Her er originalen, eller sorry, cover-versjonen, til Johnny Cash, av Nine Inch Nails sin sang ‘hurt’:
PS 2.
Onkel Martin og Grethe, som hadde den gården jeg jobba på, i 2005, Løvås gård, i Kvelde, de pleide å spille den sangen her, hele tida, så det er derfor jeg begynte å filme, for da kjente jeg igjen den sangen da.
Så sånn var det.
Så det er mye rart, det sikkert.
Så sånn er det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Jeg måtte nesten også finne Nine Inch Nails sin versjon, sånn at folk ikke tror jeg tuller, når jeg skriver at Johnny Cash sin versjon, er en coverversjon, (selv om jeg ikke skal påstå at jeg har hørt Nine Inch Nails sin versjon så mange ganger før, akkurat):
PS 4.
Den enesten sangen jeg har hørt noe særlig på av Nine Inch Nails, er ‘Head like a hole’, som pleide å gå på MTV, den første tiden jeg bodde på Ungbo, på Skansen Terrasse.
De andre folka som bodde der, (Anne Lise, Per, Wenche og Jan-Arild (typen til Wenche), osv), de syntes ikke at jeg var noe tøff, siden jeg ikke digga heavy.
Men da vi satt i stua og jeg sa at jeg syntes den sangen var litt kul, så sa hu Wenche at jeg var den råeste av alle som bodde i Skansen Terrasse, på Ungbo der.
(Selv om jeg vel var den yngste av de som bodde på Ungbo da, og ihvertfall den tynneste, (jeg veide vel rundt 62 kilo, på den tida her, rundt skoleåret 1991/92, siden jeg bodde alene siden jeg var ni år, så klarte jeg aldri å bli noe kraftig, på Bergeråsen. Og jeg var vel 1.85 høy. Nå veier jeg vel rundt 100 kg, etter mange års jobbing i Rimi, med mye løfting, infanteriet og trening på helsestudio, etter at kneet mitt ble skada, da jeg spilte fotball, i 1995).
Her er den sangen, (selv om jeg ikke klarte å finne videoen, bare sangen):
Nå husker jeg at Christell bare likte en the Cure-sang, eller om det var en Nirvana-sang.
Det var visst ikke bra å like sånn musikk.
Det var vel da vi var på ferie på Geilo, jula 1989, vel, at jeg husker at hu sa det til søstra mi.
Men, sommeren 1988, så var jeg og tremenningen min Øystein Andersen, på språkreise i Brighton.
Og Christell og Pia, de var på språkreise i Bournemouth, samme sommeren.
Og da syntes jeg at house-musikk var artig, så jeg kjøpte en kassett(!), som var et samlealbum med house-musikk.
Og da sa søstra mi, (da vi alle fire var tilbake i Norge), at jeg måtte ikke si til Christell at jeg hørte på house-musikk, for Christell hadde blitt så forelska i en norsk gutt i Bournemouth, som hørte på house-musikk.
Så Christell var ikke sånn at hun bare syntes at mainstream-musikk var fint.
Neida, house-musikk var også fint.
Men ikke annen alternativ musikk, som the Cure, eller Nirvana.
Neida, bare house-musikk og mainstream-musikk og en Nirvana eller the Cure-sang, var fint.
Så jeg skjønner ikke helt det her, med at house-musikk var ok, men the Cure eller Nirvana, det var styggdom.
Men Christell har vel aldri vært kjent for å være så veldig smart heller.
Det er mulig.
Så sånn er nok det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Så av musikk jeg har hørt på, så hørte jeg på 70-tallet mye på faren min sin musikk, som var Beatles og Elvis og også noe 70-talls Bee Gees og Grease og alt sånt.
Og også Beach Boys.
Beatles og Beach Boys og The Kids og sånn, hørte jeg mye på rundt begynnelsen av 80-tallet.
Og da LP-plater mest.
Og så hørte jeg på Ti i skuddet-musikk og Radio 1-musikk, og Radio Luxembourg-musikk, (det siste noen ganger om natta).
Da pleide jeg å ta opp artige, eller ‘artige’ kasetter, som jeg hørte på, på walkman eller noen ganger i bilen til faren min, f.eks. da vi dro til Fredrikshavn og Skagen, jeg og Christell og Pia, og faren min, rundt 1984 kanskje, i faren min sin ganske nye, blå Mercedes, kjøpt ny i Tyskland, av faren min sjøl.
Så sånn var det.
Så hørte jeg på Hip-hop, dvs. Rock Steady Crew.
For Viggo Snoghøj/Snowhill, hadde tatt opp en hel 3 timers VHS-kassett, med musikkvideoer, fra MTV, i Køge i Danmark.
Og Christell og dem hadde ikke video.
Så Christell og Pia kom opp til meg, så så vi på tre timer med kule MTV-musikk videoer da.
I 1983 kanskje.
Noe sånt.
Og da var det en sang jeg syntes var kul, som het ‘Hey you the Rock Steady Crew’, som var hip-hop da, som var nytt da.
Skal jeg se om jeg finner den:
Og sommeren etter dette, som vel var sommeren 1984 da.
Så måtte jeg og søstra mi dra ned til Larvik, og bli med mora vår på camping-tur, sa faren vår.
For mora vår hadde truffet en italiener(!), som hadde en ‘campingbil’, dvs. en folkevognbuss.
Det var rundt bursdagen min, 25. juli 1984, kan jeg tenkte meg, og da fikk jeg Rock Steady Crew-kassetten, i gave av mora mi.
Den første natta, så lå vi alle fire, i folkevognbussen til han italieneren, i 40-åra vel.
(Han kjørte til et sted rundt Tønsberg vel, hvor man ikke kunne gjøre særlig annet enn å beskue danskebåten som kjørte til eller fra Oslo.
En fotograf tok bilder, mener jeg å huske).
Og mora mi ville ikke ligge ved siden av han italieneren, i folkevognbussen, om natta.
Så jeg måtte ligge ved siden av han.
(Dette er hovedgrunnen til at jeg ikke likte mora mi).
Så det endte med at han italieneren, begynte å ta meg på rompa der jeg lå i underbuksa, mellom han og søstra mi, (for å beskytte søstra mi. Mora mi lå lengst unna).
(Jeg gjorde ikke noe, for jeg tenkte at da beskytta jeg ihvertfall søstra mi, som bare var 12 år da.
Men mora mi var som ‘Quisling’.
Hu hadde bedt oss med på campingtur med en italiener, og så lot hu han italieneren misbruke ungene sine, og lot ungene sine ligge i mellom henne selv, en 35 år gammel dame, og en ganske feit og nok sikkert kåt italiener, som var godt oppi 40-åra vel.
Fy faen for en mor).
Også spurte han italieneren, om jeg spilte fotball, (for jeg var anspent og irritert på mora mi, så jeg spente muskla mine).
(Eller han sa at han kunne merke at jeg spilte fotball).
(Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg hadde aldri opplevd noe sånn her beføling før.
Og mora mi hadde jo svikta oss.
Så jeg prøvde å tenke på hva jeg skulle gjøre.
Men han slutta etter noen sekunder, så det var ikke så alvorlig.
Men det var kvalmende, og jeg likte ikke mora mi eller han italieneren, eller den her ferien.
Men jeg tenkte mest på å ikke la søstra mi ligge ved siden av han, for hu var ikke i puberteten enda engang da, sånn som jeg kan huske det.
Hun var fortsatt en liten jente da, sånn som jeg kan huske det.
Hun var mindre enn meg da liksom, eller hvordan jeg skal forklare det.
Lavere og litt tynnere og spedere vel.
Enda jeg var ganske tynn og spe selv, etter å ha bodd for meg selv, siden jeg var ni år.
Og han italieneren var en kraftig og fullvoksen mann da.
Og jeg veide kanskje 35-40 kilo, eller noe.
Så det var ikke så mye jeg kunne gjøre av motstand akkurat.
Jeg var litt redd for han her italieneren og, siden han var så svær og sikkert sterk da.
Så sånn var det).
Dette var nok avtalt med faren min, for han insisterte på at jeg skulle dra på den her turen.
Så sa jeg ikke noe, så slutta han italieneren å beføle rompa og låra mine.
Dagen etter, så kjørte vi til Lekeland, tror jeg det heter, i Skien vel.
Og vi kjørte altså innom en platebutikk, øverst til venstre, ved Torget i Larvik, hvor jeg spurte om de hadde Rock Steady Crew-kassetten, og det hadde de.
Så skulle vi absolutt til Lekeland.
Og jeg var 14 år, og søstra mi 12 og et halvt år.
Og vi var da vant til å være i Liseberg og Jugoslavia, og Tivoli i København og Legoland, og alt mulig sånt, mange år før.
Så det var jo helt idiotisk.
Jeg hadde jo bodd for meg selv, siden jeg var ni år.
Men jeg fikk ikke lov å gå for meg selv, i Lekeland.
Neida.
Jeg ville se på datamaskinene, alene.
Men da kom han italieneren, og dro meg med seg.
Så jeg og søstra og mora vår, måtte gå i en flokk da, pent ved siden av han italieneren.
Enda det var noe jeg og Christell osv., vel aldri gjorde, når det gjaldt foreldra våre.
Så det her var helt merkelig.
Så man kan lure på om foreldra mine var i noe italiensk mafia(?)
Jeg og søstra mi, vi så også han italieneren, en gang seinere, etter at mora vår ikke var sammen med han.
(Vi hata han italieneren).
Da så vi han, på en kafeteria, i Larvik, ved Torget, ovenfor en Narvesen kiosk der.
Vi bare spilte kronespillet vel.
Så spurte han om noe, men vi svarte vel knapt.
Vi fikk nesten litt hevn da, for vi var ikke noe hyggelige vel.
Det er mulig at jeg og søstra mi satt og spiste eller drakk brus der, også så vi han italieneren, at han satt ved et annet bord, en god del meter unna.
Så bare gikk vi ut da, og da han snakka til oss, da vi gikk ut, så spurte han om mora vår.
Men vi svarte vel ikke noe, vi bare gikk ut.
Vi bare dreit i han, må man vel si.
Så da fikk jeg vel kanskje litt hevn for den her rompe-befølinga hans, for jeg tror muligens at de andre voksne i kafeterian der, merka det.
Det er mulig.
Vi kryp ihvertfall ikke for han italieneren da, for da var han ikke sammen med mora vår lengre.
Så da var vi ikke noe høflig mot han, for vi likte han ikke da han var sammen med mora vår engang.
Så vi svarte vel ikke noe om hvordan det gikk med mora vår, vi bare gikk ut vel, uten å snakke med han italieneren som reiste seg fra bordet sitt og hasta bort til oss da, for å prate.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Når vi var i Larvik, hvor vi hadde bodd i mange år, så følte vi oss mer hjemme da, enn i en trang folkevognbuss, om natta, imellom Tønsberg og Sandefjord et sted vel.
Så det var nok ikke sånn at han turte å beordre oss, som var fra Berger, og på besøk i vår gamle hjemby Larvik.
Han satt ved et kafeteria-bord, og skravla med en annen mann vel.
Den gangen vi møtte han italieneren igjen, kanskje et år etter at vi så han den første gangen da.
Vi så han bare to ganger.
Ihvertfall så jeg han bare to ganger.
Og før vi dro på Lekeland, (den gangen vi var på campingtur, eller ‘campingtur’), så skulle han på do, eller på ‘do’, og ble borte ihvertfall en halv time, vil jeg si, som jeg og mora mi og søstra mi, måtte stå å vente, før vi skulle inn på Lekeland.
Så han italieneren var nok på en eller annen do for å ta ‘en stille Anders’, vil jeg tippe på.
Så sånn var nok det.
Så etter det så har jeg aldri egentlig likt Italia eller italienere så mye.
Men men.
Så sånn er nok det.
Så derfor holdt jeg heller med Tyskland, da det var VM-finale mellom Tyskland og Italia, en gang, husker jeg.
Enda den finalen var kjedelig, så jeg og Christian Grønli, som var på besøk vel, vi spilte heller fotball ute i hagen, i Leirfaret 4B.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så det er mye rart.
PS 2.
‘Italiensk campingbil’ med soveplass til to voksne og to barn i bredden, (barna har soveplass i midten, mellom de voksne som ligger på hver sin side):
PS 3.
Den Rock Steady Crew-kassetten var ikke så lang, tror jeg.
Så vi hørte på den mange ganger, i bilen, fra Larvik til Lekeland i Skien, og tilbake vel.
Jeg hadde sagt til søstra mi, at jeg likte ikke den her sangen, for jeg syntes den var døv, siden de sang om ‘baby brother’, osv., altså som i baby.
Og søstra mi virka enig.
Men da den sangen ble spilt i folkevognbussen, (eller ‘campingbilen’), for tredje gang vel, så proklamerte han italieneren, at han likte den her sangen best vel.
Og da vi kom hjem til Bergeråsen, så hørte jeg og søstra mi på kassetten igjen, hjemme hos meg, i Leirfaret, og så kom Christell opp, akkurat når den her sangen var på, som jeg ikke likte og som italieneren likte, og hun likte også den her sangen, sa hu da.
Så da så jeg vel bare litt rart på søstra mi, tror jeg.
Her er mer om dette, for den her sangen hadde jeg og søstra mi blitt enig at var den dårligste/treigeste sangen på Rock Steady Crew-kassetten:
Flere ungdommer i Larvik er livredde for den såkalte «Tagtvedt-gjengen». Ungdommene forteller at gjengen er brutalt voldelig, og at den sprer redsel i ungdomsmiljøet.
I den norske filmen UNO spiller Axel Hennie en ung mann som kommer i klammeri med en gjeng. Det ender med at Hennies rollefigur blir drept på åpen gate, fordi gjengen sparker ham i hjel.
– Sånn er det i Larvik. De omringer deg, og du må forberede deg på det verste, forteller to 17-åringer som til daglig er elever ved Thor Heyerdahl videregående skole.
– De sparker og slår helt til folk nesten får hjerneskader. Det er et under at det går bra. Jeg har sett dem i aksjon flere ganger, og man kødder ikke med dem. Kødder du med en, så kødder du med alle, sier «Ole».
Med alle mener han den såkalte «Tagtvedt-gjengen», ungdommer i alderen 14-20 år, som bor i sentrumsbydelene. Ungdommene forteller at de er så redde for gjengen, at de ikke engang tør å se på dem.
– Du må faktisk passe deg for hvem du kikker på. Bagateller blir oppfattet som provokasjon, og det ender fort med bråk, sier kameraten «Kjetil».
Flere av guttenes kamerater har blitt slått av gjengen, og mange går en annen vei når de møter dem.
– Bare vent, pass ryggen din! Sånt sier de. Det verste er å bli trua. Du vet at det er noe i det, og du går ikke alene. Kommer gjengen etter deg mens du er alene, så tar de deg, sier «Ole».
– Dette er altså ikke tomme trusler?
– Overhodet ikke. Hvis du har gjort noe som de oppfatter som feil eller truende, så er det bare å flytte fra Larvik med en gang.
– Hvor langt går disse ungdommene?
– Du blir i hvert fall grisebanka. De tramper på hodet til folk som ligger nede. Det er helt vilt i Larvik nå, forteller ungdommene.
Av redsel for represalier, tør de to ikke å stå fram i avisa.
– Hvis de finner ut hvem vi er, kan vi få et problem, sier «Kjetil» skremt.
Etter at gjengen i går ble omtalt i ØP, opplever ungdommene at «Tagtvedt-gjengen» føler seg som kjendiser.
– De går rundt og gliser, og føler seg tøffe. Nå har de fått respekt. Dette er farlig, fordi mange yngre vil henge med dem, sier «Ole».
Nå ber de to om at politiet tar ansvar, og at de oppløser den negative utviklingen.
– Politiet burde slått hardere ned, men politiet er selv redde. Jeg har sett noen av dem bli slått av disse ungdommene. Da snudde politiet ryggen til. De tør ikke gjøre noe. Hva skal politiet gjøre med 20 mot to? Når de selv har fri, kan gjengen komme. Jeg forstår dem på en måte.
– Politiet bør gi dem en lærepenge, noe som er avskrekkende. De kan ikke akseptere at folk skaper redsel, mener «Kjetil».
– Hva sier foreldrene deres om dette?
– Foreldre forstår ingenting. De tror ikke det er så ille. Noen ganger har jeg lyst å ta med kamera og mikrofon for å vise hvor ille det faktisk er. Jeg går aldri til byen på kveldstid alene, fordi jeg ikke vet hvem jeg møter.
Jeg flytta jo til Berger, en tre-fire år, før søstra mi flytta dit, fra mora mi.
Så da jeg bodde i Larvik, så bodde vi i Jegersborggate, helt i sentrum av byen.
Men så solgte de huset der, av en eller annen grunn, og mora mi fikk noen penger av foreldrene sine, (så jeg i testamentet til mormora mi, nå for noen få dager siden), og kjøpte en lelighet, eller om det var et hus, på Tagvedt, nord i Larvik sentrum, like ved der det ganske nye senteret er Nordbyen, som vel ligger på Nanset, som det vel heter der. Nanset Marked pleide vel å ligge der før, på 70 og 80-tallet, mener jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Og jeg var ikke så ofte på Tagtvedt, for jeg og mora mi gikk ikke så bra sammen, på den tida.
(For mora mi stjal noen penger, en påske, som jeg hadde fått av faren min, 500 kr., når vi var i butikken).
Så sånn var det.
Og de gangene jeg var der, så gikk jeg mest ned til sentrum, til rundt der jeg hadde bodd selv, da jeg bodde i Larvik, noen år, på 70-tallet.
Så det kan godt være at søstra mi var i noe muslimsk gjeng der, for alt hva jeg vet.
Mora mi hadde visst ikke helt kontrollen.
Og trodde at søstra mi hadde ‘falt i Lågen’, da hu dro til faren min.
Og jeg husker søstra mi sånn, da hu flytta til faren min, at hu var veldig morsk og myndig, ulik sånn jeg huska henne selv, fra da vi begge bodde hos mora vår.
Eller, jeg og søstra mi, var ganske nærme, da vi var sånn 4-5 år osv.
Men etter det, så fikk vi egne venner og sånn, og gikk dårligere sammen, egentlig.
Men da søstra mi flytta til Berger, så ville hu ikke engang bo hos meg, i Leirfaret, hvor jeg bodde aleine.
Neida, hu ville bo nede hos Haldis.
Så hu var litt sånn morsk og kald og myndig, synes jeg, enda hu bare var 12 år, eller noe, da hu flytta til Berger.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 3.
Her kan man se at mora mi fikk forskudd på arv, (noen penger foreldrene hennes fikk fra en kjent familie, som het Adeler vel, i arv), og de pengene gikk til et ‘Labo’-hus, (hva nå det egentlig er), i Hestehavna.
Hestehavna, det ligger på Tagtvedt.
Og i 1983, det var vel det året, som søstra mi flytta fra Larvik til Berger.
Så det er mulig at søstra mi ikke bodde på Tagtvedt mer enn et års tid, før hu flytta til Berger.
De bodde også på Stenseth Terrasse, og i Jegersborggate igjen, etter at jeg flytta til Berger.
Arne Thormod, flytta til Drammen eller Oslo.
Så det var mora mi, og søstra mi, Pia, og broren min, Axel, som bodde på Tagtvedt.
Jeg tror ikke at Arne Thormod Thomassen bodde noe på Tagtvedt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Så vi får se hva som skjer.
PS 4.
Her er mer om dette:
PS 5.
Han var visst baron, han Hr. Adeler, som mora mi fikk pengene i arv fra, som forskudd på arv, fra foreldrene sine.
Han Holger Adeler, var gift med en Magna Adeler født Nyholm, som er i min mormors slekt.
Og min mormor slekt, var jo adelige etter Gjedde-familien, på morssiden, fortalte min mormor, flere ganger, (selv om jeg ikke har klart å få bekreftet dette, i ettertid).
Jeg glemte kanskje å skrive at dette var en cover-versjon, oversatt fra en engelsk sang, av Simon and Garfunkle, er det vel.
Og for at dette ikke skal bli som Finn Kalvik-nyhetene, så må jeg vel skrive at det ikke var så vanlig med sånne her sanger, på norsk, på den tiden.
Men han lagde jo sanger som 'Aldri i Livet' osv., seinere, som var egenkomponerte da, og som jeg husker at BBC sa, var det vel, at burde ha vunnet Grand Prix, selv om den fikk null poeng.
Finn Kalvik has been a target of bullying in Norway, for many years, and I think congratulating Kalvik for making the Simon and Garfuncle-melody, could be some type of ironic bullying.
Around the time Kalvik started as an artist, there wasn't a great tradition, of singing rock or folk-song in English, so Kalvik translated it to Norwegian.
But in the 80's, Kalvik wrote classics like 'Aldri i Livet', so I think he's a good singer/songwriter.
Så Finn Kalvik og jeg, vi har noe til felles, at vi begge blir utsatt for organiserte mobbe-kampanjer, vil jeg si, på nettet osv., uten at jeg skal påstå at jeg er kjent, eller noe, men jeg skriver en del på nettet, og da blir jeg mobbet sånn, og også av myndighetene, når jeg prøver å få rettighetene mine.
Så sånn er det, vil jeg si.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er ‘Aldri i livet’, i engelsk versjon, ‘Here in my heart’:
