PS.
Her er mer om dette:
Stikkord: Mette Holter
-
Ok, er det Petter som han eldste sønnen til Mette Holter heter. Jeg er litt yngre, enn ungene til Mette Holter, så da min søster Pia og meg, besøkte Axel og dem, i Oslo, på 80-tallet, (mens vi bodde på Berger), så ble jeg mest kjent med Kirsten og Erik Ancona, siden Petter vel allerede hadde ‘flytta fra redet’, mer eller mindre da, tror jeg
PS.
Axel bodde hos sin far, Arne Thomassen.
Fra han var cirka tre-fire år gammel vel, (mener jeg å huske).
Og Axel er født i 1978.
Så han flytta til faren sin, (som på den tida ble sammen med Mette Holter), rundt 1982, (må det vel ha vært).
Og fra 1982 til jeg flytta til Oslo, for å studere, i 1989.
Så besøkte Pia og meg Axel og dem, (i Oslo), to ganger, (var det vel).
Og Axel var også et par ganger på besøk hos meg, på Berger, på disse sju-åtte årene.
Og da var ikke ungene til Mette Holter med.
Så det er ikke sånn at ungene til Mette Holter er som mine søsken.
Men de er som Axel sine søsken, (må man vel si).
Spesielt Kirsten Ancona, vel.
Som pleide å ta med Axel til McDonalds og sånn, mener jeg å huske, at hu nevnte, en gang.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mvh.
Erik Ribsskog
-
Min Bok 5 – Kapittel 94: Enda mer fra Rimi Kalbakken
Jeg har jo skrevet om det, i et tidligere kapittel, at assistent Kjetil Prestegarden, på Rimi Kalbakken, aldri lærte seg å henge opp prisplakatene, til tørrvare-kampanjene, ordentlig.
Det var alltid sånn at assistent Kjetil Prestegarden, bare brukte en bitte-liten teipbit, til prisplakatene.
Og at mange av plakatene, etter noen dager, da ble liggende og flyte på gulvet, i butikken.
Og at det ville bli avtrykk etter sko osv., på plakaten, som lå på gulvet, da.
Så dette bidro ganske mye til at butikken ville se mer uryddig og ‘harry’ ut, da.
Og medarbeiderne, i butikken, de ville da bli heftet, av kundene, som lurte på hvor mye ditt og datt kostet, da.
Og aktivitetene ville også selge mindre.
For det lærte jeg, som leder, i Rimi, at en aktivitet uten prisplakat, det solgte kanskje bare halvparten av en aktivitet, som var tydelig merket, med prisplakater, da.
Så det var egentlig mange gode grunner, for å teipe disse prisplakatene, ordentlig opp, når man først dreiv med å sette opp aktiviteter, liksom.
Det var mange gode grunner, til å gjøre dette ordentlig, når man først jobbet med kampanjene, liksom.
Den jobben var ikke ferdig, før tørrvare-aktivitetene, var ordentlig merket, med prisplakater, (som ikke falt ned), mente jeg.
(Hvis man ikke gjorde det, så ville det kanskje vært bedre, å ikke satt de opp, i det hele tatt, vil jeg si.
Ikke langt unna, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og selv om jeg selv ikke jobbet med å bestille tørrvarer eller sette opp tørrvare-aktiviteter, noe særlig.
Så var det ofte sånn at kunder og selgere ville at jeg skulle kikke på ting, i tørrvare-avdelingen, da.
Og jeg hadde også ansvaret for å feste alarm-klistremerker, på varer som barberblad, og vitaminpiller, (eller om det var noen andre varegrupper var sårbare for tyveri).
(Assistent Kjetil Prestegarden hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.
Og assistent Monika hadde ansvaret for at et par varegrupper ble merket.
Og jeg hadde også ansvaret for et par varegrupper, da.
Selv om jeg lurer på om assistentene slurvet med denne arbeidsoppgaven.
Noe som vel ikke ville ha vært bra for svinnet, isåfall).
Så jeg la jo da merke til hver eneste prisplakat, (mer eller mindre, ihvertfall), som lå som noe søppel da, og fløyt, på gulvet, i butikken.
Så jeg fikk til slutt den vanen.
At jeg hadde en sånn engangs teip-dispenser, (fra Scotch vel), i den venstre lomma, på Rimi-buksa mi, da.
Sånn at hver gang, som jeg fant en sånn ‘Kjetil Prestegarden-plakat’, på gulvet.
Så tok jeg teip-dispenseren ut av lomma mi, og teipet opp den plakaten, da.
For å ha sånne plakater liggende og flyte, på gulvet.
Det var under den minstestandarden, som jeg hadde, for en butikk, som jeg drev, da.
Og det samme med frukta og inngangspartiet.
Der stelte jeg liksom butikken, hver dag, da.
(Ihvertfall når jeg jobba seinvakt).
Og jeg tok bort kassalapper som lå på gulvet.
Jeg tok bort druer og annen frukt, som lå på gulvet, (ved frukta).
Jeg tok bort råtten frukt som lå i frukta.
Jeg fylte opp fruktposer i frukta.
I det hele tatt så prioriterte jeg frukta, sånn at den skulle være ok, da.
Og jeg prioriterte at frukta som lå i fruktdisken, skulle ha en bra kvalitet, da.
