johncons

Stikkord: Musikk

  • Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Flashback til sommeren 1988. (In Norwegian).

    Sommeren 1988, da var jeg og tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, på språkreise i Brigton.

    Da skjedde det mye forskjellig, vi bytta vertsfamilie blant annet, og mye artig, osv.

    Men men.

    Men på den tida, så synes jeg sånn housemusikk, var så artig.

    Så da kjøpte jeg en kassett, med housemusikk, på HMV eller Virgin i Brigton.

    Den som ligger like ved McDonalds, som er like ved Chrurchill Square.

    Den samme sommeren hadde søstra mi og Christell, vært på språkreise i Bournemouth.

    Hos en rik familie, såvidt jeg forstod.

    Så var søstra mi oppe i leiligheten min da, på høsten, etter at vi hadde kommet hjem fra språkreise.

    Og da, så så søstra mi den her house-kassetten da.

    Det var et samlealbum, med gult cover, som het noe med the hits of house, eller noe.

    Så sa hun det til meg da.

    At da måtte ikke jeg si det til Christell, at jeg likte house.

    Fordi Christell, hadde vært så forelska, i en gutt, som var med på språkreise i Bournemouth, og som likte house da.

    Noe sånt.

    Men jeg skjønner ikke.

    Det burde vel ikke spille noen rolle det.

    Det var jo ikke sånn, at jeg kjøpte kassetten, på grunn av noe som skjedde i Bournemouth, eller noe.

    Det var fordi det var den musikken som var populær på den tida.

    Så det var kanskje litt rart, at Pia skulle bestemme hva man kunne prate med Christell om.

    Det er mulig.

    Men man kan vel ikke skjønne alt.

    Det tror jeg nok ikke.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Jeg hadde ikke så mange venner, rundt 87 og 88, da jeg gikk på Sande VGS.

    Men jeg pleide å henge med tremenningen min Øystein, fra Lørenskog, og Kjetil Holshagen, som flytta til Sande, i helgene, oppe hos meg, i leiligheten min, og spille dataspill og se de nye Rambo og Rocky og Mad Max og Zombie-filmene osv.

    Men jeg var litt musikk-frik og.

    Så jeg pleide å ta opp musikk, og også kjøpe noe musikk i Drammen osv., og ta med på skolen, i markedsføringsklassen da.

    For da fikk vi noen ganger lov å spille musikk, i markedsføringstimene, til og med.

    Det var et ganske fritt yrke og felt da.

    Man må være kreativ osv., for å drive med markedsføring da, så det er ikke sånn arbeid man forbinder med veldig strenge regler osv., det er ganske fritt da, for de ansatte, i den bransjen.

    Og det gjenspeilet seg vel i timene også, at vi hadde det ganske fritt.

    Det hadde vi også i tredje klasse, på Gjerde i Drammen, i data-timene, som var halvparten av alle timene omtrent, på datalinja, som jeg gikk.

    Men men.

    Men folk slang meldinger og sånn da.

    Og det var alltid masse Liverpool-fans, i klassen, mens jeg holdt med Everton.

    Så det var en del fotball-diskusjon også, i klassen.

    Så da pleide vi å sende meldinger, hver mandag osv., om fotball-greier da.

    Snorre i klassen, fra Svelvik, sønn til ordføreren.

    Han sa, at det gikk ann å høre på en eller annen kamp, på BBC.

    På radio.

    Og det funka.

    Og når jeg spillte den her sangen, i klassen.

    Jeg hadde en sånn walkman, med høytalere, med innebygde forsterkere osv.

    Da smallt det fra Snorre, om det var sportsrevyen.

    Fordi noe som er sampla, i den her sangen, var kjennemelodien på Sportsrevyen.

    Så det var ikke sånn at jeg hørte om house-musikk i Brighton.

    For jeg gikk i Markedsførings-klassen, før jeg dro til Brighton.

    Så jeg hørte på house-musikk, før jeg dro til Brighton.

    Men det gjorde vel ganske mange, for det var den musikken som var populær da.

    Og når man leste markedsføring, så ble man mer bevisst, på hva som var moderne osv., for man ble vant til å tenke sånn, når man skulle løse oppgaver osv.

    Eller ‘case’, som oppgavene ble kallt, i markedsføring.

    Så da begynte jeg å gå med Ball-gensere, og syrevaskede jeans osv., som var populære på den tida, for da begynte jeg å prøve å skjønne mer om sånne ting da.

    For i markedsføringsklassen, da lærte vi om det her da, at det var noe som het trendsettere, så kom det de som var tidlig ute, og så kom resten av folka, og så begynte produktet eller moten, og dabbe av da.

    Et produkts livssyklus, kaltes det.

    Og da begynte man vel å tenke mer på det her og da.

    Eller i hvertfall, så hadde man det i bakhue mer, siden man lærte om det på skolen osv.

    Men det var ikke sånn at jeg ble sånn krampe-soss, eller noe, over natta.

    Det var vel heller sånn, at det begynte jeg å skjønne mer om produkt og moters livssyklus osv., og hadde det i bakhue.

    Men det var ikke sånn at jeg var helt prega av det her, men jeg hadde vel litt mer distanse til det sosse-greiene og hva som var nytt og kult osv.

    Så det var sånn at jeg skjønte litt av det greiene, plutselig, men det var vel ikke så ille, at jeg ble helt prega av det.

    Men at jeg heller hadde litt distanse forhåpentligvis.

    Noe sånt.

  • The Alarm-konsert i Oslo, 1990. (In Norwegian).

    Jeg var med de her Siri og Caroline, og stod litt utafor, den her Alarm-konserten, før bandet kom, i Oslo, rundt påske 1990, tror jeg det var.

    Jeg hadde sett Sugarcubes, på Rockefeller, noen måneder før.

    De sang bare på islandsk, så jeg ble litt skuffa.

    For de sangene som jeg og søstra mi, og Cecilie, hadde digga, på Super Channel, var det vel, året før, på Bergeråsen.

    Det var ‘Birthday’ osv.

    Da sang de på engelsk.

    Men på konserten på Rockefeller, så sang de på islandsk.

    De sang ikke birthday engang.

    Folk spurte om de kunne synge på engelsk, men da sa Bjørk, at vi måtte bli flinkere å lære gammalnorsk.

    Men men.

    Det var en ganske kul kar fra NHI der og husker jeg, og veldig pen lyshåret dame, som han var sammen med.

    Seinere møtte jeg han på Last Train, et par år seinere, da jeg var der med søstra mi, og ei pen venninne hu hadde, som het Siri hu og, tror jeg.

    Men jeg måtte på jobb, på OBS Triaden, så jeg tok toget hjem, eller noe.

    Kanskje jeg bodde på Furuset da.

    Noe sånt.

    Det var kanskje før jeg dro i militæret i 92 ja.

    Men men.

    Jeg var ikke så the Alarm-fan, og hadde brukt opp studielånet mitt omtrent da, ved påsketider.

    Så jeg gikk og kjøpte batterier til kassettspilleren til de vennene deres fra Oslo osv.

    Hun Caroline hadde en venn, fra Oslo.

    Og hun var nok singel.

    Så hun hadde nok lyst på litt artigheter i høyet osv.

    Men han vennen hennes, han sa kameratene om, at hadde dame, så hun fikk ikke napp hos han, men måtte være tredje hjul på vogna omtrent, hjemme hos meg.

    Så sånn var det.

    Så begge de jentene dukka opp i taxi hjemme hos meg, om kvelden.

    Men da hadde jeg tatt kvelden tidlig, for jeg synes det virka litt dumt å sitte oppe å vente på dem.

    Men da, dro altså ikke jeg på konserten, for det hadde jeg ikke råd til.

    Men jeg var der, da bandet kom.

    Og da prata hun Caroline, med han vokalisten i the Alarm.

    Og ga han noe greier hun hadde sydd selv.

    Noe herming etter noe album-cover, eller noe.

    Og hun sa til vokalisten, at den siste videoen deres så ut som en 7-up reklame.

    Så den videoen var hun ikke så fornøyd med.

    Også tok jeg bilde av de Oslo-folka, kule med mørkt hår, frikete.

    Sammen med en gitarist, som de likte.

    Noe sånt.

    Så dro jeg og traff Magne Winnem, for vi skulle ta en øl, eller noe.

    Og da dro vi opp til toppen av Oslo Plaza, for det hotellet var nytt da, og Oslos høyeste bygning.

    Så vi synes det var morsomt å ta heisen, og se på baren øverst, fordi vi hadde ikke tatt heisen, i en bygning som var så høy før.

    Det var mange etasjer da.

    Det var artig, for det var ikke internett og sånn på den her tida, så man måtte liksom finne på ting alltid.

    Jeg hadde jo tatt heisen i Eifeltårnet da, fem år tidligere, så det var mest bare for å se ut hvordan det så ut på Plaza osv., som var nytt i 1990.

    Så dro vi til noen jenter jeg kjente fra Svelvik.

    Det var Pia og Lill og noen andre.

    Ei jeg fikk låne ex-phil bok av, et år seinere ca., som bodde på Ebbestad, eller noe sånn, i Svelvik.

    Som jeg ikke husker hva heter.

    Men samme det.

    Og der var det rekeparty, av alt mulig rart.

    Så fikk vi mat av de.

    Så det var litt sleipt kanskje, å spise opp all maten dems.

    Men det var snillt gjort av dem da.

    Jeg sa til Pia og Lill en gang.

    Altså ikke søstra mi da, men en annen Pia, som var adoptert fra Korean, og var Svelvik eller Sande, eller noe.

    At hvis jeg ble rik, da skulle de få igjen for det, da skulle jeg sponse mye på de.

    Det har jeg dessverre ikke blitt enda, men jeg må vel holde ord, hvis det skulle hende at jeg ble rik en gang.

    Vi får se.

    Så på den tida, så var det ikke sånn at jeg alltid satt hjemme.

    Jeg var ute på byen med Magne, og sjekka damer osv.

    Men han dro i militæret i 1990, men før det, så var vi på byen omtrent hver helg.

    Så da var jeg ganske utadvendt.

    Det var bare det, at jeg kjente ikke så mange folk i Oslo.

    Som jeg gikk bra sammen med liksom.

    Jeg var litt ute på byen med bruttern, men jeg fant liksom ikke noen jeg gikk så veldig bra sammen med.

    Og da jeg jobba på Rimi, så ble jeg ikke kjent med damer fra skole osv., heller.

    Det var mest noen rølpete damer fra Rimi, i hvertfall de fleste.

    Så jeg burde kanskje ha funnet på noe annet, tidligere, enn å jobbe på Rimi.

    Det er nok ikke umulig at hadde vært smart.

    Men men, sånn er det.

    Man kan vel ikke være like smart alltid heller.

    Det er mulig.

    Med vennlig hilsen

    Erik Ribsskog

    Cecilie og Pia digga birthday.

    Pia sa også senere, at motorcrash var kul.

    De var Pia og Cecilie som hypa det her, jeg tror de hadde tatt det opp på videoen min og.

    Noe sånt.

    Her er noen Alarm-sanger jeg synes var kule på 80-tallet:

    The Alarm var et kristent band, sa hun Caroline, men de fokuserte ikke på det i imaget sitt osv.

    Og hun Caroline, eller hva hun het, mente at den her sangen var den mest undervurderte the Cure sangen, var det vel hu sa:

    Året før, så hadde jeg og Pia og Cecilie, og mange venner av dem fra Drammen, vært på the Cure-konsert, i Drammenshallen.

    Jeg bare hang i Drammen, etter skole eller jobb, eller noe, jeg hadde ikke planlagt å gå dit, for jeg var ikke så inne i the Cure.

    Men jeg var med dem, og hang utafor.

    Da kom det frike-damer fra andre byer, og spurte om jeg hadde noe dop osv.

    Noe jeg som vanlig handel og kontor student selvfølgelig ikke hadde.

    Jeg bare kjente ikke så mange i Drammen, så jeg hang sammen med søstra mi og Cecilie da, som pleide å bo oppe hos meg da.

    Men jeg lurte meg inn på konserten.

    Jeg så at mange, som dukka opp litt seint, bare ga vaktene noen sedler, som var bretta sammen.

    Men jeg synes det var litt dumt å gå dit, uten å se konserten.

    Så jeg klarte å snike meg inn.

    Jeg var ganske full, og var ikke helt hjemme der, sammen med alle frikene.

    Så søstra mi spurte om hu skulle ta sånn øye-sminke på meg, sånn at jeg skulle se ut som de andre frikene.

    Da sa jeg det var greit, for jeg synes det var ganske artig der, med alle frikene, så jeg tenkte at da kanskje jeg ble litt kulere jeg og.

    Så sneik jeg meg inn på konserten, Disintegration-tour.

    Og det var skikkelig fine sanger, og kult scene-show, med masse røyk og masse lys osv.

    Så det var artig.

    Jeg sa jeg skulle låne telefonkiosken og ringe.

    Men så gikk jeg inn i salen, og ikke ut.

    Så det var litt sleipt.

    Så gikk jeg på en bensinstasjone, og vaska bort det her øyensminken som søstra mi hadde tatt på meg.

    Så dro jeg opp til Jan og dem vel, for jeg skulle vel jobbe på CC dagen etter, eller noe.

    Og dagen etter, så så Christell det, at jeg hadde brukt sånn eye-liner.

    Jeg skyldte på søstra mi.

    Og at det var the Cure-konsert.

    Og jeg hadde solbriller da, sånne svarte plastsolbriller, som var moderne da.

    Det ble kanskje ikke det kule imaget, som jeg tenkte at det ville bli.

    Det er mulig.

    Søstra mi, og ei som het Heidi, eller noe, dro meg med i en innvandrerbutikk, i Drammen, for å kjøpe røyk.

    De gikk litt bort fra kassa, så da rappa jeg noe røyk i fylla.

    Eller det kanskje var øl vi kjøpte.

    Det er mulig.

    Så rappa jeg et par ti-pakninger med røyk.

    Jeg var litt sånn kleptoman-aktig, da jeg var ungdom.

    Men etter jeg flytta til Oslo, i 1989, så bestemte jeg meg for, at nå fikk jeg være ordentlig, så da gadd jeg ikke drive med sånne kleptoman-ting lengre.

    Så sånn var det.

    Skal jeg se om jeg finner noe disintegration-tour greier.

  • Den her konserten så jeg faktisk slutten av. Jeg tror jeg hadde en fridag, og skulle ned å sjekke noe på Arvato, etter at det var brann der eller noe.

    PS.

    Dem sang den three lions sangen, på slutten, og da forrandra dem på teksten, og sang noe om at Beckham aldri scorte, eller noe sånt noe.

  • Den her brukte de som jingle på BBC tidligere i dag: Babylon Zoo – Spaceman

  • Mer Grand Prix. (In Norwegian).

    Jeg husker da de her var i Grand Prix, så bodde vi hos noen som het Morten og dem, i Byåsen, eller noe, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Muttern synes den her sangen var så bra osv.

    Hun var fan av Grand Prix.

    Hun likte også Bucks Fizz, men hun syntes ikke at dem skulle synge ‘Halleluja’, i Grand Prix, noen år før.

    Men men.

    Det var vel fordi at vi ventet på at huset i Jegersborggate, eller Mellomhagen, skulle bli klart til å flytte inn i, at vi var hos Morten og dem.

    Vi bodde der i et par uker, eller noe, tror jeg.

    Eller kanskje det bare var en uke, jeg og Pia og muttern.

    Jeg husker mora til Morten.

    Da vi var der.

    Det var vel om sommeren det her kanskje.

    Det var i hvertfall norske tippekamper, på tippekuppongen.

    Så skulle jeg hjelpe mutter og mora til Morten, å tippe.

    Men norske lag er ikke så lette å tippe.

    Og dette her var 2. og 3. divisjon osv.

    Så det var kanskje mitt på sommeren.

    Men vi dro på Louisenlund da, den lørdagen, som de her tippekampene var, jeg og Morten.

    Og da vant Larvik Turn, 4-1, eller noe, var det vel.

    Men mora til Morten fikk bare to rette, på tippinga, så hu ble litt sur på meg tror jeg.

    Faren til Morten, pleide å gå på travbanen.

    Og jeg var med ste-faren min, Arne Thormod, og Morten og faren hans, på travbanen, en gang.

    Og da lærte han Morten meg å pante flasker osv.

    Jeg hadde vært på travbanen før, men jeg pleide ikke å pante flasker.

    Men det fortsatte jeg med, etter det her.

    Men jeg så ikke så mye til han Morten på travbanen, etter det her.

    Men jeg ble bedt i bursdagen hans en gang.

    Rundt 1978 eller 1979, vil jeg tippe.

    Og da jobba Arne Thormod i Oslo, tror jeg.

    Og da hadde vi så dårlig råd.

    Så da ga jeg Morten en brukt Hardy-bok.

    Det var mitt forslag da, for vi hadde ikke noe penger.

    Og vi pleide å krangle litt.

    Dem hadde en sånn lek der, husker jeg, som het å kappe land.

    Det var noe å merke land, på asfalten, med kritt osv.

    Også pleide vi å sykle der.

    Og en gang, var det noen som hadde en kiosk, som fikk vårs til å bære noen varer, og da fikk vi en sjokolade osv.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, han Morten begynte å klage skikkelig, for han klarte å se, at boka var brukt.

    Så det var litt flaut.

    Foran alle i bursdagen.

    Men men.

    Men muttern hadde ikke noe penger, og det skjønte jeg, så jeg maste ikke om penger til bursdaggave til Morten.

    Jeg bare sa at jeg gir han den gamle Hardy-boka.

    Så spurte muttern, om jeg trodde det gikk greit.

    Og da sa jeg noe sånt som, at det fikk bare gå greit, for vi hadde nesten ikke noen penger.

    Så sånn var det.

    Så da var ikke jeg og muttern så uvenner.

    Men etter at broren min ble født.

    Så pleide jeg å gå ærend, rundt i hele Larvik, for muttern, å kjøpe det hun skreiv på lapper, og forklarte osv.

    Men, så dukka det opp en kommunal hjemmehjelp.

    Så da ble det nesten som å bo på en institusjon.

    Og da hadde ikke jeg noen plikter lenger.

    Som å gå å handle osv.

    Og jeg synes det var gøy å få ansvar da, at muttern stolte på meg, og at jeg nesten var voksen da, siden jeg gikk rundt i alle butikkene, og måtte holde oversikten over at jeg fikk med alt på lappen osv.

    Men så dukka plutselig hun hjemmehjelpen opp.

    Og hun var ikke noe hyggelig.

    Og jeg var vant til å disponere noen penger, selv om jeg ikke sløste.

    Jeg kjøpte det muttern sa.

    Men jeg brukte kanskje en krone, på kronespill, når jeg gikk i butikkene.

    Men hvis jeg vant, så fikk muttern pengene.

    Men, da begynte jeg å kjede meg da, og mistrives, når hun strenge, og lite hyggelige hjemmehjelpen dukket opp.

    For da hadde jeg ikke noen plikter lenger, men var bare en vanlig gutt igjen.

    Og jeg likte ikke å være hjemme lenger heller.

    For der var hun fæle hjemmehjelpen, i 40-50 årene, og veldig morskt og streng, og lite hyggelig.

    Så ble jeg irritert på alt det her da.

    Så hadde hjemmehjelpen, en skål, på kjøkkenet, hvor hun la masse småpenger oppi, etter å ha handlet for muttern.

    Og da hendte det at jeg rappa en femer, for å spille på kronespill.

    Og da sladra hun hjemmehjelpen, til muttern, mens jeg var der.

    At det hadde forsvunnet mynter.

    Jeg kunne jo ikke begynne å forklare om alt det med hjemmehjelpen, og at jeg ikke synes det var noe artig, at de tok fra meg alt ansvaret jeg hadde, uten å si fra på forhånd, eller noe.

    Og at jeg ikke likte å være der lenger, etter at hjemmehjelpen dukket opp.

    Så da bare stakk jeg ut, og svarte ikke på hva dem spurte om.

    Da gadd jeg ikke å være der lengre.

    Og jeg begynte å mistrives på skolen og.

    I første og andre klasse, på Østre Halsen og Torstrand, så hadde jeg alltid prøvd å gjøre mitt beste, og var en av de flinkeste i klassen, og gikk greit overens med frøken osv.

    Men hun vi fikk i tredje klasse, hun dreiv og kjefta på meg, og klagde, enda jeg bare gjorde som vanlig.

    Jeg satt litt lengre bak i klasserommet, det året, så jeg fulgte ikke like bra med.

    Men jeg hadde vel lært nesten alt, fra de første årene, så jeg kjeda meg kanskje litt, av at pensum var for enkelt osv.

    Så jeg satt noen ganger bare, og tenkte på noe annet.

    For det her skole-greiene var rimelig kjedelig.

    Så begynte frøken og liksom klage på meg, for alt mulig, enda jeg gjorde vel egentlig ikke noe galt.

    Eller jeg merka at hun ikke likte meg da.

    Enda jeg bare var helt vanlig, og ikke gjorde noe spesiellt galt.

    Jeg var ikke rampete, eller bråkete, eller noe.

    Bare helt vanlig.

    Så det skulle ikke mye til, for at hun ikke skulle like en.

    Men men.

    Men etter et par måneder, i tredjeklasse, på Torstrand skole i Larvik, så flytta jeg til fattern, og begynte på Berger skole.

    Så da var ikke det så farlig, at vi fikk ny frøken, som var litt utrivelig.

    Men dette med flyttinga, skjedde ganske raskt.

    Så jeg fikk ikke med bøkene min engang.

    De ble bare liggende i en hylle jeg hadde der.

    Jeg fikk ikke levert dem inn, eller tatt dem med meg, eller hva man skulle.

    Noen av bøkene, de som lå i den hylla på skolen.

    Så det skjedde litt brått, det her med den flyttinga.

    Så jeg fikk dessverre ikke sagt hadet til hun frøkna.

    Så det var jo litt leit.

    Men så flytta jeg til fattern, og det var som en annen verden fra det med hun hjemmehjelpen, og muttern som lagde mer eller mindre uspiselig mat osv.

    Så sånn var det.

    Men jeg regner med noen har rydda i de bøkene nå, for det er jo tredve år siden, neste år.

    Det får man vel regne med at de har gjort.

    Men hvem som måtte rydde i de bøkene, det vet jeg ikke.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

  • 1984.

  • Norges bidrag i Melodi Grand Prix 1980. (In Norwegian).

    PS.

    Han Sverre Kjeldsberg, som skrev denne sangen, Samiid Ædnan osv., det virker ikke som om han var same selv.

    Jeg leste litt på Wikipedia osv., nå.

    Han var visst en musiker med røtter i arbeiderbevegelsen osv.

    Så det spørrs om samene ikke egentlig var ganske tilfreds med livet sitt, på Vidda osv.

    Men at arbeiderbevegelsen, fant ut at samene, trengte litt hjelp, med å lage opprør, mot Norge osv.

    Man ser jo det, på scenen i Haag, at de er ikke egentlig kamerater, de som synger, virker det som.

    Han Hætta, eller hva han heter, han marsjerer jo rett av scenen, når de er ferdige, mens han Kjeldsberg står igjen.

    Så det lukter litt uglemoser av det her, spørr du meg.

    Men det er det kanskje ingen som gjør.

    Det er mulig.

  • Denne sangen fikk null poeng i Melodi Grand Prix, men onkelen min Håkon, han sa at på BBC radio, så hadde de sagt at denne sangen skulle ha vunnet.

  • Steps – Deeper Shade of Blue (Sleaze Sister Anthem PA Edit)

  • Den her sangen bruker de som kjenningsmelodi til noe BBC-serie nå. (In Norwegian).