johncons

Stikkord: Mellomhagen

  • Jeg var politimester Bastian, i Larvik

    Da jeg var fem år, eller noe, så gikk jeg på en barnehage, oppe mot Tagtvedt, i Larvik, som het Ulåsen, eller Ulefoss, eller noe sånt.

    (Dette må ha vært høsten 1975, eller noe sånt, vil jeg tippe på.

    Eller på begynnelsen av 1976.

    Noe sånt.

    Jeg mener det var fint vær, så kanskje våren 1976.

    Noe sånt.

    Men men).

    Selv om vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, som da lå i en annen kommune, (dvs. i Tjølling vel).

    Men men.

    (Det var kanskje fordi at jeg var registrert i Kongegata, i Larvik, hos Folkeregisteret(?)

    Har jeg funnet ut seinere.

    Men, vi bodde egentlig i Brunlanes, før Mellomhagen.

    Men men).

    Og da bestemte ‘tantene’ i barnehagen, at jeg skulle være politimester Bastian.

    Enda jeg vel bare var fem år, eller noe.

    Og det vel fantes unger, som var så gamle som syv år der, tror jeg.

    Og jeg husker at noen av jentene der, de sa, bak ryggen min vel.

    At jeg var større/høyere, enn en som var seks år, (enda jeg bare var fem år).

    Noe sånt.

    (Jeg hadde nettopp bodd langt ute i skogen, i Brunlanes, på en hytte, (uten vannklosett, engang), så jeg sa ikke så mye, den tida jeg var i den barnehagen).

    Men men.

    Men når jeg var politimester Bastian.

    Da måtte jeg si noe.

    Og det var, noe sånt som, at ‘jeg skal skrive det opp i boka mi’.

    Og da var det nok noe galt som hadde skjedd da.

    At Kasper, Jesper og Jonatan, hadde gjort noe gæernt, eller noe.

    Men men.

    Og da, så var bestemor Ingeborg, (som nettopp hadde flytta ned til Vestfold, sammen med bestefar Johannes).

    Da var bestemor Ingeborg så stolt, (over at jeg skulle være politimester Bastian), så bestemor Ingeborg, hu blei med mora mi, på barnehagen, under den fremvisningen da.

    (Og jeg måtte ha på meg cowboy-hatt, husker jeg.

    Så jeg var nok kanskje mer som en sheriff, enn som en politimester.

    Men men).

    Men min stefar Arne Thomassen, ble ikke med, og heller ikke min morfar, Johannes Ribsskog.

    Men jeg tror at lillesøstera mi Pia, var med.

    Men hun var for ung til å være i barnehage selv, eller noe.

    Så hu var hjemme hos mora mi, om dagene, i huset vårt i Mellomhagen da, (et 2. etasjes vertikalt-delt hus, i Mellomhagen 15, eller noe).

    For mora mi jobba ikke.

    Så hvorfor jeg, (og seinere søstra mi og), måtte i barnehage, det veit jeg ikke.

    Men det er det kanskje noen andre som forstår.

    Det er mulig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Det her var den tippekampen, (på NRK), som fikk meg til å begynne å holde med Everton

    tippekamp nrk holde med everton

    PS.

    Dette var mens jeg bodde hos mora mi, i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Vi hadde tre nabogutter, som var ‘slemme’, og som jeg var uvenn med da.

    Så jeg syntes ikke det var så morsomt, å leke utendørs.

    Så på lørdagene, så pleide jeg å se på sporten.

    Som først ofte var vinteridrett, som langrenn og skøyter, osv.

    Og så var det ofte tippekamp fra England da.

    Jeg holdt mest med Norge, i vinteridrett.

    Men, mora mi hadde ei venninne, i Stavern, som var søster av han som eide Grans bryggeri, i Sandefjord.

    Mora til Cathrine Gran, (som var på min alder), var dette.

    Og hun Cathrine Gran, hun hadde også en bror, som var litt yngre enn henne selv.

    Og en gang jeg var med mora mi dit, så måtte jeg leke med broren, til Cathrine Gran, og en kamerat av han.

    Begge de var fra Stavern, regner jeg med.

    Jeg var jo mest opptatt av vinteridrett, og holdt med Norge da.

    Men så spurte disse gutta da, om hvilket engelsk fotball-lag jeg holdt med.

    Holdt jeg med Nottingham eller holdt jeg med Manchester.

    (Eller hvilke lag det var igjen).

    Og da bare sa jeg et lag, for jeg holdt egentlig bare med Norge.

    Så jeg bare sa noe.

    Det som skjedde så, var at den lørdagen, når den Everton-kampen ovenfor var.

    Så skulle plutselig mora mi og søstra mi også følge med på sporten.

    (Noe de aldri gjorde ellers.

    Det soverommet til mora mi, (og TV-en som stod der), de fikk jeg alltid ha ifred, på lørdagene, ellers.

