Stikkord: Numedal

Ågot bakte ikke bare kransekake og Numedals-lefser, til jul, forresten.

Jeg mener at Ågot også bakte de kjente sju slagene vel.

(Ihvertfall de første årene, som jeg bodde på Berger vel).

Med sirupsnipper og fattigmann, og det hele vel.

Jeg er ikke sikker på om bestemor Ingeborg, pleide å bake sju slag.

Men jeg mener å huske at hu hadde bakt fattigmann, en jul, tidligere på 70-tallet da, ute i Nevlunghavn, (før jeg flytta til faren min).

Så sånn var det.

Mora mi bakte vel aldri småkaker, som jeg kan huske ihvertfall.

Det var nok ikke ofte, isåfall.

Hu kjøpte vel mest ferdig i butikken, mener jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg har skrevet om noen av de rettene, som bestemor Ågot pleide å lage for meg, på 80-tallet.

Jeg glemte en rett, som jeg kom på nå seinere, og det var lapskaussuppe.

Det var lys lapskaus da, med masse sjy, eller hva det heter igjen.

Kraft heter det kanskje.

Det er mulig.

Og i den lapskaussuppa, så var det vel terninger av kokt kjøtt, (kanskje fårekjøtt?), poteter og gulerøtter, ihvertfall.

Ågot var ikke så flink til å lage biff, men finnebiff, (som hu kjøpte frossen, i butikken da), det klarte hu å lage, husker jeg.

Og det smakte vel greit, syntes jeg.

Men da faren min plutselig kjøpte 3-4 bokser, med joikaboller, i en eller annen butikk, (med bilde av en same på), da syntes jeg det ble litt vel samisk kanskje.

Men men.

Så de boksene stod lenge i skapene, i Leirfaret 4B, (hvor jeg flytta til etter Hellinga 7B), for å si det sånn.

Men men.

Mora mi, sa forresten en gang, da jeg bodde hos henne, i Jegersborggate, at hu skjønte hva dem sa, på et radioprogram, som het ‘Nyhetene på samisk’.

Det syntes jeg hørtes rimelig rart ut men.

Men mora mi satt i en stol, i stua og hørte på det nyhetsprogrammet, på samisk, noen ganger da, (som ble sendt på NRK vel).

Det er greit at hu vokste opp i Vesterålen, men at hu lærte samisk der, det vet jeg ikke helt egentlig, om jeg tror på.

Men men.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Den sprettballen, som jeg fikk av rektor Borgen, (hvis det ikke var en annen sprettball), da vi solgte lodd, i Svelvik, Ole Skjellsbekk, Hege Rønjom og meg.

Den fikk jeg lov til, av bestemor Ågot, å spille fotball med, (med meg selv da, for jeg var også mye alene der, når ikke søskenbarna mine fra Follo var der), i gangen, ut mot døra ut mot den ytterste gangen der, husker jeg.

Bare noe jeg kom på.

Ågot behandla meg oftest med respekt og omtanke vel, må jeg vel nesten si.

(Kanskje som hu ville behandla sønnen til Jebsen, da hu jobba som tjenestepike, for direktør Jebsen.

Hvem vet).

Selv om Ågot også vel kunne være litt lunefull og følsom kanskje.

Noe sånt.

Men men.

Mora mi ville nok bare bedt meg om å gå ut, for å leke, eller noe, mens hu lagde middag, for eksempel.

(Eller være så slitsom, å være i nærheten av, at jeg bare ville gått ut automatisk, av meg selv).

Mens Ågot gikk det ann å være i samme hus som, hu ville ikke være så slitsom, at man ikke orka å være i samme hus som henne, til vanlig, for å si det sånn.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Men Ågot var kanskje litt som en unge, intelektuelt sett.

Hu var kanskje litt umoden, og for eksempel da jeg ville sende tyggegummi, i posten, til søstera mi, i Larvik.

Så ble Ågot uinteressert.

Så Ågot ble kanskje litt sjalu på søstera mi da.

Hva vet jeg.

Noe sånt.

Og en gang, så fant jeg på en røverhistorie, som jeg fortalte Ågot, om at Geir Arne, (også kjent som ‘Geri’), og Christell, hadde klina på Gamlehjemmet, (for det var mulig å gå inn på en eller annen måte der da, viste noen unger meg, en gang).

Og da, så ble Ågot veldig interessert da, og måtte sette seg ned, på en kjøkkenstol, husker jeg.

Så da svikta knærna hennes, virka det som.

Så Ågot var kanskje litt for interessert, i hva vi unga dreiv med.

Det er mulig.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Jeg har også tenkt det, her om dagen, at det kan ha vært i Porec, (og ikke i Rovinj), som vi var i, i Jugoslavia.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Jeg syntes også det ble litt stille, i stua til Øivind og dem, når det var på Dagsrevyen, (eller Ettermiddagsnytt), noe om hu tenåringsjenta, som forsvant fra Oslo, på 70-tallet vel, nemlig Trine Jensen vel.

Men men, det kan kanskje ha vært tilfeldig.

Men men.

Ågot og faren min, virka også litt nervøse, syntes jeg, når dem skulle ringe etter feieren, husker jeg.

‘Hvem er feieren’, spurte jeg.

‘Feieren, det er en skummel mann’, eller noe, svarte Ågot, mens hu veiva med arma, (eller noe), og liksom skulle skremme da.

Så sånn var det.

Men men.

Det var kombinert ved og olje-fyring, på ovnen, i kjelleren, til Ågot og Øivind, så noen vintre, så kunne dem bestille fyringsolje, for at Ågot skulle slippe det, å gå ned i kjelleren hele tida, for å hive i ved da.

Noe hu alltid pleide å annonsere, at hu gjorde.

Og enkelte ganger, så kunne hu bli borte lenge, nede i kjelleren.

Ågot sa også det, at når hu var på do, så ville hu være i fred der.

Og hu kunne også sitte i opp til en halvtime, på do, (mer eller mindre), noe hu pleide å gjøre, når jeg dukka opp hos dem, etter skolen.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Faren min sa forresten det en gang, at han ikke likte ‘menn med hatt’.

