johncons

Stikkord: NHI (Norges Høyskole for Informasjonsteknologi. Nå NITH)

  • Min Bok 2 – Kapittel 24: Fler ting som skjedde det første året jeg bodde i Oslo

    Jeg møtte også Kenneth Sevland, fra Svelvik, (og språkreisen til Weymouth, sommeren 1986, som jeg har skrevet om i Min Bok), på Oslo City en gang.

    Han skulle på platebutikken der, og jeg stod og hang like ved den, etter å ha spist en burger til frokost, som vanlig vel, på burgersjappa Wendy’s, (eller om det var Wimpy’s), på Oslo City der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Sevland fortalte det, at han gikk på noe slags datalinje, på en folkehøgskole, ute i Bærum der.

    (Sevland hadde jo gått Kontor og Administrasjonslinjen, på Handel og Kontor, på Sande Videregående.

    Så han hadde jo ikke fått artium.

    Så han måtte jo begynne på folkehøgskole, istedet for på en vanlig høgskole, sånn som meg da, som begynte på NHI.

    Likevel har jeg forresten sett det, tidligere iår, at Sevland faktisk er på Facebook-gruppen, til NHI.

    Men om han faktisk har gått der, eller ikke, det vet jeg ikke.

    Jeg kan ikke huske å ha sett han der ihvertfall.

    Og jeg gikk på NHI skoleårene 1989/90 og 1991/92.

    Men det er mulig at han kan ha gått der seinere da.

    Hvem vet).

    Sevland sa også det, at han bodde ute i Bærum der, sammen med en medelev-dame, fra Sande Videregående, som han var sammen med da.

    Jeg spurte hvem det var.

    Og Sevland sa at det var ei som pleide å ha masse kviser.

    Jeg skjønte fortsatt ikke hvem det var.

    Men Sevland inviterte meg ut for å besøke dem, ute i Bærum der da.

    Men jeg skjønte ikke hvilken skole det var, som Sevland gikk på.

    Så jeg visste ikke hvordan jeg skulle komme meg dit liksom.

    Og jeg visste heller ikke hvem dama hans var.

    Samtidig så hadde det skjedd så mye, det skoleåret, som jeg gikk på den samarbeidsavtalen, i Drammen, på Gjerdes Videregående.

    Så jeg syntes vel ikke at jeg kjente Sevland så bra lenger kanskje.

    Så jeg droppa bare det, å dra ut til et sted jeg ikke skjønte noe om, ute i Bærum der.

    For å besøke han Sevland da, (som kunne være litt sur/grinete/sippete-aktig kanskje), og ei dame med masse kviser der liksom.

    Da ville jeg bare blitt det tredje hjulet på vogna, (vil jeg si).

    Det var vel derfor at jeg droppa det besøket, vil jeg vel tippe på.

    Jeg husker ihvertfall at jeg ikke hadde lyst til å besøke Sevland ute på Bygdøy der, (eller hvor dette var igjen).

    Jeg hadde jo allerede vært å besøkt Magne Winnem, ute på Rimi Nadderud der.

    Så jeg var kanskje litt lei av å kjøre buss uti Bærum der og.

    Hvem vet.

    Det er mulig.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og etter denne episoden, så så jeg vel aldri Sevland igjen, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter at jeg var ferdig, med de siste eksamene, (var det vel), på NHI.

    Så møtte jeg også Brunkremtrynet, (ei jeg dessverre bare husker kallenavnet til, hos den ‘Abildsø-gjengen’, på), igjen, da jeg var på vei ned til byen, for å feire.

    Hu var vel russ, eller noe, tror jeg.

    Hvis ikke hu gikk i andre klasse på videregående da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde også møtt Brunkremtryne igjen, en gang, noen måneder før det her og.

    Ved bussholdeplassen, i Dumpa der vel.

    Det samme stedet hvor jeg hadde møtt henne, den første gangen.

    (Den første dagen, som jeg bodde på Abildsø.

    Da jeg hadde forvilla meg ut i Enebakkveien der, og satte meg ned på benken, ved bussholdeplassen der, for å ta meg en røyk da.

    Siden det ikke var lov å røyke, i hybelen, som jeg leide av familien Jorås der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg sa vel da bare ‘hei’ til Brunkremtrynet.

    Men Brunkremtrynet tok dette lenger, og begynte å si at hun ikke hadde tid til å ha noe kjæreste.

    For hun hadde skole, jobb og trening, var det vel.

    (Noe sånt).

    Dessuten så tok det vel litt tid, å ta på seg all den brunkremen i trynet og, hele tida, kan jeg vel tenke meg.

    (Bare for å tulle litt).

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men den tredje gangen, som jeg møtte henne.

    Så skulle hu ut og feste da, på Rockefeller.

    Og jeg skulle også ut og feste, for å feire at eksamenene var overstått, (mener jeg at det var).

    Brunkremtrynet og venninnene hennes, de spurte meg, om jeg skulle bli med dem, på Rockefeller da.

    Og jeg hadde ikke noen spesielle planer.

    Så jeg ble med dem dit da.

    Men det var et slags ungdomsdiskotek der, i første etasje vel.

    Og alkoholservering i andre etasje der da.

    Så det var ikke sånn at jeg bare hang med Brunkremtrynet og dem, hele tida der da.

    For Brunkremtrynet var vel bare 17 år gammel, tror jeg.

    Så hu hadde ikke lov til å kjøpe alkohol da, hvis jeg husker det riktig.

    Så derfor måtte jeg liksom være litt overlegen da.

    Siden jeg var over 18 år, og dem ikke var det.

    Så det var ikke sånn at jeg akkurat hang sammen med Brunkremtrynet og venninnene hennes, inne på Rockefeller der, hele tida.

    Men jeg gikk vel bort til dem på dansegulvet og sånn, i fylla, noen ganger, tror jeg.

    Så det var ikke sånn at jeg feira at eksamenene var ferdig, med noen kamerater, eller med noen medstudenter, fra NHI.

    For Magne Winnem var jo i militæret, på den her tida.

    Og det var ikke sånn at jeg pleide å feste så mye, sammen med de andre studentene, på NHI da.

    Men jeg hadde mer eller mindre flaks da.

    Siden jeg møtte hu Brunkremtrynet, ved bussholdeplassen, på Abildsø der, (som vanlig, kan man vel nesten si.

    De gangene som jeg møtte henne, så møtte jeg henne alltid ved bussen der, sånn som jeg husker det).

    Og ble med hu og venninnene hennes, ut for å ‘rocke’, på Rockefeller der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men dette var vel den siste gangen, at jeg så noe mer til henne og, tror jeg.

    (Selv om jeg også vagt husker det, at hu babla noe om det, at jeg egentlig ikke skulle ut, den gangen.

    En senere gang.

    Men det skulle jeg faktisk.

    Jeg hadde jo på meg dressjakke og alt.

    Og det her var vel på en torsdag, som var den faste kvelden, for studentkroer og sånn da.

    Hvis jeg husker det riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som jeg bodde på Abildsø.

    Så dro hu Lene og hu Anne Lise, meg med hjem, til ei katolsk jente, som bodde i Dumpa på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Da satt vi bare rett opp og ned, i stua dems der, husker jeg.

    Uten å drikke eller si så mye vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da sa Lene og Anne Lise, om hu jenta, at hu ‘var katolsk’, mens jeg satt der da.

    Jeg kjente ingen katolske folk, fra Bergeråsen, (for å si det sånn).

    Så jeg bare svarte ‘å ja’, (eller noe).

    Og det ble vel ikke forklart noe mer.

    Jeg syntes det var litt uvant, at hu jenta var katolsk.

    Det var ikke sånn at jeg hadde møtt noen norske katolikker før, tror jeg.

    Men katolismen er jo en ganske kjent religion da.

    Og en europeisk en, må man vel nesten også si.

    Så det var ikke sånn at jeg fikk sjokk akkurat, av dette, at hu jeg hadde blitt dratt med på besøk/fest hos, var katolikk da.

    Men jeg syntes nok at dette kanskje var litt uvant da.

    Så jeg oppførte meg kanskje litt reservert da, da jeg var hjemme hos hu katolske jenta på Abildsø der da.

    På en slags fest der da.

    Det er mulig.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men meg.

    Magne Winnem, han klarte også å lire ut av seg, en mer eller mindre lur kommentar, da han var på besøk hos meg, en gang, på Abildsø der da.

    ‘Synes du at jeg er stygg, Erik’, spurte Winnem om da.

    Det syntes jeg at ble litt flaut.

    Winnem så vel helt vanlig ut, egentlig kanskje.

    Og var høy og stor.

    Men han hadde kanskje dårlig selvtillit da.

    Og jeg selv hadde jo også vært utsatt for mobbing, på ungdomsskolen og var sent i puberteten.

    Så jeg hadde kanskje ikke så god selvtillit selv heller.

    Etter å ha måtte bo alene, fra jeg var ni år og.

    Og vi var jo jevngamle, så det var litt vanskelig for meg, å være som en far, for Winnem da.

    Så jeg bare svarte ikke noe.

    Winnem fortalte også, at han hadde vært hos tannlegen, og at han hadde hatt noen hull, på fremsiden, av fortennene sine.

    Jeg hadde faktisk lagt merke til det, at Winnem hadde hatt noen gule flekker, på forsiden av tennene sine.

    Men det måtte han vel ha lagt merke til selv og, når han pussa tennene sine, osv.

    Men det var nesten sånn, syntes jeg, at Winnem bebreidet meg, fordi at han hadde hatt misfargede tenner da.

    Men jeg var jo ikke noen tannlege heller akkurat.

    Så jeg kunne vel ikke vite hva de flekkene hans på tennene kom av.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Winnem er jo liksom sånn ovenpå ofte, og skal hele tiden finne på noe da.

    Og jeg hadde jo bare kjent han, fra skoleåret før.

    Så det var jo ikke sånn at jeg visste alt om han liksom.

    Så det ble som noe litt rart dette, at Winnem spurte meg, om jeg syntes at han var stygg, osv.

    Og Winnem ville jo også, (som jeg skrev om, i det forrige kapittelet), at jeg skulle kjøpe en lik walkman til han, som jeg selv hadde kjøpt meg, på Fritjof Arngren sin butikk, ute i Skøyen der.

    Så kanskje Winnem ikke syntes at han var noe kul da, og liksom prøvde å bli like kul som meg, (hvis jeg var noe kul), ved å henge sammen med meg da.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Men Winnem fant jo alltid på ting.

    Som å dra på diskoteker og dansketurer, osv.

    Så at han skulle ha dårlig selvtillit, det passet jo ikke så bra med det, at han jo var en person, som alltid fant på mye å gjøre, i helgene, osv.

    Så hvordan dette egentlig var.

    Det tørr jeg ikke å gjette på.

    Det kan hende at Winnem bare tulla med meg og.

    (For alt hva jeg vet).

    Det tørr jeg ikke å si helt sikkert.

    Så godt kjente jeg ikke Winnem, (at jeg tørr å si det her helt sikkert), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også noen tøffe kamerater, fra ute i Røyken vel.

    En het Karl, (eller noe), tror jeg.

    Winnem dro meg med ut med de, på et utested, ved St. Olavs Plass, en gang.

    Ei dame spurte meg Winnem og meg om, ‘er det noe jeg burde vite om Karl(?), før jeg blir bedre kjent med han eller?’.

    Winnem og jeg svarte det, at han Karl var vel ok.

    (Noe sånt).

    Uten at jeg kjente han Karl så mye.

    Men hva skulle jeg svare da liksom.

    Jeg måtte vel svare noe, og jeg regna vel med at kameratene til Winnem var ok da.

    Så jeg sa vel det da, til hu dama som spurte meg om hvordan han kameraten til Winnem var da.

    (Mens hu gliste eller halvveis lo litt vel.

    Mens vi satt på det utestedet ved St. Olavs Plass der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem hadde også vært på en vinterferie eller påskeferie, (var det vel), dette studieåret, sammen med disse kameratene sine, fra Røyken da.

    Ei jente hadde visst gått rundt i bare en sånn body der.

    (Kanskje en sånn som Christell fikk til jul, året før vel, da vi feira jul hjemme hos hu Solveig som var telegrafist på Scandinavian Star, som jeg skrev om, i Min Bok).

    Og da hadde visst den body-en vært for stor, sånn at fitta hadde syntes da, fortalte Winnem.

    Etter at han kom hjem fra den her slalomferien da, i Hemsedal, (eller hvor det var).

    Hvor de vel også hadde hatt ‘after-ski’ og sånn vel.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Nå er det fortsatt rimelig varmt, her på det rommet jeg bor på nå, i Fairfield, i Liverpool.

    Så dette kapittelet blir nok ikke så veldig langt, merker jeg.

    Men jeg ser på notatene mine her, at det fortsatt var en del mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde, i Oslo.

    Så jeg får skrive mer om dette, i de neste kapitlene, (tenkte jeg).

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 20: Enda mer fra det første året jeg bodde i Oslo

    En gang, dette året, som jeg bodde på Abildsø, så tok Magne Winnem og jeg, 71-bussen ned til Sentrum.

    Etter å ha ‘forsja’, hjemme hos meg vel.

    På bussen, (var det vel), så traff vi de to jentene Lene og Anne Lise, (som bodde i Dumpa på Abildsø da).

    Winnem og jeg, vi skulle ut på byen, for å sjekke damer og drikke og sånn da.

    Så vi var ikke så veldig interesserte, i de her to femten år gamle jentene, som hang seg på oss da.

    Men de oppførte seg vel ganske pent, og var ganske voksne for alderen vel.

    Så jeg tror at det var Winnem, som foreslo det, at vi fire, skulle dra på Peppes Pizza, ved Solli Plass der.

    Og dit dro vi da.

    Også spilte vi fire biljard da, (var det vel).

    Før Winnem og jeg, forlot de her to femten år gamle jentene da.

    Og heller dro til et eller annet utested, hvor det ble solgt alkohol da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble jo bedt med den her Abildsø-gjengen, hjem til hu Anne Lise, som bodde i Dumpa der da.

    Og som fikk lov av mora si, til å ha åpent hus, (må man vel si), omtrent hver kveld vel.

    I et rom eller to i kjelleren deres der da.

    Jeg dro dit en gang, og noen begynte å diskutere musikk med meg.

    De likte ikke at jeg hørte på Depeche Mode, osv.

    (Noe jeg hadde fra hu venninna til søstera mi, Cecilie Hyde da, fra Svelvik.

    Og også Magne Winnem hørte jo på det bandet).

    Så jeg dro hjem til hybelen min da.

    Som var et par-tre minutters gange kanskje, fra der hu Anne Lise bodde da.

    Jeg spurte om noen av dem ville være med, opp til meg, for å hente plater.

    Og hu Lene sa at hu ville det da.

    Så jeg lot henne få være med da.

    Og hu satt seg i vannsenga mi, inne på rommet mitt der da.

    Mens jeg fant fram plater da.

    Så hu råflørta jo skikkelig med meg, må man vel si.

    For det var mange andre steder å sitte, inne på hybelen der, enn akkurat i vannsenga da, (vil jeg si).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg var litt skeptisk til å flørte tilbake med hu Lene da.

    Siden hu bare var femten år da.

    For da var det barnerov, hadde jeg fått med meg, fra Bergeråsen osv., da.

    Så derfor lot jeg henne være i fred.

    Hu sa det, at jeg burde ikke ta med noen plater ned til Anne Lise og dem der.

    For da ble de bare ødelagt, sa hu.

    Men jeg måtte jo nesten ta de med, syntes jeg da.

    Siden jeg jo hadde sagt at jeg skulle hente dem.

    Og da vi gikk ned dit igjen, så spurte hu Anne Lise meg, om det hadde skjedd noe, hjemme hos meg.

    ‘Det skjedde ikke noe’, sa jeg.

    Men hu Anne Lise var skikkelig nysgjerrig på hva hu Lene dreiv med i senga da, virka det som.

    Og seinere den våren/sommeren, (i 1989), så begynte vel de to femten år gamle jentene en slags konkurranse.

    (Mener jeg at det var).

    Om å ligge med flest mulig, (eller noe).

    (Mener jeg at noen gutter i den Abildsø-gjengen nevnte for meg.

    Noe sånt).

    Så en annen gang som jeg var der nede, så hadde hu Lene, (var det vel), nettopp knulla med en tenåringsgutt, på hennes alder der da.

    Og han var ikke helt seg selv, etter den her knullinga da, og klagde over at han hadde ‘fittesaft på pikken’, osv. da, (var det vel).

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg satte på to plater der nede, som jeg hadde funnet i hybelen min da.

    Den ene plata var en cover av Strawberry Fields, av the Beatles da.

    Gruppa het vel Candy Flip, eller noe, tror jeg.

    Noe sånt.

    (En sang jeg hadde hørt på MTV).

    Og syntes at var kul da.

    Så jeg hadde gått på Innova, for å kjøpe den.

    Men de hadde bare en litt kjedelig maxi-mix av den sangen.

    Og det fikk jeg høre nede hos Anne Lise og dem og.

    At den versjonen jeg hadde, ikke var like kul, som den som var på MTV da.

    Og det var jeg egentlig enig i selv og.

    For den mix-en som jeg hadde kjøpt.

    (Den het vel ‘Rasberry Riple Remix’).

    Og den var litt døv, syntes jeg.

    Men det var sånn, på den her tida, husker jeg.

    At jeg hørte mye på musikk, omtrent hele tida da, på walkman, osv.

    Så det var nesten sånn, noen ganger, at jeg liksom ‘måtte’ ha den og den sangen da.

    Og ikke sånn som det har vært, etter at jeg begynte å få internett, i 1996 vel.

    At det bare er å finne noe musikk på nettet ofte, hvis det er en sang man digger da.

    Sånn var det ikke i 1990, for å si det sånn.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Den andre sangen, som jeg satte på.

    Det var ‘Shake the Disease’, med Depeche Mode vel.

    (Den maxi-en som jeg hadde kjøpt, på et senter ut mot Krokstadelva der, skoleåret før da).

    Da sa Henning, at den sangen hadde han hørt på før da, og syntes at var bra da.

    Og han begynte å synge med på teksten da.

    Og sang sånn ‘understanding’.

    Et par ganger vel.

    Men jeg tror at teksten egentlig gikk sånn ‘understand me’.

    Eller noe.

    Men det er mulig at jeg tok feil.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Det var vel muligens den gangen.

    Eller en annen gang.

    At jeg glemte igjen den svarte og grønne Nike Beaverton-bagen min der.

    Så en gang, våren/sommeren 1990, som jeg dukka opp hos Anne Lise der.

    Så fortalte de meg det, at to nye karer, som nettopp hadde flytta til Abildsø vel, hadde tatt med seg bagen min, hjem til seg selv.

    Og da ble jeg litt sur, husker jeg.

    For en sånn bag kosta jo et par hundre kroner da.

    Og jeg trodde at den lå trygt der nede liksom.

    Men jeg tok det ikke så utrolig nøye heller akkurat.

    Det var ikke sånn at jeg gadd å dra opp til to karer, som jeg ikke kjente, for å hente en sånn bag heller liksom.

    Men hvorfor de tok bagen min, det veit jeg ikke.

    Og jeg skjønte aldri hvem de her folka egentlig var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei annen femten år gammel jente, som jeg prata litt med, nede hos Anne Lise og dem, husker jeg.

    En kar, nevnte at hu burde kjøpe seg en såpe-dildo, eller noe.

    Så sa hu det, at det funka ikke.

    ‘Skummer det da’, drista jeg meg til å si da.

    ‘Ja’, svarte hu da.

    Og jeg tok vel også opp det en gang, at hu Lene, (var det vel), bare var femten år gammel da.

    (Etter at hu hadde sitti i vannsenga mi den gangen sikkert da).

    Så jeg turte ikke å prøve å få a med i senga.

    Siden hu var under den seksuelle lavalderen da.

    Men da var det ihvertfall en av de jentene der nede, som syntes at det bare var tull da.

    Men jeg turte fortsatt ikke.

    For jeg ville liksom ikke ha noe på rullebladet mitt, eller noe, da.

    For det med barnerov, det var bare sånn man ikke gjorde da.

    Husker jeg fra oppveksten min, på Bergeråsen.

    Da ble folk erta husker jeg, eller snakka til, og spurt om de dreiv med ‘barnerov’, hvis det var noe om en jente eller gutt som var under seksten år da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så møtte jeg hu Lene og hu Anne Lise, på 71-bussen, på veien hjem fra Sentrum da.

    Og da prata de om at de hadde hatt noe om Peer Gynt, eller noe, i norsktimene, på skolen.

    Og om at det var Henrik Ibsen da, var det vel.

    Og da dreit jeg meg skikkelig ut, på bussen.

    For jeg trodde ikke at det var Ibsen.

    Siden det var et såpass ulikt tema, (syntes jeg), fra for eksempel ‘Et Dukkehjem’ da.

    Så jeg sa vel sånn at hele bussen hørte det, (omtrent), at det ikke var Ibsen da.

    (Noe som vel var feil tror jeg.

    Men dette her var like etter eksamenen mine og, tror jeg.

    Som jeg hadde ni-lest til, mener jeg å huske.

    Så jeg var kanskje litt fjern etter all eksamenslesinga da.

    Det er mulig).

    Og de to jentene begynte også å bable om det, (mener jeg å huske), at jeg, (eller andre på min alder), kanskje ikke hadde vært bortpå så mange jenter.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Abildsø-gjengen, de prøvde også å få meg med på Norway Cup.

    Ekeberg og Norway Cup var ikke så langt unna Abildsø, mener jeg å huske.

    Men jeg gadd ikke.

    Det ble litt for svett liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den Abildsø-gjengen, de ville også ha meg med til Hvervenbukta.

    En bukt hvor man kunne drikke og brenne bål og sånn da.

    I Oslofjorden vel.

    Ikke så langt unna Abildsø vel.

    Men det syntes jeg at nesten hørtes litt skremmende ut.

    Å henge sammen med den gjengen der, på et sted som jeg ikke visste hvor var engang.

    Og som var et stykke hjemmenfra da.

    Så det droppa jeg, må jeg innrømme.

    Det var en eller to karer, i den gjengen der, som var litt aggressive mot meg, husker jeg.

    Så å dra til Hvervenbukta, sammen med noen sånne aggressive gutter, i slutten av tenårene.

    Mens man drakk masse alkohol og sånn.

    Nei, det kunne ende galt, fryktet jeg.

    Så det gadd jeg ikke å være med på, må jeg innrømme.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de jeg hang mest med, i den her Abildsø-gjengen, det var en kar som var et par-tre år yngre enn meg, som het Kjetil.

    Jeg var egentlig ikke så interessert i gutter akkurat, (for å si det sånn).

    Så det må nok ha vært han Kjetil, som liksom dro med meg, på forskjellige ting da.

    Kjetil pleide ikke å henge så mye nede hos Anne Lise og dem.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Men han pleide å henge utafor Abildsø-kiosken der da.

    Hvor jeg pleide å gå, for å røyke vel.

    (Siden jeg ikke fikk lov til det, på hybelen min.

    Av Jorås-familien da.

    Så pleide jeg å gå ut for å røyke.

    Ihvertfall den første tiden, som jeg bodde på Abildsø der da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kjetil, han hadde foreldre, som pleide å ta han med, på noe sånne møter, i en kristen, nesten New Age-bevegelse vel.

    Det var vel noe lignende av det han pastoren Hans Bratterud drev med, tror jeg.

    Altså sånne ‘halleluja’-møter da.

    Jeg fortalte det, at jeg ikke pleide å dra på sånt.

    Og at jeg ikke var kristen da.

    Så jeg var ikke interessert i å bli med på sånne møter da.

    Jeg syntes at det var døvt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Kjetil, han dro meg med på noe Levis-møte, en gang.

    Det var sånn, at Levis noen ganger stod i Karl Johan, og spurte noen ungdommer, om de kunne svare på en markedsundersøkelse.

    Levis lurte på om vi syntes at de og de baklommene på Levis-buksene, var kule da.

    (Det var kanskje på Levis 501-busker.

    Det husker jeg ikke her).

    En modell fra England, (tror jeg at det var), var der også da.

    Og jeg mener at han sa det, til de som arrangerte det.

    (Hvis jeg fikk det med meg riktig).

    At jeg også kunne ha vært modell da.

    At han sa at, ‘he could have been a model’, (eller noe), om meg da.

    Hvis jeg skjønte det riktig.

    Men dette ble jo ikke sagt til meg.

    Men jeg bare overhørte noe av det som ble sagt der da.

    På det Levis-møtet, som var i Stortingsgata der vel.

    Like ved Grev Wedels Plass ihvertfall, mener jeg.

    (Noe sånt).

    Hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dukka han Kjetil opp på døra mi.

    Og ville at jeg skulle bokse mot han.

    (Av en eller annen grunn).

    Han hadde vel bare to hansker.

    (Mener jeg).

    Og vi boksa da.

    Hjemme hos han.

    Så dukka det opp ei dame der, fra Oslo kommune, mener jeg, plutselig.

    Som lurte på hvem jeg var da.

    Jeg forklarte vel det, at jeg gikk på NHI og sånn vel da.

    Men det var jo litt rart, mener jeg.

    At ei dame fra Oslo kommune dukka opp der.

    Han Kjetil hadde kanskje foreldre som ikke fulgte med på han.

    Hva vet jeg.

    Og hvorfor dro han Kjetil meg med, hjem til han, akkurat når hu dama fra Oslo kommune skulle dukke opp der?

    Nei, det her var vel rimelig spesielt vel.

    Men men.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Magne Winnem skulle også dra meg med, til Norway Cup, en gang, dette studieåret, husker jeg.

    Han sa det, at man kunne få mange bra merkevarer, innen sportsklær, billig der.

    Siden dette var på slutten av Norway Cup da.

    Men jeg syntes at dette var som noe kjedelige greier.

    Jeg var ikke så interessert i damer som var under atten år egentlig.

    (Og jeg dreiv ikke så mye med sport heller, under studietiden da).

    Jeg ville ha meg ei dame, som kunne bli med ut på byen, og drikke og sånn.

    (I tillegg til å være klar for litt sengekos og sånn og da).

    Så jeg kjeda meg vel rimelig bra, oppe på Norway Cup der, mener jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, det første semesteret, på NHI forresten, husker jeg.

    I faget programmering.

    (Med han Lasse ‘Liten’ Berntzen, som foreleser vel).

    Så imponerte jeg en del, (må man vel si).

    Vi satt i det store auditoriet.

    Og vi gjennomgikk en programmeringsoppgave, som jeg ikke hadde gjort engang.

    Men jeg fulgte med på gjennomgangen da, på en slags overhead, eller tavle, da.

    Og dette var et stort auditorium, hvor det satt mellom 100 og 200 studenter da.

    De hadde laget et dataprogram, som skulle simulere et kassa-apparat.

    Og de hadde gjort noe feil da.

    For 1-øringer, hadde jo gått ut av sirkulasjon.

    Og Lasse Berntzen sleit fælt da.

    For det ble feil hele tida.

    Hvis noen handla for 9.99, eller 99.99 eller 999.99.

    (Eller noe sånt).

    For da måtte han lage et unntak, for hver sånn situasjon da.

    Og det kunne jo bli ganske mye, for det kunne jo gå fram til 99999999999.99 for eksempel.

    (For å overdrive litt kanskje.

    Men likevel.

    For dette var jo et tenkt eksempel da.

    Så da skulle det liksom være sånn at det ble riktig, for alle eksempler da.

    Og at det ikke burde finnes noen unntak, eller bug-er, må man vel kalle det).

    Så da måtte jeg si det da, at han måtte runde av det tallet.

    Til nærmeste ti-øring.

    _Før_ programmet begynte å finne ut, hvor mye penger, som kunden skulle ha tilbake da.

    Og da funka det, sa folk i salen og sånn da.

    Og da var han Lasse Berntzen skikkelig ute å kjøre da.

    For noen studenter i auditoriet der, de fant nye bug-er, i foreleserens program, hele tida da.

    Men jeg redda nesten hele NHI da.

    (Kan man vel kanskje nesten si).

    For hverken foreleseren eller studentene fant egentlig noen løsning, på dette avrundingsproblemet da.

    Før jeg, (som ikke hadde sett på oppgaven engang, før denne timen), bare fant svaret i hodet da.

    Og turte å si det ut da, midt i timen.

    Fra min plass ganske langt bak i auditoriet da.

    Selv om det satt bortimot 200 studenter der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så etter dette, så gikk jeg enda sjeldnere, på forelesningene.

    For jeg ville ikke virke for overlegen heller liksom.

    Så det var nok antagelig meg, som var den dyktigste programmereren, på NHI, (når jeg gikk der).

    Hvis jeg skulle tippe ihvertfall.

    Ihvertfall så var jeg nok en av de flinkeste.

    Ville jeg nok tippe på ihvertfall.

    Etter å ha sett på hvordan alle de andre der sleit da.

    På en oppgave som jeg egentlig syntes at var ganske enkel da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om, i de neste kapitlene av Min Bok 2.

    Så vi får se når jeg klarer å få tid til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 18: Enda en Lill fra Svelvik

    Som jeg har skrevet om, i et av de tidligere kapitlene, av Min Bok 2, så ble jeg såvidt kjent med Lill Beate Gustavsen, fra Svelvik, skoleåret før jeg flyttet til Oslo.

    Og som jeg også har skrevet i et tidligere kapittelet, så hadde Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea et sporveiskart, på veggen, hvor andre Svelvik/Berger/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av, for hvor de bodde.

    Noen andre enn meg, som måtte krysse av der.

    Det var ei annen Lill, fra Svelvik.

    Hu hadde gått i klassen min, i et år eller to, på Handel og Kontor, på Sande Videregående, husker jeg.

    Dette var ei, som var lamma liksom, i den ene halvparten av trynet sitt da.

    (Av en eller annen grunn).

    En gang, i andre klasse vel, på Sande Videregående, så kom hu Lill Rugset på skolen etter en ferie, (eller om det var etter en helg), helt rosa i trynet, (husker jeg), etter å ha brukt høyfjellssol vel, (som man hadde før i tida da, og som var vanlig å ha, før solariene kom, mener jeg).

    Hva hu Lill heter til etternavn igjen, det husker jeg ikke i hue nå.

    Men jeg skal se om jeg klarer å finne det på nettet.

    Vi får se om jeg klarer det.

    Vi får se.

    PS.

    Lill Rugset het visst hu Lill, som var lamma i halve trynet, så jeg nå.

    Lill Rugset, hu bodde sammen med en kar, i Gamlebyen, husker jeg.

    Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, de tok meg med, på besøk til Lill Rugset og typen hennes, en gang, husker jeg.

    De bodde i en bygård i, (eller rundt), Schweigaardsgate vel.

    Da jeg var der, så fortalte Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea, (var det vel), at hu Lill Rugset, (og typen vel), de hadde kunnet se inn i en leilighet, at et par i 40-åra, eller noe vel, hadde hatt sex.

    (Fra taket i bygården sin, eller noe).

    Så de hadde skikkelig utsikt da, til det her paret da.

    Fortalte de her damene da, (som fortsatt var i tenårene, på den her tiden), mens de lo da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så flytta Lill Rugset og typen, til Hauketo.

    Magne Winnem, ble også kjent med dette paret, siden jeg kjente Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea da.

    Så Magne Winnem og jeg, vi ble bedt i bursdagen, til typen til Lill Rugset, (var det vel).

    Typen til Lill Rugset, hadde ganske langt hår vel.

    Og var ikke fra Svelvik, (eller noe), sånn som hu Lill Rugset da.

    Men han var vel fra Oslo, tror jeg.

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem og jeg, vi tok toget, til Hauketo stasjon, mener jeg at det var.

    Iført de vanlige pub-til-pub/diskotek-dressene våre da.

    Men ‘bursdagsbarnet’, han gikk i olabukse, (mener jeg å huske).

    Og de Svelvik/Sande-damene, (for Lill Beate Gustavsen og Pia fra Korea var også på denne festen vel), de hadde vel ikke pynta seg så utrolig de heller vel.

    Så Winnem og meg, vi skilte oss ut en del der da.

    Og jeg husker at jeg syntes det, at det ble litt flaut.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg lurer på om det var på denne kvelden, at Winnem og jeg, havna sammen med de Svelvik-damene, på utestedet Marylin, (i Grensen der).

    Det som skjedde ihvertfall, det var det, at noen av de Svelvik-damene, ble forsøkt banka opp, inne på doen, (eller noe), på Marylin, av noen Oslo-damer vel.

    Uten at jeg skjønte hva grunnen til dette bråket var.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så Lill Rugset, hu ble jeg ikke så bra kjent med, som hu Lill Beate Gustavsen, (og Pia fra Korea).

    Det var bare sånn, at vi hadde gått i klasse sammen før.

    Og hadde det til felles, at vi begge hadde flytta, fra Svelvik/Berger og inn til Oslo da.

    På rundt den samme tida.

    Jeg husker også at jeg møtte hu Lill Rugset, (var det vel), i Drammen, skoleåret før.

    Og jeg var jo innom Sande Videregående, skoleåret før, og chatta med hu Jeanette Auli der.

    Og jeg lurer på om det var hu som fortalte meg det, at hu Lill Rugset, (som var i noe russestyre vel), hadde brukt av russe-kassa, (eller noe).

    Eller om det var hu Lill Beate Gustavsen(?).

    Det var ihvertfall en av de Svelvik-damene, som flytta til Oslo, som hadde blitt beskyldt for å ha rappa penger av Sanderussen sin russekasse, (mener jeg å huske).

    (Uten at jeg husker helt nøyaktig hvordan det her var nå men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, i vårsemesteret, dette skoleåret, så hang jeg litt i Karl Johan, (husker jeg), mens jeg lurte på om jeg skulle dra på noen utesteder, (var det vel).

    Så møtte jeg hu Kari, (het hu vel), hu med piggsveisen, fra studietrinnet mitt, på NHI.

    Hu var ute på byen, sammen med fire venninner da.

    Og det endte med at jeg ble med dem, og drakk, på Scotsman, (eller noe), vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Mens jeg gikk rundt ved Oslo S. der.

    Sammen med hu Kari fra NHI og venninnene hennes da.

    Så møtte jeg han samboeren til hu Lill Rugset der.

    Som lurte på hva jeg dreiv med.

    For han mente det, at ingen av de fem damene, som jeg var ute sammen med, var noe fine da.

    Men jeg ignorerte han litt.

    Det var ikke sånn, at jeg kjente han samboeren, til Lill Rugset, så særlig bra.

    Og han var jo selv sammen med Lill Rugset, som var lam i halve trynet da.

    Så hvem var han som klagde på meg, siden jeg gikk rundt med stygge damer liksom?

    Det her syntes jeg at ble litt dumt, husker jeg.

    Så jeg hørte ikke så særlig mye på han da.

    Men gikk heller videre sammen med de her fem stygge damene da.

    (Bedre med fem stygge fugler i hånda enn ti på taket liksom, tenkte jeg kanskje.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter drikkinga, på Scotsman, (eller hvor det var igjen), så endte denne kvelden, (husker jeg), med at jeg ble med hu Kari fra NHI og ei venninne av henne, hjem til rommet til Kari, som lå på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer, på Tøyen eller Grønland, (eller noe sånt).

    Kari sa at det egentlig ikke var lov, for henne, å ta med for gutter/menn dit.

    Men det blåste hu i da.

    Hu syntes ikke at den regelen var noe kul, tror jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Venninna til hu Kari, hu lå i en seng der da, husker jeg.

    Mens hu Kari runka meg, (husker jeg), på en madrass eller seng der, i det samme rommet da.

    Og hu var skikkelig flink til å runke, husker jeg.

    Dette hadde hu gjort før, det er helt sikkert.

    Hu runka meg, til like før jeg kom.

    Og så stoppa hu da.

    Helt jeg slappa av litt igjen, (uten å miste ereksjonen).

    Og så fortsatte hu å runke igjen da.

    Helt til jeg syntes at det var min tur, til å fingre hu litt da.

    Og så bare fingra jeg henne en stund da.

    Til hu fortsatte å runke meg, på den samme måten igjen da.

    Hu Kari, hu begynte å si det, at hu heller ville det, at jeg skulle knulle henne.

    Og da spurte jeg henne, om hu hadde kondom.

    Men det hadde hu ikke, sa hu.

    Så da sa jeg det, at jeg ikke gadd å knulle henne.

    (For jeg var redd for å få Aids da.

    Siden Aids liksom var den tidens store skrekk da.

    Som alle avisene skreiv om at man kunne dø av da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da lo venninna hennes, (fra senga si), husker jeg.

    Siden jeg ikke ville knulle hu Kari da.

    (Som heller ikke var så utrolig sexy akkurat, for å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etterhvert, så ble jeg litt irritert, av at hu Kari bare runka meg, til akkurat like før jeg kom.

    Igjen og igjen.

    Så jeg klagde litt da.

    Og da runka hu meg, til det gikk for meg da.

    Og jeg stakk inn på badet der, hos Frelsesarmeen sitt hybelhus, for damer da.

    Og der var det helt åpent, mellom vaskene og dusjene, og sånn, (mener jeg å huske).

    Så hvis jeg ikke husker helt feil.

    Så må noen damer ha dusja, mens andre damer pussa tenna, for eksempel, da.

    Så da tenkte jeg det, for meg selv, husker jeg.

    At den som hadde vært flue på veggen her.

    På en annen tid av døgnet, liksom.

    For eksempel på morgenene på hverdagene da.

    Når det sikkert var masse nakne damer der inne samtidig, (forestilte jeg meg, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Kari, hu begynte å si noe til venninna si, husker jeg, om at hu holdt med Storhamar, (i ishockey), eller noe.

    (Enda hu var fra Trøndelag vel).

    Noe sånt.

    Og hu sa vel også til meg, en annen gang, at hu hadde måttet ha forkurs matte, (mener jeg å huske), før studieåret liksom begynte på ordentlig da, på NHI.

    (Et forkurs som jeg slapp å ha, siden jeg hadde jeg hatt matte valgfag, det siste året på handel og kontor, i Drammen, året før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, en del uker eller måneder etter det her.

    Så satt jeg i gangen på NHI der, husker jeg.

    Før en forelesning, eller noe, vel.

    Jeg satt ved siden av hu Kari da, og ei venninne av henne, som også gikk på NHI da.

    ‘Skal vi ta en ‘repeat’?’, spurte hu Kari da.

    (Repeat, det var en kommando, i programmeringsspråket Pascal, (som vi lærte om på NHI da).

    Så dette var snakk om intern NHI-humor da).

    ‘Nei’, sa jeg.

    Mens jeg gliste eller lo litt vel.

    (Eller om jeg bare rista på huet).

    For hu Kari var egentlig litt som ei dundre, må man vel nesten si.

    Spesielt fin var hu ihvertfall ikke.

    (Uansett hva han på studietrinnet vårt, fra Hurum, hadde ment.

    På den første studentkroa, på Josefines, dette studieåret.

    (Som jeg har skrevet om, i et av de første kapitlene, av Min Bok 2)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Året etter det her, (var det vel).

    Så var Magne Winnem og jeg, inne på et diskotek, som lå ovenfor Dagbladet sine gamle lokaler cirka vel, i Akersgata.

    Det var et diskotek som det var gratis å komme inn på, (mener jeg å huske).

    De hadde noen slags selvlysende tørkeapparater, (eller noe), inne på doen der, (mener jeg å huske).

    Men det var nesten bare utlendinger der vel, og nesten ingen damer, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Så Magne Winnem stakk ut i retning av utgangen igjen, ganske kjapt, (husker jeg.

    Så vi drakk vel maks en halvliter der, tror jeg.

    Og akkruat mens vi skulle gå ut derfra.

    Så stoppa hu Kari fra skoleåret før, på NHI meg da.

    Og sa hei da.

    Og hu var vel omtrent den eneste dama der, tror jeg.

    Sammen med masse utenlandske menn da.

    Jeg sa vel noe sånt som at jeg jobba på OBS Triaden nå, (eller hva jeg dreiv med på den her tida).

    Noe sånt.

    Også sa jeg vel hadet da.

    Og stakk etter Winnem igjen da.

    Uten at jeg husker om jeg forklarte det for Winnem at hu der stygge dama hadde runka meg fælt, på Frelsesarmeen sitt hybelhus for damer da.

    Det husker jeg ikke helt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg traff vel også hu Kari fra NHI en annen gang, på Oslo City, eller noe vel.

    Det året vi gikk sammen på NHI vel.

    Da hadde jeg gått rundt på Oslo City, med den grå ranselen min, som faren min hadde kjøpt til meg, skoleåret før, da jeg gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen da.

    Kari fra NHI lurte på om meg jeg prøvde å virke ‘important’, (eller noe), siden jeg gikk rundt på Oslo City der, med ransel, selv om jeg ikke hadde vært på NHI, den dagen.

    Jeg husker ikke hva jeg svarte nå.

    Men hvis jeg hadde prøvd å virke important, så hadde jeg vel heller gått rundt med dress og stresskoffert, eller noe, vel.

    Men jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, hos Jorås-ekteparet, på Abildsø.

    Så jeg var ofte sulten, dette studieåret da.

    Og jeg måtte jo bytte buss, ved Jernbanetorget der.

    (Siden faren min jo hadde sagt det, at NHI lå ved Østensjøvannet, og at jeg derfro jeg burde bo der.

    Noe som jo ikke stemte).

    Så når 71-bussen stoppa ved Jernbanetorget.

    Så ble det ofte mye mer fristende, for meg, å heller gå inn på hamburgerrestauranten Wendys der, på Oslo City, (som åpna tidlig da).

    For å kjøpe meg en burger da.

    (Siden jeg var så sulten).

    Men da ble jeg jo forsinka, sånn at jeg ikke rakk fram i tide, til forelesningene, på NHI.

    Så da hendte det noen ganger, at jeg tenkte sånn, at det er ikke noe vits i, å dra hele veien opp til NHI, bare for å ha en eller to forelesningstimer da, (eller noe).

    (For det var også litt flaut, å ‘alltid’ være den siste, som dukka opp, på forelesningene, i auditoriet der).

    Så da ble det mer fristende noen ganger, (husker jeg), å bare gå rundt og kikke litt, i butikkene, på Oslo City og i resten av Oslo Sentrum der da.

    Men da mente visst hu Kari at jeg prøvde å virke important da.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    Så det er mye rart.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Etter det, at Magne Winnem og jeg, møtte hu Kari, den gangen, på det diskoteket, i Akersgata, i 1991, eller noe, vel.

    Så har jeg hverken sett eller hørt noe mer fra hu Kari fra NHI.

    Men jeg husker at jeg lurte på det, om hu hadde blitt sånn, at hu bare hang med utlendinger og sånn.

    Etter at Magne Winnem og jeg, hadde truffet henne, på det diskoteket, i Akersgata der da.

    Siden det vel var nesten bare utlendinger der vel.

    (Altså for det meste pakistanere, var det vel, hvis jeg skjønte det riktig).

    Sånn som jeg husker det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Det var fortsatt mer som skjedde, dette første året, som jeg bodde i Oslo.

    Det hadde jeg tenkt å skrive mer om i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 8: Enda mer fra Abildsø, (del 4)

    I desember, 1989, så skulle det være juleball, med NHI.

    Dette var på Rica Holmenkollen Park Hotell, (eller noe).

    Og de som arrangerte det, de hadde til og med leid en egen trikk.

    Eller bane, eller t-bane, som det vel også heter.

    Som gikk fra Stortinget t-banestasjon, og opp til Holmenkollen der da.

    (Han høye friken på NHI, (var det vel).

    Han fortalte meg faktisk en gang, om hva forskjellen var, på trikk, bane og t-bane, i Oslo da.

    Hvis strømmen til toget kom ovenfra, så skulle man si ‘trikk’.

    Og hvis strømmen kom fra sida, så var det ‘bane’.

    Og hvis strømmen kom nedenfra, så var det ‘t-bane’ da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var litt nervøs, før juleballet til NHI, husker jeg.

    (Kanskje fordi at jeg hadde dumma meg litt ut, på Gjerde sitt juleball, året før, i Drammen.

    Hvor jeg blant annet hadde glant for mye, på hu Trine, (fra Kongsberg), i klassen da, under en missekonkurranse der da.

    Ifølge Helge, (også fra Kongsberg), i klassen da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kom meg til Stortinget T-banestasjon, ihvertfall.

    Tidsnok til å ta NHI-trikken da, som gikk opp til Holmenkollen der da.

    Det var vel ei Oslo-dame, på studietrinnet vårt, på NHI, (tror jeg), som var flink til å fikse sånne her artige ting, som å leie trikk, da.

    Så jeg har faktisk vært med NHI-trikken da, fra Stortinget og til oppi Holmenkollåsen der et sted da.

    En gang, like før jul, i desember 1989 vel.

    Ikke dårlig bare det.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Dresskoden var smoking, (eller kjole og hvitt).

    Noe sånt.

    Så jeg måtte jukse litt, på dresskoden.

    (Igjen, som på Gjerde sitt juleball).

    Siden jeg bare hadde en mørk dress da.

    Men den fikk passere som smoking da, (tenkte jeg).

    Men jeg kjøpte meg en sløyfe da, husker jeg, på Oslo City vel.

    En svart sløyfe muligens.

    Hvis den ikke var blå da.

    Noe sånt.

    Men jeg var ikke vant, til å gå med sånn sløyfe.

    Så noen i årskullet mitt, måtte forklare hvordan jeg skulle feste den da.

    Når jeg var på dassen der da, inne på Holmenkollen Park Hotell der da.

    (Het det vel).

    Før middagen da.

    (For alle gutta gikk med smoking/dress og sånn sløyfe da).

    Og under middagen, (som varte en del timer, mener jeg å huske), så hadde jeg den fine, lyshårede borddama, husker jeg.

    Ei dame jeg ikke kunne huske å ha sett før vel, på NHI.

    Men som så veldig fin ut da, (mener jeg å husker), og som jeg prata litt med da, under middagen.

    Og vi var begge enige i at hu var borddama mi da, husker jeg.

    Ikke dårlig bare det.

    En av lærerne, (en som ligna litt på Lasse Berntsen, men som het Geir, eller noe muligens).

    Han hadde bomma helt på dresskoden, og dukka opp der i svart skinnbukse, husker jeg.

    (Som jeg husker at noen damer der kommenterte om og vel).

    En av grunnene, (forresten), til at NHI kunne være litt kjedelig.

    De var, (forresten), at Lasse Berntsen og han Geir da, de ligna litt på hverandre.

    Så det var liksom å sitte der hele dagen da, å se på nesten det samme, litt kjedelige trynet da, med brunt hår, (var det vel).

    (Kunne det nesten virke litt som, i starten, ihvertfall).

    En kar ved bordet vår, (var det vel).

    Muligens han, som hadde prata dritt om meg, den gangen, ved Josefines, (som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).

    Han sa det, at foreleser Lasse Berntsen, han hadde presentert seg, som en belgisk professor, en gang.

    Til ei dame.

    På en tidligere fest, (eller noe), dette året da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lasse Berntsen ble forresten kalt for ‘Lasse Liten’.

    Og kunne være litt morsom da, noen ganger.

    Vi lærte om noe som het ‘stack’, i programmering.

    Og da kunne man ‘push-e’ og ‘pop-e’, på stacken.

    Og det ble visst ofte nevnt i studentsanger da.

    At den og den pusha og poppa på stacken da.

    (Ifølge Lasse Liten da).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Stack det er forresten som en sånn myntgreie, som buss-sjåfører har.

    Altså at man putter en data-variabel, på en stack.

    Det blir på samme måte, som at man putter en mynt, på en myntholder, som buss-sjåfører har da.

    Så da får man ut den mynten, som man puttet på myntholderen først.

    Den får man da ut sist, (hvis man tar ut myntene igjen).

    Så det var et prinsipp som het FILO, tror jeg kanskje.

    First In Last Out.

    (Hvis det ikke var LIFO.

    Last In First Out).

    Innen programmering, så var det også noe som het FIFO, (mener jeg å huske).

    Altså ‘First In First Out’.

    Det lærte vi også om, i programmering da.

    Men jeg brukte, (for å være ærlig), mest Array-er, (også kalt matriser vel), som jeg hadde lært å bruke, enten da jeg fikk meg datamaskin selv, (på begynnelsen av 80-tallet), eller når jeg gikk på Gjerdes Videregående, (på slutten av 80-tallet da).

    Noe sånt.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Siden jeg hadde vært så nervøs, før det her juleballet, til NHI, og ikke spist så mye.

    Så ble jeg ikke mett, av den ikke så mektige middagen da.

    (Som kanskje var noe steik, eller noe).

    Jeg huska jo det, at for eksempel på danskebåten, (på Petter Wessel, var det vel), så solgte dem baguetter og sånn, i puben, i danselokalet der.

    Men så ikke på Rica Holmenkollen Park Hotell.

    Der var det umulig å få kjøpt noe å spise, etter middagen da.

    Så jeg måtte faktisk krangle, med han vakta, i resepsjonen der.

    Jeg spurte om jeg kunne få kjøpe noe mat der da.

    For jeg var så sulten da.

    Og oppi Holmenkollen der, så var det jo ikke noen hamburgersjapper, eller noe, som man kunne gå til, i nærheten.

    Og jeg hadde ikke lyst til å være den første som gikk fra den festen der heller liksom.

    Når jeg hadde kjøpt meg ny sløyfe og sånn.

    For å si det sånn.

    Men men.

    Så til slutt så ble han nesten litt eldre karen, i resepsjonen der.

    Han ble såpass lei av meg da.

    Så han gikk inn på kjøkkenet der, og henta noe kjøtt til meg, i en serviett, (eller noe), da.

    Og da spurte jeg, ‘hva er det?’.

    *Ser du ikke at det er noe kjøtt’, sa han som hadde prata dritt om meg, utafor Josefines, (tror jeg at det var ihvertfall).

    Jo, jeg så vel at det var noe kjøtt.

    Men det er vel greit å vite hvordan kjøtt der er, som man spiser og da.

    Men men.

    Men jeg behøvde faktisk ikke å betale noe penger, for den her maten da.

    Enda jeg vel tilbydde meg å betale, vil jeg ihvertfall tippe på.

    Men men.

    Så det var bra service, må jeg si, (til en vanskelig gjest), fra Rica Holmenkollen Park Hotell der da.

    (Jeg hadde jo på gått Handel og Kontor, og lært at ‘kunden har alltid rett’, osv.

    Så jeg var nok en litt vanskelig gjest der, vil jeg nok tippe på).

    Men det var også litt innpåslitne medstudenter der da.

    Må man vel kanskje si.

    (Han som prata dritt om meg, utafor Josefines da, var det vel).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Hvordan jeg kom meg ned til Sentrum igjen.

    Det husker jeg ikke.

    (Dette var jo for mer enn 22 år siden).

    Men jeg fortsatte nok drikkinga, nede i Sentrum da, antagelig.

    Men jeg tror ikke at jeg festa med noen fra NHI der.

    Jeg gikk nok rundt på noe pub til pub-runde, for meg selv, eller noe, vil jeg nok tippe på.

    Før jeg sikkert tok en nattbuss, (eller noe), som gikk forbi Abildsø der, hjem da.

    (Kan det ha vært 86-bussen?

    Hvem vet).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde fortsatt mye mer, dette studieåret.

    Som jeg skal prøve å skrive mer om, tenkte jeg, en av de neste dagene.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 7: Enda mer fra Abildsø, (del 3)

    En gang, i mai 1990, må det vel ha vært.

    Så gikk jeg og en annen student, ved NHI, (en kar fra Nesodden, med mørkt hår vel).

    Vi gikk oppover Karl Johan, fra Jernbanetorget, og i retning av Slottet da.

    (For han fra Nesodden skulle vel ta Nesodden-ferja, og jeg skulle vel i en platebutikk, kanskje.

    Noe sånt.

    Det var forresten ikke sånn, at jeg pleide å gå gjennom Oslo, sammen med han karen fra Nesodden, så veldig ofte.

    Det var vel bare den her gangen vel).

    Og ikke langt unna Burger King, nederst i Karl Johan.

    (Kan det vel ha vært).

    Så møtte vi Lill og Pia fra Korea da.

    Så jeg hang meg vel på de.

    Ihvertfall så inviterte dem meg ut, på Cafe Sjakk Matt, lørdagen etter da.

    Jeg møtte dem på Cafe Sjakk Matt da, som lå nedover mot Aker Brygge der, cirka.

    Der drakk vi øl, utafor vel.

    Og en kar, som gikk forbi, på vei til Aker Brygge.

    Han sa til vennene sine, (husker jeg), at han alltid hadde drømt om å dra på Cafe Sjakk Matt, og så ‘se på hvordan folk som er der nå’.

    Lill så kanskje litt shabby ut, det er mulig.

    Hu var bleik, med farget hår og mørk sminke rundt øynene vel.

    Pia fra Korea, var jo adoptert, fra Sør-Korea, tror jeg.

    Så hu så vel ikke helt mainstream ut, sånn sett da.

    Mens jeg selv vel så rimelig mainstream ut, tror jeg.

    Pia fra Korea krangla med Lill, om at hu skulle ha meg, den natta da, eller noe.

    Noe sånt.

    Og jeg var jo alltid klar for litt sex, som student osv., så det nekta ikke jeg for, akkurat.

    Da vi tre nettopp hadde begynt å gå derfra, i retning av Vahls gate, så stoppa en bil, full av unge mannfolk, (antagelig fra utafor Oslo et sted vel), og spurte meg, om hva jeg gjorde sammen med de to jentene.

    ‘De er vennene mine’, sa jeg.

    (En annen gang så lovte jeg også Lill og Pia fra Korea, forresten, at hvis jeg ble rik noen gang, (noe jeg håpet på da, at jeg skulle klare å finne opp et genialt dataprogram, eller noe), så skulle jeg spandere en god del på dem da.

    Jeg hadde ikke så mye penger, som student.

    Så jeg syntes at jeg måtte nesten love dem at jeg istedet skulle spandere, hvis jeg ble rik da.

    Noe jeg ikke kan si, at jeg noen gang har blitt.

    Men men).

    Da vi kom bort på Grønland, (var det vel), så hang to karer seg på oss.

    Og Lill slapp dem inn, i Vahls gate der da.

    Det var en gutt, rundt 19-20 år vel, som fortalte oss, at han var sønnen til en som solgte et japansk bilmerke, i Norge.

    Og han forklarte at kameraten hans, det var en bodyguard, som han hadde, som faren hans betalte for.

    Og at det beste de visste, det var å gå rundt i horestrøket, og banke opp halliker.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Pia fra Korea fortalte meg vel det, at det var litt ‘turn-off’, det som hadde skjedd, med at vi fikk selskap av disse litt brautende unge mennene vel.

    Noe sånt.

    Likevel, så ble det til det, at jeg ble med Pia fra Korea, til hennes nye leilighet.

    (For hu fikk seg en egen leilighet, og flyttet fra Lill, i Vahls gate, midt i det her skoleåret da).

    Den nye leiligheten hennes lå på Sinsen, og det er mulig at vi tok taxi opp dit da.

    For det er et stykke fra Grønland til Sinsen da.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg fikk ligge i senga, sammen med hu Pia fra Korea da.

    Og hu lå i underbuksa og BH vel.

    Og jeg hadde jo så godt som blitt lovet sex, fra henne, på Cafe Sjakk Matt da.

    (Ihvertfall sånn som jeg kunne skjønne det).

    Og jeg var vel rimelig full enda og, av øl-en fra Cafe Sjakk Matt der.

    Så jeg ble vel litt innpåsliten, og begynte å klå litt på hu Pia fra Korea, i senga der da, husker jeg.

    Men hu ville ikke ha noe sex da, skjønte jeg, etterhvert.

    Så jeg bare ga meg, og sovna da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dagen etter, som var like før 17. mai vel.

    (Hvis det ikke var 17. mai).

    Så gikk Lill og jeg, opp til Pia fra Korea.

    (Hvis dette ikke var dagen etter 17. mai da).

    17. mai, så husker jeg ihvertfall det, at Pia fra Korea, Lill og meg, vi satt på en plen, utafor Stortinget der, og leste i en russeavis.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den dagen, så klagde vel hu Pia fra Korea, mener jeg, på at jeg hadde vært innpåsliten da, til hu Lill da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og så dagen etter der igjen vel.

    Så dro Lill og jeg, opp til Pia fra Korea, med trikken antagelig vel.

    Men da ville ikke Pia fra Korea bli med ut, av leiligheten sin.

    For da hadde hu en ny kavaler på besøk da, skjønte jeg.

    Så hu hadde altså hatt sex med en annen kar istedet da, skjønte jeg.

    Så da ble jeg litt molefonken, husker jeg.

    (For jeg hadde jo liksom blitt lovet sex av henne, må jeg vel nesten si.

    På Cafe Sjakk Matt der).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Og en gang, noen uker etter det her vel.

    Så var Magne Winnem, Pia fra Korea, (og muligens Lill vel), og meg da.

    Vi var ute på byen, i Oslo.

    Vi satt på et utested, ovenfor Maliks, nederst i Karl Johan der.

    Og drakk øl vel.

    Jeg spurte Pia fra Korea, om hvorfor hu hadde vært så ‘luremus’ da, mot meg, (mens også Winnem satt der da, mener jeg).

    (Jeg brukte vel ikke uttrykket luremus antagelig, (fordi det vel ikke var et vanlig uttrykk, i 1990), men det var det jeg mente da).

    Og da svarte Pia fra Korea, at ‘noen ganger er det morsomt å se hvor langt man kan gå’.

    Noe sånt.

    Så jeg var ikke i så bra humør, på denne byturen da.

    Så jeg tok meg en tur ut i Karl Johan, husker jeg.

    Og sneik meg forbi vakta, på Manhattan, (som seinere har skifta navn til Underhuset vel).

    Men jeg var full da.

    Så jeg datt ned hele trappa der, husker jeg.

    En trapp som gikk litt i sirkel vel.

    Og noen damer kom etter meg, og sa at vakta ville prate med meg.

    Men det blåste jeg i da.

    For jeg ville vel ha en pause, fra Pia fra Korea, og Magne Winnem, og dem.

    Så jeg gikk vel og kjøpte meg en halvliter, på Manhattan, kanskje.

    Før jeg dro tilbake til Winnem og dem da.

    Og fortalte det, at jeg hadde detti ned trappa på Manhattan.

    Manhattan var et av stamstedene, til Winnem og meg.

    Vi pleide å gå ut, i Oslo, nesten hver helg, ihvertfall før Winnem dro i militæret, på begynnelsen av 1990.

    Så det er mulig at vakta lot det passere, at jeg sneik meg inn der.

    Det er mulig at han kjente meg igjen.

    Hva vet jeg.

    En gang, så møtte jeg forresten to finske damer, på Manhattan der.

    Helt i begynnelsen av dette skoleåret.

    Jeg skulle liksom møte hu ene igjen, dagen etter, i Karl Johan da.

    Men hu dukka ikke opp der.

    Men en del uker seinere, så møtte Winnem og jeg, disse damene igjen, på Marylin.

    (Der hvor det seinere ble det alternative utestedet, (må man vel kalle det), So What).

    I Grensen der.

    Jeg spurte hu finske dama, om hvorfor hu ikke hadde møtt meg, i Karl Johan der, som avtalt.

    ‘No’, (eller noe), svarte hu bare da.

    Det var vanskelig å få noen særlig god forklaring, på det her, fra henne.

    Av en eller annen grunn.

    Hu snakka jo ikke norsk, og jeg snakka jo ikke finsk.

    Så det er mulig at det var derfor.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Winnem og jeg, vi kom forresten nesten alltid, gratis inn, på Marylin.

    Vakta der, sa en gang, at vi kunne bare hilse fra den og den da.

    Også kom vi gratis inn der.

    Av en eller annen grunn.

    (Noe som var greit etterhvert, dette skoleåret.

    Siden Winnem var i militæret da, og jeg var student.

    Så vi hadde ikke så god råd, etterhvert, dette skoleåret da.

    Ihvertfall hadde ikke jeg det).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Når Winnem og jeg, dro ut på byen, på Manhattan eller Marylin, (eller andre steder, i Oslo).

    Så pleide vi nesten alltid å gå i dress da.

    Så vi var nesten som japper, vil jeg nesten si.

    Winnem hadde vel også stresskoffert, mener jeg såvidt å huske, på den her tida.

    Vi pleide også å kjøpe pizza, på Pizzabussen, som stod ovenfor Oslo Spektrum der cirka.

    Ved Gunerius og vel.

    På en parkeringsplass der.

    Han som lagde pizza-ene, var en svenske vel.

    Og han klagde på at han ikke fikk vaska seg, mellom at han tok på pengene og lagde pizza-ene.

    Noe muligens Winnem hadde tatt opp vel.

    Noe sånt.

    Men men.

    Jeg fikk jo ikke lov, til å lage Pizza Grandiosa, der jeg leide, (av familien Jorås), på Abildsø, så jeg var ganske ofte på den her Pizzabussen da.

    Oftest sammen med Winnem, (eller min tremenning, Øystein Andersen og vel, noen ganger), for det var litt flaut, å sitte utafor Oslo Spektrum der, å spise pizza, aleine, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Og en gang, så traff Winnem og jeg, to damer, inne på Oslo City vel.

    Som ble med oss, for å spise pizza, utafor Pizzabussen da.

    Og disse damene, de ble også med oss, på Manhattan da.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    For de damene møtte en ny kavaler, inne på Manhattan der vel.

    Og det var vel Winnem som hadde mest draget, den dagen, tror jeg.

    Så han tøffingen rappa vel dama til Winnem, tror jeg.

    Noe sånt.

    Og da ble det nesten slåsskamp, husker jeg.

    I Karl Johan, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det skjedde også mye mer, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Noe jeg skal prøve å få skrevet mer om, i løpet av de neste dagene.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 6: Enda mer fra Abildsø, (del 2)

    På NHI, så ble jeg kjent med noen fler folk, enn han fra Hurum, og hu Kari, (med piggsveisen), fra Trøndelag vel.

    Men jeg syntes at jeg kjente en del folk, fra før og.

    Det var kanskje Magne Winnem sitt helgebesøk, hos meg, i Uelands gate, mens jeg også hadde Cecilie Hyde på besøk der, en helg, som gjorde det, at jeg kanskje ikke ønsket det, å få så mange nye kamerater, dette skoleåret.

    Hvem vet.

    Jeg husker ihvertfall det, at jeg sa til en kar, fra Nesodden, som satt ganske langt bak, (som jeg også pleide å gjøre), i hovedauditoriet der, på NHI, at jeg ikke hadde lyst til å bli kjent med så mange folk, på NHI der.

    Men jeg ble litt kjent med de her gutta da.

    Og jeg lurer på om jeg samarbeida med de, på noen innleveringsoppgaver.

    Jeg husker ihvertfall at jeg gjorde en obligatorisk oppgave, i Pascal, (som het gjett hvilket dyr, eller noe), helt aleine.

    Også skreiv jeg også navna, til de her Nesodden-folka da, på den oppgaven min da.

    Også skreiv de opp navnet mitt, på en annen oppgave, som de gjorde da, i et annet fag da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg ble også kjent med noen fra Romsdal eller Nord-Møre vel.

    Og de sa det, (husker jeg), at sunnmøringer, de var ikke noe bra/fine da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Han ene i gjengen deres, han hadde hockey-sveis, husker jeg.

    Men jeg var innom NHI, på Frysja, en gang, året etter.

    (Mens jeg egentlig hadde et friår).

    Og da hadde han med hockeysveisen klipt seg, og fått seg en lignende piggsveis, av det jeg selv hadde, på den her tida, husker jeg.

    Så jeg var nesten NHI sin trendsetter, kan man kanskje si, på den her tida da.

    Våren 1990, så husker jeg at en annen elev, med mørkt hår der, (som pleide å gå med stresskoffert).

    Han gjorde et poeng av det, at vi hadde nesten like Levis t-skjorter da.

    (Jeg gikk nemlig med den Levis t-skjorta, som jeg hadde kjøpt i Brighton, sommeren før da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også ei dame, med mørkt hår, husker jeg, (som var litt oppi 20-åra vel), som jeg pleide å chatte litt med, i ‘røyke-gangen’ der, i noen av friminuttene da.

    Og også en veldig kul kar, pleide å sitte der.

    Og han sang på den ‘they’re coming to take me away, ha-ha’.

    Og da visste jeg hvem som hadde den sangen.

    Nemlig Napoleon XIV, eller noe.

    For Siri Rognli Olsen, (som jeg møtte på Braemar, sommeren før), hu hadde nemlig sendt meg en ganske bra opptakskassett, (eller to kassetter, var det vel kanskje), med blant annet denne sangen på da.

    (Det var ganske vanlig, på 80-tallet, å lage sånne opptakskassetter.

    Ihvertfall blant dem som var litt interesserte i musikk da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var faktisk to finner, som gikk på NHI, dette skoleåret, (og som jeg chatta litt med noen ganger der da), husker jeg.

    Begge to var ganske tøffe vel.

    Han ene med mørkt hår, nevnte jeg vel, i et tidligere kapittel.

    Men det var også en annen finne der, med bart vel, og som var i 20-30-åra vel.

    Jeg fortalte dem det, at jeg hadde truffet ei finsk dame, (Sari Arokivi), i Brighton, sommeren før da.

    Og hu fikk jeg også et postkort fra, en gang, mens jeg bodde på Abildsø.

    Som hu hadde sendt, en gang, som hu var med klassen sin, til Stockholm vel.

    Så hu hadde kanskje type i Finland da.

    Hva vet jeg.

    Siden hu sendte postkort til meg, når hu var på ferie, og ikke ellers, mener jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en god del flyktninger, (tror jeg de var), som fikk gå på NHI, gjennom noe program, for flyktninger da, (eller noe).

    Men de fleste av dem falt av lasset, tror jeg.

    Det var høyt frafall av studenter, på NHI, for data kan være et ganske vanskelig felt da, sånn at et studie innen data nok krever mye innsats da, når det gjelder tid, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også en høy frik, som jeg ble såvidt kjent med, på NHI der.

    Han traff jeg også på byen, noen ganger.

    Han var sammen med ei veldig flott blondinne, husker jeg.

    Og Pia og Cecilie Hyde, de hadde jo ‘hypet’ Sugarcubes, året før det her, mens jeg bodde på Bergeråsen og gikk på Gjerdes Videregående, i Drammen.

    Så da Sugarcubes kom til Oslo, for å ha konsert på Rockefeller.

    I desember 1989, (var det vel).

    Så dro jeg på den konserten da.

    Og der var han høye friken og hu blondinne-dama hans og da.

    Og så lata Sugercubes som at de var fulle da.

    Og så spurte hu blondinne-dama meg hva jeg syntes.

    Jeg syntes ikke at det var så bra, akkurat.

    ‘Det var jo bare for-showet da’, svarte hu blondinne-dama da.

    Og en gang, et år eller to etter det her, så møtte jeg han friken, på Last Train, i Oslo.

    En gang jeg var ute på byen sammen med min søster Pia og hennes venninne Siri eller Cathrine vel.

    Da Siri satt og beinflørta med meg, inne på Last Train der, husker jeg.

    (Etter at Pia også flytta inn til Oslo, høsten 1991 da).

    Men jeg skulle på jobb, på OBS Triaden, dagen etter.

    Så jeg forlot Siri og Pia og han høye friken da.

    For å ta det siste toget, til Haugenstua da.

    For jeg hadde ikke råd til å ta taxi, tror jeg.

    Også gikk jeg fra Haugenstua og opp til Ellingsrudåsen vel.

    For så å ta bussen på jobben, dagen etter da.

    (Og da klagde klagde han høye friken husker jeg.

    Siden jeg stakk så tidlig.

    Men om de tre som var igjen fortsatte å drikke, eller hva de gjorde, det veit jeg ikke.

    Det her var jo på en vanlig ukedag.

    En torsdag, eller noe.

    Så jeg måtte jo jobbe dagen etter da.

    Men jeg har ikke fått spurt noen av disse tre, om hva som skjedde, etter at jeg tog toget hjem.

    Fra Last Train.

    Jeg har vel ikke pratet noe med han høye friken, etter det her.

    Og jeg har vel ikke prata noe mer, med hu som beinflørta heller.

    Søstera mi har jeg vel prata med, etter det her.

    Men hu er det ofte vanskelig å kommunisere med, (syntes jeg).

    Hu er kanskje litt aggressiv og samtidig litt lukket, og det blir kanskje mye enveiskommunikasjon, fra henne da.

    Så jeg har ikke fått spurt søstera mi heller, om hva som skjedde videre, med de tre, som var igjen, etter at jeg dro, på Last Train.

    Kanskje de dro hjem til en av dem, og tok seg en trekant, som er så populært vel, i våre dager.

    Hvem vet).

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, de leide også ut, et lite hus, (var det vel), som stod i hagen deres også, husker jeg.

    Der bodde det en ung bussjåfør, som noen ganger tuta på meg, hvis jeg gikk forbi bussen hans, nede i Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han ene finnen, på NHI, som var så smart, og forklarte om hvordan man kunne scrolle raskere, med cursoren, på skjermen.

    Han pleide noen ganger å dra meg med, til kantina, på NHI der, for å spise noe lunsj eller middag da.

    Men jeg var vel ikke så imponert, over maten der.

    Selv om den vel gikk greit ned.

    Men jeg var likevel mer glad i burgere, på for eksempel Burger King da.

    Enn for eksempel spagetti, eller lignende, i kantina på NHI da.

    (Selv om jeg kanskje heller kjøpte baguetter og sånn der.

    Det er mulig.

    Det husker jeg ikke helt).

    Det andre året, som jeg gikk på NHI, (var det vel).

    Så hadde jeg blitt opplyst om feil eksamensdato.

    Og jeg troppet opp, på Folkets Hus, (eller hva det heter igjen), på Youngstorget.

    (Eller om dette kanskje var i LO sine lokaler.

    Noe sånt).

    Og så skulle jeg liksom ha eksamen da.

    Men så var det ikke eksamen den dagen, likevel.

    (Som jeg trodde at jeg hadde fått opplyst, av kontordama, på NHI.

    Noe sånt).

    Så han finnen da, som noen ganger hadde pleid å dra meg med, til kantina, på NHI der.

    Han så stygt på meg der da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), og spurte om jeg var narkoman, (mener jeg at det var).

    Noe sånt.

    Jeg svarte vel ingenting.

    Dette var etter at NHI hadde flytta til Helsfyr.

    Og jeg bodde hos Ungbo, i Skansen Terrasse 23, på Ellingsrudåsen.

    Og jeg hadde blitt uvenn med bestemor Ingeborg, og min tremenning Øystein Andersen, og hans kamerat Glenn Hesler.

    (Etter at jeg jo også hadde kutta ut faren min, i årene før det her).

    Så jeg ble litt deppa, og jeg syntes vel at studiene var kjedelige.

    Og jeg fikk en veldig dårlig døgnrytme, husker jeg.

    Og jeg var nok veldig trøtt da, da jeg liksom skulle på den her eksamenen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dette første året, på NHI, så hadde jeg også klagd, husker jeg.

    Til en elev, som gikk i klassen over meg, eller noe, tror jeg.

    Etter at jeg hadde blitt irritert over noe, på NHI.

    I en datasal der.

    Så forklarte jeg det, at jeg var rimelig lei av studier, osv.

    ‘Ta et friår da’, sa han NHI-eleven da.

    Og det gjorde jeg da.

    Skoleåret etter da.

    Som jeg skal komme mer tilbake til.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg gikk på Gjerdes Videregående.

    Så sa klasseforstander Karlsen det en gang.

    At på sånne søknader, på studielån, osv.

    Så burde man bare skrive ‘maks’, og ikke det nøyaktige beløpet, hvis man for eksempel ville låne så mye som mulig da.

    Så jeg hadde jo bare skrevet maks da, når jeg søkte på studielån, for dette året, på NHI da.

    Men så hadde jeg _ikke_ fått maks studielån, likevel.

    For NHI-studenter, de måtte jo betale skolepenger, på drøye 18.000 i halvåret vel.

    Så NHI-studenter, de hadde krav på cirka 15.000 mer i studielån, for hele skoleåret da.

    Noe sånt.

    Og det ekstra studielånet, (for NHI-studenter), det hadde ikke jeg fått da.

    Så jeg måtte jo ringe til Lånekassa, for å få hele studielånet da.

    Men da fikk jeg et surt svar derfra, husker jeg.

    (Når jeg ringte dem, fra telefonkiosken, på NHI der).

    At ‘nå får du ikke mer altså’, av en godt voksen kar, hos Lånekassa der da.

    (Så det var kanskje mulig å få enda mer.

    Jeg skjønte ikke helt hvordan jeg skulle tolke det her).

    Så det var visst ikke alle som var enige med det, som Karlsen hadde sagt, skoleåret før.

    At man bare burde skrive ‘maks’, osv.

    På sånne søknader.

    For da ble jeg tulla med, med en gang, (må jeg nok si), hos Lånekassa, merka jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg hadde syntes at det var rimelig kjedelig, husker jeg, at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

    Akkurat det året, som jeg selv, hadde flytta inn til Oslo, (for å studere da).

    Så jeg kjeda meg litt da, ihvertfall på ukedagene, i Oslo da.

    (For Magne Winnem og Lill og Pia fra Korea, og dem.

    Dem traff jeg vel mest i helgene vel.

    Og jeg hadde kanskje hatt høye forhåpninger, til at livet mitt skulle bli så bra da.

    Etter at jeg kom meg bort fra omsorgssvikten og hykleriet, i familien min.

    Og mobberne, fra klassen min, på Svelvik Ungdomsskole da.

    Hvem vet).

    Så jeg ringte Folkeregisteret da.

    (Fra telefonkiosken på NHI der.

    Den samme telefonkiosken, som jeg hadde ringt til Lånekassa, for å klage, fra da).

    For å høre om de hadde adressen, til min yngre halvbror Axel, som jeg visste at bodde i Oslo da.

    ‘Høybråtenveien 28D’, sa de.

    Så jeg tok med meg sporveiskartet mitt da.

    Og tok toget til Haugenstua.

    Og prøvde å finne den her adressen da.

    (Etter at jeg først hadde vært på den gamle adressen deres, på Risløkka.

    Hvor de vel hadde bodd, sist Axel besøkte meg, på Bergeråsen, (lurer jeg på, ihvertfall).

    Men der hadde dem flytta fra, skjønte jeg).

    Jeg gikk helt til Furuset.

    Og spurte masse folk, men fant det ikke da.

    Så en uke eller to seinere.

    Så ringte jeg Folkeregisteret igjen da.

    Og da fikk jeg vite at adressen var Høybråtenveien _25_D.

    Og jeg tok toget igjen vel.

    Og ringte på døra der da.

    Og en litt bleik, 10-11 år gammel gutt, med en lys lugg, åpna døra da.

    Det var halvbroren min Axel da, som jeg ikke hadde sett, på et år eller to da vel.

    (Noe sånt).

    Og som jeg ikke var sikker på, om kjente meg igjen da.

    Men jo, Axel kjente meg igjen da, (viste det seg), og slapp meg inn i leiligheten, til Arne Thomassen og Mette Holter der da.

    Vi så vel litt på TV der, vil jeg tippe på.

    (Dem hadde jo Janco og Filmnet, osv. der).

    Til Arne og Mette kom dem hjem fra travbanen eller bingo da.

    (Eller hvor dem hadde vært da).

    Også chatta jeg litt med dem da.

    Og dem forklarte det da, at var nærmere, å ta T-banen, til Furuset da, sikkert.

    (Istedet for å ta toget, til eller fra Haugenstua).

    Så etter det her da, så hendte det kanskje, at jeg stakk opp til Axel og dem, på Furuset, sånn en gang i måneden, eller noe sånt vel.

    Noe sånt.

    (Siden jeg nesten syntes det, at jeg burde holde kontakten med halvbroren min da.

    Siden jeg liksom bodde i den samme byen da.

    Og også fordi jeg kjeda meg litt, og ikke hadde noe slekt/familie, (eller så utrolig mange venner), i Oslo da.

    Må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han fra Nesodden, med mørkt hår, som gikk på NHI.

    Han tok jeg samme buss som, ned til Sentrum, fra NHI, på Frysja, en gang.

    Han lurte på hvem jeg kjente i Oslo, osv.

    Jeg nevnte vel blant annet Lill og Pia fra Korea vel.

    Og da vi gikk gjennom Karl Johan, (var det vel).

    Så møtte vi tilfeldigvis nettopp Lill og Pia fra Korea da.

    Som jeg da heller hang meg på vel.

    (Istedet for å følge han fra Nesodden, i retning av Nesodden-ferja da.

    Var det vel, som han skulle til).

    Og Lill og Pia fra Korea, de inviterte meg med ut på byen, på Cafe Sjakk Matt, var det vel, helgen etter da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hvordan denne byturen endte.

    Og flere andre ting, som skjedde, dette skoleåret.

    Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i det neste kapitellet, av Min Bok 2.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 5: Enda mer fra Abildsø

    Jeg var en del på besøk, hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate, det året, som jeg bodde på Abildsø.

    Jeg fikk jo ikke lov til å steike pizza, i Enebakkveien, av Berit og Gunnar Jorås.

    Men jeg ble jo sulten da, ofte, må jeg innrømme.

    Og jeg likte egentlig ikke å bruke det kjøkkenet, i Enebakkveien der.

    For jeg måtte dele det med ei blond dame, i begynnelsen av 20-åra da.

    Ei som var veldig sky.

    (Unntatt ovenfor kavaleren sin vel.

    Som pleide å dukke opp der, i en Boble, på lørdagskveldene vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg pleide ofte å dra ned til Sentrum, for å kjøpe meg noen hamburgere og sånn da.

    For å få stillet sulten liksom.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    71-bussen gikk til Jernbanetorget.

    Og da var veien kort, til Wimpy’s, på Oslo City, som solgte burgere, allerede fra tidlig om dagen, husker jeg.

    Jeg prøvde å være litt sunn og, (for folk sa at hamburgere ikke var noe sunt da, på den her tiden).

    Så jeg pleide å kjøpe den Wimpy-burgeren, som var med grovt brød, husker jeg.

    Så det var ikke lett for meg, å komme meg på skolen.

    For jeg var ofte sulten da, dette skoleåret.

    Så ofte ble det til, at jeg gikk rundt i Oslo Sentrum hele dagen, istedet for å komme meg til NHI da, må jeg innrømme.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Jeg spiste også burgere på Maliks.

    For Maliks bak Oslo City der, hadde billigst burgere da.

    (Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    De hadde også et tilbud, mener jeg å huske.

    Sånn at man kunne få en 100 grams cheese-burger og en halvliter, for cirka 40 kroner vel, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og i den samme gata, som Maliks der, (bak Oslo City), så lå det også en 7-Eleven, hvor de hadde et bilspil, til ti kroner, som jeg pleide å spille, hvis jeg kjeda meg.

    Og derfra, så var ikke veien så lang, til Lill og Pia fra Korea, (i Vahls gate der), da.

    Så det hendte at jeg dro innom dem da.

    Hvis jeg kjeda meg en dag.

    Og der hendte det, at jeg kopierte musikk, fra Lill sin platesamling, som var ganske bra.

    Hu digga Morrisey, som jeg også digga litt.

    Og også the Clash og the Cure, osv.

    Det hendte også at jeg leste i Gateavisa der, (som var Blitz-avisa), som Lill pleide å kjøpe vel.

    Av nysgjerrighet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde også blitt kjent med en Oslo-kar, som het Alf, som jobba på matbutikken Jens Evensen, i samme bygget som Grønland T-banestasjon der.

    Alf pleide å spise Bentasil.

    Og en gang, så hadde han vært hos Lill og Pia fra Korea, i Vahls gate der.

    Også hadde han lagt igjen en tom Bentasil-pose, som han hadde skåret inn ‘Alf’ på, med en butikk-pappkniv, eller noe, vel.

    Noe sånt.

    En gang, så dro jeg ned på Jens Evensen, på Grønland T-banestasjon der, og prata med Alf, og hørte om dem trengte folk der.

    Mens jeg så meg rundt i butikken der, så så jeg plutselig en rotte, som løp over gulvet der.

    ‘Ja, vi har rotter her’, sa Alf, da jeg forklarte han hva jeg hadde sett.

    Og han pakistanske butikksjefen der, (var han vel), han tilbydde meg ikke noen jobb der.

    Av en eller annen grunn.

    Kanskje han syntes at jeg så for bleik ut, etter å ha sett den rotta pile over butikkgulvet der?

    Hvem vet.

    Noe sånt kanskje.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    En gang, når jeg var på fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    Så hadde også min tremenning, Øystein Andersen, fra Lørenskog, fått overtalt meg, til å bli med på kino.

    Det var en krigsfilm, med Michael J. Fox, på Klingenberg vel.

    Den het ‘Casualties of War’, fant jeg med Google nå.

    Jeg mener at jeg var på en fest, hos Lill og Pia fra Korea der.

    (Muligens den festen som søstera mi og Cecilie Hyde også var på.

    Da de gikk og la seg i soveposer, ute på fortauet, i Vahls gate der, om natta.

    Som jeg skrev om i det forrige kapittelet).

    Alf skulle muligens også være med å se denne filmen.

    Noe sånt.

    Men det ble ikke noe av da.

    Lill og Pia fra Korea, de hadde truffet Alf, da han visstnok hadde begynt å prate med dem, når de skulle kjøpe melk, eller noe, og han stod og jobbet inne på melkerommet, på Jens Evensen på Grønland T-banestasjon der da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg så ihvertfall den ‘Casualties of War’-filmen da, sammen med tremenningen Øystein Andersen, mer eller mindre i fylla vel.

    Og jeg sovna vel også flere ganger under den filmen, mener jeg å huske.

    (Hvis jeg ikke husker helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, dette skoleåret, så kom også Lill Beate Gustavsen, opp på besøk hos meg, i Enebakkveien 239, på Abildsø da.

    Hu og Pia fra Korea hadde et sånt sporsveiskart, som de hadde hengt opp, på veggen, i stua si.

    Hvor andre Svelvik/Sande-folk, som bodde i Oslo, måtte krysse av for hvor de bodde da.

    Så Lill fant fram til meg da, og dukka opp der, uten å ha ringt på forhånd, eller noe.

    (For jeg hadde ikke telefon der heller).

    Men da ble Gunnar Jorås sur gitt, husker jeg.

    For da skulle han ha det til, at jeg hadde slippi inn folk, rett fra gata da.

    Men det var jo ei jeg hadde kjent, fra den tida, da jeg bodde på Bergeråsen.

    Og som hadde gått i parallellklassen min, på Svelvik Ungdomsskole og på Sande Videregående da.

    Så det var jo ikke noen jeg ikke kjente, liksom.

    Men jeg gadd ikke å forklare, hvem hu Lill var da.

    For jeg mente jo det da, at jeg flytta ikke inn til Oslo, for at dem jeg leide bolig av, skulle være som mora mi, liksom.

    Jeg mente at det var ikke dem sin business, hvilke gjester jeg hadde da.

    Jeg syntes at han Gunnar Jorås, var litt nærgående da, og gikk litt over streken da.

    Det var kanskje sønnen hans, som hadde hatt det rommet, en gang i tida.

    Men likevel, så måtte han vel skjønne det, at han ikke var faren min, mente jeg.

    Det er litt forskjell på å ha en leieboere og ha unger, mener jeg.

    Og jeg var ikke interessert i å plutselig ha en far, etter å ha bodd aleine, siden jeg var ni år da.

    Så da ble jeg litt irritert, på han hybelverten, husker jeg.

    Og klagde vel litt til Magne Winnem, (som også var på besøk hos meg den søndagen da), og til hu Lill vel, som hadde tatt bussen opp dit, fra Oslo Sentrum da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Dumpa på Abildsø, hvor jeg bodde, dette skoleåret.

    Det stedet, det lå bare et par-tre hundre meter, fra Østensjøvannet.

    Så noen ganger, så gikk jeg ned dit, for å se på fuglene og vannet og sånn der da.

    Det fantes masse rare slag av ender og sånn der da, selv om det vannet lå ganske sentralt i Oslo da.

    Det var masse fredede fuglearter, og sånn, der da.

    Og fotballbanen til Abildsø lå vel like ved siden av der og.

    Og jeg mener å huske veldig vagt.

    At jeg muligens har spilt en bedriftsfotballkamp, for IT Akademiet, (hvor Magne Winnem jobba), rundt år 2001 kanskje, på fotballbanen til Abildsø.

    Men jeg er ikke helt sikker, for jeg spilte ganske mange kamper, for IT Akademiet, og vi spilte på mange forskjellige steder, (rundt omkring i Oslo), da.

    (Selv om flest kampene vi spilte vel var på Ekeberg eller i Valhall).

    Det lå også en Rimi, i den andre enden av Dumpa der, enn der jeg bodde.

    Men jeg gikk ikke dit så ofte, for jeg fikk jo ikke lov til å lage Pizza Grandiosa likevel.

    Så pizzadisken der, den gjorde meg kanskje litt nedfor da.

    Men jeg var der og kjøpte øl og sånn, sammen med Magne Winnem, noen ganger, når vi skulle på byen da.

    Noe som var cirka hver helg, det første halvåret, som jeg gikk på NHI da.

    For Winnem skulle i militæret, på nyåret, i 1990, var det vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det ble etterhvert utlyst en stilling, på Rimi Ryen der, (som den butikken heter, selv om den egentlig ligger på Abildsø, må man vel si).

    Og jeg prata med de i Abildsø-gjengen der, utafor Abildsø-kiosken, en gang, om hva jeg skulle gjøre.

    For jeg begynte å gå tom for penger, litt tidlig, dette studieåret.

    Så jeg sa at jeg kanskje hadde tenkt å søke på den jobben, på Rimi der da.

    Men da var det en annen, i den Abildsø-gjengen der da, som allerede hadde fått den jobben da.

    Så da ble jeg litt irritert, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Henning, (i den Abildsø-gjengen), han fortalte meg det en gang, at han hadde nøkkelen til ungdomsklubben der, på Abildsø.

    Ungdomsklubben, den lå i en kjeller, på Abildsø Skole, sin tomt der.

    Den ungdomsklubben hadde fått navnet ‘Tjaller’n’, fortalte Henning og de andre i Abildsø-gjengen meg.

    For tjall var et annet navn på hasj, fortalte de meg.

    Og lærerne på Abildsø Skole, de hadde bare trodd, at Tjaller’n var et ordspill på Kjeller’n.

    Så de hadde likt navnet da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han Henning, han dreiv også å solgte maling-spraybokser, til unge taggere, på Abildsø der, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro Henning, Anne Lise, og en del fler folk, i den gjengen, med meg, på Tjaller’n der da.

    Som Henning hadde nøklene til.

    Henning og en ung pakistaner der.

    De prata om hvem de skulle ringe, av unge frøkner, i Abildsø-området der da.

    De ringte den og den personen, og spurte hvor mora til den og den jenta var da.

    Og hvor var faren?

    Faren var på hytta da.

    Noe sånt.

    Tilslutt så dukka ei veldig vakker ung blondinne, i 12-13-14 års alderen vel, opp der.

    Og hu fulgte etter Henning og han pakistaneren da.

    Jeg stod da i biljardrommet der, sammen med hu Anne Lise, og 2-3 andre jenter vel.

    Det var også miksebord, for diskotek der.

    Og dem spilte veldig høy musikk da.

    Men jeg så at hu ungjenta fulgte etter Henning og pakistaneren da.

    Inn på dassen der vel, (mistenkte jeg, ihvertall).

    Så jeg ble veldig sånn stiv og ukomfortabel da.

    Og jeg tapte vel biljardkampene mot hu Anne Lise, (og venninnene hennes), mener jeg å huske.

    Og til slutt, så ba hu Anne Lise meg, om å bytte plate der da.

    Hu lurte på om jeg kunne gjøre det, for hu turte ikke selv.

    For hu var redd for å lage hakk i plata, (eller noe), da.

    Og jeg ble var jo stiv og ukomfortabel, av den her rare ringinga, til Henning og han unge pakistanske tenåringsgutten da.

    Så jeg klarte jo selvfølgelig ikke å ta av den plata, ordentlig.

    Så jeg lagde vel hakk i plata, tror jeg.

    Det kom ihvertfall en veldig rar lyd da.

    Siden jeg var litt skjelven på hånda, da jeg skulle bytte plate da.

    Og lyden stod jo på så høyt.

    Så den ulyden hørtes veldig godt da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Lene, fra Abildsø, hu fortalte meg også det.

    At de folka som bodde der hvor 71-bussen gikk til.

    Nemlig Bjørndal.

    De var ‘ikke noe bra/fine’ da.

    Så hu advarte meg litt for dem da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu sa også det.

    Like etter at jeg flytta dit da.

    At jeg ikke måtte se noe på hu Lene da.

    For de tulla med henne da, eller noe.

    Så hu Anne Lise, hu ville ikke at jeg skulle oppmuntre hu Lene da, (eller noe), ved å engang se på henne, eller noe.

    ‘Ikke se på henne’, sa hu Anne Lise liksom da.

    Med et liksom innyndende tonefall da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Anne Lise, hu var liksom mote-guru-en, på Abildsø der da.

    En gang, som jeg satt utafor Abildsø-kiosken der.

    Så prata hu om at Paprika, det var et kult klesmerke.

    Men at Levis, (som jeg gikk i, jeg hadde jo den grønne og hvit-stripete Levis-genseren min, som jeg hadde kjøpt i Drammen, året før), det var ikke noe kult merke lenger da, ifølge hu Anne Lise da.

    Men det hadde vært litt kult, for noen måneder siden, eller noe.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, dette skoleåret, som jeg bodde på Abildsø.

    Det skal jeg skrive mer om, i de neste kapitlene.

    Så vi får se når jeg klarer å få fortsatt, med det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 3: Abildsø

    Jeg flytta til Abildsø, rundt 1. september da, i 1989.

    Faren min kjørte tingene mine opp dit, fra Uelands Gate da.

    Jeg hadde også klart å tigge til meg en vannseng, i størrelse Super Singel, fra faren min da.

    Da jeg var på visningen der, så hadde to hybel-rom, i første etasje, hos Jorås-familien, stått ledig.

    Leia var på 2.500 kroner, i måneden, husker jeg.

    Men det var ikke egen inngang da.

    Og jeg måtte dele et lite bad og et lite kjøkken, med ei pen, stille og lyshåra dame, i begynnelsen av 20-åra vel, som bodde på det andre rommet der da.

    Jeg valgte å leie det største rommet der.

    Siden jeg kunne velge.

    Men da sa Gunnar Jorås, at vanligvis var det jenter, som bodde på det største rommet.

    Men at det var greit da.

    Noe sånt.

    Jeg syntes at det andre rommet så litt vel lite og litt vel mørkt ut.

    Så jeg foretrakk å leie det største rommet der da.

    (Siden vel leia var den samme, tror jeg og).

    Det stod også en liten sofagruppe der, på det rommet da.

    Som kanskje kunne minne litt om noen slags spinkle hagemøbler kanskje.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg fikk ikke lov å røyke der, og kona i huset, (Berit Jorås), hu tålte ikke matlukt.

    Så jeg fikk ikke lov å bruke steikovnen der.

    For å lage min livrett Pizza Grandiosa da.

    Så jeg ble liksom aldri mett, det året, som jeg bodde der, husker jeg.

    Den første dagen, så huska jeg det, som han Gunnar Jorås hadde sagt, om at jeg ikke fikk lov til å røyke der.

    Så jeg gikk ut i Enebakkveien, og satt meg på en benk, ved bussholdeplassen der da.

    Som var like nedenfor utkjørselen til Jorås-familien der da.

    Ei jente, med masse brunkrem i trynet.

    (Som jeg seinere fikk vite, at ble kalt for ‘brunkremtrynet’).

    Og ei venninne av henne vel.

    Sa hei da, og begynte å snakke med meg.

    Jeg satt vel bare der og røyka, i den grønne og hvit stripete Levis-genseren min, eller noe sånt vel.

    Og så gikk vel brunkremtrynet og venninna av 71-bussen da, (som kjørte fra Jernbanetorget og opp til Bjørndal vel), som stoppa der hvor jeg satt, på bussholdeplassen, og røyka da, (var det vel).

    Brunkremtrynet sa hei og sånn da, og spurte hvor jeg var fra og sånn da.

    Hu var vel et eller to år yngre enn meg vel.

    Noe sånt.

    Denne delen av Enebakkveien, ble kalt for ‘Dumpa på Abildsø’, forresten.

    Folkets Hus, (og en innvandrerbutikk), lå nederst i Dumpa.

    (Litt gjemt inn en vei der da).

    Mens oppkjørselen til Jorås-familien, den lå litt lenger opp, i den ene sida av Dumpa da, i retning av Abildsø-kiosken og Abildsø Kirke der da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg bodde på Sand, noen uker før det her.

    Etter at søstera mi Pia og Cecilie Hyde, hadde kommet hjem fra sin ferie, i Spania, (og vel også i Amsterdam først vel).

    Så prata jo de fælt om hvor kult diskoteket Pacha, i Torrevieja, i Spania, hadde vært da.

    Med åpningstider til langt på dag, og med kule spanske gutter da.

    Som jeg fikk ‘tutet ørene fulle om’, som vel min morfar Johannes Ribsskog, kanskje ville ha sagt det.

    (Jeg selv fikk jo ikke sagt noe om hu finske jenta, Sari Arokivi, som jeg selv hadde møtt, på min sommerferie, i Brighton da.

    For Pia og Cecilie Hyde, de bare skravla, nesten helt uten stopp, om de her spanske kjærestene sine da.

    Som jeg har glemt navna på nå dessverre).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg måtte nesten være litt kul og morsom jeg og.

    Syntes jeg.

    Etter at det hadde gått et par uker vel, siden Pia og Cecilie Hyde kom hjem fra Spania da.

    Så jeg forklarte Cecilie Hyde og Pia da, at siden jeg hadde gått på datalinja, på Gjerdes Videregående, skoleåret før da.

    Så hadde jeg hatt mye av pensumet allerede, som var på det første semesteret, på NHI da.

    Så jeg kunne ta de første månedene på NHI litt slapt da.

    Og drive en del med andre ting, som å feste og ha det morsomt osv., inne i Oslo da.

    Så sånn var det.

    For da var jeg litt morsom jeg og liksom da, tenkte jeg kanskje da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Abildsø, så hadde jeg ikke MTV og sånne kanaler, som i Uelands Gate.

    (Men etter at jeg hadde bodd der i cirka et halvt år vel.

    Så fikk jeg faktisk MTV der.

    For da fikk Gunnar Jorås med en av sønnen sine vel.

    Til å legge inn Janco kabel TV, på de to hyblene de leide ut da.

    Sånn at jeg fikk de sammen kanalene, som i Uelands Gate da.

    Dette var en formiddag jeg lå og sov forresten.

    Så dem bare låste seg inn der da, forresten, på rommet mitt da.

    Hvis ikke døra mi stod ulåst da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg kjedet meg litt i den studenthybelen da.

    Jeg var jo vant til at mye hadde skjedd, det året jeg gikk på skole i Drammen, året før.

    Så det hendta at jeg gikk bort til Abildsø-kiosken der.

    (Hvor jeg vel også hadde vært før, et par ganger vel.

    Når jeg hadde jobba for faren min, med å hjelpe med å levere køyesenger og vannsenger, i Oslo da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så satt jeg og leste avisa, like ved trappa, til Abildsø-kiosken det da.

    Antagelig så hadde jeg vel på meg min grønne og hvitstripete Levis-genser vel.

    Jeg var jo bare nettopp fylt 19 år, så jeg var jo fortsatt en tenåring, for å si det sånn.

    Og jeg hadde jo også vært sent i puberteten og, så jeg så vel kanskje litt yngre ut, enn mine 19 år da.

    Det er mulig.

    Plutselig så dukka det opp en hel gjeng med ungdommer der.

    Som lurte på hvem jeg var da.

    Jeg sa jeg var fra Drammen, for jeg regna ikke med at de visste hvor Svelvik og Bergeråsen var da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Disse ungdommene, det var ei som het Anette, som var ei pen brunette, som var et år eller to yngre enn meg.

    Og som hadde et arr i trynet da, etter å bli knivskåret, i ansiktet, eller noe da.

    Det var en gutt, med mørkt hår, som het Kjetil, og som var 16 år, eller noe, vel.

    Det var en gutt, som var på min alder vel, og som het Henning, og som Kjetil sa, at ‘trodde at han var neger’, siden han digga hip-hop da.

    Det var også en annen gutt, som het Henrik der vel.

    Men som jeg ikke husker helt klart hvordan så ut nå.

    Det var ei jente der, som var 15 år, husker jeg, og som het Lene.

    Og hu var venninne, med ei annen jente der, som også var 15 år, og som het Anne Lise vel.

    (Noe sånt).

    Anne Lise, hu fikk lov til å ha åpent hus, på rommet sitt.

    Hu bodde like bak Folkets Hus der, i Dumpa på Abildsø da.

    Foreldrene hennes lot henne ha åpent hus der nærmest da.

    Hu hadde en egen inngang til et eget rom der, som fungerte som en slags ungdomsklubb der nærmest da.

    Hvor dem hadde sofaer og bord og et stereoanlegg da.

    Og hvor ungdommene på Abildsø samla seg da, for å drikke og preike osv., i helgene da.

    Så sånn var det.

    Så jeg ble faktisk invitert etterhvert, til å bli med den her gjengen da, (Abildsø-gjengen, ble de kanskje kalt. Hva vet jeg), på en del sånne fester da, hos hu Anne Lise da.

    Jeg ble nesten som et fast medlem i den gjengen, etterhvert.

    (Selv om det var en del folk, (i den gjengen, osv.), på Abildsø, som ikke likte meg.

    Siden jeg gikk en del med en svart genser, som jeg hadde kjøpt på Dressmann, i Smuget, på Bragernes, i Drammen, året før, og hørte en del på alternativ musikk, osv.

    En i den gjengen, (en som digga De La Soul, husker jeg), kunne si til meg, når jeg dukka opp hos hu Anne Lise der da, etter at jeg hadde bodd på Abildsø, en god del måneder da, at ‘er det begravelse eller?’

    Noe sånt).

    For jeg fikk jo ikke lov å lage pizza, på hybelen min.

    Så jeg dro jo ned til byen, med bussen, eller bort til Abildsø-kiosken, (eller til Norol/Statoil-stasjonen nederst i Lamberseterveien der), minst en gang hver dag da.

    (For å kjøpe burgere og sånn da).

    Og da traff jeg den her gjengen ganske ofte da.

    De satt ofte utafor den her Abildsø-kiosken da.

    Så på søndager og sånt, så hendte det vel, at jeg stakk bort der.

    Siden jeg vel kjeda meg ganske mye, på studenthybelen min da.

    Og siden jeg også kjeda meg på NHI, siden jeg jo hadde gått på datalinja året før.

    Og var vant til å dra mye på ferie og sånn, til England og sånn da.

    Og nettopp hadde vært russ.

    Så jeg var vant til at det skjedde en del da.

    Så jeg kjeda meg ganske mye, på NHI, hvor det stort sett var gutter da, som studerte, (må jeg innrømme).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hva mer som skjedde, på den tiden, som jeg bodde på Abildsø.

    Det skal jeg prøve å få skrevet mer om, i det neste kapittelet.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 2 – Kapittel 2: Mer fra Uelands Gate

    Den første gangen, som jeg hørte om denne leiligheten, i Uelands Gate.

    Det var den dagen, som Haldis sin sønn, Viggo Snoghøj, holdt foredrag, om bodybuilding, på treningsstudioet, på Stovner Senter, på begynnelsen av 80-tallet.

    Da Haldis og faren min kjørte gjennom Oslo, etter dette foredraget til Viggo.

    Så nevnte Haldis det, for faren min, (husker jeg), at den og den mannen, holdt på å miste kontrollen vel, (eller noe), og måtte selge den leiligheten billig da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Noen damer, (som jeg ikke visste hvem var).

    Hadde bodd der før meg vel.

    Faren min hadde kjørt meg inn til Oslo, en uke eller to, før NHI begynte.

    For å se på leiligheter.

    Faren min sa at NHI lå i nærheten av Østensjøvannet.

    (Noe som visste seg å ikke stemme.

    NHI lå cirka tre kvarters reisevei, fra Østensjøvannet, visste det seg, seinere.

    Inkludert et bussbytte, ved Jernbanetorget).

    Så vi kjørte innom to steder da, i Østensjø-området der, i begynnelsen av august, i 1989 vel.

    Den ene hybelen, den var hos Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Og det andre hybelen, (som noen ringte meg om, da jeg hadde annonse i Aftenposten, mens jeg bodde hos Ågot, på sand, noen uker før det her), den var på en gård, like ved Abildsø der vel.

    (Mot Skullerud kanskje?).

    Men det virka litt gammeldags der, syntes jeg.

    Ei kone der, prata om at det kanskje var mer fristende med bygårder, osv.

    Så det ble litt rart, syntes jeg.

    Da virka de som leide ut i Enebakkveien litt mer moderne/’normale’, syntes jeg.

    Så jeg valgte de da.

    Jeg hadde jo ikke flytta inn til Oslo for å bo på en gård heller liksom.

    Og naboene der, det var et par, som hang ute i oppgangen der, osv., husker jeg, når jeg var på visning der da.

    Så det virka kanskje litt ‘svett’ der da.

    (For å si det sånn).

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men jeg fikk med faren min på en slags ordning.

    Siden jeg hadde overhørt, at leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, stod tom.

    Og det var, at om jeg kunne bo i leiligheten til Haldis, i Uelands Gate, fra NHI startet, og fram til 1. september.

    Så slapp jeg å leie hybelen på Abildsø, i august måned også.

    Og det var greit da, sa faren min.

    Selv om det bare var slektninger av Haldis, som hadde lov til å bo der.

    Så naboene var sinna da, skjønte jeg.

    Siden ei dame vel, som ikke var i slekta til Haldis da, hadde bodd der, ikke lenge før det her da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så en kveld, i Uelands Gate der.

    Så dukka det plutselig opp en nabo, på døra der.

    (En mann i 30-40 åra vel).

    Og han ødela sikkerhetslenka, i døra der, (husker jeg).

    Han brøyt seg inn da.

    (Må man vel si).

    Og jeg måtte si at jeg het Erik Humblen, (syntes jeg).

    Sånn at han ikke skulle tro, at jeg ikke var i slekta til Haldis da.

    (Noe som jeg skjønte at det var strenge regler om der da.

    I det borettslaget, (eller hva det var da).

    At folk som bodde i en leilighet der, måtte være i slekt med eieren da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En av de to helgene, som jeg bodde i Uelands Gate der.

    Så kom Cecilie Hyde, på besøk, fra Svelvik da.

    (Som vi såvidt hadde prata om da, før jeg flytta inn til Oslo da.

    At hu skulle komme å besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo da).

    Og det var jo litt kult, å få damebesøk der, syntes jeg.

    Nå var jo ikke Cecilie Hyde så fin kanskje, syntes jeg.

    Men jeg var jo litt skuffa da, siden at Nina Monsen jo hadde flytta til Lillehammer.

    Så jeg tenkte at nå ble det kanskje litt sex på meg.

    (Eller noe).

    Siden jeg skulle få damebesøk der, mener jeg.

    Men så dukka jammen meg Magne Winnem også opp, på uventet besøk, (må man vel si), den samme helga.

    Han hadde med seg en feltseng, (tror jeg at han kalte det).

    Og Hatting Danske rundstykker som han stekte i steikovnen på kjøkkenet der, og hadde ferdigskivet Norvegia-ost på, husker jeg.

    Vi ble enige om å gå ut på byen da, på lørdagskvelden, oss tre som var der da.

    Problemet var at mange steder i Oslo, hadde 20 års-grense.

    Og jeg så ganske ung ut for alderen.

    Og det gjorde vel også Cecilie Hyde vel.

    Winnem hadde rådet meg, til å kjøpe meg en dress, når jeg fikk studielånet, (eller om det var fra en av de siste lønningene, fra CC Storkjøp).

    (For å ha på meg, på byen, i Oslo).

    Og det gjorde jeg også.

    Jeg fant en mørk dress, til cirka 1000 kroner vel, på Cubus, (var det vel), i andre etasje på Oslo City der da.

    Om jeg hadde på meg den dressen, da Hyde og Winnem og meg, gikk ut på byen, mens jeg bodde i Uelands Gate.

    Det husker jeg ikke.

    Men vi dro ut på byen, ihvertfall.

    Vi gikk ned Uelands Gate/Maridalsveien der, og ned til Sentrum da.

    Vi dro på et sted, som Winnem visste om, ved Youngstorget.

    (Hvor Winnem mente at vi kom inn da, (var det vel).

    Og det gjorde vi også).

    Dette var et rimelig kjedelig sted, (vil jeg si), som var drevet av en pakistaner, tror jeg.

    Dette stedet lå i andre etasje, over eller ved tidligere Sentrum Kino, mener jeg.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi tok oss noen øl der da.

    Hvorfor vi ikke dro på La Vita, (like ved), hvor Winnem og jeg hadde vært mye, skoleåret før.

    Det vet jeg ikke.

    Men det er mulig at La Vita ble lagt ned.

    Winnem og jeg var der og kikka, noen ganger, (noen uker etter det her vel).

    Men vi fant bare et ungdomsdiskotek, ved siden av der La Vita hadde vært da.

    Og på det ungdomsdiskoteket, der gikk vi ikke inn, for å si det sånn.

    Vi var tross alt 19 år gamle, og ville ikke menge oss med folk som var under 18 år, husker jeg.

    Og ikke gikk det an å drikke heller, på sånne ungdomsdiskotek, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før vi gikk ned til byen, så hadde Winnem, Hyde og meg, prata om hva vi skulle gjøre, hvis vi havna i slåsskamp.

    (Vi følte oss vel ikke helt hjemme i Oslo da).

    ‘Jeg har det i kjeften altså’, sa Winnem.

    ‘Jeg og’, svarte Cecilie Hyde da.

    Jeg sa vel ingenting vel.

    Men dette ble sagt i forbindelse med at vi bekymret oss litt for om vi kunne havne i slåsskamp da.

    Vi var redde for å bli utsatt for noe blind vold, eller noe.

    På byen da.

    Så sånn var det.

    Oslo var vel på mange måter en røffere by, enn Drammen, vil jeg kanskje si.

    Vi begynte kanskje å prate om dette.

    Siden jeg nok klaget over alle fyllikene, som hang ved bussholdeplassen, utafor leiligheten til Haldis der.

    (Det var jeg ikke vant med fra Drammen, for å si det sånn.

    At det var fylliker, (og narkomane), på gata, nærmest ‘overalt’ da.

    Muligens på grunn av at utestedet Tranen, som hadde et ganske slitent klientell vel, holdt til rett rundt hjørnet der, i Waldemar Thranes Gate da).

    Da vi hadde vært en stund, på det litt vel kjedelige utestedet, (må man vel si at det var), ved tidligere Sentrum Kino der da.

    Så gikk vi tre, (Winnem, Hyde og meg), tilbake til Haldis sin leilighet, i Uelands Gate der da.

    ‘Å, nå fikk jeg mensen’, (eller noe), sa Cecilie Hyde, til meg.

    Mens vi gikk tilbake opp til Uelands Gate der da.

    (Eller om det var etter at vi hadde kommet tilbake dit.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men det var ikke så farlig egentlig, om Hyde fikk mensen, tenkte vel jeg.

    For Magne Winnem lå jo på soverommet vårt uansett.

    (Noe Hyde også klagde på vel.

    Men som jeg ikke visste hva jeg skulle gjøre med.

    Winnem hadde jo bare dukka opp der.

    Uten at jeg hadde invitert han, som jeg kunne huske, ihvertfall.

    Men men).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og Hyde var jo heller ikke spesielt sexy akkurat da.

    Med sine korte bein og nesten avlange pupper, (som hennes venninne Lill Beate Gustavsen kalte for ‘patter’ vel, seinere dette skoleåret, husker jeg), vel.

    Så det var vel ingen krise akkurat heller, hvis hu Cecilie Hyde fikk mensen akkurat.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Jeg husker at jeg tenkte det, når jeg bodde i Uelands Gate der.

    At jeg måtte prøve å se litt kulere ut, nå som jeg bodde i Oslo.

    Så jeg ble kanskje litt nøyere med frisyren, og begynte kanskje å bruke litt mer hårgele og sånn da, på den tiden her da.

    Mens jeg bodde i Uelands Gate der da.

    Kanskje siden jeg hadde merket det, at det ikke var like lett, å få oppmerksomhet, fra damer, i Oslo, som jeg kanskje hadde syntes at det var i Drammen.

    Hvem vet.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så sånn var muligens det.

    Bussjåførene var litt sure, i Oslo, husker jeg.

    Jeg ville gå av foran, på bussen, en gang.

    I Uelands Gate da, (på vei hjem fra NHI en gang da).

    (Siden jeg satt ganske langt foran på bussen da.

    Og dette pleide man å få lov til, på bussene, som gikk ut til Bergeråsen, osv).

    Men det var visst ikke lov, i Oslo da, fant jeg ut.

    Så jeg måtte pent gå gjennom nesten hele bussen da.

    For å gå ut den bakerste døra på bussen da.

    (Eller om det var den midterste døra, på en leddbuss.

    Det er mulig).

    Mens alle på bussen måtte vente på meg da.

    Siden dette tok litt ekstra tid da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tror også at faren min muligens tok med seg stereoanlegget mitt, fra Sand, den dagen, som jeg møtte han, i Uelands Gate.

    (Den første skoledagen min, på NHI).

    For jeg husker at jeg hørte på en eller annen nærradio, (Radio 1 antagelig), i Uelands Gate, om at kjøpesenteret Oslo City, hadde et års eller to års-jubileum, eller noe sånt.

    Så jeg stakk ned den ganske korte veien, til Oslo City da.

    (Jeg hadde vel sikkert fått meg månedskort, eller halvmånedskort, (eller noe), på den her tiden vel).

    Og dro inn på Oslo City der da.

    Og i tredje etasje der.

    Så traff jeg tilfeldigvis hu Gina, (som hadde vært med EF Språkreiser, på samme kurs som meg, til Brighton, sommeren 1988), fra Skjetten.

    Hu var der sammen med hu dama, (hu brunetta), som jeg hadde truffet på Krok, (som jeg har skrevet om i Min Bok), på 19 års dagen min, noen uker før det her da.

    (Hu som hadde sitti og skræva, i bare bikinitrusa, på en slags hemmelig røykeplass, som hu og venninna hennes, hadde ute i en fjellskråning der, på Krok da).

    Jeg vet ikke om hu fra Krok, (som egentlig var fra Oslo vel, men som familien til vel hadde hytte på Krok da), kjente meg igjen.

    Hu sa vel ikke ‘hei’, (etter det jeg kan huske, ihvertfall)

    Jeg chattet litt med hu Gina da.

    (Som min tremenning, Øystein Andersen, hadde sagt om, på McDonalds, ikke langt fra Churchill Square, i Brighton.

    Når hu hadde flørta litt med meg vel, i andre etasjen, der.

    At ‘Erik har bare sjangs på stygge damer’).

    Så hu Gina var kanskje ikke så fin da.

    (Eller om hu het Guro.

    Noe sånt).

    Men jeg chatta litt med henne da, ihvertfall.

    Og spurte henne om hvilke diskoteker som var bra, i Oslo.

    ‘Vi har jo Metropol da’, (eller noe), svarte hu Gina da.

    Og da ble jeg sinna, og tuppa til henne, med en joggesko, husker jeg.

    For jeg hadde vel hørt det, såvidt, et sted, at Metropol var noe homse-disko, eller noe.

    Og noen damer fra Hammerfest, som hadde vært i Brighton, sammen med oss, sommeren, året før det her da.

    De hadde jo vært skikkelig kåte på meg, i ‘fjortis-fylla’ der da.

    (Mente min tremenning Øystein Andersen, ihvertfall.

    Han mente at jeg burde gå bort til de her Hammerfest-damene da, som var på fylla da).

    Dette var på 16-års dagen, til hu ene Hammerfest-dama da.

    Men de var jo så fulle.

    Og jeg hadde jo to-tre studiekamerater, (eller hva man skal kalle dem), som stod og venta på meg.

    Så jeg tenkte det, at jeg måtte bare si noe, for å komme meg bort fra de her ‘fjortiss-fyllikene’ da.

    For det ble litt pinlig der, (på den gangbrua de satt på, over Old Shoreham Road der, (var det vel). For dem hadde vel fulgt etter meg, hjem fra byen og, tror jeg).

    Så jeg bare sa at jeg var ‘homo’, for å slippe bort fra den litt pinlige episoden da.

    Men det var visst ikke så smart da, fant jeg ut seinere.

    For da fortalte de Hammerfest-jentene nok det videre, til hele resten av kurset da.

    Så det var jo kjempedumt av meg, å tulle sånn.

    (Fant jeg ut da).

    For da ble det en slags ganske rar stemning, på resten av det kurset, (etter dette), syntes jeg.

    Men men.

    Og når hu Gina også begynte sånn, på Oslo City da.

    Da fikk jeg nok, av det tullet der, for å si det sånn.

    Dette hadde vært stressende nok, i Brighton, sommeren før, (syntes jeg).

    Om ikke dette skulle fortsette, også i Oslo, et drøyt år seinere.

    Så da ble jeg skikkelig fornærma og forbanna, (på hu Gina), husker jeg.

    Og bare tuppa til henne da.

    Og hu sa vel ‘au’ vel, og stakk, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    (Sammen med hu venninna si fra Krok da).

    Så sånn var det.

    Bare noe tenkte på.

    Men men.

    En gang, i 1996 eller 1997 vel.

    Etter at jeg hadde hatt en kneoperasjon, på Aker Sykehus, rundt påsketider, 1996 vel.

    Så ringte faren min meg, på Rimi Bjørndal, (på slutten av arbeidsdagen min, en dag jeg hadde tidligvakt vel), hvor jeg jobbet som Assisterende Butikksjef, (under Butikksjef Kristian Kvehaugen), på den her tiden.

    (Enda jeg nesten ikke hadde hatt noe kontakt med faren min, etter at jeg hadde flyttet til Oslo).

    Faren min ville at jeg skulle hjelpe han, med å bære noen sengedeler, (eller noe), ut av leiligheten til Haldis, i Uelands Gate der da.

    Jeg kjørte innom der, med en Toyota HiAce, som jeg hadde kjøpt brukt, (for 5000 kroner), av Øystein Andersen og hans kamerat, Glenn Hesler, (som også var fra Skjetten, (som hu Gina da), tilfeldigvis vel).

    Etter at jeg endelig hadde klart å få meg lappen, like før jul, i 1995.

    Jeg troppet opp, i Uelands Gate der, i Rimi-uniform vel.

    (Siden jeg kjørte bil, så gadd jeg vel ikke å skifte, før jeg kom hjem, tror jeg.

    Jeg hadde vel antagelig bare på meg en jakke, over Rimi-uniformen da.

    Hvis det ikke var midt på sommeren, eller noe da.

    Og dette ble for varmt).

    Jeg bar raskt ut de delene, som faren min ville at jeg skulle bære.

    (Jeg vet ikke hvorfor han kunne bære de her delene selv.

    Det er mulig at man måtte være to personer, for å bære dem.

    Og hvordan faren min visste når jeg slutta på jobben, på Rimi Bjørndal, det veit jeg ikke.

    Men men).

    Haldis var også der, i trappa, i Uelands Gate der da.

    Hvem som bodde der, i årene etter at jeg hadde bod der, i de to ukene.

    Det veit jeg ikke.

    Men Christell bodde ikke der, (ihvertfall såvidt jeg veit), i de tre-fire årene, på 90-tallet, som hu bodde i Oslo.

    Hu bodde ved Terningen Matcafe og i Hoffsveien på Skøyen der vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem syntes vel at dette var litt rart, tror jeg.

    At jeg måtte bo på studenthybel og seinere leie et rom, av min tidligere stefar, i Larvik, Arne Thomassen.

    (Som på begynnelsen av 90-tallet bodde på Furuset).

    Når faren min og Haldis, hadde en ganske fin og grei toroms-leilighet, så sentralt i Oslo.

    Men noe av poenget mitt, ved å flytte til Oslo.

    Det var å komme meg bort litt, fra det hykleriet, som var, i den ‘Haldis/Arne’-familien da.

    I forbindelse med at jeg måtte bo alene, på Bergeråsen der, fra jeg var ni år, osv.

    Og jeg turte ikke å be om, å få bo i Uelands Gate der, i mer enn to uker, husker jeg.

    Det hadde jeg nok ikke fått lov til, tror jeg.

    Og jeg hadde vel sett for meg det, at mitt liv i Oslo, skulle være et fritt liv, hvor jeg var uavhengig, av faren min og Haldis og dem da.

    Som jeg så på som rimelig hykleriske, og som jeg ikke var helt sikker på, om jeg kunne stole på da.

    Jeg så ikke på dem, som noe så særlig ‘ordentlige’ folk da, for å si det sånn.

    Så jeg ønsket å ha litt avstand til dem da.

    Så derfor var det egentlig aldri aktuelt, (ihvertfall ikke fra min side), at jeg skulle bo i Uelands Gate der fast, (sånn som Haldis sin sønn Jan Snoghøj hadde gjort, de årene han hadde bodd i Oslo, midt på 80-tallet da).

    Jeg ønsket litt mer avstand, til faren min og Haldis, for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Etter disse cirka to ukene, som jeg bodde, i Uelands Gate, så flytta jeg inn i en hybelleilighet, som jeg leide, av Berit og Gunnar Jorås, i Enebakkveien 239B, på Abildsø.

    Hva som skjedde, da jeg bodde der, det skal jeg skrive mer om, i det neste kapittelet.

    Så får vi se om jeg klarer å få skrevet det kapittelet, innen ikke alt for lang tid.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

    PS.

    NHI det stod forresten for Norges Høyskole for Informasjonsteknologi.

    NHI var en privat høgskole, hvor det kostet cirka 18.000 i halvåret, (var det vel), i skolepenger, å gå.

    (Var det vel).

    Men Lånekassa dekket ikke hele dette beløpet, (i ekstra studielån da), så jeg fikk litt dårlig råd etterhvert, dette skoleåret, husker jeg.

    Jeg gikk forresten på linjen for Informasjonsbehandling, hvor vi også hadde en del økonomifag, osv. da.

    Det fantes også en mer teknisk linje, (som også var to-årig vel), hvor blant annet en dyktig finne gikk, husker jeg, (som maste på at vi andre måtte bli dyktigere til å holde Ctrl, (eller om det var Tab),-knappen inne, når vi beveget cursor-en rundt på skjermen, husker jeg).

    NHI hadde en slags innvielsesfest, på et lokale som het Josefines Vertshus, (eller noe), i Josefinegata, på Bislett vel.

    Dette var nesten ‘borti gata der’, (må man vel si), fra der jeg bodde, i Uelands Gate da.

    Så jeg gikk vel bare bort dit, (mener jeg å huske), i min nye dress fra Cubus vel.

    Og antagelig med et slips, som jeg fikk låne av Magne Winnem.

    Det var et grønt Carlsberg-slips, mener jeg å huske, (som han lånte meg da).

    Selv om det er mulig at jeg bare gikk med en genser under dressjakka, eller noe, på den NHI-festen og.

    En kar fra Hurumlandet vel, (fra Sætre muligens vel), gikk på samme klassetrinn, som meg, på NHI.

    Han visste hvem jeg var, fra Drammen, tror jeg.

    Han også likte alternativ musikk.

    Så det er mulig at han var med i den Depeche/Lyche-gjengen, i Drammen.

    Hvem vet.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han kopierte en kassett til meg en gang.

    Med et lokalt Hurumband vel.

    Som het ‘Into Ramadan With Supreme Caddie’, eller noe.

    Noe sånt.

    Og også en sang som var av Raga Rockers, eller noe vel.

    Som gikk sånn her:

    ‘Massemorder’n smilte til pressen, da han ble dømt

    for noen uker siden var han et null

    Idag er han berømt.

    Han lå på taket og skøyt dem i magen

    Alle barna som gikk til skolen.

    Men vennene løy da de sa det var gøy

    å sitte i den elektriske stolen’.

    Noe sånt.

    Han fra Hurum han kjente visst de da, som hadde laget den førstnevnte sangen der da, forresten.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og han fra Hurum, (som var en litt lav kar vel), han hadde også jobbet, på en fiskebåt, som solgte reker, ved Rådhuskaia der vel, som sommerjobb, sa han.

    Og han ‘rekefiskeren’, han pleide ikke å fiske reker egentlig.

    Det han gjorde, det var at han kjøpte frosne reker, i 5 kilos kartonger.

    I matbutikkene.

    Også helte han vann på rekene og solgte dem fra en fiskebåt da, i Oslo Havn der da.

    Og det var sommerjobben til han fra Hurum da.

    Å hjelpe han ‘jukse-rekefisker’n’ da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi satt inne på Josefines der, (het det vel), og prata om ei jente, (som het Kari vel, som jeg seinere ble med hjem, og som runka meg fælt, husker jeg, der hu bodde, i Frelsesarmeen sitt hybelhus for unge damer vel), som hadde lik piggsveis cirka, som meg.

    Jeg sa til han fra Hurum da, at hu hadde flørta vel.

    Men at jeg var litt skeptisk da, for hu var ikke så fin akkurat.

    Men han fra Hurum mente at jeg kunne prøve meg på henne da.

    Men det ble ikke noe av den kvelden.

    Men jeg møtte henne tilfeldigvis igjen, sammen med fire venninner, i Karl Johans gate, en kveld, noen måneder etter det her da.

    Og da ble jeg med henne hjem, på det hybelhuset, der hu bodde da, hos Frelsesarmeen.

    (Selv om det kun egentlig var forbudt for gutter/menn, å være der.

    Men jeg var der bare en natt til søndag og noen timer utover da.

    Så ingen merka det).

    Hu Kari, (som jeg mener at hu antagelig het).

    Hu var fra Trøndelag, eller noe, tror jeg.

    Men jeg skal ikke si det sikkert.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg ble visst full der, (på Josefines da).

    For jeg husker at en kar, på NHI, som var fra Oslo Vest, eller noe vel.

    Han prata dritt om meg, fordi at jeg hadde spydd på den nye dressen min, på dassen, på Josefine der, var det vel.

    Noe sånt.

    Så det var litt nedtur kanskje.

    Men jeg var ikke noen soss akkurat.

    Så om jeg måtte spy en gang, når jeg drakk, det tok jeg ikke så høytidelig, skal jeg være ærlig.

    Jeg kom meg ‘hjem’ ihvertfall, til Uelands Gate der da, husker jeg.

    For egen maskin.

    Men det er mulig at jeg måtte ta taxi.

    Selv om det også er mulig at jeg gikk hjem da.

    Det husker jeg ikke helt, skal jeg være ærlig.

    Men men.

    Men jeg husker at jeg overhørte at han høye fra Oslo Vest da, med lyst, krøllete hår vel, baksnakka meg da, da jeg gikk derfra, til noen damer han stod og venta på taxi sammen med vel.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

  • Min Bok 2 – Kapittel 1: Uelands Gate

    Den første skoledagen, på NHI, så satt jeg som tidligere skrevet, (i Min Bok), på med en slags original, (må man vel kanskje kalle han), med navn Bertil, (en kamerat av min far), som kjørte en gammel Volvo Amazon, (var det vel), fra Sand og til Drammen da.

    (Dette var rundt 18.-20. august, i 1989, forresten).

    Så tok jeg toget til Oslo S.

    Og så tok jeg buss 18, (het vel bussen da), opp til NHI’s lokaler, i Frysjaveien, i Nydalen.

    Dette var en busstur på 20-25 minutter fra Jernbanetorget vel.

    Bussen kjørte forbi Sagene og Bjølsen, på vei opp til Frysja da.

    Og noen av bussene kjørte også videre opp gjennom Maridalen, som ligger nord for Frysja/Nydalen igjen da.

    Frysja er et annen navn på Akerselva.

    Og når man tar bussen ned til Oslo Sentrum igjen, fra Frysja, så går bussen fra en holdeplass, hvor man har utsikt til Akerselva fra da.

    Så naturen i området rundt skolen til NHI var ganske fin da.

    En gang glemte jeg å gå av på riktig holdeplass.

    Og da fikk jeg med meg en sightseeing, i Maridalen.

    Hvor noen elever gikk på spesialskole, eller noe, (trodde jeg da ihvertfall).

    Og det var et naturskjønt området, like nord for Oslo Sentrum, husker jeg.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Jeg hadde nok egentlig ikke behøvd å sitte på med han Bertil, inn til Drammen.

    For det var mest venting, den første dagen, på NHI vel.

    Man skulle få skolebevis og sånn.

    Jeg tok en buss ned til Sentrum igjen.

    For jeg skulle møte faren min da og da, ved Haldis sin leilighet, i Uelands Gate da.

    18-bussen kjørte gjennom Uelands Gate, på vei til NHI.

    Så det var bare å hoppe på 18-bussen igjen.

    (Fra Jernbanetorget da).

    En fyllik, lo fælt av meg, da jeg gikk på bussen.

    For jeg hadde ikke lært å spørre om ‘en enkeltbillett’.

    Neida, jeg sa ‘jeg skal til den bensinstasjonen ved Kiellands Plass’, eller noe.

    Noe sånt.

    Og da lo en fyllik fælt da, av meg, husker jeg.

    Når jeg gikk på 18-bussen da.

    Så det var ikke enkelt å være ‘bonde i byen’, fant jeg ut.

    For det var sånn på de bussene, i Oslo, at nesten ingen sa noe høyt da.

    Så sånn var det.

    Men men.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Faren min var i Uelands Gate der, når jeg dukket opp.

    Haldis sin leilighet lå i en gammel og ærverdig, (må man vel si), bygning.

    To ulve-statuer stod på hver sin side, av trappene opp til bygårdene der da.

    Det var vel to store gulmalte bygårder, i mur vel.

    Og de så vel nesten ut som noe Hitler kunne ha bygd kanskje.

    Ikke langt unna muligens.

    Men men.

    Jeg har også lurt på om det kan ha vært disse blokkene, som ble kalt for ‘Ulvehiet’, av en norsk forfatter, som skrev om sin oppvekst i Oslo da.

    (Siden det var ulve-statuer, ved trappa opp til leilighetene da, fra Uelands Gate).

    Oskar Braaten er det vel, som skrev den romanen.

    Som vår klasseforstander Aakvåg, leste opp for oss vel, i klassens time, kan det vel kanskje ha vært, på ungdomsskolen.

    Noe sånt.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Leiligheten til Haldis, den lå rett ovenfor Statoil-stasjonen, på Kiellands Plass.

    Og den er døgnåpen, så jeg gikk der for å handle mat da.

    Det var ikke noen billigbutikker, som Rema eller Rimi, i nærheten, på den tiden.

    Selv om det er flust av sånne budsjettbutikker der, nå i ‘våre dager’.

    Så matbudsjettet mitt lå ganske høyt, husker jeg.

    Jeg pleide å kjøpe pizza, noen ganger, fra et pizzabakeri, som het Viking Pizza, og som lå liksom like ovenfor 7-eleven der vel, ved Kiellands Plass da.

    Jeg kjente nesten ingen i Oslo.

    Men det stod en telefonkiosk, på Kiellands Plass, som jeg kunne ringe fra da.

    Faren min hadde tatt med TV-en min, (og vel også videoen min, tror jeg), med seg, inn til Oslo da.

    Og leiligheten til Haldis, var en ok to-roms leilighet.

    Hvor Jan Snoghøj hadde bodd, da han bodde i Oslo, noen år før det her da.

    (Sammen med en amerikaner ved navn Carry vel).

    Jeg så på MTV, at Depeche Mode, hadde en ny sang, som het ‘Personal Jesus’.

    Og da fikk jeg unnskyldning, for å ringe søstera mi og Cecilie Hyde da.

    (Siden jeg ikke kjente så mange folk i Oslo).

    Cecilie Hyde sa at ‘Depeche Mode har ikke noen sang som heter Personal Jesus’, i telefonen da.

    Når jeg ringte hu og søstera mi da, i Svelvik.

    ‘De har det nå’, sa jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg chatta litt med en kar som jobba på Statoil-stasjonen der.

    (Som vel het Norol, på den her tiden, tror jeg).

    Jeg sa til han, at hu og hu dama som jobba der, var ‘fin’ da.

    ‘Det er dama mi det’, svarte han da.

    (En kar som nesten var litt aggressiv vel).

    Vi prata om hvor ditt og datt lå da.

    Og han karen spurte om jeg visste hvor Ullevålsveien lå hen.

    Jeg svarte at det vel var Akersgata som ble til Ullevålsveien.

    (For det hadde jeg tilfeldigvis sett, på et sporveiskart, eller noe da).

    ‘Du er jo kjent i Oslo alt jo’, svarte han på bensinstasjonen da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem dro og besøkte meg, i Uelands Gate der.

    Og vi dro vel og kjøpte pizza vel sikkert.

    Noe sånt vel.

    Jeg klagde vel på at det ikke var noen budsjett-matbutikker, som Rema og Rimi, i nærheten, til Winnem da.

    (For jeg var vant til å handle på CC Storkjøp da.

    Hvor jeg hadde jobbet, i månedene før det her, i Drammen.

    Og hvor prisene var lavere og utvalget var bedre da, enn i de matbutikkene, som lå i området rundt Kiellands Plass da, i 1989, husker jeg, at jeg syntes).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg tenkte det, en dag jeg kjedet meg.

    At jeg kunne kanskje prøve å ringe Nina Monsen, (som jeg hadde knulla med, året før da, da jeg bodde på Bergeråsen).

    Siden Nina Monsen bodde i Oslo da.

    Jeg hadde ganske høye forhåpninger, om at hu ville bli med, og finne på noe.

    Jeg ringte Christell da, og spurte henne, om jeg kunne få telefonnummeret, til Nina Monsen da.

    (Som jeg vel må ha klart å rote bort, etter at søstera mi, flytta opp til meg, i Leirfaret 4B, et halvt års tid, før det her cirka).

    Christell sa at Nina Monsen hadde flytta til Lillehammer.

    Noe jeg nesten fikk litt sjokk av å høre.

    Jeg ble ihvertfall rimelig skuffet, må jeg innrømme.

    Jeg hadde vel forestilt meg, at jeg skulle møte Nina Monsen en del, inne i Oslo, og kanskje ha en god del sex med henne, osv.

    Men så ikke da.

    Jeg hadde vært litt som i en rus, (eller noe), før jeg flytta til Oslo.

    Jeg var liksom høyt oppe da.

    Og jeg hadde sagt til både Cecilie Hyde og Christell, husker jeg, at de måtte komme besøke meg, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    Begge sa at dem skulle besøke meg.

    Men jeg gadd ikke å spørre Christell om det her da, etter at jeg hadde flytta til Oslo.

    (Siden hu liksom var stesøstera mi da.

    Så ville et sånt besøk blitt litt rart vel).

    Så jeg nøyde meg med å spørre etter telefonnummeret til Nina Monsen da.

    Men hu hadde jo flytta til Lillehammer da.

    (Viste det seg).

    Så det ble litt skuffende da.

    Men men.

    Det var også mer som hendte, disse cirka to ukene, som jeg bodde i Haldis sin leilighet, i Uelands Gate.

    Det skal jeg skrive mer om i det neste kapittelet av Min Bok 2, tenkte jeg.

    Vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.