Stikkord: OBS Triaden
-
Min Bok 5 – Kapittel 100: Mer fra Rimi Kalbakken
Det var forresten sånn, husker jeg.
Da jeg begynte som butikksjef, på Rimi Kalbakken.
At den kassaporten, som var nærmest kontoret, den var alt for kort, da.
Så jeg fikk Legra, (eller hvem det var), til å komme å bytte ut den kassaporten, da.
For ellers, så kunne jo butikktyver bare gå rett ut, gjennom den kassa, da.
Og på Matland/OBS Triaden, (hvor jeg jobba, fra 1990 til 1992), så var det forresten sånn, at vi satt handlevogner, (som hadde en kjetting, som var festet til mellom to kasser vel, tredd gjennom seg), mellom de kassene, som ikke var i bruk, da.
(Ihvertfall i en periode.
Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så på Rimi Kalbakken, så burde vel ihvertfall kassaportene være lange nok, da.
(Mente ihvertfall jeg, da).
Sånn at butikktyvene ihvertfall måtte åpne den kassaporten, før de kunne komme seg ut av butikken, med tyvegodset, da.
(Og ikke bare gå rett forbi den, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og i forbindelse med at jeg viste distriktsjef Anne Neteland, at den kassaporten, som var der fra før, var for kort, da.
Så måtte jeg liksom dra i den kassaporten, da.
For å få forklart det her, for distriktsjef Anne Neteland, da.
Og da tok visst hu dette som en slags seksuell invitt, (eller noe sånt), da.
Og begynte å smile og flørte og være harry, da.
Og hu ble liksom kåt og lysten da, (eller noe lignende), må man vel si.
(Virka det som for meg, ihvertfall).
Og distriktsjef Anne Neteland, hu begynte liksom å komme med noen slags hentydninger, til at jeg flørta, med henne, (eller noe sånt), da.
Når jeg bare prøvde å fikse noen problemer med sikkerheten, som jeg fant, i butikken der, da.
For det var vel ikke rart, at de hadde mye svinn, i den her butikken, hvis butikktyvene bare kunne gå rett forbi den ene kassaporten, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Så man kan si det sånn, at de ansvarlige, for Rimi Kalbakken.
(Nemlig tidligere butikksjef Kenneth, distriktsjef Anne Neteland, sikkerhetsansvarlig Boye og regionsjef Jon Bekkevoll).
De var en gjeng med klovner, da.
(Må man vel si).
Siden de hadde hatt en kassaport der, som var for kort, i år og dag, da.
Og jeg så dette, en av de første dagene, som jeg jobba der da, (eller noe sånt), da.
Så da kan man si at de nevnta folka, ikke har noe i en butikk å gjøre da, (kan man vel kanskje si).
Man kan vel sette spørsmålstegn ved det, ihvertfall.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at jeg dreit meg ut litt, på Rimi Kalbakken, (må man vel si).
For Rimi Kalbakken hadde jo noen lignende tre-fruktdisker, av den som vi hadde fått, på senhøsten 1998, på Rimi Nylænde.
Bortsett fra at Rimi Kalbakken hadde to sånne disker, da.
På Rimi Nylænde så hadde vi en disk, med frukt på den ene sida og grønnsaker på den andre sida, da.
Mens på Rimi Kalbakken, så hadde dem to disker, (som var cirka like store, som den ene disken, som vi hadde, på Rimi Nylænde vel), og de brukte den ene disken til frukt og den andre til grønnsaker, da.
Og på Rimi Nylænde, så hadde jeg et sånt eget-utviklet system, at jeg bare brukte de laveste grønne IFCO-kassene, i hele disken.
(De grønne IFCO-kassene som var cirka på størrelse med de blå sjampinjong-kassene, da).
Og at disse var bygget opp, med noen sammenslåtte IFCO-kasser under, da.
Så på Rimi Nylænde, så tok vi all frukta ut av original-emballasjen, da.
Og la frukta i noen grønne IFCO-kasser, (som hadde veldig lav bunn), da.
Sånn at det ikke skulle ligge så mye frukt, å råtne, i disken, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På Rimi Kalbakken.
Så var det sånn, at Aziza dukka opp der, tidlig hver mandag, vel.
Og vaska fruktdiskene, da.
Så det første vi måtte gjøre hver mandag.
Det var å bygge opp fruktdisken igjen, da.
Og jeg ble jo stressa av det her.
For jeg var vant til et annet system, enn det de hadde, på Rimi Kalbakken, da.
Så jeg skjønte ikke hvordan man skulle bygge opp de kassene, for å få toppen av kassene, like høye, da.
(Eller, jeg tenkte vel ikke så langt, engang).
For på Rimi Kalbakken, så pleide de ikke å gjøre det sånn, som på Rimi Nylænde, hvor vi la all frukta oppi de laveste frukt-kassene, da.
Men på Rimi Kalbakken, så bygde de opp disken, ved å legge et forskjellig antall, av sammenslåtte IFCO-kasser, (som også var av forskjellig størrelse), under frukta, da.
Og jeg som butikksjef, jeg hadde ansvaret for å bestemme hvor frukta skulle ligge, i fruktdisken, da.
(Og å variere dette i takt med sesongene osv., da).
Men jeg var ikke vant til å bygge opp disken, på samme måte, som på Rimi Kalbakken, da.
Men fremsiden av disken, den la jeg alltid opp sånn.
(Så godt som alltid, ihvertfall).
At det lå for eksempel to kasser med røde epler, til venstre, da.
Og så to kasser med gule epler, i midten.
Og så to kasser appelsiner, til høyre.
(Noe sånt).
Bare for å ta et eksempel, da.
Og disse kassene, de var av samme størrelse, da.
Så da ble det ikke så komplisert, å få toppen av de eskene, like høye, da.
Men på baksida av disken, så måtte jeg bruke noen små esker også, da.
(Til for eksempel plommer eller sitroner, da).
I ‘hovedetasjen’, av disken, da.
Og da skjønte jeg ikke helt hvordan jeg skulle bruke de IFCO-kassene, for å få samme høyde, på toppen av eskene, da.
For jeg var så vant med det systemet jeg hadde oppfunnet, på Rimi Nylænde, da.
Og jeg var så trøtt på mandags-morgenene, (siden jeg var b-menneske), da.
Så jeg hadde nok med å holde meg våken, omtrent.
Så baksida av fruktdisken min, den pleide noen ganger å se litt harry ut, da.
Og det hadde liksom Norgesfrukt fått klage på, da.
Var det noen som sa.
Men det hadde ikke jeg fått noe klage på, ihvertfall.
Men assistent Kjetil Prestegarden, han ringte Norgesfrukt, da.
Og klagde på at jeg ikke bygde opp disken, helt nøyaktig, da.
Sånn som de pleide å gjøre, på Rimi Kalbakken.
Og da dukka det opp en Norgesfrukt-konsulent der.
Som forklarte meg hvordan jeg skulle bruke de grønne IFCO-kassene, da.
For å få samme høyde, på toppen, av fruktkassene.
På baksida av fruktdisken, på Rimi Kalbakken, da.
Men det var jo bare baksida av fruktdisken.
Så at det skulle være så viktig, det skjønte ikke jeg men.
(Men det var kanskje noen andre som skjønte det).
For jeg prioriterte jo forsiden av disken.
Siden det var den siden, som kundene så, når de kom inn i butikken, da.
Og fruktsalget hadde vel ikke gått noe ned, etter at jeg begynte som butikksjef der, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og hvis vi skulle fått ned svinnet, i frukta der.
Så kunne vi kanskje gjort det, som på Rimi Nylænde.
Nemlig at vi kunne ha lagt all frukta, over i bare den laveste typen, av grønne IFCO-kasser, da.
Men så langt kom jeg ikke, på Rimi Kalbakken, at jeg turte å foreslå det.
For jeg fikk jo han assistent Kjetil Prestegarden i strupen, fra dag en der, så.
(Må man vel si).
Men det her var litt flaut da, må jeg innrømme.
Da han Norgesfrukt-konsulenten dukka opp der.
For å forklare meg om hvordan de her fruktdiskene vanligvis ble bygget opp, da.
For det var det ingen som forklarte meg, da vi fikk ny, lignende fruktdisk, på Rimi Nylænde, like før jul, i 1998, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Rimi Kalbakken.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 97: Mer fra Rimi Kalbakken
Assistent Kjetil Prestegarden, han var forresten ikke bare som en Hitler-type.
Han kunne også være litt vittig.
Selv om dette viddet kanskje var for å være sårende.
Eller om han mente dette bokstavelig.
Assistent Kjetil Prestegarden, han kunne si til meg ting som at: ‘Det er greit å gjøre en feil, men ikke bare feil’.
For han mente at jeg bare gjorde feil, da.
Og dette var vel muligens etter at jeg hadde fortalte det som jeg hadde lært på det smilekurset, på OBS Triaden, i 1991, vel.
(Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).
Nemlig at vi på OBS Triaden, vi måtte la hverandre gjøre en feil.
Og innse at det var menneskelig å feile, osv.
Og heller fokusere på andre ting enn feil.
Det er mulig at jeg nevnte, (som jeg hadde lært på det kurset, på OBS Triaden), for assistent Kjetil Prestegarden.
Men han ville bare fortsette å fokusere på feil, da.
Og han ville overdrive, (vil jeg si).
Og snu alt på hodet, liksom.
Og han sa da at jeg ‘bare gjorde feil’.
Noe som vel er å snu alt på hodet, (vil jeg si).
Og man kan vel nesten ikke si til en person noe sånt, som at den personen bare gjør feil.
Da er man vel ikke normal, og mangler vel empati.
(Noe sånt).
Og det finnes vel ikke en person i verden som bare gjør feil.
(Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).
Men sånne ting, det kunne assistent Kjetil Prestegarden prestere å lire ut av seg, da.