Det var noen han hata vel.

Ihvertfall i trafikken vel.

Så faren min er ikke så konform, som for eksempel bestefar Johannes var, for eksempel vel.

For å ta med om det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, før jeg flytta til faren min, så var jeg på besøk, hos Ågot og dem.

Faren min var ikke der, men jeg satt og så på Manchester United mot Everton, i stua da.

Da var TV-en vendt mot pipa.

Jeg hadde ikke holdt med Everton så lenge, og det var ikke så ofte, at Everton var med i tippekampen.

Så at Manchester ledet, det tok jeg litt tungt.

Men så scorte Everton.

Og jeg opp fra stolen, med henda i været, mens jeg jubla vel.

Og da, så kom jeg borti lysekrona, til Ågot, som hang i taket, i stua, og en sånn ‘krystall’, løsna og datt ned da.

Men men.

Så sånn var det.

Og da ble Ågot og Øivind litt sure gitt.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Petter og Christian var også noen ganger med meg, bort til Ågot.

En gang, så spilte vi TV-spillet mitt der, husker jeg, (det faren min kjøpte til meg i Svelvik).

Og da ble de sure, for et eller annet, og stakk plutselig bort til Bergeråsen, og fikk haik med en bil, (fortalte de meg seinere), så jeg klarte ikke å ta dem igjen.

Men men.

En annen gang, så lekte vi snøhule, på nordsida av huset til Ågot, (hvor det ikke var så ofte sol, om sommeren vel, så det var ikke så ofte, at jeg pleide å leke, på den sida av huset til Ågot. Men men).

Petter og Christian, ville at jeg skulle gå inn i en sånn trang snøhule, med hue først.

Men det gadd jeg ikke.

Det virka ikke noe fristende, for å si det sånn.

Det var jo også sånn, at Thor Furuheim, hadde dødd i en snøhule, i hagen deres, en eller to vintre, før det her.

(Selv om jeg ikke husker det, om jeg var klar over dette, når jeg lagde snøhule, sammen med Petter og Christian den gangen).

Så hvorfor Petter og Christian begynte med snøhule igjen, det veit jeg ikke.

Men men.

En gang, (det må vel ha vært i oktober 1980 da), så satt Petter, Christian og meg, på med faren min, fra Sand, til Bergeråsen.

Jeg fikk overtalt faren min, til å kjøre innom Berger-kafeen, for å kjøpe noe godteri, for å feire det, at jeg hadde bodd på Berger, i et år.

Så sånn var det.

Da beholdt jeg vel det meste av godteriet selv, og ga vel ikke så mye som halvparten engang, til Petter og Christian vel.

Siden det var mitt godteri, for å si det sånn.

Men men.

De ble kanskje litt sure for det.

Det er mulig.

Så sånn var det.

En gang, husker jeg, når Pia og jeg, bodde hos mora vår.

Så møtte vi Herman og dem, et sted ved vannet, (hvor det var øyestikkere vel).

Og da, så hadde Pia og jeg, fått sjokolade, i en kiosk, like bortafor Munken kino, var det vel.

Vi fikk en daim-sjokolade hver, (av mora vår), Pia og jeg.

Og da vi møtte Herman og mora, så måtte både Pia og meg, gi en halv sjokolade hver, til Herman da, (sa mora vår).

Men da ble det jo bare tull.

For da fikk jo Herman to halve sjokolader, og Pia og jeg, fikk jo bare en halv sjokolade hver.

Så da, så ble jeg skikkelig irritert på mora mi, husker jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, som Petter og Christian, meg og Christell og/eller søstera mi vel, var med faren min, og leverte noe køyesenger, eller noe, i Oslo.

Så hørte vi på en kassett, i bilen, til faren min.

Så kom en sang, som het ‘Japanese Boy’.

Og jeg trodde at hu dama sang ‘Japanese Born’.

Så jeg dreit meg ut skikkelig da.

Petter og Christian sa at det var ‘Japanese Boy’ vel.

Så sånn var det.

Men men.

Bestefar Øivind fortalte også, en gang, like etter at jeg flytta til Berger.

At onkel Martin, en gang, noen år før, hadde kjørt ut, på motorsykkel, ved Berger-kafeen.

(Enda han vel bodde på Hurumlandet da vel, på Sætre kanskje, hos Ingeborg og Johannes vel).

Og da, så hadde han som satt bakpå motorsykkelen, daua da, siden Martin kjørte ut i elva Fossekleiva, som renner kanskje ti meter nedenfor riksveien, på sida mot Drammensfjorden.

Og den elva er full av spisse kampesteiner, har jeg sett seinere, (etter flere gåturer, til Berger-kafeen).

Og da måtte dem bygge om veien der, (etter den ulykken), sa bestefar Øivind.

Men men.

En gang, som søskenbarna mine fra Follo, var på besøk, hos Ågot og Øivind da.

Så skulle vi gå til Berger-kafeen.

(Det var ikke min ide, men jeg ble med da, når de spurte).

Det var Ove, Heidi og Susanne vel, og meg selv da.

Og da, så gikk Ove, på utsida, av autovernet, over Fossekleiva da, (hvor onkel Martin hadde kjørt ut, med motorsykkel).

Så Ove var jo klin gæern, må man vel si.

Hvis han hadde mista taket, så ville han jo falt ned cirka 10 meter ned, (på de spisse kampesteinene, i elva der), og nesten helt sikkert dødd, vil jeg si.

Men men.

Så jeg maste på han, om at han skulle gå vanlig da, og han ga seg etterhvert.

Men men.

Så hvorfor han gikk sånn, det veit jeg ikke.

Men man kan vel ikke vite alt.

Men men.

Jeg tenkte også mer på bestefar Johannes, og jeg kan ikke huske det, at han noengang drakk.

Men jeg tørr ikke å si det helt sikkert, at han var avholdsmann.

Jeg kan ikke huske at de hadde barskap, der i Nevlunghavn.

Men Ingeborg hadde forresten et barskap vel, i eldreboligen sin i Nevlunghavn.

Så hun pleide ihvertall å ta seg en sherry, og sånn, og jeg tok med en flaske Baileys, som jeg hadde kjøpt, og hadde i reolen, i Rimi-leiligheten min.

