Stikkord: NHI (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi. Nå NITH)

Min Bok 2 – Kapittel 92: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

En gang, sommeren eller høsten 1991, så husker jeg at jeg satt på en trikk, som kjørte over Jernbanetorget, i retning av Grev Wedels Plass.

Jeg hadde antagelig vært på besøk hos søstera mi, i Arups gate, i Gamlebyen.

På trikken, så satt søstera mi Pia og ei pen brunette, som jeg tror het Siri.

Siri kom med en kommentar, som jeg angrep da.

Og da svarte hu Siri, at ‘ja, nå hørtes jeg vel ut som en FRP-er’.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så dette var ikke sosse-jenter, dette var frike/sosialist-jenter.

Og vi endte opp på Last Train, i Universitetsgata.

Sikkert fordi at søstera mi ville dit.

Siden hu kjente både hu Siri og meg da.

På Last Train, så traff vi faktisk han høye friken, fra det første året, som jeg gikk på NHI.

Han høye som jeg også hadde truffet på Sugarcubes-konserten.

Og som var sammen med hu pene blondinna, som han hadde med seg da.

Vi fire ble sittende ved et bort, midt inne på Last Train der da.

Det her var en torsdagskveld vel.

Han høye friken forklarte at han ikke var sammen med hu pene blondinna lenger da.

(Når jeg spurte da).

Men han forklarte ikke hva som var grunnen til bruddet.

Vi hadde det vel hyggelig, må man vel si.

Vi drakk øl, og hu pene, unge brunetta Siri, hu beinflørta med meg, hele kvelden, husker jeg.

Under bordet på Last Train der da.

Så jeg tok ikke den siste T-banen hjem, til Ellingsrudåsen.

Men jeg tog det siste lokaltoget hjem, (som gikk en time eller to seinere vel), til Haugenstua stasjon.

Også gikk jeg i 20-30 minutter kanskje, for å komme meg hjem, til Ellingsrudåsen der da.

Og da sa han friken ‘nei’, husker jeg.

(Noe sånt).

Når jeg skulle dra.

(For han ville vel ikke at jeg skulle dra, tror jeg).

Men jeg skulle jo på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

En fredag vel.

Og på fredager så jobba jeg fra 10-21 fast, (mener jeg at det kan ha vært).

(Noe sånt).

Siden jeg studerte så ville jeg jobbe lange vakter i helgene, for å tjene litt penger da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Så det ble litt dumt kanskje da, å forlate hu pene brunetta, og han friken og søstera mi, på Last Train.

Men jeg kjente ikke alle de folka, som bodde, i det bofellesskapet, til søstera mi, i Arups gate der.

Så jeg hadde ikke så lyst til å sove over der akkurat.

Jeg husker hvordan det gikk, når jeg sov over hos Pia sin venninne, Cecilie Hyde, under Svelvikdagene, sommeren 1989.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok).

Da sa Cecilie Hyde at bestemora hennes skulle vekke meg, (sånn at jeg rakk jobbben, på CC Storkjøp, dagen etter), men det skjedde ikke.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg tok ‘the last train’ hjem fra Last Train da, kan man vel si.

For så å gå opp hele den ene dalsida, av Groruddalen, opp til Ellingsrudåsen da, fra Haugenstua.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt det kryssordprogrammet mitt, som jeg lagde, på NHI.

Så var det rektor Ole Øren, som var ansvarlig, for det faget.

(Som het O39/49 vel).

Og jeg hadde derfor ihvertfall et møte, om det prosjektet, med Ole Øren.

Ole Øren var redd for at det prosjektet skulle bli ‘bare tull’, (mener jeg å huske at han sa).

Og jeg var ung og syntes at det var flaut, å ha møter, med Ole Øren.

For han dreit seg ut så mye, under den åpninga, av NHI sine nye lokaler, på Helsfyr, (i begynnelsen av dette skoleåret).

Og jeg syntes at han var rimelig nedlatende, i det møtet da, som vi hadde, i begynnelsen av dette skoleåret.

Jeg syntes at det var flaut, å ha Ole Øren, som rådgiver da, (for å si det sånn. For de fleste andre hadde eksterne oppdragsgivere, så jeg syntes det ble kjedelig, å bare ha møter med Ole Øren liksom).

For han var samtidig ansvarlig for faget da.

Så jeg droppa å ha noen møter med Øren, om dette kryssordprogrammet da.

Jeg tenkte ved tilbake, på tiden, som guttunge, da jeg bodde alene, i Leirfaret 4B, på Bergeråsen.

Og dreiv med programmering, (på fritiden).

Jeg hadde ikke hatt noen rådgiver da liksom.

Så jeg syntes kanskje ikke at jeg trengte å ha noen rådgiver nå heller da, når jeg skulle lage kryssordprogram.

Jeg var kanskje også litt redd for at Ole Øren ikke skulle skjønne noe, av min programmering.

For han kunne kanskje virke litt sånn brå, (eller hva man skal si), i det møtet, som jeg hadde med han, husker jeg.

Så jeg bare droppa de møtene, med Ole Øren, men jeg leverte et ferdig kryssordprogram da, i tre-fire eksemplarer vel.

(Sånn som NHI ønsket at man skulle levere den oppgaven da.

Til hun Kari vel, som jobba i resepsjonen der).

Og jeg hadde også skrevet noe dokumentasjon, på programmet.

(Som jeg leverte sammen med koden til programmet og en eller flere disketter da).

Hvor jeg forklarte hvor lang tid programmet cirka brukte, på å kompilere et kryssord, (av den og den størrelsen), da.

Og jeg hadde vel også eksempler, på ferdige kryssord, med i den dokumentasjonen, som jeg leverte inn.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at hu Anita, fra Vestlandet, flytta ut fra Ungbo.

Så flytta Ali, (het han vel), fra Somalia, inn, på det gamle rommet hennes.

(Som var vegg-i-vegg med mitt da).

En gang, så satt Ali og jeg, i stua der, på Ungbo, husker jeg.

Noen hadde lagt en pornofilm, i stua der.

Man kunne se at det var en pornofilm, siden en del av kassetten var i rød plast.

(Noe som jeg vel ikke har sett hverken før eller siden vel.

Men så hadde jeg ikke sett så mange pornofilmer heller, på den her tida.

For det var ikke så mange butikker, som solgte pornofilmer, på Bergeråsen, akkurat).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Ali og jeg, vi ble enige om å kikke litt på den pornofilmen, på videospilleren min da, (som fortsatt stod i stua der, sammen med TV-en min).

Så kom Wenche inn i stua, mens jeg satt i sofaen, og Ali satt i en stol der, på den andre sida, av salongbordet der, da.

Og da skrudde jeg av pornofilmen.

Og Wenche lurte på hva vi så på da.

Men jeg svarte vel bare at vi så på TV, eller noe.

Så sånn var det.

Også lo vel Ali og jeg litt da, av Wenche, når hu gikk ut av stua igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Wenche hu gjorde en gang en rimelig rar ting, husker jeg.

En gang, (en lørdagskveld vel), som jeg kom hjem fra jobben, på OBS Triaden.

Så ga Wenche meg nøkla til bilen hennes, når jeg kom inn av døra, på Ungbo, der.

Og sa at jeg kunne få kjøre bilen hennes ned til parkeringsplassen.

(Fra der den stod, rett utafor inngangsdøra, til blokka, hvor Ungbo holdt til, i underetasjen der da).

Jeg hadde jo hatt kjøretimer, i Drammen.

Og jeg hadde jo kjørt både faren min og Magne Winnem rundt i fylla, ved to forskjellige anledninger.

(Som jeg har skrevet om i Min Bok 1 og 2).

Så jeg bare tenkte at jeg fikk vel ikke være feig.

Det var vel et år, eller noe, siden jeg har kjørt bil, sammen med Mette Holter, (i bilen til Arne Thomassen vel, som han en gang viste meg hvordan han skifta dekk på forresten, i kjelleren, under blokka de bodde i, på Furuset).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg begynte vel å rygge ned mot parkeringsplassen der da.

Og jeg var litt sliten, etter en lang dag, på OBS Triaden.

(Jeg hadde vel jobba i ferskvaren, (hvor jeg var ganske ny da), tror jeg).

Og jeg hadde jo ikke kjørt rundt på borettslaget der før.

Så jeg klarte å kjøre feil, husker jeg.

Og ned en gangvei der da.

(For jeg var vel ganske sliten da).

Og nesten under en gangbro og vel.

Og da skjønte jeg etterhvert at jeg hadde kjørt på en gangvei da.

Da våkna jeg vel litt.

Også måtte jeg rygge, i mørket, opp en bakke, som var en gangvei og da.

Så det var litt komplisert, husker jeg.

Men det gikk greit da.

Bilen til Wenche var ikke så veldig stor, det var en bybil av noe slag da.

Muligens en Golf, kanskje.

(Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, i ferskvaren, på OBS Triaden.

Så var jeg så sliten, etter å ha stått hele dagen, i ferskvaren der.

Så jeg stappa beina mine oppi en bøtte, med varmt vann, for å ta et fotbad.

Mens jeg satt og så på TV, på Ungbo der, etter jobben.

Også kom Kjell Arild og Wenche og en eller to til inn i stua der vel.

Og da måtte jeg unnskylde meg, syntes jeg, siden jeg satt der og tok et fotbad da.

Kjell Arild sa at det var greit, for mora hans pleide også å gjøre det, som han vel sa.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter den episoden, med hu jenta, som skada seg, når jeg rydda handlevogner, på OBS Triaden der.

Og etter at de gamle sjefene mine der, (kassalederne Helene og Carmen, osv.), slutta der.

Så syntes jeg at det virka som, at jeg lå litt tynt an der etterhvert liksom.

Jeg tenkte sånn, at det ville vært for flaut, hvis jeg mista jobben der.

Så derfor tenkte jeg sånn, at jeg måtte liksom skjerpe meg litt da, og bli litt mer profesjonell da.

Så derfor begynte jeg å dusje hver dag, og sånn, husker jeg.

Sånn at folk skulle få mindre å angripe meg for da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg dusja ikke om morgenene, sånn som jeg begynte med, etter militæret.

Men jeg dusja om kvelden da, før jeg la meg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men før dette, så pleide jeg ikke å dusje så mange ganger i uka.

Kanskje en eller to ganger i uka bare.

Men jeg begynte ihvertfall å dusje hver dag da.

(Eller ihvertfall før hver dag jeg skulle jobbe).

For jeg var så trøtt, om morgenene.

Så jeg orka ikke å stå opp så tidlig, at jeg rakk å dusje, før jobben.

Så derfor ble det sånn, at jeg heller dusja hver kveld da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Wenche jobba også med å arrangere Tupperware-party-er, husker jeg.

Jeg hadde ikke noe interesse, av å være med, på et sånt møte.

Så jeg takket ‘nei’, og sa vel at jeg skulle jobbe, eller noe, vel.

Men Ali fra Somalia, han hadde visst misforstått da, ifølge Wenche.

For jeg husker det, at hu Wenche nevnte for meg, at Ali hadde trodd, at hu Wenche hadde invitert han med på party.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer, som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg, at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

3. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 90: Mer fra Ungbo

Jeg husker at han svære typen til Anita, pleide å chatte med typen til Wenche, (nemlig Kjell Arild), i stua, på Ungbo der.

Jeg husker at de diskuterte om hvor ofte jeg dusja.

(Bak ryggen min da.

Men jeg hørte kanskje hva dem sa, mens jeg dreiv med å steika noe pizza, eller noe, på kjøkkenet der da.

Noe sånt).

Typen til Anita sa vel at han dusja hver dag, (til Kjell Arild), tror jeg.

Og de sa vel at de ikke hadde merka noe til, at jeg lukta dårlig, eller noe.

‘Han veier så lite’, (eller noe), mener jeg at jeg overhørte, at han typen til Anita sa vel.

(For da mente han vel, at folk som veide lite, de lukta sjelden vondt da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, når Wenche satt ved siden at typen sin, Kjell Arild, i den svarte skinnsofaen der, på Ungbo.

Og vi satt hele gjengen og så på TV da.

(Sikkert ‘Våre verste år’, som vanlig).

Så husker jeg det, at folk plutselig begynte å prate om, hva Wenche egentlig satt og holdt på med der.

For da hadde hu hadde nemlig sittet og kjælt med pikken til Kjell Arild, (utapå den stramme olabuksa hans). der.

(Mens vi alle satt og så på TV der da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Kjell Arild, han kunne noen ganger kanskje være litt vulgær.

Han nevnte en gang, (mener jeg å huske), at når han gikk i butikkene, så så kassadamene på pikken hans.

Og da svarte vel Wenche, at det var fordi at han gikk med så stramme bukser, (eller noe).

(Og hu sa det vel på en sur måte, mener jeg å huske.

Så hu mente vel kanskje at han spekulerte, på en eller annen måte da.

For å få damene kåte, eller hva det kan ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde heller ikke merka selv, at jeg pleide å lukte så veldig vondt.

Kanskje fordi jeg var mest ‘skinn og bein’, eller hvordan man skal forklare det.

Jeg veide vel bare såvidt over 60 kilo.

En gang, det første året, som jeg bodde i Oslo, så møtte jeg Kenneth Sevland, på Oslo City, mener jeg.

Og da begynte han vel da å bable om en sang, av September When, som het ‘bulemi’, (mener jeg å huske).

(Som en vits da.

Sangen het jo egentlig ‘bullet me’).

Og det var kanskje fordi jeg var så tynn, tenker jeg nå.

Jeg gikk nok ned noen kilo, det året jeg bodde på Abildsø, hvor hun husvertinnen ikke tålte matlukt.