    Ihverfall mens det var sport på TV, vil jeg si.

    Men men).

    Så jeg tror det med Everton var et plott(?)

    Det står at Coventry tulla med forsvarspillerne.

    Var det dette som var plottet, som mora mi og fru Gran i Stavern, (i Johanitterordenen/illuminati?), visste om?

    At de skada en forsvarer i Coventry, eller noe?

    Hvem vet.

    Men jeg pleide alltid å se sport i fred.

    Jeg hadde fulgt med på sport, i mange måneder.

    Og grunnen til at jeg fikk sett det i fred.

    Det var fordi, at den eneste TV-en, i huset, den stod på soverommet, til mora mi og stefaren min, (Arne Thormod Thomassen).

    Så der fikk jeg være ifred da.

    (Unntatt at en veps stakk meg i leppa der en gang, fra et vepsebol, som var utafor vinduet.

    For jeg var dum og åpna vinduet.

    Jeg skulle liksom være snill mot vepsen, og slapp inn den.

    Men den var sinna gitt.

    Men men).

    Mer da.

    Utendørs, så var det bare å sykle bort til ungdomsskolen, og sånn.

    Og det var bare morsomt de første 20 gangene kanskje.

    Noe sånt.

    Og nede i første etasje, så var jo mora mi, som syntes det var morsomt at den vepsen stakk meg, for eksempel.

    Så mora mi, hu pleide å mobbe og være slem mot meg da.

    (For eksempel, så hadde jeg en gang veldig feber, i det huset.

    Og da lå jeg på rommet mitt, og ropte på mora mi, for jeg var så varm i panna, og hadde så vondt i hue.

    Og da kunne jeg høre det, at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke skjønte hvorfor jeg ropte på henne.

    Altså at hu ikke likte det.

    Så min stefar da, Arne Thormod Thomassen, han måtte ta et håndkle, med kaldt vann på, på panna mi.

    Og jeg klarte ikke å spise mat.

    Men mora mi, hu likte meg ikke da.

    Hu var slem og ekkel mot meg, vil jeg si.

    (Av ukjent grunn for meg).

    Arne Thormod Thomassen, han pussa opp det huset, (en vertikalt-delt tomanns-bolig), og trappa ble sånn, at man kunne dette gjennom trappetrinna, (av furu vel).

    Så man måtte trå forsiktig der.

    De månedene, (vinteren 1976, eller noe vel), så bodde vi i blokkene på Skreppestad.

    Og da, så hadde jeg bare en sommerdyne, og lå på et kaldt rom.

    Og da hørte jeg at mora mi sa til ei venninne, at hu ikke orka å ha sommerdyne selv.

    Og da var jeg veldig syk, jeg var veldig forkjøla, og hosta mye da.

    Men mora mi gadd ikke å gi meg en varmovn, eller en dundyne/vinterdyne.

    Så mora mi var ganske slem egentlig.

    En gang, etter at vi hadde flytta tilbake til Mellomhagen igjen.

    Så datt jeg på isen, når vi besøkte ei venninne av mora mi, som var sykepleier, (som bodde i de samme blokkene på Skreppestad).

    (For noen hadde stått med en hageslange der, tror jeg).

    Johanitterordenen?

    Og da var det sånn, at jeg besvimte og fikk hjernerystelse.

    Så ble jeg lagt inn i bilen, av hu sykepleier-dama, som fulgte oss, ned til bilen, (av en eller annen grunn).

    Og så kjørte mora mi innom butikken, Samvirkelaget, på Østre Halsen, ved Lågen der vel.

    Og kjøpte sjokolade, til seg selv og søstra mi.

    Søstra mi sa, til mora mi, noe sånt som, ‘hva skal vi gjøre nå som Erik er død da’.

    Så ble jeg så sinna, siden jeg ikke fikk sjokolade, siden jeg var ‘død’ da.

    Så våkna jeg igjen.

    Så spurte jeg mora mi hvorfor hu ikke kjøpte sjokolade til meg.

    Og hvorfor hu ikke kjørte meg til lege osv., men dro i butikken.

    Og da vi kom hjem til Mellomhagen, så bare gikk jeg og la meg på rommet mitt, for jeg merka at jeg ikke var helt bra, etter å falt og slått hue på den glatte asfalten, når jeg løp mot bilen til mora mi.

    For jeg hata å være hos hu sykepleier-dama.

    Det var som et hat for meg, så jeg ble glad, når jeg så bilen vår.

    Og løp mot den.

    Og det har sikkert de plotta om, og da, så har de fått spylt vann, med en hageslange da, for å ‘straffe’ meg, eller noe.

    Så hvis det var Johanitterordenen, så vil jeg advare mot dem, for dem er ikke helt gode, kan man skjønne/ane.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se).

    Men men.

