Stikkord: Mellomhagen
-
I Mellomhagen, så var det en kjempefin fotball-løkke. Men jeg fikk sjelden lov å være med å spille. Det bestemte de litt eldre guttene, fra Gloppeåsen
PS.
Andre gutter, på min alder, fikk lov å spille.
Men de var mye flinkere teknisk, enn meg.
(Spesielt en av dem, husker jeg.
Han tenårings-gutten, som mora mi chatta opp, på Hvittensand vel.
Han klagde på meg, (husker jeg nå), og sa at jeg bare tuppa ballen.
Når jeg spilte fotball i hagen.
Når mora mi hadde invitert han opp til oss.
Og jeg måtte stå og vente i hagen, mens han tenåringsgutten, var inne hos mora mi og søstera mi.
Så sånn var det.
Enda jeg helst ikke ville ha han ungdommen der.
Det var mora mi sitt prosjekt.
Men men).
For jeg fikk min første fotball, mens jeg bodde på Mellomhagen.
Av bestefar Johannes.
Og dit flytta vi, i 1975 eller 76 vel.
Altså mens jeg var 5 eller 6 år.
Men på det stedet vi bodde før.
På ei hytte i Brunlanes.
Der spilte jeg aldri fotball.
Og heller aldri på det stedet vi bodde før der igjen heller.
Det vil si i Storgata, i sentrum av Østre Halsen, (må man vel kalle det).
Mens de gutta som var fra området rundt Mellomhagen.
De hadde nok spilt fotball i et par år allerede, (i hagene sine osv.), da jeg begynte å spille fotball, vil jeg nok tippe på.
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
I bakkant av fotballbanen der.
Så var det forresten noen sånne hvite liljekonvall-blomster, eller noe, husker jeg.
Som nok noen viste meg, og fortalte hva het.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg kom på nå, når jeg så igjen den fotballbanen.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
En gang mora mi sendte meg for å handle, på Østre Halsen, så revna bæreposen. Jeg ba ei dame som bodde rundt der, om å hente ny pose, men hu kom ikke
PS.
Så jeg stod der, og venta på hu dama, i 10-15 minutter kanskje.
Men hu kom ikke med ny pose da.
Og jeg klarte ikke å få holdt rundt alle de varene samtidig, for det var ganske mye.
(Det var noen liter-kartonger med melk, osv).
Og jeg ville ikke gå fra halvpartene av varene heller, for det ville sikkert ha blitt stjålet.
Men etter at jeg hadde stått der i 15-20 minutter kanskje.
Så kom mora mi ‘travende’ ned Mellomhagen da.
Og da hadde vel hu med seg ny pose, eller om vi bar halvparten av varene hver.
Noe sånt.
‘Jeg tenkte kanskje det ble litt mye, skjønner du’, eller noe, sa mora mi da.
Noe sånt.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Vi flytta jo til Jegersborggate, i Larvik, i mai 1978, mens jeg fortsatt var syv år da.
Så det her skjedde nok i 1977 eller 78, mens jeg var seks eller syv år da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
En gang mens vi bodde i Mellomhagen, så besøkte vi vår mors venninne, Karin(?), i Skreppestad-blokkene. Jeg slo hue i isen, da vi skulle hjem
PS.
Det var fordi, at jeg ikke likte meg så godt, hos hu Karin, het hu vel.
(Ei dame som vel var sykepleierske vel.
Og muligens mora til Hermann?).
Så jeg pleide da å løpe de siste meterne, fram til bilen til mora mi, når vi hadde vært på besøk hos dem.
Og det merka kanskje Johanitterordenen, (eller hvem det kan ha vært), seg.
Så en gang, så tror jeg en mann stod der og vanna asfalten.
(Når vi dukka opp der).
Sånn at asfalten skulle bli speilblank.
Før vi skulle hjem fra besøket da.
Sånn mistenker jeg at det kan ha vært nå ihvertfall.
(Jeg mener å huske at en ganske høy mann stod der ihvertfall, og vanna, eller noe.
Men men).
Så sånn var nok det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det ble plutselig speilblankt, så jeg mista fullstendig bakkekontakten, og slo hue i isen/asfalten, uten sjangse til å rekke å ta meg for.
Men jeg husker at tenkte at nå faller jeg, og at jeg prøvde å orientere meg, i lufta, om hvor bakken var, osv.
Og så smalt det.
Og jeg besvimte da.
Og så husker jeg såvidt, gjennom at jeg var i koma, at jeg hørte stemmer, og at jeg ble båret inn i bilen.
Og lagt i baksete, av bobla til mora mi vel.
Og Pia satt seg vel foran da.
Og da, så kjørte mora mi til Samvirkelaget, og kjøpte sjokolade, til seg og søstera mi.
Og jeg mener jeg hørte Pia sa, i bilen, på veien dit, (til mora mi), at ‘hva skal vi gjøre nå som Erik er død da’.
