johncons

Stikkord: Mellomhagen

  • Fra johncons-MUSIKK

    PS.

    Denne sangen var det en radiovert, på BBC eller Radio Luxembourg, hadde sagt, sa onkelen min, Håkon, i 1981, at burde ha vunnet Melodi Grand Prix.

    Men sangen, i den norske versjonen, fikk bare 0 poeng, i finalen i Irland vel.

    Tenk på det, selv om det vel ikke var Abba-jentene, som koret i den norske versjonen, men likevel.

    Hm.

    Det var vel kanskje litt snodig.

    Men men.

    Takk til fildelingsprogrammet eMule, som klarte å finne den sangen, forresten.

    PS 2.

    Mora mi, Karen Ribsskog, husker jeg at likte Grand Prix.

    Da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, så måtte jeg og søstra mi, alltid legge oss klokka 20, var det vel.

    (Og også da vi bodde i Jegersborggate vel).

    Men, en eneste gang, så kom mora mi inn på rommet mitt, (jeg hadde vel eget rom i Mellomhagen da, tror jeg), og dro meg inn på hennes og stefaren min sitt soverom, hvor mora vi var aleine, for stefaren vår, Arne Thomassen, var ikke hjemme da.

    Og da fortalte mora mi meg, at det var Melodi Grand Prix.

    Og det hadde jeg vel aldri hørt om før.

    Så da lot mora mi meg sitte oppi senga dems da, i pyjamasen, og se på den europeiske versjonen av Melodi Grand Prix da, en lørdagkveld, etter at jeg egentlig hadde lagt meg da.

    Jeg vet ikke hvorfor hu ikke også vekte søstra mi, men det gjorde hu ikke, hvis ikke søstra mi var et annet sted da.

    Så da bare satt vi og så på Melodi Grand Prix, og det var ikke noe hyling eller mas eller noe sånt, for en gangs skyld.

    Det var visst den her sangen som vant, selv om jeg vel ikke skal påstå at jeg husker noen av sangene, hverken denne eller noen av de andre, for å være helt ærlig:

    PS 3.

    I Mellomhagen, så var det tre nabogutter, som var uvennene mine, som var ganske bøllete.

    Og det var også en gjeng, med barn, som lekte litt nærmere Lågen, og bakken, ned mot Samvirkelaget, i Mellomhagen.

    De pleide å leke i veien der, husker jeg.

    Og de likte jeg heller ikke å leke med.

    Det var vel mest jenter, men likevel.

    Den gjengen var sånn, at de frøys ut, og tulla med noen.

    Og det var ei jente med lyst hår, som begynte å grine, husker jeg, eller var på gråten, for hu ble tulla med.

    Og jeg ble også tulla med, på den måten, at de andre var liksom en gjeng da, når vi leika sisten, og jeg og hu jenta, som begge hadde lyst hår, vi var liksom sånne som de andre samarbeida mot da, enda det skulle være en og en, i sisten.

    Så den siste gangen jeg leika med dem, så husker jeg at hu jenta var på gråten.

    Men etter det, så gadd jeg ikke å leike med dem lengre.

    Jeg lærte å sykle og sånn da, og hadde noen kamerater vel, som også sykla rundt der, osv.

    Søstra mi, hu tror jeg fortsatte å leike med den gjengen, som kan ha vært noe illuminister osv., med en leder-jente osv., tror jeg.

    Så kanskje det var derfor at mora mi ikke vekte søstra mi, for å se på Grand Prix, for søstra mi var en illuminist, eller lignende.

    Jeg pleide ofte å se på TV, på det rommet, på dagtid, i helgene, når det var sport og fotball, på TV.

    Det var i det rommet, hvor jeg og mora mi så Grand Prix, at jeg begynte å holde med Everton.

    I 1977, tror jeg det må ha vært.

    For da så jeg Everton slå Coventry 6-0, i Tippekampen, fra Goodison Park.

    Så sånn var det.

    Noen ganger, når jeg så TV der, på ettermiddagene, i helgene, så var mora og søstra mi der og.

    Og da ville mora mi noen ganger kalle søstra mi, for ‘Tutta & Mathilde’, som var noen slemme søstre, av Askepott, men.

    Jeg lurer på om det var noe hint, fra mora mi, om at søstra mi ikke var så snill?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    PS 4.

    Neste Grand Prix, våren 1978, da bodde vi hos Morten og dem, (dvs. foreldra hans da, siden Morten var på min alder, eller et år eldre vel), i Byskogen, i Larvik, mens vi ventet på å flytte inn, i Jegersborggate.

    Jeg husker første kvelden vi var der vel, så var det Grand Prix da, og Baccara var med, som vel var ganske kjente artister, fra før Grand Prix, med sanger som ‘Yes Sir, I can Boogie’, osv.

    Her er mer fra den sendingen:

    PS 5.

    Israel vant, i 1978, og de vant også i 1979, med ‘Hallelujah’:

    PS 6.

    Våren 1979, da hadde vi bodd i Jegersborggate, i nesten et år.

    Og der var det utrolig mye artigere, å bo, enn i Mellomhagen.

    Det var masse unger, som vi kunne leike med, som ihvertfall tilsynelatende, ikke var like ille, som ungene i Mellomhagen.

    Jeg hadde nettopp fått ny Apache-sykkel, fra morfaren min, Johannes Ribsskog.

    Og han hadde vel også kjøpt huset, tror jeg.

    Søstra mi hadde også sykkel, og vi sykla rundt i Larvik sentrum da, og ble kjent med alle de andre ungene.

    Så huset, som var eldre enn huset i Mellomhagen, (men da bodde vi i et vertikalt-delt hus, mens i Jegersborggate, så hadde vi hele huset).

    Og det fulgte en veldig stor hage, med huset, hvor det var to morelltrær, pæretre og epletrær vel.

    Hagen skrånte litt, ned mot Frelsesarmeen der ca., men det gikk ann å spille fotball, som jeg og søstra mi gjorde litt.

    Før jeg ble kjent med de andre folka, da spilte vi alltid fotball, på en gressplen, som lå ved siden av de 60/70-talls blokkene, som var på andre sida av sykehuset, et par hundre meter, fra der vi bodde.

    Ellers, hvis vi var mange, så var det også asfaltbane der, ved parkeringsplassen, til de blokkene.

    Så sånn var det.

    Der lekte vi også i kjelleren, til de blokkene.

    Vi lekte cowboy og indianer, og politi og røver, i kjelleren der.

    Selv om vel ingen av oss bodde i de blokkene, tror jeg.

    Det var jeg og søstra mi, Frode vel, og Tin-Tin vel., og kanskje Jarle, broren til Sølvi, osv.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, det beste ved den hagen, det var det største morelltreet.

    Det hadde visst blitt truffet av lynet, sa folk.

    Så det lå i noen meter, nede på bakken.

    Og så vokste det oppover da.

    Og det var de søteste morellene, som jeg noen gang har smakt vel.

    Nesten bedre og søtere, vil jeg si, enn de man kan kjøpe i butikken om sommeren, som er fra sydligere strøk.

    Så jeg og søstra mi, vi kunne sitte oppe i det treet, eller stå under det, i timer, den sommeren 1978, og spise moreller da.

    Jeg bygde en slags hytte der oppe og, eller et platå der, (for det ville vel stefaren vår, Arne Thormod), som man kunne sitte på da, eller ligge på, og lese blader f.eks., om sommeren.

    (Blader som jeg en sjelden gang fikk av Fru Landhjem, i kolonialen, noen hus nærmere sentrum, i Jegersborrgate.

    For hu passa på katta vår, og tok den inn kjellerdøra, til kolonialen, og ga katta vår mat, på pauserommet, for hu var sånn kattedame, hu fru Landhjem da.

    Så jeg var ofte innom i butikken og prata med Fru Landhjem, og bare sa hei osv., og vi prata om katta osv. da., og jeg gikk noen ganger på posten, for fru Landhjem, og henta reklameplakater osv. da).

    Og en gang fikk jeg en fotball-tegneserie pocket-bok, (Roger som spilte for the Rovers, eller noe?), av fru Landhjem, og da lå jeg oppi den hytta, i morelltreet da, og leste den boka.

    Selv om jeg fikk skaugmann en gang, eller hva det heter, av å ligge oppi det treet.

    Og da måtte mora mi ta ut det dyret med pinsett da.

    Så sånn var det.

