johncons

Stikkord: Nevlunghavn

  • Min Bok 2 – Kapittel 38: Mer fra Stavern

    Ove hadde også funnet en dress, borte hos Ågot på Sand, denne sommeren, som var veldig sånn ‘dandy’ eller jålete da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og som en av fedrene våre eller onkel Håkon, hadde brukt, sikkert på byen i Oslo, (eller noe), på 60-tallet da.

    Så sånn var antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg var hos bestemor Ingeborg, i Stavern, denne sommeren.

    Så skulle vi gå på tur, ute i Nevlunghavn, en dag.

    Jeg husker ikke hvem som kjørte oss ut dit igjen.

    Så man kan kanskje lure på hvem det var.

    (Det var kanskje onkel Martin?).

    Men vi gikk ihvertfall i flere timer, ut mot Oddane Fort der, (mener jeg at det var), fra Oddane Sand der, (hvor maleren Odd Nerdrum, har ‘heimen’ sin vel, mener jeg at mora mi, Karen Ribsskog, sa en gang, seinere på 90-tallet, eller noe).

    Jeg husker det, at det var et veldig åpent landskap der, hvor vi gikk.

    Bestående av fjell, med noen forblåste busker og sånn på da.

    Så da vi endelig kom litt vekk fra fjellet der liksom.

    (Eller raet, eller hva det kan ha vært igjen).

    Så måtte jeg pisse, husker jeg.

    Og de to 11-12 år gamle jentene, Rahel og Sophia, de var jo med, på denne turen.

    Så jeg prøvde å kjappe meg litt da.

    På veien tilbake til Nevlunghavn igjen.

    Og gikk raskt over en liten bro som gikk over en bekk der, husker jeg.

    For å pisse, i noe ganske høyt siv/gress, på den andre siden av den broen da.

    Og mens jeg pissa der, (en del meter foran de andre i følget da).

    Så hørte jeg plutselig en frese-lyd.

    Og det var en huggorm, som snodde seg rimelig raskt avgårde, fra like ved der jeg stod og pissa, og i retning av Nevlunghavn da.

    Så da fikk jeg nesten sjokk, husker jeg.

    For den ormen bevegde seg rimelig raskt, husker jeg.

    Og jeg hadde vel ikke akkurat gummistøvler på meg heller.

    Men sikkert joggesko, eller noe.

    Så det var bare flaks, at jeg ikke ble hugget, av den huggormen, (som jeg så på bare cirka en meters avstand, på det nærmeste vel, der den ålte seg avgårde, i gresset, i retning vekk fra meg, mens den freste da).

    Så det er vel den eneste gangen, som jeg har sett en voksen huggorm, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg møtte Frode Kølner, (og en kamerat av han), ved et supermarked, som lå like ved havna, (og en minigolfbane og et tivoli), nede i Stavern Sentrum der.

    Kølner gjorde et poeng av jakka mi.

    (Som jeg hadde kjøpt på Kapp Ahl, på Oslo City, noen måneder før det her da).

    Og spurte om jeg hadde fått meg bomber-jakke, (eller noe sånt).

    Og så sa han det, at han også kunne få seg en sånn jakke.

    (På en nesten truende måte vel).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kølner, kameraten og jeg, vi var også ute langs strendene der, ute ved hytta til Kølner og dem, i Brunlanes da.

    (Ikke langt fra Lydhus-stranda der, osv).

    For å møte ei dame, som kameraten til Kølner kjente da.

    Kølner hadde gjort det rimelig bra, i Larvik.

    Jeg husker ikke hvordan skole han gikk på.

    Men disse to kara, de hadde begge sommer/ekstra-jobb, med å kjøre brød, fra et bakeri, i Larvik, og inn til Sandefjord da.

    ‘Vi kjører mårrabrø’, svarte Kølner.

    Da jeg spurte hva de jobba med.

    Husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kølner hadde også blitt formann, i Larvik Unge Høyre, husker jeg.

    Og jeg fortalte at jeg var litt forarget, over den valgordningen, som var i Norge.

    At folk i Nord-Norge fikk flere representanter pr. stemme, enn i Sør-Norge da.

    Jeg mente at dette ikke var demokratisk da, husker jeg, at jeg sa til Kølner da.

    Så jeg hang meg kanskje litt mye opp i sånne ting, på den her tida da.

    Som ung voksen da.

    (Ting som jeg syntes at virka urettferdige da, for eksempel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi skulle leite etter hu brunette-venninna, til han kameraten til Kølner, langs strendene, ute i Brunlanes der da.

    Og vi fant ei ung brunette, husker jeg, som lå og sov toppløs da, (med rumpa stikkende ut vel), og som var veldig slank og smekker da.

    Og som kameraten til Kølner lurte på om var venninna si da.

    Men det var det ikke da.

    Hu venninna hans var ikke så værst hu heller.

    Men hu var ikke akkurat like smekker, som hu bade-nymfa, som vi hadde sett litt på, der hu lå og sov, i bare en liten bikinitruse, på den lange strand-strekningen, i Brunlanes der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg svømte ut, til en flytebrygge, hvor han kameraten til Kølner, og dama hans, lå og prata da.

    (Bare for ikke virke for kjedelig kanskje).

    Også svømte jeg tilbake igjen da, til land, hvor Kølner vel var hele tida da.

    Så da hadde jeg visst med meg badeshorts.

    Så jeg hadde kanskje finni en badeshorts, inne i Oslo, etter at Ove og jeg, hadde vært på stranda, på Sand der, helt i begynnelsen av denne ferien da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også et tivoli, i Stavern, denne sommeren da.

    Hvor jeg ofte pleide å gå, fordi jeg kjeda meg.

    Brighton-ferien hadde vel vært såpass tøff og stressende.

    Og jeg hadde vært i Stavern, i 3-4 somre tidligere vel.

    Så det var lite som vekte meg opp i Stavern, denne sommeren, for å si det sånn.

    Jeg hadde vel planer om å gå ut på byen, i Larvik, noe jeg fortalte til Kølner om da.

    Men da sa Kølner det, at jeg ikke kunne gå ut i Larvik, (av en eller annen grunn, som han ikke fortalte om), men kun i Stavern da.

    (Noe som vel var litt spesielt å si vel.

    Jeg hadde jo til og bodd i Larvik, en del år, på 70-tallet.

    Så dette som Kølner sa, om at jeg ikke kunne gå ut i Larvik.

    Det var noe som nesten gjorde at jeg fikk bakoversveis da.

    Noe sånt).

    Og Stavern var et litt kjedelig sted, syntes jeg, ihvertfall denne sommeren, etter å ha bodd inne i Oslo, i et års tid da.

    Omtrent det eneste stedet, som det var litt liv på, det var det samme diskoteket, hvor Pia hadde møtt han kavaleren sin, som hu hadde fått herpes-sår på leppene av da, to-tre år tidligere da.

    Og der kjente jeg jo ingen som gikk.

    Så jeg ble bare stående i et hjørne der da, og kjede meg, husker jeg.

    En gang, mens jeg stod der, og kjeda meg.

    (På diskoteket, ved marinaen, i Stavern der altså).

    Så kom det en ganske kraftig kar bort til meg, og sa noe sånt som at, ‘er det her det foregår?’.

    Så etter det, så gikk jeg ikke så mye på det diskoteket igjen, akkurat.

    Jeg husker jeg at såvidt prata med noen damer, utafor det diskoteket der.

    Som sa at de likte jente-bandet Four Non Blondes vel, (eller noe).

    Og jeg sa at den ‘Velvet’-sangen deres, (eller hva den het), var litt kjedelig da.

    Men det var ikke de enige i da.

    Jeg møtte også noen frikedamer, denne sommeren.

    (Hvis det ikke var sommeren før da).

    De fortalte at de ikke likte synth-ere, for de var så nøye med at hvert hårstrå var perfekt stylet, osv.

    Og hu jeg prata med av dem, sa at hu likte Jokke og Valentinerne, osv.

    Og jeg sa det, at det fantes en sånn frike-gjeng, i Drammen og, som pleide å henge på Cafe Lyche der da.

    Så dette var kanskje noe som skjedde sommeren 1989, hvis jeg skulle gjette.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at jeg gikk ut litt i Drammen, på den her tida vel.

    Og da hadde Christell sin storebror, Viggo Snoghøj, (bodybuilderen, som er kjent som Viggo Snowhill, i USA).

    Han hadde fått jobb, som dørvakt, på et diskotek, i Gågata, i Drammen.

    Men der følte jeg meg ikke så hjemme, husker jeg.

    Når DJ-en spilte en bestemt sang, av Frankie Goes to Hollywood.

    Så¨begynte alle inne på det diskoteket, å synge den sangen høyt, i kor, husker jeg.

    Så da følte jeg meg litt utafor, husker jeg.

    Og de hadde vel også fått en pakistaner, (hvis jeg husker det riktig), med i den Lyche/Depeche-gjengen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg husker det riktig da).

    Som jeg ikke kjente da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde nok kjøpt meg en Boss-deo, på Fornebu, (eller noe), da jeg dro til Brighton, tidligere denne sommeren.

    For jeg husker det, at Rahel og Sophia, de klagde på det, at jeg brukte for mye Boss-deo da.

    Jeg spurte om jeg lukta vondt.

    Men de sa bare at jeg lukta for sterkt vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, denne sommeren, (eller om det var sommeren før).

    Så måtte jeg ligge på sofaen, hos bestemor Ingeborg der, i Stavern, husker jeg.

    (Kanskje fordi at Martin var på besøk, eller noe).

    Og en morgen, da jeg våknet.

    Så var det sånn, at flere av Staverns kjøpmenn, fra nede ved havneområdet der vel.

    (Som enten solgte eller gikk med Marin Alpin-moteklær vel).

    De satt plutselig i stua, til bestemor Ingeborg, en morgen, når jeg våkna opp, på sofaen hennes.

    Så det var en rimelig spesiell opplevelse, må jeg si.

    At det liksom skulle være et møte, i det rommet, hvor jeg lå og sov.

    Og at bestemor Ingeborg ikke hadde vekt meg, før disse forretningsfolka, (som de fleste av var en del år eldre enn meg vel, og som jeg ikke visste hvem var), dukka opp i stua hennes der da.

    Så man måtte liksom undre seg litt over bestemor Ingeborg noen ganger, syntes jeg.

    Hun var ikke alltid så lett å forstå seg på, må jeg vel si.

    Men nå hadde det jo begynt, å bli en tradisjon, at jeg dro på besøk til henne, (enten sammen med Pia, eller alene), i sommerferiene, fra begynnelsen/midten av 80-tallet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Pia var med til Stavern.

    (En av somrene før det her da.

    En gang når mora mi også var på besøk hos Ingeborg i Stavern, husker jeg).

    Så husker jeg det, at Pia prata om at fargen Staverns-gul, som mange gamle trehus, i Stavern, var malt i, var en så fin farge da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, hun pleide noen av de somrene, som jeg var på besøk hos henne, å anbefale meg noe lesestoff.

    (Det var vel somrene to-tre år før det her vel).

    En sommer, så anbefalte hun meg å lese novellen ‘Døden i Venedig’, i en novelle-samling-bok, husker jeg.

    Jeg begynte da, å lese den første novellen i boken.

    Men det var feil da, mente bestemor Ingeborg.

    Jeg burde bare lese den beste novellen, mente hun.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En annen sommer, så fant bestemor Ingeborg fram Snorres Kongesagaer, (muligens på nynorsk, eller samnorsk, eller noe sånt), som jeg syntes at var en ganske interessant bok å lese da.

    (Og som jeg jo hadde hørt om, på skolen, osv., men ikke lest noe i tidligere da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    For å ta med litt mer om Ove og dem, (som jeg kom på, nå etter at jeg skrev om besøket hos dem, i Son, i et av de forrige kapittelene).

    Så sa Ove en gang, (husker jeg), at han hadde tatt noen slags spesielle vitaminpiller, for å få skinnende hår og negler.

    Men at han hadde slutta med det igjen da.

    (Dette sa han en gang på midten eller slutten av 80-tallet vel).

    Så Inger og Runar, (foreldrene til Ove), og dem, de var kanskje litt ‘New Age’ da, eller noe.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Inger fortalte meg også det en gang.

    (Etter at jeg hadde fortalt det vel, at jeg ikke var så glad i melk da.

    Som jeg har forklart mer om grunnen for, i Min Bok da).

    At de heller ikke drakk så mye melk, hjemme hos dem, i Son da.

    Melk var visst ikke så sunt heller, mente Inger, (av en eller annen grunn da).

    Men de spiste kalktabletter da, husker jeg, at Inger sa.

    Hu sa det, (husker jeg), at hvis man husket på å spise kalktabletter, så behøvde man ikke å drikke så mye melk da.

    Noe jeg husket seinere, da jeg bodde i Oslo.

    (I tiden etter militæret vel).

    Og da hendte det, at jeg kjøpte enten kalktabletter, eller benmeltabletter da, (som var billigere), på apoteket, på Jernbanetorget, i Oslo, da.

    For å få i meg nok kalk, siden jeg ikke drakk så mye melk da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Ove var i militæret, på rundt den samme tida som meg vel.

    Og han var MP, (altså militærpoliti), husker jeg.

    Jeg vet ikke hvorfor han ble det, som hadde røyka marijuana i Amerika og kræsja bilen til mora si, i fylla, osv.

    Men Ove hadde tidligere fortalt meg det, at han ville bli politi da.

    Noe jeg ikke syntes at hørtes så kult ut liksom.

    At en fetter av meg skulle bli politi.

    Jeg var jo fra Bergeråsen, hvor det ikke fantes et lensmannskontor, engang.

    Så det å se for meg Ove som politi, det gjorde meg litt stressa, må jeg innrømme.

    Og jeg syntes ikke at det var noen koselig tanke da, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en gang, da jeg bodde på St. Hanshaugen, på slutten av 90-tallet.

    (I en hybelleilighet, som jeg leide av Rimi).

    Så husker jeg at Ove kjefta på meg, fordi jeg hadde tatt over en film, som het Judge Dredd.

    ‘Det likte jeg ikke’, sa Ove da, (husker jeg), når han så det.

    Så Ove var jo en veldig uhøflig fyr, som trodde han kunne være så nedlatende og sjefete, mot en Rimi-leder og Heimevernsmann da.

    Men jeg møtte ikke Ove så ofte, som en gang i året, engang.

    Så selv om han ofte satt meg ut, når jeg møtte han.

    Så ble jeg liksom aldri ordentlig kjent med han igjen, (som voksen), heller.

    Så jeg fikk aldri noen ordentlig anledning, til å ta opp denne uhøflige tonen hans da.

    For den var ulik noen annen tone, (må jeg vel nesten si), som andre folk brukte mot meg da.

    Så det ble jo som noe hinsides nesten, (når Ove begynte med de her uhøflige greiene, som jeg nok mye glemte fra gang til gang da, når jeg møtte han igjen, siden det kanskje skjedde mye ellers, på jobben og på fritiden, i livet mitt da.

    Og jeg ikke møtte Ove så ofte da.

    Og jeg hadde jo kutta ut faren min, så jeg var litt ambivalent, til dette, å møte Ove.

    Siden han jo var en del av min fars slekt/familie, for å si det sånn.

    Så derfor ble det mer som noe plikt, de gangene, som jeg hadde noe med Ove å gjøre.

    Og jeg beit kanskje bare tenna sammen, og venta på at dette møtet med Ove skulle ta slutt da.

    Sånn at jeg kunne gå tilbake til min vanlige liv, istedet.

    For det ble litt spesielt, dette med at jeg hadde kontakt, med Ove, i Oslo.

    Samtidig som jeg egentlig prøvde å kutte ut faren min og hans slekt da.

    Så det ble litt spesielt, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og det hendte at jeg noen ganger ikke var sikker på om jeg hørte riktig, når jeg prata med Ove da.

    For han kunne lire ut av seg de mest uhøflige setninger, noen ganger da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    I det neste kapittelet, så tenkte jeg at jeg skulle skrive om hva som skjedde, da jeg flytta til Axel og dem, på Furuset, i slutten av august-måned, i 1990 da.

    Så får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Mer fra hostellet

    Idag, saa gikk jeg inn paa kontoret paa hostellet, for aa betale den to-ukentlige ‘top up’, paa 73 pund, som de forlanger, som betaling for mat og stroem, osv.

    Det satt fire mennesker der, paa det ganske lille kontoret.

    The House Manager, Lorraine, spurte meg hvordan det gikk med meg.

    Jeg sa det gikk bra, og spurte henne hvordan det gikk med henne.

    Om hun hadde brukket benet, (siden jeg saa at hun gikk med krykker, en dag, i forrige uke).

    Nei, det var bare noe med kneet, fortalte hun.

    Saa forklarte hun det, at han som satt foran PC-en og vel sleit litt, med aa logge seg inn som administrator, paa et eller annet system da.

    Han var huseieren, Mr. Samuels.

    Mr. Samuels, han hadde en liten ‘runding’, oppaa toppen av hodet.

    Og det tror jeg betyr at han er joede.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte paa.

    Saa politiet har altsaa hevet meg ut fra University of Sunderland og inn i et joedisk eiet hostell da.

    Men jeg kjenner ikke mange joeder, saa jeg vet ikke hva jeg skal si.

    Men det er kanskje derfor de er ‘very though and very friendly’ der.

    (Som the House Manager Lorraine fortalte meg, den dagen jeg ble sendt dit av politiet, via the Sunderland City Council).

    Bestemor Ingeborg, hun fortalte meg jo det, sommeren 2004, (var det vel), da jeg fikk det soelvoelkruset, i Nevlunghavn.

    At hun hadde hatt noen joediske venninner, da hun bodde som ung i Koebenhavn.

    Og ‘du vet ikke hvordan de er’, sa hun til meg, om ‘joedene’ da, mens hun nesten graat da.

    (Hun dukket opp fra kjoekkenet da min soester Pia nevnte joeder).

    Saa saann var det.