    Men den lørdagen, som Everton vant 6-0, da var det annerledes.

    For da, så satt mora mi på en stol vel, utafor soverommet sitt, i gangen der, (noe som var veldig spesielt for henne å gjøre).

    Og søstra mi, hu var også på soverommet, til mora mi.

    Ihvertfall under en del av kampen, for hu hørte kanskje det.

    At hver gang Everton scorte, så gikk jeg ut til mora mi, og fortalte at Everton hadde scort da.

    For han Rolf Hovden, (så jeg nå, i Aftenpostens tekstarkiv, at det var, som kommenterte), han prata så bra om Everton da, osv.

    Men men.

    Og mora mi, (som hadde vært au-pair, i England, selv om jeg ikke vet om det hadde noen sammenheng), hu sa det, at Everton, de var bra.

    Og at de kunne jeg holde med, sa mora mi.

    Og jeg var jo på utkikk, etter et engelsk lag, å holde med.

    Siden han sønnen til fru Gran, i Stavern, og kameraten hans.

    De hadde spurt meg, (like før), om hvilket engelsk fotball-lag, som jeg holdt med.

    Og da følte jeg meg dum, siden jeg ikke hadde noe greie på engelsk fotball.

    Og ikke kunne svare ordentlig for meg da.

    Samtidig, så likte jeg ikke de guttene, i Stavern, jeg syntes de var litt sånn, at dem var sjefete osv.

    Og kanskje litt klysete?

    De var litt sånn lure og nesten konspiratoriske, vil jeg nesten si.

    (Ihverfall sånn jeg husker dem.

    Det var sånn at de smilte til hverandre osv., som om de hadde noe internt, på gang, som de hadde prata om før jeg kom dit.

    Og de hadde liksom et samhold da, (eller ihvertfall noe internt), som de ikke ville la meg ta del i.

    Men jeg kjente han gutten fra før, (for jeg og søstra mi bodde der, da mora vår var på ferie i England.

    Noe som varte i ca. en uke, og mora vår var på to sånne ferier, i England, med kanskje et års mellomrom da.

    Og da var jeg og søstra mi, begge gangene, hos Grans, i Stavern da.

    Og den andre gangen, som vi bodde der, (i ca. en ukes tid da, mens mora vår var i London/England), så syntes jeg det, at det var sånn, at jeg ‘mista’ søstra mi.

    At søstra mi istedet liksom ble som en av Gran-søsknene.

    For de prata vel noe dritt, om mora mi, eller hva det egentlig var.

    Det var ihvertfall sånn, at de liksom ville vinne sjela vår da, vil jeg si.

    De ungene til fru Gran.

    Og jeg synes at søstera mi ga etter, og ikke ville være i Ribsskog-familien lengre liksom.

    Det er ihvertfall sånn jeg husker det, fra en ferie, som mora mi var i England.

    Men det er mulig jeg tar feil.

    Vi får se).

    Og jeg syntes han var litt sleip kanskje, eller noe.

    Så jeg likte ikke de guttene, så jeg ville ikke ha så mye samhold med de, egentlig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    (Hvis jeg husker det her riktig da, det er mange år siden)).

    Så jeg ville ikke holde med de samme lagene, som de her gutta i Stavern da.

    Derfor syntes jeg at Everton var greie å holde med.

    For det var ihvertfall ikke Everton de holdt med, de gutta i Stavern.

    Det ville jeg nok ha huska.

    For mitt navn, Erik, begynner jo på E.

    Så da hadde jeg nok huska det, hvis en av de gutta i Stavern, hadde holdt med Everton.

    (Jeg mener også at de laga de holdt med, hadde lengre navn da, enn Everton da.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Faren min drakk en god del Grans øl, forresten.

    De pleide alltid å ha noen kasser Grans øl, i garasjen, på Bergeråsen, eller i vannsengbutikken, Drammen, etter at de flytta dit.

    Og min mormor og morfar, de hadde også Grans.

    Selv om de ikke drakk noe særlig Grans øl vel.

    Men de hadde Grans Champagnebrus osv.

    Så sånn var det.

    Er det noe link, mellom Grans-familien og Johanitterordenen/illuminati, lurer jeg.

    Og mellom Grans familien/Johanitterordenen/illuminati og faren min og Haldis, og bestemor Ingeborg og bestefar Johannes?

    En som bodde like ved bestemor Ingeborg, het Gran, husker jeg.

    I Skoleveien, i Nevlunghavn.

    Og hun Cathrine Gran, hun hadde jo skifta navn, til Helle Gran, eller noe nå, mener jeg det var.

    Noe sånt.

    Så jeg er litt skeptisk til den her Grans-familien, vil jeg si.

    Og det kan kanskje overføres til Rema nå.

    For Grans-øl/brus, det selges jo i Rema-butikkene nå.