    Jeg blødde også mye neseblod, da jeg bodde der i Jegersborggate, og noen ganger gikk det en halvtime kanskje, før det stoppa.

    Det hjalp å ta nesa under kaldt vann, var det vel faren min som sa, en gang han var på besøk, eller noe).

    Og de morellene hadde vi nok godt av.

    Jeg husker det som mye artigere i Jegersborggate, enn i Mellomhagen, i hvertfall.

    Det var kanskje fordi jeg fikk ny sykkel også.

    Og det var masse butikker i Larvik sentrum da, og greiere kamerater vel osv.

    Også slapp jeg de tre naboguttene, fra Mellomhagen, som var uvennene mine der, (hvorav to av de var eldre enn meg, så det var ikke så enkelt å ha de gutta der boende så nærme, må jeg innrømme).

    Og søstra mi virka vel også som å trives i Jegersborggate.

    Ihvertfall de første månedene husker jeg at det var veldig fint å bo der.

    Selv om det kanskje kan ha vært noe plott, for at vi skulle bli kjørt over i trafikken, eller noe.

    For noe skjedde da jeg fikk sykkel, i Mellomhagen.

    Jeg var ikke på grillfest der, sommeren 1976, kan det vel ha vært.

    Men jeg lærte meg å sykle.

    Grillfesten var hos familien med de tre rampeguttene, i Mellomhagen.

    Og jeg husker at stefaren min, Arne Thomassen, ble snakket til, av faren dems, når jeg skulle sykle inn på veien til huset vårt.

    Jeg mista konsentrasjonen litt, av at det grillselskapet, kanskje så på meg da.

    Så jeg kræsja og fikk vondt der det gjorde mest vondt.

    Men jeg holdt maska da, for jeg regna med at de kanskje så på meg.

    Og faren til de rampeguttene, hadde observert meg da.

    For jeg husker at jeg hørte, at han prata med stefaren min, om det her.

    Og da var det tilbake på Albert Bøe, et varemagasin i Larvik.

    Og da måtte jeg ha damesykkel med støttehjul.

    Det holdt ikke med bare støttehjul.

    Neida.

    Så da bytta han stefaren min, inn den nesten nye sykkelen min, i en nesten lik damesykkel, med støttehjul da.

    Enda jeg egentlig kunne sykle da, jeg var bare litt ukonsentrert, siden de satt hos den rampegutt-familien, og hadde grillfest da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og den Apache-sykkelen, fra morfaren min, den var annonsert, en tid på forhånd, fra mora mi, så det er mulig at det var noe ‘plottings’ ute og gikk.

    Hvem vet.

    Jeg fikk forresten mer ting nesten, av morfaren min, enn av stefaren min.

    Jeg fikk også fotball, av morfaren min, mens jeg bodde i Mellomhagen, og en gang, så fikk jeg også en tinnsoldat, til bursdagen, som han vel hadde kjøpt i London da.

    Og som mora mi syntes var så fin, men jeg skjønte vel ikke helt poenget, med en gammeldags tinnsoldat.

    Hvordan lekte man med en tinnfigur?

    Jeg tror aldri jeg fant ut det, og jeg vet ikke hvor den tinnsoldaten ble av.

    Men artig var den vel å se på ihvertfall.

    Den var laget på en forseggjort måte, mener jeg å huske, ihvertfall, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle leke med en tinnsoldat, akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 7.

    Så jeg klarte altså å kjøre på guttesykkel, en ganske ny sykkel som jeg fikk, sommeren 1976 vel.

    Men stefaren min, Arne Thomassen, og naboen, de var ondskapsfulle, og skulle ydmyke meg vel, så da måtte jeg kjøre på jentesykkel, med støttehjul da.

    Enda jeg klarte å sykle, men bare var litt uheldig, med en sving, (for jeg hadde ikke helt dreisen på svingene).

    Jeg var flink til å sykle fram og tilbake i Mellomhagen, men jeg bomma på en sving da.

    Når jeg var sliten etter å ha sykla litt for lenge vel.

    For jeg ville ikke være på grillselskapet hos de rakkerungene.

    Og hvis jeg hadde gått hjem, så måtte jeg gå forbi grillselskapet da og.

    For den naboen, de hadde fri utsikt, til vår eiendom, og Mellomhagen da.

    Fra der de satt og hadde grillfest.

    Så naboen fikk stefaren min til å bytte sykkelen min i jentesykkel da, med støttehjul, enda jeg protesterte, og ville ha den sykkelen jeg hadde.

    Så her var han stefaren min, Arne Thormod Thomassen, slem, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    PS 8.

    Under Melodi Grand Prix-finalen, i 1979, så var jeg og mora mi og Arne Thormod i stua da.

    Så klagde mora mi da, og hu kommenterte Grand Prix da, til oss andre i stua, at hu syntes ikke at en religiøs sang, (som Israels vinnersang ‘halleljuah’ vel var da), hadde noe å gjøre, i en konkurranse som Melodi Grand Prix.

    Men det var visst ikke stefaren min enig i, mener jeg å huske, han syntes vel den var fin, og fortjente og vinne osv, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    PS 9.

    I 1980, så var Norge med, med Samiid Ædnan:

    (Da jeg var i varetektsfengsel, i noen timer, her i Liverpool, ifjor, var det vel, for å ha ødelagt et krigsmonument utenfor the Cunard Building, (hvor jeg ble mye plaga på jobb), så nynna jeg på Samiid Ædnan, og jeg ville ikke spise noe, i den cella, så da slapp jeg ut ganske fort, siden jeg ikke spiste og kanskje de trodde jeg var samisk, eller noe, noe slags naturfolk, som de ikke kunne sperre inne, så da slapp jeg ut ganske fort da. Kanskje det var derfor jeg slapp ut så raskt. Hvem vet.)

    Johnny Logan vant det året, med ‘What’s another year’, (for de som leser johncons-MIRROR, så synes jeg at vi kan skimte illuminati(?)-tegnet solstrålene her):

    Det året, så tror jeg at jeg var på Bergeråsen, eller Sand, på Berger.

    Enten i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, eller hos besteforeldrene mine på Sand, siden jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Så sånn var nok det.

    PS 10.

    Så det var nok våren 1981, som mora mi var så fæl da.

    Det året Bucks Fizz vant vel, og Norge var med, med Finn Kalvik, og ‘Aldri i Livet’ da, som jeg har skrevet om på bloggen før.

    Her er Bucks Fizz da:

    Dette var vel også mora mi sin favoritt.

    Mora mi var glad i nesten alt som var engelsk.

    Appelsinmarmelade, appelsinjuice, engelsk konfekt, te, osv., osv.

    Det var fordi at mora mi hadde vært au-pair i England da, regner jeg med at var grunnen til det her.

    Så sånn var nok det.

    Mer da.

    Jo, mora mi var så fæl, fordi jeg og mora mi og stefaren min da, vi var i den samme stua i Jegersborggate, som to år tidligere da, i 1979.

    (De hadde bodd en stund i Stenseth Terrasse, i Drammen, jeg husker jeg var der, julen 1980.

    Men våren 1981, så var de tilbake i Jegersborggate igjen da, virker det som.

    Hvis ikke blander.

    For jeg var hos kameraten min, Frode Kølner, i Larvik, 17. mai, 1981.

    Og da tror jeg mora mi og dem bodde i Drammen.

    Hvis ikke de bodde like nedi der da, i Jegersborggate.

    Hm.)

    Under Melodi Grand Prix, 1982, da satt jeg nede hos Haldis, dama til faren min.

    Enda vi ikke gikk så bra overens.

    Haldis var stor fan av Nicole, fra Tyskland, som vant det året:

    Haldis sang i kor, under ledelse av musikklærer Blix, fra Svelvik, (som vi hadde i musikktimene i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole), så hun var stor fan av sang da.

    PS 11.

    Det kan ha vært våren 1983, at jeg satt hos Haldis og så på Melodi Grand Prix.

    (Siden søstra mi flytta til faren min og Haldis, på den her tida, da mora mi bodde på Tagtvedt, som de kanskje flytta til, sommeren 1982.

    Noe sånt).

    Jeg mener at jeg så den sangen her, Carola – Främling, nede hos Haldis:

    Og da kan hun Nicola ha vært med som pauseunderholdning, siden hun vant året før.

    Og da bodde nok mora mi og dem, i Drammen, våren 1981.