    Bare noe jeg tenkte paa.

    Med heilsing til de ‘tammingene’ som las om kva som foerehev i mi situasjon, uten at gjera aatgjerd at det.

    Hva er Norge for et slags land lurer jeg.

    Erik Ribsskog

  • Min Bok – Kapittel 45: Enda mer fra sommeren 1988, (del 4)

    Han italieneren, som foreldrene våre, babla om, at Pia og jeg måtte være med, på campingferie, forresten.

    Han sa også noe om at han likte lyshårede damer, (enda mora mi hadde brunt hår).

    Og han mente at jeg sikkert likte mørkhårede jenter.

    Sånn hadde ikke jeg tenkt på før.

    Og hvorfor han snakka om lyshårede jenter, det veit jeg ikke.

    For hverken mora mia eller Pia var jo lyshåret.

    Men men.

    Da vi kom hjem fra den ferien, med den ‘campingbilen’, (en Folkevognbuss), til han italieneren.

    Så var Pia oppe hos meg, husker jeg.

    Og så hørte vi på den Rock Steady Crew-kassetten, på stereoanlegget, til faren min.

    (Dette var vel sommeren 1984 vel, hvis jeg skulle tippe.

    Sommeren 1983, så var jo Pia og meg, i Nevlunghavn, på besøk hos Ingeborg og Johannes.

    Og sommeren 1985, så var jeg jo på min første språkreisetur, til Brighton.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Mens Pia og jeg, satt i sofaen, oppe i Leirfaret 4B der.

    Så dukka plutselig Christell opp.

    Mens den ‘Me and Baby Brother’-sangen, som han italieneren likte, var på da.

    Og da sa Christell det, at den var fin den kassetten da.

    Noe sånt.

    Så Christell og han italieneren, de hadde altså samme musikksmak da.

    (Siden de likte den samme sangen, mener jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg skrev om det, at det stod noen bilvrak, med knuste vinduer, på veien, inn til Blindvann der.

    Det skjedde også en gang, mens jeg bodde på Bergeråsen, og gikk på barneskolen eller ungdomsskolen vel.

    At det stod en bil, på bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande der.

    Og den bilen, den hadde fått slått inn alle rutene og lyktene, osv., husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, mens jeg gikk i sjuende eller åttende klasse vel.

    Noe sånt.

    Så ga faren min meg en eske, med vinterhansker, for gutter.

    Som hadde ‘falt av en lastebil’, sa han.

    Som han kjørte bak, hjem fra Drammen, eller noe.

    Og da fikk jeg beskjed om det, å bare gi sånne handsker da, til folk jeg kjente.

    Det var vel tjue par handsker, eller noe, som jeg fikk da.

    Og jeg ga vel noen til Ulf Havmo og Kjetil Holshagen, osv., mener jeg å huske.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Christells nest eldste storebror, Jan Snoghøj, han ble etter nabodama, sammen med ei med lyst hår, fra ei bygd som heter Åmot vel, oppe i Buskerud et sted, tror jeg.

    En gang, så ble jeg dratt med, av hu fra Åmot da, og Christell og Pia, for å se en film som het ‘Tootsie’, (om en mann som kledde seg ut som en dame), på en av kinoene, i Drammen.

    (Jeg tror at de kinoene i Drammen, het Saga og Snorre kino, eller noe.

    Men jeg er ikke helt sikker.

    Det er noen år siden jeg var på kino i Drammen, for å si det sånn.

    Men men).

    Da vi kjørte fra Bergeråsen og inn på Svelvikveien, ved Berger skole.

    Så spurte hu fra Åmot, hvem det var, som stod i busskuret der.

    ‘Ole Christian Skjellsbekk’, sa vel Christell da.

    (Han som gikk i klassen min, og som var i Stavern, på det diskoteket, nede ved havna der, den gangen Pia fikk herpes, da hu ga munnsex, til en soldat, eller noe vel, der nede da.

    Sommeren 1988 vel.

    Så sånn var det).

    ‘Han var kjekk’, sa hu fra Åmot da, (ei som var 4-5 år eldre enn meg vel, eller noe).

    ‘Ja’, sa vel Pia og Christell da.

    Så de tre damene/jentene, de var svake for Ole Christian Skjellsbekk, med sitt mørke hår, (husker jeg).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg gadd ikke å se den filmen, for jeg syntes det var litt på kanten, å se en film, om en mann, som ville være dame da.

    Så det slapp jeg da, av hu fra Åmot.

    Så jeg gikk bare rundt i Drammen, og kikka litt vel.

    Og kjøpte meg kanskje en hamburger, eller spilte på spilleautomater, på en burgersjappe, som lå på Bragernes der da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Jeg husker at Christell og jeg, (og muligens også Pia), var på kino, i Drammen en annen gang.

    Da sa noen i filmen, at ‘ingen kler en grønn genser’, (på engelsk da).

    Også viste jeg Christell genseren min, som var grønn da.

    Og da lo Christell fælt, husker jeg, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, skoleåret 1988/89, så var jeg på en russekro, oppe i Hokksund eller Vikersund, eller noe.

    Og der, så møtte jeg hu fra Åmot.

    Hu sa det, at jeg burde komme meg bort fra familien min vel.

    Jeg svarte noe greier da, i farta.

    Og da sa hu det, at ‘det har du hørt av Jan’.

    Så da måtte jeg innrømme det, at det nok var sant da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min søsters venninne, Cecilie Hyde, ville være med på denne russekroa, enda hu ikke var russ, (selv om hu var født det samme året som meg).

    Hu fra Åmot, hu gikk hjem fra den russekroa da, da jeg dukka opp der.

    Så sånn var det.

    Av en eller annen grunn.

    Men men.

    Jeg måtte også henne i Oslo, et år eller to etter dette, og hu sa hei og hilste da, nederst i Karl Johan, var det vel.

    Men etter det, så har jeg ikke sett henne mer.

    Hu reagerte på det en gang, at jeg ikke ville være lenge nede hos Haldis, en julaften.

    Men heller ville være hjemme alene.

    Og da måtte faren gå opp til Leirfaret 4B og overtale meg, for å få meg til å gå ned igjen da, til Havnehagen og til Haldis igjen da.

    Men det ble jo bare som noe kunstig.

    Jeg trivdes ikke så bra der.

    Så det var ikke en hyggelig julaften, husker jeg.

    Da var det nesten bedre å sitte aleine hjemme, foran TV-en og spiste noe julegodteri kanskje og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg, sa forresten det, en gang, som jeg var på besøk, da hu bodde i Nevlunghavn.

    At pizza, (som var favorittretten min, som tenåring, altså Pizza Grandiosa), det var bare ‘vomfyll’.

    Så bestemor Ingeborg fulgte med og visste hva den nymoderne maten inneholdt av næring da.

    Det er helt sikkert.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    En gang, under Svelvikdagene, sommeren 1988 vel.

    Så gikk jeg rundt der, uten at jeg fant noen å prate med vel.

    Alle folka der stod liksom i klikker da.

    Og jeg fant ikke noen klikk, som jeg hørte hjemme i da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble litt deppa nesten, av å henge der da.

    Men jeg fant hu Rose Marie Baltersen da, (hu pene, fra Sande, som hadde gått i klassen min, i første klasse, på videregående, altså cirka et år, før det her).

    Og hu stod i en klikk da, som det mest var gutter i vel.

    Og hu fikk jeg en klem av da, husker jeg.

    Men jeg kjente ikke de andre folka, som hu stod sammen med der.

    Og jeg tenkte at en av dem kanskje var typen hennes, eller noe.

    Så jeg hang ikke med de da.

    Men da stakk jeg bort til noen nabo-ungdommer av meg, som bodde i de trygdeboligene da, som nesten omringet Leirfaret 4B, hvor jeg bodde da.

    Og da fikk jeg bli med de, på fest, hjemme hos Lille-Oddis og de da.

    Men Lisbeth Mikalsen og ei jeg tror var søstera til Lille-Oddis.

    De fant seg to kavalerer, hvorav en av de, hadde 18-års dag vel.

    De tøffe kara, (som jeg ikke visste hvem var).

    De ble også med da, på den festen.

    Og hu søstera til Lille-Oddis og vel også Lisbeth Mikalsen, de lå på et soverom, og knulla vel, med de to tøffe kara da, som hadde 18 års dag.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg satt på kjøkkenet der, sammen med blant annet Rikhardt Mikalsen, (broren til hu Lisbeth Mikalsen da, som var på det soverommet der, og ‘peisa’ vel, mens jeg satt på kjøkkenet der da.

    Og det satt vel noen enda yngre gutter, enn han Rikhardt, på det kjøkkenet også, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Da de var ferdige, med å knulle vel, på det soverommet der.

    Så stakk de to tøffe gutta vel.

    Og da, så ville Lisbeth og hu søstera til Lille-Oddis, de ville bli med ned, til meg der.

    Så satt vi i stua mi, i Leirfaret 4B, vi tre da.

    De to jentene satt i sofaen og jeg satt i den ene stolen da.

    I den lyseblå sofagruppen, som faren min, Pia og jeg, kjørte ned med en stol fra, til Danmark da, den romjula, på begynnelsen av 80-tallet, som jeg har skrevet om tidligere, på bloggen.

    Plutselig, så kom Christell inn døra der, i full fart, midt på natta da.

    Hu stilte seg i stua, og begynte å prate til de to jentene, i sofaren.

    ‘Du har pulesveis’, eller noe, sa hu til hu søstera til Lille-Oddis da.

    Jeg reiste meg opp fra stolen og stilte meg like ved Christell, for å prøve å skjønne, hva den her skrikinga hennes, oppe hos meg, midt på natta, skulle være godt for.

    Men Christell svarte ikke noe, til meg da.

    Hu bare skreik og kjefta på de to jentene i sofaen da.

    UTen at jeg skjønner hva Christell hadde med å kjefte, på de, som jo var gjestene mine der, må jeg vel si.

    Men men.

    Christell stakk ihvertfall, uten å forklare noe.

    Og etterhvert så stakk de to andre jentene og.

    De sa vel ‘hadet’ ihvertfall tror jeg.

    Det var mer enn Christell sa, for å si det sånn.

    Så det var en veldig merkelig opplevelse, vil jeg si.

    Jeg hadde jo nettopp fylt 18 år, og hadde jo klint med to jenter, (ei fra Oslo og ei fra Hammerfest), nede i Brighton, tidligere den sommeren da.

    (Skikkelig råklining og, med tungekyss osv., i fylla, husker jeg).

    Og nå hadde jeg til og med klart å få to jenter, i passende alder, inn i stua mi, en sommernatt, til søndag vel.

    (Selv om vel minst en av dem allerede hadde pult fra før, den natta.

    Men men).

    Men når jeg liksom prøvde å roe dem ned, og når jeg liksom trodde at jeg skulle ha lykken med meg, å få snøre i bånn, som man vel sier.

    Så kommer altså Christell, (som da var noen måneder fra å fylle 16 år vel), brasende inn i stua mi, midt på natta, mens hu begynte å kjefe og klage, på de to gjeste-damene mine, som var et år eldre enn Christell vel.

    De var på klassetrinnet under meg da, Lisbeth Mikalsen og hu søstera til Lille-Oddis da, (eller hva hu var igjen. For hu bodde ikke på Bergeråsen, da jeg flytta dit. Men hu flytta vel til Bergeråsen noen år seinere, så jeg fikk ikke helt med meg hvem hu var. Hu bare dukka opp der liksom, må jeg vel si, at det virka som, for meg da. Men men).

    Og de to jentene, i sofaen, de turte ikke å si noe, til Christell.

    Enda Christell bare var en person.

    Og de to i sofaren var et år eldre da, enn Christell da.

    Men hva det her egentlig var om, det skjønner jeg ikke.

    Men cirka ti minutter etter at Christell dukka opp der, så stakk jo de andre jentene og.

    Så jeg hadde først tre pene lyshårede jenter, som var 1-2 par år yngre enn meg, i leiligheten.

    Og 10-15 minutter seinere, så hadde alle de tre jentene gått igjen, uten at jeg skjønte så mye, av grunnen til hvorfor de plutselig stakk da.

    Så der kan man se det, at ikke bare Pia prøvde å kontrollere sex-livet mitt, og kontakten min med damer.

    Faren min klagde en gang, som naboen min hadde sagt, at jeg hadde hatt damebesøk, en kveld.

    (Enda det bare var Ulf Havmo, (som hadde langt uklipt hår), og søstera mi Pia).

    Og Christell ødela altså også for meg, når det gjaldt damer, og jagde damebesøk, som jeg hadde, om nettene da.

    Uten at jeg skjønner hvorfor, at dem skulle ødelegge for meg da.

    Men jeg måtte jo også bo alene, i Leirfaret 4B og Hellinga 7B, fra jeg var ni år.

    Så dem hadde vel noe vendetta mot meg da, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men hvorfor Christell dukka opp, i leiligheten ‘min’, midt på natta.

    Det veit jeg ikke.

    Hu hadde kanskje fått høre det, at de to jentene, var hos meg, av noen av de unge gutta, som var hos Lille-Oddis og dem, den kvelden, som de jentene pulte de gutta, som feira 18 års dagen sin da.

    Hva vet jeg.

    Det er kanskje noen andre som skjønner, hva som egentlig skjedde der.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell, Pia og meg, vi var også på døvekurs, oppe hos kusina vår Lene, (som var datter av onkel Håkon og tante Tone), i Havnehagen da.

    (De på skrått nedenfor Espen Melheim og dem cirka, litt lenger opp i Havnehagen da).

    Så sånn var det.

    Det var ganske mange døvekurs-dager, som vi var på.

    Dette var vel mens jeg gikk i sjuende klasse kanskje.

    Og Pia og Christell gikk i femte klasse.

    Noe sånt.

    Pia og Christell de var kjempeflinke, til det her døvespråk-greiene.

    Det var nesten bare jenter, på de kurskveldene, og alle, (untatt Pia og Christell), var døve da.

    Så jeg syntes nesten at det var litt flaut, å være med, på det her.

    Det var onkel Håkon, som nærmest presset meg, til å være med, husker jeg.

    (Borte hos Ågot en gang da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Christell og Pia, de bodde jo på samme rom da, tror jeg.

    Så det øvde fælt da, etter skolen, nede i huset til Haldis der da.

    Mens jeg, jeg var ikke så ivrig, til å øve.

    Så jeg lærte mest døvealfabetet, husker jeg.

    Pia og jeg, vi forklarte det, at det fantes sånne tavler, som man kunne skrive på, og så viske bort igjen, det som man hadde skrevet.

    (Som vi hadde sett i lekebutikkene, i Larvik, eller noe da).

    Og da sa en av lederne, for døvekurset, at vi måtte kjøpe med noen sånne tavler, for henne.

    Så skulle vi få penger da.

    Noe sånt.

    Men jeg så et par ganger, i lekebutikken, på Lyche varemagasin, i Drammen, etter sånne tavler.

    Men jeg klarte ikke å finne det.

    Dette var vel sånn som ikke var i grunnsortementet, til lekebutikkene, kanskje.

    Lekebutikkene forrandrer vel kanskje de varene de har inne til salg, hele tiden.

    Det veit jeg ikke helt.

    Jeg har ikke jobbet i noen lekebutikk så.

    Men Matchbox-biler, der har de kanskje hele tiden.

    Mens sånne tavler det har de kanskje bare innimellom da.

    Hvem vet.

    Jeg klarte ihvertfall ikke å finne noen sånne, i Drammen.

    Det var noe Pia og jeg, hadde sett, i Larvik, da vi bodde der, som barn, mener jeg å huske.

    Så det er mulig at hu kurslederen, ble sur, siden jeg ikke fant noen sånne tavler da.

    Hvor man skrev med en sånn plastikkpinne, også kunne man viske all teksten bort, ved å skyve på et håndtak da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så hvis noen som leser det her kapitellet, har noen sånne tavler, (som jeg forklarte om ovenfor), hvor man kan viske ut det man har skrevet, på lager.

    Så send de til døveskolen i Holmestrand.

    For da er det muligens en hjelp da, i hverdagen, for døve unger/ungdommer.

    Siden det noen gang kan være vanskelig å finne papir, å skrive på, i farta, hvis det er noe.

    Men hvis man har en sånn tavle, så kan kanskje de hørende ungene, forklare på den da.

    At en døv unge og en unge som ikke kan tegnspråk, kan ha en samtale, på en sånn ‘viske-tavle’ da.

    Det var noe sånn vi prata om, på den første kursdagen der vel.

    Jeg lærte ihvertfall døvealfabetet, som jeg vel husker delvis enda.

    (Jeg kom til ‘f’ ihvertfall).

    Og en gang, så var vi på besøk, på døveskolen, i Holmestrand.

    Jeg husker at jeg stod utenfor skolen der ihvertfall.

    (En skole som var litt oppe i ‘lia’ der, sånn som jeg husker det).

    Og jeg husker at jeg stod i en stor gruppe unge ungdommer der.

    Hvorav de fleste var døve, og bare Pia, Christell og meg, var hørende vel.

    En døv gutt, var skikkelig populær da, husker jeg.

    Så det var ikke bare å komme der, å hevde seg, selv om man var hørende da, skjønte jeg.

    Men men.

    Dette var hjemmebanen til de døve skjønte jeg, så der gikk det nok mest i døvespråk, og jeg som hørende, (som ikke var så flink, til å lære døvespråk), jeg sleit litt da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Pia sa jo det en gang, til meg, i Leirfaret 4B, noen år etter det her, at grunnen til at Lene ble døv, var at onkel Håkon, hadde spilt så høyt på stereoanlegget sitt, da Lene var baby da.

    Noe sånt.

    Men men.

    (Jeg vet ikke om det var mora vår, som hadde fortalt Pia det her.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert.

    Men men).

    Jeg husker det, at for å si navnet, til en døv, så holdt det å si den første bokstaven, i navnet da.

    Jeg måtte huske den første bokstaven, på alle de døve jentene da.

    Men jeg hadde visst glemt Lene, en gang, husker jeg.

    Så da lo alle de døve jentene da, når jeg glemte å vise tegnet ‘L’ for Lene da.

    (Selv om jeg synes at de lo litt vel tidlig.

    Før jeg liksom fikk sjangsen, til å vise riktig tegn.

    Så det er mulig at det var noe lureri.

    Hvem vet.

    Men men).

    En gang, mens jeg bodde i Hellinga 7B.

    (Et sted jeg flyttet fra, før jeg ble elleve år).

    Så jeg var altså ni eller ti år, da dette skjedde.

    Det som skjedde, var at bestemor Ågot, bestefar Øivind, onkel Håkon og tante Tone.

    De skulle alle ned til Rhodos, en sommer.

    Jeg, (som var 10-11 år), skulle passe på den et halvt år yngre vel, kusina mi, Lene(!).

    Så jeg har faktisk jobba som støttekontakt for døv person, i en drøy uke vel.

    Dette var en sommer, husker jeg, (det var ihvertfall ikke snø da).

    Så det var vel sommeren 1980 eller påsken 1981 kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    Tegnet for ‘mamma’ og ‘pappa’, på døvespråket, det er forresten å ta seg på nesetippen, for ‘pappa’ da vel, og på siden av nesa, for ‘mamma’.

    Noe sånt.

    Så jeg kunne litt døvespråk, den uka, som jeg skulle passe på Lene.

    Men nesten ikke noe.

    For dette var _før_ døvekurset da.

    Så jeg var nok for ung, til å være ‘reservepappa’, for Lene da.

    Men men.

    Lene sov vel i dobbeltsenga til faren min, mener jeg å huske.

    For faren min sov nede hos Haldis da.

    Og jeg sov i min enkeltseng da, som var i det samme soverommet, som senga til faren min da.

    Så Lene og jeg, vi sov i samme rom, som 10-11 åringer da.

    Men jeg tulla ikke med henne, sånn som Tommy gjorde en gang, husker jeg, da han tok av henne alle klærna osv.

    Mens han lå oppå henne på gulvet.

    Jeg prøvde å være snill mot Lene da, siden hun var døv, osv.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Vi skulle på sirkus, i Drammen, faren min, Lene og jeg, da jeg passet på Lene.

    Men det sirkuset var seint på dagen, så vi var der når de bygde teltet, husker jeg.

    Så det ble for lenge å vente.

    Jeg måtte henge med Lene da, mens faren min jobbet nede på verkstedet.

    Jeg husker at Lene og jeg, vi leste tegneserier, borte hos Ågot.

    Og det var et album som jeg hadde der, som het ‘Hakke Hakkespett og Lykkevannet’.

    Som jeg syntes var artig da.

    Og som jeg lot Lene lese.

    Også tulla jeg med Lene, og helte noe suketter oppi et glass, og lagde liksom sånn salgsbod da, utenfor huset til Ågot.

    Også skreiv jeg ‘Lykkevann 1 krone’, på en plakat da.

    Og da kjøpte Lene et glass sånt Lykkevann da, husker jeg.

    Det var den eneste måten jeg klarte å kommunisere med Lene på da, omtrent.

    Å skrive sånne plakater, osv.

    Men man kan se det på ansiktet, til den som er døv, litt, om de er rolige og sånn.

    Så jeg måtte liksom se på trynet hennes da, og prøve å tolke grimasene hennes og sånn, for å finne ut om hu var fornøyd da, osv.

    Men men.

    Så jeg har altså vært en slags støttekontakt, for to av søskenbarna mine.

    Nemlig Lene, som var døv, da jeg var sånn ti år vel.

    Og Ove, som var fra Follo, noen år seinere, da han skulle plukke jordbær da, i åkeren til familien Sand, på Sand.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter at bestefar Øivind var død.

    Så flytta bestemor Ågot, inn på det gamle rommet, til faren min.

    (Et rom som var over gangen for kjøkkenet, husker jeg).

    Av en eller annen grunn.

    Og da ble det plassert minst en køyeseng, inne på det gamle ‘hoved-soverommet’ der, husker jeg.

    Men men.

    Og Tommy og meg, (og kanskje flere av oss søskenbarna da).

    Vi skulle av en eller annen grunn, sove over der, en gang, husker jeg.

    Og jeg hadde jo rimelige komplekser, fordi jeg var en av de siste, i klassen min, som kom i puberteten da.

    Vi hadde jo seksualundervising, på skolen.

    Og vi lærte det, at også guttene fikk større brystvorter, (mener jeg å huske, ihvertfall), i puberteten da.

    Og jeg var vant til å være klassens ‘racer’, i matte, og sånn.

    Så jeg syntes det var så flaut, å være treit, i puberteten.

    Så jeg lurte på det, om jeg var mindre utvikla, enn fetteren min Tommy, (som var fem år yngre enn meg), også.

    Så jeg la merke til at han hadde fått ganske store brystvorter da, (til å være en gutt, mener jeg).

    Men det hadde ikke jeg fått enda da vel, (mener jeg å huske).

    Så jeg lurer på det, om til og med Tommy, (som var født fem år seinere enn meg), fikk hår på tissen, før jeg fikk det, sommeren 1987.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men det som var, det var at Tommy, han merka det da, at jeg liksom kvakk til da, da jeg så det, at han hadde begynt å komme i puberteten, (før meg da).

    ‘Du så på puppen min’, sa TOmmy da, etter at han hadde krabba oppi senga si, ovenfor meg da, i køyesenga da.

    Men da svarte jeg ikke noe, for da syntes jeg at det ble så flaut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Øivind døde vel sommeren 1983 vel.

    Så dette her var kanskje seinere i 1983 da, eller i 1984 da, eller noe.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men nå begynner klokka å bli 24, her på hostellet.

    Så jeg få skrive mer, på det her kapitellet, en av de neste dagene, eventuelt.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok – Kapittel 43: Enda mer fra sommeren 1988, (del 2)

    Sommeren etter at bestefar Johannes døde, (var det vel, hvis det ikke var sommeren etter der igjen), så var Pia og meg, på besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Da hadde jeg med meg en metalldetektor, som jeg hadde kjøpt på postordre.

    Den kosta bare 300 kroner cirka vel, og var kanskje ikke så avansert, men jeg klarte å finne noe, ihvertfall.

    Jeg fant onkel Martin sin lommekniv, under en tremøbel-gruppe, et stykke opp i hagen der.

    Jeg fant også en nøkkel til en hengelås, til en utebod.

    Da begynte bestemor Ingeborg nesten å grine, for det var en nøkkel, som bestefar Johannes, hadde lett mye etter da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg lette også en del oppe på en strand, ved siden av Gurvika der, som heter Kjærstranda vel.

    Det var lite folk der, husker jeg, så dette var vel enten en del uker før eller etter fellesferien.

    Katten Kitty var ikke med, husker jeg, så dette var nok etter at den katten døde da.

    Så sånn var det.

    Men, i Nevlunghavn, så er det et sted, som heter Mølen.

    Og det stedet har jeg lest om, seinere, at der ligger det mange vikingegraver, osv.

    Men det fortalte ingen meg.

    Så den sommeren, så gikk jeg og leita på Kjærstranda, og fant bare bruskorker og kanskje et kronestykke, eller to, da.

    Mens jeg istedet kunne ha lett der hvor det var vikinggraver, og kanskje funnet noen skatter, eller noe, der.

    Hvis noen hadde fortalt meg om disse gravhaugene, som jeg leste om, på nettet, da jeg bodde i Liverpool.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia og jeg, vi pleide også å besøke bestemor Ingeborg, i Stavern, etter at hu flytta til et rekkehus der, i Herman Wildenweysgate, på midten av 80-tallet.

    Vi pleide noen ganger å gå på et diskotek der.

    Dette må vel ha vært sommeren 1987 eller sommeren 1988.

    En av de, vil jeg tippe på.

    Pia og jeg, vi var på diskoteket der.

    Pia møtte en kavaler, (en litt kraftig kar vel, ihvertfall iforhold til meg, som var tynn. Og han var også noen år eldre enn meg vel).

    Så gikk de to ut av diskoteket, en tur.

    Så dukka overraskende for meg, Ole Christian Skjellsbekk, fra Bergeråsen, opp der.

    Han hadde vært med noen folk, med båt, nedover på Sørlandet.

    Og han sa det, at damene i Kragerø, var veldig fine, husker jeg.

    Så kom Pia inn igjen da, etterhvert da.

    Men seinere, (da jeg bodde i Oslo), så har Pia fortalt meg, at hu fikk herpes på munnen, av han litt eldre karen, fra diskoteket.

    Så Pia ga han kanskje munnsex da, (eller hvordan sånn herpes smitter).

    Hvem vet.

    Og det var liksom ikke noe jeg kunne ha gjort heller, for å hindre dette.

    For jeg kjente ikke han karen, og Pia bare sa at hu skulle gå en tur.

    Det var ikke sånn at jeg bestemte over hva Pia gjorde.

    Pia bodde nede hos Haldis, mens jeg var en gutt, som bodde alene, og ble nedtrykt av dette, samt av mobbing, på skolen, og fra familien da.

    Og jeg er også bare et år og fem måneder eldre enn Pia.

    Og Pia kom også i puberteten og debuterte også sexuelt, mange år, før meg.

    Jeg debuterte sexuelt, i desember 1988 vel, (med Nina Monsen).

    Mens Pia debuterte sexuelt, den gangen, som Kjetil Holshagen, Pia og meg, (og mora vår), var på Petter Wessel, og hu møtte han ‘Erik SOler’ da.

    Dette var vel før jeg begynte på videregående, tror jeg.

    Eller om det kan ha vært mens jeg gikk i første klasse på videregående.

    Så Pia gikk på ungdomsskolen, da hu debuterte sexuelt da.

    Og det skjedde cirka to-tre år, før jeg debuterte sexuelt da.

    For Pia var tidligere i puberteten, enn meg, og hu var også mindre deprimert, (vil jeg tippe på ihvertfall), siden hu slapp å bli tynget ned av å bo aleine.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Hvordan jeg vet når Pia debuterte sexuelt.

    Det er fordi, at jeg hadde et ‘raid’, i huset til Haldis og dem, høsten 1988.

    Og da var det et eller annet, (kanskje at Pia hang med ‘Tina Turbo’, som hadde dårlig rykte), som fikk meg, til å raide Pia sitt rom, for en gangs skyld, istedet for Christell sitt rom da.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Pia sitt rom, så mye mer bomba ut, enn Christell sitt rom.

    Pia hadde masse klær og annet, strødd ut over gulvet, på rommet sitt.

    Og hu hadde ikke så mange fine plakater og ting, som Christell hadde, på sitt rom.

    I alt rotet, til Pia, så fant jeg en konfekteske, som var trampet flat, og som lå midt på gulvet da.

    Der lå det en sexdagbok, og en lapp, som Christell hadde skrevet.

    På lappen fra Christell, så stod det ‘hva skal vi gjøre i England?’, (Hvor de var noen uker, før det her ‘raidet’), ‘skal vi røyke, drikke og knulle gutter?’.

    Noe sånt.

    Så Pia var nok ‘sjefen’ av Pia og Christell, vil jeg tippe på.

    Siden Christell spurte Pia, om hva de skulle gjøre, i England da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Pia hadde også en sexdagbok der, som jeg leste litt i.

    Der stod vel det forklart, at hu hadde hatt sex, med han ‘Erik Soler’, mener jeg.

    Og at Pia hadde syntes at det var ‘deilig’.

    Noe sånt.

    Men men.

    Pia skrev også om noe sex i Svelvik, i sexdagboka si.

    Det var om noe ‘hoppe av i svingen’-greier.

    Og Pia hadde skrevet opp, at hun hadde sagt fra til gutten, (som jeg ikke husker noe navn på), at ‘det er siste gangen vi hopper av i svingen’.

    Noe sånt.

    Christell sa jo at Pia hadde hatt en abort, i Havnehagen.

    Og det var kanskje etter det ‘hoppe av i svingen’-greiene, i Svelvik da, (var det vel, mener jeg å huske, at denne sexen foregikk).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Pia fortalte meg også det, høsten 1988, at en som het Kenneth, hadde vært ‘slem’, mot henne.

    Dette var på en slalåm-samling, i Hemsedal vel, i regi av Berger Alpinklubb, (var det vel).

    Og dette var kanskje i påsken 1988 da, eller noe.

    Noe sånt.

    Øystein Andersen hørte også dette, og dro meg med, til en fest, ved Berger-kafeen.

    (Jeg vet ikke hva Pia mente med at Kenneth hadde vært ‘slem’.

    Det sa hun ikke.

    Og dette gjorde meg litt paff, for jeg var fortsatt jomru, på den her tiden).

    På den festen, så satt han som nå er sangartist, fra Berger.

    ‘Jensemann’.

    Han er sønn av en trailersjåfør, som fikk stjålet traileren sin, nedefor Barnehagen, (der faren min kjørte oppå siden av en haug, med firehjulstrekker, så det ble dype spor, som var synlige lenge).

    Jeg fant vognkortet, da jeg gikk bort til Ågot, for å spise middag, en gang.

    Det lå i grøfta. ved bussholdeplassen, ved Gamlehjemmet, i retning Sande.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Så fikk jeg med Ulf Havmo og Carl Fredrik Fallan, (var det vel), til å gå opp til han trailersjåføren, og levere vognkortet da.

    (For jeg visste ikke hvor dem bodde).

    Og da fikk vi fem kroner hver, i finnerlønn, (etter å ha venta en stund da, uten å få noe finnerlønn, noe vi hadde forventet oss vel).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Han Jensemann, han nevnte også den episoden, mellom Kenneth og søstera mi da.

    Pia hadde visst vært lett på tråden, eller noe, skjønte jeg.

    Men han Jensemann gikk heller ikke i detalj, om hva som skjedde.

    Og Jensemann og Kenneth, de gikk i klassetrinnet over meg.

    Og spesielt Jensemann var en del kraftigere enn meg.

    Så jeg var litt reservert, og spurte ikke, om noen fler detaljer, om hva som hadde skjedd.

    Men det var altså min tremenning, fra Lørenskog, Øystein Andersen, som dro meg med på denne festen, ovenfor Berger-kafeen var.

    Et hus jeg ikke har vært på besøk i, hverken før eller etter denne episoden.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men hvordan Øystein Andersen kunne vite at det var fest der.

    Og hvordan han, (som var fra Lørenskog), kunne kjenne han Jensemann, det veit jeg ikke.

    Jensemann satt vel også oppå meg, på skolebussen en gang, da jeg gikk i åttende, eller noe, vel.

    (Hvis det ikke var en annen i den klassen da).

    Men da sa ei jente i klassen hans, (Ellen Greftegreff?), fra, så han fikk ihvertfall høre det.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jensemann og Øystein Andersen, de ble litt borte der vel, på den festen.

    Og noen andre også vel.

    Jeg satt der litt, og prøvde å skjønne, hva som hadde skjedd, med søstera mi, på den slalomturen.

    Jeg syntes det var litt merkelig, å høre om at søstera mi hadde hatt sex, med den og den da.

    Så jeg satt der litt, i den stolen, i mine egne tanker da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Plutselig, så var det noen folk, på kjøkkenet der, som lagde karsk.

    Eller om de sa ‘kaffedoktor’.

    De fortalte meg det, at man skulle legge en tiøring, i bånnen av kaffekoppen.

    Og så helle på sprit, til man så tiøringen.

    Noe sånt.

    (Eller om det var at man skulle helle på kaffe, til man ikke så tiøringen).

    Hvem vet.

    Jeg fikk vel en sånn kopp, med karsk da vel.

    Og så drakk jeg vel den.

    Før jeg kom meg tilbake til Bergeråsen da.

    Det var vel ikke så mye mer, som skjedde, på den festen, tror jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Bestemor Ingeborg hadde forresten et nabopar, som het Herr og Fru Holsæter, i Stavern.

    Hr. Holsæter fiksa håret til Fru Holsæter, så jeg en gang, gjennom vinduet deres.

    Men men.

    Ei nabojente, som bodde ‘oppe i lia der’, på den andre siden av gaten.

    (Ei blondinne vel).

    Hu likte ikke bestemor Ingeborg.

    Bestemor Ingeborg sa at hu likte bare å ligge på stranden og vise fram ‘pattene’ sine, eller noe.

    Noe sånt.

    (Med stranden, så mentes den ved militærleieren, i Stavern sentrum da.

    Så sånn var det.

    Men men).

    Pia, mora mi og jeg, vi gikk også dit, en gang.

    Og bare jeg gløttet litt på Pia, (som lå på stranda der, i en badedrakt, husker jeg), så var det veldig farlig da.

    Jeg fikk visst ikke lov å hverken snakke eller se på Pia, skjønte jeg.

    Så hvilken kultur mora mi og Pia har, det veit jeg ikke.

    Men en norsk/norrøn jente, ville vel hatt på seg bikini, (og ikke badedrakt).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Før mora vår flytta til Sande, så pleide Pia og jeg, å besøke henne, på Tagtvedt, en del ganger.

    Da fortalte Pia meg det, en gang, i Holmestrand, (var det vel, hvor vi tok toget fra).

    At hu hadde kjøpt seg en sølvring, hos en gullsmed da.

    Og sølv, det er vel liksom nornønt, tror jeg ihvertfall.

    Så Pia var kanskje norrøn da.

    Hvem vet.

    Men man kan jo ikke vite alt.

    Og hvorfor Pia kjøpte den sølvringen, (til 20-30 kroner vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Man kan jo ikke vite alt.

    Så sånn var det.

    En gang, så så jeg litt på Aina, (som bodde i huset ovenfor vårt, i Leirfaret 4B), og lillebroren hennes, som lekte, i en hage, eller noe, som var på forsiden av huset deres da.

    (Dette var vel da jeg var sånn 12-13 år kanskje).

    Og da, så fikk jeg bli med inn i huset deres litt, av Aina, (som gikk i klassen under meg da).

    De hadde et ganske spartansk møblert hjem, vil jeg si.

    Faren jobbet i Nordsjøen, mener jeg å huske.

    Men det så ikke ut som at de hadde så mye penger, for meg, fra hvordan huset deres var møblert, osv.

    (Men jeg kan jo ha tatt feil).

    Aina viste meg en skillpadde, som de hadde.

    Den hadde fått en sprekk, i ryggen, ettersom en kommode, (eller noe), hadde ramlet over den da, sa Aina.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Det var ikke så ofte jeg så hu Aina, (selv om hu bodde i nabohuset), og det var vel enda sjeldnere, at jeg snakket med henne.

    Det hendte vel bare en 4-5 ganger kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Siden jeg flyttet til Bergeråsen, (og før det og vel), så husker jeg det, at jeg ikke likte Teskjekjærringa.

    For hvis vi skulle til stranda, nedenfor henne.

    Så kunne vi ikke kjørte.

    For da kom Teskjærringa ut, og sa at det var ‘privat vei’.

    (NOe som var tvilsomt, om var sant, skjønte jeg på faren min.

    Veien var asfaltert ihvertfall.

    Og hvis den var asfaltert, så var det vel kommunen som eide den, vil jeg vel tippe på.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Så en gang, da jeg var sånn 16-17 år vel.

    Så fikk jeg hevn, (må man vel si), over Teskjekjærringa.

    For min kamerat, på den tiden, Kjetil Holshagen.

    Han hadde en kraftig batteridrevet sirene, som jeg fikk låne.

    Så teipet jeg den, på en av de to radiostyrte bilene, som jeg hadde fått av faren min, da han var på to reiser, til USA, (jeg fikk først en gul og så en rød fjernstyrt bil vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Så tok jeg med den bilen, like før klokken 23, en kveld vel.

    Også satt jeg på sirena, nederst i Havnehagen.

    Også kjørte jeg den bilen, bort den ‘private’ veien da.

    Og bort til huset, til Teskjekjærringa da.

    (Ei dame som het Solveig, og som Haldis kjente, blant annet).

    Også snudde jeg bilen, med fjærnstyringen da.

    Også kjørte jeg bilen tilbake, til der jeg stod da.

    Og Teskjekjærringa kom ikke ut engang.

    Så sånn var det.

    Enda det bråka rimelig fælt, av den sirena, må man vel si.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en dag, en god del uker seinere vel.

    Så stod hu Aina da, i vinduet, på soverommet sitt, (var det vel), en kveld, som jeg kom opp, fra et besøk hos Kjetil Holshagen vel.

    (Vi pleide å diskutere data og elektronikk, osv., enten nede hos han eller oppe hos meg da).

    Så sånn var det.

    Og da sa hu Aina det, at jeg ikke måtte kjøre med den bilen så seint om natta.

    For det bråkte så fælt, skjønte jeg.

    Men hvordan hu kunne høre det, helt opp i Leirfaret, det veit jeg ikke helt.

    Det var jo mange hundre meter, ovenfor der Teskjærringa bodde, for å si det sånn.

    Men men.

    Det var kanskje lillebroren hennes, som hadde sagt det, at det var jeg som tulla sånn med Teskjekjærringa.

    For han lillebroren hennes, han var vel over alt nesten vel, på Nedre der vel.

    (IHvertfall nedenfor S-Svingen).

    Og det dukka med en gang opp en ‘bøling’, med unger og unge ungdommer da.

    Når jeg dreiv og kjørte den bilen, nederst i Havnehagen da.

    For noen spurte meg vel kanskje hva jeg skulle, når de så meg med den bilen, med sirene på da.

    Men jeg husker ikKe om Kjetil Holshagen blei med.

    Men det var ihvertfall en del unger, som så på, da jeg tulla sånn, husker jeg.

    Men men.

    (Dette var bare en impulshandling, som jeg fikk da.

    Eller en ide jeg fikk, da jeg så at Kjetil Holshagen hadde en sånn sirene.

    Også fikk jeg låne den sirena da, i noen dager.

    Og så lada jeg batterier da, til den bilen.

    Og så en dag, når alt var klart, (Og jeg huska denne ideen da).

    Så dro jeg med den fjernstyrte bilen ut da, og tulla med å bråke da, utafor Teskjekjærringa der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sommeren 1987, så sa forresten Haldis det til meg, en gang, som jeg gikk ned til huset deres, og hu lå og solte seg, topplæs, (med sine små skinnfeller, av noen pupper, må man vel kalle dem).

    At jeg fikk ikke lov å kjøre ut med båten, den sommeren.

    (Enda faren min hadde lært meg opp til å kjøre båten, sommeren før).

    For det ble urettferdig, siden Pia og Christell, ikke var 16 år gamle enda.

    Så det fikk ikke jeg lov til.

    Men det dreit jeg i, husker jeg.

    For hvis man skulle følge den logikken.

    Så burde vel ikke Jan og Viggo, (Christell sine storebrødre), få lov til å ta lappen, før Christell ble 18 da.

    (altså når de var sånn 25-30 år).

    Sånn var det jo ikke.

    De fikk jo begge lappen, da de var sånn 18 år.

    (Før Christell ble ti år vel).

    så det var jo bare noe sludder, fra Haldis.

    Det viser at det var et slags apartheid, mot jeg, i ‘Haldis/Arne-familien’, vil jeg si.

    Ikke bare måtte jeg bo alene, jeg måtte også vente lengre enn de andre, (ifølge Haldis), med å kjøre båt, etc.

    Så det var jo bare tull og tøys, det som farne min og Haldis dreiv med, når det gjaldt oppdragelse av barn, osv., vil jeg si.

    Haldis må jo ha vært litt forrvirret, vil jeg si, når hu klarer å prestere å si noe sånt.

    Men hu hadde kanskje liggi for lenge i sola, det er mulig.

    Haldis var veldig glad, i å ligge i sola.

    Og hu hadde nesten alltid aluminiumsfolie, under seg, som hu lå på, for å bli enda brunere da.

    Så det er ikke så rart kanskje, at Pia ble glad i afrikanere, når hu hadde Haldis som stemor.

    For om sommeren så ble Haldis så brun, at man nok kanskje ikke ville blitt overrasket, hvis man hadde møtt henne, i Kongo, eller noe sånt.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    En gang, da vi gikk på ungdomsskolen vel, så dro Carl Fredrik Fallan og enten Ulf Havmo eller Espen Melheim.

    De dro med meg, opp til alpinbakken, ved Blindvann.

    Men dette var i en sommerferie da, og det var jo ikke noe snø da, for å si det sånn.

    Men Carl ville at vi skulle ligge i et telt der, øverst i slalombakken.

    Vi skulle fiske i Fossekleiva, (eller hva den elva heter, når den renner, rett nedenfor Blindvann der).

    Carl og jeg, vi gikk for å finne agn.

    Og plutselig, ved elva der, så fant vi en fiskekrok, med 7-8 meitemarker på vel.

    Noe sånt.

    Carl trodde at det måtte ha vært hans lillebror, Hans Martin, som hadde lagt den kroken der.

    Hvem vet.

    Det var rimelig spesielt ihvertfall.

    Det må vel ha vært avtalt spill, (av noe slag), vil jeg vel tippe på.

    Hvorfor hadde Hans Martin Fallan lagt igjen en krok med masse mark der.

    Og hvordan kunne Carl vite at det var broren sin fiskekrok.

    Og hvordan kunne det ha seg, at vi tifeldigvis skulle finne den fiskekroken, oppe ved alpinbakken der.

    (Dette var jo en halvtime å gå, eller noe, fra Nedre på Bergeråsen, hvor både Fallan-brødrene og jeg bodde.

    Men men.

    Så dette var nok noe lureri, av noe slag, vil jeg nok tippe på).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg var ikke så glad i å bo i telt, så Carl og han andre, de måtte mase mye på meg, for å få meg med, på denne telturen.

    Jeg hadde vel bare med sovepose, for jeg var sjelden i telt, og hadde ikke noe telt selv, hjemme i Leirfaret 4B.

    Og primusen, den var ihvertfall ikke min, den var nok Carl og dem sin, vil jeg tippe på.

    De var nok mye mer friluftsmennesker, enn det jeg var.

    Selv om det hendte, på 70-tallet, at både faren og mora mi, (hver for seg), dro meg med på campingferier, i Norge, Sverige eller Danmark da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Carl fikk en fisk av noe slag der da, (en ørret kanskje), som vi liksom skulle pakke inn i aluminiumsfolie, og grille, på primusen da.

    Men den fisken, den ble jo ‘aldri’ ferdig.

    Så han Carl, han gjorde nok noe galt, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Så vi kasta vel bare den fisken, tror jeg.

    Og da klokka ble sånn 4-5 vel.

    Så var jeg så lei av å ligge i det teltet, så jeg foreslo det, at vi skulle dra tilbake til Bergeråsen.

    Og det ble de to andre med på.

    Jeg husker ikke jeg sov noe i det teltet, det tviler jeg vel kanskje på.

    Da hadde jeg vel våknet seinere enn i 4-5-tida vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det stod noen bilvrak, (som noen hadde skutt på vel), nede ved den veien, som går inn, i området der, fra ved Berger-kafeen der.

    Og rundt der, så så vi også en rev, husker jeg.

    Så det var vel det artigste som skjedde, på den litt spesielle telturen der, vil jeg si.

    At vi så en rev, på veien tilbake, til Bergeråsen.

    Så sånn var det.

    Men hvorfor dem skulle ha meg med på det her, det veit jeg ikke.

    Jeg var vant med å ha en perfekt innstilt King Size vannseng.

    Og strømmen var jo billig, på 80-tallet, så det var aldri noen som sa, at jeg ikke kunne ha ovnen på, eller noe.

    Så jeg var jo ikke vant til å ligge i et telt, om natta og kaldsvette, (eller hva man skal kalle det).

    Men men.

    Så det her var litt spesielt.

    De måtte mase mye, for å få meg med.

    Og hvorfor de dro meg med på det her, (de to klassekameratene mine, Carl og Espen eller Ulf vel), det veit jeg ikke.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kan skrive mer om hva som skjedde, da vi skulle på bestemor Ingeborg sin 70-årsdag, på hotell Wasiloff, i Stavern, sommeren 1987.

    Christell ville ikke være med, i bilen, og hu gikk oppover Havnehagen, ved siden av bilen, da vi kjørte avgårde.

    (Uten at jeg veit hva hu skulle).

    De som var med på denne turen, det var faren min, Haldis, Pia og meg.

    Vi kjørte innom mora vår, Karen, som var på et hjem, for nervøse/sinnslidende vel, ved Horten/Holmestrand et sted vel, (litt inn i landet).

    Det var bodde det også en del andre pasienter, som Pia og jeg måtte hilse på.

    Jeg var fremdeles en litt sjenert tenåringsgutt.

    Men en kar der, var like sjenert som meg, husker jeg, enda han var i 20-årene vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var også en kiosk, like ved, der dette hjemmet var, husker jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bestemor Ingeborg hadde leid et stort selskapslokale, på Hotell Wasiloff, som lå midt i Stavern.

    Det var mange gjester der.

    Jeg gikk i en tweed-dress vel, som jeg hadde fått av Ruth Furuheim, en del år før.

    Begge min mormors brødre, fra Danmark, var der, med familie, tror jeg.

    Men disse kjente jeg ikke så bra.

    Jeg satt en del for meg selv der, husker jeg.

    Men en av dem, (muligens Louis), satte seg ned, ikke langt fra der jeg satt, en stund, husker jeg.

    (Louis det var han som var Stiftamtmann på Fyn, og som bodde på Odense slott, på den her tiden vel.

    Men han som plutselig satt seg ikke langt fra der jeg satt, det kan også ha vært Anker Heegaard, (broren til Ingeborg og Louis), eller en annen, for alt hva jeg vet.

    Men men).

    Det var fri bar der, husker jeg.

    Bestemor hadde betalt for at en dame, fra hotellet, skulle servere drinker, i et hjørne der, husker jeg.

    Jeg gikk dit, og fikk en del vodka-drinker, husker jeg.

    (Selv om jeg ikke var 18 år ennå).

    Det var også diskotek i kjelleren der, husker jeg.

    Og jeg fikk med meg Pia, for å gå å se litt, nede i diskoteket der, i noen minutter, husker jeg.

    (Jeg var jo vant med diskoteker, fra da somrene jeg var språkreise i England, for eksempel).

    Dette var i juni 1987, altså noen uker, før Pia og jeg, dro ned for å besøke tante Ellen i Sveits, som jeg har skrevet om, i et tidligere kapitell.

    Da vi skulle hjem, fra selskapet, så skulle bestemor Ingeborg sitte på med oss, hjem til seg selv.

    (Vi kjørte henne hjem da, den ganske korte veien, hjem til Herman Wildenweysgate vel).

    Jeg husker at jeg satt bak i bilen, og var litt full vel.

    Faren min spurte bestemor Ingeborg, om Johannes var ‘kommunist’, husker jeg.

    ‘Ja’, sa bestemor Ingeborg.

    ‘Var Johannes kommunist’, sa jeg, litt halvfull og nesten i en døs da.

    Han var visst det, skjønte jeg da.

    Da jeg bodde i Liverpool, så ringte jeg noen ganger, til bestemor Ingeborg, i eldreboligen, i Nevlunghavn, året før hun døde vel, i 2009.

    Og da sa bestemor Ingeborg, at en av hennes brødre i Danmark, (altså Anker eller Louis da), hadde sagt det, at Johannes var ‘nesten kommunist’.

    Så jeg tørr ikke å si noe sikkert.

    Men disse brødrene til bestemor Ingeborg, de hadde jo vokst opp, i direktørboligen, i Fredriksværk, i Danmark, da de var små.

    Og så i Tyrol, et par år, da faren deres mistet eierskapet over det kjente jernstøperiet i Fredriksverk, (hvor de lagde gryter og kanoner osv. vel).

    Og så i en lelighet i København, hvor de hadde ‘en dame som spilte piano, under måltidene’, sa bestemor Ingeborg, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Og de hadde også speil, på veggene, (som jeg har sett at de også har, i the Town Hall, i Liverpool da, en bygning som er rimelig snobbete, for å si det sånn).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og Louis Heegaard, han bodde jo på et slott, i Odense, da han var en slags Fylkesmann vel, for Fyn da.

    Og Anker Heegaard, han var jo Rettsakfører, var det vel, (eller advokat heter det vel, oversatt til norsk).

    Så de var jo ganske snobbete da, begge to, vil jeg vel tippe på.

    Så om de skjønte seg noe særlig på bestefar Johannes, det veit jeg ikke.

    Det tørr jeg ikke å si noe om.

    Men bestefar Johannes kledde seg ihverfall ikke som en kommunist, husker jeg.

    Han gikk ofte med six-pence vel, og også med stokk vel, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Og på noen bilder, fra sommeren 1983, da Pia og jeg besøkte Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn.

    Noen bilder som Ingeborg sendte meg, da jeg bodde i Liverpool.

    På de bildene, så har bestefar Johannes på seg en beige V-genser med skjorte under vel, samt en solhatt.

    Og det er vel ganske snobbete klær, vil jeg si.

    Det er sånne klær som de solgte i klesforretningene på Aker Brygge, i Oslo, sånn som jeg husker det.

    Det er vel liksom vestkant-moten, i Oslo, vil jeg si.

    Eller i Holmenkollåsen, eller noe.

    Bestefar Johannes var vel av den skolen, som tenkte på ‘en sunn sjel, i et sunt legeme’, vil jeg tippe på.

    Han leste mye bøker og i avisene.

    Og han gikk veldig mye på ski, og var romeriksmester, i 5-kamp, (heter det vel), som junior, har jeg sett, i Aftenpostens tekstarkiv.

    Og jeg flyttet jo til min far, da jeg var ni år gammel, i 1979.

    Og etter det, så så jeg bare bestefar Johannes, sommeren 1983, var det vel.

    Og da var han litt sånn stille av seg, sånn som jeg husker det.

    Jeg måtte hele tida passe på katta da, (en katt som het Kitty, som jeg hadde fått av Christell og dem).

    Siden bestemor Ågot ikke kunne passe på den.

    Og bestemor Ingeborg, hun var litt masete, i den ferien, vil jeg si.

    Så jeg pratet ikke så mye, med bestefar Johannes, i den ferien.

    Men jeg ringte han, tidligere den sommeren vel, da bestefar øivind døde.

    Og sa det at ‘Øivind er død’.

    Og da sa Johannes ‘kondolerer’ da.

    Så sånn var det.

    Også ble Pia og jeg invitert på ferie, til Ingeborg og Johannes da, den sommeren.

    (Noe jeg aldri ble, de årene jeg bodde på Bergeråsen, før Pia flyttet dit.

    Men men).

    Så den telefonsamtalen, (som var veldig kort), det er vel det siste jeg husker, som jeg har pratet med Johannes.

    Og før det, så pratet jeg med han, da jeg var ni år, (like før jeg skulle flytte til faren min).

    Men min kamerat i Larvik, Frode Kølner, hadde skrevet det, i en avis, som vi hadde begynt å lage.

    At ‘pent brukte underbukser med gule fartsstriper selges billig’.

    Noe sånt.

    Og det sa Johannes, at det kunne vi ikke skrive, for det var ‘usømmelig’.

    Men en kommunist, ville vel kanskje ikke brydd seg, om en sånn tekst, var usømmelig.

    Det tror jeg kanskje ikke, etter det lille jeg vet om kommunister.

    Men det er kanskje noen andre som vet dette.

    Det er mulig.

    Så sånn er kanskje det.

    Nå begynner klokkå å bli 23.30, her på hostellet.

    Så jeg får se om jeg får skrevet mer, på dette kapitellet, (som dessverre blir litt hulter til bulter, når det gjelder de erindringene jeg husker, fra oppveksten min.

    Men jeg har ikke noe skrivebord og sånn, her på hostellet.