(For jeg hadde ikke fått kjøpt noe gave.

Og jeg lurte først på om Baileys smakte som noe sjokolade-likør, som en svenske hadde lagt i kofferten min en gang, som jeg var på språkreise i Brighton, noe jeg skal skrive mer om seinere.

Så jeg hadde kjøpt et par flasker av de på polet vel, mer eller mindre tilfeldig.

Og gått lei, og tok derfor med en flaske til Ingeborg da, siden jeg ikke hadde fått kjøpt noe annen gave, en gang Axel og jeg, skulle besøke bestemor Ingeborg, i Nevlunghavn, på begynnelsen av 2000-tallet en gang, etter at moren vår hadde dødd).

En gang Axel og jeg, besøkte Ingeborg, i Nevlunghavn.

Og den drikken kjente hun fra før, sa hun.

Så Ingeborg drakk ihvertfall en drink en gang iblandt.

Kanskje en sherry hver kveld, eller hver lørdagskveld, eller noe sånt.

Sammen med en konfektbit.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den første vinteren, (var det vel), som jeg bodde hos faren min.

Så klagde jeg på det, at de stillongsene, som unger måtte gå med, (av noe syntetisk stoff vel), på 70-tallet, klødde.

(Jeg klagde til Ågot og Øivind og faren min da, borte på Sand).

Og faren min, dro meg med, til en lege, i Svelvik.

I et kontor, like ved postkontoret og apoteket der vel.

Han legen, han sa det, at jeg hadde ‘følsom hud’, (eller noe sånt).

Og faren min dro meg med, til den klesbutikken, hvor jeg fikk den Moskva-OL t-skjorta, ved en annen anledning.

Og da sa en dame, (eller om det var en mann), som jobba der, at ull-undertøy, var bedre da, hvis man hadde følsom hud.

Men den ull-strømpebuksa, den klødde jo bare enda mer.

Så det var nesten som at noen straffet meg, for at jeg klagde på den ‘vanlige’ stillongsen, at den klødde, syntes jeg vel kanskje litt nå.

Men men.

Hvem vet hva som egentlig foregikk da.

Etter dette, så begynte jeg å gå med en pysjamas-bukse, som jeg hadde fra da jeg bodde hos mora mi, istedet for å bruke en sånn syntetisk stil-longs, eller den fæle ull-stillongsen da.

Så sånn var det.

Jeg hadde også på meg den pysjamas-buksa, i gymmen, på Berger skole, (husker jeg).

Men ingen sa noe.

Og etterhvert, så bare kutta jeg vel ut å bruke langt undertøy.

Så jeg var kanskje den første, i klassen min, som kutta ut langt undertøy, om vinteren.

Det er mulig.

I militæret, så måtte jeg nesten bruke langt undertøy.

(Siden jeg var i infanteriet, og vi var mye utendørs, på øvelse, og holdt til i Elverum, hvor det ofte er ganske kjølig, om vinteren, av noen meterologiske eller geografiske grunner vel.

Men men).

Men de lange underbuksene, i militæret, de var av bomull, husker jeg.

Og de klødde ikke i det hele tatt.

Så det skal militæret ha ære for, at de hadde langt undertøy, som ikke klødde, ihvertfall.

Så det var kanskje sånt undertøy, som jeg burde ha fått, i den klesbutikken i Svelvik da, i 1980, eller når det var igjen.

Lange underbukser av bomull og ikke av ull, burde jeg vel ha fått.

Så det var kanskje noe lureri, med den klesbutikken, som var i et skipperhus vel, i Storgata i Svelvik, cirka ovenfor Adax der vel.

(I samarbeid med faren min kanskje).

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg skrev vel såvidt om at faren min prøvekjørte Geledevagen-en, til Runar, da den var ny.

Og at han kjørte opp, til Birkebeinerhytta, på Sand, med Runar i forsetet, og meg og omtrent alle ungene til Runar vel, i baksetet.

Men det var mye snø, i den oppoverbakken.

Og det som skjedde, det var det, at den bilen, den begynte så plutselig å miste veigrepet da, og skli bakover, som en slede, nesten.

Så jeg vet ikke om faren min hadde kontrollen, men han klarte ihvertfall det, å skli bilen baklengs, ned den veien igjen da.

Så det var ikke dårlig.

(Uten at bilen velta, eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, før faren min flytta ned til Haldis.

Så husker jeg det, at faren min plutselig kom på, at han hadde et papirkremmerhus, med rustne spiker-godteri, som han hadde lagt, i en av de øverste hyllene, i et av kjøkkenskapene da.

Og som vi spiste opp da.

Og de visste ikke jeg om, at vi hadde.

Så hos faren min, så var det ikke sånn, at jeg visste om alt faren min hadde i skapene alltid.

(Som det vel var hos mora mi).

Jeg var vel litt mindre rastløs, i Hellinga 7B, siden jeg fikk ganske mye potetgull og cola, og godteri, osv., av faren min da.

Det er mulig.

Så sånn var nok det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, (like etter at jeg flytta til Berger), så dukka mora mi opp, hos Ågot og Øivind, med et gave-sett til meg, fra London.

Det var et sett, med en London-buss, en London-taxi, og en engelsk politimann til hest.

Seinere, så valgte jeg valgfaget ‘De Britiske Øyer’, på Berger skole, med Leif Tangen, som lærer.

Det var et interessant valgfag, hvor vi fikk høre på kassetter med Richard Herman, osv., hvor han fortalte om de britiske kongene da, osv.

Jeg fortalte det, i en time, at jeg hadde fått det gave-settet, av mora mi, og tok det med, til en seinere time da.

Og da ble de lekene sendt rundt, og Tangen greiet ut om det da, at det var en luke, bak i taxi-en, mellom sjåføren og passasjerene, som de sistnevnte kunne lukke igjen da, hvis de ville ha litt privatliv.

Så sånn var det.

Men men.

Tangen, (som seinere ble lærer på ungdomsskolen i Svelvik, og var en høyreist og svær kar, med stort, mørkt skjegg vel), han forklarte det, at politimannen egentlig ikke burde ha vært til hest.