    (Hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og Rema 1000 de kopierte jo Rimi 500, som vi kunne se på bloggen, i går.

    Det skal jeg finne mer om, eventuelt.

    Og Rema, de har jo ikke engang eget kontor, men kaller kundeservice-delen, for ‘Gladengen Drift’, og de svarer ikke på e-poster engang, (hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

    Vi får se om det er mulig å finne ut mer om dette.

    Vi får se.

    PS 3.

    Her er mer om at den Everton-kampen, som jeg nevnte ovenfor, (som var tippekamp, i november 1977), den ble kommentert, av Rolf Hovden:

    everton kamp rolf hovden

    PS 4.

    Man kan se det, i TV-programmet ovenfor.

    At den lørdagen, som jeg begynte å holde med Everton.

    Så var det ikke så mye spennende langrenn og skøyter osv., som det pleide å være, på TV, på lørdagene, om vinteren, i Norge.

    Så da fikk jeg antagelig ikke min dose da, av min ukentlige spenning, som jeg fikk, av å sitte foran TV-en og holde med Norge, i forskjellige idretter da.

    Så derfor var det nok antagelig, at jeg syntes at den Everton-kampen var så artig da.

    For curling, det var nok antagelig ikke noe jeg syntes var så veldig artig.

    Jeg var mer fan av langrenn og skøyter osv., og også fotball-landskamper da, selvfølgelig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Mer om katter i Nevlunghavn

    mer om katter i nevlunghavn

    http://www.dagbladet.no/2010/07/18/nyheter/smitte/katter/strand/gravide/12614837/?commentId=4854364#comment_4855333

  • Mer om katter

    mer om katter

    http://www.dagbladet.no/2010/07/18/nyheter/smitte/katter/strand/gravide/12614837/?commentId=4853644#comment_4854244

  • Odins soldat

    Min mormor sa jo på telefon fra Nevlunghavn, året før hun døde, at min tante Ellen, hadde problemer med å få opphold i Norge, enda begge hennes foreldre var norske.

    (Fordi hun hadde bodd en del år i Sveits).

    Så det kan jo være sånn, at vår familie, blir angrepet, ettersom min mormors bror, i Danmark, Erik Anker Heegaard, giftet seg med Unse Marie Trock-Jansen, som er etter Odin, gjennom en dame av Novrogod, Bruno av Sachsen og Sigbjørn Ring, osv.

    At vår familie blir angrepet av kristen-mob og kommunist-mob, og det som er?

    Siden de ikke liker de nordiske gudene?

    Og da jeg fylte seks eller syv år, (da vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik), så fikk jeg en tinnsoldat, til bursdagen min, av min morfar Johannes.

    Og da strålte mora mi, og syntes at det var spesielt.

    Sånn at jeg skjønte at det var noe symbolsk kanskje, med den soldaten da.

    Så kanskje jeg er som en soldat da, som skal prøve å passe på familien i Danmark, som er etter Odin, ved å prøve å ha kontrollen i Norge.

    Eller rettere sagt i England nå da.

    Så kanskje det er sånn det er, at jeg må være Odins soldat da, for å si det sånn.

    Kanskje det er derfor jeg blir så mye tulla med.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Noe er det nok ihvertfall.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Kappeland

    Jeg skrev på bloggen igår, om da jeg og mora mi og søstra mi, bodde hos en familie, opp mot Bøkeskogen i Larvik, da vi flytta mellom Mellomhagen og Jegersborggate i Larvik.

    Av en eller annen grunn, så måtte vi bo et par uker, i Byskauen, eller hva det heter der.

    Så sånn var det.

    Og der leika ungene kappeland, og faren til Morten, sa vel at vi skulle leke det, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og jeg tror at søstra mi kanskje leika for mye kappeland.

    For hu leiker nok det enda mot meg.

    Man kan se, at når mora vår døde, så grafsa hu til seg masse smykker, uten å oppgi det.

    Og da vi bodde sammen på Ungbo, i Oslo, på 90-tallet, så tror jeg hu rappa noen dyner av meg, og vel skolissene på joggeskoa mine, osv.

    Man måtte følge med på henne, skjønte jeg det som, etter at hu hadde flytta ut.

    Og hu gikk også inn på rommet mitt, om natta, mens jeg sov, og rappa røykpakker.

    For på den tida, så røyka jeg, en vane jeg hadde fra søstra mi.

    Så søstra mi var nok litt sånn guttejente, under oppveksten, og hang mye med meg.

    Men det er greit å ville ha fremgang i livet, synes jeg, og ha dyner og skolisser og sånn.

    Men ikke på andres bekostning vel Pia.

    Det blir for dumt, synes jeg.

    Å rappe sånt av sine slektinger.

    Men Pia har også sagt det, at hun setter venner foran familie.

    Så Pia er nok kommunist, og vanskelig å være bror til.

