Jeg lurer på, når dem har hvite hus sånn, er dem liksom norske da?
I en sånn by, så er vel nesten alle som en, kan man vel nesten si?
Her ser vi Mandal, fra Wikipedia.
Her ser vi at det er noen som har kontrollen.
Svelvik, forresten, (hvor Berger ligger, i Svelvik kommune), det går for å være Norges nordligste sørlandsby.
Og jeg leste på Vesterålen-sidene på Origo, at noen foreslo å male husene hvite der, (altså i Stokmarknes).
Så det er noe med dette med hvite hus, kan man vel tippe på?
Folka har ihvertfall kontrollen i de byene, kan det virke som.
Du skal ikke dra dit å gjøre mye galt, tror jeg, hvis du er fra Oslo, f.eks., før du blir ferska av lokalbefolkningen, som nok har kontrollen.
Da jeg bodde hos mora mi, i Jegersborggate i Larvik, så bodde vi et sånt hvitmalt hus.
Der jeg bodde i 1978 og 79.
(Et såkalt sørlandshus da, må man vel kanskje kalle det huset, tror jeg, som morfaren min Johannes Ribsskog kjøpte, til mora mi og meg selv og søstra mi, da.
Og Johannes og Ingeborg, de bodde også i et stort sørlandshus, et såkalt skipperhus, i Nevlunghavn, på 70- og 80-tallet.
Men da Johannes døde, så flytta Ingeborg, for huset var for stort for henne da, så hun solgte det ganske billig, for det var før eiendomsmarkedet steg).
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her ser man Svelvik da, sett fra Hurum og Buskerud-sida, av Drammensfjorden.
Her er det noen som ødelegger, kan vi se, her er vi lengre nord:
Det bor noen svensker der, og kirka passer vel ikke heller helt inn?
Hm.
Her var det noe rart.
Svelvik har forresten også mange byggefelt, som ikke har noe særlig hvitmalte hus, i det hele tatt.
Selv om noen faktisk har malt husene hvite, også på Bergeråsen, hvor alle husene vel var brune, fra starten.
Men min onkel Håkon, f.eks., han har malt huset sitt hvitt, husker jeg, på Bergeråsen.
Og det samme gjorde også familien min, med huset til Ågot og Øivind, på Sand, som pleide å være grønt.
(Runar, onkelen min, var det som ville ha huset til Ågot hvitt, og som fikk vilja si.
Jeg husker at jeg overhørte at han og faren min, satt på terrassen, til huset til Ågot, og diskuterte det her, på 80-tallet.
Jeg ville ikke legge meg opp i det, for jeg var bare en ungdom, og faren min og Runar, de var jo oppvokst i det huset til Ågot, og var en generasjon eldre enn meg, så jeg holdt bare kjeft.
Så sånn var det.
Runar har vel et hvitt hus i Son og, mener jeg å huske, selv om det var så dårlig malt eller beisa, i begynnelsen, at det så nesten tre-hvitt ut, da huset var nytt, husker jeg, på 80-tallet.
Det var kanskje noe med husfargen ja, for da vi måtte beise leiligheten, i Leirfaret, på nytt, på 80-tallet, så var det jeg som måtte gjøre det, sa faren min.
Da ble det fortsatt brunt eller mørkt da, og ikke hvitt, sånn som husene til Ågot, Håkon og Runar.
Huset til Haldis var vel fortsatt mørkt, tror jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på).
Mer da.
Ja, så jeg skal ikke si helt sikkert hvordan dette er, men man kan kanskje ha det i bakhodet, at det noe med dette, med sørlandshusene osv.
Vi får se.
Man kan for eksempel kanskje lure på hvorfor noen av sørlandshusene har svart tak, og noen har rødt tak.
Det er mulig.
Vi får se.
PS 3.
Det at det huset i Svelvik er gult, det er visst ikke pga. at de folka som bor der er svensker, likevel.
Det er fordi at de sørlandshusa pleide å være gule, før 1850, når hvitt ble på moten, (så disse med gult hus, de er vel de som holder mest på tradisjonene da kanskje):
I Stavern, så ser det enkelte steder ut nesten som i Nord-Norge:
Min mormor, Ingeborg, hun bodde jo i Stavern, etter at min morfar Johannes døde, på 80-tallet.
Nevlunghavn, (hvor Ingeborg og Johannes bodde, fra ca. 1975 til ca. 1983-84), er en typisk sørlandsby, med bare hvite hus.
Mens Stavern er kjent for stavernsgult da, som er navnet på en farge.
Som søstra mi hele tida dreiv og ‘messa’ om, da vi var i Stavern, og besøkte mormora vår, på slutten av 80-tallet.
Så det er nok noe med den fargen.
Er det sånn, at de stedene hvor de har gule og røde hus, der er de liksom norske?
Mer enn der de har bare hvite hus?
Hm.
Hvem vet, men man kan vel lure ihvertfall, vil jeg tro.
Vi får se.
Min kamerat fra Larvik, Frode Kølner, han sa ihvertfall at jeg burde gå ut, i Stavern, heller enn i Larvik, da jeg var på besøk hos mormora mi, i Stavern, på slutten av 80-tallet.
Er Stavern mer norsk enn Larvik?
Hvem vet.
Det er mye rart.
Vi får se om det er mulig å finne ut noe om dette.
Vi får se.
PS 6.
Jeg så en Knutsen og Ludvigsen-konsert, i Stavern faktisk, rundt 1975, må det vel ha vært.
Da mora mi tok med meg og søstra mi, på Knutsen og Ludvigsen-konsert da.
Vi bodde i Brunlandnes, ikke så langt unna Stavern.
Og vi dro noen ganger inn til Stavern og noen ganger inn til Larvik, med mora vår for å handle da.
Jeg lurer på om det var Cathrine Gran og dem, som også var med på Knutsen og Ludvigsen konsert?
Hvis det ikke var Herman og dem da?
Eller mora da, fedrene eller stefedrene våre var vel ikke med.
Skjønner at du går og “bærer” på endel ting om din familie. For å ta spørsmålene i rekkefølge. Om han var kommunist tro jeg ingen på Stokmarknes vet noe om, men man kan jo meninger om mangt og meget. Han var nok en vanlig nordmann. Vedr. din mor Karen har jeg aldri hørt at hun var sinnsyk, snakket med en som hadde gått i samme klasse som henne på skolen, han husket henne som en trivelig og omgjengelig jente. Hun hadde sikkert venner på Stokmarknes. De var jo sørfra, men det var ikke noe galt i det. Det er jo fortsatt mange på Stokmarknes som er “søringa”.
Vedr. brua over til Børøya så blei den ferdig i 1967(den som er midt imot på det andre bildet), jeg kom heim etter 2 år i fredskorpset i Uganda og da var den akkurat ferdig. Den betydde en ny giv for Stokmarknes og Hadsel og er nå utbygd med bolig og industriomr. Bruen i bakgrunnen er Hadsel-brua fra 1978, ved flyplassen på Skagen. Ellers så kan du gå inn på http:www.urke.com/stokmarknes så får du se et bedre bilde av Stokmarknes som viser at det er mer enn en gate her etterhvert.
Vedlegger foto av Møysalen 1266 moh. høyeste fjell i Lofoten og Vesterålen (har vært der 3 ganger) akkurat slik ser det ut idag, med hurtigruten som seiler ut fra Stokmarknes. Din bestefar nevnte fjellet i sitt kåseri.
Kommentarene under er nye siden du sist var innom.
Du kan redigere eller slettekommentaren din i en halvtime til.
Hei,
det var veldig bra å få svar, fra noen som husker Ribsskog-familien, da de bodde i Hadsel!
Mormora, Ingeborg, var nok ikke så snill mot morfaren min Johannes da, tror jeg, siden hu sa at den brua til Børøya ikke var vellykka.
Jeg har hørt både mora mi, Karen (da hun levde), og Martin, si at de savna å bo i Nordland, og jeg tror også at Johannes likte seg bra i Nord-Norge, det kunne vi jo høre i det kåseriet.
Johannes og Ingeborg, de bodde i Nevlunghavn, like ved Larvik, da jeg vokste opp, så han fikk bo ved kysten, og hadde båt der, som vi noen ganger tok med mora mi og søstra mi og meg med, siden vi bodde i Larvik, like ved.
