johncons

Stikkord: Min Bok 5

  • Min Bok 5 – Kapittel 82: Mer fra Rimi Kalbakken

    Den første dagen, som jeg jobba, på Rimi Kalbakken.

    Så gikk jeg rundt sammen med den forrige butikksjefen Kenneth, i butikken, (husker jeg).

    Jeg husker at Kenneth ble sur på meg, fordi at jeg ikke hørte etter, på hva han sa til meg, om forskjellig, borte i ostedisken der, da.

    (For jeg hadde jo vært oste-sjef, på Rimi Nylænde, i 1994.

    Så jeg mente vel at jeg skulle klare å bestille ost, på Rimi Kalbakken også, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kenneth gjorde forresten et poeng av det, at vellagret Norvegia-ost, fra Synnøve Finden.

    Den solgte så bra, på Rimi Kalbakken, da.

    Så den hadde Kenneth satt to esker i bredden av da, (husker jeg).

    Men det stusset jeg litt over seinere, husker jeg.

    For jeg syntes ikke at det slaget av ost solgte så utrolig bra da, liksom.

    Så jeg fant ut at en eske i bredden var mer enn nok, da.

    (For jeg fikk med de to assistentene der, Kjetil Prestegarden og Monika, på at vi skulle ha hvert vårt ansvarsområde, når det gjaldt å bestille Hakon-varer, da.

    Monika bestilte, (og la opp), frysevarene.

    Kjetil Prestegarden bestilte, (og la opp), tørrvarene, (med hjelp da, siden tørrvarer er det en Rimi-butikk selger mest av), da.

    Og jeg selv, jeg bestilte, (og la opp), alle kjølevarene, da.

    Hele den tida jeg jobba, som butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så fikk jeg ganske bra oversikt, over hvor mye hvert enkelt slag av ost solgte, i den butikken, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Allerede den første ‘vanlige’ dagen min der, så skar det seg, mellom assistent Kjetil Prestegarden og meg, (husker jeg).

    For jeg hadde jo fått beskjed av PØF, om at ‘vi’ ville at jeg skulle drive Rimi Kalbakken, som Rimi Nylænde.

    Så jeg ba bare assistent Kjetil Prestegarden, om å ta frukta, på en tidligvakt, som han og jeg jobba sammen, da.

    Mens jeg selv hadde tenkt å rydde inne på kontoret, og få litt oversikten der, da.

    (Sånn som jeg ville ha gjort det, på Rimi Nylænde, da).

    Men da eksploderte assistent Kjetil Prestegarden, og sa at da prioriterte jeg ikke frukta, hvis jeg gjorde det på den måten, da.

    Så Kjetil Prestegarden, han var liksom fra første dag, som en slags ekstra distriktsjef for meg, kan man kanskje si.

    Siden han liksom skulle bedømme hvordan jeg gjorde jobben min, hele tiden, da.

    For det var jo egentlig distriktsjef Anne Neteland sin jobb, å gi meg tilbakemeldinger, på hvordan jeg gjorde jobben min, som butikksjef, (vil jeg si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Assistent Kjetil Prestegarden, han ble jo så sinna, siden jeg ville rydde, inne på kontoret.

    Så jeg måtte nesten gi meg da, for å bevare ‘husfreden’, i butikken.

    Så jeg ‘dulla’ liksom litt med Kjetil Prestegarden, da.

    Og ble med han bort i frukta, og holdt han med selskap der, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da distriktsjef Anne Neteland, dukka opp, i butikken.

    En av de første vanlige dagene mine der, da.

    Så forklarte jeg det for henne, at Kjetil Prestegarden liksom prøvde å bestemme over hva jeg skulle gjøre, hele tida, da.

    (Sånn som da han nekta meg å rydde inne på kontoret, da).

    Men da svarte bare distriktsjef Anne Neteland det, at hu ‘kjente Kjetil fra før’.

    Så hu hørte heller på assistent Kjetil Prestegarden, enn på meg, da.

    Så i praksis, så fikk jeg vel egentlig aldri lov, til å være butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Siden at distriktsjef Anne Neteland bare hørte på assistent Kjetil Prestegarden, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at ingen av distriktsjefene, (hverken PØF eller Anne Neteland), hadde tatt opp temaet lønn med meg, i forbindelse med denne nye butikksjef-jobben, da.

    Så jeg var litt distrahert og anspent på grunn av dette, den første tida, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo hørt, av David Hjort, at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, før meg, da.

    Og Kenneth hadde vel jobba kortere tid i Rimi, og var vel også yngre enn meg, (ettersom jeg hadde forstått det, ihvertfall).

    Men det varte og rakk, og ingen Rimi-sjefer nevnte noe om noen lønnsforhøyelse, da.

    Som jeg hadde vært sikker på å få, da.

    For jeg hadde jo sagt til både Magne Winnem, David Hjort og søskene mine, (når vi kjørte ut til Martin og dem, på det andre besøket mitt hos dem, noen uker før det her vel).

    At nå satsa Rimi skikkelig på meg, for jeg skulle bli butikksjef, i en butikk, hvor lønnen lå på 300.000 i året, (pluss frynsegoder), da.

    (Det var ihverfall det jeg sa til Magne Winnem, før jeg begynte på Rimi Kalbakken, mener jeg å huske).

    Men det varte og rakk, og jeg hørte ikke noe om lønnen, da.

    Så dette ble jo som noe som gjorde meg anspent og som tok fokuset vekk fra arbeidet i butikken, da.

    At dette med lønnen drøyde så mye, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så til slutt, så måtte jeg ta opp dette temaet da, med distriktsjef Anne Neteland.

    Og Anne Neteland, hu sa det, at det ikke var noen automatikk i det, at man gikk opp i lønn, når man begynte i en større butikk.

    Men da svarte vel jeg det, at jeg visste det at den forrige butikksjefen der, (Kenneth), hadde hatt 300.000 i året.

    Og at jeg hadde jobba lenger i Rimi.

    Og at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde satt meg opp i lønn, da jeg begynte som assistent, i en større butikk, (nemlig Rimi Bjørndal), i 1996.

    Og at jeg da hadde fått inntrykk av det, at det var en selvfølge, at man gikk opp i lønn, hvis man begynte i en butikk, som var dobbelt så stor.

    (For både Rimi Bjørndal og Rimi Kalbakken hadde cirka like stor omsetning, da.

    De lå på cirka 800.000 i omsetning i uka, vel.

    Mens Rimi Nylænde lå på cirka halvparten, (det vil si snaue 400.000), i omsetning, i uka, da.

    Og da jeg begynte som ny assistent, på Rimi Bjørndal, i mai, 1996.

    Så hadde distriktsjef Anne-Katrine Skodvin satt meg opp fra 150.000 i året, til 160.000 i året, da.

    Og da forstod jeg det sånn, på Anne-Katrine Skodvin, at det var en selvfølge da, at man gikk opp i lønn, hvis man gikk fra samme stilling, i en ‘liten’ butikk, til en ‘stor’ butikk, da.

    (Og man måtte jo si at Rimi Nylænde var en liten Rimi-butikk.

    Og at både Rimi Kalbakken og Rimi Bjørndal var store Rimi-butikker, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg forklarte vel også for distriktsjef Anne Neteland at jeg følte meg lurt, da.

    Siden hu ikke hadde tenkt å sette meg opp i lønn, da.

    Og Anne Neteland forklarte det, at grunnen til at Kenneth hadde hatt 300.000 i årslønn, det var fordi at han hadde hatt en slags spesialavtale, med regionsjef Jon Bekkevoll, da.

    Og det var nytt for meg, da.

    (Selv om det er mulig at David Hjort hadde ‘babla’ om noe lignende.

    Men det var vel muligens en sånn avtalte, som jeg hadde trodd, at jeg også kom til å få, da.

    Siden jeg ble skrytt sånn opp i skyene, av PØF og også av driftsdirektør Rune Hestenes da, (sånn som jeg skjønte det, av det PØF sa, ihvertfall).

    Og siden jeg ble tilbudt den samme butikken, som han Kenneth hadde hatt den årslønnen i, da.

    Så hadde jeg trodd at det var sånn, ihvertfall).

    Men til slutt.

    Etter at jeg hadde vært ganske tøff, på telefonen, (for jeg ville jo ha sett dum ut, ovenfor slekt og bekjente, hvis jeg ikke hadde gått opp i lønn likevel, etter at jeg hadde fortalt det, at nå satsa Rimi skikkelig på meg, og jeg kom til å få 300.000 i årslønn), da.

    Så gikk Anne Neteland med på å gi meg 280.000, i ny årslønn, da.

    (Noe som var 20.000 mer, enn de 260.000, som jeg hadde hatt i årslønn, den siste tida, som butikksjef, på Rimi Nylænde, da).

    Og da fortalte Anne Neteland meg det, at i hennes distrikt, så var det bare butikksjefen på Rimi Stovner, (bortsett fra meg), som fikk så mye i årslønn, da.

    (Noe sånt).

    Og hu som var butikksjef på Rimi Stovner, hu hadde visst vært butikksjef i mange år, (eller noe sånt), da.

    (Og Rimi Stovner ligger vel på Stovner Senter og, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Og den butikken hadde vel høyest omsetning, i distriktet til Anne Neteland og vel.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg kunne leve med å ha gått opp til 280.000 i årslønn, da.

    For da mistet jeg liksom ikke helt ansikt, ovenfor venner og bekjente da, syntes jeg.

    Selv om jeg nok var litt såret og.

    For det var som at Rimi ikke satt like stor pris på meg, som på han tidligere butikksjefen der, Kenneth, da.

    (Syntes jeg).

    Siden han hadde hatt 300.000 i årslønn, da.

    Enda han vel hadde jobba i Rimi, i kortere tid, enn meg.

    Og jeg var vel også eldre enn han, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, forresten.

    At i safen, på Rimi Kalbakken, så lå det en room-service-regning, (for drinker, var det vel), på mellom 1000 og 2000 kroner, vel.

    (Som vel butikksjef Kenneth må ha lagt i safender, vel.

    Etter butikksjef-seminaret på Storefjell, noen uker før det her, da).

    Og den regningen, den sa distriktsjef Anne Neteland at hu skulle ta seg av, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så enten, så var vel han Kenneth en slags ‘super-butikksjef’ da, som fikk lov til å kjøpe seg drinker, for mange tusen kroner, på Storefjell.