    Så det er en av grunnene til at jeg har kuttet ut Pia.

    Så kan hun ‘kappe land’ fra noen andre.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Da vi bodde i Storgata og Mellomhagen på Østre Halsen på 70-tallet, så tok mora vår søstra mi og meg mye med på den stranda her som lå ganske sentralt

    østre halsen hvittensand

  • Mellomhagen, hvor jeg bodde fra jeg var fem til syv år, lå mellom Tjøllingveien og Kaupangveien. (K. var Norges første by). Der tror jeg de var norske

    mellomhagen østre halsen

    PS.

    I Mellomhagen der, ned mot Tjøllingveien, så var det noen unger som pleide å leke.

    Men de var som en mob altså.

    For vi leika sisten, og da var det noen unger som var ledere, og fortalte de andre ungene, hvem som skulle mobbes da.

    Og det var jeg og ei lyshåra jente.

    Vi ble mobba sånn at vi alltid fikk sisten, enda jeg var ikke av de treigeste ungene, men de andre ungene samarbeida da.

    Og i den moben så var også søstra mi, mener jeg at jeg husker, litt vagt, men jeg mener jeg husker det likevel.

    Og hu lyshåra jenta, hu ble så nedbrutt, av at hu alltid fikk sisten, at hu begynte å grine, husker jeg, mens vi lekte.

    Så jeg ville ikke leke mer med den gjengen som lekte ned mot Tjøllingveien der.

    For de var ikke noe snille.

    Men jeg tror at søstra mi leika med dem.

    Vi måtte si fra til mora vår, hvem vi skulle leke med, når vi gikk ut.

    Og da hang jeg mest for meg selv der da.

    Eller sykla rundt sammen med en annen gutt som nettopp hadde lært å sykle og da.

    Men jeg syntes det var greit å henge for meg selv.

    For hvis man ser i den forrige bloggposten, så ser man det, at da jeg var fire og fem år, så bodde vi i en øde hytte, ute i Brunlanes.

    Og der var det absolutt ingenting å gjøre.

    Ingen butikker, og det var ingen andre unger der, untatt meg og søstra mi.

    Bortsett fra en fra Nord-Norge, som flytta dit seinere.

    Men han sa ‘dokke’ hele tida.

    ‘Hvor bor dokke’.

    Så jeg likte ikke han.

    For jeg syntes det var som at han snakka om dukker.

    Og det var noe jente-greier, mente jeg.

    Så jeg hang ikke så mye med han.

    Jeg var mest vant til å gå litt rundt i skogen der for meg selv og sånn.

    Og vi tegna og sånn.

    Og jeg gikk ned til veien der og så, og sånn.

    Og hadde plater om Robin Hood osv.

    Pluss at jeg så på Plutti Plutti Pott, noe nisse-greier, på TV der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så det var ikke noe savn for meg, å være med i, eller bli erta av noe mob, i Mellomhagen.

    Men jeg lurer på om søstra mi ble ‘mob’, mens vi bodde der.

    Noe kommunistmob kanskje?

    Skreppestad-blokkene lå like ved, så det kan kanskje være at noen kommunist-unger dro opp til Mellomhagen derfra.

    Hva vet jeg.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    mellomhagen østre halsen mer om dette

  • Hvorfor jeg er norsk og søstra mi er ‘dansk’, (hvis hun er det da)

    Det er fordi at jeg er et år og fem måneder eldre, enn søstra mi.

    Så jeg begynte i første klasse, i skoleåret 1977/78, da vi bodde i Mellomhagen, i daværende Tjølling kommune.

    Så jeg gikk på Østre Halsen skole.

    Og hadde en lærerinne, som var norsk, (altså hadde norske verdier da, vil jeg si).

    Vi satt ved hver vår pult, men stemningen og disiplinen var avslappet og vennlig, vil jeg si, fra lærerene.

    Og jeg lærte vel også norske verdier, vel.

    Som at Danmark ikke var så greie mot Norge, under dansketida.

    Og om menneskeverd, at ethvert menneske var verdt mer enn alt av gull og verdisaker da, på jorden.

    Og frøken ble ikke sur på meg, selv om jeg var treig med å lære å svømme.

    Jeg var ikke så glad i klor osv., så jeg lærte ikke å svømme før vi dro til en strand, og da var vi i saltvann, så da klarte jeg det.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Så de verdiene som jeg lærte, i første klasse, de sitter vel igjen ennå.

    Og jeg fulgte også med i timene, og var en av de som ble først ferdig med oppgavene osv., sånn som jeg husker det.

    Så sånn var det.

    Mens på Torstrand skole, hvor søstra mi begynte i første klasse, to år seinere, og jeg selv begynte i andre klasse, skoleåret 1978/79, der var det mer nesten kadaverdisiplin, vil jeg si.

    Og sure lærere.