For det var det sjelden man så i London, at politiet var til hest da.

Så sånn var det.

Tangen forklarte også det, at grunnen til at rødt og blått, var det vanligste fargene, på draktene, til fotball-lag, i England.

Det var fordi at de med blå drakter, de klubbene, (som Everton), de var for Høyre-folk.

Og de med rød drakter, (som Liverpool), de var for Arbeiderparti-folk.

Jeg vet ikke helt, om dette egentlig stemmer, nå.

Jeg har også hørt det, at det kan ha med religion å gjøre, at røde drakter, er ‘protestantiske’ klubber, og blå drakter er ‘katolske’ klubber.

Men jeg vet ikke hvor mye det er, i disse teoriene.

Det er vel ikke sånn offisielt, ihvertfall, at den og den klubben er for Høyre-folk eller katolikker, eller noe.

Så det er mulig, at lærer Tangen, var på ‘bærtur’ der.

Hva vet jeg.

Men men.

Jeg hadde også Skoleavis, som valgfag, i minst et år vel.

Og jeg husker det, at jeg intervjuet Erik Thorhallson og Harald Sand, (begge i klassen over meg), siden de var med i Donald Duck-lekene, i henholdsvis kule og løping vel.

De kom på 9-10 plass, begge to vel.

Noe sånt.

Men men.

Jeg mener å huske det, at noen av de andre, i den valgfag-klassen, var litt redde, for vaktmester Bullen.

Så jeg fant ut det, at jeg skulle prøve å intervjuet han, for Skoleavisa.

Han sa da, at da måtte jeg gå hjem til han, en dag, som vi hadde det valgfaget vel.

Og han bodde på Øvre, (hvor jeg ikke var så kjent), og han pekte fra skolegården da, og opp på det huset, hvor han bodde.

Jeg var ikke så kjent, på Øvre, som sagt, så jeg klatra opp det fjellet, som Øvre lå på da.

Rett opp, fra skolegården da.

(For jeg var vel vant til å klatre litt, i hagen til Ingeborg og Johannes, i Nevlunghavn, osv., hvor det også var noen fjell, mener jeg å huske).

Jeg intervjuet Bullen da, (jeg spurte noen spørsmål, som jeg hadde skrevet opp på forhånd, på et ark). og gikk så tilbake til skolen da.

(Da fant jeg vel den vanlige veien tilbake, tror jeg.

Men men).

Alle måtte ha en signatur, når vi skrev for Skoleavisa.

Og jeg lurer på om min var ‘EOR’, altså Erik Olsen Ribsskog.

(Noe som kanskje ikke var så populært, hos Ågot og Øivind og dem kanskje.

Men men).

(For jeg var vel fortsatt litt misfornøyd, siden jeg ikke fikk hete Mogan Olsen, så jeg kalte meg noen ganger, (mest for moro skyld vel, (eller hva man skal si)), Erik Olsen Ribsskog da, siden jeg ikke fikk lov å hete Erik Mogan Olsen eller Erik Ribsskog Olsen, som jeg har skrevet om i et av de tidligere kapitlene).

Jeg pleide også noen ganger, å ta med Skolavisa, (som ikke hadde så utrolig mange utgaver, i året), på toget, til Larvik, når jeg skulle besøke mora mi.

Og da pleide den å selge bra, husker jeg, mellom Holmestrand og Tønsberg der cirka vel.

(Men de som kjøpte Skoleavisa, visste kanskje ikke hvor Berger var, men.

Det gikk jo ikke tog dit, for eksempel, men man måtte dra til Drammen eller Holmestrand, for å ta toget, på 80-tallet.

Siden Sande stasjon, (som er mellom Holmestrand og Drammen), var stengt, på den tiden, av en eller annen grunn.

Men men).

Faren min hadde en forretningsforbindelse, som het Justnes, husker jeg, forresten, som var mannen, som importerte 80-talls-fenomenet ‘Water Snake’, til Norge, husker jeg, på 80-tallet.

(Hvis noen husker den leken).

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også Sjakk, som valgfag, ihvertfall et år, på Berger skole, husker jeg.

(Antagelig fordi at bestefar Johannes lærte meg sjakk.

Jeg kjøpte også sjakk til VIC-20, seinere på 80-tallet, husker jeg, og spilte en del sjakk, (en gang i blandt kanskje, hvis jeg ikke hadde noe annet å gjøre), mot VIC-20 da.

Så sånn var det).

Jeg ‘dreit meg ut’, i Sjakk-valgfag, en gang, for jeg klarte å tape, mot Kai Runar Bergum, lillebroren til Ole Tonny Bergum, (i klassen min, og som kjørte seg ihjel, senere på 80-tallet), husker jeg.

Jeg husker også det, at Espen Melheim, (i klassen min), hadde det valgfaget.

Og han var det ikke noe artig å spille mot, husker jeg.

(Vi satt og spilte i bomberommet, i det valgfaget, husker jeg).

Og grunnen til at han ikke var artig å spille mot, det var, husker jeg, at han fikk en øye-skade, etter å kræsja på slalom, eller noe.

Så det ene øye hans var helt rødt da, der hvor det egentlig skulle ha vært hvitt.

(Selv om han vel fikk tilbake normal farge på øyet sitt, etterhvert vel.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Så sånn var det.

Øivind og faren min og Håkon, de spilte vel aldri sjakk, tror jeg.

Men jeg mener å huske det, at onkel Runar og sønnen hans Ove, noen ganger kunne spille sjakk, når de var på besøk, hos Ågot, fra Follo.

(Hvis jeg ikke husker helt feil).

Så sånn var vel det.

Men men.

Ove satt også en gang, i stua til Ågot og tulla med meg vel.

Han sang på den Vazelina Bilopphøggers-sangen, som går sånn, ‘sitter her på trappa, venter på a Martha’.

Også var han vel sånn at han nesten begynte å le vel.

(Noe sånt).

Men men.

Og da, så lurte jeg på det, om det var noe med hun Martha Haugen, som gikk i klassen over oss vel.

