvertfall så syntes jeg at dette virka, som et slags forsvar, fra Pia.

    Men jeg fikk ikke helt med meg angrepet, fra Glenn Hesler, hvis jeg skal være ærlig.

    (Hvis det ikke var det med at Pia ikke produserte nok tomflasker, da.

    Og at Glenn Hesler hadde ringt til Ungbo-dama og fortalt om det her, til henne, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at Hilde fra Rimi Hellerud, begynte å jobbe, i Rema.

    Så fikk jo jeg mer ansvar, på Rimi Nylænde.

    Og jeg fikk en kontrakt, som assisterende butikksjef der, (med 140.000 i årslønn, var det vel, noe som var lite også på midten av 90-tallet, (men mer enn jeg hadde hatt fra før, da)), fra første januar, i 1995, (var det vel).

    (Etter å ha jobbet som aspirant, i et halvt års tid, da.

    Etter at både butikksjef Elisabeth Falkenberg og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, i Rimi, hadde vært fornøyd med jobbinga mi, som låseansvarlig, sommeren 1994, da.

    Og sagt det, at jeg vokste med oppgavene, (eller noe sånt)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men etter at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, slutta, på Rimi Nylænde.

    Så var vi jo bare to ledere der, (nemlig butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, da), i en del måneder fremover, da.

    Og jeg hadde jo hatt ansvaret for ostedisken, i cirka et års tid kanskje, da jeg ble assisterende butikksjef.

    Og jeg pleide å legge stoltheten min, i arbeidet, med å legge opp ostedisken, da.

    Sånn at den så skikkelig velfylt og ryddig ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men som assisterende butikksjef, så fikk jeg jo ansvaret, for å lede den vakten, som butikksjefen ikke jobba, da, (hver dag).

    Og ansvaret for å hjelpe til, hvis det var noen av medarbeidere eller kunder, som lurte på noe, da.

    Og jeg fikk også ansvaret for at hele butikken, (og ikke bare ostedisken), så bra ut, hver dag, (når jeg hadde seinvakter, da).

    Så jeg kunne nesten ikke bruke like mye tid, på ostedisken, som da vi var tre ledere, på Rimi Nylænde.

    For jeg måtte jo også rydde alle hyllene, på Rimi Nylænde, når jeg var ferdig med å legge opp kjølevarene, på tirsdager og torsdager, var det vel.

    (Og på mandager og onsdager, så hadde jeg jo ansvaret for å fylle opp tørrvarer.

    Selv om butikksjef Elisabeth Falkenberg også noen ganger fylte opp en del tørrvarer, vel.

    (Eller, det var vel sånn, at hu prisa mye av tørrvarene, vel.

    Og satte de vareeskene på noen brett, (med hjul på), da.

    Som jeg trilla rundt i butikken, og tok av varer fra, og stabla inn i hyllene, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var jo også noen av de som jobba deltid, som pleide å hjelpe til, med å fylle opp tørrvarer, da.

    (Og for en god del av varene, så dukka det opp selgere/varestablere, i butikkene.

    Og da hadde butikksjef Elisabeth Falkenberg sortert varene, nede på lageret, og lagt de klare, for selgerne da, som dukka opp samme dag som varene kom eller dagen etter da, vanligvis).

    Og etter at tørrvarene var fylt opp, så rydda jeg også alle hyllene, i butikken, da.

    Og det samme på fredagene.

    På fredagene, så var det ikke så mye varer.

    Men det var en del mer å gjøre, på fredager, siden kundene handlet inn ekstra til helga, osv.

    Og jeg satset jo litt på karrieren min, i Rimi, på den her tida.

    For jeg hadde ikke så mye annet å drive med, liksom.

    Så jeg pleide å dukke opp ihvertfall en time tidligere, på jobb, det første året cirka, som jeg jobba heltid, som leder, i Rimi, da.

    For å være sikker på at jeg rakk alle pliktene mine, i løpet av dagen, da.

    Og jeg pleide å rekke å fylle opp varer, samt å shine alle hyllene, på Rimi Nylænde der, hver dag, (må jeg vel si), på den tida, etter at Hilde fra Hellerud slutta, da.

    For jeg var jo i bra form, etter Geværkompaniet, og fra all treninga, som jeg dreiv med, da.

    Så jeg jobba og jobba og rydda og rydda da, uten mye dødtid, i løpet av en dag da, (må jeg vel si).

    (Unntatt når jeg hadde spisepause, da.

    Noe som jeg ikke fikk til å funke så bra seinere, etter at jeg ble butikksjef.

    For når jeg ble butikksjef, så fant jeg ut hvor stressende det egentlig var, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men plutselig en dag, mens butikksjef Elisabeth Falkenberg og jeg, stod ved kassene der cirka, og dreiv og prisa noen tørrvarer, eller noe sånt, vel.

    Så dukka Glenn Hesler opp på Rimi Nylænde der da, (av en eller annen grunn).

    Og sa til meg det, (mens han gikk ut av butikken), at ‘nå må Erik rydde ostedisken sin ordentlig’, (eller noe lignende), da.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg vet hvorfor han blanda seg opp i det.

    Han pleide vel ikke så ofte å være innom Rimi Nylænde, akkurat.

