Stikkord: OBS Triaden

Min Bok 3 – Kapittel 7: Rimi

Før jeg dro i militæret, så hadde jeg blitt enig, med hu nye kassalederen, (hu som var fra OBS Lillestrøm vel), på OBS Triaden, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i ferier, fra militæret.

Så når jeg fikk en ukes høstperm, fra militæret, høsten 1992, så troppa jeg opp, på OBS Triaden der da.

Jeg gikk bort til info-luka der, ved kassene og spurte kassalederen, om jeg kunne få jobbe, uka etter.

(Siden jeg hadde høstperm da).

Kassalederen sa ‘nei’.

(Av en eller annen grunn).

Men så ringte telefonen hennes.

Ei kassadama ringte og sykmeldte seg, (var det vel).

Og så ropte kassalederen delvis etter meg, (var det vel), at jeg kunne få jobbe likevel da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var jo greit at jeg fikk jobbe.

Men sånn som jeg skjønte det, så var dette bare tilfeldig, og på grunn av at ei som jobba der, ble sykmeldt da.

Så jeg syntes ikke at jeg ble respektert der da.

Siden jeg jo hadde prata med hu kassalederen, før jeg i dro i militæret, og fått til en avtale, med henne, om at jeg kunne få lov til å jobbe der, i feriene, fra militæret da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg jobba på OBS Triaden, i den høstpermen min da.

Men når julepermen begynte å nærme seg.

Så avtalte jeg med Magne Winnem, (fra Gjerdes Videregående), som da var butikksjef, på Rimi Munkelia, (ved Lambertseter).

Om at jeg kunne få lov til å begynne å jobbe der, i juleferien, i 1992 da.

For de trengte fler folk i jula da, sa Winnem.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tok T-banen, til Brynseng og bytta T-bane der, og tok så Lambertseterbanen, til Munkelia T-bane-stasjon.

En morgen, i slutten av desember, i 1992, da.

Og assisterende butikksjef, Leif Jørgensen, (fra Sørlandet), han åpna til slutt opp lagerdøra der for meg da.

Og han ble skremt av meg, (mener jeg at han sa), fordi at jeg så så trøtt og sliten ut da, (tror jeg at det var).

Magne Winnem, han sa seinere, at han ikke var sikker på, om jeg ville dukke opp der, (eller noe).

Men jeg begynte nå å jobbe der da.

Den andre assistenten, til Winnem, det var forresten hu Ihne Vagmo, fra Robinson-ekspedisjonen.

Og en av dem som jobba på gølvet der, det var Terje Sjølie, han kjente nazisten.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var forresten innom OBS Triaden, for å si fra, om at jeg slutta.

Men jeg var ganske irritert, siden jeg syntes at de var så uprofesjonelle, og ikke holdt avtaler, osv., da.

Så jeg husker ikke om jeg sa fra i info-luka, om at jeg slutta.

Men jeg stod utafor der, og venta, ihvertfall.

(Men det var kanskje lang kø der da.

Eller noe).

Og på veien ut av butikken.

Så gikk jeg ut av kassa, til hu Marit, fra Gjelleråsen, (eller hvor hu var fra igjen).

Jeg sa til henne, at ‘nå slutter jeg, altså’, (eller noe), og prøvde å gjøre til stemmen min litt, sånn at hu skjønte det, at jeg hadde fått nok da.

Marit hadde mange kunder i kassa, men hu svarte ‘vent litt, da’.

Så jeg venta litt der da, men køen tok liksom aldri slutt.

Og jeg hadde ikke lyst til å stå der hele dagen heller liksom, (i kassa til hu Marit da), siden jeg jo skulle slutte og sånn da.

(Og kundene lurte kanskje litt på hva som foregikk og).

Så til slutt, så sa jeg bare at jeg måtte dra, eller noe sånt, vel.

Men jeg sa ihvertfall fra til hu Marit der da, om at jeg slutta da.

(Siden jeg måtte si fra til noen liksom.

Og siden hu var en av dem som hadde jobba der lengst vel.

Liksom fra før OBS Lillestrøm tok over der, mener jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han forklarte meg det, at på Rimi, så var det sånn, at alle skulle kunne gjøre alt, i butikkene.

Og assisterende butikksjef Leif Jørgensen, han fikk ei dame som jobba der, som het Anna Lene Ness, (som seinere ble butikksjef, i Bogerud Tekstil), til å lære meg det, å tømme papp-pressa der, en av de første dagene, (i desember 1992), husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Andre som jobba på Rimi Munkelia.

Det var ei som het Agnete, (var det vel), som satt i kassa.

Det var Terje Olsen, som senere ble leder i Rimi, (og også på ICA Lambertseter vel), og så butikksjef, på en slags kiosk, som ligger mellom Oslo City og Jernbanetorget T-bane-stasjon der.

Det var Monika, som ble butikksjef, på Rimi Nylænde, før meg, (men som var litt sykmeldt, på den tida, som hu jobba på Rimi Munkelia, hvis jeg ikke husker helt feil).

Det var som nevnt Ihne Vagmo, som begynte i Stabburet og seinere var med i Robinson-ekspedisjonen.

Ihne Vagmo, hu fikk noe slags utbrudd, da jeg jobba der, (mens jeg var fortsatt var i Geværkompaniet vel), og babla noe om at hu ikke ville ende opp med å jobbe i en butikk som Rimi Munkelia, resten av livet, (husker jeg).

Så hu var nesten som i angst da, (eller noe), for å ikke få nok ut av livet sitt da.

(Sånn som det virka det som for meg, ihvertfall).

Terje Sjølie, han var nesten den mest normale av dem, syntes jeg.

Han var det liksom aldri noe dramatikk med da.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Det var også ei annen dame som het Monika der vel, med lyst hår, tror jeg.

Som jobba som ekstrahjelp der, eller noe, vel.

Noe sånt.

Og ei med mørkt, krøllete hår vel, som het Anette.

Anette, hu spurte meg, om jeg var i samme tropp, som en som het Frydenlund, fra Oslo, i Geværkompaniet.

Og det var jeg jo, måtte jeg innrømme.

Anette lurte på om han het Kjetil eller Ketil.

Og det visste jeg jo, for ingen kunne holde navna sine hemmelige, i militæret.

For navna våre stod jo på lister her og der og overalt da.

Og han het Ketil Juhani Frydenlund, kunne jeg opplyse om da.

Og da fikk hu Anette nesten sjokk da, husker jeg.

Hu reagerte ihvertfall.

På at Frydenlund het sånne finsk/samisk-aktige navn da, (eller hva det kan ha vært).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

I kassaskrinene, på Rimi, (for jeg satt for det mest i kassa, da jeg jobba, på Rimi Munkelia).

Så hadde dem noen sånne OL på Lillehammer-pins.

(Eller om det var Erling Kagge, ‘Third Pole’-pins, i anledning av at han dro til Himalaya, eller noe sånt, vel).

Og de skulle vi dele ut, hvis det var noen kunder, som vi syntes at fortjente det da, (husker jeg, at Magne Winnem sa).

Så da det dukka opp et par, i kassa mi, og hu dama var misfornøyd med noe, i butikken, så ga jeg henne en sånn pin da.

‘Du har skjønt det’, sa Winnem, (som hadde overhørt episoden), da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

For det gikk vel ganske greit, at jeg jobba, på Rimi Munkelia, i juleferien, i 1992.

Så det ble sånn, at jeg begynte å jobbe der fast, annenhver lørdag, det siste halvåret, som jeg var, i Geværkompaniet.

For jeg fikk jo helgeperm derfra, stort sett hver helg.

(Hvis det ikke var noe spesielt da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som hendte, dette året, som jeg var, i Geværkompaniet.

Det tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

Rimi Munkelia, det var ikke en så utrolig stor butikk da.

Så hu Agnete, som jeg pleide å jobbe sammen med der, annenhver lørdag.

Når hu var ‘førstemann’ i kassa.

Så visste hu alltid hvor mange kunder det var, som var inne i butikken, (husker jeg, at hu snakka om til meg da).

(For inngangsporten, den lagde en spesiell lyd da, (hvis noen gikk inn i butikken), som hu pleide å sitte og lytte etter da, mens hu satt i kassa, (var det vel, som hu sa)).

Men dette var noe nytt for meg, som hadde jobba på OBS Triaden, osv.

For den butikken var så stor, så å holde orden på hvor mange kunder som var inne i butikken, det hadde nok blitt vanskelig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

PS 2.

Og hvis det var noen mistenkelige kunder, inne i butikken.

Så kunne Terje Olsen foreslå det, (husker jeg), ovenfor Leif Jørgensen eller Magne Winnem vel.

(Mener jeg å huske, at jeg overhørte).

At han kunne gå bort til ved kaffen, (like etter inngangen der), og late som at han gjorde ditt og datt der da.

Sånn at hvis de mistenkelige kundene, prata om noe, når de gikk ut av butikken.

Så kunne han legge merke til det da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

6. mai 2012
Min Bok 3 – Kapittel 1: Elverum

Jeg husker at jeg tok toget, fra Oslo S., til Elverum, en sommerdag, i juli, i 1992.

Jeg hadde jobbet på OBS Triaden, hele sommeren, og hadde ikke hatt mye ferie.

Jeg husker at jeg var spent på, hvor tøft, som dette kom til å bli.

Jeg var en tynn, ung mann, som veide 62-63 kilo, og var 1.85 høy.

En pingle, hendte det at jeg ble kalt, i Oslo, før, (og vel også etter), militæret.

Jeg studerte de andre kara, som var sammen med meg, på start-dagen der.

Var ikke alle de andre mye kraftigere bygget enn meg, tenkte jeg, (nærmest i sjokk vel, må man vel si).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg var også utrent, etter tre år, med studier og jobbing, i Oslo, hvor jeg kun hadde trent, et par ganger vel, i løpet av disse tre årene.

Jeg hadde ikke trent regelmessig, siden jeg hadde gym, på Gjerdes videregående, i Drammen, skoleåret 1988/89.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, (som jeg skulle være i), på Terningmoen, det var en stående Nato-styrke.

Alle soldatene var der, i 11-12 måneder, og nesten alle startet der samtidig, hvert år.

Det var ikke som i Nord-Norge, hvor det kom nye soldater hver tredje måned.

I Geværkompaniet, så dukket nesten alle soldatene opp samtidig, i midten av juli-måned, (var det vel), hvert år da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde ikke helt skjønt det, om jeg måtte til Nord-Norge, etter tre måneder.

Så jeg husker det, at jeg spurte en kar fra Hedmark, (var han vel fra), som stod ved siden av meg, på en slags oppstilling, langs jernbaneskinnene, som går gjennom Terningmoen-leieren, om det var sånn, at vi slapp å dra til Nord-Norge, (som var vanlig, i andre militærleire, på Østlandet, at man dro til Nord-Norge, etter tre måneders rekrutt-tjeneste).

Han hedmarkingen, (var han vel), kunne bekrefte det, av vi slapp å dra til Nord-Norge da.

Og jeg bare jubla, (må man vel kalle det), siden jeg skjønte at jeg kunne dra tilbake til Oslo igjen, (og for eksempel jobbe), hver helg da.

Sånn at han medsoldaten, fra Hedmark, nesten fikk sjokk vel, over jublinga mi.