For Carl Fredrik Fallan og meg, vi hadde vært på Onsdagsklubben, (het det vel), på Berger skole, og spilt bordtennis.

(De hadde 3-4 bordtennisbord vel, samt Stiga fotball-spill og ishockey-spill, samt kurrong vel).

Jeg kjøpte meg egen bordtennis-racket etterhvert og, (i Svelvik vel), mener jeg å huske.

Men men.

En gang, som Carl Fredrik og jeg, var der, så så vi det, at hu Martha Haugen da, (ei med lyst hår vel), bare satt på noen gymmatter, like ved døra, inn til garderobene vel.

Så det var ikke mye bordtennis-spilling på henne der, virka det som, for å si det sånn.

Gudene veit hva hu dreiv med der.

Selv om det kanskje ikke var vår business.

Men Carl Fredrik spurte henne da.

Jeg var jo egentlig fra Larvik, så jeg holdt vel mest kjeft vel, for jeg visste ikke helt hvem hu Martha var da.

Men men, hu fortsatte vel bare å sitte der, tror jeg, som om hu var en liten unge, eller noe, da.

(Enda hu var eldre enn Carl og meg, som vel ikke ville ha funnet på det, å bare sitte der sånn, på en gymmatte, vel).

Jeg mener også at eldre ungdommer, som Dag Furuheim, osv., også vanka der.

Og spilte bordtennis, osv.

Så det var kanskje ikke bare for folk på barneskolen.

Hvem vet.

Men men.

Så sånn var det.

Frode Holm dreit seg også ut, etter gymmen en gang, må man vel si.

Han hadde sånne hudflak, som hang løst, på foten hans.

(Sånn hvit hud, som man får, hvis man har gnagsår, eller vannblemmer, for eksempel.

Bare at det ikke var noe vannblemme, men bare sånn løs, hvit hud vel).

Da spurte han Ole Skjellsbekk, (eller om det var alle i klassen), om hva han skulle gjøre, med den løse huden da, under foten sin.

Nei, bare riv av den løse huden og legg den på gulvet, sa Ole vel.

Noe sånt.

Men men.

Så Ole var kanskje klassens ‘sjef’, på en måte.

Men men.

En annen gang, (også i gymmen), så sa klasseforstander Allum det, at vi måtte tørke underlivet til slutt, når vi tørket oss, med håndkleet vårt, etter gymmen.

(Noe sånt).

Og da ’tilta’ Ole, og sa det, til Allum, at det ikke var så farlig, om man tørket først hodet, så underlivet og så føttene.

Det var liksom ikke noe grisete, å gjøre det sånn.

Så Ole og Allum var uenig om det var grisete, å ikke tørke underlivet til slutt, virka det som.

(I gymmen, i fjerde klasse, eller noe, kanskje).

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det første året, som jeg bodde på Berger, så lagde jeg noen utgaver, av Vitseposten, med ‘grovis’-tegninger, fra mannfolkbladene, til faren min, som han hadde liggende, i Hellinga 7B, husker jeg.

(Siden faren min ikke hadde Allers, Norsk Ukeblad og Hjemmet, for å si det sånn.

Og jeg kanskje jobba med Vitseposten, i en helg da.

Og i helgene så pleide jeg ikke å være så mye, borte hos Ågot og Øivind.

Men men).

Jeg solgte vel Vitseposten, på Berger skole, noen ganger, i 3. klasse vel.

Og en gang, så spurte vår klasseforstander, (i 3. klasse), Sissel Borgen, (mora til Erland i klassen og kona til rektor Borgen), om hun kunne få kjøpe en utgave, av Vitseposten da.

Og det tror jeg at nok muligens var, en utgave, med de grovis-vitsetegningene i.

Det var blant annet en vits, husker jeg, om en mann, med ståtiss, som hadde en julestrømpe på tissen, og ropte til kona si, noe sånt, som at ‘kom nå kjære, jeg har en overraskelse til deg, i sokken din’, eller noe sånt.

Sånne vitser.

Men men.

Det neste som skjedde, var at Erland Borgen, ville være med bort til meg, på Sand, (til Ågot og Øivind), for å jobbe med Vitseposten.

Jeg var egentlig ikke så kamerat med Erland, (som bodde på Øvre), så jeg trodde kanskje at det var noe galt.

(Han egla seg liksom litt innpå meg da.

Omtrent på samme måte, som Hans Martin Fallan gjorde en annen gang, litt seinere vel, da han også ville være med meg, bort på Sand da.

Men men.

Forstå det den som kan).

Så jeg lot Erland Borgen, sitte øverst i trappa, til kjelleren, hos Ågot og Øivind, og se gjennom noen ukeblader, (som jeg allerede hadde klippet ut vitser i vel), etter vitsetegninger vel.

Men Erland fant ingen vitsetegninger da, (naturlig nok).

Så jeg var nok litt slem mot Erland da, for å si det sånn.

Men jeg skjønte ikke det, hvorfor han plutselig skulle være ‘kamerat’.

Han var egentlig bestekameraten vel, til Ole Skjellsbekk, som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel, at jeg ikke orka å ha som kamerat, siden jeg syntes det ble litt slitsomt.

Så sånn var det.

Så derfor var det litt rart, syntes jeg, at Erland også skulle være kamerat.

Samtidig kunne jeg ikke nekte han å være med bort på Sand, syntes jeg, siden faren min kjente faren hans, (som var rektor på skolen vår da), og mora hans var klasseforstanderen vår, i tredje klasse da, (Tore Allum tok over fra fjerde klasse, hvis jeg husker det riktig).

Men men.

En annen gang, så ba Erland Borgen meg hjem til han, etter skolen.

De hadde bordtennisbord, og Erland var veldig god.

Så han slo meg 21-0, (eller noe), noe som var veldig flaut, husker jeg.

Men da fikk han vel hevn, fordi at jeg hadde vært litt lumpen mot han kanskje, da han ville hjelpe meg, å jobbe med Vitseposten.

Det er mulig.

Men men.

Jeg skrev om en Sankthansaften, på Berger, tidligere i dette kapitellet.

Jeg var også på en Sankthans-feiring, på Bergeråsen, på Ulviksletta, sommeren 1979, tror jeg, noen måneder før jeg flytta til faren min.

(Hvis det ikke var sommeren 1978 da).

Nesten alle på Bergeråsen, (eller om det bare var Nedre), samlet seg på Ulviksletta, i skyggen av Ulvikfjellet, må man vel si, på St. Hansaften da.

Det ble bare grillet, det ble ikke brent St. Hansbål, (av en eller annen grunn), som borte på Berger, noen hundre meter lenger syd, langs Drammensfjorden.

Og festen var heller ikke nede i selve Ulvika, (nede ved fjorden da), men festen var på Ulviksletta, kanskje et par hundre meter, opp fra Ulvika da.

Av en eller annen grunn.

Men men.

Jeg kjente ikke så mange der, men likte å klatre.

Så jeg klatret opp, nesten helt på toppen, av Ulvikfjellet, og så ned på de andre ungene, og de voksne som grilla og spiste, osv., lenger ned da.

Så sånn var det.

Den neste St. Hansferinga, på Ulviksletta, i regi av Bergeråsen Vel, (sommeren 1980 vel), ble avlyst, grunnet at hun som var leder for St. Hans-komiteen, Ruth Furuheim, var mora til Thor Furuheim, som hadde dødd, i en snøhule-ulykke, i hagen til Petter og Christian Grønli og dem, i Havnehagen 4, noen måneder tidligere.

Så sånn var det.

Da ble jeg litt skuffa, for jeg syntes at den St. Hansfeiringa på Ulviksletta, var litt artig da.

Så jeg klagde til faren min, men han syntes det var greit, sa han, at det ikke ble noe arrangement, den sommeren, siden sønnen til hun i ledelsen i Bergeråsen Vel, (Ruth Furuheim), var død da.

Faren min var ganske ofte innom Ruth Furuheim, og dem, i Olleveien vel, (like ved krysset til Havnehagen, der det står en telefonkiosk, like ved, for de som er kjent, på Nedre, på Bergeråsen).

Og jeg var der også, i konfirmasjonen til Dag eller Per Furuheim vel, tror jeg, og faren deres, han var litt sånn i sorg, tror jeg, siden han ene sønnen var død.

Han faren var ihvertfall litt sånn knytt, må man vel si, mener jeg å huske.

Men men.

Så sånn var det.

Sommeren 1981, så var det vel St. Hans-feiring, på Ulviksletta igjen.

Og jeg lurer på om det var det året, som Hans Martin Fallan, (i klassen til Christell), plutselig utfordret meg, og ville slåss.

Jeg stod sånn til, at jeg bare slengte han i bakken.

(For jeg var litt våken, på St. Hansaften da, av en eller annen grunn).

Seinere, så ville Hans Martin slåss igjen, en gang jeg gikk gjennom Havnehagen, og ble ropt til vel, av Hans Martin Fallan, og broren Carl, (som gikk i klassen min), som stod inne i Ulvikveien da, (hvor de bodde), en vei som var en sidevei, fra Havnehagen, og som startet, øverst i S-svingen, i Havnehagen, (for de som er kjent på Bergeråsen).

Jeg ble lokket bort til de Fallan-brødrene da.

Og så ville Hans Martin slåss, og jeg begynte vel såvidt å slåss litt vel.

‘Å, velger du boksing’, sa Carl Fredrik, ‘det er Hans Martin veldig god i’, sa han.

Uten at dette med boksing var noe særlig bevisst, fra min side.

Jeg var vel litt forundret kanskje, og lurte nok på hva som foregikk.

Noe jeg ennå ikke forstår vel.

Men men.

Kanskje dette var noe med Christell, som gikk i klassen til Hans Martin?

Hva vet jeg.

Men men.

En gang, et par år seinere vel, så hørte jeg det, mener jeg, at Hans Martin klagde på det, at jeg ikke gikk så mye ut, og rundt omkring, på Bergeråsen.

Uten at jeg skjønner det, hva han hadde med det.

Christell, var en gang oppe på en lekeplass, i Havnehagen, like ved der, som Petter og Christian hadde bodd, noen år tidligere.

Og da jeg gikk forbi der, så så jeg det, at Christell stod nede i skogkanten, og kommanderte ei yngre jente, til å ta av seg buksa, (sånn at hun stod der, i bare underbuksa).

Jeg gikk bort til Christell da, siden vi var stesøsken, (mer eller mindre), og kjente hverandre da.

Men jeg ble ikke med på det hun holdt på med.

Jeg prøvde å roe det ned.

Men jeg regna nesten med det, at jeg kom til å få skylda for det her, siden jeg var gutt da.

Så jeg gikk sjelden så langt opp i Havnehagen, etter det her.

Det var ikke så mange folk jeg var kamerat med heller, oppi der, etter at Petter og Christian, flytta til Mexico.

Så sånn var det.

Uten at jeg helt skjønner hva Hans Martin Fallan hadde med det å gjøre, om jeg gikk mye opp i Havnehagen, eller ikke.

Jeg begynte jo etterhvert på ungdomsskolen, og slutta nok da, å gå på Onsdagsklubben, osv., og var vel bare på Berger skole, en sjelden 17. mai kanskje, mens jeg gikk på ungdomsskolen.

Så sånn var det.

Men men.

En gang, mens jeg gikk i 3. eller 4. klasse, på Berger skole.

Så gikk jeg sammen med Christell og Nina Monsen, på vei ned Havnehagen.

(Eller om jeg tok dem igjen der, eller noe).

Og like nedenfor der han Kjetil Carlin, (som vel så på oss da), bodde, så sa Nina Monsen, var det vel, av dem, at jeg var kjekk da, eller noe.

Og sånn skryt, fra jenter, var jeg ikke vant til.

Så jeg begynte å drite meg ut litt da, og snurre rundt og rundt i veien osv., da.

Siden jeg ikke visste hvordan jeg skulle ta det komplimentet da.

Så sånn var det.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

På Stenseth Terrasse, utafor Drammen, så var jeg en nyttårsaften, husker jeg, på begynnelsen av 80-tallet.

Og da, så så vi en fallskjerm-rakett, som landet, like utenfor terrasse-blokka, som mora mi og dem bodde i da.

