johncons

Stikkord: NHI (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi. Nå NITH)

  • Min Bok 2 – Kapittel 101: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VII

    Når det gjelder andre året mitt, på NHI, så hadde var jeg noen vekttall forsinket, før jeg begynte på fjerde semester.

    Jeg kuttet vel ut å ta valgfag, i tredje semester, mener jeg å huske.

    Mye på grunn av problemer med organisasjons-oppgaven vel, hvor Rimi/Hagen-gruppen ikke svarte.

    (Uten at jeg husker det her helt nøyaktig da, hvorfor det blei sånn.

    Men det var ihvertfall problemer med Hagen-grupen da, husker jeg).

    Så jeg måtte ta ekstra mange valgfag, etter jul, for å få flere vekttall da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Og da valgte jeg bort å ta tunge valgfag som C, husker jeg.

    For jeg var litt deppa, på den her tiden.

    For det første året, på NHI, så sa en i elevrådet, i det store auditoriet.

    At det var veldig vanskelig å få jobb, med kun to år på NHI.

    Så jeg tenkte litt sånn, at jeg kunne prøve å velge noen litt sære fag.

    Så ville kanskje dette hjelpe på jobbmulighetene mine.

    Kanskje jeg hadde flaks og valgte et fag som man kunne få jobba av å kunne liksom.

    (Det var som Karlsen, klasseforstander, på Gjerdes VGS., sa, at han likte folk som gikk litt mot strømmen da.

    Sånn som Jarle Hallingstad, i den klassen, som hadde Mac og ikke PC da.

    Det likte Karlsen, husker jeg at han sa).

    Så jeg valgte sære valgfag som ekspertsystemer og kvalitetssikring, (som ‘ingen’ hadde hørt om, på den her tiden).

    Samt finansiering og datasikkerhet.

    Jeg husker at finansiering var ganske vanskelig.

    Men at jeg utmerket meg ved å svare riktig, på et vanskelig spørsmål, en gang, i en time.

    (Finansiering var i et klasserom, vil jeg kalle det, og ikke i et auditorium.

    For det var ikke så mange studenter, som hadde det faget).

    Ekspertsystemer, det betydde et dataprogram, hvor kunnskapen til en ekspert, ble bygget inn, i programmet.

    En ekspert, på et felt, han ville ofte si at sånn og sånn er det.

    Men han vil ofte ikke klare å forklare hvorfor.

    Så ekspertsystemer, det er systemer som får kunnskapen til en eller flere eksperter bygget inn i seg da.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kvalitetssikring, det gikk vel på ISO-sertifisering, eller hva det het.

    Og det faget var vel heller ikke i det store auditoriet, tror jeg.

    Men det var datasikkerhet, husker jeg.

    Datasikkerhet, det var et populært valgfag.

    Og foreleseren var veldig dyktig, sånn som jeg husker det.

    Noe av poenget, som jeg lærte i datasikkerhet, det var at backup-en burde ligge på et annet fysisk sted, enn originalen.

    Hva hvis det brant, for eksempel.

    Da ville både sikkerhetskopien og datamaskinen bli ødelagt, og dataene kunne bli tapt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet fag, som jeg hadde dette andre året.

    Det var vel et økonomifag, mener jeg.

    (Dette var muligens i det organisasjon, samarbeid og ledelse-faget, i tredje semester.

    Hvis det ikke var ei vikar, eller noe, i datasikkerhet da.

    Ihvertfall så var dette i tredje eller fjerde semester, og i det store auditoriet da).

    Og da ville ei foreleserdame, ihvertfall en gang, gå rundt i auditoriet, og be om å få tilbakemeldinger.

    Og da svarte jeg noe, om at jeg hadde ikke vært på alle forelesningene, eller noe.

    Jeg gikk i forsvarsposisjon, med andre ord.

    For jeg hadde en litt sein døgnrytme, og var litt deprimert, dette skoleåret, siden mine kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen hadde startet en flere måneder lang boikott mot meg, blant annet, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

    ‘Men det går jo på deg det’, (eller noe lignende), svarte hu foreleserdama da.

    Hu ville ha tilbakemelding, fra meg.

    Men jeg var ikke helt med da.

    Jeg fikk nesten sjokk, når hu gikk rundt i auditoriet, og ville ha tilbakemelding, fra meg, (som satt nesten bakerst der da).

    For så langt tenkte ikke jeg.

    Eller, jeg hadde dårlig samvittighet kanskje da, fordi at jeg ikke hadde vært på så mange forelesninger.

    Og jeg var nok ikke vant med det, at lærere/forelesere ba om tilbakemelding.

    Så jeg klarte faktisk ikke å gi noen konstruktiv tilbakemelding da dessverre, til hu foreleserdama, da hu spurte om det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, som Øystein Andersen og Glenn Hesler, var oppe hos meg, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen, (og vi satt i TV-stua der, på Ungbo).

    (Dette må nok ha vært det første året, som jeg bodde på Ungbo, altså skoleåret 1991/92, for jeg ble uvenn med Øystein, på den tiden som jeg dro i militæret, sommeren 1992).

    Så var det sånn, husker jeg, at Øystein var så ‘på’ meg, om et eller annet da.

    (Av en eller annen grunn).

    Og jeg ble litt irritert, husker jeg.

    Jeg opplevde Øystein som litt plagsom da, husker jeg.

    Så jeg ble liksom litt innbitt da, og tenkte litt, og sa så til Øystein, (mens Glenn Hesler også var der vel), at ‘jeg vet noe som ikke du vet’.

    (Noe sånt).

    Og da ble Øystein litt stillere.

    Og det var på nippet til at jeg fortalte han dette da.

    Men jeg ombestemte meg, og fortalte det ikke likevel.

    (Det var like før at jeg fortalte det, men jeg klarte så vidt å holde kjeft, å ikke si det likevel da).

    Dette som jeg visste, om Øystein da.

    For dette ville vel kanskje ha knekt Øystein, (tenkte jeg kanskje).

    (Noe sånt).

    Hva vet jeg.

    Men jeg syntes altså at Øystein var så plagsom og masete da, at jeg faktisk advarte han.

    Om at jeg visste noe som han ikke visste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og dette ‘noe’, som jeg visste, men som ikke Øystein visste da.

    Det var jo selvfølgelig den episoden, som hadde hendt, på Sand, (nedafor huset til ‘Teskjekjærringa’ der), høsten 1988, (altså tre-fire år før det her da), som jeg har skrevet om, i Min Bok.

    Nemlig at jeg banket på døra, til sommerhuset, til Øystein og dem, nede på Sand der da.

    Og at faren, (eller egentlig adoptivfaren), til Øystein, (nemlig Kai Andersen), da åpna døra, med svetteperler i panna, og med en ung afrikanergutt ved siden av seg.

    Og at det var åpenbart for meg, at de skulle ha sex sammen da.

    Så så irritert ble jeg på Øystein da.

    (Som nok må ha vært masete/plagsom og kanskje til og med litt truende da).

    At jeg ga han en advarsel, om at jeg visste noe som han ikke visste da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, etter at Pia hadde flytta til Oslo.

    Så dro jeg og besøkte bestemor Ågot, på Sand.

    (Dette var vel antagelig i skoleåret 1991/92 da, som var skoleåret etter at Pia flytta til Oslo).

    Og det som skjedde da, det var det, at bestemor Ågot, satt i stua, (foran TV-en), og mer eller mindre grein.

