johncons

Stikkord: Musikk

  • Jeg tror det finnes en kommunist-mafia i samfunnet, som tuller med vanlige folk

    Altså, sånn det ser ut som for meg nå, så ble søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, medlem i en kommunist-Larvik, som ungjente, etter at jeg flytta til faren min, som niåring, i 1979.

    Da ble søstra mi boende i Larvik og Stenseth Terrasse, utafor Drammen, i fire år til, var det vel.

    Og det var mens jeg bodde på Berger, som er nesten på landet da, mer eller mindre.

    Så sånn var det.

    Og da kan jeg jo ta med om to sånne kommunistmafia-plott, som jeg kommer på i farta, fra søstra mi.

    – Det var det jeg har skrevet om, da jeg som 9-10 åring, dro og besøkte søstra mi og dem i Larvik, så slapp søstra mi inn bøllejenta Laila, som nok også var i den kommunist-mafian, og som var et år eldre enn meg, og veldig kraftig.

    Søstra mi slapp inn ‘Bølle-Laila’, i det øyeblikket som mora vår gikk ut av huset, en lørdag formiddag.

    Mens jeg så på TV, på rommet til mora mi.

    Så jeg ble liksom fanget inne på det rommet, hvor senga til mora mi stod, (det var kanskje radio jeg hørte på forresten), av bølle-Laila da, som jeg vel må si at da brøyt meg ned på senga til mora mi, og begynte å kile meg på mine private deler.

    Det var det første plottet.

    – Da jeg bodde i Oslo, i 1994, var det vel, så bodde jeg på Ungbo, på Skansen Terrasse.

    Og der flytta søstra mi inn, (på mitt rom først), i 1993, da jeg var ferdig med militæret.

    Og så, så skjedde det, at søstra mi tok med tre negermænd hjem, hadde jeg nær sagt, altså tre afrikanere da.

    (Søstra mi kunne være litt pervers, hu ville blant ha sex med meg, skjønte jeg, for hu lånte meg en bok som het Hotell New Hampshire, hvor en bror og en søster hadde sex, og spurte meg hva jeg syntes, og om hvor langt uti boka jeg hadde lest, samtidig som hu stod i døråpningen til rommet mitt da, og bøy seg fram, sånn som jeg skjønte det, i 1993 eller 1994, var det vel).

    Så jeg vet ikke om søstra mi hadde seg med alle de tre negermændene, eller afrikanerne da, (bare fleiper), på en gang, eller hva som skjedde, men det kan vel tenkes, hva vet jeg.

    Ihvertfall så lå det to afrikanere i stua, (den tredje lå på søstra mi sitt rom), da jeg og Glenn Hesler og halvbroren min Axel, skulle spille fotball, dagen etter, en søndag formiddag, som vi pleide å gjøre på søndager.

    Så vi måtte hviske nesten, og vi visste ikke om vi kunne prate der omtrent, og de hadde tatt mat og brutt flere av husreglene på Ungbo da.

    Så jeg ble irritert, for de hadde tatt juicen min, og sparka ballen i veggen.

    Og da våkna de afrikanerne da, og dro hjem.

    Så krangla jeg og søstra mi da, i dagene etterpå.

    Så sa jeg at de hadde stjålet juice av meg, og da sa søstra mi, at ‘vi har jo ikke noe saks’.

    Og det var nok en trussel, om å kutte av meg tissen.

    For det her var ikke mine gjester, jeg visste ikke hvem de to herremennene var engang, så jeg syntes ikke at jeg skulle holde de med juice.

    (Og røyk, som de også hadde tatt).

    Så søstra mi var i en kommunistmafia da.

    Og de opererer i samfunnet, mot vanlige folk, som jeg skjønner det.

    Og først så gjorde de nok noe greier i Frognerparken, sånn at jeg skulle ødelegge kneet mitt, for de visste at jeg spilte fotball der om sommeren, og de visste at jeg hadde sånn spesielt spark, hvor jeg sparka ned i bakken, for å stoppe fort.

    Så hadde de sikkert brukt noen maskiner, (de hadde sikkert folk i parkvesenet), for å gjøre bakken hard, sånn at jeg skulle ødelegge kneet.

    Og under kneoperasjonen på Aker, så var det ei jente som putta kateteret hardt inni veggen på tissen min, sånn at det skulle bli sår osv. da.

    Og søstra mi dukka opp på sykehuset, med Se og hør(!) og sjokolade, som om jeg var en tante.

    Og appelsinsjokolade, som man måtte knuse.

    Og søstra mi ville at jeg skulle ta ut kateter-slangen selv, etter operasjonen, noe jeg ikke ville, men en sykepleierske gjorde.

    Jeg synes det var mest ryddig, siden jeg ikke visste noe om kateter.

    Men søstra mi kom på tre besøk, da jeg var på Aker, og et av de var nok for å få meg til å ta ut kateteret.

    Men, det gikk bra med tissen min, (antagelig siden jeg ventet lenge med å ta ut kateteret(?)), selv om hun som satt kateteret var voldelig med den slangen inni tissen min.

    Men jeg prøvde å skrike ut ‘au’ da, så mye jeg kunne, gjennom narkosen.

    Så sånn var det.

    Så da ble hu ‘kateter-setter-jenta’, kanskje litt nervøs, og turte ikke å ødelegge tissen min for mye.

    Noe sånt.

    Så det tante-trikset til kommunist-mafian, på Aker sykehus, det lyktes ikke.

    Men men.

    Så sånn opererer kommunist-mafian i samfunnet.

    Og jeg syntes jeg merka det i går og, her i Liverpool.

    Noen elektrikere har bytta lamper i bygget her.

    Og kommunist-mafian, de må ha filer, om enkeltpersoner.

    Og de vet at jeg har pleid å gå ned og hente posten i sokkelesten.

    (Noe som jeg må prøve å slutte med nå).

    Så har de fått bytta lampene, for da kan de legge glasskår, på gulvet.

    Sånn som her:

    Photo 5821

    Photo 5822

    Og så vet kommunist-mafian her i byen, at jeg trener på lørdager.

    Og saunaen der, har blitt revet og bygget opp igjen, så jeg sitter i damprommet istedet.

    Og der har det sittet noen eldre folk, som jeg tror at nok er kommunist-mafia.

    Og igår, så satt alle med sånne ‘kjip-kjaper’ på seg.

    Sånne strandsko.

    For det samler seg vann, på gulvet der, noe som er litt ekkelt da.

    Og det var så fult av folk der, så det var ikke bare bare å svabre det heller.

    Jeg er mest vant med sauna, og ikke sånne damp-rom, det er vel mer vanlig i sydlige strøk, som i Frankrike osv.

    Jeg husker jeg var på treningsstudio, da jeg bodde i Paris, i 2005, på hotell, i en og en halv måned, var det vel.

    (Etter at jeg måtte avbryte studiene i Sunderland, og prøvde å finne ut hva jeg skulle gjøre).

    Og da dro jeg på et treningsstudio, ved Grand Boulevard der vel, hvor det kosta 20 euro, eller noe, å trene en gang.

    Så det var dyrt nok.

    Så sånn var det.

    Men der hadde de samme typen damp-rom da, og ikke sauna.

    Så sånn var det.

    Og da var det nok meninga, at jeg skulle få sår i beinet mitt, av de glasskåra, og så skulle jeg få infeksjon i beinet da, av å sitte med føttene, med små sår i, oppi vannet i damp-rommet da.