    Også var det våren 1982, som jeg og mora mi, og den gamle stefaren min, Arne Thomassen, satt i den samme stua, i Jegersborggate, som i 1979, altså tre år før, da mora var ganske normal vel, og sa at hu ikke likte religiøse sanger (‘Halleljuah’), i Grand Prix.

    Men, i 1982, så var hun langt fra normal.

    Jeg satt i den grønne lenestolen, mens mora mi og Arne Thormod, satt i sofaen da.

    Så satt mora mi seg plutselig oppå fanget mitt, det året jeg fylte 12 år da, og vrikka på rompa, mens hu satt på fanget mitt, som for å egge meg og gjøre meg kåt da.

    Så hu var jo helt sinnsyk.

    Og jeg kunne jo ikke gjøre noe, for jeg var ganske tynn, som gutt, så jeg fikk ikke flytta henne.

    Men Arne Thormod ba henne holde opp da, men hu hørte ikke, hu var helt sånn at hu smilte og hadde det artig da.

    Så sånn var det.

    Så mora mi var gæern og Arne Thormod, den tidligere stefaren min, den tida jeg bodde i Larvik, var slem, vil jeg si, som jeg mener å ha vist, i den her bloggposten nå da.

    Så det var ikke sånn at jeg var særlig knytta til mora mi og Arne Thormod.

    PS 12.

    Og da Bobbysocks vant Grand Prix for Norge, det var vel i 1985.

    Da var vi hos mora vår, i Larvik, på Tagtvedt, jeg og søstra mi og halvbroren min.

    Men da bodde jeg i Leirfaret på Bergeråsen, søstra mi bodde i Havnehagen, og Axel, han så jeg nesten aldri etter 1983, når han flytta til faren sin, men han bodde da hos faren sin i Oslo eller Drammen.

    De bodde på Bragernes, i åsen bak Bragernes Kirke, Arne Thormod og Mette Holter og Axel, under 80-tallet, før de flytta til Oslo.

    Men jeg hadde ikke møtt Mette Holter da, og ble ikke invitert, til å besøke de, i Drammen, enda de bodde da kun tre-fire mil fra oss, og faren min og Haldis hadde vannsengbutikk, i Drammen, så vi var i Drammen hele tida, både jeg og søstra mi, og faren min og Haldis og Christell.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror mora mi likte å ha oss på besøk, når det var Grand Prix.

    Siden jeg nå husker at jeg var hos mora mi, i Larvik, (selv om jeg bodde hos faren min på Berger), ihvertfall under Grand Prix, i 1982 og i 1985.

    Så kanskje mora mi huska det, at vi så Grand Prix, den lørdagen, i Mellomhagen, i 1977, og at hu derfor likte å ha meg på besøk, fra faren min, når det var Grand Prix?

    Eller kanskje det bare var tilfeldig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Her er Bobbysocks da, (jeg får vel ta med de og, selv om jeg synes at de bare ser litt dumme ut nå):

    PS 13.

    I 1984, så vant Sverige, med Herreys.

    Men både Bobbysocks og Herreys, det blir litt mye dessverre.

    Så jeg tror at jeg bare hopper over 1984.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Selv om kanskje George Orwell, ikke hadde likt det.

    Dårlig humor.

    Jeg er litt trøtt her.

    Vi får se.

    PS 14.

    Ok, vi får ta med Herreys og da.

    (Så ikke George Orwell blir sur).

    De her var vel nesten mer amerikanske, enn svenske, var de ikke det da?:

    http://johncons-musikk.blogspot.com/2009/09/johncons-musikk-har-na-sensasjonelt-nok.html

  • Mer om katten Pusi

    Nå tenkte jeg på katten Pusi, som ble født i Mellomhagen, i kjelleren til naboen vår der, (som jeg var uvenn med sønnene til), i 1976, må det vel ha vært.

    På våren/sommeren da.

    Det som skjedde, var at katta ble borte.

    Og vi fikk den katten tidlig, vel sikkert for tidlig da.

    Så sånn var det.

    Det som skjedde, var at den katten ble borte.

    Det var ikke så mye min katt, i starten, det var mest mora mi sin katt og søstra mi sin katt.

    Men, så sendte mora mi meg ut for å leite etter katta, som hadde vært borte i flere timer.

    Det her var vel sommeren jeg fylte seks år.

    Noe sånt.

    Og det var om kvelden, og katta hadde vært borte i flere timer, som sagt.

    Arne Thormod (Thomassen), var ikke hjemme, men hadde gått ut tidlig på kvelden, for han skulle et eller annet sted da, husker jeg.

    Og da stod katta, oppå en fjellhylle, bak hagen vår.

    For det var fjell da, opp fra Mellomhagen og mot den gata som gikk parallelt da.

    Så så jeg plutselig at den lille kattungen, stod på en fjellhylle der da, uten å komme hverken opp eller ned.

    Den bare mjaua, og var redd da.

    Jeg tror kanskje nå, at noen må ha satt den der, antagelig Arne Thomassen, stefaren vår da.

    For jeg var ganske tøff, som 6-åring, siden vi hadde bodd i nesten to år vel, ute i skogen, i Brunlandnes, hvor det ikke var noen andre barn.

    Så jeg var mye for meg selv, og gikk rundt i skogen og på en hyttevei, og sånn, der da.

    Så sånn var det.

    Så de prøvde kanskje å gjøre meg litt mykere.

    Hva vet jeg.

    Men da ble den katten knyttet til meg da, siden jeg hjalp den ned fra fjellhylla.

    Så skulle katta være på rommet vårt, om natta.

    Og da pleide katta, noen ganger, å sutte på pyjamas-genseren min, mens den malte og trykte kløra, på potene inn i pysjamasgenseren osv. da.

    Mens katten malte.

    Så den trodde nok at den var ungen min.

    Men det som da som nok skjedde, når Pusi var fire år.

    Eller fire og et halvt år, blir det vel.

    For den katten, den ble ofte borte, men vi fant den alltid igjen.

    Så det var som om den hadde uendelig med liv.

    Men, da katten så at vi skulle ha Susi hos oss, i jula.

    (Eller hos meg da, siden jeg bodde der alene, og faren min var nede hos Haldis, selv om ikke hu var hjemme, mener jeg å huske så godt som helt sikkert ja).

    Katten til Christell.

    Jula før, så hadde jeg og faren min handla i butikken på Sand.

    Og da spurte jeg om katta kunne få fiskepudding, siden det var jul, for jeg visste at katta var så glad i fiskepudding.

    Og den jula her, jula 1980, så hadde jeg kjøpt en liten fiskepudding, til Susi, (som var aleine igjen på Berger), og en stor fiskepudding, til Pusi, (siden Pusi var min katt da, og var større en Susi også, selv om Susi var mer aggresiv).

    Så, så tenkte jeg det, at jeg måtte få den Susi-katten, til å føle seg hjemme.

    Så ga jeg den den lille fiskepuddingen først.

    (Men jeg hadde en stor fiskepudding til Pusi og da).

    Pusi så på, at jeg ga fiskepudding, til Susi.

    Men da tror jeg, at Pusi skjønte det, at den egentlig var en katt.

    Og ikke min unge.

    Og at det var derfor at Pusi ville ut.

    For da ville den plutselig være katt, når den skjønte det, at det var det den var.

    For den oppførte seg egentlig ikke som en katt, den satt på trappa osv., istedet for å ha med andre kattene på Bergeråsen å gjøre da.

    Så det var kanskje bra for den katten, Pusi, at den ikke var så knytta til meg, og fikk være litt katt og, før den døde.

    For fetteren min Tommy, han fant visst den katta, død, nedafor busskuret, ved gamlehjemmet.

    Men jeg vet ikke om det var Pusi, men det var antagelig det.

    Men den døde katten hadde hvit nese, så jeg ble litt lurt, for Pusi hadde rosa nese.

    Men det kan jo antagelig ha vært, at blodet gjorde nesa rosa da, når katten levde.

    Også ble nesa hvit da, når den var død.

    Uten at jeg skjønner hva Tommy skulle gjøre nede i skogen der.

    Og jeg mener at jeg hadde vært der og sett etter katta og.

    Så det er mulig at de i familien min på Bergeråsen drepte katta mi da, av en eller annen grunn.

    Så tenker vel kanskje folk, at nei, ingen dreper vel katter, sånn på den måten.

    Men så må man også tenke på da, at det her var de samme folka, som lot meg bo alene, fra jeg var ni år.