    For hu ville at jeg skulle flytte tilbake, for å bo hos henne, på Sand.

    For Ågot følte seg så ensom da, så hu.

    Men jeg ramset opp sønnene hennes, nemlig faren min, Håkon og Runar.

    Men de var liksom ingenting da, skjønte jeg.

    Så Ågot grein og ville at jeg skulle avbryte studiene mine og karrieren min, i Oslo da, for å istedet sitte å holde henne i hånda, (eller hva det kan ha vært, at hu ville), på Sand.

    Men dette hadde jeg vanskelig for å ta seriøst, skal jeg være ærlig.

    Ågot hadde jo visst, i alle år, at det var meninga, at jeg skulle flytte til Oslo, for å studere, når jeg var ferdig med videregående.

    (På samme måte som hennes yngste sønn Runar hadde gjort det.

    Han studerte jo på Tannlegehøyskolen, i Oslo, på 70-tallet).

    Så jeg prøvde bare å prate litt fornuft til Ågot da.

    Men det her gjorde nok også meg selv litt deprimert.

    Men om Ågot var alvorlig eller bare tulla, det veit jeg ikke.

    Men jeg husker nå den her episoden da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en ny e-post til Universitets- og Høgskolerådet





    Gmail – Problemer med HiO og NITH



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer med HiO og NITH


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Wed, Apr 25, 2012 at 5:52 PM

    To:
    Guri Bakken <guri.bakken@uhr.no>

    Hei,
    jeg synes det høres rart ut.
    Altså til og med UIO godkjenner fag fra HiO IU.
    Dette minner mer om mobbing av meg, synes jeg.
    Når akademiene er med i samme råd, så burde de også ha noen form for samarbeid, når det gjelder grader osv., mener jeg.

    Er det mulig å få høre om Deres direktør også har samme syn?

    Andre ting jeg sliter med, når det gjelder NITH er at de ikke vil sende min prosjektoppgave, Kryssordkompilator, fra 1991/91, som jeg tror det kan være mye penger å tjene på, for det programmet lager kryssord liksom, så man kan selge det til aviser for eksempel, som trykker kryssord.

    Når det gjelder HiO IU, så rota de bort min søknad til University of Sunderland, våren 2004, de forrandra grunn til å nekte å gi meg Erasmus-stipend tre ganger.
    De hadde 'rare' møter, (Frode Eika Sandnes der), med kamerat fra Sunderland, og fortalte meg at det var umulig å få ekstrajobb i Sunderland, noe som vel ikke kan sies å være logisk.

    Internasjonalt kontor, ved HiO, de fortalte meg at man ikke trengte jobb for å studere i Sunderland, for det var så lave levekostnader der.
    Men internasjonalt kontor sa også at de skulle søke om studielån for meg.
    Men når jeg noen måneder etter ringte Lånekassa, for å høre hvor det ble av studielånet, så hadde de ikke fått noe søknad.

    Og Lånekassa drøyde også i 3-4 måneder før jeg fikk studielånet.
    Så hvem kan rydde opp i dette da?

    Jeg mener at HiO og Lånekassa må ha sabotert mot meg.

    (Jeg måtte kontakte Killroy, for å komme meg til Univesity of Sunderland, sommeren etter forsøket på å komme meg dit gjennom HiO IU).
    Jeg mistenker også at NITH mobber meg siden de ikke vil gi meg noen grad, enda HiO IU-studiene mine var del av en Bachelor-grad, som jo er den mest kjente graden internasjonalt vel.
    Så NITH må vel være det eneste akademiet i verden som ikke godtar fag fra Bachelor-studiet ved HiO IU?

    University of Sunderland godtok fag derfra, for jeg havnet på tredjeåret, på Bachelor-studie i Computing der, på Faculty of Applied Sciences.

    Så når engelske universiteter godtar fagene fra HiO IU, så blir det som noe mobbing, for meg, når NITH ikke gjør det.

    Kan du høre hva direktøren deres mener?

    Kanskje han vet hva man skal gjøre med slik mobbing fra deres medlemsakademier?

    Mvh.


    Erik Ribsskog

    2012/4/25 Guri Bakken <guri.bakken@uhr.no>

    Hei!

    Universitets- og høgskolerådet har ingen myndighet når det gjelder godkjenning av utdanning, og har heller ingen rett til å skrive ut vitnemål eller tildele
    grad.

    Lov om universiteter og høyskoler gir noen regler for godskriving av beståtte emner, fag, eksamener eller prøver fra andre universiteter og høgskoler, men det
    er den enkelte institusjon selv som avgjør om utdanning fra annen institusjon er faglig jevngod med utdanningen som institusjonen selv tilbyr – og om denne utdanningen da kan brukes som del av grunnlag for grad. (Lov om universiteter og høyskoler, § 3-5).

    Vennlig hilsen

    Guri Bakken

    underdirektør/Assistant Director

    Universitets- og høgskolerådet/the Norwegian Association of Higher Education Institutions

    Pilestredet 46 B

    0167 Oslo

    Tlf.: +47 22453957

    Mob.: + 47 905 06 153

    e-post: guri.bakken@uhr.no

    Fra: Postmottak UHR

    Sendt: 23. april 2012 08:46

    Til: Guri Bakken

    Emne: VS: Problemer med HiO og NITH

    Guri:

    Han burde vel kanskje avvente svar fra HiOA? Vi kan jo ikke bekrefte bachelor-grad av noen sort.

    Gerd

    Fra: Erik Ribsskog [
    ]

    Sendt: 22. april 2012 22:13

    Til: Postmottak UHR

    Emne: Problemer med HiO og NITH

    Hei,

    jeg gikk på NHI, informasjonsbehandling, 1989/90 og 1991/92, og har 33 vekttall derfra, (var det vel).

    Jeg gikk også på HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004, og har minst 30 vekttall derfra, (eller 90 studiepoeng heter det vel for tiden).

    Jeg har også gått et år, Computing, ved University of Sunderland.

    Her hadde jeg krøll med lånekassa, og studiene gikk i vasken, men jeg fikk levert noen obligatoriske oppgaver, ihvertfall.

    Tilsammen, så mener jeg at dette bør være bra nok for en Bachelor-grad.

    Jeg har fått en Høgskolekandidatgrad i IT, fra HiO, etter at de godkjente noen fag, fra NHI.

    Jeg har søkt på nytt om å få en Bachelor-grad, fra HIOA, (som HiO nå heter), siden jeg har funnet ut at NHI var veldig bra egentlig, de var eiet av Vivendi og studiet var bygget opp som de to første årene, på et amerikansk universitet, når jeg gikk der.

    (Jeg gikk der før konkursen/sammenslåingen med NKI, mm).

    Den blir behandlet nå, av Hatlen der, ved HIOA.

    Men NITH, de vil ikke engang sende en kandidatgrad.

    De godkjenner ikke noen av mine fag, fra HiO IU.

    Noe jeg synes er rart, for det studiet var jo godkjent av Lånekassa, og ga jo Bachelor-grad, etter tre år og Høgskolekandidatgrad, etter to år.

    Noe som er beskyttede titler, heter det vel.

    Så jeg vil gjerne klage på NITH, over at de er sære og nekter å gi meg en grad da.

    Jeg tror dette må være grunnet at en medarbeider hos NITH har stått opp med feil bein, eller noe, og synes at dette er urettferdig, og tror nok at dette må være snakk om noe slags trakassering, mot meg.