Men så gikk vel opp noen kilo igjen, tror jeg, det året, som jeg leide hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

Men jeg var fortsatt flau over at jeg var så pinglete, (ihvertfall sammenligna med de andre kara, som pleide å henge, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen).

Så de gangene Wenche og dem, pleide å spørre meg, om hvor mye jeg veide da.

Så pleide jeg å svare 68 kilo vel.

Men det var fordi jeg var så flau, over hvor lite jeg egentlig veide.

Egentlig så veide jeg nok bare noe sånt som 62-63 kilo, dette tredje året, som jeg bodde i Oslo.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men etter det første året, som jeg bodde i Oslo, så tror jeg at veide nede i 58-59 kilo, på det laveste.

(Mener jeg å huske fra badevekta, til bestemor Ågot, en gang.

Men det var vel omtrent det samme som jeg veide, det siste året, som jeg bodde på Bergeråsen og.

Da veide jeg vel kanskje noen kilo mer enn det.

Kanskje 62-63 kilo, (da og).

Noe sånt

Så det var ikke _så_ mange kilo, som jeg gikk ned, det året jeg bodde på Abildsø.

Men jeg veide ganske lite, når jeg flytta til Oslo.

For jeg hadde jo bodd alene, fra jeg var ni år, på Bergeråsen, og jeg var sent i puberteten, og hadde aldri trent noe vekter, eller noe sånt.

(For jeg mangla lyst/ork, til å trene vekter.

Selv om faren min spurte om jeg ikke ville trene på det samme treningsstudioet, som der Jan og Viggo, (Snoghøy/Snowhill), trente, en gang).

Og spiste ikke så mye proteinrik mat, som biff osv., som bygger muskler da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg husker at jeg leste mye til eksamenene, på NHI, våren 1992.

Og da ni-leste jeg da.

For jeg hadde jo jobbet mye med det kryssordprogrammet og også jobbet mye på OBS Triaden.

Og da gikk jeg bare ned på Torgbua, for å handle mat, husker jeg.

(Istedet for å gå på Prix, ved Ellingsrudåsen t-banestasjon der da.

For det var cirka ti minutter å gå vel.

(Mens til Torgbua så tok det bare cirka et par minutter å gå da).

Og det kunne også være en stressende opplevelse, å handle der, (på Prix da).

For folk utafor butikken og folk som jobba inne i den butikken, de ville gjerne observere deg da, og prate dritt om deg, bak ryggen din da.

Så da var det kanskje mindre slitsomt, å handle på Torgbua.

Den Prix-butikken, på Ellingsrudåsen-senter, (eller hva det senteret, (som egentlig bare er noen få butikker), heter igjen), det var ikke min favorittbutikk, akkurat.

Selv om jeg kunne handle der en gang i blant.

Hvis jeg hadde fri fra både NHI og OBS Triaden, en dag, for eksempel.

Og det ikke var søndag, for da var jo Prix stengt.

Men på søndager så ville jeg nok gå en tur til Torgbua, ihvertfall da, og kjøpe aviser, røyk, cola og godteri da og kanskje en burger eller en Grandiosa, hvis jeg ikke hadde noe mat på Ungbo da.

Noe sånt).

Selv om det var rimelig dyrt der.

Men jeg ville spare tid da.

Og var vel sliten, etter å ha lest, til eksamener, natt og dag nærmest, i en uke, eller noe da.

Noe sånt.

(Eller om det var kryssordprogrammet, som jeg dreiv med).

Og da merka jeg plutselig, at det lukta vondt av meg, (sånn harskt/ramt, eller noe), under arma da.

Og det hadde jeg vel ikke merka før, tror jeg.

Så da skjønte jeg at jeg trengte å ta en dusj da.

Og det gjorde jeg da.

Og da hørte jeg at Kjell Arild og typen til Anita snakka om meg, bak ryggen min igjen da.

For da sa han ene, at nå hadde han lukta, at det lukta vondt av meg da.

(Mener jeg ganske bestemt, at jeg hørte da).

Så hvor ofte jeg dusja, det prata de her to ‘kjempene’, ganske ofte om, kunne det nesten virke som, for meg da.

For hva jeg overhørte, noen ganger, hva de snakka om, i stua der da.

For disse to kara, de hadde jo ikke rom, på Ungbo der.

Men de satt mye i stua der da.

Uten damene sine ofte.

Om kveldene da.

Så det var nesten som at de bodde der, (vil jeg si), Kjell Arild og han typen til Anita da.

(Siden de satt omtrent hver kveld i stua der, på Ungbo, i flere måneder da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det hendte at Anita, typen hennes, Wenche og Kjell Arild, pleide å gå ut, i Strømmen.

(Som ikke lå så langt unna.

Siden Ellingsrudåsen ligger helt øst i Oslo kommune da, på grensa til Lørenskog.

Og Ellingsrudåsen, Furuset og Høybråten, disse stedene, de sogner liksom til Lørenskog mye da.

Siden mange som bor på disse Oslo-stedene, de jobber i Lørenskog da, (som jeg gjorde, et par år), har jeg lest i en lokalavis, (var det vel), en gang da, mens jeg bodde, på Ellingsrudåsen).

Og da ble det bråk, en eller to ganger vel.

(Noe sånt).

En gang så hadde det visst blitt noe skriverier, i en lokalavis, ute i Romerike der, om et slagsmål, som han typen til Anita, hadde vært involvert i da, (mener jeg å huske, at de her folka prata om da, i stua på Ungbo der, i dagene etter denne episoden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Wenche, hu hadde også en bror, som var yngre enn henne vel.

Han var på besøk, på Ungbo, noen ganger da.

Og han hadde vært på sykehus.

Og det var et vanlig tema der, på Ungbo, å prate om hvor pinglete jeg var.

Så da han broren til Wenche ble spurt om, hvor tynn han var, etter at han kom ut av sykehuset.

(For dem hadde snakka om at han var så tynn da).

Så svarte han 68 kilo.

Som var den vekten som jeg pleide å si der, at jeg veide da, når det ble tatt opp, at jeg var pinglete.

Så da ble det jo som en vits omtrent.

At han broren til Wenche veide 68 kilo, når han var skikkelig tynn da.

Men at han veide mer igjen, etter at han var på sykehuset da.

Så da ble det jo sånn, i stua der, at dette ble som noe morsomt, på min bekostning da.

Siden det hadde blitt prata om, hvor tynn og pinglete, som han broren til Wenche, hadde sett ut, da han veide 68 kilo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Søstera mi Pia, hu flytta jo til Oslo, den samme sommeren, som jeg flytta inn, på Ungbo der.

Pia bodde i et bofellesskap, i Gamlebyen, i Oslo.

I Arups gate, mener jeg at det het der.

De hadde noen svarte gardiner, (eller ihvertfall noe tøy av noe slag), foran vinduene, (mener jeg å huske).

Og de andre som bodde der, det var vel Monica Lyngstad, fra Røyken og Glenn fra Røyken, blant annet vel.

Pia lånte noen penger av meg, like etter at hu flytta til Oslo.

Nemlig 500 kroner, (var det vel).

Siden jeg jobba på OBS Triaden da, og fikk studielån, osv.

Og på Ungbo, så var det sånn, at jeg hadde vaskeuke, (det vil si at jeg måtte vaske gulvene, på fellesarealene der), hver femte uke.

Så jeg avtalte da med Pia.

At hu kunne slippe å betale tilbake de 500 kronene.

Hvis hu istedet vaska for meg, på Ungbo.

Og da ble vi enige om at Pia skulle få 100 kroner, avslag i gjeld, hver gang hu vaska der da.

(Så ble det sånn, at vi møttes noen ganger også, etter at hu flytta til Oslo, tenkte nok jeg da).

Så Pia pleide å dukke opp der, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, hver femte søndag da, fra høsten 1991.

(I cirka et halvt år da).

For å vaske gulvene der da.

Jeg mener at Wenche, (var det vel, hvis det ikke var Inger Lise), hinta litt om, at søstera mi ikke vaska helt ordentlig vel.

Jeg prøvde å få hu Wenche, (var det vel, som tok opp dette), til å klargjøre dette litt.

Men hu sa bare, ‘hvis hu vasker ordentlig så’.

Når spørsmålet var, om det var greit, at søstera mi vaska, for meg, de gangene, som det var min tur, til å vaske der.

Men det ble ikke sagt noe mer.

Men det var noe sånt ymting/klaging, av noe slag da, på noe da, skjønte jeg.

Men hva det gikk på, det veit jeg ikke.

For jeg klarte ikke å få noe klart svar, fra hu Wenche da.

Dette ble som noe veldig vage greier, som jeg ikke klarte å få til å bety noe som helst egentlig.

Men Wenche, (må det vel ha vært), hu tok opp noe da.

Med meg da, mens søstera mi vaska der, en gang, da.

Men hva hu tok opp, det forstod jeg ikke helt nøyaktig.

Men det veit hu kanskje selv.

Hva hu tok opp, det forsvant vel i en sky, av ‘Kvinner er fra Venus’-vaghet, eller noe sånt, kanskje.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det skjedde også en del fler ting, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 88: Enda mer fra NHI

Jeg kjente jo nesten ingen, på NHI, dette skoleåret, (1991/92).

(Siden jeg hadde hatt et friår, skoleåret før).

Men jeg husker det, at jeg dro med min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, (som er adoptert fra Sør-Korea, men bodde i Lørenskog, hos min fars kusine Reidun og hennes Kai), en dag, på NHI, på Fyrstikktorget, på Helsfyr der.

(Siden vi var som kamerater, på den her tida.

Og vi hang vel mest, hjemme hos foreldra hans, og i hjemtraktene hans, i Lørenskog.

(Siden jeg også jobba på Triaden-senteret da, som lå i Lørenskog).

Så det var kanskje derfor jeg ville vise Øystein hva jeg dreiv med på NHI da.

Eller om det kanskje var sånn, at jeg ville vise folka på NHI, at jeg ikke var en einstøing liksom, selv om jeg ikke kjente så mange folk der.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Øystein Andersen ble med inn, på en forelesning, eller to, i det store auditoriet der, på NHI.

Jeg smugla han med inn da.

Inngangen var bak i auditoriet, så man behøvde ikke å gå forbi foreleseren, for å finne seg en plass der.

Og vi satt oss nesten helt bakerst da, og til høyre, (der hvor jeg vanligvis pleide å sitte cirka da).

Så det var ikke noe problem å få smuglet inn Øystein der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at Øystein og jeg, var på en forelesning, eller to, der.

Så dro jeg med Øystein inn på en av datasalene der, og viste han noen spill/programmer, som jeg hadde laget da.

Og det var vel blant annet det hesteveddeløpsspillet, (Kentucky Derby), husker jeg.

Som jeg hadde laget, det året, som jeg gikk på datalinja, på Gjerdes Videregående, tre år før det her da.

Jeg viste også Øystein et annet spill, som jeg hadde laget i Pascal.

Og det var et spill som het ‘Gjett et dyr’.

Som jeg hadde laget, det første året, som jeg gikk på NHI, (to år før det her).

(Da NHI lå på Frysja).

Og det er mulig at jeg hadde begynt på et tippeprogram, og at jeg viste Øystein det.

Men det husker jeg ikke helt sikkert.

Men både ‘Kentucky Derby’ og ‘Gjett et dyr’, det var program som jeg hadde laget, i programmeringsspråket Pascal da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Selve ‘rosinen i pølsa’, når det gjelder spill/programmer, som jeg har laget selv.

Det er det programmet som jeg lagde i faget ‘O39/49 Prosjektoppgave’, (ser jeg på karakterutskriften min her, fra NHI, at det faget het).

I ‘O39/49’, der står 3-tallet for tredje semester.

Og 4-tallet i 039/49, det står for fjerde semester.

Så faget Prosjektoppgave, det gikk over to semestre da.

Og jeg tenkte en stund, for å finne ut, hvordan oppgave/prosjekt, jeg ville lage, i dette faget.

De fleste samarbeidet, med en eller to andre vel, om å lage et dataprogram, for et firma.

(En videobutikk, kanskje.

For eksempel et program som registrerte filmer som ble lånt, osv).

Men jeg kjente ikke så mange der.

(Siden jeg hadde hatt det friåret).

Men jeg kom på noe selv, som jeg kanskje kunne lage.

En dag, (som jeg hadde fri fra OBS Triaden vel), når jeg var på rommet mitt, på Ungbo, (i Skansen Terrasse 23 der), husker jeg.

Nemlig at jeg tenkte på et program, som kunne lage kryssord.

(Og som jeg etterhvert kalte for ‘Kryssordkompilator’).

Ideen formet seg mer og mer i bakhodet mitt.

Men det var liksom også sånn, at den dukket opp fra ingensteder og, vil jeg si.

Ideen dukket plutselig opp i hodet mitt liksom.

(Som fra ingensteder, må man vel nesten si.

En dag jeg bare satt på rommet mitt, på Ungbo, og prøvde å summe meg vel.

Og tenke litt fremover, kanskje).

Også tenkte jeg mer og mer på det her da.

Og tenkte i hue mitt, hvordan jeg kunne få til dette da.

For jeg hadde jo jobba en del med tippeprogram osv., i programmeringsspråket Basic.

(Som hobby, da jeg bodde på Bergeråsen).

Så jeg var ganske vant til å drive med noe som kalles matriser, (eller tabeller), i programmering da.

Så jeg så for meg hvordan jeg kunne lage et kryssordkompilator-program, i hue da.

Ved at man hadde en ordliste, med gyldige ord.

Og at man brukte random, sånn at man fant en tilfeldig bokstav.

Også gikk liksom programmet bortover i matrisen da.

(Som også hadde noen felter som var skravert, mellom ordene da).

Og så prøvde programmet å finne en tilfeldig bokstav, som var gyldig, både loddrett og vannrett da.

Og hvis det fantes, så gikk programmet videre i matrisen igjen da.

Hvis ikke, så gikk programmet noen ruter tilbake igjen.

Og fant en ny tilfeldig bokstav.

Og fortsatte så videre igjen da.

Sånn surret og gikk programmet.

Helt til det hadde kommet fram, til den siste ruten.

Og hele kryssordet var ferdig.

Dette fikk jeg til å funke, til slutt.

Og jeg fikk det til, sånn at man kunne se på skjermen, hvordan programmet arbeidet da.

(Noe jeg pleide å vise fram, til folk, i datasalen, på NHI, noen ganger.

Hvis det var noen jeg kjente der da.

For de lurte kanskje på hva jeg satt og jobba med da).

Og når jeg endelig fikk dette til å funke.

Så måtte jeg også lage en ny programdel.

Som leste i matrisen.

Og fant ordene, som lå vannrett og loddrett, i kryssordet/matrisen.

Og så fant synonymet, som også lå i ordlisten.

(For dette lurte jeg på, hvordan jeg skulle få til.

Og jeg fant ut at det programmet var så komplisert.

At det enkleste var å bare gjøre dette i en helt egen programdel.

Etter at kryssordet var ferdig kompilert.

Siden kompileringen var komplisert da.

Så jeg lagret altså bare det ferdig kryssordet, som en .sys-fil, eller noe).

Og som så til slutt printet ut kryssordet.

Den delen av programmet, den var nesten like vanskelig å lage som selve komprimeringen, (husker jeg).

Men jeg fikk det til, til slutt, da.

Så til slutt, så trykka man bare på en knapp.

Og så stod programmet og jobbet, i X antall timer da.

Og så kunne man printe ut et ferdig kryssord.

(Som noen ganger ble likt et tidligere kryssord.

Men det var muligens fordi det var så få ord, i den ordlisten, som jeg brukte.

Jeg gjorde det også sånn, at de skraverte feltene, i kryssordet, de flyttet seg, hver gang programmet kom helt tilbake til den første ruten.

Mener jeg å huske.

Ved bruk av random da.

Sånn at programmet ikke skulle liksom ‘låse seg fast’, og stå stille, og prøve å lage et kryssord, som det ikke fantes ord nok til).

Men jeg fikk ikke lagt inn så mange ord, i ordlisten.

(For jeg hadde ikke PC, på Ungbo.

Og jeg hadde jo også jobben min, og mange andre fag, på NHI).

Men med en stor ordliste, så kunne nok dette programmet ha laget store kryssord.

Og mange forskjellige.

Et nytt hver dag kanskje.

Eller et nytt hver time, eller noe.

Hvem vet.

Noe sånt.

Så det programmet tenker jeg på fortsatt, innimellom, at det har kanskje kommersielle muligheter.

Men alle kryssordforfattere, de hater vel kanskje det programmet muligens.

(Hvis de hadde visst om det).

Siden de da kanskje ville ha blitt arbeidsledige.

Hvem vet.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så det er mulig at jeg hadde begynt, på dette kryssordkompilator-programmet.

Den gangen, som jeg dro med Øystein, på NHI.

Og at jeg viste han hvor langt jeg hadde kommet, på det programmet.

Det er mulig.

For jeg mener å huske at jeg kalte noen filer, (til det programmet), for .sys-filer.

Og det klagde vel Øystein på, (mener jeg å huske), når han var med meg, på NHI.

Fordi at de da hadde samme fil-etternavn, som config.sys-filer.

(Som er en kjent fil, i MS-DOS/Windows).

Men det var bare et tilfeldig valgt fil-etternavn.

(Og det tenkte ikke jeg så mye på).

Dette var bare et fil-etternavn jeg brukte, uten å tenke så mye over det.

Det viktige ved det programmet, (for meg), det var å prøve å få til, at det kunne lage kryssord.

(Noe jeg fikk til da).

Jeg hadde ikke så mye tid, at jeg kunne lage alt rundt det programmet, helt perfekt.

Men det funka ihvertfall da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

.sys-filer, det var forresten ferdige kryssord, (tror jeg det må ha vært).

(Noe sånt).

Som så ble lest av en annen program-del, som fant synonymene da.

(Noe sånt).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Påskenferien 1992, så tenkte jeg, at jeg skulle jobbe en del, med å bli ferdig, med Kryssordkompilator-programmet.

Men jeg hadde ikke PC, der jeg bodde, på Ungbo.

Og NHI var vel stengt i påskeferien, (mistenker jeg ihvertfall).

Men Øystein Andersen, Glenn Hesler og jeg, vi var jo som en kameratgjeng nesten, på den her tida.

Og Glenn Hesler hadde gått på datalinja, (som meg), på Skedsmo Videregående da.

(Selv om han vel er et år eller to yngre enn meg.

Så han gikk vel på datalinja skoleåret 1990/91 kanskje.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Glenn Hesler, han hadde en PC, på rommet sitt, i Nordbyveien, i Skjetten.

I noen blokker der, bodde han.

Og jeg avtalte med han, at jeg kunne få låne PC-en hans.

I påskeferien, i 1992.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så i påskeferien, i 1992, så pleide jeg å ta en buss, som gikk til Skjetten.

Jeg måtte muligens bytte buss, i Skedsmokorset, eller noe.

Eller hvordan det var.

Bussen kjørte ihvertfall forbi Skedsmokorset, mener jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg stakk altså ut og besøkte Glenn Hesler, i Skjetten, en 3-4-5 dager, (eller noe), i påskeferien, i 1992.

Og lånte PC-en hans.

Noe han kanskje fikk noe penger for.

Det husker jeg ikke helt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men den første gangen, når jeg lånte PC-en til Glenn Hesler.

Så stod Glenn Hesler og Øystein Andersen bak meg, på rommet, til Glenn Hesler.

Når jeg forklarte om hvordan kryssordkompilator-programmet mitt virka.

Men når jeg forklarte dette, så lagret programmet noen .sys-filer, på PC-en, til Glenn Hesler.

Fordi at jeg kanskje ikke hadde diskett å lagre på, (eller noe).

Så ble de filene lagret på harddisken, til PC-en til Glenn.

(Kanskje noen maste på meg, mens jeg lagra, eller noe.

For Øystein Andersen spesielt, kan være litt masete, noen ganger).

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så skulle jeg liksom slette den de filene, som programmet mitt hadde lagret, på PC-en til Glenn.

(Kanskje enten Øystein eller Glenn, ville at jeg skulle gjøre det).

Noe sånt.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da sletta jeg også samtidig config.sys, i samme slengen.

(Uten at jeg tenkte over det selv vel.

Kanskje jeg ble litt mast på der, sånn at jeg ble uoppmerksom, eller noe.

Eller kanskje jeg ikke tenkte over dette, i det hele tatt.

Siden jeg ikke hadde eid noen PC selv noen gang.

Men bare brukt de som var i datasalene, på Gjerdes Videregående, i Drammen, og på NHI, på Frysja og på Helsfyr da).

Og da begynte Øystein å skrike om dette.

‘Å, nå sletta du config.sys-fila til Glenn’.

Noe sånt sa/skreik han.

Men dette var ikke noen krise.

For da var det bare å skrive en kommando.

Som jeg hadde lært på NHI, (eller om det kan ha vært på Gjerdes Videregående).

Som het ‘undelete’, (eller noe sånt).

Men Øystein skulle liksom rydde opp da.

Han dramatiserte, må man vel nesten si.

(Eller man kan vel kanskje si at han klikka.

For han skreik og sånn da, og gikk nesten berserk da.

Så sånn var det).

Øystein var litt umoden vel, og skreik og var hysterisk da, må man vel nesten si.

Og jeg fikk ikke lov til å skrive noe mer, på PC-en til Glenn.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

For nå skulle Øystein ta over, og fikse PC-en til Glenn da.

Men Øystein gjorde noe greier, som ikke funka.

I desperasjon da, (må man vel nesten si).

Og siden Øystein gjorde de her greiene, som han gjorde.

Så funka ikke den ‘undelete’-kommandoen etterpå.

Så da ble den config.sys-fila til Glenn Hesler permanent sletta da.

Så da funka ikke PC-en hans lenger.

På grunn av Øystein Andersen sine desperate og nærmest maniske handlinger da.

Når han skreiv på PC-en til Glenn.

For han skreik og var hysterisk da, (Øystein).

Så jeg fikk nesten sjokk da.

For han overdramatiserte, vil jeg si.

For det var jo bare å skrive ‘undelete’, (eller noe sånt, som jeg husket da, mens som jeg ikke husker nå, hva det nøyaktige kommandonavnet var for).

Men det fikk jeg ikke lov til da.

For Øystein ville ikke høre på meg.

Og plutselig, så hadde han gjort noe greier, sånn at den fila var umulig å ‘un-delete’ da.

Og da ble han endelig litt mer rolig, (når han hadde gjort masse ‘tull’ da).

Og da så fikk jeg vel endelig lov å si noen ord igjen.

Nemlig at det burde funke å bruke undelete-kommandoen da.

Men det funka ikke da, på grunn av det ‘tullet’ som Øystein hadde gjort, på PC-en til Glenn da, i mellomtiden.

Øystein hadde jo gått allmenn og ikke på noen datalinja.

Men han skulle liksom fikse og ordne likevel da.

Noe som gikk veldig dårlig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg burde selvfølgelig ikke kalt de filene, til kryssordkompilator-programmet mitt, for .sys-filer.

For når man går på datahøyskoler osv., så lærer man vel det, at man bør være forsiktig med å kalle sine egne filer for ting som .sys og .bat, som MS DOS/Windows bruker.

Men jeg hadde jo nettopp hatt et friår fra NHI, (hvor jeg hadde jobbet på OBS Triaden).

Når jeg begynte å lage dette kryssordprogrammet.

Så sånne ting hadde kanskje gått litt i glemmeboka, (i løpet av dette friåret).

Og det kryssordkompilator-programmet, det var også såpass komplisert, og det var liksom litt vanskelig å få til å virke, både det å kompilere kryssordene.

Men også det å finne synonymene seinere.

(For da måtte man liksom søke i de ferdige kryssord-filene da, som ble lagt inn i en matrise).

Og det å finne hvilke ruter, som var nr. 1, 2, 3, 4, 5, osv., i kryssordet.

Og så å få printet ut alt det her, på en måte, sånn at det så bra ut.

(Ved å bruke noe litt primitiv grafikk da.

Det vil si tegn fra ascii-tabellen.

Het det vel).

Og som fristet en til å løse kryssordet.

Det var mye å tenke på, på denne prosjektoppgaven.

Så jeg var vel kanskje litt anspent.

For jeg var vel ikke helt sikker på, om jeg kom til å få det her til å funke.

Så jeg var vel mest fokusert på det, om programmet kom til å funke, eller ikke.

Så det var kanskje derfor, at jeg endte opp med å gjøre en sånn stygg bommert da.

(Det er mulig).

Når det gjaldt fil-etternavnet, på en type av systemfiler, til det kryssordkompilator-programmet da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som hendte, i det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Jeg prøver å tenke på hva jeg kan sammenligne det med, at jeg oppfant kryssordkompilator-program.

Jeg tenker nå at det var nesten som da Gutenberg oppfant boktrykkerkunsten.

At istedet for at hver bok ble skrevet manuelt, så kan man trykke de.

Så jeg er kryssordenes Gutenberg, kan man kanskje si.

Noe sånt.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

28. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 87: Mer fra NHI

NHI hadde høsten 1991, flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr.

Jeg husker fortsatt den første studiedagen der.

Rektor Ole Øren åpnet det store auditoriet der.

Men det ble en flau forestilling, husker jeg.

Det var problemer med teknikken og Ole Øren ble rød i toppen, som en keitete tenåringsnerd, må jeg vel si.

Det var pinlig å se på, må jeg si.

Ole Øren kom helt ut av det og var nervøs og rødmet da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

(Og stammet vel også, muligens).

Han oppførte seg som en sjenert, kvisete tenåring, vil jeg si.

(Selv om han jo var i 40-50-årene vel, og ikke hadde kviser sikkert).

Så det var så flaut å se på at man ble flau selv, syntes jeg.

Så åpningen av de nye NHI-lokalene, de ble som antiklimaks, må man vel nesten si.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

NHI flytta jo da også over Akerselva.

De lå jo såvidt vest for Akerselva oppe ved Frysja/Nydalen, (før flyttingen).

Mens Helsfyr lå en mil eller to øst for Akerselva vel.

Så det var vel kanskje første gangen at en høyskole lå øst for Akerselva, i Oslo?

Hva vet jeg.

Men det er kanskje en liten sjanse for at det var sånn, hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde jo jobba mye på OBS Triaden, denne sommeren.

Og jeg hadde bodd hos Arne, Mette og Axel og dem, på Furuset.

Og noen få uker, på Ungbo, i Skansen Terrasse, på Ellingsrudåsen.

Og alle tre stedene var vel alt annet enn det man kunne kalle rolige.

Så jeg glemte ihvertfall uansett å søke om studielån, før studiene begynte.

Jeg jobba på OBS Triaden, og dette friåret, fra studier, gjorde meg kanskje litt laid-back.

Jeg hadde jo gått på skole og høyskole i tilsammen tretten år, før det friåret.

Så jeg ble kanskje litt mer laid-back, av å ha et sånt friår, det er mulig.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det visste seg det, at de to månedene, som Lånekassa skrev at de hadde som behandlingstid, på lånesøknaden, osv.

Det var nok bare i sommerferien, at det var sånn, at Lånekassa hadde to måneders behandlingstid.

Virka det som for meg, ihvertfall.

For min søknad ble da behandlet på noen få uker, og jeg kunne hente studielån-giroen, i resepsjonen, hos NHI der da.

(Selv om Lånekassa seinere har brukt lang tid, på min søknad, høsten 2004, da jeg studerte i Sunderland.

Så at de skulle bruke kun noen få uker, i 1991 da, og så kjempelang tid, i 2004?

Jeg synes at dette var rart, og at det kunne minne om sabotasje.

Men men.

Dette skal jeg komme tilbake til i Min Bok 4 eller Min Bok 5, eller hva det kan bli).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg fikk studielån-giroen, så tok jeg nok med den, til Kredittkassen sin filial, på Helsfyr der da.

Den filialen, den lå bare et par hundre meter fra NHI vel, på Fyrstikktorget der da.

For jeg hadde konto hos Kreditkassen, på den her tida, husker jeg.

(Kanskje fordi de hadde filial på Triaden?

Det husker jeg ikke helt, for å være ærlig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Uansett, så var det sånn, at en gang, som jeg gikk inn i den banken, for å ta ut noe penger, eller noe.

Så var det en mann, som satt i kassa, som sa til en dame, som jobba der, at ‘Siri, kom her’, (eller noe).

Og det var da ei dame som het Siri Ribsskog, viste det seg.

Og grunnen til at han bankmannen ropte på henne.

Det var at vi hadde samme etternavn da.

Og hu dama, (som hadde langt, mørkt hår, og var i 30-årene vel).

Hu sa hei, og spurte meg noen få spørsmål da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere, når jeg bodde, på Ungbo, i Skansen Terrasse 23, så fikk jeg et postkort, som var til en Ribsskog.

Ståle Ribsskog, eller noe, muligens?

Et julekort, var det vel, at det var.

Som var skrevet med sirlig håndskrift da.

Så postmannen klarte kanskje bare å lese etternavnet?

(Og jeg fikk vel det julekortet to år, (eller noe), tror jeg.

Det var vel omtrent det eneste julekortet jeg fikk omtrent, tror jeg.

For å fleipe litt).

Så selv om Ribsskog-navnet, er ganske sjeldent.

Så hadde det altså bodd en Ståle Ribsskog, i den samme oppgangen som Ungbo lå i, i Skansen Terrasse 23 da.

Fant jeg ut, tilfeldigvis.

Kanskje det var derfor, at disse to hos Kredittkassen, på Helsfyr, stusset så fælt over mine persondata.

Ikke bare var etternavnet likt som hu Siri Ribsskog, som jobba der.

Men det var vel muligens også sånn, at min adresse, var lik, som hu Siri Ribsskog sin gamle adresse da.

(Muligens ihvertfall).

Det har jeg ihvertfall lurt på, i ettertid.

Etter at jeg fikk de julekortene, til han Ståle Ribsskog da, (var det vel, hvis jeg husker riktig).

Mens jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette andre året, som jeg gikk, på NHI.

Så pleide jeg ofte å forsove meg, (kanskje siden jeg var litt deprimert, noe jeg skal komme tilbake til), husker jeg.

Så jeg pleide å sette meg langt bak, og til høyre, i det store auditoriet da.

Og da havna jeg noen ganger bak to pene, unge studiner, husker jeg.

Ei med mørkt hår og ei med lyst hår vel.

(Noe sånt).

Hu ene la ihvertfall fram ei notatbok, (eller om det var en skoledagbok), med telefonnummeret sitt synlig, osv., i et friminutt der, husker jeg.

Og da dukka det opp en annen ung, mannlig student, som satt langt vekk fra der jeg satt.

Og skreiv ned telefonnummeret, til hu pene, unge dama, husker jeg.

Men jeg skreiv ikke opp telefonnummeret da.

Det ble liksom litt for useriøst, (eller hva man skal kalle det), syntes jeg.

Jeg var vant til å møte damer, på byen, og snakka ganske direkte med dem vel.

Og jeg ville ikke gjøre noe som virka umodent/unaturlig liksom.

Som å skrive av et telefonnummer, uten å spørre om å lov først, for eksempel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det som var litt rart.

Det var at en gang.

Så dukka disse to pene damene opp, i kassa mi, på OBS Triaden der.

En vakt jeg jobba der da, etter skolen, en dag.

For jeg kjøpte sånne månedskort, som gjaldt i både Oslo og en del av Akershus da, husker jeg.

Så jeg kunne ta en buss, som gikk fra ved T-banestasjonen, på Helsfyr der, og til Lørenskog/Skårer da.

Selv om jeg vel da noen ganger måtte gå fra ved Metro-senteret der, (hvis jeg husker det riktig).

Men det var vel bare ti minutter, å gå, eller noe.

Så det gikk greit, liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men da de pene damene, fra NHI, dukka opp i kassa mi, på OBS Triaden der.

Så sa de liksom ikke ‘hei’.

Selv om det virka for meg, som at de var der, for å gå i kassa mi, nesten.

Så dette ble litt unaturlig da, (husker jeg at jeg syntes).

Jeg sa heller ikke hei.

Jeg kjente de jo igjen.

Men jeg visste jo ikke hva de het, eller noe.

Så jeg bare lot som at de var vanlige kunder liksom.

Jeg fant det liksom unaturlig, å si noe annet de vanlige glosene, som man sa i kassa, liksom da.

Som ‘takk’ og ‘værsågod’, osv., da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kar, kjente meg igjen, fra det første året, på NHI.

Det var en ny klasse, som jeg havna i da.

(Siden jeg hadde hatt et friår).

Men han ganske lave, fra Hurum, (var det vel).

(Han som en gang sa at hu Kari, fra Trøndelag, med pigg-sveisen, som jeg ble med hjem en gang, til Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2), var ok/fin, på den første festen, det første året, som vi gikk på NHI, på Josefines Vertshus, i Josefines gate vel, høsten 1989).

Han som hadde kopiert en kassett, (jeg husker ihvertfall to sanger, som han tok opp, på en kasset, for meg, og det var en sang, som var fra noen bekjente av han, fra Hurum, som het ‘into Ramadan with the supreme caddy’, og en annen sang som gikk sånn her ‘massemorderen smilte til pressen, da han ble dømt’, (som er med bandet Kjøtt, fant jeg ut, når jeg søkte på nettet nå), til meg, en gang, det første året vel, som jeg gikk på NHI.

Han gikk fortsatt på NHI, skoleåret 1990/91.

(Mener jeg å huske, ihvertfall).

Han dro meg med en gang, for å drikke øl, på en pub, på Fyrstikktorget der, husker jeg.

Men jeg var kanskje litt snobbete, og bortskjemt, når det gjaldt utesteder.

Så jeg bare kjeda meg der vel.

Jeg var så vant til å gå ut på byen, i Oslo, og drikke, på den her tida.

Og jeg var vel litt stressa muligens, på den her tida, også.

Så jeg var kanskje ikke så sosial da.

På NHI, på Frysja, så hadde det jo vært en bodega, hvor man kunne sitte, å lese lekser, for eksempel.

(En slags studentpub da).

Men så ikke på Helsfyr.

Men skolen lå like ved Fyrstikktorget da.

Og der lå det en pub da, med uteservering, osv.

Som vel antagelig fungerte som en slags NHI-pub da.

Men jeg kjeda meg vel litt der, for å være ærlig.

Det er mulig at jeg tenkte for mye, på jobben min, på OBS Triaden, eller noe.

Og på de kamerata, (eller ‘kamerata’), som jeg hadde, som jeg pleide å henge med, på Biljardhallen der, osv. da.

Nemlig Øystein Andersen og Glenn Hesler, og delvis Bengt Rune og dem da.

Så sånn var kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som hendte, det andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

26. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 77: Mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

Mens jeg studerte det andre året, på NHI, (som da var flytta til Fyrstikktorget, på Helsfyr), skoleåret 1991/92.

Så jobba jeg kveldsvakter tirsdager og fredager, i kassa, på OBS Triaden, da.

Og jeg jobba også hver lørdag, først i kassa, og seinere i ferskvaren, (mener jeg å huske).

Men jeg røyka vel kanskje 10-20 sigaretter om dagen, og var vel litt ute på byen og, så det gikk vel en del penger da.

Jeg husker at kassaleder Carmen, spurte meg, før hu slutta der, om det ikke ble slitsomt for meg, å alltid jobbe på noen av de travleste vaktene, i kassa der.

(For det var ofte mange kunder, på OBS Triaden da.

Det var ikke sjelden at man kunne ha opp over 100.000 i kassa, på en lørdagsvakt der, for eksempel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En kveldsvakt, en tirsdag, (må det vel ha vært).

Så ble jeg spurt om jeg kunne jobbe i ferskvaren.

Jeg jobba jo i ferskvarene på lørdagene, til vanlig.

Men dette var en hverdag da.

På lørdagene, så jobba jeg sammen med en kar, som hadde mørkt hår, og som var et eller to år eldre enn meg vel.

En som hadde jobba i ferskvareavdelingen en stund.

Og da gjorde jeg bare det han ba meg om da.

Siden jeg ikke hadde fått noe ordentlig opplæring, i ferskvaren da, for å si det sånn.

(Annet enn når det gjaldt å pakke inn pålegg og fisk og sånn da.

Det fikk jeg forklart litt, når jeg begynte å jobbe der).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men denne tirsdagen, (var det vel), som jeg hadde blitt bedt om å jobbe, i ferskvaren da.

Så stod jeg der aleine, husker jeg.

Dette kan også ha vært en tidligvakt, eller en mellomvakt, forresten.

Jeg husker at all salaten og kjøttpålegget stod ferdig framme der, når vakta mi begynte vel.

Jeg hadde måttet lære meg navnene på alt kjøttpålegget, husker jeg, forresten.

Jeg visste vel hvordan roastbiff, servelat og kokt skinke så ut, (for eksempel).

Men de andre slagene måtte jeg lære meg da.

Og det var også ganske sjeldne slag som haugpølse og sånn vel.

Så det var en del slag å lære seg da.

En 15-20 slag kanskje.

(Noe sånt).

Men salaten var vel merket tror jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at det var rolig i ferskvareavdelingen, denne hverdagen, som jeg jobba.

Ei kunde-dame, i 30-40-åra vel, dukka opp, og ville ha skinkesalat.

Skinkesalaten så ikke så innbydende ut, husker jeg.

Jeg måtte liksom grave nedi den, med ei sånn plastsleiv, (må man vel kalle det), fordi at det øverste laget med majones, var liksom gulfarga og delvis størkna da.

Og skåla som skinkesalaten var i, virka vel også rar, (mener jeg å huske).

Den skåla var nesten som en fruktbolle kanskje.

Den var ihvertfall større, (eller ihvertfall annerledes), enn de andre skålene, i disken der, mener jeg å huske.

Og hu kunde-dama, hu spurte meg, (husker jeg), om ‘er det skinke-salat?’.

Og skinke-salat, det var ikke noe, som vi alltid pleide å ha der.

Men han nye lederen, han hadde vel informert meg om det, at den skåla var skinkesalat da.

(Noe sånt).

Så hu kunde-dama hu reagerte nok negativt, på den litt rare skinke-salaten da.

(Sånn som det virka som for meg, ihvertfall).

Siden den salaten hadde et lag av ‘guffe’ liksom, på toppen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hvem som la opp disken den morgenen, det veit jeg ikke.

Men jeg husker at han nye lederen, han begynte å prate til meg, om at han så etter en person, som kunne holde disken bra.

Det er mulig at det var noe vagt, i forbindelse med den skinke-salaten.

For den så jo ikke helt bra ut.

Men jeg hadde ikke fått opplæring, i hva jeg skulle gjøre, hvis noe der ikke så bra ut.

Så jeg gjorde ikke noe med det, (for å si det sånn).

Dette var nytt for meg, at jeg stod i ferskvareavdelinga aleine, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og hvis han nye lederen der, trodde at jeg var interessert, i å jobbe heltid, i ferskvareavdelingen.

Så bomma han, for å si det sånn.

For jeg studerte jo heltid, på NHI, (på den her tida), og var inne i travel periode, siden det var det siste året mitt der da.

Og jeg hadde ihvertfall ikke tenkt å jobbe i butikk, etter at jeg var ferdig på NHI, for å si det sånn.

Så da lo jeg litt inni meg, husker jeg, da han nye lederen i ferskvareavdelingen, begynte å hinte om heltidsjobb der, for jeg var jo en dyktig datastudent, som syntes at jeg jobba nok, ved siden av studiene, fra før, (om jeg ikke også skulle jobbe heltid i ferskvaren), for å si det sånn.

Men det er mulig at han nye ferskvare-lederen, var fra OBS Lillestrøm, eller noe sånt da.

Uansett så visste han vel ikke at jeg studerte heltid på NHI, antagelig.

Hvis han liksom hinta at han muligens hadde en heltidsjobb i ferskvaren til meg da.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, så pleide jeg å kjøpe en god kyllingsalat, som de hadde, hos Oluf Lorentzen, på Oslo City, det året, som jeg bodde på Abildsø.

Og kyllingsalat, det hadde de ikke på OBS Triaden, (sånn som jeg kan huske det).

(Men de hadde vel oppskjært kyllingbryst, mener jeg å huske, noe som jeg syntes var godt da, husker jeg).

Men jeg var vel litt lei av sånne salater, som italiensk salat og rekesalat, som jeg hadde pleid å spise, når jeg bodde, på Bergeråsen.

Så derfor hadde jeg pleid å kjøpe skinkesalat, noen ganger selv der, når jeg jobba heltid der, osv.

Men fra den tida, så husker jeg det, at det ikke var alltid, at dem hadde skinkesalat, (i ferskvaren der da).

Og da spurte jeg noen ganger dem i ferskvaren, om det her da, på spiserommet, for eksempel.

(Ei som het Anka, (eller noe), muligens, med mørkt hår vel).

Og jeg fikk vel da til svar, at skinkesalat, det var noe de lagde selv, når dem hadde noe skinke, (eller noe), som det var dårlig dato på da, (eller noe).

Og at skinkesalat ikke var noe de fikk ferdig fra noen leverandører da.

Men hvorfor den skinkesalaten, som stod i disken der, (den dagen jeg jobba aleine der), var så dårlig, (enda den var nesten urørt vel).

Det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Den siste tida, som jeg bodde hos Arne og Mette og dem, på Furuset.

Så maste Mette Holter ganske mye, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

Jeg pleide jo da å si til henne det, at jeg jobba med saken.

Siden jeg jo hadde vært på visning, hos de to unge damene, som var kolleger av Magne Winnem, i Rimi.

Og siden jeg regna med at jeg kom til å få høre tilbake, fra Magne Winnem, om det bostedet da.

(Noe som aldri skjedde men.

Men men).

Men en gang, som jeg skulle med T-banen ned til Oslo Sentrum, (fra Furuset da), av en eller annen grunn.

Så husker jeg det, at det hang plakater, for Ungbo, i T-bane-vognene.

Det stod, ‘Vil du kun ta oppvasken hver femte uke?’.

(Noe sånt).

For reklamen sa det, at hvis du bodde på Ungbo, så slapp du å ta oppvasken oftere enn hver femte uke da.

For Ungbo, det var kommunalt eide bofelleskap.

Hvor man bodde sammen med fire andre folk, i slutten av tenårene eller i begynnelsen av 20-årene da.

Så når jeg så de plakatene, på T-banen, like etter at jeg hadde blitt mast på, av Mette Holter, om at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo.

Ja, da syntes jo jeg, at det hørtes ut som en grei ordning da, å leie en sånn plass i et bofelleskap, for unge folk, av Oslo kommune da.

Så da ble det jo til, at jeg ringte Ungbo da, istedet for at jeg begynte å kikke i Aftenposten, etter leiligheter/hybler da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg avtalte å dra til Ungbo, som holdt til i Møllergata vel, i Oslo Sentrum da.

Og jeg hadde et møte der, med en som het Stig, (mener jeg å huske), og en kvinnelig kollega av han da.

Stig og hu dama, de kunne fortelle det, at Ungbo hadde bofelleskap, på Vålerenga og på Ellingsrudåsen, (blant annet vel).

Jeg fortalte det, at jeg skulle begynne å studere igjen, på NHI, som lå på Helsfyr, og som var nabostedet til Vålerenga vel.

Så jeg fortalte det, at jeg gjerne ville bo på Vålerenga da.

Men der overstyrte Ungbo meg da.

De mente at siden halvbroren min og dem, bodde på Furuset, så burde jeg bo på Ellingsrudåsen, som var nabostedet til Furuset da.

Enda Ellingsrudåsen, det var så langt unna sentrum som man kunne komme omtrent, i Oslo.

Og Vålerenga, det tenkte jeg, at såvidt var i gåavstand, hjem fra byen.

Sånn at jeg eventuelt kunne ha gått hjem, hvis jeg var ute på en skikkelig pub-til-pub-runde, i Oslo Sentrum, og var ute til etter at den siste T-banen hadde gått hjem da.

Men dette var visst ikke aktuelt.

Stig og hu Ungbo-dama, de mente at jeg måtte bo på Ellingsrudåsen da.

Et sted som virka mye mer kjedelig, enn Vålerenga da, for meg.

Men jeg fikk ikke bestemme selv da.

Men Ungbo bestemte for meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg dukka opp i Skansen Terrasse der, en gang i juli/august 1991, for å dra på møte, i Ungbo-leiligheten der da.

Så hilste jeg på de tre som bodde der fra før.

Det var et par, nemlig Inger-Lise, (eller noe), og Per.

Disse var et eller to år eldre enn meg vel.

Inger Lise jobba på Aker Sykehus, tror jeg, i en matbutikk der, (eller noe), vel.

(Noe sånt).

Per han jobba med noe greier, som jeg ikke husker hva var.

Men han fikk seg seinere ekstrajobb som elektriker, med å legge inn alarmer, eller noe sånt, husker jeg.

En jobb han måtte slutte i vel.

Hu andre dama som bodde der, hu het Wenche, og hadde lyst hår, husker jeg.

(Både Inger Lise og Wenche var ganske kraftige damer, forresten).

Wenche jobba som selger, eller noe, vel.

Og hu vanka også på MC-klubber, og sånn.

Så dette var en tøff/rølpete gjeng, må jeg si.

Som bodde på Ungbo der, hvor jeg leide et rom da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det møtet, som jeg var med på.

Så var det også ei pen, lyshåra dame, i slutten av tenårene, eller i begynnelsen av 20-årene, fra Vestlandet, husker jeg.

Hu husker jeg ikke hva jobba med.

Men jeg lurer på om det var hu jeg seinere så igjen, på Peppes Pizza, i Stortingsgata der, på dimmefesten, fra militæret, et par år seinere.

Men det skal jeg ikke si helt sikkert.

Hu ‘vestlands-blondinna’, hu bodde der bare noen måneder, og hu sa til meg det, den siste dagen, som hu bodde der, at hu skjønte hva jeg mente, når jeg klagde litt, på de her folka, som allerede bodde der, da vi flytta inn da.

Så hu kom seg litt på bølgelengde vel.

(Hvis jeg skjønte det riktig).

Selv om dette bare var i noen sekunder, den siste dagen, som hu bodde der.

Så sånn var det

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg flytta fra Arne og Mette og dem.

Og til Ungbo, i Skansen Terrasse 23 der, på Ellingsrudåsen.

Så fikk jeg hjelp av Glenn Hesler, (som hadde en Volvo stasjonsvogn, som han brukte i jobben som blikkenslager vel), med å flytte.

Det var vel ikke så mange ting jeg eide egentlig vel.

Så det holdt at han kjørte en gang, (for å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg hadde jo ikke noen seng.

(For jeg hadde jo solgt vannsenga mi, til min tremenning, Øystein Andersen, et års tid, før det her).

Så jeg ringte vel faren min, og spurte, om jeg kunne få bare en sånn enkel ‘køyeseng-enkeltseng’ da, (siden jeg ikke turte å be om en ny, dyr vannseng, siden jeg jo hadde solgt den forrige jeg hadde fått, bare et par år før det her, til min tremenning, Øystein Andersen, for tusen kroner da).

(Siden faren min jobba i sengebutikk da, (i Drammen), og hadde jobba med å produsere senger, (ihvertfall tidligere).

Og det fikk jeg.

Men den senga, den var malt lyseblå, husker jeg.

Noe jeg ikke likte så bra vel.

Og den senga, den var også for kort for meg, husker jeg.

Sånn at jeg måtte krølle beina, når jeg lå i den senga.

Så en natt, mens jeg bodde på Ellingsrudåsen der.

Så ble jeg så arg, over at den senga, var så ukomfertabel, å ligge i, at jeg fant fram en umbraco-nøkkel, (som vel hadde fulgt med skruene til senga), og skrudde av det ene endestykket, til senga.

Og så gikk jeg ut, og fant en slags liten skog, midt imellom blokkene, i Skansen Terrasse der da.

Og jeg fant også en stein, eller noe, i den lille skogen da.

Som jeg stilte det endestykket til senga opp mot da.

Og så hoppa jeg oppå det endestykket, til det øverste bordet knakk da, husker jeg.

Og så gikk jeg tilbake hjem, og monterte på endestykket, på senga igjen da.

Og da kunne jeg endelig strekke ut beina da.

Den eneste ulempen, det var det, at det nederste bordet, på endestykket, det stakk litt opp, over madrassen da.

Så det gjorde litt vondt, å strekke ut beina.

For da ble liksom anklene mine liggende rett oppå toppen av en treplanke da.

Som stakk opp en centimeter, eller to, kanskje, over toppen av madrassen da.

Så hvis dette hadde vært i dag, så hadde jeg vel kanskje gått i en butikk, og kjøpt en sag vel.

Sånn at jeg hadde fått saget av den øverste delen, av det bordet, som stakk opp, over madrassen da.

Sånn at jeg kunne ha fått sovet ordentlig ut, i den senga da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

14. mars 2012
Angående datasikkerhet, så kan jeg anbefale den foreleseren vi hadde i datasikkerhet, ved NHI, i 1991/92. Dr. Erwin, i Sunderland, var også dyktig

http://www.dagbladet.no/2012/03/06/nyheter/innenriks/cyberkrim/20539255/

PS.

Her er mer om dette:

http://johncons.angelfire.com/om.html

7. mars 2012
Min Bok 2 – Kapittel 59: UIO

Siden jeg var litt flau, over å bare jobbe i butikk, dette friåret fra NHI.

Så bestemte jeg meg for det, at jeg også ville prøve meg på, å lese til forberedende, ved UIO.

Jeg var nemlig også litt nysgjerrig, på hva det her med forberedende, var for noe, egentlig.

Så jeg bestemte meg for det da, at jeg ville prøve å lese til forberedende, som privatist, ved UIO da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Tre folk på NHI, som hadde gått på samme studietrinn, som meg, studieåret før.

(Det var han med det mørke håret, fra Nesodden, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2.

Og to andre ‘NHI-karer’, som pleide å henge sammen med han da).

De var nemlig innom på OBS Triaden, en gang, mens jeg hadde et friår da, fra NHI.

Også sa de til meg, (husker jeg), mens jeg satt i kassa der, på OBS Triaden, og dem gikk ut av butikken, (gjennom kassa ved siden av, var det vel), at ‘slår dette NHI da Erik?’.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg dro ned til Universitetet, i Karl Johan der, (hvor det mest går juss-studenter vel), og kikka litt, i en bokhandel der, like over nyttår, i 1991, (kan det vel ha vært).

Og jeg husker det, at jeg hadde en ganske stor ex-phil-bok, med en stiv, blå perm på vel, som jeg muligens kjøpte i den gamle universitetsbygningen der da.

Det er mulig.

(Noe sånt).

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var antagelig det.

Men men.

Hu litt lubne Svelvik-dama, som jeg har skrevet om i Min Bok, at flørta meg meg, under Svelvik-dagene en gang, sommeren 1988, (eller noe sånt), da Espen Melheim og jeg, stod sammen, ikke langt fra Samfunnshuset i Svelvik, under Svelvikdagene, (eller om det var under 16. mai-festivitas), en gang, på slutten av 80-tallet vel.

(Hu som jeg lurer på om var kommunist.

Og som vel satt på den Laibach-sangen, (Across the Univerise), den gangen som min søsters venninne Heidi, fra Drammen, (som var i den Depeche/Lyche-gjengen), ble knulla hjemme hos hu nevnte, litt lubne Svelvik-dama da, som også var venninne, av søstera mi.

Hu litt lubne Svelvik-dama, hu møtte jeg noen ganger, (i Oslo), gjennom Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, som flytta inn til Oslo, omtrent på samme tida, som meg da.

Og hu litt lubne, hu ville faktisk låne meg en ex-phil-bok, husker jeg.

Så det er mulig at jeg hadde to ex-phil-bøker.

En, som jeg fikk låne, av hu litt lubne kommunist-dama, fra Svelvik da.

(Som vel antagelig tok ex-phil studieåret før det her da).

Og muligens en til, som jeg kjøpte selv, på den bokhandelen, ved juss-fakultetet der da, (heter det vel. Altså det fine, gamle universitetsbygningen, som liksom var den ‘originale’ universitetsbygningen i Oslo vel. Den som er bygget i gul-farget/malt sten vel, og som liksom er bygget i den samme arkitekturstilen, som Slottet, Stortinget og Nasjonalteateret da. Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall. Jeg som ikke er noen ekspert på arkitektur, akkurat men, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at jeg dreiv og leste, til ex-phil, i leiligheten, til Arne og Mette og dem, i Høybråtenveien der da.

Dette kan for eksempel ha vært, etter at det seks måneders vikariatet mitt gikk ut.

For da hadde jeg sikkert noen fridager, nå og da, som jeg kunne bruke til å lese på da.

Det mulig.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker det, at det ex-phil gikk ut på.

Det var noe som het hypoteser.

Det var om logikk.

Og om filosofi da.

Jeg vet ikke hvor mye i detalj jeg skal gå om det her.

Men en hypotese, det er en teori da.

Som noen setter fram.

Og som ikke behøver å være riktig.

Men som man finner ut ting, som støtter eller motbeviser da.

Et eksempel på en hypotese, det kan være, at ‘alle kvinner er fra Venus’.

Også kan man finne noe, som støtter eller motsier dette da.

For eksempel, så kan man si det, at kvinner har små hjerner.

Så det er vanskelig å forestille seg det, at de ville klart noe sånt, som å dra med romskip, fra Venus, til Jorden da.

(For å fleipe litt da).

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt logikk, så var det mye fokus, i ex-phil, på om noe var logisk riktig da.

Og hvis det skulle være logisk riktig, så måtte det være riktig, i absolutt alle tilfeller.

Hvis noen sa, for eksempel, at ei dame, var så stygg, at hu aldri ville bli gift.

Så for at dette skulle være logisk riktig.

Så måtte man ha spurt, alle menn, på jorden, om de ville ha giftet seg med henne.

Og det er jo umulig å gjøre.

Så et sånt utsagn, det kan man ikke si, at er logisk da.

Så sånn er det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når det gjaldt filosofi-pensumet, som var for ex-phil.

Så er det ikke noe av det, som har festet seg så mye, i hukommelsen min.

Men jeg leste jo også til ex-phil, da jeg var i infanteriet, under Førstegangstjenesten, på Terningmoen, i Elverum.

(Mest fordi jeg hata den ‘speider-aktige’ hverdagen som infanterist vel.

Men masse sersjanter og lagførere og troppsjefer osv., som kommanderer over en da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og på Terningmoen, når jeg leste ex-phil der, vår-semesteret 1993 vel.

Så husker jeg fra en forelesning der.

(Av ei foreleser-dame, som var i 50-60 åra vel).

At vi lærte om hulelignelsen, av Kant.

Men den var veldig tung, husker jeg.

Ihvertfall for meg, som var ganske pinglete, under Førstegangstjenesten.

Og som hadde hatt uflaks, og havna i den tøffeste våpengrenen, i Forsvaret, (ifølge Andre Willasen ihvertfall, husker jeg, fra russeklassen min, på Gjerde), nemlig i infanteriet.

Så jeg var vel ofte ganske sliten, under Førstegangstjenesten.

Og i infanteriet, så hadde dem også et slags ordtak, som ble sagt, husker jeg, av noen depot-ansvarlige, (var det vel), på Terningmoen, at ‘en infanterist, han hviler når han kan’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg meldte litt pass, på det ex-phil-kurset, i militæret, etterhvert, etter den hulelignelsen, til Platon da, (var det vel, og ikke Kant).

For jeg meldte meg på ex-phil, på Terningmoen, for å få litt avveksling, (noen timer nå og da, liksom), fra en kjedelig infanteri-tjeneste da, må jeg nok innrømme.

Og ikke fordi at jeg akkurat hadde noen planer om å studere videre på UIO, (eller noe).

Jeg hadde jo allerede studert to år, på NHI, da jeg avtjente Førstegangstjenesten min.

(For å si det sånn).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter at jeg hadde lest, i noen dager ihvertfall, på ex-phil da.

(For min lillebror Axel, bodde jo i samme leilighet som meg.

Så det var kanskje litt begrenset, hvor mye jeg kunne lese og.

Siden Axel jo var hyperaktiv, (vil jeg si, ihvertfall), og også gikk på spesialskole da, og Mette Holter sa, (mens Arne Thomassen også var til stede, i stua deres, en gang), at Axel hadde MBD, (altså Minor Brain Damage), husker jeg).

Så dro jeg ned til blindern da, med T-banen sikkert, en dag, våren 1991 da.

For å ta eksamen, i Ex-phil da.

Og da, så havna jeg i et svært klasserom, (var det vel), sammen med kanskje 50 eller 100 andre ungdommer da, husker jeg.

Og jeg måtte jo nesten være litt ‘ovenpå’, siden jeg egentlig jobba på OBS Triaden, og ‘egentlig egentlig’ studerte på NHI da.

Så jeg var veldig ‘laid back’ da, husker jeg, under denne ex-phil-eksamen-‘seansen’ da.

For jeg skulle jo ikke studere noe videre på UIO, uansett.

Men jeg hadde jo bare vært litt nysgjerrig, på hva ex-phil var.

Og jeg var jo litt flau da, over at jeg bare jobba i butikk, og satt i kassa på OBS Triaden, (under det her friåret mitt da, fra NHI).

Og jeg ville vel også kanskje få bekreftet det, at jeg kunne studere ved Universitetet, selv om jeg hadde gått på økonomilinja, på Handel og Kontor da, (og vært blåruss), og ikke hadde vært rødruss, på Allmenn.

Så sånn var nok antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så når ei ung dame, som satt ved pulten ved siden av meg, i ex-phil-eksamen rommet der.

Når hu spurte meg om noe greier.

I forbindelse med noen ark, som vi fikk utdelt, eller noe da.

Så svarte jeg henne om det da, (og var litt gentleman kanskje), selv om det egentlig ikke var lov å prate, på det her tidspunktet, av eksamenen da.

Så jeg lurer på om grunnen til at jeg strøyk, på den her ex-phil-eksamen, var fordi at jeg prata med hu unge, (og pene vel, sånn som jeg husker det, ihvertfall), ‘medstudenten’ min der da.

Jeg jobba jo tross alt, på OBS Triaden, som var kjent som en veldig bra butikk, som hadde god kundeservice, osv.

Så når ei fin dame, på ex-phil-eksamen, spurte meg om noe, (som var om noe administrativt, mener jeg å huske, og ihvertfall ikke noe om selve oppgaven da).

Så måtte jeg jo nesten svare, syntes jeg nok.

Selv om det egentlig hadde blitt sagt da, fra ei vakt-dame, (som kanskje egentlig var pensjonist), at det ikke var lov til å snakke sammen lenger, blant studentene, etter at oppgaven var delt ut da.

Så om dette var grunnen til at jeg strøyk, på ex-phil, fordi jeg svarte hu ex-phil-student-dama, om noe hu ikke fikk med seg da.

Det er mulig.

Det skal jeg ikke si.

Jeg har vel aldri fått noe dokumentasjon, om det her heller, tror jeg.

Selv om jeg nok må ha ringt UIO, eller dratt ned til Blindern igjen, for å sjekke resultatet mitt da, på den her eksamenen.

Det må jeg nok ha gjort, for jeg husker det, at jeg var litt skuffa over meg selv, siden jeg hadde klart å stryke da, på den ex-phil-eksamenen.

For jeg var jo vant til det, at jeg tok skolearbeidet lett, og at jeg ikke behøvde å anstrenge meg så mye, for å få bra karakterer, mens jeg gikk på ungdomsskolen og på Handel og Kontor og vel også på NHI da, (må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg var vel også den første som gikk, mener jeg.

På den ex-phil-eksamenen, som jeg var på, på Blindern da.

Og jeg mener å huske det, at hu ‘gamle ugla’ der da, (hu eksamensvakta altså), skreiv på noe greier, på besvarelsen min da.

Men det kan jo bare ha vært et klokkeslett, for alt hva jeg veit.

Men hvem vet, kanskje sensorene har dømt meg strengere, på den ex-phil-eksamenen, siden jeg da, (på samme måte som da jeg tok teori-eksamen, til førerkortet, fire-fem år seinere, i desember 1995 vel), var den første som gikk da.

Det er mulig.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så sånn var muligens det.

Etter dette, så var jeg bare på UIO en gang, for å besøke min halvbror Axel, som utpå 90-tallet, fikk seg en praksisplass, (som del av et svennebrev som kokk, (eller om det heter kokkebrev), ved en kokkeskole, på Helsfyr, i Oslo, og som i forbindelse med det, var utplassert, som lærling, (heter det vel), i et eller to år da antagelig, ved studentkantina, Frederikke, (heter den vel), ved UIO, på Blindern da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

23. februar 2012
Min Bok 2 – Kapittel 56: Unge Høyre

Etter at jeg hadde jobba på OBS Triaden, i seks måneder.

(Altså våren 1991 da).

Så gikk mitt seks måneders vikariat ut da.

Men jeg merka nesten ikke noe til det.

Det eneste var at jeg fikk en god del andre vakter da.

Så jeg ble satt opp til å jobbe, mye på kveldsvakter og lørdagsvakter, etter at vikariatet mitt gikk ut da.

Og jeg skulle jo uansett begynne å studere igjen, på NHI, høsten etter, (kanskje 3-4 måneder, etter det her).

Og det skulle jo også være sommerferie, like etter at vikariatet mitt gikk ut.

Så etter at vikariatet mitt gikk ut, så jobba jeg litt mindre regelmessig da.

Men jeg jobba fortsatt ganske mye.

Og det var ikke så mange uker, mellom at vikariatet mitt gikk ut og sommerferien begynte.

Og i sommerferien, så var det jo ferieavvikling.

(Så da fikk jeg jo jobbe en god del, mener jeg.

For da brukte de meg som ferievikar da, mener jeg å huske, ihvertfall).

Så hvis man ser stort på det.

Så var det omtrent sånn, at jeg ikke merka noe omtrent, til at vikariatet mitt var ferdig da.

For jeg ble bare satt opp på nye vakter da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Mens jeg jobba på OBS Triaden, så var det en gang sånn.

At en mandag, (var det vel), som jeg dukka opp på jobben.

Så var OBS Triaden stengt.

Jeg prata med Assisterende Butikksjef Claus, (var det vel), gjennom gitteret der da, som var utafor matbutikken.

Og han sa at jeg nok kom til å få ny jobb da.

Noe sånt.

Og det som hadde skjedd da.

Det var at OBS Lillestrøm, (eller Forbrukersamvirket i Lillestrøm), hadde tatt over OBS Triaden.

Og at disponenten hadde fått sparken da.

Sånn at Butikksjef John Ellingsen ble den høyeste leder, på OBS Triaden, etter det her.

Og at han jobbet under en disponent, (eller noe), i Lillestrøm da.

(Han disponenten som fikk sparken, det var en med et ganske norrønt navn vel.

Et navn som jeg blander med Skjalg, eller noe, vel.

Men Skjalg, det var han første kjørelæreren min, i Drammen, (mener jeg).

Som jeg har skrevet om i Min Bok.

Så hva han disponenten, (som fikk sparken), het igjen.

Det husker jeg ikke nå).

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Og da fikk jeg ny kontrakt, av butikksjef John Ellingsen, (etter en stund), husker jeg.

På deltid, var det vel.

Så dette var nok etter at jeg hadde begynt å studere igjen, på NHI, tror jeg.

Og da, så skulle man liksom skrive på kontrakten, hvis man var med i noen forening/organisasjon da.

Og da syntes jeg at det ble litt dumt, å ikke skrive noe.

Så da skrev jeg opp ‘Unge Høyre’, på den kontrakten, som John Ellingsen ga meg, husker jeg.

Men egentlig, så var jeg vel ikke ‘ordentlig’ medlem, i Unge Høyre, (tror jeg ihvertfall).

For det hadde vært noe surr, (rundt det her), for å være ærlig.

For Magne Winnem han ble jo ferdig med militæret, rundt årsskiftet 1990/91 vel.

Og så fikk han seg jobb, som Assisterende Butikksjef, på en Rimi, som lå i en sidegate av Karl Johan, ned mot Rådhuset.

Rosenkrantzgate, mener jeg at det var.

(Det var i den butikken, som Siri Rognli Olsen, venninna og jeg, hadde handla, da dem besøkte meg, på Abildsø, påsken før Winnem begynte å jobbe der da.

Som jeg har skrevet om tidligere i Min Bok 2).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Winnem ville så ha meg med, på Unge Høyre-møter, husker jeg.

Våren/sommeren 1991.

Og dette var et kurs i konservativ politikk, (sånn som jeg skjønte det).

Men jeg vet ikke om jeg fikk være med, på det kurset, fra starten av.

Men jeg husker at jeg var på en kurskveld der, (ihvertfall), på Høires Hus der da, i Stortingsgata.

Og da ble det forklart om konservativ politikk, fra en sånn ‘ideolog’ da, som ligna litt på Fritjof Arngren, (på håret osv.), sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Og han hadde også en assistent, (eller noe), husker jeg, som var litt mer stille og ‘anonym’ da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi lærte om konservativ politikk.

Og at Høyre ikke mente at man skulle gi penger til ‘de som hadde to bein’, for da, så ‘ble det ikke noe penger igjen til de som bare hadde et bein’.

Så Høyre var mot ungdomsklubber og sånn da.

Som var for ‘vanlige’ folk da.

Høyre ville at vanlige folk, skulle klare seg selv, uten støtte fra myndighetene.

Men at de som virkelig trengte hjelp, de kunne få støtte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det ble også forklart, på det kurset jeg var på, hva konservativ politikk var.

(Eller om det var, hva ‘konservatisme’ betydde, som ble forklart.

Noe sånt).

Å være konservativ, det betydde at man ikke likte revolusjoner da.

(Fikk vi forklart).

Under revolusjoner, så blir mye forandret, på en gang.

Mens konservative, de liker best, at kun en og en ting, blir forandret, av gangen.

(Lærte vi da).

For da ble ting mer stabile og sånn, i samfunnet da.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så konservative, de er ikke imot forandring, men de vil foreta eventuelle forandringer sakte og sikkert da.

Og ikke som under en revolusjon, hvor mye blir forandret samtidig da.

For at folk skal kunne følge med litt på hva som skjer da, antagelig.

Noe sånt.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På det samme kursmøtet, som Magne Winnem mer eller mindre hadde smuglet inn meg på vel.

(Eller hvordan han forklarte det, at jeg var med, til de andre Unge Høyre-folka der.

For Winnem hadde vært på den god del møter der da, (tror jeg ihvertfall), i Høires Hus, før jeg ble med han på et møte eller to da, våren/sommeren 1991).

Så var det også ei pen blondinne, som het Cathrine Huitfeldt, husker jeg.

Hu skilte seg klart ut, blant damene der, husker jeg at jeg syntes.

Så jeg spurte Winnem om hvem hu var da.

I en pause der da, (var det vel).

‘Det der er datteren til byråd, (eller om det var byrådsleder), Huitfeldt, og hu er også søsteren til Anniken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet’, svarte Winnem da.

(Noe sånt).

Så da fikk jeg litt bakoversveis, må jeg innrømme.

For Annikken Huitfeldt, hu hadde vel nettopp vært innblandet, i en stor medlemsskandale, i AUF, (mener jeg å huske).

Så hu visste jeg jo hvem var, fra avisene, osv.

Men jeg visste ikke at en ganske kjent Høyre-byråd, (eller byrådsleder), var faren hennes.

Og at søstera hennes også var i Høyre.

Dette syntes jeg at ble litt rart, for å si det sånn.

At hu ene søstera var i Arbeiderpartiet, mens faren og hu andre søstera var i Høyre.

Så da reagerte jeg vel kanskje litt, da jeg hørte det her da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Seinere, så har jeg funnet ut det da, at Winnem rota.

Annikken og Cathrine Huitfeldt, de var ikke søstre.

Men de var kusiner, mener jeg å ha lest.

(Eller jeg har vel lest at Høyre-byrådsleder Fritz Huitfeldt, var onkelen til Annikken Huitfeldt da.

Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu Cathrine Huitfeldt, hu har jeg forresten aldri lest noe noe om, seinere, i aviser, eller lignende.

Så hu slutta vel antagelig, i politikken, ikke så lenge etter at jeg var med på et eller to møter i Høires Hus der, våren/sommeren 1991 da, hvis jeg skulle tippe.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg fikk aldri noen kontingent-slipp, (eller lignende), i posten, fra Unge Høyre.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så om jeg egentlig var medlem, eller ikke, i Unge Høyre.

Det er ikke helt klart for meg, for å si det sånn.

(Hvis jeg skal være ærlig).

Men jeg var vel antagelig det da, siden jeg var med på møter der, osv.

Kan man vel si, ihvertfall.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Under dette kurset, i Høires Hus, så ble også vi deltagerne der, stilt spørsmål, fra de to kurslederne da.

Vi måtte forklare om hva vi syntes, at Norge som land, skulle gjøre, for å stå sterkere rustet, for fremtiden.

Da sa jeg noe, som jeg egentlig hadde hørt, av sos-øk-læreren vår, det andre året mitt, på Sande Videregående.

For han gjentok ofte, at Norge burde satse på forskning og utdanning, for å stå sterkere rustet, som land, for fremtiden da.

Og dette gjentok jeg da, når det var min tur til å svare for meg, på denne kurskvelden da.

Men dette var ikke ting, som jeg hadde tenkt så mye på, til vanlig.

Så dette kom litt sånn bardus på meg da, at jeg skulle bli spurt om sånne her ting da.

Så jeg bare svarte det jeg hadde i hue da.

Men jeg var jo vant til det, som jeg har skrevet tidligere i Min Bok 2.

Å være et ‘konkurranse-menneske’ liksom.

Jeg pleide jo alltid å være en av de beste i klassen, og på OBS Triaden, så ville jeg jo være den, som fikk mest penger i kassa, og minst diff., og sånn, da.

Og sånn var det delvis også på det Unge Høyre-kurset da.

At jeg liksom ville være den flinkeste kursdeltageren da.

Så da prøvde jeg nok å hevde meg og imponere litt og sånn da.

(Når det var min tur til å svare).

Selv om dette kanskje ikke var tema som jeg var så veldig ekspert på da.

Men jeg sa ting som jeg hadde lært av sos-øk-læreren min og sånn da.

Og var glad for at jeg klarte å huske på hva han pleide å si.

(Dette var forresten ikke han han sos-øk-læreren fra Gjerdes Videregående, nemlig Herbjørnsen, for han pleide å si ting som at ‘løgn trenger mange ord’.

Men det var ikke det jeg sa, hos Unge Høyre der liksom.

Da sa jeg heller det som han sos-øk-læreren, som jeg hadde hatt på Sande Videregående, året før jeg gikk på Gjerdes Videregående, sa.

(En ganske lav kar med med mørkt hår og skjegg vel).

Nemlig at Norge burde satse på forskning og utdanning, i fremtiden da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og etter denne kurs-kvelden, så ble faktisk Winnem og jeg, vi ble holdt igjen.

(Kanskje fordi vi hadde imponert under spørsmålene.

Og jeg var vel kanskje den, som hadde sagt mest vel, av Winnem og meg.

Det var ihvertfall jeg som sa mest av oss, seinere på det ‘ekstra-møtet’, mener jeg å huske, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For da, (etter at det egentlige kurset var ferdig), så skulle Winnem og jeg, vi skulle få være med, på å jobbe med finpussingen, av Unge Høyre sitt program, før skolevalgkampen, (var det vel), høsten 1991 da.

Og jeg syntes at mye av det som det programmet gikk på, var veldig ‘spisst’ da.

Og veldig ‘Holmenkollåsen’, kanskje.

Så jeg gjorde nok det programmet rimelig rundere da.

Jeg tenkte kanskje litt feil.

For jeg hadde jo en søster som var sosialist.

Og som jeg hadde bodd på samme rom som, til og med, hos bestemor Ågot, to somre, før det her.

Og hu hadde en plakat fra Sosialistisk Ungdom, (mener jeg å huske), på rommet sitt, hos bestemor Ågot, på den her tida, som jeg var på et eller to møter, hos Unge Høyre da.

Så jeg tenkte litt sånn, (må jeg være ærlig).

At dette punktet, det ville fått unge sosialist-damer, som søstera mi og venninnene hennes, til å begynne å skrike liksom.

Eller folk fra Sande/Svelvik kanskje.

At de også ville ha begynt å skrike.

Damer som tidligere hadde gått i klassen min, osv.

Jeg tror at det var noe sånt, som jeg tenkte på da.

For jeg var jo egentlig helt uforberedt, på at jeg liksom måtte være ‘politiker’ også, på denne kurskvelden da.

Jeg trodde at jeg bare skulle høre på noe greier, jeg da.

Men jeg ble faktisk behandla som en politiker der da, hos de Unge Høyre-lederne, i Høires Hus der da.

(Må man vel si).

Så hvis jeg skjønte dette riktig.

Så var det faktisk meg, som var en av hovedpersonene, bak Unge Høyre sitt program, før valget/skolevalget, i 1991 da.

(Hvis jeg skjønte dette riktig da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Etter det her andre møtet, (nemlig valgkampprogram-møtet, eller hva man skal kalle det).

Så dro Winnem og jeg bort til McDonalds, som lå i den gata, som skifta navn, da Kong Olav døde.

Og som het Roald Amundsens gate, før Kong Olav døde da.

For vi, (eller mest Winnem da, som kjente de her folka), hadde avtalt, å møte noen av de andre Unge Høyre-folka, (inkludert hu Cathrine Huitfeldt), der da.

(Hvis jeg husker det riktig, ihvertfall.

Jeg tror dette må ha vært den samme kursdagen.

Jeg var nok maks på to kursdager, i Høires Hus der.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I Roald Amundsens gate der.

Så tok vi igjen en Unge Høyre-kursdeltager, med ganske høyt hår vel.

Som spurte om Winnem og jeg, skulle være med, på Unge Høyre-leir, i Oslofjorden.

Vi bare svarte ‘nei’, for Winnem, Øystein Andersen, Glenn Hesler, Kjetil Holshagen og meg, vi hadde allerede avtalt, å dra på campingferie, til Gøteborg, denne sommeren.

(Siden jeg var litt lei av å dra til Brighton, i sommerferiene da.

Siden det hadde vært så mye ‘tull’ der, sommeren før, da Øystein Andersen og jeg, hadde vært på sommerferie, hos den tidligere vertsfamilien vår, i Brighton, under fotball-VM, osv.

Som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2).

Så gikk vi ned i kjelleren, på McDonalds, i Roald Amundsens gate der da.

Og der satt hu Cathrine Huitfeldt, og ei venninne vel.

Og sikkert noen andre Unge Høyre-folk og.

Dem hadde vel spist og sånn.

Siden dem ikke hadde blitt holdt igjen da.

Og hu Cathrine Huitfeldt, hu spurte vel også Winnem og meg, om vi skulle være med på Unge Høyre sin camping-leir, på en øy, ute i Oslofjorden da.

Men det skulle vi ikke, forklarte vi igjen da.

For vi skulle på ferie til Gøteborg da.

Og var kanskje litt opptatt vel, med å forberede oss, til den ferieturen vel.

Som muligens kræsja, (ihvertfall mer eller mindre), med denne sommerleieren, til Unge Høyre, (som jeg heller ikke hadde hørt om tidligere da. Men det er mulig at Magne Winnem hadde hørt om den. Hva vet jeg).

(Eller egentlig, så hadde vi kanskje ikke lyst, til å være med, på leir i Oslofjorden, med Unge Høyre.

Det er mulig at vi syntes at det var litt barnslig kanskje, å dra på en sånn leir, med ledere, osv.

Det er mulig.

Winnem hadde jo nettopp vært Hovedtillitsvalgt, under Førstegangstjenesten, osv.

Og jeg hadde jo vært student, ved NHI og også lest til forberedende, ved UIO, så vi syntes kanskje at det hørtes litt barnslig, (eller ‘speidern-aktig’), ut da, med en sånn leir-camping-tur, ute på en øy i Oslofjorden da.

Det er mulig.

Noe sånt kanskje).

Etter dette, (eller om det var etter at jeg var på maks et kursmøte til, hos Unge Høyre, i Høires Hus), så maste Magne Winnem, om at jeg måtte være med, på fler møter, hos Unge Høyre der da.

Men jeg hadde ikke lyst da.

Jeg syntes vel at det var rart, med hu Huitfeldt-dama, som hadde en far som var byråd/byrådsleder, og var søster, av hu Annikken Huitfeldt, i Arbeiderpartiet, da.

Jeg syntes vel at det var rart, at to søstre, skulle være politikere, i to forskjellige partier da, kanskje.

Og jeg syntes også at den øy-camping-leieren, til Unge Høyre, hørtes litt ‘svett’ ut kanskje da.

Jeg kjente jo ikke noe av de folka, i Unge Høyre.

Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, siden jeg regna med, at de fleste folka der, var fra Oslo Vest og Holmenkollåsen, (og sånn), da.

Og jeg bodde jo på Furuset, og hadde ikke fast jobb engang, på OBS Triaden, og tenkte vel ærlig talt mer på damer og sånn.

Enn på politikk og sånn vel.

På den her tida.

Jeg var jo seint i puberteten, og hadde liksom ikke fått ‘frest’ fra meg ordentlig, med damer, på den her tida, som 20-åring da.

Og jeg syntes vel også det, at jeg hadde fått ansvar der, i Unge Høyre, for raskt.

Hvis jeg hadde gått på et møte til, så hadde jeg vel blitt statsminister omtrent.

(For å prøve å forklare da.

At jeg syntes at det her Unge Høyre-greiene gikk litt for raskt fram).

Hvis det skulle fortsette sånn da.

Jeg hadde jo omtrent ikke fått gått inn døra der, før jeg fikk ansvaret for å utforme valgkampprogrammet, til Unge Høyre, foran valget i 1991 da.

Så jeg fikk litt bakoversveis omtrent.

Jeg var ikke vant til å få suksess så enkelt liksom.

Så jeg trodde kanskje at noe var feil da, siden jeg fikk såpass mye ansvar, etter å bare ha vært der, på et kursmøte da.

Og jeg tenkte vel kanskje det, at de andre kursdeltagerne, kanskje ble litt sure på meg da.

(Siden jeg fikk så mye ansvar så raskt).

Noe sånt.

Dette ga meg ihvertfall litt bakoversveis, husker jeg.

Jeg jobba vel ikke heltid, etter at vikariatet mitt var ferdig.

Så jeg hadde vel ikke så god råd heller, på den her tiden da.

Og en god penger, brukte jeg opp, på Biljardhallen, hvor jeg vanka, med Øystein Andersen og Glenn Hesler, etter jobben da.

Så det ble litt rart, syntes jeg, at jeg kom så raskt, nesten til toppen da, (eller hva man skal kalle det), i Unge Høyre da.

Jeg syntes ikke selv, at jeg var så utrolig ekspert liksom, på de tingene, som jeg uttalte meg om da.

Og jeg ble kanskje litt skremt av, at de Unge Høyre-lederne, hørte så mye på meg da.

Jeg var kanskje litt redd for at jeg var litt vel dominerende, som person.

Og at andre, (som kanskje var mer kompetente enn meg), bare ville la meg overkjøre dem da.

Siden jeg kanskje kunne være litt dominerende, og kanskje kunne være litt sånn god til å overtale da.

Noe sånt tenkte jeg kanskje.

Og det syntes jeg ikke at var riktig da.

For jeg ville jo ikke ødelegge for Høyre heller.

For jeg var jo Høyre-mann egentlig.

Men jeg var redd for at de andre der, kanskje ville høre litt for mye på meg da.

Siden jeg ikke var så ekspert, på økonomi og politikk da.

Men kanskje var en litt dominerende type personlighet, som var flink til å overtale andre og sånn da.

Så jeg var kanskje litt redd for, at dette kunne gå litt skeis, hvis dette fortsatte, at jeg fikk så mye ansvar, i Unge Høyre.

Og at lederne der fortsatte å høre så mye på meg.

Så etter det ene møtet, (eller om det var to møter), så hadde jeg ikke noe lyst, til å være med Winnem, på Unge Høyre-møter igjen, husker jeg.

Jeg husker også at det var sånn.

At en gang, så gikk jeg opp trappa der, i Høires Hus.

(Vi var en hel Unge Høyre-gjeng da).

Sikkert når den nevnte, første kurskvelden begynte.

(Eller om dette var en eventuell kurskveld nummer to, som jeg muligens var på der.

Det husker jeg ikke helt sikkert).

Vi hadde kanskje venta utafor der.

Og da hadde jeg ikke noen hel olabukse husker jeg.

For jeg hadde kjøpt meg en svart olabukse vel.

Når jeg kjøpte meg den siste olabuksa.

Kanskje siden at hu kusina til Øystein Andersen, (nemlig Anita), hadde klart å farge olabuksa mi rosa, sommeren før det her.

Så jeg var kanskje lei av blå olabukser da.

Og da sa Mette Holter til meg, husker jeg.

Etter at jeg hadde kjøpt meg svart olabukse.

At, ‘den satt bra den’.

Så etterhvert, så var jeg ikke helt sikker, på den svarte olabuksa, tror jeg.

Så jeg slutta nok å bruke den, kanskje.

Samtidig, så hadde jeg klart å slite hull, (husker jeg), i den svarte bomullsbuksa mi da.

(Som jeg hadde kjøpt, mens jeg fortsatt bodde på Abildsø, i den klesbutikken, på Oslo City, hvor jeg også hadde kjøpt den Levis-genseren, med amerikansk flagg på da).

Men jeg likte kanskje ikke den svarte olabuksa mi så godt da, etterhvert.

(Noe sånt).

Så da hadde jeg kanskje ikke så mange bukser.

For jeg likte bedre å kjøpe klær, i Oslo Sentrum.

Men jeg jobba jo på Triaden, hvor jeg ikke hadde noen favoritt-klesbutikker, for å si det sånn.

Så jeg husker at jeg gikk med den svarte bomullsbuksa mi, på Unge Høyre-møte der, i Høires Hus.

Og den var det slitt hull, i baken på da, husker jeg.

Og jeg husker det.

At mens jeg gikk oppover trappa der, i Høires Hus, ved siden av Magne Winnem cirka vel.

Så gikk hu Cathrine Huitfeldt, og ei venninne, de gikk bak oss da.

(Var det vel).

Og jeg husker det sånn, at de kommenterte det, at jeg hadde fått slitt hull, i buksa mi da.

Og at dem sa noe om, at dem ‘kunne se rett inn’, eller noe sånt.

Så etter det, så ble det litt flaut, husker jeg, å gå på sånne Unge Høyre-møter da.

Så da kjøpte jeg meg vel en ny vanlig, (altså blå), olabukse, etterhvert, tror jeg.

Så det var vel en blanding av disse tingene, (som jeg skrev om ovenfor), som var grunnen til, at jeg ikke hadde så lyst til å bli med Magne Winnem, på Unge Høyre-møter, igjen.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt mye mer, som skjedde, dette andre året, som jeg bodde, i Oslo.

Og det tenkte jeg, at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Nå kom jeg forresten på hva navnet på han disponenten, som fikk sparken, etter at jeg hadde jobba cirka et år, på Matland/OBS Triaden, var igjen.

Og det tror jeg var Njål, som han het.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

20. februar 2012

Jeg sendte en ny e-post til UIO

Gmail – [hjelp.uio.no #862488] Sak lukket (Resolved): Fwd: [postmottak] Bachelor-grad i IT

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

[hjelp.uio.no #862488] Sak lukket (Resolved): Fwd: [postmottak] Bachelor-grad i IT

Erik Ribsskog

<eribsskog@gmail.com>

Thu, Feb 16, 2012 at 5:26 PM

To:

studentinfo@admin.uio.no

Hei,

altså, jeg skjønner at jeg ikke har gått på UIO så mange prosent som dere sier, for å få grad fra dere.

Men jeg har jo vært og besøkt Axel, når han jobba i kantina deres, på Frederikke, for å si det sånn.

Så jeg kunne jo fått en grad uansett, mener jeg, siden jeg har så bra karakterer i data, fra NHI og HiO IU, og siden de er vrange og ikke vil gi Bachelor-grad.

Dette gjelder også mitt engelske universitet, University of Sunderland.

Så hvis dere kunne tatt de her akademiene litt, i det minste.

Også kanskje begynt med noe mer spennende mat i kantina, for Axel han lager bare hest og sånn nå, som sjef, på restaurant Oskar Bråten.

På forhånd takk for eventuell hjelp!

Mvh.

Erik Ribsskog

2012/2/16 Lan Phuong Le via RT <studentinfo@admin.uio.no>

Vi oppfatter det slik at denne henvendelsen fra deg kan avsluttes nå, og vi har

lukket saken. Vennligst ikke svar på denne meldingen, med mindre du har

noe å tilføye og ønsker at saken skal åpnes igjen.

————————————————————————-

According to our records, your request has been resolved. Please do not

respond to this message, unless you have further questions or concerns,

since a response will reopen the ticket.

PS.

Her er mer om dette:

https://johncons-blogg.net/2009/08/oskar-braaten-restauranten-som-broren.html

16. februar 2012

Min Bok 2 – Kapittel 46: Enda mer fra det andre året jeg bodde i Oslo

En av de siste dagene, som jeg jobba hos Hageselskapet.

Og etter at det var klart, at jeg skulle begynne å jobbe, hos OBS Triaden.

(I et seks måneders vikariat da).

Så sa Redaktør Lønø, til meg, husker jeg.

At, ‘du blir sikkert butikksjef du’.

(Siden jeg skulle begynne å jobbe i butikk da).

Så Lønø skjønte kanskje ikke helt situasjonen min.

Jeg hadde jo bare et friår, fra Informasjonsbehandlings-studier, ved NHI.

Så egentlig, så var jo dette friåret bare for å tjene opp penger, til videre studier.

Men det er mulig at dette ikke hadde nådd helt fram da, til Redaktør Lønø og resten av Norsk Hagetidend/Det Norske Hageselskap.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Cirka en gang i måneden, da jeg jobba hos Norsk Hagetidend.

Så pleide trykkeriet å dukke opp der, for å hente alle sidene, til Norsk Hagetidend da.

Men så var det noe galt med printeren en gang.

Så den virket ikke.

Så trykkerifolka gikk igjen da.

Men da kom jeg plutselig på det, at jeg kunne jo prøve å skru av strømmen på printeren.

Og så skru strømmen på igjen.

Og da virka plutselig printeren.

Så da løp jeg ut etter de trykkeri-folka da, med de papirene, når de arkene endelig dukka opp, inne på printerrommet der da, husker jeg.

Men det er mulig at Redaktør Lønø ble seende litt dum ut da.

(Ovenfor de trykkeri-folka da).

Og at han kanskje skyldte dette på meg, eller noe.

(Siden jeg hadde gått et år på NHI da, muligens).

Hvem vet.

Redaktør Lønø spurte meg ihvertfall hva jeg hadde gjort, siden jeg fikk printeren til å virke igjen, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg holdt på å fikse den oppringingsmaskinen, for Bjerregaard, hos Norsk Hagetidend.

Så tok dette litt tid, for jeg var ikke vant med sånne maskiner.

Som var mest brukt på kontorer, på 70- og 80-tallet, hvis jeg skulle tippe.

Så da sa Redaktør Lønø, husker jeg, en dag.

At jeg må ha resultatene av den og den leserundersøkelsen, på mitt skrivebord, i morgen tidlig.

Og da, så jobba jeg helt til jeg ble ferdig med den leserundersøkelsen da.

Og da lå den på skrivebordet til han Redaktør Lønø, dagen etter da.

Så det kunne også være sånn der, at noe hastet da.

Og spesielt de siste dagene, før Norsk Hagetidend, skulle i trykken.

Så kunne det være litt hektisk der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg må si det nå, når jeg tenker tilbake.

At dette rundt denne praksisplass-jobben min, var mest som noe surr, fra både Arbeidsformidlingen og Norsk Hagetidend.

For jeg var jo utdannet Data og Informasjonsbehandling/Markedsførings-økonom, fra Handel og Kontor.

Så at jeg skulle ha en praksisplass, som kontormedarbeider.

Det var noe ganske tøysete, må jeg nok si.

For det var jo ikke dette som var mitt hovedfelt, for å si det sånn.

(Det var jo Data og Informasjonsbehandling som var mitt hovedfelt.

Og Markedsføring var mitt felt nummer to da, på den her tiden, må man vel si).

Og hos Hageselskapet, så måtte jeg jo jobbe på lageret og på messer og som bud, og som alt mulig forskjellig da.

Så dette var vel ikke noen kontormedarbeider-jobb, akkurat.

Dette var vel mer en alt mulig-mann jobb.

Så både Arbeidsformidlingen og Hageselskapet surra fælt, når det gjaldt denne praksisplass-jobben min hos Norsk Hagetidend, synes jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hos Arne og Mette.

Så fant jeg en dag, (på rundt den her tida vel).

Min yngre halvbror Axel, (som var 11-12 år, på den her tida), inne på kjøkkenet, mens han babla noe om at, ‘dansker er Nordens jøder’.

Så det var mye sprøtt som skjedde, hos Mette og Arne og.

Men hvorfor Axel sa det her, det veit jeg ikke.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men nå har jeg ikke fler notater her, fra tida, som jeg jobba, hos Det Norske Hageselskap.

Så i de neste kapitlene, så blir det mer fra tida, da jeg leide et rom, hos Arne og Mette og dem.

Og fra den nye jobben jeg fikk, på OBS Triaden.

Så vi får se når jeg klarer å få skrevet mer om dette.

Vi får se.

PS.

Jeg fikk ikke sove nå, så jeg tenkte at jeg kan skrive noe mer, på det her kapittelet.

Axel hadde en del kamerater, i Høybråtenveien, på Furuset.

De han hatet mest, det var Obi og Orji, (Okoroafor, så jeg at de heter, til etternavn, på Wikipedia nå) fra Kenya vel, (som bodde noen oppganger bortover i retning av Høybråten Kirke der vel, i Høybråtenveien), og som har vært med i Idol, (var det vel), for noen år siden.

Disse afrikanske gutta, de var veldig kraftige, for alderen, (mener jeg å huske), og Axel var litt redd for dem, og prata en del om dem, i begynnelsen, det året jeg bodde hos han og Arne og Mette, på Furuset da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Samtidig, så beundret Axel utlendinger.

En gang, som Axel og jeg, gikk fra Furuset-senteret, og bort til leiligheten, til Arne og Mette.

(En gåtur på cirka fem minutter vel).

Så forklarte Axel det, at han beundret utlendinger, siden de var mye tøffere enn nordmenn da, som han sa.

Jeg svarte ikke noe.

Mine søsken og jeg, vi er jo som en sånn ‘Tore på Sporet’-familie, mer eller mindre.

Både Pia, Axel og jeg har jo vokst opp fra hverandre.

Så vi kjenner hverandre ikke så bra.

Og vi er kanskje litt mistenksomme, mot hverandre.

Og jeg skjønner vel nå, at jeg kanskje aldri har vært helt på bølgelengde, med hverken Axel eller Pia.

Det er kanskje best, for oss tre søsknene, å bo langt fra hverandre.

Det blir som når noen er adoptert bort, som barn.

Også møter de sin ekte far eller mor, som voksen.

(Det blir nesten som noe sånt her, med Pia og Axel og jeg, må jeg vel si, etter å ha tenkt litt mer på det her nå).

Og da, så blir det kanskje vanskelig, og det er kanskje ikke alltid, at ting klaffer, og at folk passer sammen, etter å ha hatt en sånn ‘Tore på Sporet’-aktig oppvekst da.

Så sånn er nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Og det som også skjedde, iløpet av den tiden, som jeg bodde, hos Axel og dem.

Det var at Axel og dem fikk seg en hund, som ble kalt for Trixie, (mener jeg å huske).

Og Axel hadde med den hunden, på en hundeutstilling, og den vant prisen, for ‘Groruddalens fineste hund’, husker jeg.

(Den fikk en sløyfe, som det stod det på, ihvertfall).

Men hverken Axel eller Arne Thomassen, eller Mette Holter, dresserte Trixie noe særlig.

Men jeg pleide å gå opp, til Furuset-senteret, om kvelden.

For å kjøpte meg noe godteri, å spise, mens jeg så på Filmnet, om kvelden da.

Og etter at dem fikk bikkje, så pleide jeg å ta med den noen ganger, og gå tur, til Furuset-senteret da.

(Når jeg skulle dit likevel).

Og en av de første gangene, som jeg gikk tur, med Trixie da.

Så møtte jeg Obi eller Orji, (eller om det var storebroren deres, vil jeg vel kanskje tippe på. Jeg tror at de gutta også hadde en litt eldre storebror nemlig, muligens, hvis jeg husker det riktig).

Og han lo av meg da, på den sletta der, som jeg som er like ved blokkene, der Arne og Mette bodde.

For jeg måtte liksom slepe på Trixie da, som ikke ville høre på meg.

Så da ble jeg så flau, siden han afrikanske gutten, lo av meg.

Og så irritert, på Trixie.

Så jeg tenkte det, når jeg kom hjem, til Arne og Mette der.

At jeg måtte vise den bikkja, hvem som var sjefen.

Så jeg satt bikkja ut på den terrassen, som var ved kjøkkenet der.

(For de hadde terrasse på to sider av leiligheten da).

Også lot jeg bikkja være aleine der, i to-tre timer kanskje.

Om kvelden.

(Det var ganske mørkt, husker jeg, så dette var kanskje høsten 1990, eller noe.

Eller våren 1991, var det kanskje.

Noe sånt).

Og så lot jeg bikkja slippe inn i leiligheten igjen.

Etter å ha latt den være aleine, i noen timer, på terrassen der da.

Og etter det, så var den bikkja helt fin.

Og hørte alltid på en, når man gikk tur med den, osv.

Så da ble den bikkja litt mindre overlegen da.

For å si det sånn.

Og etter det, så var jeg alltid snill mot den bikkja da.

Men det var så ille at det ikke gikk an å gå tur med den liksom.

Så da måtte jeg nesten gjøre noe, for å liksom få dressert den bikkja litt da, (syntes jeg).

Den bikkja var forresten en blandingshund.

Og Mette Holter sa at den var en ‘ren amerikaner’.

(Noe vel også Arne Thomassen var med på å si, noen ganger og, mener jeg å huske).

Men det var nok bare tull, (tror jeg ihvertfall), siden amerikanere er mye en blanding av forskjellige folkeslag da.

Så når Mette Holter sa det at Trixie var ren amerikaner, så mente hu vel det, at den bikkja var en blandingshund da.

(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

13. februar 2012