    Men jeg hadde vel kanskje fortalt han, på Ungbo, at jeg hadde ansvaret for kjøledisken, da.

    Men så hadde vel antagelig ikke Glenn Hesler fått med seg det, at hu Hilde fra Rimi Hellerud hadde slutta, da.

    Og at jeg hadde blitt forfremmet, og fått nye arbeidsoppgaver, (samt mer ansvar), da.

    (For når jeg jobba ledervakter, så måtte jeg jo også rydde og telle melk og brød, og mye sånt.

    Så hvis jeg skulle ha tid til det, pluss alt det andre jeg skulle.

    Så kunne jeg ikke stå hele dagen, i ostedisken, liksom.

    Jeg måtte jo liksom prioritere arbeidsoppgavene mine.

    Og når jeg fikk fler arbeidsoppgaver, så kunne det jo hende, at jeg da måtte prioritere annerledes.

    Siden det da kanskje var andre ting, i butikken, som var viktigere, enn ostedisken, da.

    For eksempel, så lærte jeg jo det, på et kurs, for butikksjef, i Rimi, seinere, på 90-tallet, vel.

    At de fire avdelingene, i butikken, som kundene synes er viktigst.

    Det er melk, brød, kjøtt og frukt.

    Så hvis jeg da bare hadde stått i ostedisken hele dagen, som skiftleder, så hadde det vært dårlig prioritering, av meg da, må man vel si.

    For å ta et eksempel på prioritering, da.

    For på den her tida, så ble også frukta lagt opp, av en ekstern konsulent, så vi prioriterte ikke likt ofte, vi lederne i Rimi, på slutten av 90-tallet, som tidligere på 90-tallet, siden arbeidsoppgavene forandret seg, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Man kan si at jeg nullstilte meg da, på Rimi Nylænde, etter at Hilde fra Rimi Hellerud, slutta der, og jeg ble forfremmet, og vi bare var to ledere der, da.

    Men dette skjønte kanskje ikke Glenn Hesler noe av.

    (At jeg nullstilte meg, da).

    Men han hadde jo ikke noe med det heller.

    Han jobba jo i blikkenslager-firmaet Hesler og Søn og i spilleautomatfirmaet Action Arcade.

    Og ikke som butikksjef på Rimi Nylænde.

    Så man kan kanskje si at Glenn Hesler var en ‘wannabe-butikksjef’, på Rimi Nylænde, da.

    Hvis han ikke bare fleipa, da.

    Han var jo bare såvidt innom butikken så, og slengte fra seg en kommentar på vei ut kassa, liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 3 – Kapittel 60: Fler erindringer fra tiden i Geværkompaniet VIII

    Jeg var også på besøk hos min halvbror Axel, og dem, på Vestre Haugen, mens jeg var, i Geværkompaniet.

    Axel dro meg med, for å spille basket, (husker jeg), og jeg klarte å få en basketball i hue, mens jeg stod under kurven, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axels hund Trixie, hadde også blitt større.

    Vi gikk tur med Trixie, husker jeg, som løp rundt omkring da, nede på Vestre Haugen der, da.

    Jeg husker ikke om det var denne gangen.

    Men en gang, så gikk ihvertfall Axel og jeg, tur, med Trixie, til kiosken, ved Haugenstua togstasjon der.

    Og da bandt Axel Trixie, til en stolpe, eller noe, mens vi var inne i kiosken og kjøpte godteri, da.

    Og mens vi var inne i kiosken, så bjeffa Trixie høyt, uten stopp, hele den tida, som vi var inne i kiosken, (som var drevet av en pakistaner vel), husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på Terningmoen, så hendte det at jeg drømte, om å spise en stor meny på McDonalds, husker jeg, med Big Mac, pommes frites, brus og milkshake, osv., da.

    Så den gangen, som troppsjef Frøshaug, straffet meg, (må man vel si), siden jeg hadde vært på diskotek, dagen før, på Alexis, (noe nesten alle pleide å dra på vel), sånn at jeg måtte stå på ski, bak en BV, istedet for det det egentlig var meninga at jeg skulle gjøre, den dagen.

    (Som kanskje var å være markør, under noe Miles-skyting, eller noe.

    Noe sånt).

    Så spurte jeg Haraldsen, som stod på ski, bak BV-en, sammen med meg.

    Om han ble med på McDonalds, når vi kom tilbake til Oslo, med ‘helgeperm-toget’ da, den dagen.

    (For jeg hadde så lyst på McDonalds mat da, etter en uke med den kanskje litt kjedelige maten, på Terningmoen).

    Men det gadd ikke Haraldsen da, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Men da dro jeg nok sikkert bare på McDonalds aleine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var en del folk, (blant annet Bekklund, Torp og Skjellum vel), som kalte meg for ‘Ribs’, når jeg var i Geværkompaniet, da.

    Men jeg var langt fra den eneste, som fikk et sånt klengenavn.

    Frydenlund ble kalt for ‘Fryden’, (husker jeg).

    Og Løvenskiold ble kalt for ‘Løven’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg leste en del bøker, det året, som jeg var i Geværkompaniet, husker jeg.

    Jeg var på besøk hos Magne Winnem og Elin fra Skarnes en gang, (mens jeg var i Geværkompaniet, vel).

    (Den gangen som Winnem fortalte om at han pleide å kjøre til apoteket og kjøre sæddrepende krem, når kondomen sprakk, når han lå med Elin fra Skarnes, som han var forlova med, på den her tida, vel.

    For å så ta sånn sædrepende krem, på en kondom, som han tredde på tørkerullholderen, (fortalte han), som han så stappa langt oppi fitta på Elin, da.

    Sånn at hu ikke skulle bli gravid, da.

    For deres foreldre ville ikke ha tålt det, om de fikk barn før ekteskapet, da.

    For ihvertfall Magne Winnem sine foreldre var ganske så religiøse, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og Elin fra Skarnes hadde lagt noe Søppeldynga-godteri, (eller noe), i en skål, husker jeg.

    Og jeg pleier ofte å være godtesjuk, så jeg spiste mye av det godteriet, da.

    Mens Elin og Magne satt mest og så på vel.

    I stua dems, i General Ruges vei, på Nordstrand.

    Jeg lurer på om det var, på dette besøket, at jeg fikk låne, en bok, av Elin Winnem, som var en kjent Hamsun-bok, nemlig ‘Pan’.

    Det er mulig.

    Ihvertfall så leste jeg en del bøker, (både Hamsun-bøker og andre bøker), mens jeg var i militæret, da.

    En gang, når jeg kanskje begynte å gå tom, for bøker, å lese på.

    Så så jeg i kantina, på Terningmoen, at det hadde fått inn noen nye pocketbøker der.

    Og en bok så litt spennende ut.

    Det var en bok, som het ‘Opus Pistorum’, av Henry Miller.

    Og det var jo den værste pornoboka, fant jeg ut.

    Jeg turte nesten ikke å lese den offentlig.

    Selv om jeg husker det, at Løvenskiold, i troppen, også hadde kjøpt den boka.

    Han satt ihvertfall å leste den, på bussen, på vei til den øvelsen, som vi var på, på Fosen, på seinhøsten 1992, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Løvenskiold, han var også opptatt av pornoblader, husker jeg.

    En gang, som jeg trålte rommene, på brakka vår, etter noe nytt, å lese på, (må det vel ha vært).

    Så husker jeg det, at Løvenskiold, han så på et bilde, av to strøkne blonde damer, (var det vel), i et pornoblad.

    Også spurte han meg, ‘hvordan damer er det her da?’, (husker jeg).

    Men da kunne jeg ikke svare så mye, husker jeg.

    Men jeg mener at jeg skjønte hva Løvenskiold tenkte på.

    Og det var vel det, at hvordan kunne det ha seg, at to damer, som var så strøkne, kunne nedverdige seg, til å være med, i pornoblad, da.

    (At Løvenskiold undret seg over det her, da.

    Noe sånt vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lag 3, så hadde dem også en geværmann 1, (eller noe vel), som het Andersen, og som muligens var fra Hedmark, tror jeg.

    Han hendte det, at noen ganger kom med noen slags utbrudd, mot meg.

    Ihvertfall en gang.

    Han spurte meg, om hvorfor jeg var i Geværkompaniet.

    Akkurat som om det var frivillig.

    Jeg svarte vel det, at jeg ikke ville ha siviltjeneste, for det var 15 måneder, istedet for 12 måneder, som den vanlige førstegangstjenesten varte.

    Så han Andersen, han skjønte vel det, at jeg ikke var så motivert, kanskje.

    Militæret for meg, det var bare noe jeg ønsket å bli ferdig med, sånn at jeg kunne fortsette på livet mitt, og få meg en karriære, osv., da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så husker jeg at han Andersen, han babla om det, at når han spiste pizza, så ble det liggende som en klump, i magen hans, i flere dager.

    Det hadde jeg ikke tenkt over før.

    Men det er mulig at han hadde litt rett i det.

    At det er sånn med pizza.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lag 3, de fikk seg også etterhvert TV på rommet, (husker jeg).

    Og en gang, som jeg satt å så på TV der.

    Så var det noe turn, som jeg så på, (husker jeg).

    Og da mener jeg at Andersen så litt stygt på meg, (hvis jeg tolka han riktig).

    Og da lurte jeg litt.

    For jeg hadde jo pleid å se på all mulig sport, på TV, siden jeg var 6-7 år gammel vel.

    Og bestemor Ågot pleide å få meg til å se på rytmisk sportsgymnastikk, osv.

    Og så var det visst sånn da, (skjønte jeg på Andersen), at når jeg hadde kommet opp i begynnelsen av 20-åra.

    Da fikk jeg ikke lov å se på dameturn lenger.

    Er det noen regler som sier det, lurte kanskje jeg på da, når jeg syntes at han Andersen så stygt på meg da.

    (På lag 3 sitt rom der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

    Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

    (For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

    Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

    Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

    Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

    Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

    (Brunetter vel, mener jeg å huske).

    De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

    Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

    Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

    Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

    Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

    De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

    Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

    Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

    Men jeg var for laid-back.

    For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

    I fylla da.

    (Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

    Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

    Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

    Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

    Fremdeles med halvliteren i hånda da.

    Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

    Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

    Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

    (Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

    Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

    De var alle tre pent kledd, i dress osv.

    Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

    Siden den nesten ble bråk vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

    Og det var et homsested.

    Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

    Og jeg havna også der, en annen gang.

    Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

    Noe jeg ikke kunne fra før.

    (Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

    Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

    Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

    Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

    Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

    Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

    Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

    Da bare holdt jeg kjeft.

    (For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

    Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

    Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen.

    Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

    Han dro meg med gjennom horestrøket.

    Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

    Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

    Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

    På Stortinget T-banestasjon der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

    Og en annen kar vel.

    Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

    Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

    Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

    Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

    Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

    Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

    Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

    Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

    Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

    Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

    At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

    Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

    Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

    For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

    Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

    Det var jo jappetid, osv.

    Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

    For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

    Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

    Som jeg syntes at var litt dum da.

    Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

    Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

    Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

    Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

    (Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

    Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

    Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

    Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

    Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

    På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

    Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

    Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

    Klagde Christell på til meg.

    (For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

    Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

    Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

    Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

    Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

    Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

    Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

    Hva vet jeg.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

    (For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

    Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

    Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

    (Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

    (Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

    Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

    Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Så sånn er kanskje det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

    (Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

    Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

    Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

    Og jeg hadde liksom badetiss da.

    (Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

    Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

    For å komme seg inn på dametoalettet da.

    Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

    Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

    Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

    Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

    (Noe sånt).

    Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

    Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

    Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

    Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

    (Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

    Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , , , ,

  • Min Bok 2 – Kapittel 27: Enda mer som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg var på besøk hos Axel og dem, i Høybråtenveien, på Furuset.

    (De bodde i en terrasseblokk der, i klassisk ‘Groruddalen-stil’).

    Cirka en gang i måneden kanskje, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Jeg husker at den andre gangen jeg dro opp dit.

    (Var det vel).

    Så sa Mette Holter, (Axel sin stemor), til meg.

    At, ‘det kjører en politibil forbi her i ‘gangveien’ nå’.

    ‘Du har vel ikke noe ‘utestående’ med politiet?’.

    Nei, da måtte jeg bare glise.

    For jeg hadde jo ingenting på rullebladet, og var jo bare en av de dyktigste studentene på NHI, og ikke noen slags kriminell på flykt fra politiet, eller noe sånt, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia og jeg, var på besøk, hos Axel og dem.

    Så fortalte Axel sin stesøster, Kirsten, (som jeg seinere fikk vite om, at het Ancona, til etternavn, og at faren var fra en mafiafamilie, i USA, hvor Mette Holter hadde gått i ‘hotpants’, på sine yngre dager, sammen med ei storvokst amerikansk brunette, ved navn Vicky/Victoria, som seinere flytta til Trondheim).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kirsten fortalte til Pia og meg, at hu hadde pleid å ta med Axel på McDonald’s og sånn da.

    Så Pia og jeg, vi skjønte det, at det liksom var forventa av oss og da.

    Å ta med Axel, (som var en attpåklatt), med på McDonald’s og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro med Axel på McDonald’s, i Nedre Slottsgate der da.

    (Det var den som ligger i en sidegate til Karl Johan der.

    Den McDonalds-en, som var den første i Norge, mener jeg.

    Hvis det ikke var den McDonald’s-en, i Torggata, som vi var på da, det er mulig).

    Og hva klarte Axel?

    Jo, når vi kom tilbake til Furuset igjen, med T-banen.

    Så fortalte Axel det, at han hadde glemt igjen ranselen sin, nede på den McDonalds-restauranten, nede i Sentrum da.

    Så da måtte jeg ta T-banen ned til Sentrum enda en gang, for å finne ranselen til Axel, på McDonald’s da.

    Sånn at jeg ikke skulle få kjeft av Axels far, (min tidligere stefar), Arne Thomassen og hans nye dame Mette Holter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia inviterte meg også med på kino, de gangene, som hu skulle ta med Axel på kino.

    Så jeg så ‘Døden på Oslo S’, og vel også ‘Hjemme Alene’, (tror jeg), sammen med Pia og Axel, dette skoleåret.

    På Saga Kino, var vi vel, for å se den Hjemme Alene.

    Og Døden på Oslo S, den så vi vel muligens på Klingenberg.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og fra da vi gikk og så på den Døden på Oslo S-filmen.

    Så husker jeg det, at min søster Pia, hu liksom studerte meg da.

    Mens hu pene Lena, var på lerretet.

    Mens hu Lena var naken, i filmen da.

    Hu fikk jeg visst ikke lov til å se på, av Pia, skjønte jeg.

    Hva skulle jeg gjøre da?

    Skulle jeg lukke igjen øynene?

    Var jeg for gammel til å se den filmen?

    Skulle ikke jeg som fremdeles var tenåring selv, få lov til å se på en naken tenåringsjente, som var med i en vanlig film, på kino?

    Her synes jeg at Pia gikk for nærme meg.

    Pia syntes at det var mer spennende å se på meg enn å se på filmen, husker jeg.

    Så da er nok noe gæernt, vil jeg si.

    Da er nok ikke min søster Pia så veldig normal, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, så viste Axel meg, skolen sin, på Majorstua.

    Da satt vi oss ned, på trappa, utafor Majorstua T-banestasjon der, for å slappe av litt vel.

