johncons

Stikkord: OBS Triaden

  • Min Bok 4 – Kapittel 69: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VIII

    En annen ting, som jeg kom på, fra den dagen, som jeg jobbet som leder, på Rimi Nordstrand, forresten.

    (Da han butikksjefen der, Geir(?), var på VM i friidrett, i Gøteborg).

    Det var det, at de ikke hadde fryselager på Rimi Nordstrand, faktisk.

    (Noe Thomas Sanne, som jobba noen måneder der, som assistent, før han begynte å jobbe i Stabburet/Spis, også prata om en gang, husker jeg).

    Så når frysevarene kom fra Hakon sitt grossistlager, så måtte man legge de opp, med en gang.

    Så jeg mener at jeg også må ha lagt opp frysevarer der, i tillegg til at jeg tok frukta og flaskebordet, da.

    (Grunnen til at jeg husker den tidligvakta, på Rimi Nordstrand, så bra, det var fordi at det var den første vakta, som jeg jobba, som leder, i en annen butikk, enn Rimi Nylænde, (hvor jeg fikk opplæring, i å jobbe som leder, i Rimi), da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man legge de opp, på en spesiell måte, husker jeg.

    (Noe vel Thomas Sanne også prata om en gang, mener jeg å huske).

    Fordi at siden det ikke var fryselager der, (fordi butikken var egentlig for liten, til å ha plass til hele Rimi sitt sortiment, vel).

    Så kunne man jo ikke på Rimi Nordstrand, (som i de fleste andre matforretninger), legge de frysevarene som man bestilte for mye, inn på fryselageret.

    Alt man bestilte, av frysevarer, til Rimi Nordstrand, måtte få plass, i frysedisken.

    Noe som må ha vært vanskelig, (og som jeg vel også mener å huske, at Thomas Sanne klagde over en gang.

    At hvis de bestilte for mye frysevarer, så måtte det komme en bil fra Hakon, for å hente varene igjen, og kjøre de tilbake til grossistlageret, da.

    (Noe sånt).

    Noe som vel ikke var så populært, antagelig).

    Og man måtte jo også prøve å ikke bestille for lite varer.

    For da klager jo kundene.

    Så det å jobbe med å ta bestillinger, på Rimi Nordstrand, det må ha vært ganske vanskelig da, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    (Som jeg vel mener å huske at Thomas Sanne klagde på en gang, som han var innom på Rimi Nylænde, var det vel.

    For Thomas og Henning Sanne, de bodde like i nærheten, av Rimi Nylænde da, fikk jeg inntrykk av ihvertfall.

    Det hendte ihvertfall at de var innom på Rimi Nylænde, selv om de ikke skulle jobbe da, husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når man la opp frysevarer, på Rimi Nordstrand.

    Så måtte man liksom tenke litt utradisjonelt da.

    For noen esker, som kom med Hakon-bilen, de var det jo ikke plass til alle pakkene fra, oppi frysedisken.

    Så man måtte liksom legge opp frysevarene nesten litt som om det var frukt, (eller hvordan man skal forklare det).

    Nemlig ved at man stokket litt om på plassen, som hver enkelt vare hadde, i frysedisken, da.

    Sånn at man kunne få lagt absolutt alle frysevarene, som kom med Hakon-bilen, oppi den frysedisken, inne i butikken, da.

    For hvor skulle man ellers ha gjort av disse frysevarene, liksom?

    I en butikk uten frysedisk, (mener jeg).

    Nei, man kunne jo ikke akkurat løpe over til naboene, (som bodde i nærheten av butikken), og spurt de, om man kunne få lånt litt plass, i fryseboksene deres.

    Nei, det gikk jo selvfølgelig ikke an.

    Så da måtte man liksom prøve å ‘jukse litt’ da, (eller hva man skal kalle det), når man la opp frysevarene, på Rimi Nordstrand, der.

    For å få plass til alle frysevarene som ble levert, da.

    (Regna jeg med at det var meninga, at jeg skulle gjøre der, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobba også en ledervakt, (en seinvakt), ganske tidlig, i min tid som leder, i Rimi, på Rimi Karlsrud, (husker jeg).

    Det var mens hu Cille, var butikksjef der.

    (Etter at distriktsjef Anne-Katrine Skodvin antagelig hadde spurt meg, om jeg kunne jobbe, den vakta).

    Cille, det var forresten hu som var butikksjef, på Rimi Skullerud, den uka jeg jobba der, høsten 1993.

    Og hu tok over etter Magne Winnem, (fra russeklassen i Drammen, og som er med i alle Min Bok-bøkene vel), da han begynte å studere heltid, på BI, (eller om det var da han begynte å jobbe, som foreleser, på IT Akademiet).

    (Noe kona hans, Elin Winnem, sa var greit, mener jeg å huske.

    Hu sa vel det at det, at Magne Winnem ikke behøvde å jobbe i Rimi, for hennes del.

    Mener jeg å huske).

    Magne Winnem jobba også deltid som postmann, på Bergkrystallen, en periode.

    Og da hadde han brukt så lang tid, en lørdag, husker jeg at han klagde på.

    Og jeg mener også at jeg så Magne Winnem, på en Høyre-stand, ved Lambertseter senter, høsten 1995, (må det vel ha vært).

    For Magne Winnem stod på en liste, for Lambertseter Høyre, (må det vel ha vært), ved det valget da.

    Mens kona hans Elin, stod på en liste, for KRF, i Oslo, da.

    Og Elin Winnem, hu kom høyere på lista, enn Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa, en gang.

    Enda hu ikke hadde vært aktiv i politikk, så lenge som Magne Winnem, mener jeg å huske, at Magne Winnem sa.

    Så det var visst enklere, å komme høyt opp på listene, i KRF, enn i Høyre da, hvis jeg skjønte Magne Winnem riktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Cille husker jeg som en veldig strukturert butikksjef.

    (Selv om jeg bare jobba i samme butikk som henne, denne ene gangen, som leder, i Rimi).

    Jeg var jo vant med å rydde alle hyllene, hver kveld, på Rimi Nylænde.

    Så jeg hadde jo tenkt til å begynne å rydde hyller, den vakta, som jeg skulle jobbe, på Rimi Karlsrud og.

    Men da forklarte hu Cille meg det.

    At hu ville at jeg først skulle henge opp noen nye plakter, (som Rimi sendte ut til butikkene, hver måned vel), i taket, på Rimi Karlsrud der.

    Og etter det, så ville hu, at jeg skulle rydde hyller, (var det vel).

    Og da ville hu at jeg skulle rydde hyller sånn, at jeg først rydda de hyllene, som var viktigst, for kundenes inntrykk av butikken, (var det vel).

    (Mener jeg å huske, at hu sa, ihvertfall).

    Og hvilke hyller som hu Cille sa at det var viktigst å rydde.

    Det husker jeg ikke nå.

    Men det var vel muligens de tørrvarehyllene med middagsmat i, (tror jeg).

    Og vel også de hyllene som kundene så, med en gang som de kom inn, i butikken.

    (For de hyllene, som var, rett etter inngangen.

    At de hyllene så ryddige ut.

    Det var visst viktig, for kundenes inntrykk av butikken, da.

    Mener jeg å huske, at ble sagt, i Rimi, ihvertfall).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den ledervakta, som jeg jobba, under hu Cille, på Rimi Karlsrud.

    Det tror jeg må ha vært en dag, vinteren 1995/1996.

    For jeg mener å huske det, at jeg ble nødt til å kjøre inn på Rema Karlsrud sin parkeringsplass der, (etter å ha stengt Rimi Karlsrud, og sluppet ut tre-fire unge damer, som jeg liksom sjefa over der da, den seinvakta).

    Og stå der litt.

    For det var så kaldt, at jeg nesten ikke så noe, gjennom vinduene, på HiAce-en min, da.

    Så dette må nok ha vært i januar eller februar, i 1996, (eller noe sånt), hvis jeg skulle tippe, ihvertfall.

    Så på den tida her, så hadde Magne Winnem slutta i Rimi da, (hvis jeg ikke tar helt feil).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Eller, det hu Cilla sa til meg, når vi snakka om hva jeg skulle gjøre på den vakta, det var vel det, at det var det samme for henne, om jeg begynte med å rydde hyller.

    (For å bli litt varm i trøya der, liksom).

    Men det hu syntes var viktigst,(sa hu), det var at jeg ble ferdig, med å henge opp de de plakatene, iløpet av den ledervakta, som jeg jobba der, da.

    Så hu Cille var veldig klar da, (vil jeg si), på hvordan hu prioriterte.

    Så da hang jeg jo selvfølgelig opp de plakatene.

    (Etter at jeg først fikk summa meg litt der, da).

    Og så var det bare å rydde hyller, (og vel muligens også melkekjøla), da.

    Men på Rimi Karlsrud, (under hu Cille), så var det ikke sånn, som det var på Rimi Nylænde, på den her tida.

    At absolutt alle hyllene skulle ryddes, (altså at alle varene skulle trekkes fram, sånn at hyllene så fullere ut), hver kveld.

    Men hvis man kikker i Rimi sin profilhåndbok.

    Som er en bok, som skal finnes i hver Rimi-butikk, vel.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så står det vel ikke noe der, om at alle hyllene i butikken, skal ryddes, hver dag.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så butikksjef Elisabeth Falkenberg, (og assisterende butikksjef Hilde fra Rimi Hellerud, og distriktsjef Anne-Katrine Skodvin), på Rimi Nylænde, de la vel lista litt høyere, (tror jeg), enn det Rimi sin profilhåndbok gjorde, da.

    Hvis jeg har skjønt det riktig, ihvertfall.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og når jeg rydda hyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Så skar jeg samtidig firkanter, (som noen vel pleide å si, i Rimi, muligens Irene Ottesen, fra Rimi Bjøndal).

    (Det vil si å skjære bort den delen av eskene, som stod nærmest kundene.

    Sånn at kundene kun så varene og ikke noe av eskene da, i hylla).

    Hvis det var noen esker, som begynte å bli tomme.

    Så tok jeg ut varene, av de eskene, og la de varene løst, fremst i hylla, da.

    Og hvis det lå tom papp, i hyllene, så tok jeg selvfølgelig og la det, i en handlekurv, som jeg gikk rundt med, da.

    Og hvis jeg fant noen varer med ødelagt emballasje, etc., så tok jeg også med de varene, i den handlevogna, og tok de varene inn på lageret, når jeg tømte pappen, i papp-pressa.

    Og jeg pleide også å rydde topphyllene, i samme slengen.

    Ved at jeg også trakk fram de kartongene som stod på topphyllene.

    Og rydda topphyllene, ved at jeg satt eskene enten til høyre eller venstre, oppå topphylla, (sånn at det for det meste ikke stod noe, på midten av topphylla).

    Og jeg pleide også å ta ned fra topphylla, i samme slengen.

    Sånn at det var minst mulig varer på topphylla, og mest mulig i hyllene.

    Selv om jeg vel hadde noen små variasjoner i hvordan jeg rydda topphyllene, den tida jeg jobba, i Rimi.

    Men i hovedtrekk, så gjorde jeg det sånn, hele den tida, som jeg jobba, i Rimi.

    Sånn at jeg prøvde å få hyllene til å se strøkne ut, da.

    Og jeg facet også alle varene, i samme slengen, forresten.

    (Sånn at etikettene, på alle varene, stod vendt rett fram, da).

    Dette var sånn jeg hadde vendt meg til, å rydde hyller, da.

    Fra den tida jeg jobba som assistent, på Rimi Nylænde, fra 1994 til 1996.

    Og jeg hadde jo også jobbet med å rydde hyller/trekke fram varer, enkelte ganger, (sammen med Knut Hauge, blant annet), på OBS Triaden.

    (En gang det var lite å gjøre, i kassa der, vel).

    Så jeg visste jo hvordan en ‘shinet’ butikkhylle skulle se ut, (må jeg vel si).

    (Siden Matland/OBS Triaden, var en butikk, som la lista høyt, når det gjaldt butikkstandard, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men da Knut Hauge og jeg, lærte å shine hyller, på OBS Triaden.

    Så forklare vel han broren til hu lyshåra i frukta der det.

    (Hvis jeg husker det riktig).

    At etikettene på varene, skulle faces, sånn at de stod vendt, i den retningen, som kundene pleide å gå.