Og da løp jeg ut, for å finne den fallskjermen da.

(Det var en hobby, fra da jeg bodde i Mellomhagen vel, å prøve å finne brukte nyttårsraketter, dagen etter, osv. da.

Men men).

Og da, så dukka også nabogutten opp, (som jeg hadde fått låne skøyter av en gang, tror jeg, da Pia og jeg, gikk på skøyter der, den første gangen jeg var på besøk der vel).

Han så at jeg leita etter fallskjermen, (som han også hadde sett), og gikk inn igjen vel.

Han hadde også ei søster, som var et par år yngre enn oss vel.

Hun sa det en gang, (som det ikke var snø der, tror jeg).

At hvis et fjell, de hadde der, hadde detti ned, så hadde jeg og broren hennes, klart å løpe unna, men hun hadde nok ikke klart det, siden hun var jente, og et par år yngre vel.

Noe sånt sa hu vel.

Uten at jeg skjønte hva poenget hennes var.

Hu virka høy og slank/atletisk vel, (ihvertfall for alderen vel), så jeg tror ikke at hu hadde løpt så sakte heller, for å si det sånn.

Men men.

Pia hadde jo hatt en venninne, i Larvik, som løp like fort som meg, husker jeg.

Men men.

Det var, når Pia dro meg med til Bøkeskogen, en gang jeg besøkte mora mi i Larvik.

Så ville Pia at jeg skulle løpe omkapp, med ei jente, utafor Louvisenlund fotballbane, hvor Larvik Turn spilte.

(Jeg hadde jo spilt en kamp for Fram, (på et aldersbestemt lag, i Farrishallen), et par år tidligere vel).

Vi løp cirka like raskt, og plutselig så fikk vi begge, omtrent samtidig, en metall-wire, inn i magen.

(Som var vanskelig å se, mens vi løp).

Jeg kom meg først opp, og gikk bort til hu jenta da, som lå og vrei seg, på bakken, i en trang ola-bukse, med beina i været, husker jeg.

Men men.

Vi gikk så ned mot Larvik sentrum, og da tok plutselig Pia og venninna, noen mose-dotter, som de fant, i skogkanten, og holdt utapå buksene sine, utapå fitta da, (for å si det sånn).

(Som om at de hadde hår på fitta, kanskje.

Hvem vet).

Så fortalte de det, at de en gang hadde griset til dame-doen, på Grand hotell, med såpe.

Og at en mann, hadde fersket dem, og sagt at de måtte vaske veggene og sånn der, for å rydde etter seg da.

Jeg svarte vel ikke så mye.

Men jeg gikk ned i Larvik Sentrum, for å handle i butikkene der, noe jeg pleide å gjøre, hver lørdag, som jeg var i Larvik, siden jeg pleide å få med lommepenger dit, av faren min.

Men men.

Så gikk de to jentene kanskje til Grand Hotell, eller noe da.

Hva vet jeg.

Men jeg sa ikke noe til mora mi.

(Som jeg aldri gikk så utrolig bra overens med vel).

Men men.

En annen gang, som jeg besøkte mora mi og Pia, i Jegersborggate.

Så hørte jeg på radio, i soverommet til mora mi, (der den eneste radioen stod. Det var kanskje mora mi, som hadde slått den på).

(Det var også vanlig der, å gå gjennom det soverommet, når man skulle fra stua til kjøkkenet.

Og jeg husker også det, at jeg hadde hørt på fotball-landskamp, mellom Norge og Skottland vel, en gang, i det rommet, før Axel ble født da).

Så slapp Pia inn ei jente, som het Laila, som bodde ikke langt fra Trygves gate vel, og som var et par år eldre enn meg vel.

Laila, (som var en kraftig jente, for alderen ihvertfall, husker jeg), reiv meg ned på senga til mora mi, (som var og besøkte en venninne, eller noe), og tok hånda si nedi buksa mi, og begynte å kile meg på pikken.

Jeg likte ikke dette, (det var jo nesten som en voldtekt, syntes jeg), og begynte å rive hu i håret, for å få henne til å stoppe.

Hu stoppet ikke, så jeg reiv ut en håndfull av håret hennes, husker jeg.

Men men.

Så sa hu det, at broren hennes, (som var et par år yngre enn meg vel), klarte å få ståtiss.

Og så lurte hu på, om jeg klarte å få ståtiss.

Jeg sa til hu, at hvis jeg fikk se på hennes tiss, så kanskje.

Men det ville hu ikke.

Så det ble avslutta sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Uten at jeg vet hvorfor Pia slapp inn hu Laila, akkurat da jeg var på soverommet til mora mi, en lørdag morgen eller formiddag, for å håre på radio.

Hvem vet.

Men dette var den samme Laila, som sammen med Egil, (aka. Tin-Tin), hadde jaget meg på Domus, da jeg handla der, for mora mi, like etter at Axel ble født, et par år tidligere.

(Før jeg flytta til faren min).

Det var kanskje noe mora mi fikk istand, siden at hu ikke likte det, at jeg noen ganger spilte en krone, på kronespill.

(Som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel).

Så kanskje dette var noe fra mora mi, at hu hadde lagd et slags ‘plott’, med hjelp av Pia og Laila da.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Det var også ei annen jente, i Jegersborggate, en gang, da jeg besøkte mora mi, og hu dro til en venninne, eller noe.

Det var muligens hun Desire, som jeg skrev om ovenfor, som lærte søstera mi, om hvilket hull, som tissen skulle i, osv.

Hu jenta, begynte å synge på en ‘grovis-sang’, husker jeg, som gikk omtrent sånn her:

‘Han stakk den inn, serru serru, stiv som en pinn, serru serru’.

Noe sånt.

(Dette var vel en stund seinere, etter det med hun Laila, tror jeg).

En gang, da jeg var i Larvik, så ville en som het Willy, ha slåsskamp mot meg.

Han hadde to eldre kamerater, som var noen slags sekundanter da.

Og Frode Kølner, var en slags sekundant, for meg.