    Som i Danmark, mistenker jeg.

    Torstrand skole lå like ved Herregården i Larvik og fengselet i Larvik, og Larvik var jo stedet hvor danskekongens representant i Norge, bodde.

    Og i fjellet ovenfor Herregården, så er det blitt gravert i fjellet, tekster, for hvert kongebesøk, i Larvik, siden slutten av middelalderen vel.

    Så norske og danske konger, de blir behandlet likt, i Larvik.

    Så Larvik er nok nesten dansk.

    Mens, i Tjølling, så fantes den første store vikingebyen, Kaupang vel, i Norge.

    Så Tjølling er nok norsk tror jeg.

    Ihvertfall tror jeg at Tjølling var norsk, fram til slutten av 70-tallet da, når kanskje albanerne tok over, eller hvem det kan ha vært.

    Siden de driver med stykkmord av norske der, osv., i de siste åra.

    Og broren min kan få en hel ‘bøling’ av folka derfra, til å møte opp og sitte ved et bord, på Studenten, i Karl Johan, i Oslo.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, og på Berger, der satt alle hulter til bulter.

    Så Berger hadde nok ikke hverken norsk eller dansk system, på barneskolen.

    Jeg vet ikke hvordan system Berger hadde, men det var kanskje svensk, russisk eller pakistansk?

    Ikke vet jeg, men jeg bytta skole, i oktober, i skoleåret 1979/80, fra Torstrand skole, i Larvik, hvor alle satt ved hver sin pult, og vi hadde oppstilling i gangen.

    Til Berger skole, hvor alle satt hulter til bulter, og jeg tror ikke at noen hadde hørt om oppstilling der.

    Så her gikk jeg på tre forskjellige barneskoler, på drøye et år, fra våren 1978, da jeg gikk på Østre Halsen skole, til skoleåret 1978/79, da jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, til høsten 1979, da jeg begynte på Berger skole, i Svelvik, i begynnelsen av oktober 1979 vel.

    Så fra juni 1978 til oktober 1979, så gikk jeg på tre forskjellige barneskoler, i Tjølling, Larvik og Svelvik kommuner, (som riktignok alle lå i Vestfold, men likevel).

    Så jeg var nok ikke som en nerd, for jeg var jo vant til å begynne på en ny skole, hvert år, for å si det sånn.

    Men likevel, så ble jeg vel kjent med folk, på hvert sted.

    Kanskje mest på Berger egentlig, siden i Larvik, så ble jeg kjent med folk i parallellklassen, og da jeg bodde på Østre Halsen, så var jeg nok litt sjenert, siden jeg hadde bodd et drøyt år, på en hytte, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var så mange andre barn, enn meg og søstra mi.

    Men på Berger, så ble jeg kjent med så godt som alle i klassen, selv om jeg ikke kom like godt overens med alle, det er sant.

    Så den sjenertheten, som jeg la til meg, da vi bodde ute i skogen, i Brunlandnes, den hadde jeg nok lagt av meg, etter å ha begynt på tre barneskoler, på tre år, og etter å ha gått i to barnehager, i Larvik og Tjølling, før det igjen.

    Og før vi bodde i Brunlandnes, så bodde jeg jo i Østre Halsen, i Storgata, hvor både jeg og søstra mi, ble kjent med nesten alle de andre ungene, og vi var ute og lekte hele tida, og der var det vel mindre mobbing og klikker, vil jeg si, enn det var i Mellomhagen, som også i Tjølling.

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Det var forresten nesten som at jeg gikk på skole i tre forskjellige land, synes jeg.

    På Østre Halsen skole, så startet vi med svømming, i første klasse.

    På Torstrand skole, så startet vi med svømming, i andre klasse.

    Og på Berger skole, så startet vi med svømming, i tredje klasse.

    Mora mi dreiv og maste på meg, om at jeg måtte vise henne, at jeg kunne svømme, på Tollerodden, i Larvik.

    Men jeg gadd ikke, jeg syntes at hun burde ha stolt på meg, når jeg sa at jeg kunne svømme.

    Men det gjorde hun kanskje ikke?

    Var det derfor jeg måtte bytte skole, pga. noe Malteserorden-‘mobbings’, fordi de sa at jeg ikke kunne svømme, og da måtte begynne i klasse med noen som startet med svømming det året?

    Hva vet jeg, noe rart var det vel kanskje.

    Hvem vet.

    Vi får se.

    Men jeg er ihvertfall norsk da, med norske verdier, som jeg har fra Østre Halsen skole, i Tjølling, blant annet.

    Mens søstra mi, Pia, hun begynte på Torstrand skole, som var nesten som å gå på skole i Danmark, tror jeg.

    Og på Berger skole, der hadde vi ikke løkkeskrift, så det var forenklet løkkeskrift der, så jeg måtte legge om m-ene, husker jeg, for eksempel, og vel også l-ene.

    Så Berger skole, var en moderne skole.

    Jeg kan vise det:

    løkkeskrift

    Var dette i to forskjellige land?

    Eller var dette Torstrand skole, sør i Vestfold fylke, og Berger skole, nord i Vestfold fylke?

    Vi kan se at Berger var moderne, altså da kanskje kommunister?

    Mens Torstrand skole, var gammeldagse, kanskje som danske?

    Ikke vet jeg, men noe rart var det ihvertfall.

    Forstå det den som kan.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om den nå sammenslåtte Tjølling kommune, (som Østre Halsen skole lå i), fra engelsk Wikipedia:

    Tjølling is a former municipality in Vestfold county, Norway.

    Tjølling was established as a municipality January 1, 1838 (see formannskapsdistrikt). It was merged with Larvik January 1, 1988.

    Tjølling is the site of Scandinavia’s oldest Viking settlement. Kaupang was a big trading centre for the Vikings. Just recently it was discovered that it was even more important than first thought. Archaeologists have been very busy there the last few years. Children growing up in the area very often find arrows, jewellery and other things from the Viking age.

    Vestfold is also known as the sunny holiday coast line. People from other parts of the country spend their summer vacations there.

    http://en.wikipedia.org/wiki/Tj%C3%B8lling

  • Her er noen sparkstøttinger, eller sparker, som det også kalles

    rapp

    PS.

    Jeg og søstra mi, fikk en spark hver, av farmora vår Ågot, da vi var sånn 5-6 år gamle vel, det var vel den første vinteren vi bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik.

    Og jeg hadde også spark, husker jeg, da jeg bodde på Bergeråsen, og den var borte hos Ågot, på Sand.

    Selv om jeg sjelden brukte den sparken til noe nyttig, det var mest for morro skyld, da vi var små.

    Det var ikke sånn at jeg brukte sparken til og fra skolen, for eksempel, nei, da enten gikk jeg eller sykla, kanskje ikke til skolen, men det hendte jeg sykla fra Bergeråsen og bort til Ågot.

    Det varierte litt.

    Men oftest gikk jeg vel, for det ble etterhvert noe feil på Apache-sykkelen som jeg fikk av morfaren min, Johannes, i 1978, (eller den ble stjålet, var det vel), og som jeg tok med til Berger, selv om mora mi egentlig hadde sagt at jeg ikke fikk lov til det, men jeg var så glad i den sykkelen.

    Så jeg heiv den inn i bilen til faren min, en amerikansk Ford Lincoln Continental stasjonsvogn, på 5-6 meter.

    Men det er mye som kan tyde på, at det egentlig var Ågot, som var mora til meg og Pia.

    Den tida, da vi ikke fikk lov å besøke faren vår, i 1974 og 1975, da vi bodde på ei hytte i Brunlandnes, da var Ågot der, og mora mi dytta henne ned trappa, sånn at Ågot brakk armen, var det vel.

    Dette var vel på slutten av 1974 kanskje, eller begynnelsen av 1975.

    Noe sånt.

    Ågot pleide å kalle meg for Runar, som var navnet på den yngste sønnen hennes, (selv om jeg bare trodde hu begynte å bli senil).

    Ågot sa en gang, rundt 1980, at hu ga meg melk, da jeg var liten, og da jeg sa det til faren min, så ble han oppgitt.

    Ågot sa også, at dem fikk Pia, søstra mi, fordi Øivind ønska så gjerne å ha ei jente, og Øivind det var farfaren vår, så hm.

    Og Ågot hjalp meg alltid, hvis det var noen konflikter, mellom meg og faren min f.eks., Ågot var nesten alltid på min side, og hjalp med alt mulig, hvis jeg spurte da.

    Mer enn f.eks. fetterne og kusinene mine, ungene til Runar, (som er tannlege i Ås, og bor i Son), de var bare ‘ungane til Runar’ de, så hvis det var noe jeg ikke likte, av mat, så sa Ågot bare, ‘vi gir det til ungane til Runar’, de var som en pest nesten de, og faren min likte heller ikke de.

    Runar og dem, var på besøk støtt og stadig, i helger da.

    Mens jeg var på besøk hos Ågot, hver dag etter skolen, og spiste middag da, og prata om alt mulig.

    Så Ågot var mer som en mor, for meg, enn mora mi var, vil jeg si, under oppveksten, for mora mi bodde jo i Larvik, og hu tulla mye med meg, som faren min, mens Ågot hu prøvde vel alltid å være snill, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Og Haldis, (den nye samboeren til faren min), hu hadde jeg nesten aldri noe med å gjøre, så hu var aldri som noen mor for meg, i tilfelle noen tror det, siden søstra mi, Pia, bodde hos Haldis.

    Så det kan nok hende at Ågot og Øivind var foreldrene til Pia og meg.