    (For jeg skulle vel ta meg en røyk, tror jeg).

    Og da var det en sprøytenarkoman der, som begynte å tigge om penger, (eller noe).

    Eller, han ville ha et sigarettfilter av meg.

    (Eller noe).

    Som han ville bruke, mens han dreiv og stelte et rundt sår, som han hadde i armen, som han brukte for å sprøyte heroin i, tror jeg.

    Mens han satt like ved siden av Axel og meg der da.

    Så jeg fikk jo omtrent sjokk, (husker jeg), da jeg så det såret, som han narkomane hadde, i armen.

    Og jeg begynte vel å bable om at han burde gå til lege, eller noe, med det såret da.

    Så Oslo er nok egentlig ikke noen særlig egnet by, å ta med sine 8-9 år yngre småsøsken ut i.

    Mens de fortsatt går på barneskolen, osv.

    (Eller på spesialskole da, som Axel gikk på, på Majorstua).

    Nei, Oslo er en veldig tøff by.

    Og jeg har jo vært litt i byer som Brighton, London, Weymouth, Basel, Frankfurt, Amsterdam, Paris, Frankfurt, Berlin, Sunderland, Liverpool, osv.

    Men jeg kan ikke huske å ha sett en like tøff by, som Oslo, noen andre steder, i Verden.

    (Kanskje med unntak av Nurnberg.

    Hvor jeg bare var på hotell en natt, men likevel).

    Dette at en sprøytenarkoman viste fram et hull han har i armen, til en tenåring som tar med lillebroren sin ut på McDonalds, (og sånn).

    Det tror jeg nok at bare kunne ha skjedd i Oslo.

    Så Oslo er nok en hard by.

    Og Axel, som gikk på spesialskole, i mange år, midt oppi all den her ‘dritten’, i Oslo Sentrum.

    Han må nok ha blitt rimelig ‘herda’ av det, vil jeg nok tippe på.

    (Hvis jeg skulle gjette ihvertfall da).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det som skjedde, da jeg avtalte det, at jeg skulle leie et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, i Høybråtenveien, i skoleåret 1990/91, (da jeg hadde et friår, fra NHI).

    Det var sånn, at jeg var på et besøk, hos Holter og Thomassen og dem da, våren 1990, (må det vel ha vært).

    Da nevnte Holter og Thomassen noe som var ukjent for meg.

    Nemlig at de hadde diskutert med Pia, om hu skulle bo hos dem, og hjelpe dem, og passe på Axel, (som gikk på spesialskole, og var litt vanskelig å ha med å gjøre da vel).

    Men så hadde vel ikke Pia ønsket dette likevel.

    Noe som vel var logisk, for Pia var jo ikke ferdig med videregående enda.

    Hu gikk jo fortsatt i andre klasse, på Drammen Gym, våren 1990.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg forklarte vel da, at jeg var på utkikk, etter et billig sted å bo.

    Og så spurte jeg vel om det, om jeg kunne få leie dette rommet da.

    For jeg visste at Arne Thomassen og Mette Holter, hadde dårlig råd, siden Arne Thomassen nettopp hadde gått konkurs, med en kakefabrikk, ute på Rasta, i Lørenskog.

    (Eller, Mette Holter og Arne Thomassen, de fortalte meg det, at noen ‘sleipe folk’, hadde fralurt Arne Thomassen den kakefabrikken, ute i Skårer/Rasta, ved å få han til å skrive under på noen papirer, som seinere viste seg å være noe slags svindel, (eller noe), vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg sa vel noe sånt, som at jeg kunne prøve å passe litt på Axel og, etter jobben, og sånn da.

    (For planen min var å få meg en jobb da, for å spare opp penger, til det andre året, på NHI da).

    Men dette var liksom ikke hovedavtalen vår da.

    Hovedavtalen var at jeg skulle leie et rom av dem, (Kirsten sitt gamle soverom, som stod tomt der), for 1000 kroner i måneden da.

    Fra høsten 1990.

    (Og ut det studieåret, som jeg hadde friår, mener jeg at det må ha vært, at vi avtalte).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i slutten av juni, i 1990.

    Så hadde jeg fått faren min, til å dukke opp, fra Drammen.

    For jeg skulle jo flytte fra Abildsø, på den her tida.

    Og da hjalp faren min meg, og kjørte med alle tinga mine, til Thomassen og Holter, på Furuset da.

    Faren min kjørte feil, og fant ikke veien.

    (Enda han vel må ha vært der før, for han leverte køyesenger der engang, når jeg var med, mener jeg å huske).

    Men jeg hadde sitti på litt med Axel og dem.

    En gang så satt jeg på med dem, hjem til Abildsø, osv.

    Etter at de hadde vært ute på et senter, i Akershus, hvor Mette Holter insisterte på at jeg skulle være med.

    Hvor deres bekjente ‘Veske-Bjørn’ hadde butikk, tror jeg.

    (Ihvertfall så var vi i en veskebutikk, eller noe, der, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Axel nevnte hele tida Alfaset.

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var der som faren min kjørte feil da.

    Men jeg fikk faren min til å kjøre opp til Gamle Strømmsvei der, (heter det vel).