    Altså ikke noe særlig ansvarlige og fine mennesker.

    Så sånn var nok det, dessverre.

    Så sånn var det.

  • Enda mer fra Mellomhagen. (In Norwegian)

    1977

    77 2

    77 3

  • Mer fra Mellomhagen. (In Norwegian)

    mer fra mellomhagen

  • Kvælær’n. (In Norwegian)

    mellomhagen

    kvælærn 2

    kvælærn 3

  • Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

    Kusina mi Heidi, var med på kidnapping av meg og søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, mens hun fortsatt trodde at saft og Solo var det samme. (N)

    Jeg ser på Facebook-sida til kusina mi Heidi, som er på jorda rundt reise i Kina, sammen med en hun er gift med, som heter Steinar, og som er taxi-sjåfør i Moss, til vanlig.

    Når dem ikke er på jorda rundt reiser, som dem vel har vært på et par ganger nå.

    Så sånn er det.

    Da jeg og søstra mi ble kidnappa, av faren vår og onkel Runar, så var det Heidi som satt i midten, bak i bilen dem kjørte.

    Faren min tok tak i søstra mi, og bærte henne inn i bilen.

    Og onkel Runar, faren til Heidi, løfta opp meg, og bar meg inn i bilen.

    Mer eller mindre mot min vilje egentlig.

    Det var ganske voldsomt det her.

    I bilen så satt Heidi da, og hu hadde fått Solo, sikkert for å roe henne ned da.

    Mer da.

    Jo, dette tror jeg må ha vært sommeren 1977, at vi ble kidnappa.

    Sommeren før jeg begynte på skolen.

    For jeg ville nok huska det om det her var etter at jeg begynte på skolen, det tror jeg ikke det var.

    Og samtidig så var Heidi gammel nok til å prate.

    Men hun skjønte ikke forskjell på saft og Solo.

    For hun spurte om å få safta, av faren sin, og så var det Solo(!), og ikke saft, viste det seg.

    Det var jo bare dumt.

    Men men.

    Sånn er det.

    Det stod på Facebook-sida til Heidi, at hu er født i begynnelsen av 1975.

    Og da var hun cirka to og et halvt år da, da onkel Runar og faren min tok henne med på den her kidnappings-aksjonen da.

    Det var rimelig rart, for vanligvis ville Ove, storebroren hennes, ha vært med og.

    Men det var han ikke.

    Så dem hadde antagelig planlagt noe rundt det her da.

    Så Heidi var med på kidnapping, da hun var to et halvt år.

    Ikke dårlig.

    Å være med på kidnapping før man vet forskjell på saft og Solo.

    Men sånn er det, man kan ikke vite forskjell på alt, alltid.

    Så sånn er det.

    Så det er mye rart.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Den gangen vi ble kidnappa, så var vi hos faren vår, i 10-12 dager ihvertfall, på Sand da.

    Men det var også sånn, en gang, i 1978 kanskje.

    For jeg likte meg bedre hos farmora mi på Sand, enn hos mora mi i Larvik.

    Så jeg maste om at jeg ikke ville tilbake til Larvik.

    Det var ofte sånn, at jeg låste meg inne på dassen til Ågot og Øivind, hver gang, som mora mi og ste-faren min, Arne Thormod Thomassen, kom for å hente meg, etter at vi hadde vært på ferie, i Larvik.

    Og jeg grein også, om natta en gang, husker jeg, da jeg var på Sand.

    Og hadde sånn mareritt omtrent, enda det var på fredagen, natt til lørdag.

    Og jeg ikke skulle tilbake før på søndag, til mora mi i Larvik.

    (For jeg var så glad for å være på Sand, husker jeg.

    Glad for å slippe unna mora mi, og stefaren min, Arne-Thormod.

    For det var ille å bo der, vil jeg si.

    Dem var veldig strenge da.

    Vi måtte legge oss klokka 20 og sånn, og det var ganske utrivlig stemning da.

    Så jeg var så glad de gangene jeg kunne være på Sand.

    For da fikk jeg litt pause, fra mora mi og Arne-Thormod.

    For da begynte jeg å slappe av da, på den fredagen.

    Men da begynte jeg å grue meg igjen, til søndagen, når vi måtte tilbake til mora mi og Arne-Thormod.

    Så da begynte jeg å grine da, allerede på fredagen, for jeg grua meg til å dra tilbake igjen.

    Det husker jeg nå, at sånn var det.

    Det var vel kanskje i 1977, eller noe, det her.

    Det var ikke så ofte vi var hos faren vår, på Berger, og besteforeldrene våre på Sand da.

    Det var kanskje et par ganger i året, og vi, (eller ihvertfall jeg), gikk og gleda oss lang tid i forveien hvis vi skulle til faren vår da.

    Og det var omtrent det eneste vi tenkte på, (eller ihvertfall jeg), hvis vi ble dårlig behandla av besteforeldrene våre i Nevlunghavn og mora vår da, (de kunne være veldig strenge og konforme).

    Da var det sånn jeg drømte å dra til folka på Sand og Berger da.

    Hvis jeg hadde noen kronestykker, i Larvik, så dro jeg noen ganger til en telefonkiosk, utenfor televerket, som det het da, og fant telefonnummeret, i telefonkatalogen, og ringte til besteforeldrene mine på Sand da (03) 775838.

    Selv om jeg hadde litt problemer med det retningsnummeret, for det skjønte jeg ikke helt.

    For det stod også noen andre tall, på de sidene, til telefonkatalogen.

    Noe kodetall for Vestfold, eller noe, kanskje.

    Så det hendte jeg stod der en stund, før jeg kom på det her med retningsnummer igjen.

    Men da kunne jeg prate med bestemor Ågot da, og dem.

    Hvis jeg hadde en eller to kroner da.

    Dem hadde alltid dårlig råd, og ofte vond mat og sånn, mora mi og Arne-Thormod da.

    Men dem kjøpte rødvin og tobakk da.

    Dem røyka så mye i stua, så vi fikk vondt i øya.

    Det var ikke sånn, at vi fikk lov å ringe faren vår, selv om jeg tror vi kanskje hadde telefon der.

    Neida, sånt var strengt.

    Mora vår, var utspekulert og kunne være slem da.

    For det var ikke så lett for oss, som barn, og verne oss mot mora våres utspekulerte setninger da, med spydigheter osv.

    Og han Arne-Thormod, han var veldig autoritær da.

    Så vi fikk ikke lov å røre skrivebordet hans og sånt.

    Eller kontortinga hans da.

    Mens på Sand, der fikk vi lov å sitte hele dagen å skrive på skrivemaskinen, på kontoret i huset til Ågot, hvis vi ville.

    Mens han Arne Thormod, var en ganske tøff kar da, som gikk mye på travbanen og sånn.

    Så han var litt barka da, nesten.

    Så det var ikke så lett for oss barna, i Jegerborggate, og de andre stedene vi bodde.

    For det var Arne Thormod, som var tøff og streng da.

    Og som vi ikke aksepterte helt som faren vår akkurat.

    Neida, det var pappa-Arne det, som vi kalte faren vår.

    Eller om mora vår fant på det.

    Også var det Arne Thormod.

    Så Arne Thormod, vi aksepterte ikke han fullt ut som faren vår.

    Ihvertfall gjorde ikke jeg det.

    Så det var veldig kald stemning der da, i det huset.

    Det var ganske tøft der, i hvordan man prata og sånn.

    Det var liksom diskusjoner og krangling, om alt mulig.

    Det var nesten som en krig.

    Nå må dere ta oppvasken osv.

    Nei, det vil ikke vi.

    Eller vi sa det ikke.

    Men vi prata dritt om mora vår da.

    Og vi kasta maten i søpla og sånn.

    For mora vår lagde så vond lungemos, som hun hadde kjøpt, på Torfinns, sa hu, som hu ikke spiste selv.

    Så det var litt vel tøft å bo der, med mora vår og Arne Thormod.

    For det var så strengt med alt mulig.

    Det var nesten som en slags militærleir.

    Og sånn var det hos besteforeldrene våre i Nevlunghavn og.

    Der var det også strengt og konformt.

    Mens på Sand, hos bestemor Ågot og dem, der kunne vi løpe rundt i gangene i huset, og bare leike inne i huset og sånn.

    Vi hoppa på sånne firkanter, som var i fliser på gulvet.