    Så jeg skriver bare noen noteter, i en notatblokk.

    Og det er ikke sånn at jeg har så mange notatblokker her liksom, så notatene blir litt hulter til bulter da.

    Så sånn er det.

    Men da har jeg noe å gjøre her liksom, siden jeg ikke har internett, eller noe.

    Så da kan jeg jo skrive på memoarene mine, tenkte jeg.

    Siden jeg har en stasjonær PC her, uten internett.

    Men men, bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn er det.

  • Min Bok – Kapittel 7: Nevlunghavn

    Etter at jeg skrev det forrige kapitellet, i går, så kom jeg på mange flere episoder, fra den her tiden, (fra før vi flyttet til Jegersborggate), som jeg tenkte jeg kunne ta med om, i et eget kapitell.

    Jeg skrev for eksempel det, at hu venninna til søstera mi, som stod naken i oppkjørselen vår, i Mellomhagen, og spylte seg med hageslangen, under vinduet til rommet mitt cirka, at hu var den første jenta, (bortsett fra søstera mi), som jeg hadde sett naken.

    Men, mora vår tok oss jo med på Hvittensand, og Langestrand og andre strender, kanskje en gang i uka, hver sommer, og på for eksempel Hvittensand, så var det ikke bare Pia og meg, som bada nakne, det var også jenter, langt opp mot skolealderen vel.

    Så det var ikke sånn at jeg reagerte så utrolig mye, på hu jenta som stod naken, i oppkjørselen vår.

    Jeg bare registrerte henne vel, og ble litt overrasket, og gikk videre ut av hagen vår, og ut i Mellomhagen.

    Så sånn var det.

    Jeg husker en helg, som jeg var hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn, da hverken mora mi eller søstera mi var med.

    (Av en eller annen grunn).

    Dette var en lørdag, og jeg hadde ikke fått lørdagsgodt.

    Bestemor Ingeborg var opptatt på kjøkkenet, og bestefar Johannes satt i sine egne tanker, (nærmest som i en døs, eller nesten som i en trance), i TV-stuen, i huset deres, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    (Han satt der hvor han pleide å sitte å røyke pipe.

    Så sånn var det).

    Jeg klagde til bestefar Johannes, om jeg kunne få penger til å kjøpe lørdagsgodt.

    Jeg regna med at jeg kanskje ville få en femmer da, eller noe.

    (Sånn som kanskje Ågot og Øivind, på Sand, ville ha gitt meg).

    Men nei.

    Bestefar Johannes ut døra, med meg på slep, ned til en butikk, nederst i Blombakken.

    Det var en gammeldags butikk, uten særlig utvalg, av fristende godteri.

    Det var en eldre kar, som drev butikken, og godteriet lå under en disk vel.

    (Det var en butikk, med litt bedre utvalg, nede ved havna, et steinkast unna.

    Som jeg nok ville ha gått til selv, hvis jeg hadde fått noen penger.

    Men bestefar Johannes pleide kanskje heller å gå til den her butikken da, for å kjøpe tobakk, eller noe.

    Hvem vet).

    Jeg valgte vel en sjokolade da, selv om jeg syntes dette ble kjedelig.

    Det var liksom ikke noe å gjøre, den dagen.

    Og jeg våkna ikke opp av å få lørdagsgodt, i den butikken, heller.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Vi pleide jo å dra til Nevlunghavn, mora mi, søstera mi og meg, på søndagene.

    Ihvertfall da vi bodde i Brunlanes og den første tiden, i Mellomhagen.

    Og da var det hele regla, med søndagsmiddag og søndagstur.

    Hver søndag.

    Dette var nesten formelt og nesten sermonielt, må man vel nesten si.

    En søndag, så fant jeg en mark, blant bringebærene, som bestemor Ingeborg hadde plukket, som dessert, øverst i hagen vel.

    Noe sånt.

    Jeg begynte å klage da, på marken, men det var visst dårlig bordskikk da sikkert.

    Pia og jeg turte knapt å si et ord, under søndagsmiddagene i Blombakken, for bestemor Ingeborg var kjapt ute, og disiplinerte oss, for hver minste detalj da, hvis hun fant noe feil med bordskikken vår.

    Vi måtte spørre om vi fikk gå fra bordet, og sånn, på en nesten formell måte, må jeg vel si.

    Noe vi ikke var vant med, fra hjemme hos mora vår.

    (Og heller ikke fra Ågot og Øivind.

    De var mye mer moderne og ‘laid back’ da.

    Enda Ågot hadde vært tjenestepike, for familien Jebsen, på Berger, i årene før og etter krigen.

    Og Jebsen de eide nesten hele Berger, for de hadde to tekstilfabrikker der, og hadde bygget kirken og gamlehjemmet, osv.

    Så sånn var det).

    Men man kunne merke det, at bestemor Ingeborg hadde en morfar, (Anders Gjedde Nyholm), som var Chef for Generalkommandoen, i Danmark, i 1930-årene.

    Det var den samme stillingen, som kalles Forsvarsjef, i dag, selv om den stillingen vel da var mer detaljert, i styringen av stridskreftene, vil jeg tro, enn det Forsvarsjefens jobb innebærer, nå for tiden.

    Men men.

    Bestemor Ingeborg var oppvokst i en herskapelig bolig, i Fredriksværk, med privat lærer osv.

    Faren hennes var fabrikkeier der, for et kjent jernverk, men tapte fabrikken til en svoger, siden han ikke var ‘jovial’, sa min mormor til meg, da jeg ringte henne fra Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farfar hadde forært Fredriksverk, (som ligger på Sjælland vel), havnen, har bestemor Ingeborg skrevet i noe slektsforskning, som Bjørn Ribsskog, i min morfars slekt, har samlet inn, rundt 2002 vel, og som jeg fikk sendt, til Liverpool, rundt 2008 vel.

    Hennes farmor het Hagerup, (og var etter Falkener, fra Trondheim, blant annet, fant jeg ut, da jeg drev med slektsforskning, da jeg bodde i Liverpool), og det var kanskje derfor at mora vår pleide å lise Inger Hagerups dikt, ‘Lille Persille’, om kvelden, som god-natt fortelling, for Pia og meg, da vi bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Hennes mormor, het Mary Eva Carla Fog, og hun var etter Foss, Løvenbalk, kong Christoffer II av Danmark, Odin, Farao, Cesar, Kong David av Israel, profeten Muhammed, tror jeg, Kleopatra, Gange-Rolf, Willhelm Erobreren, Karl den Store, osv., osv.

    Så hun var aristokrat.

    Christoffer II av Danmark, hadde to barn vel, med en jomfru av de gamle Lunge’r, har jeg lest, når jeg har drevet med slektsforskning, på Roskildehistorie.dk, var det vel.

    De var visst ikke gift, stod det, men hun damen var jo adelig, så man må vel si at hun var fin, likevel.

    Dette var i vikingetiden, omtrent.

    På 1300-tallet, eller noe vel.

    Ihvertfall for mange hundre år siden.

    Så fikk Christoffer II seg en annen kone, fra Pommern, eller noe.

    Og det er etter disse, som Oldenburg’ene, som har kongetronene i Norge, Danmark og snart England vel, er etter.

    Så vår linje er kanskje diskuterbart finere.

    Det var mye oppstand og krig, på den tiden, som Christoffer II regjerte, så hvem vet om de ikke egentlig var gift?

    Det er vel rart om en adelige jomfru, (av de gamle Lunge’r), skal få barn utenfor ekteskapet?

    Broren hennes var visst prest, mener jeg å ha lest.

    Kanskje han viet de?

    Hvem vet.

    Så vår slekt er kanskje egentlig de egentlige kongene av Norge og Danmark osv. da.

    Bestemor Ingeborg, sa en gang det, da hun bodde i Stavern, på midten av 80-tallet, og Pia og jeg kom for å besøke henne, i en ukes tid.

    (Den første ferien vi var der).

    Da sa hun, når hun så meg, at hun syntes det var jeg som skulle blitt konge, og ikke Haakon Magnus.

    (Hun halvveis mumlet det kanskje).

    Jeg skjønte jo ingenting da, for det er aldri noen som har fortalt meg det, at bestemor Ingeborg, var en aristokrat/kongelig.

    Dette er noe jeg har søkt på nettet om, etter at jeg leste det, i bestemor Ingeborgs testamente, (i 2009), at hun arvet Magna og Holger Adeler.

    Jeg gjenkjente Adeler som et veldig fint navn, (Cort Adeler er jo kjent, mener jeg), og begynte å søke om min mormors slekt, på nettet, høsten 2009 vel, noen måneder etter at bestemor Ingeborg døde, og jeg fikk testamentet hennes sendt fra Larvik Tingrett, siden jeg ikke hørte noe fra mine slektninger, om arv.

    (Jeg bor nemlig som en flyktning, i England, etter å ha overhørt, da jeg jobbet som låseansvarlig på Rimi Bjørndal, (ved siden av jobb som låseansvarlig på Rimi Langhus og heltidsstudier på ingeniørhøyskolen), i 2003 at jeg var forfulgt av ‘mafian’, og jeg ble forsøkt myrdet på onkel Martin sin samboer, Grete Ingebrigtsen, sin gård, i Kvelde, i 2005, og flyktet deretter tilbake til England igjen, hvor jeg også studerte, i 2004/05).

    Så sånn var det.

    Min mormor, fortalte på telefonen, da jeg bodde i Liverpool, at de bodde et år i Tyrol, etter at hennes far mistet jernverket.

    Så ble hennes far agent, for to store tyske firma, (innen skipsfart, har jeg senere funnet ut, ved å søke på Heegaard, i Google Books), og de bodde i en herskapelig vel leilighet, i København, med hele vegger dekket av speil, og en dame som spilte piano, under måltidene, fortalte bestemor Ingeborg meg.

    Hun var også på slottsball, i Amalienborg, eller hva det heter, har min mormor fortalt meg tidligere.

    Så sånn var det.

    Hennes morfars mor, het Maren Gjedde.

    Hun bodde på Højriis slott, på Mors, og min mormor var veldig stolt av å være i slekt med henne.

    Maren Gjeddes ektemann het L. C. Nyholm, har jeg lest, og han var Hofjægermester, og hadde en herregård i Fredrikshavn, som het Bangsbo.

    Han var også politiker for Venstre vel, med mere.

    De fikk visst 12-13 barn, har jeg lest, og den eldste, var som en far, for de andre.

    Den eldste var Didrik Galtrup Gjedde Nyholm, og han ble leder for de internasjonale domstolene i Kairo, (hvor britene styrte), og han ble også valgt inn i Folkedomstolen i Haag, og skulle egentlig dømt, mellom Norge og Danmark, om Grønland.

    Men han ble syk like før, sa min mormor, på telefonen, da jeg bodde i Liverpool.

    Det hadde visst stått i avisen, i Danmark, ‘blir det Didrik Galtrup Gjedde Nyholm eller blir det ‘N.N”, som skal dømme, sa min mormor på telefonen, husker jeg.

    Jeg har søkt på nettet, og sett at et antikvariat, i USA, var det vel, selger et bokmerke, eller noe, fra min tippoldefars storebror da, (Didrik Galtrup Gjedde Nyholm), hvor han siterer et dikt fritt etter Ibsen.

    Så Didrik Nyholm var nok kanksje en Norgesvenn, vil jeg tippe på, (siden han siterte Ibsen), så hvem vet, hvis han hadde fått dømme, så hadde kanskje Norge fått Grønland?

    Hvem vet.

    Men men.

    Didrik Nyholm fikk ingen etterkommere, men ble nominert til Nobels Fredspris, av en professor, ved Københavns Universitet, i 1931 vel, har jeg funnet ut ved å gjøre noe research, på nettet.

    (Selv om det fra nettet var litt uklart vel, om Didrik Nyholm døde i 1930 eller 1940.

    Men men).

    På slutten av 80-tallet, så fikk jeg notatene etter Didrik Nyholm, av min mormor, som noen hadde lagt i en skuff jeg disponerte vel, i Ågots hus, på Sand.

    Jeg fikk også noen fotografier av min tippoldefar, general Anders Gjedde Nyholm, sammen med danskekongen, osv.

    Jeg ga noen til min halvbror, Axel Thomassen, en gang han var på besøk der, med meg, fra Oslo, på begynnelsen av 90-tallet.

    Etter dette, på mitt neste besøk der, var det vel, så sa min far, at bestemor Ingeborg ville ha den gaven tilbake.

    Etter det så så jeg aldri noe mer til de notatene og resten av fotografiene.

    Min søster Pia bodde på Sand, på den tiden, og var litt ‘på’ meg da vel.

    Og det ville vel vært litt uhøflig, å drive for mye med de notatene, fra min mors slekt, i min farmors hjem.

    Jeg leide et rom, av Axel sin far, Arne Thomassen og hans samboer, Mette Holter, på Furuset, i Oslo, og hadde ikke nøkkel til rommet.

    (Og Axel kunne være litt villstyrlig).

    Så jeg ville ikke ha de tingene inne i Oslo, hvor jeg bodde som student da, egentlig, men hadde et friår, for å spare opp penger, til videre studier.

    Jeg hadde ikke fått etablert meg ordentlig, i Oslo, så derfor ble de dokumentene liggende hos Ågot, på Sand, før de plutselig forsvant igjen, antagelig tilbake til bestemor Ingeborg.

    De memoarene til Didrik Nyholm, var også så sirlig skrevet, med penn, at jeg ikke klarte å tyde det nøyaktig, hva som stod der.

    Da måtte jeg nok ha sittet ved et skrivebord, med en god leselampe, men det hadde jeg ikke, der jeg bodde, på den tiden.

    Og på kontoret i huset til Ågot, så stod det skrivemaskiner og regnemaskiner og kopimaskiner, over alt.

    Min far hadde begynt å jobbe med sengebutikk, i Drammen, og min onkel Håkon, (som kunne være litt erte-te og kanskje grinete), han regjerte over Strømm Trevare og kontoret i huset til Ågot da, (selv om han ikke jobbet så utrolig mye, grunnet en skade i armen), så det fristet ikke, å sitte inne på det kontoret da, for Håkon, han var sånn, at han ble ergelig, for nesten hva som helst, så han var det smartest å holde seg unna egentlig, for det meste, husker jeg at jeg syntes.

    Jeg ville ihvertfall ikke begynne å rote på Håkons sitt kontor, uten å ha klargjort dette ordentlig med han, på forhånd.

    Men da hadde han nok funnet noe å klage på, hvis jeg kjente han rett.

    Så det orka jeg ikke, rett og slett.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg kom på, var en gang, som mora vår, Arne Thomassen, Pia og jeg, var og besøkte Ingeborg og Johannes, mens de fortsatt bodde, i Sætre.

    En nabogutt, lekte i hagen deres, i en slags naturlig ‘sandkasse’, eller noe, der vel.

    Så begynte han kanskje å bølle litt, eller være for ovenpå.

    Og da hadde Pia og jeg begynt å samarbeide, om å tulle litt med han gutten.

    At vi tok en lekebil fra han, eller noe.

    Dette husker jeg såvidt selv, og bestemor Ingeborg har nevnt dette seinere, at hun syntes det var så artig.

    For da hadde hun og Johannes sittet og observert Pia og meg da, for å finne ut hvordan vi fungerte i lek med andre barn, eller noe, kanskje.

    Så de gikk kanskje litt nærme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Min mor ville sjelden si noe negativt om min far, etter skillsmissen.

    Men, mens vi bodde i Mellomhagen, så kom hun et par ganger, med noen ‘meldinger’, om min fars yngre brødre, Håkon og Runar.

    (Runar var yngst av de tre brødrene, og har jobbet som tannlege i Ås, fra 70-tallet og helt til dags dato vel).

    Men men.

    Mora vår sa at Runar egentlig ikke kom inn på Tannlegehøyskolen.

    Men at han visste det, at sønnen til sjefen på Tannlegehøyskolen, hadde dårligere karakterer, enn han selv.

    Runar klagde så, og så kom han inn på Tannlegehøyskolen like vel.

    Mora vår gjorde litt narr av Runar, for det her da.

    Hun syntes kanskje at han var litt smålig.

    Hvem vet.

    Hun lo av det ihvertfall, husker jeg.

    Av Håkon så lo hun vel enda mer, tror jeg.

    Hun fortalte meg det husker jeg, (også i Mellomhagen), at Tone hadde vært for ung, da de giftet seg.

    (Tone (født Løff, fra Drammen), var vel kanskje 15 år, da hun giftet seg med onkel Håkon.

    Noe sånt).

    Mora mi fortalte meg også det, at onkel Håkon hadde sluppet militæret, med den grunnen, at han savnet maten til bestemor Ågot, og ikke ville spise der.

    Så det var kanskje derfor jeg var så bestemt på å klare å fullføre militæret.

    (Selv om jeg var i tøff infanteritjeneste, i Geværkompaniet, som var omtrent like tøft som Garden, fikk vi høre av troppsjefen osv., Løytnant Frøshaug, som også hadde vært troppsjef i Garden, blant annet for Alex Rosen.

    Hvis jeg ikke hadde klart å fullføre militæret, så hadde nok min mor mobbet meg, vil jeg tro.

    Dessuten så var jeg jo fra Bergeråsen, (selv om jeg var i militæret som en Oslo-boer, siden jeg hadde registrert min egen adresse, hos Folkeregisteret, det første året jeg bodde i Oslo, for det var problemer med min fars nye samboer Haldis Humblen, og meg, blant annet), hvor man vel helst skulle fullføre militæret, for å være kar.

    Men men).

    Jeg husker også at da søstera mi og meg, var sånn 3-4-5-6 år gamle kanskje, så ble vi oppmuntret av bestemor Ågot vel, og muligens faren vår og onkel Håkon, til å fange Humler, på gamle syltetøyglass, på Jordet til Lersbryggen, som lå like ved siden av huset til Ågot og Øivind.

    (Jensen Møbler har nå bygget der, på Jordet til Lersbryggen, (som vi kalte det), hvor Pia og jeg fanga humler da.

    Og hvor det også var gresshopper, som jeg har fanget seinere.

    Det jordet ble det ikke dyrket noe på, så det var nesten som en eng.

    Men men).

    Jeg husker også en annen gang, som jeg var på den samme alderen, som jeg lekte nede på verkstedet der.

    Jeg skulle lage hytte, var det vel.

    (For jeg kjeda meg vel).

    Men var kanskje litt ‘stormannsgal’.

    For jeg var i en annen del av verkstedet, enn der faren min og dem jobba, (jeg var i den delen nærmest der Jensen Møbler er nå).

    Også limte jeg sammen to bord, på 4-5 meter vel, med trelim.

    Også gikk jeg opp til Ågot.

    Men jeg tror de nede på verkstedet, (Øivind, Håkon og faren min), kanskje kan ha blitt sure, når de så hva jeg hadde gjort.

    For sånne bord var sikkert dyre.

    De ble jo brukt til møbelproduksjon egentlig da.

    Det var ferdig høvlede bord, (altså planker), av gran vel, uten så veldig mye kvist på, tror jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på, i går, når jeg skrev ned noen notater, i en engelsk syvende sans, som jeg har her.

    Hos faren min i Hellinga, så stod det også en bilbane, som jeg vel hadde fått til bursdaggave, eller noe, en gang.

    Men mora vår nekta jo faren vår, å møte oss, i et drøyt års tid vel, mens vi bodde i Brunlanes, og muligens også før dette.

    (Mora mi låste jo døra, den gangen faren min dukka opp i Brunlanes der.

    Og vi fikk ikke lov til å prate med han).

    Men men.

    Så den bilbanen, den brukte faren min og hans kamerat Atle, fra Oslo.

    Så da jeg endelig fikk komme på besøk, i Hellinga 7B, hvor faren min flyttet til, på Bergeråsen, etter å ha flyttet tilbake til foreldrene sine, på Sand, etter seperasjonen, fra mora vår.

    Da, så var noen sånne sølvfargede, strømledende, metalltråder, under de bilene, til bilbanen, slitt vekk.

    Så bilbanen virket ikke.

    Så Atle og faren min hadde hatt mye morsomt, med min bilbane da.

    (Selv om jeg ikke visste at jeg hadde fått en bilbane, før etter at bilene hadde blitt slitt ut.

    Så sånn var det.

    Men faren min kjøpte vel nye biler, eller noe, på Lyche, i Drammen, eller noe, tror jeg, etterhvert.

    Noe sånt).

    Faren min var forresten langt nede, etter bruddet med mora mi, (sånn som jeg har forstått det).

    Han fikk visst noen slags piller, av legen, og en gang han var på besøk hos oss, i Larvik, så måtte han ha buksa kneppet opp, av en eller annen grunn, på grunn av mageproblemer, tror jeg.

    Den Mercedesen, som han kjørte, da han var i Brunlanes, og ikke fikk snakke med søstera mi og meg.

    (Jeg tror det kan ha vært den bilen, ihvertfall).

    Den kræsjet faren min, i fjellveggen, ved Bergeråsen.

    Kanskje det var etter at han kom hjem fra Brunlanes?

    Hvem vet.

    Faren min hadde så gått hjem til onkel Håkon, som også bodde i Hellinga da, sammen med Tone og min kusine Lene, (som er døv).

    Dette har jeg lest, på 80-tallet vel, i en utgave av Svelviks Tidende vel, som faren min hadde, i en skuff i reolen, i Hellinga, sammen med masse fotografier osv.

    Faren min hadde masse fotografier av blant annet damer i bikini, husker jeg.

    Som han hadde vært sammen med da, og kjørt ut med båten sammen med sikkert.

    Mange forkjellige damer, i 20-årene vel, sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Faren min pleide å dra inn til Oslo, på en nattklubb som het Leoparden vel, (eller om det var Frascati), og sjekke damer.

    Men men.

    Han hadde blant annet en after-shave, som het Baracuda vel, og han hadde noen skinnsko, som var svart og brun-mønstrede, husker jeg.

    Som så rimelig ‘pimpa’ ut.

    Men men.

    Faren min hadde også pornoblader, i reolen, og faren min sa det, husker jeg, (en gang jeg var på ferie i Hellinga), at jeg kunne/burde lese de.

    Dette var nok mens jeg gikk i første klasse da.

    Noe sånt.

    Jeg leste sex-historiene, som leserne sendte inn, husker jeg.

    (For jeg hadde jo lært å lese, på skolen).

    Og det var også sånn, på Berger, at vi fetterne og kusinene, syntes det var artig, når vi var samlet, i ferier, osv.

    Jeg var den elste av oss søskenbarna, og som en storebror, (eller kanskje far), for resten.

    Men jeg var egentlig ikke så moden.

    En gang vi søskenbarna møttes, på Sand/Bergeråsen.

    Så dro jeg med Lene, søstera mi, Ove, Heidi og Tommy, (Lene sin lillebror), vel.

    Dette må ha vært like før jeg flytta til faren min, kanskje sommeren 1979, eller noe.

    Jeg fikk alle med på å kle av seg nakne, og hoppe rundt i ring, i senga til faren min.

    (Untatt meg selv, jeg var litt sjenert, så jeg stod bare i senga mi, og så på).

    Så kom faren min hjem, og jeg hoppa ut av vinduet, på soverommet til faren min.

    Mens de andre kledde på seg da.

    Så visste jeg ikke hva jeg skulle gjøre, etter at jeg hadde hoppet ut av vinduet.

    Jeg hadde ikke lyst til å bli uvenn med faren min, så jeg bare gikk rundt leiligheten, og inn inngangsdøra igjen.

    Da sa ikke faren min noe, og jeg holdt maska, og lot som ingenting da.

    Vi var bare så ville, og syntes det var morsomt å møtes igjen, alle søskenbarna.

    Så vi måtte liksom gjøre et eller annet, for å få ut energien og sånn da.

    Noe sånt.

    Vi var liksom en gjeng, som kun så hverandre en gang i året, eller noe sånt, fra før det her da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En annen ting jeg har skrevet ned i den syvende sansen, er at bestefar Johannes, han lærte Pia og meg å spille sjakk, da vi var sånn 6-7-8-9 år gamle, og var på besøk hos han og Ingeborg, i Blumbakken, Nevlunghavn.

    De hadde også kinasjakk.

    Som vi vel lærte å spille, før vi spilte sjakk.

    Bestefar Johannes, mora vår, Pia og meg, vi kunne alle fire ligge på stuegulvet, enkelte søndagsettermiddager, og spille kinasjakk, mens vi ventet på at bestemor Ingeborg, skulle bli ferdige med å lage maten, eller noe.

    Så sånn var det.

    Det huset deres i Nevlunghavn, var veldig stort og fint.

    En fyrvokter hadde bodd der før dem, sa bestemor Ingeborg til meg, når jeg ringte henne fra Liverpool, året før hun døde, eller noe.

    Han var visst gal, sa bestemor Ingeborg, han hadde visst stjålet blomster, og gravet ned i hagen.

    Grunnen til at jeg spurte var at jeg en gang fant en haug med russiske fotoapparat, på loftet der, som jeg skal komme tilbake til senere.

    Det var en spistestue der, en stue fylt med antikke møbler, en TV-stue, og en peisestue.

    Det var et kjøkken da, og toalett nede.

    Så var det tre soverom og bad oppe.

    (Det var vel ikke bygget over peisestuen, tror jeg, så det var færre rom oppe.

    Men men).

    Badet hadde bidet, noe jeg aldri har sett før eller siden.

    Det var også et lite kammers, på innsiden av bestemor Ingeborg sitt rom, hvor Pia og jeg, pleide å sove.

    Jeg skrev om en St. Hansaften, da bestefar Johannes tok oss med, ut på tur, i skjærgården, og vi var der, hele natten, og ut i morgentimene, husker jeg.

    (Antagelig sommeren 1975).

    Den nesten St. Hansaften, så var vi også i Nevlunghavn, husker jeg.

    Men da, så måtte vi gå og legge oss, klokken 20, eller noe, vel.

    Og jeg husker at Pia og meg, lå og kunne høre at familier, med barn, gikk forbi i Blombakken, på vei ned til havna, for å feire St. Hans da.

    Så det var som tortur, husker jeg.

    Jeg begynte vel å fortelle Pia, om hvordan det kom til å bli, neste gang vi fikk lov å besøke faren vår.

    Jeg fantaserte om hvor mye cola og godteri, osv., som vi kom til å få.

    Og om at vi fikk lov å være lenge oppe, osv.

    Og gå i butikken, på Sand der, osv.

    Så min mors slekt, de kunne være så strenge og spartanske, når det gjaldt godteri, osv.

    Så det var som natt og dag, fra min fars slekt.

    Hos min far og og hos vår farmor Ågot, så fikk vi nesten så mye godteri og cola, som vi ville ha.

    Og de hadde ikke den samme strenge tonen, som var vanlig, i min mors slekt.

    Selv om de også kunne ha humor, i min mors slekt.

    (Selv om denne humoren nok var ‘voksen’, sånn at man nok måtte være litt opp i tenårene kanskje, for å forstå den.

    De kunne vel være subtile, som det vel heter.

    Og min mor kunne også være sarkastisk.

    Min mors foreldre prøvde vel mer å oppføre seg høflig og konfort, enn min mor, som var mer moderne.

    Så jeg lurer på om min mor også måtte stålsette seg, noen ganger, før hun dro til sine foreldre.

    Jeg husker da jeg bodde hos onkel Martin, og de, i Kvelde, i 2005, da klagde Martin på foreldrene sine.

    At de var så slitsomme, og skulle liksom prate med alle de møte, når de gikk tur, osv.

    Noe sånt.

    Så det er et tydelig generasjonsskille der.

    Martin og Ellen, (og også mora mi), var veldig moderne.

    Mens deres foreldre, var rimelig gammeldagse og konforme da, vil jeg si.

    (Selv om Ingeborg, på slutten av 90-tallet, en gang sa til meg, at vi var en ‘kunstner-familie’).

    Men men.

    En gang jeg var hos Ingeborg og Johannes, så begynte jeg å blø neseblod.

    (Noe jeg ofte gjorde, på 70 og 80-tallet.

    Jeg kunne noen ganger blø neseblod, i 15 minutter kanskje, uten å vite hvordan jeg skulle stoppe det.

    En gang faren min skulle hente oss, i Jegersborggate, så blødde jeg neseblod.

    Faren min sa at jeg måtte ta kaldtvann, på nesa, og det hjalp.

    Men men).

    Pia sa en gang, at når jeg var 1-2 år, så pleide mora og faren min og vri nesa mi, hvis jeg gråt, for å få meg til å være stille.

    Det kan jeg ikke huske noe av selv.

    Men kanskje det er derfor jeg blør neseblod.

    Hvem vet.

    Og jeg vet heller ikke hvordan Pia kan vite det, for hun var jo ikke født enda da, (hun er jo født et år og fem måneder, på dagen, etter meg).

    Men jeg begynte altså å blø neseblod, en gang, hos bestemor Ingeborg og bestefar Johannes, i Nevlunghavn.

    Og da var det sånn, at neste gang vi dro på besøk der, så hadde bestemor Ingeborg, lagt avispapir, oppå alle teppene, i hele huset.

    I trappa og alt vel.

    Så hu kunne være litt spesiell noen ganger, vil jeg si.

    Hu hadde også da et kjempestort fruktfat, med kun tomater, på bordet, i peisestuen.

    Og så sa hun til meg, at jeg måtte spise tomater, for de inneholdt jern, noe som var bra, hvis man var blodfattig, eller noe.

    Så sånn var det.

    Etter de, mer eller mindre, sermonielle søndagsmiddagene, hos Ingeborg og Johannes, mens vi bodde i Brunlanes, osv.

    Så måtte vi alle sammen bli med på søndagstur.

    Det var enten ut mot Mølen, eller ut mot Oddane Fort der.

    Og vi gikk i et par timer gjerne.

    Så sånn var det.

    Bestefar Johannes, fortalte en gang, om en kattemann, som bodde ut mot Oddane Fort der.

    Mora vår lo litt av det, og jeg spurte da bestefar Johannes, (med mora min sin sarkastiske tone), om han kattemannen da.

    Da ble Johannes litt taus, og kanskje såret da.

    (Han var kanskje veldig mild og følsom.

    Hvem vet.

    Han var nok veldig snill, tror jeg ihverfall.

    Men men).

    Vi kunne også finne en type fredede, gule blomster, ut rundt Oddane Sand der da.

    og de plukka mora og søstera mi av en gang seinere, tror jeg, (hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så mora mi og søstera mi, var kanskje som noen slemme, sorte får da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Bestefar Johannes ville da ofte hilse på folk vi traff, på veien.

    Det var populært å gå søndagstur, uti der, som vi gikk.

    De nevnte en gang, i begynnelsen, da de bodde der, at noen skjær, like utenfor havnebassenget, i Nevlunghavn, ble sagt på folkemunne, å ha blitt kastet ut i sjøen, av noen troll da.

    Så sånn var det.

    Det var også en hule, like ved Gurvika, (som er en strand for hjerneskadede folk).

    Campingen ved siden av Gurvika, er egentlig mye mer kjent vel, den lurer jeg på om heter Kjærstranda.

    De er ihvertfall en campingplass, øverst i Blombakken da.

    Og like før campingplassen, så er det en hule, og den husker jeg at vi gikk og så litt inni vel, en gang vi gikk på søndagstur, uti der, og jeg tror også at Arne Thomassen var med den gangen, (noe han vanligvis ikke var).

    Mora vår, tok med Pia og meg, og bada på den badestranda, ved siden av Gurvika, øverst i Blombakken, på den tiden vi bodde i Brunlanes, var det kanskje.

    Og da husker jeg det, at jeg fant en glassmanet, på stranda, som jeg kasta på Pia.

    Og som jeg lurer på om hu bærer nag for, ovenfor meg, enda.

    Hvem vet.

    Det var en fin badestrand, som vi vel hadde for oss selv da.

    Så dette var kanskje på våren eller høsten.

    Den campingplassen, som den badestranden ligger ved, er en populær campingplass hvor jeg forresten møtte onkel Håkon, en gang, i butikken der, sommeren 1996 vel, (da jeg var på besøk hos bestemor Ingeborg, som da bodde i en eldreleilighet, i Skoleveien, i Nevlunghavn. Men men).

    Tone og han, hadde visst sluttet å dra til Danmark, i sommerferiene og hadde visst begynt å campe, (med telt, fortelt og platting vel, og alt), i Nevlunghavn.

    Men men.

    Jeg husker også en gang, at bestemor Ågot, tok meg med inn til Drammen, mens jeg var på et besøk, på Berger/Sand.

    Hu likte duene på Bragernes Torg, husker jeg, og tror at vi spiste, på kafeteriaen i Globus-gården, på Strømsø, var det vel.

    Men men.

    Bestemor Ågot hadde ikke lappen, så vi dro med bussen, (eller rutebilen, som hu kalte det).

    Men men.

    Jeg husker en episode, fra Nevlunghavn, fra den tiden vi bodde i Mellomhagen vel.

    Pia hadde en gang, (på Hvittensand tror jeg), gitt meg et strå, og bedt meg om å gni det mellom leppene.

    Det strået, (eller sivet), hadde noen slags små torner, på seg, så det gjorde kjempevondt, i leppene.

    Det var vel noen gutter, sa hun, som hadde vist henne dette.

    Så sånn var det.

    Jeg banka henne ikke, eller noe, hu kunne vel ha sladra til mora vår.

    Selv om det vel kunne hende, at jeg krynte henne, om vinterne, der i Mellomhagen, hvis jeg ikke husker helt feil.

    Jeg har skrevet om det, at bestemor Ingeborg, og mora mi, kunne være urettferdige ovenfor meg kanskje.

    (Jeg husker ihvertfall det, at mora mi kanskje behandla meg litt dårligere, enn Pia.

    Og at hu en gang sa, (for å vinne en krangel/diskusjon), at ting skulle være rettferdige.

    Noe jeg senere gjenntok, hvis jeg syntes at hun var urettferdig.

    Så det ble vel etterhvert mitt faste argument nesten, i krangler/diskusjoner, med mora mi, at det og det var urettferdig da.

    Og da holdt faktisk mora mi kjeft, ihverfall den første gangen jeg gjennok henne/sa det.

    Men men).

    De kunne være litt kalde ovenfor meg, og jeg kunne bli litt nedbrutt, spesielt av bestemor Ingeborg.

    En gang, som jeg var hos Ingeborg og Johannes, sammen med mora mi og Pia.

    Så hadde kanskje bestemor Ingeborg sagt en ondsinnet/streng kommentar om meg da, og jeg ble kanskje litt molefunken/nedbrutt.

    Noe sånt.

    Og da skjedde det, at Pia, på den siden av huset som vendte mot Blombakken, igjen ga meg et sånt strå.

    Og jeg var molefunken og trist, så jeg gjorde som Pia sa, igjen, og tok det strået mellom leppene.

    Og fikk skikkelig vondt i leppene, igjen da.

    Jeg gikk så til bestemor Ingeborg, bestefar Johannes og mora mi, som observerte meg.

    De satt rundt hagebordet, på den andre siden av huset.

    De hadde noe godteri der, og hadde antagelig ropt meg til seg da.

    Jeg skulle til å slader, på Pia, men så huska jeg det, at bestemor Ingeborg, på et tidligere besøk, hadde sagt det, at man ikke skulle sladre.

    Så jeg sladret ikke om det Pia hadde gjort.

    Og jeg fikk et drops, eller noe, da.

    De tre ved bordet, så megetsigende på hverandre, og bestefar Johannes ristet på hodet, husker jeg.

    (Uten at jeg skjønte hva de kommuniserte, med kroppspråk, (må man vel si), seg imellom om.

    Det er mulig at noen av de voksne hadde bedt Pia om å lure meg, med det sivet?

    Det har jeg tenkt senere.

    Hvem vet).

    Jeg ble så bedt om å gå øverst i hagen, for å leke.

    Der var hagen ganske vill, med en del steiner og sånn.

    Jeg var glad til, jeg likte meg ikke så godt der.

    Ingeborg, mora mi og Pia, var alle tre ganske kalde damer/jenter, vil jeg vel si.

    Bestemor Ingeborg kunne lage dramatikk ut av alt mulig, for eksempel om jeg skulle få et drops, eller ikke, da.

    Sånne ting.

    Så hun var også involvert i oppdragelsen min da, vil jeg vel si.

    Hun fortalte meg at det ikke var pent å slader, og så videre, når ikke min mor var der da.

    Og Ågot kunne også være litt sånn, at hun kunne klage/kjefte på meg, når jeg senere bodde hos faren min.

    ‘Dom som sier at noen er domme, dom er domme dom’, husker jeg at Ågot sa til meg en gang.

    Kanskje hu trodde at jeg syntes hun var dum?

    Hva vet jeg.

    Men jeg ble nok ikke bare oppdratt av foreldrene og stefaren min, men også av besteforeldrene mine da.

    Så det var sånn at spesielt bestemor Ingeborg ville oppdra Pia og meg da, og drille oss i bordskikk og oppførsel da, på de ganske hyppige søndagsbesøkene våre, i Nevlunghavn, på siste halvdelen av 70-tallet.

    Så sånn var det.

    Jeg tror det var like etter at vi flyttet til Mellomhagen.

    Så gikk mora mi og meg rundt opp mot Bøkeskogen i Larvik.

    Mora mi trodde at jeg hørte dårlig, tror jeg.

    (For faren vår hadde jo sagt at hu var ‘gæern’, så jeg tok alt mora mi sa, med en klype salt, for å si det sånn.

    Noe i den duren).

    Så dette var muligens den gangen hun tok meg med, til en ørelege, opp mot Bøkeskogen der vel.

    Ihvertfall husker jeg det, at vi gikk rundt i en gate, opp mot Bøkeskogen der, også fortalte mora mi meg plutselig, at hun hadde byttet navn på seg selv, søstera mi og meg, fra Olsen til Ribsskog.

    Jeg sa vel ‘nei’, eller noe.

    Og da sa hu ‘jo’, eller noe.

    Så det nytta ikke å krangle med henne, (for meg ihvertfall), for mora mi brydde seg nesten aldri om hva jeg sa.

    Så sånn var det.

    På fødselsattesten min, fra Folkeregisteret, så står det under merknader: ‘RIBSSKOG som slektsnavn iflg. bevilling fra fylkesmann i Vestfold 20/5.76’.

    Så dette var nok våren/sommeren 1976 da, som mora mi fortalte meg det her, opp mot Bøkeskogen, i Larvik.

    Så sånn var nok det.

    (Altså et par måneder etter at vi flyttet til Mellomhagen, fra Brunlanes, vel).

    Så sånn var det.

    (Så mora mi giftet seg aldri med Arne Thomassen, og het aldri Thomassen, forresten.

    Hun het først Ribsskog, og så Olsen, (fra cirka 1969 til 1976 da), og så Ribsskog igjen, resten av livet, fram til hun døde, knapt 50 år gammel, i 1999 da.

    Så sånn var det.

    Det med kidnappingen, det har jeg tenkt litt mer på.

    Det var nesten sånn, at mora vår, ‘gjettet’ Pia og meg, ut av huset, og ut inngangsdøra, og inn i armene, på Runar og faren vår, som stod i oppkjørselen, med en bil parkert der.

    (Runars oransje Mercedes vel).

    Så sånn var det.

    Mora vår skreik vel, når Pia og jeg ble bært inn i bilen.

    Og mora vår stod bare noen få meter unna, da dette skjedde, så hun så helt klart, hvem som kidnappet oss, osv.

    (For hun var jo like i hælene på Pia og meg, som hun liksom ‘skyndet’ ut av huset, for å leke, eller få oss noe frisk luft, eller noe sånt, da).

    Så sånn var det.

    Det er mulig at Heidi kan ha vært bare et drøyt år, da dette skjedde.

    Hu sa ‘få safta’, og fikk en allerede åpnet Solo-flaske av faren sin Runar da, i bilen, like etter at vi kjørte fra Mellomhagen.

    Det var vel omtrent det eneste som ble sagt, på den bilturen.

    Men men.

    Ikke vet jeg hvor gamle unger er, når de sier saft istedet for Solo.

    Men det var kanskje sommeren 1977, eventuelt sommeren 1976.

    En av de.

    Så sånn var det.

    Jeg tenkte jo på mora mi, som kanskje var bekymret for Pia og meg, på den ferien, på Sand, etter kidnappingen.

    Og det tæret litt på meg, den ferien.

    Så da faren min dro meg med til butikken, på Sand, en dag, og vi møtte han høye, mørke karen, i 30-årene vel.

    Som faren min sa var politi.

    Så ble det litt mye for meg.

    For da begynte jeg å bekymre meg, for at faren min måtte i fengsel og, for kidnapping da.

    Og det var derfor jeg ville tilbake til mora mi, i Mellomhagen igjen, (etter den episoden med han faren min sa var en politimann), for å prøve å roe det ned litt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg kom også på en episode, fra Ulåsen, da min mor, oppførtes seg litt rart, syntes jeg.

    Vi var ute på en eller annen utflukt, med barnehagen, og skulle få is, når vi kom tilbake, til ved Tagtvedt der da, (var det vel).

    I en butikk, så skulle alle få is.

    Av en eller annen grunn, så var mora mi, rett utafor den butikken, når hele barnehagen, dukka opp der.

    Jeg fortalte mora mi, at vi skulle få is.

    Og mora mi misforstod, og gikk inn i butikken og kjøpte en is til meg.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så da oppførte mora mi seg litt rart, syntes jeg.

    For alle i barnehagen, skulle jo få is, av barnehagen.

    Jeg bare sa fra om det.

    Siden jeg tilfeldigvis møtte mora mi, og gleda meg til å få is av en barnehage-tante da.

    Men det var ikke sånn, at jeg mente det, at mora mi, skulle kjøpe is til meg.

    Så det var kanskje en litt rar misforståelse fra mora mi.

    (Med forbehold om at jeg husker riktig da).

    Så sånn var det.

    En gang, så fikk jeg også en lekebil, i posten, fra tante Ellen, i Sveits.

    Dette var mens jeg gikk i Ulåsen barnehage, husker jeg.

    Det var kanskje til bursdagen min, 25. juli 1976.

    Hvem vet.

    Mora mi tok med lekebilen til barnehagen.

    (Det var en lastebil eller en betongbil, eller noe.

    Den så skikkelig fin og fancy ut, husker jeg).

    Jeg ble satt i en sandkasse, og skulle leke med bilen.

    Jeg var litt trøtt kanskje, og en gutt der nappet lekebilen, og begynte å pløye den ned i sandkassa, og sånne ting, og bilen ble vel ødelagt, tror jeg.

    Mora mi og en barnehagetante, stod og så på det hele.

    Og barnehagetanten, fortalte det, til mora mi, at hvis man tar med leker, i barnehagen, så kan man ikke kreve det, at andre barn, ikke skal ta de.

    Dette var nesten traumatiserende, for meg, en gutt på 5-6 år vel.

    Jeg så fram til å leke med den fine bilen, men fikk aldri gleden av det.

    Han ‘bølle-gutten’ bare tok bilen og ødela både den og gleden min da.

    Så sånn var det.

    Så etter dette, så var jeg ikke så glad i barnehage og skole, osv.

    Det var mest for foreldrene mines skyld, at jeg prøvde å være flink på skolen, osv.

    Jeg tok nesten aldri med fine ting, på skolen, etterhvert.

    Jeg husker at etter at jeg flyttet til faren min, så hadde jeg en skikkelig kul svart og hvit joggedress, som jeg fikk av han og hans nye dame Haldis vel.

    En med kule japanske tegn på vel.

    Og den så skikkelig kul ut, husker jeg.

    Jeg hadde på meg den, og en rød skjorte, en gang.

    Og Carl Fredrik Fallan og Ulf Havmo, i klassen, dukka opp på døra mi.

    Og Carl spurte meg, ‘hvorfor går du ikke sånn kledd, på skolen’.

    (Dette var vel mens vi gikk på Svelvik ungdomsskole).

    Jeg bare sa ‘nei’, eller noe, vel.

    Jeg likte ikke ta med mine fineste ting og sånn, egentlig på skolen.

    Det tilhørte sjeldenhetene, etter dette.

    Skolen for meg, var mest noe herk, (ihvertfall før jeg begynte på Handel og Kontor, som jeg syntes var litt artigere).

    Og at jeg fikk gode karakterer, var ikke fordi jeg trivdes særlig bra på skolen, men jeg prøvde å leve opp til forventningspresset, fra spesielt faren min da.

    (Og vel også moren min og bestemor Ingeborg osv., som nok ville vært slemme/ondsinnede mot meg, hvis jeg ikke hadde klart å komme inn på videregående, eller fått artium, (generell studiekompetanse), for eksempel. Men men).

    Så sånn var det.

    Noe annet jeg husker, fra da vi var sånn 4-5-6 år gamle, Pia og meg.

    Det var det, at Pia måtte ligge sammen med faren vår, i dobbeltsenga hans, når vi var på besøk hos han.

    Jeg lå i en enkeltseng, som stod i det samme soverommet, langs veggen ovenfor, den veggen, som min fars seng stod langs.

    Dette var kanskje rart, siden min far jobbet med å lage køyesenger.

    Men han var jo litt nedbrutt, på den her tiden, (mener jeg å huske, ihvertfall), så kanskje en tom køyeseng, i soverommet hans, hadde gjort han deprimert.

    Hva vet jeg.

    Jeg husker at Pia protesterte en gang, som 4-5 åring kanskje, og ikke ville ligge i dobbeltsenga, sammen med faren min.

    Men da sa faren min noe sånt som at ‘jo, du må/skal det’, eller noe.

    (Uten at jeg fikk med meg det, at det foregikk noe galt der.

    Men søstera mi har senere sagt det, at faren min misbrukte henne, når hu måtte ligge i senga hans da.

    Og ‘fingra’ henne sa hun/Christell først, (i Kristiansand, i 1989).

    Seinere, (mens jeg bodde i Liverpool), så forrandra Pia det til at han var ‘klåfingra’.

    Så sånn var det.

    En gang Pia og jeg besøkte faren vår, i Hellinga 7B, mellom 1975 og 1979 en gang vel.

    Så var min fars dame, fra Bislett der.

    Det var ei dame, med mørkt, krøllete hår vel, som het Margrethe.

    Hu snakket dialekt vel.

    (Og jeg var en gang med faren min inn til Bislett og besøkte henne.

    Hu bodde like ved Bislett stadion.

    En gang var jeg også med faren min og henne, med danskebåten, fra Oslo til Fredrikshavn, etter at faren min egentlig var sammen med Haldis vel.

    Men men).

    Margrethe ga meg og søstera mi en pose Maarud potetgull, (100 gram vel), hver.

    Vi likte best paprika, (og seinere salt og pepper vel).

    Men hun Margrethe hadde kjøpt den litt voksne smaken, med ost og løk, husker jeg.

    Det var de gule posene, med litt grønt på vel.

    (De med salt var gule og uten grønt, de med paprika var røde, og de med salt og pepper, var brun-spraglete vel.

    Men men).

    Pia og jeg likte ikke det potetgullet så godt, men vi spiste det likevel.

    Det var mye bedre enn ikke noe liksom.

    Selv om vi var skuffet over at det var løksmak da.

    Vi var ikke vant til sterke smaker, for å si det sånn.

    Men hun Margrethe ga ellers et veldig hyggelig inntrykk, forresten, fra det besøket.

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    En sommer var Pia og jeg også med faren vår på båttur, ned mot Tjøme.

    Den første natten, så lå vi til kais, i Holmestrand, og faren vår gikk på fylla.

    Vi fikk ikke sove, og gikk ut i båten, og en mann spurte hvor faren vår var vel.

    Og fant faren vår, på en pub vel, som kom og prata fylleprat til oss.

    ‘Syntes dere pappa er dum’, osv.

    Da bare sa vi ikke noe, og gikk å la oss vel.

    Dette var en trebåt som faren vår hadde bygget, på Sand, hvor Øivind hadde snekkerverksted.

    Vi møtte min fars kamerat, Ernest Eastwood, fra Berger, nede ved Tjømme, og ankret opp ved noen øyer vel, sammen med de, ihvertfall en natt vel.

    Ernest var der sammen med sin sønn Frank og datter Anne vel, som var cirka på alder med Pia og meg.

    Så sånn var det.

    Den båten vi ferierte på da, var en Cabin Cruiser, vil jeg kalle det.

    Med lugar foran i båten.

    Faren min lagde på begynnelsen av 80-tallet også en havseiler, som han støpte, i betong.

    Men han bygde aldri ferdig masta osv.

    Men solgte den uten mast og sånn da.

    Men men.

    Han bygde også en glassfiberjolle i gusje-gul farge.

    Den Cabin Cruiser-en, lå i bukta, ved Krok, nedenfor huset til Ågot og Øivind der.

    (Krok er et kjent hytteområde, hvor folk fra spesielt Drammensområdet vel, mye har hytter).

    Det er veldig langgrunt, nede på Krok, grunnet at en del av en isbre, som for det meste stoppet i Svelvik, (og lagde det kjente sandtaket der), gikk videre til Høyen/Krok vel, før den stoppen, (har jeg lurt på ihvertfall, om det var sånn), og førte nok mye sand med seg, til området rundt Sand da.

    Så sånn var nok det.

    Vi måtte gå kanskje hundre meter, på havbunnen, uten at vannet steg noe særlig.

    Og det er ikke mye tidevann der heller.

    (Sånn som det er i England).

    Men men.

    Det var mye sandflyndrer der, som man gjerne fikk en eller to av, under beinet, for hver gåtur, ut til den Cabin Cruiser-en da.

    Så Pia likte ikke det, å gå ut der.

    Så faren min kjøpte først en gummijolle, husker jeg, som det gikk hull på, når han og jeg, kjørte ut til båten, en gang.

    Seinere lagde han glassfiberjolla da.

    På den samme tiden som han dreiv med såpekoking vel.

    (Han lagde shampo under merkenavnet ‘Charlotte kosmetikk’, på slutten av 70-tallet).

    Men men.

    Faren min hadde også møtt mora mi, da han var ute, med en båt, som han hadde lagd selv.

    Han dro til Holmsbu, hvor mora mi bodde på den tiden, (på slutten av 60-tallet).

    Så hadde de visst dratt ut til en øy, eller noe, og jeg hadde blitt, hva heter det, jeg hadde blitt.

    Mora mi hadde blitt gravid da, for å si det sånn.

    Jeg ble jo født 25. juli 1970.

    Og da ble jeg visst født, to måneder for tidlig.

    Så at mora mi skal ha blitt gravid med meg, på en øy, eller noe, under en båttur.

    Det høres litt rart ut.

    For hvis man trekker syv måneder, fra 25. juli.

    Så blir jo det 25. desember.

    Og da er jo Drammensfjorden full av is, og det er nok ikke mulig å få med noen damer ut på båttur da.

    Det måtte nok blitt fisketur, på isen, litt lenger opp mot Drammen da, i såfall.

    Men men.

    Så jeg tror nok at faren min skrønet litt, da han fortalte meg det, på begynnelsen av 80-tallet, at mora mi hadde blitt gravid, (altså at jeg ble unnfanget, heter det vel), under en båttur.

    For hvis jeg ikke hadde vært født for tidlig, så ville den båttuen ha vært 25. oktober, og det er i vinterhalvåret, og da pleier det ikke å være noe særlig, å dra på fjorden.

    Og hvis det var sant, det som jeg ble fortalt, at jeg var født to måneder for tidlig, så ville jeg i såfall vært unnfanget, 25. desember 1969.

    Så det er nok bare tull, det faren min sa, at jeg ble unnfanget, på en båttur.

    Men kanskje jeg misforstod, og at forholdet deres begynte, å bli seriøst, etter en båttur.

    Hva vet jeg.

    Noe sånt.

    Men men.

    En annen gang, som faren min tok med Pia og meg, ned til stranda, ved Krok der da.

    Så hadde vi vært i butikken på Sand.

    Og vi skulle få brus da.

    Jeg var så glad i sånne ‘treats’ som engelskmennene kaller det.

    Godteri/snacks osv.

    Så jeg tok det for gitt, at jeg ville få brus.

    Også maste jeg da, om jeg kunne få vørterøl.

    (For jeg likte vørterøl og, men ikke like mye som brus).

    Så fikk jeg vørterøl og Pia brus.

    Og da klagde jeg, på stranda.

    Så gjemte faren min vørterøl-flaska og brus-flaska i skogen.

    Og Pia og jeg, måtte leite.

    Jeg fant vørterøl-flaska.

    Og da vant jeg den, og måtte drikke den.

    Pia fikk brusflaska da.

    Så den turen var ikke helt vellykka.

    Men men.

    Jeg trodde jeg kom til å få brus, uansett, men fikk bare vørterøl da.

    Jeg trodde jeg kom til å få både brus, (som vi var lovet), og vørterøl da.

    Men så ikke.

    Så jeg klagde når tiden kom, på stranda, til at vi fikk drikken da.

    Men men.

    Faren min skrøyt vel også, i butikken, på Sand, (eiet av Oddmund Larsen, på den tiden vel), til butikkdamene vel, at sønnen hans, ville ha vørterøl, heller enn brus.

    Men det var en misforståelse da.

    Jeg ville egentlig ha _både_ vørterøl og brus.

    Jeg var så godtegæern og sånn, så jeg ville ha alt mulig av sånt da, for å si det sånn.

    Men faren min skjønte nok ikke helt, og jeg skammet meg kanskje litt, og var kanskje litt redd for å få kjeft, i butikken, hvis jeg også maste om brus.