    For i går så hadde _alle_ i damp-rommet, sånne enkle plastsko da, som jeg ikke har sett før, at folk der har hatt.

    Kun igår vel.

    Unntaket var to unge franske frøkener, studentinner, som jeg først hadde hørt var litt lystige, i boblebadet, da jeg gikk forbi de.

    De fniste og lo eller sang, eller hva det var.

    Så dukka de opp i damp-rommet da.

    Og da hadde nok de sett det, at de andre hadde sånne sko på seg, så de hadde ikke beina på gulvet, men satt med beina oppå krakken der da.

    I bikinier da.

    Og de andre gikk ut etterhvert, de eldre folka da.

    Så da begynte jeg å prate med de.

    Og hu ene var fra Paris, en drabantby der, og hu andre studerte ‘business’ på John Moores University, her i byen.

    Så jeg tror det var noe galt med det vannet, siden de jentene bare satt eller delvis lå oppå krakkene etterhvert, når det ble bedre plass der.

    Jeg tror jeg må lære mer om sånne damp-rom.

    Men saunaen der har vært i ustand, og jeg er mest vant til å ta sånn damp-rom i Paris osv., hvor franksmenna skjønte seg på det her da.

    Og i de damp-romma, så er det også sånn, at noen heller noe lukt-greier, oppi damp-maskinen, så lukter det appelsin, eller hva det er, i damp-rommet da.

    Så det er mye sånne ting man skal kunne, om de her damp-rommene da.

    Man må nesten ha kurs i de, for å bruke de riktig, vil jeg si.

    Så de har utviklet en egen kultur og mange egne ritualer i forbindelse med damp-rom da.

    Så damp-rom, det er vel kanskje noe fransk-engelske greier.

    Hva vet jeg.

    Mens sauna da er det nordiske svaret på damp-rom, hvor man slipper å tenke på appelsinlukt og å svabre gulvet da.

    Så da er det ikke så mye dill-dall som i Frankrike og England.

    Men da dukker det kanskje heller ikke opp franske mademoiseller som man kan prate med da.

    Hvem vet, de er vel sikkert ikke vant med sauna, hvis jeg skal gjette fra hva jeg husker fra Paris.

    Så sånn er nok det.

    Så et varsko for at det finnes en kommunist-mafia i samfunnet, som tuller med folk seksuelt, og kutter av ’tissemenn’ på sykehusene, og prøver å få folk til å få infeksjoner osv., og får de til å få alvorlige kneskader osv., i samfunnet.

    Så dette er en pest i våre dagers samfunn vil jeg si, denne kommunist-mafiaen.

    Så de som er med der burde vært skutt, mener jeg.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Og nå kom jeg på noe som skjedde, på 90-tallet, i Oslo.

    Det var vel i 1993, enten like før eller etter, at jeg dimma fra militæret, sommeren 1993.

    Og da hadde søstra mi dratt meg med på stamstedet sitt, Jollys, hvor det ellers bare pleide å være tøffe afrikanske menn.

    Men jeg hadde ikke så mange kamerater på den tida, for Magne Winnem hadde blitt forlovet, med sin Elin, og satt for det meste og så på video hjemme, og Øystein hadde skada beina sine i militæret, og bebreidet meg virket det som, (selv om han var i Stavanger og jeg var i Elverum, så jeg hadde ikke så mye med Glenn og Øystein å gjøre, mens jeg var i militæret).

    Så sånn var det.

    Og da sa plutselig søstra mi, mens jeg og henne satt på Jollys da, hvor hu hadde dratt med meg, at ‘du får ikke noe hjelp av politiet, hvis det skjer noe’.

    Jeg skjønte ikke hva hu babla om da, jeg synes det virka som noe som ikke hadde noe med virkeligheten å gjøre, så jeg trodde det bare var noe tomprat hu sa, som kritikk av politiet.

    For jeg husker at søstra mi hadde skriki til politiet en gang, utafor Jollys, fordi de prata med to afrikanske menn.

    Så gikk søstra mi, (som fylte 22 år det året vel, i 1993), bort til politiet og de afrikanerne, og rydda opp da, og fortalte/skreik til politiet, at sånn hadde de ikke lov å gjøre.

    Så søstra mi kunne de her politi-reglene, på rams, og var ikke redd for å skrike og beordre politiet om dette, husker jeg.

    Men, det hu sa, om at jeg ikke fikk noe hjelp av politiet, hvis det skjedde noe.

    Dette tolket jeg som noe generell kritikk av politiet den gangen.

    At hun sa at jeg ikke fikk hjelp.

    Men jeg trodde hu mente noe sånt som, at ‘man får ikke noe hjelp av politiet, når man trenger det’.

    Men nå skjønner jeg, at hun nok mente meg spesielt.

    Og at dette her må være å tolke som en trussel.

    Og at grunnen til at hu kunne si det, at jeg ikke fikk noe av politiet hvis det skjedde noe, (noe som jeg har merka nå etter at jeg har overhørt, at jeg er forfulgt av noe ‘mafian’, at stemmer), det kan nok ha vært fordi at søstra mi, og mange innen politiet, er innen noe kommunist-mafia da, virker det som for meg nå.

    Så et varsko for søstra mi, Pia Charlotte Ribsskog, og ihvertfall Oslo-politiet, om at de nok er med i, eller er under kontroll av, noe kommunist-mafia.

    Så dette forklarer nok en del av det som foregår og har foregått rundt meg, de siste årene, hvis denne teorien stemmer.

    Så sånn er nok det.

    Så dette er nok en hevn fra min mormor, Ingeborg Ribsskog, som nok var i noe orden, (Malteserordenen, e.l.).

    Hun visste at jeg var smart og god i matte osv.

    Så hun kan ha latt søstra mi bli kommunist, for kommunister de hater flinke folk, og angriper de.

    Som en hevn fordi jeg en gang dristet meg til å si det, mens jeg gikk i første klasse, at Danmark ikke var så snille mot Norge, under dansketida.

    Så sånn er nok dette, hvis jeg ikke tar mye feil.

    Så sånn er nok det.

    PS 2.

    Men hvem er denne maktpersonen i kommunist-mafian, som søstra mi støtter seg opp til?

    Jeg lurer på om det kan være hu fra Svelvik, som gikk i samme årstrinn på skolen, som meg og Cecilie Hyde, f.eks.

    Hu litt lubne, som vel hadde den festen, hvor hu seinere hotelldirektør Heidi, fra Drammen, hadde høylydt sex, mens en ungutt fra Drammen med lyst hår, lekte seg med en kniv, for han var forelska i hu Heidi og skulle ta selvmord, sa de.

    Og så satt de på Laibach/Across the universe, ikke mens de hadde sex, (for å skjule lyden), men etter, eller like før, de var ferdig.

    Som for å granske min reaksjon, og som at han gutten med lyst hår, liksom skulle være en ‘tulle’-utgave av meg da.

    Her var det nok seriøst ‘mafian’ på ferde, men jeg husker ikke navnet til hu litt lubne dama fra Svelvik.

    Hu hadde ei venninne som var enda litt mer lubben vel.