    Så det gikk ann å gå på sånne firkanter, som var et slags mønster på gulvet da.

    Og da gikk rommene rundt pipa da, som var stor og så var det en L-formet gang da.

    Så løp vi rundt og rundt, gjennom stua, gangen og kjøkkenet.

    Jeg og søstra mi og fetteren vår Ove osv.

    Når vi var på besøk der.

    Og da var det om å gjøre, å ikke trå utafor de firkantene da.

    Så sånn var det.

    Og da skjedde det bare en gang, på mange år, med ferier da, at bestefar Øivind reiste seg opp, og skreik, at nå er det nok.

    Til meg da.

    En gang jeg bråka ekstra mye.

    Så det var ganske fritt der, på Berger eller Sand da.

    Mens i Larvik, så var det ikke noe gøy å være hjemme, hos mora vår og stefaren vår.

    Det var nesten som et slags fengsel.

    Det var veldig strengt, og vi fikk kjeft for den minste ting, vil jeg si.

    Så det var en veldig kustus da, eller disiplin, som vi var under, fra mora vår og stefaren vår.

    Og sånn var det hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes i Nevlunghavn og.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.)

    Og da måtte bestemor Ågot komme og prate med meg da.

    Og prøvde å trøste da.

    Hun var veldig flink med oss barnebarna da, bestemor Ågot.

    Hun liksom prata med barn, som om dem var voksne omtrent.

    Altså, hun behandla ungene like bra som voksne, vil jeg si.

    Og prøvde å skjønne seg på oss barnebarna, og var snill da, må man vel si.

    Og det var ikke mora mi alltid, hun kunne være litt slem vel.

    Og mormora mi, bestemor Ingeborg i Nevlunghavn, hun er veldig konform og litt streng da.

    Og pleide å skrike noe greier, som var vanskelig å skjønne, på dansk osv.

    Så det var enkelere på Sand, syntes jeg.

    Så om det var da, eller om det var en annen gang, at faren min tok meg med opp til rektor Borgen.

    Hvor også Erland, som er på Facebook-sida mi, var da, siden han er sønnen til Borgen.

    Så da var det sånn, at dem avtalte egentlig, at jeg skulle begynne på Berger skole, i 2. klasse, eller noe.

    Men så kom mora mi og stefaren min da, Arne Thomassen, til Ågot.

    Og da sa mora mi, at jeg skulle få sykkel av bestefar Johannes.

    Så det her må ha vært mens jeg gikk i første klasse.

    For den sykkelen, (en rød Apache-sykkel), den fikk jeg, da vi flytta til Jegersborggate.

    Og det var våren 1978.

    Så det ble egentlig avtalt at jeg skulle begynne på Berger skole, på slutten av første klasse.

    Men da mora mi, og Arne-Thormod, dukka opp hos Ågot, for å hente meg.

    Da, så var ikke faren min der.

    Så jeg låste meg inn på do, (som jeg hadde gjort en gang før og).

    Og nekta og komme ut.

    Men dem dro ikke.

    Jeg kunne jo ikke stå inne på doen der, hele kvelden heller.

    Så etter 20 minutter, eller noe, mens mora mi og Arne-Thormod, stod i gangen hos Ågot, og prata inn til meg, som stod inne på doen.

    Mens Ågot også stod der, og Øivind enten var i stua, eller også var i gangen.

    Den første gangen dette skjedde, så var jeg bare 3-4 år, eller noe.

    Og da lovte mora mi meg hund.

    Så kom vi tilbake til Vestmarka, i Larvik, hvor vi bodde i 1973 og 74 vel, og da hadde den hunden da, som het Cora, tror jeg, driti mange hauger med dritt, på teppet.

    Så dem må ha latt bikkja være aleine hjemme.

    Så hvor dem var da, mens jeg var på Sand, det veit jeg ikke, det sa dem vel ikke, tror jeg.

    Så det var rart.

    Men, hva var det jeg skulle skrive om nå.

    Jo, så da jeg begynte på Berger skole, på begynelsen av tredje klasse, i oktober 1979, var det vel.

    Da, så var ikke det første gangen jeg skulle begynne på Berger skole.

    Neida, det var andre gangen.

    For jeg skulle egentlig ha begynt der i første klasse og.

    Så det lå egentlig litt i kortene, at jeg etterhvert skulle flytte tilbake til Berger da.

    For jeg husker at jeg ikke ville flytte fra Bergeråsen da, da jeg var tre år.

    Og mora vår, hun var så anspent og ganske streng da, og litt sånn nervøs, eller hva skal man kalle det.

    Mora vår var så urolig.

    Det vil si.

    Så det smitta, syntes jeg.

    Hun var urolig og anspent.

    Og det var ikke så artig, å bo hos mora mi da.

    For hun var sånn at hun kjefta og.

    Hun kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

    Så det var slitsomt, vil jeg si, å bo i samme huset som mora vår og stefaren vår da.

    Så derfor ville jeg flytte tilbake til Berger da.

    Og da jeg begynte på Berger skole igjen, i tredje klasse.

    Da huske han Erland, som er på Facebook-sida mi.

    Han huska meg, fra da jeg hadde vært hos dem, i første klasse, sammen med faren min, for at jeg skulle egentlig begynne på skole der da.

    Og jeg visste også hvem han Geir-Arne, fra Sand var.

    Rektor Borgen, sa at det var bra, at dem fikk en elev til, som holdt til på Sand der.

    For det var en elev, (Geir Arne Jørgensen), som hadde gått den lange skoleveien, helt alene, i et par år da.

    Men, da husker jeg, at jeg reagerte.

    For jeg var allerede da, uvenn med Geir-Arne, fra ferier, som jeg hadde vært på Sand, før jeg flytta tilbake til Bergeråsen da.

    (Som var like ved Sand).

    Jeg skriver at jeg var på Sand, i feriene.

    Og det er fordi at faren min jobba på Sand, på snekkerverkstedet som var i familien, Strømm Trevare.

    Og der var også huset til besteforeldrene våre, Ågot og Øivind, det var på samme eiendommen, som snekkerverkstedet.

    Så, om dagen, så var vi på Sand da, hos Ågot og dem, mens faren min jobba.

    For han hadde ikke så ofte ferie og fri, for han var selvstendig næringsdrivende.

    Og onkel Håkon jobba også der, på Strømm Trevare.

    Men han var ikke så ansvarlig, som faren min.

    Så Håkon dro alltid hjem klokka 16, og hadde vel også mer ferie enn faren min, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Så da traff jeg Geir Arne da, de somrene, som jeg var på ferie, på Sand, mens jeg bodde i Larvik.

    Og da var det sånn, en sommer, et år eller to, før jeg flytta til Berger igjen.

    At Geir Arne ikke ville dukke opp på bursdagen min, enda jeg inviterte han.

    Så blei jeg litt uvenn med han.

    Men da feira jeg ikke bursdag, på bursdagen min, 25. juli.

    For vi ble først enige om å ikke ha noe selskap.

    Men da syntes jeg det ble litt kjedelig.

    For alle i klassen og sånn, i Larvik, de hadde bursdagselskap.

    Så da ble jeg og Ågot, enige om, at vi skulle feire bursdagen min, 27. juli.

    Så da tenkte jeg, at jeg måtte be noen folk.

    Og da tenkte jeg at jeg kunne be Geir Arne da, for jeg kjente han, for vi hadde leika litt osv., den sommeren og kanskje sommeren før.

    Det her var kanskje sommeren 1977 og 78.

    Noe sånt.

    Men da gikk jeg ned til Geir Arne, på 27. juli, 1978 kanskje.

    Og da ville ikke Geir Arne bli med på bursdag.

    Han sa bare nei, at det gadd han ikke.

    Men seinere, så fikk jeg vite det, at han bursdag 27. juli.

    Så jeg er to dager eldre enn Geir Arne.

    Men men.

    Men, han forklarte ikke noe om det.

    Så han bare sa nei til å dukke opp i bursdagen min.

    Så etter det, så var vi uvenner da.

    Enda jeg hadde skrevet kort osv., som Ågot sa jeg skulle gjøre.

    Vi fant et gammelt postkort, i en skuff, på kjøkkenet hos Ågot, hvor jeg skrev invitasjon til bursdag da.

    Men det hjalp ikke så mye, Geir Arne ville ikke dukke opp i bursdag, uten at han ga noe særlig grunn heller.

    Men men.