Samtidig med at han brukte en personlig tone, da.
Så man må kanskje si at det var som Hitler, når han snudde ting på hodet, og.
Det var vel kanskje ikke noe humor i det.
Så det er mulig at assistent Kjetil Prestegarden mente ting som dette alvorlig, og var en nazist, da.
Hva vet jeg.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Assistent Kjetil Prestegarden, han brukte også den samme tonen, ovenfor sikkerhetsansvarlig Boye, (husker jeg).
Når sikkerhetsansvarlig Boye spurte assistent Kjetil Prestegarden, om han førte opp alt svinnet, på svinn-lista.
Så satt assistent Kjetil Prestegarden dette på hodet, (husker jeg).
Og svarte: ‘Nei, jeg fører aldri opp noe på svinnlista, jeg’.
(Noe sånt).
Mens han gliste, da.
Og liksom prøvde å bruke litt sjarm, vel.
Så assistent Kjetil Prestegarden, han kunne også være en artig skrue, (for å si det sånn).
Og det var imponerende å se hvor mye rart han hadde på lager, (selv om han kanskje ikke alltid hadde beina på jorda), til å bare være 21 år, liksom.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det er også mulig, at assistent Kjetil Prestegarden, var oppriktig, da han sa det, at han aldri førte opp noe, på svinnlistene.
For det som han pleide å gjøre.
Det var å legge den råtne frukta, (fra frukt og grønt-diskene), oppi noen handlevogner.
Og så ga han de handlevognene, til assistent Monika, da.
Og så måtte hu stå og kaste den råtne frukta i svinn-dunkene, og føre det opp på svinnlistene, da.
Og det samme med de tomme pappeskene, fra frukta, vel.
Assistent Monika måtte også presse de pappeskene, og sånn, da.
Som de to lederne, som hadde tidligvakt, hadde fått fra frukta, da.
For da var det vanligvis sånn, at en leder tok frukta, og en annen leder la opp grønnsakene, da.
For det en stor disk, til frukta der.
Og en stor disk til grønnsakene også, da.
(Rett etter inngangen der).
Siden denne butikken hadde pleid å være et ICA supermarked, da.
Og assistent Kjetil Prestegarden, han sa vel da, at assistent Monika syntes at det var greit, å drive med å rydde svinn og annet, inne på lageret der, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Monika lo også fælt, husker jeg, når han unge pakistaneren, (som pleide å jobbe i par med Gurvinder, med å sette opp tørrvarer), fortalte masse blondinne-vitser osv., en gang.
(Sånn som jeg husker det ihvertfall).
Så det var ikke så lett for meg, som nordmann, med mørkt blondt hår, å jobbe der.
For alle blondinene der, (ihvertfall Cecilie i kassa og assistent Monika), de var liksom noen sånne blonde bimboer da, (eller horer), eller hva man skal kalle det.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at ei muslimsk dame ringte meg, og ville ha jobb, på Rimi Kalbakken, da.
(Ei som sendte CV-en sin i posten, muligens.
Noe sånt).
Men hu ville ha på seg hijab, i kassa, da.
(Svarte hu, da jeg spurte henne om dette).
Men da sa jeg det, at det syntes jeg ikke, at passa seg, i kassa, da.
For jeg ansatte jo heller ikke kassadamer som hadde piercing, i nesa, (for eksempel).
Og jeg likte det heller ikke det, hvis de som satt i kassa, tygde tyggegummi, da.
Så jeg ansatte ikke hu muslimske dama, som ville sitte med hijab på seg, i kassa, da.
Men det jeg savner, i ettertid.
Det er en instruks fra Rimi, når det gjaldt ting som piercing i nesa og hijab, osv.
Ihvertfall dette med skaut i kassa, burde vel ha vært noe, som Rimi visste om.
Rimi ga jo også rødvin i gave, til alle ansatte, (inkludert muslimer), jula 1997, (var det vel).
Så det var som at Rimis hovedkontor trodde at vi levde på 60-tallet, kanskje.
Det var liksom ikke noen i Rimi, som hadde tatt høyde for, at halve Groruddalen, (mer eller mindre, ihvertfall), bestod av muslimer, da.
(Sånn som det virka som, for meg, ihvertfall).
For da kunne jo jeg bare ha sagt til hu hijab-dama, at det stod der og der, i personalboka, at hijab ikke var lov, i kassa, da.
Men dette stod det vel ikke noe om, i personalhåndboka.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg måtte liksom bestemme dette helt selv, da.
Og Rimi hadde jo mange hundre butikker, på den her tida.
Så Rimi kunne kanskje hatt en slags policy, om sånne her ting, som gjaldt for alle butikkene, da.
Da ville det ha blitt enklere for butikksjefene, (synes nå jeg ihvertfall).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 5 – Kapittel 39: Bestemor Ingeborg sin 80-års dag
Sommeren 1997.
Så dro mora mi med Pia, Daniel og meg, til Nevlunghavn, husker jeg.
Vi skulle i bestemor Ingeborg sin 80-års dag.
Og mora vår hadde leid rom til oss, på gjestgiveriet, nede ved havna, i Nevlunghavn, (husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Vi tok toget, fra Oslo til Larvik.
Og fra Larvik, så tok vi en drosje, til Nevlunghavn.
Mora mi eller Pia nevnte at selskapet til bestemor Ingeborg, skulle være, i Gurvika.
Og jeg begynte å prate om det, at det var der, som de ‘hemma’ folka egentlig holdt til, da.
(For jeg huska jo, at jeg var med Frode Kølner og faren, og besøkte tanta til Frode Kølner der, på 70-tallet.
Som jeg har skrevet om, i Min Bok).
Og da jeg nevnte ordet ‘hemma’, så klikka drosjesjåføren, (husker jeg).
For han hadde en datter, (eller noe), som pleide å bo der da.
(Etter at vi hadde måttet vente lenge, på drosje i Larvik, vel.
Enda det vel var drosjer der.
Så det var kanskje noe lureri?
Hvem vet).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Pia ba meg forresten om å kle på Daniel, (som bare var to år gammel), husker jeg, på gjestgiveriet der.
Og da gjorde jeg det, selv om det vel ble litt rart.
Men jeg var kanskje litt for mye i Rimi Bjørndal-verdenen, da.
Så jeg visste kanskje ikke hva jeg skulle si til Pia, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når vi kom opp til Gurvika der, så husker jeg at vi møtte vår kusine Rahel, fra Sveits der.
Rahel hadde også med en pen venninne, fra Berlin eller Sveits.
(Selv om hu kanskje hadde litt kort hår).
Og Sophia Legind, (som hadde vært på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig som meg, som ungjente, sommeren 1990, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2), var også der).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Festen var ganske kjedelig da, (sånn som jeg husker det).
Jeg hadde vært på sommerferie i Hellas, (på Thassos), tidligere denne sommeren.
Så jeg hadde med en halvflaske Vikingfjord-vodka.
Som jeg hadde kjøpt to av vel.
På tax-free-en, på Gardermoen, før flyet mitt gikk, da.
(For der hadde de så billige 0.5 liters plastflasker.
Med 50% Vikingfjord-vodka, (var det vel).
(Hvis jeg husker det riktig).
Som jeg hadde kjøpt med, for å liksom ha en bar, på hotellrommet, nede i Syden, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og tante Ellen, hu hadde en mannlig bekjent der, som var fra Steiner-skolen i Moss, vel.
Og tante Ellen, hu hadde fått snusen i det, at jeg hadde tatt med vodka, da.
(Kanskje Pia hadde sagt det).
Så tante Ellen, hu nevnte det, under middagen, at hennes Moss-venn, (som jeg ikke hadde møtt før vel), også kunne tenke seg en knert vodka, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter middagen, så dukka det opp en kar, som ikke hørte til der, husker jeg.
Og det var en fra Sande(!)
Nabobygda til Berger.
(En som hadde campingvogn på Oddane Sand kanskje.
En campingplass som ligger rett over en ganske liten fjellknaus, fra Gurvika der, da).
Og han hadde visst forvilla seg inn på de ‘hemma’ sitt territorium, da.
Og lurte på hva som foregikk, i Gurvika, da.
Og Pia og jeg, vi stod vel utafor forsamlingshuset der, da.
For Pia skulle kanskje ta seg en røyk.
(Noe sånt).
Men da vi hørte at han ‘inntrengeren’ var fra Sande.
Da stakk jeg og henta tre glass, da.
For jeg var jo nesten fra Sande selv.
Ihvertfall fra nabobygda.
Så da fikk han fra Sande en knert vodka da, (husker jeg).
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og da jeg skulle hente tre glass, i kjøkkenet, i forsamlingshuset, i Gurvika, der.
Så klikka nesten tante Ellen, (husker jeg).
Og spurte om hva jeg skulle med tre glass, (og sånn), da.
Hu lurte vel på hvem som skulle ha det tredje glasset, (tror jeg).
Kanskje hu var redd for at Rahel eller en av venninnene hennes, skulle få en drink?
Men de utenlandske jentene, de var jo i 18-19-årsalderen.
For Rahel er vel født det samme året som Axel.
Nemlig i 1978.
Så Rahel og venninnene hennes, de var vel nesten 20 år gamle, (på den her tida), vil jeg vel tippe på.
Så hvis en av de fikk seg en knert vodka, så var vel ikke det så spesielt.
Men tante Ellen skulle liksom kontrollere meg der da, (virka det som).
(Enda jeg bare hadde sett tante Ellen, en håndfull ganger, før det her, da.
Så jeg kan ikke si at jeg kjente henne så bra, liksom.
Så jeg var nok kanskje litt avventende, når jeg hadde med henne å gjøre, da.
Siden jeg ikke kjente henne så bra da.
For jeg hadde vel bare sett tante Ellen, to ganger tidligere, på 90-tallet.