    Og så til Høybråtenveien den veien da.

    For det var sperra for trafikk, hvis man kjørte om Haugenstua, (eller noe), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg nevnte også det, for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea.

    At jeg skulle flytte til Furuset da.

    Og da sa Pia fra Korea, til Lill da, at ‘hvordan er det på Furuset, du som har vært der?’.

    ‘Masse deilige gutter og jenter’, svarte Lill da.

    (Til hu Pia fra Korea da).

    Så Lill og Pia fra Korea.

    De var tydeligvis ikke på linje med Lene fra Abildsø-gjengen.

    Som hadde sagt det, (på rundt den samme tida), husker jeg, (som jeg skrev om, i et av de forrige kapitlene), at Furuset var et ganske tøft sted da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt noen ting, det første studieåret, som jeg bodde i Oslo.

    Disse tingene tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , ,

  • Min Bok – Kapittel 78: Enda mer fra Sand, (del 3)

    En gang, på jobben, på CC Storkjøp.

    Så var det ei dame, som klagde, på handlelappen.

    Hu mente at jeg måtte ha slått inn for mye.

    Hu sa ikke hva hu trodde jeg hadde slått inn for mye på.

    Men hu bare følte det sånn da.

    (Noe sånt).

    Så jeg måtte ringe på Førstedame Tove.

    Og hu ba meg om å slå inn alle varene på nytt, (mens hu så på da).

    Og da ble det to kroner mer, eller noe.

    Og da måtte hu kundedama betale to kroner mer da.

    Noe jeg syntes at kanskje var litt rart.

    Men sånn var det, at da måtte kunden betale, (istedet for å få penger tilbake da), sa Tove da.

    Så jeg hadde nok sikkert slått en krone feil kanskje, på noen hermetikkbokser, (eller noe).

    For noen slag av hermetikk, var ofte ikke priset da.

    Samtidig som at vi vel ikke hadde så mange PLU-koder, på kassene.

    Så noen priser måtte man kunne i hue.

    Og noen ganger så økte jo prisene og.

    Så det var ikke så lett alltid, å få alle prisene her riktige der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, sommeren 1989, mens jeg bodde hos Ågot.

    Så kjedet jeg meg litt vel, og gikk ned Sandsveien der en kveld da.

    For å gå ned til fjorden kanskje, for å se, eller noe.

    Onkel Runar var på besøk, hos en kamerat, som bodde i Sandsveien.

    (Dette var en som hadde en katte, husker jeg.

    For jeg hadde vært på besøk der, med Runar, en gang, da jeg var yngre, husker jeg.

    Og lekt med en katte, i stua der da).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg gikk ned Sandsveien da.

    Og når jeg gikk forbi huset, til han kameraten til Runar da.

    (Som lå på høyre side av Sandsveien, når men gikk ned mot Drammensfjorden der da).

    Så satt Runar og Inger vel, og masse andre mennesker da, i 30-40-åra, i hagen til han kameraten til Runar da.

    Dem hadde sikkert grillet da, og de drakk og skravla da.

    Jeg måtte nesten prate med dem, siden dem satt såpass nærme veien.

    De spurte meg om noe med barbering, husker jeg.

    Jeg lurte på om de mobba meg, siden jeg hadde barbert meg for nøye, eller noe, (husker jeg).

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Og så gikk jeg derfra da, ganske raskt.

    Og dem var vel ikke akkurat så hyggelige, disse folka, husker jeg, at jeg syntes.

    Dem var høyrøstede, og liksom mobba meg da, syntes jeg.

    (Mer eller mindre, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Runar skulle jo arve huset etter Ågot.

    (Siden faren min og onkel Håkon, arvet verkstedet, på deling).

    Så Runar og Inger var en del, på besøk hos Ågot, også dette skoleåret.

    En gang, når jeg kom hjem fra jobb, mens jeg bodde hos Ågot vel.

    Så satt Inger og Runar, utafor huset, til Ågot.

    Sammen med Ågot da.

    Inger fortalte meg det, at Ågot hadde klaget til henne, på at hun ikke betydde noe, for noen.

    (Eller noe).

    Inger lurte på om ikke jeg var glad i Ågot.

    Som hadde vært hos Ågot hver dag, og spist middag, under oppveksten, osv.

    Jeg svarte ikke noe ordentlig.

    Jeg bare tulla, og sa jeg brydde meg ikke noe om Ågot, eller noe.

    For jeg syntes at Inger gikk litt for nærme.

    Ågot var jo nesten som en mor for meg, (ihvertfall innimellom).

    Sa da syntes jeg det, at Inger gikk litt for nærme kanskje, når hu liksom gikk mellom Ågot og meg da.

    Hvis det var noe, så kunne vel Ågot si fra selv, tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var kanksje det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Rundt den samme tida, så tok også Runar og Inger opp det.

    At de ikke hadde hjulpet meg, på noen måte, mens jeg vokste opp alene, i Hellinga 7B og Leirfaret 4B da.

    De beklagde det her da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men de fortalte vel ikke hvorfor de ikke hadde gjort noe.

    (Dette her var også noe de sa, mens de satt i noen sånne campingstoler, eller plaststoler, eller noe da.