    (For jeg selv, jeg fikk jo ikke en drikkebong engang, av distriktsjef Anne Neteland der.

    Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Ellers så hadde kanskje butikksjef Kenneth og distriktsjef Anne Neteland, et forhold.

    Og de hadde kanskje ligget og kost seg sammen, med drinker, på room-service, på rommet til Kenneth, hele natt til søndag, for eksempel.

    Mens resten av butikksjefene var rundt diskoteket og i svømmebassenget og sånn, da.

    Hvem vet.

    Dette blir jo bare spekulasjoner fra min side, selvfølgelig.

    Men det lå ihvertfall en sånn room-service-regning, i tusen-kroners-klassen, (fra Storefjell Høyfjellshotell), i safen, på Rimi Kalbakken, da jeg begynte som butikksjef der, da.

    Og den tok vel Anne Neteland seg av.

    (På en eller annen måte).

    Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 81: Personalfest Rimi Nylænde

    Høsten år 2000, (var det vel).

    Så ville Rimi at butikkene skulle bruke mer penger, enn vanlig, på sosiale ting.

    (Siden det var oppgangstider og vanskelig å få tak i medarbeidere, var det vel).

    Så PØF, (må det vel ha vært), han nevnte at en Rimi-butikk hadde dratt på Tusenfryd, for eksempel.

    For disse ekstra pengene på personalbudsjettet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på et personalmøte, på Rimi Nylænde, så spurte jeg hva medarbeiderne ønsket, å bruke disse ekstra pengene på.

    Og den eneste som svarte, det var Manzoor vel, (som var broren til Gul-e-Hina), og som hadde blitt ny låseansvarlig, etter Nordstrand-Hilde, Jørn og Ida.

    Og Manzoor han ville at butikken skulle dra på Danmarkstur, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ringte vel Stena Line, men de sa det, at for å dra med danskebåten, i helgene, så måtte alle være over 20 år, (eller noe sånt), da.

    (Noe sånt).

    Og jeg syntes heller ikke at det virka så fristende, å passe på alle Rimi Nylænde-folka, på danskebåten, da.

    Så det ble ikke noe av, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det ble jo også bestemt, på den tida her.

    At jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Så derfor, så ble jeg vel enig med assistent Stian, om at vi bare tok et vorspiel hjemme hos meg, i Rimi-leiligheten min.

    Og så dro ut på byen, for de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, da.

    For jeg hadde jo hatt en personalfest, hjemme i Rimi-leiligheten min, for Rimi Bjørndal, i 1997.

    Så jeg tenkte at jeg kunne prøve å arrangere en lignende fest, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så da alle Rimi Nylænde-folka, var samlet, hjemme hos meg, da.

    Så forklarte jeg dem det, at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg ba dem om å prøve å være litt greie, mot den nye butikksjefen, som dukket opp der, etter meg, da.

    (For jeg hadde ikke syntes at det var så morsomt, som ny butikksjef der selv, i 1998, da.

    Husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg hadde kobla PC-en til TV-en, (en ny Grundig 28 tommers TV, som jeg kjøpte på Elkjøp, på tilbud, for 4000 vel, for noen av pengene jeg fikk, da mora mi døde da, husker jeg).

    Og jeg hadde også trådløst tastatur, (mener jeg å huske).

    Så jeg spurte om noen ville høre på noen av mp3-ene som jeg hadde på PC-en, da.

    Siden jeg hadde kobla PC-en til TV-en og stereoanlegget, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men denne Rimi Nylænde-festen, i år 2000, den ble ikke like vellykket, som den personalfesten, som jeg hadde, da jeg jobba som assistent, på Rimi Bjørndal, i år 1997.

    For plutselig så spurte Manzoor, (var det vel), om det var denne festen, (og byturen), som de ekstra pengene, fra Rimi, gikk til.

    Og da svarte jeg at at det var det, da.

    For jeg måtte jo finne på noe raskt, (siden jeg jo skulle begynne å jobbe i en annen butikk), så derfor bare arrangerte jeg en sånn personalfest, som i 1997, da.

    Og da ble Manzoor misfornøyd, (tror jeg).

    Ihvertfall så gikk han bare fra festen, da.

    Og cirka halvparten av de ansatte fulgte etter han, da.

    (Nemlig ‘tørrvare-gjengen’, kan man vel kanskje kalle dem).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var egentlig ikke så overrasket over oppførselen til Manzoor, må jeg si.

    For noen måneder før det her, så hadde Irene Ottesen plutselig ringt meg, og sagt at en kollega av henne, på Rimi Bjørndal vel, (muligens Sobia), hadde fortalt henne, at Manzoor var med i en gjeng.

    Og da sa jeg til Irene Ottesen, at jeg skulle ta opp dette, med sikkerhetsansvarlig Lars Boye, da.

    Og en gang som Lars Boye var innom butikken.

    (Ikke så lenge etter det her).

    Så fortalte jeg det som Irene Ottesen hadde ringt meg om, da.

    Nemlig at Manzoor var med i en gjeng, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang som jeg prøvde å få Manzoor til å telle safen.

    (Siden han var låseansvarlig, da).

    Så fikk Manzoor raseriutbrudd da, husker jeg.

    Og sa det, at han ikke ville telle safen.

    Og han sa også det, at det var Stian som var flink, og ikke meg.

    For assistent Stian Eriksen, han løp mye mer rundt, og stressa, mens han jobba da, (iforhold til meg).

    Så etter det her så turte jeg nesten ikke å prate til Manzoor, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at tørrvaregjengen hadde stikki av.

    Så dro Inthu hjem vel.

    Hvis ikke hu ble med ut på byen, da.

    Jeg husker ihvertfall at assistent Stian Eriksen, Jostein, (han med skjegget, fra Lambertseter), og meg, (og muligens en medarbeider til vel).

    Vi satt på det utestedet over Manhattan der, og drakk øl, (husker jeg).

    For de her ekstra pengene, på sosialbudsjettet, fra Rimi, da.

    Men det var ikke sånn som i 1997, at jeg hadde nachspiel og sånn, i Rimi-leiligheten min, da.

    Det ble det ikke noe av, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, mens jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 80: Storefjell år 2000

    Da jeg satt på Rimi-bussen, opp til butikksjefseminar, på Storefjell, høsten år 2000.

    Så var det allerede bestemt at jeg skulle bli den nye butikksjefen, på den store Rimi-butikken Rimi Kalbakken, i Anne Neteland sitt distrikt.

    Men jeg kjente ikke Anne Neteland så bra.

    Så det var kanskje derfor, at jeg hadde sovet dårlig, dagen før bussen opp til Storefjell skulle gå.

    Og på bussen, der satt Thomas Kvehaugen og Kristian fra Rimi Ryen, (altså ‘homseguttene’ fra PØF sin rafting-tur, til Dagali), og skøya med meg, sånn at jeg ikke fikk sove noe, på turen opp til ‘Dalom’, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Kjell Korsmo, (Rimi sin guru når det gjaldt butikkdatasystemet), satt ikke så langt unna meg, på bussen, da.

    Og at en dame, (som satt ved siden av han vel), gratulerte han, med at de nye lablene, (som var gule vel), hadde blitt så fine.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt ikke så langt unna diskoteket der, på Storefjell.

    Og at jeg spurte de andre butikksjefene om hvordan Anne Neteland var å ha som sjef.

    (Etter at noen hadde fortalt meg det vel, at Anne Neteland var over tredve.

    Men at hu fortsatt likte å ha sex med andre Rimi-folk osv., på fester og sånn, da.

    Etter at jeg hadde vært på et vorspiel, (eller noe), på et hotellrom vel.

    Hvor min Nokia 3210-mobil, falt ut av lomma mi, da.

    Så jeg måtte få noen av hotellpersonalet, til å slippe meg inn, på det vorspiel-rommet igjen, for så å finne mobilen min, som hadde glidd inn under en seng, (eller noe sånt), da.

    Så det var rimelig flaks da, at jeg klarte å huske hvilket rom jeg hadde vært på.

    For de vorspiel-folka, de klarte jeg ikke kommunisere noe særlig med, (husker jeg).

    Og dette om Anne Neteland, det ble vel sagt, mens vi gikk fra det vorspiel-rommet og bort til ved diskoteket, da.

    Før jeg merka at jeg hadde mista mobilen min, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg brydde meg ikke så mye om det ryktet som jeg hadde blitt fortalt.

    Om at Anne Neteland likte å knulle med andre Rimi-folk, på fester, osv.

    For jeg hadde jo som prinsipp, å ikke blande business and pleasure, (for å si det sånn).

    Men jeg var fortsatt litt nervøs, da.

    For å jobbe som butikksjef på en stor butikk, som Rimi Kalbakken.

    Det er jo ikke bare bare, liksom.

    Så jeg tenkte at jeg kunne jo gå bort til distriktsjef Anne Neteland.

    Og spørre om hun hadde en drikkebong jeg kunne få.

    Liksom bare for å bryte isen, da.

    (For jeg hadde nok penger i lommeboka mi, til å kjøpe øl selv, liksom.

    Det var ikke derfor jeg spurte, liksom.

    Men jeg syntes nok det, at å bare ha en kort telefonsamtale, før man begynte i en jobb, som butikksjef, på en stor Rimi-butikk, kanskje var litt i minste laget, da.

    Og hverken PØF eller Anne Neteland hadde snakket til meg om lønnen, for eksempel.

    Men jeg regna med at jeg kom til å få 300.000 i året som butikksjef på Rimi Kalbakken, da.

    Siden jeg visste at han Kenneth, som var butikksjef der før meg, hadde fått det, da.

    Noe som jo David Hjort hadde fortalt meg, en tid før det her).

    Siden vi ikke hadde hatt noe møte, om at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken.

    Men bare en kort telefonsamtale, da.

    Så jeg forlot bordet hvor jeg satt sammen med noen andre butikksjefer, da.

    Og så gikk jeg bort til Anne Neteland, som stod i nærheten av butikksjefene ‘sine’ vel, et stykke unna, da.

    Og så spurte jeg Anne Neteland om jeg kunne få en drikkebong, da.

    Siden jeg skulle begynne å jobbe i hennes distrikt, liksom.

    Men det fikk jeg ikke, da.

    ‘Har ikke PØF drikkebonger, da’, svarte vel hu.