Og det er mulig at noen av befalet, også la merke til den her jublinga mi da.

Så sånn var muligens det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjente forresten ikke et eneste menneske, av hverken sivile eller militære, i Elverum.

Geværkompaniet, det bestod av tre geværtropper, som i begynnelsen hver bestod av opp mot hundre soldater vel.

Pluss en jegertropp, og en stab, (eller hva de ble kalt igjen).

Så det var vel over 500 soldater i leieren, (ihvertfall de første ukene), vil jeg nok tippe på.

Staben, de kom ikke inn i juli, alle sammen, sånn som oss geværsoldatene.

Så de som lagde maten vår, og tømte søpla der, og sånn, de hadde vært i militæret i flere måneder allerede, mange av de, og de tulla litt med oss ‘ferske’ infanterisoldatene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På de første brevene, som jeg fikk fra Forsvaret, angående førstegangstjenesten min, så stod det at jeg skulle tjenestegjøre, i Gamle Fredrikstad infanteriregiment vel.

Men etter at jeg flytta til Abildsø, for å studere, i 1989, så sendte jeg jo et brev, til Folkeregisteret, hvor jeg forklarte det, at familien min, var liksom en sånn ‘Tore på sporet’-familie da, og at jeg hadde et heller kjølig forhold, til min far og hans nye samboerske, Haldis Humblen, (som lot meg bo alene, fra jeg var ni år).

Sånn at brev og lignende, som ble sendt, til dere adresse, det var jeg ikke helt sikker på, om jeg ville motta.

(Etter noen problemer med noen svarkort, for inntak på handel og kontor, et par somre, siste halvdel av 80-tallet, som fortsatt husket da.

Når Haldis og faren min var et sted, som jeg ikke visste hvor var, og postkassa deres var overfylt, og postmannen hadde lagt svarkortet mitt, for at jeg kom inn på markedsføringslinja, (var det vel), liksom gjemt bort, oppi postkassa til Haldis der da, sammen med masse utgaver av Aftenposten, var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så en av de første månedene, i 1990, så fikk jeg meg mitt eget familienummer, av Folkeregisteret, på grunn av de problemene, i slekta mi da, som jeg forklarte om, i et brev til dem.

Og etter dette, så ble jeg overført, fra sesjonsmyndighetene, i Buskerud/Vestfold, og til sesjonsautoritetene i Oslo da.

Og etter det, så ble det gjort om, sånn at jeg istedet skulle til Terningmoen, i Elverum, i tolv måneder.

Istedet for at jeg først skulle til Fredrikstad, i tre måneder rekruttskole, og så til Nord-Norge, i ni måneder.

Noe som passet meg fint.

For jeg var jo en selvstendig person, som hadde bodd alene, fra jeg var ni år, og var vant til å ha en god del frihet da.

Så å være oppe i Nord-Norge, på ei militærbrakke der, i flere måneder av gangen, i strekk, det virka ikke som noe fristende akkurat, for meg da.

Men når jeg fant ut det, at jeg kunne dra hjem igjen, til Oslo, (og Ungbo da, siden militæret betalte husleia mi hos Ungbo, mens jeg avtjente førstegangstjenesten da, siden reglene deres var sånn, at de gjorde det, for vernepliktige som hadde hatt sin egen leilighet, så og så lenge da, før de skulle inn, til førstegangstjenesten), det gjorde at jeg ble i litt bedre humør da, siden tiden i militæret da liksom ble stykket opp, og jeg fikk et par-tre dagers avbrekk, fra militærlivet, stort sett hver helg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg hadde vært en sånn ‘raring’, som hadde blitt satt til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og siden jeg hadde blitt mobbet på ungdomsskolen, og var en tynn pingle da, (for å si det sånn).

Så hadde jeg nesten vært i angst, for å dra i militæret.

Og jeg var jo en av de eldste vernepliktige der da, dette året, med mine 21-22 år.

For jeg hadde jo da, siden jeg gikk på videregående vel, en gang i året, fått et brev fra militæret, om at jeg skulle inn til førstegangstjeneste, førstkommende sommer da.

Men dette med førstegangstjenesten, det var jo noe som jeg gruet meg fælt til da.

Og jeg var ikke sikker på om jeg kom til å takle det her, engang.

Siden jeg var så vant til å bo alene da.

Og siden jeg var vant til å ha et dårlig forhold, til mine foreldre, (og lærere).

Så var jeg veldig vant til å være i opposisjon da, mot autoriteter.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg hadde jo ikke, (som 18-19-åring), fått så mye distanse, til den vonde oppveksten min, med mye mobbing og ensomhet da, osv.

Og jeg var jo veldig tynn da, og veide vel helt ned i 59 kilo, etter det første året mitt, som student, i Oslo.

(Etter det året, hvor jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø, da hu Fru Jorås ikke tålte matlukt da, sånn at jeg måtte kjøpe dyre burgere og sånn, for å prøve å få meg en slags metthetsfølelse da, dette studieåret).

Så jeg fikk nesten sjokk, hver gang det dukket opp, et sånt brev, fra militæret.

Faren min solgte jo også leiligheten ‘min’, i Leirfaret 4B, under russetida mi.

Og jeg måtte jo bo noen måneder hos bestemor Ågot, på Sand.

Noe som var litt slitsomt, for jeg var jo vant til å bo alene, fra jeg var ni år.

Og Ågot var en gammeldags husmor da, (og tidligere tjenestepike, for familien Jebsen), og hu kunne si fra om alle mulige slags småting, hele tida da.

For hu var nøye på, at alt liksom skulle være ‘perfekt’, i ‘heimen’ da.

Så det var vanskelig for meg, å få noe særlig ro, de sommer-månedene, som jeg bodde hos bestemor Ågot.

Og der bodde jeg jo også på rom, med min søster Pia der, som i perioder kunne være ganske hatsk mot meg, må jeg vel si.

Og jeg var fysisk svak da, mye siden jeg at var seint ute, når det gjaldt puberteten vel.

Og jeg tenkte derfor, at det ville være smart av meg, å utsette verneplikten, til jeg ble noen år eldre, og fikk ihvertfall noen få kilo fler muskler på kroppen og til jeg hadde fått litt mer kontroll, når det gjaldt min boligsituasjon, og sånn da.

Så derfor utsatte jeg militæret, i to-tre år da.

Til jeg var ferdig på NHI, og jeg dro derfor ikke inn til førstegangstjenesten, før sommeren jeg fylte 22 år da.

Mens de fleste av de andre folka, i Geværkompaniet, de dro vel dit, året etter videregående, altså året de fylte 19 år vel.

Men flere hadde også vært på folkehøgskole, (eller lignende), et år eller to, så det var ikke sånn at hele gjengen var tenåringer heller.

Det var en del folk som var et år eller to eldre, enn 19-åringene der da.

Og jeg var vel heller ikke eldst i troppen, tror jeg.

Det lurer jeg på om det var en fra Hedmark, ved navn Skjærbekk, som var.

For han var vel født i 1969 vel, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Mens jeg var født i 1970 da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Geværkompaniet, det var en spesiell militæravdeling.

Ikke bare var det en stående Nato-styrke.

Vi var også ‘forsøkskaniner’, for Hærens ski og vinterskole, som holdt til, på Terningmoen da.

Og soldater fra Royal Marines, kom til Terningmoen, hvert år, for å blant annet gå tre-mila på ski, i samme konkurranse, som vi i Geværkompaniet også var med i da, (mens vi prøvde å klare tidskravet, til marsjmerket på ski, da).

Så masse ‘stjernegriser’, (som noen i troppen kalte dem), det vil si høyere offiser, fra Norge, holdt til, på Terningmoen da.

Faktisk så mange, at det var tradisjon, på Terningmoen, for at soldatene, ikke hilste, på offiserer og befal, hvis de gikk forbi noen av dem, på vei til messa, for eksempel, da.

Og i perioder så var det også mange stjernegriser/høyere offiserer, fra de andre Nato-landene, på Terningmoen da.

Det var høyere og lavere offiserer fra blant annet USA, Tyskland og sikkert Danmark, Holland og England, osv., da.

(Fra de landene som var med i Nato, på begynnelsen av 90-tallet da.

Som sikkert var på forskjellige kurs, i vinterkrig, for eksempel, da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Vi i Geværkompaniet, vårt merke, det var en hvit birkebeiner, på rød bunn.

Siden Geværkompaniet, det het også infanteriregiment 5, og vel også Oppland-regiment, da.

Og Oppland-regiment, det hadde slåss mot svenskene, under noen nordiske kriger, og også mot tyskerne, under 2. verdenskrig.

Noen få kilometer vel, fra Terningmoen, i retning av Hamar, så stod det et monument, (som vi aldri var og studerte akkurat men), i forbindelse med at kongen og regjeringen, hadde vært i Elverum, når de flyktet til England, under den tyske invasjonen, av Norge, 9. april 1940, da.

Og utafor den brakka på Terningmoen, hvor kompanisjefen, (Isefjær), holdt til, (var det vel).

Så stod det et skilt, (må det vel ha vært), hvor det ble opplyst, at her falt den første tyske bomben, under tyskernes bombing av Elverum, under den andre verdenskrig da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hva mer som skjedde, under det året, (må man vel kalle det, selv om vi hadde et par ukers ferie, til gode, sånn at vi vel bare var der, i drøye elleve måneder), som jeg var på Terningmoen.

Det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 3.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

4. mai 2012
Min Bok 2 – Kapittel 107: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XIII

Triaden-senteret, det ble jo bygget på 80-tallet vel.

Og det inneholdt science-fiction-aktige elementer, husker jeg.

For eksempel så var den branndøra, som kom glidende gjennom senteret, når brannalarmen gikk, den var som tatt rett ut av en science-fiction-film, syntes jeg.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Hvis et menneske kom i veien for den døra, så ville nok den personen ha blitt knust, tror jeg.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Sommeren 1990, da min tremenning Øystein Andersen og jeg, dro på sommerferie, til Brighton.

Så dro jeg med Øystein, til Kensington Market, (i London).

(Det senteret som Siri Rognli Olsen, hadde fortalt meg om, på Englandsbåten Braemar, sommeren før).

Og da kjøpte jeg en ny the Cure-bootleg-kassett da.

(Siden Siri Rognli Olsen hadde ‘hypet’ disse da.

Jeg likte vel egentlig best studio-album men).

Og det var den kassetten med ‘American Girl’ på, husker jeg.

(Eller hva den sangen het igjen).

‘The Figurehead’, het visst den sangen, så jeg på Wikipedia nå.

(Og så gikk jeg i de neste månedene og digga den kassetten, i walkman-en min da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, mens jeg var på besøk, hos Lill Beate Gustavsen, på Grønland, det første året jeg bodde i Oslo.

Så satt jeg på en sang, på stereoanlegget der, som het ‘Africa’, med Toto, (som var populær på den her tida).

Og da hadde Lill de to korpulente kommunistdamene fra Svelvik på besøk.

(De som hu alltid pleide å be på fester).

Og de sa til meg at jeg hadde ‘god musikksmak’, da.

Og gjorde et poeng av det liksom, da.

Noe jeg vel kanskje stusset litt på, for Toto med ‘Africa’, det var jo en main-stream-sang da, må man vel si.