    Så jeg håper at dere er enige.

    Kan dere skrive ut en Bachelor-grad til meg, siden NITH er så vrange?

    Kan dere 'kjefte' litt på NITH?

    Er det noe dere kan gjøre?

    Har også klaget til Kunnskapsdepartementet, flere ganger, men de svarer ikke.

    Min grad fra HiO IU, karakterutskrift fra NHI, (og fra University of Sunderland), finnes på denne linken forresten:

    På forhånd takk for hjelp, for jeg er en arbeidsledig flyktning, (fra noe 'mafian' i Oslo), i England, og får ikke jobb, (eller rettighetene mine fra myndighetene), så skulle gjerne hatt en bedre grad, for å letter
    få jobb osv., da.

    Mvh.

    Erik Ribsskog



  • Jeg sendte en e-post til Universitets- og Høgskolerådet





    Gmail – Problemer med HiO og NITH



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Problemer med HiO og NITH


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Sun, Apr 22, 2012 at 9:13 PM

    To:
    postmottak@uhr.no

    Hei,

    jeg gikk på NHI, informasjonsbehandling, 1989/90 og 1991/92, og har 33 vekttall derfra, (var det vel).
    Jeg gikk også på HiO IU, fra høsten 2002 til våren 2004, og har minst 30 vekttall derfra, (eller 90 studiepoeng heter det vel for tiden).

    Jeg har også gått et år, Computing, ved University of Sunderland.
    Her hadde jeg krøll med lånekassa, og studiene gikk i vasken, men jeg fikk levert noen obligatoriske oppgaver, ihvertfall.

    Tilsammen, så mener jeg at dette bør være bra nok for en Bachelor-grad.

    Jeg har fått en Høgskolekandidatgrad i IT, fra HiO, etter at de godkjente noen fag, fra NHI.
    Jeg har søkt på nytt om å få en Bachelor-grad, fra HIOA, (som HiO nå heter), siden jeg har funnet ut at NHI var veldig bra egentlig, de var eiet av Vivendi og studiet var bygget opp som de to første årene, på et amerikansk universitet, når jeg gikk der.

    (Jeg gikk der før konkursen/sammenslåingen med NKI, mm).
    Den blir behandlet nå, av Hatlen der, ved HIOA.
    Men NITH, de vil ikke engang sende en kandidatgrad.

    De godkjenner ikke noen av mine fag, fra HiO IU.
    Noe jeg synes er rart, for det studiet var jo godkjent av Lånekassa, og ga jo Bachelor-grad, etter tre år og Høgskolekandidatgrad, etter to år.

    Noe som er beskyttede titler, heter det vel.
    Så jeg vil gjerne klage på NITH, over at de er sære og nekter å gi meg en grad da.
    Jeg tror dette må være grunnet at en medarbeider hos NITH har stått opp med feil bein, eller noe, og synes at dette er urettferdig, og tror nok at dette må være snakk om noe slags trakassering, mot meg.

    Så jeg håper at dere er enige.
    Kan dere skrive ut en Bachelor-grad til meg, siden NITH er så vrange?

    Kan dere 'kjefte' litt på NITH?

    Er det noe dere kan gjøre?

    Har også klaget til Kunnskapsdepartementet, flere ganger, men de svarer ikke.

    Min grad fra HiO IU, karakterutskrift fra NHI, (og fra University of Sunderland), finnes på denne linken forresten:

    På forhånd takk for hjelp, for jeg er en arbeidsledig flyktning, (fra noe 'mafian' i Oslo), i England, og får ikke jobb, (eller rettighetene mine fra myndighetene), så skulle gjerne hatt en bedre grad, for å letter få jobb osv., da.

    Mvh.

    Erik Ribsskog



  • Min Bok 2 – Kapittel 99: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo V

    Det andre året, som jeg bodde i Oslo, (det året jeg leide av Arne og Mette og dem, på Furuset), så ville bestemor Ingeborg, (hun sendte meg vel et brev, eller kanskje Pia ringte meg, og sa at jeg måtte ringe Ingeborg. Noe sånt), at jeg skulle besøke onkel Martin, på sykehuset.

    Martin lå på Sophies Minde, (tror jeg at det var), ved Carl Berner, (mener jeg å huske).

    Etter at han hadde vært i, (enda en), motorsykkel-ulykke.

    Bestemor Ingeborg, (som jeg ikke prata med så utrolig ofte, egentlig), ville at jeg skulle besøke Martin da.

    (Av en eller annen grunn.

    For onkel Martin, han prata jeg jo med enda sjeldnere, enn jeg pratet med bestemor Ingeborg.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Onkel Martin hadde jo hatt en alvorlig motorsykkelulykke, på 70-tallet, da han kjørte av veien, ved kafeen, på Berger, og utfor et kjent stup, som er ti meter høyt kanskje, og som førte ned til elven Fossekleiva, som vel ikke er på sitt dypeste akkurat der, men som på dette stedet vel heller er mer dominert av spisse kampesteiner, mm.

    (Ihvertfall sånn som jeg har forstått, så var det der onkel Martin kjørte ut da.

    Det samme stedet som min fetter Ove, tøffet seg, en gang på begynnelsen av 80-tallet, da han skulle balansere på utsida av gjerdet, som gikk langs riksveien der, en gang han og noen av søsknene hans, og meg, skulle gå til Berger-kafeen, og kjøpe godteri, en søndag, i sommerhalvåret en gang vel, når Ove og dem var på besøk, fra Follo, hos bestemor Ågot, på Sand).

    Og Martin hadde da en kamerat, (fra Hurum vel), bakpå sykkelen.

    Og han kameraten døde da, i denne ulykken.

    Og de måtte bygge om veien der, etter dette, sa bestefar Øivind til meg, like etter at jeg flyttet tilbake igjen til Berger, som niåring, i 1979.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin måtte også på et opptreningssykehus, som heter Sunnaas vel, etter å først ha vært på Sophies Minde da, høsten 1990.

    Dette at jeg besøkte Martin, på sykehuset, det var vel på den tiden, som jeg jobbet på praksisplass, hos Hageselskapet, mener jeg, (hvor jeg jobbet fra august til oktober 1990, var det vel).

    Da jeg kom inn på rommet, der Martin lå, så var Martin truende mot meg, husker jeg.

    Han sverget noe greier vel, (eller noe sånt), når han så det, at jeg kom inn døra der da.

    Han var skikkelig aggressiv og truende da, (for å si det sånn).

    Noe som var overraskende for meg, for det var jo bestemor Ingeborg som hadde bedt meg om å dra dit, for å besøke Martin.

    Hvis ikke jeg hadde snakket med henne, så hadde jeg nok ikke fått vite engang, at onkel Martin hadde hvert i en ulykke.

    For jeg snakket så og si aldri med Martin da.

    (Unntatt på et par besøk, hos bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn.

    Hvor bestemor Ingeborg en gang fikk Martin til å la Pia og meg sitte på bakpå motorsykkelen hans.

    (En av gangen da).

    Mens han kjørte i 160 kilometer i timen, (eller noe sånt), på noen ganske små bilveier da, ute på Brunlanes der, osv.

    Som jeg vel har skrevet om i Min Bok).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Seinere, så fortalte Martin meg, at han hadde trodd at jeg var en kar, som gikk i klassen hans, på Landbrukshøyskolen i Ås, hvor Martin vel enten studerte eller jobbet, på den her tiden da.

