En av de første arbeidsoppgavene, som jeg fikk, på Løvås.
Det var, å kveile ut, et cirka hundre meter langt, (må det vel ha vært), synketau, (som onkel Martin kalte det).
Dette var et tau, som hadde ligget på låven vel, (av en eller annen grunn).
Og dette var en tung jobb, siden at det var metall, innerst i tauet, (husker jeg).
(Og tauet, var også rimelig møkkete, husker jeg.
Som om det hadde ligget, under vann, eller noe i den duren.
Så jeg brukte vel arbeidshansker, mens jeg drev, med dette arbeidet.
Noe sånt).
Og jeg måtte legge dette tauet, bortover i ‘Enga-veien’, mens jeg kveilet det ut, (siden at det var, som noe spagetti da), husker jeg.
(Før jeg kveilet tauet sammen igjen, på ‘ordentlig’ vis, (må man vel si), etter at jeg hadde løsnet, ut flokene, i det).
Og onkel Martin, la vel så det tauet, tilbake igjen, på låven.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var naboen, som bodde over enga, (en kar, i 60-åra, eller noe sånt vel, som også muligens var nazist, (lurer jeg på, om onkel Martin sa)), på besøk, på gården, da jeg stod opp, (mener jeg å huske).
Han satt sammen, med onkel Martin og Grete, på en ‘ute-plass’, like ved hytta/’skuret’ mitt, (husker jeg).
(Og dette var vel en nabo, som brukte boligen, som fritidsbolig.
Mener jeg å huske, at onkel Martin, en gang sa.
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg flytta til gården, så hadde virka som, (for meg), at alle de tre ungene til Grete, liksom var en ‘gjeng’, da.
Men etterhvert, så ble det vel mer sånn, (muligens fordi at Andrea, (som var eldst av ungene til Grete), ble konfirmert), at Isa og Risto, liksom ble, et ‘radarpar’, da.
(Noe sånt).
En av de første dagene, som jeg bodde, på gården, (var det vel muligens).
Så var jeg, borte på/ved enga, (husker jeg).
Og det var varmt, i sola, (sånn som jeg husker det).
Så jeg kunne ligge, og slappe av litt der, vel.
(Noe sånt).
Og Risto og Isa, dukka plutselig opp der, da.
Med noen pølser, (eller om det var noe annen mat), fra Grete, (var det vel).
Og da, så måtte jeg, få fyr på et bål der, (ved enga), husker jeg.
(For å få varmet maten, da).
Og dette hadde jeg noen ganger gjort, mens jeg var, i militæret, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), så dette husket jeg enda.
Og det var vel sånn, at Isa og Risto, også spiste noen pølser, (eller hva det var), sammen med meg, (på/ved enga).
(Noe sånt).
Og Isa, (som gikk i femte-sjette klasse vel, men så yngre ut, må man vel si), begynte og hoppe opp og ned, (eller om hun viftet med armene, eller noe i den duren), mens hu sa til Risto, at hu ville bli der lenger, (eller noe sånt), mener jeg å huske.
(For hu trivdes vel, i sola, da.
Noe sånt).
Før disse ‘småttingene’, forsvant bort igjen, til gården, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, mens jeg jobba, borte på/ved enga.
Så ringte jeg, til Magne Winnem, (på mobilen), om et eller annet, (husker jeg).
Og da var det sånn, at jeg plutselig så/hørte, at dette ‘radarparet’, (Isa og Risto), dreiv og gikk bortover, nesten i toppen, av åsryggen, (over enga), mens de prata sammen, og vel spionerte, på meg, (kunne det virke som).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Grete og Martin og dem, en gang, (våren/sommeren 2005), dro meg med, for å grille pølser, oppå en høyde, som lå på eiendommen.
Og det var muligens, fordi at det var pinse, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at Grete og Martin, en gang, (sommeren 2005), kjøpte rottegift, (mener jeg å huske).
Og så ville Martin drikke kaffe, sammen med meg, i hagen, (bak ‘hoved-huset’), da.
Men så gikk Martin inn i huset.
Og kaffen smakte litt rart, (husker jeg, at jeg syntes).
Så jeg bare helte ut kaffen, og lot som, at jeg hadde drukket den da, (husker jeg).
(For jeg mistenkte nok, at Grete og Martin, muligens hadde hatt rottegift, oppi kaffen min, da.
For det var liksom, en ganske anspent stemning, på gården, i perioder, (for å si det sånn).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn.
At en gang, som Grete og Martin, ikke var på gården, (av en eller annen grunn).
Så kom Andrea, (var det vel), på døra, (i hytta/’skuret’ mitt).
Og sa fra, om at det var mat, da.
Og da hadde ungene til Grete, (nemlig Andrea, Isa og Risto), som alle var, i alderen 12-15 år, vel.
De hadde da, laget middag selv, (mener jeg å huske).
Og de hadde også, laget mat, til meg da, (sånn som jeg husker det).
Så disse ungene til Grete, kunne også være flinke, (og oppføre seg ganske voksent da), for å si det sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at psykolog Silke, hun spurte meg, (noen ganger), om det hendte, at jeg tok pauser, mens jeg jobba.
(Noe sånt).
Og det hadde jo hendt mye, under ‘Min Bok 7-tida’.
Så jeg måtte innrømme, at det var sånn, at jeg noen ganger, tok pauser, i det kjedelige ‘idiot-arbeidet’, på gården.
For jeg fikk kanskje, noen slags ‘flashbacks’, fra ‘hotell-tida’, (i Min Bok 7), da.
(Noe sånt).
Og det var vel også sånn, at jeg også tenkte på, den alvorlige situasjonen, som jeg var oppi.
(Jeg hadde jo overhørt, at jeg var forfulgt, av ‘mafian’, osv.
Og jeg skulle jo egentlig finne ut, hva jeg skulle gjøre, fremover.
Og ikke drive, med masse ‘idiot-arbeid’, liksom).
Men det er mulig, at psykolog Silke, er så ‘tysk’, liksom.
At hu mente, at dette med å jobbe, på gården, liksom var det, som jeg alltid hadde drevet med.
(Noe sånt).
Og ville ha det til, at det da, var noe galt med meg, siden at jeg ikke alltid tok, dette arbeidet, (på gården), like seriøst da, (for å si det sånn).
(Selv om jeg vel også tenkte på det, at jeg hjalp Grete og Martin og dem.
Med å få rydda/fiksa gården/eiendommen.
Noe som vel, har medvirket til, at Grete, fikk mye mer penger, for gården, da hun solgte den, (enn det hun betalte for den, ikke så mange år tidligere).
Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Psykolog Silke, spurte meg også, (av en eller annen grunn), om jeg hadde lyst til å bo litt, på et sted, (muligens et slags feriested), som Psykiatrien i Vestfold, eide/disponerte.
Men det syntes jeg, at ble som noe institusjonelt.
Så det hadde jeg ikke lyst til, (forklarte jeg, til psykolog Silke).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