Så det er mulig at de frike-damene var ironiske da.

Siden de vel vanligvis hørte mer på sære band, som Laibach og sånn da.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg var jo på en fest i Svelvik en gang, som søstera mi Pia dro meg med på, hvor hu minst korpulente av de to kommunistdamene, satt på ‘Across the Universe’, med Laibach da, uti skoleåret 1988/89 en gang).

Så sånn var vel kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det året, som jeg leide et rom, av Arne Thomassen og Mette Holter, på Furuset.

Så husker jeg det, at Axel, han pleide å klage, hvis det var et program, som var i svart-hvitt, på TV.

Jeg selv, jeg brydde meg ikke så mye om det.

Jeg hadde jo sett program i svart-hvitt fra krigens dagen osv., som kunne være artige.

Noe som han sjakk-valgfag-læreren viste oss vel.

I en samfunnsfagtime kanskje.

På Svelvik Ungdomsskole, var det ihvertfall.

Noen amerikanske svart-hvitt-filmer, fra andre verdenskrig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Fra det året jeg bodde på Furuset, så husker jeg det, at det var en sånn ‘lokal helt’, oppe ved senteret, som baksnakka meg, en gang, som jeg gikk forbi noen ungdommer der.

Også sa han om meg, at ‘jeg lurer på om han der har noen pikk jeg’.

Av en eller annen grunn, så var han så interessert i pikken min da.

Det var vel mens jeg gikk i den der svarte bomullsbuksa, som jeg har skrevet om tidligere, i Min Bok 2, at jeg kjøpte, på Oslo City der.

Den buksa som jeg hadde på meg, da jeg var sammen med Andre Willassen og Magne Winnem på Snorre Kompagniet, og ei brunette begynte å massere meg på pikken der, mens hu og venninnene hennes gikk forbi oss da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så var jeg rimelig høyrøstet, på nattbussen til Furuset, husker jeg.

Jeg savnet vel det draget som jeg hadde hatt, på Radio 1 Club, den første tida, som jeg bodde, i Oslo.

Ei dame på nattbussen, hu sa til meg det, at hu vanligvis ikke likte folk som var så høyrøstede, (eller hva det var), som meg.

Men jeg skulle få lov til å følge henne hjem da.

Så jeg fulgte henne hjem, til en blokk, som lå i en annen retning, en den blokka som jeg bodde i da.

Selv om jeg ikke forstod poenget med dette.

Jeg ble jo stående igjen der like kåt, (må man vel si), og alene da.

Så hva poenget med det var, det veit jeg ikke.

Jeg var vant med damer som Nina Monsen, Laila Johansen og Kari fra NHI, mm., som liksom var klar for et one-night-stand da.

Så det er mulig at dette bare var noe lureri, fra hu nattbuss-dama på Furuset da.

At hu bare skulle lure meg til å banke på alle dørene der, (eller noe), sånn at jeg fikk bank, eller noe.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På NHI, så var det en foreleser, (han i datasikkerhet vel), som sa det sånn, at de og de kapitlene, de behøver dere ikke å lese, for det er ‘GPP’, (som han kalte det).

GPP, det stod for ‘Generelt Piss Preik’, og de rådene vi studentene på NHI fikk, det var at vi burde bruke studieteknikk, osv., for å fokusere på det viktigste, av pensumet da.

Så vi lærte å skille ut det som var viktig, (må man vel si), av pensumet da.

Og det ble ikke ført fravær, eller noe, på NHI.

Vi lærte det, den første uka, eller noe, vel, at hvordan vi lærte pensumet, det spilte ingen rolle.

Om vi lærte det i datasalene, hjemme, i bodegaen eller i forelesningssalen, det spilte ingen rolle liksom.

Så på NHI, der kunne man komme og gå som man ville omtrent.

(Det var et veldig voksent og modent miljø, må man vel si, stort sett

Ihvertfall det første året på Frysja vel).

Så der var det full fleksitid, for å si det sånn.

(Noe jeg trivdes veldig bra med, må jeg innrømme).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så var det ei dame, som het Gunn, (var det vel), som jobba.

Hu bodde hos en mannlig bekjent, som hu baksnakka, på spiserommet der da, husker jeg.

For han var så dårlig til å bytte på sengetøy, på senga si da, fortalte hu, (husker jeg).

Og når hu Gunn da gikk ut av spiserommet.

Så begynte hu Hege, (var det vel), å baksnakke hu Gunn igjen da.

Og sa at hu Gunn fikk lov til å bo hos en fyr, (noe han gjorde for å være grei da), men likevel så bare baksnakka hu Gunn han.

Så det var jo baksnakking på baksnakking liksom, på det spiserommet på OBS Triaden der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så var det først sånn, at de som jobba i kassa, hele lørdagene, fra 9-18/19, de fikk to halvtimers-pauser.

Men etterhvert, så klagde noen andre avdelinger på det, (var det vel, mener jeg at kassaleder Helene sa), så det ble gjort om, sånn at man bare fikk en halvtimes-pause da, på den lange vakta.

Noe som kanskje kunne være litt lite, siden det alltid var masse kunder, på OBS Triaden, på lørdagene da.

Jeg hadde vel vanligvis bortimot 100.000 i kassa, etter å ha jobba en sånn 9-18/19 vakt, på lørdagene vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Den siste tida, som jeg jobba, på OBS Triaden der.

Så begynte det ei sånn ‘mini-dame’ der, må man vel kanskje kalle henne.

Dette var ei lav, (og vel litt hot), brunette, i 18-19 års alderen vel.

(Som kanskje hadde jobba på OBS Lillestrøm, for alt hva jeg vet).

Jeg lurer på om hu liksom gossa seg litt, en gang, som jeg var uheldig, å knuse en 1.5-liter plastflaske, i kassa mi, når hu satt i kassa foran meg.

Hvem vet.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var kanskje det.

Men men.

På OBS Triaden, så turte jeg jo å gå inn på kontoret, og be butikksjefen og assisterende butikksjef, om å rette på noen priser, som jeg hadde funnet ute i butikken, som var feil.

Men det var ikke sånn, at jeg liksom turte å rope på de i frukta, hvis det var en frukt/grønnsak, som jeg ikke var helt sikker på hva var.

For i frukta, så jobba det ofte noen vietnamesere vel, som kanskje ikke prata så bra norsk da.

Det er mulig.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og de i ferskvaren, de var jeg også nesten litt engstelig, for å liksom ‘pirke’ for mye på da.

For de som jobba i ferskvaren, de kunne være litt sånne ‘tøffe i trynet’ og røffe i tonen, og litt uhøvla da.

Så det var heller sånn at jeg prøvde å unngå å klage noe på ferskvareavdelingen, hvis jeg ikke absolutt måtte det liksom.

Når jeg jobbet selv, i ferskvaren, på lørdager, etterhvert.

Så jobba jeg sammen med en kar, på min alder cirka vel, med mørkt hår.

Og som liksom var litt sånn ‘kjekkas-type’ vel.

(Noe sånt).

Og han, han var ikke så uhøvla, (vil jeg si), som mange av de andre, som jobba i ferskvaren der da.

Så han klarte jeg ganske greit å jobbe sammen med da.

Men jeg var liksom litt på vakt, og prøvde liksom å være ganske fattet og behersket, når jeg jobbet i ferskvaren der da.

(Siden det kanskje kunne være litt tøffere/råere miljø der da).

Det var liksom sånn at jeg bare fokuserte på jobben, stort sett, hele vakta da.

Og på lørdagene, så jobba ikke de mest ‘uhøvla’ folka der heller.

(For å si det sånn).

Det er mulig at noen av de slutta, da OBS Triaden tok over ferskvareavdelinga selv, fra han som hadde drevet den før da.

Det er mulig.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Nå har jeg ikke noen fler notater, for Min Bok 2 her.

Så nå får jeg si det sånn, at Min Bok 2 er ferdig.

Min Bok 3, den blir om hva som skjedde, når jeg måtte avtjene førstegangstjenesten, i Geværkompaniet, på Terningmoen, i Elverum, fra juli 1992 til juni 1993.

Så vi får se når jeg klarer å få begynt på den boken.

Jeg kommer vel først til å prøve å få lagt ut Min Bok 2, på Scribd, i en Doc-fil-utgave, på samme måte som jeg gjorde, med Min Bok, i desember, ifjor.

Så vi får se når jeg klarer å få til dette.

Vi får se.

2. mai 2012
Min Bok 2 – Kapittel 106: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XII

Fra da jeg jobba på Matland/OBS Triaden, så husker jeg det, at noen lokale damer, stod og prata sammen, ved kassene, (hvor jeg satt og jobba), i butikken da.

Og da husker jeg det, at jeg overhørte, at de her damene sa, at Matland var kjent for å ha kjekke gutter, som jobba der.

Hvis de hadde lyst til å se noen kjekke gutter liksom, så kunne de bare gå ned til Matland, husker jeg at jeg overhørte, at de her damene, i begynnelsen av 20-årene vel, prata om da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Magne Winnem, han var jo, (av en eller annen grunn), veldig kjent i Oslo, når jeg flytta dit.

Og vi pleide å dra rundt på alle utestedene i byen, omtrent.

Både i russetida, og i årene etterpå.

Av den grunnen så hadde jeg vært på for eksempel Head On før det ble Head On og på So What før det ble So What.

Og så videre.

Winnem viste meg vel en gang noen utesteder ved Saga kino, tror jeg.

Og en gang, etter at Winnem ble sammen med Elin, (og da ble festbrems, må man vel si).

Så pleide jeg fortsatt å gå en del på sånne pub-til-pub-runder, i Oslo, men da uten Winnem da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så gikk jeg og surra på de utestedene ved Saga kino, igjen da.

Og jeg hadde havna på et sted, som jeg prøvde å skjønne, hva det var med da.

(Jeg tror muligens at Winnem hadde ‘hypet’ dette stedet.

Noe sånt).

Og der jeg stod ved bardisken, og kjeda meg, så stod det også en litt kjedelig utseende mann, (må man vel si), som var 10-20 år eldre enn meg vel.

Og som folk gratulerte og sånn.

Og jeg lurte litt på, hva som var poenget med det her utestedet.

Og på hva som var så spesielt med han karen.

Jeg stod der og kjeda meg da.

Så prøvde jeg å si noe greier til han karen da, som alle gratulerte.

(Dette var et sted som spilte opera vel, av alle ting).

Og han svarte meg, at ‘du er jo banal’.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var kanskje et homsested det her.

Noen lesber prata til meg der og, mener jeg å huske.

(De trøsta meg vel, noen av de, siden jeg kjeda meg så mye der.

Noe sånt).

Og en av lesbene, prata til de andre, om meg, til andre, (hvis jeg husker riktig), og sa noe sånt som, at ‘jeg kjenner typen’, osv., om meg da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men jeg var vel ganske full da, og ikke så vant med damer, så jeg lot de vel bare prate dritt om meg da.

For å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Seinere har jeg forresten lurt på, noen ganger, om han som ble gratulert så mye, om det kan ha vært forfatteren Ingvar Ambjørnsen, på et av sine vel sjeldne Oslo-besøk.

Men det skal jeg ikke si sikkert.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

En gang, iløpet av første halvdel, av 90-tallet, når jeg oppholdt meg utafor et utested, i Universitetsgata, som vel var Barock vel.