    (Noe sånt).

    Så jeg fikk ikke noe drikkebong, av Anne Neteland, da.

    Men jeg gikk vel sånn halvveis sjokkert, tilbake igjen, til bordet, der de andre butikksjefene satt, da.

    Og så fortalte jeg til de, at jeg ikke hadde fått noen drikkebong, av Anne Neteland, da.

    Og så sa jeg vel ganske høyt at jeg bekymra meg litt over hvordan denne jobben, som butikksjef, på Rimi Kalbakken, kom til å gå, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her Storefjell-oppholdet så bodde jeg på samme rom som David Hjort sin tidligere sjef Frode, (husker jeg).

    Frode var vel butikksjef på Rimi Bøleråsen, på den her tiden, (tror jeg).

    (Noe sånt).

    Og Frode hadde en kone, som han pratet med på mobilen hele tiden, husker jeg.

    (Om alt mulig, virka det som for meg).

    Og jeg husker at vi så en landskamp i fotball, på det her hotellrommet.

    (Og en tredje butikksjef dukka også opp på hotellrommet vårt, for å se den kampen, vel).

    En landskamp som Norge vant etter en scoring av en ganske ukjent spiller, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jan Graarud hadde også fått seg ei kone.

    Han introduserte meg for ei ung butikksjefdame, (tror jeg at hu var), som han hadde blitt samboer med ihvertfall, vel.

    På fredagen der, (var det vel), mens de satt cirka der hvor Liv fra Rimi Karlsrud hadde fått sjokk.

    Da jeg spurte henne om hva hu syntes om Magne Winnem, et par år før det her.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På lørdagen, så var jeg kanskje litt tufs.

    For jeg hadde nemlig tatt med meg den brune ‘Storefjell-jakka’ mi, som jeg hadde kjøpt på Oslo City vel, et par år før det her, da.

    (Like etter at jeg ble butikksjef, da).

    Men det jeg ikke hadde visst om.

    Det var at PØF hadde fått trykket opp noen hvite gensere, til alle i hans distrikt, da.

    For vi skulle på noe sånn slags rebusløp, (eller noe), litt bortenfor parkeringsplassen der og sånn, da

    Så jeg dreiv og lurte på om jeg skulle ha den hvite genseren utapå jakka, eller under jakka, da.

    Og jeg prøvde først å ta genseren utapå jakka, da.

    (For jeg var kanskje litt fyllesyk).

    Men det ble for teit da, fant jeg ut.

    Så jeg tok av meg genseren og jakka, og tok så på meg først genseren og så jakka, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens jeg stod og lurte på det her med genseren og jakka.

    (Foran hovedinngangen til hotellet der).

    Så stod det over hundre folk der, (eller noe), og ventet på at ‘lekene’ skulle begynne, da.

    (Noe sånt).

    Og da, så var det noen som ropte sånn som ‘Tom-gjengen’ noen ganger gjorde.

    Nemlig at de ropte om ‘fugla’, osv.

    (For LSK blir jo kalt for kanarifugla, eller fugla.

    Siden de har svarte og gule drakter vel.

    Noe sånt).

    Og da, så var det en fra Lillestrøm, i staben, eller noe.

    Som begynte å rope et annet Lillestrøm-rop, da.

    Han ropte: ‘Hvem er vi?’.

    For han ville at de som hadde ropt noe om ‘fugla’, skulle svare ‘kanari’, da.

    (For jeg har sett en kamp mellom Vålerenga og Lillestrøm.

    På Bislett.

    Som tippekommisjonær.

    Da Lillestrøm vant 5-1, eller noe.

    Så jeg husker de her sangene, til LSK-fansen, da.

    Og Tom-gjengen og Glenn Hesler, de dreiv også noen ganger å prata om fugla, og sånn, da).

    Og da spurte ambulerende og handy-man Svein Erik om hva som foregikk, da.

    Og da svarte jeg, (som jo hadde hørt de her sangene før), at det var noen Lillestrøm-fans, som ropte, da.

    Så neste gang han fra hovedkontoret ropte: ‘Hvem er vi?’.

    Så ropte Svein Erik tilbake: ‘Idiot fra Lillestrøm!’.

    (Siden Svein Erik antagelig holdt med Vålerenga da sikkert.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og rebusløpet dette året, det var helt sinnsykt omtrent, (sånn som jeg husker det).

    Vi måtte stå som en sånn kinesisk akrobat-tropp cirka, ved en post, (husker jeg).

    Og jeg var var øverst da, i en slags menneskelig pyramide nesten, (må man vel kalle det).

    Og jeg hadde jo hatt en kneoperasjon, og likevel så måtte jeg klatre i et sånt klatrestativ og sånn da, (husker jeg).

    (Så det er vanskelig å forstå hva dette har med butikkdrift å gjøre, må jeg si.

    Men det er kanskje en unnskyldning som noen på hovedkontoret bruker, for å komme seg bort fra kona si en helg, da.

    Det er mulig).

    Og jeg mener at jeg overhørte det, på slutten av konkurransen, at Jon Bekkevoll sa at en butikksjef hadde slått trynet, i en stein, på den ‘akrobat-posten’, (eller noe sånt).

    Og at det var blod overalt og sånn, da.

    (Hvis jeg hørte det riktig, da).

    Og selv om jeg ikke syntes at vårt distrikt gjorde det så bra.

    Så vant vi hele konkurransen da, (viste det seg).

    (Jeg mener at det må ha vært dette året, ihvertfall).

    Og vi vant en CD-walkman hver, da.

    Men det var ikke nok premier, til alle, da.

    Så jeg som gikk bakerst, for å motta premie, jeg fikk Svein Erik sin premie, av Jon Bekkvoll da, (mener jeg å huske).

    Uten at jeg skjønte så mye av det.

    Men Svein Erik var kanskje nesten som en ansatt ved hovedkontoret, da.

    (Siden han var ambulerende).

    Det er mulig.

    Litt rart ble det her, ihvertfall.

    Og da jeg kom tilbake til Oslo igjen, så ga jeg den CD-walkman-en i gave til Pia sin sønn Daniel da, (husker jeg).

    Som var fem år, eller noe, på den her tida, vel.

    For Pia mente at han var gammel nok til å høre på walkman, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    For jeg hørte jo mest på musikk i bilen eller fra PC-en, på den her tiden, (for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og på kvelden, på lørdagen, (må det vel ha vært).

    Så stod Charlotte, (fra Rimi Nylænde og Min Bok 4), og bøy seg fram, (hvis jeg skjønte henne riktig, ihvertfall).

    Hu ville ihvertfall ha meg med ned i svømmebassenget, husker jeg at hu sa.

    Sammen med en hel gjeng, vel.

    Men jeg hadde ikke tatt med badetøy, forklarte jeg vel.

    Men det gjorde ikke noe, sa Charlotte.

    For hu hadde heller ikke tatt med seg badetøy, forklarte hu.

    Men hu hadde fått låne et par boksershorts, av Kenneth, som hu skulle sprelle rundt i, nede i bassenget, da.

    Men jeg syntes at det her ble litt useriøst da, å svømme rundt i underbuksa, i det bassenget, på Storefjell, da.

    (Som jeg aldri har prøvd forresten.

    Og som jeg ikke visste hvor var engang).

    Så jeg droppa det, da.

    For jeg likte ikke han Kenneth så bra heller, (for å være ærlig).

    Og jeg tenkte vel også mye på den nye jobben min da, på Rimi Kalbakken.

    Og hu Charlotte, hu syntes jeg at det var vanskelig å skjønne seg på, noen ganger.

    For jeg skjønte aldri om hu tulla med meg, eller ikke, da.

    Selv om hu en gang fortalte meg det, (husker jeg), at det var på grunn av meg, at hu prøvde å få seg en karriere, i Rimi.

    Siden jeg hadde motivert henne, (eller noe sånt), som assistent på Rimi Nylænde, da.

    Men jeg var ikke sikker på om hu tulla med meg, for å være ærlig.

    Og hu Charlotte, hu jobba vel som butikksjef, på Rimi Kolbotn, (på den her tida), tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han Kristian, fra Rimi Ryen.

    (Eller om det var på Rimi Askergata, at han var butikksjef).

    Han begynte å tulle med meg, i forelesningssalen der, på lørdagen, (må det vel ha vært).

    For han dro meg med ned, til like ved der Johannes Hagen og dem satt, (på de fremste radene, til høyre der), husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og så sa han til meg det at han hadde ‘dratt meg med ned til ulvene’, (eller noe lignende).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    PØF satt forresten og skrøyt fælt av meg, under middagen, på fredagen, husker jeg.

    Han sa det, at i min butikk, så visste alle alltid hva de skulle gjøre.

    Mens noen andre butikksjefer, (Renate fra Rimi Ryen med flere vel), måtte sitte og høre på, da.

    (Hvis jeg husker riktig, ihvertfall).

    Og PØF sa også det, (under den samme middagen vel), at hvis noen av hans butikksjefer ble overarbeidet, så fikk de ekstra ferie da, (eller noe sånt).

    (Noe sånt).

    Og Hege Grymyr, hu maste vel på PØF, om at han måtte ta på seg noe annet, enn en t-skjorte, som han gikk i, etter at vi dukket opp, med bussene fra Oslo, på fredagen der, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PS 2.

    Og hu Renate.

    Hu som jobba som en slags butikksjef på Rimi Ryen, vel.

    (Hvis det ikke var han Kristian, (fra Arvika-turen), som jobba som en slags butikksjef der, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå, dessverre).

    Hu dreiv og prata en del om sex, på den rafting-turen til PØF, forresten.

    Hu nevnte ting som at gutter også hadde et g-punkt, (og sånn), husker jeg.

    (Selv om hu hadde en samboer i Oslo, vel.

    Fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

    Muligens en som også het Erik, (altså det samme som meg).

    Men det husker jeg ikke helt nøyaktig).

    Så hu Renate, hu var altså som Rimi sitt svar på Dr. Ruth cirka, på Dagali der.

    Men jeg fikk ikke med meg at hu liksom underviste noe særlig om sex, på Storefjell også.

    Men jeg var kanskje ikke på de riktige nachspielene, da.

    Det er mulig.

    (Hvis hu ikke tok det litt roligere, når det gjaldt sex-pratinga, oppe på Storefjell, da.