    Men det her turte jeg ikke å begynne med, på Rimi.

    For jeg ville ikke begynne å spekulere, på hvilken retning, som kundene pleide å gå, inne på Rimi Nylænde der, osv.

    For jeg orka ærlig talt ikke, å risikere, å ende opp i en diskusjon, med Elisabeth Falkenberg og/eller Hilde fra Rimi Hellerud.

    Om noe som jeg ikke kunne dokumentere.

    (Sånn som hvilken vei, som kundene pleide å gå, for eksempel).

    For jeg så nok på Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud/Trosterud, som å være litt sære/vanskelige, da.

    Så derfor holdt jeg vel heller kjeft, om at jeg hadde lært det, på OBS Triaden, at varene vel helst burde vende, mot den retningen, som kundene oftest pleide å gå, da.

    (For hvis jeg hadde begynt å ‘bable’, for mye om det her.

    Så hadde dem nok bare sagt at jeg var ‘gæern’, (eller noe), på Rimi Nylænde der, tror jeg.

    Jeg forestilte meg vel kanskje det, at dette ville ende opp i en tilnærmet endesløs diskusjon, hvis jeg begynte å ta opp det her, da.

    For en medarbeider der, hadde kanskje sett en kunde, som gikk den og den veien, en gang, da.

    (For å ta et eksempel).

    Så dette her hadde nok blitt et litt for komplisert tema, å ta opp, på Rimi Nylænde, frykta jeg nok.

    Siden jeg nok antagelig må ha syntes det, at det var en del sære folk, som jobba i Rimi, på den her tida, da.

    Noe sånt).

    Og dette her, det stod det vel heller ikke noe om, i Rimi sin profilhåndbok, (hvis jeg husker det riktig).

    For Rimi var jo en budsjettbutikk.

    Til forskjell fra Matland/OBS Triaden, som var en fullsortimentsbutikk, (eller et hypermarked, kan man vel også kalle det), som vel hadde rundt tjue ganger, (eller noe), så mange vareslag, som en vanlig Rimi-butikk, da).

    Så jeg bare facet varene, sånn at de stod vendt rett fram, da.

    (Og satset på at det ble greit, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 68: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VII

    En gang, høsten 1993, (må det vel antagelig ha vært), da jeg jobba, på Rimi Karlsrud.

    Så satt jeg i kassa der da, aleine, (så jeg må nok ha jobba en tidligvakt vel, (eller noe), som ekstrahjelp/ringehjelp), mens ei mørkhuda dame, i begynnelsen av 20-åra vel, spurte meg, om hvor den og den skolen var, da.

    Og da måtte jeg ringe opp kontoret da, (var det vel), på callinga.

    For jeg hadde jo det i blodet, (nær sagt), at jeg skulle være høflig mot kundene og yte god kundeservice.

    Fra tiden på handel og kontor og på NHI.

    Og fra jobbing på CC Storkjøp og Matland/OBS Triaden.

    Men da bare kom det fra hu Liv, (som seinere ble butikksjef, i Rimi, i Grenseveien), husker jeg, at ‘åja, deeeen skolen ja’.

    For da skjønte nok hu Liv, at det her var ei flyktning-dame, som skulle på norsk-kurs, da.

    (På en nedlagt skole, (eller noe), vel).

    Så da var hu Liv skikkelig nedlatende da, (må jeg nok si).

    Siden det her var en farget person da, (vil jeg nok tippe på).

    Så hu Liv, hu var nok ikke en ‘kundeservice-person’, sånn som meg.

    Nei, hu var noe mer den lokale ‘nazi-jenta’, eller noe, (virka det som for meg, ihvertfall).

    (Noe sånt).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Under VM i friidrett, i Gøteborg, (som var i august 1995, så jeg på Wikipedia nå).

    Så hadde butikksjefen, på Rimi Nordstrand, (en jeg ikke husker hva heter nå), han hadde vunnet en reise, til VM i friidrett, i Gøteborg, da.

    Gjennom Rimi, (eller en av leverandørene til Rimi), da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde vært på diverse fruktkurs, og etter at vi hadde lagt opp frukta selv, i et halvt år, (eller noe), på Rimi Nylænde.

    Så hadde nok distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, inntrykk av det, at jeg var flink i frukta, da.

    For hu spurte meg, (som kun hadde jobba som leder, på Rimi Nylænde).

    Om ikke jeg kunne jobbe en tidligvakt, på Rimi Nordstrand.

    Siden han sjefen der, hadde vunnet en tur, til Gøteborg.

    For de trengte bare en person der, som kunne legge opp frukta da, sa Anne-Katrine Skodvin.

    (Siden kundene på Nordstrand, kanskje var litt snobbete, da.

    Så måtte liksom frukta der se bra ut, da.

    Noe sånt).

    Og jeg ble kanskje litt smigra da, av å bli spurt om jeg ville jobbe en ledervakt, på en annen Rimi-butikk, da.

    Så det slo jeg til på, da.

    For da tenkte jeg vel også det, at jeg fikk litt ‘stjerne i boka’, siden jeg var en fleksibel Rimi-medarbeider, da.

    Sånn at dette kanskje ville hjelpe karrieren min, i Rimi, da.

    Siden jeg da også fikk erfaring, i å jobbe som leder, i fler Rimi-butikker, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Så jeg dro oppom Rimi Nordstrand der, da.

    Og fikk nøkler til butikken osv., av butikksjefen vel.

    Dagen før jeg skulle jobbe der, eller noe.

    Men jeg er jo b-menneske.

    Så det skar seg jo helt, på Rimi Nordstrand.

    For jeg klarte å starte alarmen der, husker jeg.

    Når jeg skulle låse meg inn der, da.

    Klokka sju om morgenen.

    Og etter det, så surra jeg litt, i frukta der og, husker jeg.

    For de hadde nemlig en kampanje på reddiker der.

    Nemlig reddiker i bunter.

    Som de hadde stukket ned, innimellom alle de andre grønnsakene der, da.

    Sånn at kun hodene på reddikene stakk opp, da.

    Men kvasten, på reddikene, de hadde visnet, da, (fant jeg ut).

    Mens reddikene så ok ut, da.

    Så jeg var ikke sikker på om jeg skulle ta ut de reddikene av disken, eller ikke, (husker jeg).

    Det samme med bananene.

    Det var ganske mange bananer, som var litt brune der da, husker jeg.

    (I en egen banan-sjokkselger, i tre, som de hadde der.

    Som jeg ikke hadde sett noe lignende av før, vel).

    Som jeg ikke var sikker på om jeg skulle ta ut, eller ikke, da.

    Og alarmen hadde jo gått og.

    Så jeg var nok litt ør i hue, da.

    Når jeg jobba der.

    Og jeg dreiv og tenkte på det her med de reddikene og de brune bananene da, (husker jeg).

    Så jeg hadde det ikke så morsomt, da jeg jobba der da, (husker jeg).

    Og de som jobba i kassa der.

    (Og muligens på gulvet).

    Det var noen karer i 30-årene kanskje.

    Så det var litt spesielt, husker jeg.

    (For det pleide ikke å være mannfolk, såpass oppe i åra, som satt i kassa).

    Og de karene, de var nok vant til å bli utsatt for en annen lederstil, enn den strenge, som jeg hadde blitt tillært, nede på Rimi Nylænde.

    For jeg skjønte det, at medarbeiderne på Rimi Nordstrand der, de likte ikke at jeg fulgte med på hvordan de jobba, osv.

    For jeg lot blant annet døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg tok flaskebordet der, da.

    For å prøve å følge med på om medarbeiderne der jobba, da.

    (For jeg syntes kanskje at det ikke var noe særlig fart i dem, da).

    Og da husker jeg det, at de medarbeiderne der, begynte å prate om det her da.

    (At jeg lot døra til flaskerommet stå åpen, mens jeg rydda flaskebordet).

    Så de medarbeiderne på Rimi Nordstrand, de var nok kanskje ikke like ‘kua’, som de medarbeiderne, nede på Rimi Nylænde, muligens var, da.

    (Hvis jeg skulle gjette, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter at jeg hadde surra rundt, på Rimi Nordstrand der, i noen timer.

    Og lagt opp frukta og rydda flasker, og sånn.

    Så dukka det opp en annen Rimi-butikksjef der.

    Og hvem var det?

    Jo, det mener jeg at var han butikksjef Rune Løvdahl, som jeg hadde vært på jobbintervju hos, på Rimi Klemetsrud, (som seinere ble bygget om til Rimi Mortensrud), den dagen, som utenriksminister Johan Jørgen Holst døde, i 1994, (var det vel).

    (Nemlig 13. januar 1994, så jeg at det var, på Wikipedia nå).

    Og han Rune Løvdahl, han var rimelig mutt og nesten litt aggressiv, (mener jeg å huske).

    (Noe sånt).

    Kanskje han bar på noe nag til meg, etter det mislykkede jobbintervjuet, på Rimi Klemetsrud, cirka et og et halvt år, før det her?

    Hva vet jeg.

    Jeg oppdaterte ihvertfall han Rune Løvdahl, om ‘ståa’, i frukta der, da.

    Om at jeg ikke var sikker på, om jeg skulle ta ut de reddikene og de litt brune bananene, av fruktavdelingen der, da.

    Og så måtte jeg gå, da.

    For jeg skulle nemlig også jobbe seinvakt på Rimi Nylænde, den dagen.

    Og da gikk jeg vel bare, fra Rimi Nordstrand, og ned til Rimi Nylænde, (mener jeg å huske).

    For jeg visste ikke hvilken buss jeg skulle ta, (hvis det gikk noen sånn buss), oppi der.

    For å komme meg ned til Lambertseter, da.

    Så det var vel en gåtur, på en halvtime, eller noe, kanskje.

    Også jobba jeg seinvakta, på Rimi Nylænde, da.

    Hvor butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel jobba tidligvakta.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Han het vel forresten muligens Geir, han butikksjefen, på Rimi Nordstrand, tror jeg.

    (Men dette var ikke samme Geir, som fikk sparken, en tid før det her vel, for å ha tulla, med safen, på Rimi Karlsrud).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da hu Solveig, (som er fra like ved der Flo-brødrene er fra, på Vestlandet), skulle slutte.

    Så fikk jeg i oppdrag, av Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), å gå opp til Lambertseter Senter, (eller Lambertseter Sentrum, som det vel egentlig heter), og kjøpe en bukett blomster, til Solveig, i blomsterbutikken der, da.

    Jeg forklarte bare til dama i blomsterbutikken, at buketten var til en medarbeider, som skulle slutte, (etter mange år i jobben, da).

    Og sa cirka hvor mye, som buketten skulle koste, da.

    (Nemlig et beløp som Hilde fra Rimi Hellerud vel hadde bestemt vel).

    Og da lagde hu blomsterbutikk-dama en skikkelig fin blomsterbukett, da.

    (Må man vel si).

    Som jeg måtte gi til hu Solveig, da.

    Og hu Solveig, hu skrøyt fælt av blomstene, da hu Hilde fra Rimi Hellerud, (var det vel), takket for samarbeidet da, (nede på spiserommet der, var det vel).

    (For jeg mener å huske det, at det var hu Hilde fra Rimi Hellerud, som sa mest.

    Og ikke butikksjef Elisabeth Falkenberg).

    For samarbeidet, mellom Solveig fra Vestlandet, og butikksjef Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud.

    Det hadde vel ikke gått så bra, vel.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Så Solveig fra Vestlandet, hu flytta tilbake igjen, til Vestlandet, da.

    (Etter et par tiår vel, i Tigerstaden).

    Sammen med sin tenåringsdatter Belinda da, (som butikksjef Elisabeth Falkenberg kalte for Bellona).

    Sommeren/høsten 1994, (eller noe sånt), må vel det her ha vært.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 67: Fler erindringer fra den tiden jeg bodde som den lengstboende beboeren på Ungbo VI

    Like etter at søstera mi flytta ut fra Ungbo, (må det vel ha vært).

    Så flytta det inn en som het Tobias, (mener jeg å huske), fra Stovner-området vel, på Runes tidligere rom.

    Og han var ganske ung, han Tobias da.