    Så etter det, så var jeg uvenn og fiende med Geir Arne, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Men det dukka opp noen andre folk, i bursdagen min.

    Noen Ågot og faren min kjente, som også hadde slekt like ved Larvik.

    Et sted som het Verningen.

    Og det var noen som bodde ovenfor butikken, tror jeg, på Sand.

    Jeg husker ikke helt hvordan det var, men faren min kjente noen der, så det var en kar der, som var et år eller to eldre enn meg, som jeg også kjente på Sand da.

    Men han var jeg bare på hils med.

    Jeg husker ikke hva han het nå, men han var en forholdsvis stille og rolig kar, tror jeg, som hadde ei søster, som faren min sa hadde lår som en 13 åring, enda hu var på meg og søstra min sin alder.

    Så det var kanskje litt rart, at faren min skulle nevne det her, til Ågot, da jeg var på ferie der, i 1978, eller noe.

    Men men, det var kanskje vanlig å si sånn på 70-tallet, det er mulig.

    Så sånn var det.

    Så jeg kjente altså, eller jeg visste ihvertfall hvem to folk i klassen, Erland og Geir Arne, var, da jeg begynte på Berger skole, på begynnelsen av 3. klasse, i 1979 da.

    Og jeg visste også hvem en Christer på Bergeråsen var, for han hadde jeg også såvidt prata med, i en ferie.

    For vi var jo i huset til faren min og.

    Og hendte vi leika på Bergeråsen da.

    Og da spurte han Christer, som bodde i Ulvikveien, tror jeg, og var et år eldre enn meg vel.

    Han spurte om vi hadde bakker i Larvik.

    Jo, det hadde vi da.

    Så da lurte han på om jeg klarte å løpe ned skråninga, som var fra huset til Edel og Rolf der, i Ulvikveien, og ned til lekeplassen, som var nedafor der da, i Havnehagen.

    Og det klarte jeg da, selv om det var bratt, så var ikke det noe problem for meg, å løpe ned den bratte stien, sånn som han Christer utfordra meg til da.

    Så det var ikke noe problem.

    Larvik er kjent for å være en bakke-by, husker jeg bestefaren min, Øivind, sa til meg, et par år seinere, da jeg hadde flytta til Berger da, i huset på Sand.

    Så jeg var ikke noe nerd akkurat, da jeg vokste opp.

    Jeg var vant til å leike med folk på mange steder.

    Vi bodde to steder på Østre Halsen, Storgata og Mellomhagen, hvor vi ble kjent med andre unger da.

    Og i Jegersborggate, i Larvik, der ble jeg og søstra mi kjent med veldig mange folk.

    Pluss at de folka i klassen min, de var fra mye fra Torstrand og sånn, så da ble jeg kjent med enda fler folk, i klassen, for dem var ikke fra sentrum av Larvik, untatt Sølvi i klassen, som bodde ikke så langt fra der vi bodde.

    Og også på Brundlandnes, ble jeg kjent med folk, selv om det var ganske øde der, så flytta det ned en gutt, nesten på min alder, fra Nord-Norge.

    Men da var jeg så vant til å være for meg selv der, så gadd ikke å leike så mye med han nordlendingen.

    Og på Vestmarka, som vi bodde, i 1973, der ble jeg kjent med ei bondekone, husker jeg, som dreiv å måkte møkk, ned i møkkakjelleren, da jeg gikk inn i fjøset.

    (Jeg gikk og traska litt rundt der, en morgen da mora mi fortsatt sov vel).

    Noe sånt.

    Og jeg kjente altså folk både på Sand og på Bergeråsen da.

    Og alt det her var før jeg flytta til Berger, da jeg var ni år.

    Så var ikke akkurat noe nerd, da jeg flytta til Berger.

    Det var ikke sånn, at jeg satt foran datamaskin, hele dagen, før jeg flytta til Berger.

    For det var i 1979.

    Og VIC-20 og sånn, det kom ikke før i 1981 ca.

    Så det var nesten ingen nerder, på 70-tallet.

    Nesten alle gikk med Marius-genser og UCLA-genser osv.

    Så alle var vanlige da, på den tida, kan man nesten si, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • Søstra mi, kan hun være noe slags leder i Illuminati tro? (In Norwegian)

    Jeg tror faren og mora mi, må ha vært i Illuminati, antagelig.

    At de gjorde en avtale, da jeg skulle flytte fra mora mi til faren min, i 1979.

    For de satt lenge i stua i Jegersborggate og prata sammen, og jeg ble sendt vekk, jeg fikk ikke lov å høre.

    Mer da.

    Jo, det er nok sånn at mormoren min, Ingeborg Ribsskog, hun har jo et stort nettverk.

    Men hun henviser til søstra mi.

    Søstra mi var jo sånn på 90-tallet, at hun hadde en gutt fra Røyken, Glenn(?), som hun bodde i bofelleskap med, som en slags slave nesten(?)

    Hun fikk han ihvertfall til å tigge penger for seg, i Karl Johan, i noe slags dopa tilstand, tror jeg.

    Magne Winnem advarte meg mot søstra mi en gang.

    Så kanskje han kom inn i noe nettverk, ved at han traff søstra mi gjennom meg?

    Det samme med Glenn Hesler?

    Øystein Andersen, han ville ikke ha noe mer med meg å gjøre, husker jeg at han sa, i 1993, var det vel, mens jeg og søstra mi satt der.

    Kan det ha vært noe med søstra mi?

    Ikke vet jeg, Øystein Andersen, (tremenningen min), kødda med meg han og.

    Men jeg tenkte på et slags mareritt-scenario her.

    Hva hvis morfaren min, Johannes Ribsskog, var sur for at jeg ikke ville rake hagen i Jegersborggate, høsten 1979, var det vel.

    (Som jeg skrev om på bloggen her om dagen).

    Også ble det arrangert sånn at han liksom døde i Spania(?)

    For Johannes var sånn at han ofte gikk veldig lange skiturer osv., så det var vel uventet at han skulle dø i 60-åra, som han vel var i.

    Han så jo ganske gammel ut på de bildene fra Nevlunghavn i 1983, så hvem vet.

    Men han våkna opp når det var noe med de russiske kameraene.

    Og mora mi reagerte sånn da jeg fikk en tinnsoldat, fra Johannes, på 7-års dagen min, kan det kanskje ha vært.

    Hvis det ikke var 6-års dagen min.

    Det er mulig.

    Mens vi bodde i Mellomhagen.

    Hm.

    Ihvertfall så er nok søstra mi, Pia Ribsskog, mer enn en vanlig brikke i det her Illuminati-nettet, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn er nok det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

  • StatCounter: Han på Fornebu søker på ‘arne mogan olsen slave for runar mogan olsen?’, på Google. (In Norwegian)

    StatCounter: Han på Fornebu søker på ‘arne mogan olsen slave for runar mogan olsen?’, på Google. (In Norwegian)


    PS.

    Ja, du må huske på at faren min er nok veldig stolt av Runar.

    Du kan se det på faren min, at han er glad i Runar og stolt av han.

    Det er fordi at faren min er eldstebroren da, og så er det Håkon og så er Runar nesten som en attpåklatt da.

    Så faren min og onkelen min, dem fikk vel ikke gå mer enn på folkeskolen da.

    Mens Runar gikk på gymnas og sånn da.

    Og dreiv med tegning og sånn, husker jeg.

    Og Runar, han var nesten som en ungdom, husker jeg.

    Det var på den tida han og faren min kidnappa meg og søstra mi, fra Mellomhagen i Larvik.

    Runar løfta opp meg, på gårdsplassen der, og faren min løfta opp søstra mi.

    Og så løp dem inn i bilen da.

    Og da satt kusina vår Heidi der.

    Jeg var kanskje seks-syv år, at det var sommeren før jeg begynte på skolen, og søstra mi fem-seks.

    Noe sånt.

    Og Heidi var da kanskje to år da.

    Noe sånt, hvis det var sommeren 1977, som jeg tror.

    Og hu hadde fått en soloflaske.

    Og da spurte Heidi, som er på Facebook-sida mi, om hun kunne få safta.

    Så hu trodde Solo var saft.

    Og det viste jeg og søstra mi godt at det var det ikke.

    Men vi holdt kjeft da, for hun Heidi satt imellom oss, og var helt glad og blid da, selv om vi nettopp hadde blitt kidnappa.

    Så sånn var det.