(Nemlig på det middagsselskapet, på Grunerløkka, mens jeg var i Geværkompaniet.
Og sommeren 1990, da Rahel, Ellen og Sophia Legind, var på besøk hos bestemor Ingeborg, samtidig med meg, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Onkel Martin var også i bursdagen til bestemor Ingeborg.
Sammen med sin datter Liv-Kristin.
Men de satt mest for seg selv, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Så jeg prata ikke noe særlig med Martin da, sånn som jeg husker det.
Siden han satt med sin unge datter, på fanget, sikkert.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg fikk heller ikke noe kontakt med Rahel og venninnene hennes, under dette selskapet.
(Selv om jeg satt ved siden av Sophia Legind, under middagen).
Så det var nok derfor, at jeg syntes at det var artig, at en kar fra Sande dukka opp der, da.
For jeg følte meg nok ikke så hjemme der, da.
Siden folka der virka så asosiale da, (eller hvordan man skal forklare det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og maten vi fikk der.
Det var vel antagelig ørret, (eller noe), tror jeg, hvis jeg skulle tippe.
For bestemor Ingeborg pleide ofte å servere fisk, da.
På bursdagene sine, i Nevlunghavn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Dagen etter, (altså søndagen).
Så skulle vi på stranda, i Gurvika, da.
(For bestemor Ingeborg hadde vel leid de hemma sitt sted, for hele helgen, vel.
Noe sånt).
Dette var kanskje ute i august, (eller noe).
Siden jeg allerede hadde vært i Syden, denne sommeren, da.
Og jeg husker det, at Pia sa det, når vi gikk fra gjestgiveriet der.
At hu hadde så lyst på grillet kylling.
Så Pia ville at jeg skulle kjøpe med en halv kylling til henne, i matbutikken, like ved gjestgiveriet der, da.
(Der hvor Pia og jeg hadde spilt på et fotballspill, på 70-tallet.
Som stod rett utafor den butikken cirka, da).
Og da jeg gikk inn i den matbutikken.
Så stod det ei pen tenåringsjente, aleine i ferskvareavdelingen der, husker jeg.
Og jeg ba om en halv kylling, da.
Men hu jenta klarte ikke å ta ut kyllingen, da.
Men jeg hadde jo jobba i ferskvareavdelingen, på OBS Triaden, noen år før det her, da.
Så jeg måtte hjelpe hu pene tenåringsjenta, med å ta ut kyllingen, og dele den, da.
(Og uten at jeg veit hvorfor de tulla sånn, i den matbutikken.
Hva dreiv de som jobba der med, liksom.
Siden de hadde latt ei pen jente, som ikke hadde peiling på jobben sin, stå aleine i ferskvareavdelingen, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da vi kom opp til Gurvika der.
Så var det vel sånn, at vi stod og prata litt, ikke så langt unna inngangen der.
(Med tante Ellen, eller noe sånt).
Og da, så begynte Daniel å løpe rundt der, husker jeg.
Og han forvilla seg bort til noen ‘Dissimilis-folk’, som var på ferie i en hytte der da.
(Sammen med noen som passa på dem, da).
Og ei sånn hemma dame, i 20-årene vel, skremte Daniel, da.
Så jeg måtte liksom gå mot hu hemma dama, da.
For Pia, hu turte ikke å hjelpe Daniel, da.
(For Pia ble så redd for hu Downs-dama, da).
Men da hu hemma dama så at jeg gikk mot henne.
Så bare ‘frøys’ hu Dissimilis-dama, da.
Og hu turte ikke å løpe etter Daniel lenger, da.
Så da kom Daniel seg unna, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg husker at Rahel likte mine hverdags-klær, (som jeg hadde kjøpt, etter å ha lest FHM og fått råd av Axel, osv.), bedre enn det tøyet, som jeg hadde hatt på meg, på middagen, dagen før, da.
For Rahel snakka med Sophia Legind, (var det vel), om hvor kul og fin jeg så ut, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg husker at tante Ellen, dreiv og babla, (ut i lufta vel), om hvordan det skulle gå, på stranda, med onkel Martin.
Siden Rahel og hennes venninner, fortsatt var i tenårene, da.
Ellen lurte på om Martin tålte å se nesten nakne tenåringsjenter da, (skjønte jeg).
Noe sånt.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Nede på stranda der, så hadde Ellen en mannlig, afrikansk venn, (husker jeg).
Hun hadde vel tatt han med fra Sveits, (tror jeg).
Og jeg tror ikke at dette var den samme negeren, som hu var samboer med, da Pia og jeg besøkte henne, i Sveits, sommeren 1987.
For han het nemlig Dieter.
Og jeg tror at han Dieter ville ha sagt ‘hei’.
(Siden jeg spilte badminton med han, der nede, da).
Så dette var nok en annen neger, da.
Og han neger-vennen til tante Ellen.
Han hadde gjort noe som virka veldig komisk da, (husker jeg).
For han hadde spikka av noen greiner, av noen trær eller bregner.
Og lagt seg under dem, for å få seg litt skygge, da.
Så det her var jo som noe helt surrealistisk, husker jeg, at jeg syntes.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens vi lå på stranda der.
I Gurvika.
Så lå vel Rahel og hennes tenåringsvenninner toppløse der, (mener jeg å huske).
Og jeg kikka sikkert litt på hu pene tyske, da.
(Selv om hu vel hadde litt kort hår).
Og mora mi, hu skrøyt til noen, om at jeg hadde vært i Syden, den sommeren, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Men etterhvert, så bestemte jeg meg for det, at jeg måtte finne på noe der, da.
For jeg kjeda meg litt, da.
Så jeg fant ut det, at jeg måtte kjøpe noen iskrem.
Så jeg gikk da, over den knausen der, vel.
Og over til campingplassen Oddane Sand, da.
(Der hvor jeg hadde møtt onkel Håkon, sommeren før.
Før jeg dro til Løkken.
Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og jeg kjøpte vel en 11-12 iskrem, (eller noe), vel.
(I den lille butikken, på campingplassen der.
Hvor ei litt sur kassadame, ikke sa ‘takk’ og ‘værsågod’, (eller noe sånt), vel.
Sommeren før, da.
Noe jeg klagde på til bestemor Ingeborg på da, (husker jeg).
Men bestemor Ingeborg mente at hu kassadama var ok, da).
Og til og med de toppløse tenåringsjentene, ville ha iskrem da, (husker jeg).
(Når jeg kom tilbake igjen, til Gurvika der, da).
Og Rahel sa vel noe sånt som at ‘Erik er flink’, (eller noe), da jeg heiv til henne en iskrem, der hu og tenårings-venninnene hennes lå toppløse, da.
Men tante Ellen ville ikke ha iskrem, da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Selv om vel alle de andre, (inkludert mora mi), ville ha det, da.
Så jeg spiste en iskrem selv, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter det her, så svømte de tenåringsjentene over til en øy, som lå litt uti bukta der, utafor Gurvika, da.
Men det var en øy, som jeg ikke hadde hørt om før, da.
Så det var ikke aktuelt liksom, for meg, å svømme etter de her tenåringsjentene, da.
(Som jeg tippa at ville være aleine, da).
Ihvertfall ikke siden at tante Ellen hadde vært bekymra for om Martin tålte å se nakne tenåringsjenter, litt før det her, da.
(Før vi gikk ned på stranda der, liksom).
Og ikke veit jeg hva de jentene dreiv med på den øya der.
Men det vet dem vel kanskje selv.
(Hu ganske pene tyske tenåringsjenta.
Hu hadde jo ganske kort hår.
Så det er mulig at noen av de her tenåringsjentene, var mer eller mindre lesbiske, da.
Det er mulig.
Jeg lurte nok litt på om det var sånn, ihvertfall, tror jeg.
Sånn som jeg husker det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Da mora mi, Pia, Daniel og jeg.
Skulle ta en buss, fra nede i havna, i Nevlunghavn der.
Og inn til Larvik, da.
Etter at vi hadde vært på stranda, og pakka tingene våre, på gjestgiveriet.
(Som ikke var helt ordentlig, må man vel si.
For det var sånn, at døra til doen, som var på gangen, ikke gikk an å låse ordentlig da, husker jeg).
Så skulle vi gå på bussen, da.
Og da var det to unge tenåringsjenter, (to brunetter vel), i skikkelig trange klær da, husker jeg.
Som stod og tulla, ved inngangen til bussen da, (husker jeg).
Så det her var litt spesielt da, husker jeg.
For de her to tenåringsjentene var så unge, slanke, smekre og pene, da.
Så de var nesten som to ‘sex-kittens’ da, kan man vel si.
Så hva de dreiv med der, siden de hang der hvor man gikk på bussen.
Det veit jeg ikke.
Men det her virka litt rart for meg da, husker jeg.
At de to tenåringsjentene ikke klarte å gå på bussen liksom, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og da jeg kom tilbake til Oslo.
Så måtte jeg ta 71-bussen opp til Rimi Bjørndal da, husker jeg.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
For Bjørndal-Hilde hadde hatt ledervakta, dagen før, da.
(Nemlig på lørdagen).
Og hu var bare en reserve-leder, denne sommeren.
For hu likte vel ikke å jobbe som leder egentlig, vel.
Og hu hadde ikke lært å ta melke og brød-bestillinga, (for eksempel), da.
Og hu hadde vel ikke planer om å få seg en leder-karriere, i Rimi, heller, (tror jeg).
(Og hu flytta til ‘Gokk’ ikke så lenge etter det her, da).
Men butikksjef Kristian Kvehaugen, han hadde vel godsnakka litt med henne, da.
Og fått henne til å jobbe som låseansvarlig, noen vakter, den sommeren, da.
Noe sånt.
(For Bjørndal-Hilde, hu kjente jo butikken bra, da.