    Og hu kom bort til meg på Svelvikdagene eller 16. mai en gang, i Svelvik, mens Espen Melheim, fra Berger, var der, og sa til meg, uten at jeg visste hvem hu var, ‘Erik Ribsskog, for et flott navn’, og smilte og ble borte.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, og hu hadde venninner som ei pen dame fra Sande som het Lise, og som min tidligere kamerat vel, ettersom jeg har skjønt det, Kjetil Holshagen, veit hvem er.

    Og hu var også på en fest hos Lill Beate Gustavsen, heter hu vel, fra Svelvik, da hu bodde på Grorud, og var sammen med en type der.

    En fest jeg også var på, for jeg var invitert, for jeg kjente dem litt fra det første året jeg bodde i Oslo, og den festen var mens jeg jobba på OBS Triaden, husker jeg, antagelig det året jeg jobba heltid.

    Hu lånte meg også boka si til forberedende, hu litt lubne dama, husker jeg, for det året, så leste jeg såvidt til foreberedende, så la hu kanskje boka hos venninna, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var nok det her, hvis jeg husker det riktig.

    Så et varsko for hu litt lubne Svelvik-dama, (som jeg dessverre ikke husker navnet på), at hu nok kanskje er noe innen noe kommunist-mafia.

    Så sånn er nok det.

    PS 3.

    Her er den sangen, som de kommunist-mafia-jentene i Svelvik, satt på etter den scenen de nok hadde arrangert, med hun hotell-direktør Heidi og han unge gutten fra Drammen, mens de observerte hvordan jeg oppførte meg da.

    Ingen drakk eller noe, det var bare en leilighet jeg ble dratt med til, og ikke den egentlige festen.

    Laibach var jo fra et kommunist-land, såvidt jeg husker, og dette var i 1989 vel, før jernteppe falt, så dette kan jo passe bra med, at disse Svelvik-jentene nok var i en kommunist-mafia:

  • Nå trodde jo jeg at den her Cornelius Vreeswijk-sangen, som hun her ‘Abba-dama’ sang, på en fest her i Liverpool, var noe svensk folkesang, eller noe

    PS.

    Så disse ‘Abba-jentene’, som opptrådte på puber i Walton osv., og kjørte med en bil de hadde her i Liverpool, de var nok ikke så geniunt svenske akkurat, når den eneste sangen de sang og spilte på gitar, på en fest de hadde, det var en sang oversatt til svensk da, balladen om Cecilia Lind, som egentlig er en folksang, antagelig engelsk da, så jeg nå, kjent fra gruppen Peter, Paul and Mary, blant annet.

    Og Cornelius Vreeswijk selv, han var heller ikke svensk, han var nederlansk, visste det seg, men god til å synge på svensk da, kan man lese, på nettet.

    Så de her ‘tøytene’, (Liljegren-søstrene), som også to av de jobba på Arvatos Skandinaviske Microsoft-aktivering, (Charlotte og Elisabeth, men det var Ellinor, som spilte og sang, denne svensk-gjendiktede sangen av Cornelius Vresswijk), de kan ikke jeg akkurat gå god for altså.

    Jeg synes de burde ha synget en svensk eller nordisk sang, når de bare skulle spille en sang, på gitar osv., så det her syntes jeg var litt dårlig.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er den svenske versjonen igjen:

    PS 3.

    Da synes jeg nesten Norge er flinkere enn Sverige, vi har ihvertfall folkesangen Bendik og Årolilja, i flere versjoner:

  • Dette er Stanly Jacobsen med ‘Skigardsvise’

    PS.

    Jeg husker at jeg og søstra mi, som barn, vi var hos foreldrene til faren vår, Øivind og Ågot.

    Og da spurte jeg hva ‘skigard’ betydde da.

    Og det betydde ‘gjerde’ da, sa Øivind, men Ågot var vel også enig i det.

    Og den sangen var på radioen tror jeg, eller kanskje TV-en.

    Og Øivind sa vel noe sånt, som at det var sant det, at en skigard aldri kan vare evig, osv., som det synges i sangen da.

    Og det var ikke sånn, at Øivind ble noe forarget over at vi spurte om det, eller at de slo av sangen.

    Så jeg tror Øivind må sies å ha vært ganske norsk vel.

    Han var jordnær og en vanlig nordmann vel, selv om han var vel ganske brå og kunne være veldig myndig og noen ganger litt plump.

    Og han ble jo syk da, senere på 80-tallet, men nå prater jeg om når han var klar i hue da.

    Han var ikke noe sånn frimurer-type, eller noe, selv om han var fabrikkeier, for Strømm Trevareindustri.

    Neida, han var en vanlig og jordnær kar likevel, og det beste han visste var å løse kryssord da, og lese i leksikon osv.

    Men det var noe rart kanskje, rundt dette at han og onkel Håkon, først slutta å røyke, og så begynte igjen.

    Det var vel litt spesielt.

    Det hadde vært en gjest på besøk, sa Ågot, på 70-tallet da.

    Så hadde han gjesten bydd dem en røyk da, så sprakk både Håkon og Øivind.

    Men faren min, han har aldri røkt, og det gjorde vel heller aldri Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Dette kan vel ha vært i 1976, eller noe, som jeg så på nettet, at Stanly Jacobsens album, ‘fra skigard til øygard’, ble utgitt.

    Så det var kanskje den sommeren som jeg og søstra mi ble kidnappa, i Mellomhagen, i Østre Halsen, av onkel Runar og faren min, at jeg hørte denne sangen, i stua til Ågot og Øivind da, og at jeg spurte om dette.

    Det er nok ikke umulig.

    Så sånn var vel kanskje det.

  • Fra johncons-MUSIKK

    PS.

    Denne sangen var det en radiovert, på BBC eller Radio Luxembourg, hadde sagt, sa onkelen min, Håkon, i 1981, at burde ha vunnet Melodi Grand Prix.

    Men sangen, i den norske versjonen, fikk bare 0 poeng, i finalen i Irland vel.

    Tenk på det, selv om det vel ikke var Abba-jentene, som koret i den norske versjonen, men likevel.

    Hm.

    Det var vel kanskje litt snodig.

    Men men.

    Takk til fildelingsprogrammet eMule, som klarte å finne den sangen, forresten.

    PS 2.

    Mora mi, Karen Ribsskog, husker jeg at likte Grand Prix.

    Da jeg bodde i Mellomhagen, på Østre Halsen, i Larvik, så måtte jeg og søstra mi, alltid legge oss klokka 20, var det vel.

    (Og også da vi bodde i Jegersborggate vel).

    Men, en eneste gang, så kom mora mi inn på rommet mitt, (jeg hadde vel eget rom i Mellomhagen da, tror jeg), og dro meg inn på hennes og stefaren min sitt soverom, hvor mora vi var aleine, for stefaren vår, Arne Thomassen, var ikke hjemme da.

    Og da fortalte mora mi meg, at det var Melodi Grand Prix.

    Og det hadde jeg vel aldri hørt om før.

    Så da lot mora mi meg sitte oppi senga dems da, i pyjamasen, og se på den europeiske versjonen av Melodi Grand Prix da, en lørdagkveld, etter at jeg egentlig hadde lagt meg da.

    Jeg vet ikke hvorfor hu ikke også vekte søstra mi, men det gjorde hu ikke, hvis ikke søstra mi var et annet sted da.

    Så da bare satt vi og så på Melodi Grand Prix, og det var ikke noe hyling eller mas eller noe sånt, for en gangs skyld.