    Og jeg lot han få låne den PC-en, uten harddisk, som jeg hadde kjøpt, av Rune, for tusen kroner, et par år før det her, (husker jeg).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Også begynte hun Maylinn, (som også var ganske ung vel), å si det, at han Tobias, hadde stjålet en lommebok, fra henne, (eller noe sånt).

    Og det som skjedde etter dette, var at barbermaskinen min, (som jeg hadde fått Glenn Hesler til å kjøpe for meg, på Triaden der, et år eller to før det her), ble stjålet, fra badet.

    Og da dro jeg på Stovner politistasjon, for å anmelde det.

    Dels fordi at dette var en Philips barbermaskin, som var som ny.

    (Og som jeg kjøpte for 400 kroner, på tilbud vel.

    Men som egentlig kosta mye mer).

    Og også fordi at jeg ville markere, at noe var galt, på Ungbo der, da.

    Så jeg måtte sitte i en kjedelig betongbygning, på Stovner, ganske lenge, etter jobben en kveld, før jeg fikk lov til å anmelde dette tyverier, da.

    Og da sa jeg nok det, til politiet, at jeg mistenkte det, at det var han Tobias, som hadde stått bak dette tyveriet, da.

    Siden Maylinn og hu negressa, (var det vel), hadde ‘babla’ om at han Tobias hadde stjålet en lommebok, som lå på gulvet i gangen, (eller noe sånt), fra dem, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn, at en olabukse, som jeg hadde hengende til tørk, på tørkestativet i gangen, på Ungbo der, forsvant.

    For så å dukke opp igjen, noen dager seinere.

    (Og da var den litt krøllete, mener jeg å huske.

    For jeg hadde en gang begynt å henge opp Hildegunn sine klær, i tørkestativet, på vaskerommet, på Ungbo, der.

    (Like etter at jeg hadde begynt å leie den vaskemaskinen fra Thorn).

    En gang, som jeg skulle bruke vaskemaskinen selv.

    Og hu Hildegunn, hadde vært treig, med å ta ut tøyet sitt, da.

    Men det hadde ikke hu likt, husker jeg.

    For hu hadde en sånn spesiell måte, å henge opp tøyet sitt på, da.

    Som jeg la merke til, husker jeg, når jeg selv fylte opp vaskemaskinen, med mine klær, da.

    Og som jeg vel kanskje kopierte litt, etter det her, da.

    Men da buksa mi dukka opp igjen der, så var den hengt opp på en annen måte, da.

    Husker jeg at jeg la merke til).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også noe problemer med naboen, som bodde ved siden av Ungbo, i underetasjen, i Skansen Terrasse 23, der.

    Dette var vel de ‘hasjisene’, som hadde gått av nattbussen, samtidig med Lene, Tommy, Ove, Pia og meg, den gangen, sommeren 1994, da Ove fikk bank, mens vi venta på nattbussen, bak Stortinget der.

    (Den gangen vi hadde den søskenbarn-festen der, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4).

    Og dette var nok da sommeren 1995, (altså et år seinere igjen).

    Og da mente jeg, (som hadde bodd på Ungbo, siden 1991, og da bodde det vel noen andre, i den naboleiligheten, i kjelleren der).

    At det var naboen sin tur til å vaske trappa.

    Men nabodama, hu mente at det var Ungbo sin tur, til å vaske trappa, da.

    Og hu skreik vel til ei kone, (muligens Fanney, fra OBS Triaden?), oppi etasjene der, noe om at det var Ungbo sin tur, til å vaske, da.

    (Noe sånt).

    Og da gadd jeg vel ikke å krangle mer).

    Men jeg vaska vel bare trappa vel.

    Men plutselig, så glemte Maylinn, hu negressa, nabo-dama og han ‘hasjis’-naboen.

    De glemte plutselig alt med trappevasken.

    Også forsvant de alle fire, inn i leiligheten, til naboen, da.

    Så det syntes jeg var rimelig spesielt.

    For først, så var det som at trappevasken var det viktigste i verden, liksom.

    Og så var det som at trappevasken bare var noe ubetydelige greier, liksom.

    Så de naboene, de dramatiserte nok litt da, vil jeg si.

    (Og de jugde nok også, vil jeg si.

    Jeg tror ikke at jeg, som hadde bodd i blokka der, siden 1991, bomma på hvem sin tur det var, til å vaske trappa, for å si det sånn).

    Og hva disse tenåringsjentene måtte gjøre, inne hos naboen, det veit jeg ikke.

    Men det veit dem vel kanskje selv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og den PC-en, som jeg kjøpte av han Rune, (selv om det ble sagt at han var homo da, siden jeg ønsket meg en PC, å drive med programmering på).

    Den finansierte jeg, ved å selge noen frimerker, (årssett, fra 70 og 80-tallet), som jeg hadde hatt liggende, i de skuffene mine, i reolen, hos bestemor Ågot, på Sand, husker jeg.

    Og da ringte jeg rundt, til forskjellige frimerkebutikker, i Oslo da, husker jeg.

    Og en i Uelands gate, (mener jeg at det var).

    Han tilbydde meg, å kjøpe de årsettene, til pålydende.

    (Så de tjente jeg altså ingen penger på.

    Men jeg tapte heller penger, må man vel si.

    Siden jeg jo ikke fikk noe igjen, for inflasjonen, som hadde vært, siden 70 og 80-tallet.

    Og en annen frimerkebutikk, de sa på telefonen, at de ikke ga mer enn pålydende minus ti prosent.

    Så da ble jeg litt deppa, husker jeg.

    Og førstedagsbrevene fikk jeg vel nesten ingenting for, tror jeg.

    For ‘alle’ kjøpte jo førstedagsbrev, på 80-tallet.

    Så de fikk aldri noen særlig verdi da, ettersom jeg skjønte.

    Men jeg fikk noen hundrelapper, for årssettene mine da, sånn at jeg kunne få kjøpt meg den PC-en.

    Som var bedre enn ikke noe, selv om den ikke hadde noen harddisk, da.

    Men måtte startes fra diskettstasjonen, med en Windows-diskett, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og da, (i 1993 eller 1994 en gang vel), så tok jeg jo da også med meg et spesielt frimerkealbum, som jeg hadde, med et russisk frimerkeark i, med motiv fra verdensrommet, som jeg hadde fått, (som premie i en konkurranse), i frimerkeklubben, på Torstrand skole, hvor jeg var med, skoleåret 1978/79.

    Og andre spesielle/artige frimerker, da.

    Blant annet en konvolutt jeg fikk av, (eller byttet med), faren til Frode Kølner en gang vel.

    Med bilde av en Gyldenløve, på konvolutten og frimerket, vel.

    (Noe sånt).

    Og jeg hadde også lagt det kortet/brevet, til min mormors general-bestefar, (var det vel).

    Som var fra danskekongen.

    Inn i det albumet.

    For det brevet var trykket på papp, og det var på størrelse med en vanlig brev-konvolutt da, for håndskrevne brev.

    (Mener jeg å huske, ihvertfall).

    Så da bestemor Ingeborg, på en eller annen måte, fikk tilbake de papirene, etter sin kjente morfar Anders Gjedde Nyholm, og hans bror Didrik Galtrup Gjedde Nyholm.

    (Papirer som lå i en fin, gammel mappe, med sort skinnperm, vel).

    Noe som skjedde, mens jeg var i Oslo.

    Og studerte og/eller jobbet, da.

    Så fikk ikke bestemor Ingeborg med seg det brevet, fra danskekongen.

    For det hadde jeg, (et år tidligere, eller noe).

    Lagt inn i det frimerkealbumet, for spesielt artige konvolutter/ark, da.

    En gang, under et helgebesøk, hos bestemor Ågot, da.

    Siden jeg vel syntes at det var artig, med det brevet/kortet, fra danskekongen, da.

    Så det brevet, det er alt jeg har igjen, av alle de dokumentene jeg fikk, fra den kjente tippoldefaren min da, som var forsvarssjef/sjef for generalkommandoen, i Danmark, og hans bror, som var dommer i Egypt og i folkedomstolen i Haag.

    Så det brevet fra danskekongen, (hvor danskekongen beklaget, at han ikke kunne komme i generalens runde bursdag), det lå vel under senga mi, muligens, på Ungbo, etterhvert.

    I en koffert kanskje.

    Noe sånt.

    (For disse frimerkene fra da jeg bodde i Larvik osv., de hadde jeg ikke hjerte til å prøve å selge da, i 1993/94.

    For å kjøpe den PC-en.

    Og det ble vel nok penger likevel, mener jeg å huske.

    Fra de årssettene).

    Og da jeg flytta til England, i 2003.

    Så la jeg det albumet, med brevet fra danskekongen, og de artige frimerke-arkene, sammen med de andre tingene mine, og tingene fra Heimevernet, osv., hos City Self-storage, i Oslo, da.

    Så der ligger de vel kanskje ennå.

    Hvem vet.

    (Så jeg klarte å få med de tingene inn til Oslo, da.

    Noe som jeg vel måtte ha en god grunn for, syntes jeg, for å flytte, da.

    For ellers, så hadde vel kanskje bestemor Ågot blitt lei seg, hvis jeg tok med alle de tingene mine, som jeg hadde på Sand, (i de skuffene, i reolen, i stua), inn til Oslo.

    Og jeg hadde fortsatt en safe, (og muligens noen fler ting), i de skuffene, etter at jeg tok med frimerkene mine, inn til Oslo, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var ikke bare på Ungbo at det var problemer, med ting som ble stjålet.

    På Rimi Nylænde, så fant Marianne Hansen, en tjukk lommebok, en gang.

    (Som en kunde hadde glemt igjen, da).

    Og den hadde hu lagt under kassa, eller noe.

    Og dagen etter, så fant ingen den lommeboka.

    Og da mente Marianne Hansen, at han vaskemannen, måtte ha stjålet den lommeboka da, (eller noe).

    Så noen var uærlige der da, må man vel si, (på Rimi Nylænde).

    Og dette var vel en lommebok med mange tusen kroner i, (mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, som den lengstboende beboeren, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Jeg sendte en Facebook-melding til Skurt også

    skurt facebook

  • Min Bok 4 – Kapittel 56: Enda mer fra Rimi Nylænde

    Elisabeth Falkenberg, hu hadde forresten en bror, som var kriminell, (mener jeg at hu sa).

    Og jeg pleide alltid å ta flaskebordet, som det første jeg gjorde, når jeg kom på jobb, vel.

    Men en gang, så stod det en kar jeg ikke visste hvem var, og stabla flasker, ved flaskebordet vårt, da.

    Og da sa Elisabeth Falkenberg at det var broren hennes, da.

    Og han hadde visst ikke vært snill, så Elisabeth Falkenberg straffet han, ved at han måtte tømme flaskebordet, da.

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Før hu Solveig, (som var fra Sogndal, eller Stryn, eller noe, på Vestlandet), slutta, på Rimi Nylænde.

    En gang i 1994 eller 1995 vel.

    Så sa Elisabeth Falkenberg det til meg, husker jeg, at jeg ikke skulle bestille så mye sjokolade.

    For det ble så varmt i butikken om sommeren, så vi burde ikke ha så mye sjokolade, i hyllene, ved kassene, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og en av grunnen til at jeg slutta å røyke.

    Det var fordi at hu Hilde, fra Rimi Hellerud, hu sa til meg det, at jeg var flink til å jobbe, selv om jeg røyka når jeg tok flaskebordet, (eller noe).

    Så det irriterte meg da, husker jeg.

    At hu gjorde et poeng ut av at jeg røyka, mens jeg tok flaskebordet, da.

    Så det motiverte meg til å slutte å røyke da, husker jeg.

    Men da ble jeg også lettere irritert, på jobb.

    Og jeg prøvde også å gjøre det sånn, som jeg sa til de ansatte, (hvis de spurte).

    At hvis de ble sure på en kunde, så gå å slå i veggen, på lageret, (eller noe).

    Men ikke få noe anfall ute i butikken, liksom.

    Og så var det noe jeg ikke likte da, som noen sa til meg.

    (Antagelig butikksjef Elisabeth Falkenberg eller Hilde fra Rimi Hellerud, da).

    Så jeg sparka hælen, på den ene Dr. Martens-skoen min, inn i veggen, på lageret, ved kontoret der, på Rimi Nylænde.

    Og da gikk det hull i veggen, husker jeg.

    For det veggen var visst bare laget av en gipsplate, eller noe, da.