Men vi har jo ikke så høye fjell på Østlandet, jeg har jo sett bilder fra Nord-Norge før, så jeg skjønner det, at de savna å være i Vesterålen, så jeg får ta meg en tur opp og se hvordan det ser ut i virkeligheten der oppe, hvis jeg får sjangsen til det en gang.
Jeg tror noe kan ha foregått, på Østlandet, når de flytta ned dit, siden det gikk så skeis med Ellen og Martin og mora mi, og Johannes fikk grått hår, av å gå leite etter Ellen, som ungjente, i Oslo, når hu gikk på forsøksgym der da, og hadde visst sagt til Martin, at hvis han gjorde ei av ungjentene han tulla med, i Hurum, gravide, så ville han skyte seg selv.
Og jeg husker også at Johannes var veldig nedfor.
Jeg gikk jo på skole i Larvik, i 1978 og 79, og da kjørte Johannes forbi en gang, i 1979, var det vel, med en blå Mazda, han hadde.
Og da, så stoppa jeg han, og fikk han til å kjøre meg hjem, for det var jo ikke hver dag han kjørte forbi, siden han bodde i Nevlunghavn, et par mil unna.
Og da var Johannes helt nedfor, og molefunken, som en robot nesten, som skulle gjøre ærend for Ingeborg da, og handle på Nanset marked, en butikk i Larvik.
Så jeg tror det må ha vært et eller annet som har skjedd, etter at de flytta ned til Østlandet igjen.
På skolen i Larvik, i første klasse, så måtte vi lage en heks, for vi måtte ha håndarbeid.
Og da ba mora mi meg om å gi den til Ingeborg.
Så det var konflikter i familien.
Ikke vet jeg hva som egentlig foregikk, men Ingeborg sin familie i Danmark, var ikke adelige, (Gjedde-familien), har jeg funnet ut nå, etter at Ingeborg døde, så hun har altså løyet om sin familiebakgrunn da.
Og Ingeborg kjente også mye folk, i Larvik-distriktet, og fikk mange fine gjester, i bursdagsselskapene sine, i Nevlunghavn, siden hun var barnebarn, av en veldig mektig dansk general, som het Anders Gjedde Nyholm, som var øverstkommanderende general, i Danmark, i mellomkrigstiden.
Og han rustet ikke opp, så det kan ha vært at den familien var tyske spioner, eller noe, lurer jeg på nå, og at dette tysk/danske/illuminati-nettverket, har tulla med Johannes og Ellen og mora mi eventuelt da.
Ikke vet jeg nøyaktig, men jeg lurer på hva som har skjedd da.
Men det var hyggelig å høre det, at mora mi ikke gikk for å være sinnsyk, oppe i Nord-Norge, som faren min pleide å si.
Da jeg skulle på sesjon i Drammen, i 1988, så måtte jeg fylle ut på et skjema, om noen i familien hadde hatt sinnsykdom.
Og da sa faren min, Arne Mogan Olsen, at mora mi, (Karen), og morfaren min, (Johannes, som var rådmann hos dere), hadde hatt problemer med sinnsykdom.
Men jeg kan ikke huske at noen andre har sagt at morfaren min var sinnsyk.
Så kanskje noen i Vesterålen, husker om morfaren min Johannes Ribsskog, gikk for å være sinnsyk, eller om faren min kan ha jugd, når han sa at Johannes var sinnsyk og en annen gang, da han sa at Johannes var kommunist.
Tusen takk for svar, og på forhånd takk hvis noen veit noe mer om, om Johannes var sinnsyk og kommunist, som faren har sagt ved et par anledninger ihvertfall.
Her er den artikkelen, som biblioteket sendte, med min morfar Johannes Ribsskog, hvor han hadde funnet en svane som var død av oljesøl, i Nevlunghavn, og havna på førstesida av Nybrott, (som nå er nedlagt), 1979:
Jeg skal se om jeg får laget en rask YouTube-video her, før jeg går ut.
Det står at det er til privat bruk, men morfaren min er jo død, og har vært død, siden 80-tallet, i over 25 år nå vel, så jeg regner med det er greit, å publisere på sin private blogg da.
Det får man regne med.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS 2.
Her er del 1 av kåseriet til bestefar Johannes, ‘Hav og fjell farvel’, som er om Hadsel, i Vesterålet, hvor han jobbet som rådmann, og bodde sammen med bestemor Ingeborg, og min mor Karen, og min tante Ellen, og onkel Martin, før de flyttet ned til Østlandet, rundt 1965, da min morfar begynte som kontorsjef, i Sætre kommune, på Hurumlandet:
PS 3.
Her er del 2:
PS 4.
Jeg tror egentlig ikke bestefar Johannes var kommunist, som faren min ville ha det til, for vi kunne høre, på slutten av del 2 der, at han mobbet de grå kommuneansatte.
Men men.
Det var ganske slitsomt, å bo hos mora mi, og vokse opp der, i Larvik, på 70-tallet.
Men en av de beste dagene, husker jeg, det var St. Hansaften, 1975, var det vel kanskje.
Da tok bestefar Johannes med seg mora mi, og meg og søstra mi, ut i en robåt vel, fra Nevlunghavn da, også rodde han, eller om han hadde påhengsmotor, og kjørte/rodde ut til en øy, hvor mange folk feiret St. Hans da, utafor Nevlunghavn.
Og da hadde vi vel med noe mat og sånn da.
Og vi venta til det ble lyst igjen, før vi dro tilbake til Nevlunghavn, så vi var oppe til klokka 3-4 vel, tror jeg, jeg og søstra mi, som var 4-5 år.
Og ikke nok med at morfaren vår tok oss med på en hyggelig St. Hansfeiring.
Neida.
Jeg mener å huske at han også leste fra en bok han drev å skrev, som het ‘Mannen i skogen’, på samme måte som han leste det kåseriet her da.
Det var en barnebok, som han skrev på da, og som jeg i 1986, skrev inn på skrivemaskin, da jeg bodde på Bergeråsen, for bestemor Ingeborg da, for da var Johannes død, et par-tre år tidligere, nede i Spania.
Og bestefar Johannes, han skrev morsomt og fortalte også på en artig måte, så det var nesten morsommere enn TV og radio osv., når bestefar Johannes fortalte om ‘Mannen i skogen’, osv.
Og bestefar Johannes kunne også noen ganger begynne å leke sisten, i hagen ute i Nevlunghavn, f.eks., da jeg var sånn 5-6 år da.
Og han tulla og kalte meg ‘røver’ og ‘tater’ og ‘Rikke-mann’, men det var vel for morro skyld, tror jeg, han sa det ihverfall på en morsom måte da.
Men så flytta jeg til faren min, da jeg var ni år, for jeg gikk så bra overens med mora mi da, som var litt hysterisk og slitsom da.
Og da var jeg bare en gang, ute hos Ingeborg og Johannes vel, før bestefar Johannes døde, og det var vel sommeren 1983, så jeg tror bestefar Johannes døde vinteren 1984 kanskje.
Noe sånt.
Og da tulla han og bestemor Ingeborg, med meg og søstra mi, og ga oss et russisk kamera hver, som lå på loftet hos dem, (en 4-5 gamle, russiske fotoapparat da, av forskjellige modeller og merke), og tok oss med til Stavern, hvor de oppførte seg litt tilgjort, i fotobutikken, og kjøpte film til kameraene, og sendte oss hjem da, en ukes sommerferie, med mest boklesing, tilbake til Bergeråsen, med hvert vårt russiske kamera da.
Så det ødela litt, vil jeg nok si.
Men det hadde nok vært enda mye tøffere, å vokse opp hos mora mi, og med bestemor Ingeborg, om det ikke hadde vært for at bestefar Johannes, kunne være veldig artig og morsom da.
Og jeg fikk også Apache-sykkel og fotball og sikkert ski og tinnsoldat osv., av bestefar Johannes, husker jeg.
Og den Apache-sykkelen, den var jeg veldig stolt av, husker jeg, så bestefar Johannes, han var vel det nærmeste jeg hadde en far, de årene jeg bodde hos mora mi, etter at han og bestemor Ingeborg, flytta til Nevlunghavn, like ved Larvik, i 1975.
Bestefar Johannes, han kunne være litt gammeldags, men han stefaren vår, Arne Thomassen, han var så streng, så det var artigere med bestefar Johannes, selv om det vel kommer fram, i det kåseriet, at han kunne være alvorlig og, og han lærte oss og spille sjakk og kinasjakk osv., meg og søstra mi, og han røykte pipe, og var en sånn litt høytidelig person da, som var smart og også litt myndig og respektabel da.
