Stikkord: Min Bok 5

Min Bok 5 – Kapittel 23: Enda mer fra Danmark

Da jeg kjørte fra campingplassen, (i Løkken), og de to unge damene fra Setesdal, forresten.

Så mener jeg å huske det, at jeg overhørte det, at hu av dem, som jeg prata mest med.

Hu sa til hu med det lyse håret.

Noe sånt som at, ‘hvis han bare kjører nå, så’.

(Noe sånt).

Men jeg følte meg litt dum da, siden jeg ikke kunne spille fotball likevel.

Grunnet det dårlige kneet mitt.

Så det ble til at jeg bare kjørte da, (må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg begynte nesten å prate dansk, i butikkene, da jeg var der nede, (husker jeg).

Jeg begynte å si sånn ‘et halvt friskt brød, takk’, (eller noe sånt).

Og friskt brød, det betydde fersk brød, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det jeg pleide å spise der.

(Siden jeg hadde så lite penger, de siste dagene).

Det var et halvt friskt brød, som jeg kjøpte i en butikk.

Også kjøpte jeg en billig og god type skinkesalat, (som var i beger, omtrent som rekesalat, i Norge), i en annen butikk, da.

(Også rev jeg liksom biter av brødet og dyppet det i skinkesalaten, da.

Noe som smakte godt og var enkelt liksom, da).

Og dette kostet vel en tier tilsammen, kanskje.

(Noe sånt).

Og det ble jeg ganske mett av, da.

Og jeg kjøpte nok litt mer mat og drikke og ved siden av og.

(Ihvertfall de fleste dagene).

Så dette var liksom det absolutte minimum, av det jeg spiste, der nede, på en dag, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg spurte forresten de damene fra Setesdal, en morgen, hvordan pålegg, som det var smart, å ha med seg, på campingtur, (for jeg var ikke så vant til å være på campingtur, da).

(Fordi da jeg gikk for å dusje og pusse tenna, osv.

Så gikk jeg forbi teltet deres, da.

Var det vel).

Og da sa hu fra Setesdal, (som snakka mest).

At, ‘ja, si det, du’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg tulla også litt med de Setesdal-damene, siden de ikke drakk.

(Noe jeg regna med at kom av at de var kristne da, antagelig).

Også lå det en øl, utafor bilen min vel.

(Antagelig den samme ølen, som politiet hadde klagd på, da jeg bodde oppe ved den gården der.

For det frista antagelig ikke så mye, med lunka øl da, antagelig.

Siden jeg ikke hadde noe kjøleskap der).

Også tulla jeg, da jeg gikk forbi de her Setesdal-damene, da.

Og spurte om de ville ha ‘en øl til frokosten’.

Men det ville de ikke, da.

Og det svaret hadde jeg egentlig regna med å få og.

Men jeg prøvde bare å være litt morsom, da.

Og skøye litt med de her damene, som vel må ha vært omtrent de eneste, på hele campingen, som ikke drakk, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg kjørte til Hirtshals.

(Som var en tur på to-tre-fire timer, (eller noe), vel).

Så kjørte jeg non-stop, da.

(Hvis jeg husker det riktig).

For jeg hadde kjøpt godt med bensin da, i Løkken.

Det var det jeg brukte mesteparten av pengene min på der.

Så jeg kunne nok ha kjøpt litt mindre bensin.

Og litt mer mat.

Men jeg hadde ikke noe lyst til å drite meg ut igjen, da.

Ved å gå tom for bensin, for eksempel.

Siden jeg hadde kjørt i grøfta, på veien til Løkken, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg kjørte fra Løkken til Hirtshals der.

Så blåste det så fælt, da.

Så hele bilen holdt på å blåse av veien, da jeg kjørte på en slette der, husker jeg.

Ihvertfall så merka jeg det at vinden liksom tok tak i bilen, da.

Men den holdt seg på veien, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Eller, jeg kjørte vel innom en matbutikk, på veien til Hirtshals, mener jeg å huske.

Hvor jeg vel brukte mine siste penger, da.

På noe brød og noe å drikke, vel.

Men i Hirtshals, så spurte jeg en eldre kar, som satt på en benk der.

Om man kunne drikke vannet i springen, på et offentlig toalett der, (eller hva det var).

Og da svarte han gubben, at det vannet, det var jo fra havet der, (mens han pekte ut på Skagerak, da).

Og det svaret, det ble jeg vel ikke helt overbevist av, (må jeg innrømme).

For såvidt jeg visste, så var jo Skagerak fylt med saltvann, da.

Men det sjøvannet, det gikk vel antagelig gjennom en slags renselsesprosess da, (regner jeg med ihvertfall), før det havna i springen der, i Hirtshals, da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da ferje kom over til Larvik igjen, så husker jeg at jeg hørte på ny Suede-sang, (var det vel), på bilradioen, mens jeg stod i køen, for å kjøre ut av ferjeleiet der, da.

(Noe sånt).

Men så ble jeg sannelig vinket inn, av en toller.

Og han skulle se gjennom hele bilen min, da.

(Inne i en sånn spesiell bygning, vel).

Og når dette begynte å ta en del minutter.

Så sa jeg det, at jeg måtte ringe til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, siden jeg ble forsinka, da.

For dette var om kvelden da, (husker jeg).

Og da spurte han tolleren meg rett ut.

Om jeg hadde noe ulovlig med meg.

Og da bare forklarte jeg det, at jeg ikke hadde det, da.

Også fikk jeg kjøre, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da, så kjørte jeg opp til den bensinstasjonen, som ligger mellom buss-stasjonen og Bøkeskogen, i Larvik der.

Og der kjøpte jeg blant annet en stor flaske Urge, (husker jeg).

(På det kredittkortet, som jeg fikk, da jeg kjøpte de to videospillerne vel, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Noe sånt).

For det så så fristende ut, med Urge da, (husker jeg).

For jeg jobba jo i matbutikk, så jeg må innrømme at jeg hadde kjøpt noen flasker Urge, når den brusen kom på markedet, mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.

(For jeg hadde jo gått på markedsføringslinja osv., og vært en del i England, og kjøpt forskjellige ‘ukjente’ brus-slag der.

Så jeg syntes vel at jeg kunne kjøpe Urge, da.

Selv om det vel ble sett på som å være en ‘kul’ drikk, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av grunnene til at jeg skulle kjøre ut til bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn igjen.

Det var fordi at hu hadde insistert på det, (før jeg tok ferja til Danmark), vel.

Og jeg hadde også spurt henne, om det var noe, som jeg skulle kjøpe med for henne, i Danmark.

(Hvor hu jo var fra).

Og da ville hu det, at jeg skulle kjøpe med en pose, av en slags te, som ble kalt ‘kinesisk te’, (mener jeg å huske).

Og det var en ganske billig te-type, da.

Hvor teen ikke lå i poser, men bare var i løs vekt, da.

Og det var på det supermarkedet, hvor jeg fant det fluepapiret, (Super-Brugsen?), som jeg også fant den teen, til bestemor Ingeborg da, (hvis jeg husker riktig).

(Og den teen, den kosta vel bare 10-15 kroner kanskje, for en ganske stor pakke, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På Super-Brugsen der, (var det vel), så var de også veldig flinke med frukta, (sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Jeg hadde jo vært på fruktkurs, osv., et år eller to, før det her.

Og jeg jobba jo også en del med frukta, på Rimi Bjørndal der, da.

Så jeg husker det, at jeg ble stående og nesten studere en butikkdame, i 30-40-årene vel, inne på Super-Brugsen der, da.

Mens hu la opp noen svære og fine kålhuer, (eller noe sånt), var det vel.

For jeg var så imponert over de danske grønnsakene, da.

Som var ganske store og fine, (og nokså billige vel), mener jeg å huske.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg kom tilbake, til bestemor Ingeborg igjen, i Skoleveien, i Nevlunghavn.

Så hadde hu lagd noe, som jeg bare hadde spist en gang før, (husker jeg).

Og det var brunost-pizza(!)

Og det hadde jeg bare spist den gangen, som søstera mi og Cecilie Hyde, hadde invitert meg hjem, til mormora til Cecilie Hyde, i Svelvik.

Da Cecilie Hyde sin venn, (må man vel kalle han), Stian, (fra Lyche/Depeche-gjengen), i Drammen, hadde lagd den samme retten, (nemlig brunost-pizza da), husker jeg.

Og jeg spiste vel noen biter, av denne merkelige pizzaen, (må man vel kalle den), som bestemor Ingeborg hadde laget, da.

(En pizza som vel heller ikke så helt rund ut, vel).

Siden jeg vel var ganske sulten, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Også kjørte jeg tilbake til Oslo igjen da, dagen etter, (eller noe sånt).

Og da tror jeg ikke at jeg behøvde å fylle bensin, i Norge, i det hele tatt, før jeg var tilbake, i Oslo.

Så jeg hadde nok kjøpt rimelig mye bensin, i Løkken der, da.

Må man nok si.

Men det viktigste, det var jo å få bilen tilbake til Hirtshals, sånn at jeg kom meg med ferja, over til Larvik igjen, da.

På den dagen som billetten min gjaldt for da.

Hadde jeg nok tenkt, mens jeg var i Løkken der, da.

(Etter at jeg ble jagd fra der jeg stod parkert, ved den gården der).

Så jeg hadde nok kjøpt litt vel mye bensin, for sikkerhets skyld kanskje, da.

Muligens fordi at dette var min første tur, med egen bil, til utlandet, osv., da.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Nå glemte jeg det i farta.

At jeg jo kjørte innom en del steder, på veien tilbake til Oslo og.

Jeg stakk vel såvidt innom en OBS, (eller noe sånt), som jeg mener å huske at lå langs E18, i Tønsbergsdistriktet vel.

(Noe sånt).

Og da jeg kom til Sande, så tok jeg av til høyre, og kjørte ut mot Berger, da.

(For jeg hadde jo nettopp fått lappen.

Og jeg hadde ikke kjørt til Berger, med min egen bil, før).

Og jeg kjørte innom Kjetil Holshagen og dem, (husker jeg), som bodde ikke så langt unna den bensinstasjonen, som ligger langs E18, i Sande, der avkjøringa til Berger og Svelvik er, da.

Kjetil Holshagen var ikke hjemme.

Men mora og stefaren hans var hjemme, da.

Men jeg skjønte det på dem, at Kjetil Holshagen ikke var så interessert, i å noe mer med meg å gjøre, da.

Foreldrene hans var nesten litt uvennlige vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Ihvertfall så var de avvisende, (vil jeg si).

Så det her var litt trist da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte så videre, til jeg kom til huset til bestemor Ågot der.

Men der var det ingen hjemme, da.

Noe som jeg syntes at også var litt trist, vel.

(Når jeg først hadde fått meg lappen og bil, liksom).

Så jeg stakk ned på verkstedet, til bestefar Øivind der, da.

Men der var det noen folk som jeg ikke visste hvem var, som holdt på.

Jeg forklarte det, at det var farfaren min, som hadde bygd det verkstedet, i sin tid.

Og da fikk jeg lov til å komme inn der, for å se litt, da.

(Av en eldre kar, som produserte noen kjøkken der, var det vel).

For jeg syntes at det ble dumt, hvis jeg stoppa der, og så ikke fikk komme inn, i hverken huset eller på verkstedet, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg gikk inn på kontoret, på verkstedet der.

(For det var der jeg følte meg mest hjemme, da).

Og da hørte jeg det, at han eldre karen, (som vel leide av faren min, og onkel Håkon, tror jeg).

Sa det, til en yngre kollega der, vel.

At der hadde ikke jeg noe å gjøre.

Og så heiv han meg ut, av verkstedet der da, (må man vel si).

Men jeg forklarte det da, (sånn at han skulle skjønne det, at jeg ikke var interessert i papirene hans, for eksempel).

At på det kontoret, så hadde jeg pleid å sitte, og pakke skruer, som barn.

Og noen ganger, hvis jeg kjeda meg, så hadde jeg også pleid å tegne noen sånne forskjellige tegninger, på det tre-skrivebordet, som stod inne på kontoret der, da.

Og jeg viste vel han ‘gubben’ det og da, at den og den tegningen, den hadde jeg tegna, i sin tid, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte så videre, mot Svelvik.

Og akkurat da jeg svingte ut fra ved bestemor Ågot der.

Så mener jeg at jeg så det, at Hans Martin Fallan.

(Lillebroren til Carl Fredrik Fallan, fra Min Bok).

Han kjørte forbi den andre veien, (mot Bergeråsen der), mens han glante skikkelig på meg, (og HiAce-en min), da.

(Og måpte, (må man vel si), som om han nesten hadde sett et spøkelse, eller noe sånt, vel.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjørte så videre mot Svelvik, og jeg dro innom Rimi-butikken på Skjønnhaug der, da.

(Som ligger like før man kommer inn til Svelvik sentrum, der).

For jeg syntes vel nesten at jeg måtte studere den Rimi-butikken litt.

Siden jeg jo selv jobba som leder, i Rimi.

Og var fra Berger/Svelvik, da.

Og Magne Winnem jo pleide å drive med det samme, da selv han jobba, som leder, i Rimi.

Nemlig å studere andre Rimi-butikker litt, da.

(Sånn som den gangen som Magne Winnem og jeg dro for å besøke Andre Willassen, på Åskollen, (da han hadde kjøpt den Depeche Mode cd-en, som het ‘Songs of Faith and Devotion’), og Magne Winnem ville studere en Rimi-butikk, som lå mellom Glassverket og Rundtom, (eller noe), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvem møtte jeg inne på Rimi Skjønnhaug?

Jo, onkel Håkon, igjen(!)

Onkel Håkon hadde forflyttet seg fra Nevlunghavn, og tilbake til Bergeråsen, da.

Og han pleide å handle, på Rimi Skjønnhaug der, da.

(Hvor også bestemor Ågot pleide å handle, de siste årene, som hu bodde, i ‘Ågot-huset’, da.

For hu likte ikke hu innvandrer-dama, i butikken, på Sand.

For hu slo inn for mye på kassa da, mente bestemor Ågot.

Så bestemor Ågot pleide på den første delen av 90-tallet, å sitte på med onkel Håkon, inn til Rimi-butikken på Skjønnhaug da, når hu skulle handle).

Onkel Håkon gikk i bar overkropp.

Og i bare en ola-shorts, vel.

Så jeg ble nesten litt flau, på hans vegne da, (husker jeg).

Onkel Håkon kunne fortelle det, at bestemot Ågot, hadde flytta, til sykehjemmet, i Svelvik.

Noe som var nytt for meg.

Men jeg spurte onkel Håkon om hvor det sykehjemmet lå igjen, da.

Og jeg fortalte vel det, at jeg da ville prøve å få besøkt bestemor Ågot der, mens jeg først var i nærheten, da.

Jeg fortalte også onkel Håkon det, at jeg hadde vært og sett inne på verkstedet der, da.

(Siden ingen var hjemme i huset).

Og at jeg hadde prata med en eldre kar der, som var i 50-åra, (eller noe sånt).

Onkel Håkon, (som vel selv hadde blitt nesten 50 år, på den her tida), retta på meg, og fortalte at han ‘kjøkken-gubben’, var i 70-åra, da.

Og onkel Håkon likte vel dårlig det, (tror jeg), at jeg hadde dratt innom der, da.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Onkel Håkon fortalte også det, at det var for det meste han assistenten, (en ung gutt vel), i den Rimi-butikken der, som pleide å bestille varer, (og sånn), da.

(Noe som han vel mente at var butikksjefen sin oppgave, egentlig.

Hvis jeg skjønte han riktig, da).

Etter at jeg vel først hadde forklart det, at grunnen til at jeg dro innom den Rimi-butikken, var fordi at jeg syntes at det var litt artig, å kikke litt, i andre Rimi-butikker også, (siden jeg jo selv jobba, som leder, i en Rimi-butikk), da.

Liksom for å se hvordan andre Rimi-butikker, løste ditt og datt, av forskjellige utfordringer, i butikken, da.

(For å liksom få litt ideer og inspirasjon kanskje, da.

Til hvordan ting og tang kan gjøres, i en Rimi-butikk, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Onkel Håkon gikk så bort til kassa, og stakk hjem igjen, vel.

Mens jeg selv kikka litt mer rundt i den butikken, som jeg mener å huske at var en Prima-butikk, på den tida, som jeg gikk på ungdomsskolen, i Svelvik.

(Det var ihvertfall den butikken, der de hadde hatt tilbud, på klementiner.

Den året, som jeg var konfirmant, og noen av oss konfirmantene, fra Berger, (som hadde tatt bussen, inn til Svelvik), kjøpte masse klementiner, som vi kasta noen av, på en neger-prest, fra Sør Afrika, som var innom, på en gudstjeneste, i Svelvik kirke, som var obligatorisk, for oss Berger-konfirmantene, da.

Som jeg vel har skrevet om, i Min Bok).

Den butikken ligger forresten også ved siden av Mitsubishi-butikken, til Finn Sand, (mener jeg å huske).

Og som jeg vel har skrevet om, i Min Bok-bøkene tidligere, så blir Mitsubishi kalt for ‘Svælvik-mærsje’, i Drammens-området, vel

Siden Finn Sand sin Mitsubishi-butikk er, (eller ihvertfall var), den eneste bilforretningen, i Svelvik, da.

Og jeg mener også at jeg kjente igjen Nina, (venninna til Linda Moen vel), fra klassen, det andre året, på handel og kontor, på Sande Videregående, i kassa, på Rimi Skjønnhaug der, da.

(Da jeg gikk ut av den butikken).

Hvis jeg ikke tar helt feil.

(Men hu Nina, hu likte jeg vel aldri noe særlig bra.

For jeg syntes vel at hu var litt vel rølpete, kanskje.

Så jeg sa vel ikke hei, eller noe sånt, (tror jeg).

Og jeg var vel kanskje ikke helt hundre prosent sikker, på at det faktisk var henne, muligens.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg dro så videre, til Svelvik sykehjem der, da.

Som lå liksom bak Svelvik ungdomsskole der, da.

(Som onkel Håkon, hadde forklart meg, inne i den Rimi-butikken, da).

Og jeg prata med noen sykepleiersker der, da.

Og fikk lov av dem, til å besøke bestemor Ågot, som bodde på et lite rom der, da.

Og på det rommet, så hang mange av bildene osv., fra Ågot-huset, (husker jeg).

Noe som jeg syntes at var litt rart, (og også litt trist vel), mener jeg å huske.

Å liksom se de kjente tingene, (negerdama og det egyptiske farao-bildet, osv.), fra Ågot-huset, på noen andre vegger, da.

Ågot sa noe sånt som, at ‘her bor jeg’.

Og jeg var vel ikke helt sikker på, om Ågot kjente meg igjen, (for å være helt ærlig).

For Ågot hadde begynt å bli litt senil, (og pleide å kalle meg Runar, osv.), de siste årene, som jeg bodde, ute på Berger der, da.

Og plutselig, (mens Ågot viste meg rommet sitt), så bare ‘frøys’ Ågot, og stod helt stille, (uten å si noe), på en rar måte, da.

Og da lurte jeg på om Ågot kanskje ikke skjønte hvem jeg var, da.

Og at hu derfor var litt redd for meg, kanskje.

Så da bare gikk jeg ut de sykepleierskene igjen, (husker jeg).

Og sa fra til dem, om at jeg dro igjen, da.

For jeg syntes at Ågot oppførte seg så merkelig, da.

Så jeg ville ikke uroe henne, liksom.

I tilfelle hu ikke kjente meg igjen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så kjørte jeg vel rett tilbake til Oslo, og Rimi-leiligheten min, i Waldemar Thranes gate, på St. Hanshaugen, vel.

Etter en omvei, rundt Berger og Svelvik, som ikke ble helt som jeg hadde tenkt meg den, da.

(Siden ingen lenger bodde, i Ågot-huset, (som nesten var som et slags barndomshjem for meg), da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

7. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 22: Mer fra Danmark

Jeg var vel ikke så vant med å være populær, blant damene, i Oslo.

(Utover på 90-tallet, ihvertfall).

Så jeg stakk fra de Setesdals-damene litt, husker jeg.

(Etter at jeg badet, mens de lå og solte seg, da.

Og da jeg gikk opp fra vannet igjen, så husker jeg det, at hu lyshåra liksom lå og smugkikket på meg, da.

Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Men jeg sa at jeg ville se på de bunkersene og sånn igjen, da.

(Noe sånt).

Og da så jeg vel en dansk dame, som nakenbadet der, (hvis jeg ikke tar helt feil).

Hvis ikke det var en annen gang, da.

Jeg bada også en gang som noen dansker var ute i vannet der, og syntes at det nesten var for kaldt til å bade vel, (sånn som jeg skjønte det).

Før jeg hoppa oppå den bunkersen igjen, da.

Og en av de danskene, (som bada der), sa vel at jeg var ‘gal’, (eller noe sånt), hvis jeg husker det riktig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og da jeg endelig kom tilbake, til campingplassen igjen.

Så hadde jeg egentlig avtalt å spille fotball, med de to Setesdals-damene, da.

Men jeg fant ut det, at jeg kneet mitt nok ikke var godt nok trent ennå, (etter operasjonen), til å spille ordentlig fotball, da.

Så jeg droppa det, da.

Men jeg lurte på om jeg skulle tilby de her to Setesdals-damene, å sitte på med HiAce-en min, til Hirtshals, (eller noe sånt).

Men de skulle vel en annen vei, (eller noe), tror jeg.

Og jeg hadde også en avtalte med resepsjonen, på campingplassen der, om at jeg skulle dra innom der, før jeg dro hjem.

For det var snakk om at jeg muligens skulle få noen penger, for den kassettspilleren også.

Siden jeg trodde at den kosta kanskje 800 kroner, (eller noe sånt), da.

Siden det var en Grundig-kassettspiller, da.

Og siden jeg trodde at Grundig var kjent for å være et bra merke, da.

Men da jeg gikk inn i resepsjonen der, så ble jeg nesten kjeppjaget ut derfra og.

For sånne kassettspillere kostet visst bare et par hundre kroner, (eller noe), mente han som jobbet der, da.

Så det var rimelig flaut da, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Blant de Holmestrand-folka, så syntes jeg det, at jeg kjente igjen en av dem.

(En med lyst hår vel).

Og jeg lurte vel på om han var fra Berger, egentlig.

Men det som var rart med dem, det var at alle av dem, de bare lå på bakken, og sov, i en klynge liksom, da.

(Den siste dagen der, vel).

Som om de sov, inne i et ganske stort telt, da.

Men de hadde ikke noe telt liksom, da.

(Det var liksom som at noen hadde stukket av, med teltet deres).

Så det var rimelig spesielt, husker jeg.

Og jeg lurte på om de bare lot som at de sov, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de Holmestrand-folka, de var rimelig ‘på’ meg da, (mener jeg å huske).

Og de gjorde vel et poeng av det, at jeg drakk ‘vin’, (mener jeg å huske).

Og jeg mener også at jeg over hørte det, at de kommenterte det, at jeg dusja hver dag.

Og da overhørte jeg også det, (en gang jeg gikk for å dusje der da), at en annen av dem sa det, at ‘han har sikkert runka, da’.

(Noe sånt).

Og når noen av dem, (regner jeg med at det var, ihvertfall), gikk forbi bilen min, en gang.

Så klagde de på gardinene mine, (mener jeg å huske).

De sa at de kunne se inn i bilen, selv om jeg hadde gardiner da, (hvis jeg hørte det riktig).

Så de røde og hvit-stripete gardinene, til Mette Holter, (som jeg fikk av henne, da jeg flytta til Ungbo, i 1991).

De var ikke noe særlig tess, da.

Men jeg kunne nesten ikke hengt opp den bikinidama, som jeg fikk som sengesett, av Christell, jula før, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

For det dynetrekket var nok litt vel stort, til å henge inne i HiAce-en, (vil jeg si).

Og det hadde kanskje også sett litt rart ut, å hatt en sånn nakendame, hengende i vinduet til bilen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg hadde HiAce-en parkert, oppe ved den gården, forresten.

Så pleide jeg å kjøre ned til sentrum, en gang om dagen, (ihvertfall), da.

Og da pleide jeg å barbere meg, på et ganske stort offentlig toalett, ved buss-stasjonen der, da.

Og jeg hadde jo ikke barbermaskin, (for den ble jo stjålet, da jeg bodde på Ungbo), så jeg barberte meg med barberhøvel og barberskum, da.

Og på det toalettet, så pleide det vel ikke å være så mange folk.

Men en gang, mens jeg stod og baberte meg der, da.

Så dukket det opp en bussjåfør der, (husker jeg).

Og han så litt rart på meg da, (syntes jeg at det virka som, ihvertfall).

Så da jeg spurte han, om det ikke var lov, å barbere seg der, da.

Men det var det visst da, (svarte han).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

7. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 21: Enda mer fra Løkken

Hvis jeg husker det riktig, så var det en søndag, (hvis det ikke var en mandag), som jeg dro hjem igjen, fra Løkken.

Ferja gikk vel ganske seint, vel.

Og jeg panta jo noen tomflasker, sånn at jeg blant annet fikk kjøpt meg en flaske kirsebærvin, på fredagen, og to flasker på lørdagen, (var det vel).

(Og denne kirsebærvinen, den kosta kanskje 12-13 kroner flaska, da.

Så det stemte det som Tom fra Lørenskog sa, (i Min Bok 4), at alt var så billig, i Danmark).

Og den kirsebærvinen, den drakk jeg bak i HiAce-en min, før jeg gikk ut på byen, om kvelden, den siste helgen der, da.

(For jeg ville vel ikke være på campingplassen der, hele tida, vel.

For jeg hadde jo satt av litt penger til mat.

Så da jeg fant alle de tomflaskene der, som noen av gjestene som hadde dratt hjem, hadde lagt igjen, etter seg.

Så ble det liksom som noen ekstra penger da, som jeg kunne bruke til å kjøpe drikkevarer, osv., da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var ikke så kjent i Løkken.

Men jeg fant et diskotek som het Pakhuset, hvor det var gratis å komme inn, da.

Og jeg vet ikke hvorfor Irene Ottesen, (fra Rimi Bjørndal), mente at det var så bra, i Løkken.

For på det diskoteket, (som var det eneste ordentlige diskoteket, som jeg klarte å finne der), så var det bare ungdommer da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg ble kjent med en ung brunette, som satt ved nabobordet, (var det vel), opp i andre etasje, på Pakhuset der.

Hu var i tenårene, (men det var bare tenåringer der da, vil jeg si), og hu var fra Ingolstad, i Bayern, (der hvor de lager Audi, fortalte hun vel).

Og bodde i en ferieleilighet, som tilhørte foreldrene til enten hu eller venninna, vel, (hvis jeg skjønte det riktig).

Og hu holdt med Bayern Munchen da, (mener jeg å huske).

Jeg begynte å nevne det, at Klinsmann var solgt til Tottenham, (eller noe sånt).

Og da forklarte hu at Klinsmann var solgt til Tottenham _Hotspurs_, da, (med en litt overlegen tone, må man vel si).

(Jeg snakker ikke noe bra tysk, så praten gikk vel i en blanding av tysk, dansk, norsk og engelsk, vel.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu fra Ingolstad, (det var mest hu mørkhåra som prata, hu venninna mest bare satt der, vel).

Hu pekte plutselig på, (eller om hu nikket mot), ei ung blondinne, (var det vel), ute på dansegulvet, (som vi satt like ved), da.

Og mente at hu bare var ute etter sex da, (eller noe).

Hu mente at hu kunne se det, på måten hu dansa på da, (var det vel).

Og da syntes jeg at det her ble litt rart da, (husker jeg).

For hvordan klarte hu å se det, liksom?

Hadde hu noen slags synske evner, (eller visste hu om noen slags hemmelige triks, for å klare å se sånt), husker jeg, at jeg begynte å lure på, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tulla litt med der her tyske damene, og begynte å klage litt på alle de svære, tyske bunkersene, som stod plassert overalt langs stranda, i Løkken, da.

Jeg nevnte vel det, at jeg hadde liggi og solt meg oppå en av de svære bunkersene, (for jeg var bare ute å gikk en tur, langs den lange stranda, (uten badehåndkle muligens), og ville vel kanskje teste kneet mitt litt da, ved å klatre litt i de bunkersene, og sånn, da).

Og da dukka det opp et hippie-par der, i 20-årene vel, (helt nakne forresten), som løp ut i sjøen for å bade da, (husker jeg).

Og det fortalte jeg om, til de her tyske jentene, da.

Og da lo de litt vel, (mener jeg å huske, ihvertfall), og sa vel noe sånt som at det var kjent at det bodde hippier, i eller rundt de bunkersene, i Løkken, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dagen etter, på lørdagskvelden, (må det vel ha vært).

Så hadde en svær gjeng, på 7-8, svenske ‘grabbar’, (eller hvor mange det var igjen), slått leir, like ved HiAce-en min, da.

Og disse dro meg, (mer eller mindre), ut av bilen min, (etter at jeg hadde begynt å drikke), og fikk meg til å sette meg ned ved deres campingbord, for å preike, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

De svenskene, de prata om alt mulig, da.

Og jeg mobba dem vel litt, for at Norge pleide å gjøre det bedre, enn Sverige, i vinteridrett osv., på den her tida, vel.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig så spurte en av svenskene, om han kunne få en smak, av kirsebærvinen min, i en kopp eller et glass, som han hadde, da.

Og jeg sa at det var greit, da.

For jeg hadde vel forklart det, at det her var noe slags billig kirsebærvin, som bare kosta 12-13 kroner flaska, (eller noe), men som jeg syntes at var grei, å drikke, på en campingplass, (siden jeg ikke hadde noe kjøleskap, og heller ikke hadde så mye penger), da.

Men da jeg skulle helle litt kirsebærvin, oppi koppen, til han svensken.

Så visste det seg det, at flaska mi, nesten var tom, da.

Så jeg måtte gå å hente den andre flaska med kirsebærvin, (som jeg hadde kjøpt den dagen, for de tomflaskene, som jeg hadde funnet der), som jeg hadde liggende, bak i HiAce-en, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så begynte de svenskene å bable om at de kanskje skulle ut på byen.

Men at de ikke visste om noen utesteder, i Løkken da, (eller noe sånt).

Og da sa jeg at de kunne bli med meg på Pakhuset da, (husker jeg).

(For jeg var i ganske godt slag, da.

For jeg hadde drukket mye, og det var en fin sommerkveld, å sitte ute i, da).

Så jeg gikk jo drita full, (for jeg var jo på min andre flaske, med kirsebærvin), bort til Løkken sentrum da, med nesten en hær, av svenske pojkar, på slep, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg huska jo det, fra jeg var i Brighton, sommeren 1989.

Fra da jeg tok toget, sammen med Siri Rognli Olsen, og venninnene hennes, fra Harwich til London, (etter å ha dratt med Braemar, fra Oslo, som jeg har skrevet om, i Min Bok).

At en engelskmann, som vel også hadde vært med Braemar, (mener jeg å huske), begynte å bable om, (mens han var sentimental, må man vel si), at på noen restauranter, (som han likte), i London, så var det lov å ta med seg sin egen vin, da.

Og jeg hadde jo tatt med meg den andre kirsebærvinflaska, på veien.

For jeg hadde ikke så mye penger, å bruke på halvlitere, og sånt, da.

Men jeg huska jo det, som han engelskmannen hadde sagt, på det toget, fra Harwich til London, i 1989, at på noen utesteder, så var lov å ta med seg vin, da.

Og sånn som jeg skjønte det, så var Danmark et rimelig ‘laid back’ land, da.

Så jeg tok sjansen på det, at det ville gå greit, å ta med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset der, da.

Siden jeg vel var en kjent gjest der, (for jeg hadde jo vært der kvelden før, og vel muligens også en annen dag, mens jeg hadde HiAce-en parkert oppe ved den gården der, (men dette husker jeg ikke helt sikkert, om jeg hadde vært på Pakhuset før den dagen jeg møtte hu fra Ingolstadt der, eller om jeg bare hadde gått forbi der, eller noe sånt)).

Og jeg hadde jo også en hær av svenske grabbar, på slep.

Så jeg tok sjansen på at det her ville gå greit, da.

Så jeg bare tok med meg den kirsebærvinflaska, inn på Pakhuset, og gikk opp trappa der, (ganske raskt), med alle de her svenske karene, på slep, da.

Og så gikk jeg rimelig raskt, bort til det bordet, hvor jeg hadde sitti, kvelden før, da.

Og da var det nesten som at noen hadde holdt av det bordet til oss, for det stod ledig, da.

Og alle de svenske gutta, de satt seg rundt det ledige bordet der, da.

Mens jeg selv satt meg, på en benk, (som gikk langs veggen), mellom det bordet, og nabobordet, da.

Og ved nabobordet, så viste det seg det, at der satt hu mørkhåra jenta fra Ingolstadt, og venninna hennes, da.

(På samme måte som de hadde gjort, kvelden før, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo vært på ferie, (sommeren 1987), hos tante Ellen, i Sveits.

(Nemlig i Aesch, som ligger i den tysktalende delen, av landet).

Som jeg har skrevet om, i Min Bok.

Og der, så begynte jeg jo å lære meg noen tyske ord.

Så da jeg satt meg ned, ved hu tyske brunetta og venninna hennes der.

Så sa jeg noe på tysk da, som jeg vel hadde halvveis tenkt ut, mens jeg var på stranda den dagen, (eller noe).

Og det var ‘guten aben meine Bayerishe freunde’, (eller noe sånt).

For det klarte jeg å si, på tysk, da.

(Etter å ha liksom hatt det med tysk, litt i bakhodet, fra dagen før, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de to unge, tyske damene.

De hadde med seg en tenåringsgutt også da, denne kvelden.

En med lyst hår, (mener jeg å huske).

Som vel også var tysk, vel.

(Noe sånt).

Og jeg spurte hu tyske brunetta, om hvem han var, da.

Men han var liksom ingen da, (forstod jeg).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Han tyske gutten, (må han vel ha vært), han spurte om han kunne få litt kirsebærvin, av meg da, (husker jeg).

Og det sa jeg vel at var greit, da.

Men etterhvert, så ble jeg så full, fordi jeg hadde jo drukket nesten en og en halv flaske, med kirsebærvin, da.

For jeg hadde nok drukket litt vel fort, da jeg satt og preika, med de svenskene, på campingplassen, antagelig.

Så jeg måtte ned på dassen der, (på Pakhuset), og spy da, (husker jeg).

(Og jeg mener at han tyske gutten, var nede på doen der, og la merke til at jeg spøy der.

Hvis jeg ikke tar helt feil).

Og etter å ha spydd, så orka jeg ikke å være inne på Pakhuset noe mer, da.

(For jeg følte meg skikkelig dårlig, da).

Så da gikk jeg bare ut fra Pakhuset der, da.

Og jeg gikk inn på et gatekjøkken, som lå like ved Pakhuset der, da.

Og spurte om det var i orden, at jeg bare stod der litt.

For jeg var så full, at jeg liksom trengte å få summet meg litt, da.

(For jeg var helt svimmel i huet, av all den kirsebærvinen, må jeg innrømme).

Men etter en stund, så sa de gatekjøkken-folka, at jeg måtte gå ut derfra, da.

Og da, så gikk jeg tilbake igjen, til campingplassen da, (husker jeg).

Noe som var som et mareritt, (sånn som jeg husker det).

For jeg var så full, da.

Men jeg klarte å komme meg tilbake, til HiAce-en min, til slutt, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og dagen etter, så mener jeg å huske at en av de svenske gutta, lo litt av meg, da.

(Muligens fordi at jeg var rimelig fyllesyk, eller noe, da.

Hva vet jeg).

Men de sa ikke hei, eller noe.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Også dro de fra campingplassen, da.

Og seinere på den dagen, så stod jeg og prøvde å triksa litt, med en fotball, i et hjørne, av campingplassen der, (var det vel).

Og da, så kom jeg igjen i prat, med de to unge damene, fra Setesdal, da.

(Jeg begynte vel å prata litt om sandflukten, tror jeg, (i mangel av noe bedre å prate om, vel).

Noe som jeg vel hadde lest om, på et skilt, på stranda der, da.

Og det med sandflukten, det gikk ut på det, at vinden blåste bort mye av sanda, som lå på stranda der, da.

Så danskene dreiv og planta noe ugress, (og sånn), der, for å unngå det, at stranda liksom skulle forsvinne, da.

Hvis jeg skjønte det riktig).

Jeg forklarte vel det, at jeg skulle dra hjem, den samme dagen.

(For ferja mi gikk vel ganske seint, den dagen, hvis jeg husker det riktig).

Men at jeg hadde tenkt meg en tur på stranda først da, (eller noe sånt).

Ihvertfall så sa de to Setesdal-damene det, (husker jeg), at de skulle bort på stranda der, en tur, for å sole seg litt da, (eller noe).

Og da sa jeg vel det, (hvis jeg husker det riktig), at jeg også hadde tenkt meg en tur, ned på stranda der, siden dette var den siste dagen, som jeg skulle være der, da.

Og at det derfor var mulig, at jeg så dem igjen, nede på stranda der, da.

Og da jeg gikk bort på stranda, etter å ha prøvd å spille litt mer fotball.

(Det var vel muligens den fotballen som vi spilte fotball med, på TG94, i Rykinnhallen, og som seinere vel lå i boden, på Ungbo der.

Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så så jeg at de to tenåringsdamene, (som var ganske høflige, stort sett, må man vel si), fra Setesdal, lå og solte seg, for seg selv, på stranda der, da.

(For dette var vel den siste dagen, av sommersesongen, (eller noe sånt).

Så det var ikke så mange andre folk der da, (hvis jeg husker det riktig).

For dette var vel langt ute i august, så det var vel nesten bare nordmenn som orka å bade noe særlig der, (siden det var ganske kaldt i vannet da), sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu ene Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med).

Hu fortalte meg det, at hu lyshåra venninna hennes, (som lå ved siden av henne), hu jobba, som sølvsmed, i Setesdal da, (mener jeg å huske).

Og plutselig, mens vi lå og snakka der.

Så begynte hu Setesdal-dama, (hu som jeg prata mest med), nesten å spytte, mens hu lagde en sånn spesiell sprutelyd, med kjeften, da.

Og da, så spurte jeg henne, hva det var, som hu på dreiv med.

Og da hadde hu visst fått noe sand i kjeften da, svarte hu.

(Siden det blåste så fælt der, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 20: Mer fra Løkken

Etter at de politifolka, i Løkken, hadde forstyrra meg, der jeg bodde, med HiAce-en min.

Så var det ikke så artig, å bo der lengre, (for å si det sånn).

Jeg regna med at det var han bonden, som hadde klagd på meg da, antagelig.

Så jeg regna ikke med at det var så populært, at jeg ble der lengre.

Så jeg kjørte så med HiAce-en min, ned til Løkken sentrum da, (må det vel ha vært).

Og jeg lurte på hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde ikke penger til å bo på en campingplass, da.

Og det var fortsatt to-tre dager, til ferja tilbake til Larvik gikk, da.

Og jeg hadde lest et sted, at det ikke var lov å sove i campingbiler, på stranda.

Så jeg ringte politiet, (for jeg hadde med Alcatel-mobilen min, og jeg hadde en bil-lader, til mobilen, (mener jeg å huske), som vel enten må ha fulgt med mobilen, eller som jeg kanskje hadde kjøpt, på Claes Ohlson, eller noe, mens jeg jobba på Chinatown Expressen, da).

Og jeg spurte politiet om det var lov å parkere bilen på stranda, og sove ved siden av bilen, da.

Og da måtte han politimannen, som svarte telefonen, spørre noen andre der, om det var lov, da.

Og jeg tror at det var lov.

(Hvis jeg husker det riktig).

Men jeg prøvde ikke å gjøre det, da.

For jeg spurte på en campingplass der, om jeg kunne få lov å bo der, i de to-tre nettene, før ferja til Larvik skulle gå.

Hvis de fikk den Grundig kassettspilleren min, (som jeg hadde fått til jul, året før eller noe, av mora mi).

Og det sa de at var greit, da.

Jeg sa at jeg regna med at den kassetspilleren var ganske dyr, siden Grundig var et kjent merke, da.

Og dette var i midten av august vel, så høysesongen var mer eller mindre over, da.

Dette var vel helt på slutten av den siste uka av skoleferien, (eller noe), hvis jeg husker det riktig.

(Hvis det ikke var enda seinere).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På camingplassen der, så så jeg det, at folk som hadde dratt hjem, de hadde etterlatt seg masse ølflasker, og sånn, da.

Så jeg samla sammen de ølflaskene, og dro på et supermarked, og kjøpte noe sånn billig kirsebærvin, (husker jeg).

(For jeg brukte nesten alle de siste pengene mine på bensin, da.

Sånn at jeg ikke skulle risikere å ikke komme fram til Hirtshals igjen.

Som var noen timers kjøring, da).

Som jeg drakk da, om kvelden.

Kanskje fordi at jeg huska fra den Gøteborg-turen, sommeren 1991, at øl ikke var så godt, når flaskene ble skikkelig varme, da.

For jeg hadde ikke noe kjøleskap, i den HiAce-en, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På den campingplassen, så var det blant annet to venninner, fra Sætesdal, (husker jeg).

De hadde sykla hele veien, fra Setesdal, da.

(Selv om de vel selvfølgelig må ha tatt en eller annen danskebåt, over Skagerak, da.

Antagelig en fra Kristiansand, hvis jeg skulle gjette.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert).

De her to damene, (som var helt i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene vel), de drakk ikke øl da, (husker jeg).

Men jeg ble bedre og bedre kjent med dem, (må man vel si), de siste dagene, i Løkken, da.

Og hu lyshåra av dem, hu jobba som sølvsmed, (mener jeg å huske), i Setesdal, da.

(Hvis det ikke var at hu jobba i en sølvbutikk, da).

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På campingplassen, så var det også noen folk, fra Holmestrand, husker jeg.

Og jeg lurer på om det var han Barry, (eller hva han het igjen), som en gang hadde bodd på Berger.

Men det tørr jeg ikke å si helt sikkert, da.

Men jeg prata litt med de Holmestrand-folka, da.

Og de hadde også møtte de fem damene, fra Drammen, (som alle var ganske fine, mener jeg å huske), på stranda der, da.

(For jeg møtte de Drammens-damene, på stranda, da jeg lå å solte meg, inne i HiAce-en, (eller noe sånt), en av de første dagene, i Løkken, da.

Hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem ringte meg på mobilen, mener jeg å huske.

(Hvis det ikke var jeg som ringte han, da).

Mens jeg var på campingplassen i Løkken der, da.

Og jeg forklarte vel for Magne Winnem at jeg hadde tenkt å selge den mobilen.

(For jeg hadde jo også personsøker, da.

Og jeg tror ikke at den mobilen kunne sende tekstmeldinger.

Eller, det veit jeg ikke helt sikkert.

For jeg tror ikke at jeg hadde hørt om tekstmeldinger engang, sommeren 1996.

Og det var nesten aldri noen som ringte meg på mobilen heller.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og det var ikke så vanlig å ha mobil heller, på den her tida.

Så derfor virka det vel naturlig for meg, å selge mobilen, når jeg fikk meg fasttelefon, (som jeg vel fikk meg ganske raskt, i Rimi-leiligheten min), da.

For jeg merka jo det, denne sommerferien, at jeg ikke hadde så mye penger til overs, til å dra på ferie med, osv., da.

Så jeg ønsket kanskje å kutte ned på utgiftene mine, da.

Og jeg hadde jo slutta å jobbe for Chinatown Expressen, så jeg trengte ikke den mobilen, for den jobben lenger, heller).

For jeg hadde bare cirka ti kroner, i matpenger, for hver dag, av de siste dagene der da, (eller noe).

Så jeg prøvde å spe på budsjettet mitt litt, da.

Og jeg hadde funnet ut det, at det lå en brukthandel, i Løkken, et sted.

(Jeg hadde kanskje kikket i en telefonkatalog, i en telefonkiosk, eller noe sånt, da).

Og jeg ringte vel til den brukthandelen, tror jeg.

Og så avtalte jeg vel det, at jeg skulle dra innom der, dagen etter, (eller noe sånt), da.

Men hu dama i bruktbutikken, hu mente at det var noe lureri, med den Alcatel-mobilen min, da.

(Av en eller annen grunn, som jeg ikke skjønte helt).

Så jeg ble jo omtrent kjeppjaget ut igjen, av den bruktbutikken, da.

Så jeg fikk nesten sjokk, (må jeg si).

For jeg syntes at det her var en rimelig uhøflig og ulogisk oppførsel, da.

For det var jo ikke sånn at jeg hadde stjålet den her Alcatel-mobilen, (eller noe sånt).

For den hadde jeg jo kjøpt på Økern-senteret, (var det vel), et drøyt år før det her, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

6. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 19: Løkken

Da jeg kjørte ombord i den luftpute-ferja, som gikk mellom Larvik og Hirtshals.

Så klarte en eldre kar, (i en ganske ny Mercedes), som kjørte på ferja, som bilen før meg.

Å ripe opp lakken, på bilen, like etter at han kjørte opp en landgang.

Og da jeg kjørte, som neste bil, så begynte noen av bakkemannskapet å prate om meg, (overhørte jeg).

Fordi jeg liksom kjørte så dårlig, da.

Hadde bestemor Ingeborg vært og prata med Larvik Line og bedt de om å tulle med meg, kunne man kanskje lure på.

Jeg har lurt litt på det her ihvertfall, i ettertid, (fra tid til annen), må jeg innrømme.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selve turen over til Danmark, den tok bare to-tre timer.

Og under overfarten, så satt folk, i noen seter, som ligna på flyseter, og som stod på rekke og rad, i et stort rom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da kjørte av ferja i Danmark, så kjøpte jeg meg et kart, på en bensinstasjon, i Hirtshals-området, vel.

(Selv om jeg ikke kan huske at jeg kjøpte det kartet, men.

Men jeg tror at det må ha vært sånn, ihvertfall.

Hvis det ikke var kart for Danmark også, på kartet, som jeg brukte, da jeg kjørte for Chinatown Expressen, da.

Det er mulig

Hm).

Jeg husker at jeg var innom en annen bensinstasjon, på veien sørover, fra Hirtshals, ihvertfall.

(En bensinstasjon, som lå langs veien, før jeg tok av vestover, mot Løkken, vel).

Og der var det ei smekker tenåringsjente, som stod i kassa, (husker jeg).

Og grunnen til at jeg husker henne, det var fordi at hu plutselig begynte å gå ut av kassaområdet, og rundt i bensinstasjonen der, (rundt isdisken osv.), i noen åletrange klær, antagelig for å leite etter noe, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde funnet en vei, som gikk vestover, mot Løkken.

Så skulle jeg liksom dobbeltsjekke det, at jeg kjørte på riktig vei, da.

Og da var jeg veldig dum, (husker jeg).

For da jeg skulle stoppe, på en rasteplass, (eller noe sånt), der.

Så var det så flatt der.

Og det så ut som at det gikk an å kjøre, på et jorde, som lå like ved veien, da.

Så jeg begynte å tullekjøre litt der, da.

For jeg syntes at det så så morsomt ut, da.

Men da dreit jeg meg ut skikkelig, må jeg innrømme.

For det var nemlig en grøft, mellom veien og jordet, som jeg ikke så, da.

Så plutselig, så lå HiAce-en halvveis nedi en grøft der, da.

Med det venstre bakhjulet opp i lufta, vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var jo umulig for meg, å få opp bilen selv.

Men jeg hadde jo bremset ned farta ganske mye.

Før jeg liksom skulle tullekjøre litt, da.

Så det ble ikke noen skader på bilen.

Men jeg hadde ikke sjans til å få bilen opp av grøfta.

Så jeg gikk opp en vei, til en gård, som lå like ved der jeg kjørte i grøfta, da.

Og spurte han bonden, som holdt til der, om han kunne hjelpe meg å få opp bilen, da.

(For jeg sa at jeg hadde kjørt ut, mens jeg så på kartet, da.

For jeg turte ikke å innrømme det, at jeg dreiv og tullekjørte, da).

Og han bonden, han stoppa en annen lokal kar, som kjørte forbi, mens vi stod der, da.

I en pick-up, (eller hvordan bil det var igjen), da.

Og han klarte å taue HiAce-en opp av grøfta igjen, da.

Og jeg spurte vel om de skulle ha noen penger, som takk for hjelpen.

Men de ville ikke ha noen penger, da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men det var veldig kult gjort da, av de bøndene, i Nord-Jylland der, må jeg si.

(Og jeg nevnte vel også det, for bestemor Ingeborg, da jeg kom tilbake igjen, til Nevlunghavn, at de bøndene hadde hjulpet meg, vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, da jeg kjørte videre, så begynte det å bli mørkt, osv.

Og da stoppa jeg, på en rasteplass, som lå like ved motorveien, ikke så mange mil før Løkken, da.

Og der, så la jeg meg for å sove, for natten, da.

Men det var veldig begrenset, hvor mye søvn, som jeg klarte å få meg der, (husker jeg).

For når det kjørte vogntog forbi, så liksom drønnet det skikkelig, inne i bilen, da.

Så jeg ble jo helt ør i hue, av den overnattingen der, må jeg si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert så kjørte jeg inn i Løkken.

Og etter å ha vært innom en butikk, som vel muligens nettopp hadde åpnet vel.

(For jeg dro videre, ganske tidlig, fra den rasteplassen, da).

Så kjørte jeg etterhvert inn en skogsvei eller gårdsvei.

(For jeg prøvde å finne et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, da.

For jeg hadde ikke med meg så mye penger da, for å si det sånn.

Så mesteparten av pengene mine måtte jeg bruke på bensin, da).

Og jeg så et sted, hvor jeg kunne parkere bilen, som så ganske øde ut, da.

Men det var ikke sånn, at jeg bare lot bilen stå der.

Det hendte også at jeg kjørte rundt i Løkken sentrum, med den bilen, da.

Og stranden i Løkken, det var en kjempelang sandstrand.

Og der var det var vanlig, å kjøre bil, på stranda, da.

Så jeg kjørte en god del med HiAce-en rundt på stranda der da, husker jeg.

For det var fint vær, da.

Så jeg lå og solte meg, inne i bilen, da.

(For jeg parkerte sånn, at bilen stod vendt mot stranda og sola, da).

Og så lå jeg og solte meg, og prøvde fortsatt å få lest ferdig To Tårn da, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det stedet, som jeg hadde funnet, hvor jeg parkerte bilen, om natta.

Det var ikke så utrolig langt fra Løkken sentrum, da.

Så jeg kunne også gå til og fra bilen, hvis jeg ville ned til Løkken sentrum, om kvelden, for eksempel.

Og det mener jeg å huske, at jeg gjorde, et par ganger, ihvertfall.

At jeg gikk til og fra Løkken sentrum, da.

Og det stedet hvor bilen min stod parkert, det var vel litt lenger fra sentrum, enn et sånt tivoli, (eller noe), hvor jeg leste om, (i VG eller Dagbladet vel), en gang, noen år, etter det her, at en norsk dame, hadde blitt skalpert, (eller noe), av en radio-bil, hvis jeg husker det riktig.

(Eller, jeg søkte på nettet nå, og det var en go-kart, som hu dama hadde blitt skalpert av, i 2001, leste jeg, på Dagbladet.no: http://www.dagbladet.no/nyheter/2001/07/12/268943.html).

Jeg gikk forbi det tivoli-stedet, når jeg skulle gå opp til der bilen min stod parkert da, (hvis jeg husker det riktig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg hørte på radio, (på en Grundig kassettspiller, som jeg hadde fått, av mora mi, til jul, et år eller to, før det her vel, men som jeg nesten ikke hadde brukt), og da spilte en dansk radiostasjon, en sang, fra filmen ‘Breaking the Waves’, (mener jeg å huske)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og det var muligens en minkfarm, (eller noe), som jeg hadde parkert ved, (tror jeg).

Og en dag, så så jeg en bonde, som dukka opp der, da.

Og jeg spurte om det var greit, at jeg stod parkert der, da.

Og det var greit da, fikk jeg til svar.

Men så, en dag eller to senere.

Så dukket politiet opp der da, (husker jeg).

Og de ba om å få se på vognkortet, til bilen min, da.

Og de ble vel litt roligere, når de så det, at det var jeg som var eier, av bilen, (tror jeg).

Og jeg viste også politiet at jeg hadde en billett, tilbake til Larvik, som var noen dager frem i tid, da.

Men jeg hadde visst klart å glemme igjen noen greier, utenfor bilen.

Og det var en ølflaske og en bærepose, (eller noe sånt), vel.

Og politiet forklarte at det ikke var lov til å kjøre i fylla, i Danmark, da.

Men det skjønte jeg jo av meg selv da, (for å si det sånn).

Så jeg forklarte det, at hvis jeg drakk øl, så drakk jeg det om kvelden da, og så kjørte jeg om dagen.

Og de politifolka, de klagde også, på at det lukta vond der, fra den minkfarmen, (eller hva det var), da.

Men jeg forklarte det, at jeg ikke merka noe særlig til den lukta, inne i bilen, da.

(Jeg hadde ikke merka noe til noe vond lukt, før de politifolka begynte å bable om det, for å si det sånn).

Men jeg hadde merka at det dukka opp en del fluer, inne i bilen, da.

(Noe som jeg syntes at var rimelig irriterende).

Så jeg hadde kjøpt fluepapir, på et supermarked, nede i Løkken sentrum, en eller to dager før det her besøket, fra politiet da, (må det vel ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

5. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 17: Mer fra Rimi Bjørndal

På Rimi Bjørndal, så jobba også Hilde, (som jeg nå lurer på om er i slekt med Helge Hammelow Berg, for jeg så på Facebook, at hu het H. Berg, til etternavn, (eller noe sånt)).

Hilde var ei lita ‘dundre’, (må man vel si), med mørkt, krøllete hår.

Og hu jobba for det meste i kassa eller i tippinga, vel.

Men hu kunne vel også jobbe på gølvet, (tror jeg).

(Eller ihvertfall sette opp småvarer).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hilde sin venninne, det var Vanja Bergersen.

Vanja Bergersen, det var ei pen jente, adoptert fra Korea, i slutten av tenårene vel, som studerte ved Norges Markedshøgskole, på Schous Plass der.

Og da jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal.

(Da jeg satt i kassa der).

Så satt jeg i kasse 3, de første dagene da, (husker jeg).

Og da satt hu Vanja Bergersen, i kasse 4 da, (som var en speilvendt kasse).

Så vi satt jo nesten og så inn i øya på hverandre da, hvis vi løfta blikket.

Så jeg ble litt betatt av henne da, (husker jeg), da jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal der.

(Etter å ha vært på sykehuset og sånn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vanja Bergersen, hu bodde i Elgtråkket, (eller hva det heter igjen), på Bjørndal.

Og det hendte et par ganger at jeg kjørte henne hjem etter jobben, (hvis jeg husker det riktig).

Vanja Bergersen, hu forklarte en gang til meg, at hu het _Berger_-sen.

Og ikke _Berge_-sen.

Til etternavn.

Så hu var ikke av skipsreder-slekt da, forstod jeg.

Men det ble kanskje fortsatt litt rart for meg, med en _Berger_-sen, siden jeg var fra nettopp Berger, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ei annen dame, som jobba, på Rimi Bjørndal, da jeg begynte der.

Det var Unni, som var ei dame i begynnelsen av 20-årene, med lyst hår, vel.

Og Irene Ottesen, hu lo en gang litt av henne, (husker jeg).

For Irene Ottesen hadde møtt Unni i byen, da.

Og da hadde Unni hatt på seg kjempemasse sminke, i trynet da, (fortalte Irene Ottesen).

For Unni hadde latt noen sminke seg, i en sminkebutikk, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen som jobba der, det var en som het Sebastian, (husker jeg), som bodde i Bjerregaardsgate, (like ved Rema 1000 der vel), på St. Hanshaugen.

Og som derfor nesten var naboen min, da.

Så han pleide å sitte på med meg, hjem fra jobben, et par ganger, da.

Og han Sebastian, han hadde skadet knærne sine, (var det vel), så han kunne ikke drive med løpstrening, men kun med sykling da, (mener jeg at han fortalte).

Jeg klagde litt på han Sebastian en gang, husker jeg, (når jeg avløste han i kassa, mens han hadde spisepause).

For han var borte i cirka en time, da.

Mens man egentlig bare hadde en halvtime spisepause.

For Irene Ottesen og Kristian Kvehaugen hadde jo sagt til meg det, at de ansatte der var så forferdelige, da.

Og de ville vel at jeg liksom skulle hjelpe dem, med å ‘ta’ dem, da.

(Noe sånt).

Og Irene Ottesen var vel også i kassaområdet, da jeg klagde litt på han Sebastian da, (mener jeg å huske).

Og han Sebastian, han tok seinere hevn, for han klagde på meg, da jeg putta noen fruktesker i papp-pressa, en gang, husker jeg.

Siden jeg ikke la dem opp/ned, sånn som de hadde lært, da.

Og hu sure blondinna, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet).

Hun mobba meg også en gang, (husker jeg), siden jeg la plast, i plast-søppeldunken, (eller noe sånt), da.

For det ble blanda på søppelhaugen likevel, (eller noe), var det vel hu sa, da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen, som jobba der, da jeg begynte der.

Det var en kar, som het Thomas Sæther.

Han jobba som ekstrahjelp der, og rundt år 2000, så møtte jeg han tilfeldigvis igjen, da jeg var ute på byen, sammen med noen Rimi-folk.

Og da hadde han ganske nylig flykta fra Fremmedlegionen, fortalte han.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener også å huske, at det jobba ei nett brunette der.

Ikke Anne Grethe, (som var dama til den tidligere butikksjefen, Magne Backe).

Men også ei annen brunette, som butikksjef Kristian Kvehaugen sin sønn, Thomas Kvehaugen, seinere fortalte om, at hadde drivi og knulla med en Bakers-sjåfør, inne på dassen der.

(Før jeg begynte å jobbe der da, må det vel ha vært).

Og uten at jeg veit hvordan Thomas Kvehaugen kan ha visst om det her.

For han var vel FN-soldat, i Libanon, på den tida, som jeg begynte å jobbe, på Rimi Bjørndal, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men så begynte Thomas Kvehaugen å jobbe i kassa der da, etter at jeg hadde jobba der i bortimot et halvt år, (eller noe sånt), vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En av de faste kundene, på Rimi Bjørndal, det var forresten Marius Müller, (som bodde på Bjørndal, vel).

(Han med sangene ‘Den du veit’ og ‘Carmen’, osv).

Og en gang, som jeg la opp kjølevarene, (som var min faste jobb, også på Rimi Bjørndal).

Så kom han Marius Müller bort til meg, og spurte om et eller annet, da.

(På en hyggelig og høflig måte, må jeg vel si).

Og da fortalte Thomas Kvehaugen meg det etterpå, at det var Marius Muller, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

4. september 2012
Her er mer om han Magne Backe, (fra siste kapittel av Min Bok 5)

http://www.sak.oslo.kommune.no/dok/Bys%5C1992%5CF%5C0095073452-1-WSG-1-197-0.htm

4. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 16: Rimi Bjørndal

Da jeg fant fram til Rimi Bjørndal der.

(Som var en matbutikk, som lå rimelig anonymt til, i en murbygning, i en vei, som var skiltet som Slimeveien, vel).

Så gikk jeg inn der, og pratet med assisterende butikksjef Irene Ottesen, (som var ei litt kraftig blondinne, i 20-årene, med pasjeklipp, heter det vel), og butikksjef Kristian Kvehaugen, (som var han som hadde ansatt meg, på Rimi Nylænde, nesten tre år før det her), da.

Disse klagde over at de ansatte var så forferdelige, da.

Så de ville at jeg skulle begynne å jobbe i butikken, så raskt som mulig.

Siden de trengte hjelp da, (sa de).

Jeg forklarte det, at jeg fortsatt var sykmeldt, i en del uker.

Men at jeg kunne jo prøve å sitte litt i kassa og sånn, siden det var krise der, da.

(Siden jeg var sykmeldt på grunn av kneet mitt, da.

Men jeg kunne jo sitte i kassa, uten at jeg belastet kneet så mye, liksom).

Og på veien ut, så husker jeg at jeg la merke til det, ei annen blondinne, som satt i kasse 4 der, virka litt sur, da.

Og det var ei jeg ikke husker hva heter nå, men hu var med på julebordet, med Rimi Bjørndal, (det som jeg arrangerte), i 1997, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den neste gangen som jeg var innom der, så satt Irene Ottesen på med HiAcen min, bort til Holmlia, etter jobben da, (må det vel ha vært).

For hu bodde i Groruddalen, (eller noe), mener jeg å huske.

Men jeg kjørte henne til toget, da.

Irene Ottesen hadde jobbet som assisterende butikksjef, i Bunnpris-kjeden, i Trøndelag, (hvis jeg skjønte det riktig).

Og hu hadde også vokst opp i Tønsbergs-distriktet, mener jeg at hu fortalte.

Irene Ottesen fortalte at hu ikke hadde noe familie.

Men at hu hadde et par adoptiv-foreldre, eller støttekontakt-foreldre, (eller noe sånt), da.

Jeg fortalte at jeg heller ikke hadde noe særlig kontakt med foreldrene mine.

Og da sa Irene Ottesen det, (en gang seinere i 1996, må vel det her ha vært), at hu mente at også jeg burde hatt noen sånne støttekontakt-foreldre, da.

Men det var jeg ikke interessert i da, forklarte jeg.

For jeg syntes ikke at det var noe poeng i det, liksom.

Når jeg hadde bodd aleine fra jeg var ni år, så var det litt seint å få foreldre som 26-åring, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Irene Ottesen hu hadde jo ikke noe familie.

Så jeg husker det, at jeg måtte mate kattene hennes, (da hu bodde i Groruddalen der, var det vel, langs T-banelinje 5, et sted, mener jeg å huske).

Når hu var på noe venninnetreff, (eller noe), i Tønsberg, en helg, (eller hva det kan ha vært igjen).

Og da hu seinere flytta til Holmlia, (var det vel).

Så tagg hu seg til å få låne min Toyota HiAce, da.

Som støttekontakt-faren hennes kjørte med, mens jeg var på jobb da, (husker jeg).

Og han klagde på at styringa på bilen var dårlig, (husker jeg), når de var ferdige, med å flytte, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så fant jeg ut det, at Irene Ottesen, hadde 170.000 i årslønn.

(Mens jeg selv bare hadde 160.000, da).

Så da klagde jeg, (husker jeg).

For jeg hadde jo jobba flere år i butikk, enn Irene Ottesen, (mener jeg å huske, ihvertfall), og jeg hadde jo også gått tre år på handel og kontor, og to år på NHI, osv.

Og jeg var jo vant til å være nestsjef, på Rimi Nylænde.

Og jeg hadde ikke skjønt det som at Anne-Katrine Skodvin ville at jeg skulle være noe slags ‘tredje-fiolin’, på Rimi Bjørndal.

Det var ikke sånn som jeg skjønte avtalen vår, liksom.

(Jeg mente at det var selvfølgelig at jeg måtte være liksom nestsjef der, siden jeg allerede hadde jobbet i to år, som assistent, på Rimi Nylænde, da).

Så da klagde jeg på det her, da.

Og da fikk jeg også 170.000 i årslønn da, (husker jeg).

Men det ble etterhvert sånn, at Irene Ottesen og meg, vi måtte jobben annenhver torsdag, fra 7 til 20, vel.

Siden det var for lite penger på lønnsbudsjettet, da.

Sånn at vi begge måtte jobbe to kveldsvakter i kassa, hver måned, uten lønn, i en del måneder, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I begynnelsen, da jeg jobba der, så satt jeg som sagt i kassa, da.

Jeg merka vel at jeg hadde gått for mye på beinet.

Ihvertfall så husker jeg det, at jeg hinka meg, på krykkene, ned til kassa, da.

Og hadde krykkene stående i kassa, den første tiden, som jeg jobba der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så begynte jeg å jobbe på gølvet der, med å sette opp varer, da.

Og da var vel han tidligere butikksjefen innom der.

(En som het Magne Backe, (eller noe sånt), mener jeg å huske).

Det var også han som jeg hadde tatt over Rimi-leiligheten etter, forresten.

(Leilighet 303, i Waldemar Thranes gate 5).

For jeg husker at jeg fikk Rimi-lønnsslippen, til han Magne Backe, i postkassa mi en gang da, på St. Hanshaugen der.

Og da var jeg så vant til å åpne de lønnsslipp-brevene, med en gang, som jeg fikk dem.

Så jeg klarte å åpne det brevet, selv om det var til han Magne Backe da, (eller hva han het igjen).

Og han tjente vel 250.000 i året, som Rimi butikksjef, (mener jeg sånn halvveis å huske, ihvertfall).

Men han Magne Backe slutta i Rimi, for å begynne å jobbe i Shell, (eller om det var en annen bensinstasjon-kjede), da.

Så det var nesten som at jeg overtok både leiligheten hans og jobben hans, da.

Siden jeg ble assisterende butikksjef, (ihvertfall), på Rimi Bjørndal, ikke så lenge etter at jeg flytta inn i leilighet 303, i Rimi-bygget, på St. Hanshaugen der, da.

Og han Magne Backe, (som jeg ikke hadde prata med engang, på den her tida), han skrøyt av meg, (mener jeg å huske, at jeg overhørte), ovenfor butikksjef Kristian Kvehaugen, og kommenterte om meg, at jeg var rask til å fylle varer, (som lå spredd på gulvet), inn i hylla, (eller noe sånt), da.

Og en annen gang, som jeg jobba der, (en lørdag), så mener jeg at jeg overhørte det, at han Magne Backe, (mener jeg at det var, ihvertfall), sa det om meg, at det lukta vondt av meg, (husker jeg).

Men på Rimi Bjørndal, så brukte de noen andre Rimi-skjorter, enn de jeg var vant til å bruke, på Rimi Nylænde.

(Og det var noen sånne stripete ‘klovne-skjorter’, da).

Og jeg fikk vel ikke fler enn to-tre av disse skjortene, da jeg begynte å jobbe der.

(Av butikksjef Kristian Kvehaugen, da).

Og jeg måtte vaske tøy i vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, da.

(For jeg hadde jo ikke den vaskemaskinen fra Thorn lenger, som jeg hadde hatt, da jeg bodde på Ungbo.

Og jeg hadde ikke råd til å ha min egen vaskemaskin, på den her tida.

For da måtte det gjøres noe rørleggerarbeid, som han Jan Terje Syvertsen fortalte meg, da jeg var på visning der.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Og jeg hadde jo nettopp tatt lappen og kjøpt meg bil, så jeg hadde ikke råd til å ordne med egen vaskemaskin, da.

Og det var også dårlig plass, i de Rimi-lelighetene, så det tror jeg ikke at var vanlig å ha der, heller).

Så jeg prøvde å bruke de klovne-skjortene, to dager i strekk, da.

Men det funka ikke fredag og lørdag, fant jeg ut, etterhvert.

(For Rimi Bjørndal er en rimelig travel butikk, å jobbe i da.

For det er så lav snitthandel der.

Og mye flaskepant.

Så da må folka som jobber der, jobbe mer, for å få inn like mye omsetning, som butikker med lavere flaskepant og høyere snitthandel, da).

For da han Magne Backe, (eller hva han het igjen), var innom Rimi Bjørndal, like før stengetid, en lørdag, (like etter at jeg hadde begynt å jobbe der), da.

Så lukta det faktisk vondt av meg, (husker jeg selv og).

(Sikkert på grunn av at den skjorta, som jeg hadde brukt på fredag, hadde hatt bakterievekst i seg, (eller noe), over natta da, og derfor produserte vond lukt, på lørdagen, da.

Noe sånt).

Så jeg måtte begynne å nesten stjele sånne klovne-skjorter da, når jeg fant de, rundt omkring på gulvet og sånn, i garderoben, på Rimi Bjørndal der.

Sånn at jeg fikk tilsammen seks sånne skjorter, da.

Sånn at jeg kunne ha en rein sånn skjorte, for hver dag, da.

(For jeg vaska klær på søndagene, da.

I vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5 der).

Sånn at det ikke lukta hest av meg, liksom da.

(Og det samme med vanlige Rimi-skjorter, (for de klovne-skjortene brukte vi bare om sommeren).

Jeg måtte også ha seks sånne lyseblå Rimi-skjorter, sånn at jeg hadde en for hver dag, når jeg hadde ‘lang-uke’, fra mandag til lørdag, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og grunnen til at jeg kun brukte den vaskekjelleren, i Waldemar Thranes gate 5, på søndagene.

Det var fordi at det ikke var noen faste vasketider, på søndagene, da.

For det er mulig at de vasketidene, på hverdagene, var opptatt da, på den vasketavla, som hang der.

(Ihvertfall om kveldene).

Jeg fant ihvertfall ut det, (mener jeg å huske), at det var best å vaske klær på søndagene da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 15: Og enda mer fra Aker sykehus

Han som rulla sykesenga mi ned, fra ortopedisk avdeling og til operasjonssalen.

Han sa til meg det forresten, (på veien ned til operasjonssalen), at blodprosenten min, (eller noe sånt), var så bra, da.

For den var visst 100, da.

(Hva nå det betyr).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Pia begynte forresten å peke på, (eller nikke mot), kateterledningen min, da hu var innom sykehuset, den andre gangen, (må det vel ha vært).

Og det virket for meg, som om hun hintet om, at jeg burde ta den ut selv.

Men det syntes jeg ikke at virket aktuelt, da.

Jeg var nok litt bekymret siden hu som satte inn den slangen, (hu unge sykepleiersken som var på opplæring), hadde liksom stanget den inni veggen, inni tissen min, (gjentatte ganger), sånn at det gjorde vondt, (gjennom den begynnende narkosen), da.

(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

Så derfor, så tenkte jeg nok det, at det var sikrest, å la sykehuset ordne med dette, da.

Siden de var utdannet i å drive med sånne slanger, da.

Jeg hadde jo aldri hørt om kateter, før jeg ble lagt inn, på Aker sykehus der, for å ha denne operasjonen.

Og jeg hadde langt mindre noen utdannelse i å drive med sånt her, da.

Så hva Pia mente, med det jeg oppfattet som ‘kateter-signalisering’, det vet jeg ikke.

Det kan da vel ikke ha vært sånn at sykehuset har ringt søstera mi og bedt henne dukke opp på sykehuset for å hinte til meg om at jeg måtte ta ut kateterledningen selv?

Det må i såfall vært som noe veldig ‘vagistisk’.

Noe i retning av det som står i den boken som heter ‘Kvinner er fra Venus og menn er fra Mars’.

Hvis det var sånn, at sykehuset ringte søsteren min, på denne måten.

Så må man vel si at Aker sykehus er fra Venus, da.

Men et sykehus på jorda burde vel være fra jorda, mener nå jeg ihvertfall.

Så hva som foregikk her, det veit jeg ikke.

Men tilslutt så spurte ei sykepleierske, (på ortopedisk avdeling der), meg, om hu skulle ta ut den kateterslangen.

Og da sa jeg greit, da.

Og så dro hun bare den slangen ut av tissen min, da.

(Og det å få ta den slangen ut, det gjorde ikke noe vondt, i det hele tatt, forresten.

Ihvertfall ikke i forhold til å få satt den inn, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde med en olabukse, på sykehuset.

Men operasjonssårene grodde ikke.

(Siden jeg måtte ha beinet mitt i en sånn kne-bøye-maskin, antagelig).

Så jeg fikk en blodflekk, på buksa da, over kneet.

(Som var stiftet sammen, med mange stifter, over kneskåla, og også på sida av beinet, (litt ovenfor og til venstre for kneskåla)).

For de gikk inn i kneet fra to steder, da).

Så en kar, som var på besøk på sykehuset, (eller noe).

Han lurte på om jeg nettopp hadde vært i en ulykke, (eller noe), siden han så at det var blod på buksa mi, da.

En gang jeg gikk ned, (på krykker), der Narvesen-kiosken var, i første etasje, og vel antagelig videre ut inngangsdøra, et stykke, for å få meg litt frisk luft, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig, så fikk jeg beskjed om, at jeg skulle dra hjem, (et par dager før beregnet, vel).

Og da var det et par dager, til jeg fikk lønning.

(Eller om det var forskudd).

Så dette var nok like før 15. april eller 1. mai, (hvis jeg skulle tippe).

Og da, så måtte jeg få rekvisisjon, på drosje hjem.

For jeg hadde vel brukt litt mer penger, enn planlagt, på sykehuset, da.

Kanskje siden han romkameraten min, var så slitsom.

At jeg ville leie TV der da, osv.

Så jeg tok en drosje, (som jeg fikk rekvisisjon på, som sagt), til ved apoteket, i Waldemar Thranes gate der.

(Som lå bare 50 eller 100 meter, fra Rimi-boligene der).

Og så kjøpte jeg en flaske pyrisept, (husker jeg), og noen slags sterile bomullsdotter, til å ta på pyrisepten med da, (må det vel ha vært).

For det operasjonssåret mitt, det hadde ikke vært vasket, siden operasjonen, (sånn som jeg husker det).

Så jeg var redd for at operasjonssåret ville bli infisert, da.

(For operasjonssårene var ikke grodd ennå, da).

Og jeg hadde lært om infeksjoner, en av de første dagene, på Aker sykehus.

For en overlege, (eller noe), fortalte meg det, at omtrent ti prosent av alle operasjonssår, ble infisert, da.

Så derfor priorterte jeg å kjøpe pyrisept og sånn, da jeg kom hjem fra sykehuset.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg kjøpte pyrisepten og de bomullsdottene, (som var ganske dyre vel).

Så hadde jeg ikke så mye penger igjen, i lommeboka.

Og jeg kom vel hjem fra sykehuset, på fredagen, (eller noe), tror jeg.

Også fikk jeg vel ikke lønning, før på mandagen.

(Noe sånt).

Så jeg husker at jeg var litt hjelpesløs, da.

De første dagene, etter operasjonen.

Jeg spurte noen pakistanere, som dreiv en pizzarestaurant, rett ved siden av inngangen til utestedet La Boheme der, i Bjerregaardsgate.

Om jeg kunne få krite en pizza, til mandag, siden jeg nettopp hadde kommet hjem fra sykehuset.

Men det gikk visst ikke, fikk jeg til svar, da.

Så da måtte jeg ta 37-bussen, (på krykker), ned til Postbanken i Akersgata der.

(Som lå noen få hundre meter nærmere St. Hanshaugen, enn regjeringskvartalet).

Og så tok jeg ut noen penger, på et kredittkort, som jeg hadde.

(Muligens det jeg fikk, da jeg ville kjøpe de to videospillerne, på avbetaling, på Bryn Senter, et par års tid, før det her.

Som jeg har skrevet om, i Min Bok 4).

Sånn at jeg fikk litt penger til mat da, fram til jeg fikk lønninga.

Og så tok jeg bussen opp igjen da, til St. Hanshaugen.

Og det funka greit, da.

Selv om det var litt uvant for meg, å ta bussen, på krykker, osv.

Og jeg var kanskje fremdeles litt døsig, etter at jeg hadde fått smertestillende, på sykehuset, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter operasjonen, så prøvde jeg å få lest ut en bok, som het Ringenes Herre – To Tårn, av Tolken.

(Som jeg hadde liggende hjemme vel, fra før operasjonen).

Men jeg sov dårlig, på grunn av de stiftene i kneet.

Og jeg hadde fått med meg noen smertestillende piller, som jeg vel tok noen av, da.

Så jeg klarte ikke å konsentrere meg så mye, om lesinga, husker jeg.

Men det var ishockey-VM, fra Tyskland, på TV, husker jeg.

Og søstera mi var innom, en gang, og da kopierte jeg en vitsen, som de TV-kommentatorene hadde fortalt, under en av ishockey-kampene, da.

Nemlig at det var ‘dreite drittel’.

Noe som betydde at det var tredje omgang, i ishockey-kampen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde vært hjemme, i en drøy uke, (tror jeg at det var), så måtte jeg på kontroll, på sykehuset.

En lege, oppi 70-åra, (så det ut som), så på operasjonssårene mine.

Og han ble sur, på meg(!), (syntes jeg at det virka som, ihvertfall), siden at operasjonssårene mine ikke hadde grodd, da.

Men det kunne vel ikke jeg noe for, mente jeg.

(Selv om jeg ikke sa noe vel.

For han legen sa ikke noe særlig selv, da).

Men jeg trodde selv, at grunnen til at operasjonssårene ikke hadde grodd, var at beinet mitt hadde ligget i en sånn kne-bøye-maskin, i flere dager, (rett etter operasjonen), mens jeg var på sykehuset der, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg mener også at jeg skimta hu sykepleiersken, med det lyse håret, som hadde sagt at jeg var så sprek.

(Altså hu som hadde lært meg å bruke den gåstolen).

Da jeg var innom på kontroll der.

Og at jeg muligens sa hei til henne, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Aker sykehus hadde vært litt uklare, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), når det gjaldt når jeg kunne begynne å kjøre bil igjen, etter operasjonen.

Men jeg ringte Glenn Hesler, noen uker etter operasjonen, (må det vel ha vært), og fikk han til å levere tilbake HiAce-en min, da.

(Som han og Øystein Andersen hadde lånt.

For bilen de vanligvis brukte, til automatfirmaet, hadde det visst vært noen problemer med da, eller noe).

Og på 17. mai, (må det vel ha vært), så kjørte jeg bort til søstera mi da, (mener jeg å huske).

Og da husker jeg at det stod noen karer, nede ved postkassene, (rett innenfor inngangsdøra), i Rimi-bygget der, og så på meg.

(Disse kara liksom studerte meg da, (da jeg gikk forbi dem), må jeg vel si, at det virka som.

Så det var nesten som at de hadde stått og venta på meg der.

(Kunne det ihvertfall virke som, da)).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mora mi var også innom mens jeg var sykmeldt etter operasjonen, husker jeg.

Hu klagde på at jeg hadde vinterdekkene til HiAce-en liggende på terrassen, (husker jeg).

Sånn ville aldri faren min ha gjort det, sa hu.

(Hu mente vel at faren min ville ha satt dekkene inn på verkstedet til bestefar Øivind, eller noe sånt, da).

Men jeg hadde jo hatt den ekstrajobben, hos Chinatown Expressen, før jeg dro på sykehuset.

Og etter at jeg kom ut fra sykehuset, så måtte jeg jo gå på krykker.

Så da var det vanskelig for meg å flytte de ganske tunge dekkene til HiAce-en, for å si det sånn.

Selv om jeg vel seinere flyttet disse dekkene til en bod, enten på loftet eller i kjelleren der, da.

For det var boder begge steder, (som noen av stod tomme), så jeg fant meg etterhvert både en bod på loftet og en bod i kjelleren der da, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg mener også å huske vagt, at mora mi spurte om gardinene, (eller mangelen på ordentlige gardiner), der.

Og da svarte jeg vel muligens noe sånt som at jeg hadde vært på Hansen og Dysvik og sett på gardiner, da.

Og at jeg skulle kjøpe nye gardiner etterhvert, da.

(Noe sånt).

Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan dette var.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også innom jobben, (på Rimi Nylænde), mens jeg var sykmeldt, husker jeg.

Og da husker jeg det, at det virka som for meg, at medarbeiderne der liksom ikke hadde noe respekt for meg lenger.

Og hu Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, hu hadde jo bedt meg om å være strengere mot medarbeiderne, sånn at ikke hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg, ble upopulære, da.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 4).

Så jeg begynte å kommandere Henning Sanne og Wenche Berntsen til å fylle opp pizza og sånn da, (husker jeg).

Mens jeg bare var innom der.

For det virka litt for meg, som at de to nesten ignorerte meg, da.

Og det var jeg ikke vant med, fra den tida før det her, (den tida jeg hadde jobba, som nestsjef der), for å si det sånn.

Men det var jo dumt av meg selvfølgelig, å begynne sånn.

For når jeg var sykmeldt, så skulle jeg jo ikke ha kommandert noen, i butikken, liksom.

Men jeg hadde liksom glidd inn i rollen, som den strenge nestsjefen der, da.

Så jeg var kanskje litt redd for hva som ville skje, når jeg dukka opp der igjen, etter sykmeldingen min, da.

(Når jeg så at disse to, (Henning Sanne og Wenche Berntsen), liksom bare ignorerte meg, (da jeg dukka opp der), da).

Så jeg var kanskje litt redd for at medarbeiderne der, ville slutte å gjøre som jeg sa, da.

(Når jeg kom tilbake igjen, fra sykmeldingen).

Så derfor ‘klikka’ jeg kanskje litt, og begynte å be dem om å fylle opp Grandiosa, og sånn, da, (husker jeg).

Når jeg egentlig bare var innom der for å si ‘hei’, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det var ganske kjedelig, å bare være sykmeldt da, husker jeg.

For dette her var før jeg hadde fått testet internett og sånn, da.

Så jeg var bare hjemme og prøvde å få lest ut den To Tårn-boken, da.

(Noe jeg ikke klarte.

Av en eller annen grunn.

For jeg hadde vanskeligheter med å konsentrere meg, (tror jeg), etter operasjonen, da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg ble vel også kanskje litt nedfor, av å bare være aleine hjemme.

For det eneste jeg gjorde hver dag.

Det var liksom å gå å handle mat, i Rimi-butikken, i første etasje, i Rimi-bygget der, da.

Og da hadde jeg med meg en bærepose, i butikken, vel.

Og så hinket jeg rundt på krykker, og la maten jeg skulle ha, oppi den posen, da.

Som hang på den ene krykka, da.

(Var det vel).

Og da pleide jeg å kjøpe pariserpizza, (fra frysedisken), nesten hver dag, husker jeg.

For den var det bare å legge inn i steikeovnen, (som jeg vel begynte å bruke igjen, selv om den glassplata, (som jeg har skrevet om tidligere), i fronten, ikke var festet ordentlig, vel), og så spise, da.

Så det her var en litt kjedelig tid da, (husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skulle egentlig ikke gå på beinet, på to måneder, (husker jeg), etter operasjonen.

Men etter en og en halv måned, (eller noe sånt), så orka jeg ikke å vente lenger, med å gå på beinet, (husker jeg).

(For jeg blei nesten sprø da, av de krykkene, osv).

Så da gikk jeg kjempesakte bort til Shell-stasjonen, (bort mot Bislett der), og kjøpte noe mat eller godteri der da, (husker jeg).

Og det gikk greit da, (husker jeg).

Selv om jeg ikke klarte å gå like fort som vanlig liksom, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etterhvert, så ringte butikksjef Elisabeth Falkenberg, (må det vel ha vært), meg, (mens jeg fortsatt var sykmeldt), for hu ville at jeg skulle stikke innom Rimi Nylænde igjen, da.

Og da var også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin innom der, (husker jeg).

Og hu ville at jeg skulle kjøre innom Rimi Bjørndal, (en butikk som lå en del kilometer, lenger fra sentrum, enn det Rimi Nylænde gjorde, da).

(Rimi Bjørndal lå ikke så langt unna Grønmø søppelfylling, forresten.

Og Rimi Bjørndal var også nabobutikken, til Rimi Klemetsrud, (hvor jeg jo var på det mislykkede jobbintervjuet, den dagen som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel), som jeg har skrevet om, i Min Bok 4))).

For butikksjefen der, (Kristian Kvehaugen), han trengte en ny assistent da, (sa Anne-Katrine Skodvin).

Og dette passet jo med det distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og meg hadde pratet om tidligere.

Nemlig at jeg først skulle være assistent, på en liten butikk, (som Rimi Nylænde jo var).

Og så være assistent i en stor butikk, (som Rimi Bjørndal vel måtte sies å være, for omsetningen der var jo cirka dobbelt så høy, som på Rimi Nylænde).

Og så skulle jeg kanskje få bli butikksjef, (avhengig av hvordan jeg gjorde det som assistent da), husker jeg.

Dette var noe distriktsjef Anne-Katrine Skodvin og jeg, hadde pratet om, et år eller to, før det her vel.

Så dette at hu ville at jeg skulle begynne å jobbe som assistent på Rimi Bjørndal.

Det passet bra med det som vi hadde pratet om tidligere, når det gjaldt min karriere, i Rimi.

Og Anne-Katrine Skodvin ville også sette opp lønnen min, fra 150.000 i året, til 160.000 i året, (husker jeg), hvis jeg tok den jobben, på Rimi Bjørndal.

(Husker jeg at hu sa, i forbindelse med at jeg begynte å jobbe på Rimi Bjørndal der).

Og det passet meg bra, siden jeg da ikke regnet med at jeg ikke trengte å ha noen ekstrajobb lenger, (for å få budsjettet mitt til å strekke til da), husker jeg.

Så jeg husker at jeg kjørte avgårde, (fra Rimi Nylænde), etter den forklaringen, som distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, hadde gikk meg, da.

For å prøve å finne fram til Rimi Bjørndal, (som lå litt utenfor allfarvei liksom), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. september 2012
Min Bok 5 – Kapittel 14: Enda mer fra Aker sykehus

Etter operasjonen, så havnet jeg på rom, med en kar, i 50-60-åra vel, som hadde skadet hodet sitt, (tror jeg).

Så han klagde jo alltid da, på forskjellig, og var ikke så lett, å bo på samme rom som, (må jeg si).

Jeg kjedet meg, i sykesenga, (for jeg måtte være på sykehuset, en ukes tid, sånn at liksom operasjonssårene skulle gro, da).

Så jeg bestilte etterhvert en TV, som ble satt på senga, og som hadde MTV og masse forskjellige kanaler, da.

Og dette kostet et par hundre, i uka da, (eller noe).

Men når jeg satt på TV-en så pleide han naboen å begynne å klage, da.

Så dette var litt bortkasta penger, må jeg nesten si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han besøkte meg på sykehuset, et par ganger.

(Etter operasjonen, vel).

Og det var sånn, at for å få krykker, så måtte jeg dra bort til Helsfyr, til Oslo kommune sitt ‘krykke-lager’ der.

Og det var jo veldig lett, etter operasjonen.

Not, (som de sier).

For da gikk jeg jo rundt i en gåstol, som jeg fikk låne, av Aker sykehus.

(Og kateterposen, den hang jo på den gåstolen, da).

Så hvordan skulle jeg klare å komme meg til Helsfyr?

Nei, det var jo umulig, (vil jeg si).

Så Magne Winnem måtte kjøre bort til Helsfyr, og få hentet krykker da, hos Oslo kommune der.

(Hvor Bjørn Hovland, fra Svelvik, (han i parallell-klassen min, på Svelvik ungdomsskole, som viste fram pikken sin, på bussen, tilbake fra klassetur, til Oslo, en gang, som jeg vel har skrevet om, i Min Bok), faktisk jobba.

Fant jeg ut da jeg leverte krykkene igjen selv, et par-tre måneder seinere, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjeda meg så fælt, da jeg lå i sykesenga der, (husker jeg).

Så jeg var glad, da jeg fikk den gåstolen da, (husker jeg).

For da kunne jeg ta heisen, ned i første etasje.

Og kjøpe meg en avis og noe godteri og sånn da, i Narvesen-kiosken der.

For jeg spurte hu som lærte meg å bruke den gåstolen, da.

(Ei lyshåra sykepleierske, i 20-30-årene vel).

Om jeg kunne gjøre det, da.

Og hu sa at det var greit, at jeg gikk og handla, i Narvesen-kiosken der, da.

(Selv om dette kanskje så litt rart ut, (for besøkende, osv.), siden det hang en sånn kateterpose, på gåstolen min, da.

Men dette var jo et sykehus, så).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu sykepleiersken, som lærte meg å gå med den gåstolen.

Hu skrøyt også av hvor sprek jeg var, når jeg lå i senga der, og liksom skulle klare å komme meg ut av senga osv., da.

Hu sa at jeg var ‘så’ sprek, (eller noe sånt), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg fikk krykkene, så gikk jeg litt rundt, og så, inne på sykehuset der.

(For jeg kjeda meg litt, da).

Og plutselig, så fant jeg kantina til legene, (må det vel ha vært), nede i kjelleren der, da.

Og da, så kjøpte jeg meg litt mat der, (husker jeg), bare for å få litt avveksling, fra sykehusmaten, da.

Og da overhørte jeg at noen av de legene, som hadde matpause, klagde over meg, da.

Siden de ikke fikk fred fra pasientene, under lunsjen sin, engang.

Men jeg regna vel med at det var greit, at jeg gikk litt rundt der, da.

Siden hu sykepleiersken, med det lyse håret, hadde sagt det, at det var greit, at jeg gikk til Narvesen-kiosken, osv.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter dette, så skjedde det en spesiell episode der da, (husker jeg).

En morgen, (eller noe), som jeg satt på doen, på rommet mitt der, for å drite da, (som man sier).

Så besvimte jeg, (mer eller mindre, ihvertfall), mens jeg satt på doen der, (av en eller annen grunn).

Og da, så fikk jeg såvidt dratt i en sånn alarmsnor, som hang ved siden av doen der, da.

Og så dukka det opp ei sykepleierske der, (husker jeg).

(Ei litt kraftig brunette vel.

Som var veldig grei da, sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Og jeg fikk vel såvidt tatt på meg underbuksa, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), før hu dukka opp der, da.

Så jeg klarte meg egentlig selv, da.

Men anstrengelsen, ved å gå på do, gjorde at jeg liksom besvimte, da.

(Eller noe lignende).

Noe jeg ikke var vant til.

Så derfor dro jeg i den alarmsnora, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter denne episoden, (da jeg dro i den alarmsnora).

Så husker jeg, at jeg overhørte det, at de andre sykepleierskene der, mobba hu brunetta.

Og sa noe sånt som at, ‘så du han når han var på do, du da?’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg lurte på det, om at grunnen til at jeg besvimte, mens jeg var på do der.

Var det, at Dr. Bjerre hadde satt meg på noe slags utradisjonell smertestillende.

Som han liksom måtte forklare for medisinstudentene, om grunnen til, at han ga meg da, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Det var ihvertfall noe spesielt med den typen smertestillende, som jeg fikk da, (husker jeg).

(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde besvimt der.

Så dukka søstera mi, (som jeg lurer på om han hadde med sønnen seg sin, (med Keyton fra Somalia), Daniel, selv om han da ikke kan ha vært et år gammel engang), opp på sykehuset der, igjen.

Og Pia ville at vi skulle gå rundt på sykehuset der, (husker jeg).

Og da vi gikk forbi det rommet, hvor sykepleierskene satt og holdt vakt.

Så husker jeg, at jeg overhørte det, at ei av sykepleierskene, inne på det vaktrommet, sa noe sånt som, (om Pia da), at ‘også kommer hu søstera og skal begynne å dra rundt på han og’, (eller noe sånt), da.

(For Pia ville absolutt at jeg skulle gå rundt sammen med henne, inne på sykehuset der.

(På krykker, da).

Av en eller annen grunn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

3. september 2012