For hu jobba jo allerede der, på den tida, som jeg begynte å jobbe der, da.
Så Bjørndal-Hilde, hu trengte nok ikke så mye opplæring, for å jobbe som låseansvarlig, på Rimi Bjørndal, akkurat).
Så jeg måtte ta melke og brødbestillinga, da.
På veien hjem fra Nevlunghavn.
Og så møtte jeg han somalieren, (eller hvor i Afrika han egentlig var fra), som så stygt på meg, i Slimeveien, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Etter at jeg hadde tatt de bestillingene, da.
(For Bjørndal-Hilde skulle nemlig jobbe tidlig på mandagen, da.
For seinvaktene der, de var liksom ‘mine’, da).
Og så tok jeg 71-bussen ned til sentrum igjen, da.
Og kjøpte meg en kebab, ved Stortorvet der, da.
(Som jeg har skrevet om, i et tidligere kapittel).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, på den tida, som jeg bodde, på St. Hanshaugen.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 5.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Og hva jeg kjøpte, til bestemor Ingeborg, i 80-års gave?
Jeg fikk med Pia på å spleise på en flaske cognac, fra Vinmonopolet, på St. Hanshaugen, (det gamle ovenfor Kiwi der), hvis jeg husker det riktig.
For Elisabeth Falkenberg, hu lagde jo så spetakkel, da jeg kjøpte en flaske whiskey, til hennes 30 års-dag, (sammen med Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud).
Og bestemor Ingeborg var jo ikke lesbisk heller, sånn som Elisabeth Falkenberg.
Så da fikk jeg med Pia på å spleise på en flaske Larsen cognac, (eller hva det merket het igjen), til bestemor Ingeborg da, husker jeg.
Et merke jeg hadde lest om, i en avis, (eller noe sånt), tror jeg.
Og det husker jeg at bestemor Ingeborg kommenterte om da, (på sitt dansk-norsk), at visstnok var et kjent merke, da.
Mens hu smilte vel.
(Så det var muligens noe som var morsomt.
Hva vet jeg).
Men det var en ganske dyr cognac-flaske da, husker jeg.
Til 400-500 kroner, eller noe sånt, vel.
Men jeg mener at det var det, som Pia og jeg, spleisa på, i gave, til bestemor Ingeborg, på den her bursdagen.
Hvis ikke det var til en annen av hennes bursdager på 90- eller 2000-tallet, da.
(Mener jeg tipper at det var den her).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
-
Stiftelsen Danvik følger med
PS.
Jeg visste ikke at Danvik Folkehøgskole, (hvor Knut og Lene fra OBS Triaden hadde gått, før jeg ble kjent med dem, på OBS Triaden), hadde noe med indremisjonen å gjøre.
Hm.
PS 2.
Her er mer om dette:
-
Min Bok 4 – Kapittel 90: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XXIX
En gang, på den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Så ble jo barbermaskinen min stjålet.
Og olabuksa mi ble jo også stjålet, (men lagt tilbake, etter noen dager, på tørkestativet, i gangen).
Og jeg lurte på det, om det var hu Maylinn, som rappa ting fra meg, da.
Og jeg var så forbanna, så en dag, så fikk jeg Glenn Hesler til å holde vakt.
Mens jeg hoppa inn vinduet, til Maylinn, (som stod åpent), fra terrassen, da.
Og så så jeg etter barbermaskinen min, (var det vel), på rommet hennes, da.
Men jeg fant ikke barbermaskinen min.
Men jeg fant et par støvletter, (var det vel), nederst i skittentøyskurven hennes.
Og de lurte jeg på om hu hadde rappa på jobben sin da, husker jeg.
(For hu jobba på Din Sko, (eller noe), på Oslo City, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg la også merke til en litt spesiell lapp, som lå på senga, (var det vel), til Maylinn, da.
Og på den stod det ‘vi har kjøpt’, (husker jeg).
Men hva det var som var kjøpt, det veit jeg ikke.
Var Maylinn ei tenåringshore?
Eller hadde noen kjøpt hasj, liksom?
Hva vet jeg.
Men jeg skjønner jo det, at det ikke var så bra av meg, å gå inn på rommet, til Maylinn, da.
Men vinduet hennes stod åpent, så det blei for fristende, da.
Og jeg var også veldig forbanna på grunn av en rekke tyverier, som hadde foregått, i leiligheten der, på det tida, da.
(Jeg anmeldte jo tyveriet av barbermaskinen, til politiet på Stovner, ikke så lenge før det her, (må det vel ha vært)).
Så jeg lurte fælt på hvem det var som dreiv og stjal, da.
Og Glenn Hesler, han ble jo også med på å holde vakt, så.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det tørkestativet, som olabuksa mi ble rappa fra.
Det tilhørte forresten en kar fra Sri Lanka, (eller noe), som kalte seg Neya, (eller noe), men som egentlig hadde et lengre navn.
Og han bodde på rommet til Glenn Hesler, i noen måneder, (var det vel), før Glenn Hesler flytta inn, (var det vel).
(Mener jeg å huske ihvertfall).
Men Neya, (eller hva han het igjen), han satt bare på rommet sitt, da.
Og leste, på pensum, til noen studier, ved UIO, vel.
Og han var aldri ute i stua der, (sånn som husker det, ihvertfall).
(Og Ungbo-dama likte ikke at jeg refererte til han, ved å bruke kort-versjonen, av navnet hans da, husker jeg.
(Sånn som jeg skjønte det, på hvordan hu reagerte, ihvertfall).
Men det var det navnet som han presenterte seg med, ovenfor oss andre beboerne der, da).
Og da Neya skulle flytte ut.
Så sa han det, (til meg, som tilfeldigvis var hjemme da), at vi kunne beholde det tørkestativet hans, som stod i gangen der.
Og det var det tørkestativet, som jeg hadde med, da jeg flytta, til Rimi-leilighetene, i Waldemar Thranes gate der.
(For jeg var den eneste som bodde på Ungbo da vel.
Ihvertfall så var jeg den som hadde bodd der lengst).
Men det tørkestativet, det hadde et par ‘vinger’ på sidene, som var litt vinglete, da.
Så de vingene, de tok jeg av det tørkestativet da, (husker jeg).
Og så gikk det greit å bruke det da, husker jeg.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Magne Winnem, han fortalte en gang, mens han jobba som butikksjef, på Rimi Karlsrud.
At han hadde beordret ei butikkdame, til å smøre brødskiver for han, en gang.
Siden han hadde en så travel jobb, da.
Siden det var vanskelig for butikkledere, å få tatt seg pause, (når det bare var en leder på jobb), uten å bli avbrutt hele tiden, da.
(Som jeg har skrevet om, i et av de siste kapitlene).
Men da hadde visst Magne Winnem fått klage da, (sa han), på jobben.
Fra ei dame, på Rimi Karlsrud der, vel.
Siden de mente det, at dette vel var det motsatte av likestilling da, (eller noe sånt).
Og det hendte aldri, i min ti-årige karriere, som leder, i Rimi.
At jeg beordret noen butikkdamer til å smøre brødskiver for meg, mens jeg selv tok meg av retur, osv.
Dette var ikke noe som virka naturlig, for meg.
For da ble det nesten mer som at man var ektefeller, (eller noe), vil jeg si.
Enn at man var kolleger, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Når jeg var ute på byen, i Oslo, så hendte det noen ganger, at det skjedde forskjellige episoder, på nattbussen, på veien hjem.
En gang, (bak Stortinget der, hvor nattbussene starta fra), så fikk en kar, (som jeg syntes at ligna litt på Kenneth, fra OBS Triaden, (han som fikk sparken for underslag, som jeg har skrevet om, i Min Bok 2)), skåret opp trynet sitt, av noen karer med ei flaske, (eller noe), mens han stod, full som en alke, og uten at han klarte å gjøre seg forstått vel, (ovenfor bussjåføren), i inngangspartiet, til nattbussen, da.
(Mens jeg stod og venta, med ryggen inntil det bygget, som var ovenfor Stortinget der, da.
På at han ‘somler’n’, skulle bli ferdig, da).
Og jeg husker at han Kenneth, (eller hvem det var), løp gjennom bussen, etter at han hadde fått skåret opp trynet sitt, og blødde i midtgangen på bussen da, (hvis jeg husker det riktig).
Og ei dame på nattbussen, sa det, (seinere, når jeg, (og de andre folka), hadde gått på bussen), at hvorfor rømmer de gutta da, (to karer hu kjente vel), når det ikke var de som gjorde det.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En annen gang, på nattbussen, så hadde jeg kjøpt et nytt slips, (på Kaph Ahl vel), sommeren 1992, (eller noe).
Og da var det noen som prata om slips, på nattbussen, da.
Og da sa jeg noe sånt som, (for da hadde jeg vel den ‘party-dressen’ på meg, da vel), at ‘har ikke jeg fint slips, da’, (eller noe).
(I fylla da).
Også var det en kar som sa, at det så ut som om noen hadde spydd på slipset mitt, (eller noe), da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg pleide alltid, å spørre sjåføren, om han kunne stoppe, ved Torgbua.
(For jeg hadde sett noen andre som gjorde det, en gang, da).
Og det pleide de alltid å gjøre, da.
Men en gang, når jeg skulle av nattbussen.
(Like før den kom til Torgbua der, da).
Så reiste jeg meg opp, og liksom hadde armen litt ut til sida, sånn at jeg kunne støtte meg, mot et sete, eller noe, hvis bussen vingla, da.
Og da, så var det en kar, som satt på et sete, på den andre sida av bussen, enn meg.
Som plutselig tok seg til øyet, da.
Og mente at jeg hadde kommet borti øyet hans, med hånda mi, da.
Og da unnskyldte jeg meg, selvfølgelig.
For jeg ville ikke ha noe bråk, på nattbussen, da.
Og han sa at det var greit, da.