Så satt det ei norsk jente i slutten av tenårene vel, og grein der.

(Ei med mørkt hår vel).

Og noen tøffe utlendinger, sa til henne, at hu måtte bli med, en bestemt utenlandsk unggutt hjem da.

Jeg turte ikke å si noe, for Oslo var nesten dominert av utlendinger, syntes jeg.

Så jeg tenkte at det var sånn, at hvis jeg begynte å krangla med en eller tre av dem, så fikk jeg sikkert alle de andre etter meg og.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da jeg var hos onkel Runar, på tannlegetimer, i 1990, var det vel.

Så nevnte onkel Runar det, at mine to fortenner, som ble skallet av, da Kjetil Holshagen, trøkte hue sitt opp i colaflaska mi, på første halvdel av 80-tallet, på Bergeråsen, (som jeg har skrevet om, i Min Bok).

At de fortsatt så små ut.

Onkel Runar hadde nemlig ikke gjort de fortennene mine like lange igjen, som de var, før de ble skallet av da.

Fordi at han, (som han sa), trodde at de andre tennene mine ville bli slitt ned.

Men på begynnelsen av 90-tallet, (altså kanskje 6-7 år etter at de tennene mine ble skallet av), så så fortsatt fortennene mine rimelig korte ut da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Da mora mi, (Karen Ribsskog), bodde på Tagtvedt, på begynnelsen av 80-tallet.

Så fikk hu nye pupper, på statens regning, husker jeg.

Hu skulle få løfta/stramma på dem, sånn at de ble mindre som hengepupper da, (sånn som jeg forstod det, ihvertfall).

Noe som jeg husker at jeg syntes at var rimelig spesielt og litt flaut, å tenke på da.

Men men.

Det at damene opererte puppene sine sånn, det var bare noe man leste om i ukeblader og sånn, (mer eller mindre tilfeldig), syntes jeg, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det var vel Pia kanskje som fortalte om det her da.

Og da prata jeg vel med mora mi om det da, i andre etasje, i huset dems, i Hestehavna, på Tagtvedt da.

(Mener jeg å huske).

En helg som jeg var på besøk der, fra Bergeråsen da.

(Hvis det ikke var mora mi selv som begynte å fortelle meg om det her da.

Hvem vet).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så var det ei ung dame, med mørkt hår vel, som jobba, i spesialvareavdelingen.

(Det var kanskje derfor det var så mye rot med prislappene, på varene der, siden at hu dama kanskje var litt rotete?

Hvem vet.

Hm).

En gang, da det var stille i kassa antagelig, så husker jeg det, at jeg gikk inn i spesialvareavdelingen der, for å finne en pris, eller noe.

Og da stod hu tenåringsjenta, (var hu vel fortsatt), og chatta i en trådløs telefon der, husker jeg.

‘Nå kom det inn en høy og kjekk ung mann her’, sa hu på telefonen, når jeg kom inn der da.

(Til venninna si da, eller hvem det kan ha vært).

Så hu hadde jeg tydeligvis draget på da.

Men det var ikke sånn, at jeg snakka så mye med henne, akkurat.

Og jeg var jo rimelig sur på den spesialvareavdelingen, siden de rota så mye med prisene der da.

(Og Lars Erik Koritov, (sjefen hennes), hadde vel kanskje blitt litt sur, hvis jeg hadde sjekka henne opp og.

Det er mulig).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Siden jeg skrev det forrige kapittelet, igår, så har jeg kommet på en del fler episoder, som hendte, på OBS Triaden, med mere.

(Fra tiden før jeg måtte inn til førstegangstjeneste).

Så det blir nok ihvertfall et kapittel til, av Min Bok 2, som jeg skal prøve å få skrevet, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

1. mai 2012
Min Bok 2 – Kapittel 105: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo XI

Da jeg jobba på OBS Triaden, så hendte det vel ganske ofte faktisk, at det var brannøvelser.

Og da måtte alt av kunder og ansatte ut av senteret da.

En gang, så var det ei utenlandsk dame, i 20-30-årene kanskje, som ikke fikk med seg, at det var brannalarm.

Hu skjønte ikke hva som ble sagt, på høytaleranlegget da.

Hu stod mellom ferskvareavdelingen og kassene, like ved nødutgangen for oss ansatte der vel.

Og jeg var jo ikke leder der, men ingen av de damene som jobba i kassa-avdelingen, (hverken hu nye kassalederen eller om det var Liss og/eller Fanney, som var der da), sa noe til hu dama, som også hadde en liten unge, oppi vogna si da.

Så jeg måtte be hu kundedama om å ta ungen da, og gå ut av senteret, siden det var alarm da.

(Noe som egentlig var kassalederen sin jobb, mener jeg å huske).

Jeg lurer på om hu kundedama måtte bli med oss ansatte ut den nødutgangen som gikk ut ved personalinngangen der, på OBS Triaden.

Det er mulig.

Noe sånt.

Så jeg var nesten som en leder der, noen ganger, på OBS Triaden, må jeg nesten si.

(Hvis jeg skal ta i litt).

Siden de som var ledere der egentlig, på OBS Triaden, kanskje kunne oppføre seg litt nølende noen ganger da.

Det er mulig.

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kunne også noen ganger, når jeg jobba på OBS Triaden, gå på kontoret, til butikksjef John Ellingsen og assisterende butikksjef Claus, og klage på at prisene på ditt og datt var feil da.

(Siden jeg satt i kassa, så fikk jeg jo ofte høre det av kundene, hvis en vare var feil prisa da).

En gang, som jeg gjorde det, så fikk jeg bare høre, at ‘ikke nå, Erik’, av Claus vel.

(Hvis det ikke var fra butikksjef John Ellingsen da).

For da var det vel et eller annet alvorlig som foregikk da.

(Virka det som for meg, ihvertfall).

Som de egentlig prata om, inne på kontoret der da.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så jeg levde liksom litt i ‘kassa-verdenen’ da, mens jeg jobba på OBS Triaden.

Så butikksjefen og assistenten, de syntes nok ikke at jeg var så kul, når jeg kom inn på kontoret og klagde på feil prising, osv.

For de hadde vel kanskje en annen tone der, enn den jeg brukte.

Jeg måtte kanskje ‘barske meg litt opp’, for å gå inn på kontoret der, og klage på feil prising, og sånn, da, til ‘de høye herrer’, så jeg hadde nok kanskje en litt anspent og ‘kjeftete’ tone.

Det er nok mulig.

Og det var enda verre når det gjaldt spesialvareavdelingen.

Der var det ‘alltid’ problem med prismerkingen, på varene, husker jeg.

Og prislappene derfra, de hadde en kode, som man måtte slå inn i kassa, om som var for en bestemt varegruppe da.

Og ofte så ville ikke den koden stemme.

For eksempel så stod det kanskje ‘sko’, på kassa, når jeg tasta inn den koden, også hadde kunden kanskje handla noen klær, eller noe.

Og da måtte jeg hver gang rope på ‘spesialvareavdelingen til kasse 14’, (eller om det var ‘Lars Erik til kasse 14’), eller noe.

Og dette hendte jo som regel flere ganger på hver vakt da.

Så jeg skjønner det, hvis Lars Erik Koritov, som var leder for spesialvareavdelingen der, ble lei av at jeg klagde på prisinga hele tida da.

For jeg var vel omtrent den eneste, av de i kassa, som gadd det, tror jeg.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det første året vel, som jeg bodde på Ungbo.

Så hørte jeg på en Oslo-nærradio, på stereoanlegget, på rommet mitt, en dag.

Og en nærradiostasjon, de ‘hypet’ en sang, av et Oslo-band, som jeg ikke husker hva heter nå.

Men sangen, den het ihvertfall ‘Maria is beautiful’, (eller noe).

Og den CD-singelen, den ble visst solgt, på tilbud, på CD Akademiet, på Oslo City, (eller noe), da.

Og jeg var ganske ofte innom den butikken, så jeg kjøpte den CD-singelen, til 29 kroner kanskje da, (i samme slengen kanskje, mens jeg kjøpte en annen CD da).

(Dette var jo fra før mp3-enes tid.

Så da pleide jeg mye oftere å kjøpe CD-er, enn jeg gjorde, etter at jeg fikk meg internett da).

Og mens jeg prøvde å høre litt mer på den ‘Maria is beautiful’-sangen, på stereoanlegget mitt da.

En kveld da antagelig.

(En høstkveld muligens vel.

Men det skal jeg ikke si helt sikkert).

Så hendte det rare, at noen lokale ungdommer, (må det vel ha vært), på Ellingsrudåsen, de kasta et råttent eple, på vinduet, til rommet mitt.

Mens jeg hørte på den sangen da.

Og da fikk jeg litt sjokk.

For det var liksom en gjeng, (kunne jeg noen ganger høre), som stod utafor, om kveldene, ikke så langt unna vinduet mitt da.

(I barnehagen, eller hvor de kan ha oppholdt seg).

Jeg var ganske ung, på den her tida, så jeg turte ikke akkurat å stå i vinduet mitt og speide etter dem heller.

(Og jeg var ikke så flink til å vaske vinduer og sånn heller, på den her tida.

Jeg hadde jo veldig mye å gjøre, på NHI og på jobben, på OBS Triaden da).

Og jeg var litt sånn sky nesten og, da jeg bodde der.

Siden jeg var fra Bergeråsen og Ellingsrudåsen, det var liksom så i utkanten av Oslo, som man kunne komme da.

Så det var liksom som et sånt litt ukjent og et litt ‘rart’/sært/rånete sted kanskje da.

(Man kan vel kanskje si at Ellingsrudåsen er mer som en del av Romerike, enn som en del av Oslo, for alt hva jeg vet også, forresten).

Hvor alle kjente alle liksom.

Men hvor jeg vel alltid kom til å være en som var utenfor og fremmed da, kan man vel kanskje si.

Så det var ikke sånn, at jeg vaska det vinduet mitt, dagen etter, eller noe.

Neida, jeg glemte det vel kanskje bort, og det gikk vel kanskje et år, (eller noe), før jeg vaska det vinduet, mens jeg var i militæret vel, og da var mer vant til å vaske og sånn, derfra da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, etter at jeg flytta til Oslo.

Men mens søstera mi Pia fortsatt bodde hos bestemor Ågot, på Sand.

Så mener jeg at det var sånn, at fettern min Ove og jeg, ble med Pia, på en ny cafe, som hu hadde oppdaget i Drammen, som hadde et fransk navn, eller noe, vel.

Dette var kanskje i sommerferien 1990.

Hvis jeg skulle gjette.

(Det er mulig).

Når vi tre gikk inn på den cafe-en.

(Det er mulig at Pia hadde en venninne med og).

Så husker jeg det, at noen Drammensdamer, de kommenterte utseendet, til Ove og meg, som liksom dannet baktroppen inn på den cafeen da.

Etter Pia som ledet an da.

Og da sa hu ene dama først, at Ove og jeg var så kjekke.

Og så diskuterte de hvem som var kjekkest.

Også sa de at, (hvis jeg hørte det riktig), noe sånt som, at ‘han var kjekkest, for han andre andre hadde liksom så rar form på hue’, eller noe.

Og da lurer jeg på om det var Ove, som de mente.