    Det var visst den her sangen som vant, selv om jeg vel ikke skal påstå at jeg husker noen av sangene, hverken denne eller noen av de andre, for å være helt ærlig:

    PS 3.

    I Mellomhagen, så var det tre nabogutter, som var uvennene mine, som var ganske bøllete.

    Og det var også en gjeng, med barn, som lekte litt nærmere Lågen, og bakken, ned mot Samvirkelaget, i Mellomhagen.

    De pleide å leke i veien der, husker jeg.

    Og de likte jeg heller ikke å leke med.

    Det var vel mest jenter, men likevel.

    Den gjengen var sånn, at de frøys ut, og tulla med noen.

    Og det var ei jente med lyst hår, som begynte å grine, husker jeg, eller var på gråten, for hu ble tulla med.

    Og jeg ble også tulla med, på den måten, at de andre var liksom en gjeng da, når vi leika sisten, og jeg og hu jenta, som begge hadde lyst hår, vi var liksom sånne som de andre samarbeida mot da, enda det skulle være en og en, i sisten.

    Så den siste gangen jeg leika med dem, så husker jeg at hu jenta var på gråten.

    Men etter det, så gadd jeg ikke å leike med dem lengre.

    Jeg lærte å sykle og sånn da, og hadde noen kamerater vel, som også sykla rundt der, osv.

    Søstra mi, hu tror jeg fortsatte å leike med den gjengen, som kan ha vært noe illuminister osv., med en leder-jente osv., tror jeg.

    Så kanskje det var derfor at mora mi ikke vekte søstra mi, for å se på Grand Prix, for søstra mi var en illuminist, eller lignende.

    Jeg pleide ofte å se på TV, på det rommet, på dagtid, i helgene, når det var sport og fotball, på TV.

    Det var i det rommet, hvor jeg og mora mi så Grand Prix, at jeg begynte å holde med Everton.

    I 1977, tror jeg det må ha vært.

    For da så jeg Everton slå Coventry 6-0, i Tippekampen, fra Goodison Park.

    Så sånn var det.

    Noen ganger, når jeg så TV der, på ettermiddagene, i helgene, så var mora og søstra mi der og.

    Og da ville mora mi noen ganger kalle søstra mi, for ‘Tutta & Mathilde’, som var noen slemme søstre, av Askepott, men.

    Jeg lurer på om det var noe hint, fra mora mi, om at søstra mi ikke var så snill?

    Hvem vet.

    Vi får se.

    PS 4.

    Neste Grand Prix, våren 1978, da bodde vi hos Morten og dem, (dvs. foreldra hans da, siden Morten var på min alder, eller et år eldre vel), i Byskogen, i Larvik, mens vi ventet på å flytte inn, i Jegersborggate.

    Jeg husker første kvelden vi var der vel, så var det Grand Prix da, og Baccara var med, som vel var ganske kjente artister, fra før Grand Prix, med sanger som ‘Yes Sir, I can Boogie’, osv.

    Her er mer fra den sendingen:

    PS 5.

    Israel vant, i 1978, og de vant også i 1979, med ‘Hallelujah’:

    PS 6.

    Våren 1979, da hadde vi bodd i Jegersborggate, i nesten et år.

    Og der var det utrolig mye artigere, å bo, enn i Mellomhagen.

    Det var masse unger, som vi kunne leike med, som ihvertfall tilsynelatende, ikke var like ille, som ungene i Mellomhagen.

    Jeg hadde nettopp fått ny Apache-sykkel, fra morfaren min, Johannes Ribsskog.

    Og han hadde vel også kjøpt huset, tror jeg.

    Søstra mi hadde også sykkel, og vi sykla rundt i Larvik sentrum da, og ble kjent med alle de andre ungene.

    Så huset, som var eldre enn huset i Mellomhagen, (men da bodde vi i et vertikalt-delt hus, mens i Jegersborggate, så hadde vi hele huset).

    Og det fulgte en veldig stor hage, med huset, hvor det var to morelltrær, pæretre og epletrær vel.

    Hagen skrånte litt, ned mot Frelsesarmeen der ca., men det gikk ann å spille fotball, som jeg og søstra mi gjorde litt.

    Før jeg ble kjent med de andre folka, da spilte vi alltid fotball, på en gressplen, som lå ved siden av de 60/70-talls blokkene, som var på andre sida av sykehuset, et par hundre meter, fra der vi bodde.

    Ellers, hvis vi var mange, så var det også asfaltbane der, ved parkeringsplassen, til de blokkene.

    Så sånn var det.

    Der lekte vi også i kjelleren, til de blokkene.

    Vi lekte cowboy og indianer, og politi og røver, i kjelleren der.

    Selv om vel ingen av oss bodde i de blokkene, tror jeg.

    Det var jeg og søstra mi, Frode vel, og Tin-Tin vel., og kanskje Jarle, broren til Sølvi, osv.

    Noe sånt.

    Mer da.

    Jo, det beste ved den hagen, det var det største morelltreet.

    Det hadde visst blitt truffet av lynet, sa folk.

    Så det lå i noen meter, nede på bakken.

    Og så vokste det oppover da.

    Og det var de søteste morellene, som jeg noen gang har smakt vel.

    Nesten bedre og søtere, vil jeg si, enn de man kan kjøpe i butikken om sommeren, som er fra sydligere strøk.

    Så jeg og søstra mi, vi kunne sitte oppe i det treet, eller stå under det, i timer, den sommeren 1978, og spise moreller da.

    Jeg bygde en slags hytte der oppe og, eller et platå der, (for det ville vel stefaren vår, Arne Thormod), som man kunne sitte på da, eller ligge på, og lese blader f.eks., om sommeren.

    (Blader som jeg en sjelden gang fikk av Fru Landhjem, i kolonialen, noen hus nærmere sentrum, i Jegersborrgate.

    For hu passa på katta vår, og tok den inn kjellerdøra, til kolonialen, og ga katta vår mat, på pauserommet, for hu var sånn kattedame, hu fru Landhjem da.

    Så jeg var ofte innom i butikken og prata med Fru Landhjem, og bare sa hei osv., og vi prata om katta osv. da., og jeg gikk noen ganger på posten, for fru Landhjem, og henta reklameplakater osv. da).

    Og en gang fikk jeg en fotball-tegneserie pocket-bok, (Roger som spilte for the Rovers, eller noe?), av fru Landhjem, og da lå jeg oppi den hytta, i morelltreet da, og leste den boka.

    Selv om jeg fikk skaugmann en gang, eller hva det heter, av å ligge oppi det treet.

    Og da måtte mora mi ta ut det dyret med pinsett da.

    Så sånn var det.

    Jeg blødde også mye neseblod, da jeg bodde der i Jegersborggate, og noen ganger gikk det en halvtime kanskje, før det stoppa.

    Det hjalp å ta nesa under kaldt vann, var det vel faren min som sa, en gang han var på besøk, eller noe).

    Og de morellene hadde vi nok godt av.

    Jeg husker det som mye artigere i Jegersborggate, enn i Mellomhagen, i hvertfall.

    Det var kanskje fordi jeg fikk ny sykkel også.

    Og det var masse butikker i Larvik sentrum da, og greiere kamerater vel osv.

    Også slapp jeg de tre naboguttene, fra Mellomhagen, som var uvennene mine der, (hvorav to av de var eldre enn meg, så det var ikke så enkelt å ha de gutta der boende så nærme, må jeg innrømme).