    Utafor huset til Ågot da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av somrene, som jeg var litt i lag med Frode Kølner, nede i Stavern og Larvik da.

    (Nemlig sommeren 1989 og sommeren 1990 vel).

    Så nevnte jeg det, for Frode Kølner, at jeg vurderte det, å gå ut på byen litt, i Larvik.

    (Siden jeg var fra Larvik da).

    Men nei, jeg måtte gå ut på byen i Stavern, og ikke i Larvik da.

    Sa Kølner da.

    Uten at han fortalte meg hvorfor.

    Dette syntes jeg at var rart, husker jeg.

    Jeg var jo egentlig fra Larvik.

    Jeg hadde ihvertfall bodd i Jegersborggate der, og gått på Torstrand skole, i 1978 og 1979 da.

    Så det var litt rart, det her, husker jeg at jeg syntes.

    Og jeg skjønner fortsatt ikke der, hvorfor Kølner mente det, at jeg ikke kunne gå på diskoteker og puber og sånn, i Larvik.

    Det var litt spesielt vel.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Under russetida.

    Så skulle Gjerde-russen en gang, på Strømsgodset-kamp, på Marienlyst Stadion, husker jeg.

    Jeg var jo fra Berger.

    Så jeg lurte litt på dette med Strømsgodset-kamp.

    Hva var det som var så kult med det liksom.

    Så jeg bare satt og kjeda meg rimelig fælt der da.

    Bak et mål eller noe vel.

    I den blåruss-dressen min da.

    Under den her fotballkampen da.

    (For Strømsgodset var vel ikke engang i den øverste divisjonen, eller noe, på den her tida, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    McDonalds åpnet også sin første restaurant, i Drammen, dette skoleåret.

    (1988/89 da).

    Pia hadde jo mange ekstreme venner.

    Og disse ‘slo til’ nå også.

    Pia sin venninne, Monica Lyngstad, fra Røyken.

    (Hu som hadde sagt til meg, på den her tida, at hennes favorittplagg, var en enkel, ensfarget svart genser.

    På en fest, i Drammen, som søstera mi hadde dratt meg med på da).

    Hu, og en del andre folk, fra Røyken.

    De likte ikke McDonalds, fortalte Pia meg.

    Så de skulle utføre noe sabotasje, mot McDonalds da, fortalte Pia.

    Planen til Lyngstad og dem, (fortalte Pia), var å få seg jobb, hos McDonalds.

    For så at alle skulle slutte igjen, med en gang, samtidig.

    Sånn at det skulle bli som et fælt kaos, i den nyåpnede McDonalds-avdelingen da.

    Som lå i bakkant liksom, (ned mot Drammenselva nesten), ved Bragernes Torg der da.

    I en gammel bygning, som hadde pleid å være en slags børs vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia lærte også mye vitser, av disse ekstreme vennene sine.

    Vitser hu fortalte videre til meg, dette skoleåret da.

    ‘Hva er det som er svart, rosa, svart, rosa, svart, rosa, hvitt?’.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En neger som runker’, sa søstera mi.

    Og det var flere sånne vitser.

    ‘Hva er det som er rødt utapå og svart inni’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘En vrengt neger’, sa søstera mi.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også flere sånne vitser.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe i Pakistan?’, sa søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ingenting, for alle pakistanerne bor på Fjell’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Fjell’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på Sparland, (eller noe), for å kjøpe billig mat’, sa søstera mi.

    ‘Hva skjer hvis de slipper en atombombe på Sparland?’, sa så søstera mi.

    ‘Jeg vet ikke’, sa jeg.

    ‘Ikke noe, for da har alle pakistanerne dratt på ACB (et gatekjøkken, på Bragernes), for å spise burger’, sa søstera mi.

    ACB var forresten der jeg spilte på spilleautomater, mens Pia, Christell og eksdama til Jan, så på den Tootsie-filmen, på den minste kinoen i Drammen, på den het tiden vel.

    En kino som lå nærmest Drammenselva, av de to kinoene, som de vel hadde, i Drammen, på midten av 80-tallet vel.

    (Men jeg husker ikke helt navnene, på de her to kinoene nå, dessverre).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi skulle også jobbe en dag, for Operasjon Dagsverk, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk rundt på Sand, og samla inn penger, husker jeg.

    For noen barn i Afrika, eller noe vel.

    Men nesten ingen ville gi.

    Hu dama, som bodde ovenfor riksveien, for Ågot.

    Hu så kjempebleik ut, husker jeg.

    Hu så nesten ut som et spøkelse, husker jeg.

    Så hu var antagelig syk da, (tror jeg).

    Jeg hadde jo skutt en rakett, mot huset dems, en nyttårsaften, et par år før det her vel.

    Så hu var kanskje sur på meg.

    Hu ville ikke gi noen penger, ihvertfall, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Sønnen hennes, han var skikkelig rar forresten, husker jeg.

    Han hadde langt, mørkt hår, med flass i vel.

    Og jobba på biblioteket, i Drammen, husker jeg.

    Ågot spurte hva jeg syntes om han, en gang.

    Jo, det var vel ikke noe vondt i han, trodde jeg.