For han har liksom et sånt ganske stort hue vel, som han har arva etter mora si Inger, (som er i Jehovas Vitner), mistenker jeg.

Men det er også mulig at det var meg de mente, at hadde rart hue.

Det var jeg vel ikke hundre prosent sikker på.

Men jeg tippa på at de vel kanskje mente Ove, husker jeg.

Og jeg lurer på om Ove fikk med seg hva de her Drammensdamene prata om og.

Det er mulig.

Så sånn var antagelig det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Nå er det bare fire notater igjen, på notatblokka mi her.

Så nå blir det nok bare et kapittel til, av Min Bok 2.

Så jeg får prøve å få skrevet dette siste kapittelet, en av de neste dagene.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

30. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 103: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IX

Jeg husker også en bytur, som må ha vært, i 1991, eller noe.

(For jeg husker at jeg gikk med et par svarte bomullsbukser, som jeg hadde kjøpt på en klesforretning, på Oslo City, i 1990, eller noe).

Og da var Magne Winnem, Andre Willassen og jeg, på utestedet Snorre.

Hvor også Magne Winnem og jeg, også var et par ganger vel, da det het Comeback.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Dette som skjedde da Winnem, Willassen og jeg, var på Snorre Kompagniet.

Det sa jeg ikke noe om, til Willassen og Winnem.

Men tre hotte damer, i slutten av tenårene.

(Brunetter vel, mener jeg å huske).

De gikk forbi oss tre, på vei ut av Snorre Kompagniet, når vi tre nettopp hadde kommet inn der.

Og ei av de damene, hu masserte faktisk pikken og bjellene mine litt, mens vi passerte hverandre.

Jeg ble så paff, så det var ikke sånn at jeg sa noe til Winnem og/eller Willassen, om det her.

Det hele gikk så raskt, så jeg rakk omtrent ikke å reagere engang.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg hadde også noen spesielle byturer, det første året, som jeg bodde på Ungbo.

Jeg husker en annen gang, som jeg var på nettopp Snorre Kompagniet vel.

De stengte, og jeg gjorde det samme, som Winnem og jeg, hadde pleid å gjøre, i russetida.

Nemlig å ta med halvliteren på innerlomma ut.

Og vakta stoppa meg først, så jeg måtte liksom prøve en gang til da.

Men jeg var for laid-back.

For jeg stod utafor diskoteket og skålte mot vakta vel.

I fylla da.

(Jeg hadde hatt en kjedelig kveld, tror jeg).

Men så så jeg det, at vakta bevegde seg mot meg, gjennom den ganske store folkemengden, som stod utafor Snorre Kompagniet, ved stengetid da.

Så jeg tok beina fatt, og løp ned Karl Johan, og svingte så til høyre, inn i Universitetsgata.

Og så ble jeg ganske andpusten, så jeg stoppa opp utafor utestedet Last Train der.

Fremdeles med halvliteren i hånda da.

Og jeg stod og drakk litt av den vel, da han dørvakta tok meg igjen da.

Og han begynte å si at han kunne ha knust nesa mi, hvis han ville.

Også tok han halvliterglasset, og gikk tilbake, til Snorre Kompagniet igjen da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg kjeda meg fortsatt og havna nesten i bråk, med to svære chilenere, eller noe, etter dette igjen da.

(Hvis jeg husker det riktig, så var dette samme gangen).

Og de to chilenerne, (eller hva de var), de hadde ei pen norsk dame med seg.

De var alle tre pent kledd, i dress osv.

Og hu dama begynte nesten å grine, husker jeg.

Siden den nesten ble bråk vel.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og så gikk jeg videre, og det eneste stedet som var åpent da, det var et sted som het Why Not, eller noe.

Og det var et homsested.

Men jeg ga faen, for jeg ville bare drikke mer øl da.

Og jeg havna også der, en annen gang.

Og da var det ei dame der, som lærte meg å spille piano, i både dur og moll da.

Noe jeg ikke kunne fra før.

(Jeg hadde bare lært å spille Lisa gikk til skolen, og sånn, at Frode Kølner og faren, i Larvik, på 70-tallet.

Men hu dama, hu lærte meg å spille med flere fingre samtidig da, på det pianoet som stod der da.

Så vi satt ved siden av hverandre, ved det pianoet og spilte et stykke som hu kunne da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu dama, (som vel var et såkalt fag-hag vel), hu prøvde å dra meg med, i en drosje, et eller annet sted da.

Men da ble det dramatikk, for da ble han homo-en hennes sur, (mener jeg å huske, ihvertfall).

Så jeg droppa det, og dro bare hjem da.

Så jeg ble aldri sjekka opp, eller noe, når jeg var på det homsestedet da.

Jeg gikk i dress og sånn vel, og var ihvertfall drita full, så dem skjønte nok at jeg ikke var homo.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så husker jeg at noen av folka som jobba der, prata om at det stedet, (som het Why Not vel), var homsested da.

Men da meldte jeg meg ikke på i samtalen.

Da bare holdt jeg kjeft.

(For da var jeg litt flau, for å si det sånn).

Og jeg dro ikke til det stedet noe mer, etter den gangen som hu dama hadde lært meg å spille piano der, (og det ble dramatikk da).

Og den eneste grunnen til at jeg havna der, på det utestedet, en eller to ganger, det var at det stedet, det holdt lengre åpent, enn de andre utestedene da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen.

Så var jeg veldig full, og en amerikaner, som hadde hilst på John Eastwood, (eller om det var Jane Fonda, eller noe. Hm.), da han jobba på en fabrikk, eller noe, i USA.

Han dro meg med gjennom horestrøket.

Eller det var en afrikaner som dro meg med først vel, og så hang han amerikaneren seg på også.

Før begge to stakk til slutt da, når vi hadde gått en runde gjennom horestrøket, fra Karl Johan der, og endte opp nede ved Jernbanetorget der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, som jeg var på byen, så skulle jeg liksom ta en T-bane som gikk seint hjem vel.

Men jeg var så full, så jeg måtte bare sitte i flere timer, før jeg orka å gå på T-banen da.

På Stortinget T-banestasjon der.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen gang, så var jeg drita full, på dassen på Manhattan, (som senere skifta navn til Underhuset), og spøy der, husker jeg.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På spiserommet, på OBS Triaden, så ble jeg vel en gang uglesett, som sosialist/kommunist, av en som het Glenn, som jobba på gølvet der.

Og en annen kar vel.

Som satt ved et annet bord, inne på spiserommet der.

Siden jeg leste Dagbladet, som hadde rød logo da.

(Hvis jeg skjønte det riktig, av den ‘sladeren’, som jeg overhørte, så var det vel sånn, ihvertfall).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot, i noen helger, de første årene, som jeg bodde, i Oslo.

Så pleide jeg å få med meg, et hjemmebakt brød, inn igjen, til Oslo.

Men Ågot begynte å bli gammel og senil, og kalte meg ofte for Runar, osv.

Og jeg spiste mye junkfood, på den her tida.

Så det var vel ikke sånn at jeg spiste de her brøda, akkurat.

Det var vel mest for å være høflig, at jeg sa ja takk, når Ågot spurte om jeg ville ha med et hjemmebakt brød, med tilbake igjen, inn til Oslo da.

Men de brøda, de havna nok for det meste i søppelkassa, uspist, vil jeg nok dessverre si.

Så sånn var nok det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Noe som gjorde meg litt sur, når jeg var på besøk, hos bestemor Ågot.

Det var det, at hu noen ganger ga meg en hundrelapp.

Og så sa hu det, at det hadde bestefar Øivind pleid å gjøre, når Runar studerte i Oslo, 15-20 år før meg da.

At Øivind hadde pleid å gi Runar en hundrelapp da.

Men det var litt forskjell, på 1975 og 1991 liksom.

Det var heller sånn at jeg ble sur, når jeg fikk en hundrelapp av Ågot på den måten der.

For en hundrelapp, den var jo verdt like mye, i 1991, som den var på begynnelsen av 70-tallet.

Og folk brukte også mer penger, på 90-tallet.

Det var jo jappetid, osv.

Så da ble jeg nesten bare irritert, når Ågot ga meg en hundrelapp, og gjorde et stort nummer ut av det da.

For en hundrelapp, det monnet ikke så mye for meg, som var student, og røyka en 20-pakning om dagen og ikke hadde lært å lage mat, og derfor kjøpte mye dyre junkfood, osv.

Så da ble jeg bare litt irritert på Ågot, husker jeg.

Som jeg syntes at var litt dum da.

Siden hu ikke skjønte at det var noe som het inflasjon da.

Som gjorde at pengene ble mindre verdt, ettersom årene går da.

Sånn at den hundrelapp i 1991, kanskje bare var verdt en brøkdel av hva en hundrelapp var verdt, i 1971 liksom.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg tror det var etter at jeg hadde flytta til Oslo.

At jeg tilfeldigvis var innom vannsengbutikken, til Arne og Haldis, i Drammen.

Og at Christell og Haldis, ba meg om å skrive en søknad for Christell, for ekstrajobb, på McDonalds.

(Som nettopp hadde åpnet en restaurant, i Drammen).

Og som folk som har lest bloggen min, kanskje har skjønt.

Så er ikke jeg akkurat noen ekspert egentlig, på jobbsøking.

Så jeg vet ikke hvorfor Christell og Haldis spurte akkurat meg, om det her.

Men jeg prøvde nå å skrive en søknad for Christell da.

På skrivemaskinen, i butikken til Haldis og faren min da.

Og Christell fikk komme på jobbintervju, på McDonalds, fortalte hu meg seinere.

Men så hadde sjefen der, spurt henne, (under intervjuet), om ‘hvorfor skal jeg ansette deg?’, (og ikke en annen søker da).

Klagde Christell på til meg.

(For da hadde vel ikke Christell visst hva hu skulle svare da).

Så jeg vet ikke om Christell mente at det var min skyld, at hu ikke fikk jobben, på McDonalds der.

Siden hu ikke klarte å svare for seg, på jobbintervjuet der da.

Men Christell var altså veldig treig, (som jeg har skrevet om, i Min Bok), til å lære seg, å lese undertekstene, på TV, (under oppveksten da).

Så det er nok ikke bare Ågot, i slekta mi, som var/er litt dum.

Så Christell og Haldis mente kanskje at jeg var ekspert i jobbsøking, siden jeg hadde hatt skrivemaskin, da jeg gikk på handel og kontor?

Og Christell mente kanskje at det var den som skrev jobbsøknaden sin feil, hvis hu dreit seg ut, i jobbintervjuet.

Hva vet jeg.

Jeg klarte ihvertfall ikke å skjønne helt nøyaktig hvordan Christell så for seg det her.

(For Christell har liksom en litt brå væremåte noen ganger da.

Og hu kan også være litt vag, når hu skal kommunisere da).

Men hu skjønner kanskje selv hva det var hu mente.

(Man kan kanskje kalle Christell for noe lignende av ‘tåka’ da, muligens.

(Altså at hun kan være litt rørete noen ganger kanskje vel).

Siden det noen ganger kanskje kan virke som at det er litt uklart, oppe i tankeboksen hennes da.

Sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Det er mulig.

Hvem vet.