    (Men det var en gammel bygning, så det var ingen som reagerte noe på det, tror jeg.

    Det ble ihvertfall aldri tatt opp, av noen.

    Og jeg tror ikke jeg nevnte det selv heller.

    Men de andre som jobba der, de visste vel det, at jeg nettopp hadde slutta å røyke, tror jeg).

    Så det var ikke bare bare å slutte å røyke, husker jeg.

    Det er sikkert.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Rimi Nylænde, det var jo en liten butikk.

    Og jeg kjente jo mange folk som jobba på de to andre Rimi-butikkene på Lambertseter.

    Nemlig på Rimi Munkelia og Rimi Karlsrud, da.

    Så da de ringte Rimi Nylænde, (noe som hendte ganske ofte), og spurte om vi hadde noen folk, som kunne jobbe.

    Så pleide jeg som oftest å prøve å få til noe, da.

    For jeg syntes det, at da var ikke vår butikk så ‘lillebror’, liksom.

    Hvis vi ofte klarte å låne bort medarbeidere, da.

    Og Rimi var jo liksom mer enn Rimi Nylænde og, da.

    Så vi prøvde å hjelpe de andre Rimi-butikkene da, når de ringte, da.

    Men jeg husker en gang, som Henning Sanne hadde jobba på Rimi Karlsrud, (var det vel).

    På en fredag, vel.

    Så hadde det vært rotete, på flaskerommet, på lørdagen.

    Siden jeg ikke hadde rydda det så nøye, siden vi var en medarbeider mindre, (dagen før), siden Henning Sanne var lånt bort, da.

    Og da klikka nesten Henning Sanne, husker jeg.

    For da ble det så mye for han, å gjøre, på lørdagen, da.

    Og da visste jeg ikke hva jeg skulle svare, husker jeg.

    Jeg kunne jo fortalt han om hvordan det var, å jobbe på flaskerommet, på OBS Triaden, den lørdagen, i 1991 eller 1992 vel.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2, vel).

    Men det gjorde jeg ikke, da.

    Jeg bare la merke til det, at han ikke syntes at det var like artig, som meg, å liksom få Rimi Nylænde til å hevde seg litt, i forhold til de andre, lokale Rimi-butikkene, da.

    Så det er mulig at jeg slutta å mase så mye, på de ansatte, om de kunne jobbe i andre butikker, etter den her episoden, da.

    Det er mulig.

    Så sånn var muligens det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, på den tida, som Elisabeth Falkenberg og meg, var de eneste lederne, på Rimi Nylænde.

    (Som jo var det første halvåret, av 1995).

    Så velta Elisabeth Falkenberg en melkecontainer, når hu dreiv og tok melka ut av heisen da, husker jeg.

    Også forsvant hu vel, sånn at jeg måtte plukke opp det meste av sølet, da.

    Omtrent halvparten av de 160 melkekartongene, (som det er plass i, i en sånn container), var ødelagte, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dreiv jeg å kjørte en pall, som var ekstra høy, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde.

    Fordi at noen hadde bedt meg om å ta opp den pallen, vel.

    Og da stod butikksjef Elisabeth Falkenberg og en selger vel, og så på at jeg kløna med å ta opp den pallen, da.

    For den pallen var så høy da, så det var vanskelig å få oversikten, når man kjørte den.

    Og da smalt det fra han selgeren at jeg var nybegynner, eller noe, da.

    I butikkfaget.

    Siden jeg hadde problemer med den pallen, da.

    Men jeg hadde jo leika med jekketraller, som guttunge, på verkstedet til farfaren min, Øivind Olsen.

    (Og kjørt rundt på de, inne på Strømm Trevare der).

    Så hvis det var noen som var vant med jekketraller, så var det vel meg.

    Men det han selgeren ikke skjønte, det var at den pallen var så høy da, at det var vanskelig å få oversikten, når man prøvde å styre den, da.

    For vanligvis så hadde jeg ihvertfall ikke noe problem, med å styre pallene, nede i kjelleren, på Rimi Nylænde der.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Elisabeth Falkenberg, hu var jo med, i Rimi sin motorsykkelklubb, Hakon Raiders.

    Og hu skulle selge motorsykkelen sin en gang, husker jeg, og hadde den stående, i kjelleren, på Rimi Nylænde der, da.

    Og samtidig, så hadde Rimi en kampanje, hvor man kunne vinne nettopp en motorsykkel.

    Og da ble vi som jobba som ledere i Rimi, oppfordret til å være kreative, når det gjaldt å utforme den kampanjen, da.

    Så da fikk jeg Elisabeth Falkenberg med på, (etter en del overtaling), å bruke motorsykkelen hennes, som del av den kampanjen, da.

    For da ble det en artig kampanje, sånn som hovedkontoret ville ha da, (tenkte jeg).

    Selv om motorsykkelen til Elisabeth Falkenberg vel var av et annet merke, enn den motorsykkelen, som man kunne vinne, i den konkurransen, da.

    Men det ble nok ihvertfall den mest bemerkelsesverdige kampanjen, i Rimi Nylænde sin historie, vil jeg nok tippe på.

    (Noe sånt).

    Det var det liksom noe som skjedde, i en ellers ganske stille butikk vel, hvor nesten alt tuslet og gikk, etter kjente rutiner, da.

    (Og Elisabeth Falkenberg sørget for å få tatt bilder, av både henne selv og meg vel, oppå den sykkelen, mens den stod i butikken der, da.

    Bilder som vel også distriktsjef Anne-Katrine Skodvin kommenterte om, mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Like før jeg begynte som låseansvarlig, på Rimi Nylænde, sommeren 1994, (var det vel).

    Så kjøpte butikksjef Elisabeth Falkenberg et sånt plakatstativ, som hu satt utafor butikken, langs Lambertseterveien der, da.

    Og som hu brukte til å avertere for forskjellige tilbud, da.

    Og da jeg ble låseansvarlig, sommeren 1994, så fikk jeg jo høre om hvor viktig det var, at jeg tok inn det skiltet, hver kveld, da.

    For ellers så kunne det bli stjålet, da.

    Og på en lørdag, som jeg hadde fri.

    Så hadde Glenn Hesler og jeg, (og muligens også Axel), vært og spilt tennis og/eller fotball, på Lambertseter der, da.

    Og så kjørte Glenn Hesler Lambertseterveien hjem, (på veien tilbake til Ungbo, på Ellingsrudåsen), da.

    Og dette var i sju-åtte-tida om kvelden, kanskje.

    Etter at Rimi Nylænde hadde stengt da, og alle hadde gått hjem.

    Og da la jeg merke til det, (da vi kjørte forbi), at det skiltet fortsatt stod ute, da.

    Så da fikk jeg Glenn Hesler til å stoppe bilen, sånn at jeg fikk gjemt det skiltet litt, langs sida av butikken der da, (var det vel).

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da.

    Sånn som Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud mente at det kom til å bli, hvis vi ikke tok det inn om kvelden).

    Og da jeg kom på jobb, mandagen etter.

    Så jobba jeg vel seinvakt, da.

    Også henta jeg det skiltet, da.

    Og forklarte at det var jeg som hadde gjemt det, da.

    (Sånn at det ikke skulle bli stjålet, da).

    Siden Elisabeth Falkenberg hadde glemt å ta inn skiltet sitt selv, da.

    Enda hu, (eller om det var Hilde fra Rimi Hellerud), formante at det var så viktig, at man tok inn det her skiltet, om kvelden, da.

    Så da hadde nok Elisabeth Falkenberg og Hilde fra Rimi Hellerud trodd at noen hadde stjålet det skiltet, tror jeg.

    (Hvis de hadde lagt merke til, at det var borte, i det hele tatt, da).

    For dem ble vel litt rare i maska, tror jeg, da jeg gikk og henta det skiltet, vel.

    Det er mulig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 53: Kjøreskolen på Frogner

    Jeg tenkte det, at jeg skulle prøve å finne meg en kjøreskole, i Oslo Vest, når jeg skulle ta kjøretimer.

    (Noe som jeg begynte med rundt sommeren 1995, vel).

    For jeg tenkte at da sjansene store at det var en seriøs kjøreskole, som jeg havnet på.

    Noe sånt, var det vel kanskje, som jeg tenkte.

    Uten at jeg husker det helt nøyaktig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg mener at den kjøreskolen, som jeg gikk på, lå like ved Frogner kino der, i Frognerveien.

    Jeg mener at eieren var en nordlending muligens, og at han første kjørelæreren min der, het Anders, (eller noe).

    Men jeg husker ikke helt nøyaktig navnet på den her kjøreskolen, da.

    Men den het vel noe med ‘Frogner’, tror jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Grunnen til at jeg ikke husker helt nøyaktig hvor i Frognerveien, som den her kjøreskolen, holdt til, igjen.

    Det var fordi, at kjørelærererne, de pleide å møte elevene, ved Majorstua T-banestasjon, (eller ved Jernbanetorget T-banestasjon).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg jobbet jo mye seinvakter, så jeg tok vel kjøretimer, før jobben ofte, på Rimi Nylænde, da.

    Og jeg tok vel mye dobbelttimer, mener jeg å huske.

    Jeg hadde jo også tatt en god del kjøretimer, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), på slutten av 80-tallet.

    Men det var jo i 1988 og 1989.

    Så det var jo mer enn fem år før det her, da.

    Så kjøreferdighetene mine var vel kanskje litt rustne, (må man vel si), så jeg måtte ta det meste om igjen, da.

    Selv om jeg vel ikke behøvde å holde på så lenge, med hver kjøreferdighet.

    (Jeg klarte vel bakkestart og sånn ganske greit, mener jeg å huske).

    Men lukeparkering sleit jeg vel kanskje litt med, da.

    Det er mulig.

    Og nå kjørte jeg jo rundt i Oslo, som er en mye større by, enn Drammen.

    Så det var nok litt vanskeligere å ta kjøretimer i Oslo, enn i Drammen, (må man vel si).

    Men det gikk ganske greit da, syntes jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at en gang, så begynte jeg å prate med han kjørelæreren om badmintontreninga, som jeg gikk på.

    Og dette var fordi at jeg hadde fått meg en blåveis, (eller blått øye, da).

    Og kjørelæreren spurte meg hvordan jeg hadde klart å få det.

    Og det var fordi, at Glenn Hesler han hadde tatt med seg en ung mulatt, med navn David, på badminton-treninga, en gang.

    (Like før den her kjøretimen, da).

    Og så spilte de to, på lag, mot meg.

    Og jeg tror nå muligens, at de kanskje kan ha planlagt det, hvordan de skulle spille, for å skade meg, (eller noe).

    For jeg hadde aldri sett han David, før det her, (og heller ikke seinere).

    Og Glenn Hesler, han spilte badmintonballen, sånn at jeg så vidt rakk fram til den, (var det vel).

    Og da stod han David klar like bak nettet og smashet badmintonballen rett i øyet på meg, da.

    Og det syntes jeg at var farlig spill, da.

    Jeg kunne jo ha blitt blind på det øyet sikkert, hvis han hadde truffet en centimeter til sida, (eller noe).

    Så da gadd jeg ikke å spille mer, husker jeg.

    Så da bare stakk jeg fra Haugerudhallen der, (husker jeg).

    (Og hjem til Ungbo på Ellingsrudåsen, vel.

    Med T-banen sikkert, da).

    Men det er mulig at Glenn Hesler og han David fortsatte å spille, da.

    Det husker jeg ikke helt nøyaktig.

    (Men det veit dem vel selv).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg var egentlig kanskje sosial og jovial på den her tida.

    Og jeg hadde jo tatt med folk som Glenn Hesler, Magne Winnem og vel også halvbroren min Axel, på de her badmintontreningene, da.

    Så jeg spurte kjørelæreren om han skulle bli med å spille badminton, en gang, (siden vi prata om badminton, da).

    (Fordi jeg var ganske sosial på den her tida, da.

    Og det var vel noe jeg hadde fra mine, (mer eller mindre tidligere), kamerater Glenn Hesler og Øystein Andersen.

    For eksempel så var det vel sånn, at Øystein Andersen, han ble kjent med Bengt Rune, (fra Rasta), bare fordi at vi vanka, i biljardhallen til faren hans, like ved der jeg jobba, på OBS Triaden, noen år før det her, da).

    Så han kjørelæreren, han dukka opp en lørdag da, i Haugerudhallen der.

    Men da han slo et ganske langt slag.

    Så måtte jeg vri det venstre kneet, (eller noe), for å nå den ballen, da.

    Og plutselig så sviktet kneet, og jeg lå der i en ‘haug’, da.

    Og da skjønte jeg jo det, at jeg nok hadde fått en alvorlig kneskade, da jeg skadet kneet, tidligere den sommeren/høsten, da jeg spilte fotball, i Frognerparken.

    Så da bestemte jeg meg bare for å dra ned til Legevakta, husker jeg.

    (For jeg syntes at jeg måtte finne ut hvordan skade det her var, da.

    Det var jo ikke noe artig at kneet plutselig sviktet og man lå der i en haug, liksom).

    Og jeg spurte de lederne der, (som het Åge osv., vel), om en av de gadd å spille litt med han kjørelæreren, da.

    Siden jeg måtte ned til Legevakta, da.

    Og da, så begynte vel de lederne der, i Skøyenåsen badmintonklubb, å mumle, om at jeg bare lata som at jeg hadde skada meg, eller noe, (mener jeg at jeg overhørte).

    Så de lederne der var litt gretne kanskje da, av en eller annen grunn.

    De var litt sure kanskje, de lederne i den klubben, da.

    De informerte for eksempel vanligvis ikke om hvilken garderobe, som vi skulle bruke.

    Og når jeg da skifta fra olabukse til joggebukse i Haugerudhallen der.

    Så begynte de å ‘surve’ om det og da, at det ikke var bra, at jeg liksom stod i underbuksa der, for det var tenåringer, (eller noe), i den hallen, da.

    Men hva hvis de hadde informert om hvilken garderobe vi skulle bruke?

    Det gjorde de ikke.

    Jeg kunne jo ikke bare gå ned i en garderobe, for da kunne jo det ha vist seg å være en damegarderobe, for eksempel.

    Så de her lederne i Skøyenåsen badmintonklubb, de var litt sure og treige da, syntes jeg.

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Så dro jeg ned til Legevakta, da.

    Og jeg fikk time på Aker sykehus, for at de skulle se inn i kneet mitt, med et slags kamera, eller hva det kan ha vært, da.

    Men da måtte jeg vel hente noen bilder selv, fra Legevakta, tror jeg.

    Og ta med de opp til Aker Sykehus, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 44: Fruktkurs

    Ikke lenge etter at jeg ble forfremmet til assisterende butikksjef, på Rimi Nylænde.

    Så ble det en ganske stor forandring, på hvordan vi lederne, måtte jobbe, i den butikken.

    For måten Rimi ble drevet, den forandret seg hele tida, da.

    (Det ble etterhvert nesten som et mantra, i Rimi, at man måtte forandre seg.

    For den som ikke forandret seg, den tapte kampen mot de andre butikkjedene, da.

    Noe sånt).

    Og i 1995, så var det sånn, at Rimi ønsket å slutte, med eksterne fruktkonsulenter, (av en eller annen grunn, som sikkert hadde med økonomi å gjøre, da).

    Så i 1995, (må det vel ha vært), så skulle vår fruktkonsulent, fra Gartnerhallen, (en vietnameser eller kineser, eller noe, vel), han skulle slutte, da.

    Og jeg, jeg hadde jo aldri jobba i frukta, den tida jeg jobba, på OBS Triaden, for eksempel.

    Så jeg skulle på fruktkurs, hos Gartnerhallen, på Økern, da.

    Hadde vel distriktsjef Anne-Katrine Skodvin bestemt, vel.

    (Muligens i samarbeid med butikksjef Elisabeth Falkenberg, da.

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Kurset, det ble holdt av ei dyktig og engasjert dame, hos Gartnerhallen.

    Og det var vel bare folk som jobba i Rimi, som var på det kurset, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og det var muligens mest for assistenter eller fruktansvarlige, da.

    For det var et ganske bra kurs da, som gikk over to dager, (mener jeg å huske).

    Så dette var ikke et kurs, for alle som jobba i butikken, liksom.

    Nei, det var spesielt for de som skulle legge opp og bestille frukt, da.

    Så dette var et kurs for fruktansvarlige da, vil jeg nok si.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Av de andre Rimi-folka, som var på kurset, så kjente jeg bare Terje Sjølie.

    (Han som seinere ble mer kjent som nynazist, vel).

    Sjølie jobba vel på den her tiden, som assistent, på Rimi Ljabru.

    Under butikksjef Leif Jørgensen der.

    (Hvis jeg husker riktig).

    Og imellom Terje Sjølie og meg, så satt det ei ung, rødhåra dame, som Sjølie kjente, og som muligens jobba i den samme butikken, (eller ihvertfall det samme distriktet), som han da, (eller noe).

    Og hu rødhåra dama, hu virka hyggelig, men hu skjelte så fælt, så det frika meg ut litt da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så lærte vi at det var viktig å spraye frukta med vann, flere ganger om dagen.

    For at frukta skulle holde seg lenger, da.

    Og det var noen fruktslag som ikke skulle vannes.

    Og det var druer, sopp og sikkert noen fler slag, som jeg har glemt, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, å tenke fargemønstre, når vi la opp frukta.

    Fargene rød, gul og oransje, det var selgende farger.

    Og vi lærte det, at vi burde dele inn fruktdisken, i rekker, som hadde selgende farger, for hver annen eller tredje rekke, da.

    For eksempel så var agurker litt kjedelige da, siden de var grønne.

    Mens tomater, de hadde en selgende farge, nemlig rød.

    Og da skulle ikke tomatene stå først.

    (Eller ved siden av noe annet rødt).

    Men de skulle stå som rekke to liksom, da.

    Sånn at de delte opp de ‘kjedelige’ grønnsakene, da.

    Og så kunne man ha en rekke med rød paprika for eksempel, litt lenger bort, da.

    Sånn at de ‘kjedelige’ grønne grønnsakene, ble delt opp, av røde eller gule felt da.

    (Og det samme gjaldt selvfølgelig for frukt, da).

    For da ville fruktdisken selge mer, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Vi lærte også det, at vi burde ta bort all den frukta, av disken, som vi ikke ville ha kjøpt selv.

    For da, så holdt disken en bra standard, da.

    For mye av fruktsalget, det var på impuls, (var det vel).

    Og hvis kundene fant dårlig frukt, i disken, så kjøpte de mye mindre, eller handla et annen sted, da.

    Så vi lærte vel å gå gjennom hele disken, (mener jeg), for å ta bort dårlig frukt og grønt, (som vi ikke ville ha kjøpt selv), hver dag, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På slutten av den ene kursdagen, så ble vi vist noen ‘rare’ frukter, som jeg ikke hadde sett før, (husker jeg).

    Vi fikk smake på litchi, blant annet, (mener jeg å huske).

    Og den frukten, den hadde jeg ikke hørt om engang før.

    Og det samme med kumquat, som var små, mini-appelsiner, som skulle spises med skallet på, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu rødhåra dama, (som satt ved siden av meg), hu sa plutselig det, at lichi var så godt da, mens hu kursdama dreiv og prata, om det her, da.

    Men da jeg spurte henne seinere, (etter prøvesmakinga, må det vel ha vært), så mente hu det, at det var lichi-likør som var så godt, da.

    For det hadde hu visst drukket i Syden da, eller noe.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På det her kurset, så var det en del tøffe Rimi-ledere, fra ute i Romerike der, (hvis jeg husker det riktig).

    Og også han Jan Ole, (eller hva han heter igjen), som ble butikksjef, etter meg, på Rimi Langhus, i 2002, var på det her kurset, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og da skjedde det en episode, som fikk han Jan Ole til å se litt dum ut vel.

    Hu kursleder-dama, hu begynte å nevne det, at bananer de var ikke alltid dårlige, selv om det kom brune prikker, på de.

    Men hu sa vel også det, at en del folk trodde det, at bananene var dårlige, da.

    Og hu sa også det, at det skjemmet disken, når det lå brun-prikkede bananer, blant de gule bananene, da.

    Og da mente han Jan Ole, at da kunne man legge de brune bananene i kassaområdet, da.

    Og selge de der.

    Men da var det en av de ‘røffe’ butikkfolka, fra ute i Romerike der vel, som kom med en melding til han Jan Ole da, og sa det, at ‘jeg tror ikke at du skal gjøre det’.

    For ryktet til butikken ville nok blitt litt ødelagt, hvis det hadde liggi masse tilsynelatende råtne bananer, foran kassene, da.

    Da hadde nok ikke kundene skjønt mye, tror jeg.

    (Som han fra Romerike, (var det vel), skjønte, med en gang, da.

    Så de fra ute i Romerike der, de var nok noen sånne ‘butikk-dyr’ nesten, tror jeg at man kanskje kan si.

    Nesten som den gjengen, som jobba på gølvet, på OBS Triaden der, kanskje.

    Hvor jeg jo jobba, noen år før det her, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På vei hjem fra fruktkurset.

    Så møtte jeg lagfører Warming, fra lag 3, i Geværkompaniet, på Jernbanetorget der.

    Jeg bar vel på noen papirer, fra det fruktkurset, og forklarte vel det, at jeg hadde vært på fruktkurs, da.

    Og da ble Warming imponert, virka det som, for meg.

    Og han sa vel noe sånt, som at jeg nok kom til å gjøre det bra, som butikkleder, da.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På den andre dagen, av fruktkurset.

    Så fikk jeg vel ikke med meg like mye, som på den første dagen, tror jeg.

    For dette var uka etter, (eller noe).

    Og det var et ombygningsprosjekt, som foregikk samtidig, på Rimi Nylænde, da.

    Det var nemlig bestemt, (av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin vel), at kasse 4, (som ikke ble brukt lenger, ikke engang på lille julaften, når det var mest omsetning), skulle ut av butikken, da.

    Og istedet, så skulle vi få noen ekstra varehyller, til å ha potetgull, (og sånn), på, da.

    Så jeg var nok litt mer stressa, den andre dagen, på det her kurset, enn jeg var på den første dagen.

    Siden den andre kursdagen kom mitt oppi det ombygningsprosjektet, som vi dreiv på med, (under ledelse av distriktsjef Anne-Katrine Skodvin, må man vel si), på Rimi Nylænde der, da.

    (Jeg husker blant annet at Morgan Lunde og jeg, fikk kjeft av Anne-Katrine Skodvin, fordi at Lunde hadde dytta noe vann, som hadde blitt brukt til å vaske, der hvor kasse 4 hadde stått cirka, ned i et hull, i gulvet, (et hull hvor de kanskje hadde hatt rørpost, eller noe, i gamle dager. Hvem vet).

    For det ble ‘dobbeltarbeid’ da, mente Skodvin.

    (For Skodvin tok med Morgan Lunde, butikksjef Elisabeth Falkenberg og meg, ned i kjelleren, på Rimi Nylænde der da, for å se hvor alt vannet ble av da.

    Og det er mulig at vi hadde satt en bøtte, under der, (eller noe).

    (Noe sånt).

    Det husker jeg ikke helt.

    Men nede i kjelleren der, så var det jo for det meste bare noen lagerganger av betong, liksom, og også masse ‘rare’ rom, som ikke alle av ble brukt, da).

    Men dette var jo vasking, og ikke butikkarbeid, som Lunde og jeg, dreiv med, til vanlig, da.

    Så vi var kanskje litt leie, da.

    (Og ble kanskje litt stressa, da).

    Eller Morgan Lunde var vel litt lei kanskje, da.

    Så jeg sa vel at det var greit da kanskje, å dytte det vannet ned i det hullet, i gulvet, da.

    (For Morgan Lunde han hadde jo blitt rana og, (i kasse 2, da jeg var på den rep-øvelsen), ikke så lenge før det her.

    Så det var kanskje derfor at jeg var litt snill, da.

    Hvem vet).

    Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer, som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 41: Mer fra Ungbo-tida

    Etter at Magne Winnem hadde kjøpt ny seng, fra faren min.

    Så lurte han nok på hva han skulle gjøre med den gamle.

    Nemlig en singel, (eller om det var super-singel), rammemadrass.

    (Og den rammemadrassen, den hadde påmonterte bein, så det ble som en seng, da).

    Og jeg sleit fælt med den gamle senga jeg hadde.