    Så jeg sa vel ikke noe negativt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Geri kalte han karen, som jobba på biblioteket, i Drammen, for ‘Vandreren’, mener jeg.

    For han var så stiv, når han gikk fra bussen, sikkert.

    Geri mente at jeg gikk som han da.

    Sånn som jeg skjønte det.

    Men når man går hver dag, fra Bergeråsen, og bort til Sand.

    Så går man bare rett fordi sånne folk, som Geri da.

    Men er bare interessert, i å komme seg forbi dem liksom.

    Og man håper at man slipper å møte dem.

    Siden dem er så fulle av dritt da, må man nesten si.

    Geri var jo sånn at han vrei og vrengte, på alt mulig, som ble sagt og gjort da.

    Og jugde da, må jeg vel si.

    Han sa jo det, (i klasserommet vårt, en gang, på Svelvik Ungdomsskole, husker jeg), at Pia, Christell og jeg, hadde lekt butikk, fordi at faren vår trengte penger, til bensin.

    Men det her hadde ikke egentlig faren min noe med å gjøre.

    Han var nede hos Haldis, når det her foregikk.

    Og visste vel ikke om den her butikk-leikinga engang, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg gikk også ned i Sandsveien der, og samla inn penger, til Operasjon Dagsverk da.

    Vår tidligere klasseforstander, på Berger Skole, Tore Allum, var hjemme.

    Han var kanskje pensjonist da?

    Han ba meg inn i stua si.

    Og jeg fikk sikkert noen penger til barna i Afrika da.

    Jeg syntes at huset hans var litt lite, husker jeg.

    Og det lå så nærme Sandsveien.

    Jeg var ikke sikker på om han bodde der, sammen med noen.

    Det hadde jeg aldri prata med noen om.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg fikk ikke samla inn så mye penger, under Operasjon Dagsverk.

    Folk flest på Sand, ble bare sure, når jeg begynte å prate om barna i Afrika da.

    (Som Operasjon Dagsverk, var om, dette året da).

    Ei kone, ved Gamlehjemmet, på Bergeråsen vel

    Hu sa det, at dem burde heller samle inn penger til ‘krefta’.

    For krefta, den var ‘fæl’ da, husker jeg at hu sa.

    (Det var vel hu som bodde i det huset, ved der stien ned fra ved Gamlehjemmet gikk, tror jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg jobba vel nok ellers.

    Så på Operasjon Dagsverk, så tenkte jeg vel det.

    At jeg kunne prøve å ta det litt roligere da.

    (Siden jeg hadde så lang skole og jobbvei, (som jo var 3-4 mil unna, i Drammen da), osv).

    Så da bare gikk jeg bort på Sand, og tilbake, med en sånn loddbok da.

    Eller en loddbok var det vel kanskje ikke akkurat.

    Men jeg gikk rundt med noe sånn innsamlingsgreier da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Cecilie Hyde ble sur på meg, en dag, etter at hu og søstera mi, hadde kommet tilbake hjem, fra Spania da.

    For jeg hadde bare stilt Martin Gore-plata hennes på gulvet.

    Ved siden av stereoanlegget.

    Lent mot inner-coveret vel.

    ‘Behandler du platene mine sånn’, sa Cecilie Hyde.

    Også ble hu sur da.

    Og tok med seg plata hjem igjen da.

    Men dette var kanskje fordi at den madrassen jeg lå i, lå på gulvet.

    Så det var ikke så lett for meg, å gjøre noe, inne på det rommet.

    Ikke var det noen stoler der heller.

    Bare to senger/madrasser da.

    Så den tiden jeg bodde på det soverommet på Sand, (som jeg delte med Pia).

    Den tida var ikke som noen hyggelig tid for meg egentlig.

    Det hadde nok vært bedre, (tror jeg), å hatt sitt eget rom der, for å si det sånn.

    Men dette var jo egentlig faren min sin feil, må jeg vel si.

    Som solgte leiligheten i Leirfaret 4B, flere måneder, før jeg fikk meg student-hybel i Oslo da.

    Så dette var vel litt dårlig gjort, må man vel si.

    Også med tanke på at jeg mistet alle tingene mine fra oppveksten min i Larvik, (og også ting som stiler fra ungdomsskolen, osv.), i den ‘fylle-flyttinga’ da.

    Til Erik Thorhallsson og faren min da.

    Som gikk ganske så mye over stokk og stein, må man vel si.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er jeg ferdig med alle de ‘vanlige’ kapitlene, i Min Bok.

    (Som handler om tiden, før jeg flytta til Oslo, for å studere, høsten 1989).

    Jeg har en del fler notater, (fra denne tiden), som jeg ikke har fått fletta inn ordentlig, på riktig kapittel, i boka.

    Fordi jeg bor på et hostell, her i Sunderland, hvor det er liten plass.

    Og hvor jeg ikke har noe skrivebord, eller noe.

    Så det har blitt litt surr, i notatene her.

    Så det kommer til å dukke opp ihvertfall et par ‘ekstra-kapitler’, til den her boka da.

    Innen ikke alt for mange dager da, (får jeg vel håpe).

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så vi får se om jeg klarer å få skrevet mer om dette, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , , , ,