johncons

Stikkord: NHI (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi. Nå NITH)

  • Jeg sendte en ny Facebook-melding til Jenny Ribsskog




    Hei,

    Erik Ribsskog 20. desember kl. 18:38

    takk for venneforespørsel.

    Hvem i Ribsskog-familien, fra Trøndelag, er du etter?

    Hva slags dyr er det du har?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Jenny Ribsskog 20. desember kl. 18:54 Rapporter

    Tack för att du accepterade.

    Jag är dotter till Dag Ribsskog, är halvsyster till Siri och Magnus Ribsskog. Min farfar hette Asbjörn.. sedan vet jag inte så mycket mer om min Ribsskog-släkt. Hur är vi sammanlänkade då?

    Det är en katt utan päls. Lite ovanlig kanske.

    Hoppas du förstår min svenska 😉
    /Jenny

    Erik Ribsskog 20. desember kl. 19:16

    Hei,

    jeg har lest litt om din farfar på nettet, og han var forfatter og offiser, og bodde i Drøbak, tror jeg, og har skrevet om det norske forsvaret mot tyskerne vel, da de kom med krigsskip i Oslofjorden, i 1940.

    Jeg har en blogg, hvor jeg skriver om alt mulig, og der har også din farfar en 'tag':

    http://johncons-mirror.blogspot.com/search/label/Asbj%C3%B8rn%20Ribsskog

    Jeg har også fått noe slektsforskning, om Ribsskog-slekten, sendt fra en som heter Bjørn Ribsskog:

    http://johncons-mirror.blogspot.com/2010/05/en-oversikt-over-slekten-ribsskog.html

    Hvis jeg ikke tar helt feil, så har du en tante, som heter Siri, (etter å ha lest i linken ovenfor).

    Og hun møtte jeg en gang som student, på NHI, på Helsfyr, i Oslo, da jeg gikk i min bank, Kredittkassen, så sa han som satt i kassen fra til din tante, så viste det seg, at vi hadde samme etternavn 🙂

    Dette var vel i skoleåret 1991/92, hvis jeg ikke tar helt feil.

    Det var dyrt å studere, så jeg leide rom i bofelleskap, fra Oslo kommune, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, i Oslo.

    Og der fikk jeg en gang et julekort, som var til Ståle Ribsskog, som jeg tror er din onkel.

    Jeg tror at de hadde bodd i den samme oppgangen før, på slutten av 80-tallet?

    Din farfar bodde visst i Drøbak.

    Min mor, Karen Ribsskog, flyttet til Drøbak, i 1997 vel.

    Holterveien, het det der.

    Jeg må nesten lese mer, i den slektsforskningen til Bjørn Ribsskog, for å finne ut hvordan vi er i slekt.

    Så jeg får komme tilbake til det.

    Som ung gutt, så hadde vi en norsk skogkatt, i Østre Halsen, i Larvik.

    Heter det siameser-katt, den katten du har?

    Jeg pleier vanligvis ikke å akseptere venneforespørseler, fra folk jeg ikke kjenner.

    Men jeg får kanskje gjøre et unntak, siden vi er i slekt da.

    Hvordan fant du fram til meg, og hvorfor, hadde jeg nær sagt, hvis det er lov å spørre?

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Erik Ribsskog 20. desember kl. 20:02

    Hei,

    du er visst mitt tredje søskenbarn, (det vil vel si firemenning, min morfar Johannes Ribsskog, var din farfar Asbjørn Ribsskog sin fetter), får jeg det til å bli, (på MyHeritage, et program jeg bruker til slektsforskning):

    Tredje søskenbarn
    Deg Karen Margrethe Elisabeth Ribsskog din mor Johannes Ribsskog hennes far Johan Ribsskog hans far Olaf Marius Ribsskog hans bror Asbjørn Ribsskog hans sønn Dag Ribsskog hans sønn Jenny Danielle Ribsskog hans datter

    http://www.myheritage.no/site-family-tree-67419522/ribsskog#!profile-1000439

    På slektsforskinka til Bjørn Ribsskog så står det at faren din er direktør for drift og ingeniør-virksomhet på Ericsson.

    Det står at moren din er sykepleier.

    Og det står at du er mor.

    Men det er kanskje katten du er mor til.

    Bare tuller.

    Det står at din tante Siri Ribsskog, er fysioterapeut, men jeg mener bestemt å ha møtt henne på Kredittkassen Helsfyr.

    Hun var da i 20-30 årene og hadde rett, sort/brunt hår.

    Dette var rundt 1991 vel.

    Men men.

    Det ble kanskje mye på en gang.

    Jeg så at din onkel Ståle døde ganske ung, ifjor også, han som bodde i Lørenskog.

    Men sorry hvis det blir mye med en gang, har drevet en del med slektsforskning, skjønner du.

    Mvh.

    Erik Ribsskog


    Familietre i webstedet Ribsskog Web Site på MyHeritage.com. MyHeritage.com er det beste stedet for familier på nettet.

    Del








  • Det her er John Ellingsen, som var butikksjef, da jeg jobbet på OBS Triaden. De hadde også en disponent, men han måtte slutte, da det ble ny eier

    john ellingsen butikksjef obs

    http://www.byen-var.no/filarkiv/kongsvingerguiden-desember-2010-web.pdf

    PS.

    Han John Ellingsen, han var det noe krøll med, da jeg jobba på OBS Triaden.

    Jeg fikk jo et halvt års vikariat der, det året jeg hadde et friår fra studier, ved NHI, siden jeg prøvde å spare opp, til 2. året, på NHI, siden det var en privat høgskole, hvor det kostet 15.000 mer i halvåret, å studere, enn f.eks. på universitetet.

    Så sånn var det.

    Så var det et julebord.

    Det må vel ha vært det julebordet, som var jula 1991, tenker jeg.

    Så sa hu Brit, fra Trøndelag, (ei med mørkt, vel nesten helt svart hår), som også hadde vært kollega av meg, den tida jeg jobba heltid der, sammen med sin storesøster Elin, (som også var litt ‘på’ meg, vil jeg vel si, og som ville kalle opp sønnen sin etter meg, husker jeg at hu sa, en eller to ganger. Det syntes jeg at ble litt vel mye, selv om vi vel hadde en ganske god/hyggelig tone, på jobben. Men men).

    (Alle oss tre, (Brit, Elin og meg), jobba som heltidsmedarbeidere i kassa.

    Jeg fikk jobben på OBS Triaden, siden jeg hadde jobbet som kassamedarbeider, på CC Storkjøp, i Drammen, det året jeg var russ, på Gjerdes VGS).

    Hu Brit sa, til meg, mens også noen av dem som jobba på gølvet i den butikken, OBS Triaden, (som fortsatt het Matland, de første månedene jeg jobba der, når butikken var eiet av en som het Paulsen, som jeg vel aldri prata med, men som ofte ble nevnt, og som seinere startet Rema Furuset).

    Hu Brit sa det, (mens hu satt og hadde spisepause, en av dagene før julebordet), at på det julebordet, så skulle jeg og henne bare sitte i et hjørne av festlokalet og kline.

    (For på julebordet, året før, så hadde jeg nemlig klint ganske mye, med ei som het Beate, fra Rasta, som var borddama mi, på det julebordet.

    Så kanskje det var derfor det var, at hu Brit ble så ‘kaut’, (eller hva man skal kalle det), og skulle kline hu og, på julebordet året etter.

    Hvem vet).

    Jeg svarte ikke noe, for jeg syntes kanskje det ble litt spesielt, siden vi var ganske kjente kolleger.

    (Hu Beate, hu visste jeg ikke hvem var engang, når jeg klinte med hu i fylla, på julebordet året før.

    For det var en stor butikk, med veldig mange ansatte, og hu Beate, fra Rasta, jobba bare deltid i kassa der, og hverken hu eller jeg, hadde jobba mer enn en måned eller to, på Matland, (som det fortsatt het da), når den klininga her skjedde, sånn som jeg husker det).

    Men, kanskje, kanskje, hvis jeg hadde vært veldig drita.

    Hvem vet.

    Men etter det julebordet, så fikk jeg høre, fra Knut Hauge, fra Haugesund, (mannen bak serien Mille i Pondus), og Lene fra Rælingen vel, (som var et par, som også jobba i kassa, sånn som meg og Brit og Elin og vel Fanney og en som het Kenneth fra Høybråten vel, som seinere fikk sparken, for å ha tulla med pengeposene, og stjålet penger da, sånn som jeg husker det).

    Etter det julebordet, så fikk jeg høre det, av Knut og Lene, at Brit og butikksjef John Ellingsen hadde knulla.

    Så hu Brit, hu gikk bort fra det hu sa, på spiserommet, noen dager tidligere, om at hu skulle råkline med meg, i et hjørne, på julebordet.

    Istedet så hadde hu visst liggi med butikksjef John Ellingsen.

    Så det syntes ikke jeg var så gildt, husker jeg.

    Og de ble vel som et par, etter dette, sånn som jeg husker det.

    Og Brit ble senere kassaleder der, mens John Ellingsen fremdeles var butikksjef der, noen år senere, husker jeg, for jeg var tilfeldigvis innom der, mens jeg jobba på Rimi, og så at hu Brit stod ved kassene der, og da nevnte jeg tilfeldigvis det at jeg ikke fikk noen ‘ordentlig’ attest, fra John Ellingsen. Og da svarte hu Brit, at han John var på kontoret, hvis jeg ville “ta’n”. Men da ville ikke jeg gå mellom han John Ellingsen og hu Brit liksom. Det ble nesten litt ‘klamt’, syntes jeg, så da gikk jeg bare videre ut av butikken, OBS Triaden, husker jeg, uten å vel si noe særlig mer. Men men.

    Og noe annet som skjedde der, på omtrent samme tiden.

    Det var at han disponenten, Skjalg, som var kanskje i begynnelsen av 40-åra da.

    Han ble sammen med ei slank og sexy lyshåra dame, som satt i kassa der, var det vel, som var på min alder, (altså rundt 20 år vel).

    Så både disponenten og butikksjefen der, var sammen med damer som var halvparten så gamle som dem cirka, og som de også var sjefer for.

    Så det ble litt spesielt og ‘klamt’ å jobbe der på slutten, (på vareopptellinger osv.), husker jeg, på OBS Triaden.

    Så det kan man kanskje si at var en medvirkende årsak, til at jeg slutta der.

    Men men.

    Hu Elin, (Brits storesøster), kom også bort til meg en gang, og spurte meg: ‘Jobber du her enda’.

    Uten at jeg skjønte akkurat hvorfor hu sa det.

    Men jeg må si at hu Elin fryste meg ut da.

    Og det var den helomvendingen, fra at hu noen måneder tidligere, sa at hu skulle kalle opp sønnen sin etter meg, osv.

    Så de trønderdamene der, Brit og Elin, og de sjefene der, Skjalg og John Ellingsen, de var veldig useriøse, syntes jeg.

    De var ikke sånn, at de ikke blandet ‘business and pleasure’.

    De blandet og tullet og stod i, alle de fire.

    Så det gikk nok litt ut over arbeidsmiljøet for oss andre der.

    Det var greit at jeg klinte med hu Beate, fra Rasta, på julebordet, i 1990.

    Men det var noe som bare skjedde.

    Og jeg bare lot henne være ifred, etter dette.

    For hu hadde visst spydd på dassen der og sånn, og det ble visst noe dramatikk der, siden vi hadde klina.

    Jeg ble dratt med i en bil, av Knut Hauge, og noen andre, og jeg måtte be han som kjørte, om å stoppe bilen, for jeg var ganske drita, og måtte spy på et jorde da, av den bilkjøringa.

    Så hvorfor jeg ble dratt med i en bil av Knut Hauge, det kan man lure på.

    Jeg var så full da, så jeg tenkte ikke så mye på det.

    Men nå lurer jeg ihvertfall.

    Det julebordet i 1990, det var skikkelig bra.

    Det var gratis drinker og sigaretter, til og med.

    De fra ferskvaren, de hadde kanskje sitt eget julebord, vil jeg tippe på.

    Så de jobba som bartendere, og så videre, på vårt julebord.

    Så vi kunne bare gå i en bar de hadde lagd der, og bestille ‘Tom Collins’-drinker, og sånn, som han Kenneth og/eller hu Beate, likte vel.

    Men vi var jo unge, og skulle egentlig studere og sånn, så det ble ikke det samme, som at to høye butikkleder fant seg så unge butikkdamer, som de råflørta med på jobben osv.

    Skjalg og hu unge blonde, hadde visst blitt tatt på fersken, mens han tok henne på rumpa, på spiserommet, og han hadde visst sagt noen erotiske, eller opphissede/desperate ord, eller noe, samtidig, sa ei i ferskvaren vel.

    Så det var ikke bare jobb som folk tenkte på, når dem jobba i den butikken der, OBS Triaden, det er helt sikkert.

    Men jeg har vel kanskje prøvd å lære litt fra det som skjedde der, når jeg selv jobba som butikksjef i Rimi, seinere, og har prøvd å holde meg unna de unge damene, som jeg har jobba i samme butikk som.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Og han John Ellingsen, han har ikke akkurat gått oppover i gradene.

    Fordi, at OBS Triaden, er en større butikk og kjede, enn Mega på Kongsvinger, vil jeg si.

    Så han har heller gått nedover, karriæremessing, (kan det virke som for meg), enn oppover, i Forbrukersamvirket, siden jeg jobba på OBS Triaden, på begynnelsen av 90-tallet, (altså for snart 20 år siden).

    Enda OBS Triaden, hadde veldig bra rykte, for å være en veldig profesjonelt drevet butikk.

    De var en veldig bra arbeidsmoral der, vil jeg si.

    Og det var bra sosialt der, vil jeg si.

    Det var nesten sånn at de som jobba der, hadde det som livsstil, ihvertfall de som jobba på gølvet.

    Det var nesten bare unge folk som jobba der.

    Men det var nok noen uærlige sjeler der, som henta røyk i kassa, (noen fra ferskvaren), og skulle betale seinere, men glemte det.

    Men det var så hektisk der, så dem kunne komme seg unna med det, noen ganger.

    Før jeg ble litt brysk mot dem, (og ropte ut når jeg så dem på spiserommet da. Et spiserom, hvor det kunne være opp til kanskje ti ansatte, som spiste samtidig, siden det var mange ansatte som jobba der, opp til 15 folk bare i kassene vel, noen ganger, på de travleste dagene).

    Jeg var jo bare 20 år, da jeg jobba der og, og kunne ikke alle triksene i boka, når det gjaldt å gjennomskue uærlige medarbeidere heller.

    Men men.

    Og det var høy omsetning der.

    Det var ikke sjelden av jeg hadde over 100.000 i kassa der.

    Det skjedde kanskje en 5-6 ganger, eller noe.

    Den butikken var vel inne på lista over Norges 10-20 største matbutikker, vil jeg tro, ihvertfall på begynnelsen av 90-tallet, da jeg jobba der.

    Så sånn var vel det.

    Så John Ellingsen har vel ikke akkurat gått oppover i gradene, siden han var min butikksjef, på begynnelsen av 90-tallet.

    Hvis han ikke har blitt franchise-tager nå da, det er kanskje mulig.

    Hvem vet.

    Men vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og annet lureri, som skjedde der, som jeg også har skrevet om før.

    Det var Jon Ole, het han vel, som stod på flaskerommet.

    Han kom ganske ofte i kassa, med pantelapper, som var skrevet på OBS Triaden, manuelt.

    Det var litt på kanten, husker jeg.

    Så det nevnte jeg høyt en gang, husker jeg.

    Men det var ikke så lett for meg, som var fra Berger.

    For alle de andre folka var fra Lørenskog.

    Men jeg kjente jo tremenningen min da, Øystein Andersen, som jeg hang mye med, på Biljardhallen, til Bengt Rune og dem, rett ovenfor Triaden-senteret, etter jobben.

    Så jeg følte meg ganske hjemme der da, på Skårer, men men.

    Og de i ferskvareavdelingen, de kunne komme, rundt stengetid, (en som trente mye, og spiste mye Cottage Cheese), og kjøpe en grillpose med lever, eller hva det stod.

    Men jeg tipper det nok heller var indrefilet og sånn, i de posene.

    Men men.

    De hadde visst gjort det samme trikset, og fått sparken for det, på kjøpesenteret Metro, var det vel.

    Hvis det ikke var Maxi.

    Var det ei som jobba på OBS Triaden der som sa.

    Men jeg husker ikke alle navna, for det her begynner å bli 20 år sida nå vel.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    PS 4.

    Nei, nå så jeg det, at han John Ellingsen, har gått ut av Forbrukersamvirket, og nå jobber i Meny.

    Meny er vel i Norgesgruppen.

    En kjede som jeg aldri har jobbet i, så den kjenner jeg ikke så bra.

    Men vi hadde en Meny nesten vegg i vegg, da jeg jobbet som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i fra høsten 2000 til våren 2001.

    Så det er mulig at John Ellingsen ikke har gått ned i gradene da.

    For Meny, de har vel ganske bra rykte.

    Det er vel noen av de beste butikkene i Norge, når det gjelder å presentere varene og ha fine ferskvaredisker osv.

    Men jeg syntes det stod Mega, på den jakka til John Ellingsen, på bildet ovenfor, med en gang.

    Men Meny, de har nok en mye høyere kvalitetsprofil, (heter det kanskje), enn Mega.

    Så John Ellingsen har altså gått over fra Forbrukersamvirket, til Norgesgruppen, kan det virke som.

    Så beklager at jeg skrev feil om det, i PS-et ovenfor.

    Og hvis Meny Kongsvinger er den beste butikken i Kongsvinger, så er det kanskje ikke sånn, at han har gått ned i gradene likevel.

    Kongsvinger er jo også nærme Sverige, så da må de vel ha dyktige butikksjefer der, for å klare å konkurrere mot svenske butikker, like ved, som har mye lavere priser.

    Så sånn er nok det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Men jeg ble også satt til å jobbe en del, i ferskvaren, på lørdager, og så videre, på OBS Triaden.

    Og da husker jeg det, at han som trente mye, han sa til en annen der, med mørkt hår.

    Han snitta opp et snitt, i noe kjøtt.

    Også sa han det, at det blei som ei fitte.

    (Så spurte jeg hva dem drei med.

    Så bare gliste han med mørkt hår, og sa at jeg ikke måtte blande meg opp i det her.

    Jeg var ny i ferskvaren, og jobba vanligvis i kassa, så jeg var ikke helt hjemme i ferskvaren.

    Men men).

    Så det kan også ha vært sånn, han med de grillposene, rundt stengetid.

    At det kan godt å ha vært noe lever.

    Som han dreiv og snitta i, når han kom hjem, (sånn som han viste, til han kollegaen min, i ferskvaren der).

    Og som han da brukte som noe sånn kopi av fitte, eller noe, som noe slags sex-leketøy da, tenkte jeg på nå.

    Så sånn kan det også ha vært.

    For jeg bare slo inn de grillposene, og tenkte ikke noe mer på det, akkurat da, for det var på slutten av en hektisk dag, når jeg var sliten.

    Men hu kassaleder Helene, hu husker jeg, at lurte på noe rundt det der.

    (Ei fra Finland som snakka svensk vel).

    Men jeg skjønte ikke helt hvor hu ville hen.

    Og jeg syntes ikke han virka nervøs han som kjøpte de grillposene med lever heller.

    Så det kan også ha vært sånn, at han bare skulle kjøpe noe lever for å ha rundt pikken når han kom hjem fra jobben, det er mulig.

    Og at det ikke var sånn, at det var indrefilet, som han ville rappe, i de lever-, eller ‘lever’-, grillposene.

    Det er mulig.

    Det skal ikke jeg si noe helt sikkert om.

    Men det var vel kanskje sånn at han ikke stjal da.

    For det virka ikke som om han var nervøs.

    Men men.

    Selv om hu Helene, kassalederen, lurte fælt på hva som skjedde, husker jeg.

    Hu begynte forresten ikke lenge etterpå, på Rema Furuset, for å jobbe for han Paulsen, som tidligere hadde drevet/eiet Matland da.

    Og hu ble sur på meg, en gang hu satt i kassa der.

    For jeg hadde jo ikke så bra råd, etter militæret, osv.

    Så jeg handla mye på Rema og Rimi osv.

    Men Helene ble sur, fordi jeg bare kjøpte grandisa og cola og tortilla-chips hver dag.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Ja, jeg så nå på Google, at han John Ellingsen, han er visst 50 år.

    Så han er ti år eldre enn meg og også cirka ti år eldre enn hu Brit da, fra Trøndelag, som jobba på OBS Triaden.

    Så det var ikke sånn, at han var dobbelt så gammel som hu Brit, fra Trøndelag, (som jeg skreiv ovenfor), men han var visst 10-12 år eldre da.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 6.

    Her er mer om dette:

    mer om john ellingsen 50 år

    PS 7.

    Jeg sendte en tilbakemelding til Meny:

    tilbakemelding til meny

  • Den første studietiden min i Oslo

    Jeg var jo skolelei, etter 12 års skolegang, og hadde nettopp gått et år informasjonsbehandling, på Gjerdes VGS., i Drammen, før jeg skulle studere nettopp informasjonsbehandling, på NHI, i Oslo.

    Så jeg lå litt foran de fleste av mine studiekamerater, på det første året på NHI, skoleåret 1989/90.

    Så jeg dro ofte på Deichmanske bibliotek, i Oslo, (ved regjeringsbygget).

    For dette var på slutten av 80-tallet, når man fortsatt snakket om evighetsstudenter.

    (På den tiden, så kunne man studere så lenge man ville).

    Og det var før de dystre første årene på 90-tallet, hvor det var nedgangstider og bankreklamene oppfordret folk til å ‘don’t worry’, men de hadde streket over ‘don’t’.

    Så på 90-tallet, så skulle man bekymre seg.

    Mens på 80-tallet, så skulle man ikke bekymre seg.

    Det var det som var ‘main-stream’-en, på de to tiårene, vil jeg si.

    Da mener jeg egentlig siste halvdel av 80-tallet, med Dynastiet osv.

    Og første halvdel av 90-tallet, før det ble oppgangstider igjen.

    Så det var nesten som på 30-tallet, kan man kanskje si.

    At det kom et stort børs-crack da, med nedgangstider og det hele.

    En leilighet i en av høyblokkene, på Lambertseter, gikk for like under 100.000, mener jeg å huske, fra rundt 1994.

    (Da jeg jobbet som aspirant osv., på Rimi Nylænde).

    Men jeg fikk ikke banklån da, (av en eller annen grunn), hos Sparebanken NOR, på Bryn.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så min første studietid i Oslo, var fremdeles under jappetida og de glade 80-årene.

    Det var på slutten av disse.

    Det var fortsatt litt futt i 80-tallet, vil jeg si, da jeg flytta til Oslo.

    Ihvertfall det første året.

    Selv om det kanskje var enda artigere, tidligere på 80-tallet.

    Det er nok mulig.

    Så jeg var nesten som en japp, kan man kanskje si, de første månedene mine i Oslo.

    Jeg kjøpte meg mørk enkeltspent(?) dress, (på Cubus på Oslo City vel), og var ute på byen, på diskoteker og puber, sammen med Magne Winnem ofte, fra Gjerdes VGS.

    Dette var i jappetidens ånd, kan man kanskje si, som fortsatt levde da.

    Samtidig, så følte jeg en kjedsomhet.

    Det var vel på hverdagene da.

    Så jeg gikk og lånte science fiction-klassikere, på Deichmanske bibliotek.

    Bøker som jeg hadde hørt om vel, men ikke lest da.

    Det var George Orwell – 1984.

    Det var Aldeous Huxley – Vidunderlige nye verden.

    Og det var en bok som hadde en tittel, som var noe med temperaturen for når papir brenner, i Fahrenheit.

    Jeg skjønner kanskje det, at folk som studerte på det triste og bekymrede 90-tallet, kanskje ikke leste disse bøkene.

    Da skulle man nok kanskje helst jobbe i butikk, og sånn, som jeg også gjorde.

    Og kanskje lese Hamsun, eller Kafka, eller Mykle.

    Det var det jeg leste på 90-tallet, ihvertfall.

    Men på slutten av 80-tallet, i Oslo, så leste jeg mye science fiction da.

    Som jeg syntes var artig.

    Nye generasjoner, som vokste opp med Sky Channel og He-Man osv.

    De kjenner kanskje ikke disse bøkene.

    Dette er snakk om bøker, hvor folk blir advart, for ‘Storebror’, osv., som er staten, som ser alt da.

    Så disse bøkene, (som alle er klassikere), kan kanskje hjelpe folk å forstå litt om hva som foregår da, når det gjelder maktmisbruk osv., fra myndighetene, i våre dager.

    Hvis noen har lyst til å prøve seg på de bøkene jeg leste som ung student, for mer enn 20 år siden.

    Jeg skal se om jeg klarer å finne disse bøkene.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS.

    Her er mer om George Orwell – 1984:

    mer om george orwell 1984

    http://no.wikipedia.org/wiki/1984_(roman)

    PS 2.

    Her er mer om Aldeous Huxley – Vidunderlige nye verden:

    vidunderlige nye verden

    http://no.wikipedia.org/wiki/Vidunderlige_nye_verden

    PS 3.

    Her er mer om Ray Bradbury – Fahrenheit 451:

    fahrenheit 451

    PS 4.

    Jeg leste også en del science fiction, av Axel Jensen og han ene fra Bing og Bringsvær.

    Og en del forskjellig da.

    Jeg hørte mye på musikk, på den tiden, og lånte også noen ganger kassetter, fra Deichmanske bibliotek da.

    Hvis det ikke var LP-plater.

    Men jeg var ganske rastløs, det første året i Oslo.

    Jeg trodde det skulle møte masse interessante mennesker, osv., i Oslo.

    (Spesielt damer).

    Men jeg vet ikke om jeg ble litt skuffa, når det gjaldt det?

    Men jeg var rundt i plateforretningene og i hamburgerbarene osv., på hverdagene.

    Og på utestedene, (ofte sammen med Magne Winnem), i helgene.

    Jeg levde vel den livsstilen, som jeg var vant til, fra språkreiser og ferier, til Brighton, i Sør-England, som tenåring, om somrene på 80-tallet.

    Så sånn var nok det.

    Så ble det litt kjedeligere i Oslo etterhvert, når jeg skjønte hvor lite det studielånet, som var på den tida, egentlig rakk.

    Og så måtte jeg i militæret, etter et par-tre år i Oslo.

    Til Geværkompaniet/Oppland Regiment, i Elverum.

    Noe som var som et sjokk for meg.

    For det var veldig tøft, og jeg hadde nok med å henge med der.

    Og man ble jo nesten hjernevaska, og det som var.

    Så etter det året i Geværkompaniet, så mista jeg helt tidsånden, tror jeg.

    Eller jeg passa vel inn også, for jeg ble nesten helsefrik.

    Og slutta å røyke og drikke cola.

    Og trente mye, i helger osv.

    I stedet for å gå på byen, en lørdag, på 90-tallet, etter militæret.

    Så ville jeg heller ofte dra å trene, sammen med Glenn Hesler, Magne Winnem og/eller halvbroren min, Axel Thomassen.

    Så jeg hadde flere livsstiler i Oslo.

    Først var jeg liksom japp og nesten bohem samtidig, det året jeg bodde på Abildsø.

    Så ble jeg mer strebete, et par år, når jeg skjønte at studielånet ikke varte så lenge.

    Så ble jeg nesten helsefrik, etter militæret da.

    Og slutta å røyke og drikke cola osv.

    Samtidig som jeg jobba i en lavt betalt jobb, i Rimi.

    Men det var pga. nedgangstidene.

    Jeg kunne ha tatt ferdig datautdannelsen min, fra NHI.

    Men som sagt, så var det nedgangstider, og bankene reklamerte med ‘Worry’, rundt den tiden.

    Så det fristet ikke å ta opp mer studielån.

    Jeg var ikke vant til å ha gjeld, så jeg tenkte jeg fikk bare jobbe meg oppover, uten å ta opp så mye gjeld.

    Og min søster Pia Ribsskog, var hjemløs, og flyttet inn hos meg, på Ellingrudåsen, på rommet mitt, på Ungbo der.

    Så videre studier ble i praksis uaktuelt.

    For jeg måtte tjene penger.

    For jeg hadde også søsteren min å tenke på.

    At jeg måtte spille det ‘safe’, siden jeg hadde en hjemløs søster boende hos meg og.

    Så da var ikke videre studier, på ganske lavt studielån, noe reellt alternativ egentlig.

    Så søstera mi Pia, Hu ødela egentlig for studiene mine, vil jeg si.

    (Selv om hu sikkert ville begynt å skrike fælt, hvis man fortalte henne det.

    Og jeg ville kanskje ikke begynt å studere heller.

    Men hun var med på å ødelegge for studiene mine, vil jeg si.

    Hvis ikke søstera mi hadde flytta inn hos meg, sommeren 1993.

    Så ville jeg nok tatt minst en tur innom NHI på Helsfyr, og hørt om mulighetene for å ta eksamen i det og det faget.

    Det tror jeg nok.

    Sånn at jeg kunne fått meg en grad.

    Men det papiret jeg hadde fra NHI, var også ganske bra.

    (Selv om jeg manglet et par eksamener).

    Men det var nedgangstider, og få datajobber å få.

    Så kun et papir fra NHI, holdt nok kanskje ikke så lenge, sommeren 1993.

    Man måtte nok hatt erfaring, for å få jobb innen data da.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Cecilie Hyde, fra Svelvik, forrandret seg

    Som jeg har skrevet om på bloggen tidligere, så hadde jeg nesten en slags søster, (eller adoptivdatter), som het Cecilie Hyde, det siste året jeg bodde på Bergeråsen, (nemlig skoleåret 1988/89).

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hun flytta nemlig plutselig opp til meg, (fra ‘Haldis-huset’), midt i dette skoleåret, (1988/89).

    Jeg fylte 19 år, like etter at dette skoleåret var ferdig.

    Søstera mi, Pia Ribsskog, hu fylte 17 år, midt i dette skoleåret.

    Og venninna til søstera mi, Cecilie Hyde, (som hang sammen med søstera mi, som erteris, som vel hu Annika Horten, fra Bergeråsen, ville ha kalt det).

    Hu var også født i 1970, som meg, så hu må vel da ha gått i parallellklassen min, på ungdomsskolen i Svelvik.

    (Uten at jeg visste akkurat hvem hu var da).

    Og hun Cecilie Hyde, hun så også en god del år yngre ut, vil jeg si, enn sine da 18 år vel.

    Siden hun var så lav da.

    Og med et rundt, (kanskje nesten litt ‘eskimo-aktig’ ansikt?).

    Hvem vet.

    Kanskje noe sånt.

    Og hun gikk alltid i svarte klær da, vil jeg si.

    Og hun ville vite alt om oppveksten til meg og søstera mi osv. da.

    De kveldene vi satt oppe sammen, i leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen, midt i det skoleåret da.

    Men frøken Cecilie Hyde, hun ville ikke fortelle oss så mye om, sin egen oppvekst.

    Når jeg og søstera mi, hadde fortalt om, hvor fælt vi hadde det, mens vi bodde hos mora vår i Larvik.

    Og om hvor uansvarlig, som faren vår, på Berger, også var.

    Så hadde vi liksom fortalt om vår elendighet da, (jeg og søstera mi).

    Og også fått dette litt ut av systemet, vil jeg nesten si.

    Men men.

    Også tenkte jeg, at nå skulle vel også hu Cecilie Hyde fortelle oss, om åssen hennes oppvekst hadde vært.

    For det var vel sånn, at hun hadde fått oss, (eller ihvertfall meg), til å begynne å fortelle om oppveksten vår.

    For hu Cecilie Hyde, hu sa vel da først, (sånn som jeg husker det nå, ihvertfall), at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Også ville hu høre om vår oppvekst da.

    Så prata vi om oppveksten vår, i noen timer da kanskje.

    Også spurte jeg den kvelden, (eller om det var en annen kveld), om hu Cecilie Hyde også skulle fortelle om sin oppvekst da.

    Men det ville hun ikke.

    Hun hadde ikke noe behov for det, sa hun.

    Men jeg hadde vel egentlig ikke hatt noe spesielt behov, for å prate om dette, jeg heller.

    Så det ble litt spesielt, synes jeg.

    For jeg mener det, at det var sånn, at hu Cecilie Hyde, starta det her, ved å hinte om at hu også hadde hatt en vanskelig oppvekst.

    Så jeg fortalte om meg og søstera mi sin oppvekst, mens jeg trodde at også Cecilie skulle fortelle om sin oppvekst.

    Men det skjedde aldri.

    Noe som jeg kanskje syntes var litt merkelig da, husker jeg.

    Når hu plutselig fortalte, at det hadde ikke hu noe behov for.

    Hvem var det som fant på det her da?

    Det var ihvertfall ikke meg.

    Så hele det greiene der var litt spesielt, syntes jeg.

    Men men.

    Mer da.

    Jo, så hu Cecilie Hyde, hu hang jo sammen med søstera mi, som erteris da.

    Og det hendte at begge de, ville ligge i vannsenga ‘mi’ da, på rommet ‘mitt’, (sammen med meg, med klær på da, og med Cecilie Hyde i midten da. Men dette var ikke min ide. Det bare ble sånn, antagelig fordi at de jentene syntes at det var stas, å ligge i vannseng. Og jeg hadde ingen planer om å ofre vannsenga mi, for dette var egentlig mitt hjem, (og ingen andres), sånn som jeg så det).

    (Et soverom som egentlig var faren min sitt, men som han aldri brukte.

    For han bodde jo nede hos Haldis).

    Men men.

    Og jeg kjente egentlig ikke søstera mi, så bra, på den tida her.

    For hu også hadde jo før dette, bodd i mange år, nede hos Haldis.

    Men men.

    Dette var året jeg var russ, og mye skjedde.

    Jeg jobba også 3-4 vakter, i uka, på CC Storkjøp.

    Og jeg tok kjøretimer osv. også.

    Og Magne Winnem, (som gikk i klassen min det året), dro meg med på Danmarksturer, med Petter Wessel, og på et diskotek i Oslo, som het La Vita, osv., (og som lå like ved Youngstorget, husker jeg).

    Men men.

    Og faren min solgte leiligheten ‘min’, mitt i eksamenstria, i mai, 1989.

    Så jeg måtte også flytte bort til bestemor Ågot, og bo der noen måneder, før jeg flytta til Oslo, høsten 1989, for å studere da.

    Men men.

    Og det var jo på en privat høyskole.

    Og da måtte jeg jo betale husleie selv, osv.

    Så jeg måtte få meg jobb i Oslo-området også, og jobbe på OBS Triaden, i et friår, fra studier.

    Og jeg var også i militæret.

    Men det første året jeg var student, så dro Magne Winnem, fra skolen i Drammen, han dro meg mye med ut på byen, i Oslo.

    Og vårt stamsted nesten, (et av flere), det var et sted som het Manhattan.

    Et sted som lå i Karl Johan.

    Senere het det Underhuset der.

    Men det var gratis inngang, i første etasje.

    Mens i kjelleren, så kosta det kanskje 50 kroner da, å komme inn.

    (Andre stamsteder som jeg og Magne hadde, skoleåret 1989/90, det var forresten et diskotek som het Marilyn.

    Hvor vi fikk komme inn gratis, av dørvakta, av en eller annen grunn.

    Men men.

    Og det er det stedet, som seinere het So What, og så seinere Garage.

    Men men.

    Og vi var også en del på en biljardpub, (eller ihvertfall pub), ganske bortest i Galleri Oslo, for der var det billige halvlitere, mener jeg å huske.

    Vi var også mye på Pizzabussen, ved Oslo Spektrum, for å kjøpe pizza.

    Og vi var også på et sted som lå i tidligere Roald Amundsens gate.

    Og vi var på Cats, (ihvertfall under russetida), og en god del på Radio 1 Club.

    Og også på steder som Comeback, (nå Snorre-kompagniet vel), Stravinsky og Tuth-ank-amon.

    Og også på et diskotek, som het Tiffany, tror jeg, opp mot Frogner der.

    Og også på Eilefs Landhandleri og Lorry, Tut og Kjør, osv., osv.

    Og Rockefeller vel, (selv om det kanskje var mest meg som dro dit, siden det var studentfester der, for NHI, osv).

    Man kan nesten si det sånn, at Magne Winnem og jeg, vi dro nesten på pub-til-pub runder, gjennom ‘alle’ utestedene i Oslo, mer eller mindre, iløpet av skoleåret 1989/90.

    Det var ikke langt unna, ihvertfall.

    Og Magne Winnem hadde fått overtalt meg, til å kjøpe dress, med en gang jeg flytta til Oslo, nesten.

    Noe jeg kjøpte på Cubus, eller noe, en dress til ca. 1000 kroner vel, like etter at jeg fikk det første studielånet, i Oslo.

    Så jeg Magne Winnem vi var overalt i Oslo, som de jappene nesten, på slutten av 80-tallet.

    Men men).

    Men Magne Winnem, han dro i militæret, og så traff han sin Elin.

    Så etter det, så ble han ganske festbrems, må man vel si.

    Så da gikk jeg en del på byen aleine.

    Og en gang, så gikk jeg inn på Manhattan der da.

    (Selv om det ikke var så morsomt aleine kanskje).

    Dette var kanskje 2-3 år etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Og så sitter Cecilie Hyde, fra Svelvik da, ved et bord da, ganske innerst, på Manhattan der.

    Sammen med to karer, som jeg ikke hadde sett, i 20-30 åra vel.

    Også tenkte jeg at jeg kanskje skulle prate litt, med den tidligere ‘adoptivdatteren’ min da, når jeg så det, at hu plutselig satt på et utested i Oslo.

    Et utested som jeg hadde gått en del på, sammen med Magne Winnem osv., og som jeg følte meg nesten litt hjemme på da.

    Så smalt det bare fra Cecilie Hyde: ‘Går du her’, eller, ‘Hva gjør du her?’, eller noe sånt noe.

    Akkurat som om jeg skulle være for fin, eller for dårlig, eller noe, til å gå på det utestedet.

    Jeg skjønte ikke noe.

    Men jeg skjønte at Cecilie Hyde, hadde forrandra seg veldig.

    Og hadde gått fra å være en slags søster eller adoptivdatter av meg.

    Til å bli en som ikke ville prate med meg engang.

    Så Cecilie Hyde, hu forrandra seg veldig, på noen få år, det er helt sikkert.

    Men men, sånn er det.

    Hu hadde mista litt av ‘kulheten’ også, syntes jeg nesten, som hu hadde, da hu liksom var sjef, for Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen.

    På det Manhattan-utestedet i Oslo, så var hu sammen med to helt vanlig menn, må jeg vel nesten kalle dem.

    Og ikke sånne kule ungdommer, som hu pleide å henge med, i Drammen.

    Da var hu liksom en sånn superkul ‘sjef’, for alle de alternative ungdommene, i Drammen.

    Mens da jeg møtte henne, på det utestedet i Karl Johan, et par år seinere vel.

    Da var liksom noe av glansen forsvunnet, og hu var liksom en i mengden der, (på et ganske vanlig sted), må man vel kanskje si.

    Det var nesten litt, (syntes jeg), som at hu skamma seg litt, for et eller annet, den gangen jeg traff henne der.

    (Og ville at jeg skulle gå ut da, trodde jeg, så det gjorde jeg også.

    Uten at jeg hilste på dem hu satt sammen med der, engang.

    For dem lata vel som at dem ikke så meg, eller noe.

    Men men).

    Mens jeg var på en bytur da.

    (Oslo var litt kjedeligere syntes jeg, ut på 90-tallet, enn på slutten av 80-tallet.

    Men men.

    Men det var kanskje fordi at jeg hadde mer penger, dvs. studielån og lønn fra CC Storkjøp osv., det første halvåret jeg bodde i Oslo).

    Hva hadde skjedd.

    Hvordan mistet Cecilie Hyde kulheten, (eller ‘kulheten’), sin?

    Eller var det noe annet som var problemet?

    Var det noe med søstera mi?

    Hadde ikke Cecilie Hyde, passet bedre på utestedet So What, for eksempel?

    (Selv om jeg aldri så henne der).

    Hvorfor var hun så uhøflig, etter å ha fått bo hos meg, på Bergeråsen, sammen med søstera mi, i mange måneder, skoleåret 1988/89, et par-tre år tidligere?

    Hvem vet.

    Søstera mi skulle jo forresten ha det til at Cecilie Hyde var lesbisk.

    Så det kan vel kanskje ha hatt noe med det å gjøre?

    Men hvorfor satt hu på Manhattan der da, sammen med to voksne karer da, på et vanlig utested, som ikke vel var noe sånn ‘lesbe-vennlig’, eller noe sånt, kanskje?

    Det kan man vel kanskje lure på.

    Men men.

    Så vi får se om det eventuelt er mulig å finne ut noe mer om dette.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

  • Her er annonsen fra da jeg flytta inn til Oslo. Man kan se at jeg bodde hos farmora mi, Ågot, på Sand, (på telefonnummeret)

    annonse flytta til oslo

    PS.

    Det var faren min, (og muligens også Ågot vel, ihvertfall visste hu hva som foregikk), som sa jeg måtte søke etter hybel i Aftenposten, i Oslo.

    Jeg kunne ikke bo hos Ågot, for det gikk ikke buss tidlig nok.

    (For det var 8 mil inn til Oslo, eller noe).

    (Men det hadde nok kanskje også blitt for mye for Ågot.

    For søstra mi bodde der også.

    Jeg og søstra mi fikk lov, til å bo hos Ågot, når faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, i mai 1989.

    Det var faren min, som sa at vi skulle bo hos Ågot.

    Så Ågot hadde kanskje ikke så mye hu skulle ha sagt.

    Men det er mulig at faren min og Ågot hadde prata om det her, før faren min solgte leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B.

    Det veit jeg ikke helt, hvordan dem gjorde det).

    Og faren min prata om at Solveig, telegrafisten fra Scandinavian Star, (og venninne av Haldis), kunne skaffe hybel, (gjennom Anker Studentboliger).

    Men det skjedde ikke.

    (Jeg hadde visst tapt loddtrekninga, om hybel, hos Anker Studentboliger, sa faren min).

    Jeg ville gjerne ha bodd i en leilighet, som Haldis, (min fars samboer), og faren min hadde, (som stod i Haldis sitt navn), i Uelands gate, hvor Haldis sin sønn Jan, hadde bodd, noen år før, (før han flytta tilbake til Drammensområdet).

    Så jeg var ikke så hyppen, på å finne bosted i Oslo.

    Jeg jobba heltid hele sommeren, på CC Storkjøp, i Drammen, så jeg glemte litt bort det her med leilighet i Oslo, for jeg hadde aldri jobba heltid før, så jeg tenkte mest på jobb kanskje, den sommeren.

    (CC Storkjøp, de satt meg opp til å jobbe hver dag, den sommeren, (unntatt den uka jeg var i Brighton), for de trengte folk, pga. ferieavvikling.

    Men den jobben var egentlig bare en ekstrajobb, hvor jeg hadde jobba etter skolen, ca. 2-3 dager i uka, og også annenhver lørdag, skoleåret 1988/89).

    Grunnen til at jeg skreiv ‘Oslo øst’, det var fordi at faren min hadde blanda NHI, (som jeg skulle begynne på), med NKI, som lå på Helsfyr.

    Så sånn var det.

    Så faren min sa at jeg måtte skrive i annonsen stedsnavn som Østensjø osv.

    Men, jeg syntes de stedsnavna var litt fremmede, så jeg skrev bare Oslo øst.

    Likevel, så var det bare folk fra Østensjø-området som ringte.

    (Merkelig nok kanskje).

    Jorås, og noen som hadde hybler ved en gård, rundt Østensjø/Abildsø et sted vel.

    Ei litt eldre kone der, som sa til meg, at det var kanskje mer spennende med bakgårder osv., enn å bo på en gård.

    Så hu var litt spesiell, syntes jeg, og naboene, de stod utafor rommet sitt og sånn.

    (Faren min kjørte meg inn til Oslo, for å se på de hyblene, til de som ringte).

    Så jeg syntes de på den gården var litt spesielle.

    Så derfor valgte jeg Jorås sin hybel, i første etasje i huset deres.

    I Enebakkveien 239 B.

    Hvor jeg delte kjøkken og bad, med en pen dame i begynnelsen av 20-årene vel, som studerte på Blindern, eller noe vel, (men som hadde en type, litt eldre enn meg, med folkevognboble, osv., hvis jeg husker riktig).

    Men men.

    Jorås sa vel ikke noe om det, at kona ikke tålte matlukt.

    Det fikk jeg høre seinere.

    Jeg skrev ‘Sikker betaler’, for jeg trodde at faren min ville hjelpe meg, og gi meg mye penger, til husleie osv., for han hadde alltid gitt meg mye penger, tidligere på 80-tallet.

    Jeg trodde at faren min egentlig hadde god økonomi, selv om Strømm Trevare vel gikk konkurs det året, siden faren min tapte penger på et husbyggningsprosjekt, i Sandsveien, på Sand, i Svelvik.

    For faren min hadde jo også vannsengbutikken, i Drammen, sammen med Haldis.

    Men jeg fikk høre det, av søstra mi, mens jeg leide av Jorås.

    At faren min ikke syntes det var populært, at jeg sendte husleie-regninga til han.

    På tross av at faren min hadde begynt å prate om at Solveig hadde sagt det, at hu skulle prøve å ordne meg hybel, hos Anker Studentboliger.

    Så det var på grunn av hu Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star, at jeg var så treig, med søke hybel i Oslo, da jeg skulle flytte dit, høsten 1989.

    Ågot syntes det var artig at jeg skulle ha hybel, og var i godt humør den dagen jeg passa telefonen, husker jeg.

    Og minte meg på at jeg måtte følge med på telefonen osv., den dagen annonsen stod på trykk.

    Grunnen til at jeg skrev ‘før kl. 17’.

    Det må vel ha vært fordi at faren min jobba på verkstedet da, og kunne ha svart telefonen.

    Og etter kl. 21, det var meg.

    For jeg jobba heltid på CC.

    Så jeg var kanskje ferdig klokka 17.

    Men jeg brukte noen ganger lang tid, på å komme meg hjem.

    (For det var 3-4 mil, fra Drammen, til Sand, og bussene gikk ikke så ofte.

    Og jeg hadde også vært mye blakk, i juli den sommeren, for jeg hadde brukt opp alle pengene mine, på russetida, og på en ferie til Brighton, som Cecilie Hyde, hadde overtalt meg til å dra på.

    Hu overtalte meg, om å dra å besøke vertsfamilien, som jeg og tremenningen min Øystein Andersen, hadde bodd hos, sommeren før, da vi var på Språkreise, med EF Språkreiser, i Brighton.

    Hvorfor Cecilie Hyde absolutt ville at jeg også skulle dra på ferie, sommeren 1989, det veit jeg ikke.

    Men det var kanskje fordi at da ville det blitt vanskelig, for faren min, å nekte søstera mi å bli med Hyde til Spania, (og også til Amsterdam, hvor jeg mener at de først dro innom, for å jobbe med et eller annet visstnok. Hvis jeg husker riktig, ihvertfall.

    Så noen ganger, den sommeren, så hadde jeg brukt lang tid, på å komme meg hjem fra Drammen.

    Det er også mulig at jeg jobba en slags rar vakt.

    Kanskje jeg jobba fra 10-12, til 18-19, eller noe.

    Det skal jeg ikke si helt sikkert).

    Kanskje jeg satt på med faren min, fra Drammen, og var hjemme klokka 21 da.

    Hvem vet.

    Noe sånt.

    Og kanskje det var Håkon som var på verkstedet da, og kunne svart før klokka 17.

    Hva vet jeg.

    Ågot, hu var ikke så smart, eller hva man skal si.

    Og hu var litt nervøs og sånn.

    Så hu stolte jeg ikke på, når det gjaldt sånne ting, som å svare de telefonene.

    For hu hadde kanskje misforstått noe.

    For Ågot hadde ikke gått så mye på skole osv.

    Så Ågot var nesten som et barn, må man vel nesten si.

    Hvis noe var viktig, så kunne man ikke bare overlate det til Ågot liksom.

    (For eksempel en ferie, som jeg var med faren min og Haldis og Christell på.

    På Pers Hotell, på Gol.

    Påsken 1982 eller 1983, kanskje.

    Noe sånt, for søstra mi var ikke med, og hu flytta til Berger, våren 1983 vel.

    Da skulle Ågot, (og Øivind), passe en ung katt jeg hadde fått av Christell, med navn Kitty.

    For katta til Christell, nemlig Susi, fikk ofte kattunger.

    Også ville vel ikke Christell at faren min skulle hive alle kattungene i do da.

    Hu visste vel at jeg pleide å ha katter, men at både Pusi, Pusi 2 og Tiger, hadde blitt borte, (i ferier osv), for faren min sa at lille Pusi 2, kunne være ute, når jeg var på Sand, eller i Drammen, for det klarte søsknene til Pusi 2 og Tiger, men de hadde jo Susi til å passe på seg.

    Så jeg så aldri Pusi 2 igjen, etter dette.

    Og Tiger ble borte etter noen måneder den og.

    Men Kitty levde et par år, før den katten kom hjem, med kjeven ødelagt og tarmen hengende ut.

    Faren min trodde den katta ble overkjørt av moped.

    Vi måtte avlive den, hos en dyrlege i Sande.

    Og etter det orka jeg ikke ha fler katter, siden alle ble borte eller måtte bli avlivet.

    Pusi, den forsvant, en juleferie, i Hellinga, da jeg måtte passe Susi, for Haldis og Christell og de dro bort.

    Men Susi var en aggressiv katt, noen ganger.

    Så Pusi orka ikke Susi, men ville ut.

    Jeg slapp ut Pusi, for Pusi kom alltid tilbake og satt og venta på meg, på trappa osv.

    Jeg var bare 9-10 år da.

    Men etter det, så så jeg bare Pusi en gang.

    Og den så usikker ut.

    Og da var Petter og Christian på besøk, den samme juleferien, og de bråkte så fælt.

    Vi var alene hjemme.

    Så Pusi ville ikke inn.

    Og etter det så så jeg aldri Pusi igjen.

    Pusi var en katt fra Østre Halsen, som var norsk skogkatt, så det var en veldig fin katt.

    Fetteren min Tommy, sa våren etter, (mens det fortsatt var snø vel), at katta mi hadde blitt overkjørt, og kasta ned en skråning.

    Den bak busskuret, ved Gamlehjemmet.

    Den katten som lå der, ligna på Pusi.

    Men snuta var hvit og ikke rosa.

    Men det kan jo ha vært fordi katta var død da.

    Jeg gikk og leita i mange måneder etter den katten.

    Og hadde leita nedi der før.

    Så den gikk kanskje rundt som en villkatt noen måneder, før den ble overkjørt og kasta ned der da.

    Men jeg så ikke noen fysiske skader på Pusi.

    Så det var litt rart faktisk.

    Jeg bodde jo aleine, så jeg ble veldig lei meg, da den katta døde.

    Så jeg ble mye tristere etter at den katta døde.

    Og la Susi-katten litt for hat da, siden jeg syntes den hadde litt av skylda.

    Og Haldis da.

    Men jeg skada aldri Susi likevel, selv om jeg noen ganger var så sinna på Haldis og de, at jeg tenkte på å ta hevn på Susi.

    Men jeg klarte å besinne meg.

    Tove Grønli, mora til Petter og Christian, døde også like etter at Pusi ble borte.

    Da hadde jeg hatt Pusi på Bergeråsen, i et år kanskje.

    Og Fru Landhjem, ei butikkdame, fra Larvik, som jeg hadde prata med, i en ferie hos mora mi.

    Hu hadde vært på besøk hos meg, på Bergeråsen, og sett at katta hadde det bra.

    Noen forklarte hvor Ågot bodde, også satt jeg på med fru Landhjem, og viste hu veien til Hellinga 7B da.

    Og da satt Pusi på trappa og venta på meg, som den ofte gjorde da.

    Og Fru Landhjem, hadde mata Pusi mye i Larvik.

    For mora mi, hu ga ikke Pusi mat.

    Hu ga knapt meg og søstra mi mat.

    Og den maten var ofte ikke spiselig, (dårlig lagd lungemos osv)., så ofte måtte jeg og søstra mi bare gi opp.

    Mora vår spiste ikke sammen med oss.

    Så hu lagde nok bedre mat til seg selv.

    Men vi måtte bare kaste maten til mora vår, for den var sånn, at det var bare noe ekle greier, vil jeg si.

    Og vi var sure fra før, for Pusi hadde ikke kattemat.

    Så vi måtte få penger av en gutt, på 16 år, som var barnevakt, for mora vår, når hu var ute på byen osv.

    For Arne Thomassen, som var sammen med mora mi, han jobba mye i Oslo, i perioder, og bodde på Ulvøya, hvor han ikke betalte leia, så det var såvidt, at mora mi fikk tinga hans, en del seinere.

    Når hu dro med meg og søstra mi.

    Men Ågot klare ikke å passe Kitty.

    Kitty mjaua og mjaua, og savna meg.

    Men Ågot klarte ikke å passe en ung katt da.

    Ågot klarte ikke å roe ned katta.

    Så jeg måtte ta med Kitty, til Nevlunghavn, sommeren etter.

    Når jeg og søstra mi besøkte min mors foreldre der.

    For jeg kunne ikke f.eks. ha katta mi hos Ågot, i ferier, for hu ble nervøs av katta.

    Så Ågot var veldig nervøs og hadde gått lite på skole.

    Og hadde ikke lappen f.eks.

    Og sånne ting.

    Så Ågot var litt som et barn, vil jeg si.

    Ihvertfall var hu veldig umoden og gammeldags og usikker da.

    Så jeg måtte oppføre meg bra, når jeg var hos Ågot, ellers så ville Ågot bli usikker da, og lei seg osv.

    Så jeg måtte være veldig veloppdragen, når jeg var i huset til Ågot, vil jeg si.

    Ågot hadde en mye vennligere tone, til meg, da jeg var 9-10 år, osv.

    Enn hu hadde til Øivind, farfaren min.

    Dem hadde ikke en vennlig tone, vil jeg.

    Men mer en litt brysk tone, noen ganger, vil jeg si.

    Dem gikk vel mye på rutinen liksom.

    Øivind var mye mer intelligent og reflektert, enn Ågot var.

    Ågot var ikke velopplyst.

    Man kunne merke at Ågot var fra oppi ‘Dalom’, (Rollag), for hu var liksom litt trangsynt og uopplyst og fordomsfull og sånn da.

    Så hu var helt forskjellig fra Øivind.

    Og hu var også helt forskjellig fra meg.

    Men, Ågot var ofte hyggelig og morsom.

    Så hu var ikke så ille.

    Men hu var ikke så voksen da, syntes jeg.

    Selv om hu kunne være morsom, det vil jeg si.

    Men hu var ikke noe A4-person, akkurat, vil jeg si, Ågot.

    Jeg vil si at Øivind var mer A4, enn Ågot var, for å si det sånn.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på).

    Hu var liksom ikke en ordentlig voksen, vil jeg si, for å si det sånn.

    Hu var litt tullete noen ganger og usikker, som også tanta mi Tone sa, da onkelen min Håkon, ikke kom i bryllupet til fetteren min Tommy, i Fredrikstad, sommeren 2002 vel.

    Da sa Tone det, at Håkon var litt som mora si Ågot, at han hadde nerver eller var litt usikker da.

    Og derfor ikke kom i bryllupet til sønnen sin Tommy, men skyldte på hjerteproblemer.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så da fant jeg den annonsen.

    Det var nesten utrolig, jeg hadde nesten gitt opp.

    Så det var ikke dårlig.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Så faren min, han er sånn, at han later som at han er dum.

    Men han er egentlig slem og utspekulert og manipulerende.

    F.eks. så sa han at Pusi 2 klarte seg utendørs, fordi søsknene klarte seg utendørs, nede hos Haldis.

    Men da ignorerte faren min det, at søsknende til Pusi 2, hadde Susi, moren deres, til å passe på seg.

    Så faren min var ignorant.

    Og faren min var også stressa, og jeg var bare 11-12 år, så jeg hørte på faren min.

    Og Kitty, den katten hadde jeg ropt på, i mange timer, den søndagen.

    Så kom faren min opp, mens jeg stod i dusjen.

    (For jeg pleide å dusje hver søndag, hadde jeg lært meg til, enda jeg bodde aleine).

    Dette var vel da jeg var 13-14 år.

    Noe sånt.

    Og da, så ropte jeg til faren min, fra badet, at katta var borte.

    Så ropte faren min, at katta var på verandaen.

    Og det var rart, syntes jeg, at katta plutselig skulle være på verandaen da.

    Kanskje faren min hadde skada katta, og tatt med katta opp, og lata som at katta kom dit av seg selv?

    For den katten hadde jo tarmen hengende ut, osv.

    Så at den skulle komme på verandaen, var kanskje litt rart.

    Men men.

    Og Pusi, at den skulle ha blitt overkjørt, av en bil, (som min yngre fetter Tommy sa).

    Når jeg så på liket av Pusi selv, at den katten ikke hadde noen fysiske skader, som Kitty hadde.

    Så det hørtes rart ut, at Pusi liksom skulle ha blitt overkjørt av en bil, og så være i helt perfekt stand, bortsett fra at den var død.

    Det hørtes rart ut, syntes jeg.

    Men men.

    Så her kan det ha vært sånn, at faren min og onkel Håkon, er for eksempel i noe Illuminati-mob, eller noe sånn.

    Og at de har tulla med meg, og vært slemme og drept kattene mine og sånn da.

    For å være forferdelige mot meg.

    Noe sånt?

    Og det samme med at faren min sa det, at han trodde at NHI lå på Helsfyr i nærheten av Ryen der.

    At det var noe han sa, med vilje, for å villede meg.

    For å ødelegge for livet mitt.

    Siden jeg ikke ville gå på BI, som faren min ville at jeg skulle.

    Er det noe sånt som foregår, lurer jeg.

    At faren min og onkel Håkon kanskje, er i noe illuminati-mob, eller ‘mafian’, og driver og har hemmelige plott mot meg, og er slemme mot meg, og skal ødelegge livet mitt, og utnytte meg, for Illuminati, eller noe ‘mafian’?

    Er det dette som foregår.

    Hva vet jeg.

    Men jeg synes det kan virke som at det er noe sånt, som foregår.

    Faren min er nok ikke så dum, tror jeg.

    Men jeg tror han noen ganger later som at han er litt dum.

    Og at han kanskje er flink til å holde maska, og bløffe da.

    Sånn at folk tror at han er en litt dum og sympatisk fyr.

    Mens egentlig er han slem, og prøver å ødelegge livet mitt, på en sleip og grusom måte, bak ryggen min.

    Er det dette som foregår, lurer jeg.

    Hvem vet.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 3.

    Og det som var med katten Pusi igjen, det var at vi fikk den katten, for tidlig.

    Så den var nesten som mitt barn.

    For den var så knytta til meg.

    At den pleide å sutte på pyjamas-genseren min.

    Som om jeg var mora dens, som den sugde melk av, eller hva det kan ha vært.

    Mens den malte og tok klørna ut og inn mot pyjamas-genseren min da.

    For jeg var kanskje den, av meg og søstra mi og mora mi og Arne Thormod Thomassen, som kanskje var mest laid-back.

    Så jeg kunne ta meg litt av den katta.

    Mens de andre kanskje hadde nok med seg selv, og ikke hadde noe omsorg for den katta.

    Hva vet jeg.

    De mangla kanskje litt empati.

    Hva vet jeg.

    Så skulle Susi være hos oss da, i en juleferie.

    Faren min var fremdeles nede hos Haldis, om natta, selv om Haldis var borte på ferie.

    Så Susi var hos meg da.

    Så sånn var det.

    Så hadde jeg og faren min gått i butikken, til Oddmund Larsen, på Sand.

    Og gjort julehandel, for det var juleferie.

    Og jula før, da hadde Pusi fått en fiskepudding da, til avveksling fra kattematen, siden det var jul da.

    Men denne jula, så skulle jo Susi også være der.

    Så da fikk jeg faren min til å kjøpe en liten fiskepudding, til Susi, og en stor fiskepudding, til Pusi.

    For Pusi var en større katt, og den var jo også min katt da.

    Men så tenkte jeg det, at Susi var jo gjest der, og følte seg kanskje ikke så hjemme.

    Så jeg ga Susi sin fiskepudding først.

    Og det tålte ikke Pusi å se på, at jeg, dens foreldre nesten, ga fiskepuddingen dens, (trodde sikkert Pusi, som ikke kunne se at det lå en større fiskepudding, til den, i kjøleskapet), til Susi.

    Så da pilte Pusi mot utgangsdøra.

    Den virka nesten forstyrra.

    Den var nok veldig såret, for jeg og Pusi, vi var jo de eneste som bodde i Hellinga 7B der.

    Så den trodde nok da, at jeg hadde bytta den ut med Susi.

    Noe sånt.

    Så da tror jeg nok at den katten hadde følelser.

    Noe sånt.

    Men men.

    Så jeg slapp ut Pusi da, for jeg regna med at den katten bare trengte litt tid for seg selv.

    Men den kom aldri tilbake inn i leiligheten igjen.

    Så jeg fikk aldri gitt den sin fiskepudding.

    Som jeg akkurat skulle til å gi den.

    Men den ble helt forstyrra av å se på at Susi spiste fiskepudding.

    Den skjønte nok kanskje ikke at det var jul.

    Men fiskepudding var nok omtrent det beste Pusi visste.

    Og den var veldig glad, når den fikk fiskepudding, jula før.

    Men den ble helt satt ut, og så ikke ut som seg selv, av å se på at Susi fikk fiskepudding av meg da.

    Den pilte mot døra, på en måte, mens den så litt knust ut nesten da.

    Eller hvordan jeg skal forklare det.

    Så det ble litt feil det med den fiskepudding-utdelinga.

    Jeg prøvde å lete etter katta lenge.

    Men jeg fant ikke katta noen steder.

    Og det gikk litt innpå meg, for jeg bodde jo aleine.

    Og Pusi var liksom ikke en vanlig katt.

    Det var en norsk skogkatt, og de har veldig fint lynne, og er nesten som en hund.

    Så det var trist, og så døde mora til Petter og Christian Grønli og, som var ei dame, som hadde vært hyggelig mot meg.

    Så da ble jeg ganske trist og lei meg da, den vinteren der.

    Og så vel sur ut, da sikkert.

    For jeg var bare 10 år vel, så det var ikke så artig, husker jeg.

    Men men.

    Men Pusi levde nok et kjedelig liv, på Bergeråsen.

    Den var ikke mye sammen med andre katter.

    Og den savna nok Larvik, og Jegersborggate, tror jeg.

    For jeg tok den med dit, en helg.

    Og da hadde den gått rundt og dansa i den gata som går ned fra Jegersborggate, og ned mot den gamle politistasjonen der.

    Sa Fru Landhjem.

    Så Pusi var nok veldig glad i Fru Landhjem og Larvik da.

    Men på Stenseth Terrasse, hvor den også bodde, når mora mi bodde der, ved Drammen.

    Der havna den hos noen andre eiere, av en eller annen grunn, så der likte den seg nok ikke så bra.

    Og på Østre Halsen så var vel den katten mest inne vel.

    Den ble ikke overkjørt i Larvik sentrum, ihvertfall, enda den bodde der i over et og et halvt år vel.

    Og gikk fritt omkring i hagen vår, og i andres hager, og i gatene mellom huset vårt og butikken til Fru Landhjem.

    (For grunnen til at jeg ble kjent med Fru Landhjem.

    Det var at jeg og søstra mi, vi fikk ikke være mye hjemme.

    Mora vår var slitsom, så vi var mye ute og sykla og lekte og spilte fotball, osv.

    Og en dag, så så jeg tilfeldigvis det, at Fru Landhjem, hu slapp Pusi inn, i døra til butikken sin, der hvor lagerinngangen var.

    Så gikk jeg i butikken til Fru Landhjem, noen dager seinere.

    Og spurte henne, hvorfor hun hadde katta vår, inne hos seg.

    Og da viste Fru Landhjem meg lageret, til butikken da.

    Og at hu hadde et pauserom, hvor hu hadde satt fram kattemat og sånn da.

    Så alle bydelens katter, (ihvertfall noen av dem), de kunne gå til Fru Landhjem og få mat da.

    Så Pusi, den var nok hos Fru Landhjem, ganske ofte, og spiste da.

    Men det var ikke så rart, for det hendte at mora mi, (ikke så ofte, men det skjedde), kunne glemme å kjøpe mat til Pusi.

    Så sånn var det).

    Så det er rart at den skulle ha blitt overkjørt på Berger.

    Men rarere ting har vel skjedd før, kanskje.

    Det er mulig at Pusi kan ha fryst ihjel og da.

    For det var vel en ganske kald vinter, i 1981, var det vel.

    Så det er vel ikke helt umulig.

    Men men.

    Bare noe jeg kom på.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • NHI, (hvor jeg studerte), var kanskje det kuleste stedet å studere, i Norge, i 1989. Så det var ikke bare nerder der, selv om det kanskje var noen

    nhi kult

    PS.

    Her er mer om dette:

    mer nhi

    PS 2.

    Enda mer NHI:

    enda mer nhi

    PS 3.

    Det gikk jo skeis, det første året mitt, i Oslo.

    For studielånet strakk ikke til.

    Jeg hadde en ganske dyr hybelleilighet, jeg betalte 2.500 i måneden.

    Og man ser at andre, de satte opp budsjett osv., og fant ut at de kunne betale 1.700 pr. måned.

    Og det var snakk om ikke-røykere.

    (Det var fordi at NHI var en privat høyskole, og derfor måtte vi betale skolepenger.

    Men Lånekassa dekka ikke skolepengene fullt ut.

    Så NHI-studenter hadde dårligere råd, enn f.eks. Blindern-studenter).

    Men jeg jobba hele sommeren 1989, på CC Storkjøp, heltid.

    Og jeg hadde ikke leiligheten min, på Bergeråsen, for den hadde faren min solgt, (i, eller rett etter, russetida vel).

    Og jeg fikk ikke roen på meg, i huset til Ågot.

    For hu var gammel, og fulgte med på alt da.

    Og faren min, han tok over, når det gjaldt søkingen min, etter hybel.

    Eller, rettere sagt, Solveig, telegrafisten på Scandinavian Star og Holger Danske, hun tok over.

    Hu var venninne av Haldis.

    Og faren min sa, at Solveig kunne antagelig skaffe meg hybel, på et sted som het Anker Studentboliger, i Oslo.

    Men der, så hadde de loddtrekning.

    Dette sa faren min til meg, i huset til Ågot.

    Uten at jeg hadde bedt han om hjelp.

    Og jeg hadde heller ikke bedt hu Solveig om hjelp.

    Så disse to, de saboterte for meg, vil jeg si.

    For jeg, jeg ville jo ellers, ha satt meg ned, og prøvd å finne hybel tidligere.

    Men det gikk i glemmeboka.

    Pga. jobbing på CC Storkjøp og at faren min sa at Solveig jobba med saken.

    Da gjorde jo ikke jeg noe, før jeg hørte at faren min sa, mange uker seinere, at jeg ikke vant på loddtrekninga, på Anker Studenboliger.

    Men da involverte jo faren min og Solveig seg.

    Likevel, så ga søstra mi beskjed til meg, høsten 1989.

    At faren min hadde sagt det, at han ikke trodde han skulle betale husleia mi, hver måned.

    Jeg trodde jeg kom til å få mye penger av faren min, det skoleåret.

    For jeg hadde fått så mye penger, under oppveksten, til mat osv.

    Mange hundre kroner, hver uke.

    Men, det skjønte jeg, at det var upopulært.

    Fra det søstra mi sa, at faren min hadde sagt.

    Så da måtte jeg klare meg selv, hvis jeg skulle klare å beholde stoltheten min.

    Men det var for lite penger, for meg, å klare meg på, etter nyttår.

    For da fikk jeg bare 18.000, eller noe, og da måtte jeg betale 15.000, eller noe, i husleier.

    Så da var det jo bare 3.000 igjen.

    Så det skjønner vel alle, at det ikke funka.

    Så da måtte jeg gå på sosialen, i to måneder da.

    De to siste månedene, som jeg bodde på Abildsø.

    Men det var egentlig Solveig og faren min, som gjorde at jeg ikke fikk helt kontrollen der.

    For de surra så mye for meg, når jeg skulle forberede det året.

    Jeg måtte bo hos Ågot, hvor det var mas/overvåking, fra Ågot og søstra mi og Cecilie Hyde.

    Jeg måtte dele soverom med søstra mi.

    Og der var det ikke et ordentlig bord, knapt nok et nattbord.

    Så det ble i såfall i stua til Ågot.

    Men Ågot, hu var urolig, og gikk rundt omkring.

    Og kunne plutselig angripe en, for alt mulig.

    Så Ågot var et uromoment, for meg.

    Men det var jo hennes hus.

    Så dette var faren min sin feil.

    Hvorfor solgte han leiligheten ‘min’ på Bergeråsen, i mai 1989?

    Hvorfor venta han ikke til jeg hadde flytta til Oslo?

    Nei dette var gale-Mathias, mener jeg.

    Så det første året i Oslo, det gikk skeis, grunnet dårlig planlegging.

    Men jeg bodde på et sted, hvor jeg ikke hadde roen.

    Tante Inger dukka opp, og høsta plommer utafor vinduet mitt osv.

    Søstra mi og Cecilie Hyde, dukka opp sure fra Spania, (på meg), fordi faren min bare ville sende søstra mi 300 kroner, når hu gikk tom for penger.

    (Enda de vel hadde jobba i Amsterdam, tror jeg).

    Og faren min og Solveig tulla.

    Og de sjefs-damene, som jeg hadde, på CC Storkjøp, de var også slitsomme, eller anspente, vil jeg si.

    Og jeg hadde ikke noen penger nesten, etter russetid, og Brighton-ferie, (som Cecilie Hyde overtalte meg å dra på, samtidig med at de dro til Spania(/Amsterdam)).

    Så jeg måtte noen ganger haike hjem, fra Drammen, etter jobben på CC.

    Og da pleide jeg å få haik med jenta på gården ved siden av huset til farmora mi.

    Gøril, og noen ganger typen og søstra hennes.

    Og noen ganger med hu sjefsdama, som bodde på Bergeråsen, der hvor Petter og Christian hadde bodd.

    Men en gang, så måtte jeg gå i en eller to timer, før jeg fikk haik, etter jobben.

    Og da hadde hu Gøril jobba.

    Men dem skulle noe.

    Men så kjørte dem forbi meg, på Svelvikveien, etter Glassverket vel.

    For jeg fikk ikke haik.

    Jeg var litt i en døs, den sommeren der, etter at jeg kom tilbake fra Brighton.

    Jeg var ikke helt meg selv da.

    Det var kanskje det, at jeg hadde farmora mi rundt meg, som fortalte meg hva jeg skulle gjøre, hele tida.

    Jeg hadde jo bodd aleine, fra jeg var ni år.

    Så det var litt uvant for meg, å få en fast mor nesten, (eller farmor da), den sommeren jeg fylte 19.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 4.

    Og jeg ville ikke være en sånn ‘pappagutt’.

    For jeg hadde hørt mye rart om faren min.

    Han lot meg jo bo aleine, fra jeg var ni år.

    Og søstra mi, fortalte, i Kristiansand, (i et bryllup vi var), våren 1989, at faren min hadde misbrukt henne seksuelt, som lita jente.

    (Christell og Jan Snoghøj, var også der, og Christell var med å fortelle.

    De spurte meg, hva jeg ville gjøre.

    Jeg sa jeg ville kutte ut faren min.

    Unntatt på det økonomiske området, for jeg var jo skoleelev, som skulle studere, så det kom litt brått på meg.

    Så det var bare noe jeg sa, før jeg fikk summet meg nærmest.

    For det var et sjokk for meg, å høre at søstra mi og stesøstra mi sa det, at faren min hadde misbrukt søstra mi seksuelt.

    Og jeg prøvde å få med de andre tre, (som hadde vokst opp sammen i ‘Haldis-huset’, hvor jeg ikke fikk lov til å bo), til å bli med på å gjøre det sånn eller sånn.

    Altså, at vi fire ved bordet tok kontroll i familien da, og hadde et slags samarbeid, eller samhold.

    For jeg ble så skuffet over faren min.

    Men de sa ikke noe, hverken søstra mi eller Christell eller Jan Snoghøj da.

    De lurte bare på hva jeg ville gjøre.

    Så jeg syntes de var litt tamme og sleipe da egentlig.

    Men men).

    For faren min, han sa under hele 80-tallet, at jeg burde begynne å studere på BI, og få 300.000, i begynnerlønn.

    Men, jeg var jo fra Berger, og ikke så sossete.

    Så jeg var litt skeptisk til BI, som gikk for å være et sossested.

    Og jeg var skeptisk til faren min og, som jeg ikke så på, som å være helt god da.

    Så jeg valgte heller å gå på NHI, som jeg fikk informasjon om, på en datamesse, som klassen vår, på Gjerde dro på, på Sjølyst, var det vel.

    Men men.

    Men jeg bestilte time hos rådgiver, på Gjerdes VGS.

    En lav kar, i 40-åra vel, med mørkt, krøllete hår.

    Men han ga meg ikke en eneste brosjyre, og oppførte seg avvisende og litt uvennlig, vil jeg nesten si.

    Så det var ‘tragisk’, som man sa, på den tiden.

    Ingen fortalte meg det, at jeg kunne ha studert informatikk gratis på Blindern, for eksempel.

    Eller, tremenningen min, Øystein Andersen, han ymta vel frampå om det.

    Men vi fikk ingen informasjon, om dette studiet, på skolen vår.

    Enda vi gikk på datalinja.

    Så det var jo helt tragisk.

    Gjerdes VGS., burde hatt en messe, eller noe, hvor de forskjellige skolene, som NHI, BI og UIO og kanskje HiO, og Høgskolen i Buskerud, osv., kunne ha presentert sine opplegg.

    Men det var ikke noe.

    Han rådgiveren vil jeg si var ikke noe.

    For det var summen av råd, som jeg fikk av han rådgiveren der, i den rådgivningstimen, som jeg bestilte.

    Det var ikke noe, og ikke noe mer.

    Bare en rådgiver som gjorde seg dum, vil jeg si, og som bare stod der, må jeg si, uten å nesten si noe engang.

    Annet enn enstavelsesord, osv.

    Så her var det nok noe Illuminati, eller noe, vil jeg si.

    Eller ‘mafian’, eller hvem vet.

    Vi får se.

    Så sånn var det.

    Så vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

    PS 5.

    Og som noen kanskje skjønner, så prøver jeg nå, å finne den annonsen som jeg ringte inn til Aftenposten om, sommeren 1989.

    Etter at faren min hadde fortalt meg det, at jeg ikke vant på loddtrekninga, til hu Solveig, som var telegrafist på Scandinavian Star, hos Anker Studentboliger.

    Så sånn var det.

    Og da, så sa faren min og Ågot da, at jeg måtte sette annonse i Aftenposten.

    (Jeg fikk ikke lov å bo i Haldis og faren min sin leilighet, ovenfor Statoil Kiellands Plass der, som jeg litt hadde håpa på.

    (Jeg fikk ihvertfall ikke noen hint, eller signaler, om at jeg fikk lov å bo der.

    Enda jeg hinta om det, og fikk mast meg til å bo der, fra 18. august, til 31. august, 1989, for kontrakten min hos Jorås, den starta 1. september, for jeg tenkte at da sparte jeg litt penger. Men men).

    Jan Snoghøj, Haldis sin sønn, hadde jo bodd der, i flere år, noen år før det her.

    Så sånn var det).

    Så sa faren min det, at NHI, det var nærme Østensjø/Abildsø osv.

    Men det stemte jo ikke.

    Men jeg fikk meg hybel på Abildsø.

    Gunnar Jorås ringte meg, etter at han så annonsen min i Aftenposten Aften da antagelig.

    (Vi hadde bare morgenutgaven, ute på Sand, i Svelvik).

    Men Abildsø var et godt stykke unna Frysja/Kjelsås/Korsvoll, hvor NHI lå da.

    Jeg måtte ta buss til Jernbanetorget.

    71-bussen.

    Som kanskje tok 10-15 minutter.

    Men Berit Jorås, kona til Gunnar, som jeg leide et rom hos, i første etasje.

    Hun tålte ikke matlukt.

    Så da jeg kom meg til Jernbanetorget.

    Så var jeg veldig sulten, ofte.

    Så da ville jeg automatisk heller gå til Wendys på Oslo City, og kjøpe meg hamburger.

    Så jeg kom meg aldri på NHI, i tide.

    For da ble det jo sånn, at jeg heller ble gående rundt i Sentrum, og se i platebutikker, osv.

    For data var jo ikke så artig egentlig da.

    Ihvertfall ikke når man bodde i en stor by, som Oslo, og det ikke var fremmøte-plikt, på NHI osv.

    For da skulle jeg egentlig ha tatt, 18-bussen.

    I 20-25 minutter kanskje.

    Noen ganger tok jeg feil 18-buss, og havna på sight-seeing, i Maridalen.

    Og der var det ganske fint.

    Men da jeg jo glipp av noen forelesninger igjen da.

    Som jeg egentlig hadde skulka nok av fra før av.

    Jeg gikk nesten hele tiden rundt med en walkman, og hørte på masse musikk, som jeg hadde blant annet tatt opp fra platesamlingen til hun Lill Gustavsen vel, fra Sande VGS., og Svelvik.

    Som bodde i Oslo, og som jeg var med søstra mi og Cecilie Hyde, på fester hos, noen ganger, hvis de var i Oslo.

    Som den gangen de lå ute, og sov i soveposer, søstra mi og Cecilie Hyde og Camilla Skriung, og ei til.

    Utafor nabo-bygården, til der hu Lill bodde, på Grønland, i Oslo.

    Muligens ble søstra mi og dem sure, fordi jeg leita etter dem, da de andre sa, at søstra mi og Cecilie hadde gått på Blitz for å kjøpe hasj.

    For det var det værste man kunne gjøre, mer eller mindre, i 1989, vil jeg si.

    Hva hvis bestemor Ågot hadde hørt det?

    Både narkotika og Blitz.

    Det hadde nok blitt for mye, tror jeg.

    Men men.

    Så det var bare tull fra faren min, og Solveig fra Scandinavian Star, når det gjaldt studentbolig for meg, i Oslo.

    Så de ødela litt for meg, vil jeg si.

    Pluss også at rådgiveren ved Gjerdes VGS., også ødela litt da.

    Og hu kona, i Enebakkveien 239 B vel, som ikke tålte matlukt.

    Det var jo helt latterlig.

    Det var som en parodi på den gamle norske filmen, som jeg ikke husker hva heter, men som har dette som tema.

    Så det var nesten som at det var noe ‘mafian’, eller noe, ved Jorås-familien, kunne man kanskje mistenke.

    Jeg klarer ikke å finne den annonsen min, etter hybel i Oslo, sommeren 1989, må jeg innrømme.

    Men kanskje den er i arkivet til Aftenposten, likevel.

    Det er mulig, og at det er jeg som har klart å overse den.

    Det er nok ikke umulig.

    Vi får se hva som skjer.

    Vi får se.

  • Denne var ganske gammel, så jeg vet ikke hvorfor de hadde den. Det var nok fra de første månedene på Matland/OBS, året jeg hadde et friår, fra NHI

    img070

    img071

    PS.

    Det skoleåret, (1990/91), så leide jeg egentlig et rom, hos faren og stemora til halvbroren min, Axel Thomassen.

    Men jeg hadde ikke noe skrivebord og sånn der.

    Så jeg fikk ikke rota meg, til å bytte adresse, til Høybråtenveien 25D.

    Så hos Folkeregisteret, så bodde jeg på Abildsø i to år vel.

    Men egentlig så bodde jeg der bare i et år.

    Og da jobba jeg ikke, for jeg fant ikke noe ekstrajobb.

    Ved siden av studiene, førsteåret på NHI.

    Men jeg leste mye science fiction-klassikere osv., som 1984 av George Orwell.

    Og gikk i platebutikker osv.

    Jeg var litt udisiplinert, det første året jeg studerte.

    Jeg var sjelden på forelesninger osv.

    Jeg var nesten litt bohem kanskje, hva nå egentlig det ordet betyr igjen.

    Jeg hadde så lett for å lære data, så jeg tok ikke forelesningene så nøye.

    Jeg var vel mest opptatt av damer på den tida der, må jeg vel innrømme.

    Og musikk og pub til pub-runder og sånn.

    Men men.

    Men jeg skjerpa meg litt etterhvert.

    For økonomien min gikk underskudd, så jeg måtte gå på sosialen, i 2-3 måneder, våren 1990, var det vel.

    Men som man ser, så fikk jeg meg jobb, høsten 1990.

    Så etter den ‘kræsjlandinga’, det første året jeg bodde i Oslo, med egen økonomi, så tok jeg meg sammen da.

    Jeg jobbet også i en praksisplass, for Norsk Hagetidend, det året der, høsten 1990, før jeg begynte på Matland/OBS Triaden.

    Men der fikk jeg bare 4.000 i måneden i lønn.

    Mens jeg fikk over det dobbelte, på OBS Triaden.

    Så derfor ville jeg heller jobbe i butikk.

    For jeg var ikke garantert videre jobb, hos Norsk Hagetidend, når den tre måneders praksisplassen var ferdig.

    Så derfor satset jeg heller på å få meg jobb.

    For 4.000 i måneden, var litt lite for meg.

    For søstra mi hadde påvirka meg litt, så jeg røyka 10 sigaretter om dagen, eller noe.

    Og sånne ting da.

    Så 3.000 til mat og røyk og klær og månedskort, det var litt lite.

    Og jeg skulle liksom spare, til det neste året på NHI.

    Så derfor var jeg ikke fornøyd med den jobben hos Norsk Hagetidend, siden den jobben var så dårlig betalt.

    Så da begynte jeg heller å jobbe på Matland/OBS Triaden, da jeg fikk tilbud om jobb der, etter å ha jobbet hos Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap, i kanskje ca. to måneder da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Nå tror jeg at jeg skjønner det.

    Det må ha vært fordi jeg spurte om kopi av selvangivelse, for 1990, i den første e-posten.

    Det er antagelig derfor, at hun på skattekontoret sendte det skatteliste-skjemaet, (eller hva det heter), for 1990.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Kanskje jeg kan få sånne, for årene 1991 til 1999.

    Vi får se.

    Det blir artig i såfall.

    Vi får se.

    PS 3.

    Kanskje de er så snille, at de kan sende sånne skattelister, for resten av årene på 80 og 90-tallet også?

    Vi får se.

    Her er mer om dette:







    Gmail – Skatteliste for 1990







    Gmail



    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>




    Skatteliste for 1990





    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>





    Tue, May 25, 2010 at 12:55 PM





    To:

    "Nordby, Lise Pernille" <lise.nordby@skatteetaten.no>



    Hei,

    tusen takk for alle selvangivelsene, som jeg fikk i posten her i England igår!
    Jeg så at jeg også fikk noe som het Skatteliste, for året 1990.
    (Pluss selvangivelser med lønnsoppgaver for årene 2000 til 2005).

    Men jeg tenkte på det.
    Jeg driver å skriver en slags selvbiografi, på blogg, fordi jeg ikke får rettighetene mine, fra myndighetene, etter at jeg har overhørt at jeg er forfulgt av noe som blir kalt 'mafian', i Oslo, i 2003.

    Og en lege i Helgeroa, som kanskje ble litt forvillet av min onkel Martin Ribsskog, har skrevet på en journal, om meg, at jeg kun har jobbet ved siden av skolen.
    (Og det kan man jo se, i selvangivelsene du sendte, at jeg tjente over 300.000 i året, (med frynsegoder), i 2001, f.eks. som butikksjef i Rimi).

    Så det var veldig fint å få dokumentasjon, på det her.
    For Rimi nekter også å sende meg attest og kursbevis, enda jeg har jobba i Rimi, fra 1992 til 2004, dvs. i 12 år.
    Og min slekt i Norge, de nekter å sende meg mine papirer, så jeg har ingen papirer fra Rimi, enda jeg vant en driftskonkurranse, i 2001, som butikksjef på Rimi Langhus, og fikk brev og en penn i premie, fra Rimi-Hagen.

    Så jeg lurte på om jeg kunne være så snill å få sånne skatteliste-skjemaer også, fra årene 1991 til 1999.
    Og fra 1988 og 1989, (da jeg jobba i Drammen).
    Og fra 1984, 85, 86 og 87, da jeg plukka jordbær, ihvertfall to somre.

    For jeg driver å skriver om det her på blogg osv., i et forsøk på å få rettighetene mine.
    Så på forhånd takk hvis dere har muligheten til det!
    Det haster ikke da, det er ikke noe stress liksom.

    Men hvis dere har tid å ordne det, en dag det ikke er så mye å gjøre, så hadde det vært kjempefint, eventuelt!
    Igjen tusen takk for alle de selvangivelsene, det var veldig bra!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/5/18 Nordby, Lise Pernille <lise.nordby@skatteetaten.no>

    OK

    Med hilsen

    Lise Nordby

    Førstekonsulent

    – publikumsservice

    Gruppe 4, avd. Oslo

    Skatt Øst

    Telefon: +47 22 66 18 41




    Fra: Erik Ribsskog

    [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 12. mai 2010 17:04

    Til: Nordby, Lise Pernille

    Emne: Re: Skatteliste for 1990

    Hei,

    ok, er det sånn det fungerer.

    Jeg har ingen papirer på at jeg har jobbet på Rimi, for de vil ikke sende.

    Så hvis du har mulighet, mens du holder på med det her, så kan du

    kanskje sende selvangivelsene fra år 1999 til 2005?

    For da får jeg noen papirer som viser hvor mye jeg jobba i Rimi osv.,

    som jeg evt. kan bruke i en arbeidssak, som jeg har hos LO, mot Rimi.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    2010/5/12 Nordby, Lise Pernille <lise.nordby@skatteetaten.no>

    Hei

    Selvangivelsene for 1990 er makulert. Vi har kun de 10 siste år av

    selangivelsen liggenes i henhold til loven.

    Med hilsen

    Lise Nordby

    Førstekonsulent – publikumsservice

    Gruppe 4, avd. Oslo

    Skatt Øst

    Telefon: +47 22 66 18 41




    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 11. mai 2010 17:51

    Til: Nordby, Lise Pernille

    Emne: Re: Skatteliste for 1990

    Hei,

    men kanskje dere

    har kopi av selvangivelse da.

    For det står jo på selvangivelsen hvilke firma man jobbet i.

    Med hilsen

    Erik Ribsskog

    PS.

    Fødselsnummeret mitt er 250770 30568.

    2010/5/11 Nordby,

    Lise Pernille <lise.nordby@skatteetaten.no>

    Hei

    Beklager det sene svaret.

    Når det gjelder utskrift fra protukollen for inntektsåret 1990 må

    vi ha fødselsnummeret ditt for å vite at vi gir det riktige opplysninger.

    Vedrørende hva som kan forventes å få ut at protukollene så vil det

    kun være skatteklasse, brutto formue, brutto inntekt, netto inntekt, skatter med

    noe mer. Det står ikke i våre protukoller hvor du jobbet hen eller navnet på

    firmaet.

    Med hilsen

    Lise Nordby

    Førstekonsulent – publikumsservice

    Gruppe 4, avd. Oslo

    Skatt Øst

    Telefon: +47 22 66 18 41




    Fra: Bautz, Wenche

    Sendt: 25. mars 2010 08:18

    Til: Nordby, Lise Pernille

    Emne: VS: må eventuelt tas av

    skattelister i OSLO Ligningsattest for 1990




    Fra: Hansen, May Britt

    Sendt: 25. mars 2010 08:16

    Til: Skatt øst – fellespost

    Sentralarkiv

    Emne: VS: må eventuelt tas av

    skattelister i OSLO Ligningsattest for 1990




    Fra: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sendt: 24. mars 2010 01:06

    Til: Skatt øst – fellespost

    Emne: må eventuelt tas av

    skattelister i OSLO Ligningsattest for 1990

    Hei,

    jeg jobba på OBS

    Triaden, i Lørenskog, men bodde i Oslo, i 1990, for jeg leide et rom, hos min

    tidligere stefar, fra da jeg bodde i Larvik, Arne Thomassen, og hans samboer

    Mette Holter, på Furuset, (men året før bodde jeg på Abildsø, og

    kontormulighetene mine var ikke så bra på Furuset, så jeg fikk vel ikke skifta

    adresse, de var vel ikke så blide, hvis jeg brukte telefonen mye, f.eks. Men

    men).

    En fredag, som jeg

    kom hjem fra jobben på OBS, og skulle ha helgefri, så ble jeg mer eller mindre

    mot min vilje, dratt med, av min stefar, Arne Thormod Thomassen, for å rydde et

    lager hos Forsvarets overkommando, som sjauer, ved St. Olavs plass vel.

    For han jobba innen sjauing, som leder, og mangla folk.

    Så da hadde jeg

    ikke noe valg, fikk jeg høre, 'jo da, du skal bli med å jobbe', fikk jeg høre.

    Og jeg var vel litt redde for dem, siden hu Mette Holter hadde vært i den

    italienske mafiaen, og hadde tre barn med en i Ancona-familien, i USA.

    Jeg måtte

    sikkerhetsklareres, sa min tidligere stefar, da vi kom til Forsvarets

    overkommando der.

    Og det gikk greit, jeg ble sikkerhetsklarert.

    Men jeg husker

    ikke hva det firma het.

    Vi jobba fredag, hele lørdag utover kvelden, og også lenge på søndagen, med å

    tømme det lageret da.

    De andre syntes at jeg var morsom, siden jeg var ny, og jeg var nesten som en

    maskott der, og de lot meg kjøre en truck inne i gangene hos Forsvarets

    overkommando, og jeg var så trøtt og sliten, for jeg hadde hatt full

    arbeidsuke, allerede på fredagen, så jeg sovna nesten og kræsja i en dørkarm,

    helt til slutt på søndagen.

    Men han tidligere

    stefaren min døde nesten, for jeg og han måtte stå oppå trucken, og holde fast

    noe greier, og da kom det en stålbjelke, som hverken sjåføren eller Arne

    Thormod så, så jeg måtte klappe han på hue, og da så han bjelken og dukka.

    Hvis ikke så hadde han nok blitt alvorlig skada eller død, er jeg redd, for å

    få en sånn bjelke rett i hue, i 10-20 km/timen, eller hva det var, det er nok

    ikke så artig.

    Så jeg lurer på om

    de folka i det firma var lugubre, for jeg synes at de foreldra til halvbroren

    min kunne være litt lugubre da.

    Jeg var jo bare 20 år, og prøvde å oppføre meg høflig, siden jeg fikk leie et

    rom for 1000 i måneden, hos dem, men det var jo ikke så bra da, synes jeg, at

    de omtrent tvang meg til å jobbe.

    Det likte jeg egnetlig ikke, men jeg var litt sånn fastlåst, siden jeg leide av

    dem.

    Men hadde det vært mulig å fått tak i en ligningsattest, fra 1990, hvor det

    burde stå hva det firmaet heter, hvor jeg jobbet som sjauer, hos Forsvarets

    overkommando.

    På forhånd takk for hjelp!

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    Adresse:

    Flat 3

    5 Leather Lane

    Liverpool

    GB-L2 2AE

    Storbritannia






  • Jeg legger meg inn som kandiat hos Code Partner, for å prøve å finne ut hva det er for noe

    code partner

    PS.

    Her er noe av det jeg kan innen data:

    ferdigheter i data mm

    PS 2.

    Her er min arbeidserfaring innen data og ledelse:

    relevant arbeidserfaring

    PS 3.

    Her er om et kurs jeg tok, i 1998:

    litt låst fast

    PS 4.

    Andre opplysninger:

    annet 2

  • Her kan man se hvorfor jeg begynte å jobbe i Rimi. Da jeg var ferdig med militæret, i 1993, så var det nedgangstider og få bra datajobber

    hvorfor jeg begynte å jobbe i rimi

    PS.

    Og på slutten av militæret, så skulle plutselig Lånekassa ha en innbetaling av meg, på flere tusen.

    2-3 måneder før militæret var ferdig.

    Så jeg måtte dra til Bergeråsen, en lørdag jeg hadde helgeperm, og låne 3-4.000 av faren min og Haldis, for å kunne betale avdrag på studielån.

    Så det var helt borti natta.

    Jeg fikk ikke fritak for studielån-regning, selv om jeg var i militæret.

    Så det var kanskje noe tull fra Lånekassa.

    Helt idiotisk virka det ihvertfall.

    Så jeg ønsket ikke å påta meg mer studiegjeld, etter militæret, i 1993, for de var sånn at de krevde inn gjelden, selv om man var i militæret, f.eks.

    Så det ga avsmak å ta opp mer studielån.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Jeg kunne sikkert ha ordna det med studielånet, på en annen måte.

    Men det var så tøft det jeg var igjennom i militæret.

    For det var en tøff førstegangstjeneste.

    Så jeg glemte litt hvordan det vanlige livet mitt egentlig var.

    Jeg tenkte at det sivile livet var bra.

    Men jeg huska ikke alltid helt hvordan livet mitt var før militæret.

    For den førstegangstjenesten jeg var i, den krevde mye av en, og man ble nesten som en ny person da, vil jeg si.

    Jeg holdt jo på å fryse ihjel, på en øvelse, på Terningmoen, høsten 1992.

    Så etter det, så glemte jeg litt det gamle livet mitt, tror jeg.

    Så militærtjenesten gjorde meg sårbar.

    Og jeg gjorde feil i forhold til familien min, (som å låne de pengene til studielånet.

    For jeg ville jo også vise fram at jeg var i infanteriet og hadde fått mange merker og sånn, og hadde et sånt birkebeinermerke på skulderen også.

    Det var litt gjevt å gå rundt på Bergeråsen, med birkerbeinermerket og masse merker.

    For jeg gikk for å være den tynneste gutten i klassen, kanskje.

    Så det var bra av meg å klare å komme gjennom Geværkompaniet på Terningmoen, vil jeg si.

    Men men.

    Den tjenesten gjorde meg litt sårbar da, vil jeg si, mens jeg var i militæret og i tiden etterpå.

    For å bli tulla med av familie og Lånekassa osv.

    Og også fra NHI, som ga meg dårlig karakter, siden jeg ikke kunne komme på et klage-møte, siden jeg var i militæret.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg kom på.