Men jeg skjønte ærlig talt ikke hvordan jeg klarte det her.
Jeg pleide vel ikke å være så klønete, liksom.
Men jeg var vel kanskje litt full, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Ved Torgbua der, så pleide jeg alltid å ta med en avis hjem, husker jeg.
Av enten VG eller Dagbladet, for søndag, da.
(Som lå utafor Torgbua der, da).
En vane som jeg ikke husker helt hvor jeg hadde fra.
Men jeg syntes at det var greit i fylla da, å rappe en sånn avis.
Og en gang, så var jeg så treig med å komme meg hjem fra byen, (husker jeg).
At jeg fikk en utgave av Aftenposen, fra ei ung innvandrer-dame, (var det vel), med en Aftenposten-tralle, i Karl Johan, en søndag morgen, (må det vel ha vært).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og på nattbussen, så pleide folka fra Ellingsrudåsen, å synge, (eller rope), en sånn sang, husker jeg.
Og den gikk sånn her da:
‘Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Alle damer er horer.
Det er derfor vi er her.
Det er derfor vi er her’.
Osv.
Og en gang, så var det ei dame, (også fra Ellingrudåsen vel), som begynte å synge en dame-versjon, av den her sangen da, aleine, på nattbussen.
Som svar til de kara, da.
Og den versjonen, den gikk sånn her, da:
‘Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Og alle gutter er lettlurt.
Det er derfor vi er her.’.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En gang, så var det sånn, at jeg tilfeldigvis begynte å prate med to unge damer, da jeg gikk av nattbussen, ved Torgbua der.
De damene, (som også var med nattbussen vel), de bodde opp en annen vei der da.
En vei som gikk fra ved Torgbua der cirka vel, og litt nærmere Furuset, enn det Skansen Terrasse gjorde, da.
Og jeg trodde jo kanskje det, at jeg kanskje skulle få meg litt ‘kjøtt rundt pikken’ da, fra en av de her to damene.
Siden de lokka meg med seg da, (må man vel si).
Men så ikke.
Men de forklarte meg det, at hvis jeg gikk den og den veien, gjennom skogen, så kom jeg til Skansen Terrasse og Ungbo, da.
Men det var jo ikke sånn, at jeg pleide, å traske så mye rundt, i området, rundt Skansen Terrasse der.
Så jeg var ikke så kjent der, da.
Men dette var om vinteren, da.
Så det var mye snø i skogen, heldigvis.
For jeg var jo full.
Og det var vel rimelig mørkt og, tror jeg.
For det må vel kanskje ha vært den skansen da, (som nordmennene forsvarte mot svenskene, en gang i tiden), som jeg løp ned av, da.
(Lurer jeg på nå, ihvertfall).
For det var ganske mye nedoverbakke, husker jeg, (gjennom skogen), fra der de damene bodde, og fram til Skansen Terrasse, da.
Men jeg hadde jo vært i Geværkompaniet.
Og dette var vel før jeg skadet kneet, (da jeg spilte fotball, sommeren 1995).
Så jeg skada meg ikke, under den her ‘fjellklatringa’ da, (eller hva man skal kalle det).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 78: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XVII
Det var også sånn at halvbroren min Axel også var med og spille fotball, med Glenn Hesler og ‘Tom-gjengen’, en del ganger.
Ihvertfall på den tida, som Tom-gjengen spilte fotball, på Ellingsrud.
For eksempel så var det jo sånn, at den gangen, som Pia hadde tre afrikanere liggende over, på overraskende overnattingsbesøk, på Ungbo.
Så var det sånn, at Glenn Hesler og Axel vekte meg, fordi vi skulle spille fotball, med Tom-gjengen da, den ettermiddagen.
Men vi pleide jo å diskutere ting som når fotballen begynte, om vi skulle gå ned dit, ta taxi, eller om Glenn Hesler kjørte, og om vi skulle kjøpe drikke, osv.
Så søndag ettermiddag, på Ungbo, det var liksom tida for ‘vorspielet’ til fotballsparkinga, med Tom-gjengen, da.
Så Pia sitt uventede tredoble afrikanske besøk.
Det ødela ganske mye, for ‘fotball-vorspielet’, til Glenn Hesler, Axel og meg, da.
(For det ville, (mer eller mindre, ihvertfall), ha vært nedverdigende, mener jeg.
Hvis vi tre, (Glenn Hesler, Axel og meg), hadde måttet stått og hvisket, om de her tingene, i gangen, på Ungbo, da.
Når vi vanligvis pleide å stå og preike om de her tingene, i stua der, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, på rundt den her tida.
At Glenn Hesler og Øystein Andersen, de pleide å dra meg med, for å spille fotball og basketball, inne i Oslo sentrum, (med noen ungdomsgjenger, som de kjente der, da).
Dette må vel ha vært, like etter at jeg var i militæret, vel.
(Selv om jeg husker tidspunktet, for det her, rimelig vagt).
Den gangen, som vi spilte basketball.
Så spilte vi mot en ungdomsgjeng, (som Glenn Hesler og Øystein Andersen kjente, da), på Ila, (mener jeg at det må ha vært).
Det stod til og med noen tenåringsjenter, og heia på det laget, som vi spilte mot der, da.
(Som bestod mye av vietnamesiske, (eller ihvertfall mørkhudede), ungdommer vel.
Selv om heia-damene var norske, vel).
Og jeg husker at jeg overhørte det, at de tenåringsjentene, som stod og heiet der, de liksom stod og bebreidet seg, over meg, da.
Siden jeg ødela ‘alle’ kontrings-angrepene, til den her gjengen, siden jeg var rimelig rask, etter militæret, da.
(Selv om jeg ikke klarte å treffe kurven, på skuddene mine, noe særlig ofte.
Siden jeg har spilt minimalt med basketball, under oppveksten.
Det var kun noen ganger i gym-en, som jeg hadde spilt basketball, før jeg flytta til Oslo.
Og i Oslo så hadde jeg bare spilt basketball, en gang, med Axel, da han bodde på Vestre Haugen, en lørdag, som jeg hadde perm, fra Geværkompaniet, husker jeg).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og Glenn Hesler, han dro meg også med, et par ganger, på 90-tallet, til Cuba, ved Grunerløkka der, for å spille fotball, husker jeg.
Dette var på en asfaltbane der, vel.
Og Glenn Hesler, (og Øystein Andersen vel), de kjente, en ungdomsgjeng der da, som vi spilte mot.
Og dette var veldig unge folk, som såvidt hadde kommet seg opp i tenårene, vel.
Og det jeg husker best, fra den fotballsparkinga, på Cuba, der.
Det var at en av de ungene/ungdommene, (en ung, afrikansk gutt vel).
Han gikk for det meste å sparka meg i anklene, (sånn som jeg husker det, ihvertfall), istedet for å prøve å treffe ballen, da.
Så de folka, i den fotball-gjengen, på Grunerløkka, som Glenn Hesler kjente.
De dreiv med farlig spill da, vil jeg si.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Mens jeg var i militæret.
Så hadde jeg jo helgeperm, så og si hver helg.
Og var hjemme, på Ungbo, siden at jeg tjenestegjorde i Elverum, som kun er 2-3 timer med tog, fra Oslo.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en gang, som jeg hadde helgeperm, og slappa av, på Ungbo, da.
Så dukka Glenn Hesler og Øystein Andersen opp der, (må det vel ha vært).
Og de overtalte meg, til å bli med til en biljard-pub, på Veitvet, (eller noe), da.
Øystein Andersen og Glenn Hesler, de kjente nemlig Bengt Rune og Kalle, som var i eliten, innen biljardidretten, da.
Og eliten, innen biljard, de hadde en avtale, med den her biljardpuben, i Groruddalen, da.
Om at de kunne få spille gratis, på den her biljardpuben, da.
(Noe sånt).
Og da, så sa Glenn Hesler og Øystein Andersen det, at de pleide å late som, at de også var i eliten, da.
(Siden de hadde så dyre biljardkøer, og sånn, (må det vel ha vært)).
Også pleide de å spille gratis, på den biljardpuben, på Veitvet der, da.
(Det er mulig at Biljardhallen, ovenfor Triaden-senteret, hadde blitt stengt, like før det her.
Av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da.
Det må vel antagelig ha vært sånn.
For hvis ikke, så hadde vi vel vanka på Biljardhallen, på Skårer, istedet, vil jeg vel tippe på).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg selv, jeg ble litt nervøs, (må jeg innrømme), av den her snikinga, i Oslo, da.
Jeg var jo et stykke opp i tjueårene, og ikke en russ lenger, (for å si det sånn).
Så jeg var nok litt bleik i trynet, når vi gikk inn, på den her biljardpuben, da.
Hvor Glenn Hesler og Øystein Andersen, veksla noen ord, med en av pub-medarbeiderne der, da.
Også gikk vi ned i kjelleren der, da.
Hvor det bare var Glenn Hesler, Øystein Andersen og meg, som hang da, (den her kvelden).
Også spilte vi vel for det meste ‘nier-ball’, som var en litt annen biljard-variant, enn ‘åtter-ball’, som ‘Biljardhallen-folka’, kalte vanlig biljard for, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og mens Glenn Hesler og Øystein Andersen spilte et parti nier-ball vel.
Så dukka det opp en rimelig kraftig kar der, som ville spille mot meg, da.
En som jobba på puben der, (eller noe sånt), vel.
Og jeg vant da.
Men jeg imponerte nok ikke så mye, tror jeg.
Han karen, han kunne nok se det, at jeg ikke var i biljard-eliten, liksom.
Så like etter at han karen stakk derfra, så stakk også Øystein Andersen, Glenn Hesler og meg derfra, da.
Og det var vel ikke sånn, at Glenn Hesler og Øystein Andersen noen gang seinere, maste på meg, om å bli med dit, igjen.
Og dette var vel egentlig greit for meg også, vil jeg vel si.
For jeg var egentlig ikke en så stor fan, av å spille biljard.
Men grunnen til at jeg hang så mye, på Biljardhallen der, mens jeg jobba på OBS Triaden.
Det var fordi at det jeg bodde hos Axel og dem, det første året, som jeg jobba, på OBS Triaden.
Og der var det ganske masete, da.
Med en, (mer eller mindre), hyperaktiv Axel, som var i 11-12 års alderen vel.
Og det var også sånn, at jeg noen ganger ble litt dårlig behandla, hos Axel og dem, vil jeg si.
For jeg måtte plutselig ta over Axel sitt gamle rom der.
(Et rom som var mye mindre enn det rommet som jeg egentlig hadde avtalt å leie der.
Nemlig Axel sin stemor, Mette Holter, sin datter, Kristen Ancona, sitt tidligere rom).
Og Mette Holter, sin venninne fra, Trøndelag.
(Ei svær amerikansk dame, som het Victoria).
Hu fikk låne rommet mitt, (Axel sitt tidligere rom), når hu var på besøk der, og jeg måtte sove på sofaen i stua, da.
Så det var ikke så artig, syntes jeg, å være ‘hjemme’ i helgene, den siste tida, som jeg bodde der.
Så da hang jeg heller i Biljardhallen og hjemme hos Øystein Andersen, og dem, da.
Siden jeg nok kanskje delvis misstrivdes litt, hos Axel og dem, da.
Så det var ikke fordi at jeg trodde det, at jeg var i biljardeliten, (eller noe), at jeg hang så mye i Biljardhallen der, etter stengetid, osv., da.
Jeg bare hang der, fordi at jeg kjente tremenningen min, Øystein Andersen, da.
Og han eide en spilleautomat, som het Street Fighter, og som han etterhvert lot stå, sammen med de andre automatene, på Biljardhallen der, da.
Så derfor fikk Øystein Andersen og Glenn Hesler, spille biljard gratis der, også etter stengetid, i helgene og sånn, da.
Og jeg fikk også lov til det, siden jeg var kamerat, med Øystein Andersen og Glenn Hesler, da.
Og siden jeg jobbet på OBS Triaden, som var rett over veien, for Biljardhallen der, da.
Og grunnen til at Øystein Andersen begynte å vanke på Biljardhallen.
Det var fordi at jeg jobba på OBS Triaden, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For Øystein Andersen, han pleide noen ganger, å dukke opp, på Triaden-senteret der, for å hilse på meg, (siden han bodde i Lørenskog, som også var den kommunen, som Triaden-senteret lå i da).
Siden vi hadde vært på språkreise i England sammen, osv., noen år før det her, da.
Og også kjente hverandre, fra da jeg bodde på Bergeråsen, (for Øystein Andersen sin adoptivmor, hadde arvet en gammel familieeiendom, som lå like nedafor Bergeråsen, da).
Så jeg hang sammen med Øystein Andersen, den gangen, som han ble kjent med Bengt Rune, (sønnen til Skurt), da.
Så derfor var det nesten sånn, at jeg kjente Bengt Rune og, da.
Eller, jeg visste ihvertfall hvem han var, for å si det sånn.
Det var min tremenning, Øystein Andersen, som var mest interessert, i å bli kjent med Bengt Rune, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Men jeg selv syntes også at Biljardhallen var et rimelig kult sted, (for å si det sånn).
For de hadde flipperspill, (som var min favoritttype, av spill), vanlige spilleautomater, og masse biljard og snoker-bord, da.
Pluss at de hadde gode burgere der også.
Som jeg en gang fikk krite en av, faktisk, (like før jeg fikk lønning vel), av Skurt da, siden jeg kjente Bengt Rune, (eller ihvertfall sa, at jeg kjente han).
Det var kanskje litt overdrevet, å si, at jeg kjente Bengt Rune.
Men min tremenning Øystein Andersen kjente han da, må man vel si.
Så jeg syntes at jeg kunne si det, og krite en burger, da.
Selv om det vel var sånn, at jeg var så sulten.
Så jeg tenkte kanskje ikke så mye.
Men det var en annen kar der, som sa at han kjente Bengt Rune, og fikk krite en burger, da.
Og jeg var så glad i burgere.
Så da sa jeg bare det samme, som han andre gjesten der, da.
Og fikk krite en burger, da, (av Kurt aka. Skurt, faren til Bengt Rune, da).
Men jeg visste hvem Bengt Rune var, da.
Selv om jeg ikke kan si at vi var kamerater, akkurat, liksom.
Men jeg hadde inntrykk av at han og Øystein Andersen holdt på å bli noe lignende av kamerater, da.
Så jeg syntes jeg kunne spørre om å krite en burger jeg og, da.
Og jeg betalte vel for burgeren, noen dager seinere, (når jeg fikk lønning), sånn som jeg husker det, ihvertfall.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt en del mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 75: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo XIV
På den tida, som jeg var i militæret, så hadde jeg jo slitt ut den ‘party-dressen’ min, som jeg kjøpte, (etter råd fra Magne Winnem), like etter at jeg flytta til Oslo, høsten 1989.
Så jeg gikk på byen, i den grå skinnjakka, som jeg hadde sett på Kaph Ahl, på Nordstan-senteret, i Gøteborg, på den kamerat-turen, som jeg stod bak ideen for, sommeren 1991.
Og da følte jeg meg litt harry da, må jeg vel si.
Siden jeg gikk rundt i skinnjakke og ikke i dressjakke.
Så hvor skulle jeg gå på byen da, tenkte jeg.
Men det var jo sånn, at det første året, som jeg bodde, i Oslo.
Så hadde Magne Winnem og jeg, vi hadde trålet Oslo ganske mye, for å finne de mest artige utestedene, osv.
Og jeg huska det, at Winnem sa det, at Valentinos, det var et harry sted, da.
(Noe sånt).
Så når jeg ikke hadde den party-dressen, så tenkte jeg at jeg kunne gå på Valentinos da.
Siden jeg så ganske harry ut.
Så jeg gikk dit da, på slutten av den tida jeg var i militæret vel.
En eller to ganger, når jeg hadde helgeperm, da.
Og en gang, (det må vel ha vært våren 1992, eller noe, tror jeg).
Så traff jeg en ung, og pen, (og vel lyshåret), skjønnhet, på Valentinos der, da.
Hu var nok ikke mer enn atten, tror jeg.
Og jeg følte meg ikke helt hjemme der, da.
Siden jeg ikke var vant til å gå på så harry steder, da.
Men jeg fikk prata litt med henne da.
Og hu sa det, at hu trente fem ganger i uka, (mener jeg å huske).
‘Har du hørt om endorfiner, eller?’, sa jeg da.
For jeg syntes det virka litt overdrevet, å trene fem ganger i uka, da.
‘Ja’, svarte hu da.
Også kødda hu tilbake seinere, og satt et askebeger oppå hue mitt, osv.
Siden jeg stod med henda i lomma, sa hu.
Hva ville du ha gjort nå, osv., sa hu.
Men det er kanskje ikke det du venter deg, av pene damer, at de skal begynne å plassere askebegre på huet ditt, osv.
Og vi dansa også til en Guns and Roses-sang, mener jeg å huske.
‘Knockin’ on Heaven’s Door’, muligens.
Noe sånt.
(Ihvertfall vel en sang fra ‘Use Your Illusion’-albumene, som var så populære, i tiden før jeg dro i militæret.
Jeg husker f.eks. at jeg har hørt en Guns and Roses-sang ved navn ‘the Garden’, rimelig mange ganger, da jeg var på besøk hos min adoptiv-tremenning, Øystein Andersen, i Lørenskog, i tiden før jeg dro i militæret).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg havnet også nesten i bråk, med en ‘liten sprett’, en gang, mens jeg var på Valentinos der, (husker jeg).
Og det lurer jeg på om kan ha vært min tidligere kollega Thomas, (eller hva han het igjen), fra OBS Triaden.
(En litt spebygget kar, som var sammen med ei dame, (som også jobba på OBS Triaden), som var en del kraftigere enn han selv, mener jeg å huske).
Han Thomas mente at jeg hadde sett på han, da.
Men jeg så bare litt på ei dame, som stod litt bak og til sida for han, da.
(Mens jeg var ganske full, da).
Så du kunne nesten ikke gjøre noe, på byen, i Oslo, før du havna i bråk, liksom.
Så det var jo ikke så lett å bli kjent med damer heller liksom, når det var sånn.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg begynte jo å lese gratisavisen Natt og Dag, etterhvert, mens jeg bodde, på Ungbo.
Og der stod det jo om de kuleste utestedene, osv.
Og jeg ble vel litt lei av Stedet, etter at jeg fant ut det, at Bengt Rune vanka der.
Så jeg begynte å gå noen ganger på det kuleste utestedet, i Oslo.
(Ifølge Natt og Dag, da).
Og det var Head On, i Rosenkrantzgata vel.
Og der var det vel ikke alltid at jeg kom inn.
(For de skulle liksom være så kule, da).
Men jeg overhørte det en gang, at han ene dørvakt der het Kristian.
Så jeg pleide bare å spørre om, ‘jobber Kristian i dag eller?’, hvis de ikke ville slippe meg inn der, siden jeg ikke var kul nok, da.
Og da pleide de å si noe sånt som at ‘åja, han kjenner Kristian, ja’.
Og så slippe meg inn likevel, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
På en av de kanskje 10-15 gangene, som jeg var, på Head On der.
Så traff jeg ei dame, (med ganske kort, lyst hår vel), som jeg mener å huske, at jeg tenkte på, som ‘Hestetrynet’.
(For hu hadde et litt stort ansikt kanskje, da).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg stod ved baren, ved dansegulvet, på Head On der.