Så det var veldig artig at NRK hadde tatt vare på det kåseriet om Hadsel osv.
Som jeg har skrevet om på bloggen, så holdt bestefar Johannes også et morgenkåseri, i 1978 eller 79, som jeg hørte på radioen, før jeg dro på skolen, på Torstrand skole, noen måneder før jeg flytta til faren min.
Mora mi gjorde meg oppmerksom på at bestefar Johannes var på radioen da.
Og han var også på førstesida av Nybrott, (arbeideravisa i Larvik, som nå er konkurs), en morgen, før jeg skulle på skolen, med to døde svaner, som han hadde funnet, i Nevlunghavn, og lurte på hvordan kunne ha dødd.
Men men.
Så det var jo litt spesielt da, at Nybrott hadde bestefar Johannes på hele forsida, fordi han hadde funnet et par døde svaner.
Men men.
Og mora mi, hu var veldig tullete, så det kunne kanskje ha vært en kassett hu spilte, med bestefar Johannes?
Ikke vet jeg.
Jeg husker ikke hva det kåseriet var om.
Men det var ihvertfall bestefar Johannes sin stemme jeg hørte før jeg gikk til skolen da, i stua vår, fra stereoanlegget.
Jeg syntes han hørtes litt kjedeligere ut da, så det var vel et annet kåseri det, tror jeg.
Men NRK har kanskje ikke helt oversikten alltid.
Kanskje det ble lagret på feil navn, eller noe.
Hvem vet.
Men det var artig å høre det kåseriet om Hadsel ihvertfall.
Jeg hadde ikke trodd at jeg skulle høre bestefar Johannes sin stemme igjen akkurat, hvis noen hadde spurt meg, for noen uker siden.
Så det var veldig bra av NRK.
Og jeg ble veldig trist, husker jeg, inni meg, når søstra mi fortalte meg, en morgen, da jeg gikk til skolen, på Bergeråsen, mens hu gikk sammen med Christell, at bestefar Johannes var død.
Da snudde jeg og gikk en annen vei, husker jeg.
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Christell og Pia gikk i S-svingen, og jeg gikk også der.
Men jeg må vel ha gått på ungdomsskolen, da han døde, man kanskje jeg tok bussen fra Berger skole der.
Hvem vet.
Hm.
Jeg får prøve å komme på det her senere.
Vi får se.
Så sånn er det.
PS 5.
Jeg skjønner det nå, når jeg hører bestefar Johannes prate, og tenker tilbake, at bestefar Johannes, var nesten som en militær-kar, nesten som en troppsjef som sier gjør ditt og datt og ikke gjør det.
(Selv om han ikke var så streng alltid, mot oss barna, han kjefta aldri på oss.
Selv om jeg ikke er sikker på, at jeg nådde opp til hans standarder, i hagestell i Jegersborggate, det gjorde jeg nok ikke, for jeg var ikke helt på høyden, for det var forfærdelig å bo der, hos mora mi.
Eller om jeg nådde opp i sjakk og sånn, om han syntes jeg var flink nok.
Hva vet jeg.
Det vet jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.
Men man kan ikke vite alt).
Og bestemor Ingeborg, var enda værre, hun kunne virkelig angripe en, på en psykologisk terrorriserende måte da, og hun liksom pirka etter svakheter da.
Så man kunne skjønne at de var fra en lærer-familie, (bestefar Johannes), og en militær-familie, (bestemor Ingeborg).
Så foreldrene til faren min, var mye mer ‘laid-back’ da, så hos Ågot og Øivind på Sand, det var det eneste stedet, som jeg kunne slappe av, under oppveksten.
Og der var jeg kanskje en eller to ganger, i året.
Og jeg pleide å låse meg inn på do, når mora mi og stefaren min, Arne Thormod, kom for å hente meg.
Og en helg jeg var der, husker jeg det, at jeg begynte å grine på fredagen, (den første dagen vi var der).
For jeg var så glad for å være på Sand, og få slappe av litt, det husker jeg godt nå.
Så allerede fredag kveld, når jeg skulle legge meg, så begynte jeg å grue meg til søndagen, når jeg måtte dra tilbake til Larvik da, og mora mi og stefaren min.
Så trøsta bestemor Ågot meg da.
Så jeg levde og ånda for de feriene, som vi fikk være hos Ågot og Øivind og faren min, på Sand og Bergeråsen da.
For mora mi var også prega av de her foreldra sine da, og var streng og kald, mot meg og vel også søstra mi, selv om jeg nok mistrivdes mer enn henne, tror jeg, med denne kalde og strenge oppdragelsen.
Det var som å være på kostskole omtrent.
Jeg skrev om at vi St. Hansaften 1975, fikk være med ut, med bestefar Johannes, med båten, i Nevlunghavn.
Og det var veldig fint, husker jeg enda.
Så det var noen få fine dager, med mora vår, og det var den dagen her og også noen til da.
Men det var untakene, som kunne ramses opp på en hånd da.
Og St. Hansaften, 1976, da var vi også hos Johannes og Ingeborg, i Nevlunghavn da.
Og da måtte vi av en eller annen grunn, legge oss klokken 20, da.
Som vi også måtte hos mora vår.
Men på St. Hansaften og(!)
Når vi sommeren før, hadde fått være oppe til klokka 4 kanskje.
Og denne St. Hansaften, så måtte vi ligge i sengene våre, i et rom, eller det het kammer vel, ut mot veien ned til Havna, i Nevlunghavn, og høre på familier, med barn på vår alder da, gå ned til vannet, for å feire St. Hans, enten nede i Havna der, eller at de skulle kjøre ut i båt da.
Det var jo som tortur, og ligge i det kammerset, hele St. Hans-kvelden, og høre på ‘vanlige’ folk, som gikk forbi da, og pratet og hadde det hyggelig, da.
Da begynte jeg å fortelle, til søstra mi, om at vi neste gang vi fikk lov å besøke faren vår, da ville vi få cola og godteri og ha det fint da, og få lov å være oppe lenge, og dra i kiosken og butikken og sånn da.
Det var liksom nesten et kostskole-liv, vil jeg si nå, som vi levde, da vi bodde hos mora vår, i Larvik.
Det var ikke mye hyggelig, ihvertfall, og det var det heller ikke, hos bestefar Johannes og bestemor Ingeborg, må jeg nok dessverre si.
Jeg husker det klarere nå, når jeg hørte bestefar Johannes, i det kåseriet.
Selv om de var artige, og morsomme, og interessante, på sin måte, både Johannes og Ingeborg, og mora mi Karen, som alle tre er døde nå, så er det stygt å prate stygt om de døde, men de var veldig kalde da, og strenge, og myndige da, så jeg likte de ikke som barn, ihvertfall.
Og Ingeborg var vanskelig å omgås som voksen og, husker jeg.
Bestefar Johannes, han kjente jeg ikke som voksen, så det kan jeg ikke si så mye sikkert om, hvordan han egentlig var, men jeg har bladede minner om hvordan han var, fra oppveksten.
Og mora mi, hu var slitsom hele livet, vil jeg si.
Og jeg aner litt av det her i søstra mi nå, som kanskje ikke huska hvordan det var å bo på Bergeråsen, før foreldra våre skilte seg, og bestemor Ågot osv., så bra som meg.
For jeg tenkte hele tida, og drømte om det, å besøke faren vår og foreldrene hans.
Det var liksom det som holdt meg oppe, igjennom den forfærdelige tida, det var, å bo hos mora mi.
Det var det som jeg drømte om, å dra til faren min og dem, i ferier osv., for da fikk jeg slappa av litt.
Og jeg holdt meg oppe på det, å drømme om det, mellom hver gang, som jeg var på besøk på Sand og Bergeråsen da.
Så jeg knakk ikke sammen, av de her forfæredelige bestemor Ingeborg, og mora mi Karen, og bestefar Johannes, som var minst ille av de her da, vil jeg si.
Men kanskje søstra mi knakk sammen, det tror jeg egentlig.
Eller at hu ble som en av de.
For hu fikk meg til å ta et strå mellom leppene, (en slags strand-plante/siv, som gjorde vondt å dra gjennom kjeften da, som søstra mi fikk meg til å gjøre), som på ordre, fra bestemor Ingeborg, etter at de hadde brutt meg ned da, først, ved å kjefte eller mase, om noe andre greier.
Enda søstra mi hadde fått meg til å gjøre det en gang før og, (på stranda en gang, noen måneder før da).
(Men når man er unge, så går ting litt i ett, for man har ikke helt kontroll alltid, men blir dratt med hit og dit, så jeg huska ikke det, eller hadde et svakt øyeblikk da, og gjorde som søstra mi sa, ‘prøv å gjøre det osv., en gutt sa at det var artig, å ta det rue strand-grasset mellom leppene da).
Så søstra mi var ikke som en vanlig lillesøster, det her var noe hun nok hadde fortalt å gjøre, av bestemor Ingeborg, eller mora mi, eller noe.
Så skulle vi få et godteri hver da.
Og da analyserte bestemor Ingeborg, og Johannes og mora mi meg da, mens de satt i hagemøblene, i Nevlunhavn, i 1976 eller 77, kanskje.
Så her var det noe rart.
Bestemor Ingeborg så på Johannes, som rista på huet da.
De skulle se om jeg sladra, eller jugde da.
Men jeg holdt kjeft, og sladra ikke på søstra mi, og fikk godteri da.
For jeg visste at hvis jeg hadde sladra, så hadde Ingeborg kjefta på meg for det.
Så ble jeg sendt øverst i hagen, for å leke for meg selv der.
Så dette var nok et forsøk på å se om de klarte å bryte meg ned.
Men det klarte de ikke da.
For jeg huska hvor fæl bestemor Ingeborg var, så jeg gjorde meg tøff, og viste ikke følelsene mine for henne og de da, for jeg visste at da ville bestemor Ingeborg bare såre meg, alikevel.
Så da ble jeg sendt øverst i hagen, og det husker jeg, at jeg hadde ikke noe imot det, å være et stykke unna de.
Og da prata de nok om hva de skulle gjøre med meg da.
Så de her, bestefar Johannes, bestemor Ingeborg, mora mi og søstra mi, de var nok ikke som vanlige folk.
Så her var det nok noe Malteserorden, eller noe sånt, kan jeg tenke meg, som alle fire nok var i.
Nå er det bare søstra mi Pia, som lever av de her nå da, siden bestemor Ingeborg døde i år, og mora mi, døde i 1999, og bestefar Johannes i 1984, var det vel, eller 1985.
Så sånn er nok det, dessverre.
Så vi får se hva som skjer.
Så det er altså med blandede følelser, at jeg tenker tilbake på bestefar Johannes nå, selv om han vel nok var bedre enn bestemor Ingeborg, vil jeg si.
Det skal han ihvertfall ha, og han hadde sine stunder, hvor han var morsom og artig og også hyggelig vel, på sitt aller beste.
Når jeg hadde den Ford Sierraen min, som jeg kjøpte høsten 1998, så hadde jeg medlemskap i Falken, var det vel, så jeg slapp med litt billigere regninger, var det vel, hver gang det var noe galt med bilen da, og jeg trengte å få tauet den hjem.
(Jeg kom på dette nå, siden det stod i Aftenposten, at Viking og Falck(!), som det visst heter nå, hadde hatt en travel helg:
Samtidig, så fikk jeg litt dårlig samvittighet, etter at moren min døde i 1999, for jeg hadde ikke fulgt med ordentlig på henne, når hun var syk, og jeg visste ikke at hun kom til å dø så brått.
Hun var mest hos søstra mi, når hun var på besøk i Oslo, så jeg fikk ikke så god kontakt med henne, på slutten.
Men det er vel kanskje naturlig at mor og datter har bedre kontakt enn mor og sønn, det er vel ikke bare i vår familie, at det har vært sånn, hvis jeg skulle gjette.
Jeg hadde jo bare en hybelleilighet og, siden karriæren min i Rimi gikk tregt, og jeg hadde ikke så god råd da.
Men da moren min døde, så tenkte jeg, at jeg fikk prøve å besøke mormoren min litt mer ihvertfall, før hun også døde, bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Så jeg dro ut dit alene en helg, i 2002, var det vel kanskje.
Våren 2002 kanskje, hvis det ikke var i 2001.
Og så streika bilen min.
Jeg gikk en tur, på lørdagen, utover mot Stavern og sånn, og så noen tyske bunkerser osv., som jeg ikke hadde sett uti der før.
Dette kan ha vært i forbindelse med Oddane Fort, tror jeg nå, et tysk-bygget fort, fra 2. verdenskrig, som jeg leste om, nå i sommer, iforbindelse med oljesøl-ulykken, der nede.
Jeg visste ikke navnet på dette fortet, og jeg prøvde å forklare det til bestemor, at jeg hadde gått til noen bunkerser, men hun skjønte visst ikke hvor jeg mente, på lørdagen.
(Det var kanskje denne gangen, som bestemor Ingeborg viste meg et dansk leksikon, hvor danske generaler fikk kjeft, etter 2. verdenskrig, for å ikke ha rustet opp før krigen, det var vel en som het Erik With, tror jeg.
Noe sånt.
Kanskje hun mente at han var spion, og at jeg var oppkalt etter han?
Jeg vet ikke hvem som bestemte navnet mitt, jeg.
Hm.
Det er et gammelt norsk navn ihvertfall, Erik Blodøks, som britene kaller opp forlag etter, het jo Erik og så.
Men men).
Så skulle jeg tilbake til Oslo da, på søndagen.
Og da var det plutselig noe feil med bilen.
Så naboen kikka på hva som skjedde, en kar i 40-åra med rynker under øya vel, han lurte fælt på hva som skjedde.
(En som bodde i skoleveien, litt lenger ned mot bakeriet).
Og mormora mi var helt krakilsk.
Hun ble helt forstyrra av det, at bilen ikke virka, da.
Hun mista helt selvkontrollen, og lurte på hvordan det skulle gå med henne, som skulle til Europa på mandag, osv.
Eller hva det var.
Sveits, eller Belgia, eller et eller annet.
Hu ‘gura’ helt da.
Men jeg var medlem i Falken da.
Så ringte jeg Falken.
Og da Falken kom, så kan det kanskje ha vært sånn, at Falken ikke orka hu mormora mi, som gura så fælt.
For da fiksa ikke Falken bilen min, i Skoleveien, i Nevlunghavn, hvor halve Skoleveien var så opptatt av bilen min som ikke virka.
Neida, da kjørte Falken bilen min, oppå lasteplanet, helt inn til Larvik, kanskje to mil unna.
Så mekka han bilen på den bensinstasjonen, som er med en gang du kommer til Larvik, fra Nevlunghavn og Helgeroa der.
Altså like ved Farris der.
Så han reagerte kanskje på at hu mormora mi var så spesiell da.
At han ikke hadde fått arbeidsro, for hu mormora mi, Ingeborg Ribsskog, hu var så slitsom til tider, når hu begynte.
Så da skjønner jeg jo det, at det kan ikke ha vært så artig kanskje, for bestefar Johannes, å ha vært gift med bestemor Ingeborg.
Eller hva disse anfallene kunne skyldes, når hun ble mer slitsom, enn jeg kan huske at noe annet menneske jeg har kjent, har blitt.
Så dette kan man jo lure på.
Dette var bare noe jeg kom på nå, når jeg leste om Falck, og at de hadde hatt en travel helg, de og Viking.
Så sånn var det.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
En kamerat jeg hadde i Larvik, når jeg var guttunge, Frode Kølner, han sa at Falken var så bra, for de tror jeg var like ved der vi bodde.
Men de er kanskje danske de da, Falken eller Falck, som de heter nå.
At Falck liksom er for de som egentlig er fra nede i Tyskland der, med mørkt hår osv., sånn som Kølner, eller Kölner-familien da, som de først vel het.
Også er Viking, for de norske og nordiske folka, som man kan skjønne på navnet.
Svart som en Falk, og Viking er jo nordisk da.
Er det sånn det fungerer, at det er en slags krig der, og man må ha to sånne selskaper da, et for de europeiske og et for de nordiske?
Nå skriver jeg mye fint om bestefar Johannes, om at jeg fikk Apache-sykkel og fotball av han, under oppveksten i Larvik.
Og vi har sett at Johannes var en del på radio, (og også i aviser), på 40-tallet og frem til slutten av 70-tallet.
Men nå flyttet jo jeg til faren min, i 1979, som niåring, men jeg får ta med litt av hva andre har sagt til meg seinere, om Johannes, siden jeg ikke hadde så mye med han å gjøre, etter 1979.
Sønnen hans, Martin, sa i 2005, at Johannes var en ‘jævel’, han hadde sagt til Martin, at hvis han gjorde noen av tenåringsjentene i Sætre gravide, så ville han drepe seg.
Så da lagde vel dette problemer og ødela for Martin, hva nå han hadde på gang, da sikkert.
Min farfar, Øivind Olsen, han sa, da jeg flytta til Berger, i 1979, at han ikke kunne gå god for morfaren min.
For han morfaren min, han var sånn, at han kunne fremme et forslag, i kommunestyremøtet, i Sætre da, (som antagelig farfaren min hadde lest om i avisa, eller noe), og så kunne morfaren min stemme mot det forslaget, under avstemninga, seinere da.
Sa farfaren min da.
Og hvis jeg skulle gjette på hvem som hadde mest bakkekontakt, av morfaren min og farfaren min, så tror jeg at jeg må si farfaren min.
For Johannes kunne være ganske spesiell, han var nok ikke så flink med mennesker.
Jeg husker fra 70-tallet, da jeg var guttunge, at Johannes kunne være veldig fjern.
Og noe sånt mener jeg også at bestemor Ingeborg har sagt.
Den siste gangen jeg husker, at jeg prata ordentlig, med morfaren min, det var en gang de hadde bedt meg å ta bussen ut til Nevlunghavn.
Da ville morfaren min prate med meg, i peisestua.
Og ikke i TV-stua.
Så da var jeg kanskje ikke i familien hans lenger da, det er mulig.
At han hadde en finger med i spillet, i forbindelse med det, at jeg måtte flytte til faren min, osv.
Så spurte jeg om hva han syntes om avisa til Frode Kølner og meg da.
Og den likte han ikke.
(Jeg var litt dum, og skulle være morsom da).
For det eneste som stod i den avisa, det var Frode, som hadde laget en annonse, ‘pent brukte underbukser med fartsstriper selges billig’.
Det kunne vi ikke ha med, sa Johannes, for det var usømmelig, var vel kanskje ordet han brukte.
Han forklarte at han mente at noen kunne bli støtt av det da, så derfor burde vi ikke ha med om sånt.
Så sånn var det.
Da pratet jeg og morfaren min, om alt og ingenting da, i en del minutter.
Det var liksom som at jeg var en gjest der.
Og bestemor Ingeborg holdt seg litt i bakgrunnen.
Det var egentlig bedre å sitte i peisestua, (som var i samme etasje, som de andre stuene, det var et stort hus), å prate, enn i TV-stua, for der var bestefar Johannes noen ganger veldig fjern, vil jeg si.
Mens da vi prata i peisestua der, altså i den stua hvor både inngangsdøra og hagedøra var like ved, så virka han bedre, synes jeg.
Selv om jeg nok hadde litt distanse til han da, siden han noen ganger kunne være spesiell, og enten tulle veldig mye, eller være veldig fjern og i sin egen verden da.
Så sånn er det.
Noe sånt.
Så bestefar Johannes, var veldig gammeldags og litt stiv i formen.
Men om han hadde helt bakkekontakten, det vet jeg ikke helt.
Han var kanskje som en slags idrettsnerd?
Jeg får tenkte litt mer på det her.
Mora til Johannes, var visst ikke bra.
(Det var ei som var fra Dørumsgaard-slekten).
Hun var veldig deprimert og nostalgisk, og hva heter det.
Melankolsk og tungsinn, er vel kanskje ordene.
Noe sånt.
Så hu var visst ikke noe flink til å oppdra unger da, så Johannes led kanskje under og av oppveksten sin.
Da Ingeborg fødte Ellen, var det vel, så skulle mora til Johannes passe på Karen da, mora mi.
Fortalte Ingeborg en gang.
Men da de kom tilbake, med Ellen, så var visst hele kjøkkenet, i Nittedal vel, fylt med uvaskede gryter osv.
Så sånn var det.
Så det er mye rart.
Men det blir spennende å høre, hva Johannes prater om i de kåseriene osv., hvis det er mulig å få tak i de.
Da bestemor Ingeborg hadde bursdag, i 1997, var det kanskje.
Det var vel da 80-årsdag.
Så spleisa jeg og søstra mi på en flaske cognac, som jeg kjøpte på Vinmonopolet på St. Hanshaugen, var det vel.
Og da kjøpte jeg Jenssen Cognac, for den hadde jeg hørt et eller annet sted, at skulle være bra da.
Så ble det litt surmuling fra bestemor Ingeborg, mener jeg å huske.
Ikke fordi hun fikk cognac, for hun var glad i et glass cognac, portvin eller baileys eller vel også sherry, etter kveldsmaten, i helgene.
Ihvertfall hvis hun hadde besøk, men vel ikke ellers, tror jeg.
Sammen med en Anthon Berg dansk konfektbit, eller noe slikt.
Så bestemor Ingeborg kunne være litt som en snobb, men hun var flink med mat, og det gikk mye i rødspette og annen fisk, som fiskerne i Nevlunghavn, ikke kunne selge, men som bestemor visste hvordan man kunne lage da.
Så sånn var det.
Men jeg mener å huske at det dukket opp noen halvveis skjulte klager, på at cognacen het Jenssen, fra bestemor Ingeborg.
Så bestemor Ingeborg, hun var ikke norsk, selv om hun hadde bodd i Norge, siden etter krigen.
Jeg tror ikke noen norske folk hadde klaget, over Jenssen Cognac, for det var vel en fin flaske, tror jeg og.
Og jeg ser at de lager jubileumscognac for Garden osv., så de må vel nesten være som et slags offisielt norsk merke, selv om det er et privat firma.
Så bestemor Ingeborg, kan ikke sies å ha vært spesielt norsk eller nordisk, vil jeg si, siden hun klaget litt over cognacen, når den het Jenssen.
Selv om jeg må innrømme, at hun snudde til slutt, og sa at Jenssen var visst bra likevel, seinere på kvelden, på bursdagen hennes.
Jeg bare kjøpte det første merket som falt meg inn, jeg var ikke noe ekspert på cognac.
Så sånn var det.
Det var bare å få med seg en flaske i bursdagen liksom, det var det som var målet for meg.
Så jeg var ikke akkurat noen ekspert på Cognac osv., jeg bare sa det første merke jeg kom på.
Så jeg hadde ikke regna med at det skulle bli et sånt halveis skjult sirkus ut av det, når vi kom fram til Nevlunghavn.
Men det er mye rart.
Så sånn er det.
Bare noe jeg kom på.
En gang ringte David Hjort, fra Rimi meg, og ville at jeg skulle kjøre han til Gardermoen, han og dama hans, Linn.
Og det gjorde jeg, selv om jeg hata å bli vekt.
For jeg syntes jeg måtte være høflig da, siden Linn jobba i butikken hvor jeg var sjef, og jeg også kjente David Hjort fra jobb da, og han inviterte meg alltid på Rimi-fester og andre fester.
Og da fikk jeg en flaske Renault Cognac, da han kom tilbake.
Og han er halvt dansk, David Hjort, så om det var noe hevn fra bestemor Ingeborg, for Jenssen Cognacen, fra 1997, så tok hun David Hjort-hevn, i år 2000, eller når det var?
Det er mye rart.
Altså at hun var europeisk da, og ble fornærmet over å få et nordisk cognac-merke, og derfor ga meg et fransk cognac-merke, gjennom David Hjort, for å fornærme meg tilbake?
Hvorfor skulle ellers David Hjort ringe å vekke meg, som var butikksjef i Rimi og hadde nok å gjøre, istedet for å ta flybussen?
Og hvorfor skulle han kjøpe cognac og ikke vodka eller whiskey, til meg en kar i slutten av 20-årene eller begynnelsen av 30-årene da?
Nei, her var det nok noe bestemor Ingeborg-plott, gjennom noe orden da.
Malteserordenen?
Jeg husker at bestemor Ingeborg gjorde et poeng av kong Valdemar seier, borte i Estland, og sagnet om at Danebrog falt ned fra himmelen.
Det var et flagg som hadde falt ned fra et fjell fortalte bestemor Ingeborg meg, på slutten av 90-tallet en gang, var kanskje det her.
Og dette passer jo med Malteserorden-flagget, som det er bilde av øverst på bloggen.
Hvis det hadde blåst av flaggstangen, så ble kanskje det til det danske flagget da, de flaggene er jo ganske like.
Så hvorfor gjorde bestemor Ingeborg et poeng av dette, med at Danebrog, var et flagg som falt ned fra fjellet, i Estland, eller deromkring, foran en konge ved navn Waldemar vel, som sa at dette flagget skal være Danmarks flagg da, visstnok.
Jo, kanskje bestemor Ingeborg var i Malteserordenen?
Eller, søstra mi sier at bestemor Ingeborg er litt tysk-aktig, og sier ‘doch’ hele tida.
Eller hun gjorde det da, jeg glemmer at hun er død noen ganger, for jeg ble ikke bedt i begravelsen.
Men men.
Så enten Malteserordenen eller den Tyske Orden da.
Eller Rosenkorsordenen, som jeg har skrevet om før.
De klassekameratenen mine, i Larvik, de kødda med meg en del, noen av de ihvertfall.
Vi pleide å spille fotball, i alle friminuttene.
Og en gang jeg scorte, så begynte dem på nytt!
Så jeg fikk liksom ikke lov til å score!
Jeg fortalte det her til morfaren min, Johannes Ribsskog, (han som hadde vært rådmann i Haldsel).
Så spurte han meg hvorfor de begynte på nytt, og da sa jeg at jeg visste ikke.
Dette var kanskje da mora mi var på sykehuset, for å føde Axel.
Da var jeg hos morfaren min og mormoren min i Nevlunghavn da, så da prata jeg med bestefar Johannes etter skolen.
Noe sånt.
Men men.
Eller om det var noen uker etter, bestefar Johannes spurte meg ihvertfall om hvordan det gikk på skolen og hva jeg drev med på fritiden osv.
Noe sånt.
Men det denne ‘tullinga’ kan ha kommet fra, det var kanskje på grunn av det, at jeg hadde bodd noen år, på Halsen, like vel Larvik.
Jeg bodde der fra 1976 til 1978 vel, i Mellomhagen, og fra 1973 til 1974, tror jeg, i Storgata, på Østre Halsen der.
Ikke langt unna resturant ‘Hvalen’, som vel er ganske kjent.
(Den er visst nedlagt nå, ser jeg).
Og da jeg gikk i første klasse, på Østre Halsen skole, så fikk jeg ‘Halsen IF’ gymbag, av et slag de hadde på 70-tallet.
Enda jeg ikke spilte for Halsen.
Og jeg var egentlig fra Berger, regnet jeg vel meg som.
Jeg likte meg ihvertfall bedre hos faren min og dem, enn hos mora mi og vår nye stefar, Arne Thomassen, så jeg får vel si at jeg var fra Berger.
Det gikk greit å ha Halsen-bag, da jeg bodde på Østre Halsen.
Men året etter, så flytta jeg jo til Larvik sentrum, siden mora mi flytta dit da.
Og da hadde jeg fortsatt ‘Halsen’-bag.
Jeg spurte om jeg kunne få ‘Fram’-bag.
Men det kunne jeg ikke.
Jeg måtte gå med Halsen-bag, i Larvik, i et år.
Så det var slemme foreldre, må man vel si.
Så det var kanskje derfor jeg ble tulla med av folka i klassen osv?
Det som skjedde, var at det ble slåsskamp, mellom to i parallellklassen min.
En som pleide å være bestekameraten min, som het Frode Kølner.
Og en fra Torstrand, i noen blokker der, med rødt hår, som bodde like ved Fram-banen da.
Og da skulle jeg hjelpe Frode da, for det var mest for morro skyld, virka det som.
Men de her folka, de var tjukkere og større enn meg, som var rimelig tynn, siden mora mi ikke var så god til å lage mat.
Så jeg fikk et par blåveiser, enda jeg satt oppå han i klassen til Frode.
For jeg ville ikke slå han, når jeg satt oppå han, men han slo meg i trynet, mens han lå på bakken.
Og så tok han gymbagen min, og kasta oppå huskestativet, på Torstrand skole der.
(Det her skjedde like utafor fengselet, som var vegg i vegg med skolen der, så noen ganger hadde vi snøballkrig, mot fengselet).
Men men.
Og han var så vill og gal, han med det røde håret.
Og han som liksom skulle være bestekameraten min, han Frode Kølner, han hjalp ikke da.
Og jeg var bare med for morro skyld, egentlig, trodde jeg, så jeg var ikke så sinna.
Mens han med det røde håret, han ble plutselig drit-sinna.
Så sånn var det.
Så det her var nok noe ‘lurings’ fra Frode og de, antagelig.
Mora mi synes ihvertfall det her var rart, husker jeg, at store og litt tjukke Frode, bare stod og så på, mens jeg måtte slåss for han.
Så sånn var det.
Men han fra like ved Fram-banen der, han var litt gæern, og jeg klarte ikke å klatre, i sånne høye huskestativ, laget av tømmerstokker.
Så jeg blåste i gymbagen.
Og på mandagen etter, (det her var vel en fredag), så var gymbagen borte.
Så da hadde jeg ikke noe Halsen-bag lenger.
Og det var vel ikke så mye jeg kunne gjøre med det.
Det var vel egentlig greit å ikke ha Halsen bag også, når man bodde i Larvik.
Men men.
Men om ‘tullinga’ mot meg, fra de andre klassen, kan ha vært på grunn av det at jeg var ny i klassen, og flytta dit fra Halsen da.
Hvem vet.
Slemme foreldre hadde jeg vel ihvertfall, for jeg husker at jeg ba om å få en ny bag, sånn at jeg slapp å gå med Halsen-bag, i Larvik, men det fikk jeg ikke.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
Mvh.
Erik Ribsskog
PS.
Berger var nesten som et religiøst sted det, for meg, de årene jeg bodde i Larvik, fra jeg var tre år til jeg var ni år, under oppveksten.
Det var fordi, at på Berger, (og Sand da, hvor besteforeldrene mine bodde), det var det eneste stedet, som jeg fikk noe særlig fred og ro.
For mora mi og stefaren min, Arne Thomassen, de var så strenge og slemme, mot meg, så det var som en krig nesten, å bo der.
Så dette tæret på meg, daglig, og det var aldri noe hyggelig å bo sammen med mora mi og Arne Thomassen, i Larvik og på Halsen og i Brunlandnes, vil jeg si.
For det var alltid konflikter og hyling og skriking og slitsomt da.
Noe som tæret på en.
Det som holdt meg oppe, var at jeg var hos besteforeldrene mine på Sand da, i ferier osv.
Jeg ville egentlig ikke flytte fra Berger, da mora mi flytta defra.
Så jeg klagde, husker jeg, i bilen, da jeg var tre år.
Men mora mi hørte ikke på meg.
Men da lengta jeg tilbake til Berger da, etter at vi flytta til Larvik.
Ikke fordi det var så fælt i Larvik, men fordi mora mi og stefaren min, vel må sies å ha vært ganske slemme.
Så jeg likte aldri at vi flytta fra Bergeråsen da, og tilga vel aldri mora mi for det, at hu dro med meg og søstra mi, og flytta derfra, da vi var små.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 2.
Det var også en annen episode, som skjedde, da jeg gikk på Torstrand skole, enten en stund før eller etter den slåsskamp-episoden.
Antagelig litt før vel.
Det var en morgen, som vi begynte til andre time kanskje, så hadde jeg ikke våkna helt.
Så stod det en gutt, fra en klasse over meg, eller fra parallellklassen.
Ved fengselet der, som jeg gikk forbi, (jeg gikk ned den bakken, forbi Herregården der, og fengselet og skolen var like ved Herregården da).
Og det var en slags hekk, av trær vel, som det var en port i, som var inngangen til skolegården da, fra sletta utenfor fengselet.
Og den morgenen, så stod det en gutt, og sperret den inngangen.
Så jeg kom meg ikke inn på skolegården.
Han stod og holdt med en arm i et tre på hver side av porten da, eller noe.
Siden det var bare en ganske smal port eller inngang i hekken, eller tre-rekken.
Så jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, for jeg var ganske trøtt og, og jeg tror han gikk i en klasse over meg.
Så jeg bare gikk hjem igjen.
Og da var mora mi der, og morfaren min, Johannes, han var også der.
Og da fikk mora mi, faren sin, Johannes, til å kjøre meg ned til skolen igjen, og kjefte på lærerne.
Så det ble jo fullt sirkus, nede på skolen da.
I friminuttet etter, så ville noen lærere eller inspektører, at jeg skulle bli med dem, og se om jeg fant han som sperra veien da.
Men jeg syntes det ble litt for mye sirkus.
For jeg kunne jo egentlig ha gått rundt, og inn en annen port.
Men jeg var så trøtt.
Så det var litt på grunn av at jeg ikke hadde våkna helt også, dette her.
Så jeg syntes det tok av litt vel mye.
For lærerne, de hørte tydligvis på morfaren min.
Han nevnte kanskje at han var i familie med den kjente skolereformator, Bernhof Ribsskog, som kanskje var tremenningen hans, eller fetteren hans, eller noe sånt.
Noe sånt.
Men da dukka han gutten opp igjen da, og trygla om at jeg ikke skulle si til lærerne at det var han.
Jeg svarte ikke noe, så han bare gikk bort.
Og jeg snakka ikke mer med lærerne om det her heller.
Men det er tydelig at dette ble det nok spurt om i alle klasserom da, eller noe, siden han gutten visste om det.
Så de lærerne hadde vel nesten et sånn ‘terrorvelde’ på den skolen, Torstrand skole.
Det var strengere der, enn på Østre Halsen, hvor jeg gikk i første klasse, husker jeg.
Det var liksom en morskere tone, fra frøken osv., på Torstrand.
Og det kjennetegnet nesten hele skolen, vil jeg si, at det var en ganske myndig og streng tone, fra lærerne.
Og det var mye strengere, enn på Berger skole, hvor jeg begynte midt i tredje klasse.
På Torstrand, så måtte vi gå ut i friminuttene, og det tror jeg ikke vi måtte på Berger.
Og vi måtte gå på to rekker, i gangen, når vi for eksempel gikk til videorommet, i tredje klasse, husker jeg.
Og jeg måtte gå bakerst.
For i første klasse, på Østre Halsen skole, og i andre klasse, så var jeg flinkest i klassen.
Men det skjedde noe i tredje klasse.
Da fikk vi ny lærererinne, og hu var så ekkel mot meg da, og ville ha det til at jeg var sånn ugangs-person, og ikke flink da.
Så det var også en grunn til at jeg ville flytte til Berger i tredje klasse, det var forbi at hu nye frøkna på Torstrand skole, i tredje klasse, var så ekkel mot meg.
Så sånn var det.
Jeg tror de fikk hu andre tilbake igjen.
For 17. mai, i fjerde klasse, da var jeg på besøk hos Frode Kølner og dem, som hadde gått i parallellklassen min.
Og da fikk jeg en ekstra fridag, på Berger.
Og da, så var jeg med Frode på skolen, i Larvik.
På Torstrand skole da.
Da hadde mora mi og søstra mi flytta til Stenseth Terrasse, så søstra mi gikk ikke der da.
Men jeg kunne nesten ikke være med i Frode og dem sin klasse, for det var parallellklassen min.
Så jeg var med klassen min, på en time da.
Nei, ikke en time, men en skoledag.
Og det ble jo bare tull og tøys da.
For Berger skole var ikke halvparten så streng, som Torstrand skole.
På Torstrand skole, så måtte vi vel stille opp i gangen osv., før vi gikk inn i klasserommet, etter friminuttet.
Og alle satt pent ved hver sin pult, på Torstrand.
Mens på Berger skole, så satt elevene i grupper på 1, 2, eller 3 elever da, hulter til bulter, i klasserommet.
Så det var veldig stor forskjell, på Berger skole og Torstrand skole, vil jeg si, enda begge skolene var kommunale skoler, i det samme fylket, Vestfold, på den samme tiden, (slutten av 70-tallet).
Så sånn var det.
Og den 16. mai, var det vel, som jeg var i Larvik, og var på Torstrand skole, i 1981, må vel det ha vært, i fjerde klasse.
Da mener jeg at hu frøkna fra andre klasse, var tilbake.
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Så i andre klasse, på Torstrand skole, da var jeg best i klassen, husker jeg.
Mens i tredje klasse, da var jeg en sånn ugangs-person, skjønte jeg på frøken, som helt klart viste at hun ikke likte meg da.
Jeg lurer på om det kan ha hatt med, at søstra mi, hu begynte jo i første klasse, på Torstrand skole, da jeg gikk i tredje klasse.
Hu skulle jo egentlig ha begynt der et år før, men ble sendt hjem igjen.
Så hu begynte i første klasse to år på rad da.
Så sånn var det.
Men da fulgte jeg litt med på søstra mi, og leika litt med henne og venninnene hennes, noen ganger i friminuttene, på begynnelsen av 3. klasse.
Og da var det en gang vi lekte sisten.
Så var det en gutt som var med å lekte.
Han stod midt i mellom oss som lekte sisten.
Men han lot seinere som om at han ikke hadde vært med å leke da.
Det var jeg og søstra mi, og noen venninner av søstra mi.
Så ga jeg sisten til han gutten, etter å ha fått sisten, av ei venninne av søstra mi da.
Og da datt han gutten ned, og brillene gikk i stykker da.
Og da hadde jeg plutselig gjort noe galt da, for da begynte de venninnene til søstra mi, å skrike og kjefte på meg.
Men han gutten stod jo midt blant oss som lekte sisten.
Så her var det noe galt, mener jeg.
Han må jo ha visst at vi lekte sisten.
Hvis han ikke var med å leke, så burde han jo ha flytta seg da.
Men jeg fikk skylda for det her da, og mora hans dukka opp på skolen, dagen etter, eller noe, og kjefta da.
Så om søstra mi kan ha vært smart nok, i første klasse, (hu skulle jo egentlig ha gått i andre), til å planlegge det her da?
Jeg ble ihvertfall sett på som en ugangsperson, av den frøkna i klassen vår, kanskje pga. den her episoden da.
Så det var ikke noe hyggelig, å gå på skolen der, i tredje klasse, for jeg fikk aldri noe ros, og måtte gå bakerst, når vi gikk til videorommet osv., (den ene gangen da), for jeg var liksom sånn ugangsperson da, plutselig, etter å ha vært best i klassen, i første og andre klasse.
Enda jeg var jo egentlig den samme personen, vil jeg si.
Så det her var litt rart da.
Så det var også en grunn, til at jeg ikke hadde noe imot å flytte til faren min, på Berger, da mora mi ville det, i tredje klasse, fordi hu nye frøkna, hadde sett seg ut meg da, som å være noe slags ugangsperson da, tydeligvis.
Så da lå alle bøkene igjen etter meg, i hylla der osv.
For jeg var ikke sikker på, om mora mi tulla, eller ikke.
For man kunne ikke alltid stole på henne.
Så jeg hadde ikke tatt med alle tingene mine, som lå i hylla, i klasserommet, på Torstrand skole da.
Og det var fordi jeg ikke var sikker på om mora mi tulla, når hun sa at jeg skulle flytte til faren min.
Og fordi jeg ville tulle litt tilbake med hu frøkna da, sånn at hu skulle skjønne det, at jeg ikke likte den måten hu hadde behandla meg på.
Så derfor lot jeg bare tingene mine ligge i hylla der, i klasserommet, på Torstrand skole.
Jeg tok de ikke med meg til Berger da.
Fordi jeg likte meg ikke der, på Torstrand skole, i tredje klasse, med hu nye frøkna da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg kom på.
PS 3.
Så da jeg bodde i Larvik, hos mora mi, så var jeg nok litt nærmere morfaren min, Johannes Ribsskog, enn jeg var stefaren min, Arne Thormod Thomassen.
Morfaren min, han kunne være artig, og fortelle eventyr, (som han hadde skrevet selv), om ‘Mannen i skogen’, osv., og han lærte meg og søstra mi å spille sjakk og kinasjakk, og sånne ting.
Og han kunne også leke sisten, i hagen til han og mormoren min, i Nevlunghavn.
Dette var vel i 1975 kanskje, at han pleide å leike sisten med meg, i hagen i Nevlunghavn, og når vi gikk tur i Nevlunhavn.
Så da var vel bestefar Johannes, i 60-årene, og alikevel så var han sprek, og flink til å leke sisten.
Mens stefaren min, Arne Thormod Thomassen, han lekte aldri med meg og søstra mi, på den måten.
Han spilte aldri fotball, eller noe.
Han var alltid myndig, og streng da, men kunne til nød ta oss med på sykkeltur, eller båttur, eller til travbanen da, som han pleide å dra med meg på, i helgene.
For mora mi ville at han skulle ta med meg til travbanen da.
(Det var Klosterskogen, Jarlsberg, Drammen og Bjerke).
Jeg lurer på om bestemor Ingeborg, (som skrev med mellomnavnet Ankerita, i Aftenposten), må ha tulla med bestefar Johannes.
På det bildet der, da jeg var sånn 12-13 år vel, så var jeg nesten på gråten, mener jeg å huske.
For hu bestemor Ingeborg var så forfærdelig, til å mase på folk og være slitsom da.
Og vi var der i mange dager, en uke minst vel, jeg og søstra mi.
Jeg bodde egentlig på Berger da, men var der i sommerferien, i Nevlunghavn.
Og grunnen til at jeg lurer på om bestemor Ingeborg, tulla med bestefar Johannes, det var det, at en gang, da jeg gikk på Torstrand skole, i Larvik, i skoleåret 1978/79, i 2. klasse, det skoleåret jeg var åtte år.
Da kjørte bestefaren min, Johannes, forbi meg, med en blå Mazda, som han hadde, mens jeg gikk de få hundre meterne hjem fra skolen, siden vi bodde i Larvik sentrum, i Jegersborggate.
Jeg gikk opp Herregårdsbakken, i Larvik, heter vel den bakken.
Der hvor de hogger inn i fjellet, tekst, når kongen har vært på besøk i Larvik.
Så så jeg bilen til morfaren min da, kjøre opp bakken.
Og morfaren min var vel ikke noen racer-sjåfør akkurat vel.
Han var vel mer sånn mann med hatt, tror jeg.
Så sånn var det.
Så den bilen var ganske daukjørt, tror jeg.
Så da gikk det ikke så raskt oppover Herregårdsbakken, med bestefar Johannes, i Mazdaen.
Så jeg så jo han, lenge før han nådde opp til der jeg var, for jeg var ganske langt oppe i bakken da.
Og sånn bil, med den fargen, var det bare han som hadde vel.
Så jeg stoppa han bestefar Johannes, midt i Herregårdsbakken da.
Og så sa jeg at han måtte kjøre meg hjem da, for jeg var vant til at han henta meg, en sjelden gang.
Så jeg regna med at han ikke kjørte forbi, hvis han så at jeg gikk på fortauet.
Så kjørte bestefar Johannes meg de få hundre meterne hjem da, til Jegersborggate.
Han skulle til Nanset Marked, et supermarked like ved der Nordbyen er nå, og handle for bestemor Ingeborg da.
Like ved der det var travbane, på 60-tallet vel, i Larvik.
Men men.
Men da var bestefar Johannes så deppa.
Han var ikke helt seg selv.
Så han hadde noen sånne perioder hvor han var nedfor og tankefull og dypt deprimert og også ganske kuet tror jeg, vil jeg si.
Så jeg tror at bestemor Ingeborg kan ha tulla med bestefar Johannes.
Jeg kan nesten tenke meg hvordan dette kan ha vært.
For, da jeg fikk lappen og bil, i 1996, så skulle jeg dra på sommerferie, til Danmark.
(For jeg hadde begynt i ny jobb, på Rimi Bjørndal, som assistent i Rimi.
Jeg hadde bytta butikk, fra Rimi Nylænde, hvor jeg også var assistent.
Men, på Rimi Bjørndal, så var vi tre ledere, og de andre to, det var butikksjef Kristian Kvehaugen, og assistent Irene Ottesen.
Og de var så tunge å samarbeide med og jobbe med.
Ihvertfall for meg.
Så jeg bare måtte komme meg bort, selv om jeg ikke hadde så god råd den sommeren, husker jeg).
Så jeg dro på bilferie til Danmark.
Og da dro jeg innom mora mi, på Nøtterøy, og bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.
Søstra mi må vel ha bedt meg dra innom dem, for hu hadde mer kontakt med Ribsskog-delen av familien, for hu bodde i Larvik lengre enn meg.
Så dro jeg til bestemor Ingeborg da.
Og traff onkel Håkon, fra den andre delen av familien min, og tante Tone, i Nevlunghavn, på campingplassen, blant annet.
Bare noe jeg kom på.
For jeg var hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, et par dager da, for jeg hadde jo tre uker ferie, må det vel ha vært.
Så den dagen jeg skulle kjøre til Larvik, og ta ferga til Danmark.
Da, så hadde jeg veldig god tid.
Men bestemor Ingeborg, hun ville sitte på inn til Larvik.
Og jeg har jo ferie, så jeg vil jo ikke stresse, det var jo timevis, til ferga kjørte.
(Så jeg måtte dra ut til Østre Halsen der, og se hvordan det så ut der, hvor jeg vokste opp, fra jeg var 3 til jeg var 4 år, og så igjen fra jeg var 5, vel, til jeg var nesten 8 år vel.
Så på Østre Halsen, så bodde jeg i nesten fire år tilsammen vel, og jeg husker mye av det enda.
Så jeg bodde egentlig mer på Østre Halsen, enn i Larvik.
Men i Jegersborggate, der skjedde det mye mer, og vi hadde større hage og sånn, så jeg husker at jeg og søstra mi, vi syntes det var veldig artig å bo i Jegersborggate i Larvik.
Jeg var glad, for i Mellomhagen, på Østre Halsen, så bodde det tre nabogutter, som jeg krangla med og gikk dårlig overens med da.
Så det var mye mer avslappende for meg, å bo i Larvik sentrum, vil jeg si.
Hvor jeg bodde et og et halvt år ca., hvor mye skjedde hele tiden.
Blant annet ble broren vår Axel, født der, da vi hadde bodd der ca. et halvt år vel.
Så sånn var det).
Men men.
Men bestemor Ingeborg, hun begynte å stresse og mase, på en måte, som jeg aldri kan huske å ha opplevd et menneske stresse og mase før.
Hva var det hun skulle i Larvik, som hastet sånn, og var så viktig.
Nei, det vet ikke jeg, for hun var pensjonist, og skulle vel bare i noen butikker.
Men hun ville gå av bilen, ved Larvik Jernbanestasjon, som er like ved ferjekaia da.
Så sånn var det.
Mer da.
Jo, så jeg synes oppriktig synd på bestefar Johannes, som måtte bo sammen med bestemor Ingeborg.
En annen ting som var rart, det var soverommene deres.
Bestemor Ingeborg, hun sov i himmelseng, på et eget soveværelse, med et pikekammers, innenfor, og med masse sminkebord, osv.
Bestefar Johannes, han sov på et rom, som var like ved siden av der bestemor Ingeborg sov.
Og bestefar Johannes, han hadde dobbeltseng, for seg selv da.
En ganske enkel dobbeltseng.
Ikke noe sånn der himmelseng på han.
Så hvorfor de hadde det sånn, det syntes jeg var rart.
De hadde også bidet, på badet, så det var vel litt rart det og.
Det var det ingen av oss som hadde sett før.
Det var visst en gal fyrvokter som hadde bodd i det huset der før, sa bestemor Ingeborg.
Som hadde russiske kamera på loftet, husker jeg vi fant, i den ferien, som det bildet er fra.
Så det var litt merkelig det greiene der, med bestemor Ingeborg osv., at hun maste så mye.
Så det kan nok ha vært litt som et helvete, å være bestefar Johannes, noen ganger, vil jeg tippe på.
Men jeg flytta som sagt til faren min, da jeg var ni år, i 1979.
Og etter det, så var det vel omtrent bare i den ferien der, som det bildet er tatt fra, at jeg så bestefar Johannes igjen.
Og de var så spesielle, vi måtte dra til Stavern, til fotobutikken der, og få film, til et russisk kamera hver, (som lå på loftet der), i den ferien.
Og da våkna de opp begge to, vil jeg si, både bestefar Johannes, og bestemor Ingeborg, når de snakket med mannen i fotobutikken da.
Så sånn var det.
Så da ble de plutselig fulle av liv, og virka 20 år yngre, begge to, vil jeg si, plutselig.
Da var de liksom sånn verdensvante osv.
Når de skulle prate med han fotohandleren i Stavern der.
Det var bare noe jeg kom på, det siste her.
Men det fantes nok ikke mange kvinnfolk, vil jeg tippe, som var vanskeligere å leve sammen med, enn bestemor Ingeborg, for bestefar Johannes, vil jeg nok tippe, hvis jeg skal være ærlig.