    Hvem vet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    , , , , , , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 79: Rimi Kalbakken

    Noen få uker, (må det vel ha vært), etter raftingturen til Dagali.

    Så kom PØF innom Rimi Nylænde og lurte på om jeg hadde lyst til å bli ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, som ikke så lenge før det her hadde vært et stort ICA supermarked.

    Og David Hjort han hadde like før det her, gitt meg ‘tyn’, fordi at jeg kun tjente 260.000 i året, da.

    For David Hjort sa at Kenneth, (hans tidligere butikksjef, på Rimi Ljabru vel), tjente 300.000 i året, nettopp på Rimi Kalbakken, da.

    Og jeg hadde jo tidligere sagt nei til Jan Graarud, da han tilbydde meg å bli butikksjef, på Rimi Manglerud, året før.

    Og jeg hadde jo på den her tida, jobba som butikksjef, på Rimi Nylænde, (som var en ganske liten butikk), i to år.

    Og jeg syntes vel at jeg hadde klart å få dreisen på den butikken, da.

    Og at det var orden i hele butikken og på lageret, (og sånn), der.

    Sånn at jeg kunne la noen andre ta over Rimi Nylænde, uten å skamme meg liksom, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at PØF et par ganger hadde fortalt meg det, på den her tida.

    At driftsdirektør Rune Hestenes hadde vært så imponert over butikken min.

    Rune Hestenes pleide å si at alt alltid var i orden, på Rimi Nylænde, sa PØF.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF sa også det, at det var to flinke assistenter, på Rimi Kalbakken, (husker jeg).

    Noe han seinere forandret til at det var en flink assistent der, (hvis jeg skjønte det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    PØF gjentok også flere ganger at: ‘Vi vil at du skal drive Kalbakken som Nylænde’.

    Så jeg ble liksom programmert, til å drive Rimi Kalbakken, som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

    (For PØF liksom skrøyt meg opp i skyene da, samtidig.

    For han sa jo at driftsdirektør Rune Hestenes var så imponert over butikken min, osv).

    Og jeg regnet med at dette var noe som det var enighet om, blant alle de aktuelle sjefene, over meg, i systemet, i Rimi, da.

    At jeg liksom skulle drive Rimi Kalbakken som jeg hadde drevet Rimi Nylænde, da.

    Sånn virka det som for meg, ihvertfall.

    (Utifra det PØF sa, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Neteland, som var distriktsjef, på Rimi Kalbakken.

    Hu ba ikke om å få møte meg, før jeg skulle begynne der.

    Men vi pratet bare såvidt sammen, i en kort telefonsamtale, da.

    Hvor det ble avtalt at jeg skulle begynne som ny butikksjef, på Rimi Kalbakken, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg skrev ovenfor, om at Rimi Nylænde så ryddig og ordentlig ut, på den tida, som jeg slutta, som butikksjef der.

    (Sånn at PØF skrøyt meg opp i skyene, osv).

    Men jeg kan ta med litt mer om hvordan det så ut der, da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde, et par år tidligere.

    Og da hadde hu Audi-Monika satt inn en ‘haug’ med halvpaller med Lerum-brus der, (var det vel).

    Og disse halvpallene, de stod med en gang, som kundene kom inn i butikken.

    Og dette var ikke en kampanje, som var godkjent fra hovedkontoret, (hvis ikke Rimi regnet Lerum brus, (eller hva det var), som et EMV-merke, da).

    Men det så harry ut ihvertfall, å ha disse halvpallene stående sånn som de stod, da.

    For disse halvpallene med ‘EMV-brus’, de hindret innsynet i butikken, da.

    Så det var jo en veldig rar aktivitet, vil jeg si.

    Og jeg sleit i en del måneder, med å få satt disse brus-slagene inn i brusavdelingen, hvor de egentlig hørte hjemme, da.

    For hu Audi-Monika, hu hadde bare latt disse EMV-brusslagene stå på halvpaller, inne i butikken, da.

    Så disse brusslagene, de hadde ikke noe plass, i brusavdelingen, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Så jeg måtte finne plass til en stabel med ‘Lerum-bruskasser’, i brusavdelingen, da.

    (Noe som ikke var så lett, for i brus-avdelingen, så var det liksom en krig, da.

    Mellom Ringnes og Coca-Cola, som begge solgte brus, da.

    Så jeg måtte liksom lære å kjenne brus (og øl)-avdelingen først, da.

    Før jeg fant ut av det her.

    For Jan Graarud nevnte også det, at de her EMV brusslagene egentlig hørte hjemme i brusavdelinga, da.

    Men de solgte så mye, fra de halvpallene, så jeg turte nesten ikke å selge de fra noe annet enn halvpaller, når jeg var ny, som butikksjef.

    For jeg var så vant til at de halvpallene stod der, da.

    Men etterhvert så trengte vi fler aktivitetsplasser, til to-ukers-aktiviteter.

    (Som det var mange av, på den her tida).

    Og Rimi begynte å merke aktivitetsplassene, på den her tida.

    Så da ble det enklere å se klart hva som var autoriserte aktiviteter og hva som ikke var det, syntes jeg.

    Så da skjønte jeg at jeg måtte sette den EMV-brusen inn i brusavdelingen, da.

    Noe som jo også Jan Graarud sa).

    Og så sette de halvpallene ned på lageret.

    Og så fylle opp restene fra de halvpallene, inn i de bruskassene, etterhvert som det ble tomt, i de bruskassene, da.

    For frukta ble jo flytta, til ved inngangen, så det var ikke så god plass, til å ha EMV-kampanjer, i butikken, etterhvert heller.

    (Hvis man kunne kalle denne brusen for EMV, da).

    For jeg måtte jo nesten bruke aktivitetsplassene i nærheten av frukta, til frukt, syntes jeg.

    Og så trengte jeg resten av aktivitetsplassene, til de to-ukers-aktivitetene, da.

    Også var det sånn, i Rimi, at hvis det fantes fler aktivitetsplasser, i butikken, etter at to-ukers-aktivitetene hadde fått sin plass.

    Så skulle det stå EMV der, da.

    Men jeg kunne liksom ikke kalle inngangspartiet for en aktivitetsplass, syntes jeg.

    Det burde være fritt innsyn i butikken, når man kom inn i butikken, syntes jeg.

    Da jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, så brukte vi ihvertfall ikke inngangspartiet som aktivitetsplass, husker jeg.

    Så dette så jeg på som noe tull, fra Audi-Monika da.

    At hu hadde satt 4-5 halvpaller med EMV-brus, i inngangspartiet, av butikken.

    For dette hindret som sagt innsynet i butikken, (og så harry ut), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så stod det også en tresjokker, med Olden kildevann, i halvlitersflasker, eller noe.

    (Hvis det ikke var 0.6-liters flasker, eller noe sånt, da).

    Ved siden av brødavdelinga, cirka ti meter inn i butikken, da.

    Og dette var også en uautorisert kampanje.

    (Såvidt jeg forstod det, ihvertfall).

    Så jeg måtte sette den sjokkeren ned på lageret, da.

    Og så ta det kildevannet, som hadde stått i den sjokkeren, opp fra lageret, når det ble tomt i hylla, i brusavdelingen, da.

    Men etterhvert, så gikk dette kildevannet ut av sortimentet.

    Men datoen gikk ikke ut på det.

    Så jeg fortsatte jo å selge ut det jeg hadde igjen, nede på lageret, av det her kildevannet, da.

    Og da fikk jeg kjeft på et butikksjef-møte, en gang, (husker jeg).

    Av en eller annen regionsjef, (muligens Jon Bekkevoll, vel).

    For da hadde regionsjefen printet ut noe statistikk, som viste at min butikk solgte den typen kildevann, da.

    Og da mente regionsjefen at jeg tok inn det kildevannet, selv om det hadde gått ut av sortimentet, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig).

    Men det hadde jeg jo ikke gjort, da.

    Men Audi-Monika hadde tatt inn så mye av det kildevannet, at jeg fortsatt hadde en god del igjen, mange måneder seinere, da.

    Så om dette var noe plott, mot meg, før jeg begynte som butikksjef.

    Av for eksempel Audi-Monika og Jon Bekkevoll i samarbeid.

    Hva vet jeg.

    Dette virka litt rart for meg, ihvertfall.

    For jeg tviler sterkt på at den tresjokkeren med Olden kildevann, var en autorisert kampanje.

    (For å si det sånn).

    Så her var det nok noe tull, fra Audi-Monika, som seinere rammet meg, når disse ‘bulldoser-regionsjefene’ hadde leita og leita etter noe å bruke mot meg, på butikkdataen da, (virka det litt som for meg, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 78: Raftingtur til Dagali

    Høsten år 2000, så dro distriktsjef PØF med alle butikksjefene, i sitt distrikt, med på raftingtur, til en stor hytte, oppe i Dagali.

    Det var vel 12-14 stykker av oss, og PØF hadde leiet inn en buss, som kjørte fra ved Rimis hovedkontor, på Sinsen der, en fredag morgen da, (må det vel ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg måtte sitte ved siden av Anders, butikksjef på Rimi Manglerud, på vei opp til Dagali, husker jeg.

    For PØF hadde laget noen gjetteleker, som vi måtte løse, på veien opp til ‘Dalom’, da.

    Og PØF selv, han var ikke på bussen, (som vel må ha vært en slags minibuss muligens), men han hadde spilt inn en video av seg selv, hvor man kunne se at han hadde filmet ungene sine, helt på begynnelsen av filmen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anders fra Rimi Manglerud, han klagde over at vi kjørte Numedalen oppover, (husker jeg).

    For han hadde lyst til å kjøre Hallingdalen, sa han.

    Så han var nesten som de døla-gutta, i Geværkompaniet.

    (Nemlig Andresen og Pålhaugen).

    Som klagde på at Geværkompaniet alltid kjørte Østerdalen istedet for Gudbrandsdalen, da.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 3).

    Så da spurte jeg han Anders om han ikke hadde vært på Storefjell, (på Rimi-seminar), før.

    Jo, det hadde han da, sa han Anders.

    Og så måtte jeg forklare han det, at da hadde han jo kjørt Hallingdalen.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg selv, jeg kikket litt interessert ut av bussvinduet, da vi kjørte opp Numedalen der, husker jeg.

    For bestemor Ågot, hu var jo fra Numedalen.

    Og jeg kunne ikke huske å ha vært oppi den dalen før.