    Og søstra mi virka vel også som å trives i Jegersborggate.

    Ihvertfall de første månedene husker jeg at det var veldig fint å bo der.

    Selv om det kanskje kan ha vært noe plott, for at vi skulle bli kjørt over i trafikken, eller noe.

    For noe skjedde da jeg fikk sykkel, i Mellomhagen.

    Jeg var ikke på grillfest der, sommeren 1976, kan det vel ha vært.

    Men jeg lærte meg å sykle.

    Grillfesten var hos familien med de tre rampeguttene, i Mellomhagen.

    Og jeg husker at stefaren min, Arne Thomassen, ble snakket til, av faren dems, når jeg skulle sykle inn på veien til huset vårt.

    Jeg mista konsentrasjonen litt, av at det grillselskapet, kanskje så på meg da.

    Så jeg kræsja og fikk vondt der det gjorde mest vondt.

    Men jeg holdt maska da, for jeg regna med at de kanskje så på meg.

    Og faren til de rampeguttene, hadde observert meg da.

    For jeg husker at jeg hørte, at han prata med stefaren min, om det her.

    Og da var det tilbake på Albert Bøe, et varemagasin i Larvik.

    Og da måtte jeg ha damesykkel med støttehjul.

    Det holdt ikke med bare støttehjul.

    Neida.

    Så da bytta han stefaren min, inn den nesten nye sykkelen min, i en nesten lik damesykkel, med støttehjul da.

    Enda jeg egentlig kunne sykle da, jeg var bare litt ukonsentrert, siden de satt hos den rampegutt-familien, og hadde grillfest da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Og den Apache-sykkelen, fra morfaren min, den var annonsert, en tid på forhånd, fra mora mi, så det er mulig at det var noe ‘plottings’ ute og gikk.

    Hvem vet.

    Jeg fikk forresten mer ting nesten, av morfaren min, enn av stefaren min.

    Jeg fikk også fotball, av morfaren min, mens jeg bodde i Mellomhagen, og en gang, så fikk jeg også en tinnsoldat, til bursdagen, som han vel hadde kjøpt i London da.

    Og som mora mi syntes var så fin, men jeg skjønte vel ikke helt poenget, med en gammeldags tinnsoldat.

    Hvordan lekte man med en tinnfigur?

    Jeg tror aldri jeg fant ut det, og jeg vet ikke hvor den tinnsoldaten ble av.

    Men artig var den vel å se på ihvertfall.

    Den var laget på en forseggjort måte, mener jeg å huske, ihvertfall, selv om jeg ikke visste hvordan jeg skulle leke med en tinnsoldat, akkurat.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    PS 7.

    Så jeg klarte altså å kjøre på guttesykkel, en ganske ny sykkel som jeg fikk, sommeren 1976 vel.

    Men stefaren min, Arne Thomassen, og naboen, de var ondskapsfulle, og skulle ydmyke meg vel, så da måtte jeg kjøre på jentesykkel, med støttehjul da.

    Enda jeg klarte å sykle, men bare var litt uheldig, med en sving, (for jeg hadde ikke helt dreisen på svingene).

    Jeg var flink til å sykle fram og tilbake i Mellomhagen, men jeg bomma på en sving da.

    Når jeg var sliten etter å ha sykla litt for lenge vel.

    For jeg ville ikke være på grillselskapet hos de rakkerungene.

    Og hvis jeg hadde gått hjem, så måtte jeg gå forbi grillselskapet da og.

    For den naboen, de hadde fri utsikt, til vår eiendom, og Mellomhagen da.

    Fra der de satt og hadde grillfest.

    Så naboen fikk stefaren min til å bytte sykkelen min i jentesykkel da, med støttehjul, enda jeg protesterte, og ville ha den sykkelen jeg hadde.

    Så her var han stefaren min, Arne Thormod Thomassen, slem, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    PS 8.

    Under Melodi Grand Prix-finalen, i 1979, så var jeg og mora mi og Arne Thormod i stua da.

    Så klagde mora mi da, og hu kommenterte Grand Prix da, til oss andre i stua, at hu syntes ikke at en religiøs sang, (som Israels vinnersang ‘halleljuah’ vel var da), hadde noe å gjøre, i en konkurranse som Melodi Grand Prix.

    Men det var visst ikke stefaren min enig i, mener jeg å huske, han syntes vel den var fin, og fortjente og vinne osv, mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    PS 9.

    I 1980, så var Norge med, med Samiid Ædnan:

    (Da jeg var i varetektsfengsel, i noen timer, her i Liverpool, ifjor, var det vel, for å ha ødelagt et krigsmonument utenfor the Cunard Building, (hvor jeg ble mye plaga på jobb), så nynna jeg på Samiid Ædnan, og jeg ville ikke spise noe, i den cella, så da slapp jeg ut ganske fort, siden jeg ikke spiste og kanskje de trodde jeg var samisk, eller noe, noe slags naturfolk, som de ikke kunne sperre inne, så da slapp jeg ut ganske fort da. Kanskje det var derfor jeg slapp ut så raskt. Hvem vet.)

    Johnny Logan vant det året, med ‘What’s another year’, (for de som leser johncons-MIRROR, så synes jeg at vi kan skimte illuminati(?)-tegnet solstrålene her):

    Det året, så tror jeg at jeg var på Bergeråsen, eller Sand, på Berger.

    Enten i leiligheten til faren min, i Hellinga, på Bergeråsen, eller hos besteforeldrene mine på Sand, siden jeg flytta til faren min, høsten 1979.

    Så sånn var nok det.

    PS 10.

    Så det var nok våren 1981, som mora mi var så fæl da.

    Det året Bucks Fizz vant vel, og Norge var med, med Finn Kalvik, og ‘Aldri i Livet’ da, som jeg har skrevet om på bloggen før.

    Her er Bucks Fizz da:

    Dette var vel også mora mi sin favoritt.

    Mora mi var glad i nesten alt som var engelsk.

    Appelsinmarmelade, appelsinjuice, engelsk konfekt, te, osv., osv.

    Det var fordi at mora mi hadde vært au-pair i England da, regner jeg med at var grunnen til det her.

    Så sånn var nok det.

    Mer da.

    Jo, mora mi var så fæl, fordi jeg og mora mi og stefaren min da, vi var i den samme stua i Jegersborggate, som to år tidligere da, i 1979.

    (De hadde bodd en stund i Stenseth Terrasse, i Drammen, jeg husker jeg var der, julen 1980.

    Men våren 1981, så var de tilbake i Jegersborggate igjen da, virker det som.

    Hvis ikke blander.

    For jeg var hos kameraten min, Frode Kølner, i Larvik, 17. mai, 1981.

    Og da tror jeg mora mi og dem bodde i Drammen.

    Hvis ikke de bodde like nedi der da, i Jegersborggate.

    Hm.)

    Under Melodi Grand Prix, 1982, da satt jeg nede hos Haldis, dama til faren min.

    Enda vi ikke gikk så bra overens.

    Haldis var stor fan av Nicole, fra Tyskland, som vant det året:

    Haldis sang i kor, under ledelse av musikklærer Blix, fra Svelvik, (som vi hadde i musikktimene i 7. klasse, på Svelvik Ungdomsskole), så hun var stor fan av sang da.

    PS 11.

    Det kan ha vært våren 1983, at jeg satt hos Haldis og så på Melodi Grand Prix.

    (Siden søstra mi flytta til faren min og Haldis, på den her tida, da mora mi bodde på Tagtvedt, som de kanskje flytta til, sommeren 1982.

    Noe sånt).

    Jeg mener at jeg så den sangen her, Carola – Främling, nede hos Haldis:

    Og da kan hun Nicola ha vært med som pauseunderholdning, siden hun vant året før.

    Og da bodde nok mora mi og dem, i Drammen, våren 1981.

    Også var det våren 1982, som jeg og mora mi, og den gamle stefaren min, Arne Thomassen, satt i den samme stua, i Jegersborggate, som i 1979, altså tre år før, da mora var ganske normal vel, og sa at hu ikke likte religiøse sanger (‘Halleljuah’), i Grand Prix.

    Men, i 1982, så var hun langt fra normal.

    Jeg satt i den grønne lenestolen, mens mora mi og Arne Thormod, satt i sofaen da.

    Så satt mora mi seg plutselig oppå fanget mitt, det året jeg fylte 12 år da, og vrikka på rompa, mens hu satt på fanget mitt, som for å egge meg og gjøre meg kåt da.

    Så hu var jo helt sinnsyk.

    Og jeg kunne jo ikke gjøre noe, for jeg var ganske tynn, som gutt, så jeg fikk ikke flytta henne.

    Men Arne Thormod ba henne holde opp da, men hu hørte ikke, hu var helt sånn at hu smilte og hadde det artig da.

    Så sånn var det.

    Så mora mi var gæern og Arne Thormod, den tidligere stefaren min, den tida jeg bodde i Larvik, var slem, vil jeg si, som jeg mener å ha vist, i den her bloggposten nå da.

    Så det var ikke sånn at jeg var særlig knytta til mora mi og Arne Thormod.

    PS 12.

    Og da Bobbysocks vant Grand Prix for Norge, det var vel i 1985.

    Da var vi hos mora vår, i Larvik, på Tagtvedt, jeg og søstra mi og halvbroren min.

    Men da bodde jeg i Leirfaret på Bergeråsen, søstra mi bodde i Havnehagen, og Axel, han så jeg nesten aldri etter 1983, når han flytta til faren sin, men han bodde da hos faren sin i Oslo eller Drammen.

    De bodde på Bragernes, i åsen bak Bragernes Kirke, Arne Thormod og Mette Holter og Axel, under 80-tallet, før de flytta til Oslo.

    Men jeg hadde ikke møtt Mette Holter da, og ble ikke invitert, til å besøke de, i Drammen, enda de bodde da kun tre-fire mil fra oss, og faren min og Haldis hadde vannsengbutikk, i Drammen, så vi var i Drammen hele tida, både jeg og søstra mi, og faren min og Haldis og Christell.

    Så sånn var det.

    Men jeg tror mora mi likte å ha oss på besøk, når det var Grand Prix.

    Siden jeg nå husker at jeg var hos mora mi, i Larvik, (selv om jeg bodde hos faren min på Berger), ihvertfall under Grand Prix, i 1982 og i 1985.

    Så kanskje mora mi huska det, at vi så Grand Prix, den lørdagen, i Mellomhagen, i 1977, og at hu derfor likte å ha meg på besøk, fra faren min, når det var Grand Prix?

    Eller kanskje det bare var tilfeldig.

    Hva vet jeg.

    Bare noe jeg kom på.

    Her er Bobbysocks da, (jeg får vel ta med de og, selv om jeg synes at de bare ser litt dumme ut nå):

    PS 13.

    I 1984, så vant Sverige, med Herreys.

    Men både Bobbysocks og Herreys, det blir litt mye dessverre.

    Så jeg tror at jeg bare hopper over 1984.

    Så sånn er nok det dessverre.

    Selv om kanskje George Orwell, ikke hadde likt det.

    Dårlig humor.

    Jeg er litt trøtt her.

    Vi får se.

    PS 14.

    Ok, vi får ta med Herreys og da.

    (Så ikke George Orwell blir sur).

    De her var vel nesten mer amerikanske, enn svenske, var de ikke det da?:

    http://johncons-musikk.blogspot.com/2009/09/johncons-musikk-har-na-sensasjonelt-nok.html

  • Margrethe Augestad fra Arvato, Gulskogen og Rimi, dro meg med på en fest her i byen, hvor ei Abba Agneta imitator-dame, Ellinor Liljeblad, sang denne

    PS.

    Cornelius Wreesjwik er også favoritt-artisten til broren min Axel, sa han en gang.

    Hvis det var sant da.

    For det var også David Bowie.

    Så Axel hadde variert smak.

    Så sånn er det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er en annen versjon av denne sangen, (som visstnok er en kjent, svensk sang. Jeg kan ikke si at jeg hadde hørt den før jeg hørte hun Agneta-dama spilte den, men hun sang og spilte den fint, det skal hun ha, selv om det virka kanskje litt ‘sermonielt’?):

    PS 3.

    Hvis jeg skulle gjette da, så er vel kanskje broren min Axel, og hu Margrethe Augestad, fra Gulskogen i Drammen og de her tre Liljeblad-søsterne, fra Sverige, Charlotte, Ellinor og Elisabeth vel.

    Hvis jeg skulle gjette, så er vel kanskje de i noe albansk mafia, eller noe.

    Også når Axel da sier at jeg må brenne noen cd-er med Cornelius Wreswik, så mener han at jeg er pedofil, siden han synger om en Fredrik Åkare som kyssa med en 16 år gammel jente.

    Også med Bowie, så mener han at jeg er homo eller femi da, siden Bowie brukte sminke og så ut nesten som ei dame, på 70-tallet.

    Dette er nok sånne ‘mafia-koder’ da, hvis jeg skal gjette.

    Noe sånt.

    Så her er det den albanske mafiaen, eller en annen mafia, som de her er i, vil jeg nok gjette på.

    Så sånn er nok det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    For det som var plottet på den her festen da.

    Det var å få meg til å bli skikkelig full.

    De startet allerede i bofelleskapet i Walton, Melissa og Steven og sjekket at jeg drakk.

    (Hvis de var med på det da).

    Så passa hun Augestad, på at jeg kjøpte øl.

    Også bestilte de mer øl, som de fikk levert til leiligheten.

    Og jeg satt der hele kvelden da, og utover natta, og prata mest med hu Ellinor, men jeg kjente også ei som het Malin der, og vel hu Charlotte da.

    Hu lillesøstra, Elisabeth, skulle ta bordet så nærme osv., mens jeg prata med hu Ellinor.

    Så det var veldig merkelig egentlig.

    Hu Elisabeth, skulle liksom sitte oppå vårs nesten, mens vi prata.

    Så etterhvert så dukka det opp en bøling med engelske folk der da.

    Og plottet var nok den porten, da jeg skulle gå hjem.

    For da slapp de meg ikke ordentlig ut, så jeg måtte hoppe over et sånt gjerde, med en rulle på, for å klatrere, til å miste balansen.

    For de kan være litt inhumane her i Storbritannia, når det gjelder å bygge gjerder.

    Så den rulla var nesten laget sånn, at man skulle miste balansen, og spidde sine mest private eiendeler, på noen sånne ståltagger, som stakk opp fra gjerdet.

    Så det her var en felle for å gjøre meg til tante, vil jeg si.

    En kar stod også og så på, at jeg klatra, på utsida av gjerdet.

    Så her mener jeg at nok hu Margrethe Augestad og de Liljeblad-søsterne, blant annet, hadde noe plott for å gjøre meg til tante, vil jeg si.

    Det var også en jente som het Hege, tror jeg, fra Gulskogen, som var venninna til hun Augestad der.

    Ei høy ei med brunt hår vel.

    Men hun ble taus, når jeg nevnte at stesønnen til faren min, det vil si Jan Snoghøj, bodde i Rødgata på Gulskogen.

    Så sånn var det med disse ‘plottistene’, sånn det virker for meg.

    Så sånn var det.

    PS 5.

    Her er en versjon til av den sangen:

    PS 6.

    Omtrent sånn her så favoritt-albumet til Axel ut, da han bodde sammen med han danske Peter, i en leilighet på Majorstua, rundt 1999 vel, (for Axel la fram den CD-en på salongbordet, når jeg var der og vi skulle på byen da):

    album-David-Bowie-Aladdin-Sane

    Men jeg mener at det Bowie-albumet til Axel, hadde Ziggy Stardust-sangen på.

    Men det var litt rart, for jeg satt på Ziggy Stardust, (mens Axel var ute på kjøkkenet), men da digga ikke Axel i det hele tatt, han bare sukka, når kom tilbake til stua, og jeg sa at Ziggy Stardust var en kul sang.

    Så det her var nok noe sånn mafia-‘mobbings’, fra Axel, for han mente at jeg så like femi ut som han Bowie gjorde da, på album-coveret.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Sånn er det med familie, man kan ikke velge de.

    Men men.

    PS 7.

    Her er favorittsangen, eller ‘favorittsangen’, til Axel:

    PS 8.

    Og siden jeg klarte å klatre over det gjerdet i fylla, uten å spidde balla og det som var, så fant dem i den albanske mafiaen, eller hva det var, at jeg ikke var så gammel alikevel da.

    Så var det kanskje sånn at dem sendte over hu Emelie Wallin da, fra Sverige, som kunne være som hun Cecilia Lind, i den sangen da.

    Selv om hun sikkert var et par år eldre enn 17, ihvertfall.

    Men da ble hun nok snappet opp av den lokale moben, eller noe.

    For jeg så hu ble angrepet av en svær og kraftig kar, pluss at hu fra Bergen, hva het hu da, Vivian Steinsland, fulgte med på henne.

    Kanskje de folka også var i den albanske mafiaen?

    Hva vet jeg.

    Så hun var nok noe sånn albansk mafiahore, hun Emelie Wallin, selv om faren var purk, sa hun ihvertfall, og også mora.

    (Selv om det kanskje skjedde noe med mora, mens hu jobba på Arvato, for seinere så sa hu bare at faren var purk).

    Hva vet jeg.

    Men det viser vel hvor god kontroll de har i Sverige, når de bruker de peneste svenske damene som horer, enda foreldrene er i politiet osv.

    Så sånn er nok det, hvis jeg skulle gjette.

    For hun hadde også veldig bra albansk uttale, hun Emelie Wallin.

    Hvis jeg spurte henne om hvem hennes favorittspiller, på det svenske landslaget var, siden det var fotball-VM, i 2006, så svarte hun ‘Zlatan’, på omtrent perfekt albansk, vil jeg gjette.

    Hun sa ikke ‘Ibrahimovich’, hun sa ‘Zlatan’ da, men det er kanskje vanlig i Sverige.

    Hva vet jeg.

    PS 8.

    Så har hun Emelie Wallin kommet seg unna da, og havnet opp hos noe lokal mob, eller noe.

    Også har politiet snappet opp, at ‘Cecilia Lind’, som den albanske mafiaen, bruker som kodenavn, på Emelie Wallin, har kommet seg unna.

    Også er det derfor politiet har kalt meg ‘Miss Erik Ribsskog’.

    For de tror at Cecilia Lind er kodenavnet på meg.

    Og at det er jeg som har kommet meg unna, som aldri har hatt noe med noe ‘mafian’ å gjøre.

    Men jeg blir fortsatt jaktet på av den albanske mafiaen, mistenker jeg, for jeg ser at det er noen albanere som følger med meg på treningsstudioet jeg går osv.

    Det glimter i øya dems, når jeg løfter i benken, og han som det glimta i øya til, stakk hånda si nedi shortsen i dampbadet.

    Og han karen så albansk ut, så de kara tror jeg må ha vært noe albansk mafia, muligens.

    Og det er derfor politiet nekter å gi meg rettighetene mine.

    Og det er også derfor at politiet skvatt til, når de så meg gå med en svart genser, over en tennisskjorte, for et eller to år siden.

    For da syntes de vel at jeg så for maskulin ut, til å bli kalt ‘Cecilia Lind’.

    Jeg skal se om jeg finner den bloggposten, fra da tre politifolk skvatt til da de så meg.

    Det skal jeg se om jeg klarer.

    Vi får se.

    PS 9.

    Her kan man se det, at i januar 2008, så så politiet her i Liverpool på meg, med ‘tormented faces’, altså med ansikter som så ut som de skvatt til og som så ut som om de ble torturert nesten.

    Det var tre politifolk, to menn og en dame, i hovedgata, husker jeg.

    Jeg lurte på om det var fordi jeg gikk med en sånn svart genser over en tennisskjorte, og så jakke over der igjen.

    For da hadde jeg to krager på meg da, selv om vel ikke den kraga på jakka er helt sånn klassisk.

    Så da syntes de ikke at jeg passet til å ha kodenavn ‘Cecilia Lind’ da, så da skvatt de til gitt.

    Sånn er det å være ‘polititutt’ og gjøre for mye hokus-pokus, istedet for å bry seg om folks rettigheter og torturere og pine uskyldige folk i årevis.

    Hipp hurra for Grunnloven og onkel politi!

    Her er mer om dette:

    https://johncons-blogg.net/2008/01/police.html

    PS 10.

    Det her har nok politiet gjort med vilje.

    For han Sgt. Camel, som jeg hadde møte med, på St. Ann’s politistasjon, i januar 2007, var det vel.

    Han likte nok ikke at jeg hadde blondt hår, når han så det, for da hadde jeg ikke nyvaska hår, og da er det lett å se at det er blondt.

    (For han var sikkert illuminist, eller noe).

    Så gikk han for å ringe, midt i møtet.

    Så har han sikkert sagt til kollegaene eller sjefen sine, at ‘let’s just say he’s Cecilia Lind’, for å slippe å gi noe ære eller rettigheter til en med lyst hår da, etter at de kanskje hadde avslørt den her ‘mafian’ da.

    Så sånn var nok det.

    Så det er en urettferdig verden vi lever i, og de fittene i myndighetene i Norge, som ikke gir meg rettighetene mine, de gjør det ikke noe enklere de heller.

    Vent til jeg får tak i dere, sier jeg.

    Jeg hadde sånn halvveis venta sånn her dritt fra britene, men ikke fra myndighetene i Norge, mot sine egne statsborgere.

    Men vi får se hva som skjer.

    PS 11.

    Politiet prøver nok å dekke over det, at en svensk politimanns datter, har jobbet for den albanske mafiaen.

    Også skylder de på meg, og sier all mulig dritt om meg da.

    Og torturerer meg, og får resten av verden til å torturere meg, i år etter år da.

    Det er nok derfor at hun Emelie Wallin, begynte å grine, da jeg ringte henne.

    Fordi hun har dårlig samvittighet, fordi hun jobba for noe ‘mafian’ og de prøver å dekke over dette, ved å legge skylden på meg da, fra politiet.

    Så sånn er nok dette.

    PS 12.

    Også har politiet sikkert trodd at jeg var albansk mafia, siden de sendte hun Cecilia Lind/Emelie Wallin.

    Og hun skjønte sikkert ikke hvorfor hun ble sendt.

    Så har politiet, (illuminati-politiet, det vil sikkert si Vivian Steinsland & Co.), snappet henne, på Arvato, og brukt henne som noe hore, eller noe.

    Og da, så har de trodd at jeg var albansk mafia, fordi broren min har hørt på løgner fra søstra mi, som er en kabalist/tysk orden/moderne heks, og er flink til å programmere Axel, (som nok er albansk mafia, eller lignende).

    Og så har Axel syntes det har vært artig, å kødde med meg, også dreit han seg ut, så måtte de sende hun Emelie Wallin, pga. noe mafia-kodeks.

    Og da trodde politiet at jeg var med i noe ‘mafian’, og har kødda med meg siden.

    En uskyldig person har blitt terrorristert av de jævla fascistiske illuminati-politiet.

    Og pressen spiller på lag.

    Så sånn er nok det her.

    For da sier politiet at jeg har samarbeida med kriminelle, til ambassaden i London og pressen, og derfor vil ikke ambassaden hjelpe meg, og derfor skriver ikke pressen.

    Men det er bare tull, jeg har aldri hatt noe med noe ‘mafian’ e.l. å gjøre, jeg er en helt vanlig og lovlydig person, som bare passer min egen business, og derfor regner jeg også med, at jeg skal få mine grunnlovsfestede rettigheter, når jeg trenger de.

    Men det har ikke skjedd her, og hvis politiet nekter meg mine grunnlovsfestede rettigheter, så er det landssvik, mener jeg.

    Det er sikkert derfor de kaller meg ‘Miss’, og sånn, fordi de tror jeg samarbeider med noe ‘mafian’, og tror at jeg skal ta meg nær av sånne mafia-aktig æreskodekser da.

    Mens jeg er en vanlig nordmann, som har vanlige norske verdier og ikke ønsker å ha noe personlig forhold til politiet, f.eks.

    Så sånn er nok det, dessverre.

  • Grunnen til at jeg husker den her, er at stefaren min, fra tida i Larvik, Arne Thomassen, digga den her, rundt 1980, da de bodde på Stenseth Terr.

    PS.

    På Stenseth Terrasse der, det mener jeg var der Axel lærte å gå.

    Og det mener jeg var juleferien, jula 1979.

    Og det tror jeg også var da, at Arne Thomassen hadde den plata med Randi Hansen, hvis ikke det var seinere.

    Så sånn var det.

    Da hadde dem vel nettopp flytta dit da, jula 1979.

    For høsten 1979, i oktober, da jeg flytta til faren min, på Berger.

    Da bodde vi i Larvik.

    Så jeg bodde aldri fast på Stenseth Terrasse jeg, (som søstra mi og Axel gjorde).

    Neida, jeg var der bare i noen helger.

    Og når jeg besøkte dem i Larvik, da måtte jeg ta toget.

    Mens, når dem bodde på Stenseth Terrasse, da kjørte faren min meg.

    (Enda det var mye kortere vei, kanskje ca. fire-fem mil, fra Berger, og til Larvik, så var det kanskje sju-åtte mil.

    Noe sånt.

    Faren min var også nervøs, en gang han lå over hos mora mi i Larvik, mens Arne Thormod jobba i Oslo.

    Så Axel kan godt ha vært faren min sin unge, (siden mora mi ba faren min ligge over i senga hennes, sommerferien 1978 vel, da vi bodde i Jegersborgate.

    Nei, det passer vel ikke med da Axel ble født, for han ble født noen måneder seinere, så mora mi må ha vært gravid med Axel, da hu lot faren min ligge over hos seg, flere år etter at dem ble skilt.

    Og da, så dro jeg med faren min, til en bokhandel/lekeforretning vel, ved Larvik Torg, i DNC-bygget, ut mot torget.

    Og da var faren min nervøs, husker jeg.

    Så faren min var litt redd for å dra så langt sørover, som til Larvik.

    Han stoppa på bensinstasjonen ved Tønsberg ca., da følte han seg hjemme.

    Så her har vi at det går en slags grense, like ved Tønsberg.

    Kanskje det er Norge sør for Tønsberg, og USA nord for Tønsberg?

    Hva vet jeg.

    Noe sånt).

    Og jeg var og besøkte dem i Larvik, med toget, før dem flytta til Stenseth Terrasse.

    Så dem må vel ha flytta til Stenseth Terrasse, i desember 1979, da kanskje.

    Like før juleferien?

    Noe sånt kanskje.

    Da sov jeg på samme rommet som platespilleren var, på en sofa der.

    Det er derfor jeg husker musikken så bra.

    Jeg sov i et lite rom, som var like ved stua.

    Det var en større leilighet, den dem hadde på Stenseth Terrasse, enn huset i Larvik, vil jeg si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Så flytta de tilbake igjen til Jegersborggate, ikke lenge etterpå.

    Kanskje et år seinere?

    Jeg husker ikke det her helt nøyaktig.

    Men ingen venner av meg var med til Stenseth Terrasse.

    Mens fetteren min Ove, kameratene mine Petter og Christian, var med til Jegersborggate.

    Og også Christell var med til Jegersborggate, men det var vel for å besøke Pia.

    Ulf Havmo var med til Tagtvedt, også i Larvik, men det var noen år senere igjen, da vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og søstra mi, hadde bursdagselskap der, våren 1980 vel.

    For hu fikk ikke hatt noe bursdagselskap, rundt juleferien, for hu har bursdag 25. desember.

    Antagelig på grunn av flyttinga da(?)

    I det bursdagselskapet, så var det bare jenter.

    Og det var året jeg fylte ti år, (hvis jeg husker riktig), så jeg spilte heller fotball, med noen folk, opp mot Krokstadelva.

    For mora mi skulle absolutt gå lang tur med meg.

    Før bursdagen til søstra mi.

    Men da ble jeg lei, av maset til mora mi, så jeg bare spilte fotball, i en time kanskje.

    Så var faren min der, da jeg kom tilbake.

    Og da skulle vi kjøre tilbake til Berger da.

    Og da mener jeg at mora mi og faren min, dreiv og nesten diskuterte noe da, om meg da, siden jeg hadde spilt fotball, istedet for å være i bursdagen.

    Så de var sånn på talefot og kommuniserte bra osv., mora og faren min, selv om de var skilt, ihvertfall fra slutten av 70-tallet, gjorde de det.

    Mens på midten av 70-tallet, så var de uvenner, og jeg og søstra mi, vi fikk ikke lov å besøke faren vår, på et drøyt år, fra 1974 til 1976 vel, da faren vår og onkelen vår Runar, kidnappa oss, i Mellomhagen i Larvik, en sommerdag.

    Og heiv oss inn i Mercedesen til Runar, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.