Og kjølevarene, de la jeg opp sånn, at disken holdt seg, til neste gang, da.
Uten at det ble mye papp, i den disken, da.
Så hvis en eske i ostedisken, ikke var helt full.
Så tok jeg ut varene, og la de fremst i disken, da.
Jeg var jo en tidligere oste-sjef, liksom.
Så jeg visste hvordan jeg skulle få ostedisken til å holde seg, da.
(Uten å dem ble seende for harry ut, da).
Fram til neste gang, som jeg skulle fylle på den disken, da.
Og så, etter å ha passert et inngangsparti, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert en fruktdisk, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert frysediskene, til assistent Monika og Aziza, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert ferskvaredisken, til Carolina, som så bra/ok ut.
Og etter å ha passert kjølevaredisken, som så bra/ok ut.
Så kom kundene fram til tørrvare-hyllene, da.
Som så ut som en butikk i Øst-Europa, vanligvis vel.
(Noe sånt).
Jeg husker ihvertfall at noen kunder, (en ung dame vel), poengterte dette en gang.
At butikken så bra ut, fram til tørrvareavdelingen, da.
Og at den så så bomba ut, etter det, da.
Men det var en bevist strategi, fra min side, å holde butikken fram til tørrvarene, da.
For der styre jo assistent Kjetil Prestegarden.
Og vi hadde også så mange hyller, i tørrvareavdelingen, siden at Rimi Kalbakkken tidligere hadde vært et ICA supermarked, da.
Så selv om det ikke var helt fullt, i tørrvare-hyllene.
Så ble det sjelden utsolgt der, (sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så kundene fant det de hadde tenkt å kjøpe, og sånn, da.
Men om assistent Kjetil Prestegarden hadde for få folk, til å hjelpe seg, med tørrvarene.
Eller om dem ikke jobba noe særlig hardt.
Det veit jeg ikke.
Men assistent Monika.
Hu kunne vel kanskje ha klart seg, uten hjelp fra Aziza, i frysevare-avdelingen.
Isåfall så ville jo Aziza ha kunnet hjelpe assistent Kjetil Prestegarden, i tørrvare-avdelingen.
Distriktsjef Anne Neteland sin ambulerende Idar, han klagde til meg, på at jeg fikk assistent Kjetil Prestegarden til å jobbe for hardt, med tørrvarene.
Men det klagde vel aldri assistent Kjetil Prestegarden på selv.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men låseansvarlig Bjørnar, han fikk nok mer med seg hvordan ‘ståa’ var i tørrvareavdelingen, (enn meg), da.
Så kanskje han vet hvordan det var, med arbeidspress, (og sånn), i den avdelingen.
Det er mulig.
Så sånn er muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men jeg må ha vært litt stressa selv, på den her tida.
For jeg bare skreiv opp 3-4 teip-dispensere, i samme slengen, på svinn-lista, da.
For dette var bare noe jeg gjorde da, innimellom alt det andre, som jeg egentlig skulle ha gjort.
Så når jeg måtte henge opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, så var jeg egentlig opptatt med noe annet, da.
Så da fant jeg nok bare en teip-dispenser i hylla, og hang opp plakatene, da.
Og så glemte jeg nok å skrive opp de første teip-dispenserne, på svinn-lista, da.
Så etterhvert, så skreiv jeg bare på 3-4 teip-dispensere.
For jeg glemte jo i begynnelsen, å ha disse teip-dispenserne, i lomma.
Så de ble kanskje liggende på kontoret, osv.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men da distriktsjef Anne Neteland fant ut det.
At jeg bare tok teip-dispensere, fra hylla, og hadde de i lomma, for å feste opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’.
Så sa hu det, at jeg ikke fikk lov til det.
Men jeg måtte bestille teip, fra Tybring-Gjedde.
For det sa regelen, i Rimi.
Men teiprullene, fra Tybring-Gjedde, de var så store.
Så det passa ikke så bra, å ha i lomma, da.
Så derfor så brukte jeg ikke de rullene, når jeg hang opp ‘Kjetil Prestegarden-plakater’, da.
Og jeg mente at det var greit, å bruke de som var i hylla.
Hvis jeg førte de opp, på ‘Eget forbruk’ vel, på svinnlista.
Men distriktsjef Anne Neteland, hu begynte å detaljstyre meg, på det, da.
Og da, så var det jo ikke noe vits for meg, å henge opp ‘Kjetil Prestegarden’-plakater lengre.
For jeg kunne jo ikke gå rundt med en teip-dispenser, som veide en halv kilo liksom, i lomma.
Så butikken ble nok seende mer harry ut, på grunn av denne detaljstyringen, fra distriktsjef Anne Neteland, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Axel, (som hadde flytta til Spania, og bodde hos sin far der, på den her tida), sin stemor, Mette Holter, sin eldste sønn, Bjørn Ancona, var innom, på Rimi Kalbakken, og hilste på meg, en gang, i løpet av det drøye halvåret, som jeg jobba, (som butikksjef), der.
Jeg måtte spørre hvem han var, (tror jeg).
Etter at han sa hei til meg, like utafor kontoret der, (var det vel).
Og han presenterte seg, da.
Og da sa jeg: ‘Du kjente igjen meg?’.