    Men jeg la ikke merke til så mye, (for PØF hadde jo laget noen sånne dumme leker, og han Anders og de andre butikksjefene dreiv vel å gnålte om forskjellig), da.

    Så det jeg husker best fra Numedalen, det er at jeg så en god del urørt skog, (det vil si blant annet en del løvtrær osv.), utafor bussvinduet, da.

    Så det var ganske grønt oppover der, (må jeg si).

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom opp til hytta som PØF hadde leid, så fikk vi en oppgave av PØF, husker jeg.

    PØF viste en film, (må det vel ha vært), fra USA, hvor noen fiskeselgere dreiv og sjonglerte med fisken, før de solgte den til kundene.

    Og PØF lurte på om vi skulle begynne med noe sånt, på Rimi.

    (For det var nedgang i kundene, hos Rimi, på den her tida, da.

    Så PØF prøvde å finne på noe, for å snu trenden, da).

    Nemlig at hver dag klokken 14, for eksempel.

    Så skulle alle kassererne reise seg opp, for å ta litt gymnastikk, i kassa, til noe musikk, (eller noe sånt).

    Jeg sa vel det, at jeg trodde at sånt kanskje egnet seg bedre i USA, enn i Norge.

    Jeg syntes at det ble for mye sirkus, da.

    Så jeg syntes at dette som PØF foreslo bare var noe tull, da.

    Men jeg prøvde vel å si at det var tull, uten å bruke ordet ‘tull’, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også fler oppgaver, som skulle løses.

    Og en butikksjef, som het Terje vel.

    Han ville at vi skulle sitte i boblebadet, og drikke boksøl, (som PØF hadde hatt med masse brett av), mens vi løste oppgavene, da.

    Og på gruppa vår så var det også ei flott, ung blondinne, ved navn Renate, som var ny butikksjef på Rimi  Ryen, etter Kristian fra Rimi Ryen eller Kjersti Sørhagen, vel.

    Samt en svenske som ble kalt Mikke.

    Og jeg var litt sjenert, men jeg ble også bedt om å hoppe oppi boblebadet, sammen med de her tre butikksjefene, da.

    Og da måtte jeg nesten sitte med beinet mitt helt inntil beinet til hu Renate, husker jeg.

    (Oppi boblebadet der, da)

    For ellers så hadde det nesten blitt litt vel homo oppi der, vil jeg si.

    For ellers så måtte jeg hatt begge beina mine stokka sammen med beina til han Terje og han Mikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Renate, hu fikk åndenød, et par ganger, oppi boblebadet der, husker jeg.

    (Av en eller annen grunn).

    Og etter boblebadet, så dro han Terje, hu Renate og jeg, ned i badstua, da.

    (Hvor vi fortsatte å drikke øl, da).

    Og han Terje, han begynte å snakke om det, at det som gjester syntes at var mest uhygienisk, å finne, på badet til folk.

    Det var kjønnshår da, forklarte han.

    Så det er mulig at hu Renate begynte å barbere musa si, etter den her butikksjefturen, da.

    Det er mulig.

    Og noen sa seinere den kvelden at hu Renate dreiv å sugde han Anders, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, så skulle vi rafte i en elv som het Dagali, (mener jeg å huske).

    Alle fikk våtdrakter, husker jeg.

    Og vi Rimi-butikksjefene, (og en del andre turister), vi kjørte ned den elva, i gummibåter da, (husker jeg).

    Og før vi skulle rafte, så måtte alle gå litt ut i elva, i våtdraktene, da.

    (For å teste de, i et rolig parti av elva, da).

    Og da begynte Irene Ottesen å hylgrine, (husker jeg), som om hu var en liten unge.

    (Av en eller annen grunn).

    Så hu ble ikke med på raftinga, da.

    Men hu gikk bare en tur nedover langs elva, da.

    Mens vi andre rafta, da.

    Og Thomas Kvehaugen, han mente at våtdrakten min satt bra på meg, (eller noe sånt), husker jeg.

    (Han mente at jeg hadde spenstige lårmuskler, var det vel.

    Noe sånt).

    Enda han selv var mye større enn meg da, som var ganske pinglete, på den her tida.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den gummibåten som jeg satt i.

    Den ble styrt av en ung, lyshåret mann, (mener jeg å huske).

    Og han dirigerte oss Rimi-butikksjefene som om vi var galei-slaver omtrent, da.

    (For det var nødvendig for å få raftinga til å funke, da).

    Og han fortalte oss når vi måtte padle forover og bakover, (og sånn), da.

    Og jeg satt bak hu negerdama Sophia, (som jo Ove hadde hoppet over på terrassen til, og besøkt, et par år før det her), i den her gummibåten, husker jeg.

    Så det var jo nesten som at jeg hadde sex med hu Sophia, (for å fleipe litt), siden vi jo humpet fram og tilbake hele tida, i våtdraktene våre, i den ganske lille gummibåten, i den strie elva, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg syntes det var artig, å drive med rafting, da.

    Så jeg glemte den regelen, som han unge mannen hadde fortalt oss, om at det ikke var lov til å ha padleåren over vannet da, (husker jeg).

    Så en gang, som båten drev inn mot et fjell, langs et stryk, (eller noe sånt), i den elva, da.

    Så dyttet jeg til fjellet, med padleåren min da, (husker jeg).

    Og samtidig så dyttet hu Sophia, (som jo satt rett foran meg), fra fjellet, med hånda si, (husker jeg).

    Så det var jo bare flaks, at jeg ikke knuste hånda til hu Sophia, med padleåren min da, (må man vel si).

    (Uten at jeg vet om hu Sophia fikk med seg det her).

    Siden jeg glemte reglene litt, oppi all den her raftinga, da.

    (For jeg hadde jo aldri drivi med rafting før, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sjekka nettet nå.

    Og det var vel faktisk Numedalslågen, som vi dreiv og rafta i.

    (Sånn som jeg kan forstå det, ihvertfall).

    Så jeg har faktisk raftet i den elva som seinere renner ned Lågendalen og ut ved Hvittensand, (på Østre Halsen), da.

    (Som jeg har skrevet om i de tidligere Min Bok-bøkene).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også en båt som kantret, mens vi rafta, da.

    Ihvertfall så var det noen folk som lå og fløyt i vannet, da.

    Og da var det sånn, at vår båt, vi plukket opp ei ung dame da, som lå og fløyt i elva.

    Og da ble hu sittende som en sånn gallionsfigur, foran på båten vår, under den siste delen av raftinga, da.

    (For han rafting-lederen syntes at det var artig, da.

    Å ha en sånn gallionsfigur-dame, oppå båten, liksom.

    Istedet for å kjøre henne inn til land, (eller noe sånt), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter raftingturen, så spurte hu butikksjef Hege Grymyr, (fra Rimi Oppsalstubben), som nesten grein, etter den tøffe raftingturen, (virka det som ihvertfall), om jeg hadde noe røyk, (husker jeg).

    For hu hadde kanskje sett at jeg hadde røyka, kvelden før, da.

    Men jeg dreiv bare å festrøyka, på den her tida, da.

    Så jeg hadde ikke noe røyk på meg, akkurat.

    Men jeg hadde røyka mye av de gratis sigarettene, som PØF hadde tatt med, på den her hytteturen, da.

    Så det var nok av gratis øl og røyk på den her turen da, må man si.

    Men det var ikke sånn at jeg rappa røykpakker akkurat, da.

    Det var vel heller sånn at man tok en røyk av gangen, fra de røykpakkene, som vi hadde blitt sponsa med, da.

    (Noe sånt).

    Det var ihvertfall ikke sånn at jeg hadde med en røykpakke, inne i våtdrakten, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at alle vi butikksjefene, hadde blitt bedt av PØF, om å kjøpe med noe alkohol, fra Polet, (på den her turen), da.

    Og PØF hadde gitt meg beskjed om å kjøpe med to flasker hvitvin da, (på Rimi Nylænde sin regning).

    Så jeg hadde vært på Vinmonopolet på Oslo City og kjøpt med en flaske Madonna, (husker jeg).

    (Som søstera mi en gang hadde fortalt meg, at ei kollega av henne på jobben, kalte for ‘trusefjerner’, eller noe sånt.

    Siden hu kollegaen til Pia ble så kåt når mannen hennes kjøpte denne vinen, da.

    Noe sånt).

    Og jeg kjøpte også en flaske tysk hvitvin, i samme slengen, mener jeg å huske.

    For jeg var ikke sikker på hvordan vin de her Rimi-folka likte, da.

    Men de, (inkludert PØF), elsket Madonna-vinen da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    (For de spurte meg, etter middagen, på lørdagen, om jeg hadde husket å kjøpe hvitvit, da.

    Og da gikk jeg og henta den, da).

    Men de var ikke så glad i den tyske hvitvinen, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og jeg selv, jeg drakk for det meste øl, da.

    Som det stort sett var nok av, på den her hytteturen, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og til middag, den andre dagen, så var det kyllingfilet, husker jeg.

    For PØF hadde fått tak i cirka 20 store pakker med kyllingfilet, (som antagelig var sponset, av Prior eller en av konkurrentene deres), da.

    Problemet var at kjøleskapene på den her hytta, de ble fylt med øl, da.

    Ihvertfall så var det ikke plass, i kjøleskapet nede, til den halvparten, av kyllingfiletene, som PØF, (må det vel ha vært), tok med ned, til kjøkkenet nede, da.

    Og jeg sov nede, så jeg fikk med meg det, at de pakkene med kyllingfilet, de ble bare plassert på utsiden, av kjøleskapet, da.

    Og etter raftingen, så stekte Irene Ottesen, (som jo er vegetarianer), alle de kyllingfiletene, (som hadde stått for varmt i cirka et døgn da), husker jeg.

    Og samtidig, så stekte noen andre kyllingfileter, i etasjen ovenfor, da.

    (Hvis jeg skjønte det riktig, ihvertfall).

    Men under middagen, så advarte vel jeg litt mot de kyllingfiletene, som Irene Ottesen hadde stekt, da.

    For de hadde jo blitt oppbevart for varmt, hele dagen og natta, og sikkert dagen før og.

    Så ingen spiste av de kyllingfiletene som hadde blitt feil oppbevart, i underetasjen, da.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Hvis ikke så hadde nok hele gjengen dødd av noe slags salmonella eller resistente bakterier, (eller det som verre er), hvis jeg skulle tippe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at etter middagen og hvitvindrikkinga, på lørdagen.