    (Den jeg hadde fått av faren min, da jeg flytta inn på Ungbo der).

    For den var for kort.

    Så jeg gikk med på å kjøpe Magne Winnem sin gamle seng, for 300-400 kroner, da.

    (Noe sånt).

    Og Magne Winnem satt den ramme-madrassen på toppen av Volvo by-bilen sin, da.

    (Var det vel).

    Og kjørte med den fra Bergkrystallen til Ellingsrudåsen, da.

    Men den madrassen, den hadde en del rare flekker da, husker jeg.

    Som jeg vel aldri skjønte hvordan hadde oppstått.

    Men det veit vel kanskje Elin og Magne Winnem.

    Det er mulig.

    (Og jeg fikk også med en overmadrass, på kjøpet, litt seinere vel).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem dro meg også med, til Tøyen, for å klatre, på et klatresenter som het Tyreli, hvor de hadde innendørs klatrevegger.

    Jeg var i god form etter militæret, og klatret ganske enkelt helt til topps, i den høye klatreveggen, på første forsøk, (må man vel si).

    Magne Winnem, han sleit litt mer, (må man vel si), da han klatra.

    Og det gjorde jeg og.

    (Når Winnem klatra, da).

    For Magne Winnem, han veide mye mer enn meg.

    Og jeg skulle liksom holde igjen tauet da.

    Så noen ganger, så letta jo jeg fra bakken, og Magne Winnem og jeg, vi ble hengende og dingle, en meter cirka, over bakken, da.

    Noe som nok så veldig dumt ut.

    Så ei dame der lo, husker jeg.

    Og det gjorde jeg og, husker jeg.

    For det var vel ikke så mye annet å gjøre.

    Men Magne Winnem ble sur på meg, (tror jeg).

    Ihvertfall så ble han sur.

    For han mente å vite at det skulle funke å holde igjen folk selv om de veide mye mer, da.

    Men vi hadde jo begge gått handel og kontor, så hvordan Newtons lover, (eller om det var Einsteins), fungerte iforhold til sånt her, det viste ikke jeg, for å si det sånn.

    Jeg bare merka at jeg letta fra bakken når jeg prøvde å holde igjen Magne Winnem, da.

    Så det var ikke sånn at vi dro dit mer enn maks et par ganger vel.

    (Og jeg lurer på om Axel var med den siste gangen.

    Men at vi ikke fikk klatra da, eller noe).

    Noe sånt.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, så dro også Glenn Hesler meg med, ut til Strømmen, (må det vel ha vært), for å kjøpe tennisko, (husker jeg).

    Og da var Glenn Hesler nesten som Magne Winnem hadde vært, da han hjalp meg å kjøpe den smokingen, da jeg skulle være forlover for han, (husker jeg).

    For Glenn Hesler var nesten som en bekjent, av han litt eldre karen, i den sportsforretningen, på Nedre Romerike da.

    Og fikk han til å finne et par greie, hvite tennissko til meg da, (husker jeg).

    Våren/sommeren 1994, (eller når det kan ha vært).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var også sånn.

    At jeg så i en reklamebrosjyre, (som vi vel hadde fått i posten, hvis ikke den fulgte med Aftenposten, eller noe), at de hadde tilbud, på Phillips barbermaskiner, med tre barberhoder, på el-butikken, på Triaden-senteret.

    (Som lå rett ovenfor OBS Triaden, hvor jeg jo hadde jobba, noen år tidligere.

    Og jeg husker det, at jeg en gang gikk inn i el-butikken der, for å låne noen ruller til kort-automatene, til OBS Triaden, for OBS Triaden gikk tom for sånne bankautomat-ruller, en gang, da).

    Og da sendte jeg med penger, med Glenn Hesler.

    (Siden han jobba ute i Romerike der, da).

    Og så stakk han innom Triaden og kjøpte med en sånn barbermaskin for meg, (på vei til eller fra jobb da), husker jeg.

    (Men han kjøpte ikke med en sånn barbermaskin til seg selv også.

    Selv om han kanskje hadde trengt det).

    Men men.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Glenn Hesler og jeg, vi spilte også mye badminton.

    Det var på lørdager i Haugerudhallen og på tirsdager i Ekeberghallen.

    Den første lørdagen som vi dukka opp, i Haugerudhallen der.

    Så var det mesterskap, i badminton.

    (Noe vi ikke hadde fått med oss, da).

    Vi satt oss litt på en høytliggende tribune der, og så på noen unge damer, som spilte, (husker jeg).

    Glenn Hesler kommenterte at ei ung dame, (med lyst hår), hadde en litt rar teknikk.

    Når ballen kom bak henne, så hoppa hu bakover, på en rar måte, mens hu skreik, (eller noe), vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han skaffet seg også en badminton-bok, etterhvert, husker jeg.

    Hvor det stod mye om taktikk og teknikk, når det gjaldt å spille badminton, da.

    En bok som han hadde i stua, på Ungbo der, (ihvertfall en stund), da.

    (Så det ble nesten som da Axel hadde den karateboka, i stua, på Furuset der, noen år tidligere.

    Kan man kanskje si).

    Men jeg orka ikke å ta det badminton-greiene, så seriøst.

    Det ble som da Øystein Andersen begynte å telle trekk osv., mens vi spilte sjakk, (syntes jeg).

    Dette var bare som en hobby for meg.

    Så jeg gadd ikke å lese så mye i den badminton-boka, da.

    Vi var jo tross alt allerede et godt stykke oppe i 20-åra, (på den her tida).

    Så at vi skulle bli skikkelig gode i badminton, (eller en annen sport), det manglet jeg nok litt troen på.

    Det toget hadde nok gått, (for å si det sånn).

    Så det her var bare som noe mosjons-greier, (og for å motvirke kjedsomhet og kanskje koble av/avreagere fra jobb), for meg, da.

    Så jeg gadd nesten ikke å lese noe i den badminton-boka, til Glenn Hesler, da.

    Men Glenn Hesler, han ble etterhvert veldig god, i badminton da, må man vel si.

    Og jeg mener å ha lest, på nettet, etter at jeg flytta, til England, at Glenn Hesler vel var med på å vinne et klubbmesterskap, i double, sammen med en av lederne der vel, (i Skøyenåsen Badmintonklubb da), for noen år siden.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    En gang, da vi bodde på Ungbo, så husker jeg, at Glenn Hesler en gang dro meg med, på Rimi-butikken, i Jerikoveien, på Furuset, der, (som var den nærmeste Rimi-butikken, fra der vi bodde, da).

    (Det her kan muligens ha vært mens jeg egentlig var på rep-øvelse, eller noe.

    Og hadde fått meg uventa fri en kveld, siden jeg ikke hadde kjøpt med meg noe mat, på vei hjem fra jobb, eller noe).

    Og da skulle jeg lage det som var, mer eller mindre, livretten min, på den her tida, da.

    Nemlig Pasta de Napoli, fra Toro, med kjøttdeig.

    Og da, så var det tomt, for kjøttdeig, i kjøledisken, på Rimi Jerikoveien der da, (husker jeg).

    Så da spurte jeg, (som jo jobba som leder, på Rimi Nylænde), en Rimi-ansatt der, om de var utsolgt for kjøttdeig, da.

    Og da fikk jeg ingen beklagelse, (eller noe lignende), tilbake.

    Det smalt bare at, ‘ja, vi er utsolgt for kjøttdeig’, og det her ble sagt på en nesten militær måte, da.

    (Eller hva man skal kalle det).

    Så seinere, så har jeg lurt på det, om det her kan ha vært storebroren til Kjetil Prestegarden, for eksempel.

    For da jeg jobba som butikksjef, på Rimi Kalbakken, i år 2000.

    Så hadde jeg en assistent der, som het Kjetil Prestegarden.

    Og han hadde tidligere jobba på Rimi Jerikoveien, før han begynte på Rimi Kalbakken da, (husker jeg).

    Og han kunne være litt sånn tøff i replikken da, noen ganger, (må man vel si).

    Men jeg husker jo det, at jeg fikk jo omtrent sjokk.

    Da han Rimi Jerikoveien-medarbeideren, svarte meg, på en så brysk måte, da.

    For jeg syntes ikke det, at det var noen måte å snakke til kundene på da, (for å si det sånn).

    For jeg hadde jo gått tre år på handel og kontor, (og lært at kunden alltid har rett, osv).

    Og jeg hadde jo også jobba på blant annet OBS Triaden, (som var en butikk som satt kundeservice høyt da, må man vel si), og også mange andre matbutikker, da.

    Så da fikk jeg jo nesten sjokk, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Magne Winnem, han dro meg med, en gang, på Megazone, (eller hva det heter igjen), ved Youngstorget der.

    Det var ikke fordi at jeg syntes at det hørtes så kult ut.

    Men Magne Winnem mente at det var artig, da.

    Så det var mest for å være kameratslig, at jeg ble med, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Mens vi satt der, og venta, på at vi skulle være med på det Megazone-greiene.

    (Som mest var for unger/ungdommer, vel).

    Så snakka Magne Winnem litt rart, husker jeg.

    Han sa sånn, at hvis jeg møtte ei dame, der inne.

    Så hadde jo jeg to våpen og hu et.

    (For han mente at tissefanten liksom var et ‘våpen’, da.

    Eller noe).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Men hu unge dama, som stod bak disken, på Megazone der.

    Hu glemte å si fra til Magne Winnem og meg, da det var vår tur.

    Så vi måtte vente en time til da, (eller noe).

    Og det hadde vi ikke tid til.

    Og Magne Winnem, han hadde jo gått tre år på handel og kontor, (som meg da).

    Og han kunne være enda bryskere enn meg, hvis han ikke møtte god kundeservice, når han kjøpte varer eller tjenester, et sted, da.

    Så Magne Winnem, han begynte jo å kjefte på hu lyshåra tenåringsdama, da..

    Siden hu ikke hadde sagt fra til oss, om at det var vår tur, da.

    Og det endte med at hu tilkalte sjefen der.

    Og Magne Winnem og jeg, vi fikk hver vår gratisbillett der, da.

    (Av han sjefen der, da).

    Og så måtte vi dra, for Magne Winnem skulle noe annet, eller noe.

    Og den gratisbilletten, den tok det lang tid, før jeg brukte, husker jeg.

    Det var en gang jeg kjeda meg veldig, (mener jeg å huske, ihvertfall).

    Og vi dreit oss vel litt ut der og, kan man kanskje si.

    Siden vi kjefta så mye på ei ung dame der, da.

    For dette var egentlig ikke noe for voksne folk, tror jeg.

    Dette var vel egentlig bare noe for ungdommer og kanskje utdrikningslag, og sånn, da.

    Så hu unge dama, hu hadde var nok ikke vant til bryske/alvorlige/voksne folk, tror jeg.

    Hu var nok kanskje mest vant med tenåringer og litt halvfulle folk, og sånn, kanskje.

    (Hvis jeg skulle tippe, ihvertfall).

    Så sånn var nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Da jeg dro dit aleine.

    (En del måneder etter det her, da).

    Bare for å få brukt opp den gratisbilletten da.

    Så var det en gjeng, med ungdommer, som ‘alltid’ hang der, da.

    Og de ville spille med noen slags spesielle regler, da, (husker jeg).

    Og det sa jeg at var greit.

    For jeg tok vel ikke det så nøye, da.

    (Jeg hadde jo fått billetten gratis og sånn, og).

    Og de var jo så vant til å spille der, (med noen slags laser-våpen da, i et mørkt rom).

    Så jeg ble jo truffet hele tida omtrent.

    Uten at jeg så hvor skuddene kom fra, engang.

    (For de var vel vant til å ‘krige’ der, og kjente nok de beste gjemmestedene, osv.

    For de ungdommene, de hadde nok dette som en livsstil, da).

    Så jeg fikk bare inn en fulltreffer da, husker jeg.

    Enda jeg hadde vært i Geværkompaniet, og trent med Miles, på AG3-en, der, osv.

    (Som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og da banna han som ble truffet, husker jeg.

    Eller han klagde ihvertfall da, ovenfor de andre der, over at jeg, (som liksom var fremmed der da), fikk inn et treff, da.

    Så dette var noe ganske kjedelige greier, vil jeg si.

    Mest for den gjengen som ‘alltid’ pleide å henge der liksom, vel.

    Og som kanskje hadde kjøpt årskort der, eller noe sånt, da.

    Og man måtte være veldig våken.

    Og jeg klarte jo ikke å se hvor folka som skøyt på meg oppholdt seg, engang.

    Så det var litt rart, husker jeg.

    Men rommet der var ganske mørkt da, mener jeg å huske.

    Og det var nok ikke så lett for meg, som ikke hadde vært der før, å vite hvordan det var smart å spille der, for eksempel.

    For det var liksom ‘alle mot alle’, da.

    Så det var ikke som i vanlig krigføring.

    Hvor det var et lag som lå i forsvar og et lag som angrep, osv.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo der.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 40: Mer fra sommeren 1993

    Sommeren 1993.

    Før Glenn Hesler, Hildegunn og Rune, flytta inn, på Ungbo.

    Så var det bare Pia og meg, som bodde der.

    (Pia lå på en madrass, på gulvet, på rommet mitt, som jeg har skrevet om tidligere, i denne boken).

    Og en kveld, sommeren 1993, så dro Pia og jeg ut på byen.

    For å feste litt, på dimmepengene mine, da.

    Og jeg husker det, at vi satt i første etasje, på det utestedet, som ligger over Manhattan/Underhuset der.

    Ved et bord.

    Og drakk halvlitere, da.

    Og så, så kom det ei dame, fra OBS Triaden, bort til bordet vårt.

    (Jeg lurer på om det var hu unge brunetta, som jobba, i spesialvareavdelingen.

    Det var ihvertfall ei ung brunette, da).

    Og hu OBS Triaden-dama, hu hadde kjent igjen meg, da.

    Og hu fortalte meg det, at hu nettopp hadde forlovet seg, da.

    (Før hu forsvant fra bordet vårt igjen, like fort som hu hadde dukka opp, da).

    Noe som jeg ikke syntes at var så artig å høre, da.

    Når jeg endelig traff ei ung dame, som jeg kjente, på byen.

    Etter å ha vært et år, i det tøffeste, i militæret, (når det gjaldt førstegangstjenester), ifølge Andre Willassen, ihvertfall.

    Så var hu nyforlovet, da.

    Så det var litt nedtur da, husker jeg.

    For jeg var vel rimelig klar, for nye damebekjentskaper, på den her tida, (etter militæret da), for å si det sånn.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Og etter mer drikking vel.

    Så husker jeg det, at jeg ikke gadd å sitte, der oppe hvor hu nyforlovede OBS Triaden-dama var lengre.

    Så jeg dro vel med meg Pia, ned på Manhattan, da.

    (Hvor jeg hadde vært mange ganger, sammen med Magne Winnem, blant annet).

    Og der drakk jeg nok mer, da.

    (For å prøve å glemme hu nyforlovede dama da sikkert.

    Blant annet ihvertfall vel).

    Og så ville plutselig Pia danse.

    Og da var jeg jo rimelig full og sur, (på grunn av hu nyforlovede OBS Triaden-dama), da.

    Så da ble jeg med på det.

    Og det var bare sånn disco-dansing, da liksom.

    Og jeg tenkte vel det, at det er vel ingen som kjenner meg her.

    Så det er vel ingen som veit at Pia er søstera mi.

    Så da gjør det vel ikke noe, om jeg danser sånn disco-dans, ved siden henne, (for å si det sånn).

    Eller, det var kanskje sånn, at Pia og meg stakk på Marylin.

    Det er mulig.

    For der pleide jeg å komme inn gratis.

    (Siden Magne Winnem og jeg pleide å være noen slags stamgjester der omtrent, da).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Uansett, så var det plutselig ei ung dame, som sa hei til meg, (og prikka meg på skulderen vel), på dansegulvet, den kvelden, da.

    (Mens jeg dansa sånn disco-dans ved siden av Pia, da).

    Og det trodde først at det var hu Gøril, som jeg hadde jobba sammen med, på CC Storkjøp, i Drammen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

    (Hu som var naboen, til bestemor Ågot, på Sand/Høyen.

    Ei av de jentene som bestemor Ågot pleide å kalle for ‘jentene på gården’).

    Så jeg bare sa spørrende ‘Gøril?’, til hu unge dama, på dansegulvet, da.

    (Uten at jeg veit om Pia fikk med seg det her).

    ‘Søstera’, svarte hu yngre søstera til Gøril, da.

    (Dette var ei som noen ganger satt på, med Gøril og typen hennes, hjem fra jobb, de gangene Gøril jobba, på CC Storkjøp, sommeren 1989.

    For det hendte nemlig en gang eller to, at jeg fikk haik med de her folka da, (husker jeg).

    For jeg var blakk etter Brighton-turen den sommeren, da.

    Så jeg kjente jo såvidt hu søstera til Gøril, fra før, da.

    Selv om jeg ikke hadde prata noe særlig med henne).

    Men da ble jeg litt flau, (husker jeg).

    Siden jeg stod der, på dansegulvet, og dansa, sammen med søstera mi, da.

    For jeg hadde ikke trodd det, at Pia og jeg, ville møte noen fra hjemstedet vårt, på byen, i Oslo, akkurat.

    Nei, da hadde jeg nok ikke giddi å blitt med Pia, for å danse, (for å si det sånn).

    Jeg trodde vi kunne være ganske anonyme liksom, på Marylin der, da.

    Men tydeligvis ikke.

    Men da sa jeg ikke noe mer, til hu søstera, til Gøril, da.

    For jeg visste ikke hva jeg skulle si til henne heller, liksom.

    Og jeg prøvde vel muligens å forklare det for Pia, at det var søstera til Gøril, som var der, på dansegulvet, da.

    Men jeg kjente jo ikke hu søstera til Gøril så bra heller.

    (Og jeg veit ikke hvor bra Pia kjente henne).

    Så jeg visste ikke helt hva jeg skulle snakke med henne om, da.

    Men det var liksom sånn, at Oslo, det var nesten som et fristed, for meg.

    (Og muligens også for Pia).

    Når det gjaldt å komme bort fra slektninger og kjente, som hadde mobba meg osv., under oppveksten, da.

    Det var liksom mye friere å bo i Oslo da, syntes jeg.

    Så jeg slappet nok mer av, i Oslo, enn på Berger, (eller i for eksempel Svelvik eller Drammen), da.

    Men det her ble veldig rart da, husker jeg.

    Og jeg har ikke snakka noe med hverken Gøril eller søstera hennes etter det her, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, den tida, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.

  • Min Bok 4 – Kapittel 28: Enda mer fra 1994

    Julebordet 1994, det var en ganske kjedelig ‘affære’, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Jeg mener å huske det, at det julebordet, var i Bekkelagshuset, (ikke så langt unna Nordstrand, eller ‘Østkantens vestkant’, som dette området av Oslo vel også kalles, ifølge Magne Winnem ihvertfall, mener jeg å huske), og det var vel flere Rimi-butikker, som Rimi Nylænde hadde gått sammen med, for å arrangere julebord, da, dette året.

    Men jeg mener at vi fra Rimi Nylænde, vi holdt oss mest for oss selv, i et hjørne, ved inngangsdøra, til ‘hovedsalen’ der, vel.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Omtrent det eneste som jeg husker, fra det julebordet, i 1994.

    Det var det, at jeg var litt irritert på hu Hilde, fra Rimi Hellerud.

    For hu hadde liksom ‘driti meg ut’, fordi at jeg liksom hadde slått feil, på kassa.

    Hu sa sånn, en gang, at ‘hva var den prisen her?’.

    (Mens hu pekte på en handlelapp).

    Og det var ikke skanner, på Rimi Nylænde, (som på for eksempel OBS Triaden og også Rimi Munkelia vel), på den her tida.

    Så det var jo ikke så lett å vite, akkurat hva det var.

    Men jeg huska det, at jeg hadde stusset på den handlelappen selv, da.

    Men funnet ut at det var riktig.

    Så jeg prøvde å si at det var riktig totalbeløp, da.

    Men at jeg ikke husket nøyaktig hva hvert eneste enkeltbeløp var, da.

    (Men de kunne jo ha slått inn varene på nytt, sånn som de pleide å gjøre, på CC Storkjøp, for eksempel, husker jeg).

    Jeg prøvde vel å ha en hyggelig tone, men både hu Hilde og hu kunden var sure da, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

    Og enten var det sånn at hu Hilde skulle hjem, eller så var det sånn at jeg skulle hjem.

    Det var vel sånn at hu Hilde skulle hjem, tror jeg.

    Og hu likte jo ikke at man skifta, for eksempel, for da måtte hu kanskje ta en T-bane som gikk femten minutter seinere.

    Så det var kanskje derfor at hu Hilde var så sur, fordi at hu ble hefta, av en kunde, på vei ut døra, eller noe.

    Hvem vet.

    Og selv om jeg vel ikke hadde vært noe særlig bombastisk, men bare prøvde å kommunisere egentlig.

    Så var det noe hu Hilde ikke likte ved at jeg prøvde å kommunisere, da.

    Så hu måtte liksom ‘strekke’ meg, inne på kontoret, foran butikksjef Elisabeth Falkenberg.

    Og på julebordet, etter en del øl.

    Så ble jeg ganske sur, på hu Hilde, pga. den her saken, da.

    Og jeg ba henne om å bli med meg, ut på gangen der.

    Og så kjefta jeg på henne der, på grunn av den her urettferdige behandlinga da, husker jeg.

    Og så spurte vel Thomas Sanne, hva som hadde skjedd, når Hilde fra Rimi Hellerud og jeg, kom inn igjen til bordet, der de andre satt.

    Og da fortalte jeg de ved bordet at jeg hadde kjefta på hu Hilde, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Et annet eksempel, på hvor umoden, som hu Hilde, fra Rimi Hellerud, var.

    Det var det, at hu skulle få personsøker, fra Rema, når hu begynte som assistent der, på slutten av 1994, husker jeg.

    Og på den samme tida, så kjøpte jeg personsøker selv.

    For det var ingen som hadde telefon, på Ungbo.

    Og dette var før ‘mobil-tida’.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Jeg husker at jeg ringte Siemens, på Ryen, angående personsøker.

    (Et firma som holdt til like ved Abildsø, hvor jeg jo hadde bodd, det første året, som jeg bodde i Oslo.

    (Som jeg har skrevet om i Min Bok 2).

    Og som bussen til Abildsø kjørte forbi da, så jeg visste godt, hvor det bygget deres lå da).

    Og en kar, som jobba der, i 40-50-åra vel.

    Han ‘lurte’ meg opp dit, for å se på en personsøker, som var brukt, da.

    Og som han hadde liggende der, sa han.

    For jeg tjente ikke så bra, i Rimi, så jeg prøvde å finne en billig personsøker, da.

    Men den personsøkeren, som de hadde på Siemens, den var full av riper, så det var jo bare tull, syntes jeg, å dra innom der, da.

    Men det var på vei til jobben, da.

    (Kunne man nesten si).

    For da kunne jeg bare ta den neste 71-bussen, til ved Abildsø-kiosken der.

    Og så var det bare cirka ti minutter å gå, opp Lambertseterveien, til Rimi Nylænde, da.

    Så man kunne vel for eksempel gå fra Siemens til Rimi Nylænde der, på 20-25 minutter kanskje, vil jeg vel tippe på.

    (Noe sånt).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Til slutt så falt valget mitt på en ny, blå Motorola Bravo personsøker, husker jeg.

    (For den var på et slags tilbud, eller noe, mener jeg å huske.

    Så den kosta kanskje noen få hundrelapper mer ny, enn den stygge, brukte, som han Siemens-karen hadde liggende i en skuff, i Siemens-bygget på Ryen, da.

    Og den Motorola-personsøkeren, den hadde vel også vibrering vel, sånn at man unngikk å lage ‘støy’, i butikken, når noen ringte en, da).

    Og den så også en del finere ut enn den oppripede, som de hadde hos Siemens da, husker jeg.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Den Motorola-personsøkeren.

    Den hadde et ganske stort display, med klokke osv., da.

    Og den så kanskje litt mer fancy ut, enn den personsøkeren, som hu Hilde fra Rimi Hellerud, hadde fått, da hu begynte, i Rema, da.

    (For Hilde fra Rimi Hellerud, hu var innom, på Rimi Nylænde, og viste fram den personsøkeren sin, fra Rema, da.

    Først og fremst til butikksjef Elisabeth Falkenberg, vel.

    Men så nevnte kanskje hu det, at jeg hadde fått meg personsøker og).

    Og da, så begynte nesten hu Hilde å grine, husker jeg.

    Og hu sa at det var noe ‘dritt’ hu hadde fått av Rema, da.

    (Noe sånt).

    Bare fordi at hennes personsøker kanskje så litt kjedeligere ut, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    På Ungbo, så skulle absolutt Glenn Hesler ha meg med, på å skyte, med paintball.

    Sammen med noen Romeriks-folk vel.

    Men jeg hadde jo nettopp vært i Geværkompaniet, (som jeg har skrevet om, i Min Bok 3), og skutt veldig mye, med Miles der, som er et laser-system, hvor en høytaler, på fienden, begynner å pipe, hvis du treffer.

    Så Miles er en del mer realistisk enn paintball.

    (Sånn som jeg skjønte det, ihvertfall).

    Siden Miles jo brukes på ekte AG3-er, osv.

    Og vi brukte jo Miles i militæret, og var soldater, som var i en stående NATO-styrke.

    Altså vi var elite-soldater da, kan man kanskje si.

    Og så skulle jeg liksom fly rundt i skauen og skyte med noen maling-kuler, sammen med en gjeng med ‘guttunger’.

    Nei, dette bød meg imot, som noe sløsing av tid og penger, (og det som var), må jeg innrømme.

    Så det fristet ikke i det hele tatt, må jeg si.

    Det var mer sånn at jeg hadde hatt nok av skyting og våpen.

    Jeg hadde mer lyst til å ha et vanlig liv, (etter det tøffe og krevende året, i Geværkompaniet), enn å krype mer rundt i skauen og leke krig, liksom.

    Det hadde jeg egentlig fått mer enn nok av, for å si det sånn.

    Og dessuten, så tror jeg ikke at Glenn Hesler, Tom fra Lørenskog og Øystein Andersen og dem, ville ha vært de smarteste folka, (kanskje), å leke krig i skauen sammen med.

    De er vel kanskje litt kyniske, noen av de, (vil jeg tippe på, ihvertfall).

    Så det ville kanskje vært farlig, å leke krig, sammen med dem.

    Jeg er ikke sikker på om de ville ha respektert sikkerhetsavstander, og lignende.

    Og plutselig, så kunne du stå der da, med en paintball-kule i øyet, kanskje, (eller noe da), forestilte jeg meg, ihvertfall.

    Så derfor så ble jeg ikke frista da Glenn Hesler skulle dra meg med på paintball.

    Det ble mer som noe gutteaktige greier, for meg, som nettopp hadde vært et år i Geværkompaniet, husker jeg at jeg syntes.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det paintball-greiene kan vel muligens ha vært i 1995 og.

    Men mest sannsynlig i 1994 vel, (hvis jeg skulle tippe).

    (Hm).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    I 1994 så var det ihvertfall fotball-VM, i USA.

    Og Norge, var jo med, for første gang, i min levetid, da.

    (Og da jeg var i militæret så hadde vi jo fulgt disse kvalifiseringskampene, til VM 94, på brakka, og på radio, da vi var på øvelse, på fjellet Barmen, i Kongsberg, høsten 1992, osv.

    Så dette VM-et var litt spesielt da, syntes jeg).

    Så det var jo fotball-feber i landet, må man vel si.

    Og Glenn Hesler og jeg, vi tok av litt, og spilte fotball, i gangen, på Ungbo der, i sokkelesten vel.

    Innimellom at vi så på VM-kamper på TV, da.

    (Glenn Hesler holdt med Tyskland, (og muligens også med Norge), mener jeg å huske, siden han var av tysk slekt, da.

    Det var en fotballspiller, på Tyskland, som het Hessler, og etternavnet Hesler er vel en fornorsking av Hessler vel, (mener jeg at Glenn Hesler fortalte)).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Plutselig, mens vi trillet, (eller om man skal si sparket), den fotballen, inne i gangen, på Ungbo, (mens vi var aleine hjemme en gang da, må det vel antagelig ha vært).

    Så dukka det opp to damer, på døra til Ungbo der.

    Hu ene kjente jeg igjen.

    Det var hu Fanney, fra Island, som jeg hadde jobba sammen med på OBS Triaden, (som jeg har skrevet om i Min Bok 2, og som også lagfører Bricen, i Geværkompaniet kjente, som jeg har skrevet om, i Min Bok 3).

    Og hu andre dama må vel også ha vært ei nabokone, (i Skansen Terrasse 23), vel.

    De bare stod der, i døra til Ungbo, uten å si et ‘kvekk’.

    Så jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle tolke dette besøket.

    Var det en klage eller var det en slags invitasjon?

    Hm.

    Dette var ikke helt klart for meg.

    Jeg bare forklarte at det var fotball-VM vel, (eller noe), og at vi kjeda oss mellom kampene, da.

    (Noe sånt).

    For dette var jo midt på dagen, (hvis jeg husker det riktig).

    Så jeg tenkte vel det, at vi hadde lov til å bråke litt da.

    Samtidig, så var det jo ikke noe i den gangen, på Ungbo, (som gikk mellom oppholdsrommene og våre private rom), som kunne bli ødelagt.

    Det var liksom bare en naken gang med noen dører i.

    (Og den ballen, det var vel en inneball, som jeg hadde tatt med fra Rykkinnhallen, (fra fotballsparkinga der, med datagruppen Crusaders og dem, under TG94, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 4), eller noe sånt vel).

    Så jeg syntes ikke at vi gjorde noe galt egentlig.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Hu Fanney, hu møtte jeg vel forresten, på vei ned til Ungbo-leiligheten, i Skansen Terrasse 23, en gang.

    (Rett etter militæret en gang, var det vel).

    Mens hu stod i oppgangen, mellom grunnetasjen og første etasje, (var det vel), sammen med mora si, (av en eller annen grunn).

    Da var Fanney høygravid, husker jeg.

    Og jeg visste ikke hva jeg skulle si.

    Jeg visste vel ikke at Fanney bodde der engang, for å være ærlig.

    Men jeg sa vel noe sånt som at det var spennende, (eller noe sånt), at hu var gravid da, tror jeg.

    (Noe sånt).

    Mens Fanney vel ikke sa så mye vel.

    (Unntatt at hun bekreftet at hun kjente Marvin Bricen, (fra Geværkompaniet), vel).

    Og hvem barnefaren var, det ante jeg ikke.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var en pussig skrue, omtrent som min tremenning Øystein Andersen, (som jeg jo ble kjent med Hesler gjennom), må man vel si.

    Hesler barberte seg aldri.

    Så han hadde noen slags fjoner, (mener jeg at søstera mi kalte det), i ansiktet.

    Altså noen sånne cirka et par centimeter lange hårstrå, som vokste ganske langt fra hverandre, i ansiktet hans, da.

    Og som jeg ikke vet hvorfor han ikke barberte bort.

    Enda jeg vel spurte han en gang, om hvorfor han ikke barberte seg, vel.

    Hesler var også heavy-fan, (som Øystein Andersen), og pleide å ha langt hår, da.

    Før han plutselig en dag, (sommeren 1994, var det vel antagelig), dukka opp, på Ungbo der, solbrun, (etter å ha jobbet som blikkenslager, i sin onkels firma), og med det brune håret sitt, klippet i en kort, nesten sosse-aktig frisyre.

    Da ble jeg overrasket over Glenn Hesler, som gikk fra å være en ‘shabby’ heavy-fan til å bli soss nesten, over natta, da.

    ‘Misunnelig eller?’, sa Glenn til meg, i stua på Ungbo der, da jeg så på han, nærmest i sjokk da, eller ihvertfall i undring over denne nesten totale forrandringen, da.

    Men jeg var ikke akkurat misunnelig.

    Jeg syntes vel at jeg så ok ut selv, for å si det sånn.

    Men jeg var kanskje forundret da, siden jeg aldri hadde sett han Glenn Hesler med kort hår før da.

    Han var liksom en som jeg tenkte på, som å være i kategorien ‘heavy-frik med langt hår’, da.

    (Altså en som ikke var ‘main-stream’).

    Så hva denne stilendringen til Glenn Hesler kom av, det veit jeg ikke.

    Men det veit han vel sikkert selv.

    Så sånn er nok det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler, han var fra Skjetten, hvor han hadde vokst opp uten faren sin, som var død eller hadde flytta til utlandet, (eller noe sånt).

    Han bodde i Nordbyveien, (var det vel), på Skjetten der, i en lang, noen etasjer høy blokk, sammen med sin mor, stefar og lillesøster vel.

    Før jeg skaffa han rom på Ungbo, da.

    (Ved å prate for han, med Ungbo-dama, da Glenn Hesler spurte meg, om jeg kunne hjelpe han med det).

    Og etter at Pia flytta fra Ungbo, (i 1995), var det vel.

    Så flytta Glenn Hesler tilbake, til rommet sitt, hos mora si, i Nordbyveien, da.

    (Mener jeg å huske).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler hadde hatt en mopedulykke, som tenåring.

    I et kryss, ikke så langt unna Nordbyveien der, vel.

    (Muligens ved Olavsgård hotell der.

    Hvor jeg jo forresten hadde vært på et slags seminar eller ‘smile-kurs’, med Matland/OBS Triaden, dagen etter at jeg traff hu Ragnhild fra Stovner, (på Radio 1 Club), noe som jeg jo har skrevet om, i Min Bok 2).

    Et sted han viste meg en gang, da jeg satt på med han, i en av bilene til automatfirmaet til han og Øystein, vel.

    (Hvis det ikke var i hans lys blå Volvo stasjonsvogn, da.

    En bil han brukte når han jobbet som blikkenslager, vel).

    Så Hesler han hadde nok da vært gjennom mange operasjoner.

    For han skadet ankelen sin, (var det vel), i den ulykken, da.

    Og han haltet også litt da.

    (Selv om han likevel spilte ganske mye fotball og badminton, osv.

    Så han var ikke så utrolig hemmet av den nevnte ulykken, da).

    Og han fikk også store erstatningsbeløp, i hundretusen kroners-klassen, utbetalt nærmest årlig vel, i årene etter denne ulykken, da, (var det vel).

    Eller han fikk vel ihvertfall to-tre sånne store pengeutbetalinger, mener jeg å huske, (at Øystein Andersen prata om, ihvertfall, en gang, på begynnelsen av 90-tallet).

    Penger som han blant annet brukte til å starte opp automatfirmaet, til han og Øystein Andersen vel, på begynnelsen av 90-tallet, da.

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Glenn Hesler fortalte meg en gang, at han hadde en morfar, som var kommunist vel, og som hadde vært som en slags far for han, under oppveksten, da.

    Og det blikkenslager-firmaet, som Glenn Hesler jobba i.

    Det het ‘Hesler og Sønn’.

    Og ‘Hesler’, fra firmanavnet, det var morfaren hans da.

    Og ‘Sønn’, fra firmanavnet, det var onkelen hans da.

    Men Glenn Hesler, han begynte også å jobbe i det blikkenslager-firmaet, da.

    Uten at firmanavnet endret seg vel.

    Og en dag, mens han bodde, på Ungbo der, så fortalte Glenn Hesler meg, at morfaren hans hadde dødd, (var det vel).

    Han hadde ihvertfall falt ned fra en stige, (var det vel), på jobben, som blikkenslager, da.

    Så jeg sa ‘kondolerer’ da, husker jeg.

    Og spurte vel også en gang om hvordan han taklet dette, at morfaren hans hadde dødd, (noe som skjedde foran øynene på han, da).

    (For Glenn Hesler så vel på dette fallet, tror jeg).

    Men da smilte vel Hesler, (mer eller mindre ihvertfall vel), tror jeg.

    Så det virka som at han taklet det her greit, da.

    Og Glenn Hesler arvet vel også bikkja til morfaren, tror jeg.

    (Hvis jeg skjønte det her riktig, ihvertfall).

    Så sånn var det.

    Bare noe jeg tenkte på.

    Men men.

    Det var fortsatt mye mer som hendte, disse årene, som jeg bodde, på Ungbo.

    Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 4.

    Så vi får se om jeg klarer å få til det.

    Vi får se.