Jeg skjønte ikke hva dette var angående, så jeg var litt paff, og slåss ikke ordentlig, men stod for det meste bare der, og tok imot slagene, til han Willy da, som ikke slo så utrolig hardt, sånn som jeg kan huske det.

Men men.

Frode sa seinere, at jeg kunne jo ha slått litt da, og ikke bare stått der.

Han trodde selv, at han nok ville ha slått litt tilbake, hvis det var han, som hadde måttet slåss.

Pia sykla bortover i Jegersborggate, og skreik ut at ‘broren min har vært i slåsskamp, broren min har vært i slåsskamp’, osv., på min gamle jentesykkel vel, (som jeg har skrevet om i et tidligere kapittel), som Arne Thomassen kjøpte til meg, på Albert Bøe der, (enda jeg ikke ville ha jentesykkel), mens vi bodde i Mellomhagen, (3-4-5 år tidligere kanskje).

Men men.

Denne slåsskampen foregikk, i Jegersborggate, på den andre siden av gaten, fra der vi bodde, og et par hundre meter, nærmere Nansetgata vel.

Men hvem de ‘sekundantene’ til Willy var, og hvorfor de ville arrangere en slåsskamp, mellom Willy og meg, det veit jeg ikke.

Men men.

Så sånn var det.

Så det skjedde mye rart i Larvik og, de helgene jeg var der, mens jeg bodde i Hellinga 7B, (og seinere i Leirfaret 4B da).

Det er helt sikkert.

(Selv om jeg kanskje ikke tok det som skjedde i Larvik, like høytidelig, som det som skjedde på Berger.

Siden det var på Berger jeg egentlig bodde da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på).

Så sånn var det.

I 4. klasse, var det vel, så skjedde det noen ting, i klasserommet vårt, som var ved siden av et rom, hvor de brant keramikk, osv., nederst i den gamle skolebygningen, til Berger skole da.

Det var ikke noen dør, mellom vårt klasserom, og det keramikk-rommet, (eller hva det egentlig het).

Og i en time, så kom plutselig Rune Bingen, ut av det keramikk-rommet, mens han holdt seg til hodet og sa at han hadde slått hull i hodet.

Det var mye blod, i håret hans, og jeg sa fra om det her da, til klasseforstander Allum.

Så sånn var det.

En annen gang, så lukta det oppkast, i klasserommet, og jeg fikk skylda vel, (for å ha kasta opp), av Ole Skjellsbekk vel, siden jeg kanskje så litt trøtt ut da.

(Jeg hadde kanskje sitti oppe for lenge og sett på TV, siden faren min bodde nede hos Haldis.

Hvem vet).

Men men.

Det første skoleåret mitt på Berger vel.

Så ble det sagt, av noen gutter i klassen, at Ronald Lund, i klassen, hadde pult, med ei jente, oppe på Øvre, (hvor han også bodde), nede i en skråning, eller noe, vel.

Dette hadde vel skjedd året før, tror jeg, da han gikk i andre klasse, vel.

Noe sånt.

Og jeg tror at det var sånn, at hu jenta bare lå der, og han gikk og pulte henne, etter noen andre kanskje.

Noe sånt.

For jeg trodde først ikke på det her da, at Ronald Lund, hadde pult, allerede i 2. eller 3. klasse.

Så jeg spurte Ronald selv da, om det var sant.

Og det var det da, sa han.

Og han forklarte litt om hvordan det hadde skjedd da.

Men jeg, jeg var bare noen få ganger, oppe på Øvre.

(Nedre-folk, var ikke så ofte oppe på Øvre, og Øvre-folk var vel heller ikke så ofte nede på Nedre).

Men men.

Så jeg visste ikke hvem hu jenta, som Ronald Lund, hadde pult, kunne være, for å si det sånn.

Men men.

(Og ikke spurte jeg noe mer om det, etter det her heller.

Jeg syntes vel, at det var litt tidlig, å ha sex.

Så det var ikke sånn at jeg prøvde å finne ut hvem den jenta var, for å si det sånn.

Jeg hadde vel lest et sted, at den seksuelle lavalder var 16 år kanskje.

Noe sånt.

Men men).

Nede hos Haldis, så hadde en gang Jan Snoghøj, (Christells nest eldste bror), kjøpt seg en Falco-sang, på singel, som het ‘Der Kommisar’ vel.

Og jeg leika med ballonger da.

(Jeg var vel ti år kanskje).

I gangen der da.

Og åpna døra til Jan, (som var 17-18 kanskje, og som satt på rommet sitt, med noen kamerater da, og hørte på Falco/Der Kommisar da).

Og jeg slo en ballong inn i rommet hans vel, (kanskje fordi han hadde erta meg, eller noe).

(Det stod ‘Jeg er en vidiot’, på rommet til døra hans, et klistremerke fra Det Nye vel, om at folk som hadde video, var idioter da.

Men men).

Så ble Jan sur, for da ble det hakk i Falco-plata hans, mente han.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Og da Jan måtte ha krykker, etter han brakk beinet, på seinvinteren 1980 vel, like etter at faren min traff Haldis.

Så løp Jan på krykker, etter meg, (av en eller annen grunn), når jeg var nede hos Haldis og dem, en gang.

Men men.

Så jeg syntes nok at det var greit, at Jan ikke var med til Jugoslavia, for å si det sånn.

Men men.

Han var kanskje hos faren sin, Søren Snoghøj vel, i Danmark.

Jan hadde masse plater, av Shu-bi-dua, (et dansk band), som han hadde fått av faren sin, kanskje.

Jan hadde også masse flasker, av en slags snaps, som het ‘Gammel dansk’, stående på rommet sitt, sånn som jeg husker det, fra han var sånn 17 år vel, eller noe.

Men men.

Så sånn var det.

Ja, det begynner å bli seint, her på hostellet, klokka er halv tolv vel.

Så jeg får dele det her kapittelet, i tre deler, (eller om det kanskje blir enda fler), tror jeg.

For jeg har fortsatt en god del notater, til det her kapitellet.

Så det her får bli ‘del 2’.

Også får jeg se om jeg klarer å få skrevet ferdig del 3, seinere denne uken.

Vi får se om jeg klarer det.

Vi får se.