Så sånn er kanskje det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer på om det var den gangen, som Axel var med meg, for å besøke bestemor Ågot og Pia, på Sand, sommeren 1991.

(Den gangen som Axel tagg til seg den blikk-safen med mynter, som jeg hadde fått av bestemor Ågot, og jeg da også ga han noen fotografier, av vår tippoldefar, Anders Gjedde Nyholm, (som jeg hadde fått av bestemor Ingeborg, et par år før det her vel)).

Da, så var Pia, jeg, (og vel også Axel, tror jeg), på McDonalds, på Bragernes Torg, i Drammen da.

Og jeg følte meg ikke helt bra, og måtte på do da.

Og jeg hadde liksom badetiss da.

(Kanskje fordi jeg hadde litt feber, eller noe).

Og da jeg stod og tissa, så gikk det ei tenåringsjente, forbi herretoalettet, på McDonalds der.

For å komme seg inn på dametoalettet da.

Og da kunne jeg se det, at hu så i speilet, på innsiden av døra, på herretoalettet der, (mens hu gikk forbi da).

Og at hu så tissen min, (som var i badetiss-tilstand, (altså veldig liten)), i det speilet da.

Og da både jeg og hu Drammensjenta igjen satt i restauranten der, noen få minutter seinere.

Så husker jeg det, at jeg overhørte det, (hvis jeg hørte det riktig, ihvertfall), at hu sa til noen andre tenåringsjenter der, at hu hadde sett tissen, til ‘han der’, da.

(Noe sånt).

Så McDonalds, de hadde altså lagd doene sine på en spesielt dum måte, sånn at damene fikk se tissefantene, til de som stod og tissa, i pissoaret, hvis en annen kunde, åpna døra, til herredoen, når damene gikk forbi, på vei til dametoalettet da.

Så det var jo nesten helt genialt, av McDonalds, å konstruere toalettene sine sånn, må man vel kanskje si.

Når man vet hvor lett sladder osv., kan oppstå.

Så jeg vil ikke akkurat nominere McDonalds til noen arkitekurpris, for konstruksjonen av de doene der, for å si det sånn.

(Dette var i den gamle børs-bygningen forresten, (het det vel), på Bragernes Torg, i Drammen da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var fortsatt en del mer som skjedde, de første årene jeg bodde i Oslo, før jeg dro i militæret.

Og det tenkte jeg at jeg skulle skrive mer om, i de/det neste kapitellet, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

28. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 100: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo VI

Da jeg leide hos Arne Thomassen og Mette Holter og dem, (var det vel), så nevnte jeg vel det, for Øystein Andersen og Glenn Hesler, (siden vi tre nesten var som en gjeng, på den her tiden), at jeg måtte finne meg et nytt sted å bo, og at jeg hadde lyst til å bo, i Oslo Sentrum da.

(Jeg mener dette var mens jeg bodde på Furuset, at vi tre prata om det her).

Øystein og Glenn, de prøvde å lokke meg, til å bo sammen med dem, et sted, i Skedsmo/Romerike.

Men det hadde jeg ikke lyst til, husker jeg.

Øystein og/eller Glenn sa noe sånt som at, ‘tenk så kult det ville ha blitt da. Da ville vi hatt mange TV-er, videoer og stereoanlegg, til sammen’.

(Noe sånt).

Men jeg likte ikke disse planene deres, av flere grunner.

Jeg hadde liksom en ganske stor trang, til å ha mer sex med damer, husker jeg, på den her tiden.

Så å bo sammen med Glenn og Øystein og kanskje for eksempel Bengt Rune, det var ikke så fristende.

Fordi jeg forestilte meg at det ville ha blitt rimelig nerdete.

Og at vi nok sjelden ville ha gått ut på byen.

Og damer ville kanskje ha blitt avskrekket, av at jeg bodde i et nerde-kollektiv, (eller hva man skal kalle det).

Noe sånt tenkte jeg nok.

Dessuten, så var Skedsmo/Romerike et ganske ukjent område for meg.

Det var greit at min morfar, Johannes Ribsskog, var fra Romerike.

(Nemlig fra Leirsund).

Men det var aldri sånn, at han tok med for eksempel søsteren min og/eller meg, til Romerike, mens han levde.

Nei, han bodde jo på Hurumlandet og i Nevlunghavn, de årene av livet sitt, som var, etter at jeg ble født.

Så min morfar hadde vel kanskje på en måte brutt med Romerike.

(Eller hvordan man skal forklare det).

Det er mulig.

Jeg hadde jo bodd et par år i Oslo, og kjente meg mer hjemme, i Oslo, enn på Romerike.

Og jeg har også vokst opp ved Oslo/Drammensfjorden/’Viken’.

Så for meg, så fristet det ikke å bo i innlandet liksom heller.

Så dette å bo i et liksom nerdekollektiv, sammen med Øystein og Glenn, (og muligens flere folk som var mer eller mindre nerder), ute i Romerike der.

Nei, det fristet meg ikke i det hele tatt, for å være ærlig.

Jeg ville heller være der det ‘skjedde’ liksom.

Der man kunne gå ut og sjekke damer som kanskje kunne få med hjem og ha one night stand med, for eksempel.

Pluss at det jo var mye konserter og utesteder og annet i Oslo, som gjorde den byen liksom mer ‘levende’, i mine øyne, enn Skedsmo/Romerike da.

Men men.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Da jeg spurte Glenn og Øystein, om ikke de heller ville bli med, på å leie et sted å bo, i Oslo Sentrum.

Da hadde ikke de lyst til det da.

Da rynka de liksom på nesa, uten å forklare noe om grunnen da.

(Til at de ikke ville bo i Oslo Sentrum da).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Når Glenn, Øystein og jeg, var ute å kjørte, i en av bilene, til Øystein, Glenn eller faren til Øystein, (for Øystein pleide noen ganger å få låne bilen til faren sin).

(Øystein og Glenn kjørte alltid da, for jeg hadde ikke fått meg lappen ennå, på den her tida).

Så var det sånn, at hvis jeg for eksempel drakk brus og rapte, i bilen.

Så pleide jeg å si ‘unnskyld’.

Sikkert fordi at jeg hadde lært det av mora mi, da jeg vokste opp, på 70-tallet.

Eller fordi at jeg jobbet i en matbutikk, (OBS Triaden), hvor jeg prøvde å passe på manerene mine, siden den butikken hadde et veldig høyt fokus på kundeservice, og det hadde jeg forresten også lært å ha, fra da jeg gikk tre år på videregående, på handel og kontor.

Men det som hendte, hvis jeg sa ‘unnskyld’, etter å ha for eksempel ha rapt, mens jeg satt i bilen, sammen med Øystein og Glenn da.

Så ville Glenn ofte pirke på meg, og si det, at man ikke skulle si unnskyld.

Av en eller annen grunn, som han ikke forklarte, så skulle man visst ikke være høflig og si unnskyld da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En av somrene, som bestemor Ingeborg, bodde i Stavern.

(Hvor hu bodde fra midten av 80-tallet til midten av 90-tallet).

Så var Martin og jeg en tur nede i havna, i Stavern, husker jeg.

Antagelig for å kjøpe en soft-is, eller noe.

For Martin pleide noen ganger å forslå at vi skulle dra å kjøpe en soft-is da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og Martin pleide også å prate om motorsykler, husker jeg.

(Han hadde også greie på våpen, så han kunne også prate mye om våpen og smiing av kuler, osv.

Og musikk, lærte jeg også seinere, (i 2005), at Martin hadde interesse for).

Martin observerte en spesiell motorsykkel, (husker jeg), nede i sentrum av Stavern.

En av disse somrene, da bestemor Ingeborg bodde i Stavern.

(Sånn som jeg husker det, ihvertfall.

Jeg husker dette litt vagt, men jeg mener at det var sånn).

Og den motorsykkelen, som Martin fant parkert, nede ved havna, (var det vel), i Stavern.

Den hadde wankel-motor da, kunne Martin fortelle.

Og wankel-motor, det var visst en tysk oppfinnelse da, hvor bensinen ble forbrent, på en spesiell måte da, (eller noe).

(Noe sånt).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Hu fra OBS Triaden, fra Lindeberg-området.

Hu som liksom hadde sånn ‘kommunefarget’ hår.

Hu traff jeg en gang, på T-banen, etter at jeg hadde vært nede å besøkt Pia, i Arups gate, husker jeg.

(Hvor Pia bodde fra sommeren 1991 vel, og noen måneder fremover).

Hu med kommunefarget hår, fra OBS Triaden, hu traff jeg forresten også, på Arbeidsformidlingen, på Schaus Plass/Nedre Grunerløkka, en gang, like etter førstegangstjenesten.

(Og førstegangstjenesten, den var jeg ferdig med, i slutten av juni 1993.

Så det her må nok ha vært mens det fortsatt var litt igjen av sommeren 1993, vil jeg nok tippe på).

Mens jeg dreiv og kopierte noen vitnemål der, eller noe, vel.

Men etter dette, så så jeg aldri hu noe mer.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På kontoret, på OBS Triaden, så slutta jo Klara, (som ansatte meg, høsten 1990), etterhvert.

Men ei kollega av henne, tok seg tid, til å forklare meg, sommeren 1992.

Om at hu hadde sett gjennom rullen, fra den vakta, hvor jeg jobba i sommer-spesialvare-avdelingen, (etter spørsmål av lederen for spesialvareavdelinga, Lars Erik Koritov).

Og hu sa at den rullen var bare tull.

For de hadde slått inn varer til mange hundre kroner, dagen før, (eller noe).

For å teste kassa da.

Så den diffen, den var det bare å glemme da, sånn som jeg skjønte det.

Og jeg gjorde jo bare mitt beste der, da jeg jobba aleine, i sommer-spesialvare-avdelinga.

Likevel fikk jeg kjeft, (husker jeg), fra en leder, som jeg ikke visste hvem var.

(Muligens Koritov sin kollega, fra OBS Lillestrøm).

Fordi at noen sedler hadde havnet bak kassaskuffen, fordi det ikke var seddelboks der, så for mange sedler ble liggende i kassa der da.

På grunn av at dem ikke hadde seddelboks.

Og jeg fikk ikke jobbe der noe mer, etter den første vakta.

Så det er mulig at jeg fikk skylda for problemene der da.

(Enda jeg egentlig bare jobba som kasserer, og ikke var leder, på OBS Triaden).

Seinere, så husker jeg det, at Koritov ikke satt inn seddelboks, i den avdelingen.

(Den vanlige spesialvareavdelingen, den fikk jo varene slått inn, i de vanlige kassene, på OBS Triaden.

Så spesialvaren, de var ikke så vant til å ha med kassaapparater og seddelbokser, osv., å gjøre.

Men sommer-spesialvare-avdelingen, den lå i et eget lokale, på Triaden-senteret, som ikke var forbundet med lokalet som OBS Triaden lå i da).

Men det som skjedde, det var at Koritov henta pengene, som lå i kassa, i sommer-spesialvare-avdelingen.

Et par-tre-fire ganger om dagen vel.

Også gikk han i en av kassene, på OBS Triaden der da.

(Ganske ofte min kasse vel).

Også måtte vi slå inn de pengene på vår kasse da.

Så slapp han å ha seddelboks der da, i den adskilte sommer-spesialvare-avdelingen.

Selv om dette kanskje så litt rart ut for kundene.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

Men men.

Det var fortsatt en god del mer som hendte, dette andre og tredje året, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

25. april 2012
Jeg oppdaterte CV-en min med mer om OBS Triaden, NHI og Sande Videregående

PS.

Her er mer om dette:

20. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 98: Fler erindringer fra det andre og tredje året jeg bodde i Oslo IV

Det første året jeg bodde i Oslo, forresten.

(Skoleåret 1989/90).

Da jeg leide av Berit og Gunnar Jorås, på Abildsø.

Så pleide jo Magne Winnem ofte å henge hos meg, i helgene, før vi dro ut på byen.

Vi pleide ofte å gå ut både fredag og lørdag, husker jeg.

Og da ville vi ofte kle oss i dress, men vi prøvde å ikke bruke for mye penger da.

(Selv om jeg må innrømme at hundrelappene gikk ganske radig unna.

En sånn her kveld på byen, så kunne det fort gå 400-500-600 til halvlitere, mat, sigaretter og inngangspenger på diskotekene, husker jeg).

Winnem var jo i militæret, og jobba før det som leder i Rimi.

Og jeg var jo student.

Så vi pleide så og si alltid å ta bussen, ned til Sentrum, fra bussholdeplassen i Dumpa, på Abildsø der, (hvor jeg bodde like ved da), når vi skulle ut på byen.

Og jeg kom på et par ting, i dag, som jeg overhørte, på den bussen, dette året, forresten, på to kvelder i helgene, når Winnem og jeg skulle ut på byen da.

En gang, så var det to tenåringsjenter, som snakka sammen, på den 71-bussen, husker jeg.

Hu ene sa til hu andre at Lars Saabye Christensen, ‘han forfatteren’, som hu vel kalte han.

Han skulle ha fest da.

Og han likte visst det, (virka det som ihvertfall, fra det jeg overhørte, at disse to jentene snakka om), at pur unge tenåringsjenter dukket opp på de her festene hans da.

Hu som fortalte om det her, hu lo litt da, mens hu fortalte om denne festen da, til hu andre jenta, som hu prøvde å overtale, til å bli med henne da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En annen episode, som hendte, på den 71-bussen, på vei fra Abildsø og ned til Jernbanetorget.

Den var rimelig pinlig, må man vel si.

En gutt, i slutten av tenårene, (eller om han var i begynnelsen av 20-årene), og to damer, på omtrent samme alder vel.

(Som bodde sammen alle tre vel).

De satt på bussen, gode og brisne, ikke langt unna der Winnem og jeg satt da.

Ganske langt bak i bussen.

Hu ene dama fortalte til hu andre, at hu hadde ‘knela’, (som hu vel sa det), når hu hadde hatt sex sammen med han nevnte karen da.

(Husker jeg).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Plutselig sa han fulle karen, til meg, om jeg og hu andre dama, på bussen, skulle gjøre noe lignende.

Men jeg syntes, at dette ble veldig pinlig, og var ikke interessert i det, husker jeg, at jeg svarte.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg fikk forresten heller ikke helt med meg hvordan sex det her var snakk om da.

Men de her folka var så rølpete, fulle og harry.

Så det ble rimelig pinlig det her, må jeg nok si.

Jeg likte ikke å ha så mye åpenhet og oppmerksomhet, mot sexlivet mitt liksom.

Jeg likte heller å være litt diskret om sånne ting, for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det første året jeg bodde på Ungbo, så dro Wenche og de andre folka som bodde der, meg med, til et ganske kjedelig utested, i Strømmen.

Wenche hadde ei venninne, med lyst hår, som nesten så ut som om hu hadde Downs, må man vel si.

De damene, som dro meg med, til det utestedet, i Strømmen.

De fikk meg også til å bli med hu dama, som så ut som om hu hadde Downs omtrent, ut i en bil, som stod utafor det utestedet, husker jeg.

Jeg husker at vi prata, om noe greier, som hu dama begynte å prate om vel.

Kanskje om noe problemer hu hadde, eller noe.

Men jeg syntes ikke at hu så noe fin ut, så jeg prøvde meg ikke på henne, (for å si det sånn).

Dette med å dra til Strømmen, (med de her Ungbo-folka), det var bare noe jeg ble dratt med på.

Og jeg var jo vant til å gå ut, på de kuleste utestedene, i Oslo, osv.

Så jeg våkna ikke helt av det her utestedet i Strømmen, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg lurer forresten på om det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, rundt hu her dama, som så litt ut som om hu hadde Downs, eller noe, da.

For den neste gangen, som hu som så ut nesten som om hu hadde Downs, var på besøk, hos Wenche, på Ungbo der.

Og jeg satt i stua, og så på TV vel.

Mens de to damene surra rundt der da.

Så smalt det fra hu som så ut som om hu hadde Downs, at hu ‘skulle finne seg en ordentlig gutt’.

(Utenom sammenhengen).

Så det er mulig at det foregikk noe, som jeg ikke fikk med meg, som Wenche og hu med Downs prata om kanskje da.

Men for å være ærlig, jeg var ikke så interessert, for å si det sånn.

Så jeg bare lata som ingenting, og så bare på TV da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, et av de første årene, som jeg bodde i Oslo.

Så satt jeg på med Glenn Hesler og Øystein Andersen i en av varebilene de hadde, mens de dreiv på med spilleautomatfirma.

Det var plass til tre foran, så dette var nok en hvit varebil, som dem hadde, etter at de først hadde hatt en rød Toyota HiAce, som de fikk kjøpt billig, av firmaet til faren til Øystein, (nemlig Tetra Pak, i Oslo Vest/Bærum vel).

Jeg satt på passasjersetet, til høyre.

Det var vel Glenn Hesler som kjørte vel.

Og antagelig Øystein Andersen som satt i midten da, (hvis jeg skulle gjette).

Da vi kjørte forbi Sentralsykehuset i Akershus, som ligger like ved Maxi Skårer der, i Lørenskog.

Så sa Øystein til Glenn, (mens han gliste og lo, mens han prata da), at ‘har du hørt at dem har bytta ut alle vinduene på SIA da?’.

(SIA var en forkortelse for Sentralsykehuset I Akershus, da).

Fordi at så mange folk hadde hoppa ut av vinduene der, fortsatte Øystein.

Det er mulig at Øystein glemte at jeg satt der, eller noe.

For da jeg spurte om hvorfor så mange folk hoppa ut av vinduene der.

(For jeg fikk litt sjokk da, over å høre det her da).

Så svarte ikke hverken Øystein eller Glenn vel, (sånn som jeg husker det, ihvertfall).

Men de bare så litt på hverandre kanskje.

Noe sånt.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker at på en av varetellingene, på OBS Triaden.

Så sa butikksjef John Ellingsen til Cathrine Løvdahl, som jobba som ekstrahjelp, i frukta, at hu skulle telle, liksom i tospann, med meg, da.

Men det ville ikke Cathrine Løvdahl, (husker jeg at hu svarte, til John Ellingsen).

For hu og hu lyshåra venninna hennes, de skulle telle i frukta da, (husker jeg at hu svarte, til butikksjef John Ellingsen).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Min tremenning, Øystein Andersen, han var jo heavy-fan.

Og han pleide noen ganger å kjøpe heavy-plater, fra en plateforretning, i Gøteborg, på postordre, (må man vel kalle det).

Øystein viste meg postordrekatalogen, til den plateforretningen.

Og sa at de hadde også en plate der, som han trodde, at jeg ville like.

Og det var en sang, med et band som ble kalt Spacemen 3, som het ‘Big City’, vel.

Og den fikk Øystein overtalt meg til å kjøpe da.

En av de ganske mange gangene, som jeg var på besøk hos dem, i Markus Thranes vei, på Hanaborg, i Lørenskog der.

Og det var litt rart, husker jeg.

For alle platene i den katalogen, var heavy-plater da.

Unntatt den ene maxi-singelen, (var det vel), som Øystein overtalte meg til å bestille da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en god del fler ting som skjedde, det andre og tredje året, som jeg bodde i Oslo.

Og disse tingene tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

18. april 2012
Min Bok 2 – Kapittel 93: Enda mer fra det andre og tredje året som jeg bodde i Oslo

Da jeg var yngre, så var det liksom Kevin Keegan-look-en, med mørkt, krøllete hår, som var moderne.

Og Ole Tonny Bergum, i klassen min, han hadde mørkt hår, og tok permanent, en gang, mens vi gikk på ungdomsskolen, husker jeg.

Før han seinere døde i en bilulykke, mens jeg gikk russeåret på Gjerdes Videregående, husker jeg, at Christell fortalte meg, i vannsengbutikken, til faren min og Haldis, i Drammen.

Og i Oslo, så pleide jeg å klippe meg, hos en frisør som faktisk var ganske kjent.

Fant jeg ut i avisene, osv.

For han hadde vunnet en million, (var det vel), i TV-programmet Casino.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og mens jeg jobba på OBS Triaden, husker jeg.

Så ville jeg også ha en sånn Ole Tonny/Kevin Keegan-frisyre da.

Men jeg ble frarådet, av frisøren, å både farge håret mørkt og ta permanent, (husker jeg).

For det ville bli ganske drastisk da, mente han.

Så jeg bare farga håret mørkt da.

Og damene på jobben, på OBS Triaden de lurte da, husker jeg.

Om det var glansvask, osv.

Noe det ikke var da.

Og jeg husker at Fanney og Liss vel babla om at jeg var kjekk nå også, men på en annen måte, (eller noe).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Men det å farge håret mørkere.

Det var noe jeg bare gjorde en gang.

Fordi jeg prøvde å finne på noe kult da.

Men det var kanskje ikke så vellykka.

Det er mulig.

Jeg fikk ikke snøret i bånn, hos noen damer, mens jeg bodde på Ungbo, ihvertfall.

Skansen Terrasse 23, det var jo langt ute i skogen.

Og helt i utkanten av Oslo.

Så det var umulig, (må man vel si), å få med damer hjem dit, fra byen da.

Jeg klarte ihvertfall ikke det.

Det hadde nok vært enklere, hvis jeg hadde fått plass i en Ungbo-leilighet, på Vålerenga, som jeg egentlig ville da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På NHI, dette andre året, så hadde vi noe gruppearbeid, i et eller annet fag.

En på gruppa, det var en kar, med mørkt hår, som alltid gikk med en hvit genser, som det stod ‘Where’s the beach’ på, husker jeg.

En annen på gruppa, han het Ulv, husker jeg.

(Altså ikke Ulf, men Ulv).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

NHI hadde bytta tekstbehandlingsprogram, fra da de var på Frysja.

Så jeg måtte lære meg et tekstbehandlingsprogram som het Ami, (eller noe), husker jeg.

Og i et annet fag, så ble jeg bare plassert på gruppe, sammen med en eller to andre.

Og jeg fikk ikke vært med på gruppearbeidet.

For jeg hadde dårlig døgnrytme og var deprimert og lei da.

Så jeg kom meg ikke alltid på skolen da.

Og hadde også mye annet å gjøre.

Men disse folka var greie da, og skreiv på navnet mitt, på oppgaven, selv om jeg ikke hadde fått gjort noe arbeid da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, det første året, som jeg bodde, på Ungbo.

Så satt jeg og så på Headbangers Ball, på MTV, (var det vel).

Av en eller annen grunn.

Jeg var ikke så inne i heavy, men hadde begynt å høre litt på noen litt rolige Guns & Roses-sanger, som Estranged og November Rain.

Etter å ha blitt litt påvirka av tremenningen min Øystein vel.

Men jeg venta kanskje på at Post Modern skulle begynne, eller noe.

Men plutselig så dukka det opp den rå sangen, på MTV.

Og det var Nirvana, med ‘Smells like teen spirit’.

Og jeg ble hekta etter å ha sett den første visningen vel, av den sangen, på MTV.

Og dro ned til Oslo Sentrum, og fant den CD-en i en plateforretning, i den gata som går mellom Storgata og Oslo City.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Så prata jeg med Glenn og Øystein da, om Nirvana.

Og de hadde hørt om Nirvana fra tidligere faktisk.

(Siden de var musikk- og heavyfriker da, må det vel ha vært).

Men de digga ikke det bandet så mye da.

Og noen måneder seinere, så kom det fra Glenn og Øystein, at Bengt Rune og dem hadde begynt å digge Nirvana da.

Så jeg var tidlig ute med å digge Nirvana, må man vel si.

Og det ble litt rart, for jeg digga dem jo i noen år vel.

Så da trodde vel folk, at jeg digga dem, fordi at de var populære kanskje, etterhvert.

Hva vet jeg.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På NHI så gikk det også en kar, fra Nord-Vestlandet vel, som var god på programmering.

Han jobba også på en prosjektoppgave, og lagde et program, som hadde sånne menyer, som kom ned på skjermen, osv., når man trykka på den øverste menyen da.

Dette var en kar med mørkt, krøllete hår og tre-dagers skjegg vel.

Og han jobba faktisk også på Skårer, (sånn som meg).

Han jobba på den Rema-en, som lå ved siden av Biljardhallen der, ovenfor Triaden-senteret da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Og jeg husker at han som jobba på Rema, han sa til meg det, en gang, at jeg ikke kom til å klare det, å få trinn to, av kryssordprogrammet, til å fungere.

Nemlig den delen, som fant synonymene, osv., (i kryssord-matrisen), etter at programmet hadde kompilert kryssordløsningen da.

Men det klarte jeg etterhvert.

Det var egentlig nesten plankekjøring, iforhold til å finne kryssordløsningene, mener jeg.

Men det var litt kronglete likevel.

Men det var bare nokså komplisert tabell-programmering, mener jeg.

For dette var ikke noe med algoritmer.

Det å finne ferdige kryssordløsninger, det involverte jo også en algoritme, som jeg liksom måtte ‘trimme’ da, for å få den til å fungere effektivt.

En algoritme som også brukte random, sånn at den ikke skulle oppføre seg helt likt, hele tiden, for da ville den omtrent alltid gå inn i en ‘blindvei’, i kryssordet da.

Og alle kryssordene ville vel eventuelt også blitt like.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Jeg husker også at jeg fikk noen av de som bodde på Ungbo.

(Om det var Wenche?).

Til å prøve å løse, de ferdige kryssordene, som kryssordprogrammet mitt lagde da.

For jeg var litt usikker på, om de kryssordene, kom til å være veldig kjedelige.

Siden et dataprogram, (og ikke et menneske), hadde lagd dem.

Men de var visst helt greie, de kryssordene.

Selv om de ikke var så store da.

Mener jeg å huske, at tilbakemeldingene, fra de Ungbo-folka, gikk på da.

Så sånn var vel det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

OBS Triaden, ble liksom mer og mer tatt over, av Forbrukersamvirket i Lillestrøm.

De nye uniformene, som vi fikk, da OBS Triaden åpnet, like før jul, i 1990.

(Nemlig den uniformen som hadde blå bukser, hvite skjorter, slips og blå blazere).

Den uniformen, den ble byttet ut med røde kjeledresser, husker jeg, et drøyt år senere vel.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

På OBS Triaden, så begynte det også etterhvert å jobbe, ei dame, som bodde på Lindeberg, (eller noe), vel.

Lindeberg, det var T-banestasjonen etter Furuset, når man tok T-banen ned til sentrum.

Så hu bodde altså ikke så langt unna der jeg bodde da, nemlig på Ellingsrudåsen, (som også grensa til Furuset).

Dette var ei som ikke var den vakreste dama, som jobba på OBS Triaden der kanskje.

Hu hadde kommunefarget hår og litt kviser vel.

Men hu var hyggelig da.

Hu var venninne med hu veldig naturlige, som jeg har skrevet om før, i Min Bok 2, som hadde sex med han ‘Nille-sønnen’, på det julebordet, som var på det forsamlingshuset, i Rasta, i desember 1991 vel.

Og en gang, så satt hu med kommunefarget hår og hu veldige naturlige, de satt på den samme bussen, som meg, hjem fra jobben.

Og de skulle ha ost og vin-party, (eller noe), hjemme hos hu med kommunefarget hår da.

Og de spurte om jeg også ville komme.

Men det orka/gadd jeg ikke, for å være ærlig.

To sånne naturlige/grå-e damer.

Som var unge og ganske veldreide vel.

Men det var noe som gjorde at jeg ikke orka det.

Uten at jeg helt klarer å sette fingeren på det.

Det var vel kanskje det at jeg ikke likte hu veldig naturlige så bra.

Jeg syntes vel at hu ble litt for naturlig kanskje, (dette var jo like etter 80-tallet), for å si det sånn.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Inger Lise, som bodde på Ungbo, hu hadde ei søster, eller noe, som var lesbisk, husker jeg.

Og en gang, så møtte jeg henne, på veien, bort til T-bane-stasjonen, på Ellingsrudåsen.

En lørdagskveld vel.

Og da så hu nesten ut som en gutt/mann husker jeg.

Hu hadde frisert seg for å se ut som en gutt/mann da, synes jeg at det virka som.

Og hu gikk der også sammen med dama si da.

Utafor Skansen Terrasse 23-blokka der da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

En gang, så hadde Inger Lise, (var det vel), overnattingsgjester der.

De skulle sove over i stua der.

Og Inger Lise sa fra på forhånd da.

Og de var der vel hele dagen, mener jeg.

Så etter at de hadde stått opp, så prata jeg litt med dem da.

Hu unge dama, hu var døv, visste det seg.

Og jeg hadde jo ei kusine, (nemlig Lene), som også var døv, (og jeg hadde jo gått på døvekurs, på Bergeråsen, på 80-tallet), så jeg tenkte at jeg kunne prøve å prate litt med hu døve da.

Og hu var veldig flink til å prate, sammenlignet med Lene, vil jeg nesten si, (for å være litt slem mot Lene da).

Jeg spurte hu døve hva hu ønsket å jobbe med, i fremtiden, osv.

Hu ville ‘jobbe med hendene’, sa hu, (der hu satt, i den tidligere nevnte svarte skinnsofaen, på Ungbo da, mens typen hennes, som var hørende, også satt der, selv om han vel ikke sa så mye, sånn som jeg husker det).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

Det var også en del mer som hendte, de tre første årene, som jeg bodde, i Oslo.

Og dette tenkte jeg at jeg skulle prøve å få skrevet mer om, i de neste kapitlene, av Min Bok 2.

Så vi får se om jeg klarer å få til det.

Vi får se.

PS.

En gang, så traff jeg forresten hu med det kommune-fargede håret, som jobba på OBS Triaden, på T-banen, på vei hjem, en dag, som jeg hadde vært nede og besøkt søstera mi, i bofelleskapet hennes, i Arups gate.

Det kan ha vært den gangen, som jeg ringte på der.

Og som søstera mi kom ut.

Og så sa hu vel bare ‘hei’, eller noe, også gikk hu inn igjen.

Og så måtte jeg stå, utafor inngangsdøra deres, og vente, i 10-15 minutter, før Pia kom tilbake, og slapp meg inn.

Så hva Pia gjorde da, det veit jeg ikke.

Men jeg har lurt på det mange ganger.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 2.

Det blei visst røyka en del hasj, i Arups gate der.

Mener jeg at Pia fortalte.

Og hu sa også det, at folka blei så godtesjuke, når de røyka hasj.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 3.

Før det hadde gått et år vel.

Så gikk det bofelleskapet til søstera mi og dem, nedenom og hjem.

Han Glenn fra Røyken, han hadde visst solgt platene sine, osv., mener jeg at ble sagt.

Og søstera mi, hu flytta inn, på barnehagen hvor hu jobba.

Nemlig Tussebo Barnehage, som lå like ved Smestad vel.

Og var eiet av han i Fremskrittspartiet, som har lapp over øye.

Axel og jeg, var og besøkte Pia en gang, husker jeg, mens hu bodde på Tussebo Barnehage der.

En søndag da, (eller noe).

Vi tok trikken opp dit, sammen med Pia, (var det vel).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 4.

Jula 1991, så skulle Pia og jeg, være hos bestemor Ågot, på Sand.

Pia ringte meg, på jobb, på OBS Triaden, og det var mulig, at det ble noe rabalder, på grunn av det.

At kassalederne ikke likte at jeg fikk telefon der, (eller noe).

Men det var jo bare for å avtale om hvor jeg skulle være julaften.

(Noe som var forskjellig fra år til år, for meg, på den her tida).

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 5.

NSB-toget, som gikk til Sande stasjon, ble forsinka, på julaften.

Så bussen til Sand, hadde kjørt.

Men en ungdom, skulle ta taxi, til Berger.

Så jeg gjorde som skikken var, i Oslo, og spurte om det var greit at jeg slang meg med drosjen, og spleisa på regninga.

(Hvis ikke så hadde jeg måttet gå nærmere to mil til Sand da.

Noe som var litt i meste laget vel).

Det viste seg at han som hadde bestilt drosjen, det var en Jebsen-sønn vel.

Muligens lillebroren til Thomas Jebsen, som jeg spilte fotball sammen med, på Berger IL, på 80-tallet.

Farmora mi hadde jo jobbet for Jebsen, som tjenestepike, før, under og etter krigen da.

Og taxien kjørte innom det huset, som liksom ligger ned mot fjorden, på Berger gård sin eiendom der da.

Der Thomas Jebsen pleide å bo vel.

Jebsen-sønnen, han hadde stått ute, i Oslo, og solgt juletrær, kunne han fortelle.

Og han gikk jo av drosjen ved Berger gård sin eiendom, nede ved fjorden der da.

Og jeg tok drosjen videre bort til bestemor Ågot, på Sand, da.

Så sånn var det.

Bare noe jeg tenkte på.

Men men.

PS 6.

Vi fikk ikke noen julegave, fra OBS Triaden, jula 1991.

Det var vel fordi at økonomien var dårlig, tror jeg.

Men da var det sånn, at kassaleder Helene og assisterende butikksjef Claus.

(Hvis jeg husker det riktig).

De spleisa på noen sånne kunstige juletre-figurer, til oss medarbeiderne da.

Som de betalte fra sin egen lomme da.

Og som jeg lurte litt på, siden det var litt som noe juggel da, må man vel si.

Men det var jo snilt at de kjøpte julegaver, fra sin egen lomme, det må man jo si.

Men men.

Bare noe jeg tenkte på.

Så sånn var det.

3. april 2012