    Og jeg lurer på om det var den gangen, eller en annen gang like før, at onkelen min plystra på ei jente, som gikk langs veien, i olaskjorts og sånn, som jenter pleide å gjøre på 70-tallet.

    Så kjørte vi innom en bensinstasjon, eller en kiosk.

    Så kjørte vi ut igjen.

    Og da kjørte vi forbi den samme jenta igjen, og da tok Runar hue ut av bilen, og plystra på hun samme jenta igjen da.

    Så hun så rimelig brydd ut, vil jeg si.

    Og faren min klagde litt da.

    Men Runar, han var vel nesten som broren min, Axel, vil jeg si, at han ikke hørte.

    Eller bare hørte på det ene øret.

    En gang.

    Jeg lurer på om det var da, som Runar sa, at han begynte å få litt sansen for Jehovas Vitner.

    Da dro han med faren min, for å se på en haug med ræl av noen materialer, som hadde stått i avisa.

    Om han kunne bruke de på det nye huset, eller noe.

    Men det var bare noe skrot nærmest, så det gikk ikke.

    Ikke til forskaling heller.

    Det er nesten noe sånn, som han Magne Winnem fra Gjerdes videregående i Drammen, kunne funnet på.

    Å kjøpe sånn billig i avisa, og dra med noen for å se på det da.

    At dem er litt sånn utnyttende kanskje.

    Onkelen min var nok ganske kul, da han bodde i Oslo.

    Men han var altså som en ungdom, da jeg var sånn fem-seks år, som jeg fortalte om.

    Og da var jo han gift og hadde unger sjæl, som faren min og han andre onkelen min.

    Ove er vel født i 1972, tror jeg, eller 1973, så han er 2-3 år yngre enn meg.

    Så Runar var ungdom og familiefar samtidig, vil jeg si, etter det jeg skjønte av den plystringa hans ut vindu, i Vestfold tror jeg kanskje det kan ha vært, eller på Hurumlandet, noe sånt.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så jeg tror det dumt av faren min å bygge huset til Runar.

    Ihvertfall for fabrikken sin del, snekkerverkstedet på Sand.

    De mista jo kontraktene med Jensen Møbler, kan jeg tenke meg.

    Den husbygginga, den pågikk jo i et par år omtrent.

    Og Runar, han er gnien, vil jeg si.

    Han tjener masse penger som tannlege, men han spiser det billigste kneipbrødet, med gulost og en skive tomat, hvis jeg husker riktig.

    Og de drikker ikke vanlig juice, de drikker frossen konsentrert juice, som de blander med vann.

    Og de har sånn svært kjølerom, i villaen i Son, som få hus jeg har sett har, men jeg har vel ikke vært hos så mange som har hus, de siste åra.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, de drikker ikke melk, de spiser kalk-tabletter.

    Så det er mulig det er noe galt med melka.

    Ove spiste noe sånne piller en gang, som ga han skinnende hår og negler, men det slutta han visst med.

    Og han var norgesmester i amerikansk fotball, og prøvde også å bli norgesmester i aerobic(!)

    Men men.

    Mer da.

    Ja, Runar er sånn, at han venta mange år, på å bygge ferdig svømmebassenget, i huset dems i Son.

    Jeg var jo med der mye, sånn i 1983 og 84 og sånn kanskje, for jeg var med til Son, når faren min bygde på huset.

    Så over ti år seinere.

    Det var da jeg hadde HiAce-en.

    Det var vel i 1997, tenker jeg.

    Da var svømmebassenget ferdig.

    Så det tok 10-15 år, før hele huset var ferdig, hvis jeg forstod det riktig.

    Da ville jo jeg gjerne se hvordan svømmebassenget ble da, etter all den hypen, men det var visst ikke så populært.

    Jeg fikk ikke lov å prøve svømmebassenget.

    Eller jeg hadde ikke med svømmeklær heller.

    Men men.

    Mer da.

    Runar pleide å drikke to kasser øl i uka.

    En i uka og en i helga, da de bodde i Vestby, husker jeg han fortalte faren min, sånn på begynnelsen av 80-tallet en gang.

    Når jeg var på ferie hos dem, så måtte jeg alltid bli med Ove rundt i huset, og enten vaske eller støvsuge.

    Så han gjorde nok ikke så mye sjæl, Runar, men han hadde skikkelig dressur på Ove og Heidi osv. da.

    Jeg tror ikke han har så streng dressur på kona si, Inger, fra Sande, men det skal jeg ikke si sikkert, hvordan det foregår.

    Men men.

    Kanskje det er hun som styrer Runar?

    Hva vet jeg.

    Men faren min er veldig glad i og stolt av Runar, tror jeg.

    Omtrent som om Runar var sønnen hans antagelig.

    Og mora dems, Ågot, farmora mi.

    Hun begynte å bli litt senil, da jeg bodde på Berger på 80-tallet, så hun kalte meg noen ganger Runar da.

    Så hun tok feil mellom meg og Runar da, så hun må nok ha syntes at vi ligna litt.

    Begge var vel ganske selvsikre og ganske smarte for alderen og sånn da, kanskje.

    Hva vet jeg.

    Og leste avisa og sånn kanskje.

    Ikke vet jeg.

    Men jeg tror det var dumt av faren min og Håkon å holde på å bygge det huset.

    Dem kræsja, en dag Håkon kjørte.

    Så Håkon kunne ikke jobbe så mye etter det, for han måtte operere armen.

    Og legene tulla med armen til Håkon, tror jeg, for den blei mye tynnere enn den andre armen, og han måtte ha noen plater og sånn, inni armen.

    Så sånn var det.

    Mer da.

    Jo, dem mista vel kontraktene med Jensen Møbler og sånn, når dem bygde huset til Runar.

    Men faren min orka kanskje ikke meg, som han syntes var slitsom da.

    Og dem måtte kjøre mange mil hver dag, med bil eller båt.

    Og jeg husker en gang, som faren min og Erik Thorhaldsson, nesten sovna, mellom Sande og Berger.

    Da måtte jeg liksom sitte å si til faren min hele tida, at han ikke skulle sovne, og følge med da.

    Selv om jeg syntes det var litt rart at begge skulle sovne samtidig nesten, mens dem satt foran i bilen.

    Det var kanskje noe tullings.

    Dem pleide å tulle med faren min, han Eirik eller Erik Thorhaldsson osv.

    De hadde en Prima Vera-sang, som de spilte hele tida, for faren min, til og fra Son da, mens dem gliste og lo.

    Den het ‘Arne Belinda’.

    Og faren min heter jo Arne, så dem syntes den sangen var så artig da.

    Så dem hadde kanskje ikke så mye respekt for faren min.

    Vi pleide å kjøre ned til havna i Son, og kjøpe god mat da, i lunch-pausene og sånn.

    Det her var vel i 1982 og sånn kanskje, så jeg var vel kanskje 12 år.

    Og den husbygginga pågikk i et par år, så jeg ble veldig godt kjent i Son, og husker alle gatene i hue enda.

    Vi kjørte ned mot Son, til høyre forbi der biblioteket er/var.

    Og så var det en matbutikk nede på havna der vel.

    Det var flere butikker og da men.

    Men der hadde de fersk grilla kylling, mener jeg å huske.

    Og da kjøpte vi ferskt brød og, og spiste kylling på brødskiva, omtrent hver dag.

    Det var digg.

    Og Cola da, det drakk jeg alltid.

    Men, nå skulle jeg finne den sangen ja.

    Hvis den er på YouTube.

    Vi får se.

    Jeg fant ikke den sangen nå.

    Men faren min tulla en gang med Runar.

    Det var kanskje den gangen Runar ville at jeg og faren min skulle bli med å se på den plankehaugen.

    Noe sånt.

    Og da sa faren min, at den her sangen var om Runar, som hadde en orange boks-aktig 70-talls Mercedes, og Ove og Heidi og Susanne som var ungane til Runar, som var noen snørrunger og drittunger da.

    Så da mente faren min at den her sangen passa for Runar.

    Men da tror jeg Runar ble litt irritert, det er mulig.

    Farmora mi sa at en gang så hadde Runar gått rundt i Oslo, som student, så hadde en kar spurt om han ville selge narkotika for’n.

    Men Runar sa nei, så hu.

    Og det var hele fortellinga.

    Så sånn var det.

    Men jeg lurer på om tanta mi, Ellen, var ferdig på forsøksgym i Oslo, mens Runar gikk rundt og ikke solgte narkotika.