    Martin hadde ikke kjent meg igjen da, sa han.

    Men trodde jeg var en som studerte sammen med han, (eller noe), ute i Ås der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin hadde ei dame på besøk hos seg, på sykehuset, som jeg ikke hadde sett før.

    Det var Kari Sundheim, som seinere ble mor til Martin sitt eneste barn, (ihvertfall foreløbig), nemlig Liv Kristin Sundheim, som var cirka 14 år, i 2005 vel, (da jeg bodde hos Martin og dem, i noen måneder, ute i Kvelde), så hu ble vel født, kanskje et år eller noe, etter at Martin var på Sophies Minde da.

    (Noe sånt kanskje).

    Kari Sundheim, hu var ei lav dame, på 1.50 kanskje, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og hu fortalte at hu studerte kinesisk, på universitetet da.

    Jeg hadde nok vanskelig for å ta henne og Martin så utrolig seriøst, hvis jeg skal være helt ærlig.

    Martin på grunn av hans mange MC-ulykker og rare oppførsel, når jeg kom inn døra der da.

    (Og Pia sa også en gang, (muligens seinere), at hu hadde observert Martin, på Schaus Hallen, (et drikkested, på Nedre Grunerløkka), hvor han hadde vært slem/uhøflig, (eller noe sånt), mot en eller flere damer da).

    Og Kari Sundheim, fordi at Kina, det var jo mest kjent som et kommunistland, (må man vel si), på den her tiden, (nemlig høsten 1990 da).

    Den kalde krigen var nettopp slutt, og Øst-Europa hadde vel blitt fritt.

    Men Kina var jo ennå kommunistisk da.

    (Som det vel er ennå).

    Og de kommunistiske landene, de hadde jo hatt et veldig dårlig rykte, (for å si det sånn), i Vesten, på 80-tallet da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så hu Kari Sunnheim, hu kunne nesten like gjerne ha sagt til meg det, at hu hadde vært på månen.

    Så rart var det å studere kinesisk, på den her tida, husker jeg, at jeg syntes.

    Men men.

    Nå for tiden, så er jo Kina en økonomisk stormakt, så det var vel kanskje heller jeg som var dum da, (i 1990).

    Men nå hadde jeg jo studert et år på NHI allerede da, som jeg jo nå har lest på nettet om nå, at Universitetsrådet, så på som en trussel, mot UIO sine informatikkstudier, på den her tiden.

    Så jeg hadde vel kanskje lov til å være litt overlegen likevel kanskje.

    Siden NHI jo var eiet av det store franske konsernet Vivendi, og siden studiet var bygget opp, etter modell av amerikanske universiteter.

    (Har jeg nå, i det siste, har lest om, på nettet, i to artikler, fra Computer World, fra 1995, var det vel).

    Og siden NHI jo også eide NII, (som fungerte som en slags egen teknisk linje, hos NHI, og som var mer eller mindre sammensveiset, med NHI vel), og som ble startet opp av Norsk Data, i sin tid.

    Så det at jeg har gått på NHI, (på slutten av 80-tallet/begynnelsen av 90-tallet), det er kanskje, (hvis jeg skal skryte/ta i litt), nesten som at jeg har jobbet hos Norsk Data/Vivendi og/eller har studert på Norges svar på Harvard.

    Noe sånt kanskje.

    Så sånn var vel antagelig det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg søkte på Liv Kristin Sundheim nå, på nettet, og fant, i en bloggpost, som jeg har skrevet om på bloggen min tidligere, (om noe slektsforskning, om Sundheim-slekten vel), at hu er født i 1991.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker det, at en sommer, så gikk Pia, Martin, Kari Sundheim og meg, gjennom noen gater, i Stavern, (på vei tilbake opp til huset til bestemor Ingeborg, i Herman Wildenveys Gate).

    (Jeg lurer på om dette nok må ha vært sommeren 1991, så jeg lurer på om Kari Sundheim muligens kan ha vært mer eller mindre gravid/høygravid.

    Hm).

    Etter å ha vært nede ved havna i Stavern vel, for å kjøpe soft-is kanskje, som Martin, (som også min mor Karen var), er rimelig glad i vel, (mener jeg å huske).

    Og mens vi gikk opp en liten gate, som var som en slags snarvei.

    Så begynte onkel Martin, (mener jeg å huske, at det var), å prate, til oss andre, om at et spesielt trehus, hadde en så veldig stygg arkitektur da.

    Og når vi kom et par meter lenger opp, i den bakken, så kunne vi se det, at i hagen, utafor det nevnte trehuset, så satt det et middagsselskap, rundt et verandabord, og spiste middag, (eller noe sånt), da.

    (Pent kledde var de vel og vel, hvis jeg husker det riktig).

    Og alle var helt stille da, og i sjokk nærmest vel, etter å ha hørt at Martin og dem, (må man vel si at det var), hadde prata dritt om huset deres da.

    Så dette var et pinlig øyeblikk, (for å si det mildt), må man vel si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den her sommeren, som Pia, Martin, Kari Sundheim, og jeg, var på besøk samtidig hos bestemor Ingeborg, i Stavern.

    (Og som jeg lurer på om var sommeren 1991 da.

    Eller om det muligens kan ha vært sommeren 1990.

    Men da må det nok ha vært høsten 1989, at jeg besøkte onkel Martin, på Sophies Minde Sykehus.

    Hm).

    Uansett hvilken sommer det her var igjen.

    Så husker jeg det, at jeg sa til onkel Martin.

    At han bare fant seg lave damer.

    (Mest på fleip da.

    Eller kanskje også for å tulle litt, siden Martin hadde oppført seg så rart, da jeg besøkte han, på det sykehuset, noen måneder før det her da).

    Vel også fordi at hu første dama, som jeg veit om, som Martin har hadde.

    Nemlig hans ekskone, Ann, (Bakke til etternavn vel, fra Sætre, i Hurum), vel heller ikke var så veldig høy.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men dette tok Martin seg nær av, virket det som for meg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Han lo det ikke bare bort, sånn som det kanskje virket for meg, at han gjorde, med det meste.

    Men han tok seg nok nær av det da, tror jeg.

    (Eller at han kanskje ble såret da).

    Noe som overrasket meg.

    (Jeg hadde ikke ventet at han skulle ta noe sånn ganske uskyldig/fleipete ‘erting’ så tungt).

    Men så kjente jeg heller ikke Martin så bra da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også det, at en av de ganske få gangene, som jeg møtte onkel Martin, på den her tiden.

    Så fortalte han om det, at i forbindelse med at han var ute og festet, i Ås, (hvor han studerte og/eller jobbet, (noe som fortsatt er litt uklart for meg, hva han egentlig dreiv med hele tida, på den Landbrukshøyskolen)).

    Så hadde han blitt uvenn, med en lokal helt, (eller hva Martin kalte han igjen).

    Også hadde dem blitt enige om å gå ut av lokalet, for ‘å bli med utafor’ da, (for å gjøre opp utendørs da).

    Også hadde Martin sagt det, (sa han), at hvis politiet/lensmannen kommer, så sier vi bare det, at vi bare har et vennskapelig basketak.

    (Eller om det var ‘vennskapelig brytekamp’, som Martin sa

    Noe sånt).

    Og da hadde visst han uvennen, (og hans kompiser, var det vel), plutselig blitt kameratslig da, eller noe.

    Også hadde dem visst ikke villet slåss likevel da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin fortalte også en gang, at han en gang hadde fått jobben, med å finne en lekkasje, i et rør, som gikk i Drammensfjorden.

    Han sendte en peile-brikke, som de brukte, på Landbrukshøyskolen, for å merke dyr med egentlig.

    Gjennom dette røret da, (som jeg aldri hadde hørt om før).

    Og ved Svelvik, så hadde den brikken gått ut gjennom det hullet i røret da.

    Og oppdragsgiveren hadde blitt veldig fornøyd da, siden lekkasjestedet hadde blitt funnet og sånn da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Martin klagde forresten også til bestemor Ingeborg, husker jeg.

    Den sommeren, på siste del av 80-tallet, (dette var vel kanskje i 1986 eller 1987, eller noe sånt), når Pia og jeg, hadde sitti på med Martin, på motorsykkelen hans da.

    Etter ønske fra bestemor Ingeborg da, siden hu kunne se på Pia og meg, at vi kjedet oss og/eller var rastløse da.

    (Noe sånt).

    Og da husker jeg det, at Martin ville det, at jeg skulle holde han rundt livet, mens jeg satt bak på motorsykkelen hans da.

    Mens Martin kjørte i opp mot 160 kilometer i timen og sånn, på noen ganske smale Vestfold-veier da.

    Men jeg syntes at det ble litt dumt, husker jeg, å holde rundt noen, på den måten.

    Så jeg holdt meg heller fast, ved å holde meg fast i noe greier, (som jeg ikke husker hva heter nå), bak setet.

    (Bagasjelokk, heter det kanskje).

    Og det likte visst ikke onkel Martin da, av en eller annen grunn.

    Han klagde ihvertfall til bestemor Ingeborg, (husker jeg, at jeg overhørte, når vi kom tilbake til huset, til bestemor Ingeborg), på at jeg ikke hadde villet holde rundt han, mens han kjørte fort på motorsykkelen sin da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker også at Martin sa det, forresten.

    Under den her nevnte motorsykkelturen da.

    At hvis det hadde kommet en bil, ut fra en av gårdsveiene, langs den asfaltveien, som vi kjørte i opp mot 160 kilometer i timen på der da.

    Så ville vi ‘ikke hatt sjangs’, sa han, til å unnvike den bilen da.

    Så dette var som en gambling med liv og helse da, skjønte jeg allerede da, mens jeg satt bak på den motorsykkelen, til onkel Martin da.

    (Hvis ikke dette var noe han sa, når vi nettopp var ferdige, med den her kjøreturen da).

    Så hva Martin og Ingeborg tenkte med/på, når det gjaldt det, at Pia og jeg skulle sitte på, bakpå motorsykkelen til onkel Martin, mens han kjørte veldig fort, på noen smale veier, ute på Brulanes, på en risikofylt måte, det veit jeg ikke.

    Men man må vel si det sånn, at Martin, (og Ingeborg var vel også med på det), lekte med livet, til meg, (og vel også til Pia da. For jeg regner med at Martin kjørte like fort med Pia også vel, hvis jeg skulle gjette, ihvertfall. Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    Martin fortalte også en historie, på rundt den her tiden.

    Om at en gang, så skulle han på noe slags klassefest-reunion, eller noe.

    Også kjørte han langt på motorsykkel da.

    Også hadde det begynt å regne.

    Også hadde motorsykkelen velta da.

    Siden det ble glatt på veien.

    Og da hadde Martin bare banka/ringt på en dør, fortalte han.

    Og der hadde det bodd ei enslig dame.

    Og så hadde han spurt, om han fikk ligge over, hos hu dama.

    Også hadde han fått låne dusjen og fått ligge over og alt mulig da.

    Hos hu dama, som han ikke hadde sett før engang da.

    Så det husker jeg, at virka litt rart, husker jeg.

    At man bare skulle ringe på hos folk, (som man ikke visste hvem var engang), på den måten.

    (For å be om husly da).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

  • Jeg sendte enda en ny e-post til patent-folka





    Gmail – Update/Fwd: Patent



    Gmail
    Erik Ribsskog
    <eribsskog@gmail.com>


    Update/Fwd: Patent


    Erik Ribsskog

    <eribsskog@gmail.com>
    Fri, Apr 20, 2012 at 5:01 PM

    To:
    Information@ipo.gov.uk

    Hi,
    I haven't got to apply for a patent for this before, because I've been very busy, and overheard I'm followed by the 'mafian', etc., in the last years.

    But in the early 90's, as a student on then Vivendi-owned academy NHI, in Oslo, I invented a new industry, which I call automated crossword-production.

    (With the use of Information Technology/Computer Software).
    I wanted to please register a patent for this as well.
    Yours sincerely,

    Erik Ribsskog

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: Fri, Apr 20, 2012 at 4:50 PM
    Subject: Update/Fwd: Patent
    To: Information@ipo.gov.uk

    Hi,
    I read up a bit more about Software Patents now:

    http://en.wikipedia.org/wiki/Software_patents_under_United_Kingdom_patent_law

    To use the same termonology, used in the Wikipedia-article, linked to above, I think I would call the method I want to patent an invention in the field/industry of E-Commerce.

    Hope this is easier to understand now!
    Best regards,
    Erik Ribsskog
    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>
    Date: Fri, Apr 20, 2012 at 4:40 PM

    Subject: Fwd: Patent
    To: Information@ipo.gov.uk

    Hi,
    Wikipedia mentions Software patents:

    In modern usage, the term patent usually refers to the right granted to anyone who invents any new, useful, and non-obvious process, machine, article of manufacture, or composition of matter. Some other types of intellectual property rights are also referred to as patents in some jurisdictions: industrial design rights are called design patents in the US, plant breeders' rights are sometimes called plant patents, andutility models and Gebrauchsmuster are sometimes called petty patents or innovation patents. The additional qualification utility patent is sometimes used (primarily in the US) to distinguish the primary meaning from these other types of patents.

    Examples of particular species of patents for inventions include biological patents, business method patents, chemical patents and software patents.


    http://en.wikipedia.org/wiki/Patent

    Is this only in the US?

    Thanks in advance for any reply!

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    PS.

    This patent is really not web design only, it's more a method, I think one should call it.

    ———- Forwarded message ———-
    From: Erik Ribsskog <eribsskog@gmail.com>

    Date: Fri, Apr 20, 2012 at 4:18 PM
    Subject: Re: Patent
    To: Information <Information@ipo.gov.uk>

    Ok,
    thank you very much for the reply.
    Then I understand that this is about copyright.

    Thanks again for the help!

    Best regards,

    Erik Ribsskog

    On Fri, Apr 20, 2012 at 3:49 PM, Information <Information@ipo.gov.uk> wrote:

    Dear Erik

    Thank you for your enquiry.

    Unfortunately websites and processes related to them are not protectable by a patent in the United Kingdom.

    A patent protects new physical inventions and covers how things work, what they do, how they do it, what they are made of and how they are made. It gives the owner the right to prevent others from making, using, importing or selling the invention without permission.

    The actual software you have used on your website may be protected under copyright if it was created by you however the idea of how to view and purchase items online is not protectable by UK intellectual property laws.

    I hope this helps with your enquiry. If you have any more queries, please do not hesitate to contact me.

    Yours Sincerely

    Andrew Reith

    Information Centre

    IP Advisor

    Unsure how Intellectual Property can benefit you? Want to see how IP relates to your business and how to safeguard your assets? Get a FREE IP Health check online using a new interactive tool at – www.ipo.gov.uk/iphealthcheck

    —–Original Message—–
    From: Erik Ribsskog [mailto:eribsskog@gmail.com]

    Sent: 20 April 2012 13:15
    To: Information
    Subject: Patent

    Hi,

    I have developed a web-shop myself, where one have to point on the pictures, of the goods, with the mouse-arrow, and then you get to read the product-information.

    Then you just click to put the item in the shopping-basket:

    http://www.goodyshop.co.uk/

    I also have a Norwegian shop: http://www.godtebutikken.net/, and I've sold about 100 packets to Norway now.

    So the shop works fine.

    I wonder if I should register a patent on the way one buy the products, since I think that's a unique solution, which I haven't seen anywhere else, and which works fine.

    I'm going to go to the bank again to try to get a business-loan, and then I'm going to try to register this patent.

    I just wanted to send this initial e-mail, to document that I've started working with this a bit.

    Hope this is alright!

    Yours sincerley,

    Erik Ribsskog



  • Jeg skreiv enda mer på NHI sin Facebook-side

    enda mer fra nhi finne

    http://www.facebook.com/groups/2425370951/10150661439275952/?notif_t=group_activity

  • Min Bok 2 – Kapittel 97: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo III

    En kveld, (sikkert en fredag eller lørdagskveld da), som jeg satt sammen med Glenn og Øystein, hjemme i stua, til Øystein og dem, i Lørenskog.

    (Når foreldra til Øystein ikke var hjemme, av en eller annen grunn).

    Så sa Glenn Hesler til meg, plutselig, utenfor sammenhengen, at ‘hvorfor drar du ikke til California da?’.

    Eller om det var Hollywood.

    Glenn Hesler mente at jeg så så pen/kjekk ut, at jeg burde prøve å bli skuespiller, tror jeg.

    Noe sånt.

    Jeg visste vel ikke helt hva jeg skulle svare.

    Jeg var ikke så vant til å få komplimenter, for utseendet mitt.

    Da jeg gikk på skolen, så ble jeg liksom sett på som han smarte.

    Så jeg syntes det var litt nedverdigende egentlig, å bli sett på som han pene, (hvis jeg skjønte det riktig), av Glenn Hesler.

    Kanskje det var derfor jeg bestemte meg for å lage kryssordprogram, det siste året på NHI, og at jeg dro det med hjem til han, på Skjetten, i påskeferien, og jobba med det der.

    Sånn at jeg slapp å få flere lignende kommentarer.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Øystein Andersen kom også med et lignende utbrudd, noen år før det her igjen, da jeg var på besøk hos han, før jeg flytta til Oslo, (mener jeg at det vel må ha vært).

    Øystein mente at jeg burde bli jagerflyver.

    For jeg hadde bra hørsel og syn og ingen skavanker liksom da.

    Øystein sa at han hadde gjerne blitt jagerflyver selv, men han var for lav, mente han.

    Men jeg mente også da, at dette her var som noe tull da.

    Jeg kjørte heller mitt eget løp.

    Og var ikke interessert, i å ha en risikofylt jobb, (for å si det sånn).

    Jeg var for glad i livet, (må man vel si), til det.

    Jeg ønsket å være som en japp, mer eller mindre, vil jeg vel si.

    Og få meg en bra betalt jobb, og et fint hus, og ei fin kone, og en fin bil og kanskje en fin hytte ved sjøen og.

    Og dra på masse kule ferier og sånn da.

    Noe sånt.

    Jeg ville bli en suksessfull forretningsmann, og ikke en villmann, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel, han gikk jo på spesialskole.

    Så jeg husker at jeg sleit, når jeg skulle prøve å lære han klokka, mm.

    Det at en og en halv, var det samme som halvannen, det var vanskelig.

    Axel var jo født i november 1978, (mener jeg å huske), så i 1990, så da jeg flytta inn hos Arne og Mette og dem, det var like før han fylte tolv år da.

    Og Axel klarte da det kunststykket å si, at en og en halv, var det samme, som ‘en og halvannen’, husker jeg.

    Så selv om Axel fikk bra oppfølging vel, på spesialskolen, på Majorstua, så rota han litt og, må man vel si.

    Axel skjønte heller ikke det med klokka 20 osv.

    Hvor mye var klokka, når den var 20?

    Enda det mente jeg å huske, at jeg selv skjønte, allerede som førsteklassing vel, da jeg bodde på Østre Halsen.

    At klokka 18 var klokka seks om ettermiddagen.

    For jeg pleide jo ofte å se på Barne-TV, på NRK, som barn.

    For vi hadde ikke satelitt-TV, i Larvik, på 70-tallet.

    Og da pleide søstera mi Pia og meg, og sitte å si sånn ‘nnnnnnnnnå’, mener jeg, når sekundviseren gikk de siste sekundene, før klokka ble 18 da, og Barne-TV begynte.

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så jeg lærte ihvertfall tidlig det, mener jeg, at for eksempel klokka 18 var klokka seks da.

    Men Axel skjønte vel ikke dette, før etter at jeg hadde mast på han, om hvordan dette var, et par ganger vel.

    Jeg mener ihvertfall at Axel nevnte det, noen måneder seinere vel, (eller noe), at nå så forstod han det her, med klokka 20 og sånn da.

    Så det er mulig at Axel skjønte dette hvis han ville, det vet jeg.

    Men kanskje han bare var ukonsentrert, eller noe.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men mest sannsynlig, så hadde vel Axel en del utfordringer, som for eksempel søstera mi og meg, ikke hadde.

    Når det gjaldt å lære ting, og sånn da.

    Han ligna vel sånn sett mer på Christell kanskje.

    Som jeg husker, at ved en anledning, spurte mange ganger, som nesten tenåring vel, om hva det stod, på underteksten, på TV-en, når det var program, om han Erik Disen, i USA da.

    Et program, på NRK, om sånne fornøyelsesparker, som Disney World, og sånn da, i USA.

    Og Christell klarte heller ikke å si for eksempel ‘kjøtt’, husker jeg.

    Hun sa ‘schøtt’ da.

    Noe sånt.

    Men jeg maste litt på henne, om det med kj-lyden, husker jeg.

    Mens Christell fortsatt gikk på barneskolen vel.

    (Før Pia flytta til Bergeråsen vel).

    Og jeg hang utafor garasjen til Haldis og dem vel, i Havnehagen der da.

    Så til slutt, så klarte vel Christell å si dette riktig, tror jeg.

    Hvis jeg ikke tar helt feil da.

    Og Axel klarte også det med halvannen og klokka 20, etterhvert, det året jeg bodde hos dem, på Furuset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Det var jo sånn, at jeg prøvde jo også å lære søstera mi Pia å prate, da vi var små, og bodde i Storgata, på Østre Halsen.

    Da sa jeg en gang, noe sånt som at, ‘si *et eller annet*’, (husker jeg).

    Og da sa Pia, ‘si *et eller annet*’.

    Så Pia rota også, for det var jo ikke meninga, at hu skulle gjenta ‘si’ også, da.

    Men Pia var vel bare drøye to år gammel, når det her skjedde, så hu skjønte det vel ikke helt da.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så det er nesten like mye sånn, at Pia, Christell og Axel, er nesten som barna mine, som at de er søsknene mine, kan man kanskje si.

    Eller, jeg er ihvertfall storebroren da, for å si det sånn.

    Jeg har hjulpet dem litt, med å lære dem å prate og sånn da, alle tre, må man vel si.

    Så sånn er det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel pleide, før jeg leide et rom hos dem, å sitte mye aleine hjemme, og se på TV, tror jeg.

    Ihvertfall så var det sånn, at den første gangen, som jeg besøkte Axel og dem, på Furuset, etter at jeg flytta til Oslo, (for å studere på NHI, som jeg nå har sett, på nettet, at var eid av det store, franske firmaet Vivendi, som skiftet navn til Næringsakademiet, og som også hadde NII, (Norsk Informatikk Institutt), som var grunnlagt av Norsk Data.

    Han dyktige finnen, som jeg har skrevet om, at jeg gikk på samme årstrinn som, i 1989/90, og som pleide å dra meg med, fra datasalen, noen ganger, for å spise noe varm mat, (som jeg riktignok vel kanskje syntes at var litt kjedelig, siden jeg vel var mer glad i burgere, fra Burger King og McDonalds, osv., enn kantinemat, for å si det sånn), han gikk på den tekniske linjen, på NHI, husker jeg, og den linjen ble vel også da kalt for NII da, mener jeg, og han sa også en gang, (husker jeg), at jeg burde ha gått på NII istedet for NHI, siden jeg var så god i programmering, (selv om han vel kalte det teknisk linje og ikke NII, hvis jeg hsuker det riktig)), så var Axel aleine hjemme.

    Så Axel så en god del på TV, under oppveksten, hvis jeg skjønte det riktig.

    Og Arne og Mette, de hadde satelitt-TV.

    Så Axel så mye på DJ Kat Show og sånn, tror jeg.

    Og He Man og Masters of the Universe da.

    Istedet for å se på Barne-TV, på NRK, som søstera mi og jeg pleide å gjøre da.

    Så Axel er liksom en annen generasjon, enn Pia og meg, på ihvertfall en måte, vil jeg si.

    Siden han liksom er en attpåklatt, og vokste opp mye på 80-tallet da.

    Mens Pia og jeg vokste opp på 70-tallet da.

    (Selv om jeg vokste opp mer på Berger, enn Pia, som vokste opp mer i Larvik da.

    Selv om vi begge var på ferier, der hvor den andre bodde.

    Så man kan kanskje si at både Pia og meg, vokste opp på Berger og i Larvik.

    Men vi bodde ikke i samme hus, for det meste da.

    Kun i ferier og noen helger da, etterhvert, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    At Axel så mye på TV, det husker jeg fra ting han kunne nevne, sånn utenfor sammenhengen vel.

    Han så mye på et program, med Johnny Depp, om noen politifolk, som infiltrerte en ungdomsskole.

    Og det programmet het 21 Jump Street da.

    Og Axel oversatte dette til norsk, og pleide å si ‘tjueen hopp gate’, da.

    Av en eller annen grunn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Axel sa også en gang, ‘pretty please with sugar on top’, husker jeg.

    (Som han kanskje hadde hørt blitt sagt, i en film, på Canal +, eller noe da.

    Det er mulig).

    Men jeg forstod ikke helt, hvorfor Axel sa den engelske setningen, husker jeg.

    Men det kanskje ha vært fordi at Axel var en yngre generasjon enn meg da.

    Så det var ikke sånn at jeg skjønte alt Axel sa og gjorde, for å være ærlig.

    Selv om jeg vel må si at jeg nok prøvde.

    Siden Axel jo var (halv)-broren min, som jeg ikke kjente så bra fra før da.

    (Siden vi var en slags ‘Tore på sporet’-familie da, må man vel si).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det første året, som jeg bodde på Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

    Så var Kjetil Holshagen, (fra Drammen, Bergeråsen og Sande), også en gang på besøk, hos Øystein Andersen, i Lørenskog.

    (Det var jo Ketil Holshagen som introduserte meg for Øystein Andersen.

    Det var ikke sånn at jeg kjente Øystein først av oss, selv om han var tremenningen min, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, så ville Kjetil Holshagen så gjerne se rommet mitt, på Ungbo, (husker jeg).

    For han husket det, sa han, at jeg hadde så kult rom, på Bergeråsen.

    Men det rommet mitt på Ungbo, var ikke noe kult.

    Rommet var ikke pusset opp, på flere år, og flekker av tapet, var revet av, husker jeg.

    (Eller, det var vel kanskje malt, på veggene der.

    Uansett så var det flekker på veggen der da, husker jeg.

    For jeg husker at jeg prøvde å feste masse postkort, på veggen der, med Blue Tack vel.

    Noen postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, på Galleri Oslo.

    Men da sa Øystein Andersen, at jeg var nesten gæern, (eller noe sånt), husker jeg.

    Når han så alle de postkortene, som jeg hadde festa, på veggen der, i Skansen Terrasse 23 da.

    For det så nesten psykedelisk ut da, må man vel si.

    Så jeg tok vel ned de postkortene igjen, etterhvert, mener jeg å huske).

    Og de kule plakatene mine, de ble jo kasta, da faren min og Erik Thorhallsson, tømte Leirfaret 4B.

    Når faren min solgte den leiligheten, like etter russetida mi vel.

    Men før eksamenene mine, ved Gjerdes Videregående da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Kjetil Holshagen, han kom vel bare med noen slags bjeffeaktige lyder, eller noe.

    (Når han så seg rundt i rommet mitt da).

    Siden han ikke syntes at rommet mitt så noe kult ut da.

    Og jeg selv, jeg syntes vel det var litt rart, at Kjetil Holshagen, absolutt skulle se på rommet mitt.

    Det var ikke det jeg tenkte mest på, på den her tida, om rommet mitt var kult, for å si det sånn.

    Jeg tenkte vel mer på studier og jobbing, vil jeg si.

    Jeg var jo fortsatt student, og hadde ikke egentlig begynt på karrieren min.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, de første par årene, som jeg bodde i Oslo.

    Så fant jeg også en eske, med postkort, som noen postkort-selgere, hadde glemt igjen, inne på Galleri Oslo.

    (Like ved den utgangen, som var ved Cafe Fiasko der).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var nemlig en pub og en hamburgerbar, som lå ganske langt inne i Galleri Oslo der, som Magne Winnem pleide å dra meg med på, husker jeg.

    Så jeg hadde kanskje vært og kjøpt en halvliter eller en burger da, før jeg skulle ta toget til Drammen, for å besøke bestemor Ågot.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette var vel mens jeg leide av Arne og Mette, på Furuset.

    På bussen mellom Drammen og Svelvik, så møtte jeg hu Camilla Skriung, fra kvinneradioen på Blitz, og som også har vært leder, i Natur og Ungdom.

    Hu og dama hennes, (tror jeg at man vel må kalle henne), Anette vel, (ei jente som var stille/sjenert, og med lyst hår vel).

    De satt på bussen da.

    Og de hadde jo vært på fest hos meg, når søstera mi Pia hadde flytta inn hos meg, i Leirfaret 4B, et par år før det her.

    Så vi kjente hverandre litt da, må man vel si.

    Jeg visste dem den esken med hundrevis av postkort, som jeg hadde funnet da.

    Men Camilla Skriung likte ikke James Dean da.

    (Enda et tegn på at hu var lesbisk vel).

    Hu likte heller ikke den nye musikken, som jeg hadde sett på MTV, hos Arne og Mette og dem.

    (Dette var vel fra tiden før jeg hadde oppdaget MTV-programmet Post Modern vel, som spilte mye bra, alternativ, indie-musikk).

    Og det var Psychedelic Furs, (med en sang jeg ikke husker helt hva heter nå), og Siouxie and the Banshees vel, med ‘Kiss them for me’.

    Men Skriung likte ikke disse sangene, husker jeg.

    Det var jo ikke sånn, at jeg ‘eide’ fjernkontrollen, hele tida, da jeg leide hos Arne og Mette og dem, husker jeg.

    Arne Thomassen likte en sang, med Rod Stewart, som jeg ikke husker navnet på nå.

    Og jeg likte også REM med ‘Loosing My Religion’, som var ny, på den her tida, husker jeg.

    Og Axel, han likte ‘Ring, ring, ring’, med De la Soul.

    ‘Harry’, med CC Cowboys.

    ‘Last Train to Transcentral’, med KLF.

    (Mens jeg selv syntes den første sangen, med KLF, var kul, nemlig ‘3AM Eternal’ vel).

    Og ‘Luka’, med Suzanne Vega, husker jeg, (i en remix-versjon vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Camilla Skriung likte heller ikke Roger fra Fjell, husker jeg.

    Fra en tidligere gang, som jeg møtte henne, på den samme bussruta, før jeg flytta til Oslo vel.

    (Mener jeg at det må ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde jo vært fan, av Terminator-filmen, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Jeg hadde vel til og med rappa coveret, til den filmen, en gang, mens jeg gikk på ungdomsskolen vel.

    I den videobutikken, på Bragernes, i Drammen, hvor jeg leide ‘Wall Street’, og leverte den for seint, og fikk råd av ei som jobba der, som var på samme diskotek som meg, på Fremad, i Selvik, om å bare legge en hundrelapp, inni coveret, siden det var vanlig da, (sa hu ihvertfall).

    Så da Terminator 2 kom på kino, på Colosseum.

    Så dro jeg aleine, og så den, husker jeg.

    Jeg husker ikke hvorfor jeg ikke dro sammen med Glenn og Øystein.

    Men de to kara var jo ganske kortvokste, så jeg var kanskje litt flau, for å vise meg for mye, nede i Oslo Sentrum, osv., sammen med dem.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Den filmen, den var ihvertfall veldig ‘hypet’.

    Og Øystein Andersen, han hadde jo spilt en av sangene, fra soundtracket, til den filmen, (Guns and Roses, med ‘You Could Be Mine’), mange ganger, mens jeg var på besøk hos han da, i månedene før den filmen hadde premiere.

    Uansett hvordan det hadde seg, så ville jeg se den filmen på kino da.

    (Med eller uten selskap da).

    Og helst på Colosseum, siden den kinoen hadde så stort lerret og bra lyd da.

    (Siden jeg liksom var Terminator-fan da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter kinoen, så gikk jeg fra Colosseum kino, og i retning av Majorstua T-banestasjon, husker jeg.

    Og det var vel i Bogstadveien, som jeg gikk, tror jeg, da jeg møtte Camilla Skriung, og noen venninner av henne vel, (som jeg ikke tror at jeg visste hvem var).

    Så da hadde altså Camilla Skriung flytta inn til Oslo da.

    Et år eller to etter meg da.

    Og vi hilste, når vi møttes, i Bogstadveien der da.

    (På fortauet som gikk ved siden av gjerdet mot T-banestasjonen der vel).

    Jeg var vel litt sånn ‘rar’, etter å ha sett den action-filmen, med høy lyd, osv.

    Skriung spurte meg, hva jeg hadde gjort.

    ‘Jeg har sett Terminator 2’, sa jeg, (ganske glad vel).

    Skriung svarte vel ikke så mye.

    Hu sa vel bare ‘åja’, eller noe.

    Dette var nok ikke en film, som var sær nok for henne, tror jeg.

    Men jeg selv, jeg hadde ikke noe imot, å se en ‘mainstream’-film, på kino da.

    Så selv om jeg hadde kjent mange folk, i Lyche/Depeche-gjengen, i Drammen, (gjennom søstera mi da).

    Så var jeg liksom ikke så sær som mange av dem da, (vil jeg si).

    Jeg kunne liksom gå å se en Hollywood-film uten å føle meg så veldig flau over det, (for å si det sånn).

    Selv om jeg skjønte det, at dette nok ikke egentlig var ‘kosher’ da, i det liksom kule miljøet som min søsters venninner Cecilie Hyde og Camilla Skriung, fra Svelvik, (med flere), var i da.

    Men jeg var altså ikke så mye i det miljøet, at jeg ikke kunne gjøre ‘vanlige’ ting liksom da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter dette, så så jeg vel aldri Camilla Skriung igjen, (tror jeg).

    Unntatt en gang, på TV, da jeg bodde på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 da).

    Dette var vel da Pia også bodde på Ungbo, (tror jeg).

    Så dette var vel kanskje i 1994 eller 1995, eller noe.

    Camilla Skriung var da leder i Natur og Ungdom.

    Og hu stod nede i Oslo Sentrum, under noe som ble kalt for ‘bilfri dag’, eller noe vel.

    Og hu fikk noe slags anfall, husker jeg, og sa noe sånt som at ‘hvorfor kjører de likevel’, eller noe.

    Når noen biler, (som sikkert skulle et eller annet), bare kjørte forbi Natur og Ungdom-sperringene da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også mye mer, som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

    Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Her kan man se at ved Datahøgskolen, så måtte man betale ca. 35.000 i året, i skolepenger. Det måtte jeg også, på NHI, derfor måtte jeg gå på sosialen

    datahøgskolen skolepenger

    http://www.oslo.net/historie/CW/utg/9525/cw952541.html

    PS.

    Her kan man også se, hvorfor jeg begynte å jobbe på Rimi.

    En toårig datautdannelse var ikke alltid nok, til å få seg datajobb, etter endt utdannelse.

    Så sånn var det.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    hvorfor begynte på rimi

    (Samme link som ovenfor).

  • Jeg lurer på om Claire fra University of Sunderland og Paris blir imponert over at jeg har gått på et akademi som var eiet av et stort fransk firma

    akademi fransk firma

  • Sevland har intervjuet Jahn Teigen. Sevland gikk en linje som het KA, som ikke ga generell studiekompetanse, så rart hvis han har gått på NHI. Men men

    kenneth sevland har intervjuet jahn teigen

    http://www.norwegianwood.org/beatles/norwood/artikler/teigen.html

    PS.

    Sevland har forresten høy inntekt, så jeg nå, så det er mulig at han har gått på NHI likevel da.

    Jeg husker ihvertfall at Sevland gikk på en folkehøyskole, (eller noe), i Bærum, mens jeg gikk på NHI.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Så det er mulig at Sevland fikk generell studiekompetanse, ved å gå på den folkehøyskolen da.

    Det er mulig.

    Hvem vet.

    Mvh.

    Erik Ribsskog

    PS 2.

    Her er mer om dette:

    sevland høy inntekt

    http://www.nrk.no/skattelister2009/kenneth_sevland~1917069/