    Ingeborg, mormora mi, sa også det en gang, at noe var galt, da jeg ble født.

    Jeg krabba med magen opp, og ikke magen ned.

    Noe som nok var tull fra bestemor Ingeborg, men, hun ville kanskje si, på sin spesielle måte, at noe var galt, rundt oppveksten min da.

    Hvem vet.

    Noe var det nok ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og dette passer også med det Christell sa i begravelsen til Ågot, i år 2000, var det vel.

    Når jeg og faren min og onklene mine Runar og Håkon, hadde bært Ågot til grava, på kirkegården i Svelvik.

    (Faren min og Runar og Håkon, hadde visst sitti oppe hele natta, sa Susanne, og diskutert om jeg skulle bære.

    Og faren min ville at jeg skulle gå foran og bære, sammen med han, og Runar og Håkon bak.

    Og faren min vant til slutt.

    Men jeg visste ikke at jeg skulle bære, for søstra mi hadde mest kontakt med Olsen-familien, (som med Ribsskog-familien), for jeg hadde jo kutta ut faren min, etter at søstra mi og Christell og Jan, fortalte meg i 1989, i Kristiansand, at faren min hadde misbrukt søstra mi Pia, som lita jente.

    Så etter gudstjenesten, og før vi skulle bære Ågot til grava, så ble jeg fortalt, plutselig, at jeg skulle bære kista, til grava, noe ingen hadde sagt til meg på forhånd.

    Men kista til Ågot veide nesten ingen ting, virka det som, så det var ikke akkurat så tung jobb, (selv om jeg hadde et skada kne).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på).

    Da sa Christell, når vi var framme ved graven, at ‘går det bra med deg, du har jo ikke så mye familie igjen nå Erik’.

    Enda hu var der, søstra mi var der, nevøen min var der, faren min var der, onkler og fettere og kusiner i hopetall vel var der.

    Så det ga jo ikke noe direkte mening, det Christell sa.

    Men Christell har vel aldri vært den skarpeste kniven i skuffen, som folk sier, så det er mulig at det bare var noe hu sa, uten å tenke seg om.

    Sånt kan man aldri vite med Christell, sånn som jeg kjenner henne, for hun er ikke kjent for å være glupest da.

    Selv om hun jobba veldig pliktoppfyllende tror jeg, hu og søstra mi, da de gikk på skolen, så de fikk nok bra karakterer.

    Men ingen av de fikk vel artium, tror jeg, ihvertfall har vel hverken Christell eller Pia studert på universitetsnivå, såvidt jeg vet ihvertfall.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 3.

    Denne bloggen er nesten som mine memoarer også den nå.

    For jeg skriver jo om alt mulig som har skjedd meg.

    Og, jeg har jo hørt at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, og får ikke mine rettigheter, så da er det kanskje greit at jeg skriver noe memoar-aktige greier, for det virker ikke som at jeg skal få rettighetene mine fra myndighetene.

    Livet mitt har for det meste vært slit og strev, og jeg har liksom ikke kommet noe vei i det, synes jeg, så at jeg ikke skal komme meg noe videre, fra der jeg er nå, fordi myndighetene og politiet driver å systematisk tuller med meg, virker det som, det synes jeg ikke noe særlig om, det synes jeg er noe jævlig dritt hvis jeg skal være ærlig.

    Bare for å få med om det.

    Så sånn er det.

    PS 4.

    Nå skreiv jeg også om Susanne, ovenfor, som er dattera til onkel Runar og Inger, fra Klejverhagan vel, ved Sande.

    Og hu Susanne gifta seg ifjor, var det vel.

    Men det som var litt rart, så jeg nå, er at hu heter Susanne Mogan Eskildsen.

    Så hu har beholdt navnet til Ågot, kan vi se, Mogan, men hu har ikke beholdt navnet til Øivind, Olsen, så det er litt rart, for de heter Olsen mer enn Mogan, vil jeg si.

    Siden navn arves etter faren da.

    Men men.

    Men nesten det rareste, det er at hu heter Eskildsen nå.

    For hu, og søsknene hennes, de har en fetter, på Klejverhagan, som heter Eskild.

    Og det er en ting, men han er også ‘mongo’.

    Så at hu har etternavn som er det samme som navnet til fetteren sin, som er ‘mongo’, eller vel har downs da, eller noe, det er litt spesielt, vil jeg vel kanskje si.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg la merke til nå.

    Så sånn er det.

    PS 5.

    Det betyr vel kanskje at Susanne synes at Olsen-familien er mongo.

    Siden hu skifta fra Susanne Mogan Olsen til Susanne Mogan Eskildsen, og den Eskild de har fra før, i den familien, er ‘mongo’.

    Hva vet jeg, det kan jo bare være en tilfeldighet og.

    Hvem vet.

    Vi får se.