http://www.bergeril.no/admin/files/1293631543_Bil-posten-2010-KORR3.pdf
Stikkord: Min Bok
-
Min Bok 5 – Kapittel 166: Mer fra Rimi Bjørndal
Fra den tida, som jeg jobba, som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra våren 1996 til høsten 1998).
Så husker jeg det, at Irene Ottesen.
(Som jo også jobba som assisterende butikksjef, på Rimi Bjørndal, i 1996 og 1997.
Og muligens i 1995 og, for alt hva jeg vet).
Hu klagde til meg, en gang, på at en liten sprett, i 40-50-åra, som bodde på Bjørndal.
(En kar med tynt hår, vel.
Og som vel også muligens hadde bart.
Eller, jeg husker ikke helt klart, om han hadde bart, (eller ikke).
Men tynt hår, det hadde han vel ihvertfall.
Det mener jeg rimelig sikkert å huske).
Hadde begynt å slåss med henne, i butikken, (av en eller annen grunn).
Og han spretten var vel alkoholiker vel, mener jeg at Irene Ottesen sa.
(Noe sånt).
Og dama hans hadde visst blåmerker, eller noe.
Noe sånt.
Irene Ottesen var ihvertfall veldig utilpass og bekymret, husker jeg.
(På jobb, på Rimi Bjørndal).
På grunn av han her spretten, da.
Før hu fikk blomster, en uke, (eller noe), etter den her slåsskampen, da.
Etter det, så ble vel Irene Ottesen nesten forelsket kanskje, i han her spretten, da.
(Det var ikke langt unna ihvertfall vel, sånn som jeg husker det).
For etter at hu hadde fått blomster, av han her spretten.
Så husker jeg det, at Irene Ottesen smilte og nesten strålte da, (må man vel si).
Så da ble hu plutselig veldig fornøyd, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Etter at hu først hadde vært veldig nedtrykt, (på jobb), og klaget til meg, om han her spretten, da.
Så en kvast med roser, (eller hvordan blomster det kan ha vært), de kan gjøre en stor forandring, på sinnstilstanden, hos en dame, da.
(Hvis man bruker Irene Ottesen, som eksempel.
Sånn som det virka som for meg, at følelsene hennes, ovenfor han spretten, forandret seg, ihvertfall).
Irene Ottesen sine følelser, ovenfor han spretten.
De var som natt og dag, før og etter at hu fikk blomster, av han spretten, (vil jeg si).
(Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).
Så kvinner er veldig følelsestyrte vesen, som er mye styrt av blomster, (og lignende), kan det virke som.
(På Irene Ottesen ihvertfall, vil jeg si).
Så man bør kanskje tenke seg om, ihvertfall en eller to ganger, før man stoler for mye, på disse kvinnene, da.
Som er så lette å påvirke, med blomster og annet.
(Må man vel si).
Hvis kvinner er så lette, å styre og påvirke.
Så er de vel ikke så veldig pålitelige, (må man vel si).
(Noe sånt).
Og han spretten, (som var myk i kroppen, (virka det som), selv om han vel må ha vært nesten en generasjon eldre, enn Irene Ottesen og meg, (sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
Han dukka også opp på Rimi Bjørndal.
Noen år seinere.
På den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
(Noe jeg jo gjorde fra fra sommeren 2002 til desember 2003.
Mens jeg gikk de første tre semestrene, ved ingeniørhøyskolen).
Og da husker jeg det, at han spretten sa til meg det.
(Av en eller annen grunn.
Kanskje jeg nekta han å kjøpe øl, eller noe sånt.
Siden han hadde vært full, i butikken, (eller noe).
Det husker jeg ikke helt, hva foranledningen var, for denne episoden.
For det er jo noen år siden, for å si det sånn).
At han trodde at jeg brukte amfetamin, siden jeg hadde så store ringer, under øya.
Også meg da, som hadde slutta som butikksjef for å studere.
Siden jeg jo var så overarbeidet, etter mange års blodslit, (må man vel nesten kalle det), i Rimi.
Men jeg tok ikke han spretten alvorlig, da.
For jeg huska jo det, at han hadde hatt slåsskamp mot Irene Ottesen, i butikken, også.
(I 1996 eller 1997, må det vel ha vært).
Så jeg tenkte på han spretten som en kriminell cirka da, (for å være ærlig).
Så å bli prata dritt om av en kriminell.
Hvem bryr seg om det, liksom.
Nei, det er ikke noe å bry seg om, mente nok jeg, da.
Hvis du blir tulla med av kriminelle og ustabile folk.
Så vil vel det ofte bety at du er bra person, tenkte vel jeg.
(Noe sånt).
Men jeg mener å huske det.
At Toro aka. Thor Arild Ødegård, (min lederkollega, på Rimi Bjørndal).
Han begynte så å spinne videre, på dette oppspinnet, som han spretten, hadde sagt til meg, da.
(Etter at han spretten vel antagelig hadde gjort et eller annet galt først.
Siden det hadde blitt en slags konfrontasjon, liksom.
Mellom han spretten og meg, da).
Og jeg mener å huske at Toro sa det, (om meg da), til en eller annen kollega av oss.
(Muligens vår lederkollega Fredrick).
At ‘Han ser søren meg sånn ut’, (eller noe sånt).
Så Toro begynte vel å dramatisere videre, på det her usaklige sludderet, som han kriminelle og aggressive spretten, (må man vel kalle han), hadde sagt om meg, da.
Så da mista jeg enda litt mer respekt, for Toro, (må jeg innrømme).
Siden jeg hadde hatt vanskelig for å ta Toro helt på alvorlig, (fra før det her), da.
For Toro hadde vel jobba, på Rimi Bjørndal, siden 1996, (var det vel).
(Altså i 6-7 år, på den her tida, da).
Og han hadde vel bare klart å bli låseansvarlig, (eller noe sånt).
Men han dreiv jo mye på med DJ-jobbing også, da.
Men han gjorde det vel ikke så bra, som DJ heller, at han kunne slutte, på Rimi Bjørndal.
(Det var forresten noen ungdommer, som ‘dreit ut’ Toro en gang, (på Rimi Bjørndal), siden han jobba på Rimi Bjørndal, husker jeg.
(Fra den tida jeg jobba som låseansvarlig der.
Fra sommeren 2002 til desember 2003).
For Toro var liksom en kul DJ, da, (kjent som DJ Toro).
Så noen ungdommer syntes vel kanskje at Toro var en taper da, siden han jobba så mye, på Rimi Bjørndal, (som låseansvarlig), da.
Jeg også gjorde jo det, men det var jo bare ved siden av studiene, liksom.
Og jeg ble jo butikksjef, etter fem år i Rimi, liksom.
Så det gikk mye mer trått, for Toro, i Rimi, da.
(Enn det hadde gjort, for meg).
Men så var kanskje ikke Toro så ambisiøs, (som meg), da.
Og damer på byen, (på Studenten), syntes visst at jeg var en taper, (husker jeg), siden jeg hadde brukt ‘hele’ fem år, (i Rimi), på å bli butikksjef, da.
Men jeg ble nå ihvertfall butikksjef, til slutt, da.
Og hvis jeg hadde startet med å jobbe, i en større butikk, enn Rimi Nylænde.
(Hvor jeg jo først begynte å jobbe, i noe som kunne minne om en heltidsstilling, i Rimi).
Så hadde jeg kanskje blitt butikksjef raskere og.
Men da lærte jeg meg bare mer data osv., på fritida.
Siden karrieren min, i Rimi, gikk så sakte, da.
Også var jeg heller tålmodig, og ventet til jeg fikk sjansen liksom, til å bli butikksjef, da.
Siden det vel er greit, å få med seg det, å jobbe som butikksjef, når man først har jobbet så mange år, i butikk, liksom.
(Noe vel også Magne Winnem mente.
Mener jeg å huske, fra tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Nylænde).
Men om Toro har blitt butikksjef nå, det veit jeg ikke.
Men det er det vel kanskje noen andre som veit.
Så Toro var litt som en slamp da, (må man vel si).
Og når han i tillegg hørte på sånne kriminelle og ustabile folk.
(Sånn som det virka som, for meg).
Så syntes jeg etterhvert at det ble vanskelig å ha mye tillit, til dømmekraften, til Toro, da.
Og jeg var jo med, på jobbintervjuet, til Toro.
(Som jo Irene Ottesen og jeg, ble gitt som arbeidsoppgave, å arrangere sammen.
Av butikksjef Kristian Kvehaugen.
Rett før han dro på ferie, sommeren 1996.
Må det vel ha vært).
Men jeg likte ikke det falske smilet, til Toro, (fra det jobbintervjuet), husker jeg.
Og jeg vel aldri vært helt sikker, på hva jeg skulle synes, om han Toro.
(På den tida, som jeg jobba, i Rimi).
Og det er jeg vel egentlig ikke enda.
Toro har nok mange sider, (vil jeg si).
Og det er vaskelig for meg å vite, når han er oppriktig, (eller ikke).
Trodde for eksempel Toro, på det som han spretten sa?
Eller bare lot Toro som at han trodde på det, og spant videre på det, for liksom å undergrave meg, (på Rimi Bjørndal), eller noe sånt?
Det er vanskelig for meg å si, hvordan det egentlig var.
Men jeg synes ihvertfall det, at det er litt vanskelig, å skjønne seg, på han Toro.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Sånn som jeg husker det, fra den tida jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal.
(Nemlig fra 1996 til 1998).
Så hadde Toro mye fravær.
Og det var vanskelig, å stole på, om han kom til å dukke opp på jobben, (sånn som jeg husker det).
(Siden han dreiv mye med DJ-jobbing, og annet da.
Ved siden av jobben, på Rimi Bjørndal).
Selv om jeg må innrømme det, at jeg ikke merka noe til det, at Toro hadde mye fravær, på den tida jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, (nemlig fra sommeren 2002 til desember 2003).
Så det er mulig at Toro ble mer ansvarlig, med årene.
(Hva vet jeg).
Hvis ikke, så hadde han vel ikke fått blitt leder, på Rimi Bjørndal, (skulle man vel tro).
Men det var ikke sånn, da jeg slutta, på Rimi Bjørndal, i 1998.
(For å bli butikksjef.
På Rimi Nylænde).
At jeg hadde regna med det, at Toro etterhvert ville bli forfremmet til leder, på Rimi Bjørndal.
Men det var vel sånn noen ganger, (på den her tida, ihvertfall), at Rimi bare tok de folka de hadde, i butikken.
Og nesten truer de med sparken, hvis de ikke vil jobbe, som ledere.
(For eksempel hvis andre leder slutta, eller ble sykmeldt).
Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall.
Så det kan være at Toro ble leder, på Rimi Bjørndal, fordi at de hadde stor mangel, på ledere, en sommer, (eller noe sånt), da.
(Hva vet jeg).
Det at Toro ble leder, (på Rimi Bjørndal).
Det skjedde i de årene, som jeg jobba, som butikksjef, (på Rimi Nylænde aka. Rimi Lambertseter, Rimi Kalbakken og Rimi Langhus).
(Nemlig fra 1998 til 2002).
Så hva grunnen var, til at Toro, ble leder, på Rimi Bjørndal.
Det veit jeg ikke.
Men det er det vel antagelig noen andre, som vet.
(Det er mulig).
Så sånn er nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker også at Toro sa det en gang.
(Enten mens jeg jobba, som assistent, på Rimi Bjørndal, fra 1996 til 1998.
Eller mens jeg jobba, som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, fra sommeren 2002 til desember 2003).
På bussen, (eller om det var på t-banen), ned til sentrum, etter jobben, (en dag), på Rimi Bjørndal.
(Til en som hadde sagt noe sånt, som at han hadde lyst til å flytte, til England).
At folk som bodde i England, det var sånne folk som bare tenkte på penger, osv.
(Så det er mulig at Toro er kommunist, (eller noe sånt).
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og for å ta med om det, så har jeg aldri brukt amfetamin.
Ikke en så mye som en eneste gang.
Selv om jeg ble tilbudt ‘pepper’ en gang, som jeg skulle kjøpe burger, på Torgbua, (like ved Plata der).
For de burgerne hadde så godt rykte.
Og ‘pepper’ er visst slang for amfetamin, da.
Men jeg har aldri hatt noe ønske om å bli mer stressa, enn det jeg er, liksom.
Jeg klarer meg bra med alkohol og sigaretter, (må jeg vel si).
Det var bare sånn at jeg ble litt nysgjerrig, på hvordan hasj egentlig virka, en gang.
(Da jeg nesten var tredve år).
Etter å ha lest, at folk på irc, reklamerte mye for hasj osv., da.
Og skrev at hasj var mindre skadelig, enn alkohol osv., da.
Så de ufarliggjorde hasj, da.
Og jeg tenkte da, at det ikke var noe farlig, å prøve.
Siden dette stoffet også, (mer eller mindre ihvertfall), ble gjort lovlig, i land som England og Tyskland, på den her tida.
(Rundt 1998).
Husker jeg at jeg leste, i Aftenposten eller på nettet, vel.
Men jeg har aldri lagd en joint selv.
(For det veit jeg ikke hvordan man gjør).
Så jeg måtte da be min halvbror Axel, om å lage en sånn joint, for meg, en gang.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Sånn at jeg fikk prøvd denne berømte hasjen, da.
Som min halvbror Axel, min søster Pia og min tante Ellen, alle tre pleide å røyke.
(Eller Ellen røyka vel marijuana, og ikke hasj).
Så sterkere stoff, enn hasj, det har jeg aldri brukt.
(Og det med hasjen, det var bare et engangstilfelle.
Etter at jeg ble liksom ble overtalt, av folk på nettet osv., til å prøve det, da).
Jeg har også prøvd hasj og kokain, (eller hva det var), en del andre ganger, i etterkant av den enkeltepisoden, (da jeg spleisa med Glenn Hesler, på å kjøpe fem gram hasj).
Men da har det alltid vært sånn, at noen har stappa en joint, opp i trynet på meg, (i fylla, osv.), liksom.
Og jeg da nesten har syntes at jeg måtte ta et trekk, for å ikke virke som en purk liksom, (eller noe sånt).
For jeg var ganske myndig, på jobben, noen ganger.
Så jeg ville ikke at folk, (som røyka hasj, osv.), skulle tro at jeg var en purk, da.
Så derfor hendte det, at jeg tok et trekk, av en joint, på fester osv., fra 1999 til år 2005, (må det vel ha vært).
Men jeg klarer ikke selv, å lage en joint, da.
Så jeg kan nesten ikke si at jeg har brukt hasj, (eller andre typer narkotika).
Siden det alltid har vært noen andre, som har laget jointen.
Og det alltid har vært sånn, at jeg har tatt noen trekk, for å liksom være sosial, da.
Og man kan jo ikke velge hvem man er i familie med, liksom.
Når lagfører i militæret, kolleger og nesten alle i slekta di, bruker hasj.
Så blir du nesten erta, hvis du ikke har prøvd det.
Og når hasj liksom ikke skal være så skadelig, (ettersom det jeg har blitt fortalt, ihvertfall).
Så var det vanskelig for meg, å finne på grunner, til å ikke prøve det.
For jeg kjeda meg etterhvert, ettersom årene gikk, da.
Og karrieren min ikke tok helt av.
Og ettersom jeg ikke fikk meg noe dame, heller.
(Av en eller annen grunn.
Det hang kanskje sammen med at karrieren min gikk litt sakte).
Så jeg kjedet meg en del, da.
Og måtte liksom gjøre noe som var rimelig på kanten, etterhvert.
For å liksom ikke føle meg for døll og kjedelig, da.
Så derfor var det at jeg fikk halvbroren min Axel til å lage en joint en gang.
(I 1999, må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St.Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de nesten kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Noen har kjøpt en utgave av Min Bok. Det var artig. (Selv om det var litt lite royalties, på Amazon.co.uk, så jeg får kanskje sette opp prisen litt der)
PS.
Jeg tror at jeg skal gjøre det sånn, (ihvertfall på Amazon), at jeg har tilsvarende fem dollar, i royalties, per bok.
Men nå mangler jo noen av bøkene sidetall, foreløbig.
(Jeg venter på å høre fra Norsk Kulturråd, om de vil kjøpe Min Bok 3, til bibliotekene.
For da kommer jeg til å ta dette i forbindelse med at jeg sender nye bøker til kulturrådet.
At jeg da i samme slengen gjør om på tekst-formatet, til disse bøkene, sånn at de blir med sidetall).
Så får jeg bare ta halv provisjon, i mellomtiden, på de bøkene som foreløbig mangler sidetall.
Men dette blir som et prosjekt, (må man vel si).
Men jeg skal skrive en huskelapp her, så skal jeg prøve å få ordnet dette, (med å stille provisjonen, på bøkene mine, på Amazon), iløpet av en av de neste dagene.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
Mvh.
Erik Ribsskog -
Min Bok 5 – Kapittel 124: Gøteborg
Jeg syntes at det virka litt kjedelig ved Svinesund osv., da.
Så jeg fortsatte å kjøre mot Gøteborg, da.
Etter å ha ringt Pia vel, og spurt om jeg skulle kjøpe med en kartong røyk til henne.
(For jeg festrøyka bare, på den her tida, vel).
Og jeg kjørte innom en svensk Statoil-stasjon da, (var det vel kanskje).
Og det eneste jeg hadde lyst på, det var en halvliter Imsdal da, (husker jeg).
(For jeg hadde bensin på bilen.
Og jeg hadde jo spist på McDonald’s).
Og jeg betalte med hundre norske kroner da, (i kassa).
(For jeg hadde penger i lommeboka, da).
Og så fikk jeg tilbake hundre svenske kroner da, (husker jeg).
Så det var jo nesten komisk, må man vel si.
Svenskene måtte liksom gi ting til meg, for å bytte norske kroner mot svenske kroner, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da jeg nærmet meg Gøteborg.
Så skjedde det en rar ting, (husker jeg).
Ei pen, svensk dame.
(I slutten av tenårene, vel).
Hu la hele overkroppen sin ut av vinduet på en bil, samtidig med at den bilen kjørte av motorveien, da.
Og så veiva hu med begge armene til meg, da.
Som for å hilse, (eller noe sånt), da.
Så det her var veldig spesielt da, husker jeg at jeg syntes.
Jeg syntes at dette virka så fremmed, at jeg lurte på om noe var alvorlig galt et eller annet sted, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg parkerte bilen i Gøteborg sentrum.
Og jeg gikk på Systembolaget, på Nordstan-senteret der da, (husker jeg).
Og spurte om de hadde Smirnoff Ice, da.
(Som jeg hadde syntes at var ganske godt, da.
Men ikke hadde klart å finne, på Systembolaget der, da).
Men de hadde ikke Smirnoff Ice da, (sa de).
Så jeg kjøpte en halvflaske Koskenkorva vodka da, (var det vel).
For den vodkaen husker jeg at jeg lærte om på Bergeråsen, som guttunge, at var bra, da.
Smirnoff, Koskenkorva og Finlandia, det var bra vodka-merker, husker jeg, at Carl Fredrik Fallan, (eller hvem det var igjen), sa.
Og Absolut Vodka, den var jo liksom så moderne, på den her tida, da.
Men Koskenkorva er cirka det samme, mener jeg.
Bare at Koskenkorva-flaskene ser litt mindre kule ut, og prisen er nærmere halvparten, da.
Så som den økonomen jeg er.
Så kjøpte jeg en halvflaske Koskenkorva-vodka da, på Systembolaget der.
Når jeg først var innom der, liksom.
Og Glenn Hesler, (eller hvem det var igjen).
Han pleide vel å prate om hvor billig røyk, som han kunne få tak i, i Sverige.
Så jeg spurte hvor mye en kartong røyk kosta da, i en aviskiosk, (eller noe sånt), inne på Nordstan-senteret der, da.
Men da ble ei gammel dame der sur, (husker jeg).
For hu mente at det var svenskene som hadde rykte på seg, for å være gjerrige, da.
(Overhørte jeg at hu prata om, til en svensk gubbe der, vel).
Men i Norge, så er det jo nesten som en sport, å få kjøpt ting billig, i Sverige.
Og det er forskjell på å være gjerrig og prøve å få mye ut av pengene, mener jeg.
Men jeg gadd vel ikke å bruke mer tid, på sure svensker.
Så jeg kjøpte vel bare en kartong røyk der, vel.
(Istedet for å spørre om prisen på røyk, i alle butikkene i Gøteborg).
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etterhvert, så begynte det å bli tid for meg, å finne et hotell.
For det var noe galt med lysene, på bilen min, (mener jeg å huske).
Og jeg var ikke sikker på om jeg kunne kjøre hele veien tilbake til Oslo, med de dårlige lyktene, som jeg hadde, på bilen.
(Noe sånt).
Men som den økonomen jeg er.
Så syntes jeg at det ble for dyrt, å betale cirka tusen kroner, for et hotellrom, da.
Så jeg fant et vandrerhjem, (heter det vel), noen få trikkeholdeplasser, utenfor sentrum, da.
Og der kosta et rom, (med do og dusj på gangen).
Det kosta tre-fire hundre kroner, da.
Så jeg parkerte bilen, på en parkeringsplass, like ved det vandrerhjemmet, da.
(Som jeg fant, like før de stengte kassa, for kvelden, vel.
Noe sånt).
Og jeg spurte om bilen stod trygt, på den parkeringsplassen, da.
(For jeg var så vant med at det var mye innbrudd osv., i bilen min, i Oslo, da).
Men den parkeringsplassen, den var trygg da, mente de som jobba der, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så tok jeg trikken, inn til sentrum igjen, husker jeg.
Og jeg gikk på en bar, på Nordstan-senteret.
Hvor jeg hadde vært, sommeren 1991.
Da Glenn Hesler, Øystein Andersen, Magne Winnem, Kjetil Holshagen og jeg, dro på campingferie, til Gøteborg, da.
(Som jeg har skrevet om, i Min Bok 2).
Og der hadde de fortsatt det samme Black Jack-bordet da, (var det vel).
Så jeg spilte vel Black Jack for hundre kroner, da.
Men det var kjedelig, husker jeg.
Det var nesten som at Gøteborg hadde stått stille, siden 1991, (husker jeg, at jeg syntes).
Jeg kjeda meg litt der, da.
Men det var kanskje fordi at dette var en søndag.
Det er mulig.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Etter det her, så fant jeg fram til hovedgata, i Gøteborg.
Som vel heter Avenyn, (eller noe sånt).
Og jeg ble nekta inngang, på et utested der, siden jeg hadde på meg en kort utejakke, (var det vel).
Og jeg gikk så inn på et annet utested, i den samme gata, da.
Og der var det en albansk garderobe-ansatt, (eller noe sånt).
Som tok av meg jakka mi, da.
På fransk maner, vel.
Og hang den på en kleshenger, (eller noe sånt), da.
Så det ble litt vel fransk for meg, husker jeg.
Noe sånt var jeg ikke vant med, fra utestedene i Oslo, (for å si det sånn).
Og ikke engang i London, (hvor jeg var sommeren etter).
Så har jeg klart å finne så snobbete, (eller om man skal si ‘gay’-e), utesteder, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg havna etterhvert på et utested, som var åpent rimelig lenge, da.
Og der satt det masse unge Gøteborg-folk, (husker jeg).
Som liksom var på en slags tema-fest nesten, da.
Så dette var vel kanskje en klubb, da.
Og alle de unge folka, de satt bare pent, i noen slags trappetrinn, inne i et slags ‘harem-rom’, (eller hva man skal kalle det), da.
Og det var visst ikke lov å røyke der.
(For Sverige hadde vel kanskje fått en røykelov, (eller noe sånt), på den her tida.
Eller kanskje jeg var den eneste som røyka der).
Så da jeg begynte å røyke der.
Og tippet asken fra røyken, på gulvet.
(Sånn som man på den tiden kunne gjøre, på ethvert utested i Oslo, vil jeg si).
Så kom det en bartender bort til meg, med et askeberger da, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etterhvert, så dro jeg tilbake til det vandrerhjemmet, da.
(Med trikken muligens, vel).
Uten å bli kjent med noen, da.
Og dagen etter, så gadd jeg ikke å gå på dassen, (ute på gangen der), husker jeg.
Så jeg bare pissa i vasken der, da.
(Sånn som bestemor Ågot si venninne, fra Sand, pleide å gjøre.
Som jeg vel muligens har skrevet om, i Min Bok).
Og da, så kom hu unge, (og litt stygge vel), resepsjonsdama, (fra kvelden før).
Hu kom inn på rommet mitt, da.
(For å rydde, eller noe sånt, vel).
Så da håpa jeg at det ikke lukta piss der, (husker jeg).
Og så dro jeg innom noen matbutikker, i Gøteborg sentrum da, (husker jeg).
Og så at de hadde norsk laks der da, (blant annet).
(Og den norske laksen hadde bra eksponering der da, mener jeg å huske).
Men jeg syntes nesten at det virka som at jeg ble fulgt med litt på der.
I Gøteborg.
(Eller kanskje jeg bare hadde fyllenerver).
Og jeg gikk også i en klesbutikk der.
Og kjøpte en langermet, blå tennisskjorte da, (husker jeg).
Som jeg aldri brukte, vel.
Siden jeg syntes det ble litt uvant da, å gå med en langermet tennisskjorte.
Og så kjørte jeg tilbake til Oslo, uten å stopp, da.
Og da jeg hadde parkert, ved Rimi-bygget.
Så stod det en svensk-registrert Volvo, (var det vel), parkert, rett utafor inngangsdøra, til Rimi-leilighetene, da.
En bil som var full av rot, (virka det som for meg, ihvertfall).
Med noen unge innvandrergutter i, (mener jeg å huske).
Og da jeg gikk inn inngangsdøra, til Rimi-leilighetene der, da.
Så kom det noen bak meg, da.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Så jeg tok et hælspark, på den inngangsdøra, da.
Sånn at den gikk kjapt igjen, (bak meg), da.
(For jeg pleide å gå med sånne ganske solide, (og lave), Doc Martens-sko, på den her tida, da).
Og da hørte jeg et metall-aktig klong da, (husker jeg).
(Eller hva man skal kalle det).
Like etter at den døra gikk i lås, da.
Rett foran den personen, som det virka som for meg, at prøvde å snike seg inn bak meg, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 117: Enda mer fra Rimi Langhus
Det var jo bare to ledere, (assistent Sølvi Berget og meg), som jobba heltid, på Rimi Langhus.
Så jeg slapp liksom å ha en assistent, i strupen, på en hel vakt, flere ganger i uken, da.
Sånn som det hadde vært, (med ‘assistent-regionsjef’ Kjetil Prestegarden), på Rimi Kalbakken.
Så på Rimi Langhus, så hendte det at jeg prata, med de ‘vanlige’ medarbeiderne, som jobba der, husker jeg.
Espen Kristiansen, (eller om han het Espen Kristensen), som jobba som lagerhjelp der.
(Han som spilte fotball for Follo, vel.
Hvis det ikke var Langhus, da).
Han hadde en bror, som spilte i band, (mener jeg å huske).
Og jeg spurte om han Espen Kristensen, hadde noen kule band, å anbefale, da.
(For jeg hørte også litt på alternativ musikk, da.
Etter å ha kjent min søsters venninne Cecilie Hyde, fra Lyche-gjengen og Svelvik, det siste året, som jeg bodde, på Bergeråsen.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og Espen Kristensen, han kunne anbefale et band som het System of a Down, (husker jeg).
Så jeg lasta ned noen mp3-er, av dette bandet da, når jeg satt foran PC-en, en kveld.
(Innimellom at jeg var op på #quiz-show og chatta på #blablabla, da).
Og den sangen som Espen Kristensen hadde foreslått.
Nemlig ‘Chop Suey’.
Den likte jeg ikke, da.
Den syntes jeg at ble for uharmonisk, (eller hva man skal kalle det), da.
Men jeg klarte såvidt en annen System of a Down-sang, som het ‘Toxicity’, vel.
(Hvis ikke det var ‘Aerials’, da.
Noe sånt).
Og Espen Kristensen han var også fan av TV-programmet, Åpen Post, (med Harald Eia og Bård Tufte Johansen), som jeg også digga, da.
(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
Så vi kunne preike litt om det TV-programmet noen ganger, da.
(Det må vel enten ha vært på onsdager eller torsdager, vel.
For jeg jobba tidligvakt, på mandager og tirsdager.
Og seinvakt på onsdager og torsdager.
Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.
For assistent Sølvi Berget, (som var så skjør), hu ville at jeg skulle ta over vaktene til trainee-Thomas, og liksom følge den turnusen som de hadde pleid å ha der, da).
Mens jeg dreiv med fruktsvinnet, og pressa pappesker fra frukta, da.
På ettermiddagene, da.
Etter at jeg hadde tatt frukta, og vanligvis brukt en del tid på det, da.
Siden assistent Sølvi Berget, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), kanskje hadde litt å gå på der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Verneombud Morten Saksgård, han klagde en gang på meg, fordi at jeg hadde ansatt en ‘chipper’.
Men da skjønte jeg ingenting, (husker jeg).
For jeg hadde vel ikke ansatt noen kinesere.
Jeg hadde vel bare ansatt Jokke vel, (på rundt den her tida).
Og han var jo hvit, liksom.
(Sånn som jeg kunne skjønne det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Verneombud Morten Saksgård.
Han sa også noe annet rart til meg, en gang, (husker jeg).
Da han var innom, for å handle vel, på Rimi Langhus.
Og det var at han og noen bekjente av han skulle på en ‘Ski-tur’, da.
Og det hørtes litt dumt ut da, (husker jeg at jeg syntes).
For hvis man sier skitur i Norge, så betyr vel det at man skal ut å gå på langrennski, (mener nå jeg da).
Men det er kanskje bare jeg som er rar.
Det er mulig.
Hvem vet.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Verneombud Morten Saksgård, han gikk forresten i kokkelæra, (mener jeg å huske).
Men han trivdes ikke som kokke-lærling, da.
På grunn av det høye arbeidspresset, (var det vel).
Som var på en ganske kjent Oslo-restaurant vel, (som jeg ikke husker navnet på nå), mener jeg å huske.
(Noe sånt).
Så han verneombud Morten Saksgård, han begynte vel på en annen utdannelse etterhvert vel, (hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Deltidsansatt Anders Berle.
Han snakka en gang til meg på en rar måte, (husker jeg).
Om en som het Eirik, som hadde søkt jobb der, da.
‘Du skal vel ikke ansette han’, mener jeg at Anders Berle sa, da.
(Noe sånt).
Et par ganger sa han vel det her, inne på kontoret der da, (var det vel).
Og assistent Sølvi Berget, hu reagerte også på han Eirik, (mener jeg å huske).
(Av en eller annen grunn).
Så det ble til at jeg droppa å ansette han Eirik, da.
For jeg trodde at assistent Sølvi Berget og Anders Berle mente at han Eirik var kriminell da, (eller noe sånt).
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På et kurs, (eller om det var et møte), inne på hovedkontoret, til Hakon, (på Sinsen).
Så husker jeg det, at tidligere Oslo Øst-regionsjef Jon Bekkevoll, sa det.
At hvis vi butikksjefene skulle ansette noen.
Så ville han at vi skulle ta en telefon til politiet først da, (husker jeg).
Og spørre politiet, om de syntes at vi burde ansette den og den personen, da.
Og det her syntes jeg at virka litt rart, da.
At politiet liksom skulle ha veto, ved ansettelser, da.
For hvem vet hva de så på da, liksom.
Men jeg husker at jeg ringte politiet, (i Follo, må det vel ha vært).
Ihvertfall en gang, etter at Jon Bekkevoll nevnte det her, da.
Angående en ansettelse, da.
Og at Follo-politiet da svarte at vedkommende virka grei, vel.
(Noe sånt).
Men uten at jeg nå husker hvilken ansatt det var igjen, som jeg ringte om da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også en kar som jobba der, som het Simen.
Og han var lagerhjelp, da jeg begynte der, da.
Og han spilte også fotball, (husker jeg).
Og hans favorittspiller, det var David Beckham, husker jeg.
For jeg spurte han om det en gang, vel.
For jeg prøvde liksom noen ganger å komme litt på bølgelengde, med de ansatte, da.
(For da ble det kanskje mindre konflikter, og sånn.
Tenkte jeg kanskje.
Noe sånt).
Og Simen, han sa også det en gang, (husker jeg).
Da jeg gikk for å ta toget, tilbake til Oslo, etter jobben, en gang.
(For Simen bodde bort mot Vevelstad togstasjon der, et sted, da).
At i det og det huset, (på veien til togstasjonen da), så bodde Langhus sin eneste pakkis, (eller om han sa ‘pakistaner’), da.
Og han pakistaneren, han satt alltid og så på TV da, husker jeg at Simen sa.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og like før jeg slutta, som butikksjef, på Rimi Langhus.
(Sommeren 2002).
Så trengte vi en ny låseansvarlig, på Rimi Langhus da, (husker jeg).
Og da hørte jeg med han Simen da, (husker jeg), om han kunne jobbe som låseansvarlig, da.
Og det kunne han da, (husker jeg).
Men den første dagen, som han var på opplæring, som låseansvarlig.
Så dukka verneombud Morten Saksgård opp, i butikken igjen, da.
Eller, enten så var han der som kunde, eller så var han på jobb, da.
(Det husker jeg ikke helt nøyaktig nå).
Men verneombud Morten Saksgård, han sa ihvertfall det, (husker jeg).
At: ‘Erik, Simen ‘loker”.
Og loker, det kommer vel av ‘loco’, (tror jeg).
Som betyr gal vel, (på italiensk).
(Som i ‘Poco Loco’-gensere, vel.
Som var vanlige, på 80-tallet).
Så jeg regna med at verneombud Morten Saksgård mente at Simen surra litt da, på sin første dag, som låseansvarlig.
(Noe sånt).
Og det syntes ikke jeg at var så farlig da, (husker jeg).
For Simen var vel på opplæring, (hvis jeg husker det riktig).
Og uansett, så er det en stor overgang liksom, (mener jeg ihvertfall), når man går fra å være vanlig medarbeider, til å bli leder liksom, i Rimi, da.
Så er det lov å surre litt, (og gå rundt seg selv litt liksom), i begynnelsen da, (når man jobber som leder i Rimi), mener nå jeg ihvertfall, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Det var forresten sånn, at da jeg begynte, som butikksjef, på Rimi Langhus.
Så skulle liksom assistent Sølvi Berget lære meg, hvordan jeg tok svinnet, da.
Og det visste jeg vel egentlig fra før.
Men det var vel muligens distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, som mente det, at jeg assistent Sølvi Berget, skulle lære meg det, da.
(Noe sånt).
For på Rimi Langhus, så var de veldig nøye, med kildesortering, da.
Og alt organisk avfall.
(Altså frukt og kjøtt, osv).
Det skulle hives i en stor, gul dunk, da.
Som ble tømt en gang i uka, vel.
(Hvis det ikke var hver fjortende dag, da).
Og den dunken, den var ikke kjølt, da.
Så det lukta jo pyton, (når man tok av lokket, til den dunken), da.
Og bakteriene, de må jo ha florert, som bare søren, oppi den dunken da, (hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).
Og den her stinkende ‘smørja’, den gikk til grisemat, da.
Så det de grisene får å spise, det hadde jeg ikke spist, ihvertfall.
(For å si det sånn).
Men det matavfallet, det blir kanskje kokt, før grisene får det, da.
(Det er mulig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