Og da begynte vel to damer der, (Hestetrynet og venninna), tilfeldigvis å prate med meg, da.
Og jeg husker det, at Hestetrynet, tok av seg blusen sin.
Sånn at hu stod der i bare en sports-bh, (eller hva det heter).
(Eller i en farget topp, heter det kanskje.
Noe sånt.
Det var ihvertfall sånn at man så huden mellom puppene og buksa, da).
Også spurte hu Hestetrynet meg, om hva jeg syntes om det, da.
Og jeg måtte innrømme at jeg syntes at det var ‘bra’, da.
Noe sånt.
(Hva skulle jeg ellers si, liksom).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og etter at vi hadde stått og prata der, i en time eller to, vel.
Så sa Hestetrynet det til meg, at jeg kunne få lov til å følge henne, til trikken.
(For Hestetrynet bodde i Oslo Vest et sted, da).
Og jeg var kanskje mer vant til damer som Laila Johansen og Raghnild fra Stovner, som dro meg med hjem, på nachspiel/’one night stand’, fra byen.
Så jeg skjønte kanskje ikke helt poenget med den her følginga, da.
Men jeg fulgte nå ihvertfall Hestetrynet til trikkeholdeplassen ved Nasjonalteateret der da, (var det vel).
Og Hestetrynet fortalte meg det, på veien dit, at hu gikk gjennom en slags personlig krise, (på den her tiden).
For bestevenninna hennes og kjæresten hennes, (som hu begge bodde sammen med, var det vel), de hadde plutselig blitt et par, bak ryggen hennes, da.
(Noe sånt).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg lurer på om Hestetrynet het Line, egentlig.
For jeg hadde lånt en bok, som het ‘Line’, (av Axel Jensen), på ‘hoved-Deichmanske’, like før det her, vel.
Og da sa Hestetrynet noe sånt, som at det er mange norske jenter som er oppkalt etter den boka.
(Hvis jeg husker det riktig).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Eller, det kan også ha vært sånn, at jeg sa det, at jeg kjente flere andre lyshårede jente, som het Line.
(Blant annet Line Nilsen fra Svelvik Ungdomsskole og Sande Videregående.
Og Line, (dama til Pål), fra Rimi Nylænde).
Også sa Hestetrynet det, at ja, det er så mange jente som ble kalt Line, på 70-tallet, siden foreldrene hadde lest en bok, som het ‘Line’, av Axel Jensen.
Noe sånt.
Så sånn var muligens det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var også sånn, at en annen gang, som jeg hadde vært på Head On der.
Så gikk jeg derfra ganske tidlig, (var det vel).
For det var kanskje lite folk der, da.
Og da jeg gikk ut døra, og ut det smuget, som ender ut i Rosenkrantzgate der.
(Like ved diskoteket Snorre, (som tidligere het Comeback, og før det igjen vel het Kreml, (eller noe), før jeg flytta til Oslo).
Så så jeg plutselig det, at Hestetrynet og en kar, på samme alder, stod og prata sammen, utafor Head On der.
Det var liksom som at det var noe hemmelig.
De virka våkne og de pratet raskt vel, og stod nærme hverandre, da.
Nesten som at de var forelska.
Men jeg tvilte på at Hestetrynet var forelska, siden hu nettopp hadde blitt forrådt, av bestevenninna og kjæresten sin, (som ble et par bak hennes rygg da), som nevnt ovenfor.
Så hva dette kan ha vært, det veit jeg ikke.
Kanskje han karen ville at Hestetrynet skulle gå inn på Head On og tulle med meg?
Og fortalte Hestetrynet hva hu skulle si og gjøre?
Det virka som at dem dreiv med noe gjeng-greier, (eller noe lignende av militære greier nesten), ihvertfall.
Uten at jeg tørr å si det her for sikkert, da.
Men da jeg så det her, at Hestetrynet var med i en gjeng, (på tross av at hu var godt opp i 20-åra, vel).
Så gadd jeg ikke å si hei til henne, engang.
Jeg bare stakk fra Head On der, da.
Og etter det, så drøyde jeg det vel litt, før jeg dro tilbake til Head On igjen, tror jeg.
Så sånn var nok det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Jeg får ta med om det, at det første året, som jeg bodde i Oslo.
Da Magne Winnem og jeg, var nesten stamgjester, på Marylin, (hvor vi fikk komme inn gratis, til og med, (av en eller annen grunn), av dørvaktene).
Så trålte vi jo rundt i Oslo, og sjekket ut alle utestedene, (for å si det sånn).
Og på samme måte som at So What hadde vært Marylin, før det ble kule So What.
Så hadde det også vært et annet utested, der Head On var, rundt studieåret 1989/90, husker jeg.
Hvor Magne Winnem og jeg, var innom, et par ganger, da.
For mens vi var innom nabostedet, Comeback, en gang.
Så ble vi vel litt nysgjerrige, på hvordan utested det var, som lå inn det smuget der, da.
Og dette var vel før Head On oppstod, mener jeg.
Så det var kanskje derfor at jeg ble litt irritert, noen ganger, hvis jeg ikke slapp inn på nettopp Head On, da.
Siden jeg jo hadde pleid å vanke på de utestedene som lå der, før både So What, Snorre og Head On oppstod, da.
(Uten at jeg husker i farta, hva det stedet som lå der Head On dukket opp, het, på slutten av 80-tallet, da).
Men men.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Mens jeg bodde på Ungbo, så hendte det at jeg pleide å se på et filmprogram, på TV.
Og ei litt svær lesbe, hadde visst overtatt, for Pål Bang Hansen.
(Noe sånt).
Og hu lesba, hu var veldig engasjert, når det gjaldt film, da.
Så det hendte at jeg fikk lyst til å se en film, etter å ha sett at hu gjorde reklame for den, på TV, da.
Og Øystein Andersen, han hadde jo bare kutta meg ut, som kamerat, høsten 1993, (var det vel).
Så etter det, så fikk jeg jo ikke lenger den strømmen av filmer, til låns, fra han, (som jeg hadde fått, på slutten av 80-tallet).
Så da ble det til at jeg måtte leie filmer selv, på Torgbua da, husker jeg.
Og det var ikke sånn, at jeg leide film hver kveld, på Torgbua, liksom.
(Sånn som jeg hadde inntrykk av at Elin og Magne Winnem gjorde, da de bodde, på Nordstrand der).
Det var bare hvis det var en spesiell film, som jeg ønsket å se, husker jeg.
(Eller hvis jeg kjeda meg, en søndag kanskje, da).
For Glenn Hesler og jeg, vi dro aldri på kino.
Og Pia og jeg, vi dro aldri på kino.
Og Axel og jeg, vi dro vel heller aldri på kino, på den her tida, for Axel var liksom i 14-15 års alderen, da.
Så det var kanskje ikke noen filmer, som vi begge ønsket å se, tror jeg.
(Noe sånt).
Ihvertfall så var jeg ikke så ofte på kino, på den her tiden, da.
Men jeg leide en videofilm, en gang i blant, på den lokale kiosken, ved Skansen Terrasse der, (nemlig Torgbua), da.
Og noen av de filmene, som jeg husker at jeg leide der.
Det var Nattsvermeren, (eller Silence of the Lambs, heter den vel, på engelsk), med Jodie Foster.
Det var Mask, med Jim Carrey, (som jeg husker at jeg så sammen med Tobias og Maylinn vel, etter at Pia hadde flytta ut, tror jeg at det må ha vært).
Det var Groundhog Day, som jeg husker at jeg syntes at var ok, ihvertfall.
Det var Fisherking, som jeg hadde gleda meg litt til å se vel, etter å ha sett om den, på Filmmagasinet, vel.
Det samme med True Romance, vel.
(Som jeg først prøvde å få med Sophie, fra Rimi Karlsrud, til å bli med å se, på kino.
Men det ville hu ikke).
Det var Pulp Fiction, som var en veldig hypet film, på den her tida, og som jeg kanskje hadde lest om i Natt og Dag da, (eller noe), og gledet meg til å se, da.
Og det var en Al Pacino-film, som het Carlito’s Way, husker jeg.
Som jeg til slutt leide, etter å ha kikka en god stund, etter en film å leie, nede på Torgbua der, da.
Men den Carlito’s Way, den var jo nesten som en kultfilm, husker jeg, at jeg syntes.
Den var bra laget, på slutten der, osv., da.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
Og det var sikkert flere andre filmer, som jeg leide der og, men det her var de jeg kom på, i farta, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
-
Min Bok 4 – Kapittel 70: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo IX
På den tiden her, (i tida rundt 1993 til 1995), så var det også en medarbeider, som het Kjetil, som jobba, på Rimi Nylænde.
Han kunne minne litt om Bjørn Dæhli kanskje, i tonen og væremåten.
(Selv om jeg ikke kjente han Kjetil så bra).
Han Kjetil, han jobba bare som ekstrahjelp, et par dager i uka, på Rimi Nylænde, (var det vel).
Og i sommerferiene, så hadde han også en ekstrajobb, i Veidekke, (eller noe), mener jeg å huske.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
En av de episodene, som jeg spesielt husker han Kjetil fra.
Det var den gangen, (som han satt i kassa vel), og plutselig sa til meg, at jeg måtte kjøpe meg noe mer, av ‘375’.
(Mens Morgan Lunde, (eller hvem det var igjen), hørte på, i den andre kassa vel).
375, det var PLU-koden, (den koden kassererne måtte slå inn på kassa), for små flasker, (0.33 liter), med Ringnes-pils.
Og jeg hadde jo pleid å være en del ute på byen, før jeg så slutta å gå så mye ut på byen vel, i en periode.
Om det kan ha vært fordi at hu Maylinn flytta inn, på Ungbo der, og at jeg ikke likte så godt å ‘vorse’ aleine, i stua der lenger, da.
Eller om det kanskje var fordi at jeg fikk den ekstrajobben, hos Norsk Idrettshjelp, og også etterhvert begynte å ta kjøretimer.
Uansett hva grunnen var igjen, så hadde jeg liksom pleid å kjøpe en six-pack med Ringnes-pils, hver fredag, (eller noe), som jeg hadde frihelg, i en periode, da.
(Mens jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde).
Men den six-packen, den drakk jeg ikke alltid opp, den samme helgen.
Men jeg syntes vel at de små Ringnes-øl-ene, på Rimi, var så billige, da.
Så jeg hamstret liksom noen av de six-pack-ene, da.
For penger spart er jo penger tjent, liksom.
Så da han Kjetil begynte å mobbe meg, (eller hva man skal kalle det).
Og sa at jeg måtte kjøpe mer 375.
Så kunne jeg bare svare han det, (i en litt påtatt ovenpå tone da), at ‘jeg har et helt kjøleskap med 375 hjemme’.
Men da sa jeg vel ikke det, at dette her var et ganske lite kjøleskap som fint fikk plass under kjøkkenbenken, vel.
Og jeg nevnte vel heller ikke noe om det, at jeg bodde på Ungbo, tror jeg.
For jeg skjønte vel ikke helt hvorfor han Kjetil ba meg om å kjøpe mer øl.
Men jeg prøvde nok å være litt morsom tilbake, da.
(Og liksom fleipe det her litt bort, da).
For jeg likte vel ikke helt det, å ha medarbeiderne for nære innpå meg, den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde.
(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).
For jeg ville vel liksom ha litt ‘armslag’ rundt meg da, (eller hva man skal kalle det igjen).
Og hu Hilde fra Rimi Hellerud, (eller om det var fra Rimi Trosterud), hu hadde jo sagt til meg det, at jeg måtte være streng mot medarbeierne, hvis ikke så ble hu og butikksjef Elisabeth Falkenberg ‘upopulære’.
(Og jeg husker at jeg dreiv og hadde det kjente engelske ordtaket, (fra filmer osv.), som heter ‘don’t mix business and pleasure’, i bakhodet en del, mens jeg jobba, som leder, i Rimi, da.
For når man jobber som leder, så har man makt.
Så da kan man liksom ikke tulle så mye med damene, for eksempel, på jobben, som hvis man bare hadde vært en vanlig medarbeider, da.
Sånn som jeg har skjønt det, ihvertfall).
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og en annen gang, like etter at jeg hadde begynt å jobbe, som leder, på Rimi Nylænde.
Så sa jeg til han Kjetil det, (husker jeg).
At om ikke han kunne gjøre en ting til, før han tok helga.
Også sa jeg det, at ‘er det ikke digg å ha fri hvis man er litt sliten, da?’.
(Noe sånt).
Men da svarte vel ikke han Kjetil noe, tror jeg.
Men jeg mener å huske det, at jeg syntes at det var litt sånn selv, på den her tida.
Det var ihvertfall sånn at jeg likte å trene og sånn.
For å få litt endorfiner i blodet, (heter det vel).
Siden jeg jo hadde hatt problem med depresjon da, vinteren 1991/92, (som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok-bøkene).
Så likte jeg litt det, å ta meg ut litt, ved å trene eller jobbe ganske hardt, da.
For endorfiner er jo kroppens eget morfin, (mener jeg å ha lest, i VG eller Dagbladet, eller noe sånt, vel).
Så hvis man jobber eller trener ganske hardt, så føler man seg ikke så deprimert, da.
Siden kroppen da produserer noe som heter endorfiner, som får en til å føle seg litt bedre, da.
Og det trengte nok jeg, på den tida her, (vil jeg si, ihvertfall).
For det var et ganske kjedelig og trist liv jeg levde, (må jeg vel si).
For det er vel for eksempel ikke akkurat som å spise lykkepiller, å dele bosted, med søstera mi Pia, (for å si det sånn).
Hu er vel mer sånn at hu er destruktiv, (må man vel si), og konstruerer konflikter osv., vel.
Og liksom overdramatiserer, da.
Eller sier og gjør rare eller uforståelige ting, da.
(Som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Og når det gjelder PLU-kodene, på Rimi.
Som han Kjetil, fra Rimi Nylænde, spurte meg om.
Så var det jo ikke sånn, at PLU-koder var noe som var ukjent for meg, selv om jeg på den her tiden, jobbet som leder, i Rimi.
Nei, jeg hadde jo fortsatt nesten alle PLU-kodene, til Rimi, i hue.
For jeg pleide jo å avløse pauser, i kassa, som leder, i Rimi.
Og fra den tiden før jeg ble leder, så hadde jeg jo sitti mye i kassa, på Rimi Munkelia, Rimi Nylænde, Rimi Skullerud, Rimi Karlsrud, Rimi Askergata, Rimi Bøler og Rimi Oppsalstubben.
Det var sånn, den første tida, som jeg jobba, (de tre faste vaktene i uka), under Kristian Kvehaugen, på Rimi Nylænde, at jeg satt mer eller mindre fast i kassa vel.
Og det var også sånn, på den tida, som jeg jobba, på Rimi Munkelia.
At jeg satt for det meste i kassa der, både før og etter at jeg var ferdig, med militæret.
(For der hadde de jo både Terje Olsen og Terje Sjølie, som begge var noen racere, på gølvet.
Og de hadde jo begge begynt å jobbe, i den butikken, før meg).
Og jeg var jo vant til å huske PLU-koder, fra den tida jeg jobba, på Matland/OBS Triaden.
Og ikke minst fra den tida, som jeg jobba, på CC Storkjøp, (det året jeg var russ, i Drammen), skoleåret 1988/89.
For på CC Storkjøp, på slutten av 80-tallet, så var det akkurat sånn som det var, på Rimi Nylænde, fra 1993 til 1996, nemlig at det ikke var scanner i kassene der.
Sånn at alle varene, (mer eller mindre, ihvertfall), enten måtte prises eller stå i PLU-listene, (som hang i kassa).
Selv om det var sånn, ihvertfall på CC Storkjøp, husker jeg.
At en god del av de mest solgte varene, ikke ble prisa.
Når det gjaldt hermetikkbokser, (med middagsmat), som solgte mye, for eksempel, (husker jeg).
Så det var en god del priser, på CC Storkjøp, som vi kassererne der, måtte ha i hue da, (husker jeg).
Så det å sitte i kassa, på Rimi Nylænde, det var ikke så utrolig vanskelig for meg, som hadde jobba, på CC Storkjøp.
(Når det gjaldt å slå inn varene på kassa, ihvertfall).
For sånn var det ikke i Rimi, at en del varer hverken ble prisa eller stod i PLU-listene.
(Selv om det hendte at Elisabeth Falkenberg vel noen ganger slurva litt, med prisinga av varene.
Hvis det ikke var Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som var den verste synderen, når det gjaldt å slurve, med prising av varene, da).
Så på det punktet, så var Rimi bedre enn CC Storkjøp, vil jeg si.
Selv om Rimi jo også hadde en god del større sortiment, enn CC Storkjøp.
For på CC Storkjøp, så var det vel cirka bare 500 vareslag, (eller noe sånt), vil jeg tippe på.
Mens på Rimi, på begynnelsen av 90-tallet, så var det kanskje bortimot 2000 vareslag, (eller noe sånt), da.
Så jeg visste hva en PLU-kode var, (for å si det sånn).
Da han Kjetil begynte å bable om 375, til meg.
Men han Kjetil, fra Rimi Nylænde, og meg.
Vi kjente jo ikke hverandre så bra.
Så det er mulig at han ikke trodde at jeg kunne en eneste PLU-kode også.
(For alt hva jeg vet).
For på den tida, som jeg jobba mellomvakter, i kassa, på Rimi Nylænde.
Så jobba vel han Kjetil seinvakter vel, (vil jeg tippe på).
Så det var ikke sånn at Kjetil fra Rimi Nylænde og jeg, pleide å sitte dagen lang, i to kasser, ved siden av hverandre.
(Og hjelpe hverandre hvis det var noen koder vi ikke huska, osv).
Sånn som Knut Hauge og meg, (og også James og meg), hadde gjort, i noen uker/måneder, på Matland/OBS Triaden der.
Nei, Rimi Nylænde var en mye mindre butikk, enn OBS Triaden.
OBS Triaden kunne ha en dagsomsetning, på enkelte lørdager, på over en million kroner, (husker jeg).
Mens Rimi Nylænde sjelden hadde mer enn en halv millioner kroner, i ukesomsetning.
Så Rimi Nylænde måtte være åpen i cirka 12-14 dager da, for å få en million, i omsetning.
(Noe sånt).
Så hvis man sier at Matland/OBS Triaden, var en cirka ti ganger så stor butikk, (omsetningsmessig), som Rimi Nylænde.
Så blir det vel omtrent riktig, vil jeg tro.
Så mens det vanlige var å ha åpent 10-20 kasser, på lørdagene, på Matland/OBS Triaden.
Så var det vanlige, på Rimi Nylænde, å ha åpent 1-2 kasser, da.
Så sånn var det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.
Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.
Så vi får se om jeg klarer å få til det.
Vi får se.
PS.
Jeg skal forresten ikke si det helt sikkert, at det var PLU-koder, i kassene, på CC Storkjøp.
(Da jeg jobba der, på slutten av 80-tallet).
Det er mulig at vi bare slo inn prisene der.
Jeg mener ihvertfall å huske det, (når jeg tenker litt mer på det her), at det kun stod prisene, på kassalappene, hos CC Storkjøp, (på den her tida).
Hvis jeg ikke husker helt feil.
Men det her er jo nå mer enn tjue år siden.
Så jeg tørr ikke å si det her helt sikkert.
Så sånn er det.
Bare noe jeg tenkte på.
Men men.