    Så beordret PØF negerdama Sophia og Hege Grymyr oppi boblebadet.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Men jeg fikk ikke med meg hva som skjedde oppi boblebadet der, da.

    For jeg holdt meg litt unna det boblebadet, for å si det sånn.

    For kvelden før, (må det vel ha vært).

    Så hadde Kristian fra Rimi Ryen, (som muligens jobba på Rimi Askergata, eller noe, på den tida her), og Thomas Kvehaugen, (butikksjef på Rimi Munkelia).

    De to, hadde sitti oppi boblebadet og ropt på meg, som om de var to homsegutter, (må man vel si).

    (Av en eller annen grunn).

    Og det var vel på fredagen, vel.

    Men jeg gadd ikke å hoppe oppi det boblebadet, når det bare var menn oppi det, (for å si det sånn).

    Grunnen til at jeg måtte sitte oppi det boblebadet, den ene gangen, det var fordi at den gruppa jeg var på, under den obligatoriske delen, av denne turen, ville sitte oppi boblebadet, og løse oppgaver, da.

    Så da måtte jeg jo nesten gjøre det.

    Men det var den første og eneste gangen som jeg satt i det boblebadet da, (for å si det sånn).

    Badstua, den var i underetasjen, (til forskjell fra boblebadet, som var i den øverste av de to etasjene, da).

    Og jeg husker at Thomas Kvehaugen, Kristian fra Rimi Ryen og jeg, vi satt i badstua, (og drakk øl vel), den siste kvelden der, (må det vel ha vært).

    Mens jeg kommentere det, at nesa til hu butikksjef Renate, fra Rimi Ryen, så ganske rar ut, da.

    Og jeg spurte vel Kristian fra Rimi Ryen om hvorfor hu ikke opererte nesa si, vel.

    For ellers så så hu rimelig strøken ut, (må man vel si).

    Men Kristian fra Rimi Ryen, han svarte ikke noe, da.

    Men han forsvant ut av badstua, etterhvert.

    Og da dro han ned shortsen, og visste han fram pikken sin, til Thomas Kvehaugen og meg, (husker jeg).

    (Og han hadde ikke ståpikk, da.

    Men pikken hans var ganske stor, til å være slapp, tror jeg).

    Og uten at han forklarte hvorfor han viste fram pikken sin, da.

    (Selv om jeg vel spurte han om det seinere).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noen som hadde med en fotball der.

    Og noen av butikksjefene ville at jeg skulle sparke den fotballen langt inni skauen der, (flere ganger på rad), husker jeg.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg festa begge dagene der.

    Siden det var gratis øl og sigaretter, og det som var.

    Men den som var surest, (må man vel si), på den her butikksjefturen.

    Det var Arne Risvåg, (butikksjef på Rimi Karlsrud), vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sov på et firemannsrom, i kjelleren, hvor det stod to køyesenger, (husker jeg).

    Og de andre som sov der.

    Det var vel Kristian fra Rimi Ryen, Thomas Kvehaugen og muligens Arne Risvåg, (eller noe), vel.

    (Noe sånt).

    Og etterhvert så begynte det å lukte skikkelig ‘hest’, eller ‘mann’, inne på dette soverommet da, (husker jeg).

    Og da var det noen som dro inn Hege Grymyr osv., inn på dette soverommet da, (husker jeg).

    Mens jeg lå og halvsov der, da.

    Og jeg fikk skylda for at det lukta vondt der, da.

    Men jeg dusja hver dag, under den her turen, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på om det muligens var Thomas Kvehaugen, som produserte den her ‘godlukta’, da.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn at jeg hadde med en CD opp dit, som jeg spilte, den første dagen der vel, (hvis jeg husker det riktig).

    (Som jeg hadde brent selv, på PC-en min, da.

    Etter å ha konvertert mp3-er som jeg hadde lastet ned og fått tilsendt, da).

    Og da en sang som hu Zera aka. Linda Woll, fra Halden, hadde sendt meg, dukka opp, på CD-spilleren.

    (Nemlig en sang med Lauryn Hill, som het ‘Zion’).

    Så dukka plutselig ambulerende og handy-man Svein-Erik opp, og skrudde av CD min, (mener jeg å huske).

    Mens han sa noe om at det var ‘pissmusikk’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.

    Og Hege Grymyr hu satt vel da på en sang som hu hadde med som het ‘Toca’s Miracle’, tror jeg, (hvis jeg husker det riktig).

    (Selv om jeg husker det litt vagt hvordan det var med den Toca’s Miracle-sangen igjen nå).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en av dagene der oppe.

    Så begynte PØF å prate om en svensk ambulerende, (var han vel), med navn Mikael Wallin, (som bare ble kalt Mikke).

    (Som jo hadde vært med på den samme ‘boblebad-gruppa’, som meg.

    Den første dagen der).

    Han tror jeg ikke at jeg hadde sett, før den her turen.

    Og PØF fortalte om han.

    (Mens han satt der.

    Og utenom sammenhengen vel).

    At Mikke bodde i et bofelleskap, sammen med masse andre Rimi-folk, (eller noe lignende).

    Og hver gang det var Mikke sin tur, til å lage middag, så lagde han makaroni med ketchup.

    ‘Alltid makaroni med ketchup’, sa PØF.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kjørte ned mot Oslo igjen.

    Så begynte ambulerende og handy-man Svein-Erik å bable på bussen, (husker jeg).

    (Til meg, eller om det bare var sånn at jeg overhørte det).

    At i gamle dager så dro folk til Tyrifjorden, (som bussen kjørte forbi, mens han dreiv og snakka om det her), istedet for å dra til Syden og sånn, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kom fram til Rimis hovedkontor på Sinsen.

    Så måtte jeg ta med Anders fra Rimi Manglerud sin koffert, hjem til min Rimi-leilighet, (husker jeg).

    For Anders han bodde også i Rimi-bygget, da.

    Men han skulle noe annet, før han skulle dit, da.

    Så han ville at jeg skulle ta med hans koffert, da.

    Og kofferten hans var blytung, så jeg lurer på hva han hadde i kofferten.

    (Muligens noe stereo-anlegg, eller noe sånt, tenker jeg nå.

    Men det tørr jeg ikke å si sikkert.

    For det var ikke sånn at jeg dreiv og spionerte på hva det var oppi kofferten til han Anders, liksom).

    Og jeg selv, jeg var ikke vant til å dra på hyttetur.

    Og jeg var litt overarbeida, på den her tida.

    Så jeg var seint ute, da jeg skulle pakke, på fredagen.

    Og jeg trodde at det kanskje ikke passa å ta med seg koffert, på en sånn hyttetur, da.

    (Ihvertfall ikke en så kort hyttetur, på bare to-tre dager).

    Så jeg bare tok med meg HV-sekken min, på den her turen, (må jeg innrømme).

    For jeg syntes at den passa bedre til hyttetur, da.

    For jeg trodde at det kanskje ville se dumt ut, å ha med seg koffert, på en hytte, da.

    For vi måtte ha med sengetøy osv., og jeg hadde vel ikke noe bag som passet heller.

    Og jeg fikk ‘tyn’ der oppe, for sengetøyet mitt, husker jeg.

    For jeg hadde kjøpt nytt sengetøy på Kid Interiør, på Gunerius, like før det her, da.

    (For noen av pengene jeg fikk, da mora mi døde, da).

    Og det mest maskuline sengesettet jeg klarte å finne der.

    Det hørte jeg at Kristian fra Rimi Ryen baksnakka, på det firemannsrommet, på den hytta, da.

    Og lurte på om jeg var homo, siden jeg hadde så fint sengesett, (eller noe).

    (Hvis jeg overhørte det riktig, da).

    Enda jeg jo hadde med sekken min fra HV opp dit, til og med.

    (Og jeg hadde jo også kjørt han Kristian fra Rimi Ryen til og fra Arvika-festivalen, bare noen uker før det her).

    Og da han Anders endelig kom på døra mi, i Rimi-bygget, (etter flere timer, var det vel), på søndagen.

    Så ble jeg endelig kvitt den kofferten hans, da.

    Og da, så kunne jeg endelig nyte friheten igjen, (eller hvordan jeg skal forklare det).

    For det å først være med på denne hytteturen og så passe på kofferten til han Anders.

    Det kan man nesten sammenligne med å være ukehavende soldat, på Terningmoen, (vil jeg si).

    I og med at jeg nesten var fanget, i en slags Rimi-verden, da.

    Men da han Anders endelig dukka opp på døra mi, for å hente den blytunge kofferten sin.

    Så var jeg endelig fri igjen liksom, da.

    Og kunne gå ut av Rimi-bygget, (og Rimi-verdenen), som en fri person, og kjøpe meg noe mat, på Maliks, på St. Hanshaugen, (eller hvor det var jeg gikk for å kjøpe mat igjen), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 77: Arvika-festivalen

    Sommeren 2000, så maste David Hjort på meg, om å bli med, på Arvika-festivalen.

    Et par år tidligere, (like etter at jeg ble butikksjef), så hadde David Hjort mast på meg om å bli med på Danmarkstur.

    Men jeg hadde jo en travel jobb, som butikksjef, osv., så jeg hadde sagt nei takk til det, da.

    Men sommeren år 2000, så hadde jeg ikke så mye annet å finne på, da.

    Så jeg ble med på Arvika-festivalen, da.

    Og med i Sierra-en min, så var også Linn Korneliussen, Erik Dahl, David Hjort og den nye butikksjefen, på Rimi Ryen, nemlig en ung kar ved navn Kristian, som var en bekjent av David Hjort, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort, Linn Korneliussen og Erik Dahl.

    De hadde alle tre farget håret sitt.

    David Hjort hadde vel blått hår vel, Linn Korneliussen rødt hår, og Erik Dahl grønt hår.

    Og David Hjort sa at folk sa når de så dem.

    At: ‘Her kommer Karius og Baktus og en til’.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort ville at vi skulle kjøre avgårde grytidlig om morgenen, på den første festivaldagen.

    For han ville at vi skulle få teltplasser der og der, langt oppe i lia, på Arvika-festivalen, da.

    Mens jeg selv, (som jo kjørte), ikke orka å stresse så mye, i ferien min.

    Og jeg var vel også litt overarbeida, på den her tida.