Og da sa Bjørn Ancona: ‘Jeg kjente deg igjen på holdningen’.
(Noe sånt).
For jeg så nok veldig sliten ut, på den her tida, da.
Siden jeg sleit med medarbeiderne, i den her butikken, da.
Og jeg måtte jobbe hardt selv, og var under mye press, (må man vel si).
Så det var kanskje ikke så lett å kjenne meg igjen, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, en dag, som låseansvarlig Bjørnar og assistent Kjetil Prestegarden var på jobb, vel.
At det plutselig dukka opp ei ung dame, fra Groruddalen Avis, (eller noe sånt), der.
Og hu skulle ha bilde til ‘Typetoppen’, (eller noe sånt), tror jeg.
Og assistent Kjetil Prestegarden, han pekte på meg, da.
Og jeg skjønte ikke helt hva det her var om.
Men jeg lot henne ta et bilde av meg, da.
Bare for å bli kvitt henne, liksom.
(For hu var så ung, hu her fotograf-frøkna, da.
Så det var sånn at jeg liksom var litt redd for at hu skulle begynne å grine, hvis jeg bare kasta henne ut, liksom, da).
Siden mine kolleger, som også var like utafor kontoret der, syntes at jeg var mest fotogen, vel.
(Noe sånt).
Så jeg begynte kanskje å komme meg litt igjen.
Den siste tida som jeg jobba der.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn at butikksjef Siv Helen, (eller hva hu heter igjen), fra Rimi Bogerud vel, var innom et par ganger, for å handle, (må det vel ha vært), på Rimi Kalbakken, da.
(Ikke så lenge etter at jeg hadde begynt der, (var det vel).
Mens jeg dreiv og stabla noen tørrvarer, da.
Like ved der Gurvinder og han unge pakistaneren stod og jobba, vel.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at jeg spurte butikksjef Siv Helen, om ha hu syntes, om distriktsjef Anne Neteland, da.
(For jeg hadde så problemer med samarbeidet med distriktsjef Anne Neteland, da).
Og butikksjef Siv Helen, hu svarte at: ‘Jeg kjenner henne’, (eller noe sånt).
Men jeg kjente ikke hu Siv Helen så bra, da.
Så jeg kjente vel egentlig ikke noen, som kjente distriktsjef Anne Neteland, liksom.
Så jeg hadde ingen jeg kunne spørre om, hvordan hu distriktsjef Anne Neteland var liksom, da.
Så distriktsjef Anne Neteland, hu var liksom som et mysterium, for meg, (må man vel si).
Så det var kanskje derfor at jeg sov dårlig, før Storefjell-seminaret, høsten 2001.
(Like før jeg skulle bytte butikk, til Rimi Kalbakken).
Siden jeg ikke visste noe særlig om min nye distriktsjef, Anne Neteland, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Grunnen til at jeg lurte så fælt på det, hvordan Anne Neteland var, som distriktsjef.
Det kan ha vært fordi at min forrige distriktsjef PØF, var så lite streng, som distriktsjef, da.
For han lot oss butikksjefene liksom føle oss spesielle, da.
For han ga masse skryt.
Og dro oss med på raftingtur til Dagali.
Og ga også butikkene ekstra penger, til å gå ut på byen, for å spise pizza og drikke øl, på Peppes Pizza, og sånn, da.
Så PØF var liksom en sånn morsom type, da.
Og så havnet jeg fra PØF sitt distrikt.
Hvor det var en veldig uformell tone, mellom butikksjefene, da.
Og så over i Anne Neteland sitt distrikt.
Hvor jeg ikke kjente noen av butikksjefene.
Og hvor butikksjef-møtene var som å være i en begravelse, (må man vel si).
Med Anne Neteland, som en streng ‘Hitler-type’, som skjelte ut ambulerende Idar, bare han såvidt åpnet kjeften, (i det første butikksjef-møtet, som jeg var på, det distriktet), da.
Så å gå fra PØF til Anne Neteland sitt distrikt.
Det var nesten som å gå fra himmel til helvete, da.
Ihvertfall hvis man som meg, liker å ha det litt laid-back, da.
Men Anne Neteland, hu var som en streng skolelærerinne, (eller noe sånt), da.
Som liksom forlangte kadaverdisiplin, da.
(Må man vel si).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at han som var butikksjef, på en stor Rimi, (var det vel), på Bjerke.
Han ringte meg, (ihvertfall en gang), for å høre om vi hadde noen medarbeidere, som kunne jobbe, i kassa, på Rimi Bjerke, da.
Og da, så svarte jeg det, at det var mulig at Luly, (som jeg hadde ansatt, noen få måneder tidligere vel), kanskje kunne jobbe noe ekstra.
Og da, så sa han fra Rimi Bjerke, (over telefonen), at Luly, det hørtes ut som navnet på en gledespike, eller noe sånt noe.
Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, (husker jeg).
For hu Luly, hu hadde jo fortalt meg det, at hu pleide å bli kalt for Luly da, (hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).
(Selv om hu egentlig het Lul, vel).
Men Lul, det navnet, det høres vel kanskje litt rart ut, i Norge, (muligens).
Så derfor passet kanskje Luly bedre, da.
For jeg må vel ha spurt henne om det, (vil jeg vel tippe på, ihvertfall).
Om det skulle stå Luly på navnskiltet og.
Og det mener jeg at hu ville at det skulle, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at etter at jeg begynte på Rimi Kalbakken.
Så hadde vi for lite folk, i kassene, den første tida, da.
Og da ringte jeg til Rimi Nylænde, (min gamle butikk), husker jeg.
Og spurte om det var noen der, som kanskje kunne jobbe, da.
Og da fikk jeg vel telefonnummeret, til Idil, (som var fra Somalia vel), og som jeg hadde ansatt, som kasserer, på Rimi Nylænde, da.
(For det var jo oppgangstider, på den her tida, så det var vanskelig å få tak i nok folk, da.
Så det var ganske mye gjennomtrekk, og sånn, da).
Og Idil, hu dukka opp på Rimi Kalbakken der, da.
Og hu sa noe sånt, som at hu syntes at Rimi Kalbakken, var en større butikk, (enn Rimi Nylænde), da.
(Som jeg vel hadde prata om, på den personalfesten, hjemme hos meg.
Like før jeg slutta, på Rimi Nylænde.
At grunnen til at jeg ville bytte butikk.
Det var fordi at jeg ville se om jeg også klarte å mestre det, å drive en større butikk, da.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Luly, (som også var fra Somalia, vel), et par ganger, ville sitte på med meg, etter jobben, (på et par lørdager, må det vel ha vært), til ved noen blokker, langs Linje 5 da, (husker jeg).
Hvor hu skulle på fest, da.
Og da merka jeg at Luly bare såvidt hadde fylt atten år, da.
(For å si det sånn).
For når hu Luly skulle sette seg inn i bilen min.
Så satt hu Luly seg i baksetet, da.
Selv om passasjersetet foran, var ledig, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Jeg sendte en e-post til Majorstuen skole
Gmail – Oppdatering/Fwd: Problemer med Axel Thomassen 
Erik Ribsskog
<eribsskog@gmail.com>
Oppdatering/Fwd: Problemer med Axel Thomassen
-
Min Bok 5 – Kapittel 34: Mer fra St. Hanshaugen
En gang, mens jeg fortsatt hadde HiAce-en.
(Altså mellom sommeren 1996 og våren 1997, en gang).
Så ville mora mi det, at jeg skulle kjøre henne, fra Oslo og til Drøbak, (husker jeg).
For mora mi, hu skulle på visning, på en to-roms leilighet, i Holterveien, (like bak et kjøpesenter), ute ved Drøbak der, da.
(Av en eller annen grunn).
Mora mi, hu fortalte vel ikke det, hvorfor hu ville flytte, til Drøbak.
Og jeg hadde jo ikke hatt lappen så lenge, så jeg hadde kanskje nok med kjøringa, da.
(Det er mulig).
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at jeg lurte på det, om mora mi ville at jeg skulle være med, siden hu syntes at jeg var så normal, da.
Mens hu selv jo gikk for å være sinnsyk, da.
(Hva vet jeg).
Det endte ihvertfall med at mora mi fikk den leiligheten da, husker jeg.
Og jeg var vel rimelig stille, under den her visningen, tror jeg.
For jeg lurte vel på hvordan det her ville gå, da.
For mora mi var liksom så spesiell, da.
Så jeg var ikke sikker på hvordan det her leieforholdet ville funke, da.
For det hadde skjedd så mye rart, rundt mora mi, spesielt på 70- og 80-tallet, da.
(For å si det sånn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da vi kjørte tilbake, mot Oslo, igjen.
Så var fikk jeg kjeft av mora mi, husker jeg.
For i en tunnel, ikke langt unna Tusenfryd der, (var det vel).
Så hadde en bil fått motorstopp, og stod parkert, langs sida, inne i tunnelen, da.
Og da mente mora mi at jeg gjorde noe galt, da jeg kjørte forbi den bilen, da.
(Av en eller annen grunn).
Men jeg skjønte ikke helt hva jeg hadde gjort galt, da.
Så da ble jeg litt irritert, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en stund etter det her.
(Kanskje i forbindelse med en julaften, hos Pia, eller noe).
Så husker jeg det, at mora mi og Mette Holter prata sammen, da.
Og da nevnte mora mi det, at hu bodde i nettopp _Holter_-veien, i Drøbak da, (husker jeg).
Og da spurte mora mi, husker jeg, om det var noe med slekta til Mette Holter.
Og det var det da, sa Mette Holter, (husker jeg).
Og da syntes jeg litt synd på mora mi, (husker jeg).
Siden jo Mette Holter var samboer med mora mi sin eks-samboer, (nemlig Arne Thomassen), da.
Så det var nesten litt som at Mette Holter tok ‘innersvingen’ på mora mi da, (syntes jeg).
(Eller hvordan man skal forklare det).
Og mora mi virka litt skjør, (må man vel si), og ble litt kvakk kanskje, under den her samtalen, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På den tida, like før, at jeg hadde den personalfesten, for Rimi Bjørndal, i Rimi-leiligheten min, våren 1997.
Så var Axel og jeg, på et par turer, ute på byen, (vel på Studenten), husker jeg.
Og begge gangene, så skulle Axel ligge over, på sofaen, hjemme hos meg, husker jeg.
(Siden han fortsatt bodde hjemme hos foreldrene sine, på Vestre Haugen, da).
Og på den første, av disse to byturene.
Så skjedde det, når vi gikk hjem fra byen igjen.
At Axel, han begynte å lage noe bråk, med noen veiarbeids-sperringer, som stod, rundt et fortau, utenfor en bygård, i en sidegate, til Ullevålsveien der, da.
Og en kar, som bodde i den bygården, han våkna opp, og kjefta og svor, mot oss da, fra et vindu, (husker jeg).
Så Axel var litt som en bølle nesten, (må man vel si).
Han begynte å tulle og bråke, midt på natta, da.
Og vekte opp folk som hadde lagt seg, til litt mer normale tider, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og den andre gangen, (på den her tida), som Axel og jeg, hadde vært ute på byen.
Så hadde det stått en slags aluminiumsbøtte vel, med sitrusfrukter i, på et ‘øde’ sted, på bardisken, i første etasje, på Studenten der da, (husker jeg).
Og da, så hadde Axel tatt med en sitron, fra den bøtta da, (husker jeg).
Og mens vi gikk i Ullevålsveien der.
Så begynte Axel plutselig å kaste den sitronen, opp i lufta, da.
Før han fanget den igjen, da.
Og mens han lagde noen slags irriterende eller ‘åndsvake’ lyder, vel.
Og da skulle jeg liksom være en ansvarlig storebror, da.
Så jeg tok fra Axel den sitronen, da.
I tilfelle han kom til å kaste den, på noen, da.
Men Axel er jo så stor og sterk.
Etter å ha trent karate og kung-fu osv., i mange år.
Så jeg måtte nesten kaste vekk den sitronen, tenkte jeg, da.
Før Axel, (som tydeligvis hadde gått inn i noe slags ‘bajas-humør’), prøvde å ta tilbake den sitronen, da.
Og da, så tenkte jeg først det, at jeg kunne kaste den sitronen inn, på Vår Frelsers gravlund der da, (som fortauet vi gikk på, gikk langs, da).
Men der ligger vel Henrik Ibsen, (og sånn), begravet.
Og hvem er det som ønsker å kaste en sitron på grava til Henrik Ibsen, liksom?
Nei, ikke jeg ihvertfall.
Men rett foran oss, så lå vel Svenska Kyrkan, (hvis jeg har skjønt det riktig).
Så da tenkte jeg vel det.
At jeg kunne jo prøve å kaste den sitronen, litt diskret, sånn at den liksom spratt i kirken, og så landa et sted, mellom kirken og gravlunden der, da.
(Noe sånt).
Men problemet var, at sitronen, den spratt istedet, ut i Ullevålsveien, etter å ha truffet kirken, da.
(Da jeg prøvde å kaste den bort, sånn at Axel ikke skulle få tak i den, da).
Og jeg traff nesten en svær kjempe, (må man vel kalle han), med den her sitronen, da.
Og da sa jeg ‘sorry’ til han kjempen da, (husker jeg).
Og han sa at det var greit, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
Og så, så begynte Axel, (som var i noe slags ‘bajas-humør’, da).
Å le en litt sånn halvveis åndsvak latter, vel.
(Noe sånt).
Og da, så fikk jeg med meg Axel, på å krysse Ullevålsveien da, husker jeg.
Sånn at vi fikk litt avstand, mellom oss og han kjempen, da.
Men det som skjedde da, det var at han kjempen, han kom løpende etter oss, da.
Også dytta han til Axel, sånn at han falt ned på bakken, da.
Og så dytta han til meg, sånn at jeg spratt inn i det gamle Rikshospitalet, (må det vel ha vært), og så ut på fortauet igjen, da.
Og etter det, så stod liksom han kjempen og meg, og prøvde å psyke ut hverandre, da.
Mens Axel ble liggende nede på bakken, da.
(Og Axel prøvde vel ikke å reise seg opp heller, tror jeg).
Og så, så stoppet en politibil, som kom kjørende, i Ullevålsveien der, da.
Og ut, så kom det en liten tass, (må man vel si), av en politimann, da.
Samt ei ganske pen og slank politidame, i 20-årene, vel.
Axel sjarmerte hu politidama, sånn at han ikke behøvde å vise legitimasjon da, (husker jeg).
Mens jeg måtte vise legitimasjon, da.
Og han spirrevipp-purken, han skreiv meg opp, da.
(Som han kalte det).
Og da jeg spurte, hva det ville si.
Så brøyt han kjempen inn da, og sa noe sånt som at, ‘veit du ikke det engang?’.
(Noe sånt).
Og da, så syntes jeg at det virka som, at han spirrevipp-purken og hu tynne politidama, ikke hadde kontroll, på han kjempen, da.
(Som sa at Axel og jeg var ‘to’ da, osv.
Da han spirrevipp-purken lurte på hvorfor en kjempe som han, holdt på sånn, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og han kjempen, han hadde forresten ei dame, med noen slags røde byller i trynet da, (mener jeg å huske).
Og de to, de gikk oppover Ullevålsveien, et stykke etter Axel og meg da, (etter at politiet hadde skrevet meg opp da), husker jeg.
Mens Axel herma etter han kjempen, da.
For Axel hadde sagt til han kjempen, at det var ‘sitron’.
Men kjempen hadde trodd at det var ‘eple’, da.
(Mener jeg å huske).
Og etterhvert, så herma Axel etter han kjempen da, (enten på vei hjem til meg, eller om det var hjemme hos meg), og sa liksom som han kjempen hadde sagt da, at ‘var det ikke eple, da?’, (eller noe).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på personalfesten, som jeg hadde, for Rimi Bjørndal, (som var en uke eller to, etter det her, vel), så nevnte jeg den her episoden, da.
Og da mente Thomas Kvehaugen det, (husker jeg), at jeg burde være glad for det, at de politifolka hadde kommet forbi, da.
(Selv om jeg selv ikke var helt sikker på det.
For jeg lurte på hva det ville si at jeg hadde blitt skrevet opp, da.
Men jeg visste ikke hvilket telefonnummer, (for eksempel), som jeg kunne ringe, (fra jobben, eller noe), til politiet, for å få mer informasjon, om det her, da.
Så jeg fant aldri ut noe mer, om hva han spirrevipp-purken egentlig hadde gjort, i forbindelse med det, at han skreiv opp navnet mitt da, (som han snakka om).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 22: Mer fra Danmark
Jeg var vel ikke så vant med å være populær, blant damene, i Oslo.
(Utover på 90-tallet, ihvertfall).
Så jeg stakk fra de Setesdals-damene litt, husker jeg.
(Etter at jeg badet, mens de lå og solte seg, da.
Og da jeg gikk opp fra vannet igjen, så husker jeg det, at hu lyshåra liksom lå og smugkikket på meg, da.
Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Men jeg sa at jeg ville se på de bunkersene og sånn igjen, da.
(Noe sånt).
Og da så jeg vel en dansk dame, som nakenbadet der, (hvis jeg ikke tar helt feil).
Hvis ikke det var en annen gang, da.
Jeg bada også en gang som noen dansker var ute i vannet der, og syntes at det nesten var for kaldt til å bade vel, (sånn som jeg skjønte det).
Før jeg hoppa oppå den bunkersen igjen, da.
Og en av de danskene, (som bada der), sa vel at jeg var ‘gal’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg endelig kom tilbake, til campingplassen igjen.
Så hadde jeg egentlig avtalt å spille fotball, med de to Setesdals-damene, da.
Men jeg fant ut det, at jeg kneet mitt nok ikke var godt nok trent ennå, (etter operasjonen), til å spille ordentlig fotball, da.
Så jeg droppa det, da.
Men jeg lurte på om jeg skulle tilby de her to Setesdals-damene, å sitte på med HiAce-en min, til Hirtshals, (eller noe sånt).
Men de skulle vel en annen vei, (eller noe), tror jeg.
Og jeg hadde også en avtalte med resepsjonen, på campingplassen der, om at jeg skulle dra innom der, før jeg dro hjem.
For det var snakk om at jeg muligens skulle få noen penger, for den kassettspilleren også.
Siden jeg trodde at den kosta kanskje 800 kroner, (eller noe sånt), da.
Siden det var en Grundig-kassettspiller, da.
Og siden jeg trodde at Grundig var kjent for å være et bra merke, da.
Men da jeg gikk inn i resepsjonen der, så ble jeg nesten kjeppjaget ut derfra og.
For sånne kassettspillere kostet visst bare et par hundre kroner, (eller noe), mente han som jobbet der, da.
Så det var rimelig flaut da, må jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Blant de Holmestrand-folka, så syntes jeg det, at jeg kjente igjen en av dem.
(En med lyst hår vel).
Og jeg lurte vel på om han var fra Berger, egentlig.
Men det som var rart med dem, det var at alle av dem, de bare lå på bakken, og sov, i en klynge liksom, da.
(Den siste dagen der, vel).
Som om de sov, inne i et ganske stort telt, da.
Men de hadde ikke noe telt liksom, da.
(Det var liksom som at noen hadde stukket av, med teltet deres).
Så det var rimelig spesielt, husker jeg.
Og jeg lurte på om de bare lot som at de sov, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og de Holmestrand-folka, de var rimelig ‘på’ meg da, (mener jeg å huske).
Og de gjorde vel et poeng av det, at jeg drakk ‘vin’, (mener jeg å huske).
Og jeg mener også at jeg over hørte det, at de kommenterte det, at jeg dusja hver dag.
Og da overhørte jeg også det, (en gang jeg gikk for å dusje der da), at en annen av dem sa det, at ‘han har sikkert runka, da’.
(Noe sånt).
Og når noen av dem, (regner jeg med at det var, ihvertfall), gikk forbi bilen min, en gang.
Så klagde de på gardinene mine, (mener jeg å huske).
De sa at de kunne se inn i bilen, selv om jeg hadde gardiner da, (hvis jeg hørte det riktig).
Så de røde og hvit-stripete gardinene, til Mette Holter, (som jeg fikk av henne, da jeg flytta til Ungbo, i 1991).
De var ikke noe særlig tess, da.
Men jeg kunne nesten ikke hengt opp den bikinidama, som jeg fikk som sengesett, av Christell, jula før, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).
For det dynetrekket var nok litt vel stort, til å henge inne i HiAce-en, (vil jeg si).
Og det hadde kanskje også sett litt rart ut, å hatt en sånn nakendame, hengende i vinduet til bilen, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg hadde HiAce-en parkert, oppe ved den gården, forresten.
Så pleide jeg å kjøre ned til sentrum, en gang om dagen, (ihvertfall), da.
Og da pleide jeg å barbere meg, på et ganske stort offentlig toalett, ved buss-stasjonen der, da.
Og jeg hadde jo ikke barbermaskin, (for den ble jo stjålet, da jeg bodde på Ungbo), så jeg barberte meg med barberhøvel og barberskum, da.
Og på det toalettet, så pleide det vel ikke å være så mange folk.
Men en gang, mens jeg stod og baberte meg der, da.
Så dukket det opp en bussjåfør der, (husker jeg).
Og han så litt rart på meg da, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).
Så da jeg spurte han, om det ikke var lov, å barbere seg der, da.
Men det var det visst da, (svarte han).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 18: Sommerferien 1996
Etter å ha jobba sammen med Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen, på Rimi Bjørndal, i to-tre måneder.
Så var jeg rimelig lei av dem da, i august 1996, (husker jeg).
(For jeg hadde sommerferie sist da, av oss lederne, på Rimi Bjørndal der).
Så jeg hadde lyst til å dra bort litt, i sommerferien, da.
Samtidig, så hadde jeg ikke så mye penger.
Så jeg bestemte meg for å dra på bilferie, til Danmark, da.
Og Irene Ottesen hadde nevnt på jobben, at Løkken var et fint feriested, på Jylland, da.
Så jeg siktet meg inn mot den byen, da.
(Selv om jeg aldri hadde hørt om den byen, før Irene Ottesen nevnte den, må jeg innrømme).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok, så var jo mora mi sammen med en italiener, da hu bodde i Larvik, på begynnelsen av 80-tallet.
Og han hadde jo en folkevognbuss, som han brukte, som campingbil, da.
Så det var kanskje derfor at jeg kom på den ideen, å bruke HiAce-en min, som campingbil, da.
Det er mulig.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så en dag, et stykke ut i august-måned, i 1996.
Så heiv jeg madrass-delen, av den sofesofaen, som jeg hadde funnet, i den boden, på Ungbo, inn i HiAce-en min.
Og jeg tok ned de to rød og hvit-stripete gardinene, som jeg hadde fått, av Mette Holter, da jeg flytta inn på Ungbo, cirka fem år tidligere.
Og så hang jeg de gardinene foran vinduene, bak i HiAce-en, da.
Før jeg kjørte nedover mot Larvik, da.
(Som jeg syntes at var det naturlige stedet for meg, å ta ferje over til Danmark fra.
Siden jeg hadde vokst opp i Larvik, på 70-tallet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en eller annen måte, så hadde søstera mi Pia, fått snusen i det, at jeg skulle dra til Danmark, da.
Og hu fortalte meg det, at mora mi, (som på denne tiden fortsatt bodde i Borgheim, på Nøtterøy), ville at jeg skulle dra innom henne, på veien nedover mot Larvik, da.
Så jeg kjørte innom mora mi, da.
Og på veien, så kjørte jeg forbi en mørkhudet guttunge, (må man vel kalle han), som solgte jordbær, langs veien, da.
(Like ved en kirke, i Tønsberg-området, hvor jeg mener at søstera mi og meg, var med mora mi og hennes foreldre, på julegudstjeneste, en jul, på midten av 70-tallet, hvis jeg ikke husker helt feil).
Og da tenkte jeg vel noe sånt, som at sommeren var tiden for jordbær, da.
Og så kjøpte jeg med en kurv jordbær, som jeg hadde med til mora mi, da.
Og dette stusset mora mi fælt på, husker jeg.
Hu lurte på hvorfor jeg hadde kjøpt jordbær, da.
Men det var vel ikke noen spesiell grunn til det, akkurat.
Det var kanskje fordi at jeg hadde gått på fruktkurs, da.
(Hvem vet).
Jeg kjørte jo vanligvis mest inne i Oslo.
(Til og fra jobb, osv).
Så jeg hadde ikke sett så mye til det, at det ble solgt jordbær, langs veien, tidligere, (mens jeg hadde hatt bil og lappen), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg at hu var blakk.
Så hu lurte på om jeg kunne spandere en pose kaffe på henne, da.
Det sa jeg at var greit.
For da syntes jeg litt synd på henne, må jeg innrømme.
Siden hu ikke hadde råd til å kjøpe seg en pose kaffe, engang.
Så jeg kjørte henne til nærbutikken der da, hvor jeg betalte for en pose kaffe, (blant annet), som mora mi ikke hadde råd til å betale for selv da, (av en eller annen grunn).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mora mi fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg, hadde flytta tilbake igjen til Nevlunghavn, og fått seg en eldrebolig der.
(Noe som var nytt for meg, da).
Og hu fortalte meg også det, at bestemor Ingeborg hadde fem hundre kroner til meg, (eller noe), i bursdaggave, da.
Og at bestemor Ingeborg ville det, at jeg skulle kjøre innom henne, i Nevlunghavn, da.
Mora mi fortalte meg vel at bestemor Ingeborg bodde like ved det gamle biblioteket der, (som jeg husket fra 70-tallet, siden jeg var med bestemor Ingeborg dit en gang da, (da min mors foreldre bodde i det store skipperhuset deres, i Blombakken).
Biblioteket, det var vel stengt på 90-tallet, og før det ble bibliotek, så var det vel skole der, så veien som bestemor Ingeborg bodde i, den het Skoleveien, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg kjørte innom bensinstasjonen i Helgeroa, på veien ut mot Nevlunghavn, (husker jeg).
For jeg hadde litt lite bensin på bilen da, (fant jeg ut).
Men på den bensinstasjonen, så var bensinpumpene så gammeldagse, at jeg ikke skjønte noe av dem, da.
Så jeg måtte be en gutt i 18-års alderen, (eller noe), om å forklare for meg, hvordan den bensinpumpa fungerte, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg syntes at bilen min var morsom, (husker jeg).
Og jeg ble invitert, til å være hos henne, i flere dager, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel et gjesterom der, mener jeg å huske).
Noe jeg sa at var greit, for jeg hadde ikke noen bestemte ferieplaner, da.
Jeg tok det litt på sparket, liksom.
Og jeg var ikke helt sikker på, om jeg hadde råd til å dra, med ferje, til Danmark.
Eller om jeg istedet skulle kjøre ned til Sørlandet, en tur.
Men siden Pia hadde spredd det så mye, at jeg skulle til Danmark, så ble jeg nesten litt fanget, av det, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Bestemor Ingeborg, hu hadde ikke fått klippet plenen sin der, husker jeg.
Men hun hadde en gressklipper stående der, da.
Så jeg klipte plenen der en dag, som det var fint vær da, (noe det vel forresten var alle de dagene jeg var der, tror jeg).
Og jeg fikk også jobben, av bestemor Ingeborg, å kjøre ut til en ganske kjent matbutikk, (som jeg ikke klarte å se noe til, da jeg bodde i Kvelde, i 2005, og satt på med onkel Martin, noen ganger, for å besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn), i Helgeroa, (som lå på venstre hånd, langs veien, når man kjørte fra Nevlunghavn mot Larvik, (og velger den veien som ikke går om Stavern)).
Og i den matbutikken, så måtte jeg veie opp en kilo eller to med frosne reker da, (hvis jeg husker det riktig).
Og også kjøpe en del andre ting, (for bestemor Ingeborg), da.
Og da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg sin eldrebolig.
Og ga henne kvitteringen, fra matbutikken, da.
Og da fortalte bestemor Ingeborg det.
At søstera mi Pia, hadde vært på besøk hos henne, tidligere den sommeren.
Men at Pia ikke pleide å ta med kvitteringa, når hu var i butikken, og handla for henne.
(Det må vel ha vært butikken i Nevlunghavn, isåfall, hvis jeg skulle tippe.
Siden Pia ikke har hverken lappen eller bil, da.
(Ihvertfall så hadde hu ikke det da jeg flykta til England, i 2005)).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg dro også på stranda, i Nevlunghavn, (husker jeg).
(Den stranda ved siden av Gurvika der.
Like ved der hvor bestefar Johannes, hadde funnet en hule, på 70-tallet, en gang.
Som jeg muligens har skrevet om, i Min Bok vel).
Og da la jeg meg ned, i nærheten av noen lokale ungdommer der, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om var han som hadde hjulpet meg med den bensinpumpa, på bensinstasjonen i Helgeroa, en dag eller to tidligere.
For jeg mente at jeg kjente igjen han, da.
(Hvis jeg ikke tar helt feil).
Og han lå der sammen med blant annen en veldig strøken lyshåret dame, i 17-18-års alderen, (husker jeg).
Som lå der toppløs da, (mener jeg å huske).
Og plutselig, så stakk alle de kara, (som hu lå der sammen med), opp på et fjell der da, og lot hu dama ligge aleine der, (husker jeg).
Noe hu klagde på, til han ‘bensinstasjon-karen’, da han dukka opp der igjen da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Den neste dagen, (eller noe), så møtte jeg plutselig onkel Håkon(!), (husker jeg), utafor butikken, på campingplassen der, (som lå rett bak den sandstranda, som jeg hadde ligget og solt meg på, en av de forrige dagene, da).
(Den stranda, det var forresten den samme stranda, hvor jeg en gang hadde kasta en glassmanet, på søstera mi, på 70-tallet.
Og som jeg hadde gått rundt på, med en metalldetektor, (som jeg hadde kjøpt billig på postordre), en gang, på 80-tallet.
Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).
Onkel Håkon, han fortalte meg det, at han og tante Tone, hadde pleid å ligge i telt, på campingplassen der, de siste somrene.
Noe som var nytt for meg.
For på den tida, som jeg bodde på Bergeråsen, (altså på 80-tallet).
Så pleide de å dra på ferie til Danmark, (og til Bulgaria osv.), om somrene, (mener jeg å huske).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Håkon, han dro meg med, til teltet, som han og tante Tone, bodde i der, da.
Og der var sannelig (fille)-tante Tone og.
De bydde på en øl, (mener jeg å huske).
For de hadde et fortelt, (eller om det var platting(?)), der og, da.
Hvor jeg ble invitert til å sitte litt, da.
Og jeg forklarte vel det, at jeg nettopp hadde operert kneet, og at jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, (i Nevlunghavn), og at jeg hadde tenkt meg videre til Danmark, da.
Så sånn var vel det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