    Hm.

    Kanskje dem traff hverandre i Slottsparken, mens Johannes, morfaren min, leita etter Ellen, det er mulig.

    Det var den sangen ja.

    Her var den:

    Så Runar er kanskje litt som den jævla naboen.

    Og faren min er kanskje litt som en Jan Teigen, som drikker, men ikke synger.

    Noe sånt.

    Så sånn er det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Mora mi kjente jo folk i Svelvik.

    Som hu bodde hos i manga måneder, på 80-tallet, husker jeg.

    Og det kan jeg tenke meg er, fordi at Holmsbu, hvor dem bodde, det er jo et lite sted.

    Så kanskje de sykla, til andre sida av Svelvik der, og tok ferja over til Svelvik.

    Foreldra dems bodde også noen år på Klokkarstua.

    Og det er vel rett over fjorden for Svelvik.

    Så det kanskje nesten som en del av Svelvik, for du tar vel omtrent bare ferja over da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at mora mi var så glad i den gamle ferja, som var rød, og ikke fra kaia, som vel var vel kirka der, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

    På 70-tallet.

    Men men.

    Så har sikkert Runar truffet Ellen og mora mi da kanskje, i Svelvik f.eks.

    Eller i Holmsbu da, for dem var sikkert mye ute med båten, Runar også.

    Og så, da Runar studerte i Oslo, på Tannlegehøyskolen, (som han på en måte juksa seg inn på, sa mora mi, rundt 1975 eller 76, for Runar han visste at rektorens sønn, han hadde dårligere karakterer, men kom inn likevel.

    På Runars bekostning da.

    Så Runar klagde, og da kom han inn, ifølge mora mi.

    Det hadde sikkert hun hørt av tante Ellen, som Runar hadde fortalt henne i Slottsparken, under hippie-tida når Runar ikke solgte narkotika der.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så har Runar møtt bestefar Johannes da, i Slottsparken.

    Og så fortalte han faren sin det, Øivind, det som Øivind pleide å si.

    Han traff en mann med hatt og frakk sikkert da, i Slottsparken.

    Så spurte mannen Johannes, hva han gjorde.

    Så sa han, at han leita etter dattera si.

    Så spurte Johannes, hva han gjorde.

    Jeg leiter etter begge mine, sa han.

    Hm.

    Så har Johannes fortalt den her historien til Runar da.

    Så har Runar fortalt det faren min, at nå er Johannes Ribsskog så opptatt med å leite etter dattera si i Slottsparken, så da kunne faren min prøve seg på mora mi da.

    Noe sånt.

    Så derfor er synes faren min at Runar er artig da, for han veit mye sånne ting.

    Nei, nå får jeg finne på noe annet å gjøre, enn å skrive sånn her sprøyt.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

  • Tutta og Mathilde. (In Norwegian)

    Nå fikk jeg flashback til 70-tallet her.

    Rundt 1977 kanskje, da vi bodde i Mellomhagen på Østre Halsen i Larvik.

    Og da husker jeg at mora mi pleide å kalle søstra mi for Tutta og Mathilde hele tida.

    Og det likte ikke søstra mi.

    Men om det var at mora mi prøvde å fortelle meg noe(?)

    For Tutta og Mathilde var jo begge slemme, husker jeg, for det var noen slemme søstre fra noe eventyr, eller noe.

    Så er nok ikke sikkert at søstra mi er så uskyldig, som for eksempel bestemor Ingeborg tror.

    Som ikke tror at Pia vet hva en ‘gigolo’ er, enda hun er 37 år vel.

    Men men.

    Så det er tydelig at disse værsting-tendensene til søstra mi starta tidlig.

    Hun var vel ikke mer enn 5-6 år da, når mora mi dreiv å kalte henne for Tutta og Mathilde, og lo, og søstra mi blei litt småsur.

    Så her kan det være noe muffens og tegn på at søstra mi har noen Tutta og Mathilde-tendenser, eller hvordan man skal forklare det da, ifølge muttern.

    Det er mulig.

    Noe rart var det vel ihvertfall siden mora vår holdt på sånn.

    Det får man regne med.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og hvis vi skal ta mora mi som utgangspunkt, så var heller ikke mormoren min, bestemor Ingeborg, så snill.

    For i første klasse, på Østre Halsen skole, så måtte vi ha håndarbeid.

    Og da skulle vi lage en heks.

    Og den sa mora mi, at den skulle jeg gi i julegave til bestemor Ingeborg da.

    Så da gjorde jeg det.

    Men jeg sladra ikke da, jeg lata som ingenting, at jeg ikke skjønte at det kanskje ikke var så fin gave.

    Jeg tror ikke jeg skyldte på mora mi, jeg bare lot som at jeg ikke skjønte noe.

    Så sånn var det.

    Det må vel antagelig ha vært julen 1977, det her tror jeg.

    Og da tror jeg vi var i Nevlunghavn, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes da, hvis jeg husker riktig.

    Så sånn var det.

  • Flashback til 70-tallet. (In Norwegian).

    Nå har jeg liggi i senga i hele dag og prøvd å svette ut noe feber som henger igjen en del enda.

    Men det har blitt litt bedre ihvertfall.

    Men da kom jeg på hvordan det var, på 70-tallet, i 76 eller 77 vel, da jeg hadde feber da jeg bodde i Mellomhagen i Larvik.

    Da hadde jeg så mye feber at jeg lå i 2. etasjen av huset, på rommet mitt, og ropte på mora mi, som var i 1. etasje da.

    Og da kunne jeg høre at mora mi prata med ei venninne osv., og lurte på hvorfor jeg ropte på henne.

    Så mora mi var nok ganske følelseskald, og uten noe særlig morsfølelse ovenfor meg.

    Så det var stefaren min, Arne Thormod Thomassen, som måtte dukke opp med noen håndklær med kaldt vann, som jeg kunne ta på panna da, siden jeg var så varm på panna.

    Og jeg klarte ikke å spise og sånn.

    Og det samme var da jeg var sånn tre år, og bodde på Bergeråsen, på Toppen der.

    Når muttern oppførste seg på en lignende måte da, så måtte faren min kjøre meg bort på Sand, sånn at farmora mi Ågot, kunne trøste meg.

    Og mora mi gikk for å være litt forvirra da.

    Og han stefaren min, Arne Thormod, var også ganske streng.

    Så det var derfor jeg ville flytte til faren min på Bergeråsen da.

    For han var ikke så streng, og farmora mi, Ågot, hun gikk også for å være veldig snill.

    Men jeg hadde ikke regna med, at faren min ville flytte ned til Haldis, etter at jeg hadde på Bergeråsen i et halvt år.

    Så da var det omtrent som at et mareritt, det å bo hos moren min i Larvik, ble avløst av et nytt mareritt.

    Men da hjalp det nok litt av jeg var borte på Sand hver dag da, hos farmora mi Ågot da, som var ansvarlig og ordenlig og sånn da.

    Siden mora mi vel må sies å ha vært nokså følelseskald, uansvarlig og forvirra, selv om hun også hadde dager da hun var litt bedre, så var det vel sånn hun var vanligvis.

    Og faren min var også uansvarlig, han lot meg bo aleine på Bergeråsen der, og må vel også sies å være alkoholiker da, siden han drakk hver dag, noe han sikkert gjør enda.

    Så det var litt hell i uhell da, at ihvertfall farmora mi Ågot, og også farfaren min, Øivind, de var gammeldagse folk, som var ansvarlige, og tenkte på å oppføre seg ordenlig osv.

    Så de var ikke bitt av den her ‘hippie-basillen’, som generasjonen etter dem nok led en del av, eller hva man skal kalle det.

    Så det var vel egentlig ganske flaks må man si.

    Så sånn var det.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Så etter at morfaren min Johannes døde, og farfaren min Øivind og farmora mi Ågot.

    Og også etter at moren min Karen døde, som vel ble litt bedre etterhvert.

    Så har resten av familien, som er sånne hippie-hasjiser nærmest og alkoholikere osv., de har da begynt å kødde mer og mer med meg.

    Og det rare er at politiet også kødder med meg.

    Så om de her hasjisene har fortalt løgner til politiet, eller om politiet også har blitt helt hippier etterhvert og driter i hva som er rett eller galt, og bare gjør hva de har lyst til.

    Noe sånt kan det virke for meg.

    Så sånn er det.