Noe sånt.
Og jeg hørte at mora mi spurte hvordan sjokolade, som Pia skulle ha.
Og da ble jeg irritert da.
Siden jeg ikke skulle få sjokolade.
Så da våkna jeg opp igjen, fra besvimelsen, mens mora mi var inne på Samvirkelaget da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
PS 3.
Den Samvirkelaget-butikken, den mener jeg lå rundt her et sted.
Men den finnes tydleligvis ikke lenger.
Så sånn er nok det.
PS 4.
Her er mer om dette:
-
Jeg lurer på om det var sånn her det var, i Mellomhagen
PS.
Men jeg mener det, at den grusveien der, at den pleide å være på ‘vår’ side av gjerdet.
Men men.
Så det er mulig det har skjedd noe rart der, siden 70-åra.
Hvem vet.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Det var også i den grusveien, (mener jeg), at vi ble kidnappa.
Søstera mi, Pia, og jeg.
Da vi var sånn 5-6 år gamle vel.
Mora vår slapp oss ut for å leke.
Og når vi kom rundt hjørnet, av huset.
Så storma onkel Runar mot meg, og grep fatt i meg, og satt meg inn i baksete på bilen sin.
En orange Mercedes vel.
Og faren min gjorde det samme med søstera mi.
Bak i bilen, så satt kusina vår Heidi, som nettopp hadde begynt å prate.
Og hu er vel født i 1975, så hu var vel et eller to år da.
Hu kalte Solo for ‘saft’, husker jeg.
Men hvorfor dem gjorde det her, det veit jeg ikke.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
-
Rundt her, så bodde det noen tvillinger, som jeg såvidt kjente fra barnehagen, og som jeg noen ganger leika med, på vei hjem fra skolen
PS.
Jeg pleide å gå en omvei hjem fra skolen.
For vi hadde tre bøllete nabogutter, i Mellomhagen.
Pål Andre, (som var et år eldre enn meg).
Og han hadde en storebror og en lillebror.
Og de dreiv med kryning, osv.
Så jeg pleide ikke å gå Mellomhagen hjem alltid.
Men jeg kunne gå om Shell der, og om Tjøllingveien der.
Eller jeg kunne gå gjennom skogen, og komme ut ved Shell der.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
En gang, mens vi bodde i Larvik, så kjørte mora vår ut på Halsen, og droppa av meg og søstera mi, mens hu kjørte til et hotell, hvor stefaren vår var
PS.
Der var det en ‘flokk’ med unger, som såvidt visste hvem vi var, og som vi leika med.
Men vi hadde ingen avtale, om å få vente hos noen, til mora vår kom tilbake.
Så til slutt så stod Pia og jeg der igjen aleine, når alle ungene hadde gått inn for å spise middag.
(Det her må vel ha vært en søndag, om våren eller høsten vel).
Kalde var vi og, for vi hadde lekt i flere timer.
Og mora vår, var i Larvik, cirka en mil unna vel.
Og vi visste vel ikke nøyaktig hvor i Larvik heller.
Men men.
Så vi begynte å gå litt rundt der, for å få varmen.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Så gikk vi bort til Samvirkelaget, (som var stengt), og jeg glante på potetgull-eskene, husker jeg, for jeg var sulten:
PS 3.
Så gikk vi bort til Shell, (som het Gulf, enda tidligere på 70-tallet):
PS 4.
Der møtte vi tilfeldigvis et eldre ektepar, som gikk søndagstur.
Jeg tagg, og forklarte at vi var så sultne, og da fikk vi fem kroner hver, til potetgull, av en mann i 50-åra kanskje, som gikk søndagstur, med kona vel.
Søstera mi, Pia, gjenkjente naboene fra Mellomhagen.
Et ektepar i 30-åra vel.
Mannen var politimann.
De gikk også søndagstur.
Og vi fikk lov å bli med dem, (etter at jeg hadde kjøpt potetgull).
Jeg syntes han var litt streng, fra da vi var naboer.
Så jeg kjente ikke de så godt.
Så det var første gangen jeg var inne hos dem.
Jeg fikk brødskive med sukker på.
Det hadde jeg aldri spist før.
Men han politimannen, sa at det var godt.
Så fikk jeg de til å ringe bestefar Johannes, i Nevlunghavn.
(For jeg var ikke helt sikker på hvor mora mi var.
Men hu hadde visst vært hos Arne Thomassen, som var på hotell Victoria, mener jeg, i Larvik.
Av en eller annen merkelig grunn vel).
Så kom bestefar Johannes, og henta oss.
Og vi lå over hos han og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, til dagen etter vel.
Så kom mora vår og henta oss der vel.
Og jeg prata vel ikke så mye med henne da, tror jeg, for det var veldig uansvarlig oppførsel av henne, syntes jeg.
Så sånn var det.
Så vi får se hva som skjer.
Vi får se.