    Da hadde jo faren min skryti, til de i butikken, om at jeg heller ville ha vørterøl, så da kunne jeg ikke mase i butikken, om å også få brus da.

    Men men.

    (Jeg var liksom vant til å få nesten det jeg ville, når vi var hos faren vår, av godteri og sånn.

    Jeg så fram til besøkene hos faren min, på grunn av dette.

    Siden vi nesten aldri fikk godteri, av mora vår da.

    Men men).

    En gang jeg var på besøk hos faren min, i Hellinga 7B, (mellom 1975 og 1979 en gang da), når søstera mi ikke var med.

    Så hadde faren min en familie, fra Oslo, på besøk.

    (Rune Kraft og de?

    Hm).

    Jeg fikk et blad, på Lyche, i Drammen, eller noe, hvor det fulgte med en sånn dings, som man skulle trekke opp da, også fløy det en plastsirkel, gjennom luften, mener jeg.

    Noe sånt.

    En annen gang, så sendte faren min meg, for å leke vel, på lekeplassen, i S-svingen, på Nedre, på Bergeråsen, nedafor Ulvikveien.

    Der var Christer Sandum, som var et år eldre enn meg.

    Han spurte hvor jeg var fra.

    Jeg svarte Larvik.

    Har dere noen bakker i Larvik da, spurte Christer.

    Han løp så ned en bratt sti, fra Ulvikstien, ned til lekeplassen der, mens han ventet på at jeg skulle løpe etter.

    Det var en skog, ved Mellomhagen, hvor det vel var lignende bratte stier.

    Så jeg bare løp ned, på samme måte som han Christer da, som da ble en av de veldig få fra Bergeåsen, som jeg hadde møtt da, når jeg flytta til faren min, i 1979.

    Men Carl Fredrik Fallan, i klassen min, advarte meg senere litt mot Christer vel, og fortalte at han var en tøffing da.

    Christer flyttet seinere inn til Svelvik, og lånte kom til Bergeråsen, på besøk, da jeg bodde i Leirfaret, for å låne noen videofilmer av meg, husker jeg, på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Øivind kunne noen ganger oppføre seg litt skremmende kanskje, når Pia og jeg, var på besøk, på Sand/Berger, den siste halvdelen av 70-tallet vel.

    En gang, så sa han det, når Pia og jeg, lurte på hvorfor døra ned til kjelleren var låst.

    (Den pleide ikke å være det på våre tidligere besøk der vel).

    Da så Øivind det, at en gang, så hadde det gått ned noen unger, i den bratta trappa, og falt, og slått seg ihjel, nedi kjelleren der.

    Så sånn var det.

    En annen gang, så prat vi om noe med vann.

    Brakkvann kanskje.

    Øivind sa det, at en gang, så hadde noen unger, drukket fra noe vann, som var stillestående.

    Og så hadde dem ‘daua’, sa Øivind.

    Man burde ikke drikke vann som står stille, for eksempel i pytter og sånn da.

    Det burde være i bevegelse da, som i en bekk for eksempel da, skjønte vi.

    Men men.

    Arne Thomassen, kunne noen ganger true, når vi bodde i hytta i Brunlanes, om at han skulle gå ut i skogen, og hente bjørkeris, hvis han ikke likte noe Pia og jeg, sa eller gjorde.

    Han sa dette flere ganger, men han henta vel aldri bjørkeris, tror jeg.

    (Ihvertfall så brukte han aldri bjørkeris på meg, det tror jeg at jeg hadde huska.

    Den gangen han ga meg juling, på ‘blanke messingen’, etter ordre fra mora mi vel.

    Etter at jeg hadde løpt inn og ut av de elektriske dørene, på Thorfinns, i Larvik.

    Så slo Arne Thomassen meg med hånda, på rumpa, og brukte ikke noe ris.

    Så sånn var det).

    Men men.

    Jeg var ofte så godtesjuk, da jeg bodde hos mora mi, så jeg ble nesten gæern.

    En søndag, som vi kjørte til Ingeborg og Johannes, fra hytta i Brunlanes vel, så stoppa mora vår, på en liten, ganske øde bensinstasjon, på veien.

    Jeg så på godteriet der, og tok tak i en liten pakke TOY vel, selv om jeg ikke hadde penger.

    Jeg tenkte at jeg skulle spørre mora mi, om jeg kunne få den pakken da.

    Men før jeg fikk spurt, så begynte mora mi å kjefte på meg, og spurte hvorfor jeg hadde tatt opp den pakken, osv.

    Jeg hadde vel ikke akkurat bestemt meg for å stjele den.

    Men jeg hadde bare så lyst på godteri, og var så godtesjuk, at jeg ikke klarte å tenkte ordentlig da kanskje.

    Noe sånt.

    Men men.

    En måte å forklare forresten, om hvor Skreppestad-blokkene er, som jeg har skrevet om, i de to forrige kapitlene vel.

    Det er, for de som har tatt toget, på Vestfoldbanen, til eller forbi Larvik.

    Så er Skreppstad-blokkene, de blokkene, som man ser, på venste side av toget, noen få minutter, før Larvik stasjon.

    (Og Mellomhagen er altså et godt steinkast unna de blokkene da, mens Storgata på Østre Halsen er kanskje 3-4 steinkast unna Mellomhagen igjen da.

    Noe sånt).

    Så sånn er det.

    Men men.

    Faren min ble jo sammen med en dame, som også bodde på Bergeråsen, Haldis Humblen, våren 1980, (da jeg bodde hos faren min), husker jeg.

    Og 17. mai, enten 1980 eller 1981, så var faren min og Haldis og hennes datter Christell, (som er to år yngre enn meg), og meg, sammen, og lekte 17. mai-leker osv., ved Berger skole.

    Så gjorde vi noe som jeg ikke har skjønt så mye av.

    Vi dro ut til Nesbygda, og var med på noen leker uti der og.

    Og da var det to gutter, som uprovosert, (kanskje beordret av en voksen), begynte å skyte på meg, med vannpistol.

    Vi dro ned til bilen, og jeg fikk inn et hardt spark, i rompa/låret, på han ene, som plagde meg og dreit meg ut da.

    Så dro vi derfra, tilbake til Bergeråsen.

    Men kan det ha vært fordi det første stedet jeg bodde, etter å ha ligget i kuvøse, på et sykehus i Drammen, (Drammen Sanitetsforenings Klinikk, står det på fødselsattesten min, forresten), var over den puben, ute i Nesbygda, som min far fortalte meg om, seinere på 80-tallet?

    Var det derfor vi dro til Nesbygda, Haldis, Christell, faren min og meg, en gang, på begynnelsen av 80-tallet.

    Etter også å ha vært med på 17. mai-arrangement, på Berger, først?

    Det er jo spesielt mener jeg, å være med på to 17. mai-arrangementer.

    Eller er det jeg som dum?

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på tidligere idag, eller igår, når jeg tenkte mer på det her, om at det første stedet jeg bodde, nok må ha vært ute i Nesbygda der da, på Syvertsvolden, heter det vel, over den puben da, som faren min prata om en gang.

    Men men.

    Nå har jeg vært litt treit, med å skrive om Jegersborggate.

    Men det har vært så mye annet jeg har kommet på, som jeg tenkte jeg kanskje kunne ta med om, i samme slengen.

    Så får jeg skrive om Jegersborggate, i det neste kapitellet, tenkte jeg.

    Så får vi se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    På den første delen av 70-tallet, må det vel ha vært.

    Så tok forresten bestemor Ågot, Pia og meg med seg, til noen kuer, på den andre siden av riksveien, fra der huset til henne og Øivind var, på Sand.

    Ågot var fra gård, i Rollag, i Numedalen.

    Og hun sa det, at kuene likte å sleike på hendene til folk.

    For det smakte salt for kuene.

    Så lot vi kanskje kua sleike på henden våre da.

    Det er mulig.

    PS 2.

    Arne Thomassen hadde forresten også to travhester, ute i Verningen, ved Larvik.

    På en stall der.

    Og der hadde også Lasse og de hest, (mener jeg å huske).

    En gang var jeg med Lasse og de der, og faren til Lasse, klappet hardt på hesten.

    Og jeg herma.

    Og da fikk jeg kjeft, fra faren til Lasse, fordi jeg hadde ‘slått’ hesten.

    Men jeg prøvde jo bare å gjøre som faren til Lasse, hadde gjort.

    Men men.

    Hesten til Arne Thomassen het Nibs Star.

    Den fikk en andre plass på Jarlsberg en gang.

    (På cirka 20-30 forsøk, eller noe, kanskje).

    Arne Thomassen var stolt over det her, og hadde det bildet rammet inn, også da han bodde sammen med Mette Holter, inne i Oslo, mener jeg å huske, (cirka 10 år seinere vel).

    Men men.

    Ulf Thoresen var sur etter å ha kjørt den hesten, husker jeg.

    Jeg fikk lov å gå inn på stallområdet, på Jarlsberg travbane, siden stefaren min eide hest.

    (Etterhvert da, han var jo også på travbanen, før han kjøpte den hesten.

    Og han hadde vel muligens en hest før det og, tror jeg.

    Men men).

    En gang kjøpte jeg lapskaus, som de solgte, i en kafeteria, for travkusker osv., på Jarlsberg, husker jeg.

    Det var den beste lapskausen jeg noen gang har smakt, tror jeg, den var veldig god.

    Men men.

    (Dette var nok etter at jeg flyttet til faren min, siden jeg hadde penger.

    Men men).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Suli Savoldelli




    • Suli Savoldelli

      21. september 2010

      Suli Savoldelli


      • Barack Obama is my Cousin.

    • Erik Ribsskog

      21. september 2010

      Erik Ribsskog


      • Really?

        Are you Solveig Savoldelli, half-sister of my cousin Rahel Savoldelli and daughter of Reto Savoldelli?

        (Who I have no contact with any longer).

        Do you still live in the Basel-area?

        How is my cousin Joakim?

        I heard he died in the 90's?

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      18. mars

      Erik Ribsskog


      • Salute,

        warum Ellen gescriben gescriben?

        Ich keine geld Ingeborg, nein.

        Warum?

        Ellen bist vansinich, ja?

        Salute!

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      27. mai

      Erik Ribsskog


      • Kjære Solveig/Suli,

        wier gets Ihr?

        Ellen leben Helvetia, ja?

        Ellen leben Norwegan, nicht?

        Aber, Diderik doch??

        Diderik leben Helvetia, nein?

        Diderik leben Norwegen, ja?

        Hm.

        Danke schön für Ihre svar!

        Erik Ribsskog, din halvsøster Rahel, (som ikke svarer meg), sin fetter


    • Erik Ribsskog

      5. juli

      Erik Ribsskog


      • Suli,

        warom ihre fraunde gesent diese scriben:

        for ca. en time sidenJosefine de Groot
        ..

        Nein nicht nien.

        Nicht gut!

        Ihre swester Rahel nicht Facebook einmal?

        Erik


    • Erik Ribsskog

      5. juli

      Erik Ribsskog


      • Ich been Erich

    • Erik Ribsskog


      • Hi Suli,

        I'm moving back to Norway now, (since I'm being thrown out, here in the UK).

        Can you ask Rahel if she can borrow me some money, to rent a new flat in Oslo/Norway?

        Best regards,

        Erik Ribsskog


    • Erik Ribsskog

      for noen sekunder siden

      Erik Ribsskog


      • Kan Sie doch Rahel gefragen, kan erindrung das 'bidet', aus Nevlunghavn, 1975-1985.

        (Stasse: Blombakken).

        Salute!

        Erik Ribsskog








  • Det her er min avdøde danske grandonkel, Anker Heegaard, (bestemor Ingeborgs bror). Konen Unse har jeg møtt i Nevlunghavn, i 2002, og også ringt nylig

    grandonkel i danmark

    http://books.google.com/books?id=KI43AAAAMAAJ&q=%22H.+Anker+Heegaard%22&dq=%22H.+Anker+Heegaard%22&hl=no&ei=O1gjTo6ICIWw8gOar_GvAw&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCkQ6AEwAA

    PS.

    Det var han her, som ordnet med arveoppgjøret, etter Holger baron Adeler, og sin tante vel, (Karen Nyholm, (min oldemor), som står nevnt der, sin lillesøster), Magna Adeler f. Nyholm.

    (Som jeg har publisert om på bloggen).

    Bestemor Ingeborg, kalte sine brødre, for Anker og Louis.

    Men Anker het visst egentlig _Erik_ Anker Heegaard, (som man kan se at han pleide å forkorte, til E. Anker Heegaard).

    Så det er mulig at det er (Erik) Anker, som jeg er oppkalt etter.

    Det vet jeg ikke sikkert.

    Det har aldri noen fortalt noe om til meg, hvem jeg er oppkalt etter, forresten.

    (Hvis noen).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så det her er altså mine danske oldeforeldre, (bestemor Ingeborg sine foreldre).

    H. Anker Heegaard, (min oldefar), eide jo jernstøperiet i Fredriksværk, (og hans far ga byen havnen), og var barnebarn av den kjente fabrikkeier Anker Heegaard, fra København, (som har fått en gate oppkalt etter seg der, i sentrum av København).

    Og moren var jo hun Caroline Hagerup, fra en av de forrige bloggpostene, (og Hagerup er jo en slekt fra Trondheim, etter Falkener, (fant jeg ut tidligere idag), som hadde flyttet til Danmark).

    Karen Nyholm, (min danske oldemor), hun var datter av Chef for Generalkommandoen, i Danmark, Anders Gjedde Nyholm, (sønn av Hofjægermester L. C. Nyholm og Maren Gjedde, (som var vokst opp på slottet Højriis, på Mors, i Jylland)).

    Og moren var Mary Eva Carla Fog, som var generaldatter, og som var etter Odin og Løvenbalk, osv.

    Så sånn var det.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    danske oldeforeldre

    (Samme link som ovenfor).

    PS 4.

    Det her er min danske oldemor, Karen Nyholm, (fra PS-et ovenfor), sine foreldre, Anders Gjedde Nyholm, (Chef for Generalkommandoen, i Danmark), og Mary Eva Carla Fog, (som var etter Løvenbalk og Odin, osv.), som amerikanerne skriver om, på nettet, for de har visst funnet en av uniformene, til Anders Gjedde Nyholm, som visstnok har dukket opp, i USA, (som det står mer om i det forumet, som linken nedfor er til):

    karen nyholm sine foreldre

    http://forum.axishistory.com/viewtopic.php?f=52&t=112310&start=30

  • Min oldemor fra Romerike, Helga Ribsskog, er nevnt i hennes bror, Asbjørn Dørumsgard, sin bok, ‘Skytilen går’. Johannes Ribsskog er min avdøde morfar

    oldemor fra romerike

    http://books.google.com/books?id=QVYQAQAAIAAJ&q=johannes+ribsskog&dq=johannes+ribsskog&hl=no&ei=j8AgTq2GEI7CswaZ9uX1AQ&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=1&ved=0CCkQ6AEwAA

    PS.

    Min mormor, Ingeborg Ribsskog, nevnte også det forresten en gang, på 80-tallet vel, om min da nettopp avdøde morfar, Johannes Ribsskog, sin slekt.

    At det var visst ofte sånn, at det som ble publisert under Asbjørn Dørumsgaard sitt navn.

    At det ofte kunne være skrevet av hans søster, (min oldemor), Helga Ribsskog f. Dørumsgaard.

    Helga Ribsskog hadde også skrevet et dikt, som har stått i et ukeblad, eller noe, om hennes mann, (min oldefar, fra Trøndelag), Johan Ribsskog, som lengtet så tilbake, til Trøndelag.

    (Fortalte min mormor da).

    Til Flatanger, hvor han var fra.

    (Uten at jeg har klart å finne det diktet nå.

    Men bestemor Ingeborg, leste vel det for meg og min søster Pia, mener jeg å huske, på 80-tallet en gang, var det vel.

    I det gamle huset i Nevlunghavn.

    (Det store skipperhuset, i Blombakken, i Nevlunghavn.

    Der hvor jeg fant mange russiske fotoapparat på loftet, (en sommer eller to før, eller noe, mens bestefar Johannes fremdeles levde), fra like etter krigen vel.

    Noe sånt).

    Sommeren etter at bestefar Johannes døde, var vel det.

    Noe sånt.

    Og hun nevnte da også komponisten Arne Dørumsgaard, som var min morfars kjente fetter vel.

    Men min mor, Karen Ribsskog, hun nevnte aldri disse.

    Selv om hun en gang gjorde et ganske stort nummer ut av det, (mens vi bodde i Jegersborggate, i Larvik, på slutten av 70-tallet), ovenfor min søster Pia og meg selv, at hun var så fin, at hun måtte ha tre navn, Karen Margrethe Elisabeth.

    (Det var muligens sånn, at hun var så fin, at hun måtte være oppkalt etter både dronningen i Danmark og dronningen i England.

    Noe sånt.

    Men men).

    Mens hun smilte og var stolt da, (og kanskje også litt hemmelighetsfull vel, og hun hadde kanskje et slags nesten salig, eller ihvertfall høytidelig vel, uttrykk, i øynene. Noe sånt), sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Min morfar var visst også på en eller annen politisk liste, i forbindelse med et stortingsvalg, eller noe.

    Men hva ‘1942’ og ‘H’ skal bety, i den sammenhengen, det skal jeg ikke påstå at jeg skjønner noe av.

    Hm.

    Men men.

    Men vi får se om det er mulig å finne ut.

    Hadde jeg hatt noen penger, så kunne jeg jo prøvd å fått tak i denne boken.

    Men men.

    PS 3.

    Her er mer om dette:

    min morfar også på noe politisk liste

    http://books.google.com/books?id=xbIcAQAAMAAJ&q=%22johannes+ribsskog%22&dq=%22johannes+ribsskog%22&hl=no&ei=b8kgTsWEE4zEswb67_iJAg&sa=X&oi=book_result&ct=result&resnum=2&ved=0CC0Q6AEwAQ