    Så jeg tok det litt rolig, og fylte litt ekstra luft i dekkene osv., i Oslo, før vi kjørte avgårde, mot Sverige, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom til Arvika, så var Systembolaget fortsatt åpent.

    Men jeg hadde tatt med meg noen Ringnes-pils, som jeg hadde hatt, i kjøleskapet mitt, i Rimi-leiligheten min, husker jeg.

    Og å kjøpe øl på Systembolaget.

    (Som David Hjort ville).

    Det var ikke noe som fristet, syntes nå jeg, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde vel Telenor-abonnement, mener jeg å huske, på den her tida.

    Og det hadde nettopp vært en konflikt, mellom Telenor og Telia, i forbindelse med en eventuell sammenslåing, av de to selskapene.

    Blant annet så hadde vel en svensk minister kalt Norge for ‘den siste Sovjetstat’, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og jeg var vant til at mobilen min virket, da.

    Sånn at for eksempel assistent Stian, på Rimi Nylænde, kunne få tak i meg, hvis det var noe spesielt, da.

    Men i Arvika, så virket ikke mobilen min, da.

    Siden Telia ikke lot Telenor-mobiler bruke nettet deres, da.

    (Må det vel antagelig ha vært).

    Etter at det ikke ble noe av sammenslåingen av Telenor og Telia, da.

    Så derfor, så kjøpte jeg meg heller et svensk kontantkort-abonnement, i en aviskiosk, (var det vel), i Arvika sentrum da, husker jeg.

    Istedet for å stresse på Systembolaget, for å kjøpe øl, da.

    Så hadde jeg mobildekning mens jeg var der og.

    For jeg hadde jo en lader til Nokia 3210-mobilen min, i hanskerommet i Sierra-en min da, (hvis jeg husker riktig).

    (Sammen med dekselet til bilstereoen, blant annet).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da vi kom fram til festivalområdet.

    Så hadde David Hjort sin kamerat Roger fra Sagene allerede slått leir der.

    Blant annet sammen med en kamerat av seg, som bare hadde en arm, (husker jeg).

    Og som David Hjort kommenterte om vel.

    At han spilte i band, eller noe, vel.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at vi hadde satt opp teltene, (var det vel).

    (Jeg hadde brukt som unnskyldning, for å ikke bli med på denne turen, at jeg ikke hadde noe telt.

    Men David Hjort svarte da at han hadde et ekstra telt da, som jeg kunne låne.

    Et lavt og avlangt et, husker jeg.

    Som jeg ikke er helt sikker på hvor han fikk fra).

    Så møtte Kristian fra Rimi Ryen, Erik Dahl og meg.

    En ung svensk dame, som sa at det var kult å møte noen ‘norske grabbar’, (eller noe).

    Men hun ble nesten med en gang borte fra oss, da.

    Og dagen etter, (var det vel), så hørte vi at hu hadde liggi å pult hele natta, sammen med en forfyllet svenske vel.

    Som hadde merker på ryggen sin, etter neglene hennes, da.

    Så det var jo veldig artig å tenke på, at det først var oss tre norske kara, som kjente henne, liksom.

    (Men Kristian fra Rimi Ryen, Erik Dahl og meg.

    Vi kjente ikke hverandre så bra, da.

    Og jeg tok det kanskje litt rolig, i begynnelsen der, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den første kvelden der, (var det vel).

    Så var det Laibach-konsert, da.

    Det bandet som Pia sine kommunist-venninner, i Svelvik, hadde likt så bra, på slutten av 80-tallet.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    Men de spilte ikke favorittsangen til Pia sine kommunist-venninner, da.

    Nemlig ‘Across the Universe’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og David Hjort, han hadde ikke bare fjollet seg til ved å farge håret.

    Han hadde også tatt med seg noen store, oppblåsbare plast-klubber.

    Som han liksom skulle slåss mot meg med, da.

    Og jeg ble fort full, for jeg var vel litt overarbeidet, på den her tida.

    Og jeg syntes at det var artig, med Laibach-konsert, da.

    Så jeg begynte å slå på han med det lyse håret, i Army of Lovers, (eller en som ligna på han, ihvertfall), som stod litt foran oss, på Laiback-konserten, da.

    Med den her oppblåsbare plastklubba til David Hjort, da.

    Før jeg skjønte at jeg måtte prøve å oppføre meg litt mer normalt, da.

    Så etter det her, så prøvde jeg å besinne meg litt da, mens jeg var på den her festivalen, da.

    Men jeg hadde jo ikke vært på festival før, liksom.

    Så jeg dreit meg nok litt ut, og tok av litt, den første kvelden der da, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kristian fra Rimi Ryen, han dro meg med for å se et band som het Fantomas, husker jeg.

    Men det bandet syntes jeg at bare spilte støy.

    Så det var ikke sånn at jeg orka å høre ferdig den konserten, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Festivalens høydepunkt var Moby.

    Han spratt rundt på scenen der mens han spilte sine kjente sanger, (husker jeg).

    Og David Hjort ville se Man With No Name, (som han trodde at het Man Without a Name, sånn som jeg husker det, ihvertfall), men jeg husker ikke om vi rakk det.

    Og jeg så på nettet nå at Saint Etienne var der, men jeg kan ikke huske at jeg fikk med meg de.

    Men det var vel fler scener og sånn der, (mener jeg å huske).

    Og vi var jo en hel gjeng, så jeg kunne vel ikke akkurat trumfe igjennom viljen min hele tida, heller.

    (Uten at jeg husker nøyaktig hvordan det her var, da.

    Men Roger fra Sagene og dem var jo der også.

    Så det er mulig at de fortalte oss hvilke konserter som var bra og, da.

    Det er mulig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjørte også ned til Arvika sentrum, da vi våkna, den andre dagen, (husker jeg).

    (Og vi kjørte vel innom McDonalds osv., mener jeg å huske).

    Og det var kanskje ikke noe ‘sjakktrekk’, som de sier.

    For da vi så kom tilbake igjen til festivalområdet, så var den eneste parkeringsplassen som var ledig, ved siden av noen skikkelig harry-e svensker som spurte om Sierra-en min var en Cosworth, husker jeg.

    Og da vi gikk fra parkeringsplassen, så mente butikksjef Kristian fra Rimi Ryen at de harry svenskene nok kom til å tulle med bilen min.

    (Eller noe sånt).

    Så da dro jeg tilbake og henta bilen min igjen og spurte så vaktene om jeg kunne parkere Sierra-en liksom foran hovedinngangen, til festivalen der.

    (Sånn at vaktene kunne følge med litt på bilen, da).

    Og det fikk jeg lov til, da.

    Utrolig nok.

    Så arrangørene der var ikke så firkanta, da.

    Så Sierra-en min stod liksom parkert i veikanten der, (eller noe sånt), like ved hovedinngangen til festivalområdet, da.

    Den siste kvelden av festivalen, da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som hele gjengen av oss.

    Det vil si Linn Korneliusen, David Hjort, Erik Dahl, Kristian fra Rimi Ryen og jeg.

    Gikk rundt i Arvika sentrum der.

    (Altså antagelig den første dagen, da).

    Så ble Kristian fra Rimi Ryen hengende litt etter oss andre, mens vi gikk rundt i Arvika der da, (husker jeg).

    Og da vi andre spurte han om hva han hadde drevet med.

    Så sa han Kristian fra Rimi Ryen at ei dame, som vi hadde gått forbi.

    Som satt på en benk, (eller noe).

    Ikke hadde hatt truse på seg, da.

    Så han Kristian fra Rimi Ryen, han gikk og speida opp under skjørtene, til damene i Arvika sentrum, da.

    Og han fant ei som var truseløs, som han kunne studere musa til, mens han gikk sakte forbi henne, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    David Hjort ble også sur på Kristian fra Rimi Ryen, på den siste dagen av Arvikafestivalen, (var det vel).

    For David Hjort mente at Kristian fra Rimi Ryen hadde prøvd seg på dama hans, (altså Linn Korneliussen), eller noe sånt.

    Kristian fra Rimi Ryen hadde vel sagt det, at David Hjort ikke var noe snill, mot Linn Korneliussen.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble litt full og kjøpte noen sånn karameller til 10 kroner, som jeg delte ut der.

    Og ei jente smilte og ble glad.

    Men hu hadde regulering, så da ga jeg opp å prøve å finne noe dame der.

    Jeg fylte jo 30 år den sommeren, så jeg var nok antagelig en av de eldste der.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi dro på den her turen, så hadde jeg fulgt David Hjort sitt råd, om å kjøpe en billig sovepose, på Norsk Sengetøylager, (eller Jysk Sengetøylager, som David Hjort kalte det), på Carl Berner.

    Men den soveposen var ikke så bra, da.

    Så jeg lå liksom og halvfrøys og nesten kaldsvettet i flere timer, (den siste natten der), da.

    (For det regna vel og, vel).

    Mens jeg mener at jeg overhørte at David Hjort og Roger fra Sagene, dreiv og prata sammen, rett utafor teltet mitt.

    (Hvis jeg ikke hørte helt feil, da).

    Av en eller annen grunn.

    Og dagen etter, så fikk David Hjort dama si, Linn Korneliussen, til å sitte foran i bilen, ved siden av meg, mens vi kjørte tilbake til Norge igjen, da.

    Men jeg husker at Linn Korneliussen klagde, fordi at jeg lukta vondt, da.

    For jeg hadde vel ikke fått dusja, på festival-campingen der.

    For dette var bare en to-dagers-festival, (eller noe sånt), mener jeg å huske.

    Så jeg tror ikke at de hadde investert så mye i dusjer osv. der.

    (Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at før vi kom over grensa til Norge igjen.

    Så kjøpte David Hjort og Linn Korneliussen masse store pakker med frosne kyllingvinger osv., i en svensk matbutikk, da.

    Og da de skulle betale så hadde de ikke nok penger.

    Så jeg måtte betale med Visakortet mitt, da.

    (Hvis det ikke var med Mastercard-et mitt, da).

    Og de pengene, (pluss flere til, (tilsammen rundt 3-4.000 vel), som David Hjort lånte av meg, på den her tida), de fikk jeg aldri tilbake, da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da vi kjørte på veien tilbake til Oslo.

    (Etter at vi hadde kommet oss over grensa, fra Sverige).

    Så hadde jeg satt på en CD, (som jeg hadde konvertert fra mp3 og brent, på PC-en min), med forskjellige sanger, på bilstereoen, da.

    Og da en sang med Warlocks dukka opp, på den CD-en.

    Så sa han Kristian fra Rimi Ryen, at de kara, som spilte i Warlocks de hadde han vokst opp sammen med, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , ,

  • Her er noe musikk, fra siste kapittel, av Min Bok 5

    , ,

  • Min Bok 5 – Kapittel 76: Kvelde

    Sommeren år 2000, (må det vel ha vært), så fortalte Pia meg det, at onkel Martin og Grete Ingebrigtsen, hadde solgt gården sin i Askim og istedet flyttet til en ny gård, i Kvelde, like ved Larvik, hvor vi jo selv hadde bodd, på 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel hadde tidligere prøvd å få meg til å ble med, for å besøke onkel Martin, da han drev den fiskedammen, ute i Spydeberg, på 90-tallet.

    Men jeg hadde ikke lyst, da.

    For jeg husket at onkel Martin hadde vært uhøflig, da jeg besøkte han på sykehuset, (Sophies Minde vel), i Oslo, høsten 1990 vel, (etter at bestemor Ingeborg hadde bedt meg om å besøke han).

    (Som jeg vel har skrevet om i Min Bok 2).

    Og Pia hadde en gang sagt det, at hu hadde sett det, at onkel Martin hadde vært slem, mot noen damer, på Schoushallen, (eller noe sånt), en gang, som hu hadde vært på byen, da.

    Også på 90-tallet, da.

    Så jeg var litt skeptisk til onkel Martin, da.

    Men Pia og jeg hadde jo besøkt Martin og Grete, i Askim, i forbindelse med at mora vår døde.

    (Noen måneder før det her).

    Og da hadde vel onkel Martin nevnt det, at han ville at vi skulle ha mer med hverandre å gjøre, da.

    (Og at det var synd at det måtte et dødsfall til for at vi skulle bli bedre kjent.

    Noe sånt).

    Og når Martin og Grete så flytta til like ved Larvik, (hvor jeg jo vokste opp).

    Så syntes jeg at det virka mer artig, å besøke onkel Martin og dem, da.

    Så da lot jeg meg overtale til det, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var vel en helg, i sommerferien min, (eller noe), at Pia, Daniel og jeg, skulle dra ned, for å besøke onkel Martin og dem, i Kvelde, da.

    Og jeg var nok litt overarbeidet muligens, på den her tida.

    Så jeg var ikke hos Pia og dem, i Tromsøgata, før ut på ettermiddagen, på fredagen, da.

    Og da ringte jeg Martin og Grete, fra mobilen min da, (husker jeg).

    For å si fra om at vi kom fram dit litt seint, da.

    Og så sa jeg det, at vi kan sikkert dra i morgen istedet, hvis det passer bedre.

    (Bare for å ha noe å si liksom, da).

    Og da svarte Grete Ingebrigtsen det, at det passet bedre.

    Og så måtte vi dra ned på lørdagen istedet da, (husker jeg).

    Og seinere, så har Pia fortalt meg det, at Grete Ingebrigtsen har en diagnose, som sier at hun er sinnsyk, (eller noe sånt), da.

    Og da skjønte jeg kanskje mer av den her rare oppføreselen, til hu Grete Ingebrigtsen, da.

    For hu var vel uhøflig, (må man vel si), da hu sa det, at det passet bedre, hvis vi dro ned dagen etter, da.

    (Akkurat når vi skulle starte på kjøreturen ned dit, da.

    En kjøretur på drøye to timer, vel).

    På lørdagen, så kjørte vi ned, mens det enda var lys, husker jeg.

    (Selv om det vel er lys lenge, om sommeren, i Norge).

    Og jeg kjørte ned mot Larvik.

    Og tok av mot Kongsberg, like etter Verningen der, langs E18, (noen få kilometer nord for Larvik sentrum), da.

    Jeg hadde vel så og si aldri kjørt på den veien, opp mot Kongsberg der før.

    (Altså den veien som følger Lågendalen oppover, da.

    Lågen blir forresten også kalt Numedalslågen.

    Så hvis man følger den elva langt nok nordover, så kommer man til Numedal, da.

    Hvor bestemor Ågot jo var fra).

    Så jeg kjørte innom en gårdsbutikk, da.

    Mellom Larvik og Kvelde.

    Og spurte dem om veien, da.

    Hvis det ikke var sånn at jeg ringte Grete og Martin derfra, da.

    (Hvis ikke Pia husket veien, da).

    Og det var skiltet til Lysebo, (mener jeg å huske).

    Og avkjøringa dit var rett før Kvelde sentrum, da.

    (Men på den her tida, så var jeg ikke kjent i Lågendalen, i det hele tatt.

    Så jeg måtte liksom streve litt med å finne fram, da).

    Og etter avkjøringa til Lysebo, så måtte man kjøre på noen gårdsveier, i et par kilometer cirka, da.

    Før man kom fram til gården Løvås, da.

    Som lå cirka en kilometer før Farris-vannet, når man kjørte fra Lågendalen, da.

    Og den gårdsveien som går forbi den gården, den blir vel kalt for Farrisveien, (hvis jeg husker det riktig).

    Og gården Løvås ligger vel i Farrisdalen, tror jeg.

    (Og Farrisdalen må vel da kanskje være en sidedal av Lågendalen, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Gården Løvås, den så helt jævlig ut da, (må man vel si).

    De som hadde bodd der før dem, hadde hatt rykte på seg å være kriminelle, (eller noe sånt), sa onkel Martin, da.

    Og det var rot overalt på gården, og bygningene var i dårlig stand, da.

    Så Grete hadde visst fått kjøpt denne gården for nesten ingenting, da.

    (For bare et par hundre tusen, eller noe sånt, vel.

    Hvis ikke det var enda mindre, da.

    Og hu hadde også fått den gården i Askim, (den som hu hadde før Løvås), veldig billig da, husker jeg at hu fortalte.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Perlen på denne gården, (må man vel si), det var en eng, som kanskje hadde blitt brukt som et jorde, i gamle dager.

    Det gikk en egen vei, bort til den her enga, da.

    Og det var også en stor låve hvor de hadde hatt griser i kjelleren, vel.

    Og det var også noen små hus, ikke langt fra den enga, for griser, eller lignende.

    Pluss en gammel fjøsbygning, (eller et stabbur, eller hva det kan ha vært), like ved gårdshuset, (heter det vel).

    Fra enga, (som onkel Martin også brukte som skytterbane, fortalte han meg), så rant det en bekk.

    Bekken rant under Farrisveien, vel.

    Og ned i en dam, som lå like ved en hytte, som også hørte til gården, da.

    Etter dammen, (som ble brukt som badedam og som muligens var kunstig demmet opp, og hvor det visstnok fantes bever, ifølge onkel Martin), så rant det vel en bekk videre ned til Farrisvannet, tror jeg.

    Og det vannet som var i den bekken, før dammen, det var så reint, at man kunne man drikke det, husker jeg at onkel Martin sa, en gang seinere.

    Og det tilhørte også noen få hundre kvadratmeter skog, til den her gården, da.

    ‘Naturskog’, som onkel Martin lærte meg at det het, i 2005, da jeg bodde på den her gården, i noen få måneder, etter at jeg hadde overhørt at jeg var forfulgt av ‘mafian’.

    Naturskog var liksom det motsatte av kulturskog, forklarte onkel Martin, (som hadde gått på skogbrukskole i Melsomvik, eller noe sånt), da.

    Kulturskog det var skog, som mennesker hadde plantet.

    For eksempel for å selge juletrær da, (eller noe lignende).

    Så på Løvås, så hadde de visst urskog da, kan man vel kanskje kalle det.

    Altså skog som hadde vokst opp ganske naturlig vel, og som ikke hadde blitt utnyttet på en industriell måte, da.

    Det var vel skogen for liten til, for at det skulle være lønnsomt, tror jeg.

    Men denne skogen grenset vel også til en skog eiet av en Løvenskiold, eller en Treschow, eller en Fritzøe, (eller noe sånt), tror jeg.

    Og det lærte vi også i andre klasse, på handel og kontor, i samfunns og næringslære-timene, husker jeg.

    (Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

    At Treschow-Fritzøe, (et navn jeg husket såvidt, fra da jeg vokste opp i Larvik, på 70-tallet), eide det meste av skogen, nedi der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg dreiv mye med data, (som hobby), på den her tida.

    Og jeg hadde oppgradert PC-en min, hjemme i Oslo, da.

    Det vil si at jeg hadde kjøpt et nytt hovedkort, og så brukte det gamle skjermkortet, RAM-brikkene, prosessoren og lydkortet osv., da.

    Og når man bytter hovedkort, (og muligens også kabinett, var det vel), så blir det nesten som å bygge en ny PC, fra grunnen av, da.

    Så jeg lærte liksom å bygge PC-er, da.

    Og på et av de første besøkene mine, på Løvås.

    Så skulle jeg liksom prøve å bytte skjermkort, (eller noe sånt), på en PC der, da.

    Men jeg visste jo ikke hvordan hovedkort, som denne PC-en hadde.

    (Før jeg dro ned dit).

    Så det skjermkortet jeg hadde med, det funka ikke, da.

    (Noe sånt).

    Så det var litt vanskelig for meg dette.

    For hvis man skal fikse en PC, så må man jo først få tilgang til den PC-en.

    Og så finne ut hvilke deler, som man trenger.

    Men sånn ble det ikke på Løvås, da.

    For jeg var ikke der så ofte.

    Så jeg bare tok med meg noen deler, som jeg tilfeldigvis hadde liggende, i Oslo, da.

    Og disse delene, de passet tilfeldigvis ikke, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det var også sånn, at jeg pleide å laste ned en del mp3-er, fra nettet, på den her tida.

    Og jeg spurte Martin og Grete om det var noen sanger, som de så etter, da.

    Og Martin ville ha den Sopranos-sangen da, husker jeg.

    Så jeg lastet ned den for dem, da.

    Da jeg kom tilbake til Oslo.

    Og brente den på en CD, og sendte den i posten til Kvelde, da.

    Selv om jeg var rimelig opptatt, som butikksjef, på den her tida.

    Så dette tok nok en del måneder, hvis jeg husker det riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    , , , , , , , , , , ,